Page 1


46 

ANDEFUGLER

SJELDNE ENDER

Alle arter på dette sideoppslaget er sjeldne gjester i Europa, i hovedsak fra N-Amerika.

Amerikakrikkand Anas carolinensis

S*

L 34–38 cm. Nordamerikansk art, nært beslektet med krikkand (s. 28), anses av noen som underart av denne. Opptrer regelmessig i mange vesteuropeiske land og flere individer sees nå årlig i Norge. Mange av funnene gjelder trolig individer som har blitt stasjonære i Europa. FELTKJENNETEGN Liten. a i praktdrakt har vertikalstilt hvit stripe på sidene av brystet (ikke horisontal stripe langs kroppssidene) og mangler det meste av den gule innrammingen av det grønne i hodet. Brystet har en noe friskere rustbeige tone enn hos krikkand, og i flukt sees ofte en mer rustbeige tone på det fremre, lyse vingebåndet. Øvrige drakter som krikkand, men jevnt over mørkere isse og øyetrakt samt det rustbeige vingebåndet kan gi mistanke om arten.

Purpurhodeand Aythya affinis

S***

L 38–45 cm. Hekker i N-Amerika, opptrer tilfeldig i Europa. FELTKJENNETEGN Som en småvokst (knapt toppandstor) bergand (s. 32), skilles på: toppet bakisse, gir kantete hodeprofil som hos toppand-o (bergand alltid avrundet bakhode); vingebåndet på oversiden hvitt på armen, men brungrått på hånden (helt hvitt hos bergand; enkelte purpurhodeender har diffust skille mellom brunt og hvitt); vingeundersiden ikke like rent hvit som hos topp- og bergand, har mer grålig basis på svingfjærene. Adult a har grovere mørk vatring på ryggen og lilla eller purpur snarere enn grønn glans i hodet. o tegnet som bergand, gjenkjennes på størrelse, hodeprofil og vingetegninger. Sammenlignet med toppand-o er kroppen noe lysere gråbrun slik at det mørke hodet gir sterkere kontrast.

Amerikasvartand Melanitta americana

L 44–54 cm. Hekker i Ø-Sibir og i det nordlige N-Amerika. Sjelden gjest ved europeiske kyster. En rekke funn fra Sve­rige og Danmark, trolig oversett i Norge. Matleter ofte i bølge­ slagssonen nær land. Tidligere regnet som u.a. av svartand. FELTKJENNETEGN Av utseende som svartand, men utfarget a lett gjenkjennelig (selv i flukten) på stor, lysende, «oppsvulmet» oransjegult nebb uten svart ved pannen. Som regel er nebbknølen gul øverst og oransje nederst. Helt mørke vinger, men håndsvingfjærene kan fortone seg ganske lyse i flukt, særlig på undersiden, som hos svartand. o snarlik svartand, men har en noe mer nedbøyd nebbnegl og bredere mørk nakketegning. Et fåtall adulte oo har mattgule tegninger i det ellers mørke nebbet, noe som ikke sees hos svartand.

Knoppsjøorre Melanitta deglandi

L 50–57 cm. Hekker i Ø-Sibir (u.a. stejnegeri) og i det nordlige N-Amerika (u.a. deglandi). Svært sjelden gjest i Europa, hittil kun påtruffet i Finland (stejnegeri) og Island (deglandi) . Tidligere regnet som underarter av sjøorre. FELTKJENNETEGN Lik sjøorre, men utfarget a gjenkjennes på liten, men iøynefallende, kantete, svart nebbknøl (sjøorre: i høyden en ubetydelig forhøyning på nebbryggen), at nebbspissen er rosa og rødoransje snarere enn gul (sjøorre: for det meste klart gul), samt større hvit flekk rundt øyet som dessuten svinger opp bak øyet (sjøorre: liten horisontal flekk). Den østsibirske

underartens a har flatere profil mellom isse og panne, mer markant nebbknøl, gul nedkant på den oransjerøde nebbspissen og mindre svart langs undernebbets kanter. o skiller seg subtilt fra sjøorre på nebb- og hodeform, samt i nebbets befjæring, men kan som regel ikke artsbestemmes i felt.

Kobberhodeand Aythya americana

Kanvasand Aythya valisineria

L 44–51 cm. Nordamerikansk art, meget sjelden gjest i Europa (Island, Irland, Storbritannia). FELTKJENNETEGN Ligner taffeland (s. 30), kun ubetydelig større: a har rødbrunt hode og svart bryst. Skilles på: rundere hodeform og brattere panne; mer jevntykt nebb, ikke like trekantet i profil; nebbet for det meste lysegrått, men hele nebbspissen svart («dyppet i blekk»); gule øyne. o gjenkjennes på rundere hodeform, nebbets form og dets brede mørke spiss. Til forskjell fra den snarlike taffelanda er brystet noe lysere med lite eller ingen kontrast mot kroppssidene. En lys øyering og en kort lys strek som går i en bue bakover fra øyet kan anes i det brune hodet. Svømmer oftere enn taffeland med stjerten hevet opp fra vannflaten. L 49–56 cm. Nordamerikansk art, meget sjelden gjest i Europa (Island, Storbritannia, Nederland). FELTKJENNETEGN Sammenlignet med taffeland skiller a i praktdrakt seg ut på stor størrelse og lysere kropp (silkehvit; taffeland lysegrå), men det helt mørke og lengre nebbet med utdratt, smal spiss er også iøynefallende. Rødbrunt hode ofte «svartmusset» rundt nebbrot og bakover mot øyet. o gjenkjennes helst på artens typiske helt mørke, lange nebb og på at hodet er noe mer jevnt gråbrunt farget med litt mørkere tøyletrakt enn hos taffeland.

