46
ANDEFUGLER
SJELDNE ENDER
Alle arter på dette sideoppslaget er sjeldne gjester i Europa, i hovedsak fra N-Amerika.
Amerikakrikkand Anas carolinensis
S*
L 34–38 cm. Nordamerikansk art, nært beslektet med krikkand (s. 28), anses av noen som underart av denne. Opptrer regelmessig i mange vesteuropeiske land og flere individer sees nå årlig i Norge. Mange av funnene gjelder trolig individer som har blitt stasjonære i Europa. FELTKJENNETEGN Liten. a i praktdrakt har vertikalstilt hvit stripe på sidene av brystet (ikke horisontal stripe langs kroppssidene) og mangler det meste av den gule innrammingen av det grønne i hodet. Brystet har en noe friskere rustbeige tone enn hos krikkand, og i flukt sees ofte en mer rustbeige tone på det fremre, lyse vingebåndet. Øvrige drakter som krikkand, men jevnt over mørkere isse og øyetrakt samt det rustbeige vingebåndet kan gi mistanke om arten.
Purpurhodeand Aythya affinis
S***
L 38–45 cm. Hekker i N-Amerika, opptrer tilfeldig i Europa. FELTKJENNETEGN Som en småvokst (knapt toppandstor) bergand (s. 32), skilles på: toppet bakisse, gir kantete hodeprofil som hos toppand-o (bergand alltid avrundet bakhode); vingebåndet på oversiden hvitt på armen, men brungrått på hånden (helt hvitt hos bergand; enkelte purpurhodeender har diffust skille mellom brunt og hvitt); vingeundersiden ikke like rent hvit som hos topp- og bergand, har mer grålig basis på svingfjærene. Adult a har grovere mørk vatring på ryggen og lilla eller purpur snarere enn grønn glans i hodet. o tegnet som bergand, gjenkjennes på størrelse, hodeprofil og vingetegninger. Sammenlignet med toppand-o er kroppen noe lysere gråbrun slik at det mørke hodet gir sterkere kontrast.
Amerikasvartand Melanitta americana
—
L 44–54 cm. Hekker i Ø-Sibir og i det nordlige N-Amerika. Sjelden gjest ved europeiske kyster. En rekke funn fra Sverige og Danmark, trolig oversett i Norge. Matleter ofte i bølge slagssonen nær land. Tidligere regnet som u.a. av svartand. FELTKJENNETEGN Av utseende som svartand, men utfarget a lett gjenkjennelig (selv i flukten) på stor, lysende, «oppsvulmet» oransjegult nebb uten svart ved pannen. Som regel er nebbknølen gul øverst og oransje nederst. Helt mørke vinger, men håndsvingfjærene kan fortone seg ganske lyse i flukt, særlig på undersiden, som hos svartand. o snarlik svartand, men har en noe mer nedbøyd nebbnegl og bredere mørk nakketegning. Et fåtall adulte oo har mattgule tegninger i det ellers mørke nebbet, noe som ikke sees hos svartand.
Knoppsjøorre Melanitta deglandi
—
L 50–57 cm. Hekker i Ø-Sibir (u.a. stejnegeri) og i det nordlige N-Amerika (u.a. deglandi). Svært sjelden gjest i Europa, hittil kun påtruffet i Finland (stejnegeri) og Island (deglandi) . Tidligere regnet som underarter av sjøorre. FELTKJENNETEGN Lik sjøorre, men utfarget a gjenkjennes på liten, men iøynefallende, kantete, svart nebbknøl (sjøorre: i høyden en ubetydelig forhøyning på nebbryggen), at nebbspissen er rosa og rødoransje snarere enn gul (sjøorre: for det meste klart gul), samt større hvit flekk rundt øyet som dessuten svinger opp bak øyet (sjøorre: liten horisontal flekk). Den østsibirske
underartens a har flatere profil mellom isse og panne, mer markant nebbknøl, gul nedkant på den oransjerøde nebbspissen og mindre svart langs undernebbets kanter. o skiller seg subtilt fra sjøorre på nebb- og hodeform, samt i nebbets befjæring, men kan som regel ikke artsbestemmes i felt.
Kobberhodeand Aythya americana
—
Kanvasand Aythya valisineria
—
L 44–51 cm. Nordamerikansk art, meget sjelden gjest i Europa (Island, Irland, Storbritannia). FELTKJENNETEGN Ligner taffeland (s. 30), kun ubetydelig større: a har rødbrunt hode og svart bryst. Skilles på: rundere hodeform og brattere panne; mer jevntykt nebb, ikke like trekantet i profil; nebbet for det meste lysegrått, men hele nebbspissen svart («dyppet i blekk»); gule øyne. o gjenkjennes på rundere hodeform, nebbets form og dets brede mørke spiss. Til forskjell fra den snarlike taffelanda er brystet noe lysere med lite eller ingen kontrast mot kroppssidene. En lys øyering og en kort lys strek som går i en bue bakover fra øyet kan anes i det brune hodet. Svømmer oftere enn taffeland med stjerten hevet opp fra vannflaten. L 49–56 cm. Nordamerikansk art, meget sjelden gjest i Europa (Island, Storbritannia, Nederland). FELTKJENNETEGN Sammenlignet med taffeland skiller a i praktdrakt seg ut på stor størrelse og lysere kropp (silkehvit; taffeland lysegrå), men det helt mørke og lengre nebbet med utdratt, smal spiss er også iøynefallende. Rødbrunt hode ofte «svartmusset» rundt nebbrot og bakover mot øyet. o gjenkjennes helst på artens typiske helt mørke, lange nebb og på at hodet er noe mer jevnt gråbrunt farget med litt mørkere tøyletrakt enn hos taffeland.
Bøffeland Bucephala albeola
S***/F
Hjelmfiskand Lophodytes cucullatus
S***/F
L 32–39 cm. Hekker i N-Amerika. Flere funn i Island, Irland og Storbritannia vurderes som spontane, men de fleste øvrige funn i Europa ansees å gjelde rømte parkfugler. FELTKJENNETEGN En knapt toppandstor slektning av kvinog islandsand, som disse med slektstypisk stort hode. a har svart rygg og svart hode (på kort hold glinsende i grønt og lilla) med et stort hvitt felt på siden av hodet (bak og over øyet, rundt nakken). Hvitt vingefelt og skulderbånd sees i flukt, nokså likt kvinandas mønster. o har en liten hvit flekk på kinnet; er ellers lite distinkt tegnet i brunt med mørkere rygg og kroppssider. Mørke øyne, lysegrått nebb. L 42–50 cm. Hekker i N-Amerika. Enkelte funn (bl.a. flere i Island, Irland og Storbritannia) er trolig spontane, men fugler sett i Norge og de fleste andre europeiske land antas å gjelde rømte parkfugler. FELTKJENNETEGN a har svart hode med hvit kamformet nakketopp innrammet i svart; toppen kan reises, men ligger oftest nedfelt, bl.a. i flukten. Kroppssiden rødbrun, brystpartiet vakkert mønstret i hvitt og svart med to svarte bånd på hver side. Sennepsgule øyne. o har en liten rustbrun nakketopp, ellers overveiende gråbrun med lysere bryst. Gul nedre nebbkant. Begge kjønn har svarthvite forlengede tertiærer som danner et stripemønster, men bemerk at myting eller slitasje kan gjøre mønsteret mindre iøynefallende.