Indre problem, ytre løsning by Rådgivning om spiseforstyrrelser

Indre problem, ytre løsning

Hva 96 historier kan lære oss om forebygging av spiseforstyrrelser – en kvalitativ rapport

Introduksjon

ROS – Rådgivning om spiseforstyrrelser er en gratis rådgivningstjeneste for alle som strever med mat og kropp. Vår kompetanse er bygget på en kombinasjon av egenerfaring og faglig kunnskap. Forebygging av spiseforstyrrelser er en av ROS sine viktigste oppgaver. Vi jobber forebyggende på to nivåer: Gjennom skolebesøk, kunnskapsformidling, sosiale medier m.m. og gjennom vårt lavterskel rådgivningstilbud.

Forebygging kan spare enkeltpersoner for langvarig lidelse og samfunnet for store kostnader. Likevel finnes det lite forskning på forebygging av og tidlig innsats ved spiseforstyrrelser, og ingen spesifikke forebyggende tiltak mot spiseforstyrrelser fra offentlig hold i Norge. Ved å innhente og tilgjengeliggjøre erfaringsbasert kunnskap om hva som kan være til nytte i tidlig fase av en spiseforstyrrelse, ønsker ROS å øke forståelsen av dette på samfunnsnivå - og forhåpentligvis mane til økt satsing på forebygging.

Denne rapporten er basert på et eksisterende innsamlet datamateriale knyttet til forebygging og tidlig innsats, bestående av 96 kvalitative intervjuer. I materialet foreligger det en mengde læringspunkter når det gjelder tidlige tegn på en spiseforstyrrelse, hvordan man kan lykkes med tidlig intervensjon, hvordan man kan snakke om mat og kropp på ikke-skadelige måter, og hvilke behov berørte har i alle faser av sykdommen. Dette er kunnskap ROS som brukerorganisasjon opplever at det et stort behov for i samfunnet. Vi får ofte spørsmål både fra pårørende og fagpersoner knyttet til hvordan man kan avdekke en spiseforstyrrelse, håndtere bekymring og snakke om sårbare temaer uten å gjøre vondt verre.

Rapporten “Samfunnsverdien av å forebygge spiseforstyrrelser” (2022) fra Menon Economics viser at 98 % av ressursbruken knyttet til behandling av spiseforstyrrelser, ligger i spesialisthelsetjenesten. ROS ønsker at det skal bli brukt mer ressurser på lavere nivå og i tidlig fase av en spiseforstyrrelse, men da må man vite på hvilke områder det er rom for å gripe inn og sette i gang tiltak. Vi håper at denne rapporten kan gi noen svar, og være et supplement til kunnskapsgrunnlaget knyttet til forebygging.

Utgitt av ROS januar 2026

Forfattere: Marianne Håheim og Sunniva Mollandsøy

Illustrasjoner: Jenny Jordahl

Layout: Nina Hvidsten

Støttet av: Stiftelsen Dam

Innhold

Arbeidet med rapporten..................................................................s. 4

Intervju og innsamling............................................................... s. 4

Om prosjektgruppen................................................................. s. 4

Takk til............................................................................................ s. 5

Metode og analyse...................................................................... s. 5

Rapportens innhold og struktur..............................................s. 7

1. Indre problem s. 8

1.1 Et uklart selvbilde................................................................ s. 9

1.2 Manglende språk for følelser......................................... s. 10

1.3 Om å miste og ta kontroll............................................... s. 13

Refleksjoner.............................................................................. s. 14

Anbefalinger.............................................................................. s. 15

2. Å mestre kropp s. 16

2.1 Utvikling av kroppsbevissthet........................................ s. 17

2.2 Budskap på kollisjonskurs.............................................. s. 21

Refleksjoner.............................................................................. s. 23

Anbefalinger.............................................................................. s. 25

3. Ytre løsning................................................................................... s. 26

3.1 En konkret løsning på et abstrakt problem............... s. 27

3.2 Når bekreftelse blir bensin............................................ s. 28

3.3 Når flink blir farlig............................................................. s. 31

Refleksjoner.............................................................................. s. 32

Anbefalinger.............................................................................. s. 33

4. Å be om hjelp for noe man ikke har ord for s. 34

4.1 Når tidlige tegn er for sent ute...................................... s. 35

4.2 Omsorg i utakt................................................................... s. 37

Refleksjoner.............................................................................. s. 40

Anbefalinger.............................................................................. s. 43

Avsluttende refleksjoner............................................................... s. 44

EN AV TI prototyper........................................................................ s. 46

Arbeidet med rapporten

Intervju og innsamling

Denne rapporten har som mål å gi en samlet oversikt over utfordringer og muligheter knyttet til forebygging, belyst fra perspektivene til personer med egenerfaring, pårørende og fagpersoner. Rapporten bygger på en kvalitativ analyse av datamateriale bestående av 96 intervjuer, tidligere gjennomført i forbindelse med prosjektet EN AV TI. Datamaterialet har tidligere blitt benyttet i arbeidet med å utvikle prototyper, men har ikke vært systematisk analysert eller strukturert før.

EN AV TI ble gjennomført av ROS i samarbeid med designbyrået These Ways våren 2023. Målet med programmet var å utvikle verktøy for trygg kommunikasjon med barn og unge om mat og kropp, noe tidligere innsiktsarbeid hadde vist oss at det var stort behov for. Til å gjøre dette rekrutterte vi 24 deltagere med variert bakgrunn, som i løpet av et halvt år fikk opplæring i den brukerstyrte innovasjonsmetodikken Design Thinking og jobbet sammen i tverrfaglige grupper.

De 24 deltagerne ble delt inn i fire team, som hver hadde sitt fokusområde: Pårørende, system, idrett og familie/venner. Gruppene gjorde først et omfattende innsiktsarbeid for å forstå rotårsaken til samfunnsproblemet spiseforstyrrelser. Det ble gjort dybdeintervjuer med personer som har erfaring med problematikken, enten som selv berørt, pårørende eller fagperson. Alle informantene var over 18 år.

Rekruttering av informanter til innsiktsarbeidet ble gjort med fysiske og digitale plakater. For å være sikre på at informantenes personvern ble ivaretatt, ble det utviklet en nettbasert registreringsløsning med sikker innlogging med bank-ID. Et overveldende antall mennesker ønsket å stille som informanter og dele sine erfaringer i prosjektet. Vi endte med å måtte stenge registreringsløsningen etter kun noen uker, da det ble tydelig at vi ikke ville ha kapasitet til å snakke med alle som hadde meldt seg. Dette viste oss virkelig hvor sterkt mange personer med egen- og pårørendeerfaring med spiseforstyrrelser ønsker å bidra for å hjelpe andre.

Etter innsiktsarbeid, idéfase, konseptutvikling og testing satt vi igjen med fire prototyper, eller løsningsforslag. Prototypene vil presenteres på slutten av rapporten.

Om prosjektgruppen

Prosjektleder Marianne Clementine Håheim er ansatt som fagansvarlig kommunikasjon ved ROS sitt hovedkontor i Bergen. Hun er utdannet tekstforfatter og adjunkt, og har egenerfaring med spiseforstyrrelser. Marianne var prosjektleder for og deltager i EN AV TI.

Prosjektmedarbeider Sunniva Beeder Mollandsøy er ansatt som prosjektleder i ROS. Hun er utdannet psykolog, har jobbet mange år med spiseforstyrrelser og har erfaring med kvalitativ forskning og analyse.

Materialet er analysert og rapporten skrevet av Marianne og Sunniva. I tillegg har prosjektgruppen bestått av Nina Hvidsten, Marte Vigeland og Synnøve Torgersen fra avdeling for kommunikasjon og innovasjon i ROS.

Takk til:

Psykologspesialist Jan-Vegard Nilsen og sykepleier Trine Wiig Hage fra Regional Seksjon Spiseforstyrrelser (RASP) ved Oslo universitetssykehus, som har vært våre veiledere. De har begge doktorgrad og høy kompetanse på kvalitativ forskning. Deres tanker og innspill har vært av stor verdi for oss i arbeidet med rapporten, og vi vil takke dem så mye!

Takk også til våre med-deltagere i EN AV TI, som har gjort jobben med å samle inn innsikten rapporten er basert på: Agnes Rosendahl Wilhelmsen, Gjertrud Skulstad, Helene Myking, Jannicke Risting, Katrine Kvammen Lundh, Kristin Tuven, Mari Hole, Carina Skajaa, Pål Hafstad Thorsen, Randi Mari Berntsen Farnes, Styrk Matre Grimstad, Victoria Aarseth, Birthe Hodnekvam, Therese Nielsen Haugland, Ingrid Skjold Bøe, Ingrid Bøysen Klyve, Marthe Kingswick, Hege Haukeland Liadal, Kristin Øksendal Børresen, Tonja Ystås og Ella Holi.

Vi har også fått verdifulle tips om bekymringssamtalen fra ROS sitt brukerpanel, som består av åtte personer med egen- og pårørendeerfaring med spiseforstyrrelser. Takk så mye til dem alle. Les mer om brukerpanelet her: nettros.no/ros-brukerpanel

Sist, men ikke minst: Takk til Stiftelsen Dam for støtte til å skrive rapporten!

Metode og analyse

Av informantene i de 96 intervjuene var 41 pårørende, 38 hadde egenerfaring, 16 var fagpersoner og 1 var kontrollgruppe. Av de pårørende var det flest mødre (22). Fagpersonene var alt fra lærere og helsesykepleiere til psykologer og annet helsepersonell. Mange av informantene hadde også flere kombinerte erfaringer, for eksempel som både selv berørt og pårørende.

De fleste intervjuene vi har analysert, er transkribert ord for ord, mens noen er notert mer i stikkordsform. Det varierer også om intervjuene er skrevet i første eller tredje person. Sitater som er brukt i rapporten, har vært omskrevet til første person der de ikke var det opprinnelig.

Datamaterialet ble analysert ved hjelp av refleksiv tematisk analyse, slik den er beskrevet

av Braun og Clarke. 12 Denne tilnærmingen vektlegger forskernes aktive rolle i å utvikle meningsmønstre i materialet, og anerkjenner at analyse er en fortolkende prosess. Den egner seg blant annet til å å utforske erfaringer, mening og mønstre i kvalitative data.

Vi har lest gjennom alt datamaterialet, drøftet det, og så fordelt det for å kode hver for oss. Videre har vi organisert kodene i foreløpige tematiske mønstre og sammenlignet på tvers av begges analyser, drøftet funnene og organisert dem i større overordnede temaer. Ettersom vi hovedsakelig ønsket å utforske tidlig fase av en spiseforstyrrelse, har vi ikke fokusert på tiden i eller etter behandling, som også er beskrevet i noe av datamaterialet. I tråd med analysemetoden bringer vi med oss våre erfaringer, perspektiver og forforståelser inn i tolkningen av datamaterialet. Vår bakgrunn består blant annet av flere år med arbeid med spiseforstyrrelser i ROS, egenerfaring, pårørendeerfaring og faglig utdannelse. Gjennom prosessen har vi vært oppmerksom på hvordan våre egne erfaringer kan forme koding og fortolkninger.

Vi har også lest sluttrapportene fra teamene i EN AV TI, og sett at deres funn og konklusjoner i stor grad samsvarer med våre.

I det følgende vil vi presentere våre funn og informantenes egne ord, delt inn i fire hovedtemaer. På slutten av hvert hovedtema legger vi frem våre refleksjoner og anbefalinger knyttet til smertepunktene som har pekt seg ut. Underveis kommer vi til å vise til noe av arbeidet som ble gjort i EN AV TI med utdrag fra teamenes sluttrapporter. Her vil vi henvise til Team pårørende, Team system, Team idrett og Team familie og venner.

1 Braun & Clarke, «Using thematic analysis in psychology”, https://doi.org/10.1191/1478088706qp063oa (2006)

2 Braun & Clarke, «Reflecting on reflexive thematic analysis”, https://doi.org/10.1080/2159676X.2019.1628806 (2019)

Rapportens innhold og struktur

TEMA UNDERTEMA

Indre problem

• Et uklart selvbilde

• Manglende språk for følelser

• Om å miste og ta kontroll

OPPSUMMERT

Spiseforstyrrelser handler ofte om underliggende problemer knyttet til egenverdi, følelsesregulering og behov for kontroll

ANBEFALING

Gi unge verktøy og mulighet til å utrykke og regulere følelser. Dempe prestasjonspress i samfunnet, og gi hjelp til å utvikle et robust selvbilde.

