Page 1

TRONDHEIM 06 - JUNI 2013 // SKANDINAVIA

Magnus, Heartbreak // Foto: Richard Eriksen

WWW.NATTOGDAG.NO

Natt&Dag - Siden 1988


HugH Masekela JosHua RedMan

med aaron goldberg / Reuben Rogers/gregory Hutchinson

Mavis staples pHaRoaH sandeRs QuaRtet take 6 lauRie andeRson Beady Belle antHony stRong Jazz i operaen:

Carsten Dahl/Arild Andersen/ Jon Christensen Chrome Hill The New York Connection Images of Spring: Det Norske Blåseensemble m/Sendecki/Norbakken/Lislegaard Eberson Funk Ensemble Big Conexions: Ensemble Denada / Beats & Pieces Big Band Frøy Aagre Electric Bob Dorough Hyllest til Jack Teagarden: Kristoffer Kompen/Børre Frydenlund/ David Skinner/Svein Aarbostad/ Tore Sandbakken Svenska Kaputt Magnolia Jazzband med Traces Gospel Choir Jubileumskonsert: Jazzin’ Babies 10 år med Isabella Lundgren / Ulf Johansson Werre Storkaren: The Brazz Brothers m/Magne Fremmerlid Sjur Miljeteig Den Andre Teaterjazzen

noRa

Mer info: www.oslojazz.no app.oslojazz.no Billetter: www.billettservice.no/81533133 www.operaen.no/21422121 Følg oss: Facebook • Twitter • MySpace • Instagram Tumblr • LinkedIn

Jorge Pardo Trio • Kevin Dean Kvintett • Lars Saabye Christensen/Heidi Gjermundsen Broch / Ole Henrik Giørtz • IPA • BUZZ- seminar 2013 • Scheen Jazzorkester m/Torgeir Rebolledo Pedersen • Showcase for unge talenter • Funky Butt m /Tricia Boutté • Ellen Andrea Wang Trio • Gateparader • Gulljazz • Knut Værnes Group • Hot Club de Norvège m/Antoine Boyer • Dagdraumekollektivet • Caledonia Jazzband Barnekonserter: Lyden av Munch m/Sphinx Trio Jazz på Pippis vis - musik för stora och små! m/ Georg Riedel/ Sarah Riedel / Thomas Backman / Mattias Ståhl / Jon Fält • Mr. Ping m/Knut Lothe


Brown Eriksen


tenk hvis han aldri ringer...


Det er mange ting du kan bekymre deg over HVOR DU SKAL BO TRENGER IKKE VÆRE EN AV DEM

Norges største formidler av hybler og bofelleskap


TRONDHEIM - JUNI/JULI 2013

Redaktør Oslo og Samfunn MARIE-ALIX ISDAHL VOISIN isdahl@nattogdag.no Redaksjonssjef HÅVARD NYHUS nyhus@nattogdag.no Fotoredaktører STEPHEN BUTKUS butkus@nattogdag.no CHRISTIAN BELGAUX belgaux@nattogdag.no Redaksjonssekretær AGNES MAARJA agnes@nattogdag.no Nett og sosiale medier DANBY CHOI danby@nattogdag.no Redaksjonsassistenter ANNA VAAGLAND JENS ROSS SEMB Art direction ANDREAS TYLDEN tylden@nattogdag.no Skribenter MARIUS SVALENG ANDRESEN ELINE BJERKAN TORGEIR BLOK GUSTAV SVIHUS BORGERSEN RAGNHILD BROCHMANN DANBY CHOI THOMAS COOK KARIMA FURUSETH TROND GAUSDAL MARTIN GEDDE-DAHL SARA HAMMER SARA-MÄRTA HÖGLUND INGER LISE HAMMERSTRØM STURLA HAUGSGJERD FRIDE HERFJORD RASMUS HUNGNES TORSTEIN HØE LENA JOHNSEN CHARLOTTE JAQUESSON MARTIN T. JOHANNESSEN AKSEL KIELLAND SEBASTIAN LINDVALL SIREN LØKAAS JØRGEN NORDENG HÅVARD NYHUS TOM ERIK PAULSEN HÅVARD RINGEN MATHIAS RØDAHL HANNA STOLTENBERG JENS ROSS SEMB SVEIN STRØMMEN MORTEN SØNDERGAARD ANDREAS TYLDEN MORTEN VAMMEN OLA VIKÅS MARIE-ALIX ISDAHL VOISIN MARTIN ØSMUNDSET LIVE ØRA DANIELSEN MARTIN ØSMUNDSET Illustrasjon MARTA BRAVO TORD TORPE

Fotografer CHRISTIAN BELGAUX STEPHEN BUTKUS OLE EKKER MASSIMO LEARDINI RICHARD ERIKSEN OSCAR S. JOHANSEN HANNA TVEITA

27

Salg- og markedsjef CHRISTIAN RASMUSSEN christian@nattogdag.no Markedsavdeling ANDERS BROCHMANN JOHNNY JENSEN ALEKSANDER RIIS MARIUS SOMMERFELDT salg@nattogdag.no Økonomi MARTIN ESPELAND PETTER NORDHAUG okonomi@nattogdag.no

19

Utgiver NATT&DAG AS

MÅNEDENS ANSATTE ........................................................................................................................................................... 12 SAMFUNN: JAG ÄR INTE SJUK, JAG ÄR BARA SVENSK ............................................................................................. 15 SKANDINAVISK MEGAPOLIS ............................................................................................................................................... 16 EN IDIOT OM BORD ................................................................................................................................................................ 19 SKANDINAVISK MIDDELKULTUR ....................................................................................................................................... 23 NJA, VI ELSKER ....................................................................................................................................................................... 24 KREATIVITETENS DISIPLER ................................................................................................................................................. 27 MOTEGUIDE .............................................................................................................................................................................. 31 MOTESERIE .............................................................................................................................................................................. 33 SVENSKESUGET ..................................................................................................................................................................... 42 UTELIV ....................................................................................................................................................................................... 46 SCENEKUNST: GUIDE ............................................................................................................................................................ 54 KUNSTGUIDE: GUIDE ............................................................................................................................................................ 56 LITTERATUR ............................................................................................................................................................................. 58 MUSIKK ...................................................................................................................................................................................... 61 FILM ............................................................................................................................................................................................ 69 TV/SPILL ..................................................................................................................................................................................... 76 NATT&DAG MØTER ANNE HOLT ........................................................................................................................................ 78

Trykk MEDIA NORGE TRYKK OSLO Opplag 69.000 distribusjon@nattogdag.no REDAKSJONEN TAR IKKE ANSVAR FOR UBESTILT MATERIELL Natt&Dag Oslo Strandgata 19 N-0152 Oslo Postboks 266 Sentrum N-0103 Oslo Telefon: 22 41 94 41 Natt&Dag Bergen Postboks 646 N-5807 Bergen

64

Natt&Dag Trondheim Postboks 4410 N-7418 Trondheim For tips og presse: film@nattogdag.no musikk@nattogdag.no uteliv@nattogdag.no mote@nattogdag.no kunst@nattogdag.no scenekunst@nattogdag.no restaurant@nattogdag.no litteratur@nattogdag.no WWW.NATTOGDAG.NO

M

24

1

Ø M E R KE T ILJ

Trykkeri

33

01

Sjefredaktør/daglig leder CHRISTIAN FORSBERG forsberg@nattogdag.no

INNHOLD

8

DETTE HØRTE VI PÅ

0 78

6

6/2013


Tibe T:APe

THE XX , KARPE DIEM (uK) DIZZEE RAsCAL MOTORPsYCHO PERFORMs “BLIssARD” MONsTER MAgNET , DRY THE RIVER (uK)

(us)

(uK)

OsLO Ess, gRAVEYARD (sE), gOAT (sE) CAsHMERE CAT, sAVAgEs (uK), KATE BOY (Aus/sE) HALF MOON RuN (CAN),WOVENHAND (us) BAAuER (us), gODE ORD DØR sIsT PHIL T. RICH (åRETs uRØRT 2013), BENDIK, CAsA MuRILO, PHOX (us) EMILIE NICOLAs, CARMEN VILLAIN (NO/uK) , ÓsK, OLE TORjus ANNE sANDØY, BARREN WOMB, AuKRA, CHRIsTOFFER ØIEN HIgH PRIEsT OF sATuRN, RYTMEKLuBBEN

lydbok.pstereo.no

TRONDHEIM, MARINEN 16. Og 17. AugusT 2013 pstereo.no


OVERHØRT ...

NATTOGDAG.NO FACEBOOK.NO /NATTOGDAG TWITTER.COM /NATTOGDAG INSTAGRAM #NATTOGDAG

FOR EN SLIKK OG INGENTING En nysingel norsk filmstjerne ble observert slikkende på en ung blogger på et utested ved Solli plass. Scenen pågikk helt til manageren så seg nødt til å avslutte tungeseansen og gi skuespilleren en reprimande. Hvorfor ikke la den nyfrie mannen få kline som om fjortenårsalderen aldri fant sted? SJAKK MATT En av Norges mest internasjonalt profilerte sportsutøvere for tiden, kjent for å blant annet å ha vært fotomodell sammen med en kjent film-skuespillerinne, begynner angivelig å gå i fotsporene til våre langrenn-thugs og party-fotballspillere. For litt siden ble vedkommende observert på en nattklubb i New York, så bedugget at livvaktene måtte holde ham på bena mens han samtidig gjorde sitt beste for å hanke inn telefonnummere fra jenter. Overraskende nok klarte han å huske navnet på flere av dem. Vi har sett sms-bevis.

HORETALL, FAKTA FAEN En AP-representant uttalte nylig at prostitusjon per definisjon er «kvinnefiendtlig». Godt mulig det er det når det kommer til kvinnelig prostitusjon, men politikeren har åpenbart ikke fått med seg at undersøkelser viser at det er flere gutter (2,1 prosent) enn jenter (0,6 prosent) som oppgir å ha utført seksuelle tjenester mot betaling.

SKJERPINGS DØRVAKTER #1 Youngstorvet vertskap forsøkte å nekte kunstner Ida Ekblad inngang på sin egen etterfest på Kunstneres hus etter åpningen av separatutstillingen hennes på Samtidsmuseet. Godt gjort.

6/2013

Dette rystet vi på hodet av forrige måned. Sjekk #hoderysting på twitter og instagram.

FRPS INTERNAVIS 24. mai KKK klar til kamp. Eksempel på lite gjennomtenkt overskrift. Note to self: Vær varsom med å bruke initialene dine om du for eksempel heter Kari Kjønaas Kjos og representerer Akershus Frp på Stortinget. Eller vent … Kjønaas Kjos? … vær varsom med å bruke navnet ditt overhode.

HAN FØLER KJÆRLIGHET En omfangsrik nyreligiøs rockestjerne, kjent for sin tidligere hero-vane, men som nå har oppstått fra helvetet, skal angivelig ha covret låten «I Feel Love» på Eurovision-etterfest mens han holdt en svensk singer-songwriter i hånden. SMITHS UVENNER Den hittil beste norske Idol-vinneren, samt stolt representant for tannstillingen diasteme, la igjen en regning på 30.000 til et eventbyrå. Årsaken skal være at musikeren hadde røyket inne på rommet han bodde i på Brunstad, også kjent som Smiths venner-campen. Rebell, rebell.

8

HODERYSTING

BERGENS TIDENDE // TIME 22. mai «Dagens ungdom er den mest fornuftige generasjonen verden noensinne har sett.» Jøss, noensinne? Hva med The Greatest Generation? Hva med Kjakan & Co.? Samme uke hevdet tidsskriftet Time at vi er Me Me Me-generasjonen, mens Joachim Lund i Aftenposten mener vi er late og vil bli rødvinsdrikkende kunstnere hele bunten: «De skal sitte på kafé med uflidd hår, en åpen Macbook og et gåtefullt uttrykk i ansiktet. På kvelden skal de drikke uforsvarlige mengder rødvin og ha ubeskyttet sex med en tilfeldig bekjent i sitt gigantiske, industriaktige loftsatelier. (…) Frokosten skal bestå av kaffe og sigaretter. De skal bli hyllet. Beundret. Begjært.» Og samtidig mener D2 altså å finne belegg for at vi er «Generasjon Alvor». Vårt forslag: dropp diagnosene. Alle bommer. Disse generasjon ditt og datt-øvelsene er fullstendig meningsløse. Nok nå.

TELEN 10. mai Norges 22. mest solgte album, sier du? Rydd forsiden!


chilimobil.no

Kontantkortet med Norges laveste minuttpris.

Ring for kr

0,19 per min.

Behold nummeret ditt når du bytter til Chilimobil: Få 500,- i ringetid. Suveren dekning fra Telenor. Bruk så mye data du vil: Maks 10 per døgn. Det er sterkt

Kilde: Telepriser April 2012. 0/min til andre chilimobil kunder. 0,19/min til andre i Norge. Rabattert minuttpris gjelder i 30 dager ved lading 399,Etter 30 dager er prisen 0,29/min. Oppstart 0,99, SMS 0,49, MMS 1,29, Data maks 10,-/døgn (10,0/mb)


TIDENS ÅND OPPTØYER «Hallååå! Nu tycker jag att vi gemensamt i denna sal sjunger ’We shall overcome’». Slik prøvde den svenske «invandrarministern» Birgit Friggebo å roe gemyttene under en het debatt i Stockholms-forstaden Rinkeby i 1992. Sannsynligvis satt svenske politikere og holdt hender med den samme låta på repeat i mai, samtidig som klassikeren «Ooa hela natten» var soundtracket til årets store svenske happening; Rinkeby var en av flere forsteder der marginaliserte, håpløse ungdommer brant opp alt fra biler til barnehager, mens de pælma stein på rasist-Aina og knulla-din-morsa-brannvesenet. Wikipediartikkelen om 2013 Stockholm riots finnes nå på 13 språk, og opptøyene tiltrakk seg oppmerksomhet fra medier over hele verden, men kun én uke etter at gemyttene roet seg var de forsvunnet fra overskriftene. Den skandinaviske utopien slår sprekker, men svenskene møter det med like mye normaliserende strategier som vi selv gjorde med 22. juli (hva er egentlig forskjellen på rosetog og «We shall overcome?»).

1 1

LAMBDA-HYBRIS Så ble Lambda omsider vedtatt. Så kan ekspertene strides om knekken minner mest om Kongsberg-knekken, skihopperstilen som ble utviklet av brødrene Sigmund og Birger Ruud; eller kroppsholdningen til Mette-Marit. Det vi imidlertid alle kan bli enige om, er at sjefsarkitekten Juan Herreros kanskje tok litt for mye Møllers tran når han opprømt uttalte at Lambda-vedtaket vil gjøre Oslo til «det nye Barcelona». Som han uttalte til TV 2: «Min følelse nå er at Oslo (…) i løpet av de neste årene kan bli foregangsbyen i Europa. Jeg tror Oslo kan bli som Barcelona var på begynnelsen av 90-tallet.» Saklig.

2 1

NYE OSLO Når det er sagt, så har vi faktisk hatt stadig flere fine møter med nye Oslo i det siste. Oslo sett fra Sukkerbiten/Sørenga er faktisk et ganske fett skue, og selv om advokat-tettheten er litt vel høy på Tjuvholmen, så kan vi ikke nekte for at alt dette får Oslo til å se ut som en skikkelig metropol. Nordens Dubai (ikke Barcelona, altså) begynner å ta form! Takk, olja!

3 1

TIGGING OG MORAL Speil, speil, hvem er mest moralsk i landet her? En gruppe prester og SU-ere (politics make strange bedfellows) har overnattet i en park for å vise sin solidaritet med romfolket – og, som de selv sier, for å bringe «etikken inn i debatten». De uttalte selv at det var lett å latterliggjøre aksjonen, og ja, det er det. Men nok om det. Debatten om romfolk og tigging handler om avstand. Avstand mellom «oss» og «dem», men like mye handler den om en annen avstand: Nemlig avstanden mellom de som styrer og de som kommenterer de som styrer. De som styrer står overfor nesten umulige avveininger og dilemmaer, mens kommentatorene og «teltaksjonistene» mest demonstrerer sin egen tilværelses uutholdelige letthet.

4 1

DEN MORSKE, NORSKE MODELLEN Hva i alle dager er Den norske modellen? Spørsmålet ble aktualisert under Frp sitt landsmøte der Siv Jensen uttalte at «da står den norske modellen i veien for den norske folk». Hva mente hun med det? Vel, hun mente vel at systemet noen ganger kan komme i veien for enkeltmennesket. Som for eksempel når 22 statlige innsigelsesinstanser alle skal si sitt før man får bygge en liten veistump. Verre er det ikke. Et helt greit og legitimt politiske synspunkt. Det var imidlertid alt annet enn greit for VG, TV 2 og Politisk kvarter som kastet seg over partilederen så snart talen var over: Nå må hun vær så god å definere Den norske modellen en gang for alle. NÅ!! Haha, hun klarer det ikke! Hoho. Sjekk hun driter seg ut a! NATT&DAG har ikke for vane å forsvare verken Frp eller Siv Jensen, men hun holdt altså en politisk appell til sine partivenner, ikke et foredrag i politisk teori. Og en statsviter vil dessuten fortelle deg at det slett ikke går an å definere Den norske modellen en gang for alle. Eller som Torbjørn Røe Isaksen har uttalt: «Trolig er den norske modellen litt som datteren i musikalen Mama Mia: Det er vanskelig å finne ut akkurat hvem som er faren.»

5 1

SMARTTELEFON BEDRE ENN SEX 80 prosent av norske kvinner synes mobilen er bedre enn sex, viser en fersk studie gjort i regi av RFSU. Vi på N&D-kontoret gråter en skvett på vegne av menneskeheten.

6 1

BESTEMORSKO Hva er likheten mellom sterkt troende muslimer og hipstere? De liker jentene sine påkledd. Lenge har norske hipsterjenter gjort det diametralt motsatte av sine hipster-medsøstre i USA (som har flørtet med stripper- og hore-estetikken en stund nå) og sverget til å pakke inn alt som kan minne om kvinnelige former inn i lange herrefrakker, klumpete sko og store uformelige skjorter. På én side må det sies at denne motstanden mot å objektivere kvinnekroppen er ganske imponerende, dessuten er det alltid bedre enn kinderegg å avdekke Rihanna-rumper og Kate Upton-pupper under hipsterburkaen. MEN, vi synes det har gått litt langt nå. Vi har nemlig begynt å observere stadig flere som går med noe som likner FARLIG mye på Scholl-aktige fotformsko. Med sokker oppi. På sommeren. Nei. Nei. Nei.

7 1

AMANDA BYNES Jess, nok en kjendis som kommer godt ut av et kjendissammenbrudd. Amanda Bynes står for månedenes sitat: «I’m changing my name to da bynes because I’m an independant woman who dont need a man.»

8 1

HASHTAG-KROPPER Sommerkroppen 2013 er modellert etter #thinspo- og #fitspohashtagger på sosiale medier. Mens Clara Delavignes #thighgap (oversatt til norsk: mellomrommet mellom lårene) har fått en egen twitterkonto, trykker tusenvis av jenter på hashtags på jakt etter bilder av perfeksjonerte kroppsdeler og kloke inspirasjons-slagord som skal holde dem på riktig kjøl (for eksempel denne herlige selvmotsigelsen: «It’s not society’s idea of beauty, it’s my idea of my own happiness»). Det er dette verden er kommet til, vi hyller tomrommet mellom pikenes lår, men dersom vi først skal ta del i dette digitalt anatomiserende kroppsdelsorienterte universet, heier vi heller på en annen hashtag, nemlig #squatsbooty, som er den «brasilianske» sprettrumpa selv vevre asiatere kan «gro» (#fitspo-sjargong) dersom de #squatter 250 ganger om dagen. #Lykketil.

9 1

Boblere: Festival, Jeff Hanneman, sjørøverfilm, Angel Haze vs Azealia Banks, Grumpy Cat til filmen, FEMEN, binge watching, menn i tights, PS4, vs. XBox One, vegetasjon i kunsten, Oral Bee, Seyem, twerking, stiletthæler, baseballjakke, anti-Molly, russisk black metal-mafia + + 10

6/2013

OVERHØRT SENSUR Det er ikke bare NATT&DAG som er blitt bannlyst fra Instagram (vi er tilbake, på @ nattogdag_sensurert), vi får stadig høre om magasiner og publikasjoner som sliter på Instagram etter at Facebook kjøpte opp appen. Bilder som uproblematisk kan publiseres i presse (for eksempel gravide mager) blir nå stoppet av Insta-sensuren (hallo, selv hjemmefødingsvideoer kan postes på Youtube! DET burde være kriminelt!). Vi ønsker en alternativ bildedelingsapp fri for amerikanske purister velkommen. RETT I FLETTA En kvinnelig humorist og programleder i førtiårene ble observert gående nedover Bogstadveien med svettebart og spjærede joggetights. STUDIO 54-TAKTER For litt siden forsøkte et utested i nærheten av Youngstorget seg på å tilføre litt (sårt tiltrengte?) Studio 54-takter til Oslos uteliv. Konseptet gikk ut på å gi alle som har ligget med de ansvarlige gratis inngang. Ryktene skal ha det til at de fleste namedroppet en viss førtiårig sentral person i Oslos uteliv. FOLK SOM UTGIR SEG FOR Å VÆRE OSS Støtt og stadig hører vi om folk som erklærer at de jobber i NATT&DAG for å slippe å bli kastet ut fra utesteder når de er for drita. Kan noen informere oss om de kommer unna med det? Vi kommer nemlig aldri unna med det. SKRINLAGT R&B-KARRIERT En P3-stemme og bookingansvarlig for en av de viktigere konsertscenene i Oslo, skal angivelig ha forsøkt seg som R&B-artist for et par år siden. Forsøkene kan umulig ha endt bra, ettersom prosjektet har strandet på harddisken til en produsent i Bergen.

SKJERPINGS DØRVAKTER #2 Vi har allerede omtalt at mange melder om ufin og urettferdig behandling fra dørvaktene på et utested ved Grensen. Sist nektet de en N&Dskribent inngang på en fest vedkommende selv var med på å arrangere. Begrunnelsen var at han var «for blank i øyene» etter to øl på vorspiel.

OVERSETT En oppmerksom leser la merke til Giske mens han snikleste NATT&DAG. Skummet han denne spalten mon tro? (Hey Gdog, hvis du leser dette: avisen er gratis, det er bare å forsyne seg!)

OLAVSDAGENE

Jakter på rockeband fra Trøndelag. TEKST REDAKSJONEN BANDET PELBO JAKTER på tre fremadstormende band fra Sør-Trøndelag og omegn. De tre som blir valgt ut får tre dager med undervisning under Olavsfestdagene og en sjanse til å lære av gruppa Pelbo. Det hele toppes med konsert på Byscenen. – Vi ønsker å stimulere talentfulle ungdommer til å ta et skritt videre med musikken sin. Derfor søker vi etter tre band i alderssegmentet 15-21 år fra Sør-Trøndelag, sier Per Tronsaune i Olavsfestdagene. Bandenesom deltar i «Mesterklassen» vil få konkrete tilbakemeldinger fra musikere som selv er ute på veien, og som kan komme med innspill ikke bare på det musikalske, men også på det organisatoriske. Bandene som blir valgt ut samles over tre dager med Pelbo, før de avslutter med konserter på Byscenen torsdag 1. august. PROSJEKTET ER ET samarbeid mellom Pelbo, Olavsfestdagene og Håkons Minnefond. Håkon Ødegård døde på Utøya, og i etterkant av tragedien opprettet familien et minnefond i hans navn.

1

I fjor var det bandet 22 som fungerte som mentorer. Pål Sande i bandet Swiks forteller at han satt igjen med verdifull input i etterkant av prosjektet. – For eksempel hvordan vi skal bygge opp sangene for at de skal nå ut til folk fra scenen. Det er en helt annen verden enn den i studio. Vi har spilt mange konserter, men har aldri fått coaching på det før. Å få feedback på hvordan vi formidler, har vært veldig interessant, sier Pål Sande. BATTERI FRA SURNADALEN fikk input på hvordan de kan utnytte hverandres ulikheter. – Vi har gått skikkelig dypt inni musikken vår disse dagene, og gått grundig til verks. Vi har utviklet oss, sier Hans Olav Settem. Spiller du i band som er i målgruppa – eller kjenner du noe som gjør det?
Meld dere på ved å sende enten en lydfil, videoklipp, link med lyd til mesterklasse.pelbo@olavsfestdagene. no. Skriv hvem dere er og hvorfor dere ønsker å være med. Olavsfestdagene arrangeres 28. juli – 3. august. www.olavsfestdagene.no


Billetter kjøpes på billettservice.no, Narvesen, Posten og 7-Eleven

Nord-Trøndelag fylkeskommune


MÅNEDENS MEDARBEIDERE

(*Gjennomsnittlig tid våre 140.000 lesere bruker på å lese NATT&DAG.)

Ny måned, nye tryner. Dette er noen av menneskene som skal massere intellektet ditt de neste 65 minuttene*.

Richard Eriksen (31) startet fotokarrieren med å leke Robert Capa i Midtøsten, men byttet fort ut tusenmetersblikkene med uutgrunnelige ungpikeøyne og en tydelig ambivalens til mote/ generell påkledning. I tillegg til å være en av Norges beste og minst aktive fotografer har han gjort karriere av å dukke opp på rulletekster som «executive produsent». Claim to fame (og selverklært karrierehøydepunkt): har tatt trusebilder av Ke$ha. Tumblr: richareriksen.tumblr. com. Instragram: @richarderi

Hvis Louis CK er komikernes komiker og Bjørn Ali fra Hele Norge baker er reality-deltagernes reality-deltager, er vitterlig Svein Strømmen (31) skribentenes skribent. I likhet med alle gode disipler av Aune Sand, løfter ikke Svein en finger – andre enn den som er klistret til knappen på fjernkontrollen merket «Viasat 4» – for å tilegne seg ny input. Sist gang han gjorde noe slikt var da Aftenposten Oslopuls forgiftet ham med kloroform, bandt ham fast i en kjeller og tvang ham til å høre på det nye Kvelertak-albumet. Blødende fra begge ører fant vi ham (mens vi spiste en Bigmac™) livredd og forpint på et iskaldt gulv ute av stand til å gjøre rede for seg. I håp om å redde stumpene av sjelen til det som en gang var en lovende ung dønker fra Fyllingsdalen, klippet vi av ham alt håret og ga ham en (slags) jobb: å rapportere fra Danskebåtens Dansebandcruise 2013. Twitter: @leadingtherats

Om det noen gang fantes et menneske i en blond og vakker jentekropp, så var dette mennesket Ragnhild Brochmann (29). Skarp som et barberblad i kveldssola, åpen som en tulipan i kveldssola, ekte alvorlig og pludrende lystig som Akerselva. I kveldssola. Ragnhild er som tekstene sine: En strøm av adjektiver og – innskutte småbekker – som sammenlagt danner Oslos nest realeste elv! Ragnhild bryr seg om alt, og særlig om folkeopplysning og estetikk, radio og UiO. Om sju år har hun oppretta motestudier på Blindern: Meld deg på før det er for seint! Claim to fame: har figurert i Hong Kong-nesisk kjendispresse.

En gang satt Hanna Stoltenberg (24) ved siden av Jan Kjærstad på et fly. Forfatteren anbefalte en novelle der hovedpersonen stjeler sæd fra badevaktenes kondomer, for så å sette barn på seg selv med en sprøyte. Den novellen er nå blant Hannas absolutte favoritter. Bare en liten stemningsskapende innledning til historien om Hanna, som kom til Oslo fra litteraturstudier i Bristol i 2012, og overrasket oss med en killer-tekst om vaginaer og plastisk kirurgi. Siden har denne femme fatalen blitt en av våre favorittfeminister og vår nærmeste kobling til statsoverhodet. I tillegg til å skrive artikler for oss, frilanser hun for Morgenbladet, Aftenposten K og Amnesty (som er årsaken til at hun stadig mailer oss fra Afrika).

Den 195 centimeter høye, platinablonde fotografen Magne Risnes (27) kan ofte observeres kledd i tights og piratbandana. Noe han faktisk kler. I tillegg til å ha jobbet som fotograf de siste seks årene, driver han det stilrene, classy klesmerket AÙMA sammen med sin nette ugandiske kjæreste (et par som burde ha krav på spons fra Benetton). Hun designer og han gjør resten. Magne er for tiden i Hong Kong på fabrikkjakt, men før det tok han seg heldigvis tid til å være med oss på danskebåten og fotografere danseband. Instagram: @magnerisnes

Musikkspill av Harald Tusberg og Egil Monn-Iversen etter Johan Falkbergets roman Premiere på Hovedscenen 16. mars man - fre 19.30, lør 18 Regi og koreografi Erlend Samnøen Scenografi og kostymer Dagny Drage Kleiva Musikalsk leder Åsmund Flaten Lysdesign Eivind Myren Medvirkende: Bør Børson jr. Gammel-Bør Josefine Laura Isaksen

Mads Bones Harald Brenna Silje Lundblad Kjersti Tveterås

Jan Erik Berntsen, Hildegunn Eggen, Hans Petter Nilsen, Jon Lockert Rohde, Espen Klouman Høiner, Martha Standal, Kristine Welde Tranås, Herbert Nordrum, Jan Frostad, Ivar Gafseth, Kine Bendixen, John Yngvar Fearnley, Magnus Myhr, Leila Jung og Per-Theodor Paulsen

Billetter 73 80 50 00 Grupper 73 80 50 50 trondelagteater.no Stolt samarbeidspartner til forestillingen

12

6/2013


HEARING IS HELL

TASTE IS KING


SAMFUNN

KULTUR + POLITIKK + INTERVJU + KOMMENTAR

«

Vi tenker på Kaospilotopplevelsen som en fornøyelsespark eller en sommerleir. – KREATIVITETENS DISIPLER, S.

«

«

Middelkulturen er den som egentlig kan mer, men som nøyer seg.

Jeg tror Morten Ramm’s video bare er et råb om hjælp via en falsk småborgerlig antihedonistisk/neopuritansk satire. – NJA, VI ELSKER?, S.

24

– SKANDINAVISK MIDDELKULTUR, S.

«

På trygg avstand fra brennende, segregerte forsteder diskuterer svenske journalister og politikere opptøyene over et glass rødvin. Myndighetene i USA, Storbritannia, Nederland og New Zealand advarte nylig sine statsborgere mot å reise inn i de svenske forstedene, der branner, opptøyer og et voldsomt raseri rettet mot politiet har til-

1

trukket seg oppmerksomhet fra hele verden. Aviser som Al-Jazeera, Russia Today, BBC og New York Times har skrevet om opptøyene fra landet som tradisjonelt har vært forbundet med en rik kultureksport, egalitær politikk og

27

23

44 prosent av svenskene har liten, eller ingen, tiltro til media.

et av verdens beste velferdssystemer.

 De fleste som hadde en svensk facebookvenn i 2010 husker den hvite hånden med teksten «vi gillar olika» som prydet folks profilbilder. Da jeg begynte å studere journalistikk i Sverige, havnet det innvandringskritiske partiet Sverigedemokratene på en vippeposisjon i Riksdagen. Facebook-hånda var en del av en antirasistisk kampanje, igangsatt av Aftonbladet, umiddelbart etter at den politiske krisen var et faktum. Flere av mine studiekamerater demonstrerte mot «rasistene», og mange uttrykte en genuin uro for SDs fremgang. Jeg husker jeg opplevde en viss forståelse for folks bekymringer. 

 Samtidig ble jeg slått av hvor følsomme visse emner var i den offentlige debatten. Det svenske medieklimaet opplevdes umiddelbart mindre transparent enn det norske. Fysiske beskrivelser av gjerningsmenn forekom så godt som aldri, selv om de sosiale problemene i Sveriges segregerte forsteder hadde være synlige i det internasjonale nyhetsbildet lenge. Denne berøringsangsten kan virke snodig med norske briller på nesen. Slik vi også stusser når svenske intellektuelle omtaler 17. mai og Frp som utrykk for fascistiske understrømmer. Til tross for en gradvis skandinavisk forbrødring de siste årene, der hundretusenvis av unge svenske flyktninger har tatt seg til Norge og Danmark, som følge av den prekære bolig- og arbeidsmarkedssituasjonen i hjemlandet (visse steder må man stå i leiekø i over tjue år før man får tilgang på en bolig, red. anm.), er den offentlige samtalen øst for Svinesund og Øresundsbroen altså av en ganske annen karakter enn den norske. Anekdotene er like mange som de er absurde. Teaterregissøren Sofia Jupither mente at teateroppsetningen Folk og røvere i Kardemomme by «hindrer arbeidet for mangfold og likestilling i mange generasjoner fremover». Samtidig har boken Ved (Kagge forlag) av Lars Mytting fått kritikk av Jonas Engman, den svenske lektoren for etnologi, religionshistorie og genusvitenskap på Stockholms Universitet. Hvorfor? Fordi «det ikke er

uproblematisk at det skapes bastioner som står i strid med idealene om likestilling og integrasjon». Expressens Anita Goldman, på sin side, gjorde koblingen mellom norsk skikultur og fascisme eksplisitt i en bokanmeldelse av boken Älskade fascism. (….) Utviklingen i Sverige har ikke skjedd uten oppmerksomhet fra utenlandsk media, selv om disse sjelden løftes frem av svenskene selv. I tillegg til CBN og Fox-News’ klassiske krigsreportasjer fra Rosengård, har andre verdensmedier i økende grad tatt opp utfordringene Sverige står ovenfor. Det kan virke som om det bare er svenskene selv som ikke vil diskutere utviklingen, i alle fall om man skal dømme utfra den ensporede vinklingen fra media, der bildet av Sverige som et av Europas største innvandringsland er nesten utelukkende positivt. Selv etter opptøyene som startet i Stockholmsforstaden Husby i slutten av mai, er media og politikere tilbakeholdne med å antyde at innvandringspolitikken kan ha hatt en finger med i spillet. 

– Sverige tar i dag imot flere innvandrere enn man klarer å integrere. Dette er selvfølgelig ikke innvandrerne, eller Husbyboernes skyld – men politikernes, sier Tino Sanandaji, nasjonaløkonom med PhD i offentlig politikk, som i det daglige jobber ved Instituttet for Næringslivsforskning i Stockholm. 
 De som løfter frem negative fakta om innvandringspolitikken risikerer karrieremessige og sosiale represalier. – Det er få som vet at innvandringen til Sverige i dag skjer raskere i forhold til befolkningen, enn USAs rekord på 1890-tallet. Arbeidsmarkedet og samfunnet generelt ser ikke ut til å klare å håndtere disse rekordtallene uten at eksklusjon oppstår. Det hadde ikke vært opptøyer i Husby om innbyggerne hadde jobb, var kulturelt integrerte og følte seg velkomne.

 Les resten av artikkelen på nattogdag.no 6/2013

15


HVA ER 8 MILLION CITY?

