Page 1

1

OKTOBER/NOVEMBER 2019

BJARNE MELGAARD

OM DEN TUNGE RUSEN GUIDE:

SLIK KJENNER DU IGJEN EN TERRORIST HALLE BUTLER OG MILLENNIAL-LITTERATUR VI HAR LEST

INFINITE JEST! BEGLOMEG

BLACK MIDI SVERIGES STØRSTE MINSTE RAPPER

EINÁR

D2S GRØNNVASKING OG INDIVIDUALISMENS HYBRIS 6 & 1 MØTER

INGEBORG SENNESET


2

18

4 5 8 10 14

GUIDE: SLIK KJENNER DU IGJEN EN TERRORIST

18

ILLUSTRASJON: ØISTEIN BERGLI

40

22 26 28 30 32 34 36 37

FOTO: KRISTINE WATHNE

38 40 42 44 46 47 50 52 54

Tidens ånd Overhørt Quiz Bjarne Melgaards trip D2s ledestjerner live: Vi dro til Sentrum Scene og fikk en demonstrasjon av individualismens hybris Det er foreløpig få indikatorer på at terroren kommer til å avta med det første, her er din guide til Terroristen Hvor vanskelig kan det være å lese Infinite Jest? Hvilke skikkelser i norsk offentlighet har lest Infinite Jest? En jetlagged Halle Butler forteller om emosjonelt utløst svetting Litteraturanmeldelser 15 på byen: Hva er din verste opplevelse med en dørvakt? Den svenske rapperen Einár har blitt stor av å tenke som en fan Vi tvang støybandet Black Midi opp på et stupebrett i regnet Drain Gang: Et intimt samarbeid mellom gode kompiser som ikke får sett hverandre ofte nok Intervju med en av Erik Thorstvedts store sønner: PAN-AL Musti har blitt landets mest hypede rapper uten å gi ut musikk Beglomeg anmelder seg selv Vi anmelder musikk NRKs «18» er ikke bra selv om den «forstår ungdommen» Filmanmeldelser Redaksjonen anbefaler Spill Smil & Gift møter Ingeborg Senneset

FOTO: RUMI BAUMANN

MUSTI

54

1 & 6 MØTER INGEBORG SENNESET

SJEFREDAKTØR Ida Wammer wammer@nd.no REDAKSJONSSJEF Marco Reinertsen reinertsen@nd.no MUSIKKREDAKTØR Ludvig Furu furu@nd.no JOURNALISTER Yngve Sikko sikko@nd.no Ruth Emilie Rustad Martinsen martinsen@nd.no Art Director Saralinn Hembre Singstad singstad@nd.no

SKRIBENTER Andreas Dahl Ludvig Furu Yngve Sikko Hannah Bull Thorvik Marco Reinertsen Ida Wammer Ruth Emilie Rustad Martinsen Jon Olsen Kaja Kirsebom Selma Stormyren Larsen Rasmus Hungnes Vanja Ødegård Bippe Rippelwürst Jon F. Olsen Emil Finnerud Smil Gift Eirik Kjøs Usterud Kristina Holt Joakim Randa Ida Messel

FOTO: KRISTINE WATHNE

22

ILLUSTRATØRER Øistein Bergli Oda Iselin Sorcha Sønderland FOTO Kristine Wathne Rumi Baumann Marthe Thu DAGLIG LEDER Christian Rasmussen christian@nd.no KOMMERSIELL DIREKTØR Kjetil Lorentzen lorentzen@nd.no

INFINITE JEST BJARNE MELGAARD

ADMINISTRASJON okonomi@nd.no UTGIVER NATT&DAG AS TRYKK Amedia Trykk AS Lesertall 110 000 distribusjon@nd.no Redaksjonen tar ikke ansvar for ubestilt materiell

NATT&DAG Event event@nd.no

COVERFOTO KRISTINE WATHNE

ILLUSTRASJON: ODA ISELIN SORCHA SØNDERLAND

10


Trenger du bil av og til? Da er non-profit bildeling skikkelig smart! Både for lommeboka, tidsklemma og miljøet. Velg bilen du trenger når du trenger den, døgnet rundt, og betal kun for tiden du bruker og antall km du kjører. Drivstoff, bom og forsikring inkludert. Vi tar oss av alt det praktiske, så du kan nyte friheten av tilgang til bil KUN når du trenger det.

Hvorfor velge Bilkollektivet? Non-profit bildeling 100% delt og eid av medlemmene, det kaller vi ekte delingsøkonomi!

Bil på minuttet Reserver døgnet rundt i appen, både spontant og frem i tid.

Flest og best kjøretøy Stort utvalg av nye, godt utstyrte biler med alt av sikkerhetsutstyr.

Alt inkludert Bompenger, drivstoff/hurtiglading og forsikring er inkudert i prisen.

Supertilbud!

1. Bli medlem

2. Reserver bil

3. Kjør!

Er du over 18 og har lappen kan du bli medlem og medeier i bilpoolen.

Velg biltype og reserver døgnet rundt i appen. Spontant eller frem i tid.

Lås opp med medlemskortet, kjør hvor du vil, og lever bilen der du hentet den.

Meld deg inn på bilkollektivet.no med kampanjekode: Natt&dag innen 30. november og få gratis årskontingent første året.

bilkollektivet.no


4

’’

TIDENS ÅND

BRETTBARE SMARTTELEFONER Skal man tro de norske avisene – og det er det jo egentlig ingen grunn til å gjøre – er det bare et spørsmål om tid før vi får smarttelefoner man kan brette. Endelig! Det blir jo spesielt nyttig når man ... Øøh … Trenger å brette telefonen, eller hvis man for eksempel har en kjempebred telefon man må brette for å få plass i lomma. Hva blir det neste? At jeg får tilbake samværet med ungene??

1

GAMLE FOLK SOM VAPER Donnel Trømf vil gjøre det ulovlig for amerikanere å vape. Vi kan bare anta det er fordi Melania har tatt Barron i å gjøre «dyden» (vape, ikke onanere. Hadde Trømf gjort det ulovlig å onanere hadde til og med vi stemt på ham i 2020!). Noen som ikke lar seg skremme av døden er gamle folk, spesielt ikke de som er så fremoverlente at de vaper. Vape-firmaer har nå det samme problemet som tobakksfirmaene: Det blir snart like lite kult å vape som det er å røyke, og deres største målgruppe dør. Juulen varer ikke helt til påske!

2

KALD SEIDEL Insta-kontoen @kald_seidel slår ifølge seg selv et slag for et grønnere og mer solidarisk Norge. Det gjør de ved å re-poste innsendte videoer av folk som flytter den billigste pilsen i butikken, Seidel, fra der den pleier å stå (på en palle midt på gulvet, omgitt av romtemperert luft), til det svale kjøleskapet, der boujeedrikker, som for eksempel Tuborg, Ringnes og Hansa til 27,50 halvliteren, får lov til å kjøle seg ned. Er det rettferdig at de som vil spare et par-tre kroner per halvliter må drikke varm pils? Selvfølgelig ikke. Det er klassehat og rusmoralisme. @ kald_seidel er praxis – klar for kakehølet.

3

KONTINENTAL-KEBABEN KOMMER En veldig fin ting skjer i Oslo as we speak: flere kebabsteder – i alle fall flere nye kebabsteder – bruker ordet «döner» mer aktivt i markedsføring. Skal vi tro dem som mener ord og handling henger sammen, at språklige konstruksjoner og virkeligheten er overlappende størrelser og at kebab skal spises uten gaffel, kan vi slå fast én ting: Kontinental kebab er på vei inn. Inn i landet, inn i munnen. Wihu!

4

ALT SKAL HA MERCH. ALT. Vi bare slår fast at alt skal ha merch, vi. Insta-kontoer, Twitter-brukere, enkeltpersoner, kafeer, podcaster og butikker. Det naturlige neste steget er å ta kultusen rundt reklamebransje, branding og selvpromo til sin ytterste konsekvens og begynne å lage merch for seg selv. Jeg er på en t-skjorte, altså er jeg. Made in Bangladesh.

5

SPONSET INNHOLD MED VEGARD HARM Vegard Harm is open for business. Det går ikke én dag uten at et nytt firma poster en ellevill video hvor Harm gjør et sprell med en type pålegg eller med et busselskap. Når Harm får dritmye penger for å lage reklame for produkter blir vi som forbrukere både betalingsvillige og brand loyal! Det er bare å kjøre på Vegard, du har jo en personlighet det er UMULIG å bli lei av! =)

6

INSTA-FILTRE VELTER DEMOKRATIER Det har skjedd en aldri så liten revolusjon på insta-stories i det siste. Innholdsprodusenter og grafiske kunstnere – og helt vanlige folk – har fått mulighet til å lage og dele sine egne, ofte spinnville filtre. Man kan fortsatt holde det old school og endre fargen litt, men man kan også for eksempel få veldig lang nese, lysende øyne, hijab, edderkopper kravlende rundt i fjeset og andre mer eller mindre forseggjorte tweaks. Blant filtrene er det noen som er skremmende på et dypere plan enn et skarve halloween-tema med gresskar og djevelhorn. Filtrene til «skaperen» @huviart er blant disse. Og det er veldig gøy. 3D-Skikkelser fra GTA- og Shrek-universet glir sømløst inn i det naturlige miljøet du velger å plassere dem i, på puben, Kiwi, på do, i begravelse, i moskeen, på pilegrimsreise, på hijab-butikken, hos imamen, eller hva du måtte ønske. Litt bedre deep fake-teknologi nå og et filter av denne typen kommer til å starte revolusjoner i den ekte verden. Vi gir insta-stories ti år før det har veltet sitt første demokrati. Lik og del!

7

ANALOGE INSTA-FILTRE Fett på kameralinsa er en greie, ifølge våre korrespondenter i … helvetet, som bruker mesteparten av tiden sin på å overvåke Anne Rimmens Instagram. Visstnok fungerer det som en analog erstatning for filtre, vel å merke et autentisk og forfriskende et, i forhold til den fasadepolerte SoMe-feeden vi gråter oss i søvn til hver kveld. Folk tenker «javel, du har spist fett», og nikker anerkjennende slik man gjør det digitalt, altså i form av likes, idet vi sakte men sikkert beveger oss mot å bli et fedme-positivt samfunn. Dessverre finnes det snart insta-filtre som erstatter den autentiske fettlinse-estetikken, hvis teknologien fortsetter som den har gjort til nå – og det finnes foreløpig få indikatorer på at det ikke er tilfellet.

8

DROPPE UT AV SKOLEN FOR Å RAPPE Ifølge en nylig publisert forskningsartikkel i det fagfellevurderte tidsskriftet Psychology of Music er det ingen sammenheng mellom «rebelske» og «intense» musikksjangre som hiphop og metal og antisosiale trekk. En svak sammenheng ble derimot påvist mellom antisosial atferd og «konservative» sjangre som country og gospel. Ifølge våre anekdotiske undersøkelser er dette heeelt feil. Rap er farlig og det kan føre til at du dropper ut av skolen. Les om to som har gjort akkurat det på side 34 og side 40 i denne avisa.

9

SI AT MAN IKKE HAR MORGENBLAD-ABONNEMENT Mediehverdagen er i stadig endring, får vi ofte høre. Men at det ikke lenger holder å lage kvalitetsavis uten å gå i minus før man må kvitte seg med ansatte var nytt for oss. Vi vet ikke om det er på grunn eller på tross av den siste tids uroligheter innad i Morgenbladet, men vi hører stadig oftere at folk ikke lenger har abonement på NHSTs beste avis. Ironisk nok hadde det naturlige jo egentlig vært å vise sin støtte med å si opp abonnementet, men da sender man vel et signal til grådige eiere om at vi støtter den de facto nedleggelsen? Uansett hva som skjer håper...

10

fortsettelse side 6


Benytt deg av fordelene Benytt deg av fordelene Benytt deg av fordelene Benytt deg av fordelene mens du studerer og bli mens du studerer og bli mens du studerer og bli mens du studerer og bli KLAR for arbeidslivet. KLAR for arbeidslivet. KLAR for KLAR for arbeidslivet. arbeidslivet. Les mer om hvordan vi gjør din studiehverdag Les mer om hvordan vi gjør din studiehverdag enklere Les merpå omsamfunnsviterne.no/student hvordan vi gjør din studiehverdag enklere på samfunnsviterne.no/student Les mer om hvordan vi KLAR gjør dintilstudiehverdag Meld deg Kodeord 2012 enklere påinn: samfunnsviterne.no/student Meld deg inn: Kodeord KLAR til 2012 enklere på samfunnsviterne.no/student Meld deg inn: Kodeord KLAR til 2012 Meld deg inn: Kodeord KLAR til 2012


6 fortsettelse fra side 4 ...vi Kebbelife, estetikeren og quizmasteren har en trygg jobb å gå til, også ved juletider. BLI VEGETARIANER UTEN Å SI DET TIL NOEN Vi har alle vært der: Du sitter med verdens beste jenter eller med gutta krutt og skal til å spise dritmye kjøtt. Når du skal ta den første biten ser de andre forventningsfullt i din retning. Du smiler lurt, skyver kjøttet fra deg og erklærer stolt at du faktisk slutta helt å spise kjøtt for et par måneder siden, du har bare ikke sagt det før! Boom. De andre rundt bordet blir stille og er så sjokkerte at de mister matlysten. Den gråtende kelneren på restauranten kaster alt kjøttet i do og du går triumferende hjem alene for å spise et plantebasert måltid med masse næring. Jeg trenger liksom ikke å sette noen merkelapp på meg selv eller ha en dramatisk kunngjøring om hva jeg spiser, hvisker du fornøyd til deg selv mens du ser tomt ut i lufta.

11

M Du tror kanskje det er miljøskadelig å fly? Feil! Hvordan vet vi det? Fordi de som tjener penger på at vi flyr sier det. Det har aldri vært grønnere å fly 25 ganger i året til Thailand med SAS! At firmaer og brands omfavner miljøkampen har selvfølgelig ingenting med moral å gjøre. Hadde vi hatt sosiale medier under andre verdenskrig, hadde de store firmaene lansert stilrene apper som hadde gjort det enkelt å angi motstandsfolk og tipse om dagbokskrivende jøder på loft.

12

OVERHØRT EMPATI-NI-ÅTTE-SJU-SEKS-FEMFIRE-TRE-TO-EN Det er ikke lenger fett å drepe folk. Dermed kan man trygt påstå at empati er på vei inn igjen. En EQ-test med 60 spørsmål sprer seg i disse dager som en epidemi, og alle spør om hverandres poengsum, og om hva andre har fått. Litt som gloseprøvene på barneskolen. Er 40 lavt? 80 er det høyeste man (visstnok) kan få. En av Norges rareste komikere, som også har langt hår og som heter Vegar Tryggeseid, fikk «bare» 61 poeng. Klarer du å få høyere? Er du snill nok, vil vennene dine få frysninger av hvor empatisk du er, noe som gjør at du også får frysninger, siden du er så flink til å sette deg inn i andres følelsesliv. Får du under 30 er du på autismespekteret, noe som også selvfølgelig er kjempebra.

13

Boblere: Erklære neongrønn død, breakbeats, Sassy Null Null NY!, svensk gangster-rap, Succession, @FlagsMashupBot, mspainthelp.com, kjøttflexing, BARN (filmen), sykdom, BBC Pidgin, svikte kurdere, være venn med krigsforbrytere, sure oppstøt, noise cancelling headset, spise smågodt hver dag, spa-orgier, være full på photoshoot, popjenter sponset av turklær, være en idiot på internett, si nei til å møte Smil & Gift, Woke Disney™, erklære at man er ferdig med some-rehab på some, «Etaten det er meg», Bahareh Letnes har blitt influencer, Matkroken, Boikotte Peroni pga. «femi» flaske, løshunder som spiser mennesker i Dallas.

God natt Det nærmet seg leggetid da det var det var duket for nachspiel på en viss litteraturfestival på en viss forblåst, liten kai i hovedstaden i en viss europeisk provins. Nachspiel i provinsielle hovedsteder er som kjent arenaer der «ting» skjer. I og med at dette var et offentlig arrangement, skjedde det ikke stort mer enn at en av forfatterne var full som en dupp (men klarnet voldsomt da det ble snakk om kvinnekamp og Camilla Collett!). Men standard prosedyre for provinsielle nachspiel er selvfølgelig at folk havner i seng med hverandre – også nevnte forfatter og en ordstyrer som i disse nobelpris-tider er ekstra aktuell. Det er bare det at nevnte ordstyrer også har ligget med forfatterens avkom – vi er usikre på rekkefølgen (hva som kom først av høna og egget, om du vil), og vi er minst like usikre på hva som er verst. Håper de er en åpen familie der man kan snakke om alt! Eventuelt at de er en familie der man ikke snakker om noen ting, men skriver desto mer. Helt perfekt grøt En norsk humorbaron og brødgjøk bruker angivelig to timer hver eneste morgen på å lage seg … GRØT! =) Rasisme 1 «Hun er frodig som et oljemaleri fra gamle dager og hun får ordet kommunalminister til å høres ut som statsminister» (kilde: NATT&DAG, tidlig 2000-tall). Vi kunne henfalt til samme beskrivelser i dag, men med en ørliten korrigering: I dag er hun nemlig statsminister! I Norge! Vårt lille, multikulturelle land! Men på Øyafestivalen i sommer var hun bare en helt vanlig hvem som helst, og sang like gjerne n-ordet under Karpe-konserten … Forræder. Rasisme 2 En for lengst avgått redaktør som formelig nekter å gi seg, fornektet seg ikke på en NRK-fest for litt siden. Han ble fullstendig stupings, og gjorde som stupfulle folk ofte (og dessverre) gjør: introduserer sine barn. Og dette tilfellet skulle i tillegg vise seg å bli unødvendig ubehagelig for alle involverte. Barnet han stolt presenterte som sin adopterte sønn, hadde riktignok sør-kontinentalske aner OG fast programlederjobb i NRK, men det er altså en vesentlig forskjell på Sør-Korea og Indonesia. Og Debatten og Sommeråpent ;) Metoo :/ En av redaksjonens ansatte ble seksuelt trakassert av den for lengst avgåtte redaktøren, men det var, skulle det vise seg, heldigvis bare en forferdelig drøm – og verden seilet videre. Asiatisk råskap En NRK-programleder som av sentrale skikkelser feilaktig tas for å være Arne Strands sønn er visstnok et rent hélvètë å jobbe med. Skjerpings!

Din annonse her? ;-)

Vond slutt Da en av de norske rapperne som er mest opptatt av overfladiske greier som utseende, og som ellers har den fæle uvanen å kalle jenter «bitch», dro til med en acapella-fremføring av Akons «Lonely» på en konsert i sommer, pakket en av landets mest toneangivende musikkjournalister sammen sakene sine og stakk – rett etter besøkte han programmet hennes. Min sjel er full av varme og vil takke, men kjenner ingen annen vei enn tårer. Hun har fast jobb som filmanmelder og kritiker i en av landets største dagsaviser, vet mye om Shakespeare og hun er veldig pen. Allikevel (eller kanskje akkurat derfor?) gråter hun HVER gang vi ser henne. Har vi virkelig misforstått alle generelle betingelser for lykke?! Vi ser henne riktignok ikke så ofte, men når du gråter *teller på de ørsmå fingrene våre* 75 prosent av gangene, så er det vanskelig, for ikke å si direkte ansvarsløst, å ignorere at det er trøbbel i tårnet. Redaksjonen sender varme tanker. URL > IRL En artist med gjennomregissert instagramprofil og understrek i navnet, understreket nettopp virkelighetens brutalitet ved å søle en full Rema 1000-salat utover halve Alexander Kiellands plass. Dette under påsyn av hele Tranen og mennesker med løs tilknytning til NATT&DAG. Og slik kan vi bekrefte og stadfeste, at hun bare er et menneske, med alle sine begrensninger, tilkortkommenheter og personlige prøvelser – akkurat som du og oss:) En folkefiende En skuespillerinne kjent fra filmer som

Lykkeland og Mongoland tar seg fremover i verden og i det lykkelige, lille mongolandet vi populært kaller Norge og bestiller «det vanlige» på Kaffebrenneriet på Sagene. *visner* Nattbeileren Vokalisten i et bergensk rockeband ble nylig observert på en fangehull-aktig hovedstadsbar som oser kapital og mandarinsake – iført turtøy. Utover kvelden, med en liten knottetelefon som hjelpemiddel, tok han en John Arne Riise á 2005 (for å slippe å sove i skogen, som han bor i). Femme fatale En rikskjendis og psykopat (som ofte går for det samme!) som nylig snakket om egne utfordringer i arbeidslivet i denne blekka, var på et tidspunkt ansatt i en organisasjon hvor en av oppgavene bestod i å vekke rusavhengige. Tilbake til det herrens år 1999, natt til pinseaften, var det en hel familie som våknet til hennes nærvær – og de våknet aldri igjen. Selv om de narkomane ikke befant seg i en bitter arvestrid (i alle fall ikke med henne), så ble de likevel vettskremte, og hun måtte etter kort tid slutte i jobben. Klovn En talentløs multikunstner og pseudo-spradebass skulle nylig plukke opp en genser til «Marianne, min kjære» på Catherine Hammel på Riddervolds plass ... Men det var ikke hengt av noen genser til Marianne, og kunstneren måtte gå med uforrettet sak. Helvete er de André NATT&DAGs Berlin-redaksjon var vitner til at en amerikansk stuntkomiker, ansvarlig for verdens beste surrealistiske talkshow, ble nektet adgang på nattklubben ://about blank, etter å ha oppført seg som en bajas i køen. Etter å ha prøvd å bestikke dørvaktene med bussbilletter og eurosedler begynte han å vræle som en baby, og skrike ting som «I’M COOL, I SUBSCRIBE TO VICE MAGAZINE TOO» og «IS THIS BECAUSE I WAS A NERD IN HIGH SCHOOL?». Hadde vi ikke hatt små, rosa klistrelapper foran kameraene våre etter at vi var på Berghain dagen før, så hadde vi selvsagt filmet :’) Misteren En flamme-poet som alltid ser ut som om han enten akkurat har våknet fra en blund eller som om at han akkurat skal til ta seg en, glemte nylig en notatbok med TOTALT uforståelige notater på en NATT&DAG-fest. Det er nesten så man kan mistenke ham for å ha gjort det med vilje? Hva vil du?! Du fortjener bedre En av Geilos ti mest kjente singer/songwriterne er angivelig en beint fram ... HORRIBEL fyr. Hans grusomme livsopptreden er visstnok et tilbakevendende og hyppig diskutert tema blant bransjekollegaer. Å spørre løst ut i rommet «hva er din verste *navnet på fyren*-opplevelse» kaster sjeldent av seg mangelfulle resultater; da har man det gående HEEELE kvelden. Zzzz Den ene halvparten av en elektronikaduo som ikke gjør det spesielt bra i Norge, men som, i likhet med nevnte halvdels far, dreper det i utlandet, ble nylig observert sovende på T-banen, midt på blanke formiddagen. Hun våknet brått på Jernbanetorget, gikk forvirret ut på perrongen, før hun gikk inn i vognen igjen, og så ut igjen. Fingre-spitzgefühl Den skalla skuespilleren i Norge som er mest kjent i utlandet, gjorde sitt for at kinodaten han hadde med på Skjelvet følte litt EKSTRA vibrasjoner! ;) Skjønner du hva vi mener?? ;) Den FINGERNEMME skuespilleren sørget for litt EKSTRA underholdning til damen i setet ved siden av! ;) Ja, du skjønner hva vi mener, du er voksen nå. Blame It on Me Man lærer mange sannheter etter en flere timer lang trip i eget hode. En av dem er tydeligvis at man kan bryte seg gjennom køen om man vil ha burger på McDonalds, spesielt om man har vunnet Spellemann og opptrådt på Late Night-TV i USA. Men DETTE er vel sant? Denne spalten har et anstrengt forhold til en bestemt norsk rapper, men nå gjør vi det forhåpentligvis godt igjen ved å spre et mer positivt rykte enn forrige gang: i motsetning til det man skulle tro ut i fra navn er nemlig vedkommende … eh … vi sier det slik en nylig sammenslått kommune ville sagt det: robust og styringsdyktig i forhold til en utstyrsdimensjon i vekst. Capiche?


Årets Film fra Sør-program består som alltid av de beste kvalitetsfilmene fra Asia, Afrika og Latin-Amerika. Vi gleder oss til å dele alt fra gamle klassikere til rykende ferske verdenspremierer, spennende spesialprogram og engasjerende debatter! Les mer på filmfrasor.no.

ÅPNINGSFILM: PARASITT Parasitt er en utstudert og medrivende film, hvor regissør Bong Joon-ho setter en ny gullstandard for skildring av klassesamfunnet. Årets gullpalmevinner fra Cannes og årets åpningsfilm er ikke noe du vil gå glipp av.

AVSLUTNINGSFILM: GUDDOMMELIG KJÆRLIGHET

KULINARISK KINO: THE WANDERING CHEF

HOVEDGJEST: PARK CHAN-WOOK

Velkommen til 2027 og til et Brasil hvor religiøs fanatisme og løssluppen seksualmoral går hånd i hånd. Guddommelig kjærlighet er en fryd å se på, og avslutter årets Film fra Sør med et brak.

Velkommen til en kulinarisk opplevelse i sørkoreansk ånd med visning av The Wandering Chef. Koreas ambassade serverer deilig bibimbap og andre koreanske overraskelser på visningen i Kulturkirken Jakob torsdag 14. november.

Park Chan-wook er en av verdens mest anerkjente regissører, og er hovedgjest på årets festival. Få med deg Kammerpiken, Sympathy for Mr Vengeance, Oldboy, Lady Vengeance og en rekke andre av hans filmer.

29 TH FILMS FROM THE SOUTH FESTIVAL Les programmet på filmfrasor.no

Billetter til alle visningene er i salg fra 24. oktober

Studentpass 780 kr

Festivalpass 1 235 kr

80 FILMER FRA ASIA, AFRIKA OG LATIN-AMERIKA

HER ER NOEN SMAKEBITER PÅ ÅRETS PROGRAM:


8

’’

QUIZ! QUIZMASTER: ANDREAS DAHL KRITIKK: DAHL@NATTOGDAG.NO INSTAGRAM: @ANDREAS_DAHL_

1

Hvilke «kontroversielle territorier» tilhører disse flaggene? Du trenger kun nevne én av fire. 2

4 1

3

2 3 4 5 6 7 8 9 10

Sorter følgende dyr etter kjappeste målte hastighet (i minst en «kort distanse»): Gnu, Kenguru, Gepard, Greyhound.

TRIGGER WARNING: EKSTREMT VANSKELIG SPØRSMÅL Nuuk er hovedstaden på Grønland (*alle nikker anerkjennende*), men kan du nevne én av de andre tolv «byene» på Grønland som har en befolkning på over 1000 mennesker? Grønland er enn så lenge under Danmark. Jeg (quizmaster) har kommet i den alderen hvor man blir opptatt av danske designmøbler. Hva heter arkitekten som designet stolene Påfuglen, Oksen og Y-stolen? Og hvem designet stolene Egget, Syveren, Svanen og Myren?

Andre dyre ting: Apple lanserte nylig ny iPhone og ny iWatch. Hvilke nummer er de i rekken av iPhoner og iWatcher?

Den Amerikanske Epleforeningen (!!!) annonserte nylig de topp fem mest produserte epletypene det siste året. Kan du nevne én av de fem typene?

Mye hundestoff om dagen. Hvilke tre ulike raser var de tre kjendishundene Lassie, Beethoven og Laika?

Et kattespm. for å oppnå balanse i regnskapet: Hva heter denne katterasen?

Det er høst og nye studenter er sikkert nå i gang med ex.phil, med mindre det har blitt erstattet med SoMe.phil eller noe annet DRITT. Uansett, her er spørsmålet: Hva heter kjertelen som ifølge Descartes er åsted for ­interaksjonen mellom sjel og kropp?

1 1. Sør-Georgia og Sør-Sandwichøyene 2. Republikken Artsakh / Nagorno-Karabakh, 3. Vest-Sahara, 4. Folkerepublikken Donetsk. 1p 2 Gepard: 109.4–120.7 km/t, gnu: 88 km/t, greyhound: 74 km/t, kenguru: 71 km/t. 2p for alle riktige, 1p for første og siste riktig. 3 Sisimiut (Holsteinsborg), Ilulissat (Jakobshavn), Aasiaat (Egedesminde), Qaqortoq (Julianehåb), Maniitsoq (Sukkertoppen), Tasiilaq (Ammassalik), Narsaq (Nordprøven), Uummannaq (Omenak), Paamiut (Frederikshåb), Nanortalik (Nennortalik), Qasigiannguit (Christianshåb). 2p 4 Hans J. Wegner. 1p 5 Arne Jacobsen. 1p 6 iPhone 11, iWatch 5. 1p 7 Gala, Red Delicious, Granny Smith, Fuji og Honeycrisp. 1p 8 Collie, St. Sanktbernhardshund og blandingshund (jeg godtar alle svar her, så lenge det er en hunderase). 1p 9 Hellig Birma. 1p 10 Konglekjertelen/epifysen. 1p SVAR POENGSCORE 10-12 p 6-9 p 2-5 p 0-1 p

Alle på Litteraturhuset dabber i respekt når du snubler inn døra. Dra til Illums Bolighus, si du fikk mellom 6-9 poeng på denne quizen og de vil gi deg en gratis Y-stol i såpebehandlet bøk! Lær deg mer om dyr, jævla spesiesist. ¯\_(ツ)_/¯


9

Ingebjørg Hokholts For fremtiden. Greta Thunberg (2019). FOTO: INSTAGRAM/@HOSTUTSTILLINGEN

1

GRETA THUNBERG PÅ HØSTUTSTILLINGEN

Fy faen i helvete. FY FAEEEEN!!!! FYYYYYYYYYYYYYYYYYYYYYYY FAEN I HEL-VE-TE!