Å mestre kropp

• Utvikling av kroppsbevissthet

• Budskap på kollisjonskurs

Ytre løsning

Å be om hjelp for noe man ikke har ord for

• En konkret løsning på et abstrakt problem

• Når bekreftelse blir bensin

• Når flink blir farlig

• Når tidlige tegn er for sent ute

• Omsorg i utakt

Unges forhold og forventninger til kropp formes i stor grad av både direkte og indirekte signaler fra omgivelsene. Unngå å snakke negativt om kropp og mat. Det er også viktig å gi unge rom til å utforske og stille spørsmål om tematikken, heller enn å unngå den.

Unges endring i atferd er ofte et forsøk på å håndtere indre utfordringer. Atferden kan lett forsterkes av omgivelsenes positive tilbakemeldinger.

Selv berørte ønsker at foreldre er mer direkte og viser bekymring tidlig, samt spør flere ganger, mens foreldre ofte inntar en “vent og se”-holdning.

Presentere alternative løsninger på indre utfordringer, samt være nysgjerrig på motivasjon bak endringsatferd heller enn å gi ukritisk ros.

Hvis du er bekymret for noen, tør å spørre selv om du kan risikere å bli avvist. Vær obs på at når man først begynner å oppdage påfallende tegn kan spiseforstyrrelsen allerede ha pågått lenge.

Det var egentlig ikke mat og kropp som var fokus, men det handlet om følelser.

(Selv berørt)

1. Indre problem

Nesten alle informantene beskriver psykologiske utfordringer, et såkalt indre problem, som kommer til utrykk gjennom mat, kropp og trening.

Dette hovedtemaet vil utforske tre av de vanligste problemene informantene beskriver: en opplevelse av lav egenverdi, manglende følelsesregulering og manglende kontroll.

1.1 Et uklart selvbilde

Et dårlig selvbilde og en følelse av ikke å være god nok, er noe flere av informantene setter ord på. Noen kan ha kjent på det hele livet, mens andre har blitt mer selvbevisste i tenårene. Økt grad av sammenligning med andre trekkes frem som noe som forverrer følelsen av ikke å strekke til. Noen har også erfaringer med mobbing eller utfrysing med seg, som forsterker tanken om at det må være noe galt med dem.

Det å gå ned i vekt, trene ... er nødvendig for at andre ikke skal oppdage min manglende verdi. (Selv berørt)

Jeg tror det har med barneskolen å gjøre. (...) Jeg opplevde å bli utestengt. Jeg begynte å tenke på hvorfor jeg ikke passet inn. Det måtte jo være noe annet som var i veien med meg. (Selv berørt)

Ofte omtaler ikke informantene egenverdi som noe iboende og varig, men som noe man må oppnå, ofte gjennom prestasjoner og innsats. Flere beskriver et sterkt behov for å kompensere eller gjøre opp for den verdien de opplever ikke å ha. Dette samsvarer med en rekke personlighetstrekk som de selv berørte, samt pårørende, beskriver i intervjuene. Dette er personlighetstrekk som engstelighet, å være pliktoppfyllende, perfeksjonistisk og “flink pike”.

Generelt sett så har de elevene jeg har møtt som sliter med det her, veldig høye krav til seg selv. Skal helst være veldig flinke på alt. Veldig redde for å mislykkes, gjøre feil, ta feil. (Fagperson)

Redsel for at vi sa “du er flink” for mye. Hun har alltid vært så pliktoppfyllende. (Pårørende)

Denne “flinkheten” har for noen sementert seg som en identitet, der man aldri kan gjøre feil, eller alltid må prestere bra. Disse personene setter svært høye krav til seg selv, og blir selvkritiske når de opplever ikke å leve opp til dem. Ofte kan det gjelde alle områder i livet, eller spesielt skole, men for noen blir identiteten også knyttet til trening og kropp. Slik blir egenverdi og kropp tett forbundet og avgjørende.

Jeg ville alltid være finest. Følte kroppen utgjorde min verdi som menneske. Må ha en fin kropp for å overleve. Enormt lyst til at folk skulle se på meg med beundring. (Selv berørt)

I tillegg skjedde det mange endringer med kroppen i den tida [jeg] hadde former og kviser det var kort vei til å bli usikker på seg selv. Jeg begynte å stille spørsmål ved min egen verdi. (Selv berørt)

Når identitet er knyttet til prestasjon og egenverdi til kropp, er det forståelig at det å “mestre” kropp og trening ses på som en måte å kunne endre sin egenverdi. Kropp er også noe som er synlig for omgivelsene, og kan brukes til å signalisere det man ønsker å identifisere seg som.

Begynte å identifisere meg med løping, og la all verdi i løping. Postet bilder av magemuskler og fikk tilbakemelding på det, som også ble med på å legge min verdi i kropp og trening. (Selv berørt)

Kjente selv behov for å være sterk og trent, det var min identitet som barn. Det var nok ut løsende faktor. Begynte å trene og utvikle en frykt for å gå opp i vekt. (Selv berørt)

Når idrettsferdigheter eller kropp endrer seg, som det ofte kan gjøre i oppveksten og særlig puberteten, blir ens kilde til egenverdi og identitet truet. Hvem er man da? Hvis man ikke har andre arenaer å oppleve mestring på, risikerer man å bli sårbar.

Fikk kommentarer fra folk i klassen min om at de ikke skjønte hvordan jeg kunne trene så mye uten at det så sånn ut på min kropp. Jeg tenkte at topptrent = å se veldig markert ut, at det måtte synes gjennom kroppen. Jeg kunne åpenbart ikke være så godt trent som jeg trodde, hvis jeg så sånn ut. Begynte å tenke på det fra jeg var sånn 11 12. (Selv berørt)

Flere av informantene trekker frem viktigheten av å lære unge å føle seg trygge på sin egen verdi, uavhengig av prestasjoner.

Mange [ungdommer] kan ikke svare på spørsmål som: Hvem er du nyttig for? Mange går ut av 10. klasse og føler seg lite flinke. Skolen handler jo mye om teoretiske kunnskaper, og de har ikke blitt lært opp til å tenke at de er flinke til andre ting. (Fagperson)

Jeg savnet at noen kunne fortalt meg du blir ikke målt bare på det du får til, det å slanke seg er ikke det som øker verdien din. (Selv berørt)

1.2 Manglende språk for følelser

Følelser er en utfordring som mange trekker fram når de ser tilbake på sitt eget sykdomsforløp. Det kan være ubehagelige følelser som har oppstått grunnet lav egenverdi og usikkerhet, fra traumer og vonde opplevelser, eller hverdagslige utfordringer og hormonelle endringer. Felles for følelsene er at de fremstår overveldende og uhåndterbare, blant annet fordi informantene opplever ikke å ha verktøy eller språk for å forstå, utrykke eller regulere dem.

Alt gikk fint frem til jeg mistet min morfar. (...) Jeg ble så redd, brystet strammet seg og jeg slet med å puste. Alt var kaos, men jeg turte ikke fortelle noen om frykten jeg kjente på. (Selv berørt)

En del beskriver en oppvekst i familier hvor følelser ikke ble snakket om, eller hvor

samtaler om hvordan man hadde det, var fraværende. Det var ikke rom for å dele sine problemer, noe som gjorde at informantene følte seg alene.

Jeg opplevde de ubehagelige følelsene som overveldende og følte at ingen hadde det som meg. Det ble disse følelsene jeg trengte å komme meg bort fra. (Selv berørt)

Mor brukte mat for å vise kjærlighet, jeg brukte mat for å trykke ned følelser. (Selv berørt)

Det kan være vanskelig for foreldre å få tak i hvordan barnet faktisk har det, når barnet ikke klarer å si ifra eller har et språk for sine opplevelser.

Jeg hadde lite begrepsapparat for å beskrive og forstå mine følelser. Jeg som er født med en sårbarhet, med lav selvfølelse, og ikke vokst opp i en familie der vi var vant til å snakke om følelser, jeg har ikke språk for det, jeg hadde ikke et tankespråk for at jeg hadde et dårlig selvbilde, jeg hadde ikke peiling på at jeg hadde det. (Selv berørt)

Foreldre kan også mangle eget språk til å spørre eller tolke signalene fra barna, eller mangle tid i en travel hverdag til å tilegne seg kunnskap om dette. Dette i kombinasjon med pliktoppfyllende barn som gjør lite ut av seg, kan ha ført til at mange har gått under radaren og måttet håndtere utfordringer på egenhånd.

Det har liksom aldri vært noen problemer med henne. Jeg tror nok i ettertid at hun [datter] kan ha opplevd at hun ikke har blitt sett. (Pårørende)

Stort kaos på innsiden, pliktoppfyllende ut. Åpnet ikke opp heller. Ville ikke ha oppmerksom het. (Selv berørt)

Noen foreldre kan også ha hatt en tendens til å avfeie eller ville “fikse” følelsene til barnet. I ettertid kan det melde seg refleksjoner rundt hva som heller ville vært nyttig.

I ettertid ser vi at det ikke hjalp henne at vi sa hun ikke skulle bry seg eller ta seg nær av det, at hun var god nok. Vi har lært i etterkant at å si “jeg ser du ble lei deg” eller “jeg skjønner du ble lei deg” ville hjulpet henne mer. (Pårørende)

Team system beskriver ett av sine funn fra innsiktsarbeidet slik: “Mange barn og unge har ikke språk til å forstå og sette ord på det som er vanskelig for dem. Små “clues” som ikke nødvendigvis er så lett for omgivelsene å fange opp. Signalene på at et barn/ ungdom sliter med forholdet til seg selv, sin egen kropp og mat er derfor vanskelig å fange opp tidlig.”

For noen blir mat et verktøy i møte med følelser, ofte beskrevet som en måte å døyve,

Gjennomgående i materialet er at informantene har utfordringer og behov de ikke får uttrykt eller dekket på en god måte. Dette samsvarer med det ROS hører i møte med våre brukere: at spiseforstyrrelsen ikke bare handler om mat og kropp, men også om indre psykologiske utfordringer.

Hennes spiseforstyrrelse er i lite grad knyttet til kropp eller utseende, men kontrollbehov. (Pårørende)

dytte unna eller kontrollere følelsene.

Jeg var mye sint. Reparerte med trening og lite mat. (Selv berørt)

Depresjonen ga jo en stor følelse av håpløshet, mens spiseforstyrrelsen ble en måte å hånd tere det på. (Selv berørt)

Andre har vokst opp i familier hvor det var lite rom for å snakke om følelser, men hvor felles måltid og god mat ble assosiert med positive følelser og omsorg.

De [foreldrene] har alltid vært overvektig, men aldri snakket om følelser og mat. Men jeg husker de brukte mat i alle situasjoner. Vi hadde mange samlinger med mat og masse gode historier. Jeg spiste i skjul. Spiste etter de var gått. Vet ikke om de skjønte det. Vanskelig å snakke med dem om det. (Selv berørt)

1.3 Om å miste og ta kontroll

Med perfeksjonistiske trekk og frykt for å gjøre feil, kommer også behov for kontroll. Livsendringer og overgangsfaser beskrives som særlig krevende, spesielt fordi mange av informantene opplever å mangle tilstrekkelige verktøy for følelsesregulering. En opplevelse av manglende kontroll kan oppstå i møte med sosiale endringer, som flytting og overgang mellom skoler, noe som skaper usikkerhet. Det skaper også et behov for å kunne påvirke hvem som liker en og for å unngå avisning. Hendelser som ligger utenfor de unges kontroll trekkes også frem som utfordrende, som foreldres skilsmisse eller perioden med pandemi.