Bøffeland Bucephala albeola

S***/F

Hjelmfiskand Lophodytes cucullatus

S***/F

L 32–39 cm. Hekker i N-Amerika. Flere funn i Island, Irland og Storbritannia vurderes som spontane, men de fleste øvrige funn i Europa ansees å gjelde rømte parkfugler. FELTKJENNETEGN En knapt toppandstor slektning av kvinog islandsand, som disse med slektstypisk stort hode. a har svart rygg og svart hode (på kort hold glinsende i grønt og lilla) med et stort hvitt felt på siden av hodet (bak og over øyet, rundt nakken). Hvitt vingefelt og skulderbånd sees i flukt, nokså likt kvinandas mønster. o har en liten hvit flekk på kinnet; er ellers lite distinkt tegnet i brunt med mørkere rygg og kroppssider. Mørke øyne, lysegrått nebb. L 42–50 cm. Hekker i N-Amerika. Enkelte funn (bl.a. flere i Island, Irland og Storbritannia) er trolig spontane, men fugler sett i Norge og de fleste andre europeiske land antas å gjelde rømte parkfugler. FELTKJENNETEGN a har svart hode med hvit kamformet nakketopp innrammet i svart; toppen kan reises, men ligger oftest nedfelt, bl.a. i flukten. Kroppssiden rødbrun, brystpartiet vakkert mønstret i hvitt og svart med to svarte bånd på hver side. Sennepsgule øyne. o har en liten rustbrun nakketopp, ellers overveiende gråbrun med lysere bryst. Gul nedre nebbkant. Begge kjønn har svarthvite forlengede tertiærer som danner et stripemønster, men bemerk at myting eller slitasje kan gjøre mønsteret mindre iøynefallende.


ANDEFUGLER  hybrid krikkand × amerikakrikkand

AMERIKAKRIKKAND [Green-winged Teal]

mangler krikkandas karakteristiske hvite skulderstripe

47

utydelig beige innramming av det grønne hodefeltet ad. a

hybrider viser blandingskarakterer en amerikakrikkanda blant krikkender

PURPURHODEAND [Lesser Scaup]

o-fargete fugler svært lik krikkand;

kraftig rustfarget vingebånd kan gi indikasjon, hodetegninger kanskje mer iøynefallende, men stor overlapping

1. vint. a (jan.–febr.) i tidlig myting kan være svært ad.-like

omtrent jevnstor med toppand (t.v.)

lysere rygg

mørkt på spissen begrenset til neglen

ad. aa

ad. a

grov vatring

ad. a

mindre svart i spissen enn hos toppand

AMERIKASVARTAND [Black Scoter]

nebbrot overveiende gråsvart

obs! enkelte svartender har mye gult!

brukket «boksernese» i profil

ad. a SVARTAND (se s. 38)

noen har mye gult

amerikasvartand (foran) har tydeligere gult i nebbet og tykkere hals enn svartand

KNOPPSJØORRE [White-winged Scoter] deglandi

oppsvulmet nebbrot helt gul

ad. o

høyest langt framme høyest på bakhodet

med bergand (t.v.) lysegrått

toppet

gråaktig rygg ad. o

karakteristisk hvit vertikal stripe

ad. o

rosarød med gul strek ad. a stejnegeri (Asia)

ad. o deglandi

ad. a SJØORRE (nederst)

vingebånd hvitt bare innerst

rosarød ad. a degland (N-Amerika)

gulfargen mer mettet nederst ad. a

KOBBERHODEAND [Redhead]

TAFFELAND (o vinter) svart spiss, smalt lyst subterminalbånd

KOBBERHODEAND (vinter) hodeform og nebbmønster artstypisk

KOBBERHODEAND

TAFFELAND

bratt panne ad. a typisk nebbmønster

BØFFELAND [Bufflehead]

KANVASAND

ad. o

mer langstrakt kropp enn taffeland

helt svart

ad. a

HJELMFISKAND [Hooded ad. a «bevegelig» topp

en liten og nett and!

ad. a ad. o

o/ungf. vint.

km

TAFFELAND (o vinter)

Merganser] ad. o

ad. a

på senvinteren har 1. vint. aa mørk rygg og hvitt på bakhodet

lengre hals enn taffeland

svært lys

ad. o

se etter evt. fotring når fuglen dykker!

lys flekk lysegrått bånd på sommeren kan taffeland-o ha helt mørkt nebb

KANVASAND [Canvasback]

ad. a

lang stjert; brede hvite kanter på tertiærene

nedfelt topp

ad. a


72 

STORMFUGLER

Grålire Puffinus griseus

T3

L 40–50 cm, VS 93–106 cm. Hekker på sørlige halvkule (hovedsakelig Ny-Zealand, Ø-Australia, sørligste S-Amerika), men tilbringer «vinteren» i nord; når sørtrekket starter befinner mange seg i vesteuropeiske farvann og sees da i forbindelse med stormer, hovedsakelig aug.–okt.; langs norskekysten særlig i S-Norge. Søker næring på havoverflaten eller ved dykk, iblant i flokker, ned til 60 m. Spiser små blekkspruter, krepsdyr og småfisk. FELTKJENNETEGN En mellomstor, lang- og spissvinget, mørk lire. Flukten rask, kraftfull og progressiv, de spisse, smale vingene lett buet og med hånden noe bakoverbøyd i hardere vind. Grålirer «drar fra» andre sjøfugler straks vinden er sterk nok, mistes ofte av syne i teleskopet og må letes opp på nytt mye lenger ute over havet enn du forventer! Ser i dårligere lys helt mørk ut, også på vingeundersiden, men i bra lysforhold ser man at drakten er brun, og at vingeundersiden har diffust gråhvitt midtparti (av varierende tydelighet). Kan forveksles med de mørkeste balearlirene, som er de eneste andre lirene uten hvit buk som kan tenkes å dukke opp i våre farvann, men disse er mindre og mer kortvingete, ser mer tykkmagete ut og er ikke like raske og kraftfulle flygere som grålirene. Mørk morf av tyvjo i «lireflukt» og juvenil havsule kan også minne om grålire, men kun på svært langt hold. Jf. også spisshalepetrell.

