FILM
Men in Black 3 Regi: Barry Sonnenfeld Med: Will Smith, Tommy Lee Jones, Josh Brolin, Jemaine Clement, Emma Thompson Den sorte orm. Hvem er det som kommer valsende inn i begynnelsen av filmen? Jeg presser de konvensjonelle brillene som jeg har under 3Dbrillene nesten inn i øynene, før jeg innser at joda – jommen er det ikke Pussycat Dolls’ frontfigur, Nicole Scherzinger, som sniker seg inn i filmverdenen med en rosa kake og et overvintret kostyme fra «Don’t cha». Kaken skal leveres til hennes fengslede alien-kjæreste Boris (Jemaine Clement), og fungerer som fluktløsning. Fem minutter
senere sparker han henne vekk fra filmlerretet igjen og ut i verdensrommet: «we did like the cake», før han rømmer fengselet. Kjip kjæreste. Flott begynnelse. Slik pangstarter den siste filmen, den samtlige Men in Black-tilhengere og noen Flight of the Conchords-fans har ventet på. Det er 15 år siden Barry Sonnenfield ga oss starten på dette nostalgiske eventyret, og avslutningen skuffer ikke. Agent J krysser tid og rom helt tilbake til 1969 for å hindre at hans faste partner, Agent K, blir drept av Boris, som ønsker å eliminere K – siste hinder på hans plan om å ødelegge jorden. Seriøst, det er faktisk ganske nervepirrende. Vi kjenner igjen de sorte Ray Ban-brillene og den enkle hu-
moren, nå tilført noen rasistiske vitser i tillegg. De reiser tross alt tilbake til 1969, og svarte menn i amerikanske biler er ikke like kult. Ikke alle vitser slår like godt an, og et par kleine stillheter blir hengende mellom lerretet og publikum, men la gå, det har da vært bumerket på alle disse filmene. For Flight of the Conchords-frelste er Jemaine Clement opplagt et gjevt innslag, og som alien skuffer han ikke. Med sitt massive skjegg og briller som må være støpt inn i øyehulene, frigjør han den samme humoristiske energien som alltid, og tilfører filmen «det lille ekstra», som noen kaller det. Maiken Bolset Premiere 25. mai
Sircus Columbia Regi: Danis Tanovic Med: Miki Manojlovic, Mira Furlan, Boris Ler, Jelena Stupljanin Balkanrealisme. I denne fremstillingen av det postkommunistiske Bosnia-Herzegovina gjentar Danis Tanovic det han gjorde i No Man’s Land, han bruker krigen som bakteppe. Denne gangen kontrasterer han imidlertid det hele med å gi selve historien et komisk preg. Miki Manojlovic kjenner vi kanskje igjen som arbeidsgiveren til Irina Palm (dama med den magiske hånden som får alle mannfolk til å stille seg i kø for å få seg et runk gjennom et hull
i en vegg) i filmen med samme navn (Sam Garbarski, 2007). Denne gangen spiller han en arrogant mannssjåvinist med mye å bevise og enda mer å hevne. Etter tyve år i Tyskland drar han tilbake til sitt fragmenterte hjemsted for å etablere seg med sitt rødhårede, yppige Monroe-lignende trofé, og katten sin, Bonny, som han har et helt latterlig godt forhold til. Problemet er bare at han da må kaste ut sin forhenværende kone og nå voksne sønn. Dette byr på komiske komplikasjoner og hysteriske scener, men skikkelig morsomt blir det likevel aldri. I tillegg sjangler filmen ganske formålsløst avgårde i starten. Etter en halvtime
begynner det imidlertid å demre for Tanovic, og det er som om han plutselig husker hvordan det er å fortelle en god historie igjen. Stikkord: det må fengsle og flyte. Nesten blottet for musikk og overflødig dialog melder filmen seg ydmykt inn i rekken av krigsfilmer med mer hverdagslige forgrunnshistorier. Det mest imponerende er likevel at han evner å bruke krigen som en aktiverende faktor for hendelsesforløpet, uten at selve historien blir et offer for den typiske krig-erjævlig-fremstillingen. Når det er sagt, vi har sett det har blitt gjort bedre også. Maiken Bolset Premiere 25. mai
5
3
Tannløst vampyrdrama Dark Shadows Regi: Tim Burton Med: Johnny Depp, Helena Bonham Carter, Eva Green, Michelle Pfeiffer, Chloe Moretz, Jonny Lee Miller, Jackie Earle Haley «Morsom film da! Kult at det ikke er noe skikkelig plot.» Jeg står og lytter til de andre anmelderne utenfor visningslokalet, mens jeg låser opp sykkelen. Hadde jeg kjent ham bedre, hadde jeg kanskje sagt at jeg var enig og gitt ham rett i at filmen var morsom. I alle fall ganske morsom. Eller morsom nok. Det et vil si … ikke morsom. Den kompliserte kategorien «morsom nok»: Hadde Dark Shadows vært regissert av en annen og mindre kjent regissør – enn si en nykomling – kunne morsom nok ha resultert i fire smilehull på terningen. For ja, det er