Page 1

MAI/JUNI 2019

6 & 1 MØTER SIGRID BONDE TUSVIK ROADTRIP I USA

VÅPEN, BURGER OG GUD

HEAVY METAL!

HVA SKJER MED RUSREFORMEN? DE BRUNE PUBENE DØR ANOREKSI

6 UKER I BEHANDLING


2

COVERFOTO HEIKO JUNGE / NTB SCANPIX

Sjefredaktør Ida Wammer wammer@nd.no Redaksjonssjef Marco Reinertsen reinertsen@nd.no Musikkredaktør Ludvig Furu furu@nd.no Journalister Yngve Sikko sikko@nd.no Litteraturansvarlig Torgeir Holljen Thon thon@nd.no Art Director Saralinn Hembre Singstad singstad@nd.no

04 06 08 10 12 15 16 20 22 26 28 30 34 36 38 40 42 44 46

Tidens ånd Best akkurat nå og overhørt Quiz! Seks uker på Regional Avdeling for Spiseforstyrrelser Hva SKJER med rusreformen? Kommentar: Ikke kupp rusreformen vår! Kneiper er i knipe Eks-kriminelle Klaus Riskær Pedersen ønsker revolusjon i Danmark Vi dro på dårlig planlagt road trip gjennom det konservative USA Guide: Disse møter du på 17. mai-frokosten Hva skjedde med innovasjonen innen norsk metal? Vomir spiller fortsatt den samme, jævlige anti-musikken sin Fakethias vil være med på treningsspillelistene til Spotify James Ferraro blander dommedagsprofetier med ømhet og humor «Holiday»-regissør Isabella Eklöf synes alle regissører blir dårlige når de blir 70 Redaksjonen anbefaler Trillinger møtes for første gang som voksne og vi fikk det til å handle om identitetspolitikk #metoo-mennene slår tilbake i bokform Smil&Gift møter Sigrid Bonde Tusvik

Skribenter Andreas Dahl Eirik Kjøs Usterud Ludvig Furu Gift Hanna Menne Ida Messel Jon Olsen Kaja Kirsebom Marco Reinertsen Yngve Sikko Smil Stine Engen Torgeir Holljen Thon Ida Wammer

Daglig leder Christian Rasmussen christian@nd.no Key Account Manager Kjetil Lorentzen lorentzen@nd.no

Foto Marthe Thu Rumi Baumann Heiko Junge/NTB Scanpix Leonard Vincent Van Vuuren

Trykk Amedia Trykk AS

Illustrasjon Ruth Emilie Rustad Martinsen Ane Barstad Solvang

distribusjon@nd.no

NATT&DAG Event event@nd.no Administrasjon okonomi@nd.no Utgiver NATT&DAG AS

Lesertall 110 000

Redaksjonen tar ikke ansvar for ubestilt materiell


BERGEN FILMFESTIVAL KUNSTHALL

3 — 9 JUNI 2019

FESTSPILLUTSTILLINGEN MARI START SLAATTELID FESTIVALSOMMEREN PÅ OSLO PIX KYSTVERKET 23. 5. – 11. 8. 2019 160 filmvisninger, 91 filmer, 7 dager, 3 kinoer og én festivalgate. Sjekk ut programmet og kjøp billetter på oslopix.no. Studentpass 480 kr.

SAGA

VEGA

ÅPNER SAMTIDIG JILL JOHNSTON, THE DISINTEGRATION OF A CRITIC

KLINGENBERG WWW.KUNSTHALL.NO


4

SMÅSTOFF

TIDENS ÅND KJØRE FLERE PÅ SAMME EL-SCOOTER Nå som det ikke lenger er like spennende å kjøre el-scooter alene, har folk begynt å kjøre to stykker på én og samme scooter. (hvisker) Vi har til og med sett to mennesker dra en tredje person på skateboard etter seg. Gode gud… (roper). Når kommer programmet hvor en programleder kjører en kjent person på el-scooter mens de prater om den tunge tiden?!

KJØRE EL-SCOOTER PÅ OPERATAKET Og forresten: Man kan ikke bare introdusere et nytt rovdyr i en balansert næringskjede og håpe at alt går bra. El-scooter-brukerne har tatt over Oslojungelen og gjort Operataket om til Norges dyreste rampe. Det er rett og slett stappfullt av el-scootere, og folk som faller av el-scootere, da det er tusenvis av store hakk i den stilrene hvite Operafasaden. Vi synes ikke el-scootere bør bli ulovlig, men vi kunne jo prøvd å kriminalisere dem i én uke, bare så vi kunne kose oss med å se folk på elscooter flykte fra politiet. PROTEST OG CAVA MED VERDENS BESTE JENTER Å ta på seg bunad med verdens beste jenter blir aldri like gøy som når man drikker cava på 17. mai-frokost, men å protestere mot nedleggelse av lokalsykehus og fødeavdelinger i bunad med de beste er faen ikke feil det heller! Nå må vi bare finne en bunad-anledning som ikke har med sex (17. mai) eller konsekvensene av det (fødeavdelinger) å gjøre. Væpnet revolusjon, cava og bunad med verdens beste jenter? BLI VENN MED HVAL PÅ FYLLA På VG.no kunne vi se at den stakkars ensomme kjendishvalen Hvaldimir nå har blitt redusert til å hente mobilen til fulle jentegjenger som mister den i havet mens de hilser på ham. Det hele minner mer og mer om en slags uverdig blanding av Jason Bourne, Free Willy og Rorbua. Vi vet fremdeles ikke helt hva den stakkars hvalen har gjort før han ble hele Norges, men kanskje var det noe helt forferdelig og at oppholdet her er en slags straff? Sir Professor Whale, have you heard that Solskjær is hired full time?? BLI ANSATT I STATEN SELV OM MAN ER GROVT UKVALIFISERT Vi trodde det var slutt på government hand outs når de blå og mørkeblå tok over landet. I stedet for har regjeringen blitt et slags utstillingsvindu for en barmhjertig og tilgivende arbeidspolitikk, noe spesielt Frp tjener på. Regjeringen gir jobber til sexforbrytere (Bård Hoksrud og Terje Søviknes), de gir ufortjent mange sjanser til folk som har bevist at de ikke bør ha ansvar (Sylvi Listhaug), de ansetter folk som ikke er kvalifiserte (Sylvi Listhaug igjen) og fungerer i det hele tatt som en vernet bedrift (alle som har hatt justisminister-posten). At Sylvi i tillegg synes det er greit at folk lever så usunt at skattepenger må gå til uføretrygd, pensjon, sykehus, medisiner, sykepenger og legetjenester når de blir syke av all friheten, tyder på at Frp faktisk er et nihilistisk parti som ønsker å rive ned

og ødelegge alt, inkludert velferdsstaten, egen regjering og egne velgere. Four more years! DOBBEL STRAFF Og når vi først er inne på det: Sylvi Listhaug og Jon Engen-Helgheim foreslår dobling og firedobling av straff basert på bestemte forbrytelser og hvor man begår forbrytelsen. Jasså! (Blunker og gjør vår beste Johan Golden-parodi) Vi synes loven bør være lik for alle, men om det skulle innføres foreslår vi dobbel og firedobbel straff på disse kriminelle handlinger begått på følgende områder: kjøpe sex i Riga, tenne på bilen på egen eiendom, slå ned asylsøker på fest, true folk med våpen, sende porno på pdf til barn fra Stortinget, svindle skattebetalere med falske reiseregninger osv osv. ;) KONKLUDERE MED AT DET IKKE ER NOE GALT MED MENINGENE TIL JORDAN PETERSON Generasjon X-fedre som fikk Tolv Regler For Livet til jul har endelig ryddet rommet, lest den ferdig og kaster seg på debatten flere måneder for sent. De selvutnevnte Peterson-ekspertene tar selvsagt til NRKs kommentarfelt for å fortelle at den kanadiske professoren selvfølgelig ikke nazist, det er jo ikke noe nazisme i boka! For å sende dem en frase fra Petersons fans: Hvordan kan du vite hva han egentlig mener om du ikke har sett alle de timelange forelesningene hans?? SEXSYMBOL-TØRKE Da vi i redaksjonen skulle liste opp nåtidens norske sexsymboler kom vi ikke på en eneste en. Har vi blitt flinkere til å respektere kvinner (og menn), eller spiller ikke artister like mye på sex lenger? Kanskje begge? Og hvorfor trengte vi å lage en liste over sexsymboler? Det vil vi ikke si, men om noen har et klart svar på hvem som er 2019s største norske sexsymbol vil vi gjerne vite det. ARTISTER ER IKKE PÅ FACEBOOK Artister har begynt å gi faen i ha Facebookside og bruker all SoMe-energien sin på Instagram i stedet for. Er det fordi Facebook ødelegger demokratiet, overvåker oss, selger informasjonen vår og ikke betaler skatt? Eller er det en annen grunn? Kanskje er det bare en trend? Og som vi alle vet: trender snur (se neste punkt)! Jez_ebel har nemlig akkurat laget Facebookside! Er det ironisk? Er trenden på hell? Har egentlig artister Facebookside uten at vi har fått det med oss?? Åh, vi gleder oss så fælt til å se hvordan dette utvikler seg! INFLASJON I Y2K-ESTETIKK Det var tidligere forbeholdt pionerer som Virtual Self, Jenni Friis og Vetements, men har nå blitt mainstream med Karpes SAS PLUS-cover. Dette tok ikke lenger tid enn noen FÅ måneder, folkens. MÄRTHA HAR BLITT SAMMEN MED EN SJAMAN FRA USA! Veldig kult! :)

Fortsettelse på side 6.

ILLUSTRASJON ANE BARSTAD SOLVANG


2 2 . MAI — 0 5 . J U N I 20 1 9

FE STS PI LLE N E I B E RG E N

G R I EG HALLE N 2 6 . MAI KL 1 9 : 0 0

Manes

/Av La Fura dels Baus En fysisk og ekstrem forestilling som utforsker det felles menneskelige: fødsel, død, sex og mat. Uten en lineær historiefortelling vises flere scener samtidig, hvor forskjellige verdener deler tid og rom – og dere i publikum vandrer midt oppi det hele.

UNDER 30 ÅR? KUN KR 190

SE MER WWW.FIB.NO/MANES


6

SMÅSTOFF

OVERHØRT

FRIJAZZ KAN ENDELIG BRUKES TIL NOE! Da SIAN arrangerte antiislamsk demonstrasjon i Stavanger, bestemte omtrent 25 personer seg for å spille drithøy frijazz for å overdøve de få demonstrantene. Politikere fra Stavanger sier jo ofte at Stavanger skal bli, eller er på vei til å bli, kulturby, og om det er dette som skal vekke frijazzen til live igjen er det kanskje verdt et par anti-islamske demonstrasjoner? Nå gleder vi oss til å se frijazzen løse klimaproblemene, de økonomiske forskjellene mellom folk og oljeindustrien. LURT AV VG Det er ikke noe nytt fenomen at aviser tjener penger på annonser, men nå er det på tide å adressere det: Det ER for mange annonser i VGs «interaktive» saker hvor man scroller for å se nye sider med blanding av video, bilde og (minimalt med) tekst. Da vi fikk høre at internett var den nye TV-en trodde vi ikke det betydde at vi skulle eksponeres for like mye reklame også?? UFORPLIKTENDE KJØNNSSKIFTE PÅ SNAPCHAT De av oss som støtter retten til å kunne skifte kjønn, men som ikke vil gjøre det selv og derfor bare kan spekulere

på hva som kunne vært, har nå fått en mulighet til å drømme seg bort med snapchats nye kjønnsskifte-filter. Flere menn har allerede laget Tinderkontoer med bilder av seg selv som jenter, og får både matcher og ubehagelige beskjeder. Javel, så viser det seg sikkert at dette er noe Snapchat gjør for å trene opp AI-en sin på å gjenkjenne ansikter, men er det så farlig da? Se se gøy da folkens! Kom igjen da! Hæ? :D Å FÅ RABIES Som om vi ikke hadde nok med comeback fra meslinger og kopper, har nå en norsk dame dødd rabies også! Jasså, ja. Kan vi ikke heller gjennopplive NAVN på gamle sykdommer?? For eksempel trollfjes og … Øøhh … Ja, nå kommer vi ikke på flere her. Og trollfjes er kanskje bare noe fra Ut i vår hage? Det kan jo ikke ha vært en ekte diagnose? Eller? Jaja, ikke vet vi. Vi burde nok bare ha sletta hele denne, men nå er det for seint, pga FEMINISME! Eller? Nei, vent. Okei, bare slett den! Komputer, slett denne! Boblere: Spise deodorant i ASMR-videoer, Erlend og utenlandsproffene, Aass’ cider, «vi lever i et helvete», kommunisme er farlig igjen, kommunisme er herlig igjen :D, Bulmboy$, Doni Mula, EU-valg, Joe Biden-apati, pollen, rolig russ, Abels Tårn-reduksjonisme, imitasjonshumor, Rosenborg er ræva, OK gesture, Månen krymper og det KAN ikke være vår feil, Rødt, GoT SUGER, «post-woke», verbal blackface, vi har glemt debatten om Jordan Peterson og Slavoj Žižek, planlegge 17. maifrokost, øøøøh … camp?

RING 113, DET GJELDER ABB Denne sier vi bare rett ut: Noe alvorlig skal ha skjedd med Anders Behring Breivik i fengsel. Vi vet ikke hva, men ... vi håper for guds skyld at han ikke har rømt.

KARRIEREBYTTE En norsk skuespiller som er så kjent at han trenger representasjon på et annet kontinent har begynt å streame gamingen sin på Twitch. Herlig unorsk!

SCENE- OG BARNEKT En talentløs komiker har blitt så glad i alkohol at han har blitt nektet servering av Latter i ett år. Og det er ikke Ørjan Burøe! Det er nesten så vi begynner å tro at det er humormiljøet det er noe galt med ... Om Latter kunne gitt ham ett års karantene fra scenen også, hadde vi blitt evig takknemlige. FOLLOW4FOLLOW Det eneste medlemmet av kongefamilien som bruker tommelring, har fått seg en spesiell og annerledes hund som er like mye verdt som alle andre, men som ikke gjør det spesielt bra på sosiale medier.

Dette har vi hørt på den siste måneden.

LIL KEED, YOUNG THUG – PROUD OF ME Du kan velge å være deprimert, eller du kan velge å være takknemlig for at du lever i en tid der Young Thug har blitt en egen musikksjanger. Gunna, Lil Gotit, Lil Baby og Lil Keed har alle bygd karrierene sine på å forsøke å lage musikk som Young Thug kunne ha laget i 2014 eller 2015. Ikke det dummeste det, for tidenes beste rapper er som kjent Young Thug for fem år siden. «Proud of Me» er basert på en låt thugger lagde sammen med produsent Goose i 2014 og som lekket i 2015. Følgelig er den midt i blinken. Beaten er oppløftende piano-basert, i motsetning til de triste pianobeats som dominerer gateorientert autotune-rap anno 2019 (se: Calboy, Polo G, Lil Tjay, A Boogie Wit Da Hoodie, Quando Rondo). Det er noe genuint morsomt å høre en artist og en copycat på samme låt, og du kan nesten høre at de synes det er morsomt selv. Hører du ikke nøye etter er det umulig å høre at det er to artister på låten. Kjenn €-en!

VNKO, BLAS – #IDGAF Da Snow Boyz slo gjennom med «Vi kommer» og «42» i 2016 føltes det som om verden var i ferd med å revne. Men da vi tittet ned i avgrunnen så vi verken lava, tomhet eller det vi fryktet aller mest, oss selv. Nei, vi så et fullpakket Blå der Snow Boyz spilte «42» igjen og igjen og igjen og igjen. Og så enda en gang. Omtrent på samme tid ble Trump valgt til president i USA, og vi var slettes ikke sikre på om det var dette som var himmelen, eller om vi var kommet til helvete. Det vi derimot var sikre på var at Snow Boyz definitivt skulle få stor betydning for den norske hiphopscenen. Egentlig skjedde ikke det. Hvite folk sluttet å rappe ironisk om dop og begynte å rappe uironisk om dop, alle andre begynte med afrobeats. Andre waver ble rett og slett mer betydningsfulle enn den knallharde moshpit-trapen Snow Boyz slo gjennom med. Dette kunne kanskje vært sant, hvis det ikke var for Vnko (uttales Anko). Fredrikstad-gutten har siden 2017 med jevne mellomrom droppet harde traplåter, som både med valg av beats, energi og uttale minner om tidlig Snow Boyz. «De Samme N*****» er en gatehit (i bokstavelig forstand: shout out til guttegjengen som gikk gjennom Trondheim sentrum kl 04 på nyttårsaften og spilte den drithøyt fra en boomblaster), «Fila Stilen» er også kul, men den beste hittil er #IDGAF sammen med Blaz. Vnko har en evne til å bruke få ord, men si mye. #IDGAF er hard og ektefølt helt samtidig: «Jeg er en kongoleser som er klar for å leve livet som en fucking BOSS!». Greit for oss!

HØYE FJELL OG DYPE VINKJELLERE Vi var usikre på om vi turte å ta med denne, men redaktøren i en stor Bergensavis har ikke bare fått mange lesere i det siste, han har også en enormt stor vinkjeller!

CA$H FOR $TREAMS Hva gjør man når man er uoppdaget artist men vil ha mange streams? KJØPER DEM! En rapper med dollartegn i navnet stjal 15.000 fra en kompis for å kjøpe streams på Spotify. Mamma er stolt!

NORSK SATIRE ER FREMDELES DÅRLIG VGs satiredekning har stjålet navnet sitt fra en Donald-historie fra 70-tallet. At redaksjonen synes det er en god idé å stjele fra gamle tegneserier for barn, er heller ikke overraskende om man ser på innholdet de publiserer ellers.

TWO-THOUSAND-AND-LATE Den norske engelsktalende ekskjæresten til en blogger fra Førde* jobber på vinmonopolet og pusher petnat HARDT. *Bloggeren skrev nylig et innlegg, på nynorsk, der hun spurte leserne om hun skulle begynne å skrive nynorsk. Det blir et rungende nei fra oss, i alle fall! Kvifor? Det burde ikkje ha vore eit SPØRJEMÅL eingong, fordi bloggaren går noko så ettertrykkeleg på trynet allereie i første setning. Hahaha.

BEST AKKURAT NÅ

CHERRIE, JELASSI – B2B Skandinavias beste R&B-artist slapp O.G. (the mixtape) 1. mai, og gud bedre så bra den er. Den ni spor lange utgivelsen er den første hun har spilt inn helt på egen hånd, det vil si kun sammen med produsent Filip Hunter. På Instagram skriver hun «…att få bevisa vad man kan åstadkomma som en kvinnlig musiker för sig själv har gett mig ett självförtroende jag aldrig känt förut.» Självfortrande får man av å høre på også. På «B2B» har hun med seg Jelassi som leverer to oppløftende vers («Mina problems, dom har minskat») over en beat som er deilig, bassdrevet og Bay Areaaktig. «B2B» er en slapper, rett og slett. Får vi en E-40-remix?

avis ville omtale det, hanket han inn hele Norges krise-manager – en som kjenner til hele pressenorges akilleshæl, og som ikke er redd for å utnytte det. =)

TERNINGKAST SEKS En annen person som har sneket seg inn, men også ut av kongefamilien har heldigvis ikke forandret seg mye, og ble observert i helhvit dress og med blomster på Oslos catwalk, Aleksander Kiellands plass.

REPARERING AV SYKKEL OG HUMØR En av Oslos tre beste og trangeste sykkelbarer har visstnok en kjeller med masse plass som bare står tom, og baren tjener etter sigende overraskende mye på noe vi ikke har sett NOEN gjøre der: reparere sykler.

ANALOG UNDERHOLDNING To menn som var på eiersiden og bak DJ-bordet på vår forrige lanseringsfest, havnet i slåsskamp med noen som tagga på platesjappa deres. Det er liksom noe bedre med å kjenne på noe fysisk med hendene sine!

PÅ DYPT WATHNE At en pensjonert bergens-amerikaner som elsker cola, fotball og å blokkere folk på Twitter har bedrevet seksuell trakassering av kvinner er et velkjent faktum. Men at meldingene var av Langelandgrovt kaliber har foreløpig vært informasjon offentligheten har blitt skånet for. For da Norges største

VET DU IKKE HVEM JEG ER?? Da mange ventet lenge i kø for å komme inn på en populær «undergrunnsklubb» i fjor hadde en intens redaktør med interesse for kunst, uforståelige setninger og stipender tatt det for gitt at han var så kjent at han bare kunne gå forbi køen. Redaktøren ble sjokkert og tok en «Vet du ikke hvem jeg er? Selvfølgelig er jeg på gjestelista» før dørvakten sjekket lista uten å finne navnet. :/ HAN MÅ PÅ BEHANDLING En av landets mest gjennomtatoverte influencere har for vane å tisse ned både inngangsdører og hotellrom til ekskjærester og jenter som avviser ham

NATT&DAG BEKLAGER I forrige utgave kom vi i skade for å trykke en trelinjer om at en ung rapper har fått et barn han ikke vil vedkjenne seg – uten å dobbeltsjekke sannhetsgehalten i påstanden. Personen som ukritisk formidlet ryktet er selvsagt tatt hånd om på verst tenkelig vis. Han er altså IKKE far, men han går fortsatt på kokkeskole i Køben. Hehe!


Archie Shepp A tribute to John Coltrane

Madrugada & Sigrid ÅPNINGSKONSERT:

‘En hyllest til Joni Mitchell’ med rohey taalah, susanna, frida ånnevik & sondre lerche

Trondheim Jazz Orchestra + ATOMIC Krokofant

feat Ståle Storløkken & Håker Flaten

BESTILLINGSVERK:

Erlend Apneseth

Joey DeFrancesco trio feat Billy Hart

Særingfest 2019 Bill Frisell trio BESTILLINGSVERK:

Fredrik Høyer & Hanne Hukkelberg

Highasakite hilde louise asbjørnsen

Ikue Mori Kim Myhr

Cory Henry & The Funk Apostles Hilde Marie Holsen

Eirik Hegdal x 3 Ms. Lauryn Hill,

Ane Brun & Jamie Cullum

Take 6 Frida Ånnevik Moskus Jacob Collier

Cécile McLorin Salvant, Lizz Wright & Angelique Kidjo pres.

Sing the Truth! Sylvie Courvoisier & Mark Feldman Quartet feat Drew Gress & Tom Rainey Amadou & Mariam + Blind Boys of Alabama møster! AVANTHAGEN I SAMARBEID MED NYMUSIKK + MYE, MYE MER For informasjon, nyheter og artistslipp, se: www.kongsbergjazz.no


SMÅSTOFF

QUIZ!

QUIZMASTER: ANDREAS DAHL KRITIKK: DAHL@NATTOGDAG.NO INSTAGRAM: @HUMMERSKUM

1 2 3 4 5 6

POENGSCORE 10 poeng: Alle på Litteraturhuset dabber i respekt når du snubler inn døra. 6-9 poeng: Dine tarmer tar opp både næring og kunnskap. 2-5 poeng: Lær deg mer om dyr, jævla spesiesist. 0-1 poeng: ¯\_(ツ)_/¯

1. Syv millioner. 1p (Norsk Ornitologisk Forening er i lomma på Big Bird og forskningen kan derfor ikke regnes for å være pålitelig, quizm. anm.) 2. Ca 770 000. 1p 3. Bjørn, ulv, jerv og gaupe. 1p. Minuspoeng dersom noen i rommet sa «menneske»!!! 4. Narhval. 1p 5. Havnesjefen (RIP). 1p 6. 4%. 1p 7. (1) Fordøyelsessystemet ditt (32 m2; Nyere estimater ikke de 300m2 du lærte på skolen; Helander & Fändriks, 2014), (2) Vatikanstaten 440 000 m², (3) The Dubai Mall 500 000 m². 1p 8. 10 øre, 50 øre, 1 krone, 5 kroner og 10 kroner. 1p 9. Kuwait (Kuwaitisk Dinar), Bahrain (Bahrainsk dinar), Oman (Omansk rial), Jordan (Jordansk dinar). 1p 10. Iran (Rial), Vietnam (Dong, hehe), Indonesia (Rupiah), Guinea (Guineanske Franc), Laos (Kips). 1p SVAR

8

Ifølge en ny rapport fra Norsk Ornitologisk Forening dreper katter en god del norske fugler hvert år. Hvor mange? Slingringsmonn: 500 000

…ca hvor mange «eide huskatter» er det som står for dette folkemordet, ifølge samme forening? Slingringsmonn: 100 000

Mer dyr! Hvilke fire er de «fire store» norske rovdyrene?

MER DYR! Den russiske spion-hvithvalen Hvaldimir har infiltrert norske farvann. Hvithvaler tilhører familiegruppen monodontidae, som kun består av to arter. Hvithvalen er den ene, den andre ligner, men har et langt horn. Hva heter denne typen hval?

MER DYR!! Hva heter svanen som lenge terroriserte havne-bassenget i Os, før han i 2017 ble henrettet av den norske stat?

3 april, 2019. NRK Nyheter legger ut innlegget «Funn av metangass på Mars, kan tyde på at det finnes liv der». Spørsmålet lyder: Hvilken prosentandel av kommentarene på innlegget inneholdt referanser til Miljøpartiet de Grønne? Slingringsmonn: 2%

7

Sorter fra minst til størst areal (m2): Den totale overflaten til fordøyelsessystemet ditt, The Dubai Mall, Vatikanstaten

8

Spol tilbake 30 år, til det herrens år 1989. Hvilke mynter var i sirkulasjon i Norge? (Totalt fem mynter, ikke jubileumsmynter)

9 10

Nevn ett av de fire landene som har en valuta som er verdt mer enn det britiske pund

Motsatt, kan du nevne ett av de fem landene hvor du får mest lokal valuta per krone, altså ett av de fem landene med minst verdifull valuta? (Hintyty-hint-hint: Venezuela og Zimbabwe har nylig devaluert sine valutaer, så det er ikke en av dem, men bra tenkt!)


HAR DU ELLER NOEN DU ? t k e t d l o v d v e l p KJENNER op

Ta konTakT med oss på dIXI www.dixi.no, tlf.: 22 44 40 50 / 930 58 070, epost: dixi@dixioslo.no, adr.: Arbinsgt. 1 0253 Oslo


10

SAMFUNN

ANSATTE, INNSATTE, UTSATTE OG MEG TEKST HANNA MENNE ILLUSTRASJON LUDVIG FURU

Seks uker på Regional Avdeling for Spiseforstyrrelser var langt fra en episode av «Helene sjekker inn».