For meg var det for å få kontroll over noe i livet. Når jeg ikke føler jeg har kontroll på andre områder i livet. For meg var det karakterer på skole. Sosial angst fikk jeg på ungdomsskolen. Jeg brukte spiseforstyrrelsen for å ta tilbake kontrollen. Jeg tar kontroll, eller spiseforstyrrelsen tar kontroll over livssituasjonen. (Selv berørt)

Mange av informantene beskriver et behov for å kontrollere kroppen, spesielt hvis den endrer seg under puberteten eller er annerledes enn andre rundt sine kropper. Kontroll av kropp blir en måte å kontrollere sosialt innpass og unngå avvisning på. Dette gjelder også innenfor idrett, hvor en tanke om at å kontrollere kroppen og oppnå en kropp som ligner toppidrettsutøveres, vil føre til bedre idrettsresultater.

Datter kjente at hun mistet kontrollen over livet, hjemmeskole [under pandemien], kanskje konfirmasjon, kanskje jul, kanskje trening. Jobbet systematisk mot konkurranser [idrettsutøver], og hennes forsøk på å få kontroll på tilværelsen sin var at hun stoppet å spise. (Pårørende)

Kontroll av kropp beskrives i tillegg av noen som en måte å unngå å vokse opp på, og kunne utsette ansvaret og utfordringene det fører med seg å bli voksen.

Det var mange forandringer for jenten i en periode. Vi hadde flyttet i et nytt hus. Psykologen skulle ut i svangerskapspermisjon. Jenten mistet kontrollen, men hun hadde kontroll på spisingen. I tillegg var hun i en overgang til å til å bli voksen. Jenten uttrykte at hun heller ville være liten. (Pårørende)

Løsningen mange beskriver i møte med ukontrollerbare omstendigheter, er å ta kontroll over den ene tingen de kan, nemlig mat.

Har inntrykk av at det er en totalbelastning, livet er ukontrollerbart. Og man går på det som man kan kontrollere, og en ting er mat. (Pårørende)

Jeg kan huske den gode følelsen det ga meg å sitte trygt hjemme og døyve følelsene med mat. Redselen i kroppen forsvant og jeg kjente på kontroll. (Selv berørt)

Refleksjoner

Team system oppsummerer det slik: “Et vanskelig forhold til mat og kropp er (ofte) ikke problemet i utgangspunktet, men et resultat av en sårbarhet i selvbildet/egenverdi, eller endring i selvfølelse, selvbilde og egenverdi som kan oppstå i forbindelse med endring i livssituasjon, relasjoner, endring i forholdet til seg selv eller andre som utløser en selvforståelse av at noe er galt med meg, usikkerhet på seg selv som gir en lav selvfølelse og egenverdi - kan være alt fra tap av venner, endringer i kropp i tenårene.”

Allerede før spiseforstyrrelsen utvikler seg, står mange av de unge i utfordringer de kunne hatt behov for støtte til. Men hvordan skal man be om hjelp til noe man verken forstår eller har språk for? I ettertid beskriver flere at nettopp disse indre vanskelighetene, knyttet til selvbilde og følelseshåndtering, trolig var sentrale i utviklingen av spiseforstyrrelsen. Da det sto på, hadde de imidlertid lite bevissthet om at det var dette det handlet om.

En del av informantene beskriver å ha vokst opp i familier hvor man i liten grad snakket om følelser. Dette skaper en tosidig utfordring: et manglende språk for det indre som gjør det vanskelig å forstå og akseptere egne utfordringer, og omgivelser som i liten grad oppmuntrer til emosjonell deling eller gir rom for relasjonell støtte. Flere mangler derfor både emosjonelle og relasjonelle strategier for å håndtere de indre utfordringene. Dette kan se ut til å ha sammenheng med at informantenes strategier blir knyttet til perfeksjon og prestasjon, som igjen bidrar til et individualisert fokus både når det gjelder ansvar for og forklaring på ens problemer. Vansker man opplever tolkes som utrykk for personlige mangler, eller at det er noe galt med en, heller enn som en

reaksjon på belastninger og press fra miljøet. En slik individualistisk forståelse plasserer også løsningen hos den enkelte; at dette er noe de må fikse eller finne ut av selv, heller enn å søke hjelp eller utforske vanskene i samspill med andre.

Flere av informantene etterlyser i ettertid støtte til å bygge et mer robust selvbilde, og uttrykker et ønske om lavere prestasjonskrav i samfunnet. De peker også på behovet for tidlig å gi barn verktøy for følelsesregulering, både hjemme og i skolen, slik at de kan utvikle et språk og strategier for å håndtere det som skjer på innsiden. Med tanke på det sterke individualistiske fokuset nevnt over, er det viktig at forebyggingen ikke begrenses til at unge selv må tilegne seg ferdigheter for å håndtere følelser og stå imot prestasjonspress. Omgivelsene må også ta en aktiv rolle i å tilrettelegge for utforsking av følelser og behov, samt ta et oppgjør med det sterke presset og de høye kravene i samfunnet. Det er mye god forebygging i å utfordre unges tanker om at det er noe galt med dem, og hjelpe dem å forstå at de er gode nok som de er.

Anbefalinger

• Vi trenger økt fokus på viktigheten av å hjelpe barn med å utvikle god selvfølelse, både i familien og på ulike opplærings- og fritidsarenaer der barn tilbringer mye tid. Ved god selvfølelse føler man seg verdifull uavhengig av ytre faktorer som kropp, prestasjoner, status og utseende. God selvfølelse kan gjøre barn og unge mer motstandsdyktige mot press utenfra.

• Foreldre må gis støtte til å forstå barns følelsesuttrykk og veiledning i å snakke med dem om både gode og vonde følelser.

• Vær en rollemodell i å sette ord på og normalisere ulike følelser. Det er helt normalt å ha en dårlig dag!

• Skap et miljø for åpenhet. Barn som føler seg trygge på å dele følelsene sine, er mer tilbøyelige til å snakke om kroppsbilde eller usikkerheter.

• Vær åpen og nysgjerrig hvis et barn eller ungdom viser tegn til eller deler usikkerheter rundt egen kropp. Unngå å kritisere eller bagatellisere deres bekymringer. Fortell dem gjerne at du setter pris på at de deler sine følelser og tanker med deg, slik at dere kan snakke om det.

• Hjelp barn og unge å oppleve mestring på ulike arenaer, og ta fokus vekk fra for mye prestasjon.

• Gi barn og unge positiv feedback på indre kvaliteter og personlige ferdigheter som ikke er knyttet til utseende.

Jeg kunne ønske at ordene tynn og fin ikke hang sammen. (Selv berørt)

2. Å mestre kropp

Basert på informantenes fortellinger, kan spiseforstyrrelser forstås som et forsøk på å løse et problem, som lavt selvbilde, ubehagelige følelser eller mangel på kontroll. Hva er det som gjør at mat, kropp og trening blir ansett som løsningen?

Dette temaet utforsker hvordan informantene sitt forhold til mat og kropp blir formet, og hvordan de prøver å skape mening av de ulike, og til tider motstridende, signalene de får fra hjemmet og resten av samfunnet.

2.1 Utvikling av kroppsbevissthet

Informantene beskriver ulike grader av kroppsbevissthet forut for spiseforstyrrelsen. For noen har fokuset på mat og kropp alltid vært der:

Jeg kan nesten ikke huske tilbake til å ikke ha vært opptatt av det. Da jeg var 10 år, husker jeg at jeg jogga fram og tilbake på stranda i Syden fordi jeg tenkte at jeg skulle slanke meg, det begynte veldig tidlig. (Selv berørt)

En av mine første minner er fra et turnopplegg som liten, mor og søsken var der, en jente som kalte meg tykk. Det har jeg aldri glemt, det satt seg fast. (Selv berørt)

Jeg har alltid hatt en høy grad av kroppsbevissthet. Når jeg var 8 9 år husker jeg at jeg var veldig bevisst på at jeg var større enn andre. Høyere og større enn venninnene mine. Jeg tolket det som negativt og hadde lenge en ide om at jeg burde slanke meg. (Selv berørt)

Andre blir mer bevisst senere, når kroppen endrer seg i puberteten eller noen påpeker kroppens utseende. Mange husker og kan beskrive den første gangen de ble bevisst på egen kropp. Ofte var det enten da de oppdaget at den var annerledes enn jevnaldrendes kropper, eller i forbindelse med en kommentar fra andre.

Jeg husker spesielt skoleveiing i 3. klasse og at jeg da begynte å tenke på det med vekt. Jeg begynte å stusse på om vekten min er normal, og om jeg burde gjøre noe med den. Dette hadde jeg lenge i bakhodet. (Selv berørt)

Det er påfallende at nesten alle informantene har eksempler på slike kommentarer å trekke frem. Kommentarene virker å ha brent seg fast i minnet. At fokus plutselig ble rettet mot kroppen deres, har for mange av informantene skapt grobunn for en tanke om at det er noe galt med dem.

Fikk bl.a. kommentarer som traff henne som at hun var tykk, hovedsaklig fra gutter. Hun ble mye mer bevisst på sin egen kropp, rettet mye på egne klær, ble veldig forfengelig veldig fort. Mye kroppsjekking i speil osv. Trente veldig mye, håndball. (Fagperson)

Jeg var som barn overvektig. Folk oppfordret meg til å spise sunt og trene. Allerede da var det vanskelig med kropp og vekt. På videregående begynte jeg å trene og spiste sunt. Da skrøt foreldre og familie av meg. Trening og mat tok litt overhånd. (Selv berørt)

Hvordan foreldre og øvrig familie snakker om mat og kropp, har mye å si for hvordan barn sitt kroppsbilde utvikles. Det å ha fått kommentarer på kroppen sin eller blitt eksponert for mye “slankesnakk” i oppveksten, går ofte igjen i informantenes fortellinger. Noen beskriver en oppvekst med mye fokus og kommentarer på kroppen deres, og aktiv begrensning og kritikk av matinntak.

Hos pappa fikk jeg ofte kommentarer av typen “Du trenger ikke spise så mye”, “Nå må du huske å la det være igjen litt til andre” osv. Hadde jeg hatt barnevakt spurte han alltid barne vakten om hvor mye jeg hadde spist. Det var også stort fokus på det å være i fysisk aktivitet. Jeg husker at jeg alltid spiste mindre når jeg var hos pappa, og det var godt å komme tilbake til mamma. (Selv berørt)

Mamma prøvde å motivere meg til å spise mindre, det var godt ment, men det kan nok ha bidratt til at jeg fikk en spiseforstyrrelse. (Selv berørt)

De fleste informantene beskriver derimot at de ikke opplevde mye negativ kritikk av kroppen sin, men at bemerkninger fra foreldre på deres egen eller andres kropper har bidratt til å skape en holdning om at kroppens utseende er viktig og underlagt visse forventninger. Kroppen blir et objekt som helst bør se ut på en viss måte.

Mamma har vært sånn som prøver ny slankekur hver måned, typ, og har snakka negativt om kroppen sin. Man ser jo på mammaen sin som verdens fineste, og når hun ikke synes det selv, så er det vanskelig å se det med seg selv også, kanskje. (Selv berørt)

Mamma og pappa hadde tendenser til å snakke negativt om folk som var tjukke, eller ulike typer matvarer. Hvis det var veldig store størrelser på klær, kunne mamma for eksempel si: “Nei, de har den bare i størrelse hest”. (Selv berørt)

De [foreldre] har vokst opp i en generasjon der tynnhet betyr mye og er den sunne kroppen, så de har kommentert folk rundt og på tv. Så det har vært for mye kommentarer rundt kropp også hjemme. Kommentarer om vektnedgang som noe positivt. (Selv berørt)

Mamma har slitt med mat selv og vært ganske bevisst, så hun har aldri kommentert på min eller andres kropp. Men jeg husker en del negative kommentarer knyttet til hennes egen kropp. (Selv berørt)

Dette samsvarer med at mange av foreldrene som er intervjuet, nekter for å ha snakket negativt om barnets kropp, men innrømmer å ha slanket seg, kritisert egen kropp eller vært svært opptatt av sunnhet. De utrykker i ettertid bekymring for dette, og for at det indirekte har blitt kommunisert til barnet at tynn = bra. Noen foreldre beskriver utfordringen med å skulle gi barnet et godt forhold til kroppen sin når de ikke selv har det.

