Page 1

stavanger/sandnes 11 - november 2012 // kapital

WWW.NATTOGDAG.NO

48 timer i den Per Fronth: amerikanske ingen statsmann st, Piss & Drid drømmen Ang Beatpop

6 & 1 MØTER

teatersjef arne nøst

FILM Skyfall // Palme // Faust De Andre // Looper +++

Arne Nøst / Foto: Erik Sæter Jørgensen

Cosmo Kristin Auestad Danielsen Shawarma Skadne Krek kort filmfestival på konokino PLATER Nils Bech // Ida Jenshus //Brandy / /Flying Lotus +++

Natt&Dag - Siden 1988


STAVANGER/SANDNES - NOVEMBER 2012 Sjefredaktør/Daglig leder CHRISTIAN FORSBERG forsberg@nattogdag.no

Illustrasjon ANETTE MOI Marie Rundereim

Redaktør Oslo MARIE-ALIX ISDAHL VOISIN isdahl@nattogdag.no Redaktør Bergen HÅVARD NYHUS nyhus@nattogdag.no

Fotografer ERIK SÆTER JØRGENSEN WILLIAM SEMERARO Christian Belgaux Stephen Butkus Line Kibsgaard Sjøhelle ANDREAS TYLDEN

Redaktør Stavanger Erik Sæter Jørgensen erik@nattogdag.no

Salg- og markedsjef CHRISTIAN RASMUSSEN christian@nattogdag.no

Redaktør Trondheim KARI KRISTENSEN kristensen@nattogdag.no

Markedsavdeling ANDERS B. HANSEN JOHNNY JENSEN Camilla Kvalevåg Petter Nordhaug Aleksander Schei MARIUS SOMMERFELDT salg@nattogdag.no

Nettredaktør EMMA CLARE emma@nattogdag.no

33

Fotoredaktører STEPHEN BUTKUS butkus@nattogdag.no

Økonomi Netledger

CHRISTIAN BELGAUX belgaux@nattogdag.no

Utgiver NATT&DAG AS

Redaksjonsassistenter Marte Olea Borg borg@nattogdag.no

Trykk Media Norge Trykk Oslo

Art Direction LOUD AND CLEAR AS www.loudandclear.no AD-Assistent Andreas Tylden tylden@nattogdag.no

Risikoprofilering .......................................................................................................................................... 8 En glad kapitalist ...................................................................................................................................... 10 Samfunn: Hvem vinner valget i USA? ..................................................................................................... 13 Fordi du fortjener det ............................................................................................................................. 14 Kunsten å selge ........................................................................................................................................... 16 Borat har blitt milliardær ..................................................................................................................... 18 48 timer i den amerikanske drømmen ................................................................................................... 25 Mote: OnePiece er tilbake ........................................................................................................................ 33 Beat, poesi og noe attåt ............................................................................................................................ 39 Konsert .......................................................................................................................................................... 40 Litteratur: dikt i bagasjen ...................................................................................................................... 41 Byens beste nattmat .................................................................................................................................. 44 Kunst: intervju med Victor Lind ............................................................................................................. 46 Scenekunstguide ........................................................................................................................................ 48 Litteratur: En ny kioskroman ................................................................................................................ 50 Musikk: Ungdomskulen, Brandy, Ida Jenshus, Flying Lotus, Nils Bech ..................................... 53 Film: Palme, Skyfall, Looper, Paradis: Kjærlighet ........................................................................... 59 TV-guide .......................................................................................................................................................... 68 Spill-guide ..................................................................................................................................................... 69 NATT&DAG møter Teatersjef Arne Nøst ............................................................................................... 70

Opplag 70.000 Redaksjonen tar ikke ansvar for ubestilt materiell Natt&Dag Oslo Nedre Slottsgate 25 N-0157 Oslo Postboks 266 Sentrum N-0103 Oslo Telefon: 22 41 94 41 Natt&Dag Bergen Postboks 646 N-5807 Bergen

53

Natt&Dag Trondheim Postboks 4410 N-7418 Trondheim For tips og presse: film@nattogdag.no musikk@nattogdag.no uteliv@nattogdag.no mote@nattogdag.no kunst@nattogdag.no scenekunst@nattogdag.no restaurant@nattogdag.no litteratur@nattogdag.no www.nattogdag.no

M

1

Ø M E R KE T ILJ

24

Skribenter ENDRE SANNES HADLAND MARI JØRGENSEN ERIK SÆTER JØRGENSEN HELGE OLAV ØKSENDAL JENNI YANG Tore Andvig Sveinung Arnesen Christian Belgaux Torgeir Blok Marte Olea Borg Ragnhild Brochmann Danby Choi Emma Clare Andreas Dahl Emil Finnerud Karima Furuseth Trond Gausdal Sara Hammer Inger Lise Hammerstrøm Didrik Morits Hallstrøm Rasmund Hungnes Aksel Kielland Lars Ole Kristiansen (Montages.no) Siren Løkaas Tete Lidbom Jørgen Nordeng Håvard Nyhus Frode Helmich Pedersen Håvard Ringen Mathias Rødahl Kamilla Rønnestad Marie-Alix Isdahl Voisin

70

Trykkeri

25

01

Agnes maarja agnes@nattogdag.no

INNHOLD

8

DETTE HØRTE VI PÅ

59

2

10/2012


NEBY HI-FI CONCEPT AS TLF 23 23 43 60

Foto: Morten Borgestad

GOD LYD HAR ALDRI SETT BEDRE UT


DIREKTE FRA HAUGESUND TIL LONDON

OVERHØRT

KONKURRANSER

... En norsk mannlig skuespiller omtalte seg selv som «Europas svar på Brad Pitt» i en søknad til et bigshot agency i Los Angeles. Men det hjelper ikke at du har en agent i Statene som digger det du gjør hvis kollegaen du satte opp som referanse ikke gjør det ;)

SØNTIR TIRTOR t// r fra

238,-

E YE N NY

MUSIKALER I LONDON!

Den samme kollegaen med bleket hår og tan, har med seg fleshlight på turné. Nå vet du det.

EN HÅNDJOBB

LET IT BE

Fra kr.

er en spektakulær teatralsk konsert tettpakket med over tyve av The Beatles ‘største hits! Gjenopplev The Beatles’ vei til stjernene fra sine spede begynnelse i Liverpool Cavern Club, gjennom høydepunktet av Beatlemania, til deres senere Studio mesterverk!

1490,-

Premierdato 14. sep.

*

Hvorfor er det så mange kaute unge jenter som skriver «Kjekken<3» til den norske ungdomsparti-lederen på Instagram? Vet dere ikke at han sykler på andre siden av veien?

Premierdato 27. nov.

Fra kr.

1590,-* THE BODYGUARD

“The Bodyguard Musical” er en romantisk musikal med flere av Whitney Houstons største hits som bl.a How Will I Know, Jesus Loves Me, I Wanna Dance With Somebody og selvsagt — en av de vakreste sangene gjennom alle tider — I Will Always Love You. Premierdato 06. nov.

Fra kr.

1590,-* *Pris pr person for 2 netter SØNTIR / TIRTOR i delt dobbeltrom inkl. frokost på sentralt 3* hotell i London og 1 billett til musikalen.

BESTSELGERE PHANTOM OF THE OPERA Et romantisk, men mørkt, dypt og dramatisk mesterverk. THE LION KING Teateroppsetningen bygger på Disney-filmen hvor historien finner sted i det ville Afrika. LES MISERABLES Én manns kamp mot elendighet i det 19. århundrets Frankrike. STOMP Unik blanding av teater, dans, komedie og slaginstrument.

DN Magasinet, en av de få gjenværende kvalitetsmagasiner i norsk presse, setter av en hel side til en filmregissørs oversentimentale kjærlighetserklæring til tenåringsdatteren til en av redaktørene på samme bygget. <3Kulturnorge<3 (Vi venter i spenning på D3, magasinet som oppdaterer voksne kultursvin på tenåringsfantasier. Men vent litt! … er ikke det … NATT&DAG?)

Send oss en mail til konkurranse@nattogdag.no for å være med i trekningen om å vinne en pakke med rettetang og hårføner!

MÅNEDENS GIFT

BILLY ELLIOT Den prisbelønnede musikalen med musikk av Elton John bygger på den populære filmen ved samme navn. WE WILL ROCK YOU Populær musikal med 31 av Queens største sanger. MAMMA MIA! En kjærlighetshistorie med universell appell på en fiktiv gresk øy, sanger av ABBA.

goTO og Ryanair Service Desk, Haugesund lufthavn Tlf: +47 52 85 78 00, post@goto.no

10/2012

Hehe, leste du feil nå? Dette er ikke Stenersenmuseet med kunstnere som deler ut GHB til Folket, det er gratis-”blekka” NATT&DAG du holder i, og vi hverken kan eller vil dele ut knark. Det det er snakk om her, er gratis GHD-produkter, altså GHD som i hårproduktmerket GHD. Produktene er: en GHD deluxe metallic rettetang og en air hårføner. Flatt hår er The Shit om dagen, Jennifer Aniston-sveisen 2.0 er på vei inn. Liten bonus er at nå som Kong Vinter banker på døra, kan du varme deg på hårfønerens varme luft:)

Har BigBang blitt store i Asia? Det norske bandet BigBang har fått oppsiktsvekkende mange fans på facebook, mer presist: fans av koreansk opprinnelse. De koreanske tweensa blir nok skuffet når de i stedet for Koreas svar på ’N Sync får softrock fra Oslo.

THRILLER LIVE Thriller - Live er et spektakulært, fartsfylt show som hyller karrieren til Michael Jackson og Jackson 5.

Reis utenom helger og få mer for pengene!

4

ned i kaffefilteret selv og kan da justere styrken på kaffen så du får den akkurat som du vil. POW! Kaffen er klar. Hvis du vil teste ut såkalt “håndbrygging” og få deg en Wilfa Svart Manuell-kaffemaskin som vi har på kontoret (og bruker i hjel) kan du sende en mail til konkurranse@nattogdag. no for å være med i trekningen.

GRATIS GHD

VIVA FOREVER

Denne musikalen er en spennende og uimotståelig morsom beretning om kjærlighet, lojalitet og romantikk. Vi får høre samtlige store hits fra Spice Girls gjennom årene.

Har du noen gang tenkt på at du kan brygge kaffe med hendene? Det høres kanskje litt primitivt ut, men det er det altså ikke. Tro oss. Håndbrygging er, skal vi tro ekspertene, det nye sorte gullet i kaffeverdenen. Du koker opp vannet med en tilpasset vannkoker som gir riktig temperatur (96 grader), og så heller du vannet

Dopingskandalene ruller og går. For et sjokk, en nordmann er involvert! Noen må ha glemt at flere langrennsløpere etter ryktene var stamgjester på blodbanken på 80-tallet. Det har vi hørt fra en som arbeidet på blodlaboratorium på den tiden. «Der er langrennsgutta igjen for å hente blodpåsane sine». «Alle» land bloddopet seg, og skulle de norske gutta ha sjans i verdenseliten måtte de visstnok være med på leken og tåle steken.

Lars Joakim Skarvøy VG (6. oktober) Forbrytelse: Produserte en toppsak på VG-nett om en «helt ny» Palmeteori. Teorien innebar at politifolk kunne være involvert i attentatet på Olof Palme. Vår kommentar: Det såkalte politi-sporet var blant de første som ble lansert og har vært en sentral del av den omfattende Palme-etterforskningen siden dag én i 1986. NATT&DAG gratulerer VG med å slå opp en 26 år gammel nyhet.


Direkte fra Haugesund til London

Fotballtur til England Pakketurer til Premier League, FA-cup og Champions League KampbiLLEtt & HotELL 3 nEttER FRa:

Fly t/r fra kr. ,-

274

Kampbille hotell 3 ne tt og pers. i dob tter pr. b m/ frokost eltrom f ra kr :

2290,*Flybillet kommer i ttene illegg

11.11.12 25.11.12 15.12.12

Chelsea - Liverpool Chelsea - man City Chelsea - Southampton

kr. 3990,kr. 3990,kr. 2990,-

24.11.12 09.12.12 30.12.12

Everton - norwich Everton - tottenham Everton - Chelsea

kr. 2290,kr. 2490,kr. 2490,-

17.11.12 15.12.12 22.12.12

Liverpool - Wigan Liverpool - aston Villa Liverpool - Fulham

kr. 3490,kr. 3590,kr. 3490,-

11.11.12 17.11.12 01.12.12

man City - tottenham man City - aston Villa man City - Everton

kr. 2890,kr. 2590,kr. 2590,-

24.11.12 15.12.12 29.12.12

man Utd - QpR man Utd - Sunderland man Utd - West brom

kr. 2990,kr. 2590,kr. 2390,-

11.11.12 17.11.12 15.12.12

newcastle - West Ham newcastle - Swansea newcastle - man City

kr. 2490,kr. 2490,kr. 2690,-

25.11.12 28.11.12 16.12.12

tottenham - West Ham tottenham - Liverpool tottenham - Swansea

kr. 3290,kr. 3790,kr. 2990,-

For flere kamper se goto.no

SpeSialpRiS fOR GRUppeR (min. 10 personer)

goTO og Ryanair Service Desk, Haugesund lufthavn Tlf: +47 52 85 78 00, post@goto.no


TIDENS ÅND

OVERHØRT

PROAKTIV OG PREVENTIV FREDSPRISUTDELING: VEIEN VIDERE 1. Arfan Bhatti. 2. Sverige for framtidig god behandling av Assange. 3. Norwegian Defence League

1 1

DEKADENT FYLLESHOPPING Vi er blitt nesten en halv million millionærer i Norge og shoppingvanene begynner å bli deretter. Flere butikker på vestkanten melder at den nye dekadente shoppingtrenden er å drikke seg godbrisen til lunsj og så ta med venninnene på skamløs YOLO-shopping til kortstripene gløder. Men etter den søte AmEx-kløe kommer den sure svie, og mang en sur vestkantfrue har ergret seg over at de ikke får refundert de tre par Louboutin-støvlettene i rød lakk, undertøyet med gull-lamé, det diamantbelagte iPod-etuiet og ringen til 30.000 kroner når bakrusen slår inn. I-landsproblemene baller på seg.

2 1

VALG I USA Vi vet hvem som vinner. Se side 15.

3 1

... Norges mest kjente kvinnelige Idol-deltaker og den ikke fullt så kjente Idol-venninnen med blondt hår ble kastet ut fra bohem-klubben i Oslo sentrum, angivelig for å røyke ei såkalt bønne.

kort og rått En rappkjeftet kvinnelig komiker ble observert med en overstadig beruset mann på Champagneria i Oslo. Paret begynte å krangle, nesten slåss, ramlet rundt, og den blonde komikeren så litt sliten ut. Kanskje på tide å ta seg en saftig kaloririk krembolle og en hvit helg på spa?

«BOXFRESH» Er blitt omfavnet av allmennheten. Nå er det helt ok å si: «jeg har på meg et par boxfreshe støvletter fra Bianco», «jeg har akkurat satt en boxfresh grandiosa i ovnen», «jeg er boxfresh fordi jeg tenker utenfor boksen», osv.

4 1

BOOKINGORAMA Å booke alle store indie-navn på en gang, fordi vi har penger til det. Det skjer hver november i Oslo. Denne gangen kommer blant andre: M83, The XX, Spiritualized, Beach House, Bloc Party, First Aid Kit, Band of Horses, Animal Collective, Michael Kiwanuka, Destroyer. Puh!

5 1

TELEFONSELGERE Den siste tiden har vi registrert at telefonselgere har gått fra å være frenetisk gladhyggelige til å bli nedlatende og aggressive. Kan det tenkes at de har plukket opp «negging»-trikset fra The Game, gud forby? Telefonsalg er det eneste gode argumentet for at tigging burde kriminaliseres.

6 1

BOLT I NESA Stadig flere jenter og gutter har piercet en saftig bolt i nesa de siste to årene. Men visste dere, gutter og jenter, at den opprinnelige nesepiercingen er en mange tusen år gammel tradisjon fra India, der formålet var å få kvinner til å se ut som kyr? Det komplette settet accessoirer inkluderte også en lenke fra nese til øre, som man kunne dra i ved passende anledninger, og kubjeller rundt føtter og armer, som skulle gjøre det enklere for mennene å høre hvor kvinnene befant seg til enhver tid.

7 1

TUPPEN OG LILLEMOR 2.0 Kan TV 2 og Canal Digital vennligst ta det utenfor og slutte å spamme oss ned med mail der de beskyldninger hverandre for det ene og det andre? Samme gjelder deg, Hank Von H.

8 1

THE MEDIUM IS THE MESSAGE Forlagene er blitt viktigere enn forfatterne, kuratorene er blitt viktigere enn kunstnerne, journalistene er blitt viktigere enn sakene.

9 1

Boblere: D2-generatoren, Sexavhengighet, jenter i guttelue, betennelser, flashlike, Rom & Cola, mentolsigg, trivselsvekta, OnePiece. 6

10/2012

Liten tvil om hva målet for razziaen på utestedet oppkalt etter Christianiabohemen Hans var, da politiet kom innom en tirsdag og det var «hiphop-kveld». Alle av ikke-norsk opprinnelse ble linjet opp av politiet til offentlig skue mens etniske nordmenn fikk stå igjen i fred. Deretter skulle politiet ha telefonnumrene til alle på linjen. «We are watching you», var visst budskapet.

En fyr på Westerdals har tatovert «kreativitet» langs hele armen Det er kommet oss for øret at et forslag om en ny pressestøtteordning blir diskutert i gangene. Det handler om å gå bort fra å gi støtte til aviser, og heller gi det til enkeltjournalister. Om det funker, kan det tenkes at det blir en maktforskyvning fra kortsiktig lønnsomhetstankegang og pengehungrig ledelse, til journalister med dybdekunnskap, snert og egenart. På den annen side risikerer vi å få et medielandskap bestående av rosabloggere og twitterprofiler på trygd. Vi gleder oss til fortsettelsen.

KORT inviterer til film, fest og faenskap i Sandnes Tekst Helge Olav Øksendal Foto Still fra «Angst, Piss og Drid» KORT er kortfilmfestivalen som arrangeres for tredje året på rad på KINOKINO, senteret for kunst og film i Sandnes. Her har man åpnet for filmskapere fra hele Norden, og ikke utelukkende norske, slik det har vært tidligere. NATT&DAG treffer festivalsjef Siw-Angell Olsen på Café Sting over en kopp kaffe. – Jeg jobbet faktisk her for en god stund siden, og husker godt Kjell som er portrettert av Kristoffer Joner i Kompani Orheim, sier hun. – Han hadde frisørsalongen sin her og var en type man husker hvis man traff ham. Arild Andresen, som hadde regien i Kompani Orheim, skal holde foredrag om nettopp regi. – Dette er tett opp til temaet som denne gang er regi med fokus på regissørens blikk og metode, forklarer Olsen. Festivalen består av kortfilmer med stor variasjon både når det gjelder stil, form og innhold. Rundt en tredjedel av hoved- og musikkprogrammet er inviterte filmskapere. De øvrige har gått gjennom utvelgelseskomitéens strenge krav og deles inn i studentfilm, musikkvideoer og hovedprogram. I årets jury for hovedprogrammet finner man kunstner, kurator og musiker Per Platou, produsent Terez Hollo-Klausen og mottaker av Gull-blikket under KORT i 2010, Maja Friis. – Når det gjelder kunstfilm har vi ingen egen kategori for den, men den er godt representert i hovedprogrammet, sier Olsen. – Vi er glade for å ha overtatt festivalen etter den tidligere kortfilmfestivalen i Stavanger. KINOKINO er et bra hus for slike arrangementer. I forhold til de midlene vi har, prøver vi å gjøre så mye som mulig og jeg må innrømme at jeg er ganske ambisiøs på festivalen og filmskaperne som deltar sine vegne. Jeg vil at det skal være en kompetansefremmende festival. Det er viktig for oss å ha de lokale godt representert. Samtidig jobber vi med grep som inkluderer flest mulig og et bredest mulig publikum. Nytt i år er at vi skal ha ute-kino med pølser og gløgg i sykehusparken. Derfra kan man se noen av filmene vi presenterer projisert på veggen til KINOKINO. Ny av året er også åpningsfilmen BELIEVEtheDANCE av Thomas Aske Berg. Festivalen inviterer også til filmquiz med Arild Østin Ommundsen. Det er naturligvis ikke alle som kommer med. Av rundt 115 innsendte filmer har 31 fått plass. Foruten disse er tolv av filmene programmert av utvelgelseskomitéen. – Her har vi tatt med flere nordiske filmer. Jeg ønsker at festivalen skal være et møtested for alt fra de etablerte til unge og nye filmskapere, sier Olsen. En av disse unge, nye filmskaperne er regissøren Fredrik Hana fra Stavanger. Allerede som student vant han konkurransen for studentfilm det første året Stavanger kortfilmfestival ble arrangert. Han deltok den gang med filmen «Norske Debutanter». Denne tok for seg debutanter under en pornofilminnspilling som går helt skeis. I år viser han kortfilmen Angst, Piss og Drid. – Jeg har ikke lyst til å lage forsiktige filmer, sier han. – For meg handler det om å ta idéer langt ut. Å utnytte alle idéene sine. Dette deler jeg med regissøren Takashi Miike. Hvis jeg skal

Det handler om å stryke folk på kin net og så slå dem midt i trynet for så å stryke dem på kinnet igjen. nevne noen er han en av de jeg er inspirert av. Når det gjelder Miike tenker jeg i denne sammenheng først og fremst på holdningene han har til det å skape film. Jeg er ikke redd for å stjele. Det er klart at ingen finner opp hjulet på ny. Denne holdningen skinner tydelig igjennom i de filmene jeg lager. Selv om det er film som omhandler det som ligger litt på sidelinjen for folk flest, liker jeg å ha det konvensjonelle i bunn. Jeg kan veldig gjerne benytte meg av velkjente grep, nærmest klisjéer innenfor filmspråket, men er opptatt av å tilføre det noe eget. Kombinasjonene av å stryke folk på kinnet og så slå dem midt i trynet for så å stryke dem på kinnet igjen. NATT&DAG har fått smugsett Angst, Piss og Drid og spør om det er en hans tredjegenerasjonsversjon av eventyret Hans Og Grete. – Det er en kjærlighetshistorie om et forhold som er i oppløsning, sier han. – Jeg benytter meg av forskjellige typer visuell estetikk for å skape kontraster, for eksempel mellom fortid og nåtid. Jeg synes det er mer fascinerende å fortelle gjennom det visuelle, gjennom lyden og musikken jeg bruker. Derfor har jeg sjelden mye dialog. Kortfilmen min, «Allfaderer» er for eksempel helt uten dialog. Hana har vist filmene sine på festivaler i Emden, Paris, Los Angeles, Sapporo, Grimstad, Haugesund og var også antatt på Bergen internasjonale filmfestival (BIFF) i år. – Jeg har trukket filmen fra konkurranseprogrammet på KORT for å ha bedre sjanse til å få vist den på festivaler ellers i verden. De liker å kunne ha premiere på filmene de tar med. Slik sett er jeg veldig glad for å få vist den her samtidig som jeg reserverer premieren til dem jeg sender den til senere. Han er også representert på KORT med musikkvideoen «Solar Anus» som han har laget for bandet Årabrot. – Jeg har jo laget musikkvideoer for andre band i samme sjanger som dem, blant annet Haust og Kvelertak. Det var kanskje derfra de plukket meg opp, sier han. – Idéen tar utgangspunkt i et post-apokalyptisk univers der alt vi kjenner er ødelagt. Du har sikker sett en haug med filmer i denne sjangeren, og da er det alltid en person som er god og som skal redde, eller bygge verden på ny. I min versjon er det et par som er avskum og bare vil ødelegge mer. Uansett hvor alvorlig kjernen er, mener jeg det må være rom for humor. Jeg ville gjøre noe nytt i forhold til den sjangeren Årabrot tilhører. Med det mener jeg å blande litt humor inn i alvoret. Videoen har jo vært ute på Youtube og lignende kanaler, men det blir premiere på lerretet på KORT. KORT arrangeres i år fra 29. november til 2. desember. Mer om KORT finner du på www. kortkino.no. Sjekk ut musikkvideoen «Solar Anus» med Årabrot på youtube.


A ComiC Soul preSenterer:

AtomiC AS prouDlY preSent:

riCkY Gervais live oslo spektrum 2. DesemBer

10. DesemBer 2012

gabriel tar med seg special guests martin moreno, alfred robles og shaun latham fra hans hit komedieshow “stand up revolution” (comedy central).

16.11 oslo spektrum

15.11 Clarion Brattøra // 17.11 GrieGHallen, BerGen 18.11 stavanGer konsertHus

CHRIS BROWN UTSOLGT

oslo spektrum 17. nov.

EKSTRAKONSERT

oslo spektrum 18. nov.

Orbital

Intimkonsert

Sentrum Scene Fredag 16. november

two door cinema club

JOHN DEE 18. MARS

rockefeller 4. mai

very special guests

SENTRUM SCENE 10. APRIL Katie Melua Folketeateret 20. november

Folketeateret mandag 3. des.

KAIZER CHIEFS

Ullevaal stadion, 30. juni BLI FAN AV ATOMIC SOUL


HVA ER KAPITAL?

Fordommer er nøkkelen til suksess på børsen. Tekst Christian Forsberg FOTO ANDREAS TYLDEN Hei, Børsdirektør Bente Landsnes! Hva er en god dag på Oslo Børs? – Mange definerer «en god dag» på børsen med at verdiene og hovedindeksen stiger. Det er selvfølgelig alltid hyggelig og det er jo et tegn på at næringslivet i Norge skaper verdi og økonomisk vekst. For ikke å snakke om de dagene vi har en børsnotering, med bjelleringing og stor spenning til hvordan markedet tar imot det nye selskapet. Men det er likevel slik at alt kan ikke alltid bare stige, så jeg vil si at en god dag på børsen er når alle våre systemer fungerer som de skal. Høres litt kjedelig ut kanskje, men det er det som er vår oppgave. Så hvordan er en dårlig dag? Hva skal til for at du blir frustrert og spiller søppelbasket med verdipapirer? – Vanskelig å spille søppelbasket med verdipapirer i dag. Verdipapirer er ikke fysiske lenger som de gamle aksjebrevene, men eksisterer kun som tall i datasystemene. Men frustrert kan jeg selvsagt bli, blant annet når systemene ikke virker som de skal. Det er heldigvis sjelden, men når det skjer får ikke kundene det de forventer av oss, og da blir det en dårlig dag. 8

10/2012

Hva er egentlig en aksje? – En aksje er en eierandel i et selskap. Kjøper du en aksje blir du medeier i selskapet og du stiller noen av dine penger til rådighet for selskapet. Dette blir selskapets kapital som de benytter til å investere i ulike innsatsfaktorer som for eksempel forskning, produksjonslokaler utstyr og ansatte, det vil si alt selskapet trenger for å drive verdiskaping. Er du heldig gjør selskapet det bra og du får avkastning på dine investerte penger gjennom at verdiene på selskapet, og dermed aksjene, stiger. I tillegg kan du få utbytte som er din andel av selskapets overskudd. En aksje som er børsnotert er omsettelig, og du kan raskt selge den og få ut kontanter dersom du ønsker det. Og, ikke minst du kan gå på generalforsamlingen, stille spørsmål til ledelsen og du kan stemme for dine aksjer. Hvordan går man frem for å kjøpe en aksje? – For å kjøpe aksjer må man kontakte en megler. I dag tilbyr de fleste banker og meglerhus aksjehandel via internett og du kan opprette en aksjehandelskonto via nettbanken din eller hos en megler. Alle som skal handle aksjer må ha en konto i verdipapirregisteret, det vil som regel megleren eller banken ordne for deg. I tillegg er det viktig å hente inn informasjon om de selskapene

man eventuelt har lyst til å investere i før man handler. Alle børsnoterte selskaper er pålagt å offentliggjøre all informasjon som er relevant for prisingen av aksjene i selskapet og denne informasjonen er lett tilgjengelig, enten via selskapets hjemmesider eller via børsens systemer. Det er mange som gir råd og tips om hvilke aksjer det er smart å investere i, men det er alltid lurt selv også og innhente informasjon og gjøre egne vurderinger. Spør deg selv: Hva er det med dette selskapet som du mener er viktig for gode økonomiske resultater og videre vekst i selskapet? Puh, det hørtes krevende ut. Har man noen garantier etter all innsatsen? – Det er alltid risiko forbundet med aksjeinvesteringer. Du har aldri noen garanti for at selskapet du investerer i vil lykkes, men ulike selskaper har ulik risikoprofil. Det er for eksempel større risiko forbundet med å investere i et lite bioteknologiselskap som forsøker å utvikle en kreftmedisin enn å investere i et av de store og etablerte selskapene som Yara eller Statoil. Kreftmedisinen kan enten bli en kjempesuksess eller ikke bli noe av i det hele tatt, mens de andre selskapene jeg nevnte er etablerte selskaper med produkter som de allerede får inntekter ved å selge. Dess større risiko forbundet med selskapet, dess større sannsynlighet for en stor gevinst, men også større sannsynlighet for å tape. Mange velger derfor å investere i flere selskaper, gjerne fra forskjellige bransjer og med ulik risikoprofil.

Hvordan spekulerer man best i andres verdiskapning? – Aksjespekulasjon blir gjerne brukt som benevnelse på handel i aksjer der investoren har kort investeringshorisont og investerer i aksjer hvor han ser mulighet til å gjøre gevinst ved å kjøpe seg inn og raskt selge seg ut igjen. Men denne typen aktører har også en viktig funksjon i aksjemarkedet siden de skaper likviditet og bidrar til å jevne ut prisforskjeller. Aksjespekulasjon kan ha en negativ klang, men så lenge det skjer innenfor det som er regelverket for verdipapirhandel, så bidrar faktisk det også til verdiskaping ved at det «smører» aksjemarkedet og sørger for at det er kjøpere og selgere av aksjer til stede i markedet når de mer langsiktige investorene ønsker å handle aksjer. Hvor ligger svartebørsen? – Den ligger i hvert fall ikke i Tollbugata 2. En av Oslo Børs’ viktigste oppgaver er å sørge for at handelen som skjer i verdipapirmarkedet er rettferdig og effektiv. Grunnprinsippet med en børs er at det skal være full åpenhet om priser og annen informasjon som er relevant for å sette verdien på et selskap. For å oppnå dette samles på en måte alle kjøpere og selgere på ett sted og en «riktig» pris blir fastsatt på bakgrunn av den totale etterspørselen og det totale tilbudet. Er det mange som ønsker å selge, men få som ønsker å kjøpe, så presses prisen nedover. I motsatt tilfelle, presses prisen opp.


...?

Det er mange ting du kan bekymre deg over HVOR DU SKAL BO TRENGER IKKE VÆRE EN AV DEM

Norges største formidler av hybler og bofelleskap


EN GLAD KAPITALIST Vil du tjene penger på å selge kunst i Norge finner du ingen bedre læremester enn billedkunstner Per Fronth. Tekst/foto Erik Sæter Jørgensen – Jeg tar utgangspunkt i et himmelfe nomen som skjedde i sommer. Da pas serte Venus soldisken, og det skjer ikke igjen før i 2117. Fronth forteller at fenomenet først ble observert på 1600-tallet og siden den gang har gjentatt seg fire ganger. Han knytter også himmelfenomenet opp mot sitt eget liv. – Jeg har fått tvillinger - to nye liv som jeg skal oppfostre. Sett i det perspektivet fant jeg ut at jeg kunne bruke denne venuspassasjen som en tidskapsel for den tiden vi lever i nå. Det er rammen jeg har laget rundt utstillingen, men hele utstillingen handler ikke om det, ikke i det hele tatt. Jeg trekker inn elementer fra Afghanistan, og kontrasterer det mot en virkelighet i Norge. Vi lever veldig trygt og godt i Norge, og så er det virkeligheter i mange fasonger, gode og dårlige, rundt omkring på kloden. Det er noe med en samtidighet som skjer. Vi lever i en boble i Norge, ikke minst økonomisk. Når man reiser ut blir 10

10/2012

man møtt av andre virkeligheter og så forstår man kanskje at man er veldig godt forunt her. Kanskje spesielt i Stavanger? – Stavanger er bare et bilde på Norge, men kanskje et av de fremste bildene på Norge og hvordan det står til. Hvordan man utnytter jorden og jordens resurser, og hvordan man skaper verdier - ofte monetære. Som kunstner er det min jobb å synliggjøre det usynlige, jeg kommer ikke med så mange svar, men jeg kommer med noen spørsmål. Jeg har et stort verk som heter «Time and Reflection» («Time & Reflection / 569 Bombs (archipelago)», jou. anm.) som er et stort bilde av et hus og det er helt stille. Nesten zen-aktig. Det er et bilde av noen hus i nord, hvor refleksjonen drypper ned som noen gullstrenger. Lenker av lys kan man kalle det. Det bildet gjør jeg samtidig som Norge slipper 569 bomber i Libya for å beskytte det libyske folk. Vi slipper ingen bomber og beskytter ingen i Aleppo eller Homs. Her møter vi realpolitikken ganske sterkt. Det er min regjering, som jeg gjennom demokratiet har vært

med på å velge, som tar de avgjørelsene. Så kan du spørre hva som er sammenhengen mellom bildet og de 569 bombene. Utgangspunktet er det samme, og viser hvordan det er to forskjellige virkeligheter som virker samtidig. Jeg prøver å få frem er kompleksiteten - flerlagsvirkeligheter. Det sterkeste i det bildet ligger egentlig i tittelen. Bomber, granater og storpolitikk er ikke det du forbinder med fine bilder over dyre sofaer på Eiganes, men Fronths sammensatte motiv finner gang på gang publikum. – Nå trekker vi oss tilbake fordi vi mener vi har gjort jobben vår i Afghanistan. Saken er den at det har blitt veldig dyrt. Som kunstner kan jeg ta opp sånne temaer. Jeg trenger ikke forholde meg til det på en logisk måte i det hele tatt. Jeg prøver ikke å ta opp en tung

propagandisk diskurs. Men det er elementer, det er deler av mitt liv, det henger sammen. Jeg har trukket inn bevegelser i himmelrommet samtidig; det å være menneske på jorden. De fleste verkene i utstillingen «Venus Passage» er gjort på ulike treplater som så er satt sammen til ett verk. Fronth jobber med en teknikk hvor han starter med å gjøre en rekke fotografier, som han så bearbeider om til ferdige malerier. De fleste verkene i denne utstillingen er gjort på ulike treplater som så er satt sammen til ett verk. – Jeg prøver å sette meg selv i en skjør posisjon som en observatør. Så det er en form for pseudovitenskapelig undersøkelse hvor for eksempel fotograferer en måneformørkelse, og så kobler jeg det med et sankthansbål langt ute i havgapet og til slutt så har jeg jenta som kommer opp og nettopp har badet og renset seg. Jeg tillater meg å bruke poesien som et bærende element i arbeidet mitt. Fronth peker på et av de mindre verkene,

Det er ikke vanskelig å være kunstner og lage arbeider ingen vil ha.»


