Page 1


INCUBO


Stig Ellingsen

Incubo

Neglebitt forlag DA


Det må ikke kopieres fra denne boken i strid med åndsverkloven eller avtale om kopiering inngått med forlaget og forfatteren. Kopiering i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning og kan straffes med bøter og fengsel.

Alle henvendelser om rettigheter til denne boken stilles til: Neglebitt forlag DA. Adresse: Torvmyrveien 55, 4072 Randaberg

Copyright © Neglebitt forlag DA, 2020 Copyright © Stig Ellingsen, 2020

Redaktør: Simen Ingemundsen og Stig Ellingsen Omslag- og logodesign: Jonas A. Larsen Ombrekk og sats: Neglebitt forlag DA Til Sonja www.neglebittforlag.no @neglebitt_forlag @incubo


Prolog

Stavanger, torsdag 16. august 1945 kl. 17.00 Maria Endresen satt på rommet sitt, helt utslått av varmen. Veggene klemte seg sammen om henne og gjorde det vanskelig å puste. Hun åpnet vinduet i et forsøk på å få inn frisk luft, uten at det hjalp. Det eneste som kunne ha kjølt henne ned på en dag som denne, var en tur ned til sjøen, eller helst et bad, men mor nektet henne å forlate huset. Alt hun kunne gjøre var å glo ut av vinduet. Der skjedde det ikke stort. Den uvante heten gjorde at både mennesker og dyr tok livet med ro. Løshundene lå i skyggen og halvsov med tungene ute. Kattene holdt seg også borte fra solen, og lot småfuglene være i fred for en gangs skyld. Med ett dukket en yndig jente på åtte-ni år opp øverst i Langgata. Hun trillet en liten gutt i barnevogn ned den bratte bakken. Av og til slapp hun taket i vogna, før hun løp etter og grep den igjen. Gutten hylte med skrekkblandet fryd. To jenter i begynnelsen av tenårene kom gående i motsatt retning. Den ene jenta var lav og tettbygd, med et hode som virket altfor stort for kroppen. Håret var brunsvart, halvlangt og flokete. Ansiktet hadde grove trekk, og øynene var små og stikkende. Hun gikk med bestemte skritt og knyttede never. Den andre jenta var over et hode høyere, svart i håret og tynn som en strek. Hun hadde regelmessige trekk, og øynene var store og brune. Ansiktet kunne nesten ha vært pent, hvis det ikke var for en altfor stor og krum nese. Ungene i nabolaget hadde for lengst gitt dem kallenavnet ”dvergen og heksa”. Jenta med barnevogna oppdaget dem akkurat idet

4


hun skulle til å slippe taket på ny. De sendte henne et så stygt blikk at hun ombestemte seg, og tok et solid grep om håndtaket. Likevel stanset de henne. Maria kunne ikke høre hva de sa, men hun forstod at de kjeftet på den stakkars jenta, som begynte å strigråte. Maria kjente Elise og Torunn fra skolen, og visste at de kunne være stygge mot de som var mindre. De var ikke blant hennes beste venner, men i dag håpet hun at de kom på visitt, slik at hun fikk lurt seg litt ut. Tidligere på dagen hadde Britt og Irene fra klassen vært på døra, men da hadde mor kommet henne i forkjøpet og lukket opp for dem. Hun hadde sagt at Maria ikke følte seg helt bra, og derfor ikke fikk gå ut. Det var blank løgn. Mor hadde sagt til Maria at hun gjorde dette fordi det ikke kunne skje en ulykke rett før avreisen til Amerika. Det hørtes dumt ut, syntes Maria. Hun var jo snart tretten år, ingen småunge som falt og slo seg. Likevel hadde hun ikke protestert, i frykt for at mor skulle få et av sine voldsomme raseriutbrudd. Både mor og stefaren Frank virket anspente og aggressive for tiden. De oppførte seg så annerledes enn folk flest. Gårsdagens aviser hadde vært fulle av skriverier om Japans kapitulasjon, og folk hadde jublet i gatene. Men ikke mor og stefaren. Om natta hadde Maria våknet av at de snakket høylytt i stua. Hun hadde listet seg ned for å lytte, selv om hun visste at det var strengt forbudt, og at det kunne få alvorlige konsekvenser. En gang før hadde hun tyvlyttet, for tre år siden, da de bodde i Oslo. Den gangen kom mor inn på rommet hennes rett før hun skulle legge seg med et glass vann og en liten, blå pille. Hun sa at den ville hjelpe Maria med å få sove. Av og til våknet Maria midt på natta, og det mislikte mor.

