NATT&DAG, Trondheim, oktober 2016 by NATT&DAG

R U S N E S ! R U S N E S ! R U S N E S ! R U S N E

NS UR! S E NS UR! S E NS UR! S E NS UR!

S E NS UR! S E NS U R ! ! R U S N E S ! UR NS E S

S E NS UR! S E NS UR!

FÃ&#x2DC;LG

FACEBOOK: NATTOGDAG TWITTER: @NATTOGDAG INSTAGRAM: @NATTOGDAG_OFFISIELL SNAPCHAT: NATTOGDAG_SNAP

NATTOGDAG.NO

OKTOBER 2016

1 1

JAZZEN ER TILBAKE <3

OVERHØRT

NOE DØVT I GLASSET Vinimportør og metallraljør omtaler seg selv i tredjeperson. Med artistnavn. Greit å ta seg en klunk av det røde gull, men kanskje ikke så ofte? GJØR SEG SELV EN BJØRNETJENESTE En tidligere arbeidsminister med Stortingets villeste øyne tror visstnok at krokodilletårer betyr at man er veldig lei seg. At en i utgangspunktet oppegående mann kan forfordele seg selv så forferdelig er ikke til å tro.

BLÅ BASIS, ORANSJE OVERBYGNING :( Det begynte med at de nokså seriøse vennene dine som likevel hadde en spirituell side kom tilbake fra sommerferie i fjor og viste deg hva de hadde drevet med siden sist. Du trodde det var kødd da de brettet ut et mønstrete ark fargelagt med fettstift. «Fargelegging for voksne», sa de og lo hult. Omtrent ett år senere er vi altså der at Forlaget Manifest inviterer til lansering av boka Fred, frihet, fargelegging. «Med tegningene i denne boka kan du lage din egen framstilling av dagsaktuelle politiske temaer. Sett farge på alt fra miljøkamp og skjønnhetstyranni til velferdsprofitører og økonomisk ulikhet. Spiss fargeblyantene for fred, frihet og fargelegging!» Ut av den svarte boksen og inn i lekegrinda, folkens. Veien ut av den grå hverdagen går forbi denne lanseringsfesten.

1 2

DELVIS SPONSET INNHOLD I den sjarmerende sagaen «media bytter bort troverdighet mot spenn» har vi nå kommet til et nytt, mørkt kapittel: delvis sponset innhold! I et innlegg på bloggen styleconnection.no, merket «delvis sponset», kan vi lese om en blogger som synes det er slitsomt å blogge. For å ta seg en pause fra blogging drar bloggeren til Køben. Der sjekker hun TILFELDIGVIS inn på et chill leilighetshotell som passer ypperlig for kjærestepar. Vi kondolerer!

1 3

DELVIS EKTE INNHOLD Morgenbladet hadde også en spennende variant forrige måned, da de trykket en tekst som het «Nationaltheatret beklager». Teksten tok form av en offentlig beklagelse fra Nationaltheatret, som angret på å ha samarbeidet med et israelsk teater. Jubelen sto i taket på Boikott Israel-fløyen, og teksten ble delt av Palestina-vennlige organisasjoner, professorer, politikere og vanlige folk, både her hjemme og i utlandet. Men så var den ikke fra Nationaltheatret likevel, selv om det sto i Morgenbladet at den var det. :/ Teksten var bare et kunstverk som hørte til Ibsenfestivalen (content marketing?)! :/:/ Nationaltheatret hadde faktisk ingenting å gjøre med den i det hele tatt, og visste ikke engang at den skulle komme på trykk :/:/:/ Morgenbladets journalister så ingenting galt med dette i sosiale medier i dagene etter, og forsvarte seg med at teksten var godt nok merket eller at det var meningen at den skulle misforstås, alt etter hva de ble angrepet på. Samtidig ble merkingen ørlite grann justert i det stille på nettutgaven. Dette er den typen kognitiv dissonans som kun en journalist utsatt for kritikk kan bli rammet av. Som det ble sagt i kampens hete: Det koster bare BITTELITT ego å innrømme at man kanskje ikke helt traff blink denne gangen. Og hva med kunstnerne bak spetakkelet? – Det er bare fint at folk tror dette er sant, sa Pia Maria Roll til Vårt Land. :////

1 4

VOLD Proffboksing er tilbake i Norge etter 35 år, og det tok bare 3,5 minutt før pendelen svingte dit hen at det ikke burde vært det. Eller at Erna Solberg ikke burde brukt det som propagandaevent, siden det var så mye blod og sånn. Eller at det er arbeiderklasseforakt å synes det er mye blod og sånn. Man får jo lyst til å slå ned noen sjæl av dette her! <kronikk>Hvis jeg slår ned noen så blir jeg arrestert, men når Cecilia Brækhus gjør det så får hun besøk av statsministeren. TANKEVEKKENDE!</kronikk> *Lyden av mannlig skribent i 40-årene som lener seg fornøyd tilbake i stolen* (FUN FACT: Da en av denne spaltens skribenter passerte Oslo Spektrum den aktuelle boksekvelden, passerte hen på vei inn Norges desidert største bokser i forbudstiden: Tidligere racerbilsjåfør og FrPpolitiker Martin Schanke! No va du smart! Er det greit for Schankis, er det greit for oss!)

1 5

VIRKELIGHET OG LITTERATUR Elena Ferrante er doxxet, Aftenposten graver i Vigdis Hjorts familiehistorie for å etterprøve en roman og Aschehoug reklamerer for en bok med å si at «[f]ortellingene i denne boka minner mer om tatoveringer enn litteratur: For du blir ikke kvitt dem». Er det dette som er bokhøsten nå? Da blir det TV-serier på oss fremover. Ses til våren!

6 1

#MINHELSEMINISTER Helseminister Bent Høie tar til orde for at personer som tas for narkotikabruk bør håndteres av helsevesenet, og ikke justissystemet, slik det er i dag. Høie mener straff og bøter for narkotikabruk- og besittelse gjør mer skade enn gangn. Ved å ta opp dette kontroversielle poenget mens han fremdeles er landets helseminister, bryter Høie en vond trend som har vært til irritasjon for de som vil endre ruspolitikken. Høie sier imidlertd fortsatt nei til avkriminalisering, og mener forbudet skal bestå. Men hvordan bevare et forbud uten sanksjoner? *Finner frem popcorn* (PS! Se vår SPESIAL om endringene i rusdebatten på sidene 10-14!)

1 7

Boblere: Pillsplaining, goysplaining, Laila, Zyx, økologi, Mannegruppa Ottar, kanelbolle, rock på vors, spesial med varm løk, Cutters - frisørens Espresso House, katteaids, fleece-sesong, sild og potet, rosh hashanah, vaping er den nye ammetåka, «Noen som har lader til PAX 2?»

OKTOBER 2016

SMÅSTOFF

DRONNINGENS NEI En slagkraftig Dagbladetspaltist, «Oksen»-arvtager og grunnen til at Christian Tybring-Gjedde ble syk for to år siden, synes etter sigende at alle som jobber i avisens redaksjonsledelse er håpløse folk som ikke kan noen ting, noe hun gjerne slenger høylytt om seg med mens hun venter på visumintervju på den amerikanske ambassaden. RULLING, MINUTT FOR MINUTT NRKs peneste unggutt siden Tande P var vakker skal visstnok ha fått fyken, og ikke gått frivillig, fra NRKs største ungdomshit siden Asylet på Midt i Smørøyet. GJORT ER GJORT En omdiskutert roman er faktisk i stor grad basert på egne opplevelser, og familien skal ha forsøkt å få den stoppet. Ikke at det betyr at debatten ikke hittil har vært nesten utelukkende MONGO. TA EN FUCKINGS SPØK A DITT GAMLE DROOOOOOG Moren til hele Norges ginger kontaktet advokat etter at Humornieus Nieuhetene lagde køddesak på at hun var blitt sammen med faren til hele Norges hotteste tvillingpar. ER EVENTYRER En norsk forlegger, trønderrock-entusi… Fuck it. Frode Saugestad har etter all sannsynlighet skrevet sin egen engelske wikipedia-side, der han blant annet kaller seg selv «adventurer». Men det går bra, Frode. Du er ikke den eneste. ABOVE SYMMETRY VANT UNGDOMMENS KULTURMØNSTRING I TELEMARK I 2006 Atle Pettersen har også en kanonisert, åpenbart egenskrevet wikipediaside, med dyptpløyende info om musikksjangeren til ungdomsskolebandet han vant lokalutgaven av Ungdommens kulturmønstring med.

ACTION! Hva skjer når du blander bongtrekk og hasjkaker med NRK-programmet «Sofa»? TEKST ARON ESKELAND Hvem var de? Hvor kom de fra? Kommer de tilbake? Dette er spørsmålene rapperen Action Bronson og vennene hans stiller seg på Viceland-programmet Action Bronson With Friends Watches Action Aliens, bedre kjent som Action Bronson Watches Ancient Aliens. Ancient Aliens er kort fortalt et konspiratorisk History Channel-program, som gjennom sine så langt 11 sesonger prøver å bevise at romvesener finnes. Det er også favorittprogrammet til den amerikanske rapperen Action Bronson, noe som gjorde at Viceland selvsagt ga ham et studio tapetsert i greenscreen, hvor Action, vennene hans og tilfeldige gjester sitter i en sofa og røyker enorme mengder weed mens de ser på Ancient Aliens. At menneskets evolusjon startet da romvesener fra oldtiden hadde sex med aper virker som en ganske drøy påstand. Gi den en ny sjans etter 15 bongtrekk med konsentrert THC-olje. Tror du på romvesener? Tror du på 420? I studio har Bronson alltid med seg to faste venner. The Alkymist, som lager beats, og Big Body Bes, bestevennen til Bronson som ikke tror på dinosaurer. Noen av de andre som har vært innom Bronsons grønne weedstudio er Riff Raff, MC Eiht, Tyler, the Creator og en 50 år gammel country-artist. De beste øyeblikkene i serien kommer når gjestene blir utfordret til dabs (røyke konsentrert hasjolje med bong) med Action Bronson. De hoster, blir superfjerne, zoner inn i Ancient Aliens, glemmer at de blir filmet og sier morsomme ting. Supersteine folk er ærlige, ærlighet er ekte, ekte er bra og dessverre sjeldent å se på TV-skjermen. Action Bronson Watches Ancient Aliens er den mest innovative webserien akkurat nå, nettopp fordi den også er det minst innovative. Bronsons evne til å røyke utrolige mengder weed og bli høy er ekstremt fascinerende og underholdende. Tilfeldighetene og kaoset i programmet er like vakre som mysteriene de diskuterer. Det er tydelig at gjestene ikke har fått noe regi og ikke helt vet hva de gjør der. De setter seg ned, fyrer opp joints og blir høye. NRK bør la seg inspirere til neste sesong av Sofa: Med en gruppe hasj-røykere som deltagere blir det garantert suksess.

Avstemning fra ND.no!

TIDENS ÅND

Tvillingenes dagbok av Agota Kristof

Premiere på Hovedscenen 28. oktober man - fre 20, lør 18:30 Sjekk spilleplanen på trondelagteater.no for spilledatoer

Medvirkende: Hildegunn Eggen, Mari Hauge Einbu, Trond-Ove Skrødal, Jon Lockert Rohde og Christian Ruud Kallum Regi Maren Bjørseth Scenografi og kostymer Katrin Bombe Lysdesign Eivind Myren

Billetter 73 80 50 00 Grupper 73 80 50 50 trondelagteater.no Følg oss på Facebook og Twitter @TrondelagTeater

#tvillingenesdagbok

larmen og vreden

av Kristofer Blindheim Grønskag

Spilles nå på Studioscenen man - fre 19, lør 17.30 Medvirkende: Mira Dyrnes Askelund, Ida Cecilie Klem og Gunnar Eiriksson

Følg oss på Facebook og Twitter @TrondelagTeater

#larmenogvreden

Billetter 73 80 50 00 Grupper 73 80 50 50 trondelagteater.no

MÅNEDENS SUMMARUM

MÅNEDENS SUMMARUM Norsk offentlighet var jammen meg skikkelig riktig i september også. TEKST REDAKSJONEN

Mye handlet selvfølgelig om Aftenposten-redaktør Espen Egil Hansens spinnville «oppgjør med Facebook» forrige måned, men det ble plass til andre ting også. For eksempel en av vår tids mest innovative handlingsplaner mot antisemittisme:

Faksimile: AP.no

MÅNEDENS TILTAK Spennende strategi!

MÅNEDENS SMISKING MED SJEFEN Ok da, vi unner oss et liiiite besøk innom #DearMarkgreia også:

MÅNEDENS GIÆVER-SKUP

Faksimile: VG.no

I hvert fall var det godt vi, som nasjon, hadde tilgang på hans analyser da 29 mennesker ble skadet av en bombe i New York for noen uker siden. Spekulasjonene fløt fritt, var det IS, lone wolf, mafia eller et uhell? Men Giæver var på pletten med sitt skarpe blikk:

Faksimile: VG.no

Faksimile: Dagen.no

Men ikke nok med det, han kunne også sette det i kontekst med det pågående presidentvalget:

Det KAN få konsekvenser for DE NESTE DAGENE av valgkampen, ja? ANDERS GIÆVER! MÅNEDENS BESTE GRUNNLAG FOR TERNINGKAST SS-redaksjonen sier seg enige i vurderingen. Taco er taco.

Faksimile: AP.no

Faksimile: VG.no

MÅNEDENS TYNNESTE GRUNNLAG FOR OVERSKRIFT Jasså, ja? VG kan rett og slett avsløre at Hillary Clinton og Donald Trump hadde studert hverandre – I TIMEVIS – før den første presidentdebatten? Jammen bra det det lønner seg å ha Anders Giæver sosende rundt i statene – I MÅNEDSVIS!

OKTOBER 2016

natt&Dag i samarbeiD meD helseDirektoratet

FYLLAVETTREGLENE Det er viktig å være forberedt når man skal drikke alkohol, derfor har vi utarbeidet et sett med fyllavettregler som vi håper kan hjelpe deg å ikke drikke for mye, så du ikke skader deg selv eller ryktet ditt. Som for eksempel den gangen du danset Gangnam Style på julebordet med sjefen eller den gangen du gikk med på å skrive fyllavettreglene.

Du må ikke Drikke for å ha Det gøy Trenger man alkohol for å ha det gøy har man et problem. Har du to gale aper boende i leiligheten din har to problemer. Har du tre gale aper boende i leiligheten din og du trenger alkohol for å ha det gøy høres det ut som du er ekskona mi. respekter spotify-køen Det var sikkert dritkult å synge den Rihanna-sangen med venninna di på Roskilde for tre år siden, men vi trenger ikke å høre den – og dere – fire ganger på rad. melD fra hvor Du går Meld gjerne ifra fra hvor du går til de du kjenner, men du trenger sikkert ikke å sende «ut i dag?» til alle jentene du har på Facebook når klokka er fire på natta. vin er noe annet enn øl Vin har større alkoholprosent en øl og skal ikke drikkes på samme måte. Faren min lærte meg en god regle om vin engang: En god vin er som et fly, det skal ikke styrtes og hvis du drikker det som er inni dør du! (Faren min trodde vin og piloter var giftige). ikke blanD alkohol Forskjellige alkoholtyper gjør deg enda dårligere. Vin og øl blir krøll – sprit, øl, vin, sprit, øl, vin, de brune greiene Jan har, vin, øl, sprit blir helt forferdelig. ikke Drikk når Du er Deppa Det motsatte og mer passende mantraet enn «ikke depp når du er drikka», som man ofte kan høre av dårlige kompiser som har drukket for mye. Ikke snu det på hodet – ta heller vare på hodet. Du må ikke poste alt på sosiale meDier Dere er ikke verdens beste jenter bare fordi dere drikker sambuca sammen. ikke pek på kameraet når Du blir tatt bilDe av Nevn én god grunn til å peke på kameraet. ikke plag De anDre på bussen Jada, du synes Barney Stinson er morsom, men du trenger ikke å sitere ham på nattbussen. lytt til erfarne folk Det er lurt å lytte til folk som vet mye om alkohol, men ikke folk som driver med mikrobryggeri og/eller har sixpence. De trenger du ikke å høre på. venD i tiDe – Det er ingen skam å snu Har du stått i kø på utestedet i 1 time og det er 20 minutter til det stenger er det ingen skam og snu. Gå til kebabstedet. Det er sikkert kø der også. Utarbeidet av NATT&DAG – støttet av Helsedirektoratet

SAMFUNN KRONIKK

– HVIS SEXARBEIDERE SELGER KROPPEN SIN, GJØR DU DET OGSÅ Prostitusjonsdebatten tilsløres av lite gjennomtenkt begrepsbruk, følelsesargumentasjon og urokkelig idealisme, og det er sexarbeiderne det går utover.

En sexarbeider selger verken seg selv eller kroppen sin – hun eller han selger seksuelle tjenester.

TEKST MAREN FUCHSIA CELIUS-BLIX, SKRIBENT OG TWITTER-PERSONLIGHET (@FUCHSIABLIX) Hvordan ville det egentlig sett ut dersom det å «selge kroppen sin» var stort annet enn et dehumaniserende retorisk grep i prostitusjonsdebatten? Eteriske, selvbevisste tåker flytende langs Karl Johan på nattestid, etter at korpuset var kassert? Sidegater stinne av menneskeformede skygger som på et eller annet vis er iført høye hæler og lårkorte skjørt, selv uten håndgripelig legeme? På P2 13. september kunne du høre en reportasje i Ekko om hvordan sjekke-apper som Tinder, Grindr og Happn er blitt populære arenaer for kjøp og salg av sex, og innledningsvis bli fortalt at «det kan utvikle seg en gråsone her, mellom leting etter kjæreste og salg av kroppen». Men at sexarbeidere i større grad enn noen annen arbeidstaker «selger» kroppen sin er et absurd premiss som ikke bidrar til noe annet enn å styrke det eksisterende og avskrekkende narrativet hvor sexarbeidere er «de andre»: Frarøvet sin autonomi, sittende tomme tilbake etter kunden altså ikke har kjøpt en seksuell tjeneste, men selve kroppene deres. Dette skaper et kunstig, stigmatiserende skille mellom sexarbeidere og andre yrkesgrupper, hvor vi tar det som en selvfølge at det er arbeidskraften som selges, og ikke kroppene som utfører jobben. En sexarbeider selger verken seg selv eller kroppen sin – hun eller han selger seksuelle tjenester.

I DENNE allerede betente og polariserende debatten som direkte berører en svært utsatt gruppe, kastes babyen til stadighet ut med badevannet. Ikke bare gjennom virkelighetsfjern retorikk, men i hvordan kompromissløs idealisme gang på gang slår negativt ut for nettopp dem den hevder å ville beskytte. Pro Sentret, et uvurderlig lavterskeltilbud for sexarbeidere i Oslo, demoniseres av prostitusjonsmotstandere for å tilby hjelp uten å være et såkalt EXIT-tiltak, hvor det kreves at brukerne forsøker å 8

OKTOBER 2016

komme seg ut av sexindustrien. Radikalfeminister tar til orde for at senteret skal miste sin statlige støtte, til tross for at dette ville etterlatt et betydelig antall sexarbeidere som ikke kan eller vil ut av yrket uten et trygt sted å samles, motta helsehjelp, vaske klær, og en rekke andre tilbud senteret tilbyr. At disse kvinnene (og mennene) fanges i kryssilden er, for en gruppe ressurssterke middelklasseidealister, tilsynelatende en akseptabel pris å betale. DETTE GJENSPEILES også i sinnet Amnesty International ble møtt med da de i 2015 fattet et vedtak vedrørende sexarbeideres menneskerettigheter, hvor det tas til orde for avkriminalisering av kjøp og salg av sex. Vedtaket innbefatter kritikk mot den såkalt «nordiske modellen» (kriminalisering av kjøp, men ikke salg), hvilket ikke falt i god jord hos tilhengere av den nåværende lovgivningen. For disse er det utenkelig at Amnestys forskning, gjort på blant annet data fra WHO, UNAIDS og flere FN-aktører, er mer vanntett enn den utskjelte norske Vista-analysen, som på det beste kan vise enkelte holdningsendringer blant nordmenn og en nedgang i gateprostitusjon, og som på det verste viser at sexarbeiderne selv føler seg mindre trygge, og vegrer seg for å melde vold og lovbrudd til politiet. Igjen settes symbolpolitikk foran behovene til menneskene den visstnok skal hjelpe. DETTE ER, tro det eller ei, ikke ment som et forsvar for kjøp og salg av sex. Sexindustrien kommer med store utfordringer, ikke bare i form av det mer alvorlige temaet menneskehandel, men også i generelle spørsmål om helse, sikkerhet og økonomi. Dette er problemstillinger vi er nødt til å forholde oss til enten vi har full råderett over egen kropp som grunnprinsipp, eller anser kjøp og salg av sex som noe grunnleggende uakseptabelt som må elimineres. Men vi, og da spesielt sexarbeiderne, er ikke tjent med et ordskifte hvor villedende retorikk tar førersetet og forskning erstattes av patos og skremselspropaganda.

LITTERATUR ANMELDELSE

Hun flytter inn med sin beste venn, Jakob, bokas flateste karakter, på grensen til en Hollywood-stereotypi av den alltidglade homofile kameraten

HVA SKAL EN STAKKARS JENTE GJØRE Linnea Myhres ikke-selvbiografiske roman med selvbiografiske elementer er ganske interessant, litt platt og litt pompøs – akkurat som Livet Selv®

Hver gang du forlater meg Roman Av Linnea Myhre Tiden forlag Linnea Myhre er bokaktuell for tredje gang. Forrige uke ble hun bokbadet av sin mangeårige psykiater Finn Skårderud på Sentrum Scene. Billettene kostet 150 kroner og inkluderte musikkinnslag og visningen av en «boktrailer» – en film der to skuespiller kliner i en Oslo-seng, spyr på en do og henger rundt et metafortungt skogsvann. Det har blitt poppis å pirre hele sanseapparatet med god blandingskunst. Psykiater eller manager – potato, potato. Boka er allerede blitt en suksess, med gode kritikker og første opplag snart utsolgt.