Henriette Pedersen / Nartmanstiftelsen

PEER / BITCH

Ingebjørg Hokholt For fremtiden. Greta Thunberg (2019) Tegning og akvarell Høstutstillingen 2019 var en rotete opplevelse. I et hjørne står en fargerik skulptur som ser ut til å være like deler inspirert av Chihiro og heksene og smileyene på en Android-telefon. Midt på gulvet står noen spikke-greier som sender tankene tilbake til ungdomsskolen og på en vegg henger noen fotografier av hus i Nord-Norge (elns) og ser ut som de kunne illustrert ALLE Morgenbladet-saker noensinne. Gulvene er også fulle av greier: skulpturer, jakker, tepper man ikke skal tråkke på og TV-er. Veggene er om mulig enda mer tettpakket. Noen bilder er så små at man nesten ikke får øye på dem der de henger mellom de store skjermene, lerretene og fotografiene. For fremtiden. Greta Thunberg er en sånn liten sak. Der resten av kunstverkene enten fremkaller hoderisting (God betring i mørkret, Nina Bang Larsen), ingenting (skateboardene) eller pirrer interessen i et par minutter (Through

Fire I og II, Maria Viiros; Velkomen skal du vera (ETA), Ragnhild Aamås; Alex, Preben Holst; Ølbollerim #2, Lars Korff Lofthus), gjør tegningen/akvarallen av Greta Thunberg oss RASENDE. Hva ER dette? Det ser ut som om kunstneren har blitt oppringt av noen i juryen sånn én dag før utstillingen åpnet og bare «Øøøh, vi må ha noe om klima, kunne du fikset noe? Forresten, TIL I MORGEN!». Resultatet er noen ubehjelpelige sorte, grå, brune og lyse penselstrøk og blyantstreker som tydelig fortsetter videre der malingen stopper. Noen gule detaljer her og der gir inntrykk av at kunstneren ikke egentlig vet hvem Thunberg er, men har fått med seg det bildet der hun har på seg gul regnjakke en gang hun var innom en nettavis. Greta Thunberg gir håp for fremtiden, dette bildet river det brutalt vekk.

19. oktober kl. 20.00 Premiere «I am no easy bitch from bygda», sier PEER BITCH. Forestillingen lar ustoppelig depresjon, raseri og kjøttets begjær overkjøre Ibsens strukturer og inviterer publikum inn i en rensende og fristillende runddans. I samarbeid med:

Oslo International Dance Festival

20.–22. oktober kl. 19.00


10

TEKST EMIL FINNERUD FOTO KRISTINE WATHNE

Med bruk av VR-teknologi tar Melgaard deg inn i en ny virtuell verden av DMT, dark web og klubbmusikk.

I

norsk kunstsammeheng kan det gå langt mellom nye formater og materialer. De fleste gallerier og institusjoner holder seg trygt og tradisjonelt til enten maleri, foto, tegning eller skulptur. Selv om verden rundt oss er i ruvende teknologisk utvikling, ser man ironisk nok få spor av utviklingen i det tilsynelatende progressive kunstfeltet. Årsaken er selvfølgelig sammensatt. En faktor kan være penger: maleriet er og har siden etterkrigstiden vært det mest attraktive salgsobjektet i kunstmarkedet. Satt på spissen er også kunstnere til dels rituelle og litt late dyr. Når de først har funnet «greia» si, stopper det ofte der. Kunstmarkedet har på toppen av dette en hang til å trademarke, og misliker ofte kunstnere som «vingler» og uventet går for langt unna sporet

sitt. Yes kids, kunstbransjen suger. Selvsensur, feig tilpasning, nepotisme og taktikkeri er like mye til stede her som alle andre steder, og kanskje noe av årsaken til at mye kunst er kjedelig og blodfattig. I lys av denne sørgelige fortellingen, er det befriende å se kunstnere, særlig malere med lang fartstid i gamet, ta steget inn i ny teknologi. Kunstnere som tør å eksperimentere, som går ut av kunstnerrollen. Kunstnere som aviser klamme myter og romantisk nostalgi om hva det vil si å være kunstner i dag. Melgaard er en av disse. Han gjør som han alltid har gjort, og driter i hva kolleger og andre har å si om saken. Det siste prosjektet hans inkluderer VR-teknologi og simulerer Bjarnes fantasifulle ide om et trippy landskap bestående

BJARNES TRIPP av drugs, musikk og hans smått ikoniske Lightbulb man, og blekkspruten Octo.

Så, du jobber på et VR-prosjekt til en utstilling på Astrup Fearnley. Fortell. – Det var først meningen at prosjektet skulle vises på Astrup Fearnley, men det ble endring i planene, så første stopp blir Julia Stoschek i Berlin. Julia Stoschek er kanskje Europas største samler av nye kunstmedier. Utstillingen gikk fra å være veldig ambisiøs, store samarbeid og greier, til at jeg stilte meg selv spørsmålet: okei, er poenget nå å gjøre sånne store, dundrende installasjoner, liksom? Trenger vi å se mer ting? Der ligger noe av grunntanken. Jeg ville ha presentasjonen enkel og low key. Det er bare et par masker, og noe å sitte på. – Jeg har gjort mange

store kompliserte installasjoner, og kanskje kan all den materialiteten være noe man skjuler seg bak? Det kan fort bli så mye at man til slutt ikke klarer å gjøre seg opp en mening om noen ting. Når man tar på seg VR-brillene forsvinner jo også den ytre verden. – Nettopp! Derfor er det selvmotsigende at man skal presentere alt dette i en stor, voldsom installasjonsidé.

Ja, det kan fort bli overkill, for intenst. Hvor i prosessen dukket dette opp, dette ubehaget som fikk deg til å endre retning? – Det skjedde vel for cirka tre måneder siden.

Hvor lenge har du jobbet på prosjektet? – Siden i fjor sommer. Jeg har reist frem og tilbake mellom London og Oslo. Det er interessant å forholde meg til nye medier. Den revolusjonen der kommer uansett, så hvorfor ikke forholde seg til den, i stedet for å sitte og krampeholde på at det er maling og skulptur … at det er det som er kunst, liksom. Det er visuell kultur alt sammen, i en eller annen forstand. – Det er også visuell informasjon, alt sammen. Det er kult av deg som maler å gi deg i kast med nye medier. I kontrast til Julia Stoschek og samlere som tør å samle på nye kunstmedier, er mitt inntrykk at


11

«

Jeg går vekk fra den tradisjonel­ le kunstnerrollen, der jeg har kontroll på alt.

Norge er bakstreversk på den fronten. Det er få som samler på det, og få gallerier og institusjoner tør å satse ordentlig på det. – Man skal holde seg til et visst format, og en viss standard, liksom. Kollegaene dine, mer konservative malere, hvordan ser de på deg? Som en utbryter? – For å være helt ærlig så synes jeg folk har vært uinteressert i den VR-greia. Men jeg har jo ikke så mange sånne kunstnervenner, heller. Mediene har vært interessert, men ikke mange kunstnere. Kanskje det er fordi jeg ikke er verdens mest sosiale type. Så er jo dette helt nytt. De prøver å navigere rundt i dette digitale landskapet de selv befinner seg i. De prøver å finne ut hvor de står i dette. Hvordan har arbeidsprosessen vært? – Det er et digitalt verk med mange teknologiske fasiliteter jeg har måttet forholde meg til, men selve prosessen har på en måte vært like improvisert for meg som å male et bilde. Jeg nærmet meg verket gjennom et manuskript. Det var lettere å skrive et narrativ, og jobbe ut i fra det. Så

lagde vi et moodboard. Det ble veldig bokstavelig. Og da tar staben på Acute Art opp den tråden, og lager for eksempel Lightbulb Man (en gjenganger i Melgaards kunstnerskap som er et slags portrett av ham selv, journ. anm.) som tripper, som røyker no vape med DMT. Der er rundt 15-20 stykker der som jobber med prosjektet.

Er det meningen å kunne «ta» på ting, taktilitet og så videre?

Hm, jeg har ikke lest mye om anger ...

– Motsetningen med alt dette er at jeg kanskje er den minst teknisk orienterte kunstneren i Norge. Jeg syntes det var veldig tungvint. Jeg sa at hvis man skal navigere i det her, kan man ikke da bare styre det med noen enkle hodebevegelser?

– De føler de har blitt skutt ut i et mørke. De har på en måte opplevd at det er ingenting. Hvor godt dokumentert det er vet jeg ikke, men det var vært en sånn psykonaut-depresjonsbølge ...

Jeg så bilde av at de var her i atelieret ditt. Har du ikke det tekniske utstyret her?

– Alle nye medier har et bristepunkt som man må være veldig oppmerksom på. Folk orker ikke å sitte i en time og se på noe. Jeg tenkte det skulle være mye action også, så man gidder å bli sittende.

– Jo, her! Hvis du ser der, og der (Bjarne peker i retning av noen bokser og ledninger i taket), der har man kunnet sende VR. Jeg kan bruke briller for å se hva de gjør, og så facetimer eller skyper vi.

Det blir ikke noe norsk føling i fjæra, liksom. – Nei, ha ha.

Hvordan er det du har lagt opp VR-filmene? For de som ikke er kjent med dette formatet, kan man sammenligne det med vanlig film eller animasjonsfilm? – Forskjellen blir at du kan se alt i et panorama, ikke sant. Hvis du først ser på en figur, vil du også kunne gå bak figuren. Det de også har gjort, er at hvis du har en figur som har blank overflate, så vil du kunne se din egen skygge i speilingen.

Men hvordan endte du opp i den tematiske verdenen, med drugs? Så du den abstrakte weirdnessen til kunst sammenfallende med universet til drugs?

Jeg har lest om folk som har følt på en stor intethet, men som etter en DMT-tripp har kommet tilbake og kjent på en stor livsgnist fordi de har kjent på døden, og

«

Alle nye medier har et briste­ punkt som man må være veldig oppmerksom på. det har ført til at de elsker livet.

– Nei, jeg har vært opptatt av den nye forskningen – i tillegg til den nye tilnærmingen – til psykedelia. For eksempel mikrodosering. Hvis du går på sånne chatterom, så er det mange som snakker om DMT-trippen som noe de angrer på.

– Det var de erfaringene jeg tok utgangspunkt i, også. Dette kan være et verktøy for oss til å potensielt tenke klarere i den verden vi lever i. Jeg tror de substansene kan være behjelpelige.

Jeg vet også at man har avskrevet at psykedelia i seg selv kan gi en evig badtrip, at man risikere å ødelegges for livet. En badtripp kan være skrekkinngytende, ja, du kan være nær døden og noie som faen, du kan sitte der og skjelve i ti timer, helt jævlig selvfølgelig, men så er det ferdig, og du får egentlig ingen varige mén. De uheldige det har skjedd med, som har endt opp på diverse psykiatriske, har ofte hatt en eller annen diagnose som har utløst for eksempel en psykose. Det kan du også få av å røyke en joint, eller gjennom alkohol, så det er ikke nødvendigvis noe som er utelukkende knyttet til psykedelia. Uansett. Det er en deilig og endelig avvisning av den skumle badtrippen som de har lurt oss med i alle år. Man kan heller flippe det rundt, heller si at badtrippen kanskje var bra for deg. – Akkurat det du sier om at badtrippen, at de for mange er noe av det beste som har skjedd dem, alle disse nyansene, det er det jeg prøver å si noe om. Men det handler også om at jeg tok utgangspunkt i Lightbulb Man som hovedkarakter. Her er han animert og liksom en hacker. Han har en Tor-browser han går inn på darkweb på, og sånn.


12

«

Motsetningen med alt dette er at jeg kanskje er den minst teknisk orienterte kunstneren i Norge.

Okay, er han en slags voyeur, eller er han aktør? – Ja, han går rundt og … det er veldig animert, da. Men jeg tenkte på denne skikkelsen, Lightbulb Man, titter han på verden eller er han aktør i verdenen? – Han er begge deler. I VR-en er han aktiv i mange forskjellige ting. Jeg har også lest trip reports og sånt, og det er jævlig gøy. Det er nesten litteratur, små eventyr, fabler. På papiret burde det passe godt til å oversettes inn i billedkunst eller film. Man har vel bare sett et knippe halvgode eksempler av tripping på film. Du har selvfølgelig Enter the Void av Gaspar Noé.. Det er kanskje vanskelig å skape fordi det er så internt og subjektivt. – Jeg tror ikke jeg vil rekonstruere en trip, liksom, for det er noe personlig, avhengig av de forskjellige personene som opplever den. Jeg ville heller ta ideen om «det trippy», og det trippy landskapet. Hvor lange blir filmene? – De blir 20 minutter. Er det musikk? – Ja. Det er Romina Cohn, hun har jo samarbeidet mye med Felix da Housecat. DJ Hell, Gigolo Records. Det er litt mimring fra min side, da.

VR-teknologi. Fint med litt motvekt som balanserer det hele. Tidlig klubbmusikk à la Gigolo har jo også mer groove i seg, det er mer bounce, og ikke så overdigitalisert og clean. – Også har hun en veldig spesiell stemme, det blir veldig fint. Har det hun synger om noe relevans til hva som skjer i filmen? – Hun har fått tilsendt alt materialet, og så har hun laget et soundtrack, en tolkning. Det har vært prosessen i hele arbeidet, at folk har fått sett alt underveis. «Nå har dere disse visuelle referansene, gjør hva dere vil». Jeg går vekk fra den tradisjonelle kunstnerrollen, der jeg har kontroll på alt. Det handler vel også om tillit, å gi folk kunstnerisk frihet. – Jeg synes samarbeid blir best når man lar den andre parten gjøre det de har lyst til. Jeg har alltid hatt den approachen. Jeg tenker at hvis man overregisserer ting, blir samarbeidspartnerne mer som assistenter, som utfører din visjon.. Så det er nesten to forskjellige ting. Men, uten å avsløre for mye, angående Lightbulb Man: mye av kunsten din er jo på et vis selvbiografisk. Er det selvbiografiske elementer her?

gjøre for å pushe den tanken. Ikke sant? VR-en handler mye om den problematikken der, hvor går man etter en sånn innsikt. Sånne ting.

– Det er ikke noe selvbiografisk i det.

Jeg trodde du var ferdig med døden?

– Ja. Jeg tror det syntetiske har tatt over for det seksuelle.

Det er ikke noe der som du har sett eller opplevd?

– Ja. Ha ha!

Er ikke det veldig pervertert, da? Det syntetiske.

Digga det jeg også, var kult det, spesielt i starten da hele den nye scenen og musikken kom. – Men Romina Cohn har jeg jobbet med flere ganger. Hun gjorde den ene singelen med Felix da Housecat som het «I Just Want to Be A Lesbian», også gjorde hun en annen som het «Queer». Nå har hun gitt ut et eller annet som heter «Let Me Know» eller noe sånt. Det er litt gammeldags techno, da. Man skal kanskje ikke prøve å virke så moderne heller, da. Skjønner du?

– Hehe, jeg orker ikke noe av det. Alt er hintet og subtilt?

Men den er der ennå? – Nei. Det er helt fiktivt. Jeg synes også det er det som er mest interessant. Jeg synes egentlig det selvbiografiske er ganske uinteressant. Jeg tror jeg alltid har mislikt virkeligheten. Jeg har aldri vært opptatt av det autentiske, det genuine. Jeg har vært mer opptatt av fiksjonen, liksom. Å fortelle en bra historie. Kommer det av en idé om at du er innforstått med at du vet veldig lite når alt kommer til alt? Hvorfor vi er her, tingene rundt oss ... I så måte er kunsten et bra og riktig sted å være. Heter den noe, denne verdenen du har laget? – Nei, men verket heter My Tript.

Ja, bra å holde litt på bremsen. Hadde kanskje blitt litt too much med det aller siste av overprodusert eksperimentell elektronisk musikk og hightech

Du slipper ikke unna.

Du trenger ikke si hva du stemmer, men stemmer du? – Ja.

Er ikke det lov, da? –Jo. Jeg er jo litt fan av DJ Hell og Gigolo Records.

– Hm? Jeg må tenke litt … Hmm … Nei.

– … Camus sa at selvmordet er det eneste eksistensielle spørsmålet vi har. Ikke sant? Og nå tenker jeg liksom, hva kan man

– Man kan liksom aldri unngå den, da. Sant nok. Men tilbake til tripping, har du en bra LSD-story? Jeg holder på godbitene selv! Haha. Men det var én LSD-trip som tok meg tilbake til 70-tallets sex-verden. Hvor alt var sånn 70-talls-glitrende, glamorøst, Studio 54 …

– Haha, jo. Men det er viktig at ting har en litt pervers side. Jeg synes også kunst som er pervertert på et eller annet vis ofte er fantastisk, uansett kategori.

Var det en fin verden? – Fantastisk! Jeg har hatt fantastiske LSD-tripper. Tilbake til Lightbulb Man og verket ditt. Er det noe sex involvert?

– Ja. Jeg har ikke stemt hjemme i Norge før, for jeg har ikke bodd her. Stemte du som ung? – Ja.

– Man kan jo si at Lightbulb Man blir penetrert gjennom hullene sine av Oktos som går gjennom ham, som gir ham vapen han kan røyke på, sånne ting. Du kan si det at han bare består av hull.

Mens du hadde lukkede øyne? – Jeg var i koma, tror jeg, haha.

Er det noe du har begynt med den siste tiden?

Over til noe helt annet. Du med din anarkistiske bakgrunn, og ditt anarkistiske galleri på 90-tallet, og disse Tiqqun(anonymt kollektiv av revolusjonære aktivister i Frankrike, journ. anm)joggedressene dine … Stemte du ved valget?

Hva er filosofien din bak det å stemme? – At det er viktig å stemme. Det er en av de få innflytelsesmåtene vi har igjen i samfunnet vårt. Hvor reell den er til slutt kan man begynne å lure på, da. Folk legger kanskje litt vel mye følelser, krefter og mening i å putte en papirlapp i postkassa hvert fjerde år. – Ja. Skal vi si det sånn, da?

– Det har jeg ingen kommentar til, ha ha!

Vi sier det sånn.


ÂŤ

13

Jeg tror jeg alltid har mislikt virkeligheten.


14

TEKST LUDVIG FURU OG RUTH EMILIE RUSTAD MARTINSEN FOTO M. MANDELBAUM

Vi lot D2 fortelle oss hvordan vi kan kjøpe oss til bedre klimasamvittighet.

GRØNNVASKING LIVE

E

n ung gründer står på Sentrum Scene foran en halvfull sal. Han forteller oss at det årlig produseres 23 milliarder sko. Ikke akkurat er bærekraftig. Løsningen hans er ... å lage enda flere sko! Han forteller om det fornybare skomerket sitt mens han utøver en noe usikker TED Talk-koreografi. Han går to skritt til høyre, stopper opp, står bredbent, for deretter å gå to skritt til venstre og stå bredbent der også. Han avslutter pitchen med mottoet: – To postpone is the new crime. I mars nominerte Dagens Næringslivs fredagsbilag, D2, «30 ledestjerner under 30 år som vil gjøre verden bedre». Magasinet viet et helt nummer til artikler om disse 30 gründerspirerene, politikerene og ungdommene som med verv, powerpoint-presentasjoner og forettningsidéer skal sette et godt eksempel for den kommende generasjonen. Vi var til stede da det skulle kåres en vinner, og fikk en demonstrasjon av individualismens hybris i samme slengen.

DETTE ER SAKEN: Dagens Næringsliv elsker å fetisjere rikdom. En rask titt på Facebook-feeden deres viser sjarmerende overskrifter som «Oljeservicegründer selger områdets dyreste hytte», «Gründer selger – tjener 270 millioner», «Fra Norges Luksusleilighet på Manhattan

skal Norge[sic] kjempe seg inn i FNs sikkerhetsråd» og «Gustav M. Witzøe er 24 år og Norges rikeste». Hvis DN er norsk medias høyrepappa er D2 det litt mer liberale millennial-barnet, som i like stor grad er opptatt Rolex-klokker og New York, men som i tillegg bryr seg om interiør og rar mat i svært små porsjoner, laget av unge kokker med sidecut og sleeve-tatoveringer. Hvem andre passer bedre til å bestemme hvem som bør lede oss inn i fremtiden? Her er noen forslag til forretningsideer du kan realisere hvis du vil bli en «Ledestjerne»: – «Tuckify», en strømmetjeneste for barneklær. – En flaske med en chip i seg du kan scanne på Godt Brød for å fylle på med kaffe, juice eller vann og samtidig støtte innsamlinger av plastflasker på eksempelvis Haiti. – En klimablogg som heter «Radical Broccoli» som vil snu «offermentaliteten» mot en vilje til forandring. – En app som får deg til å bruke mindre tid på telefonen. – Et talentprogram for «future leaders» med slagordet «people, planet, profit». – Vær en Cambridge-student og technomusiker som bruker humor for å kommunisere miljø og bærekraft i gjenbruksappen Tise. Kødda, dette var noen av de ekte «Ledestjerner»-nominasjonene ;-)

Sentrum Scene er en del av Samfunnshuset, et av hovedverkene innen norsk funksjonalisme. I sosiologien fokuserer funksjonalismen på hvordan samfunnet påvirker individet – en artig motsetning til det vi står overfor: et individorientert arrangement om det kollektive prosjektet «klima og miljø». I lobbyen er det fullt av unge, pene mennesker i business casual – gjengen D2s lesere antakelig liker best å identifisere seg med. Mellom kvinner i brede bukser og menn i smale bukser er det satt opp stands fra arrangementets samarbeidspartnerne. Ungt Entreprenørskap er til stede, det samme er konsulentfirmaet EY, Norges miljø- og biovitenskapelige universitet og … Coca Cola! Selskapet som selger nesten to milliarder brus om dagen og produserer tre millioner tonn plastavfall i året, selve symbolet på kapitalisme og overforbruk. På veggen ved siden av boden står det at de lover å bli bedre til å resirkulere, så vi tar oss et par flasker. Vi får utdelt totebags av EY, men må avbryte leksjonen om hvor resirkulerbare de er. ISÁK har begynt showet. 2019-tidsånden er til å ta og føle på når den samiske jentedivaen drar i gang kunstpop-joik om klima. Lyden kuttes midt i det som høres ut som en samisk versjon av Rihannas «Diamonds» grunnet tekniske problemer, og konferansierene ønsker velkommen som om ingenting har skjedd. Heldigvis blir starten av showet så vidt ikke reddet av storyslammen til Fredrik Høyer. «Hvert øyeblikk er en Hitchcock-trilogi», roper han, før han hiver av seg


15

«

To postpone is the new crime.

sixpencen og sparker ned mikrofonstativet. Publikum hoier og klapper for seg selv når de kjenner igjen popkulturelle referanser, for eksempel: Sondre Justad (en musiker) og Kanye West (en rapper). Den 14 år gamle «klimaprofilen» Penelope Lea er også en publikumssuksess. Et raskt googlesøk på «penelope lea norges greta thunberg» bekrefter mistankene våre om at hun blir omtalt som Norges svar på Greta Thunberg. Hun sier hun har «vært i møte med næringslivstopper siden jeg var ni år» og at hun «har en venn, ambassadøren på Seychellene». Så er det endelig tid for de første gründerne. To gutter ber oss om å lese en tekst på backdroppen. Etter noen sekunder begynner en stor iPhone å lage et helvetes notification-spetakkel ved siden av teksten. Ikke så lett å konsentrere seg nå, hva? Gutta sitter på løsningen, som sammen med de nevnte bærekraftige skoene føyer seg etter «more is less»-prinsippet: en app som belønner brukeren etter hvor lenge mobilen er inaktiv. Tiden konverteres til poeng du kan bruke i appens markedsplass, hvor partnere, som Disney, Coca Cola og 7-Eleven, gir deg «belønninger», som kaffe eller kinobilletter. «Mindful marketing», sier de. Det høres mest ut som et slags makro-stockholmsyndrom, der vi takknemlig mottar belønninger for å avstå fra avhengigheten de samme selskapene aktivt forsøker å påføre oss. De avslutter med å presentere sitt neste prosjekt, «Attention OS», uten å utdype noe særlig utover å vise oss et bilde av en 3D-hjerne med lysende synapser. De power dressed konferansierene snakker om «Ledestjernene» med en brusende og ærverdig tone – som om gründerne er modige og radikale. Hvilke forventninger er det de bryter med for å fortjene slik dirrende ærefrykt? Og hva er egentlig greia med å «heie på bedrifter»? Er det ikke nok at vi gir dem pengene våre? Er

«

I pauser på sånne samlinger som dette kan det skje store ting.

det ikke kapitalisme som skal fungere sånn at den beste forretningen vinner, med eller uten heiagjeng? Ærefrykten blir mildt sagt ikke svakere når lederen for høyresidens tankesmie Civita, Kristin Clemet, entrer scenen. Hun introduseres som en «ringrev». Tidlig på 2000-tallet var hun utdanningsminister, og nå for tiden bruker hun mesteparten av tiden sin på å krangle om «tonen» på Twitter, samtidig som hun forpester samme nettsted med liksom-snusfornuftige forsvar av samarbeidet mellom Frp og Høyre. Nå er hun på klimakonferanse. Samtalepartneren hennes heter Elin Nørve, grunnleggeren av et lederkurs kalt «Future Leaders». I en anekdote fra en ambassademiddag i India demonstrerer hun kanskje den mest desperate selvrettferdigheten vi har hørt på denne siden av Nürnbergprosessen: På veien til ambassaden kjørte hun forbi en gjeng med tiggere, en kontrast hun merket på kroppen idet champagnen begynte å bruse i krystallglassene. En av de mer høytstående næringslivslederne i selskapet beroliget henne om at hun ikke skulle ha dårlig samvittighet – for det er i denne typen selskap de virkelige endringene finner sted. – Det er der vi må være! Det er der vi skaper endring! Tiggere er kjipt, men champagnemiddager er jo nødvendig. Clemet er enig. Hun fortsetter med å fortelle om at næringslivet vil fungere raskere i miljøets favør enn politikken, dersom man får det med seg på det grønne skiftet. – Kunder vil etterspørre ting som er laget på en etisk forsvarlig måte, sier hun positivt, selv om det mildt sagt ikke gjelder alle kunder, om man skal ta hensyn til virkeligheten. Hun avslutter samtalen med et slags absurd

offerkort om ledelse i dag, der hun sier jobben til unge ledere vil bli vanskeligere enn før fordi folk «krever mer av jobben». «Unge ledere». Det er som om de snakker om en egen menneskerase, tenker vi idet de annonserer pause. De utvalgte som skal lede oss undermennesker inn i en lysere fremtid blir oppfordret til å mingle: – I pauser på sånne samlinger som dette kan det skje store ting. Det eneste som skjedde i pausen for vår del var at vi drakk enda mer Cola, mens vi tenkte på at brusens tilstedeværelse ikke er et beklagelig engangstilfelle, men derimot en logisk slutning hvis man ber næringslivet om å fikse klimakrisen. Coca Colas eneste mål er å selge så mye brus som mulig. Hvis de gjennom markedsføring får oss til å tro at det ikke er skadelig for miljøet å kjøpe brusen deres, selv om alternativet, å ikke kjøpe brus, alltid vil være mindre skadelig, har de gjort jobbens sin. Til og med Shell(!), som er ansvarlige for 1,67% av hele verdens drivhusgassutslipp, satser tungt på å markedsføre seg som et miljøvennlig selskap. Næringslivet, som de fleste «Ledestjernene» er en del av, må tjene penger. Få selskaper, og i alle fall ikke de største, kommer til å velge dyrere produksjonsmetoder for å være snille. Dersom de velger en omvei i produksjonslinja er det fordi filantropien i seg selv er en markedsstrategi – som å samle en symbolsk mengde plast fra havet for hvert produkt du kjøper. Greenwashing, eller «grønnvasking», har vi sett noen i avisspaltene kalle det. Dutty Dior sparker i gang annen akt når han med et uhell kommer med kveldens beste klimaallegori: «Jeg undervurderte varmen av disse lysene ass … Haha». Etter han


16

er ferdig med å mumle et par låter er det duket for debatt mellom ungdomspartiledere. Noen kapitalistisk systemkritikk er det imidlertid ikke duket for, da de tilstedeværende partiene, AUF, Unge Høyre og FpU, alle er trygt plassert på lag med status quo (om ikke litt lenger til venstre enn deres moderpartier) – bortsett fra Grønn Ungdom, representert av Hulda Holtvedt. Hun benytter sjansen til å sitere Klimarisikoutvalget, og sier krisenivået kan sammenliknes med første verdenskrig. Konferansieren virker ikke akkurat direkte berørt av det apokalyptiske fremtidsscenariet når hun henvender seg mot de andre partilederne med sitt sedvanlige, tabloide individfokus: – Så … Dere er jo ledestjerner! Kan vi fortsette å øke forbruket vårt, bare vi finner mer miljøvennlige energikilder? Unge Høyres nestleder mener folk ikke kommer til å «kjøpe» ideen om vekstreduksjon, og eksemplifiserer på en ironisk måte hvordan språket vårt formes av det ideologiske hegemoniet vi lever under. På samme måte som (trigger warning: hitling av debatten) nazistene forandret betydningen av «dekadanse» (fra ekstravaganse og livsfjernhet til total livsudyktighet) er i vårt markedsorienterte samfunn ord som «optimalisere», «maksimere» og «investere» ikke lenger bare bedriftslingo – det er en normal del av dagligtalen. Kanskje klimaet hadde sett mindre ødelagt ut om vi hadde klart å vurdere ideer ut i fra andre verdier enn inntekter og utgifter? Bare et forslag! På dette tidspunktet må vi innrømme at vi begynner å kjenne på en voksende, depressiv motløshet. Er det nytteløst å sette i gang løsninger utenfor systemet som har skylden for at vi pumper ut drivhusgasser i økende tempo? Is this how the environment dies, with spredt applaus fra unge gründere? Før vi har klart å tømme vår tredje cola inntar Jenny Skavlan scenen med en D2-journalist, en klimablogger fra «Radical Broccoli» (som insinuerer at klimaendringene er forbrukeres feil) og han med datachip-drikkeflasken. Sammen utgjør de samtalen: «Ledestjerner Panel: Flyskam, resirkulering, kjøttstopp og shoppestopp – Kan forbrukeren redde jorden?». Mens gründerne sitter og plasserer uvesentlig skyld og skam lurer vi på hvorfor D2 ikke har fått med noen av de ikke fullt så idiotiske «Ledestjernene» på scenen. Hvor er Shad Ibrahim Hussein som driver ungdomsklubb, advokaten Pamir Ehsas som jobber med utdanning for afghanske barn, Ali Zuhair Abdullah som tar med asylsøkere på tur i skogen eller Øyvind Egaas Stenberg som jobber for å gi Tanzania rent vann? Klimabloggeren avbryter hjertesukket med å fortelle om «hvordan vi kan få en mer miljøvennlig livsstil og samtidig ha det gøy og kult». – [Bloggen] er kanskje politisk, i form av at vi vil forandre verden. Og at vi har lyst til å gjøre det på en morsom måte. Så smeller det plutselig fra konferansieren, spørsmålet vi har savnet i hele kveld: – Men kan det bli for komfortabelt? Kan man redde verden med å kjøpe tannbørster i tre? For hvilken reell effekt har egentlig disse gründerideene, trendene, holdningskampanjene og individuelle stå-påviljene for klimaet? Hvorfor skal vi bytte ut tacokjøttdeigen med larver når Shell fortsetter å pumpe ut millioner av tonn med CO2?

