2012-oktober-stavanger

STAvanger/sandnes 9 - OKTOBER 2012 // Kompost

WWW.NAttOGDAG.NO

Porno anno 2012: Har en råtten bransje modnet?

INTERVJUER Thomas Marco Blatt Annie Dorsen Kjersti Andvig +++

Overthrow: mørket senker seg dynasti: gangsterland

Mats Borch Bugge / Foto: Christian Belgaux

FILM Juan of the Dead 90 minutter Mer eller mindre mann +++

Mørkere enn noensinne: JAMES BOND FYLLER 50 MUSIKK Cat Power Lindstrøm Grizzly Bear +++ Gentrifisering karl erik pallesen Renaa: Xpress Resirkulert papirkunst

Natt&Dag - Siden 1988

SnoWteaM 2012 ANDRE A S YGRE WIIG DANNY L ARSEN DINA TREL AND ERIK J. BOTNER FREDRIK AUS TBØ J . P. S O L B E R G JOACIM NYHAUGEN K ARI OPS AL K JERSTI BUA A S MADS JONSSON MARCUS KLE VEL AND MIKKEL BANG S TÅ LE S A NDBECH STIAN SOLBERG TORGEIR BERGREM TORS TEIN HORGMO ULRIK BADERT SCHER TE AM K AP TEIN G A U T E W. S K Å R E

bUtIKKer aManda: 472 02 064 bergen: 472 02 052 bUSKerUd: 472 02 068 KrIStIanSand: 472 02 059 K Vadr at: 472 02 051 l agUnen: 472 02 069 oSlo CIt y: 472 02 056 Sartor: 472 02 065 SarPSborg: 472 02 065 SKIen: 472 02 061 StaVanger: 472 02 050 StrØMMen: 472 02 057 WebSHoP: SESSION.NO ÅleSUnd: 472 02 066 FACEBOOK.COM/SESSION88 VIMEO.COM/SESSION88 TWITTER.COM/SESSION88 INSTAGRAM: SESSION1988 WWW.SESSION.NO

d r a o b W o n S

K. -I1C3.KOKoTOFBFER 8

UTS T YR S T E R Å R O J F Å P -70% HE TER Y N S T E R Å Å P % -20

Foto: de an blot to gr ay

FlIP MIller

STAVANGER/SANDNES - OKTOBER 2012 Sjefredaktør/Daglig leder CHRISTIAN FORSBERG forsberg@nattogdag.no Redaktør Oslo MARIE-ALIX ISDAHL VOISIN isdahl@nattogdag.no Redaktør Bergen HÅVARD NYHUS nyhus@nattogdag.no Redaktør Stavanger Erik Sæter Jørgensen erik@nattogdag.no Redaktør Trondheim KARI KRISTENSEN kristensen@nattogdag.no Nettredaktør EMMA CLARE emma@nattogdag.no Redaksjonsassistenter Marte Olea Borg borg@nattogdag.no

INNHOLD

Fotografer Christian Belgaux Stephen Butkus Wim Delvoye Hans Edward Hammonds Erik Sæter Jørgensen William Semeraro Linda Eisala Winther

12

Illustrasjon Marius Pålerud Andreas Tylden Marta Bravo Salg- og markedsjef CHRISTIAN RASMUSSEN christian@nattogdag.no Markedsavdeling ANDERS B. HANSEN JOHNNY JENSEN Camilla Kvalevåg Petter Nordhaug Aleksander Schei MARIUS SOMMERFELDT salg@nattogdag.no

25

Økonomi Netledger

Agnes maarja agnes@nattogdag.no Art Direction LOUD AND CLEAR AS www.loudandclear.no AD-Assistent Andreas Tylden tylden@nattogdag.no

Overthrow: Ut av mørket ......................................................................................................................... 10 Møkkamann lager drittkunst ............................................................................................................... 12 Knoksen for fri kultur ............................................................................................................................. 13 Samfunn: Husk at du skal dø .................................................................................................................. 17 Seniorsaken: Bør gamle menn få lage film? ...................................................................................... 18 De nye pornografene ................................................................................................................................ 20 Voksensmerter: James Bond fyller femti ........................................................................................... 22 Mote: Gategutter ........................................................................................................................................ 25 Mat: Renaa xpress ....................................................................................................................................... 36 Uteliv og Kunst ........................................................................................................................................... 38 Hva ønsker du å bli i ditt neste liv? ...................................................................................................... 39 Kunst: Kjersti Andvig, Wim Delvoye, Lene Berg .................................................................................. 40 Gansterkollektivet ................................................................................................................................... 44 Litteratur: Thomas Marco Blatt ........................................................................................................... 46 Musikk: Cat Power, Vinni, Grizzly Bear ................................................................................................. 49 Musikk: Sjangerforviklinger ................................................................................................................. 55 Film: Laurence anyways, Beasts of the southern wild .................................................................. 57 NATT&DAG møter Absolutt Shakespear ............................................................................................... 71

Utgiver NATT&DAG AS Trykk Media Norge Trykk Oslo Opplag 70.000

Skribenter Torgeir Blok Marte Olea Borg Ragnhild Brochmann Emma Clare Isabell El-melhaoui Emil Finnerud Karima Furuseth Trond Gausdal Inger Lise Hammerstrøm Rasmund Hungnes Mari Jørgensen Erik Sæter Jørgensen Alida Berle Karlson Aksel Kielland Lars Ole Kristiansen (Montages.no) Siren Løkaas Jørgen Nordeng Håvard Nyhus Lina Ravnening Håvard Ringen Mathias Rødahl Kamilla Rønnestad Fredrik Sele Eirik Swensen Hanna Stoltenberg Helge Olav Øksendal Martin Øsmundset

Redaksjonen tar ikke ansvar for ubestilt materiell Natt&Dag Oslo Nedre Slottsgate 25 N-0157 Oslo Postboks 266 Sentrum N-0103 Oslo Telefon: 22 41 94 41

22

Natt&Dag Bergen Postboks 646 N-5807 Bergen Natt&Dag Trondheim Postboks 4410 N-7418 Trondheim For tips og presse: film@nattogdag.no musikk@nattogdag.no uteliv@nattogdag.no mote@nattogdag.no kunst@nattogdag.no scenekunst@nattogdag.no restaurant@nattogdag.no litteratur@nattogdag.no www.nattogdag.no

24

1

Ø M E R KE T ILJ

Trykkeri

57

01

M

8

DETTE HØRTE VI PÅ

49

Hybel.no - Norges største formidler av hybler og bofelleskap. Helt gratis!

4

9/2012

Foto: Sigve Aspelund/Tinagent og Istockphoto

VIL DU OPPLEVE NOE NYTT?

Fra OslO luFthavn kan du reise direkte til 132 reisem책l Vi har flest avganger og flest reisem책l. Det er enkelt 책 komme seg til flyplassen med bil, buss eller tog.

Det er ikke uten betydning hvilken flyplass du reiser fra.

OVERHØRT

NATT&DAG I SAMARBEID MED HI-FI KLUBBEN OG WIMP PRESENTERER:

«… men du må gjerne fortsette å sende inn ideer». Hvordan vi innbiller oss samtalen ble avsluttet da samfunnskommentatoren og eks-spaltisten med stort temperament og sans for lekre vesker fikk beskjed om å fortsette som frilanser for ukebladet.

Hoderysting

Dette ristet vi på hodet av forrige måned.

Det er rapportert spor av anthrax i norsk heroin. På tide å slutte nå, du unge lovende ungdom/kunstner/skribent?

Vi mener det: slutt.

Blåtime-vokalisten med den dype stemmen er observert med et fullskjegg Taliban verdig.

Thomas Talseth VG (12. september)

Jessheim! Eks-rapperen med det spansk-klingende navnet har byttet ut mannssjåvinistisk ræpp med … trommevirvel … fluefiske! Ikke mindre oppmerksomhetshungrig enn før, stiller han selvsagt opp på en ny fluefiske-DVD. Omtrent det samme som Mark Walberg og treningsvideoene fra 1986, det der. Eller vent.

Siste nytt i Oslos uteliv er rasktinn.no. Tjenesten der du betaler 500 kroner mot pussy-garanti og gratis inngang på klubber resten av året. Merk: klubbene det gjelder har normalt gratis inngang, så da er det kun pussy medlemskapet garanterer. Det er gøy! Tenke seg til: 500 spenn for gratis sex hele 2013. Big pimp … pin … pinlig.

Retrooverhørt: Forfatteren av boken om en rød rubin skal ha vært kjent for et særegent partytriks. Det involverte ikke synging, bare lett vridning av kvinnelige brystvorter fulgt opp av kommentaren: «unnskyld, jeg skal bare undersøke radiofrekvensene!». Elegant.

NATT&DAG Råmiks er et møtested for musikkelskere, med forhåndslytting av ny musikk av kjente og ukjente artister. Artister og tidspunkt for arrangementer annonseres fortløpende i hver by. Finn NATT&DAG Råmiks på facebook eller meld deg inn i Hi-Fi Klubbens kundeklubb for personlig invitasjon.

hifiklubben.no | wimp.no | nattogdag.no

6

9/2012

Forbrytelse: Brukte The Killers som sannhetsvitner i kampanjesak for å redde Lydverket på NRK. Vår kommentar: Hva vet The Killers om Lydverket og det norske sendeskjemaet for øvrig? Vi tipper «intervjuet» forløp omtrent slik.

Talseth først: Great show, guys. So, did you hear they’re gonna shut this thing down? This show, I mean?

– What!? Really!? That sucks, man!

Yeah, apparently this is the last season …

– What a shame. We were really excited to be on this show.

We had a great time, man.

Yeah, its too bad. You see, Asbjørn, the host, he’s a friend of mine and …

– I don’t believe this shit. And now what? They’re gonna put on a more «accessible show»? Oh, man, I bet they are. I know all about how these things work. Allright, nice talking to you, Thomas. See you next time around.

Just … just one more question: Have you heard about a place called Kristiansund? It’s my …

– Gotta go, man.

Catherine Gonsholt Ighanian VG (14. september) Forbrytelse: Produserte en forsidesak på VG-nett om at en skuespiller gråt på TV. Vår kommentar: Stopp pressen! En skuespiller – som vi aldri har hørt om – gråt på TV? Rydd forsiden, nå!

Vi gratulerer langbeint VG-journalist med å kapre en av film-høstens hotteste menn. Han utkonkurrerer nesten det ELLE mener er Norges mest sexy mann, som også var på samme filmflåte, men kosebamser er et lite minuspoeng på sexy-skalaen.

På nachspiel på sitt eget sted, sier nattklubbsjefen høyt og tydelig til kona og moren til deres felles barn at hun: «må betale for ølen sin selv».

Hvorpå hun – heldigvis – svarer nei, tar ølen og går. Hvor gnien går det an å bli? ...

Hilde Sandvik Bergens Tidende (26. august) Forbrytelse: Forvekslet den amerikanske presidentkandidaten Mitt Romney med GOP-kollega og tidligere rival Rick Santorum.

Vår kommentar: OK, ingen skandale. Men noe skal vi jo fylle denne spalten med.

EKKOFESTIVALEN

20. OKT. — 3. NOV. ØSTRE

HUS FOR LYDKUNST OG ELEKTRONISK MUSIKK

WWW.EKKO.NO

JOHN TALABOT TODD TERJE LIVE EL PERRO DEL MAR PEARSON SOUND GAVIN RUSSOM GUS GUS ÂME TREVOR JACKSON JIMMY EDGAR: MAJENTA LIVE SANDRA KOLSTAD SKATEBÅRD: TRANSILVANIAN GALAXI STIAN WESTERHUS BARKER & BAUMECKER MONOLAKE: GHOSTS IN SURROUND BALAM ACAB PERMANENT VACATION · SP

BESTILLINGSVERK · SMALLTOWN SUPERSOUND · NO

THE CONTROL GROUP · S

HESSLE AUDIO · UK

DFA · US

KOMPAKT · ISL

INNERVISIONS · TY

ORIGAMI BOE N O ITAL U S LEMUR: CRITICAL BAND N O / U K / N L SEWING MACHINE ORCHESTRA C A N DAVID TOOP S O U N D L E C T U R E · U K DRINK TO ME I T BJØRN TORSKE N O BOSKA N O TOBII N O SPRUTBASS N O SNASEN N O MIKAL TELLE N O SANHUEZA N O LOT LOT DJS N O EKKO DJS N O DJ ROBOT N O SHUT UP AND PLAY THE HITS F I L M

OUTPUT · UK

HOTFLUSH · US

TRUSTME · NO

DIGITALO · NO

RUNE GRAMMOFON · NO

OSTGUT · UK/TY

IMBALANCE COMPUTER MUSIC · TY

TRI ANGLE · US

Støttet av Norsk Kulturråd,Hordaland fylkeskommune & Bergen kommune. Samabeidspartnere: BIFF & Weekday

TIDENS ÅND RÅTNE EPLER Stadig flere blir observert med macer der de har teipet over apple-logoen. Folk unnskylder seg og forklarer at det er harry å løfte macen ut av baggen og forbanner Apple for å lage drittprodukter, selv om de har minst fem av dem. Apple gikk fra å være hipsternes favoritt til å bli hipsternes ubehagelige påminnelse om deres egen flokkmentalitet.

1 1

VOLDTEKTSHYKLERI I Oslo har fire stykker meldt seg opp som natteravner i høst, mot hundrevis i fjor. Engasjementet «mot voldtekt» og det medieskapte voldtektshysteriet varte ikke lenger enn jula (til påske).

Det til tross for at varebiler prøver å kidnappe ungjenter oftere enn du sier «fredagstaco» for tiden. Så da er det bare for jenter å bestille ulovlige thazere på Internett, sette Spice Girls på repeat på ipoden og pusse på selvforsvarskunnskapene fra gymtimen i sjette klasse. Hvem trenger Fabian Stang til å beskytte seg uansett? GIRL POWER!

2 1

TVERRFAGLIGHET Kunstnere skriver bøker. Musikere lager «kunst». Kunstnere lager musikk eller kunst «om musikk». Kjendiser lager «kunst».

Boligmeglere skriver «poesi».

3 1

KONSERVATIV SKOLEMEDISIN VS. HIPPIEMEDISIN Krigen fortsetter å utkjempes på stress-symptomenes slagmark.

Benektelse og trangsynthet synes å være like stor hos begge parter. Spørsmål til forkjemperne for skolemedisin: hvor stringent rasjonalitet kan man tviholde på før det hele bikker over i irrasjonalitet? Spørsmål til forkjempere for hippiemedisin: hvorfor har dere ALLTID ett-eller-annet dere må behandle selv om dere virker helt friske? Vi mistenker dere for å bruke hippiemedisinen som en psykologisk krykke i en kaotisk verden, på samme måte som skolemedisinerne støtter seg på «rasjonaliteten». Placebo har alltid vært den beste medisin, sier nå vi.

4 1

AVANT-GARDE Ikke bevegelsen, men ordet, har sneket seg tilbake i ordforrådet. «Har du sett den nye serien The Spiral, eller? Ikke særlig avant-garde, ass. De mest avant-garde avant-gardistene sier for øvrig bare «avant».

5 1

NY-MORALISMEN Riise bak speilet: Som også Espen Ottosen, informasjonsleder i Misjonssambandet har bemerket: Truls Dæhlie i VG Sporten er den norske offentlighetens kanskje aller største moralist. Det mest overraskende med den beryktede John Arne Riise-kommentaren («selvforherligende tufs») var derfor dette: Hvorfor ble ikke 32-åringens allerede to skilsmisser trukket frem?

1 6

OVERHØRT ...

Tabloidene ute av kontroll! Universitas – med dagspressen hakk i hjel – slo opp Universitetet i Oslos utslipp av «radioaktivt avfall» som om det skulle være vår egen 9/11. Men journalistene burde kanskje ha meldt seg opp på et fag eller to på Fysisk Institutt. En forsker fortalte oss nemlig at enkel googling kunne beroliget journalistene og fått dem til å legge ned krigstypene: dosene det er snakk om er så små at det å stå i solen et par minutter byr på mer stråling enn å bo ved siden av forbrenningsanlegget.

35S er en betaemitter med kort halveringstid, og selv om den var på huden ville den stort sett stoppe i det døde hudcellelaget, og i luften etter 24 centimeter. #Facts Det kan virke som Astrup Fearnley-museet har svidd av alle pengene på nytt italienskdesignet bygg og amerikanske kunstverk til 50 millioner, for råd til ordentlig champagne under åpningen hadde de ikke. Første gangen dronningen får servert lunken billig-prosecco under en offentlig opptreden?

USEXY «SEXY IMAGE» «Sex» har aldri vært mer stuerent enn i dag og et «sexy» image har aldri vært mindre sexy. Anne B. Ragde brauter om scatting på tv. Rihanna-copycats med like mye sex appeal som en Travel Fun Cyber Pussy Flesh-light gir ut luremus-låter. Senterungdommen lager kalender med lettkledde bondejenter, SU lager PULE-plakat og Rødt-leder vurderer Paradise Hotel-deltakelse.

7 1

UNNSKYLD, ER DU [SETT INN TILFELDIG JENTENAVN]?

Stadig oftere blir jentene i redaksjonen og deres venninner stoppet på gata/utested/butikken og spurt om de er [tilfeldig jentenavn]. Er det kommet en ny maskin som i det skjulte kloner jenter og sprer dem rundt i landet, ELLER er dette en ny sjekkemetode som sprer seg som ild i tørt kjønnshår i de mange the gamenettfora? Vi gir en tilbakemelding som bør være tilfredsstillende for the game-runkernes besettelse for vitenskapelig presisjon i sjekkekunsten: det funker i ett av ti tilfeller, og han ene har mest sannsynlig bare tatt sjarmerende feil og ikke lest det på internett.

8 1

KUNSTPRESSESKRIV DEL 2 Vi sier det igjen, denne gangen med et sitat som ikke er vårt eget: «Philosophers spend lifetimes trying to understand Kant, and you’re quoting him in a press release for your new show?»

9 1

SMARTPHONEN DREPTE NACHSPIELET Klokken 03.30 er alle tomme for batteri. Litt vanskelig å koordinere sprit-ekspressen og passende suspects for skitten utelivserotikk via brevdue. Så da ble det hjem, da.

10 1

HÅRVEKST Alle 19-20-åringer med solid hårvekst gror afro, mens de med fullverdig skjeggvekst fortsetter å la trynet gro, gro, gro. Regner med at dere synes det er greit at jentene sparer ut her og der også? Det er nemlig det jentene gjør om dagene – og de lurer: Klør det like mye der oppe som det gjør her nede?

11 1

LØPETIGHTSMAFIAEN VISER MUSKLER De siste åra har jenter gått rundt med løpetights. På byen, gatelangs, hjemme på café og i Oslo, 31. august. Ja, akkurat da vi trodde den gamle tettsittende løpetightsen bare var enda et moteplagg, ble vi motbevist. Nå har tightsjentene steppa opp gamet og blitt bodybuildere. «Strong is the new skinny» er et kvinnelig bole-uttrykk vi har hørt en stund nå, men i høst har det altså tatt helt av. Det er vel og bra, dét, men … what’s next? Først slutter jenter å barbere seg, så pumper de jern. Blir de gorillaer alle sammen? Tiden vil vise.

12 1

Boblere: Skate-revival er symptomet på den nye trettiårskrisa. ManneUGGs, taste inn omg når man mener og, satin, østers, passivaggressive facebook-forhold, dobbelt-beskjed, Bloody Boris, slutte å bite negler, oppkalle butikker og utesteder etter gatenummer.

8

9/2012

kaada igjen John Erik Kaada lager både åpningsseremonimusikk og live-skive.

Tekst/foto Erik S. Jørgensen

Det er kommet oss for øret at en av hovedårsakene til den presserende boligmangelen i Oslo er at Norge ikke har nok gravemaskiner.

Sist spurte vi: Hva faen er det Tjuvholmen-galleriet med mange stolper og venner pusler med der nede i vannkanten?

Vi fikk et nærmere innblikk i det da det var midnattsåpent i forbindelse med åpningen av Astrup Fearnley. Vi hadde aldri trodd vi skulle se Jeff Koons, Magne Furuholmen, Pushwagner, Moods of Norway og kultturdamer i aladdinbukser på samme sted, men ikke før vi var kommet over sjokket, som kanskje ikke burde være noe sjokk, tok en enslig fyr kontrollen på halve galleriet med spastiske breakdance-moves og slurvete baby freezes i en radius på minst tjue kvm. Vi er også litt usikre på akkurat hva som hang på veggene.

Retro-pinups foran urbane bygninger så ut til å være den røde tråden – ellers var det mange løse tråder...

Hei og kaa, sist vi traff deg var du i gang med de siste prøvene før åpningen av konserthuset. Du sa noe om åpningsseremoni-musikk …?

– Åpningsseremonien for den nye delen av Bjergstedparken og de skolene ble, mot alle odds, en giga-opptur. En konsert utendørs i september, ved sjøkanten i Stavanger – med en haug av ungdommer, hvorav helt ferske nyopprettede kulturinstitusjoner skulle samarbeide og koordinere det hele. Jeg var naturligvis skeptisk på forhånd. Det kunne bli et kaos uten like. Musikken var ferdigskrevet i januar – altså et halvt år før selve konserten. Opplegget var at de 300 aktørene skulle øve på egenhånd. Kor, danserne og orkesteret, perkusjonsavdelingen og band skulle jobbe hver for seg. Jeg så for meg blærete bortskjemte oljebarn som ikke hadde hatt disiplin til å øve, og potensielle samarbeidsproblemer med institusjonene seg imellom.

Alle mine fordommer ble gjort til skamme.

Da jeg ankom de første fellesøvelsene en uke før konserten, var det en drillet disiplinert gjeng som møtte meg. De sto på hele uka, og jeg hørte aldri en eneste en som klagde.

Til og med danserne – som danset barbeint utendørs – sa ikke ett negativt ord. Iallfall ikke i nærheten av meg.

Vi fikk bare med oss prøvene og ikke konserten, i NATT&DAG er det sjelden kulturskolen vi henger med på lørdagskvelden. Ikke det at det ikke er koselig med halvsynkronisert barnedans og samtidskoreografi, altså. Du mener det blei bra greier til slutt?

– Konserten ble fremført med et ungdommelig trøkk og en nerve som aldri et helproft orkester kunne matchet. På konsert vil jeg ofte foretrekke å høre på unge musikere med masse vilje og trøkk, fremfor musikere som har polert sine ferdigheter til fingerspissene.

Slik er det vel med all kunst egentlig. Blir det for kontrollert, har man mistet noe.

Ja, nå har vi jo brukt noen tusen millioner her i byen på å lage enda en kulturscene.

Har byen egentlig bygga en bortgjemt singer-songwriter-paviljong i Bjergsted?

– Stavanger-klimaet i september kan være så mangt. I fjor var det steinfint. I år var det vått. At arrangørene våget å rigge opp en utendørs-scene står det respekt av. Det regnet og det var kaldt hele uka, og jeg syntes spesielt synd på alle danserne som måtte stå ute i regnet. Men så skjer jo det som måtte skje. Vinden daler ned til 0 meter i sekundet.

Hvordan kunne det skje? Absolut ikke et vindkast, og det helt nede ved sjøkanten. Og så sluttet det å regne noen timer før konserten.

Da kan man ikke be om så mye mer. Som utendørs-scene fungerte plassen ypperlig.

Det var kjempebra akustikk der, og veggene rundt scenen ble brukt til å prosjektere livebilder fra scenen, slik at alle publikummere skulle få se mest mulig. Sikkert mange ting man kommer til å gjøre annerledes neste gang, men det vet ikke jeg noe om.

Du lager jo også musikk som vi frivillig hører på. Det nye live-albumet ditt med ensemblet Late Bloomers dukka opp i innboksen for noen uker siden. Så du er en av de som gir ut live-album? Hm.

– En live-plate er jo muligens mindre interessant enn en plateutgivelse med nye låter. Men siden ensemblet var såpass samkjørte og vi, med relativt stort hell, klarte å endevende på gamle kjære låter føltes det naturlig å gi den ut. Det er en dokumentasjon på hva vi fikk til den kvelden. For meg var det en magisk kveld hvor alt klaffet – med en bandsammensetning av folk og instrumenter som på mange måter er nokså spesiell.

Forhåpentligvis høres dette også på plata. Er plata så god som jeg selv synes den er, har den livets rett. Hvis det bare er visvas, så går låtene i glemmeboka. Man kan si mye negativt om digital musikkdistribusjon, men en av de positive sidene for meg, er at utgivelsene mine får lengre levetid. Det har vist seg at folk fortsatt oppdager hva jeg gav ut for ti år siden. Sånn sett føler jeg meg privilegert, og jeg kan tenke i et langt perspektiv når jeg gir ut musikk.

Du gjør jo mye forskjellig, enten det er filmmusikk, bestillingsverk eller gigs – hva skjer fremover?

– Ingenting nytt, men samtidig nokså mye. Samma driden, men ny innpakning. Nei, forresten, det er vel de forskjellige innpakningene som gjør at jeg utvikler meg videre.

Breigata 11. 4006 Stavanger FACEBOOK.COM/B.Y.E anjabye.no

Overthrow legger ut på turné i slutten av november.

Det blir første gang de spiller utenfor Norge.

Turnéen er sammen med Havok, Bonded by Blood og Cauldron. Alle 22 mann skal presses inn i én turnébuss.

Første konsert er 23. november i Tyskland, hvor de også avslutter turnéen 15. desember. Det blir konsert hver kveld og de skal til sammen spille i 15 forskjellige land.

UT AV MØRKET Etter en veldig intim og kanskje ikke helt lovlig biltur til Buøy, kom vi litt nærmere guttene enn planlagt.

TEKST Alida Berle Karlson FOTO hans edward hammonds Bor dere sammen alle eller?

Espen: Herregud, nei!

Haha, ser for meg at dere alle har dårlige uvaner.

Espen: Mer som gode uvaner, hva er galt med litt guttekos i ny og ne? Hva er egentlig ny og ne?

Eeeh, sånn måne …

Espen: Sånn måne, haha!

Månefaser!

Espen: Fryd og gammen då? Fryd er liksom bra, men gammen må jo være jævlig bra!

Ole: Haha, Frk. Gammen.

Vi aner hvertfall ikke.

Erlend: Noe mer du lurer på Espen?

Espen: Eeeh ja, eg har litt sånn gammen på tissen?

Overthrow, født på ny, hva skjedde en sommernatt på vei til ABC studio i Etne?

– Først og fremst fant vi ikke veien. Er vant til å kjøre til Bergen, så vi klarte å kjøre to timer i feil retning. Da vi først innså at vi hadde kjørt feil og skulle snu, klarte Erlend

og overtale meg (Ole, jou. anm.) til å snu midt i veien i stedet for å kjøre videre for å finne en plass å snu. Det var jo mitt på natten og det var ingen biler. Det var første gang jeg kjørte med henger, så det viste seg å være en utfordring å snu på veien, men vi bestemte oss for å kjøre videre allikevel. Akkurat i det vi hadde greid å rette opp bilen kom det tre jævlige trailere, peisende forbi i sikkert 100 kilometer i timen. Me holdt på å bli meid ned.

Tor Arne hadde ikke engang komt seg inn i bilen igjen, for han skulle stå utenfor å se om det kom biler. Vi innså etterpå at vi hadde vært heldige. Og så holdt vi på å kjøre på et rådyr.

Kan dere fortelle oss litt om det nye albumet Adjust to Darkness?

– Det blir bedre enn Kvelertak sitt album i hvert fall. Eller Kvelertak er bra på alt utenom Maciek sin vokal. Neida, vi sitter igjen med en god følelse og er generelt veldig fornøyde. Er vel kjipt å ha lagt så mye arbeid inn i noe og ikke være fornøyd. Albumet er utrolig bra. Vi føler vi fant en fin balanse mellom skittent og skikkelig. Vi brukte to intense uker i studio, jobbet fra ni om morgenen til to om natten.

Ashley Stubbert, produsenten, var utrolig

Det blir bedre enn Kvelertak sitt album i hvert fall.»

Ikke gå glipp av releasefesten for Adjust to Darkness på Checkpoint Charlie torsdag 18. oktober.

10

9/2012

flink til å pushe oss. Det var bra for oss at det var litt disiplin i studio, for man blir trøtt av så mye jobbing. Han jobbet jo alltid, mens vi lå og sov eller satt å drakk kaffi. Det ble litt kjefting, snill kjefting. Det var kult å jobbe med Ashley, han var flink på kvalitetssikring og har hjulpet oss å lage et skikkelig rått album. Han var flink til å fikse ting og finne frem pedaler vi aldri hadde hørt om. Vi har fått et bra resultat, det er en god blanding av alt, og det representerer oss veldig godt. Den må høres med høyt volum.

Det er ikke noe gladkristen metal altså?

– Ingen kristenrock. Som sagt: det er en hard plate. Vi er ganske enige om at vi ikke liker band som fronter en ting mer enn musikken. Hvis du er kristen og spiller i band er jo det kult, og hvis det er bra musikk så er det kjekt. Da kommer vi på konserten fordi musikken er kul, ikke for å høre på noen tvinge på oss deres syn på ting. Det er en del band i byen som kanskje har tatt imaget litt langt, og det liksom slutter å handle om musikken. Var på konsert på K-Lab en gang hvor et av bandene sto i lange tider og snakket om hvor du kunne finne Oslos beste falafel. Også var det jo ei som slutta i bandet sitt fordi de fikk et stipend fra Statoil? Javel? Musikken er alt for deg, men du slutter i bandet fordi dere får penger som dere mest sannsynlig har veldig bruk for? Oljegigantene hadde brukt de pengene på å dumpe olje i sjøen i stedet liksom. Hvis du har sånne prinsipper, kan du heller bruke de pengene på å reise på en naturvennlig måte, eller kjøpe fairtrade kaffi til øvingen. Selv om vi spiller en konsert på

Checkpoint står vi ikke på scenen og tvinger folk til å drikke øl.

Er det mye sjangerhoring i Stavanger?

Hardcore har jo vært en enorm trend her i noen år …

– Ja absolutt, hardcore har blitt den nye skitne punken. Innstillingen er liksom at du bare skal plukke opp en gitar og spille, selv om du aldri har spilt før. Det er kjekt å se at folk plukker opp instrumenter og starter band, men det er synd at unge folk liksom føler de må være hardcore-band. Det virker som om folk i forskjellige metalmiljø er veldig splitta, og alt liksom skal være så «true». Det er og mange band som har skikkelig potensiale, men ikke blir noe av fordi de gir opp. Alt skal liksom være innen en ramme, og mange tror at det er masse regler man må følge. Det er mange som føller sånne «uskrevne regler», og sånn burde det ikke være. Det kuleste hadde vært om alle kunne gått på hvilken konsert de ville, og ikke ha fordommer ovenfor sjangere de kanskje ikke normalt hører på. Det er dumt å binde seg til én sjanger. Du kan finne inspirasjon fra både black metal og stoner-rock på Adjust to Darkness.

Har dere fått mye bra tilbakemeldinger da?

– Har fått de der dridas «grævla bra». Og Asbjørn Slettemark skrev «holyfuck». Det er en plate med høyt tempo, masse variasjon og få pusterom, det er intenst og vi er veldig fornøyde selv.

Dere har mange groupies?

– Det går ikke an å svare på det. Det er dårlig med det, elendig groupiemiljø i Stavanger. Få opp groupiemiljøet i Stavanger!

Tungland Hageby

66 m2 leiligheter

Ensign 3D

Flotte leiligheter på Jørpeland fra

kr. 1.850.000,Trinn 2 kommer for salg 27. okt.

› 10 min fra sentrum › 2 parkeringsplasser

Endelig kan du skaffe deg en bolig som du stolt kan kalle din egen!

› 2 soverom › solrik balkong › utvendig bod

Boligene leveres klar for maler og gulvlegger. Denne egeninnsatsen

› leveres klar for maler og gulvlegger

faktabygg.no

På Tungland, Jørpeland kommer leiligheter hvor alle er på ca. 66 m2. gjør at boligene blir svært prisgunstige, og lettere for førstegangsetablerere å komme seg inn på boligmarkedet.

Hørdur Hardarson 934 91 332 hordur@faktabygg.no

12

9/2012

STAvanger: knoksen for fri kultur Stavangers kreative regnskog brennes ned og blir beitemark i form av trygghet, leiligheter og kjøpesenter. Har kulturhovedstaden kjørt av veien?

Tekst Fredrik Sele Illustrasjon Tord Nygaard Det ligger noe uforløst og ubehagelig i lufta i Stavanger. Det kommer til sitt fulle uttrykk i historien om, og debatten rundt utviklingen av Stavanger. For vanlige dødelige kan det virke som om dette er mektige overjordiske krefter som sakte men sikkert visker ut det som var og erstatter det med noe nytt. Fremgangens protokoller ligger tilgjengelig på Stavanger kommune sine nettsider for de som lurer på hva som egentlig skjer her. For kulturfeltet og alle de hippe som hører på musikk og liker kunst, kan det ubehagelige og uforløste oppsummeres slik: Østre bydel.

DEN GAMLE INDUSTRIELLE bydelen, har de siste tiårene vært hovedsete for byens kreative miljø. Ikke arkitektene, reklamebyråene eller lignende, men de mange ulønnsomme kulturforetakene, kollektivene og øvingsfellesskapene som i det stille produserer de nye uttrykkene for Stavanger. De som ikke nødvendigvis står i enhetsregisteret, de som befinner seg «i en etableringsfase», eller de som rett og slett gir blanke i å drive forretning med virksomheten sin. Startfasen heter det kanskje i næringsspråket.

Det snakkes hele tiden om studentbyen, kulturbyen, oljebyen eller næringsbyen.

Sjelden om bare … byen. Hvis man er i opposisjon koker det vanligvis ned til at man er misfornøyd med noe av det lille ekstra som en by bør by på. Alle vil snakke om det Stavangerske problem, alle har løsningen, men ingen vil løse det.

Fra slutten av nittitallet og frem til i dag har Stavanger Øst vært utgangspunkt for en heftig, endeløs og til tider ensidig debatt. Historiene som blir fortalt om utviklingen her er varierte. Vi har de forsmådde kunstnerne og musikerne som har fått de mugne atelierene og øvingslokalene sine knust under gravemas-

kinenes nådeløse kjeft til taktfaste heiarop av folkevalgte og utbyggere. Det finnes historier om kreative krumspring under nesa til en intetanende huseier, og vi har den offisielle og politisk vedtatte historien om spennende eiendomsutvikling, avkastning, kule kreative kontormiljøer og utviklingspotensial, fokus på kreative næringer, unge miljøer, klynger etc.

Bla bla bla. Gentrifisering var det noen som sa, samtidig som et lite miljø våknet i det leiekontrakten deres ble sagt opp.

GENTRIFISERING STAMMER FRA det engelske ordet «gentry» og viser til tilbakekomsten av middelklassen og overklassen i et område som tidligere har vært preget av samfunnslag lavere på rangstigen. Begrepet knyttes gjerne til prosesser i byer hvor industrien dør ut. På grunn av billige lokaler og boliger flytter kunstnere inn i gamle industriområder, og når kulturen etterhvert skaper mer aktivitet og magnetisme i bydelen, kommer de kapitalsterke etter. Etterhvert som området blir utvikles ytterligere, fortrenges de opprinnelige innbyggere – arbeiderklassen – fra området.

