Issuu on Google+

OSLO 12 - DESEMBER 2013 // TEKNOLOGI

WWW.NATTOGDAG.NO

HOLD KJEFT!

VI AVSLUTTER VERDENS KJEDELIGSTE DEBATT

LENGTER ETTER KATASTROFER ROSKVA KORITZINSKY

BEHOLD MANNDOMMEN

I EN TEKNOLOGISK HVERDAG

ABU OG TARA-LINA

Athena/Heartbreak og Jelani // Foto Christian Belgaux

OM ANGER OG SADISME

MØT MANNEN BAK THE ACT OF KILLING

PROGRAMMERER EVIGHETEN IAN CHENG

NETTETS ROBIN HOOD

UBUWEB-GRUNNLEGGER KENNETH GOLDSMITH

Natt&Dag - Siden 1988


ROCKEFELLER / JOHN DEE 7. FEBRUAR 2014 FØRFEST / LIVEOVERFØRING AV PRISUTDELINGEN KONSERTER / ETTERFEST BILLETT 150,- (FØR 1. JANUAR) VIA BILLETTSERVICE. FØLG MED PÅ WWW.ND.NO FOR MER INFORMASJON OM ARTISTER, NOMINERTE OG KONKURRANSER.

2

12/2013


12/2013

3


OG OSLOPRISEN GÅR TIL … Kjære lesere, i år er det dere som nominerer kandidatene til Osloprisen Årets navn, NATT&DAGs hederspris for lang og tro tjeneste. Vi ser etter: En som investerer tid, krefter, vilje og talent i byen Oslo. En som gjør byen bedre. En som ville etterlatt seg et stort, sort hull. En som bygger, brenner, bretter og bereder – foran, over, under eller bak scenen. Altfor mange av de «stille heltene» går ubemerket hen. Vi vil se dere nominere disse også. De som går stille i dørene, men alltid er der. Nominasjonsprosessen vil foregå gjennom hele desember via aretsbeste.nattogdag.no. Deretter vil en utvalgt jury avgjøre vinneren blant lesernes kandidater.

JURYMEDLEMMER

Chirag Patel (f. 1984) Artisten og låtskriveren (nå også en slags forfatter) er ikke bare den kjekkeste i Karpe Diem, men òg den greieste. Chirag har lang erfaring som popstjerne og vet godt hvor mye hardt arbeid som skal til for å leve av å være artist. Han har fans i absolutt alle aldre, og et brennende hjerte for hele Oslo by. Ikke bare Hovseter.

4

12/2013

Torgny Amdam (f. 1974) Artist, låtskriver, produsent, Kjelsås-gutt og ustoppelig energibunt. Var frontmann i bandet Amulet gjennom 14 år. For tiden aktuell som soloartist med albumet Oil Panic (N&Ds anmelder trillet stort smil og skrev: «Det høres jævlig vondt ut, men det må være en grunn til at så mange synes det er digg å bli dasket på stumpen»). Torgny har studert idéhistorie, psykologi og medievitenskap. Han synes også avklart karslighet er døllt (det synes vi også).

Helle Vaagland (f. 1970) Journalist, feminist, forfatter, eks-NATT&DAG-redaksjonssjef og puppeflasher fra Arendal. Nå mest kjent som programleder for kunst-, mote- og designprogrammet Nasjonalgalleriet på NRK2. Har tidligere vært programleder for NRKs kulturprogram Safari. Har uttalt at Smil & Gift-intervjuene i NATT&DAG var bedre før, da hun skrev dem selv.

Marie-Alix Isdahl Voisin (f. 1988) Sjefredaktør og skribent i NATT&DAG. Marie-Alix har studert sosiologi og humaniora på Blindern og har skrevet artikler for blant annet Vice, NRK og diverse andre norske aviser, i tillegg til å ha slavet for N&Dkonsernet siden 2010. Det sies at Marie-Alix var den første til å kaste stein gjennom glasstaket og bli denne gutteblekkas hittil eneste jentesjefredaktør.

Malin Kulseth (f. 1988) Musikk- og nettredaktør i NATT&DAG. Jobber i Kompetanseformidlingen på si. Tidligere by:Larm-pressesjef og Smalltown Girl-labelboss. Hadde Synnøve Finden-logoen vært en ekte person, hadde hun trolig sett akkurat ut som Malin, men ikke la deg lure: hun er nemlig lavmælt og skikkelig stor i kjeften samtidig. Akkurat som de skumleste James Bond-skurkene.

Gaute Brochmann (f. 1980) Arkitekt, redaktør, skribent og kulturjournalist av den gamle skolen. En av NATT&DAG-historiens mest notoriske filmanmeldere. Har vikariert som redaktør i Arkitektnytt, er utdannet arkitekt fra AHO, og har i tillegg utdannelse innen film. Skriver jevnlig om stygt og pent i blant annet Morgenbladet, Minerva og Klassekampen.


12/2013

5


OSLO - DESEMBER 2013 Sjefredaktør MARIE-ALIX ISDAHL VOISIN isdahl@nattogdag.no Redaksjonssjef HÅVARD NYHUS nyhus@nattogdag.no Musikk- og Nettredaktør MALIN KULSETH kulseth@nattogdag.no Fotoredaktør CHRISTIAN BELGAUX belgaux@nattogdag.no Redaksjonssekretær AGNES MAARJA agnes@nattogdag.no Art direction ANDREAS TYLDEN tylden@nattogdag.no Skribenter AKSEL KIELLAND ANDREAS DAHL ANDREAS FALKENBERG ANNIKA BOHNENBLUST BENDIK AUNAN CHRISTIAN BELGAUX DANIEL RAMBERG ERIK SÆTER JØRGENSEN EMIL FINNERUD GEIR HVIDSTEN HANNA STOLTENBERG HILDE STAALESEN LILLEØREN HÅVARD NYHUS INGER LISE HAMMERSTRØM INGER FULPING JØRGEN NORDENG KAMILLA RØNNESTAD KARSTEN MEINICH KARIMA FURUSETH LARS OLE KRISTIANSEN LINDA KLAKKEN MALIN KULSETH MATHIAS RØDAHL MARIE-ALIX ISDAHL VOISIN MARTIN GEDDE-DAHL MARTIN T. JOHANNESSEN MARTIN ØSMUNDSET PELLE BAMLE RAGNHILD BROCHMANN RASMUS HUNGNES SIENNA LEONE SIREN LØKAAS SVEIN STRØMMEN TROND GAUSDAL TINA TERTNES THEA ØSTERBERG TORA MYKLEBUST OPTUN TORE ANDVIG

INNHOLD

Markedsavdeling ANDERS BROCHMANN JOHNNY JENSEN ALEKSANDER RIIS MARIUS SOMMERFELDT salg@nattogdag.no NATT&DAG Event JAN CHRISTIAN FORTHUN forthun@nattogdag.no Økonomi MARTIN ESPELAND okonomi@nattogdag.no Utgiver NATT&DAG AS Trykk MEDIA NORGE TRYKK OSLO Opplag 69.000

19

distribusjon@nattogdag.no REDAKSJONEN TAR IKKE ANSVAR FOR UBESTILT MATERIELL

Telefon: 22 41 94 41 Natt&Dag Bergen Postboks 646 N-5807 Bergen Natt&Dag Trondheim Postboks 4410 N-7418 Trondheim For tips og presse: film@nattogdag.no musikk@nattogdag.no uteliv@nattogdag.no mote@nattogdag.no kunst@nattogdag.no scenekunst@nattogdag.no restaurant@nattogdag.no litteratur@nattogdag.no

78

WWW.NATTOGDAG.NO

OSLO 12 - DESEMBER 2013 // TEKNOLOGI

WWW.NATTOGDAG.NO

HOLD KJEFT!

VI AVSLUTTER VERDENS KJEDELIGSTE DEBATT

LENGTER ETTER KATASTROFER

ROSKVA KORITZINSKY

BEHOLD MANNDOMMEN

I EN TEKNOLOGISK HVERDAG

ABU OG TARA-LINA

OM ANGER OG SADISME

MØT MANNEN BAK THE ACT OF KILLING

PROGRAMMERER EVIGHETEN IAN CHENG

NETTETS ROBIN HOOD

UBUWEB-GRUNNLEGGER KENNETH GOLDSMITH

Natt&Dag - Siden 1988

Athena/Heartbreak og Jelani // Foto Christian Belgaux

Coverfoto: Christian Belgaux Modeller Athena/Heartbreak og Jelani Bildet er tatt med Sony Xperia Z1

M

24

1

32

Ø M E R KE T ILJ

Trykkeri

01

Daglig leder CHRISTIAN RASMUSSEN christian@nattogdag.no

MÅNEDENS ANSATTE ........................................................................................................................................................... 12 HARDERE, BEDRE, RASKERE, STERKERE ........................................................................................................................ 16 JAKTEN PÅ DEN DIGITALE MANNSROLLEN ................................................................................................................... 18 NETTETS GULLSMED ............................................................................................................................................................ 19 KLAGESANG PÅ 3GRENSEN ............................................................................................................................................... 22 ONDSKAPENS MEKANIKK ................................................................................................................................................... 25 PRODUKTIV SMERTE ............................................................................................................................................................. 28 GOOGLE COUTURE ................................................................................................................................................................. 31 MOTESERIE .............................................................................................................................................................................. 32 KUNSTGUIDE ........................................................................................................................................................................... 42 UTELIV: BAR, KLUBB OG KONSERT .................................................................................................................................. 44 UFORUTSIGBAR KONTROLL ............................................................................................................................................... 48 LITTERATUR ............................................................................................................................................................................. 50 SCENEKUNSTGUIDE .............................................................................................................................................................. 56 MUSIKK ...................................................................................................................................................................................... 61 Å FINNE SEG SJÆL ................................................................................................................................................................. 65 FILM ............................................................................................................................................................................................ 67 NATT&DAG MØTER ABU OG TARA LINA ......................................................................................................................... 78

Natt&Dag Oslo Strandgata 19 N-0152 Oslo Postboks 266 Sentrum N-0103 Oslo

Fotografer CHRISTIAN BELGAUX HANS NØSTDAHL MAGNE RISNES Illustrasjon BENDIK AUNAN KRISTOPHER HERNHOLM MARTA BRAVO TORD TORPE

65

8

DETTE HØRTE VI PÅ

0 22

6

12/2013


God jul fra Humac. De beste julegavene finner du hos oss. Oslo • Ski • Drammen • Strømmen • Bergen 23 40 70 00 | kundesenter@humac.no | humac.no


OVERHØRT ... SCIENTOLOGI HOS POLITI Det er rett og slett litt foruroligende at en reklameplakat for scientologi-kirkens avrusingsprogram Narconon – MED et stort bilde av det folkekjære trynet til Hank – er blitt sett hengende på veggene hos politivakten på Grønland. Hold dere unna, folkens. VITS FALT PÅ STENGRUNN En halvt norsk morromann og programleder har den siste tiden kanskje ikke vært på sitt mest innovative humormessig. Sånn går det, kanke alltid være på topp! Sist ble vedkommende observert på fest der han forsøkte seg på I-Norge-snakker-vinorsk- og polakkvitser på bekostning av en spansk dame fra kunstbransjen. Vitsen kunne ikke falt på hardere stengrunn.

Norges største formidler av hybler og bofellesskap. Helt gratis!

HODERYSTING

Dette rystet vi på hodet av forrige måned. Sjekk #hoderysting på twitter og instagram. AV REDAKSJONEN

VG 16. november Åpenhjertig skiløper avslører sine dypeste hemmeligheter i VG. NATT&DAG ønsker forresten å sende en støtteerklæring til frontredigereren hos VG. Om dette var det mest juicy han klarte å klemme ut av intervjuet, må forutsetningene har vært … noe skrinne, for å si det forsiktig. Keep it up!

BARNSLI’ En bokaktuell norsk forfatter og journalist med en tvilsom tendens til å sitere kilders tanker og følelser, har i det siste vist seg å ha et barnslig stort ego og tilsvarende forhold til kritikk. Kanskje er det derfor hun praktiserer fri barneoppdragelse? HVIT NESE En profilert kvinnelig minister ble observert med hvit nese på nachspiel. VOLDSOM KAMELTÅ Norsk riksmåls førstedame og innehaver av landets mest gjenstridige sideskill sies å ha en «voldsom camel toe». LA DET SVINGE Kjæresten til profilert syngedame som alltid treffer de vakreste tonene skal angivelig tidligere ha vært kjent for å svinge begge veier. TOFJESET OPPFØRSEL En minister med folketekke og mye omdiskutert kjolesmak skal angivelig ha blitt observert på en fetisjklubb i hovedstaden for en stund tilbake. Vel og bra det, om så stemmer. Et friskt pust i politikken, uten tvil, men overraskende var det å høre at vedkommende ble sett sammen med en legendarisk politisk fuckup som offisielt sett er stengt ute fra det gode selskap. Men ikke på fritiden, altså.

VESTNES AVISA 21. november Mer demokrati, mer åpenhet, mer humanitet – og mer gjennomsiktighet!

SLANK AV COLA? Ja, det går an! Et notorisk irriterende energisk tv-personlighet ble for en tid tilbake enda mer irriterende energisk (og slankere). Årsaken? Angivelig nærmere en millions forbruk i oppkvikkende coca-cola. MIRAKELKUR En kortvokst person sørger visstnok for at den norske samfunnseliten bygger unge muskler.

8

12/2013

FOSNA-FOLKET 7. oktober Akkurat hva er det som er blitt lov?


Akkurat nå hos Bilia Økern

Vi reduserer lageret av velutstyrte 2013 modeller!

Dette er bare et eksempel på alle de gode kjøpene du kan gjøre hos Bilia Økern i desember. Velkommen!

Ford Mondeo Kundefordel

55.672,-

Eksempel: Ford Mondeo 1.6 TDCi 115 hk, Titan Econetic stv. Nå: 329.888,- Kundefordel: 55.672,Bl. a. dette utstyret:

• El. innfellbart sidespeil m/minne • 17 ’’ alu.felger • Fartsholder m/skinnratt • El. oppvarmet vindu, Quickclear • El. 8-veis førersete m/minne • El. 8-veis passasjersete • Aut. avblending innvendig speil • LED kjørelys • Sportsseter • Stop/Start teknologi • Regnsensor • Bluetooth Handsfree USB

• Parkeringssensor foran og bak • Cruise Control • SD Navigasjon 7’’ • Utvendig stylingkit • Unik frontgrill • Bi-Xenon • Motor-kupévarmer + timer • Integrert underspoiler • Mørktobnede ruter bak • Spoiler bak • Takrails, metallfarget • Vinterhjul, piggfrie, 16’’ alu.felger

Focus: CO2-utslipp fra 109-169 g/km. Blandet drivstofforbruk fra 0,42–0,63 l/mil Mondeo: CO2-utslipp fra 112-184 g/km. Blandet drivstofforbruk fra 0,43–0,80 l/mil

Alt som gjelder Ford. Og litt til.

Ring oss på telefon 08555 Nå oss døgnet rundt via chat på bilia.no eller facebook.com/bilianorge

Oslo/Akershus: Jessheim, Lillestrøm, Økern Buskerud: Drammen, Gol, Hønefoss Rogaland: Forus


TIDENS ÅND MØRKETID Mettet av forholdet. Mareritt om typen. Vinter.

1 1

JOURNALISTIKK OM «JOURNALISTIKK» OM «JOURNALISTIKK» Sjakk-VM i India tok denne øvelsen til nye høyder. I stedet for spørsmål som har med … vel, SJAKK å gjøre, ble vi avspist med innavlede spørsmål som dette: «Eh, har dere sett så mange journalister før?»; «Hva synes dere om alle journalistene her?»; «Har dere opplevd sånn trykk fra journalistene før?». Førsteplass går imidlertid til han duden i VG (Ole Kristian Strøm, red. anm.) som, når han endelig fikk en tête-à-tête med Magnus Carlsen, presterte følgende: «Eh, jeg så du ble intervjuet av noen danske journalister her i sted. Eh … hva spurte DE om?»

2 1

MEDGANGSFANS Bla bla bla … sjakk … bla bla bla … medgang ... bla bla bla ... fans … bla bla bla.

3 1

VIRALE FORDOMMER Nattogdag.no satte nylig besøksrekord! Endelig har vi knekt koden for hva som får norske internettkonsumenter til å klikke. Glem sex, kjendiser og dyrenyheter – den virkelige klikkgeneratoren er (trommevirvel) bilder av rare folk fra Øst-Europa! Og mens dere ler av hvor fattige/nyrike/stygge/harry/osv. Igor og Svetlana er, ler vi hele veien til banken. Men «journalistikk som appellerer til latente fordommer»-markedet begrenser seg ikke til østblokken: En featureartikkel i The Guardian om at «japanere har sluttet å ha sex» spredte seg nylig som ild i tørt sosiale medier-gress, og ble fulgt opp som nyhetsstoff i så og si alle store amerikanske medier – til tross for at statistikken tilsier at japanere har mer sex enn noensinne. Kanskje skyldes det beskrivelser av stearinbasert sexterapi og robotfetisjer. Eller kanskje er det fordi japanere bor langt nok unna og ser tilstrekkelig ikke-vestlige ut, til at vi er villige til å ukritisk sluke omtrent hvilken som helst wacky Japan-myte om «kulturforskjeller». Hvem bryr seg uansett? De er jo tross alt bare gule, lave avvikere som spiser hunder. Stygge som afrikanere og dumme som russere! Klikk, klikk, klikk, klikk, klikk, klikk.

4 1

«RANSBØLGEN» Oslopressen er i fyr og flamme over ransbølgen som «rir» Oslo og svarer med en kronikkbølge som får samtlige av hovedstadens damer over 50 til å grue seg for å krysse en gate alene etter klokken 15.00. I kjent stil når det kommer til fryktbasert panikkjournalistikk, står ikke (ulv, ulv-)utbruddene så godt i størrelsesforhold til statistikken. Det hele likner mistenkelig mye på den gangen «voldtektsbølgen» fikk tabloidblekket til å sprute i takt med kvikksølvet i lesernes panikkbarometer. Voldtekststatistikken økte med noen prosentandeler, men mediedekningen av de ca. 30 registrerte overfallsvoldtektene («hovedsakelig begått» av «menn av utenlandsk opprinnelse») fikk 100 prosent mer dekning enn mørketallene: de skarve 8000-16.000 anslåtte årlige voldtektene som finner sted i Norge (Men pytt, pytt, statistikk schmakistikk! Det selger tross alt ikke like mange aviser at Christian og Lars har gått LITT «for langt» på nachspiel!). De reelle årsakene for å føle frykt når som vanlig ikke frem til nyhetsdeskene.

5 1

OVERHØRT SVANESANG Profilert bandmedlem hadde het natt med norsk gutt sist han gjestet byen. STRIPPEBULE I TRØBBEL En tidligere ansatt ved en av hovedstadens mest kjente strippeklubber skal gå til sak mot eks-arbeidsgiveren. ...Vi lukter skandale. PRIMADONNANYKKER Managementet til en popartist som nylig gjestet Oslo (og leverte en av høstens flaueste konserter) promoterer henne som en ny Beyoncé; krever magasinforsider for å takke ja til intervju og totalitær fotokontroll på konserter. VOLDELIG UPERMODELL Det bibelske navnet Naomi betyr «behagelig», «søt» og «hyggelig». Den spik spenna gærne britiske supermodellen ved samme navn kan imidlertid ikke sies å oppfylle noen av de karakteristikkene. Det er en kjent sak at Naomi banket opp assistenten sin med en fasttelefon for noen år tilbake, men i november ble hun på nytt observert i full blodpå-tann aggresjonsrus. I motebutikken Azzedine Alaïa i Paris gikk hun til angrep på ekskjærestens nye dame. Naomi skal angivelig ha vært fullstendig ute av kontroll og sparket den stakkars dama flere ganger i magen. KONK En profilert kjendisjournalist med et hjerte for Justin Bieber er personlig konkurs.

OVERVÅKING I NORGE Blir vi overvåket eller blir vi ikke? Og viktigst: Hvorfor skriver ingen om det etter at Dagbladet fikk reddet lesertallene sine med oppslaget sitt? HVEM kødder med oss?

6 1

RIP SJENKERINGEN Skjenkeringen er i praksis opphevet. Nå spør vi med spent og passende Lonely Planet-aksent: hvilken bydel vil bli BYENS NYE UTELIVS-HOTSPOTTTTTT?!?

7 1

KULTURRELATIVISME 2.0 Oops, så var det visst ingen ransbølge, men det betyr vel ikke at vi ikke hadde fortjent en? Neida, «ransbølge som fortjent»-forfatterne har blitt latterliggjort nok. Vi kan dessuten forstå at det er lett å miste gangsynet i kronikkskrivetåka som melder seg når mediefolk blir utsatt for kriminalitet. At du da slumper til å forstå overgriperne dine så godt at du mellom linjene konkluderer med at fattige innvandrere er moralsk utilregnelige og uten evne til å skille mellom rett og galt, vel, pytt sann! En annen innvandrer som har møtt mye velment forståelse i det siste er den britisksomaliske aktivisten Leyla Hussein, som i en tv-dokumentar ville teste grensene for politisk korrekthet. Utstyrt med skjult kamera og argumentet «its just genital mutilation!» spurte hun forbipasserende om å skrive under på et opprop til støtte for omskjæring av jentebarn. Etter en halvtime avbrøt Hussein, som selv er omskåret, forsøket i avsky. 19 hadde 20 skrevet under.

8 1

FULL BEREDSKAP Hva!? Har Morrissey blitt invitert til Norge!? Og han har bestilt flybilletter og allting!? Åh, Gud hjelpe oss!! Hvordan skal dette gå!? Si fra når du får igjen gangsynet, Kjetil Rolness («den underligste bookingen jeg noensinne har sett på norsk jord»). Inntil videre er du avskrevet.

9 1

Boblere: Kjernekar, rykter, sexbiografier, Kanye West, hockeysveis, «The new uncanny», accelerationism, naturvitenskap vs humaniora for 100. gang, skating på catwalken for 100. gang, Leipzig, sjalusidrama etter Tinder, passive gutter, aktive jenter, darkroom karakoke. 10

12/2013

NATT&DAG FOR 22 ÅR SIDEN

MORALSKE KVALER En anerkjent, middelaldrende norsk motefotograf er angivelig en skikkelig gris. Under fotoshoots holder han seg ikke for god for å kommentere tenåringsmodellers rumpefasonger og kikke grundig etter under klesskift. Ikke helt etisk dette, vel? NB: dette dreier seg IKKE om en viss festglad fotograf fra Nord-Norge, som visstnok er en drøm å jobbe med i forhold.

«Da NATT&DAGs storøyde reportasjeteam trålte rundt i Kondomeriets filial ved Egertorget, opplyste lokalansvarlig Sigrid Rygg at hun faktisk hadde flest jenter på besøk i begynnelsen. Nå er kjønnsfordelingen omtrent 50-50. Kundene har ulike behov. En mann kom inn og antydet at han hadde et stort problem i forbindelse med kondombruk. Å ja?, svarte ekspeditrisen og ordnet litt i hyllene imens. Da hun snudde seg tilbake, hadde mannen kneppet opp buksa og lagt det store problemet sitt på disken (…) De aller fleste avlegger sin visitt med lett sinn og godt humør. Ikke minst gutter i 7- 15-årsalderen som har oppdaget at det er mye morsommere å samle på rare donger enn de evinnelige frimerkene (…).

1

En får nesten anfall av lengsel til den gang sex var en intim hyrdestund mellom to mennesker og ble behandlet med selvfølgelig diskresjon. En prøver å forestille seg hvordan det er å jobbe i et miljø som i den grad strutter av virilitet. – Før rødmet jeg bare jeg skulle i kiosken og kjøpe Cupido, sier Sigrid. – Men nå har jeg jobbet i Kondomeriet i to år, og det går greitt. Men blir det ikke forferdelig mye pikk, pung og dong i lengden? Sigrid trekker på skuldrene. – Du reagerer ikke på det lenger. Ikke i privatlivet heller? Sigrids latter får alle de opphengte og oppblåste dongene i lokalet til å riste på hodet.» - Kjetil Rolness, NATTDAG, 1991

KONKURRANSE

SKJERPINGS Anmeldelsen av Side effects i novemberutgaven av NATT&DAG fikk filmen feilaktig terningkast 1, da den egentlig skulle ha 6. Vi beklager, Soderbergh.

1

Dørvaktene på The Villa eier angivelig ingen folkeskikk – eller yrkesstolthet. Da en voksen, rolig, kvinnelig, betalende kunde gjestet utestedet, fikk hun, helt uten forvarsel, dørvaktens fingre inn i øyene, som ville sperre dem opp Clockwork Orange-style for å sjekke om hun var rusa. Noe hun ikke var, men poenget er: I hvilke andre bransjen kan man behandle kunder på denne måten?

Kunnskap er som kjent ikke tungt å bære, og i hvert fall ikke når du har Kindle-app på smarttelefonen. Men, hva skjer så i BILLY-bokhylla di om dagen? Grey’s Anatomy-DVD, Tivoli-radio og Paulo Coelho? Usj. I disse papirløse tider er det vanskelig å slenge den beleste kølla di på bordet uten å skulle prosjektere e-bok-kolleksjonen på storskjerm i stua. Og det gåkke. Så se til å skaffe deg noen feite og flotte bøker da, for Sartre! Det nærmer seg jul og redaksjonen føler seg 50 Shades of Grei, så vi deler ut tre gavekort à la 1000 spenn fra Haugen bok til dere som svarer riktig på følgende spørsmål:

1

Fødenavnet til den britiske DJ’en og produsenten Bok Bok er forbløffende likt navnet på et Oslo-establement som begikk en ganske rå bakgårdsblemme i 2004. Hvilket sted snakker vi om? Send ditt svar merket «Haugen bok» til konkurranse@nattogdag.no!


Tekna_0110_8800_N&D_241x360_Blyant_outl.indd 2

06-01-10 13:23:04


MÅNEDENS MEDARBEIDERE

Ny måned, nye tryner. Dette er noen eksemplarer homo journalisticus som skal geleide deg gjennom 65 minutter* med pur leseglede. *Gjennomsnittlig tid våre 140.000 lesere (Synovate, 2013) bruker på NATT&DAG.

Fet gruppetur For unge argentina uruguay & Brasil

Er du ung og ønsker en reisekamerat eller ønsker å bli kjent med andre mennesker? opplev 3 land på 19 dager

Er BENDIK AUNAN (22) den landslagsspilleren i basket som har etterlatt seg flest snusflekker i Sophus Bugges Balzac-samling? Mange mener det. I alle fall er han Alfred Kubin-entusiasten med mest naturtro Shawn Kemp reversed finger-roll-imitasjoner. Det kan sies at Bendik famler mye i mørke. Litt på grunn av manglende ambisjoner, emosjonell modenhet og virketrang. Men mer fordi han rent faktisk tilbringer halve året i stummende mørke som et resultat av demonstrativ døgnrytme og to år uten å skifte lyspærer i studenthybelen sin. SoMe: @BendikAunan

Illustratør og kunstner MARTA BRAVO (29) har mistet jobber fordi hun nektet å smile. Hun er den type dame. Marta er også en spanjol i eksil. Som 17-åring rømte Marta fra hjembyen Barcelona, og har siden hatt et dusin strøjobber (med alt for mange sleazy sjefer) i USA og London samtidig som hun har kunstutdannet seg ved ulike institusjoner. Vi ble først kjent med Marta da vi intervjuet henne om hennes interesse for kinbaku, japansk bondage. I dag bor Marta i Berlin og tegner for oss derfra.

Oslojenta THEA ØSTERBERG (21) er etter eget sigende stort sett opptatt av «små ting som ruller rundt», men la dere ikke lure av dette falske og manipulerende oppsynet. Sannheten er at hun etter å ha pleiet omgang med kreative lurendreiere og diverse utelivstryner siden hun var bare seksten år har utviklet ørneblikk for både det ene og det andre. Offisielt studerer hun litteraturvitenskap, men parallelt med dette studerer hun også mekanismene rundt seg nøye, noe som kanskje vil vise seg som en vel så viktig investering. Ikke prøv å hustle denne jenta, hun gjennomskuer deg før du aner det. Instagram: @pjotr_snikkabo_92

LARS OLE KRISTIANSEN AKA Antikristiansen (26) er filmviter og jobber til daglig som redaksjonssjef i Montages. Masteroppgaven handlet om kjønnsfremstillinger i Antichrist og Menn som hater kvinner, og i vår var han emneleder for kurset ‘Film- og fjernsynsanalyse’ ved Høgskolen i Lillehammer. Nå høres Lars Ole ut som en akademisk tørrpinn, men i virkeligheten er han en uhøytidelig, men høylytt filmnerd som elsker alt fra Zack Snyder til Ingmar Bergman. På fritiden er han en ivrig popentusiast med svakhet for åttitallssynth og substansløse trashhits. Stammer fra Halden City. Twitter: @larsole

KUN Kr

19.900,3/3/2014 aVreise 2

Verdens største reisebyrå for ungdom og studenter LES MER HER

23 31 61 00

www.statraVel.NO

12

12/2013

AKSEL KIELLAND (28) er en selvutnevnt kritiker til leie, og det utnytter vi så godt vi kan. Han vokste opp i Fredrikstad, og er ikke redd for å snakke om det. Utdannelsen har han fra Universitet i Bergen, hvor han skrev masteroppgave om noe så karrieremessig strategisk som det norske kriminalhørespillets historie. Vi tenker ofte at interessen hans for amerikanske smallpress-tegneserier har mer enn ett innslag av patologi, men så lenge han ellers dissekerer oslodialekten, Den Norske Smak og ateister med sin kvasse penn, lar vi det passere. Er ikke i slekt med Alexander Kielland.

Den norsk/algeriske solstrålen KARIMA ANDREA FURUSETH (24) er oppvokst på Tåsen i Oslo og skriver musikkanmeldelser for oss fra hybelen sin i Malmö, hvor hun også studerer billedkunst på akademiet. En gang lurte Karima faren sin, som er muslim, til å spise salami. Fordi hun er jævlig morsom. Vi tenker at å avsløre dette til offentligheten kan være med å bøte på hennes ekstremt dårlige samvittighet. Vi bør også nevne at Karima er en habil disk jockey, nesten urovekkende sjarmerende og at hun begynte å gråte da hun så Brad Pitt i fjor sommer. Instagram: @karimaandreafuruseth


Duoen bak Stockholm Syndrome, Black Eyes and Blue og Fatherer hjemme fra NYC til jul og inivterer til en sjelden nattklubb-opplevelse på Sentrum Scene.

«Mr. Burr, 45, has been one of the funniest, most distinctive voices in the country for years. The New York Comedy Festival, will even feature him twice. But his profile has risen recently ... a role as one of Saul Goodman’s henchmen on “Breaking Bad.” Some in the press are even calling him the next Louis C. K.»


Dinamo | Foto: Knut Bry / Tinagent

15 år, 236 millioner passasjerer og og flere millioner «god tur» senere er Oslo Lufthavn fortsatt en av de mest effektive lufthavnene i Europa. Det håper vi du er like stolt av som oss!


SAMFUNN

KULTUR + POLITIKK + INTERVJU + KOMMENTAR

«

Teknologi fjerner smerte, men vi glemmer at smerte kan være produktivt. - PRODUKTIV SMERTE, S.

«

«

Hold. Kjeft. HOLD KJEFT! HOLD KJEFT! HOLD KJEFT! HOOOLD kjeft.

«The Act of Killing» viser at anger og sadisme er to sider av samme mynt. - ONDSKAPENS MEKANIKK, S.

28

25

- KLAGESANG PÅ 3GRENSEN, S.

22

- NETTETS GULLSMED, S.

19

Foto: Marisol Rodriguez. Gjengitt med tillatelse av LABOR og Kenneth Goldsmith.

«

Jo lenger UbuWeb kan være en modell for fri kultur – og en åpenlyst ulovlig en - desto lenger er den interessant.

12/2013

15


HVA ER: TEKNOLOGI? Teknologirådet er et norsk uavhengig, offentlig organ. Rådets oppgave er å følge med på teknologiutviklingen, og identifisere utfordringer, muligheter og konsekvenser. Råd gis til storting og øvrige myndigheter, samt som bidrag til offentlig debatt.

Stadig mer av kroppene våre kan erstattes av teknologi. Risikerer vi å nå et punkt hvor vi er mer maskin enn menneske? TEKST MARTIN GEDDE-DAHL ILLUSTRASJON MARTA BRAVO KAN MENNESKET SNART styre sin egen evolusjon? Bør vi i så fall gjøre det? Ja, sier transhumanismen, den ideologiske bevegelsen som mener vi kan bruke vitenskap til å fremskynde vår naturlige utvikling; at vi på radikalt vis kan forbedre samfunnet – og oss selv. I løpet av ganske få år, mener de, vil vi kunne mangedoble både vår fysiske og intellektuelle kapasitet, utrydde sykdom og stoppe aldring. I det hele tatt. Som direktør i teknologirådet er det Tore Tennøes jobb å vurdere slike utsikter, og rapportere til storting og regjering. Teknologien har for lengst trengt inn i menneskekroppen: Pacemakere, kunstige kroppsdeler og implantater forbedrer i dag kroppene og dermed livene til veldig mange mennesker. Nå spås det at også friske mennesker vil begynne å investere i teknologisk hurtigevolusjon. Superhørsel er alt på markedet. Risikerer vi å nå et punkt hvor vi er blitt mer maskin enn menneske? – Det blir et filosofisk spørsmål: Når slutter vi å være mennesker? Kanskje først når du kan transplantere – eller programmere – en ny bevissthet. Vi kan allerede bytte ut mange kroppsdeler, men det synes jeg ikke utgjør noen trussel mot menneskeligheten. Her kommer den syntetiske biologien inn. Ingeniører har allerede begynt å spørre: Hvorfor skal vi ikke konstruere det som er mest spennende av alt? Den organiske biologien; lage celler, trær, mat, folk? Foreløpig er kompleksiteten til

1

«

16

mer avanserte organismer helt overveldende. En ting er hvordan selve organismen fungerer, dernest hvordan den fungerer i kroppen, deretter i økosystemet. Vi vil neppe mestre dette i min levetid. Jeg er egentlig mer interessert i at vi skal ha intelligente maskiner å samarbeide med, uten at vi behøver å gå i ett med dem. Vi omgir oss allerede med avansert teknologi som mobilen, som gir oss hjelp og analysestøtte nærmest hele tiden. Vi har ikke integrert den inn i kroppen, likevel er det en slags forbedring av mennesket. Maskinene overtar oppgavene våre. Hvordan påvirker det oss som mennesker? – Et godt eksempel er inuittene. Gjennom 4 000 år har de blitt kjempegode til å navigere i vanskelig arktisk landskap. Så, plutselig, begynner de unge å bruke GPS. Det gjør at kunnskapen om terreng, snødrift, vind og tolking av landskap forsvinner – og at det blir flere jaktulykker. Men hva om de mister GPS-en i vannet? Er det et skrekkscenario for hele det moderne samfunnet? At alt bryter sammen om teknologien svikter. – Ja, og det er dessverre noe myndighetene forstår omfanget av først nå. Vi er sårbare både for menneskelig sabotasje – hacking eller cyberangrep – solstormer som tar ut satellitter og dermed GPS og ikke minst for overbelastning og blackout. Er vi allerede for avhengige? – Ja, det vil jeg tro. En ting er at vi ikke har gode nok planer for hva vi skal gjøre. En annen er at vi har glemt veldig mye, og ikke har back-up. Ta for eksempel apotekene – kan de sortere medisinene uten strøm og maskiner?

Det er ikke sånn at dette uansett ender godt. 12/2013

Den amerikanske internettpioneren og Google-ingeniøren Raymond Kurzweil er kjent for å være spesielt god til å forutse teknologisk utvikling. Han mener vi vil være mer ikke-biologiske enn biologiske innen 2030. Da vil vi kunne koble bevisstheten vår til internett og leve i virtuelle verdener. Innen 2040 vil ikke-biologisk intelligens være billioner ganger bedre enn biologisk, slik at våre menneskelige hjerner blir nærmest ubrukelige. Og innen 2045 vil vitenskapen kunne stoppe aldring … – Det har jeg ikke troa på. Vi ser jo at enkelte ting går fort, andre ting gjør det ikke. Vi gjør kjempestore fremskritt på hjerte- og karsykdommer, men en kur for Parkisons sykdom har vi ikke kommet nærmere på 30 år – selv om vi vet at det skyldes at hjernen ikke lager dopamin. Det er dessuten ikke gitt at utviklingen går i den retningen han tror. Jeg tror det riktigere å tenke seg at vi utvikler teknologi som ikke erstatter, men jobber best mulig sammen med menneskelig intelligens og kreativitet. Vanlige folk har i dag tilgang til teknologi som for få år siden var forbeholdt veldig få. Måten vi stort sett bruker det er å laste opp selvportretter og dele trivialiteter – fra stadig nye dingser, i stadig nye kanaler. Dere i Teknologirådet sitter på sett og vis i en utkikkspost og ser ny teknologi komme, er det skuffende å se hvordan den blir tatt i bruk? – Det er jo menneskelig kontakt, da. Det er noe vakkert i det, samtidig som det er banalt og trivielt. Folk er folk. Den kanskje ultimate tekno-dystopien er det transhumanister kaller «singularitet», altså tidspunktet maskinene kan reprodusere og utvikle seg selv. Maskiner som våkner og tar over verden som i The Matrix. Er det ren science fiction eller er det en horisont dere speider mot?

– Jeg er ikke bekymret for singularitet, det er en blanding av science fiction og en slags nerdereligion, en ønsketenkning om overskridelse av mennesket og evig liv. Kanskje er det vel så interessant sosiologisk som teknologisk. Du sa i et intervju med Vagant at store systemer som Google på et vis har utviklet singularitet, ved å få oss til å frivillig mate systemet med informasjon som gjør det smartere. – Det er sant. Den første gruppa på facebook som fikk mer enn en million medlemmer var “nei til newsfeed”. Ved å eksponere oss for andres informasjon, pusher de oss til å dele mer selv. De driver en slags imperalisme i våre privatliv. Ved at Facebook får vite mer, blir det også bedre til å levere personlige tjenester til oss og til annonsørene. Dermed knytter de oss enda nærmere. Slik har du det gående i en god sirkel for dem, som kanskje er en ond sirkel for oss. Google gjør det samme. I 2007 promoterte de heftig for en automatisert og gratis opplysningstelefon i USA. Hvorfor skulle Google gjøre det gratis? Fordi de ville at maskinen skulle lære forskjellige dialekter og talemåter. På den måten er de store systemene lærende organismer. Transhumansimens determinisme og ubendige tro på ting som singularitet og udødelighet kan minne om gudstro. Er dyrking av teknologi en form for nyreligiøsitet? – Transhumansimen har definitivt snev av nyreligiøsitet. Særlig der man forutsetter at ting som singularitet uansett vil inntreffe. Det er også noe veldig rart ved å si man er teknologioptimist per se, som mange gjør. Da må du argumentere for hvorfor du tror det er grunn til optimisme. Klimaspørsmålet er for eksempel meget innvevd i teknologi, både fordi utslippene kommer av en teknologi som som kullkraftverk og forbrenningsmotorer, og fordi enkelte mener løsningen må komme fra teknologien. Men en slik løsning må komme sammen med ny politikk og atferdsendring. Det finnes ingen enkel tekno-fix. Det er ikke sånn at dette uansett ender godt.


