NATT&DAG – Bilag: Hove 2013

HOVE-SPESIAL // MAI 2013

WWW.NATTOGDAG.NO

NATT&D GUIDER D AG EG SOMMER TIL EN FESTIVAL S HØYDEPU NKT

Illustrasjon: Ingunn Dybendal Natt&Dag – Siden 1988

A

HOVE 2013

HOVE 2013

A

HOVERHØRT Ved forrige korsvei tweetet Tyler, The Creator: «Norway Girls Are Fucking Smiley Face» og la til: «I’m Moving To Norway.» Velkommen! Bare å ta for deg.

En utenlandsk turnémanager ville også leke rockestjerne og gikk løs på hotellrommet sitt i Arendal med Keith Moonsk presisjon. Pussig nok er dette visstnok eneste gangen et hotellrom har blitt vræka i hele Hoves historie. Er artistene blitt for slappe?

Hoves bookingmann, Toffen Gunnufsen, har gått til samme frisør siden han var fem år! Med samme millimeterinnstilling på barbermaskinen …

Enkelte britiske artister er kanskje ikke så godt vant når det kommer til sol og Sørlandssommer. Stadig vekk dukker det nemlig opp skamfulle og hummerrøde briter og spør lavt om solkrem etter én dag på artiststranden.

Gammel historie, men ikke desto mindre morsom. En rødhåret brande av en Hove-venn, også kjent fra et steinalder-band, hadde fått smaken på det lokale brygget og kjørte som en villmann i en golfbil rundt på backstagen og hylte: «JEG ER EN HORE» på klingende sørlandsk.

Hvor mange prosent av band som spiller på festival er klar for et realt nach etter endt gig? Ikke godt å si, men det er garantert et flertall, og ja, vi heier på nachspiel-artistene. Dermed heier vi også på fjorårets headliner Skrillex, som akkurat hadde stacket opp det han trengte for privat båtfest i tre-fire-tiden på morgenen, da en streng turnémanager satte ned foten og beordret hele superstjernen inn i turnébussen i stedet …

Det var forresten like etter at samme Skrillex hadde avslørt hemmeligheten bak en god Skrillex-gig. På spørsmål fra en techgeek om hva slags instrumenter han bruker på scenen, svarte han: «To CD-er og to CD-spillere.

Det er alt jeg trenger …».

Apropos artiststranda: I år går det rykter om at noen av oss vanlig, dødelige får innpass i VIP-baren der inne. Nå vet du med andre ord hvor bonger og firmakort befinner seg, neste oppgave: å finne en vei inn …

På Hoves siste dag i fjor kollapset en anerkjent, men drita, norsk kunstner inne i en av bodene til en av festivalens mobilsponsorer.

Restene av mannen ble først funnet da rivningsarbeidene var godt i gang.

Gira på lokal penis i panne/øyet? Møt opp og få med deg bygdepøblene i Rockebandet Ændal på festivalvorspielet. Den lett ironiske gjengen har gjort naken-crowdsurfing til en spesialitet. Mon tro om den kommer med rægesalad?

KOLOFON HOVE-SPESIAL Redaktør Håvard Nyhus nyhus@nattogdag.no

Illustrasjon Ingunn Dybendal Anette Moi

Art Direction Karianne Nygård ny.grafisk@gmail.com

Foto Linn Heidi Stokkendal Kaja Bruskeland Jon Aimil Sejera Sarwar Tord Litleskare

A

HOVE 2013

www.nattogdag.no

Trykk Media Norge Trykk Oslo Opplag 73 000

M

1

Ø M E R KE T ILJ

Trykkeri

01

Utgiver NATT&DAG AS

24

Skribenter Martin Bjørnersen Mathias Rødahl Marius Emanuelsen Ola Vikås Lage Nøst Kamilla Rønnestad Karima Andrea Furuseth Andreas Dahl

Salg Christian Rasmussen Anders Brochmann Marius Sommerfeldt Martin Espeland NATT&DAG Pb 6731 ETTERSTAD 0609 OSLO

8

Gangbang-alert! A-laget gjorde ikke skam på bandnavnet og klarte gjennom en hel Hove-uke på campen å satte ny rekord i antall damer de smeiset (haha … de holdt TELLINGEN med andre ord!). Onde tunger skal ha det til at bandet ble satt i karantene i et halvt år på grunn av seksuelt overførbare Hove-sykdommer.

REIS MED UNGDOMSBILLETTEN I SOMMER Enten du skal på sydentur med gutta, storbyferie med jentene, russetreff i Stavanger, festival i Danmark eller Skottland, besøke slektninger i Bergen, kjæresten som studerer i et annet land eller bare synes det hadde vært deilig å reise vekk litt: Benytt deg av ungdomsbilletten til SAS!

Billigere flybilletter for deg under 26 år.

Bestill på sas.no/ungdom

HOVE 2013

A

«

De fleste av deltakerne reiser vel i all hovedsak ned for musikkens del, så da er det opp til oss å lage noe som kan fange interessen deres.

ANGREPSPOSISJON Det kan hende Jon Benjamin Tallerås’ og Olve Sandes kunstbidrag til årets Hovefestival blir angrepet av festivalpublikummet. Det er de helt komfortable med.

TEKST KARIMA A. FURUSETH FOTO PRESSE Hei, Jon Benjamin og Olve! Dere er hyret inn som festivalkunstnere. Fortell!

Olve Sande: Vi har tenkt å ta utgangspunkt i de områdene hvor våre kunstnerskap overlapper. Vi har begge en forankring i arkitektur og byrom, men behandler det på ganske forskjellige måter.

Vi ser på dette prosjektet som en mulighet til å prøve ut ting i en større skala enn det som vanligvis lar seg gjøre i et gallerirom. Og som en mulighet til å utforske hva et samarbeid kan føre med seg av nye ideer.

For dere skal jo faktisk stille ut i en skog?

Jon Benjamin Tallerås: Ja, så godt som.

Da vi fikk tilbud om å gjøre et prosjekt på Hovefestivalen, skulle vi i utgangspunktet bryne oss på en av bunkerne, som kan minne om en «white cube». Men det slo oss at det var mer spennende å jobbe utendørs nå som vi har muligheten til det. Og den ideen ble vi begge ble gira på. Dessuten får man jobbet røffere enn ellers.

Ellers arbeider dere vel innenfor en veldig minimalistisk tradisjon?

O: Jeg tror at begge to er opptatte av at et arbeid bør være så tydelig som mulig.

Samtidig er vi også veldig glad i det å bygge ting. Vi har atelier i samme bygning, og det siste året har vi begge oppdaget gleden ved å arbeide i verkstedet, hvor selve arbeidet har en verdi i seg selv Det er blitt mye hyllesnekring de siste månedene, og i lunsjpausene går det mye i verktøyprat. Med dette prosjektet kan vi endelig bygge noe sammen.

JB: Samarbeid gjør dessuten at man kan slappe av på en annen måte. Man kan bytte

1

A

HOVE 2013

på å holde oversikten og stole på den andre fordi ikke alt ansvaret hviler på en selv. Dette syntes jeg er en befriende måte å jobbe på, man slipper mye av den til tider krasse selvsensuren. I tillegg blir det gøy å vise arbeidene til et annet publikum.

O: Vi ser for oss at dette prosjektet vil handle mer om hvordan publikum opplever og interagerer med arbeidene.

JB: Arkitektoniske arbeider man ikke nødvendigvis trenger å stoppe opp og lese som et kunstverk, men som man kanskje vil forholde seg til annerledes.

Fra konseptuell minimalisme til relasjonell estetikk. Skal dere servere suppe, eller?

JB: Hehe, nei, det gjør jeg hver mandag på One Night Only Gallery. Det blir fysiske skulpturer.

O: Dette tror jeg handler om noe annet, mer umiddelbart, både for oss selv idet vi lager arbeidene, men også i måten publikum forholder seg til arbeidene.

Så publikum – sikkert mye gladfulle folk i festival-modus – vil tillate at dere går bort fra referansejaget?

O: Jeg tror hele settingen gjør alt mer avslappet. Dette er noe vi begge gleder oss til.

JB: Det skal bli spennende å forholde seg til denne type setting, noe som er veldig annerledes fra det vi vanligvis dealer med.

Kari Skippervold, som er ansvarlig for Hoveutstillingene, har uttalt at hennes drømmebooking er den islandske kunstneren Ólafur Eliasson. Kommer dere til å leve opp til det?

JB/O: Hehe.

JB: Jeg kan snakke litt islandsk, om det er et pluss?

Om ikke Eliasson, er det mange som kjenner Jon Benjamin som den norske kunstverde-

nens Lars Monsen-ekvivalent. Å ferdes i skog og mark er slett ikke nytt for deg?

JB: Ja, jeg er veldig glad i skogen, det stemmer det. Noe av det jeg gleder meg til ved Hove-prosjektet er utendørsaspektet. Å være en del av et slik felleskap som driver Hove med en slik energi, og samtidig få jobbe med sitt eget prosjekt, ser jeg på som et privilegium. Og dessuten får man bonusene ved å bo innendørs, man slipper snøstorm og kondensen i teltet.

O: Det tror jeg er en hovedmotivasjonene på et vis, at vi kan kose oss under arbeidet.

Jeg kan knapt tenke meg noe bedre enn å snekre i solen med en god kompis.

JB: En annen ting jeg setter pris på er at Hovefestivalen jobber med å stille reelle honorarer og budsjetter til disposisjon – at man blir tatt seriøst. Billedkunstnere må bli flinkere til å ta seg betalt for det de gjør på lik linje med for eksempel musikere. Kari Skippervold kimser ikke av kunstnerne som skal stille ut, og det å bli tatt seriøst gjør at vi ønsker å levere så bra som overhodet mulig.

O: Også veldig befriende med et helt annet publikum. Ingen kunstelite, kunstsamlere eller gallerister.

Legger det andre føringer på hvordan arbeidene utvikler seg når man slutter å forholde seg til publikummet man ellers «tar hensyn» til?

O: Det gjør arbeidet mer direkte tror jeg, mer umiddelbart. Vi kommer til å lage alt i festivalområdet i løpet av et par uker,

«

og dette tror jeg også man vil kunne se i de ferdige arbeidene.

JB: Ja, og det blir spennende å se hvordan folk kommer til å reagere. De fleste av deltakerne reiser vel i all hovedsak ned for musikkens del, så da er det opp til oss å lage noe som kan fange interessen deres. For alt jeg vet kan folk komme til å sky arbeidet som pesten og trashe det.

Dere håper at noen trasher kunstverket?

JB: Vet ikke om jeg håper på det, akkurat, men at det oppstår en interaksjon hadde det vært kool. Det er jo en festival og på festival er man ofte full. Så om noen river alt ned er det en del av gamet. Jeg tror ikke man skal se på det som noe nederlag. Jeg jobber mye med byrom og dets midlertidighet og forgjengelighet. Når festivalen er over, skal alt rives og sikkert kastes. Så om noen trasher det, kan det være at det bare er fint.

O: Det er fint aspekt ved dette prosjektet.

At det er midlertidig.

Men, kremt, dere har fremdeles ikke fortalt hva det er dere skal lage?

JB: Nei, vi har ikke helt spikret prosjektet enda, men vi er inne på et par ideer som vi begge er gira på. Hvem vet, kanskje vi kommer til å konstruere et sted hvor folk kan stå å snakke i mobilen eller kline …

Eller et skur hvor man kan lade mobilen sin?

JB: Ja, et wifi-skur hvor du kan kline og sjekke mailen samtidig. www.jontalleras.com // www.olvesande.com

Det er jo en festival og på festival er man ofte full.

Så om noen river alt ned er det en del av gamet.

Rakk du ikke samordna opptak?

Ikke stress!

Vi har løpende opptak på studier som starter til høsten: l l l l l l

Administrasjon og ledelse Bedriftsøkonomi Jus Motivasjonspsykologi Psykologi Sosialpedagogikk

l l l l l l

Arbeids- og organisasjonspsykologi Exphil IT som ledelsesverktøy Personal- og endringsledelse Regnskapsfører Veiledningspedagogikk

Studiene går på deltid, så du kan jobbe mens du studerer…

Hvis du vil. www.folkeuniversitetet.no

HOVE 2013

A

HOVEGUIDE

10 HOVEKNUTER Festival er ikke bare flatfyll, «enda en konsert» og middels god teltsex. NATT&DAG presenterer ti andre ting du kan gjøre på Hovefestivalen.

TJENE PENGER

SE, MEN IKKE RØRE

Det er faktisk mulig å dra på festival og komme hjem med mer penger enn da du dro – å gå i overskudd, i motsetning til det festivalen selv pleier å gjøre (hehe). Hvordan?

Pante flasker. Som faen. Vær våken til de smale timer, og mens rusen fortsatt herjer med kroppen, finn en søppelsekk eller annet egnet samlemateriale, og skrid til verks. Neste dag våkner du med ekle fingre, men med en stor sekk med plastikkfarget gull.