Kan Oslo, Gøteborg og København bli en uslåelig skandinavisk hovedstad? TEKST JENS ROSS SEMB ILLUSTRASJON MARTA BRAVO Hei, Erling Fossen! Det snakkes høyt og lavt om utbyggingen av en såkalt «8 Million City» og etablering av et høyhastighetstog mellom Oslo, Gøteborg og København – en strekning med ca. 8 millioner innbyggere as we speak. Hva vil skje med den trans-skandinaviske dynamikken, dersom denne strekningen får en reisetid på bare 2,5 timer? – Den første konsekvensen er at mange som allerede nå reiser mellom byene kommer til å ta toget framfor fly og bil. Dessuten kommer flere til å reise mellom byene. I neste omgang vil det antageligvis vokse fram skandinaviske selskaper som vil etablere avdelinger i de tre største byene, med logistikkfunksjoner rundt de mindre knutepunktene. Rent språklig vil en av to ting skje: Folk som bor langs denne strekningen vil plukke opp ord av hverandre og harmonisere språket slik at det vil bli lettere å kommunisere med hverandre, eller så vil engelsk rimelig fort bli arbeidsspråket. Ah! Svorsk – med snev av dejlig dansk. Vi ligner jo våre naboer, men er samtidig ganske ulike. Vil den skandinaviske kulturutvekslingen bli enda mer omfattende og fusjoneres i større utstrekning enn i dag?
 – Det som er likt, blir enda mer likt. Men det som er forskjellig, blir enda mer forskjellig. Alle storbyer har jo både en felles identitet, men samtidig en rimelig aggressiv patriotisme på vegne av «sin» gruppe. Det første som skjer er at innbyggerne i denne regionen begynner å sammenligne

1

«

16

sin by med de andre. Jeg stakk av fra 17. mai-feiringen og dro til Køben i pinsehelgen og funderte over hva som funker her og ikke der – og omvendt. Det første som slår en er hordene av militante syklister i Køben som eier byrommet. Samtidig har Oslo over hundre T-banestasjoner mot Købens litt over en håndfull. Gøteborg derimot er bilbasert og amerikansk. København er Kongens By med mange staselige steinbygg med irrgrønne tak, men den feteste samtidsarkitekturen er i Oslo. Byplanleggingen kommer helt sikkert til å lære mer av hverandre som følge av den intensiverte sammenligningen. Samtidig vil Skandinavia fylles med nytt innhold. Skandinavia vil bli det viktigste begrepet som alle landene vil slåss om å fylle med innhold. Et klassisk begrep som Scandinavian Design kommer helt sikkert til å revitaliseres og «brandes», og forhåpentligvis ikke bare bety dansk mote og møbler. Vil det for eksempel være mulig å spise frokost i Oslo, gå på shopping og tivoli i Gøteborg, og så ha nachspiel i København – med bare noen timers reisetid? – Med en reisetid på kun 2,5 timer mellom Oslo og Køben er det fullt mulig å dra opp den slags dags-scenarier. Samtidig kan det tenkes at det vokser fram spesialiserte fritidsregioner, der for eksempel Bohuslän blir det viktigste skandinaviske fritidshus-markedet. Kanskje vil nordmenn kjøpe «hytte» i Køben? Prisene vil også harmoniseres når det blir ett felles marked. Ingen drar til Oslo for å drikke en halvliter til 96 kroner, når den koster det halve i Gøteborg. Ta et annet eksempel: Det vil bli mye lettere å studere og arbeide i en av de tre byene og allikevel være

en kort tur unna mors kjøttkaker. Omkostningene ved å reise innenfor denne skandinaviske regionen vil bli mye mindre. På sikt kan det vokse fram et felles studietilbud der du kan starte utdannelsen din i Oslo, for så å dra videre til Chalmers i Gøteborg og avslutte i Køben. Eller arbeide i en skandinavisk bedrift med filialer i alle de største byene. Hva vil skje med demografien? – Allerede nå vokser befolkningen langs denne korridoren hurtigere enn Stockholm. I praksis vil både det økonomiske og demografiske tyngdepunktet i Skandinavia komme langs denne aksen. Stockholm vil bli utkant. Om 50 år nærmer Osloregionen seg tre millioner innbyggere, og Gøteborg er den største og viktigste byen i Sverige. De urbane noll-åttorna blir utkantmennesker altså? Og for Norges del – hvordan vil dette påvirke oss? – Skandinavias økonomiske og politiske sentrum vil forflyttes bort fra Stockholm og til aksen mellom Køben og Oslo. For Norges del kan det bety to ting. Full modernisering av skinnegående transport over hele Sør-Norge. Det er fullt mulig å tenke seg at høyhastighetslinjen vil gjenopplive planene for lyntog mellom de største byene og Oslo, slik at det blir lettere å koble seg på kontinentet for alle i Sør-Norge. Men det kan også bety at Osloregionens fokus nå blir sørover til kontinentet, og at Oslo-regionen vender Norge ryggen.
 Hva skjer med fremtidens 8 Million Citykids? Blir ungdommen mer internasjonal enn noen gang?
 – 8 Million City-kidza vil bli moderne vikinger: utadvendte, språkmektige, high-tech og gode på å gjøre kjappe dealer. Høyhas-

8 Million City-kidza vil bli moderne vikinger: utadvendte, språkmektige, high-tech og gode på å gjøre kjappe dealer.» 6/2013

tighetstoget vil på mange måter revitalisere det gamle Viken fra vikingtiden. En gang forente Skagerak alle områdene som lå mot vannet. En høyhastighetslinje vil føre til at dette særskandinaviske området vil blomstre og utvikle seg i en annen retning enn resten av Norge, Danmark og Sverige. Det er bare å se på den svensk-danske kulturen som vokser fram i Skåne etter at broen mellom Danmark og Sverige kom. Da 8-Million City-prosjektet ble lansert på verdens største byutviklingsmesse – Mipim i mars i år – sa Københavns overborgermester Frank Jenssen at de nå inkluderte Malmø i sin byplanlegging.
Historisk brukte svenskene mye ressurser på å forsvenske skåningene, selv om de nesten snakker dansk den dag i dag. Vil 8MC gjøre oss alle til «skandinaver»?
 – Avhengig av hvor godt EU som integrasjonsprosjekt vil lykkes, vil de nasjonale identitetene svekkes. På mange måter blir 8 Million City en transnasjonal region som gir innbyggerne en egen identitet i tillegg til det å være norsk, dansk og svensk. Den vil altså ikke erstatte en identitet, men skaper et ekstra strata.

ERLING FOSSEN (1963): Forfatter, urbanist, samfunnsdebattant og tidligere NRKprogramleder. Studerer samfunnsgeografi, med fordypning i bygeografi på fulltid, og er med det selvtitulert «cand. byer». Han har vært tilknyttet Oslo Teknopol, der han hadde tittelen «bydoktor». Han er prosjektansvarlig for profileringsprosjektet Oslo Metropolitan Area og styreleder i Oslo Byforum. MEGAREGION: En megaregion, noen ganger kalt en megalopolis, er en kjede av relativt nærliggende storbyer, eller byregioner som bindes sammen av en effektiv infrastruktur og et felles industri- og arbeidsmarked.


“His set is a masterclass in intelligent, no-frills stand-up” - THE GUARDIAN

“Devilishly sharp” - METRO

“Stuffed with dazzling observations, vivid vignettes and glorious gags” - THE EVENING STANDARD

Rockefeller, fredag 14. juni

FOLKETEATERET 20. AUGUST


Sebastian Ludvigsen/Tinagent

Nå kan enda flere reise med et hint av business Som student og honnørpassasjer kan du nå reise billettløst med Flytoget og fremdeles få rabatten du har krav på. Registrer ditt kredittkort på flytoget.no, så kan du bare dra kortet neste gang du skal ut og reise. God tur!


48 TIMER PÅ DANSEBANDCRUISE

Hvor klemmer lakkskoen når den kjipeste representanten for den såkalte middelklassen prøver å holde følge med de mest joviale representantene fra dansebandspublikumet? TEKST SVEIN STRØMMEN FOTO MAGNE RISNES «VI GAV DIG så mycket tillit!» sier den ene av de tre båtpolitimennene mens de kaster «The Douche» i arresten. Han mimer at han holder noe stort mellom hendene for å illustrere størrelsen på tilliten. «Så mycket tillit! Och du pissade på oss! Du pissade på vår integritet!» Vi har knapt vært om bord på Stena Saga i fire timer. Mens dette skjer sitter jeg og fotografen i danselokalet et par dekk lenger opp og prøver å gjøre det vi egentlig kom hit

1

for, altså å dekke et dansebandarrangement. Det hele begynte der det gjerne a) begynner (om du er proff alkoholiker); eller b) slutter (om du har hatt en litt i overkant lang kveld på byen). Altså på Grei kafé i Skippergata. Her, på byens eldste pub, treffer jeg kompisen min, selverklært kjendis fra den nå nedlagte, obskure internettkomiserien «The Douche», hvor han presenterer seg selv som et hjelpeløst «middelklasse»-fjols som i sine fåfengte forsøk på sosial interaksjon med proletariatet graver seg dypere og dypere ned i en nedrig vollgrav av selvhøytidelig utenforskap og bajaseri.

Jeg har aldri vært på en eneste dansebandkonsert, langt mindre et cruise. Kombinasjonen danseband og danskebåt – to nesten helt like ord – er jo åpenbar, det burde være en soleklar innertier for publikumet til begge fenomener. Med de tristeste, minst intelligente fordommene i forsetet forventer man jo et arrangement hvor de oppmøtte sitter på huk og lesser innpå en tyktflytende kombinasjon av teknisk sprit og lapskaus fra et digert trau på nederste dekk mens en gjeng uniformerte slasker med sykkelstyrebart, metervide slengbukser og matchende, lakserosa kavajer dundrer på med et bass- og trommemaskinkomp et eller annet sted vagt i bakgrunnen. Jeg har egentlig et positivt forhold til danseband. I hvert fall mer positivt enn noen andre jeg kjenner. Jeg har sikkert rundt tjue forskjellige Vikingarna-plater, og synes helt oppriktig det fins knallbra låter på de fleste av dem. Jeg påstår ofte at «Stjernetango»låten til Rune Rudberg, fra «Ut mot havet»-

albumet, er en av de beste norske låtene fra hele jævla åttitallet. Jeg har ofte sett på danseband-Svisj på NRK og bitt meg merke i en del av bandene som leverer noe over gjennomsnittet. Det er veldig mye gjennomsnitt i denne sjangeren. Veldig mye generisk produksjonsverdi og ikke alltid den helt store oomph-en i fremførelsen. Det finnes unntak, og de er hederlige, eksempelvis Contrazt, Åsmund Åmli Band, slagskipet Ole Ivars selvfølgelig, og bandet jeg har dratt hit for å se: Pegasus. Jeg har også dratt hit for å se The Douche. Han er den fiffigste personen jeg kjenner. Han er typen som bruker uttrykk som «chambre séparée» i dagligtalen, jeg har hørt ham kalle seg selv «enfant terrible» i fullt alvor og jeg er overbevist om at han pusser tenna i perlende «Spellegrino»-mineralvann privatimportert fra Bergamo-fjellene i «Italien». Jeg må se hva som skjer når denne tullingen, «skravleklassen», Internett-ridderen, står til knes i trauet. 6/2013

19


«

Jeg hater nesten alt, men jeg elsker faen meg dansebandet Pegasus.

The Douche har akkurat returnert til Oslo etter å ha forulempet halve Film-Norge på en eller annen perifer prisutdeling i Nord-Norge. I og med at han er typen som gjerne kan finne på å avslutte kvelden på steder som Grei kafé, rakk han ikke flyet sitt tilbake til sivilisasjonen og måtte spa ut tre tusen spenn for en erstatningsbillett. Til gjengjeld fikk han fly hjem med selskap fra diplomaten, hedersmannen og Bilderberg-vidundergutten Thorvald Stoltenberg og mannen «som har gitt grillpølsen et ansikt» (et direkte sitat, no joke), Bjarne Håkon Hanssen. I år er det ti år siden sist The Douche dro med danskebåten, den gang ble han slengt i arresten for å forstyrre ordenen med en impromptu enmannsdemonstrasjon mot krigen i Afghanistan. Skuldergnikkingen med Stoltenberg den eldre ser ikke ut til å ha høynet mannens diplomatiske nedslagskraft, for merkelig nok er det Afghanistan som stikker kjepper i Douche-hjulene denne gangen også. Om enn en smule mer indirekte. På vei inn i avgangshallen på Vippetangen sliter vi med å finne innsjekkingsskranken blant alle cowboyhattene. Her har de begge typer: Den brune og svarte lærvarianten fra Peppes Bodega i Nueva Estocolmo; og den sjokkrosa filt-utgaven fra «reisende bander» som spiser seg feite på samfunnsstrukturen pologenserprofeten Per Sandberg kaller «et kinderegg for kriminelle». Vi har fått beskjed om at «innsjekking» skal foregå senest en halvtime før avgang, og jeg har regnet med at dette betyr at man får stige inn i båten og gjøre seg til rette i lugaren før hele kalaset dras i gang. Der tok jeg feil. «Innsjekking» betyr å slippes inn i en kombinert avgangshall/pub hvor festen pågår allerede. The Douche har husket både bookingnummer og sitt eget navn, så han får halt ut boardingpass og romnøkler fra den stakkars damen i skranken, mens han peprer henne 20

6/2013

med innspill av slaget: «Er det lov å benekte Holocaust om bord?», «er det greit å feste som om førtitallet aldri inntraff?» og «hvilket dekk er cowboydekket? De folka der slippes vel ikke løs blant resten av oss?». ÅTTE ØL, TO BAILEY’S. Vel inne i hallen tar det meg en stund før jeg skjønner at det egentlig er en pub vi står i. Min stakkarslige, naive tro på at vi faktisk er på vei inn i båten vedvarer inntil en trubadur klatrer opp på en provisorisk scene innerst i lokalet mens majestetiske Stena Saga legger til kai på andre siden av vinduet bak ham. Det er på tide å finne denne baren, for dette er jeg altfor edru til, men det er selvfølgelig lettere sagt enn gjort å komme seg frem til den lille innhegningen hvor det foregår dispensering av alkohol. The Douche går seg vill, og ender opp med å utspørre flest mulig oppmøtte om de aner hvorvidt det er frisør om bord. Én av de reisende tilbyr seg å klippe The Douche sjøl. I baren står to Bailey’s-flasker åpne og klare på disken. Jeg hikster frem en bestilling på en enslig øl mens fyren til høyre for meg – han har vært i bar før – bestiller åtte. Trubaduren åpner med Creedence og «Have you ever seen the rain?». «Jeg hører du snakker!» prøver jeg å rope opp til ham. «Coming down on a sunny day, for faen!» Omsider får vi vårt exodus når vi geleides i et stort, uformelig oppsop av menneskelig kjøttmasse opp et rullende fortau og inn på Stena Saga, den selvsamme båten hvor Jenny Jenssen bet en vekter og ble slengt i kasjotten for et par år siden. Ved rullebåndets ende følger jeg oppfordringen fra skiltet over meg: «Løft beina ved avstigning fra rullebåndet». Jeg har ikke lest instruksjonsboken, bladd gjennom brosjyren eller besøkt nettsiden til Stena Saga i noen særlig grad, så det første jeg tar meg til ombord i skipet er å lese oversikten over hva som skjer på hvilke dekk. Det fins visst et casino her? De har et «diskotek» et eller annet sted mot

øverste dekk? For faen – det fins en spillehall et eller annet sted. Før vi kommer i nærheten av å utforske spillehaller og casinoer, skal vi imidlertid direkte til nærmeste pub, hvor trubaduren fra avgangshallen er i gang med å rigge opp for kveldens andre sett. BY PÅ OSS SJØL. The Douche har tryllet frem en helflaske whisky og er allerede i gang med å skjenke oppi glassene til nordlendingene på bordet ved siden av. «Vi må by på oss sjøl!» begynner han. «Jeg må by på meg sjøl! Vi må blende in med de innfødte!» Han avslører mellom brølene om å by på seg sjøl at han fant frisørsalongen, i skipets spa-seksjon, og har booket seg inn til å klippe av seg alt håret før han, jeg og fotografen setter til livs en trippel Brimi-meny i restauranten halv ti. Først må han få budt på seg sjøl i størst tenkelig grad og bli kvitt denne helflasken ingen skjønner hvor han fant. Trubaduren drar i gang når vi har vært på skipet i en halvtimes tid, med «Ring of Fire». Han følger opp med «The Gambler». Jeg vurderer å be ham om å slutte å spille så jævlig illevarslende låter og ta hensyn til min allerede så innihelvete skrale psykiske tilstand nå som vi ruller vekk fra fastlandets lullende trygghet. Siden jeg ikke spør gjør han selvfølgelig ikke det, og følger opp med «Bad Moon Rising». «Vi må by på oss sjøl!» roper The Douche. «When in Rome! Vi må jo klare å DREKKE i samme tempo og med samme intensitet som resten av disse humanoidene? When in Rome?» Han dasker seg demonstrativt på låret hver gang han sier «Rome». Og den dårlige månen stiger. «Sist jeg klippet meg var i Baku», forteller den freske nordmannen til den svenske frisøren når hun klipper ham i internasjonalt, lovløst farvann. «De klarer jo faen meg ingenting i det landet, det er som en Disney-politistat hvor hele kulturbudsjettet blåses på å vinne Eurovision Song Contest og frisørutdanningen er et helgekurs i en bunkers i utkanten av byen, i Bruce Springsteenland. Hvor lenge studerte du til frisør? Er du i det hele tatt uteksaminert? Må man være det for å jobbe på en båt?» Frisøren vet ikke om hun skal le av ham, nikke høflig, snu i døren

eller bare spille med. Jeg er ikke sikker sjøl. Jeg bestemmer meg for å spille med. «Er de i det hele tatt mennesker, aserbajdsjanerne?» spør jeg, «Hvilke likheter har de med oss mer tradisjonelle europeere?» Han gir meg det jeg vil ha: «De er ikke mennesker såvidt jeg vet, og de blør ut et stinkende svart slim når man slår dem i trynene. Det fant jeg ut da jeg ga opp å forsøke å kommunisere på sivilisert vis, med den hvite manns virkemidler.» BABYLON’S PEAK. The Douche henter et fat med sossiser og kalverullade fra buffeten og spiser fra under bordet mens vi venter på første rett i Brimi-menyen. Under bordet har han også en helflaske husets rød han knabbet fra et sekstiårslag på vei inn hit. «Alltid knabb vin når et gammalt skrog forteller en frekkis», forklarer han. «Da sitter alle og stirrer dødt ned i fatene sine. Da knabber du en husets rød.» Restauranten og buffeten ligger vegg i vegg, eller skillevegg i skillevegg eventuelt. En liten passasje som forbinder de to finnes helt innerst i lokalet, og dette tilrettelegger for The Douches plan om å spise fra begge steder samtidig. I passasjen dukker det opp en kelner som spaner intenst utover de spisende. Han ser brydd ut, og det ser ikke ut til at han finner det han kikker etter. Jeg dulter borti The Douche, albu til albu. «Så du han der der?» spør jeg. «Han kelneren?». The Douche titter opp fra alt rælet han har stæsjet under bordet. «Hvem, han tsjetsjenske krigsforbryteren med tusenmetersblikket? Hva med ham?». «Han stirret noe jævlig inn i lokalet», forklarer jeg, «Kanskje du burde dra med deg all kontrabanden ned i lugaren, skulle det plutselig begynne å regne.» The Douche legger over til et stakkato språk hovedsakelig basert på enkeltord mens han pakker inn vinflasken i en lånt dongeriskjorte. «Kontraband, m-hm, lugar, regnvær, Tsjetsjenia, OK.» Så går han. Kelneren heller opp vin til meg selv og fotografen mens vi venter på vår venns retur. «Babylon’s Peak», heter vinen. Jeg vitser fritt om at joda, er det noe som er «Babylon’s Peak» så må det vel være danskebåten, hø hø hø, idet fire illsinte svenske båtvektere stormer inn i lokalet med en betuttet The Douche på slep. De vifter med vinflasken.


Først opp i trynet mitt. Deretter opp i trynet på fotografen. «Vad ska vi göra med det här? Vem ska betala för detta?». Jeg besvarer av prinsipp aldri spørsmål fra folk i uniform, så jeg avventer og håper på mer informasjon. Fotografen svarer heller ikke, men stiller flere spørsmål. «Gjøre med hva da? Betale for hva da?». Klokken er ikke ti engang. Babylon har åpenbart peaket tidlig. INGEN KNIVER I «HOUSE». Båtsnuten har et kodeord for husarrest, eller lugararrest om du vil: «HOUSE». Det er dit The Douche skal nå, han skal i «HOUSE». Da de så ham med kontrabanden under armen og det smørblide oppsynet og rykket ut, hadde han besvart utfordringen med å løpe. Ikke hvor som helst heller, men opp en trapp mot en låst dør. «Detta är det värsta vi någonsin har sett!» sa de. «Seriøst?» svarte The Douche. «Dere jobber på danskebåten, og dette er det verste dere har sett?». Han får ikke forlate lugaren i løpet av overfarten. Kanskje han får gå og røyke om han må det. Forklaringen her er litt vag. Han skal i hvert fall ingen steder hvor alkohol serveres, det skal være sikkert og visst. «Hva med i morgen?» spør jeg. Da får han gå i spillehallen og på røykedekket. Men ingen steder hvor det serveres alkohol. Jeg gir faen i å nevne at det serveres alkohol i spillehallen. Sikkert best å ikke prøve å slå disse folkene på hjemmebane. Se bare hvordan det gikk med The Douche, som nå sitter og ler seg skakk i lugaren. Vi får bære ned middagen til ham etter at kelneren har flyttet den over på et annet fat og gitt ham en skje å spise med. Ingen kniver i «HOUSE», gitt. Jeg får i det minste sett Pegasus. De er headlineren på dette dansebandscruiset, og de er et av de større dansebandene i Norge akkurat nå. PK og Dansefolket som også spiller, de oppfyller egentlig de samme kravene. Begge bandene var nominert til spellemann tidligere i år, og Pegasus gikk hjem med prisen etter en aldeles forbanna bedårende takketale. Såvidt jeg vet er de det eneste aktive dansebandet fra Oslo, vokalist og gitarist Tommy Nilsen begynte sågar sin karriere som trubadur på Oppsal senter på åttitallet. De er den mest joviale gjengen

musikere jeg noen gang har sett, og et av de ytterst få tilfellene jeg har kommet over hvor det gode humøret faktisk smitter over på meg selv. De er så glade for å være tilstede og så lite redde for å gjøre rede for det, at jeg blir oppriktig glad på bandets vegne for at de holder på, finnes, spiller musikk de er glad i og lager lavbudsjetts musikkvideoer som kun blir vist på danseband-Svisj midt på natten i ukedagene. Jeg hater nesten alt, men jeg elsker faen meg Pegasus. Originalmaterialet til Pegasus er knallbra, de har blant annet en UFATTELIG bra duett med Hanne Mette Gunnarsrud, vokalisten i innlandsbandet Contrazt. Når de gjør denne låten live på båten, har de med seg en publikummer på kvinnevokal, og hun presterer til ståkarakter i alle ledd. Det blir derimot ekstra jævla bra når de smeller løst et lite coversett mot slutten: «Summer of ‘69» inn i «Sommartider». Jeg synes jeg ser et LITE, BITTELITE ekstra glimt i øyet på vokalisten når han synger førstnevnte, og spesielt linjen «Me and my baby in ‘69», som om han vet, slik jeg vet, at han synger en litt frekk låt som kanskje egentlig bare handler om kjempefrekk puling, og at det er litt ekstra moro. Og det er litt ekstra moro. Denne låten er en av de verste låtene jeg vet om, og jeg blir egentlig trist hver eneste gang jeg hører den. Jeg er ikke helt sikker på hvorfor, men det slo inn for fullt på et julebord for et knippe år siden da jeg måtte gå ut av lokalet og ta en panikkangst-pustepause og kaste masse mineralvann i trynet og se veldig opprømt ut en stund. Jeg tror det er linjen «Those were the best days of my life» som fucker med meg. Helt siden jeg begynte i andre klasse i 1989 – summer of ’89 – har jeg følt at mine beste dager er bak meg. Jeg liker ikke at en stuttvokst, glisende kanadier med hockeysveis fra åttitallet minner meg på det. Pegasus er bandet som skal til for å sparke høl i Bryan Adams’ tristessehegemoni over mitt følelsesliv, og jeg blir glad for å høre låten for første gang på jævlig mange år. Takk, Pegasus. HAN KOMPISEN DERES. Når vi drar tilbake til kahytten for å finne The Douche, er han selvfølgelig ikke tilstede. Det viser seg

at jeg i et øyeblikks mobildekning har fått en SMS hvor han forteller at han henger med noen afghanske damer i lugaren ved siden av. Vi banker på, men ingen åpner. På dette tidspunktet sitter han allerede i arresten, etter å ha måttet lide lange avhandlinger om størrelser på tillit og pissing på integritet, sannsynligvis levert av den samme vekteren som i sin tid ble bitt av Jenny Jenssen. De har tatt telefonen hans, så det nytter ikke å ringe. Det er jo faen meg ikke dekning her ute i vann-Texas uansett. The Douche forklarer i etterkant at han kledde seg om til inkognito-Douche: uten briller, med caps på hodet og ny genser på torsoen. «Aldri i livet om de kunne gjenkjenne meg da», sier han. Han dro opp på røykedekket og ble umiddelbart identifisert. «Tror du att vi är dumma i huvudet?» sa vekterne og sendte ham tilbake til lugaren. Det var der han fant de afghanske damene, som inviterte ham med til diskoteket. «De ser deg aldri om du står blant oss», sa de. «Og hvis de kommer, så lager vi et helvete!» Overraskelsen ble følgelig stor for The Douche da vekterne kom etter to minutter og så ham blant damene, helvetet uteble og kursen pekte mot glattcellen, hvor madrassene er vinylbelagt og drømmene spake og stakkarslige. Alt dette vet vi jo ingenting om ennå. Mens jeg og fotografen sitter i danselokalet og stirrer utover folkemengdene som i all hovedsak ser ut til å betrakte bandene som mer en kuliss enn et underholdningsmoment, strømmer det stadig på med folk som spør hvordan det gikk med The Douche. De har åpenbart fått med seg oppstyret i restauranten eller fluktforsøket i trappen. Ingen omtaler ham fordømmende. Alle er på hans lag. «Hva hadde han gjort, han kompisen deres?» spør en av nordlendingene fra tidligere samme kveld. «Han prøvde seg på noe som ikke funket helt», hinter

«

jeg hobbydiplomatisk. Vi treffer en fyr på røykedekket som er en del av sekstiårslaget hvor frekkisen ble fortalt og vinflasken ble ervervet. Selv ikke han har noe negativt å si om The Douche. Han er her på vegne av en eller annen svigerfar, og synes vår venn sto for det hittil eneste freske innspillet på turen. Den beste responsen kommer fra en av båtsnutene, ikke blant de fire som huket mannen, som spør oss hva The Douche egentlig driver med. Hvorfor er han her? «Han er journalist», forklarer jeg. «Han er her for å dekke arrangementet». Det rabler nesten for den stakkars svensken. «Ha ha ha! Journalist! Ha ha ha ha!». Han klasker seg på magen når han ler, som en diger bjørn som har drukket hundre flasker øl, og tusler tilbake til den uform-elige folkemassen. MAJESTETISKE STENA SAGA durer traust videre inn i natten. Kapteinen står ved roret, formodentlig med sekstant, stripete genser og kokekaffe innen umiddelbar rekkevidde. Festen fortsetter i diskoteket, mens The Douche ligger i arresten og jeg ligger i «house». Slik religiøse sier at en rik manns kamel vanskelig kommer gjennom nåløyet til Tegning, form og farge på videregående, har tungrodd erfaring vist meg at en vaskeekte Douche ikke kommer seg gjennom en danskebåttur. Alt av dressurkurs, dannelsesreiser og champagnelunsjer i ambassadestrøket har kanskje forberedt ham på et eller annet, men definitivt ikke en flytende pub i internasjonalt farvann. Jeg hadde håpet og forventet at dansebandspublikumet skulle være drøyere, spy mer i gangene og yppe til bråk med den dødskjipe kompisen min, men alt slikt håp rant ut i den evinnelig omtalte sanden. Vekterne sa det jo sjøl: The Douche var det verste de hadde sett. Og han ville jo bare passe inn. Danskebåten vant. Nordlendingene trakk det lengste strået. Glattcellen består. Vår mann er svartelistet, sammen med Jenny Jenssen.

Er det lov å benekte Holocaust ombord?» 6/2013

21


20.000 Titler på lager

Kjøp dine lærebøker på haugenbok.no Kjapt, trygt og enkelt.

60

0

980 10 0

LOUD AND CLEAR AS - Foto: iStockphoto

1020 10

1060 108

mb mb 9

* Ingen tillegg - uansett betalingsmåte * Portofritt - på alle ordrer over kr. 248,* Rabatt - på mange lærebøker

0

40

DINE STUDENTFORDELER

Norges beste bokhandel 2013

RENTE - OG GEBYRFRIE BETALINGSMÅTER * Betalingsutsettelse - kjøp bøkene nå, utsett betalingen til 21. oktober * Avbetaling - fra kr. 200,– pr. mnd. (ved kjøp over kr. 750,-) * Faktura - 21 dagers betalingsfrist

haugenbok.no - Norges raskeste nettbokhandel haugenbok.no AS - Postboks 175 - 6101 Volda - Telefon 70 07 45 00 - epost@haugenbok.no - www.haugenbok.no


MEH-GUBBEN

Der Norge, Sverige og Danmark møtes på midten.

Meh-gubben søker svar på det alle lurer på, men ingen tør spørre om. Hver måned vil meh-gubben i sokratisk ånd be et knippe Dagsnytt 18-aspiranter, meningskvitrere og spaltetrålere – AKA the usual suspects – om å redegjøre for fenomener og begreper du er avhengig av å forstå for å kunne holde hodet over vannet i det stadig mindre gjestmilde meningsdeltaet.

3

– Den sosialdemokratiske boblen Skandinavia har i likhetens navn avskaffet høyt og lavt. Hva er middelkultur?

THOMAS HYLLAND ERIKSEN Professor i sosialantropolog, forfatter og hyperaktiv samfunnsdebattant – Sosiologen Pierre Bourdieu omtalte film som «middle-browkultur»: Inngangsbilletten er billig (sammenlignet med for eksempel klassisk musikk og litteratur), og man kan konversere belevent om sofistikerte emner med minimale forkunnskaper og beskjeden innsats. Kanskje krimlitteraturen er vår tids vesentligste middelkultur. Den er verken høy eller lav, og veldig populær. Få snakker nedsettende om den i offentligheten. Kultureliten snobber nedover ved å skryte på seg lesninger av krimbøker de neppe har noe inderlig forhold til. Og så er det Bruce Springsteen, da. Jo, det er nok riktig at kulturlivet i Skandinavia ofte møtes på midten, i god sosialdemokratisk ånd.

TORGNY AMDAM Elektronisk singer-songwriter og medieviter – Middelkulturen tar lite hensyn til både kroppen og hodet: den toner ned det seksuelle og tar gjerne opp store eksistensielle temaer på en overflatisk måte. Middelkulturen er den velfungerende bedagelighetens kultur. Den er lønnsom i all sin risikominimering og verdiposering. Den støter hverken nedover eller oppover, men kose-belærer nedover og blidgjør oppover. Den er undertrykkende. Den er fru «god smak» i smiskepassiar med herr «publikumstall». Uten middelkultur ville det «kritiske» middelklassemenneske hatt mindre å være «kritisk» til, og manglet et sted å plassere sin selvforakt. Og uten middelkultur, ingen lengsel mot sirup-rap. METTE HANEKAMHAUG Stortingsrepresentant for Frp – «Du skal ikke tro du er noe». Setningen har gjallet i skandinavenes ører siden Sandemose skrev den berømte Janteloven. En lov som har vist seg å være mer hellig og etterfulgt enn Grunnloven i det norske samfunnet, en lov som tydelig appellerte til den sosialistiske kulturen, og en lov som har sørget for et samfunn som tilstreber «godt nok» fremfor «best». Tanken om at vi kun er en stor middelklasse – med kun et fåtall, kall dem gjerne utskudd, i hver sin ende – bunner nok i venstresidens oppfatning av hva som er akseptert. Sammen har de tatt eierskap til det aksepterte, definert normalen og vil plassere alle mennesker innenfor denne. Frykten for å være annerledes har nok bidratt til å dyrke frem begrepet «middelkultur». Den er det trygt å tilhøre, der kan en ikke bli kritisert. Begrepet «middelkultur» er for meg bare en dynamisk ramme for hvilken kultur den egentlige eliten definerer som greit å like. Jeg har derimot intet behov for å rangere – for å definere hva som er høyt, lavt eller «midt i mellom» på en fiktiv skala. Jeg er altetende innenfor de fleste kulturelle uttrykk, det være seg både musikk, bøker og malerier. Og harry som jeg er, leser jeg like gjerne eventyrbøkene om Harry Potter, krimserien om Harry Hole og selvbiografien til den demokratiske presidenten Harry S. Truman. Det er det som er ekte mangfold og kulturglede – verdier som blir forsøkt nedtonet og undertrykt, men som Fremskrittspartiet og jeg holder høyt.

MAGNUS MARSDAL Forfatter og styreleder i Manifest senter for samfunnsanalyse – Anne B. Ragde. Jo Nesbø. Åge Aleksandersen. Bjørn Eidsvåg. De Lillos. Lillebjørn Nilsen. Aftenposten. Entrecôte. P1. Kari Bremnes. Eyvind Hellstrøm. Kjempen Erik Bye. Bye & Rønning. Nytt på nytt. Salmalaks. P3. Bikubesong. Sats. A-ha. Anne Grethe Preus. Hadia Tajik. Amarone. INGER MERETE HOBBELSTAD Kulturkommentator og -kritiker i Dagbladet – Middelkultur er som middelklassen: Medianen som låner trekk fra det som både er over og under. Og midten er et respektabelt sted å være. Men igjen som middelklassen klarer ikke middelkulturen alltid å legge skjul på at den egentlig ville vært høyere i hierarkiet. Filmene Clint Eastwood har regissert, som plasserer seg uhyggelig presist i det middelkulturelle, skjemmes av at de forsøker fryktelig hardt å overbevise seeren om at dette er dyp visdom og stor kunst. Resultatet blir ofte pompøst og selvhøytidelig. For middelkulturens force er en annen. Middelkulturen er typisk fortellinger som ikke er så skjematiske som casinoromaner og splatterfilmer, de er mer originale og derfor unike for de som faller hardest for dem. Samtidig er de tradisjonelle, realistiske fortellinger, tilgjengelige for et stort publikum, som sjelden eksperimenterer med sin egen form, og som ender med å bekrefte snarere enn utfordre det rådende settet med normer og verdier. Eksempler på middelkultur er: Sykehusserier (der House har avløst Chicago Hope), hjertevarme komedier som De urørlige, dameromaner med sort/ hvitt-fotografier av porter med eføy og tittel i løkkeskrift på omslaget, alt fra NRK Drama og de fleste filmer med Morgan Freeman.