Dette er «Ledestjernenes» sjanse til å tenke utenfor sitt egne, små liv. Kan de klare det? I den evig aktuelle, satiriske TED Talken til Sam Hyde fra 2013, 2070 Paradigm Shift, ber han publikum om å klappe seg selv på skulderen. «That pat on the back there, is for saving the world». Det er nesten for lett å gjøre narr av såpass selvgode mennesker. Selv om identiteten som etisk forbruker i seg selv kan være positiv er det vondt å se på den manglende bevisstheten rundt rammeverket «Ledestjernene» eksisterer i – det konkurransebaserte systemet som livnærer seg på forurensning. Journalist og forfatter Martin Lukacs forklarer dette med å legge skylden på nyliberalismen – at fokuset på individet og troen på det frie markedet har lurt oss til å tro at det er forbrukernes ansvar å redde klimaet. Han skriver at friheten private selskaper de siste 40 årene har hatt til å forurense og skaffe seg monopol, og måten vi reagerer på (med å finne mer sparsommelige levemåter) ikke er en tilfeldighet, men et resultat av en ideologisk krigføring, rettet mot mulighetene for kollektiv handling. Kan det være det globaliserte, økonomiske systemet, med DN og D2 som talerør, som gjør at vi ikke klarer å fri oss fra tanken om at individuell frihet under noen omstendigheter er verdt mer enn solidaritet? Mens 71% av verdens drivhusgassutslipp forårsakes av hundre selskaper (der Equinor er den 37. verste) forteller en hyperaktiv BI-student oss at vi har et ansvar, et ansvar vi kan ta ved å scanne en dataflaske på Godt Brød. Hva med de som ikke har råd til slike produkter, som er avhengige av billige, klimafiendtlige produkter for å overleve? Er det deres feil at isbreene smelter? Fuck off. Så når Jenny Skavlan får det direkte spørsmålet om de små, personlige klimatiltakene har en reell effekt, svarer hun ikke på noen annen måte enn det hun har blitt lurt til å gjøre: at det viktigste er å begrense eget forbruk. Med andre ord: det er viktigere å være en som redder klimaet fremfor å faktisk redde klimaet. Er det for sent å ta kollektivt grep, i stedet for å gradvis få et mer apatisk forhold til lystige NowThis-videoer som forteller oss at insekter egentlig ikke er så ekkelt å spise, eller at det faktisk er skikkelig koselig å bo i en knøttliten leilighet? Klarer vi ikke se for oss et samfunn som tungt regulerer selskapenes bruk av fossilt brensel, hever skattene (først og fremst på de rike) for å finansiere produksjon av fornybar energi og som ikke måler fremgang i økonomisk vekst? Kanskje demonstrasjonene i kjølvannet av Greta Thunbergs krav om endring fra øverste hold er et tegn på at det finnes håp. Som den indiske champagnemiddagen til «Future Leaders»-leder Elin Nørve er arrangementer som Ledestjerner LIVE en måte å kvitte seg med skam på. En slags skriftestol for kapitalister. Hvis man har dårlig samvittighet for at man som vestlig verdensborger bidrar til å kaste klimaet i søpla kan man bare komme hit for å høre det man vil høre: at alt går fint hvis man bare kjøper et par sko, kanskje noen brukte klær, klapper for et slam-dikt og styrter et par flasker Coca-Cola. Vinneren av konkurransen ble forresten Christine Spiten, som har utviklet en undervannsdrone så man kan se etter søppel, krabber og samle inn data om havet å bli våt. Det er forsåvidt kult, det, innrømmer vi for å være rettferdige.


«

17

Men kan det bli for komfor­ tabelt? Kan man redde ver­ den med å kjøpe tannbørster i tre?

SENTRUM SCENE / ONSDAG 23. OKTOBER + support: iris Bill. kr. 425,- / 375,- (stud.) + bill.avg. 18 år leg.

ROCKEFELLER / TORSDAG 31. OKTOBER + support: Revocation / Tenside Bill. kr. 350,- + bill.avg. 18 år leg.

JOHN DEE / LØRDAG 16. NOVEMBER + support: Palme + Doni Mula Bill. kr. 200,- + bill.avg. 18 år leg.

ROCKEFELLER / MANDAG 2. DESEMBER + support: Santi Bill. kr. 320,- + bill.avg. 18 år leg.

ROCKEFELLER / SØNDAG 15. DESEMBER + support: Alaskalaska Bill. kr. 350,- + bill.avg. 18 år leg.

ROCKEFELLER / TORSDAG 19. DESEMBER Kl. 19.00: Inkludert akustisk konsert Bill. kr. 420,- + bill.avg. 18 år leg. Kl. 21.00: Kun elektrisk konsert Bill. kr. 350,- + bill.avg. 18 år leg.

ROCKEFELLER / FREDAG 31. JANUAR – releasekonsert

Bill. kr. 300,- + bill.avg. 18 år leg.

ROCKEFELLER / SØNDAG 9. FEBRUAR + support: Poolside Bill. kr. 300,- + bill.avg. 18 år leg.

JOHN DEE TORSDAG 14. NOVEMBER Bill. kr. 295,- + bill.avg. 18 år leg.

ROCKEFELLER / LØRDAG 15. FEBRUAR Bill. kr. 225,- + bill.avg. 18 år leg.

JOHN DEE / TORSDAG 21. NOVEMBER Bill. kr. 270,-/220,- (student) + bill.avg. 18 år leg.

B I L L E T T E R O G KO M P L E T T P R O G R A M : W W W. R O C K E F E L L E R . N O


18 SAMFUNN

TEKST REDAKSJONEN ILLUSTRASJON ØISTEIN BERGLI

I det vi kaller «Samfunnet Vårt» finnes det en sauna av skumle typer og typetter. Her er en guide til hvordan du ganske enkelt kan unngå noen av dem.

B

EGREPET terrorist dukket for første gang opp i 1794. Da hadde den franske revolusjonen for lengst begynt å spise sine egne barn, og i stedet for å gi folket goder som frihet, likhet og brorskap, hadde de revolusjonære, under ledelse av Robespierre, gjort Frankrike om til et voldelig helvete der ingen følte seg trygge – et terrorvelde. Robespierre varte heldigvis ikke lenge. 26. juli samme år holdt han en tale i representantforsamlingen der han gikk ut mot indre fiender, overløpere og

ISLAMISTEN Det som hovedsakelig skiller islamisten fra andre typer terrorister er at vedkommende ofte er ekstremt opptatt av islam. Sharia-lov er gjerne målet, og generell faenskap er middelet. Men hvor ble det av de norske representantene for disse fiendebildene? Døde de i Syria, hele gjengen? Eller sitter de i fengsel, dømt for å ha sendt stakkarslige norske til Syria mens de selv har chilla i BMW-en på Oslo Øst med tre koner og sikkert enda flere telefoner? Islamistiske terrorister fra vestlige land er gjerne på utsiden av samfunnet, men på en mainstream måte. Vi snakker småkriminalitet, hasjrøyking og utsvevende festing, helt til det når et punkt der man strammer seg litt opp og i en kort periode forsøker å leve i overensstemmelse med Allah og profeten Mohammed (SAWS), før den voldelige innføringen av kalifatet får førsteprioritet. Basert på nyhetssendinger vi har sett, er den islamistiske terroristen glad i å ha på seg hettegenser og gå inn og ut av stasjoner for offentlig transport, der han eller hun fanges opp av videokameraer. Ligner sannsynligvis på Ubaydullah Hussain, men hud- og hårfarge kan variere. HØRER PÅ: Minareten. LESER: Koranen, krypterte meldinger på WhatsApp. SER PÅ: Propagandavideoer laget av den Islamske Stat. RUNKER TIL: Alt med puls, egentlig :')

bakvaskere, uten at han nevnte noen navn. Ingen nevnt, ingen glemt, tenkte representantene og fikk ham avsatt, i frykt for at han siktet til dem selv. To dager senere ble han henrettet. TERROREN for sin del lever dessverre videre. Fra venstre- til høyreekstreme, religiøse fanatikere og den dagligdagse terroren vi alle utsettes for på sosiale medier. Men hvordan kjenne igjen en terrorist når du ser en? Her en guiden du visste så altfor godt at du trengte.

INCELEN Når ble mangelen på sex en egen, kvinnehatende voldsideologi, spurte denne avisa for en stund siden. Svaret er vel kanskje så enkelt som: har det ikke alltid vært det? Historisk sett har menn alltid vært noen jævler, enten de får pult eller ei, men det er ingen grunn til å anta at ufrivillig sølibat gjør saken noe bedre. Incelen er overbevist om at den beste måten å sjekke opp kvinner (og samtidig redde samfunnet) på, er å omfavne en dominant og supermaskulin kjønnsrolle, og tvinge kvinnen til underkastelse. Problemet i dagens samfunn er nemlig at kvinner er for frie, noe som visstnok skyldes feminisme. Frie kvinner som tar frie valg velger nemlig bare pene, kjekke og vellykkede menn. Incelen selv er verken pen eller kjekk, og dette er som regel hundre prosent hans egen feil. Ta en dusj minst annenhver dag og slutt å kjøp buksene dine på Dressmann, så er det nok triste damer der ute til at også incelen får seg noe. Har pistrete skjegg. HØRER PÅ: Lyden av egen hulking. LESER: Sexual Personae Camilla Paglia, The Bell Curve. SER PÅ: Rick and Morty, Californication, Death Note, Neon Genesis Evangelion. RUNKER TIL: Bukkake, Virtual Girlfriend Experience, Rick and Morty.


SAMFUNN 19

FØRSTE VERDENSKRIG-IGANGSETTEREN Første verdenskrig-igangsetteren er en slu jævel som ikke har mye til overs for det europeiske alliansesystemet. Som regel er han medlem av serbiske nasjonalistorganisasjoner som Den Svarte Hånd. Når han begynner å snakke om en nært forestående «guttetur» til Sarajevo, er det et tegn på at varsellampene burde gått for lenge siden. HØRER PÅ: Wagner? Sin egen plystring? Hva hørte egentlig folk på før? LESER: Rasistiske bøker? Og Petar II Petrović-Njegoš’ The Mountain Wreath, selvfølgelig. SER PÅ: Et lite hefte der han har tegnet en strekmann som hopper opp og ned hvis man blar raskt gjennom sidene. Laaame! RUNKER TIL: Moren sin.

ANTIFA-AKTIVISTEN Akkurat nå preges USA av moralsk panikk på grunn av Antifa, uten at det er helt lett å forstå hvorfor (joda, det er lett: det er fordi amerikanerne er idioter!). Antifa er både voldelige og stakkarslige på én gang – kanskje fordi det er så mange tapere som er med? Folk som barberer seg for sjeldent, farger håret for ofte og forveksler antifascistisk aktivisme med karnevalopptog. Antifa har klart kunststykket å kle seg i helsvart uten å verken se ut som en psykopat eller en kunststudent. Det er lov å kjøpe bukser som faktisk passer selv om man er mot fascisme. Er enten veldig tynn eller veldig feit (man ser litt av magen uansett) og går med solbriller uansett vær. HØRER PÅ: Beyoncé, Oneothrix Point Never. LESER: Black Flags and Windmills: Hope, Anarchy, and the Common Ground Collective. SER PÅ: Marvel-filmer. RUNKER TIL: Noe tegneseriegreier? JOI (jerk off instructions).

TWITTER-DEBATTANTEN Blant tidlige faretegn er når en – i edru tilstand – poster sterke meninger under fullt navn på Twitter. Da er det all grunn til å være på vakt. Twitter-debattanten er relativt fredelig til terrorist å være, men sprer både frykt og avsky ved å publisere en konstant strøm av meninger, kommentarer og mer eller mindre velbegrunnet oppgulp i sosiale medier som belønner nettopp slike ting. Twitter-debattanten kan være både mann og kvinne, og kjennes igjen på elsykkel, med øl-mage og et smil som er i konstant krig med den magiske 25-i-BMI-grensa. HØRER PÅ: Kanye West, Karpe, Sunn O)))))), tool, litt Young Thug faktisk. LESER: Den siste boka til Mímir Kristjánsson, bøker om Sovjet eller amerikansk ny-feminisme. SER PÅ: Succession, Einar, Dagsnytt Atten. RUNKER TIL: Lan Marie Nguyen Berg.

HØYREEKSTREMISTEN Alle raser er like mye verdt! Dette utsagnet vil høyreekstremisten sannsynligvis være uenig i, han er nemlig som regel rasist. Men det er ikke det eneste kjennetegnet på en person som hater innvandrere, kvinner, homofile og og alt som stinker av globalisering, kapital, popkultur (og faren sin). «Do you have white teenage sons? Listen up». Ifølge en viral Twitter-tråd (81 000 retweets, 189 000 likes) signert Joanna Schroeder bør man være på vakt når unge hvite gutter henger seg opp i begrepet Triggered. Andre begrep man bør være obs på er: rasekrig, eurabia, ytringsfrihet, «the game» og shoah. HØRER PÅ: Richard Wagner, Pantera, Freedomain Radio Podcasts with Stefan Molyneux. LESER: Sexual Personae, The Bell Curve, Platons Republikken, The Gulag Archipelago, Dostojevskij, Modern man in search of a soul, manifester. SER PÅ: Hannibal, Suits, Den tredje Mann. RUNKER TIL: Brazzers, Bratz.


20 SAMFUNN KRISTENFUNDAMENTALISTEN Kristenfundamentalisten synes alt var så mye bedre før. Før Gud døde, kvinner fikk seg arbeid og barn kunne henge med venner på SFO etter skolen. Dette er grusomt, synes kristenfundamentalisten, som tilsynelatende er mer opptatt av å hate homofile enn å elske sin neste, gud, dra på kino, være med venner og så videre. I så måte har kristenfundamentalisten noe å lære av islamisten; begge hater homser, men bare kristenfundamentalisten tør å skrive debattinlegg i avisen om det. HØRER PÅ: Hører ikke på musikk. LESER: Dagen, Norge Idag og kanskje Bibelen? Haha. SER PÅ: Visjon Norge. RUNKER TIL: Har ikke tiss.

HJEMMETERRORISTEN Hjemmeterroristen er lite omtalt, til tross for at det er den verste terroristen av dem alle. Hjemmeterroristen slår og sparker andre i husstanden, knuser elektronikk, slamrer med dører og dunker i veggen. Hjemmeterroristen kommer i mange former og fasonger. Den eneste fellesnevneren er at han eller hun bor i samme hus som deg, og at vedkommende er den som det statistisk sett er størst sjanse for at dreper deg. Men hjemmeterroristen kan også ta bolig i en helt vanlig, og i denne sammenhengen, harmløs tenåring. Hold øynene åpne for voldelige tendenser og ørene åpne for hiphop fra 90-tallet og rock fra 70- og 80-tall. HØRER PÅ: AC/DC, Metallica, Snoop Dogg, N.W.A. og Genesis (etter hvert). LESER: Ringenes Herre. SER PÅ: Game of Thrones. RUNKER TIL: Game of Thrones.

ØKO-TERRORISTEN Det er noe skremmende med de uksyldsrene, veltrente og etisk bevisste menneskene som står i sentrum ikledd NGO-merch og pusher dyrevelferd og veganisme på oss vanlige, så altfor dødelige drittfolk. Skremmende, fordi det er suspekt. Hvordan går det an å faktisk tro på en bedre verden når man til enhver tid befinner seg maks ti meter fra en veltet elektrisk sparkesykkel, ti romfolk som krangler om en pantepose og en 7/11 eller Narvesen som selger pølser for 25 kroner sånn ca. annenhver uke? Vi er et grillpølse-samfunn, det er vi, vi spiser grillpølse når vi trenger en kjapp matbit. Det føles helt jævlig. Det vil si, med mindre man går på yoga, meditasjon, jobb med fast kontrakt og har et ikke-alarmerende rusbruk. No one has all four! Det er noe galt med disse menneskene. Øko-terroristen eksisterer for å få deg til å føle deg enda mer dritt. Og hvem er det som tjener på det ‘a? Vi bare spør, vi! Blir vel fort dem med mest makt fra før det! Petter Stordalen og sånn! Det er FUCKINGS mandag og it ain’t shit you can do about it!!!!!!!!! HØRER PÅ: Guided meditation. LESER: Gert Nygårdshaug. SER PÅ: Cowspiracy, Zeitgeist: the movie, Brennpunkt, Uppdrag granskning. RUNKER TIL: Egen fantasi.


Er du en mann som har sex med andre menn kan du teste deg gratis og anonymt hos Sjekkpunkt. Vi tilbyr sjekk av hiv, syfilis, gonorĂŠ og klamydia. Mrk: Ny adresse fra 4. november. Arbeidersamfunnets plass 1 2 etg. (inngang fra Torggata)

Man-tirs: 10 - 14 Ons-tors: 16 - 20 Lør: 11 - 14 helseutvalget.no/sjekkpunkt

Foto: Kimm Saatvedt,

Sjekkpunkt flytter til nye lokaler


22 LITTERATUR

«

Er det i det hele tatt noe poeng å lese en bok om man ikke forstår den?


23

LITTERATUR

Hvor vanskelig kan det egentlig være å lese Infinite Jest?

Infinite Jest Skrevet av David Foster Wallace Utgitt i 1996 1079 ugjennomtrengelige sider 6,14 fullføringsprosent (Kindle) Over 100 sider fotnoter

TEKST MARCO REINERTSEN ILLSUTRASJON ODA ISELIN SORCHA SØNDERLAND

UENDELIG SOMMER D

avid Foster Wallaces mesterverk Infinite Jest er kjent for å være så vanskelig at nesten ingen klarer å fullføre den uten hjelp fra ordlister og online bokklubber. Men ærlig talt, hvor vanskelig kan en bok egentlig være? Så lenge man leser sakte og søker hjelp på internett er alt mulig. Det var i alle fall det to av vennene mine, som lenge har hatt hvert sitt uleste eksemplar av Infinite Jest i bokhylla, fortalte meg da de oppdaget Infinite Summer, en blogg dedikert til å hjelpe andre å komme seg gjennom boka. Ifølge bloggens leseplan vil man, om man leser ti sider hver dag, ha lest alle bokas 1079 sider fra juni til september. Om vi alle tre leste sammen kunne vi dele frustrasjon, tanker og teorier. Støtte hverandre. Jeg var overbevist. Den 11. juli begynte vår uendelige sommer. Og mitt personlige mareritt.

ALLEREDE FØRSTE dagen møter entusiasmen min en vegg av ord og forvirrende struktur. En av hovedpersonene, Hal, er i et slags opptaksintervju men klarer ikke å snakke fordi noe er galt. Men hva? Jeg prøver å lese sakte, sjekker ordlista for å

forstå Hals tettpakkede indre monolog, men skjønner ingenting av hva som skjer. Hold ut, det blir lettere lover bloggpostene på Infinite Summer. Etter å ha lest ti sider er det for meg helt opplagt hvorfor fullføringsprosenten er så forsvinnende liten. Infinite Jest er full av krevende tekst (det er 20.584 forskjellige ord i romanen, mange av dem aldri brukt før), narrativet er fragmentert, persongalleriet er enormt og det er over hundre sider med fotnoter som avbryter de lange setningene. Fotnotene er alt fra et par ord til flere titalls sider lange, og har ofte egne fotnoter. I tillegg er boka stappfull av referanser til tunge litterære verk som Hamlet, og har inngående betraktninger om alt fra tennis, de kjemiske forbindelsene i forskjellige typer rusmidler og canadisk politikk. Og mye, mye annet. Jeg har på anbefaling fra andre bestemt meg for å lese boka på Kindle. Det gjør det ikke bare lettere å slå opp vanskelige ord, det vil også gjøre det lettere å lese de over 400 konstante fotnotene. Jeg prøver å ikke tenke på at kun 6.4% av

de som leser Infinite Jest på Kindle fullfører boka. Min Kindle er også lastet med tre (!) guidebøker og jeg konsulterer den omfattende ordlisten på davidwallace.wiki flittig. Jeg puster rolig ut, dette skal gå bra. Jeg har folk rundt meg som jeg kan støtte meg til. Allerede etter elleve dager reduseres støtteapparatet. En av bokklubbens tre medlemmer bryter ut etter å ha kommet til side 109, 10% ut i boka. Han skylder på sin svake psyke og manglende tid og motivasjon, og vil heller at vi starter på nytt igjen neste sommer. Jeg bestemmer meg for å droppe guidebøkene, litt fordi to av dem inneholder spoilere, men aller mest fordi jeg innser hvor utrolig idiotisk det er å skulle lese over 1000 sider med guidebøker for å komme gjennom en 1100 sider lang roman. Skal jeg klare 10 sider om dagen må det prioriteres beinhardt. Å kort skulle oppsummere hva som skjer i Infinite Jest er nesten umulig, men herregud, jeg kan godt prøve, hvis du absolutt vil! (Trekker pusten) USA (ledet av en tidligere Frank Sinatra-aktig crooner som er sykelig opptatt av renslighet) har

«

Å kort skulle oppsummere hva som skjer i Infinite Jest er nesten umulig.


24 LITTERATUR

«

Etter å ha lest ti sider er det for meg helt opplagt hvorfor fullfø­ ringsprosenten er så forsvinnende liten.

innlemmet Mexico og Canada i føderasjonen The Organization of North American Nations, eller O.N.A.N. (Det er mange akronymer i boka). Quebecanske separatister ønsker å løsrive seg fra føderasjonen, og er på jakt etter et mektig våpen: originalversjonen av The Entertainment, en film så underholdende at alle som ser den mister interessen for alt annet, og til slutt dør. NOEN AV DE mest sentrale personene i Infinite Jest er familien Incandenza, Matriarken Avril er en av lederne for Enfield Tennis Academy som ble startet av hennes avdøde mann James. En av skolens beste elever er sønnen Hal, som bor på rom med sin funksjonshemmede yngre bror Mario. Storebroren Orin driver også med idrett, og spiller for Arizona Cardinals i NFL. Rett ved akademiet ligger Ennet, en slags overgangsbolig og avrusningsklinikk for tidligere narkotika- og alkoholavhengige. Blant de ansatte er eks-narkomane Don Gatley og hovedpersonen i The Entertainment, pasienten Joelle. En annen viktig person er den canadiske separatisten, terroristen og rullestolbrukeren Marathe. (Ser bort på boka og sukker) Falt du av nå? Ja, da kan du jo bare forestille deg hvordan det er å lese hele boka. Kommentarfeltene under bloggpostene Infinite Summer er fulle av innrømmelser fra andre lesere som allerede har falt av. Skal man tro bloggen faller spesielt mange av når de møter en passasje om en dysfunksjonell familie skrevet på ugjennomtrengelig afro-amerikansk sosiolekt. Jeg begynner å forstå hvor mye ti sider hver dag egentlig er når man skal få tid til andre ting i hverdagen som å kaste bort tid, gruble over flaue ting man har gjort og sjekke Insta. Det tar ikke lang tid før jeg faller bak leseplanen. Konkurransen fra idiotisk innhold på sosiale medier er knallhard. Vice har laget reportasje om en mann i USA som gir gratis tatoveringer av Trump. Martin Ødegaard herjer i spansk liga. Jeg tar skippertak for å komme a jour. Etter 409 sider sier det stopp for en ny tredjedel av bokklubben. Han sier han vil fullføre i løpet av året, men synes jeg maser for mye om hvor de andre er, og synes de ti sidene om dagen føles som

lekser. Begge de nå tidligere medlemmene av bokklubben har lest i underkant av ti andre bøker hver mens de egentlig skulle lest Infinite Jest. Det er med andre ord ikke leselysten det står på, men selve boka. Infinite Jest er i bunn og grunn en bok om avhengighet, depresjon og ensomhet. De aller fleste i O.N.A.N. takler hverdagens forvirring og kaos ved å bli avhengige av noe, enten det er narkotika, berømmelse, underholdning eller personene rundt seg. På Enfield skal elevene lære å takle presset og oppmerksomheten man vil få om man når «The Show» (livet som tennisproff). Flere av tennistalentene velger å takle presset med rus. Mange vil kanskje ende opp i Ennet, bygget som symbolsk nok ligger i en dal ved siden av. Her er personene som av ulike grunner har latt rusen ta overhånd. Alt dette er temaer Foster Wallace kjenner godt til, skal vi tro D.T. Maxs biografi Every Love Story is a Ghost Story. Det er gode grunner til å beskrive Wallace, som i tillegg slet med alvorlig depresjon, som avhengig av narkotika, sex, alkohol og anerkjennelse. Som resten av den nå oppløste bokklubben føler jeg også en trang til å lese noe annet enn Infinite Jest. Jeg sier til meg selv at det er fordi jeg vil forstå Foster Wallace enda bedre, men det er sannsynligvis bare hjernen min som prøver å stoppe smerten Infinite Jest påfører meg. Å IGNORERE DE MØRKE sidene til kunstnerens personlige liv er en vanlig øvelse å utføre når man skal nyte kultur. Biografien er full av informasjon man helst ikke vil tenke på når man leser Infinite Jest. Wallaces prisbelønte essay og reportasjer er fulle av løgn, han stemte på Reagan (!) og han fremstår som smålig og manipulativ i brevvekslinger. Hans forhold til kvinner er også problematisk. Han hadde sex med både elever og fans, og i hvert fall en av dem skal ha vært veldig ung. Wallace ble ofte besatt av kvinner og skal ha avtalt å kjøpe en pistol for å drepe sin fremtidige kone Karen Hughes' daværende mann (han møtte ikke opp til handelen). Da han etter lang tid endelig ble sammen med Hughes skal han i løpet av forholdet ha forsøkt å dytte henne ut av en bil i fart og knust et

kaffebord på henne. Om Wallace har blitt cancelled av woke Twitter? Yes ma’am! For å lese raskere bestemmer jeg meg for å bare la ordene skylle over meg uten hjelp. Det viser seg å være en stor feil. Jeg er ikke i nærheten av å forstå halvparten av det jeg leser. Det gjemmer seg tilsynelatende vitser og referanser i hver setning og bak hvert ord. Navnet Incandenza peker direkte på i alle fall fire-fem aspekter ved James Incandenzas liv. Jeg har ikke lagt merke til noen av dem. Hundrevis av referanser og vitser går fullstendig over hodet på meg. Er det i det hele tatt noe poeng å lese en bok om man ikke forstår den? Kanskje de andre i bokklubben hadde rett. Selvtilliten synker for hver dag. En dag jeg spiller Playstation blir jeg så rasende at jeg med kontrollen slår hull i coveret på DFW-biografien fra Deichman. Det har skjedd mange triste ting i livet mitt, men de er sjeldent så symbolske som det. Wallacewikis Infinite Jest-ordliste er omfattende. Slår du for eksempel opp for å lese om side 30 i Infinite Jest, finner du 25 forklaringer på ord og uttrykk. Tross den omfattende lista har jeg slått opp over 400 ord jeg ikke forstår. Jeg husker i det minste noen av dem, spesielt de som ofte dukker opp. Jeg vil alltid huske hva ephebic betyr (slå det opp selv!). En av bloggerne på Infinite Summer deler frustrasjonen min i blogginnlegget I’m not enjoying this book. Hun mener fotnotene er bortkasta tid og at det ikke skjer noe. Men. Et par dager senere forteller den frustrerte bloggeren at hun nå er omvendt. Hun brukte en teknikk fra AA-møtene i boka, nemlig å «møte opp hver dag» og stole på en høyere makt (DFW), og nå elsker hun den! Jeg lar meg inspirere, kryper tilbake til ordlista og fortsetter. Sier oppmuntrende ting til meg selv. Det er ingen skam å innse at man er på dypt vann når det er sommer, spesielt når den er uendelig. Om man aldri utfordrer seg selv blir man bare sittende å se på gullrekka og høre på Drake. Jeg legger fra meg mobilen og leser. Litt og litt, hver dag. Å være en av drittsekkene som kan si de har fullført Infinite Jest til tomme blikk og skuldertrekk er innen rekkevidde. Jeg har fremdeles 200 sider igjen, men de kommer jeg meg gjennom. Tror jeg.