Kjøp og spis svindyr grillet økolaks med god samvittighet, mens dine teltkompaner tygger polarbrød. Etterhvert får du et trent øye og kan spotte et plastglass fra mer enn femti meters avstand. Se opp for militante Grønn Ungdommedlemmer som ikke skyr noen midler, men i kampen for overlevelsen er alt lov, så gi dem en liten dult og de faller raskt.

2 1

1 1

BRUKE MATMETAFORER Usher-protégée Miguel Jontel Pimentel blir av mange pekt på som en fornyer av RnB-menyen, og som en artist som klarer å inkorporere elementer også utenfor den tradisjonelle folden. Funk, hiphop, rock og elektronisk musikk – alt bakes inn i Miguels patenterte burrito. Bare spør de få utvalgte som fikk overvære mannens konsert i Jakobs kirke (!) i Oslo i februar. Sjelden har et konsertlokale i hovedstaden opplevd tilsvarende appetitt på billetter. Samme måned vant han Grammy for låta «Adorn», hentet fra albumet Kaleidoscope Dream, som også burde vunnet en Grammy. Eller whatever. Er det egentlig noen som bryr seg om disse prisene?

MIGUEL: Hovescenen, fredag 5. juli

6 1

SE FILM

Dave Grohl. Dave Grohl.

Nå har han forsyne oss debutert som regissør også. Filmen, som heter Sound City, handler om et fillete lydstudio på en parkeringsplass i utkanten av Los Angeles. Neida, Sound City er ikke noe hvilket som helst studio. I brakka som Grohl selv kaller «a dump» har klassiske album med Nirvana (Nevermind), Fleetwood Mac, Neil Young, Tom Petty og Metallica (for å nevne en brøkdel) blitt spilt inn, og i Grohls debutfilm møter vi mange av disse artistene: fra Lars Ulrich til Josh Homme, fra produsent Rick Rubin til fløtesanger Barry Manilow(!). Sound City forteller historien om hva god lyd, det analoges utstyrets velsignelser og om hvordan ting plutselig forandret seg. Til det verre.

SOUND CITY: Filmvisning i Teatret, torsdag 4. juli.

3 1

Alle vet at de kjipeste bandene å se live er de som har gjort den samme greia i ti-femten år og kun står på scenen for å tjene penger. For å unngå slike fadeser, bør du få med deg Hove sine showcaser – de er unge, sultne, uberørte og energiske som fy. Elise Vatsvaag, AWAY, Lamark, Feskekrok, Bits Between, Tammie Tambourine, Yoguttene, Ole Torjus, Smidig, Succuba og Bowandarrow er årets inviterte.

Se dem på Plenen i løpet av festivalen.

KLE DEG SMART Da filosofistudenten Tom Krell albumdebuterte med sitt How To Dress Well-prosjekt i 2010, var det med et sound som skulle danne skole for en helt ny klasse artister i grenselandet mellom RnB og indie. Debutalbumet Love Remains ble fort en hit – både blant musikkjournalister (8,7 på Pitchfork; 8 i Spin) og artistkolleger.

The Weekend, AlunaGeorge og Jessie Ware for å nevne tre. How To Dress Well hadde tilsynelatende funnet suksessoppskriften, men valgte å skjene enda lenger til venstre med fjorårets album Total Loss. Noen datt av, mens resten av menigheten bare ble sterkere i troen.

HOW TO DRESS WELL: Teltet, onsdag 3. juli

5 1

MOTTAKELSE PÅ SLOTTET Da kanadiske Crystal Castles dukket opp i 2008, lot mange seg fengsle av duoens stakkato fandenivoldskhet og Alice Glass skrømtvokal i høye og lave frekvenser. Forvridd vokal og dataspill-beats har imidlertid bare fått bedre kår siden den tid, og Crystal Castles høster i dag begeistret åtgaum også i de mindre kondisjonerte klasser. Hør bare her: For tre år siden tjente Crystal Castles som identitetsmarkør da Vagant-redaktør og hyper-litterat Audun Lindholm skulle peke på årets beste plater («Burzums Belus mens sola står opp og Crystal Castles’ II når sola har gått ned»), i år er de altså en av headlinerne på Hovefestivalen. Vi kaller det en klassereise på egne premisser.

CRYSTAL CASTLES: Hovescenen, torsdag 4. juli

1 4

SKAPE HYPE Vårt beste festivalminne stammer fra Hovefestivalen 2008 (året da halve festivalen avlyste), da vi overhørte en samtale mellom to jenter i naboteltet som diskuterte festivalprogrammet. I et uvitende øyeblikk sa hun ene: «Jeg gleder meg sinnsykt til å se TBA (engelsk for «To Be Announced», jou. anm.), de er visst veldig flinke, de spiller i morgen kveld.» Fantastisk, fantastisk. Det ga oss også en god idé: Finn på ditt eget band med et plausibelt bandnavn, fortell alle hvor utrolig dyktige de er og når de spiller, se hvor mange som dukker opp på «konserten», og spander en øl på alle sammen. Det fortjener de.

8 1

REKKE OPPVARMINGSDAGEN Surfer’s delight: Kun ved hjelp av noen youtube-videoer, en soundcloud-EP («Cowboy & indianere») og en myspace-side de har glemt passordet til («jævlig irriterende fordi de gamle låtene der er ikke så representative lenger»), er Hvitmalt Gjerde – samtlige medlemmer fremdeles tenåringer – i ferd med å sjøsette sin egen lille bergensbølge. Bandets tilforlatelige forening av hjemmesnekret surfrock, ungdommelig overmot og musikkhistorisk know-how, kan i sine beste stunder alludere et Direkte Lykke-era Kåre & The Cavemen. Fellesnevnere: Telecaster, attityd, rocketrutmunn («the pout», spør Knut Schreiner), uren hud, det uanstrengt anstrengte. Og ikke minst, da: helt latterlig bra musikk.

HVITMALT GJERDE: Plenen, mandag 1. juli

1 7

STIKKE AV

CAMPE PÅ VERDENS ENDE «Campe på verdens ende» høres ut som en kjip Tjøme-roman, men «Verdens Ende» er faktisk et nytt campområde på Tromøya, som fikk navnet sitt etter en liten navnekonkurranse, beskrevet av Hovefolkene som «et sted hvor du kan kombinere vorspielet med bading, skogstur og/eller bryggeliv» og «der hvor strender møter havet og himmelen». Jovialt og vakkert på en gang altså. Her skal de som kommer med bobil og campingvogn bosette seg, så hvis du ønsker å øke white-trash-faktoren din så er dette stedet.

1 9

A

HOVE 2013

Fuck festival. Det er så mye annet du kan gjøre på Tromøy.

Du er kun et bra steinkast unna metropolen Arendal, hvor du kan få en pils i glass som faktisk er laget av glass, eller nyte en bedre middag eller en båttur. Tromøya selv har også mye å by på, skoger, stender, krigshistorie, you name it. Fun fact: Karl Ove Knausern vokste opp på Tromøy. Ikke rart han ble som han ble, si!

10 1

AV: ANDREAS DAHL/REDAKSJONEN

Kjøp dine lærebøker på haugenbok.no Kjapt, trygt og enKelt. rente- og geByrFrIe BetalIngSMÅter * Betalingsutsettelse - kjøp bøkene nå, utsett betalingen med inntil 90 dager. * avbetaling - fra kr. 200,– pr. mnd. (ved kjøp over kr. 750,-) * Faktura - 21 dagers betalingsfrist.

DIne StUDentForDeler * Ingen tillegg - uansett betalingsmåte. * portofritt - på alle ordrer over kr. 248,* rabatt - på mange lærebøker.

20.000 t i t ler p å l a ge r

Nå også på mobil

mobil.haugenbok.no

haugenbok.no - Norges raskeste nettbokhandel haugenbok.no AS - Postboks 175 - 6101 Volda - Telefon 70 07 45 00 - epost@haugenbok.no - www.haugenbok.no

HOVE 2013

A

A

HOVE 2013

HOVE 2013

A

FRANK GÅR TIL

HOLLYWOOD Frank Ocean er like mye en stolt tradisjonsbærer som en fornyer.

I det spennet har han også innlemmet førti års filmhistorie.

TEKST MARTIN BJØRNERSEN FOTO PRESSE «AMERICAN WEDDING» («nostalgia, ULTRA», 2011) Enkelte ganger krasjer den inderlige, oppriktige tonen til Frank Ocean, kombinert med det som kan synes som en sporadisk bruk av friflytsassosiasjon, med det høye ambisjonsnivået (og nivået generelt) i tekstene. Det kan på overflaten virke som om dette også er tilfellet med tekstlinjen i begynnelsen av «American Wedding» som referer til den misogyne jentefilmkveldsfavoritten «Pretty Woman»:

1 1

A pretty woman in a ballgown, I’m Richard Gere in a tux.

Tekstutdraget beskriver scenen der sangens unge jeg-person i hemmelighet gifter seg med sin like unge kjæreste. I virkeligheten glir det sømløst inn i tekstens struktur: etterhvert som flere hint droppes om hvorfor giftemålet må holdes hemmelig – en uoverkommelig kulturkløft som ikke spesifiseres

A

HOVE 2013

nærmere, referansen til brudens semesteroppgave om Islam; arrangerte ekteskap og barnebruder peker vel egentlig mot en annen kulturkrets enn Islam – ville hun i så fall hatt familiens tillatelse til å skrive en slik oppgave?

Mens Gere/Roberts-metaforen sklir inn i en rekke amerikanske ikoner som nevnes i løpet av fortellingen – Ford Mustang, etternavnet Kennedy og ikke minst The Eagles’ «Hotel California» – på «nostalgia, ULTRA» synges nemlig denne sangen oppå en instrumentalversjon av Don Henley og kompanis kaliforniske kitschklassiker. Noe den forøvrig dessverre neppe vil bli på Hove, på grunn av trusler om søksmål for uautorisert bruk. Alt dette fungerer uansett som oppbygning til den effektive sluttlinjen: (…) if you stay, you’d probably leave later anyway, it’s love made in USA. Resignasjonen i Oceans stemme på dette punktet i sangen gir en gjenklang som om det ikke lenger gjelder bare en intens, ungdommelig kjærlighetsaffære, det låter som en resignasjon like mye

på vegne av en dekadent, dødsdømt (vestlig) kulturkrets – sivilisasjonskritikk som episk popsang, like deler Samuel Huntingtons «Clash Of Civilizations» og Samuel Cookes «You Send Me».

«LOVE CRIMES» («nostalgia, ULTRA», 2011) På mange måter en langt mindre kompleks sang – selv om den deler forbudt, ung kjærlighet som tematikk – og en misfornøyd far også her blandes inn i miksen. Her er det den uvanlige bruken av et filmsample som i seg selv åpner opp for en lang rekke alternative tolkninger. Langt nede i miksen har Ocean nemlig lagt et lengre utdrag fra Nicole Kidmans mange (uttværende) monologer fra Stanley Kubricks «Eyes Wide Shut», såpass langt nede i miksen at ordene kun blir tydbare når sangen fader ut på slutten, akkurat i tide til å høre Nicole Kidman levere den siste, drepende punkteringen av Tom Cruises mannlige ego.

Var det hele bare en drøm? Som i Kubricks film blir grensene mellom forskjellige lag av virkeligheten uklar. Og skildringen av seksualiteten som en potensielt truende, ødeleggende kraft deler denne

2 1

låta med både Kubricks film og novellen av Arthur Scnitzler, som «Eyes Wide Shut» er basert på.

«MADE IN AMERICA» (fra Jay-Z & Kanye Wests «Watch The Throne», 2011) Selv som innleid vokalgjest i refrenget på en raplåt, klarer Frank Ocean å presse inn en hel verden på noen få ord. Refrenget på denne sangen inneholder bare såvidt flere ord enn en Twittermelding, men på den plassen trekkes linjene mellom kjemper i borgerrettighetsbevegelsen og (igjen!) dekadansen den i moderne amerikansk kulturen.

1 3

Sweet king Martin, Sweet queen Coretta, Sweet brother Malcolm … we made it in America.

Transportstasjonen blir det smått absurde ordvalget «Sweet baby Jesus», gjort mer absurd ved gjentatt repetisjon – en ordvending som alle som har sett Will Ferrell-komedien «Talladega Nights» vil dra kjensel på. Soul, samfunnskommentar og slapstickhumor i skjønn forening. Bare synd at de nå til dags kun sporadisk ordmektige Kanye West og Jay-Z ikke er i nærheten av å følge dette nivået opp i sine vers.

4 1

«LOST» (fra «Channel Orange», 2012) Apropos subtile detaljer – i andre vers på

denne sangen, som handler om det dysfunksjonelle kjærlighetsforholdet mellom en narkotikasmugler og hans såkalte «esel», er det som om jeg-personen ser seg i speilet og kommenterer sin egen bekledning.

Got on my buttercream silk shirt, and it’s Versace.

Ganske lavt i miksen akkurat her, er det flettet inn en liten snutt fra (den magiske realisten) Terry Gilliams Hunter S. Thompson-filmatisering «Fear And Loathing In Las Vegas».

There he goes. One of God’s own prototypes.

Too weird to live, and too rare to die.

