Issuu on Google+

BERGEN 6 - JUNI/JULI 2012 // LYKKE

ANMELDT: Weekend Dark Shadows Men In Black 3 Killer Mike Amish 82 Japandroids Jae-R +++ Bygdalarm Bergenfest Frode Strømstad Tore Renberg Ciscoe

Bergens øyensten: Alan Lucien Øyen

WWW.NAttOGDAG.NO

Siv Lier Surplus Drippin’ Testet: Sveins Grill ILLTarik Etnoporno Fotball-EM Bård Breivik Social Suicide Kart: dette er Jazz-Bergen En midtsommernatts drøm +++

& MØTER Einar Engelstad

stor festivalguide

Alan Lucien Øyen / Foto: Linn Heidi Stokkedal

Natt&Dag - Siden 1988


Volt Fashion p책 Facebook


S U M M ER 2 012 NEW BRANDS

DENIM & SUPPLY RALPH LAUREN SEBAGO* • RIVIERAS* BRUUNS BAZAAR OUR LEGACY MOODS OF NORWAY FIFTH AVENUE SHOE REPAIR* THESE GLORY DAYS TOMMY HILFIGER LYLE & SCOTT TIGER JEANS NUDIE DIESEL VELOUR PENFIELD SAMSØE SAMSØE MADE IN THE SHADE GERRY ST TROPES TIGER OF SWEDEN ROCK’N BLUE NOODLES AHLER ROKIN* BJÖRN BORG CALVIN KLEIN SANDQUIST MICHAELIS P.A.P

C LOT HIN G C O N C E PT F O R FAS H IO N AB LE M E N


FORTSATT NOEN LEDIGE PLASSER. SØK NÅ! www.noroff.no

(Studentarbeider)

- KUNST OG MEDIATEKNOLOGI FOR FREMTIDEN Møtet mellem dygtige studenter, lokale talenter og professjonelle fra resten av verden er en forutsetning for sukess i fremtiden. Det handler om å jobbe hardt for det du brenner for, knytte riktige kontakter og være synlig. DE BESTE IDEENE

DET NYESTE INNEN TEKNOLOGI

Som student på Noroff Fagskole får du opplæring i metoder for å klekke ut de beste ideene – individuelt og i team sammen med andre. Vi har det beste utstyret som bransjen bruker. Vi har knalldyktige lærere og forelesere som vet og kjenner til hvordan bransjen fungerer, slik at studenten hele tiden er oppdatert og får mulighet til å knytte kontakter.

Våre studieprogrammer kombinerer kreativitet med oppdatert teknologi. Solid erfaring med IT- og multimediaverktøy gir åpenbare konkurransefortrinn i et næringsliv som i økende grad etterspør spesialister.

SUKSESS I ARBEIDSLIVET Vi legger mulighetene til rette for at våre studenter skal sprenge grenser slik at de blir ettertraktet for arbeidsmarkedet etter endt studier. Mange av våre tidligere studenter har i dag gjort stor suksess i yrkeslivet. Og bak suksess ligger stor innsatsvilje og hardt arbeid.

EN SKOLE SOM TENKER INNOVATIVT Noroff er en skole i rivende utvikling. Vi presser oss selv og andre til å tenke nytt. En av grunnsteinene i vårt tankesett er troen på å dyrke sin lidenskap og få frem “nerden” i seg. Idag utgjør nerden en ny identitet i samfundet, en levende hybrid mellem teknologi, kunst og menneske. Nerd-uttrykket var før et mer negativt ladet ord, men i takt med den digitale utviklingen er nerden blitt et anerkjendende ord. Nerden er en, som har en meget spesialisert praktisk og teoretisk viten, og hele tiden arbeider med å forfine sitt uttrykk ofte i samarbeid med andre nerder.

REELLE UTFORDRINGER Du lærer best gjennom praktisk erfaring. Når du jobber med oppdrag fra ekte virksomheter, havner oppgaven automatisk i et større perspektiv. Du vil oppleve oppgaven som mer betydningsfull, og at utdanningen blir mer virkelighetsorientert.

ER NOROFF NOE FOR DEG? Ta kontakt med en av våre veiledere ved å sende epost til utdanning@noroff.no. Vi kan avtale en tid når det passer for deg!

VÅRE SAMARBEIDSUNIVERSITETER UNIVERSITY OF TEESSIDE, ENGLAND. Topp ti-listen av skoler for høyere utdannelse i Storbritannia. DEAKIN UNIVERSITY, AUSTRALIA Vunnet Den Australske Universitetsprisen. AFDA, SØR-AFRIKA En av verdens mest anerkjente filmskoler. Kvalifiserer for medlemskap i CILECT. UNIVERSITY OF GLAMORGAN, WALES Nominert til den prestisjetunge The Times University of The Year Award.

www.noroff.no

(Studentarbeider)


STIAN FIKK DRØMMEJOBBEN INNEN 3D

EVENTYRLIG FANTASY Thale handler om to åstedsvaskere, spilt av Erlend Nervold og Jon Sigve Skard, som kommer over en skjult kjeller i en hytte. I kjelleren skjules en aldri så liten hemmelighet som mange går langt for å skjule. Den unge, vakre huldra Thale spilles av Silje Reinåmo.

STUDIEBYER Oslo, Bergen, Trondheim, Stavanger, Kristiansand

Gjennom riktig utdanning hos Noroff og videre studier i utlandet, hardt arbeid og stort engasjement har Stian Sørensen fra Kristiansand fått muligheten til å jobbe med storfilmer som Avatar, Harry Potter og Legenden om Narnia.

ÅPNET MANGE DØRER

NYHET (Foto: ©Euforia Film/Yesbox)

I dag er Stian ansatt i det norske spillutviklingsselskapet Funcom. Her jobber han med animasjon og motion capture på et av selskapets store satsninger The Secret World. I tillegg jobber han som frilanser på ulike prosjekter gjennom kontakter bla. i London og New Zealand. Stian trekker frem utdanning, hardt arbeid og “stå-på-vilje” som viktige suksesskriterier for å lykkes i en bransje med mange om beinet.

NETTVERK, ENGASJEMENT OG HARDT ARBEID “For å gjøre karriere innenfor 3D Design og animasjon må du ha en sterk interesse for 3D og animasjon. Og du må leke med ulik teknologi og kontinuerlig utfordre egne evner og ferdigheter som animatør og 3D-utvikler. Ellers er det viktig å delta på arenaer hvor man blir kjent med aktører i bransjen og hvor man får muligheten til å vise frem egne prosjekter og hva man kan. Konkurransen er tøff og det er vanskelig å skille seg ut. Mitt råd er derfor å tenke kvalitet framfor kvantitet, og bare stille ut de prosjektene man virkelig kan stå inne for. Ellers er det å skaffe seg relevant arbeidserfaring noe av det lureste man kan gjøre før man skal ut i arbeidslivet” anbefaler Sørensen.

VÅRE STUDIER • Grafisk Design • Filmproduksjon • Lyd- og Musikkproduksjon • 3D Animasjon og spilldesign • IT • Nettstudier

EGET PRODUKSJONSSELSKAP Jæger, Strønstad og Nordaas jobber i dag i det bergensbaserte produksjonsselskapet Yesbox Productions som Strønstad og Nordaas startet i 2004. Dette er selskapets første store produksjon, men selskapet har tidligere produsert flere kortfilmer med stor suksess. Yesbox første spillefilm «Sirkel» ble produsert i 2005 og blir regnet som en pioner blant uavhengige norske spillefilmer, da den mottok både Publikumsprisen og Ung Talent under Bergen Internasjonale Filmfestival (BIFF) samme år. I 2011 ble kortfilmen «Kjøttsår» nominert til Gullpalmen ved filmfestivalen i Cannes.

HØSTEN 2012 ÅPNER VI NOROFF UNIVERSITY COLLEGE. • • •

Bachelor of Digital Forensics Bachelor of Interactive media - Specialisation in Animation Bachelor of Interactive media – Specialisation in Games

SØK NÅ! www.noroff.com

Noroff Event

SUKSESS SOM KOMPONIST

NOROFF INVITERER TIL

DIAMOND AWARDS 2012

Oslo: 21. juni - Bergen: 22. Juni. Tidligere Noroff student Raymond Enoksen (29 år) er en av Norges mest suksessfulle komponister innen TV og film og har laget musikk til flere av landets mest profilerte tv-serier. I disse dager er han også aktuell med musikk til storfilmen “Thale”. Stian har blant annet jobbet på følgende storfilmprosjekter de siste årene: Harry Potter, Legenden Om Narnia - Prince Caspian, James Bond - Quantum Of Solace, Prince Of Percia,

HULDERFILM TIL HOLLYWOOD

POPULÆR KOMPONIST I løpet av de siste åtte årene har Raymond vært blant de mest brukte TV-profil komponistene i Norge. - Jeg har laget musikk til flere kjente tv-serier som for eksempel Ingen Grenser, Snøballkrigen, 4-stjerners middag, Ønskedrømmen, Eurovision finalen i 2010 i tillegg til en rekke dokumentarer og spillefilmer, sier Raymond og kan fortelle om flere spennende prosjekter i tiden som kommer. - Akkurat nå lager jeg en ny musikkprofil til FBI på NRK1 og full score til et Norsk/Dansk barnedrama som heter “Barda”. Jeg er i tillegg aktuell som komponist i spillefilmen “Dunderland” som kommer på kino denne høsten. Ellers jobber jeg som arrangør for Det Norske Teatret og skal arrangere Lloyd Webbers Evita som har premiere denne høsten, sier Raymond.

KOMPONERTE MUSIKKEN TIL «THALE» (Foto: ©Euforia Film/Yesbox)

De tidligere Noroff studentene Camilla Fredrikke Jæger (23), Bendik Heggen Strønstad (29) og Aleksander Nordaas (29) står bak den norske fantasythrilleren «Thale» som 17.februar 2012 hadde kinopremiere over hele landet. Det er ikke bare i Norge at filmen vekker oppsikt, Hollywood har allerede vist interesse for filmen. Jæger, Strønstad og Nordaas har tidligere studert Filmproduksjon ved Noroff i Bergen og jobber i dag sammen i produksjonsselskapet Yesbox Productions.

INTERESSE FRA HOLLYWOOD

Raymond var delaktig i den norske storfilmen “Thale” som flere tidligere Noroff studenter sto bak.- Min rolle i “Thale” var å bygge opp et særegent musikalsk uttrykk. Jeg tok utgangspunkt i norsk folkemusikk og kombinerte det med konvensjonelle og etablerte amerikanske virkemidler, sier Raymond og understreker at “Thale” både var spennende og krevende å jobbe med. - Min gode venn og regissør på “Thale”, Aleksander Nordaas, er en fantastisk visjonær, men krever samtidig mye av musikken på et detaljnivå. Kombinasjonen av å spille inn mye musikk og stadig gjøre forandringer under tidspress var det mest utfordrende ved dette prosjektet, sier Raymond. Raymond underviser også ved Noroff i Oslo

I følge Strønstad har «Thale» skapt interesse fra internasjonalt hold. - Hollywood har vist interesse for filmen og er på jakt etter en remake, sier han. Allerede i januar ble «Thale» omtalt på en av verdens mest leste filmnettsider, Twitchfilm da den første traileren ble sluppet. Nettstedet spår norsk folklore en lys framtid. I tillegg er Thale plukket ut til filmdelen av den prestisjefulle musikkbransjefestivalen South By South West i Austin i Texas.

BESTE STUDENTARBEIDER 2011/2012. Vi priser vinnere innen Grafisk Design, 3D Animasjon og Design, 3D Spilldesign og 3D Film, Filmproduksjon samt Lyd- og musikkproduksjon. Bransjen er invitert - en anledning for å knytte kontakter for framtidig samarbeid og arbeidsrelasjoner. Oslo: Østre Elvebakke 3 - DIAMOND EXPO: 10.00 - 16.00 Wallmans Salonger - DIAMOND AWARDS: 16.30 - 23.00 Bergen: Terminus Hotell - DIAMOND EXPO: 10.00 - 16.00 DIAMOND AWARDS: 19.00 - 23.00 Facebook: Noroff Diamond Awards Se promovideo her: www.vimeo.com/42550230

Noroff Grafisk Design/illustrasjon Konkurranse

DESIGN DIN HETESTE SOMMER T-SHIRT

Vinneren får 2 billetter til ØYA Festivalen (7.-11.aug) og 3 t-shirts med vinnertrykket. Varighet: 1. Juni-25.juli

SLIK DELTAR DU:

Lag ditt bidrag - Last det opp - Del og få mest stemmer Gå inn på http://www.noroff.no/konkurranser/t-shirt

www.noroff.no


BERGEN - JUNI/JULI 2012 Sjefredaktør CHRISTIAN FORSBERG forsberg@nattogdag.no Redaktør Oslo MARIE-ALIX ISDAHL VOISIN isdahl@nattogdag.no Redaktør Bergen HÅVARD NYHUS nyhus@nattogdag.no Redaktør Stavanger Erik Sæter Jørgensen erik@nattogdag.no Redaktør Trondheim KARI KRISTENSEN kristensen@nattogdag.no Nettredaktør EMMA CLARE emma@nattogdag.no

INNHOLD

Illustrasjon Marius Pålerud Andreas Tylden Ingrid Rognstad Anette Moi Kristopher Hernholm Daglig leder CHRISTIAN RASMUSSEN christian@nattogdag.no Salg- og markedsjef PHUONG CEDRIK VAN PHAN phuong@nattogdag.no Markedsavdeling BJØRN AUNE ANDERS B. HANSEN JOHNNY JENSEN Camilla Kvalevåg Petter Nordhaug Aleksander Schei MARIUS SOMMERFELDT salg@nattogdag.no

Redaksjonsassistent THEA ØSTERBERG osterberg@nattogdag.no

Økonomi Netledger

Redaksjonsassistent MARTE BORG

Utgiver NATT&DAG AS

Art Direction LOUD AND CLEAR AS www.loudandclear.no

Trykk Media Norge Trykk Oslo

AD-Assistent Andreas Tylden tylden@nattogdag.no Skribenter Christian Forsberg Emma Clare Marie-Alix Isdahl Voisin Andreas Tylden Aksel Kielland Håvard Nyhus Vågard Unstad Anders Gogstad Andreas Falkenberg Rasmus Hungnes Karoline Skuseth Marte Olea Borg Thomas Cook Øyvind Skarbø Maren Stette Mosaker Lars E. Sivertsen Maiken Bolset Ragnhild Brochmann Torgeir Blok Siren Løkaas Ole-Morten Algerøy Jan Wilhelm Andersen Martin Øsmundset Inger Lise Hammerstrøm Mathias Rødahl Karima Furuseth Håvard Ringen Stein Ihle Pedersen

59

30 Vågard Unstad om duoprosjektet til Lars Vaular og Ciscoe ..................................................... 10 Hva er?: Lykke ................................................................................................................................................ 12 FIN presenterer: Møt møbeldesigner Siv Lier ................................................................................... 14 Festspill-aktuelle Alan Lucien Øyen i portrettet ......................................................................... 16 Derfor skal du elske Bygdalarm-aktuelle Teenage Fanclub ...................................................... 19 Festivalguide ................................................................................................................................................ 20 Samfunn: Lykken er virtuell ................................................................................................................... 27 Samfunn: Det blir så mørkt når du snakker .................................................................................... 30 Samfunn: Må vi være venner? .................................................................................................................. 33 Mote: bildeserie ”Slutever” .................................................................................................................... 36 Bilder fra lanseringsfest på Café Opera ........................................................................................... 44 Testet: Sveins Grill på Danmarksplass ............................................................................................... 46 Øyvind Skarbø tegner Jazz-Bergen ...................................................................................................... 48 Klubbguide .................................................................................................................................................... 49 EM i fotball: Lars Sivertsen om den danske miraklet i 92 ............................................................ 50 Kunstguide .................................................................................................................................................... 52 Scenekunstguide ........................................................................................................................................ 54 Musikk: Bloksberg, Sandra Kolstad, Amish82 ................................................................................... 59 Film: Weekend, The Cabin in the Woods, Men in Black 3 .................................................................. 67 NATT&DAG møter Einar «Engelen» Engelstad ..................................................................................... 78

Opplag 70.000 Redaksjonen tar ikke ansvar for ubestilt materiell Natt&Dag Oslo Nedre Slottsgate 25 N-0157 Oslo Postboks 266 Sentrum N-0103 Oslo Telefon: 22 41 94 41 Natt&Dag Bergen Postboks 646 N-5807 Bergen

67

Natt&Dag Trondheim Postboks 4410 N-7418 Trondheim For tips og presse: film@nattogdag.no musikk@nattogdag.no uteliv@nattogdag.no mote@nattogdag.no kunst@nattogdag.no scenekunst@nattogdag.no restaurant@nattogdag.no litteratur@nattogdag.no www.nattogdag.no

1

20

Ø M E R KE T ILJ

Trykkeri

01

M

24

Fotografer Kari Tønseth Vegard Fimland Andrew Amorim André Løyning Fredrik Arff Thomas Behn Linn Heidi Stokkedal Peter Kaaden Øystein Grutle Haara Øyvind Grimsrud Sævig Ingrid Pop

8

DETTE HØRTE VI PÅ

76

Hybel.no - Norges største formidler av hybler og bofelleskap. Helt gratis! 6

6/2012


MacBook Air. En lettvekter med virkelig tyngde. Kom og se hvorfor den har alt en bærbar datamaskin skal ha – uten ett eneste overflødig gram.

Vekten varierer avhengig av konfigurasjon og produksjonsprosess. TM og © 2012 Apple Inc. Alle rettigheter forbeholdes.