Jeg har lest ferdig boka, blitt vekket to ganger i løpet av en halvtime, satt meg til bords foran en bestemt og oppmålt mengde ubestemmelig middagsmat på en tallerken kledd i aluminiumsfolie med navnet mitt på (skrevet feil!) for å spise på bestemt og oppmålt mengde tid (30 min) med en spisende anorektiker ved siden av meg og en ikke-spisende sykepleier overfor meg som synes at «Frogner, Majorstua og Bislett er de hyggeligste nabolagene i sentrum.» NOTATET ER SKREVET den 16. januar 2019, dagen jeg ble lagt inn på Regional Avdeling for Spiseforstyrrelser ved Ullevål sykehus. Det skinner kanskje gjennom at jeg ikke var superpositivt innstilt. For hva ser man for seg? Radmagre tenåringsjenter som er triste i tøfler, kanskje. En institusjon med sykehusgule vegger, hjertestans, besvimelser, senger som kan heves og senkes via fjernkontroll, sondemating og strikketøy. Med null kunnskap om sykehusliv (aldri operert, aldri vært innlagt, aldri engang brukket noe) forsøkte jeg å forberede meg på oppholdet ved å se en episode av «Helene sjekker inn». Helene Sandvig sjekket nemlig inn på samme avdeling jeg var henvist til i slutten av november 2016. Sammenliknet med pasientene der følte jeg meg slettes ikke tynn nok til å egentlig være anorektiker. I hvert fall ikke til å være innlagt anorektiker. Jeg var ikke flink nok. Ikke får jeg til å spy, jeg har aldri gått flere døgn uten å spise, jeg har løpt svært lite, jeg har aldri besvimt og jeg har aldri hatt hjertestans. Jeg har ofte tenkt at kanskje diagnosen ikke gjelder meg i det hele tatt. Jeg innbilte meg at symptomene som pekte mot en spiseforstyrrelse egentlig var tegn på en slags hormonubalanse eller tarmfeil. At spiseforstyrrelse var en feildiagnostisering. Jeg kjente enorm dissonans mellom min oppfatning av meg og pasientene jeg så på tv, vi kunne umulig være samme sort, dette gjaldt jo ikke meg. Men det gjorde altså det. Jeg er nok en «reinspikka anorektiker» som legen en gang kalte meg, uansett hvor lite klar jeg var for å bli omgitt av damer over førti år i strikkegenser med bekymringsrynke mellom øyenbrynene. Hvis noen hadde lagt hånden på skulderen min og sagt med mild stemme at jeg ser godt ut i dag, måtte jeg nok bare dratt hjem igjen. Ideen om å samle en gjeng anorektikere på en institusjon der måltidene er i sentrum er i grunnen helt absurd. Som om man ikke til en hver tid sammenlikner kroppen sin med andres, blir man nå

også nødt til å sammenlikne seg under megamåltider opp mot minianorektikere. Jeg så ikke for meg at jeg ville være noe annet enn aller størst og aller gladest. For de er vel lei seg hele tiden? Helt blottet for humor? Kanskje ingen ler på sykehus noensinne. Min forventning, antakelig ikke upåvirket av Helene Sandvig, var en gruppe bloggavhengige jenter som alle var yngre, tynnere og mer deprimerte enn meg. I min nokså nedlatende vurdering av «de spiseforstyrrede» ekskluderte jeg meg selv. Selv som pasient og ekspertvurdert inn i nettopp denne gruppen, så jeg på meg selv som et unikum, den eneste med vett og vidd intakt. Mens alle de andre pasientene hadde laget navneskilt til dørene sine, hadde jeg fortsatt gul post-it-lapp, laget og hengt opp av nattevakten. På avdelingen er vi en gruppe mennesker som i vekslende grad driver og dør, samtidig som vi irriterer oss over praktiske ting, som at noen dusjer for lenge eller glemmer tøyet i vaskemaskinen. Sykehustilværelsens iboende, dramatiske alvor blir ofte usynlig i det rutinemessige hverdagslivet. Noen ganger glemmer man helsetilstandene man er omringet av. Jeg stilte meg for eksempel uforstående til at jeg på et tidspunkt hadde for lavt blodsukker til å få lov til å gå på Kiwi. Sammenliknet med irritasjonen over å mangle strikker og qtips, var det at jeg kunne besvime på veien en bagatell. Sykdommen blir både altoppslukende og sekundær på én gang. Den oppleves som en støkk, noe jeg nesten hadde glemt, når den plutselig titter fram igjen. Jeg blir bedt om å ha barberhøvelen min på rommet istedenfor på fellesbadet, og det har ikke falt meg inn at det kan være et problem at den ligger tilgjengelig. «Spisesalen – Where the magic happens». Jeg ser på skiltet og tenker «jaja». Det står i hvert fall ikke «du klarer dette» eller «uten mat og drikke duger helten ikke». Vi sitter tre pasienter og en sykepleier ved et bord i matsalen og er kommet til desserten etter en laksemiddag, når en medpasient får astmaanfall. Uten mulighet til å forlate oss under måltidet

(personalet må passe på så vi ikke gjemmer bort maten), knoter sykepleieren i det som kjennes som flere minutter med mobilen sin, hun bommer på koden, åpner kameraet, før hun omsider får til å ringe en annen sykepleier etter inhalator. På RASP må man fullføre måltidet innen en viss tid, hvis man ikke fullfører mister man privilegier som å bevege seg utenfor avdelingen. Over lyden av hikst får jeg derfor beskjed av telefonsykepleieren om å fullføre måltidet mitt. Så da sitter jeg der da, overfor noen som ikke får puste, og spiser melonyoghurten min, mens en annen sykepleier omsider spaserer rolig inn i matsalen med inhalator. Astmatikeren vinker beroligende med hånden, fortsatt nesten fullstendig uten pusteevne, i en slags «det går bra dette skjer hele tiden bare spis dere»-bevegelse. FROKOST ER 08:45 hver morgen. De serverer dritgod grøt jeg ikke tør vite hva inneholder. Det er havregrøt, men den smaker farlig likt gulrotkake. Etter frokost er det hviletid, og pasientene tusler til stua hvor vi hver dag, betimelig nok, akkurat rekker mat-Wenches innslag på God Morgen Norge. Ikke at det å komme rett fra frokost til Wenche-kake med «smørtopping» ble møtt med sure miner. Vi er jo matinteresserte, vi. Sykepleieren sitter i hjørnet og strikker, og spør oss over pinnene om noen av oss har vært på The Well. I løpet av et sykehusopphold blir det i det hele tatt ganske mye tv-titting. Man har begrenset tillatt aktivitetsnivå og begrenset frihet til å være alene. Så jeg benyttet meg sjansen innleggelsen ga til å komme på nett med lineær-tv igjen. Jeg ble for det første dypt sjokkert over hvor mye sminke Vår Staude har på klokka sju om morgenen, for det andre introdusert til det som må være femte generasjon av telenorfamilien, og for det tredje så jeg flere episoder av Norges (kanskje) Verste Programkonsept «All Together Now», med sports-Anne Rimmen og vikarlærer i 4BDidrik Solli Tangen som programledere, på TV3.

Selv pasienter, som jeg regnet med var radikalt annerledes enn normale mennesker, og i alle fall meg, blir man kjent med. Det er jo en viss mengde sosialisering som må til selv på sykehus. Midt i mitt livs hittil mest dramatiske tid, på et sted jeg måtte vise meg fra mine verste sider, måtte jeg også forsøke å gjøre et godt inntrykk. En gylden regel for sosialisering generelt er at humorvannet bør testes godt før man tar bomba fra tiern. Det viser seg å gjelde også på RASP. Da Olaug Bollestad ble matminister lo jeg alene. Jeg påpekte at den taushetsbelagte terapigruppen kalt «Her og Nå» het akkurat det samme som sladrebladet (!), og én miljøterapeut lo. Det føltes godt til jeg husket på at jobben hans i praksis består av å le med meg. Likevel, innlagte pasienter har mye å tulle om og mye tid å tulle på. En pasient foreslo en RASP-Youtubekanal som ville bestå av spy- og strikketutorials, hårfletting, room tours og hennes nattlige situpsrutiner på pasientrommet. Samme pasient og humorgeni inkluderte også alle på avdelingen under fellesbetegnelsen «Ansatte, innsatte og utsatte». Å LEGGES INN for spiseforstyrrelser er som å være i et avslappet fengsel, eller en veldig streng danskebåt. Det var heldigvis ingen som klappet meg på skulderen og sa jeg så godt ut. Stedet er mildt sagt ikke en ideell grobunn for personlige relasjoner, men oppholdet var alt annet enn klinisk og upersonlig. Det at jeg egentlig passet inn i en gruppe jeg i utgangspunktet følte meg fremmedgjort fra er kanskje et tegn på at offentlighetens syn på spiseforstyrrelser er tabloid og for lite nyansert. Jeg sammenliknet meg med symptomene og sykdomshistoriene til de fra «Helene sjekker inn», og kjente meg verken syk eller flink nok. Det er klart at skildringer av symptomer kan være både hjelpsomt og forklarende og føre til sykdomsgjenkjenning, men symptomfokuset og sjokkeffekten fører også til at sykdomsterskelen oppleves veldig høy. Det er god underholdning og sjokkverdi i pasienthistoriene Helene Sandvig blir fortalt, men er sirkuseffekt på bekostning av gjenkjenning og mangfold gunstig? Anorektikeridentiteten kan bli så sterk at mange kjenner seg utenfor. Like lite sensasjonelt som livet mitt, sykdommen min og innleggelsen min, var dagen jeg dro hjem igjen. Etter seks uker og flere nye kilo tok jeg ned post-it-lappen min og gikk.


Benytt deg av fordelene Benytt deg av fordelene Benytt deg av fordelene Benytt deg av fordelene mens du studerer og bli mens du studerer og bli mens du studerer og bli mens du studerer og bli KLAR for arbeidslivet. KLAR for arbeidslivet. KLAR for KLAR for arbeidslivet. arbeidslivet. Les mer om hvordan vi gjør din studiehverdag Les mer om hvordan vi gjør din studiehverdag enklere Les merpå omsamfunnsviterne.no/student hvordan vi gjør din studiehverdag enklere på samfunnsviterne.no/student Les mer om hvordan vi KLAR gjør dintilstudiehverdag Meld deg Kodeord 2012 enklere påinn: samfunnsviterne.no/student Meld deg inn: Kodeord KLAR til 2012 enklere på samfunnsviterne.no/student Meld deg inn: Kodeord KLAR til 2012 Meld deg inn: Kodeord KLAR til 2012


12

SAMFUNN

HVORDAN ER FORMEN, RUSREFORMEN? I løpet av året skal Rusreformutvalget komme med anbefaling til ny ruspolitikk. Flere er bekymret for at reformen allerede er i ferd med å spore av. TEKST YNGVE SIKKO ILLUSTRASJON ANE BARSTAD SOLVANG

HUSKER DU AT vi skulle få ny ruspolitikk? Ikke vi heller. Det var høsten 2017 nyheten kom: Det var flertall på Stortinget for avkriminalisering av myke rusmidler. Nyheten kom litt ut av det blå, men samtidig hadde helseminister Bent Høie lenge hatt en god tone med Sturla Haugsgjerd. Noen måneder senere, i mars 2018, ble det nedsatt et Rusreformutvalg. Deres mandat skulle være å komme med en anbefaling til Stortinget, om hvordan den norske ruspolitikken bør være. Anbefalingen skal etter planen foreligge innen utgangen av 2019. Ved starten av tiåret var norske rusliberalere enten medlemmer av Unge Venstre eller ikke kommet ut av skapet enda. Det moralistiske synet på rus dominerte fortsatt. Så sent som i 2014 måtte Høyre-politikeren Erik Skutle fratre sine verv etter å ha blitt tatt for å ha røyket litt hasj på en fest (!).

Spol fem år frem og vi har snart fått en total omlegging av rusmiddelpolitikken. Eller? Flertallet på Stortinget har slått fast at rusmidlene som er ulovlige i dag skal være ulovlige også i fremtiden. Hva slags rusreform er det egentlig vi får da? BAK VEDTAKET HØSTEN 2017 sto et flertall bestående av Høyre, Arbeiderpartiet, Venstre og SV. De slo fast at ansvaret for samfunnets oppfølging for bruk og besittelse av illegale rusmidler til eget bruk, skal flyttes fra justissektoren til helsetjenesten. Kort sagt, straff skal byttes ut med hjelp. – Jeg husker at en venn sendte meg en avisartikkel der det sto at Stortinget ville avkriminalisere lettere rusmidler. Jeg måtte ringe ham for å spørre om det var kødd. Vi lo bare i telefonen. Simen Tomren Grip er leder i

Tryggere Ungdom, juniororganisasjonen til Foreningen Tryggere Ruspolitikk, som i flere år har tatt til orde for en mer liberal ruspolitikk. Men Tomren Grip har sluttet å juble for lenge siden. Og han er ikke den eneste som har begynt å få bange anelser hva rusreform angår. For en rusreform partier som Ap, Høyre og ikke minst KrF og Frp stiller seg bak – blir det virkelig reformen man har drømt om? «DET ER VIKTIG å gi tydelig beskjed om at det er ulovlig», har helseminister Bent Høie uttalt. I fjor skrev han en kronikk der han gikk mot legalisering av

«

cannabis. Den som så for seg et grunnleggende nytt rusmiddelregime blir trolig skuffet, uansett utfall av Rusreformutvalgets arbeid. I mandatet utvalget har fått av regjeringen heter det at samfunnets reaksjon på rusbruk skal overføres fra justistil helsesektoren. Utvalgets oppgave er å se på hvordan dette kan gjøres. Spesielt skal de lære av erfaringene man har gjort seg i Portugal, der narkotika ble avkriminalisert i 2001. De skal også vurdere hvilke tiltak og sanksjoner som skal gis de som blir tatt med ulovlige rusmidler. «Portugal-modellen» har blitt et

Alle forstår at det ikke er sunt å bruke rusmidler. Det er farlig.


«

I mandatet til rusreformutvalget står det at man skal gjøre det innenfor dagens økonomiske rammer. Det er jeg bekymret for. Jeg er ikke bekymret for svulstige ord. slags trylleformular i norsk rusdebatt. Rent konkret innebærer den at den som bli tatt med ulovlige rusmidler må møte for en nemnd bestående av en advokat, en psykolog og en sosialarbeider. I Norge blir i underkant av 20.000 siktet for mindre narkotikaovertredelser hvert år. Hvordan blir det hvis alle som i dag blir tatt med små doser narkotika skal sluses inn i et slikt system? Sheida Sangtarash i SV er bekymret. Hun sitter i helse- og omsorgskomiteen som vara for Nicholas Wilkinson. – Vil flertallet av politikerne klare å forkaste premisset om at det skal ligge sanksjoner i bunn som løsning på sosiale, helsefaglige og økonomiske problemer? – Målet til SV er at vi skal gi mest mulig hjelp. Vi skal ha en opptrappingsplan, lavterskeltilbud, bygge ut ettervern og bygge broer mellom de ulike forvaltningsnivåene. I mandatet til rusreformutvalget står det at man skal gjøre det innenfor dagens økonomiske rammer. Det er jeg bekymret for. Jeg er ikke bekymret for svulstige ord. Hun frykter at allerede lange behandlingskøer blir lengre, og at man vil se mer døgnbehandling og mindre langsiktig oppfølging. Nå snakker vi om de tyngste brukerne. Rusreformen skal også være en reform for de som ikke oppfatter rusbruken sin som et problem, disse som i dag blir tatt med små doser med lette stoffer og får en bot. Hvordan vil SV møte disse? – Det er en bekymring at man går fra et strafferegime til et annet, at vi ikke klarer å gå helt bort fra sanksjoner mot rusavhengige. Vi venter og ser hvilket forslag de kommer med. Det ligger absolutt noen former for sanksjoner i Portugal-modellen som er for inngripende. Bekymringen deles av flere. – Man risikerer å trekke folk som overhodet ikke har noe rusproblem inn i behandling. Er man uheldig og blir tatt noen ganger kan man bli presset til å akseptere en behandling man egentlig ikke trenger. Dette kan bli en gavepakke til behandlingsindustrien, mener JanErik Tørres. Tørres er tidligere rusavhengig og har i flere innlegg uttalt seg kritisk til den kommende rusreformen. I et innlegg på Sykepleien.no skrev han at det er feil at man går fra straff til hjelp med ny rusreform. Han hevder at kontroll- og straffetiltak allerede står sentralt i dagens rusbehandling. – Norsk rusbehandling er veldig preget av forbudsregimet. Både i holdninger, i behandlingsformer og i bruken av kontroll og straff. Behandlingssystemet speiler den ruspolitikken som har vært, da hjelper det ikke å si at vi skal gå fra straff til hjelp. Man sluser folk inn i et hjelpesystem basert på holdningene fra forbudsregimet. En ansatt på et avrusningssted fortalte en bekjent av Tørres at det skal gjøre vondt. Hvorfor skal det være vondt å være på avrusning, spør han, når man har muligheten til å ikke gjøre det vondt? Da er det bare mindre sannsynlig at man gjennomfører. – Hvor kommer den holdningen fra? Det må være et eller annet moralsk

standpunkt. Det skal svi, for du har gjort noe gærent. Med rusreformen mener Tørres at man risikerer å gå fra en straff som er konkret – som bøter eller fengsel – en straff som riktignok er kjip, men i det minste enkel å forholde seg til – til mer diffuse former for straff. Som ikke er like lett å forholde seg til. På generelt grunnlag avviser han at straff og behandling er motsetninger. En rusreform fordrer også en behandlingsreform. – Mange av behandlingsideologiene er veldig konfronterende, det er et stort kontrollbehov. De kontrollerer alt fra urinprøver til å innetider og hva du spiser. Hele hverdagen. Og de sanksjonerer og straffer hvis man bryter disse normene. Noe som skjer ganske ofte. Og det er ikke spesielt rart, mener Tørres. Det er en veldig unormal setting å være i, en sånn behandlingssituasjon. Det går ikke an å forvente at alle takler det like godt. Videre påpeker Tørres at mye av problemet med dagens rusbehandling er holdningene pasientene møtes med. Systemet er lagt opp til at man skal feile. Rusfrihet er målet, og det er opplest og vedtatt at man kommer til å sprekke – gjerne mange ganger – før man endelig «slutter med rus». Problemet er at rusfrihet ofte er en forutsetning for behandling. Blir man tatt med stoffer kastes man ut. Derfor har man iblant mye å tape på å være helt ærlig. Resultatet er, tror Tørres, at man blir veldig mistenksom overfor pasientene hele tiden. – Det var en gang jeg nettopp hadde flytta inn på en institusjon. Første måneden får man ikke lov til å forlate området. Rett før jeg kom dit hadde jeg fått en sykkel av en venninne, som jeg også fortalte om til de ansatte. Det var en sånn reklamesykkel for Stratos, den finnes ikke anonym. Hvis jeg hadde rappa den hadde den vært veldig lett å finne. Etter én måned henta jeg endelig sykkelen. Jeg parkerte den utenfor, var kjempehappy. Litt senere skulle jeg på rommet mitt for å gå på do, men jeg kom meg ikke inn. Døra var låst. Uten at noen hadde sagt noe til meg. De ansatte hadde fattet mistanke om at sykkelen var stjålet, så de hadde tatt den opp på rommet hans, låst døra og ringt politiet. Så gikk det en stund mens politiet sjekket opp saken. Alt var OK. Rommet ble låst opp igjen.

– Jeg fikk ikke en unnskyldning, forklaring eller noe som helst. Bare «det er greit», liksom. Jeg ble så utrolig forbanna. Virkelig. Den holdningen som ligger i bunnen der, at man alltid er mistenkeliggjort, det er snudd helt på hodet fra hvordan det er ellers. – Blir du sur blir det brukt mot deg. Da innordner du deg ikke. Da blir du en «vanskelig» pasient. Da får man kanskje lyst å gå ut og gjøre noe helt annet? – Klart det. De kontrollerer alle aspekter ved livet ditt. Når frustrasjonen blir så stor er det eneste man kan kontrollere helt selv er om man skal være der eller om man skal dra. – Hvorfor skal man presses inn i en unormal boble der alt er snudd på hodet? Hva er tanken her? Jeg stiller spørsmålene, jeg. For jeg synes de må stilles. Så får svarene bli som de blir. Hvordan de blir vet ingen ennå, heller ikke Rusutvalget selv. Det som er klart er at import og salg fortsatt skal være ulovlig under det nye regimet. Dermed blir en av utvalgets viktigste oppgaver å definere hva som er en brukerdose av de ulike stoffene. Bård Dyrdal jobber i politiet, men har engasjert seg i rusdebatten på liberal side. I samarbeid med Paul Larsson har Bård Dyrdal stiftet LEAP Scandinavia, en nordisk gren av den internasjonale organisasjonen LEAP som består av politifolk, tollere og andre lovforvaltere som arbeider for en ny og evidensbasert ruspolitikk. Dyrdal er den første norske politimannen i aktiv tjeneste som har tatt et aktivt standpunkt mot forbudspolitikken. Han mener at politiet må fratas mange av hjemlene de har i dag. – Når det gjelder spørsmålet om rusmiddelet skal beslaglegges eller ikke, mener jeg at politiet kun bør ha mulighet til registrere rusmiddelet, og ikke ta det fra personen som kontrolleres. I gitte situasjoner vil det sette en rusbruker i en utsatt situasjon om dagens brukerdose blir fratatt ham/henne. For eksempel kan det føre til at vedkommende blir tvunget til å selge kroppen sin i en situasjon der han/hun er svært sårbar. Å frata en heroinmisbruker i abstinens en «friskmelding», vil være inhumant og det blir feil å pålegge politiet å gjøre dette. Men det betyr ikke at det alltid er galt at politiet fratar brukere med rusmiddelet. – For eksempel vil det være svært galt å slippe en mindreårig førstegangsbruker videre med heroindosen i behold.

Dyrdal er blant flere som er bekymret for at rusreformen ikke blir så bra som den kunne ha vært. Spesielt etter at KrF kom i regjering i januar. – KrF er et parti med stort hjerte for de svakeste, og de hadde et landsstyrevedtak som plasserte dem trygt i en positiv og skadeforebyggende retning. Etter internkampen fremstår de som et langt mer ideologisk og gammelmoralistisk parti. Det skremmer meg, så jeg er lang ifra sikker på at denne kampen er vunnet. Han er ikke den eneste som er bekymret for en KrF-finger på Rusreformrattet. I forbindelse med utvidelsen av regjeringen skrev Dagbladet innstendige lederartikler om at rusreformen ikke skulle røres. I Minerva skrev Karin Abraham at «rusreformen kan ryke». Mange tenkte det samme: KrF er kjent for å være strenge med rus, kanskje det vil påvirke ruspolitikken om de går i regjering? Når til og med KrF, som uten tvil er avholdsfolkets parti, stiller seg bak den kommende rusreformen, er det ikke rart at mange er skeptiske. Men KrFs GeirJørgen Bekkevold som sitter i helse- og omsorgskomiteen på Stortinget avviser at rusreformen er i spill. – Rusreformen er i ferd med å bli gjennomført. Reformen vil ikke bare gi oss flere muligheter til å hjelpe mennesker som strever med rusavhengighet, men også flere muligheter til å forebygge. Da KrF gikk inn i regjeringen i januar ble Jeløya-plattform byttet ut med Granavolden-plattform. Samtidig dukket det opp et nytt ord i avsnittet om ruspolitikk. Tidligere het det at «Regjeringen vil føre en kunnskapsbasert ruspolitikk, med mål om forebygging av rusproblemer, skadereduksjon og begrensing av skadevirkninger». I Granavolden-plattformen står det: Regjeringen vil føre en kunnskapsbasert ruspolitikk, med mål om forebygging av rusproblemer, skadereduksjon og rusfrihet.»


14

SAMFUNN – Det betyr ikke at all rusbehandling skal ha mål om rusfrihet, men at de som ønsker hjelp til et rusfritt liv, skal få gode og tilpassede tilbud. Plattformen er også tydelig på at helsehjelp må være tilpasset den enkeltes mål, livssituasjon og behov, sier statssekretær i Helse- og omsorgsdepartementet Maria Jahrmann Bjerke fra Høyre. Men hvorfor er rusfrihet-begrepet så viktig ? Er det bare for å please KrF? Når NATT&DAG spør Bekkevold om rusfrihet viser han til «nyere forskning» og linker til en artikkel som omtaler en kvalitativ studie av hvorfor enkelte rusavhengige klarer å slutte å ruse seg. – Beslutningen om å slutte å ruse seg kom ikke etter én enkelt episode, men som et resultat av langvarig forverring av psykisk og fysisk helse. Kunnskap om behandlingsmuligheter bidro også til å oppnå rusfrihet. Derfor er KrF opptatt av at det skal finnes medikamentfrie alternativer til behandling dersom pasienten ønsker å blir helt rusfri. NATT&DAG påpeker at rusfrihet og skadereduksjon i manges øyne er selvmotsigelser. Bekkevold mener at spørsmålet er for utydelig formulert. Vi får ikke noe svar. Jan-Erik Tørres derimot synes ikke det er spesielt utydelig. – Skadereduksjon og rusfrihet er motsetninger. Skadereduksjon innebærer for eksempel metadon, sprøyteutdeling, lavterskeltilbud, røykerom … I stedet for rusfrihet burde man se på livskvalitet, mener han. – Mange er cleane, men ikke velfungerende, og motsatt. De som er velfungerende, men ikke rusfrie blir ikke sett som en suksess i dag. Derfor: kutt ut det rusfrihet-målet. Se heller på livskvalitet. Det første man må gjøre da er å diskutere hva livskvalitet er. Hvordan har du det? Hvordan kan du fungere i hverdagen? Hvordan kan du redusere rusbruken? Det er mye bedre enn et sånt ideologisk mål om å være rusfri. Til og med SV, som sammen med MDG og Venstre regnes som mest liberale på rus, har ikke helt lagt fra seg snakket om rusfrihet. Sangatarash forteller at litt av poenget med avkriminaliseringsreformen er at en skal ha konkrete tiltak og løsninger og at målet er at mennesker ikke skal bruke rus. Hvorfor er målet at mennesker ikke skal bruke rus? – Som helsepolitiker er jeg opptatt av folks helse. Alle forstår at det ikke er sunt å bruke rusmidler. Det er farlig. Rusreformutvalget har ikke falt ned på noe ennå, og når de først gjør det er det ventet politisk kamp i Stortinget. Fortsatt står mye arbeid igjen, for eksempel arrangeres det en konferanse i slutten av mai om barn- og unge i rusreformen. Der deltar Tomren Grip fra Tryggere Ungdom i en paneldebatt. Han ser ikke mange allierte i panelet. – Eller, det kan jo hende Ungdom mot Narkotika har blitt mer progressive i det siste? Hehe. Ellers har jeg fått et godt inntrykk av Elevorganisasjonen. Hvordan reformen til slutt blir seende ut vet ingen helt sikkert, men de politiske signalene tyder på at de tyngste brukerne får det lettere. Hva som skjer med de som bruker ulovlig rus som ikke oppfatter at de har et problem er mer uklart. Lite tyder på at man vil gå helt bort fra straff. Bekkevold i KrF mener det er viktig også i fremtiden å bøtelegge for å skape en preventiv effekt. – Jeg er spesielt opptatt av at unge som vurderer å prøve rusmidler blir minnet på følgene dette kan få dersom

det blir oppdaget. Simen Tomren Grip i Tryggere Ungdom er ikke beroliget. Heller ikke om man går helt vekk fra straff. De fleste som bruker illegale rusmidler i dag slipper unna med det. – Hvis man snakker med politiet om bruk av straff forteller de gjerne at de ikke bruker mye straff, men alternative virkemidler for barn og unge. For det første er det litt rart å kalle obligatoriske urinprøver der manglende oppmøte straffes med bot for noe annet enn straff, og for det andre er det tvilsomt hvilken effekt det har. Er det slik at vi skal «behandle» de som er uheldige å bli tatt med illegale rusmidler med urinprøver, og hvis de sprekker er behandlingen plutselig over og så må man betale bot? Han er også bekymret for at praksisen med førerkortinndragelse som politiet i stor grad praktiserer overfor unge som blir tatt med lettere stoffer, spesielt cannabis, skal fortsette. – Politiet har rett til inndra førerkort fra de uten såkalt edruelig livsstil. I praksis betyr det de som røyker 2 ganger i

«

Man sluser folk inn i et hjelpesystem basert på holdningene fra forbudsregimet.

måneden eller mer. Det er tvilsomt at det ligger gode sikkerhetsmessige argumenter til grunn. Det ser ut til å være en måte for politiet å avskrekke folk fra å røyke cannabis. «Aldri bot for bruk». De historiske ordene ramlet ut av helseminister Bent Høies munn i rusdebatt med Aps Hadia Tajik i 2016. I 2018 skrev han en skrevet en kronikk mot legalisering av cannabis. Men henger ikke dette sammen? Hvordan skal man møte tyngre brukere med forståelse og hjelp hvis man ikke møter lettere brukere som ikke trenger hjelp med bare forståelse? Bård Dyrdal føler seg ikke sikker på at norsk ruspolitikk er på vei i riktig retning helt enda. – De gode kreftene er svekket, og pressen er generelt lite opptatt av annet

enn konfliktpotensialet i saken. Å portrettere oss som ønsker reformen velkommen som uansvarlige bråkebøtter, selger nok langt mer enn fornuftig samfunnsdebatt. Journalister er som vanlige folk. De fleste ikke orker å bruke tid på å sette seg grundig inn i nye tanker og ideer. De fleste faller tilbake til gamle fordommer og dogmer. Tørres er også inne på at en rusreform også må innebære at vi endrer måten vi tenker om rus på. Det ligger trolig ennå et stykke frem i tid. Tenkemåter tar lengre tid å endre enn lovverk. – Det er et lite skritt i riktig retning at de har erkjent at det trengs en reform. Det er bare synd at det blir et museskritt.