Stavangers industrier forsvant sakte men sikkert fra syttititallet og utover. Den klassiske industribyen er byttet ut mot kontor og industribygg på Forus. På Storhaug og i Lervig står tomme industrilokaler og forfaller i påvente av rivning og nybygg. Enkelte har stått tomme i årevis, uten utleie eller vedlikehold. Det kan virke som det finnes eiere og entreprenørselskaper som sitter på store eiendommer og primært spekulerer i verdiøkningen på bygningsmassene de sitter på.

Østre bydel har i årevis hatt tilgang på billige, om enn helsefarlige, lokaler for folk som har ønsket å bo alternativt, drive egne og til tider lyssky forretninger, øvingslokaler, studio, atelier etc. Denne strømmen av kreative folk som generelt ikke har så mye penger, men har en tendens til å drive med de mest shady og kule tingene i byen, tilfører bydelen et eller

annet nytt, som gjør at den generelle interessen for området stiger. Så følger andre etter.

FOR KORT TID tilbake ble planen for videreutviklingen av østre bydel ferdigstilt og vedtatt. Silketrykk har opphørt, deler av bygningsmassen som skal realisere Touvisjonen vurderes solgt. Øvingsfellesskapene i Tinnfabrikken kommer til å forsvinne i løpet av 2013, de gamle industribyggene jevnes med jorden og skal erstattes med boligblokker, kjøpesentre, eldresenter og en haug med annen ordinær infrastruktur som utgjør essensielle deler av en hvilken som helst annen by. Men problemet her er at gentrifiseringen som bevisst strategi behandler de kreative og sårbare selvdrevne miljøene som et middel – og ikke et mål.

Det ser med andre ord ut som om det er det frie kulturlivet som må vike for utviklingen av Stavangers siste sentrumsområde. Mennesker som har hatt sitt virke her i flere år forsvinner og man risikerer å sitte igjen med en rødmalt kulturghetto innmurt av lokaler og boliger med kvadratmeterpriser som en kunstner eller musiker (eller forsåvidt hvem som helst), bare kan drømme om. Da planene for østre bydel ble vedtatt gikk musikkmiljøet ut og ba om at byen tok ansvar for å ordne opp i det behovet som nå ville oppstå.

De ble møtt med døve ører og den sittende ordføreren uttalte til Rogalands Avis at det «ikke var vanlig» å ta hensyn til leietakers aktivitet når en utarbeidet reguleringsplaner.

Men kanskje det hadde vært en lur ting å gjøre? Man sjekker gjerne værmeldingen før man går ut døren, gjør man ikke? Er det så langt fra rådhuset og til østre bydel? Kan hende at løsningen på problemet er å bygge det nye rådhuset vegg i vegg med Tou Scene.

Da blir det vel for langt hjem til Eiganes. Det finnes ikke noe endelig svar på det stavangerske problem, men det fysiske produktet kommer fra kommunalt og politisk hold.

KULTUR FOR KULTURENS skyld kan ikke forsvares når det kommer til milliardbygg. Allikevel kan det hende at kulturøkologien burde tas på alvor en gang iblant. Når det er snakk om små sårbare miljøer, er det verdt å være åpen for å kunne bremse bulldoserne.

Det er ikke urskog man snakker om i kulturøkologien, men det er ikke langt ifra. En by bør ha både mugne kunstnere med tilsvarende mugne lokaler og helproffe aktører i samme felt. Også i samme bygg. Det ene utelukker ikke det andre.

Det spesielle med byen vår, er at det ligger en forventning om at alle både skal og vil ta del i rikdommen man så vidt har begynt å utvikle og forvalte. Når noen ikke vil det, men bare ber om et sted til å drive med det de har lyst til, så oppfattes det fort som at sutrepavene som lever på støttekroner vil at Stavanger kommune skal bygge mugne lokaler til fri disposisjon. Disse stedene skaper seg selv, akkurat som mugg. Men grunnlaget for muggen må være der.

I dette tilfellet kom gentrifiseringsbegrepet rekende på ei fjøl i Aftenbladet lenge etter at skaden allerede hadde skjedd. Det kan godt hende at det som har skjedd står beskrevet i en teoribok et sted. Det burde likevel ikke hindre noen i å si at det som skjedde i østre bydel var at de rike vant og det frie kulturlivet tapte. Det er ikke en mystisk prosess som ikke kan stanses eller hanskes med.

DET FRIE KULTURLIVET med amatører i bunn og profesjonelle på topp har blitt fortrengt fra østre bydel. Og hva skjer med en by som fortsetter å jage kunstnere og musikere fra sted til sted, og i ytterste forstand fra byen? Det vet vi lite om. Kanskje Stavanger kommune kunne bli et pilotprosjekt eller en foregangskommune i slik henseende?

Det som skjedde i østre bydel var at de rike vant og det frie kulturlivet tapte.»

9/2012

13

HvA ER fordøyelse?

Den belgiske kunstneren Wim Delvoye har reprodusert det menneskelige fordøyelsessystemet med bæsjemaskinen Cloaca. Nå stiller han ut maskinen i Norge for første gang.

Tekst Emil Finnerud Foto Wim Delvoye

, En påstand om virkeligheten vi alle

, lever i kan lyde noe sånt som:

, I en absurd eksistens uten gitt mening, kan det meningsløse i seg selv gi mening.

Et verk som materialiserer dette er Cloaca.

Maskinen Cloaka har én eneste funksjon: å gjenskape menneskelig bæsj. I tillegg til å være the-fucking-joke er Cloaca et stykke sofistikert og høyteknologisk (se bare på bildet) arbeid som antagelig vil skrive seg inn i vårt århundres kunsthistorie. Bare maskinens fordøyelsessystem vil få den menige mann til å himle med øynene og techfreaks til å komme i buksa: kjøtt, fisk, bakverk eller hva det måtte være kvernes og blandes med væske.

Deretter får maten den samme behandlingen som en ekte mage ville gitt den: med syrer, enzymer, bakterier og det hele. Etter nesten to dager kommer bæsjen ut ferdig filtrert, så å si helt lik vår egen. En av de fem modellene, Super Cloaca, konsumerer 300 kilo mat og produserer 80 kilo bæsj i døgnet!

Etter et par forsøk fikk vi omsider fatt i opphavsmannen til disse maskinene. På tråden fra Belgia møtte vi en yttersts munter, sympatisk og morsom Wim Delvoye. Ålreit, Wim. Kan du beskrive følelsen du hadde da den aller første bæsjen kom ut av maskinen?

– Jeg følte meg som Dr. Frankenstein!

Jeg var nesten litt redd, jeg følte at jeg gjorde en form for synd, at jeg spilte en slags Gud. I begynnelsen var det vanskelig for folk å ta meg seriøst, fordi prosjektet fikk dem til å le.

Men det er faktisk den beste spøken i hele verden. Stort sett ler mennesker av en form for diskriminering: en spøk om stygge folk, dumme folk, fattige folk. Med bæsj derimot, tar man det til et nytt nivå. Det er en annen glede, en glede uten diskriminering.

Du har jobbet med Cloaca-prosjektet i mer enn ti år. Har det forandret livet ditt?

– Å ja, det har forandret livet mitt dramatisk. Den første modellen var klar i år 2000.

Jeg skyndet meg for å få den ferdig fordi jeg likte tallet 2000 så godt. Nittitallet var for meg veldig opp og ned med tanke på produksjon, mot slutten av tiåret løsnet det med Cloaca-prosjektet.

Hvordan har reaksjonene vært?

– Fra første dag fikk jeg spørsmål som forandret synet mitt på prosjektet. Jeg ble overrasket over mediedekningen. Jeg håpet på en reaksjon fra publikum og journalister, men dette var over all forventning. Folk spurte meg: hva spiser den? Hva gjør den? Den fikk umiddelbart en personlighet. Fransktalende journalister spurte: er den en han eller hun?

Jeg svarte at den var nøytral og for alle.

Bæsj kan også være et seksuelt ladet objekt.

Scatsex i porno er for eksempel ganske stort. Fikk du noen gang feedback fra scatscenen? Denne maskinen må jo være ideell

å ha på soverommet dersom du elsker bæsj!

– Ja, det er sant det. Cloaca er navnet på både vaginaen og anusen til reptiler og fugler.

De har bare et hull for all seksuell aktivitet.

Hvert dyr har sitt eget unike fordøyelsessystem, det er rart hvor lite oppmerksomhet fordøyelsessystemet egentlig får. Navnet stammer også fra avløpssystemet til det gamle Romerriket, som het Cloaca Maximal.

Er mottagelsen den samme overalt?

– Tyskerne tok ikke humoren helt. Det virket som de forventet noe «annet» av kunst.

I Frankrike var det det too much … diskurs, diskurs, diskurs. De var også utrolig opptatt av hva den fikk servert av mat, så franskmennene var veldig typisk seg selv. Når jeg tok med maskinen til Østerrike pratet de om Freud og Lacan non stop, du vet det anale, det morderlige og så videre. Kineserne så den som et angrep på prestisje, de så på maskinen som veldig demokratisk. Og så tar du den videre til Italia og da er Cloaca umiddelbart en stor stjerne!

Det er kjendiser på plass som skal kommentere Cloaca. Til og med historikere er kjendiser i Italia. Så du vet, Cloaca er alles venn.

Du har sagt at du ikke helt vet om prosjektet er kunst eller ikke?

– Jeg er agnostisk ovenfor kunst. Jeg elsker kunst, men jeg er ikke religiøst troende ovenfor den. Jeg tror ikke at den løfter sjelen eller noe sånt. Personlig er jeg bare veldig oppslukt i menneskelig aktivitet. Det får bli opp til akademikerne å fortelle hva og hvorfor. Hvis det skal vise seg at ingenting av det jeg lager er kunst, kan jeg i hvert fall si at jeg lagde noen helvetes vakre dollarsedler. Haha. Selv om jeg anser Cloaca som kunst, er det på samme tid en veldig effektiv maskin. Og det er ikke bare på en metaforisk eller symbolsk måte, den bæsjer faktisk der den står i museet. Man kan si at den gjør narr av metaforer og symbolikk ved at den bare står der og bæsjer.

Du virker som en mann med godt humør.

Hvilken rolle spiller humor i prosjektet?

– Humor spiller alltid en viktig rolle. Folk i teamet mitt hadde ikke tillatelse til å prøve seg på noe morsomt. Cloaca er morsom nok i seg selv. En av ingeniørene mine sa en gang: «vi burde en lage en svær rompe med kviser i enden av maskinen slik at …». «Nei!» svarte jeg. Vi skal holde det vitenskapelig og tørt og ikke prøve oss på noen som helst morsomt på den konvensjonelle og transparente måten! Ved å eliminere en slik konvensjonell humor vil folk aldri være helt sikre på om jeg er morsom eller ikke. Er han seriøs? Mener han dette? Er han gal eller ikke? Er han kalkulert? Er dette kalkulert galskap? Du vet, dette er den latinske måten å ta for seg ting på.

Jeg kommer aldri til å være så rett på sak at jeg kutter av meg øret for å si det slik. Jeg er veldig positiv i min tilnærming til verden, jeg liker den som den er.

Intervjuet fortsetter på side 43.

Jeg har masse bilder av min egen bæsj.

Det er rart hvor lite oppmerksomhet fordøyelsessystemet egentlig får.

14

9/2012

LOKOMOTIV MEDIA

Solbakkane felt C LB4, Ålgård.

21 flotte leiligheter Kreative planløsninger. Flere størrelser og typer.

BRA fra ca 49,8 m2 - 97,8 m2

Fra kr. 1.950.000,- til 3.790.000,-

Leilighetsblokken i Solbakkane utmerker seg med rene, fine linjer og godt planlagte løsninger. Leilighetene er plassert rundt små torg, det gir gode lysforhold. Adkomst via både trappeoppgang og heis gir enkel tilgang til leilighetene med både rullestoler og barnevogner. Alle leilighetene har terrasser vendt mot vest eller sørvest, og egen parkering i garasjeanlegg under bygget. Leilighetene har god standard, vannbåren varme og leveres nøkkelferdige.

Feltet har god utnyttelse av de grønne lungene. Det er bevart stier som folk har gått på i årtier og som knytter feltet til naturen og marka rundt. Akebakken som generasjoner av gjesdalbuer har moret seg i, vil ligge klar for nye eventyr så snart snøen dukker opp, hver eneste vinter. I tillegg til de aktivitetene som naturen inviterer til, blir det lagt til rette for både lek og sosiale sammenkomster i fellesområdene.

Eksempel på leiligheter:

 

 















Leilighet 56 m2 1.etg 105 2.etg 205 3.etg 305











 



 

Leilighet 49,8 m2 1.etg 104 2.etg 204 3.etg 304

 

 

 



Leilighet 68 m2 1.etg 107 2.etg 207 3.etg 307

 

 

 















 

 





Leilighet 97,8 m2 1.etg 106 2.etg 206 3.etg 306













 











  

 Kontakt: Jadarhus Gjesdal 51 61 80 00  Unni Oftedal 400 73 450 - unnio@jadarhus.no Bente E. Hetland 905 99 892 - benteh@jadarhus.no Meglere Leiv Inge Stokka 952 10 773 - Torill Kalsaas 959 06 795   















  

  

 



















www.jadarhus.no 

natt&dag 24.04.12_visittkort 24.04.12 08.19 Side 1

Fra

49,TRONDHEIM

DOVRE

OSLO

Oslo - Dovre Trondheim Oslo Olavsgård Gardermoen Hamar Brumundal Moelv Lillehammer Øyer Fåvang Ringebu Vinstra Kvam Otta Dovre Dombås Oppdal Berkåk Lundamo Melhus Klett Heimdal/Tiller Trondheim

STAVANGER

KRISTIANSAND

Gratis trådløst internett og strøm ombord

God benplass og justerbare seter • Alternative seteløsninger • WC og 220 volt

Oslo - Kristiansand Stavanger Oslo Sjølyst Lysaker Høvik Drammen Fokserød Torp lufthavn Skjelsvik Kragerø Risør Fiansvingen Arendal Grimstad Lillesand Dyreparken Håneskrysset Bjørndalssletta Kristiansand Søgne Mandal Vigeland Lyngdal Kvinesdal Flekkefjord Moi Egersund Vikeså Ålgård Kongeparken Sandnes Stavanger Fast holdeplass fra Oslo Fast holdeplass mot Oslo

For bestilling og ruteinformasjon:

Mulighet for kjøp av billetter på bussen på de faste holdeplassene med kort/kontant

SAMFUNN

Kultur + Politikk + Intervju + Kommentar

Forestillingen om ungdommens helt spesielle virkekraft er fremdeles en definerende fortolkningsramme i nær sagt all kunstresepsjon.

Seniorsaken

Den dominante partneren stopper når den andre sier kodeordet. Slik sett er BDSM en fremførelse av en sjelden vare: tillitt.

De nye pornografene

18

Bond-filmene er et vindu med panoramautsikt til sin tids sosiale og politiske dragkamper.

20

Voksensmerter

22

Husk at du skal dø, er det noe som heter. Vel, det kan være lurt å skyve den tanken unna også.

Tekst Eirik Swensen

JOHN MAYNARD KEYNES er en av få økonomer som opplevde å se sine egne teorier satt ut i livet, sågar med et eget navn: «Keynesianisme». Settingen er USA på 1930-tallet med depresjoner og massearbeidsledighet. Tidens omkved, som lente seg på gjeldende økonomiske teorier, lød at «krisen vil løse seg i det lange løp». Det var da Keynes kom opp med det etterhvert så berømte tilsvaret: «I det lange løp er vi alle døde». Keynes svar var simpelthen å løse en reell krise her og nå med synlige virkemidler.

Det er lett å trekke paralleller til dagens situasjon i Sør-Europa. Javisst finnes planer for å løse krisen på sikt, med nasjonale betalingsplaner og det hele, men det er lite som tyder på at folk finner seg i at livet, karrieren og nåtiden går til helvete, mens de venter på ja, fremtiden. Finanskrisen er her og nå og den rammer (om ikke deg og meg), så omtrent hele resten av Europa.

Klimakrisen er den andre av de to store pågående krisene, skal man ta den politiske retorikken på alvor. «Vi må handle nå, i morgen kan det være for sent», lyder omkvedet, og det har det gjort siden slutten av åttitallet.

Men hvem blir egentlig skremt av denne retorikken? «I det lange løp er vi alle døde», var det ikke så?

DET ER INTERESSANT å sammenstille de to krisene. Finanskrisen føles på kroppen her og nå, men skal altså løses i det lange løp.

Klimakrisen skal løses her og nå, men vil føles på kroppen først om hundre år eller så, i hvert fall hos oss velsituerte nordboere. Det finnes helt sikkert gode grunner for å anta at finanskrisen vil «gå seg til» over litt tid, samtidig

som klimakrisen også bør håndteres her og nå hvis vi skal nå det såkalte «2-gradersmålet». Poenget er bare at det ikke vil skje. Litt elementær politisk psykologi er alt vi trenger.

Hellas har vært på bristepunktet lenge, Portugal er på full fart i samme retning. Lønninger kuttes og skatter og avgifter økes med en slags pervertert blanding av redskaper fra verktøykassen til ytterpunktene i politikken.

I Portugal oppfordret statsminister Passos Coelho i siste nyttårstale alle portugisere som kunne om å forlate landet (!) dersom de kunne. Portugal hadde ingen fremtid å tilby, erkjente han. Du kan jo tenke seg hva som hadde skjedd om Stoltenberg sa det samme.

Såkalt informerte kilder sier at det bygger seg opp til revolusjonsliknende tilstander i landet som var et diktatur frem til 1974. Vel, vel, «i det lange løp er vi alle døde».

HER PÅ BERGET strever miljøvernere og andre idealister med å få oss engasjert i klimasaken. Har de lykkes så langt? Nja, bare sånn måtelig. Vil de lykkes bedre i fremtiden?

Neppe. Kontrollspørsmålet for å vite om vi er i en situasjon der folk tenker «i det lange løp er vi alle døde», er: «står noe på spill her og nå?» Dersom svaret er nei, så har vi et problem. Og ingen steder er problemet så godt synlig som i klimasaken. Mekanismen er godt belagt i psykologien, og kalles kognitiv dissonans. Ifølge klimapsykolog Per Espen Stoknes springer ikke handlinger ut av holdninger, men tvert imot: vi justerer holdninger etter hva vi gjør: Når vi ikke gjør noe, later vi bare som om problemet ikke eksisterer. Tidsdimensjonen er fundamental for at dette regnestykket kan gå opp. Som med røyking finnes de skadelige konsekvensene der fremme, ikke her og nå. Sagt på en annen

måte; vi kan tillate oss å ignorere problemet fordi i det lange løp er vi jo, du vet, alle døde.

Kan Keynes læresetning derfor lære oss noe? Kanskje at tidsdimensjonen må få en større plass i politikk og sivilsamfunn.

ØKONOMEN KALLE MOENE har pekt på at hovedproblemet for miljøbevegelsen er fokuset på klimakrisen der fremme. De små miljøseierne her og nå drukner i larmen fra en perfekt fremtidsutopi. Det var faktisk det kjedelige og gradvise i sosialdemokratiet som vant frem blant ideologiene; det var Mons Ivar Mjeldes omstendelige «stein-på-stein-filosofi» som sikret Brann seriegullet etter 44 års li-

I det lange løp er vi alle døde. delse; kommunismen ble henvist til historiens skraphaug. Når det kommer til finanskrisen handler det derfor om å selge inn en politikk med relevans for dagens mennesker. Reduseres de politiske beslutningene til å handle om et ideelt framtidsscenario, er faren stor for at altfor mange dør i gatene ganske snart – og slett ikke «i det lange løp».

Eirik Frøhaug Swensen (f.1981) er PhD-student i teknologi- og vitenskapsstudier ved NTNU. Han skriver om forskjellige former for motstand mot klimatiltak og klimapolitikk.

9/2012

17

THE LATE FILM I programheftet til The Late Film skrev arrangøren: «Store regissører når ofte et punkt mot slutten av sin karriere, hvor de kan arbeide fullstendig i sitt eget tempo.

Arbeidet i denne perioden er gjerne litt febrilsk, men det er alltid gjort med den største trygghet.

Disse filmene er ofte blant de mest komplekse og interessante i regissørens karriere, da de nærmer seg velkjent terreng og gamle motiver fra nye vinkler.» Festivalen ble sist gang arrangert 30. april – 21.mai i 2009.

SIDNEY LUMET Sidney Lumet, som døde i fjor, 87 år gammel, ble første gang Oscar-nominert i 1957, for filmen 12 Angry Men. Som 83-åring regisserte han Before The Devil Knows You’re Dead (2007), av mange ansett som et nytt hovedverk i hans filmografi. Jack Mathews, kritiker i New York Daily News, skrev: «Jeg er særlig imponert over Lumets intellektuelle utholdenhet.

Der yngre kolleger fra 70-tallet mistet flyten på 80- og 90-tallet, fortsatte Lumet å lage ambisiøse filmer med sosial nedslagskraft.

Og best av alt: he ain’t done yet.»

18

9/2012

Bør også gamle menn få lage film?

Tekst Håvard Nyhus Illustrasjon Marius Pålerud NO COUNTRY FOR OLD MEN. For et par år siden sa den 73 år gamle forfatteren Margaret Drabble takk for følget. «The older I get», sa hun til The Telegraph of London, «the more I find myself repeating things». Det var like greit å legge ned arbeidet: «So I have resolved to write no more novels». Her hjemme har vår mest markante forfatter, Dag Solstad (71), lenge tenkt høyt om sin tilbaketrekning. For to bøker siden hadde han angivelig bare tre bøker igjen å skrive. «Det er svært sjelden at noen over 70 skriver noe som er verdt noe», påsto han.

Det er imidlertid ikke alle som tar konsekvensen av tidens herjinger. Enkelte holder det gående til krampa tar dem. Ta for eksempel Gabriel Garcia Marquez (85). Det gikk lenge rykter om at han hadde lagt ned pennen. Nei, så men: «Not only is it not true», tilbakeviste han, «but the only thing I do is write». At «alle» er enige om at hans beste år for lengst er tilbakelagt, var en annen sak. I sommer uttalte broren hans at Gabriel var rammet av Alzheimer.

LA MEG VÆRE UNG. Forestillingen om ungdommens helt spesielle virkekraft er fremdeles en definerende fortolkningsramme i nær sagt all kunstresepsjon. Uberørt av tidens tann og livets strev står den unge kunstneren nærmere kilden enn sine eldre kolleger. Med sin VIP-tilgang til tidsånden trenger han bare «gå inn i sin tid» og la inspirasjonen komme skyllende. Hans «unge, åpne sinn» bidrar til at kunsten kanaliseres ærlig og uhindret.

Som trope og narrativt grep omsettes denne forestillingen hver eneste dag – i avisene, i statusoppdateringer og ved bardisken.

«Jeg likte de tidlige greiene, men de har mista det nå»; «tenk så mye bedre det hadde vært for Peter Bogdanovich om han døde rett etter The Last Picture Show»; «ideelt sett hadde det bare eksistert to Roxy Music-plater». Det synes vedtatt: Sjarm, ynde, bitt (i motsetning til tannløs) og originalitet er størrelser som er omvendt proporsjonale med år på baken.

Hvorfor? Begrunnelsen er mest av alt tautologisk: Jeg liker de tidlige greiene fordi det er de tidlige greiene.

VHS-TARANTINO. Kanskje ingen har kritisert denne sjablongen mer effektivt enn satireavisen The Onion da de meldte at «Fan Prefers Tarantino’s Early Work When He Was Shelving Movies All Day At Video Store».

Som denne åttitalls-Tarantino-entusiasten angivelig kunne melde: «I’m really into his pre-Reservoir Dogs stuff, when he was shelving VHS tapes, working the register, doing the inventory once a week, and just completely killing it. That, to me, was classic Tarantino.» Han la til at han også satte mest pris på James Cameron i perioden han, altså Cameron, var lastebilsjåfør.

Den samme timbren gjør seg gjeldede i enhver Tidenes beste skiver-kåring i musikkmagasin som Q, Mojo, Rolling Stone eller Uncut. Du kan banne på at 95 prosent av lista konstitueres av plater som ble produsert av folk i 20-årene. Etter 30-årsdagen gjør angivelig artistene – noe anmelderne slett ikke legger skjul på – klokest i å legge inn årene med umiddelbar effekt. (At de samme anmelderne gjerne er i 40- eller 50-årene, og kanskje til og med heter Arild Rønsen, evner de ikke å se ironien i.)

DÅRLIG AFP-ORDNING. Det er tøft å bli gammel, særlig i kunstbransjen. Ikke bare står du der uten en god AFP-ordning. Ikke bare kommer døden og vikene krypende. Og ikke bare er du havnet i den situasjonen at du er på hils med Arild Rønsen. Du får også hele tiden beskjed om å slutte med det du liker aller best. Ikke så mye av hensyn til ditt publikum som av hensyn til deg selv («Ny film nå igjen? Ser du ikke at du gjør skam på ouevren din? Du bare ødelegger ettermælet ditt!»). Du er onkelen i bryllupet som alle håper skal bli sittende og ikke finne på å si noe.

Hvilket bringer oss til den Brooklyn-baserte filmfestivalen «The Late Film». The Late Film tok utelukkende for seg de store filmskapernes senere verker: oversette, forvirrede, synkvervete og gammelmodige parenteser av noen filmer sluppet på tampen av regissørens karriere – alltid til blandet mottagelse.

Filmer hvis egenrådige skapere ga blanke i publikums påstander om at de var utgått på dato, forbikjørt av historiens ustoppelige hjul.

GUTTESPORT. Film som kunstart og

I denne alderen, og siden jeg er blitt steinrik, bryr jeg meg ikke lenger om hva folk – Francis Ford Coppola måtte forvente av en film.

uttrykksform har alltid vært a young man’s game. Teknologien er fremdeles (forholdsvis) ny; stilskiftene er hyppige; utviklingen er rask. Det gjelder å være ung for å henge med i svingene. Eldre filmskapere har derfor en tendens til å virke gretne og bakpå, sies det.

I stedet for å utfordre repeterer de; i stedet for å åpne dører lukker de dem. Og disse stadige meditasjonene over døden? Er de ikke bare forsøk på å etablere filmskapernes egen udødelighet?

Programmet som ble presentert ved festivalen, var rikt og variert (naturlig nok når det eneste filmene hadde til felles, var at deres auteur var gammel): Fra Yasujiro Ozu til Jean-Luc Godard, fra Ernst Lubitsch til Robert Altman, fra John Ford og Howard Hawks til Stanley Kubrick og Ousmane Sembene. At det hele foregikk i mai, som gjerne skal symbolisere ungdom og blomstring, ga festivalen et noe ironisk skjær. Men like mye var det kanskje ment som et forsonende og ømt nikk til disse gamle gubbene som ikke visste å gi seg i tide. De er nå søte, da.

UNFINISHED BUSINESS. Eller kan det tenkes at vi har tatt feil hele tiden? Som festivalen gir til beste å prosedere: Her er faktisk mer enn krampetrekninger fra utvaskede has-beens. Kanskje forestillingen om at alle filmskapere før eller siden «mister det», er, ja, feil? For hvilken oppskrift er vel bedre enn filmskapere som kombinerer årelang rutine med en rastløs følelse av unfinished business?

Ta for eksempel Manoel de Oliveira – filmindustriens Arne Næss. Den portugisiske regissøren, nå 103 år gammel (!), var representert på festivalen med A Talking Picture fra 2003. Tittelen minner oss ikke bare om at Mr. Oliveira er gammel nok til å huske stumfilmen – han har rukket å lage noen også. Det er det likevel ingen som kunne gjettet. Det kan godt være at aldrende filmskapere har en tendens til å repetere seg selv, men som A Talking Picture illustrerer: Den siste filmproduksjonen kan like gjerne være utypisk.

GAMMEL GRIS. To andre eksempler: John Ford sin 7 Women har lite eller ingenting til felles med filmene som gjorde ham berømt (Stagecoach, They Were Expendable).

Samtidig kunne den liksom ikke vært laget av noen andre heller. Tilsvarende: Kubricks Eyes Wide Shut ble latterliggjort da den kom ut i 1999, for sin lite autentiske omgang med Sosietets-New York. At filmen og dens skaper kanskje forsøkte å fremstå som en gammel, snøvlete gris, var det færre som tok høyde for. Den evige krangelen om Eyes Wide Shut – forspist kjempekalkun fra en stormannsgal kåtbukk, eller den siste bauta i en uovertruffen ouevre? – går ennå. Kanskje mest fordi filmen, når vi ser den igjen, nekter å slå seg til ro, men unndrar seg kategorisering.

Samme kan sies om Godards King Lear – en smågal og aldrende manns håndgemeng med Shakespeare. Om filmen er god eller ikke? Vel, si det. Og det er nettopp det som gjør den verdt å se. Sammen vitner disse fire filmene om gammelmannsfilmens sidetilværelse, dens unntaksmessighet.

UTVASKET. Og det er kanskje her den ofte nådeløse resepsjonen kommer inn.

Unntaksfilmene klusser med historien slik den helst fremstilles, for eksempel i (den ferdigskrevne?) nekrologen: En energisk og ufokusert debut («ung og lovende») ble fulgt opp av mer modne og formfullendte verk («their magic hour»), før filmskaperen i sin avsluttende fase ble mer ensporet og tørket inn («washed up», «seig», «uten sprut»).

Woody Allens (76) og Clint Eastwoods (82) renessanse har også satt dette vante fortellergrepet på prøve (her må du nesten velge å se bort fra Eastwoods stakkarslige opptreden på republikanernes landsmøte i Tampa nå nylig). I stedet for å sakke akterut ser de snarere ut til å være fanget av en ny vind. Det hersker stor konsensus om at deres senere produksjon (Match Point, Vicki Cristina Barcelona, Midnight In Paris, Iwo Jima, Gran Torimo) hører til blant det beste de har gjort.

DE GAMLE ER ELDST. Så tenk litt på det neste gang du tar til orde for avtalefestede pensjonsordninger for musikere over 30 år, eller slår deg til pannen ved tanken på en ny film signert Martin Scorsese (69), Steven Spielberg (65) eller Francis Ford Coppola (73). De gamle er eldst. Et langt liv i bransjen har tross alt også sine fordeler. Gamle legender kommer fra en privilegert posisjon, der de kan arbeide i sitt eget tempo og diktere premissene for hele produksjonen. Noe som bringer selve filmarbeidet nærmere ideen formulert i auteur-tradisjonen, der forholdet filmskaper-film skal være det samme som forholdet poet-dikt. Et én-til-én-forhold der filmskaperens ånd gjennomsyrer filmen fra start til finish, og – det er iallfall tanken – magi skapes.

Men hva skjedde med The Late Film?

Klarte den å etablere nye premisser for samtalen om alderdom og kunstproduksjon? Lyktes den med å revitalisere disse gamle filmskaperne den satte seg fore å tjene? Klarte den å demme opp for vår tids ungdomsfetisjering?

Nei, den ble lagt ned på grunn av svakt oppmøte. Den siste festivalen ble avviklet i 2009.

Woody Allen fortsetter ufortrødent med sitt postkortprosjekt og jobber for tiden med en film lagt til San Francisco. Den foreløpig siste Eastwood-filmen er J. Edgar (2011).

Twixt (2011) er den siste Francis Ford Coppola-filmen, og bør, av hensyn til denne sakens premiss, ikke omtales noe videre.

9/2012

19

SAMFUNN

Har en råtten bransje begynt å modne?

Tekst Hanna Stoltenberg Illustrasjon Marta Bravo MYE HAR SKJEDD siden bilder av bløte bryster og våte kjønnsbusker var noe man oppsøkte, med nervøs varsomhet, i storebrors gjemte skuffer. Takket være internett, kan selv den mest pysete hobbyonanisten nå få hjelp til å visualisere sine mest private fantasier på null komma niks. Ett tastetrykk, og du kan få asiatisk tentakel-porno rett hjem i stua. Bestemødre i PVC? Null problem! To kvinner som spiser ekskrementer fra én kopp, sa du? Du kan få tre! Uansett hvor marginal kinken din er, så er sjansen stor for at det finnes et utrolig antall sider dedikert til akkurat dine preferanser. På internett, kan alle få en skreddersydd pornografisk opplevelse.

Men problemet som oppstår i møte med ubegrensete pornografiske muligheter, er det samme som møtte meg på meksikansk frokost-buffet: du hiver i deg alt – selv den frityrstekte ålen du egentlig ikke hadde lyst på, og så føler du deg litt kvalm og ekkel etterpå.

20

9/2012

Jeg mailer professor i sexologi, Esben Esther Pirelli Benestad, og spør om det bunnløse bassenget av nettperversiteter har noen innvirkning på nordmenns seksuelle grenser?

«Nettet har ingen kvalitetssikring, slik at det lille som måtte ha vært av den slags [seksuelle grenser] i forhold til erotikk/pornografi, er fullstendig fordampet. Jeg har etterhvert hatt flere klienter, hvis problem har vært at nettpornoen har ’fanget’ dem og ført dem inn i områder de ikke hadde hatt fantasier om å søke seg til,» skriver han/hun.

Den kjente britiske dokumentarskaperen og journalisten Louis Theroux skrev i sommer en artikkel for avisen The Guardian, der han beskrev sine erfaringer med den amerikanske pornobransjen. Disse erfaringene ble gjort henholdsvis i 1998 og 2012, som en del av en dokumentarserie på BBC. Theroux skriver hvordan bransjen på slutten av nittitallet «var preget av en alt-er-lov holdning til sex.» Han forteller at «regissører konkurrerte om hvem som kunne iscenesette de mest skandaløse stuntene, og presset skuespillerne til randen av hva kroppene deres kunne tåle.» Dette re-

sulterte i at «de seksuelle handlingene syntes å ligne mer på de reality-programmene hvor deltagerne må spise levende ormer og griseoppkast, enn noen form for konvensjonell erotikk.»

DEN SAMME GRENSEFORFLYTNINGEN som motiverer enkelte pornoregissører, blir gjerne delt av filmenes publikum: «Den ’naturlighet’ som driver dem,» sier Benestad, «syntes å være nysgjerrighet om hva som måtte ligge bak neste sving, og ikke hva deres eget sinn frambringer av ideer og fantasier.»

Men på tross av at tilbudet øker og markedet utvides, sliter pornoselskapene med å overleve i cyberspace. Aftenposten meldte nylig (17. september) at «privatporno er den nye trenden.» Dette er noe erotikklystne internettrålere har visst lenge. Amatører er i ferd med å utkonkurrere de profesjonelle sexgymnastene i det pornografiske terrenget. Når det kommer til porno, søker lystne nordmenn noe nytt. Og videre, noe tilsynelatende «ekte».

Da Theroux returnerte til de etablerte pornosettene i 2012, opplevde han en deprimert og pengelens bransje, som desperat forsøkte å tilpasse seg de nye realistiske trendene.