Spisshalepetrell Bulweria bulwerii

L 25–29 cm, VS 67–73 cm. Hekker kolonivis på øyer i Ø-Atlanteren, innen behandlet område hovedsakelig på Madeira, men også fåtallig på Kanariøyene (bl.a. utenfor Lanzarote), juni–okt. Reiret i kløfter eller hull i klipper, ofte nær havet. Besøker koloniene om natten. Søker føde alene, ikke i flokk, men små, løse ansamlinger kan opptre under næringssøk. FELTKJENNETEGN En forholdsvis liten, stort sett helmørk, slank petrell med lange, smale vinger og lang stjert. Det eneste som bryter med den ellers ensfargete gråbrune drakten er lysere diagonale vingedekkerfelt på oversiden. Med den mørke drakten og den lirelignende, kastende flukten kan den forveksles med grålire når ikke størrelsesforskjellen er åpenbar, men spisshalepetrell har lengre stjert, helt mørk vingeunderside og annerledes flukt med tydelig roligere, dypere vingeslag. Glideflyr ofte på nedadholdte, lett buete vinger. Den lange, spisse stjerten er til forbausende liten nytte som feltkarakter fordi den ofte forsvinner mot mørk havoverflate (og spisshalepetreller flyr lavt over vannet). Mer anvendelig er gjerne et inntrykk av slank kropp med kort hals og lite hode sammenlignet med de lange, smale vingene. Nebb ganske kraftig. LYD Stille til havs og i skumringen ved innflyging til koloGrålire

Spisshalepetrell Madeira

Kanariøyene

niene. Fra reirhullene høres om natten en relativt langsom serie hule, hese, hundeaktig skjellende lyder, «hroo hroo hroo…» (nesten som et damplokomotiv).

Kappverdepetrell Pterodroma feae

Madeirapetrell Pterodroma madeira

L 33–36 cm, VS 86–94 cm. Hekker sensommer og høst i små kolonier i jordhull på Madeira (Bugio, Desertas) og Kapp Verde, muligens også på Asorene. Svært fåtallig (ca. 1250 par), sårbar art. Besøker reirene om natten, søker føde om dagen til havs. Det foreligger nå en rekke funn fra V-Europa som synes å gjelde denne art, og i enkelte tilfeller tilstrekkelig dokumentasjon for sikker identifikasjon. FELTKJENNETEGN Kan ved første inntrykk ligne en liten gulnebblire, men vingeundersiden er nesten helt mørk med kun en hvitaktig trekant i forkant ved vingefestet; basis av håndsvingfjærene kan også, avhengig av lys og vinkel, oppvise et lyst felt. Oversiden (brun)grå med mørk W-tegning (tydelighet avhengig av lys og avstand). Stjertoversiden ensfarget lysegrå. Brystsidene er svakt gråskyggete (men kappverdepetrellen mangler helt mørkt brystbånd som hos den svært like og sjeldne silkepetrellen; se s. 418). Rask flukt, i sterk vind med høye «steilinger» på krumme vinger. Ytterst lik madeirapetrell, og de to kan vanligvis ikke skilles i felt, særlig når bare én fugl sees; er større enn madeirapetrellen og har noe grovere, tykkere nebb. LYD  Langtrukne, klagende og dype ulende lyder, «aaoooooh», kan høres ved koloniene om natten, iblant avsluttet med en hikkende lyd. Egnet som bakgrunnslyd i skrekkfilmer! L 32–34 cm, VS 80–86 cm. Hekker sent på våren–sommeren i innlandsberg på Madeira (hovedøya), reir i utilgjengelige klippekløfter (1650 m.o.h). Direkte truet med utryddelse (bare ca. 75 par kjent). Besøker reirene om natten. Søker næring til havs om dagen. FELTKJENNETEGN  Meget lik kappverdepetrell (se denne). Skilles på generelt mindre størrelse og mindre nebb. Sies i gjennomsnitt å ha noe mer avrundet vingespiss og proporsjonalt kanskje en anelse kortere hånd enn kappverdepetrellen. En annen mulig forskjell er et tilsynelatende fravær av enhver antydning til lys overøyestripe (mer observasjonsmateriale påkrevet). Vingeoversiden kan ha en mindre klart avsatt mørk W, og vingeundersiden har et mer tydelig lyst felt ved basis av håndsvingfjærene. LYD Minner om kappverdepetrell, men er litt høyere i tone og svakere, som forventet av en litt mindre fugl, langtrukne, klagende lyder som med lett vibrerende tremolo kan minne om en fjern kattugle, «oooeeh… oh-ho-o-o-ooeh». Kappverdepetrell Madeira

Kanariøyene

Madeirapetrel Madeira

Kanariøyene


STORMFUGLER 

GRÅLIRE [Sooty Shearwater]

også tyvjoer (t.h.) praktiserer «lireflukt» i sterk vind, og mørke individer kan lett tas for å være grålire

73

HAVSULE (juv.)