Det er veldig vanskelig å forandre seg. Det kan ikke være lett å være homofil og opptre heterofil. Jeg har ikke lyst til å gjøre det i hvert fall.»

som viser et transportfly fly lavt over et sørlandsk landskap. – Det har aldri kommet noe transportfly over det området der, og det kommer aldri til å gjøre det heller. Å sette sammen disse komponentene til en ny forståelse er min måte å jobbe med fotografi og maleri. Noen av disse historiene blir personlige, men ikke private. Jeg har en del politiske undertoner i bildene mine, men kjører det aldri helt opp i fleisen. Fronth forteller at den selvtitulerte kunstboken som ble gitt ut på Forlaget Press i 2009 nettopp er utsolgt. Når det kommer til salg er kunstbransjen notorisk for hemmelighold, men ingen nekter for at Fronth selger bra. Selv de som er minst begeistret for kunsten anerkjenner at Fronth har funnet et betalingsvillig publikum. – Jeg går på jobb hver dag, og jeg lever av kunsten min. Jeg spør ingen andre om å få det til, jeg bare gjør det selv. Det gjør at jeg også må sloss en del med meg selv, men jeg er veldig takknemlig for at jeg greier å få det til. Altså, det er ikke vanskelig å være kunstner og lage arbeider som ingen vil ha. Det er ganske vanskelig å lage arbeider som noen vil ha. Slik er det for alle som opererer i det feltet her. En må bare være dønn ærlig med seg selv og lage det en tror på. Så får folk gjøre som de vil. Jeg bruker overskuddet til å lage prosjekter jeg vet er veldig smale. Blant annet gjorde jeg et prosjekt med noen steintavler som jeg jobbet på i fjor. De heter «Last Statements» og handler om dødsdømte fangers siste ord. – Jeg er også medeier i Galleri Infill i Oslo for å få frem unge talenter. Det er ikke stort, bare ett vindu, men det er et en plattform. Jeg ser på det som et drivhus ¬ et gartneri. I tillegg må jeg ta i mot jævla mye kjeft.

Hvem kjefter mest? – Det er en elitistisk holdning til kunsten om hva som er riktig og hva som er galt, men man kan ikke forholde seg til det, en må gjøre det som er riktig for en selv. Jeg gjør det absolutt beste jeg kan, og så bruker jeg resurser på å skape andre ting jeg mener er litt smalere og viktige å få frem. Men det er mye vanskeligere å leve av å selge sånt. Det er sikkert mye mer riktig, men jeg gidder ikke bruke tida mi på å søke stipender. Jeg vil heller bruke tida mi på å reise rundt i verden, være en historieforteller av min tid og lage arbeider med basis i det vakre, jævlige mennesket. Hvorfor tror du så mange søker stipender? – Det er ikke noen tvil om at vi i Norge har opprettet en stat i staten ved at man har utrolig mye statskunst. Det er fullt på høyde med tidligere Øst-Tyskland. Men man ser det ikke sånn. Jeg må få lov til å si at jeg er veldig tilhenger av at man har stipender og mentorordninger så unge kan søke om penger for å få gjennomført prosjekter. Eller at hvem som helst kan søke midler til et prosjekt for å få gjennomført verkene eller historiene som fortjener å bli vist. Fronth har selv bakgrunn som pressefotograf, og vet hva det vil si å måtte levere et produkt for å få betalt. Han tror på markedets iboende evne til å regulere kunstfeltet. – Markedet selv vil definere hvor mange kunstnere det er plass til, eller så kan man kjøre på med kunstig åndedrett og pøse på med penger bakfra. Da skaper man kanskje kunst som ingen vil ha. Det gjorde man i Holland hvor hvem som helst kunne få stipender, og det gikk jo ikke. Det er en selvregulativ virkning ute og går. Å være kunstner er ikke noen beskytta tittel. Hvem som helst

kan drive på med dette her. Så har du det offentlige som er inne med stipendordninger og sørger for at én sektor av kunsten får fritt spillerom. I Kunst-Norge i dag styres veldig mye av yppersteprester skråstrek kuratorer som definerer konsensus. Kanskje finner vi gulltempelet på Tjuvholmen. – Man har en type kunst som gjør seg gjeldende for museer og Astrup Fearnley og sånt, og så har man andre kunstretninger som kanskje har et bredere nedslagsfelt og som kanskje ikke greier overløperen til de. Man har på mange måter to verdener. Jeg tilhører kanskje mer den Bjarne Melgaardsida. Mye av kunsten i Norge er veldig tenkt, veldig vitenskapelig og undersøkelsesbasert. Jeg er definitivt mer over på hans side, mer ekspressiv og emosjonell. Man ser en skillelinje der i kunsten, ikke bare i Norge, men også i utlandet. Igjen koker det ned til hvor en vil plassere seg selv. Kalkulert riktig eller ektefølt der man er. Det er veldig vanskelig å forandre seg. Det kan ikke være lett å være homofil og opptre heterofil. Jeg har ikke lyst til å gjøre det i hvert fall. Vi intervjuet Bjarne Melgaard til septemberutgaven, og da sa han at det egentlig var ekstremt banalt å bruke 70 intellektuelle ideer for å illustrere et kunstverk … – Ja, jeg er helt enig. jeg har jo vært på et par middager med han og da snakket vi om det. Jeg har enorm respekt for han, og han er utrolig dyktig til å tegne og male. Han kjører en helt egen stil og er veldig identifiserbar. Vi satt og snakket sammen og kom frem til at en kunstner kanskje klarer å lage fem-seks arbeider som står seg. Og så jobber vi kanskje med tre-fire serier i løpet av en karriere. Tenk deg tre-fire fjellbekker som renner nedover og som til slutt samler seg nede i bunnen. Det er det vi egentlig holder på med. Så kan man godt ha mange prosjekter høyre og venstre, men egentlig handler det om to-tre prosjekter som en prøver å gripe fatt i og forstå. Jeg merker fort når jeg er i et rom hvor det er kunst som er inspirert. Da kjenner du at du gror. Jeg har opplevd mye fin installasjonskunst. Jeg bodde tross alt 13 år i New York, men jeg er ikke så opptatt av kunsten som inspirasjonskilde i seg selv. Jeg er mer opptatt av livet som inspirasjonskilde. Derfor reiser jeg rundt i verden og henter mine referanser fra liv, ikke fra kodekser slik som Gardar Eide Einarsson som refererer til intrikate kunstverk. Det blir en boble i bobla, og det er ikke min fremgangsmåte. Jeg skal ha, for meg, ekte vare, ikke det at det er noe mer ekte enn noe annet, men jeg drar veksel på mitt liv - vrir det rundt, snur det på hodet, og kikker på det gjennom verktøyet intuisjon og en viss dose talent. Likevel synes jeg Gardar er en av kongerikets fremste kunstnere som jeg har stor respekt for og som jeg liker arbeidene til. Du har jobbet mye i New York. Hva er det med ekspressive kunstnere og den byen? – Norge preges veldig av at man ikke klapper for de som har suksess, en sparker krok på dem. Det er jo helt utrolig. Min kunstkarriere begynte i New York. De årene var helt fantastiske, og det er mitt fundament for hvordan jeg har blitt til. En blir tatt imot på en helt annen måte og modus operandi er mye mer vinklet inn mot individet. Norge er på godt og vondt et velfundamentert sosialistisk samfunn, enten det er høyre-regjering eller whatever. Selve maskineriet i Norge er sosialdemokratisk, og det er det ikke i USA. Ikke det stikk motsatte, men veldig basert på at individets posisjon er forsterka. Her tenker man på massen først og så glemmer man individet. Det er mye mer maur-aktig. Jeg tror at når du drar til New York og jobber som kunstner så ligger det i det at her nytter det ikke gå ut og drikke vin. Her må du jobbe og prøve å vise deg frem. Det er helt utrolig hva man får til. En dag får man en break og så bruker du den til å klatre videre. Det blir mer som en klatrevegg. Plutselig kommer det noen overheng og underheng, men man klarer likevel å komme seg rundt hvis en får sving på det. Det tenker jeg gir et rom for det ekspressive. I New York settes det pris på at en vil noe. Fronth snakker mye om de unge. Enten det gjelder å vise dem frem på galleriet

i Oslo, eller gi dem tid til å arbeide i den nybygde kunstnerleiligheten i Ny-Hellesund. – Mitt råd til unge er at de aldri gir opp på det de tror på. Det er en floskel det er mye sannhet i. Man tåle å få kjeft. Som regel styrker det deg. Vær tro mot deg selv, men det nytter ikke hvis du ikke har noe talent. Det må du ha. Jeg kommer aldri til å unnskylde meg for at jeg lever kunsten min. Ever. Jeg går aldri i verkstedet for å lage bildene mine for å tilpasse meg til noe som helst. Jeg tror nemlig at verkene mine selger seg selv. I Stavanger denne gangen hadde vi allerede solgt tre av de største arbeidene før utstillingen åpnet, og under selve utstillingen ble det solgt over 25 arbeider i tillegg til bestillingsverk. Det er ikke flaks, men man jobber seg opp til en posisjon hvor flaks kan oppstå. Gang på gang kretser Fronth tilbake til skulpturprosjektet «Last Statements». Verkene er laget av monumentale steintavler hvor én eller flere setninger er inngravert. Noen er banale og inneholder hverdagslige ord om himmel og tilgivelse, andre svulstige kamprop. Ett av dem sier: «I am an African warrior. Born to breathe, and born to die.» Ta den Lana Del Rey. – Det forvirrer nesten folk at det er jeg som lager sånt. Det kunne nesten vært Gardar Einarsson som stod bak? – Ja, men da tenker jeg: Herregud, det går jo an å spille gitar og så gå ut og spille fotball. Merkverdig nok så går det faktisk an. Jeg opplever at jeg plasserer mine arbeider på en kunstutstilling og så kommer det i avisen, og når du leser referatet så er det fra en tenniskamp. Det er to verdener. Det må en leve med. Tro til seg selv. Tro til håndverket. Fronth er bevisst på å etablere en personlig tilknytning til råmaterialet. – Jeg går ikke på internett og drar ned bilder. Hvis jeg har bilder fra Afghanistan så har jeg vært der. Jeg var tross alt den eneste norske kunstneren som var med på det felttoget i Afghanistan. Nok av kunstnere laget verk om det. Gardar Einarsson har jo også laget arbeider som handler om felttoget i Afghanistan, men de baserer seg ikke på hans egne fotografier. Hans metode er å kritisere med såkalte «found objects» fra vår mediekultur. Min arbeidsmetode er en helt annen: Jeg har vært krigsfotograf, så jeg drar ut der hvor krigen er og henter inn mitt fotografiske rå-materiale. Det er veldig viktig for troverdigheten i mine arbeider at jeg har vært der og vært redd og kjent på det. Ti år etter 11. september er datoen tvillingtårnene falt fortsatt en av de sterkest ladete kalenderbladene - kun overgått av 22. juli. For en hjemflyttet New Yorker som Fronth er terroraksjonen enda nærere. – Arbeidene mine henger naturligvis sammen med 11. september som jeg var øyenvitne til i nabolaget mitt i Tribeca. For meg var det viktig å følge en tråd i mitt liv, like mye som en tråd i Norges historie. Jeg fikk ufattelig stor oppmerksomhet for serien «Theatre of War» fra Afghanistan-krigen, og laget Nobels fredspris-diplomet (som ble gitt til Barack Obama, jou. anm.). Det var et jævla baluba, men de verkene jeg lagde ble solgt til store samlinger i utlandet. I Norge? Glem det. Jeg kan ikke annet enn å humre av sånt. Det største arbeidet, «Study for Two Sunsets / AFG», ble kjøpt inn til en stor samtidskunstsamling i New York. I Norge gikk arbeidene til større private samlinger, men det offentlige Kunst-Norge var derimot opptatt av noe helt annet. Det faktum at Norge har vært gjennom en elleve år lang krig er tydeligvis helt uinteressant her i landet, og vil mest sannsynlig ikke avspeiles i de offentlige samlinger som er bygget opp i denne viktige tidsepoken. Dette handler dessverre mye om hvem som er avsender. En eller annen dag snur det nok, men det spiller ikke så mye rolle for meg. Kulturdyret har gode vekstvilkår i Norge. Mitt mandat er å lage så god kunst jeg kan i mitt liv. Jeg er mye mer en outsider enn en insider. Det passer meg ganske godt å være på utsiden. Jeg liker meg der. Per Fronth avsluttet nylig utstillingen «Venus Passage» på Kunstgalleriet. www.perfronth.com 10/2012

11


STUDENTER! Kjøp lærebøkene for neste semester nå og utsett betalingen til 21. januar rente- og gebyrfritt. Du kan også velge vår rente- og gebyrfrie avbetaling fra kr 200,- pr. måned (gjelder ordre over kr 750,-). Mange av våre lærebøker har ekstra rabatter - se etter tilbudsprisene.

JULEGAVETIPS! Kjøp julegavene nå og utsett betalingen til 21. januar - rente og gebyrfritt. Velg betalingsutsettelse i“kassen”. Flere tusen tilbudsbøker med opptil 90% rabatt. Se våre kataloger og lagersalg på nett. Se flere gavetips på nettsidene!

BE SØ K OS S PÅ

haugenbok.no FO R M ER IN FO

Nå også på mobil

mobil.haugenbok.no

Norges raskeste nettbokhandel Haugenbok.no AS - Postboks 175 - 6101 Volda - Telefon 70 07 45 00 - epost@haugenbok.no - www.haugenbok.no www.facebook.no/haugenbok - www.twitter.com/haugenbok_no


SAMFUNN

Kultur + Politikk + Intervju + Kommentar

Sett fra ståstedet til den klassiske liberalismen har forsvaret for det frie markedet ingenting med frihet å gjøre Fordi du fortjener det

Det triste skillet mellom mennesker som elsker kunst (og har råd til det) og de som elsker kunst (og ikke er velstående nok) blir mye mindre.

- Wim Wenders om S[edition] , Kunsten å selge

Pornoindustrien sysselsetter 60.000. Gjenger 200.000 16

- Bønnestenglenes By

Meningsmålinger sørger for mye dramatikk og spenning i den amerikanske presidentvalgkampen, men de som virkelig ønsker å vite hvem som vinner kikker heller på prediksjonene i politiske markeder. Tekst Sveinung Arnesen MANGE NORDMENN FØLGER med på den amerikanske presidentvalgkampen, blant annet fordi de tilsynelatende alltid er jevne dueller helt inn til mål. Men er det virkelig alltid så intenst og dramatisk som man kan få inntrykk av gjennom meningsmålinger? Meningsmålinger er øyeblikkets barometer, de måler stemningen i velgermassen der og da. Hvordan slo TV-debatten ut på oppslutningen? Tapte Romney stemmer på 47%-uttalelsen? Noen slike hendelser slår ut på målingene, som blant annet den første debatten der Romney tok innersvingen på den sittende presidenten. Er man opptatt av hvordan det faktisk kommer til å ende på valgdagen skal man imidlertid være svært forsiktig med å tolke for mye ut av disse målingene. Mange av sakene som velgere reagerer på i meningsmålinger er nemlig glemt når de går til urnene uker eller måneder seinere. Velgere har kort hukommelse, og lite fester seg permanent. Til og med store hendelser mister sin virkning på velgere bare de får ta tiden til hjelp. Dette perspektivet kommer imidlertid altfor lite fram, for alle er for opptatt av å analysere og kommentere daglige endringer i styrkeforholdet ned på tiendedels prosentnivå. I MOTSETNING TIL meningsmålinger viser såkalte prediksjonsmarkeder mye mer stabil oppslutning om presidentkandidatene underveis i valgkampen. Fordelen med å studere valgmarkeder i stedet for meningsmålinger, er at mens meningsmålinger gir et noe nærsynt bilde av hva folk reagerer på her og nå, er deltakerne i prediksjonsmarkeder

14

kun opptatt av hendelser som har en effekt på valgdagen. Hendelser som oppfattes som støy med tanke på det framtidige valget skilles ut, og man står igjen med de som faktisk antas å påvirke valget. Prediksjonsmarkedene har også historisk vist seg å være mer treffsikre enn meningsmålinger. Det er derfor gode grunner til å se mot disse når man skal vurdere presidentkandidatenes vinnersjanser i det kommende valget. Men hva er egentlig et prediksjonsmarked? Jo, det er et marked som er opprettet med formål om å forutsi bestemte framtidige hendelser som blant annet resultater i politiske valg. Markedet ligner i design på et aksjemarked, og personer inviteres til å delta i kjøp og salg av futures-kontrakter («aksjer»), som i denne sammenhengen er de politiske kandidatene som stiller til valg. Prinsippet er også det samme: Kjøp lavt og selg høyt, så vil du tjene penger. Den gjeldende prisen viser hvor stor tro markedet har på den aktuelle kandidaten. SIDEN 1988 HAR man brukt slike markeder i forbindelse med presidentvalg, og de har vært forbausende nøyaktige. De er mer nøyaktige enn andre eksisterende metoder både på kort og lang sikt før valget. De gode prediksjonene forklares med markedets ekstraordinære evne til å ta opp i seg spredt, relevant informasjon som deltakerne besitter. Denne informasjonen aggregeres og produserer en konsensus i form av en markedspris som man verken synes er for høy eller for lav, gitt det man vet på nåværende tidspunkt. Skulle forutsetningene endres underveis vil også markedsprisen gjøre det samme.

Totalt er det et utall forhold som bestemmer hvordan folk velger å bruke sin stemmerett på valgdagen, og det er også derfor det er så vanskelig å forutsi hendelser som et valgresultat. Ideen bak prediksjonsmarkeder er at man gir slipp på tanken om å forsøke å identifisere og kontrollere alle faktorer som påvirker utfallet. I stedet lar man selvvalgte eksperter få bruke sine erfaringer og meninger til å tippe resultatet i konkurranse med andre selvvalgte eksperter. Hvilken informasjon disse personene benytter seg av vet man ikke, men i tråd med markedsteori beskrevet av blant annet Friedrich von Hayek antar man at all tilgjengelig relevant informasjon om valget er priset inn i markedsprisen til enhver tid. I SKRIVENDE STUND gir prediksjonsmarkedene Obama omtrent 60 prosent sjanse for å vinne flere stemmer enn Romney totalt sett.

25

Men, selvfølgelig er prediksjoner ingenting annet enn kvalifiserte gjetninger. En prediksjon kan ikke være bedre enn den tilgjengelige informasjonen man har til rådighet på det gitte tidspunktet. Uforutsette sjokk som man ikke har tatt høyde for kan endre bildet drastisk for en presidentkandidat. Skandaler knyttet til kandidatens personlige liv, game-changere á la Lehman Brothers-kollapsen, sykdom eller død er noen eksempler på slike sjokk, og det finnes ingen metoder som kan forutsi absolutt alt som kan skje i et samfunn fra i dag og fram til valgdagen. All den tid man ikke er allvitende skal man derfor være forsiktig med å komme med alt for bombastiske uttalelser om hvordan den politiske framtiden kommer til å fortone seg. Med andre ord: Obama vinner presidentvalget. Sveinung Arnesen er valgforsker ved UNI Rokkansenteret. Intrade («The worlds leading prediction market») opererer når dette skrives med sannsynlighetene 61,6% (Obama) og 38,7 (Romney). Valget avgjøres tirsdag 6. november.

Prisgraf fra Iowa Electronic Markets på sannsynlighet for seier. Blå markerer Obama; rød er fargen til Romney. Tidsintervall: det siste året.

10/2012

13


Skattetallene for 2011 forteller oss at de ti prosent rikeste nå eier tre fjerdedeler av den samlede formuen i Norge. Hvorfor er det et problem? TEKST Frode Helmich Pedersen FOTO Marie Rundereim BERETTIGELSENS FREIDIGHET: «Forskjellene bekymrer meg ikke,» uttalte advokatmillionær Dag Steinfeld til Bergens Tidende (20.10) i anledning av at skattelistene viste at han tjente ti millioner kroner i fjor. «Innsatsen varierer, og det bør avspeiles i inntekten,» slår han fast.1 Holdningen er representativ blant rikfolk verden over: De er alle sammen rike fordi de har fortjent det. I egne øyne skyldes de enorme lønningene utelukkende deres egen innsats. Når Steinfeld har en månedslønn på godt over 800.000 kroner, er det altså ifølge ham selv fordi han jobber om lag 27 ganger hardere enn oss andre. Det mangemillionæren unnlater å nevne, er at størsteparten av de pengene han tar ut i lønn, tjenes inn av firmaets yngre advokater, som jobber minst like hardt som ham, men for under en tiendedel av betalingen. Steinfelds kommentar rommer også et interessant ideologisk poeng, som ofte uttales i liberale kretser: Man ser ikke noe galt i at noen er mye rikere enn andre, eller at forskjellene øker. Hvorfor ser man ikke noe galt i det? Formodentlig fordi den gjengse liberaler, i likhet med Steinfeld, mener at høye inntekter nærmest per definisjon er velfortjente. Men hvorfor, kunne man spørre, skal egentlig en sykepleier, en bussjåfør, en lege, en helikopterpilot, en barneskolelærer, en nordsjøarbeider eller for den saks skyld en statsminister tjene så kolossalt mye mindre enn en partner i et advokatfirma? Er det fordi de ikke jobber hardt nok, eller fordi de ikke har tatt på seg nok ansvar?

Og hvorfor er forresten folk som kaller seg liberale så opptatte av å forsvare individets rett til å tjene seg styrtrik? Det å være liberal, innebærer som kjent å fremme menneskelig frihet. Altså kan et standpunkt til fordel for stor personlig rikdom kun kalles liberalt dersom frihetsbegrepet er forenlig med det å oppføre seg egoistisk. Eller sagt på en annen måte: det er forenlig dersom frihet betyr å være fritatt fra flest mulig forpliktelser overfor fellesskapet. OM MAN SER slik på det, går utviklingen åpenbart i retning av et friere samfunn. For aldri har så mange enkeltpersoner vært så rike som nå. En nylig rapport fra det amerikanske folketellingsbyrået, viser at avstanden mellom rik og fattig i USA er den største på over førti år. De norske skattetallene for 2011 forteller oss at de ti prosent rikeste nå eier tre fjerdedeler av samlet formue i Norge. Kort sagt: gapet er økende, også her til lands. Hvorfor er det et problem? Først og fremst fordi forskjellene i seg selv virker negativt inn på samfunnsutviklingen. I boken The Spirit Level (2009), påviser Richard Wilkinson og Kate Pickett at samfunn med stor grad av likhet, gjør det langt bedre på en hel rekke områder enn samfunn med store forskjeller. Studien inkluderer felter som fysisk og mental helse, utdannelse, sosial mobilitet, rusmisbruk, vold, og barns velferd – for bare å nevne noen av de viktigste. Ett av de mest overraskende funnene i denne studien, er at resultatet gjelder uansett hvilken sosial klasse man måler. Med andre ord: når mennesker i samme sosiale klasse (det vil si: på samme nivå når det gjelder inntekt og utdannelse) sam-

Å bidra til fellesskapet er ingen innskrenkning av individets frihet, men tvert imot en mulighet til å utøve den.

menlignes på tvers av nasjonene, så har de som lever i egalitære samfunn det jevnt over bedre enn de som bor i samfunn med store forskjeller. Disse tallene samsvarer i grunnen godt med hva man intuitivt skulle tro: For det første er det ikke sannsynlig at flere penger på private hender har gunstig innvirkning på typiske fellesskapsprosjekter som skoler, sykehus og rusomsorg. For det andre virker det rimelig at enhver virksomhet vinner på at flest mulig er fornøyd med sin livssituasjon. DET ER MYE å lære av The Spirit Level, men vi kan her nøye oss med hovedpoenget: Nemlig at den friheten som mange liberalere så ivrig forsvarer, altså enkeltindividets rett til å bli styrtrik, på sikt får uheldige konsekvenser for samfunnet som helhet. Når forskjellene stadig blir større, vil utviklingen uvegerlig gå i retning av et oligarki som i økende grad begrenser flertallets muligheter til å treffe egne valg. Og her er det noe som skurrer. For det kan da umulig være uttrykk for liberalt sinnelag å forsvare friheten til de få på bekostning av friheten til de mange? Spørsmålet melder seg: Hva er egentlig frihet? Som Kris Kristoffersen hevdet: «Just another word for nothin’ left to lose»? Dersom man går tilbake til liberalismens røtter, det vil si til 1700-tallet og begynnelsen av 1800-tallet, vil man finne at mye av det vi i dag regner som frihet, den gang ble sett på som det motsatte av frihet. Altså, den som er grisk etter penger, er en ufri slave av sine egne drifter. Den som undertrykker andre for selv å komme seg opp og frem, er en slave av sin egen maktsyke. For tenkere som J. J. Rousseau, Immanuel Kant, Wilhelm von Humbolt eller F. G. J. Schelling, var friheten simpelthen menneskets vesen. For dem realiserer mennesket sin frihet ved å handle og uttrykke seg uavhengig av indre og ytre tvang. Det frie mennesket er i stand til å se bort fra sin egen sult for å dele maten sin med andre. Det frie mennesket er i stand til å motsette seg tyranniets press og i stedet opptre i tråd med sin overbevisning.

Og ikke minst: Det frie mennesket er i stand til å undersøke og reflektere over seg selv og verden på en kreativ, uavhengig og original måte. For tenkere i denne tradisjonen var det en selvfølge at frihet og solidaritet går hånd i hånd. Frihet er å utøve ens menneskelige potensial i et skapende og empatisk samspill med andre, uten lenker og undertrykkelse. Ifølge et slikt ståsted, er andres frihet ingen trussel mot din frihet. Og det å bidra til fellesskapet er ingen innskrenkning av individets frihet, men tvert imot en mulighet til å utøve den. SER VI PÅ dagens samfunn med de opprinnelige liberalernes briller, vil vi finne mye ufrihet der man nå ikke ser den: Millionærer som Dag Steinfeld er i et slikt perspektiv ufrie fordi de på grunn av systemtvang og havesyke ikke makter å dele likt med sine medarbeidere. Næringslivsledere er å anse som ufrie når de som følge av markedsliberalistiske prinsipper tvinges til å flytte produksjonen fra Norge til Kina fordi kinesiske arbeidere lever under uverdige arbeidsvilkår. Rikfolk må ses på som ufrie når de bygger slottlignende privatboliger med høye gjerder rundt i stedet for å bidra til at lokalmiljøet blomstrer. Og ikke minst: Ledelsen i de multinasjonale selskapene er ufri når den mot bedre vitende utarmer jordens ressurser for å maksimere sin egen kortsiktige profitt. Kort sagt: det meste av det som i dag hegnes om på vegne av det «frie markedet» har – sett fra ståstedet til den klassiske liberalismen – intet som helst med frihet å gjøre. Dessverre er dette ståstedet i dag så godt som glemt. Nå betyr frihet først og fremst retten til å «retten til å være egoistisk», og er forbeholdt de som befinner seg i det øverste sosio-økonomiske sjiktet. Imens forventes flertallet å tilpasse seg de stadig mer undertrykkende kravene til en stadig mer tøylesløs pengemakt. Resultatet er et skjevfordelt samfunn som gir dårlige framtidsutsikter for oss alle. The Spirit Level: Why Greater Equality Makes Societies Stronger (2009) av Richard Wilkinson og Kate Pickett kan kjøpes der du kjøper gode bøker.

1. For ordens skyld: Advokat Dag Steinfeld mener seg utnyttet av Bergens Tidende og har uttalt at de «misbrukte hans tillit og uttalelser for å lage et grotesk og tabloidisert oppslag». 

Han stadfester imidlertid at han ikke har noe problem med store forskjeller i inntekt, da disse avspeiler forskjellig innsats.

14

10/2012


Forskjellene bekymrer meg ikke. â&#x20AC;&#x201C; advokatmillionĂŚr Dag Steinfeld.

10/2012

15


-s[edition] en online plattform der et begrenset opplag digitale kunstverk signert noen av verdens største samtidskunstnere kan bli kjøpt, solgt og samlet. Startet opp høsten 2011 av den etablerte britiske kunsthandleren og galleristen Harry Blain og internett-entreprenøren Robert Norton. s[edition] tilbyr verk av blant annet Damien Hirst, Tracey Emin, Elmgreen&Dragset, Yoko Ono, Lawrence Weiner og Wim Wenders. Plattformen har en kvart million «likes» på Facebook, og vokser med bortimot 25.000 følgere hver måned. Ordet ”sedition” betyr. 1. Conduct or language inciting rebellion against the authority of a state. 2. Insurrection; rebellion. Stavanger kunstmuseum er den første institusjonen i Norge til å kjøpe inn s[edition]-verk. På veggene nå. --

Prada Marfa (Elmgreen & Dragset, 2005)

Verdens første digitale galleri gir deg kunst til spottpris. TEKST EMMA CLARE Det er bare å erkjenne det med én gang: Du kommer aldri til å sette deg inn i den bilen du planla å leie den sommeren og la den dra deg gjennom det lave landskapet nordvest i Texas. Du kommer aldri til å ta av på U.S. Route 90-highway og sakke farten når et enslig hvit kloss kommer til syne og blir større og større framfor deg, og du kommer heller aldri til å kjøre inn til siden og stige ut av bilen og stille deg opp med armene i kors for å betrakte et av den dansk/norske kunstnerduoen Elmgreen & Dragsets mest berømte verk, den stengte Prada-butikken midt i ødemarka som inneholder en kolleksjon Prada-sko fra høst/vinter 2005. Verket «Prada Marfa», som er det kunstnerne selv kaller pop architectural land art fordi det leker med det visuelle minimalistiske språket, er et av de mest utilgjengelige som finnes. – All kunst handler om deling, sier Peter S. Meyer, administrerende direktør ved Stavanger kunstmuseum. Museet er det første i landet til å investere i s[edition], en plattform der du kan kjøpe og samle på digitale kunstverk signert noen av verdens største samtidskunstnere per idag. Kunst som pleide å være fullstendig utilgjengelig for folk flest, kan du nå skaffe deg til odel og eie på internett for det man på godt norsk kaller en slikk og ingenting. «Prada Marfa» er et av dem*. Greit nok at det i akkurat dette tilfellet er snakk om en digitalversjon av verket i form av en åtte minutter lang film av bygningen mens dagen gradvis blir til natt, men både du og jeg vet at du aldri kommer til å dra til Texas uansett. – Jeg vil få flere mennesker til å interessere seg i kunst, sier Harry Blain, en av de to hjernene bak s[edition].