Ruspolitikk er ikke bare en intellektuell lek for hornbriller i hovedstaden, det er også et politikkfelt med veldig direkte og veldig ekte konsekvenser for mange mennesker. Vi spurte noen som har opplevd ruspolitikken på kroppen om det viktigste: fungerer den? MANN (21): – PÅ POLITISTASJONEN MÅTTE JEG KLE MEG NAKEN, SITTE PÅ HUK OG HOSTE. JEG HADDE SELVFØLGELIG INGENTING PÅ MEG. – Jeg ble stoppet en sommerdag fordi bilen jeg satt i hadde avskiltningsbegjæring. Politiet tok meg ut av bilen og snakket med meg litt ved siden. De mente at jeg var høy. Jeg røyker noen ganger, men det var flere dager siden sist. De sa at jeg måtte bli med til politistasjonen. Da vi kom dit måtte jeg kle meg helt naken, sitte på huk og hoste. Jeg hadde selvfølgelig ingenting på meg. Så ble jeg sendt på glattcella, hvor jeg måtte sitte mens de ransaket leiligheten min. Jeg måtte også ta en urinprøve. – Leiligheten var helt kaos da jeg endelig fikk dra hjem. Tingene mine lå strødd overalt, de hadde veltet en åpen juskartong, døren min var åpen og alt var veldig rotete. De fant ingenting. Hvilke konsekvenser har det fått i etterkant? – Urinprøven min var positiv og jeg fikk en bot på 4000. Jeg måtte også gå gjennom seks måneder med urinprøver for å få lov til å ta lappen. Nylig var det et vekterkurs jeg hadde veldig lyst å melde meg på, men jeg trakk meg da jeg hørte at man trenger politiattest. Jeg vet ikke hva som skjer når jeg har denne boten på rullebladet. Har du blitt «bedre» av urinprøver, bot og inndragelse av lappen? – Ikke akkurat. Hele hendelsen var ganske kjip og nedverdigende. Det har bare preget meg negativt. Jeg ble ganske nervøs for politiet i en lang periode, og tiden etter pågripelsen var ganske kjip.

Hvordan skulle du ønske å du ble møtt i stedet? – Jeg kunne ønske at de bare lot være å gjøre alt dette. Det hjalp meg ikke med noe. Det gjorde egentlig bare ting verre for meg.

KVINNE (23) – JEG HAR SETT AMBULANSEPERSONELL LA FOLK LIGGE IGJEN FOR Å DØ.

– Det blir gjerne sagt at få brukere sitter i fengsel, men folk stjeler penger til mat og dop og ender i fengsel når de ikke klarer å betale boten.

KVINNE (24): – DET ER MANGE JOBBER JEG IKKE HAR SØKT PÅ FORDI MAN TRENGER LAPPEN.

– Jeg har vært rusavhengig siden jeg var ti år. Nå har jeg vært edru i fem måneder. Jeg har bodd litt rundt omkring i Norge. Både i Oslo, Bergen og Trondheim. Jeg har sett litt av hvert. Både når det gjelder politi og ambulansepersonell.

Er det nok at helsevesenet tar over for politiet?

– Jeg var i et hus med mange andre, og vi hadde røyket cannabis da politiet stormet leiligheten. Alle ble tatt med på stasjonen. Jeg oppfattet situasjonen som ganske alvorlig, så jeg innrømmet bruk og skrev under på en bot. Verken blod- eller urinprøve ble tatt. To uker senere kom det et brev i posten der det sto at jeg ikke fikk ta lappen før jeg hadde vært ren på urinprøver i ett år.

Som for eksempel? – Da jeg bodde i Oslo sammen med eksen min tok jeg en overdose. Eksen min som var i ferd med å få en overdose fikk ringt ambulanse. Det kom tre biler. De tok med meg, men lot ham ligge igjen for å dø. De antok at han hadde dopet meg ned. Så vidt jeg forstår er det på grunn av at han var mørkhudet. Han måtte ta taxi til sykehuset. Hva har du brukt? – Hovedsakelig heroin med sprøyte. Har du fått straff for rusbruk? – Jeg har kun fått straff for ting jeg har gjort under påvirkning av narkotika. Akkurat nå er jeg på to års prøvetid for rundt syv biltyveri, og så har jeg blitt tatt med cannabis. Hvorfor stjeler du så mange biler? – Jeg kan ikke kjøre bil engang! Jeg var bare med. Det var egentlig for moro skyld eller for å komme seg vekk. Det var impulsgjerninger. Etter rusreformen skal man bli møtt med hjelp fremfor straff. Regner med du synes det er en bra ting? – Ja. Som det er nå er det så mange som sitter fast i det samme mønsteret: inn og ut av fengsel. Det gjør ingenting annet enn å ødelegge livet til folk. Fengslene i Norge er ikke så ille, det er det at man blir tatt vekk fra det man har satt igang på utsiden. Jeg kjenner flere som har gått inn og ut av fengsel i kanskje ti år. Seks måneder inn, seks måneder ut. Da får du ikke muligheten til å starte noe som helst. Rusbehandling i stedet for fengsel kan redde liv.

– Nei. Et eksempel: en jeg kjenner som bruker heroin ønsket å begynne med LAR (Legemiddelassistert rehabilitering journ.anm). Hun fikk beskjed av kommunen om at hun måtte måtte bruke heroin et halvt år til for å kvalifisere til behandling. Hadde det skjedd meg hadde jeg tatt en overdose og endt på sykehus. Mange kommuner vet ikke hvordan de skal håndtere det. – Nesten alle som ruser seg har et eller annet traume som har ført til rusproblemet. Nesten uansett. Det er det som må bli behandlet. Hvordan begynte det i ditt tilfelle? – Jeg ble utsatt for et overgrep da jeg var rundt ni. På den tiden bodde jeg i en veldig liten bygd. Alkohol var veldig tilgjengelig. For eksempel var det et solarium der folk pleide å stæsje alkohol før juletrefest og lignende. Og så var det diverse foreldre sine medisinskap. Jeg var ti år da jeg begynte med alkohol og piller, og heroin da jeg var 14. Hvordan går det nå? – Jeg er i LAR, og skal være det i to måneder til. Jeg klarer meg bra, familie og folk stiller opp. Og ikke minst har det hjulpet med en forandring i omgivelsene, hadde jeg vært i Bergen ennå hadde jeg vært død eller i fengsel. Hvor viktig har LAR vært? – Veldig! Men det er stor forskjell. I Bergen ble jeg satt på 18 mg Subutex, en veldig høy dose. Jeg kunne sove i to døgn i strekk. Om jeg ble tatt på urinprøve fikk jeg fortsatt med meg Subutex hjem. Her jeg er nå ville de også trappe meg opp først, men jeg sa klart nei til det. Man blir tatt mer hensyn til på små steder enn i store byer. – Og så er det strengere her. Blir man tatt i urinprøver får man ikke med seg hjem. Det har funket bra for meg.

Var det noensinne aktuelt? – Jeg gikk på videregående da, og med tanke på fraværsgrensa er det litt vanskelig å møte til urinprøve én gang i uka. Nå som jeg har jobb vet jeg også at det kan bli veldig travelt. Trenger du bil? – Ja, egentlig, med tanke på hvor jeg bor. Og så har det vært jobber jeg ikke har søkt på fordi man trenger bil. Kom det noe positivt ut av å bli tatt? – Det gjorde egentlig ingen forskjell bortsett fra at jeg ikke fikk tatt lappen, noe som har gjort det vanskeligere å få seg jobb. Det oppleves som at politiet bruker det som en straff, at det skal være en ordentlig konsekvens for å røyke. Boten for bruk er jo ikke så høy. Ingen jeg vet om har sluttet på dagen og gått på urinprøve i et år. Fort kan det ha motsatt effekt hvis folk mister førerkort og eventuelt arbeid på grunn av at man tar seg en blås. Mange ender med å sitte mer hjemme. Er det verre på bygda enn i de store byene? – Ja. I Oslo kan man røyke i parker og så videre uten å ha spesielt mye noia. På bygda er det mye større sjanse for at politiet stormer inn i leiligheten din uten ransakelsesordre. Politiet har ikke så mye å gjøre. Har du sluttet å røyke da? – Jeg drikker sjeldent alkohol, men røyker fortsatt i ny og ne.

KOMMENTAR

IKKE KUPP RUSREFORMEN VÅR!

Rusreformen er på trappene, men hvilken reform vil det bli? Foreløpig finnes det få signaler å gå etter. Storaktøren Actis har sagt de støtter en avkriminalisering, samtidig som de beskriver dette som en ordning der for eksempel rusbruk kan sanksjoneres med «sivilrettslige eller administrative sanksjoner». I Portugal, rusreformens forbilde, brukes derimot ingen sivilrettslige tiltak. Her hinter Actis om å tillate en form for straff forkledd som noe annet. Men hjelpetiltak fra helsefeltet er ikke sivilrett. Rusreformens mandat er at samfunnets reaksjon på bruk og besittelse av illegale rusmidler til eget bruk overføres fra justissektoren til helsetjenesten. Selv om brukere av tunge rusmidler er de som må hjelpes først, finnes det

langt flere nordmenn som brukere mildere rusmidler som er like illegale i dag. Mange av disse vil hevde de ikke trenger hjelp med sine rusvaner. Hvordan vil myndighetene sanksjonere hasjrøykere og folk som tar MDMA på festival? På radiodebatt hos NRK Ytring oktober 2016 tok Hadia Tajik til orde for at ungdom som blir tatt med hasj på fest bør få en bot. Høie markerte sin prinsipielle motstand ved å si blankt «nei til bot». Siden den gang har helseministeren konsekvent snakket om brukere av tunge rusmidler, i likhet med representanter fra politiet og partiene som tidligere var kritiske til rusreform. Dette

skaper usikkerhet for hvorvidt rusreformen vil gjelde for de få, eller for de mange nordmenn som i dag risikerer harde straffetiltak og tap av førerkort for bagatellmessige overtredelser. En ruspolitikk som viderefører at rusbrukere også i fremtiden vil møtes med tvang vil være en komplett fiasko, en skinnhellig illusjon der narkokrigen dundrer videre i en litt mindre dødelig variant. Gi oss en rusreform som frigjør politiressurser, som beroliger paranoide brukere og som gjør det mulig for voksne nordmenn å velge alternative rusmidler uten å måtte frykte for deres liv, familier og fremtid.

JON F. OLSEN KOMMENTATOR OG STYREMEDLEM I FTR OSLO


SAMFUNN

KNEIPER I KNIPE – HJELP! VI MISTER DE BRUNE PUBENE! TEKST OG FOTO IDA WAMMER

Blikkene våre møtes, og det er som om øynene hennes sier «har vi et problem?». Jeg står i trappa, og har, om ikke et problem, så i alle fall et dilemma. Kvinnen som ser på meg blir nemlig knullet opp etter veggen i toalettbåsen til høyre, og jeg vurderer om jeg skal gå på toalettet til venstre eller om jeg skal snu. Jeg er ikke i posisjon til å dvele, og smetter inn på toalettet. I søpla ligger en tom flaske polsk vodka, på strietapetet er det en flekk jeg identifiserer som blod og paret i nabobåsen er knekkende likegyldig til mitt nærvær. Dette var mitt første, av det som skulle bli mange, besøk på Destiny Cafe i Skippergata. DESTINY ER STEDET for de tørreste strupene: sminkører på Operaen som svinger innom for en halvliter i pausen, hobbykverulanter, postdeadline-slitne gratisavis-journalister, skrumplevre i emning, pensjonister, uføretrygdede, anleggsarbeidere … og resten. Eller, det var i alle fall stedet. Da april ble mai måtte de stenge dørene etter tjue år med servering av billig øl, billig toast og åpningstider i overensstemmelse med kontinental tradisjon (12.00-03.00). Hele bygården i Skippergata 26 skal renoveres, og ut ryker Destiny Cafe, utestedet Skippergata og Modern Media House. – Vi har blitt som en familie her, så det er veldig trist at vi må stenge. Det sier daglig leder, Asmelash Abraha. Vi møtes utenfor Destiny, og har så vidt rukket å utveksle et par setninger

idet en eldre mann begynner å rope fra andre siden av veien. Han kommer mot oss i den høyeste hastigheten krykkene hans tillater. – Når stenger dere, ‘a? Svaret får ham til å riste på hodet. Helvete altså. Destiny Cafe er inne i sin siste uke. Asmelash trekker på skuldrene. De har sett etter nye lokaler, forteller han, men leia er for dyr. Da går det ikke an å selge så billig øl, og da spørs det om stedet blir levedyktig i det hele tatt. Det er Aspelin Ramm, «en solid og ansvarlig eiendomsutvikler som vektlegger at bygg skal utgjøre verdifulle elementer i landskap og bybilde» (ifølge egne nettsider), som tar over gården i Skippergata 26. I 2015 tok selskapets arkitekter kontakt med Plan- og bygningsetaten for å starte reguleringsplanarbeidet – de ville bygge boliger. Men i 2017 skrev nettstedet Estate Media at både Byantikvaren og Riksantikvaren satte foten ned for prosjektet, fordi det innebar å rive bygget. I sakens kommentarfelt var det ett innlegg: Området skriker etter å få seg et løft! JA TIL UTVIKLING! #oppgitt. (Destiny Café er dessuten et sjarmløst vannhull, og en pest og plage for folk som bor i Skippergata. Slitent klientell, roping og skriking, og karaoke-mjauing ut i de sene nattetimer.. Jeg hadde håpet de skulle møte sin rette skjebne – rives og falle i grus. Men det er jo dessverre ofte slike kneiper som overlever …) Eller ikke. I mars 2019 fikk Aspelin Ramm tillatelse til å bygge kontorer.

DET ER IKKE bare Destiny Cafe som har vært nødt til å kaste inn årene og stenge dørene. Rekka er lang. På nettsiden Oslopubguide.no finnes en oversikt over de fleste brune pubene i Oslo. Nettsiden ble sist oppdatert i 2015, og det pleide å være Thomas Tangen (58) sitt hobbyprosjekt. Da han ble ufør i 2012 trengte han noe positivt å fylle dagene med. Men så begynte stedene å stenge: Original Pilsen, Lille Chef, Justisen (gamle), Kristiania Restaurant & Bar, Røde Hatt, Tranen, Venterommet Pub, Café Olsen, Borggata pub. Nå, fire år senere, kan man føye til Stargate, Sofies mat & vinhus, Ivars kro, Waldemars Café, Underwater, Grei Kafé og Bør og Børsen, Expressen pub, Sangam Café, Café 33, Bar & Cigar, Den Glade Munk, Fridtjof pub, Bjørungs, Treffen Café, 2 kokker, Calle’s – og Destiny Cafe. Og årsakene er mange. Noen har gått konkurs, flere har blitt kastet ut av bygården, enkelte bar-eiere har gått lei (eller gått bort) og andre har av forskjellige grunner fått inndratt skjenkebevillingen på permanent basis. – Den Glade Munk … Har den også stengt? DA THOMAS TANGEN FORESLO at vi skulle møtes på Dovrestua pub i Storgata, kom jeg umiddelbart til å tenke på nabopubens forfatning – og hvordan Thomas ville reagere når han oppdaget det. For et par uker siden måtte Den Glade Munk stenge dørene. De mistet skjenkebevillingen – selve livsgrunnlaget for

et sted som Den Glade Munk – på grunn av økonomisk vandel. Det er Storgata Spiseri og Bar som overtar lokalene, og den nye eieren ville ikke røpe noe mer enn at det blir matservering og at de har planer om å pusse opp. De brune pubene er i nød, hevder Thomas. Og det er ikke slik at vi befinner oss i en turbulent brytningstid, at de brune pubene stenger i en stadig akselererende fart. Det bare skjer, sakte, men sikkert. Og det blir færre og færre. – Det er så mye historie i disse veggene. Hver bar har sin egen unike atmosfære, ikke sant. Det er lokale puber, mange som drar dit kjenner både hverandre og de i baren. Når disse barene stenger, så mister vi miljøet rundt dem også. – Kanskje vi som går på disse stedene er en utdøende gjeng? Ha ha, neida. Jeg tror egentlig ikke det. Det er alltid behov for dem, de brune pubene. Men hvor går egentlig grensa mellom siviliserte fasiliteter og et gjennomført høl? Ifølge Thomas finnes det mange definisjoner, men de fleste kan enes om at en forutsetning for sistnevnte er billig øl, enkel innredning og at stedet har en viss historie – og at det som følge av dette oppstår en unik atmosfære, der terskelen for å prate sammen er lav. – Det blir rett og slett litt unorsk stemning, om det er lov å si. Men det er nok mange som vil være uenige i at enkelte av stedene jeg har ramset opp på Oslopubguide er brune puber. Jeg har en li-


18

SAMFUNN

beral definisjon, som også inkluderer steder med ordentlig servering, som Lorry, Valka, Schrøder og Dovrehallen. – Og her har vi jo også noen definisjoner, sier Thomas, og trekker fram en taxfree-pose. I posen ligger en brun bok, Brune kaféer - Oslos uforanderlige møtesteder av Per-Erling Johnsen. – Trist bok. Hvorfor det? – Hva tror du? Det er fordi nesten alle stedene har lagt ned. Boka kom ut i 2005, dette er andre opplag. De har slutta å selge den, jeg måtte leite rundt og fant den til slutt på et antikvariat. Blålys for brune kaféer heter det siste kapittelet. Her skriver Johnsen: «har brun kafé gått ut på dato?» – Haha … Da har jeg gått ut på dato også, da. Nei, men du vet. Ting endrer seg jo hele tida, og vi kan jo ikke stoppe endringen i verden. Så hvis det ikke er noe marked for de brune pubene, så … Han tenker seg om. – Men problemet er jo at jeg føler at det er et marked for de brune pubene. Utenfor trekker skyene seg sammen, det mørkner. Og så begynner det å … hagle!? – Ja, bare spør hun der, sier Thomas, og peker på kvinnen utenfor. Hun stirrer tomt ut i lufta og ser ut til å være rammet av en akutt motløshet. Hun står i t-skjorte. Vi har drukket opp ølen (74 kroner), og trekker opp i Dovrehallen. Beskrivelsen i boka Brune Kaféer gjør seg like gjeldende i dag: Her er det verken fancy farger eller trendy møbler. Interiøret er brunt, mørkt og slitt. Hvordan vil du beskrive drømmepuben? – Den skal være … liten. Intim. Alle liker alle. Man kan slå av en god prat. Og ja … enkelt og greit. Ølen skal være billig, for all del, men det viktigste er egentlig atmosfæren. Jeg røyker ikke, men det kan godt være en røykepub. Og de bør ha liberale åpningstider. Her forleden skulle jeg ta en øl med sønnen min hjemme i Lillestrøm, og ingen steder åpnet før 13:00. Det er jo helt skandale. – Var du noen gang på Calle’s? Det var et fantastisk sted. Der serverte de øl til 49 kroner og akevitt til 49 kroner. Det er stengt nå. Grei Kafé var jo også veldig koselig og spennende. På slutten ble han som dreiv stedet så dårlig til beins, at han trilla på en kontorstol mellom kassa og tappekrana. Det stedet hadde jo mye historie, helt tilbake til Wergeland. Og Ivars Kro, der hadde de jo karaoke også. Synger du karaoke? – Jeg elsker å synge karaoke. Det så jo ganske mørkt ut for karaoken i Oslo på et tidspunkt … – Ja, men nå er det jo mange steder som har karaoke. Akers Mek., The Star, Stopp Pressen, Sport 33. Det har nesten kommet litt for mange, synes jeg. Det hender alle har karaoke på samme dag, så da blir det mye konkurranse mellom stedene. Det optimale ville jo vært om de holdt åpent hver sin dag. Hva synger du? – Min favoritt er kanskje Piano Man av Billy Joel. Klassiker! – Ja ja, åh. De unge elsker den. I boka skriver Johnsen videre: «Er det

riktig å trekke inn årene til fordel for ungdommens krav til stål og glass i minimalistisk interiør, høy musikk, fast-food, internett-bar, 30 kaffesorter og barkrakker ved bord og vindusåpninger uten gardiner.» – Hehehe. Synes du det? – Det er jo sånn det har blitt, da. Det dukker jo opp sånne steder hele tida, Grünerløkka har jo mange sånne. Men vi mister jo de brune da, for det er jo ikke sånn at man åpner sånne steder som dette her igjen. JEG HAR HØRT beskrivelsen «île de résistance» bli brukt om brune puber, at de er en slags motstandens øy, på dårlig norsk. Pubene ligger gjerne beleilig plassert på en sentrumsnær, og sannsynligvis lukrativ, eiendom. Men de står allikevel imot utelivshegemoniet, ungdommens krav til stål, fast-food og 30 kaffesorter – og slik blir de, kun i kraft av sin eksistens, en slags protest mot gentrifiseringen. Sentimentaliteten kjenner ingen grenser. Men de er i alle fall et ekte resultat av tiden, med sine ihjelsittede sofaer i kunstskinn, forsømte bakgårder, statiske priser og trofaste gjester. Omdømme er blitt et organiserende prinsipp i hele det moderne, norske samfunnet, skrev tidligere NATT&DAG-journalist Martin Gedde-Dahl i Morgenbladet (3. mai). Det har blitt viktigere enn noen gang å bygge brand. Kanskje representerer de brune pubene noe nøytralt i disse tider hvor omdømme betyr alt. De bare er, og det finnes ingen forventninger om hvem du skal være når du går dit (så lenge du oppfører deg som folk). Og det er det jo ikke nødvendigvis alle som gjør. Rett før jul måtte Stargate, den alltid-åpne puben rett øst for Vaterlandsbrua, stenge dørene på grunn av uro. I februar i år skrev VårtOslo at Grønland Beboerforening også har tatt til orde for å ikke fornye stedets skjenkebevilling, fordi «Stargate har vært et brunt sted som har spekulert i billig alkohol og dårlig kontroll» og «Bakmenn til narkoomsetningen blir ofte observert sittende på utestedet». – Man har jo hørt ting, sier Thomas.


«

Grei Kafé var jo også veldig koselig og spennende.

Ifølge ham foregikk det for eksempel hvitvasking på Enerhaugen Cafe før de nåværende eierne tok over. De solgte svinebillig øl, og registrerte det som brekk. Men det var en ålesunder som sa det, legger han til, og dem kan man jo ikke nødvendigvis stole på. MEN PÅ DESTINY CAFE oppførte de fleste seg. At det var slitent klientell, roping, skriking og karaoke-mjauing i de sene nattetimer kan så være, ifølge Asmelash, men ikke mer enn hva man man bør tåle fra et utested midt i sentrumskjernen. Selvfølgelig har det skjedd noen «uhell» opp gjennom, folk har knuffet med hverandre og politiet har dukket opp. Men Destiny har jevnt over vært et trygt sted å være, ifølge ham. Det har vært stamgjester som har kommet innom til faste dager, faste tider og satt seg på sine faste plasser. Og så har de unge vanligvis kommet diltende utover kvelden. – På Destiny er ingen utenfor, alle er inkludert. Så nå lurer jo stamgjestene på hvor de kan finne sin plass. Man kan gå på de fleste stedene på Aker Brygge, men det er ikke den samme atmosfæren. Og det er ikke bare fordi at vi har billig øl. Asmelash er opptatt av at halvliteren skal være billig, han vil at folk skal ha råd til å betale. Det skal være folkelig. – Men det er vanskelig å holde prisene lave når leia er så høy. Det gjør at de brune pubene må stenge, en etter en. Det er ikke mange igjen nå. – Vi har hatt noen fine år i Destiny, det har vært en opplevelse for livet. Men nå må vi vel bare komme oss videre. Hva skal du gjøre videre? –  Tømme lokalet. Etter det … nei, jeg vet ikke. Jeg er blank. UTESTEDET SKIPPERGATA er allerede godt i gang med tømming av lokalet.

Utenfor bærer unge, muskuløse svensker chesterfield-stoler, springfjær-sofaer og retro lamper bort til en container. De vet ikke hvor veien bærer videre. Hos Destiny Cafe skal det meste av inventaret kastes. Bortsett fra dartbrettene, jukeboxen og spriten. Men de har ikke begynt helt ennå. Inne på Destiny er alt som før. Gårsdagen henger i lufta, men slåss med duften av rengjøringsspray som siver opp fra toalettene i kjelleretasjen. Stamkundene har tatt plass foran baren, noen står og røyker og andre sitter for seg selv og leser Dagbladet. «My favourite public-house, the Moon Under Water, is only two minutes from a bus stop.» Slik innleder George Orwell essayet The Moon Under Water (1946), der han skriver om favorittpuben. Den er innredet i viktoriansk stil, de selger sigaretter og det er peis, men ikke piano. Bartenderne kjenner gjestene ved navn. De selger aspirin og frimerker, og det finnes en hage. Etter hvert innrømmer han, som den oppmerksomme leser kanskje har forstått allerede, at det ikke finnes et sted som Moon Under Water. Det er en utopi. Orwell kan derimot komme på én bar som fyller åtte av ti kriterier, og konkluderer med at kanskje det må være nok. I en av båsene sitter fire eldre menn og diskuterer flaxlodd, været og, etter hvert, hvor de skal dra når Destiny stenger. Nils Bar og Cafe? 44 kroner halvliteren. Kanskje. Bob’s er uaktuelt. De har Aaas på tapp, «den tynneste ølen av alle», ifølge en av dem. Times på Galgeberg? Det er for langt unna hjemme. Når denne avisa går i trykken har vi bestemt oss for at vi skal på Nils Bar og Cafe. Musikken er for høy og det er vanskelig å snakke sammen, men det ligger et steinkast unna kontoret og det eneste konseptet de har er billig øl. Det må bare gå.