Du vet aldri hva du sier ja til når du sier ja til å lange. Ikke kjøp alkohol til mindreårige.


GUIDE

Hvordan beholde manndommen i en passiv teknologisk hverdag? Vi har møtt fire menn som forsøker å finne mannsrollen på internett. TEKST MARTIN GEDDE-DAHL ILLUSTRASJON KRISTOPHER HERNHOLM STAKKARS MANNEN! Stadig mer kriserammet, stadig mer akterutseilt – og stadig mindre mann. Og det er ikke statsfeminismen som tar knekken på manndommen, det er teknologien. En 2007-rapport fra New England Research Institute viste at menns testosteronnivå har sunket med gjennomsnittlig 1,4 prosent i året siden 1989. Årsak: Vår digitale og stillesittende hverdag. Alt har en pris, tydeligvis: Moderne teknologi har frigjort oss fra fysisk anstrengelse, men den har også fratatt oss manndommen. Heldigvis forsøker noen å ta den tilbake. Vi har møtt fire av dem.

– Ja, jo, men faen heller. Mannen er ikke skapt for bleieskift, matmosing og barnesanger. Jeg blir fysisk syk av omsorgspresset. Jeg har begynt å miste håret på beina. Hva gjør du for å beholde manndommen? – Jeg pælmer inn Arcade Fire, skrur lyden på maks. Så kjøper jeg brokkoli, mandler, blomkål, kjøtt. I mengder. Jeg går hvileløst fra stue til stue, og tar et oppgjør med hageåret. Hva er egentlig forskjellen på dette og rosablogging? Er det egentlig noe viktigere å lire av seg 40 000 kvasipoetiske ord om å drikke whiskey og resitere Hans Børli i gapahuk, enn å dele bilder av dagens antrekk? – Hva var det Mikkel Fønhus sa? Å være … Vi må videre: Hvorfor skriver dere så korte setninger? – Eh, fordi det er fint?

GRØNNBLOGGEREN Kjetil Boxnes (43) møter oss på St. Hanshaugen. Han er iført allværsjakke, triller en sykkel med barnesete. Skjeggete, men velstelt. Et blikk mørnet av farskap dementerer effektivt det maskuline ved fysikken. For ett år siden sluttet han i jobben som feature-journalist for å starte et nettmagasin om «mannen og naturen» med vennene sine – forlagsredaktøren, reklamemannen og forfatteren. Det skal bli et digitalt leirbål, sier han. Et sted å dele historier om «lengsler og drømmer, fjell og skog, hav og vidder». Et sted for korte setninger og kvasipoesi; en arena hvor småbarnsfedre bosatt i Oslo kan vise at de egentlig er villmarksmenn som drar på ville eventyr og grubler over meningen med livet. – Jeg er ikke så opptatt av mannsrollen, sier Kjetil påtatt ettertenksomt og tar en unødvendig kunstpause. – Jeg vil gjenoppdage naturen. Og meg selv. Men bloggen deres handler jo nesten utelukkende om hvordan livet som småbarnsfedre hindrer dere i å leve ut urmannfantasien?

KOMMENTARFELTHERREN Bjarne Ronny Johnsen (36) ser alvorlig på oss, blåser noen hårtjafser fra pannen og tenner en sigarett. – Det har knapt eksistert en sosial gruppe som er så utsatt som den hvite, heterofile, kristne mannen anno 2013, sier han. Den tidligere truckføreren er uføretrygdet og tilbringer dagene i toromsleiligheten på Furuseth i Oslo. Han kjøpte den med eks-kjæresten, men har bodd her alene de siste to årene. Tiden fordrives med dataspill og diskusjoner på internett. – Du kan si det slik: I vår fikk en 29 år gammel innvandrerkvinne en ministerpost i Norge. Finnes det virkelig ikke en eldre norsk mann som er bedre kvalifisert? Hvorfor provoserer dette deg? – For det første fordi den norske selvutslettelsen har gått så langt at vi midt i vår tids store sivilisasjonskamp – mens kulturen vår er under angrep fra Islam! – velger inn en muslim i regjeringen. For det andre fordi det er et ledd i marginaliseringen av heterofile menn.

1

18

12/2013

Hvorfor hater du feminismen? – Det er en aggressiv viruslignende ideologi som infiserer samfunnet og ødelegger det innenfra. Norske feminister hater mannens natur, så de forsøker å gjøre menn til kvinner ved hjelp av sosialistiske indoktrineringsleirer med homoeventyr og homoleker. Du snakker om barnehager? – Kall det hva du vil. Det funker i alle fall. De aller fleste norske «menn» er peniskvinner som stemmer SV, drikker sæd eller kaffe latte og triller barnevogner. Kremt, SV fikk fire prosent av stemmene i høst, FrP sitter i regjering … – FrP er et slags SV-light. Fornuften ligger myyye lenger til Høyre. PAPPATID-HENEN – Se her, nå meldte jeg oss på Zambisk trommesirkel med faglig kaffeslabberas for grafisk designer-pappaer! Audun Myk (32) viser stolt frem Iphonen sin. Forsiden til Pappatid, smartphoneapplikasjonen som skal simulere nettverket kvinner har fra barselgrupper, lyser mot oss. For Audun og Mohammed (to måneder) har den vært gull verdt: Trillegrupper, babydans og cafébesøk har blitt hverdagen. Audun setter to chai latte på bordet mellom oss. Synes du det er vanskelig å beholde manndommen i en hverdag blottet for typisk maskuline utfordringer og fylt med passiv skjermstirring? – Nei, jeg er heldig sånn sett. Hver torsdag møter jeg en gruppe menn jeg kjenner fra

«

Twitter for å snakke om mannsrollen. Det er veldig viktig at menn får drive med følelsesmessig bearbeiding og likeverdig deling av erfaringer. Hvorfor heter sønnen din Mohammed når begge foreldrene er etnisk norske? – Er ikke det et veldig mannssjåvinistisk spørsmål? HARDE FAKTA-FYREN – Se, da, roper Jon Tojeland (53) og nikker aggressivt mot blyantstreker i en Moleskinenotatblokk. Vi befinner oss på kontoret hans i realfagsbygget på Blindern, hvor han forklarer at all tilgjengelig forskning tilsier at det finnes flere intelligente menn enn kvinner. – Likevel er ekstremlikestilling det ubestridte målet i Norge. Politikerne har investert for mye prestisje – og skattepenger! – i sosialistisk, kulturradikal feminisme til at de tør å gi seg nå. Men du vet bedre, hvorfor? – Jeg følger med på forskning, og så er jeg medlem av noen gode diskusjonsgrupper på facebook. Verre er det ikke. Nesten alle jeg kjenner vet at dette er sant, men de orker ikke ta belastningen det er å si det i media. Kan miste jobben av sånt. Er fakta maskulint og anekdoter feminint? – Det kan du godt si. Det har å gjøre med hvordan hjernene våre fungerer, rent biologisk. Leser du noe annet enn britisk og amerikansk sakprosa? – Knapt! Fiksjon er i grunn noe tøys. Men jeg elsket Min kamp! Det er faen meg herlig hvordan Knausgård gjør mitt liv som mann, MIN KAMP – bleieskiftene, handlingen, omsorgen – til det det virkelig er: Et homersk epos og en bibelsk lidelseshistorie.

Et blikk mørnet av farskap dementerer effektivt det maskuline ved fysikken.


INTERVJU

Printing out the Internet var et crowdsourcet prosjekt orkestrert av Kenneth Goldsmith i sommer, der formålet var å printe ut hele internett. Hvem som helst kunne sende inn sin flik av internett, noen sider eller et busslast, til miljøverneres store ergrelse. Foto: Marisol Rodríguez. Gjengitt med tillatelse fra Kenneth Goldsmith og LABOR.

Du må knuse noen egg for å lage omelett. Og bryte noen opphavsrettslover for å bringe poesien inn i en ny tidsalder. Møt UbuWeb-grunnlegger Kenneth Goldsmith. TEKST HANNA STOLTENBERG FOTO HANS NØSTDAHL – DERSOM JEG LA ut popmusikk uten å ta hensyn til opphavsretten, ville jeg fått mye mer trøbbel, sier UbuWeb-grunnlegger Kenneth Goldsmith. Vi møter den 52 år gamle amerikanske poeten på Kunsthall Oslo, der han er for å gi et foredrag om UbuWeb, verdens største uavhengige nettarkiv med fri tilgang til avantgarde materiale, hvilket innebærer konkret poesi, film og lydfiler fra mer enn 5000 kunstnere. – Men fordi jeg legger ut materiale innenfor sjangeren avantgarde, har jeg å gjøre med en annen form for rettighetsholdere. Opphavsrett er en nyansert ting. I 18 år har Goldsmith driftet nettstedet ut av egen lomme. Han opererer med et «heller tilgivelse enn tillatelse»-prinsipp, som betyr at

1

han ignorerer opphavsrett, og i stedet fjerner materiale på forespørsel. Majoriteten av de over 20.000 verkene som finnes på siden er publisert uten tillatelse. På tross av dette, har UbuWeb aldri blitt saksøkt. Det skyldes delvis at Goldsmith har fjernet siden fra Google, og dermed unngår annengenerasjons rettighetsholdere med Google-alert og et feilaktig håp om at de skal tjene seg rike på grandonkelens eksperimentelle lydpoesi fra sekstitallet. – Jeg har opplevd at folk ber meg fjerne ting fra siden, og jeg har gjort det, men mesteparten av tiden forstår folk at verdien i UbuWeb ligger i bruken, sier Goldsmith. Han har tatt av seg den lille røde strikkeluen han hadde på seg da han kom, og blottlagt et sparsomt behåret hode i sterk kontrast til det kraftige skjegget som er grått i endene og frisert i en perfekt halvsirkel over kragen. For kvelden er han kledd i eksentrikerens versjon av en dress, svarte haremsbukser og hvitstrip-

et blazer, og det meste av det han sier – med lange, malende vokaler – poengteres med et eller flere av følgende alternativer: «I love it», «it’s radical», eller ganske enkelt «okaaaay.» – Vi selger ingen ting. Vi tjener ikke penger. SELV MENER HAN at han representerer en ny måte å distribuere kunst på: gjennom mange kanaler parallelt. I et intervju med Frieze sa han at «den yngre generasjonen begynner å se at et verk må tilpasse seg flere ulike formater og distribusjonsmetoder», og at de kan eksistere «samtidig uten å kansellere hverandre.» Han nevnte eksempelvis den unge kun-

«

stneren og filmskaperen Ryan Trecartin som har alt arbeidet sitt tilgjengelig på UbuWeb, samtidig som high res-eksemplarer distribueres av galleriet hans, av EAI (Electronic Arts Intermix), og vises på museer verden rundt. – Ryans karriere har ikke tatt skade av denne tilnærmingen, sier Goldsmith. Det er likevel ikke standardmalen for kunstnerne på UbuWeb. – Majoriteten av det jeg legger ut er umulig å få tak i, har ingen rettighetsholder, eller er ute av print. Dersom du lett kan kjøpe det, er det ikke noen grunn for meg å publisere det.

Juks, svindel og identitetstyveri oppmuntres. Som i egen skrivepraksis, vektlegges seleksjon fremfor kreativ prosess. 12/2013

19


INTERVJU

KENNETH GOLDSMITH (F. 1961): Amerikansk poet. Har utgitt elleve diktsamlinger. Grunnlegger og redaktør av det eksperimentelle nettarkivet UbuWeb, underviser Poetics og Poetic Practice ved University of Pennsylvania og er Senior Editor av PENNsound. Var programleder for et ukentlig radioprogram WFMU under navnet Kenny G. I 2011 ble han invitert til å lese under President Obamas «Celebration of American Poetry» i Det Hvite Hus. I 2013 ble han utnevnt til den aller første Poet Laureate av Museum of Modern Art. UBUWEB: Nettside grunnlagt i 1996 av Kenneth Goldsmith. Samler, scanner og publiserer konkret poesi (formpoesi), eksperimentelle lydfiler, kunstfilm, kopier av Aspen Magazine, videoer og annet innhold løst definert som avantgarde. Nesten alle av kunstverkene på nettstedet er publisert uten tillatelse. Mottar ingen finansiering. All båndbredde og serverplass er donert av universiteter. Siden er ikke søkbar på Google. www.ubu.com

GOLDSMITH BLE FØDT i New York av New Age-foreldre, og vokste opp med transcendental meditasjon, vegetarmat og holistiske helsepraksiser. «Som tenåring tok jeg selvfølgelig så mye dop som var menneskelig mulig, i et form for opprør,» skriver han i magasinet Dazed and Confused. Etter universitetet, studerte han skulptur på Rhode Island School of Design, der han gikk imot den anti-intellektuelle strømningen, og i stedet fordypet seg i tung teori og konseptuell kunst. Gjennom femten år bygget han opp en solid karriere som kunstner i New York, før han la det hele fra seg til fordel for poesien. – Ord og tekst hadde fått stadig større plass i kunsten min, og til slutt var det det eneste som stod igjen. Det er det som skjedde med UbuWeb. Jeg sluttet å lage noe som helst fysisk, og bestemte meg for å skrive HTML og publisere ting på nett. Dette var i 1996. I mange år hadde han samlet vinyl-plater og gamle bøker med konkret poesi, og da internett var et faktum, begynte han å scanne inn diktene og laste dem opp på nett. – Som så mange andre i den perioden forelsket jeg meg i internett, og ville aldri gjøre noe annet enn å være på nettet. Diktene var så vakre der. Bakgrunnslyset gjorde dem til noe nytt, og innholdet i disse gamle støvete bøkene virket plutselig dynamisk og moderne igjen. DA DET BLE mulig å streame lyd et par år senere, begynte han å legge ut lydpoesi på mp3 og video. Nesten to årtier er gått siden den gang, men fortsatt jobber Goldsmith med UbuWeb som et hobbyprosjekt – på kvelden, med et glass bourbon etter at ungene har lagt seg. Nettsiden blir likevel stadig mer institusjonalisert. Museer og universiteter linker til innholdet, og samtidskunstnere ønsker i økende grad at arbeidet deres er inkludert i arkivet. – I mange tilfeller ser kunstneren på UbuWeb som en måte å balansere arbeidet sitt, med 20

12/2013

én fot i den frie kulturen og den andre i den etablerte. De kan kreve sin friflagg-status, mens de blir rike andre steder, hvilket jeg syntes er topp, sier Goldsmith. Hvordan har siden endret seg siden starten? – Den har ikke det. Siden er akkurat den samme som den var i 1996. Den gjør én ting, og den gjør det bra. Vi har jo selvfølgelig mer innhold nå, men bortsett fra det, er det ingen forskjell. UbuWeb er helt old-school. NOE HAR LIKEVEL endret seg. Fra å ha vært et personlig prosjekt – en mann, en skanner, og en pc – har UbuWeb unektelig fått en større politisk slagside under fanen «fri kultur». Den 22. mai i år opprettet Goldsmith, i samarbeid med UbuWeb og det mexicanske galleriet LABOR, en Tumblr-side der han inviterte folk til å skrive ut og sende inn sider fra internett som skulle brukes i det konseptuelle kunstprosjektet Printing Out The Internet. Goldsmith dedikerte utstillingen, som varte ut august, til Aaron Swartz, en internettaktivist som begikk selvmord i påvente av en rettsak der han stod anklaget for å ha illegalt lastet ned og spredt millioner av filer fra det digitale biblioteket JSTOR. – Vel, UbuWeb var alltid idealistisk, sier Goldsmith når denne politiseringen nevnes. – Vi har ikke forandret oss, men parallelt med at internett er blitt mindre fritt, og mer overvåket, skiller UbuWeb seg ut som et sted som yter motstand. Jo lenger nettsiden kan være en modell for fri kultur – og en åpenlyst ulovlig en - desto lenger er den interessant. HANS VARME FØLELSER for det radikale nettet har med andre ord sin motsats i en dyp mistillit. «Det er for sentralisert, for lett å blokkere, for lett å kontrollere,» skriver han i Dazed and Confused. Og videre: «det er privatisert, eid og administrert av noen andre enn deg.» Hvilket betyr at alt innhold på ethvert tidspunkt kan forsvinne for alltid. Goldsmith oppfordrer derfor alle til å laste ned alt de elsker – «download, download, download!»

«

Som tenåring tok jeg selvfølgelig så mye dop som var menneskelig mulig, i et form for opprør.

– Jeg bærer alt med meg, sier han, og henter frem en ekstern harddrive fra en stor skimrende sølvveske på bordet foran seg. Han vifter den i lufta med én hånd, som for å demonstrere nettets sammenleggbare kvalitet. – Jeg har alltid vært en samler. Jeg pleide å samle plater og bøker, og alt det der, men det gjør jeg ikke lenger. Nå kjøper jeg bare harddriver. OGSÅ I SITT POETISKE virke har Goldsmith vært opptatt av ideen om å samle ting. Hans konseptuelle utgivelser har forsøkt å ta verden i besittelse, eller i det minste forevige detaljer ved den som vanligvis leses, leves eller uttales uten videre ettertanke. I diktsamlingen Soliloquy fra 2001 samlet og transkriberte han alt han sa i løpet av en uke, i Fidget fra 1999 samlet han alle bevegelsene kroppen hans gjorde i løpet av en 13 timers periode, og i Day fra 2003 transkriberte han en hel utgave av The New York Times, fra høyre til venstre, inkludert reklamer, adresser og bildetekster. I sin nyeste utgivelse, Seven American Deaths and Disasters, transkriberer han historiske radio- og tv-innslag om nasjonale tragedier, deriblant JFK-drapet og skolemassakren på Columbine, fra tidspunktet de utfoldet seg. «Jeg sier ofte at jeg har tenkere, heller enn lesere,» skriver han i Dazed and Confused. «De samme trekkene som er avleggs i kunst (appropriasjon, hverdag som kunst, kroppen og så videre) er sjokkerende radikalt i sammenheng med poesi.» Likevel er diktene hans blitt kalt «noe av det vakreste og mest omfattende collagearbeidet hittil produsert i poesien.»

SELV KALLER HAN det «ukreativ skriving», hvilket også er tittelen på et av kursene han underviser i, ved University of Pennsylvania, der han er professor i poesi og poetisk praksis. Seminarene hans avholdes i et slags etisk og akademisk bakvendtland: Goldsmith insisterer på et elevene ikke skaper noe selv, men i stedet skriver av og plagierer andre. Som i egen skrivepraksis, vektlegges seleksjon fremfor kreativ prosess, og juks, svindel og identitetstyveri oppmuntres. – Det er bare en annen form for skriving, et svar på det nye digitale miljøet. Noe av det første jeg oppdaget på nettet, var at du kunne klippe og lime ting, og så endte det opp i et Microsoft Word-dokument. Hva er poenget med å skrive sånn som vi gjorde før klipp og lim? Hva er poenget med å være kreativ? MISFORSTÅ HAM RETT, den ikke-kreative skrivemetoden er ikke mindre inspirert enn sin forgjenger. Tvert imot. – Det er en evne du må lære seg. Du kan ikke bare klippe og lime hva som helst, du må ta valg og sette det sammen. Da blir det en ny skriveprosess. Du blir ikke automatisk god på det, det krever trening og det krever arbeid. Arbeidet hans er blitt sammenlignet med James Joyce sitt, likevel insiterer Goldsmith på at han aldri vil skrive egen litteratur. Det er ifølge ham å ta et steg tilbake. – Med en enestående mengde tekst tilgjengelig, er det ikke nødvendig å skape mer. Vi må lære å forvalte teksten som allerede finnes. Hvordan jeg tar meg gjennom dette tjukke krattet av informasjon, er det som skiller min skriving fra andres. Verken jeg eller UbuWeb skaper noe, vi bare rammer det inn i en struktur, og da blir det meningsfylt.


TASTE IS OPEN FLAMES

TASTE IS KING


DIALOGMØTE

NATT&DAG tester verdens mest effektive sovemedisin: Sosiale medier-debatt.

Johanne Magnus: Grung har rett. Cogito, ergo sum holder ikke lenger. I dag må du synes for å være til, ikke bare tenke. (BT 17.11.13)

TEKST REDAKSJONEN

6

Bergensbanen, 20. november 2013: Et hurtigtog passerer Finse stasjon. I matkupéen sitter Smilegubben & Gifttrynet, samt et tjuetalls sosiale mediereksperter. Da vi uansett skulle til Bergen, men ikke hadde råd til sovekupé, inviterte NATT&DAG til det mest søvndyssende moderne medisin har å by på: Sosiale medier-debatt. En togtur som byr på både gratis WiFi og spektakulær natur, var eneste måte å få samlet både kommunikasjonsrådgivere og SoMe-avhoppere under samme tak. Sistnevnte snakker sammen om den spektakulære IRL-naturen som utspiller seg utenfor togvinduet, mens de nettavhengige er opptatt med selfies og personlig merkevarebygging. Hei, og velkommen til NATT&DAGs dialogmøte, som denne gangen skal handle om sosiale medier. Vi skulle gjerne hatt oss noen timer på øyet, så la oss bare komme i gang: Hvorfor er sosia …

6

Spørsmålet avbrytes av skjærende feedback fra togets calling-anlegg, etterfulgt av en enda mer skjærende stemme. Trine Grung: Synes du det er litt skummelt med sosiale medier? (trinegrung.no)

1

Hø?

Trine Grung: Kanskje du ikke skjønner hvordan du skal blogge eller aner ikke åssen du skal komme i gang? (trinegrung.no)

22

12/2013

1

Hva er det vi har starta nå?!

Trine Grung: Jeg har blogga i åtte år! (trinegrung.no)

1 6

FÅ DET TIL Å HOLDE KJEFT! DRA I NØDBREMSEN, SMILEGUBBEN!

Trine, kutt ut det der! Kom inn i matkupéen og delta i diskusjonen på en ordentlig måte. Jeg prøver igjen: Hvorfo …

Smilegubben blir igjen avbrutt, denne gangen av at en pysjamaskledd masse, som minner mistenkelig mye om Harald Hårfagre, kommer tassende ut av en sovekupé. Ut av rynkene kjempes det frem noen Syvende far i huset-aktige lyder: Michael Fergus: Med Facebook og øyeblikkelig kommunikasjon er det ikke noe press for å holde sammen med en familie du ikke kommer overens med. Nå har du mye større muligheter til å skaffe deg nye venner og bekjente enn det noen gang tidligere var mulig. (Dagsavisen 26.07.12)

6 1

Ehm, okei?

Har du, den tjuende faren i huset, KUTTA UT familien din for å flytte inn hos nyanskaffede facebookvenner? SoMekstremist!

Hele resten av forsamlingen ler lenge, siden de indirekte har blitt definert som unge; deres absolutt høyeste ønske.

Cecilie Thunem-Saanum: Sosiale medier har vært alt, i en vanskelig fase. Alle mine fordommer om at relasjon kun skjer når vi møtes, er borte. Jeg har opplevd raushet, delekultur, åpenhet, kompetanse. Den digitale sfære er en særs gjestfri arena! (HegnarOnline 05.10.12) Håvard Simensen: Hva hjelper det å kunne lese hverandres tanker og spore hverandre opp via geolokasjonstjenester, når alle du møter er like selvsentrerte og uinteressante som deg selv? (BT 23.06.11)

1 6

Men man kan jo ingen av de tingene med sosiale medier? Kan noen som ikke er KOMPLETT IDIOT si noe? Hvilke reelle farer lurer på sosiale medier?

Jon Niklas Rønning: Det er en slags greie det at vi begynner å bli litt for innadvendte, og vi retter alt fokus mot oss selv. Det man gjør når man er medlem på Facebook, er at man blir superstjerner i vårt eget liv. (seher.no 05.10.09) Gifttrynet ser på Smilegubben med et blikk som uttrykker en målløshet Norge ikke har sett maken til siden Carew var spiss. Jon Niklas Rønning: Jentene lever som damene i Sex og Singelliv på Facebook og guttene vil bli rockestjerner på MySpace. (seher.no 05.10.09)

6

Dette er vel legendarisk tynt fundert, Rønning?

Trine Grung: Synlighet!

Er det ikke LITT drastisk å avfeie Descartes fordi facebook har eksistert i syv år?

Joacim Lund: For mye skjermtid tar livet av barna våre, for lite gjør dem til sinker. Foreldre i dag står overfor tidenes dilemma. (Aftenposten 21.04.13) Trine Grung: Hashtag SYNLIGHET på nett! (trinegrung.no)

1

Hæ?!

Lund: TIDENES dilemma. TIDENES, sa jeg! Gunnar Greve: Jeg oppfatter at mange bruker sosiale medier for å få bekreftelse på noe og for å eksponere seg selv. Det er klart, man liker jo å få mange «likes», men det er ikke slik at bildene gjenspeiler virkeligheten. Mange prøver å male en litt i overkant idyllisk portrettering av tilværelsen. Noen blir jeg direkte bekymret for. (VG 03.08.13)

6

Wow! Så øyeåpnende og samtidig så omtenkso …

Grung: SYYYNLIGHET! SYNLINGHET …

1

Hold. Kjeft. HOLD KJEFT! HOLD KJEFT! HOLD KJEFT! HOOOLD kjeft.

Grung: Synlighet? SYN … Cecilie Thunem-Saanum: Sosiale medier tiner opp oss trauste nordmenn. Mer temperatur, mer deling, mer inkludering. (HegnarOnline 05.10.12)


DIALOGMØTE

ILLUSTRASJON BENDIK AUNAN

6

NÅDE! SLUTT! Det er umulig å sove i støyen fra ulogiskhetene deres. Kan dere ikke bare snakke om dere selv eller no.

Christian Strand: På bryllupsreisen vår i fjor, så ville jeg helst spise på steder med trådløst internett, sånn at jeg kunne gå inn på Instagram. (VG 03.08.13) Kathrine Sørland: Jeg er vel som alle andre: Jeg liker helt klart å vise frem det beste – bilder av det som er bra, fint og godt. Det blir ikke bilder av krangel og rot. (VG 03.08.13) Tone Mjelde: Sjølv om nokon kan vera litt superwoman innimellom, så er det ingen som er lukkelege, sterke og perfekte heile tida. Eg ber alle om å stå fram som eit godt og uperfekt eksempel, og rett og slett skriva ein dønn ærleg Facebook-status. (Bygdanytt 17.08.12) Nils Rune Langeland: Ok: Det Noreg eg stammar frå, og har falle på alle slagmarker for, har ingen plikt til å ta i mot analfabeter fra Punjab i regi av kulturmarxistiske sykkelnettverk på Majorstua (facebook, 12.09.12)

1

NÅ snakker vi, Nils Rune!

Et plutselig, øredøvende hvin stopper samtalen. Alle ombord kastes ut av setene sine. Et titalls kaotiske sekunder senere senker stillheten seg omkring dem. Høyttalerne sier noe om strømbrudd. Toget står stille midt på vidda, snøen laver ned utenfor vinduene. Utover gulvet i kupeen ligger SoMe-eksperter og nygamle kronikkforfattere hulter til bulter. John Carew: Yeah, endelig noe å instagramme! Han napper frem en iphone med hvitt omslag. Et par raske selfies senere senker han den for å hashtagge #friendship og dele det med søtingene sine. Men det er noe som ikke stemmer. Carews ansikt får plutselig et skjær av grålilla, voldsomme rynker sprer seg i pannen. John Carew: Hva FAEN? WiFi’en er borte?! Et kollektivt gisp fyller lokalet. Erling Dokk Holm: O store nett som skulle frelse oss, nå har du sviktet. (Dagbladet Magasinet 16.11.13) Dørene brytes opp, og folkemassen trykkes ut. Vel ute vasser de raskt bort fra toget; Noen på jakt etter dekning, andre for virkelig å nyte naturen. En sverm iPhone-opplyste ansikter svever tilsynelatende over vidda. Carew: Det er ingen tilgjengelige nettverk her!

Grung: Se der borte! Grung har fått øye på et lys i det fjerne. Overbevist om at det må være en router, legger gjengen på sprang. Skuffelsen er stor når det viser seg å være et bål som blafrer mellom dvergbjørkene. Ved bålet sitter en underlig skikkelse som introduserer seg som Leif Osvold. Grung: Det er ikke 3G-dekning her! Hva skal det bety? Leif Osvold: Det, mitt barn, betyr … at vi er over 3Grensa. Her er det … ingen dekning. Grung: Hvordan får vi internett, da?! Leif Osvold: Pøh! Internett i seg selv er et fint medium. Men det å sitte alene i et rom og kommunisere med en datamaskin kan aldri bli en folkesyssel! Internett er en flopp! (DN, 1996 og 1999) Rønning: Glem internett, vi er kalde og nå finner vi ikke veien tilbake til toget. Du må hjelpe oss! Osvold strekker ut en skjelvende finger mot en ubestemmelig lyskilde i horisonten. Osvold: Gå. Gå mot … Shangri-LAN. Uten noe å tape, setter gjengen fra toget kursen mot lyset som skimtes langt der nede i dalen. Etter å ha kjempet seg gjennom tåkehavet står de ved porten til en bygd, der blir de tatt i mot av et åpenbart godt og realt menneske med ubestemmelig alder. Han introduserer seg som Hugo Konvei. Hugo Konvei: Velkommen til Shangri-LAN, kjære venner. Føl dere som hjemme. Shangri-LAN bugner over av raushet og lykke. Juleforberedelsen er i full gang, de voksne innbyggerne samarbeider om å heise julegrana på torget. Alle utstråler visdom og livserfaring, men de ser ikke gamle ut. Både SoMe-ekspertene og -avhopperne blir umiddelbart kjempeimponert over måten det kommuniseres på i Shangri-LAN. Givende samtaler mellom privatpersoner høres overalt, og bedriftene i dalen fremstår kjempesynlige overfor kundene sine. Ingen prøver å gi inntrykk av at de lever perfekte liv, nettopp fordi de gjør det. Prokrastinering eksisterer ikke. Shangri-LAN er et kommunikativt paradis. AHA! I denne avsidesliggende bygden har internett aldri blitt oppdaget. Derfor har de aldri blitt sløvet og distrahert av sosiale medier og nettaviser, men bare fokusert på det som er viktig!

6

Agnes Ravatn: Dette er utruleg! Her kaster ikkje folk bort tida på facebook-kranglar og kattevideoar. Her kan eg få bukt med mitt nedrige first world problem: prokrastineringa - utsetjingssyndromet. (Dagbladet 09.11.12)

Mikael Rønne: Uten nett klarer jeg å åpne øynene mer for det som er rundt meg! Hvor mange fine byggverk det finnes i byen, hvor godt barnelatter klinger i luften, hvor fascinerende dyr kan være, hvor god luften ved elven er, og alle merkelige ting mennesker gjør. (Aftenposten 09.01.11)

6

Ja, dyr kan virkelig være svært fascinerende …

Grung: Ah, så om De tar internettdekningen fra et gjennomsnittsmenneske, så gir De ham lykken med det samme. Jeg har levd en løgn! Men hvorfor heter det egentlig Shangri-LAN? Konvei: Vi tok navnet da vi opprettet vårt første LAN-nettverk her på syttitallet, som første bygd i landet. Nå er det selvsagt erstattet av et topp moderne fibernett. Alle: Så dere HAR nett her? Wow. Hva er passordet? Jon Niklas Rønning: Men … Dette passet jo så godt med tanken vår om at sosiale medier gjør oss til sosiale krøplinger! Hvordan kan det være så harmonisk her når dere har internett? Hvorfor vil dere ikke automatisk bli rockestjerner på MySpace? Konvei: Shangri-LAN er et lite samfunn med mye internett, og bare én eneste lov: Dødsstraff for middelaldrende døgenikter som preiker og mener ting om internett og sosiale medier. Da er det rett i giljotinen, eller kålrotkapper’n som vi med glimt i øyet kaller den.

«

Slik sørger vi for et fullstendig harmonisk samfunn. Bare se hva som skjer der borte på torget nå. En mann blir slept bort til en giljotin som omkranses av ivrige tilskuere. Det er den amerikanske stand up-komikeren Louis C.K. Louis C.K.: Smartphone usage is the reason kids today are meaner! I think these things are toxic! (Conan O’Brien, 19.09.13) Mer får han ikke sagt før det bleke og fregnete hodet skilles fra resten av kroppen. Hele torget bryter ut i vill jubel. Så alt er idyll fordi folk ikke waster tiden sin på å debattere hvorvidt sosiale medier er ditt eller datt, dere bare bruker det hvis dere har lyst? Hugo Konvei: Det stemmer. Det er jo ikke noe big deal. Ikke noe å mene noe om.

6

1 6

Det gir helt LEGENDARISK mening! Avbestill Alanya-billettene, Smil. Jeg blir værende. OK, din impulsive hippie. Hva med dere andre?

Smilegubben snur seg og skjønner at han har snakket ut i luften. Hele reisefølget er lagt i jern og stilt i giljotinkø. Det skarpe bladets repeterende møte med nakkehud lyder som en treig trampeklapp mens Smilegubben trasker oppover lia tilbake mot toget. Endelig kan han få seg en god blund.

Det skarpe giljotinbladets repeterende møte med nakkehud lyder som en treig trampeklapp.

12/2013

23


Absolutt mørke er kun teoretisk mulig. 5 øre per eske går til Hjelpestikkefondet.


INTERVJU JOSHUA OPPENHEIMER: Født i Austin, Texas i 1974, men bor nå i Danmark. Han studerte film ved Harvard University, og har en PHD fra University of the Arts i London. I tillegg til å lage filmer har han skrevet bøker, blant annet om cinematografi og vold. The Act of Killing: Dokumentarfilm regissert av Joshua Oppenheimer, Christine Cynn og en anonym medregissør. Er blitt beskrevet som en historisk og filmhistorisk begivenhet. Filmen fikk økonomisk støtte fra Norge, Danmark og Storbritannia. Filmen ble spilt inn mellom 2005-2011, og hadde premiere i 2012. Etter å ha sett klipp fra filmen, ble de anerkjente regissørene Werner Herzog og Errol Morris medprodusenter for filmen. www.theactofkilling.com

Anger og sadisme er to sider av samme sak. Det mener Joshua Oppenheimer, regissøren bak den banebrytende dokumentarfilmen The Act of Killing. TEKST TORA MYKLEBUST OPTUN FOTO CHRISTIAN BELGAUX DEN AMERIKANSKE FILMSKAPEREN Joshua Oppenheimer er tilbake i København etter å ha vært fem år i Indonesia. Tiden har han tilbrakt i selskap med menn som har hundrevis av menneskeliv på samvittigheten. Medlemmer av dødsskvadroner som i perioden 1965-1966 innhentet, torturerte og drepte mennesker mistenkt for å være kommunister – fiender av den indonesiske stat. Det anslås at mer enn 500.000 mennesker mistet livet. Noe rettsoppgjør har aldri funnet sted. I stedet anser staten og militæret drapsmennene for å være helter.

1

Oppenheimers opphold i Indonesia har resultert i dokumentarfilmen The Act of Killing. Ifølge Werner Herzog, som er produsent for filmen, er den et skinnende lyspunkt i et ellers grelt dokumentarfilmlandskap. Og Herzog vet utvilsomt hva han snakker om. Han har med introduksjonen av underfundig og filosofisk orientert voiceover i mesterverkene Grizzly Man og Cave of Forgotten Dreams, gjort sitt for å revolusjonere den samme filmsjangeren. I The Act of Killing er det de skyldige, ikke de uskyldige, som forteller sin historie. Dette er noe av det som gjør filmen original. Ikke fordi det skaper sympati med morderne, men fordi dette grepet gjør det vanskeligere å umenneskeliggjøre dem. Oppenheimer bryter med

standardformelen «snakk med de forulempede og nedtrådte, for så å konfrontere de skyldige grusomme». En dramaturgi som gjerne bare opprettholder dikotomien «oss» versus «dem». Der andre dokumentarfilmer fyller oss med rettferdig harme overfor de skyldige og lar oss bekrefte vante forestillinger om vår egen godhet, skaper The Act of Killing en intimitet mellom oss og de ansvarlige. Ubehaget vi føler handler ikke først og fremst om at vi får kjennskap om de monstrøse hendelsene i Indonesia midt på sekstitallet. Ubehaget skyldes kanskje først og fremst mistanken om at denne studien i menneskelig ondskap også handler om oss selv.