VEBJØRN GUTTORMSGAARD MØLLBERG Billedkunstner og vokalist i nekropunkbandet Haust – Jeg syns ikke at forskjellene mellom høy-, lav- og middelkultur er så relevant for det jeg driver med. Men jeg er opptatt av forskjellen mellom radikal og overfladisk kultur. I den sammenheng er det en – ikke spesifikt skandinavisk, men generell – tendens at kommersielle krefter hele tiden drar kulturen mot overflaten. Det er i mine øyne alles personlige ansvar å holde igjen, for å gi kulturen dybde. Her spiller ikke høy/ lav-dikotomien noen stor rolle – en trashfilm kan vekke vel så interessante tanker og diskusjoner som et bilde av Dürer. Problemet er at det er vanskelig å ta dette ansvaret hvis man har en jobb innenfor kommersiell kulturproduksjon. I en økonomi basert på frykt (for eksempel frykt for å miste jobben i VG, og frykt for å ikke kunne betale lånet på leiligheten) kan selv bra, smarte folk få seg til å skrive saker om puppene til Dorthe Skappel. I Skandinavia ser jeg ikke kulturen som et nødvendig offer for å oppnå relativt jevn fordeling og sosial sikkerhet. Tvert imot. Dette sikkerhetsnettet gjør blant annet at VG-journalister og andre som sliter med å ta ansvar for å komplisere og nyansere kulturen, ikke har noen god unnskyldning. Det verste som kan skje er ikke at man mister jobben, det verste som kan skje er at man gjør seg dummere enn man er. MARIKEN HALLE Filmregissør og produsent – Jeg tenker på meg selv på skolen. At jeg så sjelden egentlig anstrengte meg. Jeg gjorde leksene og fikk bra karakterer, men jeg var sjelden ute på dypt vann. Og det var sjelden noen forventet det umulige av meg. Jeg tenker at det folkelige også er det høye. Det som vil mennesker noe er det høye. Det som ikke vil noe er det lave. Middelkulturen er den som egentlig kan mer, men som nøyer seg.

3

– Meh...

6/2013

23


GUIDE

MUSIKK

AV MARTIN GEDDE-DAHL Det er ikke bare billig bacon, rød pølse og servicearbeidere/kjønnssykdommer som siver over grensen fra våre skandinaviske naboer – den norske kulturelle kapital er i stadig større grad vekslet inn i svensk og dansk valuta. For tenk, er det mulig å se for seg middelklassens lørdagskos i Arne Jacobsensofaer uten Borgen på tv? Russetiden 2012 uten «Don’t You Worry Child»? Eller

1

en troverdig lesekrok med Wegner-stol uten Tranströmer i hylla? Neppe. Et norsk talkshow uten Carola-intervjuer? Aldri. Fra IKEA-møblert studenthybel til Nesje-innredet stortingssal – det er liten tvil om at vi ser opp til våre skandinaviske storebrødre. Og som alle småsøsken spør vi: Hva synes de om oss? Vi kontaktet våre søsterpublikasjoner i Sverige (Nöjesguiden) og Danmark (NAT&DAG) for en ærlig vurdering av fire moderne norske nasjonalskatter.

HUMOR

MORTEN RAMM «JEG FLAGRER RUNDT» «Rødgrød med fløde» Redaktionen har sendt mig Morten Ramm’s video-parodi på den ærkedanske smørtenor Rasmus Seebach’s hit «Natteravn», der er blevet til «Jeg Flagrer Rundt». Den dekonstruerer og demaskerer kækt Seebach’s følsomme vise, så den virkelige mening, at lokke kvinder til penetration, afdækkes på plump manér. Så nu sidder jeg her og skriver om en pop-vampyr der er blevet suget af en standup-vampyr, der så suges af moi. Medie-kanibalisme. Jeg tror Seebach’s damebladsmetode laver flere damer end Ramm’s mere brutale approach, der måske vil virke i et læderbøsse-darkroom blandt 14 årige. I videoen fremstilles den danske mand som en uchecket alkoholiker underlagt kød-kompasset mellem hans ben … hvilket er lige så præcist som hvis jeg påstod nordmænd gik i Dallas-outfit, lyttede til dødsmetal og var ansigtsopererede massemordere stereotypt. Jeg tror mest Morten Ramm’s video bare er et råb om hjælp via en falsk småborgerlig anti hedonistisk/neopuritansk 24

6/2013

satire, en råb der skal give ham opmærksomhed og dermed penge, uden noget reelt indhold eller talent – andet end viljen til at gennemføre så tyndbenet en ide. Ja, vi danskere legaliserede pornoen før alle andre, og sprøjteorgasmer, bondage og poledancing er pensum i 9. klasse. En ting rammer Ramm’s video nu præcist: vi har det grimmeste sprog i Europa på nær Hollænderne, men vi kan jo ikke alle sammen synge som a-ha når vi bestiller en kaffe på en bar vel? Men jeg er vel bare en post-avantgarde snob, der er knotten over Danmark gik ind i EU og brugte energi på at kæmpe med araberne i stedet for at tilbageerobre de oliefelter der naturligt tilkommer os, fra kolonien mod nord. Heldige sataner, i skulle prøve en finanskrise, så kunne det være der kom mere væsentlig kultur fra jer, andet end Todd Terje eller hvad han nu hedder, og så de der gamle fremragende Lasse Gjertsen-videoer eller ham danskeren der faker han er nordmand, Joachim Trier. Og måske ham der Varg Vikernes, Gardar Eide Einarsson, Geir Jenssen, Lasse Marhaug & Fleksnes. Kald mig bare en bedrevidende rantende potstinkede misundelig danskdjævel. Sorry. Morten Vammen er regissør, forfatter og komponist og bor i København K.

KARPE DIEM: KORS PÅ HALSEN, TI KNIVER I HJERTET, MOR OG FAR I DØDEN «Trovärdig gangstarap på norska, är det möjligt?» När jag fick i uppgift att skriva om den för mig helt okända akten Karpe Diem och deras album Kors på halsen, Ti kniver i hjertet, Mor og Far i döden fick jag veta av NATT&DAGs redaktör att det rörde sig om «politisk hip hop». I likhet med den musik jag brukar skriva om i svenska Nöjesguiden, självständig och framåtsträvande pop, så har hip hoppen alltid erbjudit ett alternativ till rådande musikideal och uppfattningar i samhället, en motkultur som slår underifrån och vill något annat och bättre. Därför blir förstås begreppet «politisk hip hop» väldigt intressant i en socialistiskt styrd oljestat. Ett land som är det fjärde rikaste i världen och som älskar välfärd, ett land med statsfinanser så goda att det är socialt accepterat att sjukanmäla sig från jobbet för att åka längdskidor (!). Med dem förutsättningarna räknade jag självklart med att Karpe Diem gör liberal hip hop. Inte lite så där halvdant med rader om guldkedjor, grillz och snabba bilar, utan på riktigt. Frihetstörstande skattesänkarbeats med rhymes som är pro-ökade klasskillnader Snart ska det visa sig att duon rappar om saker som miljonprogram (blokk?) och revolution, dessutom ska de ha bjudit in Sveriges skäggigaste och mest hårdföra anarkist, Promoe, till att ha gästat på föregående platta. Jag är mållös. Här uppstår

också ett tydligt trovärdighetsproblem för Karpe Diem. De vill helt uppenbart framstå som underdogs, men de är inte underdogs. De är overdogs, dessutom väldigt framgångsrika sådana vad det verkar. World wide web låter mig veta att Karpe Diem både har fått ge ut flera album, på ett riktigt skivbolag, och plockat hem en och annan norsk Grammis (eller som det så gulligt heter «Spellemannprisen»). Bandets andra, och långt mer bekymrande, problem är att verkar vilja vara någon slags bad boys, med titlar som «Jens» är det givetvis inte möjligt. Jag lyssnar om och om igen för att förstå vad det är jag upplever. Efter att ha dragit ned hastigheten lite på låten tror jag att det kan vara en gangstarap om Björn Dählie. Jag vet inte om det i överhuvudtaget är möjligt att göra trovärdig gangstarap på norska, språket med universums mest positiva klang, och där nästan alla ord låter som namn på mytologiska folkslag hämtade från barnböckernas värld (ta bara «jenter» eller «guttar» som exempel). Men att göra gangstarap om Björn Dählie, det går bara inte. Eventuellt hade det fungerat med Petter Northug på grund av hans uppenbara attitydproblem och ett efternamn som innehåller ordet «thug». Jag vänder mig återigen till internet för svar, på Youtube hittar jag en textad version av «Jens». Dählie flimrar snabbt förbi, sen kommer det här: «Nå är vi i Häagen Dasz, så ananas i hagen till en jomfru», vad betyder det ens? Gillar de glass och oskulder? Är det typ snuskigt? Oklart, oavsett låter det i alla fall roligare än Timbuktu. Sara-Märta Höglund er musikkanmelder i Nöjesguiden.


TV TANGERUDDAMPEN, TVNORGE «Mere norsk bliver det ikke?» En besætning, der blandt andet tæller en moderne viking, en gruppe udviklingshæmmede og en rocker, sejler sammen gennem de norske have. Tangeruddampen: Norsk på norsk! Med en forventning om at skulle se en blanding mellem «Kamelåså» og en taleløs film fra en togtur gennem de norske fjelde blev der trykket play på serien Tangeruddampen. Fordommen holdt dog langt fra stik, da historien begyndte at forme sig. Tangeruddampen handler om den norske søhelt Jarne Andhøy, der har fået den ære at skulle være kaptajn på et skib, hvor besætningen hovedsageligt består af udviklingshæmmede. TV-Glad møder Troels Kløvedal. Egentlig et oplæg til en langtrukken feel-good serie, hvor der ikke kommer så meget på spil. Men som historien skrider frem, og man begynder at lære karaktererne bedre at kende, bliver man rystet i sin grundvold. Hans gider ikke stå op om morgenen, Cecilie vil ikke arbejde og Bjørn Terje er konstant søsyg.

Der er ikke grænser for, hvilket drama der nu vil udspille sig, når de sammen skal føre en båd gennem de vilde bølger hele vejen til Lofoten alt sammen under den tatoverede hav-playboy Jarnes kommando. På havet gør kamerafolkene alt, hvad de kan, for at gøre seeren ubehageligt tilpas. Båden bliver filmet så den vipper ekstra meget, og seeren snydes heller ikke for et filmisk virvar af skummende bølgebrus. Måske har filmholdet også vist deltagerene de faretruende optagelser? Ellers er det bare den venlige kok, som har blandet noget specielt i aftengryden? Der sker i hvert fald det, at hele besætningen fanger en frygtelig søsyge. Og ja. Vi skal se close-ups af folk, der kaster op. Således går der et helt afsnit med en søsyg udviklingshæmmet norsk besætning, der for alvor må vænne sig til at være med den norske Columbus’ faretruende sejlads gennem de norske have. I det hele taget er det svært ved tænke sig et plot til en serie, der kunne være endnu mere norsk. Når besætningen tager den obligatoriske vejrsnak, skoser det da heller ikke på nordiske metaforer: «Jeg tror, Tor skal ud og buldre med hammeren», brøler en ivrig Jarle, der i meget høj grad lykkes med at indtage rollen som en moderne viking på

det gamle træskib. Rollen som überviking kommer han dog aldrig i nærheden af. Overtatoveret med gotiske tegn har Rune Supern Olsgaard den tvivlsomme karakteristik, som den i besætningen der slægter allermest på de primitive nordiske forfædre. Rune er ydermere i sin fritid medlem af en anden primitiv norsk gruppering, nemlig Hells Angels. Hvordan han har fået plads på båden må Tor og Odin vide, men han er bestemt en underholdende karakter at følge serien igennem. Man bliver dog aldrig rigtig provokeret af denne hyggelige historie. Skønne mennesker og helt fantastiske naturbilleder som ofte pryder skærmen, har bestemt en beroligende effekt på sjælen. En ærkenorsk historie kan jo heller ikke fortælles uden billeder af det den fiktive karakter Slartibartfast fra Douglas Adams’ science fiction-klassiker The Hitchhiker’s Guide to the Galaxy vandt en pris at skabe: Nemlig de smukke norske fjorde.

film kändes det som att ha blivit misshandlad av sin lillebror, ungefär som för er när svensken Johan Olsson slog sig fram med stavarna och vann femmilen. Men inte ens till havs mot Polynesien slipper man undan Skarsgårdsklanen, här representerad av Gustaf som bortsett från sin roll som den svenska grisen i säcken är de övriga besättningsmedlemmarnas klon. Samtliga sex odlar nämligen skägg som är så samstämmigt hipsterkalibrerade att jag närmast tar för givet att man mellan tagningarna lyssnat på Mumford & Sons, bakat surdegsfrallor och tipsat varandra om hur man bäst brygger sin egen öl. Vi får helt enkelt förlikas med tanken om att litteraturhistoriens kapsejsade Robinson Crusoe-look har tagits gisslan för omvandling till fotogenique bohemstil Det är också denna samtida stilmarkör som bidrar till att dramatiseringen av expeditionen anno 1947 känns hopplöst desperat i sitt försök att leverera en historisk händelse till en ny publik.

För bortsett från det rebelliska i Thor Heyerdahls uppsåt – att korsa Stilla Havet på en balsaflotte för att bekräfta sin tes om folkvandringar – lyser hans blåögda bragd upp av en konservativ drivkraft, som kan spåras till den moderna människans längtan till gårdagens forna glans. Inte ens de mest välgjorda specialeffekterna kan överskugga nostalgi. Den sjöburna vansinnesfärden har flera spänningshöjande scener som, inte helt oväntat involverar hajar av olika slag. Hotet underifrån smyger sig på som Steven Spielbergs stilbildande monster, men ger sig tillkänna med imponerande animationer som är betydligt mer realistiskt ankrade än i skeppsbrottssagan Berättelsen om Pi. Sedan kan jag väl erkänna att jag, trots filmens verklighetsbakgrund, hyser mina tvivel mot att flottens muskelmän fiskade upp en haj som vedergällning för en uppäten papegoja För beviskraftens skull ansåg Heyerdahl att expeditionen skulle ske utan moderna redskap, men när det verkligen börjar tryta

kommer det oundvikliga förslaget om att använda ståltråd för att binda samman plankorna. Kaptenen vägrar. I ett lågintensivt brandtal satsas alla spelmarker på historisk tillgivenhet – en närmast religiös approach som väljer tradition över modernitet, i linje med senare års ekologiska uppsving bland innerstadsbor som gärna betalar extra för att sticka ut mot samtiden. Flera kritiker har gjort sig roliga över den senaste tidens uppsjö filmer med skäggiga män till sjöss, speciellt nu när biopremiären av Kon-Tiki fått sällskap av isländska Djupet – ännu en verklighetsbaserad kapsejsning i skandinavisk tappning. Det närmaste svensk film har av det receptet är Göta Kanal-trilogin, några rejäla magplask som får mig att vilja säga upp bekantskapen med populism och flytta till en öde ö. Och kanske passa på att försöka odla skägg.

Morten Truelsen Søndergaard er frilansjournalist, bjergbestiger, studerer Journalistik & Socialvidenskab på Roskilde Universitet og er for tiden på utveksling på UiO.

FILM

KON-TIKI (2012) «Litteraturhistoriens kapsejsade Robinson Crusoe-look har tagits gisslan för omvandling till fotogenique bohemstil.» Landets mest framgångsrika regissörsexport fördes samman med landets största filmstjärna – och ändå stod vi helt chanslösa. För även om det på papperet lät som en klockren kandidat med dess Hollywoodmeriterade regissör, Mikael Persbrandts isblåa ögon och storsäljande skandikrim-förlaga, så var Hypnotisören på tok för dålig. Plötsligt såg vi oss omseglade av grannlandet vars enda egentliga biosuccé i Sverige skedde för drygt ett decennium sedan med handikappkomedin Elling. När det i början av året annonserades att det verklighetsbaserade dramat Kon-Tiki fick Oscarsnomineringen för bästa utländska

Sebastian Lindvall er filmanmelder i Nöjesguiden. 6/2013

25


www.carhartt-wip.com Photos by Alexander Basile


REPORTASJE

Verden er i en kreativitetskrise. Har et selverklært læringslaboratorium funnet løsningen? TEKST HANNA STOLTENBERG ILLUSTRASJON TORD TORPE Klokken er ni om morgenen og det mediteres på kontorstoler. – Fred, harmoni og kjærlighet, purrer en stemme mykt, og ber oss puste det «ut gjennom nesen». Stemmen tilhører en ung mann med blomstrete skjorte, vest med korssting og buddhistiske bønnekjeder rundt halsen. Bak ham lyser en Power Point med bilde av et lubbent kubbelys og påskriften RELAX i Comic Sans MS. – Vær åpen og fordomsfri, sier han. Så reiser han seg, slår hendene ut og smiler med munnen omringet av et velholdt geiteskjegg: – La dagen tjene deg.

1

EN «FARLIG METROSEKSUELL SEKT» Og det skal den. NATT&DAG er på besøk hos Kaospilotskolen i Danmark for å oppleve det en høyrevendt blogger har døpt «en farlig sekt fra det metroseksuelle Århus». Med mer

objektive briller er det en skole for organisasjon og ledelse, med særlig fokus på innovasjon og «interkulturell forståelse». Skolen har siden 1991 blomstret opp som et alternativ til tradisjonell undervisning, og mer bestemt, til den streite businesskolen. Parallelt med rykter om en tiltagende kreativitetskrise i arbeidslivet, har kaospilotene styrket sin posisjon i en rekke ulike bransjer, inkludert media-, utdannings- og IT-sektoren. Spørsmålet om hvordan man best kan utdanne fremtidens arbeidstakere er alltid aktuelt. Men i lys av finanskrisen og eskalerende klimaendringer har behovet for å utdanne innovatører vokst seg stadig større. – I en finanskrise går man gjerne tilbake til hardere verdier, da er det effektivitet som gjelder, og man skjærer ned på alt, sier Jon Tangen, programkoordinator for Kaospilotene. – Men det burde jo egentlig vært motsatt. Det er da man bør tenke nytt og annerledes for å komme ut av det, sier han. Kaospilotene startet som et alternativt rom mellom de store utdanningsinstitusjonene. – Det var ment å være et trygt sted for

radikal eksperimentering, sier canadieren Pete Sims, teamleder for Team 17. – Likevel er hensikten å kunne produsere resultater som er relevante for resten av verden. GATESMART I dag finnes det Kaospilotskoler i Danmark, Sverige og Nederland. For noen år siden forsøkte de å etablere seg i Norge, men ble raskt presset ut på grunn av «manglende akademisk profil». Skolens grunnverdier profileres ved bruk av vage ullenheter som «leken», «harmonisk», «gatesmart» og «risikovillig», noe som har bidratt til at ryktet deres veksler mellom anerkjent læreinstitusjon og selvhjelpsbok i studieformat. En av kaospilotene titter bekymret bort fra sin plass på andre siden av bordet og forsikrer meg om at de «ikke starter hver forelesning med meditasjon, altså.» Men tydeligvis ofte nok til at en av jentene gjennomfører morgenens økt sittende på medbrakt yogapute. Kaospilotene er i utgangspunktet en

videreutvikling av den suksessfulle ungdomsorganisasjonen Frontløperne som i over tjue år har bidratt til å realisere ungdommers prosjektideer. Utdannelsen gjennomføres som et kurs, og har per i dag ikke bachelor-status. – Vi er veldig påpasselige med å påpeke at vi ikke er en bachelor, sier Tangen. – Den eneste offisielle kvalifikasjonen du får når du går ut herfra er at du kan kalle deg en kaospilot. Men den tittelen skal bety det samme overalt, forklarer han. Det er likevel ingen beskyttet tittel. Skolen avhenger derfor av å fungere som en eksklusiv merkevare. Et særegent «brand». – Det betyr at en kaospilot som gjør en kjempegod jobb bidrar til at «brandet» øker, sier Tangen. Men det betyr også det motsatte: at dersom en person krasjlander, faller skolens ry. Resultatet er ikke ulikt det som oppstår når ansatte får aksjer i selskapet de jobber for. Dersom en uteksaminert kaospilot høster suksess, øker verdien til de resterende studiekameratenes utdannelse. De har derfor alt å tjene på å hjelpe hverandre frem. 6/2013

27


FORNØYELSESPARK OG SOMMERLEIR Skolen ligger i Latinerkvarteret i Århus. Det er et sjarmerende område. Lave, jordfargede bygninger, økologiske cafeer og tettpakkete barer som domineres av studenter og lærere. Man entrer skoleområdet gjennom en buet inngang nedlesset med graffiti og plakater. Herfra ser man to skolebygg og lokalene til Frontløperne i bakgrunnen. Hele strukturen minner om en radikal, men vellykket husokkupasjon. Det er åpne løsninger overalt. Nedrevne vegger. Et assortert utvalg møbler flyter rundt på gulvet som om de driver til sjøs. Ingenting sitter fast, kanskje for å sikre at man når som helst og hvor som helst kan danne en åpen sirkel. Det er tagging både inne og ute, og alle flater har en uferdig fremtoning. Gangene er tapetsert med fargerike portretter av nåværende og tidligere elever, og man kan til enhver tid forsyne seg med te og kaffe fra et av skolens flere kjøkken. Det er en kaotisk, men behagelig atmosfære. Likevel skal Kaospilotene snart flytte fra Latinerkvarteret til nye skinnende lokaler i satsningsområdet Filmbyen i Århus. Delvis for å sikre et mer profesjonelt førsteinntrykk, spesielt fordi elevene jevnlig gjennomfører klientmøter på skolen. – Klienter blir vanligvis ganske sjokkerte når de kommer inn her, sier Tangen. – Det kommer ikke til å skje i de nye lokalene, så der får vi heller satse på å sjokkere dem etter at de er kommet inn i huset, sier han og smiler. I tillegg til skolen driver Kaospilotene konsulentvirksomhet, og de to overlapper jevnlig og bevisst. Alle prosjekter utføres for virkelige kunder med virkelige behov. Tidligere kunder inkluderer store fisker som Lego, Statoil, Microsoft og Århus Sykehus. – Vi tenker på Kaospilot-opplevelsen som en fornøyelsespark eller en sommerleir. Vi forsøker å skape en slags forvrenging av hverdagen, slik at noe magisk og uventet kan skje, sier Sims. I praksis betyr dette for eksempel å foreta viktige klientmøter sittende i myke sofaer, gi tilbakemeldinger i stående sirkel eller å iverksette «energizers» – ulike improvisasjons- og bevegelsesleker – når stemningen er på nedtur. Ideene har en Silicon Valley-1999-ishfølelse. Det er kjent at IT-innovatørenes arbeidskultur innebefattet alt fra å finne opp tilfeldige ferier, til å servere de ansatte sprit og belønne feil. Mer eller mindre ekstreme variasjoner av denne modellen praktiseres ennå hos store selskap som Apple og Google. Kaospilotskolen er i dag ansvarlig for 18 uteksaminerte kull, eller «team» som det heter, hvilket til sammen utgjør anslagsvis 650 kaospiloter. Hvert team ledes av en eller flere teamledere som sørger for at undervisningen blir gitt i henhold til læreplanen. Læreplanen utvikles av skolens ansatte, men må siden godkjennes av Århus Universitet. Dette fordi skolen er delvis støttet med offentlige midler. Det har likevel aldri skjedd at en læreplan er blitt avvist.

«

– Det er mer en formell ting, basert på at vi får statsstøtte. Ellers vet Århus Universitet veldig lite om hva vi driver med, sier Tangen. ØKOLOGISKE BÆSJEPOSER Navnet på dagens foreleser er Joshua Foss. Han er ifølge seg selv en «deep thinker» fra Minnesota som nå underviser i bærekraftig design på Universitetet i Minneapolis. Hvis du googler ham, får du også vite at han syr mesteparten av klærne sine selv, har deltatt på det amerikanske reality-programmet Design Star og er CO2-nøytral. Dersom det siste stemmer, har han mye å gjøre opp for, han har nemlig flydd over hele Atlanteren for å gi denne forelesningen for Team 17. Skoledagen varer fra ni til fire og er stort sett delt opp i en forelesning/workshop/samtalestruktur. I dag skal det handle om «regenerativ utvikling» – en versjon av bærekraftighet der målet er oppblomstring fremfor nedbremsing. Med andre ord: hvordan få verden til å gå i pluss. Foss sier ting som at «vi er bittesmå blader på det store verdenstreet» og «vi er universet som erfarer seg selv.» På et tidspunkt utbryter han at «jordsmonn er fantastisk!» med så mye entusiasme at øynene nesten spretter ut av sokkelen. Mye av vokabularet kan virke intetsigende for et utrent øre. Bare på bokstaven B noterer jeg: «biomimicry», «biophilia», «biodiversity» og «blue economy». Man inspireres, men man får ikke nødvendigvis de konkrete redskapene man trenger for å anvende denne inspirasjonen. Det betyr ikke at det han sier ikke er relevant eller viktig, bare at det virker litt fånyttes å fortelle at verden går til helvete, for så å vise et Power Point-bilde av en økologisk bæsjepose. Forholdet mellom problem og løsning virker, for et skeptisk publikum, noe uproporsjonert. Dette unnslipper heller ikke teamet. Ganske tidlig i forelesningen bygger det seg opp en ilter stemning. Flere elever flekker opp fargerike bunker med Post-its og noterer ord og spørsmålstegn som de fester på pulten foran seg. Så kaster de seg inn i diskusjonen med lappene som ledestjerner. En elev påpeker at man mangler en «delt visjon». Foreleseren svarer at det er «en organisk prosess.» Mange påpeker at miljøbevegelsen mangler klare retningslinjer: Er soyaprodukter bedre eller verre for miljøet enn kjøtt? Er det mer bærekraftig å kjøre elbil? Hva med matbensin? – Jeg trenger en liste på kjøleskapet med én kolonne for «bra for miljøet» og én for «dårlig», sier en student. – For at bærekraftighet skal appellere til majoriteten må man gjøre det enklere å finne frem til pålitelig informasjon, forsetter han. Forslag til hvordan en slik løsning kunne ha sett ut skytes inn fra alle kanter. Og slik fortsetter det. Gutten ved siden av, som for noen timer siden satt rakrygget og mediterte med hendene i fanget, ligger nå tilbakelent med skitne Vans i kryss på pulten. En annen har lagt seg inntil en søyle midt i rommet.

Kaospilotenes rykte veksler mellom anerkjent læreinstitusjon og selvhjelpsbok i studieformat.

Det hadde ikke vært overraskende om noen spente opp en hengekøye. Men det er kanskje også poenget: å bryte med tradisjonelle forventninger til produktivitet. At man lærer bedre ved en pult enn i en sofa, for eksempel. At undervisning er avhengig av en bestemt autoritet. Eller at alt som er gøy er distraherende. KREATIVITETSKRISEN Populistiske videoer og avisartikler om kreativitetens tilstand spres som bjørkepollen på sosiale medier. Et foredrag av kreativitetsekspert Sir Ken Robinson med tittelen «Do Schools Kill Creativity?» har blitt sett over 16 millioner ganger på foredragsportalen TED.com. I videoen beskriver den nesten overdrevent karismatiske Robinson hvordan dagens skoler knuser barns iboende kreativitet ved å sende dem gjennom en standardisert utdanningsform. Han argumenterer videre for at kreativitet i dag er minst like viktig som lese- og skriveferdigheter, og bør prioriteres deretter. En appellerende tanke for de fleste. Ifølge Robinson stigmatiserer skolen det å ta feil, og opprettholder illusjonen om «det eneste riktige fasitsvaret». Dette tærer på evnen til innovativ tenkning. – Hvis du ikke er forberedt på å ta feil, vil du aldri klare å produsere noe originalt, fastslår han. Og Robinson kan ha rett. I en artikkelserie fra 2010 skrev Newsweek om «kreativitetskrisen» i den amerikanske skolen. Ved intelligensmålinger finnes det et fenomen som kalles Flynn-effekten: for hver generasjon går IQ-resultatene i gjennomsnitt opp ti poeng. Et beriket miljø gjør barna smartere. Men når det kommer til kreativitet har for første gang en motsatt tendens blitt registrert: Ifølge magasinet er amerikansk kreativitet på vei nedover. Og man kan anta at en slik tilbakegang ikke er forbeholdt amerikanerne. Resultatene ble målt ved bruk av Torrence-testen. Dette er en samling tester som til sammen har blitt selve gullstandarden for hvordan man måler kreativitet, spesielt hos barn. En av oppgavene går ut på at testpersonen får presentert en gitt gjenstand, for eksempel en binders, for så å liste alle tingene gjenstanden kan brukes til. Å være kreativ krever avvikende tenkning (generere mange unike ideer) og deretter konvergent tenkning (kombinere disse ideene til det beste resultatet). I de rundt femti årene siden testen først ble introdusert, har forskere holdt et tett øye med testpersonene, og kartlagt deres profesjonelle utvikling. Det har vist seg å være påfallende hvor godt testen spår barnas kreative ferdigheter som voksne. Jo flere ideer personen hadde om gjenstandens bruksområder som barn, desto større er sjansen for at de er blitt entreprenører, oppfinnere, forfattere, politikere, leger, programutviklere og så videre. HEMPINDUSTRI Det siste året på Kaospilotskolen skal elevene «eksperimentere» med egne prosjekter, enten alene eller som en del av et større foretak. Ett av årets avsluttende prosjekter handler om å få opphevet forbudet mot hempproduksjon i Sør-Afrika. Akk, så 1968? Ikke helt. Målet

er å etablere en økologisk hempindustri i Johannesburg som kan bekjempe tre av landets største problemer: feilernæring (hemp har høyt innhold av protein og inneholder verdifulle næringsstoffer), boligmangel (hemp kan brukes til byggemateriale og insolasjon) og arbeidsledighet (ny industri, nye jobber). På mange måter en perfekt utførelse av kreativitetstesten. Ifølge E24 drømmer hver tiende nordmann om å være sin egen sjef. Fem år etter avsluttet studie, har 33 prosent av kaospilotene startet eget firma. Mer relevant, de har startet opp et firma der de tjener penger til seg selv, og i mange tilfeller har flere ansatte. De har altså skapt arbeidsplasser. Til sammenligning er gjennomsnittet hos det som tidligere het Handelshøyskolen i Århus, men som nå ligger under Universitetet, på rundt to prosent. – Jeg sier ikke at man ikke kan starte opp ting hvis man har gått på universitetet, men tallene viser at vi lykkes bedre med det, sier Tangen. IDEALISME Samfunnets behov har endret seg raskere enn systemet som forsøker å fylle disse behovene. I 2007 grunnla tidligere kaospilot Måns Adler selskapet Bambuser – en interaktiv videoplattform som tillater deg å streame live video fra mobiler og webcam, direkte til nettet. Under den arabiske våren var Bambuser, sammen med Twitter, et viktig redskap for å frakte informasjon ut av landet. Mer en 10.000 videoer ble ifølge The New York Times lastet opp og streamet på Bambuser under valget. Da siden ble blokkert av den egyptiske regjeringen, sammen med flere andre sosiale nettverkssider, satte Bambuser opp en egen side for Egypt som samlet videoer fra landet og videresendte dem til en egen Nord-Afrika/Midtøsten-plattform. I et skiftende informasjonslandskap er tilpasningsdyktige modeller mer verdifullt enn statisk kunnskap. – Både Danmark og Norge roper på entreprenører og nyskapelse, men forventer at det skal skje gjennom utdannelsessystemet slik vi kjenner det, sier Tangen. – Verden har behov for akademia, men det finnes også massevis av akademia der ute, sier Sims. Han flyttet fra Canada til Århus for å arbeide på skolen. – Jeg tror ofte man feiltolker det å være akademisk for det å være intellektuell. Jeg liker vår rolle som læringslaboratorium. Vi kan ta det beste fra den akademiske verden, uten å føle oss hindret av deres begrensninger, sier Sims. Ute på terrassen samles elevene til lunsj. De har frikvarter fra tolv til ett hver dag. En av dem vanner blomstene Team 18 plantet under en workshop tidligere i måneden. Vegetarmat er overrepresentert i lunsjboksene. Kaospilotskolen kan anklages for å være blåøyd hippie-idealisme – kanskje med god grunn – men poenget mange ser ut til å glemme, er at denne formen for optimisme er kjernen i all innovasjon. – Vi må huske å spare på kaffegruten, roper en av elevene gjennom ruten. En annen kaospilot skal visst bruke den til å gro sopp i.

KAOSPILOTSKOLEN: Ble grunnlagt av Uffe Elbæk i Århus 1991. Utdannelsen baserer seg i stor grad på prosjekt- og prosessarbeid med samfunns- og næringsliv, gjennom prinsippet om «learning by doing .Basert på en skriftlig søknad og workshops velges rundt 35 studenter, som vil danne høstens team. I løpet av det andre året sendes elevene på «outpost» – et tre måneder langt prosjektopphold i utlandet, der de jobber med lokalbefolkningen i land som Columbia og Sør-Afrika. I Norge startet Kaospilotene en bachelorutdanning høsten 2005. Ifølge wikipedia var undervisningsspråket norsk og interskandinavisk, en blanding av de skandinaviske språkene. Det norske tilbudet ble lagt ned etter to år. – Vi ønsker et innovasjonsstudium, men et studium med en mer akademisk profil enn det Kaospilotene tilbyr, sa daværende direktør ved Markedshøyskolen Ulrika Herlandsen til DN. ALTERNATIVE SKOLER: Alternativ opplæring refererer til alle former for utdanning som ikke samsvarer med den konvensjonelle utdanningsstandarden. På 1970-tallet så man en oppblomstring av alternative skoler. Det tilbys et bredt spekter av filosofier og undervisningsmetoder. Noen har sterke politiske, vitenskapelige eller filosofiske forankringer, mens andre er mer ad-hoc -forsamlinger av lærere og studenter misfornøyd med tradisjonell utdanning. Alternative skoler fremhever ofte komponenter som små klassestørrelser, nære relasjoner mellom elever og lærere og en sterk fellesskapsfølelse. I Norge, har de alternative skolene organisert seg i Forum for Alternative skoler (FAS). Dette er en landsomfattende forum, stiftet i 1985 og har i dag mellom 50 og 60 medlemsskoler. Kjente eksempler på alternative skoler er Steinerskolen og Montessoriskolen. theartofmaintainingkaos.com // www.idoart.dk/a-visual-interpretation-of-chaos // www.hemporium.com // bambuser.com 28

6/2013


6/2013

29


MOTE

AV: LENA JOHNSEN MÅNEDENS NETTBUTIKK: ALPHABETBAGS

MÅNEDENS BOK: PUNK - CHAOS TO COUTURE Siden sin opprinnelse på syttitallet, har punk hatt en enorm innflytelse på motebildet. Med sin eklektiske blanding av stilarter og av seksuell og politisk symbolikk ble punken selve manifestasjonen på anarki, opprør og kaos. Denne boken tar for seg den estetiske innvirkningen punken har hatt på high fashion. Punken åpnet for en større DIY-mentalitet gjennom bruk av nagler, sikkerhetsnåler og hullete jeans. Boken tar også for seg en rekke designere som lot og fremdeles lar seg inspirere, og forteller hvordan punken formet nye idealer for skjønnhet og personlig stil.