På tross av hovedkarakterenes likhetstrekk med Myhre og musikerkjæresten Sondre Lerche, har forfatteren presisert i intervjuer at hun har skrevet seg selv ut av denne teksten og at boka, i motsetning til hennes tidligere utgivelser, ikke er en selvbiografisk roman. Myhre føyer seg inn i rekken av norske forfattere som den siste tiden har insistert på fiksjonssjangeren. Jeg stikker IKKE hånda inn i det vepsebolet nå,

men Hver gang du forlater meg er uansett interessant og engasjerende, tidvis platt og pompøs – uavhengig av om den gjenspeiler forfatterens virkelighet eller ikke. Hver gang du forlater meg handler om å bryte ut av en selvutslettende kjærlighet, og den abstinensfylte, selvmedlidende smørja man gjennomgår på vei mot nytt fotfeste. Bokas hovedperson er en ung oslokvinne med spiseforstyrrelser som blir dumpet av musikerkjæresten like før han flytter til LA. De fortsetter å møtes hver gang han er i Oslo, en ordning som sliter mer på henne enn det gjør på ham. Hypnotisøren hun har engasjert for å få bukt med fobier får rollen som terapeut og blir kalt «Den Vise». Sammen snakker de om ekskjæresten – «Den Første». I overkant svulstig, men der stanser heldigvis også Paulo Coelho-referansene. Hun flytter inn med sin beste venn, Jakob, bokas flateste karakter, på grensen til en Hollywoodstereotypi av den alltidglade homofile kameraten, som bare omtales en håndfull ganger. Handlingen drives fremover av hovedpersonens forventninger om et nytt møte med ekskjæresten. Når han er

borte planlegger hun hvordan hun skal få ham tilbake. Hun modererer adferden sin, kaster opp og trener for å bli tynnere og spionerer på ham. Når ingenting fungerer, straffer hun ham. Spiseforstyrrelsene er en gjennomgående antagonist, og Myhre er god til å vise hvordan sykdommen i hovedsak handler om følelser. Hun frembringer likevel ingen løsninger, og hovedpersonen gjennomgår heller ikke noen forbilledlig utvikling. Dette er for øvrig litt småcorny ettersom boka anbefales av flere til unge lesere. Det er ålreit at boka ikke er overmoraliserende, men kanskje Myhre har blitt for vant til å skrive om spiseforstyrrelsesproblematikken. Resultatet er uansett at språket går litt på tomgang og fremstillingen av sykdommen oppleves noe blasert. Iblant glimter hun allikevel til i en sårere apatisk modus: «Hun visste godt at lykken kom innenfra, men ettersom hun åpenbart ikke kunne finne den der, måtte hun skape den fra utsiden». Myhre er god når hun lar den mørke, sarkastiske humoren komme frem. Det gir karakterene flere lag, og teksten et gjenkjennelig humør.

Som når hovedkarakteren vurderer å glidelåse seg inn i en koffert og kaste seg utfor Eventyrbroa, for å gi eksen et forklaringsproblem. Tidvis er språket i kontrast påtatt og formelt, noe som også forsterkes av tredjepersonsperspektivet: «Og slik ville hun bli pent nødt til å kaste opp etterpå». Det forfina språket distanserer både Myhre og leseren fra karakterene, og bokas problemstillinger. Samtidig gjør det også hovedkarakteren enda mer irriterende. Hos den privatpraktiserende hypnotisøren, Den Vise, har hun følgende refleksjon; «… hun tenkte på Afrika, kreft og verden generelt. Hun kunne ha blitt født i Russland eller Nord-Korea, tenkte hun, enda det var vanskelig å forestille seg, faktisk helt umulig. Så skammet hun seg litt, men snart ble skammen erstattet med savn, og hun var tilbake i det hun anså som virkeligheten». Hun er navlebeskuende, sippete og fra beste vestkant. Hadde det ikke vært for det skiftende, forvirrende språket, og den trege dramaturgien, kunne Hver gang du forlater meg vært langt mer interessant. Ragnhild Bøhler OKTOBER 2016

RUS-SPESIAL

TING SKJER! NRK knuser cannabismyter i beste sendetid, voksenavisene er fulle av liberale rusmeninger og helseminister Bent Høie snakker plutselig om å behandle, ikke straffe, rusmisbrukere, i et forslag som blant annet kan forstås som en avkledning av justisminister Anders Anundsen (som på sin side allerede hadde kledd seg naken, kunnskapsmessig). Endelig er ting virkelig i ferd med å skje på rusfeltet. Side 11: Jon Olsen om toneskiftet Side 12: Rapport fra frontlinjen av Anders Anundsens krig mot cannabis Side 14: Ok, avkriminalisering. Men hvordan?

OKTOBER 2016

S E NS UR! S E NS UR! S E NS UR! S E NS UR!

RUS-SPESIAL REPORTASJE

Elevene viser foreløpig null interesse for det som blir sagt, men for dem kan det uansett allerede være for sent. De kommer nemlig fra «ikke rike familier», forklarer Bresil dem.

RAPPORT FRA FRONTLINJEN I ANDERS ANUNDSENS KRIG MOT CANNABIS TEKST PELLE BAMLE // NIKOLAI KLEIVAN FOTO REBEKKA SALZMANN

Vi var på Stovner videregående skole da Justisdepartementet lanserte sin landsomfattende kampanje for en narkotikafri skole. De bakerste radene av auditoriet på Stovner videregående skole er i ferd med å fylles opp av trøtte førsteklassinger. De voksne er allerede på plass foran i lokalet: Politibetjenter i uniform, politifolk i sivil, politkere fra justisdepartementet, lærere, assistentlærere. En «bruker» som skal fortelle sin historie? Nei, det er visst bare en kul vikar. Langs den ene siden av rommet står og sitter pressefolk. Både TV2 og NRK er på plass med digre kameraer og tilhørende reportere. På første rad sitter justisminister Anders Anundsen. Rektor inntar podiet og eyeballer elevene til stillhet på klassisk lærervis. Arrangementet «Nasjonal markering for en narkotikafri skole» kan begynne. I presseinvitasjonen sto det at «over 20 prosent av gutta (sic) som går i tredje klasse på videregående skole har prøvd hasj eller marihuana. Tilsvarende tall for jentene er 14 prosent». Dette er utgangspunktet for Justisdepartementets kampanje, som markeres på videregående skoler over hele landet ved skolestart. Stovner videregående skole øverst i Groruddalen har fått æren av å åpne ballet. I tillegg til justisministeren skal Jan Erik Bresil fra Norsk Narkotikapolitiforening (NNPF) og Per Jonas Lie fra Alna bydel holde innlegg.

ANUNDSEN ER FØRST ut, holder det kort, effektivt og ekstremt moraliserende, men presiserer at dette ikke er en moraliseringskampanje. I dag skal elevene få vite hva cannabis faktisk gjør. Det er så mye villedende informasjon der ute, det er viktig at dere er kildekritiske, sier han. Det er seks dager siden han selv brukte legendariske kilder i NRK-programmet Folkeopplysningens episode om cannabis. Jan Erik Bresil fra Norsk Narkotikapolitiforening entrer podiet i en svart «Bry deg»-t-skjorte. Norsk Narkotikapolitiforening (NNPF) er en frivillig organisasjon med medlemmer fra Politi- og lensmannsetaten, Tolletaten og påtalemyndighetene. Foreningen er kjent for sin notoriske forakt for cannabis. Ole Røgeberg, seniorforsker ved Frisch-senteret, har kritisert NNPF for å ha «en udemokratisk holdning til debatt», og beskyldt dem for å basere seg på «gal og utdatert kunnskap blandet med korttenkt politikk» samt «mistro til sine meningsmotstandere i cannabisdebatten». Bresil selv er kanskje best kjent fra NRK-dokumentaren Politi og røver, der han i sivil «leker katt og mus med hasj-selgende ungdommer», som det heter på NRKs nett-TV-sider. I tillegg fikk han oppmerksomhet i

OKTOBER 2016

mai i år, som politimannen som spanet på, arresterte og avhørte det psykedelika-forkjempende forskerparet Pål-Ørjan Johansen og Teri Krebs. DEN PROFILERTE spaneren starter med å vise klipp av ham selv i rollen som bad cop i Politi og røver. Han snakker strengt til barnevernsbarn som blir tatt for å kjøpe hasj, truer med å «knuse døra di hvis dette fortsetter». Bresil ser stolt mot lerretet. Anundsen følger storøyd med fra første rad. Men elevene ser apatiske ut. Kanskje noen knallharde fakta kan vekke dem? Bresil kan nemlig fortelle at cannabisen som røykes i dag, overhodet ikke kan sammenlignes med «den Obama røykte som ung». Det er fordi hasj på 70-tallet bare inneholdt én prosent av virkestoffet THC, mens den nå er opptil 50 ganger sterkere, sier han. Så begynner han å snakke om USA, der flere stater har legalisert cannabis. Et enormt feilgrep. Den medisinske marihuanaen i Colorado var for eksempel bare beregnet på noen få tusen som skulle dø av AIDS. Dessverre er det mange som utnytter systemet og bruker cannabis selv om de ikke har AIDS. Og nå er det helt lovlig og reklameres for på TV! Det gjør Bresil «kvalm». Som Anundsen er han opptatt av kildekritikk. Det er viktig å bruke refleksjon og være kildekritiske, forteller han elevene. Til og med NRK har jo begynt å reklamere for cannabis! Bresil omtaler Folkeopplysningen som et «tendensiøst program som vinkler akkurat som de vil». Elevene viser foreløpig null interesse for det som blir sagt, men for dem kan det uansett allerede være for sent. De kommer nemlig fra «ikke rike familier», forklarer Bresil dem. Cannabis er visst enda farligere på Stovner, fordi hvis man først har begynt, har ikke familien ressurser til å få deg ut av det. Han avslutter foredraget med å si at han «må få lov til å skryte litt av justisministeren» og viser til en slide med screenshot av VG-saken ANUNDSEN KRAFTIG PROVOSERT AV «UFARLIGGJØRING AV CANNABIS». «Jeg er veldig bekymret,» sier Anundsen i undertittelen, over et bilde der han ser veldig bekymret og kraftig provosert ut. Elevene virker fortsatt uberørte. MEN SÅ HAR de heller ikke møtt neste taler Per Jonas Lie fra bydel Alna ennå. Lie leder prosjektet «Ut av tåka – bydel Alna», har hestehale og et enormt skjerf rundt halsen. Lie er av typen som henvender seg direkte til kidsa.

«Noen som har sett Pablo Escobar på Netflix? Dere vet hvordan det gikk med ham? Død på et tak. Og han røyka jo ganske mye… Jeg regner med ingen av dere har lyst til å bli skutt på et tak?» Boom! Den satt, tenker jeg! Det er fortsatt laber respons i salen, men la oss være ærlige: Ingen har jo lyst til å bli skutt på et tak! Bresil kan true med å knuse døra di så mye han vil, det er ikke før en bydelsansatt fyr med hestehale begynner å sammenligne det å røyke cannabis med Pablo Escobars Netflix-død, at det virkelig begynner å bli alvor! Lie er typen som sier ting som «hvor fett er det egentlig å tømme kjøleskapet til mora til Ali fordi dere hadde munchies?» og bruker uttrykk som «jazztobakk» og «jungelsigaretter». Fyren er avskrekkende i seg selv. Det absolutt siste man vil som 16-åring er å bli tatt for å røyke hasj og ha masse samtaler med en voksen fyr som «vet hvordan det er å være kid». Men fortsatt er det lite respons å spore i salen. Den eneste som virkelig ser ut til å la seg påvirke av foredragene er justisministeren, som stadig snur seg til rådgiveren sin og rister vantro på hodet på alle de rette stedene, ler på de rette stedene, strammer ansiktet i en kul, men bekymret, men bestemt mine på de rette stedene, som om hele opplæringen egentlig var tiltenkt ham. DET TREKKER UT. Vi er nå godt over de 45 minuttene forskere for lengst har dokumentert at konsentrasjonsspennet til skoleelever varer. En gutt som har forvillet seg helt frem til andre rad har sovnet, og henger fremoverlent med hodet mot stolryggen til Anundsen. Klokka nærmer seg 11 og elevene har begynt å klappe unaturlig ofte, gjerne midt i setninger, i tapre forsøk på å markere en slags slutt på arrangementet. Omsider reiser rektor seg og takker for besøket, og auditoriet tømmes for elever i en fart som umulig kan tolkes som noe annet enn et uttrykk for betydelig lettelse. De strømmer ut i gangen, forserer informasjons-standene som er satt opp, kommer seg ut i friluft. Tilbake står representanter fra politi og departement forlatt ved hver sin stand. Som barn som har stelt i stand til bursdagsfeiring og invitert alle i klassen, men så kommer det ingen. To elever har blitt igjen for å snakke med Anundsen. Mens NRK filmer, forteller jentene fnisende at de syntes det var et veldig interessant foredrag, og at de aldri kommer til å prøve hasj. Anundsen smiler og sier at det er bra. Senere overhører vi NRK-reporteren i en fortvilet telefonsamtale med desken. Han har glemt å sjekke om de er gamle nok til å intervjues på TV uten samtykke. Intervjuet kan ikke brukes.

ÂŤ

En gutt som har forvillet seg helt frem til andre rad har sovnet, og henger fremoverlent med hodet mot stolryggen til Anundsen.

OKTOBER 2016

RUS-SPESIAL ENQUETE

OK, AVKRIMINALISERING!

MEN HVORDAN? Vi spurte tilhengerne av avkriminalisering hvordan de ser det for seg i praksis.

STURLA HAUGSGJERD Rusavhengig

TEKST VILDE IMELAND Folkeopplysningens episode om cannabis ble en slags gamechanger når det kommer til bruk av forskning for å legitimere narkotikapolitiske standpunkt. Klippet av justisminister Anders Anundsen som hevder at han «sitter på» forskning som viser at marihuana er farligere enn alkohol har gått sin seiersgang i mediene, og markerer herfra og til evigheten at det faktisk finnes en grense for bullshit. Likevel er vi fremdeles et stykke fra den helt konstruktive narkotikapolitikken i Norge. Mange vil kanskje hevde at det skyldes bakstreverske aktører som Actis, med Mina Gerhardsen i spissen, men debatten om narkotika stopper ofte opp ved spørsmålet om hvilke rusmidler som er de farligste; hvilke som gjør deg mest avhengig, og hvilke som har størst skadevirkninger på hjernen. Men hvordan kunne man faktisk tenkt seg et samfunn der rusmidler som i dag er ulovlig ble regulert – for eksempel på samme måte som alkohol? Vi bestemte oss for å ta debatten om regulering av rusmidler et skritt videre, ved simpelthen å luke ut nei-folka og gi all plass til reguleringstilhengerne. Greit da, du får viljen din: Hvordan skal eventuell regulering av rusmidler faktisk skje? Hvilke rusmidler bør man regulere, og hvordan? Og si at man i fremtiden får heroin på resept hos legen – og hasj på samme måte som man kjøper vin på polet. Hva med kokain og amfetamin? Hva skal vi gjøre med de mer ubestridt farlige og avhengighetsskapende stoffene hvis målet er å ende krigen mot narkotika?

EIRIK LØKKE Rådgiver i Civita – Det kan tenkes at det finnes rusmidler som simpelthen ikke egner seg for salg, og at disse stoffene kun bør avkriminaliseres. Nettopp derfor må et fremtidig reguleringsregime basere seg på en grundig utredning som vurderer ulike modeller for streng kontroll. Jeg mener man bør søke å regulere alle farlige rusmidler på en best mulig måte. Noen rusmidler som cannabis kan man regulere gjennom høy aldersgrense, begrensninger på tilgjengelighet og stor kontroll på hvem som får kjøpe. Det bør være ulovlig med reklame for produktene, og man bør avgiftsbelegge rusmidlene – ikke ulikt slik man fører norsk alkoholpolitikk. Noen rusmidler som heroin og amfetamin bør man være ytterst varsom med, hvor jeg tror kyndig medisinsk personell bør være involvert. – Jeg må ærlig innrømme at jeg ikke er veldig sikker på hvilken modell som vil være best, men jeg er rimelig overbevist over at dagens krig mot narkotika er den absolutt verste modellen. Jeg tenker at jo «farligere» et rusmiddel kan sies å være, desto strengere bør det reguleres. Kokain og amfetamin bør det åpenbart være sterke begrensninger på uansett hvilken modell man skulle bruke i et fremtidig reguleringsregime. Igjen trenger vi en grundig utredning for å finne ut hvordan vi eventuelt kan regulere tilgangen til de farligste rusmidlene, og sågar vurdere om vi bare bør avkriminalisere visse type rusmidler.

OKTOBER 2016

INA ROLL SPINNANGR Leder i Foreningen for trygg narkotikapolitikk – Foreningen for trygg narkotikapolitikk vil at staten skal utrede hvilke reguleringsmodeller som egner seg best til de ulike rusmidlene. Vi har med andre ord ikke konkludert på hvordan hvert enkelt stoff bør reguleres. Vi ønsker å finne de beste løsningene med utgangspunkt i å redusere kriminalitet, redusere skadevirkninger knyttet til rus og å redusere tilgjengeligheten for unge. Noen stoffer bør kanskje kunne selges omtrent som alkohol på et ruspol, andre gjennom en klubb slik de har gjort med cannabis i Spania, noen stoffer bør nok bare være tilgjengelig for noen få og med tett oppfølging slik man for eksempel har gjort med heroinassistert habilitering eller LAR (behandling med opioidholdige legemidler av opioidavhengighet (avhengighet av heroin, morfin m.fl.)). – Jeg er skeptisk til om de farligste og mest vanedannende stoffene bør reguleres på vanlig måte, noen stoffer bør nok fremdeles ikke kunne selges legalt. Man kan for eksempel fjerne straff for bruk og besittelse, men opprettholde forbudet mot salg. Samtidig kan man trolig redusere etterspørsel noe ved å la dem som allerede er blitt avhengige få gode behandlingstilbud. For eksempel kan man se for seg et slags LAR, eller medisinsk tilgang for amfetamin- eller kokainavhengige. Ved siden av at det kan gi avhengige bedre liv, kan det også bidra til å redusere det kriminelle markedet.

– Vi må sløyfe begrepet «narkotika» og ha en separat diskusjon for hvert enkelt av rusmidlene. Denne tankegangen må gjenspeiles i hvordan vi oppdrar våre barn, men også våre voksne som fortsatt lever i en illusjon om at narkotika er forbudt fordi det er farlig og farlig fordi det er forbudt. Jeg mener vi er best tjent med å regulere alle tenkelige rusmidler av to hovedgrunner: For det første handler det om å ha kontroll over produksjon og distribusjon, slik at vi til enhver tid kan ha mest mulig kontroll over hvor mye av hva menneskene i vårt samfunn velger å bruke. For det andre handler det om solidaritet med landene hvor stoffene blir produsert – som for eksempel Afghanistan og Mexico – og landene de blir transportert via – blant annet Iran og Vest-Afrika. Kampen om produksjonsmidlene, transportrutene og distribusjonskanalene er en kamp med så enormt mye penger på spill at de som utkjemper den er villig til å gå så langt de overhodet kan for å ivareta sine interesser. Konsekvensene ser vi i land som Mexico, hvor tusenvis av uskyldige har blitt drept i kryssilden. – Diskusjonen om amfetamin er for så vidt allerede pågående og har vært det i årevis på grunn av at mange potente amfetaminpreaparater allerede er legalisert i form av medisin – som den som gis til ADHD-pasienter. Thailands justisdepartement vurderer for eksempel å legalisere methamfetamin – landets og regionens mest populære og, ved siden av alkohol, mest ødeleggende stoff. Myndighetene innser at krigen mot stoffet ikke har noen vinnere, og at deres forslag derfor kan sees på som et realpolitisk og pragmatisk valg mellom pest og kolera, der de nå velger det minste av to onder. Når det kommer til kokain kunne jeg sikkert skrevet et par tre sider om Freuds omgang med stoffet og ideer om dets bruksområder, men her må jeg nesten melde pass utover å henvise til det jeg sier over.

AKSEL BRAANEN STERRI Debattredaktør i Dagbladet – Alle rusmidler bør reguleres i en eller annen form. Aldersgrense, tilgjengelighet, pris, konsentrasjonsnivå av virkestoff, dosering per solgte enhet og reklamebegrensninger bør avgjøres av stoffets skadepotensial, risikoen for avhengighet og hvor lett det er å konkurrere ut det svarte markedet. Jo mer skadelig, jo strengere regulert. Men jo vanskeligere å ta knekken på det svarte markedet, jo mer liberal må reguleringen være. Cannabis, MDMA, GHB og diverse psykedelika bør selges på polet, mens heroin nok bør begrenses til resept for allerede eksisterende brukere eller i samråd med lege. En kan også se for seg at noen stoffer bare selges på særegne kafeer hvor rusmidlet må inntas der, for eksempel under overvåkning av helsepersonell. – Alt må som sagt reguleres for å ta knekken på det svarte markedet med all den dritten det markedet medfører. Den beste måten å begrense skadevirkningene ved de mest skadelige og avhengighetsskapende rusmidlene innenfor en regulert ramme, er å informere folk om skadevirkningene og la prisen og tilgjengeligheten reflektere hvor skadelig stoffene er. Hvis det er bedre at folk ruser seg på GHB enn kokain og amfetamin, bør førstnevnte være billigere og enklere å få tilgang på. Tilgangen til flere mindre farlige rusmidler, som cannabis, MDMA og psykedelika, vil trolig også gjøre at etterspørselen etter de tyngre stoffene faller. Det er et underkommunisert gode ved en regulert modell.

WILLY PEDERSEN Professor i sosiologi og forfatter av Cannabiskulturen og Gatekapital – I tillegg til tobakk og alkohol, er det bare cannabis det for tiden kan bli aktuelt å åpne for regulert omsetning av. Modellen fra Uruguay, hvor staten har en viktig rolle, er bedre enn de vi har i delstater i USA som åpner for mer privat kapital. Jeg er usikker på psykedelika (inkludert MDMA). I dag er det ikke aktuelt å åpne for regulert omsetning av dem utenfor terapeutiske kontekster, men her bør en nok følge nøye med på hva forskningen etter hvert kommer frem til. – Jeg tenker at det ikke er aktuelt å åpne for regulert salg av disse stoffene, men vi bør diskutere mulige skadereduserende tiltak.

- sĂĽ rett og sĂĽ vrang

- sĂĽ rett og

- bestill i dag hos din grossist

710734 280013

3 6 1 0 2 2

BILDESERIE EKSISTENSIELL MOTE

BARCODE

BLUES

De jobber i Norges nye finanssentrum og er landets desiderte elite. Men hva tenker de om livet? FOTO CHRISTIAN TUNGE

OKTOBER 2016

FABIO Trenchcoat fra David Hamilton. Sko fra Páres. Dressbukser fra Tiger. Solbriller fra Rayban.

Hva er meningen med livet? – Hva er det da? Det er å gjøre det meste ut av livet. Gjøre så godt man kan. Føler du noen gang at livet er meningsløst? – Ja. Det virker som at man blir oppdratt til å få seg jobb, betale skatt og det er det du kommer til å gjøre resten av livet. Tror ikke det er meningen med livet. Når gråt du sist? – To år siden. Tanta mi døde.