12/2013

25


INTERVJU

Foto: presse

Regissøren, som selv er etterkommer av en familie hvor flesteparten ble drept i nazistenes utrydningsleire, insisterer på mordernes menneskelighet både i filmen, og når NATT&DAG snakker med ham. – I DET ØYEBLIKKET vi fornekter det faktum at disse menneskene er mennesker, noe de faktisk er, gjør vi det umulig å forstå vår egen virkelighet – en virkelighet som i aller høyeste grad vitner om at vi er i stand til å begå slike grusomheter, sier Oppenheimer. – Det å avvise mordernes menneskelighet gjør at vi mister muligheten til å forstå hva som gjør oss i stand til å drepe, og hvordan det er mulig å leve videre etter å ha begått drap. The Act of Killing følger drapsmennene 40 år etter at massedrapene i Indonesia fant sted. Vi får se hvordan militæret hyller dem og trekker dem frem som gode forbilder for unge soldater. På tross av at de ikke har fått noen straff for sine forbrytelser, preges de likevel av skyldfølelse. Oppenheimer forklarer at det har vært viktig å korrigere forestillingen om at anger er det motsatte av ondskap. – Vi har en tendens til å tro at når et menneske er i stand til å gjøre ondt, skyldes det at de ikke forstår at det de gjør er ondt. Det er en feilslutning. The Act of Killing viser at anger og sadisme er to sider av samme mynt. Sadisme er en strategi disse menneskene benytter seg av for å unngå å føle skyld, og er en slags voldelig manifestasjon av deres skyldsfornektelse. Kilden til denne voldsspiralen er ikke at de som er ansvarlige for drapene er onde, umoralske eller amoralske. Kilden er at de er menneskelige. De vet at det de gjorde var galt, og er desperate etter å fornekte det faktum at de er skyldige. Det er denne desperate kampen med egen samvittighet som gjør at de fortsetter med volden og drapene – Mekanismen er enkel: Militæret spør deg om å drepe, og du dreper. Neste gang du blir spurt om å gjøre det samme, er du nødt til å svare ja. Sier du nei, er det som å innrømme at det første drapet var galt. DOKUMENTARFILMEN FØLGER Anwar Kongo, en av lederne for mange av massakrene. Han er nå en eldre herremann, tilsynelatende uberørt av fortiden. Han danser samba på et tak hvor han har drept hundrevis av mennesker. Men han lærer også barnebarna å be om unnskyldning, og at de må være snille mot andre. Anwar har ikke svekkede sjelsevner som gjør ham blind for andres lidelse. Han hjemsøkes av dem han drepte, og ligger våken om natten. – Jeg tror alle mennesker vet at å drepe mennesker er galt. Samtidig er det en menneskelig egenskap å være i stand til å fortelle fortellinger om oss selv. Denne evnen til å fortelle historier er sosial, i den forstand at det er noe vi gjør som en gruppe. Vi lager ikke 26

12/2013

fortellinger for oss selv, men for andre. Og når andre tror på våre løgner, blir også vi overbevist om at de er sanne, selv om vi vet at vi lyver. Oppenheimers film er en undersøkelse av de historiene morderne skaper for å håndtere fortiden. Et av filmens forutsetninger – et premiss Herzog har omtalt som den «iboende galskapen» i Oppenheimers prosjekt – er at drapsmennene har full kunstnerisk frihet når de gjenskaper drapene de begikk den gangen. I tillegg til å bli konfrontert med detaljerte beskrivelser av hvordan de stakk jernrør opp endetarmen på sine ofre, presenteres vi derfor også for mordernes fantasifulle og estetiserte iscenesettelser av drap. Da Anwar skal gjenskape drapet på en ung kommunist, ikler han seg cowboyhatt, fordi han alltid har likt westernfilmer. I en scene får vi se ham «knivstikke» et spebarn foran morens øyne. Statister fra fattige nabolag hyres og instrueres til å skrike høyere når de portretterer fortvilte landsbybeboere som får sine hjem brent ned til grunnen. VI HÅPER AT DISSE gjenskapningene kan være aktive psykodrama som kan frembringe innsikt og en psykologisk kollaps – et øyeblikk av katarsis for oss og dem når morderne innser hva de har gjort. Dette ønsket handler ikke først og fremst om rettferdighet for de etterlevende. Det handler om at vi gjerne vil tro at det er mulig å tre ut av sin egen livsløgn. Og vi får se Anwars fortid innhente ham. Oppenheimer tar ham med opp på det samme taket hvor han danset helt i starten av det femårige prosjektet. Anwar forteller igjen hva som fant sted her, men denne gangen danser han ikke. I flere minutter får vi se at han brekker seg – en brutal fysisk respons på minnene om blodet og de døde kroppene. Men håpet om at Anwar skal innse hva han har gjort, og be om tilgivelse, innfris ikke. I en scene, som svarer til Errol Morris’ definisjon av et «what the fuck is this»-øyeblikk, får vi se Anwars egenregisserte fantasifulle forsoningsscene. Vakre kvinner ikledd fargerike kjoler står i et fossefall. De danser og smiler. Anwar står blant dem. Også han smiler. Tre menn, blodige og med lenker rundt armene, vender seg mot ham. De takker ham for at han sendte dem i døden. Denne iscenesatte forsoningen post mortum demonstrerer vår evne til å konstruere komplekse fortellinger som rettferdiggjør våre handlinger. Den lar oss også ane hva Herzog mener når han påstår at The Act of Killing er den første vellykkede surrealistiske filmen. For her er det ikke snakk om at de uvirkelige elementene er klippet inn for å konnotere en fjern alternativ virkelighet. Deres fantasifulle forhold til sin egen fortid avslører at skillet mellom fiksjon og virkelighet ikke er klart

«

Sadisme er en slags voldelig manifestasjon av massemordernes skyldsfornektelse.

definert for noen av oss. For selv om mange av scenene får oss til å spørre oss selv hva faen dette er – også fordi indonesisk estetikk er nokså sært i den jevne nordmanns øyne – så er det noe gjenkjennelig ved dette å forfatte sin egen oppfatning av virkeligheten. Alternative virkeligheter er noe vi alle konstruerer for å håndtere verden. Scenen eksemplifiserer at drapsmennenes iscenesatte gjenopplevinger er et narsissistisk prosjekt, som først og fremst handler om dem selv, ikke ofrene. Uansett hvor mye Anwar insisterer på at han forstår hva ofrene gjennomgikk. MEN DISSE FORTELLINGENE eksisterer ikke kun i hodene deres. Dette er ikke forvirrede menn, fanget i et fengsel av sin egen forvridde fantasi. Forestillingen om at drapene var nødvendige og heroiske har blitt fortalt av militæret og staten siden 1965. Det har aldri forekommet et moralsk eller rettslig oppgjør etter massedrapene. – Indonesia er et eksempel på hvordan hele samfunn kan lukke seg om en løgn, sier Oppeheimer. – De som var ansvarlige for massemordene visste at det de gjorde var galt. De så seg nødt til å komme opp med en forklaring som kunne unnskylde deres handlinger. Staten og militæret skrev en offisiell historie med det mål for øyet at de skulle begrunne massemord. De har opprettholdt denne løgnen om at massemord er moralsk og heroisk, men dette krever igjen nye ofre, flere voldshandlinger og flere drap. Det at staten og militæret holder fast ved denne fortellingen gir en forklaring på hvorfor Indonesia har forblitt et voldelig samfunn. Ville de ansvarlige innse sin skyld og angre dersom det indonesiske regimet hadde vurdert handlingene som onde og ulovlige? Har det moralske oppgjøret blitt forhindret av det faktum at drapene har blitt presentert som nødvendige, og de ansvarlige sett på som helter? – Vanligvis når vi ser dokumentarer hvor vi får møte slike mennesker, er det slik at de nekter for å ha gjort det de er anklaget for, eller at de skammer seg. Dette er fordi vi møter dem etter at de har blitt tvunget til å innrømme sin skyld. Når samfunnet muliggjør løgnen, umuliggjør den samtidig frelse og forsoning. Finnes det da noe håp? – Jeg tror at et oppgjør med dette kapittelet i Indonesias historie kan komme nå, og at The Act of Killing kan bidra til å åpne opp et rom hvor familiene til ofrene kan si at det

som hendte var galt. Dette er ikke ufarlig. Når diskursen endres, og de ansvarlige tvinges til å gjenkjenne at ofrene var mennesker og at det de gjorde var galt, kan de føle seg truet og svare med vold. Da naziregimet falt, hadde ikke nazistene lenger noen makt til å slå tilbake, men i Indonesia er de ansvarlige fremdeles i maktposisjon. ADI ZULKADRI, EN ANNEN av mordere, som i antikommunismens tjeneste drepte faren til sin daværende kjæreste, vet at propagandafilmene som ble vist den gangen løy om kommunistene. Han er fullstendig klar over at det var de, ikke kommunistene, som var grusomme. Samtidig vet han at det er vinnerne som har definisjonsretten. Det er de som får skrive historien. Der Anwar hjemsøkes av spøkelser, velger Adi å mane frem en krigersk holdning. Den nye fienden er hans egen samvittighet og skyldfølelse. Dersom noen forsøker å staffe ham, vil han slå tilbake. Det er mange som Adi i Indonesia. Er det i noen tilfeller bedre å forbigå slike fortidige hendelser i stillhet? Til hvilken pris? – Det moralske vakuum som oppstår når et samfunn fornekter de mest smertefulle aspektene ved virkeligheten, gjør at traumene forbundet med disse hendelsene opprettholdes, sier Opphenheimer. – Det avgjørende er ikke forsoning mellom de ansvarlige og de overlevende, men at samfunnet som et hele forsoner seg selv med hva samfunnet har gjort. For det å opprettholde løgnen, enten ved å rettferdiggjøre og feire hendelsene, eller ved å ikke si noe om hva som skjedde, har en pris som manifesterer seg på ethvert nivå i samfunnet. The Act of Killing viser oss hva som skjer når forbrytere går uten straff. Den skildrer den psykologiske belastningen av å opprettholde løgner om vår egen fortid. Hva er viktigst: straff eller sannhet? – Vi trenger sannhet, først og fremst. Vi trenger å se på de mest smertefulle hendelsene i våre liv. Deretter trenger vi forsoning. Og til sist trenger vi ikke straff, men rettferdighet. Hvordan vi kan oppnå rettferdighet, er et spørsmål som krever en nasjonal samtale. Å straffe alle som deltok i massedrapene i Indonesia ville bety å straffe tusenvis av mennesker. En slik prosess ville muligens lede til en borgerkrig. Er dette en pris vi er villig til å betale for rettferdighet? Rettferdighet er først og fremst et ritual samfunnet gjennomgår for at noen handlinger, som massedrap og tortur, igjen kan innlemmes i Det forbudtes rike. The Act of Killing vises nå på norsk kino.


I DIN LOKALE BOKHANDEL

499,-

Cover - Foto: Baard Lunde Sminke: Tom Greni

VEIL.

NY UTGAVE AV NORGES ENESTE FAGBOK I SMINKE VAKKER gir en solid innføring i sminkehåndverket og viser samtidig litt av alt det morsomme en kan gjøre med make-up. Boken dekker forskjønnende sminke innenfor den vestlige sminke-tradisjonen og har tre deler. Denne 2. utgaven inneholder hundrevis av vakre bilder, 50 skritt-for-skritt veiledninger, råd i

forhold til redskaper og sminke, historiske referanser, instruktørenes egne tips, vanlige feil etc. Imageakademiet har i 25 år, gjennom Make Up Artistskolen utdannet mange av landets makeupartister, visagister og sminkører og er landets eldste og største skole på området. Boken er utviklet av skolens lærere.

25 ÅR 198 8-2013


INTERVJU IAN CHENG (F. 1984) Født og oppvokst i Los Angeles, bor i New York. Har i høst stilt ut ved den tolvte biennalen i Lyon, Frieze Art Fair i London og hos STANDARD (OSLO) i Norge. Har tidligere bidratt i DIS Magazine, samt gruppeutstillinger hos Greene Naftali og MoMA P.S.1. Har en BA i kognitiv vitenskap fra Berkeley (CA) og MFA i kunst fra Columbia University (NY). Har tidligere arbeidet i Industrial Light & Magic, et filmselskap spesialisert innen visuelle effekter, grunnlagt av George Lucas.

Vil teknologien kunne gjøre oss fri fra sjalusi, kortsiktig tenkning og forandringsfrykt? Kunstner Ian Cheng håper på det. TEKST EMIL FINNERUD FOTO MAGNE RISNES ULIKT DE FLESTE av oss gjør den amerikanske kunstneren Ian Cheng noe som kan kvalifiseres som noe helt nytt. Vi kan driste oss til å hevde såpass. Ved bruk av blant annet VR-teknologi, 3D-animasjon og et sett 3D-briller tar arbeidene hans den jevne gallerigjenger bort fra stillestående maleribetrakting og inn i et vektløs, kaotisk, men på samme tid kontrollert univers. Cheng er nylig blitt tatt inn i stallen til oslogalleriet STANDARD. Bakgrunnen hans tilsier imidlertid at det ikke var akkurat kunst han skulle drive med. Med studier i kognitiv vitenskap og en jobb som visuelle effekterprogrammerer i filmselskapet til selveste Mister Star Wars, George Lucas, så det ut til at LA-gutten skulle ende i Hollywood. Men mangelen på kunstnerisk frihet fikk ham på andre tanker. – Det var en merkelig opplevelse å jobbe i Industrial Light & Magic. Det var som om vi jobbet ved et samlebånd på en Ford-fabrikk, som en slags «digital arbeiderklasse», sier Ian. Vi møter ham i de tomme, hvite lokalene

1

28

12/2013

til STANDARD, en novemberdag før hans første utstilling i Oslo. – I vintersesongen leier de inn armeer av mennesker for å arbeide på de nye storfilmene som lanseres om sommeren. Det er hundrevis som jobber på et tre sekunders klipp. På et vis klarer de likevel å få arbeiderne til å tro på en illusjon om at de er selvstendige kunstnere. Jeg møtte mennesker som på det førtiende året fortsatt snakket om den kortfilmen de en gang skulle få laget. Den type ting friket meg ut, og var det som til slutt fikk meg til å komme meg vekk derfra. Men alt i alt var det en fantastisk skole å gå. Hvilke fordeler har denne erfaringen gitt deg? – Å jobbe der var mer en skole enn hva Berkeley hadde vært for meg. Hos Lucas lærte jeg meg å tilegne meg kunnskap raskt og tilpasse meg omgivelsene jeg til enhver tid befinner meg i. Vi lærte også å lage vårt eget software. Programmererne på Industrial Light & Magic sitter ikke i Photoshop, liksom. Hvordan har oppveksten i Los Angeles påvirket kunsten din? – Jeg visste ingenting om samtidskunst da jeg var ung, men jeg kunne en hel masse Hollywood-produsenter på rams. Moren min

pleide å ta meg med på kino hver lørdag. Ofte så vi fem-seks filmer i løpet av en dag. Jøss, hvorfor så mange? – I California betaler du for én kinobillett som du i utgangpunktet skal bruke på kun én film. Men systemet er slik at du kan gå fra den ene salen til den andre dersom du først befinner deg innenfor. Vi snakker ofte 20-30 saler, og de aller fleste som jobber der er steine ungdommer. Det hele er ganske kaotisk. Moren min var likevel litt paranoid for å bli «tatt», så hun tok gjerne med et klesskift for ikke å bli oppdaget. Vi så alle slags filmer, men mest fra Hollywood. Fra de helt elendige til de gode filmene. Jeg er før øvrig ikke fra Los Angeles, men fra en liten forstad rett utenfor som heter San Fernando Valley … Porn Valley? – Eh, ja, hvordan visste du det? Jeg skulle til å fortelle deg det!

«

Vet ikke alle med penis det? – Haha. Jeg var ikke klar over det. Mer presist så er jeg fra Chatsworth, som er DEN bydelen i San Fernando hvor alle de store porno-produksjonsselskapene holder til. I ungdomstiden, snek du og kompisene dine dere rundt i hagene til pornoselskapene? – Det som er rart er at det hele foregår i det skjulte. Selv ikke moren min ante hva som forgikk i nabolaget. Det eneste avslørende tegnet er at du skumper borti en og annen alien med enorme pupper og platinafarget hår på det lokale supermarkedet. Vennene mine og jeg syntes vel egentlig tilstedeværelsen av pornobransjen var ganske morsom. Fjerner du det aspektet ved Chatsworth, sitter du igjen med en vanlig, kjedelig forstad. Men tilbake til spørsmålet: du hadde altså ikke et forhold til Los Angeles’ mange kunstpersonligheter, som Mike Kelley, Paul McCarthy og John Baldesarri? – Nei, jeg hadde ingen kjennskap til dem overhodet. Jeg tok kunstfag som et av emnene på bachelorgraden min i kognitiv vitenskap

Du skumper borti en og annen alien med enorme pupper og platinafarget hår på det lokale supermarkedet.


INTERVJU 3

1

2

5

4

Bilde 1: Ian Cheng, installasjon Entropy Wrangler Cloud, Frieze Frame, London, 2013. Foto fra iancheng.com // Bilde 2: Ian Cheng, stillbilde fra utstilling BABY FEAT. BALI. Gjengitt med tillatelse av STANDARD (OSLO). Foto: Ian Cheng. // Bilde 3: Ian Cheng, installasjon SOIC/IV 2013-001/3. Gjengitt med tillatelse av STANDARD (OSLO). Foto Vegard Kleven // Bilde 4: Ian Cheng, stillbilde fra video ENTROPY WRANGLER endless evolving live simulation, infinite duration. Fra iancheng.com // Bilde 5: Ian Cheng, stillbilde fra video 3D Models Looking for Work, laget for DIS Magazine. Fra iancheng.com

på Berkeley, men det var først da jeg flyttet til New York at jeg kom i kontakt med hva du og jeg kjenner som samtidskunst. Jeg var tiltrukket av kunstverden fordi den fremsto som langt friere enn Industrial Light & Magic og Hollywood generelt. Hvilken betydning har begrepet «evighet» i arbeidene dine, som ofte er programmert for å vare evig? – Jeg tiltrekkes av ideen om noe evig, fordi det er noe som er større enn mennesket. Jeg kunne laget noe som hadde en varighet på, la oss si, to hundre år? Men hvorfor ikke gå for evigheten? Det er et abstrakt konsept som har en stabilitet ved seg, noe jeg liker. Det virker som du bevisst har «dummet ned» de tekniske data-ferdighetene dine. Hvorfor er det uperfekte og en slags ned-dummet anti-estetikk viktig for uttrykket ditt? – Hah! Er det så åpenbart at jeg gjør det? Vel, jeg dummer ned for å unngå at det skal bli for mye snakk om de tekniske dimensjonene ved arbeidene mine, slik at de blir plassert i en samtale om materialer. Jeg vil heller rette fokuset mot en social reality zone. For å få det til, må jeg ikke nødvendigvis gjemme bort teknologien, men heller innføre teknologien på et tidspunkt der vi ikke lenger snakker om kretsløp og hvordan jeg skrudde det hele sammen, noe som vil lede opplevelsen bort fra ideene. Det å gå for langt inn det mekaniske aspektet er alltid en fare ved måten jeg jobber på. Jeg vil ikke lage gadget art. Mye av det du lager kan likevel oppfattes som veldig teknisk. Hvor finner vi følelsene i arbeidene dine? – Som betrakter må du kunne skjelne følelsene som ligger bak et arbeid, hvis ikke blir det flatt og livløst. Arbeidene vi har snakket om nå har lenger levetid enn et menneske. De følelsene jeg opplever at arbeidene mine fremkaller, er en blanding av spenning og noe

«

Jeg kunne laget noe som hadde en varighet på, la oss si, to hundre år? Men hvorfor ikke gå for evigheten?

overveldende. Det er følelsen av å være liten og ydmyk ovenfor noe som er større og har lengre levetid enn deg, ovenfor noe du ikke kjenner til. Du har tidligere uttalt: «sometimes you need to take that leap to momentarily get past the bullshit of being a human». Kan du utdype? – Hehe, vel, det var del av et utsagn som pekte i retning av en kritikk av sjalusi, forandingsfrykt og kortsiktig tenkning. Jeg har ikke en visjon om en fremtid der vi alle har endt opp som roboter eller noe slikt. Jeg tror ikke på en fremtid som er blottet for følelser. En slik verden er heller ikke fruktbar for langsiktig rasjonell tekning. Jeg tror kaoset av rasjonelle tanker og følelser som «konkurrerer» med hverandre ikke bør holdes avskilt, men heller bør voktes og kontrolleres. Dersom vi på en eller annen måte klarer å oppnå det, kan man se for seg at du vil kunne fremheve og kultivere spesielle sider ved deg selv som du foretrekker. Du virker ganske optimistisk på teknologiens vegne. Ser du ingen negative sider? – Selvsagt. Men jeg vet ikke om jeg har noe nytt å komme med her. Teknologien gjør krav på oppmerksomheten din til enhver tid. Og faren ved det er at det fjerner følelsen av smerte. Nå snakker jeg om alt fra medisin og teknologi, til internett og sosiale medier – dette placeboet for sosial interaksjon. Vi trenger smerte. Vi glemmer at smerte kan være en produktiv prosess å gå igjennom for et menneske. Når kunstnere holder seg utelukkende til å gjøre én ting, er det i mine øyne også en handling for å unngå smerte. Nå mener

jeg ikke at du stadig skal endre grunnidéene og interessene dine, men skifte gamet. Som da Michael Jordan gikk over fra basketball til baseball. Det var smertefullt for alle å se på. Han gikk fra å være en legende i én idrett, til å bli helt ok i en annen. Men jeg beundrer mennesker som på en seriøs måte tar et hopp inn i det ukjente. Fordi det betyr at de aksepterer smerten de opplever ved forandring, og klarer å omskape den til noe produktivt. Du har uttalt at alle andre medier i kunsten, foruten det digitale, er kjedelige og utdaterte. Hvorfor? – Det digitale mediet har dimensjoner ved seg som er mindre kodet. Færre mennesker har rett og slett vært i kontakt med det i kunstsammenheng. Det har mindre historie på slep. Maleriet og skulpturens historie er allerede så lang og rik. Skulpturer har etter min mening imidlertid et større potensiale for mutering enn maleriet. På en litt plump måte kan du si at det på nåværende tidspunkt ligger litt mer frihet i det digitale. Om en ti års tid vil 3D-animasjon trolig være mer tilgjenglig og utforsket på en helt annen måte. En tiåring vil sikkert kunne utføre det jeg gjør i dag. Hvilke begrensinger ligger i 3D-animasjon? – Faren er at det kan bli for avskilt fra den fysiske virkeligheten, at det ikke har noen friksjon eller tyngdekraft, at det blir spøkelsesaktig. Omfavner du ikke nettopp de aspektene i arbeidene dine? – Jo, på en måte. Men jeg prøver også å kjempe imot dette ved å bruke «motion capture suit» (en drakt som brukes av levende skuespillere med pålimte referansepunkter

som er koblet til datamaskiner. Brukt i en mengde filmer og dataspill for å gi figurene livaktige bevegelsesmønstre, red. anm.). Ved å bruke disse draktene får du en slags menneskelig fysikk du kan jobbe med. Når Hollywood- og spillindustrien bruker disse draktene, blir det gjort av spesialtrente skuespillere. Med dagens teknologi har drakten fortsatt vanskelig for å registrere kroppens eksakte bevegelser. Derfor bruker de personer som har perfeksjonert bruken av dem for å unngå irregulariteter. Jeg gjør det motsatte. Jeg lar noen bruke drakten på en vanligere måte. Det gir et mer uperfekt sluttprodukt. Det virker som du interesserer deg for å skape dine egne små univers og utopier. Hvordan føles og oppleves det ultimate Ian Cheng-verket en gang i fremtiden? – Å gud. Haha, tja … Det må være noe som er komfortabelt og … hm, samtidig ekkelt? Hmm. Litt som en våt hund! Den er søt, men på samme tid bærer den preg av å like livets shitty habbits. Den fremtiden er noe jeg kan like. Ian Cheng, STANDARD (OSLO),8. nov. 7. des. 2013. Arbeidene til Cheng kan også sees (i ikke-evig versjoner) på iancheng.com og vimeo.com/iancheng.

12/2013

29


www.citroen.no

K O O L CK A L B BACK T O N

CiTrOËn Ds3 e-hDi 90 leasingPris fra 1.290,NORGESGARANTI

inKl. Mva. Pr. MnD.

er du typen for svart? Da har du her en helsvart citroën DS3 med svartlakkerte felger, sidespeil, instrumentpanel og girkule. er du den mer fargeglade typen? Da er citroën DS3 også noe for deg. Med citroën DS3 kan du nemlig sette sammen et vell av farger, mønstre og designeffekter, slik at du får din helt unike variant. opplev en bil som uttrykker personligheten din. Prøv den her hos oss.

créative technologie

Drivstofforbruk ved blandet kjøring: 3,6 l/100 km. co2: 95 g/km. Kampanjeperiode t.o.m. 31.03.2012. 5 års norgesgaranti (2 års fabrikk- og 3 års norgesgaranti, 100.000 km), gjelder alle nye citroën-modeller registrert etter 01.01.2011. elbiler har egne bestemmelser. For betingelser og øvrig informasjon, se citroen.no. leasingeksempel: Forskuddsleie fra kr 35.000,- inkl. mva. leasingbetingelser: 36 mnd. og 36.000 km. Bildene er illustrasjonsfoto og utstyr og farger kan avvike. vi tar forbehold om trykkfeil. nedlasting av 2D-strekkoder forutsetter 2D-kodeleser (Scanlife, i-nigma eller Beetagg) på din smarttelefon. Kan lastes ned fra android Market & appstore. Kostnader for datatrafikk påregnes.

AUTO ELITE OSLO AS • GLADENGVEIEN 9 • 0661 OSLO • TELEFON 24 07 41 00 • WWW.AUTOELITE- OSLO.NO


MOTE FAKTA TORUNN MYKLEBUST (30): Oppvokst i Barmen i Sogn og Fjordane. Senior-printdesigner for det respekterte motehuset Givenchy. Bosatt i Paris. Har tidligere jobbet for Alexander McQueen i London. Utdannet på København Modeog Designskole.

«

Klærne til romkvinner du ser på gata er mer interessante enn t-skjorte og jeans.

Givenchy-printdesigner Torunn Myklebust googler seg frem til mønstrene du vil gå med. TEKST/FOTO CHRISTIAN BELGAUX DA GIVENCHYS DAMEKOLLEKSJON for AW13 gjorde sin seiersrunde på sosiale medier i vår, var det ikke nytt at det franske husets kreasjoner ble elsket, eller delt. Nytt var det derimot at gratulasjonene i kommentarfeltene lød «Gratulerer, Torunn!». Hva? En norsk designer som jobber for et av verdens største motehus? Veien til Paris har vært full av tilfeldigheter: Torunn Myklebust fra Barmen i Sogn og Fjordane reiste i utgangspunktet til København uten planer om å være der lenge, men endte på København Mode- og Designskole. Under et kurs i London slo tilfeldighetene til igjen, og Torunn møtte personer som ledet henne til et intervju hos Alexander McQueen. På to ukers varsel flyttet Torunn fra København til London, jobbet med printdesign hos McQueen i halvannet år, før hun ble hyret inn som seniorprintdesigner for Givenchys damekolleksjoner i Paris. Da var Torunn 28 år gammel. Så, hvorfor har du ikke hørt om norsk motes enfant prodige før? Fordi hun ikke vil brette ut livet sitt i norske motemagasiner og fortelle om hvor «chic» det er å bo i Paris, hva som «inspirerer stilen hennes» eller hvor

1

mange sko hun har i skapet. NATT&DAG møter Torunn i Paris for å prate om alt annet. Etter flere minimalistiske år har mønstre og print eksplodert i haute couture, og du står på mange måter i bresjen for dette. Hva er din rolle i idéutviklingen? – Print inngår som en del av et overordnet uttrykk som sjefdesigneren har utarbeidet. Jeg får noen stikkord om retningen designeren ønsker å gå, som jeg deretter lager skisser ut ifra. I researchprosessen må jeg gå dypt i materialet, ofte kan det være veldig spesifikt det designeren ønsker seg. Jeg håndtegner prints selv, eller så reiser jeg til arkivet i Italia. Også finner jeg ting på internett. På nettet? 4Chan? Google images? – Hehe. Det hender faktisk at jeg bruker Google images og lignende når jeg har dårlig tid. Vi ser stadig oftere symboler og bilder fra popkulturen i motebildet i dag. Hva tenker du om at dette er en estetikk som tidligere har blitt ansett som harry, men som designerne nå tar eierskap på og bringer inn i en haute couture-kontekst? – Det handler om kontraster. Å sette noe sammen med noe uventet, som du ikke forventer å se på en runway. Det dreier seg om å markere og sjokkere, fange interessen til

folk. Det største moteshowet er ikke for å selge piece by piece, men for å skape en helhetlig look, et image som vi vil at folk skal kjøpe inn i. Hvor mye skal til for å sjokkere i dagens Miley-saturerte verden? – Det handler kanskje ikke om å sjokkere i ordets strenge forstand. Snarere overraske. Enkelte motehus velger å gjøre omtrent det samme sesong etter sesong, bare vri og twiste på uttrykket. Andre er modigere. Balenciaga for eksempel. Space Riders møter Iron Maiden-aktige print i én kolleksjon (Balenciagas AW12, red. anm.), så neste sesong: helt plain, svensk design. Miuccia Prada sa tidligere i år til T Magazine at «Stygt er attraktivt. Stygt er spennende.» Hva tenker du om det? – Det er interessant. «God smak» som er dårlig produsert, blir tacky. Det ligger noe i det «stygge». Det er knyttet til dette å finne det overraskende elementet. Ta romkvinner du ser på gata som et eksempel. Om du ser nøyere etter, så ser du teksturer og print, i flere lag. Du ser at det er mer interessant enn t-skjorte og jeans. Tradisjonelle klær romkvinnene har tatt med seg fra hjemlandet, og som så blandes med gjenstander og plagg fra Norge – en Vålerenga-caps kanskje, UGG-boots og en stor blå bag fra IKEA. – Ja, slike kombinasjoner er spennende. Nordmenn ville ikke funnet på å kle seg sånn, men det handler om å se det fra en annen

vinkel, se mulighetene. Knekke, vri, blande. Hva er din tilnærming til det å oversette popkultur til couture? Er det intuitivt, eller mer en prosess? – Begge deler. Du lærer deg å lage ti forslag for å så scrappe alt og begynne på nytt. Noen ganger er det du gjorde først best. Du må stole på intuisjonen, at nettopp dette ser bra ut. Nå er det ferdig. Ser du på klær som en kunstform? – Nei. Kan det være det? Hva med klær som ikke skal selges? – På min første dag hos Alexander McQueen ble jeg sendt til arkivet. Der var det bodies i glass, håndmalte skinn. Mye av det jeg så der vil jeg kalle kunst. Men ut over dette er mote et rigid, kommersielt medium. Det er fire kolleksjoner i året som skal selges, produseres og distribueres. Når du jobber med printdesign, hva er det største du kan oppnå? – M/M, en designduo i Paris, som blant annet har gjort arbeid for Bjørks Biophilia, har en utstilling nå hvor de stiller ut store vevde tepper med grafikk. Jeg har lyst til å arbeide med klær, men kanskje gjøre flere samarbeid som dette. Krysse over i andre felt, som musikk og teater. Men for øyeblikket trives jeg hvor jeg befinner meg og suger til meg alt jeg kan lære. Min nåværende jobb er en lekegrind der jeg kan bruke de beste leverandørene og samtidig gjøre crazy ting. 12/2013

31


Sony Xperia Z1 Advertorial

FOTO CHRISTIAN BELGAUX // STYLING JOSTEIN WÅLENGEN HÅR OG MAKEUP TINA SOLBERG/FOREVER MAKEUP // MODELL VIGDIS/HEARTBREAK Bildene er tatt med smarttelefonen Sony Xperia Z1 // Takk til Comfort Hotel Grand Central, Oslo


Sony Xperia Z1 Advertorial

Pelsgenser og pelsskjørt, custom / landstudio.no // Belte, COS Boots, Chanel / NR.9 // Scrunchie, Accessorize

Kjole, Carven / Freudian Kicks // Scrunchie, Accessorize


Sony Xperia Z1 Advertorial

Jakke, Carven / Freudian Kicks


Pythonsett, Gucci / NR.9 Pythonsko, Carven / Freudian Kicks

Sony Xperia Z1 Advertorial


Sony Xperia Z1 Advertorial

Latexbukser, DuoShop // Boots, Josefina Larsson


Sony Xperia Z1 Advertorial


Norges største formidler av hybler og bofellesskap. Helt gratis!


BYGUIDE

KLUBB + KONSERT + BAR + MAT + SCENE + KUNST

«

Er selvransakelse og selvinnsikt egentlig noen vei til frelse? - UFORUTSIGBAR KONTROLL, S .

«

«

Boken handler om misforståelser Harald Eia velger å la henge i luften, som jeg mener er farlige.

Det er ikke så mange innvandrerjenter i humorbransjen. Det er nok fordi man har høye forventninger til dem. - SMIL & GIFT MØTER ABU OG TARA LINA,

78

- ALLVÆRSJAKTEN, S. S.

Graffitimagasinet Between lanserer sitt fjerde nummer, en skikkelig praktutgivelse på hundre sider, med støtte fra Fritt Ord og greier. TEKST SVEIN STRØMMEN FOTO FAKSIMILE BETWEEN #3 GRAFFITIMAGASINET BETWEEN: Her er det gjort plass til et knippe essays om graffitiens tilstand, og intervjuer med flere tunge norske graffitimalere, blant annet «godt etablerte» MAST og SKOG og den noe mer «up and coming» PIV. Det er naturlig å anse SKOG-intervjuet for å være «kronen på verket», utført på rødvinsfylla sammen med MUTE av den ufeilbarlige gullgutten Sturla Haugsgjerd. Det er antakelig det nærmeste det er realistisk å tro man kan komme innpå en graffitimaler av SKOGs kaliber og rang, og dekker både røverhistorier, Bourdieu og Varg Vikernes, akkurat slik du skulle tro. Nummeret er selvfølgelig også SPEKKET med fotografisk bevis fra nært og fjernt. NATT&DAG har snakket med redaksjonsmedlemmene Henrik Fjeldberg, Erland G. Banggren og Petter Buhagen om gleden i hærverket. Tommel opp for nytt blad! Hva, som man sier, «er dealen» i Between #3? – Hovedmotivasjonen for å lage bladet er at vi synes graffiti er jævla gøy. Det er kult å følge med på - og se på utviklingen. Det handler på sett og vis om å vise at vi

1

synes graffiti er et verdig uttrykksfenomen. Vi mener det fortjener en slags dokumentasjon og fysisk presentasjonsarena – som ikke nødvendigvis forsvarer eller forklarer graffiti – men som dokumenterer kunstformen som den er. Både stygge ting og fine ting. Ulovlig og lovlig. Det har vært viktig for oss at magasinet har mye redaksjonelt innhold, selv om ikke alt nødvendigvis henger helt sammen. Den eneste røde tråden er vel at det er norsk graffiti, i inn- og utland. I det nye nummeret ville vi også være mer kompromissløse. Tidligere har vi vært veldig demokratiske, og latt hver landsdel ha sine seksjoner og sånn. Det driter vi i nå, og har heller valgt å ta med det vi synes er kult – uavhengig av hvem eller hvor. Vi har også med alt av graffiti. Være seg tags, throwups, piecer og så videre. Media, og folk som tror de liker og kan graffiti, snakker om graffiti og tagging som to forskjellige ting, men det er jo samme smørja. Tagging er

«

48

graffiti. Graffiti starta med tagging, og det er fortsatt en helt essensiell del av kunstformen. Kanskje den viktigste, og pureste formen for graffiti. Det er egentlig det eneste vi gidder å krangle med utenforstående om fortsatt. Hehe. Det har jo kommet inn i lærebøker på skolen at tagging ikke er graffiti. Det er systematisk vranglære! Haha! Hva gjelder designet av blekka, så er det kanskje litt styggfint og rått. I første omgang kan det nok føles litt tilfeldig ut også, men det er poenget. Akkurat som med graffiti, vil vi at det skal oppleves som noe spontant og styggfint. Nummeret er jævlig heavy på tekst. Var det bevisst? – Ja. Det er noe vi føler graffitibladene har manglet. Det har kommet mange gode bøker med gode dybdeintervjuer, men det finnes nesten ingen graffitiblader som gjør det. I en tid der «alt» kommer på nett, og veldig mye

Det har kommet inn i lærebøkene at graffiti og tagging er to forskjellige ting. Det er systematisk vranglære!

50

graffitibilder er tilgjengelig, er det interessante intervjuer og tekster som gjør bladet verdt pengene. Vi har selvsagt masse eksklusive bilder også, men tekst er viktig – og det føles som det faktisk har vært underprioritert i graffitiblader i mange år. Hvordan er statusen på norsk graffiti i 2013, versus 2006, da dere forrige gang ga ut blad? – Kvaliteten på alt er mye høyere enn da vi ga ut blad sist. Og det er et større spenn i stil. Det er mer fragmentert. Folk tør mer, alt er litt løsere. Heldigvis er det mange writere nå som ikke var aktuelle den gang. Det er en viss rekruttering, selv om den ikke er så stor som den var. Det er kanskje færre som maler nå, men flere er flinke. En god utvikling. Vi har også merket at det har sentralisert seg. Vi får ikke tilsendt mange bilder fra Kristiansand for eksempel, det gjorde man for ti år siden. Mange av de som holder på mest nå, holder til i de største byene. Trondheim, Bergen og Oslo. Selvsagt med noen unntak da. Fredrikstad, Larvik, Stavanger og sånt. Rent graffitipolitisk har det ikke skjedd noe, det er vel omtrent like mange/få lovligvegger nå som da, for eksempel.

Between #3 er ute nå. Les en lengre versjon av dette intervjuet på nattogdag.no. 12/2013

39


KUNST

Han jakter Google Street Views mest sublime, forstyrrende og hysterisk morsomme øyeblikk. Kunstneren Jon Rafman er vår tids virtuelle flâneur. TEKST KARIMA FURUSETH PORTRETTFOTO BJARNE BARE – IF I FELL INTO this water, would I die? Et par spisse lakksko, for øyeblikket matchet med et sett prangende tennissokker, begir seg nølende utover bryggekanten i fergehavnen. Det er iskaldt ute, og lukten av fisk er den fremste indikatoren på hvor autentisk Oslo-utflukten til det sesongforlatte ødelandet er. Jon Rafman, den 32 år gamle kanadiske samtidskunstneren, har sett hele verdens kriker og avkroker – men stort sett bare med virtuelle fremkomstmidler. Han er posterboy for diskursen kunstverdenen har døpt «post-internet», og er for celeber å regne i hardcore videogamer-miljøer. I løpet av bare få år har Rafman posisjonert seg som en av nøkkelpersonene i samtidskunsten, men akkurat nå er han bare en forfrossen, ubekvem kanadier, fanget i en perfekt storm av fashion faux pas og filosofisk kontemplasjon med den isgrå «aslofjoooååården» som kulisse. Han har vært her før. Men bare via Google Street Views bilkamera, og trolig uten frykten for å drukne. Gjennom sitt pågående prosjekt 9-Eyes har han fått internasjonal anerkjennelse og oppmerksomhet. Rafman har saumfart Googles bildetjeneste Street View etter spektakulære, forstyrrende og utrolige bilder tilfeldig fanget av tjenesten, som han har tatt «screenshot» av og stilt ut. Det har blant annet bragt ham inn i det gode selskap som en bestanddel i den toneangivende Saatchisamlingen, og gitt ham solo-utstilling på Zach Feuer. Oslo-besøket er selvfølgelig også bare en brøkdel av verdensturneen som kulminerer i den årlige kjendisfesten og salgsmessen Art Basel i Miami i begynnelsen av desember. RAFMANS KUNSTNERSKAP VISKER ut linjene mellom det virtuelle og det reelle, og har truffet den nerven som alle kunstnere drømmer om å røre ved en gang i løpet av karrieren. Det skyldes kanskje hans kunstverks evne til å være en hybrid av videospillentusiasme, filmkunst, hobbyantropologi og filosofi. – Jeg synes det er noe iboende interessant med selve ideen om Google Street View.