1

MÅNEDENS PERSON: LOUGÈ DELCY Lucas og Hayley er et ungt par i tjueårene som begynte med å lage vesker hjemme i leiligheten deres i East Dulwich, London. De enkle bomullstotene med bokstavprint ble raskt en hit, og de har tatt konseptet videre med flere produkter og flere design. Her snakker vi kortholdere, sminkevesker, lommebøker og til og med en egen bryllupskolleksjon. alphabetbags.com

1

MÅNEDENS HASHTAG: #DAGENSDAGNY

Brooklynbaserte Lougè Delcy er en frilansstylist, skribent og blogger kjent for sin fantastiske stilsans. Han svinger i grenseland mellom preppy og urban streetwear, og er ikke redd for å mikse farger og mønstre. Han begynte å blogge som en motvekt til de mange kvinnelige bloggerne, og det tok ikke lang tid før han ble lagt merke til av GQ og Vogue.it. Etterhvert som han fikk en fot innafor motefiffen, har han gjort kampanjer og samarbeidet med merker som Nike, H&M, GAP og Barney’s New York. dapperlou.com

1

MÅNEDENS DESIGNERE: FILLES A PAPA

Belgiske Filles a Papa, direkte oversatt til «pappajente», så dagens lys i 2009. Bak står søstrene Sarah og Carol, som etter endte studier tok turen til New York hvor de ble inspirert av den urbane og ukompliserte måten å kle seg på. De opererer uanstrengt i grenselandet mellom sporty amerikansk og europeisk chic, blander det maskuline med det feminine. Dramatiske paljetter tones ned med grovere materialer som denim og skinn for en hverdagslook som får oss til å tenke på småtipsy fashionistas på festival. Søstrene har fått oppmerksomhet fra flere av de største i motebransjen etter at moteguru Yasmin Sewell trykket de til sitt bryst. Kolleksjonen er i hovedsak for jenter, men de har også noen utvalgte tees for gutter, samt en limited edition-kalender med mer eller mindre påkledde pappajenter fotografert av Gregory Derkenne. fillesapapa.com

1 Bloggingen er vel ikke helt død ennå, men andre plattformer har begynt å konkurrere: på instagram slipper man iallfall de endeløse monologene om bjørkepollen und so weiter. Det finnes mye ræl på instagram også, men når man er lei av å titte

1

på cupcakes og oppdateringer på instaweather, går man på hashtag-jakt. Dagny Thurmann–Hoelseth mikser farger og mønstre på en unik måte, og viser hvordan på Instagram. Ikke noe fjas, bare en hashtag og et antrekk. #dagensdagny

6/2013

31


Kari Anne vil ikke utdanne seg til ei lønn hun ikke kan leve av

Turid fikk ikke læreplass

Jørgen har ikke råd til å bo nær skolen

Hvem mangler? I årene framover kommer vi til å trenge flere dyktige fagarbeidere i Norge. Derfor er det stadig viktigere med en solid utdanning. Likevel ser vi at én av tre ikke fullfører videregående skole. Det kan det være mange grunner til. Mangel på hybler, få læreplasser, usunt inneklima, lite praksis i læreplanene eller dårlig uttelling for utdanning.

Vil du vite mer om Fagforbundet Ungdom?

Fagforbundet Ungdom passer på at unge arbeidstakere har lønna og arbeidsvilkårene de fortjener. Dessuten jobber vi for at elever, lærlinger og studenter skal ha best mulig forutsetninger for å fullføre utdanninga si. Det betyr tilgang til rimelige boliger, læreplasser og ei lønn å leve av etter endt utdanning.

Med deg inn via SMS Send Fagforbundet medlem til 1980

LiK reTT TiL uTdAnning! ungdom.fagforbundet.no


FOTOGRAF MASSIMO LEARDINI STYLIST LOTTE SHEPHARD/PUDDER AGENCY FOTOASSISTENT JOHN ANDREAS PAULSSON STYLISTASSISTENT NORA FIONA ERIKSEN MODELL SOFIE

Bikini fra Björn Borg kr. 299,Skjørt fra Velouria Vintage kr. 359,Bøttehatt fra Penfield kr. 299,Armbånd fra Fairly kr. 199,Sandaler fra Samsøe & Samsøe kr. 1400,-


Genser fra Mads Nørgaard kr. 750,(Bikini fra Velouria Vintage kr. 149,-) (Armbünd fra Fairly kr. 199,(Sko fra Palladium kr. 700),-

34

6/2013


Regnfrakk fra Stutterheim kr. 1990,-

6/2013

35


36

6/2013


Høyhalset genser fra Bruuns Bazaar kr. 599,Bikinitruse fra La Redoute kr. 129,-

Sokker fra Calvin Klein kr. 249,Sandaler fra Samsøe & Samsøe kr. 1400,-

6/2013

37


Bikini fra Velouria Vintage kr. 149,-

38

6/2013


6/2013

39


BYGUIDE

KLUBB + KONSERT + BAR + MAT + SCENE + KUNST

«

Uteliv: Klubb, konsert, bar.

– STOR GUIDE, S.

«

«

Hver uke setter hundrevis av trøndere seg på «fleskebussen. – HVORFOR? LES OM «SVENSKESUGET», S.

Har Morten Traavik og NordKorea tatt det litt for langt?

42

MÅNEDENS ANSATTE

46

– INGEN KIM INGEN KOS, S.

54

UKA: TOPP BOOKING

Norges kanskje mest produktive band er inne i det de beskriver som sin «mest kreative periode noensinne». 7. juni slipper de to studio album på samme dag. Tonight Only Tonight «gjør seg best i spilleren i de sene nattetimer», mens den roligere tvillingbroren The Morning After er, som tittelen antyder, beregnet på dagen derpå. – Endelig har vi oppnådd det vi var på jakt etter; en felles stemning som binder låtene sammen til ett, jeg mener to, album, uttaler David Chelsom Vogt. www.realones.no

1

MÅNEDENS SINGEL #1

Årets utgave av UKA ser lovende ut. Sist vi sjekket var Thomas Dybdahl bekreftet, og nå er forsyne oss Macklemore & Ryan Lewis approbert også. De inntar teltet i Dødens Dal. Duoen fra Seattle fikk mye oppmerksomhet for singelen «Same Love», en låt som kritiserte homofobien i dagens hiphopkultur. Enda mer populær er låta «Thrift shop» som har smått utrolige 310 millioner hits på youtube. Konserten åpner det som blir den 47. festivalen i rekken. NATT&DAG gleder seg. www.uka.no

1

MÅNEDENS EP SAMEBLOD: SWOON EP Vill natur og storbypuls. Storslagen synthlyd, rikelig med romklang og delikate rytmer. Et sted mellom Stockholms smale gater og de kalde luftmassene i nord. Kjølig arktisk indietronika i kombinasjon med balearisk solskinn. Der har du det. Swoon EP er breddfullt av elegante låter og deilig svensk indietronika av beste sort. Selv har svenskene beskrevet sounden sin slik: «80-tallet, sjungande pukor, maffiga synthar och små detaljer med en massa reverb». Første singel ut er «Norwegian Summer». Swoon EP slippes på Riot Factory/EMI. www.riotfactory.no

1

KAJA GUNNUFSEN: DESP – I september bestemte jeg meg for at jeg skulle leve ett halvt år i sølibat. Ikke av noen spesiell grunn egentlig. Jeg var bare skikkelig lei av alt guttemaset, sier Kaja. – Jeg tenkte at det ville være sunt å ta en liten pause fra alt sammen. Fokusere på skole og sånn. Det gikk ganske fint. Frem til 2.juledag. Jeg våknet om morgenen og var så desp at jeg ikke visste hva jeg skulle gjøre. Senere på kvelden dro vi på Bo-

1

nanza og jeg bestemte meg for at noe måtte gjøres. Selv om det bare hadde gått tre-fire måneder. Problemet oppsto dagen etter. Det var ikke primitive drifter som gjorde at jeg sprakk, men behovet for annerkjennelse og at noen ville ha meg. Jeg tenkte «Faen, så desp jeg er». Også skrev jeg «Desp». Låta, som kanskje har fått litt i overkant mange avspillinger på NATT&DAG-kontoret den siste tiden, er produsert og mikset av Kenneth Ishak. soundcloud.com/kaja-gunnufsen

6/2013

41


Ukentlig valfarter flere hundre trøndere over svenskegrensa med den såkalte «fleskebussen». Finner de mer enn billig flesk? TEKST M. S. ANDRESEN & TOM E. PAULSEN FOTO MARIUS SVALENG ANDRESEN Hver dag klyver Thorleifs Bussreiser seks hundre høydemeter opp og drøyt hundre kilometer bort. Motoren hiver etter pusten, men frem skal den. Turen går fra stiftsstaden Trondheim, over svenskegrensa og bort til unnselige Storlien. Tettstedet i Jämtland har ikke så mye å slå i bordet med, annet enn at den svenske kongefamilien har hytte her. Bussen klatrer videre. Opp bakkene. Drivstoffet pumpes ut i motoren. Det hviner i dekk, og kroppen er støl. Det koster. Likevel

1

42

6/2013

er bussturen er helt gratis. Hvorfor? Hva er det som lokker på den andre siden? En ørliten sjanse til å spotte Knugen? Og hvorfor er Thorlef & Co. villige til å skysse trønder-proletariatet helt gratis opp de tunge bakkene? NATT&DAG ble med. KVOTEFORDELING. Vi titter oss rundt. Klientellet er mangfoldig: Studenter fra Moholt, eldre mennesker på utkikk etter vennskap, eldre mennesker på utkikk etter vin, studenter på utkikk etter vin, ja, selv somaliere på utkikk etter store kvanta digg kjøtt slaktet på fair halal-vis har funnet veien til baconmekket.

Er det overhode mulig å blir kjent på tvers av disse åpenbare skillelinjene? Joda. Det er Ebba Gunnesdal (59), magedansinstruktør og uføretrygdet, levende bevis på. Med vann og brødskiver som niste tar hun bussen et par ganger i måneden, forteller hun. – Man sier jo hei og man føler jo man blir litt kjent når man ser de samme fjesene hver gang man tar bussen, og noen prater man mer med enn andre, sier hun. Ebba har sågar stiftet bekjentskap med en egypter, og sammen har de utviklet en relativt vanntett slagplan for å kunne utnytte bussturene på best mulig måte. I et paneurabisk samarbeid som ville gitt Fjordman vann på mølla, utnytter de hverandre – ikke på det groveste – men på finurlig og kulturmarxistisk vis, om du vil. – Han er muslim, og drikker derfor ikke alkohol. Samtidig er jeg en ikke-røyker. Jeg

får hans vinkvote å handle på, og i gjengjeld får han min kvote til å kjøpe sigaretter til seg og sine venner, forklarer Ebba. NATTMAT? ERTESUPPE! Hun svinser elegant rundt i butikken med handlekurven på slep, og det skal ikke stå på engasjementet idet hun viser oss suverene bacontilbud, 3 for 2-tilbud på assortert frossenpizza og ferdig ertesuppe. Det siste insisterer hun på at er upåklagelig å ha i skapet dersom N&Ds utsendte skulle trenge nattmat etter en kveld på fylla («den blir best i mikro’n»). Hun plukker ikke med seg så mye selv, et par kartonger rødvin holder lenge. – Jeg merker at jeg drikker langt mindre vin med en dunk stående enn om jeg skulle handlet på polet i Norge. Da hadde jeg automatisk kjøpt en flaske vin til lørdagskvelden; dunken får ofte stå i ro, erkjenner hun.


– Jeg tror det har en sammenheng med den norske kulturen. At når det er så dyrt, og på en måte eksklusivt, så tror jeg det påvirker måten vi drikker på. NYNORSK HANDLEKRAFT. Coop Extra på Storlien har i underkant av tretti ansatte, og med unntak av et par nordmenn, er de fleste svenske. Robert Dalanes (24) har jobbet på konsumet i seks år, og forteller at det i hovedsak er nordmenn som handler i butikken. – Vi er litt dyrere enn innhandelsbutikkene i Sverige, så det er veldig få svensker som kommer hit. De aller fleste som kommer hit er «nynorske» (innvandrere til Norge, jou. anm.) som kjøper rimelig halalslaktet kjøtt, som vi selger fruktansvärt mycket av. Også vår faste, gamle kundekrets som har kommet hit lenge utgjør en stor del, og de kommer i større grad for å kjøpe billig alkohol og tobakk, forteller Dalanes. Gratisbussene finansieres av Coop Extra, som nyter godt av kundeimportering fra Trøndelag. Og trønderne vet å dra nytte av tilbudet. – Som oftest må vi ta imot flere busser på en dag, sier Dalanes, som kan informere om at bussen vi ankom med er dagens tredje. Å dra på dagstur over landegrensa for å spare penger på kjøtt og alkohol sliter med et imageproblem. «Eg synest det er harry», uttalte daværende landbruksminis-

ter Lars Sponheim i 2002. Ebba mener dette synet på handleturene er feil. – Jeg synes det er feil å skjære alle over en kam og kalle de som tar denne bussen for fattigluser og utlendinger. Dette er heller økonomisk bevisste personer som har den tiden som trengs, sier hun. UNNGÅR HANDLING I NORGE. En annen person som har tiden som trengs, er den sykmeldte reiselivskoordinatoren Frode Hagen. 51-åringen, som hevder han er 29, foretar brorparten av sin dagligvarehandel over svenskegrensa. – Jeg har ikke handla i Norge på to-tre år, medgir Hagen. To til tre ganger i måneden tar han bussen til handleeldoradoet på Storlien. Og han er ikke den eneste. Ifølge Statistisk Sentralbyrå svei nordmenn av 11,6 milliarder kroner på dagsturer til utlandet i 2012, og grensehandel i nabolandet Sverige utgjør mer enn 90 prosent av summen. Frode, som handler småting som en og annen kartong melk i Norge, mener imidlertid at handlegærne trøndere er litt vel naive når det kommer til prisnivået over grensa. – Ting som vin og røyk er mye billigere her, men prisforskjellen gjelder ikke for alt. Svinekjøtt, for eksempel, er dyrere i Sverige. Servicen ved dagligvarebutikken på Storlien overgår derimot standarden man har i norske butikker, sier Hagen.

– Hvis du mangler noe løper de og henter det til deg, og i Norge får du kanskje hjelp av en kvisete 17-18-åring som ikke er «service-minded», mener han. Han har lagt merke til at en del eldre og pensjonister benytter seg av busstilbudet, og bussturen i seg selv er et sosialt alibi for både rødvinstanter og fleskhamstrende eldre. – Det er som en utflukt for eldre. Det hender dessuten også at det sitter noen rødvinsglade gamle damer bakerst i bussen, som er godt nede i dunken før de ankommer Værnes. NORGE – DEN SISTE SOVJETSTAT? Bussjåfør for dagen, Leif Grefsli, bekrefter at det for mange er en sosial tur. – Det er mange enslige som slår i hjel kanskje en fire-fem timer på formiddagen eller ettermiddagen og blir med hit på en kaffetur. Vi står parkert her i en stund, og mange benytter muligheten til å få i seg en kaffe eller en matbit i sosialt lag, forteller han. Grefsli jobber primært som brannmann, men nesten tjue års erfaring som bussjåfør gjør at han stepper inn dersom Thorleifs Bussreiser «skulle ha behov for

«

det». Selv om det sosiale er viktig for mange, er det i all hovedsak prisforskjellen som er trekkplasteret, mener han. – Det er tydelig at folk er prisbevisste, og hadde man satt ned prisene i Norge ville det blitt slutt på det her. Selv om jeg er glad for å få kjøre bussen hit, synes jeg de burde gjøre det. Da hadde det vært muligheter for å ha flere butikker i utkantene av Norge også, sånn at folk hadde sluppet å kjøre fra Meråker for å handle her. RUNDT OSS ER handlelystne trøndere og «nynorske» på jakt etter tilbudsanmerkninger på hyllekantene. Og det skjer ikke i et bedagelig tempo, for bussen venter ikke lenger enn en time og et kvarter før den vender hjemover. På den tiden skal man hente alkohol- og tobakkbestillinger, stappe handlevogner fulle av flesk, smågodt og Red Bull, samt rekke dobesøk og røykepause. Om det er stressende å jobbe på en plass som dette? Robert Dalanes ser ikke videre brydd ut. – Stress er en del av livet, sier 24-åringen. facebook.com/Thorleifsbussreiser

Vi selger fruktansvärt mycket halalslaktet kjøtt. 6/2013

43


LANSERINGSFEST: MAI SUPA/BRUKBAR

NESTE NATT&DAG FEST: SE NATTOGDAG.NO


UTELIV MÅNEDENS BAR: RAUS Nordre Gate 21 Ganske langt nede i Nordre, midt i gryta som hver eneste fredag og lørdag bobler over av uteliv og sørger for at politiet har noe å gjøre, finnes en bar som legger lista litt høyere enn de rundt. Nå har Raus lagt tapasen på hylla, og satser for fullt på klassiske cocktails, rutinerte bartendere og fokus på gode rå- og drikkevarer bak baren. Raus kan by på noe som for mange har blitt en klassiker, nemlig Classic Tuesday, som foregår på (du gjetta det) tirsdager v fra kl. 20:00. Da har du altså muligheten til å prøve flere klassiske drinker til en ytterst god penge (59,-) og tar du i tillegg en prat med bartenderne, er det ingen grunn til å ikke sette seg litt inn i klassisk og internasjonal drikkekultur. I helgene er det Dj’s og høy partyfaktor utover natta, så her blir det fort fullt. God stemning. TIRS – LØR: 18.00-02.00

FLY TO brisbane Fr 5.650 kr One WaY 15% OFF WOrking sTarTer packages

TOPP 3 KLUBBEVENT:

15% OFF aDVenTUre TOUrs 10% OFF WhiTsUnDaYs anD Fraser isLanD aDVenTUres

SLICK SHOOTA + CHRISSY MURDERBOT (US) Brukbar/Supa 22. juni Slick Shoota kommer fra bartebyen, men har ikke vært så treig som trøndere ofte er kjent for. I stedet har han gitt ut en rekke låter og remixer for blant annet Zebra Katz, Pixelord, Murder Mark, and Faux No på flere respektable labler internasjonalt, og pådro seg like godt spillelisting på BBCs Radio 1. Denne kvelden vil han sammen med label-makker Chris Shively aka Chrissy Murderbot fra Chicago sørge for at nettopp du får dansa til dundrende Function One-bass nede på Supa. Begge Dj’ene har et musikkspekter som spenner over mange sjangre, så her kan vi få servert alt fra house til garage, funk, via jungle og bass. DØR: 22:00 // CC: 100 KR

1 1

LAMBSBREAD SOUND SYSTEM + GJESTER Café Skuret 21.-22. juni // Fosenkaia, ved Trondheim S I fem år har Lambsbread stått på for å spre dancehall, reggae- og soundsystem-kulturen i Trondheim og de har stått bak mye av det som har skjedd på den fronten. Ditt lokale nummer én lydsystem feirer i sommer fem år og inviterer til stort kalas på Kafè Skuret st.hans-helga 21.-22. juni. Det blir en todagers festival på Fosenkaia med internasjonal lineup. Hit kommer tyske Disrupt (JAHTARI) & Mr. Williamz (UK), danske JG (FIREHOUSE SOUND) & TopGunn, spanske Raggattack Super Power, helgelendingene Dekstra Large og Helgeland 8-bit Squad, mosjøværingen Selecta Drahpaa (RAGGABALDER RIDDIM REBELS), og trønderne Kaptein På Skuta (SØRSIA GERILJA), Selecta Lundski og sist men ikke minst Lambsbread Sound (Dalton, Rollminister, Miss ‘Mo, Ivanhoe & Shyspy). To dager med topp vibber på kaia! Som om ikke det er nok har karene planer om å slippe fem mixtapes under festen og. FRA KL 21:00 PÅ LØRDAG, FRA KL 15:00 PÅ LØRDAG // DAGSPASS: 150 KR, HELGEPASS: 200 KR

2 1

DJ VALEUR Blæst 8. juni Trondheimsbasert oslokvinne som til tider har vært kjent for å snurre skiver på Parkteateret i Oslo. Dette blir siste kvelden hun snurrer skiver i Trondheim, før hun igjen vender snuten tilbake til Oslo, og dermed blir vi lovet en uforglemmelig kveld full av dansbare perler og beats. I tillegg til å dyrke musikklidenskap bak spillerne, har hun en god stund vært å finne bak baren på Blæst også, så kom og ønsk henne lykke til på ferden videre. DØR 22:00 CC: 50 KR, GRATIS FOR MEDLEMMER

3 1

eNter Here

23 31 61 00

www.statravel.NO

46

6/2013


UTELIV TOPP 3 KONSERT:

PROPAGHANDHI + ANTILLECTUAL + RIFU Verkstedhallen 5. juli Canadiske Propagandhi har holdt det gående med politisk inspirert punkrock fra midten av åttitallet, men har nå i senere tid gått mer over til et heavy lydbilde med både prog- og thrash-elementer. I september i fjor slapp de sin sjette fullengder Failed States og er igjen ute på veien for å spre sitt hissige budskap. Denne kvelden gester de Norge for andre gang, og med seg på lasset har de nederlandske Antillectual og – rosinen i pølsa – trønderske RIFU, som gjenoppstår etter fem års spilletørke for å beære oss med deilig punk og hardcore. DØR: 21:00 // CC: 250 KR I DØRA, 225 KR VIA BILLETTSERVICE

1 1

NEUROSIS + DARK BUDDHA RISING Byscenen 27. juni Neurosis er post-metal fra Oakland, California, og er kjent for hardtslående og tung metal med psykedeliske visuelle effekter på scenen. Siden oppstarten i 1985 har det blitt ikke mindre enn ti fullengdere, de siste tre utgitt på bandets eget label Neurot Records, og de har blitt omtalt som et av de mest innflytelsesrike bandene i sjangeren de siste tjue årene. Med seg for å varme opp scenen har de finske Dark Buddha Rising, et godt etablert doom/sludge-band med røtter i okkultismen. Dette blir en kveld med øredøvende fuzzdroning og sløye metalriff, så ta med deg ørepropper og la kroppen dirre i takt med PAanlegget. DØR: 20:00 // CC: 380 KR

2 1

TOTO + STAGE DOLLS Torvet 30. juni Dette er neppe band du aldri har hørt om, så her er det helt klart duket for en kveld full av gamle klassikere og salig mimring. Stage Dolls vil varme opp på hjemmebane for legendariske Toto, og hvem har vel ikke gauleklina til låter som «Love Don’t Bother Me» og «Sorry (Is All I Can Say)»? En helaften dedikert til poprock og powerballader av de sjeldne, midt på torget, er kanskje ikke alles kopp te på en søndag, men om du kjenner at det napper i gammelrockefoten og du har lomma full av cash så har du nå en gylden anledning. Tar vi ikke helt feil får vi nok alle anledning til å hyle med til klassikere som «Roxanne», «Hold The Line» og ikke minst «Africa», kanskje verdens beste låt (neida … joda). DØR: 19:00 // CC: 620 KR

3 1

6/2013

47


Lunsj Lunsj

j mellom 11-14

Vi serverer luns

(11.00–14.00)

HjemmelaGet karbonadesmørbrød .............................. 95,Med ertestuing og løk

dobbel eGG oG baCon ................................................................. 95,Serveres på varmt brød med salat, tomat og rødløk

Club sandwiCH................................................................................ 105,Hjemmebakt brød smurt med vår fantastiske aioli. Fylles så lagvis med kylling, bacon, ost, salat, tomat og rødløk. Ekstra sulten? Ta med pommes!

Full Frokost ................................................................................... 149,Dobbel egg og bacon med chili con carne, aioli og pommes

Salater (11.00–22.00) Pastasalat ...................................................................................... 115,Penne vendt i chili-aioli, soltørka tomat og rødløk. Toppet med oliven, parmesan og ruccola.

Grækern .............................................................................................. 125,Blandet grønn salat med klasetomater, oliven, rødløk og pesto. Toppet med tzatziki og fetaost.

Cajun Cæsar .................................................................................... 125,Blandet grønn salat med klasetomater og rødløk, vendt i aioli, tilsatt chili og sitron. Toppet med krutonger og parmesan.

Burgere (11.00–22.00)

HØYSKOLESTUDIUM I VISUELL KUNST Ta kunstutdanning hos landets første og eneste private kunsthøyskole. Vi tilbyr spesialisering innen foto, illustrasjon og billedkunst. Støttet av Lånekassen. Oppstart høsten 2013. Søk nå!

HamburGer ................................................................................................149,130g biffburger i burgerbrød med hvitløkssmør. Serveres med aioli VeGGi ..............................................................................................................149,Burger av kikerter i burgerbrød med hvitløkssmør. Serveres med fetaost og tzatziki CHiliburGer ...............................................................................................149,130g biffburger i burgerbrød med hvitløkssmør. Serveres med chili-aioli. Toppet med salsa CHeeseburGer .......................................................................................... 155,130g biffburger i burgerbrød med hvitløkssmør. Serveres med aioli. Toppet med cheddarost bbQ baConburGer .................................................................................159,130g biffburger i burgerbrød med hvitløkssmør. Serveres med chili-aioli. Toppet med BBQ-saus og bacon elVisburGer ............................................................................................... 165,Grillet kyllingfilet og stekt ananas i burgerbrød med hvitløkssmør. Serveres med BBQ-saus, chili-aioli og tzatziki triPle CHeese ...........................................................................................165,130g biffburger i burgerbrød med hvitløkssmør. Serveres med aioli. Toppet med cheddarost, Selbu Blå og Norvegia soPPen ..........................................................................................................165,130g biffburger i burgerbrød med hvitløkssmør. Serveres med chili-aioli. Toppet med Løkkas soppstuing dobbeldeCker .........................................................................................219,130g biffburger x2 i burgerbrød med hvitløkssmør Serveres med aioli og pommes. Toppet med bacon x2 og cheddarost x2 barneburGer (for barn opptil 10 år) ..................................................75,Biffburger med grovt brød og pommes. Serveres uten salat. alle burgere serveres med salat, tomat, rødløk og pommes

Les mer på niss.no

Åpningstider: Mandag til lørdag 11:00-01:00 • Søndag 13:00-24:00 adresse: Dokkgata 8, 7014 Trondheim tel: 40 00 09 74 • Web: www.cafelokka.no

år

Prøv v


UTELIV: BYTIPS

SCENEKUNST MUSIKKFEST TRONDHEIM 1. juni Gode gud. Å skulle utforme en scenekunstguide for Trondheim i juni/juli er slettes ingen lett oppgave. Greit nok at kunstnere også skal ha ferie, men det må da være mulig å gi sommerferierende trøndere og tilreisende noe scenekunst å godte seg med på lyse sommerkvelder? En liten danseforestilling på Torvet? Et skikkelig spel med rekonstruerte vikingskip på Nidelva? Gjøglere på Bakklandet? The Performance Group på Teaterhuset Avant Garden? VINGE OG MULLER I NIDAROSDOMEN. Kom igjen a! Det nærmeste vi kommer, foruten de to andre postene jeg har klart å skvise ut nedenfor, er barneprogrammene på Trondheim musikkfest. Sirkus i Ilaparken, Raw Dansestudio og eventyr med Egil Stenhaug Strand. Mer er det virkelig ikke å si om den saken

1

TEDX TRONDHEIM JUNE SALON Byscenen 12. juni // Dør: 19:00 Hvis du ikke har hørt om det verdenskjente foredragskonseptet TED er det kanskje på tide nå. Hver måned vil TEDx sette opp en uavhengig TED-event på Byscenen, hvor inspirerende, viktige og innovative tanker presenteres av gode foredragsholdere. Mat for intellektet der altså. Programmet er ikke helt spikra ennå, så følg med på nett. byscenen.no // tedxtrondheim.com

1 1

FRUENS SOMMERQUIZ Fru Lundgreen Kjøpmannsgata 5 Sjansen for at det ikke blir knallvær med muligheter for bikini/speedospotting ved byens badesteder er helt klart tilstede i vår kjære by, så da kan det være greit å trekke seg tilbake i en dunkel kjeller, høre på litt rock og delta i fruens sommerquiz. Det er riktignok quiz hele året hos fruen, men sommerquizen er lagt utenfor den vanlige semesterligaen, så da kan vi forvente oss en lettbent og underholdende quiz, med lett blanding av musikk- og allmennspørsmål. DØR: 19:00 // CC: GRATIS

SEMINARIUM #1 Teaterhuset Avant Garden 12.-13. juni Tid og bevegelse: tradisjon og dans er tema for todagersseminaret som arrangeres på Teaterhuset Avantgarden i midten av juni. Gjennom seminarer og visninger problematiserer de inviterte kunstnerne dansetradisjoner som barokkdans, folkedans og post/moderne dansestiler. De tar opp forholdet til utdannelses- og dansetradisjoner som (u)bevisst arv, og undersøker scenerommets tradisjoner, blant annet forholdet til publikum og frontal underholdning som utfordring for visning av scene- og dansekunst. De foreslår hvordan utvikling av nye scenekunsttradisjoner kan foregå, og de undersøker det å strekke og ta seg tid som utgangspunkt for erkjennelse og utvikling av dansekunst. Målet er å skape et kunstnerisk rom for deltakere og publikum til å belyse og diskutere hvordan all dans og bevegelse utspiller seg både i tid og i en tidsalder – og slik sett både kommer ut av og trer inn i tradisjoner. Seminaret koster kun 250 kroner for begge dager, og inkluderer lunsj. God scenekunstsommerferie!

2 1

1

BØR BØRSON JR. Trøndelag teater // 1.-22. juni Vi har nådd den berømte tampen av sesongen på Trøndelag teater, og heller ikke her er det mye nytt og spennende å omtale. Foruten de siste forestillingene av den tidligere omtalte Stemt, hvor Marianne Meløy tar for seg historien til både stemmen og stemmeretten, er det siste innspurt på teatrets storsatsning denne våren: Bør Børson jr. Musikalen, basert på Johan Falkebergets roman med samme navn, er en satire over den såkalte jobbetiden, tiden hvor mange sluttet med gårdsdrift og flyttet inn til byene for å ta seg jobb. I 2013 er kanskje jobbetiden ikke like relevant, men Børs forhold til penger og hans gir rom for ny satire, hevder Trøndelag teater. Forestillingen settes opp for tredje gang ved teatret, og har tidligere vært så populær at folk har rigget seg til med soveposer utenfor teatret når billettsalget har åpnet …

1 BAKKLANDET Ingen plass i Trondheim er så koselig og tilgjengelig som Bakklandet om sommerværet skulle slå til. Her kan du chille midt på elva på Naboens lekter, stoppe opp for en tilfeldig uannonsert jazzjam hos de hyggelige vertene på Antikvariatet, nyte byens beste kaffe på Dromedar, eller benytte deg av de varierte mattilbudene som finnes i umiddelbar nærhet. Gåsaparken er under trussel om utbygging, noe som ville vært et tap for byens parkliv, så rask med deg en engangsgrill og nyt utearealene så lenge vi har dem.

3 1

AV: TORSTEIN HØE

SCENEKUNST: SARA HAMMER

6/2013

49


MOTE

Med en felles, særegen estetikk er skandinavisk mote i vinden som aldri før. TEKST FRIDE HERFJORD MOTE OG STIL handler først og fremst om identitet, og selv om dagens moteshows, gatemote, nyheter og trender fra alle verdenshjørner er tilgjengelig på kun et par google-søk og tasteklikk, er tilhørighet stadig en viktig faktor for vår identitetsfølelse, og dermed hvordan vi kler oss. Mote, design og trender blir som alt annet påvirket av et steds kultur, historie og livsstil, slik som vår egen karakteristiske skandinaviske estetikk. Og nå er det nettopp den skandinaviske moteidentiteten som setter trender og får oppmerksomhet. Inspirert av lange tradisjoner med minimalistisk, funksjonelt og urbant, men samtidig naturlig design og arkitektur, samt fokus på detaljer og kvalitet, skiller skandinavisk mote seg ut med et særegent, moderne uttrykk som begynner å bli lagt merke til. Den internasjonale interessen for Skandinavia kom gradvis med krimsuksess-

1

50

6/2013

ene Borgen, Forbrydelsen, Stieg Larsson og Jo Nesbø, og nå ser det ut som et gjennombrudd i moteverdenen står for tur. Spesielt har utstillingen «Scandinavian Fashion Movement» under årets fashion week i London, med en storstilt presentasjon av både etablerte designere og nye, skandinaviske talenter, gjort det klart at skandinavisk mote er på vei inn på den internasjonale scenen. Svenskene har bygd sin suksess rundt merker som Acne, Filippa K og COS, med rene, skarpe linjer, silhuetter og minimalisme. Danskene tilfører i tillegg et urbant uttrykk til de rene linjene med å eksperimentere med farger, snitt, mønster, og print som for eksempel hos de populære merkene Wood Wood, Stine Goya og Henrik Vibskov. Det er ingen hemmelighet at MoteNorge henger et par skritt bak våre naboer, men skal vi tro moteviterne bak utstillingen under London Fashion Week, er blant andre merkene FWSS, Haaning & Htoon og v pekt ut som norske bidragsytere med håp for videre utvikling. Med internasjonale øyne

er norsk moteidentitet foreløpig knyttet hovedsakelig opp mot vår sterke økonomi og bruk av eksklusive materialer. Men det er god grunn til å tro at en skandinavisk suksess vil inspirere de allerede fremadstormende norske designspirene til å gi oss det lille ekstra som må til for å definere en norsk identitet innenfor mote og design. SCANDINAVIAN COOL. Så hva med trøndersk moteidentitet, finnes det? Den velkjente og ihjelparodierte Ur-Trønderen med vinrød skjorte, skinnvest og mokasiner (eller var det sokker i sandaler?) er så godt som utdødd, og trønderen i gata er blitt både velkledd og trendy. Med internett, blogger og stadig tilflyttende studenter og trendbevisste svensker holder stilen i Trondheim seg oppdatert, og med det faktiske butikkutvalget som tilsynelatende største påvirkningskraft.

«

Av egne merker og designere er fortsatt vår alles stolthet Johnny Love den første som blir trukket frem i trøndersk motesammenheng, og det blir spennende å se hvordan både Sølv og Livid Jeans utvikler seg fremover. Likevel ligger nok den trønderske moteidentiteten, om den i det hele tatt finnes, nærmere et annet aspekt av trøndersk folkeliv og kulturhistorie, nemlig Trondheim som rockeby. Klassikere som skinnjakke, jeans og Converse slår aldri feil. Heller ikke i Trondheim der et stort musikkmiljø og en generell mer laidback og rocka tilnærming til mote og stil er med på å forme vår egen, lille trønderske side av det nye begrepet «Scandinavian Cool». Og mens vi venter på en ny, trøndersk motesuksess, er det all grunn til å være stolt av rockeidentiteten vår. Vi har kommet en lang vei siden Ur-Trønderen. Følg Fride sin moteblogg på tronderhunter.blogspot.com

Trøndersk moteidentitet, finnes det?


Leading Light STAVANGER

9 th International

proudly present

Stavanger Norway

NATTOGDAG.NO FACEBOOK.NO /NATTOGDAG TWITTER.COM /NATTOGDAG INSTAGRAM #NATTOGDAG

•SHOWS •DEMOS •ART CONTEST •TATTOOING & PIERCING BY PROFESSIONAL ARTISTS ...plus many more SPECIAL GUESTS!

SANAxxx

Japanese Dance Show


JOSTEIN (19) Telefonselger, Plata – Metallkulturen, definitivt.

SINDRE ALEXANDER (21) Student, Plata – Mariusgenseren. Men den er kanskje norsk?

THOMAS (18) VGS-elev, Plata – Jeg er veldig glad i å joike, da!

HVA ER TYPISK SKANDINAVISK VED DEG?

52

RUBEN (19) Elektrikerlærling, Plata – Å tro at man selv er veldig viktig. Meg inkludert.

AV: DANBY CHOI

MADELEINE (22) IT-konsulent, Torggata – At jeg er naiv og godtroende, kanskje?

SIRI (27) Fysiker, Torggata – Å være politisk korrekt. Eller PK som man til og med kaller det!

JOSTEIN (40) Stilasbygger, Torggata – Jeg spiser veldig mye fisk

REBEKKA (26) Vita-butikksjef, Torggata – Den generelle kaldheten ved førstegangsmøtet med en fremmed.