– Det er millioner av mennesker som vet om for eksempel Damien Hirst, men som dessverre ikke har muligheten til å samle på ham. Nå kan de kjøpe et av verkene hans for mindre enn prisen av en Gin Tonic på byen. Blain minner oss på at folk flest gjerne synes det er fremmed og ubekvemt å gå på et galleri – særlig om man ikke kommer fra en bakgrunn der kunst-verdenen ikke er en naturlig del av hverdagen. Eller at man ikke har hatt tilgang til kunst før. I fjor var året da markedet for virtuelle varer skjøt opp til en verdi av 2,3 milliarder dollar, bare i Statene. Inntil da hadde omsetningen omtrent bare vært forbeholdt kjøp og salg av Farmville-traktorer på Facebook. I en studie fra Magid Advisors kommer det ikke veldig overraskende fram at vi er mer villige enn noensinne til å legge penga på desktopen. Å kjøpe virtuelle varer online er en mainstream aktivitet; i løpet av fjoråret gikk en av fire amerikanske ungdommer mellom 15 og 24 til innkjøp av en digital vare – nesten dobbelt så mye som året før der igjen. Det er med andre ord liten tvil om at kjøpeviljen er der, men hvordan nå ut til dette publikumet? Hvorfor, og ikke minst, hvordan? Vi spurte en av s[edition]-kunstnerne, den tyske filmregissøren Wim Wenders, om det var et mål at kunst skulle være så tilgjengelig som mulig: – «Så tilgjengelig som mulig» høres feil ut, sier han. – Akkurat som om det bare var et kynisk markedsføringsredskap og ikke noe mer. Det er et helt annet aspekt til s[edition] som, ja, når ut til mennesker utover den generelle kunstinteresserte massen. Det er fullstendig demokratisk, og gjør (det triste) skillet mellom mennesker som elsker kunst (og har råd til å eie det) og de som elsker kunst (men

Endelig kan jeg dele min kjærlighet for fotografi – Wim Wenders med den gemene hop.

som ikke er velstående nok), mye mindre. Jeg får endelig en mulighet til å dele min kjærlighet for fotografi med den gemene hop, om jeg får lov til å si det så enkelt. Wenders påpeker at vi alle er vant til å «eie» deler av hverdagen på smartphones, ha tilgang til verdener av informasjon, smaker, preferanser, bilder, filmer og spill – så det å legge til kunst på den paletten, er bare naturlig. Han mener også at kunsten fortsetter å være noe spesielt fordi det er begrensede opplag av hvert verk, men den blir tilgjengelig på samme tid. Det helt nytt marked som taler til en ny generasjon, forklarer han, men presiserer: – Det å stå foran et fem meter høyt bilde er fortsatt en helt annen story enn å se det på en liten monitor. Er det i det hele tatt noe å tjene på digitale verk? Man kan godt si at det å være en suksessfull kunstner er et tveegget sverd. For, hvis man ser bort i fra at du får et liv med reising, penger og kunst-groupies, betyr det at det er veldig mange av de som elsker arbeidene dine ikke lenger har råd til å kjøpe dem. De aller færreste av oss har muligheten til å bla opp ti, tusen eller millioner av kroner for et kunstverk når man såvidt klarer å skrape sammen husleia hver måned. Den britiske kunstneren Tracey Emin sa en gang at når du som kunstner har nådd et visst nivå, betyr det også at du har tvunget deg selv ut av markedet for mange mennesker. Dermed sagt at digital kunst er fremtiden? – Digital kunst er én fremtid, sier Peter S. Meyer ved Stavanger kunstmuseum. – Det er ikke slik at et medium dør. Det er bare at man legger til et nytt. Meyer er overbevist om at tradisjonelle kunstformer som malerier og skulpturer fremdeles vil eksistere, og at dette er kontemporær kommunikasjon i kontemporær kunst. Han fortsetter: – Det er som Marshall McLuhan en gang sa: The medium is the message. Dette sitatet er fortsatt ekstremt relevant.

Så hvorfor gidde å betale for en jpg-fil? Har ikke s[edition]-menneskene hørt om screenshotting? – Vi har tenkt mye på hvordan man skal forhindre at verkene kopieres, sier Harry Blain. – Hvis du skal selge et verk videre, må du også kunne gi dette verket videre etter at du har betalt for det. Dette skjer gjennom en separat plattform der du kan legge ut verkene du eier for salg. Alle objektene ligger i en egen app. Du kan ikke se dem uten vannmerke uten å ha appen, og dermed kan du hverken screenshotte eller stjele filen. Copyright og eierskap er altså tatt hånd om. Verkenes verdi er at du får et sertifikat på autentisitet som tillater deg å selge verket videre, forhåpentligvis til en høyere sum når verkene er utsolgte. I tillegg til den økonomiske, ligger det gjerne en personlig verdi i å eie et verk man vet er ekte. Et eksempel: Faren min gikk inn fotballskoa til Tom Lund da han spilte på Lillestrøm i ‘80 og ‘81. Å ha et par tretti år gamle illeluktende Adidas-sko med skruknotter liggende på peishylla, blir liksom ikke helt det samme hvis det kommer fram at Lund aldri brukte dem, men at det var Tarjei som spilte venstreback på andrelaget som hadde svetta i dem et par sesonger. Kanskje smart-TV’en er s[edition]s store håp. Men selv om hvermansen kan kjøpe seg et kunstverk av en av verdens største kunstnere, er det ikke gitt at hvermansen har en smart-TV installert hjemme, helt ennå. Samsung lanserte nylig en serie med smartTV’er, der en s[edition]-app er inkludert, og der kan det ligge en business boost. Tanken er at TV’en ikke bare trenger å stå avskrudd som en sort skjerm midt i stua, men at den, hvis man legger godvilja til, forvandles til en high tech utstillingsramme. I følge s[edition]-Harry har flere samlere gått til innkjøp av iPads som de henger opp på veggen for å stille ut det digitale verket sitt. – Se for deg et middagsselskap med masse gjester tilstede, sier Harry. – Så skrur du på «Prada Marfa»-verket ditt på TV-skjermen. Alle vennene dine, samlet sammen, sant. Se for deg det øyeblikket. Øyeblikk er til for å deles, er de ikke?

* «Prada Marfa» er faktisk ikke blant de verkene du kan kjøpe for en prisen av en pakke med sigg, for verket er s[edition]s absolutt dyreste hittil og koster 9086 kroner, men du skjønner greia. 16

10/2012


reload.no

”Jeg greier ikke høre på læreren og ta notater samtidig lenger”

”Hvis jeg ikke fokuserer godt, kommer andre tanker inn, og de har ingenting med hva jeg faktisk holder på med”

”Det skal lite til før at jeg føler at hodet er tomt som om tankene forsvinner hver gang jeg begynner å tenke”

”Det er vanskelig for meg å konsentrere meg, jeg blir lett forvirret fordi enhver lyd distraherer meg og setter i gang irrelevante tanker”

”Jeg glemte første halvdelen av hva legen sa til meg før hun var halvveis igjennom - jeg ble forvirret av nye tanker som hadde erstattet de gamle”

”Jeg blir ofte forvirret og usikker på betydningen av vanlige ord når jeg leser”

”Oftere og oftere leser jeg bare setningene uten å forstå hva de betyr”

”Jeg kan ikke kontrollere tankene mine. Noen ganger føler jeg meg overveldet av for mange tanker”

Uvanlige opplevelser er mer vanlig enn du tror. Overraskende mange opplever underlige og kanskje skremmende tanker og inntrykk som de ikke tør å fortelle til andre, selv ikke til sin egen famille. Slike opplevelser kommer ofte i perioder der en opplever mye stress og sover dårligere enn vanlig. For noen fører det til at det blir vanskeligere å gå på skole og jobb, og noen isolerer seg fra venner og familie. Slike opplevelser kan være tidlige tegn på en psykisk lidelse og bør undersøkes. Ved å søke tidlig hjelp er det mulig å takle de problemene en sliter med til daglig, og minske sjansen for at fremtidige påkjenninger kan føre til mer alvorlige psykiske lidelser senere i livet. Ring oss for råd og hjelp for deg selv eller om det er noen du er bekymret for.

Helse Fonna HF TIT - Tidlig Intervensjons Team, telefon 907 61 525

Vi treffes på telefon 51 51 59 59 alle hverdager 08.00 - 15.00 og på Helsestasjon for ungdom, Nytorget 1, hver onsdag 15.00 - 17.00. For mer info om TIPS se: tips-info.com

SØK HJELP SÅ RASKT SOM MULIG DA ER SJANSEN STØRST FOR Å BLI FRISK


-Khan Shatyr kostet 2,3 milliarder å bygge og er verdens største teltstruktur. Teltet, som blant annet huser et kjøpesenter, berg-og-dalbaner, innendørs laguner og spaceshots ble åpnet med Andrea Bocelli-konsert på president Nazarbayevs 70-årsdag. --

18

10/2012


Sentral-Asias arkitekttegnede El Dorado: Astana, Kasakhstan. TEKST/FOTO Christian Belgaux FLYPLASSEN I ISTANBUL. Koreanske kids med Menace II Society-braids og matchende håndvesker fra gavebutikker i Monte Carlo løper rundt; russiske babushkaer skuler olmt mens Jackie Onassis-esque kasakhstanske damer med sjal og leopardmønstrete bluser maser på menn med tynnslitte barter. Post-SSSR Kasakhstan byr på et spesielt etnisk mangfold: russere, kasakher, usbekere, kirgisere, tsjetsjenere samt tyskere og koreanere svimler rundt ved gaten. Stalins profylaktiske tiltak med massedeportasjoner av hele diasporaer i Sovjet under «den store terroren» på slutten av 30-tallet har satt sine spor på dagens befolkning, da store deler av disse menneskene ble tvunget til å bo i Kasakhstan og Sentral-Asia forøvrig. De koreanske oldebarna med braids er først inn på flyet. Bosporus forsvinner i tåken under meg. Flyet skal 3771 kilometer videre inn i Asia. Astana er hovedstaden i Kasakhstan. I 1997 bestemte landets evige enehersker, president Nazarbajev at hovedstaden skulle flyttes fra Alma-Ata, til en liten provinsby som het Tselinograd. Tselinograd ble omdøpt til Astana som er kasakhisk for «hovedstad». Noen år senere ble det oppdaget olje, noe som gjør at dagens Kasakhstan er blant verdens raskest voksende økonomier. Hvordan ser det da ut i dag? Et forgylt diktatur? En gammel by med nye, fine regjeringsbygg? Med Borat som eneste referanse er jeg ikke sikker på hva jeg skal forvente. Jeg har et todagers budsjett på 44.000 tengi, omtrent 1600 kroner. Det tenkte jeg var mer enn nok, men ryktene på flyet sier Astana er dyrere enn Paris og London. Kanskje like greit at oppholdet bare varer i 48 timer. Etter å ha kranglet et tvilsomt håndskrevet visum gjennom tollen, finner jeg Mohammed ventende utenfor. Han vil ha omlag 75 kroner for å kjøre meg til sentrum, som virker greit ettersom klokken er halv fire på morgenkvisten. AMBISIØS BYPLANLEGGING OG en by på en stor gresslette – samt mangel på fartsmålere – har gjort veiene inn til Astana til et perfekt strekke for dragrace. Mohammed kjører i 160 mens han febrilsk prøver å tenne på siggen med vinduene igjen. «Welcome to Dubai!» skriker han. Og ja – det ligner mest på Dubai. Glasskupler, gylne skyskrapere og

futuristisk arkitektur møter oss når vi krysser bygrensa. Jeg møter Christian i hotellbaren. Han skriver bok om Sentral-Asia og jeg skal fotografere for ham. Tilsammen ruver vi 390 cm meter over bakken og har et middels langt Taliban-skjegg på deling. Christian prater flytende russki, mens jeg kan bare si spasiba. Selv i en hovedsaklig kaukasisk by skiller vi oss ut. Etter noen få timer søvn besøker vi Bayterek-tårnet. Det ligner på en gigantisk chupa-chups i gull, rager 97 meter over bakken og er symptomatisk for byens vesen. Tårnet regnes som et av de sentrale arkitektoniske verkene i Astana og ble bygd for å vise landets velstand og visjon for fremtiden. Som det meste annet i byen har presidenten hatt en finger med i spillet; i toppen av den gigantiske gullballen har man mulighet til å stå i kø med helgeturister fra landsbygda, nygifte og nyfrelste for å trykke en gullvariant av hånden til president Nazarbajev. Om ikke dette er pompøst nok, spilles nasjonalsangen under håndspåleggelsen; en sang presidenten selv har skrevet teksten til. Det er lang kø, og vi går i retning Khan Shatyr. Khan Shatyr (Khanens telt) er om mulig enda mer grandiost enn Bayterek-tårnet. Verdens største telt, en rosa neonpyramide som rager 150 meter over bakken. Teltet huser Astanas største kjøpesenter og kan skilte med innendørs fornøyelsespark, elv til å kjøre båt på og to laguner i toppetasjen med bølgebasseng og sand importert fra Maldivene. Det kommer godt med når kvikksølvet dropper ned mot 50 blå i vinterhalvåret. Jeg glemte badebukse, men vi får en omvisning med blå plastposer på skoene. Vi tar så heisen ned i underetasjen på supermarkedet og bruker en drøy halvtime på å velge Vodka fra et sortiment på i overkant av 500 flasker. BORAT-EFFEKTEN. Christian får gjennom felles kjente ordnet en middagsdate med en av sjefene for sykkelteamet Astana. Sykkelteamet er ett av mange prosjekter Kasakhstan har pumpet penger inn i for å promotere sitt eget land, og laget har simpelthen fått samme navn som hovedstaden. Turismen har likevel latt vente på seg. Vi dukker opp lett vodkaberuset på en ukrainsk familie-restaurant og møter Allen. Han er etnisk kasakh og har med seg kona fra Turkmenistan og barn som alle prater godt engelsk. Han har allerede bestilt flere shots med vodka, og skåler mens

Om dere vil oppleve et ekte diktatur, så dra til Turkmenistan.

han forteller skrøner fra tidligere Tour de France-besøk. Neste uke skal han og kona til Paris for å overvære innspurten på ChampsÉlysées. Deretter er det ferie i Spania. – Før Borat var det ingen som engang visste om landet vårt, men det endrer seg nå, sier Allen. – Det er viktig at alle får vite om Kasakhstan. Han drar på det. – Jeg trodde dere hatet Borat i Kasakhstan? Allen smiler. – Det var mange som var forferdet da den kom ut, at Hollywood kunne være så overfladiske osv. Filmen er jo så ironisk at den sier mer om den vestlige ignoransen enn om Kasakhstan som land. Det har vist seg i ettertid at filmen gjorde at folk fikk opp øynene. Amerikanere leste seg opp på Wikipedia og fant kanskje ut at det ikke var sånn i det hele tatt. Stadig flere mener nå den har vært uvurderlig i vår vekst. Vi spør om presidenten. En diktator i fåreklær? – Om dere vil oppleve et ekte hardcorediktatur, så dra til Turkmenistan, skyter kona inn. Allen er unnvikende og utbringer en ny skål med vodka. – Da dna! Dagen etter kurerer vi fyllesyken med hasselnøtter og cornflakes med varm melk til frokost, og bestemmer oss for å titte nærmere på mannen vi ser bilder av i samtlige rom i Astana. President Nazarbajev. Byplanleggeren og nasjonalsangskribenten. Velgjøreren og tjenestemannen. Han har selvfølgelig et eget museum også. WHEN IN ASTANA. Det finnes nesten ikke taxier i Astana, modus operandi er å haike, og betale litt småpenger som takk. Vanligvis stopper bare fattige som trenger litt ekstra penger, men vi er heldige og får haik med en mann i en fancy mørk bil med mørke vinduer. Han har Gucci-solbriller på og jeg spør hva han driver med. «Oil business», sier han kort. «Oil business good?» spør jeg. Han gliser. Sola speiler seg i brylkremen i håret hans. Han tar ikke betalt for turen. Museet er som forventet: Golfballene til Bill Clinton, Boris Becker sine tennisballer, påkostede gedigne gaver fra statsoverhoder og amerikanske oljefirmaer er stilt ut i svære montre, sammen med Louvre-size oljemalerier av presidenten i god Napoleon-stil; sammen med arbeidere, eller alene på en hest skuende utover de endeløse slettene. Han har vært enehersker siden 1991 og i fjor fikk han angivelig 95 prosent av stemmene. Nazarbajev kom fra fattigslige kår på landsbygda, men via skolegang og hardt, farlig arbeid i et stålverk endte han opp som en av lederne for kommunistpartiet i datidens SSSR. Et par ting taler til fordel for presidenten. Landets enorme økonomiske vekst har gagnet de fleste og boostet de nasjonale

stoltheten. Nazarbajev har gått i fronten for sekularisering av et hovedsakelig muslimsk land. Hans tilhengere minner også om alle atomvåpnene og alt uraniumet Nazarbajev arvet da Sovjetunionen ble oppløst i 1991. Alt dette destruerte han, selv om Kasakhstan var et fattig land og ble tilbudt høye summer for våpnene av blant annet Iran. Gode beslutninger, men kanskje like mye et utslag av internasjonalt press som av presidentens gode karakter. VALGFUSK. Og når det er sagt, valgene siden unionens fall har gjentatte ganger blitt kritisert av OSSE. I 2007 vedtok det kasakhstanske parlamentet at presidenter bare kan gjenvelges to ganger. Det vil si: med unntak av Nazarbajev. På samme tid har opposisjonsledere blitt likvidert, Kazakhstan regnes blant de mest korrupte landene i verden, og familiemedlemmer sitter i lederstillinger i landets bedrifter. Flere kilder hevder at Nazarbajev har overført så mye som en milliard dollar av Kasakhstans oljepenger til egne konti i utlandet. På dagtid har det vært vanskelig å få folk i snakk om presidenten, men senere, lett vodka-beruset tråkker vi gjennom gressplener (hvor det ennå ikke er bygget noe) i jakt på noen som vil prate. Byens grandeur er på langt nær ferdigstilt og de tomme plenene mellom skyskraperne gjør Astana mer hyperfuturistisk og orwellsk når solen går ned. Det er knapt folk på gatene. Etter litt leting etter et nattåpent sted finner vi et 30 etasjers neonopplyst hotell formet som en kinesisk pagode, tatt rett ut fra Enter the Void. Toppetasjen surrer rundt med utsikt over skylinen og slettemarkene bortenfor. Vi blir raskt invitert av noen unge mennesker til å sette oss ned for å «dele noen snacks». De tar en pause i hookah-røykingen og forteller om seg selv mens en usbekisk ansatt står på enden av bordet og holder pipa varm. Geitetunge blir servert og vi blir introdusert. Mennene sier vi må spørre dem om lov før vi hilser på damene. Jeg spør sidemannen om hva han jobber med. Han svarer at han jobber i KNB, KGBs Kasakhstanske lillebror. – Hva er sjansen for at to norske langhårete journalister blir overvåket? – 25 prosent sjanse, sier han. Jeg påpeker at det er litt påfallende at det er et tomt rom mellom rommene våre på hotellet. – Ja, det er underlig, sier han. Så bytter han tema, og forlater bordet en lang stund. Jeg blir paranoid og foreslår at vi stikker. På tide å komme seg ut, sier jeg til Christian. DAGEN DERPÅ, på flyplassen i Astana. Gårsdagen endte brått. KNB-agentens venner spanderte heldigvis geitetunga, for budsjettet var sprengt lang tid i forveien. Ved siden av propellflyet vårt står en Boeing fra det kasakhstanske flyselskapet SCAT Airlines. Jeg ler. En dag blir de så flinke i engelsk at de forstår hva scat betyr, tenker jeg. 10/2012

19


-KASAKHSTAN Landet er verdens 9. største i landmasse og er på størrelse med Vest-Europa. Det er antatt at Kasakhstan er det landet hvor mennesket prøvde å ri hest for første gang. Første mann i verdensrommet, Jurij Gargarin, ble skutt opp fra Bajkonur kosmodrom i Kasakhstan. Hadde et BNP pr. innbygger i 2010 på 9136 dollar, nesten like mye som Russland. --

20

10/2012


-ASTANA 750,000 innbyggere. Nest kaldeste hovedstad i verden (etter Ulan Bator i Mongolia). Presidentens grandeuse byvisjon skal stå ferdig i 2030. Khazret Sultan er Sentral-Asias størst moské og stod ferdigstillt uken før NATT&DAG besøkte Astana. Den ble åpnet på president Nazarbayevs 72-årsdag. --

10/2012

21


-Kumis er en viktig drikke i Sentral-Asia. Den blir produsert fra gjæret hoppemelk og har et alkoholnivå på rundt 2,5 prosent. Nomader på steppene destillerer melken til Araka, en mye kraftigere sprit. Smaken og prosessen har blitt sammenlignet med øl man drakk i Europa under middelalderen for å unngå forurenset vann. --

22

10/2012


-Store deler av Astana er fortsatt en byggeplass, og skal være ferdig i 2030. Byplanleggerne har også humor - Finanssenteret er formet som et dollartegn når man ser det fra luften, og samferdselsdepartementet ser ut som en gigantisk lighter. Bygget har vært utsatt for brann to ganger. --

-Bokanbefalinger Abaj Qunanbajulij The Book of Words Christopher Robbins Apples are from Kazakhstan Fjodor Dostojevskij Brødrene Karamasov --

10/2012

23


Tenk om han aldri ringer...

Det er mange ting du kan bekymre deg over HVOR DU SKAL BO TRENGER IKKE VÆRE EN AV DEM

Norges største formidler av hybler og bofelleskap


-Tips & triks: Ha bil med automatgir, aircondition og GPS hele tiden (anbefaler all americans for ekstra streetcred). Kjør cool og la de andre turistene/meksikanske alenemødre ta seg av maset. Vi booket overnattinger stort sett samme dag eller dagen i forveien, men hører det kan være litt mer tricky i turistsesongen (mai til august). Du trenger masse småmynter til tips, kaffe, homeless people og parkometre. Ha smarttelefon med muligheten til å google ting. Si til folk at de ser bra ut. Ikke kødd om terror eller Drake. --

420 hk, manusforbannelser og reddende engler. Roadtrip i LA-LA-LA-land. Tekst Didrik Morits Hallstrøm foto Line Kibsgaard Sjøhelle Coral Sands Line dusjer. Jeg ser på nyheter og drikker boksøl og det slår meg med hvilken letthet helt vanlige amerikanere snakker til kamera. Som om det var et eget fag på skolen.

Vi kler på oss. Svømmebassenget, som ligger sammenpresset mellom motellrommene, damper i mørket. Vi spiser falafel og lam noen hundre meter nede i gata. Sitter under et overbygg hvor kontoret til han som eier sjappa også er plassert. Han har tunge øyne, masse arr og ruller frem og tilbake i en kontorstol på hjul og sier hei til alle. Skriver masse ting på

forskjellige ark. Spør hvor vi er fra. Sier vi bør flytte til USA. Landet deres er altfor grådig, sier han. Selv flyttet han fra Marseille. Det amerikanske systemet er mye bedre, sier han. Vi betaler og tipser. Gå med Gud. Vi går vestover. Stopper ved en bensinstasjon med kritthvitt lys på innsiden. En sånn du hele tiden ser på filmer og theync.com når ran går

fryktelig galt. En uteligger glor på oss ved kaffedisken. – Hi, sier han. Jeg ser usikkert tilbake. – Hi, sier han en gang til. Line ser også. – I’m not talking to you. I’m just saying hi, ok?

Jeg stjal et sverd. Solgte det. Kjøpte masse bra weed for pengene. 10/2012

25


Kristian Valen er skikkelig big in Hollywood om dagen. The Harris levels Det er sol. Line er på shopping i The Grove. Jeg er i Long Beach og henter en Chevrolet Camaro Convertible med 420 hk under panseret. Gutten bak kassen bretter sammen passet mitt. Det står Tim på brystet hans, like over Alamo Rentals-logoen. – Norge? – Ja. – Shit, jeg er lei meg for bombene og alle drapene på den øya … Utøya. Han uttaler Utøya med masse o. – Ja, det var sykt. – Kjente du noen som … du vet, var der? – Ikke på øya, men kompisen min jobber noen steinkast unna der bomben smalt. Det gikk fint med ham. – Det er fucked up. – Ja. – Det er liksom som Columbine-skytingen. Bare enda mer fucked up. – Ja. – Fetteren min hadde en kompis som gikk på Columbine to år før Klebold og Harris gjorde det de gjorde. – Ok? – Harris drev og lagde sine egne Doombrett før han ble crazy og fetteren min er hardcore gamer, så han visste hvem det var. Du har spilt Doom, ikke sant? – Ja. – Du kan google det. Doom-brettene til Harris. De er crazy. De har liksom fått en sånn fanklubb på nettet nå. Folk installerer det gamle spillet kun for å spille The Harris Levels. The Hills Vi så egentlig etter adressen og stedet (10050/10066 Cielo Drive) hvor gjengen til Charles Manson drepte Sharon Tate og fire andre venner en augustkveld i 1969, men GPS-en mister hele tiden oversikten på de smale og bratte veiene, så etterhvert gir vi opp hele prosjektet og bare kjører. Bilen er en 6.2 liters V8er på nesten to tonn. Den drar oss oppover de bratte åssidene som en skiheis. Vi passerer hus i mur og glass. De fleste vinduene er mørke. Utenfor står hvite SUV-er og Morris Minier parkert tett. Det blåser opp og palmeblader ligger strødd utover veien. Knitrer deilig når vi kjører over dem. Vi hører på Drake når vi treffer på Mulholland Drive. Los Angeles ligger som et teppe av lys under oss. Crew Love. Vi stopper ved et utkikkspunkt. Går frem til kanten som ikke har noe gjerde og titter ned i mørket. Noen svømmebasseng ligger opplyst langt der nede. Line peker på byen. Sier at nå ser vi det som alle sier; at den er så fragmentert. Lengst vekk, kanskje ved LAX eller South Central, jeg vet ikke, alt er så jævlig stort, er det masse lys. Så følger ett mørkere parti med noen opplyste motorveier. Så kommer en ny øy av lys og jeg tror det må være downtown og så blir det mørkt igjen, før Hollywood, Sunset og hele turistgreia igjen lyser opp mørket. 80 distrikter, 26

10/2012

3,8 millioner mennesker. Nesten 18 hvis du tar med countiene Orange, San Bernardino, Riverside og Venture som LA har kveilet sine asfalterte motorveitentakler rundt og gjennom. Det er natt, ingen av oss får sove og vi har vært i LA i litt mindre enn to døgn og byen begynner allerede å hviske historier. Jeg ser rundt meg og tenker at dette hadde vært et fint sted å kvitte seg med et lik. Fun facts En Starbucks-ansatt spør om jeg kjenner Kristian Valen. – Han er skikkelig big in Hollywood om dagen, sier han. – OK, sier jeg. Hvis Los Angeles hadde vært et eget land, ville det hatt den 15. største økonomien i verden. Det er i gjennomsnitt tjue biljakter i Los Angeles hver dag. Det er mer svømmebasseng i Los Angeles enn i noen annen by på jorden. Det er i snitt 333 dager med sol hvert år. Det har aldri jobbet så mange forfattere, kunstnere, dansere, skuespillere og musikere i samme by som det gjør i Los Angeles i dag. Los Angeles er den mest forurensede byen i USA. Pornoindustrien sysselsetter 60.000 mennesker. Gjenger 200.000. Et gjennomsnittlig gjengmedlem tjener mindre penger enn en gjennomsnittlig kassaansatt på en fast food-restaurant. Det er 750.000 alkoholikere og junkier. Hvert år flytter nye 100.000 mennesker til byen for å bli skuespillere. Hvert år begår 1500 selvmord og 150.000 blir arrestert. Det snakkes mer enn 224 språk. Byen har 11.750 km med offentlig veier og hver dag blir det gjort over tre millioner bilturer. Det er 65 mennesker i Los Angeles som har navnet Jesus Christ. Hvert år forstørrer 100.000 kvinner brystene sine. En gjennomsnittlig innbygger i Los Angels spiser 250 tacoer i året. Det er 300 ville bøfler, beskyttet ved lov, som til enhver tid vandrer rundt i Los Angeles County. For mindre enn 200 år siden, var innbyggertallet i Los Angeles 650 mennesker. Culver City – Vi drakk masse hostesaft. Røykte masse bra weed. Så brøt vi oss inn i huset til Eli Roth, han skrekkfilmregissøren. Han som spilte den nazien i Inglorious Basterds. Den overvektige gutten bak kassen på Fairfax er blitt ivrig. Han setter pappbegrene med den tynne og glovarme kaffen på skranken, men tar ikke femdollarseddelen som ligger og venter. Istedet legger han en hånd over kalotten og når han får bekreftet at den fortsatt er der, kastet han et raskt blikk mot damene innerst i butikken. Sikkert moren eller tanten eller noen andre i familien. Gutten demper stemmen, vi har liksom en hemmelighet sammen nå. Så fortsetter han å ljuge: – Eli sitt hus er et helt fucked opp sted. Har dere vært på Mulholland enda? – Ja. – Det er der huset ligger, ett eller annet

sted. Jeg husker ikke lenger. Det er lenge siden vi var der. En av kompisene mine viste veien. Han hadde en eller annen greie med Eli en gang i tiden. Eli er helt ute. Kompisen min ble låst inne av ham. Måtte gjøre masse sykt. Kle seg ut og sånn. Vi ville ta hevn på et måte. Det var derfor vi dro dit. Huset var helt sinnsykt. Det så ut som borgene i Europa. Det var rustninger overalt og alt var ødelagt. Sofaene skåret opp. Gelenderet i trappen var revet ned. Strømmen hadde gått. Inngangsdøren sto oppe og vi kunne gå rett inn. Jeg stjal et sverd. Solgte det. Kjøpte masse bra weed for pengene. Gutten rister fornøyd på hodet. Tar seddelen og åpner kassa. På en plansje på veggen står det Genesis 1 21-24 i tett og fin Helvetica. 405 San Diego FWY Jeg har taket nede, jeg kjører i singlet og jeg kjører i Los Angeles med en fucking Camaro og hører på Lars Vaular. Folk viser meg tommel opp når jeg passerer dem. Tutingen reduseres med 70 prosent. En homeless ved en bro, roper: «man, you look rad» når jeg stopper på rødt. Brått er jeg fanget i rushen på 405, men det plager meg ikke. Jeg kunne bodd i denne bilen resten av livet. En rusten pickup med store hjul, og lasteplanet fullt av stiger, hageutstyr og søppelkasser sklir sakte opp på siden. To meksikanske menn sitter apatiske i forsetet. En Toyota kommer opp på den andre siden. En mørk dame med stort krusete hår, har lagt et magasin over rattet. Hun leser mens bilene våre ruller noen nye centimeter fremover. En isbil dratt rett ut av en Stephen King-roman prøver å skifte fil lenger fremme. Ikke en dritt bryr seg om å slippe den frem. Jeg lener meg tilbake i de smale skinnsetene. Kjenner sola og lukten av bensin-eksos. Diamanter og ørken Jeg vekker Line halv ni. Vi vikler oss ut av de tunge og hvite hotel-lakenene til Bellagio. Plukker med oss takeaway-kaffe i resepsjonen og kjører ut i ørkenen. Det er allerede over femogtyve grader. Taket på Camaroen er nede. Hestene under det lilla panseret drar oss mot fjellene. Las Vegas blir borte bak oss. Jeg svinger av veien. Fortsetter videre på en humpete grusvei mellom gule og steinete åssider. Så stopper jeg. Line tar noen bilder av meg og bilen. Jeg prøver å skjule nervøsiteten, men det går ikke. Hun merker at noe er annerledes. At noe skal skje. Jeg sier til henne at jeg elsker henne. At jeg vil være sammen med henne til jeg dør. Jeg holder rundt henne. Det blåser varmt. Alt er så stille. Så går jeg ned på kne og frir. Line begynner å le. Sier ja. Jeg trer diamantringen jeg har holdt skjult og smuglet med meg helt fra Oslo, ned over fingeren. Vi kjører tilbake til Vegas. Bytter inn bilen i en ny Dodge Charger. Denne gangen kritthvit. King Han er 53 år, har kort hår, høye viker, senete muskler, brun hud og små, men vennlige øyne. Han er opprinnelig fra London, men har jobbet med film i Hollywood i snart 25 år. Han har en hund som heter Axel etter Ed-

die Murphy i Beverly Hills Cops og akkurat nå ligger den under bordet vårt og sover. – Det finnes et manus det hviler en forbannelse over, sier King. – Det går på rundgang mellom studioene og blir hele tiden sendt ut til produsenter og manusforfattere for omskriving. Ingen vet hvem som først skrev det. Noen sier det er en fyr som ble myrdet, andre sier det er en pornostjerne. Jeg har hatt det to ganger med ti års mellomrom på skrivebordet mitt. Navnet på hovedpersonen var det samme. Det samme var en scene hvor en liten jente i kjole snubler i en hagelykt og blir brent til døde foran hovedpersonen. – Hva handler den om? – Opprinnelig var det et drama satt til 1800-tallet. Om noe hekser og sånn. Nå har det blitt en sånn Last Girl-story. Alle dør, bortsett fra den unge jenta som må overvinne det onde. – Fortell om forbannelsen. – Alle som får det skjer det noe med. Kreft, død, bilulykke. Forsvinninger. King drikker Cola light. – Jeg leste det og ryddet garasjen. Fra den øverste hyllen falt en ishockey-skøyte ned i hodet mitt. Ser du arret? King lener seg frem. Bukker. – Jeg ser det. – Men jeg slapp billig unna. Noen har blitt syke. Noen har gjort rare ting. En kollega bare slapp alt han hadde i hendene, inkludert to spillefilmer og to kjærester. Dro til San Diego sammen med pensjonistene. Der bor han alene i ett trailer home. Jeg mener, fyren er god for millioner. Apple Walnut french toast – Han kom hit og spiste hver morgen. Apple Walnut french toast og kaffe. I to år. Han var en ung og pen mann. Edna bak kassen smiler. Håret hennes er lyst og for tyve år siden var hun sikkert den hotteste dama i Westwood. – Så en dag bare forsvant han, og han kom aldri tilbake. Vi lurte på hva som kunne ha skjedd. Alle visste navnet hans, men ikke noe mer enn det. En ettermiddag, ikke så lenge etterpå, kom en jente innom. Hun så sliten og lei seg ut, stakkars. Hun bestilte en kaffe og satt alene der borte. Edna nikker mot enden av disken. – Jeg måtte jo spørre om det gikk bra og det gjorde det ikke. Hun hadde mistet mannen sin til kreft og var helt oppløst i sorg. Dette var første gang hun beveget seg utendørs på en uke. Vi begynte å prate om ham hun hadde vært gift med og snart gikk det opp for meg at det var den forsvunnede stamgjesten vår. Jeg begynte å gråte jeg også. Hun fortalte at mannen hennes hadde skrytt så mye av stedet, men at de jobbet til forskjellige tider og at hun aldri hadde hatt tid til å komme. Det var så fint. Nå er det hun som kommer hver dag og spiser. Edna smiler. Utenfor dinern sitter en skjeggete fyr i Hawaii-skjorte under en parasoll. – Du gikk tom for penger og det kom en vakt. Han nikker mot parkometeret og bilen vår ved siden av. – Men slapp av. Jeg la på noen quarters til deg.