«Mindre porno og mer kvinne,» som en av regissørene erklærte.

Likens, Andrew Richardson, redaktøren av det erotikk-eksentriske magasinet Richardson, fortalte følgende anekdote i et intervju på den populære bloggen Slutever: «Jeg så nylig et intervju med en pornostjerne som har gjort mange ekstreme scener, og intervjueren spurte henne ’Nå som porno har nådd et så ekstremt nivå, hva er det neste?’ Og hun svarte ’Kanskje folk vil begynne å kutte hverandre opp og knulle sårene.’ Altså, det ville vært upraktisk, men jeg skjønner greia.»

MYE AV PORNOGRAFIEN har kanskje kommet til et punkt der den er blitt så kunstig og utagerende, at det man nå søker er et «ekstremt» nivå av intimitet? Vi ønsker å ta del i andres seksuelle hverdag, tror Benestad:. «Det viser seg i alle fall i de undersøkelsene vi har foretatt, at det Ola og Kari (og sikkert også Olakari og Kariolav) legger vekt på når det gjelder motiver for å ha sex, er nettopp intimitet, nærhet og kjærlighet.»

Nettstedet nymphoninjas.net, er en av pornosidene som publiserer et bredt spekter av pornografisk materiale, mye av hvilket er av såkalte amatører, men som insisterer på at innholdet skal være smakfullt og realistisk fremstilt. Mannen bak, som foretrekker å være anonym, forteller at siden har rundt 20.000 faste lesere, og at tallet øker dag-

SAMFUNN

Den dominante partneren stopper når den andre sier kodeordet.

Slik sett er BDSM en fremførelse av en sjelden vare: tillitt. lig. Den positive responsen fra kvinner er overveldende. «Det interesserer meg, fordi porno ofte blir sett på som en mannegreie,» sier han. «Men jeg håper jo at jeg er med på å endre det synspunktet, og at jeg kan bidra til at flere kvinner finner ut at porno tenner dem - minst like mye som det tenner menn.»

NN, som han kaller seg, tror den nye bølgen av «autentisk» porno handler om at flere kvinnelige aktører har entret den toneangivende delen av bransjen. Og han er overbevist om at det representerer et ærlig forsøk på å endre noen av pornografiens holdninger til sex. «For hver mann som ønsker å se glatte, tilgjorte pornostjerner, er det en mann pluss en kvinne som vil se hvordan naboparet gjør det,» sier han.

MANNLIGE AKTØRER, OG bloggsensasjoner, som James Deen og Manuel Ferrara representerer pornobransjens svar på ønsket om å se realistiske drifter. I det som dølt omtales som «kvinnevennlig pornografi», er entusiastisk cunnilingus en uunnværlig kompetanse, og jubelknoppen blir viet mer oppmerksomhet enn Melodi Grand Prix.

Skuespillerne kysser, svetter, stønner, og holder om hverandre med en inderlighet som knapt kan matches av nyutdannete dramastudenter. Mange av filmsnuttene inkluderer likevel også spanking, spytting, maktbruk og andre morosaker, men i motsetning til

mange hardporno-scener, som fremstår som unyansert seksuell vold, fremheves det i den «autentiske» pornografien at partene stoler på hverandre, og nyter like godt av elskoven.

I forbindelse med den litterære erotikksensasjonen Fifty Shades of Grey, hvis hovedplot sentrer rundt BDSM (Bondage & Discipline, Dominance & Submission, Sadism & Masochism), skrev den franskmarokkanske sosialantropologen, Eva Illouz, om hvorfor kvinner tiltrekkes av ideen om seksuelle «kontrakter» mellom partnere. I en artikkel for Spiegel Online, skriver hun at «en av de største vanskelighetene i moderne forhold, er å gi fra seg sin autonomi til en annen, for ved å gjøre det, står verdigheten vår alltid på spill. Det BDSM tilbyr, er det logisk og psykologisk umulige, at man kan frivillig oppgi sin autonomi til partneren.»

Videre argumenterer Illouz at «den likheten som er blitt søkt gjennom 40 år med feminisme, krever en pågående og endeløs forhandlingsprosess. En BDSM-kontrakt stopper denne forhandlingen og fryser overdrevne og karikerte roller og posisjoner. I BDSM er ulikheter akseptert, fordi det er gjensidig, kontraktfestet og deilig.» Noe av dette blir humoristisk illustrert i den nye HBO-serien Girls, der hovedpersonen Hannah forteller sin lite ambisiøse, men svært seksuelt dominerende kjæreste: «Jeg lar deg vite at det er okay at vi

spiller ut denne fantasien, fordi jeg er ekkel og det er du og.»

Å GI SLIPP PÅ kontroll er selvfølgelig ikke bare en kvinnegreie. Det finnes nok av menn der ute som liker å bli tråkka på med stiletthæler. Når jeg spør den norske forfatteren Hedda H. Robertsen, mest kjent for den erotiske boksuksessen Skutt i filler av Mads Mikkelsen («personlig skiller jeg ikke mellom erotisk og pornografisk litteratur»), om dette, svarer hun: «evnen til å underkaste seg handler kanskje mer om en innstilling til livet, som både menn og kvinner kan ha.»

Hennes siste utgivelse, Ildfuglen, handler likevel om to venninner, der «den ene elsker inntil det selvutslettende, mens den andre søker renselse i et grenseoverskridende mørke.»

Men i motsetning til Fifty Shades, der den unge kvinnelige protagonisten – som før affæren er renere enn et nyvasket laken – forteller sin plagete helt etter en runde med juling at «jeg gjør dette for deg», søker Robertsons hovedpersoner den seksuelle underkastelsen.

Den ene kvinnelige karakteren i Ildfuglen sitter bak rattet i en fatal ulykke, og hennes underkastelse kan tolkes som et behov for straff, så vel som et behov for å fratas utslagsgivende kontroll. Den andre, begjærer en hengiven intimitet med sin forlovete, og derfor forbudte, elsker: «Thomas knebler munnen hennes med svart tape og fester

remmer rundt håndleddene og halsen. (…)

Magen er hul, og Amalie sukker og sikler inn i tapen uten å kunne kontrollere responsen, kroppens mekanismer, hun borer ansiktet inn i sengetøyet og lar kneskålene synke ned i dynen under vekten av Thomas. Hun er så takknemlig for den tillitten han viser henne, for at hun får se denne siden av ham.»

FASCINASJONEN FOR Å bli dominert handler, kanskje paradoksalt, mye om nærhet. Illouz skriver at «sadomasochisme fungerer kun mellom to mennesker som fullstendig stoler på hverandre. Den dominante partneren stopper å skade den andre så snart han eller hun sier kodeordet. På en måte er BDSM en fremførelse av en sjelden vare: tillitt.»

Men hvis enkelte pornoentusiaster nå depper over at pornografien skal begynne å handle om stearinlys og følelser, er det bare å tørke tårene. «Kvinnevennlig» porno handler ikke om å elske i skje til tonene av Seal, det handler om å ta kvinnelige lyster for det de er: like virkelige, grådige og individuelle som mannens. Og ingen prøver å ta fra noen de blonde silikondamene som kommer høylytt av fryden bare ved å se en monsterpenis – hver sin smak – enkelte aktører ønsker bare å tilby bredere, og ikke bare mer ytterliggående, porno.

Som Benestad sier: «Våre tenningstalenter syntes å kunne utvikle seg i nærmest endeløst mange retninger, slik sett kan vi i aller høyeste grad påvirkes av nettets tilbud.

Selve styringen ligger like fullt hos oss selv, siden det er vi som er i besittelse av tenningstalentene.»

9/2012

21

007

Slik tonen og begeistringen i gamle filmavisklipp sier oss mer om etterkrigstiden enn det som faktisk stilles til skue, åpner Bond-filmene for tilsvarende innsikter. Bond, James Bond fyller 50 år.

Tekst Håvard Nyhus Illustrasjon Andreas Tylden «What do you say about a man like that?» sukker M i Skyfall, det foreløpig siste film-kapittelet i Bond-serien.

Hun blir svar skyldig. Hun burde jo stilt spørsmålet andre veien: Hva er det Bond sier oss – om oss?

Da Kon-Tiki-filmen skulle besettes, støtte de castingansvarlige fort på et problem de ikke hadde forutsett. De fant ikke de rette … kroppene. I Heyerdahls velmaktsdager fantes verken SATS, lavkarbodietter eller søndagsåpne butikker. Med andre ord: Førtitallsmannen, med sin magre muskulatur, senete figur og sitt innhule bryst, fantes ikke lenger. Æsj, screw it, tenkte de snart, og ringte Anders Basmo Christiansen.

Se på et gammelt fotografi. Klærne, frisyrene, brillene, ja selv kroppsholdningen, er som fengslet i tiden. Hver tid har sin egen måte å te seg på; å føre seg på. Samme hvor skrudd og far out et band hørtes ut på sekstitallet, låter de i dag mest av alt sekstitallsk. Samme hvor forskjellig Franz Kafka og Thomas Mann uttrykte seg, i dag har de begge dette tyvetallske ved seg. Samme hvor kul og henslengt du forstilte deg, står du fremdeles i en konfirmasjonsdress «du kan vokse litt i», og støtter deg på et bjørketre.

Tida gjennomsyrer og jevner ut. Ubønnhørlig lenkes du til tidsånden, samme hvor mye du stritter imot.

FOSSIL FRA ETTERKRIGSTIDEN. I Casino Royale (2006), Bond-franchisens hittil kanskje mest drastiske oppdatering,1 får 007 klar beskjed fra M. Han er spesialagent på overtid, sier hun: «a sexist misogynist dinosaur». En kunstig overlevning fra den kalde krigen. En underlig skapning unnfanget av Ian Flemming da koloniveldet begynte å smuldre og Storbritannia måtte finne seg sjæl på ny.

Helt siden den gangen har Bond – og det falmede Britiske Imperium2 – forsøkt å fange tidsånden på nytt. Og på nytt. Men det er tidsånden som har fanget dem.

Fra to overlevninger til en annen: «Det skremmer meg hvor kort kunsten er», skriver Dag Solstad. I artikkelen «Forsiktige kommentarer til refleksjoner over tidsbegrepet», som han selv omtaler som en av sine sterkeste tekster, utdyper han: «En av de ytterst få tingene jeg har registrert, og registrert på en måte som lar seg uttrykke i språket, er at tiden er der, og den setter sine spor, både forklarlige, som at den elder våre ansikter og kropper, og uforklarlige, som at den også setter sine spor som vi ikke var klar over at den satte den gang den var nåtid og øyeblikk.»

Slik bryter tiden inn i kunstverket og preger det med den tiden det ble skapt i, hevder Solstad. Selv ikke den aller største kunsten («ja, selv ikke Ibsen!») er hevet over tidens herjinger. I det øyeblikket kunstverket skapes, er dens skjebne beseglet: Det er fanget og har kurs for «foreldelsen». Det er ingen vei utenom «det usigelig smertefulle».

Bedre historieleksjon finnes ikke: Bond-filmene er et vindu med panoramautsikt til sin tids sosiale og politiske dragkamper.

22

9/2012

Å gyve løs på den samlede Bond-filmografien er en tilsvarende øvelse: tidvis vond (ikke se gamle Bond-filmer sammen med Fett-redaktør Charlotte Myrbråten), tidvis utmattende (ubehjelpelige storylines som krever mer suspension of disbelief enn noen kan orke å mobilisere i samfulle 90 minutter), men også tidvis oppløftende.

Om Solstad for en kort stund legger fra seg trøstesløsheten over Den Store Kunstens forgjengelighet, vil han kanskje være enig: «spor som vi ikke var klar over den gang de ble satt», kan være ganske festlige også. Der gamle Bond-filmer har tapt seg, har de også vunnet noe. Slik klangen og iveren i filmavisklipp sier oss mer om sekstitallet enn det som faktisk stilles til skue, åpner Bond-filmene for tilsvarende inn-sikter. Som geopolitiske snapshots fra en svunnen tid gir de oss umiddelbar tilgang til en frosset tidsånd.

Bedre historieleksjon finnes ikke: Er skurken russer eller jøde? Er han ute etter verdensherredømme eller penger? Olje eller gull?

Opererer han fra bunnen av en vulkan eller fra et mediehus? Hvordan behandler han damene sine? Slår han (Roger Moore) henne? Tar han (Sean Connery) et «nei» for et «ja»? Eller kan han (Timothy Dalton, stakkar) bare glemme å få seg noe på grunn av AIDS-noiaen?

Hvilke verdensmetropoler ønsker filmskaperne å portrettere? Påfallende små byer (Siena, Italia; Becici, Montenegro; Bregenz, Østerrike) i de to forrige. Hvem får æren av å spille inn tittelmelodien? Adele – hvem ellers?

– i den siste. Hvordan er teksturen på bildene? Skyfall er som den første skutt digitalt og kompatibel med IMAX-kinoer. Også omstendigheten rundt tilblivelsen er avslørende: Skyfall-innspillingen ble lenge utsatt på grunn av finanskrisen og har noe så «unaturlig» som lavere budsjett enn sin forgjenger. I tillegg rangeres ikke lenger Bond som tidenes mest

innbringende filmkarakter; der er han passert av en brilleslange med sopelime. Bond-ouevren er et vindu med panoramautsikt til sin tids sosiale og politiske dragkamper.

MUREN ER FALT. Så hva kan vi lære av den siste Bond-inkarnasjonen? Hva kan vi skimte gjennom prismet som er «trilogien» Casino Royale (2006), Quantum of Solace (2008) og Skyfall (2012)?

Det var en tid hvor alle guttunger kunne ønske de var James Bond. Slik er det neppe nå lenger. Årtusenets nye 007 – gestaltet av Daniel Craig – er en plaget sjel som baler med indre demoner og alvorlig kjærlighetssorg. Sam Mendes, som har regissert Skyfall, beskriver humøret hans slik: «[a] combination of lassitude, boredom, depression [and] difficulty with what he’s chosen to do for a living.»

«How much do you know about fear?» spør M (Judi Dench), fremdeles i den siste filmen. «All there is», svarer Bond. Hans muse Vesper Lynd (les: Vest-Berlin) er borte, muren er falt, og verden er ikke lenger like lett å navigere i. Senere i filmen: «Where the hell have you been?» klager M. «Enjoying death», svarer Bond. Huh? Hva skjedde med damer, raske biler og tørr martini?

Slik Jason Bourne våknet opp med hukommelsestap, har også den nye Bond blitt rammet av selektiv amnesi. De elegante ordspillene er borte, og fine distinksjoner som shaken eller stirred synes ubetydelige.

Som han parerer bartenderen i Casino Royale som spør hvordan han vil ha drinken sin: «Do I look like I give a damn?» Det samme gjelder kamerabruken. Mer kontemplerende kameraføringer er erstattet med hastige og rastløse klipp, og uttrykket kan totalt sett best oppsummeres som paranoid og «veldig post 9/11» .

«Har du noen hobbyer?» lurer en lyslugget Javier Bardem som spiller skurken (Raoul Silva) i Skyfall. Umiddelbart kan Silva minne om de ikoniske skurkene Francisco Scaramanga3 og Max Zorin4. Han kommer imidlertid mye lenger i å sette Bonds lojalitet til hennes majestets hemmelige tjeneste og fedreland på prøve.5 Som han sier til Bond: «(…) soon enough you will wonder whether you’re fighting for the right side.»

SANNELIG ER HAN GJENOPPSTANDEN. Så, har han noen hobbyer? «Resurrection», svarer Bond kort og hinter kanskje til dem som hevder at han har utspilt sin rolle («Jason Bourne er den nye JB. Hvem bryr seg om Bond lenger?»). Bond har imidlertid gjenoppstått hver gang, bare tilpasset tidens

007 BESTE DRINKER

BESTE PLOT

Jesper Høst fra Nr. 19 guider til Bond-fylla.

AMERICANO 4 cl Campari 4 cl Martini Rosso Soda Fyll et Collins-glass med is og ha i Campari, vermouth og soda. Pyntes med et par sitron-skiver.

Dette er den første drinken 007 noen gang bestiller (i kapittel 5 i Casino Royale, 1953).

Et grep Ian Fleming brukte for å etablere James Bond som en karakter med raffinerte drikkepreferanser.

SCOTCH & SODA 5 cl skotsk whisky Soda Fyll et Old Fashionedglass med is og ha i scotch, topp opp med soda.

Oversett i de mange filmatiseringene av Flemings 007-bøker, men dette er James Bonds foretrukne drink (nevnes 21 ganger i bøkene).

Kjapt og enkelt, perfekt for en internasjonal spion med dårlig tid.

VESPER ‘A dry Martini,’ he said. ‘One. In a deep champagne goblet.’ ‘Oui, Monsieur.’ ‘Just a moment.

Three measures of Gordon’s, one of vodka, half a measure of Kina Lillet. Shake it very well until it’s ice-cold, then add a large slice of lemonpeel. Got it?’

Oppkalt etter James Bonds første kjærlighetsaffære, Vesper Lynd, i Casino Royale (1953).

Definitivt James Bonds viktigste bidrag til moderne cocktailkultur.

Jeg foretrekker dog litt andre mål i en Vesper: 5 cl Tanqueray London Dry Gin 2,5 cl Lillet Blanc 1,5 cl Ketel One vodka

konjunkturer. Denne gangen har det altså vært nødvendig med en sort, småpsykotisk venstremanøver. Som Batman i The Dark Knight også tok konsekvensen av: For å hanskes med ondskapen må han stige ned i den; kle seg i dens gevanter.

Den nye 007 er ingen elskovssyk sjarmør.

Han er en fighter. I takt med den geopolitiske maktforskyvningen over Atlanteren, kan karakteren hans beskrives som stadig mindre britisk og stadig mer amerikansk.

Mindre kostskole, mer tredemølle. Med en kropp som fordrer store mengder forsakelse og lange humørløse ettermiddager med punchingbaggen, har Craig droppet sosietetslivet, satt seksuallivet på sparebluss og sprinter (noe Connery/Moore aldri gjorde; de luntet) i stedet fra den ene krigssonen til den andre – som et annet verdenspoliti. Quantum foregikk stort sett – som vår tids kriger – i ørkenen. Så mye for snasne bykulisser.

Det er ikke lenger verden som er sexy; det er det bare muskelbunten Bond som er.

Det er ikke lenger kvinner som stiger grasiøst opp av vannet; det er det homseikonet Daniel Craig som gjør.

Også oppdragene er mindre sexy. Der Connery spolerte gullkupp og bekjempet den røde fare, må Craig stoppe kjipinger som vil berike seg på rent kildevann (det verste som kan skje om skurken skulle vinne fram, er altså at flaskevannet blir dyrere). Og der Pierce Brosnan fant tid til å rette på slipset under vann, ser Craig mest ut som om han til enhver tid kommer rett fra en skyttergravskrig. Ikke har han engang blitt utstyrt med noen gadgets.6

Etter noen små vink i Casino Royale ble vi i Quantum of Solace på skikkelig vis introdusert for organisasjonen «Quantum»,7 et utrolig mektig og altomfattende forbryterkonglomerat i SPECTRE-tradisjonen, som med all sannsynlighet vil dukke opp også i kommende filmer. Forløperen SPECTRE stoppet taksameteret først etter sju Bond-filmer.

GISP! EN MELLOMLEDER! Konseptet tvilsomme-organisasjoner-med-politiske-maktambisjoner-og-bindinger er ikke noe nytt. Det er snarere veldig Flemingesque,8 men får en oppdatert 21. århundre-twist da britisk og amerikansk etterretning – hinsides kritikk i Flemings levetid – denne gangen er mer enn happy med å inngå partnerskap, så lenge oljen strømmer. Som det heter: Politics make strange bedfellows. Det er mer sant enn noensinne, skal vi tro Bond. Det er også plottet som forbinder Bond med ENRON-skandalen

og etterretningssvindelen i opptakten til Irakkrigen. Som i Jason Bourne-serien: De som truer verdensfreden, er altfor lojale mellomledere i store, internasjonale konserner. Heltene er varslere.

Hva som driver Bond i denne globaliseringens tidsalder, er imidlertid mer usikkert. Det vi kan være sikre på, er at han bærer på et uuttalt raseri, en obsternasig og rå kraft som i Bond-sammenheng er noe helt nytt. Roger Moore hadde ikke engang evnen til å bli sint, bare forulempet på vegne av Nasjonen eller Dronningen. Nå må M ta Bond av saken fordi han er, som hun sier: «blinded by inconsolable rage». Der M med tiden har mistet kustus på Bond, har hun til gjengjeld blitt mer av en morsfigur (M for mother?). Hennes bekymringer minner mer om morens forsmedelser enn noe annet. Ikke at Bond lystrer; han er sin egen herre. Årtusenets nye Bond er, som en viss mislykket presidentkandidat, en maverick.

Derfor kan han ikke, slik CIA åpenbart kan, stå og se på at «Quantum» installerer en generaljævel i Bolivia mot at de får utnytte naturressursene der (Quantum of Solace, 2008). At skurken i selskapet, Dominic Greene, i tillegg arbeider under dekke av å bry seg om miljøet, er forbrytelsens nullpunkt for 007. Om det ikke var ille nok å rappe vannet fra fattige bolivianske bønder, har the bad guys gudbedremeg også stjålet språket til the good guys. Makan! Bond er forbannet.

Til helvete med protokoller, allianser, kutyme, takt og tone. Her kommer miljøbevegelsens fremste våpendrager, og han er pissed off.

I en verden med skiftende allianser – en verden hvor Dronningen er avsakralisert og Skurken bare inngår i en hierarkisk ledelsesstruktur, har Bond inntatt opportunistens positur. Flagget er byttet ut med hjertet; troskap med frilansing; gullklokker med korte arbeidskontrakter. Og det er nettopp den eneste måten å vinne på: å gå utenfor systemet; trosse kommandolinjene. Innenfor er det bare altfor mange heftelser, rot og demokratisk underskudd. Bond har adaptert argumentasjonen til Nei til EU9. Slik er dagens 007 antitesen til de gamle Bond-eventyrene, hvor det nettopp var innenforheten, tilgangen til organisasjonens etterretning og gadgets som gjorde ham i stand til å utmanøvrere skurken.

YES WE CAN? De tre Craig-filmene er de mørkeste 007-filmene hittil. Verden er kvass og svikefull. Q er død, og Bond svinser rundt som en løs bikkje. Selv ikke Moneypenny, hans faste havn, ser vi noe til. At premieren på Quantum da sammenfalt med Obamas

valgseier og hans håpefulle evangelium – var det historiens lille puss? Bommet Bondskaperne helt på tidsdiagnosen?

Sånn kunne det iallfall virke. Men, som Solstad prosederte, det er ikke filmskaperne som diagnostiserer samtiden; det er samtiden som diagnostiserer dem. Og ikke et vondt ord om Obama herfra, men hvor mye av glorien er tilbake etter fire år med kabel-TV og realpolitikk? Antagelig var Royale og Quantum bedre bilder på tingenes tilstand enn noen av de involverte kunne håpe på (eller ta æren for).

Om ikke annet så bør derfor Obama, Biden og resten av teamet deres studere Skyfall nøye når den kommer på kino mot slutten av måneden. Utfallet av valgkampen står skrevet der. Så gjelder det bare å få øye på det.

Octopussy 1983 Stormannsgal russisk general planlegger invasjon av Vest-Europa ved å sprenge en atombombe i en amerikansk ambassade i Tyskland. Vesten vil tro at bomben gikk av ved en feiltakelse og vil i kjølevannet av katastrofen sette i gang omfattende nedrusting. Bond: «The west will retaliate!» General Gogol: «Against whom?»

1 1

A View To A Kill 1985 Prøverørsbarnet Max Zorin, spilt av Christopher Walken, arrangerer et jordskjelv for å sende San Francisco-området ut i havet. Med det ryker hele Silicon Valley der ørten prosent av verdens mikrochips blir produsert. Slik blir Zorin verdens største leverandør av mikrochips.

2 1

Tomorrow Never Dies 1997 Glem atombomber og kodeksmaskiner. Mediemogulen Elliot Carver (Jonathan Pryce) ser inn i fremtiden og planlegger hundre års enerett på rikskringkasting i Kina. Gir «lisens til å drepe» en helt ny mening.

3 1

BESTE KLOKKER

ROLEX EXPLORER 1016 Brukt av: Ian Fleming Ian Fleming sin egen klokke og typen han beskriver i bøkene. Bond har imidlertid aldri selv brukt denne i noen film. Dr. No-teamet ønsket å låne en tilsvarende, men fikk avslag av Rolex.

Klokken i Dr. No (1962) er istedet Albert R. Broccoli (produsent) sin private Rolex Submariner som han lånte bort til Sean Connery. Rolex Explorer 1016 ble senere trukket fra markedet da det viste seg at det var brukt helsefarlig Radium 226 på viserne.

Pris: 50.000,- på en god dag (brukt).

1 1

«Skyfall» (regi: Sam Mendes) har kinopremiere 26. oktober. www.skyfall-movie.com

NOTER 1. En nyorientering Jason Bourne skal ha mye av æren/skylda for. At alle Pierce Brosnan-filmene ble suksessivt dårligere enn sin forgjenger, hører også med. Nå er tallgrunnlaget fremdeles magert, men at Quantum var cirka syv ganger svakere enn Casino, gir grunn til å frykte at mønsteret kan gjenta seg. 2. Sist under Sommer-OL i London. 3. Christopher Lee, The Man With The Golden Gun, 1974. 4. Christopher Walken, A View To A Kill, 1985. 5. Noe blant annet «Skyfall-korrespondent» Morten Steingrimsen i Comoyo og Filter har bemerket.

Mendes, på sin side, har antydet at skurkene har vært for blasse i det siste, og at han ønsket å gjøre noe med nettopp det: «I wanted to create something that have been absent from the Bond movies for a long time». 6. Heldigvis er Q tilbake i Skyfall, nå gestaltet av den akkurat passe nerdete Ben Whishaw (f. 1980). Den forrige Q, skuespilleren Desmond Llewelyn (f. 1914), døde i 1999. 7. Delvis Dick Cheneys Haliburton, delvis russiske SMERSH, delvis Mitt Romneys Bain. 8. Ian Fleming døde i 1964, to år etter Dr. No, den første Bond-filmen.

9. Så det er altså dette som er tidsånden?

Det gjelder å stå alene – på utsiden? Være imot EU? Vel, motstanden her til lands har iallfall aldri vært høyere. Et gjennomsnitt av de siste EU-målingene – beregnet av valgforskeren Bernt Aardal – viser et nei-flertall på smått utrolige 83 prosent. (Dagbladet, 25. september.) But I digress.

SEIKO 0674 Brukt i: The Spy Who Loved Me Etterhvert måtte også Bond over i den digitale klokkealderen, og fra The Spy Who Loved Me (1977) til A View To A Kill (1985) bruker han forskjellige klokker fra japanske Seiko. Den stiligste?

Den sølvfargede Seikoen han bærer i The Spy …, aka klokken alle hipstere har en kopi av. Bond var der først. Pris: 10.000,- (brukt) eller kopi fra Casio for 298,- (Claes Ohlson).

2 1

OMEGA SEAMASTER 2220.80.00 Brukt i: Casino Royale Fra Pierce Prosnan-tiden og utover har Bond kun båret ur fra Seamaster-serien til Omega.

Hvorfor? For å forsøke å gi Bond et litt mer klassisk utrykk igjen, og fordi Omega har mye penger. Den mest originale i rekken er den blå Co Axial-klokken Daniel Craig bruker i Casino Royale. Pris: Ca 25.000,(ny i Norge)

3 1

9/2012

23

MOTE

FOTOSERIE

Foto Stephen Butkus Styling Thomas Sundeen Takk til Rune Nilssen/Ace Agency Erik Andrè/Team Jonas Olsen

9/2012

25

26

9/2012

9/2012

27

28

9/2012

9/2012

29

2.-4. november 2012

(fre kl 12-19, lør 11-18, søn 11-17) Norges Varemesse, Lillestrøm

NORGES

STØRSTOERT

VINTERSP

E S S E M SKISTEDER ER

LEVERANDØR

R! ÅRETS NYHETEENN

ALPINT/LANGR SLIV T TUR OG FRILUF

TOPP

MESSEBUTIKKER www.skiexpo.no : SKIEXPO NORGE

EGEN

SNOW/S

MESSE URF/SK

ATE

RAIL- O

G SKATE PARK TEAMK J Ø MESSEB RERE UTI

KKER

www.boardexpo.no : BOARDEXPO NORGE

// Store messebutikker // Scene med moteshow // Kjente utøvere // Norges største langrennsbutikk // // Afterski // Innendørs Railpark // Innendørs langrennsløype // Rulleskiløype // // Konkurranser med pengepremier // Publikum tryouts // Giveaways // Eget lekeområde for barn // // Teamkjørere // Autografskriving // Norske og utenlandske skisteder // Årets Filmer // // Smørekurs // Lanseringer // Skatepark // Møt fotografer // Nettsider // Blader //

9/2012

31

V pla og i ha ss ka r få er n t til der t m . B fo er ille r å inf tti pn o o nf e e m or m t be pro as g du jon re ks fin nse jon ne t a en r d nta u u ll nd er.

ATOMIC AS PROUDLY PRESENT:

RICKY GERVAIS LIVE

OSLO SPEKTRUM 2. DESEMBER

OSLO SPEKTRUM / BILLETTSERVICE.NO 815 33 133 / 7-11 / POSTEN / NARVESEN

Ullevaal stadion, 30. juni

Chaka khan Orbital Folketeateret

15. oktober

Sentrum Scene Fredag 16. november

gabriel tar med seg special guests martin moreno, alfred robles og shaun latham fra hans hit komedieshow “stand up revolution” (comedy central).

OSLO SPEKTRUM 16. november

Intimkonsert

Katie Melua Folketeateret 20. november

FOLKETEATERET mandag 3. des.

BLI FAN AV ATOMIC SOUL

BYGUIDE

Klubb + Konsert + Bar + Mat + Scene + Kunst

KONSERT: «Få andre band kan si de har en Sea Shepherd-båt oppkalt etter seg. side

KUNST: «Uten tidligere kjennskap til hverandre har de utvekslet ideer, tanker, skisser, inspirasjonskilder og tekst ut fra en tematisk klangbunn.» side

39

MAT: «Servitøren har ikke lært seg å bære brett, og ender opp med å søle caffe latte både på oss, bordet, brettet og seg selv.» side 40

37

MÅNEDENS KONSERT #1

Flashkonsertene på Den blå steinen

Tønes Logen 4. oktober Til å være «Norges kanskje aller fremste låtskriver», en påstand blant annet musikkmagasinet ENO, Frode Strømstad og, eh, Anne Lindmo har lagt sin vekt bak, er Tønes, eller Frank Tønnesen som han egentlig heter, et forholdsvis ukjent navn i altfor mange hjem – møblerte som umøblerte. Så se for svingende å sjekk ham ut!

Hvem er denne pøbelen som helt uannonsert har utført korte bråke-konserter på Den blå steinen i det siste? Som et ufrivillig vitne uttalte til BA: «Vi satt på en café like ved da vi plutselig hørte høy heavy metal-musikk fra Torgallmennningen. Det var så mye trøkk at vi nesten ikke hørte noen ting.»

Hvem er denne slyngelen som helt uanmeldt tillater seg å forstyrre den offentlige ro og orden på slikt vis? Ja, for vi ser dem jo ikke under maskene de har kamuflert seg med. Vel, NATT&DAG vet det. Vi har ikke tenkt å avsløre det her og nå, men 21. oktober spiller de på Garage – uten masker. Spør etter en som heter Tom.

1

1

MÅNEDENS SINGEL

Medieturnering i fotball Lørdag 6. oktober braker det igjen løs på kunstgressbanen ved Akvariet på Nordnes. Da flyr Davy Wathne, Claus Lundekvam (TV2), Frode Buanes (BT) og, eh, er det noen NRK-profiler igjen her i byen?, i tottene på hverandre.

NATT&DAG, som tapte finalen for to år siden, stiller selvfølgelig, og håper at du, kjære leser, møter med veloverveide bannere og oppmuntrende tilrop. Vi trenger deg! Årets favoritter er som vanlig TV 2 Sporten (som henter jukseforsterkninger fra A-laget til Fyllingen) og den kristne dagsavisen Dagen (som henter jukseforsterkninger fra det hinsidige). Potensielle slaktoffer: Alle disse filmproduksjonsselskapene; Flimmer, Alligator, Fet Film og hva de nå heter alle sammen.

1

House By the Lake: «Dark horse» Oppfølger til singelen «National Park», som også var bra. Hvordan det låter? Vel, for å bruke et bilde som musikkanmeldere elsker (at forskjellige band ligger med hverandre og slik bidrar til den samme DNA-potten): Tenk deg Fleet Foxes, Young Dreams og The Hollies på hytteferie. Utenfor uler vinden, men inne er det fyr på peisen. Fleet Foxes har tatt med en kartong vin fra Napa-distriktet i California og Mathias Tellez, hjernen i Young Dreams og alltid like foretaksom, spretter opp for å hente vinopptrekkeren ute på kjøkkenet. The Hollies begynner sakte å kle av seg. Etter noen innledende harmoniøvelser er de snart i gang med sjølve pøkinga. Slik omtrent låter det. soundcloud. com/house-by-the-lake

1

ENO + Nobel Bopel = sant 28. september markerte starten på «mer-enn-baregode-venner»-forholdet mellom ENO og Nobel Bopel. Kjærlighetsbarnet er en konsertserie som med ujevne mellomrom skal vise «litt av det som skjer i byens musikkmiljø».

– Intimkonsertene skal utforske hva som kan oppstå i skjæringspunktet mellom tids-

1

skrifts- og kafékultur, forklarer Thomas Cook hos Nobel Bopel.

En liten bydelskafé, kvalitetslesestoff på bardisken, levende musikk. Mer trengs kanskje ikke for å gjøre en strevsom hverdag litt bedre, hva?

– Jupp. På noenogfemti kvadrat oppstår en helt spesiell stemning mellom publikum og artist. Ja, det er som om gren-

MÅNEDENS KONSERT #2 sene mellom de to viskes nesten helt ut.

Redaktør i ENO, Eirik Kydland, som åpent har kritisert wifi-tilgangen på NSB ved en rekke anledninger, satt ironisk nok på toget da denne saken ble skrevet. Han var derfor utilgjengelig for en kommentar.

Følg med på facebook for nye oppføringer i konsertserien.

Bergen Mandolinband Chagall 12. oktober Bergen Mandolinband ble startet som et reinspikka fest- og gatemusikantprosjekt i Bergen.

Siden oppstarten har mandolinene fått selskap av gitarer, feler, banjoer og vokal. Bandet feiret tiårsjublileum i fjor med 25 timers konsertmaraton på diverse kaféer og utesteder i Bergen og utdeling av «Den gyldne mandolin». Flotmyr Gumbo, nettopp ute, er Bergen Mandolinbands tredje album på Grappa Musikkforlag.

1

Foto: Øyvind Apeland

9/2012

33

FOTO: linda eisala winther

LANSERINGSFEST: september Cementen, 7. september // dj jazzpalass

NESTE NATT&DAG FEST: martinique fredag 5. oktober

34

9/2012

født på ny Finnes det et liv etter døden for gamle tatoveringer? Alt varer ikke nødvendigvis evig.