«

Om man aldri utfordrer seg selv blir man bare sittende å se på gullrekka og høre på Drake.


26 LITTERATUR

HVEM I NORSK OFFENTLIGHE IKKE LEST, VURDERER Å LESE Hvor havner du? Tegn deg selv inn! :) STURLA HAUGSGJERD 8

1 «Jeg har lest de første tre kapitlene kanskje to ganger». 2 «Jeg skulle lese den denne sommeren, men er bare på side 60.»

DOREMUS SCHAFER

3 «Jeg kommer ikke til å prøve å lese fordi sosiale medier tar all tiden hans.»

ANINE KIERULF SISS VIK

LAN MARIE 10

«Ja, tre ganger. Har skrevet masteroppgave om den.» 4

5

«Beklager, har ikke lest den»

6 «Nei. Kaster ikke bort tiden på slikt.» 7

JOSHUA FRENCH 5

CHIRAG PATEL 9 TRINE SKEI GRANDE

«Heei, neei hva er det»

8 Skriver i et Facebook-innlegg at han vurderer å lese den i en fremtidig Skravlekasse-bokklubb. 9 «Jeg kan gi den et forsøk. Jeg tror ikke jeg er en type som kommer gjennom bøker som er kjent for å være umulige å fullføre. :/»

THOMAS SELTZER 3

THEA SOFIE LOCH NÆSS

TORE SAGEN MOHAMED ABDI 6

CEZINANDO

10 Foretrekker sakprosa om krigen (Ifølge Eivind Trædal). 11 «Kommet til side 800, leser sikkert ferdig etter hvert. Er litt opptatt akkurat nå, bare :)»

ANNIJOR 7

IKKE LEST

SOPHIE ELISE


LITTERATUR 27

ET HAR LEST INFINITE JEST? LEST JAN KJÆRSTAD TOBIAS NORDBØ 4 MAGNUS BØRMARK

JOHAN HARSTAD

EIVIND BUENE INGUNN ØKLAND

IBEN AKERLIE 2

EIVIND TRÆDAL 1

MARCO REINERTSEN 11

HAR LEST LITT

Nå er det din tur! Oppsøk kjendiser der de bor, jobber eller drar på ferie og spør dem om hvor de havner på diagrammet. Fyll ut!

BERNARD ELLEFSEN


28 LITTERATUR

«

Jeg tok ut­ gangspunkt i hvor folk har det fælt. Det er på jobb.

Halle Butler om selvhjelp, aspirerende sjefer og nervøs svetting i kontorlandskap.

HALLE BUTLER: – JEG HAR ALDRI TENKT AT JEG VIL FINNE VERDIGHET I BETALT ARBEID. TEKST HANNAH BULL THORVIK FOTO MARTHE THU

D

Halle Butler (f. 1986) «From the Midwest». Utgitt bøkene Jillian (2015) og The New Me (2019). Oppført på Granta’s høythengende liste over «Best of Young American Novelists». I Norge for å delta på litteraturfestivalen God Natt, Oslo.

«

Jeg tenker særlig på de streite jentene jeg gikk sammen med på barne­ skolen. Nå flagger de feminisme, bare at det hand­ ler om å oppføre seg som en bølle.

en amerikanske forfatteren Halle Butler ankom Norge for femti minutter siden: hun har nå sittet i Thon Hotels glinsende rokokko-sofa i mindre enn to. Tidligere i dag slo hun ihjel en ni timers mellomlanding med Balzacs Cousin Bette. Hun advarer om at jetlagen kan lede henne i retning «too honest». Men medgir at det også kan være et godt utgangspunkt for et intervju. I løpet av de neste dagene skal hun intervjues og delta i en paneldebatt om millenniallitteratur på litteraturfestivalen God Natt, Oslo. I en alder av 33 har Halle Butler utgitt to romaner: Debuten Jillian (2015), om to kvinner som havner på et emosjonelt og reseptbelagt skråplan, og The New Me som utkom på Penguin i år. The New Me kan minne om en sterk og bitter cocktail laget på Girls og Office Space, ispedd svartsyn, desillusjon og ikke lite sitron. Den har fått unisont gode kritikker, blitt omtalt som «a definitive work of millennial literature» i The New Yorker og fremkalte nylig, ifølge The Guardian, et latteranfall hos Zadie Smith. Romanen handler om den 30 år gamle kvinnen Millie. Hun har bestemt seg for å bli en bedre versjon av seg selv, to self-optimize, men forsøkene forblir fåfengte. Pussig nok skrotes aldri selvrealiseringsprosjektet, til tross for at hun svever et sted mellom handlingslammelse og nervøst sammenbrudd. På dagtid tar hun utmattende vikarskift som sekretær, mens kveldene vies til konsum av alkohol og Forensic Files. Millie forakter arbeidsoppgavene hun blir tildelt – hun føler seg for god for dem – til tross for at hun ikke klarer å gjennomføre en eneste en. Millie er like dissekerende observant som hun er ubrukelig. Det føles eksklusivt å få innpass bak Millies skyhøye forsvarsmur og følge hennes misantropiske, uavbrutte tankestrøm. Å lese The New Me føles litt som å rive av en kløende skorpe, eller å binge fast-food: Skamfullt, og veldig godt. Du er i Norge, for første gang, for å snakke om millennial literature på en forblåst kai full av saunaer. Hva er greia? – Haha, jeg aner ikke! Jeg er spent på å høre hva de andre har å si. Det er ingenting

jeg har skrevet som ikke har blitt blottlagt hundre år tilbake. Det er enda for tidlig å si noe smart; det er først om fem-ti år vi muligens kan nøste opp i hva millenniallitteratur er for noe. Jeg spår at det vil sentreres rundt angst og frykt, du vet, med blikk på klimakrisen, dagens politiske tilstand og urban isolasjon. Du blir ofte nevnt i samme ordelag som andre samtidige forfattere: Ottessa Moshfegh, Sally Rooney? – Ja, det er forfattere jeg liker veldig godt. Samtidig er det altfor enkelt å avskrive ulike samtidsforfattere med en «millennial»merkelapp. «Her er det tre unge kvinner som skriver, vi stiller dem under samme paraplybetegnelse, ferdig snakka.» Det er lett å tolke The New Me i lys av samtidens kulturelle tendenser: Selvhjelpslitteratur, konsumerisme, arbeidsnarkomani og midlertidige kontrakter. – Det var bevisst å skrive romanen inn i vår egen tid. Jeg ble inspirert av folks endeløse jakt etter status og forbruk. Det virker som om det er det styrende prinsippet i alles liv. Det er så utrolig destruktivt. Mest av alt ble jeg inspirert av min egen forakt for folk som vil bli sjef. For en idiotisk ting å ville bli! I mine øyne kan det oversettes direkte til: Jeg ønsker å være et forferdelig menneske mot andre. – Jeg misliker hvordan karriereambisjoner har blitt pakket inn i en feministisk retorikk. Jeg tenker særlig på de streite jentene jeg gikk sammen med på barneskolen. Nå flagger de feminisme, bare at det handler om å oppføre seg som en bølle. Det både provoserte og inspirerte meg. Bokas bakteppe er et samfunn styrt av markedskreftene. Vil du si at det er en politisk bok? – Jeg skrev faktisk boka mens jeg drev kampanje for Bernie Sanders. Boka har en politisk bevissthet, men nei, den er ikke eksplisitt politisk. Politisk agenda resulterer altfor fort i død prosa. Jeg er mer interessert i det menneskelige elementet enn det økonomiske, denne følelsesmessige


LITTERATUR 29

bedøvelsen overfor andre. Det er visse folk som kan se andre lide og reagere med et «ikke på min vakt!». Noe av det som gjør boken din så morsom, er Millies nådeløse fiendtlighet overfor andre. Jeg tenker særlig på hvordan all sosial dynamikk kvernes gjennom Millies forvrengte filter. Hvordan fant du den stemmen? – Den stemmen kom veldig naturlig til meg. Den dukket opp på pauserommet da jeg iakttok kollegaene mine og tenkte: «Disse idiotene hater åpenbart hverandre. De aner ikke hva de snakker om». Millie er meg pluss alle kommentarene jeg må sensurere. Millie har et godt øye for hverdagens absurditet, fremfor alt på jobb: Stønnene, søppelbøttene, de intetsigende samtalene. Kontoret var også bakteppet i din forrige roman, Jillian. Hva er så fascinerende med kontorlandskapet? – Jeg tok utgangspunkt i hvor folk har det fælt. Det er på jobb. Millie har ikke noe imot å arbeide, men det er noe med den type kontorjobb som er fullstendig meningsløs. Millies oppførsel blir litt mer forståelig når man innser at hun jobber, hver bidige dag, med noe som er så totalt absurd.

Du har erfaring med feltet? – Feltet av forferdelige jobber? Å, ja! Jeg tok vikariater gjennom hele 20-årene. Jeg kunne ikke forplikte meg til en fulltidsjobb, en ekte jobb, siden jeg alltid har villet skrive. Jeg har aldri tenkt at jeg vil finne verdighet i betalt arbeid. Så det var bare for pengene, ikke av min forkjærlighet for å makulere papir. Har du noen skrekkhistorier fra tiden som løsarbeider? – Flere! Ingen bemanningsbyråer må se deg igjen, så da behandler de deg som om du var søppel. En gang ringte jeg inn for å si at jeg hadde forstuet ankelen min. Jeg gikk på krykker. Jeg ba om å få noen fridager, men de insisterte på at jeg måtte dukke opp. Da jeg ankom ble krykkene mine låst inn på et rom og jeg ble beordret om å hoppe rundt. Da begynte jeg å svette og så ble jeg sparka. Apropos svette: Millie sliter med emosjonelt utløst svetting. – Ja, jeg har lagt merke til at svetten min lukter skarpere når jeg er stressa. I stedet for å føle meg ydmyket, har jeg tenkt på svettelukten som et faresignal mot omverden. Den fungerer som en oppfordring til alle – innenfor en viss radius – om å

«

Alle kan lese de selvhjelps­artiklene og konkludere med at «ja, han må være en PSYKO­ PAT» og «hun er en STALKER». Men nei, de er ikke det. De er triste og det er du også. ta et godt skritt tilbake. Tenk på det som en dyrisk respons. Som et stinkdyr. Svetten symboliserer Millies sårbarhet, det skriker stress, samtidig blir det hennes forbannelse.

The New Me skildrer en konkurranse mellom kvinner, særlig på arbeidsplassen. – Det er overalt. Jeg har merket meg mye konkurranse kvinner imellom. Jeg opplever det stadig vekk, gjør ikke du? Jeg håper det endres asap siden det er så barnslig, så totalt bortkastet. Det er en videreføring av pubertal oppførsel. Det virker som tretti og førti år gamle kvinner herjes av den samme animalske kjemien. Alle hovedkarakterene i bøkene dine er kvinner. – Ja. Det var ikke intensjonelt å skrive fra et kvinnelig perspektiv, men det var intuitivt. Jeg tror bøkene mine har få mannlige karakterer fordi … jeg har lest nok om dem. For eksempel: Jeg er glad i John Updike, spesielt Rabbit, Run, men hver gang det dukker opp en kvinne, så fornemmer man skuddløsningen, rekylen. Man må nekte for at man er en kvinne når man leser den forfattergenerasjonen. Man begynner ubevisst å mislike kvinner, før man tar seg i det og bare: hey, jeg gjør jo ikke det? Millies eks-kjæreste nevnes fra tid til annen, som oftest i hånlige ordelag. Menn opptar en liten rolle i livet hennes? – Hun vet at en mann ikke kommer til å fikse noe. Hun har prøvd det. Dumpet ham, trodde hun kunne finne noe bedre, men valgte absolutt ingenting. Det er en inngrodd forestilling om at det skal fikse alt. Jeg tror alle er hjernevaskede på noen områder, særlig det. Det er flere passasjer som latterliggjør en pop-psykologisk sjargong: En arbeidsplass er toxic, hun har red flags. Hva var inngangen din til det språket? – Jeg ramlet over termene da jeg leste enorme mengder selvhjelpslitteratur. Det er hundrevis av artikler som forteller deg om hva man skal gjøre med sin toxic friend. Dessverre har de aldri svar, bare slangeolje. Jeg tror at folk leser de sakene for å validere et ønske de har om å ostrakere (antikkens Hellas’ canceling, journ.anm.) noen. Alle kan lese de selvhjelpsartiklene og konkludere med at «ja, han må være en PSYKOPAT» og «hun er en STALKER». Men nei, de er ikke det. De er triste, og det er du også. Millie googler de mest basale ting, ofte i inkognitomodus. – Google-vaner er noe jeg har bitt meg merke i. USA eier ingen sympati for folk som sliter. Man skal derfor kunne google seg ut av problemene sine, om det så gjelder så grunnleggende temaer som sorg eller problemer på jobb. Men det kan man jo ikke søke opp! – Om hun bare hadde hatt energi til å lese. Walt Whitman eller noe, haha, da kunne hun nok ha kommet seg ut av depresjonen.

Den unge, lovende og søvndepriverte Halle Butler før God Natt, Oslo.

I et intervju fra i fjor nevner du at du vurderer å ta opp vikarjobbingen. Henger det fortsatt i lufta? – Haha, jeg ga det intervjuet på en veldig mørk tid. I fjor sommer var jeg faktisk på et jobbintervju for et vikarbyrå i New York. Arbeidsgiveren begynte å grille meg om hva jeg drev med, om hva bøkene mine handler om, hun fikk til og med lirket titlene ut av meg. Jeg fikk nesten et angstanfall da jeg så for meg hvordan det ville være å jobbe der mens The New Me ble lansert. Det ville vært et dobbelt mareritt. Den neste uka fikk jeg heldigvis et jobbtilbud som skrivelærer på Columbia.


30 LITTERATUR

’’ ANMELDELSER

LITTERATUR

I RÖRELSE Forfatter Athena Farrokhzad Forlag Albert Bonniers Förlag Utgitt september 2019 Den lille, bortgjemte og (nesten) bortglemte delen av deg som lengter etter revolusjon ... Hvor langt inne sitter den? Les I rörelse – Athena Farrokhzads siste diktsamling – og det blir ekstra tydelig hvor småborgerlig og lite radikal MDG-seddelen din var.

6

123456

I rörelse er en eksplosiv og heftig samling kampdikt mot fascisme, nyliberalisme og alt som er galt med Europa. Og alt som er galt med Danmark. Det er såre sorgdikt, dikt om Stockholms forsteder, om å være utenfra og utenfor, om å kunne spise baklava i fred. Farrokhzads forfatterskap må være det beste som har skjedd Sverige siden unionsoppløsningen. Og Norge noensinne. Vær sinte! Ta til gatene! Eventuelt: «Det här är ett plakat med dikt; håll upp det över huvudet»!

Silverblatt, som konfronterte henne med antall sider da hun gjestet Bookworm i sommer. Greit nok, det. Jeg tar meg likevel i å tenke at den kanskje ikke ville hatt vondt av å bli komprimert. Boka er mangefasettert, men nå og da føles den også uredigert og usammenhengende. Det er som om diktene kun forenes ved at de er innbundet mellom samme permer.

Selma Stormyren Larsen

MERKUR (Norsk oversettelse) Forfatter Ariana Reines Forlag Samlaget Utgis høsten 2019 Ariana Reines brakdebuterte med diktsamlingen The Cow i 2006. Siden har hun utgitt åtte til, skrevet flere skuespill, gjort performance, oversatt, undervist med Ivy League-universiteter og startet en astrologiskole på Manhattan. Hennes tredje diktsamling Mercury utkom på Fence Books i 2011, og i høst kommer den, Merkur, i norsk gjendiktning ved Anne Kleiva.

5

Medieselskapene teller penger og journalistene teller oppropssignaturer. Det ulmer i et medielandskap i endring. TEKST JOAKIM RANDA BERTHELSEN

D

agens medielandskap preges av et profittjag man først og fremst assosierer med finansverdens mer lugubre avkroker. Profitt og fornuftig økonomisk styring har selvsagt alltid vært en del av mediebedrifters hverdag, men stadig større konsentrasjon av eierskap og prioritering av profitt kontra journalistikk, leder til nye kontroverser. Da det den 10. september ble klart at Morgenbladet etter styrets ønske ble pålagt substansielle personalkutt, til tross for fyldig egenkapital-konto, vakte det umiddelbart sterke reaksjoner. Åtte journalister sa seg villige til å gå, og 29 frilansere meddelte at de vurderer å avslutte sitt forhold til avisen. Men interessekonfliktene i Morgenbladet er dessverre en del av et større strukturelt problem som stiller spørsmål om fremtiden til hele avismediet. Har avisen en fremtid som selveste mediet for et opplyst demokrati? Dette er selvsagt en problemstilling man har hørt før. Gang på gang dette evinnelige maset om avisens fremtid. Finnes det egentlig noen alternativ til dags- og ukepressens tabloide tant og overfladiske fjas? I tillegg gjør et gryende tidsskriftopprør spørsmålet enda mer pressende. Da Kulturrådet utarbeidet sin nye tilskuddsordning for tidsskrift og kritikk, ble dette mottatt med entusiasme og optimisme av en lenge marginalisert og underfinansiert bransje. Gleden forvandlet seg fort til opprørthet og sinne da statsbudsjettet ignorerte Kulturrådets utarbeidinger og ikke bevilget penger til den ønskede satsningen. 34 norske redaktører signerte på et felles opprop mot kulturminister Trine Skei Grande. HVORDAN HENGER alt dette sammen? Vagant-redaktør Audun Lindholm er en av tidsskrift-institusjonens mest profilerte forsvarere. De siste ukene har tidsskriftet hans samlet kommentarer fra en haug av Morgenbladets tidligere skribenter og redaktører. De forteller om en en avis som har beveget seg vekk fra en profil definert av frie kommentatorer med filosofisk tilsnitt, mot å bli en mer strømlinjeformet avis med mer vekt på nyhetsjournalistikk. – Det er selvsagt mange gode sider med en slik profesjonalisering, men journalistikk er ikke bare et yrke, det er også en profesjonsideologi, med et bestemt syn på virkeligheten. En av styrkene til Morgenbladet har vært at den har fremmet andre blikk på tingene enn aviser flest. I dag tror jeg vi må innfinne oss med at Morgenbladet ikke lenger er en motkulturell avis. Finnes det overhodet noen fremtid for avismediet generelt? – Redaktør Anna B. Jenssen sier at avisen må være

forberedt på en situasjon der man kanskje ikke lenger har trykkerier i Norge som kan ta seg av en avis som Morgenbladet, eller der posten blir båret ut for sjelden til at man får avisa mens den ennå er fersk. Analysen synes å si at lesing på nettet vil ta over rollen til lesing på papir. Dette kan godt vise seg å stemme. – Problemet er at lesemønstrene er helt annerledes på nett. Vi hopper fra medie til medie og klikker oss frem gjennom anbefalinger fra venner. Om lenkene fører til blogger, audiovisuelle medier, aviser eller tidsskrifter, er for de fleste av oss likegyldig. Om vi virkelig tror på digitalisering av offentligheten, burde vi egentlig droppe betegnelsene fra papirparadigmet – dagsavis, ukeavis, månedsavis, tidsskrift – og heller dyrke mulighetene til å lage noe helt annet, utforskende digitale medier skapt på nettets egne vilkår. Men mediestøtten opprettholder enn så lenge status quo. Hva med avisen som selveste «garantisten for et opplyst demokrati» – kan vi fortsatt tro på den ideen? – Ikke hvis avisene uttrykker svært like virkelighetsbilder, og stort sett presenterer konvensjonelle fortellinger. Vi trenger reelt alternative medier. Målgruppetenkningen har allerede preget Morgenbladet i lang tid; det er tydelig at man ser for seg og forsøker å snakke til visse ideallesere. Men tenkning, kritikk og analyse kan aldri gjøres ut fra en overbevisning om at man skal nå visse «målgrupper» – en ideologisk forestilling fra massekonsumets æra. Selv har jeg de senere årene fått mer ut av å lese Dag og Tid. Der merker man at det finnes ulmende konflikter i det norske samfunnet, at ulike interesser står imot hverandre. Når jeg setter av tid til å lese en avis med kommentarstoff, vil jeg utfordres, undre meg og lære noe nytt. Lindholm mener, kanskje ikke overraskende, at nettopp tidsskriftene med sine lengre og ofte mindre tilgjengelige tekster kan være et alternativ til kommentator-avisene. – Digitaliseringen har gjort at tidsskrifter med aktive nettsider når ut til langt flere lesere enn før, og det er ingen grunn til å tro at denne utviklingen vil avta. Der avisene ofte er preget av rutinetenkning, setter de beste tidsskriftene spørsmålstegn ved alt. Kritikken står i høysetet. De som lager tidsskriftene er flasket opp på essayets idealer om utprøving, eksperiment og overraskende perspektiver. Ingen andre steder i journalistikken har den frie utvekslingen av ideer, kunnskap og dristige teser like gode kår som i tidsskriftene. Man kunne jo forsøke å legge om medievanene sine et par måneder – kanskje oppdager man at de nye ideene oppstår andre steder enn man før har trodd.

Boka spenner over høyt og lavt – fra okkult og åndelig til vulgært og kroppslig. Det er dikt om dickpics, tjukke kuker og våte fitter, dikt om familiebånd og dikt om Joan Didion. Reines har føtter i mange leire. Feminisme og kvinnelighet, kapitalismekritikk, miljøkrise – og astrologi. Poesien hennes lar seg ikke enkelt kategorisere, men diktene sender tankene til en voksende litterær bevegelse: den som kretser rundt det okkulte, politisk radikale, feminine, mørke og mystiske. Her er heksa en nøkkelskikkelse, kulminasjonen av feminin kraft. Det er nærliggende å tenke seg at Sylvia Plath, med Ariel og dikt som «Lady Lazarus», er en foregangskvinne. Den danske forfatteren og kritikeren Olga Ravn, som også befinner seg et sted i dette landskapet, har omtalt heksefiguren som «en mulig feministisk position, en modstandsfigur, som ikke underkaster sig den herskende orden» (Fett 3/2016). Feminisme og det okkulte knytter stadig tettere bånd. Tenk bare på vår egen Jenny Hval, Olga Ravn – og på Ariana Reines. Selv sier Reines at hun skriver best under påvirkning av en slags kraft: «My best writing seems to have to be forced from me by some other force but that force has to be one whose power I agree to serve.» Hun virker ikke å være bundet av noe, verken i form eller stil, og tar med e-poster og flere sider lange dikt. Og slik blir det lange bøker. Merkur, med sine 237 sider, er usedvanlig lang til diktsamling å være (hennes nyeste, A Sand Book, nærmer seg 400!). «I like big books» sa hun til Michael

Det skulle gå fire år mellom andre og tredje diktbok, og det kan virke som om ting har skjedd. For de som kom sent til festen: Reines’ andre bok, Coeur de Lion fra 2007, ble omtalt som en kultklassiker. Det er en gurlesque (kvinner som skriver om kvinnelighet, burleskt og groteskt feministisk) fortelling i diktform, skrevet som reaksjon på et kjærlighetsbrudd – ifølge Reines selv. Her er hun jordnær og røff i kantene, med dikt som er både såre og humoristiske: Det plager meg at familien din er velståande og at du brukar masse pengar på telefonsex og webcam-onani Der Coeur de Lion var åpen og lettlest (og holdt seg under 100 sider), er Merkur eksperimenterende. I førstnevnte viser hun fingeren til én kjip fyr. I Merkur virker det som om hun retter den mot konvensjonene som begrenser og rammer inn poesien. Diktene går fra ett tema til det neste, men det er når Reines stopper opp og forholder seg til det nære, at det virkelig funker. Nå og da er Reines likevel så privat at diktene virker fullstendig ugjennomtrengelige. Med samlinger som utvikler tydelige narrativ og har et distinkt jeg, kan diktene oppleves innadvendte og kryptiske – og noen ganger få meg til å føle meg mer som en kikker enn som en leser. I astrologien symboliserer Merkur den subjektive verdensforståelsen: det er en linse du ser verden gjennom og det som former virkeligheten. På stram line balanserer Merkur mellom kryptisk intimitet og skamløs, heit åpenhet. Hun tar i det som er vulgært, vondt og ubehagelig, og det blir som en eneste stor, intim utforskning av selvet – mer tidsriktig og treffende poesi, som er såpass nære vår evig-online «virkelighet», finnes vel ikke. Jeg blir klam i henda av å lese Reines’ dikt, dikt som bykser fra høyt til lavt på null komma niks: Ingenting får hjartet mitt til å slå Ingenting får hjartet mitt til å slå Ingenting får hjartet mitt til å slå som Free tub porn

Selma Stormyren Larsen


Kun drop-in. 15 min klipp. 299 kroner. Finn nĂŚrmeste salong og se live ventetid pĂĽ cutters.no


32 15 PÅ BYEN

TINA, 29 Det må ha vært dørvakta som gikk rundt med en pistol og lekte gangster. Vi visste ikke at det var en lekepistol, men han siktet mot oss og de andre gjestene inne da vi stod i køen. Da vi kom inn begynte han å piske oss med en pisk.

NIKOLAI, 31 Jeg ble kasta ut en gang fordi jeg var «for full». Uten å ha drukket.

EMILIE, 30

TROND, 59

Ble nektet inngang på et utested i Bergen fordi jeg var fra Østlandet. Og så ble jeg slått ned fordi vi begynte å slå en annen kar på gata.

ELLA, 16

Å ikke komme inn. Uten å ha drukket en eneste øl.

MARKUS, 18

Var på en U18-konsert, 15 år og superhypa. Vakten trodde vi var fulle, tok oss med ut av køen og ringte foreldrene våre som måtte forsikre ham om at vi var helt edru. Vi kom 15 minutter for sent til konserten.

VI SPURTE FOLK OM DERES VERSTE OPPLEVELSE MED EN DØRVAKT

Ble truet med å bli slått ned fordi jeg ser så sterk ut.

Og svarene fikk oss til å tenke … at det kanskje ikke er dørvakta som er problemet?

FOTO KRISTINE WATHNE


15 PÅ BYEN 33

SOFIE, 24 Aldri hatt en dårlig opplevelse. Alle er hyggelige. Når man er hyggelig, er folk hyggelige tilbake.

STINE MARIA, 26 Jeg ble lurt. Han sa jeg så beruset ut og ba meg drikke vann og gå tre runder rundt kvartalet. Jeg gjorde som han sa, men jeg kom ikke inn etterpå likevel. Så jeg ble litt lurt.

TIDA, 23 Forrige helg kom jeg ikke inn på Kasus fordi jeg holdt en Pepsi Max-boks i hånda. Da kalte jeg ham for en rasist og dro.

SIV, 23 Var 17, og viste fake leg. Idet jeg gikk forbi dørvakta tok jeg telefonen og sa mitt eget navn, og det stod et annet navn på legget jeg viste. Jeg dreit meg ut og ble sendt ut fra utestedet.

ANNIKEN, 24 Jeg betalte 20.000,- kr for et VIP-bord på NOX. En kompis fant ikke veien derfra til do, og spurte vakta, som svarte «Den får du finne selv!!!!». Kompisen min ble oppgitt og det endte med at han ble klaska rett i bakken. Vi fikk en champagneflaske i oppreisning til neste gang vi kom til NOX.

ELISE, 23 Jeg og jentene var på Heidis, og alle hadde hengt jakkene på samme tag. Vi ble tatt med på bakrommet og avhørt i 30 minutter for å bevise at jakkene tilhørte oss.

HENRIK, 25 Dørvakta på Elsker sa jeg kunne komme inn om jeg ble med ham hjem etter stengetid. Da viste jeg ham VIP-passet mitt og bare: «bitch, please!!».

HALVTAN, 31 Ble kastet ut fordi jeg rotet så mye at det sjenerte de andre gjestene.

DINA, 35 Jeg ble tatt med fake leg. Dørvakta sa at om jeg sugde ham kunne jeg komme inn på utestedet han var vakt på hver helg helt til jeg ble 18. Jeg gikk bare hjem.


34 MUSIKK

«

Einár (f. 2002) Navn: Nils Kurt Erik Einar Grönberg Født: 5. september 2002 Fra: Dalen, Stockholm Diskografi: Första klass (2019), Nummer 1 (2019)

Alle har en eks, og ingen liker eksen sin.

Den 17 år gamle svenske gangster-rapperen Einár har knekket koden for hvordan man klatrer på listene i strømmetjenestene. TEKST YNGVE SIKKO FOTO RUMI BAUMANN

I

Sverige er det de aller hardeste rapperne som topper listene. Det flashes gunnere, narkotika og penger, og ofte er det flere med finlandshette enn uten i musikkvideoene. Flere rappere, deriblant Yasin og Jaffar Byn fra Rynkeby, sitter i fengsel, mens andre gangster-rappere som Dree Low, Ant Wan, Z.E og Aden x Asme er blant landets mest strømmede artister. Men ingen av dem har hatt et like bra 2019 som en 17 år gammel rapper fra Dalen i Stockholm. De to albumene hans har til sammen 127 millioner streams bare på Spotify. Nils Kurt Erik Einar Grönberg, heter han. Vanligvis kaller han seg bare Einár, noe som sikkert er like greit. Men hvor er han? Mengder av folk fyker rundt mellom de keege møblene og den bugnende vegetasjonen som preger utestedet Taket Steen & Strøm, som ligger, ja, på taket til varehuset Steen & Strøm. Av dem som går inn og ut av dørene ser halvparten ut til å være rappere, den andre halvparten står med en mobiltelefon i hånda og en bekymret mine i ansiktet og prøver å få tak i rapperne som ikke er der. Anledningen er Red Bull Music Festivals «Nordic Hip Hop Night», som arrangeres samme kveld. På plakaten finner man, i tillegg til Einár fra Sverige, Myra fra Norge, Emil Stabil fra Danmark, F fra Finland og Reykjavíkurdætur fra Island. Sistnevnte er en jentegruppe med elleve medlemmer, som lar rare stemmeleier og ord prege summingen

– Alle kan høre på rap. Man kan kjenne seg igjen eller bare digge med … Men förortsrappen den er bra, den er flowig. Pluss at förortsrappen har blitt litt gangster-popete. Forstår du? Det har blitt mer gung i låtene. Det har blitt mer sang. Rapsjangeren har blitt en popsjanger.