Besøk EDBergen. Din lokale Apple-ekspert. www.edbergen.no | T 55 36 30 50 | E post@edbergen.no | Strandgaten 64 – i begynnelsen av Gågaten, 5004 Bergen

edbergen Apple-forhandler siden 1981


LEDER

www.mela.no Fri entré

Adnan Sami

Sisi

Stian Carstensen

Soultana

Cheb Khaled

Manu Chao

Bugge Wesseltoft

Tabanka Crew

RÅDHUSPLASSEN, OSLO Tor 23. - søn 26. august 2012 MUSIKK LITTERATUR KUNSTHÅNDTVERK DANS MAT TEATER

MANU CHAO LA VENTURA ADNAN SAMI STIAN CARSTENSEN CHEB KHALED MAHMOUD GUINIA & BUGGE wESSELTOFT NITIN SAwHNEy PANJABI MC SISI FERHAT TUNC RAMy ESSAM JAzzy B CIwAN HACO OLLE ABSTRACT ARIF LOHAR KOEJO TABANKA CREw SOULTANA HARPREET BANSAL DIOM DE KOSSA JAH ARK MANIFEST BOSSA NOVA PROJECT JESSICA KIIL ASAD qIzALBASH BEATLIFE KISSMET MONOSwEzI LUISON y CUBA O-BEE AKA OMER BHATTI ASHRAF SHARIF KHAN SHRI LAL SAHAJPAL & SUNANDA SHANKAR IVAN MAzUzE M.FL. RAHIM SHAH

Foto: Lars Gartå

MelaFantasi

MelaIqra KUNNSKAP & INFORMASJON

MelaTalk

SAMTALER MED KUNSTNERE

MelaStreet MAGI TIL OSLOS GATER

Samarbeidspartnere:

Kulturdepartementet Utenriksdepartementet

8

6/2012

MelaLitteratur NORSK & INTERNASJONAL LITTERATUR

BARNAS EGEN VERDEN

Kulturetaten Oslo kommune

Magasin

MelaKlubb MELA INNTAR OSLOs UTESTEDER

Den tredje vei TEKST HÅVARD NYHUS FOTO Øyvind Grimsrud Sævig Da Obamas nye, store helseplan skulle rulles ut, bestemte demokratene seg for å arrangere små møter omkring i USA. Mest for å orientere om hva som lå i pakken; og litt for å lytte. Og «lytte» fikk de. I den søvnige byen Fort Collins i Colorado ble de møtt av en kvinne som sammenlignet Obamas helseplan med Hitlers politikk. I Worcester i Massachusetts var det deres egen kongressmann, Jim McGovern som fikk passet sitt påskrevet. Hans saktmodige ønske om å gi gratis helsetjenester til landets fattigste gjorde ham ifølge en demonstrant til «Amerikas Josef Mengele». Radiobøllen Rush Limbaugh kastet seg på: «Adolf Hitler, like Barack Obama, also ruled by dictate», fortalte han sine lyttere, og la til at logoen til den nye helseplanen ga ham assosiasjoner til Det Tredje Rike: «It’s right out of Adolf Hitler’s playbook.» I det hele tatt satt nazi-analogiene så løst at Obamas pressetalsmann, Robert Gibbs, så seg nødt til å advare mot eskaleringen. «Det er best å få ned temperaturen litt», sa han i presserommet i Det hvite hus. «Jeg tror at hver gang du refererer til hva som hendte i Tyskland på 30- og 40-tallet, så refererer du til noe som ikke har en ekvivalent.» Det er vanskelig å være uenig i det. Samtidig er ikke «hitling» sjelden kost her hjemme heller. Etter 22. juli er vi imidlertid i ferd med å utvikle en særnorsk variant: «breivik-ing» eller «abb-ing». I april var det K7Bulletin-skribenten Andreas L. Farberg som hadde tatt for mye tran. I et svært mislykket forsøk på «å få i gang en diskusjon om det mørke i mennesket» kom han i skade for å sammenligne store deler av NHH-studentene med barnemorderen. Reaksjonene var voldsomme (selv rektor Jan I. Haaland fordømte kommentaren), og retretten tilsvarende rask. Redaktøren trakk tilbake hele avisopplaget (selv om det angivelig var en svært dyr operasjon) og utstedte en kjapp og praktisk beklagelse: «Kommentarens sammenligninger mellom studentene på NHH og Anders

Behring Breivik var urett» (…) vi vil beklage på det dypeste, til alle våre medstudenter og til hele NHH-miljøet». Godwins lov sier at jo lenger en diskusjon løper, jo større er sannsynligheten for å trekke inn Hitler: «As a Usenet discussion grows longer, the probability of a comparison involving Nazis or Hitler approaches one.» Trangen til å finne paralleller til Nazi-Tyskland er mest et uttrykk for intellektuelt underskudd, mente Godwin. Det er alltid den som er i ferd med å tape en debatt som kommer rekende med Det Tredje Riket. Godwin hadde også et normativt anliggende: Å stadig påkalle Hitler (eller Breivik) relativiserer – ja, sågar trivialiserer – forbrytelsene deres. Visst er det retorisk krutt i en nazi- eller Breivikanalogi, men spesielt treffsikre – det er de aldri. Vel, det må være mulig å ha to tanker i hodet på en gang: Nazistene var ille. De illeste av de ille. Det er vi alle enige om. Robert Gibbs har i og for seg rett: Tyskland på 30og 40-tallet har «ingen ekvivalent». Men om du sier at ølet ditt smaker piss, er det mest et godt bilde på at det ikke er spesielt velsmakende. Det betyr ikke at det rent faktisk smaker piss. For nazi-kortet er ikke bare et billig, retorisk poeng som forfører, trivialiserer og fordummer, slik Godwin mener. Det er også et godt veiskilt. Det sender oss i riktig retning. Det hjelper oss å forstå verden; å sette ord på ondskapen når vi står ansikt til ansikt med den. Det er ikke presis statsvitenskap, men det er god retorikk – og det er viktig nok. I den hengemyren av relativisme som omgir oss, er Das Dritte Reich det nærmeste vi kommer en moralsk gullstandard; det er vår fellesvaluta for ondskap. Nazireferansene villeder ikke, de hjelper oss med rammeverket. Innimellom hadde sikkert henvisninger til Srebrenica eller Rwanda vært mer presise, men ikke noe annet tablå kan konkurrere på gjenkjennelighet, pur ondskap og overveldende brutalitet. Og her hjemme har vi nå altså fått en ny «fellesvaluta». Men som den nå beryktede NHH-kommentaren illustrerte: Den bør omsettes med den ytterste varsomhet.


TIDENS ÅND

OVERHØRT

HIP HOP

aPatisk jakt på SVin Det finnes mer enn nok av andre ting å ta AP og SV på, enn å bedrive denne unødvendige heksejakta som foregår nå. At Grete Faremo og AP kaster ut asylbarn mens strigla marxister står og ser APatisk på som SVin, er mye mer interessant enn at Jonas Gahr Støre er inhabil fordi han har et stort nettverk, eller at Inga Marte «først og fremst statsråd, ikke kvinne» Thorkildsen har tatt en telefon for å hjelpe voldtatte barn.

1 1

SMART NOK Vi aner en påbegynnende reaksjon mot det oversynkroniserte sosial-digitale livet. Stadig flere kjenner på klaustrofobien når det plinger i fem gadgets hver gang en fjern bekjent finner det for godt å invitere vennelisten på et event eller det dumper reklame ned i innboksen. Folk skrur av eller kvitter seg med smarttelefonene sine til fordel for gamle Nokia 8110-ere, eller de reduserer kommunikasjonen med omverdenen til den prehistoriske EPOSTEN. Nye paranoiafremkallende prøvefunksjoner på facebook (at du får vite når folk leser meldingene dine, at det skal begynne å koste penger for å highlighte updates, og at folk kan tvangsinvitere deg til å abonnere på updates i fb-grupper, osv.) får folk til å deaktivere kontoene sine. Greit nok, all den tid digital multitasking slett ikke gjør mennesker mer intelligente eller bedre på nettopp multitasking, men tvert i mot korter ned deres attention span, ødelegger konsentrasjonsevnen og forårsaker distraherende og unødvendig stress. Kanskje på tide å følge etter og bruke sommern til å avsynke seg og bånde med boka igjen. Eller bare stirre i veggen og konfrontere sine egne tanker, for de som tør det.

...

2 1

ONE NIGHT STANDS (igjen, ja) C-date melder at kvinner vil ha sex i alkorus. Shock?! Horror?! Rettelse: kvinner ender med sex i alkorus, og vi kan skrive under på at de fleste av oss – både kvinner og menn – ville strøket over nittiåtte prosent av one-timerlista si om de hadde droppet det ekstra glasset.

3 1

TATTIS ER DEN NYE HULLETE JEANSEN Før var neck tattoos og whole sleeves forbeholdt de virkelig barske karene og damene. I sommer predikerer vi at enhver myk indie-babyrumpe i baris vil dukke opp inket fra topp til tå, og at bare bestemødre i badehette kommer til å rynke på nesa. Hva blir det neste? Face tattoos på Andreas Gabriel Williamsen a.k.a. deltidsansatt på Steen & Strøm? Intet nytt under solen at ting som tidligere var radde blir kommers, men kjipt for fortroppen at det denne gangen er snakk om et livslangt skjebnefellesskap. #ingen vei tilbake

4 1

FYLLESHOPPING Jasså ja, vært på iTunes og handla East 17-låter igjen, di gamle nachspielhore?

5 1

RØYKESLUTT Den harde kjernen av røykere og festrøykere som ifølge den kåtgla’ og glapretto sosiologen Willy Pedersen er dominert av kultursegmentet og «høyere sosiale lag», synes ikke røyk smaker noe digg eller ser kult ut lenger. Vel vel. Nå slukes det berg av snus i stedet. Det har faktisk gått så langt at til og med innbruddstyvene på N&D-kontoret prioriterte snuslagrene og ikke serveren vår (… men det sier kanskje mest om oss?). Stadig flere er til og med observert med e-sigg på byen. Ser ganske dust ut og smaker vannpipe, men er du lat er det behagelig å kunne «røyke» inne.

6 1

PASTELLMOTE Gina Tricot ser ut som en pakke marshmallows. Vi gruer oss til blåhvite norske jenter skal sporte babyrosa tights og hvite gjennomsiktige topper i månedene som kommer. Ingenting er som når en hel nasjon ser ut som et utdrikkingslag eller en prinsessebursdag. Ikke glem å toppe antrekket med en tiara, da!

7 1

HELHVIT MOTE Alle bloggerne går i hvite klær om dagen, skal man tro instagram og den såkalte bloggosfæren. Mangler bare ei lita hette, så er det rene Ku Klux FashionistaKlan. KKKodak-moment? Varmer opp til Sensation?

8 1

MÅNEDENS DRINK

En sommerlig Sea breeze Ingredienser: 50ml Smirnoff 21 40 ml grapefruktjuice 80 ml tranebærsjuice 1/4 lime Slik gjør du: 1. Fyll et highballglass med isbiter. 2. Ha i vodka, tranebærjuice og grapefruktjuice. 3. Pynt med en limebåt.

10

6/2012

Nattjazz i Bergen, som i løpet av en kort uke i mai etablerte seg som et slags Vestlandets Øyafestival (snittalder på publikum 27+; sommerfestival, men med god avstand til fellesferien; location midt i byen; ingen teltleir), har fått et problem. Årets festival ble flyttet fra Verftet til Skostredet på grunn av en sceneombygging på Verftet, blant annet initiert av nettopp Nattjazz. Så hva skal Nattjazz gjøre neste år? Føler de seg «moralsk forpliktet» til å reise tilbake til Verftet, all den tid de selv var med å påskynde sceneoppgraderingen? Eller skal de bare drite i Verftet – slik de garantert har mest lyst til – og istedet etablere seg i det mye mer egnede Skostredet en gang for alle? Eller er det penga som rår? NATT&DAG overhørte dette resonnementet etter konserten med Bob Hund: «Problemet er at de som har har sittet i styr og stell ute på Nattjazz har hatt personlige interesser – altså aksjer – i Verftet sin kafédrift. Dermed har alle gryende diskusjoner om å flytte Nattjazz til sentrum blitt lagt lokk på umiddelbart.» Verdens mest kjente og stormannsgale blipster som besøkte hovedstaden sammen med mannen til Beyoncé her om dagen, ble observert på bordspill-utestedet Tilt (!), sammen med et entourage på 10 stykker. Vi tipper det var litt av et klimasjokk å møte det sedvanlige klientellet av ruteskjortete, skjeggete og gosselige norske indiebamser som frekventerer Tilt.

Skjerpings Nå er det ikke noe nytt at nordmenn er litt mindre høflige enn andre nede på kontinentet, men spesielt merkbart er det når det kommet til kommunikasjon i forbindelse med utleie. Har noen potensielle leietakere tatt kontakt via Underskog eller facern og du har svettet over en lang, hyggelig, og utførlig epost med beskrivelse og foto og flere hyggelige fraser tilbake, så kan du - av norske leietakere - ikke å forvente å få et knyst tilbake hvis de plutselig finner ut at de ikke er interessert likevel. Hva skjera?

1

Foto: Andrew Amorim

Vest er best TEKST Vågard Unstad Alle som har et lidenskapelig forhold til rap setter pris på rapversets dynamikk, språklige tilnærming og musikalitet når det sees på som et selvstendig verk – som noe som står for seg sjøl. Allikevel er de fleste enige om at det er evnen til å tenke lengre enn verset som skiller de virkelige gode rapperne fra de som «bare» kan rappe. Evnen til å velge beats og skrive hele sanger i stedet for bare vers, er avgjørende. Jeg har tidligere skrevet om hvor viktig det er for rappere å kunne samarbeide med produsenter. Produsentene kan gjøre en fet sang levende, og løfte den opp på et nytt nivå. Bergen er velsignet med dyktige rapprodusenter. For å nevne noen: Anand Chetty, Store P, Souldrop, PeeWee og Hkon. Hkon var lenge et vidunderbarn i produsentstolen, men han er strengt tatt blitt en voksen mann nå. Er det lov å si vidundermann? Kanskje ikke. Fett navn på en superhelt, da. Uansett, det har kommet enda flere unge produsenter på den lokale scenen den siste tiden, og de er fete! Drippin’ er en ung DJ og produsent som i tillegg til å ha hatt klubbkvelder med Girson og ILLTarik blant annet har samarbeidet med undertegnede og produsentteamet Souldrop. Han har også jobbet med Girson på hans kommende (og vilt fete) Turboneger-EP. Stilen er preget av en form for treffsikker minimalisme, hvor tung bass og harde trommer er dominerende – og alt annet er skrelt vekk.

En annen unggutt er Ciscoe. Nå skal det sies at Ciscoe har produsert for storheter på den amerikanske vestkysten omtrent siden han kom i stemmeskiftet. Altså, vi snakker Dogg Pound & co her. Men han har jo også lusket rundt i skyggene på den lokale vestkysten over lenger tid, og endelig bærer det frukter. Ciscoe og Bergens store rappende sønn, Lars Vaular, jobber med et slags duoprosjekt. Jeg vet ikke så mye om det, så kanskje er den informasjonen jeg nettopp ga deg hemmelig. Jaja, det har ingen sagt til meg. Uansett, her om dagen var jeg i studio med den nye superduoen og hørte på noen spor, og det kan vel best beskrives som en alternativ tolkning av amerikansk vestkystsound med Vaular-en i superstøtet. Det er glede. Månedens spørsmål (sendes til min twitter-konto: @v4g4rd): Månedens spørsmål: «Kem e den beste som rapper OG produserer?» – Fred. Hallais, Fred! Pimp C var den beste, og han var så bra at han er den beste, på tross av at han er dau. Jeg savner Chad <3 God sommer! – Vågard

Ciscoe og Vaular jobber med et duoprosjekt som kan beskrives som en alternativ tolkning av amerikansk vestkystsound. Vågard Unstad (f. 1986), oppvokst i Sandviken i Bergen, er det nye synsetrynet i NATT&DAG. Han er med i rapgruppen A-laget, er ekkel på Twitter og liker peanøttsmør.


Velsmakende

FROKOST PAKKE inkludert Bergens Tidende Ta med eller spis inne i vår hyggelige cafè

fra kr

* , 49 *Inkluderer kald drikke, mat og Bergens Tidende. Kaffe er ikke iberegnet prisen.

Matbørsen - Vågsallmenningen 1. Tel. 55 55 96 55


Hva er LYKKE?

Lykken er å være i vater, sier både psykologen og nevrobiologen. Tekst Christian Forsberg Illustrasjon Anette Moi PSYKOLOGEN svarer Hvor kommer lykkefølelsen fra, Psykolog Hedvig Montgomery? – Personlighet forklarer noe, en del mennesker er født med en bedre evne enn andre til å ta til seg gode følelser, men langt mer viktig er hvordan du forklarer det som skjer rundt deg. Har du det som vi kan kalle en positiv forklaringsstil, altså at du ikke gjør dine nederlag større enn nødvendig og kan dessuten gjøre dine suksesser større enn de egentlig er, ja så er sannsynligheten stor for at du er lykkelig. Lykke har også en komponent til – hva du faktisk gjør. Her vet vi ganske mye om hva som gjør folk lykkelige. Det å hjelpe andre er en langt større lykkekilde enn å kjøpe seg noe nytt, for eksempel. Hjelper du naboen med å skru sammen en hylle, er du lykkelig resten av uka. Kjøper du en ny veske er du lykkelig resten av dagen. 12

6/2012

Nok shopping. Hvordan hjelper det å forklare det som skjer rundt deg? – Det er avhengig av hvordan du tenker rundt det du oppnår. Tenker du at det er noe du burde ha klart for lenge siden eller at du bare hadde flaks, føler du deg likevel som en taper. Tenker du at det er din innsats og dine spesielle evner som har gitt resultater, så blir du glad. Noe av lykken er altså medfødt – hvor mange av oss er genuint positive mennesker? Det viser seg at ca 20% av oss beholder troen, nesten uansett hva vi blir utsatt for, mens 20% gir opp selv ved den minste hindring. Resten av oss ligger et sted i midten og vil lett gripe til en negativ forklaring dersom muligheten byr seg. Hva betyr dette for helsen, at du tenker positivt eller negativt? – På midten av 80-tallet opplevde 120 menn i San Francisco sitt første hjerteinfarkt og ble med i en undersøkelse. Alle de vanlige risikofaktorene ble kartlagt. Åtte år senere levde halvparten. Kunne noe av informasjonen

som var samlet inn ha varslet resultatet? De fysiske målene gjorde ingen forskjell. Men av de 16 mest pessimistiske mennene, var 15 døde. Av de 16 mest optimistiske, var 11 fortsatt i live. Hvorvidt de var optimister eller pessimister åtte år tidligere, var den faktoren som forklarte dødeligheten best. Optimister er ikke bare mer lykkelige, de lever også lengre. Kan vi ikke bare ta en pille? – Anti-depressiva hjelper noen som er deprimerte, men vil aldri kunne gjøre noe for dem som ikke er deprimerte. Og andre, mer rus-relaterte stoffer, lager ingen lykke på sikt. Biologien er nå en gang slik, at vi tilpasser oss alle stoffer som tilføres. Dermed økes kroppens toleranse for stoffet og det må mer til for å få samme effekt. Slik skapes avhengighet. Så kjemisk lykke vil aldri føre til varig lykke. Kanskje skal vi si heldigvis, for rent psykologisk er det heller ikke mulig å være lykkelig hele tiden. For å kjenne lykke trengs kontrasten, som er strev, ubehag og kanskje til og med lidelse. NEVROBIOLOGEN svarer. Hvor kommer lykkefølelsen fra, Jo StormMathisen, professor i anatomi? – Det er komplekst, men en komponent av den er en følelse av velbehag. Og mye av dette går gjennom stoffet som heter dopamin.

Det er mange eksperimenter som viser at dette stoffet bidrar til avhengighetsmekanismer, og når man er avhengig av noe så får man en behagsfølelse som man søker. Hjernen frigjør dopamin, og når dette opphører igjen, kan savnet bli veldig sterkt og skape et ubehag. Også har man stoffet som heter serotonin som er beslektet med dopamin. Er det noen forskjell på kunstig og ekte lykkefølelse? For eksempel på «lykkepiller», MDMA, forelskelse eller det å vinne i lotto? – Ja det er det veldig stor forskjell på. For med naturlige lykkefølelser så setter du igang store prosesser i hjernen. Men tar man et stoff trigger man bare en liten del av denne prosessen, og på feil måte. Kan lykken oppsummeres i en håndfull kjemikalier? – Hehe, det ble veldig tabloid, men ja, for alt som skjer i kroppen er kjemiske prosesser. Er det noe poeng å jakte på en evigvarende lykketilstand? – Nei, det tror jeg ikke. For som man sier i sangen: «Sorgen og gleden de vandre tilhope». Det er slik at når du blir påvirket av et stoff, til eksempel dopamin, så skjer dette gjennom reseptorer som tar opp stoffet, og blir man vant til et høyt nivå av visse stoffer så nedregulerer kroppen antall reseptorer slik at effekten blir mindre. Altså balanseres opptaket.


Flaggruten Eksspresbåt Bergen-Stord-Haugesund-Stavanger

Bergen-Stavan

ger

pris fra kr

240,-

en vei

De billigste billettene kjøpes på nett norled.no Flaggruten er en reise på 1. klasse fra sentrum til sentrum. Turen tar 4,5 time. Det er gratis internettilkobling og kiosk om bord.

telefon 5186 8700 • booking@norled.no


DESIGN

Design- og motespalten leveres av våre gode kolleger i FIN nettmagasin.

