Page 1

ÅRETS BESTE 6 & 1 MØTER

VERONICA

ORDERUD

OG VERSTE


........tenk om DU skal verte

2

Start karriere og yrkesveg med 2 grunnleggjande år innan visuelle kunstfag og design ved Ålesund Kunstfagskole

120 STUDIE P

Facebook: Ålesund Kunstfagskole / Instagram: KUNSTSKOLEN

04 06 08 09 10 12 14 16 18 20 22

ÅRETS MEDARBEIDERE QUIZ OVERHØRT I 2018 ÅRETS … ÅRETS ÅND DEN POLSKE AMATØRKOKKEN KRZYSZTOF HVORDAN BLE STAVANGERRAP ENDELIG BRA? ÅRETS STEMME ÅRETS VERSTE STEMME ÅRETS DEBATT BILDESERIE: PER OG BAHAREH OPPSUMMERER ÅRET

Sjefredaktør Ida Wammer wammer@nd.no Redaksjonssjef Marco Reinertsen reinertsen@nd.no Fotoredaktør Maria Pasenau pasenau@nd.no Musikkredaktør Ludvig Furu furu@nd.no Journalister Yngve Sikko sikko@nd.no Art Director Torunn Solli solli@nd.no

G

G 120 ST U EN O

120 p

alesundkunstfagskole.no

28 ÅRETS LITTERATUR 30 ÅRETS MUSIKK 32 ÅRETS LIVE 34 ÅRETS FILM 36 ÅRETS TV 38 ÅRETS SPISESTED 40 ÅRETS UTESTED 42 ÅRETS KLUBB 44 ÅRETS KUNST & SCENEKUNST 46 SMIL & GIFT DRO HJEM TIL VERONICA ORDERUD FOR Å SNAKKE OM JOBBSØKING OG TRIPPELDRAP

Skribenter Andreas Dahl Frøydis Århus Gift Kaja Kirsebom Torgeir Holljen Thon Sandra Kolstad Ida Wammer Vilde Sagstad Imeland Andreas Veie-Rosvoll Marco Reinertsen Smil Ida Gøytil Astrid Trondal Anders Hegvik Hannah Bull Yngve Sikko Live Drønen Praktikanter Ludde «Ludo» Haaland Zakarias Aarre Nadir

UDIEPOEN ST

ENG 12 PO 0 IE D

Foto Torjus Bergslid Marthe Thu Maria Pasenau Yngve Sikko

Trykk Amedia Trykk AS

Daglig leder Christian Rasmussen christian@nd.no

distribusjon@nd.no

Lesertall 127 000

Redaksjonen tar ikke ansvar for ubestilt materiell

Kommersiell direktør Anders Gottlieb-Nygaard anders@nd.no NATT&DAG Event event@nd.no Administrasjon okonomi@nd.no Utgiver NATT&DAG AS

Cover og bakside Torjus Bergslid


SS / ToRSDag 13. DeSembeR

RF / manDag 17. DeSembeR

SS / FReDag 11. JanuaR

JD / SønDag 20. JanuaR Bill. Kr. 225 / 18 år

SS / FReDag 25. JanuaR

RF / manDag 11. FebRuaR

SS / onSDag 13. FebRuaR

RF / FReDag 22. FebRuaR

RF / LøRDag 9. maRS

SS / SønDag 10. maRS

SS / LøRDag 16. maRS

SS / FReDag 22. maRS SS / LøRDag 23. maRS

+ support: sJur + sKYtECH + Moti

Bill. Kr. 360 / 18 år

Bill. Kr. 320 / 18 år

Bill. Kr. 310 / 18 år

JD / LøRDag 12. JanuaR Bill. Kr. 200 / 18 år

Bill. Kr. 260 / Fri aldEr

Bill. Kr. 325 / 18 år

Bill. Kr. 350 / 18 år

Bill. Kr. 225 / 18 år

Bill. Kr. 340 / 18 år

RF* Rockefeller / JD* John Dee / SS* Sentrum Scene Forsalg: www.rockefeller.no / tlf. 815 33 133 / Se www.rockefeller.no for fullstendig program mer informasjon om åpningstider, nyheter og oppdateringer

Bill. Kr. 325 / 18 år

Bill. Kr. 265 / 18 år

Bill. Kr. 425,- / 375,- (stud.) / 18 år


4

– Beste minne fra 2018 – Det verste som kan skje i 2019 – Claim to fame

Johannes Fjeld – Gikk tur i fjellet på Rjukan med moren til tremenningen til Sylvi Listhaug – NATT&DAG går konkurs fordi noen i redaksjonen jobber overtid og kjøper én cheese for mye. – Jordan Peterson tweeta en artikkel jeg skrev. Og noen på Norsk revyfestival stjal en vits fra meg

Torgeir Holljen Thon – Dette blir for dumt – At jeg heller ikke dette året får en nydelig hund ved navn Finn. – Er første barn i Norge født i vann

Hannah Bull – Da Norges skralleste fotballentusiast, Ludvig Furu (journalist i N&D) vant fotballspåkula i Morgenbladet. Ellers: Elon Musk og Grimes hånd i hånd på rød løper. Også har jeg sett mye film og møtt fine mennesker. – Reality på Orderud gård? Ønsker i hvert fall ikke mer kringkasting av vocal fryrøsten til privatetterforsker Tore Sandberg. – Har en stor pupill og spist is med en spion!

Torunn Solli Lorem ipsum Lorem ipsum Lorem ipsum

Ida Wammer – Se bildeserie s. 22-27. Det var en ganske enestående atmosfære i studioet, men det var langt, langt over mediansinnsstemning da vi spiste kinesisk sammen etterpå. – Joshua French blir politiker og demokratiet dør. – Jeg har ligget med hodet i fanget til Veronica Orderud.

Yngve Sikko – En gang i sommer da jeg og Ludvig Furu badet på Sørenga fortalte han en vits som var så morsom at jeg holdt på å drukne. – At Donald Trump flytter til Norge og begynner å drepe folk, prøver å bli president osv. Usannsynlig? Ja. Men ille!! – Lyden når man drikker sånn blå greie på Fortnite er PÅ EKTE et opptak av meg som drikker øl på fester med folk jeg ikke kjenner. Utrolig ubehagelig, men 5000 lettjente kroner.

Frøydis Aarhus – Då me henta heim ein liten kvit kvalp og døypte han Albert. – At Norsk Beredskapsforum får høve til å seie - kva var det vi sa? – Har hatt nøklar til Henrik Ibsen sin leilighet.

Ludvig Furu – All badingen. – At Star Wars Episode 9 ikke blir like bra som 7 og 8. – Tore Renberg ble sur på meg.

Kaja Kirsebom – Jeg fikk kjæreste. Han er dansk :)  – At jeg blir tatt til fange når kjæresten min og jeg skal på ferie til MEXICO CITY og drikke MESCAL.  – Jeg ble bedt om å være DJ på Senkveld. Og at jeg vant et kjøkken til 50.000 kr. Jippi… Jeg ELSKER jo nemlig å lage mat… «Not». Liker bedre sånn Foodora. Er så greit når man har lite tid. Jobber jo i P2, Dagbladet, D2 OG Klassekampen. Har ikke mer tid enn de få minuttene som er mellom telefonsamtalene med kildene mine. Og NEI, jeg sier ikke hvem kildene er… En journalists fremste ansvar er nemlig å holde kildene sine anonyme. Anyways, kjøkkenet: TAKK, HTH SKØYEN (sponset innhold).

Ida Gøytil – katten min og jeg oppnådd en dypere spirituell kontakt rundt mars/april. – at det ikke er ledig plass på de enkeltemnene jeg vil ta. – statist med intens tilstedeværelse i Unge Lovende sesong 3.

Jonas Thorstensen – Da jeg møtte tidligere Vålerenga-, Rosenborg-, Valencia-, Roma- (lån), Besiktas-, Lyon-, Aston Villa-, Stoke City- (lån) og West Ham United-spiller John Carew og han kalte meg «gullgutt» og spanderte en shot på meg. – At jeg møter John Carew igjen, og han ikke husker meg og i tillegg kaller noen andre jeg kjenner «gullgutt» rett foran ansiktet mitt. – At jeg ble kalt «gullgutt» av John Carew. Han har 91 kamper og 24 mål for det norske herrelandslaget i fotball.

Marco Reinertsen – Spise take-out og drikke Petnat med Per og Bahareh etter photoshoot. – At jeg blir alvorlig syk, hardt skadet eller dør. – (Totendialekt) Hehe, åå, je vet nå itte om je har noe spesielt å skryte av, je som er så dum og teit…?

Ludde «Ludo» Haaland – Da jeg ble født. – At jeg blir tvunget til å opp trapper eller kjøre heis igjen. – Jeg er en søt valp.

Andreas Dahl – Lærte å sette opp lettvegg – Lettveggen raser – Blocket Erlend Loe (på basketbanen)

Maria Pasenau – Husker ikke – At året går fort

Nikolai Kleivan og Daniel Ramberg Takk for tro tjeneste som NATT&DAGs redaktører.


Benytt deg av fordelene mens du studerer og bli KLAR for arbeidslivet. Les mer om hvordan vi gjør din studiehverdag enklere pü samfunnsviterne.no/student Meld deg inn: Kodeord KLAR til 2012


6

ÅRETS BESTE QUIZ

Januar: Høgskolen i Oslo og Akershus endrer navn til OsloMet og får universitetsstatus. I et forsøk på å fremstå som fremoverlent (rektors eget sitat!) dropper de ex.phil til fordel for et annet fag med endelsen .phil. Hva heter faget?

Det er februar og en kjent figur i hurtigmatmiljøet sovner stille inn, 80 år gammel. Hvem?

Vi skal til mars (måneden, ikke planeten) og vi skal sende våre tanker til en underart av en kjent pattedyrart som i mars oppnår statusen «funksjonelt utdødd» etter at det siste mannlige eksemplaret dør i Kenya. Hvilken art skal vi frem til?

Har du fulgt med i år? Det har vi! Vi har til og med laget quiz om det!

Jeg velger meg april og jeg velger meg også en en person i ufrivillig sølibat, en såkalt incel, et ord som dukker opp hyppig i norske aviser fra april og utover. Spørsmålet lyder, hva er det tilsvarende kallenavnet på en person som lever i frivillig sølibat?

Quizmaster: Andreas Dahl dahl@nattogdag.no

O Foraar! Den varmeste mai-måned noensinne medfører en voldsom økning i is-konsumet til både undertegnede og det norske folk. Hvilken småis i løssalg ble det solgt flest av i 2017?

Det er juni og statsministrene i Republikken Makedonia og Hellas blir enige om at det er best for alle parter at Republikken Makedonia bytter navn. Hvilket navn blir de enige om?

Juli: Frankrike vinner VM-finalen. Kan du vise quizpartneren din (ev. en tilfeldig person på t-banen) det korrekte dommertegnet for å anvende videoanalyse (VAR)?

Sommeren er over, det er august og en student starter et mislykket spleiselag for å gå til sak mot Universitetet i Bergen. Årsaken er en bachelorgrad UiB tilbyr, som nevnte student har følgende å si om (ikke rettet for skrivefeil, journ.anm): «Dette er den type postmodernisme man står ovenfor, og det er iferd med å deskreditere Universitets-utdanning til i bestefall en latter, og i verstefall en samfunns-destruktiv ideologi som fremmer samfunnshat og oppfordrer til annarkisme». Hvilken bachelorgrad/ studieretning skal vi frem til her?

POENGSCORE 0 til 2½ riktige: «Men 2018 var året jeg virkelig skulle vie tid til skrivingen så jeg har ikke fulgt så mye me…» SLUTT! Du har sittet på Twitter fem timer hver dag, idiot. 3 til 6½ riktige: Dette er den type postmodernisme vi står overfor, i ferd med å redusere quizzing til en samfunns-destruktiv ideologi. 7 til 10½ riktige: Fremoverlent. Moderne. Innovativ. Deg. 11 til 12 riktige: Mr. Lee, Jesus, Peaches, HiOA, Republikken Makedonia, Havnesjefen. De venter alle på deg der oppe i himmelen. Jeg skal sørge for at de vet hvilken quizzer det er som kommer inn perleporten når du dør.

September: Orderud-saken blusser opp igjen med dokumentarserie og koselige hjemme-hos reportasjer hos dømte mordere. Spørsmålet lyder: Hvor mange bonusår klarte Lars Grønnerød å anke på seg fra tingretten til lagmannsretten?

Oktober er her og militæroperasjonen «Trident Juncture» ruller i gang. Vi holder oss i militærverdenen og spør: Kan du fullføre følgende tekstlinje fra 2001-hiten «Rosa Helikopter»: I en rosa helikopter, ska jag _____ ___ ____ ___»

Det er november og en liten fransk koloni avholder uavhengighetsavstemning. Hvilken? Ubrukelig hint: her er deres potensielle nye flagg.

I skrivende stund har ikke desember forekommet enda så jeg velger å frijazze litt her. Vi skal 2000 år tilbake i tid, Jesus er i 20-årene. Vi vet ikke helt hva han drev med på denne tiden (vet noen hva de driver med i tjueårene, si!), men det ryktes at han reiste litt hit og dit. Akkurat hvor han dro vet vi heller ikke, men det finnes en gjeng over dammen som føler seg rimelig sikre på at han besøkte USA etter sin død. Hvilket trossamfunn skal vi frem til her?

1. Tech.phil. 1p 2. Mr. Lee. 1p 3. (Nordlig) stumpneshorn. Vi godtar også «hvitt neshorn». «Neshorn» blir litt for slapt. 1p. OK da ½ poeng for neshorn. 4. Volcel. 1p 5. Royal trippel. 1p 6. Republikken Nord-Makedonia. 1p 7. Lag et rektangel ved hjelp av begge pekefingre. Start midt på det øverste linjestykket og jobb deg utover og nedover. 1p 8. Kjønnsstudier. 1p 9. 15,5 - fra 2,5 til 18. Jeg godtar både «15 år» og «16 år». 1p. Forresten, jeg har lenge forsøkt å etablere uttrykket «å ta en Grønnerød» - når du forsøker å løse et lite problem, men ender opp med å lage et mye større et, f.eks. hvis du forsøker å tørke bort yoghurt du sølte på gulvet med sokkene dine, men det er for mye søl så du ender opp med både yoghurt på gulvet OG ekle sokker. Fint om dere kan hjelpe meg med å etablere dette uttrykket. Takk. 10. «… Ska jag flyga hem till dej». 1p. 11. Ny-Caledonia. 1p 12. De siste dagers hellige / Mormonere. 1p SVAR


«Zoo Europa er skrivekunst eg berre kan beundre.» BJARNE TVEITEN, FÆDRELANDSVENNEN

«Forrykende finale» FRE-

VG

DRIK WANDRUP, DAGBLADET

«Mengele Zoo-oppfølger innfrir» SINDRE HOVDENAKK, VG

FÆDRELANDSVENNEN

«Zoo Europa er ei kraftpakke som gjev noko å tygge på for den mest blaserte lesar.» MARTA NORDHEIM, NRK «Dirrende tankevekker.»

HAMAR ARBEIDERBLAD

ANNE MERETE K. PRINOS, AFTENPOSTEN

«Alt er galt med Gert Nygårdshaugs Zoo Europa.»

DAGBLADET

BJØRN GABRIELSEN, DAGENS NÆRINGSLIV

«En strålende liten roman.» VG

DAGBLADET

TARA

FÆDRELANDSVENNEN

GURI HJELTNES, VG

«Hjorth er en av våre beste, mest interessante samtidsforfattere.» MAYA TROBERG DJUVE, DAGBLADET

«Romanen løfter seg til noe mer enn bare litt av alt Hjorth har skrevet før.» KATHLEEN RANI HAGEN, FÆDRELANDSVENNEN

«Intelligent og tvetydig tilsvar i debatten rundt forrige bok og en av høstens mest underfundige romaner.» GRO JØRSTAD NILSEN, BERGENS TIDENDE vv

«Resultatet er uansett i litteraturens øverste klasse.» EMIL OTTO SYVERTSEN, FÆDRELANDSVENNEN «... fabelaktig forfatter.» SINDRE HOVDENAKK, VG «Det er forfatteren på sitt beste.» LEIF GJERSTAD, BOK 365 «Så morsomt, så sårt, så spennende som bare Lars Saabye Christensen på sitt beste kan være.» OLE JACOB HOEL, ADRESSEAVISEN

«... jeg spår en like stor suksess som Halvbroren.» CATHRINE KRØGER, DAGBLADET


8

OVERHØRT I 2018

Februar/mars 2018 FLEKKEN PÅ LAKENET En nåværende kreativ lærer og tidligere NATT&DAGskribent stjal et av diktene i sin nyeste diktsamling fra en tidligere elev, Villa-fan og Bøler-personlighet. #METOO Etter et voldsomt mediekjør den siste tiden bør en av Norges rikeste partiledere kanskje slutte med noe han har holdt på med lenge: bikramyoga i bar overkropp. ÅRETS BESTE STEMME Stortingets yngste innstemte representant stemte på Linda Hofstad Helleland som Årets verste stemme fra Stortingets servere. April 2018 FRIHET En kjent samfunnsdebattant, transhumanist og liberalist ble nylig observert mens han puttet sine to surrogatbarn inn i en fossilbil hvor det stod FRIHET på bilskiltene.

inviteres til debatter for å snakke om kunst – og de slår ned dørvakter etter å ha nektet å betale inngang :-) INTERNETT ER ET KALDT STED :-( En viss norsk artist med engelsk navn som hinter om at hun er fra de nordlige breddegrader har nå melket Tyler The Creator-kua irriterende tørr, og etter å ha postet tusende bilde av de to sammen – denne gang var påskuddet en personlig hilsen i anledning hans bursdag – måtte vi sjekke om han følger henne tilbake OG DET GJØR HAN IKKE!!! HVA VILLE GERHARDSEN GJORT? En Dagbladet-journalist som nylig ringte avholdsorganisasjonen Actis og spurte etter en av norsk ruspolitikks aller argeste forsvarere de siste årene (tross at den beviselig fører til mange flere dødsfall enn en mer liberal politikk) skal ha blitt møtt med øredøvende latter av – ikke bare den som tok nevnte telefon – men også resten av kontoret da journalistens spørsmål ble gjenfortalt i plenum. En jernkvinne har sluttet i jobben, og det virker som at det ikke bare er rusliberalerne som synes at det er en fin ting :-)

August/september 2018 IKKE SVEIP TIL HØYRE En av de mest profilerte metoo-skurkene her til lands har tatt metoo-skjegget og lastet ned Tinder. Hvilke aldersinnstillinger opererer han med, mon tro? Går han for den klassiske tar-det-man-får-intervallet på 20 til 35, det mer dydige og selvsikre 26 til 32 – eller er han allerede nede på predatoriske 18 til 25? Tips mottas med takk. ALT ER IKKE LOVE Du vet han fyren som alle forbinder med å være selve P3-pampen, og som frontet SKAM-suksessen før DENNE BLEKKA snudde fokuset mot Julie Andem? Han var så vidt vi hører motstander av SKAM i begynnelsen. På tide å bytte jobb (sidelengs i NRK) snart? *SPYR* Marcus & Martinus’ lillesøster er sånn åtte år og den lille divaen følger FIRE på Insta. Marcus og Martinus-profilen, Universal Music Norway, en M&M-fankonto og … Høyre. For ordens skyld: i bioen står det «Mom and dad are helping me with this account».