-Overnatting: Coral Sands Motel (1730 North Western Avenue). Hollywood Downtowner Inn (5601 Hollywood Boulevard). Madonna Inn (100 Madonna Road, San Luis Obispo. Ja, to timer utenfor LA, men du m책 ta deg en tur til Quentin Tarantino land) The Standard, Downtown (55 S Flower St.) --

-Film: The Big Lebowski (1998), Joel and Ethan Coen Training Day (2001), Antoine Fuqua Beverly Hills Cop II (1987), Tony Scott Rampart (2012), Oren Moverman Collateral (2004), Michael Mann --

10/2012

27


-Mat: Gjelina (1429, Abot Kinney Boulevard). Pene upperclass mødre med pene døtre som studerer på UCLA og skjeggete kunstnere deler langbord og spiser masse småretter mens de prater høyt med alle. Digg bakgård og limonade. Geisha House (6633 Hollywood Boulevard). Midt i turistsuppa, men supersexy lokaler og morsom sushi. Nick’s Coffee Shop & Deli (8536 W Pico Blvd). Pannekaker, bacon og egg. Blir ikke mer hyggelig-amerikansk enn dette, ass. --

28

10/2012


-Klubb/bar: The Standard, Downtown (55 S Flower St.). Øde del av byen på natta, men er sin egen øy av moro, mat og klubb. Superglossy, svømmebasseng med lilla lys og sveitsisk «bierhagen» på taket. Digg å ta heis fra klubben til rommet. Powerhouse (1714 North Highland Avenue). Hvis du trodde du hadde sett brune puber tok du feil. Black russian uten isbiter til 5$. The Rainbow (9015 West Sunset Boulevard). Biff, Whiskey Sour og rockstars på veggene. Spis sent og synk tilbake i myke og svette sofaer. Drai’s Hollywood (6250 Hollywood Boulevard). LA Galaxy fotballtrenere og Swedish House mafia mixet med Snoop Dog vocals. Dritpene mennesker og horedyrt. --

10/2012

29


-Litteratur: Bright Shiny Morning (2008), James Frey Monster, The Autobigraphy of an L.A. Gang Member (1993), Sanyika Shakur Wrong (1992), Dennis Cooper The Average American Male (2007), Chad Kultgren Imperial Bedrooms (2012), Bret Easton Ellis --

30

10/2012


-Fotograf Line Kibsgaard Sjøhelle (32) og forfatter Didrik Morits Hallstrøm (28) fikk nok av Oslo og flyttet til Volda, hvor de startet reklameog designbyrüet Kib & Morits. De elsker high-concept filmer, raske biler og hverandre. --

10/2012

31


Om jeg bare hadde gjort ting annerledes...

Det er mange ting du kan bekymre deg over HVOR DU SKAL BO TRENGER IKKE VÆRE EN AV DEM

Norges største formidler av hybler og bofelleskap


MOTE

INTERVJU

Kommer vi til å kle oss i OnePiece igjen? Tekst EMMA CLARE FOTO S. Butkus / C. Belgaux DET VAR EN bitter attenåring som ringte hjem til mora si da han ikke kom inn på befalsskolen. Mens alle de andre snauklipte unggutta var ute og pumpa opp adrenalinet, ble Thomas Adams satt til å

jobbe på Velferden. Dørgende kjedelige timer ble brukt til å koke kaffe til presten, steke vafler til gudstjenesten og pusse Playstationspill. På et tidspunkt i den ellers så monotone tilværelsen, kom Thomas over en beltespenne der det stod «Got beer?». O’en i «got» var en øl-opptrekker der du kunne jekke opp pilsen. Dette var på begynnelsen av 00-tallet da bel-

tespenner hadde sin storhetstid i Norge, og «alle» gikk med svære belter fra det svenske stekemerket Lindeberg. Thomas reiste over til London og møtte agenturet bak «Got beer?»beltespenna, tok en råsjans og investerte alle pengene han hadde på beltespenner. Noen

uker senere dumpet ett tusen beltespenner i pappesker på døra. Hver dag pendla han fram og tilbake mellom militærleiren på Rena og barndomshjemmet på Ullern for å pakke produkter i foreldrenes kjellerstue.

OnePiece startet fra ingenting, ble svære, ble overeksponert, for så å bygges opp igjen. 10/2012

33


-Sko By Malene Birger 3199,Øredobber Julie Sandlau fra Heyerdahl 2500,Clutch Don Donna 599,One Piece 1599,-Modell Emma Christine --

-OnePiece ble startet opp i 2007 av Thomas Adams (27), Knut Gresvig (30) og Henrik Nørstrud (30). Merket er mest kjent for heldressen som gjorde stor suksess i Norge i 2010. I dag finner du OnePiece-butikker i Bogstadveien i Oslo, Sverige, Berlin, London, Finland og i Robertson Boulevard vis a vis Chanel i Beverly Hills, og den er til salgs i hundrevis av butikker verden over. Gründerne anslo i et intervju med DN at det kom til å bli en samlet 2011-omsetning på 125 millioner kroner, bare på OnePiece. I oktober 2012 lanserte de en kolleksjon som favner bredere enn bare jumpsuiten («vanlige klær»), og nylig har de inngått en avtale med det finske Angry Birds-imperiet om en egen OnePiecekolleksjon rettet mot barn. Angry Birds har nærmere 22 millioner følgere på sin offisielle Facebook-side, og sammen er de i dialog med Walmart og andre større butikkjeder om utsalgsavtaler. --

34

10/2012


Nå er det jo bare uføretrygdede og psykisk syke som går med OnePiece. – Vågard Unstad I løpet av det første året omsatte attenåringen beltespenner for 1,5 millioner kroner. – På afterski på Skeikampen fikk jeg lov til å ta mikrofonen og rope «BELTESPENNER. COM, BELTESPENNER.COM, BELTESPENNER.COM» om igjen og om igjen. Folk må ha trodd jeg var klin gæren, men på den tiden syntes alle at beltespenner var kult, så det var ufattelig mange som klikka seg inn på nettsiden for å sjekke det ut. UTRADISJONELL MARKEDSFØRING ER noe Adams ikke er fremmed for. Da han i 2007 startet opp OnePiece med de to kompisene Knut og Henrik, forkynte de jumpsuitens glade budskap i alle kanaler. Facebook var ennå relativt ferskt, og gutta siktet seg rett inn på ungdommen: russ og rosabloggere. Etter at Voe blogget om sin nye rosa favorittOnePiece, kollapset serveren deres og salget skjøt i været. I 2010 eide to prosent av den norske befolkningen en OnePiece. Til manges ergrelse. – Da vi gikk til Paradise Hotel for å markedsføre OnePiece, visste vi at det ikke nødvendigvis var så bra for brandet vårt. På den tiden hadde OnePiece hverken solid fanbase eller lojalitet. Det var kun dette ene produktet, den fargesprakende Teletubbydrakta, som dukket opp i alle mulige varianter fra ulike produsenter. Plutselig var det et hav av onepiece-aktører og spekulasjoner rundt hvem som kom opp med «originalen». Det Hemsedal-baserte House of Hygge-firmaet med sin Hyggepiece har mange støttespillere som mener de var først ute, og California Christiania Republic (CCR) hevder at de tok produktet ut over landegrensene, for å nevne et par stykker. Alle spekulasjoner til side: gutta bak OnePiece etablerte seg utvilsomt som den sterkeste kommersielle aktøren. – Hvis ikke vi stilte opp på Paradise Hotel, så kom atten år gamle Morten og Petter fra Horten med et lignende merke med et liknende produkt til å gjøre det. Men Paradise var en kjempemarkedsføring. Alle nordmenn vet hva OnePiece er. Dere har sydd sammen en joggebukse og en hettegenser. Hva gjør at dette antrekket er så innmari provoserende? Hvorfor alt oppstyret? – Det er greit at folk lar seg provosere sånn, mye av grunnen til at det ble en umiddelbar suksess i Norge er nok fordi folk skrev side opp og side ned om hvor teit, men også hvor behagelig det var. Foreldrene likte det ikke, og da skulle kidsa I HVERTFALL ha seg en. Her i Norge hadde OnePiece en livssyklus på knappe 18 måneder. I en industri der de fleste merkevarer har en livssyklus på åtte-ni år, gikk vi gjennom vår på halvannet år. Først solgte vi tre om dagen, så solgte vi plutselig tusenvis om dagen, og så dalte salget brått ned til rundt femti igjen.

Den norske Japp Spaceshot-aktige suksessen var en viktig lærepenge og pekepinn for gutta: skulle de ta bedriften til utlandet, måtte de bygge opp en solid merkevare. De måtte ha noe mer enn bare jumpsuiten for å ha nok kjøtt på beina til å unngå enda en superhype som dør ut etter et år. Så da OnePiece-gründerne vendte glidelåsen mot resten av verden for to år siden, inngikk de et samarbeid med art directors fra Acne og Tommy Hilfiger for å legge en ny strategi. Nå måtte de tenke nytt for å etablere seg internasjonalt. Sammen bestemte de seg for å lage en helt ny plan, med ny profil, bredere kolleksjon og en ny markedsføringsmodell. – Sier du OnePiece i Norge er det en rosa kjeledress. Sier du OnePiece i et annet land, er det en kul merkevare. Det er veldig få nordmenn som vet hva brandet er, og det er sikkert mange som tror vi har lagt ned. Men det er ikke et mål for oss å få hundretusener av nordmenn løpende rundt som rosa Teletubbies med zip-upen til toppen igjen. Vi ønsker å introdusere OnePiece 2.0. Gensere, joggebukser, behagelige, kule klær. Det er en skinnlapp her og et moteriktig snitt der. Vi sniker inn litt fashion. Haha. OnePiece signaliserer «ikke vær opptatt av hva andre tenker». Det handler om komfort, om å slenge seg på sofaen for å spille Playstation. Identiteten vår ligger i stua. Er OnePiece et anti-fashion statement? – Nei. Neineinei. Man skal være opptatt av hvordan man ser ut, men på en avslappet måte. Vi har ønsket å bygge et brand med klær som er innafor den «slackerkulturen», som vi kaller det, og da lager vi noe vi selv kan forstå og har tro på. Generasjonen som er på nett forstår oss. Kan OnePiecen si noe om oss, og om tiden vi lever i? Sier den kanskje noe om oss nordmenn spesielt? Motejournalist i Dagens Næringsliv, Jorun Sofie Fallmo Aartun, er imponert over hvordan gutta har klart å skape så mye blest rundt det hun (lattermildt) kaller komprimeringen av Tryvann i et klesplagg: – OnePiece er for de som vil være evig russ, og vi er jo en joggedress-befolkning som digger alt som er komfortabelt. ER DEN MODERNE slackeren bare på søken etter reprise på russetiden eller bekymringsløse dager i sin barndoms dal? Science Daily argumenterer for at flere og flere i Vesten lider av Peter Pan-syndromet, og psykolog/sexolog Thore Langfeldt hevder at infantilisme – en seksuell parafili som i bunn og grunn dreier seg om voksne mennesker som trives best i kyse og bleie – blir stadig mer utbredt. Selv om den seksuelle avarten har blitt omtalt siden 1500-tallet, er behovet for å uttrykke infantilismen et høyst moderne fenomen, sier han i et intervju i Plot#10. Nå er det ikke nødvendigvis slik at alle som

går i OnePiece tenner på bleier eller at Thomas Adams er en Adult Baby in disguise, men kanskje er det noe med vår tid som får oss til å lengte tilbake til barndommen? NATT&DAGs egne amatørsosiolog/menneskekjenner Vågard Unstad fra A-Laget tror plagget er en reaksjon på at vi skal være så innmari trente, vellykka og solbrune hele tiden. – I OnePiecen slapper du av på en superbevisst måte, sier han. – Først slo den an blant de som er mest avhengige av identitetsmarkører, altså ungdommen, men nå er det jo bare uføretrygdede og psykisk syke nordmenn som går med OnePiece. Gjerne med en flekk på rumpa. Vågard sammenlikner OnePiece med et annet klesmerke, Moods of Norway. Sammen er de norsk motebransje sine to desidert største eksportvarer. – Før nøyde man seg med å ta på seg en finskjorte for å stikke ut på byen og drikke seg drita og ha det gøy. Nå tar den norske bonden på seg Moods-dress for å vise hvor sinnsykt flink han er til å ha det fett. I anledning den nye kolleksjonen har OnePiece laget et såkalt brandzine – en litt Acne Paper-aktig papirkatalog dedikert til «the art of slackers». Her understrekes det hvem som er målgruppen: «the slacker». Han som ikke gadd å gjøre leksene sine, han som aldri øvde til prøver, som stod opp på ettermiddagen for å spille Playstation og spise dorritos, han som gir fullstendig faen og bare dyrker lidenskapene sine, om han gidder å ha noen. Hvordan kjennes det å fronte et produkt som representerer «slacking»? – Du skal kunne gå ut døra i behagelige klær og tenke at, hey, dette er jo faktisk veldig kult. Det handler ikke om at det må være noe du skal ha på deg i sofaen. Man hopper i fallskjerm med OnePiece, raver på afterski, eller står på wakeboard. Kamuflasje-OnePiecen selger som hakka møkk fordi jegerne synes den er digg å ha på i skogen når de er på jakt. Hehe. Det er noe veldig YOLO over OnePiecen. – Hehe. NÅ snakker vi samme språk! You Only Live Once. Det er jo det. Dere burde jo ha fått Felix Baumgartner til å hoppe fra stratosfæren i en OnePiece. Hvorfor lot dere RedBull komme dere i forkjøpet der? – Det hadde vært tidenes markedsføringsstunt. Felix hadde dødd da, men pytt pytt. RedBull er helt rå på street branding. Her er kanskje kjernen til OnePiecesuksessen. På Facebook-siden deres er det mange eksempler på realiserte ideer fra medarbeidere ved butikker, studenter eller andre som er fascinerte av produktets profil og humoren som medfølger. En butikkansatt dro på seg den nye kamodrakta og løp ut av butikken og poserte i trærne. Det ble til at en gjeng gjemte seg i trekrona for fotografen. Bildene ble publisert under tittelen «branching out» og spredd over sosiale medier.

Går du i OnePiece utendørs selv? – Her i Norge blir det ikke så mye av det lenger. Man blir sett litt rart på om man bare går i OnePiece. Men jeg bruker den ofte hjemme og på hytta. Da jeg var i LA brukte jeg den hele tiden. Der er det mye lettere, for folk er mer vant til at man er litt mer «out there». DENNE UKA LANSERER OnePiece en helt ny video, og muligens, en ny kolleksjon, som er et resultat av en studentduo i England. De sendte inn en animert video av OnePiece2Kim, en humoristisk vri på den legendariske KONY-kampanjen der de ønsket å dedikere en egen OnePiece til den nord-koreanske diktatoren. For som alle som har hatt på seg drakta vet: you can’t be mean in a OnePiece. Thomas Adams plukket opp pitchen, tok kontakt og videreutviklet ideen til en kampanje hvor folk kan sende en tweet til Kim Jong Un som OnePiece overleverer sammen med den spesiallagde diktatorpiecen. Er det et underliggende budskap der eller bare humor? – Vi gjør det mest for spenningens skyld. Du vet jo aldri, plutselig går denne «gjøre Kim Jong Un snill»-kampanjen viral og blir en suksess. Da må vi jo faktisk reise til Nord-Korea og kanskje få audiens hos Kimmer’n. Det kan ta helt av. Etter at de satte kursen mot utlandet, har kosedressen fått nesten én million følgere på Facebook og dedikerte fans over hele verden. Fra moteverdens mest kredible moteikon, Kate Moss, til Brad Pitt, Rihanna, og realitystjerner, middelaldrene fedre og pubertale tolvåringer. Lista er lengre enn OnePiece-glidelåsen og bredere enn dollargliset til Thomas Adams. – Selv om Lady Gaga eller Katy Perry har på seg OnePiece, er det ikke dermed sagt at hele verden vet hva det er for noe. Det er lang vei fra et par paparazzibilder til å forstå at OnePiece er et fenomen. Når en superstjerne har blitt avbildet i OnePiece, tenker folk at, okay, der solgte de sikkert 10.000 heldresser. Det funker ikke sånn. Det er faktisk da selve jobben begynner. Det unike med Norge er at du kan få trender i gang i løpet av én dag. Alle leser vg.no i løpet av uka. Har du en sak der, vet alle om det. Norge er et homogent og lite marked. Til sammenlikning er OnePiece fortsatt bare en liten dråpe i havet, selv etter at LA Times har skrevet om oss. Når kommer gjenoppstandelsen i Norge? Er det ikke typisk om man breaker skikkelig i utlandet, så kommer det tilbake igjen her? – Vi er alle tre fra Norge og synes det hadde vært kult om den nye kolleksjonen slo an her. Det er vel egentlig det som er litt av målet vårt. OnePiece startet fra ingenting, ble svære, ble overeksponert, for så å bygge opp igjen. Klarer vi å få til dét Norge, er det job well done. Den nye OnePiece 2.0-kolleksjonen er i butikkene nå. 10/2012

35


Så snart snøen har lagt seg, tar det ikke lang tid før nordmenn, store som små, kaster seg ut i skisporet. Og i snart 150 år har Nitedals fyrstikker hatt en fast plass i manges tursekk. Det er vi glade for, siden 5 øre av hver eneste eske går til Hjelpestikkefondet. GOD tur!


BYGUIDE

Klubb + Konsert + Bar + Mat + Scene + Kunst

KONSERT: «Forventer at dette blir som å se Sasha Grey gjørmebryte med Karin Krog og Tande P.. - SKADNE KREK

Unge mennesker i dag føler seg ikke jævlig forbannet på noe eller noen - Billedkunstner Victor Lind, Krigsoppgjøret

46

MAT: «I helgene står taxiene lina opp utenfor mens de venter på passasjerene som er inne og henter nattmat.

40

SHAWARMA

44

- NATT&DAG møter teatersjef arne nøst

78

Det har noe med størrelsen å gjøre, og den kristne kulturarven

10/2012

37


LANSERINGSFEST: oktober martinique 5. oktober // DJ ELTERVAAG

NESTE NATT&DAG FEST: SE NATTOGDAG.NO

38

10/2012


beat, poesi og noe attåt Beatpop slipper ny EP og vi danser med dem. Tekst Helge Olav Øksendal Illustrasjon Anette Moi Det lokale Stavanger/Sandnes-baserte bandet Beatpop er, som navnet, en blanding av beat og pop mikset sammen av egenproduserte lyder og looper. Bandet består av Jim Reve på vokal, og John Derek Bishop på beats. Deres forkjærlighet for flere ulike stilarter speiler seg i musikken, og en kan finne spor av blant annet soul, jazz og funk i låtene deres. Alt smeltet sammen til dansbar og positiv musikk. Den andre november slipper de sin EP, «Hitting the head». EP-en består av fem spor der fire av dem er originaler pluss en remix som er åpningskuttet «Sensation». Remixen har produsent John Derek Bishop laget selv. NATT&DAG treffer dem i Maskinhallen på Tou Scene etter å ha hørt dem ha lydsjekk. Lydmann Steven Grant Bishop er broren til beat-mekker John Derek og står i tillegg for mastringen av platen. De er i trygge hender denne kvelden. Det låter friskt og veldefinert. De skal spille for konsertarrangører og bransjefolk fra hele landet. – Vi er kjempefornøyd med denne jobben og føler oss heldige, sier John Derek. Han har drevet med musikk lenge og har bakgrunn som produsent i gruppene The Afeeliated og Skolekorps. Som soloartist har han i 2010 gitt ut albumet «Piskopos» og et remixalbum av stavangerartisten Sebastian Waldejer. Vokalist og tekstforfatter i Beatpop Jim Reve og John Derek har kjent hverandre siden tredje klasse på barneskolen.

– Vi har jobbet sammen siden 2008, men debuterte i konsertsammenheng først i februar i år. Nå er vi klare for og ønsker å spille mer live, sier Jim. Han har som John Derek tatt musikklinjen på Lundehaugen videregående skole. Etter dette har han blant annet studert litteraturvitenskap på universitetet i Bergen. Musikalsk sett er han mer retro og synger og spiller gitar i et familie-bluegrassband. – Jeg jobber med å sjekke ut mer ny musikk, sier han, men hører fremdeles veldig mye på gammel musikk. CD-en som slippes har de trykket hos Daniel Engen som er arrangør av Musikkfest i Stavanger. Her var de også med. – Martyn Reed var og hørte på oss denne dagen. Han hadde med seg kiden og de danset til musikken vår. Det var en kjekk opplevelse, sier John Derek. – Det var forresten slik vi fikk jobben på Numusic festivalen. Han hørte oss først på Musikkfest, likte det og sendte oss en forespørsel på facebooken vår. De gir ut musikken sin selv, står for produksjon, midler og hvis de har fått bidrag av noen er det mest fra familie og venner. – Logoen vår har kjæresten min laget, sier John Derek. – Denne er vi veldig fornøyd med og prøver å pushe den mest mulig. Vi streber etter å få til et særpreg i musikken vår, sier John Derek. – Og vi bruker lang tid på å produsere den. Man skal kunne høre den mange ganger og fremdeles høre nye ting. Selv om det er

tilgjengelig musikk er det en dybde både i det musikalske og i tekstene våre. Ett element som gir musikken vår særpreg er at vi produserer egne samples. Vi spiller alle instrumentene selv og sampler og looper oss selv. Dette kan være fra Jim sin gitar, mine basser, keys, trommer eller fra stemmene våre. I tillegg til dette liker vi å ta opp naturlyder og lage loops av dem. Lyder som sjø, vind i skogen eller fra peisen. – Ep-en vår slutter faktisk med opptak av peisen min, sier Jim. Av nyere, elektronisk musikk er jeg inspirert av artister som blant annet Trentemöller og Daft Punk, sier John Derek. – Jeg kunne godt tenke meg å gjøre som Daft Punk og sample fra soul- og funkplater, men har bevisst valgt å gå vekk i fra dette nettopp for å få til noe eget. Jeg liker Daft Punk, men har ikke lyst til at musikken vår skal låte på samme måte. Det samme gjelder tekstene, forklarer Jim. – Jeg bruker lang tid på dem og er veldig kritisk til det jeg selv skriver. Jeg er følsom overfor pjatt og klisjeer og prøver å unngå det. Det er ganske vidt, men man kan si at jeg skriver om livet. Det er poetiske tekster på den måten at man kan tolke dem på flere måter. Og når jeg sier at det handler om livet så er ikke dette nødvendigvis hjerte og smerte, men at livet kan være vanskelig, samtidig som det er en slags oppfordring om å ikke legge seg ned. Det er en positivitet i dem. De peker ofte fremover. – Musikken vår skal være gøy å høre på. Man skal kunne danse og kose seg til den. Selv om vi er seriøse og gjennomarbeidet i det vi produserer ønsker vi å formidle positivitet, sier John Derek.

– Det er pop, men ikke platt. Jeg kommer ikke på så mange som ligner på oss. Vi er egentlig unike i Norge. Vi har et knallbra produkt. Hvis man ikke har tro på det man lager, så hadde man ikke brukt så mye tid på det som vi gjør. Det er vanskelig å bestemme musikken vår til en bestemt stilart eller å sammenligne oss med andre band fordi vi driter i konvensjonene. Vi er stadig på søk etter vår identitet. I arbeidet med vår neste EP ønsker vi å utfordre oss selv og publikumet vårt. Vi vil ikke gro fast i en stil, men stadig prøve nye ting. Vi jobber blant annet med en helt akustisk låt. Vi holder oss til EP formatet for å holde kvaliteten oppe. I sesjonene til «Hitting the head» produserte vi rundt tyve låter, der fem av dem gikk gjennom sensuren vår. Jeg syns det er alt for mange album som ikke holder kvaliteten oppe helt i gjennom. Etter slippfesten 2. november drar beatpopgutta til Oslo for å lage musikkvideo med Stavangerbaserte IDAK. De vil lage en musikkvideo med sin urbane musikk ute i naturen. – Det blir en kunstnerisk video. Visuelt sett med noe typisk norsk. Dette er for å lage en kontrast, sier Jim. – Du kjenner mottoet vårt: Keep buggerin’ on. «Hitting The Head» gis ut digitalt på Spotify, Wimp, itunes og flere sider på nettet. Er du av typen som fremdeles foretrekker å spille CD så er det også mulig å få tak i en eksklusiv utgave av dette. Sjekk www.beatpop.no.

Keep buggerin’ on.» 10/2012

39


konsert

N O V. & d e s .

JAZZ I sTAVANGeR

PelbO

TORS 01/11 CEMENTEN KL. 21:00. BILL: KR 170 (KR 120 MEDL. SJF) Forvrengt, rocka og sensuelt

Odd bøRReTZeN TRIO AVLYST

TORS 08/11 STILLS SCENE KL. 20:00. BILL: KR 330 (KR 280 MEDL. SJF) Mer enn allright

ChRIs MINh dOky & The NOMAds

feAT. d. WeCkl, d. bROWN & G. WhITTy

LØR 10/11 FOLKEN KL. 21:00. BILL: KR 290 (KR 230 MEDL. SJF/STUD.) hvilket stjernelag!

skadne krek varmer opp for noen på folken

sMÅ blÅ bARNekONseRT

RyTMeR fRA VeRdeNsROMMeT SØN 18./11 TOU SCENE KL. 16:00 BILL: KR 50 (BARN OG MEDL. SJF) OG KR 100 (VOKSNE)

Drit i musikken. Mediestrategi er mye viktigere, og ingen gjør det bedre enn Skadne Krek.

ATOMIC

LØR 24/11 KLUBB STING KL. 21:00. BILL: KR 200 (KR 150 MEDL. SJF) På rockernes Favorittlister

TEKST Redaksjonen

JøklebA

TORS 29/11 FOLKEN KL. 21:00. BILL: KR 270 (KR 220 MEDL. SJF/STUD/AFTENBLADKORTET) etterlengtet gjensyn

LØR 8/12 FOLKEN KL. 21:00. BILL KR 320 (KR 250 MEDL. SJF/STUD.) storFint besøk Fra betydningsFull Produsent og Musiker

Melvær&Lien Idé-entreprenør Foto: Anne Lise Norheim

dANIel lANOIs

Kommer senere; meADoW, Bugge Culture opens Wesseltoft «It’s your snoWIng on mY PIAno». mind Hvordan tror du verden hadde vært hvis alle tenkte helt likt? Likte de samme tingene? Hørte på den samme musikken? Leste den samme boka? Sannsynligvis ville tilværelsen ha vært uutholdelig kjedelig.

BILLETTER og mer info : stavangerjazzforum.no billettportalen.no

40

10/2012

Som sponsor for mange kulturarrangement vet vi i olje-og gasselskapet TOTAL at et rikt og variert kulturliv stimulerer til kreativitet. Gode løsninger kommer ikke fra et sted hvor alle tenker likt. Derfor er TOTAL en stolt kultursponsor.

Stavanger Jazzforums hovedsamarbeidspartnere:

www.total.no

Debutplata ble spilt inn i Duper i Bergen med hjelp av studiofant omet Jørgen Træen. Med gjesteopptredener fra Dupermann, Kjetil Møster og assorterte hipstere blir det nok bra. Vi lot bandet intervjuet seg selv. De gjør det mye bedre enn oss. Gutta har til og med lært seg NATT&DAG sin sagnomsuste kompistone. Ny plate, skjera? – Det føles som om jeg har hatt forstoppelse i hundrede år, og nå som verket skal slippes har det en lakserende effekt, sier Gaute Granli. Lørdag 3. november var dere opp for Purified in Blood på Folken. Skjer med det? – Ja, det blir gøy. Har forstått at det er noen andre band på plakaten denne kvelden. Forventer at dette blir som å se Sasha Grey gjørmebryte med Karin Krog og Tande P, sier Jens Borge. Har dere noe forhold til noen av de andre bandene? – Petrified in Blood, ja. De er ikke så slemme som bandnavnet tilsier, men spiller en behagelig blanding av Twisted Sisters og … The Nightwish?

Er det noen spesielle dere håper kommer for å kikke på konserten? – Ja! Siden det en vestnorsk metallhappening, håper vi det kommer noen lokale musikk-entrepenør/gründere som Greatest Moment’s, eller tilsvarende. Aha, så dere vil pushe musikken deres til østkysten av USA? – Det er jo det som er drømmen! Å kunne spille på helnorske showcase-er og servere musikken vår som om den var lutefisk. Iført vikinghattene som selges på torget. Så nettopp designet til coveret til plata på «græmmen» (Instagram). Er dere fornøyd? – Ja, meget. Jimmy Duvall kokte ihop noe skikkelig gærent. Til nå har vi kun rettigheter til å trykke designet på selve plata, men vi håper jo å kunne lage Skadne Krek putevar og kopper. Kanskje få til en deal med Figgjo. Noen kaller jo musikken deres for jazz. Hvordan stiller dere dere til det? – Dom som kallar musiken for jazz skal få stryk, dom där. Men noen av dere er jo jazzstudenter, er det ikke slik? (Intervjuet ble avsluttet da de to plutselig reiste seg opp og forsvant ut døren mens den ene lagte «zoidberg-lyder» og krabbebevegelser mens den andre forsøkte å «gangnam-style-e seg ut av rommet.)


LITTERATUR

drama-queen med dikt i bagasjen Kristin Auestad Danielsen har reist Tromsø-SverigeBerlin-Italia-Danmark-Tromsø, men for å få inspirasjon til sin mørkeste diktsamling måtte hun hjem til mamma på Ålgård. Tekst Mari Jørgensen Foto Presse/Dag Knudsen Med Kristin Auestad Danielsens tredje diktsamling «Merk mine ord, åleine mor» begeistra hun både Klassekampen og Dagbladet, og sistnevnte beskriver henne som en frisk kontrast til husmorpornoen. Selv beskriver Kristin boka som et «mørkt risikoprosjekt». Inspirasjonen? Prosessen med å flytte hjem til Ålgård. – Jeg presser grensene mine. Hvor mørkt kan du skrive når du skal hente en unge i barnehagen klokken tre? Da jeg skrev boken hørte jeg mye på mørk musikk, mye moll. Boken har selvbiografiske trekk og strekker seg langt i den mørke retningen. Jeg har skrevet om 22. juli og rettsaken, om familiedrap i Stavanger, og om at morsrollen ikke bare er en kjærlighetshistorie. Det er en mørk og ærlig bok. Fra Paris til Berlin Etter å ha fullført IB på St. Olav i 2010 dro Kristin motsatt vei av klassekameratene som skulle ut i verden. Til Tromsø. – Jeg hadde planlagt å bli utenrikskorrespondent. Jeg gikk på russisk, men fant raskt ut at jeg var interessert i mer spennende fag. Jeg begynte å skrive dikt og dramatikk, og kom inn på forfatterstudiet i Tromsø. Jeg var med på Norsk Dramatikkfestival, og fikk med et stykke hos Det Norske Teatret. Kristin trivdes med mye drama. Hun scora et reisestipend fra Dramatikerforbundet, og dro fra Nordens Paris til, vel, den skikkelige Berlin, for å lære tysk og mer teater. Det ble mindre drama enn forventet, og i 2004 ga hun ut sin første diktsamling og dro «hjem» til Tromsø hvor hun snudde i døra. – SR-Bank slengte inn et G9alt-stipend på 25.000, så jeg slapp alt jeg hadde i hendene og reiste. Igjen. Jeg var i Sverige,

Berlin, Italia, og skrev underveis. Da jeg igjen kom tilbake til Tromsø ga jeg ut den andre diktsamlingen min. Jungelsafari på Forus Etter kort tid gikk det sørover igjen, og i 2007 startet Kristin på dramatikerutdanningen i Århus. Med seg i bagasjen derfra fikk hun med seg et stykke på Odense Teater og et lite jentebarn. I januar i år flyttet den lille familien hjem til Lima utenfor Ålgård. Mens mange skribenter henter inspirasjon ute i verden, fant Kristin sin i kjellerleiligheten til foreldrene. – Diktsamlingen bærer preg av å flytte hjem, å kjøre på motorvei, nyorientering. Jeg ser hjemplassen med nye øyne. Jeg har kommet hjem med familie og ti år i bagasjen. Mens jeg tidligere kun har vært hjemme på julebesøk skal jeg nå oppleve Rogaland på et annet vis. Jeg har kommet til en ny verden og nå skal jeg bo her og finne plassen min her. Det er som å være på jungelsafari. Spesielt å kjøre rundt på Forus. Veldig eksotisk, sier hun uironisk. Kontor har Kristin fått seg på Domkirkeplassen i Stavanger, en by hun har blanda følelser til. – Stavangerfolk er nok litt skeptiske av natur, vi er ikke akkurat ja-folk. Men det er mange muligheter her. Jeg går rundt og snuser på flere miljøer, prøver å sondere både teater- og litteraturterrenget. Her er det mange gode tiltak som Kulturbanken og arbeidet for litteraturhus. Byen har også mange tilfeldige vakuum jeg er interessert i å fylle ut. Det er mye lettere å få seg kontor enn leilighet i Stavanger. Kristin Auestad Danielsen (født 1981) er en norsk dikter og dramatiker. I høst er hun aktuell med sin tredje diktsamling, «Merk Mine Ord, Åleinemor» (Gyldendal).