5


Maria hatet disse pillene. De fikk henne til å falle i en dyp, drømmeløs søvn. Det var helt forferdelig, for Maria elsket drømmene sine. Natta før mor ga henne denne pillen, hadde Maria møtt far. Maria ante ikke hvordan han så ut i virkeligheten, men likevel visste hun at det måtte være far. Han var mager, og klærne virket slitte og gamle. Omgivelsene var triste, med en falleferdig, grå brakke i bakgrunnen. Øynene hans var store, brune og sørgmodige, og hun var sikker på at faren hennes hadde akkurat slike øyne. Dessuten var mors øyne blå, så hun måtte ha arvet sine brune øyne fra far. I drømmen hadde hun løpt mot farens utstrakte armer, men noen menn hadde grepet fatt i ham og begynt å slepe ham etter seg. Rett før hun nådde fram til dem, ble hun vekket av mor, som var irritert over at hun snakket høyt i søvne. Maria hadde sørget over dette hele den påfølgende dagen. Hun bare visste at det var far, og at han ville si henne noe viktig. Til slutt hadde hun fått den desperate ideen om at dersom hun la seg tidlig og ønsket det sterkt nok, så kunne det hende at hun ville drømme en fortsettelse. I det minste hadde hun håpet å møte faren på ny. Hun visste at dette ikke ville skje dersom hun svelget pillen mor hadde gitt henne. Derfor la hun den under tunga, og spyttet den ut senere. Hun sovnet raskt, men drømmen uteble. Midt på natta våknet hun. Først hørte hun ikke noe, men så registrerte hun et dempet smerteskrik fra et sted nedenunder. Hun ble først livredd, men hun var helt stille. Mor hadde mange ganger sagt til henne at dersom noen brøt seg inn i huset, så måtte hun prøve å gjemme seg, og ikke lage en lyd. Før hun fikk sjansen til å gjøre noe mer, hørte hun morens stemme. Den var annerledes. Hun skjønte ikke hva mor sa. Ordene var fremmede.

6


Maria nølte, men så listet hun seg ut av rommet sitt og ned trappa til mors soverom. Det var i første etasje, ved siden av stua. Soveromsdøra stod på gløtt, og Maria kikket forsiktig inn. Synet som møtte henne kom hun aldri til å glemme. Mor var helt naken, bortsett fra et par sorte silkestrømper. Hun stod på alle fire i senga. En fremmed mann var sammen med henne. Kroppen hans var dekket av mørke hår, nesten som pelsen på et dyr. Ansiktet var uttrykkløst som en maske. Han holdt rundt mor. Maria så at mor stønnet hver gang mannen trakk henne inntil seg. Mannen sa ikke et ord, men han pustet tungt og siklet. Sikkelet rant nedover munnvikene hans, og dryppet ned på mors hofter. Synet var så avskyelig at Maria ble kvalm, men hun ble stående som forsteinet. Hun forstod hva som foregikk. På en gård hadde hun en gang sett to hester pare seg. Det hadde vært sjokkerende å se hingsten trenge inn i hoppa, men det hadde likevel vært naturlig. Dette var heslig og unaturlig. Mor var ung, slank og pen. Mannen var mye eldre og frastøtende. En forferdelig tanke grep henne. Mor hadde alltid nektet å snakke om far. Når Maria spurte, svarte hun bare at hun ikke visste hvor han var. Panikken grep Maria. Kunne dette forferdelige mennesket være faren hennes? Nei, det kunne ikke være sant. Det var utelukket. Faren hennes så ut slik som i drømmen. Det måtte være en annen forklaring. Men uansett hvem mannen var, så burde ikke mor hatt noe med ham å gjøre. Så slo en forferdelig tanke ned i henne. Guttene på skolen snakket ofte om horer. Kvinner som solgte kroppen sin for penger. Mor måtte være en hore! Bare en hore kunne gjøre noe sånt med et så motbydelig menneske. Tanken nesten lammet henne. Så skjedde det noe enda verre. Mannen grep en pisk og begynte å slå mor.