Opplever det selv håpløst å finne en måte å snakke om mat og kropp som mor med det kroppsforholdet som jeg selv har. Vet ikke hvor jeg kan henvende meg eller hvem som kan hjelpe meg å snakke med mine barn om dette. Jeg sitter ikke på løsningen, men kjenner på problemet. (Pårørende)

Foreldre ønsker sjelden å påføre barna et vanskelig forhold til mat og kropp, men er usikre på hvordan de skal unngå det. Her er det også gjennomgående utfordringer med kommunikasjon. Foreldre er usikre på hva de bør si, men mye kan formidles også uten å bli sagt direkte.

Informantenes historier viser hvor vanskelig det er å navigere i et landskap med motstridende forventninger. Å få beskjed om ikke å bekymre seg for sin egen kropp, samtidig som mor, som har lik kropp, aktivt prøver å endre den. Å ikke skulle bekymre seg for vekt, samtidig som man ikke må gå opp for mye. Å bli fortalt at man ikke trenger å tenke på kalorier, samtidig som man lærer om det på skolen. Å bli kritisert for å spise for mye, men også for ikke å spise opp all maten.

Skulle ønske det var en verktøykasse på hvordan snakke med datteren min når hun kom hjem og var lei seg for disse kommentarene [på kropp]. (Pårørende)

Spesielt beskriver foreldre som er bekymret for barnets vekt, usikkerhet rundt hvordan de kan hindre videre vektoppgang samtidig som de unngår å gi barnet dårlig kroppsbilde. Foreldre påvirkes også av samfunnets sunnhetsfokus, og mange føler at de må ha et uttalt fokus på barnets helse for å fremstå som gode foreldre.

Fokuset på å spise sunn mat har tatt helt over. Var veldig fokusert på å gi økologisk mat og ikke sukker, dette ble vi lært opp allerede på helsestasjonen. Fulgte i grunnen rådene som er gitt i samfunnet. Samfunnet i dag har utrolig fokus på mat. Hele veien FY-MAT. Tenker at man skal gjøre alt riktig da dette var vårt første barn. Det blir prentet inn, vi var nok nesten for strenge. (Pårørende)

En del informanter skildrer en oppvekst uten negativt snakk om mat og kropp, og hvor diskusjoner om disse temaene var helt fraværende. Allikevel har de utviklet en spiseforstyrrelse. Noen forteller at presset fra andre hold var stort, og formet deres forhold til kropp og mat. Ulike typer media som bøker, blader og sosiale medier blir nevnt.

I media var de populære jentene tynne. Gikk med klær jeg ville gå med, magetopper osv. (Selv berørt)

Alle de fine jentene på TV, i blader og bøker var tynne, vevre og delikate. Disney, Barbie, Alvefolket. Jeg leste masse. De litt mindre kule var tjukke. I en av bøkene fra TL-klubben husker jeg en hel storyline om hun ene i vennegjengen som hadde vært tjukk, men som så tok tak i sin livsstil, ble så nydelig, fikk seg kjæreste med mer. (Selv berørt)

Skolen blir også flere ganger trukket frem som en arena som former barna sitt forhold til mat og kropp. Læreren fremstår som en autoritet, og det er vanskelig for barn å stille spørsmål ved eller forstå nyansene av informasjon som blir presentert rundt kropp og mat. Spesielt informasjon gitt i mat og helse-faget blir trukket frem som starten på en overopptatthet av mat, enten det var snakk om helsefarer ved visse matvarer, eller hjemmelekser i kaloritelling.

I naturfag, ernæring og helse er det altfor mye fokus på kalorier. Læreren sa så masse rare ting om farlige matvarer, at de fleste i Norge trenger å slanke seg osv. Ikke heldig for meg. (Selv berørt)

Jenten hadde hørt via faget mat og helse på skolen, at nordmenn spiste for mye hvetemel og salt. Dette resulterte i at jenten ikke kunne spise hvetemel, ble farlig. (Pårørende)

Med så mye press fra alle kanter, trekker flere fagpersoner fram at vi både må gi barn verktøy for å takle livet, samtidig som vi må jobbe mot presset fra omgivelsene. En psykolog beskriver det slik:

Vi må ruste barn og unge til å takle livets bølgedaler. Det gjøres et godt arbeid i barnehage

og skole idag, men inntrykkene utenfra om “sunnhetssamfunnet” er likevel så massive at det er vanskelig å motkode dette. Vi lever i et risikosamfunn. Da må vi ruste oss for å klare å håndtere det.

2.2 Budskap på kollisjonskurs

Informantene beskriver å ha fått motstridende beskjeder, hvor det er fokus på viktigheten av tynnhet og å spise riktig, samtidig som det er press på å kose seg med mat, alltid spise opp og aldri kaste mat.

Jeg vokste opp med regel rundt mid dagsbordet om at alt du forsyner deg med skal spises opp. Jeg husker jeg av og til satt i flere timer. Etterhvert begynte jeg å gjemme mat jeg ikke klarte å spise opp. Dette skapte et ganske anstrengt forhold til mat.

(Selv berørt)

Enten var man grådig eller så likte man ikke maten og var utakknemlig.

(Selv berørt)

Bestemor hadde en forvirrende greie med å lage veldig mektig mat med masse smør, som det var viktig å spise nok av, men man måtte passe seg for å ikke bli for tjukk. (Selv berørt)

Selv om negativt fokus på mat og kropp blir beskrevet som uheldig, blir også fravær av dialog rundt mat og kropp problematisert:

Det snakkes ikke om mat før det snakkes om på en negativ måte. (Selv berørt)

Mange foreldre er redd for å ta opp temaet kropp/vekt. Det kan gi en følelse av at dette er tabu, dette skal jeg skamme meg over. (Fagperson)

Noen av informantene etterlyser mer informasjon om kroppsmangfold og hva som er normale kroppsendringer, spesielt i puberteten.

Når jeg kom i puberteten, presterte jeg dårligere. Jeg trodde at hvordan jeg så ut var årsaken, og startet med å slanke meg. Hadde jeg bare vist at det var normalt å få former og å endre prestasjonsnivå på grunn av puberteten, hadde jeg ikke tenkt at jeg var feil, og mest sannsyn lig ikke utviklet spiseforstyrrelsen. (Selv berørt)

(...) Det hadde hjulpet hvis det fra ung alder var rom for at flere kropper kan være veldig bra og fine. Det var ikke noe som ble snakket om, kan ikke huske at noen voksne tok opp kropps bilde i den alderen, det eneste jeg fikk inn var det negative fra de på min alder eller fra film og tv, og ingen motvekt, ingen snakka så mye om det. (Selv berørt)

Andre beskriver å ha manglet kunnskap om næringsstoffer og hva som er normalt å spise. At ordskiftet om visse typer mat preges av ord som “farlig, dårlig, usunn, søppel”, skaper en forestilling om at det finnes en riktig og en gal måte å spise på.

Mye Ja og Nei mat - alt måtte være økologisk og rent, lavkarbo og mye proteiner, ikke fett så var overopptatt av sunnhet. (Selv berørt)

Informantene etterlyser mer kunnskap om kosthold og ernæring, og sier at selv om de opplevde en overopptatthet av mat, var forståelsen deres lite nyansert. De er gode på å telle kalorier, men kan ingenting om næringsstoffer eller hvorfor vi trenger mat. Dette, kombinert med perfeksjonistiske trekk, skaper en rigiditet hvor det er lett å trå feil. Å spise riktig blir også opplevd som en moralsk plikt – noe man må gjøre for å være flink eller “god”.

Skjedde i 8.-9. klasse. Hadde regnskap i hodet. Jeg begynte å lese et blad som heter ShapeUp, der stod det f.eks. hvor mange nøtter som var sunt daglig. For meg som tenåring ble det veldig sånn at man er ung og tar ting veldig bokstavelig. Jeg har en neve med nøtter i dag, og jeg må bytte ut denne saften med sukkerfri saft. (Selv berørt)

Var ikke gamle jenta, var rundt 10 år, når jeg ble redd for å bli tjukk. Husker jeg tenkte når jeg spiste sjokolade: nå blir jeg sikkert tjukk. Må sikkert fettsuge meg. Redd ulike type matvarer. (Selv berørt)

Manglende kunnskap om mat og kropp skaper bekymringer og spørsmål, som en del av informantene opplevde ble avfeid eller bagatellisert av omgivelsene. Overfokus på kropp og mat, spesielt i en negativ kontekst, er ikke gunstig, men en del omtaler det også som uheldig å ikke bli tatt på alvor med sine spørsmål om dette.

Barn sier veldig mye som kan virke uskyldig, og hvis de påpeker ting på eget utseende har man gjerne lyst til å si “nei, du er så fin”. Men det kan være viktig å snakke om det tidlig, og sette ord på følelsene. (Selv berørt)

Når sønnen har spurt om dette med kalorier, sier mor at det trenger ikke du å bry deg om, det bør du ikke tenke på. Da må jo gutten lære det han kan på TikTok. (Fagperson)

Dette sitatet oppsummerer hvordan presset fra samfunnet og de motstridende beskjedene kan oppleves:

Jeg savner at vi snakker om at vi lever i et spiseforstyrret samfunn. At spiseforstyrrelsen er integrert i normene og kulturen vår, i det vestlige samfunn overalt. Diettkulturen. Menneskelig moral er bygget opp rundt kropp og hva man spiser og hvordan man spiser. (...) Dette med hvordan vi på den ene siden vil at barn skal ha gode, indre sjeleliv og på den andre siden sier vi til barn nesten hver dag at vi ikke skal spise usunt. Jeg mener at begrepet sunt og usunn burde ikke eksistere. Alt er sunt, i et perspektiv der man får glede av den, det er mengde. (Selv berørt)

Refleksjoner

Vi ser av materialet at hvordan barn og unge forholder seg til mat, kropp og trening i stor grad formes av signaler og budskap fra omgivelsene. Kropp og mat blir både presentert som en arena hvor man skal prestere, og som det er knyttet verdi til, samtidig som det for noen framstår som en løsning på deres problemer. Tynn blir synonymt med flink, fin, suksessfull, bra og moralsk, og også en måte å oppnå disse tingene på. Når vi gjør kroppen til et middel for å oppnå noe, blir den et objekt som skal vurderes heller enn et hjem.

Samtidig viser informantenes historier hvor vanskelig det er å navigere i et landskap med motstridende forventninger. Å få beskjed om ikke å bekymre seg for sin egen kropp, samtidig som mor, som har lik kropp, aktivt prøver å endre den. Å ikke skulle bekymre seg for vekt, samtidig som man ikke må gå opp for mye. Å bli fortalt at man ikke trenger å tenke på kalorier, samtidig som man lærer om det på skolen. Å bli kritisert for å spise for mye, men også for ikke å spise opp all maten. For mange oppleves det som å balansere på en knivsegg, der frykten for å gjøre feil konstant er til stede.

Informantenes ordrette gjengivelse av kroppskommentarer de fikk for årevis siden, understreker hvilken påvirkning slike kommentarer kan ha, også når de blir sagt i hverdagslige situasjoner og på tilsynelatende uskyldige måter. Det er behov for økt forsiktighet i hvordan vi omtaler kropper, samt større aksept for kroppsmangfold. Vi trenger en forståelse av kropp som handler om mer enn det estetiske.

Informantene beskriver ulike forhold til mat og kropp i hjemmet, alt fra sterkt negativt fokus til ingen fokus. I miljøer med mye negativt fokus utsettes barna direkte for internalisering av kroppsmisnøye og vektstigma. Hvis vi på den andre siden unngår å snakke om mat og kropp, overlates barna til å tolke og forholde seg til buskapene fra samfunnet alene, uten støtte til nyansering og refleksjon. Det kan tenkes at vi gjør barn en bjørnetjeneste ved helt å unngå disse tematikkene.