Hvor mørkt kan du skrive når du skal hente en unge i barnehagen klokken tre? 10/2012

41


mote NATT&DAG I SAMARBEID MED HI-FI KLUBBEN OG WIMP PRESENTERER:

har truffet blink med italiensk mote Å åpne Cosmo Clothing er en av de bedre ideene som har dukket opp på julebord. Tekst Mari Jørgensen Foto William Semeraro Har du hastet innom Straensenteret for å handle eller låne heisen har du garantert fått med deg Cosmo, Stavangers egne bittelille Quadrilatero della Moda. Butikken ligger rett i inngangen, og bak vegger med skjerf, sko, bukser, topper, gensere og kjoler i alle slags moderne farger står som oftest eierne Stine Dreyer Talgø og Hege Torvestad. Venninnene har funnet sin egen måte å drive butikk på, og henter klær direkte fra italienske designere seks ganger i året. – Vi selger litt annerledes damemote. Hovedkundegruppen er damer 25-50 år, men vi har også kunder på både 14 og 83, sier Stine. – «Vanlige» motebutikker drar på motemesser fire ganger i året – en gang for hver sesong. Vi reiser istedet direkte til Italia, hvor vi kjører rundt til alle våre forskjellige leverandører. Hos hver enkelt leverandør velger vi ut klær vi vil ta inn til butikken. Her har vi en fordel med at vi er veldig forskjellige, Hege er babe, jeg er rock chick. På denne måten klarer vi å treffe mange forskjellige motehjerter i Stavanger by.

NATT&DAG Råmiks er et møtested for musikkelskere, med forhåndslytting av ny musikk av kjente og ukjente artister. Artister og tidspunkt for arrangementer annonseres fortløpende i hver by. Finn NATT&DAG Råmiks på facebook eller meld deg inn i Hi-Fi Klubbens kundeklubb for personlig invitasjon.

hifiklubben.no | wimp.no | nattogdag.no

Vi kjøper visst mye Cosmo åpnet første april 2011, ti år etter at jentene jobbet sammen for første gang. – Hege har drevet en klesbutikk tidligere, jeg jobbet der, og vi har vært venninner siden. Hvert eneste år siden den gangen har vi hatt julebord sammen, til tross for at jeg sluttet å jobbe på Hege sin butikk i 2002. Det var på et slikt venninnejulebord, i 2010, at vi begynte vi å leke med tanken om å starte butikk sammen. To måneder senere satt vi på flyet til Italia og 1. april 2011 åpnet Cosmo på Straensenteret, sier Stine. – Vi fant en agent som Hege kjente til i Italia. Vi visste ikke hva vi kom til. Han hentet oss på flyplassen i Firenze og kjørte oss rundt til masse leverandører der vi kunne finne klær til å ta inn i butikken. Disse turene gjentar vi annenhver måned, og etterhvert har vi valgt noen leverandører vekk og funnet en del nye. Agenten blir mer kjent med oss, og hver gang

vi er der blir vi mer og mer fornøyd med hva vi får med hjem. Nesten alt vi har i butikken er fra de turene. De begynner å kjenne oss igjen i Italia, det er definitivt gjensynsglede når vi kommer. De liker oss – vi kjøper visst mye. Italia er et land i nedgang, så de setter pris på når vi kommer og kjøper mye. Startet i nedgangstider Å drive butikk synes jentene er glimrende, og de påstår at de aldri krangler. – Vi er flinke til å si ifra dersom det er noe, sier Stine diplomatisk. Hege supplerer: – Å jobbe sammen med en venninne kan være en stor risiko å ta, det kan lett bli kluss. Heldigvis blir jeg og Stine alltid enige om alt til slutt. Vi sier ifra når det trengs og finner alltid en løsning i fellesskap. Vi har ennå ikke hatt en eneste krangel, verken i butikksammenheng eller privat. Vi er vidt forskjellige personer. Går som hånd i hanske. Cosmo starta vi i nedgangstider, og det var skummelt, men vi har fått tatt ut lønn fra dag én. Skandinavisk agentur på Blink – Vi har også vært så heldige at vi kom over et Italiensk buksemerke med navnet Blink. Vi fikk agentur og har nå rettighetene til å distribuere til hele Skandinavia. Med på laget er Hanne Aarhus som driver La Famiglia vegg-i-vegg med Straensenteret. Sammen har vi et unikt samarbeid hvor vi har kontaktene i Italia, imens Hanne kjenner godt til forskjellige butikker i Norge. Plutselig har vi over seksti forhandlere i Norge som nå selger Blink. Mye Blink, sier Stine. Selv tar hun på seg en blinkbukse til ære for fotografen, men innrømmer at favoritten er kjoler. – Vi går altfor lite med kjoler i Stavanger. Jeg elsker kjoler. Jeg har lyst å gå i kjole hele veien. Det hadde vært litt fint om damer i Stavanger var gladere i å gå med kjole. Cosmo Clothing finner du i 1. etasje på Straensenteret, Lars Hertervigsgate 6, 4005 Stavanger. Tlf. 51 52 53 00. Åpningstider er mandag-fredag 10.00-20.00, lørdag 10.00-17.00

Hege er babe, jeg er rock chick. På denne måten klarer vi å treffe mange forskjellige motehjerter i Stavanger by. - Stine Dreyer Talgø. 42

10/2012


Fartein, 17 år Stavanger – iPhonen min.

Ruth, 18 år Stavanger – En skjorte fra Alexander McQueen som jeg bare har brukt én gang. .

Line, 34 år Stavanger – Det må bli et par ankelstøvletter.

Anders, 36 år Stavanger – Leiligheten min.

hva er det dyreste du eier, som betyr minst?

Otta og Kjellaug, begge 79 år Stavanger – Vi hadde ikke kjøpt noe dyrt som ikke betydde noe for oss. Alt vi eier betyr masse!

Evy, 33 år Stavanger – Bilen min.

AV: jenni yang

Nina, 43 år Stavanger – Tror det må bli bilen min altså.

Anders, 24 år Stavanger – Mobilen min betyr minst egentlig.

Tonje, 16 år Stavanger – Speilreflekskameraet mitt.

Håkan, 24 år Stavanger – TV og X-box.

Lucas, 17 år Stavanger – Jeg liker ikke å bruke mye penger på dyre ting. Jeg bruker heller penger på dyre opplevelser. Bon Iver i Køben!

Sander, 18 år Stavanger – Definitivt sykkelen min.

Nå er det blitt enda enklere å reise med Kystbussen Med våre apps for iPhone og Android søker du enkelt avganger med mobilen. Hvis du registrerer deg på kystbussen.no kan du kjøpe billett med mobilen og vise den når du stiger på bussen. Enklere kan det ikke bli. Og husk: Det er Kystbussen som har flest daglige avganger fra Bergen, Leirvik, Haugesund og Stavanger. Vi kjører med topp moderne busser som har gratis internett, strømuttak og WC om bord.

Søk avganger og kjøp billett med mobilen

kystbussen.no/apps

Kystbussen 10/2012

43


MAT

byens beste nattmat Tekst Mari Jørgensen foto Erik Sæter Jørgensen

Shawarma Lagårdsveien 3, 4010 Stavanger Telefon: 51 52 46 10 Shawarma er litt som de nattåpne restaurantene du finner på turistfellene i utlandet. Piccadilly Circus, Times Square, Champs Elysee – alle har dem. Restauranter som jeg ikke helt får taket på. Interiøret er pent, menyen er god, men restauranten har åpent til fem om natten. En moderne fusion, eller et gatekjøkken med interiørarkitekt. Uansett – Shawarma er en av de plassene. Strategisk beliggenhet over gaten fra politistasjonen, busstopp rett borti gata og i helgene står taxiene lina opp utenfor mens de venter på passasjerene som er inne og henter nattmat.

4

Rent og ryddig Vi valgte å besøke Shawarma litt tidligere på kvelden, i ti-tiden som andre kontinentale middagspisere. Da vi kom inn var det tomt for gjester, svenske danseband på anlegget og kokken var i ferd med å putte siste finish på kjøkkenvasken. Har dere stengt? spurte vi bekymret, men det var ingen grunn til å stresse. På Shawarma vasker de likeså godt før rushet setter inn. Plusspoeng i boken. Menyen er … menyen er vi ikke helt sikre på. Ved siden av disken der du bestiller henger det en liste med noen retter, mens en annen ganske pen papirmeny ligger i noe som kan virke som en servitørstasjon. På Shawarma er det tydeligvis også gode muligheter for bordservering. På menyen finner du uansett kebab og falafel i alle mulige varianter, inkludert et par finurlige varianter som «rulle kylling». Det meste er forklart godt, og kommer med salat

og dressing. Pommes frites og hummus kan du bestille utenom. Shawarma har også en egen seksjon for tallerkenretter, også her kan du velge mellom kjøttretter og vegetarretter. Brus finner du i skapet, vann kan du ta fra to store bilbutikkbeholdere på benken.

Kvalitetsfalafel Maten tilberedes på det åpne kjøkkenet, og det går ikke spesielt fort. Hvilket er bra tegn i kebab-sammenheng. Vi slo oss ned på et av de syv-åtte store og pene bordene, passelig dekorert med papirduker og ekte blomster. Fusion. Vi brukte ventetiden på å konstatere hvor rent lokalet var, og til å kikke på de finurlige fotografiene som dekorerer veggene. I løpet av et kvarter får vi servert falafel med chilisaus samt en god porsjon pommes frites, alt lagt opp i plastkurver med servietter. Falafelen er besøkets høydepunkt. Den er laget på

ukokte kikerter slik proffene gjør det, ikke noe boksemat her i gården. Det er brukt rikelig med friske urter, som gir en flott, grønn farge og en skikkelig smak. Veldig bra! Chilisausen smaker chilisaus, og pommes fritesen er krydret med grillkrydder, i stor kontrast til det knallgode håndverket som er lagt i falafelen. Vi bryr oss ikke, og blir gode og mette.

Brukervennlige åpningstider På Shawarma er det godt humør og god stemning. Serviceviljen er kanskje større enn servicenivået, men det funker, og du blir tatt godt i vare på. Prisene er ikke avskrekkende for noen, her blir du mett til 80 kroner, litt mindre om du tar maten med deg hjem. Åpningstidene er fra 11-02 i hverdagene, og 11-04 lørdag – søndag. Vi vet ikke om dette betyr natt til lørdag og søndag, men det vi vet er at de holder åpent så lenge de har gjester.

Falafelen er besøkets høydepunkt. Den er laget på ukokte kikerter slik proffene gjør det, ikke noe boksemat her i gården. Det er brukt rikelig med friske urter, som gir en flott, grønn farge og en skikkelig smak. 44

10/2012


TEGNESERIE Honey, they call me the Chairman. And I’ma sustain them motions ’til the booty run out! – Johan Galtung

Prison Pit

TEKST Aksel Kielland Forrige måned skrev jeg om hvordan høsten er sesongen da de amerikanske forlagene slipper sine viktigste nye utgivelser, men irriterende nok greide jeg å overse en hel haug av dem. Dermed utgår den lenge planlagte spalten om japanske matlagingstegneserier til fordel for nok en oppramsing av nye engelskspråklige tegneserieutgivelser du burde skaffe deg. De to mest åpenbare er Charles Burns’ The Hive og fjerde volum av Johnny Ryans Prison Pit. The Hive fortsetter der hvor X’ed Out slapp for to år siden; historien begynte som en surrealistisk amerikansk versjon av Tintin, og utviklet seg så gradvis til en nattlig safari i det magiske landet hvor psykedelia, body horror og amerikansk b-filmestetikk møtes.

Det er alltid gøy å lese Burns, og som vanlig er den eneste innvendingene av betydning at det er for få sider og for lang tid til neste utgivelse. Prison Pit er også mer av det samme, hvilket i dette tilfellet betyr grov, forstyrrende og tidvis spektakulær vold utført av og mot vår helt Cannibal Fuckface. Prison Pit er voldstegneserier av mest banale sort, og i møte med fjerde bok i serien er det vanskelig å si hva som gjør denne endeløse, groteske slåssingen så stas å lese. Men stas er det, og det på en måte actionscenene i amerikanske superheltserier aldri er i nærheten av. Andre utgivelser det er verdt å merke seg er Fantagraphics’ samling av Gary Panters Dal Tokyo, hvis estetikk har mye til felles med Prison Pit, samtidig som den gjennomsyres av den mystiske og vanskelig definerbare kvali-

teten som er så særegen for Panter. Særegen er også belgiske Brecht Evens’ The Making Of. Evens’ The Wrong Place er en av de flotteste malte tegneseriene undertegnede noensinne har sett, og The Making Of er nok en akvarellmalerteknisk maktdemonstrasjon. Det er vel strengt tatt grenser for hvor mange NATT&DAG-lesere som har et forhold til Preacher-tegner Steve Dillons yngre bror Glyn. Men hans nye bok The Nao of Brown blir av mange kritikere regnet som årets store overraskelse – tegneserieavdelingen er relativt enig. Ellers er den amerikanske valgkampen en god anledning til å gjenoppdage Steven Weissmans Barack Hussein Obama, som nylig kom ut som fysisk bok takket være Fantagraphics, som også kan by på Noah van Scivers Lincoln-biografi The Hypo. Og apropos tegneserier fra virkeligheten, begynner det allerede å bli et par måneder siden Joe Sacco utkom med sin nye bok Journalism, som består av en rekke kortere arbeider som alle tar utgangspunkt i aktuelle konfliktsituasjoner. Saccos Footnotes in Gaza er ikke bare en av 00-tallets suverent beste tegneserier, den går også utenpå det meste som er skrevet av krigsjournalistikk i det nye århundret. Journalism er verken like monumental eller formmessig kompleks som Footnotes, men også den er et fascinerende og virtuos demonstrasjon av tegneseriejournalistikkens muligheter. Journalistikk – i ordets bredeste forstand – er også en dekkende beskrivelse av hva vi finner i femte volum av Lars Fiske og Steffen Kvernelands Kanon. Femte bok i serien er løsere i formen enn de foregående utgivelsene – Chris Ware dukker opp og der finnes onani – og selv om Fiske denne gangen er representert ved ymse småarbeider, holder Kverneland

fortsatt fokus på Munch. Herrenes gonzotilnærming til kunsthistorien er nybrottsarbeid på flere måter enn jeg i øyeblikket er i stand til å telle, og det bør etterhvert være legitimt å kalle enhver norsk kulturpolitiker som ikke gjør sitt ypperste for å kaste sekssifrede arbeidsstipender etter opphavsmennene for Jason Aaron og R. M. Guéras Scalped utkom for noen måneder tilbake med sitt sekstiende og siste nummer. Scalped har de siste fem årene ikke bare vært den beste krimserien som har vært utgitt på det amerikanske markedet, den har også vært Vertigos klart beste månedshefte. Mange husker sikkert Vertigos glansdager på 90-tallet, da man hver måned kunne kjøpe nye nummer av Preacher, Sandman, The Invisibles, Sandman Mystery Theatre og Shade, The Changing Man. Siden rotet forlaget seg bort i en skog av mer eller mindre inspirerte forsøk på å gjenskape suksessformlene til Neil Gaiman, men selv denne epoken fremstår som glansdager i forhold til de siste årenes traurighet. I dag er det den platte, banale Midtøsten-analogien Fables som er teltstangen som holder Vertigo oppe, mens de nye ideene innen samlebåndsproduserte amerikanske tegneserier har funnet seg et nytt hjem hos Image Comics. For tiden utgir Image blant annet Brubaker & Phillips’ Fatale, Grant Morrisons Happy!, Brandon Grahams etterlengtede Multiple Warheads, samt The Walking Dead og det som det siste året har vært den beste tegneserien på det amerikanske mainstreammarkedet: Prophet. Scalpeds avsluttende kapittel kan sees som siste kapittel i epoken da Vertigologoen på noen som helst måte var et tegn på kvalitet. En æra er over, og alle angstbiterske norske tegneserielesere der ute må se å oppdatere referanserammene sine.

søk no:

Ny kunstskule startar januar 2013! for meir informasjon om skulen og søknaden, sjå www.haku.no eller send ein e-post til post@haku.no. hardanger kunstskule er godkjend av statens lånekasse for utdanning.

www.haku.No

10/2012

45


KUNST

Rettferdighet for gartner Syversen! Victor Lind er – heldigvis – ennå ikke ferdig med Krigen. Tekst Emil Finnerud Foto Christian Belgaux Når kunstner Victor Lind i november tar over hele Kunstnernes Hus, vil det være et av hans siste stopp på et nær tjue år langt traumatiserende prosjekt med navn «Contemporary Memory». Prosjektet handler om å belyse deler av den norske deltagelsen under 2. verdenskrig som har forblitt ukjent for de fleste. Målet er å gi sentrale aktører det ettermælet de fortjener. Vi har alle hørt historien om Max Manus. Men hva med gartneren Syversen og et transportbyrå med kodenavn Carl Fredriksen (en fordekt hilsen til kong Haakon i form av hans danske fornavn)? Vinteren 1942-43 var et gartneri i Hekkveien, rett ovenfor Carl Berners plass i Oslo, utgangspunktet for den mest effektive transporten av jøder og flyktninger til Sverige. Gartner Rolf Syversen og resten

Jeg er ikke pasifist for fem øre! 46

10/2012

av ledergruppen, Gerd og Alf Pettersen og Reidar Larsen, hjalp over tusen mennesker i sikkerhet, cirka halvparten av dem jøder. Siden dro Gerd, Alf og Reidar etter. Rolf Syversen fortsatte arbeidet, men ble etter kort tid arrestert og senere skutt. I 1942 organiserte den norske politimesteren Knut Rød hundre drosjer til Statspolitiets adresse i Kirkeveien. Drosjene – fylt av betjenter – skulle hente 532 norske jøder fra deres hjem om natten. Drosjenes destinasjon var det tyske transportskipet SS Donau med kurs mot Auschwitz. Elleve jøder overlevde. Knut Rød ble i krigsoppgjøret frifunnet for sine handlinger og fortsatte sitt arbeid som politibetjent til han gikk av med pensjon i 1965. Det er historier som dette, i hver sin ende av spekteret, som er utgangspunkt for Linds arbeider. Torsdag 26. november 1998 klokken 04:30 i Kirkeveien gjenskaper Lind denne hendelsen på sekundet, 56 år etter, ved å bestille en kortesje av drosjer. Verket får navn «Contemporary Memory - I’ll bring you home». Hvor finner du det positive i dette prosjektet? – Jeg finner for eksempel mye glede i den fantastiske historien om Carl Fredriksens

Transport og gartner Rolf Syversen. Historier om vanlige folks motstand og gjennomføringsevne under andre verdenskrig. Gartneren hadde gartneriet og Fredriksen hadde transportbyrået og begge så hva de kunne utrette med det. Det er vakkert. Det ligger også en historie om valg her, politimester Rød kunne for eksempel uten problemer kjørt politibilen sin til Sverige full av jøder og hemmelige opplysninger, men valgte annerledes. Motsatsen finner du i gartneren. Og det må sies at det nødvendigvis ikke tjener deg noe som helst godt å gjøre det gode. Rød levde relativt problemfritt videre mens gartneren ble skutt i en grøft. Ligger det en grunnleggende og menneskelig impuls om hevn over ditt nitidige arbeid? At denne fascistjævelen av en politimester som prøvde å sende deg og moren din til gasskamrene i Auschwitz ikke faen skal slippe unna? – Ja, ja, absolutt. Ikke prøv deg på det igjen for da blir du skutt ned, ikke sant. Om en person som Rød ble skutt under en aksjon, så var det helt berettiget. Jeg er ikke pasifist for fem øre. Man skal ikke komme unna med det de gjorde, jeg er opptatt av rettferdigheten rundt dette. Hvordan er det å jobbe med et prosjekt gjennom tjue år? Det er lang tid … – Det er det faktisk ingen som har spurt meg om. Det er litt anstrengende og traumatisk.

Du kommer så langt inn i materialet at du på en måte blir der inne. Jeg tror ikke det er noen slags ende. Det er ongoing. Det kommer stadig nye opplysninger og jeg er nysgjerrig som faen. Jeg tror også jeg får et rikere liv ved å dykke ned i det. En i gjengen til kunstkritikkhalvgud Hal Foster skrev en gang at han ikke skjønte hvorfor kunsten i så liten grad beskjeftiget seg med «materiale» fra 2. verdenskrig og Holocaust. I både litteraturen og filmen finner vi et drøss av referanser til denne tiden. Hvorfor ikke i kunsten? – Jeg gikk i Nasjonalgalleriet en dag for å undersøke nettopp dette. Jeg fant nesten ingen ting. Man kan spekulere i om denne typen tematikk og kunst ikke har den største salgsappellen. Gitt at vi godtar premisset til denne fyren i Foster-kretsen, hva er det kunstnerne kvier seg for? – Det handler nok om et manglende grep om politikken, tror jeg. Har du grep om den, og samtidig er kunstner, vil det nedfelle seg noe med en gang. Det kan også ha noe med at de fem årene krigen varte var «for kort». Kunsten liker å strekke seg over disse lange linjene, fra hulemalerier, til religiøse bilder av mennesker som vrir seg på korset. Det kan fort oppstå en avpolitisering. Generelt kan man si at det mangler et ordentlig politisk trøkk.


KUNST --

BLi inspirert av edvard Munch på stavanger kunstMuseuM

Victor Lind, født 15. desember 1940, er en norsk billedkunstner som på 1960- og 70-tallet tilhørte den politisk engasjerte Grasgruppen. Ble tidlig kjent som en habil grafiker, men gikk senere inn i en friere rolle med tanke på håndverk. Jobber nesten utelukkende med ideologi og de mørkere sidene av den norske deltagelsen under 2. verdenskrig. Han er også kjent for å være en av foregangspersonene bak tilblivelsen av Statens Kunststipend. Åpner i oktober en park på Hasle i Oslo med mål om å hedre den heroiske krigshistorien til gartner Rolf Syversen og Carl Fredriksens Transportbyrå.

Påstand: mange unge kunstnere prøver å være politiske, men ender snarere opp i en slags skoleflink tilnærming som distanserer seg fra materialet gjennom en endeløs strøm av kommentering, teoretisering og referering. Kommentar? – Jeg tror mange av dem ikke føler seg jævlig forbannet på noe eller noen. At det ikke er noe ektefølt temperament. Da er du ikke helt politisert. Og sånn er jo det norske samfunnet også. Hva skal jeg stemme i år liksom? Kanskje ditt, kanskje datt. Som gammel aktivist, hvilke tanker gjør du deg om å unnlate å stemme? – Som en kollektiv aksjon hadde det fungert som bare det, det hadde vært en kjempefint svar på tiltale etter min mening. Men man viker heller tilbake. «Kan vi ikke isteden heller kose oss?» og «dette blir tungt, det kommer til å koste meg.» Jeg føler meg intellektuelt fornærmet når politikere snakker. Hvem tror de at de lurer? De tar ikke engang deltagelse i krig alvorlig nok. Ser du noen form for aktivisme i den norske kunsten i dag? – Det finnes eksempler der ute. Men det virker som folk er altfor opptatt av at det skal være «kunst». Det burde være snakk om hendelser som skaper et stort tanke- og følelsesrom for deg selv. Det er dét det dreier seg om, ikke om det er kunst eller ikke. Noe som beriker deg og gjør verden større. Albert Hoffmann, skaperen av LSD, sa på sine eldre dager at LSD var hans problem child. Som en av fødselshjelperne til verdens mest lukrative statlige kunststipendordning, har du også fostret et problembarn? – Nei. Det handler om å få inn mest mulig midler slik at du får litt albuerom, slipper å tenke så mye på å få endene til å møtes. Det er også mye av dagens kunst som ikke er salgbar i konvensjonell forstand. I så måte

mener jeg at man må kjempe videre for den ordningen vi allerede har. Politisk kunst går i alle retninger. Den kan fort bli mangelfull, banal og hva verre er: moralsk selvforherligende. Samtidskunstner Merlin Carpenter gjorde en sarkastisk utstiling hvor han på lerret malte venstrevridde politiske slagord som «FUCK THE BANKS», «DIE COLLECTOR SCUM». Han døpte dette «political kitsch». Hvilke tanker gjør du deg om de potensielle fallgruvene for politisk kunst? – Det jeg har observert, er at mange kunstnere som har drevet med andre ting enn hva jeg vil kalle politisk kunst, nå gjør politisk kunst. Det er blitt inflasjon, nå er det plutselig igjen politisk kunst som gjelder. Se bare på dOCUMENTA (en internasjonal kunstmønstring i Kassel, Tyskland som arrangeres hvert femte år, red. anm.) som med full styrke nå setter agendaen for politisk kunst. Jeg har drevet med det hele tiden, men når man ikke har gjort det tidligere har man en lang vei å gå. Og da blir det litt som du sier, enkle snarveier. Skal du drive med kunst og politikk, må man studere kunst og politikk på et litt høyere nivå, og det er nok en mangel for mange. Du, med din bakgrunn, vil neppe le høyest av en jødespøk. Kan du likevel se verdien i å eksperimentere med svastikaen i andre kontekster, for eksempel i en mer absurdistisk collagetradisjon som går forbi det konkret politiske? – Det spørs hvordan man gjør det. Man kan vel sikkert finne en mening i en eksperimentell bruk av svastikaen, det er bare et språk. Det å bruke ordet «djevelen» betyr jo ikke at man er djevelsk. Dette avhenger helt av kontekst, så får man se om jeg er uenig eller enig. Når det er sagt: jeg mener at det blir politisk uansett hva du gjør.

reload.no, foto: Emile Ashely

--

Levende og ledende! Med våre 10 museer har vi en unik bredde, samtidig som vi leter høyt og lavt etter nye og spennende opp­ levelser for våre gjester. Museene har også sine faste utstillinger som er et resultat av mange års erfaring, samt en bevissthet om å ta vare på vår kultur og historie for kommende generasjoner.

museumstavanger.no

10/2012

47


scenekunst OVERsIKT NOVEMbER ABSOLUTT SHAKESPEARE Rogaland Teater Spilles t.o.m. 1. desember Aladdin Rogaland Teater Spilles t.o.m. 31. desember Sonny Rogaland Teater Spilles 7. november til 29. desember Teaterkonsert Mozart Rogaland Teater Spilles 7. november til 5. desember Karius og Baktus Rogaland Teater Spilles 21. november til 29. desember Sannheten 0.7 Folkenteateret Premiere 20. november Barnas Store Julerevy «Den Sorte Gryte» Sola Kulturhus Spilles 22. november til 23. desember Sannheten 0.7 Folkenteateret Premiere 20. november Når de tunge institusjonene slår på stortromma og tryller frem bautaforestillinger på senhøsten, må vi også huske på byens fremadstormende friteatermiljø. Folkenteateret er nå

1

blitt et velkjent navn i Stavanger, og har gang på gang vist hva de duger til. Vi så dem senest i juni med de to produksjonene «Den jævla naboen» og «SLADD» som ble satt opp på Folken, Tou Scene og selveste Rogaland Teater. Den etterhvert rutinerte gjengen i frigruppa er tilbake

i høst med nok en selvskreven og selvprodusert forestilling: «Sannheten 0.7». Oddvard Kvaal Pedersen, som sto bak debutforestillingen «STAIS!» er tilbake med nok et dialogbasert kammerspill som blir framført av skuespillere med både lang og kort fartstid i gruppa.

I denne produksjonen får vi et sosial-realistisk drama som tar for seg tematikk som løgn og sannhet. Hvor langt er du villig til å gå i manipulasjonen av din nærmeste for å fortrenge ubehagelige sannheter? Kan en kalle det en moderne vri på tematikken vi kjenner igjen fra

blant annet Ibsens «Vildanden»? En ting er sikkert – Folkenteateret er ikke redde for å bevege seg inn i utfordrende materiale. Fortsetter den positive trenden året ut? Tekst/regi: Oddvard K. Pedersen www.folkenteateret.com www.facebook.com/folkenteateret

Pippi feirer jul! Sandnes Kulturhus Spilles 2. november Damenes lattergalla Sandnes Kulturhus Spilles 3. november Jack og bønnestengelen – Teater Manu Sandnes Kulturhus Spilles 4. november Pelléas og Mélisande – et lengselens drama Sandnes Kulturhus Spilles 5. november Herborg Kråkevik: Kjære landsmenn! Sandnes Kulturhus Spilles 9. og 10. november RAS: Impure Comany/Hooman Sharifi Sandnes Kulturhus Spilles 15. november Gammel dame er vond og vende Sandnes Kulturhus Spilles 17. og 24. november

Teaterkonsert Mozart Stavanger Konserthus/Rogaland Teater Premiere 7. november «Det er kraftfullt. Det er voldsomt. Det er fascinerende. Det er overraskende.» Slik presenteres det danske gjestespillet som gjester byen høsten 2012. Stykket er en av dansk teaterverdens største suksesser, og det er Cederholm, Brødrene Hellemannn & Furio som står bak produksjonen. «Teaterkonsert Mozart» betegnes som et voldsomt sammensurium av lyd, bilder, scenografi, kostymer og alle andre tenkelige følelsesmessige inntrykk. Produksjonen tar deg med til en verden hvor Mozarts musikk møter en teatral og visuell fortolkning, i tillegg er det en utforskning av musikken tekstlig og instrumentalt. Dette er ingen musikal, men en ny forståelse og tolkning av musikk og estetiske uttrykk. Rogaland Teater og teatersjef Arne Nøsts fascinasjon for det barokke og maksimalistiske har det ikke blitt lagt skjul på de siste årene. «Teaterkonsert Mozart» arrangeres i samarbeid med Stavangers nye stolthet – hovedsetet for nettopp det store og det pompøse – Stavanger Konserthus. Det er lenge siden forventningene har vært så store som hva de er til det danske gjestespillet, så man får håpe at ingen blir skuffet. Men hvorfor skal en bli det? Dette er den «udødelige» Mozarts musikk i en helt ny innpakning og moderne «artyfarty» utgave. Dette er Mozart – «re-invented». Av: Cederholm, Brødrene Hellemann & Furio www.rogaland-teater.no // www.stavanger-konserthus.no

1

Sonny Rogaland Teater // Nypremiere 7. november For å sette det på spissen: alle i Stavanger har hørt om denne forestillingen. Kaizers Orchestra-musikalen som er skrevet av Tore Renberg er en av det siste tiårets største suksesser på Rogaland Teater. Publikumssuksessen som allerede er sett av over 25 000 kommer tilbake ett år etter, men er det mulig å håpe på en like stor suksess? Ser man på salgstallene fra forrige sesong, vil nok svaret være et ubetinget ja. I tillegg er vi midt oppi en ny Kaizers-bølge med ny plate rett rundt hjørnet, samt det mye omtalte Kaizer-viruset som florerer på nettet over hele Europa.Det ligger en del spenning rundt forandringene som har blitt gjort i rollebesetningen, hvorav spesielt én av forandringene synes drastisk. Sigurd Sele overtar for Thorbjørn Eriksen som stykkets hovedrolle Vicente. Sele så vi sist i Stavanger da han gjestespilte med Scenekraft-suksessen «Rabinowitz», han har i tillegg lang erfaring som både skuespiller og sanger. Men: kan han gjenta Eriksens utrolige tolkning av «Dieter Meyers Inst.» fra forrige sesong? En versjon av låten som milevis overgår Janoves original. Det er store sko å fylle for alle medvirkende i produksjonen. «Sonny» var Stavangers første gjestespill på Operaen i hovedstaden, og kommer uansett til å stå igjen som en milepæl i byens teaterhistorie. Tekst: Tore Renberg // Musikk: Kaizers Orchestra // Regi: Bjørn Ravn Carlsen // www.rogaland-teater.no

1

48

10/2012

RAS: Aareskjold/ Breistein/Larsen – Signal Sandnes Kulturhus Spilles 22. og 23. november Hans Morten Hansen: Roper i skogen … og forventer å få svar! Sandnes Kulturhus Spilles 30. november og 1. desember Borders of behaviour – suddenly closed Tou Scene Spilles 8. og 9. november

av: endre sannes hadland


chilimobil.no

Nyhet!