Det er bare å få folk til å trykke på play.

Også i Norge er rap blitt pop, men ikke på samme måte som i Sverige. Når norske rappere skal nå toppen av listene er det to oppskrifter som gjelder: den første er å ta musikken i poppete eller

«

i lokalet. Alle drikker Red Bull. Det er en merkelig atmosfære å være bakfull i. Men Einár er ikke her. NÅR HAN endelig ankommer er han en og en halv time forsinket. Han holder en Gucci-pose i den ene hånda. Han forteller at han så en caps som ikke finnes i Sverige. Det er den gamle Gucci-capsen som ligger i posen. Jakka han har er også fra Gucci. Og beltet. Og veska. Hva har skjedd med svensk rap, og hvordan har en som nettopp har fylt 17 klart å gjøre svensk gangster-rap om til millioner av både streams og Gucci-plagg? – Rap generelt, det er noe alle kan høre på, mener Einár. Alle hører i alle fall på ham. I 2019 har Einár gitt ut to album, begge har nådd førsteplass i Sverige. Singlene hans har nådd førsteplass tre ganger, andreplass to ganger og tredjeplass én gang. I tillegg kan han smykke seg med en niendeplass, en 18.plass og en 26. plass hvis han har lyst. Det virker tvilsomt – albumene hans heter Första Klass og Nummer 1.

«kommers» retning. Lars Vaular, har holdt på i gud vet hvor mange år nå, men fikk sin første nummer én-låt i 2017, og da trengte han hjelp fra Astrid S. Andre har truffet blink med NRK-serier om kids på VGS som bruker airpods mye, ala Hkeem og Temurs «Fyfaen». Men selv ikke både poppete lydbilde og SKAM var nok til å hjelpe Cezinando høyere enn til en 10. plass på VG-lista. For å gjøre det hele enda rarere: Norske rappere er ofte ikke rappere, ikke når man snakker med dem i alle fall. De er artister, sangere, kunstnere. De bare gjør det som er kult, liksom. Av de elleve mest spilte sangene på svensk Spotify uken NATT&DAG går i trykken finner man seks raplåter. Tre av dem er Einárs. De andre tre er signert henholdsvis Dree Low, Greekazo og duoen Aden x Asme. Alle har et distinkt gangster-image. – Grabbarna från orten pumper opp låten sånn at den havner på 20. plass i Sverige. Da kommer de andre som er inne på topplista også til å trykke på play på den låta, for topplista er der alle går inn og lytter. Når de trykker så kommer den enda høyere og til slutt ligger låta på andre eller tredjeplass og da er folk sånn «Hva er det her? Hva gjør det her?». Og så er låta nummer én. – Det er bare å få folk til å trykke på play. Noen tror kanskje ikke de liker det, men hvis de lytter så liker de det kanskje likevel. Det er sånn det funker. Tror jeg. Har du denne dynamikken i bakhodet når du lager låter? – I begynnelsen hadde jeg ikke det, men nå har jeg det. Jeg tenker hele tiden på hva jeg sier i låtene.


MUSIKK 35

Jeg tenker: hvem kan komme til å lytte til denne? Jeg tror jeg startet med det da jeg gjorde låten «F mitt X». – Alle har en eks, og ingen liker eksen sin. Den låten passer til alle! Så kjørte jeg på videre med det. Det er første gang Einár er i Norge. Alt er dyrt her, sier han – kanskje ikke overraskende etter å ha nettopp vært på Gucci-butikken. Men han synes også det er finere her enn i Sverige og at ting ting ser nyere ut. «Det er litt mer som å være i USA». Stedet han er fra, Dalen i Stockholm, beskriver han som en «förort blant masse villaer». – Du kan gå gjennom en tunnel så kommer du til villaer for ti millioner. Selve Dalen er beryktet. I fjor ble en kompis av Einár skutt og drept. Ifølge et forum der folk diskuterer rykter ble Paki, som han ble kalt, skutt tre ganger i hodet og brystet. Ingen har blitt dømt for mordet, men én har blitt frikjent. Bare indisier knyttet den tiltalte til drapet. Fraværet av hevnaksjoner i gjengmiljøet kan tyde på at det var et internt oppgjør, hevder en anonym blogg. I dag har Einár et bilde av Paki som profilbilde på Instagram. Einárs første hit, «Duckar Popo» fra 2018, handler om å ikke snakke med snut og i beskrivelsen på Youtube er Paki nevnt som del av Einárs management. Låten ble en gatehit, uten verken label eller PR i ryggen. Eller produsenter som ville jobbe med ham. Da var han 15. – Det var «Katten i trakten» som var den første seriøse releasen. «Duckar Popo» ble også en hit, men den ble en hit i förortana, den ble ikke en hit for hele det svenske folk. Både «Katten i Trakten»-beaten og «Duckar Popo»-beaten fant han på Youtube. Førstnevnte kjøpte han for rundt tusen kroner. I dag har den spilt inn én million svenske kroner, påstår Einár. Nå kan han velge og vrake i beats, men det går fortsatt ut på det samme, det handler om å finne en beat man liker, og det tar ikke lang tid. Han plukker beats slik lyttere plukker låter. – Det tar meg fem sekunder. Folk i dag som hører på musikk – om du setter på en låt og det går fem sekunder og det ikke låter interessant så er det «æsj uff, skit i den her! Bytt til neste!». Sånn er lytterne i dag, de er vanskelige. – Jeg tenker slik en fan tenker. Jeg er selv en ungdom som hører på svensk rap så jeg vet hva jeg liker, hva andre svenske rap-fans liker. Men når man først har lokket inn lytteren kan man leke seg, når man har fått oppmerksomheten til lytteren har man større frihet til å utfolde seg kunstnerisk. Da er det ikke så viktig at det er umiddelbart catchy lenger. Det er noe Einár benytter seg av helt bevisst.

– Når man har fått de her «ouf!»ene etter fem sekunder så kanskje jeg switcher helt til noe annet midt i låten. Da kan jeg få dem til å digge det, selv om jeg har «lurt» dem til å høre på låten. Det er sånn man kan lage nye greier. Noe helt nytt ut av det blå? Det kommer ikke til å få funke. Fortsatt er han helt uten store labels eller gjesteartister med popappell. Det er organisk spredning via sosiale medier som gjelder. Det er Instagram-videoer av at han står på en balkong og er jævlig god til å rappe eller at han sitter i en bil og er jævlig god til å rappe. Folk synes det er fett og deler videre. Så sjekker man ut musikken hans på Spotify også. Navnet sprer seg. Einár var 12 år første gang han gikk viralt. I en video som spredte seg på Facebook satt han mellom noen sværer karer i en sofa og rappet over beaten til Kid Ink og Chris Browns «Show Me». – Det var bare en vanlig dag som ble litt filmet på telefonen! Jeg rappet, de andre hypet, jeg fikk selvtillit. Når de sier at jeg er bra, så er jeg bra! Da fortsetter jeg. Grabbarnes support fra Dalen har vært viktig. Man trenger alltid støtte fra venner for å komme noen steder. Hvorfor gikk videoen viralt? Hvorfor går noe viralt? I 2019 er ikke dette bare filosofiske spørsmål, som spørsmålet være, eller ikke være? Det er et være eller ikke være. Forslag til svar: Han var veldig liten og han var jævlig god til å rappe. Kanskje er det fortsatt litt det som er greia. Han ser fortsatt veldig ung ut. – På den tiden fantes det ingen på vår alder, eller litt eldre, som drev med sånn rap. Det var bare Labyrint, Kartellen og Dani M. Gamle rappere. Du har nevnt at 50 Cent og Eminem inspirerte deg. Følger du fortsatt med på Eminem? – Ja, men ikke på samme måten. Jeg hører og tenker at det er fett, men det er en ny flow som gjelder nå, så det er andre ting som inspirerer meg. Lil Baby og Polo G fra USA. Fra Sverige hører jeg på Dree Low, Adel, for å nevne to eksempler. Hva lytter du etter hos en rapper? – Råheten! Det skal være ekte. Og så lytter jeg etter hvordan de flower og hvordan de skriver linjer. Når det gjelder USA hører jeg mer etter hva de har å si, hva de har å tilby. Hvis ikke Lil Baby hadde sluppet «Drip Too Hard» og hatt på masse diamanter i musikkvideoen så er det ikke sikkert jeg hadde gått rundt i disse Gucci-klærne. Musikalsk sett ligner ikke Einár så mye på Polo G og Lil Baby, selv om han med catchy syngerefreng om damer og ghetto-liv og veldig rappete vers over triste pianobeats ligner mer på førstnevnte enn sistnevnte, selv om han nok

er enda mer rappete. – Det ligner kanskje ikke på en prikk, men det ligger i bakgrunnen og er noe jeg henter inspirasjon fra. Senere på kvelden, når Einár, etter mye om og men står på scenen – visstnok ville han først ikke spille, fordi dama hans ikke kom inn, og fordi det dessuten var «for få folk» (køen utenfor var dritlang) – oppfordrer han publikum til å veive med hendene, en gest som for det norske hiphop-publikummet i 2019 er fullstendig fremmed. Men i Sverige er tydeligvis hiphop-kveld på Stjernekamp og ekte hiphopkonsert nærmere hverandre enn her på bjerget. Kanskje er det også derfor den veldig rappete Einár har blitt så stor? – For litt siden viste jeg han ene fra Kartellen en av de nye låtene mine og da fortalte han at han kjenner igjen dette fra back in the days, dette er jo inspirert av det de gjorde. Uten at det var noe jeg hadde tenkt på i det hele tatt! Det ligger i bakhodet bare. For tiden bor Einár på det som i Sverige heter et «HVB-hem» og som på norsk heter barnevernsinstitusjon. Han har tilgang på studio én gang i måneden, og bruker ellers tiden på å gjøre ingenting, skrive raps og kjøre rundt på jordene med motocross-sykkel som han har kjøpt for rap-pengene. – Det er lugnt, det er chill. Det er som å være på fritidsklubben, bare at man ikke bor hjemme. Du bor oppe i skogen, det er ingenting å gjøre der, man må avgi urinprøve, du må gå i møter, du kan ikke dra steder uten tillatelse … Hvordan havnet du der? – Alle kan havne der. Jeg hadde mine problemer. Rus, kriminalitet? – Alt mulig. Skolen gikk ikke bra, de likte ikke at jeg var i Dalen. De flyttet meg bare, de ville ikke at jeg skulle være der. Foreldrene mine vil ha meg hjem, jeg vil hjem, vi har kjempet for at jeg skal komme hjem og nå gjør jeg det snart. Han bruker alt fra ti minutter til to dager på en låt. Det handler om tilfeldigheter, dagsform, hvordan beaten er lagt opp – er det et refreng først, eller starter den med et vers? – Noen ganger skriver jeg et vers og så et refreng, men så kommer jeg ikke på noe mer etter refrenget. Andre ganger mater jeg på med to vers og et refreng på 1530 minutter. – Det spørs hvordan jeg føler meg også, hvilket mode jeg er i. Jeg kan skrive et refreng … (han starter å synge på «Nu vi skiner») Kolla mamma nu vi skiiiner! Det er positivt. Etterpå blir det litt dypere og mørkere: mamma det har varit tøft, det har varit tøft. Det er en annen mode. Der synger jeg litt om relasjonen til mamma og oppveksten min. Jeg måtte gå inn i to ulike

modes, så den låten ble til gjennom to studio-sessions. Du er veldig produktiv. – Jeg har en sånn hjerne. Jeg var i Malmø i går, jeg er her i dag, jeg var i København i dag også. Jeg liker det. Det går veldig fort. Skolen gikk ikke bra, jeg kan ikke sitte stille i mange timer, men det her funker perfekt. Ser du noe negativt ved å være så produktiv? Er det en fare for å gjenta seg selv, for eksempel? – Nei. Jeg varierer. Men jeg tenker litt på det etter å ha sluppet to album. Nå kan jeg ikke droppe hva som helst. Om jeg skal droppe en vanlig orten-låt, så kan det ikke være en vanlig orten-låt, det må være en hit-orten-låt. Nå må jeg virkelig prestere og vise frem føttene, forstår du? Jeg må bre meg ut enda mer. Han droppet ut lenge før musikken, når skolen i 12-årsalderen ble «mer seriøs».

«

– Det ble for mye. Lærerne behandlet meg feil, fordi jeg har så mye energi og sånn … Det var bråk, det var tjafs med lærere og elever. Det ble misforståelser hele tiden. Men det var også på skolen han skrev sin første raptekst, da han som seksåring fikk i oppgave å skrive dikt. Einár skrev en rap i stedet. Finner du ro i det å skrive raps? Er det et sted du føler du kan bestemme helt selv? – Ja. Det er skönt å skrive rap. Jeg får ut alt jeg vil. Om jeg er sur for tiden så skriver jeg en rap. Om jeg er trist så skriver jeg en rap. Om jeg er glad så skriver jeg en rap, forstår du? Jeg får ut alt, og så får jeg mye ut av det også. Skriver du hver dag? – Ja. På mobilen, aldri for hånd. Som sagt funket ikke skolen så bra for meg, så nå blir jeg bare sur hvis jeg må skrive for hånd. Jeg orker det ikke.

Jeg tenker slik en fan tenker. Jeg er selv en ungdom som hører på svensk rap så jeg vet folk liker.


36 MUSIKK

Black Midi er endelig tilgjengelige.

TEKST & FOTO LUDVIG FURU

BEVEGER SEG MED ET FORMÅL Å, FOR ET FORMÅL FOR ET VAKKERT FORMÅL DET ER SLIKT ET FORMÅL introdusert til musikk du ikke har hørt før. Det er fett. Hva med deres egen musikksmak, har den endret seg mye gjennom årene? MKK: Jeg pleide å headbange til Slipknot da jeg var 11. Slipknot var for skummelt for meg da jeg var så ung. MKK: Haha. Jeg pleide å høre på Green Day, Sum 41 ... Skateband. Faren min hadde mange CDer liggende rundt, og jeg endte opp med å høre på tung gitarmusikk. Jimi Hendrix, Led Zeppelin, den greia der. Det var ikke før jeg begynte på musikkskole at jeg ble interessert i mer eksperimentelle artister som Godspeed You og Merzbow, for eksempel.

DET ER SLIKT ET VAKKERT FORMÅL DET ER SÅ VAKKERT

D

et virker som det forekommer sjeldnere og sjeldnere, globale sensasjoner i form av eksperimentelle rockeband, som rister i den mosegrodde sjangergrunnmuren på en måte som gjør folk forvirrede over hva det faktisk er som kommer ut av høyttalerne deres. Black Midi er et slikt tilfelle. Selv med en stø fot i støy- og matterock-tradisjoner utgjør de personlige finjusteringene et såpass forvrengt bilde av konvensjonene at vi ikke er sikre på om de engang er vits i å ta stilling til. Omtrent før Black Midi hadde gitt ut noe som helst var de en stor snakkis i Londons klubbmiljø, en undergrunnsbuzz som i starten av 2019 kulminerte i en live-video fra et hostell under Iceland Airwaves-festivalen i Reykjavik. Samtalen ble endelig mulig for alle å delta i. Hvordan forklarer man den aggressive, schizofrene tungetale-fremføringen av tekster om bygningsforskrifter, akkompagnert av både militant tighte riff og fri improvisasjon? En Youtube-kommentar forsøker: – De høres ut som alt og ingenting jeg noensinne har hørt før. Vi møter Black Midi en regntung Øya-lørdag. Etter å ha bedt det noe motvillige bandet om å stille seg opp på stupetårnet på Tøyenbadet for å ta bilder søker vi ly i et av

blackstage-teltene. Gitarist Matt Kwasniewski-Kelvin og trommis Morgan Simpson virker tomme og slitne etter kveldens konsert når de viser vei inn. Morgan Simpson: Det har mye å si hvor slitne vi er for hvordan konserten blir. Hvis vi har stått opp tidlig og har reist hele dagen merker vi den lave energien. Tar det lang tid før dere kommer over det og mister dere selv på scenen? MS: Hvis vi er i high spirits før vi går på scenen kan den første låta bli jævlig rå. Men de fleste gangene tar det et par sanger å varme opp og komme inn i det. Matt Kwasniewski-Kelvin: Jo mer du tenker på hva du spiller, desto verre spiller du, ikke sant. Hvis du kommer deg inn i transen der du ikke tenker så mye, klarer du som regel å spille mer kreativt også. Konserten var en regnfull maktdemonstrasjon der kraften tilsynelatende kom fra et slags dyp – noe kulturskolen kaller ekte spilleglede og pappaer kaller rock and roll. De snubler inn på scenen, enser ikke publikum, og begynner låta simultant mens de tester lyden på instrumentene, på en sånn måte at man ikke helt skjønner om man er vitne til en lydsjekk eller konsert. De prøver verken lure seg selv eller publikum om at de er

investert i det som skjer. Hele åpningslåta, «Speedway», fremføres i denne typen halvveis tilstedeværelse, men fortsatt tightere enn de fleste band ville klart. Det er ikke før de kjører i gang med det første sporet på deres ferske debutalbum, Schlagenheim, «953» at de lar seg rive med. Derfra, og til slutten av konserten, hvor gitarist Matt Kwasniewski-Kelvin ligger på scenegulvet og skriker med en DI-mikrofon i munnen, skjer det mye. Har dere merket en forskjell i personlighetene deres, eller i låtskrivingen, nå som dere har fått masse oppmerksomhet? MS: Hm. Naturligvis forandrer vi oss, for det er ikke normalt å være i denne situasjonen. Jeg antar vi har forandret oss uten at vi har merket det selv, men forhåpentligvis ikke på en dårlig måte. Når det kommer til musikk, fokuserer vi ikke på hva folk sier om oss. Det har vi aldri gjort. MKK: Det er ikke det som motiverer oss til å skrive. Kunne det forandret seg om dere slapp en plate Pitchfork virkelig hatet? MS: Haha, det er vanskelig å si. MKK: Vi har ikke opplevd det ennå, så … Vi fokuserer heller på forbindelsene vi skaper med lytterne.

MS: Så lenge det er én person som setter pris på det vi gjør er det verdt det. At det er mange som setter pris på det vi gjør er bare en bonus. Musikken vår vil uansett forandre seg mye, uansett hva som skjer. Kontrollen artister selv har over studioinnspillinger gjør at man som lytter får et mer detaljert innsyn i hvordan de selv vil at de skal låte. I Black Midis tilfelle har det resultert i en nærmest sportslig utøvelse i å finne flest mulig assosiasjoner å knytte til bandet. Sammenlikningene som forekommer oftest er i landskapet rundt klassisk progrock som Genesis, eksperimentell postrock som Swans, klassisk støyrock som Sonic Youth, matterockere som Hella og midtvest-emoband som American Football. I tidligere intervjuer har de virket uinteresserte i å prate om disse musikalske innflytelsene. Samtalen med dem bekrefter det vi allerede har sett for oss, spesielt etter spontaniteten de demonstrerte live: en gjeng som setter de umiddelbare følelsene foran planlagte, kunstneriske visjoner og rasjonaliseringer. Hva tenker dere om at dere minner folk om så mye forskjellig? MKK: Det er rart, vi har ofte ikke hørt om 80% av bandene de nevner. Det er greia med å bli sammenliknet med andre artister, du blir, gjennom deg selv,

Hvordan var deres første møte med støy? MKK: Jeg tror den første eksperimentelle platen jeg hørte på var Lift Your Skinny Fists. Så gikk jeg over til Swans og greier som det, så Merzbow … Det var da jeg begynte å se på musikk som en kunstform. Jeg likte intensiteten. MS: Samme. Det endret seg drastisk på musikkskole, fordi jeg ble eksponert for så mange nye ting. Jeg vokste ikke opp i en crowd man skulle tro skulle lede meg inn i mer eksperimentell musikk. Simpson vokste opp med å spille trommer i kirken, gospel og RnB. Foreldrene hans var også musikere. Han spilte med dem regelmessig, noe han fortsatt gjør fra tid til annen. MS: Jeg vil ikke si jeg verken likte eller mislikte band som Boredoms og Swans først, det var mer sånn … Hva faen er dette, liksom. Men da jeg hørte nærmere på det, syntes jeg det var utrolig fett. Fra kirkemusikk til Swans! MS: Men de har så mange likheter! De er på en måte på hver sin ende av spekteret, men har de samme hypnotiske og meditative kvalitetene. Pom Poko dundrer i bakgrunnen fra Vindfruen, og guttene lyser opp når de blir spurt om de har hørt dem før. MS: Jaja! Er de på Bella Union? Det er vel den kvartetten som spilte i teltet på Bergenfest etter oss. Vi fikk prate med dem. Hun jenta drev og stagedivet og shit.


MUSIKK 37

Rett etter Ecco2k hadde spilt i Oslo slapp Drain Gang et uventet album.

CYBERANGST F

å nyheter har gitt meg så umiddelbare, sterke sommerfugler i magen som da jeg helt ut av det blå, på under en ukes varsel, fikk beskjed om at Ecco2k skulle spille solokonsert i Oslo. Helt siden 2014, da katalogen hans bare besto av et knippe gjestevers og en håndfull sololåter hvorav de fleste varte under to minutter og et par var ambient-instrumentaler, har jeg uten å nøle genierklært Ecco som både rapper og låtskriver. Sammenlignet med kompisene, den særdeles innadvendte Bladee og amatørmessige men entusiastiske Thaiboy Digital, fremsto Ecco i større grad som et naturtalent med ekstrem flow, meloditeft og sågar crossover-potensial. Dermed var det også typisk at han var mer interessert i å utarbeide kollektivets visuelle profil og generelt være mystisk enn å fokusere på musikken. Det at det var så få av dem gjorde at hvert eneste vers føltes som en sjelden juvel, og selv om frekvensen har økt betydelig siden den tid er det fortsatt litt sånn. Uansett: å se ham booket til Klubb Verdensstjerne i et popup-lokale i Møllergata 6 føltes som en seier.

Før konserten bar jeg på et ørlite håp om å få høre cyberangst-klassikerne «Hold Me Down Like Gravity», «Mirage» og «Guardian Angels» fra henholdsvis 2013, ‘14 og ‘15 (som sagt: denne fyren ga ikke ut mye musikk i starten), men det var ingen overraskelse at de uteble. I stedet ble det hovedsakelig servert låter fra albumet D&G fra 2017, et par singler, et par hittil uutgitte låter og litt ambient og støy-mellomspill. DJ-arbeidet gjorde han selv. På scenen var han litt innesluttet, men danset nesten hele tiden mens han sang – mesteparten av settet sang han harmonivokal over studiovokalen – og smilte mye. Jeg vil gjette det tidlige materialet uteblir delvis fordi han har vokst fra bars om bitcoins og pokemon, men også fordi han ikke føler like mye på sentimenter som «I woke up today wishing I was someone else» lenger. Høydepunktet, og øyeblikket der publikum gikk virkelig bananas, var «Black Boy», en sjeldent god pop-perle med en bittersøt tekst jeg tolker som en peptalk fra Ecco til hans yngre jeg. Etter en snau halvtime forsvant han like brått som han hadde dukket opp, og jeg var svimeslått. En ukes tid senere, midt oppe i promosyklusen for det etterlengtede Thaiboy Digital-albumet Legendary Member, dukket Trash Island helt uannonsert opp på

strømmetjenester. Det kom som et sjokk – tidligere har det bare vært et fåtall låter der alle de tre medlemmene figurerer, og her var det fem av dem. Like sjokkerende var lydbildet og låtskrivingen: min umiddelbare beskrivelse var «ambient boyband». Litt bakgrunnsinfo for deg som ikke henger med: «Drain Gang» er altså en svensk rapgruppe som har vært aktiv siden 2013, opprinnelig under navnet «Gravity Boys/Shield Gang», og består av rapperne Bladee, Ecco2k og Thaiboy Digital (ekte navn henholdsvis Benjamin Reichwald, Zak Argoundade og Thanapat Thaothawong). De er tett affiliert med den lignende og mer kjente Yung Lean, som de ofte samarbeider, deler produsenter (først og fremst Gud, Yung Sherman og Whitearmor) og turnerer med. Sounden deres er en kjølig atmosfærisk og emosjonell blanding av moderne autotunerap, eurodance og tidvis shoegaze-aktige lydlandskap, pakket inn i en gjennomført futuristisk estetikk. De har gitt ut et utall mixtapes, album og singler hvorav Bladees albumdebut Eversince fra 2016 er

kronjuvelen. Utover den unike sounden og de molefonkne, men fargerike tekstene er det mye som er interessant med dette kollektivet. De har alltid operert som et slags DIY-boyband, der musikken står i tett samspill med visuell presentasjon, personligheter og klesstil. De har kanskje ikke fullt så stor fanbase som One Direction eller BTS, men tilhengerne deres er minst like intense, med svært sterke meninger om hvem som er kulest og best. Dette er høyst bevisst branding – Bladee har faktisk hevdet direkte i låttekster at de er det nye One Direction. Når de selger merch er det presentert mer som «high fashion» enn bandskjorter, som trykkes i bittesmå opplag og ofte blir solgt videre for svimlende summer. I tillegg er den visuelle profilen deres ufattelig avansert og har bare blitt mer sådan med tiden, en blanding av futuristisk hiphop-stil og tidlig 2000-talls retro med klare ekko av Myspace, Deviantart og Geocities. Bladee har i det siste gått for en klesstil der han ser mer ut som en 11 år gammel Fortniteentusiast enn en 25 år gammel rapper, komplett med grillz laget for å se ut som regulering. En annen ting som mildt sagt har preget gruppa er det faktum at Thaiboy Digital i 2015 mistet oppholdstillatelsen etter å ha bodd i Sverige ni år og ble deportert

til Thailand, så de har måttet reise fram og tilbake mellom Stockholm og Bangkok for å kunne lage musikk sammen. Konserter har også krevd en del logistikk.

TEKST EIRIK KJØS USTERUD FOTO LEA LÜSTER

Lord of the Jewels (Return of the Goon). På Legendary Member gjøres det større skritt mot å forene det til én sound. Jeg vil beskrive den som «DREAM TRAP».

Følgelig bærer Trash Island preg av å være et intimt og bittersøtt samarbeid mellom gode kompiser som ikke får sett hverandre ofte nok. Det er en interessant plate fordi den er ekstremt lavmælt og innadvendt, men samtidig kanskje det mest poppete gruppa har gjort rent meloditeknisk. Som sagt: ambient boyband. Produksjonen (hovedsakelig av Whitearmor, produsentstabens eksperimentalist) bærer preg av hvor lite som skjer av gangen og hvor mye tomrom det er i lydbildet. Vokalen er også stort sett stillferdig og tilbakeholden, samt mer eksperimenterende enn på tidligere plater, preget av mumling og hvisking litt vel nært mikrofonen. Spesielt Ecco holder seg stort sett til merkelig hvesende levering i et særdeles androgynt øvre register. Det låter veldig rart, men desto mer besnærende og interessant. Arrangementene er også noe annet enn vi er vant til. Der mesteparten av det tidligere materialet deres baserer seg på utveksling av vers og refrenger er de mer samspilte her, et system der hvert medlem har sin unike del av låten, så de låter mindre som et rapkollektiv enn en fullblods vokalgruppe. Tonen og kvalitetsnivået på platen settes umiddelbart, men det er først på fjerdesporet «Victim» at det begynner å virkelig koke. Beaten høres ut som et spøkelse av en dancehall-riddim som truer med å materialisere seg, men aldri helt gjør det, og Bladee messer «I love to play the victim / I love to pass the blame», som en mer åpenlyst sosiopatisk Drake. Deretter går det slag i slag med den ene fullstendig spinnville låta etter den andre. På albumets mest rappete låt «Western Union» leverer Ecco årets mest hypnotiske hook, som naturlig nok handler om å overføre penger til Thaiboy når han er stuck i hjemlandet. Så sklir det riktig ut: «The Void» har så ultra-minimal produksjon og ukomfortabel hviskende Bladee-vokal at den nesten låter mer som noe Xiu Xiu eller Prurient kunne funnet på, og dette følges opp med «Acid Rain», der den tyske produsenten Mechatok bidrar til en fryktelig intens oppbygging av synther inn i et steinras av trommer som Ecco hyler i falsett over. Det rundes av med den tilnærmet sukkersøte «You Lose», og du sitter til slutt igjen med å ha hørt den høyeste konsentrasjonen av idéer og melodier på bare 20 minutters tid du har hørt i år (i alle fall hvis du ikke har hørt albumet til 100 Gecs). Etter Trash Island fremstår Thaiboys soloalbum Legendary Member som hakket mer konvensjonelt, uten at det egentlig sier så mye. Den musikalske tilnærmingen til Thaiboy er ikke noe mindre interessant enn livshistorien hans. I gruppekonteksten er han, i kontrast til mystiske og artsy Ecco eller den mørke og plagede Bladee, både en inderlig R&B-romantiker og en habil tolker av hard, ignorant Chief Keef-aktig trap. Disse to sidene vises henholdsvis fram på de to mixtapene Tiger og

Lydbildet på Legendary Member, som Gud har hatt hovedansvaret for, er en salig og lettere surrealistisk suppe som er like tåkete og fargerik som coveret. Det er en stor bredde av musikalske elementer i bevegelse: de klassiske trance-elementene kollektivet er kjent for (se den beinharde eurorap-bangeren «Nervous»), skrudde synther av typen Aphex Twin eller Boards of Canada kunne blitt glad i (som på den ellers radioklare «IDGAF»), tydelige asiatiske inspirasjoner (gamelan-bjellene som dukker opp i «Can’t Tell», Mortal Kombatstemningen som gjennomsyrer «Kit Kat»), drømmende nesten Cocteau Twins-aktig gitar (førstesingelen «Lip Service») og i enkelte tilfeller alt dette på én gang (den vakre men særdeles desorienterende «Kiss Me Thru The Scope»). Likevel låter det helstøpt. De eksperimentelle elementene balanseres med vakker popmelodi, og på samme vis sidestilles de inderlige følelsene med skamløst idioti, som når Thaiboy bruker et halvt vers i «Nervous» på å ramse opp luksuriøse bil- og klesmerker, og når han lirer av seg kupletten «designer drugs, feeling like the 80’s / I be on a yacht, feeling like the navy» i tittelkuttet. Nettopp den låten er for øvrig et smått spektakulært klimaks der vi for første gang får høre Thaiboy, Bladee, Ecco og Yung Lean utveksle vers på én og samme låt. Det er også bemerkelsesverdig hvor mye Ecco låter som Young Thug på det første verset sitt og Yves Tumor på det andre. Det er en perfekt kulminasjon av disse to albumene, som føles som ett felles prosjekt – en fremvisning av talentene til Thaiboy og Ecco, som alltid har vært litt mindre prominente enn Lean og Bladee; en visjon av eksperimentell og alternativ multinasjonal DIY-popmusikk for det nye århundret, og et forsøk på å lage en særsvensk, melankolsk tolkning av moderne rap på samme måte som Abba gjorde med disco og Robyn gjorde med elektropop. Dette føles som et nytt nivå for det som allerede har vært et av de mest spennende musikalske kollektivene på 2010-tallet, og det føles som om det bare kommer til å gå oppover.