Tekst Lina Ravneng Foto William Semeraro May Kirsti Haddeland skritter inn til Solid Tattoo i Steinkargata, midt i Stavanger sentrum. Nå skal fargeleggingen av føniksen stikkes på plass.

– Det er til minne om venninna mi som døde 1. januar i år. Jeg håper hun er kommet til en bedre plass nå, en slags gjenfødelse, men ikke på jorda, sier May. Hun legger venstrearmen på støttebordet som er pakket inn i to lag plastfolie, og omrisset av en stor fugl med peoner i bakgrunnen ligger klar for tatoverer Kristina Elin Nygaard. May er klar for fullbyrdelsen av sin japanske føniks. Kristina henter sju flasker blekk fra en hylle. Små hvite blekk-kopper fylles med sterke farger ; «olive», «hot pink» og «bahama blue».

EIEREN AV SOLID Tattoo i Stavanger, Kjell E. Husebø alias Kjelli, forteller at fuglen Føniks er veldig populært.

– Folk pleier ikke å komme til oss og si at de vil ha en gjenfødelsestatovering, men forteller ofte i stedet at de har opplevd noe drit, og nå er ferdig, sier han.

– Jeg har også mange fønikser på gang

nå. Av og til lager jeg hodeskaller balansert med blomster for å få fram kontrasten mellom det fine og det vonde. Til tider kan det virke som om det er litt skummelt og litt vondt for kundene å forklare hva de vil ha, og det er sjelden jeg tatoverer motiver som betyr noe skikkelig dårlig. Det er veldig populært å skrive ting nå, sånne latinske greier som «Carpe diem» og slikt, men åpenlyse skriftlige fortellinger om kjipe opplevelser på synlige steder er ikke særlig lurt. Du skal jo leve med det i noen år. Det er også veldig vanlig å lage cover-ups over navn. Ei venninne av meg fikk dekket over navnet til ekskjæresten.

May sitter alvorlig og venter.

– Jeg tror det kommer til å gjøre vondt, jeg har ikke så høy smerteterskel, sier hun.

– Skal vi bruke en benk i stedet?, spør Kristina. Inne på kontoret står en grågrønn koffert med håndtak, som med et krekk, brekk og klikk blir til en to meter lang liggebenk. May legger seg på rygg. Kristina dypper nålen i hot pink, flytter stolen sin tett inntil benken, og starter prosessen med å feste farge til blank hud. Psjiii, psjiiii, nålene hopper i høy hastighet inn og ut av Mays arm.

– Nå jeg først tar noe så stort, vil jeg helst

at det skal bety noe, sier May. Kristina legger til at en føniks er en fin måte å hedre noen på.

Kristina har selv en hel arm dekket med egyptiske motiver.

– Det har vært kult i 5000 år, så det burde jo funke de neste 50 årene også. Slik jeg ser det handler jo nesten all egyptisk mytologi om livet etter døden. Det er fint hvis det finnes noe etterpå. Da hadde vi kanskje fått se igjen dem vi har mistet, det er mange jeg kunne tenkt meg å se igjen, sier Kristina. Rundt pekefinger og lillefinger har hun surret enda mer tørkepapir som nå har blitt rosaflekkete, akkurat som hanskene. Det er ikke godt å vite hva som er blekk, og hva som er blod.

EN OMGJØRING AV en gammel tatovering kan også symbolisere en slags gjenfødelse og en oppstandelse til noe nytt. Kjelli, forteller at det er flere grunner til at folk dekker til tatoveringen sin, men at noen er vanligere enn andre.

– Den viktigste grunnen er at håndverket er dårlig. Ellers hender det at tatoveringen er for liten. På 90-tallet var det veldig populært

med små roser. Etter hvert som tiden går, forandrer jo linjene seg, og det som før var en fin blomst ser nå ut som en liten klump.

Og så har du de typiske tramp stamps-ene, ornamenter på nederste delen av korsryggen og stjernedryss bak øret. Det er litt korttenkt å bare hoppe på en trend sånn som det, sier Kjelli.

Det er ikke alltid det ligger så mye bak ønsket om å dekke over en tatovering, tror Kristina.

– Av og til er folk bare drittlei av den gamle tatoveringen sin. Jeg gjorde en cover-up på ei jente der den gamle tribal-tatoveringen på leggen liksom var i veien for den hun egentlige ville ha der. Da dekket jeg den til med håret til en kvinnefigur. Det funka. Hvis du har mulighet til å gjøre en cover-up skikkelig bra er det en bonus. Jeg tror det er sånn cirka 50/50 når det gjelder folk som kommer inn og vil ha noe som betyr noe, og de som bare synes et motiv er jævla kult. Hvis bestefaren din elska curling, og nå er død, skal du da plutselig begynne å tatovere curling-greier på deg selv? Blir mye rare tatoveringer av sånt.

Kan Hvis bestefaren din elska curling, og nå er død, skal du da plutselig begynne å tatovere curling-greier på deg selv?»

MAT

nydelig mat, elendig service Mesterkokk Sven Erik Renaa har åpnet sitt tredje tilskudd til Stavangers matverden, men denne gangen overbeviser han ikke.

TEKST/FOTO MARI JØRGENSEN Renaa: Xpress Breitorget 6 VIL DU HA god mat i Stavanger, så har Renaa Restauranter gjort en såpass god brandingjobb at det er umulig å unngå dem. Trønderkokkens konsept har tatt over det ene hjørnet av Breitorget, gå etter det rosa neonlyset om du er i tvil. Nede finner du restauranten. Her byr Renaa på fasjonabel mat og faglærte servitører. Over ligger matbaren med ganske fasjonabel mat og uformell, men ekstremt kapabel, service. Vegg i vegg ligger Xpress hvor du kan få deg en rask lunsj enten inne eller som take away.

Vi valgte å spise inne. Renaa: Xpress har et par bord ute i selve Breitorget, men de fleste er inne i et lyst og flott rom med utsikt mot Sølvberget, så lyst at det minner om Sørlandet på sommeren. Her er disken hvor du bestiller mat og drikke. Og for en innbydende disk det er! Hjemmebakte kaker og ferske sandwicher ligger på rekke og rad, i tillegg

3

36

9/2012

byr cafeen på smoothies, friske juicer, hjemmerøret yoghurt, frisk frukt og rå grønnsaksstaver. Både vegetar-, allergi- og barnetilbud er mer enn tilstrekkelig. Maten bærer preg av en innkjøper som er enormt påpasselig med hvilke råvarer som hentes inn, og presentasjonen av sandwichene vitner om en kokk som bryr seg om jobben sin. Det er også hyggelig at det meste er klart i det du bestiller, slik at du faktisk kan presse inn to retter på en halvtimes lunsjpause.

VI BESØKTE Renaa: Xpress tre timer etter åpningstid, men allikevel hadde de ikke fått inn dagens salat. Vi endte opp med dagens suppe istedenfor, en suppe av sellerirot og epler. Suppen var nydelig, smakskombinasjonen friskere og enda bedre enn forventet.

Herligheten ble servert i en pappboks som vanligvis brukes som take away-beger for suppe, veldig moderne, og det minner om konseptet fra den sunne hurtigmatsuksessen Leon i London. For å gjøre gjestene som ikke er like kontinentale fornøyde, kom suppeskålen pent plassert på et stilig trefat med to skiver nydelig, hjemmebakt rugbrød. Under

syttilappen per porsjon, og porsjonene var store. Kaféen er faktisk blant en av de billigste lunsjplassene i byen.

Dessverre ryker Renaa:Xpress på servicen.

Til de grader. Servitøren har ikke lært seg å bære brett, og ender opp med å søle caffe latte både på oss, bordet, brettet og seg selv. Ærlig tabbe, alle kan gjøre feil. Det er håndteringen etterpå som plager. Det første hun gjør er nemlig å fortsette å servere en annen gjest. Hun kommer ikke med ny kaffe selv om glassene mangler en god del. Hun kommer ikke på å gi oss kluter til å tørke kaffeflekker av klærne, og hun kommer ikke engang med et tilbud om penger igjen. Hun kunne rett og slett ikke brydd seg mindre. På toppen av alt var latten ikke laget rett. Langt fra, faktisk. For alle som lurer: Du skal ikke brenne deg på en latte - verken på hendene som holder rundt glasset, i munnen når du drikker den, eller på låret når den helles over deg. Kan alle fjortiser som jobber på kafé vennligst gjenta etter meg: Jeg skal aldri, aldri, aldri koke melk under steaming. Da blir den ødelagt. Den smaker risengrynsgrøt. Hadde gjesten hatt lyst på en kaffe med grøtsmak hadde hun bestilt det.

ET TRIKS JEG ofte lærte bort i løpet av mine mange år i serviceyrket var at desto mer udugelig du var som servitør faglig sett, desto viktigere var det å smile. Er du sen, kløner til bestillinger og bommer på det faglige, så gjør det i alle fall med et stort smil, da liker alle deg uansett. Ikke drit deg ut på service og ikke baksnakk kollegaer mens det sitter gjester på bordet rett ved siden av. Jeg håper du tar notater, mesterkokk Renaa. Det er fremdeles din kafé vi snakker om.

Hadde det vært mitt navn som stod klistret på både dør og vinduer, så hadde jeg rett og slett ikke funnet meg i det dårlige servicenivået. Da hadde jeg tatt skiftene bak disken selv fram til jeg klarte å trene opp noen til å gjøre en jobb jeg var tilfreds med.

Samme hvor mange superkule svensker som jobber i vegg i vegg, så knuser det et rykte om du har byens minst sjarmerende jenter under samme tak. Kanskje på tide å invitere Hellstrøm innom?

Renaa: Xpress har har åpent mandag–fredag 08-17, lørdag 10-16. Les mer på www.restaurantrenaa.no

Kan alle vennligst gjenta etter meg: Jeg skal aldri, aldri koke melk under steaming.»

NATT&DAG I SAMARBEID MED HI-FI KLUBBEN OG WiMP INTRODUSERER:

NATT&DAG Råmiks er et møtested for musikkelskere, med forhåndslytting av ny musikk av kjente og ukjente artister. Artister og tidspunkt for arrangementer annonseres fortløpende i hver by. Finn NATT&DAG Råmiks på facebook eller meld deg inn i Hi-Fi Klubbens kundeklubb for personlig invitasjon.

hifiklubben.no | wimp.no | nattogdag.no

uteliv

KUNST

Anette Moi: «Funfair» Reedproject Gallery, åpning torsdag 11. oktober Her i NATT&DAG liker vi Anette sin kunst så godt at hun jevnlig lager illustrasjoner til sakene i blekka vår.

Denne måneden stiller hun ut masse nye greier på galleriet i Salvågergata.

Hei, Anette! Hva skal du vise?

– Jeg kommer til å vise illustrasjoner som får folk til å smile. Dyr, folk og sånn. Det blir en fargerik og annerledes utstilling. Jeg ser ikke på meg selv som kunstner. Jeg ser på meg selv som en rar jente som tenker visuelt og er veldig kreativ. Jeg er en illustratør og designer.

Hei, gallerist Martyn Reed. Hva var det som gjorde at du oppdaga Anette?

– Full sleeve-tatoveringene, den asymmetriske bob-en, dådyr-øynene og at hun alltid ser litt forbauset ut. Vi så også en av illustrasjonene hennes hvor en av figurene hadde på seg en Juxtapoz t-skjorte. Da tenkte vi «herregud, finnes det faktisk en kunstner i Stavanger som vet hva Juxtapoz er?» Da vi sjekket ut nettsiden hennes fant vi en My Little Pony i bikini med en øl og thug life tatovert på magen. Hva mer kan vi si? Vi var hekta og inviterte henne til å stille ut. Jeg tror hun var like overrasket som oss.

Hva kan vi forvente?

– Veldig fargerike og oppløftende sirkusaktige arbeider med en vri. My Little Pony på amfetamin. Hvem vet? Serious fun er kanskje en god beskrivelse. Vi brukte nettopp dagen på å finne en sukkerspinnmaskin til åpningskvelden. Det er ett hint på hvilken vei denne kvelden kommer til å ta.

1

før du blir vant til mørket Overthrow-release og Gojira-konsert. Årets beste måned til nå. Lett.

Gojira Folken, 29. oktober Da Folken annonserte Gojira trodde vi vel egentlig det var feil og at de skulle til Bergen i stedet. Men nei, Gojira kommer faktisk. Vi overlater ordet til Tommy Svela fra Purified in Blood: «Gojira er etter min mening et av de hardeste bandene der ute. De har grooven og tyngen til Meshuggah blandet med beinhard miljøpolitikk. Få andre band kan si de har en Sea Shepherd-båt oppkalt etter seg. Om du tror de ikke leverer tyngden live tar du feil. De er et av de få bandene som virker tightere live enn på skive. Årets booking på Folken dette her.»

1

Overthrow Checkpoint Charlie, torsdag 18. oktober Debutalbumet til Overthrow fra Tasta har vært snakkisen i hele år, og ender fort opp som Spellemannskandidat nå som den sedvanlige oslofesten har blitt flytta til Vestlandet. Sjekk ut

1

intervjuet med gutta i begynnelsen av avisa, og sjekk ut førstesingelen «Let Them Fall» på Soundcloud, Spotify og sånt.

Dette er old school thrash med referanser til alt fra Motorhead til Purified in Blood. At release for Adjust to Darkness blir på Checkpoint er en selvfølge, siden bandet bor og jobber der uansett. Her blir det garantert høy venners venner-faktor og en intens pit. Etterpå spår vi en fet etterfest i Pedersgata, med påfølgende utrykning fra brannvesenet. Det er godt mulig at dette blir konserten du skryter av at du var på.

Stavanger Allstars Checkpoint Charlie, lørdag 20. oktober Altså: Dette her er et harryfaenskap med jævlig kostymer, utighte versjoner av ihjelspilte låter og den eneste gigen folk du alltid treffer på byen spiller i løpet av et år. Hit kommer du for å henge deg på allsang og overstadig beruselse. Alltid utsolgt.

1

Alltid sjuk stemning. Ikke finn på å dra hit hvis du ikke vet akkurat hva du går til, og har du lyst til å dra hit har du vel allerede kjøpt billett du din fyllik.

Freddy The Dyke Cafe Humbug, fredag 19. oktober Vi har ingen anelse om hva dette egentlig er for noe.

Gaute Granli og Bendik Andersson, gitarist og trommis i Skande Krek har et duoprosjekt de har kalt «Freddy the Dyke». Dette er debutkonserten, så vi antar at heller ikke de helt aner hva som kommer til å skje. Etter diverse møter backstage og andre forfylla plasser, har vi fått sansen for Skadne Krek-gjengen, som aldri lar muligheten til å be noen dra til innerste helvete passere.

Det er en utemma aggresjon vi elsker. Lesbejazz på Humbug må jo bli fett.

1

uteliv: erik sæter jørgensen

From Stavanger With Love Galleri Opdahl, til 14. oktober Har du ennå ikke fått med deg en av årets beste utstillinger her i regionen, har du fremdeles muligheten i et par uker. Den Chris Sharpkuraterte gruppeutstillingen tar for seg skulpturer i uvante former, og består av en rekke verk fra heite samtidskunstnere.

Kunsthipsterne har allerede vært her, men hvis du skynder deg har du samtaleemne til en hel kveld på Bøker og Børst. Vårt forslag? Nina Beier: Yay or nay?

Kjør debatt.

1

Tegn i tiden Lars Arrhenius KINOKINO, til 16. desember Det er en stund siden vi har vært på KINOKINO, men utstillingen til svenske Lars Arrhenius er verdt et besøk, spesielt hvis du kombinerer det med en av kultfilmene som med jevne mellomrom vises på huset.

Dette er kunstnerens første store separatutstilling i Norge, og består av animasjonsfilmer og grafiske vegginstallasjoner med sammensatte c-prints. Vanlige folk kaller det bilder klistra på veggen. I følge pressemeldingen er hovedtemaet i Arrhenius sin kunst hverdagslige dramaer. Det så ut til å stemme godt. Piktogrammene har noe Jason’sk over

1

seg, og appellerer til alles underbevisst Playmobil-kjærlighet. En fin unnskyldning til å stikke til Sandnes, altså.

Per Front: «Venus Passage» Kunstgalleriet, 4. oktober til 4. november Etter en snodig utstilling før sommeren, og en litt ymse maleriutstilling nå sist er Kunstgalleriet tilbake med et velkjent navn som garantert kommer til å selge godt til de fine fruene på Eiganes. Per Front sin «Venus Passage» ser faktisk rimelig lekker ut på forhåndsmaterialet, men bortsett fra et større oljemaleri aner vi ikke hva han kommer til å vise.

1

Det ruinrelaterte Prosjektrom Normanns, Åpning 5. oktober. Åpent lørdag/ søndag 6. og 7. og 13. og 14.

Siden jeg selv er med og driver Prosjektrom Normanns er vi nå hinsides de greiene hvor du blir oppgitt over at NATT&DAG bare skrives av og for hipstervennene sine. Jaja. Denne utstillingen blir så bra at den må med uansett. Derfor lar jeg Marte Danielsen Jølbo snakke direkte til deg i stedet for at jeg skriver noe vas. Vær så god: «Utstillingen Det ruinrelaterte er et resultat av et tverrestetisk

1

og prosessbasert samarbeid mellom kunstner Ellen Ringstad og forfatter Victoria Kielland.

Uten tidligere kjennskap til hverandre har de utvekslet ideer, tanker, skisser, inspirasjonskilder og tekst ut fra en tematisk klangbunn i den svenske forfatteren Sara Stridsbergs begrep om kjønnets melankoli. Den faglige utvekslingen har et løst utgangspunkt i en fysisk tilnærming til materialet – til kroppen som objekt for ruin og skapelse, et objekt som bæres av hud, ødeleggelse og organer. Ellen Ringstads materielle tekstureksperimenter formerer seg til stedsspesifikke installasjoner, og skaper nye stoffligheter, nye rom – ofte med en dystopisk nerve. Victoria Kiellands detaljrike skildringer av det kroppslige, ofte ekle og ikke alltid likestuerene byr leseren til en kroppslig erfaring av tekst. Felles for dem begge er at de er uredde og nærgående, utforskende og med en kompromissløs tilgang til eget arbeidsmateriale. Det Ruinrelaterte er den første av en tenkt serie på tre utstillinger som sirkler rundt et tverrestetisk samarbeid med billedkunst og tekst.»

KUNST: erik sæter jørgensen

Mye å oppleve, mye å SPARE med Aftenbladkortet For eksempel:

P.s. Et ungdomsabonnement på Aftenbladet koster kun kr. 99,- i måneden.

38

9/2012

MAT

FÉ ÅPEN KA G HVER DA 18 L K A R F

GRATIS WIFI I KAFÉEN

FOLKENQUIZ HVER TIRSDAG 20:00

en glad laks Nå kan du spise fisk på Fisketorget.

Tekst Mari Jørgensen Foto Erik Sæter Jørgensen Kokkelandslagets Karl Erik Pallesen har vunnet Hellstrøms Mesterkokk, smuglet levende hummer inn i England og er nå på vei til kokke-OL. Mellom slagene har Kvitsøy-gutten totalforvandlet Fisketorget i Stavanger.

Tidligere hadde du en jobb kokker bare drømmer om på Gastronomisk Institutt.

Hvorfor endte du opp som fiskehandler?

– Da det var anbudsrunde for drift av Fisketorget i fjor vant Kokkene Kommer. Jeg husker at jeg kommenterte til samboeren min at det måtte være verdens beste jobb å drive den plassen, men jeg tenkte ikke noe mer over det. Etter jul kontaktet de meg, med forespørsel om jeg ville være med på eiersiden samt som daglig leder. Jeg fikk rett og slett muligheten til å være med å forme plassen. Jeg hadde jo allerede drømmejobben på Gastronomisk Institutt, men klarte ikke å si nei.

Hva har dere endret på?

– Tidligere bestod Fisketorget av fire nedslitte båser. Interiøret var kaldt, nå har vi varmet det opp med eik og tre. Vi har delt lokalet i to, en del disk og en del restaurant.

Menyen i restauranten forandres etter hva som kommer inn i disken, og med unntak av et par klassikere endres den ikke bare hver dag, men også underveis i dagen. Gjestene synes det er kult, kokkene synes det er spennende. Hjertet i bygget er disken. Vi er fiskehandlere – men har et mattilbud. Disken er tolv meter lang, og består av lokalt, eksotisk og litt nisjevarer, for eksempel har vi det beste utvalget på klippfisk i landet. Vi jakter hele tiden etter små, spesielle produsenter.

Torsdagen i Stavanger er tradisjonelt komletorsdag, derfor skal vi servere hjemmelaget Kvitsøykomle hver torsdag, slik som jeg og kjøkkensjefen begge får hjemme på Kvitsøy.

Hva var vitsen med å fornye Fisketorget?

– Å fornye seg er viktig i seg selv. Vi må tenke nytt for å overleve. Planen her har hele tiden vært å gjøre det skikkelig. Hvorfor skal en ikke kunne spise fersk fisk på Fisketorget?

Rundt omkring er det mye fritert fisk, det lyser frossenmat, hvorfor ikke ha det fersk? Folk får med seg at de får kvalitet og gode råvarer hos oss.

TORSDAGSLYKKE

VINYL OG LYKKEHJUL TORSDAGER 21:00

Tidligere var det helst gamle damer her inne på Fisketorget, mens nå sitter en ung far og sønn på bordet ved siden av oss. Hva slags klientell har dere egentlig?

– De gamle damene er her heldigvis ennå, vi får alt fra motorsykkelfolk til bestemødre som spiser rekesmørbrød. Det kan vi aldri ta vekk fra menyen, da blir det bråk. Vi har mange stamkunder, men det kommer også mange nye som ser at vi har mer å by på enn før. I disken jobber det også kokker som kommer med råd og tips, og vi jobber med å legge ut oppskrifter med råvarene som folk kan ta med seg hjem.

I matbyen Stavanger dukker det hele tiden opp nye konsepter, samtidig som folkekjære restauranter må legge ned. Hva må til for å lykkes?

– Så lenge du brenner for noe, og setter kvalitet og konsept i høysetet mens du også er nyskapende – da kommer folk. Men du må legge inn en buffer for dårlige måneder.

Konkurransen her er kjempebra. Det er mange bra restauranter, så du kan ikke slurve på kvalitet og konsept. Jeg ville for eksempel aldri satt kjøtt på menyen. Ikke har noen bedt om det heller. Vi må heller aldri jukse med kvaliteten. Vi har ikke fryser her på huset, alt blir brukt, solgt eller kastet.

Hva liker du best å spise selv?

– Hjemmel hos na mor er det lapskaus det går i. Hennes lapskaus er legendarisk.

Skal jeg ut å spise i Stavanger går jeg på Tango. Der er jeg alltid superfornøyd med mat og service. De tenker rett.

Du liker Kvitsøy-hummer også?

– Ja, jeg har faktisk smugla levende minihummer inn i England. Da jeg jobbet på GI skulle jeg ha en Master Class under en matfestival i Birmingham. Han franske kokken kom faktisk ikke ut av Frankrike med sine råvarer, mens jeg hadde med levende hummer – som er strengt forbudt å importere til England. Kokkene på festivalen var i ekstase! De lo og lo, og det var en veldig greit fin åpning for en kvitsøygutt som ikke er så veldig god i engelsk.

Fisketorget holder åpent i disken mandag– onsdag 9-18, torsdag–lørdag 9-18 (16).

Kjøkkenet holder åpent mandag–onsdag 11-19, torsdag–lørdag 11-21. Les mer på fisketorget-stavanger.no 9/2012

39

KUNST

NATT&DAG SOM KUNST Oslo fylles med opera, operette og musikal i en hel uke!

Czardasfyrstinnen På Folketeateret

Tosca & Onegin MiniBoheme På Oslo Konserthus

På DogA

Elizabeth Norberg-Schulz Mariann Fjeld Olsen

Knut Skram En hyllest til Kirsten Flagstad Trikketryllefløyten Trond Hallstein Moe

Samtidsopera Musikalkonsert Thomas Ruud Turid Karlsen Nina Gravrok Barneopera Og mye mer…..... operafestival.no

Avis er kult.

Skulptur er kulere.

TEKST ERIK SÆTER JØRGENSEN FOTO ERIK SÆTER JØRGENSEN Kunstneren J.A. Garcia lager forgjen gelig skulpturer av gratisaviser. Slik ble

NATT&DAG sin Stavanger-utgave til kunst.

– Dette er en gammel idé. Prosjektet begynte da jeg gjorde en workshop i Caracas i Venezuela i 2001. Da jobbet jeg med dukker. Jeg har alltid hatt lyst til å arbeide i store formater, så da jeg dro tilbake til Spania holdt jeg fast ved idéen, men jeg klarte ikke å videreutvikle den. Under researchen min fant jeg ut at en Spania forbruker fem millioner tonn papir, så konsumet er vanvittig høyt. Vi kan alle bruke materialene til å lage noe interessant, så jeg tok min idé, koblet den med papiret og deretter var det lett, sier Garcia.

Resultatet har blitt intervensjoner i henholdsvis Madrid, Wien og nå Stavanger.

Materialet er alltid gratisaviser han finner i den aktuelle byen. I Stavanger ble råmaterialet naturligvis NATT&DAG sin lokale utgave.

– Kanskje er det umulig å gjøre et kunstprosjekt uten mye penger. En skuespillervenn av meg fortalte meg at han hadde lyst til å sette opp et stykke, men at han behøvde 20.000 euro for å få det til. Jeg er uenig. Du trenger ikke mye penger for å sette opp et godt teaterstykke. Du trenger research og en god ide. Hvis du har en tydelig idé, og du eksperimenterer litt, kan du få det til. Jeg har et optimistisk budskap. Når jeg drar til Wien for å trene på tysken min jobber jeg der. Da kan jeg vise det samme prosjektet.

Jeg kan gjenskape prosjektet hvor som helst, men jeg jobber med ulike aviser som endrer opplevelsen. Vekten og strukturen – materialet endrer seg fra gang til gang, siden jeg alltid jobber med resirkulerte materialer. Jeg bruker papir og strukturer jeg finner på gaten eller i søppelet.

Komponist Leonardo J. Duerto bor og arbeider i Stavanger, og fungerer både som av-og-på-tolk og samarbeidspartner for Garcia.

– Det er det samme med pianoer. Mer enn hundre stykker blir gitt bort hvert år, for eksempel på Finn.no, og derfor kom jeg på tanken om å forvandlet et piano og gi det til en skole. På den måten kunne elevene bli kjent med samtidsmusikk. Vi traff hverandre via resirkuleringsinteressen, og fant ut at vi passet perfekt til å arbeide sammen. Jeg

demonterer pianoet slik at de individuelle delene står igjen, og så jobber jeg med de indre delene som for eksempel lydbordet eller harpen. Jeg forsøker å lage et nytt instrument ut av det gamle ved å bruke det som kalles utvidete teknikker.

– I komposisjonene mine arbeider jeg med spektrale og hyper-spektrale trender.

Jeg vurderer lyden du hører fra den første noten, og hvordan de utvidede teknikkene skaper ulike lyder – alt i fra treet til strengene.

Jeg har en annerledes tilnærming til vanlig pianoteknikker, og leker med både pianoet og harpen jeg skaper.

Dere jobber begge med gratis og forkasta råmaterialer. Hva er det som er så tiltrekkende med det?

– Konseptet bak en gratisaviser er at du bruker og kaster den. Du leser en avis som 20 minutos i Spania eller Metro i Købehavn.

Greia er at du kan bruke avis om og om igjen.

Prosjektet er fullstendig gjenvinnbart. Jeg er veldig stolt av det. I fjor så jeg en av Cirque du Soleil sine forestillinger. De brukte tjue lastebiler for å transportere prøvescenen sin til der de holdt forestillingen. Kan du forestille deg forurensningen? Kan du se for deg alt som må til for å lage en spektakulær forestilling? Etter at det er over – hva gjør du så med alt dette? Jeg ville lage noe som var håndlaget, og som samtidig var lett tilgjengelig og miljøvennlig. Jeg lager skulpturene mine, filmer og fotograferer dem, og så putter jeg dem i søppelet. Jeg elsker det. Alt er veldig enkelt.

NATT&DAG var med da skulpturene ble satt opp på Domkirkeplassen midt i byen.

De aller fleste stoppet og betraktet de to papirpersonene som hang ut midt i Stavanger sentrum. Etter at regnet hadde gjort avisskulpturene om til sørpe var intervensjonen over.

– Har du sett Blade Runner? spør Garcia.

Ja, såklart.

– I en av de første scenene ser vi at Deckard leser en papiravis. I denne futuristiske filmen med alle de teknologiske nyvinningene er det fortsatt en fyr som leser en papiravis. Kanskje det kommer til å bli sånn? At papiravisene fortsatt er der selv om alt annet utvikler seg.

Hva er det du liker aller best med prosjektet?

– Publikumsinteraksjonene er det beste.

Jeg liker interaktiv kunst, men ikke verk som begrenser seg til å at du trykker på knapper. Jeg vil at du skal kunne både ta på og ødelegge verket mitt.

Les mer om prosjektene på henholdsvis paperformances.com og spectralpiano.com

Tenk på Blade Runner. Selv i denne futuristiske filmen leser folk papir-aviser.

40

9/2012

reload.no, foto: Emile Ashely

BLi inspirert av edvard Munch på stavanger kunstMuseuM

Levende og ledende! Med våre 10 museer har vi en unik bredde, samtidig som vi leter høyt og lavt etter nye og spennende opp­ levelser for våre gjester. Museene har også sine faste utstillinger som er et resultat av mange års erfaring, samt en bevissthet om å ta vare på vår kultur og historie for kommende generasjoner.

museumstavanger.no

9/2012

41

KUNST

Wim Delvoye (f. 1965) Anerkjent belgisk neo-konseptuell kunstner med utstillingsvirksomhet over hele verden. Etter å ha blitt kastet ut av en prestisjefull kunstskole, har han brukt tiden godt på å bli kjent for blant annet å tatovere griser, ta røntgenbilder av mennesker som har sex og «Cloaca» – en maskin som gjenskaper den menneskelige fordøyelsesprosessen.

Fortsettelse av intervjuet «Møkkamann» fra side 14.

, Du solgte bæsjen en gang?

, – Ja, men det var høyst ironisk.

, Morsomt nok var det museet som kom på den ideen, fordi de så på det som en slags donasjonsmulighet. Jeg spilte med en liten stund, men ideen led under klossete organisering. Det er alltid vanskelig å organisere en utstilling med Cloaca fordi du må hanskes med museumsansatte. Et typisk problem er for eksempel at de stenger en dag i løpet av uken, og da sier jeg bare: «No way! Cloaca må mates hver dag, ellers dør bakteriene i den. Noen må jobbe!». «Men da blir fagforeningene sure», svarer de. «Vel, Cloaca er ikke

Jeg vil gi dere valuta for pengene.

42

9/2012

så glad i fagforeninger», svarer jeg da. Etter tolv år med jobbing i samarbeid med offentlige museer foretrekker jeg nå de private, de er ofte mer organiserte, proffe og imøtekommende sånn generelt.

Hvilken rolle har du i kunstverdenen?

– På mange måter ser jeg på meg selv som industrialist. Jeg ser på meg selv som en som leverer et godt produkt. Allerede som student sjokkerte jeg lærerne ved å være profesjonell. Så når jeg lager en maskin, vil den fungere, jeg holder mine løfter, jeg er ingen hippie. Med meg vil de ikke oppleve å måtte kjøre bilen i timevis, så gå gjennom alt maset det er å finne en parkeringsplass, for deretter å gå inn i et galleri der du ser en liten snor som ligger på gulvet! Nei, nei, nei, det er ikke meg, jeg vil gi dere valuta for pengene deres. Jeg prøver alltid å glemme hva jeg lærte på kunstskolen.

Det vi lærte der er pur propaganda.

Det er første gang du stiller ut i Norge?

– Det stemmer. Mange ganger drømmer jeg om å bo på fjerne steder. Da går jeg på

Google og ser på forskjellige land. Jeg har faktisk lenge fantasert om Canada og Norge.

Men drømmen er å starte mitt eget land.

Haha. I Trondheim skal jeg stille ut Cloaca númmer fem. Det er en bra maskin, en pålitelig maskin. Den er vertikal og ser faktisk litt ut som et menneske. Den skal mates ovenfra og ned, som et menneske.

Har opplevelsen av å gjøre sitt fornødne forandret seg etter alt dette?

– Å ja. Da jeg flyttet til et nytt atelier tok jeg med mitt eget toalett fra leiligheten. Det er et tysk toalett (et type toalett det er vanlig å finne i Tyskland. Det har en slags utbygd avsatts, en «klippe» om du vil, hvor bæsjen lander før den spyles ned, jou. anm.) som gir meg muligheten til å fotografere min egen bæsj med iphone eller ipad. Jeg har like mange bilder av min egen bæsj som jeg har bilder av andre ting. Noen ganger sletter jeg et utvalg, det er ikke alltid et smart trekk å ved en tilfeldighet vise dine nye businesskontakter i Shanghai bilder av bæsj.

Ser du et mønster i alle disse bæsjebildene?

Eller er det mer som et snøflak, unikt fra gang til gang ?

– Å ja, ja. Nå passer jeg på dietten, nå vet jeg eksakt hvordan jeg skal få en ren og fin bæsj. Jeg har også alltid med meg en spesiell type våtservietter; de er for spedbarn, fra et veldig godt merke. Men til min store fornøyelse har jeg oppdaget at jeg nesten aldri trenger å tørke meg lenger!

Wow! Du har knekt koden? Det er fantastisk.

Hva er hemmeligheten?

– Sjokolade og kodein, som finnes i hostesaft. Jeg er vegetarianer, noe som i utgangspunktet fører til dårlig bæsj, derfor må jeg justere alle disse tingene. Leger vil nok ikke anbefale å drikke en slurk hostesaft hver dag, men med disse to hjelpemidlene vil du garantert utvikle en god bæsj.

Wim Delvoye stiller ut bæsjemaskinen på Meta Morf Festivalen/Biennalen i Trondheim, 27. september–28. oktober.

PEARL DESIGN

gangsterkollektivet Royal Picture resirkulerer kollektivånden i Stavangerfilmen.

Tekst Helge Olav Øksendal Illustrasjon Anette Moi ENDELIG ER DET noen som beskriver virkeligheten i Stavanger, tenker vi når vi ser traileren til Dynasti. Stavanger er full av penger, pulver og pistoler. Alt etter hvilke sosiale lag man kretser i, men det finnes, vær sikker. Kanskje regissøren av Dynasti, Christer Aase, kan fortelle oss noe om skyggegatene i en av verdens rikeste byer, oljesølet Stavanger. NATT&DAG treffer ham utenfor lokalene til Royal Picture som de kaller filmselskapet sitt. Det er lokalisert midt i Stavanger sentrum. Med seg har han skuespiller Daniel Haugen som har en av rollene i filmen. De viser oss rundt i lokalene sine der de har møterom, klipperom, lydstudio, atelierer og flere rom som ennå ikke er blitt tatt i bruk. Vi kikker inn i lydstudioet deres og det er tydelig at DIY-faktoren er høy. Veggene er dekket med eggekartonger som skal dempe uønsket klang og lydlekkasje i rommet.