I filmen er dette Raoul Dukes kommentar idet Dr Gonzo stiger ombord i et fly (forøvrig den foretrukne transportmetoden til sangens subjekter). Sitatet er derimot IKKE hentet fra boken «Fear And Loathing In Las Vegas», men limt inn fra Hunter S. Thompsons forord til den virkelige Dr Gonzos kvasi-selvbiografi.

Uansett: her fungerer det som en finurlig liten utfylling av jeg-personens selvbilde.

«

«PINK MATTER» FEAT. ANDRE 3000 (fra «Channel Orange», 2012) Som nevnt finnes det sider ved Frank Oceans metoder som kan slå ut begge veier. Det går stort sett godt, men dette er et eksempel på det motsatte. Her lånes litt dialog fra den odde åttitallsfilmen «The Last Dragon», produsert av engang så ærverdige Motown og brukt som et springbrett for å lansere (den plagede soulfamiliegruppen) DeBarge.

Låta gjør i likhet med denne filmen det man kan kalle et litt … klønete innhugg i østlig mystikk og filosofi, med noe visvas om en læregutt og hans sensei, en vismann som skal forklare ham hvordan livet henger sammen. André 3000 fra Outkast inntar på sett og vis rollen som sensei i låten, med sitt gjestevers, men enda så velkomment et rapvers fra André 3000 alltid er, under enhver omstendighet, virker det i bunn og grunn som om han befinner seg i en helt annen låt.

Verst av alt er allikevel bruken av mangategneseriefiguren Maajin Buu – en blubbete, rosa figur fra Dragonball Z-universet – som en sentral metafor for kvinnelige forplantningsorganer. I selve refrenget.

5

1

Selv som innleid vokalgjest, klarer Frank Ocean å presse en hel verden inn på bare noen få ord.

Det i seg selv er faktisk god nok grunn til at dette er den eneste Frank Ocean-låta man kan skippe med god samvittighet. I tillegg spiller André også en helt forferdelig gitarsolo her – som et katastrofalt utslag av method acting i forbindelse med sin kommende filmrolle som Jimi Hendrix. Allikevel ville denne sannsynligvis vært et høydepunkt på de fleste urbane popplater anno 2012.

«FORREST GUMP» (fra «Channel Orange», 2012) Flukt er et tilbakevendende motiv i tekstene til Frank Ocean. Men sjelden mer enkelt, effektivt og talende enn i avslutningslåta på «Channel Orange», hvor selve vendepunktet blir den kjente scenen fra filmen som har gitt navn til låta (og objektet for jeg-personens hemmelige kjærlighet – det andre hovedmotivet til Frank Ocean, kan man vel si): fotballspilleren som fortsetter å løpe etter at han har nådd målområdet.

6

1

I was screaming run 44 – but you kept running past the end zone.

Som alle som har pirket borti de uvanlige store mengdene med mer eller mindre hobbyfilosofiske tolkninger av filmen «Forrest Gump» burde vite, er dette en flukt som også har håpefulle, kanskje til og med inspirerende implikasjoner. Det gir sangen

preg av å være et slags håpefullt sluttkapittel for denne delen av Frank Oceans produksjon, at flukten kanskje er tilbakelagt. Hva neste kapittel byr på? Vi kan jo håpe på noen smakebiter på Hove.

«GOLDENEYE» «SKIT» «WISEMAN» Tre filmreferanser vi har oversett: «nostalgia.

ULTRA» har en interlude som heter «GoldenEye», av grunner så kryptiske at ikke engang undertegnede skal forsøke å overfortolke det. Dessuten er det en «skit» helt på tampen av «Channel Orange» som gjenskaper en scene fra TI-filmen «ATL», men selv ikke Frank Ocean får meg til å ville se den filmen der. Langt mer nevneverdig: sangen «Wiseman» som Ocean skrev for Tarantinos «Django Unchained», men som Tarantino «ikke fant riktig scene for».

Ikke så veldig rart – sangen er helt åpenbart altfor intelligent for filmen, og våger å stille eksakt den typen grunnleggende spørsmål ved voldens natur som Tarantino får kokaininduserte raserianfall under TV-intervjuer av å bli konfrontert med. Sjekk den ut på soundcloud.

7 1

Teksten er en omarbeidet versjon av en fotnote fra eboka «terningkast.ULTRA» (Gyldendal).

Frank Ocean spiller på Hovescenen torsdag 4. juli.

HOVE 2013

A

SAMPLING I BÅNN En bølge av unge rappere har valgt å gå tilbake til det mange mener er hiphopens storhetsdager: Det sample-baserte nittitallet.

TEKST MATHIAS RØDAHL ILLUSTRASJON INGUNN DYBENDAL I LØPET AV sine relativt få år som populærkultur, har New York-basert rapmusikk hele tiden gått igjennom tydelige paradigmeskifter. Fra A Tribe Called Quest, De La Soul, Black Sheep og resten av den positive Native Tounge-bevegelsen, til den mer gaterealistiske epoken med artister som Nas, Biggie, Mobb Deep, Wu-Tang Clan på begynnelsen og midten av nittitallet. Fra afrikanske smykker og dashiki til Jesus-gullkjeder, gigantiske boblejakker og Timberland-boots. Via Puff Daddy og resten av hans Bad Boy-familie i spissen for den glade «Shiny Suit Era», til motsatsen med grimy DMX; før 50 Cent tok over tronen noen år, og den kommersielle rappen gikk inn i en epoke av Interscope-regissert baris, gønnere og skrytehistorier, hvor «alle» var gangstere.

Ja, også selvfølgelig Jay-Z da, det enkeltstående og stadig voksende unntaket hele veien siden 1996.

Men til tross for at nettopp Sean Carter fortsatt vurderes som rappens definitive konge, endte New Yorks grep om rapscenen da sørstatene gjorde sitt inntog, og effektivt tok over både salgslister og radiostasjoner. Og selv om også sørstatsbølgen la seg, plukket verdensbyens rappere aldri opp der de slapp taket, noe vi i dag ser på toppen av Billboardlistene: Rick Ross (Florida), Drake (Toronto), Lil Wayne (Louisiana), Kanye West (Chicago), Kenrick Lamar (Los Angeles), J. Cole (North Carolina), Wale (Washington DC), Lupe Fiasco (Chicago), Meek Mill (Philadelphia) osv.

Men der rap-USA altså ikke lenger styres fra New York (selv om for eksempel A$AP Rocky og tildels Nicki Minaj har plassert byen litt tilbake på rapkartet igjen), bobler det likevel i den en gang så dominerende raphovedstaden, hvor en ny bølge av unge rappere har valgt å gå tilbake til det mange mener er hiphopens storhetsdager, nemlig det sample-baserte nittitallet.

Selve fanebæreren for denne bevegelsen har den seneste tiden vært Joey Bada$$, som i sommer tar turen til Hovefestivalen sammen med sitt Pro Era-crew (Progressive Era). Etter at han for alvor markerte seg med mixtapen 1999 i 2012, har den 18 år gamle

1

A

HOVE 2013

Brooklyn-rapperen blitt et sårt tiltrengt alternativ for hiphop-fans som savner nittitallets magiske dager. Han har dessuten rukket å slippe to utgivelser med resten av Pro Era, og gjør seg nå klar for å slippe det etterlengtede debutalbumet, B4.Da.$$ senere i år. Men selv om purunge Joey og hans progressive gjeng altså er «det nye» om dagen, er gutta langt fra de eneste som har plukket opp retro-soundet.

ET ANNET HOVE-aktuelt hiphop-kollektiv som også forlengst (dog ikke like gjennomført og åpenbart) har lekt seg med «gullalderens» mange sounds, er selvfølgelig Los Angeles-baserte Odd Future, som returnerer til Tromøya etter triumfferden for to år siden.

I år spiller gjengen i teltet, hvor vi en dag senere dessuten får sjekket ut Flatbush Zombies, et annet hiphop-kollektiv med røtter i «det gamle» New York. Trioen består av de stadig mer hypede Brooklyn-gutta Juice, L.S Darko Erick og Arc Elliott. Eller som den renomerte bloggen The Witzard skriver: «Flatbush Zombies indeed evoke the mid-90’s, Gravediggaz popularized genre of Horrorcore … adding their own unique updated twist(s), in an effort to revitalize the music after Limp Bizkit forever tarnished and brutally killed it».

Og selv om dette selvfølgelig bare er toppen av «retrokransekaka» (med unge navn som The Underachievers, Dyme-a-Duzin, Wiki, Bishop Nehru, Astro ++ hakk i hel), kan vi nok ikke snakke om et ordentlig paradigmeskifte helt ennå. Retrobølgen er snarere en naturlig undergrunnsreaksjon på både de siste årenes myke og mer kvinneorienterte rap (Drake & Co.), samt den motebaserte «swag-rappen», akkurat slik «hard» og «soft» rap har byttet plass opp igjennom årene.

Noe vi forøvrig også ser her hjemme i Norge, hvor stadig flere unge rappere har begynt å la seg inspirere av musikken de selv ikke fikk oppleve på nittitallet, men nå gjenskaper som om The Low End Theory (1991) nettopp hadde kommet ut i butikkene.

«

«

Selve fanebæreren for denne bevegelsen har den seneste tiden vært Joey Bada$$.

– DET HAR NOK mye med produksjonen å gjøre, bruken av samples og alt det soniske som hører med sampling. For meg er samplebaserte beats fortsatt det mest fascinerende uttrykket jeg vet om.

Det sier 24 år gamle Ivan Ave, opprinnelig fra Vinje i Telemark, som har flere mixtapes og EP-utgivelser på samvittigheten, både på egenhånd og sammen med gruppa The Affiliates, og ikke minst via sine samarbeider med Oslo-produsenten FredFades. Senere i år slipper de to EP-en, Breathe på det anerkjente indielabelet King Underground Records, mens Ivan selv nå er soloaktuell med sin egen Hands EP, godt hjulpet av amerikanske produsenter som Exile (Blu & Exile, Fashawn, Dag Savage), Moka Only (Planet Asia, Ayatollah) og selvfølgelig sin trofaste beat-makker Fredfades.

– I mine ører er det få produsenter som kan utkonkurrere samples kun ved bruk av keyboards etc., sier Ivan. Han mener det er rått parti.

– En beat laget av samples er jo et collage som ofte kombinerer lyder fra forskjellige musikksjangre og tiår, til og med forskjellige kontinenter og kulturer. Det finnes selvfølgelig unntak, og samples er ikke et premiss for noe som helst, men en enorm ressurs hvis en har lyst å finne fram til et rått og eget uttrykk.

Men selv om den nye, amerikanske retrobølgen nå har funnet veien via hipsterblogger og hiphop-nettsider til årets Hovefestival, har ikke vi her hjemme vært like flinke til å gi den samme oppmerksomheten til våre egne retroyndlinger.

Til tross for at norsk rap er i vinden som aldri før, blir oppmerksomheten gjerne gitt til

Den 18 år gamle Brooklyn-rapperen har blitt et sårt tiltrengt alternativ for hiphop-fans som savner nittitallets magiske dager.

artistene som sokner til de mer tradisjonelle rapbåsene, noe som vel først og fremst handler om at norske musikkjournalister ikke lar seg rive med før man ser muligheter for mainstream-gjennombrudd, men kanskje også skyldes mangel på kunnskap og personlige referanser innenfor sjangeren. At en artist som nettopp Ivan Ave fortsatt ikke har blitt plukket opp av andre enn «menigheten», er iallfall påfallende. Rapperen selv velger imidlertid å innta en forsonlig og optimistisk tone. Og hvem vet, kanskje den norske rapretrobølgen er rett rundt hjørnet?

– I ET SÅ LITE miljø som det norske, kan det virke som om musikkpressen ofte lener seg på sentrale institusjoner som P3 eller by:Larm, og at disse får sette dagsorden, sier han.

– Samplebasert hiphop kan naturligvis slite med å få innpass på slike arenaer, og dermed falle mellom to stoler. Når det er sagt, må du kreve din plass i media, på scenen og på radio. Det er alltid din feil som artist hvis musikken din ikke får den oppmerksomheten den «fortjener». Det finnes nok av rappere som sitter og klager på at «ingen hører på real hiphop», og er bitre på Karpe Diem, Lars Vaular eller andre artister som har knekt noen viktige koder.

– Hvis du lager 90’s-inspirert rap og ingen hører på eller dekker musikken din, kan det i teorien være fordi en gimmickrapper med popbeats tar all pressedekningen din, men det kan like godt være fordi du ikke lager god nok musikk eller promoterer den skikkelig. Planen er å jobbe så hardt at musikk-pressen og publikum blir nødt til å skjenke deg oppmerksomhet. Pro Era har gjort det i Brooklyn, og jeg kan gjøre det i Norge.

Joey Bada$$ og hans Pro Era spiller på Amfiet tirsdag 2. juli. Odd Future og Flatbush Zombies spiller i teltet, henholdsvis torsdag 4. juli og fredag 5. juli.

HOVE 2013

A

tenk hvis han aldri ringer...