7


Hardt. Mor stønnet og ynket seg. Fyren så ut til å like dette, og slo enda hardere. Pisken laget hissige, ildrøde merker på mors rygg. Små strimer av blod rant nedover ryggen hennes, og dryppet ned på de grove gulvplankene. Maria ble nødt til å holde seg for munnen for ikke å skrike, men hun måtte ha laget en lyd likevel, for mor vendte seg plutselig mot døra og oppdaget henne. Øynene var ville og blodskutte, som på et dyr. Ansiktet var dradd og ugjenkjennelig. Maria bråsnudde, og løp panikkslagen opp trappa. Hun hørte mor komme etter. På reposet nådde mor henne igjen. Hun slo Maria hardt i ansiktet med knyttet neve. Det svartnet for øynene, og Maria var sikker på at mor kom til å slå henne i hjel. Men mor kastet henne ned på senga og kom tilbake med tre piller. Mens hun holdt Maria over nesa, tvang hun pillene inn i munnen hennes og lukket den. Maria ble nødt til å svelge. Pillene skrapet seg nedover i halsen mens de ga en kvalmende ettersmak. Maria sovnet rett etterpå. Neste dag var hun helt i ørska, og trodde at det hele bare var et mareritt. Så kjente hun hevelsen der mors hånd hadde truffet, og forstod at det slett ikke hadde vært noen vond drøm. Det hadde vært noe fremmed over mor den kvelden som hadde skremt Maria. Noe brutalt som hun ikke ønsket å oppleve igjen. Mor nevnte aldri denne episoden, hun håpet vel at Maria ikke husket noe. Likevel visste Maria at dersom noe slikt skjedde igjen, kunne mor gjøre noe enda verre mot henne. Flere ganger hadde hun tenkt på å rømme hjemmefra, men det fantes ikke noen som kunne hjelpe henne. Alle slektningene var døde – det var i hvert fall det mor sa. Hun visste at det fantes barnehjem, men det hun hørte om dem var skremmende. Ole, en gutt som hadde gått i klassen hennes, hadde bodd på et barnehjem som ble drevet av kommunen. Han fortalte henne

8


flere ganger at bestyreren, en eldre mann, kledde ham naken og gjorde ting med ham. Maria hadde sagt at han måtte fortelle dette til noen voksne, og få dem til å anmelde mannen. Hun fikk aldri vite om han hadde gjort det, for noen dager senere ble Ole funnet død. Det ble sagt at det var selvmord, men Maria trodde ikke på det. Etter at Mette ble født, ble mor heldigvis litt mer stabil, og da de flyttet til Stavanger, traff hun Frank og giftet seg med ham. Det hjalp også på humøret hennes, og en stund hadde Maria følt at de var en familie som alle andre. Men i vår hadde situasjonen endret seg. Uhyggen flyttet atter en gang inn hos dem. Utover sommeren ble det bare verre. På tross av dette hadde hun altså våget seg ned i går kveld. Hun visste ikke hvorfor. Kanskje fordi hun ville vite mer om hvilke planer mor og Frank hadde. Men de hadde bare snakket om bombene i Japan, og hvordan titusenvis av kvinner og barn ble brent levende i et inferno av flammer. Frank hadde sagt at det var en hevngjerrig terrorhandling. Maria lurte på hvorfor de visste så mye om dette, hun hadde ikke hørt andre snakke så detaljert om atombombene. Kanskje det kunne ha noe med det tekniske utstyret Frank oppbevarte på det avlåste rommet i andre enden av loftet å gjøre? Hun visste ikke, men forstod snart at hun ikke ville få svar på spørsmålene sine ved å lytte ved døra. Hun fortet seg tilbake til rommet sitt uten at de oppdaget henne. I dag snakket mor mye om at de skulle reise til USA for å få det bedre, og at det var verdens beste land å leve i. Maria kunne ikke fatte og begripe hvordan mor kunne si noe slikt etter det hun hadde hørt kvelden før, men hun kunne ikke røpe at hun hadde lyttet. Plutselig ble hun revet ut av tankene sine. Det skjedde noe utenfor.