Juli 2018 MONTY… DOG :) (Det er jo et ordspill…) Vi har blitt fortalt at en fortsatt gjenlevende medlem i en legendarisk Monty Python-plagierende komikergruppe har en hund som er ekstremt engstelig og usikker i møte med andre hunder. Kan det ha sammenheng med at eieren har vist en stadig økende fremmedfrykt i sine stadig mindre morsomme Facebook-oppdateringer de siste årene? NACHSPIELFORBUD For å bekjempe flere #metoosaker har Høyre bestemt seg for å forby nachspiel på landsmøtet sitt. Det er selvsagt ikke Høyres jobb å bestemme over selvstendige individer og hva de skal gjøre, dette er tross alt ikke et overformynderi. Når det er sagt kan vi ikke la dere i Høyre være fulle sammen på hotellrommet, for da… Ja, dere skjønner godt hvorfor. Mai/juni 2018 HÆRVERK De er unge, intellektuelle og ønsker å distansere seg fra det tradisjonelle høyreekstreme miljøet. De

RAZZZIST En viss legendarisk Frp-politiker, med en omtrent like legendarisk kone, kjent for sin «noget» spesielle hårsveis, skal ha sovnet på Slovakisk aften på Nationaltheatret. Vi dømmer ikke. SOMMERFEST 1 På Klassekampens sommerfest skal en viss trimdronning og truth teller ha gått bort til en kvinnelig stortingsrepresentant fra Ap, med et navn som også er et populært slangord for å forlate et sted, introdusert seg og sagt «jeg ville bare vite hvordan det var å snakke med EN MORDER». Rått! SOMMERFEST 2 Kulturgubbene på Morgenbladets sommerfest vasker IKKE hendene sine etter å ha gått på do, og er i tillegg skamløse nok til å slenge spydige kommentarer når vi (som er adskillig yngre enn de fleste der) gjør det oppegående folk vanligvis gjør: Respekterer basic håndhygiene. Dessuten var festen jæææævlig dårlig. Vi stakk på Destiny Café og spilte dart i stedet.

«Stortingets yngste innstemte representant stemte på Linda Hofstad Helleland som Årets verste stemme fra Stortingets servere»


ÅRETS ... Nei, det er ikke bare deg. 2018 har i likhet med f.eks. 2017, 2016 og … la oss sjekke – Jepp, ALLE ANDRE ÅR, vært helt legendarisk i sin tåpelige idioti. Kanskje husker du ikke alle de komplett avsindige tingene som har skjedd i år, men da har vi gode nyheter: Din foretrukne ironiske gratisavis som er litt sånn spydig (ånei!), sarkastisk (buhu!) og som tror de er kule (grøss!) har samlet det beste av det verste fra året som har gått.

… DÅRLIGSTE MOTE Feministene HATER dette plagget! Sykkelshorts! Buu! Praktisk om man er profesjonell syklist, både stygt og dårlig hvis man IKKE er det. Og du er ikke det, er du vel? Lille venn? :) Det «noget» trange plagget er moteverdens svar på en forced meme. Ikke prøv å gjør det til en greie. Generelt tips: hvis VERDENS PENESTE MENNESKER (modeller) ser maks OK ut i et plagg, så ser du ikke ut som et fruktfat du heller. Heldigvis var det bare in et par uker i sommer.

… CHAT-FORESPØRSEL

¯\_(ツ)_/¯

Dette er 2018 oppsummert. … DEBATT OM YTRE HØYRE PÅ KULTURHUSET I mai ble debatten «Ytre høyre på fremmarsj – hvorfor og «so what?» arrangert på Kulturhuset. Panelet bestod av flere av verdens fremste eksperter på feltet: Cas Mudde, Kathleen M. Blee og Michael Kimmel. Etter diskusjonen ble det åpnet for spørsmål fra salen. Det utspilte seg som en intellektuell saloon-fight. Alliansens Hans Lysglimt påpekte fra første rad at panelet ikke var «balansert nok», og fikk tørrvittig svar fra Kimmel: «I’m your worst nightmare, a jewish academic from Brooklyn». Så grep terrorisme-Lars Gule mikrofonen for å si at Lysglimt er dårlig, før han rotet seg inn i en uforståelig anekdote om den gangen han så en dame rope «allahu akbar» da han var i Iran. Så ville en kvisete økonomistudent fra Trondheim snakke om svenske tilstander, men han skalv sånn i stemmen at ingen hørte hva han sa. Og så, desserten. Leder for Republicans Abroad Norway, Vincent Baugh, hisset seg opp med sin egen monolog, og det endte med at han illsint spurte panelet hvordan de kunne forklare at han, som svart mann med dreads, stemte på Trump. Kathleen M. Blee svarte «Well, first of all, you’re a man», noe som gjorde at flere brøt ut i latterkrampe. Da Baugh fikk spørsmål tilbake om han virkelig var amerikansk statsborger, nektet han mistenkelig nok å svare. Flere ganger! Til slutt innledet en feminist et spørsmål om kvinner i høyreekstreme bevegelser med å fortelle om kunstutstillingen sin, der hun hadde stilt ut NI HUNDRE PAR SKO. Da skjønte alle at nå – nå er det helg. Og alle var enige om at dette var det er det beste som har skjedd på det nye Kulturhuset siden Audun Vinger snudde i døra fordi han så Christer Falch. … NAVNETREND Før het alle artister bare et vanlig, norsk fornavn. Men i den kommersielle liberalfeminismens tid, og kanskje mer spesifikt i kjølvannet av Girls-serien til Lena Dunham, skal alle hete noe med «girl». Filmene Girl og Girlhood, artistene GURLS, Girls, Listen to Girl, Mall Girl, Girl in Red, GIRLI og klubbkonseptet Girls Club… For all del, yas queen og alt det der, men hva SKJER med jentedilla??

… P3 Radiokanalen NRK P3 har fortsatt ikke funnet på noen andre programkonsepter enn å lage programmer som handler om… de som jobber i P3. Vi jobber i P3, roper de til hverandre og ler masse og farger håret og synes homofili er OK og er bare heeelt gærne. … INSTAGRAM-RELATERTE ENDETIDSTEGN Hvordan vet du at et samfunn er kapitalistisk? Du oppdager kapitalisme over alt, hele tiden. Nå er det et nytt segment av befolkningen som har tatt på seg det ærefulle oppdraget å gjøre Karl Marx’ profetier om til virkelighet er privatpersoner som promoterer innleggene sine på Instagram. For bare 100 kroner kan sånn ti folk se livet ditt, som tydeligvis er så trist at du må BETALE for at folk skal gidde å se. … STØRSTE ØLSALG-RELATERTE SKUFFELSE Husker dere da Venstre gikk inn i regjering i januar og den nye blå-grønne regjeringen erklærte at de ønsket å utvide alkoholsalget til klokken 21 på hverdager og lørdager? HUSKER dere det, eller? I noen få påfølgende og legendariske dager var ung og urban venstresideungdom kastet ut i vantro forvirret glede over at … den borgerlige regjeringen innfører noe vi innerst inne støtter!? Det KAN jo ikke stemme! Men du vet når noe er for godt til å være sant? Du har hørt at den greia om at da er det som regel det? Sånn ble det denne gangen også. Forslaget fikk ikke flertall i Stortinget og både kalinka-drankere og utelivstryner som skal ha naturvin på polet må fortsatt komme seg ut i frisk luft før klokken 15 på lørdager. Like greit.

… DØLLESTE MUSIKKSJANGER Den største musikk-snakkisen i 2018 har vært såkalt bedroom pop, på norsk soveromspop (men det skjønte du sikkert fordi du kan engelsk). Men hva er det? Bedroom pop er pop – per definisjon en kjedelig sjanger – bare UTEN det som faktisk er bra med pop (catchy melodier og påkostet produksjon). Men hvem vet, kanskje soveromspopen tar en Soundcloud-rap og faktisk blir bra på ekte når den tar steget ut av smakfulle, men rotete kollektivrom og inn i smakfulle, men litt for smakfulle major label-studioer? Den som lever til sommeren 2019, når bølgen sannsynligvis når sitt toppunkt, får se. Inntil videre nøyer vi surmagede hipstere oss med følgende hjertesukk: Samtiden, hæ? Vi får de musikksjangrene vi fortjener. Vi gjør jo det? Hehe.

… KOLLEKTIVE PSYKOSE 2018 markerte 500-årsjubileet for «dansepesten i Strasbourg», en kollektiv psykose der over 400 mennesker nokså plutselig danset ukontrollert og ustanselig. Myndighetene trodde at det kom til å gå over bare de fikk danset fra seg, og satte derfor opp en scene og hyret musikere. Resultatet ble at folk danset flere dager i strekk – noen visstnok i flere uker – med den følge at mange døde. Her til lands var vi i sommer vitne til lignende tilstander da alle plutselig skulle ha naturvin. I en periode i sommer var «billigvarianten» BioKult Pet Nat sannsynligvis mer populær enn både cola, appelsinjuice og Vanlig Vann til sammen. Hva gikk av oss? Fikk vi solstikk? Det var tross alt 30 grader sånn to måneder i strekk, noe som gjorde at til og med vi nordmenn til slutt ga etter og valgte en kontinental tilnærming til stekende sommersol (søke skygge, være inne, bli rasister etc.). Eller ble vi rett og slett lurt av Yogutt Aron Eskelands multimediale Vin&Rap-PR-kampanje? ELLER er vi som bor i Nord Europas støgg-i-trynet-hovedstad bare … eksepsjonelt støgge i trynet? Umulig å vite. Det eneste som er sikkert er at naturvin, til tross for at det bare er humbug, faktisk er litt bedre enn vanlig vin. Det er jo det? Det smakte i alle fall sånn i sommer. … FILFORMAT Det er ille å sende porno til 14-åringer. Det er enda verre å sende porno til en 14-åring som er aktiv i ungdomspartiet til partiet du er parlamentarisk leder for. Men hva er verre enn det? Er det noe som er verre enn det? Joda: Å sende den pornoen som .pdf. Det var selvsagt det Ulf Leirstein valgte å gjøre, noe som selvfølgelig ble lekket til media. Streit det. Det er tross alt i allmennhetens interesse å vite hva norges aller, aller dummeste mann runker til. Altså dette: Mountain_air(jh).pdf. PS: Se for deg Ulf Leirstein med bennern og fitteglis som sender melding til en 15-åring og spør om gruppesex. Det er også en ting som har skjedd. I 2018 er mennesker i aller høyeste grad fortsatt først og fremst dyr. Frp-politikere? Even more so.


10

ÅRETS ÅND Februar/mars 2018

April 2018

INTERNETT ER ØDELAGT Det er nesten litt vanskelig å huske det, men for noen ganske få år siden var internett et sted der det gikk an å gjøre – vel, egentlig hva faen du ville. Ok, til tider var det et fragmentert, tregt og lite brukervennlig sted sammenlignet med dagens strømlinjeformede opplevelse. Men noe fantes da som mangler nå: En visjon om internett som Kulminasjonen av det menneskelige frigjøringsprosjekt. Et prosjekt som for alvor startet med en liten greie som vi i dag kaller «den franske revolusjon». :) Men også digitale revolusjoner spiser sine barn: I 2018 er internett et sted for gigantiske monopol-selskaper som har makt til å tvinge stater i kne, ekstremistisk propaganda i form av «fake news» og ikke minst et overvåkingsverktøy som både stater og private selskaper benytter seg flittig av. Oooops! :P

FRENCH OG MOLAND Ikke bare har Aftenposten laget underholdningspodcast av tidenes gutta-tur, snart kommer en helaftens spillefilm om French og Moland, den mest ikoniske duoen siden månen og jorda eller tissen og rumpa. Betyr dette at vi går inn i en norsk true crimegullalder? Når kommer spillefilmene om Fritz Moen, Birgitte Tengs og Viggo Kristiansen? Og når kommer den Avengers-aktige spin-offen hvor all norske mordere slår seg sammen for å dra tilbake i tid for å drepe Quisling? I morgen? Neste uke? Rubicon og Feelgood, hører dere?

GOOGLE ARTS & CULTURE APP I det siste virker det som om alle har brukt den nye Google-appen («som egentlig bare finnes i USA da!!») som matcher selfiene dine opp mot en database med verdens kunstverk. Jada, morsomt at du ligner på en fyr i et nederlandsk renessansemaleri. Jada, morsomt at du ikke ligner på en fyr i et nederlandsk renessansemaleri. Det er egentlig en grei deal å gi Google et par velbelyste, detaljerte bilder av ansiktet ditt som de kan legge ved all informasjonen de allerede har fått fra søkene, mailene og videoene dine, i bytte mot de 11 likes’ene du får av å legge ut resultatet fra appen, på Facebookkontrollerte sosiale medier. Det går bra det her. Forslag til ny app for å logge folks helfigur: Vi vil ha en app som sammenligner klesstilen vår med det bergensrappere til enhver tid går med — slik at vi alltid kan være sikre på at vi kler oss helt motsatt. Ordner dere det, Google/Facebook/PST/ Erna Solberg? Vi vet dere leser dette allerede mens vi skriver det. Hallo? Halloooo??! Hehe, nei vel. Helt stille nå? Hva hvis vi skriver for eksempel hvor var Arne Brimi 22. juFLEECE Det er to ting alle har gjort i vinter: kledd seg i kule fleece-jakker fra The North Face eller Patagonia, og snakket om hvordan mikroplast i havet er iferd med å bli et miljøproblem. Newsflash: Fleece-gensere er laget av plast og hver gang du vasker dem bidrar du til utslipp av nettopp mikroplast. Her må man altså velge hvilket lag man er på: fish eller fash. Velger du førstnevnte går det sikkert til helvete likevel, velger du det andre går det i hvert fall til helvete, men du ser i det minste jævlig bra ut!