Når påvirkningen fra samfunnet, medier og sosiale kanaler er så omfattende, blir foreldre og nære voksne en avgjørende motvekt i de unges liv. Av materialet ser det ut til at det ikke er tilstrekkelig kun å unngå å snakke negativt om mat og kropp. Det er behov for at voksne aktivt bidrar til å bygge gode holdninger, gi kunnskap, nyansere og skape rom for utforskning. Selv om vi vet at sosiale medier påvirker barn og unge i stor grad, må vi ikke undervurdere foreldres potensiale til å begrense påvirkningen og styrke barnas motstandsdyktighet i møte med ytre press. Samtidig kan ikke alt ansvar plasseres hos foreldrene alene. Når kroppsidealer, prestasjonspress og vektstigma er dypt forankret i samfunnets strukturer, må ansvaret også løftes til systemnivå. Dette innebærer at helsetjenester, skole, fritidsarenaer, media og myndigheter har ansvar for å bidra til en mer nyansert og inkluderende forståelse av og kommunikasjon om mat og kropp.

Trafikklysmodell for kroppskommentarer

Aktiv motvirkning av press fra media og samfunnet

Unnvikende eller bagatelliserende holdning til mat og kropp

Indirekte uttrykt slankefokus, negative kommentarer om egen eller andres kropp

Direkte negative kommentarer på barnets kropp og/eller matinntak

Figuren illustrerer ulike måter informantene opplever at miljøet rundt dem omtaler mat og kropp. Fargekodene angir grad av skadepotensiale, slik dette fremkommer i informantens beskrivelser.

Vi ønsker med figuren å nyansere forståelsen av negative kroppskommentarer ved å synliggjøre at utfordringene ikke utelukkende knytter seg til direkte ytringer om barns kropper, men at også indirekte kommentarer og unngåelse av temaet kan ha negativ innvirkning på barns forhold til mat og kropp.

Anbefalinger

• Bli bevisst på eget språk og holdninger knyttet til kropp. Snakk med respekt om kroppen din. Øv på å si gode ting om deg selv på områder som ikke har noe med hvordan du ser ut å gjøre.

• Fokuser på hva kroppen kan gjøre fremfor hvordan den ser ut.

• Tenk på andre samtaleemner og komplimenter som ikke handler om utseende. Du kan for eksempel si “Så fint å se deg” i stedet for “Så fin du var”.

• Snakk med barn og unge om at det er normalt at kropper er ulike, og at kroppen endrer seg gjennom livet. Skap rom for å utforske og stille spørsmål om mat og kropp.

• Barn og unge må gis kunnskap om pubertetsutvikling og kropp, og viktigheten av ulike typer mat som kilde til energi og næringsstoffer (uten et negativt eller skremmende fokus).

• Hjelp barn og unge å forstå at det de ser i sosiale medier, ofte ikke er realistisk. Snakk om hvordan bilder ofte er redigert, og oppmuntre til kritisk tenkning.

• Snakk om hvordan vi bare ser andres ytre, og ikke kan se hvordan de har det på innsiden.

Les mer om samtalen med barn på nettressursen:

Trygg i kroppen

Trygg i kroppen er en ressurs for foreldre og andre voksne som ønsker å støtte barns utvikling av et godt kroppsbilde og et balansert forhold til mat, kropp og fysisk aktivitet.

Ressursen er utviklet av ROS, med mål om å forebygge kroppsmisnøye og utfordringer knyttet til mat og kropp. Innholdet er i stor grad basert på det evidensbaserte forebyggingsprogrammet «Trygge Kropper Trygge Barn».

tryggikroppen.no

Min datter sa senere at hun tenkte at om hun bare ble tynnere så ville de kanskje la henne være i fred. (Pårørende)

3. Ytre løsning

Et sentralt tema som går igjen i intervjuene med personer som har hatt spiseforstyrrelser, er det vi kan kalle endringsprosjektet: Et ønske om å forbedre seg gjennom atferd knyttet til mat, kropp og trening. Dette beskrives ofte av informantene som en løsning på deres indre problemer.

Det følgende temaet vil utforske hvordan løsningen utspiller seg, og hvordan ros fra andre og normalisering av spiseforstyrret atferd forsterker og opprettholder atferden.

3.1 En konkret løsning

på et abstrakt

Kombinasjonen av et samfunn som vektlegger og har strenge regler for mat og kropp, og personer med indre problemer de ikke har språk eller verktøy for å håndtere, kan gi grobunn for en spiseforstyrrelse. Flere beskriver at mat, kropp og trening bevisst eller ubevisst framstår som en måte å håndtere, kontrollere eller kompensere for de indre utfordringene de kjenner på.

problem

Jeg har ikke tenkt at spiseforstyrrelsen har vært problemet, men det ble en slags løsning for henne siden mange andre faktorer rundt ikke var som de skulle. (Pårørende)

Hun [søster] sleit veldig sosialt, hadde mye angst, syntes det var veldig van skelig og følte seg usikker på seg selv. Så ble det en veldig konkret ting, hvis ho ville bli tynnere og føle seg finere, så kunne hun gjøre noe, lettere å gjøre det enn alt det komplekse som må gjøres for å føle seg tilstrekkelig sosialt for eksempel. (Pårørende)

Det starter ofte med små, tilsynelatende positive endringer i atferd, som godtestopp, å bli veganer, begynne å trene mer, kutte ut visse ”usunne” matvarer osv. Atferden eskalerer gjerne når personen opplever at den har en ønsket effekt.

Jeg begynte med jogging utenom fotballtreningene for å føle meg bedre. Jeg husker enda hvor mye skryt jeg fikk når jeg begynte å trene mer. “Så flink du er å trene! Så sunn du er!” Det ga meg en slags rus og lykkefølelse som jeg likte å kjenne på. Det var nok her prosjekt perfekt begynte å ta form. Det var endelig noe jeg kunne kontrollere som gjorde at jeg ikke lenger tenkte det aller verste om meg selv. (Selv berørt)

Å arbeide med selvbilde eller å regulere vanskelige følelser er komplekse prosesser som verken unge eller foreldre nødvendigvis har forutsetninger for å gjøre alene. Når det indre oppleves uklart, overveldende eller uten tydelige forklaringer, søker mange etter noe mer konkret og håndterbart. Mat og kropp fremstår som en logisk løsning: et område hvor regler, struktur og målsettinger kan gi en følelse av mestring, forutsigbarhet og kontroll.

Jeg tror at det [mat og kropp] ble vanskelig mest som en løsning på en uholdbar situasjon. Jeg følte meg ikke sett av mine foreldre som hadde nok med min søster. Jeg følte meg ikke pen eller bra nok, jeg følte jeg var tykkere enn venninnene mine og begynte å få tanker om at guttene i klassen ville like meg bedre om jeg var litt tynnere, sånn som de pene jentene i klassen. (Pårørende og selv berørt)

Føltes som eneste løsning. Var også veldig sårbar fra fødsel av. Men kanskje en alternativ løsning ville vært å ha noen å snakke med. (Selv berørt)

Kropp får sjelden være kun kropp, men knyttes kulturelt til verdier som selvdisiplin, sosial status, suksess, attraktivitet og personlig viljestyrke. Fra samfunnet får barn og unge både føringer på hva som forventes av dem, og en oppskrift på hvordan oppnå og representere et bedre selv.

Jeg følte vel, føler også, at jeg aldri var god på noe. Hadde ikke en sport eller hobby eller noe jeg var flink til. Det å da være tynn ble på en måte det jeg kunne være flink på. Å få masse kommentarer på det var en bekreftelse på at det var min mening i livet. (Selv berørt)

Når atferden fører til ønskede resultater, som positive tilbakemeldinger, bedre selvbilde, følelseshåndtering eller en flukt fra skamfølelse, blir atferden forsterket.

Det begynte med at jeg begynte på et sånt prosjekt, fulgte noen på sosiale medier som hadde en type “challenge”, bestemte meg for å følge et veldig strengt prosjekt mtp. trening og matinntak så og så lenge. Jeg hadde hatt et veldig problematisk forhold til mat veldig lenge, men aldri gått veldig ned i vekt, jeg hadde prøvd, men ikke klart det. Det var første gang jeg la merke til at jeg gikk ned i vekt, og det trigga noe i meg, den følelsen ville jeg ha igjen, det føltes veldig bra der og da. (...) Da var jeg nettopp blitt 14. Jeg husker at når de 30 dagene i challengen var over, så turte jeg ikke å stoppe, hadde hele tiden en grunn til hvorfor jeg måtte fortsette. (Selv berørt)

3.2 Når bekreftelse blir bensin

Et viktig element i utvikling av spiseforstyrrelser som flere trekker frem, er positive tilbakemeldinger fra omgivelsene på endringene i kropp, trening og matinntak. Dette blir en bekreftelse på at de gjør noe riktig, og en drivkraft for å fortsette.

Sluttet å spise. Inspirert av en jente med anoreksi. Fikk for første gang høre fra min far at han var stolt av meg. (Selv berørt)

Jeg hadde også en periode der jeg spiste så sunt som mulig. Husker jeg fikk masse skryt for det. Hvis jeg ville ha frukt ist edenfor snop f.eks, fikk jeg mye positive tilbakemeldinger. Det ble etterhvert til et press om å være “hurra! Sunn” fordi det var noe som ble lagt merke til. Og positiv feedback vil man jo ha mer av. (Selv berørt)

Noen beskriver å bevisst gå inn med et ønske om å endre på kroppen sin for å bli

bedre likt, akseptert eller skille seg ut. Andre beskriver en mer tilfeldig inngang, hvor atferden eller kroppen endres av ulike grunner, men tilbakemeldingene gir dem motivasjon til å fortsette, og de begynner å se på endringene som en måte å oppnå noe på.

Jeg gikk veldig mye for å fange Pokemons. Etterhvert gikk jeg også ned i vekt. Da fikk jeg plutselig mange positive kommentarer, både fra foreldre og venner. For meg som alltid har hatt dårlig selvbilde ga dette en veldig god følelse og det ble en følelse jeg begynte å hige etter. Fra da begynte jeg å knytte min egenverdi til kropp. Jeg så at jeg kunne fikse et dårlig selvbilde gjennom å bruke mat for å få positiv feedback. (Selv berørt)

Det starta på ordentlig typ ved et uhell, jeg fikk mensen og hadde så vondt at jeg ikke klarte å spise på en uke tror jeg. Og så så jeg effekten av det, og så bare fortsatte jeg med det. Jeg følte vel egentlig mest at jeg hadde kontroll, at jeg liksom kunne ha kontroll over noe da. Følte meg ikke bra nok. (Selv berørt)

Team pårørende skriver i sin sluttrapport: “Kombinasjonen av barn som har dårlig selvfølelse og positiv feedback på endringer i kost eller trening, gir en risiko. Positive kommentarer blir bensin på bålet, selv om det er ment i beste hensikt.”

Jeg fikk kommentarer om at jeg så bra ut, jeg hadde slanket meg og det passet meg bra. Og det vet jeg at jeg tok som en oppmuntring til å fortsette. (Selv berørt)

De positive kommentarene akselererer atferden, og gjør det vanskeligere for personen selv og omgivelsene å stille spørsmål ved den. De som beskriver å ha blandede følelser rundt endringsprosjektet de holder på med, konkluderer med at dette må være riktig å gjøre, ettersom de får mye bekreftende ros.

Det å få denne bekreftelsen etter jeg er blitt slank det er farlig for sånne som meg fordi det beviser at jeg har hatt rett hele tiden jeg har større verdi som menneske nå som jeg er slank. Opplever dette på mange områder i samfunnet. (...) Både i butikker, men også i helsevesenet alle steder får en mer goodwill, mindre pes. Blir sett på og bedømt som menneske på en helt annen måte ilagt helt andre egenskaper, vaner og verdier. (Selv berørt)

Dette kan bli en barriere for selv å innse at atferden kan være skadelig eller at man holder på å utvikle en spiseforstyrrelse. Det kan også gjøre det lettere å skjule den ekstreme atferden for andre, ettersom mye er blitt normalisert i kulturen.

Prosjektet funket etter intensjonen, kommentarene var bekreftende. For andre så det nok ut som en slankekur gjør, man blir sunnere og føle seg bedre. Det er jo kulturelt akseptert at dette er noe man gjør. (Selv berørt)

3.3 Når flink blir farlig

Mange forbinder spiseforstyrrelser med et ønske om tynnhet, men i vårt materiale uttrykkes det oftere et ønske om å “mestre” sunnhet, helse og å forbedre seg. Kropp og helse blir en arena man kan utmerke seg på, men også en moralsk plikt. Informantene snakker om en frykt for å fremstå som lat, bortskjemt eller å spise feil eller dårlig mat.