Kontantkortet med Norges laveste minuttpris. ring for kr

0,19 per min.

Bytt til chilimoBil: få 500 KroNer eKstra å riNge for! Chilimobil gjør det like billig å bruke kontantkort som det er å ha et vanlig abonnement. Og det med suveren dekning fra Telenor. Velger du Chilimobil går det rett og slett lengre tid mellom hver gang du må lade kortet. Akkurat nå får alle som beholder nummeret sitt 500 kroner ekstra å ringe for, når de bytter til Chilimobil! Chilimobil startpakker får du hos Narvesen, 7-eleven, Shell 7-eleven og på chilimobil.no, eller ved å sende <kontant> til 2077 Kilde: Telepriser April 2012. 0/min til andre chilimobil kunder. 0,19/min til andre i Norge. Rabattert minuttpris gjelder i 30 dager ved lading 399,Etter 30 dager er prisen 0,29/min. Oppstart 0,99, SMS 0,49, MMS 1,29, Data maks 10,-/døgn (2,99/MB)

Det er sterkt


LITTERATUR

Bare ukedager er en kioskroman om det brutale men nødvendige sammenstøtet mellom Carrie Bradshaws polerte kjærlighetsliv og virkelighetens knusende realisme. TEKST Inger Lise Hammerstrøm FOTO Christian Belgaux Våken spurte du og jeg sa ja, vil du komme hit, hopper i en taxi, sa du og jeg lå og venta med klump i magen og rent undertøy. – Fra «Bare ukedager», Cecilie Aurstad. Cecilie Aurstad (25) så for seg turer i parken med kaffe latte, og fikk nudler i pappbeger fra Deli før hun betalte taxi hjem. Etter avbrutte studier i sammenlignende politikk, tre år ved tekstforfatterstudiet på Westerdals, og en master i kjærlighetssorg, hadde hun et bokmanus om de næringstappende søndagsforholdene som opptok det meste av studietiden. Flamme forlag kicka på manuset og står herved til ansvar for sin første kioskroman. «Bare Ukedager» byr på en usensurert fortelling om en jente og en bad ass som kun var ute etter et søndagsforhold. Det lukter chick-lit. Hvorfor ønsket du å skrive en sjangerroman? – Mye av handlingen foregår i kiosk-køer natt til søndag, derav en artig dobbelhet å kalle det en kioskroman. Men jeg vil egentlig ikke si at det chick-lit i tradisjonell forstand. At nettopp to menn i 30-40-åra falt for manuset, taler i mot at det bare er en bok

for damer. Jeg tror neppe de har lest så mye chick-lit eller har en drøm om gjøre Flamme forlag til landets ledende chick lit-forlag. Nils-Øivind (Hågensen, jou. anm.) og Bendik (Wold, jou. anm.) falt nok for tonen i språket, at tekstene var morsomme og triste på en gang, og den usensurerte tilnærmingen til temaet. De synes det var kult, selv om de først ikke visste helt hva det var for noe. Det er heller ikke bare en bok om kjærlighet. Det handler om å være ung i Oslo i 2012, og om å finne sin plass. Persongalleriet består hovedsakelig av et du og et jeg, der jeget stadig er styrt av denne du. Hvem er han? – En blanding av mange, men hovedsakelig en veldig fin fyr som ikke var veldig forelska i meg, in the end. Jeg brukte mye tid på å være ulykkelig forelska i begynnelsen av 20-åra. Man tror liksom det å bli forelska er lett og fint og bare fyrverkeri, men så sitter du plutselig fast i et uforutsigbart søndagsforhold og har det mest dritt. Historiene i Bare ukedager kokte ned til forholdet mellom et du og et jeg. Og Jeg-et er egentlig deg? Var det følelser du følte deg alene om før du skrev romanen? – Mange venninner hadde også forhold

Mange venninner hadde også forhold som hovedsakelig utspant seg fredag-søndag. 50

10/2012

som hovedsakelig utspant seg fredag-søndag. «It’s complicated» ble normalen. Når forelskelsen ikke blir gjengjeldt blir det fort altoppslukende og plutselig er alt som betyr noe at noen liker deg tilbake. Jeg skriver i stor grad basert på meg selv. Alle som leser boka skjønner det, så det er liten vits å benekte det. Jeg har levd i en sfære der jeg bare har trodd at det har vært en utveksling mellom meg og Nils-Øivind. Han sa på et tidspunkt, disse to her er jo gærne, før han senere lurte på i hvor stor grad det var selvopplevd. Det gikk veldig sent opp for meg at noen andre enn han og meg skulle lese det. Skrev nummeret ditt på en lapp og festa den bak senga, sletta det på mobilen før jeg skulle ut. «Du» driver deg tidvis til vanvidd. På et tidspunkt stikker du ut for å kjøpe hasj på Eventyrbrua, hvor du beskriver frykten for å bli voldtatt av den mørkhuda dealeren. Er det noe du tror alle jenter går rundt og føler på, at mørke menn er lik voldtekt? – Nei, det tror jeg ikke, i hvert fall gjør ikke jeg det, men hvis du blir med en fremmed mann, uansett hudfarge, inn i en bakgård og opp i leiligheten hans klokka 04.30 for å kjøpe hasj, er det mulig tanken streifer deg. Det kan jo være greit å styre unna akkurat den situasjonen, selv om de fleste som selger hasj sikker er topp fyrer. Det vet jeg veldig lite om. Ofte er jeg sikker på at jeg kommer til å miste deg, at du får hjernesvulst eller noe sånt,

og jeg må se deg bli sykere og sykere, jeg tenker det så ofte at jeg har begynt å tro på det, sier jeg det høyt tror du sikkert jeg er syk. «Jeg» møter en bra fyr til slutt? – Ja, men det er ikke bare fryd og gammen det heller. Da opplever hun jo hvordan kjærlighet virkelig er, og der er ukedagene fylt med trivialiteter som at kylling og grønnsaker ikke skal skjæres på samme fjøl. Hva synes du om chick lit-kometen «Fifthy Shades of Grey»? – Jeg har motvillig pløyd meg nesten gjennom den. Det er noe av det jævligste jeg har lest. Mulig den funker bedre på engelsk, men på norsk var den ikke veldig sexy. Hovedpersonen er irriterende, språket er irriterende, og sex-skildringene er i hvert fall irriterende. Jeg skjønner ikke fascinasjonen for den slave/ hersker-greia. Du liker det soft altså. I tillegg til å skrive utleverende om kjærlighetslivet ditt de siste fem årene, skriver du til daglig for Elle. Du har åpenbart en større innsikt i hva kvinner liker å lese? – Generelt tror jeg kvinner og menn i stor grad liker de samme bøkene, hva som skal til for at en bok appellerer har ikke så mye med kjønn å gjøre. Jeg har skrevet om å være forelska, det blir fort oppfattet som en «jentebok» fordi jeg er jente, men kjærlighetssorg og forelskelse er jo universelle følelser. Bare fordi man skriver om følelser og de nære ting og er jente, blir det kvinnelitteratur. Ingen kaller Min kamp en «mannebok» eller lager saker på Knaus og mannelitteratur. Hva vil gutter ha da? – I hvert fall ikke en jente som ligger hjemme og venter på dem i rent undertøy. «Bare ukedager» er ute på Flamme forlag. www.flammeforlag.no


din hobbybutikk på nett - alt i RadiostyRte lekeR foR både baRn og voksne

RadiostyRte bileR

RadiostyRte fly

fra kr.

998,-

698,-

RadiostyRte båteR

RadiostyRte helikopteR

fra kr.

798,-

RadiostyRte tankseR

fra kr.

fra kr.

fra kr.

398,-

RadiostyRte anleggsmaskineR

1498,-

fra kr.

798,-

Følg oss på: facebook.com/Rcbutikken.no + www.Rcbutikken.no

se våRe tilbud og meld deg på våRt nyhetsbRev, scan qRkoden

Kjøp nå, betal senere med RC.indd 1

28.09.12 10:35


XBOX, PLAYST AT KOMPL ION, ETT.n EA GAM o, ES

Norges største spillmesse: NORGES VAREMESSE i LILLESTRØM 30. nov - 2. des (Fre 12-20 - lør 11-18 - søn 11-17)

150 kvm

Møt verdens største spillselskaper Prøv de nyeste spillene Delta i E-sportskonkurranser Se profesjonelle gamers livespille på scenen Få med deg lanseringen av nye spill & hardware Utfordre vennene dine i laserspill Hør foredrag fra kjente spillpersonligheter Utforsk vårt store spillmuseum Kjøp spill og utstyr I VÅR MESSEBUTIKK BESØK KOMPLETT.NO PÅ DERES 120 KVM STAND Chill i eN av våre mange lounger

Bill. 120 kr. KjøpES på Billettservice.no Mer informasjon finner du på www.spillexpo.no

Vi sees

30. no - 2. desv. . 2012


MUSIKK

Anmeldelser

KLASSIKER

MEGET BRA

BRA

SKEPTISK

TRIST

FAIL! LOL

Bechs musikk har en ekstremt imøtekommende, ærlig og ydmyk klangbunn ... ANMELDELSE

Den deler en del trekk med å spise sopp eller syre, men til forskjell så er rusen mye kortere og levner deg uten særlige bivirkninger. ANMELDELSE

54

Hun beviser at det bor mer i henne enn å tolke fordums slagere.

55

Anmeldelse

56

SKIVER BOBBY V Dusk Till Dawn (E1 MUSIC)

Anonym utgivelse med fin soverom-appeal. I likhet med mange sangere, har Bobby V (tidligere Boby Valentino) blitt mindre populær siden han debuterte med sitt første soloalbum. Siden den tid (2005), har salgstallene sunket for hvert album, men til 32-åringens forsvar kan man ikke si det samme om kvaliteten på musikken han gir ut. Atlanta-veteranen, som faktisk har gitt ut musikk siden 1996, da han sammen med gruppa Mista fikk en stor hit med klassikeren «Blackberry Molasses», har ganske konsekvent sluppet fine låter gjennom hele karrieren, men i likhet med mange R&B-artister også slitt når det kommer til å følge opp med gjennomførte album. Med tanke på Bobbys ikke altfor store stjernestatus i 2012, er Dusk Till Dawn en plate som nok ikke kommer til å få altfor stor oppmerksomhet eller høye salgstall, men som fortsetter i samme fine spor som den overraskende bra mixtapen/EP-en V Day fra tidligere i år. Bobby V sitt sterkeste kort, ved siden meloditeft og fin-fin stemme, er evnen til å gi lytterne konsekvent R&B der mange av hans kolleger ofte blir fristet til å skli over i et mer pop-orientert landskap. Dette resulterer på sin side selvfølgelig også i den nevnte mangelen på oppmerksomhet fra massene, men gjør at han i alle fall burde være verdt å få med seg for alle fans av genuin R&B-musikk. Dusk Till Dawn holder et rolig tempo gjennom alle sine tolv spor, og har litt overraskende med seg mye rap-features (Lil Wayne, Red Cafe, Gucci Mane, Cassidy), til

4

BAT FOR LASHES The Haunted Man (EMI)

I skyggen av en forgjenger? Helt siden Natasha Kahn lurte med seg lysskye Scott Walker på låten «The Big Sleep«, har jeg alltid ansett Bat For Lashes for å være totusentallets reinkarnasjon av hans tidlige utgivelser (les: ikke The Drift). Den swooshy, nesten hviskende stemmeprakten levert med andakt over de tidvis grandiose arrangementene ligger tett opp mot Walker, men tenkt i ny digital forpakning. På The Haunted Man har Kahn kastet indianerfjærene og samtidig beveget seg litt bort fra de veldig mystiske overtonene som omga Two Suns, men uten å miste de mørke aspektene som gjør musikken så forførende som den er. Platen åpner med «Lilies», hvor Kahns hjerteskjærende, jamrende stemme får stå alene nesten blottet for instrumenter, før den kulminerer i hennes rop: «Thank God I’m alive!». The Haunted Man er med andre ord ingen

4

happy-go-lucky-piknik i parken, tematisk kanskje best eksemplifisert på «Laura» hvor Khan over minimale arrangementer forteller en tragisk historie om Laura som virkelig har tråkket i livets salat. Og det er ikke alle ballader forunt å ta innersvingen på hele følelsesregisteret når de er så nedstrippet for annet enn stemmepatos. At Bat For Lashes får kastet Kate Bush-referansene etter seg er ikke vanskelig å forstå, men Kahn har mer å fare med enn bare å stå i skyggen av en forgjenger. Når det er sagt, er det allikevel noen momenter ved dette albumet som ikke stryker meg medhårs. Albumet flater seg litt ut på slutten med «A Wall» og den litt anstrengte «Rest Your Head». Dessuten er det litt uvisst hvilken funksjon de rare Disneyaktige robotstemme-samplene i midten av «Marilyn» skal ha. Et morsomt grep som kanskje hadde fungert på alle andre plater enn den som åpner med at artisten er glad hun fremdeles er i live. Karima Furuseth

Foto: Francisco Munoz

En Kafka på is takk UNGDOMSKULEN Secrecy (YAP RECORDS)

«Det er blitt registrert at noen utenlandske nettsteder omtaler trioens musikk som progpunk, et begrep satt sammen av to motsetninger (…) Om betegnelsen er helt korrekt skal vi ikke spekulere på her, men at Ungdomskulens musikk er både motsetningsfylt og eklektisk kan det være lov å hevde.» Egentlig kunne man bare fortsatt å sakse og lime fra presseskrivet til Ungdomskulen. Akkurat som bandet framstår det i en befriende individuell tone. Fra første kutt er det temperamentsfylt, pulserende og så medrivende at du knapt rekker å registrere hva du blir utsatt for. «Askefast» er en intrikat, men munter låt som får deg til å lure på om det er husbandet til skolen for samtidsdans du hører eller et hipt ungdomsband med vesten for sine føtter. Alt ved Ungdomskulen er forvirrende, og det er en fryd å låne bort ørene

5

sine til et band som utfordrer dine musikalske preferanser. Med tanke på sjangerpåvirkning innehar Ungdomskulen et unikt sound som hverken tillater å plassere bandet i bås eller trekke inn aktuelle referanser. Dét er deprimerende nok ganske unikt her til lands. Alt fra de catchy refrengene i harmoni med smart-ass arrangementene til låttitlene «Askefast» og «Facemask» og «Kafka on Ice» er gjennomført originalt. Og kanskje er det nettopp hva det handler om, å våge seg på hittil uprøvde kombinasjoner. Basert på utforskertrang vel og merke, ikke med hensikt å skille seg ut. Ungdomskulen representerer et finstemt maskineri av et eliteteam. Deres sensitive tentakler tøtsjer innom alt fra prog til punk, pop og samtidsmusikk i ordets vide forstand. Her snakker vi barn av multimediagenerasjonen, som etterlater seg et ekko av tv-spill, touchmetoden og Teletubbies. Likevel framstår uttrykket sobert og konsekvent nok til at Secrecy burde vinne både kultstatus og bronsestatue. Go, Ungdomskulen! Inger Lise Hammerstrøm

10/2012

53


MUSIKK

DU FÅR ikke

LYD FET der de selger

tross for at albumet åpenbart er laget for et litt eldre publikum. Andre gjester er Future og K. Michelle, sistnevnte hjelper til på en av skivas diggeste spor, «Put It In» (jeg regner med at den tittelen kan tolkens bokstavelig talt), som i likhet med det meste annet her er laget for soverommet. Andre personlige favoritter

er «Role Play», «Nothing On You» og «Ooh (She Got Me Like», men til tross for alle superlativene jeg har klart å lire av meg, mangler Dusk Till Dawn en viss stand out-faktor, og kunne tatt seg noen runder til med en executive produsent for å strammes opp litt her og der. Mathias Rødahl

BRANDY Two Eleven

er direkte dårlig. Nå skal det likevel sies at skiva er en smule ujevn, noe man allerede kunne ane etter prosjektets første to singler; det dansegulvfriende Chris Brown-samarbeidet «Put It Down» og «Wildest Dreams», som faller i de respektive kategoriene «njææææ» og «Brandy der vi liker å ha henne» (interessant nok, er førstnevnte hennes mest suksessfulle singel de seneste ti årene. Mye takket vært Brown kanskje?). Skal vi likevel være ærlige her, har Brandy strengt tatt alltid sluppet sprikende album, selv om mange regner både Afrodisiac og Full Moon som moderne klassikere. Personlig kjøpte jeg min første Brandy-skive tilbake i 1998 (Never Say Never), og har vært et stort fan siden, men vil faktisk si at Human fra 2008 er min største favoritt, til tross for skivas noe undervurderte status.

KJØLESKAP

Kos deg med musikk og film når du har lyst – uten å forstyrre omgivelsene. Et par gode hodetelefoner gir lydopplevelser av høy klasse, og hos Hi-Fi Klubben finner du et stort utvalg av kvalitetsprodukter. Ørepropper, trådløse, lettvektermodeller eller eksklusive entusiastvarianter for feinschmeckeren: du finner dem alle hos oss.

NYHET

(RCA/Sony Music)

DEN ULTIMATE IPODHODETELEFONEN FANNY WANG HODETELEFON

2000 DJ gir iPoden din lyd og design som bare må oppleves. Den innebygde forsterkeren på 5 watt sørger for ekstra ren og dynamisk lyd, og du kan booste bassen med hele 6dB om du ønsker det. Sammenleggbart design, fås i flere frekke farger. 2000 DJ

1 798,-/STK

R&B-mesterinnen som ikke klarer å lage et skikkelig mesterverk. 33 år gamle Brandy Norwood er en type artist folk elsker så mye, og har et såpass sterkt forhold til, at man virkelig, virkelig, virkelig har store forventninger foran hvert (sjeldne) albumslipp. Man vil så gjerne at det skal være like bra som hennes tidligere utgivelser. Du vet, de der du fortsatt hører en låt fra, og automatisk blir tatt tilbake til gammel kjærleik, sorg og hva det nå enn måtte være. Jeg vet at Two Eleven på den måten har vært en aldri så lite skuffelse for mange, og personlig har jeg forsøkt å finne ut hvorfor, siden Brandys første utgivelse på fire år på langt nær

4

Og for de som ønsket en ny Afrodisiac/Full Moon, var nettopp Human også en indikasjon på hva vi kunne forvente oss fra Two Eleven fire år senere, da den definitivt viste oss en roligere, mer moden R&B enn hennes tidligere utgivelser. Nå prøver Brandy å gi klubbfolket et par bidrag også denne gangen med «Let Me Go» og nevnte «Put It Down», men ender istedet opp med å ødelegge rytmen i albumet. Da fungerer den dansbare og Chris Brown-skrevne «Slower» på sin side mye bedre ved siden av de resterende låtene på den ellers ganske ballade-drevne skiva, hvor Brandy virkelig får vist fram hvorfor hun regnes som en av R&B’ens aller største stemmer. «No Such Thing As Too Late» er en vakker låt om å vente med sex i et nytt forhold («Cause I ain’t into laying with just anybody/ Baby I ain’t trying to kill my body so soon»), og er rent tekstmessig et deilig avbrekk i en ellers sexopphengt musikkbransje. Det må likevel sies at låta er veldig lik «I Miss You», som Frank Ocean skrev for Beyonce, og da spesielt Hammond-versjonen mange av dere har sett ham selv framføre live via YouTube. Ikke at DET nødvendigvis er kjipt, da denne Ocean-versjonen er en av de fineste låtene jeg noensinne har hørt. Andre høydepunkter er «Hardly Breathing» (som virkelig tar meg tilbake til Human), sexy «Do You Know What you Have» (produsert av Mike WiLL Made, mannen bak Jeremihs fantastiske »773 Love»), «Wish Your Love Away» og selvfølgelig gåsehudfremkallende «Scared of Beautiful», som enkelte sikkert kjenner igjen fra 2011-samlingen til en viss Lonny Breaux – nå mer kjent som den allerede nevnte Frank Ocean. Brandy og produsent Warryn Campbell har roet ned Oceans litt mer radiovennlige originalversjon, og skapt en av årets vakreste ballader, en bragd jeg ikke tror noen andre enn nettopp hun kunne sluppet unna med. Men til tross for flere store musikalske øyeblikk, blir Two Eleven altså ikke en så gjennomført opplevelse som man hadde ønsket, og vipper dermed ned på en sterk firer på terningen. Misforstå likevel ikke, Brandy er fortsatt #1! Mathias Rødahl

NYHET HI-FI KLUBBENS 2013-KATALOG ER KOMMET Hent katalogen i nærmeste butikk og gled deg til 164 sider med hele vårt fantastiske utvalg og massevis av tips og inspirasjon til bedre lyd og bilde – skrevet av folk som virkelig kan.

FINN VÅRE 23 BUTIKKER PÅ HIFIKLUBBEN.NO – TLF. 815 000 90 Foto: Benjamin A. Huseby

54

10/2012


MUSIKK

FLYING LOTUS Until the Quiet Comes (WARP/VME)

Stille storhet. Flying Lotus har blitt stor nå, det er ganske åpenbart når Thom Yorke og Erykah Badu gjester dette albumet. Men de er ikke særlig interessante å snakke om, ikke denne noe merkelige posisjonen som Flying Lotus har opparbeidet seg heller, som en slags residential weirdo for mainstreamen. Men DMT, dimethyltryptamin, derimot, er ganske interessante greier. Hvis du er fan av Gaspar Noé eller har sett hans Enter The Void, så bør dette stoffet være velkjent. Hvis ikke kan det kort forklares som et psykedelisk stoff du røyker. Virkningen er kort og ekstremt intens, som en eksplosjon av visuelle og fysiske opplevelser, rusen er også veldig spirituell og nær-religiøs. Den deler en del trekk med å spise sopp eller syre, men til forskjell så er rusen mye kortere og levner deg uten særlige bivirkninger. Og det er fryktelig trendy akkurat nå, alle de kule rapperne røyker det. Flying Lotus har en låt på Until the Quiet Comes som heter «DMT»,

6

men han kunne likegodt kalt hele plata DMT. Det er ikke det at den er så fryktelig trippy eller druggy, men den fremstår som en serie korte og intense eksplosjoner av inntrykk, på samme måte som stoffet beskrives. Jeg har aldri prøvd, og ønsker heller ikke prøve DMT, og Flying Lotus levner det ganske unødvendig med å etterape effekten i 45 minutter. Flying Lotus er altså, formodentlig, dyktig til å kanalisere narkotiske opplevelser. Og han er nettopp det fordi han er en vanvittig dyktig musiker. Flying Lotus skaper konkrete bilder av abstrakte tanker, som rus og kjærlighet. En annen måte å beskrive bildene til Flying Lotus er kaleidoskopiske. De er brutt opp og spaltet, men med et veldig reelt subjekt. Det er også mye av Aphex Twin i tankegangen til Flying Lotus, uten at de kan direkte sammenlignes musikalsk. Flying Lotus selv nevner J Dilla som sin største inspirasjonskilde. Og hvis man kombinerer de to, så hadde man kanskje fått Flying Lotus. Han er fjern som Aphex Twin, musikken er full av turete elementer og syrete referanser, men den er også varm, jazzete og groovy som hos J Dilla. Han deler også, særlig

Aphex’, forkjærlighet for å sette det vakre opp mot det stygge. Som på «Heave(n)», en låt som bare så vidt henger sammen og som hvert øyeblikk truer med å gå i oppløsning, men som hele veien holder seg sammen. Dette kreerer en skjør skjønnhet, som man bekymrer seg for, på samme måte som man bekymrer seg for hva som skal skje i neste øyeblikk hos Aphex Twin. Bredden i det musikalske uttrykket hos Flying Lotus er også imponerende. Han varierer fra instrumental hip hop, til funk og nu-soul, dub, acid, house, amerikansk, britisk og jamaicansk dansemusikk-kultur. Men uansett hvor mye han varierer i uttrykk, så er det distinkt Flying Lotus hele veien. Flying Lotus har som nevnt fått en bemerkelsesverdig høy stjerne i elektronika-miljøet de siste årene og det er lett å forstå etter å ha hørt Until the Quiet Comes. Den har det meste, den er rik, den er sensitiv, den er sammensatt og den er tydelig. Det er en slik plate som er lett å forstå, den er umiddelbar, samtidig som den fortsetter å åpne seg etter titalls lyttinger. Virkelig, et av årets album. Håvard Ringen

Toppen Bech NILS BECH Look Inside (FYSISK FORMAT)

Det kan være enkelt å lese prosjektet til Nils Bech som uhåndgripelig. Med et formspråk hvor sammenflettingen av performancekunst og musikk står så sentralt, er det nok lett at lyttergruppen deles i ’ja’ og ’nei’, hvor ’nei’- gruppen rett og slett avskriver det fordi kombinasjonen kunst og musikk framstår som for høyttravende. Det er en forståelig reservasjon, men om en ser forbi ukritisk forutinntatthet, ser man at Bechs musikk har en ekstremt imøtekommende, ærlig og ydmyk klangbunn, uten pretensjoner. Javisst leker Bech seg med samtidsmusikk, avanserte strykerarrangementer, housemusikk og pop – med andre ord en sjangerkamel man burde hatt store vanskeligheter med å svelge. Men dette glir ned på høykant, og det er her albumets store styrke ligger – evnen til å formidle en gjenkjennelig kjærlighetshistorie, via avanserte verktøy. Tekstene hans spenner fra det befriende banale til det intrikate poetiske og på Look Inside tar de for seg en kjærlighetshistorie fra start til slutt. Ta for eksempel singelen, «A Sudden

6

Sickness», hvis musikkvideo portretterer performancekunstneren James Jeanette Mains vandring gjennom Henie Onstad Kunstsenter iført vakre aftenkjoler. For øvrig albumets desidert fineste låt, men også en god analogi til hvordan estetikk og kunst har en finger med i spillet når Bech skriver sarte ballader som dirrer med kjærlighetssorg. Eller som en bekjent sa på spørsmål om hvordan han ville beskrive Bech til en som ikke visste hvem han var: «Som en skandinavisk utgave av Edith Piaf som har oppdaget stiger». På albumet har Bech også fått hjelp av noen av Norges fremste musikere og produsenter med elektronikaduoen Ost&Kjex og Bendik Giske på produksjon, og Ole Henrik Moes strykerarrangementer. Bech har uttalt at han ikke hadde den store kunnskapen om verken samtidsmusikk eller housemusikk i forkant av dette albumet, men at han kjente en dragning mot begge sjangrene. Denne nysgjerrigheten har ikke ført albumet inn i tusen løse tråder, men gjort det til en raffinert og stram affære skapt av en som har kjærlighet for faget. For å skrive det i enkle vendinger; fantastisk vakkert. Karima Furuseth

10/2012

55


MUSIKK

Det hev ei popstjerne utsprungen IDA JENSHUS Someone To Love (UNIVERSAL MUSIC)

Et trykk av forventning la seg over tv-stuen da Thomas Seltzer introduserte Fleetwood Macs udødelige, «Landslide» framført av Ida Jenshus. Låten som fikk selv Lars Monsen til å bryte sammen i gråt etter han hadde tilbakelagt Norge på langs. Hans opplevelse av «Lands-

5

SUNSWITCH Sunswitch (RIOT FACTORY)

4 - 1 = 5. Da jeg for rundt et år siden fikk nyss om at Kristoffer Lo (Yodok, Pelbo), Trond Frønes (Blood On Wheels, Goat the Head) og Thomas Jærmyr (Yodok, Skull) hadde gått sammen for å skape Norges høyeste og hardeste band, fikk jeg umiddelbart ståpels. Lo og Jærmyrs improviserende dommedagsbeist Yodok hadde allerede pøst ut et par skremmende bra konserter, og Trond Frønes, hva

5

56

10/2012

lide» vil nok aldri nå samme sentimentale klimaks som da han inntok sitt første måltid i en ensom spisesalong på et gjestgiveri i Finnmark, etter ett år i villmarka, med Stevie Nicks fløyelsmyke stemme fra anlegget. Men hvis han tilfeldigvis lå på sofaen og restituerte denne onsdagskvelden i oktober da «Landslide» ble gjenstand for en sjeldent respektabel cover, skal du ikke se bort i fra at riksvillmannen kremet litt i Janus-longs-

skal man si? Fra støyende jazz til lavpannet dødsmetall, er han på bass det nærmeste vi kommer undergrunnrockens M.V.P her til lands. Den selvtitulerte debuten til Trondheims mørkeste trio, Sunswitch er et oppsiktsvekkende bra tilslag i et sjangerlandsskap som alt for sjelden byr på overraskelser, men du verden hvor svakt plata åpner. Åpningen «Demonology» er nemlig en haltendende og uinspirert reise gjennom generisk svensk postrock og amerikansk doom. Låten er Sunswitchs gave til de som i lengre tid har ment at doom og

post-rock er som hvilesjangre å regne for tidligere metalvirtuoser og sinte hardcoreutøvere. Den mangler både nerve og kraft, og ville med sine tretten minutter marginalt gjort seg til nytte som bakgrunnslyd til en Go-pro-video i sakte film. Heldigvis fortoner resten av debutskiven seg som mørk berusende lykke. På de tre resterende låtene kommer Sunswitchs ukonvensjonelle besetning til sin rett, sammen med en nær live-aktig produksjon (platen er mikset og mastret av Magnus Lindberg fra Cult of Luna). I det Jærmyr banker seg inn over den

en. Dresset i lårkort modkjole trakterte hun en delikat White Falcon Gretch med største selvfølgelighet, og leverte en framførelse verdig en fullkommen popstjerne. Med sin utgivelse Someone To Love beviser hun at det bor mer i henne enn å tolke fordums slagere. Med bred pensel maler Ida Jenshus amerikansk country, folk og softrock over et stødig lerret. Det er fyldig, fengende og vakkert. Ikke ulikt First Aid Kit kommer hun unna med åpenbare referanser og oder til svunnen storhetstid. Aldri tidligere har Jenshus operert med en slik faretruende lyd av allemannseie. Someone To Love inneholder A-liste kandidater i demokratisk forening med pretensiøse kutt på opptil åtte minutter. De gjennomførte radiohitene som kommer til å finne veien til alt fra Klem FM

sårbare bassintroen til Frønes på «Another Avenue», er gjespene fra «Demonology» allerede glemt. Det trioen mangler av gitarstøy og hjerteskjærende brøling kompenseres ved Los såre, men likefullt kraftfulle tubalyder. På tre fjerdedeler av skiva blåser og peser han tubaen til vanvidd, som resulterer i det som høres ut som desperate hvalskrik i kjent Moby Dick-stil. Tre av de fire låtene på skiva ruller seg rundt i mørkt materie i et kvarters tid hver og har den typiske post-rockete oppbyggingen. Unntaket er den kjappe og skitne «Concord», som doser på med en Cadillaclignende basslinje under hissige trommer og intense tubahyl, det hele er over på utrolige fire minutter. Låta er det nærmeste Sunswitch kommer en streit rockelåt på debuten uten at de mister noe tyngde av den grunn. Den grandiose avslutningen, «Imaginary Skull», fungerer som en velregissert oppsummering av platas høydepunkt og når de tilsynelatende improviserer fram en meget selvsikker avslutning på låta er det bare å glede seg over at kveldene framover blir mørkere. Så lenge man husker å skrape bort første sporet fra voksen vel og merke. Tete Lidbom

til ungdomskanalen P3 er helt innafor å legge til på høstens spilleliste. Selv om det tidvis bikker over i klisjeer med tekstlinjer og låttitler som «Driving home I thought of you» og «Tender Leaves», innehar Jenshus og bandet et såpass rikholdig innslag av egenart at det får passere. Den åpenbare Marit Larsen-referansen på «Days Of Nothing» får produsent Kåre Vestrheim ta på sin kappe. På den andre siden skal det litt til å holde orden i sysakene når annenhver artist eller band som benytter seg av han insisterer på å spille Nashville-inspirert folk og country. Ida Jenshus kom likevel fra det med en plate som kommer til å finne veien inn til så vel eventyrerhjerter som streite realfagstudenter med årskort på SATS. Inger Lise Hammerstrøm

EL PERRO DEL MAR Pale Fire (THE CONTROL GROUP/IMPORT)

Flammende fint. Pale Fire markerer et nytt kapitel i El Perro del Mars katalog. Det er et solid steg bort fra den søtladne indiepoppen hun tidligere har markert seg med, og i stedet kommer det inn noe mørkere, mer elektronisk og mystisk. Sam-

5

tidig er hun mer selvbevisst enn hun har vært tidligere. Og hun er tydeligere i sin rolle som popmusiker. Alt dette jobber både for og imot, mest for egentlig, for Pale Fire er en ganske imponerende plate. Den innledes av tittellåta «Pale Fire», som setter stemningen og viser vei for resten av platen. Og dikotomien mellom det varme og kalde symboliserer hvordan denne plata balanserer