Møbeldesigner Siv Lier drømmer om å lage møbler du kan ha for alltid. Helst i naturtre og kork. Tekst Maren Stette Mosaker FOTO Øystein Grutle Haara En bratt vindeltrapp, forvirrende ganger og tunge, blå dører fører deg omsider inn på kontoret til Siv Lier. «Designinkubatoren» er et samarbeid mellom Bergen kommune, Kunsthøgskolen i Bergen og USF Verftet der en liten gjeng nyutdannete masterstudenter får billig kontorplass, oppfølging fra skolen og en mulighet til å etablere seg i Bergen i stedet for å stikke rett til hovedstaden. – Jeg liker meg i Bergen, sier Liv. – Det er et lite miljø her på godt og vondt, men det passer meg fint. Akkurat nå er jeg i en oppstartsfase med eget foretak og prøver å etablere kontakt med ulike produsenter og finne veien videre slik at jeg kan få møblene mine ut på et marked. Under RAFF designuke 2011, stilte hun ut stolen «Odel» i butikkvinduet til klesbutikken Pepper. En stol laget av to av hennes favorittmaterialer, kork og ask. – Jeg har fått flere tilbud av folk som vil kjøpe prototypene. Det er veldig kjekt, men hvis jeg skal selge dem må det være til et sted der de kan stå synlig for folk, som for eksempel en klesbutikk, bokhandler, designbutikk eller kafé. Det var stas å få stille ut i et butikkvindu og da særlig hos Pepper som er en kjempefin klesbutikk og veldig sentralt. 14

6/2012

– Det var overraskende mange som fikk sett stolen min der, forteller hun entusiastisk, mens hun viser hvordan man kan variere ryggen ved å skru på noen treskruer bak. Har du alltid drømt om å bli møbeldesigner? Hun rister avkreftende på hodet. – Jeg har en mor som er tekstilkunstner, så det var alltid hauger med stoffprøver hjemme, samt en stor vev. Det har nok vært med på å forme meg, for jeg har alltid hatt et behov for å utrykke meg kunstnerisk. Jeg elsket å tegne, male og ville hele veien bli kunstner. Det var ikke før jeg begynte på Kunstskolen i Bergen og fikk jobbe med installasjoner, at jeg fant ut hvor gøy det var å jobbe med romlige objekter. Hva liker du best å designe? – Å designe stoler og andre sittemøbler er nok noe av det vanskeligste. Det er mye som skal stemme med tanke på ergonomi og brukervennlighet, men det gjør det også til det mest spennende. Ikea-syndromet En rød tråd i Sivs møbler er enkelhet og kvalitet. Uten for mange kompliserte finesser eller skjulte mekanismer skaper hun produkter for et langt liv. – Min masteroppgave handlet om nettopp dette. Jeg vil ikke bidra til å forsterke «bruk og kast»-mentaliteten, så for det gjelder å finne ut hva som gjør at folk tar vare på møblene sine og ønsker å beholde dem lenge.

Hadde du sagt ja til å designe en kolleksjon om Ikea hadde banket på døren din? – Ja, det hadde jeg, selv om jeg har et ambivalent forhold til kjeden. Det finnes bra produkter på Ikea og de når ut til mange mennesker. Det er et dilemma jeg tror mange designere føler på, det at man har lyst å lage møbler for vanlige mennesker, men ettersom man vil lage møblene så bra som mulig ender de ofte opp med å bli for dyre. Å lage noe for Ikea hadde vært spennende, også kunne jeg kanskje kommet litt på innsiden og klart å endre hele tankegangen som Ikea sprer. Flyttet fokuset mot kvalitet og lang varighet, ikke kjøp billig og kast! Hehe. Kanskje? Det gjelder å ha hårete ambisjoner! Jeg føler at det er viktig å være tro mot sine prinsipper som designer, samtidig som en må ha evnen til å tilpasse seg. Hva er dine prinsipper? – Jeg er opptatt av å skape ting som folk kan bli glad i. Møblene jeg skaper må tilrettelegge for de gode situasjonene slik at brukeren kan knytte fine følelser til dem. Dette i kombinasjon med gode naturmaterialer som tåler å bli brukt, er min vri på å forsøke å skape møbler med lang varighet. Jeg prøver å utforske bruken av nye kunstige materialer, men ender alltid opp med naturmaterialer. Hvorfor det? – Hovedgrunnen er at naturmaterialer «lever». Det er varme i materialer som tre, ull,

www.fin-mag.no

skinn og kork – også er det fascinerende og fint at ikke ett emne er likt et annet. Det er med på å styrke personligheten og egenarten ved hvert enkelt møbel – noe som er viktig for meg. I tillegg eldes naturmaterialer på en bedre måte enn andre materialer. Treverk blir slitt og hakkete med tiden, men dette er med på å gi det karakter. Sivs fyller armene med tunge bøker om alt fra tekstil, dans, mote eller film. – Jeg blir også inspirert av alt fra gamle håndverkstradisjoner, møbler fra 50- og 60-tallet og turer på fjellet. Da får jeg renset hodet og finner som regel løsninger ved problemer jeg står fast ved. Andre disipliner er også veldig inspirerende og det er spennende å få komme på besøk til andre kreative kontor, få innblikk i prosesser og se hvordan de jobber. Det er jo ikke møbelverksted her på Verftet, så hvor får du snekret? – For øyeblikket vurderer jeg å installere meg i kjelleren til mine foreldre. Der er det en høvelbenk, litt enkle redskaper og verktøy. Hun smiler: – Det er ikke noe fancy, men det hadde vært litt spennende å teste ut og se hvordan omgivelsene, utstyret og begrensninger kan påvirke utrykket. Sjekk ut nettsiden til Siv Lier, www.sivlier.com


RICKS TEATER HUMORKOLLEKTIVET PRESENTERER STOLT:

VÅRT FØRSTE

SOMMERSHOW

JUNI:

OLIVER HOLLAND & SIMON KIRK

V OLA STAD R SVA LAND G HAU

JULI:

CHR I SCH STOFFE JEL DER R UP

TOMAS NESSE

DEBBIE SHAW

JUNI:

+ GJESTER:

RICKS

PREMIERE 15. JUNI

TRYKK: BODONI

NORMAN LEVINE

RICKS TEATER

SPILLES FREDAGER OG LØRDAGER I JUNI! BILLETTER: 815 33 133 / POSTEN / 7-ELEVEN / NARVESEN

HVER DAG: 16.00-SENT

SOMMEREN SLIK DEN BURDE VAERE:

SE E L L A -KAMPENREM! EM

KJE E S R O PEN M KAM A ST O

P

ELLO RING! REN M E OMME ESERV S T T U Y E N STOR R A V PA O

S N A G FINNE BAR SPLEVE EM! T R O P SOP VIL O U D I RD F

O

O

APENT 14-03 HVER ENESTE DAG


16

6/2012


Scenekunst

Alan Lucien Øyen (34) har fått gullstjerner i både gamle og nye bøker. Tekst Karoline Skuseth Foto Linn Heidi Stokkedal Den siste tiden har det blåst en fønvind rundt Alan Lucien Øyen, bysbarnet som via en karriere som danser i Carte Blanche nå regnes som en av landets viktigste koreografer og regissører – dels solo, dels som bestanddel i kompaniet Winter Guests. Men hva skal vi kalle ham? Regissørkoreograf? Koreografregissør? Mer om det senere. NATT&DAG har troppet opp på Studio Bergen for å snappe til oss mest mulig av Øyens tilmålte lønsjpause. Øyen er for tiden er intenst og aktivt inne i siste innspurt av prøvene til FICTION med Carte Blanche, som har premiere på Festspillene. «Seks ukers prøvetid», forteller han. Seks uker? Det virker nesten urovekkende kort, spesielt når man vet at verk av denne sorten har en tendens til å skifte dramatisk karakter fra den opprinnelige ideskissen og til det som blir det endelige resultatet. – Men det er ikke spesielt kort, sier Alan. – Og heller ikke et hinder. Det er disse forholdene vi er vante til å arbeide under. Et øyeblikk lar NATT&DAG seg henfalle til en utopi der ubetydeligheter som tid og penger burde være det absolutt siste hinder for kompanier av dette kaliberet. Men igjen – kanskje ikke. Hvordan kunne man da ta beslutningen om at noe er bra nok og rede for premiere? Akkurat dette viste seg å være aktuelt i forbindelse med Øyens forestilling Avenida Corrientes, da den gjestet London i fjor høst – for anledningen i ny drakt. Produksjonen hadde også premiere på Festspillene i 2010 – med andre ord ingen småfisk av en

begivenhet. Mange regnet den sågar som en publikumsfavoritt. Så hva skjedde? – Forestillingen var rett og slett ikke ferdig, sier Alan. – Det var noe med forholdet mellom fiksjon og virkelighet, mellom film og liveformat, tragedie og komedie. LESERE SOM SÅ FORESTILLINGEN husker kanskje også promoteringen av den: i forkant av premieren fremsto danseren Augusto Garcia (Daniel Proietto) og koreografen Dieter Geier (Andrew Wale) som helt reelle personer, med egne facebookprofiler – og alt som skjer på facebook må jo være en del av virkeligheten, riktig? – Det gikk så langt at Augusto fikk jobbtilbud fra koreografer i Sør-Amerika, de hadde rett og slett ikke fått med seg at han ikke var en virkelig person. Øyen innrømmer at det var forfriskende å ta et oppgjør med den klassiske koreografen: «alt etter hvor forestillingen har turnert, har publikum på ulike steder ikke en gang reagert på den ekstremt stiliserte fremstillingen». Den aktuelle stiliseringen tar for seg en koreograf som nærmest tar form som et gudebilde, et allvitende geni. En stereotypi det kanskje er like greit å ta et lite oppgjør med. Men tilbake til fønvinden. Alan Øyen og Winter Guests ble nylig tildelt Den Hellige Gral: basisfinansiering fra Norsk Kulturråd – sågar for en dobbel periode. Dette sikrer kompaniet trygge arbeidsvilkår de neste fire årene, en uvurderlig verdi i tider der kompanier og teaterhus legges ned for fote i Europa, som sivile ofre for en stormannsgal høyrefløy. – Som et ungt kompani i denne situasjonen er det lett å bli ydmyk, sier Alan.

Ideene er som regel lystige i utgangspunktet. Men så skjer det noe underveis.

NATT&DAG forestiller seg at man også kan bli fristet til å ta større sjanser rent tematisk, når man ikke er avhengig av å selge en enkeltforestilling for å kunne ta fatt på neste. Øyen er enig: – Absolutt. Det gir oss muligheten til å planlegge, men også til å være spontane. Eksistensen er altså sikret. I tillegg til dette, som om det ikke var nok i seg selv, er Alan Lucien Øyen nominert til mentorordningen med det spektakulære navnet Rolex Mentor and Protégé Arts Initiative. Annethvert år setter ordningen en lovende koreograf i kontakt med en mentor av gedigent internasjonalt kaliber. – Det var en enorm ære bare å bli nominert til dette prosjektet, selv om arbeidet med den påfølgende obligatoriske søknaden mildt sagt var … la oss si omfattende. EN KLASSIFISERING SOM LENGE har vært en frustrasjon for landets frie scenekunstfelt er skillet mellom teater og dans. Mangelen på en klar definisjon på Øyens virksomhet har også vært en kilde til forvirring for enkelte kulturarbeidere. Utvalgene som delegerer statsstøtte til frie kompanier har lenge forutsatt at man selv definerer sin virksomhet som enten «dans» eller «teater». En opplagt utfordring for mengden av kompanier som arbeider i skjæringsfeltet mellom disse to, slik nettopp Alan Øyen gjør. – Det er vanskelig å velge en av kategoriene fra prosjekt til prosjekt, om jeg opererer som koreograf eller regissør, sier han. – Ofte ber jeg dem rett og slett om å velge selv. Hvem definerer reglene for hva som er hva? Jeg sikter etter kvalitet, uansett medium. De ulike uttrykkene tilfredsstiller ulike behov, der tekst og improvisasjon med tale gjerne skaper innhold på et annet nivå enn bevegelse, som for Alan Øyen ikke er symbolsk ladet, men rett og slett bevegelse, en teknikk som fører kroppsdeler fra punkt A til B på mest mulig interessant manér. «Dance is a trance», som han sier. Dansen fungerer på et mer ubevisst plan enn ordet, men flere plan skaper som kjent også større dybde.

Kunstneren foran oss opererer altså både som koreograf og regissør, avhengig av hvilken form som passer forestillingen best; være seg film, og i fremtiden kanskje også fjernsyn. – Å kunne si det man ønsker til flest mulig, det er en drømmesituasjon, sier Alan. – Tenk om man kunne vise arbeidet sitt til like mange som ser på Hotel Cæsar. Vi titter på klokka. Vår audiens går mot slutten. Øyens arbeider handler ofte om kredibilitetsspørsmål, om møter med egne fordommer, illusjoner om egen hverdag. – Ofte er ideene i utgangspunktet lystige, optimistiske. Men så skjer det noe underveis, de blir liksom dystrere og dystrere. Jeg vet ikke hvorfor. FLERE AV ØYENS FORESTILLINGER virker derfor nesten dystopiske. Portene til de mer dubiøse sidene av menneskesinnet holdes sjelden lukket, og seksuelle, eksistensielle og filosofiske fantasier farer rett igjennom. Eller som det heter i en passasje i FICTION: «Jeg venter stille på en flystyrt, på en bilulykke – jeg kan sitte flere timer ved vinduet og håpe på at noen skal kjøre av veien.» – Det er litt paradoksalt at jeg egentlig søker lystige iscenesettelser, gjerne også med en privat karakter, men ofte ender opp med det motsatte. Mye handler om å anerkjenne sin egen eksistens. Er det egentlig mulig å se tilbake på sitt eget liv og tenke at det ble akkurat slik man ønsket? Et spesifikt spørsmål om bruken av masker i FICTION leder koreografen inn på uhyggelige barndomsminners stier. Det skumleste er det som er nærest, om det plutselig endrer karakter til noe ukjent. Mange av Øyens arbeider benytter seg av tekst som kunne holdt mang en bestemor våken om natten, blant annet følgende utdrag fra Flawed (2011): «There’s several of them holding him in place. The guy behind him has got his dick out. And here comes the power of ‘now’ plunging through his ass. Fuck! The power of ‘now’ is persuasive». Så hva er koreografregissøren selv redd for?

– Klovner, sier han. – Klovner er noe av det verste jeg vet.

FICTION settes opp på Studio Bergen 1., 2., 3. og 5. juni. Koreografi av Alan Lucien Øyen. Scenografi og rekvisitter av Åsmund Færavaag. www.carteblanche.no 6/2012

17


MEW (DK), KAIZERS ORCHESTRA, SPIRITUALIZED (UK), RAGA ROCKERS GRANDADDY (US), FIRST AID KIT (S), JONAS ALASKA, BIG K.R.I.T (US) DEN SVENSKA BJÖRNSTAMMEN (S), KYLESA (US), AVI BUFFALO (US), STEIN TORLEIF BJELLA, TEAM ME, JEFF THE BROTHERHOOD (US) RUSTIE (UK), MIKHAEL PASKALEV, TOTALLY ENORMOUS EXTINCT DINOSAURS (UK), CHAIRLIFT (US), HIGHASAKITE FREMMED RASE FREMFØRER “PISSPREIK”, SIGURD JULIUS, SWEDEN, DRIVER DRIVE FASTER (UK), SAMEBLOD (S), EYE OF HORUS CONURBIA, BLOMST, KARI HARNESHAUG, AMISH 82, FLASHBACK CARUSO

TIBE T:ØMMERMENN foto: Geir Mogen

TRONDHEIM, MARINEN 17. OG 18. AUGUST 2012 FESTIVALPASS KJØPER DU PÅ BILLETTSERVICE.NO OG PSTEREO.NO


FESTIVAL Vi mistenker en meget ekstatisk Øyagründer Claes Olsen med tårer i øyekroken. The Stone Roses (UK)

N&Ds anmelder ble så imponert at han synes det var vanskelig å skrive om deres nye album uten å bli banal. Chromatics (US)

22

En av årets store hypes, tross noe så smalt som old school trash metal fra verdens navle Kolbotn. 20

Nekromantheon (NO)

22

Ungdommens dårskap

Få band har så misjonerende fans som Teenage Fanclub, men er kidsa klare for dem? Vi møtte tre forkynnere i anledning den kommende konserten på Bygdalarm.

FRODE STRØMSTAD Teenage Fanclub representerer det beste fra to verdener, sier Frode Strømstad i I Was A King. Frode Strømstad, nidkjær powerpop-forvalter, frontfigur (for å bruke en lite presis karakteristikk) og hjerne i I Was A King, Norges kanskje beste band akkurat nå, er ikke bare frontfigur (for å bruke en lite presis karakteristikk) og hjerne i I Was A King, Norges kanskje beste band akkurat nå. Han er også landets fremste forpakter og formidler av evangeliet

til Teenage Fanclub, Skottlands – nei, Europas! – fremste powerpoputøvere. I anledning skottenes konsert på Bygdalarm fredag 6. juli, telefonerte vi Strømstad (og tror du ikke Teenage sin kanskje fremste låtskriver, Norman Blake, nettopp da befant seg i samme studio som Frode i forbindelse med innspillingen av den nye IWAK-plata? Utrolig sammentreff, da!). – Den første platen jeg fikk tak i var Deep Fried Fanclub (obskur raritetsutgivelse fra 1995, jou. anm.) via Egersunds eneste platebutikk, Amadeus, sier Frode. – Det var låten «Critical Mass» som gjorde meg hekta. Låten finnes også på A Catholic Education, men Deep Fried-versjonen er mye kulere. Teenage Fanclub var vel kanskje ett av de første banda jeg hørte som hadde den perfekte blandingen av støyete gitarrock og flotte melodier og harmonier plantet i seksti- og syttitalls-tradisjonen. Det beste fra to verdener. De er også et fantastisk liveband, usikker på hvor mange ganger jeg har sett dem live, men hver gang

Foto: Dag Knudsen

TORE RENBERG

har jeg gått ut og tenkt at de bare må være verdens beste band. Som komponist kan du kanskje si noe om låtskriveregenskapene til henholdsvis Norman Blake, Gerhard Love og Raymond McGinley; du vet, deres respektive konkurransefortrinn? – De har alle tre ulike styrker som gjør at de som band utfyller hverandre perfekt. Der Blake og Love står for de mest umiddelbare og poppete låtene, trenger nok flere av låtene til McGinley litt mer tid på å sette seg, men gir samtidig helheten en ekstra dimensjon, og gjør at holdbarheten på platene er langt bedre enn i mange andre tilfeller. Det at de er tre såpass forskjellige låtskrivere, og at de har en ganske tydelig fordeling av låtene på platene, gjør at det blir en veldig god dynamikk og spennende variasjon på platene. Tror nok det er Norman som har skrevet de fleste av favorittlåtene mine, han har kanskje også litt tydeligere folk-røtter i sin låtskriving, noe som tiltaler meg. Men det ville ikke vært Teenage Fanclub om ikke alle var med.

På debutplata til IWAK har dere en låt som like godt heter «Norman Bleik», litt sånn som Teenage Fanclub har en låt som heter «Neil Jung». Eh, fortell! – Det var også litt for å legge kortene på bordet, ettersom den så åpenbart er Teenage-inspirert, og jeg ikke ønsket å prøve og benekte det på noen måte. Det handler om å sette pris på sine røtter og sitt opphav. Jeg møtte Norman for første gang da vi varmet opp for TF på Rockefeller i 2009. Utrolig fine folk, som gjorde kvelden enormt bra for alle oss i bandet. Det var et av de største høydepunktene jeg har hatt med IWAK ihvertfall. Deretter inviterte jeg ham, altså Norman, til Egersund i fjor sommer hvor han spilte med sitt andre prosjekt som heter Jonny. Da vi begynte å planlegge ny IWAK-plate, var både Norman og Robyn Hitchcock (britisk singer-songwriter (f. 1953) kjent fra The Soft Boys, red. anm.) naturlige førstevalg. Så jeg kontaktet dem og fikk positive svar med en gang.