SHANNA (24) Meny, Torggata – Appelsinsjokolade er vel sykt Skandinavisk. Og jeg elsker det!

BJARNE (23) Jusstudent, Torggata – Jeg elsker å stå på langrenn.

THOMAS (20) Militær, Torggata – Egoismen.

FRIDA (25) Butikkdekoratør, Torggata – Å ha den intimitetsgrensen på en meters radius. En minimumsdistanse, altså.

6/2013


Dagspass fredag: kr 520,- + avg. Dagspass laurdag: kr 520,- + avg. Festivalpass fre/lau: kr: 960,- + avg.

Billettar kan kjøpast hjü www.billettservice.no

www.bygdalarm.no


SCENEKUNST

Har du og Nord-Korea blitt for gode venner, Morten Traavik? TEKST ELINE BJERKAN FOTO MORTEN TRAAVIK DET ER LANGT mellom Trondheim og Pyongyang i Nord-Korea. Forskjellene, men også likhetene, vil komme til syne i høst når kunstner Morten Traavik lar skoleelever fra begge byene møtes i et nytt, overskridende kunstnerisk prosjekt. Work In progress er et unikt og risikabelt forestillingsprosjekt som ved å navigere seg gjennom ladede tema som nasjonalfølelse, propaganda og fordommer, ønsker å komme frem til en oase av felles verdigrunnlag. Med på ferden er elever fra den prestisjefylte musikkskolen Kum Song i Nord-Korea, som kommer til Trondheim for å samarbeide med elever fra byens Steinerskole. Forestillingen har premiere 9. september, en passende dato all den tid det både er nasjonaldag i NordKorea og dagen for stortingsvalg i Norge. Morten, hva er det som fenger deg ved NordKorea? – Innledningsvis var det vel eventyrlyst, siden vår fascinasjon for Nord-Korea i stor grad bunner i opplevelsen av at det er så luk-

1

«

54

ket og hemmelig – en «hvit flekk på kartet». Landet er uten tvil autoritært og kontrollert, ja. Men samtidig er det også her flere dimensjoner av menneskelighet og mangfold enn det som er åpenbart ved første øyenkast. Hvordan tror du kunstprosjektet vil kunne brukes av det nordkoreanske regimet? – I den grad det brukes vil det være for å vise at nordkoreanske kunstnere og barn reiser til utlandet og gjør suksess. I den grad jeg vet, og jeg er ganske sikker på at jeg ville visst om det hvis det skulle ha skjedd, så har ikke min kunst på noen måte blitt tatt til inntekt for statsideologien i landet eller fått andre falske merkelapper. «SAMARBEID MED FIENDEN» Traaviks kunstverk har også tidligere vært utsatt for debatt. Prosjektet Miss Landmine, en missekonkurranse for landmineoffer, ble nektet støtte fra kulturrådet selv om det opprinnelig var utpekt som «prioritert satsningsområde» i 2009. Sexistisk utnyttelse av sårbare kvinner i kunstens navn, eller en sårt tiltrengt kritisk handling for å belyse disse kvinnenes situasjon? Det strides.

De har aldri avkrevd meg noen lojalitetserklæring. 6/2013

– Det prosjektet tok dreininger jeg ikke kunne ha forestilt meg. I Angola bidro regjeringen med penger og midler til konkurransen. I Kambodsja, derimot, var regjeringen lenge positivt innstilt, men så forbød statsministeren plutselig prosjektet og truet med alvorlige konsekvenser dersom det ikke ble lagt ned. Det endte med at vi avholdt finalen i det kambodsjanske miljøet rundt Kristiansand. Slik er det, verkene mine er ikke faste størrelser. Det er ideen, og hva som skjer med den når den treffer virkeligheten der ute, som teller, forteller Traavik. Det ble også bråk da Traavik tok med seg to nordkoreanske instruktører til Barentsregionen i 2012. Sammen med 36 lokale og tilreisende frivillige og 220 soldater fra garnisonen i Sør-Varanger dannet de Norges største menneskelige pikselbilde, som en mosaikk der hver person holdt sin den del av et større motiv. Flere ulike motiv skulle vises, så trikset var å skifte mellom bildene i takt slik at det alltid fremsto helhetlig. Det tok ikke lang tid før saken dukket opp i riksmedia, ledsaget med påstander om «misbruk av norske soldater» og «samarbeid med fienden». – Man skulle tro at risikoen var størst for de to nordkoreanerne som var på bortebane blant 220 norske soldater. Merkelig nok ble det aldri nevnt av dem som var kritiske til prosjektet. Fakta spiller ingen rolle i argumentasjonen til de som er aller mest negative, de

mener det blir feil uansett, og utelukker all dialog med Nord-Korea overhodet. Har du forståelse for at samarbeid med Nord-Korea kan skape slike reaksjoner? – Dette er ett av verdens mest lukkede land, som har vært gjenstand for verdens strengeste sanksjoner i flere tiår og som fortsatt består. Man kan ikke avstedkomme noen som helst forandring gjennom enda mer boikott. Jeg kan ikke se at det skal være noe galt i en dialog så lenge den skjer på likeverdige premisser, sier Traavik, og forsetter: – Jeg har alltid gjort det klart før jeg har inngått noen som helst form for samarbeid med nordkoreanerne at jeg ikke representerer noen andre enn meg selv. Det skal være glassklart. Jeg er interessert i at folk skal møtes og inspirere hverandre, og det har det nordkoreanske styret aldri lagt hindringer i veien for. De har aldri avkrevd meg noen lojalitetserklæring eller forlangt at jeg skulle meldt meg inn i noen vennskapsforening. Nordkoreanerne virker faktisk ganske uinteresserte i det der. Gjennom måten delene av landets virkelighet blir fremstilt på i våre medier, kan vi lett få inntrykk av at de er brennende, fanatiske revolusjonære. Det er bare teater. Folk flest er stort sett interessert i et godt liv. Mange har skjønt at om de på sikt skal få et bedre liv, så er det ikke noen vei utenom å åpne opp for omverdenen. Work In Progress vises under scenekunstfestivalen Bastard på Trøndelag Senter for Samtidskunst 9. september. www.samtidskunst.no


LITTERATUR

Hevnen er søt som sukkerholdig brus for norsk raps en gang mest forhatte utøver. TEKST MATHIAS RØDAHL FOTO CHRISTIAN BELGAUX Ingen norske rappere har måttet tåle mer uthenging, latterliggjøring og generell negativitet enn Oral Bee, men på senere år har landets en gang så dominerende hiphop-puritisme heldigvis mistet mye av grepet, og Nesoddens fremste playa har kommet inn i varmen hos både rapfans, anmeldere og gamle hatere. Til tross for at han fremdeles – gitt sin egen «industry age» – bare er 27 år gammel, står Orals selvbiografi, Livet Til En Norsk Boss, nå for tur. Der får vi bli med på rapperens underholdende reise fra drømmende posør til gullsertifisert O.G. Hvordan pushet du ideen om denne boka til Kontur Forlag? – Jeg fortalte en venn av meg at jeg skrev på en game-changing selvbiografi. I utgangspunktet hadde jeg tenkt å trykke den opp selv og selge den ut av trunken, men han anbefalte meg å ta kontakt med Kontur. Jeg sjekket ut Kontur sine G-files og fant ut at de hadde nok av street cred. Martin, som driver forlaget, var en kort periode med i Mr. Pimp-Lotions gruppe Pimp Boyz, så vi kjente hverandre litt fra før. Han kicket på manuset og resten er norsk playboy-historie. Du har holdt en ganske underground profil i det norske rapgamet. Hva sier du til de som kanskje forventet å se en biografi fra Vinni, Chirag eller Joddski før Oral Bee? – Når man boikottes av radio, aviser og TV blir man automatisk «undergrunn». Jeg tviler ikke på at rapperne du nevner også kan skrive noen gode biografier, men ingen har en historie som ligner min. Jeg har gått fra å

1

være drapstruet, utbuet og utrydningstruet til å bli en av Norges mest folkekjære playaz. Jeg følte at det var på tide å velsigne gatene med min story. Enkelte vil påstå at man skal ha levd et både langt og spennende liv før man skriver ned sine livsberetninger. Har det 34 år lange livet til ditt virkelig vært så innholdsrikt? – Jeg har heldigvis frigjort meg fra den slags begrensende tanker for lenge siden. Slike oppfatninger har ingenting med godzilla-mentalitet å gjøre. Jeg vil forresten påpeke at min «industry age» fortsatt er 27. Misforstå meg rett her nå, men på hvilket tidspunkt i livet/karrieren din føler du selv at du gikk fra å være en «poser» til å bli en vaskekte vestkystspiller? – Hehe, vel ingen blir født som O.G. Da jeg begynte å rappe var nesten alt jeg skrev om oppspinn. Jeg rappet om at jeg solgte til gull, at jeg hadde groupies og at jeg cruiset rundt i en Cadillac i L.A. Da var det bullshit, men etter hvert som årene gikk så ble mye sant. Et av mine mottoer er: «alt jeg rapper om blir trill». Da jeg spilte inn videoen til «C What It Do» med Bosko i fjor tenkte jeg «damn, før var dette bare en drøm, nå er det official playa-bidness!». Men jeg er likevel stolt over mitt repertoar som «poser». Få kan slå meg når det kommer til mean mugs og thizzface. Dama mi hevder at jeg pouter på bilder, men hun har misforstått. It’s not a duck face, baby, it’s a thizzface! Rappere er ofte ikke så gode til å vise fram svakhetene sine, hvordan framstiller du deg selv i denne boka? – Helt fra min første demo har jeg unngått å være emo, men jeg ønsket å skrive

en ærlig bok. Jeg tar for meg en del grufulle minner. The Darkside Of The Goon! Som da jeg battlet Nils m/Skils på Rockefeller. Jeg kom ut på scenen og så at salen var fylt til randen med hatere som buet og viste fingeren. I øynene deres kunne jeg se at de virkelig hatet meg av hele sitt hjerte. Jeg følte meg ikke akkurat som en norsk boss da jeg gikk av scenen den kvelden. Men neste morgen våknet jeg heldigvis opp i en ny Bugatti! Hva er det pinligste øyeblikket du omtaler? – En episode der Lotion og jeg var utilgivelig fyllesyke og opptrådde for barn i aldersgruppen 4-11 år på et badeland i Askim. Det er nok det nedrigste jeg har vært med på. Men du må kjøpe boka for å få den historien. Rent prosentmessig, hvordan er handlingsraten Anders Kranmo Smedstad vs Oral Bee i boka? – Kanskje 50/50. Et av kapitlene heter «Oral Bee vs. Anders Smedstad» og tar for seg nettopp det. Oral Bee er min breiale, aggressive og ekshibisjonistiske side, men jeg føler ikke at det hundre prosent er en karakter. Jeg elsker for eksempel gangsta rap og Cherry Coke også når jeg ikke er i studio eller på scenen. Litteraturstudentene på Blindern kan debattere «Oral Bee vs. Anders Smedstad»-temaet nøyere i kollokviegrupper til høsten. Du og Big Ice ga nylig ut singelen «Brus», hva er greia med deg og sukkerholdig sprudlevann? – Jeg har vært en brus-junkie fra jeg på midten av nittitallet tok Nesoddbåten til byen for å handle Dr. Pepper på butikken Vika Mat. I starten av karrieren tøffet jeg meg mye med

«

å rappe om at jeg drakk whisky, gin & juice og Alizè, men brus er jo selvsagt mye bedre. Brus er den mest gudommelige drikken vi har på vår jord. Du har dessuten et veldig dårlig forhold til light-brus, hva kommer det av? – Jeg er en tungvekter, det er unaturlig for meg å drikke lettbrus. Jeg synes lettbrus er som radioversjoner, låter der ord er kuttet bort eller «bitch» er blitt endret til «trick». Ekte sukkerholdig brus er som albumversjonen, med deilig banning og lenger outro. Det har vokst fram mange rappere som nærmest minner om parodier på diverse erke-amerikanske rapstiler, har du noen gang følt at folk misforstod greia med Oral Bee? – Da jeg ga ut mitt første album brøt jeg alle de strenge reglene som gjaldt i det norske hiphop-miljøet. Sangrefreng var forbudt, humor var forbudt, rapping om penger og bitches var forbudt, West Coast-beats var forbudt. Tekstene skulle helst være samfunnskritiske eller handle om hvor ekte man var og hvor mye man blødde for hiphops fire elementer. Jeg ville helst lage beinhard gangstarap, men så kom jeg på at jeg var fra Nesodden. Mitt mål ble å lage fet musikk, morsomme tekster og catchy hooks. Folk er definitivt mer med på leken i 2013 enn de var i 2001. Mange har de siste årene transformert seg selv fra å være playa haters til å bli players. Fra Decepticons til Autobots på et tiår, mayne! Jeg kan ikke annet enn å elske det. Livet Til En Norsk Boss er ute nå. (Kontur forlag) www.konturforlag.no

Jeg følte at det var på tide å velsigne gatene med min story. 6/2013

55


KUNST

ERIK TIDEMANN // «UPPER ECHELON FROM THE GREAT BEYOND» Rockheim, Brattørkaia 14 Med forelegg i 80-talls actionfigurer, UFO-sekter, spionnettverk, grafitti, stonerkultur og en hel bønsj andre sjarmskumle ting og med skulpturnavn som «Synthetic Flesh Study» og «Spiritual artifact for future reference» å forholde seg til, er det interessant å plundre over det faktum at rockestjernekunstner Erik Tidemann er blitt noe av det minst undergrunnske som er å finne i kunstregionen (det er selvfølgelig bare å være feilaktig uenig): Skulpturene stilles henholdsvis ut i det familielune Rockheims første etasje og som vindusinstallasjoner i (intet mindre) bygget til eiendomsselskapet Entra. Men å klare å selge inn zeitgeistpopulærkultur av høy kvalitet som noe streetsmart og alternativt, er en fanden så balansert bragd i seg selv (det er jo selvfølgelig også mulig at det nettopp er «i tiden» å være alternativ og streetsmart …).

1

«NORSK VIDEO: THE HIGHLIGHTS - FILM & VIDEO ART IN NORWAY 1960-90» 7.-9. juni // Babel Visningsrom for Kunst, Mellomveien 4 Med tanke på at film- og videokunst ikke ble skikkelig kunstakademimat før på nittitallet, kan man bare tenke seg hvordan tilstanden var for en filmkunstner i et Norge som enda ikke hadde funnet olje. Det eldste verket i programmet er tidligere kunstnerisk leder for Norsk Film A/S, Erik Borges 35mm «Nedfall» fra 1964. Da det later til at Østlandet for en stakket stund er mettet av retrospektive visninger av norsk videokunst, vil det likevel ikke si at Midt-Norge er like forsynt. Med tanke på at Babel faktisk opererer med kostnadsfri inngang, synes unnskyldningene få for den gode kunsttrønder.

1

YOSHIHITO MIZUUCHI 14. juni – 6. juli // RAKE Visnings-rom, Elgesetergate 28 RAKE fortsetter sin uforutsigbare utstillingsprofil med et asiatisk besøk. Når man ikke har stort annet å forholde seg til enn et artiststatement som lukter Google Translate herfra til månen, og et par bilder av lekebiler som dras fremover av purreløk i vekst, er det nok til å nevne japanske Yoshihito Mizuuchi som noe man med fordel kan sjekke ut i juni måned.

1

«LIPS PAINTED RED» 22. juni – 15. september Trondheim Kunstmuseum, Bispegata 7b I fjor gjenåpnet Trondheim Kunstmuseum med utstillingen SAMMEN. Utstillingen foregrep en flagrende (tørrvittig pun intended indeed) debatt som – om noe – ihvertfall skapte litt tiltrengt furore. Denne sommeren er det snarere jubileumsåret

1 56

6/2013

som foregriper museet: Temaet denne sommeren er kvinnelige identiteter. Det ryktes at utstillingen består av omtrent 25 internasjonale kunstnernavn, hvorav flere ikke tidligere er blitt vist i Norge og Skandinavia. Om det i kjølvannet av utstillingen avstedkommer nok en engasjert debatt, er det selvfølgelig å regne som en bonus. Å inspirere til debatt er jo i bunn og grunn å regne som noe av kunstens grunndrag.

KUNST: GUSTAV SVIHUS BORGERSEN


TOR-ARNE MOEN

Skal du nyte sommerdagen i din egen by? Eller kanskje du får besøk av svigerforeldre og lurer på hva dere kan finne på? Vi tilbyr kulturelle og nostalgiske opplevelser i vakre rammer – hele sommeren.

«INTÅG I SOMMARHAGEN - en hyldest til komponisten Wilhelm Peterson-Berger» Vi har gleden av å ønske velkommen til årets sommerutstilling under Iladagene 2013. Tor-Arne Moen hylder den betydelige svenske komponisten Wilhelm Peterson-Berger med en serie malerier inspirert av «Sommarhagen», Peterson-Bergers vakre eiendom på Frösön utenfor Östersund. Den unge svenske pianistinnen Bahare Ahmadi gir oss noen «blomster» under åpningen LØRDAG DEN 8. JUNI KL 13 * KONSERT SØNDAG DEN 9. JUNI KL 15.15 Pianistinnen BAHARE AHMADI spiller «Frösöblomster» bok 1 Åtta melodier för piano (1896) Fri entré

Galleri Ismene

www.ismene.no ILEVOLDEN 34 TRONDHEIM MAN-FRE:9-17 LØR:11-14 SØN:12-15 (lørdager og søndager stengt i sommermånedene)

Konserter, teater og artister sommeren 2013: U-Swing, Øyvind Luckow, Trio Vreeswijk, Fotveita Bruktjazz, Seljemark Trio, Rocketeateret presenterer «Gjest Bårdsen», «Museumsimpro!» med Sveinung Næss, Stian Hovland Pedersen, Bendik L. Haanshus og Bør Børson-kavalkade fra Trøndelag Teater! Vi har også språkkyndige museumsverter, dyktige dramaformidlere, åpne gårdstun og bygninger, søte dyr i alle størrelser og deilig vaffel.

www.sverresborg.no


FESTIVALGUIDE

Ikke stol på internett. Tro oss. NATT&DAG forteller deg hvilke festivaler som gjelder. TEKST KARIMA FURUSETH/MATHIAS RØDAHL/CHARLOTTE JAQUESSON/THOMAS COOK FOTO ATLE R. SCHIE DISTORTION (DK) Alt er ikke gratis her i livet. Men man kan faktisk hustle til seg et par top notch musikkopplevelser for en slikk og ingenting. Bare ta Distortion i København for eksempel - gatefesten som varer i fem dager og som kulminerer i en kjempefest. For 450 gærninger får du tilgang på klubbkveldene, og for 100,- får du et såkalt «gadearmbånd», som bidrar til å holde festivalen i live og gir deg gratis øl én kveld. Gatefestene på dagtid er gratis. Vi lar line-upen snakke for seg selv: Tim Sweeney, Jeff Mills, Ron Morelli, Dj Harvey, Todd Terje, Ryan Hemsworth, Erol Alkan, Cooly G, Kode9 pluss mange, mange fler. Distortion, København, 29. mai - 2. juni, fri aldersgrense. Billettene er gratis / 450 / 100 / 90 / 40 DKK (utvalgte klubbkvelder). HULTSFRED GOES STOCKHOLM! (SE) En svensk kollega av oss oppsummerte Hultsfredsfestivalen på følgende emo og kledelig vis: «Sex, droger, alkohol, musik, härliga och jobbiga människor i en bittersöt blandning mellan odödliga tonår och dom som vägrar släppa taget om den». Hults58

6/2013

fred startet med et snittpublikum på 7500 besøkende de første årene etter fødselen i ‘86. Tjue år senere hadde besøkstallet steget til godt over 30.000, men etter økt billettpris og line-ups av varierende kvalitet, gikk festivalen bankerott og ble nødt til å kansellere hele røkla i 2010. Det vanket dog storslagent comeback allerede året etter, og de siste somrene ved Hulingen-innsjøen har bydd på gjeve og varierte navn som The Cure, Bootsy Collins, MF Doom, The Prodigy og M83. Det ble ramaskrik blant de mest hardcore Hultsfred-hodene da det ble bestemt at festivalen i år (under nye eiere) flytter til området STOXA (Stockholm Outdoor Exhibition Area), ti minutter fra Arlanda flyplass. Om du fortsatt har mage + hjerte til å ta turen, se opp for gjensyn med udødelige 90-tallshelter som Portishead, My Bloody Valentine og Fatboy Slim, samt nyere og fine fjes som A$AP Rocky og Two Door Cinema Club. Hultsfred Goes Stockholm!, Sigtuna, Stockholm, 13. - 15. juni, 13-årsgrense. Tredagerspass 1275 SEK (uten camping) 1542 SEK (med).

THIS IS HULTSFRED (SE) Under det pragmatiske mottoet «går det inte så går det ändå», blir festivalen This is Hultsfred i år arrangert for første gang, som en motreaksjon på at den originale Hultsfredsfestivalen flyttes fra Småland til Stockholm denne sommeren. Va fan? Uansett, lite er det å melde om en festival som ser junidagenes lys for første gang i år, men de dedikerte ildsjelene bak har allerede sikret seg navn som norske Disaster, de svenske garasjerockerne The Nomads, den lovende soul-spiren Miriam Bryant, samt reggaebandet Ursprunget og partyrap-duoen Näääk & Nimo. This is Hultsfred, Hultsfred, 14. - 15. juni. Tredagerspass 450 SEK (med camping), 390 SEK uten. TRÆNAFESTIVALEN (NO) Telt, sovepose og shrooms 4 life. Du må gjerne sitte på nach i storbyen og si at du blir klein av flein, men ender du opp på Træna i sommer får du det fort for deg at sopp er topp. Det er dog intet must å ruse seg for å nyte denne nordlandske øyperlen, men midnattssola har for vane å forvandle

de mest konservative av oss til frilynte hippiesjeler når denne lille storsjarmøren av en festival går ned i juli. «Æ vil ikke hjæm!» skrek vi til måkene på gebrokkent nordnorsk da vi var der for første gang i 2008, men 48 timer senere var det også helt okå å hoppe på båten hjæm igjen. Træna-programmet i år er flottere enn noensinne, og byr på synet og lyden av artister som Charli XCX, Dubioza Kolektiv, norske Kvelertak og MGPmor Margaret Berger. Noe for enhver smak i Helgeland-havgapet, altså. Trænafestivalen, Træna, 11. - 13. juli, 15-årsgrense. Tredagerspass 1500 NOK. NB: Ta med telt. VANGUARD MUSIC FESTIVAL (DK) Midt i Københavns Frederiksberg Have arrangerer man i år for første gang den nye parkfestivalen Vanguard Music Festival, som allerede har mottatt skryt for en line-up der man foreløpig finner navn som Rodriguez, Wu-Tang Clan, Håkan Hellström, Junip, De La Soul og Pharoahe Monch. Vanguard har kun to scener, en utendørsscene og en teltscene, og det kommer ikke til å være


FESTIVALGUIDE konserter samtidig. I tillegg til musikken, vil festivalen være et sted med bredt utvalg av mat fra den danske hovedstadens beste spisesteder, samtidig som det legges opp til at festivaldeltakerne kan ta med seg sine egne piknik-kurver i de grønne skogsomgivelsene. Frederiksberg Have kan forøvrig nås på sykkel fra Brokvarterene på knappe ti minutter. Vanguard Music Festival, København, 2. - 3. august. Festivalpass 975 DKK (+ avgift). DØGNVILL (NO) Døgnvill i Tromsø bør på ingen måte forveksles med debutalbumet til Idol-Sandra fra Mosjøen med samme navn. Tross sin unge alder har denne feiende flotte festivalen allerede hatt besøk av 50 Cent, Sex Pistols, Limahl (!), The Prodigy, Brian Wilson og Snoop Dogg – og det var også her vi strigråt i Mackølen og så A-ha under en av deres aller siste konserter i 2010. I år kan du blant annet oppleve den svenske stekesjefen/4to-the-floor-wünderboy’en/Ralph Laurenmodellen Avicii, gitarhytte-misjonæren Kurt Nilsen og joviale Sirkus Eliassen. Se opp for dårlig hasj og drita fulle Tromsøværinger som ser sitt snitt (eller 100) til å krype ut av den lokale pub’en og inn på Valhall Stadion for å synge med på sanger de aldri har hørt før. Uansett: Tromsø er dødsfint om sommeren, og Døgnvill er en perle av en festival. Vær dær, snær. Døgnvill, Valhall Stadion, Tromsø, 29. - 31. august, 100 NOK per dag. CAMP COSMIC (SE) Et lite stykke utenfor Stockholm, i byen bortenfor byen Gnesta, ligger Bondehälla. Skal man tro historiene, er dette stedet hvor rituelle seremonier har foregått i en årrekke. Passende er det da at Sveriges eneste festival for kosmisk disco avholdes nettopp her. Sjangeren kosmisk disco, eller cosmic, har sitt opphav fra klubben med samme navn som var operativ mellom 79 og 84 i Italia. Der snurret Daniele Baldelli og Beppe Loda en mildt sagt eklektisk samling av skiver; nedpitchede afrikanske trommer over avantgarde-elektronika, disco og new wave. Men Camp Cosmic er ikke bare for musikk av det kosmiske slaget. På årets festival har også disco, deep house og techno fått albuerom. Foreløpige artister er blant annet Sergio Rizzolo, Cecilia Paisley og DJ Nob. Det er bare å ta med tält och ett glatt humör, som arrangørene postulerer. Camp Cosmis, Bondehälla, 9. - 11. august, fri aldersgrense. Festivalpass 250 SEK. ØYA (NO) Dagsfylla-big daddy Øyafestivalen er sjeldent velsignet med dødsbra vær, men det er som regel kort vei til både Tele2-ponchos og en bandkompis med VIP-bånd så du slipper å bli søkkvåt i ølkøa. Han/hun søte på Åpent Bakeri som du aldri treffer på byen ellers dukker kjapt opp småbrisent spaserende gjennom mylderet i Middelalderparken, så sjansen for å ligge med fellesferiens store avstandscrush pleier som regel å peake her på sensommeren. Og programmet i år er igjen digg som faen: Blant lovende norske navn finner vi Todd Terje-affilierte (og super-albumaktuelle) André Bratten, Major Lazer-turnémaskot Cashmere Cat og bergensbaserte Deathcrush. Vi heier åpenbart også ivrig på besøk fra James Blake, Twitter-kråka Azealia Banks, Slayer (RIP Jeff Hannemann!), Blur, Compton-ambassadør/ Norgesvenn-in-the-making Kendrick Lamar og ikke minst: Kraftwerk. Til neste år flyttes Øyafestivalen til Tøyenparken, så miss ei ut på siste sjans ever til å gulpe svindyr plastglass-pils opp i Alnaelva. Øyafestivalen, Middelalderparken, Oslo, 6. - 10. august. Fri aldersgrense. Ukespass 3165 NOK (au!), dagspass 820 NOK. WAY OUT WEST (SE) Lyst til å dra på Øyafestivalen i år, men er redd ditt ordforråd kommer til kort i Norge med «bärs», «käka» og «kuse»? Eller har du rett og slett bare glemt å skaffe deg et festivalpass? Fortvil ikke. I Göteborg, bare fire timer unna Oslo med buss, ligger den svenske festivalen med nesten akkurat samme festivalprogram. Blant alle godbitene som er booket, finner du rapperne Angel Haze og Azealia Banks. Vi får bare håpe at

disse to overfører sin Twitter-dispute, som startet da Banks hevdet at Angel Haze ikke var en native New Yorker (ouch!), til realtid for publikum. Skulle det derimot ikke skje, kan du i det minste kose deg med Danny Browns thighta jeans og utagerende scenepersonlighet, eller Kendrick Lamars poetiske analyser av hvordan livet fortoner seg i Compton. Way Out West, Gøteborg, 8. - 10. august, 18-årsgrense. Festivalpass 1895 SEK. MÅNEFESTIVALEN (NO) Glem alle forutinntatte holdninger du måtte ha om brautende rånere, solariumsbrune poprappere og klysete Oslo-turister som raver rundt på bryggepromenaden, og se heller for deg et av Norges flotteste byområder fylt av glade Fredrikstad-folk som prekær, drekker og kosær seg fælt med god musikk og deilig sommerstemning. Dette er nemlig essensen av Månefestivalen, som de siste årene har gått av stabelen i Gamlebyen, hvor omgivelsene har sett mer eller mindre identiske ut de seneste 446 årene. Med andre ord: ganske så magisk. Dette er ikke stedet for deg som vil sjekke ut store, internasjonale navn, men hvis et bredt program med blant annet Stein Torleif Bjella, Backstreet Girls, Karpe Diem og Mona & Maria, samt byens egne helter, Tommy Tokyo og CC Cowboys frister, er Månefestivalen absolutt verdt turen. Ja, også kommer dessuten han derre Ulf Lundell også da! Månefestivalen, Fredrikstad, 26. - 28. juli, fri aldersgrense. Festivalpass 1150 NOK, dagspass 550 NOK. BYGDALARM (NO) Norske bygdefestivaler innebærer gjerne døll musikk om damer med silikon i tatti, samt litt for stor aldersforskjell mellom fjortisjenter og føreren (evt. ordføreren) av Opelen de kom sammen med. Men til tross for et utfordrende utgangspunkt og arbeidstittelen «Føling i floren», har Bygdalarm i Hardangerfjorden klart å friste med musikalske perler og en oppadgående festival helt siden man først startet opp i 2007. I år er intet unntak, og det kommer nok til å bli svært så riktig å nyte Håkan Hellström, Lindstrøm, Hvitmalt Gjerde, Stein Torleif Bjella, Wintergatan og Blood Command i de storslåtte omgivelsene til verdens tredje lengste fjord. Bygdalarm, Øystese, 5. - 6. juli, 18-årsgrense. Festivalpass 960 NOK + avgift. Dagspass 520 NOK. ROSKILDE (DK) Selve urfestivalen, føles den som, Roskildefestivalen utenfor København. Som et mini-Woodstock trekker den unge folk fra hele Skandinavia og halve Europa, med store sekker, lite klær, og en forbausende tåleevne til lunken Tuborg, ferdigmat og mengder av Christania-hasj, smuglet inn av smilende dealere. Folkevandring over tørre jorder, mens små vinder av urinstøv blåser forbi; folk nikker, smiler, og roper «God ’ival!» til gud og hvermann: på Roskilde er alle venner. Og så står du der plutselig, blant 50.000 tilskuere foran den Oransje Scene, med et brett øl i hånden, og ser Black Sabbath spille konsert. Det er som tiden har stoppet, eller snudd. Programmet kanskje en smule safe (The National, Rihanna, Sigur Rós, James Blake, Kraftwerk m.fl), men det er da sgu deiligt uansett. Roskilde, 29. juni - 7. juli, 15-årsgrense. Festivalpass 1910 DKK + avg., dagspass 670 DKK / 970 DKK. FESTIDALEN (NO) Fest i Valen? Nay. Fest i Dalen? Yay! Denne lille men snille festivalsjarmøren byr på et lekkert utvalg norske artister fyrste helga i august, og både Lars Vaular, Marit Larsen og Oslo Ess kommer for å feire Festidalens 10-årsjubiléum i sommer. Hipp, hipp! Utenlandsbookingene regjerer ikke akkurat årets program i Uskedal, men for de som fortsatt spiller «I Believe In A Thing Called Love» på vors/nach, så tar Justin Hawkins og The Darkness turen, og new wave-indiepop’erne i White Lies avrunder moroa laurdag kveld. Festidalen, Uskedalen, 2. - 3. august. Festivalpass 1000 NOK, dagspass 600 NOK. FJELLPARKFESTIVALEN (NO) Fått litt nok av Comme Des Fuckdownsnapbacks og lissom-trendy Tumblr-kids

som skriker «turn up» og dagdrømmer om å ligge i skje med Drake? La Fjellpark i Flekkefjord bli din lille festivaloase i sommer. Norges eldste rockefestival byr (som alltid) på et supert og dødstight program kjemisk renset for urban musikk og 808-trommer. Den idylliske Amfiscenen kan i år skilte med navn som Kråkesølv, Death by Unga Bunga, Mondo Trasho, Turboneger og Spröyt. Molly’en glimrer som regel med sitt fravær på Fjellparkfestivalen, men det blir mer enn nok å drekka. Evig pluss for die hard-dugnadsånd og dritdigg beliggenhet. YOLO! Neida. Fjellparkfestivalen, Flekkefjord, 18. - 20. juli. Festivalpass 900 NOK. EGGSTOCKFESTIVALEN (NO) En av katalysatorene bak den mye omtalte klisjeen «Bergensbølgen» er Eggstockfestivalen på studenthuset Det Akademiske Kvarter, der man kan se unge og upolerte utgaver av morgendagens helter. Og en god del møkk, naturligvis. Nå skal bysbarna Young Dreams spille i sommerens utgave, men la deg ikke lure av dét: Eggstock er snarere en talentkonkurranse enn en festival (man må betale 500 kroner for å delta, og vinnerne mottar «flotte premier som gis av samarbeidspartnere i næringslivet»). Likevel – Sondre Lerche, Matias Tellez og Ephemera debuterte alle på scenen her, så blant gråsteinen kan man finne glimrende gull. I år får du se Young Dreams pluss en haug med ukjente band. Eggstockfestivalen, 5. - 7. juni, Det akademiske kvarter, Bergen. Festivalpass 150 NOK, dagspass 100 NOK. SOMMERFESTEN PÅ GISKE (NO) There’s no such thing as a free lunch, heter det jo i ordtaket. Sånn er det ikke på Sommerfesten på Giske. På festivalen tar alle med seg mat de har laget selv, og deler med det glade fellesskap. Det høres herlig unorsk ut. Festivalen har på ti år vokst seg fra å være arrangert i et lite naust til å bli en av landets største festivaler, og på scenene som står plassert foran havgapet (der du står og lytter til en nedstrippet konsert med Susanne Sundfør vandrer blikket fort utover skjærgården og til solnedgangen langt bak i horisonten) kan du få se norske travere (Bigbang, Kaizers Orchestra, Moddi, Bjørn Eidsvåg) ispedd ett og annet utenlandsk navn. Sommerfesten på Giske, Giske, 27. juli. Festivalpass 490 NOK. VINJEROCK (NO) Hva har Tarjei Vesaas, Terje Håkonsen og Odd Norstoga til felles? Svår: Alle er fra Vinje, men ingen har headlinet den lokale musikkfesten Vinjerock. «Det er saa viktig aa kosa seg» proklamerer arrangørene av denne avsidesliggende festivalen i Jotunheimen, og det er årets publikum så enige i at alle billettene forsvant på under tre minutter. Vi har uansett fått tak i pass (æhææ), og gleder oss til å se Håkan Hellström lire av seg emosnop fra sitt seneste album Det kommer aldrig vara över för mig langt der oppe i fjellheimen. Fan va gött. Vinjerock, Eidsbugarden, 18. - 21. juli. Festivalpass 1495 NOK. FURUVIK REGGAEFESTIVAL (SE) Trommesirkler, batikk og overdreven frigjorthet er ofte standarden på festivaler flest, men vi kan garantere at Furuvik Reggaefestival (tidl. Uppsala Reggaefestival) trumfer alt dette. Vi snakker tross alt om Nordens største reggaefestival, hvor dreads selges for tjue kroner stykk (no joke), og fargekombinasjonsen rødt, gult og grønt er så vanlig at man nesten skulle tro det var snakk om en parodi. Det er det derimot ikke, og når artister som Julian Marley, Inner Circle og Marcia Griffiths & DubbleStandart inntar det nye festivalområdet i kystlandskapet utenfor Gävle, blir det garantert til både positive vibes og en overhengende eim av råttent hår. Furuvik Reggaefestival, Gävle, 16. - 17. august, fri aldersgrense. Todagerspass 595 SEK. MALAKOFF ROCKFESTIVAL (NO) Ti år etter at festivalen ble avholdt for første gang, blir Malakoff i Sogn og Fjordane fortsatt bare bedre og bedre. 13.000 men-

nesker ravet drita rundt oss sist vi plantet våre slanke ben på festivalområdet i 2010, og årets lekre lineup lukter langveis av personlig besøkspers: De gamle Epitaph Records-heltene i Bad Religion stiller side om side med svenske The Hives og First Aid Kit. Vi stoler også på at snill gutt 4 life-ambassadør LidoLido og Lars Vaular vil sørge for deilig rocke-avbrekk, og på kvelden vanker det klubbkonsert med den elektroniske Oslo-hypen Lemâitre. Vi kan spare begeistringen vår for Rockeburgar, Rockepølse og Rockepommesfrites-gimmick’en, men festivalforelskelsen i Malakoff lever lell i beste velgående. Suss, klem & Rockelem. Malakoff rockfestival, Sogn og Fjordane, 18. - 20. juli. Festivalpass (inkl. camping) 1250 NOK, 950 uten. Dagspass 550 NOK. BERGENFEST (NO) Fra å ha vært en ren klubbfestival, med tilholdssteder på alle Bergens større og mindre scener, har Bergenfest nå tatt steget opp og blitt en samlet festival med ett festivalområde i flotte omgivelser på Bergenhus Festning. Det er nesten så en får Øya-vibber av det hele. Fra dagene som byfestival kommer vi til å savne festivalbaren på Hotell Norge der Bård Ose og Finn Tokvam (folkene bak NRK P1-programmet P.I.L.S) fortalte røverhistorier og intervjuet artister, men det er jo kult å samle alt på ett sted også. Bergenfest er storkonsertarrangøren Bergen Live – de som får Anastacia, Bon Jovi og Coldplay til byen – sitt litt mer ukommersielle alibi. Og når det synkende skipet Lost Weekend måtte legge inn årene, er det fint å få en ordentlig festival også i Bergen. Programmet er jo heller ikke så hakkende gale, med blant annet Nick Cave & The Bad Seeds, Band of Horses, Tønes, Susanne Sundfør og Mew. Bergenfest, Bergenhus Festning, 12. - 15. juni, 18-årsgrense. Festivalpass 1750 NOK, dagspass 650/595 NOK. STORDFEST (NO) Hvis du blir kåt av båt, får du sjansen til å kombinere dette med din yndlingslåt når Stordfest går av stabelen med sitt snasne artistprogram 27. juni. Det maritime og det musikalske danser vått side om side på denne vakre vestlandske sommerøya, og selv om du skulle digge tyske Scooter mer enn norske skuter, er de idylliske omgivelsene nesten verdt turen alene. Årets konserter blir noe for enhver, med et knippe artister som varierer fra hardt (Enslaved, Kvelertak), til mykt (Susanne Sundfør, Marit Larsen), til svensk (Veronica Maggio), til noe for storebror (Motorpsycho, CC Cowboys) og noe for lillemor (Samsaya, Karpe Diem). Med unntak av Slottsfjellfestivalen, sies Stordfest å være stedet med best odds for å få lune blowjobs på en yacht i sommer. Vi kommer! (…) Årets Stordfest, Stord, 27. - 30. juni, 18-årsgrense. Dagspass tors. 630 NOK, dagspass fre./lør. 735 NOK. Festivalpass 1550 NOK. SLOTTSFJELL (NO) Festivalminnene fra Slottsfjellet i Tønsberg dukker opp i bruddstykker. «Oi, digg her om sommeren, ass!» «Pils, ja? Kjøp ti!» «Kastellnatt? Ooh, la la!» Brått er klokka 4 om morgenen og du er på båtnach med nyrike pappadudes i Pique-skjorter som blæster Avicii og heller cava på venninna di. Slottsfjell er en jævla fin festival, men det hviler noe litt skittent deilig over det hele. Det blir fort både cheesy og dekadent i den idylliske sommerbyen Tønsberg, men det er da også 2/3 av sjarmen. Den resterende tredjedelen er det finfine programmet, som i år er bedre enn noensinne: Festivalens klubbalibi Kastellnatt reiser kjerringa i år, og etter konserter med Kendrick Lamar, MØ, Alt-J og beinharde Hatebreed i fjellrøysa, blir det digg å stikke ned til byen for å drikke seg sanseløs til DJ-sett fra UK-storheter som T. Williams, Rustie og Redlight. Se opp for gutter som heter Preben og Leopold som vil fore deg med vestkantdrugs på pappas seilbåt. Abercrombie & Fitch, don’t kill my vibe! Slottsfjell & Kastellnatt, Tønsberg, 18. - 20. juli, fri aldersgrense. Dagspass 760 kroner (pluss billettavgift).