A

HOVE 2013

Det er mange ting du kan bekymre deg over HVOR DU SKAL BO TRENGER IKKE VÆRE EN AV DEM

Norges største formidler av hybler og bofelleskap HOVE 2013

A

HOVE 2007–2013 Med 72 internasjonale og norske artister, 72.000 besøkende, 53.000 solgte billetter og 5.000 akkrediterte hver dag, markerte Hovefestivalen seg allerede i sitt første år som Norges største musikkfestival.

Hovefestivalen ønsker å være en foregangsfestival på miljø, ikke bare fordi festivalen vil bevare den spesielle naturen rundt festivalområdet, men også fordi de tenker at festivalsettingen er et godt utgangspunkt for vekke miljøengasjement, både hos festivalgjestene og hos samarbeidspartnere.

I 2010 utpekte The Daily Telegraph Hovefestivalen som en av de ti beste i Europa.

Samme år rangerte The Times festivalen til den fjerde beste sommerfestivalen i hele Europa.

Artister som har besøkt Hove: Jay-Z, Muse, The Killers, Arcade Fire, Slipknot, Skrillex, Snoop Dogg, Faith No More, Linkin Park, The Strokes, Beck, deadmau5, The Prodigy og mange, mange flere.

1

Mer info på www.hovefestivalen.no

A

HOVE 2013

HOVE 2013

A

TIL VEGGS Atlanter vil helst ikke strø om seg med referanser.

Men hva skal en post-postmodernist gjøre?

TEKST OLA VIKÅS FOTO KAJA BRUSKELAND

1

– Vi er Atlanter. Vår fanesak er utbedring av strømnettet i denne delen av Groruddalen, et nett som er fra 1958.

ATLANTERKRAVET. Gitarist, vokalist og låtskriver Arild Hammerø introduserer bandet. Hammerø, gitarist og vokalist Jens Carelius, bassist Morten Kvam og trommeslager Jonas Barsten Johnsen har akkurat harvet gjennom settets første låt, «Tree song», preget av tuareg-riff, Hammerøs hakkende, nærmest perkussive gitar – og krydret med et fresende kabelbrudd, som så vidt maktet å få frem svetten i Carelius’ panne allerede før første applaussalve.

Atlanter har klart kunststykket å lokke et hundretalls mennesker oppover i Groruddalen på en lørdagskveld, der de er siste band ut i konsertserien Havresekkens 22. arrangement på Veitvet senter. Senteret er hovedstadens mest usannsynlige kulturbase, Groruddalens fallerte og eternittkledde stoA

HOVE 2013

rhet, og Norges første kjøpesenter – en gang Nord-Europas største i sitt slag. Femtifem år etter åpningen er mye forandret. «Ingenting er tristere enn et utkonkurrert kjøpesenter», heter det ¹, og den automatiske skyvedøren ved inngangen jamrer bekreftende.

Tidligere på dagen har Carelius uttrykt mild bekymring og lettere skepsis for kveldens konsertarena og agenda. Han og Hammerø sitter på en kafé på Adamstuen med utsikt til den skrånende gressflekken som på folkemunne kalles Idioten – på vårlig vis overdådig ornamentert med hundedanderinger. Bandet står nå foran sin første festivalsommer, med spilling på blant annet Hove og Øyafestivalen.

HJELP, VI FLYR! – Vi har spilt veldig få konserter så langt, men dette er vel det første opplegget så langt hvor jeg ikke har peiling på noe som helst før opptredenen, forteller Carelius, mens han mottar en tekstmelding fra bandets enigmatiske bassist, som ingen vet hvor befinner seg, men som kan melde fra om at flyet til trommeslager Johnsen «er

fucka». Inntrykket av bandet er i beste fall motstridende. Managementet kan opplyse om at Hammerø har flyttet fra Oslo til fordel for «Bodø, eller noe», men like fullt sitter han vis-à-vis Carelius, med en kopp svart kaffe og en gitarkoffert parkert under bordet.

Vidde, Atlanters debutalbum, kom i midten av mars. På papiret var bandets lydbilde inspirert av den tidsriktige og potente cocktailen bestående av Mali-blues, krautrock og amerikansk deltablues, et amalgam de selv – eller i alle fall plateselskapet – valgte å kalle «viddeblues». Resultatet ble nærmest identiske – om enn overveiende positive – anmeldelser av albumet.

– Jeg tror vi har lært av denne runden med presseskriv at vi aldri skal nevne en eneste referanse igjen. Om ikke annet, har det vært interessant å se hvordan media fungerer. Jeg har prøvd å presisere at det er tankemåten vi har tatt utgangspunkt i, ikke nødvendigvis lyden. Måten man spiller ekte blues på – eller krautrock, for den saks skyld – er at man bare lar det gå litt, lar låtene få utvikle seg på egen hånd. Det kunne like godt ha vært mongolsk steppesang som Maliblues, på et vis, forteller Hammerø.

– Man skal ikke benekte at presseskrivet har en oppgave, som er å være en funksjonell inngang til musikken vår. Hadde vi ikke nevnt

Mali-blues i presseskrivet, hadde mange kanskje ikke sjekket det ut, men uansett har det blitt veldig referansetungt på en skive som absolutt ikke er det, sier Carelius.

ARKITEKTUR I OSLO. Carelius’ tre soloalbum har etablert ham som en ambisiøs singer-songwriter, noe som kom aller tydeligst til synes på hans foreløpig siste studioalbum, The Architect, fra 2011. Hammerø har markert seg både som soloartist og i tospann med tubaist Daniel Herskedal – han tilførte også deltakoloritt på Ost & Kjex’ album Cajun Lunch. Grunnlaget for duoens samarbeid ble derimot lagt i Blues Run The Game, hvor de blant annet spilte sammen med Siri Nilsen.

– I begynnelsen var musikken mer Pentangle-inspirert og folk-orientert, sier Hammerø, og referer til det britiske bandet som på slutten av sekstitallet blandet folkrock med jazz, og som ble ledet av den skotske gitaristen og låtskriveren Bert Jansch.

– Jeg tenkte at det skulle bli en akustisk plate, med mer gitarspilling. Vi spilte på mange måter fra oss gitarene før Morten og Jonas kom inn i bildet, og nå tror jeg vi begge er glade for at vi kan spille såpass fritt, at vi slipper å kompe hele tiden – som man gjerne gjør innenfor visetradisjonen, forteller han.

FLINKE GUTTER. Carelius’ og Hammerøs veldokumenterte gitarferdigheter gjør dem til aktuelle kandidater for få et ildrødt flinkisstempel i passet, og som i særdeleshet blir tydelig under konserter, der deres vekselvis intrikate og økonomiske gitarspill avløser hverandre i intensitet.

– Rent stilmessig har det ikke vært virtuositet som har vært det helt store i musikkverdenen i den siste tiden. Man skal jo helst ikke kunne spille, og man skal … ja, rasle gjennom låtene, sier Carelius, og løfter håpefullt kaffekrusets plastlokk i håp om å finne en hittil uoppdaget kafferest.

– I Atlanter kan alle å spille, og vi liker å spille, først og fremst. Låtene våre blir til på den måten, og jeg tror det vil komme flere band og mer musikk på denne måten. Det er jo selvsagt sykluser i musikk som med alt annet, men det har vært mye skranglete kassegitarpop med tamburin, sier Carelius.

Begynner virtuositeten å komme tilbake i rocken, tror dere?

– Det tror jeg. Både når det kommer til spilleteknikk, men også til groove og timing.

Alle sånne aspekter tror jeg det vil bli lagt større fokus på i tiden fremover. Hvis man skal se historisk på det, var jo band som Led Zeppelin på seksti- og syttitallet virtuoser, selv om de ikke ble frontet som et virtuost

band. På åttitallet ble band som Toto frontet med at det var virtuost, og da gikk det inflasjon i hele begrepet. På 1990-tallet kom den naturlige motreaksjonen med folk som Billy Corgan og Kurt Cobain, etterfulgt av et tiår hvor man ikke var helt sikker på hva slags retrouttrykk det var man var ute etter. Åttitallssynther? Prince? Man visste ingenting.

Nå føler jeg at det har kommet en ny bølge, at ikke bare jazzmusikere kan spille virtuost.

Uansett hvilken sjanger man spiller, kan det være jævlig fritt. Om det er Led Zeppelin, Yes eller Queen – det var en slags frihet på åttitallet, og som gikk ytterligere til helvete på nittitallet. Virtuositet som begrep har i en tid vært forbeholdt dem som har gått på musikkonservatorier, mens nå kan det dukke opp i alt fra rock til pop via metall, sier Hammerø.

– DET ER INTERESSANT å se forandringene, og å konstatere hvor forutsigbart det er. Ta for eksempel blues. Det er ingenting som er verre enn moderne blues – du kan være dritgod til å spille på Stratocasteren din, spille skalaer og herje. På den andre siden av sjangeren har man Mali-blues, som er forholdsvis nytt og fortsatt friskt, og her kan de virkelig spille, men det er ikke noe de fremhever, man bare hører det. Det er ubalansen som gjør det spennende, mener Carelius.

«

Venstresiden tok patent på å like congas, afrikansk musikk og world music på nittitallet, og fikk mange folk som egentlig digger den greia der til å rygge tilbake noen steg.

– Alle sjangre og uttrykk får sin perversjon. Hvis man ser en Bergman-film man synes er helt fantastisk, men velger å fokusere på bare på ett, lite element i filmen, blir det temmelig tomt til slutt. Men jeg synes det både er spennende og morsomt at man har kommet til det punktet hvor det postmodernistiske opprøret har tatt helt av, man har kommet til et post-postmodernistisk tiår hvor man ikke helt hvem man skal referere til, hvem som skal rettferdiggjøre at man eksisterer i det hele tatt, sier Hammerø.

I lys av Mali-bluesen stadig mer lydhøre og voksende publikum – hva tenker dere om det vestlige publikummets relativt nyvunnede åpenhet for ikke-vestlig musikk?

– Jeg har vært på den bølgen der helt siden jeg så Huun-Huur-Tu på Moldejazz som tolvåring. Jeg har vært litt world music-aktig hele veien, tror jeg. Det er morsomt at folk digger afrikansk musikk igjen, for folk ble så

redde for å synge med til Youssou N’dour på 2000-tallet, siden det liksom ikke var hipt med uironisk glede lenger. Den politisk korrekte, antirasistiske venstresiden tok patent på å like congas, afrikansk musikk og world music på nittitallet, og fikk mange folk som egentlig digger den greia der til å rygge tilbake noen steg, sier Hammerø.

I HVER SIN ENDE av Idioten står to menn iført vaffeljakker og kjefter på sine utvilsomt renrasede hunder, som på sin side er engasjert i vekselvis vilter lekeslåssing og frivol rumpesniffing midt ute på gressplenen. Carelius har grepet mobiltelefonen og er i gang med å bestille drosje til Veitvet. Hammerø kakker i kaffekoppen med skjeen.

– Det er jo bra de endelig kan danse igjen.

Atlanter spiller tirsdag 2. juli på Hovescenen.

HOVE 2013

A

«

Man skal være litt forsiktig med å følge trender. Bare tenk på disse tatoveringene som var jævlig fete på nittitallet.

HVEM TROR DU AT DU ER? På andre kjenner du deg selv. Kan vi lære Elise Vatsvaag å kjenne via andre Hove-artister?

TEKST LAGE NØST FOTO TORD LITLESKARE ELISE VATSVAAG, Stavangers ukronede pop-prinsesse, Vestlandets Marit Larsen.

Kall henne hva du vil. Det viktigste er at hun er råflink, og at hun står i en musikalsk dialog med en rekke andre råflinke artister.

NATT&DAG har forberedt en spilleliste med andre Hove-aktuelle artister, i håp om at musikken skal trigge refleksjoner og assosiasjoner til hennes egen musikk. Ålreit, Elise. Press play!

1

Frank Ocean: «Thinkin Bout You» Stemmen til den 25 år gamle sangeren fra New Orleans tres som en sølvtråd gjennom en tilbakelent beat. En synthpad minner om en avdanket hippie som forbanner jappetiden på en brygge. Om du skjønner.

– Fine lounge-elementer i bakgrunnen, sier Elise.

– Chill. Jeg liker det jeg hører, sånn rent instinktivt. Dette er en låt jeg må høre mer enn en gang for å kunne gripe alle delene.

Han er en R&B/Soul-artist, og det er ikke jeg. Men det er absolutt noen sammenlignbare elementer. Jeg har kanskje ikke så rent lydbilde som det han har – det er veldig rent og fint å høre på.

Hvilken artist er du, da?

– Jeg er vel en indiepop-artist.

Vil du forsøke å oppsummere den kategorien med et par ord?

– Jeg har tenkt litt på dette med å definere det en spiller – for alle sier du skal vite det, og kunne svare veldig fort på sånne ting og være veldig sikker i din sak, men … Jeg føler at min definisjon så langt er at jeg spiller elektronisk indiepop, med en del akustiske elementer. Og med et hint av melankoli og et snev av glitterdryss, som jeg liker å kalle det. Glitterdryss skjer når du kombinerer det elektriske og det akustiske.