Mai/juni 2018 ALT ER EN TREND Vi vet ikke helt om det er fordi vi har begynt å lese voksenavisenes helgemagasiner, men sånne mongo D2-aktige trendsaker har virkelig tatt helt av nå, har det ikke? Foreløpig sist ute er A-magasinet som påstår at det har blitt populært å kombinere yoga med å plukke opp søppel fra bakken, noe de kaller «ploga» (WTF!). I saken prøver de til og med å få en surfer som er opptatt av miljøvern til å kalle seg en «plurfer» selv om han sier at det er ikke et ord – han bare surfer og er opptatt av at det er for mye søppel i naturen. Det eneste stedet i hovedstaden som ikke er helt ødelagt av trendjaget enda er strøket rundt Carl Berner og nedover, men det varer nok bare så lenge – de siste helgene har det vært tilløp til kø (!) utenfor alkis-pubene i Trondheimsveien. Hvil i fred, absolutt alt som er fint. NATURVIN Vin – bare dyrere og «rarere» (grumsete farge osv.). Og bedre? Joda, litt bedre. INCELS At menn som ikke får pult tyr til vold er på ingen måte noe nytt fenomen. Det som er nytt er at de upulte mennene ikke lenger bruker ytterliggående politiske ideologier som offisiell begrunnelse for det Oral Bee i sin tid så slående formulerte som «Vold, drap og blod». Incels er ensomme og stakkarslige menn som mener de fortjener sex, og som er villig til å drepe for å – ja hva er det de prøver på egentlig – vise at de er «maskuline»? Lite tips fra oss: sannsynligheten for å få pult øker IKKE ved å utføre terroraksjoner ;-)


JORDAN PETERSON En av våre kilder i ex.phil-sensureringens verden kan melde om at nyklekkede studenter nå disker opp med setninger som «teorien kan regnes som konstruert og kan derfor ikke tas seriøst», med den tungtveiende kildehenvisningen (Peterson, YouTube). På guttedoer på UiO har noen tusjet «KJØNNSSTUDIER ER IKKE VITENSKAP» på lufttørkerne. Bra jobba gutta! Nå jazzer vi! Tenker disse post-modernistene får seg en liten vekker neste gang de må tisse. Viktig å få etablert noen gode hierarkier nå som det nærmer seg sommer, det er jo det hummeren gjør, så det er jo nesten uunngåelig at vi ender opp med å gjøre det samme! Uansett, pappa Jordan er stolt av dere, snakkes på Reddit <3

Juli 2018 CONVERSE ER TILBAKE For de som går for et mer minimalistisk eller «seriøst» image er Converse tingen (igjen). Denne normcore anno 2018-varianten signaliserer «Bryr Seg Om Kunst Og Estetikk, Bryr Seg Ikke Om Senebetennelse» på en kompromissløs måte man egentlig bare må applaudere. Helst skal skoene være røde eller svarte, men hey, hvem bryr seg egentlig. Du har på deg sko som er både klassiske OG folkelige – og det beste av alt: Du følger ikke sneaker-trenden (selv om Converse riktig nok var de første skoene som ble kalt nettopp sneakers!). Du går med Converse. Du er annerledes og helt normal samtidig. Frysninger. MARCUS & MARTINUS ER BLITT GOURMBROS

XXXTENTACION ER DØD Enten hater du ham eller så elsker du ham – hvis ikke gjør du begge deler og skriver kronikker om ham. Det gikk sånn det måtte gå, gjorde det ikke? Da vi hørte at den mildt sagt omstridte emo-rapperen hadde blitt skutt mens han var på motorsykkelshopping like ved hooden sin i Florida, og etter sigende ikke hadde puls, tenkte vi at det kanskje var til det beste om han bare døde. Og det gjorde han. På litt over et år rakk han å toppe VGlista to ganger og bli legendarisk skandaleomsust – om det går an å bruke slike ord for å beskrive en fyr som først og fremst var kjent for å ha mishandlet eks-kjæresten sin på det groveste, samtidig som han lagde veldig bra musikk som blant annet handlet om akkurat det. XXXTentacion var en tragisk figur, en samfunnets taper som aldri hadde et sted å kalle hjem og som gjorde lovbrudd bare for å få oppmerksomhet fra sin fraværende mor. Tragisk nok satte prosjektet hans samfunnets tapere opp mot hverandre. For Jahseh Dwayne Onfroy var en voldelig og kvinnehatende psykopat, som lagde musikk for de som aldri ble skoleskytere. Som en slags musikkens Jordan Peterson ga han gjenklang hos ensomme og deprimerte unge gutter og menn (og noen kvinner). Forskjellen er at XXXTentacion var adskillig mer genial enn det koko-Jordan er. For musikken han lagde var egenartet, sjangeroverskridende, rotete, og full av liv (og død!). XXXTentacion bør huskes – både som en fantastisk artist, og som det forferdelige mennesket han var. Vi kan lære av begge deler. Hvil i fred.

avliggergrupper som NUMTOT Tinder. De har så mye til felles <3 Først var det bare memene som trakk oss inn, men nå blir vi for den opplyste samtalen og de bortimot seksuelt tilfredsstillende illustrasjonene av verdens og fremtidens t-banenettverk, togforbindelser og transporthubber. Alt henger liksom så fint sammen, i motsetning til samfunnet de voksne prøver å etterlate oss. Hvor blir det av de substansielle investeringene i offentlig transport??? Vi trekker pusten, ser politikerne i øynene og resiterer med megetsigende tone en av våre nye favorittåpninger fra litteraturen, Dag Solstads første setning i Professor Andersens natt: «Togene.» LEI AV FOTBALL HERREGUD det kollektive hysteriet rundt fotball-VM var utmattende. Riktig nok holdt vi ut en god stund, nærmere bestemt frem til pils nummer to under Island-Nigeria, som vi så på den homoinkluderende fotballpuben Ball i Oslo (vi var de eneste i lokalet som ikke var rasister, altså som heide på Nigeria). Så kom Eliteserien tilbake, med sin hjelpeløse trebein-variant av joga bonito, og nå starter jaggu Fantasy Premier League også. Herre løft ditt åsyn på oss og gi oss fred. FLYTTE TIL KØBENHAVN

August/september 2018

Vi har lenge gruet oss til å se Marcus & Martinus bli voksne og begynne å kuratere seg selv. Det blir en smertefull prosess, enten den tar form av Bieber, Lindsay Lohan, Lille Marius eller spekkhoggeren Keiko. Men vi starter i det små: Tvillingene har tydeligvis skjønt at de store guttene synes god mat er «kult», og har begynt å legge ut bilder av at de sitter på restauranter og spiser club sandwich. <3

NUMTOTS De er unge, de er kule, de tenner på offentlig transport! Vi snakker selvsagt om psykopatene i NATT&DAGs redaksjon, som hele gjengen har gått hen og blitt NUMTOTs. Subkulturen NUMTOTs får navnet sitt fra Facebook-gruppa New Urbanist Memes for TransitOriented Teens, som er én av mange nye nettsamfunn viet til mer eller mindre seriøs tankeutveksling om infrastruktur, bærekraftige transportløsninger, samferdselspolitikk og internettdating. Morsommere enn Eivind Trædal, smartere enn grekerne som først oppfant et skinnebasert transportsystem for å frakte båter over Korinteidet (det har vi lært på gruppa) og triveligere enn Odd Einar Dørum. Attpåtil driver samferdselsinteresserte unge og finner kjærligheten, på

Det er august og det betyr at et nytt kull blodferske hipstere fra små- og mellomstore norske byer setter snuten i retning København for å leve et stilrent semikontinentalt liv og drikke billig øl under Louisianaplakater i leiligheter på kjipe korttidskontrakter (fordi leiemarkedet der er helt fucked). God tur! Husk nå endelig å legge fra dere den avsindige danske syntaksen når dere kommer hjem igjen om to-fem år! :)


12

ØSTUTSTILLINGEN Den arbeidsledige, polske hobbykokken Krzysztof Szufla har blitt internettkjendis ved å legge ut bilder på Facebook av maten sin. TEKST LUDVIG FURU

Et grotesk bilde av noe som ligner en matrett dukker opp i Facebook-feeden. Man kan skimte pastaskruer gjemt under en grøtete masse. Det likner et most stykke lasagne. En bit ligger helt på kanten av tallerkenen og holder på å falle av. Det er en del av et album på 30 bilder, og forestiller, ifølge beskrivelsen på polsk, den klassiske italienske retten spaghetti bolognese. Med gulost. Kokken poserer på bildene sammen med maten, stolt og klønete. Innlegget har 5.000 likes, 10.000 delinger og 25.000 kommentarer. Dette er bare en av Krzysztof Szuflas mange bildeserier med rar mat. Han har over 300 stykker. I alle albumene er matlagingen nøye dokumentert i en distinkt stil: fra alle slags vinkler med hard blits. Noen ganger avslutter han med et par selfier. Felles for de fleste rettene er at det er store mengder mat i en dyp tallerken, mye ost og dritmye ketchup. Mange av rettene er laget i hans to airfryers (frityrkokere, bare med luft isteden for olje), der han putter både grønnsaker, pommes frites og ferdigpizza. POLSKE MAT-GUILTY PLEASURES Den eksentriske kokken har fått mye oppmerksomhet for maten sin. Han har nå en trofast fanbase på mange tusen polakker. Matgruppen hans, «Kulinaria Krzysztof Szufla», har over 16.000 medlemmer. Postene er en blanding av medlemmenes egne matretter, ofte presentert i kjent Krzysztof Szufla-stil, og memes av spiselige produkter som ikke passer sammen (som en vannmelon med ketchup eller pølse i brød med tannkrem). Det er som en ekvivalent til den norske «Mat-guilty pleasures», der folk kommer ut av skapet med sine skamfulle matpreferanser. De eneste forskjellen er at skam ikke er et tema, og at polakkene har et sterkere personfokus. Jeg sendte en Facebook-melding til Krzysztof og spurte om hva som er tanken bak. – Jeg eksperimenterer med mat. Jeg bruker airfryer fordi den er sunn og økonomisk å bruke til hverdagsmat. Krzysztof bor i en landsby sør i Polen, nær Oświęcim, byen der konsentrasjonsleiren Auschwitz-Birkenau ligger. Da klassen skulle besøke museet på barneskolen ble han stiv av skrekk. Han orket ikke å være med inn, og har ikke vært der siden. Matbildene legger han ut for å inspirere andre. Mens noen kaller maten hans absurd og frastøtende, kaller Krzysztof matfilosofien sin «ukonvensjonell». – Jeg bruker aldri oppskrifter. Jeg finner opp nye retter, og forbedrer dem selv. Forsøkene inneholder som regel ingredienser man husker fra lunsjen på SFO. Han er som en jazzmusiker, lett improviserende over trygge temaer som gulost, ketchup og grillpølser. I det siste har han imidlertid prøvd å leve en sunnere livsstil. Det er ikke alltid like lett. – Jeg har alltid hatt dårlig helse, men nå prøver jeg å slanke meg. Jeg har ikke spist på 16 timer. Jeg har gått

ned ti kilo og har holdt meg der. Men nå har jeg andre problemer med helsen, høyt blodtrykk, for eksempel. For noen dager siden hadde jeg blodtrykk på 180/120 da jeg våknet. I dag har jeg 150/100. Jeg føler meg litt bedre. THE BIGGEST SON OF OUR NATION Jeg la ut et bilde av fårikålmiddagen jeg spiste hos mormor i forrige uke i matgruppen hans. Innlegget fikk over 80 likes og mange hyggelige kommentarer, som «super mega hiper sztos», som ifølge polakken Wojciech Kaczmarek betyr «fucking awesome». Wojciech er medlem av matgruppa til Krzysztof, og selverklært anarkokapitalist. Forsidebildet hans på Facebook er et bilde av en silhuett av en mann med sniperrifle, med teksten «VOTE FROM THE ROOFTOPS». Under innlegget mitt kommenterte han: «Now bow before the biggest son of our nation: Krzysztof Szufla.»

– Jeg liker ikke denne saken. Greit nok at de ikke spurte meg på forhånd, men de hadde ikke behøvd å skrive om meg på den måten. Men jeg er ikke sint.

Du vil bare spre kjærlighet gjennom å dele matbilder? – Ja. Men jeg kan aldri vite hvordan de reagerer. Det er opp til dem. Kanskje de ler, kanskje de gjør narr av meg. Men jeg respekterer dem. Noen ganger bryter jeg sammen, men jeg gjør det jeg gjør. REALITY-TV Selv de hyggelige kommentarene fansen poster har som oftest en ironisk undertone. Det er tydelig at de underholdes av bildene på en annen måte enn han ønsker. De oppfordrer ham til å produsere mer innhold – og dermed utsette seg selv for mer oppmerksomhet. Burde man ha dårlig samvittighet for å følge med på Krzysztofs grupper? Nei, mener Wojciech.

– Jeg oppdaget Krzysztof for et par år siden, da jeg så dansevideoene hans. Så glemte jeg ham, før jeg nylig fant tilbake til Facebook-sidene hans. Han er helt gal – hver gang han får en ny idé lager han en ny Facebookgruppe. Han har til og med opprettet en gruppe for medisinsk hjelp. Ikke bare har Krzysztof dedikerte grupper for mat og medisin, han har også egne grupper for nyheter, været, mote, musikk, gaming, reise og fysikk. Alle brandet med navnet hans i gruppetittelen. Han har også en YouTubekanal med noen dansevideoer som har gått viralt. Kanalen hadde over fire tusen videoer før han slettet alle, ifølge ham selv. I tillegg har han en blogg, og en side der han poster egne dikt. Han ber meg lese noen av diktene, som ved hjelp av en innebygget plug-in kan oversettes til for eksempel norsk: Jeg elsker dere alle for å være sammen med deg, med et smil på leppene dine eller med en tåre i øynene dine; Jeg vil aldri nekte deg, fordi du er nær hjertet mitt, uansett hva du synes om meg, vil du bare vite det - jeg er her. – Etter hvert som vi blir bedre kjent vil du skjønne hvorfor jeg har så mye kjærlighet for andre mennesker, selv om de sårer meg noen ganger. Det er ikke alle som elsker ham tilbake. Det sies at man ikke har lyktes på nettet før man får haters. Det stemme i Krzysztofs tilfelle. – Kommentarene gjør meg selvfølgelig trist, hvis de er slemme. I juni skrev et tsjekkisk ukeblad en ondsinnet blurb om Krzysztofs matlaging. Ved første øyekast virker han som en fin fyr, men samtidig er det tydelig at matlagingen hans ikke holder mål. Hans bisarre måltider passer best for hunder eller katter. De ser ut som de er laget av en førsteklassing. Polakken Krzysztof Szufla har blitt en ekte stjerne, antakelig for én grunn: idioti. Han presenterer måltidene sine utrettelig i verre og verre former, selv om folk gjør narr av ham. Jeg gir deg mine varmeste gratulasjoner - folk ler av deg, og ikke bare i ditt eget hjemland.

– Jeg vil ikke si at jeg har et slags mellommenneskelig forhold til ham. Å følge ham er som å se på reality-TV. Han er naiv, men man liker ham. På den andre siden har han mange idiotiske fans, ungdom, som føler seg bedre av å følge ham. Selv om han får mye negativ oppmerksomhet er internett en viktig del av Krzysztofs liv. Arbeidskontrakten hans som butikkselger gikk ut i oktober, og nå er han arbeidsløs. Han bor alene. Føler du deg noen ganger ensom? – Jeg er verken sint eller deprimert, men ensomheten blir til tider ganske tung. Jeg chatter ofte med folk på internett, fra hele verden. Ikke bekymre deg, jeg er ikke alene. Det er mange mennesker på internett med meg. Hva er drømmene dine? – Jeg vil bli mer kjent. Skrive noen bøker. Jeg vil ha så mye penger at jeg kan åpne et sykehus på et høyt teknisk nivå slik at jeg kan hjelpe fattige. Det ville ligget i nærheten av huset mitt, og det skal være et helikopter på taket. Jeg drømte om det en gang og jeg likte drømmen veldig godt. Jeg vil gjerne hjelpe. Skal du fly helikopteret, da? – Jeg vet ikke om jeg kommer til å fly helikopteret. Men noen ganger drømmer jeg at jeg kan fly helt på egen hånd, hvor jeg vil.


14

SIDDIS IS IT Det er noe som både skurrer og skarrer med hiphop-året 2018: Plutselig kommer det masse bra rapmusikk fra … Stavanger. Hva er greia?

PS: Sjekk ut spillelista vår med den beste Stavangerrappen på Spotify! STVG Kartell Kiddo Kæsh WAYRA Taqui ICY Arn VATR Kriminell Kunst Tore Pang Stini IZABELL SDKT Entertainment Isah ProllyNah Usignerte Lil Snus Kapteinen Ung Süss Lille Yakuza Lille Glitter Plaster På Såret

TEKST YNGVE SIKKO

Hiphop har tradisjonelt vært en lokalt orientert sjanger. Omdreiningspunktet er hooden, gata man har vokst opp, området gjengen er fra. Det lokale avspeiler seg ikke bare i referanser, men også i selve språket, som gjerne er proppfullt med slang – som, alt etter lytterens bakgrunn, har en inkluderende eller ekskluderende funksjon. Enten er du en av gjengen eller ikke.

rar. Det funker ikke i Stavanger, påstår Stavanger-rapperen Isah. I februar droppet han ut av skolen og flyttet fra Stavanger til Oslo. Da tok det kort tid før musikk gikk fra hobby til karriere, takket være låter som «Lollipop» og «Fantasi», godlynte, glade hiphop-låter med catchy melodilinjer og crossover-appell.

Men hiphop er også en individuell øvelse. Tekstene handler ofte om at den som rapper er best til å rappe, rikest, deiligst eller mest populær. I en slik kontekst brukes det lokale til å vise hvem rapperen er og hva som har formet hans verdensanskuelse. Dette er meg, og dette er hvorfor jeg er meg.

Men folk har flyttet fra Stavanger til Oslo før. Som oftest pleier de å ende opp som hårete Klassekampen-journalister med ølmage, ikke gode rappere – selv om tidligere Stavangerbaserte Ivan Ave sikkert er uenig i det.

I hiphop, som i livet for øvrig, er altså det individuelle og det kollektive tett vevet sammen.

Forklaringen på Stavanger-rap-året 2018 må ligge dypere. Den må ligge lenger sør, lenger vest.

Derfor er lokale hits et veletablert hiphop-fenomen. Folk i Stavanger hører mer på Stavanger-rap enn folk i Oslo. Det er først når en låt fra Stavanger får lyttere i andre deler av landet at man kan begynne å mistenke at låta faktisk er bra.

Stavanger er en by der ting går tregt. Byen er konservativ. Det er 25 år siden ordføreren var fra et annet parti enn Høyre eller KrF. Også musikkmessig henger Stavanger etter. I likhet med de fleste andre norske byer er Stavanger tradisjonelt en rockeby. Navn som Kvelertak, Kaizers Orchestra, Morten Abel, Sløtface, Skambankt og Mods gir siddiser frysninger både her og og der. Forskjellen mellom Stavanger og andre steder er at rocken aldri døde.

Det er akkurat det som har skjedd i 2018. Ikke at hiphopen har kommet til Stavanger, med at Stavanger-hiphopen har kommet til oss. I løpet av året dukket navn som Kiddo Kæsh, Isah, Icy Arn, Plaster På Såret, Kapteinen, Wayra Taqui, VATR og Ung Süss opp på strømmetjenestene. Før var det én rapper fra Stavanger, Izabell. Nå er det så mange at det er vanskelig å holde oversikten.

Men ting skjer.