1

40

12/2013

Det er noe ved dette kameraet som fanger hver eneste gate i den frie verden, og på sett og vis fungerer det som uttrykk for hvordan mennesker drives av en voyeuristisk lyst. – I dag kan hvem som helst være en voyeur. Vi klarer ikke å unngå det. Og det oppstår en merkelig spenning mellom vårt blikk og det robotiske kameraet som fanger disse sensasjonelle bildene. Hovedårsaken til at jeg synes 9-Eyes er et forlokkende prosjekt, er at det er noe sublimt ved det: Aldri før i historien har noen tenkt på at vi kan kartlegge hele verden i bilder, og systematisk arkivere det. Mitt arbeide etterstreber å peke på det sublime ved dette arkivet. Har du blitt møtt med neser som rynker seg over opphavsrett-problematikk? Jeg synes ofte det virker som en frustrerende øvelse å skulle forsvare at man bruker funnet materiale på nettet, når det er liten eller ingen motstand mot det å skulle ta fysisk materiale som allerede eksisterer og bruke det i et kunstverk. – Vel, i 9-Eyes bruker jeg kun screenshots, mens i de andre arbeidene mine hvor screenshots bare er en liten del av det, føler jeg i større grad at jeg tilegner eller approprierer, selv om jeg er usikker på om det er riktig ord å bruke. Det er ikke som om jeg tar noe, rekontekstualiserer det, og at det er hele arbeidet. Det er mer som om jeg mikser collager med annet materiale for å starte en samtale. – Dessuten tenker jeg at opphavsretten på internett er full av gråsoner, og ikke i nærheten av offisielle lover om opphavsrett. I dag har vi ikke en like monoteistisk kultur, full av kulturelle ikoner som var fremtredende på seksti-, sytti-, åtti-, og nittitallet. Vår tids språk er annerledes på grunn av internett, og fordi alt kan plasseres innenfor en egen nisje. Hver eneste subkultur er en dominant form for å oppleve en kultur som krever forskjellige tilnærminger enn appropriering. Selv ikke «remixe» fungerer. Jeg synes egentlig alle disse termene fremstår som daterte. Kunsten din blir ofte karakterisert som «postinternet». Hva tenker du om det begrepet? – Det er en analogi jeg liker å bruke: Hvis du ser for deg tiden da bilen ble oppfunnet, var den en kjempestor del av kulturen. Det er

den åpenbart fortsatt, men vi sier ikke at vi lever i «bilens tidsalder». Det samme gjelder internett; vi hadde «internett-alderen», og det er fremdeles en viktig del av livet vårt, men vi omtaler ikke nåtiden som det. Dessuten synes jeg at alle kunstnere i dag er post-internetkunstnere. Og det sier jeg fordi malere, skulptører og de som bare er opptatt av rent håndverk, på en eller annen måte må være påvirket av internett. – På én måte er det en god betegnelse, jeg liker det mye bedre enn for eksempel «web art». Men når det blir forsøkt definert, er det allerede for sent, da er det dødt. Så jeg antar du egentlig bare kan se ting i retrospekt, litt som Hegels kjente frase: «the owl of Minerva spreads its wings only with the falling of the dusk». Å forsøke å fange den «moderne opplevelsen» er drivkraften bak Rafmans arbeider. Men det dreier seg ikke utelukkende om et appropriasjonsspill med googlebilens bildearkiv. I serien Brand New Paint Job har Rafman lånt fra kunsthistoriens hovedpulsåre, og tapetsert interiør og rom – både fysisk og virtuelt – med kanoniserte malerier av Picasso, Matisse og O’Keefe. Dermed tvinger han maleriet inn i en dialog med design og peker på maleriets kanskje aller største frykt: å bli et dekorativt objekt. – Til syvende og sist var dette prosjektet en måte å utforske den stadig mer forsvinnende linjen mellom kunst og design. Jeg tar maleri og lager tapet av det, og gjør ellers funksjonelle møbler totalt unyttige. Det tiltaler meg å behandle maleri som et hvilket som helst digitalt bilde. For meg er det interessant fordi maleriet er så fetisjert. Det er den dyreste fetisjen på markedet. Fetisjerer du noe selv? – Ja, voyeurisme, og det er nok fordi jeg er veldig opptatt av fortellinger. Om ikke annet representerer selve handlingen av voyeurisme et slags narrativ i seg selv.

«

Rafman omtaler seg selv som en «virtual explorer», et begrep som i aller høyeste grad oppsummerer essensen av hva hans kunstnerskap forsøker å belyse. Gjennom arbeidet Second Life utforsket han via avataren KoolAid Man – den ikoniske figuren til drikken med samme navn – hvordan enkelte subkulturelle fetisjer fikk utfolde seg i nettsamfunnet «Second Life». Med filmer og «guidede turer» i spillet, avdekket Rafman med en nesten antropologisk tilnærming en parallell digital verden hvor mennesker fikk utløp for kvelt seksuelt begjær. I «Second Life» er brukerne anonymisert og følgelig fri fra virkelighetens moralske pekefinger. Men Rafman er ikke interessert i å fordømme. Han er mer opptatt av å finne det poetiske, og noen ganger det banale i de enorme landskapene av virtuell underskog. Anser du deg for å være en slags form for antropolog? – Nei, definitivt ikke. Det har hendt jeg har benyttet begrepet fordi jeg er en på utsiden som går inn i subkulturer og forsker på dem. Men jeg vier ikke like mye av tiden min til virkelig å studere disse kulturene som en antropolog ville ha gjort. Jeg er mer opptatt av å projisere meg selv på disse kulturene. For meg handler det mer om noe poetisk enn akademisk, og det er på et mye mer personlig plan. Jeg lager arbeider i en romantisk, men moderne tradisjon hvor jeg bruker denne virtuelle avataren til å utforske, og av og til blir jeg en ganske signifikant del av disse kulturene. Selv om linjene da viskes ut mellom utenforstående og innforstående, har jeg alltid en kritisk distanse hvor jeg aldri overgir meg totalt til den gitte fetisjen. Du er snarere en moderne «flâneur» eller tilskuer? – Ja, jeg er veldig inspirert av det dikteren Baudelaire skrev om flâneuren og storbyen. Bare forestill deg den nye moderne byen som oppsto på begynnelsen av attenhundretallet, og alle tingene du plutselig kunne foreta deg i løpet av én dag. Man kunne forelske seg på morgenen, lese en bok om filosofi på ettermiddagen og se en cabaret på kvelden. Livet vårt er ekstremt fragmentert, og selvfølgelig er det en enkel øvelse å kritisere, men jeg synes likevel det er noe utrolig vakkert ved det. Internett gjør det på et slags hypernivå: Du kan oppleve det fragmenterte livet – ikke bare i løpet av en dag, men på ett sekund.

Google Street View er et uttrykk for hvordan mennesker drives av en voyeuristisk lyst.


KUNST JONATHAN RAFMAN (F. 1981) Født og oppvokst i Montreal, hvor han også arbeider. Mastergrad fra School of the Art Institute of Chicago i film, video og nye medier. Hatt soloutstillinger ved anerkjente gallerier som Zach Feuer i New York, Seventeen og Saatchi i London og Future Gallery i Berlin. Denne måneden er hans arbeider representert av forskjellige gallerier under Art Basel-messen i Miami. 9-eyes.com koolaidmaninsecondlife.com brandnewpaintjob.com

Foto: Jon Rafman, screenshots via 9-eyes.com

12/2013

41


KUNST MARIANNE HEIER ORFEUS Kunstnernes Hus. 22. november – 16. februar Sist sett i Bergen med en diamant (burr!) i hånden. Dama bak mye av institusjonskritikken her til lands er tilbake på … øh, institusjonen? Kunstnernes Hus viser fire nyproduserte arbeider av Marianne Heier. Utstillingen henter sin tittel fra operaen L’Orfeo av Monteverdi fra 1607, som anses som musikkhistoriens første opera. Operaen danner grunnlaget for utstillingens to hovedverk, videoen Orfeus og installasjonen Eurydike, som presenteres i hver sin overlyssal. Myten om Orfeus og Eurydike leses her inn i en samtidig politisk og filosofisk kontekst, og omhandler «i sin essens menneskets iboende trang til ekspansjon og vekst». I et av arbeidene, en video, blir Kunstnernes Hus stilt opp mot et annet ikonisk bygg i samme by, nemlig det skumle Oslo Børs. Vi befinner oss nå, på samme tid, i en abstrakt finansverden og i antikkens Hellas, manifestert gjennom børsens nyklassisistiske, greskinspirerte fasade. De to formalt ulike bygningene er begge landemerker i byen, der de representerer forvaltningen av to ulike typer kapital: den finansielle og den kulturelle. Med denne sammenstillingen viderefører Heier sin undersøkelse av forholdet mellom forskjellige verdisystemer – hvordan de overlapper hverandre og hva som faller imellom. Ta den, capitalism! Ta den, spectacle! Tenker dere skjelver i buksene nå, hæ?

1

MÄRIT RUNSTEN MONICA WINTHER Tegneforbundet 9. januar – 2. februar I utgangspunktet var tanken å skrive noe flatterende om Monica, men … etter litt fyllesnakk på byen fant vi egentlig ut at det var langt bedre å la henne skrive det selv! De fleste kønztfolk kjenner uansett til Monica fra før. Til dere andre: Hun får de fleste til fremstå som dølle fugleskremsler i forhold. Og da snakker vi også om udødelige party comrades i tjueårene. På tross av denne attityden til det gode gamle LIVET, er hun proff til fingerspissene. I tillegg er hun en av de hyggeligste folkene vi kjenner. Da ble det neimen et par flatterende superlativer om dama likevel. Men nok happy vibe! Teksten jeg fikk fra Monica viser oss at det å jobbe med kunst kan være tøft innimellom. Snurr tekst: Det knitrer fra peisen, jeg har god rødvin i glasset. Alt er tilrettelagt for en sofistikert aften. Men det er ikke det, det er en løgn. Det vrenger seg inni meg. Jeg sitter krumbøyd på dass, driter og griner. Hyler. Alt forfaller, ingenting henger sammen lenger. Det er mørkt og jeg er alene. Alene med tankene mine, alene med kroppen min, i kroppen min. Tenk å få være alene i en hytte i skogen, tegne og lage kunst. Å være alene er faen meg ingen spøk. Ikke med dette hode på denne kroppen. Min utstilling ved Tegneforbundet handler om følelsen av å gå i oppløsning, når ingenting henger sammen lenger, når kroppen er fremmed, sjelen mørkelagt og fargene forsvunnet. Man står innhult tilbake og hører sine ord forsvinne i et stille ekko. Arbeidene blir en slags sedimentering av språket rundt singulariteter. Det som ikke kommer i tale, direkte, snakker likevel til oss gjennom en kommunikativ avleiring.

1

CHADWICK RANTANEN «CHADWICK RANTANEN» Standard (OSLO) 10. januar – 8. februar Standard tar i desember en velfortjent «pause» under solen på Art Basel Miami Beach. Tilbake i det norske januarhelvetet vil de vise Chadwick Rantanens andre utstilling ved galleriet. Sist fikk vi se den L.A-baserte kunstneren utforske galleriets rom og høyde gjennom en serie funny og negerende skulpturer. Verkene besto av en slags lakkert uttrekkbar metallstang og gikk fra gulv til tak, med en såkalt «walkerball» festet i enden. «Walkerball», sier du? Det er en tennisballaktig sak gamle amerikanske vrak setter under gåstolen sin for å se fancy ut, samtidig som de ikke skraper opp gulvet. Cosmic!

1

BJØRN RANSVE Trafo Kunsthall 30. november – 22. desember Trafo ligger strengt tatt ikke i Oslo, men i Asker. Såpass slingringsmonn burde vi i NATT&DAGs osloutgave kunne tillate oss. Tross alt ligger kunsthallen så å si på togstasjonen, en stasjon det forøvrig tar deg tjue usle minutter å komme til fra Oslo. Kunsthallen stiller dessuten ut mange av byens kunstnere og trenger sårt publikum. Uansett, denne gangen er det minimalhøvdingen Ransve som tar over hele hallen. Forvent store monumentale og minimale sorte malerier i store formater. Digg. Det slår sjelden feil.

1

TEKST: EMIL FINNERUD

42

12/2013


Verdens største skaperfestival kommer til Oslo!

» 18.–19. januar 2014 På Norsk Teknisk Museum, Oslo Maker Faire Oslo er festivalen der teknologi, kunst og vitenskap møtes. Der møter du oppfinnere, kunstnere, hackere, geeker, håndverkere og hjemmemekkere som viser frem ting de har laget. På festivalen kan du også delta på en rekke foredrag, kurs, verksteder og show der du selv kan lage og finne opp ting!

Skandinavias største festival for kreativitet og skaperglede.

makerfaireoslo.no

@MakerFaireOslo

MakerFaireOslo


UTELIV

0 5 .12

Superjam

FRE

0 6 .12

Olle Abstract

SLEAZY MCQUEEN US Whiskey Disco DJ Rulefinn TORS

2

SlimFit & Dr Drøy

Superjam

1 FRE

13 .12

2

Skantze Tanzen BG Baaregaard ISL

19.12

Superjam

Beryl Diane

FRE

2 0 .12

2

2 6 .12

BRENN BUSKEN Gaute Haaversen Le Capitan Henri Le Coq

L O V E

B A S S ) ) )

DE TRE VISE MENN Hele Fitta / Rulefinn / Vinny Villbass 2

Sharkara / Marius Sommerfeldt 1

Dattera 44

12/2013

2 U K

1 LØR

L O T

Seth Skizzo / DJ Nuhhh / Skankin Earl

2

JULESYLTE med Theissennepp & Aquahvidsten

2 9.12

Viktor Birgiss ISL Live Alexander Skancke Live

2 8 .12

J A C K S

R A V E

K A N T I N E

L O T

J U L E S P E S I A L

André Bratten Mattis With JSN

1 MAN

1

3 0 .12

JULE THREE SIX MAFIA presenterer DELFIAKAKEMYSTERIET starring Erlend Mokkelbost Montée DJ Al-Dajani smug.no Jørund Skaug Kosmische

til Hagen

2

DJ Mayonegg

1 SØN

T A K T A R

DJ Nuhhh

2 7.12

H O L I D A Y

2

21.12

S N Æ L A N D

1 FRE ( ( ( K I D S

Soulbase feat. Castor

LØR

O K

1 TORS

1

2

Maast / Martin Wold

DJ Rulefinn

2

U K

1

COSMO VITELLI FR bot’ox Vinny Villbass 21.00 Soft As Snow Live

F I N N I T U S

14 .12

Øyvind Morken 21.00 bOka Live Bendik Baksaas Band Live O K

1 TORS

1 LØR M O O N L I G H T I N G

2

DJ Rulefinn

U K

Ash Valley

Oslo Nerd Army 21.00 Behop Live

F I N N I T U S

2 O K

1

12 .12

0 7.12

Vinny Villbass 21.00 Ole Torjus Live Releasekonsert

2 F I N N I T U S

LØR

sjekk dattera.no for info om alle dager

TORS

LOT LOT JULESPESIAL: ANDRÉ BRATTEN // MATTIS // JSN Torsdag 28. desember. 23:00 Dattera til Hagen Du har kanskje sett den amorøse mms’en skjørte-Jægeren Andre Bratten mottok fra en statskanalansatt radiomø tidligere i høst? Tvilsomt om hun får den HARDE PAKKEN hun ønsket seg til jul (heh), men det nest beste må da være å stikke innom Dattera til Hagen for litt deilig desember-disko signert sjefen sjøl, som kan avslutte sitt 2013 vel vitende om at han leverte et av årets mest kritikerroste album. Bratten stiller for anledningen sammen med Lot Lots elskverdige tote bag-connaisseurer JSN og Mattis With, og sistnevnte brygger jaggu på en aldri så liten suksess-slipp selv i disse dager, med den flotte Hivern Discs-utgivelsen «Hoes Before Bros». I løpet av 2013 har Lot Lot kunnet skilte med snasne bookinger som Chez Damier, John Talabot, JETS, Andrés, Pional og Kong Oscar, pluss fire svære Dattera-fester med samtlige av våre norske favorittfjes. Oslo-klubbguttas beste år til nå? Det venter vi med å avgjøre til romjulsfesten er avblåst. Dilla på Bratten? Dreaming of a With Christmas? Eller bare hypp på å riste av deg romjulsrastløsheten sammen med noen av Norges flinkeste DJs back-to-back? Uansett hva motivet ditt måtte være, så er du hjertelig velkommen fjerde juledag. Lot Lot goes out with a bang. Full sjappe. Ferdig snakka. Sees! CC: 50 // ID: 20 ÅR

1

1

Desember


1

DARKROOM KARAOKE MED DEADSWAN & WHORE MORE Søndag 1. desember – deretter hver søndag. 22:00 Ingensteds Det finnes noen aktiviteter som er så på kanten og så stigmatiserende, at de fleste løper i andre ret ningen så fort sjansen byr seg. Så, hva skjer hvis man tar tyren ved hornene og kombinerer faenskapet? Resultatet: Darkroom Karaoke! Darkroom, eller mørkerom som det heter her på berget, er en aktivitet de fleste forbinder med menn som har sex med menn. Et sted for avlastning, eller påfyll – alt ettersom. En arena som ikke diskriminerer. Et mørke hvor ingen ser deg, dømmer deg eller kjenner deg igjen. En uforpliktende fornøyelsespark, eller et spøkelseshus om du vil. Det er opp til deg hvor frekt og kinky et besøk i mørkerommet blir. Karaoketradisjonen er en lignende arena. Eliten rynker på nesen og ler hånlig. Selv om alle vet at det krever selvinnsikt, eller total mangel på sådan, når man står der og blottlegger sine indre tenorer til Bette Midlers «The Rose». Men, ærlig talt: Hvorfor ta til takke med ihjelslitte svisker når du kan synge favorittlåten din av Bikini Kill eller The Shaggs? På Darkroom Karaoke legges det ingen føringer, men vær nå for all del litt kreativ. Kreativ som mannfolkene som kryper rundt på knærne i et mørkerom på jakt etter noe(n) å bryne halsmusklene på. Darkroom Karaoke fnyser nemlig av strenge-homsenes rigide regler, og er derfor åpent for alle kjønnsidentiteter og seksuelle orienteringer (inkl. vanlige streitinger). Ta sjansen, utforsk undertrykte lyster, inviter venner, se opp for tenner og grip mikken og pikken med begge hender - mørkerommet og mikrofonene er klare for deg. Når hormonene roer seg utover kvelden kan du cruise rundt på dansegulvet og drikke deg sanseløs til du glemmer hva du sang og hvordan det gikk. Fun fact: Darkroom Karaoke går av stabelen for første gang søndag 1. desember, som også er Verdens aidsdag – alias World Aids Day. Akronymet? WAD. Trenger vi si mer? Nei. CC: GRATIS // ID: 20 ÅR

1

DET ÅRLIGE DJJULEBORDET 2013 Mandag 16. desember. 23:00 Jæger En 3 GB memory stick og to spillejobber på Fisk&Vilt gir deg kanskje DJ-status i 2013, men så lettvint har det ikke alltid vært. I lengre tid enn mange av oss har levd, var Oslos upenetrerbare DJ-kjerne en eksklusiv og sammensveiset forsamling med spesifikke opptakskrav og kodekser ikke ulikt den sicilianske mafiaen. Man skulle helst ikke ha strøjobb på si, kun snakke om musikk, og spiste du mer fancy fôr enn Ramen, ble du utstøtt på ubestemt tid. I skikkelig gamle dager var ikke disse DJ’ene venner med hverandre engang, og på det årlige DJjulebordet i Oslo får du ofte servert røverhistorier om hvordan de mest hardbarka old school-gutta vasket av 12-tommeretiketten så ikke konkurrentene skulle bøye seg over Technics-spillerne og få nyss i hvilke godlåter som ble spilt. Å få aksept og innpass

1

blant klubbkremen har heldigvis blitt noe enklere med årene, og gudfar Olle Abstract er ikke lenger like knipen når invitasjonene til det årlige drikke- og etegildet sendes ut. I år ryktes det om over 20 rsvp’s til medisterkake og akevitt på Alfred, før turen går til Jæger og Mandagsklubben hvor DJ-eliten slippes løs i et to-etasjes b2b-bonanza du ikke har sett maken til siden … vel, forrige julebord. Og det hviskes forventningsfullt i år som i fjor: Hvor mange kilo ribbe klarer DJ Herkules å fortære før han er forsynt? Hvor grovt vil Olle Abstract aka Santa Closetalk forgripe seg mot intimbobla di i baren? Hvor mange land er DJ FMC egentlig fra? Svar på dette og mer til får du under årets dekadente (og garantert råmorsomme) DJ-julebord på Jæger. Ættend Facebook-eventet for liste. CC: 50 // ID: 20 ÅR

REDINK Foto: Jimmy Linus

MUNCHIES Comfort food, Bernt Ankersgate 8 Vi har lenge etterlyst et ålreit nattmatalternativ til skummel shish fra hårete hender i Torggata, og vips! ramler vennene våre inn på nach i 04:00-draget med svulstige take away-containere fylt til randen av juicy burgere, buffalovinger og sweet potato fries. Etter en såkalt «soft opening» i slutten av november, ligger lovende Munchies forhåpentligvis an til offisiell åpning på nyåret. Og her snakker vi (blåsc)himmel på jord for desperate nattmatmonser som lever i konstant dødsfrykt for å sovne drita på sofaen mens Dr. Oetker brenner ned blokka. I tillegg til en enkel, men solid comfort foodmeny, skal Munchies servere godt øl, drinker og ha laaange åpningstider. Vi dro innom her en sen fredagskveld og da en av de mest trofaste Illegal Burger-patriotene i vennegjengen luktet og vitnet maten som ble servert, ble han fristet i fillebiter og snudde sporenstreks i døra. Kanke cheate på Illegal, ass. Eller? Vi har vel og merke bare spist her i beruset tilstand, men måltidet var som tilberedt i Guds private frityrkoker. Raw food-regimet som regjerer norske matpakker resten av arbeidsuka er helt rått, men ingen craver vel egentlig babygulrot og karse etter fire timer på Fernet-fylla? Fett, salt, smør = ILY. Det er visst litt oppe i det blå når sjappa måtte åpne for fullt, ettersom ledelsen venter på at Næringsetaten skal behandle søknaden deres om skjenke- og serveringsbevilgning. Enn så lenge raver vi skrubbsultne rundt i natta og stirrer vantro på brettepizza-plakater med rødsprengte øyne. La blodet flyte mens dere kan, kjære årer. Snart skal vi stappe dere fulle av bacon og smeltet ost.

vis at du Følger med

KJerneKar

en KJerneKar Følger med litt eKstra gJør du? 40 prosent av alle anmeldte voldtekter skjer i forbindelse med fest, i situasjoner hvor begge parter er beruset. Grensene kan virke uklare, men det er enkelt: Har en av partene sovnet, er for full til å gjøre rede for seg eller på annen måte ikke kan motsette seg seksuell omgang, så er det voldtekt. Alle kan miste kontrollen. Unngå at vennene dine gjør eller blir utsatt for noe som vil prege dem i mange år fremover. Følg med. Vis at du følger med på facebook.no/kjernekar

12/2013

45


UTELIV

Nydelig S va rt K a f f e

JØGER PÅ JÆGER PRESENTERER: X-MAS BASH MED JOHNNY OSBOURNE & LONE RANGER (JA), FATTA (SOUL STEREO/PARIS), STEPPA STYLE (MOSKVA) OG RAGGABALDER Tirsdag 17. desember. 23:00 Jæger

warn, alle snille barn! Det har åpenbart vært tett med veloppdratte kids inna di dance i år, ut i fra Raggabalders gavmilde adventsprogram å dømme. En knapp uke før julaften inviterer Jægers ustoppelige tirsdagstroopers til storslått X-Mas Bash, som bør få selv den mest humørløse rasta til å lively up himself: Dancehallens gudfar Johnny Osbourne har holdt koken i snart femti år, og er fortsatt for en av sjangerens desidert beste liveartister å regne. Karrieren hans skjøt fart med Studio 1-utgivelsen «Truths and Rights» i 1979, etterfulgt av en lang rekke megahits utover 80-tallet, som «No Ice Cream Sound», «Buddy Bye» (på den klassiske Sleng Teng-rytmen til King Jammy), «Folly Ranking» og «Murderer». Og så litt tenåringstrekkplaster-trivia: Johnny Osbourne ble sist hørt på Major Lazers Flux Pavilion-gjestede singel «Jah No Partial», som sampler reggaelegendens 1980-slager «Mr. Marshall». Samme kveld disker Raggabalder opp med den jamaicanske rub-a-dub-innovatøren Lone Ranger, også en av Studio 1-eraens mest banebrytende artister. Med som DJ kommer franske Fatta fra det Paris-baserte soundsystemet Soul Stereo, og det vanker også cameo fra Russlands råeste reggae-/dancehallartist Steppa Style. Gløgg er bare så sykt 400 e.Kr – toast 2013-julen inn med udødelige dråper jamaicanske evergreens og russisk reggae i regi av Nord-Norges råeste soundsystem.

1 #NydeligSvartKaffe Solberg & Hansen

Kaffe og te siden 1879 www.sh.no

+ live acts

recident

DJ´s

Helg på V LENTE MARCUS AVILA TACH&SJOBERG VARI LOVES

CC: TBA // ID: 20 ÅR

20%

17 fredag 14 lørdag

tt studentrdaabgaer alle

kl

kl

BAR aOGftBISTRO er work

sessions

lunch ns sessio

BAR OG BISTRO

Bestill bord på:

http://vbarogbistro.no/bestille-bord

46

12/2013

BAR OG BISTRO Illustration: Anna Asmagilova/Shutterstock.com

Maridalsveien 13A, 0178 Oslo, Norge Telefon bar: 21 05 71 34 Restaurant: 21 05 71 35 vbarogbistro.no facebook.com/vbarogbistro


UTELIV

FOREST SWORDS Fredag 24. januar. 20:00 Blå

Denne Liverpool-fødte musikeren påstår selv at han er inspirert av alt fra Deftones til Mary J. Blige og New Kids On The Block, men gudene vet hvordan dette kommer til uttrykk i den nærmest udefinerbare summen av Forest Swords’ eklektiske lydpalett. Men, det vi kan fortelle deg, er at denne UK-flinkisens 2010-debut Dagger Paths ble kåret til årets utgivelse av FACT Magazine, mens Pitchfork gladelig viet ham en pen plassering side om side med Burial, Bon Iver og Four Tet i en omfattende sak om den nye generasjonen superprodusenter. I takt med at hans første fullengder, Engravings droppet i sensommer, har den blyge briten også slått seg opp som en minst like habil liveartist som han er studiomagiker. Tynnslitte begreper som trip-hop og drømmepop dukker ofte opp i samme åndedrag som Forest Swords (eller Matthew Barnes som ‘mum’ kjenner ham som), men hva er det han lager egentlig? Dub av noe slag? Vi kan diskutere det en annen dag, i første omgang er det bare å hive seg rundt og fikse billetter til denne formidable fredagen på Blå.

1

CC: 150,- // ID: 20 ÅR

kinky pirrende smakfullt sensuelt for alle OSLO PSYCH FEST Torsdag 5. desember – lørdag 7. desember. 20:00 Revolver

What the fuzz? Oslo har endelig fått sin første festival for psykedelisk rock! Etter månedlige psychkvelder i Møllergata siden i sommer, gønner ildsjelene Øystein Braut, Joao Oliveira og Ben Sand på med en tredagers fest full av svær reverb, Mellotron og ubeskjedne mengder klang. 5. – 7. desember kan du oppleve acts som Disappears (US), Holydrug Couple (CHI), Wolf People (UK), Sauna Youth UK), samt norske Electric Eye, Los Plantronics og Wind (med mange flere!) i kjelleren på Revolver. Hvis A) du er gnukk, eller B) ingen av de nevnte navnene ringer en bjelle, kan du sjekke ut alltid like underholdende Death By Unga Bunga gratis i baren oppe. Og på søndag vanker det etterfest med Serena-Maneesh på Henie-Onstad. Møt opp og støtt opp, eller hold kjeft neste gang du er fristet til å sutre over at det aldri skjer noe nytt i byen din.

1

Grünersgate 5 0552 Oslo

duoshop.no

Åpningstider Grünerløkka man-lør 11-18 Prinsensgate 6 0152 Oslo Åpningstider Sentrum man-fre 11-20 lør-søn 12-18

CC: 200,- PR KVELD ID: 20 ÅR

AV: SIENNA LEONE

12/2013

47


LITTERATUR

Roskva Koritzinsky (24) skriver om mennesker som lengter etter katastrofer. Kanskje for at deres egne valg i livet kan fremstå litt mindre avgjørende. TEKST LARS OLE KRISTIANSEN FOTO CHRISTIAN BELGAUX – Haha, gud, som jeg skammer meg. Dette vil jeg helst bli skånet for å vedkjenne meg. Roskva har laget middag til oss. Etter noen glass rødvin begynner samtalen å grave seg ned i gamle anekdoter, analyser av hvordan ting er eller var, personlige ting som det alltid er gøy å snakke om. Men dette skulle jo være et intervju om novellesamlingen Her inne et sted. For Roskva Koritzinsky (24) har nylig gitt ut bok på Aschehoug, og ble kåret til månedens debutant av Norli i oktober. Roskva skriver om mennesker som forsøker å komme nærmere seg selv og andre, som ønsker å se ting klart, som opplever hendelser som rokker ved grunnen de står på. Noen av rollefigurene hennes formelig lengter etter katastrofen, slik at deres egne valg i livet kan fremstå mindre avgjørende. Den uforutsigbare kroppen kan plutselig ta kontroll. Undertegnede er en god venn av forfatteren, og slo av en lengre prat om skriving, endring, morbiditet, bitterhet, kødd, kropp og voldsomme øyeblikk. Om det å endre seg. Eller noe der omkring. Jeg husker godt da vi ble kjent. Da gikk du fortsatt på videregående. Jeg og kameraten min, som skulle bli kjæresten din de tre neste årene, snakket om at du virket som en gammel sjel i en ung kropp. Det høres selvfølgelig svulstig ut, men stemmer godt overens med hvordan du fremstod. Du virket tankefull og veldig grundig – på grensen til det nevrotiske. Litt alvorlig, til og med. Hva var det du gikk og tenkte på? – Haha, for et jævlig spørsmål! Hva tenkte jeg på? Jeg var nok litt bekymret for ikke å finne noe å tro på – jeg synes det var vanskelig å velge side og syntes ikke noe om absolutter; for-imot, godt-ondt, rett-galt også videre. En klassisk tilstand, vil jeg tro. Jeg tror jeg i den tiden snakket ganske høyt og virket veldig bestemt, i håp om at det skulle ha en slags tilbakevirkende kraft. Hva gjelder grundigheten – og tilløpet til nevrose (takk for den!) – var det nok et resultat av at jeg håpet på å finne noe der nede i dypet som skulle være ekte og sant. Jeg var fryktelig redd for å overse noe som potensielt kunne være viktig, noe som kunne ligne på Det Ene Riktige. Kanskje var det hele et resultat av postmoderniteten, kanskje var det tenåra. Jeg holder en knapp på begge deler. I årene etter at du sluttet på videregående begynte du å studere sosialantropologi ved Universitetet i Oslo, og egentlig skulle du vært i London og fullført en master i faget nå. I disse årene så du alltid litt brydd ut når jeg eller andre spurte om hvordan det gikk med skrivingen. Det kunne virke som om du var i konflikt med skrivingen, og at det gamle ønsket om å bli forfatter ikke lenger var så viktig. – Skrivingen er i bunn og grunn det eneste jeg «alltid» har drevet med. Jeg husker ikke at jeg bestemte meg for å skrive, det skjedde såpass tidlig i barndommen at jeg ikke tror det var noe bevisst valg. Blindern var – som for så mange andre – noe jeg bare skulle prøve litt ut, fram til dette med skrivingen og skuespilleriet «løsnet». Men etterhvert som tiden gikk, fikk jeg det for meg at akademia kanskje kunne favne all den tvetydigheten og dobbeltheten som hadde skapt så mye hodebry – og bruke den til noe konstruktivt. Jeg vekslet mellom å ville peile meg inn på doktorgrad, og å hoppe av studiene, fra måned til måned egentlig. Under alt sammen lå skrivetrangen fremdeles og

1

48

12/2013

murret. Jeg skrev fra tid til annen, men noe var liksom uforløst. Jeg prøvde å slå meg til ro med at det fantes andre måter å si noe på, men hadde nok en følelse av å ikke ha gjort meg helt ferdig. Du forsøkte å komme inn på teaterhøgskolen og kom helt til siste runde i opptaket til registudiet samme sted? – Ja, dette var i en av de fasene hvor jeg vurderte å hoppe av i svingen på sosialantropologistudiet. Jeg hadde på sett og vis begravd skuespillerdrømmen, men kjente at jeg ville noe annet enn bare å sitte foran en bok eller en skjerm. Ideen var å finne ett eller annet mellom det fysiske skuespillerfaget og intellektbaserte akademia. Jeg fikk for meg at regi kunne funke, og søkte Kunsthøgskolen. Jeg var himmelfallen da jeg kom videre fra første til andre prøve. Så gikk det slag i slag, og etter en måneds tid med opptaksprøver var jeg plutselig blant de ni gjenværende på femte og siste opptaksprøve. Jeg følte jeg meg litt som en forbryter; jeg var tjue år gammel og hadde ikke sett én forestilling på Nationaltheatret. Jeg bare nikket og smilte da de andre diskuterte ulike oppsetninger de hadde sett. Det var uten tvil noe komisk ved hele scenarioet. Der var jeg, blant mye mer erfarne folk, og følte dypest sett at jeg ikke ante hva teater var. Jeg ble nok gjennomskuet et sted underveis i siste etappe, og kom ikke inn. Men en dag sa du at du ikke skulle dra til London likevel. At du hadde skrevet en del det siste halvåret og hadde en god følelse. – Ja, hvordan skjedde det? Jeg har ikke peiling. Jeg fikk bare sakte, men sikkert lyst igjen. Lagde små skriveoppgaver til meg selv og forsøkte å gjøre ting jeg ikke hadde gjort før. Jeg ble genuint nysgjerrig på folka jeg skrev om, enkelte ganger savnet jeg dem når jeg befant meg andre steder enn foran dataskjermen. Det høres kanskje romantiserende ut, men det var nå engang slik det opplevdes. Jeg droppa London i siste liten og flyttet inn hos farmor. Tanken var å sette av et helt år til skrivingen og se hva som skjedde. Et par måneder senere viste du frem en mail fra Aschehoug. Det hele gikk som en røyk. Kan du fortelle litt om prosessen? – Jeg satt på kjøkkenet hos farmor og i kantina på Deichmanske et par måneders tid og bare prøvde ut ting. Plutselig hadde jeg skrevet fire-fem noveller, og jeg skimtet en sammenheng mellom dem, uten at den var så veldig konkret. Jeg sendte dem inn til Aschehoug i et øyeblikk av galskap, og etter en måned med urolige nerver fikk jeg en mail om at de hadde likt det de leste og ville møte meg. På møtet fikk jeg i all hovedsak beskjed om at dette var noe de ville utgi på et tidspunkt, men at jeg trengte mer materiale – fire-fem noveller holdt ikke til en bok. Da satte jeg med ned og skrev. Det gikk en faen i meg, som det heter. Boka ble skrevet på cirka ni måneder. Når jeg leser novellenes titler etter hverandre, biter jeg meg merke i at denne remsen med ord har en veldig fin rytme. Det er som om det understrekes at disse hører sammen. – Da det ble slått fast at Her inne et sted skulle gis ut, ville jeg at samlingen skulle være helhetlig, og ikke bare en tilfeldig sammensetning av enkelttekster. Samtidig syntes jeg det var fint at novellene fikk lov til å være ganske ulike til tross for at de var knyttet opp mot hverandre, og jeg tenkte at titlene kunne være med på å understreke den overordnede tematikken i boka. Alle novellene har ettordstitler, eksempelvis Brann, Brudd og Råte. Jeg ønsket at titlene skulle gi assosiasjoner til hovedkarakterens mentale tilstand, og samtidig gjenspeile

handlingen i novellen mer konkret. For eksempel handler Råte om en mann som får for seg at han stinker; han utvikler en paranoia for sin egen kroppslukt og gjør alt han kan for å fortrenge den. På det mentale planet handler novellen om det å føle seg fordervet, skyldig, at man har noe i seg som ikke er godt, uten at man våger å undersøke eller erkjenne hva denne råten skyldes. Tematiske tråder binder novellene sammen, men samtidig er Her inne et sted en variert samling. Én novelle slekter på trashy erotisk litteratur, et par andre er preget av sort humor, med en bitter ettersmak som får meg til å tenke på den tidvise distansen mellom alderen og lynnet ditt jeg nevnte innledningsvis. Du forbanner de overprisede snacksautomaten på NSB og irriterer deg over kulturtanten med en kort og en lang øredobb. Det kan høres litt banalt ut, slik jeg beskriver det her, men tvert imot synes jeg at disse betraktningene løsner opp tekstene og bidrar til å gjøre dem menneskelige, om du skjønner hva jeg mener? Mellom genuint innsiktsfulle passasjer, tillater du deg å være litt plump, som mennesker flest. – Hehe. Et par av disse passasjene er jo et lite vink til deg – og andre mennesker jeg kjenner godt. Damen med «en kort og en lang» er en arketype i kulturlivet som vi har humret en del av. Jeg har alltid vært køddete og glad i å le, men på et tidspunkt var jeg nok litt streng og syntes at mange former for humor var «slem». I boka får en del av karakterene lov til å ha dette noe bitre blikket på verden som jeg hadde – og nok fremdeles har en god porsjon av, men skammer meg litt over. I en del settinger er jeg litt hun forsøksvis rasjonelle, men noe desillusjonerte pensjonisten. Heldigvis oppleves det som ganske latterlig; det er tross alt jævlig mye som er gøy, og kanskje spesielt der det er aller mørkest. Ja, du har viftet med pekefingeren en del ganger, men vet også å kose deg med syrligheter og kan være kvassere enn noen andre jeg kjenner – og ganske stor i kjeften. Særlig når du skal kritisere noe du synes er dårlig. De første årene jeg kjente deg var det sjeldent at du virkelig lot deg forføre og begeistre av kunst, med unntak av den hellige treenigheten Björk, Kate Næss og The Hours. Vi fant opp uttrykket «Roskva-bra», til helt spesielle tilfeller av kunstnerisk mesterskap. – Haha, gud, som jeg skammer meg. Dette vil jeg helst bli skånet for å vedkjenne meg. Faen heller, jeg tror jeg er på vei inn i min andre barndom; jeg er ikke så skeptisk lenger, nå får jeg mer ut av å lete etter hva som faktisk er bra og fint og flott – i fare for å virke nyfrelst. Men, det er ikke til å skyve under en stol at jeg alltid har vært ganske kritisk av meg. Jeg tror de tre overnevnte overbeviste meg fordi de alle utstrålte en voldsom følsomhet – nesten brutale forsøk på å nå noe essensielt og utilslørt menneskelig. Det skal jo også sies, da: De er jævlig bra, både filmen og damene. Flere av novellene antyder en dragning mot det morbide, som ikke minst kommer til syne i selve språket. Uttrykk som «grafse», «grave» og «kave» dukker opp med jevne mellomrom. Brudd avsluttes med linjen: «Likevel lukter det fremdeles surt av noe som

«

klamrer seg til livet.» Noe så fælt! Du omgår ikke skrekken, du formidler skjellsettende opplevelser på en livaktig, nådeløs måte. Nettopp derfor synes jeg at språket ditt tar rollefigurene på alvor. Du forsøker ikke skjerme dem eller heve deg over følelsene deres. – Det siste først: Om jeg hadde skjermet karakterene eller hevet meg over følelsene deres, ville det jo ikke vært mulig å skrive om dem i utgangspunktet. Å gi en grei forklaring på hvorfor jeg forholder meg sånn til tekst, er ikke helt enkelt. Skriveprosessen er ganske kaotisk; jeg har på forhånd svært få ideer om hva jeg vil si og hvorfor, da kunne jeg ha skrevet en artikkel istedenfor. Det meste som skjer, skjer bare. Jeg stoler på at man som menneske ser og kjenner en del ting man ikke blir bevisst før det er festet til papiret. Det betyr likevel ikke at det ikke kan være spennende å sette seg ned i ettertid og undersøke hvorfor det ble sånn. Jeg tror at boka kan oppleves som direkte eller voldsom, og tidvis også som morbid. Som du sier – fordi karakterene gjerne plasseres i situasjoner der noe de helst skulle likt å holde skjult, kanskje mer for seg selv enn for menneskene rundt dem, har vokst seg så stort og altoppslukende at det blir umulig å skyve bort. Det er som om avstanden brått vrenges og blir til det motsatte; en intens tilstedeværelse som i flere av tilfellene tar pusten fra karakterene. Mange av historiene dine kretser rundt voldsomme enkeltøyeblikk. – Ja. Jeg synes der er spennende å undersøke hva som kan skje når man ubønnhørlig konfronteres med krefter som er større enn en selv, hendelser som rokker ved grunnen en står på og gjør idealet om frihet irrelevant. Noen av karakterene trenger en katastrofe, lengter etter den, nettopp fordi den gjør dem selv og deres egne valg mindre avgjørende. Det finnes en befrielse i å overlate makten til noe annet, å være offer istedenfor den ansvarlige eller skyldige. I boka møter man flere av karakterene midt i eller like etter slike rystende øyeblikk, og følger dem i deres forsøk på å håndtere omveltningene. Kroppslige reaksjoner er et gjennomgangsmotiv i Her inne et sted. På samme måte som i David Cronenbergs filmer, er kroppens uforutsigbare vesen, dens mysterier og mørke irrganger en dominerende kraft i novellene dine. – Flere har nevnt dette med Croneberg, så nå får jeg vel snart benke meg foran apparatet. Men ja, dette med kropp er nok et av de viktigste motivene i boka. Mange av karakterene slites mellom et behov for å være nær seg selv og andre, og å trekke seg tilbake og få overblikk. Flere av dem opplever kroppen nærmest som en «tyster»; den avslører og blottlegger utilstrekkelighet og redsler som intellektet har rasjonalisert vekk og bestemt seg for at ikke finnes. Alt i alt kan man kanskje si at boka kretser rundt spørsmålet om hvorvidt begrepsfesting egentlig fører til større oversikt og kontroll. Er selvransakelse og selvinnsikt egentlig noen vei til frelse? Men dette er en analyse jeg har lagd meg etter at boka ble ferdig – i behovet for å begrepsfeste, ironisk nok. Da jeg skrev den, handlet det mest om mennesker som er redde for ikke å gjøre godt. Som veldig gjerne vil og som prøver veldig hardt å komme nær og se klart, med vekslende hell. Og det er egentlig det viktigste. Her inne et sted (Aschehoug) er ute nå.