ung havsule (t.h.) kan forveksles med grålire, men er dobbelt så stor lyst felt

vingene tilbakebøyde armsvingfjærene på vingen lengst i sterk vind bort reflekterer lys og ser nesten hvite ut

lange, smale og spisse vinger ser svartaktig ut på avstand (med sølvaktig vingeunderside), men brunere i godt lys utydelig skjellmønster (aldri hos balearlire)

kraftfull flukt og atletisk bygning er de mest iøynefallende forskjellene fra mørke balearlirer (se s. 70)

undre vingedekkere hvitaktige, fortoner seg sølvgrå i sollys

SPISSHALEPETRELL [Bulwer’s Petrel]

ensfargete vingeundersider

på vei tilbake til Selvagem Grande

grovt klart avgrenset, men vanligvis lite iøynefallende lyst dekkerfelt

avrundet stjert vises iblant i korte perioder

svømmende fugl ser lang, lav og nesten ensfarget mørkebrun ut grovt nebb, særlig hos

lang stjert

lang, spiss stjert, som regel sammenlagt og smal, kan være vanskelig å se

a

ser ofte noe mer langhalset og småhodet ut enn stormsvaler

MADEIRAPETRELL [Zino’s Petrel]

KAPPVERDEPETRELL [Fea’s Petrel]

hekker i høye fjell over et «hav av tåke»

rask og målrettet flukt, typisk for slekten

spiss

svartaktig vingeunderside i skarp kontrast mot hvit kropp

KM

utydelig W i godt lys

påfallende lysegrå, men ikke like opplagt under alle lysforhold

svært langvinget, kan gi inntrykk av å være mye større enn den er

gråere overside enn hos gulnebblire, og med mørkere vingeoverside «ansiktsmaske» framhever hvitt foran øyet, grovt svart nebb

grovere nebb enn madeirapetrell, men variasjon finnes; ekstremt vanskelig å avgjøre i felt

MADEIRAPETRELL madeirapetrell er jevnstor med havlire; kappverdepetrell er litt større

KAPPVERDEPETRELL HAVLIRE direkte sammenligning av madeirapetrell og kappverdepetrell (t.v.) kunne gi svar på mange spørsmål! mindre grovt nebb og «yndigere» utseende enn kappverdepetrell er kanskje de eneste karakterer som kan brukes for å skille artene i felt; mulige forskjeller i hodeform og tegninger (som antydet her) må bekreftes gjennom studier


110 

ROVFUGLER

VEPSEVÅKER Pernis Mellomstore, bredvingete rovfugler som, til tross for at de ikke er nært beslektet med Buteo-våker (s. 106–109), kan være svært lik disse, særlig i flukten. Artene innen begge slekter deler vanen med å kretsfly og utnytte termikk, og de har derfor utviklet lignende vingeformer. Vepsevåker har lengre og smalere hals samt mindre hode. De fôrer ungene for det meste med vepsebol som de lokaliserer gjennom å følge intenst med voksne vepser som returnerer til bolet, som rovfuglene deretter graver opp med klørne. Fjærene rundt nebb og øyne er nesten skjellformet for å beskytte mot vepsestikk. Dietten omfatter ellers en lang rekke andre små byttedyr, ikke minst i regnrike somrer med lite veps. Langdistansetrekkere som overvintrer i tropisk Afrika og S-Asia.

Vepsevåk Pernis apivorus

Ht3

L 52–59 cm, VS 113–135 cm. Sommergjest mai–slutten aug./sept.; overvintrer i tropisk Afrika. Tilbringer den første sommeren i Afrika (svært få funn nord for Afrika), og returnerer for å hekke første gang som 3K. Hekker i skoger med hogstfelt og glenner, mindre våt- og kulturmarker. Føde: mest larver og bol av veps, som graves opp av bakken med føttene; også krypdyr, amfibier, reirunger av fugler, meitemark m.m. Reir i høye trær, fôres med friske løvkvister i hekketiden. FELTKJENNETEGN Noe større og mer langvinget enn musvåken, men på avstand lett å forveksle med den. På nærmere hold framkommer mange små forskjeller: halsen smal og hodet holdes framoverrettet i flukt på gjøkmaner; stjerten ganske lang, omtrent som vingebredden, sidene svakt kon­ vekse og hjørnene avrundet; frontsilhuetten i glideflukt kjennetegnes av mykt nedoverkrummete vinger, til forskjell fra musvåk uten markert vinkling i karpalleddet; kretser på ganske plane vinger; vingeslag i aktiv flukt ganske lang­ somme og elastiske. Variabel drakt; så vel mørk, mellom-, lys som rødbrun morf hos både adult og juvenil. Adult oftest karakteristisk, men juvenil mye mer musvåklik. Felles for begge alderskategorier er tilstedeværelse av rektangulær eller oval mørk knokeflekk. – Adult a: Fyldig hånd og ganske lang stjert. Kun ytterdelen av «fingrene» svarte, skarpt avsatt; framtredende svart vingebakkant; langt steg til neste tverrbånd over lysegrå svingfjær; stjert likedan tegnet med bredt mørkt endebånd og langt steg til ett eller to smalere basale mørke bånd; hodet i stor grad blågrått; oversiden brungrå med undersidens mørke bånd synlige; vokshud grå, gule øyne. – Adult o: Skilles fra adult a på noe mer utbredt og uklart avgrenset mørkt på «fingrene»; kortere steg mellom mørke bånd på spissen og basis av flyge­ fjærene, og ofte sees flere bånd (vanligvis to basalt, sjeldent hint av et tredje); armsvingfjærene ofte mørkskygget; uten Vepsevåk