På overflaten kunne Stavangerrap anno 2018 vært fra hvor som helst. Tekstene er relatable, og de er preget av Følelser, både av den positive og negative sorten. Det lokale har blitt visket ut av musikken til fordel for et mer lettfordøyelig og pop-vennlig tekstunivers. Slik, kan en tenke seg, har musikken fått bredere geografisk appell, uten å nødvendigvis være kvalitativt bedre. Har Stavanger mistet seg selv i forsøket på å bli en hiphop-by? Ikke nødvendigvis. For hører man nøyere etter finner man spor av Stavangersk DNA – og med det også et mulig svar på livets store spørsmål. Hvorfor Stavanger-rap? Hvorfor akkurat nå? – Jeg pleier å si at Stavanger er en by som ikke beveger seg. Med en gang man skiller seg ut så blir man sett på som

Oljenæringen sliter, kunstnerdrevne gallerier popper opp og utfordrer de tungdrevne gamle institusjonene, og Kunsthall Stavanger som ble etablert i 2013 har mye bra på gang. Ja, og så er thai-maten i Stavanger bedre enn i Oslo, noe man visstnok kan takke jærbøndenes kjærlighetsliv for. Men hvem kan vi takke hiphopen for? Vi spør Izabell – den eneste rapperen fra Stavanger folk i resten av Norge faktisk har orket å høre på. Før i år. – Jeg ble lista på P3 og har turnert i hele landet. Jeg har nok sådd noen frø. Historien om Izabell starter med en konkurranse for kvinnelige rappere i regi av P3 i 2014. Izabell vinner, og premien er å lage en låt med det Oslo-baserte managementet/kollektivet Nora Collective, som siden 2013 har vært den fremste eksponenten i Norge for såkalt urban – den melodiøse hybridsjangeren Unge Ferrari opererer i, et sted østenfor R&B og vestenfor hiphop. Resultatet ble hiten «Ka vett du», og en avtale med Universal. Men flere år, mange singler og veldig mange streams senere innså hun at hun hadde kjørt seg fast. Det kom aldri noe album. Izabell løses fra kontrakten og flytter fra Oslo tilbake til Stavanger. Inspirert av NMG/G-Huset i Bergen og Nora Collective i Oslo etablerte hun i januar 2018 STVG Kartell, et plateselskap for ung og «urban» musikk, sammen med eks-kjæresten Tore Arhold Tobiassen – som selv har en fortid som Stavanger-rapper under navnet Tore Pang.

Build it, and they will come, sa visstnok en smarting en gang, og joda: kort tid etter at Izabell og Tore bygde studio og satte i gang med «kartellet», ble feeds på Soundcloud og Spotify plutselig fulle av unge og ukjente Stavanger-rappere. I november 2018 slipper Izabell endelig sitt første album: Skyt meg. På siste spor, «Ka du vil» viser hele STVG Kartell seg frem. Plutselig er de en gjeng. Studioet er et sted å lage musikk, men også et sted å bare henge, et sted å høre på hverandres musikk. Sånt blir det både kos og konkurranse av. Det er en sunn og produktiv måte å jobbe på, mener Izabell. Men skjer alt av seg selv bare man bygger et studio? Izabell forteller at de yngre rapperne skiller seg fra den eldre generasjonen. – Før var Stavanger-rappere veldig opptatt av de fire elementene – breakdance, graffiti, DJ-ing og rapping. Det skulle være real, det skulle være bars. I Øyvind Holens dokumentarbok Nye hiphop-hoder heter kapittelet om Stavanger talende nok «Haternes hovedstad». Der var det to måter å lage hiphop på: den rette og den gale måten. Det virker som at akkurat det varte litt lenger i Stavanger enn andre norske byer. Hvorfor det? – Stavanger har vært veldig knyttet til England, mens i Bergen har de vært flinkere til å hoppe på nye trender og lydbilder. Oslo var jo også litt bakstreversk før Nora Collective, sier Izabell. Med melodiøse raplåter som «Ka vett du» (2014), «Syner» (2015), og «Kontroll» (2015) utfordret Izabell mange av de Stavangerske hiphop-dogmene. Plutselig var det OK å ikke forholde seg så mye til hva som er rett og galt. Godt over ti år etter at Nas erklærte Hip hop is dead frigjorde endelig hiphop-musikken i Stavanger seg fra hiphop-kulturen. I rockebyen ble det stuerent å lage hiphop. Samtidig ble hiphop ikke bare en del av mainstreamen, men den viktigste trenden i vestlig ungdomskultur, noe som ifølge Izabell gjør det lettere å speile internasjonale trender nå enn før. Joda, internett finnes, men fysiske samlingsplasser er fortsatt viktig. En sånn samlingsplass er ungdomshuset Metropolis, der Tore Tobiassen fra STVG Kartell jobber. Det var der de traff den kanskje viktigste artisten i den nye Stavanger-bølgen, Kiddo Kæsh, alias Joakim Eie. Eie var en av dem som satt i kjellerstuen og lagde musikk. Tilfeldighetene ville ha det til at en kompis av ham, Wayra Taqui, var trommis i bandet til Izabell. Wayra pushet på for at de skulle møtes. De møttes på Metropolis og Kiddo Kæsh ble med i STVG Kartell. Etter hvert dro han med seg sine egne venner. – De har gitt meg muligheter jeg ikke hadde fått ellers. Gjennom Tore fikk vi mulighet til å spille konserter på Metropolis og mulighet til å leke oss i studio hos STVG


Kartell. Jeg hadde nok drevet med musikk uten dem også, men da hadde alt gått mye tregere. Tregt, slik det har hatt for vane å gjøre i Stavanger, altså. Men Stavanger er fortsatt Stavanger, fortsatt rockebyen. Det skinner gjennom i mye av musikken. En av årets beste norske raplåter, Kiddo Kæsh sin «Addicted», bygger beaten rundt en seig gitarsolo. Kanskje er det nettopp når man hører elgitaren at Stavangers DNA skinner gjennom. Setter man seg ned og hører på stavangersk rapmusikk er det én ting som slår en: Man lærer ingenting om Stavanger. Veien fra Pen Jakkes «Fredrikstad» (2000) og Bromstad Billionaires insistering på at rekkehusområdet Bromstad i Trondheim egentlig er det kuleste stedet i verden (2008) til Kiddo Kæsh og «Knuste Hjerter & En Hennesy» (2018) er lang. Veldig lang. For Stavanger-rapperne rapper på norsk – bare at de egentlig ikke gjør det. Det lokale aspektet har måttet vike til fordel for allmenngyldige tema som psykiske problemer, dop, nattklubber og damer. Kiddo Kæsh, som har vokst opp med Kiss, Guns N’ Roses og Jimi Hendrix, forteller at han ikke engang ser på seg selv som en rapper. – Jeg lager den musikken som passer meg. Stemmen min er mørk, stilen min er mørk, alt henger sammen. Som ung ble han mobbet, og siden han var 12 har han vært ut og inn av BUP (barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk). I senere år har også rus blitt en del av bildet, som alltid både på godt og vondt. Det blir det trist, aggressiv og melankolsk musikk av. En annen med lys fremtid, men som ikke ser like mørkt på livet er Isah, han med den rare boblejakken. Han er ikke på STVG Kartell. For i Oslo har det vokst frem et miljø parallelt med det på vestlandet. Høsten 2017 stiftet Philip Ruud – jepp, den Philip, Sommerflørt-Philip – SDKT Entertainment, et mangement/kollektiv bestående av rappere, kunstnere og til og med en stand-up komiker. Navnet SDKT betyr, artig nok, med «Kartellet» i mente: «syndikatet». I stallen til SDKT finner vi Stavanger-artistene Isah og ProllyNah, i tillegg til Oslo-rapperen Dutty Dior. Men grunnen til at Isah lager musikk i dag heter Kiddo Kæsh. – Vi pleide å sitte å lage musikk på gøy hjemme hos ham. Men folk syntes det var rart og kleint at man lagde musikk i Stavanger i det hele tatt. Responsen var så dårlig at jeg ikke ville fortsette. Men Kiddo ga seg ikke. Han maste og maste på kompisen. – Jeg visste jo at han kunne synge! Så Isah la ut noen låter på Soundcloud. Helt anonymt, så klart. Senere kom ProllyNah over en av låtene og sendte den videre til Philip. Låta som vakte interesse var en remix – av en låt av Kiddo Kæsh, som det viser seg at mye koker ned til.

Selv om «Syndikat» og «Kartell» betyr sånn omtrent det samme, og selv om artistene kommer fra omtrent samme miljø, er det ikke snakk om verken ondt blod, beef eller det som verre er: sure miner. – De har sin egen greie, vi har vår. De har fortsatt litt rockevibber, mens vi er mer inspirert av 2000-talls R&B, sier SDKT-rapper Isah. Hvorfor skjer det så mye kult i Stavanger for tiden? – Hadde det ikke vært for meg og Kiddo så hadde det nok ikke skjedd så mye. Kriminell Kunst, Izabell, Bvis … alle de som var store i Stavanger fra før – de var kanskje ikke helt inne i den urban-greia som vi unge er. Når noen først begynner å gjøre noe, er det lettere å slenge seg på. Han er ikke i tvil om at Izabell og Tore har vært viktig for den stavangerske vekkelsen som har hjemsøkt vårt land. – Det er ikke på grunn av dem at folk lager musikk på rommene sine, men det er på grunn av dem at folk tør å gi det ut. Også utenfor de etablerte miljøene i syndikatet og kartellet tør folk å gi ut ting. Blant de mest fascinerende av boblerne er en viss Lil Snus. På ekte heter han Bryan Essim. For bare et par uker siden droppet han ut av VGS for andre gang på ett år. Når vi møter ham på en pub i Oslo sentrum forteller han, fra et sted bak A$AP Rocky-flettene, at det egentlig ikke er trygt for ham å være her. Han har slengt dritt om noen Oslorappere på internett, og nylig dukket de opp på en fest for å ta ham. – De postet en video på YLTV der de rappa over en Meek Mill-beat. Du kan ikke stille opp på YLTV med musikkvideo og greier med stjålet beat. Det går jo ikke! Beef og krangling er kanskje ikke den mest tidsriktige tilnærmingen i 2018 der samarbeid, Instagramendorsements og gjensidig promotering av shows og musikk er standard i norsk hiphop-bransje. Joda, det ulmer nok under overflaten, men stort sett er hiphopNorge et harmonisk sted. Harmonisk er det også i Bærum, dit Lil Snus flyttet da han var 13. Likevel er det ingen tvil om at han er er Stavangerrapper. Han rapper på stavangersk og har ikke gjort ett eneste samarbeid med rappere fra Østlandet. – De østlandsrapperne som ikke er store er for det meste trash. Men jeg er fan av Yung T33 og Spicyboy THVNDX. Lil Snus har vært innom både klassisk Soundcloud-rap – bråkete, gjentagende rapping med med sprengt vokal – og mer old school-aktige greier. Nylig slapp han sin andre EP, Tar Meg To Snus, som med sitt syngende sound beveger seg i de tett opptråkkede fotsporene til Atlanta-rappere som Young Thug, Lil Baby og Gunna. Old-school og beef til tross: Lil Snus er ikke et tegn på at Stavanger-rappen er på vei tilbake til «å holde det ekte». I likhet med de fleste andre i den nye generasjonen siddis-rappere vokste han opp med rock. Faktisk var det artistnavnet som kom først. Lil Snus. Det var for bra til å ikke rappe. For bare litt over ett år siden hørte han ikke på hiphop i det hele tatt. Generelt sett er et viktig poeng hos flere av Stavangerrapperne hvor forskjellige de er. Den Lil Yachy-aktige gladtrappen til Icy Arn har lite til felles med Kiddo Kæshs emo eller Isahs R&B.

Kanskje har vi med en nyoppdatert utgave av de store talls lov å gjøre. Er det sånn at det uunngåelig oppstår bra rapmusikk bare nok skarrende mennesker er samlet ett sted? Frankrike har vist det, Bergen har vist det – og nå viser Stavanger det. Eller har en perfekt storm skylt inn over Rogaland? For i 2018 er hiphop pop-kultur. Det har gjort det enklere å speile utenlandske trender og gjort musikken mer spiselig for folk flest, noe som har banet veien for at typer som kanskje ikke vil drevet med hiphop for ti år siden gjør det i dag – blant dem Isah, ProllyNah og Icy Arn. Samtidig har emo-rappen gjort det stavangerske rockesoundet kosher, noe rappere som Kiddo Kæsh og Wayra Taqui har utnyttet. Samtidig er Stavanger en by som har begynt å åpne seg. Oljenæringen synger på siste verset, mange ungdommer synger på sine første – gjerne med autotune. Kiddo Kæsh er klar på at han har mye å takke Tore og Izabell for. Og kanskje har det vært en utekinovisning i Jåttåvågen av Mimi Leders Pay it forward (2000) vi ikke har fått med oss, ikke vet vi, men med Kiddo begynte ballen i alle fall å rulle. – Det er han som har dratt meg inn i dette, sier Isah. Og Izabell? Hun mener at det var på tide at Stavanger fikk sin egen hiphop-scene, en grunnmur å bygge videre på, et et miljø der folk samarbeider og ikke bare sitter hver for seg. – Jeg føler at vi allerede har lykkes. Altså, vi er ikke ferdig – vi skal mye lenger enn vi har kommet nå. Men vi har tatt det første steget.


Foto: Privat

16

I fjor sommer mistet Lilith Staalesen barjobben etter at sjefen hadde fått vite at hun solgte sex på fritiden. Hun ble kalt inn på teppet med begrunnelsen om at hun hadde oppført seg surt mot pubens stamkunder, men da hun troppet opp viste det seg å dreie seg om noe helt annet. Hun ble i stedet for konfrontert med et nakenbilde på en nettside for sexsalg, og fikk spørsmålet «er dette deg?». Møtet endte med at Staalesen fikk fyken. Hvilken påkjenning dette har vært i utgangspunktet kan man knapt forestille seg, men Staalesen (som også er transperson) valgte å stå frem i mediene og tok saken til retten. At hun tok risikoen dette innebar, har tråkket ned stien for mange. I november vant hun nemlig saken i Kristiansand tingrett,og Victoria Pub trakk anken. Det vil si at retten til å ikke miste jobben fordi man selger sex nå er lovfestet. Hun viste også at man ikke trenger å godta å bli behandles dårligere bare fordi man tilhører en utsatt gruppe.

Prisen for årets stemme gis til en person som ved å delta på en aktiv og ærlig måte har løftet nivået på norsk offentlig debatt.

Som Staalesen selv sa, så tok hun en stor risiko da hun valgte å kreve rettferdig behandling. Hun kunne i verste fall tapt rettssaken og risikert å gå arbeidsløs. At frykt og skam brukes for å hindre mennesker i å kreve grunnleggende rettigheter, som retten til å ikke bli oppsagt på usaklig grunnlag, er selvsagt helt uakseptabelt. At Staalesen orket å ta påkjenningen det fører med seg å være ansiktet utad for en utsatt gruppe, og i tillegg vant saken, vil ikke få en slutt på problemet. Sexarbeidere vil fortsatte møte diskriminering både på arbeidsmarkedet og privat. Men det vil forhåpentligvis gjøre det litt lettere å kjempe imot for neste person.

Foto: Mimsy Møller

Derfor er Lilith Staalesen en av årets modigste og beste stemmer.


Foto: Filter Nyheter

Hadde denne nominasjonsteksten vært skrevet til en kåring i næringslivet, ville Ida Jackson blitt beskrevet som en «rå dame! (knyttneveemoji)», fordi hun jobber med tech, har gründet (skrevet) bøker og fordi hun er en tøff samfunnsdebattant som ikke er redd for å snakke uten filter. Heldigvis er Jackson nominert til Osloprisen, så det holder i massevis at vi at kaller henne en veldig bra person med smarte meninger, som fortjener å bli kåret til årets stemme. Nei, kvinner har ikke et sosialt ansvar for metoo-felte menn. Og nei, metoo-anklagede menn mister ikke alle muligheter i arbeidslivet. Vi kan godt krangle om hva metoo har betydd hittil, og hva bevegelsen skal bety videre, men da må vi diskutere de vanskeligste temaene og ikke henge oss opp i om vi dro strikken for langt i første kapittel, sa Jackson til Morgenbladet i høst, etter hun hadde latt seg provosere av formaninger om å lytte til menn som ble shamet under metoo-kampanjen. Ida Jackson snakker og forteller om ubehagelige ting, som at bestefaren hennes var nazist under Andre verdenskrig. Som en vår tids Alexandra Kollontaj, skriver hun også bøker der hun oppfordrer jenter til pule og til å sørge for at de får nok orgasmer. Da Erna Solberg, i årets mest patetiske og svikefulle øyeblikk, la abortloven i forhandlingspotten med KrF, minnet hun om at alle som må møte i abortnemnd allerede er i en jævlig situasjon, og ba statsministeren slutte å bruke en håndfull med ekte mennesker som politisk forhandlingskort om forebygging av «sorteringssamfunnet». Jackson har sagt at hun opererer med en regel om ikke å reprodusere og ubevisst bare være en del av den kulturelle faenskapen. Deretter: å forsøke å snu ideene i hodet på folk, knekke i stykker historier som ikke er bra for oss. Takk!

I fjor nominerte vi Helge Lurås og hans Resett til årets verste stemme. Deres mandat skulle være «å bidra til en mer realistisk debatt om innvandring», men det endte ikke overraskende opp som det stikk motsatte, og bidro i stedet til normalisering av tidligere helt hårreisende standpunkter. Heldigvis finnes Harald Klungtveit og Filter Nyheter, som hele tiden har ligget i teten for å identifisere og tilbakevise feilaktigheter som presenteres som selvfølgeligheter av nettsteder som Resett, Human Rights Service og Document. Sistnevntes redaktør, Hans Rustad, skrev i fjor at Filter Nyheter og Faktisk.no var Norges svar på Odins soldater innen mediene: «Der Odins soldater patruljerer gatene, patruljerer de nettet». Det er for så vidt også sant – men i motsetning til Hans Rustad, så mener vi at det er en god ting. Klungtveit og Filter Nyheter er drivende gode på dekningen av ekstremisme, ekstremisme fra begge sider i det politiske spektrum. De har blant annet avslørt at norske, venstreekstreme nettverk har stått bak en rekke voldsangrep mot meningsmotstandere, at Alliansens nestleder deltok i et møte med kjente nazister og de har kartlagt identiteten til flere av medlemmene i Den Nordiske Motstandsbevegelsen. Klungtveit og Filter Nyheter går også de etablerte mediene i sømmene, for eksempel etter NRK og Anders Magnus’ skandaløse dekning av steinkasternes parlament i de svenske forstedene. Man kan jo argumentere for at Filter Nyheter bare gjør jobben sin, men det er vel også greit å påpeke at de gjør jobben sin jævlig bra.