9


Torunn og Elise var på vei opp trappa for å banke på. Hun var blitt bønnhørt! Jublende glad for å få besøk, og for å slippe unna de tunge tankene, raste hun ned trappa. Hun måtte lukke opp før de fikk banket på, så mor ikke kom henne i forkjøpet igjen. Hun klarte det akkurat i tide. Elise og Torunn stod på trappa og smilte til henne. «Hei,» sa Elise. «Vi lurte på om du ville bli med ut og se på amerikabåten,» sa Torunn. «Mange som har vært der har fått snop av mannskapet,» sa Elise. «Du kan ta med Mette også,» la hun til. Maria var svært glad i lillesøsteren Mette på to og et halvt år, og hun dro henne med seg overalt. «Det høres spennende ut, men jeg må spørre mor først,» svarte Maria, og gikk inn i stua der mor og Frank satt. Hun så at de var sinte, men lot seg ikke merke med det. Hun sa bare: «Mor, kan jeg og Mette bli med Elise og Torunn ned til kaia en liten tur for å se amerikabåten?» Mor og Frank så på hverandre. Det var noe i blikkene de sendte hverandre som Maria ikke klarte å tolke. Hun leste irritasjon og sinne, men det var noe annet der også. Hun hadde forventet at de ble sinte, ikke dette andre. Det måtte ha noe med Elise og Torunn å gjøre. Ansiktsuttrykkene til mor og Frank var slik de ville ha vært hvis hun hadde tråkket i en hundebæsj, og uforvarende dratt den inn i stua. «Men Maria, da,» sa mor bebreidende. «Du vet jo at vi vil at du holder deg hjemme i dag.» «Ja, dere har sagt det, men en bitteliten tur ned til båten og tilbake tar ikke mer enn ti minutter. Vær så snill?» «Nei,» svarte mor.

10


Maria hadde ikke tenkt å gi seg så lett. Hun senket stemmen og sa: «Men hva skal jeg si til Elise og Torunn? Jeg får jo ikke lov til å si at vi skal reise i morgen, og de vil synes det er merkelig at jeg ikke får lov til å gå ut. De ser jo at jeg ikke er syk. De kommer til å fortelle det til alle de møter!» Igjen så mor på Frank. Han nikket nesten umerkelig. Maria visste at hun hadde vunnet. «Bare en rask tur, da. Rett ned til båten og tilbake. Ikke et ord om i morgen,» sa mor med lav stemme. «Selvfølgelig ikke! Tusen takk, mor!» Maria tok trappa opp på kammerset i tre byks. Hun visste at Mette ville bli glad for å være med. Jentene gikk raskt nedover mot havna med lille Mette på slep. Hun var henrykt over å få være med, og sang høyt. Det var noen sanger fra søndagsskolen som hun ikke kunne teksten på. Derfor puttet hun inn ord som hun trodde passet, og resultatet ble ofte morsomt. Akkurat nå sang hun om Jesus og djevelen, som begge banket på hennes hjertes dør og ville inn. Hun åpnet selvfølgelig døra for djevelen, og stengte den rett foran nesa på Jesus. Maria lo, men Elise og Torunn så bare megetsigende på hverandre og nikket. Maria fikk det for seg at noe ikke stemte. Elise og Torunn pleide også le av Mette når hun sang eller skravlet i vei, men i dag var de så stille. Det var ikke likt dem. Hun visste godt hva folk kalte dem, men de var alltid greie med henne og lille Mette. Forsiktig skottet hun opp på Torunn. Ansiktet hennes var lukket og avvisende. Hun gløttet ned på Elise. Det samme lukkede uttrykket. Som om de hadde skodder foran øynene. Plutselig følte hun angsten krype innpå seg. Halsen snørte seg sammen, og hun fikk gåsehud til tross for sommervarmen. Nei. Hun måtte ta seg sammen. Det måtte være