20

SAMFUNN

INNOVASJON, REVOLUSJON Klaus Riskær har gått fra å være kriminell forretningsmann som ikke bryr seg om penger, til å bli politiker som ikke bryr seg om stemmer. TEKST OG FOTO STINE ENGEN

«Klaus Riskær» står det på et messingskilt på døra, men ingen åpner. Etter en stund smekker det i en dør i etasjen over, et hode dukker opp over rekkverket og kikker ned. – Hei! Kontoret mitt er her oppe. – ... Det er kanskje litt forvirrende, jeg eier jo hele bygningen. HODET TILHØRER KLAUS Riskær Pedersen. I Danmark er Riskær mest kjent som den kontroversielle og eksentriske entreprenøren, som etter flere pengespill over lovens grenser i 2007 ble dømt for bedrageri og fikk en fengselsdom på syv år. Ifølge ham selv er han den revolusjonære intellektuelle, en forandringsagent og en avantgarde-kapitalist. Klaus Riskær Pedersen er også partileder for et av de nyeste partiene på valgseddelen: Klaus Riskær Pedersen. Nå forbereder han seg til Folketingsvalg i Danmark 5. juni. DAGEN FØR BEFINNER vi oss i Kødbyen i København, distriktet som har blitt synonymt med klubber, nye restauranter og gallerier. «So tell me... Is this really the coolest place in town!?» spør en tegneseriedame på veggen. «Just take a left and see for yourself, babygirl», svarer tegneseriemannen. Og det er faktisk til venstre, forbi en vegg full av grønne planter, at velgermøtet til partiet Klaus Riskær Pedersen finner sted. Her skal interesserte få muligheten til å stille personen Klaus Riskær Pedersen spørsmål. En halv time før arrangementsstart er det nesten utelukkende par på over 50 som har dukket opp. Det viser seg derimot at denne generaliseringen ikke dekker Riskærs tilhengere. For når klokken er hel, er publikumet blandet og flere ser ut til å være i slutten av tjueårene. Riskær kommer inn fra bakerst i lokalet, og i stedet for å gå direkte til scenen,

går han rundt og håndhilser på alle som om de er gamle venner på reunion. Han er høy og tynn, nesten ranglete, og er energisk på en måte som både er nervøs og insisterende. Etter å ha oppsummert partiets politikk, fra total omlegging av skattesystemet for en større og rettferdig omfordeling, til en total omlegging av landbruket for å redde klimaet og erklært at Danmark holder på å gå dunken på grunn av dårlig ledelse – er det tid for spørsmål fra salen. – La oss gjøre det fort, så folk kan komme seg hjem og grille, sier Riskær. En av de unge mennene vil vite hva det egentlig ligger i sosialkapitalismen eller det røde-konservative prosjektet, som Riskær kaller det. – Rødt-konservativt er jo bare et buzzword, sier mannen. – Nei, det er det ikke, og her kommer forklaringen, kontrer Riskær. – Dette er disruption, alt jeg kommer med er helt nytt. Jeg er en forandringsagent. Jeg er ikke politiker på den måten at jeg gjør ting strategisk. Jeg gjør ting med hjertet, fortsetter Riskær og gjentar partiets slagord: – Jeg holder hodet kaldt og hjertet varmt. 5. JUNI, PÅ DEN DANSKE grunnlovsdagen, er det Folketingsvalg i Danmark. Et av de store spørsmålene før valget er om det kommer til å skje et regjeringsskifte, hvor rød blokk tar over for den blå, som har sittet de siste fire årene. Men foreløpig har det fått minst like mye oppmerksomhet at det bare få måneder før valget kom to splitter nye partier med i kampen om mandatene. I tillegg til Klaus Riskær Pedersen (partiet) fikk det høyreekstreme partiet Stram Kurs i april nok stemmer til å stille opp til valget. Selv om Danmark er et av landene i verden med høyest valgdeltagelse, viser en ny rapport gjort av analyseinstituttet

Norstat at tilliten til de danske politikerne er fallende. Kun 29% svarte at de har «meget stor» eller «ganske stor» tillit til danske politikere. Mistilliten har åpnet døren for flere alternative partier og individuelle partier med løse organisatoriske bånd har fått vind i seilene de siste årene. De to nye danske partiene har ikke mye til felles utover å tilby noe nytt, pluss at de begge har samlet inn nok stemmer for å kunne stille opp til Folketingsvalg – på en ikke helt lovlig måte. Etter dansk lov skal man ha en ukes betenkningstid hvis man vil skrive under og gi et parti muligheten til å stille opp til valg. Et hull i lovgivningen har gjort at det har vært mulig for begge partiene å unngå ventetiden, og slik har de samlet inn nok stemmer på rekordtid. Etter at det ble oppdaget, er hullet lukket for fremtidig juks, men ingen av partiene vil i denne omgangen bli straffet eller fratatt stemmene. Riskær mener at de rettet innsamlingsmetoden da de skjønte at det ikke var riktig og at det ikke har hatt noen innflytelse på hvor mange stemmer de til slutt endte opp med. Selv om juksingen har medført noe negativ omtale, virker det ikke som om det blir sett på som et tillitsbrudd på samme måte som det generelle tillitsbruddet i politikken. Under velgermøtet er det også et ord som blir nevnt mange ganger. – Vi skal ha et samfunn med tillit, hvor politikerne også har tillit til sine medborgere, sier Riskær fra scenen og gjentar: – Tillit, tillit. Folk i lokalet nikker. I DAG, PÅ RISKÆRS KONTOR, skal vi oppsummere. – Jeg la merke til en ting jeg sa i går, om at hvis det er problemer i en bedrift så pleier man å sparke direktøren. Og så lo alle. Da tenkte jeg at det egentlig er ganske morsomt, fordi det er jo sant. I den enkelte one-lineren ligger kanskje litt av

sannheten bak den oppslutningen jeg har. Det der med at politikerne beskytter seg selv, partiene beskytter sine egne og de der inne beskytter hverandre. Riskær peker ut av vinduet uten å snu seg. Utenfor ruver det danske Folketinget, Christiansborg. Det der, sier han, er en virkelighetssjekk. – Jeg tror velgerne merker at de får en virkelighet med meg. Alle i mitt parti har jo vært ute i virkeligheten, er i virkeligheten og har vært det i mange år. På spørsmålet fra den unge mannen, om ikke rødt-konservativt bare var et buzzord, fikk Riskær stadfestet at han er en forandringsagent, og at han holder hodet kaldt og hjertet varmt – men ikke hva rødtkonservativt faktisk innebærer. I alle fall ikke hundre prosent. I dag er han klar for å utdype. – Konservative forandrer for å bevare, men jeg forandrer for å forbedre. Evnen til å være en forandringsagent, når du bryter opp i det etablerte, er jo røde verktøyer. Det konservative i prosjektet er verdiene, som Riskær vil beholde. Han har hushjelp, setter pris på tradisjonelle familiestrukturer og synes ikke man skal bli skjemmet ut bare fordi man er rik og vellykket. – Det er bare å se deg rundt her, du kan se at du kommer til et konservativt hus, sier Riskær. Vi sitter i hver vår svære, beige sofa med et høyt marmorbord mellom oss. Jeg prøver å lene meg tilbake, men da er marmorplaten i øyehøyde, slik at jeg nok en gang bare ser hodet til Riskær, og jeg setter meg i stedet helt fram på puten. Når jeg setter meg fram, gjør han også det, og når jeg prøver å lene armen min på det høye armlenet, gjør han det samme. RISKÆR BLE PÅ 80-TALLET kjent som en ny, frekk aksjespekulant som tok store finansielle risikoer på kanten av loven. Selv


har han omtalt seg selv som en avantgarde-kapitalist, men etter finanskrisen i 2008 var han ikke lenger helt sikker på om det totalt uregulerte markedet han hadde kjempet for tjue år tidligere var så bra likevel. – Minn meg på at du skal ha med boken min Socialkapitalisme, når du går, den er veldig god. Det sier han flere ganger. Boken inneholder faktisk en stor del av grunnlaget for Occupy-bevegelsen og utkom nærmest samtidig som Thomas Pikettys Kapitalen i det 21. Århundre, forteller han. Grunnen til at den kom ut for sent til å ta æren for både Occupy og Piketty, var det en helt spesiell grunn til, nemlig at han satt i fengsel. Etter en flere år lang etterforskning, ble Riskær i 2007 dømt til syv års ubetinget fengsel for bedrageri. Han ble løslatt etter fem. – Det er viktig å ikke gjøre tingene verre enn de er. – Jeg tenkte meg ikke godt nok om og ble litt overmodig. Kanskje hvis jeg hadde hatt en far som var en forretningsmann eller politiker og ikke kunstner… Altså, han synes det var fantastisk! Han syntes det var bra at jeg hadde lagt pengene der, for han mente at bankene ikke skulle få fem flate øre. De er jo også en slags forbrytere. Faren min var motstandsmann og satt selv i fengsel under krigen. Opposisjonen har alltid vært en politisk lukrativ posisjon. Mens det motkulturelle lenge har vært forbeholdt venstresiden, har høyresiden begynt å hale innpå for å vinne kulturkrigen. - De unge har mye mer sosial attityde, de er solidariske og mye mer fellesskapsorienterte. De er verdikrigere ikke velstandskrigere. I min generasjon var det bare snakk om velstand. I den nye generasjonen, din generasjon, er det verdier. Det med verdier er viktig for Riskær, ifølge ham er hovedproblemet med dagens politikk er at politikere har blitt karrierepolitikere som drifter staten. Det mener han ikke at de burde, isteden bør de være holdningspersoner eller moralske gatekeepers, som han også kaller dem. Slik kan politikerne frigjøres fra de politiske partiene og strukturene som holder dem fast, og hindrer nytenkning. Riskær er særlig ute etter ungdomspolitikerne som blir trent fra tidlig alder til spinn og konformitet. Mest av alt virker det som om det er det konforme i seg selv som er problemet, snarere enn urettferdigheten i at eliten styrer, for sett fra en innovasjonssammenheng er det ikke holdbart at ting ikke endrer seg. Det er lett å være enig i at demokratiet ikke har godt av at det er for stor avstand mellom folk og folkevalgt, men hvis vi endrer systemet og det fortsatt er eliten som sitter med makten, hva er det som har endret seg? Hvis endringen egentlig bare er en nedrulling av velferdsstaten og dens byråkrati, er det røde elementet i politikken tynnere. Hvilken del av det etablerte gjør man egentlig opprør mot hvis målet fortsatt er å opprettholde de konservative verdiene i samfunnet? Ved å utpeke det etablerte som de gamle, kjedelige politikerne som følger reglene og systemets bud, er Riskær også trygt plassert i motsetning til dem. Establissementet er ikke de rike eller de mektige, men de som innretter og ikke fornyer seg. – Nei, jeg er ikke en del av den klubben, jeg er den revolusjonære intellektuelle, svarer han, før jeg har rukket å stille hele spørsmålet, om hvorvidt han selv er en del av establissementet.

– Revolusjoner har alltid blitt startet av folk som har gått rundt og drukket vin og hatt det godt. Det er en misforståelse å tro at om du skal lage forandring i samfunnet så er det noe arbeiderklassen gjør. De har ikke tid til det, de går rundt og bærer hverdagen på sine skuldre. Altså fuck! Husleien! FOKUSET PÅ ABSTRAKT VERDIPOLITIKK kan tyde på at Riskær har lært noen triks fra et annet dansk, og relativt nytt parti, nemlig Alternativet som ble stiftet i 2013 og som gjorde et brakvalg i sitt første Folketingsvalg i 2015 med 4,8% av stemmene og ni mandater på Folketinget. Partiet har siden begynnelsen profilert seg som nettopp et alternativ til det eksisterende politiske systemet og kaller seg ikke bare et politisk parti, men en bevegelse. Verdipolitikken står alltid i sentrum hos Alternativet og de bygger all politikken sin rundt kjerneverdiene mot, sjenerøsitet, gjennomsiktighet, ydmykhet, humor og empati. Partiet plasserer seg på venstrefløyen. Riskær ble selv medlem av Alternativet i 2015, men bare én uke senere ble han ekskludert, fordi partiet mente han motarbeidet verdigrunnlaget og lojaliteten overfor fellesskapet. Nå sier han at Alternativet er helt ute å kjøre, men at han elsker dem meget høyt, og at det alltid er dem han helst vil drikke øl med, selv om de «mangler en twist av business». Jeg får enda en bok med meg når jeg går. Den heter Understrøm, ble utgitt selvstendig i 2008 og er ifølge baksiden en filosofisk utlegning til hvordan fremtiden blir – ikke som Klaus Riskær vil at den skal bli, det står tydelig, men hvordan den blir. Forordet er skrevet på Ibiza i 2007 og er bare fem setninger langt. De sier alle at «understrømmen» driver verden fremover og binder oss alle sammen til en helhet, enten vi ser det eller ei. Tanken om verdensånden, zeitgeist, har lokket mange fremtidsspekulanter, og kanskje er det ikke så merkelig at det er akkurat en entreprenør som mener seg særlig opplyst om hva fremtiden skal bringe, og hva fremtidsmenneskene skal kjøpe og ville. Det er lett å se det som opportunistisk å følge tidens idémarked og justere politikken sin etter hva folk vil ha. Riskær bruker mange analogier til entreprenørskap og business, og når han snakker, vil han ikke sette likhetstegn mellom business og politikk. For mens business handler om hva man kan gjøre for seg selv, så handler politikk om hva man kan gjøre for andre. Det er dessuten litt populistisk å komme som forretningsmann og si man skal redde hele den politiske verden ved å se på den som en bedrift. – Det gikk jo faktisk gruelig galt da jeg gjorde business, og altså I don’t care about money. Jeg har vært en first mover, en foregangsmann. Og det kan du kun hvis du er en innovator. Mange av de Riskær har jobbet med har blitt mye rikere enn ham, men det er fortsatt han som sitter igjen og har gjort «de feteste tingene», mener han. Det er det samme med politikken – det kommer helt sikkert til å gå dårlig i årets Folketingsvalg, men på sikt kommer han til å vinne. – Du skal ikke regne med at jeg plutselig får masse stemmer, for det er ikke det jeg går etter. Du skal betrakte alt dette som en kickstarter, en politisk innovativ kickstarter. – Og derfor ender jeg med gullmedaljen uansett om jeg blir valgt inn eller ei. Alle slenger dritt til meg, men om ti år er det helt genialt. Og da sier de: Hold kæft, du var kjapp der!

Tøyenparken, Oslo 6.–10. august

The Cure Robyn

(UK)

(SE)

Karpe Tame Impala

(AU)

Sigrid Erykah Badu

(US)

James Blake

(UK)

Unge Ferrari Christine and the Queens (FR)

Earl Sweatshir t Silvana Imam Mitski

(US)

(SE)

(US)

· Hot Snakes

· Blood Orange

· Hellbillies · Tirzah

Stefflon Don

(UK)

(US)

(UK)

· Laurel Halo

Rex Orange County

(UK)

(US)

· Razika

+ mange flere. Se Øya.no for info!

Kjøp billetter på Ticketmaster.no i dag!

(UK)


22

SAMFUNN

CHEDDAR, VAGE TRUSLER OG WHITE PRIVILEGE En reise gjennom Trumps Amerika TEKST OG FOTO MARCO REINERTSEN


Etter få sekunder på USAs største kjøpesenter, Mall of America, møter jeg en mann som ser på meg som om han etter mange års jakt endelig har funnet meg. Jeg ser ned på gulvet akkurat tidsnok til å se at kniven mannen kaster treffer rett foran føttene mine – så hardt at den blir stående i gulvet. På rent instinkt tar jeg et teatralsk og overdrevent steg over kniven og fortsetter innover. Etter litt snur jeg meg og møter blikket hans igjen. Kniven står fortsatt der jeg forlot den. Hva ville han? Markere territorium? Treffe føttene mine? Hvorfor kaste en kniv mot noen man ikke kjenner på et kjøpesenter? Var det en advarsel? I så fall for hva? Var det en slags test? Bestod jeg? Det var nest siste dag i bilturen min fra Seattle til Minnesota, og jeg hadde aldri følt meg mer som en paranoid amerikaner i hele mitt liv. For mange har det blitt vanskeligere å reise til USA etter at Donald Trump ble verdens mektigste mann. Både rent konkret, om man kommer fra land presidenten ikke liker, eller moralsk, hvis man kommer fra et land som ikke liker presidenten. For meg, en bortskjemt ateist fra Europa som med mitt røde pass og hvite hud aldri opplever diskriminering på flyplasser, føles det å reise til USA fremdeles trivielt. Hindrene jeg møter til, og i, USA er så små at de løses med minimal innsats, eller av seg selv. På reisedagen forsover jeg meg og panikk-pakker det viktigste i en sekk. Tskjorter, boksere, sokker og gensere får jeg kjøpe i USA. Forrige gang jeg var her var Obama akkurat blitt president og landet føltes ikke like mye som en hvit paramilitær etnostat som det gjør nå. Det var kanskje naivt å tenke, all den tid USA tross alt har blitt tryggere og mindre voldelig siden 2009, men følelsen av å dra inn i noe ubehagelig er merkbart tydeligere nå. Nå føler jeg meg som en katastrofe-turist, en av de som besøker forferdelige steder som Tsjernobyl, NordKorea og Lillestrøm. Det skjedde ubehagelige ting i New York i 2009 og. En gal mann skrek til meg på gata, en blødende amerikaner var rasende fordi jeg ikke ville betale sykehusregningen hans og en kassamann la et balltre på disken da jeg kom inn i butikken. En i reisefølget mitt ble tilsynelatende tilfeldig tatt med i et avhørsrom for en grundig sjekk av kropp. Nøyaktig hvor grundig fikk jeg ikke vite, men ubehaget ble ytterligere forsterket da en sikh i passkøen senere nektet å ta av seg sin rosa turban, og deretter ble geleidet inn i en dør som plutselig åpnet seg i veggen. Uansett hvem som er president kødder man ikke med amerikanske myndigheter. Skulle det gå virkelig galt

i USA kan man i verste fall bli henrettet, skutt av politiet eller bli nødt til å gå viralt for å få råd til en operasjon. Eller, som norske John Kristoffer Larsgard, få 7 år i fengsel i Arizona for å ha kjørt i feil kjøreretning. Under mellomlandingen på Island blir jeg tatt med på et rom for å ta av skoene, snakke litt om hvem jeg er og hva jeg skal i USA. Det er kanskje litt mistenkelig å bare ha med sekk når man skal på road trip fra Seattle til Minnesota, og jeg blir et øyeblikk redd for at de skal se om jeg har pakket litt ekstra bagasje. Heldigvis reddes jeg av min kjedelige personlighet: «Oh, you see, I was drinking beers at Oslo Velo, a kind of bicycle repair shop that’s also a bar, hehe, and now I’m hung over and øh… hehe, I just thought I could buy everything in the US, you know?». På vei gjennom passkontrollen i Seattle, mitt første reelle hinder på reisen på amerikansk jord, spør en amerikansk grensevakt meg om planene mine for turen mens han scanner øynene og fingeravtrykkene mine. Jeg forklarer at jeg skal møte en venn i Seattle og sammen skal vi kjøre over 2200 km til Minnesota, gjennom Idaho, Montana og NorthDakota. «Why? There’s nothing to see», svarer vakten. Jeg har egentlig ikke noe godt svar på hvorfor jeg har betalte mange tusen for dette, og sliter med å forsvare det. Millioner av mennesker har fått ødelagt livene sine fordi de nektes adgang til landet, jeg derimot, har dratt hit fordi det hørtes «gøy» ut. Vakten rister oppgitt på hodet og slipper meg inn i USA. I Seattle blir jeg møtt av min norskamerikanske venn Mathias, og Smells Like Teen Spirit på radioen når nøkkelen i leiebilen vris om. Eimen av nylig legalisert marihuana ligger over hele sentrum. Vi kjører forbi Black Lives Matters-flagg i vinduer. Donald Trump er kanskje president, men dette er Clinton-land. Etter at en psykisk syk mann holdt øyekontakt, fulgte etter oss og spyttet foran skoene våre da vi spiste lunsj, fortonte dagene seg i Seattle som rolige. Jeg drar på Target for å kjøpe billige klær som lover å ha ODOR CONTROL. Men det var ikke i light-europa Seattle turen skulle foregå. Vi skulle til Trumps USA, og første stopp var Idaho. Hele 38 % av Washingtons nabostad administreres av The US forest service og innbyggerne stemte sist demokratisk i et presidentvalg i 1964. Da de fikk valget for snart tre år siden stemte 59 % på Trump og 27 % på Hillary. Langs veiene står skilt om at abort er synd, at du skal til helvete, at evolusjon er løgn og at Jesus er bra. Vi ser også


24

SAMFUNN

«

FOTO MATHIAS HAVEN BERG

På Wall Mart velter en forvirret, psykisk syk gammel mann et stativ med solbriller og andre billigvarer, og blir brutalt gjort narr av en tjukk mor og hennes to barn. skilt som oppfordrer innbyggerne til å gi en stemme til Trump ved å stemme på Michael Snyder i årets kongressvalg. Snyder, viser det seg, er ikke bare støttet av Infowars Alex Jones og nylig tiltalte Roger Stone, han mener jorden snart går under og at det er bra. Plakatene og støtten til tross, Snyder var bare den femte mest populære av de syv som stilte til republikansk primærvalg før kongressvalget. Hjemmesiden hans fører nå til en pro-Trump side med falske nyheter. Etter en lang kjøretur gjennom høye fjell, dype daler og svingete veier, forsvinner lyset fra sola, og andre biler og lyktestolper. Det eneste lyset er fra radioen i leiebilen (vi kan velge mellom stasjoner dedikert til klassisk rock, metal, evangelistiske programmer eller konservative talk shows) og bilens frontlykter. Det er storm i Idaho og den river i leiebilen. Mathias forteller at en bil i området en gang ble tatt av vinden og kastet ned de dype dalene. Rundt en sving har en lastebil veltet i motsatt kjøreretning og en politimann dirigerer trafikken. Vi når til slutt hytta i skogen vi skal overnatte i og løper ut i regnet. På et laminert ark på stuebordet advares det om at det er bjørn og puma i området, men at de stort sett holder seg unna. To femi sosialdemokrater fra Norge som er vant til kuer, hoggorm og ulv som bare dreper sauer blir derfor stressa når det viser seg at døra til hytta er en skyvedør uten lås. Vi blir enige om at det klarer en bjørn helt fint å åpne. Vi blokkerer døra med en kost og legger oss med hver vår stekepanne , så vi er klare om et dyr eller Michael Snyder skulle bryte seg inn. Dagen etter har stormen lettet og lyset er tilbake. Vi stopper for å spise frokost på det som på utsiden ser ut som en 60-talls-diner, men som viser seg å være en blanding av et kjøkken, åsted, søppelhaug og verksted. På veggene henger plakater fra kjente politiske kampanjer, som BUSH 2004. Langs alle dinere vi stopper får vi alltid svidde hash browns, sur kaffe og enorme mengder cheddar på alt. Bordene er klissete, glassene er av plast og porsjonene er store. Vi krysser grensen til Montana (56 % Trump, 35 % Clinton), hjemstaten til representantenes hus’ rikeste medlem, republikaneren Greg Gianforte. Greg er kanskje aller mest kjent for å ha angrepet The Guardian-journalist Ben Jacobs etter å ha fått et kritisk spørsmål under valgkampanjen, noe han ble dømt for måneden senere. Gianforte vant etter å ha fått 49.9 % av stemmene. Jeg skal møte en av disse republikanerne journalister prøver så hardt å forstå. Mathias’ tremenning Denley er innvalgt for Trumps parti i representantenes hus i Montana og bor på en enorm gård. (Han mener selv den ikke er så mye å skryte av. Om det er et sjeldent amerikansk eksempel på janteloven eller om det sier mer om hvor store gårdene i USA vanligvis er, vet jeg ikke helt.) Denley er kledd på den normcore måten bare amerikanske menn kan: hvite og praktiske joggesko, store jeans og flanellskjorte. Han er også en av de hyggeligste mennene jeg har møtt. En dag hadde en ulv angrepet hunden hans, en annen gang hadde han opplevd det vi fryktet dagen

før: en bjørn tok seg inn i huset hans. Man må ha våpen her. Vi nikker. Folk vil klare å drepe hverandre uansett om man tar fra folk geværene, sier han. Hadde man kunne kjøpe maskingevær ville man drepe like mange med en kniv uansett. Vi nikker ikke lenger, men smiler vennlig. «I’ve actually never fired a gun before» sier jeg, idet han viser frem jaktrifla han har drept ulv med. Det ene leder til det andre, og plutselig står jeg i gjørma i de hvite sneakersene mine (vi var ikke så fryktelig ulike, Denley og jeg) med en svær patron i kammeret til en republikansk politikers jaktrifle. Våpenet balanserer så vidt på en plastikkeske som igjen balanserer på en stor gul tønne. Målet er et reklameskilt for en av Denleys rivaler i lokalvalget. Jeg trekker av, kolben spretter bakover og treffer meg i panna. Smellet var mye høyere enn jeg forestilte meg. Skyte en gang til? Nei, tror det holder, vi skulle vel kanskje begynne å tenke på veien videre uansett? På vei mot North Dakota setter Mathias på Joe Rogan. (Vi er tross alt to hvite menn som har skutt med våpen.) Gjest er tidligere Navy Seal David Goggins som entusiastisk forteller om da han kollapset, bæsja på seg selv og tisset brunt etter et løp som varte i nesten et døgn. Kona la ham i badekaret og insisterte på sykehusbesøk. Det ville ikke David, han ville heller ligge der og gråte og føle smerten han hadde gjort seg fortjent til. «Oh, man, that’s insane!», ler Joe Rogan. Jeg blir merkelig nok inspirert til å løpe en tur, men da vi hører sirener får jeg lyst til å gjøre alt annet. Mathias har kjørt for fort og vi stoppes av politiet i en republikansk stat i USA. Politimannen ber om papirer og spør om vi har våpen i bilen, og sier bestemt nei når Mathias spør om det er greit at han finner frem førerkortet i baksetet. Vi får frem at vi er to idioter fra Norge, politimannen blir hyggelig og forteller om lokalområdet. Vi slipper unna med en advarsel, og vi kjører videre med vårt hvite privilegium. I Devils Lake på vei mot Fargo i Nord Dakota (Trump 62.9%, Clinton 27.2%, Trumps fjerde beste resultat i 2016) kommer vi i snakk med en gammel mann ansatt på en helt tom butikk som kan beskrives som en slags Coop Obs, hvor man kunne kjørt fire elektriske rullestoler på langs mellom hyllene og kjøpe 5 kg kjøtt for 50 kr. Mannen ville sannsynligvis i et mer sjenerøst velferdssystem på grunn av sin psykiske helse blitt erklært ufør. (Eller har han kanskje blitt det men skaffet seg jobb i regi av staten? Hvem vet.) Han lurer på om vi har hørt om hva skjer i Afrika. Kontinentet har begynt å dele seg i to, og han har en venn som sier mye morsomt! Han kommer ikke på noe av det akkurat nå, men han er veldig morsom! Etter flere lange utredninger basert på fragmenter av setninger han har hørt på radioen kjører vi videre. Vi skal til gården til Mathias familie, hvor Erik Bye en gang på 60-tallet intervjuet grandonkelen til Mathias på haltende norsk. Gården er solgt til en amerikaner som viser oss rundt og gir oss vakumpakket reinsdyrkjøtt fra et dyr han har skutt selv. Ved siden av gården ligger en avsperret tomt hvor det tidligere var en bunker med atomvåpen


som skulle skytes ut av soldater som selv bodde der, i det som var starten eller slutten på menneskeheten. Livet i USA fortsetter enn så lenge. Jo lengre øst vi kommer, jo flere inntrykk er det og jo raskere kommer dem. Vi stopper for å la en flokk bison gå over veien. På Tinder har jentene bilde med maskingevær eller amerikanske flagg. Det selges potetgullpose med hamburgersmak på en bensinstasjon. Jeg kjøper meg en t-skjorte til 2 dollar med et amerikansk flagg og det jeg tror er teksten UNITED WE STAND, men som senere viser seg å være UNITED WE STANG (T-skjorta reklamerer for Ford Mustang). På Wall Mart velter en forvirret, psykisk syk gammel mann et stativ med solbriller og andre billigvarer, og blir brutalt gjort narr av en tjukk mor og hennes to barn. På doen henger det skilt som informerer lengden på straff for nasking, og flere retoriske spørsmål om hvorvidt det er verdt å ødelegge livet for å spare noen dollar. Langs veiene har myndighetene satt opp rest stops så folk kan gå på do. Og det å gå på do, ja det gjør amerikanerne. De stønner og mumler «oh fuck», mens de sitter på doene og lar store blå jeans hvile rundt hvite asics-joggesko. Utenfor alle vei-toalettene vaier prisoners of warflagget under det amerikanske. På Mall of America i Minnesota patruljeres det med bombehunder for å passe på handlende og mall walkers, eldre amerikanere som i treningsutstyr kappganger på kjøpesentre. Vi kjøper smertestillende på minigolfbanen og skyller dem ned med kaffekopper dekorert med ordene «Uff da», det norskamerikanere bruker som et generelt uttrykk for… alt, viser det seg. Vi passerer Hooters, restaurantkjeden hvor forretningsideen er at alle servitørene har store pupper og små klær. Det er kø av familier langt ut av «restauranten». Vi ender opp på en food court med utsikt over en berg og dal-bane,

hvor David Foster Wallace og David Lipsky spiser i boka «Although of Course You End Up Becoming Yourself». En dame i kassa himler med øynene når jeg bruker en av mine tre valg på Panda Express på brokkoli. Rundt oss jobber tynne, skrøpelige menn på over 70 med å rydde vekk søppel, mat og brett etterlatt av shoppere. Jeg blir overbevist om at jeg har fått diabetes og har et 15 minutter langt sammenbrudd mens jeg spiser pommes frites. Ved siden av meg sitter en familie med en utagerende og skrikende funksjonshemmet sønn i en psykedelisk t-skjorte. Ingen legger spesielt merke til noen av oss. Det begynner å snø. Mathias har blitt syk av å spise fast food hver dag, og orker ikke å gjøre annet enn å gå på do og sitte stille. I passkontrollen på vei hjem sier damen i skranken noe uforståelig når hun gir passet tilbake. Hun prøver å si «Vær så god». Etter å ha stått i en slags power pose mens jeg nakenscannes gleder jeg meg til å betale masse for sunn mat i trygge Europa. Jeg loses forbi scanneren, og er glad for at min nakne kropp for en gangs skyld ikke er et hinder. Snøfallet blir oppjustert til snøstorm og alle avganger stanses. Passasjerene får matkuponger som kan brukes på flyplassens eneste åpne butikk, Subway, før vi får beskjed om å vente i avgangshallen i 24 timer. Jeg går til taxisentralen hvor vi får beskjed om at stormen nå er så ille at politiet har bedt alle holde seg innendørs, og at ingen kan regne med hjelp om de skulle trenge det. Jeg finner til slutt en somalisk taxisjåfør som vil kjøre. Han er rolig mens vi sakte kjører gjennom motorveier fulle av snø og havarerte biler. Konsentrasjonen hans vies til å spise nøtter fra en pose som henger fra rattet hans. Tilbake på hotellet hører vi et par krangle i rommet ved siden av, og utenfor døra blir en dame arrestert av politiet. Jeg bruker de siste dollarene mine på potetgull

fra automaten i gangen. På flyet hjem til Norge tenker jeg på Mall of Americas family military appreciation day. Et fåtall voksne og barn omringet av smilende uniformerte soldater, bombehunder og militære kjøretøy så et band spille barnesanger, før en robot stjal showet ved å danse alene på scenen. Kanskje var det en metafor for militæret eller samfunnets fremtid, eller kanskje er det ikke noe spesielt å lære av det. Kanskje var det, som alt annet på denne turen bare noe som skjedde, uten noen større betydning eller sammenheng.