18

Prisen for Årets verste stemme gis til en person eller gruppe som i kraft av sin deltagelse har senket nivået på norsk offentlig debatt.

Hvordan vet du at noen er satirikere? De kritiserer dem med makt på en morsom måte. Hvordan vet du at noen er en norsk satiriker? De forteller deg det. Hele tiden. Det politiske systemet i Norge er stort sett velfungerende og forutsigbart. Dette er bra for de fleste, bortsett fra landets raskest voksende folkegruppe: satirikere. Satirikere skal være de som utfordrer, avkler og havner i problemer. Det skal ikke være som det er nå: en jobb som brukes mest som et hvileskjær og statsfinansiert beskyttet stilling for norske komikere som skulle ønske Erna Solberg var Donald Trump. For er det noen som ikke har fantasi eller viljestyrke til å jobbe ut en god observasjon når det krever litt arbeid, så er den den Norske Satirikeren. I stedet bruker de dagene på photoshoppe politikere inn i rare situasjoner, kaste seg desperat over landets mektige når de kommer med ubetydelige forsnakkelser og lage ordspill på politikernes navn. Man skulle tro at man ble dreven på å utvikle og realisere slike idéer, eller at man i alle fall klarte å utnytte formatet til det fulle, når det er det eneste man produserer, men tanken bak er som regel alltid like svak og lat som gjennomførelsen. Premisset er at en politiker har gjort noe rart, men hva hvis han eller hun gjorde noe som var litt rarere?

Hederlig omtale går spesielt til All Makt på P2, som fikk bestemoren til en i redaksjonen til å rope følgende: «Den norske humoren har altså blitt så pubertal at det er skammelig!!». Vi er helt enige. Programmet er så svakt og blodfattig at man til tider kan lure på om det hele er en parodi på den selvutnevnte norske satirikeren. Selv om en så presis observasjon selvsagt er for mye å forvente fra en lisensfinansiert redaksjon som har som jobb å poengtere manglene i samfunnet på en morsom måte.

Foto: Carl-Fredrik Hammersland

Har Per Sandberg angrepet mange i sin nyeste bok? Okei, heng med nå, hva hvis han i neste bok angriper leserne! Haha! Erna lover å stramme inn abortloven for å få med KrF på laget? Øh, okei hva blir det neste, at hun holder TUNGETALE på neste nyttårsaften???


Sosiale medier skulle velte diktatur, hjelpe folk å organisere seg, gjøre det lettere for kreative å bli oppdaget og sørge for at du holdt kontakten med venner. Facebook og co måtte bare bygge infrastrukturen som var nødvendig, så ville DU og vi gjøre resten av jobben Det var i alle fall tanken da Time i 2006 kåret «Deg» til årets person.

Da «nyhetsavisen» Ja til Bilen i Oslo ble opprettet som et tilfluktssted for forsmådde folk fra Halden som ikke fikk kjøre gjennom Oslo sentrum på vei til jobb i Hønefoss, var dette mye takket være det ivrige Janus-trynet Jarle Aabø. Hans utrettelige innsats for å puste ild i glørne rundt hatet mot en ung kvinnelig politiker, mens han samtidig melankolsk og selvhøytidelig hevder han taler funksjonshemmedes og småbarnsfedres sak mot å bli dyttet ut av Oslos bybilde, gjør ham til en åpenbar nominert til årets verste stemme. Med Ja til Bilen-gruppa som en slags hydra der hver hver hatytring som modereres bort fostrer ti nye ønsker om at «EN VISS PERSON» skal stilles opp på Akershus festning, prøver han med iherdig motivasjon å dokumentere Oslos forfall nå som MDG er i byrådet. Dette gjøres med en ekte byoriginals nitidighet. Folk settes på post ved rådhusplassen for å finne vinkler og situasjoner der det ser folketomt ut rundt Rådhuset, for så å poste dette i gruppa. Dette er ikke først og fremst et problem fordi det motvirker forsøket på å få et Oslo med mindre bil, men fordi det er en helt ulidelig kjedelig form for debatt. Facebookgruppa Ja til Bilen og hjemmesiden Nyhetsavisen Ja til Bilen i Oslo, begge med Aabø som redaktører, representerer boomers på frontlinjen av en egenkonstruert og veldig rar kulturkrig ingen av oss egentlig har lyst til å delta i. Vi ønsker oss heller den gamle Jarle Aabø, som drar på drikketur til Miami for å antaste politiske rådgivere.

Og på noen områder gikk jo ganske bra. Arctic Monkeys ble oppdaget via MySpace, vi kunne begynne å stalke de søte fra ungdomsskolen (som nå har tre barn) og Facebook ga oss en en arabisk revolusjon, om enn en ganske mislykket en. Prisen for dette, skulle det vise seg, var alt for høy. Ikke bare har Facebook, Twitter og spesielt Instagram tatt mobbing til et nytt nivå, de fører også til store psykiske problemer for brukerne. Sosiale medier har ikke bare gjort det lettere å arrangere vors for de beste jentene, det ble også lettere for sinte hvite å arrangere demonstrasjon for den beste rasen eller for IS å dele henrettelsesvideoer som ble brukt til effektiv rekruttering. SoMe fortalte deg at alle meningene dine og alle opplevelsene dine er verdt å dele. Og du delte, du! Turen til London, jentekveld på byen og bildene fra Sats. SoMerådgiverne tjente millioner på å overbevise alle bedrifter om at de måtte være synlige på nett så DU skrive usaklige klager med rim og skrivefeil så alle kunne se det. Firmaer begynte å betale Halvor Harsem og Makeupmalin for å lage some-videoer om produktene deres. Og du så på, delte og tagga folk i kommentarfeltet. De Voksne begynte å dele propaganda fra russiske boter og løgner fra Sylvi Listhaug fordi de var for dumme til å skjønne at de ble lurt. Så påvirket ble folk av memes og fake news at demokratiet nå er i genuin fare. Men du fortsatte å dele, fortsatte å scrolle. All informasjonen om oss ble solgt til Cambridge Analytica og reklamebyråer. Myndigheter verden over fikk verdenshistoriens mest effektive måte å overvåke sine innbyggere på. Men du ble værende på SoMe, du! Er det så farlig at alt du gjør lagres og overvåkes? Hvordan skal du ellers få med deg hva som skjer? Hvem skal da kommentare med gråtele-smiley på en video av en hund som skammer seg? Og hva skal du liksom gjøre når du ikke får sove (Fordi du ser på mobilen på senga) om du ikke kan se scrolle gjennom en feed? Lese en BOK?? Sosiale medier fikk frem det verste i oss, stjal konsentrasjonen vår, truer demokratiet vårt og isolerer oss mer enn vi noen gang har vært. Likevel fortsetter du å kommentere, dele, like, skrive og tagge. Problemet med sosiale medier er ikke plattformene, men at feeden måtte fylles av noen, og det var deg. Du har bidratt til dette kaoset, og bare du kan stoppe det. Slett kontoen din, gå i demonstrasjonstog, se noen i øynene, ta deg en tur i skogen og spør noen hvordan de har det. Bare ikke del det på some etterpå.


Foto: Stortinget

Etter at KrF så vidt klarte å karre seg over sperregrensa ved forrige valg, bestemte Knut Arild Hareide seg for at noe måtte gjøres. Og i stedet for å liberalisere partiet og gjøre det mer sannsynlig at de skal få for eksempel … STEMMER, bestemte han seg for å ta en David Cameron og ha en avstemning som splittet partiet nøyaktig på midten. Skulle KrF søke makt gjennom Ap eller Høyre? Milevis av spalter ble skrevet. Om delegater, prognoser og personstrid. Partiprins Kjell Ingolf Ropstad var først lojal mot Hareide, men så ble det plutselig VELDIG VIKTIG med en innstramming av abortloven (etter sigende et resultat av et «hemmelig møte» mellom Ropstad og Erna Solberg, skulle det senere vise seg). Menneskeverd i alle livets faser osv, men her har man stått på barrikadene og kjempet for retten til selvbestemt abort i en årrekke – og så blir det hele brukt som et forhandlingskort i søkenen etter regjeringsmakt. Dette var kristendemokratiets fredelige overgang til det fullendte kaos. Folk blir, opplagt nok, rasende. Woops. Ja, KrF har virkelig oppført seg som et sentrumsparti, eller som det heter i Dungeons & Dragons: som en chaotic neutral. Først valgte de å prioritere noe som ikke bare kommer til å ødelegge hele oppslutningen deres på sikt, de sørget i samme slengen for å skape en liten krise for regjeringen de så vidt ønsket å bli med i. Nice. Man skulle kanskje tenke at det er nok nå, men hva skjedde i budsjettforhandlingene i Stortinget senere samme uke? Det blir sannsynligvis ikke noe innstramming av abortloven, men KrF trumfet gjennom innstramming av det eneste nordmenn liker bedre enn selvbestemt abort: taxfree-kvoten. Og ja, også sørget de for å fjerne 350-kronersgrensa så billige ting på internett blir DYRERE. Bra jobba, nå som folk har sett hvor mye kaos KrF kan få til med 4.2% oppslutning strømmer nok velgerne til! Nei, for et helvete denne KrF-høsten har vært. Og litt som i en Cohen-film, endte det opp med… ingenting? Regjeringen består, og KrF (enten de blir med eller ikke) er like upopulære som alltid. Gratulerer med nominasjon til Årets debatt, alle involverte!


Dramaturgien var perfekt. De stadige dryppene med ny informasjon og sjokkerende vendinger kunne minne om en velprodusert sesong av en amerikansk podcast eller en godt planlagt PRkampanje. Vendinger og ny informasjon var det mye av. Spionanklager, en statsråd som måtte gå, storpolitikk, forbudt kjærlighet mellom en ung innvandrer fra et muslimsk land og en eldre Frppolitiker, skilsmisse, angrep på media, pressekonferanser og virale medieopptredener. Per Sandberg klarte til og med å få Frp-ere, pressen, satirikere, Erna og eksil-iranere til å være enige om NOE, nemlig at Sandberg hadde gjort noe dumt. På tross av all informasjonen, all kranglingen og alle medieoppslagene har vi fremdeles ikke fått svar på de mest sentrale spørsmålene i saken: Ble mobilen hacket? Er Letnes spion? Elsker de hverandre på ekte? Eller er dette bare historien om en mann som ofret absolutt alt for kjærligheten?

Skjermdump: NRK

Bare historikere som ser tilbake på 2018 vil vite hvor lenge denne saken kommer til å vare. Kanskje har vi bare sett begynnelsen på powercoupelet PerBah. Det eneste som er helt sikkert er at Letnes/Sandbergdebatten ER 2018, og at vi som var i live underveis aldri vil glemme det.

Foto: Bahareh Letnes (Instagram)

Kan du huske juni, da sommeren lå helt åpen og Bahareh ikke var et navn som minnet deg på den gjennomvåte t-skjorta til en smilende Per Sandberg i Iran? Ikke vi heller. Da bildene fra ferieturen først dukket opp skjønte vi at dette var noe stort, men at en ferie til Iran skulle ende i noe av det råeste som har skjedd i norsk offentlighet var det få som forutså.

Debatten som oppstod i kjølvannet av boka til blogger Anniken Jørgensen er kanskje det fremste eksempelet på en debatt som aldri burde skjedd – men dens største svakhet er også dens styrke, for det er nettopp det at den fikk lov til eksistere som gjør den så herlig. Hele premisset for debatten var smidd over et så blodfattig konsept, at hver eneste vending ble en parodi på en ekte debatt. Når en blogger gir ut bok er det som et spytt i havet, den glir ubemerket inn som en del av historien – den driver ikke samfunnet fremover, ei heller bakover; vi er på nøyaktig samme sted som før. Det var som om at dette var en grusom tendens forlaget Panta var bevisst på, og som de gikk hardt inn for å endre. Da VGs anmelder skrev at boka ikke bare var platt og banal lesning, men at det også var utlevering av enkeltpersoner som de av presseetiske hensyn ikke kunne la stå på trykk – … ja, da rablet det for Panta forlag. Kristoffer Gaarder Dannevig, kommunikasjonssjef i forlaget og sønn av en ungdomsbokforfatter med samme navn, gjorde et iherdig (men forgjeves) forsøk på å blåse liv i virkelighetslitteraturdebatten. Dette tilsynelatende uten å tenke over at Jørgensens bok er utgitt som «biografisk litteratur», i motsetning til bøkene som legitimt inngår i debatten; de er enten fiksjon eller sjangerhybriden dokumentarroman. Klossmajoren trekker sågar paralleller til Agnar Mykle og Den røde rubin, og mener at dette minner ham om sensur, når det i virkeligheten er én enkeltperson som krever boken stanset, ikke staten :) Det er heller ikke til å komme forbi at det hele avfødte et fantastisk møte, et møte mellom en såret forfatter og VGs anmelder. På en kafé for å få litt klarhet i ting? NEI! På DAGSNYTT 18! Herregud for et rørende lunt og inkluderende debattklima vi har! Det hele ender verre enn det måtte: forfatteren sår tvil om anmelderens evner, konstaterer at hun faktisk har lest en bok og vet godt at boka hennes ikke er dårlig OG at hun bare nevner i en bisetning at Simen Auke i DJ-broiler var utro. Vi nevner bare i en bisetning at vi vil gratulere alle deltakende parter med nominasjon til Årets debatt.


22

SNØRET I BÅNN Per Sandberg og Bahareh Letnes var 2018. Det startet med noen merkelige feriebilder i Iran, og det fortsatte med å skrive seg inn i historien som en av de råeste episodene som rammet norsk offentlighet dette året. Bestefar, bestemor! Hvor var du da Per Sandberg og Bahareh Letnes ble Norges nye power couple? Hvor var du da norsk presse ble beskyldt for å nærmest å ha henrettet Bahareh? Hvor var du da Per Sandberg ofret alt for kjærligheten? Vi var i live. Vi stod på sidelinja og følte alle følelsene det er mulig å føle. Uansett hvordan saken ender og uansett hva som skjer resten av våre liv, vil vi alltid ha norsk offentlighets fullstendig nedsmelting over Per Sandberg og Bahareh Letnes. Det vil vi for alltid være takknemlige for. Her er deres oppgjør.

FOTO TORJUS BERGSLID


28

«Nils har tippa utfor verandaen». Premisset i den andre boka til Maria Navarro Skaranger er enkelt og umulig: En bror har begått selvmord, og en søster prøver så godt hun kan å gå videre med livet. Bok om sorg er en bok om sorg, i all sin enkelhet. Boka er fortalt som en dagbok, med hverdagslige ting man gjør i kjølvannet av et selvmord: tømmer en leilighet, velger begravelseskranser, går i sorggruppe hvor man egentlig ikke føler seg hjemme. Når søsteren får spørsmål om hva hun føler svarer hun ganske enkelt: «Jeg vet ikke, sa jeg. At det er jo ikke noe å gjøre med? Er det et svar?». Hun forsøker ikke å forstå, bare å dokumentere. Det er ikke så lett å få øye på noen sterk motivasjon bak denne boken, og det er det som gjør at den føles viktig. Måten hun skildrer sorgen så rå og lite tilgjort på er upretensiøs og fremstår modig.

Kinderwhore river deg i stykker. Du kan ta deg en dusj, vaske deg ren, men disse scenene du har fått skildret, blir ikke borte. 12 år gamle Charlotte blir ikke tatt vare på av moren, og alt går til helvete. Vi er inne i hodet til Charlotte, i et mareritt av en bok om omsorgssvikt, overgrep og det å bli ødelagt og å ødelegge seg selv. Kinderwhore er et bekmørkt sted å være, men mens man leser er det som om ingen andre steder finnes. Formuleringene borer seg gjennom kjøtt og bein, de er så enkle og rå, samtidig så innsiktsfulle og velskrevne. Kinderwhore er ikke bra fordi den er grusom. Den er bra fordi man forsvinner inn i hodet til Charlotte, og skjønner hvordan hun tenker. Man skjønner det det skal være umulig å skjønne.


UTDANNING & KARRIERE

BESØK UTDANNINGSMESSEN! • • • • •

Debutanter liker å skrive om seg selv. Alle skriver gjerne om det de kjenner, og det er ikke nødvendigvis negativt, fordi som regel skriver man også best om det man kjenner. Det er ikke alle debutanter som tør å forlate sin egen tilværelses trygge rammer, og heller skrive om skjebner og erfaringer langt fra deres egne. Men når noen gjør det, og gjør det godt, er det desto mer befriende. Ellen Emmerentze Jervells ambisiøse debutroman hopper i tid, perspektiv og alder, for å fortelle en historie som inneholder overgrep, pillemisbruk, omsorgssvikt og ensomhet, men som først og fremst handler om tre sammenviklede skjebner som alle bukker under når ting blir vanskelig. Har jeg et liv, eller lever jeg bare? spør romanen, på vegne av Katrine, Frida og Edvard. Det er fengslende og grusomt hvor forlokkende det går an å skildre hvor deilig det er «å ikke ta ansvar, å ikke mene noe, stå opp for noe, være noe.»

Finn dine karrieremuligheter Bredt utvalg av norske utdanningstilbud Studietilbud i utlandet Etterutdanning og kurs Foredrag med aktuelle tema

LILLESTRØM 7. - 8. JANUAR HALDEN 10. - 11. JANUAR KRISTIANSAND 14. - 15. JANUAR SANDEFJORD 17. - 18. JANUAR STAVANGER 21. - 22. JANUAR BERGEN 24. - 25. JANUAR ÅLESUND 28. - 29. JANUAR TRONDHEIM 31. JAN - 1. FEB TROMSØ 7. - 8. FEBRUAR OSLO 13. - 14. FEBRUAR Motta gratisbillett!