11


innbilning. Hun gjorde et forsøk på å bryte den tunge stemningen: «Jeg har tatt med meg en sjokoladeplate som vi kan dele.» «Ja, du har alltid hatt godteri, selv når ingen av oss andre fikk tak i noe,» sa Elise. Maria så spørrende på henne. Elises ansikt var lukket, øynene kalde og blikket innadvendt. Hun prøvde å fange blikket til Torunn, men hun vendte seg demonstrativt bort. Maria visste at noe var galt, men skjønte ikke hva. Frykten krøp tettere innpå henne. «Hva er det med dere?» spurte hun. «Det er ikke oss det er noe galt med, din falske slange! Du kan ikke smile og sjarmere deg ut av dette med dukkefjeset ditt. Det er du og den forbannede halvsøsteren din som er problemet, og vi vet at dere har tenkt å rømme landet,» sa Elise så sint at hun skalv. Hun hadde hissige, røde flekker i ansiktet, og liknet et lite troll som var i ferd med å sprekke. Maria bleknet. Det var et sjokk å høre at noen visste at de skulle reise. Tankene raste ukontrollert rundt i hodet hennes, og hun ante ikke hva hun skulle si. «Ditt dumme glansbildetryne! Du trodde vel at vi ikke visste det,» sa Torunn og grep Maria hardt i armen. Maria kjente angsten vokse seg sterk. Helst ville hun rive seg løs og springe, men hun hadde ansvaret for Mette også. Hun kunne ikke løpe fra dem med henne på slep. Var det derfor de hadde bedt henne om å ta med lillesøsteren? For å hindre henne i å komme seg unna? Var de virkelig så ondskapsfulle? Gråten trengte seg på, men de måtte ikke få se at hun holdt på å bryte sammen. Hun måtte være sterk for Mettes skyld. «Nå er det nok! Jeg tar med meg Mette og går hjem,» utbrøt hun, før hun rev seg løs fra Torunn,

12


tok et godt grep rundt armen til lillesøsteren og snudde seg. Rune og Idar, to gutter som gikk et par klasser over henne, sperret veien. «Det er for sent å snu,» sa Idar med et sadistisk flir. Pupillene hans var store og svarte. Rune stirret på henne med et blikk som ikke lovet godt. Guttene grep tak i Maria, og halte henne inn i bakgården. Hun prøvde å stritte imot, men de var for sterke. Bak seg kunne hun høre Torunn og Elise slepe på en gråtende og skrikende Mette. Angsten hogg tak i henne med kvasse klør og gjorde henne svak. Hva kunne hun gjøre? Hun oppfattet så vidt at de befant seg i Elises bakgård. Det gikk opp for henne at alt dette hadde vært planlagt, men skjønte ikke hvorfor. Det var et mareritt. Hun ble grepet av panikk. «Hjelp, hjelp!» hylte hun desperat, så høyt hun kunne, og håpet at foreldrene til Elise var hjemme. «Det hjelper ikke å skrike, her vil ingen gjøre noe for å hjelpe dere,» sa Rune. Ordene hans skremte Maria enda mer. Kunne det virkelig være sant, at ingen ville hjelpe dem? At de voksne visste hva som foregikk, men ikke ville gripe inn? For en ufattelig tanke! Et hjerteskjærende skrik fra Mette fikk henne til å snu seg. Elise hadde en saks i høyre hånd. Med den klippet hun skjødesløst av Mettes nydelige, lange og lyse krøller. Den lille jenta ble hysterisk. Elise klippet og klippet, mens Torunn holdt fast. Plutselig merket Maria at Rune begynte å beføle henne. Hun kjempet imot, men Idar holdt henne i et jerngrep. Maria kjente de ekle, klamme hendene hans famle seg fram. Først på overkroppen, og så nedover mot underlivet.

13


Grafsende, svette og grådige hender. Desperat prøvde hun å slite seg fri, men til ingen nytte. Hun fikk brått en følelse av å være utenfor sin egen kropp. Som om dette ikke var noe som skjedde med henne. Fra et sted ovenfra registrerte hun passivt det som foregikk. Marerittet fortsatte. Elise hadde snauklippet Mette. Den bleke hodeskallen endret utseendet hennes fullstendig. Mette liknet nå en liten konsentrasjonsleirfange. Slike som avisene hadde trykket bilder av. Elise gikk inn i kjelleren i huset, og kom ut med noe som glødet og freste. Da hun kom nærmere, så Maria redselslagen at det var et redskap til å lage brennemerker med. Hun hadde sett noe lignende før, på en gård. Der brukte de det til å merke hester. Maria forstod at de planla å brennemerke den lille søsteren hennes. Med ett kjente hun et sinne bygge seg opp, med en styrke hun aldri hadde opplevd før. Lyden av jernet som freste og brant seg inn i Mettes hodebunn, og den kvalmende lukten av svidd hud, virket som en detonator på binyrene hennes, som pumpet adrenalin inn i hver eneste celle i kroppen. I det øyeblikket Mettes skingrende smerteskrik nådde ørene hennes, var det en vulkan inne i henne som fikk utbrudd. Rødglødende av raseri vred hun med en kjempeanstrengelse løs den ene armen, samtidig som hun sparket Idar i mellomgulvet. Han knakk sammen og ble stående tvekroket. Rune slo henne hardt med knyttet neve, men hun enset ikke smerten, selv om blodet rant og det flimret for øynene. Neglene hennes klorte ham opp der de kom til. Hun kunne kjenne hvordan de trengte seg gjennom huden. Rune stønnet av smerte og løsnet grepet. Hun sparket ham i skrittet med all den kraft hun maktet å mobilisere. Det kom en knasende lyd, og Rune sank stille sammen. Elise og Torunn hadde bare så vidt fått med seg hva som skjedde med Rune og Idar fordi det gikk