Jeg har vokst opp med ukeblader, inntrykk av at det var farlig å være tjukk. Var også redd for å bli bortskjemt, siden det var mye snakk om det og det ble sett på som negativt. Var sårbar for å bli noe som var feil eller stygt. (Selv berørt)

Følte selv at jeg hadde et positivt fokus siden jeg trente og forstod ikke at jeg bevegde meg inn i en spiseforstyrrelse. (Selv berørt)

Jeg ble litt mobbet og sånt. Men det var først i 6. klasse det begynte. Da begynte jeg å bli redd for å gå opp i vekt, og redd for å bli en “sofasliter” som en lærer hadde sagt. Læreren kunne også si: “Du må yte for å nyte”. (Selv berørt)

Når informantene snakker om helse og sunnhet, omtaler de det ofte i en snever forstand. Sunnhet forstås primært som å spise riktig og trene mye, og også som noe man i stor grad har kontroll over. Få beskriver helse som noe mer helhetlig eller komplekst. Dette bidrar til vansker med å se når atferden blir skadelig.

Jeg fikk jo en mistanke på våren 2020, men det kan jo være bra at ungdommen prøver å bli litt sunnere, men det er jo en fin grense. (Pårørende)

Atferd som i utgangspunktet er sunn og helsefremmende, kan vel ikke bli det motsatte? Hvis det å være sunn er positivt, må jo det å være enda sunnere være enda bedre? Kan man bli “for” sunn?

Rundt 17/18-årsalderen startet treningsreisen for å bedre helsen og gå ned i vekt. Først var fokuset på å spise sunt og “rent” og bare spise “usunn” mat i helger (som selvfølgelig førte til at jeg trykket i meg masse kjeks og sjokolade på lørdagen). (...) Det endte jo opp med at jeg gikk veldig ned i vekt. Fikk masse komplimenter på det, og folk så at fysikken min hadde endret seg drastisk – men jeg så det liksom ikke helt selv, var så blind av tanken om å være lean. (Selv berørt)

Omgivelsene stiller ikke spørsmål ved personen sin endrede atferd eller ønske om å bli sunnere, men ser det som noe positivt, som de ofte oppmuntrer til. Igjen blir det

utfordrende å vite når det går for langt.

Jeg begynte å kutte ut noe av det jeg kategoriserte som ”usunn” mat. I begynnelsen bestemte jeg meg for å kutte ut kake, snop og sukker generelt. Et såkalt godteløfte. Igjen fikk jeg positive tilbakemeldinger fra de rundt meg. ”Så flink du er å spise sunt!” Vanligvis varer et godteløfte for en bestemt periode, for eksempel en måned. Problemet mitt var at godteløftet aldri tok slutt. Det bare fortsatte og fortsatte, og flere matvarer ble lagt i ”forbudt”-kurven. (Selv berørt)

Å kutte ut “usunne” matvarer og bli mer opptatt av trening, blir sett på som nesten utelukkende positivt, også i mer ekstreme varianter. Enda mer utfordrende er det hvis man har en høyere vekt, hvor “sunn” atferd og vektnedgang nesten alltid tolkes i positiv forstand – samme hva som ligger bak. Igjen blir det en feilkommunikasjon, hvor den berørte sine psykiske utfordringer og indre uro blir oversett til fordel for den ytre kroppslige kommunikasjonen.

Hun har hele tiden vært ganske overvektig, og når hun da har vært veldig syk, så har hun bare vært syk inni seg, ikke den syke som har syntes utad. Jo “bedre” hun for omverdenen så ut, jo sykere var hun. Det så vi kanskje ikke, hun så ut til å være på sitt sunneste. (Pårørende)

Sitatet over understreker også det smale synet på helse, som kun omhandler kroppens utseende og atferd rundt mat og trening. Elementer som psykisk helse, søvn, stressnivå, relasjoner og trygghet blir ikke nevnt når det snakkes om helse.

Refleksjoner

Informantenes fortellinger viser hvordan endringsprosjektet og deres atferd knyttet til mat, kropp og trening oppleves som en løsning på underliggende psykologiske problemer. Når atferden i tillegg blir møtt med ros og positive tilbakemeldinger, forsterkes den og gir et inntrykk av at de er på rett spor. Det vil kunne ha stor forebyggende effekt om vi som samfunn klarer å redusere fokus på kropp og mat, og i mindre grad presentere det som en måte å forbedre seg eller prestere på.

I materialet ser vi tydelige spor etter samfunnets fokus på selvoptimalisering og det å “gjøre” helse. Mange av informantene har satt i gang selvforbedringsprosjekter for å bli “sunnere”, etter en målestokk som sjelden tar høyde for hvor komplekst helse faktisk er, og havnet på ville veier. Det kan være fordi idéen om sunnhet i vårt samfunn er tett knyttet til et visst utseende, og søken etter sunnhet derfor fort kan bli en jakt på dette utseendet. Tynn blir synonymt med sunn. Det er også lett å bortforklare atferden sin på denne måten. Man slanker seg ikke, man bare tar tak i helsa. Slik kan spiseforstyrrelsen få et sosialt akseptert utrykk å skjule seg bak, og atferden bli sett på som fornuftig og disiplinert.

Det vi ser på som en normalisering av forstyrret spiseatferd i samfunnet, er også svært bekymringsverdig. Med en økende ensidig og rigid forståelse av mat, kropp og helse, hvor ekstrem atferd blir normalisert og berømmet, kan det tenkes at det vil ta stadig

lengre tid før spiseforstyrrelser oppdages. Vi risikerer at spiseforstyrrelser ikke lenger blir forstått som et helseproblem, men som i harmoni med samfunnets rådende idealer. Enda mer bekymringsverdig er kamufleringen av spiseforstyrrelser som sunnhet. Som samfunn forholder vi oss til en slags nedre grense for hvor tynn noen “kan bli” før det utløser bekymring, men stiller i langt mindre grad spørsmål ved hvor langt idealet om sunnhet kan presses. Når mer kontroll, strengere selvdisiplin og enda bedre vaner hele tiden verdsettes, uten tilsvarende refleksjon rundt rigiditet, tvang og motivasjon, blir skillet mellom sunt og usunt stadig mer utydelig, og spiseforstyrrelser kan bli oversett.

Risikoen for at usunn atferd tolkes som noe sunt, er enda høyere hos personer som har en høyere vekt. Streng kalorirestriksjon kan for eksempel oppfattes som alarmerende og farlig hos en person med lav vekt, mens den samme atferden tolkes som positiv og helsefremmende hos en person med høyere vekt. Når sunnhet forstås gjennom kroppens ytre, snarere enn gjennom fleksibilitet, funksjon og psykiske faktorer, risikerer man å oppfordre til og forsterke destruktiv atferd, særlig hos en gruppe som allerede er svært sårbar for å utvikle spiseforstyrrelser. At den samme atferden vurderes ulikt avhengig av kroppsstørrelse, viser noe av skjevheten vi som samfunn har i vår oppfatning av helse og hva som er sunt.

Positive kommentarer knyttet til kropp, mat og trening fremstår i materialet hverken som positivt eller nøytralt, men kan være direkte skadelig og akselerere og opprettholde forstyrret spiseatferd. Vi må i større grad spørre oss hvordan voksne bør forholde seg til endringsatferd hos unge, og utnytte den forebyggende verdien som ligger i å være forsiktig med å berømme prestasjoner knyttet til mat og kropp. Det handler ikke om å nekte barn og unge å ta valg knyttet til egen helse, men om å møte disse valgene med nysgjerrighet og utforskning snarere enn ukritisk ros. Når en 10-åring ønsker å begynne å jogge hver dag, eller bestemmer seg for å kutte ut sukker, bør voksne være opptatt av å utforske motivasjonen bak. Særlig kan det være lurt å utforske regler og rigiditet. For eksempel er trening generelt sett bra, men om man opplever sterk skyldfølelse hvis man ikke får trent som planlagt, kan det være et tegn på at treningen er på vei i en destruktiv retning.

Anbefalinger

• Spør hva som ligger bak eventuelle endringer. Unngå konfrontasjon, men vær nysgjerrig og undrende. Utforsk i hvor stor grad atferd knyttet til mat, kropp og trening er styrt av rigiditet og skyldfølelse.

• Bidra til å nyansere synet på sunnhet ved ikke å vurdere personers helse kun basert på kroppslige tegn, men ha fokus på hva som bidrar til helhetlig helse. Ikke kommenter på andres kropper.

• Som samfunn må vi tilby barn og unge emosjonell støtte, relasjonell trygghet, normalisering av sårbarhet og økt fokus på fleksibilitet og hvile.

Skulle ønske mamma turte å ta den samtalen med en gang hun skjønte det begynte å bli et problem. (Selv berørt)

4. Å be om hjelp for noe man ikke har ord for

Når de unge både mangler språk for å be om hjelp, og har vansker med å se at det de holder på med kan være skadelig, legger det mye ansvar på omgivelsene for å fange opp tegn på en spiseforstyrrelse og tilby hjelp og støtte.

Dette temaet utforsker hindringer for oppdagelse, samt refleksjoner om hvordan man bør gå frem hvis man er bekymret.

4.1 Når tidlige tegn er for sent ute

Noen av informantene omtaler selve samfunnet som spiseforstyrret. Da er det ekstra utfordrende å vite hvor skillet går mellom normalt og unormalt, sunt og usunt. De små endringene som kan være starten på en spiseforstyrrelse, er for mange ikke nok til å stille spørsmål ved.

Jeg angrer på at jeg ikke bare spurte hvorfor treningen var blitt så viktig og oppslukende. (Pårørende)

Mange foreldre oppdager det heller ikke før det vises på vekten. (Fagperson)

Når hun var rundt 15 år ble hun opptatt av å være veldig sunn. Vi reagerte ikke noe på det i starten. Hun hadde en bestevenninne som kom fra en løpefamilie og som var veldig sprek. Min datter ville bli som henne og begynte å løpe mye. Som med alt annet ville hun også prestere perfekt på dette området. (Pårørende)

Foreldre forteller at det er vanskelig å oppdage eller stille kritiske spørsmål ved atferd som oppfattes som sosialt ønskelig, særlig i et samfunn som er preget av sterkt fokus på helse og vekt. Disse endringene kan i en del tilfeller være tidlige tegn på en spiseforstyrrelse, men blir ofte oversett.

Jeg fikk så mange komplimenter, av pappa til og med, at jeg var i topp form, den vekten jeg var på når jeg var på mitt verste, mistet klumper av hår, pappa sa ofte at jeg var i topp form, perfekt vekt i forhold til min høyde, fikk også komplimenter av kollegaer på jobb, i mitt fucket opp hode tenkte jeg kanskje de har rett, kanskje dette er rett? (Selv berørt)

Ta tak i det så tidlig som mulig. (...) Oppdag trening, faresignaler når kostholdet tar styring på hverdagen, da bør det blinke noen varsellamper. Følg med på hvis det blir stort fokus på hva som er sunt og veldig opptatt av kostholdsråd på nett. (Pårørende)

Istedenfor at de tidlige tegnene vekker bekymring eller nysgjerrighet, blir de ofte møtt med oppmuntring og ros. Deretter eskalerer atferden til et punkt hvor det blir påfallende og ekstremt, og foreldrene begynner å uroe seg nok til at de tar det opp. For de unge kan det oppleves forvirrende at atferd som tidligere ble berømmet, plutselig forbys eller blir forsøkt tatt fra dem. Dette kan vekke sinne og en følelse av urettferdighet.

Unge kan ha lettere enn voksne for å falle i svart/hvitt-fellen, hvor noe er riktig eller galt – ingen mellomting. Nyanser er vanskeligere å forstå og forholde seg til. Foreldre gir også, om enn ubevisst, barnet en svært utfordrende linje å balansere på. Hvordan skal barnet gjøre det “riktig”? Igjen oppstår det forvirrende kommunikasjon og kontrabeskjeder.