38 MUSIKK

TEKST YNGVE SIKKO FOTO BODEN WORLD

Erik Thorstvedts sønn, Charlotte Thorstvedts lillebror og fotballspiller Kristian Thorstvedts storebror. Kan ambient-Thorstvedt bli større enn dem alle? Sikkert ikke, men 25. oktober gir han ut en veldig fin EP.

ENDA EN THORSTVEDT PAN-AL (f. 1993) Navn: Alexander Thorstvedt Fra: Stavanger Tidligere gitt ut musikk under navnet Strangelove. Nå relanserer seg selv som elektronika-artisten PAN-AL. Vant Fritt Ords ungdomskonkurranse for teksten «Utviklingen og mangfoldet i Stavangers gatekunstscene» i 2012.

V

i lå på en sjeselong i Berlin, bakfulle og tomme for serotonin, og klarte ikke å få ned en brødskalk med skivet gouda og søt paprika på engang når låta di plutselig havna på anlegget og gjorde alt så meget bedre. Er det til slike situasjoner du har laget «It’s rigged»? Hvilke eventuelt andre situasjoner kan PAN-AL med fordel nytes i? – Ikke spesifikt, men kanskje situasjoner i den duren? Syns det passer fint for å slappe av litt i hodet og finne roen. Men hadde vært kult hvis noen kan nyte det på et slags dansegulv også. Hva betyr PAN-AL? – Det er ingen tanke bak, det er mye tilfeldig med denne musikken.

Så du for deg noe spesielt før du snekret sammen låtene? – Det er ikke veldig visuelt, mer en slags stemning jeg sitter med i magen. Hva produserer du på? – EP-en har jeg lagd med en MacBook, Ableton Push og et midi-keyboard. Jeg hadde en ganske solid synth-samling før, men har solgt unna det meste og synes egentlig det har vært finere å forholde seg til litt færre ting. Det er litt mer sexy å kunne si at man kun har brukt analoge USSR-synther, men for min del har tilgjengeligheten av et enklere, digitalt oppsett gitt mer tilbake. Resultatet er lange, meditative ambient-synth-lyder, som på et par av låtene,

blant annet «It’s Rigged» og «Roudrunner» hvor de brytes av raske trommer. Den kontrasten, hva representerer den for deg? – Jeg vet ikke om den representerer så mye, men jeg syns kontrasten og dualiteten er fin og interessant. Spenningen mellom lyst og mørkt, lett og tungt, håpefullt og håpløst. Samtidig er det godt å kjenne på en annen energi også, bryte opp litt så det ikke blir helt spa-musikk. Jeg er veldig glad i mer intens klubbmusikk, så kanskje det er et forsøk på å smake litt på det også. Har du noen ambisjoner for disse greiene? – EP-en har egentlig bare blitt til, uten mål og mening. Jeg har bare laget det uten å tenke på å gi det ut.


MUSIKK 39

«

Jeg har arvet deler av pappa sitt utseende, men feil deler.

25. oktober kommer PAN-EL EP på Apollo Records – ambient-avdelingen til R&S – som er ganske legendarisk. Er det stort? – Ja, det er jo veldig stort. Det er et kult label, men personlig har jeg ikke et ekstremt nært forhold til det fra før, selv om jeg selvfølgelig kjenner til en god del av deres utgivelser og artister. Man må jo være litt nørd for å kjenne til det. For den gjengse person betyr det sikkert ingenting at jeg gir ut der. Første singel fra EP-en din kom ut 17. september. «It’s rigged» heter den. Hva er det som er rigged? – ALT! Og vi ble med en gang i stuss: er dette ambient eller drum and bass? Hva kaller du det selv? – Begge? DnA? Jeg vet ikke helt selv, egentlig. Breakbeats er på vei tilbake. – Tja. Neivel. – Jeg vet ikke hvor disse Drum and Bassgreiene kommer fra. Det er vel bare samfunnet og disse sykliske greiene. Underbevisstheten plukker opp litt her og der, men jeg lager ikke Drum and Bass, og kan ikke noe om det. Kanskje bare den beaten har en slags universell appell?

«

Jeg tror ikke jeg har kommet noe lenger eller kortere i livet på grunn av LinkedIn. Hva skjedde? – «It’s nice to miss you too» laga jeg for snart to år siden. Så lot jeg den ligge et år. Resten gjorde jeg resten i vinter, da begynte det å flyte. Jeg hadde de syv låtene i en Soundcloud-liste som jeg gikk og hørte på selv, og så sendte jeg det til søstera mi-Som er Charlotte Thorstvedt. – Ja. Og hun viste det til Renaat som starta R&S og han bare «Kult, men hva er greia? Trenger han label, liksom?», og hun bare: kanskje det? Så det var veldig uformelt. I mai/juni i år ble det helt ferdig. Hva var det som gjorde at du bestemte

Hvilken låt er du mest fornøyd med? – Det er et eller annet med den «Jâr». Den er veldig enkel, uten noe fiksfakseri. Jeg kan sette pris på enkelhet, da får man luft til å fokusere på noe.

deg for å gjøre det til en EP? – Jeg bare syntes det var digg å lage musikk, sånn for egen trivsel, hvis jeg kan si det så banalt. Trengte du det? – Jeg hadde kanskje en generell indre uro på tidspunktet, og da er det deilig å sone ut med musikk, og så blir resultatet det det blir. Ble det en obsession? – Nei. Jeg har veldig lite arbeidsmoral, og jobber med det når det føles bra og lysten er der. Jeg orker ikke å presse det frem. Tidligere har jeg pusha meg, og bare sånn «jeg må jobbe med musikken». Det ble aldri noe bra. Da tenker du vel på Strangelove, det litt anonyme elektropop-prosjektet du styrte med i 2015-2017 ish. Jobber du på en annen måte nå enn du gjorde på den tida? – Jeg tror bare at jeg ikke følte noe av det. Jeg var ikke sånn superstolt av det. Hvorfor laget du det, da? – Der og da så syntes jeg det var ... okei, kult, jeg bare prøver å gi ut noe og ser hvordan det blir tatt imot. Da hadde jeg litt andre ambisjoner med det, som å bli spilt på P3 og hele den greia der.

Hvilke artister eller utgivelser har du hørt på mens du har laget denne EP-en? – Special Request, Skee Mask, Objekt, Overmono, DjRUM og sånne ting er bra greier, så er jeg glad i roligere tracks til classics som Burial, Boards of Canada, Aphex Twin osv. Man får også litt inspirasjon av å være på for eksempel The Villa og høre noe Drum and Bass eller breakbeats, og så blir det et sammensurium i hodet.

annet farmasøytselskap som – fant jeg ut – driver med medisiner for ... inkontinens? Altså at man tisser på seg. Erik Thorstvedt er en flott mann. Har fattern sitt utseende vært mye å leve opp til? – Det har jo det. Jeg har arvet deler av pappa sitt utseende, men feil deler. Og lillebroren din, Kristian Thorstvedt har dominert for Viking FK i årets Eliteserie. Stolt? – Veldig! Jeg ser alle kampene. Han har alltid vært veldig god, men ikke best. Derfor er det veldig stas at han har tatt øverste nivå så bra. Han er veldig sterk mentalt, noe jeg ikke er. Får han mer damer da? Justert for alder. – Han klarer seg nok fint. Tror du han følte på legacyen? Han så liksom at faen, storesøstera mi er programleder på MTV, X-factor, DJ, hun er fuckings bytryne i Oslo, masse faenskap; storebroren min driver med musikk … og det er attpåtil noe popgreier som sikter på P3-segmentet. Jeg har ikke så veldig lyst til dette, men jeg må bli profesjonell fotballspiller. – Hehe. Jeg tror ikke han hadde spilt i Eliteserien hvis han ikke hadde hatt ekte drive. Han var en veldig liten fyr veldig lenge, så han måtte jobbe litt hardere. PAN-AL EP gis ut på Apollo Records, men de følger deg ikke tilbake på Soundcloud*. Det gjør derimot Luft Recordings, der man blant annet finner Sassy 009 og Pen Gutt. Er det det som blir ditt hjem fremover? – Hehe, vi får se. Det er der jeg har miksa EP-en og jeg trives godt med Luft-gjengen. Så jeg føler meg absolutt hjemme der. Fortell om cover arten. – Den er laget av Axel fra Boden. Jeg sendte over noen referanser på ting jeg syntes var fint og hva jeg ville ha, og så fikk jeg noe helt annet tilbake, men jeg ble utrolig fornøyd.

Er det noen spesifikke DJs som har inspirert deg eller er det bare mange utelivshelger som glir over i hverandre? – Jeg er lite ute, egentlig.

Til slutt: du er jo både journalist og culture marketing specialist. Har du et spørsmål du har lyst til å stille deg selv? – Nei.

Altså har du dame. – Ja, jeg er hjemme med dama. Hehe. Vi går jo ut av og til, men jeg hadde mer behov for det før.

Ikke engang: «hva inspirer deg»? – Hehehe! Jeg er glad for at jeg slipper det.

På LinkedIn står det at du er Cultural Marketing Specialist. Hvordan føles det? – Hehehe! Nå er jeg ikke det lenger så ... det kan jeg ikke uttale meg om. Hvorfor har du ikke oppdatert LinkedInen din? – Jeg tror ikke jeg har kommet noe lenger eller kortere i livet på grunn av LinkedIn. Eller jo én ting kom det faktisk ut av det: jeg ble oppringt av en headhunter som lurte på om jeg ville søke på en jobb som marketing manager for et eller

Slippfest på Baklengs den 25. Hva er planen? – Ikke så mye. Jeg selger vinyl, det er liksom det som er det eneste. Hvis du vil ha den på vinyl kan du kjøpe den der, hvis ikke kan du høre på Spotify hjemme. Det er ikke noe eksklusivt eller pre-listen eller noe. – Og så stikker vi på The Villa etterpå.

Rett før avisa gikk i trykken sendte Thorstvedt oss et screenshot. Apollo Records følger ham nå tilbake. Redaksjonen gratulerer.


40 MUSIKK

UG 1 BAD BITCH

Musti har spilt stappfulle gigs på Øya i Oslo og Lairofestivalen i Bodø. Som seg hør og bør for en av Norges mest hypede rappere. Det er bare det at hun ikke har gitt ut en eneste singel. TEKST RUTH EMILIE RUSTAD MARTINSEN FOTO KRISTINE WATHNE

«

Jeg var dritsint som liten kid.


MUSIKK 41

«

Ja, det er fordi den ikke eksisterer ennå», svarer Musti, når jeg påpeker at musikken hennes er vanskelig, for ikke å si komplett umulig, å finne. At den ikke eksisterer blir en sannhet med modifikasjoner, for musikken eksisterer jo: vi har til og med hørt den. Men den finnes ikke offentlig tilgjengelig. Ikke ennå. Hvis alt går etter planen kommer albumet januar 2020. Når vi møter henne har hun nettopp kommet hjem fra en ukes opphold i landlige, lykkelige omgivelser i Møre og Romsdal. «Gå hjem og spis mat!» Ugbad Musti, som hun egentlig heter, roper til en liten fyr som slentrer forbi. Lillebroren, viser det seg. Intervjuet preges i det hele tatt av plutselige avbrytelser og midlertidig stans. Det er fordi vi befinner oss i hooden hennes, mer spesifikt står vi sentralt plassert i en gjennomfartsåre, en lekeplass, på Tøyen. Musti kjenner de fleste her. Det er kanskje heller ikke så rart, hun vokste opp her. Blokka hennes ligger et steinkast unna. Familien fikk leiligheten dagen hun ble født, 9. mars 2001. Hun ville møtes her, på lekeplassen med den somaliske astronauten: et av kunstverkene som inngår i Tøyen utegalleri og områdeløftet. Når jeg spør henne om Tøyenløftet og dens naturlige arvtager: gentrifiseringen, svarer hun at hun ikke vet hva det ordet betyr («Jeg er jo bare 18 år»). Men til tross for manglende begrepsforståelse, så har hun ikke mangel på erfaring knyttet til gentrifiseringens konsekvenser. Flere av kompisene hennes har blitt tvangsflyttet. – Det er kjipt, og feil måte å gjøre ting på. Dessverre er det ikke så mye man kan gjøre med det, bortsett fra å hjelpe hverandre. Det er Tøyen jævlig flink på. Alle er veldig hjelpsomme og støttende, og vi hjelper hverandre med alt! Så med oss går det veldig bra, jeg føler ikke at det er noe som kan knekke oss. Vi er jævlig sterke mennesker og det er nice as fuck. I låtene dine – de vi har hørt – er nabolaget et tilbakevendende tema. Hvorfor er det så viktig hvor man er fra? – Man er jo ikke en artist om man ikke har en identitet. Nabolaget mitt er en veldig stor del av min identitet og mitt liv. Søker man opp «Musti» på google, er resultatet blant annet en dyrebutikk og en lubben animasjonsfigur fra NRK. Dersom man søker på hele navnet hennes, Ugbad Musti, kommer det opp et innlegg fra 2013 som hun postet i Facebook-gruppa K1 Klubben på facebook: «Når begynner bowlingen på Onsdag 10. april?» – Det var da jeg gikk i jentegruppe, det er dritlenge siden. Shit, det må jeg fjerne, ass. Shit, ass. Jeg suger i bowling, men det er gøy, da. – Back in the days het K1 Klubben S14. Det var vel den eneste fritidsklubben vi hadde på Tøyen da jeg var barn, eller yngre enn det jeg er nå. Jeg hang der ofte. Kjersti som svarte («Møt opp på S14 kl 17.30») på innlegget, jobber på K1 rett nedi gata her, og har kjent meg siden jeg var en liten drittunge. Nå passer hun den neste drittungen, nemlig lillesøstra mi. Når begynte du å rappe? – Jeg har skrevet tekster dritlenge, siden jeg var kid. Jeg var dritsint som liten kid, men lærte at man må skrive ned tankene sine heller enn å «act it out». Så jeg

Du har fått mye hype selv om du ikke har gitt ut noe musikk selv ennå. Blir du stressa av folks forventninger? – Nei. Når man venter lenge, venter man på bra ting. Er det ikke det man sier? Jeg husker ikke setningen, men det der. Så jeg stresser ikke, ass, jeg vet at det som kommer er verdt å vente på. Jeg kommer ikke til å droppe en singel, men et helt album, når det kommer, vet jeg at folk ikke trenger å vente tre måneder på neste singel – de har tolv låter å høre på.

I et sponset innhold-intervju med et klokkemerke snakket du om å «komme ut som rapper», og at det var en vanskelig avgjørelse. Hvorfor? – Fordi man har foreldre og storesøsken som har fullført skolen, begynt på universitetet, blitt lege og sånt. Det er ikke den veien jeg vil gå. Men støtten har vært overraskende bra. På veien hit møtte jeg noen kids som bare: «ey, Musti, jævlig fett vers du har på låta til Arif» og jeg bare «oi, shit, takk, ha det, jeg skal bare rekke et intervju!» Så Tøyen må være min biggest supporter ever. Broren min maser også på meg konstant om at jeg må lage musikkvideo. Jeg og gutta mine er klare, sier han.

Ja, så folk holder kjeft en stund? – Ja, bare, shattafackap, la meg være. Og så stikker jeg på en liten ferie, eller noe!

Lager de musikkvideoer? – Nei, de mener at de er så klare for å være med i musikkvideoen.

Det kommer altså et helt album. – Et album som heter Qoyskayga som er somalisk og betyr Min familie. Albumet vil handle om meg, mine og mitt. Det skal slippes via mitt eget label, med samme navn som albumet, og kommer sannsynligvis i januar. Alt kommer via meg, som er jævlig fett. My label.

FORELØPIG BEGRENSER det offentlig tilgjengelige repertoaret seg altså til låter hun – i varierende grad – har bidratt på. I forrige uke slapp Arif albumet Arif in Waanderland. Her gjør han den samme greia som Karpe gjorde på Sas Plus/SAS PUSSY. Han tar en eller flere unge artister under vingene sine og gir de akkurat nok plass til å pirre nysgjerrigheten, men ikke så mye at de føles som en gjesteartist på like fot. I noen tilfeller er det nesten så likt at det ikke bare er påtakelig, men også komisk. Med Musti er det litt annerledes. Hun får 26 sekunder på Malaika. Det ender med at man spoler tilbake før sangen er ferdig igjen og igjen. Med et snev av prestasjonsangst gjengir jeg starten:

begynte å skrive da jeg var ni år, og gjorde det om til musikk da jeg var rundt 14, og da begynte jeg å rappe.

Er det artister med på albumet? – Det kan jeg ikke si. Ennå. Men det blir bra. Jeg gleder meg til jeg får lov til å fortelle. Musti har rappet både på norsk og engelsk. Av de to låtene som ligger på Spotify er det en på hvert språk. Men albumet blir på norsk, som gjesteverset på Arif-skiva. – Jeg har måttet lære meg å skrive på norsk, siden jeg har skrevet på engelsk hele veien. Jeg har lært meg, basically, å rappe på norsk. Jeg hører jo for det meste på engelsk rap, og er vant til å skrive og tenke på engelsk. Fordi du har bodd i London? – Ja, jeg bodde der i syv år, fra jeg var fem til tolv år. Sammen med mamma, pappa og alle søsknene mine. Gikk på skole, trente fotball. Apropos sport. Du går også mye i dri-fit pannebånd og sports-brands. Kommer du til å bevege deg i retning high end etter hvert? – Når pengene kommer, så er det pengene som prater, neida. Det er jævlig mye fett der og sånt, men faen så jævlig dyrt? Jeg tror jeg starter med å flytte for meg selv, i stedet for å bruke 6000,- på ett par sko. Gucci hjelper meg ikke å skrive tekster, Balenciaga hjelper meg ikke med å hitte den viben. Jeg trenger det ikke. – Men jeg kan sikkert belønne meg selv med et par balenciaga-sko en gang i fremtiden. Bare ikke akkurat nå. Du går med durags også. I USA har det vært flere forsøk på å forby durags i skolen ved å peke på dress-code policies, mens den underliggende grunnen er assosiasjonen til såkalt gjengkultur. Er du med i en gjeng? – Tøyen-gaaaang! Nei. Jo, ja, jeg vil si – yo, ikke sånn *lager skytelyder*-gjeng, som skyter hverandre og sånt – men en gjeng med veldig hyggelige og kreative mennesker. Gjengen min er Nora Collective. Jeg begynte der i starten av 2019. Dritfete, kreative mennesker, som alle har sitt perspektiv på ting. Jeg lærer jævla mye, mye mer enn det jeg hadde lært på skolen.

«Min mamma har vært gjennom det– Hæ, avbryter hun. Er det ikke det du sier i verset på Malaika? – Åja, jo! Ok: «Min mamma har vært gjennom det. Sier bare det, kan’ke si mer enn det» Kan du si litt mer enn det? – Om jeg skulle sagt mer enn det så kommer jeg til å bable for evig og alltid. Mamma har vært gjennom en god del ting som hun ikke har fortjent å gå gjennom. Men så tenker jeg: man kan ikke skrive 16 bars om hva mamma har vært gjennom. I alle fall ikke når du har 26 sekunder på deg. – Jeg og mamma er sånn *krysser fingrene*. Hun er min beste og eneste venn som jeg vet at jeg kommer til å ha inntil en av oss forsvinner. Mamma er støttende, mamma er elskende, mamma er alt. Vi prater om alt. – Eller, ikke absolutt alt. I verset kommer det også frem at du «fucka opp mye» og «skulka skolen» tidligere. Hva gjorde du da du ikke var på skolen? – Jeg var bare ikke på skolen. Eller vet du hva, jeg var en sånn drittunge som skulka skolen, men aldri dro fra skolen. Jeg var alltid i gangene, bare ikke i timen. Hvis jeg noen ganger dro fra skolen, så dro jeg hjem for å sove, men da måtte jeg være sikker på at ingen var hjemme. Da gikk det fint. Også måtte jeg dra tilbake på skolen igjen, før mamma kom hjem og avslørte meg. Og så droppa du ut? – Droppa ut av videregående to ganger, i 2017 og i 2018. Så jeg fullførte ikke førsteåret, engang. Jeg bare dro, jeg. Slitsomt. Bra valg, faktisk! Det synes ikke mamma, da.

«

Balenciaga hjelper meg ikke med å hitte den viben.


42

«

For å uttrykke min kjærlighet til henne kuttet jeg meg og blødde utover en CD-R-plate jeg høytidelig ga henne under det som skulle bli vårt siste møte.

Det nye Beglomeg-albumet er snart her.

ELSKE LIVET FANTASTISKT – SPOR FOR SPOR

«

Jeg lurer på om trangen til å skape slik mu­ sikk kommer av at jeg aldri ble katolsk korgutt. Jeg ønsket det veldig.

TEKST REDAKSJONEN FOTO PER HEIMLY


«

«

Dette er den beste låten vi har laget.

E

lske Livet Fantastiskt er mye å ta innover seg. Det er en heksegryte av merkelige sjangerblandinger, fra majestetisk prog til euforisk disco – fra det dype alvor til det svevende tullball. Det er en forløsende – ja, potensielt life-changing – overdose av tro, håp og kjærlighet. Vi ba bandet om å ta oss gjennom albumet, spor for spor. «MORGENSOL» Luis: – Søkenen etter kjærlighet er så universell at den lett oppfattes som en klisjé – en floskel til bruk i parodier og komiske sketsjer. I «Morgensol» setter vi lytteren inn på rett spor. Etter få sekunder forstår vi at lengsel og troen på kjærlighet er noe dypt alvorlig. Og for mange er det også meget sårt. Dette skiftet fra floskel til fullblomstret inderlighet illustreres ved at vi har lagt til en lengselsfull romklang. Raymond: – Melodien følger Beach Boys/ Ramones/The Jesus & Mary Chain-arv og er da følgelig klassisk. Vår eneste låt med bare bass, men også vår eneste låt på dansk. «FØRST & SIST» Luis: – En dynamisk låt. Etter en mektig og mørk intro kommer et enkelt lydbilde og tar over. Vi har forsøkt å åpne med en enkel, syntetisk stringsynth slik at sangen starter på bar bakke. Raymond: – Den klangen fra «Morgensol» er ment til å sende lytteren ut i space, ikke sant. Dette er tilsynelatende spliffrøykendes hvitmannsgospel og liksompsykedelia fra rundt ’96/’97 bare at med mer 80’s Stones live fra stadion i kjøkken-cdspilleren og en noe dyrere og sentralt stimulerende saksofon. Men jeg hører denne som en eurohåp-crossover-låt, altså. Den ekstra teksten, «surrer i spinn, går rundt i ring» er naturligvis tatt fra Wilhelm Tyskeberget. Hen blir jeg nok aldri ferdig med. Originalen er skrevet av gutta som skrev «Love Is In the Air»! «(HALLO) MR. WAKE-UP MAN» Raymond: – Bare en kort fusioninterlude og dagsaktuell låt med kjappe meldinger. Ingenting å lure på her. Lyse Stephens, kona til DJ Fat Funk, medvirker på mikken og vi sampler The Faith. Luis: – Dette kuttet ligger nærmere Captain Beefheart enn noe annet på på plata. Raymond: – Ouffa. «FRIDA’S TEMA» Luis: – TV-serien om Frida var for en hel generasjon en rite-de-passage. Gjennom serien opplevde barn og ungdom en introduksjon til voksenlivets komplekse mellommenneskelige samspill. Melodien er en av de vakreste melodier som er skrevet på norsk jord, og den fungerer godt uavhengig om en er for ung eller for gammel til å ha sett Frida. Christian: – Jeg hadde en nær venninne på videregående som het Frida. For å uttrykke min kjærlighet til henne kuttet jeg meg og blødde utover en CD-R-plate jeg høytidelig ga henne under det som skulle bli vårt siste møte. Hennes skrekkslagne

blikk lærte meg at lidenskap og ømhet kan uttrykkes på så mange måter, og at min ikke resonnerte med henne der og da. Jeg håper denne sangen treffer dem som bærer en Frida i hjertet. Raymond: – Jeg var ordentlig forelsket i Frida. Ikke sånn litt, men på ekte. Jeg var så fortvilet fordi jeg ikke kunne få treffe henne. Hvor skulle jeg finne henne på Græsberget liksom. Låten er pur eurohåp. En eneste lang gitarsolo i Ole Ivars’ «Risa»-stil. Luis: – Jeg var for gammel for den. Jeg hadde begynt å spille rock og drikke alkohol i helgene. For den gikk vel på lørdager? Raymond: – Lørdag, ja. «PØNKFØKKE´» Raymond: – Jeg har tidligere beskrevet denne som positivt sidrumpet powerprog, og det mener jeg fortsatt. Men den har elementer i klassisk Beglomeg-stil – om det er noe som finnes da. Dette er den eneste Einar spiller på og er den siste låten vi laget med fullt band. Fattigmanns Pink Floyd og Frank Duval-worship hånd i hånd. Luis: – Det sporet på albumet som best passer til tidligere beskrivelser av Beglomeg. Teksten er klar i sitt budskap: Uansett hvor du befinner deg i samfunnets hierarki så har vi alle et brennende ønske om å elske og bli elsket – om det så er i et nattlig samkvem på skitne laken. Den formidler vår higen etter ekstatiske opplevelser parallelt med drømmen om den trygge og fundamentale kjærlighetsgrunnmuren vi dypest sett er avhengige av. Christian: – Ja, og hengivelse skjer gradvis, selv for åpne mennesker. «Pønkføkke’» er en seremoni som tar oss hele veien fra den usikre, isolerte, selvbevisste lengselen til uhemmet dans, fri fra roller, masker, identitet og bagasje. Et fristed vi sårt trenger. Stein: – Dette er den beste låten vi har laget. «HIMMELRIK OG HELSIKE» Luis: Et riff i lett Candlemass-stil. Her, på et album med gode og vakre melodier, fungerer den som en påminnelse om at livet består av tyngre stunder også. Raymond: – Ja, det er klart, men den følger skivas ledemotiv like fullt med den teksten. Himmel og helvete er klassiske temas, ass. Det er sånn livet mitt har vært! Slutten er classic Beglo faktisk. Litt Perez Prado-ish som vi prøvde med noen låter i 2012-2014. Christian: – Mer Candlemass enn Amebix denne, ja. Men sentimentet er det samme. «SLÅ RING» Raymond :– Et realt eurohåp-anthem som ikke kan høres nok synes jeg! Ingenting å forandre på denne. Luis: – Synthene på slutten er meget inspirert av Banco del Mutou Soccorso. Raymond:– Intet mindre!

43

Ingenting å for­ andre på denne.