Regissør Christer Aase er tydelig engasjert og vil vise oss en musikkvideo han nettopp har gjort ferdig. Den er med musikeren Marc Cole som også har laget filmmusikken til Dynasti. Her har han gjort alt selv, sier han.

Skrevet, redigert, filmet, klippet og båret på alt utstyret. Videoen er gjort i et lavsaturert, men balansert lys. Skitt, rot og fakturabrev forteller oss hvorfor hovedpersonen river seg så voldsomt i håret. De fleste opptakene er gjort like utenfor lokalene vi sitter i. Det er også tilfellet i langfilmen vi er der for å prate om. Det er en film laget i Stavanger, av folk fra Stavanger og nesten utelukkende med skuespillere fra Stavanger. Uten noe nevneverdig budsjett har de laget noe så sjeldent i norsk øyemed som en gangsterfilm. Kollektivånden i prosjektet har nok fått mange til å tenke på lavbudsjettsuksessen Mongoland.

– Den er absolutt et av våre viktigste forbilder, sier Christer Aase.

– Jeg tror måten Mongoland og Dynasti er blitt laget på er mye den samme. Vi har laget en helt annen type film, men måten de klarte å gjennomføre Mongoland på har vi stor respekt for.

Hvor mye realisme er det i filmen, eller har dere bare klasket til med alt dere synes er kult i amerikanske og britiske filmer?

– Vel, i Lock, Stock and Two Smoking Barrels har de fått til veldig mye som jeg har sansen for, sier Aase.

– Vi trenger vel ikke legge skjul på at vi har mange forbilder innen britisk og amerikansk film.

Daniel er enig:

– Det er viktig med humor i film. Jeg mener man trenger mer humor i norsk film.

– Vi har også lagt inn en hyllest til Fight Club i filmen, sier Aase.

– Ellers er dette et familiedrama, derav tittelen. Og vi har bestemt gått bort i fra den klassiske kjærlighetshistorien. Her er det heller snakk om kjærlighet innen familien.

Kjærlighet mellom to brødre. Kjærlighet innen familien er jo ofte den sterkeste form for kjærlighet. Jeg vil si at det er en actionfilm som på grunn av dette er mer realistisk. Når det gjelder realismen i forhold til skyggesidene i det samfunnet vi skildrer, føler jeg også at jeg kan si at den er på plass. Mangen av skuespillerne som er med, har kjennskap til slike miljøer i Stavanger. Jeg har også fått mye av materialet til skrivingen gjennom jobben min som bartender på Garman. Det er utrolig hva man får høre i en slik jobb. Man serverer drinker og veldig mange som sitter ved baren letter hjertene sine.

Det samme gjelder hovedrolleinnhaver Berat Haxhiu. Han spiller gangster i filmen, men jobber som taxisjåfør i det virkelige livet.

Man trenger mer humor i norsk film.»

44

9/2012

– Som taxisjåfør får man nok også høre mye rart, tror Aase.

– Dette er en film brygget på ren idealisme og skaperglede. Vi ønsket å lage en film uten statlig støtte. Da er man friere til å gjøre akkurat det man vil. Med en gang man mottar statlig støtte trer strengere lover og regler inn som begrenser mulighetene.

De eneste som har gjort visse ting vanskelige, eller umulige for oss, er kommunen og politiet i Stavanger. Vi har blitt tvunget til å legge ned våpnene og løskruttet etter visse klokkeslett og i enkelte offentlige rom. Vi ønsket å gjøre en scene der en av gangsterne går gal og fyrer løs midt på lyse dagen i Vågen. En annen scene vi ikke fikk gjort, som jeg er litt lei for, var å begrave en av skuespillerne levende.

SKUESPILLEREN DANIEL Haugen møtte opp på audition til filmen og var en av dem regissør Christer Aase absolutt ville ha med etter prøvene. Med seks års erfaring fra Rogaland Teater og deltagelse i flere kortfilmer av den anerkjente regissøren Vigdis Nielsen på nakken, har den unge mannen allerede en del erfaring med seg.

– Jeg måtte springe meg en tur da jeg fikk meldingen om at jeg var blitt tatt med i filmen. Det var mange utfordringer for meg da det kom til innspillingene. En av de største var å spille høy. Når det kommer til det har jeg ingen personlige erfaringer. Jeg løste det ved å studere teknikken til skuespillere i filmer jeg kjenner til. I tillegg fikk jeg en noen tips av andre skuespillere i Dynasti som har litt mer greie på dette enn meg.

Aase mener de har fått med seg mange store talenter.

– Det er ingen kjente skuespillere med, men jeg tror flere av dem kommer til å nå langt. Den eneste med et kjent navn er broren til Harald Zwart. Forresten så tror jeg han er halvbroren hans. Han er vel også den eneste av skuespillerne som ikke kommer fra Stavanger eller Sandnes. De fleste er unge nyutdannede skuespillere eller filmfolk som har gått på filmlinjen til Noroff i Stavanger

og kanskje har vært på filmskole i Australia.

De kommer tilbake uten å vite hvilke dører de skal banke på.

Aase har selv gått på filmlinjen til Noroff.

Før Dynasti laget han noen studentfilmer, kortfilmer og musikkvideoer. Få av dem er noen gang blitt vist offentlig.

– Det hele begynte etter mange kvelder med idémyldring. Vi var en gjeng venner som hadde veldig lyst til å lage film. Dag Rønneberg, Patrik Strand, Andreas Hidle, Berat Haxhiu og jeg selv hadde gode samtaler om hvordan vi kunne gjøre dette. Selv om mange vi tok kontakt med innen filmbransjen rådet oss fra å gjøre dette, ble vi mer og mer tent på ideen.

TIL DIALOGENE HAR han fått god hjelp av blant annet Harald Harestad.

– Han er nettopp ferdig utdannet og en god kompis av Berat. Foruten ham har manuskonsulent Kirsten Rask fra Rogaland Filmkraft vært veldig god å ha med seg. Hun er dønn ærlig og knallhard slik jeg synes konsulenter bør være. Da vi hadde testvisning av det ferdige resultatet for elever fra Noroff og andre tilfeldig utvalgte gikk mye galt. Filmen brøt midt i, og vi brukte lang tid på å få fikset det.

Det positive var imidlertid at testpublikumet vårt ønsket å se videre. De var ikke klare for å gå, men ba om å få se resten av filmen.

En annen ting jeg husker som jeg syntes var veldig positivt var at man tydelig kunne høre reaksjonene i salen etter det første skuddet som blir avløst.

Han er ydmyk i forhold til forventningene til filmen.

– De som går for å se den må vite at dette ikke er en Batman-produksjon. Det er en lavbudsjettfilm laget av unge mennesker som elsker film. Vi vil lære. Vi vil finne ut av hvor vi feilet og hva vi har gjort riktig. Dette er kanskje det første vi har gjort som er blitt lagt merke til, men det kommer mer. I første omgang har vi fått en deal med kinoene i Stavanger og Sandnes. Med det er vårt første mål oppnådd og så får vi se hva det fører til.

Dynasti har premiere på kinoene i Stavanger og Sandnes 5. oktober.

...?

Det er mange ting du kan bekymre deg over HVOR DU SKAL BO TRENGER IKKE VÆRE EN AV DEM

Norges største formidler av hybler og bofelleskap

LITTERATUR

Thomas Marco Blatt (f. 1980) er en norsk forfatter, litteraturkritiker og tidsskriftredaktør. Han mottok Tarjei Vesaas’ debutantpris i 2006 for sin første diktsamling Slik vil jeg måle opp verden. Etter det har han skrevet Overalt bor det folk, og i oktober er han aktuell med sin tredje diktsamling.

Thomas Marco Blatt vender hjem til den gamle postadressen i sin siste diktsamling.

Tekst Isabell El-Melhaoui Foto Christian Belgaux GULE ÅKRE, EPLETRÆR, wunderbaum i frontruta, en campingvogn i en hage.

Bygda er som en råtten nedfallsfrukt om høsten – noe overmoden. I en tid der mye av samtidslitteraturen dreier seg om livet i byen har likevel Thomas Marco Blatt i diktsamlingen 1920 Sørumsand valgt å fokusere på bygda. Hvorfor det, Thomas?

– Jeg føler jo ikke egentlig at jeg er en bygdebok-forfatter. Om noen hadde spurt om jeg ville gi ut en bok om hjembygda mi da jeg 25 år, ville jeg nektet å gjøre det. Men ved å

blande fiksjon og dokumentasjon fant jeg en komfortabel måte å gjøre det på. Det er ikke bare en diktsamling om barndommen.

I den første diktsamlingen din reiste du mye rundt i verden. Hvordan er det nå å komme «hjem»?

– Det stemmer at det har skjedd en forskyvning fra fokus på verden til den helt konkrete vandringen i hjembygda og kommunen. Jeg opplever at meningen er å generere en form for behandling av bygda – de ulike møtene og relasjonene man har når man bor og lever der. Det er også en erindring av en tid, 1980- og 90-tallet. Bygda har endret seg. Folk flytter til og folk flytter fra, men jeg

Det er bare én måte å overleve på for en bygd, og det er at det bor folk der.

46

9/2012

vil ikke at erindringen skal være sentimental.

Det meste i boka er forresten skildret før Orderud-drapet. Det var jo også med på å gi Sørumsand en ny form for identitet.

Perspektivet ditt har også endret seg siden du var barn. Hva ser du nå som du ikke ville sett da?

– Jeg opplever at jeg hadde en veldig fin barndom. Vi var veldig trygge, veldig skjerma.

Det er jo alltid ting der, men de var en del av hverdagen uten at jeg reflekterte noe videre rundt det. I ungdommen følte jeg at det jeg opplevde som trygghet heller ble en tranghet.

Jeg måtte vekk derifra.

I september-utgaven av NATT&DAG sa Pedro Carmona-Alvarez at poesi er å prøve å få noe dødt til å bli levende. Er du enig?

– Ja, og det tenker jeg om bygda også, at den lenge har vært død for meg. Jeg var veldig ferdig med den da jeg flyttet, men nå har 1920 Sørumsand gitt hjemstedet mitt liv igjen. Tanken er at jeg-et i boka skal romme de andre i bygda også. Det ligger en politikk i det å løfte frem noen andre enn dem man hører om overalt i medier og ellers i hverdagen.

Et utdrag: «en dag vil «den spanske armada» / seile av gårde og forsvinne / for trepålene råtner i vannet / og brytes sakte men sikker ned / dag for dag». Tenker du at det var bedre før?

– Jeg tenker at dette med tømmerfløtinga blir et symbol for hvordan det var og hvordan det ikke er lenger. Det er bare én måte å overleve på for en bygd, og det er at det bor folk der.

Mer: «jeg sover og ser slagharene / ute på hammeren / de svever i vannkanten, langs naturstien / og jeg ser kristian magnus orderud / som jaga bort barna som lekte på jordene». Ordet slaghare går igjen flere steder. Hva er det?

– Slagharene er bare en myte. De har noen overnaturlige, mørke sider og får etterhvert en funksjon ved at henter de døde.

Vandrefortellinger lever videre i folk og myter og er en viktig del av bygda. Det gir den identitet, akkurat slik noen tenker på troll når de tenker på Norge, og omvendt.

1920 Sørumsand er ute på Kolon Forlag. www.kolonforlag.no

TEGNESERIE ’Course I got ya back – relax! I got backs like Mad Max got anxiety attacks – stacks upon stacks – Johan Galtung upon stacks upon stacks!

Love and Rockets: New Stories

TEKST Aksel Kielland Sensommeren og den tidlige høsten er den amerikanske tegneseriebransjens svar på oscarsesongen. I løpet av disse månedene utgir Fantagraphics, Drawn and Quarterly og alle andre forlag som bestreber seg på å publisere kunstnerisk ambisiøse tegneserier sine tyngste titler. Først dukker bøkene opp på bokmesser og tegneseriefestivaler – med påfølgende omtaler på internett, – før de etter mange uker – i noen tilfeller måneder – dukker opp på Amazon og i forlagenes egne nettbutikker, som så begge bruker langt mer enn sin tilmålte tid på å faktisk sende bøkene og heftene hjem til ivrig ventende norske tegneserieentusiaster – enn si norske butikker. Men det hender rett som det er at den som venter på noe godt ikke venter forgjeves, og sesongen begynte som

Nytt museumsbygg av Renzo Piano

To Be With Art Is All We Ask Utstilling fra Astrup Fearnley Samlingen Kunstklubb Med det nye museet lanserer vi også en ny kunstklubb. Klubben er for alle som er opptatt av samtidskunst.

• Prioritert medlemsadgang og gratis adgang ut 2013 • Invitasjoner til spennende arrangementer og åpninger i museet • Gratis søndagsomvisninger kl.13:00 • Egne priser på utstillingskataloger Kjøp eller gi bort et medlemskap nå på www.afmuseet.no

forventet bra med femte utgave av brødrene Hernandez’ årvisse Love and Rockets: New Stories. Love and Rockets feirer i år tredveårsjubileum, og selv om det seneste kapittelet er omtrent så bra som tegneserier blir i 2012, er det også et håpløst sted å begynne for de som ikke allerede har en viss kjennskap til Hoppers og Palomar. Dermed står det gamle tipset om å lete opp en gammel utgave av Jaimes The Death of Speedy fortsatt ved lag.

Høstens største utgivelse er utvilsomt Chris Wares Building Stories – en stor, bokformet eske fylt med tegneseriehefter og -bøker i alle mulige formater. Ware har alltid vært en tegneserieskaper som vet å bruke de ulike utgivelsesformatene for hva de er verdt, og med Building Stories tar han tematiseringen av tegneseriens fysiske form et steg videre.

Historiene som fortelles er fortsettelser av ting vi har sett i ACME Novelty Library i løpet

av de siste årene, men Wares mismodige hverdagsdramaer er langt lettere å tre inn i enn Los Bros’ tredve år lange sagaer. Samtidig er Building Stories på grunn av sin fysiske utforming noe man har lyst til å kjøpe bare for å kunne dandere de fjorten delene i smakfulle komposisjoner på kjøkkenbordet. E-boka kan trygt gå hjem og vogge en stund til.

Sist ut blant the usual suspects er Seth og tjueførste utgave av Palookaville, som er nok et kapittel i den la-ange historien om vifteprodusenten Clyde Fans. Formodentlig sier dette at alle de største nordamerikanske tegneserieskaperne utgir kapitler i det som etterhvert er særdeles lange og krevende føljetonger noe viktig om bransjen og tegneseriemediets allmennkulturelle stilling og selvoppfattelse, men i skrivende stund er jeg ikke i stand til å si hva dette noe skulle være. Åkkesom er Clyde Fans – sammen med George Sprott – Seths ypperste arbeide, og både nye og gamle kapitler fortjener langt flere lesere enn hva de i dag har. Men gjør deg selv en tjeneste og begynn med Clyde Fans Book 1.

Mindre prestisjetunge, men ikke desto mindre viktige er Sammy Harkhams Everything Together og Jonny Negrons Negron. Som redaktør for antologien Kramers Ergot har Harkham vært en av de mest sentrale figurene i å stake ut retningen for dagens kunstnerisk ambisiøse engelskspråklige tegneserier. Men han er også en dyktig tegneserieskaper, noe han beviste til gangs med seneste nummer av hefteserien Crickets. Everything Together er en samling bestående av gammelt materiale som har vært vanskelig å få tak i – hvilket i praksis gjelder alt Harkham har tegnet, – blant annet Poor Sailor, som kom ut som en

bok i det irriterende én-rute-per-side-formatet for noen år tilbake

Jonny Negron er en av de mest særegne stilistene som har dukket opp på den amerikanske tegneseriescenen de siste årene.

Hans karakteristiske blanding av manga, åttitallsestetikk og en fetisjering av kvinnekroppen verden knapt har sett maken til på denne siden av Robert Crumb, har hittil kun vært tilgjengelig på nett og i utgivelser med distribusjon og opplagstall av den aller mest beskjedne sorten. Men med Negron får alle som er interessert i Negrons forstyrrende tegneserier og portretter kvinner som på vårt fattigslige språk så altfor ofte omtales som frodige, omsider sjansen til å sende pengene sine til en nettbutikk med mer enn én ansatt.

Hva gjelder hjemlige forhold kan man i skrivende stund se intet mindre enn to utstillinger med norske tegneserietegnere i Oslo.

Kristian Hammerstad har blitt tilgodesett med en plakatutstilling på det nye visningsrommet VIS på Deichmanske på Grünerløkka, mens Grafill presenterer den bredspektrede 12R21 – De nye tegneseriene, kuratert av mannen som gjør sånt i Norge – Morten Harper. Utstillingen er tatt ned når denne avisa forelegger, mens flere av tegneseriene som er presentert der – Martin Ernstsens Eremitt, Kim Holms Lovecraft-adapsjon Pickman’s Model og Peer Gynt i Geir Moens – så vidt har rukket å bli lagt ut for salg. Og når man i tillegg kan gå i sin lokale bokhandel og plukke med seg Jacques Tardis Skyttergravskrigen og Øystein Rundes Bjartmann-samlebok, er det bare å konstatere at norske tegneserier klarte seg gjennom nok en måned med æren i behold.

El Gusto (FRANCE/ALGERIA) Goran Bregovic and his wedding & funeral band (BALKAN) Ana Moura (PORTUGAL) Boubacar Traoré (MALI) Fatoumata Diawara (MALI) Gaby Moreno (GUATEMALA) kronos Quartet (USA) 29TH OCTOBER – 4TH NOVEMBER Oscar D’Leon (VENEZUELA) Matt Corby (AUSTRALIA)

2012

Joaquin Grilo’s “Leyendas Personales” feat. Dorantes (SPAIN) Queen Ifrica/Tony Rebel/Supermanna (JAMAICA/NORWAY) Angham Al-Rafidain Group (IRAQ) Aziz Sahmaoui & University of Gnawa (MAROCCO/SENEGAL) Paal Nilssen-Love presENTS: Ethiocolor, The Ex, Ililta trio, Mats Gustafsson (THe Thing) (ETH/NED/SWE/NOR) BaBa ZuLa (TURKEY) Brigitte (FRANCE) Lucas Santtana (BRAZIL) Gandu & Gandu Circus (INDIA) KORK & News Quartet (NORWAY, ZANZIBAR, MAURITANIA) Gato Preto (MOZAMBIQUE/GHANA) Jungelscenen Illapu (CHILE) Niko Valkeapää (NORWAY/FINLAND) Karima Nayt (ALGERIA) Nosizwe (NORWAY/SOUTH AFRICA) Open Xpressions Andreas Ljones (NORWAY) Los Plantronics/Hola Ghost/The Münsters (NORWAY/DENMARK/SWITZERLAND) Siwan Jadid (NOR/PAL/ALG/IRN/GER/SWE/SVK) Sudan Dudan (NORWAY) Gjermund Larsen/Esko Järvälä (NORWAY/FINLAND)

Barnas Verdensdager

BUY TICKETS AT: billettservice.no, 7-eleven, Narvesen & Posten Follow us at:

facebook.com/osloworld, twitter.com/osloworld & www.osloworld.no

MUSIKK

Anmeldelser + Intervju + Kommentar

KLASSIKER

MEGET BRA

BRA

SKEPTISK

TRIST

FAIL! LOL

Effektfull klang og sterke tekster gir plata et avgjørende løft ...

ANMELDELSE

Det kokes sammen til en og samme suppe, med den samme helt greie smaken over hele linja.

ANMELDELSE

51

Legend er mer av det Witchcraft har levert siden starten ...

52

Anmeldelse

53

SKIVER representere både undergrunn og ungdomsmajoritetene. Forleden varmet de opp for britene i Gallows, måtte det åpne innfartsportene til Europa!

Inger Lise Hammerstrøm CCTV Hope & Destroyer (DIGER)

Forglemmelig debut fra CCTV. Debuten til CCTV låter tidvis ganske fint. Men det er dessverre en sannhet med modifikasjoner. For som presseskrivet påpeker, har CCTV fått hjelp av «et av Norges mest distinkte instrumentalister», nemlig Pow Pow som backingband. Og med distinkte instrumentalister følger også et distinkt sound, og iblant er det rett og slett litt vanskelig å høre hvor Pow Pow slutter og CCTV begynner. Innlysende nok er det overhodet ikke sånn at Pow Pow har patent på denne sounden, men mange av arrangementene er så identiske at det kan forveksles med en av deres plater, bare med vokal. Men anklager om mangel av egenart til side – det finnes en del fengende låter på Hope & Destroyer. Platen åpner med den smittsomme «Elevation», en slags krysning av Electric Light Orchestra, Jean Michelle Jarre og Franz Ferdinand. Videre fortsetter CCTV med «You vs.

Me», som starter rolig med klimpring for å utvikle seg til en synth-drevet ballade. Svale «We Belong» skriver seg også inn som en av platens mest minneverdige poplåter. Og apropos poplåter – dette presseskrivet skal fortsatt kvestes litt til, for «tidløse poplåter» er nok ikke en helt treffende beskrivelse for hvordan platen høres ut i denne anmelderen sine ører. For selv om pastisjen

3

BLOOD COMMAND Funeral Beach (FYSISK FORMAT)

Fundamental bitching.

Mens pønkrockscenen i Oslo virket å fordampe i ruinene til Elm Street og Garage, har vestlendingene over fjellet hatt en vital oppsving de siste årene. Hakket kvassere og hardere enn Oslo-scenen på begynnelsen av 2000-tallet.

Band som Social Suicide, Dyst og Blood Command har alle vært viktige brobyggere mellom hardcore og pønkrockscenen i Norge de siste årene. I Oslo har band som Summon The Crows, Giant, Haraball og Knuste Ruter holdt liv i Oslo-scenen. Men, det er bergenserne som har hatt grepet om massene. I 2011 ble Blood Command nominert til Spellemannsprisen for beste rock. Nå er de tilbake med oppfølgeren og stiller nok en gang med et sterkt

4

bidrag til den gjeve musikkprisen. Funeral Beach er en 11-spors plate med kjappe låter tidvis avløst av melodiøse parti anført av Silje Tombres androgyne vokal. På åpningssporet «Pissed of and slightly offended» viser hun takter på nivå med Jordan Blilie i Blood Brothers, og når en jente er i besittelse av en slik gave burde hun bruke den for alt det er verdt. Syngingen på eksempelvis «Cult of the new beast» gir låta en klar P3-appell, men vi trenger ikke flere rocka jenter som synger fint til drønnende gitarer. Samfunnsproblemene som tidligere var representert i pønken har Blood Command ifølge presseskrivet skrelt ned til bandets intimsfære, med tekster om folk de ikke liker. Universelt nok det. We’re all haters lizm.

Blood Command er ikke et band du finner i nisjékvota på Neseblod, men de har nerve nok til å

Terapeuten Cat Power CAT POWER Sun (MATADOR/PLAYGROUND)

I løpet av de seneste årene har Cat Power, eller Chan Marshall, blitt slått konkurs, lagt inn på sykehus for stress og gått gjennom et samlivsbrudd.

Det kan inspirere de mest beskjedne blant oss til å bli artister som bretter ut sin tristesse for resten av verden. For man kan vel enes om at det neppe finnes noe mer tilfredsstillende enn det å ligge i kontemplativ fosterstilling til lyden av noen som har det en million ganger verre enn seg selv.

Marshall har definitivt vært en av de fremste leverandørene for denne typen melankoli – og tatt hennes hardships i betraktning, skulle en tro at Sun burde ha vært lyden av et nervøst sammenbrudd. Men den gang ei. For selv om platen tematisk ikke akkurat handler om livets lyse side, gjør det popete og tidvis dansbare lydbildet det vanskelig å høre at hun for eksempel synger om

5

hvor jævlig kjipt det er å våkne opp med en fremmed fyr ved siden av seg («3,6,9»). Det er nesten så man kan mistenke Cat Power for å være ironisk (huh, rapper hun på «Peace & Love»?) i måten hun blander det optimistiske sømløst med det gravalvorlige, men det er kanskje det som gjør platen så tiltalende. Dessuten er arrangementene ekstremt catchy («Manhattan») når de lekende lett hopper mellom å være både det ene og det andre av sjangre, uten at det betyr noe annet en fryd for lytteren. Og jeg mener: ethvert album som fades ut av at vokalisten synger «Fuck me» med vocoder er nødt til å være toppstoff. Denne platen er så terapeutisk at den i løpet av sine knappe femti minutter klarer å konstatere at det finnes et mørke, men at det er bedre å slå stolen under bena på det. For som en vis mann en gang sa til sønnen sin, Batman: «And why do we fall, Bruce? So we can learn to pick ourselves up».

Karima Furuseth

9/2012

49

MUSIKK

O K T. & N O V.

JAZZ

ofte treffer spikeren på hodet hva referanser angår, er det vanskelig å se at denne platen skal overleve tidens tann og stå igjen som et album som forfekter noe annet enn akkurat nå. Et litt forglemmelig album som ikke finner opp hjulet på nytt, men som har tatt på seg dette-er-trygt-og-finthatten. Hvilket er helt innafor, det er bare ikke særlig spennende.

Karima Furuseth

I STAVANGER

DMX Undisputed (UNITED MUSIC MEDIA GROUP)

«Hmm, hvordan kan jeg best ødelegge min musikalske arv på 70 minutter?».

Det er godt over et tiår siden Earl Simmons navn var forbundet med musikalsk suksess, og med stadig mindre relevante albumbidrag på samvittigheten, har den en gang multimillionselgende rapperen blitt en relativt blass skygge av seg selv, med flere nyhetsoppslag om arrestasjoner, fengselssoning og bisarr oppførsel enn kvalitetslåter på CV-en.

Men seks år og en haug med turretur-besøk fra diverse fengsler etter sitt seneste album, Year of the dog … Again, er DMX tilbake … igjen, og resultatet ligger vel allerede i dagen gitt den mildt sagt selvinnsiktsløse tittelen, Undisputed. En av de vanskeligste tingene å innse for tidligere rapstjerner, er jo nemlig deres eget hopp nedover relevansstigen, og selv om X går ut hardt og greit nok på albumets første fem spor, inkludert Machine Gun Kelly-samarbeidet (ikke at det er noe kvalitetsstempel) «I Don’t Dance», tar det ikke lang tid før de mer katastrofale låtene treffer oss midt i fleisen. Først ut er den musikalske tragedien, «I Get Scared», hvor DMX og hvemfaen-i-helvete-fortalte-deg-at-dukunne-synge-sangerinnen, Rachel Taylor kjemper seg i mellom om å levere det mest latter/tåreframkallende bidraget, før DMX på egenhånd klarer kunststykket å maltraktere minnet om 98-klassikeren «Slippin’» med «Slippin’ Again». Joa, her snakker vi virkelig slippin’, men mer typen slippin’ du gjør når du takker ja til en beat som høres ut som om den har blitt kjøpt av en 14-åring på Kingsize Community. Apropos beats, så leverer X sin gamle Ruff Ryder-kompis, Swizz Beatz produksjoner på to av albumets beste spor, men selv ikke han klarer å redde den synkende skuta, når DMX velger å kaste bort mulighetene til et forholdsvis proft sound med tafatte refreng av typen «Ya’ll don’t really know, Theeeeey don’t really know» (x 10). Undisputed er et veldig klart eksempel på at tilgangen på gode produsenter er vel så viktig som selve rapperen, som i dette tilfellet åpenbart ikke får velge på øverste beat-hylle lenger.

Dessuten: 20 fuckings spor? Really, Earl?! Det føles vondt å rulle terningkast 2 etter at Thomas Streletzki gjorde det samme på DMX sine klassikere tilbake på nittitallet (en mørk, mørk tid for norsk rapskiveanmelding), men Mister Simmons, du gir meg ikke noe annet valg.

Mathias Rødahl

2

BOdhIld VOSSGåRd SOlO

Søn 7/10 kL 20:00 GaLLERI SuLT. BILL kR 150 (kR 100 mEdL. SJF) Live sampLing ceLLo

Blå TRå

PAAl NIlSSEN-lOVE M/GJESTER OnS. 17/10 kLuBB STInG kL. 20:00. BILL kR 100 (kR 50 mEdL. SJF/STud.)

SMå Blå BARNEKONSERT

EKORNES I 100

Søn 28./10 TOu SCEnE kL. 14:00 BILL: kR 50 (BaRn OG mEdL. SJF) OG kR 100 (VOkSnE)

MARIA JOAO & MARIO lAGINhA

Søn 28/10 kL 20:00 STILLS SCEnE. BILL kR 290 (kR 240 mEdL. SJF/aFTEnBLadkORTET) vokaLkunst på øverste hyLLe

PElBO

TORS 01/11 CEmEnTEn kL. 21:00. BILL: kR 170 (kR 120 mEdL. SJF) Forvrengt, rocka og sensueLt

Odd BøRRETZEN TRIO

TORS 08/11 STILLS SCEnE kL. 20:00. BILL: kR 330 (kR 280 mEdL. SJF) mer enn aLLright Melvær&Lien Idé-entreprenør Foto: Anne Lise Norheim

ChRIS MINh dOKy & ThE NOMAdS

fEAT. d. WECKl, d. BROWN & G. WhITTy

LøR 10/11 FOLkEn kL. 21:00. BILL: kR 290 (kR 230 mEdL. SJF/STud.) hviLket stjerneLag!

EASY STAR ALL-STARS Thrillah

Kommer senere; ATomIC, JøKlebA, Culture opens DAnIel lAnoIs, bugge WesselTofT m.fl. your mind Hvordan tror du verden hadde vært hvis alle tenkte helt likt? Likte de samme tingene? Hørte på den samme musikken? Leste den samme boka? Sannsynligvis ville tilværelsen ha vært uutholdelig kjedelig.

BILLETTER og mer info : stavangerjazzforum.no billettportalen.no

50

9/2012

Som sponsor for mange kulturarrangement vet vi i olje-og gasselskapet TOTAL at et rikt og variert kulturliv stimulerer til kreativitet. Gode løsninger kommer ikke fra et sted hvor alle tenker likt. Derfor er TOTAL en stolt kultursponsor.

(JET STAR/IMPORT)

Russerevy Disse guttene her er ikke ukjente med å tolke/ta for seg/ramponere (stryk det som ikke passer) kjente popog rock-klassikere i reggaeversjon. Tidligere har jeg slakta maltrakteringa deres av Sgt. Peppers Lonely Herts Club Band og Dark Side of The Moon. Det ligger altså en overveldende motvilje ovenfor deres amerikanske hippietolkning av reggaemusikk i bunnen. Jeg ser for meg et storband som møttes i kantina på

2

Stavanger Jazzforums hovedsamarbeidspartnere:

www.total.no

college, over en felles interesse for Bob Marley, Jamiruqai og Dave Matthews Band. Mulig jeg tar heilt feil, men jeg synes aldri de har hatt noen ordentlig nerve i det de har gjort. Så Michael Jacksons Thriller da? MJ er et erkeikon på Jamaica, og det fins vel ingen store sangere der som ikke har covra ham på et eller annet vis. For en gangs skyld en god ide, altså. På Thrillah har de klart å dra med et rimelig sterkt lag av reggaevokalister. Som alle gjør rimelig grei jobb. Men når musikken havner et sted i mellom flinkis 80-talls hvitmannsfunk, og ditto reggae, så sliter jeg med hele produktet. Dette er for gutta som liker nittitallsdub.

Dub som gir deg assosiasjoner til didjeridooer, vannpiper og saronger. Thrilla kunne vært en maktdemonstrasjon uten like om de rette folkene hadde laget

musikken. Tenk på tidligere MJversjoner: Shinehead sin «Billie Jean» og Tarrus Riley sin «Human Nature». Kunne vi latt nåtidens reggaemestere som Don Corleon fått produsere denne, og latt Beres Hammond, nevnte Tarrus, Sanchez, Christopher Martin og resten av det jamaicanske A-laget synge seg gjennom klassikeren?

Vel, da hadde vi hatt noe spesielt. I stedet kan vi konstatere at Luciano gjør en ålreit jobb på «Billie Jean», trass i den tannløse og evnukk-aktige produksjonen.

Spragga Benz og Mikey General sammen kan sjeldent bli helt feil heller. Likevel synes jeg kanskje at disse Easy Star-gutta heller skulle holdt seg til å jamme litt etter russerevyøvingene, og ligge langt unna pophistoriens største klassikere. La noen som kan dette ta seg av den saken.

Jørgen Nordeng

DWELE Greater Than One

har sluppet siden 2005, og er atskillig mer fokusert, til tross for at Detroit-sangeren beveger seg innenfor flere forskjellige typer sounds. Åpningssporet «Going Leaving» er en perfekt begynnelse, og følges opp av fine «Takes22Tango», samt albumets kanskje største høydepunkt, det flotte samarbeidet med Raheem DeVaughn, «What You Gonna Do», som alle holder et seigt og sexy tempo, før tempoet skrus opp, og gjør klar for skivas mer klubbvennlige del, dog uten å bli tilgjort hitjagende. På «Swank» forklarer Dwele at han er for gammel for «swag» etter en nærmere 2,5 minutter lang jazztrompetintro, mens han hyller meksikanske gladguttdråper på «PATrick RONald» og hjembyen på «Must Be» sammen med J. Tait, L’Renee og Black Milk. Greater Than One føles altså som et aldri så lite kvalitets-comeback for Dwele, som svært etterlengtet har klart å lage den spennende (og ikke kleine) blandingen av soul og jazz vi Dwele-fans er så glade i.

Mathias Rødahl

(E1 MUSIC)

Velkommen tilbake, Andwele!

Hver gang jeg diskuterer Dwele med felles soulinteresserte, nevner jeg som regel poeng som at han aldri har vært bedre enn karrierehøydepunktene, Subject (2003) og Some Kinda … (2005), og hvor merkelig det er at en så dyktig fyr plutselig ikke klarer å slippe skikkelig bra album lenger. Hvis jeg har fått i meg noen glass, begynner jeg mest sannsynligvis også å rante om darkness som Rockefeller-konserten hans for noen år tilbake, men nok om det. Jeg bærer nemlig på gode nyheter. Etter å ha hørt gjennom Greater Than One et x antall ganger, ser det ut som om jeg må la min bastante og arrogante anmeldertunge roe seg litt, da det kan virke som om Dwele er tilbake i godformen som sikret oss et par av soulens aller flotteste album. Albumet holder langt bedre sammen enn de to seneste skivene Dwele

5

MUSIKK NATT&DAG I SAMARBEID MED HI-FI KLUBBEN OG WIMP PRESENTERER:

Foto: Lisa Lindøe

HANNE KOLSTØ Flashblack (KARMAKOSMETIX RECORDS)

Kvinne bli ved din gitar!

Ett år etter at hun fikk passet påskrevet som en formidabel debutant, er Hanne Kolstø tilbake med oppfølgeren. Som lovet. Da NATT&DAG pratet med henne i fjor høst, var hun allerede i gang med Flashblack, og i motsetning til mange av sine kolleger, leverer Hanne Kolstø til avtalt tid. Forventningene er dog høye, for når sammenlikningene i fjor strakk seg til bautaer som Björk, Depeche Mode og a-ha, skal det litt til å leve opp til dem. Selv om Kolstø er en musiker av rang, med sin markante androgyne stemme og misunnelsesverdige produktivitet, har hun enda et stykke igjen før hun kan hevde seg internasjonalt.