Foreldre synes ofte det er bra når de ser at de [barna] gjør noen små justeringer, f.eks godtelov, spiser sunnere, trener osv. Men i etterkant ønsker de jo at det hadde stoppet der. Foreldre må vite at det er en risiko for at det kan gå for langt når barn gjør slike endringer. De må spørre «hvorfor gjør du dette nå?» Hva er motivet? Nå får de unge ofte høre «Nå må du begynne å tenke litt på vekten», til plutselig å høre «Nå må du ikke tenke på vekt, du er god nok som du er.» (Fagperson)

I mange tilfeller er det foreldre oppfatter som tidlige tegn, heller symptomer på at atferden har gått så langt at den vises i form av påfallende vektendringer, oppkast eller ekstrem rigiditet i spiseatferd. Tidligere tegn på de indre utfordringene barna kjenner på, blir ofte ikke fanget opp, og man går glipp av muligheten til å faktisk gripe inn tidlig og forebygge.

Synes jo vi så det tidlig, men min datter har sagt at det var en god stund før vi så det, at hun begynte å tenke på det. (Pårørende)

Skulle ønske at jeg fikk mer spørsmål når jeg vokste opp om hvordan jeg hadde det. Hvis jeg ikke hadde det bra, trakk jeg meg unna, måtte håndtere det alene. Etter at jeg fikk en spiseforstyrrelse er det litt sånn at uansett hva de hadde sagt så hadde ikke det hjulpet. (Selv berørt)

En av informantene med egenerfaring beskriver hvor tidlig de mener foreldrene burde begynt å ta tak i det:

Måtte begynt å snakke om det på et tidspunkt når jeg sa “skal ikke ha smør” ,“vil sykle til skolen” osv. De kunne f.eks stilt spørsmål ved det. Og kanskje enda før det, da jeg som liten var bevisst på sunt og usunt. Jeg sa f.eks etter helg, “nå skal jeg være sunn, ha sunnetid”. Allerede der kunne en kanskje tatt tak i det og spurt “Hvorfor tenker du på det?”, “Hvorfor trenger du å ta tak i det?” Jeg stilte også spørsmål om min kropp vs. andre sin kropp. “Er det meningen at lårene mine skal se sånn ut når jeg sitter?” De svarte at det er ingenting galt med deg. Kanskje kunne det hjulpet å snakke om min hang til sammenligning og det at kropper er forskjellige? (Selv berørt)

Manglende kunnskap blir også trukket frem som en utfordring av mange. Noen vet ingenting om spiseforstyrrelser, andre kan ha et bilde av det, men som gjerne ikke er nyansert nok for virkeligheten. Spesielt utfordrende blir det når personen avviker fra den stereotypiske fremstillingen av en spiseforstyrrelse. Det kan være at man ikke er undervektig, har ung alder eller at man er gutt.

Det tok flere måneder, vi tenkte det kunne være andre ting, og fikk helt sjokk når vi oppdaget. Det var en gutt på 10 år, frisk og sunn vi trodde ikke. Det var ingenting som tydet på at han skulle få spiseforstyrrelse. (Pårørende)

Mange foreldre sier de ønsker mer informasjon fra skoler og helsestasjoner, for å bli mer bevisst på hva de skal se etter og hvordan de kan forebygge.

Jeg skulle ønske det var mer info hos skolene, og mer info til foreldrene i forkant av at problemene oppsto. Kanskje i overgangen barneskole/ungdomsskole. Hvilke tilbud har helsesøster? Hvordan kan foreldre hjelpe på problemer? (Pårørende)

På den andre siden gir lærere og andre pedagoger som har vært intervjuet, uttrykk for en presset arbeidshverdag hvor stadig flere oppgaver legges på dem, inkludert temaer som psykisk helse, som de ofte ikke har formell kompetanse i.

Jeg kan kjenne på en del frustrasjon rundt dette og noen ganger tar jeg meg i å tenke “hvorfor skal JEG stå her og undervise i dette?” F.eks. seksuelle overgrep, eller når jeg hadde kurs i selvmordsforebygging. Jeg føler ikke jeg har nok eller riktig kompetanse. (Fagperson)

4.2 Omsorg i utakt

En tydelig utfordring som kommer frem når det gjelder tidlig oppdagelse og hjelp, er en mismatch mellom hva barna ønsker fra foreldrene, og hva foreldrene faktisk gjør.

Årsaker til at foreldre unngår å ta opp bekymringer med barnet, er blant annet frykt for å si noe feil, for å skape konflikt eller å “sette ideer i hodet” på dem. Dette gjør at en del foreldre inntar en “vent og se”-holdning og kan fremstå passive, selv om de egentlig er bekymret.

Har erfaring med at ingen tør å si noe. Verre å ikke si noe, enn å si noe feil. (Selv berørt)

Jeg er redd for å trigge noe, så unngår å bringe ting opp. (Pårørende)

Mor registrerte at datter gikk ned i vekt, far mente det var normalt med trening. (Pårørende)

Manglende kunnskap, samfunnets normalisering av spiseforstyrret atferd og barnets innsats for å skjule atferden sin, gjør at foreldre kan bli usikre på alvorlighetsgraden. Det kan også være uenighet mellom foreldrene i opplevd alvorlighet.

Vi foreldre visste ikke bedre i starten, vi tenkte hun skjønner jo at dette er farlig, vi prøvde å unngå konflikt. Far var mindre bekymret, og det skapte konflikt mellom mor og far. (Pårørende)

En del foreldre utrykker håp om at det er en fase som vil gå over, eller at barnet selv vil innse alvoret og endre atferd.

Snakket med moren min første gang høsten, hun ble veldig lei seg, jeg spurte henne: Har dere ikke sett noe? Hun hadde kanskje en anelse, men var veldig redd for hvordan hun skulle gå frem, redd for å gjøre ting verre. Tenkte: Så lenge hun spiser noe, så har hun hvertfall fått i seg noe. (Selv berørt)

Intervjuene med selv berørte tyder på at de ikke ønsker denne passive holdningen fra foreldrene, men heller vil at de skal være tidlig ute, spørre direkte og vise bekymring og omsorg. Mens foreldrene er redde for å fremstå overdramatiske eller mase på barnet, beskriver informantene at de blir såret og skuffet når foreldrene ikke reagerer og viser bekymring. Spesielt hvis de senere får vite at foreldrene hadde mistanke, men ikke gjorde noe, tolkes det som manglende omsorg og interesse.

En annen ting som har brent seg fast og hatt stor betydning er da jeg fortalte moren min at jeg kastet opp mat, og hun sa at hun visste det. (...) Implikasjonen av det hun sa; at hun visste det men ikke tok tak i det, bekreftet det at jeg ikke hadde noe verdi før jeg ble veldig tynn, følte at jeg først ble tatt på alvor da jeg ble fryktelig tynn. (Selv berørt)

[Hvorfor foreldre ikke tok opp temaet] Jeg tror de var redd for å si noe feil, redd for å inva dere og redd for å føle på en utilstrekkelighet. Jeg tror en del foreldre blir passive fordi de er redd for å føle at de har feilet som foreldre. De vil ikke innse at barnet deres har problemer med dette. Og jo lenger tiden går, jo større blir feilen å innrømme. Jeg er sikker på at flere av lærerne mine visste også, og at mange snakket om meg, men ikke med meg. Man havner i en kollektiv fornektelse. Så handler det kanskje om at vi har for dårlig tid til å se andre, og til å ta tak i dem. (Selv berørt)

Personen kan ofte ha hatt det vondt lenge, også før den spiseforstyrrede atferden begynte, og føler at de lenge har prøvd å rope om hjelp. Opplevelsen av at foreldrene kun viser omsorg når atferden blir svært ekstrem, kan i noen tilfelle forsterke antakelsen om at de kun fortjener kjærlighet og omsorg når de har en viss kropp eller vekt.

Hele familien min, og de rundt meg, de skjønte ikke helt hvordan ... at jeg var syk. Først når jeg ble kjempe kjempe tynn ble jeg tatt på alvor – det bekreftet det jeg trodde; jeg er verdt noe når jeg er tynn. (Selv berørt)

Noen av informantene uttrykte å ha hatt et ønske om å ta problemene opp med de rundt, men lot være, grunnet frykt for å bli avvist eller for å belaste foreldrene emosjonelt. Spesielt de som hadde opplevd å bli mistrodd eller avvist på grunn av fravær av undervekt tidlig i sykdomsforløpet, opplevde det ikke som en mulighet å be om hjelp igjen senere.

Veldig mange tenker det ikke er en spiseforstyrrelse for jeg er ikke tynn. Det gjør at mange drar det veldig langt. (Selv berørt)

Ambivalens var også vanlig, hvor informantene både ønsket at noen skulle fange

opp problemet og ta tak i det, samtidig som de var redde for at noen skulle ta fra dem “prosjektet” deres og dermed aktivt prøvde å skjule atferden. Noen opplevde det vanskelig å be om hjelp direkte, og prøvde heller å gi indirekte beskjed.

Tror jeg prøvde å hinte, kunne f.eks si “ jeg har bare sovet 4 timer i natt” - men hintene var så vage at de rundt ikke tok det. Jeg tror ikke det var noen som kunne se noe på meg, og jeg klarte ikke å si noe om hvordan jeg hadde det. Jeg hadde trengt at noen halte og drog i meg at de ikke hadde gitt seg det hadde vært bra for meg. (Selv berørt)

Flere innrømmer at de kanskje ville nektet for å ha en spiseforstyrrelse hvis andre tok det opp, men at de likevel ønsket at andre skulle spørre, og gjerne flere ganger.

Jeg hadde nok avvist en bekymring lenge, men jeg kunne ønske de fortsatte å spørre. (Selv berørt)

Noen ville helst at foreldrene skulle ta det opp, mens andre etterlyser noen å snakke med utenom familien, som en lærer eller helsesykepleier.

En del av informantene etterlyser også at de rundt tar mer kontroll. De opplever det vanskelig å slippe kontroll eller endre atferd selv, men vil at noen andre tar styringen. Et ønske om at noen kan være voksen, så de kan få være barn. Dette kan være utfordrende for omgivelsene, som ønsker å gi dem autonomi, rom og tid.

Hadde trengt mer tvang – at hun [helsesykepleier] tok mer styring. For eksempel at jeg måtte komme tilbake, avtalt en oppfølgingssamtale, eller at jeg ikke hadde fått valget om å ta imot spesialisthjelp – at hun hadde sagt at dette er så alvorlig at jeg tenker du må gå til en spesial ist. Det ble så veldig frivillig – jeg åpnet døren litt, men da trengte jeg at noen grep fatt i meg. Jeg skjønte ikke mitt eget beste – hadde trengt at noen så det, forsto det. (Selv berørt)

Ønsket veldig gjerne at noen skulle gi meg tillatelse til å kunne spise, noe jeg ikke gav meg selv. (Selv berørt)

Refleksjoner

I materialet ser vi mange fortellinger om at tidlige tegn på en spiseforstyrrelse har blitt oversett eller tolket som positiv endringsatferd. Her ser vi en alvorlig kommunikasjonsbrist: den berørtes sterke behov for hjelp blir i noen tilfeller formidlet til og forstått av omgivelsene som kontroll, mestring og fremgang. Dette skaper en blindsone der både den unge selv og omgivelsene får et feilaktig bilde av situasjonen. Dette fører til forsinkelse mellom debut og inngripen, hvor spiseforstyrrelsen får utvikle seg uforstyrret, med resultat at den unge ofte ikke lenger er mottakelig for hjelp når den først blir tilbudt.

Når spiseforstyrrelsen får utvikle seg over tid, blir den ofte en større del av personens

identitet og mestringsstrategier, og personen kan reagere med frykt og avvisning når man opplever at andre prøver å gripe inn. Restriktivt matinntak påvirker også kognitiv funksjon, og kan gjøre personens tankemønster mindre fleksibelt og rasjonelt. Man blir også mindre mottakelig for hjelp. Når man først har utviklet en spiseforstyrrelse, vil mange trenge omfattende og ressurskrevende behandling i spesialisthelsetjenesten. Dette understreker viktigheten av at vi som samfunn blir bedre til å tidligere oppdage og gripe inn ved mistanke om en spiseforstyrrelse.