Christian: – Originalen ble faktisk produsert av faren til ovennevnte Frida, så her er det en dyp synkronisitet. «FYR LØS» Raymond: – Jeg prøvde å lage ekte eurohåp med denne og det ble i alle fall en crossover eurohåp/dance-låt. U96 bare at med gitar. En låt som både er romantisk og kommanderende. Platens tittel blir nesten sagt riktig her, så det er nesten tittelsporet. Men ikke helt! «B.I.B.» Luis: – En åndelig melodi fremført med kirkeorgellyd fra et portabelt orgel. Kirkeorgel er i vår kultur et høyverdig instrument. Den gir oss en transcendental følelse. Vi søker både utover og innover i oss selv. Den gir oss ro og trygghet. Vi har også lagt på synthlyder for å forsterke den melodien, slik at den gir lytteren en følelse av lengsel og håp på samme gang. Det er de-tuningen i synthesizer-lyden som gjør at vi oppfatter melodien som uendelig trist. Jeg lurer på om trangen til å skape slik musikk kommer av at jeg aldri ble katolsk korgutt. Jeg ønsket det veldig. Raymond: – Emile har gjort noen kick dick-grep på miksen her! Får litt Wendy Carlos-vibber. Luis: – Ja. Litt som hvis Jacula hadde fått henne med på laget. Ingrid: – Ble svimmel av å ta opp den her. «JEG ER ET LIV» Raymond: – Luis viste oss i gruppa denne på piano for en stund siden og det ble en såkalt gamechanger kan du si. Jon: – Saxsoloen er inspirert av Jimmy Webb-låten «Loved To Death» fra Tales From the Crypt-soundtracket. Raymond: – Lekkert, mann. Luis: Albumet avslutter med en hymne i ELP- og Van der Graaf Generator-stil. Og litt Lizards/Islands-era Crimson. En lovprisning av enkeltmenneskets kraft. En ukrenkelig og inderlig kraft som tennes ved fødselen, men som også en gang skal tømmes ut ved livets slutt. Videre er den et verk som forteller oss at til tross for denne voldsomme kraften, eller ilden i oss, så søker vi noe som kan dempe den. At noen eller noe kan temme vårt brennende ønske om å være tydelig til stede i verden. Sangen tar så en vending: Et brudd i lydbilde og struktur som symboliserer livets uforutsigbarhet. For selv i vår evige søken etter å rendyrke oss som kulturelle vesener, blir vi stadig minnet på at vi, i større grad enn vi ønsker, har naturen i oss. Ikke bare rundt oss, men i oss. Våre drifter og instinkter trer frem når vi ikke ønsker det. Vi er til tross vår opphøyde særstilling i verden like fullt en del av naturen, og gang på gang tar vi valg vi gjerne ville gjort annerledes dersom vi fikk muligheten til det.

1. november - Albumslipp 23. november - Henie Onstads Dada-kabaret presenterer Beglomeg

«

Himmel og helvete er klassiske temas, ass.


44

’’

ANMELDELSER MUSIKK

LINDSTRØM On a Clear Day I Can See You Forever Label Smalltown Supersound

Etter førti minutter med svevende, elektronisk ambient fremført på Henie Onstad kunstsenter er det i hvert fall noe som er klart: visse musikkutgivelser kan det være ekstra viktig å omtale som verk. Det er et eller annet bittersøtt med at man som elektronisk produsent ikke kan genierklæres før man har en utgivelse som denne på rullebladet. Lindstrøm viser likevel at synth er så mye mer enn pling-pling og at ambient er så mye mer enn luft. Verket er helt fantastisk nydelig fra start til slutt og man savner ikke studentfestmusikken han ellers holder på med ett eneste sekund. Høydepunktet er «Really Deep Snow» og gudene vet hvordan Lindstrøm skjønner at det er sånn her det føles ut inne i hodene våre hele tiden, men det gjør han. Følelser er deilig ass, prøv det.

6

Ida Messel

TRJJ KSUN Encounter Label STROOM Sjanger Tribal, Experimental, Leftfield Utgitt september 2019

REDUCTION PLAN (AE) MAETH

Det er visst ingen som helt forstår seg på hvem folkene fra TRjj egentlig er. Det lille man kan finne om dem antyder en løs og anarkistisk innstilt vennegjeng som møttes og etablerte seg musikalsk i Tyskland en gang på slutten av nittitallet. Siden den gang har TRjj sluppet to utgivelser, begge på belgiske STROOM, som i april ble kåret til månedens label av Resident Advisor. LPen Music Complilation: 12 Dances, en lettere udefinerbar men sublim synkretisme av ambient, pop, experimental, tribal, folk og spoken word utgitt i sommer, følges opp med KSUN Encounter: en seks-spors transe-suggererende og leftfield techno-EP (Ltd.) utgitt i samarbeid med Meakusma for Meakusma Festival 2019. KSUN Encounter eksperimenterer med en forlengelse av tid og rom med sitt trippy tribalistiske lydbilde bestående av repetitiv perkusjon med spenstige trommer, svevende dissonante pads, mengder av reverb, tikkende hi-hats og piskende claps – alt samlet sammen i en energi som stiger og faller og leder deg inn på den riktige transcendente stien.

Label Redscroll Records Sjanger Goth Rock, Post-Punk, Industrial Utgitt september 2019

BOCHUM WELT Seafire

Med bare én utgivelse i sin tidligere diskografi er Reduction Plan et relativt nytt og ennå uoppdaget band. Vokalist og gitarist Daniel Manning har med seg produsent Kevin McMahon på sitt nye album (Ae) Maeth som er et aldri så lite mesterverk. Det mørke reverb-befengte uttrykket trekker veksler på 80s gothrock, industrial, kakafonisk no-wave så vel som drømmende shoegaze med assosiative nikk til The Cure, Coil og David Bowie. Sakte forvrengte gitarer, hardtslående trommemaskiner, og dronetung bass akkompagnert av Mannings dype vokal og blytunge lyrics er en emosjonseksplosiv kombinasjon i deres nye album. Visstnok refererer navnet «Maeth» til «Death» fra en myte. «(Ae) Maeth is a search for truth in death, a hunt for meaning in the face of vast oblivion. It is a record driven by loss, anxiety, fear, chaos, and a search for purpose.» Veldig goth. Men veldig fett. OBS: «Med bare én utgivelse i sin tidligere diskografi» Dette er ifølge discogs.com. På bandcamp står det tre, og i et intervju står det fire.

Label Central Processing Unit Sjanger Ambient, Elektro Utgitt september 2019

Italienske Gianluigi Di Constanzo, kjent under aliaset Bochum Welt, har utgitt flere produksjoner på Aphex Twins label Rephlex, noe komposisjonene kan sies å bære preg av. Hans nye LP Seafire signert på London-baserte Central Processing Unit, beveger seg i et melankolsk skjæringspunkt mellom ambient og elektro og gir definitive assosiasjoner til noen av Aphex Twins tidligere ambient-produksjoner. Seafire er et mangefasettert album til tross. Mellom flytende drone-pads og svevende myke synthakkorder som tidvis flørter med meditativ new-age og hauntology (Mark Fishers begrep om musikk som føles «ghostly» og opererer regressivt som symptom på sivilisasjonens satureringspunkt) oppdager man også «Melodie d’Aout», et mer elektro-energisk spor med drivende bass og fremoverlente kicks, samt «Mavic 1» og «THR - Dance Mix» med en 80s synth-wave slagside.

Kristina Holt

Kristina Holt

Kristina Holt

5

6

4


45

123456 AUXUMAN Auxuman, Vol. 1 Det virker som samtiden er like vanskelig for maskiner å bli klok på som for oss. Her har vi altså et kollektiv av fem kunstige artister laget og kuratert av artisten Ash Koosha, fem AI-personligheter som visstnok lager og fremfører sin egen musikk. Det mest interessante her er å legge merke til hva maskinene forstår og hva de ikke forstår: der instrumentalene stort sett har logiske og fine melodiske vendinger er

4

vokalmelodiene krokete og snirklete, feil, på en måte et menneske aldri ville gjort. Spesielt når de skal prøve å kopiere rap-inspirert rytmikk ender det bare opp i uforståelig gurgling. Dette er interessant og tidvis givende lytting, men det viser seg faktisk at å lage musikk krever mer enn bare forståelse av oppskrifter og mønstre. Per i dag kan du ikke lære en maskin intuisjon eller emosjonell forståelse, og du kan i hvert fall ikke lære dem hvordan rap funker. Eirik Kjøs Usterud

CURRENT 93 I ASKER KULTURHUS Musikken til Current 93 er allerede surrealistisk nok, og å se den framført i salen der jeg ble konfirmert omgitt av folk jeg vanligvis ser på Kafé Hærverk var en av de mest bisarre følelsene jeg har hatt. Jeg var usikker på om jeg fortsatt i det hele tatt likte denne gruppa, men kom ut genuint overbevist om at David Tibet faktisk er en profet på ordentlig

5

CARLA DAL FORNO Look Up Sharp Label Kallista Records Sjanger Drømme-pop, alternativ indie Utgitt 4 Oktober 2019

Artisten som sverger til DIY bade som sound og etos, er ute med sitt andre full-lengde album Look Up Sharp utgitt på hennes nylanserte label Kallista Records. Carla Dal Forno har shufflet mellom storbyer som Berlin og London og hentet inspirasjon til det nye albumet som beskrives som en refleksjon av den kaotiske storbyen med sine skiftende identiteter og blanke ansikter. Look Up Sharp er historien om det flytende livet som lengter etter intimitet, men som feiler og derfor tar fatt på det ukjente. Ti-sporslange Look Up Sharp er et drømmende downtempo-album som vanskelig lar seg feste i sjangerkatalogen. Det spinnes fra rent instrumentelle

5

LARS VAULAR Flere steder alltid Label Sony Utgitt 11. oktober

Lars Vaular er tilbake, seks år etter forrige album. Joda, han har sluppet en del musikk siden den gang, for eksempel fem EP-er en liten singelhaug. Spørsmålet man stiller seg i 2019 er om tiden har løpt fra artisten Lars Vaular. For artisten Lars Vaular har sakte, men sikkert blitt erstattet av Lars Vaular-Lars Vaular: En semi-aktuell dude i norsk offentlighet som pleide å rappe før og som dukker opp på Youtube en gang i blant for å fortelle at det ikke går så bra med Lars Vaular, sånn egentlig. Flere steder alltid er et skillsmisse-album, som ikke er et

5

Følgende kjendiser ble observert: Kjetil Nernes (Årabrot) Kristoffer Rygg (Ulver) Thomas Felberg (We, Stjernekamp) Didrik Søderlind (Lords of Chaos, Human-Etisk Forbund)

Eirik Kjøs Usterud

til vokalbelagte låter som psykedelisk drivende «No Trace» til nonchalante «So Much Better» og insisterende og sårbare «Took a Long Time» i tillegg til det konkluderende trip-hop sporet «Push On» med nostalgiske tilbakeblikk på band som Massive Attack og Portishead. Look Up Sharp er en solid oppfølger av debutalbumet You Know What It’s Like fra 2016. Det er luftig og minimalistisk, mørkt og mangefasettert med en gjennomtrengende sårbar men samtidig urokkelig selvsikker vokal. I Look Up Sharp er det nettopp i den musikalske minimalismen at Dal Forno evner å etterlate rom for den introspeksjonen som tar oss med i hennes dypt melankolske univers.

Carla Dal Forno kommer til Ekkofestivalen i Bergen 23. oktober. Kristina Holt

skillsmisse-album, det er ifølge artisten selv et manifest over årene siden han flyttet til Oslo, som overlapper ganske perfekt med tiden siden forrige album. Skal en tro det har de siste årene vært preget av like deler mismot og house-musikk, og det er vel kanskje slik Oslo oppleves for dem som er en generasjon eldre enn denne skribenten. I tillegg krydres house-sounden med referanser fra klassisk hiphop: for eksempel når han flower som Eazy-E på «Boyz-N-The-Hood» på Store P-produserte «Karma», over MC Hammers «Can’t Touch This» på «Speilbilde» eller over «Diwali Riddim»-aktige «Våken» der knipselydene bringer tankene til 2003-2005. Påfallende, når han ser så mye tilbake, er fraværet av bergenske samarbeid fra nettopp den tiden.

Av gjester finner vi Leo Ajkic som såvidt er til stede på introen til en låt, KingSkurkOne, som bringer frem en av skivens få smil. Kamara som korer på flere låter, men som får skinne mest på «Gospel» er fra Bergen, men 20-åringen hang ikke med ATPgjengen i 2005 (håper vi). I 2019 er Lars Vaular mest interessant som tekstforfatter, og spoken word-segmentene på skiva sitter godt, nevnte «Gospel» er et høydepunkt i så måte. Av samme grunn er resten av skiva også digg å lytte til. Men den er kanskje nettopp det, deilig å lytte til. For dette er en skive for dem som ikke orker å dra ut på byen selv om det er lørdag.

Yngve Sikko

UNDERGRUNN UG Klikk Mixtape Label Major/eget label Utgitt 27. september

Undergrunn er mest kjent for å være rapgruppa folk sikter til når de sier «Øøhh, er de som har den derre … Isbil-sangen?», og at han ene er sønnen til forfatter Trude Marstein. UG Klikk (Mixtape) er den andre utgivelsen i rekken etter fjorårets UG SOMMER. Materialet spenner fra Gatas Parliament-aktig rappe-rapping («Vårdag») til småsur autotune («Dumme bars», «Dr. Plaza»). De er best til det første. Det er som om de henger igjen i den kreative eksplosjonen på Soundcloud 2013-2016, som avfødte blant annet 612, Isah, Dutty Dior, Hester V75 og en haug andre relaterte prosjekter. Undergrunn er generasjonen yngre. Klarer de å gå fra fra å ape til å skape? Bare delvis. I de fleste tilfeller er det ingen grunn til å høre på Undergrunn heller enn la oss si 612, en gruppe som gjør autotune-rapping om dyre klær oppå pling-plong-beats cirka ti ganger bedre og tjue ganger fetere. Helt mørkt er det likevel ikke: På siste spor «UG-shit» har de med seg OnklP og her, i likhet med på «Vårdag», er de inne på noe, over simple bassgitar-beats holder de rett og slett norsk raptradisjon i hevd! Hvem faen bruker ordet «gatelyricist» uironisk i 2019, liksom? Funny! Totalinntrykket bærer dessverre preg av at Undergrunn enn så lenge lar seg mer styre av hva de tror er kult og in (*kremt* techno-coveret) enn det de faktisk er gode til, og som ikke minst skiller dem fra andre norske rap-acts.

3

Yngve Sikko


46 FILM OG TV

18

18 klarer ikke å følge opp suksess-serien 17. Men det er ikke noen tvil om at NRK fortsatt forstår ungdommen.

NRK Regi: Bendik Stalheim Møller Manus: Marte Sunde Härter, Melike Leblebicioǧ‎lu Premiere: 13. oktober

FORHASTET OPPFØLGER TEKST YNGVE SIKKO

18 ER OPPFØLGEREN til NRKs suksesserie 17. Den første sesongen av serien, som dreier seg om en ungdomsgjeng på Stovner i Oslo, var mesterlig utført tross en viss grad av statlig snusfornuft og vant fortjent prisen for Årets TV ved Osloprisen 2018. I siste episode av forrige sesong slapp kameraet tak i Abdi (Mohammed Aden Ali) og fulgte Emrah (Serhat Yildirim) hjem. Før han låser seg inn blir han stående et øyeblikk og tvile, mens man hører moren kjefter innenfor døren – skal han gå inn eller skal han ikke? Han går inn, selvfølgelig. EMRAH ER LEI av jobben på grønnsakssjappa. Onkelen hans er sjef – og ikke en spesielt sympatisk en – noe som har å gjøre med at Emrahs far har reist til Tyrkia på ubestemt tid og skylder litt penger. Emrah sier opp og begynner å slenge bags i stedet, men merker fort at man ikke blir rik på selge grammere, og spør derfor kontakten sin om å få mer «jobb». Spol fram noen

ganske få minutter, og det blir tydelig at kompisen vår er på vei til å vikle seg inn i spindelvev av trøbbel, dop, våpen og Rolexklokker på armen som han har fått uten å egentlig ha gjort noe. 18 er hardere enn 17. Gutta har blitt eldre, men de driver fortsatt mest med det samme gamle, det vil si, de henger på basketbanen og prater skit og sier «mæbe» og «lægs» hele tiden. De bruker også snapchat en del. Det er ikke noen tvil om at NRK skjønner ungdommen! Forståelsesfullt nok får hovedpersonen vår raskt bange anelser, noe som ikke minst underbygges av ALT han opplever. Det kriminelle livet virker bare kjipt. Det er ikke noe makt, ikke noen kule fester, ikke noen nice damer og det virker ikke som det blir så mye penger av det, heller. I tillegg virker det som om alle rundt ham på magisk vis vet hva han er på vei til å vikle seg inn i; noe som fører til flere mer eller mindre tydelige taler fra statskanalens utsendte rollefigurer om at kriminalitet ikke er noe tøft, egentlig, hvis du tenker over det.

Alt peker mot at Emrah ikke burde gjøre det han gjør, men likevel gjør han det. Som TV-seer forstår man egentlig ikke hvorfor. Backstoryen med en dame, som egentlig ikke er «keen på Stovner-gutter» engasjerer nøyaktig null. Når de står i køen til en restaurant, snakker de om hva de gjør på fritiden: «Trener og går på skole». OK! FORMATET ER EN styrke, men utnyttes ikke til det fulle. De korte episodene – fra 7 til 20 minutter – slippes hver dag som en slags nedtelling, noe som både åpner for, og kanskje også krever, en kontinuerlig rekke cliffhangere for å holde seeren engasjert i 18 dager på rad. Da er det ekstra synd at det drivende plottet i sesongen – i begynnelsen får man forhåpninger om en Pusher- eller Schpaa-aktig historie – så raskt havner i bakgrunnen. Spenningen får aldri bygge seg opp. DET ER MYE bra med å ha en statlig finansiert mediegigant, men det er en del ræva ting med

det òg. For eksempel at barneog ungdoms-«satsningene» deres – hva slags piss er det å kalle det for «satsning», forresten? – har en tendens til å fungere som skoleverkets forlengede arm. Kule «nettserier» er det offisielle Norges måte å snakke med og ikke til ungdommen på. Problemet med det er jo selvsagt at en statlig mediegigant og en vanlig kid som går gjennom puberteten ikke akkurat er på like fot, så det blir mest av det første, altså at ungdommen blir snakket til. Dette er et problem fordi det går ut over noe så traurig, og for byråkratene totalt uvedkommende, som kvaliteten. Joda, NRK har truffet tidsånd-blink og dodget pedagogikk-kuler før, noe ikke minst 17 er et lysende eksempel på. Dette må påpekes, for det er gjerne med et slikt blikk man konsumerer innholdet om man har et snev av kritisk sans, noe vi heldigvis har – på grunn av nevnte skoleverk og dets tålmodige insistering på at Wikipedia er en dårlig kilde mens Store Norske Leksikon er OK.

17 BALANSERTE mellom å være en statlig sertifisert moralpreken, et innlegg i den pågående debatten om ungdomskriminalitet på Oslo Øst (slik Dagbladets anmelder Amanda Schei skrev) og bare en veldig god ungdomsserie. 18 klarer ikke den samme dansen på slakklina. Moralen blir for tydelig, tvisynet til hovedkarakteren spilles ikke nok ut, og i tillegg er det ofte vanskelig å forstå motivasjonen karakterene har for å gjøre det de gjør. Handler de som de gjør fordi det er slik NRK ønsker at de skal handle? Eller fordi de har gode grunner til det? Når i tillegg det drivende plottet – Emrahs ferd ned i Oslos underverden – ikke utløses slik det kunne (og burde!), sitter man igjen med en serie som mest av alt føles som et tomt skall. Kanskje minus den bittelille mannen som sitter inne i det tomme skallet og med pipestemme slår fast at kriminalitet dårlig og at jenter ikke er horer bare fordi de har ligget med noen. PS: Bra soundtrack.


47

’’

ANMELDELSER FILM EXIT Det kule med Exit er det samme som er kjipt med kritikken av serien: den er mesterlig overfladisk. I mars, da serien for første gang ble vist for publikum, vant Exit prisen International panorama på den prestisjetunge seriefestivalen Series Mania i Frankrike. Siden NRK-premieren i september, har Exit fått massiv mediedekning og blitt populær blant grisegutter av alle kjønn. En måned senere har strømmetallene til første episode passert en million, som innebærer at serien er den mest strømmede dramaserien på NRK noensinne, ifølge VG. Selv om strømming er et nyord, kan Exit allerede kalles en klassiker. Regissør Øystein Karlsen har på ny lyktes med å skildre den mørke siden av et Norge som nordmenn elsker å ignorere. Reaksjonene kom som vanlig raskt, og resulterte i en tabloid og lite fruktbar debatt rundt moralske sider knyttet til karakterenes rusbruk og misogyni. Her har finans- og festfolk fra vestkanten fått diskutere hvorvidt bildet er realistisk, og det er påpekt at serien har fokus på play hard-aspektet ved finansbransjen, men ikke det tilhørende work hard. For det en serie om svik og hedonisme mangler, er jo fokus på arbeidslivet. Men klart, det kunne handlet mer om innsidehandel, som bør få fokus i neste sesong. Exit er en god serie av helt andre grunner. De negative, kulturelle aspektene som gjerne følger med blant de øvre klasser i en nyrik nasjon med sprudlende økonomisk vekst, har sjelden blitt så godt skildret på norsk. Serien handler om en vennegjeng med mer enn nok penger, som brukes på kokain og prostituerte – et kjeltringmiljø, som ifølge Trygve Hegnar ikke representerer norsk finansnæring. Karakterene er like vellykkede i samfunnets øyne som de er moralsk avskyelige i privatlivet, og det er dette skillet som bærer serien: et klassisk bilde som hinter om at økonomisk suksess medbringer andre problemer, eller at slik suksess, og makten den medfører, lett kan ende opp i hendene på mennesker som ikke bør ha den. Dynamikken mellom hovedkarakterene er preget av ensomhet og emulert fremsnakk, alltid i en fatalistisk form der andre mennesker snakkes ned. Gjengen vi følger anser seg for gode venner å være, et vennskap som til stadighet omtales som viktig, eller det eneste som betyr noe for dem. Men det åpenbart hule vennskapet bæres av et språk som er så forenklet at det minner om ungdomspreik, slik det gjerne blir i miljøer der svakhet foraktes. Hver gang samtaler dreier seg mot følelser eller verdier, skiftes tema raskt, gjerne av knipsende fingre. Fokus! Man tar ikke en tung prat nå, den skal utsettes. Denne aktive viljen til å avstå fra ubehagelige, eller i dette tilfellet: kjedelige samtaleemner, ligger i kjernen av de sosiale problemene som krydrer hver eneste episode. Det er fristende å tolke seriens nasjonale appell som et tegn på at dette er et utbredt, norsk fenomen. Noen miljøer er verre enn andre. Dypere refleksjoner står høyere i kurs blant folk som føler de trenger dem,

6

som er på vei et sted, eller ønsker å motbevise egne forestillinger. I Exit er karakterene på ubehagelig vis kommet i mål. De har lyktes, og er nå en elite. Dette er et tema som plager og fascinerer karakterene, de har opplevd alt, rundet all verdens nytelseshorisonter, brukt opp moroa. Deres personlige vei mot suksess er satt i et narrativ der de selv har formet verden etter egen vilje, med en tro på egne evner så sterk at den har fratatt dem enhver omstillingsevne. Denne hedonistiske drivkraften trekker karakterene i retning av sex, forbruk og dominans. De vil underholdes igjen og igjen, fremfor å slå seg til ro med mer modne idealer som familie, arv og yrkesstolthet. Selvkritikk er ikke sexy. Tvert imot ligner det på sårbarhet, som i Exit igjen fremstår mest som en sykdom. Når en av seriens hovedkarakter gjennomgår en personlig krise, er kone og barn helt ute av stand til å vise ham omsorg. Deres manglende evne til å omstille seg fars rollebytte, preges av den samme sårbarheten de selv avskyr, portrettert mesterlig av Ine Marie Willmann i rollen som hans pilleberusede kone. Når kompisene får høre om krisen, inntar de en konfronterende tilnærming, men er komplett uinteressert i sakens emosjonelle sider. De bestemmer seg for å trå til for å redde sin kompis økonomisk, og man kan nesten skimte et snev av oppriktig redelighet, før det raskt understrekes at hjelpen gjøres for å bli ferdig med fyren. Det kunne alltids vært flere innslag av slike relasjonelle sider, men det føles også autentisk at karakterene ikke vektlegger slikt. En del av serien består av intervjuer gjort med hovedkarakterene. De mest underholdende av disse leveres av Tobias Santelmanns karakter, som ofte går rett til kjernen av seriens potensielle budskap. Mennene i serien har gjort alt, sett alt og pult alt. Ved en anledning spør han intervjueren om hva slags samfunn vi hadde hatt, om man oppførte seg utad slik man føler seg på innsiden. Det hintes her om at man er en slik person: en som er ærlig om sine lyster og indre ønsker. Mennesker er tross alt drevet av basale behov om tilfredsstillelse. Men det er svært vellykket at den gjennomgående grunnheten, de overfladiske betraktningene og infantile uttrykkene fremstår mer desperate enn ærlige. Karakterenes forakt for det øvrige samfunnet hindrer dem i å ta til seg råd, samtidig som de mangler evnen til å hjelpe seg selv og hverandre. Slik blir de mektigste blant oss de svakeste, og de kuleste forvandles til de største klovnene. Dette er et fenomen man kan observere blant alle verdens mektigste, men den særnorske varianten av de toksiske elementene som oppstår når sterke individer selv får bestemme spillereglene, har aldri vært bedre skildret i en norsk serie. Formatet som er skapt lover godt for en varslet kommende sesong. Kanskje vil vi da også få en debatt rundt serien som vil bevege seg forbi moralsk forargelse og vurderinger av troverdigheten til en serie som fortjener massiv heder for sin presentasjon av borgerlig, norsk hedonisme. Jon F. Olsen

123456

DISCO Regi Jorunn Myklebust Syversen JOKER Regi Todd Phillips Hvordan hadde det vært å se Fight Club på kino i dag, for første gang? Du vet at Fight Club er teit. Det vet du fordi den har fått 20 år på baken, og du har sett nok fæle folk sitere den på Facebook. Men hvis du så den i dag for første gang - før alle plakatene ble hengt opp på stydenthybelveggene - hadde ironiskjoldet ditt holdt stand? Eller hadde du måttet innrømme det? At vi lever i et samfunn.

6

Bippe Rippelwürst

Det er mye daff slow pace-film om dagen, som tror underdramatisering i seg selv er nøkkelen til dypere innsikt og «autentisitet». I et forsøk på både å være en intim slice of life-film og en mer distansert, observerende type arthouse, ender historiene opp like halvkokte som stilen. Kameraet er som oftest fiksert på ansiktet til Mirjam, som stort sett lar være å reagere på tingene som skjer rundt seg. Hva foregår inne i hodet hennes? Når kommer klimakset der motivasjonene avsløres og alle pokerfjesene får en mening? Spoiler alert: aldri. Disco ender opp med ikke å fortelle stort mer enn plakaten, som er formet som et krusifiks der hun ser inn i kamera med et blikk som er … helt vanlig.

2

Ludvig Furu

KOKO-DI KOKO-DA Regi Johannes Nyholm Johannes Nyholm, kjent for Jätten fra 2016 (og den festlige kortfilmen Las Palmas fra 2011), forener igjen det absurde med det menneskelige. Koko-di Koko-da kan enklest beskrives som en slags katartisk, skandinavisk Ground Hog Day fra helvete. Et par opplever alle foreldres mareritt og må deale med tragedie og sitt eget dysfunksjonelle forhold som smuldrer opp foran øynene deres. De blir fanget i en loop hvor de må unnslippe noen eventyraktige, danske psykopater i skogen hvor de har satt opp telt, og gjennom dette bearbeide sin egen sorg og møte sine egne demoner. Koko-di Koko-da blander eventyr og fabler med en realistisk og nedstrippet portrettering av menneskelig desperasjon, konflikt og relasjoner. Overraskende rørende til å være såpass surrealistisk. Sammenflettingen av såpass mange forskjellige uttrykksformer gjør den unik og merkelig engasjerende.

HIGH LIFE

Vanja Ødegård

Vanja Ødegård

5

Regi Claire Denis I verdensrommet svever en slags rom-container, fylt med livstidsfanger på vei inn i det store ukjente. Målet er et sort hull. En forstyrra forsker (Juliet Binoche), forsker på passasjerenes fruktbarhet, og har sett seg ut den sølibate Monte (Robert Pattinson) som det foretrukne mannlige bidraget til et barn som kan overleve i rommet. Claire Denis bruker sci-fi-sjangeren på en effektiv måte til å stille spørsmål om menneskelige dilemmaer. Hvilke drifter styres vi av når alt kommer til alt: primale eller moralske? Hvilke konsekvenser har egentlig handlingene dine når du er alene i verdensrommet for alltid, med kun en håndfull andre mennesker? High Life er til tider helt uforståelig, men like fullt engasjerende, subtilt vakker og skremmende.

6


Det er mange veier til toppen Vi hjelper deg med utstyret, sĂĽ du kan nyte turen.

Kom igjen. Og igjen. Og igjen.


50 REDAKSJONEN ANBEFALER

REDAKSJONEN ANBEFALER SUCCESSION, TV-SERIE Bra serie om en rik familie som eier et medieimperium. Ikke den mest intuitive måten å tjene penger på i 2019, men alt går an bare man er jævlig nok. Ta en del coke og selg pluss-abonnement så ordner det seg. I Succession er alle karakterene jævlige, men også veldig morsomme. Og så er intro-låta bra.