4

HOW TO DRESS WELL Total Loss (WEIRD WORLD/DOMINO / PLAYGROUND)

Total Jævla Mørker.

Med en tittel som Total Loss setter du tonen ganske solid allerede før plata har begynt å gå. Det er først og fremst en rimelig emo tittel, dernest er den ganske banal, det er noe som kunne blitt sagt av en fjortenåring i drainpipes.

Totalt tap, liksom. Og selv om det er en plate med visse lysglimt, så er det fortrinnsvis en bekmørk og trist plate. Det er Total Loss i alle kanaler, tap av venner, familie, dødsfall og relasjoner som brytes. Det handler også om å miste seg selv, om depresjon og

5

Der har hun eksempelvis både Cut Copy og Icona Pops edge, intensitet og energi å strekke seg etter. Den obligatoriske nerven og penetreringskraften uteblir og fine poplåter som stryker deg lett med hårene forsvinner like fort som den forbigående gåsehuden. «LaLa-La Lovesong» for eksempel, som er platas førstesingel er ikke ulik fjorårets hit «The City» anført av den kjølige casiosynthen. Men nerven uteblir fra årets førstesingel. Det Kolstø har, er en sterk stemme hun elegant harmonerer med alt fra akustiske gitarer til strykere og programmerte trommer. En undervurdert egenskap mange av hennes kolleger burde titte nærmere på. For der mange soloartister ofte slår i hjel kompet med overdreven stemmekraft viser, lar Hanne Kolstø en demokratisk holdning til bruk

av stemmen og instrumentene lede an. Effektfull klang og sterke tekster gir plata et avgjørende løft. Flashblack er et utvalg på ti poplåter som veksler mellom seige innyndende indiepopkutt, akustiske godlåter og et par dansegulvflørter. Ingen av retningene finner riktig suksessformelen, men når hun er alene med gitaren smaker Kolstøen på en musikalsk kraft som skiller henne fra sine kolleger. «Far Ahead» og «Not Looking» er to glimrende eksempel på at Kolstø burde pleie nærmere omgang med gitaren. La derimot ikke undertegnedes skepsis holde deg fra å sjekke ut Kolstø live.

Damas stemme alene er verdt å sjekke ut, og visstnok byr hun på et backingband som kan blåse liv i både daue synther og sjelløse trommer.

Inger Lise Hammerstrøm

avhengighet. Musikalsk gjør Tom Krel som The XX gjorde på sin siste, de tar uttrykket fra debuten og destillerer det ned til sine grunnleggende bestanddeler. Krel er fortsatt opptatt av å kanalisere sin kjærlighet for sein åttitalls, tidlig nittitalls RnB gjennom en diy-produksjon. Låtene hans er aldri redd for å gå ekstreme.

RnB handler på ingen måte om selvbeherskelse og dette cluet tar Krel. Melodiene hans er store og mektige, og veldig følelsestunge.

Produksjonsmessig legger han seg veldig tidsriktig, men med sin egen vri. Selv om produksjonen er noe dyrere og proffere på Total Loss enn på debuten, så er han fortsatt sann mot

sine lo-fi-røtter. Krel tar opp hint fra klubbmusikk, dubstep og moderne RnB og hip-hop, og gjør det på sin egen måte, uten å ha det nødvendige kunnskapsnivået eller produksjonsmetodene til å få det til og høres proft ut.

Resultatet blir hans egen versjon av moderne produksjonsteknikker, og måten han blander denne med de grandiose følelsene fra RnB’en , blir hans suksessformel. «You where there for me when I was in trouble», synger Krel på åpningssporet. Og denne setningen fungerer som livslinje og mantra gjennom albumet.

Det er et av få lysglimt, som for å signalisere at oppi alt dette mørke, så finnes det folk som bryr seg om ham. Kanskje er ikke tapet totalt likevel, men det føles ganske jævlig når det står på. På neste sporet synger Krel om «Cold nights and harder days», om at han kaster bort tiden sin på det han driver med, at han ikke kommer til å stoppe og at det har kostet ham kjærlighet. Han gjør det over noe som kan beskrives som om Codeine skulle covret The Dream, en RnB-banger som har blitt brutt ned til det absolutt nødvendigste, og står igjen naken og kald, men med enorm emosjonell effekt. Og sånn går det: trist og jævlig, men hele tiden vakkert. «Set It Right», platas nest siste spor, ebber ut i en lang liste over folk som Krel har mistet og savnet. For det meste er det navn som ikke sier oss så mye, men vi hører også daddy og mother. Det gjør det smertefullt tydelig hva denne plata handler om. Tap og savn, og fryktelig vakker musikk.

Håvard Ringen

NATT&DAG Råmiks er et møtested for musikkelskere, med forhåndslytting av ny musikk av kjente og ukjente artister. Artister og tidspunkt for arrangementer annonseres fortløpende i hver by. Finn NATT&DAG Råmiks på facebook eller meld deg inn i Hi-Fi Klubbens kundeklubb for personlig invitasjon.

hifiklubben.no | wimp.no | nattogdag.no

9/2012

51

MUSIKK

JULEKONSERT med Marcus & Martinus, Sval, Torstein, Jørgen og Alexandra

MIGUEL Kaleidoscope Dream (SONY MUSIC)

KONSERTHUSET KUPPELHALLEN

SØNDAG 25. NOVEMBER

27. NOVEMBER KONSERTHUSET FARTEIN VALEN

www.billettportalen.no Telefon: 51 53 70 00 e-post: billett@stavanger-konserthus.no Billettluke i det nye konserthuset: Mandag-fredag 10-19 Lørdag 12-17 52

9/2012

Glem Kaleidoskop-iPhonedingsen du fikk på Monki-festen, Miguel har the real deal.

Miguels debutsingel, «All I Want Is You» ble lynraskt en «must play» på klubbene da den dukket opp for rundt to og et halvt år siden, og kunne lett ha blitt en låt som definerte karrieren hans, hvis det ikke var for årets kanskje største øyeblikk innenfor R&B/soulsegmentet, i form av «Adorn», en musikalsk genistrek folk kommer til å lage barn til i flere tiår framover, og som sammen med blant annet «Party Life», samt diverse andre godlåter fra EP-triologien Art Dealer Chic 1-3 og teaseren Kaleidoscope Dream: The Water Preview, har skapt store forventninger til oppfølgeren av det litt skuffende førstealbumet fra 2010. All I Want Is You (albumet), viste fram klare glimt av Miguels kvaliteter som en progressiv og spennende artist, men spriket alt for mye til forskjellige kanter, noe som for min del ødela helhetsinntrykket. Med Kaleidoscope Dream har man derimot rettet opp i dette, og etter å ha fått servert bruddstykker fra 25-åringens kreative hovedkvarter i hele sommer, faller bitene skikkelig på plass med disse elleve låtene. «Adorn» får æren av å sparke i gang moroa, og avløses av massive «Don’t Look Back», som lar tankene om et framtidig liveshow på Øya begynne å surre i hodet. Det trengs kanskje ikke å nevnes at Miguel tilhører den mer eksperimentelle delen av R&B-scenen som har vokst fram de siste årene, og Kaleidoscope Dream består også i sin tur av en eklektisk suppe med ingredienser som rock, funk, pop og soul, styrt av hans distinkte stemme, og hele tiden med soverommet av nedtrukne truser i hvitøyet.

Miguel holder det sexy, men påtar seg dog ikke player-rollen, og heller istedet over mot en ærlig og usikker rolle på både «Use Me» («With the lights on/ And if I could just let go … the very first time/I don’t know this, can I trust you?») og den i første øyenfall cocky «Pussy Is Mine» («Lie to me, lie to me, so sweet … Cause I don’t ever want to imagine/All the other niggas like me/Ever had chance, to get in your pants/So, tell me that, that pussy is mine»). Ikke at Miguel ikke prøver, og på «How Many Drinks» tar han motet til seg med linjene « We both know that we’re grown/That’s why I wanna know/ How many drinks will it take you to leave with me?», hvorpå han ender opp med en av de heiteste damene i bransjen (Alicia Keys) på nestesporet, «Where Is The Fun In Forever». Forøvrig albumets eneste gjesteopptreden, og en marginal en sådan.

Kaleidoscope Dream er definitivt en passende stafettpinne etter Frank Oceans fantastiske debut,

5

channel Orange, men overvelder ikke på samme måte, og havner nok litt i skyggen av forventningene etter mesterverket, «Adorn».

Likevel snakker vi utvilsomt om et av årets fineste album, med relativt kort vei opp til full pott på terningen.

Mathias Rødahl

MINT CONDITION Music at the Speed of Life (SHANACHIE RECORDS)

Flinkis-R&B med eim av duggfrisk fortid.

Nittitallsheltene i Mint Condition overrasket i fjor (i alle fall undertegnede) med sitt uventa fete syvendealbum, og valgte tydeligvis ikke å kaste bort tiden sin, men er allerede nå igjen klare med oppfølgeren, Music at the Speed of Life, hvor kvintetten også denne gangen leverer imponerende bra til å være en gjeng på vei mot femtiåra. Syngende trommisfrontmann Stokley Williams og resten av Minnesota-gjengen åpner spesielt fint med «In The Moment», «Believe In Us» og «What I Gotta Do», alle låter som er bygget opp rundt et sound vi på ingen måte forbinder med 2012, men av kanskje nettopp den grunnen føles forfriskende ut. Vær dog klar over at Mint Condition er flinkiser deluxe, og hvis du sliter med studiomusikere som ikke er redd for å slå litt med tommelen på basstrengene, er dette åpenbart ikke noe for deg. Williams’ fantastiske stemme burde derimot være mer enn nok for å overbevise de fleste, godt hjulpet av de mange dryppene med herlig talk-box man får servert på skiva. For, som de fleste vet: det finnes strengt tatt ikke noe som er mer digg enn bra talk-box. Dessverre for Music at the Speed of Life, klarer Mint Condition ikke å holde oppe nivået fra den flotte åpningen, og havner fort i en mer skippe-vennlig sone. De litt mindre sterke sporene «Slo Woman», «Never Hurt Again» og «Be Where You Are» kunne fortsatt ha bidratt til en høyere terningkast hvis resten av helheten var bedre, men dessverre sørger et knippe smådølle låter som «Girl of My Life», «Completely» og «Nothin’» for at Music at the Speed of Life dessverre ikke blir en like helhetlig godsak som fjorårets 7.

Mathias Rødahl

4

SHIT CITY Welcome To Shit City (JANSEN PLATEPRODUKSJON)

Det e langt igjæn te Nashville.

Welcome to shit city dumpet strategisk nok ned i postkassa dagen før undertegnede skulle kjøre den drepende kjedelige, men effektive ruta til Trondheim. Trailerruta gjennom Østerdalen. Finstemt americana signert hovedstadens beste musikere var ikke å forakte.

Med selskap av henholdsvis Crosby, Stills, Nash & Young og

4

The Byrds lå det an til en Nashville-inspirert kjøretur. Med høye forventinger om en plate kunne definere denne bilturen og høsten 2012, satte jeg den i spilleren idet vi svingte inn på Trondheimsveien. Det åpnet lovende med «Six-stroke Engine». Innsmigrende refreng og nostalgiske nikk til Flying Burrito Brothers lovet godt for milevis gjennom tette furuskoger. Andrekuttet «Going South» med sine velbrukte arrangement og utslitte rockabillyfraser som «i love you, i love you, i really do» fikk det derimot til å skurre i den ellers så konsekvente skiva. Etter denne skuffelsen fada det ut til bakgrunnsmusikk før jeg en gang ved Mjøsas østbredde våknet til åpningssporet igjen. Når det er sagt, det skal uendelig mye til for å holde på oppmerksomheten ved første gjennomlytt. Spørsmålet var om vi skulle gi den enda en runde? Nei, nå fikk Crosby, Stills, Nash & Young diske opp med noe real highwaymusikk.

Usympatisk cd-skift som deretter ble avløst av The Byrds. Vi la lista høyt for Shit Citys andre runde, men lager du musikk på ærverdig brygg må du tåle å bli sammenliknet. Mørket hadde falt på, og Østerdalen skinte med sin trauste bygderomantikk. Nå fikk smude spor som den Motorpsycholiknende «Killing Time» og George Harrison-flørten «Soon to be over» vist seg frem. Til tross for jevnt gode låter er Shit City langt unna et sound som definerer bandet, slik som nevnte referanser. Synd, for en slik kompatibel gjeng skulle klare å utfordre Bent Sæther og companys innflytelsesrike nittitallsæra. Dermed konkluderte jeg og sjåføren med at det var langt igjen til både Trondheim og Nashville, men at vi kanskje skulle gi den en ny sjanse på Oppdal.

Inger Lise Hammerstrøm

LINDSTRØM Smalhans (SMALLTOWN SUPERSOUND/VME)

Hé-èlt ô-k.

Lindstrøm har hatt et produktivt år. Smalhans er hans andre plate i år, etter den høyst personlige Six Cups of Rebel. Årets første plate var en høyst personlig hyllest til musikken Lindstrøm har vokst opp med: prog, klassisk, techno, disco og generelt mye rart. Smalhans er, til tross for sine hysteriske og eksentriske låttitler, en vanligere plate enn Six Cups. Smalhans er rett og slett et ærlig forsøk på å lage en beint frem discoplate. Men er du

4

MUSIKK

Foto: Anton Soggiu

VINNI Oppvåkningen (UNIVERSAL MUSIC)

Vi lover, han nevner bare ekskona én gang!

Jeg pleier enten å elske eller hate norsk rap, men akkurat Paperboys har likevel vært en gruppe som har havnet i et slags mellomposisjon hos meg. På ingen måte ræva, men heller ikke noe jeg har hørt veldig mye på. Likevel er Vinni en fyr jeg respekterer som person, og definitivt likte å se få et stjerne-«comeback» via den mye omtalte Hver gang vi møtes-suksessen. I ly av dette og det velkjente ekteskapsbruddet, ble det dog litt mye eksponering av privatliv for enkelte, men for min egen del setter jeg mer pris på utlevering av egne tragedier og prøvelser, enn artister du omtrent ikke vet hvem er, annet enn en cheesy radiosingel og et fake smil. Jeg var ikke av dem som fulgte med på nevnte TV-program, men den ekstremt såre låta «Halve meg», gjorde at jeg

5

for første gang virkelig fikk øynene opp for Vinnis norskspråklige rapping, som nå altså har kulminert i albumet Oppvåkningen. Og som du ser på smilefjeset over, er jeg fornøyd med det vi får servert. Og akkurat det var ingen selvfølge, siden jeg virkelig ikke liker «Stjernestøv», en låt som i mine øyne var et veldig merkelig valg som førstesingel. Ikke har den noe hit-potensiale, og ikke er den representativ for resten av albumet, hvor det strengt tatt er tolv andre spor jeg heller ville ha valgt. Men la oss heller fokusere på nettopp disse, som definitivt viser til veksten hos Vinni som artist og låtskriver, selvfølgelig mye takket vært skiftet over til morsmålet. Og for de av dere som er engstelige for 13 låter om skilsmisse og anger, frykt ikke. Størsteparten av Oppvåkningen er nemlig skrevet og spilt inn før de personlige problemene begynte for Vinni, som i sin tur bruker store deler av albumet til å takke og glede seg over både karriere og livet. Men først må vi

likevel gjennom et knippe låter som førte fram til stemningen på nevnte «Halve deg» (som ikke er med på albumet), deriblant en av mine favorittspor, «Hvis jeg dør i natt», som er noe så drøyt som en vellykket Tupac-«cover» («If I Die Tonight» fra Me Against The World). Ikke bare klarer Vinni å kanalisere den avdøde raplegenden på en imponerende måte, han gir også frysinger på ryggen med ærlige linjer som «Har levd et liv uten tid til å angre/Ser tilbake på så mangt jeg ville forandre/Som lille Jørgen som jeg aldri ga en sjanse/Burde fortalt’n jeg var glad i’n før han hang seg» og «Jeg visste jeg hadde svikta/Trodde jeg var kul, men hei jeg var den største fitta/ Hadde muligheten til å være mann/Nå har jeg hele evigheten til å lære meg om skam». Døden er også et tilbakevendende tema på «Vi Ses» (hvor Vinni trer inn i Seigmen-modus på refrenget), men heldigvis blir det mørke balansert av en lysere del, som først gir seg til kjenne med selve

definisjonen på alt som er søtt og godt her i verden. Jeg snakker selvfølgelig om Marit Larsen.

Og jeg vet det sikkert ikke er meningen, men fy fabian (har hørt at Marit ikke liker banning), så forførende hun er på «God natt»! Jeg tør forøvrig vedde en tusenlapp på at Greven har pushet denne som neste singel før dette nummeret av N&D er ute på gata. Det kan han dessuten etterhvert også gjerne gjøre med den glimrende «Smil», hvor Tshawe og spesielt Yosef demonstrerer sine heftige ferdigheter, etter at Timbuktu og Chords har hjulpet til på «Stjerner i dagslys», en annen av skivas mange godlåter. Mot slutten av Oppvåkningen, havner vi i Vinnis intimsfære med både kjærleik «Himmelen» og gladlåta «Løvenes konge» til sønnen, Leonel, før han bokstavelig talt takker for seg med sin egen favorittlåt, «Takk», og gjør det klart at det endelig er på tide å bevege seg framover igjen («Jeg takker for at sola ville reise seg igjen, så jeg kan reise meg med den»). 35 år og på toppen av rapgamet sitt, ikke dårlig!

Mathias Rødahl THE XX Coexist (YOUNG TURKS/XL RECORDINGS/ PLAYGROUND)

The ZZ. Det er noe med betegnelsen «det vanskelige andrealbumet» som gir sur bismak; antageligvis fordi det er en betegnelse som er oppfunnet av allmenheten og ikke artistene selv, og antageligvis fordi den med sine implisitte restriksjoner spenner ben på kreativitet. Det er derfor med skrekkblandet fryd og motvilje jeg appliserer nettopp denne betegnelsen på The XX sin Coexist. Da forhåndslytten av albumet kom, var jeg helt overbevist om at gruppen kom til å ligge i teten i den gjeve kampen om årsfavoritt-stempelet, men etter et dusin gjennomlytt er det bare å konkludere: The XX har blitt, vel, litt kjedelige. Bandet har vært flinke på stillheten mellom melodiene, for å så følge det opp med et ekstremt catchy hook, men på Coexist uteblir disse interessante brekkene til fordel

3

for tom stillstand. Sangtekstene, som ærlig talt tidvis høres ut som om noen har transkribert en samtale mellom et veldig fantasiløst par som slår opp for å spille det av i slow-motion, har også fått seg et slag for baugen siden førsteutgivelsen. Store ungdomsemosjoner er fremdeles i spill; nesten samtlige av sangene handler om ufullendt kjærlighet, og stemmene til Romy Madley Croft og Oliver Sim harmonerer så vakkert og sårt, men det klarer liksom ikke å grave seg ut av den monotone hengemyren. Og jeg har virkelig prøvd å lytte etter de små nyansene og skiftene i musikken som man ofte hevder kommer bare man gir albumet litt tid.

Som på førsteskiven er det er den ene tredjedelen av gruppen Jamie Smith, også kjent under DJ- og produsentaliaset Jamie xx, som har produsert Coexist. Med alt det spennende han har leflet med på egen hånd, som for eksempel remixen av Gil Scott Herons album I’m New Here, er det merkelig at ikke albumet våger å ta mer sats. «Angels», «Chains» og «Swept Away» er albumets desidert beste låter, men det hjelper ikke at potetene er kokt om ikke kjøttet er mørt. Misforstå meg rett, Coexist er ikke et dårlig album, men i lys av den klamme floskelen innledningsvis, når de ikke opp til tidligere meritter.

Karima Furuseth GRIZZLY BEAR Shields (WARP/PLAYGROUND)

Forsvarsløst.

Shields er Grizzly Bears fjerde album, det første etter suksessen Veckatimest, som ble deres kommersielle gjennombrudd. Når vi prater om skjold i dagligtalen, så er det ofte for å beskrive et slags middel vi bruker for å beskytte oss selv mot noe annet. Vi setter opp skjold for å slippe unna noe vanskelig eller farlig eller bare brysomt. Slik sett er det grunnlag for å tro at Shields handler om Grizzly Bears skjold, at det skulle bli en slags innesperret plate, som for eksempel skjulte sine følelser og demoner bak et teppe av, for eksempel, strålende instrumentering og smakfull

5

produksjon. Det ville vært cirka halve sannheten. Grizzly Bears prosjekt har alltid handlet om håndverk, og ingenting har forandret seg der i gården.

Shields er i den forstand lyden av et band som gradvis og over tid har kultivert sine styrker og lært seg å spille på dem. Det er med andre ord trygt det vi kan kalle flinkismusikk, musikk i Steely Dans ånd (uten sammenligning forøvrig), her er intrikate arrangementer, en naturlig forståelse for dynamikk og groove. Plata er spilt inn i Massachusetts og i Texas, og det manifesterer seg i musikken. På førstesingelen «Sleeping Ute» så lar Texas – eller rettere sagt – sørstatene høre fra seg. Det er noe med gitarspillet som er nesten Lynyrd Skynyrd-aktig og noe med melodien som er veldig lengtende og cowboy-aktig. Men hele tiden er sulamittene trygt forankret i sine intellektuelle østkystrøtter; sofistikert og kompleks. Allikevel er det ikke smartheten eller flinkheten som blir det slående på denne plata, man forventer jo såpass av Grizzly Bear. Mer er emosjonaliteten slående. Shields kan altså antyde noe om å gjemme seg. Og nettopp dette har vært noe av kritikken mot Grizzly Bear: At de gjemmer følelsene sine, de ekte seg, bak en fasade av teknikk og arrangement. Sånn sett er det interessant å se på Shields som et svar på denne kritikken. For er det noe Shields ikke mangler, så er det følelser. Det er ikke åpenbart med en gang, slik få ting på Shields er. Først sniker det seg inn at det er en litt mer sørgmodig plate, men etterhvert blir det åpenbart at det er en ganske mye mer melankolsk plate enn vi er vant med. Særlig tydelig blir det mot slutten av plata. Shields tre siste låter, «Gun-Shy», «Half Gate» og «Sun In Your Eyes», er kanskje platas beste, kanskje ikke, men de symboliserer i alle fall best denne blandingen av det melankolske i melodiene og det komplekse og sofistikerte, som gjør Shield til en så vellykket plate.

Håvard Ringen

MUSIKK: ANDREAS TYLDEN

LATTERLIG FENGENDE WITCHCRAFT Legend (NUCLEAR BLAST/WARNER)

Retrobølgen har ligget over rockelandskapet som ei klam, tykk tåke siden rundt da vi oppdaget at denne «millieniumsbugen» ikke kom til å utslette verden likevel. Om vi snakker doom metal, NWOBHM eller sekstitalls psykedelia og proto-blackmetal: alle har fått. Er det gått rutine, overkill og nesten uutholdelig lite spenstighet i fenomenet? Ja. Vi er likevel glade for band som The Devils Blood, som har evnet å se fremover samtidig som de har gått på fullt røvertokt i rockens skattekammer. Tidligst ute i akkurat denne doom metal-baserte psykedeliske 60-/70-tallstilbedende delen av retroministeriet finner vi svenske (så klart) Witchcraft. Bandet har aldri lagt skjul på inspirasjonene sine, og debuterte likegodt med en singel hvor de covret Pentagram og Rocky Erikson: to av deres mest innlysende forbilder. Mange har fulgt i fotsporene deres, men Witchcraft sin stilsikkerhet er sjelden vare, dessuten har de noe spesielt i frontmann Magnus Pelander.

5 Lindstrøm, så er det vanskelig å ikke gå litegranne eksentrisk.

Smalhans åpner med «Rà-ÀkôSt» (jeg sa jo hysterisk titulert).

Den begynner distinkt: en fet basslinje som snart akkompagneres av en luftig synt, en nesten banal melodi går i loop i forgrunnen og får selskap av mer boblende og atmosfæriske synter i bakgrunnen. Like over halvveis, kommer det et break, før låten jobber seg opp igjen og kulminerer i et kontrollert syrete klimaks. Som sagt er det mye vanligere enn låttitlene skulle tilsi her. Og det fortsetter egentlig slik. Det er et veldig enkelt opplegg Lindstrøm legger seg på

her. Det er bassgang, perk, synt, arpeggioer og et lite take-off, et break og en avslutning. Fokuset blir på formatet, seks forsøk på å lage den samme sangen, bare bedre. Det er ikke det at det er dårlig. Lindstrøm kan sitt fag og hans formalistiske reise i disco på Smalhans er en fornøyelig affære. Men følger man ikke med, så glir det veldig raskt over i en annen. Det kokes sammen til en og samme suppe, med den samme helt greie smaken over hele linja. Således var vårens forsøk en mye mer interessant utgivelse, hvor vi fikk oppleve en Lindstrøm som strakk seg i nye retninger. Smalhans føles heller

som en kort meditasjon over discoens iboende egenskaper. Men den går aldri dypt og holder seg hele tiden ganske overfladisk.

Smalhans kan oppsummeres som en ålreit plate. Det den i hovedsak savner er utforskningsvilje; den savner at Lindstrøm tør å utfordre formatet i større grad, og byr mer på kreativiteten sin.

Men på den andre siden, så har han allerede gjort det i år og vi trenger ikke mer enn én personlig plate fra Lindstrøm i året. Og for alle som elsket alt det som gjorde oslodisco til en greie, så er Smalhans en ganske fornøyelig halvtime.

Håvard Ringen

Som vokalist kanskje veldig tett opp til sine forbilder, men også med en autoritet og tilstedeværelse som gjør at vi tror på ham.

Antisosiale, «føkk døkk»-tekster a la St. Vitus bæres fram av en stemmeprakt som kunne tilhørt Rocky Erikson eller Bobby Liebling, men som også har drypp av mer kraftfulle sangere som Robert Plant. Siden sist har de bytta ut ikke mindre enn tre medlemmer og knyttet til seg produsent Jens Bogren.

Sistnevnte, kjent via band som Katatonia, Paradise Lost og Opeth utgjør eneste forskjell i lydbildet dog. Legend er mer av det Witchcraft har levert siden starten, men Bogren tar de ett steg bort fra det autentiske analoge sekstitallssoundet som de etterstrebet tidligere. Dermed blir det litt mer 2012 over det hele, uten at han tar fra dem brodd på noen måte. Nå som Gravyard og dess like er årets store navn i skandinavisk rock, burde Witchcraft virkelig ha stor sjanse til å cashe inn på en trend de var med og startet. Låter som «Democracy», «Flag Of Fate» og «An Alternative to Freedom» er alle både latterlig fengende, samtidig som de er seige og dronete.

Jørgen Nordeng

9/2012

53

2

AL MUSIKKFESTI TERNASJON VAL M EN IN ED A RTIS TER FRA FØ LG EN DE LA ND :C U

ALI, IGE, M VER A, S TIN EN RG ,A GE OR ,N GO ON ,C BA

CORE D, HARD KLAN , TYS ARK NM , DA ICA MA JA K, ,U AL EG EN

S/ UE BL , K NS KA I R

O TANG SISK S A KL UL, / SO Z Z JA

GAMBIA, USA, THAILAND G U A TEM ALA ,P O R TUG AL , I T AL IA ,

TY R KI A, S

CUBANSK TI M B A , HØYE RNE RG I S K FOL KE M U SIK K,

LA T I N AM E

19.-28.oktober Tango Festivalito, Internasjonal Folkefest, Tango Caravane, Workshops, Thai Karaoke, Salsa, Gran Baile, Kurs, Dans, Konserter, Kora, Barne-BIKS Hardcore Cubansk Timba, Høyernergisk Folkemusikk, Latinamerikansk, Blues/Jazz/Soul, Klassisk Tango Cuba, Congo, Norge, Argentina, Sverige, Mali, Gambia, USA, Tyskland Guatemala, Portugal, Thailand, Sardinia, Tyrkia, Senegal, UK, Italia.

Støttet av: Bergen Kommune, Norsk Kulturråd, Hordaland Fylkeskommune Les mer: www.biks-bergen.no

MUSIKK

«130 bøtelagt etter techno-fest», «130 narkotatt på house-party», «Over hundre anmeldelser etter dance-fest i bærum», «Mange tatt med dop på electronica-festival». Klubbmusikkens barn har mange navn, men vet du forskjellen på avkommene?

NATT&DAG rydder opp i de elektroniske sjangerne, så du slipper.

TEKST REDAKSJONEN ACID Et isolert miljø som er vanskelig både å forstå og trenge inn i. Forvridde Roland 303-melodier over mer standardiserte houserytmer – musikken som sammen med ivrig tablettbruk definerte rave-kulturen på nittitallet.

I dag tatt til det ekstreme og blandet med tunge psykedeliske elementer. Vanskelig å oppspore i Oslo, men finnes til tider i Nordmarka eller på diffuse egen-arrangerte kvelder. Klientellet har til enhver tid godt dokumentert psykiatrisk sykdomshistorie, og under ti prosent har fast inntekt.

Essensiell lytting: Phuture, 808 State Dress of choice: Batikk Drink of choice: Drikker ikke Drug of choice: Meskalin / syre

1 1

AMBIENT/ELEKTRONIKA Elektronisk musikk for de som ikke liker klubbmusikk, men foretrekker hjemmelytting på hodetelefoner. Kjennetegnes av et fokus på lydtekstur og «lydbilder», fremfor rytme.

Overlapper med samtidsmusikk og lydkunst, men låner også en del tilhengere fra rocken, særlig den hellige treenigheten Aphex Twin / Autechre / Boards Of Canada, alle tre på engelske Warp Records, er populære i dette segmentet.

Essensiell lytting: Warp Records, Biosphere Dress of choice: Aphex Twin t-skjorte Drink of choice: Vin Drug of choice: Benzodiazepiner

2 1

DISCO (GAMMEL/NY) Originalen burde de fleste kjenne til, men en nyart har fått overraskende stor popularitet i Norge. Folkene er nye og klesstilen er en annen, men grunnrytmen, drinkene og dopet er det samme. Ikke tilknyttet et bestemt sted i Oslo, følger heller sine helter slavisk rundt.

Essensiell lytting: Donna Summer, Todd Terje Dress of choice: Etnisk Drink of choice: Cava Drug of choice: Kokain

3 1

DUBSTEP (GAMMEL) Opphakket musikk med referanser til elektronika og weed-kultur. Startet som en arena for 21-åringer fra Utkant-London som laget White-Labels for to kompiser, men ble etterhvert omfavnet av hipsterkulturen, og navn som Burial ble motvillig dratt fram i gatelyset. Siden gått under jorda igjen på grunn av nye dubstep (se under).

Essensiell lytting: Burial, Skream, Shackleton Dress of choice: Fred perry-jakke Drink of choice: Øl Drug of choice: Miaow miaow, Ketamin, weed

4 1

DUBSTEP NY (BROSTEP) Barnebursdag gone wrong. Aggressiv sandpapirmusikk med ekstremt opplagte «drops» som høydepunkter. Klientellet er sjelden over tjue, men enkelte utskudd finnes. Kun å finne på Hovefestivalen, og sporadisk på Blå, ellers ikke gamle nok til å være ute på byen. Lite eller ingenting til felles med den originale dubsteppen bortsett fra at rytmen aldri er 4/4.

Essensiell lytting: Skrillex Dress of choice: Skrillex Drink of choice: Får ikke tak i Drug of choice: Poppers

5 1

HOUSE GAMMEL (CHICAGO HOUSE) Originalen, og opphavet til 90 prosent av dagens klubbmusikk. Blanding av techno minus nihilismen og disco uten glamouren.

Sjeldent å finne i ren form, men Jaeger eller Dattera til Hagen kan være et godt sted å begynne. Viser restene av tiden da det å DJe fortsatt var et håndverk, og folk faktisk danset når de var ute på byen.

Essensiell lytting: Larry Heard, Frankie Knuckles Dress of choice: Etnisk Drink of choice: Gin&Tonic Drug of choice: Kokain

6 1

HOUSE NY (KOMMERSHOUSE/ SENSATION-HOUSE) I løpet av 00-tallet ble housen gradvis kapret av hvite mennesker som hadde behov for et oppgjør med nittitallets trance og eurodance, og sin egen lommebok. En låt bør inneholde oppstemt synth, stadion-refrenger og vokalsampler som omhandler det menneskelige sjeleliv. Nytes av halvrike hvite mennesker med et overfladisk forhold til musikk, klær og følelsesliv. I Oslo finner du dem på Emil & Samuel, Stravinsky og VU. Essensiell lytting: Swedish House Mafia Dress of choice: Moods of Norway Drink of choice: Champagne Drug of choice: Kokain

7 1

TECHNO To skoler, Detroit og Berlin, pluss en småharry kommersiell del som herjet VG-lista på nittitallet. Kjennetegnes i hovedsak av en monoton 4/4-beat som rusler og går med små variasjoner over flere minutter, på folkemunne kalt «dunk-dunk-musikk». Ofte å finne i mørke kjellere og tidligere industribygg i Kontinental-Europa, i Oslo i hovedsak på Jaeger. Forveksles hos hvermansen med trance og house, men har rent ideologisk mer til felles med post-punken. Klientellet er deretter.

Essensiell lytting: Underground Resistance (Detroit), Ostgut Ton (Berlin), Underworld (kommers) Dress of choice: Lag på lag, for å effektivt kunne regulere kroppstemperatur Drink of choice: Vodka / sodavann Drug of choice: Alt / MDMA

8 1

BOBLERE: Drum & Bass, Trance, Dance, Hardstyle, Downtempo, Dub, Deep House, Tech-house.

9/2012

55

din hobbybutikk på nett - alt i RadiostyRte lekeR foR både baRn og voksne

RadiostyRte bileR

RadiostyRte fly

fra kr.

998,-

698,-

RadiostyRte båteR

RadiostyRte helikopteR

fra kr.

798,-

RadiostyRte tankseR

fra kr.

fra kr.

fra kr.

398,-

RadiostyRte anleggsmaskineR

1498,-

fra kr.

798,-

Følg oss på: facebook.com/Rcbutikken.no + www.Rcbutikken.no

se våRe tilbud og meld deg på våRt nyhetsbRev, scan qRkoden

Kjøp nå, betal senere med RC.indd 1

28.09.12 10:35

FILM

Anmeldelser + Intervju + Kommentar + TV + Spill

Mesterlig! Fullt på høyde med John Casavettes sine improviserte kammerspill.

Beasts of the Southern Wild anmeldt på side

23 år gamle Dolan er vår tids Mozart.

Hvorfor i alle dager har ikke Arthaus kjent sin besøkelsestid?

Laurence Anyways anmeldt på side

Av Håvard Nyhus Hei, Tor Fosse, festivalsjef i BIFF! Vi registrerer at dere har begynt å omtale dere selv som «den største filmfestivalen i Norge». Eh, Tromsø?