14


så fort. Derfor rakk de heller ikke å komme seg unna. Maria traff Elise med et kraftig spark i magen som fikk henne til å brekke seg. Torunn, fremdeles med et fast grep om Mette, ble stående rådvill da Maria vendte vreden mot henne. Da hun så raseriet og hatet i Marias øyne, slapp hun taket i Mette og stakk. Maria løftet opp lillesøsteren, som nå var i sjokktilstand og helt apatisk. Så løp hun mot utgangen til gata med Mette i armene. Bak seg hørte hun en dør som ble åpnet, og løpende skritt. Hun kastet et blikk bakover og så Elises far komme etter dem. Ansiktet hans var forvrengt av raseri, og de blodskutte øynene bulte. Ute i gata nådde han dem igjen, og Maria kjente et slag på siden av hodet som nesten slo henne sanseløs. Røde sirkler danset vilt foran øynene hennes. Hun snudde seg, halvt i svime, og ventet et nytt og avgjørende slag. Det kom aldri. I stedet hørte hun et kraftig smell, og så faren til Elise segne om. Omtåket så hun Frank komme bort til henne med en pistol i neven. Han løftet opp Mette, og tok godt tak i den høyre hånda til Maria. Hun kjente noe varmt renne ut av venstre øre, og tok på det. Det var seigt og klissete. Hun forstod at det var blod. Synet var tåkete, men hun klarte å sjangle etter Frank som holdt i henne. De røde sirklene ble bare større og større, og truet med å blinde henne. Hjemme ventet mor. Ansiktet hennes var pløsete og opphovnet. Hun tok en lue på hodet til Mette og vasket vekk blodet til Maria, mens hun mumlet eder og forbannelser. Så fant hun frem noen rene klær. Maria hadde mange spørsmål hun gjerne ville hatt svar på akkurat da, men hun var så forferdelig trøtt. Hun åpnet munnen for å si noe, men alle de røde sirklene ble til et svart hull som slukte henne.

15


Del 1: Varslene

16. august til 3. desember 2010 Stavanger, søndag 4. juli 2010, kl. 10.00 Rune Andresen våknet brått. Kroppen var våt av svette. En intens smerte i brystet gjorde det fryktelig vondt å puste. Da han prøvde å sette seg opp, sviktet skrotten. Musklene nektet å adlyde, og han sank kraftløs ned. Til tross for sine 79 år, var Andresen vanligvis sprekere enn de fleste som var både ti og femten år yngre. Fremdeles var han politisk aktiv, og arbeidet minst seks timer om dagen. Hver dag ble avsluttet med en times trening på helsestudio. Men nå var det så vidt han klarte å snu på hodet. Bare en halv meter unna stod telefonen på nattbordet, men det kunne like gjerne vært ti. Det virket uansett for langt. Andresen prøvde å nå den, men armen ville ikke lystre, og ble bare hengende ned, slapp. En voldsom angst grep tak i brystet, og begynte å spre seg som gift i kroppen. Tanken på å dø alene og hjelpeløs, bare en armlengdes avstand fra telefonen, var uutholdelig. Hjernen arbeidet febrilsk for å finne en løsning. Kanskje det hjalp å ligge rolig og samle krefter? Uten å komme på noe bedre, bestemte han seg for det. Imens prøvde han å begripe hva som hadde skjedd. Men det var helt uforståelig. Fredags morgen hadde han vært i utmerket form og stått opp tidlig. Etter å ha satt på kaffen hadde han gått ned trappa for å hente avisa. Av en eller annen grunn var den fryktelig støvete. Et hvitt, gipsliknende støv. Han hadde slått avisa hardt mot trappegelenderet for å få det vekk. På vei opp trappa hadde han møtt en mann med et arrogant oppsyn. Han var helt sikker på at fyren ikke bodde i blokka. Det had-