Teenage Fanclub er nok bandet jeg har hørt mest på de siste tjue årene, skriver forfatter Tore Renberg. «Det beste sekstitallsbandet kommer ikke fra Stones’, Beatles’, Byrds’ og Kinks’ ti-år, det kommer fra Belshill i Skotland og så verdens lys i 1989. I 1991 var jeg student i Bergen, og hvis det var en plate vi spilte mer enn både R.E.M.s Out of Time,

Nirvanas Nevermind, Metallicas sorte album – for bare å tre fra et av rockens store år – så var det Bandwagonesque av Teenage Fanclub. Hvis jeg skal tippe, er Teenage Fanclub bandet jeg har hørt mest på de siste parogtyve årene, selv om jeg synes det er vanskelig å kalle dem verdens beste band. Hvorfor? Fordi de ikke er grensesprengende eller utfordrende? Det

AK TEIGLAND Ein god ven av meg grein då eg fortalde at me hadde fått Teenage Fanclub, seier festivalsjef for Bygdalarm, AK Teigland. – Kor skal eg byrja? Teenage Fanclub har vore ein viktig del av livet til meg og mine kompisar, seier Teigland. – Frå me høyrde Alcoholiday i 1991 av trendguruane i Hardanger («ja, dei finst!») vart me frelste. Me hadde med platene på konfirmasjonsleirar og på speidarturar. Frå studietida fylgde låtane frå lesesal til vorspiel. Me har minnerike stunder frå konsertar på Hulen. TF er eit viktig band for folk som studerte i 1999. Teigland, som sjølv er 1981-modell, fortel at bandet har vore nemnt som en potensiell booking «heilt sidan oppstartinga av Bygdalarm», men at bandet aldri har vore tilgjengeleg. Han må særleg takke Jørgen Skauge (tidligare bookingsjef/festivalsjef

Quart) som har assistert i årets bookingprosess. – Det har vore ein medviten strategi å få bandet til bygda i fleire år og no lukkast me. Ein god ven av meg grein då er fortalde at me hadde fått stadfesta dei. Han siterte forresten også bandet («I don’t want control of you») i talen til brura si i bryllaupet sitt. Onde tunger vil meine at bookinga treff litt utanfor hovudnedslagsfeltet for festivalen, som er definert som 18-25? – Næh, målgruppa vår er kule folk mellom 18-35, og TF trekk til seg kule folk på 30 som dei på 18 ser opp til. Dette handlar altså om å lære ungdomen til å lika deiligpop servert av tilårskomne karar som ALDRI har gjeve ut ei dårleg plate. Bygdalarm arrangeres helgen 6.-7. juli. Teenage Fanclub spiller på fredagen. www.bygdalarm.no

er på tide å flippe fingen til kravet om å være grensesprengende. Det er på tide å ønske det varmeste bandet velkommen, bandet som kanskje går for stille i dørene for sitt eget beste. Bandet som varer lengst. Teenage Fanclub. Her er tjue vilt nydelige låter fra det hyggeligste bandet i verden. Og liker du dette er det bare å dra smilet rundt hele skallen og sjekke ut Lightships’ Electric

Cables, den splitter nye plata til en av de tre låtskriverne i Teenage Fanclub, Gerard Love. Det er mest sannsynlig det fineste albumet vi får høre i 2012. Hvis ikke Teenage Fanclub kommer med plate, da.» Denne teksten ble skrevet på oppfordring av streamingtjenesten Wimp. Du finner spillelista «Verdens hyggeligste band», kuratert av nettopp Tore Renberg på www.wimp.no 6/2012

19


FESTIVALGUIDE Brandt Brauer Frick (DE) Hovefestivalen, 27. juni En innvending mange har mot house og elektronisk musikk generelt er den klassiske setningen «de spiller jo ikke instrumentene selv!», bare spør en hvilken som helst rocke-kid på Hove. I 2009 dukket det opp en video på youtube av tre stramme tyskere i dress som lagde house, men som faktisk gjorde alt selv, helt ned til repeterende piano-hooks og perkusjon. Kanye West digget den og resten er klubbmusikkhistorie. Siden den gang har Brandt Brauer Frick utviklet seg til et helt houseensemble (verdens første?) på åtte stykker, men til Flekken blir kun kjernen med, ja, du rettet riktig: Brandt, Brauer og Frick. Uhyre dansbart.

5

Maya Jane Coles (UK) Hovefestivalen, 28. juni Det er vanskelig å booke noe mer tidsriktig enn det Hove gjør når de huker tak i et av de mest omtalte housenavnene om dagen: Maya Jane Coles. Den lille London-Dama med den kule sveisen og tatoveringene har linet opp kvalitetssingel etter kvalitetssingel, før hun nådde et foreløpig karrierehøydepunkt med en drøy DJ KicksMix tidligere i år. Vi sitter litt med følelsen av at dette kan bli det aller beste du kommer til å oppleve på dansemusikkfronten på festivaler i sommer, så kjenn din besøkstid.

5

Nicolas Jaar (US) Øyafestivalen, 10. august Hvor sakte kan dansemusikk gå før det ikke er dansemusikk lengre? Sakte, mener chilensk-amerikanske Nicolas Jaar, som plasserer de fleste låtene sine rundt 100 BPM (beats per minute), langt lavere en vanlig klubbmusikk som ligger rundt 120-130. Likevel kjenner vi at det rykker litt i dansefoten når vi setter på den glimrende langspilleren Space Is Only Noise fra i fjor, som ble sluppet til jubel fra en samlet presse og nådde helt til topps på listen til Resident Advisor over fjorårets beste skiver. Groupietips: Han studerer komparativ litteratur. Les deg opp, kvinne.

5

Snoop Dogg (US) Hovefestivalen, 28. juni Jaja, gamlefar-gangster med museflettene er jo Norgesvenn blitt! Siden sist har han vel rukket å skrive en låt eller to for pornobransjen også. Legender har det med å få lov til å lækse litt på laurbærene, og vi tilgir Snoop for å stå litt i skyggen av sitt gamle seg om dagen. Forrige gang vi så Snoop rappe én halv låt på nattklubb i Saint Tropez med Paris Hilton diltende rundt som den mest rumpeslikkende groupien, var det likevel en Snoopern i levende live, og vi regner med at det blir en opplevelse å sjekke ham ut på Hove også. Får bare håpe han kommer seg forbi tollen.

5

Rihanna (US) Kollen, 29. juni Rihanna er vår tids Madonna, på den tiden Madonna var sin tids Madonna, altså før hun ble en tilsminket leverflekk av en muskelbunt. Og for alle dere der ute som mener Lady Gaga eier denne tronen: fuck you. Denne solbrune bomben av et kvinnemenneske kommer til å sette fyr på Kollen. (I billedlig forstand, ikke fysisk. Med mindre en av de evinnelige jointene hennes tar fyr i gresset, vel og merke.) Active Child (US) Hovefestivalen, 27. juni Melodrama-alert! Men garantert en vakker opplevelse om du er i riktig bakrusromantisk humør. Active Child har med seg harpe på scenen og synger med sin klassisk skolerte koriststemme over lydbilder som kommer til å bli stående som markør for tidsånden anno 2010-tallet: episke elektroniske landskap av strømmende minimal r&b og post-dubstep – og melankoli, melankoli, melankoli.

5

Heyerdahl (NO) Øyafestivalen, 11. august I skrivende stund har ikke det nye oslobandet Heyerdahl livedebutert, så vi vet ærlig talt ikke hva du kan forvente deg av denne konserten. Men mye virker lovende ved popindiegutta. Med medlemmer fra band som Beezewax, Hiawata! og Accidents Never Happen er det iallfall ikke noe i veien med cv-en. De skal gi ut singel på et nytt label fra gjengen rundt The Killers, og debutplata – innspilt på Kråkernes fyr og inspirert av de «små norske historiene» – høres ut som en blandings av Simple Minds, Ultravox og Brian Eno.

5 Turbonegro (NO) Kollen 30. juni, Bergenfest 23. juni, Malakoff 21. juli, Måkeskrik 27. juli, Klubb-Pstereo (Byscenen) Turbolente tider med hest, sykdom, to slappe album på rappen, tom trommestol og Idol-Hertis’ evinnelige reise mot Gud Kveld Norge. «The Age Of Pamparius» er nesten tjue år siden. Shiiiit. Men med briten Tony Sylvester ombord på ny skute gleder vi oss til nytt seilas med Happy Tom, Euroboy og Rune Rebellion, og la oss håpe det blir like fett som releasefesten til Prince Of The Rodeo-sjuern på et stappfullt Råkkern en gang utpå nittitallet. Etter en hyggelig prat med Tony og etter at vi bivånet ei litta back-to-roots-konsert forrige måned, har trua kommet tilbake, og punken i deathpunk ser ut til å ha funnet fotfestet igjen. «Where’s the fucking cash?!»

6

20

6/2012

Iceage (DK) Hovefestivalen, 26. juni Superhypet punkrock fra Danmark. De aggressive tenåringene i hvite tennissokker og collegegensere som brøler «You’re nothing» til publikum mellom låtene er femten år for sene ifølge de mest hardbarke puristene, men hylles i Pitchfork og New York Times for å ha fornyet sjangeren. Var By:Larms største snakkis da den første konserten gikk helt ræva, og den andre var helt sinnsyk (ifølge fansen), så her vi å gjøre med et live-wildcard.

5

6

Anja Viken (NO) Kjørrefjordfestivalen 14. juli, Bygdalarm (klubblarm) 7. juli, Bergenfest, Brakstock, Periferifestivalen Så sent som i oktober gikk Anja Elena Viken rundt i Bergen som en vanlig tjueåring. Ålreit, det gjør hun kanskje ennå, men så sent som i oktober var det iallfall ikke tvingende nødvendig å putte henne på coveret av NATT&DAG, noe Bergensredaksjonen så seg nødt til å gjøre i februar. Hun puslet med sitt, hørte litt på jazz i sokkelleiligheten sin og studerte sånn passe motivert på lærerskolen. Så hva skjedde? Hvorfor ville det plutselig være en unnlatelsessynd av verste sort om vi ikke hev oss rundt og gjorde covergirl av henne? Vel, det begynner med noen kids som hiver egg. Dette skjedde: Anja bor hjemme hos moren sin. I fjor sommer, kort tid etter at hun fylte tjue, skal hun på byen og har, om ikke pyntet seg, så iallfall kledd seg opp i dertil passende gevanter. På veien får hun øye på noen kids som gjemmer seg oppe i noen busker og peprer folk som går forbi med egg. Hadde dette skjedd bare noen måneder tidligere, da hun fremdeles var tenåring, ville Anja syntes at dette var en fet ting å gjøre. Nå griper istedet panikken henne: «Jeg bare: Ey, gutter! Ey, ikke kast på meg nå. Jeg skal på byen. Jeg ringer politiet, jeg lover. Jeg ringer!». Hun tar opp paraplyen, som et skjold, og løper, mens hun tenker: «Faen, Anja, ti år gamle kids, og du er dritredd. Nå har du nådd bunnen.» Vel hjemme igjen setter hun seg ned og skriver den passende titulerte «Gatekredibilitet», låta som i særklasse har fått flest rotasjoner på N&D-Bergen-kontoret det siste året. Live? Tenk deg John Olav Nilsen i drag.

6

First Aid Kit (SE) Pstereo 17. august, Øya 11. august, Døgnvill 23. august, Rått&Råde 24. august Takk for svenskene! De kommer til Norge for å skrelle bananer, feste hardt som ingen andre kan og stepper inn blant headlinerene når andre ikke klarer å nå opp. Søstrene i First Aid Kit spås en stor fremtid, en internasjonal fremtid. Folkduoen som startet opp i 2008 ga ut debutplaten sin The Lions Roar i januar og har i løpet av kort tid blitt omfavnet av både bransje og fans. Sukkersøtt, yndig, sjarmerende og veldig kreeed.

6

6

Young Dreams (NO) Øyafestivalen, 10. august I 2010 fikk Mikal Telle, sjef i Tellé Records, som blant annet har Röyksopp, Annie og Kings of Convenience på samvittigheten, tilsendt et knippe mp3-filer han siden har omtalt som «den beste demoen jeg noensinne har mottatt». Demoen besto av fire spor og var signert Matias Tellez som hadde puslet med «noe litt større» enn den mer beskjedne singer-songwriter-tradisjonen han lenge hadde forvaltet med slik en kyndig hånd (Tellez ble blant annet Årets Urørt som 18-åring i 2008). Nå var imidlertid tiden inne for å mønstre et større mannskap. Med utestedet Vamoose! (RIP) som sosialt omdreiningspunkt og en så eklektisk gruppe artister som High Llamas, Brian Wilson, Stravinsky og Waldo de los Rios som emulerte forbilder, ble Young Dreams – et noe løst definert bandkollektiv – sjøsatt. Den autorative musikkbloggen Refinery29 omtalte dem som et «Fleet Foxes put through chillwave delay pedals» og traff godt med den karakteristikken. Ingen snau oppgave å videreføre så intrikate komposisjoner i live-format, men med et snaut dusin medlemmer/band-assosierte å dra veksel på, går det nok bra likevel.

John Maus (US) Øyafestivalen, 9. august John Maus er en sammensatt skrue: Radikal filosof, Ariel Pinks tidligere makker og ifølge mange mannen bak et av fjorårets beste album. We Must Become the Pitiless Censors of Ourselves er en hyllest til Badious revolusjonære tekster, med Maus tunge, dystre, autoritære stemme over Moroder/Jarre/Vangelis-aktig synthpop, ispedd inspo fra middelaldermusikk, actionfilmsoundtrack og (selvfølgelig) kjærlighet. Maus gjør et forsøk på å få folk til å føle noe mer enn det de blir tilbud i havet av apolitisk, ironisk blogrock. Kjent for intense enmanns-liveshow der han står og brøler over egne låter uten band eller annen backup. En act folk enten elsker, eller ikke skjønner en dritt av (Maus egen kommentar: «If I can get up there and nearly have a heart attack every night, if a human being can push themselves to the absolute limit of their physical existence and people can still go ’What’s the point?’, then that’s the point! To point out how we can’t take our existence for granted.»)

6

Chromatics (US) Øyafestivalen, 10. august Fem år brukte Chromatics på sitt siste album, og da det endelig kom ble N&Ds anmelder så imponert at han synes det var vanskelig å skrive om det uten å bli banal, men tydde likevel til ord som «liv» og «død». Nuvel. Nå dreier det seg ikke om noe vi aldri har hørt før, det er bare et av de mer vellykkede og perfeksjonerte stykkene lyd som er kommet fra Italians do it better-labelets uuttømmelige hvelv av nedbrutt vinyl og alltid skakke, alltid vakker-melankolske, alltid sexy italodisco/synthpop. Chromatics har tatt over stafettpinnen etter Glass Candy, som har mistet litt mojo i det siste som IDIBs beste artister, og vi kan bare håpe de er like hotte på scenen som Ida No og Johnny Jewel.

6

Thurston Moore (US) Øyafestivalen, 8. august Den godt over to meter høye, godt over 50 år gamle New York-gudfaren av støyrock er glad i Norge – spesielt Øyafestivalen. Denne gangen kommer han dessverre uten følget i Sonic Youth, som i disse dager er inne i uviss fremtid grunnet en skilsmisse mellom Moore og bassist Kim Gordon. Men herregud, fyren duger solo, to glimrende plater de siste fem årene burde være bevis på det. Skulle det likevel ikke være nok, kan du få med deg Sonic Youth-gitarist Lee Ranaldo på Blå 12. + 13. juni, og eksen Kim Gordon på samme sted 2. juni. Nevnte vi at han er singel? (To soon?)

6


FESTIVALGUIDE Bon Iver (US) Øyafestivalen, 11. august For noen var det første møtet med Bon Iver hans debutplate, For Emma, Forever Ago, men det var med sitt selvtitulerte andrealbum at Bon Iver gikk fra å være en passe godt skjult indieskatt til å bli allemannseie. En ting er at plate nummer to er mye, mye bedre enn debutplaten, men det er hvordan Justin Vernon har laget musikken som virkelig er imponerende. Han må være en av de første i indieverden som bruker dubbla basskaggor, det gamle metalltrikset, og likevel får det til å høres så fint og riktig ut. Siden den tid har han prestert å bryte lovene for tid og rom ved å vinne «årets album»-priser med samme album to år på rad, gitt ut et nytt album, og skapt en renessanse for følsomme gutter i flanell. Da Bon Iver sist spilte i Oslo ble det utsolgt før noen egentlig rakk å summe seg, så benytt anledningen nå, det kan bli lenge til neste gang.

5

Ceremony (US) Øyafestivalen, 11. august Da vi ved en tilfeldighet så Ceremony i London for to år siden satte vi både pinten og blodpuddingen i halsen, i det tidenes mest (anti)karismatiske frontfigur siden Ian Curtis, slukte mikrofonen hel og kastet seg ut fra et tre meter høyt PA-anlegg. Igjen på scenen stod to skjeggete tidsriktige slubberter og en ladyboy med gothsminke som var i ferd med å knuse gitaren sin. Et merkverdig band dette, som henter inspirasjon fra både 80s straight edge, HC/power violence, og dopbefengt britisk new romantic. Og heldigvis et band som vet å levere live show (hva er det for noe?). This is hardcore.

5

EL DOOM & THE BORN ELECTRIC (NO) Øyafestivalen, 8. august Egentlig burde vi holde oss for gode til å fronte El Dooms nye progaffære, The Born Electric, som i fullt alvor mener at Iron Maiden er historiens verste band (fy!). Men det er nå slik at god musikk skal ut til folket. Organisk, musikalsk og et herlig liveband. Pluss for trommesettet.

6

5

Janelle Monáe (US) Slottsfjell, 19. juni Amerikanske Janelle Monae blir skrytt hinsides mye av. Hun er blitt beskrevet som nye Erykah Badu, og flere mente at hennes opptreden på Øya ifjor var den ubestridt beste av dem alle. Er du RnB- eller soul-fan, eller bare «vanlig musikkinteressert», bør du derfor sørge for å være det det skjer i år.

5

Maribel (NO) Hovefestivalen, 26. juni Nå som Serena Maneesh er på hiatus, har Maribel tatt over tronen som Norges beste shoegazeband. Vi fikk servert en saftig live-opptreden under Årets Beste-prisen i februar, og gleder oss til å se de ute i sommervarmen. Der det er støy er det håp.

Bushman’s Revenge (NO) Øyafestivalen, 10. august Hvorfor dette bandet ikke er på alles lepper aner vi ikke. De har i rundt fem år blandet hardrock med jazz og «fri musikk» på en utsøkt måte, og kom nettopp ut med to nye album – langspilleren A Little Bit Of Big Bonanza (med fantastiske låttitler som «Jeg Baker Kokosboller» og «Hent Tollekniven Ivar, Det Har Stranda En Hval») samt coverplata Never Mind The Botox. Gled deg til en konsert med rock i fri utfoldelse.

5

5

Nekromantheon (NO) Hovefestivalen 27. juni, Øyafestivalen 10. august En av årets store hypes, tross noe så smalt som old school trash metal fra verdens navle Kolbotn. Dette er altså ungkarer med lidenskap for gammel Slayer og Dark Angel som garantert vil gjøre susen i solsteika. Patronbelter og Nike Air Force!

5 6/2012

5

6

Anna Ternheim (SE) Sommerfestivalen på Giske, 28. juli Sommerfestivalen på Giske er ikke snauere enn at de har www.verdensbestefestival.no som nettadresse, men med bookinger som dette lar vi det passere. Vi kunne kalt henne Sveriges Ane Brun om det ikke var for at Ane Brun er såpass svensk hun også. Åkkesom, «To Be Gone» fra 2004-skiva til Ternheim, Somebody Outside, trumfer stadig alt annet som er blitt produsert på begge sider av grensa.

5 Patti Smith (US) Olavsfestdagene 30. juli, Bergenfest 23. juni Okei, Olavsfestdagene bruker kirkepenger og offentlig støtte på pop/rock til konsertprogrammet, og de andre trønderske festivalene er dødssure fordi de ikke har et like bra program selv. Liker ikke å bli pissa på vi heller altså, men uansett så er dette den trønderske festivalen med flest spennende bookinger. Rockens førstedame, Patti Smith har rukket å fylle hele 65 år, og har siden hun ga ut albumet Horses vært en svært viktig skikkelse. Hennes singer-songwriterkarriere er gjennomgående kjent, og med låta «Because the Night» åpnet hele verden sansene. Dette er for øvrig en av låtene som har blitt mest remikset gjennom tidene, spesielt på 90-tallet av syngedamer med ulike trance-beats. Fet booking, sier både mor og datter.

