Kronikk: Tviholder på sjødeponi

Joakim Sandvik Gulliksen og Ingvild Fonn Asmervik, Naturvernforbundet

Det haster for Førdefjorden

Norge er eneste land i Europa som fortsatt tviholder på praksisen med å tillate bruk av sjødeponi for gruveavfall. Dette er skadelig for miljøet, det er i strid med EØS-avtalen og det er særdeles lite framtidsrettet. Det er også direkte ødeleggende for regjeringens egne ambisjoner om en bærekraftig mineralindustri og omstilling til sirkulær økonomi. For Førdefjorden haster det, hvor gruveselskapet Nordic Mining har fått driftstillatelse som i 2020 ble påklaget av flere organisasjoner. Mye tyder på at tillatelsen er gitt i strid med EØS-lovverket, og avgjørelsen om å opprettholde eller omgjøre den er nå opp til næringsminister Jan Christian Vestre.

EFTAs overvåkningsorgan (ESA) behandler nå to saker relatert til sjødeponi av gruveavfall. Den ene handler om hvorvidt Norge har brutt vannrammedirektivet, der ESA undersøker virkningene av gruveavfall på norske fjorder og vannforekomster. At dumping av gruveavfall er skadelig for vannmiljøet er det liten tvil om, det har tunge faginstanser som Havforskningsinstituttet og Miljødirektoratet advart klart og tydelig om.

Den andre saken ESA behandler dreier seg om mineralavfallsdirektivet. Direktivet har som mål å sørge for at behandlingen av avfall fra gruveindustrien skjer med minst mulig konsekvenser for natur og miljø. Dette skal oppnås ved å minimere avfallsmengder, og ved å prioritere resirkulering og utnyttelse av avgangsmasser. Siden dette er et direktiv, gis enkeltland et stort handlingsrom i å velge hvordan de skal oppnå målene. ESA har foreløpig konkludert med at måten Norge bruker dette handlingsrommet på strider mot direktivet. Både norsk avfallslovgivning og saksbehandlingen i det omstridte prosjektet ved Førdefjorden får hard medfart av juristene til ESA.

Prosjektet til Nordic Mining ved Førdefjorden er et prakteksempel på den typen prosjekter mineralavfallsdirektivet er laget for å motvirke. I korrespondansen mellom ESA og Klima og Miljødepartementet (KLD) er det tydelig at KLD enten ikke har forstått, eller har unnlatt å forstå, intensjonen med direktivet. Dette er skadelig, ikke først og fremst fordi Norge bryter reglene, men fordi intensjonen med direktivet også bør deles av Norge. EU sitt lovverk på dette feltet er framtidsrettet og tilpasset en økonomi som ikke bare tar innover seg behovet for mineralutvinning, men også behovet for ressursefektivitet. Norge, med mål om å skape verdens mest bærekraftige mineralindustri, henger etter.

I Førdefjorden har et konkurrerende selskap søkt om å drive utvinning basert på teknologi som skaper langt mindre avfall og som derfor ikke behøver å deponere avfall i sjøen. Prosjektet er planlagt på den måten fordi grunneierne har stilt krav om det. Dette beviser at strenge miljøkrav fører til innovasjon, og at det er mulig å drive lønnsom utvinning uten å forurense fjorden. Å skulle opprettholde driftstillatelsen til Nordic Mining er å prioritere gårsdagens arbeidsplasser og gårsdagens teknologi, fremfor morgendagens arbeidsplasser basert på morgendagens teknologi. Nå har næringsminister Vestre en konkret mulighet til å vise at han mener alvor når han sier at Norge skal ha verdens mest bærekraftige mineralindustri. Det første steget i riktig retning er å ta klagene på Nordic Minings driftstillatelse til følge.

Det er mulig å drive lønnsom utvinning uten å forurense fjorden.