16


de vært noe ubehagelig og truende over ham. Den kvelden sov Rune Andresen elendig. Det ene marerittet avløste det andre. Alle lignet ”En julefortelling” av Charles Dickens, og han var gamle Scrooge som ble hjemsøkt av onde ånder. Lørdags morgen trodde han at det var en forkjølelse på vei. Kroppen var blitt tung, ledd og muskler verket. Derfor tok han det rolig, spiste sunt og gikk tidlig til sengs. Nå var det søndag, og han forstod at dette var noe langt mer alvorlig enn en forkjølelse. Det gikk opp for ham at strategien med å samle krefter var fullstendig forgjeves. For hvert minutt som gikk ble kroppen svakere. Han prøvde desperat å rope på hjelp, men stemmen bar ikke. Det ble bare en hes hvisking. Både tak, vegger og gulv i blokkleiligheten var av betong, så det var nytteløst. Hendene føltes rare og hovne. Redselslagen oppdaget Andresen store, væskende byller på dem. De var brunsvarte og store. Noen lekket en ekkel, rødbrun væske. Den piplet ut og dryppet ned på sengetøyet. En råtten eim bredte seg i rommet. Byllene fortsatte oppover armene. Han kunne kjenne at han hadde dem i ansiktet også. De syntes å bli flere for hvert minutt. Hva i helsike var dette? Svartedauden? Pulsen raste, og hjertet fikk ikke nok oksygen. Lungene verket, og det føltes som om de skulle sprenge brystet. Han hørte det gikk i inngangsdøra, og håpet desperat at ropene om hjelp likevel var blitt hørt. Andresen gjenkjente den arrogante fyren fra fredag og åpnet munnen, men klarte ikke å si noe. Tungen lystret ikke. Mannens øyne var kalde, og blikket boret seg inn i sjela hans. Det forsterket angsten og redselen, som nå skyllet over ham som en tidevannsbølge. Kroppen begynte å skjelve og riste ukontrollert. Mannennærmet seg, og ble stående rett over ham. Andresen skjønte at fyren ikke

17


var kommet for å hjelpe, men for å se ham dø. Han kjente en lammende smerte i brystet som ble sterkere og sterkere, og forstod at dette var slutten. Det siste Andresen så, var at mannen åpnet munnen og begynte å le.

18


Stavanger, søndag 18. juli 2010, kl. 18.00

Idar Fevik kontrollerte sluken nøye før han gjorde et nytt kast. Noen tangrester ble omhyggelig fjernet. Med stor presisjon svingte den eldre mannen stanga, og plasserte nedslaget til venstre for grunnen som lå tjue meter unna. Den sølvfargede sluken snodde seg nedover i dypet. Det var med glede at han registrerte hvor stødig han var på hånden, selv om han nærmet seg åtti. Fevik lot snøret synke litt før han sakte begynte å snelle inn. Denne fiskeplassen var det svært få som visste om. Det hadde aldri skjedd at de gikk tomhendt hjem herfra, men i dag så det dårlig ut. Bare ett napp etter to timer, og fisken hadde sluppet taket like før han fikk den over ripa. Han ville ikke gi seg, men Jane begynte å bli lei. Hun var verdens beste datter, men tålmodighet var ikke hennes sterkeste side. Kanskje var det derfor hun aldri hadde giftet seg. Den likegyldige måten hun holdt stanga på ga klar beskjed om at hun ønsket å dra hjem. Fevik prøvde å unngå å møte blikket hennes, men innså motvillig at fisketuren gikk mot slutten. Så ble han oppmerksom på noe bak dem. To menn, roende i en skjærgårdsjeep. Båtens påhengsmotor var tiltet opp, og manglet toppdekselet. De hadde tydeligvis problemer. Før han fikk sagt noe, ropte den ene mannen: «Hei, kan dere hjelpe oss?» «Hva er problemet?» «Vi gikk tom for olje, så motoren stoppet. Kan dere låne oss en desiliter eller to?» Idar kikket på utenbordsmotoren. Det var en Yamaha totakter med separat oljetank. Akkurat lik hans egen. Han visste det lå en oljekanne

