Hardt. Mor stønnet og ynket seg. Fyren så ut til å like dette, og slo enda hardere. Pisken laget hissige, ildrøde merker på mors rygg. Små strimer av blod rant nedover ryggen hennes, og dryppet ned på de grove gulvplankene. Maria ble nødt til å holde seg for munnen for ikke å skrike, men hun måtte ha laget en lyd likevel, for mor vendte seg plutselig mot døra og oppdaget henne. Øynene var ville og blodskutte, som på et dyr. Ansiktet var dradd og ugjenkjennelig. Maria bråsnudde, og løp panikkslagen opp trappa. Hun hørte mor komme etter. På reposet nådde mor henne igjen. Hun slo Maria hardt i ansiktet med knyttet neve. Det svartnet for øynene, og Maria var sikker på at mor kom til å slå henne i hjel. Men mor kastet henne ned på senga og kom tilbake med tre piller. Mens hun holdt Maria over nesa, tvang hun pillene inn i munnen hennes og lukket den. Maria ble nødt til å svelge. Pillene skrapet seg nedover i halsen mens de ga en kvalmende ettersmak. Maria sovnet rett etterpå. Neste dag var hun helt i ørska, og trodde at det hele bare var et mareritt. Så kjente hun hevelsen der mors hånd hadde truffet, og forstod at det slett ikke hadde vært noen vond drøm. Det hadde vært noe fremmed over mor den kvelden som hadde skremt Maria. Noe brutalt som hun ikke ønsket å oppleve igjen. Mor nevnte aldri denne episoden, hun håpet vel at Maria ikke husket noe. Likevel visste Maria at dersom noe slikt skjedde igjen, kunne mor gjøre noe enda verre mot henne. Flere ganger hadde hun tenkt på å rømme hjemmefra, men det fantes ikke noen som kunne hjelpe henne. Alle slektningene var døde – det var i hvert fall det mor sa. Hun visste at det fantes barnehjem, men det hun hørte om dem var skremmende. Ole, en gutt som hadde gått i klassen hennes, hadde bodd på et barnehjem som ble drevet av kommunen. Han fortalte henne
8