OKTOBER 2016

Hva er meningen med livet? – Å ha det godt. Man må leve litt i nuet. Ja. Høres det greit ut eller? Føler du noen ganger at livet er meningsløst? – Nei. Når du møter litt motgang kan det føles litt kjipt, men meningsløst… Nei. Velger å se fremover og tenke positivt. Hva savner du mest i livet? – Fri. Mer fritid.

JANNE Kåpe/frakk fra H&M. Genser fra Zalando, usikker på merke. Sko fra Pavement. Veske fra Alexander Wang. Briller fra Versace.

LARS Casual blazer fra Dielmar. Bommulsbukse fra Hackett. Sportsskjorte fra Eton. Sko fra De Marco.

Tror du på gud? – Nei. Savner du noen gang å ha en gud å tro på? – Nei. Når gråt du sist? – Det gjorde jeg på lørdan. En som sang opera på NRK.

OKTOBER 2016

TORE ARCHER Kevlarjakke fra Modeka. Kevlar-bukse, ukjent merke. Sko fra Harley Davidson. Motorsykkel fra Ultra Custom Cruiser fra 2000 (omtrent det samme som Harley Davidson, men bygget på en annen fabrikk. Mer sjelden og spesiell.)

Dette skulle egentlig være en eksistensiell mote-enquete med Norges finanselite, men mens vi var ute og speidet etter dem, åpenbaret plutselig Tore Archer seg. Han hadde vrengt det enorme beistet av en motorsykkel opp på fortauet utenfor DNBs hovedbygning, og snakket i telefonen, sannsynligvis med DNB, for å slippe å måtte gå av sykkelen og inn i bygget. Midt i fotoshooten kom en DNB-ansatt ut med papirer til Archer for signering. Sånn kan det altså gjøres. For en legende. Hva er meningen med livet? – Ja, den som hadde visst det. Føler du noen ganger at livet er meningsløst? – Ja, det kan det vel hende man føler på innimellom. Men får gjøre det beste ut av det. Gjøre det man har lyst til, prøve å få gjort mest mulig av det man har lyst til. Ikke bare drømme om det man har lyst til, men faktisk gjøre det. Kjøpe sykkel, kjøre Route 66. Når gråt du sist? – Sikkert når faren min døde. Har sikkert grått etter, men det husker jeg ikke.

OKTOBER 2016

TOR (Venstre)

Dress fra Riccovero. Sko fra Boss. Hva er meningen med livet? – Å være i takt med seg selv, hvis man klarer det. Være i balanse. Føler du noen gang at livet er meningsløst? – Ikke helt meningsløst. Det går jo opp og ned, men noen ganger så føler man at man må gjøre noe for å gjøre det litt bedre.

SVEIN (Høyre)

Dress og sko fra Boss. Meningen med livet, Svein? – Vet ikke. Være seg selv. Hva savner du mest i livet? – Det vet jeg ikke. Tror du på gud? – Nei.

Hva er meningen med livet? – Å ha det bra. Være lykkelig. Føler du noen gang at livet er meningsløst? – Sjelden. Kanskje når jeg har det som verst. Men veldig sjeldent. Hva savner du mest i livet? – Bra vær.

JENS Dressbukse fra Tombolini. Jakke fra Tombolini. Skjorte fra Eton. Sko fra Seban. 20

OKTOBER 2016

TEGNESERIE KOMMENTAR

LEGO SENT TORSDAG 13. OKTOBER KL. 19-23

PÅ TEKNISK MUSEUM

GAME ON 2.0 OG LEGOFESTIVAL NÅR LYNET SLÅR NED Tom Hart bearbeider sorgen over tapet av datteren i 273 sorgtunge sider. TEKST ALBERT CHRISTIAN ALFILER Tegneserieskaperen Tom Hart ble utsatt for noe av det verste en ung voksen kan oppleve. Etter å ha etablert seg i Gainesville, Florida med kone og barn, dør deres to år gamle datter Rosalie plutselig. Mange ville kanskje brukt krefter på å isolere seg og sørge over datterens død, men ikke Hart. Han brer håpløsheten, fortvilelsen og avmakten over 273 sider i tegneserieromanen Rosalie Lightning: A Graphic Memoir. Hart er kanskje mest kjent for stripen om opprørsfiguren Hutch Owens som slåss mot urettferdigheten i USA. Owens er en rasende liten kar som er imot de store bankene, sint på bruken av skattepenger på forferdelige tiltak som gratis helsetilbud, og regnes som den fiksjonelle forgjengeren til medlemmene i Occupy Wall Street-bevegelsen. Hutch Owens-suksessen og hans lærerjobb hos New York Citys School of Visual Arts, skaffet Hart og kona hans et ganske komfortabelt liv i en storbyleilighet. Etterhvert ønsket imidlertid Hart-paret å stifte familie og oppdra barn et roligere sted enn Manhattan. Og det er her vi kommer inn i den triste fortellingen om hvordan serietegneren Tom Hart mistet datteren Rosalie i mylderet av flytting, konas bokutgivelse, og ifølge forfatteren selv, den beste tiden i livet hans.

VERDENS STØRSTE DATASPILLUTSTILLING OG LEGO-BYGGING I MASSEFORMAT LEGO VS MINECRAFT, SPILLIFISERING, COSPLAY, SPILLBAR VED SENTER FOR IKT I UTDANNINGEN BAR MED MER (18 ÅR) www.tekniskmuseum.no

EN SERIE MED USAMMENHENGENDE MINNER De fleste av oss har på et eller annet tidspunkt opplevd tapet av noen som har stått en nær, men å miste et barn er noe spesielt. Hvordan går man videre i livet når ingen av de mange forventningene til sitt barns fremtid går i oppfyllelse? Tom Hart forsøker å gjøre nettopp det ved å tegne ned inntrykkene sine i den umiddelbare perioden etter Rosalies død. I serien beskriver Hart dagen datteren dør i nesten Knausgårdsk detalj. Hart-paret krangler med sameiet i New York, som nekter dem å selge leiligheten deres under takst. På ettermiddagen får Harts kone endelig tid til å bli med familien på ekskursjon til en labyrint av maisplanter. De låner en bil, men den bryter ned på grunn av varmen i Florida. De gir ikke opp, og kommer seg til labyrinten rett før stengetid. Da de ikke ville kommet seg ut før det blir mørkt, nektes de likevel inngang av labyrintens eiere. I stedet får Rosalie leke med noen badeender i en metallbalje, før de drar hjem igjen. Samme natt dør Rosalie. Hart forteller i en av panelene at Rosalie døde uten å vite hvordan det ville være å gå seg vill i en maislabyrint, hun ville for alltid tro at labyrinten var en balje med vann. Sekvensen avsluttes med at en venninne ett år senere forteller at hun skal ta med sin datter til den samme maislabyrinten. Tom Hart tegner seg selv knust i tusen biter. Andre sekvenser er gjenfortellinger av Harts drømmer, hvor de fleste ender med grove, mørke bilder av han selv med dystre drag over ansiktet. Noen ganger faller det ut et bilde i en sammenhengende sekvens, for så å ende opp i tegninger av Hart og kona med et overhengede mørke over seg. På denne måten viser Hart mesterlig hvordan en fars desperate og altoppslukende sorg trigges av små hendelser i hverdagen. ET SPØKELSE PÅ HVER SIDE Boken forteller også om forsøk på sorgterapi i Mexico, julefeiring på Hawaii uten Rosalie og om hvordan paret oppdager at nære venner og fremmede de møter også har mistet familiemedlemmer eller barn. Det er i disse øyeblikkene noen av personene Tom Hart har tegnet eller nevnt, får flere dimensjoner ved seg og blir virkelig interessante. Som når en kamerat av Hart som holder den nyfødte versjonen av seg selv i en drøm, viser seg å ha dødd i en bilulykke, eller i et besøk hos en kvinne som har mistet sin eldre datter, som ender med en vakker, poetisk sekvens om Harts møte med en måneformørkelse. Det er stor poesi i rutene til Tom Hart. Tegnestilen kan fremstå grov og halvferdig, men stilen treffer hardest hvor Hart mislykkes i å beskrive følelsen han forsøker å resonere seg frem til i rutene. At Rosalie er tegnet uten mye detaljer i Harts minner, kan vise til at datteren døde så tidlig i utviklingen av hennes personlighet. Rosalie Lightning: A Graphic Memoir er en sterk opplevelse. Ved senere gjennomlesninger er stemmen til Hart nesten overveldende. Både bruken av ord og tegnestilen resonnerer enda kraftigere når man er fortrolig med Hart og sorgen han går gjennom. Rosalie Lightning er en bragd og en triumf for tegneserieformatet, og bør nevnes i samme åndedrag som Tepper av Craig Thompson og Alison Bechdels Husfred. OKTOBER 2016

UTELIV ANBEFALT

CHAIN WALLET IN-STORE RELEASE & MINIKONSERT Robotbutikken, Bergen, 8. oktober Chain Wallet (den nye nye nye nye Bergensbølgen osv) slipper endelig sin fullengder, og feirer med en «in-store release» og «minikonsert» i Robotbutikken i Bergen. Hvorfor de ikke er språklig konsekvente på Facebook-arrangementet (miniconcert? butikkslipp?) vet vi ikke, men dette er altså et band som bruker begreper som «liminalitet», «hedonismens paradoks» og «tjommi» om hverandre i en skarve pressemelding, så det er sikkert en tanke bak.

ANGEL OLSEN John Dee, Oslo, 21. oktober Angel Olsen kan skrive tekster. Hun vet at det viktigste med poptekster er fremføringen av hardtslående enkeltlinjer. På det lange og utmattende høydepunktet «Sister» fra årets beste album-kandidat MY WOMAN, synger hun, varsomt og kraftfullt på samme tid, «All my life I thought I’d change». Om og om igjen synger hun det, og vi skjønner hva hun mener, og vi vil gjerne høre det live.

OKTOBER 2016

SENTRUM SCENE // 26. OKTOBER Bill. kr. 300,-. 18 år leg.

EUROPEAN TOUR 2016 SUPPORT: KEVIN GARRETT ROCKEFELLER FREDAG 21. OKT. Bill. kr. 350,-. 18 år leg.

JODDSKI TOMMY TEE OG

Support: LISA HANNIGAN

NMG/G-HUSET PRESENTERER: JONAS V (LIVE) Dattera til Hagen, Oslo, 27. oktober Det er ikke så ofte Jonas V kommer til Oslo, så de som er der 27. oktober burde benytte sjansen. I tillegg kommer Vs faste DJ og produsent Hkon, samt Dattera-etablissementets ukronede perspris-prinser Geir Sky Hvidsten og Anand Chetty. I tillegg er det fortsatt varmt 27. oktober, og Dattera har varmelamper, så du kan ta deg en kjeft i friluft mellom slagene.

Singelen «Æ e old school» ute nå!

Rockefeller - fredag 4.11

FOTO CAFFA TØRAASEN

Bill. kr. 250,-. 18 år leg.

ROCKEFELLER Tirsdag 8. november Bill. kr. 300,-. 18 år. leg.

Support: AUSTIN BASHAM

ROCKEFELLER 10.11 Bill. kr. 275,-. 18 år leg.

GREAT NEWS + SUPPORT: FOAMMM Revolver, Oslo, 28. oktober Hæææ, det er jo kjempegode nyheter! Daze-pop trioen (!) Great News kommer over fjellet fra Bergen og slår sine pjalter (!) sammen med N&D-favorittene FOAMMM (!). Og alt skjer nedi rockehølet Revolver! Ah, Revolver! Hvis vegger kunne snakke hadde sikkert Revolvers vegger sagt noe rimelig dølle greier, for man blir jo ikke automatisk interessant bare man kan si noen ord? Vår redaksjonelle mening er at besjelede vegger som magisk er tildelt tale av en eller annen slags allmektig guddom som skal styre og dømme både mennesker, dyr og vegger, fortsatt ville hatt intelligensen til en vegg: rimelig lav. (Disclaimer: Noen av våre beste venner er totalt idioter – men faen som de prater.) Men: Om dette vesenet som skalter og valter med talens gave også hadde gitt veggen et lite SNEV av intelligens hadde den sikkert både fortalt deg en skikkelig røverhistorie og dukket opp 28. oktober. Ikke at den har noe valg. Den er jo en vegg! Vegger kan ikke gå hahahahaha!

IN STORES NOW

ROCKEFELLER • 20. NOVEMBER Bill. kr. 275,-. 18 år leg.

LIVE: TRØNDERFÆST Olavs pub og spiseri, Trondheim (duh!), 22. oktober Vi tar oss friheten å klippe rett fra Facebook-arrangementet:

«Her blir det topp stemning med mange go’låter! Dag Ingebrigtsen & The Dynamite Kids Med gjesteartister: Ronni Le Tekrø Casino Steel Trønderbuffet kr. 595,- pr. person.» Et tilbud du ikke kan si nei til!

21. NOVEMBER ROCKEFELLER Bill. kr. 270,-. 18 år leg.

Rockefeller

23. november Bill. kr. 270,-. 18 år leg.

OKTOBER 2016

Forsalg: www.rockefeller.no, Narvesen, 7-Eleven, tlf. 815 33 133. NB! Bill.avg.

ANNONSEBIL AG – TRONDHEIM N ÆRING

Det er kultur i Trondheim for å få gjennomført alternative og eksperimentelle ideer

Noe å bygge videre på Trondheims-arkitekter utfordrer vante mønstre i samfunnet med grønn, ressursbesparende arkitektur.

vordan kan Trondheim ta vare på mangfoldet som allerede finnes i byen? Trioen i Nøysom arkitekter er klare i sin sak: tenk alternativ, grønn arkitektur! Det er få bydeler i Norge som er mer fargerike enn Trondheims Svartlamon – hjem til blant annet verdens beste bakgårdsfestival Eat the rich og noen av byens mest kreative typer. Men «raddis-hula» på Lademoen tilfører ikke bare farge til Trondheim – bydelen er også et av få områder i Norge som virkelig er aksepterende overfor alternative former for arkitektur, et såkalt «byøkologisk forsøksområde» eller en «urban økolandsby». Kjedelige ord på kreative steder, si! Unikt område Trekløveret Trygve Ohren, Haakon Haanes og Cathrine Johansen Rønningen i Nøysom arkitekter var derfor ikke i tvil da de fikk ideen til et selvbyggerprosjekt for litt over tre år siden: Det måtte utvikles på Svartlamon. – Trondheims Svartlamon er et unikt område i nasjonal sammenheng. Vi hadde rett og slett ikke hatt mulighet til gjøre et prosjekt som selvbyggerprosjektet i noen andre byer i Norge, sier Rønningen, som i likhet med Ohren og Haanes har bodd på Svartlamon etter studiene ved NTNUs arkitektskole. Øye for beboerne Trioen har hatt ansvar for de ytre rammene for prosjektet, deriblant de konseptuelle og strukturelle grepene, og føringene for prosessen. Men det er beboerne selv som bestemmer hvordan husene skal se ut innvendig: hvilke materialer som skal brukes, farger, plassering av vinduer og så videre. Rønningen forteller at de med prosjektet har forsøkt å utfordre og omdefinere den tradisjonelle arkitektrollen. – Prosjektet er et eksperiment i anvendelse av byøkologiske prinsipper, hvor nøysomhet, egeninnsats og samarbeid blir viktigere enn smarte løsninger og energieffektiv teknologi for å leve mindre ressurssløsende og mer bærekraftig. Rønningen tror den uvanlige tilnærmingsmåten er med på å skape engasjement blant beboerne. Beboerne er aktivt med på å utforme omgivelsene sine heller enn å være passive forbrukere. Perfekt for Svartlamon, antageligvis. Lekenhet i Trondheim Nøysom arkitekter består kun av innflyttere, ingen trøndere, og Rønningen peker på NTNU som årsaken til at de flyttet til byen i utgangspunktet. Etter noen år i Trondheim er likevel de tidligere studentene enige om at byen har mye å tilby nyutdannede arkitekter, i form av et sterkt arkitektfaglig miljø, mange engasjerte studenter, og velvillige og engasjerte folk i kommunen. – Det er kultur i Trondheim for å få gjennomført alternative og eksperimentelle ideer. Kanskje lillebrorkomplekset overfor de andre regionssentrene er godt for byen.

OKTOBER 2016

Hvis det ikke blir gjort i Oslo eller Bergen, kan du være sikker på at man vil prøve hardt for å få det til i Trondheim, fastslår Rønningen. Alt er likevel ikke helgrønt i Trondheim, og det er utvilsomt rom for å tenke enda mer idealistisk. Rønningen mener Trondheim har behov for unge, idealistiske virksomheter som våger å videreføre den undersøkende og eksperimentelle tilnærmingen man lærer ved arkitektskolen. Tankegangen fra skolen blir imidlertid ofte lagt på hylla når man får muligheten for en godt betalt og trygg jobb. Må tørre å eksperimentere Med selvbyggerprosjektet har Nøysom arkitekter uansett bidratt til å sette Trondheim på kartet som et arkitektfaglig forbilde for andre norske byer. Rønningen peker på at prosjektet har vist at man kan skape muligheter ved å utfordre etablerte normer, og ved å se verdien av alternative, byøkologiske områder som Svartlamon. Hun tror Trondheim kan tjene på å følge i Nøysom arkitekters fotspor og posisjonere seg som en by som tenker mer alternativt i nasjonal sammenheng. – Dette burde man tørre å satse mer på i en by som har en eksperimentell og alternativ urban kultur. Hva med å prøve å skille seg enda mer ut blant de andre byene i Norge og rendyrke konsepter som «alternativ-byen» eller «eksperiment-byen»? Det hadde vært noe! Kanskje er selvbyggerprosjektet noe å bygge på for resten av et Trondheim i vekst?

«NØYSOM ARKITEKTER» • Stiftet i august 2015 av arkitektene Trygve Ohren, Cathrine Johansen Rønningen og Haakon Haanes, som alle har studert sammen ved NTNU i Trondheim. • Holder til på Svartlamon, et byøkologisk forsøksområde i Trondheim. • Har kontor i Studio Sjellsand, August Schmidts flytende studio, som ligger til kai ved Fosenkaia i Trondheim. Tar imot små og store oppdrag. • Aktuelle med byggingen av 5 kompakte selvbyggerboliger på Svartlamon tilknyttet et felleshus. Prosjektet ble startet i 2013, da trioen fortsatt var studenter. • Legger vekt på nøysomhet – det å nøye seg med lite. «Vi tror at vi trenger en mer nøysom arkitektur. En arkitektur som har en ansvarlig holdning til ressurser og forbruk fordi den nettopp stiller spørsmål om hva vi trenger og hva som gjør oss lykkelige, og ikke bare hva vi er villige til å betale for».

TRONDHEIM N ÆRING – ANNONSEBIL AG

FRATI • En italiensk restaurant startet av italieneren Paolo Minervini i 1973. • Holder i dag til i Kongens gate 20. • Sønnen Michael Minervini er i dag sjef for bedriften. Helena Berg Iversen er driftsleder for Fratigruppen og jobber på overordnet nivå med alle bedriftene: Frati, Bari, Aisuma og Una Pizzeria E Bar. • Aktuelle med bryggeripub som åpnet i slutten av september.

Italiensk på trøndersk Trondheim – Nordens Milan? Bak suksessen til restauranten Frati finner man innflyttere og tidligere studenter.

en italienske restauranten Frati har mettet sultne trøndermager siden 1973. Nå kan restauranten også tilby flytende, hjemmebrygget påfyll til vommen, for i slutten av september åpnet Frati en bryggeripub i kjelleren med 19 ulike øl på tapp. Veien frem har stort sett vært en eneste lang opptur, forteller driftsleder for Fratigruppen Helena Berg Iversen. Med enkelte unntak, selvfølgelig. Fra student til driftsleder Berg Iversen kom til Trondheim da hun var 20 år. Hun skulle studere fransk ved NTNU, men for å gjøre hverdagen litt romsligere så hun også etter jobb. Fra tidligere hadde hun jobbet på en restaurant i hjembyen Fredrikstad og slang derfor inn en søknad da Frati lyste ut en stilling som servitør. Studenten fra Østfold fikk jobben. Ni år senere er hun fortsatt i Trondheim og jobber fortsatt for Frati. Ikke lenger som servitør, vel å merke. I dag jobber Berg Iversen som driftsleder for hele Fratigruppen. – Planen var å flytte hjem i 2013 etter å ha gjort meg ferdig med en bachelor i økonomi og administrasjon ved BI. Michael hadde andre planer for meg. Han skulle åpne restaurant på Solsiden, og han ville at jeg skulle bli daglig leder. Det takket jeg ja til og ble i Trondheim. Men i år giftet jeg meg, og jeg bestemte meg endelig for flytte hjem til Fredrikstad. «Nei, det får du ikke lov til», sa Michael. Så nå pendler jeg mellom Oslo og Trondheim, sier Berg Iversen og ler. Trondheims første italienske pizzeria «Michael» er Michael Minervini, sjefen over alle sjefer i Frati-familien. Michael har imidlertid ikke alltid vært anfører for Frati. For før Michael i det hele tatt ble født, nærmere bestemt to uker før han kom til verden, startet faren Paolo Minervini opp restauranten Frati i Trondheim. Berg Iversen forteller: – Paolo fant kvinnen i sitt liv, Guri, i Uppsala i Sverige. Hun var fra Molde, men etter litt frem og tilbake flyttet de til Trondheim. Det gjorde også brødrene til Paolo, alle fra den lille byen Molfetta i Italia, og sammen med broren Corrado startet Paolo opp Frati i Munkegata, sier Berg Iversen og fortsetter: – Han var dyktig til å lese mennesker og god til å gjøre gjestene komfortable. Hvis det var et par som var gått tom for ting å prate om, var Paolo flink til å engasjere seg og å få de til å prate om noe nytt. Frati ble dermed Trondheims første italienske pizzeria. Restauranten skulle også bli en av de sterkeste familiebedriftene i byen, men før vi kommer så langt i historien om Frati, må vi tilbake til 1990-tallet. For i likhet med Berg Iversen, hadde heller ikke sønnen Michael planer om å bli i Trondheim i begynnelsen. Vekst og fall På 1990-tallet begynte det langsomt å gå nedover for restauranten, og Frati møtte