19


i et rom i baugen. «Jane, kan du finne fram oljekanna som ligger foran?» Etter litt famling fant hun kanna, og rakte den til ham. Fevik snudde seg for å kaste den over til de to mennene i båten, men de var nå kommet helt bort til ripa. Den ene mannen strakte seg mot ham. I stedet for å ta imot kanna, grep mannen Fevik hardt i armen, og dro til. Sjokkert over mannens rå styrke, fikk han ikke fram et ord. Mannen løftet Fevik rett ut av båten, og kastet ham hodestups i sjøen mens han holdt beina fast. Grepet hindret Fevik i å puste. Han vred på kroppen det han klarte, men mannen holdt ham fast som en skrustikke. Plutselig hørte Fevik et voldsomt plask ved siden av seg, og snudde hodet. Synet virket som tennvæske på angsten. Bare en snau meter borte så han hodet til Jane under vannet. Øynene hennes var vilt oppsperrede, og hun kavet febrilsk med armene. Luftbobler strømmet ut av munn og nese. Fevik samlet krefter til å krøke seg sammen. Hodet kom så vidt over vannlinja. Lungene skrek etter oksygen. Men overfallsmannen ristet ham som en filledukke, og presset ham under igjen. Han kunne ikke se datterens hode under vannet, og håpet at hun hadde klart å komme seg unna. Men håpet brast da hodet hennes på nytt dukket opp. Akkurat da pusterefleksen ble for sterk, ble Fevik halt opp av vannet igjen. Det samme ble datteren. Uten å forstå hva som hendte, dro de begge begjærlig inn den livgivende luften. Gleden varte ikke mange sekundene. Brutalt ble de presset under vann igjen. Kampen mot trangen til å puste inn sjøvannet begynte på nytt. Vannet fylte nese, munn og var på vei ned i lungene. Smerten og angsten var ubeskrivelig. Igjen ble de dratt opp av sjøen, hostende og harkende. Atter en gang fylte de lungene med oksygen, og forberedte seg på det som de begge

20


visste ville komme; den brutale nedsenkningen. Idet Fevik fikk et glimt av datterens ansikt, prøvde han å rope til henne så hun skulle skjønne hva som foregikk. De var blitt ofre for den barbariske torturmetoden som japanerne anvendte mot amerikanerne under andre verdenskrig; vanntortur. Det fantes ingen redning eller utvei. For å unngå langpiningen, måtte de trekke saltvannet inn i lungene frivillig, og dø fort og forhåpentligvis uten altfor store smerter. Fevik prøvde å trekke inn vann med en gang hodet kom under. Fyren som holdt ham reagerte lynraskt, og trakk hodet opp. Desperat etter å slippe smertene prøvde Fevik å la være å puste, men mannen holdt ham helt til instinktet overstyrte viljen, og luften strømmet inn i lungene. Deretter bar det ned i sjøen igjen. Marerittet fortsatte. Hjelpeløs og fullstendig utmattet så han til slutt datteren fylle lungene me ed sjøvann. Ansiktet hennes fortrakk seg i smerte og kroppen vred seg i spasmer, før den til slutt ble slapp og livløs. Idar Feviks siste tanker var at drukningsdøden måtte være atskillig verre enn det folk sa. Lungene hans sved intenst av sjøvannet som fylte dem, og en voldsom smerte eksploderte i hodet.

21


Virker den fristende Bestill boken nå og få med deg fortsettelsen https://www.neglebittforlag.no/butikk/produkt/ backlist-incubo-av-stig-ellingsen/ For Backlist-pakken https://www.neglebittforlag.no/butikk/produkt/ pakkepris-backlist-stig-ellingsen/ For mer info, besøk oss www.neglebittforlag.no Besøksadresse Torvmyrveien 55, 4072 Randaberg Postadresse Smaragdbakken 07, 4072 Randaberg Intervju med forfatteren Send forespørsel mail til post@neglebittforlag.no Mvh Redaktør, forlegger og daglig leder Stig Ellingsen Redaktør, forlegger og kontaktperson Simen Ingemundsen Telefon: 41639433

22

Profile for Neglebitt forlag DA

Incubo av Stig Ellingsen  

NEGLEBITT FORLAG DA BACKLIST! Et bestialsk overgrep mot uskyldige barn for over seksti år siden fører til en kaotisk og eksplosiv situasjon...

Incubo av Stig Ellingsen  

NEGLEBITT FORLAG DA BACKLIST! Et bestialsk overgrep mot uskyldige barn for over seksti år siden fører til en kaotisk og eksplosiv situasjon...

Advertisement

Recommendations could not be loaded

Recommendations could not be loaded

Recommendations could not be loaded

Recommendations could not be loaded