MUSIKK mellom kald, nordisk mystikk og varmere popmusikk. «Pale Fire» griper direkte etter hjerteroten, med sitt nydelige synth-parti og sin lengtende vokal, samtidig som den inneholder noe kaldere. Tekstmessig er den vanskelig å forstå seg på, det er nok ikke en Nabokov-referanse, men symbolikken i en blek flamme er grei nok, og fin nok. Plata fortsetter med «Hold Off The Dawn», som ikke klarer å holde det samme høye nivået, men som dukker dypere ned i noe mystisk og urolig. «Home Is To Feel Like That» gir meg følelsen av at El Perro del Mar har hørt en del på tidlig New Order og de iskalde romantikerne i The Wake før hun skrev denne plata. Her blir hun nesten etterapende, men redder seg inn med en urovekkende følelse

PANDREAS Pandreas EP (SELLOUT! MUSIC)

Looper. Det er likheter å finne mellom norske Pandreas og svenske The Field. Begge tar i bruk korte, loopede samples for å bygge suggererende og emosjonelle danselåter. Selv om likhetene ikke stopper der, så er det i forskjellene de er interessante. Hos The Field så blir samplebruken først og fremst et grep for å bygge groove, den blir et rytmisk element i mye større grad enn hos Pandreas. Dette fordi den er røffere, mer kantete og tydeligere. Hos Pandreas er den mer delikat og sofistikert, men også mindre tydelig. Dette har med at Pan-

4

TAKEN BY TREES Other Worlds (SECRETELY CANADIAN/TUBA)

Hula, fuckings hula. Det er til tide så mye ironi og distanse i Taken By Trees’ nye plate at det kan være vanskelig å ta den alvorlig. Victoria Bergsman, som hun egentlig heter, har denne gang tatt sitt omreisende pop-prosjekt til Hawaii, med svippturer rundt i Karibien. En oppgradering vil kanskje noen si, fra hennes lokasjon ved forrige korsvei; albumet East of Eden ble spilt inn i Pakistan. Men om det finnes en oppgradering, så er den vanskelig å spore. Helhetsinntrykket er at Other Worlds er et svakere album enn East of Eden. Og mye av det har med denne distansen som har sneket seg inn. East of Eden var gjerne et sparsommelig popalbum, men det hadde en varme og en humanitet over seg som ikke er like til stede i Other Worlds. Kanskje er det

3

trygt plantet i bånn. Videre blir El Perro del Mar virkelig mystisk. På «I Carry The Fire» er hun nesten lynchsk i uttrykket og i symbolikken og på «Love Confusion» blir det veldig mørkt og industrielt med ett, før det varmes opp mot slutten av låta med atmosfærer som et trolsk Bel Canto. På sjettesporet eksploderer plata i vellyd. «Walk On By» er lett en av 2012s beste låter. Den lefler (nesten) ikke med den samme mystikken som resten av plata, og konsentrerer seg heller om å være en enkel og vakker poplåt. Her er El Perro del Mar tydelig inspirert av Lovers Rock, reggaens svar på powerballader, samtidig som den inneholder noen klare nikk til Saint Etienne. Den er sparsommelig og spinkel, men inneholder allikevel en impo-

nerende mengde emosjonalitet. Sporet som følger «Love In Vain» blir nesten som en ekstremversjon av forgjengeren: mer reggae, mer lengsel, enda spinklere. Og ikke like bra, selv om Prodigysamplet mot slutten er et nydelig grep («Out of Space»). Etter dette renner det ut i to i overkant merkelige spor i «To the Beat of a Dying World» og «I Was a Boy», før det avsluttes på en meget akseptabel måte med «Dark Night». En låt som svarer til åpningssporet, og som Pale Fire innledet og satte tonen, så oppsummerer og konkluderer Dark Night. Den er optimistisk og atmosfærisk, en tydelig poplåt som brygger på noe urolig og skummelt, men som først og fremst er hva den er: fin popmusikk. Håvard Ringen

dreas’ musikk handler like mye om det som skjer rundt samplesene, mens The Field utelukkende handler om å fokusere på samplesene. The Field har også et tydelig minimalt preg over seg, mens Pandreas handler om maksimalisme. Det er kanskje dette rike lydbildet, hvor det skjer utrolig mye uten at man egentlig merker det, som er det mest imponerende på Pandreas’ debut. Førstelåten «Jaguar Shark» åpner med en fløyelsmyk vekk av synth som sakte skifter karakter, blir fetere og får flere lag. Det bygges i gode to minutter, før et høyt pitchet stemmesample kommer inn og en sval 4/4-rytme begynner å gå i bunn. Og låten bare vokser og vokser, lydbildet blir stadig større og større, men det skjer

så subtilt og sakte at man nesten ikke legger merke til det en gang, man suges bare dypere inn i denne meditative melankolien. Ved seksminuttersmerket kommer det et skingrende element inn, en slags dypt forvrengt gitar, som jamrer seg over den myke bakgrunnen. Og i stedet for å bli et forstyrrende element, så komplementerer det låten, ikke ulikt saksofonen i en Springsteen-låt. Det er ikke nødvendig å forklare hver låt på samme detaljnivå som «Jaguar Shark», de er stort sett variasjoner av det samme mønsteret: «Flygespark» er direkte, «Sol Campbell» er stort sett identisk, bare litt større, «Kjina» og «Glimt» er også direkte og kortere i formen. Det er de to lengre låtene som utmerker seg her. De tre korte låtene er fine, men Pandreas’ talent utmerker seg når det får bedre tid på seg. Da får han tid til å virkelig bygge lydbildet sitt og vise hvor fantastisk blikk han har for detaljer. Da blir det virkelig sofistikert og delikat det her. Pandreas EP er en uhyre lovende debut, og forhåpentligvis vil Pandreas prege en stolt norsk elektronikahistorie i fremtiden. Håvard Ringen

fordi produsent denne gang er Henning Fürst fra The Tough Alliance, og kanskje er det fordi Henning Fürst er ganske mye mer distansert og ironisk enn forrige produsent, Dan Lissvik. Other Worlds setter tonen fra første sekund. Den innledes av bølgeskvulp og karakteristisk slide-guitar, før Bergsmans sedate vokal slår inn med tekster om å være sykelig forelsket. Og umiddelbart slår en feriefølelse inn, ikke nødvendigvis av den eskapistiske sorten, men følelsen av at de som har laget denne musikken har vært på ferie, litt bortreiste og ikke særlig engasjerte i musikken. Det bedrer seg på «Highest High», neste spor, som i mye større grad er en fullstendig låt. Enda bedre blir det på «Dreams», som høres ut som et subtropisk The Tough Alliance på valium. Og i løpet av tre låter har Other Worlds gått fra ubetydelig og irriterende til ganske så fin. Og slik går det, opp og ned, resten av plata. Det

fremstår som litt meningsløst at denne plata skal høres så Hawaii ut. De sporene med mest slide-guitar og steel-drums, er med ganske klar margin platas dårligste. Samtidig finnes det noen spor som dras mer i en karibisk retning, som nevnte «Dreams» og, særlig, «I Want You», som skiller seg ut med positivt fortegn. Så hvorfor ikke gjøre hele plata med et karibisk tema heller? Problemet er at jeg føler meg frarøvet en fantastisk plate, og i stedet sitter igjen med et veldig halvveis produkt. Eller kanskje jeg bare ikke kan fordra musikk fra Hawaii. For meg blir det uansett stående som et skøyeraktig grep de skjuler seg bak, hva de skjuler vet jeg ikke. Other Worlds er en helt grei plate, egentlig, den føles bare så lite oppriktig. Håvard Ringen

NATT&DAG I SAMARBEID MED HI-FI KLUBBEN OG WIMP PRESENTERER:

NATT&DAG Råmiks er et møtested for musikkelskere, med forhåndslytting av ny musikk av kjente og ukjente artister. Artister og tidspunkt for arrangementer annonseres fortløpende i hver by. Finn NATT&DAG Råmiks på facebook eller meld deg inn i Hi-Fi Klubbens kundeklubb for personlig invitasjon.

hifiklubben.no | wimp.no | nattogdag.no

MUSIKK: ANDREAS TYLDEN

10/2012

57


FILM

Anmeldelser + Intervju + Kommentar + TV + Spill

En visuell orgasme og et iskaldt jordhull. Faust anmeldt på side

Det ligger stort emosjonelt arbeid bak en film som dette.

Intervju med Margreth Olin på side

Paradis: Kjærlighet Regi: Ulrich Seidl Med: Margarete Tiesel, Peter Kazungu, Inge Maux Ærlig og ubehagelig om sosiale ulikheter. Paradis: Kjærlighet er den første filmen i Ulrich Seidls planlagte Paradis-trilogi og om de neste to filmene behandler temaene i sine respektive undertitler («Tro» og «Håp») på lik måte som kjærlighet blir behandlet i denne, så blir trilogien i alle fall ikke noe lystig skue. Skjønt, det er kun på overflaten denne filmen handler om kjærlighet, akkurat som at det kun er på overflaten kjærlighet er et tema i de mellom-menneskelige forholdene i filmens historie. Kjærlighet er uansett det Teresa er ute etter når hun reiser til Kenya, hvor venninnen Inge lever livets glade dager som

5

sugar mama for unge kenyanske menn. Der Inge er helt og holdent komfortabel med sin rolle i sexturisme-industrien, klarer ikke Teresa tilpasse seg. Hun vil ha en mann som ser henne, ser sjelen hennes – «jeg er ikke et dyr,» som hun sier på sitt første mislykkede besøk hjemme hos en ung kenyansk mann. Så møter Teresa Munga. Munga er ikke pågående slik som alle andre. Han har ingenting å selge, han vil bare hjelpe. Han ser henne. Slik er det i alle fall i begynnelsen, men det tar ikke lang tid før samtaler om kjærlighet – «here in Africa, love is forever», «tar du mange hvite kvinner med deg hit?», «nei, nei, bare deg» – byttes ut med hjerteskjærende beretninger om fattigdom og nød. Mungas søster har ikke råd til legebehandling for barnet sitt. Nabolagets skole får det ikke til å gå rundt. Gi penger.

60

En løpende dialog med sine egne konvensjoner. 66

Skyfall anmeldt på side

61

Du gir ikke nok, gi mer. Og så er Munga borte. Teresas forandring i etterkant av møtet med Munga er en brutal og ærlig skildring av hvordan de sosiale ulikhetene i samfunnet fører til en gjensidig dehumanisering. Den eneste metoden for ikke å la seg lure, er kynisk å innta de forhåndsdefinerte rollene i samfunnsordenen. Her finnes det ikke individer, det finnes bare rike, hvite turister og fattige kenyanere. Teresa glir sakte men sikkert inn i dette rollemønsteret hun ble ufrivillig innlemmet i. Når hun til slutt selv er den som forsterker og viderefører den onde sirkelen ved å behandle kenyanske menn hun møter, ikke som individer, men som stereotypier, har forandringen skjedd så sømløst og subtilt at ubehaget sitter igjen i lang tid etter filmens slutt. Trond Gausdal Premiere 19. oktober

Looper Regi: Rian Johnson Med: Joseph Gordon-Levitt, Bruce Willis, Emily Blunt, Paul Dano Helt sikker på at dette ikke er en film av Christopher Nolan? Året er 2044 og det er tretti år til tidsmaskinen blir oppfunnet. Joe (Joseph Gordon-Levitt/Bruce Willis) er en «looper», en leiemorder som får sine ofre tilsendt fra fremtiden. Ved kontraktens utløp får en «looper» tilsendt sitt siste offer, sitt fremtidige selv. Dette er omtalt som «closing the loop». Her er altså utgangspunktet for Looper, et premiss som åpner opp for et mylder av parallelle virkeligheter, kolliderende tidslinjer og alternative selv. Heldigvis har regissør og manusforfatter Rian Johnson inntatt samme holdning som den eldre Joe til de problemstillingene tidsreiser utgjør for fysikkens lover: «I don’t want to talk about time travel.» Ingen

5

vits i å henge seg opp i realismen ved filmuniversets indre logikk, med andre ord. Skulle man først gjøre det burde uansett det første spørsmålet være hvorfor, i 2044, den kriminelle underverdenens weapon of choice er muskedunderen. Svaret? Vel, det er jævlig kult, og det bidrar til den fantastiske cocktailen av filmsjangre som gjør Looper så vellykket og unik. Stikkordet er stil, noe Looper har i overflod. Rettere sagt, den har mange stiler. Det lovløse, revolvermanns-dominerte Kansaslandskapet kommer med nikk til western-tradisjonen, handlingen henter sitt fra både det tradisjonelle mafia-dramaet og dystopisk science fiction; det er scener av ren horror og i tillegg har vi Bruce Willis som er en sjanger i seg selv. Rian Johnson demonstrerer en fantastisk innsikt i disse forskjellige stilartenes egenverdi, og fletter elementene sømløst sammen som om det var det mest naturlige i hele verden.

Looper må allikevel kunne sies å være nærmest beslektet Christopher Nolans filmunivers med sin forkjærlighet for forvrengt virkelighet i tradisjonen til Memento (2000) og Inception (2010) i kombinasjon med «dark science fiction»-stilen rendyrket i Nolans Batman-filmer. Dette er på ingen måte negativt. I tillegg til å være en estetisk nytelse med nikk i mange filmhistoriske retninger, har Looper en god balanse av karakterdrevet drama og handlingsdrevet action. Her finner vi godt utviklede rollefigurer i en evig konflikt mellom egeninteresse og ønsket om å gjøre hva som er rett, uten å ha klart for seg hva det skulle være. Slik sett åpner filmen opp for problemstillinger rundt moral, skjebne og identitet, for de som liker den slags. Resten kan bare lene seg tilbake og nyte en helstøpt underholdningsfilm uten et kjedelig øyeblikk. Trond Gausdal Premiere 12. oktober 10/2012

59


FILM

Den skriker deg inn i øret, sikler over ansiktet ditt som en gal hund og danser spastisk rundt i ring. Faust Regi: Alexander Sokurov Med: Hanna Schygulla, Isolda Dychauk, Anton Adasinsky, Johannes Zeiler Sagnet om den gudløst kunnskapstørste Faust, som selger sjela til selveste djevelen for få overjordisk viten, regnes som en av grunnpilarene i tysk kulturhistorie, og har blitt formidlet, tolket og omtolket i utallige versjoner. Mest kjent er Johann Wolfgang von Goethes skuespill i to deler, som dette nesten ubegripelig ambisiøse filmverket (som vant fjorårets Gulløve under filmfestivalen i Venezia) av den russiske kunstfilmambassadøren Aleksandr Sokurov, baserer seg på. Det utfordrende og kompromissløse er ikke ukjente beist for mannen som stod bak en av 00-tallets teknisk sett mest avanserte prestasjoner med den hypnotiske Russian Ark – skutt i én eneste tagning på over nitti minutter. Hans skjellsettende vakre Mor og sønn (Nick Caves favorittfilm) har et bildespråk så organisk og rikt teksturert at det er vanskelig

5

60

10/2012

å akseptere at den faktisk er malt med optikk og ikke pensler; at den ikke har blitt utvasket med terpentin og nedslitt etter å ha stått ute i regnet. Sokurov er med andre ord en visuell magiker av de sjeldne. Samtidig er han uhyre krevende for dem som ikke er forberedt på å investere mye i tilskueropplevelsen. Han benytter seg av dialogdubbingen vi forbinder med blant annet Tarkovskijs filmer, som gir en ekkolignende verfremdungseffekt, og karakterene er mer figurer og arketyper enn levende mennesker. De både snakker og beveger seg med utpreget teatralske fakter, som kommer i veien for den identifikasjonen vi ofte jakter på i møtet med en filmfortelling. Skal man nyte Sokurov, må man tylle seg helt inn i stemningen han maner frem gjennom formspråket. La det være sagt med en gang: Faust er en dehydrerende, ofte aldeles grusom opplevelse. Den skriker deg inn i øret, sikler over ansiktet ditt som en gal hund og danser spastisk rundt i ring. Det er i det hele tatt noe genuint ugjestmildt over Faust. Fortellingen er en seig strøm som aldri tar slutt; djevelens sende-

bud leder Faust fra den ene situasjonen til den andre, og dialogen er ofte så abstrakt at den oppleves som en konstant, enerverende voiceover. Dette flankert av et like utfordrende bildespråk, som nok vil være polariserende på publikum med sin insisterende forseggjorte – her vil noen si overdrevet tilgjorte – estetikk. Filmen er skutt i det gamle Academy Ratioformatet (4:3), og bildekomposisjonen – med sine utpregede bruk av under- og overvinklede innstillinger – henviser til tysk ekspresjonisme (ikke minst Murnaus versjon av Faust). Fargetonene er blasse og marerittaktige, og det skarpe, hvite motlyset blør utover rommene som strimer av noe bortimot himmelsk – en isnende kontrast til den altoverskyggende fordervelsen som fremstilles. Denne verdenen ligner helvete: rottene krafser langs veggene, folk er frastøtende i kropp og sinn, urinen skjærer gjennom luften som en klo – man kan formelig lukte blandingen av råtne matrester og størknede kroppsvæsker. En film som i så overveiende grad baserer seg på visualitet, er nødvendigvis ekstra avhengig av å ha en sterk fotograf ombord på laget, og Sokurov kunne neppe funnet en bedre samarbeidspartner enn eminente Bruno Delbonnel (Amélie, En langvarig forlovelse, Harry Potter og Halvblodsprinsen og Across the Universe – Oscar-nominert for de tre førstnevnte). Arbeidet hans her er så kreativt og teknisk komplekst at fotoentusiaster garantert

komme til å diskutere det over mang et glass rødt i flere tiår fremover. Sokurovs mesterskap ligger i hvordan han maner frem den kvelende atmosfæren, uten å miste grepet underveis. Strupetaket bare intensiveres, og mot slutten befant jeg meg så langt inne i Fausts inferno at jeg ikke ville ut. Det var nok selvpining, men jeg ønsket at filmen bare kunne fortsette – en trollbindende effekt man også finner i klassiske filmer som I fjor i Marienbad og Aguirre, der Zorn Gottes. Reaksjonene fra salen under mitt første møte med filmen under Tromsø Internasjonale Filmfestival var preget av et publikum som ikke helt visste hva de skulle synes; spredt applaus og mye mumling preget rulletekstene. Selv synes jeg Venezia-juryens valg om å belønne et så krevende og uspiselig verk bare rotfester festivalens progressive, nytenkende profil. Faust er en blanding av den lille og den store døden. En visuell orgasme og et iskaldt jordhull som dekker øynene dine med sort. Kort sagt: en vanskelig, men aldeles uforglemmelig kunstopplevelse. Lars Ole Kristiansen Cinemateket viser filmen 2. desember

Presentert i samarbeid med:


FILM

Savages Regi: Oliver Stone Skuespillere: Blake Lively, John Travolta, Salma Hayek, Benicio Del Toro, Trevor Donovan Stoned, Oliver? Bestekompisene Ben og Coen bor sammen i Sør-California, de deler kjæresten O (for Ophelia), og finansierer luksuschillelivsstilen sin med marijuanadyrking. Når de en dag får et meksikansk dopkartell på nakken og O blir kidnappet, gjør de alt for å få henne tilbake. Og hoppsann, så er det duket for halvannen time med eksplosjoner, skuddvekslinger, knivstikkinger, kidnappinger og tortur. Os stemme (som følger oss igjennom filmen, uten at voiceoveren kan sies å tilføre noe) introduserer oss for Ben og Coen, to karakterer tegnet i sort og hvitt. De er war og peace,

3

steinansikt-soldat og fredselskende buddhist. Eller «Buddhist» og «baddist», som O velger å kalle dem. «Coen fucks, Ben makes love.» Og så videre. Os håpløse ordlek gjør voiceoveren unødvendig flåsete. «I have orgasms, he has wargasms», for eksempel. Serr? Blake Livelys O kan lett forveksles med den hun spiller i Gossip Girl, bare med litt mer hasjtåke i stemmen. Os manglende evne til å skape sympati gjør dessverre at hele filmens hovedpremiss skurrer, nemlig at disse gutta er villige til å risikere livet for å redde henne. Savages er ikke fort overstått (2:10), men den er fort glemt. Det skal være sagt at jeg har vanskeligere for å svelge filmvold som underholdning enn mange andre, men i Savages havner volden virkelig i vrangstrupen. Jeg tviler ikke et sekund på at det

går hardt for seg i et meksikansk dopkartell, men volden og torturen i Savages føles spekulativ, ikke realistisk. Likevel har Savages underholdende aspekter, også for oss som ikke synes vold er spennende. Veteranskuespillerne, for eksempel, er sabla gode. Selma Hayek er fantastisk, denne gangen i rollen som (stort sett) iskald narkodronning, John Travolta er kostelig som tvilsom konstabel, og Benicio del Toro er helt ufyselig, akkurat slik han skal være. Uten å røpe for mye, ender filmen i et eneste stort WTF-øyeblikk. Hva i alle dager har skjedd her? Er det studioet som har satt ned foten? Har Oliver Stone og resten av manusforfatterne – i et sløvt øyeblikk – forsynt seg litt for grådig av marijuanaplantene på settet? Kamilla Rønnestad Premiere 12. oktober

Bardem, Javier Bardem James Bond: Skyfall Regi: Sam Mendes Med: Daniel Craig, Javier Bardem, Bérénice Marlohe, Naomie Harris, Judi Dench James Bond begynner å bli gammel. Skyfall kommer femti år etter at Dr. No først dukket opp på det store lerretet, og for å markere anledningen er denne tjue-tredje Bond-filmen den mest selvransakende i rekka så langt. Både handling og dialog er mest av alt en meta-kommentar til den tradisjonen filmserien har bygd opp gjennom et halvt århundre. Som virkemiddel er det både ambisiøst og risikabelt, for om det mislykkes, er det ikke kun denne ene Bond-filmen som tar skade – det er hele Bond-arven. Da vi ble introdusert for Daniel Craigs tøffere, mørkere agent 007 i Casino Royale (2006) blåste det nytt liv i hele denne arven – nytt liv som sto i fare for å dø ut igjen etter den smått skuffende oppfølgeren Quantum of Solace (2008). Når M blir innkalt til høring foran regjeringsministeren for å forsvare det som fra politisk hold blir ansett som en utdatert lederstil for et like utdatert MI6, vet vi altså hva som står på spill. «This is a young man’s game,» blir Bond fortalt med et hint om at det kanskje er på tide å legge inn årene og la oppkomlinger som Jason Bourne ta over. Men om vi går bort fra rammeverk og kontekst for et lite øyeblikk, hva med handling

5

Hypnotisøren Regi: Lasse Hallström Med: Tobias Zilliacus, Mikael Persbrandt, Lena Olin, Helena af Sandeberg, Jonatan Bökman, Oscar Petterson, Eva Melander Tungrodd etterforskning. Med sugende helikoptershots over et bekmørkt Stockholm viser Lasse Hallström hvem som just kommer fra Hollywood, og hvem som har tenkt seg tilbake. Det åpner godt, det ser bra ut. Så begynner filmen. Saken: Familie på tre myrdes på bestialsk vis, en sønn overlever og haver i koma, mens en ukjent storesøster forblir sporløst forsvunnet. Spørsmål: Hvordan nå seriemorderen før søsteren blir ryddet av veien og flere liv havner i skruestikken? Svar: Omstridt bruk av hypnose på den komatøse gutten; kriseverktøy i krisetid. Seriemorder, bestialitet, koma, hypnose og forsvinningsnummer; her skulle det være godt opplegg for en intens politithriller midt mellom Menn som hater kvinner og La den rette

3

komme inn. Men den gang ei. Lasse Hallström interesserer seg i liten grad for politiarbeid, i begrenset grad for thrillerdramaturgi og i forbløffende liten grad for den psykologiske dramatikken som ligger i hypnoseelementet. Sjelden har det vært mindre spennende å følge politiarbeid i action og like sjelden har politietterforskning fremstått som så planløs, tungrodd og uprofesjonell – enn si filmatisk uelegant. Det som derimot interesserer Hallström er den relasjonelle intrigen mellom hypnotisøren og hans kone; tidligere utroskap, en feilslått og lite omtalt hypnosehendelse fra fortiden og unntakstilstanden som oppstår når også deres egen sønn dras inn i intrigen. At alt med fordel kunne ha vært kombinert, slik som i boken, er dermed en fraværende fasett ved filmen – og et filmatisk problem. Det er kort sagt umulig å engasjeres av forholdet mellom ektefellene når den ytre og overgripende handlingen forblir uforløst og uspennende til tross for et lovende anslag og et fengende litterært forelegg. At hovedplottet

avsløres etter halvgodt løp gjør ikke saken bedre. Og så var det rollegalleriet. Etterforsker Joona Linna (Zilliacus) – en i boken dyktig finne av klassisk einstøingsformat – er her omformet til en pregløs politimann som utrykker seg via trauste enstavelser istedenfor treffende punchlines. Jovisst er det fint med et isblått og gjennomborende blikk, men desto mer skuffende når personen bak blikket er treg og uspennende istedenfor skarp og klarsynt. Heller ikke Mikael Persbrandt har nok å bryne seg på. En potensielt interessant skikkelse hemmet av et uoriginalt samlivsdrama. Til slutt, Lena Olin. Fortsatt en god skuespiller. Fortsatt like ungdommelig og veldreid som i gamledager. Skjønt, det hefter noe lettere uhyggelig ved en så velholdt eldre kvinne. En barnslig kommentar, men kun sagt for å peke på at et mulig rollebytte kunne gitt mer energi til intrigen; én mor i bytte mot en annen. Jeg sier ikke mer. Ragnhild Brochmann Premiere 5. oktober

Headshot

 Regi: Pen-ek Ratanaruang Med: Naopachai «Peter» Jayanama, Sirin «Cris» Horwang, Chanokporn «Dream» Sayoungkul Halvhjertet hull i hodet. 

 Pen-Ek Ratanaruang er en av Thailands mest populære regissører, og har tidligere servert det norske kinopublikummet Ploy. I presseskrivet til Headshot forteller han om hvordan ekstrem korrupsjon, en underliggende tematikk i filmen, er et høyst reelt problem i Thailand: «I stedet for utdannelse, intelligens og menneskelighet, må vi ty til skitne triks, trusler, utpressing og våpen for å bygge vår type demokrati,» sier han. Drøyt, tenker jeg, dette vil jeg vite mer om. Det får jeg ikke. I stedet får jeg møte leiemorde-

3

og innhold? Skyfall har alt en Bond-film skal ha – en intrikat katt-og-mus-lek hvor rollene som katt og mus veksles på mellom 007, M og filmens baddie Raoul Silva så man aldri helt vet hvem som har overtaket, en smellvakker, mystisk femme fatale, kjappe replikker, eksplosjoner og høy-energisk action hele veien fra London til Shanghai til den skotske landsbygda. Ja, og nevnte jeg filmens baddie Raoul Silva, mesterlig spilt av Javier Bardem? At Bardem er god på å spille slem har vært allment kjent siden 2007s No Country for Old Men, men Raoul Silva minner mer om hans rolletolkning av den homofile kubanske poeten Reinaldo Arenas fra Before Night Falls (2000) enn den iskalde Anton Chigurh. Bardem er en fryd å se på og stjeler hele filmen i så stor grad at man mot slutten lurer på hvem nøyaktig man skal holde med. Dyster action er jo tross alt veldig i tiden, så kanskje man skal la skurken vinne? Det ville uansett ikke vært slutten for Bond, for etter Skyfalls selvransakelses-prosess står det klart for oss hva Bonds store styrke er. «Alle trenger en hobby,» kommenterer han til Silva og får spørsmålet tilbake hva hans hobby er. Gjenoppstandelse. For å understreke poenget døde Bond like godt i Skyfalls første scene – én av mange elegante, selv-refererende kommentarer som ikke kan fungere i noe annet enn en Bond-film. Jeg gleder meg allerede til neste. Trond Gausdal Premiere 26. oktober

ren Tuk. Han møter pene jenter, han møter kjipe menn, han møter karma i døra. Han skyter masse. Tuk var en good cop, før han ble lurt i en felle, dømt for et drap han ikke hadde begått, og lokket til å være leiemorder.
Headshot fortelles episodisk og ikke-lineært, og det kan virke som om Pen-Ek selv har blitt en smule forvirret av den krevende fortellermåten han har valgt å navigere etter. Men til tross for noe slurv, er dette et grep som engasjerer. Jeg vil sette sammen puslespillet, forstå hvem denne mannen er, hvorfor han gjør som han gjør. I lengden blir imidlertid Tuks karakter for flat og uengasjerende. Potensielt interessante bikarakterer reduseres til fotnoter. Hovedpersonens opp-ned-syn

– som er lagt stor vekt på i markedsføringen av filmen – blir bare en gimmick. Midtveis i filmen tar jeg meg selv i å lure på hvorvidt en flues påfallende tilstedeværelse i en scene er planlagt eller ei. Så lite fenger det. Det er liten tvil om at Pen-ek vil, men i Headshot får han det ikke helt til. Jeg tror jeg skjønner hvor han vil med filmen, men sitter igjen med helt andre spørsmål når filmen er slutt (som: «hvorfor har de castet denne merkverdige kolossen av en mann i rollen som munk?»). Det finnes potensiale for en interessant historie fra Thailands underverden her. Bare synd at presseskrivet ga meg mer å tygge på enn det filmen gjorde.

 Kamilla Rønnestad Premiere 2. november 10/2012

61


Leie: 31.10..2012

Leie: 14.11.2012 Kjøp: 21.11.2012

Leie & Kjøp: 21.11.2012

Leie & Kjøp: 30.10.2012

Sjekk ut www.sf-film.no eller følg oss på

Leie & Kjøp: 07.11.2012

Leie & Kjøp: 21.11.2012

Leie & Kjøp: 28.11.2012

Leie: 19.12.2012


FILM

Der det fins vilje fins det vei, men til hva? Palme Regi: Kristina Lindström, Maud Nycander Dette infame fjeset over mikrofonene på talerstolen; den spisse papegøyenesen, det brede smilet, de dype øynene, de mørke øyenhulene, men først og fremst denne sitrende lysten! Til hva? Til å raffinere den sosialdemokratiske folkesjelen? Til å knytte Sverige tettere til verden utenfor? Utvilsomt, men kanskje viktigst – og med fatale konsekvenser – en lyst, et behov, til å handle som et impulsivt, fritt- og høytenkende enkeltindivid også som statsminister.

5

The Perks of Being a Wallflower Regi: Stephen Chbosky Med: Emma Watson, Ezra Miller, Dylan McDermott, Kate Walsh, Logan Lerman, Nina Dobrev, Paul Rudd Sjarmerende tenåringshelvete. Etter at bestekompisen tar livet sitt og favoritt-tanten dør i en trafikkulykke, havner femten år gamle Charlie på en institusjon fordi han har begynt å få depresjonsrelaterte blackouts. Når den sjenerte og intelligente Charlie en gang på nittitallet slippes ut av gjøkeredet og venneløs begynner på videregående, tar en gjeng med utstøtte tredjeklassinger ham under sine vinger og mater ham med vennskap, kjærlighet og tidsriktig narkotika. Basert på den bestselgende romanen av Stephen Chbosky med samme navn, er dette en ungdomshistorie fortalt av en forfatter uten særlig mye erfaring som filmregissør. Mange spørsmål overses over så lang tid at de glemmes, og Chbosky tar seg tidvis litt for god tid. Tilbakeholden fortellerteknikk som fungerer i romanen blir mer forvirrende og stakkato i filmformatet.