økonomisk motbør. Berg Iversen tror jappetidens slutt kan ha vært én grunn, men legger til at hun egentlig aldri har fått ett godt svar på hvorfor. Tørken ble uansett starten på Michaels karriere i Frati, som i 1994, etter å ha blitt overtalt av faren, flyttet tilbake til Trondheim fra Oslo for å hjelpe til med driften. – Michael klarte å snu bølgen fra nedtur til opptur. Det gjorde han ved å friske opp lokalene og ved å endre litt på menyen. Han sørget også for at kvaliteten og servicen alltid var på topp. Det likte han tydeligvis, for han sitter jo her i dag. Så frem til i dag har driften gått bra? – Ja. Med 2014 som unntak, sier Berg Iversen. Fornyelse = veien til suksess I 2013 åpnet nemlig Minervini pizzarestauranten Una Pizzeria e Bar på Solsiden, som ifølge Berg Iversen ble en suksess fra dag én. Det fikk konsekvenser for den daglige driften ved Frati. -– Vi drev direkte konkurranse med oss selv, og mange av stamgjestene til Frati begynte å gå på Una Pizzeria. Michael skjønte at noe måtte gjøres. Una Pizzeria e Bar ga noe nytt til byen, og Frati måtte igjen, som på 1990-tallet, fornye seg. Etter mange våkne netter bestemte han seg for å flytte lokalene fra Munkegata til Kongens gate. – Da var det mye følelser. Frati har en sterk familiehistorie og mange stamgjester, sier Berg Iversen. Pasta og hjemmebrygget pils Men omplasseringen av Frati ble en suksess, og Berg Iversen hevder det var som om Trondheim bare hadde ventet på restaurantens transformasjon. Hun peker på en rekke faktorer som kan ha vært med på gjøre restauranten attraktiv igjen. – Kjøkkenet var større, pastaproduksjonen ble startet opp igjen, og man begynte å brygge egen øl. Og det er nettopp øl som er i fokus hos Frati for øyeblikket. I september åpnet restauranten en bryggeripub i kjelleren med 19 øl på tapp, hvorav 6 sorter er hjemmebrygget. Ølet er laget av Fratis egen bryggerimester, Ulrik Bjerkeli, som har studert ved Gløshaugen og vært bryggerimester ved Studentersamfundet. – Vi vet hva god øl skal smake, men vi har ingen kompetanse med å brygge øl selv. Derfor investerte vi i et bryggeri av høy kvalitet og fikk Ulrik med på laget. Han utviklet en god oppskrift og sa at han gjerne ville være med på oppstart, sier Berg Iversen. Hun håper at man med Frati kan gi et ekstra godt tilbud til restaurant- og utelivet i Trondheim. – Vi er opptatt av å levere god kvalitet, og vi ønsker å gi et godt produkt til byen. Vi har lyst til å ta med litt av London, New York og Italia til Trondheim og dermed være med å gjøre Norges største bygd litt mer urban. OKTOBER 2016

FEM I BAGGEN + MÅNEDENS DRINK

Den sinnssyke vitenskapsmannen DJ GUL SAFT, kjent som vokalist i bandet PRTLVX og for å ha ledet troppene sine gjennom en rekke fenomenale kvelder på byen, enten alene eller med det sagnomsuste konseptet Knülldrøm, har en helt spesiell evne til å grave frem mesterverk som overrasker og tilintetgjør selv de mest blaserte av oss. På riktig sted til riktig tid, ville vi fulgt ham i døden. Her er hans fem favoritter om dagen: GOURYELLA «Gouryella» (12’’) Mens syriske regjeringsstyrker og russiske kampfly fortsetter å tilintetgjøre Aleppo, legger Tiesto og Ferry Corsten fortsatt gymsaler og ishockeyhaller fra Rotterdam til Hammerfest i ruiner med denne episke serotonin-bomba fra 1999. Ble spilt på Club Knulldrøm i august og september, men havner nok ikke på playlisten igjen med det aller første. Den er FOR episk :-P OKKULTOKRATI «Hard To Please, Easy To Kill» (fra Raspberry Dawn) Jeg hadde fyldige forventninger til denne på grunn av den RÅE tittelen, og ble mildt sagt ganske fuckings ekstatisk da jeg hørte låta for første gang. For hvor skal man egentlig bevege seg etter å ha blitt beveget av noe så stort og mektig som dette? Det høres ut som en Motörhead-remiks av noe fra American Supreme-skiva til Suicide – om du er SINNSSYK og DESPERAT nok til å forestille deg maktesløsheten som ligger i den utopien. HÅKON BANKEN «Ingen Plåtcab Til Himmelen» (kun utgitt på kassett) «En båre bæres bort. Et hav av roser og orkideer smykker den gamle emigrantens siste og lengste reise. Et liv av drømmer, karriere og knust lykke er over. Du har loset din tofargede Ford plåtcab til en aller siste highway». Slik begynner Håkon Bankens niende album til orgeltonene av «Eventide» av William Henry Monk. Sjelden har skandinavisk camping-kultur blitt fremstilt så sakral og syndefri som dette. Fra Bankens siste kassett på åttitallet før han førtidspensjonerte seg og trakk seg tilbake fra offentligheten. (Stanislav Tolkatjsev, red. anm.) Knirkete og hypnotisk techno fra Ukraina som jeg plukket opp hos Roland på Filter i Skippergata 33 en ettermiddag i september i år, og som jeg med hell fikk testet ut på Villa senere samme kveld. Sånn! Da fikk jeg slengt skryt til Oslos beste vinyl-pusher som hver uke får inn flere house- og techno-tolvere enn jeg klarer å gape over OG til byens beste dansegulv. Gleder meg til neste gang! KING GHAZI PRESENTS ABU SAYAH «Houran & Shamaleh» Versatile Records-sjef Gilb’r og Sex Tags-bo$$ Sotofett sjekker inn på den lokale opiumbula med mystiske King Ghazi og hans yarghol-spillende venn Abu Sayah, og resultatet er 38 minutter med tradisjonelle palestinske og egyptiske toner tilsatt en dæsj modulær-synth, sprek perkusjon og andre meditative stemninger. I:Cube slenger seg til og med på i miksen og leverer et ruvende dypt og korpulent techno-kutt. Må ærlig innrømme at jeg har spilt denne mer hjemme enn ute, men ikke la det stoppe deg. En av mine favoritt-utgivelser fra 2K16. Anbefales! DJ-datoer i oktober: 14. oktober: Cafe Løkka i Trondheim 22. oktober: Club Knulldrøm på Revolver Han spiller også med PRTLVX og Kvelertak på Sentrum Scene 27. oktober.

MÅNEDENS DRINK Kjære Mark Zuckerberg • 4cl vodka • Én av dine egne tårer • Et par dråper blå konditorfarge Serveres i shotglass, iført din trangeste t-skjorte (og drikkes best i speilet eller på Facebook Live).

OKTOBER 2016

OKTOBER

REVOLVER

UTELIV ANBEFALT

1/10 klubb: elektronik romantik // 50 kr // 20 År // 23.00 5/10 sage francis // 235 kr // 20 År // 21.00

6/10 the satelliters + the mobsmen // 150 kr // 20 År // 21.00 7/10 Klubb: dj earl + Slick Shoota + Sirr Tmo + Dre // 100 kr // 20 År // 21.00 8/10 okkultokrati // 115 kr // 20 År // 21.00 klubb kjøkken: born4burning // gratis // 23.00 klubb kjellern: noble dancer // 50 kr // 20 År // 23.00 14/10 klubb: suicide year // kr 50 // 20 År // 23.00 15/10 klubb: koso // kr 50 // 20 År // 23.00 20/10 cauchemar + mansion // kr 200 // 20 År // 21.00 21/10 the pumps + fake // kr 140 // 20 År // 21.00 klubb: superkind // kr 50 // 20 År // 23.00 22/10 superlynx + tempelheks // kr tba // 20 År // 21.00 klubb: knulldrøm // kr 50 // 20 År // 23.00 28/10 great news + foammm // kr 150 // 20 År // 21.00 MOLLY NILSSON // TRIST PIKE // DJ HR. R. Ingensteds, Oslo, 29. oktober Tre favoritter i én pakke! Molly fra Sverige, Trist Pike fra gutterommet og DJ Hr. R. fra kryploftet under dine innerste drømmer. Ingensteds er kanskje kjent for litt uggen akustikk, men de har fått greit orden på dette i det siste, og hvis du synes opplegget blir for kleint kan du jo bare kaste deg i ælva fra røyketerassen. Hvis du synes opplegget er helt rått kan du jo også kaste deg i ælva, forresten. Førstemann i ælva! (Molly kan vasse – sjekk de pælene, da!)

klubb: hjemme med dama // kr 50 // 20 År // 23.00 29/10 sibiir + ocean dweller // kr 150 // 20 År // 21.00 klubb: sambuca // kr 50 // 20 År // 23.00 30/10 holly golightly + trist pike // kr 200 // 20 År // 21.00

FOTO STEPHEN BUTKUS

31/10 angelcorpse + diskord // kr 215 // 20 År // 21.00

spis på mission taco: man - fre 15-22, lør 13-22, søn 13-20 drikk på revolver bar hver dag 18-03 (fre + Lør 16-03)

LANSERINGSFEST, INGVILD LOTHE Dansens Hus, Oslo, 18. oktober Ingvild Lothe (1990) har tidligere utgitt heftet «Litt lyst til å pule, litt lyst til å dø» på chapbook-forlaget AFV Press. Nå kommer hun med «Hvorfor er jeg så trist når jeg er så søt» – en bok om det å være trist og søt og andre følelser – på Kolon forlag, og i den anledning blir det fest. Cava til de første som kommer! Bobler er som kjent den enkleste måten å gå fra søt til trist på et øyeblikk.

PREDIKANT RELEASEKONSERT Hvaskjer, Oslo, 14. oktober «Predikanten er en slags personifisering av det presset som legges på unge mennesker i post-oljens Norge. Det er forventa at man skal finne seg en partner, kjøpe leilighet og elbil, trene fire ganger daglig, være best i alt man driver med, få god utdannelse, selvrealisere seg, ha et perfekt utseende og minst tusen følgere i sosiale medier» sa vokalist Andreas Kjelstrup i et NATT&DAG-intervju. Kjenner du deg igjen? Vil du høre mer, drapert i en blanding av oslorock, postpunk, britpop og garasjerock? Ta turen til utestedet med det #some-vennlige navnet Hvaskjer, da vel.

OKTOBER 2016

REDINK Foto: Jimmy Linus

VIS AT DU FØLGER MED

KUNST INTERVJU

KJERNEKAR

EN KJERNEKAR FØLGER MED LITT EKSTRA GJØR DU? 40 prosent av alle anmeldte voldtekter skjer i forbindelse med fest, i situasjoner hvor begge parter er beruset. Alle kan miste kontrollen. Unngå at vennene dine gjør eller blir utsatt for noe som vil prege dem i mange år fremover. Følg med. Vis at du følger med på facebook.no/kjernekar

Foto: Vegard Kleven, gjengitt med tillatelse av kunstneren og SCHLOSS, Oslo

DISSEKERT SAMTID 3d-scannet roadkill, vaskemaskiner, fly og nå bilfelger. Den norsk-tyske kunstneren Yngve Holen står ikke i veien for å bruke teknologi som en metafor for å si noe større om mennesket. TEKST EMIL FINNERUD

Lik flere av sine kunstnerkolleger kan Yngve Holen påstås å være mer anerkjent i utlandet enn i Norge. Med nylig avsluttet separatutstilling hos prestisjetunge Kunsthalle Basel og Berlin Biennale er han på god vei til å befeste sin posisjon som en av Europas mest interessante, unge kunstnere. Brorparten av produksjonen hans er teknisk komplisert, kostbar og til fingerspissene gjennomarbeidet. Og la oss ikke glemme estetisk. I disse dager er han tilbake i gamlelandet med utstilling på galleriet SCHLOSS i Oslo. I den sammenheng slo vi an en prat med en av de to eierne ved galleriet, Marie-Alix Isdahl Voisin.

Kan du fortelle litt om utstillingen? Ser at han passende nok stiller ut en serie vannskårede felger i det gamle bilverkstedet? Er det en sammenheng eller helt tilfeldig? — Mer et passende sammentreff. I Yngves pågående besettelse av overflate, kjerne, kontroll og spesialiserte industrier har bilen, eller bildeler, flere ganger dukket opp i kunsterskapet hans. I soloutstillingen på Kunsthalle Basel i år stilte han ut en Porsche Panamera, bilen for kjernefamilien som ønsker luksus og fart. Den var dissekert i fire deler, som en kake. Og nå felger, som er blitt vannskåret slik at de får en slags snøkrystall-lignende form. Yngve selv sammenligner arbeidene med palmehjerter, grønnsaken som bare kan høstes etter at trærne de henger på er blitt hugget. Alle verkene i utstillingen har nemlig både tydelige og løsere forbindelser til tredje utgave av Yngves magasin ETOPS III, en reisedagbok som omhandler mat og politisk økologi i Amazonas. La oss snakke litt om ETOPS! Det har blitt gitt ut i sammenheng med et par av utstillingene til Yngve, og man har kunnet lese svært underholdende og informative intervjuer med blant annet piloter og aktører innen pornobransjen. Kan du fortelle litt om tanken bak? — ETOPS er Yngve og skribent Matthew Evans’ dypdykk i ulike spesialiserte industrier. Den kommersielle luftfartsindustrien, pornobransjen, regnskogens politikk og økonomi. Ideen startet angivelig med at Yngve tenkte han like godt kunne publisere researchen han uansett gjør i forkant av en utstilling, i magasinform. Magasinet består av tekstutdrag, Tekst Emreportasjer og intervjuer der verken tekstforfatterne eller intervjuobjektene blir nevnt, slik at personfokuset forsvinner og industrien som helhet er under lupen. Vi skal ha en lansering av siste utgave av ETOPS, nummer tre, i galleriet 15. oktober. Andre planer fremover? — Vi setter opp tempoet og presenterer en ny utstilling hver fjerde uke, og kan love et solid knippe kunstnere. I tillegg blir det filmscreenings og musikkevents. SCHLOSS-merch er endelig blitt en realitet. MEN idet «crying pepe the frog» var blitt etablert som vår faste maskot, ble han nettopp blitt tatt inn i anti-Defamation Leagues database over hatsymboler … Vi har en haug t-skjorter. (Obs! Medeier av SCHLOSS Marie-Alix Isdahl Voisin er tidligere sjefredaktør i NATT&DAG.) Yngve Holen «Leichtmetallräder», 30 september - 23 oktober, SCHLOSS, Kirkegårdsgata 14, åpningstider: 14:00 - 17:00 onsdag, lørdag og søndag.

OKTOBER 2016

S E NS UR! S E NS UR! S E NS UR! S E NS UR!

SCENEKUNST INTERVJU

LUDVIG DAAE er en norsk danser og koreograf med interesse for underholdning og populærkultur. Joanna Nordahl er en svensk/brasiliansk filmregissør og kunstner. Sammen setter de opp forestillingen Hyperfruit på Black Box i Oslo i slutten av oktober.

FOTO CHRISANDER BRUN

DE FJERNE TINGENE Danseforestillingen Hyperfruit handler om å holde kontakt med en kjæreste som befinner seg langt unna. Gjenkjennelsesalarm! TEKST TORA OPTUN LUDVIG DAAE, SOM sammen med Joanna Nordahl spiller i Hyperfruit på Black Box i Oslo, flyttet til Stockholm da han var 16 år for å lære klassisk ballett på Kungliga Svenska Balletskolan, men etter ett år bestemte han seg for å slutte med klassisk og heller satse på moderne dans. Hva skjedde egentlig?

Var det en veloverveid vurdering av den klassiske ballettens tilkortkommenhet, eller kjente du deg litt rebelsk? – Det var en ganske veloverveid beslutning, men jeg ble overveldet av hvor utrolig tøff ballettverdenen kan være. Seks kvelder i uka var det mange timers hard trening fra morgen til kveld, og jeg fikk hele tiden høre hvor dårlig jeg var sammenlignet de andre elevene som hadde gått på skolen siden de var ti. Daae følte seg fanget av en kunstform og en utdanning preget av et stort fokus på form og etterligning. – Det var ikke rom for å utvikle et personlig uttrykk. Men ifølge Daae er det ikke strengt tatt nødvendig å bruke dans til å uttrykke alt. – Det er idiotisk og forsøke å danse en sinnadans i stede for å helt enkelt si at jeg er sint. Er det en spesifikk effekt jeg er ute etter, så kan kanskje en film, bok eller sang fungere bedre, så forestillingene mine er derfor ofte sammensatt av mye forskjellig. Daaes målstning er å finne frem til det uttrykket som kan formidle ideen på best mulig måte. HYPERFRUIT HANDLER BLANT annet om det å holde kontakt med en kjæreste som befinner seg langt unna. Før internettets tid var det kanskje vanligere å skrive brev, hvilken innvirkning tror du den kjappe og uformelle uttrykksmåten som preger utvekslinger på internett har på kjærlighetsforhold? – Dette var noe Joanna Nordahl og jeg snakket mye om under prosessen. At internett hermer vanlig kommunikasjon. Nå kan vi trykke på noen knapper, og plutselig både hører og ser vi våre nære og kjære. De er både her og nå, men allikevel ikke. Det er et filter mellom oss, og hva gjør dette med kommunikasjonen vår? Joanna føler at det å flytte fra noen man elsker på mange måter har blitt lettere, fordi «vi har jo Skype», men det blir aldri like herlig som å være i samme rom som noen. Bedre enn brev, men ikke the real deal. Daae er opptatt av hvordan de nye kommunikasjonsformenen endrer måten vi prater sammen på. – Den organiske utviklingen av en samtale er umulig. I stedet for at man lager mat sammen, og samtalen endrer spor fordi noen finner en potet som ligner litt på Tom Hanks (true story), så blir man sittende og gi hverandre referat fra dagen sin, eller snakke om hvor kjipt det er å ikke være sammen. Vi snakker også mye om hvor irriterende det er med internettkommunikasjon i avstandsforhold når man alltid er i utakt. Vi kan snakke sammen når som helst, men fordi vi lever forskjellige liv på forskjellige steder, så er vi nesten aldri i samme vibe. Jeg

OKTOBER 2016

kom nettopp hjem fra jobb, og er sliten, mens du er på vei ut med venner og har masse energi osv. – I HYPERFRUIT UNDERSØKER vi hvordan internett kan fungere som organiserende struktur for en forestilling. Kausaliteten som styrer koreografien har vi erstattet med en mer vilkårlig strøm av informasjon, en strøm som ligner på den informasjonsstrømmen en finner på internett. Populærkultur har fungert som en slags primærkilde for Daae, som vil unngå at publikum skal føle seg ekskludert. Men selv om gjenkjennelse dermed kan sies å stå sentralt er målsettingen samtidig å få publikum til å tenke nytt. Målet er å gjennom organiseringen av materiale å utfordre publikums tanker om hva som kommer til å skje – hvordan publikum «projiserer fremtiden»: – Hvis vi hele tiden bytter uttrykk fra scene til scene, og hver scene forandrer oppfattelsen av det som har utspilt seg tidligere så vet du ikke lenger hva du skal forvente deg. Tanken vår er at opplevelsen av «nå» ekspanderer og at det som skjer her og nå det eneste du som publikummer kan holde fast ved. En koreograf som har inspirert Daae er den svenske koreografen Mårten Spångberg. – Spångberg snakker om at kunstens kommunikasjon burde fungere som et landskap – passivt i seg, men det blir aktivt når du selv gjør entré med dine erfaringer og tanker. Kunsten skal ikke ha et mål om å kommunisere noe, for da blir det kunstneres egne forståelse om noe som kunstneren formidler til publikum, snarere enn at publikum for oppleve noe nytt. På Daaes nettside står det at han er opptatt av at dans skal ha en teoretisk plattform, men dansen ikke må tynges ned av et for teoretisk språk. Men er Spångberg opptatt av å snakke om dans og teori på en enkel og forståelig måte? – Njaaa. Jo da, han er flink til å sette i gang tanker hos de han snakker, han har utrolig mye kunnskap, og stiller mange spennende spørsmål når det kommer til dramaturgi, kommunikasjon og kunst. Han setter i gang tankeprosesser hos de som hører på ham, men noen ganger er det kanskje greit å ta det han sier med en klype salt. Daae er ikke opptatt av å lage en kopi av den virkelige verden, og mener det å snakke om hvordan verden fungerer er et rimelig narsissistisk prosjekt. – Hvis forestillingen min har en tydelig handling betyr det at jeg har kommet på noe smart jeg vil fortelle det til deg. Men handler kunsten min plutselig om meg, og det blir helt uinteressant ifølge meg. Kunstens rolle er å legge til rette for en ny opplevelse av hva som helst, ikke fortelle deg at Barbie gir jenter dårlig selvbilde eller noe lignende. FOR Å MOTVIRKE dette lager Daae selvreferernede forestillinger. – Jeg bygger forestillinger som har en egen logikk, og som konstant refererer til seg selv, og ikke bare verden utenfor. På den måten vil jeg unngå å bare representere ting og opplevelser vi allerede har kunnskap om. Daae har utarbeidet Hyperfruit i samarbeid med regissør og kunstner Joanna Nordal og beskriver dette som et oppriktig samarbeid. Ingen av dem har følelsen av at forestillingen er et resultat av en rekke kompromisser, selv om de har ulike måter å arbeide på. – Joanna vil alltid gå lengre når det kommer til emosjoner og tydelighet, mens jeg vil holde tilbake, være mer abstrakt og la publikum styre forestillingen mer. Men på en eller annen magisk måte, så blir det ikke mer av den hverken den ene eller den andre skaperen i det produktet vi ender opp med. Hyperfruit vises 28. – 29. oktober på Black Box i Oslo.

FOTO ANDERS LINDÉN

ANBEFALT

STATE Ingri Fiksdal og Jonas Corell Petersen Black Box Teater 19. – 23. oktober Oktoberdans (Bergen) 26. – 27. oktober Teaterhuset Avant Garden 1. – 2. november Denne forestillingen blir trolig et av årets store høydepunkter scenekunstwise. Fire kunstnere som har briljert på hvert sitt felt har slått seg sammen for å lage visjonær scenekunst hvor de funderer og undersøker mulighetene for et nytt samfunn og en ny måte å være på. Ingri Fiksdal er en arbeidsom og innovativ koreograf som lager bemerkelsesverdig fascinerende forestillinger. Regissør og dramatiker Jonas Corell Petersen arbeider viser, i likhet med Fiksdals, en herlig underfundig nysgjerrighet og iderikdom, og han har gjentatte ganger bevist at han makter å lage stor og dypsindig scenekunst på en lekende lett måte. Lasse Marhaug har siden nittitallet vært en av Norges ledende støymusikere og Henrik Vibskov er en av Danmarks mest anerkjente motedesignere.