Boblere: Beyond The Gates (NO), Propaganda (SE), Norwegian Wood (NO), Nordberg (SE), Heimoverfestivalen (NO), Bobilfestivalen (NO), Heavy Days in doom (DK), Hole In The Sky (NO), Bunker (NO) 6/2013

59


MUSIKK

ANMELDELSER

KLASSIKER

MEGET BRA

BRA

SKEPTISK

TRIST

FAIL! LOL

«

Connaisseurer med stålkontroll og definisjonsmakt. – VI ANMELDER DAFT PUNK, S.

«

«

Jeg tror årsaken til at andre har prøvd og feilet, er at deres interesse ikke har vært ekte. – UT AV SKAPET, S.

64

Linker til Arlanda-ranet, posering med våpen og prat om gangstervirksomhet på høyt nivå

67

– VI ANMELDER KARTELLEN, S.

63

SKIVER

PHILIP H. ANSELMO & THE ILLEGALS Walk Through Exits Only (SEASONS OF MIST/INDIE)

Phil Anselmo er overalt, høyt og lavt. Hadde han vært en barneskoleelev i Norge hadde han vært proppa full av Ritalin og ufarliggjort for lenge siden. Heldigvis er han ikke det. I etterkant av Pantera har han vært innom det aller meste, både som labelsjef, artist og generell forsvarer av/talsmann for Metal med stor M. En slags New Orleansutgave av Fenriz, bare sjukt nedrøyka og full av smertestillende, samt uforutsigbar som en Ecstasy-tripp anno 1995. Med sørstatsflagget drapert over skuldrene. Sjangermessig ustabil har han også vært, selv om sludge/stonerrocken til Down kanskje er det han huskes best for. Ellers: Superjoint Ritual, Arson Anthem, Christ Inversion, Viking Crown og diverse mer obskure konstellasjoner Når han endelig, over tjue år ut i karrieren sin, skal gi ut soloalbum er det rimelig uklart hva vi kan vente oss. Ingenting vil være sjokkerende. Og det er ikke Walk Through Exits Only heller. Men det funker.

4 JENNA ANDREWS SexTape (21 MUSIC/ISLAND)

Minitittel Det lønner seg sjelden å covre R&B-klassikere Kanadiske sangere som Drake, Nelly Furtado og Justin Timberlake har vist seg å være gullgruver for plateselskapgiganten Universal Music, og snart ønsker deres landssøster, Jenna Andrews å gjøre det samme, når hun etterhvert gjør seg klar til å slippe debutalbumet sitt via 21 Music/Island. I ly av et lite utvalg singler og videoer, er hun nå likevel først aktuell med EP-en

3

SexTape, hvor hun noe risikofylt har valgt å covre ikke bare én, men tre av mine favorittlåter. Og det skal jo utvilsomt litt til å følge i sporene til The-Dream («Rockin’ That Shit Like»), Jeremih («Birthday Sex») og Usher («Climax»), som de fleste R&B-fans der ute har et veldig nært forhold til. Andrews har en egenartet stemme, godt hjulpet av en klangeffekt hun er veldig glad i, men bidrar ikke til stort på de allerede klassiske låtene. Istedet ender de opp som søte og ufarlige white girl-versjoner av de sexy godbitene de originalt er. EP-ens

beste øyeblikk kommer derimot i form av Andrews egen «Don’t Stop It Babe», og man begynner jo å lure på hvorfor frøkna heller vil showcase seg med andres låter, når de strengt tatt ikke setter henne i et spesielt bra lys. Når alt dette har blitt sagt, er Jenna Andrews langt på vei lovende, og med et sound som best kan beskrives som en kvinnelig, litt mindre seksualisert og ikke fullt så depressiv versjon av Weeknd, ser jeg definitivt fram til hva hun har å by på framover. Men da altså helst i form av egne låter. Mathias Rødahl

Plateselskapet omtaler det som typisk New Orleansk sludge metal a la Down og Crowbar. Det er vel noe av det eneste det ikke er. Heldigvis, for det gjør han nok av ellers. Det meste av resten kan man dog spore: ja da, sludgen ligger i blodet, men vi merker oss både grind, death, halvindistruelle avsporinger og avlegninger fra 80-tallets verste (beste) thrash/hardcore-sammenstøypinger. Men mest av alt høres det ut som en kompromissløs, teknisk og rastløs versjon av sein Pantera. Er det slik Pantera ville hørtes ut i 2013? Når du ser på en del av de dølle greiene resten av helvetescowboyene holder på med, sannsynligvis ikke. På den andre siden, dette er det vi hadde håpet på. Breiale «Music Media Is My Whore» kommer forresten lett inn i finalen i kampen om årets tittel. Etter Walk Through Exits Only føler du deg derimot som om du har vært hjelpelærer for en ADHD-kid med enorme atferdsproblemer. Sliten. Derimot varer den passende nok akkurat litt kortere enn en skoletime. Schools Out. Jørgen Nordeng

6/2013

61


Leading Light

MUSIKK

STAVANGER

BIBIO Silver Wilkinson

9 th International

(WARP)

proudly present

5

Stavanger Norway

•SHOWS •DEMOS •ART CONTEST •TATTOOING & PIERCING BY PROFESSIONAL ARTISTS ...plus many more SPECIAL GUESTS!

SANAxxx

Japanese Dance Show

62

6/2013

Antibibiotika Funfact: for en liten stund siden ble en promo-12” av nytt Boards Of Canada-materiale solgt for den nette sum av 40.000 norske kroner på ebay. Ja, sånn har verden blitt. Men hva har dette med Bibio å gjøre? Vel, hvis det klør i fingrene etter den sagnomsuste kommende platen, kan Bibios Silver Wilkinson komme inn hendig som et velfungerende plaster på det verkende såret. Men det er trolig ikke det eneste aspektet ved en tom tilværelse downtempo psykedelisk folk-rock kan kurere, skal en virkelig la seg rive med av denne fullengderen. Silver Wilkinson er Bibios (Stephen Wilkinson) syvende album og tredje utgitt på Warp-etikken, foruten en remixsamler. Platens lydbilde flyter inn og ut av nostalgisk knitring over sekvenserte beats og samples, noe som visualisert må se ut som en collage av falmede polaroidfotografier av J Dilla med lysprojeksjoner av blomster over. Den varme «You» starter med skeiv klimpring og kulminerer i MPC-samples fra en gammel soul-låt. Disse samplene harmoniserer perfekt med beatsene, som

er akkurat så opphakkede at det som først høres ut som om det er i utakt, åpenbarer seg som helt riktig i løpet av låtens gang. Singelen «À Tout À L’heure» er en folkrock-inspirert pop-perle med spøkelsesaktig vokal tilslørt av ekko, som for å vise akkurat hvor viktig arrangementene i låten er. Resten av albumet fortoner seg langt mer stillferdig, men like spissformulert. Bibio vet akkurat hvor han vil med de komplekse lydbildene: lag på lag, sampling og effekter som gir seg hen både til det veldig sentimentale («You Won’t Remember»), og det mer klubborienterte («Look at Orion!»). Og det hele er så organisk komponert at en tar det som en selvfølge at mye av materialet må ha blitt spilt inn i hagen hans på solfylte dager (hvilket det har). Silver Wilkinson er en finurlig orkestrert soveromsproduksjon som mangler soverommet, en hip hop-plate som ikke er hip hop. En folk rock-plate uten slange i støvelen. Karima A. Furuseth CLASSIXX Hanging Gardens (INNOVATIVE LEISURE )

Nudisco uten feeling Kall det dårlig timing. Kall det en kosmisk inngripen. Men hvordan

2

LL COOL J Authentic (429 RECORDS)

Rap er en sjanger det er vanskelig å vokse seg gammel i, og blant de få artistene som har klart å holde liv i karrieren over flere tiår, er det få som har gjort det med like stort hell som LL Cool J. Det må dog sies å være noen år siden den leppeslikkende 45-åringen var skikkelig relevant, og personlig droppet jeg av skuta etter 10 (2002) og The DEFinition (2004), som i alle fall ga oss godbiter som Pharrell Williams-samarbeid «Luv You Better», Amerie-gjestede, «Paradise» og min egne lille favoritt, «Hush». Som navnet hans tilsier, har LL Cool J (Ladies Love Cool James) alltid vært en pikenes jens, noe som også har formet den musikalske karrieren hans med utalige myke, kjærlighetsspredende låter til det motsatte kjønn. Og igjen: få rappere har gjort dette bedre enn Uncle L. Problemet kommer når han vil vise oss at han også kan være tøff, slik han gjorde med langt bedre hell tilbake på 80-tallet. Greit nok at fyren har mer muskler enn to gjennomsnittlige Crossfit-utøvere sammenlagt, men en rapper over 40 med påtatte bravado-låter fungerer bare ikke, samme hvor mye Mama

3

du enn velger å se på det, kommer de fleste disco- og houseinfluerte utgivelser i slutten av mai til å stå i skyggen av den utgivelsen fra den andre DJ-duoen. Ikke at det egentlig er gangbart vurderingsgrunnlag for om en plate er god eller dårlig. Men når en har hørt Random Access Memories, eller, vent – hvilken som helst annet solid elektronisk utgivelse, fremstår fullengderdebuten til Classixx som en sur øl-rap som treffer deg i bakhodet på konsert. Og akkurat som at sur rap er oppgulp av fortrinnsvis god øl man konsumerte tidligere på kvelden, er Hanging Gardens tidvis et oppgulp av det labelet Kitsuné briljerte med på slutten av 00-tallet. Classixx har fått mye skryt opp gjennom for å lefle med «indiesensibilitet» på utgivelsene sine (gitt ut på nettopp Kitsuné), og det har fungert til gangs på remixer av blant annet Phoenix og Mayer Hawthorne. Men det er ganske påfallende at Classixx har stagnert i en litt passé epoke, og burde ta lærdom av at det å være en «late bloomer» i albumslippets verden ikke alltid har positive konnotasjoner. Problemet med Hanging Gardens ligger ikke i at den ikke er fin nok. Her er det nudisco med drivende basslinjer, skarpe hi-hats, catchy melodier, grei produksjon og

Said Knock You Out tilbake i 1990. Dessverre er dette noe Cool J nekter å innse, heller ikke på hans trettende soloalbum, Authentic (hans første som ikke slippes på Def Jam), som litt for ofte faller inn i håpløst utdaterte klubblåtforsøk. Fellesnevneren her er et bredt spekter av relativt store gjesteartistnavn fra en rekke ulike sjangre, noe som kanskje ikke burde vært uventet etter den gigantiske Brad Paisley-fiaskoen, «Accidental Racist» fra tidligere i år. Det ekstremt pinlige forsøket på forsoning mellom svart og hvit («If you don’t judge my doo-rag/I won’t judge your red flag») er heldigvis ikke med på Authentic, men det er derimot et annet samarbeid med countrystjernen (som hadde vært ganske fin … uten LL Cool J), samt spor med alt fra Seal, Bootsy Colins og Snoop Dogg til Earth, Wind & Fire, Monica, Eddie Van Halen (!) og Fitz and the Tantrums. LL Cool J skal ha for forsøket med å forene alle disse musikerne og artistene, men Authentic består av altfor mange tråder som umulig kan bindes sammen, og aller minst av en såpass monoton og lite utfordrende rapper som ham selv. Det beste hadde nok vært å innse at 28 år i rapgamet er mer enn nok, men noe sier meg at damenes James går for The Dirty Thirty. Mathias Rødahl


MUSIKK det meste som fint får plass i rubrikken «perfekt soundtrack til sommeren». Men om man skraper i overflaten av dette, fremstår platen som endimensjonal, uten særlig dybde og egenart. I likhet med store deler av platen, er det å høre på «Jozi’s Fire» (med samples fra Dan Hartmans «Relight My Fire») som å bli kastet inn på en klubb hvor DJ-settet utelukkende består av cheesy remixer plukket ut fra nettstedet Hypem. Likevel, med én discoreferanse omgjort til rein bæsj, har «A Fax From The Beach», som en av få låter, interessant oppbygging, innbydende discobjelle-beats og en struktur som gjør at utgivelsen ikke bør gå helt i glemmeboken. På den annen side: i overforbrukssamfunnets navn, bruk heller pengene på noe oppbyggelig Urban Outfitters ikke kommer til å pushe som identitetsskapende bidrag til musikk-katalogen. Karima A. Furuseth GENTLEMAN New Day Dawn (UNIVERSAL/IMPORT)

Cant We All Just Get Along? Jeg er virkelig ikke en voldelig mann. Langt i fra. Pasifist er å dra det langt, men du skjønner tegninga. Etter en time med Gentleman får jeg likevel en nesten uimotståelig trang til å løpe ut på gata og vafle til den første og beste jeg skulle møte, hive ham inn igjennom vinduet på kolonialen i lyskrysset. Det er som å sitte igjennom et uendelig møte i Lillevik SV. Det er rett og slett ikke måte på hvor snill man skal være med hverandre, og hvor slemt det er å være slem. Dumminger. Det er fint, det er vakkert, og Gentleman vil for alltid være en av hvit, europeisk reggaes største stemmer. Karrieren er mildt sagt imponerende, håndverket er gjennomført til fingerspissene. Men New Day Dawn tilfører ikke kanonen noe, og han har for lengst kjørt seg fast i en type fraseringer, både melodisk og tekstmessig. Så til de grader at de låtene som er ment å inspirere, engasjere og oppløfte ender opp med å irritere, kjede og nedtrykke. Sorry, ass. Som Common eller andre velmenende hiphopere på sitt verste. Likevel kommer man liksom ikke unna at det er bra. Veldig bra, faktisk, til tider. Så selv om New Dawn Day vekker min indre Egon Holstad, innser jeg samtidig kvalitetene. Som stemmen til Gentleman, som er i ferd med å få en livsvant og erfaren kvalitet som gir den troverdighet. Som at «The Journey», for eksempel, er en av et knippe låter som Gentleman trygt kan ta med seg videre. Men så hører jeg «Heart Of Rub-A-Dub». Dette er det jeg vil høre. Trass et litt generisk stykke komp, er denne beretningen om god, gammeldags reggae et friskt tilskudd. Den er direkte, bekymringsløs og uten manende pekefingre. Sånn vil vi har mer av. Gentleman har kommet langt, og kommer til å holde det gående ei stund til. Men han må tørre å ha det litt gøy, senke skuldrene litt. Jørgen Nordeng

3

FRENCH MONTANA Excuse My French (COKE BOYS/BAD BOY/MMG /INTERSCOPE/IMPORT)

Fuck All Dem Fuck Boys … og der først kom debutalbumet, men French Montana er allerede en gammel kjenning. Siden 2007 har marokkanskamerikaneren sluppet ikke mindre enn 21 mixtapes og har vært i hiphopverdenens kollektive bevissthet via flere singler enn vi kan klare å huske i dag. Så hvem er French Montana? En av de mest ekstravagante og plasskrevende personlighetene i hiphop de siste årene. Ikke fullt så ekstravagant som rapper, men med en

4

KARTELLEN Ånger och Kamp (SO BLUE/ROC NATION)

«Vad hende med det Sverige vi hørte om fra Astrid Lindgren?» Svaret har du her. Ånger och Kamp. For uinnvidde: Kartellen er et kollektiv satt sammen av underverdenslegenden Kinesen, som sitter inne på livstid i Finland. Hovedformålsparagraf er å fortelle den egentlige sannheten om det svenske samfunnet i dag. Kartellen skapte store overskrifter da de først dukket opp for noen år siden. Linker til Arlanda-ranet, posering med våpen og prat om gangstervirksomhet på høyt nivå var for mange mye å svelge. Kartellen sa det som det var, la ingenting i mellom. I sentrum: Sebbe Stakset, som stort sett er alene som rapper i Kartellen i dag. Sebbe har brukt tiden siden debuten veldig bra. På Ånger och Kamp fremstår han reflektert, spissformulert, målbevisst og sulten, og leverer en av de viktigste skandinaviske rapplatene på noen år. Gangsterposering utfylles av sosialrealisme og historiefortelling, og Sebbe makter å male frem fangende bilder av et Sverige de fleste ikke vet om. Han tar deg med inn i livene til vanlige folk i forstaden. Han deler sine egne opplevelser, får deg til å virkelig føle det han prater om. Scarface og Mobb Deep er navn Kartellen selv har trukket fram som forbilder, og det er også klare referanser. Måten Sebbe klarer å formidle universet sitt på, å levendegjøre folkene han prater om, minner mye om førstnevnte. Den iskalde stemningen: knallhard men reflektert, minner om Mobb Deep, til og med om Nas. Store ord, men ved siden av Ken Ring har vi ikke hatt noen egentlig talsmann for denne delen av Sverige. Sebbe setter seg i en svensk skribenttradisjon som går utenfor hiphop, og gjør at Kartellen 2013 er noe mange trenger å høre. Musikalsk er Ånger och Kamp bunnsolid. Heldigvis. Produksjonene er i stor grad tidløse, og utånder noe av det som savnes her til lands. Tyngde. Dramatiske, med pondus. De gir rapperne nok spillerom til å få poengene sine igjennom, og understreker der det trengs, men heller ikke mer. Gjesteartistene er i stor grad sangere, og de komplimenterer, utfyller og løfter, og gir oss sårt tiltrengte pusterom fra Sebbes intense realisme. Jørgen Nordeng

5

ufeilbar teft for partystartende gladbangers, catchfraser og morsomme formuleringer. Og en tilstedeværelse som setter manglende lyrisk akrobatikk i skyggen. Noe klassisk debutalbum, en Illmatic eller Ready 2 Die, var det ingen som hadde ventet seg. Det får vi ikke heller, men faktum er at French har brukt det siste året på å bombardere oss med sterke låter som havner på respektive årsbestelister hos mange. «Pop That», «Marble Floors», Vicious og Chaka Demus & Pliers-samplende «Freaks», de er alle her. Det er også den nye «Aint Worried Bout Nuthin» og «Fuck What Happens Tonight», hvor ikke minst Mavado endelig høres komfortabel ut på en hiphopproduksjon. Problemet med disse er at de ikke har noe personlig preg, de kunne vært på

hvilken som helst av gjestenes album. Utover det: en fint knippe bangers. Ikke mye mer enn det. French Montana er en Coke Boy, han liker ikke Fuck Boys. So far, so good. Han klarer å prosjektere kokainnoia, gateliv og en verdensvant players hverdagsbekymringer. Verre er det med selvrefleksjon og selvinnsikt. Greit nok for meg, han velger fortsatt i stor grad beats som er såpass monumentale at Rick Ross nikker anerkjennende. Han underholder, og lager musikk som passer perfekt utpå fredagskvelden med tilhørende heftig gestikulering. På sitt beste er Excuse My French lyden av 2013. På sitt verste en småpinlig affære. Heldigvis er det mest av førstnevnte. Nå, hvor var de der jævla fuckboysa? Jørgen Nordeng

erotisk pirrende lingeri & leketøy for alle

Prinsensgate 6 0152 Oslo

Grünersgate 5 0552 Oslo

Åpningstider Sentrum man-fre 11-20 lør-søn 12-18

Åpningstider Grünerløkka man-fre 11-18 lørdag 12-18 www.duoshop.no

6/2013

63


MUSIKK

DAFT PUNK Random Access Memories (COLUMBIA)

Daft Punk finner ikke opp sandwichen på nytt, men den de har laget er velsmakende. I en nylig publisert artikkel om Daft Punks revitalisering av discoen i Svenska Dagbladet parafraserer journalisten en tanke om at housemusikk er disco gjort av amatører. For å underbygge den noe forenklede ideen, settes mannsterke discoband som The Salsoul Orchestras nesten 50 bandmedlemmer opp mot den ensomme DJ’en med laptopen. For seksten år siden var det

4

64

6/2013

DJ-duoen Daft Punk som bidro til å åpne slusene for elektronisk dansemusikk (eller «laptopmusikk») til et mainstreampublikum med den legendariske Homework. Dermed la de én av mange grunnsteiner i EDM-sjangeren som gjennomsyrer store deler av dagens populærmusikk. Som connaisseurer med stålkontroll og definisjonsmakt er det derfor ikke merkelig at Daft Punk nå velger å ta et skritt tilbake fra laptopen og gi sin tilhengerskare en liten analog lekse med studiomusikere i hva som rørte seg før «amatøren». Disco er nemlig ikke bare Bee Gees-falsett. Det gjør de elegant ved å gi selve syvende far i huset, Giorgio

Moroder taletid («Giorgio by Moroder»). På det gåsehudfremkallende ni minutter lange spacede italodisco-sporet som smelter inn i MFSB-aktige funk-jamminger, forklarer produsenten hvordan han med synthesizer på syttitallet ville skape «the sound of the future» (som han selvfølgelig gjorde). Daft Punk bruker Moroders stemme for å implisitt si at Random Access Memories også ønsker å være en gamechanger. Det er den i så måte at den, i likhet med Homework, gjør et lydbilde som har vært ekstremt vitalt i forskjellige sub-sjangere populært for resten av verden. Discoen har jo tross alt aldri dødd, selv om den har blitt forsøkt tatt av dage et

par ganger – kanskje mest bemerkelsesverdig med Disco Demolition Night i 1979. Uansett, historietimen til Daft Punk stopper ikke med Moroder. De drivende gitarriffene på tre av sporene som drar platen rett inn i the heydays of disco (76-79), blant annet på singelen «Get Lucky», er det ingen andre enn Nile Rodgers (Chic) som står for. Men RAM er selvfølgelig ikke bare eksklusive gjester; klokkerent og lekkert produsert, og med nok av tidsriktige elementer gjør albumet det klart at heltene er kulisser i en historieformidling det nå er Daft Punk som har fortellerstemmen til. Karima A. Furuseth


MUSIKK

PJ MORTON New Orleans (YMCMB/UNIVERSAL MUSIC)

32 år gamle Paul Morton JR har et par indie-soloutgivelser på samvittigheten, inkludert EP-en Following My First Mind (2012), men har først og fremst bygget seg opp en karriere som produsent og musiker for andre artister, inkludert Jermaine Dupri, LL Cool J, Jagged Edge, Monica, India.Arie og Maroon 5, hvor han på senere år har hatt rollen som keyboardist og bakgrunnssanger. Morton har dessuten vært signet til Soothe Your Soul, produsentselskapet til Young Money-direktør, Mack Maine, som nå har gitt ham muligheten til å slippe sitt første major label-debutalbum, New Orleans på Lil Wayne-plateselskapet. Og Morton skyter bredt når han først får vist seg fram på en internasjonal arena, med arsenalet av forskjellige sounds og inspirasjonskilder han har bygget opp siden han begynte med musikk fra barnsbein av. En av disse er definitivt Stevie Wonder, som både er med på

4

RITTZ Life and Times of Jonny Valiant (STRANGE MUSIC)

Nostalgisk sørstatshygge levert av en cracka ass cracka. Den hvite, suburbia-oppdratte, rusmisbrukende og kjærestesvekede Georgia-rapperen Rittz kom som en gavepakke for alle fans av Yelawolf, som dessverre kastet bort mye velfortjent hype etter den fantastiske 2010-mixtapen Trunk Muzik med sitt selvinnrømmede radiofrieri Radioactive. Ikke bare er de like rent imagemessig (selv om Rittz er en feit og stygg fyr), Rittz’ rapstil minner dessuten veldig om Yelawolf, noe som muligens også var årsaken til at Alabama-rapstjernen fikk sansen og signet ham til sitt Slumerican-label, hvor han i 2011 slapp den populære mixtapen, White Jesus. Men der Yela altså dummet seg ut

5

munnspill på førstesingelen «Only One», og i sjelen på «Heavy», hvor Morton gjør sin beste Stevie-etterlikning sammen med Maroon 5-frontmann, Adam Levine. Denne mangelen på egenart er dessverre også noe som går igjen på resten av albumet, som absolutt er velklingende og proft, men mangler litt av substansen man forventer fra en selverklært soulartist. For til tross for at spor som «Work It Out», «Trade It All» (forferdelig lik Ne-Yo-låta «Say It») og «Motions» absolutt er fine låter, skinner studiomusikeren Morton for mye i gjennom, og gjør lytteropplevelsen litt for streit og platt. Dette flinkisproblemet gjelder ikke minst når han skal funke det opp på «First Sight» og Busta Rhymes-gjestede «Never Get Over You», og blir nærmeste Jason Mraz-aktig (*grøss*) med «Hard Enough». Likevel er ikke New Orleans noe dårlig album, og er du av typen som ikke settes ut av flinkisfaktoren, skal du ikke se bort i fra at du kommer til å like denne glattpolerte utgivelsen. Mathias Rødahl

ved å forsøke seg med et mer kommersielt sound på sin egen major label-debut, holder Rittz (et navn som forøvrig spiller på «cracker», skjellsordet som brukes om hvite personer) seg til røttene, og leverer et tvers igjennom troverdig produkt. Life and Times of Jonny Valiant er en variert skive, men hele tiden med et stadig mer etterlengtet, tradisjonelt sørstatssound (UGK er en åpenbar inspirasjonskilde). Det er nok av godlåter å hente her, men spesielt «Wastin Time» (med Big K.R.I.T.), «Misery Loves Company», Yelawolf-samarbeidet «Heaven», albumets Suga Freeassisterte bestespor, «Sober», samt «Always Gon Be» og «Switch Lanes» med sangeren/ produsenten Mike Posner er fin-fine høydepunkter. Rittz rapnostalgiske holdning kommer også fram i tekstene hans, som vel ikke akkurat alltid kan

anklages for å være av det mer åpensinnede slaget («It’s time for me to tell the difference between a rapper and a singer of a rock & roll band, I don’t think this shit’s appropriate/Way too many rappers wanna look like Lenny Kravitz/Personally I think these pussies get too many passes/ Thrift store shopping but the shit you’re rocking looks lame»), men jeg klager ikke akkurat heller når han tar et oppgjør med alt tullet vi ser på dagens rapscene på låter som den siterte, «Fuck Swag». Jeg kan derimot forstå at noen vil få et problem med Rittz’ raske og intense rapstil, og at dette kan ødelegge litt av lytteropplevelsen. Men hvis du i likhet med meg ikke plages av dette, og samtidig elsker god, gammal sørstatsrap, kommer nok Life and Times of Jonny Valiant til å være en av dine favoritter i år. Mathias Rødahl 6/2013

65


Tibe T:APe

THE XX , KARPE DIEM (uK) DIZZEE RAsCAL MOTORPsYCHO PERFORMs “BLIssARD” MONsTER MAgNET , DRY THE RIVER (uK)

(us)

(uK)

OsLO Ess, gRAVEYARD (sE), gOAT (sE) CAsHMERE CAT, sAVAgEs (uK), KATE BOY (Aus/sE) HALF MOON RuN (CAN),WOVENHAND (us) BAAuER (us), gODE ORD DØR sIsT PHIL T. RICH (åRETs uRØRT 2013), BENDIK, CAsA MuRILO, PHOX (us) EMILIE NICOLAs, CARMEN VILLAIN (NO/uK) , ÓsK, OLE TORjus ANNE sANDØY, BARREN WOMB, AuKRA, CHRIsTOFFER ØIEN HIgH PRIEsT OF sATuRN, RYTMEKLuBBEN

lydbok.pstereo.no

TRONDHEIM, MARINEN 16. Og 17. AugusT 2013 pstereo.no


MUSIKK

Med prosjektet Seyem har Tailors Music evnet å forene motpolene «norsk» og «R&B». TEKST MATHIAS RØDAHL FOTO CHRISTIAN BELGAUX R&B-FORSØKENE HAR vært mange, men sjeldent vellykkede her til lands, og sjangeren står fortsatt igjen som en barriere vi nordmenn har spesielt store vanskeligheter med å overkomme. Ironisk nok, siden R&B lenge har blitt degradert til soulens og hiphopens undervurderte lillebror blant den mer kredfølsomme musikkpressen. Men i ly av sjelløse forsøk, allmenn latterliggjøring, og ikke minst sjangerens seneste oppsving med R&B-relaterte artister som Frank Ocean og The Weeknd, har uvanlig vellykket norsk R&B nå endelig vokst fram i form av Seyem, et av prosjektene til den Oslo-baserte produksjonstrioen Tailors (A-Laget, Phil T. Rich, Name, Anana, Mira Craig, Jae-R ++). Seyem ble unnfanget høsten 2001, da Filip Kollsete, Petter Wahlen og Steinar Skaaheim tok med alt musikkutstyret sitt til en liten hytte på Sørlandet. Et medbragt arsenal av alkohol satte fart på kreativiteten, og en dag våknet de opp til en norsk R&B-låt, som i sin tur ble starten på Seyem. Det hemmelige våpenet er vokalist Steinar Skaaheim, som har klart å knekke den kompliserte R&B-

1

koden med sine sjangertro melodier og overraskende velfungerende bokmålstekster, selv om trioens samlede produksjonsarbeid også er en ekstremt viktig grunnstein i soundet. – Jeg tror vi har lyktes fordi vi ikke har forsøkt å tvinge noe fram, begynner Kollsete. – Jeg tror årsaken til at andre har prøvd og feilet, er at deres interesse for R&B og deres referansepunkter ikke har vært ekte. Jeg har hørt på R&B hele livet. Det er så og si det eneste jeg hører på utenom egen musikk, så når vi setter oss ned for å lage det, kommer det helt naturlig, HAN FÅR STØTTE fra kollega, Petter Wahlen. – Mye av det andre som har kommet ut er overfladisk, søtt og usexy. R&B er jo best når det er emosjonelt, seksuelt og sexy. Første offisielle Seyem-smakebit kom i allerede i fjor sommer med singelen, «Maraton», en rolig og detaljert hyllest til langvarig sengekos, som for alvor showcaset Skaaheims – i norsk sammenheng – enestående R&B-vokal, og ikke minst hans finurlige evne til å blande inn humoristiske elementer («Jeg vil at du gjør som Grete Waitz og holder ut») i tekstene sine, helt i takt med R&B-mestere som R. Kelly og The-Dream.