ganske morsomt å se Johnny Depp som Barnabas Collins. En tidligmoderne forretningsmann forhekset og sent i vanndøden av den sjalu og sprengkåte heksen, Angelique. Ganske underholdende å se en 1700-tallsmann liste seg prøvende over en asfaltert bilvei med kommentaren: «what a curious terrain …» etter at gule gravemaskiner vekker vampyren til live 200 år senere. Og det er nesten helt morsomt når Barnabas tilfeldigvis legger den trette pannen sin på et el-orgel med rytmeboks, idet tohundre års misere skal fremføres for en fjern slektning: «… and then sorceress sent me to the grave …». Ta ta-tish, ta ta-tish, ta-ta- tish … 1752 møter 1972. Teleporteringskomikk og dobbelt opp med tidskoloritt og idiosynkratisk språkføring: thou hast møter I’m stoned! Lysekroner og lavalamper. Et potensielt godt opplegg og noen gode takter. En sympatisk castet familie av gamle og nye Collinser trygt plassert i et burtonsk familiegods. Teatralsk og maniert som alltid,
3
Weekend Regi: Andrew Haigh Med: Tom Cullen, Chris New, Jonathan Race, Laura Freeman, Jonathan Wright, Loretto Murray To menn og en seng. To menn kliner i en leilighet som er den eneste opplyste i en ellers mørklagt blokk. Er vi lei av homofile menn som bare står og pirker i dørhengslene på skapet? Andrew Haigh pisker en død hest, og får den nesten helt i galopp. Regissør Andrew Haigh har i dristig ånd satset på en historie vi alle kjenner fra før av. Vi får en liten introduksjon til Russells liv som en tilbaketrukket, avslappet
4
68
6/2012
men med en mindre polert gothestetikk enn i Sleepy Hollow og Sweeney Todd. En god måte å vise – om det er det han vil vise oss? – at det ikke er så farlig denne gangen. At Dark Shadows er tull og tøys og ren underholdning uten ambisjon om å fornye filmen generelt eller Burtonuniverset spesielt. Lek og spill på gamle tomter. Et lavterskeltilbud for gamle kjenninger og nye interesserte, barn som voksne – alle er invitert – ikke for komplisert, og ikke for skummelt. En forutsigbar blodprøve mer enn et overraskende hoggormbitt. Og likevel, som den andre anmelderen var innom, selv om det er kult at filmen mangler et tight plot, at konsentrasjonen dreier rundt det episodiske, det komiske og som alltid – rundt Depps hvitkalkede, fryktsomme fjes, hjelper det lite når komikken er tvungen mer enn tøylesløs; akkurat som forventet mer enn absurd og overraskende. Flere av anslagene er gode nok, men når disse ikke følges ikke opp med en tilfredsstillende letthet, enn si humoristisk ærgjerrighet, hva er vitsen med å børste støv av en gammel kitsch-tvserie, da? Hvor deilig hadde det ikke vært om Barnabas nevnte tale over el-orgelet hadde utløst en syngende ordstrøm à la vampyroperaen i Forgetting Sarah Marshall? Søren heller, når Burton og Depp sammen går inn for å kose seg rått med lettbent retrounderholdning, hvorfor ikke dra det enda mye lenger? Mer farse og flere ville forviklinger istedenfor en blek best-of-utgave av gamle burtontriks? Midtveis i filmen tar jeg meg selv i å savne The Adams Family. Litt morsommere familiemedlemmer, litt flere absurditeter, litt strammere plot og litt bedre vitser. Oppsummert: En langt bedre film dandert langs de samme gladmorbide linjene vi kjenner så godt. Tim Burton kan bedre, eller? Ragnhild Brochmann Premiere 11. mai
gudfar, før han slår til og drar på homsebar der han sjekker opp en liten fyr ved navn Glen. Det som skulle være en one night stand utvikler seg i hurtig tempo til noe langt mer, over et tidsrom på tre dager. Det kan skje mye på en helg. Vi aner en lett Brokeback Mountain der teltet er byttet ut med en stor seng, og hermetikkbønnene med kokain. Filmen kombinerer det å streve med å komme ut av skapet med en kjærlighetsaffære, gjort troverdig av gode skuespillprestasjoner. Dynamikk og dialog er filmens sterkeste trekk, og tillater filmen så mye taushet den krever. Weekend er ikke bare en film
om to forelskede menn. Haigh har sneket inn underliggende tematikk som også handler om å finne seg til rette i det tilsynelatende meningsløse. De doper seg og knuller, en gang til, og litt mer. Russell har nok med å kjempe seg ut av skapet. Glen er allerede ute, og på god vei over dørstokken. Det henger en del løse tråder i luften, som en naturlig konsekvens av at så mye tematikk skal klemmes inn på 96 minutter. Filmen sliter ikke akkurat med pusebesvær, men kan til tider virke noe uferdig, eller uforløst. Maiken Bolset Premiere 15. juni