INCOGNITO Nick Payne Det Norske Teatret 29. oktober – 27. desember Nick Paine har på tross av sin unge alder rukket å skrive en rekke bejublede drama og det Norske Teatret har bitt seg merke i den litt småeksentriske britiske dramatikeren. Paines drama er ofte basert på fikse ideer. Multiverse tar Paine utgangspunkt i tanken om at det finnes parallelle verdener og lar dette utspille seg på en måte som er interessant rent dramatisk samtidig som det er filosofisk undrende. I høst kan du se Pains Incognito, et stykke som handler om minner, identitet og menneskehjernen. Payne ble visstnok inspirert til å skrive dette stykket etter å ha lest om patologen som stakk av med Albert Einsteins hjerne, skar den opp i biter og puttet den på glass i et nokså håpløst forsøk på finne ut hva Einsteins genialitet kom av. Historien om Einsteins hjerne flettes sammen med historien om Henry Maison, en mann som i 1953 gjennomgikk et kontroversielt hjernekirurgisk inngrep som kurerte ham for epilepsien han led av, men gjorde ham ute av stand til å lagre minner og en nylig skilt nervepsykolog som erklærer at selvet er en illusjon i et forsøk på å skape en ny identitet.

KNOWIT EXPERIENCE | PHOTO: ARASH NEJAD

Carte Blanche og Den Nationale Scene presenterer allkunstverket

LØPERJENTEN (REKONSTRUERT)

- Et adrenalinkick om identitet, seksualitet og flukt, basert på Vibeke Løkkebergs film Løperjenten fra 1981.

20. OKTOBER – 5. NOVEMBER GALA Jerome Bell BIT Teatergarasjen, 25. – 26. oktober «Are we humans? Or are we dancers?» I Gala bringer den selverklærte dansefilosofen Jérôme Bel «dansere» av ulikt slag sammen for å gjennomføre en serie koreografier til populærmusikk. Han samler amatører, skuespillere og profesjonelle dansere fra miljøet rundt der forestillingen finner sted, og spørsmålet blir om de greier å samarbeide, eller om de ulike kulturene, stilene og smaken gjør dette umulig. Denne folkelige karaokedanseforestillingen er spekket med popmusikk og ballroom glitz, men under overflaten vaker det dype spørsmål. Er kroppene våre annekterte og underlagt fastlagte ideer om hvordan vi best bør bevege og uttrykke oss? Gir kunsten oss anledning til å utfolde oss fritt, eller handler det mer om en slags underleggende dressering av kropp og bevegelse.

DNS Teaterkjelleren BILLETTER: Ticketmaster.no | 55 60 70 80 dns.no | carteblanche.no

PS: En av operaens mest rebelske og nyskapende regissører Stephan Herheim har undervist operastudentene ved KHiO denne høsten og nå får du muligheten til å se og vurdere arbeidet til fremtidens operamakere. Hva dette går i og hvor lenge det varer vites ikke på nåværende tidspunkt, men det hele finner sted 12. november på Den Norske Opera og Ballett.

OKTOBER 2016

MUSIKK ANMELDELSER

JULIA JACKLIN Don’t Let the Kids Win TRANSGRESSIVE

Kidsa vinner ikke Den australske debutanten Julia Jacklin spilte nylig i Oslo som en del av den nystartede konsertserien «New Slang», som er ment å presentere «utrolig spennende artister som knapt har gitt ut fem minutter med innspilt musikk». Nå kan i alle fall Jacklin skilte med 44 minutter med innspilt musikk i form av den finfine debutplata Don’t Let the Kids Win. 25 år gamle Jacklins musikk har et nostalgisk, cinematisk – kall det Orbisonsk eller Lynchsk – preg, med kimende gitarlyd og girl group-stemning. Dum Dum Girls (i de mer rocka partiene) og Angel Olsen (på de folksy låtene) er klare referanser, men den flotte stemmen til Jacklin ivaretar platas særpreg. Åpningslåta ‹Pool Party» duver av gårde med gladmelankolske vibber og en sår tekst om rus og svik. Platas sterke åpningstrio fortsetter med singelen «Leadlight» og deretter med deilig driv i den fuzza rockeren «Coming of

4 DANIEL RAMBERG

DEJ LOAF «Beef N Broccoli» Dej har kanskje vært litt borte i det siste, men om «Beef N Broccoli» ikke blir en av de mest spilte låtene dine denne måneden mangler du både hjerte og hjerne.

FOTO SYNNE SOFI BØNES

CHAIN WALLET «Running in Dreams» Vanskelig å finne en favoritt blant favorittene på Chain Wallets nye album, men akkurat nå er det denne.

Age». Herfra bremses tempoet på plata, instrumenteringen strippes ned, og de mer folkete sidene av Jacklins musikalske personlighet slipper til. På disse roligere, mer nedstrippa låtene, får Jacklins vakre og ikke minst fleksible stemme vist seg frem, men rent melodimessig er ikke disse klimprete låtene fullt så minneverdige – spesielt når det kommer veldig mange lavmælte på rekke og rad. Det er også stilmessig stor forskjell fra platas mer elektriske spor. Men for all del, det er jo bra. Det føles likevel som en lettelse når band og elgitar med vreng returnerer på nest siste låt, «Hay Plain». Til slutt får vi tittellåta, med mer melankoli, denne gangen om å bli voksen/ eldre, å etablere seg og alt det der – og er det egentlig så farlig? Kanskje det egentlig er ganske kult, ser ut til å være grunntanken her. Ikke la kidsa ha all moroa. Men i og med at 30 er det nye ettellerannet og kidsa bare blir streitere og streitere, så er det vel ingen fare. Eivind Eide Skaufjord

HONNINGBARNA Goldenboy NYE BLANKE/EDDA MUSIC

Et kvarters punkpreken til koret Det begynner å bli vanskelig å avskrive Honningbarna som de hissige riksrebellene både niesen og tanta di liker. Med ny gitarist og DumDum Boys-Kjartan Kristiansen bak spakene, er sørlendingenes fjerde fullengder hella tight og plettfritt produsert, uten at dét legger noen demper på det

OKTOBER 2016

aggressive uttrykket bandet har gjort seg kjent for. Denne gangen har Honningbarna fokusert sinnet i en tydelig retning, eller i det minste spisset budskapet en smule. Tittelen henspiller på den kritthvite, privilegerte guttungen født i verdens rikeste land, som dermed er klodens heldigste krabat. Goldenboy er gjenstand for både gjenkjennelse og forakt, og i løpet av de syv kjappe låtene får nok en og annen selvbevisst lytter

litt å tygge på. Ta for eksempel førstesingelen «Drep meg», der gullgutten er likegyldig til båtflyktninger og opplyser om at han har prøvd rafting og vært på haik. Gjennom noen rimelig gøyale formuleringer serverer bandet bismak til slappe nordmenn med gullhår i rassen og sølvskje i kjeften, og det er neimen ingen liten bragd gjennomført på et snaut kvarter. Samtidig er det vanskelig å se for seg at albumet er

det som skal til for å vekke døsig, norsk ungdom til kamp for Honningbarnas mange fanesaker. Sannsynligvis er det få blant bandets fanskare som i utgangspunktet heier på Sylvi Listhaug og væpnet politi, og de av oss som hadde hatt best av å få røsket apatien ut ved hjelp av glefsede slagord med skarre-r, er kanskje ikke de første som stiller seg i kø når Honningbarna byr på noe nytt. Dessverre. Men det skader ikke å prøve, og når punkens arvta-

CHAIN WALLET Chain Wallet JANSEN PLATEPRODUKSJON

Kunsten å være ensformig I en tid der den konvensjonelle popmusikkens ekstremt strømlinjeformede EDM- og dancehall-inspirasjon ofte er i ferd med å kvele alt liv, fremstår ethvert forsøk på å høres retro ut som et friskt pust. Det gjelder til og med Chain Wallets høyst ordinære synth- og gitarbasert pop. Ifølge dem selv handler Bergens-bandet Chain Wallets debutalbum om «fragmented memories, unfulfilled ambitions and the quiet whisper of a stranger». Heldigvis er musikken i seg selv langt fra like pretensiøs. Chain Wallet skifter aldri gir, men det er ikke nødvendigvis en dum ting: tempoet er det samme og gitarene og synthene høres like 80-talls-indiepop ut på første som på siste låt. Det er heller ikke så lett å skille låtene fra

gere først tar seg bryet med å kjefte litt bevissthet inn i oss, er det storveis at de gjør det på såpass fengende vis som på Goldenboy. Hissige, konsise og tidvis knakende gode låter ikledd moderne punkdrakt, og pakket i et omslag som snytt ut av neseborene til Kula Shaker. Resultatet er en eksplosiv oppvekker av et album, og noe privilegert ungdom her på berget både kan og bør bruke ukelønna på. Ida Skogvold

hverandre, selv etter gjentatte gjennomlyttinger. Men gjør denne ensformigheten at resultatet blir kjedelig? Nei, overraskende nok. Snarere fremstår det imponerende at bandet klarer å få så mye ut av så lite. Men det dukker opp noen brudd, og de er svært velkomne. Som koringen og trommebreaket i mellomspillet på avslutningslåten «Running in Dreams». Egentlig ganske lite bemerkelsesverdig, men i den ellers så monotone mengden er denne lille variasjonen et lyspunkt. Det er litt synd at bandets beste låt er en man har hørt før, 2014-singelen «Stuck in the Fall». Men for det meste høres ting altså ganske likt ut. Chain Wallet ser allerede på debutalbumet ut til å ha skjønt at kunsten å være ensformig handler om rendyrking. Og det er mer enn nok av gode melodier her til at inntrykket jeg sitter igjen med er godt. Torgeir Holljen Thon

VENNER AV LØKKA OG ELLERS FLINKE FOLK KOMMER INNOM OG SPILLER SINE FAVORITTPLATER FOR DEG HELE KVELDEN, OG SØRGER

FOTO IDA GØYTIL

FOR STEMNING I STUA

MOOKTIME

GOD HELG gjennom hele uka Etter å ha hørt på Aasen tar helg siden ukestart, har det sjelden vært mer kjærkomment å proklamere at NÅ ER DET HELG, FOLKENS. For er det noe Aasen tar helg gjør, så er det å ose av nettopp helg – eller rett og slett være «soundtracket til norsk by-helg» som presseskrivet melder. Der Aasens forrige eventyr var en spot on beskrivelse av arbeidslivet i det offentlige (spesielt slik vi som har liten befaring med denne delen av arbeidslivet tror det er), er vi nå med Aasen de 48 tilmålte timene han har av fritid. Aasen tar helg fungerer som et slags musikalsk hørespill eller radioteater, som følger familiefaren og hverdagshelten vår fra han våkner

fredag morgen og føler seg skikkelig fin, via kompromisser med kona på fredagskvelden til en solid bytur på lørdag med påfølgende rastløs søndag. I likhet med på forgjengeren Aasen, føles situasjonene og hverdagsbetraktningene på denne plata særdeles treffende. Du kommer garantert til å kjenne igjen en kompis eller ditt eget ordinære jeg i flere av låtene. Plata er smidd over samme lest som forgjengeren, men likevel er det nok av nytt å ta av her, slik at det ikke blir repetitivt. Emile the Dukes kulkeitete fraseringer og tonefall i snakkesyngingen er tidvis helt genial. De lyriske temaene er nevnt – men musikalsk har det også skjedd ting, endog ikke voldsomme forandringer. Det er alltid noe funk – eller funky – i bunnen, men der Aasen var ganske jazzy og også lente seg i retning 80-talls

elektro, har Aasen tar helg en fredagstacokryddermengde mer disco. Kostelige gjesteopptredener av Kenneth Engebretsen, Raymond Teigen Hauger («lekkert, mann!») og Lars Vaular bidrar også til å trekke opp det allerede høye nivået på plata. Kudos også til Eirin Madland Sørensen for overbevisende tolkning av «oppgitt kone guilter useriøs mann». Alt i alt er Aasen tar helg en foreløpig formtopp for hertugen. Det er morsomt, fengende og velprodusert. «Kompromiss», «Lørdag» og «Månedens røyk» er klare høydepunkter, mens det eneste sporet som trekker litt ned er den sjarmerende naivistiske, men litt slappe «Drømmeren» (men den er ganske festlig, den og). Først og fremst er dette en plate som roper GOD HELG gjennom hele uka. Eivind Eide Skaufjord

FOTO TOM LUND

EMILE THE DUKE Aasen tar helg

MANDAG TIL TIRSDAG: 11 - 00 ONSDAG TIL LØRDAG: 11 - 02 // SØNDAG: 12 - 00 CAFÉ LØKKA, DOKKGATA 8, 7042 TRONDHEIM TELEFON: 400 00 974 EPOST: POST@CAFELOKKA.NO WWW.CAFELOKKA.NO OKTOBER 2016

MUSIKK ANMELDELSER

JENNY HVAL Blood Bitch SU TISSUE/SACRED BONES

Kjærlighet for blinde Med Apocalypse, girl fra 2015 havnet Jenny Hval som eneste norske artist på Pitchforks topp femti-liste over årets beste plater. Det var ikke bare en bragd, men også svært velfortjent. Apocalypse, girl var virkelig et steg videre, der hennes egenart og musikalske teft virkelig stod frem som ikke bare en potensiell eksportvare, men også noe virkelig genuint. Også årets utgivelse, Blood Bitch, bekrefter hennes evne til å lage musikk som beveger seg hårfint mellom kunsten og popmusikken, en balansekunst man ikke skal ta lett på. Jenny Hvals musikk og tekstunivers tar oss med inn i en svært fysisk verden. Alt handler om det fysiske, det intuitive ved kroppen. Hvordan kroppen og sinnet oppfører seg i møte med kroppen, med blod, sex, og når hud møter hud. Man føler seg ufrivillig kidnappet inn i kjøttet, inn i blottstillelsen av hvordan mennesket oppfatter dette møtet rent intuitivt. På Blood Bitch er det vel så mye sex og blod som

på Apocalypse, girl. Spørsmål knyttet til kropp og sex, og blod, og definisjonsmakten av dette er også i denne omgang et bærende konsept, men nå handler det om vampyrer, og der undertegnede mener Hval med fjorårets utgivelse leverte knallsterkt har hun nå virkelig overgått seg selv. Dialogen mellom den hviskende tilbakeholdenheten og de mer konvensjonelle vokalpartiene er enda tydeligere og mer presise enn sist, de partiene hvor hun slipper til det rene poputtrykket, og krever av deg som lytter å akseptere dette som popmusikk, er vanvittig vakre. Refrenget på «Conseptual romance» er helt fantastisk, når pianoakkordene kommer inn under beaten, og vokalen glir inn i et fløyelsmykt parti blir låten omgjort til en helt fabelaktig poplåt, men tilbake i verset beveger hun seg inn og ut av dette kravet om å akseptere dette som popmusikk, til avvisningen av nettopp den samme tryggheten vakker pop kan gi. Det er inviterende og fint, men allikevel frydefullt konfronterende. «Period Piece» er et annet eksempel der hun tar ladegrep om popen, og beviser egen evne til å fremstille

denne dualiteten av fryktløst popfrieri, men samtidig total kompromissløshet. Og det er i spennet mellom disse to at det begynner å bruse i blodet, at ekstasen opparbeider seg og adrenalinet begynner å pumpe. Blodet som bruser er uløselig knyttet til popmusikken, og dette virker det som Hval har forstått. Det er ingen reaksjon mellom det rasjonelle og det fysiske her. Som konsept, ja, men musikken, den fysiske kraften som Hval overleverer på plate, er så kjødelig og direkte. Det er kjøttet og kroppen først, nesten alene, hodet befinner seg på utsiden. Jeg hører ingen kjærlighetslåt her der hodet og hjertet krangler, derimot hører jeg opp til flere kjærlighetslåter der det kun er kropp. Kropp og den uunngåelige intuitive handlingen som følger, den som ikke klarer å la være å reagere på kroppen, i ønsket om fraværet av hodet. Som kjærlighet for blinde. Blood Bitch klarer virkelig å overføre hver minste lyd, hvert minste hviskende ord, pop så vel som kunst, på kroppen, og det er nærmest umulig å ikke reagere. Mathias Mollestad

TORGEIR HOLLJEN THON

KRISTOFFER JAKOBSEN

CRAIG DAVID «16» Noe av det beste som noen gang har sett dagens lys i det gudsforlatte landet vi kaller England, legenden Craig David, er tilbake med nytt album. Det er stort i seg selv. At han i tillegg har laget an MASH UP av sin egen klassiker «Fill Me In» og fjorårets allerede-klassiker «Where Are Ü Now» fra Diplo, Skrillex og Justin Bieber? Det er rett og slett nesten for mye av det gode. ORAL BEE «Astmamedisin» Astmamedisin står ikke høyt i kurs for tiden, etter at det egentlig helt uskyldige hjelpemiddelet har ødelagt nasjonalfølelsen til verdens beste eneste skinasjon. Har Oral Bee, som alltid, en løsning? Jada, ved å gjøre astmamedisin til en kjærlighetsmetafor: «Du tar pusten fra meg, du er så fin, jeg trenger astmamedisin». Vi trenger ikke kongehus eller skilandslag når vi har Oral Bee.

OKTOBER 2016

TM88 «Been Thru a lot feat. Lil Yachty & Young Thug» Lil Yachty har virkelig fått vann på mølla om dagen. Som et symbol på «mumle-rap» og alt som er galt i verden, har Yachty terget på seg rapfans i alle kriker og kroker. Det er noe han tilsynelatende bryr seg lite om, selv om han hevder at han har vært igjennom mye på denne bangeren signert TM88 fra superproduksjonsgruppa 808 Mafia.

NILS BECH Echo FYSISK FORMAT

En evig guttemann På Echo, Nils Bechs fjerde album, virker det som om han endelig virkelig har skjønt hva som er hans fremste og største ressurs: Stemmen. Varmen i den voksne mannens guttestemme kommer klarere fram enn noensinne når den nesten konsekvent settes opp mot harde og iskalde synther og trommer. Denne sammenstillingen er ikke helt ny for Bech, men han

har aldri vært like gjennomført som nå. Hvis jeg sier at lydbildet høres «industrielt» ut, tenker du kanskje: Hva betyr det egentlig? I dette tilfellet er det lett å forklare: Det høres helt konkret ut som om trommene er lyden av maskiner fra tungindustrien. Og opp mot dette settes altså den prepubertale falsetten til Bech. Det hele høres litt ut som Sissel Kyrkjebø og Warren Gs «Prince Igor», om man hadde byttet ut rap med hard techno. Det er få som kan lage så vakre ting så tilsynelatende uanstrengt, og få så lite

anerkjennelse for det, som Nils Bech. Ta åpningslåt og førstesingel «Waiting». Melodien og falsetten til Bech er så vakker at man nesten mister pusten. «Even now that we’re apart, I still wonder if it’s me that’s in your heart, now it’s up to me to figure out my insecurities» synger han med karakteristisk sårbarhet på avslutningen «A Sudden Sickness». Som sagt er det lite utvikling hva gjelder tekster: Det er fortsatt som om de er hentet fra en ungdomsdagbok. Det er noe evigungt over

Nils Bech, selv om han stadig, som alle oss andre, blir eldre. Fra den Sølvguttene-aktige gullstrupen og den sjarmerende dårlige engelskuttalen, til de tenåringsaktig usikre kjærlighetstekstene, er det en evig guttemann vi har med å gjøre. Man kunne blitt lei av det, på album etter album, hvis ikke det var for at han visste nøyaktig hva han skal fornye for å kunne fortsette med det gamle, og, ikke minst: at han gjorde sin egen greie så sykt bra. Torgeir Holljen Thon

POST MALONE «Deja Vu feat. Justin Bieber» Når alle andre snakket om hvor fet Post Malone var etter «White Iverson», var homegirl Eli Melby fra Radio Nova-flaggskipet Nova Amor helt kul og bare: «Nah, det der tror jeg ikke noe på». Vi andre har nok diltet etter kule-Eli etter hvert, og med hederlige unntak har Post vist seg å være et blaff i samtidsorkanen. Her er han riktig nok inne på noe fine greier, mye takket være J Biebs roolige vokal.

L ROCKEFE RTHØST

ROCKEFELLER

LER

EN 2016

Ø• YEM • M : VERT HØARY J. BLIGE• EMENTER E M NESS • SI LING JOK • N • MAD O • MAXWELLOO&LBOY Q • KIL• PAS GER SO SEN IM MP • SCH MAN LEAGUE nge flere! KING CR • BIFFY CLYR VNER I KA EN + ma • THE HU THER • KLO HORIZON RADIORESEPSJON AUROATRA PAN THE EL ME • STE ING GE •

KONSE OVER 20

0 ARRANG

MODER K • WILCO • BR CEBO • GARBA KVELERTA L CASTLES • PLA CRYSTA

PRESENTERER KONSERTHØSTEN 2016

@rockefelleroslo Husk også klubbkonsepter i Leiligheten og på Bushwick

Nytt magasin med oversikt over konserthøsten på Rockefeller, John DEE og Sentrum Scene ute nå!

er 1. oktob Rcckefeller MADNESS Illustrasjon:

(UTVALGTE KONSERTER)

FØLG OSS!

elleros Rockef

ller.no ockefe www.r

NIGHT BEATS

Det Gode Selskab presenterer:

Mandag 19.9.

MONICA HELDAL

20 års-jubileum

Onsdag 5. oktober

Bill. kr. 265,-. 18 år leg.

ACRES WILD

BARE EGIL BAND

Support: ROO PANES

Lørdag 22. oktober

Bill. kr. 300,-. 18 år leg.

Bill. kr. 250,-. 18 år leg.

Onsdag 21.9.

Bill. kr. 320,-. 18 år leg.

Tirsdag 8. november

Lørdag 22. oktober

Unummererte sitteplasser.

DJ support: TOD LOUIE & SOLARIS

Bill. kr. 200,-

Bill. kr. 125,-

Releasekonsert:

Fredag 16. september Bill. kr. 350,-. 18 år leg. Dørene åpner kl. 21.00.

KLOVNER I KAMP

Torsdag 22.9.

Bill. kr. 125,-

SEKUOIA Support: HASTA

Torsdag 6. oktober

Bill. kr. 320,-. 18 år leg.

Support: THE RAMONA FLOWERS

Torsdag 10. november

Torsdag 27. oktober

Bill. kr. 275,-. 18 år leg.

Bill. kr. 370,-. 18 år leg.

Bill. kr. 250,-. 18 år leg.

Bill. kr. 175,-

Fredag 14.10.

Bill. kr. 250,-

Onsdag 26. oktober

Fre. 23. & Lør. 24. september

Bill. kr. 300,-. 18 år leg.

L. Torsdag 22. september NB! FÅ BIL

Bill. kr. 465,-. 18 år leg. i hovedsal. Fri alder på galleriet.