6

22

Ole Christan Haagenrud (NO) Grieg in Bergen-festivalen, 2. juli Haagenrud er knapt 23 år gammel (f. 1989), men har allerede markert seg som en av Norges fremste pianister, ikke minst hjulpet av at Leif Ove Andsnes har tatt ham under sine vinger. Guttungen har da også en del å slekte på: Hans bestefar, Henry Haagenrud, er regnet som en av Norges ypperste akkordpianister, og hans far, Per Gisle Haagenrud, har spilt fiolin i Bergen Filharmoniske Orkester i alle år. Denne, og tre påfølgende kvelder, byr Ole (delvis i tospann med fiolinisten Dalia Dedinskeite fra Litauen) på klassiske stykker av blant annet Haydn, Beethoven, Piazzolla og Arvo Pärt. Grieg in Bergen er en tiukers lavintensitetsfestival fra 18. juni til 25. august med konserter hver mandag, onsdag, fredag og lørdag.

Prodigy (UK) Parkenfestivalen 18. august, Bergen Calling 16. august En av de feteste opptredene på Roskilde i 2010 var Prodigy på kveldinga. Med fri flyt av bagdrops og den ene monsterhiten etter den andre, danset hele den Orange Scene i over en time. Nå blir kanskje ikke stemninga helt den samme når sceneplassen fylles av rånere fra 90-tallet og heimert, men med så mye backingtracks kan det vel umulig slå feil. Vi slår et slag for Prodigy, pionerene innen big beat. Takk for at dere var med på å høyne musikkvaliteten på 90-tallet, det skal vi aldri glemme.

6

5

Tortoise (US) Slottsfjellfestivalen, 20. juli Noen konserter krever det lille ekstra av lytteren, men til gjengjeld er belønningen som regel stor. Vi mistenker at Tortoise på Slottsfjell blir en slik opplevelse. I over tjue år har de vridd seg unna kategorisering, men hvis vi sier at de på et eller annet tidspunkt har delt medlemmer med band som The Sea And Cake, Slint og bandet til Bonnie «Prince» Billy, gir det deg kanskje en idé. Ikke aktuell med noen verdens ting, bortsett fra at de er et veldig bra band.

5

6

Teenage Fanclub (UK) Bygdalarm, 6. juli Europas fremste eksponenter for musikalsk fønvind møter Øystese midt i Hardangerfjorden. Det skulle legge til rette for et sjeldent harmonisk ekteskap tuftet på milde vokalharmonier, skotsk melancholia, britisk meloditeft og epletrær i full blomst. Alt hva hjertet begjærer! Sjekk også ut Spildemost når du er i strøket, verdens beste eplemost fra den lokale Spildegarden. Vi lover deg, eplejuice blir aldri det samme.

6

Nils Petter Molvær (NO) Slottsfjellfestivalen, 21. juli Mmmmmolvær! Synes du jazz vanligvis er slitsom saksofononani er dette noe for deg. Nils Petter Molvær lager kosejazz – så dus at det nesten blir en parodi, men heldigvis er han en så dyktig musiker at det alltid høres bra ut. Det er lett å glemme hvor stor denne fyren er innenfor visse sirkler, men 200 000 solgte av én og samme plate burde gi deg et hint. Så kompetent er han at han får lov til å avslutte hele festivalen, med en unik konsert etter mørkets frembrudd. Vi har ett ord, og bare ett ord, til deg: stemning.

The Stone Roses (UK) Øyafestivalen, 8. august Snart må da Øya gå tomme for storheter fra overgangen mellom 80- og 90-tallet, eller hva? Neida. På ingen måte. Og godt er det. For i år krokes det opp med storfavoritten over alle storfavoritter, The Stone Roses, som i sin tid ledet an, sukk, Madchester-bølgen: Selve synopsen av sommermusikk dette, tungt inspirert av både klubbmusikk, blues og California anno 1967. Vi mistenker en meget ekstatisk Claes Olsen med tårer i øyekroken.

Lindstrøm & Todd Terje (NO) Øyafestivalen, 8. august To nordmenn som er mye større i utlandet enn det de noen gang kommer til å bli i Norge. Våre hårete hvite ben takler ikke DISCO like bra som de gjør der ute. Hvorfor denne nye disco-bølgen oppsto akkurat i kalde kjipe Norge aner vi ikke, men vi er utrolig stolte av å ha det som eksportprodukt. Det er dette og Salmalaksen.

5

6

Mazzy Star (US) Øyafestivalen, 8. august Mang en ung melankoliker har mistet sin vanskeligstilte møydom til «Fade Into You», selve ur-klinelåta. Derfor burde det bli et gledelig gjensyn for mange nå som Mazzy Star har funnet tilbake til hverandre og turnerer igjen. De tok 90-tallets shoegaze-bølge på kornet, men gjorde den i en popvariant, og skaffet seg noen millioner fans og et par hundre etterligninger på veien. Vokalist Hope Sandoval er alltid like urørlig og down (det ser konstant ut som noen har kjørt over katten hennes for fem minutter siden), men det funker, så lenge musikken er så forbanna bra.

The Devil’s Blood (NL) Øyafestivalen, 9. august Tross ubegrenset mengder med top notch tjall og andre kreativt stimulerende godsaker, har nederlandsk rock ikke akkurat hatt mye å vise til annet enn ett og annet garasjerockband og progrock-gjøglerne Focus. The Devil’s Blood derimot har snudd på rockeflisa med übercatchy 70-talls inspirert djeveldyrkende psychrock. Neuken in de keuken, som vi gleder oss. Har du fyr?

Little Dragon (SE) Kollen, 30. juni Disse svenskene altså. Vi aner en sniksvenskifisering av landet. De kommer hit til landet i hopetall, stjeler våre underbetalte caféjobber og mindre tiltrekkende kjæresteemner, før de reiser tilbake, rike på penger og dårlig sex. Men de får det til, det skal de ha. Her har de stablet på beina et Gøteborg-band som har samarbeidet med Gorillaz, fått med en låt på Fifa og som kommer til å få Kollen til å danse enda mer enn av Rihanna. Mens vi har hvem da? Jarle Bernhoft?


5. 6. 7. jULi

TwisTed sisTer (UsA) BeTh hArT (Us) Thin Lizzy (UK) dAnA FUchs (Us) KiLLer QUeen (AUs) Verdens BesTe QUeen hyLLesT BAnd

MUd MorgAnFieLd (Us) sheMeKiA copeLAnd (Us) LArry MccrAy (Us) erjA LyyTinen (F) grAinne dUFFy (irL) Bernie MArsden (UK) rAndy pAVLoc (Us) TUTU jones (n) chris ThoMpsen (UK) MAds eriKsen BAnd (n) dAnieL norgren (s) VidAr BUsK& The BUBBLe TroUBLe (n) Bjørn Berge (n) sTAVAngerenseMBLeT (n) hereide & The BLUes gAngsTers (n) jAn FLAATen BAnd (n) BLUes in A cop (n) noBodys BUsiness BLUes BAnd (n) For Mer inForMAsjon: www.sKAAneViK-BLUes.coM


FESTIVALGUIDE Com Truise (US) KlubbPstereo (Klubben, Samfundet), 18. august Denne kvelden blir en reise tilbake til det heslige dog lekre åttitall, men er samtidig så moderne at det nesten gjør litt vondt i hipstermagen. Com Truise, ennmannsprosjektet fra det store Eplet, kommer med myke deilige basslinjer som kan assosieres med Prince’ Minneapolis-funk, kjølig electro og lunken chillwave. Kall det gjerne coldwave om du henger med på sjangeromformuleringa som skjer på LAN-partyene hver uke.

5

Soul Clap (US) Hovefestivalen, 26. juni Oh, joy! Duoen Elite og Cnyce i Soul Clap er oppvokst med hip-hop i morsmelka, og det har resultert i en deilig organisk og beatbasert house med gode basslinjer, godt inspirert av åtti- og nittitallets hip-hop og r&b. En naturlig, moderne videreføring av P-funken fra syttitallet og en «Hallo, det her kan du faen ikke gå glipp av»-event for alle som er glad i beats og house. Soul Clap spiller et livesett på Flekken under Hovefestivalen, den beste skogsklubben i landet.

6 Joy Orbison / Joy O (UK) Øyanatt på Dattera til Hagen, 10. august I 2009 kom da ukjente Joy Orbison med singelen «Hyph Mngo / Wet Look», som raskt høstet gjetord i bassverdenen. Det var dubstep og UK garage mikset til perfeksjon. Etter den tid har Joy Orbison, eller Joy O som er navnet han går under nå, gradvis beveget seg bort fra dubsteppen og heller laget sin egen sinnsyke versjon av klassisk 4/4-techno, ispedd Usher-sampler og overraskende cut-ups. Kommer garantert til å gi alt han har på Dattera til Hagen. Det må du og.

Manu Chao (FR) Melafestivalen, 25. august Dette er en franskfødt mann med spanske foreldre som vi egentlig trodde hadde vokst opp i Mellom-Amerika. Dette er også mannen som har hatt flest hits som ligner på hverandre. Ærlig talt, hvem hører forskjell på «Me Gustas Tu» og «La Primavera», og hvem klarer egentlig å skille «Bienvenido a Tijuana» fra «Welcom to Tijuana»? Men hvem bryr seg, det er slik musikken er laget, og vi kjøper det like lett som vi røyker ganja. Og mistenker at Manu Chao ville sagt det samme selv. Sett av dagen til bakoverlent jakt etter metaforiske skyformasjoner.

5

6

Kreayshawn (US) Hovefestivalen, 27. juni Mer swag (som visstnok pumper ut av eggstokkene hennes) enn rappteft? Mer swag enn talent? 12-årige eller 21-årige eller hvor gammel hun nå enn er, Kreayshawn, er uansett musikalsk kvalitet hypet så det holder og har ikke mindre enn 2 500 000 visninger av låta «Gucci Gucci» på tuben. I tillegg har hun rukket å regissere en video for Lil Wayne og blitt samplet/ eventuelt disset av samme fyr. Rapp for hvite jenter som prioriterer DIY-estetikk og råd til dop fremfor high fashion («Let’s hear it for my hoes/ Hoes/ In the second-hand clothes/ They use their dollar bill to put the powder in they nose.»)

5

New Order (UK) Slottsfjellfestivalen, 21. juni Du kan si hva du vil om hvordan New Order har forvaltet arven fra Joy Division, men du kan ikke si noe på at de har laget noen av 80-tallest mest toneangivende låter. «Blue Monday» og «Ceremony» er så svære at de nesten ikke er låter lengre – det er noe mer. Det så lenge ut som det virkelig var over for bandet etter at originalbassist og kronidiot Peter Hook fikk nok i 2007, men jaggu har ikke New Order kommet tilbake igjen, og bra er det. Årets booking sammen med Wu-Tang?

6

OFWGKTA (US) Øyafestivalen, 11. august Noen ganger er det klin umulig å ta dette hip-hop kollektivet seriøst, andre ganger skulle man tro de oppfant hip-hopen på ny. Med sleivleppa til Tyler selv har de skapt dårlig stemning i flere leire, blant annet hatt en beef med seriøse acts som Dam-Funk. Slikt går så klart rett hjem til fansen. Odd Future Wolf Gang Kill Them All skilter med en helt annen beat (jepp, det er den nye broken beaten), et helt annet sound, i tillegg de skitneste lyricsene. Av alle er det Hodgy Beats, Earl Sweatshirt og Tyler, The Creator man burde se mest opp for, i tillegg til autotunevidunderet Frank Ocean som endte med å få mixtapen sin Nostalgia/Ultra lista på topp som årets album i fjor. Til sammen er de mer eller mindre tolv stykk, og denne gjengen laget et massivt show på Hove i fjor også. Vi tviler ikke på at de gjør det igjen.

6

Morgenbladet øker mest!

Dannelse er ikke lenger en vestlig dyd.

16.–22. oktober 2009 / Kr 30,– / Årgang 188 / Nr. 41 / Utgis av Morgenbladet as / Etablert 1819 av boktrykker Niels Wulfsberg

»

www.morgenbladet.no

Popliberalismen Alle vil være liberale. Men svært få er enige om hva ordet betyr.

side35–37

samfunn

Leder

Ber om ydmykhet

Si ja til minnelund!

Frykten for feilmedisinering og bivirkninger er velbegrunnet.

Politidirektør Øystein Mæland undrer seg over at mediefolk er så skråsikre i kritikken av politiet. side 2

Jeg måtte velge det som var valgt for meg, la Guds plan få det rette nivå i min forestilling, sier Hans Fredrik Dahl på 70-årsdagen. KuLtur SIde 32

Rune Slagstad ber 200årsjubilanten UiO om å støtte minnelund for 22. juli-ofrene. side 4

5 Wu-Tang (US) Vannspeilet, 29. juni Dette er farlig nære årets festivalbooking – uansett sjanger. Kremen av klanen er samlet som Wu-Legends i form av ingen ringere enn Ghostface Killah, Raekwon, Method Man og GZA. Det er hele to tiår siden Wu-Tang Clans debut Enter The 36 Chambers gjorde rent bord over hele verden – et album spilt inn i mono (!) på gutterommet til RZA. Nå, nesten tjue år etter, reiser gutta over dammen (uten produsent RZA etter et nokså turbulent forhold den siste tida) igjen. Måtte tollpasseringen gå greit.

6

baksiden

SeLvportrett, HArItoN puSHwAgNer, 2009

His­torie nedenfra­

Antony Beevor i samtale om sin tredje bok fra andre verdenskrig. ideerside22

Må aldri slippe ut!

Har den nasjonale krigshistorien plass for en helt som Erik GjemsOnstad? SAmfuNN SIde 8

Tsjekkoslovakiske barn fikk tyggegummi av staten for å samle kastanjer. SAmfuNN SIde 4

Kvinner er begjærlige, menn er besindige. Ny bok om forbrukets ekspansive historie. bøkerside32

Pushwagners versjon I seks dager har han dokumentert sin egen rettsprosess. Se Pushwagners egne tegninger fra Oslo Tinghus. SIde 24–27 Gudmund Hernes: Forfallet i USA bør mane politikere og medier til å ta et særlig ansvar.

Det store bildet

00-tallet demonstrerer verdens «interconnectivity», skriver Jonas Gahr Støre. SAmfuNN SIde 16

Sol og vin

Den globale oppvarmingen ødelegger for franske vindruer, men gavner de tyske. SAmfuNN SIde 14 BAKSIdeN

Etter «Norge på kryss og tvers» er Egil Hegerberg ingen dårlig Kyrre Nakkim. kuLtur side 27

Kriminologene deler ikke Nils Christies syn på hvilken straff Anders Behring Breivik fortjener. ideer side 23

En upassende mann

Bak jernteppet

Tra­ngen til noe nytt

Det forvrengte landskapet bak terrorangrepet 22. juli. side 6–10

Willy Pedersen har ombestemt seg. Nå vil han legalisere cannabis. SAmfuNN SIde 12

Sex s­om ga­s­tronomi Munken Arnfinn Haram har lest Cupido, bladet for kåthet og glede. kuLturside38

Poet i balanse

Jan Erik Volds nye dikt er både avklarede og fandeniVoldske. bøker side 36

Der det skjer

Mer sentralt enn Lofoten International Art Festival blir det ikke. kuLtur side 34

Hatets hær

Lisa Bjurwald gir et rystende innblikk i høyreekstremismen, skriver Øyvind Strømmen. bøker side 39

Morgenbladet topp 100, 91. plass: Norsk spacegitar!

side 28 TIDENES BESTE NORSKE PLATER STEMT FREM AV ARTISTENE SELV

TIDENES BESTE NORSKE PLATER STEMT FREM AV ARTISTENE SELV

Morgenbladet er Norges femte mest leste, riksdekkende avis, og en nasjonal møteplass for lesere som er interessert i bakgrunnsanalyse, kritikk og debatt innenfor kultur, politikk og forskning. Vi kommer ut en gang i uken, men leses hele uken. TIDENES BESTE NORSKE PLATER STEMT FREM AV ARTISTENE SELV

TIDENES BESTE NORSKE PLATER STEMT FREM AV ARTISTENE SELV

SOMMERTILBUD Les Morgenbladet i 3 måneder for kun kr

Slik bestiller du: SMS: MORGEN S til 2030 Nett: www.morgenbladet.no/sommer Telefon: 23 33 91 80 Kampanjen varer til 12.august 2012 og gjelder nye abonnenter i Norge. NATTOGDAG 24

6/2012

50

»

Bare Valg-Egil

Fri hasj!

Pres­s­er s­ine egne

De rødgrønne på Stortinget krever mer etikk i regjeringens bruk av Oljefondets penger.   samfunnside10

Ås­hild Ma­this­en: Nina Karin Monsen ble angrepet som kvinne, men tok det som en mann.

Rustie (UK) Pstereo, 17. august Sent i fjor kom det en plate på legendelabelet Warp Records som tok mange innenfor bassmusikkverdenen på senga. Rustie blandet litt klassisk dubstep, litt Warp-nostalgi (tenk LFO, og Aphex på sitt minst vrange) og litt Skrillex (!) med noe som høres ut som soundtracket til de gamle Sonic-spillene på Sega. Resultatet ble en vakker grøt av elektroniske lyder, ulikt det meste som har blitt gitt ut før. Her er det noe for alle lyttere: opplagte drops til kidza og electro-historie for de voksne. Vi skal ligge i gresset og nyte alt sammen.

www.morgenbladet.no

samfunn

Det hellige prinsipp På gjens­yn

Haakon Lie var ikke en person man sa adjø til, skriver hans biograf Hans Olav Lahlum.  samfunnside8

iLLustrasjon:kristofferniLsen

19.–25. august 2011 / Kr 30,– / Årgang 191 / Nr. 32 / Utgis av Morgenbladet as / Etablert 1819 av boktrykker Niels Wulfsberg

»

Leder

Det spesielle med universitetssektoren er at vi ikke husker når den sist var fornøyd.

Fr anz Geffels: Slaget ved Wien, 1683. Europeiske tropper beseirer tyrkiske tropper 12. september 1683.

Det finnes en traumatisk nostalgi i Leonard Richards bildeunivers. side31

foto: Lessing Photo

Leder

Koker ned til grått

Stein Husebø har gitt aktiv dødshjelp, men ønsker ikke en lov som tillater det.  side2

6

Nå 100 00 lesere 0 !

www.morgenbladet.no

kuLtur

Angrer ikke

Spiritualized (UK) Pstereo, 18. august Lenge leve spacerocken! Blant flere brit-popband som gjør comeback i år er Spiritualized booket eksklusivt til Pstereo. Siden 2003 har helseproblemet til J Spaceman tydelig preget bandet, men nå skal alt være i den skjønneste orden. I april kom gjengen med ny skive Sweet Heart Sweet Light der «Hey Jane» er en av de typiske Spiritualized-låtene som er lett å like.

5

Juan Atkins (US) Øyanatt på Dattera til Hagen, 9. august Hvor mange mennesker i verden har en hel musikksjanger uløselig knyttet til navnet sitt? På 80-tallet var Juan Atkins én av tre unge menn fra Detroit som la fundamentet for det vi i dag kjenner som techno. Under Model 500-navnet ga Atkins ut klassikere som «No UFO’s» og «Night Drive (Thru Babylon)» – låter med en helt ny sound ingen hadde hørt før. Legger du til over 30 års erfaring som DJ er det klart for en legendarisk aften på Dattera til Hagen.

samfunn

5

Gallows (UK) Slottsfjell, 21. juli En av de definitivt sykeste moshpitene som lages verden rundt er det Gallows som skal ha æren for. Og hvis du opprinnelig ikke hadde noen planer om å havne inn i moshpiten kan du bare legge fra deg den tanken med en gang og hive deg inn. Frank Carters helt spesielle evne til å beordre publikum og holde på de gjennom en hel time er av de virkelige sjeldne, og vi håper Wade MacNiel klarer å følge Carters fotspor med stil. Hardcorebandet som har eksistert siden 2005 debuterte med Orchestra of Wolves – fortsatt en av de beste hardcoreskivene som har kommet ut på mange mange år!