Gå inn på vår nettside for å hente gratisbillett til messen. Her finner du også åpningstider, utstillerliste og foredragsprogram.


30

Der norsk hiphop i starten av 2018 var i ferd med å kjøre seg fast i afro-inspirerte rytmer, uinspirert autotune og litt vel pop-orientert sound kan vi ved utgangen av året avvise den snikende fornemmelsen av norsk raps kreative død. Og det er mye takket være Sushi og Kobe. I året da Emir endelig ga ut soloalbum som reinspikka pop-artist, har Sushi x Kobe utfordret ideen om hva norsk hiphop kan være. Døden lever lengst – som er like mye produsent Fakethias’ album som det er Sushi x Kobes – er en intens, industriell, storslått og elektronisk ferd inn i mørke klubber og ikke minst der det er enda mørkere: innerst inne i oss mennesker. Der Sushi x Kobes musikk tidligere var mørk på den nihilistiske måten metal/punk/Lex Luger-inspirert trap anno 2015 gjerne var, er de nå mer eksistensielle og modne i uttrykket. Det kler dem. Det mest imponerende med albumet er likevel hvor motstrøms det er, ikke bare i lydbilde, men også i tilnærmingen til det (visstnok) døende (!) albumformatet. For noe av det som slår en når en hører albumet er at ingen av sangene egentlig stikker seg ut, kanskje med unntak av mini-hiten «Metadon/Subutex». Og det er ikke fordi enkeltlåtene er dårlige eller uinteressante, men fordi Døden lever lengst er albumkunst av den gode gamle sorten. Der hver enkelt låt er en del av en helhet, og der alle låtene går opp i noe høyere noe når de høres etter hverandre – igjen og igjen. Noe man for øvrig ender opp med å gjøre, høre det igjen og igjen altså. Fordi det er så bra.

Det er ikke ofte man opplever musikk som føles ordentlig moderne. I en verden der timevis av dagsfersk popmusikk er tilgjengelig for deg omtrent gratis hver eneste dag, er det lett å la seg lure av noe «grensesprengende» som egentlig bare er to aktuelle trender blandet sammen. Jazzsjangeren har også begrensninger på sin måte, selv om den kanskje vil fremstå som fri. Det som løftes frem som noe innovativt er gjerne det som ikke gjør mer enn et lite avvik fra den lange, ærefryktede jazztradisjonen, ubetydelige forskjeller for det utrente øre. Det blir utgitt nok av frie ambient-album som befinner seg et sted mellom Rune Grammofon og ECM, men få så unike som Duets. Bruken av lydopptak som er gjort utendørs gir musikken en filmatisk effekt, og gjør at hver låt føles som et lite utsnitt fra et annet liv. Du befinner deg på t-banen, på en restaurant, på en gate, i en park, før virkeligheten gradvis forsvinner inn i en indre monolog av melodier, beats og akkorder. Formen på Duets bidrar også til at man mister bakkekontakt: en 80 minutter lang dobbelplate med 20 spor. Kombinasjonen av tydelige komposisjoner og tilfeldige feltopptak gir Duets en følelse av åpenhet, og blir dermed lett å lytte til på flere plan. Det er like eksperimentelt som det er easy listening. Albumet setter deg inn i vakre, underlige eller gjenkjennelige lydlandskap fra virkeligheten, subjektivt skildret gjennom vakre melodier og samples, og gir god plass til at du kan utforske dem selv. Og jada, det er fantastisk å høre på når man røyker weed …


Tøyenparken, Oslo 6.–10. august

The Cure Robyn Karpe Sigrid

(UK)

(SE)

Det siste året har vært et turbulent år for Nesodden-fødte Kaya Wilkins, i alle fall om man skal dømme ut i fra det vi på utsiden så og hørte: En sentral rolle i Triers Thelma avsluttet 2017, en kaotisk konsert i St. Edmunds kirke i Oslo i april avløste et kort opphold på den psykiatriske akuttavdelingen i New York, hun har spilt inn film med han dansken fra Game of Thrones og spilt en ny konsert i Oslo, på Parkteatret i oktober. Denne gangen mindre kaotisk, men fortsatt sjarmerende famlende og langt ifra strømlinjeformet. Og midt i dette, fredag 1. juni, rett før det mange mener er den første sommerhelgen, slipper hun Both, et album som tar opp i seg at ingenting bare har én side. Når man har hørt det sitter man kanskje igjen med en av strofene fra «La meg», for hva mer er det egentlig å krangle om: Okay Kaya har gitt ut et av årets beste album, og vi tror den kommer til å stå igjen i mange år som en oversett klassiker og en kultfavoritt. «La meg» er albumets siste spor, og definitivt et høydepunkt, den eneste låta med norsk tekst. «Hva mer er det å tenke på / hva mer er det å krangle på / jeg vil ikke dele sengen min med en som ikke finnes» synger Wilkins mot klangfylt gitarplukk i dur og oppjaget klappe-komp i refrenget. Låta er det siste og beste tilskuddet i «Den norske sangboka om hverdagsangst», hvor tilsynelatende dagligdagse aktiviteter – «det er midt på dagen / jeg stirrer ned mot havet / jeg ser at havet kommer nærmere» – forkludres av tankejag og uro. Den er samtidig et av de beste eksemplene på det Wilkins gjør så søvnfrarøvende godt på Both: hun ser den lille skjevheten i hverdagen som setter alt litt på hodet.

Jonathan Wilson Mitski Cult of Luna Idles Hollywood Fay Wildhagen girl in red Spurv

(US)

(US)

(SE)

(UK)

Å ret s julegave !

Billetter i salg på Ticketmaster.no nå Flere artister slippes fortløpende


32

Øyafestivalen 2018

Foto: Sony Music

«Skikkelig gjennombruddsfølelse på den konserten der», sa DN-journalist Audun Vinger om Fiehs åpning av Øyas andre dag. Med landets sykeste frontpersonkarisma og musikk som appellerer både bredt og til massene, og med kirurgisk nøyaktighet rettet mot journalister som gikk musikklinja på 90-tallet, har Fieh blitt årets mest innfridde hype. «Årets live» er ikke bare en kategori Fieh hevder seg i kvalitetsmessig, men også kategorien bandet passer best inn i. Fieh har nemlig ikke gjort det lett for seg selv det siste året. Til tross for høy aktivitet har de ikke sluppet mer enn to singler, der siste kom i februar. Bandets groveste låter har rett og slett ikke vært tilgjengelige på streamingtjenester. Derfor har konserter vært det eneste stedet man har kunnet oppleve Fieh i full vigør. I en tid der musikkens form og format stadig kompromitteres til fordel for tilgjengelighet er det en trygghet i å vite at konserter fortsatt er en helt egen måte å oppleve musikk på.

Sentrum scene 20. oktober

I dagene frem mot Sushi x Kobe på Sentrum Scene ble det murret om tregt billettsalg. Sushi x Kobes nyeste album, Døden lever lengst, tøyde grensene for hvordan norsk rap kunne høres ut. Hadde de tøyd strikken for langt? Var de ikke populære lenger?

I en ørken av «mystisk» kunstpop med rare Jamaicaliknende vokaler og sutrete, pastellfarget indierock trenger vi et band som Fieh. Med livsbejaende låter, heseblesende, improviserte soloer toppet med corny dansekoregrafi klarer bandet å minne selv den mest deprimerte nordmann om at musikk kan være GØY.

Da konserten egentlig skulle starte (den ble utsatt) var det ingen kø utenfor og glissent inne. Fraværet av oppvarmingsartist hjalp heller ikke på den nervøse stemningen. Hvordan skulle dette gå? Men så! Sakte, men sikkert, strømmet et påfallende lite Sushi x Kobe-aktig publikum inn dørene. I gode gamle dager (dvs. 2015) hadde en typisk Sushi x Kobe-publikummer bøttehatt på hodet, joint i sokken og et skjødesløst forhold til leggetid. Tre år senere har hen enten blitt eldre og skjerpet seg, eller beveget seg videre til andre og yngre artister. Puh!

Og ja: det ble moshing til slutt.

1) Martin Windstad på perkusjon. 2) Svært mange mennesker. Vindfruen var uvanlig folksomt den formiddagen. De som har vært på konsert før vet kanskje at publikummet noen ganger gir energi til artisten. Så denne nominasjonen går kanskje litt til deg også? ;-)

Foto: Simen Felix Omland

2018-versjonen av Sushi x Kobe er både grense- og sjangeroverskridende, og vi som er til stede har lite mer til felles enn nettopp at vi liker å overskride både ditten og datten. Og FOR et show vi ble servert! Det første som slo oss var den imponerende scenografien. På hver sin side av scenen sto gigantiske pidestall-lignende greier som både Sushi og Kobe tydeligvis likte godt å hoppe opp og ned fra. I midten, plassert høyt over rapperne, sto DJ og produsent Fakethias. Når Sushi og/eller Kobe en sjelden gang orket trappetrinnene opp til ham, var det nesten som at de var på besøk hos en slags industrial- og techno-spillende gudeskikkelse. Transcendentale greier! Set-listen besto hovedsakelig av låter fra det nye albumet, ispedd de beste låtene fra øvrige utgivelser – stort sett låter fra Japan-EP-en. Godt å se artister som skjønner selv hvilke av egne låter som er best! Da Sushi avsluttet kvelden med en acapella av Chers autotune-klassiker «Believe» var triumfen et faktum for lenge siden. Do you believe in life after love? Etter dette gjør vi det. Døden lever lengst.

Men dette skjer jo hver eneste gang Fieh spiller. Hva var det med Øya-konserten som var så spesiell? Jo:


Foto: Lindström/Facebook

Blinded by the LEDs 23-26. august 2018 på Henie Onstad

Et hundretalls små, rosa og pixlete enhjørninger regner nedover en grå himmel og tankene ledes til alle dataspill fra tusenårsskiftet. VJ-settet beveger seg fra fjellkledde naturlandskap, abstrakte lydbølger til hoppehestene, like variert som musikken det bygger opp under: Lindstrøms «Blinded by the LEDs». Lindstrøm selv er vekselvis å skimte, der han står muret inne bak keyboards, synthesizere og trommemaskiner. Det var vilt, vakkert og en innlysende, LED-lysende kandidat til Årets live. Verket representerte noe moderne og historisk på samme tid, og spilte godt opp mot at pling plong-musikkens far, Arne Nordheim, på dagen femti år tidligere, innviet Henie Onstad Kunstsenter med det elektroniske bestillingsverket Solitaire. Selv uttalte Lindstrøm at det handlet om hvordan man alltid «fascineres av det nye og moderne, ofte på bekostning av det bestående og allerede eksisterende som fortsatt er velfungerende. Men er nå alle disse såkalte fremskrittene til vårt eget beste?». I tråd med teknologi-skepsisen var Blinded by the LEDs visstnok den første konserten Lindstrøm gjorde uten laptop, men med instrumenter, siden «Jazid»-kollektivet på starten av 2000-tallet – og det fungerte utmerket. Der settet på Øyafestivalen to uker tidligere bestod av hits i et klassisk DJ-format til en surrealistisk «doomsday»video, sto verket på Henie Onstad for seg selv, i et mer eksperimentelt og intimt format. Det var som om det var noe transe-aktig over det hele, der publikum satt på gulvet, og vaiet frem og tilbake som sjøgress. Lys-og videoinstallasjon: Kyrre Heldal Karlsen Programmering: Martinus Magnuson Foto: André Løyning Videotekniker Pablo Castro Lydtekniker: Espen Siverts


34

Regissør: Sofia Haugan

Regissør: Tuva Novotny

Skal man lage en dokumentar om rus i nær familie er det lett å pynte litt på sannheten. Heldigvis både for filmen og oss som så den, har 28 år gamle regidebutant Sofie Haugan laget en ubehagelig ærlig dokumentar om livet med en kriminell og rusavhengig far. Kjell Magne fremstilles som et sammensatt menneske som på den ene siden er tydelig glad i datteren sin, men som også truer, skriker, manipulerer og ruser seg gjennom hele filmen. Når han først tar et steg frem (som regel fordi Sofia har mast og kjempet mot et nesten parodisk tungvint byråkrati for å få leilighet, avrusning eller grunnleggende hjelp), tar han gjerne et par tilbake rett etterpå. Sofia er ikke bare filmens regissør og hovedpersonens datter, hun fungerer til tider også som en slags hjelpepleier eller støttekontakt. Det er småsjokkerende å se hvor mye Sofia må krangle på telefon og i kommunale skranker for å få hjelpen Kjell Magne trenger. Rusbehandlingsbyråkratiet hadde vært vanskelig nok å forstå for de aller fleste, og man kan lure på hvordan narkomane uten en like forståelsesfull, tålmodig og ressurssterk datter skal klare seg. Røverdatter er ikke bare en imponerende god regidebut og en av årets beste filmer, den er et etterlengtet godt innlegg i debatten om rusavhengighet, hvor håpløst det kan være å få behandling og hvordan rus påvirker forholdet mellom foreldre og barn. Den bør sees av alle, men spesielt de som jobber og lever med personer med rusproblemer.

Blindsone er en av disse vonde filmene om et vanskelig tema, som heldigvis klarer å snakke om psykisk lidelse på en måte som verken er insisterende eller belærende. I Tuva Novotnys regidebut følger vi en mor i hennes forsøk på å håndtere det verst tenkelige like etter at det har inntruffet. Til tross for at den består av en eneste lang tagning, er selv de mest langtrukne sekvensene preget av sterk nødvendighet. Novotny har forstått at hendelsesforløpet er virkningsfullt nok i seg selv, og lar det manifestere seg i en hudløs Pia Tjelta (ikke i ordets rette forstand … heldigvis), som makter å gjøre en lang og stillegående kjøretur til noen av filmens mest interessante minutter. Det er også her, i disse dvelende bildene, at Blindsone markerer seg som mer enn «bare» en «viktig film om et vanskelig tema», men også konfronterer kinopublikummets forventninger om hva en kinofilm skal og bør være. For etter at ulykken, vendepunktet, er et faktum, får vi verken et klimaks, en løsning eller en konklusjon, men en smertefull påminnelse om at livet ikke følger en dramaturgisk modell. Novotny er mer interessert i å skildre ubehaget ved spørsmålene enn å finne svarene. Dette ubehaget trer frem gjennom helsepersonellets hyppige transportetapper og gjentagende beskjeder, som gjør lite for å drive handlingen fremover, men mye for å vekke frustrasjonen i seeren. Det er derfor lett å tenke at enkelte sekvenser til fordel kunne vært kortet ned, eller sløyfet, men dette er bare tanker som bekrefter at filmen fungerer. Ventingen og uvissheten oppleves like irriterende og unødvendig som den er i virkeligheten, og ulykken desto mer meningsløs og uforståelig. Blindsone er en film blottet for overflødigheter og stereotypier, til tross for et tema med ekstremt mange fallgruver, og den utgjør derfor et friskt pust i all sin enkelhet og urovekkende hverdagslighet.


Regissør: Karen Winther

Hvordan bryte ut av et ekstremistisk miljø? Hva skal til for å vrake et tankesett som har fostret både vold og identitet? Kan man forsone seg med fortidens feiltrinn og størknet blod på hendene? Uten berøringsangst utforsker Exit disse spørsmålene, forfriskende nok alltid uten å moralisere. Dokumentaren innledes med at regissør Karen Winther mimrer tilbake til da de så filmen Christiane F. (1981) på skolen. Stikk i strid med lærerens hensikt virket historien om 13-åringen som henfaller til rus, diskotek og prostitusjon i Berlins undergrunnsverden forlokkende på den unge Winther. «Alt som var mørkt og farlig tiltrakk meg». At det er kort luftlinje fra ung rastløshet til forbrødring på Blitzhuset er en kjent sak, men Winthers historie er hakket mer radikal. Som 16-åring gikk hun fra buttonbesatt antifascisme til informant for Bølers nynazistiske Boot Boys. Nå, tyve år senere, henter hun frem den nedstøvede boksen med nynazistisk merch fra loftet og undrer: Hvorfor lot jeg meg rive med? Hvor ville jeg vært hvis jeg ikke brøt ut? Exit undersøker ytterliggående bevegelser fra det politiske høyre, venstre og det religiøse. En slik dokumentar ville det vært lett å la passere ubemerket, men den skiller seg ut seg ved å vende kameralinsen mot avhopperne. Winthers egne erfaringer er et fruktbart utgangspunkt for å intervjue andre utbrytere. Møtet med fire avhoppere fra Tyskland, Frankrike og USA gir et sjeldent godt innblikk i nettopp hva som rev deres ideologiske byggverk. Sluttproduktet ender opp med å være langt mer intimt enn når bebrillede VICE-reportere prøver på det samme, og Exit er en helt soleklar nominasjon til Årets film 2018.

THE 1975 – A BRIEF INQUIRY INTO ONLINE RELATIONSHIPS Nytt album ute nå.