KRISTIAN KRISTENSEN

Lørdag 8. oktober

Fredag 7.10.

Heyerdahl NB! FÅ BIL

Onsdag 2. november Bill. kr. 320,-. 18 år leg.

TROND-VIGGO TORGERSEN JON ALMAAS Torsdag 17. november

Bill. kr. 270,-/220,- (student). 18 år leg.

Lørdag 15.10.

Angel Olsen

Special guests: THE DOGS

L. NB! FÅ BIL Support: WHALES & THIS LAKE

Fredag 30. september

Torsdag 27. oktober Bill. kr. 320,-. 18 år leg.

AURORA

Bill. kr. 420,-. 18 år leg.

Bill. kr. 200,-

Support: LITTLE WINGS

Fredag 21.10.

Bill. kr. 265,-

CHAIN WALLET

TOMMY TEE med venner

Lørdag 29.10.

Bill. kr. 200,-

Onsdag 2.11.

Bill. kr. 175,-

Torsdag 17.11.

Bill. kr. 200,-

Tirsdag 13. desember

Bill. kr. 350,- + bill.avg. 18 år leg. på galleriet. Fri alder i hovedsalen.

Onsdag 14. desember

Support: BEGLOMEG

Onsdag 19. oktober Bill. kr. 300,-. 18 år leg.

Fredag 4. november Bill. kr. 250,-. 18 år leg.

Søndag 20. november Bill. kr. 275,-. 18 år leg.

Bill. kr. 350,-. 18 år leg. UTSOLG

Onsdag 12. oktober

Bill. kr. 265,- + bill.avg. 18 år leg. på galleriet. Fri alder i hovedsalen. Unumm.sitteplasser.

Maria Mena Support: KEVIN GARRETT

Fredag 21. oktober Bill. kr. 350,-. 18 år leg.

Julespesial

Lørdag 5. november Bill. kr. 250,-. 18 år leg.

Tirsdag 29. november Bill. kr. 250,-. 18 år leg.

BISHOP NEHRU

Support: DJ Fred Fades

Krisemøte

EUROPEAN TOUR 2016

Tirsdag 13.9.

Bill. kr. 250,-

ROCKEALLIANSEN – PART X

NB! FÅ BIL

Fredag 21. oktober

Bill. kr. 365,-. 18 år leg.

REQUINOX + SOMEWHERE BEYOND

L. + INGLORIOUS RETARDS & FRIENDS

+ TIDE OF MIND + BÅRD ANDERSSON Onsdag 14.9.

Bill. kr. 125,- Fredag 18.11.

FORSALG: WWW.ROCKEFELLER.NO, NARVESEN, 7-ELEVEN, TLF. 815 33 133. NB! BILL.AVG.

FOR FULLSTENDIG PROGRAM SE WWW.ROCKEFELLER.NO OKTOBER 2016

Bill. kr. 250,35

INTERVJU MUSIKK

HELE NORGES KAJA Med sitt andre album vil Kaja Gunnufsen nå gutter i midten av 20-årene. Det skal hun gjøre med Van Morrison-aktig lydbilde, dissing av NATT&DAG-fest og spoken word av Per Fugelli.

OKTOBER 2016

Unge jenter og eldre menn som synes jeg er «herlig ærlig» har alltid likt meg. Jeg tror den målgruppa jeg har slitt mest med er sånne som deg: gutter på min egen alder. TEKST TORGEIR HOLLJEN THON FOTO CHRISTIAN TUNGE

– Jeg har sluttet å banne så mye. Faen, Kaja. Det ene som kanskje var litt gøy med Kaja Gunnufsen, at hun var «herlig ærlig», som 45 år gamle musikkanmeldere roste henne for, er borte. Albumet Ikke tenk på det er hennes andre, og det første etter at hele grunnlaget for karrieren brått ble borte: Nå har Kaja nemlig ikke bare fått seg type, men dessuten BARN. Hva faen, Kaja?

Er du voksen nå? – Nei, det synes jeg ikke i det hele tatt. Nei, du har jo for eksempel en sang som heter «Voksenpoeng», som vel er det barnsligste begrepet som finnes? – Ja, det er så teit. Jeg hater når folk sier det. Den tittelen er ironisk, men folk forstår kanskje ikke det. Ikke tenk på det, heter det nye albumet. Hva er det vi ikke skal tenke på? – Det er mer en oppfordring til meg selv. Jeg tenker alt for mye, på masse dritt. Det er så mye dritt som skjer i verden og jeg blir lett veldig engstelig. Det går også an å tolke «ikke tenk på det» som at du vil stenge verden ute? – Men det klarer man jo ikke uansett. Man må jo bo i en hule for ikke å få med seg viktige ting som skjer i verden. Men jeg tror folk har godt av å ikke følge med på alt hele tiden, og ikke engste seg hele tiden. «Ikke tenk på det, slapp av, det går fint», mener jeg å si. Har du lest selvhjelpsbøker nå? – Nei, jeg er ganske dystopisk, egentlig. Men hvem er ikke det, det bør man jo være? På tittelsporet har Gunnufsen fått med seg Per Fugelli. Over et neddempet instrumentalspor snakker Gunnufsen og Fugelli om å «ikke gjøre seg selv så viktig», om å «finne den kloke likevekten», om å stjele blomster i Botanisk hage og å ikke «la seg føre inn i unødig frykt». Hvorfor har du valgt å gjøre deg til talerør for en av Norges største mansplainere? – Jeg lar ham kanskje være veldig Klok Gammel Mann, ja. Men vi er naboer, og jeg hadde lyst til å ha et spor som var meg i en eller annen samtale. Så satt vi og snakket i to timer og klippet sammen det beste. Dere satt bare hjemme på kjøkkenet til en av dere og drakk kaffe og snakket om livet. – Ja. Jeg hadde et instrumentalspor som jeg ville ha med på albumet, men jeg hadde ikke lyst til å synge. Så da ble det løsningen. Men han fremstår kanskje litt som en mansplainer der, ja. Jeg sa jo mye jeg også, men han har mye bedre ting å si enn meg. Siden han er en klok, gammel mann og du er en dum, ung jente? – Nei, men jeg var veldig opptatt av at det skulle bli en god samtale, og da følte jeg at jeg måtte stille en del spørsmål. Men ja, jeg var hypp på å ha med en mann. Pappa eller Per Fugelli eller noe sånt. Enten pappa eller Hele Norges Pappa! – Haha, ja. Men er han ikke litt selvgod? – Jo, han har jo alle svarene. Og han er jo vant til at alle stiller ham spørsmål og synes han er så jævlig klok, det må jo gjøre noe med en. Men han er skikkelig hyggelig. Han har noe ved seg. Apropos samarbeid: Sist du ble intervjuet i NATT&DAG ble du konfrontert med å ha anklaget Lars Vaular for å ta deg på puppene. Nå er han med på albumet ditt. Hvordan havnet dere der?

– Jeg er veldig fan av musikken hans, og tenkte at hvis man skal mikse pop og hiphop, så kan jeg ikke tenke meg noen som hadde passet bedre enn Lars. Sist var det Linni fra Yoguttene. Hvorfor skal du alltid ha med en bergensrapper på albumene dine? – Det er vel egentlig det at jeg spurte Lars forrige gang også, jeg har spurt ham mange ganger, men da sa han nei. Og så ble Linni plan B? – Nei, det var heller det at jeg var så innstilt i hodet mitt på at jeg ville ha en bergensrapper. Og egentlig likte jeg jo ikke Yoguttene i det hele tatt. Jeg tror de trykket på de samme knappene som jeg gjør for mange andre. Jeg ble direkte sint fordi jeg syntes det var så dårlig, og de var så teite. Jeg snakket masse om det til folk, og da var det noen som påpekte at det jeg selv sier om hva folk synes om meg, er at alt er positivt bare så lenge folk ikke synes det er kjedelig. Og da begynte jeg å høre mer på det, og begynte å like det, og særlig Handerre Linni. Han er skikkelig flink. Men jeg synes rap ofte høres bedre ut på bergensk. Det er mer melodiøst, og det passer bedre til musikken min. Jeg vil at sånne samarbeid skal passe bra, at det ikke bare skal være for at man skal booste hverandres navn. Ikke tenk på det er jo andreplata. Var den vanskelig? – Det er fort gjort å tenke for mye, og bli veldig opptatt av hva folk likte sist, hva de hatet, også ligger alt det i bakhodet, og det kan være vanskelig. På førsteplata var det bare tut og kjør, da hadde jeg ingenting å tape. Sånn sett er det vanskeligere nå. Hvordan har det gått da? – Det har egentlig gått fint, og sånn sett er det kanskje bare bra at ikke alle liker det jeg driver med. Det må være verre for folk som Highasakite og Emilie Nicolas for eksempel, som er yndlinger over hele fjøla. De har jo mye mer å tape. For dem er en firer skikkelig nedtur. Mens for meg, som fikk alt fra toere til seksere sist, jeg tenker at så lenge jeg klarer å opprettholde det, så er jeg fornøyd. Men musikalsk har det med det «vanskelige andrealbumet» vært lettere enn fryktet. Jeg har vært mye mer effektiv nå. Var det ikke nå du skulle gå elektronisk og ha masse synther og sånn? I stedet er det bare mer Riot on an empty street-Kings of Convenience? – Ja, det er faktisk mindre synther. Men jeg har et litt ambivalent forhold til elektronisk popmusikk. Det er jo masse som er fett, men det er også mye som er kjempedølt. Jeg hadde ikke så mange andre planer om plata annet enn at jeg ikke ville gjemme det bak fem lag med synthpadder. Sånn som all annen norsk popmusikk. – Ja, sånn bruk av synth liker jeg ikke. Og jeg vet ikke hvordan man gjør sånne Blood Orange-fete ting på synth, så da er det lettere å holde meg til det jeg kan, og heller eksperimentere innenfor det. Gunnufsen høres ut som et ekko av Emile the Dukes Aasen, som snakker om å være kreativ «innenfor gitte rammer». Det er mer av det samme på det nye albumet, men det er også bare mer greier, mer produksjon, instrumenter? – Ja, vi har jo med blås og sånn. Pappa sa han synes det minnet om Van Morrison! Syntes Per Fugelli at du høres ut som Van Morrison?! – Haha, nei det tror jeg ikke. Men ja, det gjør kanskje at det er mer appellerende for menn på 40 år. Jeg har jo ikke blitt vestkystrocker liksom, men likevel høres det mer tradisjonelt ut. Én ting jeg har prøvd på, som nok ikke kommer frem i det hele tatt – og det er sikkert bare bra! – er å ta inn litt RnB, som jeg er veldig svak for. Det turte jeg

ikke vise i det hele tatt på det forrige albumet, og jeg ser jo nå at det ikke er så tydelig nå heller. Men du følte det da du lagde den? – Ja, iblant! Men så er jeg jo også veldig klar over hvor blendahvit og stiv jeg er da, så man må passe på så det ikke blir parodisk. Det handler jo mye om identitet, man kan jo like noe uten å ville gjøre det samme selv. Jeg hører nok mye mer på RnB og rap enn man skulle tro når man hører musikken min, og det er kanskje like greit. Men jeg liker hvor rent lydbilde det ofte er i RnB, det har jeg prøvd å etterstrebe. Prøver du å appellere til 40-åringer med tradisjonelt lydbilde fordi tekstene dine ikke gjør det? Har du en kynisk strategi om å nå alle? – Haha nei, men unge jenter og eldre menn som synes jeg er «herlig ærlig» har alltid likt meg. Jeg tror den målgruppa jeg har slitt mest med er sånne som deg: gutter på min egen alder. Og nå skal du kapre oss med et album om at du har fått barn! – Haha, ja. Men albumet handler ikke bare om det da! Jeg har én låt som er direkte til familien min, men jeg føler ikke at albumet som helhet handler om det. «Du er min sang, du er min glede, det er ganske fint å leve», synger hun på «Min Mio», som handler om sønnen og typen: «Jeg liker at det står tre navn på postkassa mi og at vi gjør narr av alle strebere vi går forbi». Hvor annerledes er det å skrive tekster nå som du har fått type og barn? – Før var inspirasjonen alltid å dra ut og byen og bli sånn emo-full og føle seg som en outsider. Men hele det livet der er jo ferdig nå. Hvis jeg går ut nå så er det alltid på fredager og lørdager. Det er nytt for meg, jeg har jo alltid jobba i bar og gått ut i hverdagene og kjørt sånn drittlivstil hele veien. Men jeg tenker mye på det samme som jeg gjorde før, bare minus byen og å være singel. Jeg er fortsatt veldig engstelig, og føler meg litt utenfor. Det føler jeg var der på det forrige albumet, og er der fremdeles. Er du utenfor i rollen som etablert også? – Ja, jeg føler meg ikke helt hjemme i dette med barselgrupper og babysang. Men det er nok sånn som er generelt, at jeg står litt på sidelinjen og er usikker på hvem jeg er oppi hele greia. Er Oslo like bra å ha barn i som å bli avvist på byen i? – Ja, men etter at jeg fikk barn kjenner jeg mye mer at jeg er fra Ås. Jeg er mer rastløs i Oslo nå. Siden du har tekster som er så basert på livet ditt, har du noen gang vurdert å gjøre livsvalg etter hva som egner seg for musikken? På neste album kan du jo for eksempel flytte hjem til Ås, og skrive om hvordan det er? – Da bør jeg kanskje få kreft eller noe sånt. Da har du enda mer å snakke med Per Fugelli om! – Ja, da kan vi lage et helt album sammen. På «Årets beste fest» synger du «Verdens beste jenter står på NATT&DAG-fest og venter på at noe skal skje, tro meg det gjør aldri det». Er det en diss av NATT&DAG? – Nei, eller det er en diss av Årets beste fest (N&Ds årlige prisutdeling, red. anm.). Men er ikke alle enige om at det er et helt uutholdelig opplegg? Det er så mye ironisk distanse på de festene, alle er så avventende og ser på hverandre og lurer på om de liker det som skjer og om det er lov å le av ting og sånt. Kanskje du bare har blitt GAMMEL, Kaja? – Det er kjempelenge siden jeg har hatt det fett på byen. Jeg har kanskje mistet piffen litt.

OKTOBER 2016

FILM ANMELDELSER

KRISTINE TINGVIK AAS

POSSESSION Andrzej Zulawski, 1981 En opplevelse utenom det vanlige, der det emosjonelle overgår det rasjonelle. Filmen blander psykologisk drama, grøss og mysterium, tilsatt bisarre humorelementer, vemmelse og WTF. MAN ON THE MOON Milos Forman, 1999 Et sprøtt, biografisk drama fra geniet bak Gjøkeredet og Amadeus. Jim Carrey spiller sitt livs rolle som entertaineren, Andy Kaufman, og overbeviser mer enn originalmotivet selv. DEAD CALM Phillip Noyce, 1989 Er det én ting jeg elsker, så er det helstøpte og sjangeromfavnende thrillere. Særlig når de angår en ung og fregnete Nicole Kidman, fanget på sjøen med Sam Neill og Billy Zane.

JON SÆTER

HAVET BRENNER Regi: Gianfranco Rosi Med: Samuele Caruana, Pietro Bartolo, Guiseppe Fragapane, Samuele Pucillo Ilden gir, og tar. Siden 2013 har bilder av nordafrikanske flyktninger i overfylte båter gått igjen som en vedvarende påminnelse på vår manglende evne til å forholde oss til andre (ikke-europeiske) menneskers lidelse. I Havet brenner forsøker Gianfranco Rosi å lage håndterbar virkelighet igjen av det per i dag utvannede motivet. Filmen, som vant gullbjørnen i Berlin, er en dokumentar om en familie på øya Lampedusa sør for Italia. Lampedusa er en av Europas største havner for flyktninger

fra Nord-Afrika og mottar årlig 140.000 immigranter. Dette på tross av at den huser knappe 6000 fastboende innbyggere og er på størrelse med Bydel Vestre Aker i Oslo. Dokumentaren følger tolv år gamle Samuel, hans bestemor og onkel. Den beskriver Samuels måltider, skolehverdag og generelle gjerning som ung gutt i et litt kjedelig fiskersamfunn. Parallelt tar den for seg den italienske kystvaktens patruljering av de omkringliggende farvannene. Ved første øyekast kan det virke som om det dokumentaren forsøker å belyse er hvordan det hverdagslige øylivet påvirkes av den voldsomme strømmen av immigranter. Istedet viser den hvor påfallende lite øybebo-

erenes liv ser ut til å affekteres av å befinne seg i sentrum av det vi har blitt vant til å kalle en «krise». Det blir stadig tydeligere at vokabularet karakterene har for å forstå sin egen hverdag ikke tillater dem å ta inn over seg miseren som bokstavelig talt omringer dem: Et middelhav fullt av døde kropper. For det er også et middelhav fullt av fisk, jobbmuligheter og anledninger for adspredelse. Man får aldri vite hvor Samuels mor og far er. Samuels pokerfjes røper ingenting. En av de få hintene vi får er når Samuel på grunn av et angstpust har en time hos den samme legen som behandler de nyankomne flyktningene til øya. Både pasient og lege har et nøkternt

forhold til omgivelsene sine og utviser en havet-gir-og-tarvisdom som gjør dem i stand til å usentimentalt håndtere havet som både storpolitisk arena, livsgrunnlag og stedet der Samuels foreldre kan eller ikke kan ha forsvunnet. Det er ved hjelp av samme fiskervisdom at Rosi transformerer dette overeksponerte motivet, og gjør det til noe som ikke lenger ser ut som bildene som lenge har vært smittet av den gjengse bildekonsuments apati og impotens. Og dette gjør han først og fremst ved uhysterisk og usentimentalt å gjøre dem vakre. Premiere 14. oktober. Filmen vises også på Film fra Sør 4., 7. og 9. oktober. Jo Forbord Stavdal

BECOMING MIKE NICHOLS Douglas McGrath, 2016 Det kan rett å slett ikke bli uinteressant å høre en drøy time på regissøren som lagde Hvem er redd for Virginia Wolf og Manndomsprøven på et drøyt år. STILL WALKING Hirokazu Koreeda, 2008 Superregissør Koreeda gjester Film fra Sør-festivalen denne måneden. Hva er vel bedre enn å varme opp med denne perlen om familieliv og undertrykt sorg? WERNER HERZOG EATS HIS SHOE Les Blank, 1980 Sitatmaskinen Werner Herzog, på toppen av sin karriere, spiser skoen foran publikum i Berkeley, California etter et tapt veddemål mot dokumentarfilmskaper Errol Morris. Kan nesten ikke bli bedre enn det.

SVEINUNG WÅLENGEN

NERVE Ariel Schulman & Henry Joost, 2016 Med utgangspunkt i et interaktivt spill er Nerve en skremmende og underholdende tolkning av samtiden, dynket i mobilteknologisk audiovisualitet. WESTWORLD Regi: Jonathan Nolan m.fl. Med: Anthony Hopkins, Ed Harris, Evan Rachel Wood, Ingrid Bolsø Berdal Helt vilt. HBOs nyeste storserie Westworld er lagt til en fremtidig fornøyelsespark der gjestenes innerste fantasier lar seg utspille i et menneskeskapt ville vesten, bebodd av menneskelignende roboter. Science fiction kombineres med western, og mystikk og uro reises i det en teknisk feil sprer seg med eskalerende virkning på androidene. Vekselsvis skildres

OKTOBER 2016

det actionfylte eventyrspillet og den administrative kontrollen, både gjennom gjestene, robotene og skapernes opplevelse av den gryende konflikten. Westworld er basert på Michael Crichtons syttitallskultfilm, som har inspirert alt fra Michael Myers- og Terminator-karakterene til The Simpsons «Itchy & Scratchy Land»-episode. Men det er nok forfatteren selv som kan anses som den mest inspirerte, da han noen tiår senere byttet ut menneskerobotene med dinosaurer, og skapte den hakket mer berømte temaparken Jurassic Park. Ikke overras-

kende tillater TV-serieformatet større utforsking av det dristige feriekonseptet enn sitt 90-minutters filmopphav, og balanserer effektivt plotinfo, psykologisk innsikt og stemnings- og spenningsoppbygging. Seeren rives tak i fra første stund, og nysgjerrigheten pleies nøye gjennom de første fire episodene. Med en «lag på lag»handling der iscenesettelse og virkelighet flyter inn i hverandre, kunne overgangene fort blitt rotete eller overtydelige, men de oppleves i stedet smidige og naturlige. En western-verden plassert i et sci-

fi-univers skaper kontrastfylt estetikk og sjangerkonvensjon, og den klisjéfylte roboten med identitetskrise og løsrivelsesbehov videreutvikles og utdypes. Androidenes økte bevissthet rundt egen brikkerolle, skaper rom for kritisk tenkning rundt menneskenaturen og større, eksistensielle spørsmål. Sjelden har sjuskete bordeller og fordrukne banditter virket mer tiltalende, og perlerekka bestående av Jonathan Nolan og Lisa Joy bak kamera med blant andre Anthony Hopkins, Ed Harris, Evan Rachel Wood og norske Ingrid Bolsø Berdal foran,

reduserer ikke akkurat appellen. Som seer vet man både mer, mindre og like mye som det sammensatte karakterensemblet, og grensene mellom hva som er ekte og ikke, viskes gradvis ut i gråsoner – selv for skaperne bak parken. Mer enn noe annet treffer Westworld det frekke, lille ønsket om å selv kunne entre en illusjonsverden hvor alt er lov og konsekvensløst, inkludert å ligge med og plaffe ned parkattraksjonene. Anmeldelsen er basert på de fire første episodene. Premiere 2. oktober på HBO Kristine Tingvik Aas

THE SHALLOWS Jaume Collet-Serra, 2016 Undervurdert high concept haifilm, med forfriskende B-preg i blockbustersommeren. THE FOREST FOR THE TREES (2003); ALLE ANDRE (2009) Maren Ade Toni Erdmann kommer på kino i desember – varm opp med Maren Ades to forrige, lynskarpe spillefilmer.