1

Støttekonsert for graffiti-legenden

Stian Lørdag 2.

november

med Don Martin & Tommy Tee, Warlocks, King Skurk One, Tøyen Holding med flere CC: 250 kr

Markering av KRYSTALLNATTEN Raya & her Gypsy Legacy Fri adgang

november

Konsert med

MOUSSA DIALLO TRIO feat SIDIKI CAMARA november

Fri adgang

“1619” (NEW YORK TIMES), PODKAST I august 1619 ankom det første skipet med afrikanske slaver den amerikanske Østkysten, i den daværende engelske kolonien Virginia. I anledningen den særs vemodige 400-årsmarkeringen lanserte New York Times podkasten “1619”, samt essays og fotoserier i magasin-utgaven. Podkasten ledes av Nikole Hannah-Jones. I kjent amerikansk stil fletter hun egne fortellinger fra oppvekst og et knippe av familiens opplevelser inn i det veldige komplekset av historien om det 250 år lange slaveriet og dets arv. Podkasten gir en historisk innføring, og spinner derfra videre til å forklare hvordan økonomiske interesser, kulturell appropriasjon, helsevesenet, og ikke minst den amerikanske staten regelrett har undertrykt og fakka over den afro-amerikanske befolkingen. Tidvis sterk og lærerik om et tema vi kan lite om her på Bjerget, tidvis litt vel amerikansk i fortellerstilen, men la gå.

1

KAJA KIRSEBOM

En trespråklig fortellerforestilling på nynorsk, samisk og persisk

YNGVE SIKKO

REDAKSJONEN ANBEFALER THE AMAZING JONATHAN, DOKUMENTAR Årets beste dokumentarfilm. Den amerikanske magikeren The Amazing Jonathan har blitt dødssyk og vil bruke den lille tiden han har igjen på et comeback. Det er i alle fall det han sier. Regissør Ben Berman må ikke bare prøve å finne ut om hele premisset for dokumentaren hans er feil, han blir også tvunget til å røyke meth og konkurrere mot flere andre dokumentarfilmcrew mens han gjør det.

1

THIS IS ACTUALLY HAPPENING, PODKAST Hvordan er det å nesten bli drept i sitt eget soverom, bli kjæreste med en Hollywood-kjendis eller være i konflikt med japansk mafia? Det vet jeg heldigvis ikke, men det gjør gjestene på podcasten This is Actually Happening, hvor de får fritt rom til å fortelle om de mest ekstreme tingene som noensinne har hendt dem.

2

KAMPEN OM ORDET

Fri adgang

FLIRT - UKORREKTE RYKTER, MUSIKK I 2001 slapp duoen Flirt, som besto av 16- og 17-åringene Sandra og AK fra Oslo, låta «Ukorrekte Rykter». Intet mindre enn tidenes første norskspråklige UK Garage-låt! Det er kjapp jente-pop over 2-step-beats. Ikke sukkersøtt i det hele tatt, men veldig kult. I musikkvideoen henger jentene med litt eldre gutter på Oslo City, og det går så där. «Alt du sier om oss er helt galt og banalt, du har mistet – all respekt totalt!», synger de i kor foran en mikrofon i et studio, mens ansiktsuttrykkene deres viser tydelig at de konsentrerer seg dypt om å treffe takten. Sandeep Singh skrev en kjempegod tekst om «Ukorrekte Rykter» i Dagbladet i 2016. Les den! I 2019 er låta bare tilgjengelig via en kinesisk videoside, men send meg en mail på sikko@nd.no hvis du vil ha en .mp3.

REDAKSJONEN ANBEFALER

3

Lørdag 9.

Onsdag 13.

DIWALI RIDDIM, MUSIKK Hva får du hvis du blander trommer fra mystiske sufi-sermonier på 1500-tallet, synkoperte klappelyder ala indisk giddha og jamaicanske rytmer? Blir fort 2002s største dancehallriddim, det. «Diwali Riddim» ble opprinnelig laget i 1998 av Jamaicanske Steven «Lenky» Marsden. Lenky lot seg inspirere av desi-diasporaen i Storbritannia sin bhangra, der artister som DJ Panjabi tok i bruk elementer fra tradisjonell indisk og pakistansk musikk i kombinasjon med elektronisk britisk musikk. Og den musikken igjen er ofte ikke akkurat upåvirket av jamaicansk reggae, dub og dancehall. For å sitere en lettere forvirret lærer jeg hadde på VGS: Sirkelen har dansa rundt! Det har sannsynligvis du òg. En lang rekke hitlåter er smidd over riddimen: «Love is Wicked» av Brick and Lace, Sean Pauls «Get Busy», «Pon de Replay» av Rihanna, «Never Leave You (Uh oooh, Uh oooh)» av Lumidee (kanskje den beste) samt Wayne Wonders «No Letting Go». For å nevne noen! Det er mer. Sett på en spilleliste med Diwali Riddim og hør deg bakover i tid til lenge før debatten om kulturell appropriasjon, og bare appreciate.

2

@NIGHTOPENINGS PÅ INSTAGRAM Om vi noen gang finner intelligent liv i Verdensrommet håper jeg denne kontoen er det vi sender dem for å fortelle hvem vi er. Kontoen er stappfull av dritdårlige bilder av kjendiser fanget i sterk blitz utenfor festpremierer på forglemmelige filmer fra 80-, 90- og 00-tallet.

3

Lørdag 16. november

THE KING OF COMEDY PÅ CINEMATEKET I OKTOBER, FILM Man skulle kanskje ikke tro det, men Martin Scorsese og Robert De Niro har faktisk laget undervurderte filmer også. En av dem er The King of Comedy, om den mentalt ustabile standupkomikeren Ropert Pubkin som som vil gjøre alt for å bli kjent.

4

MARCO REINERTSEN

Mariboes gate 8, Oslo • mela.no • facebook.com/melahuset


51

REDAKSJONEN ANBEFALER BENNY’S VIDEO AV MICHAEL HANEKE (1992), FILM I Netflixistiske tider er filmen oversaturert og det kan være både sunt og hensiktsmessig å vende blikket … ja, du gjettet riktig, bakover. For eksempel til … 1992 og Hanekes Benny’s Video. En mildt sagt forstyrrende psykologisk thriller om skyld, virkelighet og fantasi, og som i dagens VR-tider kanskje kjennes ekstra aktuell.

1

UBU.COM Men det er ikke feil å vende blikket framover heller. På ubu.com finnes et rikt kuratert register av kjente og ukjente avantgarde komponister, regissører, skribenter og alt derimellom. Selv om innholdet peker i retning framover, så gir layoten en nostalgitripp av kosmiske dimensjoner (som romtrubadurer vil synge om i lysår!); nettsiden har ikke forandret seg siden blogspotdagene i 2005. Ntaaw.

2

WHOSAMPLED.COM 3 Hvem har sampla hva? Whosampled er nettsiden for alle som veeeet at de har hørt den basslinja der et annet sted, eller som vil vite hvem som har originalen på en låt eller bare hvor mange versjoner det finnes av den samme låta. Etter litt retningsløs scrolling kan man for eksempel sitte igjen med informasjon som at No-Wave bandet ESG (bestående av en gjeng søstre) med låta «UFO» allerede i 1981 satte standarden for det som skulle bli brukt som melodi og beats for mange kjente hip-hop produsenter, blant annet J Dilla og Notorious BIG, og at den gjennom årene er blitt samplet hele 518 ganger. Og mye, mye mer. KRISTINA HOLT

REDAKSJONEN ANBEFALER SIMKL: NETFLIX ENHANCER, PLUG-IN Netflix lever av at brukerne ser dårlige filmer - og kanskje enda mer av at man ser disse opptil flere ganger (fordi man ikke husker å ha sett filmene, siden de ofte er såpass elendige at de ikke engang er korttidshukommelsen verdig). Derfor utelates nyttige funksjoner på tilsynelatende systematisk vis fra strømmetjenesten, som film-ratings (annet enn deres eget pseudo-ratingsystem), eller funksjoner som eliminerer bort filmer man har sett. Det finnes imidlertid plug-ins som integrerer slike funksjoner i Netflix. SIMKL er en nettside skapt for alle som trenger å holde orden på hva man har sett og ikke av filmer og TV-serier. Nettsiden har en plug-in (chrome), Netflix Enhancer, som lar deg se ratings fra IMDb og Metacritic direkte i strømmetjenesten. Du kan også huke av for filmer og TV-serier du har sett, og importere tilsvarende lister fra andre filmdatabaser som IMDb og Letterboxd, som gjør at disse markeres som sort-hvite i Netflix. Etter hvert blir nettsiden såpass fargeløs at man nesten begynner å utvikle noe som kan minne om selvinnsikt.

1

TELEFON TEL AVIV - DREAMS ARE NOT ENOUGH, MUSIKK Telefon Tel Aviv ringte, men jeg hørte ikke hva de sa at de ville ha tilbake, fordi jeg var for opptatt med å høre på det nyeste albumet deres. Dreams are not enough består av et lydbilde som gir assosiasjoner til noe som høres ut som drømmer under vann. Forresten er det ikke kun assosiasjoner, men tvert imot noe albumets sangtitler bokstavelig talt forklarer på egen hånd: «I dream of it often: a younger version of myself, standing at the bottom of the ocean; arms aloft, mouth agape, eyes glaring, not seeing, not breathing, still as stone in a watery fane.»

2

BLEKKSPRUT, YOUTUBE Apropos undervannsdrømming: se youtube-videoen Octopus Dreaming, igjen selvforklarende, av en blekksprut som skifter farger mens den drømmer under vann. Nå kan du angre! (På at du er et menneske og ikke en blekksprut).

3

RUTH EMILIE RUSTAD MARTINSEN

REDAKSJONEN ANBEFALER THE EFFECT OF HAVING CHRISTMAS DINNER WITH IN-LAWS ON GUT MICROBIOTA COMPOSITION, STUDIE Allerede nå er det lurt å begynne å tenke på hvilke unnskyldninger du kan bruke for å slippe å møte opp på diverse julemiddager. Heldigvis finnes den ferske nederlandske studien som forteller oss at julemiddager med svigerforeldre endrer tarmfloraen til det negative, og er det noe folk tar jævlig alvorlig i dagens samfunn så er det tarmflora. Artikkelen åpner friskt med setningen: «Christmas and feces appear to have a traditional yet mysterious connection».

1

NICK CAVE & THE BAD SEEDS GHOSTEEN, MUSIKK Album med slagordet: «a deeply personal album about death» har til nå skuffet meg (sorry altså, men A Crow Looked at Me er ikke så bra. Hvis det gjør meg til et forferdelig menneske å si dette, så er jeg vel et forferdelig menneske da), men dette synes jeg var fint. To kjappe 3’ere fra VG og DB er alltid et godt tegn.

2

CONFUSED CAT AT DINNER, MEME Håper denne holder koken et par måneder til.

3

ANDREAS DAHL


52

’’ SPILL

ØL OG DOP

Drikk deg digitalt pærefull og dyrk digital marihuana.

TEKST RASMUS HUNGNES Tidlegare i år blei action-eventyrspelet Judgment (PS4), som går føre seg i Yakuza-universet, trekt frå fysiske og virtuelle butikkhyller i Japan av di den kriminelle karakteren Kyohei Hamura måtte gå gjennom stemmeskifte og digital andletsløfting. Skodespelaren Pierre Taki hadde nemleg blitt arrestert for innehaving av «ei lita mengd kokain», og rusmiddelbruk blir sett på som svært ærelaust av kvarpersonsen i Japan, noko makthavarane stundom dreg nytte av for å fjerne fokus frå saker av større samfunnsmessig konsekvens. DET VIL SEIE, rusmiddel utanom alkohol, tobakk, koffein og fugu (japansk kulefisk). I Judgment har sigarettar og fyll positiv effekt, og ein kan tileigne seg evne til å drikke og røyke meir – eigenskapar med namn som Borderline Alcoholic, Liquid Courage og Social Smoker. Ei øl-, sake- eller whiskeyflaske for mange vanskeleggjer rett nok fotferd i rett line, men fotarbeidet under valdsutøving går til gjengjeld markant betre. Alkohol er det mest skadelege rusmiddelet ifølgje ein serie studium designa av professor i psykiatri og nevrofarmakologi ved Imperial College i London, David Nutt og gjennomført i Storbritannia (2010), EU (2015) og Australia (2019). Rusmiddelet blir og har blitt utforska i ei rekke spel. Eg nemner i fleng: I Red Dead Redemption 2 (PS4, XB1 og straks PC og Google Stadia), kjem ein ut for nokre intenst deliriske fylleslagsmål; i Party Hard 2 (Win) speler ein rolla som blodtørstig, svevnmanglande nattklubbnabo som skal få slutt på bråket ein gong for alle; i det nært føreståande Afterparty (PS4, XB1, Win,

Mac) lyt ein drikke Satan sjølv under bordet; i det nyleg utgjevne Nifflheim (Win, Linux, Mac, PS4, XB1, NS) er mjød og øl helsebringande drikk for den som vil overleve i det norrøne helvete; i Icewind Dale (nyleg gjeve ut på nytt til PC, PS4, XB1 og NS i oppgradert utgåve bunta saman med klassikaren Planescape Torment, som sjølv byd på både den eine og andre hyrdestunda på bar) får ein bonus på moral, men minus på hell og lykke ved å drikke seg snydens; i den interaktive filmen Erica (PS4) kan ein drikke børst som mindreårig; i retro-peikeklikk-eventyret Guard Duty (Win, Linux, Mac) har fyllekula di konsekvensar som strekk seg tusen år fram i tid; i cyberpunk-taxisjåfør-eventyret Neo Cab (Win, Linux, Mac, NS) lyt ein, som taxisjåførar flest, stundom transportere fordrukne folk som kastar opp i baksetet; i ein sekvens i Groundhog Day: Like Father Like Son, ei tidssløyfesoge nyleg utgjeve til PSVR, lyt spelaren tre inn i rolla som bartender; i Among the Sleep (Win, Linux, Mac, XB1, PS4 og nyleg NS), kryp ein inn i rolla som det forskremde spedbarnet til ein alkoholisert forelder. Sistnemnde er laga av norske Krillbite Studio, som ellers snart kjem ut med Mosaic, ein dystopisk kontorarbeidarsimulator der det svært avhengnadskapande eskapismemiddelet smarttelefon speler ei sentral rolle. SOM NEMNT KJEM alkohol, det mest brukte og aksepterte rusmiddelet, på førsteplass når det kjem til skadeverknad. På andreplass kjem heroin, deretter crack-kokain. Klassiske psykedelika som LSD og psilocybin har lågast skadeverknad, og rundt midten, med under ein tredel av skadeverknaden til alkohol,

ligg cannabis. No har det gått eit års tid sidan Canada, som land nr. 2 i verda etter Uruguay, legaliserte fritidsbruk av cannabis. Sjølv fann eg meg i Montreal på den historiske dagen, 17. oktober 2018, og fekk med eigne augo sjå korleis køane utanfor dei Vinmonopolet-aktige Société du Cannabis du Québec-forretningane, som slynga seg gjennom kvartal etter kvartal, dag etter dag, synte eit tverrsnitt av folket: postpersonen, hippien, turisten, bestemor. Alle ville ta del i gildet. «Kom tilbake tidleg i morgon tidleg», laud smilande tante, onkel og zizi politi sitt råd til etternølarar fleire hundre meter bak i køa, i sterk kontrast til tilstanden i Nor(m)eg, der ordskiftet stadig pregast av fordommar tufta på tiår etter tiår med den politiske propagandaen og feilinformasjonen som blir beskrive nøkternt og tydeleg på festleg vis av sosiolog og musikar Øystein Skjælaaens i fyrste kapittel av Cannabisboka (Universitetsforlaget, 2019). Jaja. Sjølv her i lille Normveg, der medisinsk CBD er narkotika, går det framover. I spelverda har trimming av cannabisblomar den siste tida blomstra som mekanikk. I gartneri- og forretningsdriftsimulatoren Weedcraft Inc. (Win, Mac) kan ein kaste seg hovudstups inn i eit overraskande breitt spekter av cannabisproduksjon- og sal, det vere seg som hardkokt dopbaron, idealist i lova sine gråsoner eller som legitim legemiddelprodusent. Og, iallfall inntil føretaket går bra nok til at du kan ansette nokon til å gjere det for deg, lyt du trimme og vatne plantene, slik brørne Diaz òg gjer på cannabisfarmen i episode tre av Life Is Strange 2 (Win, PS4, XB1). Vi får berre håpe på det beste. Femte og siste episode kjem ut i desember.

BORDERLANDS 3 (PC, PS4, XB1), WOLFENSTEIN: YOUNGBLOOD (PC, PS4, XB1, NS) OG EXORCISE THE DEMONS (Win) Samarbeid i førsteperson, førstnemnde i looter-shooterformat for den som likar å få dopaminkick ved å plukke opp ein heil haug meiningslause digitale gjenstandar, nr. 2 for den som vil spele Elite Hans: Die Neue Ordnung, ei reversert utgåve av Wolfenstein 3d der ein er nazi-infiltratør i eit amerikansk fort, sistnemnde for den som vil drive eksorsisme (ein les opp instruksane frå svarteboka medan den andre gjennomfører eksorsismeritualet). Rasmus Hungnes

CONTROL Win, PS4 XB1 Fullstendig framifrå paranormalt actionspel frå finske Remedy Entertainment, studioet bak Max Payne. Som å vere Scully med superkrefter i ei psykedelisk verd. Rasmus Hungnes


53

JOPO SAVES THE UNIVERSE: IMPORTANT COSMIC JOBS

goldenchimp.no Heimdalsgata 37, Oslo instagram: thegolden.chimp facebook: thegoldenchimposlo

PC, PS4 Ein sekvens av Trover Saves the Universe, det festlegaste spelet i person sitt minne, særleg i VR, går føre seg i Himmelrik, ein fredsæl stad der alle kjenner seg som om dei er på narkotika. Ikkje bruk rusmiddel, seier Trover for å vere på den sikre sida, men no er det nest beste tilgjengeleg, nemleg gratis ekstrainnhald, og det dertil med podcastvert, komikar og stoner Duncan Trussell i hysterisk rolle som vaktmeister. Rasmus Hungnes

UNTITLED GOOSE GAME PC, Mac og Nintendo Switch Det var høye forventninger til lanseringen av spillet Untitled Goose Game, som av skaperne ble beskrevet på følgende måte: «It’s a lovely morning in the village, and you are a horrible goose». Spillet går altså kort og greit ut på å være en sykt irriterende gås, som stjeler ting, er i veien og lager mye lyd. Nå er spillet endelig ute, og det er like fantastisk som vi håpet på. Nå krysser vi fingrene for en oppfølger hvor man kan spille som Havnesjefen (måtte han hvile i fred). For mer om gjess med sterke personligheter, les om den biseksuelle gåsa Thomas på nd.no. Marco Reinertsen

Hitchhiker.no Instagram: hitchhiker_oslo Facebook: @hitchhiker.oslo Besøk oss i andre etasje på mathallen


54

Smil & Gift dro til Akersgata for å se om det kunne være noe for dem.

FOTO RUMI BAUMANN Ingeborg Senneset (f. 1985)

INGEBORG SENNESET Folk tør ikke å stille opp på smilegift lenger – hverken Haddy Njie, Linnéa Myhre eller Anna B. Jenssen ville. Men du stiller opp! Sporty!

6

Spesielt siden det er så utrolig mye å ta deg på. – Jeg har dummet ut meg på egen hånd opp gjennom så det skal ganske godt gjøres å gjøre det verre.

1

Hvem er råest på spiseforstyrrelser i Norge? Du eller Linnéa Myhre? – Hvis det er en konkurranse er vi på samme stafettlag.

1

Hvem er på det andre laget? – En del som driver med fitness-opplegg, som ikke ser at de propper folk med nøyaktig det samme som de gamle pro-ana-bloggene gjorde, bare at nå er det med masse selvbruning, glis og smil og null snakk om at dette ikke er normalt i det hele tatt.

6

1 6

Høres ut som en viss funky og solbrun Skal Vi Dansedeltager.

Sikter du til noen spesielle? – Ingen konkrete, men hvis noen føler seg truffet så kan de godt gå gjennom feeden sin og tenke over om det de poster egentlig er bra. Du sier du ser folk dele fake news om kreftbehandling og alternativ medisin hele tiden. Hva slags venner er det du har, egentlig? – Jeg følger mange folk jeg ikke er enig med. På Facebook har jeg 5000 av mine aller, aller nærmeste. Pluss at jeg følger mange i tillegg. Jeg har med vilje spredt det i alle mulige politiske retninger for å se hva som foregår, for jeg er livredd for å havne i en boble. Det er alt fra nynazister til … meget, meget alternative.

1

Hvem i Norge burde ikke vaksinere barna sine? – Håhåhå! Alle som har barn som er allergiske mot komponenter i vaksinen. Det er ikke alle som skal ha vaksine. Det er derfor vi som ikke er allergiske må vaksinere oss.

1 1 6

Dølt!

Er det ingen offentlige personer som ikke bør vaksinere barna sine? – Du skjønner at jeg ikke ønsker at noen sine barn skal dø, bare fordi jeg synes de har dumme meninger?

Hva med barn med dumme meninger? Dumme barn? – Jeg har jo dumme meninger. Man skal ikke dø for meningene sine.

1

Du snakker mye om sykdom. Er ikke du selv et symptom? Når det kommer nedskjæringer må journalister ha en hær av engasjerte fans på sosiale medier for å ikke miste jobben. Er selfien ditt beste forsvar mot å miste jobben? Er selvopptatthet den frie journalistikkens siste skanse? – Er det sånn da? Jeg opplever at det ofte er ekstremt populære folk som må gå under nedskjæringer. Det er de som havner i et mellomsjikt. Ikke er de helt nye, og ikke har de lang ansiennitet. Jeg tror alle føler seg like utrygge. Det tror jeg er et større problem.

1

6 1

Er du redd for å miste jobben? – Jeg har vært det.

Du fremstår ganske selvopptatt på Instagram. *Senneset får tårer i øynene* – Fremstår jeg så selvopptatt? Det ordet ... Jeg får nesten ikke sove når jeg tenker på det ordet. Nå kødder jeg ikke. Det er noe av det aller, aller verste du kan si til meg. Hvis du sier det til meg går jeg helt i kjelleren. Jeg blir sånn «herregud, herregud, herregud». Men du poster mange selfies. – Jeg ser på det mer som et frimerke. Det er det som skal få frem resten av pakken, som er budskapet. Jeg merker at de gangene det er mer avstand i bildet er det vanskeligere å få frem de tingene man vil si. Men det er jo ikke vanskelig å finne eksempler på noe helt annet, at man bare er ute etter bekreftelse. Noe jeg trenger. Jeg har kanskje Norges laveste selvfølelse.

1

I en Insta-post skrev du: «772 jøder ble deportert fra Norge. Kun 34 overlevde.» Og legger ved en selfie. Classy? – Det var der selfien var på Holocaustmuseet, sammen med tre andre bilder fra selve museet. Det synes jeg var en ålreit bruk av selfie. Det er en tilstedeværelse som er kombinert med fakta og formidling.

1

Hva er ikke en ålreit selfie, da? – Det var veldig spesielt da en del sto oppe på Holocaust-minnesmerket i Berlin og tok flire-selfier. Det er ganske stor forskjell på å ha seg selv som det viktigste og ikke vise at man vet hvor man er og hvorfor man er der.

6

Er det en viss grad av kynisme der? At du vet at du får flere likes ved å legge ved et bilde av deg selv?

1

– Hvis du mener det er kynisme i å prøve å få likes på fakta som er viktig for samfunnet, så er det det. Men da vil jeg heller kalle det kalkulerende. Det krever mer av innholdet. Jo mer tabloid eller i «selvopptatt» man skal være, jo høyere krav stiller det til innholdet. Jeg synes man kan dra det så langt man vil i titler og alt mulig, men da må innholdet være tilsvarende bra eller viktig. – Antisemittisme synes jeg har tatt litt tid å få frem i samtalen, og nå er det veldig aktuelt. Sånn synes jeg vi burde holde det.

6 1 1

Om så selfier er virkemidlet!

Ja, det er sånn man stanser høyreekstremisme.

Du har bygget en karriere på å hevde selvsagte ting, antisemittisme og anti-vaksine, liksom. Har du NOEN kontroversielle meninger? – Litt av grunnen til at jeg skriver så mye om disse emnene er fordi den kjernen som mener disse tingene er en veldig potent. Da jeg begynte å skrive om dette var det veldig lite omtalt. Sånn var det med antibiotika-resistens også. I antall er de heldigvis veldig få, i volum er det dessverre veldig mye. Jeg føler at jeg sitter så beskyttet at jeg har et samfunnsansvar for å snakke om disse tingene.

Sex-dukker i barnestørrelse? – Den synes jeg er vanskelig. En avbildning av et menneske er noe helt annet enn om det er et fantasiprodukt. Det er jo ikke en voodoo-dukke, så det går jo ikke utover noen. Det er vanskelig. Hvis det fører til at det øker forekomsten av reelle overgrep er det jo soleklart at det ikke bør være tillatt. Hvis det ikke gjør det, og ikke går utover noen, og hvis det er noe denne personen fyller livet sitt med og gir dem mening, så er det litt rart å blande seg. En dukke har jo fortsatt ikke følelser.

6

Ikke ennå! – Har dere lest Sapiens og de bøkene der? Harari skriver at måten vi behandler dyr på nå, er måten roboter vil behandle oss i fremtiden. Makes you think!

6

Når roboter bestiller små menneskebarn på internett som de kan ha sex med kan vi angre på at sånne som deg ikke tok tydeligere avstand til det i kronikker. – Nå snakker vi om roboter, ikke dukker!

1

Og vi kommer til å lese robotkronikker hvor det står «Jeg tror ikke mennesker føler noe, jeg!»

6

Norges laveste selvfølelse Journalist i Aftenposten Styremedlem i PEN Forfatter Hater vaksinemotstand, uvitenskapelige metoder og kritikk Elsker selfier

Mange konspirasjonsteorier har man mest gjort narr av ufarliggjort kanskje? Sånne New Age-miljøer som ikke tror på vaksiner, men som tror på magiske steiner og bor på Nesodden … – En artig ting om Nesodden: nå er de helt i toppsjiktet på å vaksinere ungene sine!

1 6 1

Det hjelper å gjøre narr. – Nei, ikke å gjøre narr!

Jo! Det går jo ut over imaget. Til og med KOMMUNER bryr seg om brand nå. – Man kan gjøre narr av ideer, men ikke folk. Eller jo, noen folk. Du er for spiseforstyrrelser det Trond Giske er for seksuell trakassering. Ja eller nei? – (Tenker lenge) Nei!

1

Hvorfor ikke? – Fordi jeg har skrevet bok. Det er dama hans som har skrevet bok.

6

1 6 1

Det er den eneste forskjellen? – Haha, jeg håper det er mer. Hvem er din Haddy? – Det har jeg ikke oppdaget ennå.

Er det sant at du mangler komma-knapp på tastaturet? Når du skriver. Så skriver du. I veldig. Korte setninger. Hele tiden. – Gjør jeg? Ja, kanskje. Hva slags stilistiske forbilder har du, utenom kommentatorer i VG-sporten? – Sport generelt er jeg veldig lite inne på. Jeg har ikke noen forbilder i sporten, verken i VG eller Aftenposten. Hvis jeg kan unngå det, leser jeg ikke sport. Bortsett fra om korrupsjon og dop. Det synes jeg er underholdende.

1

Tilbake til det med stil. Hva er greia med at du skriver så korte setninger? Har du ligget med Jo Nesbø? – Hvis jeg leser en bok jeg liker, kan jeg bli veldig påvirket av hvordan den er skrevet. Men i avis skriver jeg ofte setninger som skal være mulig å trekke ut som en tittel eller som et ingresspoeng. Og så er jeg stor motstander av skrivefeil, inkludert egne kommafeil. Og komma er jævla vanskelig!

1

Hva er det verste med norsk media? – Det koker litt over når man skal forholde seg litt kritisk til forskning. Vi kan skylde mye på oss selv når vi ser hvor lite folk stoler på forskning når vi har sagt ting som «Nå kommer kuren mot kreft!», og så er det ikke det forskningen sier i det hele

6

tatt. Vi har glemt mange nyanser. Vi har formidlet forskningen unyansert og tabloid over tid. Noe mer? – Vi har vært for dårlige på rekruttering i forskjellige miljøer. Vi er litt like.

6

1 6 1

Vi trenger flere vaksinemotstandere i redaksjonene! Gift er faktisk halvt vaksinemotstander.

Moren min er vaksine og faren min er vaksinemotstander. Det er veldig rare julaftener.

1

Hvor mange pro-vaksine t-skjorter har du? – Fire som er direkte for

vaksine. Hvor mange indirekte vaksine t-skjorter har du da? – Det er alle! Så lenge du kan kle på deg er du i live, og da har du ikke dødd av noen vaksineforebyggbare sykdommer, ennå i hvert fall.

6

1 6

Det kan du ha på en t-skjorte!

Har du varit med en tjej? – Ikke i det siste! Jeg synes det å snakke om dating er veldig vanskelig. Det er mange som tror at jeg er veldig åpen fordi jeg snakker om sykdom. Men for meg er ikke det å være så veldig åpen. Det er å snakke om noe som ikke er meg mer, så jeg kan godt snakke om å ha vært psykotisk, men jeg kunne aldri ha gått inn på hvordan den siste daten min var. Hvis du hadde vært psykotisk på en date, hadde du fortalt om det? – Hvis jeg er psykotisk på date skal jeg si ifra.

1

En venn av deg sa du var for selvbevisst til å noensinne gjøre noe flaut. Hva er det flaueste du har gjort? – Jeg gjør flaue ting hele tiden.

6

1 6

Skrive i Aftenposten?

1

Da har jeg ett tips til deg.

Haha! – Jeg synes det er veldig flaut å ta selfier, når folk går forbi og ser deg.


55

ÂŤ

Jeg har kanskje Norges laveste selvfølelse.


Profile for NATT&DAG

NATT&DAG, Trondheim, oktober/november 2019  

NATT&DAG, Trondheim, oktober/november 2019  

Profile for nattogdag