6

29. mai – 4. juni 2009 / Kr 30,– / Årgang 188 / Nr. 21 / Utgis av Morgenbladet as / Etablert 1819 av boktrykker Niels Wulfsberg

THE CONGOS + LEE «SCRATCH» PERRY + MAX ROMEO (JM) Øyafestivalen, 10. august En 76 (!) år gammel legende og en av gudfedrene til moderne reggae og dub kommer til Oslo! På 70-tallet produserte Lee «Scratch» Perry låter for legender som Bob Marley i sitt eget Black Ark studio, før han gikk lei av seg selv og studioet og brant det ned til grunnen. Rimelig eksentrisk fyr altså. På rideren til gamlefar står det blant annet at han skal overnatte på et hotell som godtar at han røyker cannabis. En gammel norsk festivallegende fra et besøk han hadde i Trøndelag sier at av hotellene i Midt-Norge var det kun Britannia som stilte opp med røykerom. Hvem stiller opp i Oslo?

%

rab

198,–

att


chilimobil.no

Nyhet!

Kontantkortet med Norges laveste minuttpris. ring for kr

0,19 per min.

Bytt til chilimoBil: få 500 KroNer eKstra å riNge for! Chilimobil gjør det like billig å bruke kontantkort som det er å ha et vanlig abonnement. Og det med suveren dekning fra Telenor. Velger du Chilimobil går det rett og slett lengre tid mellom hver gang du må lade kortet. Akkurat nå får alle som beholder nummeret sitt 500 kroner ekstra å ringe for, når de bytter til Chilimobil! Chilimobil startpakker får du hos Narvesen, 7-eleven, Shell 7-eleven og på chilimobil.no, eller ved å sende <kontant> til 2077 Kilde: Telepriser April 2012. 0/min til andre chilimobil kunder. 0,19/min til andre i Norge. Rabattert minuttpris gjelder i 30 dager ved lading 399,Etter 30 dager er prisen 0,29/min. Oppstart 0,99, SMS 0,49, MMS 1,29, Data maks 10,-/døgn (2,99/MB)

Det er sterkt


Kjøp billettal.pdåk roskilde-festiv

BJÖRK/ISL BON IVER/US THE CURE/UK MEW/ DK THE ROOTS/US BRUCE SPRINGSTEEN & THE E STREET BAND/ US JACK WHITE/ US

AMADOU & MARIAM/ MALI APPARATJIK/ INT BEHEMOTH/ PL RUBÉN BLADES/ PAN THE CULT/ UK SIVERT HØYEM/ N PAUL KALKBRENNER/ DE ALISON KRAUSS & UNION STATION feat. JERRY DOUGLAS/ US M83/ FR MAC MILLER/ US MACHINE HEAD/ US MAGTENS KORRIDORER/ DK MALK DE KOIJN/ DK JANELLE MONÁE/ US NASUM/S LEE RANALDO/ US REFUSED/S SANTIGOLD/ US THE SHINS/ US SPLEEN UNITED/ DK LARS WINNERBÄCK/S WIZ KHALIFA/ US 120 DAYS/ N THE ABYSSINIANS/JAM ADDISON GROOVE/ UK ALABAMA SHAKES/ US THE ALAEV FAMILY/ ISR/TJ SAM AMIDON/ US AMSTERDANCE feat. JESSE VOORN, DENNIS CHRISTOPHER and SAM O’NEALL/ NL ANALOGIK/ DK ARAABMUZIK/ US ARS NOVA/ DK A$AP ROCKY/ US BALOJI/ CD BARONESS/ US THE BARONS OF TANG/AUS BELLOWHEAD/ UK BERNHOFT/ N BIG K.R.I.T./ US BLITZ THE AMBASSADOR/ GHA BLONDES/US BOMBA ESTÉREO/COL BOWERBIRDS/US JAKOB BRO/DK CEREBRAL BALLZY/US DJ MILES CLERET/UK CLOCK OPERA/UK COLD SPECKS/CAN COMMIX/ UK CONJUNTO ANGOLA 70/AGO COPENHAGEN COLLABORATION/DK

CRIOLO/BRA MIKAL CRONIN/US CROWBAR/US DALGLISH/US DAUGHTER/ UK DEAD SKELETONS/ ISL DEVILDRIVER/US DJANGO DJANGO/ UK DOMINIQUE YOUNG UNIQUE/US DRY THE RIVER/ UK EL PARAISO presents CAUSA SUI, EL PARAISO ENSEMBLE and PAPIR/ DK ELEKTRO GUZZI/A EVIDENCE/US FIRST AID KIT/ S NILS FRAHM/DE LES FRERES SMITH/FR FRIENDLY FIRES/UK GRIEVES & BUDO/US GURRUMUL/ AUS H2O/US HANK3/US JULIA HOLTER/ US HOSPITALITY/US I GOT YOU ON TAPE/ DK JONATHAN JOHANSSON/ S JUPITER & OKWESS INTERNATIONAL/CD KELLERMENSCH/DK KORALLREVEN/ S KRIGET/ S

LARSEN & FURIOUS JANE/DK LITURGY/US THE LOW ANTHEM/US MACKLEMORE AND RYAN LEWIS/US MAJOVCI GROUP/MKD MARTYN/NL THE MEGAPHONIC THRIFT/ N MODESELEKTOR/ DE R. STEVIE MOORE/US MOHAMMAD REZA MORTAZAVI/ IRN MUTINY ON THE BOUNTY/ LUX NIKI & THE DOVE/S OF THE WAND AND THE MOON/ DK ONEOHTRIX POINT NEVER/US ORQUESTA TÍPICA FERNÁNDEZ FIERRO/ARG OWINY SIGOMA BAND/ UK/KEN PENGUIN PRISON/US PERFUME GENIUS/US CELSO PIÑA/ MEX KIMMO POHJONEN / SAMULI KOSMINEN and PROTON STRING QUARTET/ FIN PRETTY LIGHTS/US PUNCH BROTHERS/US RANGLEKLODS/ DK

RED FANG/US ROCKWELL/ UK ROVER/FR ROYCE DA 5’9”/US SAGE FRANCIS/US SHLOHMO/US SON PALENQUE/COL SPECKTORS/ DK SPECTOR/ UK SPOEK MATHAMBO/ZA STAFF BENDA BILILI/CD DJ STATIC w/ TEMU, BLOOD SWEAT DRUM + BASS and GUESTS/ DK SUICIDE SILENCE/US TALK NORMAL/US JØRGEN TELLER & THE EMPTY STAIRS feat. LAZARA/DK/BEL TER HAAR/ DE TERAKAFT/MALI TODAY IS THE DAY/ US THE TODDLA T SOUND/ UK TOUCHY MOB/ DE BOUBACAR TRAORÉ/MALI TRASH TALK/US TUNE-YARDS/US THE VACCINES/ UK MAÏA VIDAL/ FR WARBRINGER/US DANYEL WARO/REU WEEDEATER/US YELAWOLF/US

WARM-UP 1. – 4. juli (Apollo Countdown / Pavilion Junior)

ADRIAN LUX/ S THE BEARDY DURFS/ DK BEASTIE RESPOND/ DK BÄDDAT FÖR TRUBBEL/ S CEREKLOTH/ DK COPENHEAVY/ DK DANGERS OF THE SEA/ DK DEATHCRUSH/ N DIG & MIG/ DK THE ECHO VAMPER/ DK ELOQ/ DK F.O.O.L./ S THE FREDERIK/ DK FRENCH FILMS/ FIN FRITJOF & PIKANEN/ S GHOSTIGITAL/ ISL GIRLSEEKER/ DK GOVERNOR OF ALASKA/ DK HELSINKI POETRY/ DK ICONA POP/ S INDIANS/ DK DAWDA JOBARTEH/ GAM/DK KESI/ DK KHALAZER/ DK KLUMBEN & RASKE PENGE/ DK SANDRA KOLSTAD/ N KÚRA/ ISL/DK LINKOBAN/ DK MASH UP INTERNATIONAL/S NELSON CAN/ DK NORTHERN STRUCTURES/ DK REDWOOD HILL/ DK RUM 37/ DK MATHILDE SAVERY/ DK SHINY DARKLY/ DK SLENG/ DK SLOWOLF/ DK SPRUTBASS/ N JULIUS SYLVEST/ DK TEAM ME/ N ULIGE NUMRE/ DK SOFFIE VIEMOSE/ DK VAAGSBYGD HANDY/ N WAR FOR YOUTH/ DK/S

Dra på en musikalsk opplevelsesreise, gå på oppdagelse blant innovative kunstinstallasjoner og kule events, slå deg løs i alternativ gastronomi og bli en del av en unik internasjonal stemning. Roskilde Festival er en opplevelse utenom det vanlige. 1.576.000 m2, 77.499 deltagere, 40 nasjonaliteter, 9 dager, 50.000 telt, 30.000 frivillige, 200 band, 8 scener, 100 kunstnergrupper og designere, 10 campingbyer, 150 matboder og barer, 1 million liter øl, 1 badesjø, 1 skatepark, 1 allmennyttig formål – og deg.

Watch the orange feeling

roskilde-festival.dk


SAMFUNN

Kultur + Politikk + Intervju + Kommentar

Hva har en norsk massemorder og en fransk intellektuell superstjerne til felles? Fra Må vi være venner? 50 ... som nasjon kan vi ikke være bekjent av en offentlig samtale hvor fakta og presisjon er en frivillig aktivitet for spesielt interesserte. LES OM Den store mørkleggingen

BLOGG: Når behovet for å kjenne seg normal bikker over i et behov for å være ekstrem.

28

Fra Du skal hore mye, intervju med ”Slutever”

Fortell meg om din avatar, og jeg skal si deg hvem du er. Tekst Rasmus Hungnes Illustrasjon Andreas Tylden AUSTIN, TEXAS: Cheesy troféer henger strødd rundt på veggene, innimellom flatskjermene der reklamen ruller som en kule. Fire småjenter spiller corny rockeklassikere, vi drikker drinker med perverse navn og urealistiske smakstilsetninger i absurde kombinasjoner. Buttery nipple, Royal fuck, Duck fart, 3 legged monkey. En ungmø klamrer seg med imponerende lårstyrke til en brutalt vibrerende mekanisk rodeo-okse, et par korpulente medlemmer av crowden synger hjertelig med på en femi-punket framføring av «Smells like Teen Spirit», og det begynner å

demre for oss at dette ikke er ironi, men 60th Street. En gate fylt til randen av vannhull og barer med mer eller mindre tematisk innredning. Dersom gaten hadde befunnet seg i Japan ville den vært sjarmerende. Her, midt i det tjukkeste vesten fremstår den først og fremst som kitsch. «Keep Austin weird», heter det lokale slagordet. Det virker som de mener det. Men hva gjør egentlig NATT&DAG her, uken før South by Southwest-festivalen? Joda, vi har nettopp overvært de intense rundborddiskusjonene ved Star Wars: The Old Republic Guild Summit. Kort oppsummert er Star Wars: The Old Republic (SWTOR) et Massively Multiplayer Online Role Playing Game (MMORPG – tenk World of Warcraft (WoW),

spillet som for tiden er endorset på TV av sjølveste Texas Ranger, Chuck Norris) satt i Star Wars-universet. Star Wars er ... nei, la oss gå ut fra at du vet hva det er. Et guild, derimot, vet du kanhende ikke hva er. Et guild, på norsk «laug», er en gjeng med mennesker som liker å samle sine avatarer i disse MMORPGene for å raide eller kjempe seg gjennom deler av spillet som er designet for samarbeid mellom store grupper spillere. Motivet handler gjerne om å skaffe seg heftige virtuelle eiendeler eller få adgang til segmenter av historien som ikke er tilgjengelig dersom man egotripper. NATT&DAG dro til spillutviklerstudioet BioWare i Austin med et klart mandat: Dykk ned i det dypeste nørdehelvetet og – litt mer ullent –

51

«finn ut hva som er greia». Star Wars-fansen er tross alt beryktet for sin ekstreme troskap, og kombinert med MMORPGens beryktede rykte (for mer informasjon, se South Park-episoden Make Love, Not Warcraft (sesong 10, episode 8), eller 2083 - A European Declaration of Independence, s.842 og s.1382, der «Andrew Berwick» forklarer hvordan det sosiale tabuet knyttet til MMO-spilling kan brukes til å dekke over planleggingsfasen av en «operasjon») ventet vi et spektakulært skue: South Parks hemningsløse kostymedrama og bastante utsagn om inkonsistente narrative elementer i Star Warsuniverset fra kranglevorne dissidenter. Austins slagord handler jo som sagt om å være «snåle» … Til vår store forskrekkelse skulle det imidlertid vise seg at disse folka, guild-lederne som her var samlet for å diskutere fremtiden til sitt favorittdataspill, mest var en jordnær, ja, kunne nesten sagt normal gjeng. 6/2012

27


Helt Texas

Det er ikke alle som har mulighet til å gå ut i det virkelige liv og bli dritgod i basketball eller dødsgod i fotball. – Sebastian Koffeld TIL KØYS MED FIENDEN: Lederne av tre forskjellige norske laug, Sebastian Koffeld, Eirik Hafskjold og Kristian Aalen Berg, er samlet på et trangt hotellrom. Ålreit, sier vi. Hvorfor satt nettopp 200 voksne menn og kvinner og hylte som små jenter da BioWare viste frem launch-traileren for den seneste oppdateringen til SWTOR? Hva er det som appellerer slik med MMOer? – Det sosiale, sier Eirik Hafskjold fra guildet Starfighters. – Uten tvil. Å bli kjent med folk og spille sammen, det er livet, det. – Du har en viss type fellesskap i MMOspill som man ikke får i andre spill, mener Kristian Aalen Berg. Han er sjef for lauget Impetus Norvegicus. – I WoW og andre MMO-er kan man arrangere store sosiale happenings inne i spillet med sine karakterer. En gang fikk vi alle til å legge seg ned i sanden på Tatooine, skrive navnet på guildet, pratet jævlig mye piss og den greien der. Det er jo ikke bare oss som er der, det er jo masse ukjente folk der også. Vi gikk til hovedområdet til vår fraction, stilte oss opp ved området der de med lav level kommer ut, så stod vi der, kanskje seksti stykker, og bukket til dem, gjorde masse morsomme ting som det. Flekset digitale muskler. Er det den typen sosiale ting du også er opptatt av, Hafskjold? – Ja, eller jo. Eller, nei. – Men det er jo morsomt da! kontrer Aalen Berg. – Joda, det er bare det at veldig mange, hundre hos oss, for eksempel, gjør noe, jobber sammen mot et mål over lengre tid, blir kjent, prater sammen. Vi har jo møttes i virkeligheten også, gått på kino, reist til Sverige

– Ti millioner timer spilletid hvert døgn Daniel Erickson er lead game designer for Star Wars: The Old Republic. «Han vet alt om Star Wars: du kan spørre ham hva en tauntaun eter til frokost», sier PR-personen som geleider oss gjennom spillutviklingsstudioet og inn til sjefdesigneren.

1

på DreamHack, det er det sosiale som er … selvfølgelig spillet også. Det å møtes. Sebastian Koffeld fra guildet This is why I’m Hoth er omsider blitt varm: – Jeg begynte med SWTOR da mange av vennene mine flyttet rundt i verden, og vi hadde lyst til å gjøre noe annet enn å bare sitte og snakke på Skype, som jeg syns er ganske kjedelig, så da fant vi ut at vi kunne spille et spill sammen. Vi begynte for et halvt år siden. Vi satt inne i spillet og pratet i fem-seks timer, så da kan vi like gjerne gjøre noe. Så vi ble super-hardcore gamere. Men vi liker å gjøre ting i virkeligheten også, gjøre ting bedre enn andre. Vi er veldig konkurranseorienterte, og det er det lett å være i et spill. Man kan konkurrere hjemmefra, sitte komfortabelt, spise, drikke, hva enn man vil, og bare føle at man er best på noe. Det er ikke alle som har mulighet til å gå ut i det virkelige liv og bli dritgod i basketball eller dødsgod i fotball. Det er også en viktig grunn til at mange spiller MMO-er: det er en måte å få den selvfølelsen på. – Det fins naturligvis en bakside av den medaljen også, legger Aalen Berg til. – Kanskje man lykkes i én verden på en måte man ikke gjør til vanlig, og lar den ordentlige verdenen gli litt for langt vekk. Man bruker fort for mye tid. Det har man jo ofte sett skje. NETTOPP, ET SÅKALT FRIÅR har fått en litt annen klang etter at en viss «Justiciar Knight» satte av et helt år til «hardcore raiding» som forskuttert belønning («martyrgave») til seg selv. Fyren har forøvrig listet opp andre interesser også: «Friends, fitness (weightlifting and spinning), snowboarding, opera, theatre, art exhibitions, antiquities,

Ok, Daniel Ericksson. Hva eter en tauntaun til frokost? – De eter en spesiell type vegetabilsk materiale, som vokser i den kalde planeten Hoths vulkanske indre. Erickson var inntil nylig også lead writer for SWTOR. Spillet har tatt et team på omtrent tjue forfattere femti arbeidsår å skrive. Spillet har nå blitt solgt i godt over to millioner eksemplarer til kjøpere som i snitt spiller fem timer hver dag. Det blir jo mer enn ti millioner timer spilletid i døgnet, det. – En av utfordringene med Star

MMOs, science fiction, Freemasons, European architecture, European history, European art in general, genealogy, heraldry, political/ stock/currency/commodity analysis, travelling - learning about different cultures.» Alt dette, i tillegg til frimurerlosjen og rypejakt. På dette punktet i teksten hopper vi en dag frem i tid, og stiller BioWare-sjefen sjøl, Dr. Greg Zeschuk et spørsmål om MMORPGens mulige farer. Hva har doktoren å si til MMOens forsvar? – Yeah, det er nok mange fordommer ute og går, sier han. – Man er kanskje redd for å bli sugd inn, gjort avhengige av en virtuell verden. Enkelte frykter nok også abonnementsavgiften som gjerne følger med slike spill, å ende opp fattig og nødlidende på gaten med en laptop som eneste eiendel, desperat søkende etter trådløse hotspots. Sannheten er imidlertid at MMO både byr på «sosiale og morsomme steder å oppholde seg på», hevder han. – Dette er slik jeg ser det: Du sitter og ser på TV. Fem timer hver kveld. Da er det mye bedre for deg å spille en MMORPG som SWTOR. Mye mer engasjerende, inntagende, kontaktbringende. Du bruker hjernen, du samhandler med andre mennesker. Det er virtuelt, men virkelig. Og bedre enn å skru av alle systemer og skru på TV-en. Det er en aktivitet du kan drive med, og en kilde til underholdning. For enkelte er det også en stor og viktig del av livet, mange spiller en MMO over lange tidsperioder, det kan være noe å engasjere seg i på langtidsbasis. TILBAKE TIL HOTELLROMMET, dagen før. Vi snakker om spillet som tidsluker, stedet der timene går for å dø. – Det er jo en vanlig sak. Vi har jo alle vært der med World of Warcraft, sier guild-lederne. – Der tok det av. Så dere bruker mindre tid på SWTOR? – Man har jo jobb og kjæreste og sånt, sier den ene. – Man har lært å balansere, fortsetter den andre.