26

GUIDE

GUIDE TIL 17. MAIFROKOSTEN

Det er straks 17. mai og det betyr tradisjonsrik feiring. Så tradisjonsrik at man allerede vet hva man kan forvente av personene man møter. Og de aller mest typete typene du møter på nasjonaldagen er de du møter aller først. Vi har tatt ansvar og laget en oversikt over hvem du møter på 17. mai-frokosten, slik at du kan forberede deg mentalt. Gratulerer med dagen, Norge!

N SOSIALISTE DEN JÆVLA d hvis m regel uflid elig kjole. So is kvinne. Jo hv eller sømm te s es nu dr rk i hå r Gå eller rar r henholdsvis de er mann, nse er det fo vedkommen jo større sja n eg er jo glad ye «J flø m på so te ting lengre ut rger. Sier of er gladest tfa m ot so ad n lk de jeans og po innerst inne er est i å og , t!» er al i de glad i Norge, tross synligvis ford nn minst sa er en ng m , tre alle og i 17. mai av champagnen r på å sable re te . til sis t In . de å få drikke to forsøk på

NASJO NALIS Nasjon TEN alisten har m sange ne res ed san ten av ghefte toppe dagen s gjern . Går s (til alle) og n e av e Den p elvsag t upra å froko k t i bun ynner på ti s kh ste pebild er i løp n som kom odeplagg so ad. Det hele mer ti m hatt et av d bunad l å pos agen. eller s sskjørt ere på Er ikke jal. et dra men d flest g s velvil ulovlig et må ruplig opp å vise være lo litt hu i lårhø v! Er jo d yde. F , så bare 1 7. mai orspiser seg , en dag i året!

STOLEN Ja? Det er bare å inns e det. Du kommer til å møte Stolen i år også. Vil trofast stå stille på gulvet og la seg flytte hit og dit. Får en pervers gled e av å ha svette rumper på seg selv hele frokosten, men når stolen kommer med en litt frekk og pervers kommenta r om nettopp dette vil folk bare små sjokkert le, det er jo typi sk stolen å si sånne ting . Han er jo fra en annen tid, og han skader jo inge n. La han holde på! Er jo blitt ulovlig å gi komplimenter for rum pa til folk nå!

HUN UTEN BUNAD Har i stedet for bunad ta tt på seg en tydelig ukom slags blonde fortabel ut un kjole, og ser der hele froko små stikk til sten. Komm de med buna er med d, fryktelig varm som for ekse m t med buna pel: «Er det d?» og «Sykt ikke di gg å ikke bruke tid på å kle se så mye g i dag tidlig ! =)». SERIEMORDE REN

MANNEN SOM GJEMMER SEG INNI PAVLOVAKAKEN Hører du en mannsstemme som skriker «Au!!» når du skjærer i pavlovakaken? Da er det mannen som er inni pavolvakaka du bokstavelig talt har truffet! Hvordan han kom seg inn i kaka eller hva han har tenkt å gjøre der inne er det ingen som vet, men at han er der hvert år er hevet over enhver tvil.

Der de fleste bruker 17. m ai-frokosten og snakke, vil på å drikke, seriemordere spise n i stedet dr mulig. Serie epe så man morderen få ge som r en sla og drapene gs seksuell gl vil som rege ede av dette l bli mer og , rare. Må ikke mer omsten forveksles m delige og ed den langt mannen, so vanligere dr m kun drep apser noen få m ennesker.


TEN GSSTUDEN UTVEKSLIN så rart, da genting, ikke sier ellers in like etter at en m en r lsk le ge og g en Smiler legger fra se et mer først rd m bo Ko t . la nd -skå samtlige ru tt av røkelaks ta genting er in n en ie m ol at, aluminiumsf altfor mye m ed nnelm gy r be ha i og helt på frokosten godt humør ke dt. Er i veldig lt når det ik go ga lt ig ie ld es ve sp er ldig -draget har at noe er ve 12 er I . ns in en st en ko sen, m pagne til fro for at vedkom glass cham 0 mulighet blir med ett mplett t er ca. 50/5 ko i de bl å og r , fo et g smilet stivn stemmer se 17. mai. hjem eller be tradisjon på mende drar vafler er en e isk lg be at dritings. Tror

VERTEN

HAN UTEN BUNAD ELLER DRES S

Den i rommet med mest stabil psyke. Har pyntet kvelden i forveien og er ikke seint ute med noe. Blir fullest utover dagen. Lover alltid å bli med videre etter en liten blund, men blir ikke sett mer den dagen, akkurat som i fjor.

Sliter psykisk og har et rusproblem , men ikke syk nok til å holde seg hj emme. Kommer rik tignok sent og spise r mest, men herregu d, det viktigste er at du kom! Går de t bra med deg ell er? Nei? Nei nei! Jaja, du får kose deg, det er masse røkelak s igjen! Ikke? Hm. Ja ja, skal bare på do, sees etterpå! HAN SOM BA RE

KJENNER EN PERSON

Frokostens pr omillebarom eter. Klarer du ikk e å småsnakk e høflig om pavlova, barnetog og hvor fint det egentlig er med buna d med denne person en, men isted en er altfor fortrol ig og person lig, er du sannsynligvis for full. Vil ka nskje få noen over fladiske bekje ntskaper og nye In stagramfølg ere i løpet av froko sten, men ko mmer ikke tilbake neste år.

FLAGGET Vil som regel ikke ha vanlig menneskehud pakket inn i dress eller bunad, men bestå av et slags stoff farget i rødt, hvitt og blått. Velger istedenfor å sitte på en stol for å spise med de andre ofte å vaie i vinden, hengende fra en tynn trepinne. Og det er helt greit, vi dømmer ingen!

HAN SOM TA R

MED RØKELA KS Du tar med én pakke rø ke lak s???? Det er for lite. Alle vil alt ha litt røkelak s? HAR DU SP RØKELAKS FØ IST R??? DET ER JO SÅNN 3 VER I EN PA SKIKKE. Han so m tar med rø er GJERRIG, kelaks GUTT og HE TERO og må TA SEG SAMMEN.


28

MUSIKK LYTTELISTE

Hva skjedde med årene mellom kirkebrannene og The Matrixoppfølgerne, den siste innovative perioden i norsk metal?

HACK DE KRISTNE

Dødheimsgard - 666 International En av de sprøeste platene i norsk musikkhistorie, et evig fascinerende verk, overbelastning av synapsene. Mysticum - In the Streams of Inferno Hakket mer polert enn demoene, en krysning av både black metal og industriell elektronikk på sitt mest primitive og nådeløse. Mayhem - Grand Declaration of War En tidvis frustrerende men vanvittig unik reise inn i dehumanisering via ufattelig knotete riff. En million sterile skalpeller i hjernen. Ulver - Perdition City Gutta legger gitarene på hylla og utforsker elektronisk musikk gjennom et futuristisk noir-rammeverk. Også for en røst han Rygg har, a gitt!

TEKST EIRIK KJØS USTERUD FOTO BRUTO PEDERS

«I’m going to show them a world without you. A world without rules and controls, without borders or boundaries. A world where anything is possible. Where we go from there is a choice I leave to you.» – The Matrix «Militant men in peaceful times attack themselves.» – Mayhem, “The Vortex Void of Inhumanity” 20 år etter Y2K er teknologiangsten tilbake igjen for fullt. 2000-tallet har for lengst begynt å dominere revival-syklusen i musikk og mote, men en økende interesse for den fremtidsrettede metallen fra årtusenskiftet uteblir. Metal-fonts, oakley-briller, sneakers med giga såler og andre Bratz-liknende klær har tatt over for romantiseringen av lysebrunt, kaffe og morgensol gjennom persienner hos de mest progressive influencerne på Instagram. Filmen Team Hurricane finnes. Vice lager retrospektiv minidokumentar om «Blue (Da Ba Dee)». Du finner fragmenter av bensinstasjontrance utover i hele Best New-spillelista til Pitchfork. Vi har nylig oppdaget hvor sinnssykt alt rundt tusenårsskiftet var, og fascinasjonen er tydelig overalt i kunst- og kulturuttrykk. Til tross for at mange av disse håpløst daterte trendene var sterkt knyttet til forskjellige former for alternativ heavy metal rundt tusenårsskiftet virker det som om heavy-musikk er mindre aktuell enn noensinne. Festivalbookings består som regel av megaband som befinner seg lovlig langt etter sin storhetstid, utvannet posørheavy og revivalists som grenser til coverband. Hollywood-filmen Lords of Chaos fra i fjor står igjen som kulminasjonen av black metal-estetikkens utvanning og appropriasjon, og samtidig et historisk punktum for når metal sluttet å ha en ledende innflytelse på populærkulturen. Samtidig lever vi i en dystopisk, teknologisk fremtid. Dine personlige data blir kjøpt og solgt mellom private selskaper for å påvirke demokratiet, Kina overvåker innbyggerne sine på gaten gjennom hundretusenvis av kameralinser, og verdenssamfunnets samlede kjønnsdrift ser bekymret på hva som skjer i Japan. Alle er temaer og ideer norsk metal var sterkt inspirert av, og bidro til å utvikle. Men hvor har det senere blitt av,

minnet vårt om den siste innovative perioden i norsk metal? Var alt etter De Mysteriis Dom Sathanas forgjeves? UTEN LEDER. Årene etter mordet på Mayhem-leder Øystein Aarseth var en særdeles kaotisk tid for norsk metal. Uten en samlende gatekeeper for scenen var det plutselig åpnet for at hvem som helst kunne slenge seg på, uten å måtte bli godkjent av de store gutta. Med de siste utgivelsene fra Mayhem, Darkthrone og Burzum hadde det blitt dannet et klart bilde av hvordan black metal hørtes ut, og det var veldig forskjellig hva nye band valgte å gjøre med det. Emperor og Satyricon gikk for det storslåtte og melodiøse, Immortal dyrket den rå brutaliteten. Ulver gikk i en mer atmosfærisk retning og eksperimenterte med syngevokal og kassegitarer, mens Fleurety og Ved Buens Ende bevegde seg enda lenger bort fra utgangspunktet, ut i progressive og nesten psykedeliske farvann. Den tidlige black metal-scenen var mer definert av estetikk og atmosfære enn rent musikalsk innhold, og ingen kunne bli helt enige om hva det faktisk var i begynnelsen. Enkelte mente at det måtte være eksplisitt satanisk for å kvalifisere, og følgelig valgte noen grupper å distansere seg fra stempelet for å kunne utforske andre temaer i musikken sin (for eksempel beskrev Enslaved og Immortal seg som henholdsvis «episk metal» og det noe uheldige «holocaust metal»). Svein Egil «Zweizz» Hatlevik fra Fleurety og senere Dødheimsgard forteller at de mente black metal er en sjanger med fleksible rammer. De tidlige sjangerdefinerende utgivelsene var jo ganske forskjellige fra hverandre i utgangspunktet – bare se på Darkthrone, som gikk fra det ville og brutale A Blaze in the Northern Sky, til det primitive og dissonante Under a Funeral Moon, til det hypnotiske og melodiøse Transilvanian Hunger. Fleurety og deres frender la vekt på et viktig etos fra begynnelsen av: Det skal være eget og individuelt, og hvis du ikke har noe annet å tilføre enn å følge en oppskrift, kan du like gjerne holde munn. MØRKE SAGTENNER. Koblingen mellom black metal og elektronisk musikk

var også noe som skjedde lenge før Varg Vikernes kjøpte sitt første Casio-keyboard. Allerede i den spede begynnelsen fikk Øystein Aarseth skaffet en intro til Deathcrush fra den tyske synthpioneren Conrad Schnitzler, og samtidig gjorde de sveitsiske sjangergudfedrene Celtic Frost famlende forsøk med elektronikk på Into the Pandemonium. Asker-gruppa Mysticum begynte å eksperimentere med trommemaskin ved en tilfeldighet. Med inspirasjon fra hard techno (de var like interessert i elektronisk musikk som heavy, og vanket stadig på house-fester), valgte de å programmere minimale beats og slå av «human feel»-funksjonen. Dette førte til en mekanisk og maskinell sound og gjorde dem til det første bandet som kunne kalles «industrial black metal». Både Svein Egil Hatlevik og Kristoffer Rygg fra Ulver var også begeistret for blant annet legendariske Coil og den tidlige «electro-industrial» gruppa GGFH. Coil var opptatt av okkultisme og GGFH står for «Global Genocide Forget Heaven», så det er kanskje ikke så rart at det resonnerte hos heavyfolket. I samme periode ble Fenriz fra Darkthrone lidenskapelig opptatt av house og trance, en interesse han også delte med Aldrahn fra Dødheimsgard. Trance og black metal er jo langt fra så forskjellige som man kanskje skulle tro: begge sjangrene er tungt basert på fysisk kraft, atmosfære og hypnotisk repetisjon. Allerede i 1992 ble Anders Odden fra death metal-bandet Cadaver med som gitarist i den industrielle synthpopgruppa Apoptygma Berzerk. Anders Odden forteller at miljøet for alternativ musikk i Norge var såpass lite på den tiden at det fantes få grenser, og han ble involvert med Apoptygma simpelthen fordi de delte øvingslokale og hang samme steder. Tidligere Emperor-bassist Mortiis gikk også bort fra metal, men ivaretok den mørke estetikken og tematikken i ren synthesizermusikk. NYE HORISONTER. Eksperimenteringen i black metal eks-ploderte for alvor i 1997, med en nesten-supergruppe som inkluderte blant annet Kristoffer Rygg og Hugh Mingay fra Ulver pluss Hellhammer fra Mayhem kalt Arcturus. De skiftet brått stil, fra prog-

gete symfonisk black metal til det fullstendig spinnville La Masquerade Infernale, et sirkus av et album der metal kolliderer med triphop, dub og klassisk musikk, med tung bruk av samples og elektronikk pakket inn i referanser til absurd teater. Gruppen Solefald debuterte også med The Linear Scaffold, som var inne på en del av de samme idéene. Ulver hadde alltid vært et band med en åpen og eksperimentell musikalsk holdning, men på vanvittig ambisiøse Themes from William Blake’s The Marriage of Heaven and Hell var alle grenser sprengt, med både folketoner og black metal luket ut til fordel for trommemaskiner, elektronisk støy og prosessert gitar toppet med synging, snakking og nesten-rapping. På bandbildet i CD-bookleten poserer gjengen i dresser og solbriller ved en kul bil. DET VAR EN REKKE FAKTORER som førte til den sprikende utviklingen. I tillegg til det nevnte «ha din egen stil»etoset var det rett og slett snakk om en stor gjeng med en bred, dyp interesse for musikk. Når smaken deres begynte å dreie seg mer mot elektronika-innovatører som Aphex Twin og Dr. Octagon var det bare naturlig at dette ble gjenspeilet i musikken de lagde, særlig når denne utviklingen skjedde parallelt med at datateknologi ble mer utbredt og tilgjengelig. I tillegg var det et element av opprør. Black metal-bevegelsen var selvsagt alltid preget av en rebelsk holdning, men etter hvert som scenen ble mer fragmentert musikalsk ble det også mer utflytende hva man opponerte mot. For den eksperimentelle fløyen handlet det om at lær, nagler og oppnedkors hadde blitt oppbrukt og kjedelig, så som en slags mot-motkultur ble det en greie å omfavne mer mainstream musikk. Det var ingen skam i å like og la seg inspirere av Björk og Massive Attack selv om det ble spilt på radio, og sluttresultatet når dette ble krysset med ekstremmetal var jo langt fra radiovennlig uansett. I motsatt ende hadde du Aura Noir som ville gå vekk fra synthesizere og tilbake til åttitallsthrash og rå brutalitet, og Dødheimsgard, som opprinnelig ble startet som et slags sideprosjekt til blant annet det svært eksperimentelle Ved Buens Ende, der Yusaf «Vicotnik» Parvez fikk utløp for ønsket om å spille streitere black metal. Men innen Svein Egil ble


med i Dødheimsgard hadde Ved Buens Ende dabbet av og en drastisk musikalsk utvikling begynt.

av musikken nok var mer eller mindre ferdig før den hadde kinopremiere i Norge).

KORPORATIV ONDSKAP. Dødheimsgards 666 International var punktet der den kaotiske tidslinja av fucka metallmusikk virkelig eksploderte, og står fortsatt som det største monumentet til denne merkelige perioden. Det er en cyberdelisk labyrint av illsint black metal-riffing, hardrave og syrete utskeielser som fortsatt låter futuristisk. Samtidig som det var en naturlig kombo av bandets klubbete inspirasjonskilder var det også et forsøk på å modernisere og fornye black metal både musikalsk, estetisk og ideologisk. Corpsepaint gikk ut til fordel for fargerike drakter med tilhørende ansiktsmaling. Dyrkelsen av vikingtiden og det mytologiske mørket ble erstattet med ekte, psykologisk mørke i en moderne setting. Ondskapen ble legemliggjort som et firma, istedenfor demoner og sataniske sekter. Fra fjernt til nærme, altså, både i tid og det personlige. I 1999 var også Arcturus på ballen med et remix-album, Solefald ga ut sitt eget futuristiske manifest Neonism, Satyricon nikket også mot det industrielle på Rebel Extravaganza, Ulver gikk over til å lage helt elektronisk musikk, og på høsten kom Covenant med Animatronic, der de hadde skiftet navn til The Kovenant og bygget ut den symfoniske stilen sin med elektronikk og en ny visuell retning, der black metal ble krysset med cybergothmoten som hadde oppstått i løpet av 90tallet. Albumet inneholdt også en særs kontroversiell cover av Babylon Zoo-hiten «Spaceman». The Kovenant gikk bevisst inn for å opponere mot noe som hadde blitt en kjedelig standardmåte å lage musikk på, drite i regler, å fornye seg, samt å utforske mulighetene i den nye teknologien som hadde kommet. Det var noe i luften. Det nye årtusenet var rett rundt hjørnet, og det er neppe tilfeldig at disse platene kom samme år som The Matrix (selv om mesteparten

MER FREMTID. Den fremtidsrettede ånden ble på ingen måte svakere de første årene av det nye årtusenet. Fleurety ga ut den svært eksperimentelle Department of Apocalyptic Affairs, der alle sjangerbegrensninger var kastet ut. Nok en gang var staten og kapitalen de nye demonene, og idéen var en byråkratisk etat som er ansvarlig for avvikling av apokalypsen (inspirert av William S. Burroughs, med tittelen lånt fra Sega-spillet Earthworm Jim). Den kanskje mest kontroversielle utgivelsen kom fra selveste Mayhem. Grand Declaration of War var deres første fullengder siden Aarseths død, og omtrent så langt fra råskapen på de tidligere utgivelsene du kunne kommet. I stedet serverte de et kaldt, sterilt og mekanisk lydbilde, med kompliserte riff og en unik vokalstil der det ble snakket, deklamert og skreket om hverandre. Tore Ylvisaker fra Ulver stilte med støy og ambience, mens Anders Odden hjalp til å lage albumets største kvantesprang, den mer eller mindre rendyrkede triphop-låten «A Bloodsword and a Colder Sun». Samtidig gjenopplivet Odden sitt gamle band Cadaver som Cadaver Inc, med en nettside som hevdet å være for et ekte firma som solgte alibier for og opprydning etter mord, komplett med telefonnummeret «1-888-BODYBAG» som ledet til den amerikanske avdelingen til plateselskapet Earache. Nettsiden fikk stor oppmerksomhet og ble utropt av Yahoo til en av de beste humorsidene på nett. Dessverre viste det seg å være et større publikum for svart internetthumor enn ekstremt aggressiv death metal. Mayhem og Cadaver var ikke de eneste gamle traverne som moderniserte seg. Snorre Ruch var med sitt band Thorns en ekstremt viktig pioner for den tidlige fasen av norsk black metal, før han havnet i fengsel for medvirkning til drapet på Aarseth. Da han slapp ut kom

også Thorns tilbake, men snarere enn å gjenoppta den gamle stilen ble det første ordentlige albumet til bandet nok en reise inn i dehumanisering og virtuell virkelighet (de gikk faktisk så langt som å sample dialog fra The Matrix). Samoth fra Emperor skiftet navn til Zamoth, startet bandet Zyklon og gikk på debutalbumet World ov Worms all in med Matrixstilen: biomekanisk mareritt på forsiden, bandfoto der det ble posert med gønnere og raske shades på baksiden. «EVERYTHING THAT HAS A BEGINNING HAS AN END». Bortsett fra et par plater var bevegelsen rundt 2003 omtrent klar for å erklæres død, nesten like plutselig som den hadde oppstått. Arcturus, Dødheimsgard og Solefald fortsatte i sitt snodige hjørne, men for de fleste andre ble det back to basics. Kanskje det bare ble for mye på en gang. Kanskje alle ble skuffet av The Matrix-oppfølgerne. Kanskje var det mange som hørte den nye «black ‘n roll»-retningen på Satyricons Volcano og luktet pengene. Uansett var dette mer eller mindre spikeren i kista for store, samlede utviklinger i norsk black metal. Heretter gikk mer eller mindre hvert band i hver sin retning. I ettertid kan man kanskje se den industrielle bølgen som en evolusjonær blindvei, men idéene har levd videre. Shining var innom lignende farvann på Grindstone og Blackjazz, mens det bisarre albumet The Ark Work av den kontroversielle amerikanske gruppa Liturgy gjorde et slags forsøk på en lignende oppdatering av black metal for 2010-tallet. Kovenant la grunnlag for sub-subsjangeren «cyber metal», og det finnes en hel nisje av band som omtales som «avantgarde» til tross for at de omtrent utelukkende kopierer Arcturus og Mr. Bungle. Det var også en enorm bølge av kommerst orientert metalcore som forsøksvis kastet inn autotune, trancebeats og dubstep-drops i musikken sin, men akkurat DEN fasen kan vi godt late som om aldri skjedde. Det som derimot er

interessant er hvordan metal har blitt omfavnet som inspirasjonskilde av utenforstående. Metal har alltid vært annerledes. Det er få som bare er litt interessert i det. Du er enten inne eller ute. Derfor har metalfolket, både musikere og fans, ofte fremstått som noe desperate etter å bevise at de faktisk liker musikk uten tung gitar også. På den andre siden har metal mer blitt appropriert som visuell estetikk, en hipp identitetsmarkør du kan vise fram med t-skjorter og namedrops, som gjerne blir møtt med forakt og mistanke fra de innvidde. Samtidig er det flere artister utenfor metallen som har gjort alvor av sin beundring for musikken. Dette er selvsagt ikke helt nytt, men det har blitt mer utbredt. The Soft Pink Truth, soloprosjektet til Drew Daniel fra Matmos, ga ut en konseptuell elektronika-plate med tolkninger av black metal-låter i 2014. Oneohtrix Point Never flørtet med heavy på Garden of Delete, Deafheaven har for alvor gjort skriking og blastbeats tilgjengelig for et indierockpublikum, og du kan høre ekko av Slipknot og Darkthrone om hverandre hos bråkete internettrappere. Metal har kanskje ikke utviklet seg noe voldsomt på en del år, men det kan det hevdes at det knapt er noen sjangre utenom hiphop og elektronisk musikk som har. Kulturarven lever hvertfall videre. Hvem vet, kanskje det neste albumet til Grimes kommer til å høres ut som 666 International? Kanskje vi endelig er klare. Teksten er basert på samtaler med: Svein Egil «Zweizz» Hatlevik (Fleurety, Dødheimsgard) Yusaf «Vicotnik» Parvez (Ved Buens Ende, Dødheimsgard) Robin «Dr. Best» Malmberg (Mysticum) Benny «Herr General Cerastes» Laumann (Mysticum) Amund «Psy Coma» Svensson (Covenant) Anders Odden (Apoptygma Berzerk, Cadaver)


30

MUSIKK

I ytterkanten av hva man kan tillate seg å kalle musikk, har den franske støyartisten Vomir funnet en måte å isolere seg fullstendig fra omverden på.