Det er tross alt jævlig mye som er gøy, og kanskje spesielt der det er aller mørkest.


12/2013

49


LITTERATUR

Filmskaper Mariken Halle har skrevet bok. Der tar hun oppgjør med Harald Eias haltende empiri, forsømte morsfigurer – og allværsjakker. TEKST T. TERTNES OG K. RØNNESTAD FOTO MAGNE RISNES – Det å oppdage at jeg vurderte menn og kvinner ulikt fikk meg til å forstå at jeg ikke ser verden sant, sier Mariken Halle. – At selv om jeg sier at jeg er humanist eller likestilt eller antirasist, eller hva jeg nå enn sier, så er det handlingene mine som avgjør hvordan jeg egentlig tenker. Mine handlinger fortalte meg at når jeg vil fortelle noe allmennmenneskelig som skal nå ut til alle, så velger jeg en gutt eller mann i hovedrollen. Da jeg laget Kanskje i morgen – en film der jeg gikk ut på gata for å filme tilfeldige mennesker, var fulle menn de jeg synes det var mest spennende å filme. Damer i allværsjakker var de vanskeligste. De sa stort sett nei. Før tenkte jeg nok at det er da de damenes eget problem at de ikke tør å bli filmet. De får da skjerpe seg og si ja. Nå tenker jeg at det handler om meg. Om hvilken måte jeg spør på. Mine idéer er ikke noe naturlig, de kommer fra alt jeg har sett og hørt. Det at mennesker forbinder ordet feminisme med mannehat er veldig synd. Det er som å forbinde ordet antirasisme med hat mot hvite. Feminisme zoomer inn på et strukturelt problem, det betyr ikke at det ikke finnes mange andre problemer. Det betyr ikke at det ikke finnes mange områder der menn har det vanskeligere enn kvinner – selvmordsstatistikk, vold, mangel på nærhet, og så videre.

1

«

50

Harald Eias kommentar på boken til Dagbladet var «Boka er interessant, den, men den har ikke så mye med meg å gjøre». Hva tenker du om det? – Han har rett i at den ikke handler om ham personlig. Den handler mest om min utvikling, og hvordan jeg ble kritisk til mitt eget blikk. Men den handler også om holdninger han er med på å spre. Misforståelser han velger å la henge i luften, som jeg mener er farlige, og med på å skape avstand mellom mennesker, og gjøre idéen om hva mennesket kan og ikke kan, kjedeligere og fattigere. Jeg så at Jørgen Lorentzen gikk ut i Aftenposten og sa at små gutter burde få gå med kjole om de ville det. Av 900 kommentarer, drar veldig mange frem Harald Eia som et bevis på at denne forskeren ikke har noe fornuftig å si om noe. Kommentarer som «Det er vel ikke mange som lytter til denne ’forskeren’ lenger, etter at han ble avslørt i Eias program» og «Denne tullingen igjen?! Godt vi kan dra frem Harald Eia som et ess i ermet!». Det sier noe om hvilken påvirkningskraft Harald Eia har. Og grunnen til at jeg har valgt å kalle boken Min middag med Harald Eia. Det er de holdningene jeg opplever han er med på å sende ut jeg vil møte med teksten. Jeg opplever at det er noe dobbelt i Eias argumentasjon. Han sier på den ene siden: Selvfølgelig er ikke biologi alt, vi kan velge hvilke sider i oss selv vi vil fremheve og dempe og så videre. Men hvordan skal vi gjøre dette i praksis? Da må vi stille oss spørsmålet:

Jeg prøver å ha den holdningen at jeg vet veldig, veldig lite om mennesker. At jeg tar feil hele tiden. 12/2013

Hva slags samfunn vil vi ha? Vil vi at det skal være OK at en liten gutt går med kjole i barnehagen om han har lyst, eller vil vi ikke det? Der er jeg nysgjerrig på hva Eia mener. Det sier han ingenting om i teksten han skrev i anledning Stemmerettsjubileet. Synes han for eksempel det er en fin ting at en liten gutt kan gå med kjole om han vil? Da har han verdens mulighet til å gjøre livet enklere for de guttene ved å skrive om det i kommentarfeltet, og møte alle de menneskene som skyver Eia foran seg. Du stiller deg kritisk til Harald Eias empiri og argumentasjon, både i kronikken han skrev i Dagbladet i anledning stemmerettsjubileet og i hans programserie Hjernevask, men hvordan ser du selv på forholdet mellom biologisk og sosiologisk arv? – For meg har idéen om det biologiske vært en hvilepute. Den har for eksempel vært en unnskyldning for ikke tørre å ta konflikter – jeg er sjenert, det er i genene mine. Jeg har alltid vært det og sånn kommer det alltid til å være. Jo mindre plass i livet jeg lar det biologiske ha, jo sannere og morsommere og mer spennende opplever jeg at livet blir. Jeg opplever mye tydeligere at jeg selv kan velge nå enn jeg gjorde før. Derfor er jeg helt med når kjønnsforskere sier at de ikke opplever det som et poeng å studere biologien, siden vi uansett ikke kan påvirke den. At de setter søkelyset på det kulturelle i stedet. Det er ikke interessant for meg å vite om jeg har et sjenert gen eller ikke. Jeg kan bestemme selv om jeg vil være sjenert eller ikke. I løpet av teksten tar du deg selv i å bidra til ubevisst å opprettholde kvinneundertrykkelse. Du nevner at en sekretær forblir et par bein som viser veien til andre menneskers

kontor. Du var nær ved å betale ut mer lønn til en mann på 40 enn til en jente på 25, for samme type arbeid. Du brukte mannlige hovedkarakterer for å fortelle det som er viktig og menneskelig og skal nå ut til alle. Hender det at du, den dag i dag, kan ta deg selv i gjøre samme? – Ja, det gjør jeg. Jeg gjør det nok i boka og. Det at jeg involverer Harald Eia er jo å involvere mannen, tvinge mannen inn i boka. Forsøke å signalere at jeg vil snakke med menn også, ikke bare kvinner. At jeg har en opplevelse av at om jeg bare bruker kvinner, er det ikke like effektivt. Slik som at jeg selv ikke hørte på Hanna i klassen da hun snakket om feminisme, men jeg hørte på Axel som holdt foredrag om det samme. Jeg prøver å bli mer observant på når jeg selv forskjellsbehandler, og motarbeide det. Prøve å tørre å si ifra hvis jeg ser andre gjøre det. Ikke være redd for å bli anklaget for å være sur. Jeg tror man har masse å vinne på å prøve å motarbeide dette tankesettet. Helt konkret tror jeg for eksempel jeg har fått et nærere forhold til mamma som et resultat av å tenke på disse spørsmålene. At jeg har fått mer respekt for all omsorg hun har gitt meg. Pappa er også veldig omsorgsfull, og jeg tror at jeg gjennom oppveksten har tenkt på ham som eksepsjonelt snill og forståelsesfull – siden han sammenlignet med fraværende pappaer skiller seg veldig ut – men at det har gjort at jeg kanskje har tatt mammas omsorg mer for gitt, og ikke sett den like tydelig. Ikke vært så flink til å se hennes faktiske handlinger. Jeg tror også filmen Kanskje i morgen hadde blitt annerledes om jeg hadde gått ut og laget den i dag. Det hadde nok vært nye og andre ting som interesserte meg. Kanskje jeg ikke ville latt allværsjakkene gå så lett. Min middag med Harald Eia er ute på Aschehoug nå. Les en lengre versjon av dette intervjuet på nattogdag.no


TEGNESERIE

Er crowdfunding helt uproblematisk? AV AKSEL KIELLAND

1

I DET DENNE avisen er å finne på gata er det praktisk talt jul, og tradisjonen tro betyr det at de norske tegneserieutgiv-

elsene flokkvis kommer dumpende inn gjennom brevsprekken som om de hadde Kulturrådets internrevisjon i hælene. De siste ukene har det dukket opp utgivelser som Bendik Kaltenborns Liker stilen (No Com-

prendo), Flu Hartbergs Fagprat: Tegneserier til ettertanke (Cappelen Damm) og Martin Kellermans Rocky facer demonene (Pelikanen). Fedor Sapegins album Maskinen er omsider klar fra Jippi, og fra det (så vidt meg bekjent) nystartede Violent Publishing foreligger den Mignola-inspirerte hefteutgivelsen Unkel Herbarts fortrolige nedtegnelser. Og på tale om hefteutgivelser arbeider Josef Yohannes fortsatt like utrettelig med serien The Urban Legend som utkommer med nye numre i et imponerende tempo. I motsetning til de fleste norske tegneserieskapere er Yohannes en mester hva gjelder å skape blest om serien sin, og det at vi i 2013 har en uironisk norskprodusert superheltserie til salgs på Narvesen er nærmest å regne som en bragd i seg selv. Men det viktigste som har skjedd i tegneserie-Norge denne høsten – for ikke å si i 2013 som sådan – er at Steffen Kverneland har skapt norsk tegneseriehistorie ved å vinne Brageprisen i kategorien for sakprosa med Munch. Forhåpentligvis vil boka dermed gjøre hva Joe Saccos Palestine gjorde i den engelskspråklig verden, nemlig å én gang for alle åpne opp allmennhetens øyne for tegneseriemediets egnethet som redskap for journalistikk og dokumentar. Det er aldri moro å krangle med folk fra Haugesund, og det er enda mindre moro når du innser at det er din egen skyld at folk ikke forstår – det egentlig veldig gode – poenget ditt. Og som den eneste norske kritikeren som ikke var hundre prosent utvetydig i sin hyllest av Munch, kan det være på sin plass å understeke at jeg liker boka like godt som alle andre, om enn av litt andre årsaker. Bragepristildelingen liker jeg imidlertid på nøyaktig samme måte som alle andre tegneserieentusiaster. DET SKJER OGSÅ ting utenfor landets grenser, og de to viktigste nyhetene handler begge om folkefinansiering av viktige tegneserieutgivelser. Fantagraphics lanserte nylig en Kickstarter for å dekke inn inntektene forlaget tapte da de ble nødt til å forskyve og

kansellere en stor del av sine utgivelser på grunn av redaktør, oversetter og primus motor Kim Thompsons tragiske bortgang i sommer. Fantagraphics satte seg fore å hente inn 150 000 dollar til å holde operasjonen i gang, og selv om alle som liker tegneserier intet heller vil enn at forlaget opprettholder driften, er det formodentlig flere enn meg som ikke er helt komfortabel med tanken på at folkefinansieringen skal inngå i forretningsmodellen til Verdens Viktigste Tegneserieforlag™. Jeg har fortsatt ikke helt greid å sette fingeren på nøyaktig hva det er jeg synes er problematisk med denne typen finansiering, men PictureBox-forlegger og TCJ.com-redaktør Dan Nadels tekst No Good Reason har mange gode poenger hva gjelder de grunnleggende forskjellene mellom crowdfunding og tradisjonell forlagsvirksomhet. Nadel har imidlertid moderert seg i ettertid, og har gitt tommelen opp til både Fantagraphics’ kickstarter og britiske Landfill Editions’ forsøk på å finansiere det nye nummeret av antologien Mould Map via samme nettside. I skrivende stund er Fantagraphics i ferd med å runde to hundretusen dollar, med én uke igjen, mens Mould Map kun har fire dager på å skaffe £7500 for å nå sitt mål på tjuefiretusen pund. Grunnen til at jeg tar meg bryet med å snakke om en tegneserie som kanskje aldri blir utgitt, er at dersom finansieringen kommer på plass, vil Mould Map #3 etter alt å dømme bli den viktigste og mest innflytelsesrike tegneserieutgivelsen siden Kramer’s Ergot #7. Alt som har lekket ut av bilder, intervjuer og manifester vedrørende denne utgaven av Mould Map tyder på at vi her har å gjøre med en utgivelse som kan legge premissene for kunstnerisk ambisiøse tegneserier i årene som kommer. Dersom Landfill ikke får samlet inn nok penger, kommer dette tredje nummeret til å leve videre som en fortelling om en av tegneseriehistoriens store tapte muligheter, som Kevin Eastmans Tundra Press og Alan Moore og Bill Sienkiewicz’ Big Numbers. Men det beste hadde jo vært å få Mould Map 3 til jul.

NB! Ut des: Opplev Norges største vitensenterutstilling! www.tekniskmuseum.no

Bli kjent med vitenskap, teknologi og medisin innen islamsk kultur!

Kjelsåsveien 143:

Trikk: 11/12 Kjelsås

Buss: 54, 25 eller 22 Tog: Gjøvikbanen

12/2013

51


FRED OLAV, 69

KRISTOFFER, 23

Hva savner du av gammel teknologi? – Symaskin, av en eller annen grunn. For å kunne reparere sømmer på klær. Men jeg har aldri sydd før. Hvordan tror du teknologi kommer til å prege verden om 100 år? – Det snakkes mye om roboter, at de blir så flinke at de kan fungere som robot-hushjelper. På arbeidsplassen kommer du til å kunne snakke til datamaskinen på avstand, så gjør den ting for deg mens du gjør noe annet.

Hvorfor finnes teknologi? – Folk liker å chille, rett og slett. Hva tenker du om at sosiale medier gjør at vi slutter å forholde oss til smerte og hele spekteret av menneskelige følelser? – Har du ikke hørt om Tinder?

AV: REDAKSJONEN

KJELL, 73

HANNE, 75

Hva savner du av gammel teknologi? – Jeg har det jeg trenger. Jeg har symaskin på hytta. Ingenting overrasker meg etter månelandingen. Men noen sier at månelandingen var nede på Teie! At den egentlig ble filmet i Tønsberg? – Den var nok på månen, altså. Ha en god jul, også må du huske på én ting, som er litt alvorlig: Husk på hvorfor vi feirer jul. Og det neste steget, det er påsken. Ta med deg det!

Hva savner du av gammel teknologi? – Jeg kommer til å savne fasttelefonen. Husker du noen av tiden før internett? – Det var en vidunderlig tid. Nå får man jo hjertestans og hjertebank bare man setter seg foran en PC. Jeg var forresten med å åpne norsk TV med sang i Folkemuseet, med Odd Grythe, Egil Monn-Iversen og Deep River Boys. Haha, du aner ikke hva jeg snakker om! Hva er det verste med teknologi? – Det verste er folk som går med nesa i mobilen og ikke ser seg for i trafikken.

THALE, 22

KARIN, 65

Hvorfor finnes teknologi? – Hva faen? Hvorfor finnes sædceller? Det er en nødvendighet. Det er noe som oppstår fordi menneskets hjerne produserer aktivitet. Veldig dårlig svar, sånn matematisk sett. Hva tenker du om NSA-avlyttingene? – Det er sykt og pedofilt. Noe som er enda mer sykt og pedofilt er at en en venninne av meg tok bussen hjem fra fylla om morgenen, sovnet og våkner av at bussjåføren sitter å wanker ved siden av henne! Han spermet, men saken ble henlagt. Er dette vanlig i Oslo?

Hva savner du av gammel teknologi? – Teleks (overføring av tekst ved hjelp av fjernskriver, red. anm.) Hva bruker du internett til? – Du har jo mailen, da. Og til å søke opp adresser. Men jeg har ikke noe med iPod å gjøre!

Smilet er ditt vakreste smykke. Ta godt vare på det! Vi ved Stortingsgaten Tannlegeklinikk har utvidet og kan ta i mot nye pasienter. Velkommen til oss.

Stortingsgaten Tannlegeklinikk www.plakk.no

52

12/2013

gabriel@plakk.no

Tlf.: 22838170


Nydelig S va rt K a f f e

#NydeligSvartKaffe Solberg & Hansen

Kaffe og te siden 1879 www.sh.no


MAT

Lokk

FEDORA Frognerveien 22 Tlf 474 73 644 Skal du unne deg en ordentlig amerikansk frokost i Oslo, har du inntil nylig måttet lage den selv, men med Fedora har Oslo endelig et sted der verdens beste og mest usunne start på dagen kan nytes i hele sin overdådige åre-fortettende herlighet. For selv ikke på Nighthawk, Oslos presumtivt autentiske diner, har det vært mulig å få tak i den høyt elskede og dypt savnede kaloribomben av en frokost.

5

FAUNA Solligata 2 Tlf 41 67 45 43 Leken tilnærming til mat pakket inn i en streng moderne nordisk innpakning. Fauna forbløffer anmeldere ved å være umulig å plassere i bås, og ved at den tvinger deg til å ta stilling til det som faktisk møter deg på tallerkenen. Restauranten leverer topp mat, rettene er teknisk avanserte – ofte lekne overraskelser kamuflert i ny-nordisk drakt. Når du attpåtil kan slippe unna med å betale femten hundre spenn for magien, inkludert vin, er det nesten ingenting å utsette på Oslos heiteste nykommer. Meny (femretter + vinmeny): 1445 kr

6

ORO Tordenskjoldsgate 6a Tlf 23 01 02 40 Luksus! Tydelig rød tråd, topp kvalitet, klassisk inspirert mat med originale vrier. Oro er på vei tilbake til gamle høyder, men i en ny innpakning. Allerede i toppsjiktet, men vil bare bli bedre etterhvert som samspillet mellom de to nye kjøkkensjefene fortsetter å utvikle seg. Dagens meny (fireretter + vinmeny): 1540 kr Dagens fiskemeny (femretter + vinmeny): 1740 kr Smak av Oro (åtteretter + vinmeny): 2300 kr

6 Dalsbergstien 19, 0170 OslO ÅpningstiDer: Man-lør 10-01 søn 12-01

På Aurora vil du alltid trives enten du sitter inne under høyt tak med vakre lysekroner og store, høye vinduer ut mot gaten eller ute på vår koselige uteservering med sofa og puter. Vi har et stort utvalg av frokost, lunsj, middag, tapas og grillretter som grilles på kullgrill, så her er det noe for enhver til en rimelig pris. Er du glad i øl har vi mange forskjellige sorter å by på! Vi tilbyr også Take Away og catering.

54

12/2013

DAHLAK Storgata 41 God etiopisk/eritreisk mat. Valgmuligheten begrenser seg til «med eller uten kjøtt», men kvaliteten er god. Flotte råvarer, mørt kjøtt og friske grønnsaker. Rene smaker og godt krydret. Middag og pils til 210 kroner.

5

HARD ROCK CAFE Karl Johansgate 45 Alt på Hard Rock Café er så gjennomkommersielt, pregløst og ufarlig som det kan bli på en amerikansk konseptrestaurant lokalisert i Norge bemannet med svensker. Et sted der sjelen – og ganen – din blir nachspielvoldtatt av en stor glatt multinasjonal Hard Cock. Burgere: 175kr – 192kr

1

KAMPEN BISTRO Bøgata 21 Oslos hyggeligste restaurant. Så hyggelig at de kommer seg unna med å ha Van Morrisons gladkristne låter på repeat. Kampen Bistro serverer rustikk husmannskost med gode norske råvarer, men med inspirasjon fra franske bistroer og italienske familierestauranter. Dagens treretter 425 kr

5

SMALHANS Waldemar Thranesgate 10 Smalhans er et av de beste tilskuddene i Oslos restaurantverden de siste årene, selv om restauranten ikke var helt på topp den dagen N&D var innom. Husmannskost med fokus på naturlige gode råvarer. Smalhansvinene (naturvin) er spesielt gode, spesielt en rød fra Østerrike gjorde inntrykk. Meny: Smalhans (fire til fem serveringer) 385 kr, Krøsus (åtte til ti serveringer) 585 kr

4

ARAKATAKA Mariboes gate 7 Tlf 23 32 83 00 Arakataka har lenge vært den restauranten i Oslo hvor du får best mat per krone. Dette stemmer fortsatt, selv om Fauna, Lokk og Le Benjamin puster Arakataka i nakken. Arakataka leverer. Alltid. Dagens meny (fireretter): 475 kr/525 kr med ostefat. Egenkomponert meny fra á la carte (femretter): 545 kr

6

JENSEN BØFHUS Stortingsgata 2 Jensen Bøfhus har elendig service, som bare blir toppet av om mulig enda mer elendig mat. NATT&DAGs utsendte ble så frustrert at han stakk fra regningen i protest. Burgeren er fullstendig uspiselig; en vassen mikrotint First Pricevare, uegnet som menneskeføde. Dra heller på MacDonalds! Burger: 139kr. Biff: 129kr -299kr

1

REVOLVER Møllergata 32 Tlf 22202232 Revolver er, utover å være et av hovedstadens mest populære utesteder, også forbausende nok et av to steder i Oslo som serverer dugelig texmex-mat. Hvis du har vært i USA, er du godt kjent med denne maten. Begrenser dine texmexerfaringer seg til trist Santa Mariataco, vil du bli gledelig overrasket. Her får du alt fra tortillas til biff med chimmichurri til ceviche og andre latinamerikanske favoritter. Hovedretter: 120 kr – 180 kr

5

CRU Ingelbrecht Knudsøns gate 1 // Industrigt. 51 Tlf 23 98 98 98 Cru er Majorstuens lokale og halvveis rimelige gourmetrestaurant, med en uvurderlig vinkjeller. En restaurant som på sitt beste kan være fantastisk, men da N&D var innom, var det dessverre bare to av fem retter som utviste nivået Cru innehar når det klaffer. Dagens meny (treretter): 465kr, (fem retter): 625kr (syvretter): 795kr.

5

LOKK Torggata 18 Lokk er en topp restaurant der du faktisk har råd til å spise noen ganger i måneden. Råvarer av god kvalitet, spennende, originale kombinasjoner og rause porsjoner. Hvordan får de det til? God teknisk fagkompetanse og massevis av kunnskap om smaker, råvarer og teknikker. Ikke minst har kokken på Lokk masse av det forferdelige overbrukte k-ordet: kreativitet. Dagens meny (treretter): 375kr

6

LE BENJAMIN Søndre gate 6 Fantastiske råvarer, teknisk perfekt og til og med noen originale vrier på den gourmetpimpa klassiske rustikke franske maten. En definitiv favoritt blant byens beste kokker. Kunnskapsrike og hyggelige servitører leverer hovedstadens beste service. Dagens meny (treretter): 398 kr (femretter): 530 kr

6


MAT

Unik atmosfære

saftig grillmat i folkepassasjen spennende smaker som følger årstidene Foto: Presse

Luksus, kvalitet og spesialiteter fra du entrer matbutikken til du ender i brasseriet. Men der stopper også begeistringen. MASCHMANNS MATMARKED Karenslyst allé 51 TEKST TORE ANDVIG FOTO NICOLA SCUTT Maschmanns Matmarked er en mathall i miniatyr plassert på Skøyen i Oslo, drevet av Gutta på haugen-gutta. Her finner du alt fra baker til pizzeria, kolonialforretning, ferskvaredisk og brasseri. Det er luksus, kvalitet og spesialiteter fra du entrer sjappa til du ender i brasseriet. Men der stopper også begeistringen. KOLONIAL Dette er på mange måter den mest spesielle delen ved matmarkedet og det som skiller Maschmann tydeligst fra en stor dagligvarebutikk. Her finner du nesten utelukkende spesialiteter og luksusprodukter – mye lokalprodusert, men også internasjonale kvalitetsmerker. Vil du ha eplemost fra Lier, hjemmelaget sorbe, tørkete morkler eller Valrhona-sjokolade, vil du finne det i hyllene på Maschmann.

6

FERSKVARE Det eneste å trekke for når det kommer til ferskvareavdelingen er fiskeavdelingen, som ikke holder helt toppnivå. Kvaliteten er der, men verken utvalget eller størrelsen kan måle seg med byens beste fiskeutsalg som Fjeldberg og Fiskeriet (der undertegnede for habilitetens skyld jobber). Osteavdelingen er derimot blant de beste jeg har sett. Kjøttet er av en helt annen klasse enn hos din vanlige ferskvaredisk. Store okse-stykker henger under taket og minner oss på at her tas det ansvar for at kjøttet mørnes riktig og lenge.

6

Pizzeria og baker Maschmanns holder seg til ekte italiensk pizza og det gjør de bra. Dette er et av få steder i Oslo med ekte pizzaovn, som sammen med tomatsausen og brøddeigen er de tre avgjørende faktorene som avgjør om en pizza blir ordentlig bra eller en del av den grå kjedelige massen som utgjør dritten i midten. Pizzaene til Maschmann ligger i toppsjiktet her til lands, og er det nærmest du kommer den originale pizzaen fra Napoli. Alle pizzavariantene er klassisk italienske. Hittil har jeg bare kommet meg gjennom halvparten av menyen, men Maschmann er det eneste stedet jeg har fått servert en ekte italiensk anchospizza med topping av ost, anchos, kapers og tomatsaus. Helt rått og litt sært. Overraskende billig.

5

BRASSERI Det er tusenvis av boliger på Skøyen, men etter klokka seks virker hele området dødt, spesielt på en mørk novemberkveld. Brasseriet til Maschmanns prøver imidlertid å kose opp stemningen med vegger i tre og lykkes ganske bra. Til tross for at resten av matmarkedet har imponert, har jeg ikke de aller høyeste forventningene til

3

brasseriet. Jungeltelegrafen forteller om et helt greit sted, men heller ikke noe spesielt. Jungeltelegrafen har rett. Jeg velger dagens treretter og ber servitøren velge passende viner. Tre retter og tre glass vin til litt over åttehundre kroner er definitivt ikke det billigste i Oslo. Brasseriet må konkurrere med steder som Smalhans, Le benjamin og til og med Arakataka, og det ligger langt unna alle disse stedene, ikke bare når det kommer til maten, men ambisjonsnivået. Brasseriet har nok tatt hensyn til vestkant-klientellet og satser tilsynelatende på konservative, men klassiske retter. Råvarene er av høy kvalitet og stammer fra butikken. Første rett er en steinsopprisotto, men før den kommer på bordet innfinner det obligatoriske brødet seg. Det er typen foccacia og kommer i en papirpose. Jeg vet ikke om dette er en gimmik eller et sparetiltak, men særlig vellykket er det ikke. Steinsopprisottoen dukker raskt opp og den dumme brødposen er glemt. Risottoen er perfekt tilberedt, relativt tykk, risen har litt tyggemotstand og det er rikelig med steinsopp. Den elegante olivenoljen er akkurat det lille ekstra som gjør at den fremstår som perfekt. Forventningene til Maschmanns stiger markant etter denne introduksjonen. Rett nummer to er nesten like tradisjonell som den første: kalveentrecote, pommes noisettes og sellerirotpure, servert med timiansaus, romanesco og haricot vert (kenyabønner). Dette er en hovedrett som burde være plankekjøring, selv en litt over middels flink hobbykokk kan ta seg mål av å sende ut et tredvetalls perfekte retter i timen. Det antallet kalveentrecoter Maschmanns har å hanskes med denne kvelden er langt fra å nærme seg slike tall, derfor er det rart at de ikke evner å levere en perfekt rett. Timiansausen er helt ok, men langt unna de små miraklene av smak som eksploderer i munnen, men som samtidig lar smaken til kjøttet beholde sitt særpreg, noe denne typer sauser burde gjøre. Kalven får enda flere kryss i margen. Kjøttet er ikke ordentlig brunet og er likevel litt overstekt, noe kalvekjøtt aldri må være. Ellers fungerer tilbehøret godt, med et viktig unntak: romanescoen. Den grønne psykedeliske blomkålen ser helt rå ut. Her virker det som om dens eneste funksjon er estetikk, for den så å si krasjer med maten for øvrig, et ufriskt sidespor i smaksopplevelsen som med unntak av noen få staver med perfekt syltet løk nesten er blottet for både sødme og syre. Desserten er like original og oppfinnsom som resten av menyen: pasjonsfrukt-panacotta med bringebærsorbe. Heldigvis har de strødd på litt crumble også. Ikke bare er denne retten like spennende som Torsdag kveld i Nydalen er morsomt, men det er noe galt med balansen her også. Bringebærsorbeen dominerer pasjonsfruktpanacottaen fullstendig. I tillegg serverer servitøren en iseple-vin, altså en dessertvin laget etter modell av eiswein. Eis-eplevinen til Egge Gård i Lier er helt grei, men jeg tror at de med fordel kan få noen årsproduksjoner til med eksperimentering før de for alvor begynner å konkurrere med andre typer dessertviner. Alt i alt er et besøk på brasseriet et stort Tja. Pizzeriaen er en langt bedre deal.

after Work fridays – BBQ Beats n’ drinks grilleriet.no

tlf: 22 83 56 00 grilleriet storgata 21–23 n-0184 oslo

12/2013

55


SCENEKUNST

Norges største formidler av hybler og bofellesskap. Helt gratis!

VERDILØSE MENN AV CHRISTOPHER NIELSEN Nationaltheatret, Hovedscenen Nypremiere 9. januar Nationaltheatrets antihelter faller som regel inn under kategorien «alvorstyngede menn, gjort til offer for indre og/eller ytre konflikter, hvis stoiske fortvilelse over egen feilbarlighet kommer til uttrykk ved dypt poetiske refleksjoner omkring nevnte feilbarlighet». Dette er vel og bra, men noen ganger kan det være fint å se tapere som har ett mindre selvhøytidelig forhold til egen Weltschmerz. Da er det fint at Nationaltheatret har valgt å gi oss et gjensyn med Verdiløse Menn. Denne Heddaprisvinnende musikalen, skrevet av Christopher Nielsen, er basert på Joachim Nielsen AKA Jokkes refleksjoner omkring livet, tafattheten, Oslo, kjærligheten og vennskap. Vi blir kjent med Goggen, som heller enn å sikre seg jobb, livsledsagerske og avkom, tilbringer tiden på sofaen sammen med en sekspakning øl og kompisen Kleggen. Dette er en mulighet til å vurdere om Jokkes mangefasetterte skildringer av taperen er like kompleks og dyp som Shakespeare.

1

VISNING CECILIE LØVEID Nationaltheatret, Malersalen 23. januar – 3. februar Det er mange grunner til å snakke mindre om Jon Fosse. Nummer én: Vi har allerede snakket mye om ham. Nummer to: Fyren er tilsynelatende ikke noe glad i oppmerksomhet. (Dette er noe han paradoksalt nok underretter offentligheten om sånn cirka hver gang han blir intervjuet). Nummer tre: Lar vi Fosse være i fred, kan vi benytte anledningen til å snakke mer om en annen brilliant norsk dramatiker, nemlig Cecilie Løveid. Da passer det ypperlig at Løveids drama Visning skal vises på Nationaltheatret. Forestillingen handler om en kvinnelig kunstner som i et malplassert/ velplassert forsøk på å håndtere sorgen over avdød mann og far, puler en eiendomsmekler foran øynene på sønnen. Sistnevnte har også sitt å slite med, ifølge forestillingsbeskrivelsen er han en «liten mann som aldri riktig kan bli voksen». For å oppsummere: Forestillingen har et interessant plott og er skrevet av en fantastisk forfatter.

1

jøpes rt kan k o k e v a o G .latter.n på www 23 11 88 00! g eller rin

Dora Thorhallsdottir

Dora har lagt poengene tett! - Dagbladet

“Jentene på Latter leverer strålende” - VG

Spilles desember til og med 1. februar

DET VAR IKKE SANN DET SKULLE BLI... Spilles desember og januar

Feelgood presenterer

Bård Tufte Johansen

Premiere: 5. februar 2014

Premiere: 6. februar 2014

God jul til alle som liker å le. Klem fra oss på Latter!

56

12/2013


SCENEKUNST DEI UGUDELIGE ASKLEPOIS HANE Det Norsk Teatret, scene 2 17. januar 2013 var året da religions debatten fikk en oppblomstring ved at det ble lov til å disse ateister. Det Norsk Teateret kaster seg også med på denne åndelige runddansen. I Dei Ugudelige får vi møte Jon, en helt gjennomsnittlig mann som lever i et samfunn der religion er forbudt. Hvilket samfunn dette best kan overføres til, er ukjent. Når sønnen dør, finner ikke Jon trøst noe sted, for Gud er som kjent død. Han ser seg derfor nødt til å forlate samfunnet og den gudløse tilværelse. I likhet med Askeladden i Asbjørnsen og Moes klassiker Askeladden og Hjelperne, møter Jon på mange ulike figurer av typen Mannen som Grev Hol. Det er det nylig oppstartede og uavhengige teaterkompaniet Asklepois Hane som står for forestillingen, som er av typen «fysisk teater». Det vil altså si at den er «fysisk krevende og energisk». Er du usikker på navnevalget til kompaniet, informeres det om at: «Slik Asklepios, guden for medisin, blei skoren ut av moras mage, vil vi opne lukka rom, og utfordre tankane hos oss sjølve og publikummet vårt: ein livsnødvendig medisin for det reflekterte mennesket».

Martin Beyer-Olsen (NO) // Messiah Hallberg Thomas Järvheden // Mårten Andersson

1

0+0=4 AV THOMAS BYE OG ASLAK MOE Det Norske Teatret, scene 3 5. desember I 2007 spilte Thomas Bye i Tilfellet Torgersen, en forestilling basert på Jens Bjørenboes forsvarsskrift for en mann som for litt over 50 år siden gikk fra å være mistenkt for sykkeltyveri til å bli dømt for mord. Bye ble overbevist om Torgersens uskyld, og ble ifølge forestillingsbeskrivelsen så fascinert av denne og andre historier at han nærmest ble forrykt. I 0+0=4 høster vi fruktene av hans maniske opptatthet av skyggesidene ved norsk rettsvesen. Vi får anledning til å undersøke flere tilfeller av reelle og potensielle justismord. Finnes det fellestrekk i disse historiene? Dette er også en god anledning til å få svar på hvordan det er mulig å bli så engasjert i andre menneskers skjebne at en glemmer sin egen.

1

KNAKELIBRAK PRODUKTION G AVER

Hasse Brontén // Gabriella Francis (US)

Foto: Erik Berg

AND POP OSLO DANSEENSEMBLE Dansens Hus 6. – 8. desember og 11. – 15. desember Gitt at så mange dansere ikke lenger bare driver med dans, er det ikke så rart at Oslo Danseensemble poengterer at de i sin nyeste forestilling velger å «rendyrke» den «fysiske dansekunsten». Dette er definitivt noe for dere som er lei av cross-over dans/teater og helst bare vil se kropper i ordløs bevegelse. I AND POP på Dansens Hus kan du se Masja Abrahamsens hyllest til dansegleden. Du kan la deg hypnotisere av en makaber dans i et Mowtown/New Orleanslandskap. Og du kan se par i høyt tempo kaste seg gjennom en portal av lys.