Klokkespill og akustisk gitar sammen med beats, liksom.

1

A

HOVE 2013

Enter Shikari: «Ghandi Mate, Ghandi» – Oi. Shit! Dette er masse på en gang. En liten sjangersuppe?

Enter Shikari er systemkritikk i praksis: småsprø electro-hardcore med politisk ytterliggående tekster skreket av sinte, unge menn med buddhistiske sympatier og brannbomber i baklomma.

– Spennende greier. Dette skal jeg sjekke ut på Hove!

Ditt uttrykk er kanskje noe lettere og lysere?

– Jeg har aldri skrevet en tekst som bare er happy-happy og lykke-lykke; det er alltid en melankolsk tvist. Men samtidig er det noe naivt og lekent over det hele. Og det synes jeg vi får fram i lydbildet, gjennom elementer som leketøyinstrumenter og klokkespill som sitter litt løst, blant annet.

Hva skriver du om? Noen gjennomgående tematikk du kretser rundt?

– Det er ikke sånn at jeg tenker mye over at det skal være sammenheng mellom de forskjellige tekstene. Men jeg tar utgangspunkt i et konsept. For eksempel i «Safe play» – som er litt sånn «kjærlighet etter spilleregler», noe jeg kjenner meg sykt igjen i; å treffe en og overanalysere – ok, det vil jeg skrive om! Det begynner litt sånn.

2

CHVRCHES: «Recover» Det låter som The Knife i duell med hele åttitallet i en diskokuleopplyst bakgate; en regelrett synth-fest, hvor både glitchy hipstere og Whitney Houston er blitt invitert.

– Dette er litt sånne ting jeg kunne skrevet selv. Det ligger veldig innenfor det jeg driver med stilmessig. Jeg blir veldig inspirert når jeg hører sanger som dette, og tenker: «Shit, dette var kult! Nå vil jeg også skrive en sang».

Dette er veldig 2013-musikk, i den forstand at man bruker elementer i produksjonen som egentlig hører hjemme i åttiåra, men som har blitt modernisert. Hva er ditt forhold til tidligere musikkepoker? Musikkvideoen til «Ooh La La», for eksempel: der var en veldig

3

klar femtitallsassosiasjon der – i det stilistiske …

– Det uttrykket kledde veldig godt den sangen; det franske, det mørke og mystiske, og femtitallsstilen. Jeg har jo en fransk setning inni der, og det er veldig sensuelt. Så det var en naturlig greie å gå for. Og jeg har blitt fortalt at det er en del åttitallselementer i synthene vi bruker. Kanskje spesielt live. Det kan jo fort bli litt kleint med de skikkelig åttitallssynthene, men det er gøy å bruke også, hvis du klarer det. For eksempel Eva & The Heartmaker – åttitallssynthene er veldig tydelige i deres musikk. Og de får det til på en kul måte.

Skal du sjekke ut CHVRCHES på Hove?

– Definitivt. Veldig kult.

Death By Unga Bunga: «Violent Femmes» Drivende gitarriff fra California med trange bukser, og hete linjer man ikke trenger å lese imellom. Rock med surf i, og punk på toppen.

– Rock ’n roll! Fet gitar.

Et band som er veldig tydelige på hva de gjør.

De har hentet en sjanger fram fra skuffen og bruker den for alt den er verdt. Sånn sett er de kanskje litt utradisjonelle i dagens eklektiske pop-verden?

– Det er en del band i Bergen som gjør den greien der; går litt imot strømmen og kjører på med noe som ikke er i tiden. Det er veldig forfriskende.

Men selv er du litt mer «i tiden»?

– Nei, det tar tid å finne sitt lydbilde.

Og det er ikke noe du har når du finner det, heller. Det er en prosess. Så lenge man bruker tid på de tingene man liker, så finner man noe uansett. Og med et band som dette, så hører du at de har funnet noe. Selv om det ikke er favorittsjangeren, så hører jeg jo at dette er en veldig gjennomført og kul greie.

Er du kommet nærmere «din greie»?

– Vi nærmer oss noe. Da jeg gav ut den første EP-en min i 2009, så var det litt sånn «Yes! NÅ». Men så skjønte jeg at ting forandrer seg hele tiden. Man må slå seg til ro med at sånt tar tid.

4

5

Crystal Castles: «Untrust Us» En suggererende og dansbar oppvisning i mesterlig elektronika, som

balanserer dyptloddende melankoli med rumperisting på en pirrende måte.

– Jeg tenker at dette er litt intetsigende.

Denne hadde kanskje gjort seg bedre på nachspiel enn i en kontorstol klokken 14.00.

Vi biter oss merke i den organisk-elektroniske samplingen. Du også liker å kombinere slike elementer. Hva er det som er så spennende med den kombinasjonen?

– Det blir litt mer personlig, kanskje. Det akustiske gir en annen tilstedeværelse. Det elektroniske i min musikk har kommet i løpet av det siste året, så det handler litt om å bevare det jeg startet med, og å ta det med inn i et nytt lydbilde. Jeg har lyst til å kunne ha med meg kassegitaren på scenen. Det føles naturlig.

Hvor kom elektronikken fra?

– Vi begynte å leke med det da vi spilte inn «This Is Not My Music»-serien, og så var det veldig gøy. Det var nytt, og føltes riktig, en litt ukjent verden som jeg hadde lyst til å utforske.

Carmen Villain: «Lifeissin» Det ser ut som du kjeder deg litt?

– Kanskje litt? Jeg tenkte Lana del Rey. Jeg vet ikke hvor mye mer jeg har å si om denne låten. Den var fin.

Den var kanskje litt dyster?

– Det var en annen følelse i denne låten enn alle de andre vi har hørt på. Den skilte seg ut sånn sett.

6

AlunaGeorge: «Your Drums, Your Love» – Kult.

Ja! Ifølge Hove er dette «lyden av 2013». Hva synes du om lyden av 2013? Det er jo liksom elektro vs. pop som går igjen.

– Ja. Dette var litt sånn glitterdryss. Men for min egen del så er ikke «lyden av 2013» noe jeg har lyst til å gå for. Og dette med elektro … det går en liten trend i det å være litt «kald» – det kalde er veldig «i tiden» nå. Og det er noe jeg prøver å styre litt vekk fra. Det er som disse tatoveringene på armen som var jævlig fete på nittitallet, men som ikke er kule lenger. Man skal være litt forsiktig med å følge trender. Med en gang noe er «lyden av» noe, så ønsker jeg ikke å forholde meg til det.

7

Elise Vatsvaag spiller på Plenen mandag 1. juli.

KORT OG GODT Kortfilmfestivalen serverer Hovepublikummet lovende norske filmtalenter i kortformat.

TEKST KAMILLA RØNNESTAD FOTO HOVE FILMPROGRAMMET TIL Hovefestivalen fylles år etter år med spille- og dokumentarfilm, og kan dessuten skilte med et eget kick-ass kortfilmprogram: Kort på Hove. Det består av et utvalg kortfilmer og musikkvideoer fra årets konkurranseprogram på Kortfilmfestivalen i Grimstad, som har vært en av Hoves samarbeidspartnere i flere år. Eric Vogel er produsent i Tordenfilm, og sitter i årets utvelgelseskomité for kortfilm.

Kaveh Tehrani, mannen bak den fornøyelige mokumentaren 1994, har vært med på å sette sammen årets musikkvideoprogram.

NATT&DAG møtte begge to.

Hva liker du best ved kortfilmformatet, Eric?

Eric: Det ligger et premiss i formatet om at filmskaperen skal fatte seg i korthet. Et løfte om presisjon. Det liker jeg.

Hvordan har dere jobbet for å gjøre kortfilmopplevelsene best mulig?

Eric: Å dele det endelige filmutvalget inn i programmer og tenke på rekkefølgen, er veldig viktig for opplevelsen. Tid på dagen, hvilken sal – dette er også viktige faktorer. Det er ikke så ulikt det å sette sammen en god

1

«

mixtape. Det har med dramaturgi å gjøre. Lag en flyt, bryt den opp, ta en ny retning, overrask, tilbake til flyt, lett, tung, overraskelse.

Ikke for mye rød tråd, ikke for lite. Noen liker å se et kortfilmprogram helt uten å være forberedt – bare la filmene komme. Jeg er mer typen som leser meg opp på festivalprogrammet for å vite litt om hva som kommer, og fra hvem. En fin ting ved kortfilmprogrammer er at om det kommer noe man ikke liker, så er det som regel aldri lenge til det kommer en ny film som kan være bedre.

Hva kan publikum forvente seg fra kortfilmprogrammet på Hovefestivalen?

Eric: Filmer som er større enn seg selv.

Gapskratt. Provokasjoner. Det er noen nye og svært spennende stemmer i Film-Norge som kommer på banen nå. Filmskapere jeg ikke har sett før, og som kommer til å riste godt i det etablerte fremover.

Hva kjennetegner en god musikkvideo, Kaveh?

Kaveh: Originalitet, nerve, formbevissthet, en enkel idé og kanskje et konsept? I tillegg må den fungere sammen med låta på en interessant måte. Formen er veldig fri og åpen, noe som gir store muligheter – samtidig som det finnes godt etablerte sjangermessige

Kortfilmskaperen må fatte seg i korthet.

Det er et løfte om presisjon. Det liker jeg.

konvensjoner. Det må man forholde seg til.

Eller ikke. Leos Carax’ New Order-video er en av de beste musikkvideoene som er laget.

Og hva kjennetegner en god kortfilm, Eric?

Eric: At den er større enn seg selv, og blir med deg videre. Dette gjelder uavhengig av hvilken sjanger det jobbes i.

Eric: Jeg vil våge å påstå at kortfilmen er inne i en gullalder. Det er et tilgjengelig format å jobbe med for hvem som helst med et mobilkamera. Internett har gitt utallige visningsarenaer i form av videotjenester, sosiale medier og nettaviser, som alle hyler etter innhold. Youtube er gjennomsyret av kortfilmer laget av både amatører og profesjonelle. Enhver filmskaper kan med slike tjenester selv distribuere filmen sin globalt.

Og finansiere dem via crowdfunding, for den del. Kommersielle distribusjonsmuligheter har det også blitt mange flere av gjennom VOD-plattformer, både lokalt og internasjonalt. Digitalisering av kinoene har dessuten gjort det teknisk lettere å vise kortfilm på et stort lerret. Det ideelle visningsstedet for kortfilm mener jeg er der du er, når du har lyst. Og vi har allerede vært der en stund, rent teknologisk. Den mer konsentrerte opplevelsen av å se kortfilm på kinolerret i for eksempel en festivalsammenheng er kanskje sterkere og objektivt bedre, men det blir for de fleste mer en sjelden høytidsstund.

Kaveh: Den digitale utviklingen har påvirket både hvordan videoene lages, hvordan de sees og distribueres, og hvordan man tenker estetisk. Kameraer, klippeprogrammer og forholdsvis tungt etterarbeidsverktøy er blitt tilgjengelig for mange. Det gir en mye større bredde. En «klassisk» musikkvideo – en artist som faker at han synger en låt – virker på en

merkelig måte veldig nittitalls i dag. Veldig MTV. Det virker veldig lenge siden. Samtidig gjorde A$AP Rocky «Wassup»-videoen som er fullstappet med referanser til nittitallet og er veldig «nå».

Kan du trekke frem noen spennende stemmer innen norsk musikkvideo om dagen?

Kaveh: Kristoffer Borgli er indie-videoens Ray-Kay. Emil Triers Torgny-trilogi er veldig bra. Den sier dessuten noe om formatets muligheter. Man kan portrettere tre så typisk norske miljøer, og likevel lage noe som umiskjennelig er musikkvideo. André Chocrons video til «Time is of the Essence» blir nok stående som et stykke lokalhistorie fra Groruddalen.

Kavar Singh er en skamløs entertainer.

Det er tilsynelatende få kvinnelige musikkvideoregissører. La meg ta et eksempel: av totalt 45 nominerte musikkvideoer til BIFF-konkurransen «Skandinavias beste musikkvideo», var kun tre videoer regissert av kvinner. Tre. Hvorfor er det slik?

Kaveh: Tja, nå som du sier det … Det var aldri et tema da vi arbeidet med programmet, men i Kortfilmfestivalens program valgte vi inn seks videoer regissert av kvinner, av totalt tjue. Det gir en kvinneandel på 30 prosent. Hvordan videoene fungerer er det viktigste for oss, og da mener vi ikke at kjønn kan tas i betraktning. Det er ikke slik av kvinner konkurrerer mot menn. Det er alle mot alle. Girls kick ass, de må bare gjøre litt mer av det!

Kort på Hove arrangeres gjennom hele Hovefestivalen. Kortfilmfestivalen i Grimstad er en såkalt knutepunktsinstitusjon, og landets viktigste arena for kortfilmformatet. Årets festival arrangeres 11.–16. juni.

HOVE 2013

A

ODA SINE TRICKS OF THE TRADE: Grip sjansen!