EVIG EKSPLOSJON TEKST OG FOTO LUDVIG FURU

I EN FUKTIG betong-garasje utenfor København sentrum har det samlet seg femten stykker ikledd en slags uniform: tunge sko, skitne cargo pants og stor, svart hettegenser. En middelaldrende mann i skinnjakke står ved siden av et bord dekket av effektbokser, og deler ut svarte plastposer. Det hele ser ut som en okkult fordreining av en nattverdliturgi. Vi tar i mot posen, noen ser litt usikkert på de andre i rommet, før alle trer den over hodet. INGEN UTVIKLING. INGEN RYTMISK GLEDE. INGEN UNDERHOLDNING. INGEN NÅDE. Siden starten av dette tiåret har videoer fra konsertene hans blitt delt på musikkfora, der franskmannen står ubevegelig som en statue, med en svart plastpose over hodet, foran et publikum der flesteparten også står ubevegelige, også med en plastpose over hodet. – Jeg sluttet med plastposene for et par år siden da det ble en gimmick. Folk sluttet å bry seg om musikken, de ville bare ha plastposen. Den 46 år gamle Romain Perrot holder på å forberede lydsjekk på den danske klubbscenen Mayhem. Bak oss står en jevnaldrende fransk dame og vaper. – Hils på kona mi! Mayhem ligger i Bolsjefabrikken, en non-profit kulturell forening, omtrent som vårt eget Hausmania. På området er det skatepark, teaterscener, kampsportskole, barnehage, sykkelbutikk,

konsertlokaler og, heldigvis for oss, en garasje med stort PA-anlegg. På nettsidene deres spør de om folk kan «lader være med at tagge på vores vægge», åpenbart til ingen nytte. Jeg og den vapende kona går ut i den kjølige april-sola. Plutselig blir alt overdøvet av en lyd som hadde vært vanskelig å skille fra et industrielt ventilasjonsanlegg på full guffe. Etter et par minutter kommer Romain ut og virker fornøyd. Er det egentlig noe vits for deg å gjøre lydsjekk? – Ja, jeg må passe på at det er høyt nok. Det vil ikke være noe som skjer i løpet av showet. Det er ingenting å se på, minimalt med lys. Lyden er hovedgrunnen til at folk er her. Det er et støyshow, så støyen må være bra. VOMIRS STØYMUSIKK er ikke som annen støymusikk. Innenfor sjangeren finnes man alle slags typer uttrykk. Støy kan være lekent og rigid, komponert og improvisert, mekanisk og organisk. Vomir tar radikalt avstand fra alt dette, og har selv definert hva musikken handler om i et manifest med seksten regler. Han kaller det harsh noise wall. – Jeg har bare alltid denne lyden i hodet. Når jeg kobler i maskinene mine, når støyen kommer på, er det alltid en god opplevelse for meg. Harsh noise wall (HNW) er en ekstrem ytterkant av harsh noise-sjangeren som kom ut av Japan på midten av 80-tallet, gjennom artister som Merzbow og Hijokaidan. HNW kan sammenliknes

med lyden du opplever av å ta hodet ut av bilvinduet på motorveien. Det er et massivt og statisk utdrag av en blokk støy som ikke har noen begynnelse, og ingen slutt. – Jeg prøver å gi publikum en enkel måte å trekke seg tilbake på. Jeg vil gi dem et sølibat. Hvis du har lyst til å trekke deg tilbake trenger du ikke 20 år med meditasjon, være med i en new age-gruppe, ruse deg, drive med yoga eller noe annen drit. Tilbaketrekning er bare det å være vekk, og det er det jeg gjør. Jeg tar det på alvor. Blir du noen ganger nervøs før du skal spille? – Selvfølgelig. Hver gang. Jeg får masse adrenalin fordi jeg ikke kan bevege meg en centimeter. Krever det mye konsentrasjon? – Ja. Jeg kan ikke røre en eneste finger. Jeg er en jævla statue, men hjertet mitt dunker. Klarer du å slappe av etter noen minutter, så du kan isolere deg og nyte opplevelsen sammen med publikum? – Jeg prøver å la lyden sluke meg, da begynner jeg å slappe av. Jeg har en good feeling for timing, og føler når det har gått lang nok tid. Under konsertene er det mange som opplever at veggen forsvinner, at lyden blir så altomfattende og så monoton at hjernen etter hvert slutter å registrere den. Mange opplever også ganzfeld-effekten, at hjernen begynner å

«

Jeg vil gi publikum et sølibat.


«

Når du går på vanlige konserter er det divaer, egotrips, morrapulere og idioter overalt.


SAMFUNN

«

For å gjøre det klart: jeg har absolutt ingen problemer med musikk som er stygg eller dårlig.


«

Jeg har absolutt ingen problemer med dritt, jeg er en ganske anal fyr. Jeg har ikke noe problem med verken rumpehullet mitt eller bæsjen som kommer derfra.

produsere melodier og rytmer på egenhånd fordi den kjeder seg. Ikke ulikt hallusinasjonene mange opplever under fullstendig isolasjon. – Det er dikotomiene jeg liker. Veggen er stor, men den kan forsvinne etter et par minutter. Den kan være alt og ingenting på én gang.

dritt, jeg er en ganske anal fyr. Jeg har ikke noe problem med verken rumpehullet mitt eller bæsjen som kommer derfra.

RETT OVERFOR garasjedøra er det en annen klubb, der et lokalt, psykedelisk rockeband har slippkonsert. Ungdom kommer stadig rennende inn i området med øl i sykkelkurven. Noen av dem titter nysgjerrig inn under lydsjekken til kveldens andre artist, engelske Free As Dead. – Støy er noe folk synes er aggressivt, og de tror folk som lager støy er aggressive. Men det er selvfølgelig det motsatte av sannheten. Jeg pleier alltid å si at jo harshere, jo søtere. Når du går på vanlige konserter er det jo divaer, ego-trips, morrapulere og idioter overalt.

Hvilke steder er det best å spille? Tomme låver? Hvor føler du deg mest isolert? – Huler. I Paris finnes det mange gamle huler og kjellere mellom bygningene. De er gjerne laget av stein og jord. Vissheten om å være under byen, i en av de hulene … Romain ser opp mot himmelen i en lang kunstpause. – … Det er fullstendig storslagent. Man er helt isolert fra resten av verden, du er under den. Det er i tråd med det jeg gjør ellers, som er å skape en slags mental bunker.

Norske støymusikere sitter for det meste og drikker kinesisk te. – Haha, ja, der kan du se.

Hva med floating tanks? – De koster vel sånn hundre euro timen. Og man må være naken der, bli våt… Jeg skulle gjerne prøvd å spille i en sånn.

En annen norsk støystjerne, Maja Ratkje, har sagt hun ikke ser hvordan musikken hennes kan oppfattes aggressiv eller skummel. Hun beskriver det isteden selv som en «feiring av lyd». – For å gjøre det klart: jeg har absolutt ingen problemer med musikk som er stygg eller dårlig. Romain er også innovatøren av en annen merkelig sjanger, en intensjonelt dårlig type folk han kaller for shitfolk. Man kan se ham fremføre det på Youtube, der han sitter på en krakk i en tom låve og hamrer målløst rundt på gitaren mens han skriker og jamrer seg. Han høres ut som noen som har tilbrakt barndommen i fangenskap, og ikke har lært seg hvordan man snakker. Det er uhyggelig å se en voksen mann så sterkt ville kommunisere, men ikke få det til. Det er lyden av et menneske som er helt alene. – Jeg stoler på selvlæring, eller ingen læring i det hele tatt. Det er like viktig som å være høyt utdannet. Det er sunt å kunne la en idé utfolde seg uten å bruke femten år på å lære seg et instrument. Hvis noen sier at musikken min suger, så sier jeg takk. Du har bestemt deg for å forbli en drittartist? – Jeg har absolutt ingen problemer med

Nice! – Jeg ser ikke etter kjærlighet fra noen, jeg gjør dette fordi jeg liker det.

En av reglene i manifestet ditt er «NO GENITAL POWERS». Hva mener du med det? – Det er min måte å si at man ikke skal bullshitte andre med kjønnet sitt. Jeg er en mann, og jeg har aldri brukt «genital powers» til å konfrontere kvinner på en kjip måte. Jeg bryr meg ikke om det er en kvinne, mann eller transkjønnet som lager støy. Hvis støyen er bra, så er det bra. NÅR NESTEN ALLE i publikum har tredd plastposen over hodet blir rommet helt stille i noen sekunder. Så skjer det. En overveldende, udefinerbar monolitt av støy buldrer brått over høyttalerne. Det kjennes ut som en bombe som går av, bare at den aldri slutter å eksplodere. Er det sånn et sort hull høres ut? Jeg lukker øynene. Under posen er det umulig å tenke på noe annet enn støyveggen. Lyden forsvinner ikke, snarere tvert imot. Den trenger seg lenger og lenger inn i øret, brer seg utover i hodet og penetrerer alle krokene i hjernen. Etter hvert går lydveggen sakte i oppløsning, og jeg kan betrakte den innenfra, skille dens ulike elementer fra hverandre og se meg om. Og så stopper den, plutselig. Jeg ser

på klokka, og det har gått nesten en time. – DET ER DETTE som er det viktigste for meg, at det er en måte å fullstendig koble fra alt. Jeg kan føle at verden ikke eksisterer mer. Støy er min måte å gjøre dette på. Når jeg spiller HNW føles det godt. Hører du på noe annen musikk? – Ja, veldig mye forskjellig. Støy og droner selvsagt, men også denne tenåringsjenta… Hun nye popstjernen... Billie Eilish. Selv om motivasjonen bak prosjektet høres asosialt og nihilistisk ut er Romain en svært høflig og livlig franskmann. I kontrast til det asosiale og nihilistiske prosjektet til Vomir er at Romain en svært høflig og jovial fyr. Han virker å ha et slags avhengighetsforhold til musikken sin, som om han hadde blitt ustabil om han ikke fikk spille den. Dette er noe han gjentar flere ganger, mens han ser meg alvorlig inn i øynene. – Jeg trenger støyen for å være avslappet. Jeg trenger det for å være en farsfigur, en mann, en venn, et medlem av samfunnet. Uten støyen hadde jeg vært full av sinne. Kanskje ville jeg sagt fuck alt og vært et helt annet sted. Det er min måte å balansere alt på. Er du opptatt av nihilisme? – Selvfølgelig er det en slags nihilisme over det, og selvfølgelig romantiserer jeg intethet. Men jeg har et ordentlig liv, jeg prøver så hardt jeg kan og jeg har ikke begått selvmord. Så det er vel en viss ironi over prosjektet også. Er det noen mennesker du blir mer sliten av enn andre? – Jeg fuckings hater new age-positivismen, fordi den skal redusere tilværelsen til noe pent og høflig. Det er ikke rom for kritikk der, fordi målet er å bli avslappet gjennom å miste egoet sitt. Etter at du har klart det er alt liksom fred og kjærlighet. – Isolasjon i visse situasjoner er en god ting. Det er bra for alle. En Vomirkonsert er ingen deskriptiv meditasjon. Jeg forteller deg ikke hva du skal gjøre. Jeg gir deg bare et sted der du kan trekke deg tilbake. Inni søppelposen kan du være deg selv. Der kan du faen meg være fri.


34

MUSIKK

«

Jeg synes virkelig at streamingtjenestene burde få meg inn i gymlistene sine.

FRA KONGEPARKEN TIL KIEV

Fakethias forvandler lyden av øreslikking og bekjente som snakker i søvne til vakker og hardtslående musikk. Nå utvider han katalogen med spontanutgivelse av ny EP.

TEKST IDA MESSEL FOTO RUMI BAUMANN – SPELLEMANN BLE GANSKE ABSURD på et tidspunkt. Han fotballspilleren, Mads Hansen, vinner årets låt. Per Sandberg henger rundt på scenen. DDE holder en følsom tale. Odd Nordstoga sitter der. Jeg sitter der. Jeg tenkte at dette er kult, dette er jeg fornøyd med å være med på, men hvorfor er jeg her? Med fartstid som DJ og produsent for Sushi x Kobe, del av Softcore untd. og med en solokarriere som skyter i retning opp, er Mathias Humlen – bedre kjent som Fakethias – neppe et helt ukjent fjes. På tampen av våren besluttet han rimelig spontant å gi ut Torn/Enhanced, en EP som fortsetter der fjorårets Attune slapp, stadig på søken etter å omdanne leven og ulyd til mer eller mindre harmoniske strukturer i bevegelse. Utgivelsen har ligget i skuffen en stund. Nå avsluttes et kapittel. Hva blir det neste? Vi slår oss ned i solveggen på en nokså sliten, undervurdert og utrydningstruet nabolagspub (se side 16).

Om man hadde satt en gigantisk passerspiss i bardisken og tegnet en kjapp sirkel hadde man markert området Mathias Humlen tråkker mest rundt i. Studioet er rett borti gata og han bor et steinkast unna. ­– Jeg hadde egentlig ikke trodd at jeg skulle kunne gjøre så mye i Norge. Det startet jo bare som en soveromsgreie. Og mer blir det etter alt å dømme. Attune ble nominert til Spellemann i elektronikaklassen, sammen med Smerz, Bjørn Torske og Sex Judas feat. Ricky. Mange i elektronikamiljøet tar kanskje Spellemann-skulderklappet med et megetsigende smil. De driter i hele greia. Humlen er blant dem som synes det er hyggelig og stas. – Det er moro for meg at musikken min blir spilt på norsk TV, den type musikk i det hele tatt. Den hører jo ikke hjemme der. HVA SLAGS TYPE MUSIKK er det snakk om, og hvor hører den egentlig hjemme? Det er ikke mangel på forsøk på beskrivelser av Fakethias’ soloutgivelser. Postmoderne merkelapper

som «dekonstruktivt klubbuttrykk» og «sjangerfusjon» slenges gjerne på. Helt feil er det nok heller ikke. Musikken er full av teksturer forbundet med industriell techno og hardcore, satt sammen på uvante måter. Det er kaos og brøl og bråk og skjønne melodier i full blomst. Det er også dem som leter etter musikkens funksjon, noe Humlen understreker at den ikke trenger å ha. – Den nye EPen, og Attune for den saks skyld, bør ikke ses som forsøk på å lage så vanskelig klubbmusikk som mulig. Det er noe annet, det kommer fra et annet sted. Man kan spille det på klubben hvis man vil det, men det er ikke tenkt som funksjonell dansemusikk. Det er bare kult å høre det på et stort anlegg. Eller terrengsykle til det? –Treningsmusikk! Musikken min er like mye treningsmusikk som klubbmusikk. Jeg synes virkelig at streamingtjenestene burde få meg inn i gymlistene. Det er like mye potensial der. Hva er det rareste noen har kalt musikken din? – Hyperaktiv rainstep.

MINDRE SJANGERFAST elektronisk musikk har de siste årene vokst i Oslo. Humlen tror både tilfeldigheter og noe i tidsånden har gjort scenen mer eksperimentell. Klubbkollektivet og labelet Ball ‘Em Up har vært med å brøyte veien. Bookere som Hacir Payan og Einar Eidsvåg har også åpnet dører for bredde i klubblyden. – Da jeg flyttet hit hadde jeg virkelig ingen tanker om at jeg vil spille på den eller den klubben. Jeg har vel egentlig ikke tenkt at det har vært så mange kule steder å spille i det hele tatt, men så har det bare gått seg til litt over tid. Oslo og Norge kan dessuten settes litt til side. Humlen ser seg om internasjonalt, og de ser også ham. I sommer gjester han Sónar i Barcelona sammen med navn som Daphni, Daniel Avery, Amelie Lens, Leon Vynehall og Kaytranada. Nå har han nettopp kommet vel hjem fra en klubbgig i Kiev, noe han beskriver som en slags våt technodrøm. – Det var en morsom kontrast til landstreffet i Stavanger, med Sushi x Kobe og vilt utvalg av Bacardi Breezers. Jeg fløy direkte derfra til Kiev, samme døgn. Jeg skulle spille fra 5-7


om morgenen og visste ikke helt hva jeg skulle forvente. Jeg gikk gjennom en port med vakter, og inn i en bygård med fire forskjellige utesteder. Stedet jeg spilte minnet litt om et industrilokale med rå betongvegger. Det var skittent og stygt, men opplegget var veldig bra. HUMLEN HAR BODD periodevis i Bergen og Kristiansand, og noen måneder i Los Angeles (no biggie). Det er ikke umulig at han flytter igjen, men etter hvert vil han få seg en fast base. – Jeg vet ikke hvor bra man kan leve av å bare spille i Berlin heller. Det er så klisjé. Still deg i køen liksom. Samtidig legger han ikke skjul på savn og mangler på hjemmebane. – Det er så begrensende for den elektroniske scenen at man ikke kan holde åpent flere timer av døgnet. Norsk klubbscene føles ofte som et forsøk på å etterligne det de gjør andre steder. Ingen skriver i et presseskriv eller i en anmeldelse at «dette tar deg til en mørk kjeller i Oslo». Det kommer ingen til å skrive heller. Man hadde fått et langt mer interessant miljø om man hadde anerkjent klubb som kultur. Det er masse talent her, men de har større potensial i utlandet. På et tidspunkt så Humlen seg nødt til å velge vekk psykologistudiet i Bergen for å gjøre plass til musikken. Hodet hans er som regel innstilt på neste prosjekt, nye mål og ideer. Han beskriver

«

det som en kreativ byttehandel å være involvert i de ulike prosjektene. I Sushi x Kobe lager han harde hiphop-beats, mens han i Softcore untd. utforsker popstrukturer. På den måten utveksles ideer og uttrykk, som i siste instans styrker prosjektene i hver ende. Fellesnevneren er et etterrettelig og utforskende fokus på lyddesign. I soloprosjektet tøyer han alt til det ekstreme. – Jeg får noen ganger lyst til å spy av meg selv, og jeg prøver ikke å høres artsy ut, men for meg har det å lage musikk en visuell komponent. Lyd tar form som indre bilder. Det er veldig abstrakt. Humlen innrømmer at det virker som han har en form for «synestesi», et fenomen der sanseinntrykk flyter inn i hverandre. – For meg har lyder visuelle representasjoner. Da gir det mening å velge lyder som har en spennende form eller bevegelse i seg. Standard trommemaskiner gir meg ikke like mye, det skjer liksom ikke nok når jeg hører det. Lydene finner han rundt seg, eller der Youtube-algoritmene fører ham. Det strekkes, pitches og bearbeides. – Jeg har for eksempel tatt opp at noen snakker i søvne. Jeg har gjort mer spess ting enn det også, men det blir feil å snakke om. Det har kanskje ikke så mye å si for andre som bare hører lyden uten å vite hvor den kommer fra, men det er veldig morsomt for meg.

Ingen skriver i et presseskriv eller i en anmeldelse at «dette tar deg til en mørk kjeller i Oslo».

«

Jeg vet ikke hvor bra man kan leve av å bare spille i Berlin heller. Det er så klisjé. Still deg i køen liksom. Hva er det rareste du har samplet? – I «Epinephrine», og en del annet, er mesteparten av perkusjonen laget av en ASMR-video hvor noen etterlikner lyden av øreslikking. Ganske ekkelt å tenke på, men det høres nice ut. Det er ikke en fetisj. Det er interessant at man kan bruke gamle funksjonelle strukturer i musikk og puste nytt liv i det. Foruten bachelorgrad i utøvende musikk med laptop som hovedinstrument på Universitetet i Agder har Humlen også deltatt på talentfabrikken Red Bull Music Academy. Nylig ble det kjent at både RBMA og Red Bull Radio skal legges ned som følge av samarbeidsbrudd mellom energibrusgiganten og Yadastar. Her hjemme har flere vært skeptiske til hvordan selskapet lykkes i å kjøpe kredibilitet i smalere musikkmiljøer. – MAN BØR IKKE hoppe på alt av sponsa jobber, men med RBMA har det vært annerledes. Jeg var heldig som fikk være med den siste gangen. Hvis du tar vekk merkevaren og ser på hvor mye bra de har produsert av forelesninger, intervjuer og så videre ... Det er ting mange har lært mye av. I høst fikk vi Amnesia Scanner, Oli XL og Why Be. Det hadde aldri skjedd hvis ingen spytta inn penger. Det jo mange som setter pris på de konsertene. Du er med på å drive et system du burde være kritisk til, men så er du også med på å gi folk kulturopplevelser de ellers ikke ville hatt.

Hvordan ser Humlen for seg veien videre, etter Spellemannsnominasjon, Red Bull Music Academy og Sonar? Selv beskriver han i måteholdent sinnelag at han er fornøyd så lenge han kan få til å leve som artist, med mulighet for å utvikle og utfolde seg uten begrensninger. – Jeg ser på det jeg gjør nå som en startfase. Jeg er generelt opptatt av at ting skal bevege seg fremover uten at det nødvendigvis er jeg som sitter med svaret på hvordan. Jeg vil fortsette å lage noe som kjennes ekte, og som forhåpentligvis kan settes inn i en sammenheng og gjerne si noe om tiden og omstendighetene det er skapt under. Noe som funker, men er nytt. Er du på fest eller på jobb når du gjør gigs? – Det kommer an på jobben. Vi har nok blitt en del bedre, men det blir fort begge deler. Jeg kunne sikkert sagt at turneer til tider er slitsomt og at man alltid henger etter med arbeid, men jeg føler ikke jeg kan klage når jeg får muligheten til å leve av å reise, lage og spille musikk. Det blir hva man gjør det til. Det funker for meg. En annen gjest på nabolagspuben, en brisen eldre herre, avbryter samtalen for å si sin mening om saken: – Jeg skal ikke blande meg inn, men det går ikke lenge altså. Jeg sier ikke mer.


36

ANMELDELSER

DEN EVIGE, KILDESORTERTE HVILE I første del av James Ferraros sci-fi-albumserie går verden under, og det eneste som redder mennesket er et datavirus. TEKST EIRIK KJØS USTERUD FOTO JAMES FERRARO

VERDEN ER FERDIG. Historien er slutt, ingenting er nytt, alt er franchise og retro som resirkuleres og selges av datamaskiner. Vi lever for lenge til å være redde for døden, og det perfekte vi har bygget rundt oss har ikke plass til det uperfekte mennesket i seg lenger. James Ferraros kunstneriske modus operandi har alltid vært noe sånt som å fordype seg i popkulturen og bite tak i lydene vi hører rundt oss hele tiden, for så å bruke dette som råmateriale til en mer abstrakt analyse av det dypt menneskelige, hva vi er opptatt av, hva vi frykter og hva vi ønsker oss. Han bygger sine egne små verdener av lyd, med en tilnærming der referanser og assosiasjoner er mer viktig enn melodi og struktur. Han har hatt en enorm innflytelse på vaporwave-sjangeren, og samarbeider med ujevne mellomrom med likesinnede typer som Dean Blunt, Oneohtrix Point Never og Yves Tumor. Likevel har han forblitt et kultfenomen. Musikken hans er for innadvendt og konseptuell til å fange et bredt publikum eller høste mye ros fra andre enn de mest akademisk orienterte kritikerne (som meg (jeg har studert i to år)). I PERIODEN 2007-2010 låt musikken hans som drømmene til en videobutikk på slutten av 90-tallet (eventuelt en utrolig mye mer syrete og ugjennomtrengelig versjon av tidlig Ariel Pink). I denne stilen ga han ut intet mindre enn TJUEÅTTE album under sitt eget navn, og hvis man regner med de han lagde under alias som Lamborghini Crystal, Edward Flex, K2 og Liquid Metal ender man nok fort opp med noe nærmere det dobbelte av det. I 2011 kom gjennombruddet med den kritikerroste og kontroversielle Far Side Virtual, der han brått skiftet stil til en form for ultrapolert halvironisk muzak, en slags utopisk-dystopisk fremtidsvisjon sett gjennom Wii-menyer og Skype-møter. Etter dette opererte han i noen år med en form for dekonstruert, industriell autotune-R&B. Musikken hans ble stadig mer dyster og mindre bygget på lekenheten som kjennetegnet de tidligere utgivelsene, spesielt på de særdeles mørke utforskningene av henholdsvis New York og Los Angeles

på albumduoen NYC Hell 3:00 AM og Skid Row. Nok et drastisk stilskifte kom i 2016 med Human Story 3, der han rettet seg mer mot moderne klassisk musikk, nærmere bestemt en slags intens blanding av The Sims-soundtracket og Philip Glass. Det er mer eller mindre denne stilen han har holdt seg i siden. I fjor var den eneste utgivelsen hans en EP som var ment som oppvarming til en serie album med tittelen Four Pieces of Mirai. Serien skal omhandle et slags innfløkt sci fi-scenario der menneskeheten er i ferd med å gå under, før de reddes av et datavirus som bryter internettets jerngrep over oss. Ferraro har fått stadig mer på hjertet, med andre ord. REQUIEM FOR RECYCLED EARTH er den offisielle begynnelsen på denne albumserien. I likhet med de foregående utgivelsene er denne platen preget av sorg og desperasjon over å våkne fra Silicon Valley-drømmen og innse at du lever i et mareritt. Ifølge Bandcamp-siden handler albumet om «ecocide and planetary divorce», og selv om musikken ikke inneholder ett ord med tekst er det ikke vanskelig å forstå. Det manes fram en verden der teknologien er i ferd med å kvele både naturen og mennesket fullstendig, men framfor alt følelsen av at dette er slutten på en prosess som allerede er godt i gang. Forestill deg en mer åpenlyst dyster versjon av fremtidsvisjonen fra Wall-E, eller søttitallsdystopier som THX 1138 og Soylent Green. Ikke bare får du det mentale bildet av en person i en grå heldekkende drakt dekorert med Apple-logo i sterile omgivelser som griner ekstatisk og ustanselig, det føles som du ER det – og det er det vel på sett og vis mange av oss som allerede er også. MUSIKALSK SETT er dette det nærmeste Ferraro har kommet å lage ambient siden Pixarni fra 2010. Det føles ofte som et soundtrack, med klare assosiasjoner til klassisk filmmusikk som den voldsomme kormusikken fra 2001: A Space Odyssey og de sørgmodige synthene fra Blade Runner, eller til og med attenhundretallets programmusikk. Det er også klare nikk til gamle mestere som Tangerine Dream og Jean-Michel Jarre.

New age-flørt er langt fra noe nytt i dette segmentet av den elektroniske avantgarden, men å få myke synthpads og englekor til å låte så intenst og truende som dette er det få som har tangert før. De utflytende lydlandskapene brytes stadig av dundrende paukeslag, industriell metallklang og sågar trance-elementer. I likhet med resten av katalogen hans (og musikken til hans nevnte kompiser) opereres det med en tilnærming der dette brede spekteret av soniske og musikalske elementer fra både klassisk, new age og elektronika behandles som likeverdige, og gis like mye oppmerksomhet og respekt. Det føles til tider litt monotont, men er både vakkert og følelsesmessig engasjerende hele veien. Det er åpenbart en plate skapt for at du sone ut, synke inn og komme ut på den andre siden med nytt syn på ting. Som vanlig med Ferraro er det vanskelig å velge høydepunkter siden det tydelig er ment som en helhet, men det vakre og melodiøse arpeggiatorbaserte kuttet «Xerces Blaub» utmerker seg som det mest minneverdige. DER FOUR PIECES FOR MIRAI var litt rotete og i overkant lik de par siste platene til Oneohtrix Point Never, føles dette helstøpt og unikt. Hvis du aldri har hørt James Ferraro før og trenger mer håndfast låtmateriale å fokusere på burde du nok ikke starte her (Far Side Virtual, Night Dolls With Hairspray, On Air, Last American Hero, Skid Row og Human Story 3 er bedre alternativer), men for oss som har vært fans en stund eller bare digger futuristisk lyd og velkomponert instrumentalmusikk, er dette et flott tilskudd til samlingen. Det nye fokuset på dommedagsprofeti blandet med sår skjønnhet og små hint av humor og optimisme kler ham godt. Ferraro selv insisterer på at musikken hans er dialektisk og ofte preget mer av forsiktig optimisme fremfor svartsyn, men Requiem for Recycled Earth er temmelig mørke greier. Titler som «No Future», «Deleted Biosphere» og «Omega-Generation» hjelper ikke akkurat på humøret. Kanskje han med dette etablerer en håpløshet som skal bekjempes i de senere kapitlene i serien.