1

E N E S ER R O K ENS GR

ALCINA AV GEORG FRIEDRICH HÄNDEL Regi: Francisco Negrin Den Norske Opera og Ballett, hovedscenen 16. januar – 17. februar Georg Friedrich Händel Alcina har alt hva du kan kreve av en barokk opera: Her får du møte en forførerisk trollkvinne som forvandler menn til dyr og diverse andre allegorier som utforsker menneskets mer ekstreme tilstander. En ypperlig anledning til å ta et dypdykk i menneskets skyggesider. Stykket ble glemt i 200 år, men har nå funnet veien ut fra glemmeboken. Det er første gang Alcina settes opp ved den norske opera, og da har de gjort lurt i å hyre Fransisco Negrin som regissør. Han er nemlig Händel-spesialist og tilhenger av å inkludere dans i sin dramaturgiske tolkninger. Forestillingen spilles på hovedscenen, og det informeres om at Barokksolistene vil befinne seg i orkestergraven.

9 MARS

1

AV: TORA MYKLEBUST OPTUN

TURNÉ

VÅRENS MORSO MSTE SHOW!

1

MENS VI VENTAR PÅ GODOT AV SAMUEL BECKETT Regi: Per Nordquist Riksteateret, Det Norske Teateret, hovedscenen, 9. januar Tragikomedien Mens vi Venter på Godot er en dypt elsket slager, og det kan virke som om ingen – hverken de på scenen eller de i salen – er interessert i å vente særlig lenge mellom hver gang dette stykke settes opp. Denne gangen er det Riksteateret som har samlet sammen et stjernelag ledet av ingen ringere enn Per Nordquist, best kjent som «nordlendingen» i samtlige norske filmer. Nordqvists regidebut er verdt å få med seg. Ingen grunn til å forvente dramatisk omveltning av den modernistiske estetikken som har preget dette stykket, men noen ganger er det best å gjøre tingene på gamlemåten.

OSLO

CHATEAU NEUF BILLETTER PÅ

WWW.RAWPATURNE.SE knakelibrak PRODUKTION

12/2013

57


Foto: Ingeborg Løvlie

LANSERING NOVEMBER

N&D MØRKESIDEN AV INTERNETT // BADSTUGATA OG BADSTUGATA RESTAURANT

NESTE NATT&DAG FEST: SE NATTOGDAG.NO

Hos oss varer studielånet ditt lenger. DJ hver fredag og lørdag. Tlf.: 22 20 46 16 •Tullinsgt. 2 • 0166 Oslo 21 år etter klokken 22:00 Ukedager 10:00 - 02:00 • Fredag 10:00 - 03:00 Lørdag 11:00 - 03:00 • Søndag 12:00 - 01:00

CAFE


www.nattogdag.no Twitter: @nattogdag Instagram: @nattogdag_sensurert Snapchat: @nd_usensurert

12/2013

59


MUSIKK

ANMELDELSER

KLASSIKER

MEGET BRA

BRA

SKEPTISK

TRIST

TRAGISK

«

For de av oss som ikke er fast inventar i studioet til Tommy Tee, er Musikk Ække Viktig blitt en ganske intern affære. - TOMMY TEE, S.

«

«

Jeg syntes ikke det var noen grunn til å holde igjen når jeg selv følte jeg var mer «dope» enn de fleste.

Musikkutgivelser med «høsten i mente» har dessverre en tendens til å falle i Den Kollektive Høstdepresjons-fella. - OLE TORJUS, S.

63

62

- Å FINNE SEG SJÆL, S.

65

SKIVER

BUN B Trill O.G. The Epilogue (RAP-A-LOT/IMPORT)

En legende trenger ikke kaste ball med spjælinger Man kan aldri undervurdere Bun Bs status som en av de viktigste rapperne i historien. Trenden de siste årene har gått mot å avfeie Bun til fordel for hans mer fargerike Underground Kings-partner Pimp C, men la oss ikke glemme at få har gjort mere for å putte sørstatsrap på kartet enn nettopp Bun B. Han var den eneste rapperen, ved siden av Scarface, som hadde sterke nok tekster til å fenge den tidens østkystdominerte rapscene. Resten av sørstatene handlet i mye større grad om flow og musikalitet, Bun kunne levere punchlines med de beste av dem, og hadde en kompleks rimstruktur som selv Jay-Z og hans like måtte respektere.

3

Litt av grunnen til gryende skepsis skal han derimot ha skylden for selv. Etter at Bun B fikk tildelt litt forsinka legendestatus for et tiår siden (nei, dere hørte ikke på Supertight i 1995), har han vært ustoppelig som en nordmann på bar i Alicante. Såpass at han later til å ha gått litt for hardt i malinga med tanke på produktivitet. Nå er jo UGK-universet i utgangspunktet relativt begrensa, men magien har oppstått i skjæringa mellom Buns ekstremt intrikate ordlek og Pimpens stiliserte flyt. Uten Pimp C trenger Bun enda mer fokus. Her går Bun litt på autopilot, og legger ikke like mye arbeid i hvert vers som før. Nå er også Trill OG: The Epilogue overskuddsmateriale fra Trill OG, og som sådan er det litt lureri å selge det inn som et nytt album. Bun Bs stemme er klart autoritær og distinkt så det holder, men trenger å formidle noe. Tidligere har selve

tekstene og ordspillene vært selve salgspunktet, og når Bun da bare cruiser av gårde, blir det fort uinteressant. Dårlig kan det da umulig bli, og Bun har fylt opp med mer eller mindre spennende gjester som bryter monotonien. Personlig elsker jeg den Serani, 2 Chainz og Rick Ross-gjestede «Fire», et av årets possecuts, og det eneste fornuftige dancehallartisten Serani har brukt stemmen til de siste par årene. «Dippin And Swervin» blir en banger i klubbene, og låtene med Raekwon og Redman viser hvilket landskap Bun hører hjemme i. Kjære Bun. Du er en fuckings legende og har levert noen av de beste versene menneskeheten har hørt, men hør her nå: Ikke ta så lett på det. Og dropp de trendy gjestene. Ingen vil høre Bun B kaste ball med spjælinger som Kirko Bangz. Jørgen Nordeng

HANNE KOLSTØ Stillness and Panic (JANSEN PLATEPRODUKSJON)

Hybridbil Det alvorstunge ansiktet til Hanne Kolstø kobles til den mektige androgyne stemmen som bil kobles til motordur, kyr til rauting og så videre. For å holde det til motordrevne assosiasjoner, Stillness and Panic er med sine organiske og elektroniske elementer som en hybridbil, hvor gammel og ny teknologi i demokratisk samarbeid driver fartøyet og i andre rekke verden framover. Hanne har drevet og mekket med disse henholdsvis harry, tradisjonelle, futuristiske og sofistikerte elementene siden hun ga ut Riot Break i 2010. Kassegitarer, elgitarer, casiosynther, klangeffekter og loops får likt spillerom, og gir det en fin og

3

litt uventet tvist. For å tilføre den riktig basale effekten, har Hanne denne gangen invitert med seg farens brassband fra Sykkylven. Så har hun levert nok en skive med kjølig klang, bygderomantiske effekter og hippe triks. Jeg klarer aldri å la meg rive fullstendig med av Hannes utgivelser, og jeg tror det har å gjøre med hennes manglende evne til å stole på én motor alene. Jeg sitter alltid igjen med følelsen av at hun enten holder tilbake eller strekker seg i så mange retninger at hun ikke får kvesset det ned til noe som etterlater avtrykk. Ok. Nok kritikk. De som har latt seg begeistre av Hannes forrige skiver vil digge denne, så Tommy Olsson, det er bare å ta fram de store adjektivene og prise deg lykkelig over at Morgenbladet ikke opererer med karakterer. Med «Vertical Split» åpner Kolstø

på et nivå som nærmer seg M83s stormannsgale sfære. Her hengir hun seg til den store produksjonen, og skinner som den diamanten hun er. Etterfulgt av «The Clinch» og «One Plus One Makes One Out Of Two» er dette en knallsterk åpning på et album. Her framstår hun som en profesjonell og konsekvent artist som tør å slippe de store drømmene til. Nettopp derfor krever jeg så mye av henne, fordi jeg vet hun har det som skal til for å lage noe riktig stort. Fortsatt opplever jeg henne som litt forknytt og uforløst når hun gradvis ut i plata faller tilbake til den trygge, nærmest jamaktige modusen. Hanne, du må stole på den kraftfulle motoren du har i deg og tørre å være enda litt mer stormannsgal! Inger Lise Hammerstrøm

12/2013

61


MUSIKK JHENÉ AIKO Sail Out EP (ARTIUM/DEF JAM RECORDINGS)

Neste jente ut? Koblingen mellom Omarion – som jeg også har anmeldt i denne utgaven – og Jhené Aiko er såpass åpenbar, at jeg nesten blir nødt til å bable litt om det smått ironiske møtepunktet mellom de to utgivelsesaktuelle sangerne. For der Omarions karriere altså ser ut til å synge på et av de siste versene, befinner hans gamle venninne Jhené Aiko seg på randen av et mulig stort gjennombrudd. Faktisk begynte 25-åringen sin karriere som oppvarmer for nettopp Omarions gamle gruppe B2K, og hun har dessuten en datter med hans yngre bror og felles B2Kmedlem, O’Ryan. Men til tross for flere år i bransjen, har Jhené slitt med å realisere artistdrømmen, og bestemte seg etterhvert for å jobbe på egenhånd etter å ha blitt holdt tilbake av labelrot hos Epic. Dette forandret seg derimot i fjor, da hun skrev under en såkalt «joint deal» med Def Jam og No. I.D-labelet Artium etter 2011-mixtapen Sailing Soul(s), hvor hun blant annet fikk hjelp av artister som Kanye West, Miguel, Kendrick Lamar og Drake. Det var også via sistnevnte artistvenn at Aiko ble plassert i rampelyset denne sommeren, da Drake lot henne skrive og synge refrenget på «From Time», et av de aller beste sporene fra hans platinaselgende album Nothing Was The Same. Det skadet heller ikke at den kanadiske superstjernen tok henne med seg på turné i høst, perfekt timet med utgivelsen av hennes nye utgivelse, Sail Out EP. Og med en labelkjempe som Def Jam i ryggen, co-signing fra Drake, pluss en stadig voksende hype, bør vel sjansene ligge til rette for et endelig hopp opp på stjernehimmelen? Vel … kanskje. Til tross for den flotte innsatsen på «From Time», har Aiko nemlig aldri helt klart å lage sololåter som virkelig krever oppmerksomheten din. Det er behagelig og fint, men musikken har i stor grad manglet den store «it»-effekten. På mange måter er dette også en beskrivelse av Sail Out, som jeg håpet skulle følge opp sin fantastiske førstesingel «The Worst». En vakker sang om kjærlighetens evigproblematiske utfordringer, hvor Aiko vrenger sjelen på en måte som tekstmessig preger hele EP-en; «Please don’t take this personal/But you ain’t shit/ And you weren’t special/Til I made you so», før hun låner Jay-Z sine «Excuse Me Miss»-linjer fra 2002: «Everybody’s like, he’s

4

KABAKA PYRAMID Lead The Way (BEBBLE ROCK MUSIC/IMPORT)

Herlig ujamaicansk En ny generasjon artister har trådt frem og røsket litt opp i terrenget på Jamaica de to siste årene, etter et hegemoni hvor 90-tallshelter som Beenie Man og Sizzla stort sett har fått regjere i fred. Mavado og Vybz Kartel har også vært med oss i ett tiår nå, men den nye generasjonen som entrer manesjen nå gjør noe genuint nytt. Chronixx er den som har fått det store gjennombruddet, den største nye reggaeartisten siden Tarrus Riley. Kabaka på sin side hevder selv at det er han som leder an, og rent musikalsk har han kanskje rett. Kabaka er nemlig den mest allsidige i bevegelsen, som også teller artister som Jah9, Jesse Royal og Iba Mahr. Moderne reggaeartister som ikke er fremmede for å nikke til syttitallet, samtidig som de er solid plantet i nåtiden. Inspirasjonskildene til Kabaka Pyramid transcenderer helt klart den erketypiske jamaicanske reggaeutøvers. Han tar tekstskrivingen seriøst, patosen er ikke for tykk til å være forståelig, og tekstene er smidd sammen med presisjonen til en amerikansk rapper. Klisjeer og floskler om å brenne Babylon, røyke ganja og prise herren er kanskje ikke helt fraværende, og Kabaka mener nok det samme. Han presenterer det derimot på en frisk og gjennomtenkt måte, med vittige poenger og punchlines. «Choppingz», et samarbeid med like progressive Masicka og Equinokx føles som selve og får mye annet materiale til å høres ufrivillig bakstreversk ut. Kabaka er tydelig en utdannet røver, spesielt sammenlignet med kollegene sine, og tankene i «Liberal Opposer» og «No Capitalist» er manifesteringer som går langt utpå konkurransen. Han gjør også noe så lite jamaicansk som å gå ut mot idéresirkulering på «No Cliches». Interessant nok fordi reggae i bunn og grunn er tuftet på kreativ bruk av klisjéer. Generasjonen til Kabaka og Chronixx har gått i skole hos eldre jamaicanske musikere som har reist verden rundt og sett litt, i motsetning til å komme rett ut fra slummen. De er også inspirert av hiphop og dagens musikk generelt. Lead The Way er en perfekt introduksjon til alt dette. Jørgen Nordeng

5

OLE TORJUS At the bottom of a strange hill (KAKAO MUSIKK)

Hverdagslig på den gode måten, med små glimt av fest Trondheims-baserte Ole Torjus har gitt ut elektronisk musikk i mange forskjellige varianter de siste årene, og har blant annet spilt på Hove og Pstereo, samt varmet opp for Lindstrøm. Nå som han gir ut sin første fysiske utgivelse, karakteriserer presseskrivet den seksspors EP-en som «6 lune elektronikakomposisjoner […] komponert med høsten i mente, perfekt for å pakke kroppen i varme klær og ørene i hodetelefoner». Hjelp! Musikkutgivelser med «høsten i mente» har dessverre en tendens til å falle i Den Kollektive Høstdepresjonsfella – en tilstand nordmenn i møte med høsttåke, regnbyger og selvmedlidenhet post-sensommeren forventes å bre om seg som en genser grovstrikket av Thomas Dybdahls bustestrie skjegg. Heldigvis styrer At the Bottom of a Strange Hill unna den løvbløte fallgruven, og ligner mer en onsdag i sen november:

4

62

12/2013

hverdagslig på den gode måten, med små glimt av fest. For, til tross for alle mollstemte og malmfulle melodier, er høsten egentlig full av hverdager som glir inn i hverandre; det er litt mørkt utenfor vinduet når du våkner, og så er det litt mørkt igjen når du går hjemover på ettermiddagen. Du pusser tenner og lager middag, skriver handlelister og glemmer dem når du går på butikken, tar oppvasken og vasker tøy. Det meste går i ett om høsten, men desto mer ære til Dei Små Øyeblikka, som følelsen av et par varme sko, eller en putrende jordskokk-suppe på en dag du ikke engang husker at jordskokk finnes. Eller en fin EP. Små, fine øyeblikk er også spredt utover i At the Bottom of a Strange Hill, som er lavmælt (lun, om du vil) elektronika med innslag av mer tradisjonelle instrumenter – som bakgrunnskastanjettene i «Living Together» eller Nils Petter Molvær-blåserne i tittelsporet – og som tidvis nærmer seg Lars Horntveth på sitt mest nedtonede, eller – på albumets mest oppløftende øyeblikk – islandske múm eller danske Efterklang.

Ole Torjus er best når han lar sporene langsomt forandre seg og åpner opp for de små øyeblikkene, som på «Living Together», hvor gitarplukkingen glir over i en The Field-lignende loop, før det igjen avsluttes med gitaren og albumets eneste, søtnaive tekststubb om å komme hjem på en regnværsdag, lukte ull og dusje i varmt vann. Enkelt og hverdagslig, uten at det bikker over i det melodramatisk melankolske. Eller det øyeblikket på slutten av «Muscle Memory», hvor alt bortsatt fra pianoakkordene som har båret låta fremover strippes vekk, før det plutselig stiger opp en liten eksplosjon, som den første boblen idet jordskokk-suppa begynner å koke, kun et kort øyeblikk, før også den låta forsvinner over i neste låt. 25 minutter korte At the Bottom of a Strange Hill er seks små skritt vekk fra Den Kollektive Høstdepresjonen og inn i en høst-hverdag som egentlig er helt ok, og som hvertfall klør langt mindre enn den skjeggenseren du vanligvis blir tilbudt. Daniel Ramberg

no item/Please don’t like him/ He don’t wife em/He one nights em». Men selv om resten av Sail Out altså ikke klarer å følge opp det samme høye låtnivået, leverer Aiko mer enn godt nok til å skru opp forventningene til neste års albumdebut Souled Out (vel, bortsett fra den ekstremt corny tittelen da selvfølgelig). Childish Gambino-gjestede «Bed Peace» er det nærmeste hun kommer et radiofrieri, og føles som noe The-Dream kunne ha laget melodien til, mens «Stay Ready» er et velfungerende samarbeid med Kendrick Lamar. Alt i alt blir det likevel litt for stillestående og mørkt i lengden. Avslutningssporet, «Comfort Inn Endig», er imidlertid EP-ens desidert ærligste øyeblikk. «I was weak then and you knew it/I was so weak then and you proved it/ ‘Cus my brother was dying/ And you gave me a shoulder to cry on» (hennes bror døde av kreft i 2012). Jhené Aiko har ikke den største stemmen, men klarer å skrive tekster om egen sårbarhet på en måte som ikke er hverdagskost i R&B-sjangeren. Får hun hjelp til å integrere dem i velfungerende låter, skal du ikke se bort i fra at hun har fått det omtalte gjennombruddet på samme tid neste år. Mathias Rødahl

geren. Denne rundens «M.I.A.» er definitivt «Know You Better», hvor Pusha T og Fabolous fra singelversjonen har blitt skiftet ut med LA-sertifiserte Nipsey Hussle, uten at det ødelegger nevneverdig. Hjemby-raphjelp får han også fra Casey Veggies og den lovende duoen Audio Push på respektive «Tomorrow» og «Diamonds Hennessy». Førstnevnte er enda en av utgivelsens godbiter, og har litt av den glade framtoningen vi husker fra B2K-dagene. Et annet spor som også henter fram minner, er «Too Much» – som jeg først trodde var et bidrag fra halvbroren Marques Houston, takket være sin Houston-typiske falsett og

rååmæntiske gitarklimpring. For så vidt en ganske koselig liten låt, avhengig av hvor høy terskel du har for svisker. Min er åpenbart skyhøy. Resten av Care Package 2 reddes av Omarions nevnte egenskap til å lage over gjennomsnittet godkjent, men likevel sjeldent kjempeminneverdig R&B. Og selv om jeg virkelig vil den godeste O alt godt, tror jeg muligens Rick Ross snart vil innse at denne investeringen nok ikke kommer til å gi spesielt stor avkasting. Men hvem vet, kanskje han bare signet Omarion fordi han enkelt og greit elsker «Gots Ta Be»? I sure as hell wouldn’t blame him da! Mathias Rødahl

RON MORELLI Spit

OMARION Care Package 2

(HOSPITAL PRODUCTIONS)

(MAYBACK MUSIC GROUP)

3

– eller snarere ikke forsøker å være. Med en ganske god porsjon gi-faen-mentalitet i bunn, har Morellis debut blitt en kjapt unnagjort affære som klokker inn på bare 36 minutter. Det er ikke en overdrivelse å anta at like mange minutter har blitt brukt på innspillingen. Kanskje like greit at han fatter seg i korthet, i og med at den nonchalante holdningen til materialet gjør at det blir såre enkelt å vise fingeren tilbake. Hardware-techno og noise er best forunt skaperens vilje til å bygge lydbilder som byr mer på seg selv og gode arrangementer, enn å være fortrolig med at lyttere synes det er kjempeunderholdende å vandre apatisk gjennom et goldt landskap av post-apokalyptisk virvar. Man kan dog skimte kvaliteter i Morellis flate, monotone musikalske tablåer i form av at de byr på noen ganske artige tankeeksperimenter. Deriblant hvordan en gjenglemt motorsag i en tørketrommel muligens høres ut («Sledgehammer 2»). Men det er ikke musikken, eller de besnærende kombinasjonene av lydkilder selv som kommer til å bli husket når historiebøkene skrives, det er snarere Morelli sin evne til å håndplukke andre som kan det bedre enn ham selv. Karima Furuseth

Det går mot den siste R&Bvalsen Som en slags litt mindre talentfull, og på senere år atskillig mindre profilert versjon av Chris Brown, må fjorårets platekontrakt med Maybach Music Group ha kommet som en siste liten-redning for det gamle B2K-medlemmet Omarion. Enn så lenge har det heller ikke vært spesielt vanskelig å se hvem som har fått mest ut av signeringen, til tross for at sangeren beviste at han fortsatt var en artist å regne med på det sexy standoutsporet «M.I.A.» fra sin første Care Package-mixtape. Og vi snakker jo tross alt om en fyr med masse godlåter bak seg, inkludert «O», «Touch», «Entourage» og ikke minst «Ice Box». Felles for dem alle er likevel at de tilhører den mer suksessfulle førstedelen av den nå 29 år gamle sangerens solokarriere. Og la oss bare være ærlige her, det er vanskelig å kickstarte en gammel R&B-karriere etter fylte tretti. Men Omarion lager nå fortsatt fin-fin musikk, og med Care Package 2 følger han opp det gode, dog ikke fantastiske arbeidet fra den nevnte forgjen-

4

God smak, dårlig selvinnsikt Fra leiligheten sin i New York driver Ron Morelli D.I.Y labelet L.I.E.S (Long Island Electrical Systems), hvis utgivelser har vært utslagsgivende på de fleste kvalitetsorienterte barometre for elektronisk musikk siden 2010. Morelli har hatt en kyndig finger stukket i jorden, for i løpet av den allsidige etikettens korte levetid har det fått den gjeve prisen som årets label av nettstedet Resident Advisor i 2012, gitt ut en hel horv av 12”-singler med både skitten techno og lush house, og vært den mest hypertrendy plattformen for nytenkende artister. Til tross for dette har Morelli valgt å gi ut debutalbumet på noise- og technolabelet Hospital Productions. Antageligvis fordi Spit kan plasseres helt i ytterkanten av klubbmusikken som er prevalent på L.I.E.S. Dermed kler albumet et annet labels identitet hvor det ikke er forventet at albumet skal være fylt til randen av floorfillers. Spit er heller albumet du spiller når gjestene må hjem. Morelli har ikke villet lage et «deep intellectual fuck show», som ganske presist oppsummerer hva Spit forsøker å være


MUSIKK

TOMMY TEE Musikk Ække Viktig (TP/MER)

En ganske intern affære The Voice-dommeren og DILF’en Tommy Tee er tilbake. Igjen. Og jaggu har ikke superprodusenten gjort rapper av seg selv også, denne gangen. På norsk. Uten å fronte det som en revolusjon selv, riktignok – «Kan’ke rappe, kan’ke synge – kall meg nye Ole Paus», mener han beskjedent fem minutter ut i skiva. Beskjedent fordi han faktisk greier seg helt streit på mikken (noe alle som har hørt Tee-productionsprosjektet The Loudmouf Choir strengt tatt visste fra før av). Her og der er han faktisk ganske så morsom – «Er meg selv hundre og ti prosent/ Paradise Hotel/ Tell a Friend». Et par riktig fine og introspektive øyeblikk har han også. På «Beat for Beat» (heh)

4

skriver han en slags selvbiografi over diverse beatsnippets, og til tross for at han ikke er noe teknisk vidunder, får han definitivt jobben gjort. Heldigvis er albumet mer enn Tommy Tees gjenfødelse som rapper. For først og fremst er og blir Tommy en strålende tilrettelegger for at andre skal høres bra ut. Og gjestelista her er lang – Kaveh, Chirag, Lars Vaular, Store P, Kenneth Engebretsen, Jesse Jones, Pumba, Son of Light og nesten hele den gamle Tee Productions-stallen bidrar. Både Chirag og MAE sine vers på «Hopp i Havet» er standout, og godt over brorparten av produksjonene har et overskudd og en feel som mange savna i produksjonene hans midt på 2000-tallet. Det virker rett og slett som Tee har fått ordentlig lyst til å lage musikk igjen. Og når ting flyter mellom gjestene og Tommy selv, så er Musikk Ække Viktig et

godt akkompagnement til en T-banetur. For de av oss som ikke er fast inventar i studioet til Tommy Tee, er skiva blitt en ganske intern affære, uten de mer inviterende sporene som det forrige albumet Studio Time hadde å by på. Tekstmessig handler låtene mye om studioet, klikken og shots på Cacadou. I tillegg er det hele hardere og mindre skittenfunky enn de beste sporene på Camel Toe-skiva til Loudmouf Choir. Det er beskrivende at en flink fyr som A-lagets Store P drukner totalt på beats av dette slaget. Han får rett og slett ikke plass nok til å være så kul han kan være. Legg til at refrengene generelt er ganske svake (med «Høydeskrekk» som skrekkeksempel, samt at spor som «Askepot» som blir litt for voksenpop-produsert) og det blir vanskelig for ei jente som meg å virkelig følge hele greia fra start til slutt. Inger Fulping

SERENGETI Rebellious Hearts (SWINGKIDS/IMPORT)

Nest etter Million Stylez må Gøteborg-jentene i Serengeti sies å være Sveriges største reggaeksport om dagen, i beinhard konkurranse med med-Gøteborger Etzia. Men mens Etzia har gjort seg kjent med litt mere frempå og vampete dancehallnumre, er Serengeti mest kjent for å velsigne moderne reggaerytmer av det europeiske slaget. De trekker folk på kontinentet, og «Walk With An Empress» ble en aldri så liten hit via det tyske makthuset Soundquake. Rebellious Hearts holder stilen, og det beste med settet er å høre hvordan True og Zany Lou jobber med hverandres stemmer. De har et unikt samspill, og høres nesten ut som en og samme person til tider. Jentene er befriende lette på kvasi-patois, og det gjør det lettere å kjøpe hele pakka. Tekstmessig er det ikke veldig banebrytende. Kjærlighet og forholdstematikk står i høysetet, og Serengeti står for en slags independent woman-retorikk som deres jamaicanske motstykker sjelden drar i land uten å havne over streken, hvor de virker som pengegriske knullemaskiner. Serengeti lar ikke nesebeina komme i veien for festen, og fremstår som sympatiske og inkluderende. Tanya Stephens er nærmeste nabo i så måte. Stemningen er påtagelig positiv, og det er friskt med et reggaealbum nesten kjemisk fritt for sutring. Produksjonene kommer stort sett via bysbarna Kap10 Prod (som selvsagt er skalkeskjulet til Kaptein Rød) og Partillo. Løpet de legger er trygt og godt, om ikke veldig utfordrende. Bebudede ekskursjoner inn i afrobeat og hiphop-terreng er heller subtile, og soundets røde tråd holdes stramt i hevd. At Lutan Fyah og Assassin gjester er selvsagt hyggelig, og spesielt sistnevnte gjør god figur. «March With Us», gjort over backdropet vi kjenner fra Nico Ds «Ruff Times» er det sterkeste sporet på Rebellious Hearts, og føles som en naturlig oppfølger til «Walk With An Empress». Samtidig viser den at ikke alt nødvendigvis trenger være kvinnesak og kjærlighet. Serengeti revolusjonerer ingenting, men leverer et sterkt nok album til at vi gleder oss til ny liverunde og neste trekk. Jørgen Nordeng

4

12/2013

63


MUSIKK - ÅRSOPPSUMMERING MALIN KULSETH Årets Låt: FJORDEN BABY «Nattåpent» BRB, flytter til Fjordkloden.

1 1

INGER LISE HAMMERSTRØM Topp 5 Private Session låter på Spotify. Takk GUD for Private Session-innstillingen! Disse låtene fikk kjørt seg i ivanaiguanas spotify-konto anno 2013: THE PREATURES «Is this how you feel?» Stevie? Niks! Enhver referanse kommer til kort i beskrivelsen av Isabella Manfredi. Groove it baby!

1 1

MIDNIGHT JUGGERNAUTS «Ballad of the war machine» Smud synthpop med russisk glasnostføleri.

1 2

FLEETWOOD MAC «Silver Springs» Kom endelig med på reutgivelsen av Rumours, fader så fint knuste og bitre hjerter kan låte.

3 1

DAFT PUNK FEAT. PHARELL WILLIAMS «Get Lucky» Nachspielklassiker med verdighet.

1 4

LIGHTNING DUST «Diamond» Kan noen lage en mørk tenåringsfilm og legge denne på soundtracket?

5 1

SVEIN STRØMMEN

Husleietvistutvalget tilbyr parter i boligleieforhold rask, rimelig og kompetent behandling av husleietvister. HTU virker som en domstol og kan både mekle og treffe avgjørelse.

BLIND TO FAITH Under the Heptagram

1 1

(A389)

Det eneste bandet i verden som noensinne burde bruke tid på å emulere Entombed og/eller Hellhammer, og universets beste band akkurat nå, NO JOKE! HESSIAN Mànégarmr

Sakene kan for eksempel dreie seg om: • • • • • • •

Belgisk BLEUURHRRHRHGHHH: Tre steinharde plater fra Europas Dølleste Land:

2 1

(SOUTHERN LORD)

Beinhardt bevis for at flere århundrer med fastlandseuropeisk moralsk forfall er nødvendig for å få troverdig blackmetall”lefling” ut av hardcorelassiser.

Depositum Skyldig leie Erstatning for skader og mangler Oppsigelse Mangler ved leiligheten Leiesummens størrelse Partenes rettigheter og plikter for øvrig

ALKERDEEL/GNAW THEIR TONGUES Dyodyo Asema

3 1

Vi har kontorer i Oslo, Bergen og Trondheim og dekker henholdsvis Oslo og Akershus, Hordaland og begge Trøndelagsfylkene. Alle tvisteløserne er jurister med spesiell kompetanse innen husleierett.

(CONSOULING SOUNDS)

Belgiske OG nederlandske premissleverandører (såkalt DOBLING!) av elendige vibber og klamt ubehag møtes i årets beste emulering av stemningen i en plastkiste. Good times!!!

MATHIAS RØDAHL Topp sex mest elskovsinspirerende låter fra 2013: TGT «Three Kings» (hele jævla albumet) Ingen dumrian han Stylo, det britiske kongerikets fremste mainstreamhåp. Han kombinerer bassete EDM-estetikk med nikk til klassisk dancehall reggae fra 80-tallet og får alle på lag.

1 1

www.htu.no 64

12/2013

NE-YO «Slow Down» Egentlig det eneste sexsoundtracket du trenger, men hvis du mot formodning skulle gå lei, er disse heller ikke feil:

2 1

THE-DREAM «Equestrian» Det er virkelig ingen vei tilbake når Terius henter fram det game Jodeci-soundet. Somebody’s getting fucked tonight!

3 1

TY DOLLA $IGN «Ratchet In My Benz» Alle damer kan ikke få kjærestebehandlingen. «Imma just pull it out. You know what to do.»

4 1

MARQUES HOUSTON «Famous» Låta om Marques sin berømte penis kan også gjøre mirakler for din egen. #Pause!!!

5 1

TYGA FT. JUSTIN BIEBER «Wait A Minute» Det skamløse samleiet som starter på klubben og ender opp på nachspiel - hvis ikke bassen sørger for klimaks allerede på dansegulvet da.

6 1

KARIMA FURUSETH Topp fem mest jackin’ låter fra 2013: DJ KOZE «Royal Asscher Cut»

1 1

(PAMPA RECORDS)

Ektefølt melankoli og smått sublime arrangementer i et house-eventyr ingen andre enn DJ Koze kunne ha fortalt. GREG BEATO «PMA»

2 1

(L.I.E.S)

En av 2013 mest fremadstormende produsenter, som tilfeldigvis også fortsatt er tenåring (!), står for årets skarpeste trommer som uten tvil setter nedre mageregion i bevegelse på dansegulvet (ikke på do). OMAR S «Thank U 4 Letting Me Be Myself»

3 1

(FXHE)

Detroits finest! Omar S er en kvalitetsleverandør av dimensjoner som nesten aldri skuffer, og det melodiøse bangin’ tittelkuttet til siste fullengder er intet unntak. DJ FETT BURGER & TELEPHONES «Rytmenarkotisk»

4 1

(SEX TAGS UFO)

To svært kompetente nordmenn gjør fantasien om det eksotiske og uutforskede tuttifrutti-klubbmiljøet i Berlin enda søtere ANDRÉ BRATTEN «Be A Man You Ant»

5 1

(FULL PUPP)

André Bratten kan noe ikke alle kan, og utførelsen er følgelig klokkeren: crescendo. Skriv ned navnet bak øret ditt.

JØRGEN NORDENG Topp dancehall og reggaerelaterte låter som hadde vært hits om de hadde fått det pushet de skulle hatt, sann mine ord: MAVADO, RICK ROSS & AKON RISE UP/FRENCH MONTANA FEAT MAVADO ETC. Vado jobber seg sakte frem i køen hos DJ Khaled. Disse to har truffet best i år, og håpet om en dancehall-Nate Dogg med Sin City-grafikk vokser.

1 1

STYLO G FEAT SISTER NANCY «Bad/Stylo G»

2 1

SOUNDBOY

Ingen dumrian han Stylo, det britiske kongerikets fremste mainstreamhåp. Han kombinerer bassete EDM-estetikk med nikk til klassisk dancehall reggae fra 80-tallet og får alle på lag. BUNJI GARLIN FEAT. NIGEL ROJA «Differentology» Navnet sier alt. Socaartisten Bunji regjerer Trinidad, men med denne ukategoriserbare landeplagen viser han internasjonale muskler.

3 1

MACKA DIAMOND «Dye Dye» Heldigvis heter hun ikke Lady Mackarel lengre. I en alder av 40 år lager hun den saftigste og svetteste dancehalllåta på årevis, og det er kun patoisen som avslører at den har noe med Jamaica å gjøre.

4 1

MAJOR LAZER FEAT. T.O.K «Shell it Down» Bumaye var den store hiten, og Busy Signal fortjener verdensherresdømme, men den andre låten over samme instrumental var sørgelig oversett.

5 1

ANDREAS DAHL Årets tre beste låter med varighet på over en time, for de med god tid. THE NECKS «Open» (1.08.05) For mange vil trolig 68 minutter med improvisasjon fra et band som kaller seg selv et jazzband vekke en del assosiasjoner om en slitsom lytteopplevelse, men The Necks har for lengst etablert seg som et band av det mer harmoniske og atmosfæriske slaget. «Open» krever sitt av konsentrasjonen, mest på grunn av den utbredte bruken av stillhet, men er du tålmodig er det en fem-seks øyeblikk der som gir ca samme følelsen som en 14-åring får første gang hun eller han ser The Shawshank Redemption.

1 1

1

DENNIS JOHNSON «November» (4.52.53) Minimalismens historie måtte skrives om i år da Dennis Johnsons stykke «November» omsider fikk sin første utgivelse. Stykket fra 1959, som senere inspirerte La Monte Young til å skrive «The Well-Tuned Piano», var lenge trodd å være tapt, ettersom Johnson forlot musikken i 1962 for å jobbe på NASAs romfartsprogram, men tidlig på 90-tallet dukket det opp et skurrete opptak fra en opptreden av stykket. Ved hjelp av opptaket tok det drøye 15 år å nedtegne hele stykket, og fire år igjen for å få det utgitt. «November» er fem timer med saktegående strukturer satt sammen på en måte som gjør at det får Satie til å høres ut som pianoens Yngvie Malmsteen.

2 1

ULAAN PASSERINE «Ulaan Passerine» (1.07.02) Steven R. Smith fortsetter sitt «Ulaan»-prosjekt med over en times traktering av drøyt 20 forskjellige tradisjonelle ØstEuropeiske instrumenter, delt opp i fire håndgripelige deler på det ubrukelige formatet dobbel kassett. Hvis du planlegger å befinne deg mye til hest på stepper i Sentral-Asia i nær fremtid er dette soundtracket for deg.

3 1


MUSIKK

«

Jeg syntes ikke det var noen grunn til å holde igjen når jeg selv følte jeg var mer «dope» enn de fleste.

Etter å så vidt ha dyppet tærne i det norske hiphop-havet som rapperen Joey, returnerte Finding Muzyamba på overraskende måte i sommer - med et langt mer modent sound enn hans 20 unge år skulle tilsi. TEKST MATHIAS RØDAHL FOTO MAGNE RISNES Alle må som kjent begynne et sted, men med dagens mulighet til å nå verden via et tasteklikk, er det fristende for utålmodige unge artister å legge ut de første, musikalske fotstegene som «i gamle dager» kanskje hadde havnet i øvingslokalets demobunke. Første gang vi hørte noe fra Joseph Muzyamba Hougsnæs, var det via hans cover av Wale-låta «World Tour» i 2011 - da som rapperen Joey. En 18-åring fra Ås, åpenbart påvirket av det mer kommersielle hiphopmarkedet i USA, men likevel med et lovende talent som bare to år senere skulle «gjennoppstå» som en langt mer eksperimentell og særegen artist. Denne gangen under det passende navnet Finding Muzyamba. På sommerens mixtape-utgivelse The Experience hadde Jopseh nemlig utvilsomt funnet seg selv, og leverte en serie overbevisende låter - inkludert «Cauchemars» som nå helt på tampen av oktober fikk ny gnist via sin flotte Marius Iversen-regisserte musikk-video. Kan du huske hva slags tanker du hadde rundt det å være en rapper på den tiden da du fortsatt bare kalte deg Joey? – På den tiden var jeg definitivt i en fase hvor jeg kun ønsket å prøve ut litt forskjellig for å finne ut hva som funket og ikke. Sulten som jeg var da, og fortsatt forsåvidt er, ville jeg få ut musikk så fort som mulig. Når jeg ser tilbake på det i dag, er det klart det er mye jeg føler kunne vært gjort annerledes. På en annen side var det et slags springbrett

1

som åpnet noen dører. Jeg vil si jeg hadde et mer naivt forhold til hele «rapper»-greia på den tiden. Etter et par år har jeg tilegnet meg mer erfaring og funnet mer ut av retningen jeg ønsker å gå med musikk generelt. Andre 3000 har alltid vært en av mine favoritter, og å mestre det å synge og rappe har alltid vært noe jeg har hatt lyst til å få til. Samtidig med skiftet til artistnavnet Finding Muzyamba tidligere i år, forandret du også det musikalske uttrykket ditt betraktelig. Hva slags erfaringer førte deg over i denne nye typen musikk? – Jeg tror det var lysten til å utfordre meg selv som artist. Jeg har vokst opp med en ganske mangfoldig musikalsk bakgrunn. Stefaren min introduserte meg for blant annet Deep Purple, Led Zeppelin og The Beatles, mens mamma spilte mye gospel, soul, reggae og annen generell afrikansk musikk. Noe av det kjipeste jeg kan tenke meg er å bli låst inne i «rapper-båsen», fordi jeg føler at jeg har et bredere spekter å velge fra enn en del andre som holder på med det samme som meg. Forhåpentligvis vises det i musikken. I motsetning til veldig mange norske rappere, har du gått motsatt vei - altså fra et kommerst sound til låter som er mindre tilgjengelige. Hva er ditt forhold til «hits»? – Dessverre er hiphop en av de mest fordømmende sjangrene. For meg vil motivet alltid være å lage bra musikk, noe som dog bare kan defineres individuelt. Når jeg lager musikk, prøver jeg å ikke tenke sjanger, men mer «bra musikk». Jeg føler det kun er med på å begrense det musikalske. Mye av det

som spilles på radioen er «bra musikk» i min bok, men det kan det fort bli monotont med de samme «oppskriftene» som brukes gang på gang. Jeg føler for eksempel at «Cauchemars» er like mye «hit» som mye av det som spilles på radioen om dagen. Det ligger vel kanskje mer hos folket. Substansen i det som spilles mest på radioen er på en måte et resultat av hva folk vil ha. Andre del av «Cauchemars», som du altså nylig slapp video til, er veldig Kid Cudi-påvirket. Har det vært deilig å leke med forskjellige sounds slik han ofte gjør, og ikke være like bundet av det mange forbinder med rapsjangeren? – No doubt. Jeg er dessuten stor fan av Cudi, spesielt med tanke på retningen han har gått med hiphop-sjangeren i likhet med Kanye West. Nå om dagen liker jeg for eksempel å eksperimentere med forskjellige typer synthpop og electronica. Det blir kanskje mest riktig å kalle det jeg holder på med en alternativ form for hiphop, selv om jeg hater å putte et stempel det. Musikkvideoene du har sluppet fra The Experience-tapen er også ganske annerledes i hiphop-sammenheng. Er du selv aktiv når det kommer til hvordan det visuelle uttrykket ditt skal være? – Absolutt. Jeg er også selektiv når det kommer til å velge hvem som gjør videoene. Det er viktig at regissøren klarer å skape følelsen i musikken billedlig, noe jeg føler har blitt gjort på de to videoene du refererer til («Cauchemars» og «The Fade» - journ.anm). Jeg har alltid en finger med i spillet for å få frem mitt artistiske uttrykk best mulig.