Orientvepsevåk

eller kun litt blågrått på hodet; oversiden mørkebrun, slik at nesten ingen mørke bånd synes. – Juvenil: Noe kortere indre håndsvingfjær og iblant kortere stjert gir mer mus­ våklignende silhuett; vingespissene har mer mørkt (som hos musvåk); svingfjærene tettere tverrbåndet enn hos adult (4–5 bånd i stedet for 2–3), minner om ung musvåk (men denne har ofte 6); arm- og stjertfjærene ofte mørkskyggete med 4–5 temmelig jevnt spredte tverrbånd; gul vokshud, mørke øyne. Juvenil mørk morf (ganske vanlig) er ensartet mørkebrun på kroppsundersiden, uten lyst brystbånd som sees hos de fleste musvåker (underarten buteo); på armens underside er stordekkerne lysest (armsvingfjærbasis hos musvåk). Juvenil lys morf og mellommorf er ofte grovt lengdestreket på bryst/buk, ikke tverrflekket som de fleste adulte. LYD Taus utenom hekketiden. Vanligste lyd en klagende plystring, «piii-lo» eller «gly-i-jyh», minner iblant om tundraloens lokkelyd i struktur. Ved reiret kan iblant høres en merkelig, mekanisk knatrende lyd, omtrent som fra en gammel slåmaskin.

Orientvepsevåk Pernis ptilorhyncus

L 55–65 cm, VS 130–155 cm. Hekker i taiga over store deler av Sibir (u.a. orientalis), ofte nær myrer, elver eller glenner, overvintrer i tropisk Asia fra Arabia (fåtallig!) til SØ-Asia. Nesten årviss forekomst av noen få fugler i Eilat, S-Israel. Livnærer seg som vår vepsevåk for det meste på vepselarver og vepsebol. Reir høyt i grovstammet tre. FELTKJENNETEGN Noe større, mer ørnlik og bredvinget enn vepsevåker i Europa, med «fyldigere» vingespisser (6. håndsvingfjær lengre, danner en ekstra «finger»); de brede vingene får hodet til å virke ekstra lite og gir fuglen et ganske «tungt» inntrykk i flukt. Forlengete issefjær danner en liten topp, men denne reises eller sees sjelden. Mistanke om arten starter ofte med uvant inntrykk av størrelse og form, men fjærdrakten må studeres for identifikasjon. – Adult a: Kjennes lett igjen på karakteristiske stjerttegninger med bare to tverrbånd som er svært brede og markante, ett i enden og ett nær basis (vepsevåk a har to smale bånd ved stjertroten foruten det brede endebåndet). – Adult o: Til forskjell fra a mye mer lik europeisk vepsevåk; har som denne to smale bånd innerst på stjerten, men gjenkjennes på: fravær av mørke knokeflekker; flere tverrbånd over armsvingfjærene (3–4 innenfor endebåndet mot bare 2) som er mer jevnt for­ delt og ikke har det store steget mellom endebåndet og det nest ytterste båndet slik som er typisk for vepsevåk; smalere og mindre distinkt bånd langs vingebakkanten sammenlignet med den vestlige arten; tverrbåndene på hånden tettere og mer uregelmessige («uryddig»); ofte en iøynefallende mørkebrun eller svart tegning på siden av halsen og tvers over nedre del av strupen. – Juvenil: Fjærdrakt variabel, i hovedsak på samme vis som hos unge europeiske vepsevåker, men med den forskjell at orientvepsevåk alltid mangler mørke kno­ keflekker (mangler kun unntaksvis hos vepsevåk). Mistanke vekkes ofte på grunnlag av stor størrelse og brede vinger (får hodet til å se lite ut) og artsbestemmes deretter på fravær av knokeflekker, på vingeform, draktdetaljer m.m. Har som regel ikke like mørke armsvingfjær som europeiske ungfugler, noe som gjør at de tette tverrbåndene framtrer tydeligere (ofte 5–6 tverrbånd mot vanligvis 4 hos ung vepsevåk).


ROVFUGLER 

VEPSEVÅK [European Honey Buzzard]

ad. o

juv.

lys ad. a håndflate

111

tydelige bånd typiske fluktformer

ad. a

karakteristiske stjerttegninger hos begge kjønn

ad. har framskutt hode/ hals og lang, avrundet stjert

frontsilhuett med mykt nedoverkrummete vinger

«skitnere fingrer» og tettere bånd hos

mangler lyst brystbånd (jf. musvåk)

lyst midtvingebånd

oo

juv. har gul vokshud og mørke øyne juv.

langt bakparti og korte bein gir glenteaktig inntrykk

stor draktvariasjon, særlig hos juv.; bare noen eksempler vist juv.

ad. o

juv.

juv.

ad. o

gjennomskinnelig «håndflate»

gule øyne

stor avstand mellom mørke bånd

mørk knokeflekk

ad. a

ad. o

ORIENTVEPSEVÅK [Crested Honey Buzzard]

ad. a

juv.

ad. a ad. a

unikt mønster tungt, ørneaktig inntrykk

slår følge med vepsevåker under trekket gjennom Midtøsten seks «fingrer»

seks «fingrer»

som regel 5–6 bånd (4 hos vepsevåk)

mørk halstegning kan mangle

stjertmønster som hos vepsevåk a

lys knoke juv. slangeørnlik

ad. o

juv. storskrikørnlik mørke øyne bred og «fyldig» hånd

ad. a

dz

uregelmessig («uryddig»), tett tverrbånding hos o

ad. o

juv. haukørnlik

ad. a

tydelig mørk «halskrage» karakteristisk! lyse øyne

ad. o

mørke bånd nokså jevnt spredt ut (jf. vepsevåk a)

fravær av mørk knokeflekk karakteristisk! «halskrage»