– Vi er forbi dem nå. Iallfall helt på høyde i antall besøkende. Og vi har flere filmer.

Så det spørs litt hvordan du regner på det.

Men det er en veldig vennlig rivalisering altså.

Jeg var jo festivalsjef der oppe tidligere.

Av Torgeir Blok Juan of the Dead er en av mange horrorfilmer på festivalprogrammet til Film fra Sør. Den cubanske storproduksjonen overgår det meste du har sett av zombie-action, og yter full pupp av velsmakende blodsprut hele veien. NATT&DAG møtte regissør Alejandro Brugués.

– En film som Juan of the Dead hadde aldri blitt laget på Cuba før, så vi måtte prøve oss frem og lærte masse underveis. Men vi

74

Har 90 minutter brukt 90 minutter på faktasjekken?

65

Vi har saumfart programmet. Veldig mange filmer om prostitusjon!

– Ja, og de er vinklet både positivt og negativt. Noen er direkte oppløftende, mens andre tar for seg ting som trafficking. Så det er begge deler.

Det er ikke deres jobb å ta stilling til saka?

– Nei, vår oppgave er å plukke gode filmer og legge til rette for informerte samtaler.

Vi arrangerer da også en paneldebatt om prostitusjon under festivalen.

hadde et godt og morsomt manus, og banket på de riktige dørene. Alle som leste manuset ville være med på eventyret. Det finnes nok land der forholdene for å lage film er verre, men filminnspilling om sommeren på Cuba er galskap; varmen er uutholdelig.

I noen scener virker det som dere har stengt ned store deler av byen. Var myndighetene hjelpsomme?

– Ja, vi stengte faktisk ned de største gatene i Havanna i flere dager om gangen.

Myndighetene var veldig hjelpsomme, men

Intervju med regissør Eva Sørhaug på side

Klima og byutvikling er andre stikkord som gjerne assosieres med BIFF. Vi minnes med særlig glede fjorårets dokumentar om kollektivtrafikk-mirakelet Bogota, Colombias hovedstad. Da klarte dere å fly over to av byens borgermestere. Hvem har dere reservert den fineste hotellsuiten til i år?

– Tja, Liv Ullmann kommer jo. Hun kommer med tyskproduserte filmen To liv og har med seg et stort følge tyskere som er veldig store der nede, men som kanskje ikke er det her. Ellers er klimasaken fremdeles synlig. Vi har et samarbeid med Klimafestivalen og viser blant annet dokumentaren Delta Boys som undersøker oljekonflikten rundt Nigerelven. Her ble timingen plutselig veldig god. Nnimmo Bassey, som jobber der nede, vant jo RAFTO-prisen i går (27. september).

det vanskeligste var å kontrollere nysgjerrige menneskemasser som stod å lurte på hva i all verden vi drev på med. Jeg får ofte spørsmål om sensur, og jeg skulle gjerne hatt et mer interessant svar, men sannheten er at manuset er uforandret og at ingenting ble sensurert.

Juan of the Dead gjør mange åpenbare referanser til filmer som Shaun of the Dead og Braindead. Hvor tilgjengelig er horrorfilm på Cuba?

– Det er ingen restriksjoner, men de er ikke lette å få tak i heller. Enda mindre da jeg

66

Musikkdokumentarer er ofte helt like hverandre. Alle følger de samme fem aktene: Vanskelig start («det var ingen som ville høre på demoen vår») – et plutselig og voldsomt gjennombrudd – verdensherredømme – nedtur, dop, uvennskap – forsoning, comeback. BIFF har imidlertid pleid å vise teft for litt annerledes musikkdokumentarer.

Hvilke tre vil du trekke frem i år?

– Something From Nothing: The Art of Rap. Den er regissert av Ice-T. Anbefales. Også har du Charles Bradley-dokumentaren Soul Of America. Den er veldig bra. I tillegg har du filmen om den siste konserten til LCD Soundsystem, Shut Up And Play The Hits, den viser vi i samarbeid med Ekkofestvalen.

BIFF arrangeres i Bergen 17.–24. oktober. www.biff.no

vokste opp på åttitallet. Jeg måtte virkelig jobbe hardt for å få tak i horrorfilmene mine.

Noen ganger lurer jeg på hvordan jeg klarte å se alle disse filmene i oppveksten.

Det finnes en teori om at amerikanerne lager zombiefilmer når en Demokrat sitter i Det hvite hus, og vampyrfilmer når republikanerne er i posisjon. For din egen del: Er zombiene et verktøy for å ytre et politisk budskap?

– Ikke et politisk, men et sosialt budskap. Politikk er altfor stort for meg. Jeg ville fortelle om hvordan cubanere er, hvordan vi reagerer i møte med motgang, og andre hverdagslige ting jeg opplever på Cuba som plager meg. Da er zombier et flott redskap.

Film fra Sør arrangeres i Oslo 4.–14. oktober. www.filmfrasor.no 9/2012

57

FILM Liv & Ingmar Regi: Dheeraj Akolkar Med: Liv Ullmann, Ingmar Bergman Overtemperert om ordinært forhold.

Jeg innrømmer det med en gang: jeg vet veldig lite om både Liv Ullmann og Ingmar Bergman.

Det er og har alltid vært et hull i min filmkunnskap. Derfor gledet jeg meg til denne dokumentaren om de to, i håp om å få gjort noe med min ignoranse om et viktig partnerskap i skandinavisk filmhistorie. Dessverre forlot jeg salen like uopplyst som jeg gikk inn. Det er to grunner til det. For det første handler denne filmen utelukkende om Liv og Ingmars kjærlighetsforhold og ikke om deres karrierer. I og for seg greit, det ligger ikke i mitt mandat å fortelle filmskaperen hva han

2

Flukt Regi: Roar Uthaug Med: Tobias Santelmann, Ingrid Bolsø Berdal, Bjørn Moan Isabel Andreasen, Milla Olin, Martin Slaatto Min beibi dro avsted, hun dro av sted.

Flukt setter tonen med en skranglete start.

Det skal mer til enn en skjermtekst som sier at «Året er …» for at jeg kjøper en fjern tidsepoke. Store totalbilder av en westernlandsby, en middelalderborg eller futuristiske romskip, er avgjørende for at jeg skal bli med på leken. Da Flukt er ribbet for slike etableringsbilder, fremstår den isteden som en mangelfull fabel om en håndfull skuespillere i skogen.

2

Da norsk film endelig var kurert for den teatralske pesten som hvilte over kinolerretet i flere tiår, viser skuespillerne i Flukt tilbakevendende symptomer og resiterer replikker som opplest fra en innholdsfortegnelse. Hovedrolleinnehaver Isabel Christine Andreasen er riktignok rett så søt og har betydelig kamerakarisma, men da også hun prater som en telefonsvarer sammensatt av enkeltstående ord, kan man ikke annet enn å skylde på regissøren.

Roar Uthaug har tydeligvis spesialisert seg i å daffe ned voldssekvenser. Som han gjorde i Fritt Vilt, forsøker han igjen å skape spenning uten ubehag. Off-screen vold og blodfattige øksehogg ufarliggjør og distanserer til interessen fordunster helt. Jo da, antydning

5 58

9/2012

Ikke at dette er en solskinnshistorie. Filmen er delt opp i seks seksjoner med titlene «Kjærlighet», «Ensomhet», «Raseri», «Smerte», «Lengsel» og «Vennskap», og det kommer klart frem at Liv og Ingmars forhold inneholdt mer enn nok av alle disse aspektene. Men hvilke forhold gjør vel ikke det? Mest av alt fremstår deres forhold som helt … ordinært. Det er ikke noe galt med det, hadde det ikke vært for at de filmatiske virkemidlene hele tiden prosederer at dette er høyst spesielt og ekstraordinært.

Det inkonsekvente forholdet mellom innhold og filmspråk gjør at Liv & Ingmar fremstår som en kjærlighetshistorie fra regissør og manusforfatter Dheeraj Akolkar sin fantasi, mer enn Liv og Ingmars egen historie.

Trond Gausdal Premiere 28. september

kan ha sin kraft om det er brukt med omhu, men skal man først vise fryktinngytende barbarer i all sin stereotypiske prakt, så nytter det ikke å pakke det inn i trusler som avsløres som tomme. Det blir en fornærmelse mot publikum som ble lovet grusomheter, men bare får en småsøt halvactionheltinne. Når ungjenta så omsider begynner å hevne seg på kidnappetpakket, er vi ikke innvilget nok grunn til å heie på henne.

Flukt er en vakker naturfilm med knæsj lys, lyd og bilder; men blant alle de tekniske fremskrittene har filmskaperne tydeligvis glemt noe helt essensielt: Gi meg grunn til å bry meg.

Gi meg blod, for faen!

Torgeir Blok Premiere 28. september

På kjøkkenet kan ingen høre deg skrike 90 minutter Regi: Eva Sørhaug Med: Aksel Hennie, Bjørn Floberg, Pia Tjelta, Mads Ousdal, Kaia Varjord, Annmari Kastrup Lysene i salen skrus på. Jeg venter spent på de første «ja, det var voldsomme greier, gitt!»-utropene fra kollegene mine, komplett med albuer i siden og avvæpnende glis … men nei. Det er stille.

Faen så stille, som i kjerka mellom det siste

skal gjøre. For det andre er denne dokumentaren så emosjonelt ladet og manipulativ at den mister all troverdighet.

Fra første bilde blir det klart at dette er en film med et større og sterkere ønske om å være poetisk og vakker enn direkte innsiktsfull og sann. Vi ser en liten hytte på en grønn slette ved vannkanten, mektige fjell, sterke, vibrerende farger. Komponerte landskap. I bakgrunnen høres lett, nostalgisk drømmende pianomusikk. Bakgrunnsmusikken blir liggende fra begynnelse til slutt, vekslende mellom nevnte pianotema og svulstige strykere, for hele tiden å påminne om at dette er gid, så poetisk. Livs fingre stryker over røde hjerter i kjærlighetsbrevene fra Ingmar samtidig som en voice-over leser fra brevene. Det er som å bli hamret i hodet med en emosjonell slegge.

klokkeslaget og presten som trekker pusten i mikrofonen (hvis det fortsatt finnes noen der ute som tar den referansen). Jeg er åpenbart ikke alene om å ha behov for noen sekunder for å konstatere at håhååhkei, jeg er andpusten, men tross alt like hel.

Eva Sørhaug har med 90 minutter gjort noe så sjeldent som å lage en norsk film som rister litt i oss. Allerede i det første bildet, et vakkert svart/hvitt, slo-mo bilde av vandrende

mennesker i ei gate jeg antar er Karl Johan, erklærer hun at «Hei! Dette angår oss alle.

Attention on deck!»

Sørhaug er klok når hun pent og forsiktig loser oss inn i – og ned i – disse helveteshistoriene. Vi føler oss noenlunde komfortable i begynnelsen av historien om Johan (Floberg), som rydder opp i et knippe praktiske anliggender, åpenbart preget av et altoppslukende noe. Uroen er mer påtagelig i beretningen om de fraskilte småbarnsforeldrene Elin (Tjelta) og Fred (Ousdal). Hun peiser ned vinglass i store slurker mens han sender små, anklagende blikk i hennes retning hva enn hun foretar seg. Når Aksel Hennie dukker opp, er det bak et TV-apparat og i et annet rom enn kameraet.

Det er som om Sørhaug sier: «her stopper filmen, folkens. Nå skal vi ut i virkeligheten.»

Noe trekker likevel ned: Realismen forpurres ved gjentatte anledninger av overdreven bruk av filmatiske virkemidler. Når dramatikken skal bygges opp kommer klippene altfor hyppig, kameramannen diagnostiseres med akutt trøblete motorikk og i overkant fremtredende musikk fjerner oss fra opplevelsen. Bedre er de lange tagningene der vi bare får høre setlyd og ingenting annet, jamfør flere av scenene med Hennie og Varjord.

Det til siden, 90 minutter er en viktig påminnelse om menneskeskjebner som dessverre er alt annet enn unike, og ikke minst er den et spark til oss alle om hvor lett det er å ikke se, ikke høre og ikke bry oss nok. Du må ikke tåle så inderlig vel …

Martin Øsmundset Premiere 17. august

Hockey e ein voldelige sport, patrik

ROYAL PICTURE PRESENTERER BERAT HAXHIU “DYNASTI” KNUT MARTIN ALFREDSEN ROLF PEDERSEN PATRIK STRAND KAROLINE HAUGEN DANIEL HAUGEN MUSIKK AV MARC COLE PRODUKSJONS DESIGN AV INGER HELEN VÅRILD LYS MAGNUS WATHNE FOTO ROY KENNETH SYDNES JACOBSEN CASTING ISELIN JACOBSEN ØKONOMI MORTEN HOLTER INNSPILLINGSLEDER DAG E. RØNNEBERG PRODUSERT AV BERAT HAXHIU REGI CHRISTER AASE www.royalpicture.no EN FILM AV CHRISTER AASE

VERDENSPREMIERE 5.OKTOBER SF Kino Stavanger / Sandnes

på kino fra 5. oktober 2012 NORGESPREMIERE 5.OKTOBER SF Kino Stavanger / Sandnes

NORGESPREMIERE 12.0KTOBER SF Kino Stavanger / Sandnes

NORGESPREMIERE 26.OKTOBER SF Kino Stavanger / Sandnes

Leie & Kjøp: 03.10.2012

Leie: 10.10.2012 Kjøp: 17.10.2012

Leie: 10.10.2012

Leie: 10.10.2012 Kjøp: 17.10.2012

Leie & Kjøp: 17.10.2012

Leie: 17.10.2012 Kjøp: 24.10.2012

Sjekk ut www.sf-film.no eller følg oss på

FILM TLF.: 23 31 61 00 STATRAVEL.NO

To liv Regi: Georg Maas Med: Juliane Köhler, Liv Ullmann, Sven Nordin, Julia Bache-Wiig, Vicky Krieps, Dennis Storhøi Fin film. Ræva tittel.

I den norske filmhøsten har det vært greit med forhåndsfuzz rundt Mer eller mindre mann og Som du ser meg, litt mer rundt 90 minutter og skammelig mye rundt det pusete heltedramaet Kon-Tiki. Men hva med To Liv, en tyskprodusert, eh … historisk familiedramathriller som stort sett er filmet på norsk jord og med norske skuespillere?

Har noen i det hele tatt hørt om den?

Det Tredje Rikets Lebensbornprogram gikk ut på å shippe enkelte av de norske tyskertøsenes avkom til Hitlerland for der å arifisere det tyske blodet

(«lebensborn» betyr livskilde). I To Liv følger vi krigsbarnet Kathrine (Köhler), som rømte fra DDR og hjem til Norge for å bli gjenforent med moren Åse (Ullmann) 25 år etter krigens slutt. Etter murens fall i 1990 får hun besøk av en advokat, som ber om hennes vitnesbyrd for å kunne stevne Den norske stat for brudd på folkeretten. Kathrine lever nå det gode liv med ubåtkapteinen Bjarte (Nordin), datteren og barnebarnet, og ønsker ikke at noen skal grave i fortiden hennes. Snart kulminerer det hele i et ikke ueffent forslag til løsning på mysteriet om Isdalskvinnen (google it!).

Manus er gjennomarbeidet, og gjennom historien gjør Maas en forbilledlig jobb med å balansere kombinasjonen av å bygge familiedramaet mens thrilleren snøres til. Den relativt

kompliserte historien leveres på nøkternt vis, om enn noe hastig, og rundes av på om lag halvannen time. Rutinerte aktører som Köhler og Nordin, samt bautaen Liv Ullmann, skal ha kudos for at potensielt svulstige linjer leveres med måtehold. Det meste fungerer altså som det skal, selv om pålitelig, tysk ingeniørkunst selvfølgelig også mangler en x-faktor, noe som løfter stasen opp fra et «hm, fin film»- til et «åhfyfaen»-nivå.

To liv vil dessverre bli valgt bort av ufortjent mange kinogjengere på grunn av en forbløffende fantasiløs tittel (To liv? I mean, come on!!), samt Filmwebs innsats for å stikke av med VMtittelen i kategorien «søvndyssende synopsis».

Martin Øsmundset Premiere 19. oktober

Mer eller mindre mann Regi: Martin Lund Med: Henrik Rafaelsen, Janne Heltberg, Per Kjærstad, Tov Sletta, Tore Sagen Lettstemt oppgjør med ironigenerasjonen.

Henrik Rafaelsen spiller Henrik, en 35 år gammel mann, eller bedre: en 35 år gammel gutt. Henrik har nettopp begynt i ny kontorjobb og flyttet inn i ny leilighet med sin ny-gravide kjæreste, Tone (Janne Heltberg). So far, så mange voksenpoeng. Så pisser Henrik i Tone sine venners bil, kliner med jenter på nach og slår ned naboen – hans nye jobb-kollega – når han klager på støyen. Au da.

Mer eller mindre mann følger Henrik i løpet av noen få dager

i hans liv hvor overgangen til voksenlivet har kommet litt for brått på og sender ham inn i en pubertal regresjon. Filmen står og faller på Rafaelsen, som utmerker seg positivt i rollen som Henrik. Der pikkog snørr-humoren til Henriks venner ikke ser ut til å ha noen annen klangbunn enn generell barnslighet, er Henriks umodne oppførsel direkte selv-destruktiv.

Han fremstilles likevel med en raus overbærenhet som peker mot en genuin, underliggende angst for hele voksenlivet. Dette gir en ellers lettstemt komedie det lille ekstra den trenger for å bli noe mer enn bare en rekke humoristiske episoder, og gjør at den fungerer som et generasjonsportrett for de som ikke klarer

å danse uten ironi eller å ha en alvorlig samtale uten å forsøke å fleipe det bort.

Skal man komme med noen innvendinger mot Mer eller mindre mann, så kan det sies at latteren ikke sitter løst nok for en komedie, og at den inneholder litt lite dramatikk for et drama – blant annet er Henriks utforskning av emosjonell ustabilitet en smule kortvarig til å kunne ha den selverkjennelses-virkningen manuset ser ut til å legge opp til. Allikevel, filmen inneholder nok varme og menneskelighet til at man heier på Henrik og Tone fra start til slutt, samtidig som man sitter og humrer litt hele veien.

Trond Gausdal Premiere 14. september

4

WO R k I N I AUST g HOLIDAy ST R ALIA & ARTpA k FR A k R N E W ZE A L A N k E . 1.550 D ,

INk A TR AIL TIL MACHU FR A kR. 3.150,-

pICCHU

JOBB FRIVILLI g I AFRIk A FR A MED LøVER kR. 8.950,-

L E T TER UNDT BIL JORDEN RkR. 10.950,FR A

4

OSLO - MALDIVENE - SR I LANk A - kUAL A LUMp // SINgApORE - BALIUR OSLO FR A kR. 11.450,-

en-rundt rute, og fikk meget «Vi fikk designet vår unike jord og under reisen. god assistanse av STA både før

Gode opplevelser er ikke noe som kan kjøpes for penger, men det å ta kontakt med STA Travel er en god start .»

Synne & Andrea

REIS JORDEN RUNDT FACE TO FACE WITH

62

9/2012

THE WORLD

FILM EN FILM AV

HAYAO MIYAZAKI REGISSØREN AV OSCAR VINNEREN <<CHIHIRO OG HEKSENE>> Bergens Tidende Dagbladet Dagsavisen Aftenposten

NORSK TALE

Film & Kino

Monsterfabrikken Beasts of the Southern Wild Regi: Benh Zeitlin Med: Quvenzhane Wallis, Dwight Henry, Levy Easterly, Lowell Landes, Pamela Harper, Gina Montana Ser du det store smiletrynet? Debutfilmar som denne gjer det vanskelig å ikkje glise breitt med tennene. Oprah Winfrey sin nye favorittfilm er din nye favorittfilm. Historia kretsar rundt seksåringen Hushpuppy, far hennar som er i ferd med å døy av ein mystisk hjarte- og karsjukdom, og det eksentriske lokalsamfunnet The Bathtub sin undergang som følgje av ver, vind og klimaendringar.

Alt er fortalt med fokus på seksåringen Hushpuppy sitt personlege perspektiv på hendingane, med alle dei prehistoriske, monstrøse skapningar fantasien hennar klarar å diske opp. Kameraet er brorparten av tida operert frå ein seksåring si omtrentlege augehøgd, og filmmusikken er komponert for å matche jenta si indre tilstand og oppfatning av røynda.

6

En kongelig affære Regi: Nikolaj Arcel Med: Mads Mikkelsen, Alicia Vikander, Trine Dyrholm, Mikkel Boe Følsgaard, David Dencik, William Jøhnk Nielsen Atter en konge.

Du har kanskje lest Per Olov Enquists Livlegens besøk? Historien om en sinnslidende, misforstått og mistilpasset dansk konge og livlegen som reformerte halve kongeriket hans?

I likhet med de fleste historiske filmer har En kongelig affære et faktisk og ekstraordinært stykke fortid som forelegg; 1770-tallets Danmark på vei mot demokratisk daggry takket være legen, opplysningsmannen og enkeltmannsforetaket Johann Struensee. En tysk idealist løftet frem til eksekutiv makt av den syke Christian 7. Et arbeidsjern og en ikaros.

Denne gangen er fokuset flyttet fra forholdet mellom Struensee og kongen til kjærlighets-

4

Både Hushpuppy, far hennar og dei andre skodespelarane er såkalla amatørar, gjerne henta rett ut or lokalmiljøet i det avsidesliggjande strøket nedst i Dei amerikanske sambandsstatane, der filmen er spelt inn. Men til trass, eller kanskje snarare på grunn av skodespelarane si avgrensa erfaring med yrket, er rolletolkingane særs truverdige. Dette er på høgd med John Casavettes sine dels improviserte kammerspel. Men der Casavettes satsa på spontanitet for å få skodespelarane til å oppføre seg som folk, har Zeitlin drevet med utstrekt bruk av omskriving av manus i tett samråd med rolleinnehavarane for å få dei til å tru på sine eigne rollefigurar, slik at tilskodaren òg kan ha trua.

Det fungerer. Det er ikkje vanskeleg å forstå kva som gjer at Beasts of the Southern Wild allereie har vunne prisar mellom anna i Cannes, ved Sundance-festivalen og ved Filmfestivalen i Haugesund. Vi gler oss til å sjå kva Benh Zeitlin og hans filmskapar-mannskap ved namn Court 13 kokar i hop i framtida.

Rasmus Hungnes Premiere 26. oktober

forholdet mellom Struensee og kongens kone, Caroline Mathilde.

Et sjeldent og sjeldent komplekst vennskap byttet ut til fordel for en like sjelsettende romanse.

(Her visker historikerne også om en annen foretrukket elskerinne, med det kapittelet er utelatt her).

Så, in medias res; når hodene har rullet og kampen er tapt, settes pennen på papiret og filmen begynner. Dette er Carolines gjenfortelling, og en behagelig dansk stemme puster liv i en nær, forhåndsdømt fortid.

Dermed dreies fortellingen mot et tradisjonelt, kostymedramatisk plot alt fra begynnelsen. Et potent valg dersom kjærlighetshistorien griper oss – hvem vil ikke heie frem samfunnsreformer drevet frem av stålvilje og tragisk kjærlighet? – og et mindre godt grep dersom den rette intensiteten ikke manifesteres.

Slik er En kongelig affære ikke beretningen om en intens politisk brytningstid så mye som en romanse projisert mot et dyktig

iscenesatt historisk bakteppe.

Caroline Mathilde er sobert gestaltet av Alicia Vikander, mens Mads Mikkelsen viser en finstemt variant av sitt alltid på kantenkarismatiske jeg. Mellom dem fins det nok av varme, intimitet og intellektuell forbrødring, men gnistene, den felles hybrisen, og de amorøse kaoskreftene som skulle speile en kongelig skute på vei mot malstrømmen er ikke sterkt nok tilstede.

På mange måter et banalt problem siden filmen som helhet er godt balansert, svært elegant skutt og vel temperert i tråd med historiens stille før stormen. Og ikke minst – siden Mikkel Boe Følsgaards kokett fortapte konge er en studie verdt i seg selv. Og likevel – skal episk kjærlighet være dramaturgiens drivaksel må pulsen få de hvitkalkede halsårene til å vibrere sterkere, og filmens puls må bevege meg.

Nesten hett, men ikke helt.

Ragnhild Brochmann Premiere 14. september

KINOSUKSESSENE FRA GHIBLI, ENDELIG PÅ BLU-RAY!

“Mer magi fra familien Miyazaki” NETTAVISEN

PRESENTERER EN FILM AV

GORO MIYAZAKI

TALES FROM EARTHSEA JORDSJØ-KRØNIKENE

9/2012

63

FILM The Bourne Legacy Regi: Tony Gilroy Med: Jeremy Renner, Rachel Weisz, Edward Norton, David Strathairn Uengasjerende og unødvendig.

Jason Bourne er tilbake, rent bortsett fra at han ikke er det. Matt Damon har takket for seg, da han ikke følte for å gjenta rollen han har bekledd i tre suksessfulle filmer allerede. Dermed handler den siste Bourne-installasjonen om agent Aaron Cross, også kjent som «Outcome 5» – en av CIAs superagenter utviklet av det topp-hemmelige Outcomeprogrammet.

The Bourne Legacy er den første Bourne-filmen som ikke baserer seg på en av Robert

3

Juan of the Dead Regi: Alejandro Brugués Med: Alexis Díaz de Villegas, Jorge Molina, Andrea Duro, Andros Perugorría, Jazz Vilá Viva la muertos.

Zombiefilm er neppe det første du assosierer med Cuba. Men settingen i Havanna kunne ikke vært bedre.

Uten besvær leker handlingen med store kvanta rom, underliggende politikk og karakterer som aldri klarer å avgjøre om de levende døde som invaderer byen er ikonoklaster, dissidenter eller simpelthen amerikanere. Filmen skiller seg også fra zombienormen ved å demonstrere at det ikke bare er svært enkelt å stoppe de vandrende likene, men også jævlig … morsomt.

5

Lik sin britiske inspirasjonskilde (Shaun of the Dead, 2004) setter også denne filmen humor og underholdning høyere enn skrekk og gru. Selv om gatene renner røde og kroppsdeler ligger strødd, er hver eneste voldssekvens utført med et Peter Jackson-likt glimt i øyet. Dette understrekes av filmens eneste prest som utbryter «I will kick ass for the lord» i hyllest til Jacksons hjernedøde klassiker.

All respekt til vår egen Tommy Wirkola, men Juan of the Dead ligger en serie likhus foran Død Snø, med scener som er såpas grandiose at det mest er forunderlig at noen lot seg overtale til å finansiere det hele. Gater fulle av avdøde som nekter å hvile i fred har vi sett mange ganger før, men

Ludlums romaner, og det merkes.

Regissør og manusforfatter Tony Gilroy, som også har vært sterkt involvert i manusarbeidet i de tre foregående Bourne-filmene, ser ut til å ha produsert manuset på autopilot sammen med sin bror, Dan Gilroy. Minneverdige replikker, engasjerende plot twists og interessante karakterer glimrer alle med sitt fravær.

Filmen begynner forsåvidt godt. Vi møter Cross, spilt av Jeremy Renner, idet han forsøker å overvinne et fiendtlig Alaskalandskap som fungerer som treningsområde for CIA. Cross kjemper mot bratte stup, ulver, iskaldt vann og fjellklipper med en stoisk ro som sammen med hans sympatiske utseende får ham til å fremstå som femti pro-

sent hardhaus og femti prosent kosebamse.

Rachel Weisz spiller en medisinsk forsker tilknyttet Outcomeprogrammet og fungerer som Cross’ hjelpende hånd. Eller vent, er funksjonen hennes snarere å servere en smørbrødliste av medisinske og vitenskapelige termer for å få filmen til å fremstå som mer kompleks enn den egentlig er? Og hvorfor, om man skal drepe en person og få det til å se ut som et selvmord, ta seg bryet med å forklare for offeret at selvmord er en naturlig reaksjon etter hva hun nettopp har vært gjennom? Å ja, for å hale ut scenen litt før noen braser inn for å redde henne.

Men OK, dette er en actionfilm og et svakt manus trenger ikke trekke ned så altfor mye så

lenge den underholder. Da hjelper det lite at filmens klimaks – en motorsykkeljakt gjennom Manilas gater og bakgater – har et naturlig sammenligningsgrunnlag med en lignende motorsykkel-scene i James Bond-filmen Tomorrow Never Dies fra 1997. Sistnevnte hadde i det minste et par håndjern for å øke spenningen litt, og når en actionscene fra 2012 virker tam og uoriginal sammenlignet med en femten år gammel scene, vet man at det er lov å forvente bedre.

For all del, å se The Bourne Legacy er ikke det verste man kan finne på å gjøre en sen høstkveld, men det er ikke umulig at du har noe bedre å bruke tiden din på også.

Trond Gausdal Premiere 7. september

Lykke Regi: Doris Dörrie Med: Alba Rohrwacher, Vinzenz Kiefer, Matthias Brandt, Oliver Nägele, Maren Kroymann Lykken er et sælsomt spill.

I en ubestemmelig bygd i et idyllisk fjellområde lever tenåringen Irina et lykkelig liv. Hun er syerske og foreldrene lever av gårdsbruket sitt. En dag kommer militæret til bygda. Irina skynder seg hjem, bare for å se at hennes foreldre er blitt slaktet ned på kjøkkenet.

Deretter blir hun overfalt og voldtas på kjøkkenbordet i blodbadet, rett ved sine foreldres lik. Hun rømmer til Berlin, tar på seg en billig parykk og falsk navn for å bli gateprostituert.

Med gode skuespillere og gjennomtenkt bruk av språk som en barriere mellom to mennesker som lever på gaten, forteller Lykke (originaltittel: Glück) om en prostituert som faller for en hjemløs pønker med en søt sjæferhund. Dessverre er karakterene så endimensjonale at man noen ganger kan forveksle dem med barn.

Fin og gjennomtenkt bruk av gjenstander – som Irinas babyteppe og dådyret hun treffer i skogen mens hun er på rømmen – skaper likevel en stemning av håp i en dyster hverdag. Men mer betegnende er dessverre den overdrevne bruken av sjokkelementer for å presse fram billige tårer: Den

søte hunden som blir påkjørt uten å ha nevneverdig effekt på pønkeren, annet enn at han finner det formålstjenlig å tenne på avispapir og kaste det inn setet til en kabriolet, eller en ekstremt overvektig og svett businessmann som kjøper oralsex av Irina en gang i uken, men ikke gjør henne noe.

Det som kunne vært en sterk historie om tilværelsens og språkets tilkortkommenheter (som Irina sier: «jeg er redd for stor ingenting»), faller derfor for eget grep. For mange overdrivelser og detaljerte forklaringer, samtidig som strykerne smigrer og fortellerstemmen babler. Sorry.

Siren Løkaas Premiere 5. oktober

her blir vi vitne til en lik(e)befolket havbunn som subber seg til lands for å rive ned høyblokker. Manuset er ellers stramt, vitsene sitter og karakterene er latterlig elskverdige idioter. For virkelig å baske i barnsligheten, er samtlige også kåte som kaniner i løpetid, og blir dertil frustrerte når tiltrekkende kvinnekropper zombifiseres.

Det er ganske dristig å ape etter tittelen til den mest suksessfulle zombiefilmen på flere tiår, men her har de cubanske filmskaperne kappet hodet av forventingene og skapt en verdig navnebror til Shaun of the Dead.

Torgeir Blok Vises: Cinemateket under Film fra Sør: 5. oktober kl. 21.00, 7. oktober kl. 18.30 og 12. oktober kl. 21.15.

2

Barbara Regi: Christian Petzold Med: Nina Hoss, Ronald Zehrfeld, Rainer Bock, Christina Hecke, Claudia Geisler, Jasna Fritzi Bauer Adjø solidaritet.

Sekstitallsstilen henger igjen i klærne, men året er 1980 i en liten kystbygd i Øst-Tyskland. Barbara er en kjederøykende barnelege som akkurat har blitt forvist fra Berlin og er omplassert på et stusselig sykehus i en liten bygd. Barbara gjør jobben sin, men småprater ikke. Når en ung jente ankommer sykehuset, syk etter å ha søkt tilflukt i en åker i håp om å slippe ut fra en arbeidsleir, blir det fort klart at Barbara er en dyktig lege som ser og kan sette diagnoser som de andre ikke oppdager. Den velmenende overlegen ved sykehuset blir snart imponert over Barbaras teft og lar seg bedåre av hennes ordknappe mystikk.

Under en kvelende Stasi-stinkende tåke, tar filmen seg god

5

64

9/2012

tid til å bygge opp en dyster og amper stemning rundt Barbara.

Vakre omgivelser står i kontrast til olme blikk, slitt interiør og harde mennesker, som et bilde på det håpet Barbara har etter å krysse grensen til sin vesttyske kjæreste.

Barbara har store sko å fylle etter (n)ostalgi-trippen i Goodbye Lenin og De andres liv (som tok for seg overvåkningen i tiden rett før det sosialistiske regimet raknet). Ansiktet er uttrykksløst og hun velger sine ord med omhu. Desto mer effektive er de få ordene hun sier og de små hintene av emosjon som slipper igjennom hennes tilkneppede lepper og hardt opptrente skall. Slik klarer filmen, på ganske snedig vis, å blande inderlig medmenneskelighet med den avskyelige håpløsheten som situasjonen i Øst-Tyskland nødvendigvis innebar.

Siren Løkaas Premiere 28. september

beast. natt og dag. 118 x 360 02.10.12 12:17 Side 1

FILM

Filmens Mozart Laurence Anyways Regi: Xavier Dolan Med: Melvil Poupaud, Suzanne Clément En av de mest evigvarende og potente diskusjonene om film spinnes ut fra holdningsspørsmålet om hva denne syvende kunstarten kan eller bør være. Må den, slik Cahiers du cinéma-redaktør André Bazin mente, etterstrebe å være et avtrykk av virkeligheten med respekt for det autentiske, minst mulig preget av håndsvetten fra den som har trykket på opptaksknappen? Eller bør filmkunsten være ekspressiv og formalistisk, nærmere beslektet med maleriet enn fotografiet?

Mine personlige smakspreferanser heller avgjort mot det formalistiske, mot filmskapere som tillater seg å gjøre estetiske valg som støvsuger oppmerksomheten, være seg Brian De Palma eller Federico Fellini.

Laurence Anyways er en slik film-film.

Fortellingen strekker seg over hele nittitallet, og handler om to mennesker i slutten av trettiårene som, på tross av betydelige hindringer, ikke klarer å gi slipp på hverandre.

Som elsker hverandre så høyt at livets brutale konsekvenslogikk aldri vil kunne rettferdiggjøre den grenseløse kjærligheten; som reiser over verdenshav for å møtes igjen, selv om begge vet at den stikkende skuffelsen venter på den andre siden.

De to er Laurence Alia (Melvil Poupaud), som underviser i litteratur på college, og den søkende Fred (Suzanne Clément). Etter mange års samliv, åpenbares det at Laurence innerst inne er en kvinne, fanget i en fremmed kropp.