Hva synes du selv er den viktigste forandringen du har gjort underveis i disse snart tre årene? – Generelt bare det å bli bevisst på retningen jeg vil gå med musikken. Jeg føler fortsatt jeg har en lang vei å gå som artist, men at jeg har kommet et godt stykke siden «World Tour»-coveren. Melodier har alltid vært min sterkeste side, noe jeg synes kommer tydeligere frem i soundet og musikken jeg lager nå. Ser du fortsatt på deg selv som en hiphop-artist? – På grunn av alle begrensinger og generelt alt det som kommer med å være en hiphop-artist i dag, så frister det faktisk å svare nei. Jeg begynte å rappe bare for et par år siden, og før det var jeg i ferd med å starte et band jeg skulle være vokalist i. Da var jeg rundt 15-16. Vi kom ikke lenger enn at vi covret et par Led Zeppelin-låter. Folk begynte å bli useriøse med bandøving, så jeg fant ut at jeg ikke fikk noe særlig ut av det. Jeg begynte til slutt å jobbe med musikk på egenhånd, og det var da jeg fant ut at rapping var noe jeg kunne prøve ut. Angrer du noen ganger på at du ga ut Joeytingene? – Angre blir nok et litt sterkt ord i den sammenhengen, men jeg har tenkt en del på det i etterkant. Hvordan det eventuelt hadde vært om jeg ikke begynte å gi ut musikk før nå. Da hadde folk bare blitt introdusert til Finding Muzyamba-soundet, og ikke Joey. Jeg visste at det var en del som trengtes å jobbes med. Men slik jeg ser det, viser det kun hvor sulten jeg var, og jeg syntes ikke det var noen grunn til å holde igjen når jeg selv følte jeg var mer «dope» enn de fleste.. Finding Muzyamba-mixtapen The Experience kan streames via Grooveshark.com. 12/2013

65


Dinamo | Foto: Knut Bry / Tinagent

15 책r, 236 millioner passasjerer, 142 direkteruter og flere millioner klemmer senere er Oslo Lufthavn fortsatt en av de mest effektive lufthavnene i Europa. Det h책per vi du er like stolt av som oss!


ANMELDELSER + INTERVJU + KOMMENTAR + TV + SPILL

«

FILM

«Stoker» er en sjangerfilm som vasker gulvet med hundrevis av halvhjertede krim-thrillere.

ANMELDELSE, S.

«

«

«Hunger Games: Catching Fire» den friske mellomdistanseløperen på stafettlagets vinnerteam.

Innen fem år så er det spilt inn minst tre spillefilmer i Trondheim. - TRONDHEIMSFILMEN, HVOR BLE DET AV DEG? STOR FEATURE, S.

74

72

ANMELDELSE, S.

69

Da Tom Mathisen mistet stemmen.

Stakkars Doug :(

CARRIE Regi: Kimberly Peirce Med: Chloe Grace Moretz, Julianne Moore, Judy Greer, Gabriella Wilde, Portia Doubleday Cash is King HVORFOR LAGE EN remake av Brian De Palmas Carrie (1976), en av de mest vellykkede Stephen King-adaptasjonene? Et betimelig spørsmål. Mer enn noensinne preges repertoaret i Hollywood av oppfølgere og nyinnspillinger, og tendensen har generert metervis med bloggtekst om «krisen i amerikansk film». En kategorisk negativ holdning til alle nyinnspillinger faller likevel på sin egen urimelighet. Gode historier tåler å bli fortalt flere ganger på forskjellige måter, og det hender at filmskapere som velsignes med et aldri så godt utgangspunkt rett og slett ikke evner å yte dette rettferdighet. Andre ganger kan et «produkt av sin tid» oppdateres på en slik måte at det blir relevant på nytt; som i Todd Haynes fremragende Douglas Sirk-tolkning Far From Heaven, eller Paul Schraders snuskeerotiske åttitalls-versjon av Cat People. For ikke å snakke om De Palmas egen Scarface, som danser fjellstøtt på sin egen discokule ved siden av originalen (Howard Hawks, 1932). Å remake Carrie var imidlertid en dårlig idé i utgangspunktet, for De Palmas film er et mes-

1

THIS IS THE END Regi: Evan Goldberg og Seth Rogan Med: James Franco, Emma Watson, Danny McBride, Paul Rudd, Jason Segel, Seth Rogen, Jonah Hill, Michael Cera, Rihanna SETH ROGAN STÅR på en flyplass i Los Angeles for å hente kompisen sin Jay Baruchel. Han har kommet på besøk fra Canada. Etter litt kvalitetstid er de to på vei til en svær fest hos James Franco. De får festet lenge nok til å se at Michael Cera, ute på kokain, klasker Rhianna på stumpen og blir sugd av to damer på do mens han drikker fra en boks med eplejus med sugerør. Like etter svelges Hollywood av skjærsilden. Kjendisene løper til alle kanter og blir meid ned av biler, lyktestolper, eller slukt av synkehull. Til slutt er det bare fem igjen. De er Jonah Hill, James Franco, Seth Rogan, Kevin Hart og Jay Baruchel. Og Danny McBride da, men han sover i badekaret som vanlig. Dette er en film full av kalkulert selvironi. Danny McBride stjeler rampelyset ved fryktløst å gjenskape Kenny Powers fra serien Eastbound & Down. Han kaster onelinere som «I came on your magazine James (Franco). It was a cum for help», helt uten å nøle. De andre skuespillerne holder tappert følge og balanserer fint mellom motbydelig og morsom. Unødvendig sjåvinisme og voldtektshumor drar stemningen noe ned, men det går heldigvis fort over. Tips: Ikke still spørsmål, bare bli med på turen. Siren Løkaas Premiere 6. desember

5

terverk som fortsatt forstyrrer og beveger de fleste som ser den; et av de store martyr-filmene, som i grunnen har mer til felles med Dreyers La Passion de Jeanne d’Arc og von Triers Dancer in the Dark enn generisk horror. Sissy Spacek ser ut som et Munchmaleri i hovedrollen, og symbolladet scenografi og et avansert kameraarbeid gir fortellingen et ekspressivt filmatisk uttrykk. De Palmas Carrie handler om mobbeofferet «de andre» projiserer all frykt på; en klasserommets Jesus, som plutselig blir Antikrist og skaper kaos med sine telekinetiske evner under et skoleball som bokstavelig talt går til helvete. Det oser død og skrekk av De Palmas Carrie, men filmen preges også av en ubeskrivelig skjønnhet. Vi finner lite av dette i Kimberly Peirces 2013-versjon. Peirce slo igjennom med Boys Don’t Cry, og den sosialrealistiske sensibiliteten hennes kunne i og for seg ha tilført noe spennende; i intervjuer har Peirce bedyret at hun har gått tilbake til Kings litterære forelegg, men resultatet ligger skuffende tett opptil De Palmas film. Det er direkte beklemmende å se hvordan virtuose scener i originalen reduseres til platt ettermiddagsfjernsyn; den ikoniske ballscenen er så svak at den rett og slett ikke har livets rett. At Peirce benytter seg av lavbudsjetts CGI-blod – som

nærmest inntar et eget liv der det kaster seg ut i rommet, i lange, slimete tentakler – er utilgivelig. Chloe Grace Moretz (KickAss, Hugo) er Spaceks arvtager – en utakknemlig oppgave. Moretz er uhyre talentfull, men det er vanskelig å forstå hva de casting-ansvarlige har tenkt her. Jenta ser ikke akkurat ut som et mobbeoffer; det er noe altfor påtrengt bedårende ved oppsynet hennes, og det hjelper ikke at hun konsekvent forsøker å presse frem lidelsen i ansiktet gjennom tindrende dådyrøyne og trutmunn. Det striesekkaktige kostymet hjelper ikke på troverdigheten. Like parodisk er Julianne Moore i rollen som Carries fanatisk religiøse mor; Piper Lauries mystiske og uhyggelige pietisme er erstattet med spasmisk galskap. Når Carrie bruker kreftene sine til å konfrontere moren i filmens overkokte klimaks ligner det noe fra en undermåls superheltfilm (tenk X-Men X: The First Beginning). Mobbing på sosiale medier introduseres tidlig som et moderniserende grep, men Peirce diskuterer aldri tematikken. Det blir – som det meste annet i denne filmen – bare en impotent gimmick. Man skal lete med lys og lykte for å finne andre ambisjoner med dette prosjektet enn selve inntjeningspotensialet. Cash is king. Lars Ole Kristiansen Premiere 15. november 12/2013

67


FILM

Fet gruppetur For unge argentina uruguay & Brasil

Beføling i fjæra.

FREMMED VED SJØEN Regi: Alain Guiraudie Med: Pierre de Ladonchamps, Christophe Paou, Patrick d’Assumçao, Jérôme Chappatte I MOTSETNING TIL de øvrige mennene som gjester nudiststranda og stundom trekker til skogs for uforpliktende sex med nye bekjentskaper, er Franck på jakt etter kjærligheten. Han forelsker seg i machomannen Michel, og i strid med fornuften vokser tiltrekningen når han oppdager at Michel har en voldelig side. Snart har de innledet et lidenskapelig forhold. Ved å forfølge et minimalistisk uttrykk, forløser Alain Guiraudies Fremmed ved sjøen en rik filmopplevelse som rokker ved og sitter i. Guiraudie opererer i laaange tagninger, uten musikk og med tre locations – parkeringsplassen, stranda og skogen. Spillet er dempet, det samme er tempoet, og om en er i modus for en film med et klart og greit narrativ vil en kunne befinne seg i en tilstand av illsint neveknuging etter om lag 30-40 minutter med prat og penis. Og penisprat. Francks kontemplerende dialoger med sjelefrenden Henri er behagelige og viktige tenkepauser mellom de grafiske sexskildringene i skogen, og sindige Henri er så fascinerende som karakter atte hjælp, der

Er du ung og ønsker en reisekamerat eller ønsker å bli kjent med andre 5 mennesker? opplev 3 land på 19 dager KUN Kr

19.900,3/3/2014 aVreise 2

Verdens største reisebyrå for ungdom og studenter LES MER HER

23 31 61 00

www.statraVel.NO

68

12/2013

LAST VEGAS Regi: Jon Turteltaub Med: Robert De Niro, Morgan Freeman, Michael Douglas, Kevin Kline, Mary Steenburgen Syndens pøl LAST VEGAS ÅPNER med ei scene satt til Brooklyn, der fire velcastede kids stjeler ei whiskyflaske og gyver løs på en eldre bølle med replikken «This fight is gonna make us legends» – før de løper sin vei i sakte film. Filmen gjør så et sprang til nåtiden og vi presenteres for fire skjermlegender som for anledningen er utsatt for typecastingen fra helvete, i særdeleshet De Niro som den gretne, gamle enkemannen Paddy, og Douglas, hvis karakter Billy introduseres … ja, som Gordon Gekko, egentlig (hvorfor gjøre det vanskelig?). Sammen

1

han til stadighet gjester samme strand som homofile cruisere, men etter sigende er både gift og heterofil. Den intellektuelle relasjonen til Henri står i sterk kontrast til Francks relasjon til dyriske og Selleck-bebartede Michel, som påpeker at det ikke er noen selvfølge at de skal spise middag bare fordi de ligger sammen. Kjærlighet og sex er altså to forskjellige ting på denne stranden. Kanskje er det derfor Eric - filmens herlige comic relief – mener det må være helt okay å oppsøke enhver forekomst av seksualakt i skogen for å masturbere i det stille. Og kanskje er det derfor Franck er så forkommen her, så fremmed for «det ukjente ved sjøen», som L’inconnu du lac kan bety, ifølge en sms jeg nettopp mottok. Da en av strandens gjester tas av dage og skylles i land, og en politietterforskning settes i gang, mister filmen noe av sitt momentum – ironisk nok når filmen får litt narrativt thrillerkjøtt på beinet. Det er som om det med tres en trang og litt konvensjonell sjangerhatt over den hemningsløse miljøskildringen vi var på nippet til å akseptere som virkelighet. På bakgrunn av dette er det nærmest så lufta går litt ut av ballongen i den store finalen. Martin Øsmundset Premiere 22. november

med barndomskompisene Archie (Morgan Freeman) og Sam (Kevin Kline) reiser herrene til Las Vegas for å banke i hop et utdrikningslag etter at Gekko … unnskyld, Billy, frir til sin gutteromsplakat av en bedre halvdel fra generasjonen under. I sin iver etter å samle navn til en old boys-versjon av The Hangover, har regissør Jon Turteltaub kommet i skade for å glemme at film er mer enn navn på plakaten. Han instruerer stjernelaget sitt til hjerteskjærende ujevne prestasjoner, og det skinner gjennom at skuespillerne kjemper for sitt bare liv for å gjøre gull av gråstein. Innsatsen er dessverre fånyttes, simpelthen fordi manuset ikke holder mål. Foruten problemene til Paddy, Billy og Archie – henholdsvis enkemannssorg, alderdomsangst

og umyndiggjøring – har De Niro, Douglas og Freeman fint lite å jobbe med, og på det verste fremstår de som overspillende førstegangsreisende foran ei linse. Det er smertefullt å bivåne. En dårlig fundert kjærlighetshistorie springer mot slutten ut av et (om mulig) enda dårligere fundert trekantdrama, og for å sikre at vi til enhver tid har de riktige følelsene på plass, peprer Turteltaub gjennomgående på med melodiene til Mark Mothersbaugh, som – når de ikke høres ut som tarvelige kopier av David Holmes’ Ocean’s Elevenkomposisjoner – formelig brøler hva vi skal føle, lik LATTER- og SUKK-plakater som holdes opp mot publikum under innspillingen av en sitcom. Martin Øsmundset Premiere 22. november


FILM PHILOMENA Regi: Stephen Frears Med: Judi Dench, Steve Coogan, Ruth McCabe, Mare Winningham, Michelle Fairley, Charlie Murphy I uløkka DEN POLITISKE JOURNALISTEN Martin Sixsmith, som mener seg urettmessig sparket fra jobben sin, får det for seg at han skal bruke litt av sin nyvunne tid til å skrive en skikkelig pute- og sippesak om en eldre dame ved navn Philomena, som leter etter bastardsønnen hun for femti år siden ble tvunget til å gi fra seg. Sammen reiser de til hennes tidligere hjem, et kloster i Irland, som den gang da var en slags katolisismens fordømmende mottakssentral for ugifte ungjenter med barn eller barn på vei. Etter litt fånyttes graving

3

hos usedvanlig lite serviceinnstilte nonner, lærer Martin av en lokal bartender at enkelte av barna ble sendt over Atlanteren. Away we go. Philomena er en Tore på sporet-historie, rammet inn i en sjarmerende, men noe oppskriftsmessig og konfliktfattig road movie der to rake motsetninger gradvis lærer hverandre å kjenne, utvikler en gjensidig respekt og i prosessen tar opp i seg deler av motpartens egenskaper og kommer ut av det som rikere mennesker. Dette er med andre ord ikke historiefortelling som pløyer ny mark, så takke fanden for kjemien mellom en Dame Judi Dench i storslag som from, selvklandrende katolikk og en Steve Coogan på sitt mest naturalistiske, som syrlig, kald og arrogant sinna-ateist. På tross av innsatsen

fra tospannet, blir karakterene til tider altfor «typete». Dialogen er jevnt over troverdig hverdagslig, men den har øyeblikk hvor det er grunn til pannerynking, som da Philomena serverer sin enkle livsvisdom i utsagnet «Just because you’re in 1st class, doesn’t make you a 1st class person». Mange unge og ugifte mødre ble sendt i kloster og fratatt sine barn i etterkrigstiårenes Irland, fordi den katolske kirken mente de var for moralsk forkomne til å oppdra dem selv. Den ekte Martin Sixsmith fortalte historien om en av dem i boka The Lost Child of Philomena Lee, som filmen baserer seg på. Det er sørgelig at en så sterk og viktig historie er tatt ut i en film som ofte er morsom, men sjelden er virkningsfull. Martin Øsmundset Premiere 15. november

a yOung dOctOr’s nOteBOOk Skys storsuksess A Young Doctor’s Notebook – en miniserie satt til et Russland i revolusjonstid – er nærmest castet til perfeksjon, med Daniel Radcliffe og Jon Hamm som ung og mindre ung versjon av samme navnløse lege. Den første sesongen av komediedramaet fremviste en frisk veksling mellom munter, blodig slapstick og nattsvart fortvilelse. I den andre sesongen blir det mer av begge, når vi returnerer til den lille russiske landsbyen Muryevo i 1918, hvor den unge legen (Radcliffe) sliter med en lei morfinavhengighet. Til stadighet får han besøk av sitt eldre jeg (Hamm), som er sober etter et opphold i en kommunal tvangstrøye og klandrer sitt unge jeg for å gi etter for fristelsene, samtidig som han ønsker å tilgi seg selv. Har du alltid drømt om å se herrene bak skjermikonene Don Draper og Harry Potter i en svartkomisk serie basert på arbeidene til den russiske forfatteren Mikhail Bulgakov? Da er dette serien for deg. sesong 2 Premiere 12. desember

THE HUNGER GAMES: CATCHING FIRE Regi: Francis Lawrence Med: Jennifer Lawrence, Josh Hutcherson, Liam Hemsworth, Philip Seymour Hoffman, Elizabeth Banks DER ENKELTE OPPFØLGERE ender opp som komparativt kjedeligere ladestasjoner hvor sår skal gro og nytt drivstoff tankes, er Hunger Games: Catching Fire den friske mellomdistanseløperen på stafettlagets vinnerteam. Ikke først, ikke sist, men en vinner likevel. Ni måneder etter Katniss og Peetas seier over Capitols groteske alle-mot-alle spill, samler skyene seg igjen. Katniss’ heltemot har generert håp, et nytt opprør brygger i distriktene, og President Snows skuldre er på vei oppover. Folket har fått et forbilde og Capitol bevrer. Enter Kvartsekel-spillet, en ny dødelig tevling for tidligere Hunger Games-vinnere. Mer brød, frykt og sirkus for å temme folket og en skreddersydd anledning til å myrde opprørsheltinnen på en politisk skånsom måte. «She must be eliminated», sier Snow og gnir seg begjærlig i fingrene mens Katniss spenner buen. Igjen. I likhet med den første filmen, er også dette manuset gjennomført med imponerende sans for dramatisk økonomi. En innledning akkurat lang nok til å kjenne på den ulmende uhyggen i Katniss’ bistre hjemtrakter, til å ane hennes uro og til å ha en viss innsikt i Capitols kompromissløse renkespill. Ingen overflødige scener, det potensielt melodramatiske forblir fraværende, og ikke én av Katniss’ tårer virker malplasserte eller unødvendige. Tvert imot bygges hovedkarakterene igjen rundt en sjeldent finstemt humanitet, genren til tross. Unge, brave helteskikkelser – ingen tvil om det – men også helter som tillates normal menneskelighet mellom transportetapper, show-seanser og hardkokt action. Som når Katniss etter hvert viser ømme følelser for Peeta, uten at det virker klamt eller forsert. Igjen er det først og fremst Jennifer Lawrence’ rolletolkning som formidler spennet mellom dødslekenes absurditet og blodige alvor. Hun gruer, frykter og tar seg sammen, men klarer alltid å formidle omstillingen uten at den virker for enkel. Igjen overraskes jeg over alle nyansene i det steinhugde ansiktet. Også alle de andre karakterene finner sin plass. Også denne gangen er de godt gestaltet og gitt akkurat nok tid i rampelyset til å fremstå som helstøpte og nødvendige. Fra Madhatter-Effie til gamemaster Caesar Flicker («Ha ha ha!»), til Katniss’ stylist Cinna (Lenny Krawitz). Liten spilletid, full valuta. Bare slutten kunne jeg ha ønsket meg annerledes. Den kommer hakket for brått og litt for lett. Men en litt dårlig veksling er en bagatell, så lenge stafettpinnen alt hviler trygt i hånden til nestemann uten tap av kraft, fart og flamme. Ragnhild Brochmann Premiere 20. november

generatiOn kill Via Rolling Stone-journalisten Evan Wright, blir vi i Generation Kill kjent med en tropp marinejegere som utgjør en liten del av den første angrepsbølgen i den amerikanske Irak-invasjonen i 2003. Den kritikerroste og prisbelønte miniserien kommer fra skaperne av The Wire, David Simon og Ed Burns, som leverer en knallsterk adapsjon av boka til den ekte Evan Wright. Generation Kill er på samme tid et treffende generasjonsportrett og en usminket skildring av krig – vi snakker håndholdt kamera, ingen musikk og en naturtro dialog som ofte bare tilsynelatende består av bullshit. Gjennom sju episoder som utgjør en effektfull reise mellom venting og krigføring, mellom det komiske og det grufulle, fikk vi med Generation Kill ikke bare et nær dokumentarisk innblikk i Irak-krigen, men også gjennombruddsrollen til Alexander Skarsgård, som portretterer Iceman, en av mange minneverdige karakterer – la også Godfather, Captain America og Gunny være nevnt. hele sesongen tilgjengelig nå

5

six By sOndheim Siden sin debut som tekstforfatter for West Side Story i en alder av 27 år, har Stephen Sondheim nærmest redefinert musikalsk teater, gjennom en karriere som spenner over seks tiår, en Pulitzer og et knippe Tony-priser, og inkluderer banebrytende arbeider som Company, Sweeney Todd og Sunday in the Park With George. Dokumentaren Six By Sondheim er et intimt og oppriktig blikk på livet og musikken, og vi får se hvordan de to var nært forbundet med hverandre for komponisten allerede fra barndommen av. Mangfoldige intervjuer gjort med Sondheim gjennom hans karriere veves sammen med arkivmateriale som spenner over et halvt århundre – et nylig oppdaget opptak av Ethel Merman som fremfører «Gypsy» er blant skattene – og tre sanger brakt til scenen på ny, spesielt for filmen. Legendens liv og virke bringes til skjermen på inderlig vis av en annen mann med Tony-priser på peishylla, Sondheims mangeårige venn og kollega James Lapine. Premiere 10. desember

Besøk hBOnOrdic.cOm. 79,- krOner i måneden, ingen Bindingstid.

hbonordic.com

12/2013

69


FILM

JUL I FLÅKLYPA Regi: Rasmus A. Sivertsen Med: Jon Brungot, Trond Brænne, Anders Bye, Kåre Conradi. NÅR MAN SKAL lage en ny variant basert på en gammel klassiker, må den nye utgaven helst være noe helt eget for å kunne anerkjennes som en verdig oppfølger. Klin lik bør den ikke være (især ikke når forelegget er enestående og høyt elsket) men heller ikke så nyskapende at gjensynsgleden forsvinner. Med Jul i Flåklypa har Rasmus A. Sivertsen valgt å legge seg på en klok mellomlinje. Han forsøker ikke gjenskape Ivo Caprinos distinkte animasjons-stil, men vekker heller den samme stemningen til liv ved å gi velkjente karakterer ny-animert innpakning. Men så var det innholdet. Vi skal tilbake til Flåklypa, Kjell Aukrusts ekstremutgave av hjembygda Alvdal, og den kronglete nuten hvor sykkelreparatør Reodor Felgen fortsatt holder hus med den frekke skjæra Solan Gundersen og det engstelige pinnsvinet Ludvig. I førjulsgleden fins imidlertid et skår, det snør ikke. En udramatisk hendelse, hadde det ikke vært for at avisredaktøren Frimand Pløsen – en slags aldrende variant av Jean Belmondo – har lovet snø i en måned, for å sette salgsrekord i lokalavisa. Alle vet at vær selger, og vill og gal tramper han opp til Felgen for å finne en teknisk løsning

4

lookatthisfuckinghipster.tumblr.com

BLÅ ER DEN VARMESTE FARGEN Regi: Abdellatif Kechiche Med: Léa Seydoux, Adèle Exarchopoulos, Salim Kechiouche, Mona Walravens, Jérémie Laheurte, Alma Jodorowsky MENS TERENCE MALICK (Tree of Life, To the Wonder) bringer oss til livets kjerne ved å stilisere og abstrahere, tar den franske regissøren Abdellatif Kechiche oss med tilbake til den naturalistiske virkeligheten. Til kropp og ånd, kjøtt og tårer og menneskeliv som fremstår som like reelle som våre egne. En varm hånd mot kinnet og et slag i ansiktet, Blå er den varmeste fargen kommer til å ta pusten fra deg. Midt i historien står 17-år gamle Adèle. Sterk og sårbar, sjenert og nysgjerrig. Usikker på seg selv, gutter, kjærligheten og sin egen legning. Inntil hun møter den eldre kunststudenten Emma. Her eksploderer Adèles følelsesliv, og den emosjonelle og erotiske oppvåkningen sender henne inn i bane rundt en ny sol og en ny måne, Emma. Det er flere momenter som gjør Blå er den varmeste fargen til en pustfrarøvende opplevelse. For det første tar Kechiche seg sjeldent god tid. Hele tre timer og sju minutter bruker han på å lose hovedkarakteren mot og gjennom den store kjærligheten. Slik rekker vi å bygge vår egen relasjon til Adèle – vi rekker å forelske oss i henne – før Emma skal gjøre det samme. Vi rekker også å bevre på sidelinjen mens forholdet blir til, og vi rekker å oppleve både de små og de store nyansene i forholdets opp- og nedturer. Tiden tar uvanlig stor plass i Blå er den varmeste fargen, men det tar seg også godt ut, den trengs og den er virkningsfull. Den mye omtalte, sjeldent lange og sjeldent realistiske sex-scenen får også sin naturlig plass med tiden som bakteppe. Visst er ti minutter med begjærlig sex mye og hittil usett, om ikke uhørt, men den er også så naturlig fremstilt at det er vanskelig å tenke seg filmen uten – når den først er der. Scenen styrker historien og gir kredibilitet til filmen som et vektig og modig samtidsdrama. For det andre, og som juryen i Cannes visste å verdsette, fungerer ikke en karakterdreven film som denne uten fremragende skuespillere. Så vant heller ikke regissør Kechiche prisen for årets film alene, han delte den med hovedrolleinnehaverne Léa Seydoux og Adèle Exarchopoulos. Én erfaren og én uerfaren skuespillerinne. Først og fremst er det nykommeren Adèle Exarchopoulos som eier lerretet. Rå og velsignet ufiltrert viker hun ikke en tomme fra oppgaven i løpet av de tre timene. Adèle har kledd på seg karakteren Adèle med hud og hår, og ikke en eneste gest avslører at forestillingen er skuespill. Tvert imot oppleves det som om både Emma og Adèles roller er levd istedenfor spilt, erfart istedenfor fremført. En naturalisme fremelsket av regissør Kechiches kompromissløse krav til skuespillerne, men også et produkt av den vellykkede kontrasten mellom den erfarne, også glitrende Léa Seydoux og Exarchopoulos’ ubehandlede uttrykk. Fortsatt står Fucking Åmål som den ene ungdomsfilmen som virkelig grep meg som ung kinopublikummer. Dette oppleves som forlengelsen. Dyptgripende, opprivende og forklarende, slik film om det å være menneske skal være. Ragnhild Brochmann Premiere 15. november

på problemet. Oppfinneren sier nei, men lager likevel en snøkanon i all hemmelighet. Hemmeligheten avsløres og dermed er førjulsrabalderet i gang. For hvem kan egentlig kontrollere maskinens krefter når spaken først er i gir? Jeg er glad og engasjert så lenge det handler om hovedrollenes egenheter og hverdagskomikken dem imellom. Men med rolleregisteret presentert, og snøkanon-intrigen i gang, blir det nye Flåklypa for ubebodd og for lite fargerikt, alle gode forutsetninger til tross. Muligens er også fraværet av en engasjerende intrige mer merkbar når scenografien i denne utgaven tross alt byr på færre øyedrops enn forgjengeren. Her er det færre miniatyr-rariteter, snurrepiperier og andre ekte detaljer til å holde øynene på stilk og hjernen engasjert mellom de store slagene. Flott og gjennomtenkt er det, men mindre rikholdig. En annen og mindre innsigelse mot en lavere grad av «aukrustsk autentisitet», er den fiktive bygdedialekten som turneres med ulikt hell av filmens dubbepanel. Især Kari-Ann Grønsund sliter med å få det generiske bygdemålet til å høres naturlig ut. Kåre Conradis riksmåls-Pløsen er derimot utmerket. Oppsummert har Jul i Flåklypa likevel blitt en avlegger med snert, ynde og passe stor respekt for Flåklypa Grand Prix. Ragnhild Brochmann Premiere 8. november

6

70

12/2013

Hallo, polisen? Ja., eh.. det är jag som är bananmannen.

DEN FEMTE STATSMAKT Regi: Bill Condon Med: Benedict Cumberbatch, Carice van Houten, Stanley Tucci, Laura Linney, Anthony Mackie, Dan Stevens Hvit støy «A DAY LIKE TODAY is not a day for soundbites – we can leave those at home – but I feel the hand of history upon our shoulders.» Det uttalte Tony Blair på en improvisert pressekonferanse i 1998, og ga verden et uforglemmelig, ikkeintendert parodisk soundbite til å illustrere den pompøse tomheten i politisk retorikk. Sitatet hadde passet perfekt inn i Den femte statsmakt, som har lignende utilsiktede morsomheter og sitater spredd jevnt utover. Hele filmen er bygd opp som en lang rekke

3

overtydelig og påtatt tungtveiende momenter, noe som fører til at å se Den femte statsmakt er som å se en to timer lang trailer for Den femte statsmakt. Det sies at en film avslører seg selv på hvor mye den benytter seg av bakgrunnsmusikk for dramatisk effekt, og her går den sammenhengende fra start til slutt. Å kalle det slitsomt er en underdrivelse. For de som ikke vet, er dette en film om Julian Assange (Cumberbatch) og WikiLeaks’ utvikling til toppen av den politiske dagsorden. I et forvirret ønske om å portrettere Assange som en kompleks personlighet, fremstilles han vekselvis som genial frelserskikkelse og som arrogant, egosentrisk drittsekk. Noen nyanser i mellomsjiktet mellom disse

to ekstremene er ikke å spore, og Den femte statsmakt er i effekt et karakterdrap av en mann som fortsatt befinner seg i politisk asyl hos Ecuadors ambassade i London. At Assange selv har tatt sterk avstand fra filmen er muligens grunn nok til å avskrive den, men i rettferdighetens navn kan man kanskje velge å se den som ren fiksjon – eller? Der ligger problemet, uansett hvordan man prøver, er det vanskelig å unngå at filmen farger oppfatningen av reelle mennesker og betente hendelser på et vis man kanskje ikke er klar over selv. Det gjør Den femte statsmakt til et stykke unødvendig og spekulativ hvit støy som aldri skulle vært laget. Trond Gausdal Premiere 22. november


PÅ KINO FRA 20. DESEMBER


FILM

Trondheimsfilmen, hvor ble det av deg i alt mylderet? TEKST MARTIN T. JOHANNESSEN ILLUSTRASJON TORD TORPE ET SKOGHOLT BAK DRAGVOLL, en tidlig lørdags morgen i begynnelsen av november: En gjeng filmstudenter legger siste hånd på et verk de har holdt på med i snart to år, bare epilogen mangler nå. De er alle en del av det nye masterprogrammet til film- og videoproduksjon ved NTNU og har fått i oppgave å lage en spillefilm. Snart er det endelig resultatet ferdig, horrordramaet med arbeidstittelen Jernharen. – Jonas! Du kan bare gå å spise lunsj! Regissør Astrid Thorvaldsen kommanderer vekk sine undersåtter. Det er tid for å ta en alvorspratprat om norsk film. Thorvaldsen har tidligere regissert kortfilmen Festen, som vant Filmpolitiets kortfilmpris tidligere i år. Med andre ord: Vi har med et talent å gjøre, en filmstudent Trondheim gjør lurt i å ta vare på. Av det som etter hvert er opplagte årsaker.

1

72

12/2013

For dette er det store spørsmålet: Hvorfor har Trondheim aldri opplevd en filmboom på samme måte som Stavanger, Bergen og Oslo? Vi skal tilbake til Astrid Thorvaldsen. Men først en liten rundreise i konglomeratet kalt Film-Norge. TUNG BØR. I antologi-serien «Se Trøndelag! – Kunst og visuell kultur i midten av Norge» kartlegger professor i filmvitenskap, Gunnar Iversen, Trondheims filmhistorie. Et par dager før vi møter filmstudentene på Dragvoll tekster vi med filmhistorikeren. – Det nærmeste man kommer en skikkelig Trondheimsfilm er vel Bør Børson jr fra 1974, skriver han. Bør Børson!? Den dølle musikalen med Rolv Wesenlund i hovedrollen? Det er et stykke derfra til Joachim Trier og Oslo, 31. august. Det må vel være interesse for å produsere en skikkelig byfilm i Trondheim også? – Joda, men verken Nord eller Jag etter vind ser ut til å fungere på samme måte

som Mongoland eller Himmelfall. Jeg er imidlertid sikker på at boomen kommer snart. Keep cool. VINDSTILLE. Stavanger 2001: en gjeng filmstudenter hylles for det pressen omtaler som en ny æra i norsk film, Stavangerbølgen. Med lavbudsjettsfilmen Mongoland sår regissør Arild Østin Ommundsen frøet for videre filmproduksjon i byen. Ett år senere debuterer bergenseren Gunnar Vikene med filmen Himmelfall og snart surfer også hordalendingene på bølgen. Ti år senere: «Stavanger og Bergen har hatt sine filmbølger, nå er Trøndelag på gang», melder Filminvest Midt-Norge entusiastisk på sine hjemmesider. Sammen med Trondheim Kino spytter de 1,5 millioner inn i produksjonen til Jag etter vind. Ingen dårlig investering, det, men heller ikke startskuddet for noen trøndersk filmbølge, skal vi tro regissøren selv, Rune Denstad Langlo. – Vi trøndere har altfor lite Oslo-hat i oss.

Stavangerbølgen oppsto mye på grunn av regissør Arild Østin Ommundsen sin intense forakt for filmbransjen i hovedstaden. Dersom vi skal få til en ordentlig Trondheimsbølge, trenger vi flere unge og sinte trøndere som bare kjører på og lager film, uten hjelp fra Oslo. Han mener Trondheim har manglet gode historieformidlere, men tror vi vil se et skifte i løpet av kort tid. – Tore Renbergs forfatterskap har betydd mye for Stavangerbølgen, men jeg tror Norge er lei av Jarle Klepp, de vil ha trøndere nå. Og historiene finnes. HAR EN DRØM. Denstad Langlo tilhører selv gruppen som reiste fra Trondheim til Oslo for å lage film, men Nord (2009) og Jag etter vind (2013) er spilt inn i nettopp Trøndelag. Ingen av disse kan imidlertid omtales som Trondheimsfilmer per se; handlingen i filmene utspiller seg utenfor bykjernen. Som en av de mest etablerte regissørene fra Trondheim, føler du ikke et visst ansvar for å markere revir? Etablere Trondheimsfilmen? – Anders Baasmo Christiansen kjører jo snøscooter gjennom sentrum i Nord da, det teller jo litt. Jeg har alltid drømt om å filme en hel film i Trondheim, jeg har til og med skrevet et manus, men det var så dårlig at ingen ville gi det penger. Men det som er helt sikkert er at den første Trondheimsfilmen kommer, at jeg ikke lager den, og at innen fem år så er det spilt inn minst tre spillefilmer i Trondheim. Det paradoksale er at min kollega Yngve Sæther, som har produsert masse film i Stavanger, er oppvokst på Singsaker. Han har alltid hatt en drøm om å lage en Trondheimsfilm. Dere bør ta en prat med han. DOKUBØLGE. Vi ringer Yngve Sæther i håp om å bli klokere, men siden han ikke


FILM

«

Vi trøndere har alt for lite Oslo-hat i oss.

tar telefonen, ringer vi produsent Dag Hoel i stedet. Hoel driver selskapet Filmproduksjon AS i Trondheim og har de siste årene produsert en rekke dokumentarfilmer i regionen. Hoel tror Denstad Langlo har et poeng når han sier at patriotismen ikke har vært sterk nok til å starte en filmbølge i byen, vel og merke på spillefilmfronten. – Men for noen år siden begynte Trondheim å produsere dokumentarfilm av høy kvalitet. Jeg var personlig mer interessert i det enn fiksjonsfilm. Det var et veldig bevisst valg. De som gikk med en spillefilmdrøm i magen kom seg egentlig ingen vei, sier han. Kulturdepartementet anser markedet for dokumentarfilm og kortfilm i Trondheim som betydelig større enn markedet for spillefilm. I forslaget for 2014 støttes Midtnorsk Filmsenter med fem millioner kroner, mens Filminvest Midt-Norge støttes med 1.035.000 kroner. Midtnorsk Filmsenter støtter primært dokumentarfilm og kortfilm, mens Filminvest Midt-Norge støtter og investerer i spillefilm. Tilbake til Dag Hoel. Er det risikosport å satse på spillefilm i Trondheim? I en paneldebatt i 2011 sa du: «Å produsere spillefilm i Trondheim er ikke noe man på død og liv skal gjøre». Er ikke det en litt defensiv holdning? – Resonnementet mitt den gangen var at vi har et godt dokumentarfilmmiljø i Trondheim. Jeg er dokumentarist og har holdt på med dokumentar i mer enn tretti år. For meg har det ikke vært noe mål å lage en spillefilm. Samtidig, den dagen det kommer en regissør til meg med et godt manus og sier: «dette har jeg lyst til å gjøre i Trondheim», så er jeg selvfølgelig interessert i det. Som produsent ser jeg på det som en meget god investering. Foreløpig har ikke det manuset dukket opp, ikke på mitt bord i alle fall. Hoel tror ikke det står og faller på engasjementet i byen, men hevder Trondheim mangler en dyktig regissør som våger å satse. – Rune Langlo har laget to filmer i MidtNorge, men han har gjort det med et produksjonsselskap fra hovedstaden i ryggen. Filmene er ikke midtnorske, de er per definisjon østlandske, og har ikke gitt filmmiljøet et puff på samme måte som Mongoland gjorde i Stavanger. VENTE, BLINKE. Vi legger på. Dagen etter ringer Yngve Sæther, produsent i Motlys. I tillegg til Nord og Jag etter vind står produksjonsselskapet bak filmer som Himmelfall, Mannen som elsket Yngve og Oslo, 31. august. Du kommer fra Trondheim, har produsert en rekke byfilmer, men aldri en skikkelig Trondheimsfilm. Hvor blir den av? – Den kommer neste år. Gjør den!? – Ja, det er planen i alle fall. Vi har en søknad inne hos NFI med en regissør fra Trondheim som heter Yngvild Sve Flikke. Vi håper å starte innspilling i mai eller juni neste år. Filmen heter Vente, Blinke og utspiller seg i Trondheim. Vi ønsker å benytte oss av byens lys, folk, beliggenhet og arkitektur. Du er i ferd med å ødelegge premisset for denne saken. Er dette hundre prosent bankers? – Nei, men jeg vil si det er gode muligheter for det. Det endelige svaret kommer i januar.