relativt kort stjert

unike stjertad. a tegninger

ad. a


184 

MÅKER

HVITHODETE STORMÅKER

En gruppe hvithodete store måker har i senere år vært gjenstand for stor interesse. Gruppen omfatter bl.a. så velkjente og vidt utbredte arter som gråmåke og sildemåke. Oppmerksomheten har ført til at vi har fått ny og bedre innsikt i variasjonen innen de ulike formene og hvordan de kan feltbestemmes, men også bedre forståelse av deres slektskapsforhold og taksonomi. Dette har medført at enkelte arter har blitt splittet i flere nye. Det synes nå klart at det har funnet sted en rask utvikling av flere snarlike arter, hvilket i sin tur innebærer at flere av disse kan være frustrerende vanskelige å bestemme med sikkerhet. Det å tilbringe time etter time med detaljert granskning av måkene på en søppelfylling eller i en havn tiltaler bare de færreste, men disse «måkefantastene» er ofte særdeles dyktige på sin geskjeft og kan plukke ut sjeldne måkearter blant de vanlige. På de etterfølgende oppslagene presenteres de hvithodete stormåkene sammen med noen svært like arter.

Gråmåke Larus argentatus

Ho(t)6(1/1-2)/V6-7

L 54–60 cm, VS 123–148 cm. Vidt utbredt og tallrik i NEuropa. Hekker oftest i kolonier, men også i spredte par, langs kyster, på øyer, ved innsjøer, lokalt også på klippestup og hustak; sees tallrik også i innlandet der den søker føde på f.eks. åkrer og søppelplasser. Utenom Fastlands-Norge hekker noen få par på Svalbard og Jan Mayen. Hviler og sover på moloer og beskyttete øyer; flyr til disse i stor høyde og i formasjon. Kretser ofte høyt på stille, solrike sommerdager, iblant i store grupper. Altetende; tar fisk, krepsdyr, meitemark, avfall og åtsler, fugleegg og –unger etc. FELTKJENNETEGN Fire aldersklasser (se s. 178). Skilles fra øvrige vanlige måkearter på størrelsen og lysegrå framrygg (jf. tydelig mindre fiskemåke, s. 182), men se svært like gulbeinmåke og kaspimåke for forskjeller fra disse. Viktig også å legge merke til form og proporsjoner: sammenlignet med gulbein- og kaspimåke har gråmåke ikke like lange og spisse vinger, lettest å se på stående fugl da gråmåke viser mer moderat håndsvingfjærprojeksjon og litt mer satt og klumpete kroppsform. Draktutvikling og aldersbestemmelse framgår av plansjen, men husk at individuell varia­ sjon finnes. Det lysegrå på oversiden begynner å anlegges først 2. vinter, derfor er yngre, helt brunspraglete fugler vanskeligere å skille fra sildemåke og svartbak (s. 190). Adults hode hvitt om sommeren, kraftig gråbrunstreket om høsten (sept.–jan.). Nebbfargen utvikles gradvis fra mørk med varierende lys basis hos juvenil/1. vinter til gul med oransjerød flekk hos adult; øyne fra mørkebrune hos juvenil til blekgule (med gul eller oransje øyehudring) hos adult, ser alltid lyst ut på avstand. Bein rosa i alle aldrer (men se nedenfor). – Variasjon: Fugler i V-Europa og på Island (u.a. argenteus) er ganske Gråmåke små med avrundet hode og har svært lys grå framrygg og relativt mye svart og lite hvitt i vingespissen. Hekkefugler i Skandinavia og rundt Østersjøen (argentatus), som delvis overvintrer i V-Europa, er i gjennomsnitt større, har en

anelse mørkere framrygg og i typiske tilfeller mindre svart og mer hvitt på vingespissene; også fuglene i Baltikum og N-Fennoskandia er argentatus, men lokalt har noen eller de fleste gulaktige eller klargule bein (var. «omissus»), det kan skape forvirring i forhold til gulbein- og kaspimåke. Imidlertid kan «omissus» vanligvis gjenkjennes på typisk kompakt «gråmåkeform», lyse øyne, mye hvitt i vingespissene, og høst–tidlig vinter på kraftig mørkstreket hode. LYD Lokker med råe, galende «geao»; varsler med høylytte, gjentatte lokkelyder. Ved uro et typisk «gag-ag-ag». Den velkjente «skrattende» spillyden er en høylytt, gjøende «aau… kyjaa-kyja-kyja-kyja-kyja-kyja kyja…kyjau».

Amerikagråmåke Larus smithsonianus

S***

L 52–58 cm, VS 120–144 cm. Nylig skilt ut fra gråmåke som egen art basert på karakteristisk drakt hos ungfuglene og en viss genetisk forskjell. Vidt utbredt i N-Amerika, uvanlig gjest til V-Europa (bl.a. De britiske øyer, Frankrike, Norge). FELTKJENNETEGN Fire aldersklasser (se s. 178). Svært lik gråmåke, adulte ofte ikke mulige å gjenkjenne. De fleste juvenile og 1. vinter, samt en del eldre subadulte, kan imidlertid identifiseres. Juvenil er i gjennomsnitt mørkere enn gråmåke med nesten helt svart stjert (smal lys vatring kan iblant anes på sidene og ved basis, men dette gir ikke hvitt inntrykk), og gump og stjertdekkere både over og under er tett mørkvatret, knapt noen kontrast mot svart stjert. Hode og bryst/buk nesten ensfarget mørkebrunt, ikke streket eller vatret som hos gråmåke. En typisk 1. vinter-fugl har tydelig kontrast mellom hvitaktig hode og ennå ensfarget brun kroppsunderside og har «polarmåkemønstret» nebb (rosa med mørk spiss), men mange er mer lik gråmåke. Seinere subadulte drakter og adulte gradvis mer lik gråmåke, krever ofte spesialistkompetanse om feltidentifikasjon i det hele tatt er mulig. LYD Svært lik gråmåke, men kanskje en anelse hurtigere og mer lysrøstet. Sammenligning av typiske juvenile individer av amerikagråmåke og gråmåke sammen med en svært mørk juvenil sildemåke. «vinduet» er vanligvis litt mindre iøynefallende enn hos gråmåke