VINNER BESTE REGI VENEZIA FILMFESTIVAL

«Dark and wonderful… Brilliant, frightening, hyper-real erotic mystery» - The Film Stage

WEINER Regi: Josh Kriegman, og Elyse Steinberg Eksponeringsbehov. Demokraten Anthony Weiner blir med sin aggressive og konfronterende stil fort populær i hjemstaten New York. Så gjør han noe ikke engang Donald Trump hadde sluppet unna med, han tweeter et bilde av tissen sin. Det viser seg at bildet var ment til en av de mange kvinnene gifte Weiner sexter med, og han tvinges til å trekke seg fra jobben som kongressmann. Etter et kort politisk eksil og tilgivelse fra kona (Hillary Clinton-assistent Huma Abedin), gjør Weiner comeback som kandidat New Yorks borgermestervalg. Når flere og nyere tilfeller av sexting dukker opp i mediene, imploderer comebacket på spektakulært vis. Alt foran kamera. Om en Trump-aktig politiker for få år siden hadde

blitt avfeid som urealistisk om han hadde dukket opp i House of Cards, kunne flere av scenene i Weiner vært hentet rett fra Veep eller Curb Your Enthusiasm. Som da Anthony har møte med staben sin mens selfier av hans erigerte penis vises på nyhetene i bakgrunnen, da det kommer frem at han brukte aliaset «Carlos Danger» da han sextet, eller da han løper gjennom en McDonalds for å unngå å bli konfrontert av en av kvinnene han har hatt kontakt med (som bruker berømmelsen på å få pornokontrakt). Weiner virker, i motsetning til Veeps Selina Meyer, mer irritert over å ha blitt oppdaget enn flau, og møter motgangen med å bli enda mer innbitt og enda mer passiv-aggressiv mot kona, media og sine ansatte. Det hjelper selvfølgelig ikke vinnersjansene hans nevneverdig. Populariteten hans

stuper, kona Huma virker på sammenbruddets rand og valgkampstaben har åpenlyst mistet troen på sjefen med tissen. Likevel nekter Weiner å gi seg, og setter seg selv i den ene pinlige situasjonen etter den andre. Noen svar på hvorfor han gjør alt dette, eller kanskje viktigst, hvorfor han lar noen filme det som skjer, kommer aldri. Weiner selv virker uinteressert i å reflektere over sitt egenkomponerte karriereselvmord. Når regissørene på et tidspunkt prøver å få Weiner til å sette ord på hva han føler, møtes de med en irritert leksjon i hvordan en flue på veggen bør oppføre seg. Tross manglende selvrefleksjon fra hovedpersonen selv, er Weiner i sin studie i selvdestruktivitet en av årets mest fascinerende og underholdende dokumentarer. Premiere 7. oktober Marco Reinertsen

THE UNTAMED L A R E G I Ó N S A LV A J E EN FILM AV AMAT ESCALANTE PÅ KINO FRA 6. JANUAR

SOVENDE SOLDATER Cemetery of Splendour

En film av APICHATPONG WEERASETHAKUL

”Dypt rørende... det er noe sublimt i filmen” - The Guardian

”Fullstendig forheksende” - Variety

”Et uvirkelig, nydelig drama” CAFÉ SOCIETY Regi: Woody Allen Med: Kristen Stewart, Jesse Eisenberg, Steve Carell, Blake Lively K-Stew i solnedgang. Jeg tilhører dem som alltid synes det er hyggelig når «årets Woody Allen-film» kommer – det er ingen av filmene hans jeg ikke liker. Etter mitt syn er Café Society likevel blant 80-åringens beste på 2000-tallet, særlig hvis man satte pris på å være i den nostalgiske tidsbobla Midnight in Paris (2011). På lignende vis er Café Society voldsomt romantisk stilmessig sett, og i sin 1930-tallssetting fremstår den som en blanding av reelle minner fra gamle dager og melankolsk fantasi. Café Society er Allens første film skutt digitalt, og den legendariske mesterfotografen Vittorio Storaro (Apokalypse

nå!; Il Conformista) har børstet støv av gamle kunster via ny, digital teknikk. I Café Society har Storaros klassiske, maleriske uttrykk blitt beholdt, og hvert bilde oser av nostalgi og skjønnhet. Tidstypiske kjoler, interiør og eksteriør – alt er badet i gulnende sepiafarger og hjerteskjærende vakkert kveldslys. Storaro benytter seg også skamløst av Kristen Stewarts ansikt i store nærbilder, på en måte som grenser til fetisjering, men som er umulig ikke å bli bergtatt av. Fortellingen i Café Society sirkler rundt henne. I sin generasjon er Stewart en av våre fremste skuespillere, og her utnyttes virkelig den helt spesielle star power-en hun innehar, som få andre i dagens Hollywood kan matche. Det er altså Stewart og fotograf Storaro som først og fremst gjør Café Society til stor,

melankolsk romantikk. Selve historien er lett som en fjær. Bobby (Eisenberg) flytter til Hollywood på 1930-tallet der han vil gjøre karriere, forelsker seg i sin onkels sekretær Vonnie (Stewart), men det viser seg at hun har et forhold til onkelen/arbeidsgiveren. Såpeaktige intriger, kjærlighet og komikk oppstår og Bobby flytter tilbake til New York for å åpne en nattklubb. Som manusforfatter er Woody Allen på sitt mest idiosynkratiske når historien bare spinner av gårde slik som her, nesten så det kan virke som om han finner på alt underveis. Det gjør også at jeg i ærlighetens navn ikke sitter igjen med mange tydelige minner fra selve fortellingen – men jeg husker de enormt flotte bildene og den deilige, hypernostalgiske stemningen. Premiere 7. oktober Sveinung Wålengen

- TimeOut

«En forbløffende reise… alt veves sammen med hypnotisk virkning» - The Daily Telegraph

PÅ KINO FRA 18. NOVEMBER

OPPDAG FLERE GODE FILMER PÅ SEMERFILM.NO OKTOBER 2016

FILM ANMELDELSER

ANDREAS VEIE-ROSVOLL

MAN ON THE MOON Miloš Forman, 1999 Kanskje ikke perfekt, kanskje ikke helt sann, men det er veldig gøy å se Jim Carrey i rollen som Andy Kaufman, en av tidenes beste provokatører (etter Bjørn Kjos selvsagt).

SWISS ARMY MAN Regi: Daniel Scheinert & Daniel Kwan Med: Paul Dano, Daniel Radcliffe Radcliffe er seg selv lik. «Tenk at noen har funnet på dette!»utsagnene kommer til å sitte løst over den ganske klode, men det som virkelig er verdt å bøye seg i strandkanten for, er det faktum at et halvt fotballag av produsenter har evnet å grave opp midler til et hallusinatorisk eventyr om en desperat øde øy-beboer som blir bestevenn med et høyst anvendelig lik som skylles i land.

Paul Dano er med tiden blitt den amerikanske filmens go-to-guy for karakterer med dypt forstyrrede sjeleliv, og han er ypperlig også i rollen som Hank, filmens Robinson Cray Cray. Dano overgås likevel av Daniel Radcliffe, som nu er så desperat etter ikke å bli båssatt som Harry Potter-gutt at han er villig til å gå over spille et lik for å få det til. I rollen som Manny, en råtnende tarmgassfestival med uskyldsrene tanker om livet, leverer Radcliffe en virkelig levende oppvisning i halvdød ansiktsmimikk som gir filmen så mye sjarm at denne bisarre seeropplevelsen kun kan sam-

menlignes med følelsen av å sitte under et deilig fleecepledd med en altfor stor tekopp foran en lun og god likbrenning av et nært familiemedlem. De to regissørene som sammen kaller seg «Daniels» har i hovedsak bakgrunn fra reklamefilm, musikkvideo og kortfilm, og det gir dermed mening at Swiss Army Man er en visuelt tilfredsstillende fantasi som fungerer best i tonesatte montasjer med raske klipp, og baserer seg på en fantastisk, liten idé som ikke egentlig kan forsvare et narrativ som strekker seg over nittisyv minutter – men kanskje er det

greit? Filmen fremstår nemlig først og fremst som en sopptur av en idémyldring, og det er når alle disse påfunnene er på sitt mest barnlig spontane; når sveipende bilder av spinnvill dekor, underlige kostymer og likets mange funksjoner lobbes opp på lerretet i et forrykende tempo – det er da filmen (og lydsporet!) for alvor byr opp til dans. Filmen har dessuten mer ved seg enn bare gimmickverdi og popkulturelle nikk («If you don’t know Jurassic Park, you don’t know shit»). Når Hank lærer Manny om hvordan tilværelsen fungerer, fremstår

vår verden fremmed, konstruert og innlært for oss – ikke ulikt effekten av den mer forutsigbare Captain Fantastic – og filmen tar eksplisitt til orde for en ny diskusjon av hva fanden det moderne mennesket holder på med når Manny med oppriktig undring spør «What is life?». Spørsmålet er som et ekko av Anchorman-værmann Brick Tamlands reaksjon på begrepet kjærlighet («Yeah, what is that?»), og en påminnelse om at det ofte er i de mest tøysete filmene vi finner de største spørsmålene. Premiere 14. oktober Martin Øsmundset

AMERICAN HONEY Regi: Andrea Arnold Med: Sasha Lane, Shia LaBeouf, Riley Keough Honningbarna. 18 år gamle Star (Lane) er drittlei av å måtte ta vare på småsøsknene sine, etterlater dem hos den motvillige moren på line dance-klubben – og rømmer inn i det som antageligvis blir stående som årets beste film. 2016 har så langt vært et veldig overbevisende filmår, men American Honey er noe helt spesielt, i sitt utstrakte og frihetstematiske road movieformat. Filmen er på mange måter en klassisk oppvekstfortelling, som skildres fra innsiden av USA, men likevel i ytterkanten – gjennom en gjeng unge utskudd langs motorveien. Dette er appellerende i seg selv, men regissør Andrea Arnold tilbyr også et sjeldent stramt blikk på ungdommelig psyke og amerikansk kultur, og filmen har et like stramt blikk til «reiseskildring» å være. Vi får riktignok en del bilder av hus, store kjedebutikker og industribygg gjennom bilvinduene, men det er Stars perspektiv som er bærende. Vi trekkes inn i alle hennes nye inntrykk gjennom Arnolds oppmerksomme kamera. Da Star bestemmer seg

for å rømme fra den kjipe småbyen i Oklahoma, er hun utsultet på impulser og preget av den vanskelige familiesituasjonen hjemme. Hun henger seg på et høylytt crew som kontinuerlig er underveis i en kassebil, og som gjør kalkulerte stopp gjennom den amerikan-

ske Midtvesten for å svindle folk med falske magasinabonnementer. Krystal (Keough) er dronningen i det småkriminelle vepsebolet. Hun holder kontroll over gruppa, og det er fascinerende å se hvilke regler som holder det lille arbeidsmiljøet

samlet. Jake (Shia LaBeouf) er den som først lokker Star med på ferden, og når de innleder et forhold, begynner eierskapet han føler overfor henne å bli problematisk. American Honey er en kvinnelig regissørs film om en kvinnelig karakters ønske om løsrivelse, men

Arnold overrasker oss. I stedet for å utnytte våre fordommer konfronterer hun oss med dem, i særlig to scener, der Star er etterlatt til seg selv sammen med menn. Sasha Lane er omdreiningspunktet og skinner som Star i sin skuespillerdebut,

THE ICEMAN TAPES: CONVERSATIONS WITH A KILLER Arthur Ginsberg & Tom Spain, 1992 En unik samtale med en de verste drapsmennene gjennom tidene (etter Bjørn Kjos selvsagt), Richard «The Iceman» Kuklinski. Finnes på Youtube! THIS HOUSE HAS PEOPLE IN IT Alan Resnick, 2016 En kortfilm om en mildt sagt merkelig familie!! Finfin landing av horror og humor fra skaperen av udødelige klassikere som Too Many Cooks, Alan Resnik.

OKTOBER 2016

men American Honey er hele ensemblets film. Andrea Arnold skildrer svindlerne utilslørt, men med stor menneskelighet – både som individer og som en gruppe som støtter seg på hverandre. Premiere 14. oktober Sveinung Wålengen

FILM KORT KRITIKK

CHARLES GILLIBERT PRESENTERER

ISABELLE HUPPERT

DAGEN EVOLUTION Regi: Lucile Hadzihalilovic For kropp og sjel. I en avsidesliggende institusjon utforskes menneskekroppens potensial. Med storslåtte bilder og pirrende mystikk klarer denne eksistensielle badboyen å skape et oppslukende og troverdig drømmeaktig univers. Bodyhorroren gjør definitivt inntrykk, men tematikken mister noe av brodden fordi den intense dvelingen bare delvis klarer å holde deg på kroken. Premiere 28. oktober Ludvig Furu

BARNERANEREN Regi: Jon Haukeland Haugenstua hangout. Tre av de 19 ungdommene som ranet yngre barn i 2014 spiller seg selv i en dokumentarisk gjengivelse av hendelsene rundt rettssaken og tiden etterpå. På en elegant måte viser Barneraneren – akkurat som Ruben Östlunds Play – problematikk knyttet til både etnisitet og klasseforskjeller. Det eneste som mangler er ubehaget fordi selve ransscenene ikke er med i filmen. Premiere 21. oktober Vilde Sagestad Imeland

INSECURE Av: Issa Rae og Larry Wilmore Trår for usikkert fram. Issa Raes serie føles original mest fordi den forteller historier om karakterer vi sjelden får se på TV. På sitt beste slår hun hardt ned på hverdagsrasisme på en intelligent og morsom måte, og viser elegant hvordan det påvirker karakterenes selvbilde. Det er bare synd Rae ikke er selvsikker nok til å gjøre mer nytt med måten hun forteller disse historiene på. Premiere 10. oktober på HBO Mads Wølner Voss

DIVORCE Regi: Sharon Horgan Sår humor. Divorce er en nedstrippet serie om et scenario som mange kan relatere seg til, fra Catastrophes Sharon Hogan. Frances (Sarah Jessica Parker) og Robert (Thomas Haden Church) skal skille seg, og konflikten deres fortelles lett og underholdende. Church briljerer i rollen som desorientert ektemann, og klarer – som serien i sin helhet – å bruke svart humor til å skildre et sårt alvor. Premiere 10. oktober på HBO Kristine Tingvik Aas

CLASS DIVIDE Regi: Marc Levin Oss naboer imellom. Class Divide tar for seg det svært segregerte nabolaget rundt 10th Avenue og 26th Street i Chelsea på Manhattan. Her ligger drømmeskolen Avenue overfor en kommunal boligmaskin. Kontakten dem imellom er minimal. Det moraliseres allikevel ikke, og reflekterte personer fra begge sider av gata kommer til orde. Til tider blir dette en særs rørende opplevelse når det forsiktig opprettes små drypp av kontakt. Premiere 4. oktober på HBO Jon Sæter

BLAIR WITCH Regi: Adam Wingard Uploaded footage. Blair Witch har røtter i den opprinnelige filmens historie og univers, men mangler originalens pustepauser. Kornete videoopptak er byttet ut med moderne Youtubeklipp, men den paniske kameraføringen er fremdeles til stede, og fremdeles like skummel. Blair Witch er en noe ubesluttsom, men vågal videreutvikling av myten om heksa. Skogen er filmens sterkeste kort. Premiere 28. oktober Kaisa Waldenstrøm Breiland

DAGEN I MORGEN Regi: Mia Hansen-Løve Friskt om frihet. Isabelle Huppert gjør en strålende figur som filosofilæreren Natalie som får livet snudd på hodet når mannen forlater henne, moren dør, og kontrakten med forlaget hennes blir terminert. Mia Hansen-Løve har laget et intelligent og visuelt vakkert drama, og det er forfriskende å se en film hvor en middelaldrende kvinne vender fokus innover mot eget sjeleliv etter en uventet skilsmisse, fremfor å jakte på kjærligheten. Premiere 21. oktober Silje Iselin Bøyum

MARGUERITE Regi: Xavier Giannoli Sosietetsensomhet. Tittelkarakteren er titulert baronesse og lever i troen på at hun kan synge seg gjennom opptredener med falsk hyllest i sosietetsklubben hun er velgjører for i tjuetallets Frankrike. Stemmen er dessverre forferdelig, mannens hennes er utro og selv er Marguerite ufattelig ensom. Filmen starter lovende, Frot spiller godt, men etter hvert som spilletiden overskrider to timer har poengene blitt hamret inn litt for ofte til at det hele engasjerer mer enn middels. Premiere 7. oktober Jon Sæter

IKKE KALL MEG SØNN! Regi: Anna Muylaert Ikke MIN mor. 17 år gamle Pierre og hans lillesøster finner ut at «moren» deres kidnappet dem fra to forskjellige familier som spedbarn. Pierre begynner også å bli usikker på sin egen kjønnsidentitet, og tvinges ut i en svært utfordrende tilværelse. Tematikken er svært engasjerende, men filmen er aldri fokusert nok til å legge igjen et varig inntrykk. Mange tråder forblir løse og gjør filmen til en serie uinspirerte vignetter med noen få lyspunkter. Premiere 21. oktober. Vises også 7., 11. og 16. oktober på Film fra Sør. Andreas Veie-Rosvoll

I MORGEN EN FILM AV

MIA HANSEN-LØVE MED

ANDRÉ MARCON ROMAN KOLINKA EDITH SCOB

VINNER AV SØLVBJØRNEN FOR BESTE REGI – BERLINALE

PÅ KINO 21. OKTOBER

PÅ KINO 4. NOVEMBER OKTOBER 2016

FILM KOMMENTAR

KRIG I FREDENS TID Tross en ustoppelig produksjon av filmer om Krigen, mangler vi fremdeles norske filmer om krigens viktigste temaer. TEKST JON SÆTER Foruten tradisjonell kjærlighet mellom mann og kvinne, må andre verdenskrig være det temaet som flest ganger har blitt behandlet i fiksjonsfilmen. Inngangene til temaet er uendelige. Heltehandlinger (Max Manus, Paul Verhoevens Soldier of Orange) storslagne slag (Saving Private Ryan, A Bridge Too Far) konsentrasjonsleirenes grusomheter (Son of Saul, Falskmynterne i Sachsenhausen) eller etterdønninger og traumer (Nattportieren). Den vedvarende interessen for krigen er ubestridelig når man ser kinoprogrammet for tiden. Jakten på Adolf Eichmann og Kongens Nei er å se på kino nå, og Harald Zwart er i opptak på sin versjon av historien om Jan Baalsrud. I november kommer Allierte med Brad Pitt og Marion Cotillard, mens Christopher Nolans neste film Dunkirk har premiere i løpet av 2017. Interessen for krigen og dens etterdønninger er med andre ord nærmest utømmelig både i Norge og resten av verden. Selv om krigstolkningene her til lands stort sett har vært brukbare, burde man stille spørsmålet: Har de vært interessante nok? Og ikke minst: Er de viktige nok? Når en film blir vist i Slottsparken med en av slottets kortvegger som lerret, sier det noe om at filmen neppe provoserer og utfordrer verken establishment eller mannen i gata.

DET ER IKKE det at norske krigsfilmer er dårlige, men de mer dyptgående problematiseringene og nye perspektivene er omtrent fraværende. Debatten blusset opp igjen i forbindelse med storfilmen Kongens nei: Norske krigsfilmer viser en krig som stort sett foregår sør i landet, med motstandsfolk i sentrum og tydelige helteskikkelser. Hadde man basert sitt faktagrunnlag utelukkende på den krigen vi blir presentert for i norske filmer og TV-serier kan man nesten tro gutta på skauen egenhendig vant 42

OKTOBER 2016

krigen og at store deler av den jødiske befolkningen i Norge forsvant sporløst i løpet av 1942 og 1943. En av få norske filmer som faktisk tør å gå inn på et såpass tungt tema som deportasjonene, er Henrik Martin Dahlsbakkens kortfilm Tiden imellom fra 2010. Dahlsbakken turte å røre ved temaet allerede som 21-åring, da burde også andre og mer meritterte regissører våge å lage film om de norske jødenes skjebne. HVA SOM SKJEDDE i resten av landet har foreløpig spilt liten rolle i den filmatiske krigen i Norge. Det er en vedtatt sannhet at slagene som stod rundt Narvik i 1940 var blant de desidert viktigste for krigsutfallet. Omtrent hele Finnmark brant ned, og sabotøraksjonen som skjedde i Glomfjord i Nordland var minst like dramatisk som den tilsvarende som skjedde på Rjukan. Allikevel har ingen av disse hendelsene i noe særlig grad blitt tatt til filmen. Nå skal det riktignok sies at Tommy Wirkola planlegger film om Narviks rolle under andre verdenskrig, men denne er foreløpig bare i planleggingsfasen. Også den kvinnelige representasjonen i norsk krigsfilm må sies å være relativt laber. Som Vilde Imeland påpekte i sin anmeldelse av Kongens nei i denne avisas nettutgave handler norsk krigsfilm stort sett om «Modige Norske Menn under Krigen». Det burde finnes flust av historier fra krigen hvor kvinner står i sentrum. Hva med en film om Wanda Heger som fra familiens sivilinternering i Gross Kreutz hver dag delte ut matpakker til de norske fangene i Sachsenhausen? Eller hva med historien om norsk barnepsykologis grand old woman, Nic Waal, som hjalp jødiske barn over grensen til Sverige? Og hvor er filmen om motstandsfolkene i Osvald-gruppa, som fikk ødelagt ettermælet av det lite kommunistvennlige styret i Norge i etterkrigstiden, og omtrent bare sitter igjen med et grønnjævlig monument på Jernbanetorget?

DER TYSKE REGISSØRER har turt å ta tak i krigen og laget tidvis svært gode filmer av det mørkeste kapittelet i landets historie (Der Untergang, Sophie Scholls siste dager, Das Boot), havner Norge i bakevja. Og selv om Tyskland og Norge på dette området på ingen måte kan sammenliknes, er det stort antall skyggesider av Norges krigs- og etterkrigshistorie som burde belyses på lerretet. Flere førstehåndsvitner fra russerleirene som ble etablert rundt om i landet forteller at det var de norske frivillige i leirene som behandlet dem verst. De tyske soldatene var ofte både høfligere og mer vennlige enn sine norske kumpaner. Det samme sies om nordmennene som så sitt snitt til å tjene penger på krigen som arbeidsledere ved byggingen av Nordlandsbanen, på folkemunne kjent som Blodveien. Sistnevnte var for øvrig bakgrunnen for en film med samme navn, som faktisk så med kritiske øyne på nordmenns rolle i byggingen av jernbanen, men ble laget helt tilbake i 1955. Den solide TV-serien Ku’damm 56 som nylig gikk på NRK, er et godt eksempel på hvordan også tyske TV-serier trekker frem krigens grusomheter som lå som et tjukt teppe over Tyskland lang tid etter krigens slutt. I Norge trenger kinopublikumet å få se hvordan det gikk med de såkalte tyskertøsene, hvordan rettsoppgjøret etter krigen gikk for seg og hvordan de gjenlevende jødene som kom hjem fra konsentrasjonsleirene sakte, men sikkert prøvde å gjenopprette et verdig liv i hjemlandet i etterkrigsårene. La oss håpe at Kongens Nei blir den siste filmen om andre verdenskrig på en stund, som noen vil tenke på å vise veggen på Slottet. Ikke noe galt med heltedyrkelse med jevne mellomrom, men den neste blir forhåpentligvis en film som skaper debatt og kontrovers. Filmen må gjerne handle om de rå og brutale sidene ved krigen og ta for seg de nordmennene som slett ikke var helter under krigen. Det er bare å håpe at vi snart får se filmen om Henry Rinnan, at Anders Baasmo Christiansen får oppfylt drømmen om å spille Vidkun Quisling, eller at noen endelig tør å lage en langfilm om de norske jødenes skjebne. Såpass fortjener det norske kinopublikummet å bli utfordret.