4

64

10/2012

En ung mann av den gamle garden og det gamle overklassesamfunnet, men også en påfallende moderne person et hestehode foran sine samtidige. Slik beskriver Palmes enke en ung Olof på vei mot statsministerposten. Den talentfulle, flerspråklige, retorisk begavede, intenst interesserte østermalmsgutten som snart skulle gå fra rollen som statsministersekretær til selve sjefsembetet. En karrierekurve like rask og rak som en tysk autobahn. Men burde den ha endt i rollen som statsoverhode? Var folkhemmet klar for en så akutt egensindig og egenartet aktør; så bevisst på medienes

Heldigvis er skuespillerne, spesielt Ezra Miller og Logan Lerman, så levende og rørende i rollene at man glemmer filmens narrative nybegynnerfeil. Hjerteskjærende sekvenser hvor den vennlige engelsklæreren gir ustabile Charlie tips til både upassende bøker som Catcher in the Rye og måter å håndtere en vanskelig hverdag på, alluderer til de voksnes ofte velmenende feilvurdering av de unges situasjon. Fortellerstemmen til Charlie er den røde tråden som redder sammenhengen i historien og evner å forklare karakterenes ofte pussige og hensynsløse beslutninger. Når vi følger dem igjennom det akademiske året er det en kamp mot homofobi, dårlig selvtillit og romantiske misforståelser med vidunderlig musikk fra artister som The Smiths, Lou Reed og David Bowie i bakgrunnen. For ikke å glemme gjengens gjenskapning av Rocky Horror Picture Show, en metafor for deres egne rariteter. Alt i alt: Morsom, rørende og intelligent; alt som hittil har manglet i 2010-tallets amerikanske ungdomsfilmer. Siren Løkaas Premiere 9. november

bidrag til det politiske spillet og likevel for godtroende til å forstå konsekvensene av å være under kritisk oppsyn? He had it coming, som det heter i musikalen Chicago – men det hadde resten av landet også. Lindström og Nycander har gjort et solid arbeid med å løfte frem personen fra skyggen av dødsfallet: 8-millimeter filmklipp fra Palmes familieliv, telefonsamtaler fra det skjebnesvangre gisseldramaet på Norrmalmstorg, behindthe-scenes-opptak fra valgvaker, godt redigerte skildringer fra tidsvitner samt et stort, rikt og skikkelig presentert fotomateriale. Verken en

hyllest eller en elegi, men et fint innrammet dobbeltportrett av en stat og en statsleder i takt og utakt. Av en brilliant og brennende idealist med et stort hjerte for folket, men også en maktorientert egotripper som kunne ta andres ære der det passet og som på godt og vondt entret rampelyset så fort sjansen bød seg. Fremskritt, troverdighet og internasjonal celebritet på den ene siden, graverende feilvurderinger og feilskjær på den andre. En historie om et kontroversielt overskuddsmenneske og det Sverige som ikke evnet å håndtere den hatkulturen som tok livet av en statsminister på vei hjem fra kino i 1986. Alle vet at Palme ble skutt, nå vet vi også mer om Palme. En komplett miniserie av alt filmmateriale vises på svensk tv i jule- og nyttårshelgen. Godt å ha i mente når en totimers dokumentar er lang tid på kino, men langt fra nok til å fange inn alle linene som legges ut. Ragnhild Brochmann Premiere 26. oktober


FILM

FRA DEN BESTSELGENDE FORFATTEREN AV STORMENES TID

KEN FOLLETT

Møte på Valmueåsen Regi: Goro Miyazaki Med: Masami Nagasawa, Junichi Okada, Keiko Takeshita Nostalgisk og forutsigbar. Umi og Shun er to tenåringer som går på samme skole. De er forskjellige, men har likevel et godt øye til hverandre. Umi er en pliktoppfyllende ung jente som tar seg av matlaging og husarbeid for familien store deler av den lille fritiden hun har etter skolen. Shun er politisk aktiv og redaktør for skoleavisen. Klubbhuset, som avisen og flere andre foreninger holder til i, skal rives fordi et nytt og finere skal bygges til OL i Tokyo i 1964. Da setter Umi og Shun hodene sammen for å redde bygget

3

og for å få litt ekstra tid sammen. I likhet med Studio Ghiblis kjente produksjoner som Spirited Away og My Neighbour Totoro er også dette en visuelt spektakulær opplevelse. Et nærmest overjordisk bakteppe skapes ved fargebruk, og ivrig penselstrøk gjør hver scene til et maleri. Alt flettes harmonisk og sømløst sammen med tradisjonell musikk. Filmen ser tilbake på og glorifiserer en tid i Japan hvor tradisjon sto sterkere, familieverdier var høyeste prioritet og jenter ble oppfordret til ekstrem tilbakeholdenhet. Historien er basert på en tegneserie for unge jenter på sekstitallet og det merker man. Historien som sådan er imidlertid forutsigbar og det smøres hele tiden på med

klisjeer om ulykkelig kjærlighet. Det viser seg nemlig at Umi og Shun muligens kan være søsken. Ikke nok med det: Umi er velstående mens Shun er fatting. Au da. En dødelig kombinasjon både politisk og sosialt – en romanse synes umulig. Morsomme småkarakterer løfter imidlertid historien noe og trekker oss inn i en begynnende kvinnekampen i Japan. Sjablongaktige scener der Shun låser seg inne på rommet sitt og ser dystert ut av vinduet eller der Umi gråter inn i puten sin om natten, evner imidlertid å gjøre denne tenåringsromansen mer parodisk enn rørende. Siren Løkaas Premiere 23. november

I ALL EVIGHET RIDLEY SCOTT OG TONY SCOTT FRA

End of Watch Regi: David Ayer Med: Jake Gyllenhaal, Anna Kendrick, America Ferrera, Michael Peña, Frank Grillo, Natalie Martinez, Cody Horn, David Harbour, Shondrella Avery, Virkningsfull politipropaganda. To unge politibetjenter, en hvit og en latinamerikaner, er partnere og del av polititroppen som har ansvar for en bydel i Los Angeles som regnes for å være USAs farligste nabolag, South Central. Her florerer all tenkelig kriminalitet fra menneskesmugling til småtyverier. De to politibetjentene er fryktløse bestevenner som ville løpt etter hverandre inn i brennende bygninger uten å blunke. En dag snubler de over en liten fraksjon av et meksikansk mafiakartell og dermed er alle spansktalende gangstere plutselig ute etter å drepe dem, for alvor og med egne liv som innsats.

6

Visuelt er filmens kamerabruk en blanding av politibetjent Brian Taylor sitt filmprosjekt om seg selv (ved hjelp av et «skjortekamera») og et kamera som er festet på bilens dashbord. Også Cops-lignende jakter gjennom trange smågater, hus og trappeoppganger virkeliggjør denne fremmede verdenen. Spansklignende gangster-kaudervelsk skrikes fra alle kanter, og hvert eneste hus inneholder svette ansikter med store pupiller og gale blikk. Med gullmalt AK47 i hendene eller pistoler med pålimte Hello Kitty-diamanter, blafrer latinamerikanerne ned svarte og hvite gangstere og sivile mens de prøver å ta over hele byen. Som i en borgerkrig er politiet hver dag den uvitende fortroppen i en krig de ikke kan vinne. Linjen som skiller kriminelle fra politi er nærmest utvisket i South Central. Historien oppfordrer til en motbydelig respekt

for en lokal politistyrke, hvor politiet er et yrke for voldelige psykopater og de som ikke har hatt råd til bedre utdanning. De to betjentene utfører sine daglige oppgaver med optimistisk dialog og ungdommelig glimt i øyet, mens musikk og iherdig klipping bygger opp til en Jaws-lignende skjebnetime. Regissør og manusforfatter David Ayer har et spesielt talent for det voldelige og viser oss blodig og samvittighetsløs organisert kriminalitet som strekker seg over landegrensen. Spesielt de unge bøllene som tar ordre fra kartellet i Mexico setter en standard for destruktiv og nihilistisk ondskap. Som betjent Taylor konstaterer: «We’re cops, everyone wants to kill us». Siren Løkaas Premiere 30. november

KOMMER DEN ETTERLENGTEDE, EPISKE OG STORSLÅTTE OPPFØLGEREN TIL STORMENES TID. PÅ BLU-RAY, DVD OG VOD 14. NOVEMBER

STORMENES TID.

SE OGSÅ KJØP DE HOS

FILM: HÅVARD NYHUS

8334_WorldWithoutEnd_118x360_NO_AD_NattOgDag.indd 1

10/2012

65

10/9/12 10:49 AM


FILM

Filmskaper Margreth Olin viser hvordan Norge systematisk bryter FNs barnekonvensjon. Det blir asyldebatt i høst. TEKST Kamilla Rønnestad FOTO PRESSE En drøm: Ungdommer svømmer mot land, etter å ha flyktet fra Utøya. På land står foreldre, leger og hjelpepersonell, kongen og statsministeren, og tar dem imot. Så kommer en jente svømmende med en livløs gutt over skuldrene. «Hvor gammel er han?» blir hun spurt. «Fjorten.» «Og hvor gammel er du?» «Atten.» «Han får komme på land. Men du, du må svømme tilbake.» Slik åpner Margreth Olins nye film, De Andre. Ikke småtteri. «Filmens anslag er det modigste og samtidig erkjennelsesmessig best gjennomtenkte jeg noen gang har sett», uttalte filmrådgiver Morten Skogrand. Han fortsatte: «Jeg nøler ikke med å si at dette er den viktigste filmen som er laget i Norge, om Norge, i min levetid.» I oktober vant De Andre prisen for beste dokumentarfilm på BIFF. I skrivende stund har de første debattinnleggene i forbindelse med filmpremieren allerede begynt å strømme inn til avisenes debattredaksjoner.

Åpningssekvensen i filmen er basert på en drøm Margreth hadde tre dager etter 22. juli. I likhet med resten av landet var hun i sjokk, satt klistret foran TV-en. Da historiene til de overlevende begynte å fortelles, gikk det opp for henne at redselen i øynene, i ordene, hun så og hørte hos ungdommene som fortalte om Utøya, var den samme redselen hadde hun sett i tre år – i øynene og i ordene til guttene hun var i ferd med å lage film om. For guttene vi møter i De Andre har opplevd grusomheter det er vanskelig å forestille seg. De har kommet til Norge – «landet som behandler alle rettferdig» – i håp om en ny start, om trygghet. Men når de får avslag, kan de ikke annet enn å vente til de blir myndige. Da skal de sendes ut av landet igjen, tilbake til det de flyktet fra. De Andre handler om disse asylbarna, barn vi gir botilbud, men ikke omsorgstilbud, som må sitte og vente på en 18-årsdag med mørke løfter. Slik bryter Norge konsekvent barnekonvensjonen på flere punkter, er Margreth

Den viktigste filmen som er laget i Norge, – filmrådgiver Morten Skogrand om Norge, i min levetid. 66

10/2012

sitt postulat. Hun har møtt tjue gutter på asylmottaket på Salhus; intervjuet dem, blitt kjent med dem. Til og med fulgt en av dem, Goli, på en farefull flukt etter at han ble returnert fra Norge. «Hon är fullständig orädd og fullständig galen», skriver Lucas Moodyson (i boken Tolv månader i skugga) når han er med henne til Athen for å følge Goli. Margreth forteller at hun fremdeles har daglig kontakt med guttene i De Andre. Generelt kommer du veldig tett på menneskene i filmene dine. Hvordan møter du de du skal lage film om? – Tid. Mye tid. De får mulighet til å se gjennom det vi har filmet. De kan trekke seg underveis. Og de kan bruke tid på å kjenne på vår relasjon, om dette er noe de kan gjennomføre. Slike filmer hviler på relasjonen jeg har til de medvirkende. Jeg kommer tett fordi vi har kommet hverandre nær, som mennesker. Det må oppstå noe i møtet mellom meg og den enkelte som er grensesprengende i oss begge for å skape den bevegelsen hos publikum. Jeg tar inn historiene deres og bearbeider dem emosjonelt før jeg gir dem videre fra meg. Det ligger stort emosjonelt arbeid bak en film som dette. Margreths forrige langfilm, Engelen (2009), ble fortalt i fiksjonsform. Det er imidlertid dokumentaren hun liker best. Det var den legendariske dokumentaristen Frede-

rick Wiseman som fikk henne til å ville lage dokumentarfilm, sier hun. – I møte med filmene hans var det som om jeg knakk koden til kjernen i dokumentarismen. At livet i seg selv er nok, at en erkjennelse av at livets sammensatte mysterier – skjønnheten, grusomheten, komikken – vil åpenbare seg om du bare er tålmodig nok. Det at han lar livet utfolde seg foran kamera, at filmene gir rom for publikums evne til refleksjon, skapte en trygghet og en bevissthet rundt filmens kraft, og hva som kan oppstå i møte mellom filmen og publikum. At det finnes der, at jeg bare må gripe det, vite at det er der. Jeg ble enormt beveget i møte med filmene hans. Hvordan har filmene hans påvirket din egen filmskaping? – Det handler om å tørre å møte det som er ubehagelig, å løfte dette frem. Å etterstrebe sannferdighet: På den måten at det som møter meg, det ønsker jeg å videreformidle til deg. Hva er en god film for deg? – En film som får meg til å se noe, gjerne noe kjent, på en ny måte. En film som utvider min kunnskap, mitt følelsesliv, min erkjennelse. Jeg har sett filmer som har blitt bestemmende for hvem jeg er og hva jeg tror på. Å motta fortellinger om det å være menneske, det er en av de største skattene vi har. De Andre går på kino nå. Du kan signere Margreths nettkampanje på nestekjaerlighet.no – underskriftene overleveres til regjeringen til jul.


NORGESPREMIERE 2.NOVEMBER SF Kino Stavanger / Sandnes

NORGESPREMIERE 9.NOVEMBER SF Kino Stavanger / Sandnes

NORGESPREMIERE 9.NOVEMBER SF Kino Stavanger / Sandnes

NORGESPREMIERE16.NOVEMBER SF Kino Stavanger / Sandnes


TV

Om å undervurdere publikum Tekst Aksel Kielland Mens du leser dette sitter det minst tjue nordmenn spredt rundt om i det ganske land1 og klør seg i hodet over hvilken bro de skal bruke i sin norske blåkopi av Broen. Kanskje har noen av dem dristet seg til å leke med tanken om å bytte ut broa med en tunnel eller en fergeforbindelse eller noe annet kreativt – det eneste som er sikkert er at det koker der ute. Å forsøke å kopiere internasjonale suksessoppskrifter er hardt arbeid, og hver gang Aftenposten trykker en artikkel hvor en dansk tv-arbeider sier at nøkkelen til suksess ligger i originalitet og personlige visjoner,

smiler deres norske kolleger oppgitt mens de mumler «… men det er ikke det som betaler huslånet mitt, danskjävlar!» for seg selv. Årets statsbudsjett inneholder en bevilgning på ni millioner kroner til utvikling av norsk tv-drama. Målt opp mot bevilgningene til norsk filmproduksjon er dette å regne som en dråpe i et shotglass, men millioner er millioner, og norsk fjernsynsdrama trenger all den hjelpen det kan få, så hvorfor ikke kaste litt penger på det? For selv om hovedproblemet med norsk fjernsynsdramatikk strengt tatt ikke egentlig er underfinansiering, kan det neppe skade med mer penger.2 Spørsmålet er imidlertid hvordan mer penger kan hjelpe

norsk tv-dramatikk med å bli kvitt sitt største problem – nemlig den patologiske hangen til å undervurdere intelligensen til enhver person som velger å benke seg ned foran en norsk dramaproduksjon. Når man gjør opp status for det norske tv-året 2012 blir det vanskelig å ikke putte Lillyhammer i plusskolonnen. Personlig fikk jeg ikke noe særlig ut av serien, men det er i det minste en tv-serie hvor ens første tanke ikke er «Åja, nå har de forsøkt å lage en norsk versjon av [hva det nå er norske tv-arbeidere digger for øyeblikket]». Dessuten blir den jo faktisk sett i USA, og senest for noen dager siden hørte jeg en av mine amerikanske favorittkomikere lire av seg noe om at han hadde hørt at den var «really good»3 – og dét i en samtale uten en eneste skandinav i rommet! Lillyhammer illustrerer likevel norsk fjernsyns andre store problem ved siden av den viktige ingen-utenfor-Norge-bryr-seg-problematikken. For det første som slår en i møte med serien er en nærmest nesegrus beundring for produsentene og manusforfatternes prinsippfaste beslutning om at ingen vits og ingen persontegning er for plump, billig eller åpenbar til å la ligge – alt skal med! De kaller oss ikke sosialister for ingenting, amerikanerne. Selv er jeg i ferd med å sy sammen en søknad til Kulturrådet med det mål for øyet å få 250 000 av disse ni millionene til å forbedre norsk film ved hjelp av mer utradisjonelle metoder. Planen går ut på å bryte seg inn hjemme hos norske tv-produsenter og -manusforfattere, og fylle husene og leilighetene deres med skilt hvor det står «IKKE UNDERVURDER PUBLIKUM». Sånn at når de våkner om morgenen er det første de ser et skilt hvor det står «IKKE UNDERVURDER PUBLIKUM». Og når de haster til badet for å kaste kaldt vann i ansiktet, kan de i speilet bak seg se et

skilt hvor det står «IKKE UNDERVURDER PUBLIKUM». Og når de går inn i stua fo å ringe politiet fra fasttelefonene sine ser de rett på et skilt hvor det står «IKKE UNDERVURDER PUBLIKUM». Og når de kaster seg over datamaskinene sine for å se om dette kun er noe som har rammet dem eller om det er snakk om en større aksjon, er hovedsaken på dagbladet. no «SYNES DU MAN SKAL UNDERVURDERE PUBLIKUM??» – hvilket riktignok er noe Dagbladet har funnet på helt selv, men som uansett hjelper. I undertøysskuffen: «IKKE UNDERVURDER PUBLIKUM»; i kjøleskapet: «IKKE UNDERVURDER PUBLIKUM»; på komfyren: «IKKE UNDERVURDER PUBLIKUM»; hengende rundt halsen på labradoren: «IKKE UNDERVURDER PUBLIKUM»; på side 100 til 799 på NRK Tekst-tv: «IKKE UNDERVURDER PUBLIKUM». I dokumentmappen, garderobeskapet, postkassa, bagasjerommet og sykkelskuret: «IKKE UNDERVURDER PUBLIKUM». Og når de omsider lunter inn på Piratebay for å laste ned de nyeste episodene av Homeland, Treme eller noen av de andre seriene de liker å se på fordi de, du vet, ikke undervurderer publikum, har vi fått EZTV til å hardkode inn undertekster hvor hver eneste replikk er oversatt til «IKKE UNDERVURDER PUBLIKUM». Det er naturligvis høyst tvilsomt om disse tiltakene vil få norske tv-produsenter og manusforfattere til å slutte å undervurdere publikummet sitt, men det vil i det minste bli en artig historie de kan presse inn i en episode av den nye blåkopien av Broen som de for tiden arbeider med. Utover det er det bare å håpe at resten av de ni millionene vil bli brukt på kløktig vis – fortrinnsvis av noen for hvem «nyskapende» ikke er synonymt med derivativt, visjonsløst komitéarbeid.

1. Vel, det ganske Oslo. 2. Retorisk virkemiddel. Penger kan ødelegge hvor mye som helst. 3. At Howard Kremer verken ser eller liker tv, er en helt annen sak. 4. En norsk manusforfatter fortalte meg at de fleste nordmenn primært bruker fasttelefon.

Tungland Hageby

66 m2 leiligheter

Ensign 3D

SaLgSSukSeSS! Første trinn ble utsolgt på få dager! Nå selges trinn 2!

Leiligheter fra kr. 1.890.000,› 10 min fra sentrum › 2 parkeringsplasser › 2 soverom › solrik balkong › utvendig bod › leveres klar for maler og gulvlegger Endelig kan du skaffe deg din egen bolig som du stolt kan kalle din egen! På Tungland, Jørpeland kommer leiligheter hvor alle er på ca. 66 m2. Tungland Hageby ligger tilbaktrukket, samtidig sentralt plassert. Kun 10 minutters gange til sentrum og kort vei til nydeliger turområder enten du foretrekker fjell, skog eller sjø.

faktabygg.no

68

10/2012

Meld din interesse i dag! Hørdur Hardarson 934 91 332 hordur@faktabygg.no


SPILL TLF.: 23 31 61 00 STATRAVEL.NO

Dishonored

DÅRLIGE NYHENDE TEKST Rasmus Hungnes DEN SISTE TIDA har det kome ut ein usedvanleg stor mengde spel som held høg kvalitet. Du skjønar det, at det kan hende er slik Jonas seier: Ein blir ikkje lukkelig av å gjere det ein har lyst til. Det er lidinga som skapar framgang. Kvar blir det av weltschmerzen når desse spela tilbyr så mykje trøyst? Eit av spela det har vore knytt høgast forventningar til i år, heiter Dishonored (PC, PS3, Xbox360). Her speler du rolla som ei ressurssterk eks-livvakt som blir utsett for justismord, og sidan dette er ein stor urett retta mot deg frå samfunnet si side, blir du ganske bitter, vil eg tru. No har du skifta karriere og blitt snikmordar i stadet, og i tillegg instrumentell i eit politisk attentat eller to. Intriger følgjer i bøtter og spann. Her får du deltake i tortur, blodhemn, forheksing, forgifting, selskapsliv og fyrverkeri, alt for å redde sivilisasjonen frå plenty med maktsjuke menneske sine politiske klør, slik at du oppleve ei kjensle av signifikans i den store samanhengen. Eller er alt berre ein personleg vendetta? Det lyt vere opp til deg, kjære lesar. Dersom du etter dette treng meir ultravaldeleg sniking og snoking kan du satse på plattformspelet Mark of the Ninja: truleg det mest solide ninjaspelet i manns minne sidan Tenchu: Stealth Assassins frå 1998. Mark of the Ninja gjorde det stort tidligare i haust på Xbox360, og no har det kome ut til PC, til glede for nye spelarar. Det handlar om å oppføre seg som ein ninja, og sniking er obligatorisk, ikkje valfritt slik som i Dishonored. EIT ANNA AV dei heitaste spela for tida er eit som handlar om å likvidere, kidnappe og obdusere utanomjordiske skapningar frå det ytre verdsrommet. I tillegg stel ein deira utanomjordiske gods. Spelet heiter XCOM: Enemy Unknown (PC, PS3, Xbox360), og er basert på serien som starta med UFO: Enemy Unknown i 1994. Spelet har ikkje heilt den same mørke og nådelause stilen som stamfaren: Gameplayet er meir venleg, slik det skal vere no om dagen, musikken gir sterkare assosiasjonar til sedvanlege militære operasjonar enn til klassisk science fiction, og den visuelle stilen er langt mindre gritty og fæl. Slikt skapar ofte kontrovers når omstøvlingar av gamle klassikarar finn stad, men lat det vere klinkande klart, som blekk på høglys dag at dette er eit godt spel som klarar å stå på eigne bein. Åja, og det er eit tur-basert strategispel, dersom du lurte. Hotline Miami (PC) er eit spel i fugleperspektiv som ser ut som det vart laga i 1989. Og handlinga går føre seg i 1989! Dersom du er tolv år og mor di ferskar deg i å spele dette er eg redd du har eit forklaringsproblem. Eg veit heller ikkje heilt korleis eg verken kan forklare eller forsvare spelet, for maken til fargesprakande ultravold skal ein leite lenge

etter. Dei korte massakrane som blir bestilt via den ultramoderne trådlause telefonen i den råflotte Miami-leilegheita di er utfordrande på ein slik måte at ein berre må prøve ein gong til, opp sann, der fekk eg eit hagleskot i mageregionen. Eg prøver igjen. Oi sann, hovudet vart slått inn med eit balltre. Oi sann, der vart han delt i to med eit samuraisverd. Uff då, det var ikkje meininga at den digitale pulsåra mi skulle bli skåre over med den virtuelle pikselkniven der. Fargepalletten overstimulerer tappane og stavane i dei visuelle sanseorgana dine, musikken er energisk og medrivande. Når far din gir deg ein skjennepreike kan du jo freiste å peike på at spelet har kulturell signifikans, at det behandlar ein vesentleg epoke i vestleg kulturhistorie, at det opnar for refleksjonar rundt det allmenngyldige temaet dauden, men eg veit ikkje om du vil få sympati. Sanninga er at du berre er hekta på det actionfylde gameplayet, som krev både timing, reaksjonsevne og planlegging. Når eg skriv at det ser ut som det vart laga i 1989 meiner eg eigentleg at det ser ut som det vart laga i 2012 for å sjå ut som det vart laga i 1989. I 1989 kunne ein ikkje få til alle dei fancy effektane som fins her. Det ser bra ut, skal du vite. DERSOM DU HAR ekstra masochistiske tendensar, kan du prøve deg på No, Birdie, No! Det er eit gratis spel du kan spele i browseren din, og går ut på at du heng frå kanten av eit stup og blir utsett for vald av ein svolten fugl. Du må passe fingrane dine. Eit anna dagsaktuelt retro-spel heiter Retro City Rampage (PC, PS3, PSVita, Wii, Xbox360). Det etterliknar 8-bit-eraen, og er fylt til randen med referansar til slutten av 80-talet og starten av 90-talet, som eit fåtal menn mellom 25 og 35 er truande til å fatte. Spelet har kjent behovet for å introdusere seg sjølv ved å påpeike at det er ein parodi, kanskje for å unngå søksmåla som dei feilslåtte åndsverklovane opnar for, men det kan like godt sjåast som ein hyllest til dataspel som River City Ransom, Paper Boy og Mega Man, samt andre populærkulturelle fenomen som til dømes Back To The Future og Teenage Porn Ninja Turtles. Her er det estetisk vakker musikk og grafikk som tar perioden på kornet, i tillegg til ein overraskande tilfredsstillande spelmekanikk. Viss den perverse og skamlause moderne klassikaren Saints Row The Third vart laga i 1990 ville det sett omtrent slik ut, og smågutane i nabolaget ville fått streng beskjed om å gå ut å leike dersom mora til Vegard kom inn i rommet og såg kva for forferdeleg spel vi spelte. Dersom du etter all denne blodsutgytinga er interessert i eitt ikkje-valdeleg spel med logiske gåter presentert av ein herremann med britisk aksent og flosshatt i 3D, må det bli Professor Layton and The Miracle Mask (Nintendo 3DS). Det er klinisk reinska for ultravald, og gjer godt for hjernen og sjelelivet.

Ein usedvanleg stor mengde spel som held høg kvalitet er ute.

WO R k I N I AUST g HOLIDAy ST R ALIA & ARTpA k FR A k R N E W ZE A L A N k E . 1.550 D ,

INk A TR AIL TIL MACHU FR A kR. 3.150,-

pICCHU

JOBB FRIVILLI g I AFRIk A FR A MED LøVER kR. 8.950,-

L E T TER UNDT BIL JORDEN RkR. 10.950,FR A

OSLO - MALDIVENE - SR I LANk A - kUAL A LUMp // SINgApORE - BALIUR OSLO FR A kR. 11.450,-

en-rundt rute, og fikk meget «Vi fikk designet vår unike jord og under reisen. god assistanse av STA både før

Gode opplevelser er ikke noe som kan kjøpes for penger, men det å ta kontakt med STA Travel er en god start .» Synne & Andrea

REIS JORDEN RUNDT FACE TO FACE WITH

THE WORLD 10/2012

69


70

10/2012


6 & 1 MØTER

teatersjef arne nøst Teatersjef Arne Nøst mener at den kristne kulturarven må ta skylda for at Stavangers kreative miljø er konfliktsky. Foto Erik Sæter Jørgensen

Du forlenga nettopp åremålstillingen din ved Rogaland Teater. Betyr det at du trives i Stavanger? – Ja, det gjør jeg. Stavanger er en akkurat passe stor småby. Såpass stor at jeg ikke rekker å bruke alle tilbudene – det er en god følelse.

6

Folk i det kreative miljøet i Stavanger er konfliktskye. Er det også litt derfor du trives så godt? – Det kan være noe sant i det. I Stavanger er det en stor grad av velvilje som kan være troverdig, folk ønsker å være hyggelige. Men samtidig, fordi de forskjellige kulturmiljøene er så små, så sitter det lenger inne å løse ting ved konflikter. Det har noe med størrelsen å gjøre, og den kristne kulturarven, helt i motsetning til i Bergen.

1

Du er en mann med sterke meninger og mye på gang. Hvordan er det å jobbe kreativt her i byen? – Jeg deltar mye i produksjoner på teateret, i tillegg prøver jeg å lage ting til egne prosjekter, tegninger, videoinstallasjoner, utstillinger. For meg mangler det bare på tid, uavhengig av byen jeg jobber i. Men nå når jeg har forlenga stillingen ved teateret har jeg lyst å delta mer på kunstscenen i byen framover.

6

Hva er det som er så bra med den? – Jeg er veldig spent på hva den nye lederen på kunstsenteret får til. Martyn Reed har fått mye til på kort tid, men det hadde vært interessant å se mer tredimensjonalt når det kommer til gatekunst framover. Jeg har også prøvd å vise samtidskunst her på huset, vi har hatt cirka tyve utstillinger siden jeg begynte på teateret. Nå vil vi ha et samarbeid med Nuart når det kommer til vår fasade. Jeg håper også at atelieropplegget på Tou vil virke. I Stavanger går det rett og slett på å gi ut midler til innhold. Det vil være viktig framover. Folk må ha råd til å leie seg inn i det nye konserthuset. På Tou også. Regionen må investere i innhold. Her på teateret planlegger vi et nytt bygg. Sånt tar tid. I mellomtiden jobber vi med daglig drift og prøver å finne opp kruttet på nytt hver gang vi gjør noe.

1

6 1

Hvordan er Stavangers i forhold til andre norske byer? – Jeg trives godt i Bergen.

I Bergen? – Artig by. Bergen har litt større fagmiljø enn Stavanger, og studentene er synlige i byen. Det savner jeg her. Vi skulle ha gjort noe med det. Studentene bor jo langt unna byen, og campus er lagt oppi fjellheien. Det er synd for Stavanger. Det er vel ikke så farlig for teateret, her er det bare gamle fruer som går uansett? – Studenter tror at du minst må være småbarnsforeldre for å kunne gå på teateret, at det er gammeldags. Det er irriterende. Her får du studentbillett til 120 kroner, det er jo ganske lavt. Vi har alle rettigheter også.

1

Tenker dere på ungdommen når dere setter sammen programmet for teateret? – Vår oppgave er å ha et bredt tilbud. Kvalitet. Vi må forholde oss til kulturansvaret, samtidig må vi være nyskapende. Vi må levere over tid. Jeg er opptatt av å lage nye ting, og vi er et av de teatrene i Norge som viser mest nytt innhold.

6

1 1

Og det er publikum åpne for? – Nei. Ikke så åpne som vi ønsker at de skal være. Vi tror at det tar tid.

Studentene ofrer vel ikke ølpengene for «Maktå på Straen». – Jeg tror de vil like «Seriøst» med Vegar Hoel og Christian Eriksen, og virkelig like «Teaterkonsert Mozart». Du trenger ikke kunne noe om Mozart for å like den, men en vil oppleve at det har hørt mye av materialet fra før. Men det skal pakkes ut og pakkes inn i nye sjangre.

Hvilke tema er viktige for deg å formidle i kunsten? – Å belyse menneskelige eksistensielle problemstillinger fra ulike vinkler.

6 1

Seriøst? – Jeg tror ikke jeg klarer å forkorte det noe mer enn det, nei. Jeg tegner jo for Aftenposten ukentlig, og jeg ønsker å være en stemme i en offentlig debatt. Jeg vil at teateret skal være en plass der det er temaer på gang. I høst har vi for eksempel et par forestillinger rundt religionspolitikk, tankegods og historie, men temaet er mennesket. Jeg klarer ikke svare noe mer presist egentlig. Og «Smilemennene» i Kjellerteatret, hvordan passer de inn i den offentlige debatten? – Mitt oppdrag til Vegar og Christian var å lage en forestilling som tok utgangspunktet i det store alvoret.

1

Da du debuterte som regissør tidligere i år sa du til Aftenbladet at du hadde en bakgrunn som gjorde at du følte at du kunne gjøre regi, spesielt etter å ha sett andre regissere i rundt tyve år. Er det nok? – I teatret er det en tradisjon at det er forskjellige innganger til regi. Han som vant Ibsenprisen i år, Heiner Goebbels, har bakgrunn fra musikk. Han lager veldig visuelt teater. Når du jobber mange år i teateret så jobber du med mange regissører, og nå turte jeg å gjøre det. Det er ikke amatørismen som er vår ledestjerne. Ellers bruker vi for eksempel flest skuespillere med mastergrad.

6

1 6

Er det forsvarlig å utdanne så mange? – De blir jo utdanna i et veldig fint fag. Utdannelsen er utviklende for deg som menneske. Og vi vet ikke hva som skjer. Mange av de som ikke går inn i oppdrag skaper sine egne ting, og legger du ned tilbudet i Norge går de rett til utlandet. Og det er jo frivillig å gå der.

1

Dere har flere skuespillere med bakgrunn fra Stavanger og barne- og ungdomsteateret. – Mange herfra kommer inn på Teaterhøgskolen. Det skyldes at de lærer mye teknikk og teaterforsåelse fra de er unge. I tillegg til å ha egne forestillinger bruker vi jo barn og ungdom i andre forestillinger også.

6

Når du tegner har du full kontroll over produktet ditt. Hvordan er det for deg å være sjef for et helt teater, klarer du å gi fra deg kontrollen? – Å, det er deilig å tegne så jeg har kontroll selv. Her på huset må jeg ha en oversikt, men det er viktig at folk får ansvar. Jeg har en veldig åpen lederstil.

6

Klarer du å gi fra deg kontroll som regissør? – De regissørene jeg har satt mest pris på er de som får skuespillerne engasjert; de som får dem med på å utvikle rollen og stykket. Det er sjelden jeg liker regissører som kjører nazi.

6

Nazi? – Regissører som bare setter opp stykker slik de har sett det i sitt indre. Det virker sjelden. Når det gjelder å utvikle rollefigurer er det superviktig å bruke skuespillernes kompetanse og fantasi.

1

Slik som Jorunn Hodne? – Jorunn hentes jo inn som en typecast. Hun passet rett inn i «Sonny» -universet.

Hvordan går du ellers fram når du hyrer inn skuespillere? – De som skal jobbe her over tid må ha ulike kvaliteter. De skal ha skills og scenisk forståelse, og de må ha lyst til å jobbe på nye måter. Er det vanskelig å leve og jobbe som skuespiller? – Ja. I Norge er det tøft. De fleste er frilansere og har dårlig økonomi. Det er et vanskelig løp.

6

10/2012

71


NORGESPREMIERE 16.NOVEMBER SF Kino Stavanger / Sandnes

NORGESPREMIERE 23.NOVEMBER SF Kino Stavanger / Sandnes

nh

bite b o H il

lget t a s t t Bille

NORGESPREMIERE 30.NOVEMBER SF Kino Stavanger / Sandnes

t!!

rte ar sta

NORGESPREMIERE 12.DESEMBER SF Kino Stavanger / Sandnes

2012-november-stavanger  
Read more
Read more
Similar to
Popular now
Just for you