Wars er at det er så gigantisk, forklarer Ericksson. – Det er ikke bare den mest populære vestlige franchisen. Det er antageligvis den største med tanke på tilhørende produkter, bøker og tegneserier, og man må i grunn kjenne det fra ende til annen, fordi fan-basen gjør det. En av de store utfordringene ved å beherske læren om Star Wars-universet, er å få de delene som motsier seg selv til å gi mening, for det er steder i det utvidete universet som står i direkte kontrast til hverandre. Vi prøver å være

– Og når man først er på, så er man effektiv. – En annen ting er jo at vi er guild-mastere, driver nettsider og alt mulig. Det er mye annet som er relatert til spillet, som det også må brukes en del tid på. Da kan man ikke spille så mye. – Det er én ting med MMO-spill, begynner Aalen Berg. – Hvis man fordyper seg i det så spiller man gjerne bare dét spillet. Det er også mange som bare spiller den typen spill. På grunn av det sosiale. Men for all del, det er jo sosialt i Battlefield (et militært skytespill, jou. anm.) også, man har jo en in-game chat der man sier FUCK YOU! – Ja, det er ikke så mye positivt som kommer ut av Battlefield-chat, sukker Koffeld. Tilbake til Dr. Greg Zerschuk. – Det handler til syvende og sist om engasjement, forklarer han. – For å gå tilbake til TV-eksempelet: TV-titting er en passiv øvelse. Spill er aktive og dynamiske. I et vellaget spill kan spilleren bli dypt emosjonelt involvert. I et spill som SWTOR kan du utforske fantasier. Hvordan ville det føles å være på den mørke siden? Å være en sith, gjøre ondskapsfulle handlinger. Man kan ikke gjøre det i det virkelige livet. Man kan lese en bok om det, men man kan aldri egentlig gjøre det, eller, det vil si, man kan jo alltids gjøre ondsinnede greier, men da havner man gjerne i fengsel. Spill gir deg muligheten til å tillate deg selv å bli projisert inn i en karakter, å virkelig oppleve andre perspektiver. Andre medier genererer hele andre følelser. TV, bøker og filmer er alle voyeuristiske av natur, man ser på dem. Det kan riktignok være en slags utveksling mellom en selv og mediet, men man dirigerer det ikke. Det er ikke en selv som tar valgene. I spill – spesielt våre spill, da – er det du som rettleder, du som tar avgjørelsene, det er interaktivt, og det er aktivt. Fullt intervju med Dr. Greg Zeschuk, en av BioWares grunnleggere, kan leses på www.nattogdag.no

tro selv mot disse delene. Dersom vi støter på logiske problemer, for eksempel forårsaket av tidligere forfattere som ikke har vært oppmerksomme på hverandre, gjør vi en retcon (retroaktiv kontinuitet: betegnelse på tiltak for å tilpasse et narrativs tidligere elementer til senere behov, jou. anm.). Det har vært flust av latterlig nørdete, dog intenst interessante debatter på gang i forfatterrommet, rundt hva som er Den sanne kanon, hvilke hendelser som «virkelig» har hendt, og hva som kun er «tomme rykter».

Så hvor i Star Wars-sagaen passer The Old Republic inn? – Det foregår omtrent tre tusen år før Darth Vaders oppstandelse. Dette er den tiden Obi Wan Kenobi snakker om i filmene, de hundrevis av generasjonene da den gamle republikkens riddere fremdeles fantes, en tid med tusener på tusener av jedier, sith i tusende fold, og disse var samfunnets hovedkrigere. SWTOR har Star Wars-tech med en nærmest føydal-europeisk feel, hva utrustningsnivå og konfliktmengde angår.

Et lengre intervju med SWTORs lead designer, Daniel Erickson, inkludert utfyllende informasjon om Star Wars-inspirert kokkekunst og retroaktiv kontinuitet, finner du på www.nattogdag.no 28

6/2012


KAIZERS ORCHESTRA DUMDUM BOYS SIVERT Hテ郎EM JOHN OLAV NILSEN & GJENGEN LARS VAULAR MARIT LARSEN MAGNET ODD NORDSTOGA STEIN TORLEIF BJELLA

SOLVEIG SLETTAHJELL SGT. PETTER ANJA VIKEN KAPTEIN KALIBER MARI KVIEN BRUNVOLL / STEIN URHEIM FRODE GRYTTEN

SUND SENTER

WWW.PERIFERIFESTIVALEN.NO


SAMFUNN

Det blir så mørkt når du snakker. Tekst Aksel Kielland Illustrasjon Marius Pålerud Ved siden av den målrettede sosialise ringen og det overrumplende høye nivået av angst og overkompensert utilpasshet man kan observere på hvert fortau, hver galleriåpning og hvert gatekjøkken, er det mest problematiske ved å flytte til Oslo at man plutselig på daglig basis er nødt til å forholde seg til osloboernes patologiske hang til å pønske ut – og ta i bruk nye slangbegreper. Det er ikke godt å si om det skyldes kjedsomhet, illusjoner om tidsklemmer eller en ustyrlig destruktiv impuls som ikke får hvile før den har tømt det norske språk for all spissfindighet, eleganse og presisjon, men det finnes tilsynelatende ikke det substantiv, adjektiv eller adverb som i henhold til osloboerne ikke er bedre tjent med å erstattes av et ord som slutter på dobbel konsonant og -is. DET FINNES INGEN gode grunner for å referere til potetgull som ’pottis’. Hvis man ikke har tid eller krefter til å uttale alle de tre stavelsene i ’po-tet-gull’, ligger det for lengst assimilerte ’chips’ der og venter på en som en venn i natten. ’Pott-tiss’ er en hel stavelse lenger, og kan – formodentlig – bety forskjellen på liv og død for mennesker som forestiller seg å være så travle at de ikke har plass til trestavelsesord i vokabularet. ’Tyggis’ har for lengst sneket seg inn i ordbøkene, og vil utvilsomt snart få selskap av ’pottis’, ’lættis’, ’kalkis’ og – om lag et kvarter før Antikrist moonwalker inn på scenen – ’diggis’. Et tilsvarende problematisk aspekt ved osloslangen er den komplett tilfeldige og meningsløse innlemmelsen av engelske ord og uttrykk i dagligspråket. Én ting er å appropriere ord og vendinger fra andre språk som en slags forbrødringsgest eller for å berike det norske språket – en annen ting er formålsløs famling i blinde, som den komplett uforståelige osloske bruken av det engelske ordet ’funny’. Det osloske ’funny’ er verken funny-peculiar eller funny-haha, men funny-100% overflødig. Et snaut tiår etter jeg første gang hørte dette ordet brukt på norsk forstår jeg fremdeles ikke hva ordet betyr i en norskspråklig kontekst, og å dømme etter de flakkende blikkene og ørsmå, nølende pausene til menneskene som bruker det, er dette på ingen måte noe jeg er alene om. Det osloske ’funny’ er funny-[et eller annet adjektiv]. Dessuten er vi etterhvert så språklig og kulturelt forbrødret med engelskmennene og amerikanerne at enhver form for samkvem utover et lett kyss på kinnet vil fortone seg som straight up incest. Og dette er bare toppen av isfjellet; problemet strekker seg hele veien fra behørig meningsuttømte adjektiver 30

6/2012

som begynner med ’lynch-’ til den innbilt legitime bruken av det herostratisk døve ’bump’. Det ovenstående er likevel bare irritasjonsmomenter; noe å kaste seg ut i når man føler stemningen blir litt for god eller rive seg i håret over på dager da man står opp og ikke synes man ser nok av Per Egil Hegge i speilet. Riktignok er det en irritasjon som avskaffer lysten til å fortsette en samtale raskere enn tanken på en moteblogg ødelegger gleden ved å se et velkledd menneske på gata, men det er likevel kun irritasjon. Det finnes imidlertid aspekter ved osloslangen som er mer problematiske enn som så, og det mest problematiske slangordet av dem alle er den moderne bruken av ordet ’mørkt’ for å beskrive alle tanker, forestillinger og gjerninger som ikke passer inn i ens personlige, idealiserte verdensbilde. Denne bruken av ordet ’mørkt’ er nå så utbredt at det ikke lenger er snakk om et oslofenomen, men det var her det ble popularisert, og det er her det må rykkes opp med rota. Vi har alle hørt dette «mørkt», og de aller fleste av oss har også brukt det: Eiendomsmeglerselvtillit er «mørkt». Paradise Hoteldeltakernes verdenssyn er «mørkt». Partysvenskefylla er «mørk». Japansk pornografi er «mørkt». Tysk julebordstrance er «mørkt». Den himmelropende mangelen på gangsyn som ligger til grunn for samrøret mellom politikere og private rådgivningsfirmaer er «mørk». Sjelene til mennesker som med viten og vilje vinner den internasjonale finalen i Grand Prix og dermed påfører statskanalen ekstrautgifter i 200-millioners klassen er «mørke». Anders Behring Breiviks forestillingsverden er «mørk». «MØRKT» ER EN fantastisk treffende beskrivelse når man prater med en person som er hundre prosent enig med en i ett og alt. Problemet er bare at det er så bombastisk og demonstrativt upresist i møte med alle andre. Når man omtaler noe som «mørkt» på denne måten oppnår man i praksis ingenting annet enn å forvise det man beskriver til den store, uformelige båsen som er prydet med skiltet «Ting jeg ikke liker og ikke ønsker å forholde meg til». Dermed mørklegger man stadig større deler av det offentlige rom, med det resultat at mulighetene for en presis og konstruktiv samtale blir stadig mindre. I kjølvannet av de mange debattene som har piplet frem etter massakren 22. juli 2011 og den påfølgende rettsaken mot Anders Behring Breivik, har det gjentatte ganger blitt tatt til orde for en åpnere og mindre fordomsfull norsk offentlighet. Det har blitt argumentert for å slippe til stemmer utenfor de sedvanlige sirklene av medietravere og tradisjonelle grupperinger, og det har til og

med forekommet oppriktige – og utvilsomt velmente – forslag om å innlemme de frådende internettskrømtene som åler seg rundt i kommentarfeltene, og spyr sin uforpliktende galle utover alt og alle som i henhold til deres hjemmesnekrede logikk har gjort seg fortjent til deres rettskafne vrede, i den siviliserte samtalen. Massemordet som fant sted i fjor sommer har naturlig nok preget nasjonen, men det er likevel viktig å ikke miste hodet fullstendig og gjøre innrømmelser i hytt og gevær. Årsaken til at det er uakseptabelt å ta de anonyme indignasjonsmaskinene som yngler i kommentarfelt og på diskusjonssider inn i varmen, er ikke i første rekke budskapet deres: Med sin ordknappe stil og grunnleggende forakt for all som heter rettskriving, grammatikk og sivilisert språkbruk diskvalifiserer disse menneskene seg fra å bli tatt seriøst lenge før de i det hele tatt får lagt fram meningene sine. I et sivilisert samfunn er det offentlige ordskiftet nødt til å holde et visst nivå, og som nasjon kan vi ikke være bekjent av en offentlig samtale hvor fakta og presisjon er en frivillig aktivitet for spesielt interesserte. NÅR BÅNDENE MELLOM språk og virkelighet blir så løse som de er på visse populære norske nettfora, blir det umulig å skjelne mellom hvem som sier noe fornuftig og hvem som sier noe dumt på en fornuftig måte. Hvor mye ekstra tålmodighet har ikke den norske offentligheten med Kåre Willoch på grunn av hans fortryllende talegaver? Og hvor mange logisk vanntette resonnementer kan ikke Hanne Nabintu Herland ødelegge med sin bisarre, teatralske stil? Retorikk og presentasjon er avgjørende for hvordan et budskap blir oppfattet, og dersom hele den offentlige samtalen reduseres til upresise omtrentligheter, blir det ikke lenger mulig å oppfatte noen ting som helst. Med den moderne bruken av ordet «mørkt» gjør ellers veltalende og velformulerte mennesker seg skyldig i nøyaktig det samme som de rabiate utropstegnmisbrukerne på internett: Man formørker den offentlige samtalen, og gjør den dummere og mindre konstruktiv. Forskjellen er imidlertid den at der internettkrigerne motiveres av en eller annen form for uttrykksbehov – om enn bare behovet for å bli lagt merke til – er bruken av ordet «mørkt» først og fremst motivert av forfengelighet. Å sortere vekk tanker, meninger og gjerninger ved å forvise dem til det diskursive mørket, er i praksis en form for pertentlig innredning av

sitt eget mentale rom. Alt som ikke oppleves som etisk eller estetisk gangbart skyves ut i mørket. Alt – være det seg irriterende musikk, ustilig oppførsel, rasistiske holdninger eller massedrap – males med samme børste, og den børsten er dyppet i «mørkt». 22. juli har rettet søkelyset mot en rekke aspekter ved det norske ordskiftet som lenge har vært problematiske, og selv om det som Øyvind Strømmen har påpekt, ikke er holdbart å begrense seg til å kritisere debattens tone, tjener det ingen hensikt å bevisst arbeide for å gjøre den offentlige samtalen mindre tydelig. Først når språkbruken er såpass presis at det lar seg gjøre å forstå hva folk mener, kan man komme noen vei. Bruken av ordet «mørkt» spiller en liten, men slett ikke uviktig, rolle i dette spørsmålet, og som symptom på en moderne norsk upresishet er den et interessant fenomen. DET ER IKKE VANSKELIG å forstå det tiltalende og forlokkende ved denne begrepsbruken. «Mørkt» er et utpreget demokratisk begrep som ikke krever noen spesielle retoriske ferdigheter og hvis gevinst er den samme for alle. Samtidig blir begrepet et slags smykke – et bevis på ens egen edelhet og manglende evne til å håndtere verdens bedervelse. Presis og detaljert språkbruk har en tendens til å etse seg fast i det som beskrives; flette det inn i et nettverk av ord som ikke står i et en-til-én-forhold til det beskrevne. Resultatet er at språket farger av på virkeligheten, og reduserer den til mer eller mindre fantasifulle kombinasjoner av de samme gamle niogtyve bokstavene. Det er av denne grunn bevisst upresise begreper som «bra folk» er så populære; ved å være vag forhindrer man at det man holder høyt reduseres til vasne ord og klisjeer. Med det «mørke» er det motsatt; det «mørke» har godt av å trivialiseres, og man skal være ganske så hensynsløst jålete for å insistere på å ha også sine hatobjekter i fred for språkets grålig definerende lys. Floskelen om at trollene skal frem i sola for å sprekke har mye for seg, og når man beskriver det stygge, det dumme og det onde ut av det retoriske mørket tvinger man både seg selv og andre til å se det for hva det er. Før det går helt over styr med lys-og-mørke-metaforene, foreslås dermed herved et femårig moratorium på å bruke «mørkt» om alt annet enn det konkrete fraværet av lys. Betrakt det som en utfordring, osloboere.

Eiendomsmeglerselvtillit er ’mørkt’. Paradise Hotel er ’mørkt’. Grand Prix er ’mørkt’. ABBs forestillingsverden er ’mørk’.


6/2012

31


Student? RENTE- OG GEBYRFRIE BETALINGSMÅTER Betalingsutsettelse - kjøp bøkene nå, betal 21. oktober. Avbetaling - fra kr 200,– pr. mnd. (ved kjøp over kr. 750,-) Faktura - 21 dagers betalingsfrist. DINE STUDENTFORDELER Ingen pristillegg - uansett betalingsmåte. Fraktfritt - på ordrer over kr. 248,-. Rabatt - på mange lærebøker.

Velkommen som kunde hos haugenbok.no!

20.000 t i t ler p å l a ge r

Nå også på mobil

mobil.haugenbok.no

Norges raskeste nettbokhandel Haugenbok.no AS - Postboks 175 - 6101 Volda - Telefon 70 07 45 00 - epost@haugenbok.no - www.haugenbok.no


SAMFUNN

Terror Se terroreposet på nattogdag.no

OSLO 05 - MAI 2010

WWW.NAttOGDAG.NO

OSLOvOLDEN#3 KONFORMItEtENS tyRANNI &

tORE tvED+++t

& MØtER StAtSMINIStER JENS StOLtENbERG

INtERvJu MED bØRRE SÆtHRE

HEIA NORGE FORSvARSMINIStEREN

OM RIKEtS SIKKERHEt

Norgesve nn MoNoliteNen !

GØy på LAND Et M/pEtER bEStE

SMOKE MOHAWK

Sigg, satan og rock

Modell: Ina Braathen Kristiansen / Foto: Stephen Butkus Natt&Dag - Siden 1988

5/2010

16

17

5/2010

Faksimile: Tegneserie av norsk kristenfundamentalistisk og høyrenasjonalistisk terror av Kristopher Hernholm i NATT&DAGs Alt for Norge-nummer mai 2010.

Norge er et eksperiment der man søker å eliminere alle uoverensstemmelser. Av Andreas Falkenberg Mandag 12. april 2010, mens ABB slapp en lang rompehår-blaffende føner ut i det stadig mer sementerte promperommet på Hoff, var jeg og en kollega på et gatekjøkken nord for Drammen. Ved bordet vårt satt nazisten Tore Tvedt med et Mjølnir-kjede rundt halsen og en kaffekopp i hånda. Han smilte tilfreds og snakket lett og ledig om ferieturer til den franske rivieraen på 70-tallet, og et kommende massedrap på «svikere», som for den aldrende SS-sympatisøren var ensbetydende med «Arbeiderpartifolk». Vi intervjuet Tvedt i fire timer. I en serie artikler om nasjonens tilstand søkte vi ytterliggående mennesker og ideer som truet det norske sosialdemokratiet. Etter å ha saumfart underverdenens kriker og kroker og snakket med mer eller mindre kvalifiserte synsere – akademikere, forfattere, politikere, journalister og ulike ekspertetater – var den for oss oppsiktsvekkende konklusjonen likevel klar: Norge hadde ingen reelle fiender. Norge var et unikum i verden. Den ellers så iltre opponenten Nina Witoszek hyllet janteloven. Unge lesere priset konformiteten. Mens høyreekstremismen i USA og Europa bugnet over i alarmerende hat, uttalte PST-sjef Janne Kristiansen selvsikkert at det høyreekstreme miljøet i Norge lå dødt. «Jo da, internett er nok kommet for å bli, så det er noe vi følger med på», bemerket Martin Bernsen, informasjonssjef i PST, «men foreløpig ser det ikke ut til å ha noe særlig innvirkning. Som sagt, det er svært lite aktivitet i slike miljøer i dag. I virkeligheten ikke mer enn to-tre personer som oppdaterer en nettside. Vi tror også at veien er relativt lang fra å sitte og lese en nettside til å bli et aktivt medlem i en høyreekstremistisk gruppering.» VÅRT NAIV-NIHILISTISKE utgangspunkt hadde altså tatt oss hit, til et faretruende hyggelig kaffeslabberas med en avdanka

nazist og hans harmløse ZOG-teorier. Det var bare å bite det i oss. Som de mange ulike «ekspertene» vi snakket med, så å si alle som kommenterte saken, belærte oss gang på gang: I Norge har vi ingen fiender; vi er så uovertruffent velfungerende. Bare misantroper ville anført noe annet. Fredag 23. april, uka etter, kjøpte ABB en våpenkoffert, et militært Pelican-case. Den første anskaffelsen terroristen gjorde til «utrustningsfasen». Det første innkjøpet som ifølge aktoratet kan knyttes direkte til 22. juli-massakren. 1. mars 2012. Det franske debattprogrammet Avant Première har komponert den unge publikumsmassen slik at den reflekterer landets stolte multikulturalisme. En gul gutt er plassert ved siden av en hvit jente som nonchalant lener hodet sitt på skulderen til en svart pjokk som sitter ved siden av «kompisen» sin med turban. I en nøytral lilla sofa sitter den 75 år gamle franske filosofen Alain Badiou foroverlent mot meddebattanten, personen som er innhentet for å pepre den store apen med stadige teoretiske bedøvelsesskudd. Le grand singe, den store apen, det er kallenavnet respektfulle franske rivaler har gitt den verdenskjente filosofen. Mer enn å diskutere slenger de, som aper og franskmenn ofte gjør, dritt til hverandre. Hver gang meddebattanten går tom for teoretisk skyts, noe han gjør ganske ofte, lader han opp gunner’n med artige obskøniteter, som han skyter langt under gorillaens beltespenne, ned mot det denne TV-titteren uunngåelig må konstatere at er Badious imponerende penisbulk. Men altså, hvorfor slik amper Jerry Springer-stemning mellom to distingverte herremenn? Forfatteren av Væren og Hendelse gjester programmet med en ny liten antidemokratisk 90-siders pamflett. Et tilgjengelig skriv, utformet for å kunne leses i løpet av en «halvlang metrotur», der filosofen argumenterer hardnakket for at franskmenn burde avstå fra å stemme i det kommende valget,

og snarere gå til angrep på det han kaller et evigvarende partipolisk oligarki. Valget tjener kun fienden. Badiou henvender seg direkte til den unge multikulturpaletten i studio, veiver med armene for økt oppmerksomt slik franskmenn og aper ofte gjør, og sier i beste sendetid på statskanalen France 2 at han håper skrivet vil overbevise ungdommen om å hoppe av den halvlange metroturen på vei til urnene, trosse sin «viktigste demokratiske oppgave», og heller dra hjem for å forberede militant motstandskamp mot det bestående. Det er klart det blir bråk og god TV-underholdning av slikt. EN NORSK MASSEMORDER med hjemmesnekret wikiideologi og en fransk intellektuell superstjerne. De har likevel én ting til felles: forakten for sosialdemokratiet. Foraktens innhold og hva de ønsker å oppnå kunne ikke vært mer ulik, men intensiteten, denne rene viljen til noe annet, er tilsvarende aggressiv. Når de synsende norske «ekspertene» gang på gang har prøvd å redusere Den unge sinte mann-figuren til terroristen ABB, så kunne de like gjerne tredd den samme figuren over huet på professoren i Paris. I pamfletten utfører Badiou like greit et karakterdrap på François Mitterrand, den tidligere sosialistiske presidenten, han henger ut intelligentsiakolleger som rasister, sammenligner Sarkozy med nazister, og latterliggjør enkeltpersoner i media med knusende spydigheter. De makthavende politikere er på ingen måte ærverdige som «folkets representanter», skriver Badiou kvast, de er tvert imot mektige utelukkende som følge av at de behersker maktens spill. Poltikk handler derfor om reell konflikt og reelle fiender. Kun de konserverende og pyntelig reformerende, de hvis jobb det er å opprettholde orden og kontinuitet, tjener på den kuende vrangforestillingen om noe annet. Jeg minnes fremdeles debatten på Litteraturhuset, 11. september 2011, mellom filosofen Bernard-Henri Lévy og Jonas Gahr