– Steinar sin framføring har mye å si, sier Wahlen. Vi har spurt om den beryktede «bokmålsfella». – Han synger som han snakker, og han snakker kult. Ikke sånn pen og klar østlandskdialekt, som for eksempel gjør at så mange østlandske rappere høres helt teater ut, fortsetter Wahlen. AT SEYEM HAR funnet mye inspirasjon i nevnte The-Dream, er ikke vanskelig å fange opp, og i likhet med det albumaktuelle geniet fra North Carolina, drypper Skaaheims tekster av selvopplevd hjerte-og-smerte. Er man nødt til å være en følsom person med mye kjip, personlig bagasje for å kunne lage oppriktig, bra R&B? – Selvfølgelig! Livet generelt, det hjelper å ha opplevd litt. Det viktigste er å kunne formidle det du føler på en genuin måte, sier Steinar. – Hvis du har hørt på musikken vi har produsert under Tailors Music, så håper jeg du legger merke til hvor mye følelse vi legger i musikken. Vi har aldri klart å masseprodusere, det må ligge følelser i bunn uansett hva vi gjør. Selv om vi er veldig

«

forskjellige som mennesker, er alle tre sykelig opptatt av det motsatte kjønn. Steinar blir jo forelsket i hver dame han møter, og Filip giftet seg etter et par måneder, sier Petter. R&B-sjangeren har fått en ny vekkelse, men sliter nok likevel fortsatt med å bli tatt skikkelig seriøst. Hva tror dere denne diskrimineringen kommer av? – Nordmenn syns det er kleint med en gang ting er rett frem. Musikksynsere i Norge ønsker at musikken skal være innpakket i metaforer, klang og fuzz. Da får de gleden av å analysere den i flere timer. Frank Ocean og The Weeknd skal ha mye av æren for at folk har åpnet skapet sitt, hvor de har holdt R. Kelly fanget i årevis, sier Petter. – Når barn av vår generasjon vokser opp, skal de høre foreldrene sine si: «Kjære, husker du denne?» idet de setter på en Seyem-låt, sier Steinar, før Filip legger til: – Denne låta ble du unnfanget til … Seyem-singelen Mer Mer Mer er ute via Warner Music nå, og debutalbumet Eva slippes til høsten.

Jeg tror årsaken til at andre har prøvd og feilet, er at deres interesse ikke har vært ekte. 6/2013

67


PÅ KINO FRA 28. JUNI.

på Blu-rAy, DVD oG VoD frA 5. juni.

inneholDer mAsse eKstrAmAteriell!

ny sAmleBoKs sesonG 1-3 oGså i sAlG!

68

6/2013

Kjøp DAG hos


ANMELDELSER + INTERVJU + KOMMENTAR + TV + SPILL

«

FILM

Cannes: Verdens viktigste filmfestival, sett med skandinaviske øyne. – S-CANNES-DINAVIA, S.

«

THE HANGOVER PART III Regi: Todd Phillips Med: Bradley Cooper, Jamie Chung, Justin Bartha, Zach Galifianakis, Ed Helms, John Goodman, Heather Graham Fylleangstens endelige time Alan (Zach Galifianakis) har begynt å oppføre seg enda rarere enn til vanlig, og etter en ulykke med en sjiraff, oppfordrer hans nærmeste ham til å ta en tur innom et rehabiliteringssenter i Arizona. Alan er skeptisk, men når det viser seg at kjørerturen inkluderer hans beste venner – «The wolf pack» – blir avgjørelsen straks enklere. Selvfølgelig kommer gjengen seg aldri fram til rehabiliteringssenteret. Dette er fylleangstens endelige time, og en haug med uforutsette hindringer møter dem på veien. Selv om premisset for The Hangover Part III er det samme som i de to foregående filmene, er det befriende at fortellingen skiller seg noe fra film én og to. Mens regissør og manusforfatter Todd Phillips regelrett kopierte suksessoppskriften fra 2009 i 2011, har han valgt å utelate stik-

3

«

Ny Terrence Malick-film: «Menneskelig, altfor menneskelig.

Utenfor boksen: Han valgte å gå utenfor det veltempererte Skandinavia. – INTERVJU MED IZER ALIU, S.

72

74

– TO THE WONDER ANMELDT, S.

71

kordene bryllup og utdrikningslag i trilogiens siste film. Det sagt, humoren og plotstrukturen er likevel en kopi av en kopi, og karakterene er fortsatt de samme. Mye av det Alan og resten av gjengen steller i stand er fortsatt litt morsomt, men stikkordet er litt. Med sin solide skuespillerliste kunne The Hangover Part III tjent mye på litt nyskapning. Spørsmålet er om det er for mye forventet av en film som først og fremst skal avslutte noe som funket godt i 2009. I nesten hver scene tilbys tilskueren en artig liten greie, og i lengden føles poengene i overkant krampaktige og påtvungne. The Hangover Part III skriker litt for ofte «Le nå!», «Le nå!», og til tider oppleves filmen som en episode av Americas Funniest Home Videoes, der bare programlederens forklarende voiceover mangler. Tilskueren ler, men innerst inne vet han at det er en billig latter. Den typen latter som kun skjer på refleks, og som verken reflekterer gode poenger eller originalitet. Martin T. Johannessen Premiere 29. mai

ONLY GOD FORGIVES Regi: Nicolas Winding Refn Med: Ryan Gosling, Kristin Scott Thomas, Yayaying Rhatha Phongam, Vithaya Pansringarm Freudiansk hevndrama I Only God Forgives har Nicolas Winding Refn igjen slått seg sammen med Ryan Gosling i et psykologisk hevndrama som tar større risikoer enn deres forrige film, Drive. Filmen balanserer hårfint mellom å holde akkurat nok tilbake til å dra seeren inn, og å være for hemmelighetsfull for sitt eget beste. Vi tas med til Bangkoks underverden, en plass hvor hvitebalansen aldri er stilt og politimennene er større psykopater enn de kriminelle. Gosling spiller Julian, som sammen med sin bror Billy (Burke) lever av heroin- og kokain-import helt til Billy blir drept av en mann som

5

ikke helt likte at Billy voldtok og drepte datteren hans. Inn flyr Crystal (Scott Thomas) – moren fra helvete – og krever at Julian hevner sin bror. Only God Forgives er ikke en film som inviterer til innlevelse, men som utfordrer seeren til å investere av seg selv for å fylle opp de tomrommene filmen presenterer. Både Julian og politibetjenten Chang (Pansringarm) er uløselige gåter – Crystal hevder selv at hun aldri har forstått seg på Julian, muligens på grunn av at han tilsynelatende er den eneste i familien med et snev av samvittighet. Forholdet de to i mellom er ødipalt så det holder og hinter om en forhistorie som kunne forklart det traumatiserte vesenet Julian har endt opp som. Ikke at det vises på ham, for Gosling går gjennom filmen uten å bevege en eneste ansiktsmuskel, og ikke sier han mye heller.

For å gjøre opp for denne ugjennomtrengeligheten brukes både visuelle og strukturelle virkemidler. Fotograferingen kan minne om tidlig Wong Kar-Wai i måten den aktivt visualiserer rommet som et subjektivt landskap. Filmens oppbygning kan av og til virke mer som en serie tablåer enn et tradisjonelt narrativ, og selv om den i det store og hele forholder seg til lineær tid, mistenker jeg scenene like gjerne kunne vært stokket om uten at det hadde gjort noen stor forskjell. Så kan man hevde at filmens innesluttethet kun er et symptom på at den ikke har noe å fortelle – eller man kan la tvilen komme den til gode og hevde Only God Forgives er en film verdt å returnere til. Trond Gausdal Premiere 31. mai

6/2013

69


MEST STIMULERENDE KINOOPPLEVELSE 2013

FILM

NATT&DAG

NOOMI RAPACE

RACHEL MCADAMS

DEN STORE GATSBY Regi: Baz Luhrmann Med: Leonardo DiCaprio, Carey Mulligan, Joel Edgerton, Tobey Maguire 3D uten dybde F. Scott F,itzgeralds klassiske tidsånd-portrett av «the roaring twenties» er blitt filmatisert flere ganger før og det er nok de som vil hevde at flere filmatiseringer strengt tatt ikke er nødvendig. Likevel, det er noe med Baz Luhrmanns tidligere bedrifter som tilsier at han kan være rett mann til å lage den definitive The Great Gatsby-filmatiseringen. Hans evne til å gjøre et estetisk uttrykk av ekstravagant overdådighet til et bærende element i flere av sine filmer virker spesielt egnet til historien om Jay Gatsby (DiCaprio), den forfengelige stjernen på New Yorks sosietets-himmel, som arrangerer luksuriøse fester i Disney-slottet sitt hver helg i det svake håp om at hans elskede Daisy Buchanan (Mulligan) muligens en dag dukker opp. Da er det synd at Den store Gatsby ender opp som en film helt etter Jay Gatsbys hjerte – påkostet og ekstravagant, med mengder av stil og null innhold. Man kan si hva man vil om Luhrmanns filmatiske uttrykk – for undertegnede er det som regel hit-and-miss – men den første halvtimen er noe av det mer anmassende jeg har sett på et kinolerret på lang tid. Flux Pavilions dubstep-lydspor til en 1920-talls festscene får meg til å tenke dette er Luhrmanns langfinger til alle som håpet på en realistisk tidsstemning fremfor hans egen unike tilnærming, men med det ute av systemet klarer filmen etter hvert å finne en slags rytme. Den kompromissløse estetiske tilnærmingen til materialet er uansett Luhrmann på godt og vondt. Da er det et større problem at han faller i den samme fellen som så mange andre roman-filmatiseringer, nemlig en nærmest skjematisk tilnærming til handlingsforløpet som får fremdriften til å føles påtvunget og som ikke tar hensyn til vesensforskjellen mellom litteratur og film. Mens karakterene forblir på fasade-nivå på tross av hederlig skuespiller-innsats, fokuserer filmen i stedet på glitz, glamour og razzle-dazzle. Noen lyspunkter er det allikevel. Joel Edgerton utmerker seg i rollen som Tom Buchanan, og oppnår en selvsikker intensitet i sin konfrontasjon med Gatsby som hinter om at det ligger litt ektefølt drama i bunn tross alt. Det blir allikevel for lite, og til slutt sitter man kun igjen med følelsen av å ha fått kastet blår i øynene i to og en halv time. Men men. Det er jo noe det og. Trond Gausdal Premiere 22. mai

3

BLU-RAY, DVD OG VOD I SALG FRA 19. JUNI

A

BRIAN DE PALMA

FILM

FRA REGISSØREN AV CARRIE, BLOW OUT, SCARFACE OG THE UNTOUCHABLES

IT’S NOT THE SIZE OF YOUR GUN IT’S HOW YOU USE IT!

FAST & FURIOUS 6 Regi: Justin Lin Med: Vin Diesel, Dwayne Johnson, Paul Walker, Gina Carano, Michelle Rodriguez, Luke Evans Vroom! Pang! Biff! Pow! Dominic Toretto (Diesel) og hans glade gjeng med kjeltringer er tilbake. Etter å ha trukket seg tilbake fra det kriminelle liv med gevinsten fra hendelsene i Fast Five, lykkes Hobbs (Johnson) i å lure de tilbake fra pensjonist-tilværelsen for å hjelpe ham i jakten på super-skurken Shaw (Evans). Dette er de villige til å gjøre ikke så mye på grunn av tilbudet om benådning, men mest fordi Letty (Rodriguez) – sist sett i Fast & Furious 4 – viser seg å være i live og attpåtil en av Shaws medsammensvorne. Ikke at det er så viktig med historien. Fast & Furious 6 vet selv hva den er god på – rendyrket, tanketom action med et minimum av handling for å pakke

3

ÅRETS TØFFESTE ACTIONFILM ER UTE

PÅ BLU-RAY, DVD OG VOD NÅ 70

6/2013

inn bil-stuntene, slåssingen, skytingen og eksplosjonene – og det er heldigvis dette den holder seg til. Varsel-lampene begynte å blinke ved tidlige forsøk på humor («You’re gonna be a great dad.» «What makes you so sure?» «Cause I’ll kick your ass if you ain’t.» Glimt i øyet – håhå – gøyalt.) men deretter følger høyenergisk, non-stop glad-vold i to mer eller mindre underholdende timer i tillegg til ett faktisk ganske rørende øyeblikk mellom Dom og Letty. At enkelte av stuntene er så hårreisende urealistiske at de blir umulige å svelge, blir en smått tåpelig innvending idet man innser at alle stuntene er hårreisende urealistiske – i tillegg til storyen. Og karakterene. Og hvor er egentlig denne rullebanen som er lang nok til at et fly kan holde en fart oppunder take off-hastighet i femten til tjue minutter mens alle slåss? Nei, da er det bedre å bare sitte tilbake og la være å tenke. Vroom! Pang pang! Hehehe! Biff, pow! Håhåhå! Trond Gausdal Premiere 24. mai STAR TREK INTO DARKNESS Regi: J.J. Abrams Med: Chris Pine, Zachary Quinto, Zoe Saldana Kaos hersker. Etter noen glimrende bajasavgjørelser som redder en hel sivilisasjon, men ikke kan forsvares i reglementer og paragrafer, blir kaptein James T. Kirk kalt hjem og fratatt kommandoen over USS Enterprise. Arbeidsledigheten er imidlertid kortvarig, da et terrorangrep gjør at stjerneflåtens bajasbehov vokser. Hevntørste Kirk blir nå sendt til utkanten av fiendens territorier for å tilintetgjøre gjerningsmannen. Siden Nolans Batman-filmer har det blitt stadig vanligere å kaste Hollywood-franchisene inn i mørket etter en film eller to (Thor: The Dark World, Transformers: Dark of the Moon). Når dette gjøres med Star Trek-universet innebærer det ikke en mørk, psykologisk heltereise á la The Dark Knight Rises, men heller at det svartner for noen og enhver i løpet av filmen slik at vi får med en suggererende, rendyrket actionfilm å gjøre. De dempede, karakterutviklende scenene er nærmest fraværende. Når de en sjelden gang forekommer, er de blottet for undertekst på grensen til det plagsomme (se scenene med Pike og Kirk), noe det later til at Abrams er bevisst på, for disse scenene avbrytes gjerne av at noe eksploderer og kaos bryter ut igjen. Og hvilket kaos! Actionsekvensene er til de grader minneverdige, i stor grad fordi JJ Abrams velger bort de storslagne totalene og plasserer oss midt i kaoset, hvor han og fotograf Daniel Mindel nærmest koreograferer uanstrengt actionballett med deres sveipende kameraføring. Her er også klippen til Maryann Brandon og Mary Jo Markey forbilledlig, da de ikke ihjelklipper á la Transformers, men anvender en behersket klipperytme som gir actionsekvensene en følelse av behagelig anarki. Etter innsatsen som Sherlock Holmes med asperger i BBC-serien Sherlock, vil det for mange være enklere å forestille seg Benedict Cumberbatch som Spock enn som det genetisk konstruerte overmennesket Khan. Det går fort over. Cumberbatch gjør et sterkt portrett av den knallharde supermannen. Den overdrevne mimikken hans når han leverer replikkene med mørk, teatralsk røst og fastlåst blikk, gjør opplevelsen av ham på lerretet truende og intens. JJ Abrams blir mer stilsikker for hver film han lager, og er i ferd med å tre ut av skyggen til

4

sin mentor Steven Spielberg. Det blir spennende å se om han tar det endelige skrittet når han – forhåpentligvis – får med seg hakket hvassere manusforfattere når han tar roret i den sjuende installasjonen av Star Wars. Martin Øsmundset Premiere 10. mai SAFE HAVEN Regi: Lasse Hallström Med: Josh Duhamel, Julianne Hough, Cobie Smulders, David Lyons, Noah Lomax, Mimi Kirkland Karakter: 1/6 Independent Women Part zzz. Katie er en innesluttet kvinne som en dag ankommer den søvnige havnebyen Newport i NordCarolina, USA. Etter mange møter klarer byens kjekkeste enkemann – og alenefar til to – å komme i hennes favør. Dette tvinger Katie til å konfrontere en nær fortid som hun aller helst bare vil glemme eller rømme fra. Du vet, et voldelig ekteskap. Etter et øyeblikk med misvisende spenning hvor Katie er på rømmen, mister filmen det dramatiske grepet. Provoserende forutsigbart vakler historien framover med tilfeldig plasserte digresjoner full av klisjeer og mislykkede forsøk på hverdagshumor. Det er åpenbart kjærlighet ved første øyekast, men så har Katie liksom problemer med å stole på menn. Spesielt når de gir vekk praktiske gaver, som en sykkel. Symbolikken smøres så tykt på at Katie oppnår sin frihet på – nettopp! – 4. juli, uavhengighetsdagen! Stilistisk minner dette mest som en opplæringsfilm for gudfryktige amerikanere. Ekteskap er en hellig pakt mellom mann og kvinne. Guds veier er uransakelige. Det er, bokstavelig talt, en jævla engel som viser vei i filmen. Katie spilles av en nett og blond tjuefireåring. Hun leverer en stiv prestasjon som absolutt ikke hjelper filmens overtydelige replikker. Resten av skuespillerne lider av samme nyhetsoppleseraktige spillestil, mens generisk popmusikk ligger livløst i bakgrunnen. Regissøren bak vakre og følelsesladde filmer som What’s Eating Gilbert Grape, Siderhusreglene og Chocolat, har med denne filmen blitt en moraliserende sjimpanse som kaster avføringen sin etter deg i zoologisk hage. Mot slutten kommer en siste og unødvendig vri i handlingen. Twisten er så umotivert at man tar seg i å lure på om M. Night Shyamalan må være den egentlige regissøren. Siren Løkaas Premiere 21. juni

1

SCARY MOVIE 5 Regi: Malcom D. Lee Med: Lindsay Lohan, Charlie Sheen, Heather Locklear, Terry Crews, Ashley Tisdale, Kate Walsh Vurdering: 1/6 Nå er det nok. Charlie Sheen tørker av linsen på en av sine utallige overvåkningskamera. De brukes til å sikre hjemmet, fniser han. Det er Lindsay Lohan som lurer. Noe tørre vitser om dop og fengsel, og litt Benny Hill-inspirert sengeakrobatikk seinere er stemningen satt. I denne filmen klarer ikke engang de som spiller seg selv å overbevise. Sheen drepes heldigvis av et usynlig monster. Plutselig er vi i skogen tre måneder tidligere. Snoop Dog/Lion kommer bærende på en joint på størrelse med en feit lyktestolpe. Han redder noen barn som gjør krabbedansen sammen med et spøkelse. Avslappet fører han dem tilbake til sivilisasjonen og deres nye mor, Jody. Det virker imponerende at filmen parodierer skrekkfilmen Mama, bare tre måneder etter at Mama ble gitt ut. Men er tre

1


FILM

TO THE WONDER Regi: Terrence Malick Med: Ben Affleck, Javier Bardem, Olga Kurylenko, Rachel McAdams, Charles Baker Hva er det som gir Terrence Malick lov til å bruke alle de store klisjeene uten at det noen gang er for mye, for enkelt eller for latterlig stort? Vi følger en ung, vakker kvinnes kjærlighetshistorie med en stødig, jevnaldrende mann. Hennes sparsomme, franske voice over følger bildene av deres første omkalfatrende romanse, hans omsorg for hennes datter og deres felles forflytning fra Paris til et sted i Midt-Vesten, hans hjem. Og vi ser et forsøk på å bygge et liv basert på én bærebjelke, kjærlighet, og deres nesten ordløse pendling til og fra hverandre. Den klassisk innadvendte, solide mannen. Den lekne, forlokkende, grublende kvinnen. To som lever sammen og på siden av hverandre. Kjærlighetsferier og hverdager fylt av erotiske tilnærminger, barnlig lek og frydefull basing, men også uforklart dissonans, drama og avstand. Gleden over å jage bølger mens man holder hverandre i hendene. Smerten ved oppvaskbenken når følelsene ikke lenger er de samme. Den tafatte måten å gi den andre et glass som skal tørkes. Den andres tafatte mottak. Parallelt møter vi også småbyens prest (Javier Bardem). Også han på en stille, intens leting etter en tro, en Gud, han ikke lenger føler. Et fravær som føles enda verre idet passasjene han leser fra Bibelen – især de om kjærlighet – får skriftens avsender, Gud, til å virke så rimelig og så nære menneskene. Likevel ser han ingen alminnelig letthet i hverdagen og ingen gudsbevis. Bare avstand, fattigdom og lidelse. Castingen: Uten Olga Kurylenko og Ben Affleck, men også Rachel McAdams, (mannens kjærlighetsintermesso), hadde en film som dette vært umulig. Kurylenkos kropp og ansikt gir språk til alt det grenseløse og ordløse. Hun er eksotisk og melankolsk vakker nok til å få oss til å tro på henne som kjærlighetsobjekt og kvinne med stor K.

6

måneder lang nok tid til å lage en spillefilm? Nei. Syv år etter at første film i Scary Movie-serien kom ut, minner det hele mer om en litt lang episode av Saturday Night Live, men vitsene er dårligere og kjendisene mindre engasjert. Hovedrollen fra Mama blir parodiert av Disney-stjernen Ashley Tisdale. Hun sjarmerer litt der hun halvhjertet himler med øynene. I hvert fall nok til at man opparbeider en viss empati for det hun har rotet seg opp i. Oppbygningen av makkverket

Vi ønsker henne alt godt, slik Rachel McAdams er like troverdig som den andre kvinnen, som i denne sammenhengen er for alminnelig, for amerikansk og for jordnær. På samme måte er Ben Affleck et troverdig objekt for kvinnens kjærlighet og Malicks gjengivelse av kjærligheten; passe kjekk, men trygg og attråverdig i sin stillhet. Tilgjengelig og utilgjengelig. Kinematografien: Den samme sveipende og altseende kameraføringen som i Tree of Life. De samme nære, ryggvendte, men ofte ufokuserte utsnittene som forsterker avstanden mellom karakterene, og følgelig vår manglende mulighet til å komme helt innpå dem. Isteden får vi to diffuse omriss og en stadig mer påtrenge nærhet til det tomrommet de deler. Eller oppsummert med et av kvinnens utsagn: «I feel so close to you that I can almost touch you.» Og til sist, lyssettingen: Visst er der grusomt å se livets harde realiteter – kjærlighet, men avstand; samhold, men fattigdom – men å se det badet i Terrence Malicks guddommelige sollys gjør vondt så utrolig mye verre. Malicks filmspråk fortsetter å insistere på et liv som kun er meningsfullt når det jaktes på de aller største sannhetene; kjærligheten, gudstroen. Og likevel, nettopp ved å leve av å jakte på sannheter som aldri kan gripes fordi tro, håp og kjærlighet aldri kan bli håndfast, pålitelig materie, gjøres normaleksistens og sameksistens umulig. Dette viser Malick oss på nytt og på nytt. At et rent eksistensialistisk levd liv – så oppfyllende og altoppslukende som kjærlighet eller tro enn kan være – dessverre aldri er nok i seg selv, selv om det også alltid er det eneste ene. Kanskje er det dette som gjør To the Wonder så sjelevrengende og så vond. Fordi den kler av oss ved å vise at selv det aller største og sanneste ikke er nok eller sant nok. At det alltid er et spørsmål om å tro. Et vakkert, men ynkelig konsept, slik kjærlighet og menneskelighet også er det. Ragnhild Brochmann Premiere 24. mai

veksler mellom å være søvndyssende kjedelig og frenetisk. I løpet av under fem minutter har man jobbet seg anstrengt igjennom en Inception¬-aktig drømmesekvens, umiddelbart etterfulgt av en Fifty Shades of Grayparodi og en uforståelig sekvens der Mike Tyson virker forvirret og trist. Deretter følger en langdryg montasje hvor Jodys mann får elektrisk støt i forsøket på å henge opp overvåkningskamera i huset. Ellers stikker illsinte fru spøkelsesmamma tannbørsten til

PÅ DVD, BLU-RAY OG VOD 26 JUNI

ACTIONHELTENE ER

ENDELIG TILBAKE!

Sylvester Stallone og Arnold Schwarzenegger spiller her i hver sin heseblesende actionfilm.

Jody opp i rompa til sjæferhunden, igjen. Hvis noen fra Scary Movie sin målgruppe forvillet seg til å se Black Swan og 127 Hours de siste årene, er det også dårlig gjennomførte parodier på dem. Omtrent midt mellom scenen hvor Jody voldtas av en demonbesatt mikrobølgeovn og en støvsuger snorter blekemiddel igjennom munnstykket. Hva handlet det om?! Siren Løkaas Premiere 5. juli 6/2013

71


NYHETER PÅ BLU-RAY & DVD

FILM

29. MAI

19. JUNI

26. JUNI

Verdens viktigste filmfestival, sett med skandinaviske øyne, på en måte. KORRESPONDENT AKSEL KIELLAND DEN STORE FORSKJELLEN på Cannes og andre filmfestivaler er at ikke alle egentlig helst ville vært et annet sted. Hvis man først skal vise verden filmen sin, er Cannes stedet å være, hvilket også betyr at det er stedet å være for å se film. Hvert år forvandles dette ubetydelige beltet av beige, fersken- og terrakottafargede hus til et globalt kulturelt sentrum, og hele verdens øyne rettes mot den franske rivieraen. Vissheten om at man dermed befinner seg akkurat der man burde være preger alle som deltar på festivalen, og skaper en underliggende ro som gjør at selv det å stå tre kvarter i kø i øsende regnvær fremstår som akseptabelt. Det finnes mange myter om Cannes, og den fremste blant dem er at internasjonale filmstjerner reker gatelangs og øser høflighetsfraser og high fives over tilfeldig forbipasserende, som om det ikke fantes noen morgendag. Dette stemte kanskje en gang i tiden, men i dag holdes hollywoodstjernene på trygg avstand fra festivalpublikummet, på hoteller som ligger hinsides vanlige dødeliges rekkevidde. For en vanlig nordmann med presseakkreditering, fremstår Cannes i det hele tatt som oppsiktsvekkende lite glamorøst. Det er et sted hvor den globale kulturindustriens illusjoner kræsjer med hverdagen og avsløres som langt mer dagligdagse enn de fremstår når de observeres på avstand. DENNE TEKSTEN HANDLER ikke så mye om Cannes som den handler om hvordan nordmenn og skandinaver – her representert ved én spesifikk nordmann og skandinav – forholder seg til det store utland. For det ligger nå engang i den norske psyken å irritere seg over alle de upraktiske løsningene og irrasjonelle skikkene som utlendinger verden over holder seg med. Rasjonelt sett er nordmenn bevisst det faktum at det er våre enorme oljeforekomster som er årsaken til at ting går så bra i landet vårt, men innerst inne er vi overbevist om at vi takket være sunt bondevett ville fått det til uansett. Vi ville kanskje ikke hatt flatskjermer på hvert eneste gjestetoalett og bøttekott, men vi ville like fullt være i stand til å pensjonere oss som sekstiåringer og utbetale sykelønn til alle med vondt i hodet og kløe på leggen. «I Frankrike har de alt, men det er ingenting som fungerer», utbryter en av mine

1

26. JUNI

26. JUNI

3. JULI www.sf-film.no 72

6/2013

landsmenn jevnlig i løpet av oppholdet. Det er unektelig et poeng, og samtidig en god illustrasjon på den oppgitte indre hoderystingen som preger nordmenn på besøk i utlandet. At en nasjon som hver eneste dag legger ned arbeidet midt på dagen for å nyte livet har maktet å sikre seg en posisjon som et kulturelt, gastronomisk og intellektuelt foregangsland fremstår for de fleste nordmenn som fullstendig absurd. DENNE EVIG TILSTEDEVÆRENDE irritasjonen over franskmennenes mangel på sunn fornuft ledsages hele tiden av de sedvanlige norske mindreverdighetskompleksene. Filmfestivalen i Cannes er en av årets viktigste kulturbegivenheter – hvert eneste år. I Norge har vi ingen internasjonalt viktige filmfestivaler; i Norge lager vi ikke engang filmer som blir vist på internasjonalt viktige filmfestivaler. Derfor synes ganske mange nordmenn at det er stas å være i Cannes, på samme måte som ganske mange nordmenn synes det er stas å være i New York, Los Angeles og Tokyo. Man ønsker å være der den globale kulturen skapes og defineres, og det skjer sjelden i Norge. Da jeg noen dager før avreisen forsøker å forklare en venn av en venn at det er grenser for hvor stas turen kommer til å bli, må jeg virkelig legge meg i sælen for at han i det hele tatt skal vurdere muligheten for at jeg har et poeng, så blendet er han av forestillingen om filmverdenens smørøye. EN TING SOM skiller skandinaver fra andre europeere er at vi forventer at byråkratiet skal operere etter logiske prinsipper. Mens man kun behøver å kaste et raskt blikk på litteraturhistorien for å konstatere at kontinentaleuropeerne i flere århundrer har betraktet byråkrati og statsforvaltning som en uransakelig Leviathan av tåke og motvilje, forventer vi nordboere fornuft. Og vi blir desto mer passivaggressivt opprørte når vi ikke får det. Det er derfor noe av en masochistisk fryd å forholde seg til den beige armeen av festivalansatte som møter en som en mur hver gang man forsøker å ta seg inn på festivalpalasset i Cannes. Disse menneskene vet som regel mindre om festivalen enn den gjennomsnittlige førstegangsbesøkende, og kan i beste fall svare på spørsmål om ting som befinner seg innenfor deres eget synsfelt. Er man heldig, støter man på en av de få som snakker flytende engelsk. Festivalen preges også av et oppsiktsvekkende strengt


FILM

sikkerhetsoppbud, hvilket innebærer at de festivalansatte leter gjennom alle vesker, sekker og bærenett som blir brakt inn i palasset (flasker veksler på vilkårlig basis mellom å være strengt forbudt og helt greit). Deretter vises man videre til en av en håndfull menn hvis jobb det er å livstrett veive en håndholdt metalldetektor rundt de besøkende for så å vinke dem videre uavhengig av hvorvidt det piper eller ei. Forstå det den som kan – eller gidder – eller får betalt for å forsøke. ETTER NOEN DAGER rammes jeg av akutt tannpine, og gir meg så i kast med å selvmedisinere som en søreuropeer. Tydelig preget av en trykkende smerte, rikholdige doser ibuprofen og de obligatoriske glassene med rosévin, betrakter jeg så i en snau uke festivalen fra min plass i de evinnelige pressekøene. Jeg ser på søreuropeere som røyker sigaretter som om det var en dårlig betalt ekstrajobb, og som bærer sine G-Star Raw-t-skjorter som om det var kongens fortjenestemedalje i gull. Når jeg orker, spiser jeg middag på restauranter som alle har den samme menyen, og som behandler kunder som om en mellomting mellom et nødvendig onde og usynlige fantasifostre. Når jeg har overskudd til det, irriterer jeg meg over lakenene, lengden på rullebåndene i dagligvarebutikkene, trange heiser, dårlige trådløse nettverk og idiotiske varmtvannskraner. Det er mange vakre mennesker i Cannes, både på filmlerretene og i gatene. Jeg er generelt ikke noen stor tilhenger av Sør-Europa, så jeg holder meg stort sett unna, men jeg har forstått det sånn at denne kombinasjonen av klima, temperatur og geografi har en tendens til å tiltrekke seg en blanding av god beinstruktur, symmetriske trekk og overdimensjonerte fritidsbåter. Området later også til å være en slags elefantkirkegård for de solforgylte og botoxbefengte. En kveld blir vi gående opp en smal, buktende restaurantgate bak en aldrende kvinne som ser ut som en blanding av en russisk eksilgrevinne, en hollywooddiva fra 40-tallet og offentlig skremselspropaganda om farene ved plastisk kirurgi. Hun har utstrålingen til en celebritet, kanskje er det kun generasjoner med velstand som ligger nedfelt i den skjøre kroppen. Sånt ser man ikke i Norge.

ALLE NORDMENN I Cannes kjenner hverandre. Brorparten av nordmennene som besøker festivalen tilhører et lite og oversiktlig fellesskap av mennesker hvis stillinger innebærer at de regelmessig reiser på filmfestivaler hvor de møter og konverserer med andre nordmenn som gjør det samme. Jeg har selv en fot innenfor denne gruppen – i alle fall et par tær – men jeg er på ingen måte en del av den harde kjernen. Likevel feirer jeg 17. mai på den norske paviljongen. Jeg går på den norske festen og snakker med nordmenn. Og på en samling hos et norsk distribusjonsbyrå river jeg meg løs fra en britisk manusforfatter for å kunne diskutere det nylig aktualiserte begrepet «kvalitetsjournalistikk» med norske journalister. Det er unektelig noe søtt over hvordan denne lille, midlertidige diasporaen automatisk søker sammen for å samtale om de samme tingene som vi snakket om før vi forlot hjemlandet. Nordmenn i Cannes ghettofiserer seg så fort de kan – som norske pensjonister i Spania eller, for den saks skyld, somaliere på Grønland. Dagen jeg skal reise hjem møter jeg opp ved flybussens holdeplass flere timer før jeg egentlig hadde behøvd å være der. Det er dels for å være på den sikre siden og dels fordi jeg er lei av den solfylte rivieraen. Tannpinen har gitt seg og formen er god, men bussen, som har avgang hver halvtime, kommer ikke. Etter et kvarter blir jeg irritert. Etter en halvtime blir jeg urolig. Etter førtifem minutter sier en engelsk dame at hun har stått der i en halvannen time uten å ha sett snurten av noen buss. Det er åpenbart at Sør-Europa ønsker å sende meg en siste hilsen. DA BUSSEN ENDELIG dukker opp, over en time etter skjema, forvandles køen raskt til en klynge rundt bagasjelukene, som så blir en klynge rundt inngangen foran. Det er altfor mange mennesker, og klyngen knyter seg sakte sammen til en langsomt knuffende og buktende menneskemasse. Et par svenske jenter i begynnelsen av tjueårene forsøker seg på det som av en amerikaner som står skvist mellom dem beskriver som «a New York move». Men køen består hovedsakelig av tyskere, skandinaver og amerikanere, så baggen og billettene får passere mellom jentene uten andre reaksjoner enn noen himlende øyne og lavmælte sarkastiske kommentarer. Situasjonen tøyer grensene for sivilisert oppførsel, men det går bra til slutt. Etter tjue minutter har den sprutrøde, gjennomsvette bussjåføren fylt opp bussen sin og legger ut på den absurd snirklete ferden ut av byen. På flyplassen innser jeg at en kvinne jeg snakket engelsk med i køen er norsk, og ved en innsjekkingsskranke bak oss skriker en amerikansk kvinne om kapp med et par franske flyvertinner. Søreuropeerne har tøyd tålmodigheten hennes for langt. Hun har sprukket. DET ER EN nærmest berusende lykkefølelse å sette seg på gratisbussen fra Sandefjord lufthavn Torp til den ubetjente togstasjonen ved samme navn. Temperaturen er behagelig, tempoet bedagelig, infrastrukturen god og rutetabellene pålitelige. Dette er Skandinavia in full effect – selv NSBs trådløse nettverk fungerer upåklagelig. Faktisk blir jeg rent bekymret over hvor mye glede det å kjøre lokaltog gjennom Vestfold, dette mest uspiselige av våre 19 fylker, gir meg. Om kort tid vil jeg på ny ha viklet meg inn i skandinaviske bekymringer om romfolksinvasjon, høyrepartier i regjering, og fremveksten av en ny underklasse av frilansere og prosjektansatte i kultursektoren – om noen dager kommer jeg til og med til å ønske at jeg var tilbake i Cannes. Men i et par timer ønsker jeg egentlig ikke at jeg var et annet sted.

CANNES TOPP 3 PÅ GRUNN AV EN USEDVANLIG DÅRLIG SKREVET KATALOG-TEKST GIKK UNDERTEGNEDE GLIPP AV ÅRETS GULLPALMEVINNER, BLUE IS THE WARMEST COLOUR (LA VIE D’ADÈLE). DETTE ER DE TRE BESTE CANNES-FILMENE JEG SÅ:

UPSTREAM COLOR Ved et lykketreff fikk jeg med meg en markedsvisning av denne, som sannsynligvis er den beste skildringen av et mentalt sammenbrudd jeg noensinne har sett på film.