AMERIKAGRÅMÅKE

ofte ganske stor med grovt nebb

kraftig tverrbåndet mørk; lite eller intet hvitt basalt mørk; mangler lyst «vindu» kan være kraftig tverrbåndet

tett tverrbåndet

ensfarget

SILDEMÅKE (mørk)

sjelden eller iblant mørk, lyst aldri like men sjelden «vindu» tettbåndet som eller aldri amerikagråmåke ensfarget hvitaktig stjertbasis

GRÅMÅKE typisk juvenil (kan være mørkere enn vist her)

streket og finvatret


måker  

GRÅMÅKE [European Herring Gull]

stor individuell variasjon

185

argenteus (V-Europa)

1. vinter mer svart, mindre hvitt

brun 2. vinter

ad vint.

vanligvis grå

ad. som.

argentatus (N-Europa)

3. vinter

2. vinter SILDEMÅKE

SVARTBAK

1. vinter

graellsii ad vint.

mer hvitt, mindre svart

ad. som.

1. vinter

blandet måkeflokk tidlig på vinteren; gråmåke (8), sildemåke (1) og svartbak (2)

argentatus ad. vint.

ad. 3. vinter

ad vint.

vanligvis ganske jevnfarget, tertiærer og dekkere med tydelig «tannmønster» langs kantene

ad vint. argenteus er en anelse lysere grå over enn argentatus

juv.

2. vinter

ad. vint. argenteus (V. Europa)

juv.

et lite antall fugler, særlig i N-Europa, har så å si ensfarget mørke tertiærer og dekkere uten tannmønster (over), kan være svært lik unge sildemåker!

1. vinter

argentatus er i gjennomsnitt litt større enn argenteus

3. vinter argenteus

ad. vint. argentatus (N. Europa)

AMERIKAGRÅMÅKE [American Herring Gull] vanligvis mer markant svart

som regel mer tverrbåndet enn gråmåke

2. vinter

ofte klart avgrenset svart tegning på armen

KM

tett tverrbåndet

ad. som.

lysere grå enn argenteus

ofte påfallende mørk det første året

lite eller intet hvitt i stjerten

detaljer i håndsvingfjærenes mønster kan være viktig for 3. vinter identifikasjon

jevnt brun 1. vinter

ofte fortsatt kraftig båndet

ekstremt varierende! 2. vinter

enkelte adult-like har mørkflekkete tertiærer

ofte kraftig streket på hode, hals og bryst ad. vinter


230 

UGLER

Kattugle Strix aluco

Ho4/V5

L 37–43 cm, VS 81–96 cm. Hekker i skog, kulturlandskap med skogholt samt i større hager, vil ha innslag av gamle edelløvtrær (særlig eik, som gir reirhull), ofte i nærheten av folk, kan ha dagplass på hus og jakte rundt gårdsbygninger. Temmelig vanlig. Standfugl, forflytter seg sjelden mer enn noen få kilometer. Nattaktiv. Føden, mest smågnagere og insekter, fanges på bakken etter tålmodig speiding fra sitteplass. Ulike fuglearter, amfibier og meitemark befinner seg dessuten på byttedyrlisten. Skal også (unntaksvis) kunne jakte i flukten. Hekker i hull, gjerne i opphengt holk når hulltrær mangler. Aggressiv når de grå og dunkledde ungene klatrer ut av reiret, kan angripe nærgående mennesker. FELTKJENNETEGN Mellomstor, kompakt ugle med brede og avrundete vinger, stort og rundt hode. Rett flukt med temmelig raske vingeslag; ofte lange, rette glideflukter. Grunnfargen varierer fra rødbrun (dominerende i Storbritannia) til gråbrun, hele drakten fint vatret og streket med mørkegrått. Ansiktet nokså ensfarget, men har typisk mørkere smal pannekile ned til nebbet, mellom lysere «øyenbryn». Lyse, smale «ekstra øyenbryn» i pannen forsterker det «godslige» oppsynet. Øynene helt svarte (merk at guløyde arter, f.eks. hornugle, kan se mørkøyde ut om natten i lampelys pga. store pupiller). Skulderfjær med lys flekkrad («perlekjede»). Mangler lyst felt på håndbasis på oversiden (jf. hornugle, jordugle og lappugle). Stjerten fint og utydelig tverrbåndet. – Juvenil: Kjennes gjennom de første ukene på rester av lyse dun på hodet, og på ufullstendig utviklet ansiktstegning. – Variasjon: U.a. mauritanica i NV-Afrika er storvokst og mørk med tverrvatring på undersiden; har kun grå morf. LYD Ganske lydytrende og høyrøstet. Vanligste lyd tostavet «ke-vitt», skrikende og gjentatt; ville, hese varianter benyttes som varsel. Sangen en «klagende» hoing som kan høres 2–3 km, stemmen klar, kan hermes ved å blåse i hendene; starter med en langtrukken tone som faller mot slutten, denne etterfølges av ca. 4 sek. pause, avsluttes med først en plutselig avbrutt tone fulgt av en rask serie toner i stakkato («hukrer») som på slutten trekkes ut i en lang fallende tone, omtrent som i sangens innledning, «hooooouh……… ho, ho’ho’ho’hooooouh». En hes og mer klagende variant høres fra o (og iblant også fra a). I parringstiden høres fra begge kjønnene en lang, vibrerende trille («xylofon-trille»), «o’o’o’o’o’o’o…», hørbar kun ca. 50 m. Ungene tigger med hese, gnissende «psi-epp».