LOKAL FORANKRING. Sæther forteller at det er tilfeldighetene som rår når Motlys nå velger å satse på verdens første Trondheimsfilm. Han er bare delvis enig med Hoel i at produksjonsselskap og regissør må holde til i byen for at filmen skal være ekte vare. – Det er ikke så viktig at produsenten sitter i byen. Det er viktigere at regissør og manusforfatter holder til der. Det er et større problem at folk i Trondheim ikke er patriotiske nok, de flytter ut av byen for godt. Bergensere blir gjerne boende i hjembyen eller flytter tilbake etter noen år utenbys. Folk fra Stavanger også, de har skjønt at det er godt å ha noen å hate. Han påpeker at patriotismen i Stavanger har mye å takke barne- og ungdomsteateret for. – En veldig viktig forutsetning for Stavangerbølgen var barne- og ungdomsteateret ved Rogaland Teater. Veldig mye av den kreative virksomheten har spunnet ut av det miljøet. Tore Renberg og Kristoffer Joner har begge bakgrunn derfra. Det er ingen tvil om at den institusjonen har vært en viktigmøteplass. Trondheim har kanskje ikke det samme møtestedet for kreative krefter, tror Sæther. I håp om å få til noe lignende, etablerte han Cinemateket Trondheim i 1993. To år senere lokket hovedstaden med jobbtilbud. – Jeg følte jeg måtte takke ja til stillingen for å komme meg videre. Det var et lite miljø og jeg ble lei av å gjøre alt selv. Trondheim manglet en møteplass. Vi fikk det delvis til med Cinemateket på Rosendal, det ble i det minste et miljø rundt det å se film, men vi kom aldri helt i mål med prosjektet. NO SURF. Tilbake på Dragvoll. Lunsjen er over, og filmstudentene går i gang med å rigge opp til neste scene. Astrid Thorvaldsen forteller at filmbudsjettet er på skarve 100.000 kroner og at bortimot alle pengene har gått til monstrene i filmen. Innimellom praten slår det oss: Thorvaldsen tilhører en gruppe som dro hjemmefra, nærmere bestemt Spydeberg, for å studere film i Trondheim. Nå har hun vært her i nesten fem år. Om ikke trønderne er patriotiske nok, kanskje innflytterne tar på seg jobben? – Jeg opplever miljøet som godt, men lukket. Jeg har for eksempel aldri møtt noen som går på filmlinja på NKF (Norges kreative fagskole). Trondheim mangler et samlingspunkt for filminteresserte. Rosendal kunne vært nettopp det, en sånn yngleplass. Midtnorsk filmsenter har bransjetreff og lignende, men det er ikke særlig godt markedsført. Det samme gjelder Cinemateket. Jeg vurderte å bli med i starten, men jeg kjente ingen som dro dit. Terskelen ble for høy. Hun savner det gode presset. Sparket bak. – Professorene er flinke til å ta initiativ, men i mange sammenhenger blir det med initiativet. Ting tar lang tid. Jeg savner at de ikke maser mer og følger oss bedre opp, det hadde vært innmari ålreit. Så du satser ikke på å surfe på den bebudede Trondheimsbølgen som angivelig er like rundt hjørnet? – Jeg blir kanskje en liten stund, men neppe veldig lenge. Planen er Oslo.

girls sesOng 3 Lena Dunham så et stort hull mellom kvinneportretteringene i Sex and the City og Gossip Girl, og da hun satte ut for å bringe Girls til skjermen, var det fundert på et ønske om å fylle dette hullet. Med seg på laget fikk hun ingen ringere enn Judd Apatow, den ukronede kongen av den moderne mainstream-komedien, som produsent. Dunham skriver, regisserer, produserer og spiller selv hovedrollen som Hannah i serien, som tar for seg fire amerikanske middelklassejenter i tjueårene som etter beste evne forsøker å få orden på livene sine. Girls presenterer romantiske relasjoner som er hakket mer nyanserte enn hva man er vant med å se mellom 20-åringer på TV, og krydrer med imponerende oppriktige skildringer av sex slik sex gjerne fortoner seg sett utenfra; klønete og kleint. Det har nærmest blitt kastet statuetter og priser etter Girls, som har premiere på sin etterlengtede tredje sesong 13. januar. sesong 3 har premiere 13. januar sesong 1-2 tilgjengelig nå

true detective «This is a world where nothing is solved.» De beste filmskuespillerne fortsetter å strømme fra kinolerretet til flatskjermen i stua. I krimdramaet True Detective har Matthew McConaughey og Woody Harrelson hovedrollene som henholdsvis Rust Cohle og Martin Hart, politimenn som hentes inn til avhør for å nøste opp i en bisarr, ritualistisk mordsak de hadde i 1995, som etter sigende ble løst. Historien om den 17 år lange jakten på en seriemorder fortelles vekselvis i nåtidsintervjuer med etterforskerne Cohle og Hart og i tilbakeblikk til den gang da, og det blir gradvis uklart hvem som egentlig har hevd på sannheten. True Detective er planlagt å bli en antologiserie med nye karakterer hver sesong, á la American Horror Story. Denne åtte episoder lange første sesongen er skapt og ført i pennen av Nic Pizzolatto, som tidligere har skrevet episoder av The Killing, den amerikanske nyinnspillingen av Forbrytelsen. Premiere 13. januar

lOOking En trio av homofile menn i 30-åra utforsker de ofte overveldende mulighetene en har som moderne homo/samtidshomo: Patrick (Jonathan Groff fra Glee) er en spilldesigner som vil tilbake i singelgamet i kjølvannet av eksens annonserte forlovelse; kunstnerspiren Augustin begynner å betvile monogami som idé mens han etablerer seg med kjæresten; og den eldste av dem, Dom, er i ferd med å møte 40-åra som erfaren kelner med mildt sagt uforløst potensiale innen karriere og kjærlighetsliv. Historiene deres flettes sammen idet de søker etter lykke og intimitet i San Fransisco, hvor en progressiv, uforutsigbar og seksuelt åpen kultur råder. Serieskaper og nykommer Michael Lannan utviklet serien basert på sin egen kortfilm Lorimer. Alle de åtte episodene som utgjør første sesong, er regissert av Andrew Haigh, som skrev og regisserte det prisbelønte, romantiske dramaet Weekend fra 2011. Premiere 20. januar

Besøk hBOnOrdic.cOm. 79,- krOner i måneden, ingen Bindingstid.

hbonordic.com

12/2013

73


FILM

Alfred Hitchcocks innflytelse på filmhistorien er praktisk talt umulig å overvurdere, men noen ganger kan man lure på hvor selve arvesølvet har blitt av. Her finner du det. TEKST LARS OLE KRISTIANSEN STOKER Regi: Chan-wook Park Med: Mia Wasikowska, Nicole Kidman, Matthew Goode PÅ TROSS AV en relativt stjernespekket rolleliste og kommersielle rammebetingelser, er ikke Stoker det man i dag kan omtale som en tradisjonell filmfortelling. Ordene som snor seg ut av munnen på de stivfrosne skuespillerne er fullstendig underordnet selve filmspråket; kameraet, som med møysommelig koreograferte bevegelser utforsker fiksjonsuniverset, er ikke forpliktet til stadig veksling mellom halvnære ansiktsbilder i dialog. Eksposisjonen er diffus, i en slik grad at det er vanskelig å få grep om hva filmen egentlig skal handle om før den er ferdig. Men det er nettopp disse «avvikene» som gjør Park Chan-wooks Stoker til en fryd, til en sjangerfilm som vasker gulvet med hundrevis av halvhjertede krim-thrillere, fylt til randen av forfyllede etterforskere, forutsigbare rebusløp og gjennomsiktige likposer. Alfred Hitchcocks innflytelse på filmhistorien er praktisk talt umulig å overvurdere, men noen ganger tar jeg meg i å lure på hvor selve arvesølvet har blitt av. Hitch serverte paradeeksempler på hvordan filmkameraet er i stand til å skape suspense gjennom presise bevegelser, gjennom å konstruere

6

74

12/2013

et blikk for tilskueren, som spiller på visuell opphisselse – både inntrengende nærhet og voyeuristisk avstand. Der det antydede eller usagte gjerne vil skape mer intense øyeblikk enn avsløringer. FORUTEN Å STIMULERE kikkerlysten som enhver psykoanalytiker vil mene at bor i oss alle, var den legendariske regissøren en enestående bildeforteller. Nesten all nødvendig informasjon ble formidlet i samspillet mellom foto og klipp. «Hitchcocksucker» Brian De Palma (Dressed to Kill, Body Double) er kanskje den som har ivaretatt og videreutviklet dette paradigmet på en mest interessant måte. I dag er det få studiobaserte filmskapere som viser en slik lidenskap for cinéma pur, og nettopp derfor opplever jeg Park Chan-wooks Hollywood-debut som en slags velsignelse. Sammen med Bong Jon-ho (The Host), Kim Ji-won (A Bittersweet Life) og Kim Ki-duk (Bin-Jip), bidro Park til å skape en betydelig sørkoreansk filmbølge på 00-tallet. Sympathy for Mr. Vengeance slo innover festivalene i 2002, og bare tre år etterpå ble Park tildelt Grand Prix i Cannes av Quentin Tarantinos jury for det ultravoldelige mesterverket Oldboy. Siden den gang har det ligget i kortene at Park på et eller annet tidspunkt var nødt til å prøve seg i Hollywoods lekegrind. Mange lider en stille død i denne prosessen, enten

fordi de går på en kunstnerisk smell, eller fordi de ikke klarer å ivareta særtrekkene som gjorde at de ble beundret i utgangspunktet. Det er utrolig hvordan drømmefabrikken har bundet og dominert egenartede filmstemmer fra hele verden, som om de de skulle vært hjelpeløse sex-slaver for en stadig mer horete industri. Men Parks integritet later til å være urokkelig, for Stoker bærer på ingen måte preg av kompromisser. Filmen består nesten utelukkende av lange, grasiøse sekvenser, som nærmest ligner kortfilmer, og før fortellingen delvis nøstes opp, er man nødt til å la seg henføre av det virtuose formspråket og samtidig studere de visuelle motivene for å få grep om den eksentriske fortellingen. Utgangspunktet ligner Hitchcocks Shadow of a Doubt (1943): når Richard Stoker dør i en bilulykke, etterlater han kona Evelyn (Nicole Kidman) og datteren India (Mia Wasikowska) i familiens staselige gods. Avdødes bror Charlie (Matthew Goode) dukker plutselig opp i begravelsen etter mange års stillhet. Til å begynne beiler han skamløst med

«

ustabile Evelyn, samtidig som det later til å eksistere en sterk, men uforklarlig tilknytning mellom ham og niesen. Etter flere mystiske forsvinninger, merker India at noe er galt. På mange måter er Stoker en morbid coming of age-fortelling, der Wasikowska får muligheten til å dyrke sin kjølige, nesten alien-aktige fremtreden i en rollefigur som kvestes med sin forknytte seksualitet. Det er som om onkel Charlies forløser noe perverst, et iboende mørke i ungjenta som vil bryte ut av det aristokratiske rammeverket som har oppfostret henne. S ymbolladede tilbakeblikk der hun og faren skyter villgjess, knusing av egg og et gulfarget pikeværelse med en reirlignende seng understreker denne tematikken. VOKSESMERTENE ER TIL å ta og føle på når den blodsprutende volden omsider får spraye veggene i Parks Southern Gothic-aktige setting. Den følelsesmessige innlevelsen uteblir i tradisjonell forstand, men når India tar frem jaktgeværet for å rydde veien for et liv i frihet, kribler hormonene hos oss som elsker at film er film. Stoker er nå tilgjengelig på Blu-ray. Anmeldelsen er skrevet i samarbeid med MONTAGES.

En fryd, en sjangerfilm som vasker gulvet med hundrevis av halvhjertede krim-thrillere.


Norges største formidler av hybler og bofellesskap. Helt gratis!

12/2013

75


TV

The Chris Gethard Show er det viktigste tv-programmet i verden. Akkurat nå. AV AKSEL KIELLAND EN AV DE MEST interessante aspektene ved det siste tiårets hodeløse opphaussing av konseptet «kvalitetsmessig ambisiøst tv-drama», er at det har lagt nye rammevilkår for hva som er rimelig å forvente av tv-mediet. Det produseres fortsatt uhorvelige mengder tv-innhold hvis primære målgruppe er mennesker som er for tiltaksløse til å sovne, men samtidig et ørlite hakk for vitale til å slutte å puste, og så lenge det finnes et marked for vaffelrøremix iblandet avfallsprodukter fra Smash-samlebåndet, vil denne typen programmer aldri forsvinne. Samtidig har et snaut tiår med repetitivt messende avis- og magasinartikler om at amerikansk tv-drama er skikkelig knall bidratt til å skape en oppfatning om at det virkelig ikke finnes grenser for hva en tv-serie kan oppnå. Dette er i utgangspunktet en positiv utvikling. Tv er det mest konservative og tungrodde av massemediene, og samtidig det hvor kunstneriske og kvalitetsmessige hensyn tradisjonelt har minst betydning, og alt som kan bidra til å endre dette er av det gode. Samtidig har det økende fokuset på såkalte «kvalitetsserier» bidratt til å skape en merkelig polarisering: I likhet med «kvalitetsjournalistikk» er det et begrep som først og fremst stiller spørsmålet om hva i alle dager det er man tenker at man driver med til vanlig dersom man ser det nødvendig å spesialmerke alt som holder et minstemål av kvalitet. Begrepet bidrar dermed til å gjøre «kvalitet» til en nisje for spesielt interesserte, hvilket i tur legitimerer alt det andre produksjonsselskapene finner det for godt å velsigne offentligheten med.

1

76

12/2013

Men det er jo ingen tvil om at fiksjonsproduksjoner for tv har blitt mer komplekse, mer ambisiøse, mer utforskende og mer krevende. Spørsmålet er hva som har skjedd med resten av det som sendes på tv, og svaret på det er vel i grove trekk at dersom man har høyere forventninger til tv-bransjen enn at den nå og da skal greie å snuble over en underholdende kombinasjon av selvtilfredse ekshibisjonister og søkte situasjoner, så har realitysjangerens suksess påvirket tv-tilbudet i negativ retning. REALITY-TVS POPULARITET og raske spredning skyldes hovedsakelig to ting: For det første er det betraktelig billigere å produsere reality enn manusbasert underholdning, og for det andre var realitysjangeren da den først dukket opp et høyst betimelig friskt pust som brøt med alle de kunstige fremstillingene av menneskelig atferd som flerfoldige tiår med samlebåndsproduserte tv-serier hadde gitt opphav til. De tidlige realityseriene lot mennesker få være mennesker på tv – i alle fall virket det sånn en liten stund. Etter hvert ble det imidlertid klart at det å se oppmerksomhetshungrige individer virre rundt foran kamera ikke nødvendigvis er interessant i seg selv, og derfor har realityseriene blitt strammere og mer strukturerte for hvert år som har gått siden Big Brother først så dagens lys. I dag kjennetegnes realitysjangeren av en bruk av klipp, redigering og manus som effektivt forhindrer at spontan og naturlig menneskelig oppførsel noensinne når skjermen. Men det finnes ennå glimt av håp. For mitt vedkommende har tv-høstens store høydepunkt vært oppdagelsen av The Chris Gethard Show. TCGS er et ukentlig timelangt program som sendes på den New York-baserte lokal-tv-kanalen Manhattan Neighborhood

Network og på TheChrisGethardShow.Com. Flankert av et entusiastisk og trofast publikum, en middelaldrende dame som er skikkelig god med rockeringer og en broket forsamling av faste paneldeltakere og mer eller mindre celebre gjester, gjør skuespiller og komiker Chris Gethard hvert uke et tappert forsøk på å lede en forestilling som er like deler talkshow, sketsjekomedie, innringingsprogram og audiovisuell støttekontakt for mennesker med utilfredsstilte emosjonelle behov. Det er mye som kan gå galt når amatører lager lokal-tv på nullbudsjett, og om det ikke er teknikken som svikter, innser ofte Gethard midtveis at konseptet de har basert episoden rundt ikke fungerer i det hele tatt, hvorpå han og kollegene febrilsk prøver å finne på noe annet å fylle sendetiden med. The Chris Gethard Show er tidvis hjelpeløst amatørmessig, men det de mangler av profesjonalitet tar de igjen i spontanitet, oppfinnsomhet og en høyst genuin uforutsigbarhet som ellers glimrer med sitt fravær i dagens tv-underholdning Å hylle et tv-program fordi det inneholder dødtid og uvisshet er i utgangspunktet en fallitterklæring, og The Chris Gethard Show hadde naturligvis vært uutholdelig om det kun var dette det hadde å by på. Men Gethard er et unikum av en komiker. Det er egentlig ganske vanskelig å bedømme hvorvidt han egentlig er morsom, men strengt tatt har ikke det no å si: Gethard er så oppriktig velmenende i sin omfavnelse av sitt publikum – som hovedsakelig består av mennesker som

«

er sulteforet på tilhørighet – at han kunne vunnet en velviljekonkurranse med en kennel full av kjærlighetssyke labradorvalper. TCGS er en mellomting mellom en ungdomsklubb og et krisesenter, og Chris Gethards hjerte er som et døgnåpent parkeringshus. I tillegg har programmet et forbausende bra husband, gjester som Amy Poehler, Zach Galifianakis og Tom Scharpling, og en sans for underholdende dumskap som minner om det man i mer disiplinert form finner hos Letterman og gamle XLTV. The Chris Gethard Show er kanskje ikke så veldig bra, men det er det første tv-programmet jeg har funnet på år og dag som jeg vil beskrive som vakkert. The Chris Gethard Show blir muligens å se på Comedy Central fra og med neste år. Inntil videre kan alle episodene streames fra blip.tv. DE TRE BESTE INTRODUKSJONSEPISODENE ER: CHECKIN’ IN WITH ALYSSA (Ep. 35)

1 1

OPEN FOR DELIVERY (Ep. 115)

2 1

CONSPIRACY THEORY GARY SHOW (Ep. 94)

3 1

Tv-høstens store høydepunkt har vært oppdagelsen av The Chris Gethard Show.


SPILL

Glade jolenostalgi. PlayStation 4 er fødd, og Wii U har fått sin første killer app. AV RASMUS HUNGNES SPELKONSOLLEN SIN ÅTTANDE generasjon har kome for å bli ei stund. Kva dei første sju var? Jo, det skal eg fortelje, og du skal lese: Første generasjon inkluderte Pong-maskiner, Magnavox Odyssey, Coleco Telstar-serien og Nintendos Color TV Gamekonsollar. Neste generasjon, den andre, bestod av Fairchild Channel F, RCA Studio II, ColecoVision, Bally Astrocade, Magnavox Odyssey², Intellivision, Emerson Arcadia 2001, Atari

1

2600, Atari 5200, Vectrex og Sega SG-1000. Tredjegenerasjonen diska opp med Nintendo Entertainment System, Atari 7800, Sega SG1000 Mark III og Sega Master System, før den fjerde generasjonen overtok med TurboGrafx 16, PC-Engine, PC-Engine SuperGrafx, Neo Geo AES, Sega Mega Drive, Super Nintendo Entertainment System, Philips CD-i og 64-bitmaskina Atari Jaguar. Fem: 3DO, NEC PC-FX, Sony PlayStation, Sega Saturn, Nintendo 64, Apple Bandai Pippin, sjette generasjon: Sega Dreamcast, Sony PlayStation 2, Microsoft

Xbox og Nintendo GameCube. Sjuande generasjonen inneheld det du har kasta bort tida di på dei siste åra, nemleg Xbox 360, PlayStation 3 og Wii samt Evo: Phase One. Åttande generasjon inkluderer Wii U, Playstation 4 og Xbox One (som kjem til Noreg neste år). South Park: The Stick Of Truth kjem etter den nye planen ut i mars, og ser ut til å gå føre seg i same meta-fantasiunivers som South Park-føljetongen om Black Friday-slaget, nei, salet, der det rustast til kamp mellom Xbox- og PlayStation-fansen. Slaget vil gå føre seg på Black Friday, dagen då folk i USA tek livet av kvarandre på grunn av gode tilbod i butikken. I første episode av soga kjem gothungdommane med eit goth, nei, godt poeng: Sjølvsagt skal dei kjøpe PS4, for han er med sine matte overflater svartare enn Xbox One, men dei har planar om å vente til maskina blir billigare – og, ville eg lagt til, til det finst eit bibliotek av spel som faktisk er verdt å spele. Kven bryr seg vel om KillZone: Shadow Fall? Ikkje eg, iallfall ikkje noko særleg. Sjølv om Wii U har fått ei handfull spelverdige eksklusive (i tillegg til fleire ikkje-eksklusive) spel i løpet av sitt fyrste år – eitt døme er New Luigi U, eit anna er Pikmin 3 – var det ikkje før no nyleg den fyrste killer appen, som dei kallar det i den engelskspråklege verda, dukka fram. Super Mario 3D World heiter han, og fortel soga om ein tjukk rørleggar med italiensk aksent som kan hoppe fleire gonger si eiga høgd. Det er tale om oppfølgjaren til det framifrå, om enn litt lette og korte Super Mario 3D Land til Nintendo 3DS, og skulle kunne varme eit nostalgihungrig nerdehjarte rundt joletida, som tradisjon tru finn stad mot slutten av desember og får alskens svulstige kjensler av lengsel tilbake til den gong ein var barn til å dukke fram. DERSOM DU BLIR engsteleg av tanken på ein ekskursjon inn i next-gen-konsollen si kronglete og labyrintiske verd, kan du alltids skode inn i fortida og flykte inn i Baldur’s Gate 2 Enhanced Edition (PC, Mac), ei oppdater-

ing av RPG-klassikaren frå år 2000 som har blitt oppdatert til glede for nye spelarar med høgoppløyselege vide skjermar, der ein kan kommunisere med virtuelle karakterar med språk og vald, i eit fantasifullt univers som ikkje heilt maktar å bestemme seg om det skal ta seg sjølv på alvor eller ikkje. «Det handlar om sterke kjensler,» som Dr. Greg, eks-sjefen for utviklaren BioWare sa til meg i intervjuet kalla «Doktor sluttet som sjef i spillselskap» (søk på nattogdag.no). Ein kan òg feire juletida med virtuell bråk og vald i den fredsæle utvidingspakka til Saint’s Row IV ved namn How The Saints Saved Christmas. Ellers er det gledeleg at Revolution Software, utviklaren bak adventure-klassikarar som Beneath A Steel Sky og Broken Sword, i desse dagar gir ut eit nytt bidrag til sin konspiratoriske klikke-serie, kalla Broken Sword: The Serpent’s Curse, som kjem ut i to episodar: Ein er ute medan vi talar til Windows, OS X, Linux, Android, iOS og PlayStation Vita, den andre kjem i januar. Det kan, i likskap med den åttande generasjonen spelkonsollar, bli bra. Kven veit? OBSERVASJONSLISTE I DESEMBER: BARBIE DREAMHOUSE PARTY (WII, WII U, DS, 3DS)

1 1

I følgje enkelte kan hende det mest sarkastiske spelet i historia.

MOEBIUS (PC)

Jane Jensen, bakkvinna bak Gabriel Knight, syner at point’n’click-sjangeren ikkje er daud, men levande, med eit nytt point’n’click-spel som kjem ut i starten av 2014.

2 1

THE LEGEND OF ZELDA: A LINK BETWEEN WORLDS (3DS)

Sett til A Link to the Past-universet anno 1992, inspirert av fleirverdstolkinga av kvantemekanikken, og i følgje dei fleste, ei fredsæl speloppleving.

1 3

NB! Ut des: Opplev Norges største vitensenterutstilling! www.tekniskmuseum.no

Bli kjent med vitenskap, teknologi og medisin innen islamsk kultur!

Kjelsåsveien 143:

Trikk: 11/12 Kjelsås

Buss: 54, 25 eller 22 Tog: Gjøvikbanen

12/2013

77


Kjedelige PK-innvandrere eller den nyehumorvinen? Internett-kjendisene Abukar Hussain og Tara Lina Mohebbi Shahin vil teste nordmenns tabuer i nytt talkshow.

TEKST REDAKSJONEN FOTO HANS NØSTDAHL

1 6

Hvorfor er ikke innvandrere morsomme? Abu: Vi har ikke tid. Vi er opptatt med å tenke på halal-mat og omskjæring.

Du skrev akkurat «Jeg har det veldig jævlig» og «Jeg hater Abu» på facebook, Tara Lina. Har produksjonen brutt sammen? Tara Lina: Faen, ass. Jeg blir facerapa konstant! Det går faktisk ganske bra. Men premieren har blitt utsatt. Det er aldri et godt tegn. Abu: Det begynner å komme seg. I starten … Vel, det er selvfølgelig litt vanskelig å starte opp et helt nytt program med et helt nytt konsept. Vi har laget noen episoder vi er veldig fornøyd med.

1

La oss ta et skritt tilbake og se om vi har forstått dette riktig, Abu: Du skrev på Twitter at du synes hverdagsrasisme er kjipt. Dagbladet så det og ba deg skrive det i avisen også. NRK leste debattinnlegget ditt og ba deg bringe med en ung innvandrerjente, og nå skal dere lage et humoristisk talkshow om tabuer?

6

Er dette en Lille Lørdag-sketsj? Abu: Ehm, ja. Men det var faktisk akkurat det som skjedde. De ringte meg dagen etter jeg var i avisen og spurte om jeg ville lage et show som heter Tabu med Abu, og sa de ville ha med en innvandrerjente. Det var ikke noe audition eller noe slikt. Tara Lina: Du sa at jeg var spesiell! Abu: Nei, du er den eneste atten år gamle svartingen jeg vet om som kan være litt morsom.

1

Har dere noen andre hobbyer enn identiteten deres? Abu: Jeg liker å gå på ski. Haha, neida. Jeg jobber bare med Tabu med Abu nå. Tara Lina: Jeg spilte fiolin en gang, men så ble jeg for opptatt av identiteten min og måtte slutte.

1

6 1

Hva er deres favoritt-tabuer? Abu: Jeg liker æresdrap veldig godt. Tara Lina: Vi digger æresdrap.

Er det tabu å ta med kona på Angst Bar med vennegjengen, Abu? Abu: Kona mi er importert. Angst Bar kommer til å bli et stort kultursjokk for henne. Hun kommer fra bygda i Pakistan og har nettopp vendt seg til å være i Norge, gå på skole og lære norsk. Å ta henne med til Angst, der hun vil møte folk som Odd Magnus (Williamson, red. anm.), Fadlabi (kunstner, red. anm.) og Chirag (Patel, red. anm.), som er drita … Tror ikke det. Men hun har sagt til meg at hun vil bli med ut. Vi tar det steg for steg.

6 1

Du giftet deg i Pakistan i sommer, grattis med det!

1

Men hun ER kusina di? Abu: Det er hun.

Var det et tvangsekteskap? Abu: Det var et tvangsekteskap. Tara Lina: Var det?! Abu: Nei.

78

12/2013

Du blir altså både far og tremenning til sønnen din? Abu: Haha! Jo, ehm, nei, er det ikke firmenning a? Hun er kusina mi, og moren hennes er kusina til mora mi. Hvordan blir det a? Ja, fire, fem … Nei, jeg tror han blir onkelen min!

1

6

Tilbake til Angst-bar: Ser dere på dere selv som en ny generasjon innvandrere a la «den nye vinen» til Ari Behn og gjengen i

sin tid? Abu: Ja! Det har vært innvandrerhumorister før, men de har liksom vært det på nordmenns premisser. Det har vært det samme om og om igjen. Jokesa deres handler om «åh, da jeg vokste opp så slo faren min meg, det var vondt». Eh, er ikke dere to innvandrere som lager et program om omskjæring og æresdrap, da? Abu: Jojo, men ikke bare for at etniske nordmenn skal le av det. Problemet er når folk ler bare fordi alt som har med utlendinger å gjøre er morsomt. Så lenge du snakker dritt om dem. Tara Lina: Programmet har et underliggende poeng, liksom. Vi bruker fordommene for å vise hvor dumme de er.

1

Hva tjener det norske kulturlivet på at innvandrere deltar i det? Abu: Hm, si det. Tara Lina: Variasjon.

6

6 1 6

Dere har fått dere NRK-kort til å henge rundt halsen, jo! Hva står M’en for? Migrapolis? Middelklasseinnvandrer? Multikultialibi? Abu: Egentlig står det for «Midlertidig».

Vi vet det. Vi vet også at du pleier å «glemme» å ta av deg NRK-kortet når du skal på byen, Abu. Abu: For to år siden jobbet jeg nattskift på Statoil. Nå har jeg et NRK-kort. Jeg jobber på krinken. Det skal alle få vite. Er dere «innvandrerklovner» som inntar tildelte roller for å skape politisk korrekt underholdning á la Leo Ajkic? Abu: Jeg har tenkt tanken. Det er ikke kvotering vi har vært gjennom, men vi er de to eneste svartingene i gangen her. Ved siden av Nytt på Nytt og Trygdekontoret. Vi gleder oss til å vise at vi ikke er som Migrapolis-folka.

1

Kremt, er ikke Tabu med Abu underholdningsavdelingens svar på Migrapolis? Tara Lina: Haha, jeg visste at det spørsmålet kom til å komme! Abu: Tabu med Abu blir den svarte versjonen av Broen.

1

Er det slitsomt å måtte late som du liker Karpe Diem hvis du skal bli noe innen kultur og media som innvandrer i Oslo? Abu: Hei, jeg har likt Karpe Diem siden jeg så dem spille i Lillestrøm i 2005. Jeg var vanlig fan helt til Chirag begynte å følge meg på Twitter. Så ba han meg med hjem til søsteren sin på en sånn talentkveld. Jeg skrev et dikt og var på scenen, og etter det har vi blitt kompiser. Jeg kødder faktisk ikke når jeg sier jeg liker musikken til Karpe Diem. Bortsett fra den Show-låta deres. Den er helt jævlig. Helt mongo låt. Dritdårlig.

1

Er det nye paradigmet blant middelklasseinnvandrerne at gutta jobber i media, musikk og uteliv, mens jentene blir leger og ingeniører? Abu: Damene er jo smartere enn oss! Sånn sett skjønner jeg det godt. Tara Lina: Det er ikke så mange innvandrerjenter i humorbransjen. Det er nok fordi man har høye forventninger til dem. Jeg ble også usikker da jeg ble spurt om å bli med på dette. Først tenkte jeg «Ja! Det er dette jeg vil!», men så ble jeg i tvil. Det kan være risky å ta opp de temaene vi gjør. Jeg vil ikke at det skal gå utover familien min at jeg synes dette er gøy. Abu: Det er akkurat det der som er kjipt med å være innvandrer! Når en person gjør noe han eller hun liker å gjøre, er det så mange andre som hater det, kun fordi vi er innvandrere.

6

Nordmenn altså? Abu: Nei, andre innvandrere! Familien min er veldig liberal og støtter meg. Vi tar opp kontroversielle temaer, og de skjønner at det er humor. Men samtidig er det atten andre familier som kommer og sier: «Se hva sønnen din gjør!». Det er en teit mentalitet. Tara Lina: Se på Amal Aden, som ble slått ned av to somaliske damer fordi hun vil ytre meningene sine offentlig. Da har vi ikke kommet langt.

6

Hva er den verste fordommen nordmenn har mot innvandrere? Tara Lina: Det verste er den holdningen om at vi ikke gjør noe her i landet, at vi ikke «fortjener» å bo her. Abu: At vi er navere. At vi ikke jobber og er kriminelle. At vi voldtar damer. Hva annet er det? At vi stjeler. Ransbølgen er på grunn av innvandrere. Tara Lina: Jeg tror få skjønner hvor mye det går inn på deg. En av de sterkeste opplevelsene jeg har hatt var 22. juli. Da bomben smalt, gikk jeg opp i stuen og så foreldrene mine gråte. Da jeg spurte hvorfor, svarte de: «nå tror alle det er vår skyld.»

6

6 6

Er dere opptatt av poltikk? Abu: Jeg er ikke opptatt av politikk. Eller litt. Jeg er veldig anti-FrP i alle fall.

Det sier alle. Forklar hvorfor du hater FrP. Abu: De har folk som Tybring-Gjedde, Amundsen og Sandberg, som har sagt ting som er direkte … kan jeg kalle det rasistisk? I alle fall ikke medmenneskelig. Det var FrP som begynte å snakke om snikislamisering. Sånne ting går faktisk utover innvandrere. Jeg tror ikke alle FrP-ere er rasister, men de sier ting som får folk til å tenke at de bør stemme FrP for å få ut utlendingene.

1 6

Er en innvandrer som støtter partiet en hykler? Abu: Det er en Quisling, ja.

Hva synes du om han Himanshu Gulati, lederen i FpU? Abu: Jeg tror ikke jeg skal uttale meg om ham igjen. Jeg har gjort det en gang, og da fikk jeg pepper av NRK.

«

Hvorfor det? Abu: Jeg kalte ham noe på Twitter, jeg kan ikke si hva («kuksuger», red. anm.). Men så endra jeg det til husneger. Det funka.

6

1 6

Hva er en husneger? Abu: Husneger er en utlending som skal gjøre alt for å bli likt av norske folk.

Hva brenner du for, Tara? Er du feminist? Tara Lina: Ja, jeg mener alle kvinner bør være feminister. Men jeg synes mange feminister er så jævlig irriterende. Kvinner skal ha samme rettigheter som menn, men det betyr ikke at vi må gjøre alt det samme bare for å make a statement. Gjør det du vil og hold kjeft, du trenger ikke skrike om at «åh, nå har jeg ikke barbert armhulene på over en måned». Det driter jeg i. Det er uhygienisk. Apropos uhygienisk ufeminisme: Hva synes du om rumpebloggen til Abu? Tara Lina: Helt jævlig. Den er jo ekkel. Abu: Den er jo ikke ekkel, det er fine rumper. Tara Lina: Jeg skjønner ikke greia med rumper, generelt sett.

6

1 1

Er det derfor du går med så lange gensere? Har du dårlig selvtillit, Tara? Tara Lina: Det stemmer.

Folk med dårlig selvtillit opptrer ikke selv i sine egne sexfantasier, har du skrevet på twitter. Hvem opptrer i dine? Tara Lina: Himanshu Gulati og den ufødte babyen til Abu. Nei, det var ikke greit. Sorry. Abu, du har norgesrekord i å nevne twitternavnet ditt flest ganger i et debattinnlegg. Hvor viktig er det for deg å ha mange følgere i sosiale medier? Abu: Veldig viktig.

6

Hvorfor? Abu: Det er viktig å ha mange følgere fordi internett har tatt over for vanlig reklame. Det er det som funker når du skal markedsføre deg selv. Når du skal få ut musikken din, eller humoren din … Du kan skrive bok, men ingen kommer til å lese den … Tara Lina: Du kan ikke skrive en bok. Abu: Nei, jeg klarte så vidt det jævla innlegget. Google translate fra arabisk.

6

Er det sånn at du blir kjedeligere i sosiale medier når du får jobb i ekte media? Abu: Jeg kan innrømme at jeg ikke tweeter vitser og lager Vines lenger. Det er forbi nå. Det er Tabu med Abu som er det neste store.

6

Hva skjer med Vine-karrieren din a, Tara? Tara Lina: Faen ass, jeg blir kalt Vine-Tara. Jeg prøver å ta litt avstand fra det nå. Dagen jeg flytta fra Stokke gikk jeg forbi nabohuset hvor det bor noen små barn. Plutselig ser han ene, som er maks åtte år gammel, på meg og roper: «Du er dårlig på Vine!». Da tenkte jeg bare «fakk det her».

6

Tara er den eneste atten år gamle svartingen jeg vet om som kan være litt morsom.


«

Husneger er en utlending som gjør alt for å bli likt av norske folk.

ABUKAR «ABU» HUSSAIN (26) Internettkjendis med 80 000 følgere på Vine og 8858 på Twitter. Også kjent for å ha skapt debatt med hashtaggen #HvisJegVarHvit. Aktuell med NRKtalkshowet Tabu med Abu. TARA LINA MOHEBBI SHAHIN (18) Norges mest suksessrike viner og Si ;D-kommentator. Bio på twitter: «Født ut av fitta til satan». Aktuell med NRKtalkshowet Tabu med Abu.

12/2013

79


renovasjonsetaten.no - tlf. 02 180


NATT&DAG Oslo desember 2013