På samme måte som vektstigma i samfunnet kan føre til at forstyrret spiseatferd tolkes som sunn hos personer med høyere vekt, kan det føre til at man overser alvorligheten eller avslår tanken om at noen har en spiseforstyrrelse hvis de har en høyere vekt. Dette er svært uheldig, da det fører til at man går glipp av tidlige tegn, og i noen tilfeller direkte spørsmål om hjelp. Det kan også sende et signal om at man ikke fortjener hjelp og omsorg før man har en viss vekt, noe som kan bli enda et insentiv for personen til å fortsette med atferden.

Det kan være utfordrende å peke på hvor grensen går mellom normal og spiseforstyrret atferd, og tidlige tegn kan være vanskelige å fange opp. Derfor er det viktig å sette ord på sin bekymring så snart man begynner å kjenne på den, også når man ikke er sikker på om man gjør det riktig. Det viktigste er å vise omsorg og at man bryr seg. Man kan risikere å bli møtt med avvisning eller fornektelse, men det betyr ikke nødvendigvis at man har gjort eller sagt noe galt.

Ofte vil de tidlige tegnene være knyttet til endringer sosialt, i stemningsleie eller humør, og det kan være vanskelig å sette fingeren på hva det er som skaper bekymringen man føler på. Likevel vil vi oppfordre til å forsøke å sette ord på den. Kanskje er det bare en magefølelse, eller at du opplever at den berørte er litt annerledes enn før? Du trenger ikke å vente til du er sikker, eller til du har funnet akkurat de “riktige” ordene. Informantenes fortellinger taler sitt tydelige språk om hvor viktig det er for selv berørte å føle seg sett, og kjenne at noen bryr seg om hvordan de har det.

Blindsone-modell

Enkeltindividet

Endring av atferd og/eller kropp

Omgivelsene

Tolker atferden som positiv og gir ros og annerkjennelse

Får drivkraft til å fortsette

Legitimerer atferden

Underliggende problemer forblir skjult

Spiseforstyrrelsen forblir skjult. Økende rigiditet Atferden blir en sentral mestringsstrategi og del av identiteten

Endret atferd tolkes som sunt og modent Forstås som bedring heller enn forverring

Eskalering av atferd til et punkt hvor det blir ekstremt og påfallende

Normalisering av spiseforstyrret atferd gjør terskelen for bekymring høy. Omgivelsene forblir passive

Omgivelsene reagerer med bekymring og griper inn

Forvirring over endret reaksjon fra omgivelsene.

Sterk fryktreaksjon.

Svekket kognitiv fleksibilitet

Figuren viser hvordan spiseforstyrrelser kan utvikle seg i samspill mellom enkeltindividet og omgivelsene. Normalisering av holdninger til mat og kropp skaper blindsoner der tidlige tegn overses eller tolkes som positive. Dette bidrar til sen oppdagelse, ofte på et tidspunkt der barnet er mindre mottakelig for hjelp.

Anbefalinger: Hvordan ta bekymringssamtalen

1. Hvis du er bekymret for noen: Tør å spørre. Ta bekymringssamtalen. Ikke tenk at det er noe du innbiller deg, eller som kommer til å gå over av seg selv.

2. Ta samtalen når du er i en rolig sinnstilstand. Når vi er stresset, urolig, sinna o.l. vil dette ofte prege måten vi ordlegger oss på, og vi kan lett bli anklagende eller tillegge personen egenskaper de kanskje ikke kjenner seg helt igjen i. Dette kan være uheldig, og medføre at man ikke får innpass - selv om man mener godt.

3. Ta samtalen et sted med fred og ro, og hvor dere ikke blir avbrutt eller forstyrret. Sett av nok tid, i tilfelle du kommer i posisjon til en god samtale.

4. Vær tydelig på hvorfor du er bekymret. Vær ærlig. Å gå rundt grøten eller snakke i koder vil fort bli gjennomskuet.

5. Legg vekt på hva du har observert og hvordan vedkommende har det. Har humøret endret seg? Har det sosiale endret seg? Kanskje er personen mer trist, stresset, sinna, nedstemt, eller tilbaketrukken? Legg gjerne vekt på disse tingene fremfor å kommentere på vekt og mat. Du kan for eksempel si: “Jeg har lagt merke til at du ikke ler så mye lenger, og at du er mye for deg selv. Dette bekymrer meg, og jeg lurer på hvordan du har det.”

6. Vær ydmyk og åpen. Om vedkommende er i en tidlig fase av problematikken og opplever mye mestring ved atferden sin, kan de være lite mottagelige for kommentarer utenfra. Det kan være lurt å starte med setninger som “Mulig jeg tar feil, men …”, eller “Beklager om jeg er helt ute og kjøre nå, men det er noe som gjør meg bekymret …”

7. Vær forberedt på å bli avvist. Det er veldig vanlig. Ha i mente at vedkommende kanskje ikke er kommet dithen at de ser atferden sin som mer destruktiv enn positiv ennå. Noen trenger tid til å finne ut av dette, og vil ikke være mottagelige for din bekymring før senere i prosessen.

8. Ved avvisning, ikke bli anklagende. Fortell heller at du er her om vedkommende ønsker å prate, og gjenta gjerne at du er bekymret og ønsker å følge dette opp videre.

9. Oppfordre til å oppsøke hjelp. Fortell vedkommende at man ikke trenger å ha det slik, og at det finnes god hjelp å få. Man kan få det bedre med seg selv, men mange trenger da profesjonell hjelp.

Avsluttende refleksjoner

Hvis det er en rød tråd som går gjennom alle temaene, så er det kommunikasjon. Kommunikasjon kan både skjule, forsterke og avdekke spiseforstyrrelser.

Kombinasjonen av det som sies, det som ikke sies, det som sies indirekte og det som sies på motstridende måter, danner et vanskelig landskap for unge å navigere i.

Når følelser mangler språk, kan kroppen tilby svar. Når unge mangler ord for uro, utenforskap og utilstrekkelighet, kan det utrykkes gjennom kropp og kontroll. Vi har fått et samfunn som lærer barn at løsningen ligger i kroppen, men aldri lærer dem å snakke om det som ligger bak. Det er i dette rommet, mellom det som sies og det som ikke sies, at spiseforstyrrelsen ofte får vokse uforstyrret.

I et samfunn som individualiserer helse og moraliserer kropp, legges byrden på barnet: å mestre presset, forstå motstridende signaler, og be om hjelp til noe de ikke har ord for. Dette kan vi ikke forvente. Det er ikke barn som skal navigere mellom smale idealer og skjulte budskap, det er vi som voksne og som samfunn som må rydde veien. Vi må ta ansvar for hvilke signaler vi formidler og hvile idealer vi viderefører, både bevisst og ubevisst.

Å forebygge spiseforstyrrelser innebærer dermed et dobbelt ansvar: å forstå signaler fra barna, og å være bevisste på hva og hvordan vi selv kommuniserer.

Vi har mye å vinne på å være nysgjerrige, utforskende og validerende. Å tørre å trå feil, ta ordet også når man ikke har alle svarene, og å være en tydelig motstemme til samfunnets press. Barn trenger voksne som tar seg tid til å se bak fasade og kroppslige utrykk, og lytter også til det som ikke blir sagt. Som kan romme usikkerhet og kompleksitet, og gi barnet språk for å forstå det de bærer på.

Denne rapporten har vært et forsøk på å lytte til, forstå og formidle fortellinger og erfaringer fra både selv berørte, pårørende og fagpersoner. Spiseforstyrrelser oppstår ikke i et vakuum, men i samspillet mellom individet, nære relasjoner og omgivelsene. I disse interaksjonene ligger det et stort potensiale for forebygging.

Som samfunn må vi tilby barn og unge emosjonell støtte, relasjonell trygghet, normalisering av sårbarhet og økt fokus på fleksibilitet og hvile.

EN AV TI prototyper

som beskrevet i teamenes sluttrapporter

Team pårørende: Innsiden ut

Konseptet #InnsidenUt er en henvisning til at det er vanskelig å se på utsiden hvordan man har det på innsiden. Konseptet favner om flere elementer i teamets hovedfunn, blant annet fortalte mange om vansker med å snakke om følelser, og flere opplevde at endringer i kropp fikk mye positiv oppmerksomhet. Med fokus på forebygging ønsker man også at konseptet og ideen skal treffe tidlig og før spiseforstyrrelse i det hele tatt er et tema. Fokuset skal være på positiv endring, med en bevisstgjøring om hvilke konsekvenser kommentarer eller uttalelser som er godt ment kan ha på sårbare unge, og som utgangspunkt i en oppfordring om hva man kan gjøre, basert på hva respondenter med egenerfaring har uttrykt.

Løsningen har form av en holdningskampanje, med følgende tagline: Når et barn ønsker å endre på utsiden, kan de ha det vanskelig på innsiden. Vær nysgjerrig og undrende.

Team system: Undervisningsopplegg for barneskolen

Dette skal være et tilgjengelig undervisningsopplegg for lærere og helsesykepleiere til bruk i skolen, og har som mål å kunne fungere som en døråpner for å snakke med barn og ungdom om selvfølelse og selvbilde, og bidra til å skape et trygt miljø for å snakke om dette i klasserommet.

Undervisningsopplegget skal inneholde noe taktilt som elevene kan bruke hendene for å lage. Dette ble testet med et “rammeverksted”, men løsningen må utvikles videre. Opplegget er tenkt til 6. trinn – før overgangen til ungdomsskolen, men i en alder der barna kan engasjeres av å jobbe med et slikt kreativt opplegg. Kan også brukes på ulike klassetrinn/aldersnivå. Undervisningsopplegget kan brukes på ulike måter – i plenum i klasserommet, individuelt, eller i mindre grupper. Gruppestørrelse- og sammensetning vil være viktig å utforske i videre utvikling.

Det er tenkt at helsesykepleier og kontaktlærer skal være til stede sammen under øvelsene, og at tilstedeværelsen kan gjøre kontaktpunkt mellom instansene sterkere. Undervisningsopplegget vil ha en veileder til den/de som skal fasilitere opplegget, blant annet knyttet til praktisk gjennomføring, for temaer og spørsmål som kan diskuteres før/under/etter gjennomføring, og til videre oppfølging av barna dersom det vil være nødvendig. Opplegget skal brukes som en døråpner, en vei inn, for å ta tak i tematikker knyttet til selvfølelse, selvbilde. Det pedagogiske innholdet vil måtte utvikles i samarbeid med fagpersoner i for eksempel pedagogikk, psykologi og kunstterapi.

Team idrett: Hele meg

Dette er en kampanje og nettside som har som mål å rette fokus på den mentale helsen til barn og unge, spesifikt innenfor breddeidrett. Gjennom korte videosnutter med kjente idrettsprofiler som snakker om temaer barn og unge kan relatere seg til, ønsker kampanjen å skape bevissthet og engasjement. Nettsiden fungerer som en plattform der live videoer med toppidrettsutøvere besvarer spørsmål fra barn og ungdom, og hvor man kan finne nyttige videoer fra fagpersoner, treningsøvelser, verktøy for trenere og utøvere, samt informasjon om hjelpeorganisasjoner innenfor ulike områder som selvfølelse, spiseproblematikk og tunge tanker. Prosjektet eies av idretten selv gjennom Norges Idrettsforbund og samarbeider med organisasjoner som gir støtte og veiledning innenfor disse områdene.

Team familie og venner: Tør å spør

TØR Å SPØR er en kampanje og en merkevare som har som mål å gi flest mulig bevisstheten, kunnskapen og støtten de trenger for å tørre og spørre når de er bekymret for og/eller oppdager en endring hos noen de er glad i.

Kampanjen består av:

• Plakatkampanje i offentlig rom

• En nettside som viser et tydelig «forløp» for hvordan man går fram ved bekymring for å tørre og spørre

• Effekter som armbånd, bærenett og t-skjorter

På sikt tenker vi oss at kampanjen kan bygges opp til også å omfatte:

• Årlig markering på Verdensdagen for spiseforstyrrelser 2. juni

• TØR Å SPØR-workshops, hvor man får påfyll, men også praktisk trening i det å snakke med barn og unge om vanskelige temaer som mat og kropp

Les mer om arbeidet med EN AV TI og prototypene på enavti.no.