LA GRANDE BELLEZZA Litt for utflytende til å kunne måle seg med mesterverket Il Divo, men like fullt regikunst på aller øverste nivå.

LES SALAUDS Claire Denis’ nye er en særdeles dyster og deprimerende affære, som langsomt bretter ut historien på mesterlig vis.

1 1

2 1 3 1

6/2013

73


FILM

Filmskolestudent Izer Aliu valgte å filme utenfor det veltempererte Skandinavia. Det ga ham Amanda, Oscar-nominasjon og Cannes-eksponering. TEKST OLA VIKÅS FOTO GJEORGJI KLINCAROV – JEG HADDE FAKTISK bestemt meg for at eksamensfilmen min skulle bli science fiction, men så gravde jeg dypere i meg selv og fant noe som måtte behandles. Izer Aliu setter seg til rette på stolen mens han på vant vis håndterer en snusboks og titter nysgjerrig på de omkringliggende kafébordene. Viltre krøller holdes på plass av en cap, kjakene er overgrodd av mørke skjeggstubber, mens de årvåkne, brune øynene krones av tykke og nærmest sabelformede øyenbryn som gir fjesets totalpakke et noe intenst preg, og påkaller assosiasjoner til en ung Stanley Kubrick. I fjor sommer vant den svensk-albanske regissøren Amanda-prisen for beste kortfilm med Å Vokte Fjellet, hans eksamensarbeid fra Den norske filmskolen på Lillehammer. I begynnelsen av mai ble det klart at kortfilmen ble nominert til Oscar-prisen for studentarbeider – Student Academy Awards. Den følger dermed i fotsporene til den tidligere registudenten Hallvar Witzøs Tuba Atlantic, som ble nominert til – og vant – samme pris i 2011. – DET VAR EN ære å bli nominert og jeg ble glad, selv om man jo også ble litt irritert for at man ikke vant, sier Aliu, som på grunn av nominasjonen likevel fikk vist frem filmen sin på filmfestivalen i Cannes, som en av seks norske kortfilmer. Å Vokte Fjellet omhandler gutten Isa, som sammen med sin lillebror blir sendt opp i fjellheimen på leting etter en villfaren sau. Underveis oppstår komplikasjoner, og Isa rives mellom ansvaret for sin lillebror og ønsket om å være en mann i sin fars øyne. Og om hvordan man som forelder kan mene så vel, men likevel begå så mange feilgrep i møtet med barnesinn som ikke alltid forstår ens oppdragelsesfilosofi.

1

74

6/2013

– Moderne menn bærer på en tvil under oppveksten, om hva det egentlig vil si å være mann. Da jeg som liten så filmer som engasjerte meg, hendte det av og til at jeg ble rørt. Jeg prøvde å skjule det, for hvis ikke ville pappa lure på om jeg grein. Det skulle man liksom ikke gjøre, selv om jeg vet at han er som meg, og blir lett rørt. Men det var kanskje en måte å herde meg på, forteller Aliu. OM IKKE EN selvbiografisk film, er den sterkt knyttet til hendelser fra regissørens egen barndom og familiens nære fortid. – Som barn fortalte min farmor meg en historie fra min farfars barndom. Han og hans to brødre hadde vandret i fjellet da hans yngste bror ble truffet av lynet og døde. Han måtte bære sin døde bror ned fra fjellet, og jeg tenker på hvor utrolig vanskelig det må ha vært. Farmoren min fortalte den historien som en hvilken som helst annen historie, men den gjorde et voldsomt inntrykk på meg – som alltid var så jævla redd for at det skulle skje noe med min egen lillebror. Å Vokte Fjellet ble i sin helhet spilt inn i Makedonia, en eks-jugoslavisk innlandsrepublikk på Balkan som Aliu selv forlot som toåring. I følge Aliu var det et nødvendig grep å plassere filmens handling utenfor sosialdemokratiske, trygge og inkluderende Skandinavia. – FILMEN BEGYNNER med en ørefik. Det var viktig at den kom i begynnelsen av filmen, den blir lettere å avskrive som en del av en annen kultur når handlingen ble satt utenfor landets grenser. Da ser man det som er viktig. Man tar med seg den biten med informasjon – at dette er normen – og går

«

videre i filmen. Vold mot barn er tabu, men man skal ikke så langt tilbake i tid før det var vanlig å slå sine barn i Norge, også. Det holder på å avta i Makedonia, men det er ikke noe som ligger langt tilbake i historien, forteller Aliu. I tiden etter uteksamineringen fra Lillehammer – som mange aspirerende filmskapere bruker til å søke etter tilskudd og vente på å få søknader behandlet – tok Aliu grep og fikk i stand to nye prosjekter i samarbeid med produksjonsselskapet Motlys. En ny kortfilm er på vei, og til sommeren iverksettes innspillingen av hans første spillefilm – nok en gang i Makedonia. – Delvis på grunn av budsjettet, men også fordi konfliktene jeg tar utgangspunkt i er så mye tydeligere der. Det blir en adskillig mer politisk film, sier regissøren. DEN HITTIL UTITULERTE spillefilmen for seg første skoledag for en klasse, hvis elever kommer fra to forskjellige landsbyer. Skolen er kjent for bråk mellom elevene, og læreren ser seg etter hvert så lei på den konstante kjeklingen at han låser klassen inne over natten. – I Makedonia er greia …, begynner regissøren, og leter etter sammenligningseksempler. Han finner dem i krydderhylla som er Østfold fylke. – Hvis alle i Mysen elsket salt og hatet sukker, og alle i Moss elsket sukker og hatet salt, ville alle fra Mysen hate alle fra Moss og alle fra Moss hate alle fra Mysen. I Makedonia har man hele landsbyer som stemmer på ett parti, mens nabolandsbyen stemmer på et annet parti. Det finnes ikke noe politisk-

ideologisk grunnlag bak valgene, det handler bare om tilhørighet, litt som med fotballtilhengere. Etter noen timer med kaotisk naturtilstand i det makedonske klasserommet, går realiteten opp for elevene når mørket faller på – uten at døren blir låst opp. – NÅR MAN ER liten, venter man alltid at det skal komme noen voksne og ordne opp når det blir bråk. Men i dette tilfellet kommer det ingen voksne. Til slutt holder de opp med å bråke, og det fremmes et forslag om å avholde en debatt. Læreren ser dette, og fortsetter å eksperimentere med klassen. Det blir vel en slags blanding av Lord of The Flies, Battle Royale og The Breakfast Club, sier regissøren og ler. Å vokte fjellet har forlatt både Norge og Makedonia, og lever sitt eget liv på den franske rivieraen med et attraktivt Oscar-stempel og en Amanda i baklomma. – Folk vil gjerne snakke om det man har laget, mens man selv er på et helt annet sted. Jeg tenker en del på hvordan jeg kan bruke oppmerksomheten filmen har fått til å lage mer film. Det er lett å leve på festivaler og kjenne seg ovenpå, men jeg burde heller se på dette som en mulighet til å gjøre noe annet, forteller regissøren og legger en porsjonssnus under overleppa med svensk eleganse. – DET ER TROSS alt snakk om en kortfilm. Jeg tenker at jeg faen meg kan gjøre bedre enn dette, om jeg bare får sjansen. Å Vokte Fjellet, eller To Guard A Mountain som den heter internasjonalt, er Izers eksamensfilm fra Den norske filmskolen på Lillehammer. Izers kortfilmprosjekt ble filmet i Makedonia, og er den første eksamensproduksjonen der alle opptakene ble gjort utenfor Norge.

Du skal ikke så langt tilbake før det var vanlig å slå sine barn i Norge også.


TV

Top Of The Lake

Fjernsynet er ennå henvist til å eksperimentere innenfor rammene av et relativt konvensjonelt fortellerspråk. TEKST AKSEL KIELLAND UNDER FILMFESTIVALEN I Cannes ble de to første episodene av Jane Campions tv-serie Top of the Lake vist som en del av sideprogrammet Quinzane des Réalisateurs. Og dersom det fortsatt fantes noen der ute som ennå ikke hadde fått med seg parolen om at tv er den nye filmen, kunne formodentlig det faktum at en tv-serie ble vist på verdens viktigste filmfestival tjene til å bevise et eller annet. Men på dette tidspunktet kjenner de fleste refrenget: Sopranos – The Wire – Mad Men – norske kulturjournalister på autopilot – et cetera også videre opp og i mente ad infinitum. Den mest avslørende målestokken på tvmediets kunstneriske slagkraft var imidlertid å finne i hovedprogrammet. På grunn av Hollywoods frykt for å provosere konservative amerikanere, hadde Steven Soderbergh lenge vanskeligheter med å få finansiert den homofile kjærlighetshistorien Behind the Candelabra. Men omsider kom HBO til unnsetning, og resultatet er et fascinerende skue for alle som følger med på diskusjonen om tv-mediets posisjon i det kulturelle hierarkiet. Steven Soderbergh er en dyktig regissør, og Behind the Candelabra er en høyst kompetent film. Hovedrollene spilles

1

«

76

av to tilsvarende dyktige skuespillere (Matt Damon og Michael Douglas), og Rob Lowe gjør en minneverdig birolle som en groteskt deformert plastisk kirurg. Men Behind the Candelabra er likevel ikke noen god film, og nær sagt alle dens svakheter kan – takket være denne forbindelsen til den moderne amerikanske tv-seriens moderskip HBO – kobles til fjernsynsmediet. DET ALLER MEST forlokkende med dyre, velskrevne og kyndig regisserte tv-serier er at man aldri utsettes for noen tredjeakt. De beste tv-seriene byr på manus, skuespill og personregi som matcher det man finner i filmens verden, men på grunn av tv-mediets tidsdimensjoner slipper de å forholde seg til treaktstrukturen som gjennom årenes løp har blitt filmmediets svøpe. Selv de ivrigste tilhengerne av Hollywoods nennsomt utpønskede standardmodell for spillefilmer vil innrømme at tredjeakten alltid er dette formatets akilleshæl: Det vil alltid være et problem at tilsynelatende uensartede fortellinger slutter på mer eller mindre samme måte, og det er alltid i tredjeakten at denne deprimerende lovmessigheten åpenbarer seg. Tv-mediets styrke ligger i karakterer, stemning og tone, mens kunstferdige regigrep i beste fall kommer i annen rekke – det

er ikke eksperimentell lyssetting og utradisjonelle kameravinkler som får publikum til å lide seg gjennom reklamepausene. Der filmen er en kunstform mennesker beveger seg ut av huset og inn på en offentlig arena for å oppleve, er tv noe man alltid har invitert inn i sin egen stue. Dermed sier det seg selv at tv er et mer behagelig og mindre utfordrende medium å forholde seg til enn filmen. Selv om tidsdimensjonen åpner opp for langt mer komplekse fortellinger enn hva filmmediet kan by på, er fjernsynet per i dag langt på vei henvist til å eksperimentere innenfor rammene av et relativt konvensjonelt fortellerspråk. UAVHENGIG AV HVORVIDT det skyldes HBOs påvirkning, preges Behind the Candelabra av tv-mediets styrker og svakheter, og ettersom den gjør det innenfor rammene av en spillefilm, understrekes disse desto tydeligere. Rollefigurene er typete til et punkt hvor de fremstår som endimensjonale, og filmspråket er tradisjonelt og oppsiktsvekkende lite spennende, mens historien preges av en brå og uelegant episodisk fremdrift. Hadde det dreiet seg om en tv-serie – om så bare en miniserie – hadde ingen av disse innsigelsene vært av noen større betydning, ettersom de formodentlig ville vært nyttige hjelpemidler i arbeidet med å fortelle en lengre, mer kompleks og mer nyansert historie. Men fordi den

Omsider kom HBO til unnsetning, og resultatet er et fascinerende skue. 6/2013

er en halvannen time lang spillefilm får ikke Behind the Candelabra anledning til å utnytte seg av tv-mediets store fortrinn – tid. Oppi alt det evinnelige maset om tvmediets gullalder glemmer man ofte at selv det ypperste innen moderne tv-drama holder seg med et formspråk som i filmsammenheng må ansees som ekstremt konservativt. På stående fot kan jeg kun komme på én dramaserie fra de senere år som lykkes i å eksperimentere med filmspråket, og det er Hugo Blicks BBC-serie The Shadow Line. The Shadow Line er en svært fascinerende og betagende krimserie, og betegnende nok sank antall seere suksessivt for hver episode. Så krevende er faktisk fortellerspråket at jeg tviler på at jeg ville kunne greie å følge plottet dersom jeg var henvist til å se én episode i uka, snarere enn å konsumere hele serien i ett jafs.

TOPP 3: SE DISSE I JUNI HØSSING KOMMUNE (NRK) Norsk tv-humor ligner på annen norsk tvhumor. Men ikke Høssing – som attpåtil er skikkelig morsomt.

1 1

ARRESTED DEVELOPMENT (NETFLIX) Så var det kanskje ikke he-elt Jesu tilbakekomst, men det er likevel en bra komiserie.

2 1

MARON (IFC) Det er vanskelig å argumentere for at Maron er en spesielt bra tv-serie, men personlig er jeg så glad i WTF at hjernen min lurer meg til å tro at den er det.

3 1


SPILL

Endelig er spelet Fez tilgjengelig på noko anna enn berre Xbox. TEKST RASMUS HUNGNES DEN KJENDE OG kjære historia om Hallvard Flatland og korleis han, etter å ha jobba i årevis i Trav- og Galloppnytt og som travkommentator på TV, starta

1

gameshowet Casino, seinare blei dømt til seks månader i fengsel for kvitvasking av pengesedlar, noko han sjølv kallar justismord i boka Alltid på en fredag, for seinare å kome på tredjeplass i sesong 5 av Skal Vi Danse med god hjelp av 34.356 stemmer frå eitt

enkelt telefonnummer, kjøpt for den nette sum av 174.000 norske kr ein av innbyggjarane oppdagar den tredje dimensjonen – han bur nemleg i eit flatt land, beskrivi av Edwin Abbott Abbott i teksten Flatland (18XX), der kun to dimensjonar er verksame, på same måte som vi i denne verda berre klarar å oppfatte tre dimensjonar – har blitt plagiert eller kanskje referert i Fez, eller tyrkerlue på godt norsk, ein type sylinderforma lue eller hatt, vanlegvis laga av raud ullfilt – raudfarga blir tradisjonelt utvunne av eit raudt bær som mellom andre stader finst i og rundt byen Fès i Marokko, så der har du forklaringa på kvifor lua heiter fez. Kvifor spelet heiter Fez (Xbox 360, Windows, Linux, OS X) kan du gjerne fortsetje å lure på, eg skal nøye meg med å nemne at hovudpersonen blir gjor oppmerksam på den tredje dimensjonen sin eksistens av ei lekkert utforma sfære, og dermed lærer seg å navigere nye djupnar av dei lekkert utforma bretta han navigerer. Ikkje klarar eg på ståande fot å fatte korleis denne 3D-navigeringa kan fungere i eit samfunn utforma som ein 2D-plattformar, men same det, for det utgjer ein interessant spelmekanikk som byr på intrikate puzzles, eller puslespel på godt norsk, som du kan pusle med når du vil. Spelet har eksistert til Xbox 360 ei god stund allereie, og kom nyleg i nyare tid ut til andre system, heldigvis. APROPOS XBOX. Det ser og ut til at Microsoft har valt å fokusere på TV-delen i ordet TV-spel, for Xbox One, nyleg avslørt i ein storstila katastrofe av ein pressekonferanse, har tydelegvis fokus på å måle hjerterytmen til brukaren medan ho ser på TV, og på å sjekke om sjåaren ser på TV-en i reklamepausen, og vidare ved hjelp av freistande godtgjeringar oppfordre til å følgje godt med på reklamen. Informasjon om spel er mangelvare, men såkalla «appar» som gjer at brukaren kan gjere nett det same med Xbox som med PC, smarttelefon eller tablet finst i bøttevis og spann. Maken til dårlige fokus skal ein leite lenge etter i spelkonsoll-historia.

Ein kan jo alltids oppgradere PC-en, for PC er framleis den beste og mest dynamiske plattforma. Og apropos spelmekanikk: Bioshock Infinite (Windows, Xbox 360, PlayStation 3, OS X), som har hausta strålande kritikk over ein lav sko, har merkeleg uengasjerande gameplay og level design. I følgje nettstaden Metacritic har bortimot heile kritikerstanden gitt spelet toppkarakter, med nokre få surmularar som strengt gir spelet usle åtte av ti poeng. Denne kritikaren ville gått eit hakk lågare på skalaen, og ikkje berre fordi eg likar å ha indignerte fanboys og -jenter på nakken. Utviklaren Irrational har laga ein av dei største klassikarane i spelhistoria, nemleg System Shock 2 (nyleg utgitt på ny på GOG.com til glede og forlysting for nye spelarar), men Bioshock Infinite er dessverre lite anna enn ein straight shooter, der dei tilsynelatande omfattande og storslege omgivnadene kjenst klaustrofobiske, og den audiovisuelle innpakninga reduserast til eit monument for det uutnytta potensialet. Heilt OK spel. Pur kitsch. Bruk tida di på noko anna.

TOPP 3 I SOMMER METRO: LAST LIGHT (WINDOWS, XBOX 360, PS3) Dei fleste problema som plaga den noko forkrøpla forgjengaren Metro 2033 har blitt reparert, og Last Light utgjer ein solid shooter i eit engasjerande undergrunns-univers.

1 1

REMEMBER ME (PS3, WINDOWS, XBOX 360) Kybernetikk-punk-soge om tap og gjenvinning av minne.

2 1

FAR CRY: BLOOD DRAGON (XBOX, PS3, WINDOWS) Ein postmoderne pastisj over Robocop og andre kyborg-legender frå fordums tid.

3 1

PASS PÅ TENNENE

PASS PÅ UTGIFTENE Studentene skal ha fordeler! 50% STUDENTRABATT på første time! Den inkluderer undersøkelse utført av tannpleier, 2 røntgenbilder og tannrens. Du betaler kun 450,- og du vil fortsette å få fast studentrabatt hos oss.

Kongens gt. 49 - 7012 Trondheim • Telefon: 73 53 45 45 www.trondheim-tannhelsesenter.no

Falkenborgveien 9 - 7044 Trondheim •Telefon: 73 60 50 45 www.toppen-tannhelsesenter.no

All tannbehandling på et sted • 365 dager i året 6/2013

77


… Anne Holt (1958): En av Norges mestselgende krimforfattere og advokat. Tidligere politiker for Arbeiderpartiet. Var justisminister i Thorbjørn Jaglands regjering fra 1996 til 1997. Har også jobbet som programleder i Dagsrevyen og vært politifullmektig ved Oslo politikammer. …

Hun drømmer om å oppheve nasjonalstaten. Hun elsker alt som er politisk korrekt. Og har hun det litt vanskelig, ringer hun bare til kontofonen - Anne Holt er proppfull av livsvisdom. FOTO CHRISTIAN BELGAUX Øy! Hvorfor slettet du twitterkontoen din? Prøver du å sabotere researchen vår? – Det var en tidstyv!

6

Det var ikke kona som tok deg i utroskap via twitter-innboksen? – Nei, hvis noen skal ha noe skyld i dette er dattera som har sagt: «Døh, hører du ikke jeg snakker til deg?», og det er ikke noe barn skal behøve å si.

1

Gi oss en ønsketweet nå, da! På 140 tegn: Hva er ditt politiske prosjekt? – Ok, her er et forsøk: Jeg vil at alle skal dele det de har, være så snille de kan, og dessuten drømmer jeg om å oppheve nasjonalstaten.

6

Dette høres til forveksling likt ut som kardemommeloven, som hun svenske fascistjegeren var ute etter å sable ned. Har du blitt høyreekstrem?

1 78

6/2013

– Svensker ser fanden på høylys dag konsekvent og alltid, så dem må man bare ikke høre på. Men jeg er jo enig i at kardemommeby er et litt trasig sted å være. «Å dele det man har» betyr at jeg er sosialdemokrat; «være snille» betyr at jeg sloss mot min egen ondskap; og «drømmer om oppheve nasjonalstaten» henger igjen sammen med at vi skal dele det vi har.

6 1

Litt sånn multikulti … – Multikulti, politisk korrekt, PANG – midt på!

1

Som stammer fra den greske guden for likhet?

Apropos datteren din: Hun heter Iohanne med i. Selv ikke Angelina Jolie kunne funnet på et mer kulturmarxistisk navn. Hva er galt med Kari? – Haha! Iohanne er et gammelt slektsnavn.

Du sa på Trygdekontoret at det farligste stedet i Norge er familien, og at man ikke blir lykkeligere av å få barn. Hvorfor har du gått til anskaffelse av et barn selv? – Jeg tror ikke på lykke. Det er noe man kjenne streif av to ganger i året hvis man er heldig. Jeg søker ikke lykke, jeg søker tilfredshet, jeg søker tilhørighet. Det er mye, mye viktigere. Og det får man ved å skaffe seg en familie. Men det er et farlig sted å være. Halvparten av dem går jo i oppløsning og uhyggelig mange voldstilfeller skjer i familien. Familien er skummelt sted, men det er også et sabla fint sted å være, hvis man får det til. Og det tar tid. Jeg tror det er der problemet ligger – folk tar seg ikke den tiden det tar å få det til.

6

1

Det sier du bare fordi du er lesbisk og vil ødelegge den normative familieidyllen!

Finn Skårderud sier at tretti prosent av foreldre egentlig bør fratas barna sine. Mener du at for mange tatt av barnevernet, eller for få? – Jeg har seks år med nesten bare barnevernssaker. Jeg vil absolutt ikke gå god for tretti prosent. Men at for få barn flyttes ut av familiene sine, og ikke for mange, det er jeg helt enig i.

6

På Skavlan sa du at du beundret svensk samfunnsdebatt for å være mer anstendig, og du kritiserte nylig Åmås for å slippe til for mange ekstreme stemmer. Bør så ekstremt kjedelige meninger som det få slippe til i millioner av svenske og norske hjem? – Eh, nei. Jeg bare stiller opp når jeg kan og vil, så får andre bestemme om det skal slippe til eller ikke. På Skavlan har jeg vært tolv ganger, så det betyr vel at redaksjonen synes det er gøy å ha meg der. Jeg er stor beundrer av Fredrik Skavlan. Jeg tror han nå er gjenstand for det som er veldig typisk norsk, at når du virkelig har gjort suksess så lenge med det samme formatet, da SKAL noen rive deg ned. Det er den norske dialektikk, og den er akkurat like forutsigbar som at man spiser kvikk-lunsj i Påsken. Du elsker jo sånn svensk PK-døllhet. Er du enig med de svenske døll-okratene som mener Torbjørn Egner

1

6


« Hvordan var det å hoppe før Wirkola AKA Gerd Liv Valla som justisminister? – Altså, jeg var justisminister i omtrent et kvarter.

6

Et politisk kvarter! Ba-dtsj! – Ja, et politisk kvarter! Det var ufattelig kort. Og jeg tror ikke det gjorde inntrykk på noen. Det er et glemt kapittel i mitt liv og et totalt glemt kapittel i norsk historie.

6

Det er ikke helt sant. – Jeg møter fryktelig ofte takknemlige bosniere. Det er det eneste jeg er glad for fra den perioden – at jeg klarte å skaffe disse ekstraordinært asyl. Jeg blir stoppet av eldre kvinner på gaten som vil gi meg klem og gråter og takker og sånn. Det synes jeg er stort. Og det som er morsomt er at da fikk jeg høre fra Carl I. Hagen at hele Norge kom til å gå under fordi disse tre tusen fikk bli.

6

6

Og nå har de blitt til Leo Ajkic-er hele gjengen! – De har blitt stoooore assets for

Norge. Apropos mørkhudede bosniere, her kommer et mørkt venninn-o-lemma: Jentetur til Paris med Gerd Liv Valla og venninnene hennes, det vil si bare dere to; eller synge Valgerds versjon av «La det svinge» på HGVM? – Definitivt det siste. Jeg vil ikke på tur med Gerd Liv Valla. Dessuten tror jeg Valgerd egentlig er en ganske hyggelig person. At jeg synger «La Det Svinge» ville vært verst for de som hørte på.

1

1 6 er anakronistisk brungrums og at fascismen ble unnfanget da Nansen lærte kronprins Haakon å gå på ski? – Jeg er ikke enig i dette, men svensk politisk korrekthet er noe annet enn norsk politisk korrekthet. Det jeg liker med det svenske samfunnet er at de har laget en veldig fin buffer mot brunt grums. Jeg tror ikke på den trykkokerteorien som Knut Olav Åmås åpenbart tror på. Jeg tror ikke det er sånn at hvis man stopper den verste kloakken, så sier det pang en dag. Jeg ser ikke poenget med å brette det utover Norges største debattavis. Hva skal vi lære av å lese en kronikk av Fjordman? Mørkt døll-o-lemma: La Jan Guillou og Leif GW Persson styre twitterkontoen din i en uke; eller langhelg med på Farris bad med Knut Olav Åmås og Jan Thomas? – Den siste. Definitivt. Jeg tror langhelg med de to ville vært en fest. Dere skulle visst hvor komplett udugelige Guillou og Persson er til noe annet enn å skrive. Jan Guillou skriver bøkene sine på skrivemaskin, han har kjøpt inn et eget kjøleskap med fargebånd – siden de har gått ut av produksjon for lenge siden – som han har på hytta si, eller godset sitt, som jeg sier. Der har han fargebånd til han er hundre år, så sitter han med en skrivemaskin og når han skal sende inn spalten sin til Aftonbladet legger han arket i en faksmaskin. Han kan ikke slå på en pc engang, så det å overlate twitterkontoen til ham – det hadde egentlig blitt ganske trygt, for det hadde ikke kommet en eneste tweet. Jeg ombestemmer meg! Jeg vil heller at de skal ha twitterkontoen.

1

Og Paris med Valla … – Det er verst for meg.

Hvis du ble tilbudt en ministerpost i en hypotetisk Stoltenberg #3, hva hadde vært førstevalget? – Jeg hadde heller skutt meg i begge kneskålene enn i det hele tatt å begynne å tenke på hva jeg skulle velge der. At noen er villige til å ta den jobben, skal vi andre bare takke faen for. Er det sant at du mener kriminalitet lønner seg? – Det spørs hvilken målestokk du legger an, da. Det er veldig mange som kommer unna med kriminalitet. Hvis du ser på statistikkene til Økokrim, og de beløpene de tror går med i korrupsjon og hvor få som blir tatt, ser du at det lønner seg med kriminalitet.

6

Nils Rune Langeland sier at han ikke skjønner at folk blir så indignert over trygdesnyltere, og at ingen fokuserer på de virkelig store pengene som blir flyttet i forbindelse med korrupsjon. – Det er i grunnen godt sagt, men jeg nekter å være enig med Langeland i noe som helst. Så det synes jeg var dumt sagt.

6

Det er i grunn bare vi som parafraser ham her, kun derfor det høres smart ut. – Jeg satser på det! Det må ha gått gjennom et NATT&DAG-filter, for noe så smart kan ikke han ha sagt.

6

Jeg tror ikke på lykke. Det er noe man kjenne streif av to ganger i året hvis man er heldig.

Men smarthet til side! Favorittbloggen vår heter menwholooklikeoldlesbians.com. Hvem i norsk media synes du ligner mest på en gammel lesbe? Mats Gilbert? – Mats Gilbert ligner ikke på en lesbe, han likner på en gammel raddis, og det er jo det han er. La meg vise dere noe. (Søker opp og viser frem bilde av Kjell Askildsen, red.anm.). Se! Haha! Det ligner på Kim Friele på en jævlig dårlig dag! Apropos kredible forfattere: For noen år siden ble det gjort en sosiologisk studie hvor syv av ti nordmenn svarte at man ikke kunne si at Dag Solstad var en bedre forfatter enn deg. Er du enig i det? – Nei, på ingen måte. Men det kommer an på hvilke kriterier du legger til grunn. Det er klart at litterært er Solstad ti tusen ganger bedre enn meg. Men jeg har ti tusen ganger flere lesere enn det han har, og lever ti tusen ganger bedre av å være forfatter enn det han gjør. Hvis vi skulle konkurrere om å skrive krimlitteratur, ville jeg vunnet. Skulle vi konkurrert om hvem som blir lest om hundre år, ville jeg tapt med dunder og brak. Litterært og språklig er han selvfølgelig vanvittig mye bedre, men jeg synes det er morsomt at folk protesterer mot det politisk korrekte litteraturpolitiet.

1

6

Blant de tre av ti er sikkert Vinduetredaktør og DN-anmelder Audun Vinger, som sa at det godt kunne være deg som hadde skrevet Kongepudler – den hadde nemlig like begredelig språk som ditt forfatterskap. – Nei, vet du, jeg er så vant til å høre det der, at jeg synes det er greit. De fleste i Norge vil vel si: Audun Vinger, who?

1

Kremt, ikke NATT&DAG-lesere. – Nei, det vet jeg. Men vi lever gudskjelov i et land hvor det er lov å lese de bøkene man vil lese, skrive de bøkene man har lyst til å skrive, og forlagene har lov til å gi ut de bøkene som de ønsker å gi ut. Det var en periode på nittitallet da det var veldig populært å disse meg i alle mulige sammenhenger – og det kunne i blant bli litt slitsomt – men jeg opplever ikke at det er sånn lenger. Du har noen gamle grinebitere i min egen generasjon som ikke lar én anledning gå fra seg til å kaste dritt, men jeg lever fryktelig godt med det. Hver gang jeg synes det er litt vanskelig, er det bare å ringe kontofonen.

6

Når vi først snakker om litteraturpoliti: Ville din krimheltinne Hanne Willhelmsen håndhevet sexkjøpsforbudet dersom hun i tjeneste kom over to lesber fra Ottar som betalte for trekantsex med Jan Bøhler? – Haha! Da hadde hun slått til! Det hadde hun slått til på! Men det er også det eneste. Hun er nok som meg en motstander av sexkjøpsforbudet.

1

Men det var jo ditt eget parti som innførte den! Hva er dette for slags Høyre-holdninger? Har du blitt påvirket av din bestevenninne Kristin Clemet? – Bestevenn og bestevenn. Jeg er egentlig ikke bestevenn med noen, jeg. Jeg ser veldig få mennesker. Jeg bor her oppe. Min radius går herfra, og inn i skauen. Men vi er gode venner. Uenige om veldig mye, men enig om de store tingene.

6

evig langt fra meg i hva de tenker og hva de holder på med –og hatt det dritgøy! Fordi de er dritsmarte! Det kommer an på hva du definerer som smart. Jeg er IKKE elitist. Jeg føler meg fanget: På den ene siden står kultureliten og sier: «Hun er en ræva forfatter som ikke kan skrive!», og på den andre siden: «Elitist! Elitist! Vil bare omgås de smarte!». Hvem faen er jeg da? Jeg står i midten og sier: «Jeg omgås hvem som helst, og skriver bøker som folk vil ha!»

6 1

Du er fanget i limbo! – Ja. Jeg er fanget i limbo av og til, ass.

Mer sport: Kvinnefotball! Ikke er det fotball og ikke er det kvinner. Er du enig? – Uenig. Jeg har forandret mening om kvinnefotball. Jeg syntes det var dritkjedelig før i tiden, og fikk så hatten passet da jeg skrev det i fotballspalten min i VG. Nå er det er jo ganske bra. Det som er problemet med kvinnefotball er at: 1. De bør hete det samme som guttelagene fordi fotball handler om identitet, så du må ha Lillestrøm, du må ha RBK, du må ha Vålerenga … … ikke Bjørnar Ulf og Trondheims Ulv. – Nei, ikke Torsken og sånn. Det er ikke noe følelse knytta til de navnene. Og de må innse at de må krympe banene og krympe målene.

1

Du er altså for diskriminering? – Absolutt ikke! Den gjennomsnittlige kvinnelige forutsetning er annerledes enn den gjennomsnittlige mannlige forutsetning.

1

Her kan sikkert Harald Eia komme med noe tall som sier at jenter sitter vondere på en kontorstol, og burde holdes utenfor arbeidslivet. – Absolutt ikke!

1 6 1

De skal bare kvoteres inn i sporten? – Jeg skal ikke kvotere dem inn! Jeg skal gjøre banen annerledes.

1 6 1 6

Gi Hadia Tajik en ekstra rådgiver og så … – Hvorfor skal hun ha det?

6

Er du helt sikker på det? – Nja, ja. Ganske.

… gjøre spillereglene annerledes, lønna annerledes, også har du det gående. – Nei, jeg diskriminerer ikke i det hele tatt. Jeg bare tror det ville blitt morsommere.

Fordi hun er kvinne! – Den gjennomsnittlige kvinne …

… har vondt i hoftene og sånn? – Vondt i hoftene?!

Det er du som vil forby kvinner å … – Nei! Jeg sa: Den gjennomsnittlige kvinnes fysiske forutsetninger er annerledes, den gjennomsnittlige åndelige kapasiteten til kvinner er ikke lavere. Skulle det være noe er det motsatt.

Er det ikke så farlig om dere enige, bare du får henge med de kule, smarte folka? – Nei. Altså, jeg vil selvfølgelig mye heller være sammen med folk som er smarte enn folk som er dumme! Herregud. Men hva er dumt? Jeg har vært i selskaper hvor jeg har vært sittet sammen med folk som er

1

6/2013

79


Det beste av to verDener Dette året kan du oppleve to herlige festivalkvelder på Storsjöyran og samtidig bo på førsteklasses hotell Holiday Club i Åre. Vårt spesielle Yrantog med liveopptreden og overraskelser tar deg raskt fra Åre til Östersund og tilbake.

Storsjöyran er festivalen som ikke likner på noen annen med nesten 80 artister fra Sverige, Norge og resten av verden, egne restauranter med suveren mat og drikke, samt feststemning helt til klokken tre om natten. Holiday Club er Åres ledende hotell og samlingssted. Her bor du luksuriøst i dobbeltrom og har gratis tilgang til hotellets opplevelsesbad. Festivaltoget går fra Åre stasjon, rett ved Holiday Club og stopper direkte i festivalområdet. Bedre kan det nesten ikke bli!

pakkepriser I pakken inngår: n T odagerspass til Storsjöyran fredag og lørdag n Y rantoget tur og retur både fredag og lørdag n D el i dobbeltrom på Holiday Club i Åre inkl frokost og fri tilgang til opplevelsesbadet

ag D n ø s SEK freDag rs

/pe , 5 9 29 Dag

øn

g-s a D s r o t

SEK /pers

3695,-

alice cooper (us) baD religion (us) in flames crystal castles (ca) manDo Diao first aiD kit ulf lunDell iDa JensHus Darin JoHno ssi oskar linnros stiftelsen aDria n lux amanDa Jenss en ansik tet olle lJung strÖm el perro Del mar bo kaspers orkes ter stefa n sunDs trÖm miriam bryan t syster sol tHe nomaD s urban cone sibill e attar norDp olen maria erikss on Dani m lilla namo stor & linDa pir ellipH ant skator Disco teka yugos tyle little cHilDren first love, last rites ...og mange flere!

www.syre.se

ta festen i ÖstersunD, bo luksuriøst i Åre og ta partytoget imellom.


NATT&DAG Trondheim juni 2013  
Read more
Read more
Similar to
Popular now
Just for you