Den kanadiske regissøren Xavier Dolan forespeiler det presserende hamskiftet i ett enkelt bilde: Mens Laurence bevokter en arbeidsøkt i klassen sin, setter han en binders på hver eneste finger, slik at det nesten ligner manikyr.

Med dem griper han seg selv rundt nakken, som for å både omfavne tanken som strømmer gjennom hodet hans, og samtidig holde seg selv i sjakk. Når han omsider presenterer sannheten for sin elskede, reagerer hun med sjokk og vantro. Jeg er da ikke lesbisk!, svarer hun. Det er innlysende at livet de to har planlagt sammen ikke lenger er mulig, men ingen av dem orker å ta skrittet vekk, og slik tar de hverandre til fange.

23 år gamle Dolan må sies å være en Mozart-figur, ikke bare fordi han allerede har rukket å laget tre filmer (I Killed My Mother,

6

Utdrikningslaget Regi: Leslye Headland Med: Kirsten Dunst, Isla Fisher, Lizzy Caplan, James Marsden, Kyle Bornheimer, Rebel Wilson Det sa brura, òg.

Den feite jenta skal gifte seg med en kjekk mann, og det før de pene og tynne venninnene sine. OMG. Natten før bryllupet ødelegger venninnene brudekjolen ved et uhell, og må bruke natten på å redde kjolen, og forhåpentligvis bli litt bedre mennesker.

Det er lenge siden en film har fått meg til å føle meg så ukomfortabel som Utdrikningslaget (originaltittel: Bachelorette) gjør. I 87 minutter nærmest holder jeg pusten, i håp om at noe skal komme og redde filmen fra seg selv, redde oss i salen fra makkverket vi bevitner. Det skjer

1

Hjertebank), men fordi han med Laurence Anyways beveger seg over i den mikroskopiske familien med regissører som i svært ung alder serverer et forstummende mesterverk, av typen det er vanskelig å forestille seg at vedkommende noensinne vil overgå. Ord som «talentfull» og «lovende» blir direkte misvisende.

Det narrative utgangspunktet er enkelt, men mellomrommene Dolan åpner underveis – viet overveldende formeksess og psykologiske nyanser i et pirrende samspill – gjør at resultatet føles som en massiv erfaring. Noe man har gjennomlevd snarere enn bare sett.

Det sublime er at Dolans endeløst oppfinnsomme estetikk utelukkende bidrar til å løfte frem følelser og stemninger som allerede er godt rotfestet i rollefigurene og deres intriger.

I Laurence og Freds verden regner klær fra himmelen når gjensynsgleden eksploderer; det spruter vann ut av stueveggene når kjærlighetssorgen tærer som mest.

Laurence Anyways er fri. Fri for blasse konvensjoner, men også fri fra ideer om å aktivt bryte med dem. Regivalgene virker intuitive og uanstrengte – de er følt med en utstrakt hånd, ikke nødvendigvis tenkt i stykker.

Dolan kjenner sin filmhistorie, og en kyndig cineast vil få assosiasjoner til både Almodóvar, Kubrick og Wong Kar-Wai, men i all hovedsak står Laurence Anyways helt for seg selv, bemerkelsesverdig uforstyrret av postmoderne støy. (Selv har Dolan trukket frem Titanic og Nattsvermeren som konkrete inspirasjonskilder, grunnet henholdsvis ambisjonen i Camerons film og den besnærende bruken av nærbilder i sistnevnte.)

Her hjemme har ingen sett nødvendigheten av å vise Dolans film på det store lerretet; ekstra merkelig er det at Arthaus, som i sin tid gav oss den langt mindre betydningsfulle Hjertebank, ikke har kjent sin besøkelsestid.

Under årets Cannes-festival ble opplevelsen av å overvære premieren (og den påfølgende festen) til Laurence Anyways et minne for livet, og tidlig i høst dro jeg og min kollega til Paris i ens ærende for å se filmen én gang til. Venner som har tatt oss på ordet har dratt til Sverige for å få sett den på kino der. Kjære leser, gjør det samme!

Lars Ole Kristiansen

En film av Benh Zeitlin qu v en zh an e wallis dwig h t h en ry

«Fullstendig uforglemmelig. En nær perfekt kombinasjon av visuell magi, realisme og følelser» nrk filmbonanza

Anmeldelsen er skrevet i samarbeid med

aldri. Jeg blir flau av hvor umorsom den er, hvor krampaktig liksomvulgær den er, og begynner å lure på om regissør Leslye Headland har snortet like mye coke som hun lar karakterene sine gjøre. Hvorfor blir jeg så utilpass av denne filmen?

Det kan være lett å skylde på de uspiselige karakterene. Headland har med viten og vilje gjort karakterene sine til superbitches, som baksnakker bestevenninnene sine og syter over hvorfor de ikke selv får det som de vil. (Og mest av alt trenger en bra mann, selvfølgelig.) Men altså, når ble det nok å servere oss en gjeng drittmennesker på film? Gi meg en bitch på et lerretet og jeg skal klare å engasjere meg i henne, så lenge jeg kan se noe menneskelig der. Det er lite menneskelighet å skue i denne filmen.

«Lol, se hvor feit hun er!»

«Lol, se hvor vulgær hun er!»

«Lol, se hvor dum hun er!» «Lol, se hvor bitchy hun er!» Dette oppsummerer grovt sett både filmens humor og fire hovedkarakterer. Men det er altså ikke kun humoren (eller mangelen på fungerende sådan), ei heller karakterene (eller mangelen på fungerende sådan) som gjør filmen så dårlig. Det er rett og slett ingenting som funker.

Karakterene er irriterende, karikerte og lite troverdige – og redder seg ikke engang inn ved å være morsomme. Nei, jeg ønsker dem mest av alt vondt.

Kamilla Rønnestad Premiere 28. september

Beste debutfilm

canne s filmfe stival

Beste film

sundanc e f i lmf e stival

PÅ KINO 26. OKTOBER www.arthaus.no www.facebook.com/arthaus.no

1992–2012 20 år med de beste filmene fra hele verden!

FILM: HÅVARD NYHUS

9/2012

65

FILM

Noe er råttent i Norge, skal vi tro filmskaper Eva Sørhaug.

Tekst Martin Øsmundset

90 minutter, tittelen på Eva Sørhaugs film om partnerdrap, viser til den siste halvannen timen før det fatale skjer i et parforhold. Men mon tro om ikke tittelen også klokker inn tiden som er brukt på faktasjekken. Med filmen har iallfall Sørhaug blitt en slags internasjonal fanebærer for utsagnet «Norge er på europatoppen i partnerdrap», en påstand som fordrer ganske kreativ statistikklesning.

SOM JON HUSTAD, programleder i Harde Fakta på TV2 («det eneste programmet som ikke er venstrevridd»), ikke kunne unnlate å korrigere uten et hånflir om munnen: Norge er faktisk på verdensbunnen over antall partnerdrap (tre per million par). Nå skal det imidlertid sies, til Sørhaugs forsvar, at hun ikke har gjort noen større forbrytelse enn å stole på tall som er blitt servert av Amnesty og Krisesentersekretariatet.

«Hva er galt med den norske mannen?», spurte en canadisk publikummer etter visningen i Toronto. Og man kan saktens begynne å lure. Noe må det nesten være, slik som han voldtar og dreper i løpet av Sørhaugs 90 minutter. NATT&DAG gikk tallene etter i sømmene og tok heisen opp til toppetasjen på Clarion Hotel Folketeateret for å stille kilden til veggs.

Hei, Eva Sørhaug! Hva var det som satte deg på tanken om å lage en film om partnerdrap?

– Det er flere ting som skjer samtidig, men jeg leste at Norge lå på europatoppen

over partnerdrap, sammen med Spania.

Dette er jo da i forhold til antall drap. Men poenget er at hvis du blir drept i Norge, så blir du drept hjemme, av partneren din.

Nettopp, det er andelen av drapene som er påfallende. Ikke de absolutte tallene. Men når canadiere får høre at vi er «på europatoppen i partnerdrap» og spør hva som er galt med den norske mannen – presenterer du ikke da et veldig galt bilde av Norge ute i verden?

– Nei. (Lang pause.) Nei. Det er en film.

Det er en fiksjonsfilm. Det er en spissformulering, og det er jo ikke til å komme unna at vold i nære relasjoner er et alvorlig problem i Norge, og det er jo sånn at fem av ti mord er damer som blir drept hjemme. Det er femti prosent.* [Påstanden er faktasjekket lenger ned, jou. anm.] Jeg tenker: Bor du i en bilfri by, så blir du ikke drept i trafikken. Og vi skal bo i verdens mest likestilte land. Det er det som jeg ikke … det er noe gærent her.

Under visningen i Toronto var det flere som måtte forlate salen. Ikke småtteri!

– Jeg tenkte sånn: Skal jeg lage den filmen her, så må den skrike, ellers er det ikke noe vits å lage den. Hvis folk har glemt denne to minutter etter at de har gått ut av salen, da har jeg tapt, både i sakens anledning og som filmskaper.

90 MINUTTER VAR en påkjenning også for Sørhaug. Hun røper at fysisk kvalme og ukontrollerbare brekninger ble en vane allerede under forarbeidet.

– Hele prosjektet var jo litt sånn … hadde ideen, hadde ikke noe lyst til å skrive manus.

Skal jeg lage den filmen her, så må den skrike.

Ellers er det ikke noe vits å lage den.

66

9/2012

Okay?

– Nei, fordi man skjønner at det her … det er jo bare ubehagelig. Samtidig som det er veldig interessant. Og jeg søkte faktisk penger på et annet prosjekt jeg hadde, på manus. Og så fikk jeg ikke penger på det, og så tenkte jeg «ach, får sende inn dette her, da. De kommer sikkert til å si ja». Og så, når jeg hadde skrevet det, hadde jeg ikke noe lyst til å regissere det.

Hvorfor ikke?

– Fordi, det er bare … tungt. Men jeg tenkte, når sant skal sies, at jeg skjønte ikke hvilke andre det var i Norge som kunne gjøre det og ikke feige ut. Eller som kunne tenke seg å gjøre det.

Hvordan påvirket det deg å bevitne disse brutale scenene?

– Det var utrolig slitsomt. Altså, jeg har jo ikke noe personlig erfaring med vold, men å sitte å høre på Kaia sine skrik og Aksel sin kjefting på tredje dagen, da orket jeg ikke å ha headsettet på lenger, måtte skru av lyden på monitor og kjente at nå … Aksel satt og skalv og var kvalm etter opptak, og Kaia satt med isposer mellom tagningene, og jeg turte ikke å gå bort til henne, for jeg visste at hvis jeg gikk bort til henne, så ville jeg spørre henne hvordan det gikk og mene det. Og hvis hun hadde sagt til meg da at «jeg vet ikke om jeg orker mer», så hadde jeg sagt: «Greit. Da gir vi oss.»

Dere trengte ikke sminke så mange blåmerker etterhvert?

– Nei, vi tok jo massevis av tagninger, og det er mye som ikke er med, også. Altså, den siste slåsskampen … der er det mye mer. Vi har gjort det samme fra flere hold og forskjellige innstillinger og de slåss og de slåss og de slåss og de slåss og de slåss. Men så tenker jeg sånn: det er bare blåmerker. Det går over.

De er jo ikke utsatt for den typen … og det er jo også de veldig klare over. Det er som Kaia sa: at hun kjente hun hadde problemer med å gå opp trappa hjemme etter jobb, og så tenkte hun bare: «og det er jo bare meg … jeg er jo ikke utsatt for dette engang».

HAR REGISSØREN NOE hun vil legge til?

Først sier hun nei, men så stopper hun på andre trinn i trappa, smiler og sier:

– Du kan si mye rart om filmen, og du behøver ikke å like prosjektet, men du kan ikke si at det er en dårlig film. Det føler jeg meg rimelig trygg på.

*HARDERE FAKTA Epilog. Tilbake på NATT&DAG-kontoret slår det oss. Hva sa hun? At «fem av ti mord er damer som blir drept hjemme.» Det hørtes da fryktelig mye ut!? Vi blir atter fysne på konkrete tall, og sjekker med drapsoversikten til Kripos fra 2011. Den viser at antall drapsofre totalt siden 2002 har ligget et sted mellom 30 og 45 i året. I samme periode har antallet kvinner som er drept av partneren sin ligget mellom fem og ti – altså en andel på type tjue prosent. Det kan altså ikke være kvinnelige partnerdrapsofre denne «fem av ti mord»-formuleringen henviser til. Kan det være at det bare er snakk om, som Sørhaug sier: «antall kvinner som blir drept i sitt eget hjem», og at disse drapene ikke nødvendigvis har noe med partneren å gjøre? Hvor kommer så denne statistikken fra, og hvordan er den i det hele tatt relevant i forhold til filmens prosjekt?

Så mange spørsmål, færre svar.

For all del, ingen forlanger at Tina & Bettina eller Kong Curling skal være basert på harde, dokumenterbare fakta, men om den lemfeldige statistikkbruken til 90 minutter er symptomatisk for norske, realismesøkende filmproduksjoner som søker å bibringe et tydelig budskap om rikets tilstand, ja, da er virkelig noe litt råttent.

2709 BIFF 241x360mm N&D_Layout 1 27.09.12 13.33 Side 1

VERDENSPREMIERER PÅ NORSKE FILMER: DE ANDRE EKSORSISTEN REKONSRUKSJON AV EN FAMILIE

RETT FRA HJERTET TO LIV YOUNG MAN AFRAID

BERGEN INTERNASJONALE FILMFESTIVAL

17.- 24. OKTOBER 2012 AbOVO

www.biff.no

TV

BRITISK HUMOR Tekst Aksel Kielland

DET ER MULIG det bare er meg og menneskene jeg omgås, men det er lenge siden jeg hørte noen skryte av at de foretrekker britisk humor. En stund var dette noe man hørte like hyppig om humor som man hører ordet «autentisk» brukt om uinspirerte pizzaer med tynne, tørre bunner som ingen egentlig er noe interessert i å spise, men de siste par årene har det dabbet litt av. Muligens skyldes det at den britiske fjernsynsbransjen fortsatt er omtåket og forvirret etter den voldsomme og uforutsette suksessen til Merchant og Gervais’ The Office, og formodentlig har det også noe å gjøre med at det etterhvert har blitt så enkelt å laste ned

amerikanske tv-programmer per torrent at det omsider har gått opp for en større andel av den norske befolkningen at amerikansk humor er mer enn syndikerte latterspormaraton på TV3 og TVNorge.

Men selv om internett er travelt opptatt med å miste hodet over Louie og Girls, og 30 Rock er i ferd med å erstatte Black Books som den mest trofaste og pålitelige referansen for alle som er i besittelse av en lunken interesse for fjernsynshumor og et voldsomt behov for å bli tatt på alvor, gjør man alltid klokt i å også holde et halvt øye med hva britene driver med.

ETTERSOM NOEN åpenbart følte det hadde ett eller annet å bevise, presenterte Channel 4 i august sin Funny Fortnight, en

tre1 uker lang kavalkade av nye programmer, gamle favoritter og gammalt ræl. Kanalen bød blant annet på The Toast of London, en ny pilot av og med Matt Berry – også kjent som den mest undervurderte mannen i britisk humor;2 en ny time med stand up signert Frankie Boyle; Vic Reeves og Bob Mortimers tapte Popadoodledandy, samt Bad Sugar, som var noe så kjærkomment som en ny pilot av Sam Bain og Jesse Armstrong, med den alltid fortreffelige Julia Davis.3 Funny Fortnight understreket på effektivt vis hvor mye bra og viktig tv-humor Channel 4 gjennom årenes løp har produsert, men samtidig var det få av de nye produksjonene som fungerte like godt i praksis som de så ut til å gjøre på papiret.

Man trenger imidlertid ikke se lenger enn til BBC for å finne en komiserie hvor alt sitter som det skal. I det denne avisen er på gata vil fjerde sesong av Armando Iannuccis The Thick of It nærme seg slutten, og dersom sesongen slutter som den har begynt snakker man fort-

satt om en av de beste tv-seriene om politikk som noensinne er laget. Politisk humor er en vanskelig sjanger, ettersom man uten anselige mengder fingerspitzgefühl fort ender opp som moraliserende, politikerforaktende og fordummende. Men Iannuccis filosofi om å skildre britisk politikk som en absurd runddans mellom gode hensikter, idiotiske påfunn og et stadig økende fokus på å blidgjøre en omskiftelig og uforutsigbar velgermasse – utført av en gruppe måtelig begavede individer som for lengst har mistet årsaken til at de gjør det de gjør av syne – fungerer like bra som den alltid har gjort.4

HVIS HISTORIEN HAR lært oss noen ting som helst, er det imidlertid at uansett hvor bra In the Loop enn er, så vil Peep Show – når det mot slutten av året vender tilbake for sin åttende sesong – feie all konkurranse av banen. Ikke siden George Costanza har verden sett sitcomkarakterer hvis nedrige, korttenkte egosentrisitet røper et bredere spekter av basale og dypt, dypt menneskelige impulser. Og i Mark Corrigan og Jeremy Usborne har Peep Show ikke bare én, men to slike glitrende idioter. I likhet med The Thick of It er Peep Show et virtuost konstruert byggverk av nyanserte karakterskildringer og minneverdige replikkvekslinger, men der Iannucci tar sikte på å forklare den utvendige verdens kaos, skraper Peep Show-forfatterne Bain og Armstrongs imponerende innsiktsfulle psykologiske disseksjon seg stadig nærmere sine avstumpede, men samtidig urovekkende gjenkjennelige hovedpersoners innerste kjerne.

Og i tillegg er det skikkelig, skikkelig morsomt.

Vi vil nok alle sove bedre dersom vi aldri noensinne hørte setningen «Personlig foretrekker jeg britisk humor» igjen, men det betyr ikke at det ikke fortsatt er viktig å følge med på hva de driver med der borte.

1. Jepp! 2. Dvs. nest etter Matthew Holness. 3. Som i skrivende stund også har kostymekomedien Hunderby på Sky Atlantic.

4. Hvilket vil si langt bedre enn i den amerikanske versjonen Veep, og nesten like bra som i filmversjonen In the Loop.

DAG SØRÅS STAND UP NORGE PRESENTERER:

Seiler opp som en av Norges fremste standupkomikere!

-Nordlys En reflektert kritiker med et skarpt blikk.

- Harstad Tidende Lo godt av sterk kost.

- Lofotposten

SPILLES PÅ

LATTER - AKER BRYGGE TORSDAG 04.OKT FREDAG 05.OKT LØRDAG 06.OKT FREDAG 12.OKT LØRDAG 13.OKT LØRDAG 20.OKT

KL 19.00 UTSOLGT KL 19.00 UTSOLGT KL 19.00 UTSOLGT KL 19.00 FÅ BILL. KL 19.00 FÅ BILL. KL 19.00 EKSTRA

Billettsalg: 23 11 88 00 / 815 33 133 www.billettservice.no / www.latter.no

RADIKAL. HARDTSLÅENDE. IRONISK. KUNNSKAPSRIK. UTFORDRENDE.

68

9/2012

SPILL

Foto: Mads Maurstad

The Testament of Sherlock Holmes

underhaldning og andre eventyr TEKST Rasmus Hungnes

DET ER GODE tider for alle som likar å opphalde seg i timevis på tronge virtuelle område, som rått kan digge å saumfare lav- og høgoppløyselege digitale landskap på jakt etter akkurat den rette pikselen. Med andre ord: fryd dykk, adventure-game-entusiastar! For no kan ein spele, av hjartans lyst, Secret Files 3 (PC). Denne tysk-produserte peik-og-klikk-saken tek for seg tidsspennet frå Archimedes si levetid, via Leonardo da Vinci sitt studio i Firenze fram til i dag, då gal vitskapskvinne sitt hovud har byrja å spinne og verda går eller ikkje går under på grunn av forsking ved CERN. Det er ok adventure-underhalding dette, dersom ein likar slikt, men ikkje akkurat legendarisk. For eit legendarisk adventure-spel som òg ropar varsku om forsking og teknologisk utvikling utan tøylar (det må vere noko i tidsåndi, noko med 2012 og dommedagsprofetiar): Resonance (PC) er eit framifrå point’n’clickspel, med karakterar ein kan bry seg om, viss ein vil, engasjerande narrativ og framifrå samansette gåter som gir meining.

Dersom alt dette vert for høgteknologisk, og du er blant dei som likar å simulere fordums lavteknologisk tid via dine teknisk avanserte duppedittar (PC, PS3 og Xbox360), kan ein alltids køyre i gong The Testament of Sherlock Holmes. Trass den lave frameraten og glitchy grafikken (i PS3-utgåva) var eg ganske positiv til denne soga, for kven set vel ikkje pris på eit godt detektiv-mysterium leia fram av heroinisten Holmes? Her har vi endelig eit spel der ein får freista å kontrollere nasaltrakten til ein sporhund, skåret i gleda er berre det at alt du snusar fram vert overprøvd og korrigert av Holmes uansett. Det er eit hundeliv, men andre gonger, når Sherlock seier «flink bisk, du er ein sann detektiv», då varmar det heilt inn til hjarterota. Spelet har

ellers mange andre nyttige funksjonar, som gjer det rimeleg valfritt kor mykje av livet ein ynskjer å kaste vekk på det. Og slik flyt spelet ganske bra av garde, heilt fram til då du har saumfart det same vesle området i timevis, og du er så oppgitt at du har lyst til å berre gi opp, men i vill frustrasjon fortset du nokre timar til med denne meiningslause, gjentakande aktiviteten berre fordi det er så fascinerande at speldesign kan vere så elendig. Når skal spelutviklarar forstå at dei, som ein god kokk, må smake på produkta sine før dei serverer spela til den stakkars kundegruppa si? Når? Når? Når? Til slutt sjekkar du ein walkthrough på Internettet og finn ut kva for ein latterleg liten ting du har oversett, og fortset med å skulde alt på dårleg speldesign.

ANNA SNUSFORNUFTIG underhalding med tidlaus London-dialekt får ein i Professor Layton and The Miracle Mask, som kjem til 3DS i slutten av oktober. Her vert det garantert frustrerande logiske gåter å løyse i fleng, akkurat slik ein vil ha det. For meir frustrerande akademisk logikk-gakk kan ein sjekke ut ir/ rational (Internett), spelet der du må resonnere deg fram til grusame logiske argument som ikkje gjev meining. Og så kan du vidare håpe at Professor Layton vs Ace Attorney kjem ut i Europa. Det er lov å håpe, men det skjer nok aldri. Men då kan ein trøyste seg med Takashi Miike sin nyaste film, nemleg Ace Attorney, som er basert på spelet med same namn! Det er truleg den beste filmatiseringa av spel sidan Super Matio Bros. frå 1993. Faktisk mykje betre. Det er ein ordentlig bra film, ein klassisk sci-fi-rettsak-thriller-komedie.

Wow!

Oktober er òg gode tider for alle dei som ikkje likar å gå på pikseljakt med musepeikaren dag ut og dag inn. Løp-løp-skyt i Borderlands 2. Det blir populært. Og Dishonored.

Det blir bra. Og XCOM: Enemy Unknown. Det blir fett.

Når skal spelutviklarar forstå at dei, som ein god kokk, må smake på produkta sine før dei serverer?

Timbuktu, er årets vinner av Telenors kulturpris 2012.

Timbuktu får prisen for sin grensesprengende formidling av tekst og musikk. Han er ledende innen nordisk hip-hop og har et publikum på tvers av generasjoner.

Gjennom sitt kulturprogram ønsker Telenor å bidra til å løfte fram spennende kulturuttrykk som skaper mangfold, engasjement og nye møteplasser. Telenors årlige kulturpris er et viktig element i dette kulturprogrammet, som hvert år skaper 80 produksjoner til glede og inspirasjon for kunder, forbindelser, samarbeidspartnere og egne ansatte. Prisen er i år på 250 000 kroner.

Tidligere vinnere:

Juryen for 2012:

2011

Kringkastingsorkesteret

2010

Olafur Eliasson

Kjersti Alveberg, koreograf, juryens leder

2009 Liv Ullmann 2008 Jonas Bendiksen 2007

Marilyn Mazur

2006 Det Internasjonale Barnekunstmuseet 2005 Anne Marit Jacobsen 2004 Ingrid Lorentzen 2003

Verdensteatret

2001

Ingvar Ambjørnsen

2000 Juni Dahr 1999

Torunn Lian

1998

Kari Bremnes

1997

Kjersti Alveberg

1996

Wenche Øyen

1995

Svein Tindberg

Lars Saabye Christensen, forfatter Thorbjørn Harr, skuespiller Adil Khan, danser, skuespiller Ingrid Kindem, musiker og komponist Cecilie Broch Knudsen, rektor ved Kunsthøgskolen i Oslo Kai Rosenberg, Vice President Communication, Telenor Group

9/2012

69

BANAL HØYKULTUR: – Hvis du kommer for å lære noe om Shakespeare så blir det vanskelig, sier Svein Solenes. – Du får en feeling på hva det går i. Dette er et forsøk på å spille Shakespeares 37 skuespill og 154 sonetter på halvannen time.

70

9/2012

6 & 1 MØTER

ABSOLUTT SHAKESPEARE Rogaland Teater setter opp Shakespeares samlede verker i 4D. Med tre skuespillere. På halvannen time.

Regissør Svein Solenes og skuespillerne Lars Funderud Johannessen, Glenn André Kaada og Øystein Martinsen vet ikke akkurat hva de har sagt ja til.

Foto Erik Sæter Jørgensen

Hvordan i alle dager skal dette gå?

Svein: Ambisjonen er at det skal bli morsomt. Vi river i stykker manuset og river oss i håret.

Glenn André: Stykket handler om hvordan vi løser det med rollene. Det består av Shakespeares 37 skuespill og 154 sonetter som er kokt ned til essensen. Så raser vi gjennom det.

Lars: Vår oppgave er å finne ut hvordan vi skal klare å koke det ned til halvannen time.

Svein: De som skapte stykket i utgangspunktet var en teatergruppe som drev med gateteater i California. De lagte Romeo og Julie eller Hamlet i kortversjon, deretter ett stykke til, før de ble utfordra til å lage Shakespeares samlede verker.

De sydde det sammen, og fikk vist det på en friteaterfestival i Edinburgh.

Lars: For folk generelt er dette en jævlig gøy måte å oppleve Shakespeare på med en lett tilgjengelig vri.

1

Så for studenter kan det være lurt å se stykket istedenfor å lese seg gjennom alt? Øystein: Det er i alle fall steget videre fra å leie film.

Glenn André: Det er 3D-versjonen av Shakespeares samlede verk. Egentlig 4D. Det lukter svette.

Svein: Og kanskje en promp.

Lars: Sanselig teater. Og noe blir på nynorsk.

Svein: Vi bruker flere dialekter.

Lars: Det blir mye stavangersk. Glenn André snakker det klingende godt.

Glenn André: Og Øystein skal spille kvinne. Øystein: Jeg har det i kontrakten min med teatret, det sper på min manndom.

Lars: Vi er litt spent på hvordan vi skal få dette til.

Glenn André: Du er jo alltid litt engstelig.

Lars: Jeg våkna faktisk en morgen og tenkte: Hvordan skal dette gå?

Glenn André: Det var en digresjon.

Svein: Det er det mye av i stykket. Øystein: Ingenting av humoren vår kan vises i offentlighet.

Lars: Dette blir Director’s cut.

6

Teateret har brukt mange triks tidligere for å trekke unge publikummere til Shakespeare. Sist de viste Macbeth startet for eksempel showet med paintball. Blir dette noe dere tar med dere?

Svein: I så fall blir det ikke noe pleksiglass som beskytter publikum. Øystein: Vi har oppkast med, da.

Svein: Og masse kostymer, parykker og rekvisitter.

Lars: Vi må jo det. Øystein: Foreløpig har vi fått tights og susp. Jeg håper vi får mer.

1

Det er mange damer i Shakespeares univers. Hvordan blir dere enige om hvem som skal spille dem? Øystein: Originalt ble alle Shakespeares roller spilt av menn. Vi går tilbake til dette for å gjøre det ordentlig. Vi er mot kvinner i teatret. Testosteronet blir utvanna.

Lars: Vi er en veldig sympatisk gjeng. Øystein: Men vi må forholde oss til HMS-regler, så vi kan ikke røyke eller snuse.

Svein: Nå også med egen tillitsvalgt. Absolutt Shakespeare – nå enda bedre. Vi har fått nok av alt dette «nå spiller vi ett og ett stykke» og «nå har vi med kvinner i teateret».

Glenn André: Vi har jo ikke blitt enige om hva som er god humor, akkurat. Det må vi få til. Da jeg spilte i Festen ble jeg overraska over hvor folk ler. De ler på de mest upassende plassene.

Svein: Det hadde vært greit med teater uten publikum. De er helt underlige. Vi spiller samme stykker mange ganger etter hverandre og de ler forskjellige steder fra kveld til kveld. Øystein: Vi håper folk kommer klare for å bli glade.

Lars: Denne forestillingen spilles veldig nær publikum, vi skal gjøre dette sammen. Øystein: Det er ikke sikkert at vi lykkes med alt vi prøver på. Vi er tre skuespillere med begrensninger, men det skal ikke stå på innsatsen.

Lars: Vi får ofte en indikasjon på hva folk synes er morsomt på prøveforestillingene. Kanskje vi burde ha en måned eller to med de før premieren.

Svein: Det blir åpenbart et spennende møte med publikum. Vi plikter å være morsomme.

6

Glenn André: Vi tar et høykulturelt utgangspunkt og gjør det banalt. Det blir som å bli kilt med en veldig dyr fjær.

Svein: Vi leker med teatret som form, og tar med klisjeene rundt både teater og kunst generelt.

Dette er ikke en snobbete forestilling. Øystein: Er vi selvhøytidelige så møter vi oss selv i døren.

Glenn Andre: Eg e selvhøytidelige! Akkurat dette kunne jeg godt ha blitt fortalt på forhånd. Øystein: Dette er et arbeidsmiljøtiltak for Glenn André Kaada.

Lars: Hvem har beket på hodet til Glenn André?

Glenn André: Jeg visste ikke hva det ordet betydde engang før noen brukte det om veldig gammel kaffe. Det var en digresjon.

Svein: Vi tar oss tid til digresjoner.

Glenn André: Vi må ta det inn i teksten og, og ta ut annen tekst.

Svein: Ikke se bort i fra at våre digresjoner er bedre enn Shakespeare. Øystein: Ny tittel: 400 digresjoner på 90 minutter.

Svein: Vi burde filme dette.

Glenn André: Vi kan streame det, Hurtigrutagreier. Shakespeare minutt for minutt.

Lars: Jeg gjør meg bare morsom for journalisten, ellers sier jeg ingenting.

Svein: Det er sant. Dette er den eneste gangen han har vært morsom.

Glenn André har tidligere spilt mange viktige roller som Peer Gynt, Abraham Løvdahl og Thorvald Helmer, mens Øystein i år var nominert til en Heddapris. Er det en lett jobb å bli enige om hvem som skal ha de store, tunge Shakespeare-rollene?

Glenn André: Jeg skal spille Hamlet.

Svein: Du har erfaring med å spille skjebnetungt piss.

Glenn Andre: Hamlet er rævkjørt. Øystein: Kan eg ver Hamlet? Kan eg ver Hamlet?

1

Kan eg ver Hamlet? Han har vassa rundt med den hodeskallen i mange måneder.

Lars: Det er artig at Øystein får prøve seg på ting han ikke ofte gjør. Og alle skal spille Othello og Macbeth. Jeg er Romeo og heksene.

Hvorfor skal folk komme og se Absolutt Shakespeare?

Svein: De må komme om de vil ha en morsom og uformell kveld. Øystein: Det blir høy og lav humor.

Lars: Og høye og lave skuespillere. Øystein: Du får ledd fra deg og går hjem og depper etterpå.

Svein: Og så blir du veldig god på quiz. Hvis du kommer for å lære noe om Shakespeare så blir det vanskelig. Du får en feeling på hva det går i.

Dette er et forsøk på å spille Shakespeares 37 skuespill og 154 sonetter på halvannen time.

Glenn André: Vi fortsetter der Shakespeare slapp. Øystein: Han var drøy i stilen.

Glenn André: Men du blir egentlig ikke god på quiz. Øystein: Vi skal motbevise at det er bra med høye ambisjoner.

Glenn André: Vi legger lista så høyt at vi akkurat ikke kommer over, men at det gjør vondt når vi treffer den. Vi hopper høyde uten madrass. Øystein: Du burde gi ut en metaforbok.

Glenn André: Det har jo Jesus gjort. Likhetstrekkene er åpenbare.

Lars: Han var ikke blond da. Øystein: En eller annen plass på kroppen din viser nok den naturlige hårfargen din.

Svein: Du kan godt si at vi har det gøy. Øystein: Det håper vi er smittsomt.

6

Absolutt Shakespeare spilles i Teaterhallen fra 10. oktober til 3. desember. Les mer og kjøp billetter på rogaland-teater.no.

Dette er et forsøk på å spille Shakespeares 37 skuespill og 154 sonetter på halvannen time.»

9/2012

71

reload.no

”Jeg greier ikke høre på læreren og ta notater samtidig lenger”

”Hvis jeg ikke fokuserer godt, kommer andre tanker inn, og de har ingenting med hva jeg faktisk holder på med”

”Det skal lite til før at jeg føler at hodet er tomt som om tankene forsvinner hver gang jeg begynner å tenke”

”Det er vanskelig for meg å konsentrere meg, jeg blir lett forvirret fordi enhver lyd distraherer meg og setter i gang irrelevante tanker”

”Jeg glemte første halvdelen av hva legen sa til meg før hun var halvveis igjennom - jeg ble forvirret av nye tanker som hadde erstattet de gamle”

”Jeg blir ofte forvirret og usikker på betydningen av vanlige ord når jeg leser”

”Oftere og oftere leser jeg bare setningene uten å forstå hva de betyr”

”Jeg kan ikke kontrollere tankene mine. Noen ganger føler jeg meg overveldet av for mange tanker”

Uvanlige opplevelser er mer vanlig enn du tror. Overraskende mange opplever underlige og kanskje skremmende tanker og inntrykk som de ikke tør å fortelle til andre, selv ikke til sin egen famille. Slike opplevelser kommer ofte i perioder der en opplever mye stress og sover dårligere enn vanlig. For noen fører det til at det blir vanskeligere å gå på skole og jobb, og noen isolerer seg fra venner og familie.

Slike opplevelser kan være tidlige tegn på en psykisk lidelse og bør undersøkes.

Ved å søke tidlig hjelp er det mulig å takle de problemene en sliter med til daglig, og minske sjansen for at fremtidige påkjenninger kan føre til mer alvorlige psykiske lidelser senere i livet. Ring oss for råd og hjelp for deg selv eller om det er noen du er bekymret for.

Helse Fonna HF TIT - Tidlig Intervensjons Team, telefon 907 61 525

Vi treffes på telefon 51 51 59 59 alle hverdager 08.00 - 15.00 og på Helsestasjon for ungdom, Nytorget 1, hver onsdag 15.00 - 17.00. For mer info om TIPS se: tips-info.com

SØK HJELP SÅ RASKT SOM MULIG DA ER SJANSEN STØRST FOR Å BLI FRISK