38

ANMELDELSER

EN GRYM FERIE

Harry hedonisme og eksplisitte voldtektsscener til tross, Isabella Eklöf synes selv at debutfilmen hennes ikke er kontroversiell. TEKST: LUDVIG FURU FOTO: MARTHE THU

En jente med lapp over øyet står klar til å fyre av en avsagd hagle. Motivet er ikonisk, og befinner seg på t-skjorten Isabella Eklöf fikk fra den finske sjangerfilmfestivalen Night Visions, der hennes debutfilm, Holiday, har blitt vist. Det er en referanse til den svenske kultklassikeren Thriller – en grym film, som senere skulle bli hovedinspirasjon for Tarantinos Kill Bill, verdens kanskje mest populære film om kvinnelig hevn. Holiday forteller på en måte en motsatt historie. Sascha (Victoria Carmen Sonne) er i begynnelsen av 20-årene og befinner seg i et tyrkisk ferieparadis. Kjæresten hennes, Michael (Lai Yde), en dansk narkobaron, utsetter henne stadig for både fysisk og psykisk mishandling, samtidig som han overlesser henne med dyre gaver. Filmen nekter å se på Sascha som et uskyldig offer for mishandlingen hun blir utsatt for. Hun tar heller aldri hevnen publikum ønsker seg. Var det viktig fra starten av at dette ikke skulle være en tradisjonell, feministisk vigilante-film? – Det var ikke premisset da vi begynte å skrive. Men det var viktig for meg at det ikke ble en tilfredsstillende og overfladisk slutt, der hun bare løser sine egne problemer med å drepe noen. Det mest ubehagelige med Holiday er kanskje hvordan den nekter å renvaske Sascha, selv om hun er et offer for gjentatte overgrep. Vi blir presentert for et menneske der svake og usympatiske karaktertrekk eksisterer i samspill med de gode. Mennesker kan både være offer og overgriper samtidig, mener Eklöf. Da hun snakket om dette med P2 tidligere i april spurte journalisten om

Sascha var «dyp» eller «grunn». Eklöf ga ham følgende skyllebøtte: – Det finnes ingen mennesker som er grunne. Det er ekstremt diskriminerende og et virkelig ulekkert klassesnobberi. Du kaller noen grunn fordi de bruker en viss type klær eller har på en viss type sminke, det handler bare om at de kommer fra arbeiderklassen. Filmen har også skapt reaksjoner utenfor Studio 2. Svenske Aftonbladet mente blant annet at filmen var en «brannfakkel inn i metoo-debatten». Eklöf synes imidlertid ikke selv at filmen er særlig kontroversiell. – Jeg tror folk oppfatter den som kontroversiell fordi historien fortelles i et slags objektivt perspektiv. Jeg er en rastløs og utålmodig person, og jeg synes ikke det er gøy å lage film hvis jeg føler jeg har sett det før. Det er dritkjedelig, jeg skjønner ikke hvorfor folk gjør det. Derfor får jeg automatisk sånn type kritikk, fordi jeg tar opp noe som er tabu. Eklöf mener denne god/ond-dikotomien er spesielt sterk i amerikanske filmer, som har vært en ytterligere motivasjon for ikke å gjøre Sascha til en karakter som tilfredsstiller publikum. – Jeg har egentlig ikke noe spesielt mot amerikansk film. Problemet er bare at 90 prosent av filmene vi blir eksponert for er amerikanske, og 90 prosent av det igjen er veldig dårlige. Min store beef med film har alltid vært objektivisering av kvinner, fortellingen om at en kvinne ikke kan være en kompleks hovedkarakter fordi hun skal være et begjærsobjekt. Det har alltid gjort meg pissed. Jeg synes man godt kan få objektivisere, men vektleggingen av det mannlige perspektivet blir så ensidig.

Du har sagt i tidligere intervjuer at du synes Michael er sexy. Kan patriarkatet, ehm, KNUSES, uten at vi tar et oppgjør med driftene som ligger i bunn av maktstrukturene? – Jeg synes man skal anerkjenne driftene og være ærlig om dem for å kunne bekjempe dem. Sånn sett er jeg humanist. Jeg tror voldtekt er helt naturlig, akkurat som krig, og at vi hele tiden må jobbe for å bekjempe det. – Men det er mange menn som misforstår autoritet. De tror det bare handler om å være høylytt og tøff. En tilbakelent, tilbakeholden autoritet er mye mer sexy. Det kan være vanskelig for menn å forstå, og det er derfor de mislykkes, fordi de tror de skal gå rundt og gjøre den der … (Eklöf tar armene over skuldrene og flekser). GIFTIGHETEN I FORHOLDET mellom Sascha og Michael når et klimaks i en voldtektsscene, på dagtid, midt på gulvet, åpenlyst for de andre gjestene i det store funkishuset, filmet i én tagning i totalutsnitt. Det er ikke bare de rene flatene og den kalde romklangen som gir assosiasjoner til amerikansk industriporno. Dramaturgien er også urovekkende lik, og tvinger oss til å spørre oss selv hva som egentlig er forskjellen. – Hvis det hadde vært porno hadde scenen hatt flere nærbilder. Det er den store forskjellen. Men i manus er det beskrevet hundre prosent som en pornoscene. Det handler om at det er Michael som iscenesetter voldtekten, han som

«

sannsynligvis har sett mye porno. Vi er alle sammen i dag til en viss grad formet etter den type dramaturgi. Først skal man fingre, så slikke, så penetrasjon, så anal til slutt. Den er liksom gitt. For tre år siden skrev vi om den danske, feministiske pornografen Erika Lust. Hva synes du om den typen porno? – Jeg kjenner til Puzzy Powers (filmselskap underlagt von Triers Zentropa) Pink Prison og de greiene der. De er ok, men man misforstår porno hvis man tror at kvinner vil ha mer historiefortelling, mer romanse … Det tror jeg er bullshit. Jeg tror det nesten er omvendt. De fleste kvinner jeg kjenner som ser på porno gjør det i ca 30 sekunder om gangen. Jeg kjenner flere menn som ser hele pornofilmer. Det er da man utvikler en pornoavhengighet, hvor man må se masse porno for å komme. Eklöf mener den eneste hovedforskjellen mellom mannlig og kvinnelig porno bør være hvilket ansikt som er i fokus, og hvem som stønner mest. – Hvis man vil lage porno for kvinner, så skal man bare filme mannens ansikt istedenfor kvinnens ansikt. Det er derfor jeg ikke synes scenen i Holiday er spesielt pornografisk, fordi kameraet bare observerer. Den setter deg ikke inn i situasjonen. DENNE TYPEN CINEMATOGRAFI gjelder for hele filmen. Kaldt og kynisk prioriterer kameraet arkitektur og omgivelser foran mennesker. Rammene burer

Jeg tror voldtekt er helt naturlig, akkurat som krig.


«

Man misforstår porno hvis man tror at kvinner vil ha mer historiefortelling, mer romanse.

«

Jeg synes alle regissører blir dårlige når de blir 70. karakterene inne, og tvinger oss til å se dem i en større kontekst, som en del av en verden også utenfor filmens handling. – Jeg tror stilvalget har noe å gjøre med hvordan jeg opplever verden. I mitt univers lever jeg i arkitektur, og er veldig til stede i et tredimensjonalt miljø. Hvis jeg lukker øynene kan jeg fortsatt føle hvor alt er. Jeg ser ikke så mye farge og form som jeg ser rom. Det er derfor jeg bruker store bilder, og mye vidvinkel. I vidvinkel får man en ordentlig følelse av rommet, og ser forholdet mellom ting. Hvis du besøker Teaterplassen på Grønland om sommeren føles det ut som at du befinner deg i en arkitektillustrasjon. – Fett! Føles det uorganisk? Definitivt. Det føles som å være i Sverige. – Haha. DEN ANTROPOLOGISKE, Östlundske kamerastilen har røtter hos europeiske pionérer som Michael Haneke, Ulrich Seidl, og ikke minst Roy Andersson. Men tiden er inne for at de skal gi seg, mener Eklöf. De er for gamle. Da jeg i fjor var på settet til Roy Anderssons kommende film, Om det oändliga, var han hjemme i Sverige med vondt kne. – Jeg synes ikke man kan tillate seg ikke å være til stede på set. Jeg synes alle

regissører blir dårlige når de blir 70. Til og med Bergman ble dårlig. Jeg kan ikke nevne én regissør som har laget en god film etter fylte 70. Til og med Kubrick, fuckings Eyes Wide Shut! Liker du ikke den? – Er du sinnssyk? Hva er det for noe klisjéfylt banalitet-bullshit? «Å nei, du hadde en sexfantasi, nå må jeg knulle hele byen», liksom. Haha. I Sverige kaller man det gubbsjuk. Menn skal alltid begynne å studere den unge, yndige kvinnen, hvor kompleks hennes psykologi er når hun tilfeldigvis er i seng med en mye eldre mann. Haha, det er sånn, okei, ingen selvdistanse i det hele tatt. Man blir dårlig kunstner når man begynner å gi faen, altså? Når man slutter å tvile på seg selv? – Ja, når man mister overblikket. Jeg tror man blir dum av å bestemme for mye. Det er så mange briljante regissører som blir dårligere og dårligere. Blir kvinner også gubbsjuke? – Ja herregud, har du sett den Catherine Breillat-filmen der en ung mann kommer og lurer Isabelle Huppert? (Abus de faiblesse, 2013, (neida, jeg har ikke sett den) journ.anm). Totalt gubbsjuk. Den filmen er faktisk interessant, nettopp fordi den er så avslørende. Agnès Varda synes jeg ikke ble dårligere da, men så er det lenge siden jeg har sett henne.

Hvil i fred! Apropos gubber, du har tidligere fortalt at du har hatt forhold til mektige menn i kriminelle miljøer, i tillegg til menn som har mishandlet deg psykisk. Er det noen selvbiografiske elementer i Sascha? – Det er flere selvbiografiske ting i filmen, men jeg har aldri vært i den spesifikke situasjonen. Jeg har vært med rike menn, og jeg har vært med psykologiske overgrepsmenn. Men de har aldri vært samme person. Finnes det kriminelle menn der ute som også er hederlige mennesker? – Nei. Det er en grunn til at ting er ulovlig. Men samtidig kan man spørre seg hva hederlig betyr. Som jeg har sagt, vi er alle sammen svake, og gjør hele tiden moralske kompromisser. Spørsmålet ligger heller på hvor de moralske kompromissene ligger fremfor om de skjer. Kriminalitet innebærer likevel alltid en form for utnyttelse. Hvis du er skattesnyter lar du noen andre betale skatten for deg. Men vi er alle uredelige på forskjellige måter, man er ikke nødvendigvis det verste mennesket i verden bare fordi man driver med lyssky aktiviteter.

Holiday vises i disse dager på norske kinoer.


REDAKSJONEN ANBEFALER I THINK YOU SHOULD LEAVE NOW WITH TIM ROBINSON Tim Robinson fra Detroiters har laget noe det ikke finnes så mye av på Netflix: et morsomt sketsjeprogram hvor man ikke aner hva som kommer til å skje. Jeg skal ikke avsløre noe, bare se serien så Netflix skjønner at vi vil ha en ny sesong, din idiot! Og: Det er veldig kult med kjedelig observasjonshumor, menn som er sinte på ting og utleverende damer, altså, men kanskje vi kan få en annen type standup snart også, Netflix? :) DEN 13. MANN TIL BORDS Det er ikke lett å være sønn, men det er enda vanskeligere når din far er en av norges fremste skuespillere og vil at du skal øve på å fremføre Vildanden mens du distraheres av din fantasivenn Bjarne Melgaard. ENDA vanskeligere enn det igjen er det å lage en helt rå kortfilm om temaet. Et av de beste forsøkene hittil er Den 13. mann til bords på Humornieu.no, skrevet og regissert av Eirik Sæther og Vegar Tryggeseid. WIKIPEDIA-ARTIKKELEN OM SAKSOFONENS OPPFINNER, ADOLPHE SAX Det virker for godt til å være sant, men saksofonens far heter faktisk Adolphe Sax. Det krever mye kreativitet og/eller alvorlig psykisk sykdom for å leve i en verden uten saksofon også finne den opp, og basert på Wikipedia-artikkelen om hans liv er det liten tvil om at Herr Sax sleit med både det ene og det andre. Sax overlevde blant annet følgende nær døden-opplevelser: han falt fra tre etasjer, spiste en sikkerhetsnål da han var tre, fikk brannskader i en krutt-eksplosjon, falt på en varm stekepanne, ble forgiftet og kvalt i sitt eget soverom fordi han sov ved siden av ting som var lakkert, fikk en murstein i hodet, hadde leppekreft fra 1853 til 1858 og overlevde så vidt et fall i en elv! Sax gikk også konkurs i 1852, 1873 og 1877. Naboene kalte han visstnok for «Lille Sax, spøkelset». Det er slemt å le, men det føles godt også!

Sommer 2019 Pop-Up på:

• Salt

Langkaia ovenfor Operaen Sauna, musikk og god mat!

• Prindsens Hage

Festivalstemning hver dag midt i Oslo. Storgata 36.

01. Mai - 30. September

Du finner oss også på disse festivalene: 25-26. Mai - Mini Øya 13-15. Juni - Piknik i Parken 27-29. Juni - Tons of Rock 11-13. Juli - Stavernfestivalen 07-10. August - Øyafestivalen Hitchhiker.no Instagram: hitchhiker_oslo Facebook: @hitchhiker.oslo Book bord: Dinnerbooking.com

Marco Reinertsen

NEKT FOLK EN SCENE – INNI HODET DITT Helvete er etter sigende de andre. Kanskje ikke helt usant, for folk har virkelig en tendens til å være forjævlige. Men løsninger finnes. På Twitter for eksempel kan man mute både ord, setninger og brukere. Selv folk du liker twitrer om nynorsk, engelsk fotball eller om Game of Thrones i blant. Mute – og vips! Livet blir litt bedre. Denne life hacken kan med fordel dras enda lenger. Hver gang du leser eller hører noen si noe med «Marketplace of ideas», lukk boken du leser, kryss ut nettsiden du er inne på, legg mobilen i lommen. Lukk øynene. Ta et dypt åndedrag. Slipp luften sakte ut. Når du åpner øynene tar du på deg sko og går ut. Du blir ikke sliten, du bare fortsetter å gå. Videre, videre, til slutt går du inn i skogen, og plutselig – du blir var på omgivelsene dine, du setter pris på å leve. En uvant følelse brer seg over deg. Endelig er du fri. Du blir aldri sett igjen. KINDLE Jeg lover at ikke Jeff Bezoz fra Amazon står og sikter på meg med en pistol eller bazooka akkurat nå. Han truer meg heller ikke med kniv, sverd eller med dolk. Han står heller ikke faretruende nære ansiktet mitt mens han strammer bicepsen sin så hardt han kan. Det jeg nå skal si er helt på eget initiativ: Kjøp Kindle. Perfekt for long reads som er akkurat litt for lange til at du gidder på mobil, og ikke så aller verst til å lese bøker på heller. Miljøvennlig er det og. NIGHTCORE Nightcore er en remix-basert elektronisk sjanger med røtter i Alta på starten av 2000-tallet. Greia er ganske straight forward: ta en trance- eller eurodance-låt og skru opp tempo og tonehøyde et par-tre hakk. Resultatet er en tidløs sjanger, perfekt cirka tre kaffekopper inn i arbeidsdagen. Yngve Sikko

BANNETIPS: Hvis du er for banning: 1. CrasH Talk av ScHoolboy Q. 2. Søk opp «banning» på Wikipedia. Fordi det er tilfredsstillende å lese en tekst hvor noen har forsøkt å teoretisere og kategorisere konseptet banning. Gjennom wikipediaartikkelen får forfatteren blant annet utløp for sin skriftlige tourettes: «[..] Typiske norske banneord er knyttet til både religion, kjønn og avføring: Faen. Helvete. Din drittsekk. Dra til helvete. Fy faen. For satan. Pokker. Dra faenivold. Jøssenam. Skitt. Jævlig. Jævla. Føkka. Føkkings. Forbanna. Sinnsykt. Morrapuler. Morraknuller.» (Wikipedia) Hvis du er imot banning: 1. legg til en «j» i alle banneord for å svekke ordenes krenkeverdi. «fjaen». «sjatan». «pjokker». «fjuck». «jøssenam». Hehe! Flaut for ordene! Og deg. Ruth Emilie Martinsen


POZNAN, POLEN Polen er mer enn hvite busser og tragisk historie. Det er øl til 6 kroner på butikken og 25 kroner på byen, UBER, UBER eat (billig Foodora) som leverer macern på døra, og polsk macern har saftig og avlange nuggets med chili flakes :D Poznan ligger mellom Warszawa og Berlin, og er landets eldste by. Du kan fly direkte med verdens verste flyselskap fra Torp for 90?! kroner. Poznan er en klassisk vakker sentral-europeisk by. Katedralen er fra slutten av 900-tallet og er landets eldste. Polakkene elsker klubbmusikk og byen stenger aldri. Gøye utesteder: TAMA, Schron, Nocny targ (nedlagt togstasjon med matmarked og klubb), Kontenerart. Stikkord: billig, pent, god infrastuktur, digge restauranter, og mange egne spisesteder for vegetarianere og veganere.

LotionBoyz Call, Don’t Text Dustman

ROCKEFELLER / FREDAG 17. MAI Kr. 225,-+ bill.avg. 20 år leg.

SENTRUM SCENE / MANDAG 3. JUNI Kr. 420,- + bill.avg. 18 år (hovedsal) / fri alder (galleriet)

Kaja Krisebom

HISPERSONDOESNOTEXIST.COM Vil du se bilde av et menneske som ikke finnes? Du kan det her. Bildene, de aller fleste av dem uhyggelig realistiske, er laget av datamaskiner med kunstig intelligens. Skummelt, ja, men det er jo ekte menneskeansikter også, når du tenker deg om. «Asteroid crash WARNING: Watch major asteroid DESTROY Earth in fiery crash simulation» Det er overraskende behagelig å se video av hvordan det hadde sett ut om jordkloden blir truffet av en gigantisk asteroide og brenner opp. Kanskje det bare hatt vært digg å få det unnagjort! RULLESKØYTER Det er kjapt, det er stilig, og best av alt: du slipper å bruke de dumme sparkesyklene for å komme deg rundt i byen! Rulleskøyter er sommeren 2019s offisielle framkomstmiddel!

JERU THE DAMAJA GROUP HOME BIG SHUG ROCKEFELLER / TIRSDAG 4. JUNI + support: ECHO LADIES Kr. 320,- + bill.avg. 18 år leg.

JOHN DEE / TORSDAG 6. JUNI + DJ-support: DJ KONKRET Kr. 275,- + bill.avg. 18 år leg.

ROCKEFELLER / FREDAG 7. JUNI Kr. 225, - + bill.avg. 18 år leg.

ROCKEFELLER / LØRDAG 8. JUNI Kr. 200,- + bill.avg. 20 år leg.

Torgeir Thon

BALD AND BANKRUPT Den beste, og enkleste, kanalen på Youtube akkurat nå. En engelsk, skalla fyr har lært seg russisk, og reiser rundt i den gamle østblokken med et GoPro-kamera. I en tid der youtubere tror profesjonell lyd, lys, 4- og 8Kkameraer er påkrevd er det godt å se at det fortsatt er mulig å lykkes på plattformen bare substansen er bra nok. Flintskallen er turisten vi alle skulle ønske vi var. Akkurat passe kunnskapsrik (er jo slitsomt med FOR mye fakta) besøker han de avsidesliggende delene av Øst-Europa og ender som oftest opp med et glass vodka hjemme hos en raring han har truffet på gaten. AASS EPLECIDER TØRR Det er absolutt ikke noe galt med PetNat, men i sommer kan man føle det i menisken, se det på svalene, spå det i kaffegruten, at det definitivt er tid for en ny hype som involverer en fruktdrikk med alkohol i seg. Forslag: (ja, du gjettet riktig) Aass Eplecider. Kafé Hærværk solgte her om natten etter sigende ut alt de hadde i baren, etter at gjestene hadde blitt kollektivt lei av øl! KING FALAFEL PÅ YOUNGSTORGET Jada, strømlinjeformede foodtrucks er kanskje først og fremst nok en merkelig krampetrekning fra et samfunn som er alvorlig underernært på følelsen av autentisitet, men god falafel trumfer slike kvaler når som helst. Friske grønnsaker, bra («ekte syriske») falafel, crunchy sylteagurk og ikke minst: de ruller den sykt stramt. Dette gjør at man har god kontroll når man spiser den med én hånd, faktisk så god kontroll at man tankeløst kan gå rundt og gestikulere så mye man vil med den andre. Og hvis vi i Norge har planer om å gjennomføre en slags frivillig, kontinental kulturreform her på bjerget, er dette en egenskap alle falafler bør ha. MED

Ludvig Furu

MR. PIMP-LOTION, BIG ICE & GJESTER

SENTRUM SCENE / LØRDAG 31. AUGUST Kr. 265,- + bill.avg. 18 år leg.

SENTRUM SCENE / MANDAG 16. SEPTEMBER Kr. 330,- + bill.avg. 18 år leg.

SENTRUM SCENE / LØRDAG 28. SEPTEMBER Kr. 320,- + bill.avg. 18 år (hovedsal) / fri alder (galleriet)

SENTRUM SCENE / LØRDAG 2. NOVEMBER Kr. 365,- + bill.avg. 18 år leg.

FORSALG: WWW.ROCKEFELLER.NO + TLF. 815 33 133


42

ANMELDELSER

IDENTITETEN ER ET HELVETE Arv eller miljø? Dokumentaren Three Identical Strangers viser at vi uansett ikke slipper unna. TEKST YNGVE SIKKO FOTO NEON

(OBS: Spoilere) I ubehagelig stor grad defineres vi av det vi ikke har noe som helst kontroll over. Vi kan ikke velge genene våre, hvor vi vokser opp eller hvordan vi oppdras. Vi kan ikke selv bestemme kjønn, kjønnsidentitet eller klasse. Er det mulig å bryte ut av det? Kort sagt: kan vi bli frie, sånn egentlig? Dokumentaren Three Identical Strangers åpner med at Robert Sharfan forteller rett i kamera. Da han begynte på community college som nittenåring i 1980, skjedde det noe veldig rart. Folk kastet seg om halsen på ham, kalte ham «Eddie» og spurte hvordan sommerferien hadde vært. En jente kysset ham. Det var bare det at han ikke kjente noen på skolen. Og han het ikke Eddie. Edward Galland som bodde i nærheten derimot, ble kalt Eddie. Shafran og en av Eddies venner kastet seg inn i en bil for å besøke ham. Historien om de gjenforente tvillingene ble en sensasjon på lokalavis-nivå. Og så: en plot twist (eller, strengt tatt ikke, det avsløres i tittelen): det var enda en av dem. 19

år gamle David Kellmann så de to tvillingene i avisen og kastet seg inn i en bil han også. Trillingene Robert Shafran, David Kellmann og Edward Galland ble alle født i New York i 1961. Som småbarn ble de adoptert bort. Adoptivbyrået plasserte guttene i tre forskjellige familier. Oppveksten deres var nokså normal. Men ingen fortalte dem at de var trillinger. Mange hevder at vestlig kultur er veldig individualistisk. Er den egentlig det? Er vi ikke egentlig påfallende opptatt av hvem vi er og hvor vi hører hjemme? Hvem som er som oss, hvem som ikke er det? Slike spørsmål er ikke bare filosofiske, de er også av politisk betydning. I våre dager eksemplifisert av den mildt sagt omdiskuterte identitetspolitikken. Denne politiske taktikken, som i korte trekk går ut på å appellere til grupper som oppfatter seg som undertrykte, har ivrige – til dels overivrige – kritikere både på høyre- og venstresiden. Enkelte, som Eivind Trædal, hevder at identitetspolitikk ikke kun hører venstresiden til:

den populistiske høyresiden driver også med identitetspolitikk når den hevder at nasjonale fellesskap, religiøse tradisjoner eller etniske grupper trues. Det er en for enkel forståelse. Første gang begrepet identitetspolitikk dukket opp var i 1977, i en uttalelse signert Combahee River Collective (CRC), en radikal gruppe bestående av amerikanske svarte lesbiske feminister. De skrev: «This focusing upon our own oppression is embodied in the concept of identity politics. We believe that the most profound and potentially most radical politics come directly out of our own identity, as opposed to working to end somebody else’s oppression.» Med det var identitetspolitikken født. Trolig hadde de ingen anelse om hvordan dette ville påvirke kommentarfelt på Facebook 40 år senere. I stedet for å ta utgangspunkt i universalistisk teori skrevet av stort sett hvite menn, innså CRC at de burde begynne med seg selv og sin egen lived experience. 60-tallets frigjøringsbevegelser hadde gjort dem desillusjonerte,

den radikale venstresiden var dominert av hvite menn. Poenget med identitetspolitikk, slik CRC så det, var å kjempe for frigjøring for alle. For at det skulle skje innså de at de måtte fokusere på sin egen spesifikke undertrykkelse. I marxistisk tenkning trenger revolusjonen et subjekt, arbeiderklassen, som fungerer som historiens progressive motor. Men den ordinære arbeiderbevegelsen gjorde ikke nok for for eksempel svarte kvinner i USA på 1900-tallet. Noen i USA ble friere. Ikke alle. Og det er nettopp der forskjellen mellom identitetspolitikk og annen stamme-tenkning skiller lag: hvis svarte lesbiske kvinner – og en kan legge til: med funksjonshemminger – er helt frie betyr det nødvendigvis at alle er frie. Det samme gjelder ikke for den hvite arbeiderklassen, som flere ganger har vist at den er troende til å inngå rasistiske kompromisser med elitene. For CRC på 70-tallet var ikke dette teori, det var virkelighet. Men identitet har sine begrensninger. Ikke alt kan oppnås ved å appellere til gruppefølelse. Da trillingene fra Three


«

Ikke alt kan oppnås ved å appellere til gruppefølelse.

Identical Strangers møttes som 19-åringer identifiserte de seg med hverandre med en gang, til tross for at de ikke kjente hverandre overhodet. De så helt like ut, åpenbart, men også mange av vanene deres var også påfallende like. De røyket samme sigarettmerke, de hadde drevet med bryting og de hadde samme smak i damer (modne). Three Identical Strangers er likevel ikke en film om utvetydig identitet. Snarere viser den at man kan flyte inn og ut av forskjellige identiteter. Etter hvert kommer forskjellen på trillingene tydeligere til syne. En av dem bryter med de to andre. Det er ikke så mye som holder den sammen, bortsett fra utseendet. Livet har formet dem til forskjellige mennesker, de har ikke samme lived experience. BRØDRENE i Three Identical Strangers vokste opp i tre vidt forskjellige familier. En av dem i en arbeiderklasse-familie, den andre i et middelklassehjem, mens den siste ble plassert hos advokat-foreldre. Det viser seg at det slett ikke er en tilfeldighet, alt er i regi av et et forskningsprosjekt. I tillegg til damesmak, sigaretter og gresk-romersk bryting har de til felles at de slet med psykiske problemer i ungdommen, noe som kanskje skyldes gener, kanskje skyldes separasjonstraume. Men de psykiske problemene rammer dem ikke likt. To av dem klarer seg ganske bra. En av dem ender med å ta livet av seg. Filmskaperne impliserer ganske sterkt at den strenge faren hans kan ha hatt noe med saken å gjøre. I virkeligheten vet man ikke hvorfor det ble som det ble. Er det ikke slik vi alle lever livene våre? Uansett om det er arv eller miljø er vi kastet ut i livet. Kan vi noe for at vi er den vi er? Og hvis svaret er nei, hvilke implikasjoner får det? I Three Identical Strangers patosfylte avslutning hintes det om at arv og miljø er like viktig, at individet kan klare alt. Det høres mest av alt ut som en overlevelsesstrategi, en livsløgn man må fortelle seg for å holde ut livet i nyliberalismen. Kanskje kan identitetspolitikken vise oss en vei ut. Vi kan bruke det vi ikke har makt over – identiteten – som brekkstang mot undertrykkelse. Three Identical Strangers minner oss på at det er lettere sagt enn gjort å unnslippe omstendighetene våre. «Three Identical Strangers» kan leies på Viaplay. Identitetspolitikk er gratis tilgjengelig i de fleste medier.