36

NRK Regissør: Bendik Stalheim Møller Produsent: Nora Ibrahim

Vem kan segla föruten vind? Sannsynligvis de samme som kan snakke om nye ungdomsserier fra NRK uten å nevne SKAM. For SKAM representerte en ny tidsregning, spesielt med hensyn til formspråk, presentasjonsteknikk og den mye omtalte nettsiden. Men på mange måter var den først og fremst en klassisk NRK-serie, som handlet om hverdagen til hovedsakelig hvit, privilegert ungdom fra Oslo vest – den har vi ikke hørt nok om fra før! ;) Men det var ikke kritikk som dette som gjorde at NRK og produsent Nora Ibrahim lagde 17. Serien har vært jobbet med i mange år. Og det merkes. Da NRK endelig laget en serie om minoritetsungdom (frysninger!) var den ikke preget av så mange lettvinte tablåer en både kunne forvente og frykte. Gutta i gjengen plottet dreier rundt er riktig nok en anelse stiliserte – i alle fall fall frem til slutten av sesongen – og de er også, typisk nok når det handler om Groruddalen, nettopp gutter. Men det driter vi i. For hovedrolleinnehaver Mohammed Aden Ali spiller mesterlig ut Abdi sin tvil, tvisyn og usikkerhet der han dras mellom barndom, ungdom og det nært forestående voksenlivet, og ikke minst norsk og somalisk kultur, hvor den smått fraværende og stadig mobiltelefonerende moren står i kontrast til den stoiske trønderske læreren og den kommune-feite sosialarbeideren som «bare ønsker å snakke litt med deg, Abdi». Dagbladet skrev i sin anmeldelse at serien fungerer bedre som innlegg i den pågående debatten om ungdomskriminalitet på Oslo Øst enn som lettbeint og tankevekkende underholdning. Om det er det én ting å si: Feil! For 17 er en bevegende, opplysende og spennende (!) serie om hvordan det er å være ung og innse at man står midt i verden, at livet skjer her og nå, og at frihet og ansvar muligens er et tvillingpar fra helvete, men like fullt et tvillingpar.

Serieskaper og regissør: Øyvind Holtmon

Mennesker er gale og verden er merkelig. I vanskelige perioder av livet kan vi være såpass opptatte av våre egne problemer at vi ikke klarer å betrakte oss selv som en del av samfunnet. Vi ser fellesskapet utenfra, som noe fremmed. Dette har NRK og serieskaper Øyvind Holtmon klart å sette ord og bilder på, og i samme slengen kvalifisert seg til å kjempe om prisen for årets beste TV-serie. Den mislykkede akademikeren Amir (Amir Asgharnejad) sliter økonomisk. Han begynner å jobbe som Ubersjåfør, samtidig som han prøver å holde det skjult for samboeren Charlotte (Eline Grødal). Gjennom de episodiske plotlinjene får man innblikk i livene til Amirs Uber-kunder. Referanser til parallelle sideplott dukker opp hele tiden, noe som gir følelsen av en levende, og meget rar by. Serien er spekket med absurde ideer og er minst like god til å spille dem ut. Hva skjer hvis en gammel bekjent sier han har vært i begravelsen din? Hva skjer om bruden blir konfrontert med en voldtektsanklage i utdrikningslaget? Hva skjer når du må kreve inn penger av en levende statue? I Oslo Zoo lever alle bikarakterene i sitt eget mikrokosmos det er umulig å relatere til, og vi følger Amirs safari gjennom hovedstaden med større og større vantro. Alltid engasjerende, alltid sykt morsomt.


Serieskapere: Jakob Schøyen Andersen og Fridtjof Stensæth Josefsen. Regissør: Erlend Westnes

Vi var flere som ikke visste å verdsette Kollektivet da det fortsatt gikk på TV. Vi burde skamme oss. For da Jakob Schøyen Andersen og Fridtjof Stensæth Josefsen flyttet ut av kollektivet i TV2 og plutselig dukket opp hos konkurrenten NRK med seks episoder av musikkparodiserien Hit For Hit, var det mange grunner til å juble. Programmet holdt et skyhøyt nivå og var stappfullt av smale-men-relatable sketsjer og fengende parodier på diverse musikalske trender. Hit For Hit er, som Kollektivet, et etterlengtet friskt pust i et humor-Norge. Serien bobler over av kreative idéer som gis akkurat den tumleplassen de fortjener. Fridtjof og Jakob eksperimenterer med formen på en leken måte, og har i løpet av bare seks episoder skapt udødelige karakterer som Lasse Lazer, tvillingene Martin og Morten og method-anmelderen Reidar Reinback. Hit For Hit viser hva som kan oppstå når to av landets mest talentfulle komikere får fritt spillerom til å lage tøys og tull i nest-beste sendetid. La oss håpe akkurat det snart går opp for flere humorsjefer i Norge.

Toårig fagskole for visuelle kunstfag

SØKNADSFRIST

15.MAI www.kib.no

v i s u e l l e K u n s t fa g på K i b -praKtisK undervisning K r e at i v t e n K n i n g


Foto: Maria Pasenau

38

Foto: Maria Pasenau

Universitetsgata 12

Disse bokstavene plassert etter hverandre, i akkurat denne rekkefølgen, er nok til at man får frysninger på ryggen, at man umiddelbart stilles i et kampmodus og får lyst til å myrde i selvforsvar. Det er ikke lite rart, for de fleste objekter som bærer navnet (drager og vulkaner), er fryktinngytende, dødelige. Men det er ikke lenger tilfellet, noe den islandske kokken Atli Mar Yngvason, som stod bak Pjoltergeist, har sørget for. For nå har han åpnet restauranten Katla. Trøste og pine, tenkte vi, da Pjoltergeist erklærte at de var ferdige. Men det varte heldigvis ikke så altfor lenge. For at Katla er en slags videreføring av Pjoltergeist er noe smaksløkene bekrefter umiddelbart. Det er fruity friends from the mare, makrellen er like god som den er vakker, kveiten balanseres nydelig opp med noe fermentert reddik og for de med moralske tilbøyeligheter finnes det også muligheter… Godt over medium der, altså! Maten er like god, men hva med resten da? Jo, selve innpakningen har gjennomgått en omfattende klassereise; der Pjoltergeist var en liten, mørk, stappfull og klam kjeller hvor folket mesket seg som sild i tønne tonesatt av mørk hiphop, har Katla fått et veggmaleri av kunstneren Charlie Roberts, børsta trestoler og DJer som spiller fusion jazz og modern funk hver fredag og lørdag. Hipsteravisen stiller seg derimot nøytrale til at de har en egen pet nat-kategori på menyen. Vi tviler på at Per Sandberg og Bahareh Letnes gjør det samme (se bildeserie s. 22-27).


Åkebergveien 24A

Å oppdage Sham var… helt sykt. Det kan sammenlignes med følelsen da man fant pengekoden på Sims, og at den attpåtil kunne brukes i det uendelige. Sham syrisk kjøkken har, noe navnet kanskje røper, mat fra det syriske kjøkken. Selv om det blinkende neonlyset som leser PIZZA og HAMBURGER kan skape forvirring. De har det óg (minus hamburger), men ikke tenk på det, for du skal ha den syriske maten. På denne menyen står det mange ord som for den ikke-arabisktalende kan virke komplett uforståelig (makloube, shakriye, molokhia), og man blir ikke nødvendigvis klokere av å lese hva rettene er. For bortimot alle er beskrevet slik: «ris, kjøtt eller kylling, spesielt krydder». I virkeligheten kan det bety fylte vinblader, friterte kjøttboller i yoghurt, mørt lammekjøtt og fritert aubergine… og spesielt krydder. Tabboulehen er, ved siden av å være av ypperlig kvalitet, et hardt spark til en viss etnisk restaurant på Løkka, som tar seg tredobbelt betalt for 1/3 av porsjonen. Det finnes ingen pengekoder i det virkelige liv, men det trengs heller ikke når Sham finnes. Sham er nominert til Årets spisested for mesterlig kokkekunst, lave priser og ekstra kald brus. Men det finnes rom for bedring. I visse kretser har det versert et rykte om at et likekjønnet par ble irettesatt for å kysse foran barna. At det var homoseksualiteten og ikke konseptet kjærlighet som fikk betjeningen til å reagere, er en antakelse som stammer fra stedets underholdningsinnslag. TVskjermene i rommet viser til enhver tid mannlige artister med sårt uttrykk og sprengkåt atferd, omringet av sitt avkledde harem. Uansett, vi stoler på at det er noe integreringa tar seg av etter hvert!

Så var det endelig på tide at det åpnet enda en izakaya i Oslo, og lærte folk at izakaya ikke er et egennavn, men en type sted: en japansk bar hvor man også kan spise! Det betyr at du kan komme og spise sent, men viktigst, du kan spise godt: For eksempel andehjerter, miso-aubergine og kalde nudler med kylling. Spennende, uvante ting, tenker du kanskje. Men også litt mer vante ting kan du få, som gyoza, bao og drinker. De har dessuten skiftet menyen flere ganger bare siden de åpnet i høst, i motsetning til andre izakayaer i denne byen … ! Det er ikke veldig stor konkurranse, men vi vil likevel tørre å påstå at dette kanskje er den beste izakayaen i byen :-)

Foto: Maria Pasenau

Bernt Ankers gate 37


Foto: Maria Pasenau

40

Københavngata 18

En utdannelse ved Khio fører som regel til én av to yrker: lærer for andre creatives eller bartender. Dette kombineres i Dælenggatas nyeste (og foreløpig eneste) utested, Art bar, hvor tidligere lærere på Khio har startet, ja du gjettet det, en bar.

Foto: Maria Pasenau

Er det én gate som har behov for … egentlig hva som helst som er det motsatte av kriminelt eller dårlig, så er det Dælenenggata, gata som har blitt nevnt flest ganger på Oslopolitiets twitterkonto. Det var i Dælenenggata at en av redaksjonens medlemmer ble ranet av åtte gutter høye på hjemmelaget crack, og det er Dælenenggata en megler ville beskrevet som autentisk på et prospekt, men som «dritt» etter noen øl. Om Dælenenggata tidligere var et sted man fortet seg gjennom på vei til et annet sted (hvilket som helst sted, bare man kommer seg videre) har det takket være Art Bar nå blitt et naturlig stopp på byturen, enten det er den første, mellomste eller siste. Art bars vennlige bartendere løper ut og inn av de akkurat passe store lokalene for å ta ordre og levere øl til et klientell utgjort av alkoholikere, lokalbeboere og neste generasjons bartendere med kreativ utdannelse. Og som om ikke det var nok har Alex Rosén (!) relativt faste DJ-sett på lørdager hvor det fokuseres på soul, garage og freakbeat (!). Det er vanskelig å si noe annet enn at Art bar er en åpenbar kandidat til Årets beste utested.


Schweigaards gate 17

Grunnen til at uteliv finnes er fordi folk hater hverdag, virkelighet og andre beslektede, kjedelige fenomener. Hvis hver ølslurk er en liten ferie, er hvert utested et feriemål. Slik som ekte feriemål, eksempelvis Berlin, Maldivene og Sørlandet Camping Risør, kan utested være både eksotiske, nøkterne, harry, populære, urbane eller landlige. Mastermind i Schweigaardsgate er alt på én gang. Det er nesten umulig å finne Mastermind hvis man ikke vet hvor det ligger. Hvis du er heldig har de satt ut en sort krittavle-trekant og tent noen fakler utenfor inngangen, og det trengs – vinduene er sotet, slik at det er umulig å se om stedet er åpent eller ikke før man river i dørhåndtaket. Å gå inn på Mastermind er som å komme til et sted som egentlig ikke finnes, et sted som har sagt takk og farvel til VIRKELIGHETEN (™) for lenge siden. HELE det spartansk innredede lokalet er malt i skrikende green screengrønt, noe som gir en vekselvis behagelig og ubehagelig følelse av å være på et filmsett, eller kanskje heller i en forskrudd manns versjon av en leilighet i en Stanley Kubrick-film iblandet en viss kantine/fritidsklubb-vibb. Hvorfor stedet heter Mastermind vet vi ikke. Kanskje er det fordi man må være en mesterhjerne for å finne frem, eller kanskje er det fordi den ene veggen er et eneste stort vindu med frysningefremkallende utsikt til Oslos fineste finansdistrikt, stjernen i Dagsrevyen-vignetten, rosinen i Oslo-pølsa – Bar Code <3 Men det aller, aller beste av alt åpenbarer seg når man stikker kortet i terminalen: 43 kroner for en øl! Ferdig, da.

Det var noen som sa at Merkur er som supreme coffeestedet Fuglen, bare mer «fangehull-aktig». Fangehull kan fort gi assosiasjoner til tvungent opphold, kulde og generell nedstemthet, men det er altså ikke tilfellet på Merkur. Kanskje personen som sa det var gal? Eller kanskje han eller hun mente at det var litt trangt med dunkel belysning? Som fangehull også er? En ting er i alle fall sikkert: I motsetning til sin navnebror, planeten Merkur, som ifølge Wikipedia-siden ikke har noen nevneverdig atmosfære, så har baren Merkur det. Stedet i Bjerregaards gate har i det hele tatt en ganske enestående atmosfære! Med god vin, kompetente, men ikke pretensiøse bartendere og et typisk «smakfullt» interiør. Man føler seg rik når man er der, og fattig når man går. Vi er overbevist om at hvis Hannah Arendt hadde bodd i Oslo, og levd, så hadde hun vært her hver dag. Nå må man ta til takke med DNs gullpenn Eskil Engdal med følge (en hund). Det er fint det óg.

Foto: Maria Pasenau

Bjerregaards gate 5A


Foto: Marthe Thu

42

Vi har ikke bare danset til techno i år. Grunnen til det er Soju x Linni, som i løpet av året har spilt sporadiske shows på en lang liste utesteder som burde få ett og ett hår på armen til å reise seg av ren respekt for Oslo-hipsterismen: Revolver, Munch-museet, Oslo Velo, Vingen og Dattera til Hagen. Insentiver til å til å dra ut litt forskjellige steder er kjærkomne, for da slipper vi å ende opp på enten Den Glade Munk eller Revolver hver bidige gang noe kaldt skal snus – som det jo som kjent skal ganske så ofte. Takk! Kjærkomment er det også at kjæresteparet bak DJspakene – bytryne Yvonne Ruyter og Jonas «Han Derre Linni-Linni» Grieg – har gitt Oslos klubbliv noe det av en eller annen rar grunn har manglet: sjangerbredde. Eklektisk? Joda – men den røde tråden flettes og sys i fine mønstre innom sprikende sjangere som techno, house, afro, trap og grime. Soju x Linni er slik klubbing kan og bør høres ut i 2018.

I 2018 var det ingen klubbkonsepter i Oslo som vakte like mye oppstuss som Technokjelleren. Klubbkveldene, som blir arrangert av det idealistiske kollektivet Grünerløkka Alternatives, har tilbrakt mesteparten av 2018 i ufrivillig nomadetilværelse etter at politiet tvang Naboens pub til å avvikle konseptet. Det skjedde etter at politiet hadde observert «unaturlige kjevebevegelser» hos flere av gjestene, «fri flyt» (???) av MDMA på dansegulvet og kanskje verst: cannabis i køen. Men Grünerløkka Alternatives ga seg ikke av den grunn. Det populære eventet ble etter hvert arrangert i lokalene til en nedlagt strippeklubb i Skippergata, før de til slutt endte opp på Påfuglen. På Technokjelleren vet man aldri helt hva man får, bare at det sannsynligvis kommer til å være BRA, og at DJ-spillet er av den energiske og utfordrende sorten, som regel mer i retning drømmeaktig fremtidsoptimisme og kompromissløs her-og-nåfølelse enn kald, metallisk dystopi. Bare god stemning! Klientellet består av en salig blanding bytryner, hipsterspirer med air max-sko, gamle ravere og østeuropeere iført bukser med dårlig passform. På Technokjelleren er det høyt under taket i forskjellige kjellere der det strengt tatt er veldig lavt under taket. Technokjelleren handler om bare én ting: ha det gøy. Det blir det bra fester av, enten politiet liker det eller ikke.


Foto: Maria Pasenau

Gjengen bak Uteklubb er ganske utvilsomt de som i år har jobbet hardest, rent fysisk, for at folk skal få klubbe. Men hvorfor? Fordi det er en menneskerett å ha muligheten danse ute om sommeren. Det ER det. Uteklubb har stått bak oslosommerens desidert beste raves. Mye er gjort når man har klart å samle to hundre idioter en varm sommernatt på Ekeberg, som danser, eller i det minste står og vagger med unaturlige kjevebevegelser, til man litt etter litt ser soloppgangen åpenbare seg som en rullegardin på fjorden. Men vi må heller ikke glemme hvor kapable de er som DJs, hvor bredt sjangerspekter av techno og house de presenterer, hvor kule lysprojeksjoner de rigger opp og hvor flinke de er til å fikse strømaggregater. Vi må heller ikke glemme å ta med vann.


Kunstnerforbundet 20.09. – 21.10.2018

Foto: Kunstnerforbundet

Foto: Astrup Fearnley Museet

44

Astrup Fearnley Museet 21.09.2018 – 06.01.2019

I Fredrik Værslevs soloutstilling på Astrup Fearnley (som står fram til januar 2019) vises flere av den nå internasjonalt anerkjente Drammenskunstneren maleriserier. Det er verdt å nevne at museet nesten alltid viser soloutstillinger av menn, men Værslev kan tross alt ikke noe for at han er mann, og har i tillegg fylt museet med ekstraordinære verker. Så la gå. Værslevs malerier løftes av hans insisterende fokus på prosess og omgivelser. I serien Canopy tar kunstneren utgangspunkt i markisene i barndomshjemmet sitt: Først maler han en etterligning på et lerret før han lar maleriene tørke utendørs, slik at de får den samme slitasjen som markiser ofte har. I et annet verk maler han med linjeringsmaskiner som tradisjonelt brukes på idrettsbaner, og stiller i tillegg ut fotografier hvor han gjentatte ganger har forsøkt å fange bygninger i vinkler hvor det ser ut som om de går i ett med hverandre. Værslevs malerier tar hele museet uten å bli overskygget av den dominerende arkitekturen. De bringer dermed det hjemlige til glamorøse Tjuvholmen. Til tross for infotekster som forteller om en rekke kunsthistoriske referanser som plasserer maleriene hans i ulike tradisjoner er det mest interessante Værslevs systematiske og nøysomme utforskning av personlige omgivelser. Barndomshjemmene vi er uløselig forbundet til, idrettsbanene mange har tilbrakt timevis på og bygningene som omgir oss, enten arkitekturen er god eller dårlig. Og det er blir faktisk ganske poetisk.