– Ikke vær redd for å prøve å fikse deg et kjendisligg. Det verste som kan skje er at vedkommende sier nei, hvilket jo uansett hadde vært resultatet om man ikke prøvde.

Ikke drikk deg for full – Det er viktig å ha kontroll og vise at man er oppegående. Det er få ting som er mindre sexy enn en snøvlende fan med klærne på halv åtte, som prøver å komme seg inn backstage.

Vær årvåken – Hold øynene åpne og vær på utkikk etter folk som er med i crewet eller kan hjelpe deg inn i gjengen. Men ikke få det til å virke planlagt – alt handler om en balansegang. Det må virke tilfeldig. Man vil jo ikke bli tatt for å være en groupie!

Se bra ut – Ikke kle deg tacky eller over the top.

Virk spennende, mystisk og andre ting som kan få kjendisen interessert.

Gå alene – Jeg pleier som oftest å være alene, enten fordi folka jeg er med ikke har lyst, eller fordi de har lyst, men ikke tør. Ofte kan det være greit å være alene – da kan man liksom leke litt lost, og være sånn: «obs, jeg mistet vennene mine, kan jeg henge med dere?». Jeg liker også å ha kontroll på situasjonen, og vite når jeg skal backe ut om jeg merker at det ikke går. Jeg har hatt et par episoder med noen svært fulle venninner som ikke helt har evnen til å se dette, så sånn sett fungerer det best på egenhånd.

LIGG DEG TIL TOPPS Slik blir du en suksessfull groupie. NATT&DAG møtte en ekspert i faget.

TEKST KAMILLA RØNNESTAD ILLUSTRASJON ANETTE MOI – I DAG SKAL alle skille seg ut, være vellykket, berømt, få oppmerksomhet, og så videre. Når man ikke klarer det selv, er det en god nummer to å få være med på moroa med kjendiser.

Hun, la oss kalle henne «Oda» (23), er i starten av tyveårene, pen og med lang fartstid på nachspiel med folk du kun ser i musikkvideoer. Hun identifiserer seg «ikke egentlig med ordet ’groupie’ – det er ikke livet mitt, liksom».

Det er bare noe hun «driver med av og til». Når hun kjeder seg, for bekreftelse, for gøy. Uansett, hun er villig til å snakke med NATT&DAG om emnet. Jenter (og gutter!): Ta notat!

– Jeg tror det er mange som har en indre drøm om å feste, og eventuelt ha sex, med sine idoler, men det er mye som stopper dem. Det kan være redselen for å mislykkes, for det er jo jævlig kleint å få avslag. Jeg har

1

A

HOVE 2013

heldigvis ikke opplevd det, men det er viktig å være klar over sine begrensninger, sånn at man slipper pinlige situasjoner. Jeg tror også en del rett og slett synes det er teit å jakte på kjendiser, men jeg velger å se slik på det: De fleste vil på nach, så hvorfor ikke gå på nach med noen man ser opp til eller synes er kul?

HUN NEVNER EN rekke «motivasjonsfaktorer».

– De fleste er kule folk, og jeg liker å snakke med dem og få et innblikk i hvordan ting arter seg backstage. I tillegg får man følelsen av å klatre på den sosiale rangstigen.

Man føler seg tilfreds, selvtilliten øker. Mange ser jo også over middels bra ut, og fame og

«

utstråling kan være ekstremt tiltrekkende.

Hun presiserer at det «ikke egentlig handler om å sex-en som sådan».

– Jeg vil henge backstage med stjernene og få oppmerksomhet fra dem, være en del av crewet og dra på et fett nach. Ikke nødvendigvis ligge med dem. Men jeg skjønner egentlig ikke helt hvorfor folk synes det er så ille å ha sex med en kjendis. Om man har kjendis-sex er det jo ikke verre enn en vanlig one night stand. Så hvorfor ikke?

– JEG DRIKKER ALDRI særlig mye, så dømmekraften min er på topp. Det er jo ikke sånn at jeg henger med hvem som helst bare fordi de er kjent. Jeg må like musikken og. Haha.

Det må virke tilfeldig. Du vil ikke bli tatt for å være en groupie.

… Eller sammen med noen andre – Samtidig kan det jo være greit å være to eller flere. Da har man jo mer å tilby. Er jo ofte et helt crew der, så jo flere digge baits, jo bedre.

Ha gjerne en hvit løgn på lur – Det kan funke å ha en unnskyldning som gjør at man må komme backstage («noen kastet vesken min opp på scenen«, «jeg har en avtale med en i crewet», osv.), men da må man være sikker på at historien er troverdig.

Det er jævlig kjipt å bli busted i en backstageløgn.

Ta et nei for et nei – Hvis de sier nei eller avviser deg, må du for guds skyld ikke virke desperat.

Det gjelder jo å få stjernene til å tro at du er så fet at de må henge med deg.

Det er aldri for sent å snu – Ofte forventer kjendisene sex, og tar det som en selvfølge at det er det vi skal ende opp med. Har opplevd flere ganger at de tror jeg bare spiller hard to get når jeg sier at jeg faktisk bare vil henge med dem, og ikke ha sex.

Så det er absolutt forventninger inne i bildet. Men man behøver ikke leve opp til dem om man ikke vil. Ta kontroll.

Jeg hadde en episode med ****** hvor han nærmest overfalt meg på hotellrommet hans, og det var rett før jeg måtte banke i veggen og skrike.

Jeg sa «neineinei», men han trodde jeg bare lekte hard to get. Men det ordnet seg til slutt, og jeg fikk hundre unnskyldninger og en tusing til taxi da han skjønte at jeg var dønn alvorlig.

Ikke forvent noe mer – Det er jo litt sånn at man møtes, hooker opp, stikker, og aldri ses igjen.

Det tror jeg er noe begge parter er klar over. De fleste finner seg jo en ny i hver by, og det er en del av pakka.

Bruk beskyttelse – Selv om kjønnsorganet tilhører en kjendis, er det aldri glamorøst å sitte på Olafiaklinikken.

DE ESSENSIELLE Forbered deg med denne NATT&DAG-kuraterte spillelista:

1 John Talabot ft. Pinoal: «So Will Be Now» 2 Jessie Ware: «Imagine It Was Us» (prod. Julio Bashmore) 3 Julio Bashmore: «Au Seve» 4 Finnebassen: «Touching Me» 5 Blanc 1: «It’s All Over» 6 Justin Timerlake: «Suit & Tie» (Julio Bashmore remix) 7 Finnebassen: «If You Only Knew» www.juliobashmore.com www.soundcloud.com/john-talabot

50 SJELER OG EN DISKOKULE På årets Hovefestival kan du diskutere botanikk og vegetasjon med John Talabot. Eller bare titte ham over skulderen.

TEKST KARIMA ANDREA FURUSETH FOTO HOVE PORTRETTERT I populærkulturen som arnested for hedonistisk forfall og dit gode intensjoner går for å dø, har hemmelige møtesteder i skogen skremt engstelig tenåringsforeldre siden tidenes morgen. Tenk bare på alle ungdomsfilmene med du-burde-holdt-deg-hjemme-moral.

Og skal man tro den klassiske fortellingen om raves og lange netter, venter en morgen fylt av alt annet enn eufori bak smilefjeset. Pass deg for skogen!

Ikke at det har rammet tiltrekningskraften nevneverdig. Nettopp disse aspektene – den uimotståelige dragningen mot skogens mulm og mørke – har Hove tatt med seg og kultivert i klubbscenen Flekken, en «hemmelig» og intim klubbscene blant granbar og bærlyng.

1

ON THE SHOULDERS OF GIANTS. Det er få ting her i verden som er mer stas enn å oppleve en krembooking på en arena hvor muligheten for å high-five med anerkjente artister eller DJ’er byr seg frem. Flekkens beskjedne dimensjoner gjør dette fullt mulig, helt uten å måtte stå på tærne. Her kan DJ-aspiranten i oss ta pennen fatt og notere ned

hvordan den mest slagkraftige beatmiksen foregår.

Flekken er nemlig en klubb med artister som ellers forvises til langt større (og høyere) scener. Det gjelder ikke minst i år. Bare hør: Julio Bashmore, John Talabot og Finnebassen. Alle sammen på en liten tue på en liten øy utenfor en middels stor by langs norskekysten et sted. Gaute Drevdal, pressetalsmann for Hovefestivalen, avslører at han kan kjenne på historiens trykk når han avslører trekløveret: «Bak Flekken har det siden starten ligget en klar idé om å presentere moderne dansemusikk som har røttene solid plantet i historien».

JOHN TALABOT regnes som en av ambassadørene innen moderne dansemusikk. Med i baggen har han en like upåklagelig smak som resymé.

Han omtales som en av Madrids viktigste DJ’er de siste årene, har vært oppvarmings-DJ’en til The XX, og er en av artistene i stallen til det anerkjente labelet Permanent Vaction (som for øvrig også gir ut favoritter som Todd Terje, Hunee og Midnight Magic). Talabot slo gjennom med debutplata ƒIN i 2012, en oppvisning i egenartet middelhavshouse og en plate med opplagte crossover-kvaliteter.

JULIO BASHMORE, eller Matthew Stephen Walker for de som er ukomfortable med pseudonymer, er en ung fyr fra England som allerede har rukket å spille et Boiler Roomset, remixe Justin Timberlake og Bobby Womack – og produsere for Jessie Ware. Og som om ikke den merittlisten er beundringsverdig nok i seg selv, driver han labelet Broadwalk Records. I løpet av sin foreløpig korte karriere har Bashmore trykket på alle de riktige knappene til house- og techno-aficionados og møter hele tiden åtgaum hos et stadig større publikum. Å sette ord på appellen til Bashmore er imidlertid en verre øvelse.

Eller som nettstedet Resident Advisor skriver: «Musikken hans er bare noe man føler».

FINNEBASSEN. Flekken er imidlertid også opptatt av å servere ting som gir gjenklang på hjemmebane. Blant annet derfor har også den norske DJ’en Finnebassen fått audiens i årets program.

Ikke at han trenger noen drahjelp. Finnebassen

«

har markert seg på den internasjonale scenen med blant annet residency i klubbparadiset Ibiza, og blitt en aldri så liten youtube-sensasjon med millioner av views for sin loungete tilnærming til house og techno.

Med fare for å fremstå som en slitsom innkaster, det er ingen grunn til å besvime i teltet når klokken viser «leggetid» under årets Hovefestival. Om ikke annet er det en sjanse til å foregripe begivenhetenes gang, slik at man en gang i fremtiden kan skilte med å ha sett DJ’ene som var med på å definere klubbmusikken på begynnelsen av 00-tallet.

Midt i en skog, bare opplyst av en gigantisk disco-kule.

Bashmore og Talabot spiller på Flekken henholdsvis 2. og 4. juli.

Ideen er å presentere moderne dansemusikk som har røttene solid plantet i historien.

Gaute Drevdal HOVE 2013

A

LANGT OM LENKE Southern Hospitality: fra mammas kjøkken til Tromøy. Møt 2 Chainz.

TEKST MARIUS EMANUELSEN FOTO PRESSE

1

«The crazy thing about it, I been known I had it/ I was being patient, y’all was being stagnant.»

LETER MAN PÅ nettet, kan man finne et gammelt klipp fra MTVs Diary of Ludacris, skutt tredje juledag 2001, bare en måned etter at han hadde sluppet trippelplatinaalbumet Word of Mouf. Luda er ute med bilen sin – komplett med TV innfelt i rattet – i Atlanta, Georgia sent om kvelden. Han forteller at han er på vei til det stedet han drar til når han trenger å komme ned, og ruller snart opp foran en sliten, hvit kåk, sparsomt dekorert med julelys, som han stolt presenterer som «the home of Tauheed Epps, aka Tity Boi … My dawg!» før han forklarer at vennen fikk kallenavnet sitt fordi han fikk pupp da han var liten. Tauheed selv, kunstneren senere kjent som 2 Chainz, står i stua og slenger foran juletreet, iført en stor beige jakke og en liten, svart lue, og forsøker å leke vertskap. Men når vi kommer lengre inn, skjønner vi at Titys hjem egentlig er huset til moren hans, hun med puppene.

Mamma Epps gir Luda en hjertelig klem før han begir seg inn på kjøkkenet der det er fritert malle, potetmos og makaroni med ost på gang. For å demonstrere hvor ekte kåken til Titys mamma er, tar Luda turen inn på do for å vise hvordan toalettsisternen alltid står åpen sånn at man kan gripe nedi den for å løfte opp en plastdings når man skal trekke ned etter seg.

KONKLUSJONEN? SÅNNE folk får man ikke kjøpt for penger. Når suksessen holder på å gå deg til hodet, gjelder det å ha ekte, jordnære folk rundt deg så du ikke glemmer hva som er viktig her i verden.