TV KOMMENTAR

JILL SOLOWAYS SKEIVE BLIKK Verdens ærligste (og antageligvis beste) TV-serie introduserer enda flere lag i tredje sesong. TEKST MADS WØLNER VOSS Transparent-skaper Jill Soloway har indirekte hatt som ambisjon å utvikle det hun kaller «the queer gaze». I et intervju med nettsiden IndieWire beskriver hun det som «hvordan det føles å se tilbake på, og undersøke, det å bli sett på, og å navngi følelsen av å være et objekt, eller selve objektet.» Med andre ord en utforskning av det å gjøres til noe annerledes. I tredje sesong kaster hun seg rett ut i denne ideen, fra første stund. For de uinnvidde bør vi ta et par skritt tilbake. Transparent følger en jødisk familie i Los Angeles der familiens mannlige overhode (Jeffrey Tambor) kommer ut som transperson og starter overgangen fra Mort til Maura Pfefferman i sen alder. I løpet av de to første sesongene har vi fulgt Jeffrey Tambors fantastiske portrett av den saktegående prosessen mot å bli den Maura hun alltid har følt hun har vært bak sitt mannlige ytre. Vi følger også hennes tre voksne barn Ali (Gaby Hoffman), Sarah (Amy Landecker) og Josh (Jay Duplass). I løpet av serien begynner også de å revurdere sine egne forhold til seksuell identitet, kjønnsidentitet, samt sine religiøse og kulturelle identiteter. På overflaten høres jo dette litt tørt ut, men Transparent har en bitende mørk humor som gjør at de store temaene framstår som nærmest lettfordøyelige.

VED FØRSTE ØYEKAST føyer serien seg inn i en filmtradisjon av introspektive indie-komedier. De har en tendens til å ta for seg ganske alvorlige temaer, men tilnærmer seg dem med en lett eksentrisk tone som fjerner mye av brodden. Selv om Soloway ofte lener seg på denne stilen

klarer hun å heve serien over svakhetene knyttet til den. Det gjør hun blant annet ved å våge å gå hakket lenger i portretteringen av karakterenes frustrerende narsissisme. «Elizah» – åpningsepisoden i tredje sesong – er uvanlig i forhold til seriens øvrige kapitler. Vi følger kun Maura (Jeffrey Tambor) og serien bryter dermed med ensemble-strukturen vi er vant til. Her eksemplifiseres to av de underliggende temaene Transparent har utforsket og gjør dem helt sentrale. Soloway er på den ene siden opptatt av å undersøke linken mellom undertrykkelse basert på hvem du er og hvor du kommer fra, samtidig ønsker hun også å portrettere hvordan det føles å gjøres til noe annerledes av de rundt seg. Maura har begynt å jobbe for en hjelpetelefon for LHBTQI-ungdom. Etter å ha rotet det til med sin første innringer, den unge jenta Elizah, gjør hun et desperat forsøk på finne henne. Elizah er trans, som Maura. Maura begynner å lete i et LA-nabolag som er, la oss si røffere, enn de stedene medlemmene av Pfefferman-klanen vanligvis oppholder seg. Episoden tar på genialt vis opp både linken mellom Maura og Elizahs delte annerledeshet som transpersoner, men samtidig hvordan Maura selv gjør Elizah til noe annerledes basert på hudfargen og den sosiale statusen hennes. DENNE BITRE dobbeltheten er noe av det som har gjort Transparent så spennende helt fra første stund. Og det er denne dobbeltheten som er uttrykket til det Soloway kaller et skeivt blikk. Når man snakker om ordet «gaze», eller blikk, i film- og TV-sammenheng er det lett å trekke paralleller til konsepter som «the male gaze» i feministisk teori. Veldig enkelt forklart dreier det seg om hvordan kvinner presenteres fra et heterofilt, mannlig synspunkt i for eksempel film, og gjøres til objekter kun for mannlig nytelse. Det blir feilaktig å tenke på et skeivt blikk på den samme måten. Skeivt blikk kjennetegnes heller som en hyllest til usikkerheten rundt identitet generelt. Få ting kan skape større usikkerhet enn å bli fortalt at du er unormal. Et naturlig motsvar blir da å omfavne usikkerheten og vise hvordan den føles, og hvor universell den egentlig er.

Stort sett skjer dette i hjemlige, tilsynelatende trygge settinger i Transparent. Frem til episoden Elizah. Maura kastes nå ut av et trygt middelklassemiljø til en verden hun ikke har noe kjennskap til. I løpet av sin feilkalkulerte redningsaksjon har hun dannet seg et bilde av Elizah. Et hun har skapt basert på noen få spor av informasjon hun har plukket opp på veien. Ut fra dette antar hun at den hun leter etter er en mørkhudet jente av lav sosial status, og som sannsynligvis jobber «på gata». Selv om Mauras forsøk på å redde henne kommer fra et godt sted, er det umulig ikke å se hvordan hun gjør nøyaktig det samme med Elizah som de rundt Maura gjør mot henne. De

De som undertrykkes, undertrykker også selv.

overser det som gjør henne til et menneske og danner seg et bilde av hvem hun er kun basert på overflateinformasjon. Et miniportrett av det å gjøres til et objekt. EN AV SERIENS største bragder er måten Transparent vever sammen alle aspektene av det som gjør oss til individuelle mennesker. Den undersøker alle delene som til sammen utgjør det man kan kalle en personlig identitet. Serien viser all forvirringen som kommer med å navigere seg frem til hvem man ønsker å være, samtidig som man konstant får høre fra de rundt seg hva man er forventet å være. For Soloway er ting alltid mye mer komplisert enn de ser ut på overflaten. De som undertrykkes, undertrykker også selv. Og selv om det sjelden sies rett ut, ligger det i det en konstant oppfordring til å prøve å forstå andre mennesker som noe mer enn det vi ser. Det er kanskje her kjernen i hennes «skeive blikk» ligger. Sesong tre av Transparent ser du på Viaplay eller hos Amazon. OKTOBER 2016

Norges stĂ¸rste formidler av hybler og bofellesskap. Helt gratis!

SPILL KOMMENTAR

GULLBJØRNEN 66. BERLIN FILMFESTIVAL AMNESTY INTERNATIONALS FILMPRIS BERLIN FILMFESTIVAL

MYRDORAMA

Første sesong av Hitman er fullenda, spekka med mogelegheit for kreativt inkognito-drap. TEKST RASMUS HUNGNES Ifølgje John Perkins, forfattar av Confessions of an Economic Hitman, består ein økonomisk snikmordar sin jobb i første omgang i å identifisere eit land som har ressursar (som olje) arbeidsgivaren hans (t.d. Sambandsstatane) ønskjer seg, for deretter å prakke eit gigantisk lån på den stakkars nasjonalstaten. Finansane nyttast til å finansiere infrastrukturen som trengs for å utvinne dei aktuelle ressursane. Sidan den uheldige, kan hende ein smule uerfarne, nasjonen har blitt sett og sett seg sjølv i botnlaus gjeld, blir det naudsynt å forhandle med kreditoren, som gjerne får med seg monopol på dei nemnde ressursane på kjøpet. Nasjonen er ikkje lenger autonom. I Hitman (XB1, PS4, PC), derimot, spelar du rolla som ein snikmordar i meir tradisjonell forstand – ein som snik seg rundt på forskjellige stader rundt om i verda for å drive med myrding av individ. Å gå inkognito er avgjerande. Sanneleg, det seier eg: Vit at dersom du nokon sinne skal drive med snikmyrding, er det essensielt at du kjem deg usett frå åstaden – for dersom du sjølv blir teken til fange eller drepen får jo ingen fleire kundar nyte godt av tenestene du tilbyr! Eit sentralt element i å oppnå dette er å redusere ljodnivået, primært ved å hindre offeret frå å vokalisere smertehyl og siste dødsskrik. Dette kan gjerast på ei rekke måtar, og eg nemner i fleng: Ved å punktere, og dermed paralysere, diafragma (eller mellomgolvet, etter gamalt) slik at offeret beint fram ikkje kan presse luft ut or lungene og gjennom stemmebanda; ved å bruke ei hand for å tette til luftvegane (hugs å halde såpass hardt at offeret får eit synleg blåmerke), eller ved å klemme saman – ja, kvifor ikkje beint fram knuse – strupehovudet. Dette siste kan t.d. gjerast med ein nunchaku – som for dei uinnvidde slett ikkje er eit leiketøy for kvinner som har avgitt klosterlovnad, men det velkjende okinawiske slagvåpenet som er samansett av to samanbundne stikker. Eller, det er jo faktisk ganske enkelt å sjå for seg korleis det kan brukast som eit sexleiketøy, kanskje til og med for to, når ein tenkjer etter. Til snikmordsføremål? Sleng karatepinnene dine (dei lyt vere bundne og forknytt med eit relativt kort tau, ikkje med kjetting som vil klirre og rangle som det reinaste perkusjonsinstrument og kan hende avsløre deg) om halsen på offeret og klem til – tenk nøtteknekkjar for strupe og nakkevirvlar. Ninja-ismer blei i lang tid utsett for sensur her i Europa. Teenage Mutant Ninja Turtles blei til Teenage Mutant Hero Turtles, og scener der party-duden Michaelangelo utøvde vald med sin nunchaku blei redigert bort. I spelet Tenchu: Stealth Assassins (1998) spelte ein rolla som snikmyrdande ninja, men heller ikkje her blei nunchaku brukt i den europeiske utgåva, ei heller kastestjerner, våpen som det ein periode ikkje ein gong var lovleg å syne bruk av i filmar med 18-årsgrense. Crazy times! Så kva med Hitman, undrar du? Jau, det er tale om ein serie medium store sandkasser for snikmyrding i langt meir moderne setting enn det føydale Japan – her speler du rolla som Agent 47, genmodifisert drapsmaskin. Første sesong – for dette er eit episodisk spel – blei nyleg fullenda. Den episodiske lanseringa av brett funksjonerer slett ikkje så verst, for kven gidd vel å spele spel i maraton uansett? Jau, eg veit, mange gjer det. Men i så tilfelle kan ein jo ganske enkelt utsetje fråtsinga til alle episodane er ute – og den tida har no kome. Kreativ destruksjon står på agendaen. Mord er livet.

1 1 2 1 3 1

En film av Gianfranco Rosi «Usedvanlig god – velbalansert og intelligent» dagsavisen

«Mesterlig» aftenposten

«En av årets viktigste filmer» filmmagasinet

På kino fra 14. oktober

Mafia 3

Open world-mafiasimulatoren er tilbake med meir mafiøse tilstander – ultravald og andre grusomme greier. Civilization VI

Taktikk deg frå jeger-sankar til totalt verdsherredømme for sjette gong.

Thumper

Eit psykedelisk spel om «rhythm violence» kalla opp etter kaninen i Bambi og laga av Brian Gibson, bassist i Lightning Bolt, eit band du bør høyre på. Høgt. OKTOBER 2016

SMIL & GIFT MØTER

SIRI SELJESETH (f. 1988) er manusforfatter og skuespiller i sin egen serie Unge lovende, som handler om en gjeng herlige jenter som ikke helt får det til på Grünerløkka osv. Andre sesong kommer snart på NRK.

SIRI SELJESETH Skaperen av «norske Girls» mener man bør oppleve litt motgang før man lager gratisavis. FOTO CHRISTIAN TUNGE Er du like kjedelig som Elise i Unge lovende? – Jeg synes, for å være helt ærlig, også at den karakteren har mye å gå på etter sesong 1. Det er mye mer vi kan hente der. Men storyene til de to andre jentene var viktigere, og da ble det ikke så mye utfordringer for Elise-karakteren. Så kanskje litt mindre kjedelig i sesong 2, men hun ligner også mindre på meg, så jeg vet ikke hva det sier om meg.

6 1

Fortell en vits! – Nei.

Kan du ikke én vits? – Jo, men ingenting kan tas ut av kontekst. Dere vet det er det siste spørsmålet dere skal stille noen som driver med standup.

Hvorfor det? – Det er som å spørre en rørlegger om han kan fikse et rør uten å betale for

det.

1 6

Hvor mye skal du ha for en vits? – 3000, og det kommer ikke til å være verdt det.

Har du en smaksprøve, så vi kan prøve først? – Øh, nei, det er noe i ur-instinktet som sier ikke sleng en vits over bordet til to som skal trykke det. Det er en god regel. Men er det ikke litt lite troverdig at du skal være standup-komiker i din egen serie når du ikke er morsom? – Ja… Det kommer jo an på smak og behag det. Det er jo mange som skal være morsomme som jeg mener ikke er morsomme.

Har du noen eksempler? – Det er jo Two and a Half Men for eksempel. Det skal jo være veldig morsomt, synes ikke det er så veldig morsomt.

1 1 6

ENDELIG noen som tør å si at Two and a Half Men ikke er morsomt! Det var på tide, ass.

Hva pleier du å snakke om når du har standup i USA? Er det sånn «One beer million dollars in Norway»? – Jeg snakker mye om olja, og hvordan vi er så forskjellige fra dem… Neida, jeg har egentlig mye av det samme materialet som her, bare på engelsk.

Funker det?

– Egentlig var det jo sånn at jeg begynte der, så materialet var i utgangspunktet engelsk, så kom jeg tilbake og gjorde det om til norsk. Med varierende suksess.

Hva er den beste vitsen du har på engelsk? Hvilken vits funker best over dammen? – Greit!! Vitsen som pleier å gå best… Nå er det lenge siden jeg har stått i USA da, hvis jeg kan få ett sekund å tenke på det… Det er vel… Vitsen om at jeg ikke vet at evig kjærlighet og ekteskap er det samme, for jeg har bare vært i tre bryllup og alle tre var faren min sine.

1 46

Tusen takk. – Jeg tar den på engelsk der da. Dere skylder meg 3000. OKTOBER 2016

1 6 6 6

På engelsk funker den bedre? – Øøh, like varierende som her.

Er det du som har sletta den amerikanske standupen din fra Youtube? – Ja. Hvorfor det? – Noen ganger i livet vil man bare komme seg videre.

Hva var du inspirert av da du skrev Unge lovende? – Det var ingen stor mesterplan for noe som helst, det var bare det at jeg hadde lyst til å lage noe jeg kunne relatere meg hakket mer til enn andre verdenskrig. Da ble det det. Var det en diss av Kongens Nei? – Ja, en veldig dagsaktuell diss! Nei, men det har jo vært mye andre verdenskrig, mye «gå tilbake i tid», mye lage ting av bøker som eksisterer fra før, ikke så mye nyskrevet som bare handler om livet.

Hvis du måtte lage en norsk remake av en amerikansk TV-serie, hvilken ville du valgt da? – Jeg har ikke lyst til å lage en remake, jeg vil heller lage…

1 1 1

Noe eget? – Noe eget.

Ja… Vi har likevel noen idéer…. – Kom med dem.

En serie om fire frigjorte single damer som bor i New York som har masse sex med menn. – Hm, ja. Eller hva med en gul familie på fem som bor i USA, faren jobber for eksempel på et kjernekraftverk. – Kjernekraftverk?

1 1 1

Ja, og de er gule. – Du måtte ha fornorska det da. Vært noe oljegreier istedenfor.

1 1

Nå prøver du bare igjen å vri deg unna at Unge lovende er en Girls-kopi… – Prøver jeg igjen? Jeg har ikke sagt det.

Noe oljegreier isteden, ja. Hva med et blått monster i snekkerbukse som jobber på en togstasjon… – Det er jo i utgangspunktet norsk for meg, med Max Mekker.

Julie Andem. Hvordan går det med den, har den kommet noe videre, eller?

6 1

Har dere tatt en kaffe? – Vi har ikke tatt en kaffe enda, for hver gang jeg møter henne så…

Går hun en annen vei? – …blir jeg litt sosialt hemmet. Fordi jeg har så mye respekt og ærefrykt for henne. Jeg er ikke så veldig god i sosiale settinger. Så jeg glemmer å spørre om den kaffen da. Men vi er Facebook-venner nå, så jeg vil si det er et skritt videre. Jeg har et dilemma til deg: Lage en tenåringsserie som blir så populær at den ødelegger norsk offentlighet, eller lage en serie for unge voksne som er så forglemmelig at den blir glemt til fordel for en serie laget for 15-åringer? – Velg det du kjenner. Så jeg tar nummer to. Bra opprettholding av catfighten!

Burde du ikke spurt NATT&DAG hva som er kult før du lagde en serie om unge voksne? – Nei, fordi jeg stoler ikke på dere som en kilde til nettopp det.

Synes du ikke vi er kule? – Jeg synes dere strategisk velger dere hva som skal være kult og ikke kult, mer enn at dere følger hjertet. Og jeg synes inderlighet er ganske fint. Jeg har ikke noe imot det. Ironisk distanse blir litt sånn heftig for meg.

6 1

Har du noen tips til hvordan vi kan bli mer inderlige? – Dere kan jo… Gå i terapi hele gjengen.

Vi burde ha en karriere som ligner mer på de i Unge lovende? – Ja, det burde suge litt først, og drite

Her går det hardt for seg! – Det er jo sikkert sånn at noen kan rekke å bli eldre, få litt mer motgang istedenfor å bare gå rett fra Westerdals og inn i jobb hos NATT&DAG.

dere ut.

1 6

Faen at du faktisk har gått på Westerdals, Smil.

Er kreativitet den nye oljen? Og er Unge lovende i så fall kreativitetens oljeplattform? – Nei, det tror jeg ikke. Jeg vet ikke helt hva som blir den nye oljen. Kanskje gratismagasiner? Du hater virkelig NATT&DAG, du! – Neida! Jeg elsker at dere prøver så hardt dere kan å finne måter å kalle meg dårlig på, jeg!

Unge lovende fikk jo litt kritikk,

Du vil ikke nevne Girls som inspirasjon? – Du spurte ikke om det, da. Men det er jo klart at den er det. Fordi den handler om jenter på min alder, som ikke så mye annet gjorde.

blant annet av NATT&DAG, fordi det var mye hvite folk og at mye av de problemstillingene som dukker opp ikke er så veldig alvorlige. I verste fall får ikke karakterene dine selvrealisert seg. – Neste sesong har vi recasta med bare spennende hudfarger. Og alle skal ha alvorlige problemer.

Men det er først og fremst dét som er likheten, tenker du? – Ja, det er jo det. Også er jo ikke vi de mest forskjellige folkeslagene heller. Så det blir jo mye av den samme tematikken.

Hvis sesong to blir veldig dårlig må du huske at det finnes et kinesisk tegn for krise som også betyr mulighet. – Herregud, smigrer dere meg med å sitere min egen serie? Hyggelig. Takk!

I et VG-intervju i sommer snakket du tilsynelatende uoppfordret om at «folk der ute» hadde «satt opp til» en «mega-catfight» mellom deg og Skam-skaper

Hva skjedde da du ble sjekket opp av Louis CK? Hvorfor ville du ikke ligge med ham? – Hvor har dere fått det fra? Jeg har aldri sagt at

jeg ble sjekket opp av Louis CK, men han sa noe til meg som han også har brukt som en replikk i serien sin, og det er sant. Hva sa han? – Det var mens han filmet Louie sesong 3 på The Improv, og så var jeg der og så på, og hang igjen etterpå, og da kom han bort og sa «Sorry jeg kan ikke henge, jeg er i litt sånn dårlig humør… Unless you wanna help me with that». Og det sier hun dama som vil ha en «bag of dicks» i serien også. Og det så jeg etterpå og tenkte hmmm, fiffig!

Du kan jo lage en crossover-episode med Louie og Unge lovende? – Med flere sesonger og større budsjetter: Gjerne det!

1 1 6

Det hadde han sikkert blitt med på! – Ja, han gjør jo ting mer for kunsten enn for penger han. Akkurat som deg! – Ja, selv om det er jo klamt å kalle det kunst. Men ja, jeg er jo ikke millionær.

Har du lyst til å bli det? – Ikke hvis det innebærer å lage Two and a Half Men. Men hvis noen kaster penger etter meg så… Vi har hørt at du skriver inn folk som avviser deg i serien. Er det et nytt konsept i NRK? NRK Hevn? – Nei? Hvem har sagt det? Nå har jo karakteren min bare hatt én kjærlighetsrelasjon så langt, så jeg vet ikke hvem det skulle vært. Og han er heller ikke basert på noen, så det stemmer nok ikke.

Er ikke Jakob Oftebro-karakteren basert på Louis CK altså? – Haha, jo han ligner jo ganske mye! Men nei, jeg har ikke skrevet inn at folk har avvist meg, men nå ga du meg jo idéen.

Bare hyggelig! – Jeg var faktisk på et pitchemøte hos Erik Solbakken før Unge lovende og da var han sånn: Ok, det er sikkert fint at du kommer med pitch og sånn, men jeg vet jo ikke hvem du er. Og jeg bare nei, jeg tenkte å lage en dramaserie på NRK! Og da sa han: «Jeg har prøvd å pitche drama i 15 år, det er veldig vanskelig». Så traff jeg ham nå nylig på Parkteatret, og da synes han det var veldig morsomt at han hadde oppført seg dårlig i det møtet, og foreslo at vi kunne lage den scenen! Det er vel det nærmeste jeg kommer.

Bra han tok seg inn etter å ha vært tidenes rasshøl da… – Haha ja, han hadde hatt en veldig lang dag med mye pitching. Han er veldig hyggelig.

Ja, vi vet alle hvordan det er, å ha hatt en lang dag med mye pitching… Plutselig sier man nei til Unge lovende! – Ja, men det var ikke det jeg pitchet da.

1 6

Hva var det da? – Jeg pitchet en serie om to forferdelige room mates som prøver å finne en

tredje. … Så Two and a Half Men, altså? – Ehhh, ja, det er jo egentlig det! Bare at det er kvinner da, hehehe. Two and a half girls.

1 6

… and one cup!

ÂŤ

Neste sesong har vi recasta med bare spennende hudfarger. Og alle skal ha alvorlige problemer. OKTOBER 2016

THE CARHARTT WIP ARCHIVES THE FIRST EXTENSIVE LOOK INTO THE CARHARTT WIP UNIVERSE. TO BE RELEASED ON NOVEMBER 4TH IN ALL CARHARTT WIP STORES. MORE INFORMATION AT CARHARTT-WIP.COM