Hovedelementet i Silje Linge Haalands separatutstilling Kø er et videoverk hun og Kunstnerforbundet valgte å kalle en desperasjonsanimasjon. Utstillingen fant sted i et mørkt, lite rom, hvor det på gulvet rundt videoen lå elementer som tilsynelatende hadde falt ut av verket (blant annet tepper med motiver fra videoen). Dette gjør rommet til en totalopplevelse, men det var selve videoen som gjorde utstillingen virkelig god. Den består av egenfilmede klipp av natur og mennesker, som alle har «desperasjon» som stikkord. Sammensetningen av materialet tar utgangspunkt i Linge Haalands studie av en samling nedskrevet folkedans av Klara Semb (1884 – 1970), som engasjerte seg i bevaringen av dansen og arbeidet med å forstå kollektiv adferd. Linge Haalands video er absurd og hypnotiserende. Man blir sittende å se den igjen og igjen, samtidig fortryllet av dens koreografi og foruroliget av rastløsheten i motivene. Det var bisarre bilder av føtter som danser, skog og annen natur som sammen viser en energi som aldri helt forløses, men i stedet for blir sammensveiset i en underlig koreografi.

Galleri K 22.02. – 24.03.2018

I likhet med en håndfull andre kunstnere presenterte Eirik Senje i år to utstillinger parallelt i samme by: Bevis på Kunstnerforbundet og Andre mennesker på Galleri K. På sistnevnte galleri viste kunstneren en del av serien verker kalt Ecce Homo, en tittel som refererer til Johannesevangeliet i Bibelen (og Nietzsches bok med samme tittel), der Pontius Pilatus ytrer disse ordene, som betyr «se hvilket menneske».

Foto: Galleri K

Og det er nettopp mennesket som står sentralt i Senjes utstilling: I relieffer som er skulpturert og malt på finner man hudfarger, neser som peker, øyne som stikker ut og andre kroppsdeler sammenblandet med symbolske objekter som egg og epler. Det er noe rørende ved de massive blokkene Senje har utformet til noe som samtidig er både abstrakte og figurative, med tydelige referanser til fortiden. Det er gitt plass til den antikke kunstens draperier, bibelens fortellinger og generelle historier om, ja, andre mennesker. På humoristisk vis forteller sammenblandingen av pekende neser og egg om det moderne menneskets søken etter å forstå sin fortid, og minner om at denne forståelsen har en tendens til å bli tåkete, informasjonsoverlesset, som samtiden jo er.


Foto: Simen Thornquist

Dansens Hus

Forestillingen åpner med en forsiktig unison hvisken. Danserne står tett på publikum og ser oss rett inn i øynene uten at det oppleves som intimiderende, snarere spørrende og insisterende: We have to do it – yes – we have to do it – now – come on come on come on – now now now now now. Noen og enhver kan allerede der begynne å ransake sine egne motiver og strategier i livet, for hva er det egentlig vi må gjøre, og hvorfor? Men det kan man også la være å tenke på, simpelthen tolke ordene en til en, seks dansere som gjentar cheerleadingens språk, det trenger ikke å være farligere enn det. Men ettersom språket vokser i rytmikk og tonalitet, endres også ordene og innholdet. Cheerleadingens harde, insisterende seiersspråk rommer plutselig muligheten for noe skjørt og usikkert. Not from the east, not from the west, not the worst, not the best. Et heiarop som ikke bare oppmuntrer til seier, men til en slags hverdagslig middelmådighet, som jo, for de fleste, nok stemmer bedre overens med livets realiteter enn en konstant tilstand av seiersrus. Danserne står på toppen av hverandres skuldre og setter armer og bein bestemt i været. Men likevel alltid med en form for usikkerhet, som om de hele tiden stiller spørsmål ved det hardes hardhet, og leter etter noe mykt og elastisk i det som til vanlig fremstår som sikkert og ugjennomtrengelig. Med dette har Helgebostad og Rueslåtten har skapt en cheerleading for fremtiden: Det er ikke slik at vi nødvendigvis bare heier frem og forventer seier, men heller menneskelighet, dette å være i verden uten å vinne, fordi livet nettopp ikke er et spill. Kanskje vi kan begynne allerede nå.

Foto: Thor Brødreskift

Noen tror kanskje at cheerleading er et fenomen som tilhører amerikanske filmer og/eller fortiden. Kristin Helgebostad, en av våre fremste dansekunstnerne, har selv tråkket sine barnesko på Frisk Asker Hockey, duskkledd, gravitasjonsbekjempende. Det nyter vi godt av nå.

Vegard Vinge og Ida Müller reknar PaniniBoysRoom for å vere 8. del i sin Ibsen-saga. Produksjonen byggjer delvis på framsyninga Vinge og Müller hadde i Berlin i fjor sommar, Nationaltheater Reinickendorf. Duoen slo gjennom i 2010 med sin versjon av Ibsenstykket Vildanden og sette med dette varige spor i europeisk teaterdiskurs. I år var dei endeleg attende på norsk jord med ei kakofonisk framstilling av Peer Gynt og Byggmester Solness ispedd slasherfilm, teikneserieestetikk, systemkritikk, fotballnostalgi, Dag Solstad, Wagner, Nietzsche, Nazi-Tyskland, Munch og Paris Hilton. Framsyninga var del av programmet til Festspillene og fann stad i eit gamalt nedlagt symjebasseng i Bergen. - Ja, vi veit skilnaden på Oslo og Bergen, dette er riktignok Osloprisen, men Vinge/Müller er større enn Bergen, Oslo og Norge. Kjære Annilese Miskimmon, her kjem ei oppfordring til deg som operasjef, få dei inn på hovudscena i Operaen. Det er på høg tid.

Årets mest originale oppsetning må vere Mumiebrun av teaterkompaniet Susie Wang. Framsyninga er den andre i Susie Wang’s horror-trilogi om menneskenaturen. Sjå for deg at du er ei høggravid kvinne i eit museum. Golv, pidestallar og benkar er laga av marmor-imitasjon. Ved inngangen sit ei museumsvakt med litt for langt slips og brune snøresko. Ho snakkar dansk og ber deg om å ta på objekta som står utstilt. I det du stikk fingrane forsiktig inn i ein holete stein i utstillinga, vert du biten i fingen slik at blodet renn. Etterpå vert du drege ned i eit hol i golvet etter navlestrengen til det ufødde barnet ditt. Det er fortida som går til åtak, vist gjennom eit menneskeetande museum. Mumiebrun er allegoriar, hallusinasjonar, draum og horror. Susie Wang har med dette laga nyskapande og originalt teater vel verd ein Oslopris.


46

VERONICA ORDERUD

Ja, hvorfor bli med i Gåten Orderud? Det fører jo til at du blir kjent for ENDA en generasjon. – Jeg fikk beskjed om at serien kom til å bli laget og sendt uansett om jeg ble med eller ikke. Når det først blir en serie så får man jo bare prøve å gjøre det beste ut av det, og medvirke til at det kan komme inn ny informasjon.

6

Hvorfor bytter du ikke etternavn? Orderud er ganske belastet. – Jeg har jo tenkt på det, men så lenge saken får så mye oppmerksomhet er det helt waste. For da ville det blitt: «Veronica Orderud som nå kaller seg Veronica Hansen.»

1 6 1

Hva synes du om serien? – Selv om jeg var klar over at den kom var det mye tøffere å se dette igjen enn jeg hadde forberedt meg på.

Hva synes du om programlederen? – Milli? Han var her i forbindelse med innspilling av serien, og det virket som om at han hadde en ganske enkel oppgave: Å lese opp ting andre hadde skrevet ... Nå var jeg kanskje litt slem.

Nå som vi er inne på tematikken, så kan vi jo snakke litt om stedet hvor de slemme ofte møtes: i fengsel. Hvordan var det? – Når man ser Orange is the new black og sånne serier tenker man at, sånn er det ikke i Norge, men det er det.

6

Hvordan da? – Da jeg satt i Skien var det en betjent som forgrep seg på en kvinnelig innsatt. Hun hadde vært rusmisbruker og prostituert, og da hun fortalte historien var det ingen som trodde henne. Hun ble gravid, men betjenten nektet for at det var hans. Fosteret ble DNA-testet, og det viste seg å være hans.

6

På Skien var det både mannlige og kvinnelige innsatte? – Ja. Det var veldig mange kvinnelige rusmisbrukere, og disse gutta. Sjargongen var så stygg. «Hva får jeg for en halv pakke tobakk idag, a?». Jentene fikk ikke noe mulighet til å være noe annet inne enn de var ute. Det var jo så få kvinner i forhold til menn. Og det var slengbemerkninger, trakassering, tafsing. Når det er en del av hverdagen din reagerer du ikke på det. Og jentene var vant til det. De lever jo i et miljø hvor de blir voldtatt og banket opp.

6

Var det sånn at de som var kjent fra mediene var høyere i hierarkiet? Hjelper det å være kjendis i fengselet? – Mja, til en viss grad gjør det kanskje det. Men det er mer penger, posisjon og forbindelser som er viktig. Akkurat som på TV.

1

Hvilken rolle hadde du i fengsel? – Jeg var nok den som hjalp til med alt. Søknader, klager og skolearbeid. Jeg var ikke så veldig god til noe, bortsett fra akkurat det. Haha.

6 6 6

Ble du radikalisert? – På en måte, ja. Det er mange som søker seg til bibelen i fengsel.

6 1 6

Drar du ut med studiekameratene fra teologi? –Det hender vi tar et glass vin.

Og nå vil du bli prest? – Det er det jeg tenker på sikt. Jeg meldte overgang til profesjonsstudiet og hadde gresk og hebraisk og alt det artige. Nå har jeg bare praksisen igjen.

Drar du ut med de satt inne med? – Ja, med de som har begynt et nytt og bedre liv. Jeg kan ikke gå ut med som har et rusproblem. Det blir feil. Er det forskjell på hvordan folk snakker med deg når de er fulle? – Det har vært litt klam interesse når folk blir berusa.

6 1

Hva sier de? – «Jeg har fulgt med på saken» og «hvordan har du det?».

Har du prøvd Tinder? – Nei. Haha. Jeg har venninner som holder på med det, og de har så mange rare historier. Det er skikkelig skremselspropaganda. Alt fra menn som kommer på date med mammaen sin til menn som spør på andre date om de kan massere tærne deres. Dater du? – Nei, men på Facebook er det jo litt oppmerksomhet fra menn som skriver «Det hadde vært veldig interessant å møte deg». Javel! Hahaha! Nei.

1 1 6

Hvis de tror du er skyldig og tar kontakt er det kanskje noe som ikke stemmer helt? – Ja, da ville det åpenbart vært noe gærent med dem.

1 1

De over 40 i alle fall.

1 6

Og nå som vi snakker om andre som skal ta vurderingen. I den forrige episoden ble det fokus på juryordningen.

Hvilke menn liker du? – Det er selvfølgelig oppegående, modne relativt intelligente menn, vil jeg tro. Gjerne friluftsmenn. Jeg synes Lars Monsen er kjempesøt. Det synes vel stort sett alle norske kvinner, tror jeg!

Hva synes du om abort-debatten?? – Som kristen er jeg selvfølgelig i utgangspunktet abortmotstander. Men man kan ikke oppheve seg til en dommer som skal styre over mennesker i en vanskelig situasjon. Folk må selv få bestemme om det er riktig for dem å bringe et barn til verden. At andre skal sitte å ta den vurderingen er helt håpløst.

domfellelse». I begge rettssakene! Da var det bare sånn, what the fuck, liksom. Det skal da du bare ta lang fart og drite i. I vår sak ble det funnet blod som politiet da skusla bort i laboratoriet. Hvis noen hadde kommet i USA og sagt «Vi hadde et blodbevis og kunne godt ha funnet lDNA, men vi ødela det i labben», så hadde dommeren sagt «Vet du hva, ta med deg sakene å gå». –Politiet trenger å lære seg å etterforske, de løper rundt med hvite kjeledresser og tror det er CSI, men det er bare tøv. De kan ingenting, det er jo bare folk som har gått Politihøyskolen og så har de tatt et eller annet kurs. Kristin fikk en del strafferabatt fordi hun hjalp aktoratet med å bygge saken mot dere. Det er selvsagt lett å si nå, men tenkte dere noen gang over at dere burde gjort det samme mot dem? – Ja, men du sitter i en situasjon hvor du ikke kan hjelpe politiet. Det talte til hennes fordel at hun brukte uker på å huske hvor hun var fordi hun ruset seg. Men hun husket helt perfekt lille julaften seks måneder tidligere?! Da hun var like rusa og like bortreist?! Ingen tenkte over at det var rart, men det var veldig spesielt.

6

1 6

Ja, ikke si det til oss!

Var det Lars og Kristin som gjorde det? – Nei, jeg tror ikke det. Jeg tror kanskje at Kristin på en eller annen måte har hjulpet til eller assistert dem, men jeg tror ikke det er hun som har drept dem. Lars har jeg aldri trodd at har gjort noe i det hele tatt. Men hva har Kristin å tjene på å hjelpe til? – Jeg vet bare at Tore Sandberg (Privatetterforsker som er engasjert av Per og Veronica Orderud for å få gjenopptatt saken, red. anm.) har fått mange vitneforklaringer og at motivet er sammensatt.

1 6

Hva er den rareste teorien du har hørt? – Det er noen som sier at «Det er Per som står bak, mens du er helt uskyldig. Du må slutte å beskytte

ham!».

Ville dommen blitt annerledes uten jury? – Ikke den gangen. Da hadde det vært nyttesløst uansett. Mye på grunn av mediene. Historien var så sementert. Det var som han ene i juryen sa: Han leste bare overskrifter og ingressen, men det var jo i og for seg det verste. Var det ikke et jurymedlem som sa at Kristin var så «sprek» at hun ikke kunne gjort det? – Ja, ikke sant. Kristin virka så frisk og fin og Lars svarte så direkte, mens Per svarte så kort, så der måtte det være noe. Det er hans personlighet, man vil aldri få noe annet enn korte svar fra han, han er jo sånn, hm, hm, mfm. Han er inkarnasjonen på en skikkelig bonde.

6

Ble du irritert av å se Per svare så kort i rettssaken? – Ikke irritert, men jeg tenkte på det. Jeg var innmari for juryordningen fordi jeg tenkte at jeg måtte dømmes av likemenn, men det fungerer åpenbart ikke.

1 1

Men det tror ikke du? – Nei, haha. Men det er litt spesielt siden alle trodde jeg hadde manipulert Per og han var bare en sånn tøffel.

Tror du det har noe med den jugoslaviske mafien å gjøre? Hva har de å tjene på det? Ville de ta over gården? – Jeg tror ikke det har noe med gården å gjøre. Jeg har aldri trodd det. Jeg har trodd at det har noe med Anne og Per (Paust) å gjøre på en eller annen måte. Selv om det høres veldig merkelig ut. At det på en eller annen måte har vært tilfeldigheter i det kriminelle miljøet. Mange som ser på serien har problemer med å tro på noen av dere. Skjønner du at folk sliter med å tro på deg? – Ja. Jeg vet at jeg også har en tendens til å tenke sånn. Man kan tenke «Herregud for en gjeng. For en familie». Vi blir jo fremstilt som den cowboy-familien.

1

1

Du har tidligere sagt du har gitt «koseintervjuer» for å rette opp det dårlige inntrykket. Synes du pressen har blitt for snille med deg? – Det tenker jeg ikke. Men jeg ser at det har skjedd utrolig mye. Jeg har snakket med journalister som er ganske forferdet over pressedekningen under rettssaken, som sier at de aldri kunne ha gjort noe slikt nå.

Hva vil du si til dem? – Når politiet setter deg i den situasjonen er det ikke sånn at de får en fair representasjon av bekjentskaper, familie og venner. De fleste har sikkert venner og kollegaer som ikke har noe pent å si, og det er det som kommer fram.

6

Du satt 14 av de 21 årene ble dømt til, er ikke det for kort straff for en som har drept tre mennesker? – Nei, jeg er ikke så opptatt av det med straffens lengde. De fleste er veldig ærlige på hva de har gjort og ønsker å gjøre opp for seg.

1 1 6

Mange, i alle fall!

Hva tenker du om rettsstaten Norge når du har sittet, ifølge deg, uskyldig dømt så lenge? – Jeg har ikke så veldig mye tillit til den. Det er tradisjon i Norge at uansett hva politiet kommer til retten med, så har de en dom. – Dommerne sa at «det ville ikke vært tatt ut tiltale hvis ikke påtalemyndigheten mente at det ikke var bevis nok for

6

Min farmor var med å analysere sokken i 1999, og da hun fikk vite at vi skulle møte deg tok hun strikkepinnene fatt og gjenskapte den [tar fram sokken]. – Nei, gud!

1

Er det rart å se den igjen? – Amagad … Jeg hadde også en farmor som strikket, så jeg tror fortsatt jeg har noen sokker. Ikke i denne fargen da, det synes jo politiet var veldig leit, selvfølgelig. Jeg er jo litt sånn rosajente, så det var jo mye rosa. Hahahaha.

6

1

Men du, var det du som gjorde det? Haha. – Nei! Hehe.

Kristin Kirkemo har blitt forelagt Veronica Orderuds uttalelser i intervjuet, og ønsket ikke å gi en kommentar. Det ønsket derimot advokaten. Han sa «pass dere» =)

FOTO MARTHE THU

Hva driver du med om dagen, Veronica Orderud? – Jeg har jobbet i over to år i Frelsesarmeens rusomsorg, men nå er jeg i en jobbsøkefase. Det er kanskje litt leit å kombinere med all den oppmerksomheten som kommer nå.

6

Vi dro hjem til Veronica Orderud for å snakke om de nære tingene: Dating, karriere og det å bli dømt for medvirkning til trippeldrap.


Profile for NATT&DAG

NATT&DAG, Oslo, desember/januar 2018/2019  

NATT&DAG, Oslo, desember/januar 2018/2019  

Profile for nattogdag