44

ANMELDELSER

#metoo-mennene og hva de har å lære

SKJØNN EN DRITT TEKST TORGEIR HOLLJEN THON

Når #metoo er som verst, fremstår halve befolkningen som forvokste barn som man ikke kan resonnere med; plager de oss, kan vi kanskje begynne å gråte eller slå eller skrike om at vi føler oss krenket – Åsa Lindeborg Min intellektuelle feighet plager meg mer enn alle puppene jeg opp gjennom årene kan ha streifet borti ute på byen – Fredrik Virtanen HYSJ! NOEN FORTELLER sin historie. La oss lytte til dem, prøve å forstå. Først var det ofrene, kvinnene. Voldtekter, voldtektsforsøk, seksuell trakassering på jobben, seksuell trakassering på gata, maktmisbruk og ubehagelige situasjoner, alle åpenbart del av et mønster: Det er noe med Mannen. Det er ikke alle menn, men det må likevel ha noe med mannen som mann å gjøre – det er liksom for tilfeldig at mannen alltid er på feil sted til feil tid og gjør noe gærent. Selv om internettmedienes klikkdrevne forretningsmodell har spilt en uunnværlig rolle i hvordan #metoo tok av, er det likevel bekjennelsen, vitnesbyrdet, som er bevegelsens grunnmur. Metoo er bygget på vitnesbyrd. Fortellingene om overgrep og trakassering, og om hvorfor det som for en mann ved første øyekast kanskje ikke virket så ille, det tilsynelatende uskyldige, oppleves helt annerledes for kvinner som har opplevd det igjen og igjen og igjen, og som derfor ser mønsteret. I antologien Det skjer nå, som kom ut i fjor høst, har Helena Brodtkorb samlet ulike tekster skrevet av kvinner, som i større og mindre grad tematiserer #metoo. Brodtkorb anser #metoo-fenomenet som et tydelig tegn på at feminismen er mer aktuell enn noen gang. Boka åpner med Ida Jackson, som med utgangspunkt i sin egen voldtektshistorie utviser en bemerkelsesverdig åpenhet og vilje til å lytte. Hun kommer de som vil si #notallmen i forkjøpet,

men avviser dem ikke, hun sier tvert imot: det er viktig at dere lytter, og at vi lytter til dere: «Vi bygger ingen bevegelse hvis den ene delen av offentligheten holder pusten fordi temaet er for tett på deres eget liv, mens den andre delen av offentligheten tier stille fordi de synes tematikken er for intim til at de har lov til å ytre seg». Hun nekter å forbli et offer og en «sterk historie», og kommet med et usedvanlig raust tilbud man ikke kan avslå: snakk ut. Ordet er fritt! Det er sånn vi kommer oss videre. Det er forståelig at mange menn holder kjeft. De er redd for selv å bli tatt, eller redd for å si noe feil. Likevel er det noen som prøver. Fredrik Virtanen er en av de som ble tatt i de nådeløse uthengningene i svensk offentlighet i kjølvannet av #metoo. Virtanen ble tatt på grunnlag av en voldtektsanklage fra en Instagramkjendis som flere år i forveien var blitt henlagt, og uten hensyn til privatliv eller dom ble han hengt ut med fullt navn og bilde på forsider og i avisartikler der pressen hadde kastet alle etiske hensyn over bord. Sånn sett har Virtanen en god sak, og en god sjanse til å få forklart sin side, i «Uten nåde», boka han i vår ga ut i Norge, fordi ingen svenske forlag ville gi ham sjansen. Fredrik Virtanen har en god sak. Hvorfor er det likevel så vanskelig å sympatisere med ham? Virtanen tegner et bilde av en så blodtørstig offentlighet at alle metooanklager og avsløringer må trekkes i tvil. Selv om han peker på tilfeller, inkludert hans eget, der den offentlige gapestokken utvilsomt gikk for langt, virker det uklokt og lite hensiktsmessig, både på egne og offentlighetens vegne, å overdrive i motsatt retning. Det fremstår nærmest som om Virtanen mener at fordi enkelte metoo-anklagede ble behandlet dårlig betyr det at alle anklager var urettmessige. Og konsekvensene av dette er dystre: «Metoos taktikk med å skremme

mannen var ekstremt vellykket. Men man glemte at redde mennesker er farlige mennesker. Den alternative høyresidens ukronte [sic!] leder Steve Bannon pekte raskt ut ‘antipatriarkat-bevegelsen’ som den nye hovedfienden». Hovedproblemet er likevel at Virtanen er mest opptatt av å synes synd på seg selv. Boka er gjennomsyret av selvmedlidenhet, og de få stedene han prøver å «gå i seg selv» overskygges det for det meste av snikskryting om hvor mange han har ligget med: «Instagramkjendisen og hennes venninne ringte og mailet rundt til kvinner de hadde hørt at jeg hadde ligget med, i et forsøk på å finne noen som hadde noe å fortelle. Jeg har ofte tenkt at det må ha vært en helvetes jobb. Jeg hadde sex med 100, 150, kanskje flere, antakelig flere, kvinner i løpet av de årene». Jada, Fredrik. Og det var helt sikkert frivillig, med alle sammen. Men er det helt umulig å se lenger enn din egen nesetipp – og prøve å se Mønsteret? En annen mann hvis jobb og rykte forduftet, og som fikk mye oppmerksomhet da #metoo eksploderte, var den canadiske tv-verten Jian Ghomeshi. I et kontroversielt essay i New York Review of Books fikk han sjansen til å fortelle sin versjon. «Reflections from a hashtag». Også Ghomeshi har, i likhet med Virtanen, problemer med å aksepteret å bli dømt ikke utfra beviser i en rettsal, men ut fra rykter på internett. Han er imidlertid i stand til å se at «this piece is focused on my experience, which may be seen as not helpful in rendering women’s experiences more visible». Men det får ikke hjelpe. Urettferdigheten må påpekes. Det minner om greven i Reisen til julestjernen, som i fortvilelse utbryter: «Det er et komplott! Imot min person!» Det er likevel interessant at Ghomeshi nevner reaksjonen han har fått fra mange menn i etterkant: Det kunne vært meg, er det mange menn som har

betrodd seg til ham. Likevel er det bare som om han nesten skjønner greia. Det Ghomeshi fremhever å ha lært av å ha blitt metooet handler ikke om sympati med kvinnene, men med andre som også har opplevd å få livet snudd på hodet, miste jobben og bli sviktet av sine nærmeste. Et problem disse mennene ikke ser, eller ikke har lyst til å se: Det spiller ingen rolle om en enkelt mann er skyldig eller ikke, det avgjørende er at kvinnen blir trodd. Den enkelte kvinnen representerer kvinner generelt, og kvinner vet at det har skjedd, at det er sant, enten det faktisk har skjedd eller ei. De har opplevd det selv, så mange ganger, og selv de som ikke engang har opplevd det lever hele tiden i frykt for at det skal skje. Det er nemlig det som er voldtektens funksjon, som Ebba Witt-Brattström skriver i sin nye #metoo-bok. Det er det Virtanen og Ghomeshi ikke forstår. Eller, kanskje de forstår det, men de kan ikke akseptere det, fordi selv ser de bare enkelttilfellet, den enorme urettferdigheten som har rammet dem. Er man faktisk uskyldig er det såklart umulig å akseptere at ens egen uskyld ikke spiller noen rolle, at den ikke kan hjelpe deg. Det er ikke du som skal tas, det er mannen. Du er mannen. Ikke dermed sagt at det er riktig at det er sånn. Men at man skjønner at det er det som er greia, er helt avgjørende. DE BESTE TEKSTENE i «Det skjer nå» – de beste metoo-tekstene generelt – ender åpent, i varianter av spørsmålet: «Hvem er du?» Det gjelder Maria Kjos Fonn, som problematiserer forestillingen om at vi på død og liv må være så fornøyd med kroppene våre. Og det gjelder Åsa Lindeborg, som avslutter antologien med et hardt angrep på det som starta hele greia: selve fenomenet #metoo. «Alle har rett på sin historie». Det er identitetspolitikkens og metoo-logikkens


mantra. Ja, sier Lindeborg, men det innebærer også at det finnes andre versjoner av den samme historien, også mennenes. Kvinner må ikke undervurdere deres eget handlingsrom, sier hun, og kritiserer kvinner som har ropt #metoo i tilfeller der de tross alt selv har hatt et ansvar. På Dramaten i Stockholm har det i 200 år vært kultur for at skuespillerinnene ligger med regissørene for å få roller. Om de i stedet hadde gått sammen og nektet hadde systemet brutt sammen, sier Lindeborg. I stedet velger kvinnene å fremstå som uskyldige ofre. «Det finnes ikke noe som kan forsvare at regissører og teatersjefer skal kunne kreve sex. Men det finnes heller ikke noe som kan forsvare det fornedrende kvinnesynet #metoo-bevegelsen gir uttrykk for: at kvinner er så svake at vi ikke har noe annet valg enn å tilfredsstille mennenes begjær.» Lindeborg er redd kvinnene skal bli værende i offerrollen. «Dersom vi vegrer oss for å problematisere oss selv foran andre, dersom vi vegrer oss for å løfte blikket, kan vi aldri forvente at #metoo skal vinne varig legitimitet». Lindeborg snakker om kvinnene, men det samme gjelder også for mennene. Og som hun selv og blant andre Ida Jackson viser, gjelder det å være åpen for den andres perspektiv, og ikke la teksten eller fortellingen eller bekjennelsen stoppe av selvmedlidenhet. Virtanen og Ghomeshi gjør akkurat det forfatterne av de beste metoo-tekstene ikke gjør: De synes synd på seg selv. Disse mennene sier: det handler om meg. De beste metoo-bekjennelsene sier derimot: dette handler om meg, i den forstand at det tar utgangspunkt i min erfaring, men det handler ikke egentlig om meg.

Toårig fagskole for visuelle kunstfag

SØKNADSFRIST

15.MAI www.kib.no

v i s u e l l e K u n s t fa g på K i b -praKtisK undervisning K r e at i v t e n K n i n g


46

SMIL&GIFT

«

Jeg tjener faktisk ganske mye penger på å ha revna rompehull

SIGRID BONDE TUSVIK Unge folk bryr seg for mye om psykisk helse, og kultureliten bryr seg for lite om Sigrid Bonde Tusvik, mener Sigrid Bonde Tusvik

Vi vil ta bilde av deg med en av de elektriske sparkesyklene. ­– Å fy faen, så jævlig. Hvorfor vil dere meg så vondt? Med dere på?

6

6 1

Ja. – Jeg er veldig imot de sparkesyklene.

Hvorfor? – Jeg bare syns at du må tenke jævlig grundig over hvem du er før du gjør

Fant dere opp podcast, er det det du sier? – Nei, Fridtjof og Alexander fant opp podcast i Norge. Tror jeg. Men så kom vi. Og så fant vi det opp etter dem. Og så fant absolutt alle andre det opp etter oss igjen.

1 6 1

Ok.

6

Henger dere alltid ut folk på podcasten deres fordi det hadde vært så kjedelig hvis ikke dere gjorde det? – Vi henger jo også oss selv ut. Vi henger ut absolutt alle, inkludert oss selv, og alle rundt oss, og alle i samfunnet.

1 1

Så så lenge man henger ut seg selv, så kan man henge ut andre? – Ja. For eksempel når folk sier at de er redde for å gå på fest med oss, så er det veldig feil å si, 1) fordi Lisa Tønne og Sigrid Bonde Tusvik er veldig sjelden på fest, og 2) når vi er på fest så henger vi oss selv ut. Men da må vi jo si at vi stod sammen med Kristine Ullebø eller en mannlig mann. Og da føler de seg hengt ut fordi de var på den festen, men de burde jo føle seg beæret for å ha holdt ut med Tusvik og Tønne på fest.

det der. Hvem tenker du at de er? – Hvorfor kan du ikke ha vanlig bysykkel? Dette passet du ikke til, tenker jeg. Det er som sånne Wall Street-menn som skater: nå må du ta et valg. Dette er det mange som må jobbe med. Da må alle begynne å skate i stedet. De sparkesyklene, det blir for dumt. Vil du forby dem? – Nei, jeg er veldig imot forbud.

Er det ingenting som bør forbys? – Jo, jeg er veldig glad for at narkotika er forbudt. Det er fordi at de som er veldig for å legalisere weed ikke ser hvor dype ringer de har under øynene. Jeg skjønner at du er oppe og går og sånt, men altså, du vet at du er helt mørkeblå under øynene? Jeg skjønner at du kan fungere med weed i kroppen, men man ser det veldig tydelig.

Hvor mange er det som hører på podcasten deres? Alle steder står det 180 000 … – Nei, det er 230 000. Dere har gjort veldig dårlig research.

6

Ok, men det kunne jo ikke vi vite. – Nei, men nå vet dere det. Og jeg kommer til å bli så sur når vi møtes igjen om fire år og du sier 230.000 og jeg sier: Dårlig research, nå er det 790.000!

6

Men hvorfor er det 230.000 mennesker som er interessert i å høre hva dere gjør? – Jeg aner ikke, det må dere nesten spørre de som hører på. Men vi var først ute da, så folk har fulgt oss lenge.

1

6

6 1

Vi så at du ble sitert på Resett… – Ja, jeg er jo ukas navn der ganske ofte.

… at du har sagt at du «forventer at kultureliten skal like deg». Hvorfor? – Fordi jeg er på venstresida, og jeg skriver det de mener, så jeg ble helt sjokkert når de plutselig ikke likte meg. Det er det tyngste som har skjedd meg i vinter.

6 1

Hva tror du grunnen til det kan være? – Nei, det må du spørre Giæver og Joffen om.

Nei, vær så snill, ikke be oss om å spørre dem! – Jo! Og det var mange som var enige med dem. Så jeg legger meg flat for Giæver og Joffen, men ikke for barten til Giæver, og ikke for Biff Malibu.

6

Du er liksom ute og kjemper alle kampene hele tiden. Blir du sur på de andre på venstresida som ikke

gidder? – Problemet mitt er at jeg sier ja til alt. Hvis noen spør meg om å lage en video for hashtagen #5forhvalen, så sier sikkert mange kjendiser «nei, jeg kjemper en abortkamp akkurat nå», mens jeg mener at hvalen også må kjempes for oppi en abortkamp. Jeg synes ikke hvalen som har 50 tonn plast i magen skal lide fordi Ropstad er ute og lager kvalm. Det er det samme når P3 ringer og sier at jeg er den i Norge med flest gensere med trykk på, og da sier jeg at jeg er enig i at det er ganske horete, men jeg er en velferdshore, og det må være greit. Søsteren din Ane Tusvik Bonde, jobber beinhardt for å sikre folk menneskerettigheter, mens du har en podcast hvor du prater om rompehull, mensen og sæd… – Er det det folk forbinder meg med nå?

1

Ja. Hvem tror du foreldrene deres liker best? – Det er absolutt menneskerettighetsdattera. Det har det alltid vært. Hun er eldst, og veldig intellektuell og intelligent.

1

Så du hadde aldri sjans? – Nei. Jeg blir kalt minsten, og hun blir kalt menneskerettighetsdattera. De drømmer jo fremdeles om at jeg skal bli advokat.

6

Tror du de hører på podcasten? – Nei, det gjør hverken søsteren eller foreldrene mine. De hører ikke på noen podcaster.

1 1 1

De hører på P2, de. – Ja, faktisk.

Er du med på å gjøre norsk offentlighet til en ungdomsskole, eller tjener du bare penger på at det er sånn fra

før? – Har jeg satt mensen og rompehull på dagsorden? Ja, rompehull har jeg satt på dagsorden, og det er jeg stolt av faktisk. Jeg tjener faktisk ganske mye penger på å ha revna rompehull. Så det er jo en god blanding.

Har du fått forespørsel om å fronte hemoroidekrem eller noe sånt? – Nei, men jeg fronter jo Tena masse, urinlekkasje og anal-lekkasje.

6

Bind? – Ja, jeg lærer opp folk som jobber på apotek, sier at de må si sånn: Jeg ser på deg at du lekker urin. Og anal… intoleranse.

6

Analintoleranse? – Det er de som er homofobe det. Resett, de er analintolerante. Eller er de det? Finnes det homofile resettere? Jeg har altfor høye tanker om homofile.

1

Ja, det er jo typisk at man tenker at alle innenfor minoritetsgrupper er bra folk, men sånn er det jo ikke. – Ja, eller at de står på riktig side. Men ja, jeg fronter mye av kroppens slagg. Der har jeg funnet en liten nisje. Men mens er jeg ikke så opptatt av. Det er Lisa som snakker om mens, jeg synes det er kjedelig, og jeg har ikke mensa siden 2003 kanskje. Bruker ikke alle p-ring og p-stav og spiral og sånt?

1

6 1 6 6

Men nå har du startet ditt eget magasin: Altså!

Ditt eget lille Resett for kvinner? – Ja! Den ideen har jeg ikke tenkt på før, Resett for kvinner! Nei, men du får den her av oss nå, helt gratis! – Takk!

Hvordan skal magasinet deres overleve uten reklame? – Vi satser på at folk skal abonnere, og at de savner å få noe i postkassa. Men nå kan jo folk snart ikke få post lenger! – Nei, men magasinet kommer bare fire ganger i året, og det er vel sånn cirka like ofte Posten leverer, så det gjelder å time det akkurat til den ene gangen i kvartalet postmannen kommer. – Men ja, samfunnet sier vi er drittlei retusjering, drittlei reklame, så nå sier vi ok nå hører vi på dere og lager det bladet dere vil ha. Så får vi se da, om det overlever.

1


leren i en butikk i Bogstadveien og hadde lyst på samme paljettgenser, med samme sveis. Han skulle ha den til Jens Pikenes-konsert, men jeg sa at den var for kort til ham. Vi var like tynne og med samme sveis, og prøvde den samtidig. Og den genseren har jeg hatt lyst til å kvitte meg med i alle år, men har tatt vare på den fordi Kjetil hadde lyst på den.

6 1 6

Hvor lenge har du hatt den sveisen? – Den har jeg hatt lenge. Siv og jeg, vi klipper oss hos samme frisør. Jensen?? – Ja, Siv Jensen.

Hvilken da? – White Studio. Jeg burde kanskje få en annen sveis, men jeg får så veldig hestefjes med langt hår. Har du alltid vært morsom? Eller har du blitt det for å kompensere for noe? – Vi som er dårlige i gym har vel ofte blitt komikere. Du kan liksom ikke hevde deg fysisk, så da blir det i kjeftementet i stedet. Jeg var ekstremt dårlig i gym, og ble elevrådsleder på alle skolene jeg gikk, kun for å avskaffe gym.

6

På Westerdals også? – Ja, har du hørt om gymlinja på Westerdals? Nei, fordi jeg avskaffet den! Bare synd revylinja kom inn i stedet …

1

Hvem er Norges dårligste komiker? Som i dårligst til å lage humor, ikke dårligst menneske, da blir det for vanskelig å velge … – Det er vanskelig.

1

Tommy Steine? – Nei, jeg er veldig glad i Tommy Steine. Det er noe magisk med han. Man blir ikke sur av at han er så folkelig, man beundrer det.

6

Du derimot, du finnes jo ikke folkelig? – Nei, nå tror jeg det er kjørt. Når NATT&DAG ringer er det bare å innse at da er man ikke folkelig. Men da må man jo ha gjort noe riktig da?

1 Du vet at du nå må forholde deg til REGLER og ikke bare kan sitte og snakke dritt om hvem du vil? – Ja, Vær varsom-plakaten. Det er det Ida (Eliassen-Coker, red. anm.) som skal styre med. Vi har faktisk skrevet en kontrakt om at jeg ikke skal ha noe ansvar for Vær varsom-plakaten. Hun er jo redaktør, jeg er bare medeier og pådriver, eller masekopp som kanskje veldig mange vil si. Jeg skal skrive en spalte, og hun sjekker den. Men husk at det er frivillig å følge Vær varsom-plakaten!

1

6 1

Og det har dere valgt å gjøre? – Ja, jeg håper i hvert fall det?

Er du klar for å bli dømt av PFU da? – Ja! Jeg har jo vært masse i Kringkastingsrådet, men det gjelder kanskje ikke, det er litt sånn PFU light? Det var på P3 tv med Sienna-karakteren min, som var sånn Paradise hotel-karakter. Da hadde vi et bilde av Siv Jensen som vi photoshoppet en penis inn og ut av munnen til. Og da måtte tre jurister fra NRK komme og se hva de synes. De var alle enige om at bildet ba om å få penis i munnen, og så måtte vi diskutere om det var etisk riktig å putte penis i munnen på Siv Jensen. Alle var enig om at kunne gjøres. Men i Kringkastingsrådet var det en KrF-er som ble veldig krenket på vegne av munnen til Siv Jensen.

Kunne du tenke deg å dra tilbake til NRK? – Ja, jeg elsket å være der, men jeg skulle ønske at ingen i NRK var fast ansatt. Alt går så sakte der. Jeg jobbet jo i seks år på bare tre måneders-kontrakter, da jobber du for harde livet. Det verste er de som har fast jobb og bare sutrer og ikke leverer. Noen jobber assa, jeg vet det!

6

Så du er tilhenger av et utrygt arbeidsmarked? – Ja, men bare i NRK. Det bør være en regel om at hvis man har sjekket nettaviser tre ganger uten at det har kommet noen nye nyheter, da må man slutte.

1

Kan du pitche hva du vil til NRK? – Nei, NRK vil ikke ha meg. Jeg pitchet nettopp til NRK og fikk nei. Jeg får ingenting på TV, bortsett fra Gullruten.

6

6 1

Hvorfor? – Jeg er for spiss.

Eller kanskje fordi du ikke er morsom nok? Bare slenger det ut! – Nei, det er veldig mange som har slengt det ut på internett før deg.

1 6

Ja, men det er min jobb å representere dem her.

Er menn redd deg? – Nei, jeg tror først og fremst de er lei av meg. Jeg kan jo egentlig ingenting om det jeg mener. Jeg bare mener at man bør mene noe om samfunnet vi lever i. Vi lever i 80 år, og de som ikke har turt å mene noe på den tiden er rare. De som forandrer verden er de som sier «hei hei hei», og som ikke flytter seg på bussen når de blir bedt om det!

1 6 1 6

Er du Norges Rosa Parks, er det det du sier? – Nei, jeg tar ikke buss, jeg kjører elbil. Porsche? – Jepp!

40-årskrise? – Nei, det er en stund siden vi kjøpte den.

Er det plass til hele familien i den? – Ja, men nå har vi begynt å gi barna sånne antiveksthormoner så de skal slutte å vokse, for nå er det snart ikke plass til dem. De må stoppe på 11 år.

1

Et viktig spørsmål: Har du tenkt på at du og Kjetil Rolness har lik sveis? – Ja, faktisk. En gang møttes vi i kjel-

1 6

Eller noe veldig, veldig feil, imo.

6 1

To rappere. – Og de ble krenket av det?

Stemmer det at dere har kalt rapperne Isah og Dutty Dior for menneskedyr på podcasten? – Hvem er det?

Ja, ettersom de har afrikanske aner oppfattet de det vel som litt rasistisk? – Men jeg er ikke rasist, jeg er rasisit, sånn som det stod på veggen til Wara. Og hvis du er rasisit, sånn som Laila Anita Bertheussen, da må det være lov. Og jeg er jo fra Nordstrand, så da er jeg jo i utgangspunktet et forferdelig menneske. Med sånne politikere som vi har nå, trenger vi egentlig komikere? – Nei, det er nettopp det som er problemet. Og det er derfor teatersport er så populært, og det irriterer meg. Det er sykt farlig når teatersport blir så populært, og en hel generasjon av unge mennesker ramler inn på Det andre teateret og ler av forslag de selv har kommet med fra salen, det er livsfarlig. Og det er politikernes feil.

1

6 1

Vil du ha forbud mot teatersport? – Ja. Weed, sparkesykkel og teatersport, det må vekk.

Syns du Ali Reza-karakteren til Lisa Tønne er morsom? – Nei, det har jeg aldri synes. Det er ekstremt mange på 26 år og nedover som kommer bort til Lisa og tar en strofe fra Ali Reza. Da blir jeg veldig flau. Men hun syns sikkert ikke Mette-Marit-parodien min er så bra heller.

6

Dere har begge forakt for hverandres arbeid? – Ja, det syns jeg man skal ha.

1 6 1 1

Ja, vi har det vi og.

Ja :)

Er det sant at du har gjort eventjobb for oljeselskap? – Ja, absolutt.

Så det har du ikke noe imot? – Nei, men jeg har alltid sagt nei til å dra ut til oljeplattformer og underholde. Fordi der drikker de ikke alkohol.

Ikke? – Nei, det er ikke lov. Og så har jeg tenkt: Kommer de oljearbeiderne til å synes at Sigrid Bonde Tusvik, som er såpass frekk i kjeften, er noe hyggelig å ha som underholdning på nyttårsaften? Det tror jeg ikke. Så av hensyn til dem har jeg sagt nei. Men jeg synes jo at så lenge det finnes selskaper som pumper opp olje, så må vi melke de pengene alt vi kan. Men norske soldater i Afghanistan har jeg sagt nei til å underholde, og Frp. Men etter at vi så den talen til Siv har jeg og Lisa tenkt at Frp-ere virker jo så lette å underholde.

6

6 1 6 1

Hva er det meste du har tatt for en firmajobb? – 140.000. Og da jobbet jeg i 12 timer. Ikke mer? – Det er sikkert det Herman Flesvig får hver gang. Bård Tufte Johansen får mye mer – Er 140. 000 virkelig så lite? Hvem vil betale så mye?

Kanskje de modige guttene våre i Afghanistan, som bare prøver å bringe fred og demokrati til et krigsherjet land, og som du nekter å støtte. – Jeg føler alt de gjør er å gå rundt og dele ut kulepenner.

Har du mye makt? – Nei, det syns jeg ikke. Men jeg vil gjerne inspirere unge mennesker. Jeg irriterer meg over at unge mennesker tenker mye på seg selv og egen helse.

6

Tenker du på deg selv? – Ja, akkurat nå skal jeg si at jeg gjør det. Men jeg syns generelt det er for mye fokus på psykisk helse og seg selv. Man tar liksom verden inn over seg og tenker, shit, verden går til helvete… og jeg har det ikke så bra jeg heller. Det ender alltid med meg, meg, meg.

1

Hva skal man tenke på i stedet? – Man bør være bekymret for de som har det verre, at de som er trygda og handicappa ikke får nok sosial støtte i framtida, og at vi fortsatt skal ha et velferdssamfunn. Folk er alt for opptatt av egen helse.

6

6 1

Er det Christine Dancke sin feil? – Ja, det er Team Angst sin feil.

Peder Kjøs også kanskje? Den mannen har gjort mye for å ødelegge dette landet

– Ja. Hva er den mest humane måten vi kan kvitte oss med Sylvi Listhaug? – Det er vel å la henne røyke, drikke og spise rødt kjøtt til hun dævver.

6

Siste spørsmål: Er det noe du kommer til å si om dette intervjuet på podcasten din som du ikke tør å si til trynene våre nå? – Jeg kommer jo til å disse NATT&DAG generelt.

1 1

Ja, det er jo veldig originalt.


Rydde hjemme? Den mobile gjenvinningsstasjonen er et tilbud til sentrumsbeboere. Den har faste stoppesteder til faste tider og tar imot gjenstander som ikke skal kastes i bosspannet på grunn av størrelsen eller innholdet av miljøgifter.

Papp, plastemballasje, EE-avfall og farlig avfall er gratis å levere.

i

bir.no 55 27 77 00

facebook.com/BIRrenovasjon

HER STOPPER BILEN:

BRUK BRUKTHJØRNET! SETT DINE BRUKBARE TING DER SÅ FÅR DE KANSKJE ET NYTT HJEM.

NYTT STOPP FRA 6. JUNI

MANDAG

15-19:

MØHLENPRIS ved fotballbanen

TIRSDAG

15-19:

GRIEGHALLEN mot Nygårdsgaten

ONSDAG

15-19:

KLOSTERET ved returpunktet

TORSDAG

15-19:

SANDVIKEN i Martin Vahls gate ved Meyermarken

LØRDAG

10-12:

DAMSGÅRDSVEIEN 52

LØRDAG

13-15:

NØSTETORGET ved returpunktet

Profile for NATT&DAG

NATT&DAG, Vestlandet, mai/juni 2019  

NATT&DAG, Vestlandet, mai/juni 2019  

Profile for nattogdag