Julen 2001 er Tity Boi akkurat det: en enkel gutt fra enkle kår med hjertet på rette staden, i skarp kontrast til superstjernelivet og tv-en i rattet. 2. juli 2013, i en alder av 35 år, står han alene på Hoves amfiscene i kraft av å være den heiteste gaterapperen i USA. På fjorårets største raplåt, «Mercy», tar han oppmerksomheten fra Kanye West, Big Sean og Pusha T, ikke ulikt måten Nicki Minaj kronet seg selv til rapdronning på Kanyes «Monster» året før. Fra solodebutalbumet hans kommer hitsinglene rennende, og gjesteversene vil ingen ende ta. Hans kjennings-adlib «TUUUUUUUUUUUUUUU CHAAAAAINZZZZZZZZ!!!» har vært allestedsnærværende de to-tre siste årene, og formodentlig vil det også gjalle fra Tromøya til et kor av norske stemmer.

To spørsmål melder seg uvegerlig. Hvordan skjedde dette? Og hvorfor tok det så lang tid?

NATT&DAG freser gjennom livet og diskografien til Tity Boi eller 2 Chainz, eller Tauheed Epps som han egentlig heter.

1999 – 2004: Playaz Circle til DTP 2 Chainz er knapt noen ungsau. Enkelte A

HOVE 2013

onde tunger vil ha det til at han allerede har bikket 40, men sannheten er nok at han, slik Wikipedia påstår, ble født 12. september 1977, og altså fyller 36 i høst. Det samsvarer i hvert fall med at han spilte basketball for North Clayton og Alabama State i perioden 95-97, og også med at han ble kjent med Ludacris og hans parhest Fate Wilson (alias Lil Fate fra DTP) på Georgia State University, da de begge studerte der mot slutten av nittitallet. Det må ha vært på omtrent samme tid at Tity albumdebuterte, på den svært obskure Playaz Circle-debuten United We Stand, United We Fall, som står oppført med utgivelsesdatoer som spenner fra 1999 til 2003. Her hører vi den unge Tity Boi rappe sine første verselinjer noensinne: «If I knew then what I know now / I wouldn’t be where I’m at / Time to slow it down». Det er ikke helt ueffent, men peker ikke akkurat fremover heller. Det er vanskelig å få noe grep om hvem denne unge rapperen er og hva han vil med musikken sin, utover å ligne på forbildene sine.

Likevel. Ludacris hørte albumet og likte det han hørte godt nok til at han knyttet Tity Boi og partneren Dolla Boi til seg som «nye» Playaz Circle under Disturbing Tha Peaceparaplyen.

2007 Playaz Circle: Supply & Demand

4 2 Tity Boi: Me Against The World

«Nye» Playaz Circle måtte vente i mange år før de fikk sjansen til å prøve seg på ny. I offisielle forklaringer skyldes det gjerne på at Dolla Boi måtte i fengsel og at Tity Boi ble skudd-såret. Men sannheten er todelt.

For det første har Ludacris, i likhet med så mange rapmoguler, aldri klart å breake noen annen artist enn seg selv (Chingy og Bobby Valentino greide biffen på egen hånd, uten nevneverdig hjelp fra Luda). Og for det andre var ikke duoen gode nok som rappere ennå.

På det første Playaz Circle-albumet, Supply & Demand, hører man at Tity Boi har lagt inn mange, mange arbeidstimer for å kunne hevde seg blant likemenn, og at han for første gang er på vei mot noe som kanskje kan bli den artisten han er i dag.

2009: Playaz Circle: Flight 360: The Takeoff

4 Boi aka 2 Chainz & DJ Scream: 3 Tity All Ice On Me 3 Tity Boi & Bigga Rankin: Trap-a-Velli I 2009 dominerte Gucci Mane og OJ Da Juicemane gaterappen fullstendig, og dette inspirerer Tity til å bevege seg i retning av de dominerende traprap-tropene, et landskap han tydelig er fortrolig med. Første singel ut fra andrealbumet til Playas Circle er «Stupid». For første gang får man inntrykk av at Tity regelrett koser seg på en låt. Han tuller og tøyser og gir seg hen til dumskapen, og oppnår for første gang å skrive et refreng som kan bære en låt.

På mikstapene som slippes rundt og i kjølvannet av annetalbumet til Playaz Circle, beveger Tity seg sakte men sikkert mot det som skal bli 2 Chainz-personaen, den han skal ta over verden med.

2010: Tity Boi & DJ Black Bill Gates: Me Against The World 2: Codeine Withdrawal Tity Boi & DJ Bigga Rankin: Trap-a-Velli 2 (The Residue) På 2010-teipen Me Against The World 2: Codeine Withdrawal, har han formelen nesten på plass. Særlig singelen «Lo Boots» kunne passert for en 2 Chainz-banger i 2012 eller 13. Det karakteristiske «TUUUUUUUUUU CHAAAAAAAAAAAAAINZ!!!!»-ropet sitter som et skudd, like mye en påkallelse av et alter ego som en tradisjonell ad lib. Når han her fristiler over Diddys «Angels», basert på JayZs «Where I’m From», er det umulig å høre noen rest etter den gamle helten.

Men det var ikke før med august-utgivelsen Trap-a-Velli 2 (The Residue) at det begynte å koke. Den hadde «Boo», Titys største hit noensinne opp til da. Og «Boo» hadde Yo Gotti, noe som sikret den innpass på alle dansegulv i sørstatene.

Men hvis Yo Gotti er så viktig, hvorfor er det ikke han som står på Amfiscenen 2. juli?

Det enkle svaret er at plateselskapet hans ikke skjønte hva slags kapital de satt på, men også at Gotti selv skuslet vekk sjansen sin ved å slippe feil mixtape da det virkelig gjaldt. Og i august 2010 gjaldt det virkelig.

Alle de store sørstatskanonene var satt ut av spill. Gucci Mane, Lil Wayne, Lil Boosie og T.I. var alle enten i fengsel, eller de hadde mistet grepet. Hadde en eller flere av disse holdt seg på teppet, hadde vi neppe sett 2 Chainz på Hove. Ifølge rapspillets logikk trengte man en konge. Rick Ross kunne fylle den rollen i mainstream-sammenheng, men på grasrotnivå var mange fortsatt skeptiske etter avsløringene om fortiden hans som fengselsbetjent.

Tity Boi var ekte på en måte Ross aldri kunne bli, ekte helt tilbake til mamma Epps’ friterte malle. Når Tity hadde overlevd såpass lenge i gamet uten å slå igjennom, var det fordi han alltid har vært god til å nettverke, en mann som får andre til å føle seg vel.

Her er vi igjen tilbake hos mamma Epps og Luda 3. juledag 2001 – hos mannen som lar andre slippe til og bidrar med sitt i det stille, lagspilleren.

4 5

2011: DJ Teknikz & DJ Frank White/ Tity Boi: Codeine Cowboy (A 2 Chainz Collective) DJ Drama & 2 Chainz: T.R.U. REALigion

4 6

Nå som Tity er etablert som soloartist, sniker 2 Chainz-navnet seg inn i en parentes i tittelen. Også på andre måter vakler tapen mel-

«

lom fortid og fremtid. «Boo» og «Kitchen» er med fra sist gang, og det Bon Jovi-samplende åpningssporet nikker til Beanie Sigel og Titys tidligere Roc-A-Fella-inspirasjon.

Alle viktige amerikanske rappere må ha en DJ Drama-mixtape på CV-en, og T.R.U. REALigion er, som seg hør og bør, kronen på verket i 2 Chainz’ katalog så langt, og også første gang Titys salgbarhet når et slikt punkt at han simpelthen ikke kan hete Puppegutt mer. Og det er på åpningssporet her, «Got One», at han avleverer linjene jeg begynte med å sitere: «The crazy thing about it, I been known I had it/ I was being patient, y’all was being stagnant» – lyden av en mann som vet at han har kommet frem dit han skal og bør være, selv om han altså nærmer seg midten av trettiåra. «Got One» er også det øyeblikket da Mike Will Made It, som startet sin karriere som mixtapespor-produsent for Gucci Mane og har vært med Tity siden 2009, virkelig finner formen. Den åpne stilen hans passer som hånd i hanske for 2 Chainz. Herfra og ut er han den viktigste produsenten i Atlanta, og dermed i USA, og 2 Chainz den mest etterspurte rapperen. I kjølvannet av denne gjester han annenhver amerikanske hitsingel.

2012–2013: 2 Chainz: Based on a T.R.U. Story

3

Noe mangler på 2 Chainz’ offisielle solodebut, men det er ikke hitlåter, og heller ikke gjesteartister. Drake-samarbeidet «No Lie», Kanye West-samarbeidet «Birtday Song» og DJ Mustard-samarbeidet «I’m Different» blir store, livsbejaende hits, umulige å unngå for enhver som befatter seg med moderne rapmusikk. (Norge er her diskvalifisert, ettersom NRK P3 av prinsipp ikke lister noe som kan definere som «trap».) Flere av de andre låtene fungerer også ypperlig på et dansegulv, men det samlende løftet uteblir, og albumet blir lunkent mottatt. Der T.R.U. REALigion tok tempoet ned og åpnet opp lydbildet, blir Based … rett og slett litt for hektisk, som om 2 Chainz er ørlite ute av balanse, som om han ikke helt har den ene foten hjemme på kjøkkenet hos mamma Epps.

Går det mot slutten for Tauheed Epps?

Tja. Tiden beveger seg fort i rap-sammenheng, og i kjølvannet av Based …-skuffelsen har nok Future overtatt plassen hans som Atlantas gullgutt nummer én. Men likevel er det liten grunn til å frykte at 2 Chainz er på vei ut. Etter en liten tørkeperiode som man mistenker er nøye planlagt for å unngå en komplett forstoppelse av 2 Chainz-markedet, er han i skrivende stund igjen inne og stjeler showet i de fleste av de store amerikanske rapsinglene, fra A$AP Rockys «Fuckin Problem» til Young Jeezys «R.I.P» og Lil Waynes «Rich as Fuck».

Vi snakker tross alt om en mann som har gjort forandringen til en del av navnet sitt.

Jeg gir ham noen gode år til, lett.

2 Chainz spiller i Amfiet tirsdag 2. juli.

I 2011 når Titys salgbarhet et slikt punkt at han simpelthen ikke kan hete Puppegutt mer.

HOVE 2013

A

EROBRERNE Tuba Tuba: Kanskje det eneste bandet i verden som har produsert rock inspirert av Jan Kjærstad-noveller.

TEKST KAMILLA RØNNESTAD FOTO JON AIMIL SEJERA SARWAR DET FINNES TRE forestillinger om Tuba Tuba. Den ene er at de er en tysk/ østerriksk tuba-duo. Den andre er at de er det beste som har skjedd norsk pop siden The Aller Værste. Den tredje er at de representerer en eller annen tapt link mellom DeLillos og Brooklyn. Alle disse forestillingene er først og fremst gale.

Tuba Tuba er først og fremst et sekshodet troll fra Oslo, som lager morsmålspop inspirert av blant annet Yeasayer, Sigur Ros, Debussy og Grizzly Bear. De seks guttene bor i kollektiv sammen, «du vet, som et 21. århundrets Grateful Dead», og skriver sanger om nostalgi, popkultur og storbylivet. De greiene der. Men det var på videregående de møttes, og da sang de om helt andre ting.

Eller som de skrev på bloggen sin for noen år siden: «I begynnelsen ble det satt musikk til tekst fra lærebøker i norsk, og musikken hentet virkemidler fra det vi til enhver tid lærte i komponeringstimene». Det gjør de heldigvis ikke nå lenger.

– Haha! I starten satte vi melodier til oppgavetekstene i norsk og naturfagsboka. Vi lagde pensumrock om protein, kalsium, kreft og Jan Kjærstad-noveller. Så fant vi vel ut at vi kunne gjøre mer enn det. Et band bør vel egentlig alltid utvikle seg, aldri stagnere og alltid sikte frem. Det er en slags Motorpsy-

1

A

HOVE 2013

cho- eller Radiohead-filosofi vi tror på. Vi er blitt atskillelig mer kompromissløse og lekne bare siden førstealbumet. Førstealbumet var mye asfalt og sigg. Tror det neste blir mer planet og sopp.

Dere bor i kollektiv sammen, alle seks. Hvordan fungerer det både å være samboere og medmusikere?

– Musikalsk fungerer det jævlig bra. Hver måned trykker vi opp et hus-album med hjemmesnekra artwork og låtbidrag fra alle sammen, vi nach-jammer i garasjen uten å få naboklager og det er en kontinuerlig strøm av ny vinyl i stua. Men det er nok mye innestengt frustrasjon her. Hvis kjøkkenet er rotete, for eksempel, er det kun sosialt akseptert å påpeke dette med en ironisk gest. Hvis du faktisk sier at: «Nå må vi rydde her!» blir det rar stemning og folk trekker seg tilbake på rommet og jobber videre med soloprosjektene sine.

Hvordan skriver dere sanger?

– Det varierer. Vi prøver blant annet å bruke de nevnte hus-albumene våre konstruktivt. Mange av låtidéene våre stammer faktisk derfra. Men mye kommer nok fra jamming også. Plutselig oppstår det noe interessant, og vi bygger videre på det. Det er ofte løse deler som nøstes sammen til en større enhet.