Tårnugle Tyto alba

S***/+F

L 33–39 cm, VS 80–95 cm. Hekker i kulturlandskap med spredte skogholt, hager osv., også inne i tettsteder i tilknytning til dyrket mark. Har avtatt drastisk i Storbritannia, nå nærmest utryddet i Sverige, men god bestand bl.a. på JylKattugle

Tårnugle

land. Standfugl. Nattaktiv, men kan sees jakte i grålysningen. Lever av smågnagere, amfibier, insekter. Reir i hulrom i bygninger eller trær; tar gjerne i bruk romslige holker i låver. Gulpeboller karakteristiske, mørke og glinsende som om de er lakkert. FELTKJENNETEGN Mellomstor, har ganske slank kropp, lange vinger og lange bein. Det lyse ansiktet er hjerteformet (artstypisk). Svarte øyne. Flukten ligner hornuglas, lett og elegant, men vingeslagene under normal flukt tydelig raskere. Virker langhalset og kortstjertet i flukt, føttene henger ofte ned, særlig under stilling rett før den slår ned på et bytte. Drakten karakteristisk lys (hannen i gjennomsnitt lysest), ikke minst i flukt. Oversiden er temmelig utegnet i grått og oker. – Variasjon: Undersiden er nesten helt hvit i V- og S-Europa og på V-Kanariøyene (hovedsakelig u.a. alba) samt i N-Afrika og Midtøsten (erlangeri), derimot guloransje i Sentral-, N- og Ø-Europa (guttata) samt på Ø-Kanariøyene (gracilirostris) og Madeira (schmitzi). LYD Fra o (sjelden a) høres en utdratt, spinnende lyd (nattravnaktig), som kan gjentas. Varsler, ofte i flukt, med et grelt, hest og nifst skrik. Sangen er en langtrukken (ca. 2 sek.), klaprende, gurglende hysjing, «schrrriiih», som ofte gjentas. Ungene tigger med en ca. ½–1 sek. lang, pipende snorkelyd.

Klippeugle Strix butleri

L 29–35 cm, VS 70–80 cm. Standfugl i karrige, lavereliggende fjelltrakter, i ørkener med wadier og canyoner med klipper. Hekker innen behandlet område svært fåtallig i Sinai, S-Israel og Jordan. Nattaktiv. Føde: smågnagere og insekter. Reiret i klippehulrom. FELTKJENNETEGN Mellomstor, storhodet, med form som en liten kattugle, men har gule øyne (hos juv. mer guloransje), og drakten lys og temmelig utegnet, undersiden ikke lengdestreket, kun fint og diffust tverrvatret i lyst oker. Flygefjær kraftig tverrvatret. Ansiktet lyst og mer eller mindre umønstret. Har i likhet med kattugle en litt mørkere smal pannekile som peker ned mot nebbet, mellom lysere «øyenbryn». Flukt som kattugle, men har pga. mindre størrelse noe hurtigere vingeslag og ikke like stødig fluktbane. LYD Et pumpende «do-do-do-do-då», som stiger en anelse mot slutten, synes å tjene som forsvarslyd. o tigger med en lys enstavet stigende hoing, «dååo». Sangen er en rytmisk, femstavet, velklingende hoing med en stemme som mer minner om en tyrkerdue enn om en kattugle (stemmen er «snill» og mykt klingende, uten vibrato), først en langtrukken tone (som faller svakt i tonehøyde mot slutten), så en ca. 1 ½ sek. lang pause etterfulgt av fire korte toner med rytme nesten som slagugle, «doo(å)… oh-do do-do», hørbar ca. 300 m og gjentatt 1–4 ganger pr. min. o har en dempet variant med noe Klippeugle lavere tonehøyde. En oppspilt, «hutrende» rekke av toner, «hohohohohoho…», høres også i forbindelse med kurtisen. Ungene sies å ha en fin «nysende» tiggelyd.


UGLER 

KATTUGLE [Tawny Owl]

grå morf lange glideflukter på buete vinger på dagkvist inntar oppreist, slank holdning ved uro

231

ser kompakt ut i flukt

stjert kort med diffuse bånd (jf. slagugle) ad. rødbrun morf

lyse issebånd

mauritanica (NV-Afrika)

mørk

ad. gråbrun morf (vanlig)

tverrvatret

unge som nylig har forlatt reiret, ca. 4 uker gammel

TÅRNUGLE [Barn Owl]

alba m.fl. «hvitbrystet» (V- og S-Europa, V-Kanariøyene, N-Afrika, Midtøsten)

unge, ca. 4 uker gammel

lyst hjerteformet ansikt

mangler mørke knokeflekker

guttata m.fl. «mørkbrystet» (Sentral- og Ø-Europa, Ø-Kanariøyene)

svært lys og «spøkelsesaktig» framtoning, ofte hengende bein under jakten

KLIPPEUGLE [Hume´s Owl] fanget i lommelyktlys

gulaktige øyne

kraftig båndet

guloker

grovt båndete vinge- og stjertfjær DZ

forvekslingsrisiko med ørkenhubro, hvor a er bare litt større enn kattugle!

ØRKENHUBRO

Gyldendals store fugleguide  

Gyldendals store fugleguide er en heldekkende felthåndbok som beskriver alle fuglearter som kan ses i Norge, øvrige Europa, Nord-Afrika og s...

Read more
Read more
Similar to
Popular now
Just for you