Dere har fått flere fine anmeldelser, men hard medfart av P3. Anmelder Kim Klev skrev i en lite forsonlig anmeldelse: «(…) sjelden har jeg kommet over norske album-

debutanter med så lite verdi- og meningsfullt på hjertet.» Ikke særlig pent sagt. Nå har dere sjansen til å rette opp inntrykket, hva har dere på hjertet?

– Det vil nok forandre seg hele tiden. Da vi skrev låter til førstealbumet hadde vi akkurat sluttet på videregående. Vi var 19 år og romantiserte allerede over tiden med bandnavn på pennalet og øl i handleposer. Den nostalgien er lite fruktbar, og albumet handler nok mer om frykten for den sentimentale tilbakeskuinga. Kanskje ville Kim Klev ta et oppgjør med den norskspråklige poppens hang til generasjonsskildringer og asfaltpoesi.

Men om plata som helhet føler jeg heller at vi kanskje hadde for mye på hjertet. Den er progressiv, gaper over mange sjangre og er tidvis svært grandios. Håpet er vel å kunne skape et univers der alt kan skje, der det er lov å krysse sjangre, bryte ti-minuttersbarrieren, funke opp, space ut, der Debussy og Grizzly Bear er like naturlige referanser. Comfort the disturbed, and disturb the comfortable!

I presseskrivet står det at dere er uatskillelige, «litt som når alt er bra i en oppvekstroman». OK, hvis Tuba Tuba var en oppvekstroman, hvordan hadde den vært?

«

– En avant-garde konseptroman, drapert i aluminiumsfolie, designet av Snøhetta og gitt ut på Flamme Forlag. Boka er et collage av bilder, memoarer og småtekster. Fabian Stang har skrevet en anekdote om da vi opptrådde i Rådhuset, og Kim Klev har skrevet en hatefull band-nekrolog på siste side.

Lydspor følger med i form av en mini disc med behagelig modaljazz du kan høre på mens du leser. Forord av Knut Schreiner.

For å tvære litt mer på denne bokanalogien: skriv et utsnitt fra kapittelet om Hovefestivalen!

– Gislefoss hadde rett om solen, og mens en tykk tåke av Marlboro Gold steg opp over Arendal, var sjablongen «dette er nåtidens Woodstock» innen rekkevidde. Vi holdt det cool! En kombinasjon av Frank Oceans generøse gatemix og fruktige ananasdrinker forplantet seg i hodet. Fra backstagen kunne vi høre en Tame Impala-låt fade ut over anlegget, mens Dan Børge Akerøs flatterende stemme erstattet musikken. Hans smittende entusiasme gjorde at vi straks glemte hyren hans på 100.000 krøllede pesetas-sedler.

Tuba Tuba består av Anders Løland, Truls Johnsen, Syver B. Breiby, Mats Oven, Stian Engen og Trygve Dyrstad. Debutplata Alt Forandres utkom på Karma Kosmetix Music i januar.

Tuba Tuba spiller på Plenen mandag 1. juli.

Vi satte melodier til oppgavetekstene i norsk.

Så fant vi vel ut at vi kunne gjøre mer enn det.

HOVE 2013

A

COWBOY & MINDIANERE

Hvitmalt Gjerde kommer fra Minde. Er det viktig informasjon?

TEKST HÅVARD NYHUS FOTO LINN HEIDI STOKKEDAL – KAN VI TA dette litt fort, sier Johannes Fjeldstad, vokalist i Hvitmalt Gjerde.

Klokka er 17:13. NATT&DAG har ringt ham på et dårlig tidspunkt.

– Det er jævlig spennende på Derrick her nå.

– Du liker Derrick?

– Elsker det. Ser på hver dag. Veldig undervurdert serie. Jeg har tenkt at vi bør lage en musikkvideo med gammelt Derrickmateriale. Det er så mange fine løpescener der.

Tilbake til Johannes litt senere. Vi får ta en omvei enn så lenge.

For ikke så mange år siden arrangerte utestedet Landmark i Bergen et bydelsderby mellom Fana og Loddefjord. Det gikk ikke klart frem hva slags kriterier som lå til grunn for tvekampen, og hvordan vinneren skulle kåres, men oppmøtet var formidabelt. Et høylytt gjeng med forstadsungdom ble mobilisert; de kom i hopetall og ropte på sine egne respektive postnummer. Da det ble bandene sin tur til å forsøke å avgjøre hvem som var best av de to bydelene, ble de overdøvet av postnumrene 5071 og 5244. Kampen endte, skal vi si, med uavgjort.

1

DETTE VIRKER LENGE siden nå. Ingen ville funnet på å arrangere en konkurranse mellom Fana og Loddefjord lenger. Loddefjord ville jo vunnet på walkover.

Den viktigste lærdommen var likevel denne: bydelsidentitet står sterkt i den norske musikkresepsjonen. Enten bydelen først og fremst kjennetegnes ved sine geografiske, topografiske eller sosiokulturelle markører, så kleber den ved bandet. Si John Olav Nilsen eller Fjorden Baby! og alle tenker på Loddefjord. Si DeLillos og alle tenker på Frogner. Si King Midas og alle, eller iallfall mange, tenker på Tåsen. Si Jesse Jones og de aller fleste tenker på Groruddalen (kjenneren vil tenke på Haugenstua). Gartnerlosjen? Bøler. Klovner i Kamp? Tåsen. Don Martin? Romsås. Kaveh?

Grünerløkka. Honningbarna? Vågsbygd.

Razika? Møhlenpris.

I disse eksemplene har bandet eller ar-

tisten selv gjort basecampen til en sentral del av sin ikonografi – via for eksempel musikkvideoer, platecover og tekster – men regelen gjelder uavhengig av den type forankringsstrategier. Motorpsycho har for eksempel ikke gjort såå mye for å forbindes med Svartlamon, likefullt er Norges mest frikete bydel blant bandet sterkeste assosiasjonskort¹.

ROGNESEKSPRESSEN. Kanskje er det bare en norske greie. Ingen norsk vintersportskommentator har tilsynelatende evnen til å uttale navnet på en eneste norsk langrennsløper, skiskytter eller skihopper uten straks å måtte legge til, som en pavlovsk refleks: … fra Rognes ved Støren, Dalsbygda, Nannestad, Mosvik, Simostranda. Ikke et eneste Dag Solstad-intervju lar være å gjøre oppmerksom på at forfatteren kommer fra Sandefjord (til tross for Solstad like mange ganger har bedyret at det ikke er viktig).

Uansett, premisset er det samme: der du bor (eller i det minste har øvingslokale) former deg og definerer deg. Du er hva du spiser, sier de andre steder. Eller: du er hva du gjør. Her sier vi: du er hvor du kommer fra. Og ingen markør er flittigere benyttet når debuten skal ut og du skal introduseres i den norske musikkoffentligheten. Dere heter We? Det var et rart navn. Hva slags musikk spiller … nei, vent, hvor kommer dere fra?

Eh, Hovseter, på en måte. OK, da er dere et Hovseter-band.

Dere heter Kåre & The Cavemen, sier du? Hvor kommer dere fra? Eh, en del av oss vokste opp på Harestua. OK, da er dere et Harestua-band heretter.

Hvilket bringer oss tilbake til Johannes i innledningen. Hvitmalt Gjerde, det nye Kåre & The Cavemen (som blant annet NRK P3s Mats Borch Bugge har antydet), hvor kommer de fra? Hva er deres locus amoenus, deres muse og tilbaketrekningsplass? Og hvilke forutsetninger og disposisjoner har deres hjemsted utstyrt dem med?

«

HVERT STRØK EN VERDENSDEL. På slettene mellom Ulriken og Løvstakken ligger Minde.

Det er kanskje den eneste flate bydelen i Bergen. Åpen og oversiktlig. Her ligger Brann Stadion. I midten, like ved distriktskontoret til NRK, skjærer den trafikkerte Fjøsangerveien gjennom og deler dalføret effektivt i to. Haukeland sykehus tronende i nord, Tveitevannet og Sletten-blokkene i sør. Villaer på vakt bak hvite stakittgjerder. Dette er ikke det Bergen du finner i Varg Veum-filmene eller i litteraturen; ingen trange smau som åler seg mellom husrekkene og oppover fjellsidene mens det sildrer i takrenner og brostein. Opp fra NRK, i retning Ulriken, strekker Elvebakken seg, ikke så mye en bakke som en slak liten veistubb.

På toppen bor Johannes Fjeldstad, bandets låtskriver og ledestjerne. Her startet han plateselskapet «Toppen av Elvebakken undergrunn» som ga ut Hvitmalt Gjerde sin første EP, Cowboy & Indianere. Han er fremdeles bare 19 år gammel og bor hjemme hos foreldre sine. Det samme gjør bandkollega og trommelsager Sturla Ulvenes Kverneng, som bor «like i nærheten». Begge har vokst opp her, og begge har frekventert det generasjonsformende rockeverkstedet Støpeskjeen². Et Minde-band, altså.

– EN DØD FORSTAD, sier Johannes. Horst Tappert løper i bakgrunnen.

– På alle mulige måter. Det er bare trist.

Kinarestauranten er nedlagt, den beste pizzasjappen er nedlagt, ballongbutikken er nedlagt.

– Ballongbutikken?

– Ja, den var råbra. De hadde masse forskjellige ballonger. Rundt Rema 1000 skal de bare smelle opp masse høyblokker, har jeg skjønt. Bygge et slags nytt sentrum der.

– Nettopp, det er jo ikke noe naturlig sentrum på Minde; ikke noe gravitasjonspunkt. Hvor henger man på Minde?

– Vi pleide å henge ved utgangen på Rema 1000, den på Wergeland.

Er det dette som er Minde? Annenrangs tysk ettermiddags-TV, ballong-nostalgi, hvitmalte stakittgjerder og litt smålåtne plateselskap- og bandnavn? Broren til Johannes, Elias, driver Minde-bandet Helvetesjævlene.

NOE ER DET iallfall (gitt denne saken premiss: location betyr mye). Hvordan skulle den ellers ha fostret det som for tiden er Norges fremste forvaltere av uanstrengt og livsbejaende surf-rock?

En mulig forklaring: I all sin annerledeshet har Minde sjelden trukket veksler på den veletablerte bergensidentiteten, men i stedet utviklet sin egen og umiskjennelige bydelssensibilitet, en mindre lukket og selvhevdende sådan. Erlend Øye, bydelens kanskje største sønn, er eksponent for dette Minde-lynnet. Der bergensscenen i all sin innoverrettede solidaritet kan bli seg selv nok, har mindianeren alltid hatt en større scene for øye. Og som lett desperate eiendomsmeglere kan finne på å si: Fra Minde er det kortere vei til Flesland! Den samme utferdstrangen kjennetegner de beste låtene til Hvitmalt Gjerde; de har ansiktet vendt utover og skyr selvmytologiserende heimstaddiktning à la John Olav Nilsen & Gjengen.

Tilsvarende: Der loddefjordingen med autistisk presisjon kan fortelle deg nøyaktig hvor Loddefjord slutter og tilstøtende bydeler begynner, er grensene omkring Minde mer porøse. Du kan ikke stenge mindianeren inne i noe reservat.

SOM PLOMMEN. Tilbake til Johannes enda en gang.

– Hva finner man på der, utenfor REMA 1000?

– Vi sto og spiste tebrød.

– Tebrød?

– Vet du ikke hva det er? Spiste det hele tiden.

– Er det en slags wienerstang?

– Ja, på en måte. Eller mandelbrød eller noe. Veldig godt. Ofte en plomme i midten.

Hvitmalt Gjerde spiller på Plenen mandag 1. juli. De slipper sin første LP i løpet av sommeren.

En død forstad, på alle mulige måter. Kinarestauranten er nedlagt, den beste pizzasjappen er nedlagt.

¹ Det norske bygdedyret er et behørig omtalt fenomen. Men hva med bydelsdyret? Finnes det noen ivrige sosiologer der ute? ² Som i dag er nedlagt og flyttet til Gyldenpris (Leo Ajkic sin bydel).

A

HOVE 2013

HOVE 2013

A

MELD DEG NA INN I TEK OG BLI

IKT S N N I G E D F DIN. SKAF N E G EG IN N D N A R D T Æ U L R .

O E F N R IE A D U SV K UNDER ST LHETLIG AN R E E H V T T E T GODE E R A N G T I IG L U L D E G T A K F A R R I D E I V V L E V A ET SO IUM KR Å D F U ENYTT DEG .

B T Å .

S N FÅR DU E R E S D E S A E E T N R R E E S K L T A L E IN A T M R G I E E ET LEM D E SOM VEKK UELLE FOR D M R T G E K E A M D D R O A E S D N M .

L K O E ME BBSØ O J I GJENSIDIG BRANSJER S I V G I N R I K R S K I . Å INN P Å SETTE OPP EN GOD CV IK SOM GRATIS FORS R OF THE FUTURE. STE E R, SL A R E M L U E T IR L D U B R F D O / N F A O T S S N MEDLEM , SLIK AT DU I VIDESTE FOR TEKNA. R G ME ALT DETTE O

Tekna er foreningen for deg som har eller planlegger en mastergrad innen teknisk-naturvitenskapelige fag