Støre. La oss for ordens skyld understreke at Lévy, som har vært på reisefot og fulgt utviklingen i internasjonal terrorisme i over førti år og gitt ut over tretti bøker, nettopp er antitesen til Badiou politisk. De er bitre fiender. Under debatten hintet Lévy likevel om noe som sammenfaller med Badious polemiske pamflett. Det for nordmenn utenkelige: At det som gjør oss til et slikt enestående, uovertruffet flott og velfungerende samfunn, alt dette «velmenende», samtidig er kilden til det absolutt verste, det som i størst mulig grad snevrer inn den norske virkeligheten til å handle om én bestemt mennesketype. En type som i stadig økende grad eliminerer forskjeller og gjør oss påfallende arrogante og ignorante. For Lévy var dette en av de grunnleggende strukturelle årsakene til konflikt i det norske samfunnet. På hvilken måte? Det er ikke vanskelig å forstå at det som i utgangspunktet er velmenende nettopp er appellerende, både for den som mener vel, og for den som opplever gode intensjoner. Det er derimot vanskeligere å tenke seg at dette tilsynelatende «velmenende» etterhvert kan bikke over i noe som ikke lenger er «velmenende» i det hele tatt, men tvert imot opportunistisk og maktfremmende. Når det «velmenende» gradvis tappes for mening og blir makt. Når etikk blir ideologi, så å si. ENKLERE ER DET kanskje å tenke seg at maktfremmende strategier kamuflert som noe «velmenende» vil være særlig godt maskert, som igjen underbygger ideen om at det er vanskelig å tenke denne overgangen fra etikk til ideologi, som også antyder at det «velmenende» er et særlig effektivt instrument, både for de som bevisst anvender det til noe maktfremmende, men også for dem som mer ubevisst lar seg forføre. Lévys poeng, grovt skissert, var nettopp at Norge er et spesielt og usammenlignbart tilfelle i denne sammenhengen. På grunn av våre eksepsjonelle forutsetninger – «verdens rikeste land», «usammenlignbart velfungerende», «selvopptatt», «hypersosialdemokratisk» og «konserverende» – preges den norske virkeligheten i ekstrem grad av dette «velmenende», og da er vi ifølge Lévy også særlig utsatt for denne farlige overgangen fra etikk til ideologi. Når Kjell Magne Bondevik sier: «Norsk moral er god eksport», kan du være sikker på at overgangen nærmer seg sin fullbyrdelse. 6/2012

33


Om jeg bare hadde gjort ting annerledes...

Det er mange ting du kan bekymre deg over HVOR DU SKAL BO TRENGER IKKE VÆRE EN AV DE

Norges største formidler av hybler og bofelleskap


MOTE

INTERVJU + GUIDE + FOTOSERIE

Tekst redaksjonen Peter Kaaden er en tysk fotograf født i Essen og bosatt i New York. Han har tatt bildeserien av Karley ’Slutever’ Sciortino til dette nummeret av NATT&DAG. Hva var ideen for shooten? – Det var egentlig ikke en idé. Jeg ville ta bilder av Karley fordi jeg synes hun er vakker og interessant - noe som er rimelig sjeldent,

1

i mine øyne. Vi gjorde shooten i leiligheten hennes. Hvordan du bor, sier vel endel om et menneske? Uansett var det for moro skyld, vi tok bilder mens vi hang ut. Kjente dere hverandre fra før? – Det ”ekte” New York er lite. Og jeg er en stor fan av bloggen hennes og det hun gjør, så jeg spurte om jeg kunne ta bilder av henne, og siden hun likte arbeidet mitt, ble hun med på det. Jeg pleier å ta bilder av venner eller folk jeg har et

slags forhold til. Noen ganger også folk jeg gjerne vil BLI venner med, heh. Interessante folk. Vakre folk. Rare folk. Det varierer. Å bare se pen ut holder ikke, det blir litt for kjedelig. Du har en ganske ”raw” stil, hva inspirerer deg? – Det er mange fotografer jeg beunder. Boris Mikhailovs arbeid er det som har  hatt størst innflytelse på meg, både i min personlige fotodokumentering, motefoto eller portretter. Alt skytes på film, derav det rå uttrykket.

NATT&DAG guider deg til å få en fot innafor festivalsko-moten. Tekst redaksjonen

VIP-støvlene Favoritt-festival-støvlene fra Hunter som «nothing tastes like skinny feels»-Kate Moss introduserte og dermed sprengte festivalfashionbarometrene for noen år tilbake, har nådd gullalderen. Disse gullstøvlene er det vakreste rælet vi har sett i år. Grillz for den selvironiske fashionista, der all søle blir til gull. Enveisbillett til backstageområdet.

6

Kjepphøye hæler «Hmmm. Jeg tror jeg pakker med meg disse (insert noe Jeffrey Cambell-liknende upraktisk av høy hæl-sorten), så jeg skal se ekstra fashionabel og elegant ut på (insert festival) i sommer» Nei. Grei huskeregel: Du blir avslørt som ekstremt selvbevisst når du velger skotøy som er upraktiske selv på den røde løper. Jeffrey Clumpfot-sko har dessuten aldri gjort noe bra for den kvinnelige gangen. Pluss at du kommer til å lage svære hull i bakken som ANDRE uskyldige festivalgjengere kommer til å falle ned i, og kanskje til og med brekke beinet fra fallet. Det vil resultere i dårlig samvittighet, dårligere stemning og en svær bot for uforsettlig karaktermord.

1

Barbeint Uansett hvor herdede føtter du har fått av å frikeløpe rundt på stranda, er ikke rullesteiner og sand i nærheten av å måle seg med søppelfyllinga du kommer til å møte på det i-teorien-grønne festivalgresset. Du skal være ganske hardhuda for å komme deg helskinnet gjennom en festivalsommer med bare føtter. Pluss: unisex.

1

Espadrillos Du ser for deg at dine lange nøttebrune ben skal strekke seg opp, opp og opp til skjørtekanten på den flagrende, vintage-mønsterkjolen din med ekstra hjelp fra noen lekre espadrillos (uttalt med lespe-S). I virkeligheten vil du vandre rundt med to mursteiner av gjørme på hver fot etter maks tre timer ut i festivalprogrammet, når stråhælene har sugd til seg flytende dritt til bristepunktet. Ikke en god idé dersom du intenderer å faktisk få med deg noen konserter. Er planen å bare henge ut på backstage-restauranten på Øyafestivalen, så kan du komme unna med rene føtter, men da er du til gjengjeld en ganske døv person.

Hvite sko Plimsolls (over) er noen av de fineste gamle traverne i skoløypa, men HVITE sko hører hjemme på asfalt i storby. Den samme gylne fargeregelen gjelder her, som den gjelder for jenter med mensen: hold deg unna den hvite shortsen. Svarte Plims derimot, er ”go”.

1

Flippy floppys Vi lever i 2012. Det er ingen som bryr seg om pedikyrer. La fotsopp, tånegler og tåpels flyte når du smetter inn i et par flipflops i sommer. Føttene er like frie som om de skulle være barbeinte, bortsett fra et par stramme gummistropper som holder sålene på plass. Du blir brun, trenger ikke bekymre deg for tåfis, kan løpe fra farer (hvis du kjipper dem lavt over bakken), og de passer til både menns og kvinns. Unisexy.

6

1 Gummihæler Til tross for at hæler er selvskreven no-no på festival, er disse gummibootsene hederlige unntak. Alle vet at man skal ha med seg gummi på festival. Disse funker i gjørme, snø, slaps eller tørt gress - og ikke minst på klubbkvelder. Pluss for kinky ridestøvel-vibe på den sorte utgaven, og pluss for casual «funker-til-alt»-vibe på den litt lavere brunstøvelen til venstre.

6

Uteligger-Columbus Ahhh, her tenker menn med sansen for penisforlengere at slike store, løse, uknyttede støvler matcher akkurat deres eget barske, laidbacke selvbilde! I realiteten ser du ut som en retardert Christopher Columbus som har gått i land på feil kontinent og i feil historiske epoke og ikke har lært å knytte skolisser. Du skal bare tusle rundt på en plen og drikke øl og snakke med søte jenter, ikke forsere en regnskog. Bare det at harryspetakkelet Jared Leto har lagt sin elsk på denne moten, burde få deg til å styre unna.

1 Converse Som vin og menn: blir bare finere med åra. Er en klassiker innenfor festivaluniformen, og det med god grunn. På den annen side er det det streiteste du kan gå med på festival, og ikke noe for deg som vil skille deg ut i mengden.

6

Rockegummistøvel Om du går for ‘Katten med støvlene’ møter ungdomsskole-rocker denne sommeren, kommer du til å se ut som en gjøk. I rockegummistøvler. Disse støvlene er som gamle menn som synes det blir «chill» med helg. Strebersk.

1

6/2012

35


Foto Peter Kaaden Styling Karley Sciortino

36

6/2012


6/2012

37


38

6/2012


6/2012

39


Leie: 30. mai 2012 Kjøp: 6. juni 2012

Kjøp og leie: 6. juni 2012

Leie: 6. juni 2012 Kjøp: 13. juni 2012

Kjøp og leie: 20. juni 2012

Leie: 20. juni 2012 Kjøp: 27. juni 2012

Kjøp og leie: 27. juni 2012

Sjekk ut www.sf-film.no eller følg oss på


BYGUIDE

Klubb + Konsert + Bar + Mat + Scene + Kunst

SCNENE: Pudderkvastene legges på hylla og hvite føtter trekker over i sandaler. side

Innholdsmessig vet vel de fleste aktuelle kjøpere omtrent hva det dreier seg om: Tant og fjas fra ende til annen, men tant og fjas av beste merke. LES OM Dongery på side

KLUBB: Donna Summer og Robin Gibb, to av grunnpilarene, er ikke lenger er blant oss. 55

Månedens samarbeid

side

1

1

Jewellery Av The Sweetest Thrill Et sonisk stjernesmell bestående av dypstemt gitarkakafoni, suggererende rytmer og svermerisk utfoldende indiestøy. The Sweetest Thrill, bestående av Stephan Meidell og Øyvind HeggLunde, to av Bergens sterkeste undergrunnsmusikere, hører

1

Månedens ekteskap merens kanskje mest rikholdige konsertaften i Bergen. Bare hør: 30. juni har konsert- og festivalarrangørene klart kunststykket å hanke inn The Pains of Being Pure at Heart, Twin Shadow og Disappears til Sommerkvarteret.

49

Månedens plate «Øynene lukket» av Lars Vaular & Sondre Lerche Fettere med etterlengtet kollaborasjon. Herlig liten snurr i passe velkjent terreng for dem begge. Produsert av Kato Ådland og NATT&DAG-favoritt Anand Chetty. Og videoen, da! Haha, kjempefestlig! Andrew Amorim – nå også Cannes-aktuell(!) med kortfilmen Alt Faller Sammen (Alligator film) – gjør sine ting bra, slik han alltid gjør. Men burde ikke låta hatt navnet «Dårlig stemning» i stedet? Kjør debatt!

ASF + PSF Det er ikke bare Jay-Z og Beyonce som lykkes med å produsere superbarn. Aktive Studenters Forening og Perfect Sounds Forever har forent krefter og presenterer i tospann som-

54

Ikke nok med det: Stockhaus og Nabovarsel-residerende Put Your Hands Up For Neo-Tokyo, tar seg av oppvarmingen. Kudos! asf.uib.no // facebook.com/ perfectsoundsforever

Månedens singel

like gjerne hjemme i et skittent undergrunnslokale som på en stor scene. Deres egenpatenterte vinkling på støyrock, fordervet indierock og kjærlighet til treffende melodier, har iallfall unektelig en fengende kjerne tross sitt noe hardkantede ytre. Deres første LP, Jewellery, er mikset og mastret av Jørgen Træen i Duper studio. Plata gis ut på Playdate Records, et selskap hvis politisk program handler om å legge til rette for «vågale, nytenkende musikere, som velger det banebrytende fremfor berømmelse – og som bygger broer over sjangergrensene istedenfor å sprenge dem.» Eller som Øyvind Hegg-Lunde selv sier: «Inspirert musikalsk nytenkning innenfor rockeidiomet, og bulldosermessig veirydding for jazzen. Mørkeblå

indie møter shoegaze-kraut og fengende støyrock.» Vi stopper der. Før adjektivpolitiet kommer og arresterer oss. Stephan Meidell (gitar/bass) er født og oppvokst i Kristiansand, men har nå base i Bergen etter flere år i Amsterdam. Han bruker sin bakgrunn fra jazz og improvisasjonsmusikk innenfor rock, pop, støy og lydkunst i bandene Cakewalk, Krachmacher og Vanilla Riot. Øyvind Hegg-Lunde (trommer) er født og oppvokst i Lærdal og har bakgrunn fra både rock, pop, jazz og improvisasjonsmusikk. Han er en av Bergens mest begavede trommeslagere, og er assosiert med blant annet Glow, Building Instrument, Krachmacher og Crab is Crap. www.playdatemusic.net

Månedens gjenoppstandelse Hei bookingsjef for Phonofestivalen, Stian Iversen, heller ikke ukjent fra The New Wine og Fagernes Yacht Club. Hva skjer? – Vi jobber med mye bra, har nettopp booket Pional, fantastisk

1

elektronisk artist fra Spania. Han var med på John Talabot-skiven. Han duden hvis debutplate, Fin, som kom i vinter, fikk fem stjerner i en raving anmeldelse i The Guardian? – Han ja.

Phonofestivalen, som arrangeres av studentradioen i Bergen, arrangeres 13.-15. september. Vi kommer tilbake med mer. www.phonofestivalen.no

Månedens konsert Ray Jebrane heter en av skikkelsene bak den nye torsdagsbaserte jazzklubben Sunset, som har tilholdssted på Café Saana i Marken. – Tenkte at kanskje dere kunne skrive noe om denne, sier Ray, som også har startet opp en egen vin- og osteklubb den siste tiden. Produktiv fyr. – Du skjønner, dette er en type musikk som krever masse promotering for at folk skal komme. Og jeg mener, det er jo ingen som spiller dette på radio.

1

«Bergenserbrevet» av Shift Shift, eller Christoffer Strøm, som han egentlig heter, kommer fra Nesttun og har vært en del av den norske hiphop-undergrunnen i flere år. Han har etterhvert satt sitt emblem på et utall mixtapes, men gatealbumet Terningen er kastet, som ble produsert av Hkon i 2007, er kanskje den som gjorde mest inntrykk på denne redaksjonen. Nå meldes det at soloalbum nummer to, Veritas, slippes i sommer og den solide (Urørt puttet den umiddelbart på sin anbefalingsliste) førstesingelen «Bergenserbrevet» er allerede tilgjengelig for gratis nedlasting. Som Morten Havnes, Shift sin velgjører uttaler: «Det er en låt hvor Shift setter seg selv i et fugleperspektiv over byen sin, og forteller med sin kirurgpresise flow hva han ser.»

1

Sunset Jazz Club har som formålsparagraf å servere «jazz med en twist», i praksis betyr som regel det at world music er en del av regnestykket. NATT&DAG går uansett god for disse to konsertene i juni: 14. juni, Café Saana Saion Oud Trio (Ahmed Saion og Amir Saion med gjester) 28. juni, Café Saana Meelodi (Ole A. Farstad med venner) www.facebook.com/SunsetJazzClub.Bergen 6/2012

43


FOTO: Øystein Grutle Haara

LANSERINGSFEST: MAI LØRDAG 5. mai - Cafe Opera // DJ Scuba // DJ Emilio

NESTE NATT&DAG FEST: SE NATTOGDAG.NO

STUDIER PÅ NORSK ROMA BALI BARCELONA 44

6/2012


4. JUNI 12. AUGUST

Sommer ARTERET KV

ko n s e rt e r k l u b b q u i z MIKROMANDAg edle dråper f o t b a l l - e m j a m STA N D U P

13.07

og mye r! mye me

THE NEW WINE

27.07

23.06 DEN SVENSKE BJØRNSTAMMEN KORALLREVEN KING KRULE ++

A-LAGET

30.06 THE PAINS OF BEING PURE AT HEART (US) TWIN SHADOW (us) DISAPPEARS (us) ++

ALDERSGRENSE: 18 WWW.SOMMERKVARTERET.NO WWW.FACEBOOK.COM/SOMMERKVARTERET

DET AKADEMISKE KVARTER


MAT

På et eller annet tidspunkt kommer vi til et stadium der vi glemmer hvordan det kjentes å tygge på viskelær. Sveins Grill Solheimsgaten 37 De skulle aldri ha revet tribuneanlegget på Krohnsminde. Idrettsplassen på Danmarks plass var for en stakket stund for noen år siden hjemmearenaen til Løv-Ham, en nå nedlagt fotballklubb som var byens nummer-to-lag og sågar trakk ørlite publikum når de spilte hjemmekamper. Det må jeg gjøre en søndag! tenkte jeg alltid da jeg bodde i området: gå på Løv-Ham-kamp. Jeg gjorde det aldri. Arkitekten Ole Landmarks tribuneanlegg var en fryd for øyet, og funkistribunen fra slutten av 1940-tallet kunne med stolt mine stirre i senk høyblokkene vis-à-vis. Landmark skal selv ha sammenlignet blokkene på andre siden av Fjøsangerveien med pappmasjé og krepp-papir, og mente de (i motsetning til hans egne bygninger, som fremdeles opptar store deler av Danmarks plass) var eksempler på lavmåls arkitektur. På tomten er nå et sykehusbygg i ferd med å reise seg; man kan se heisekranene gjennom vinduet fra Sveins Grill i Solheimsgaten, dersom man løfter blikket over taket til den kristne avisen Dagens redaksjonslokaler. Disse ligger over den tematisk beslektede bruktbutikken – eller, rettere: misjonsbutikken, som det står på skiltet, som sletter all tvil om hva pengene går til – Mamilla. Her kan man ikke gå i fred i ti sekunder uten at en av de gamle damene som jobber der kaster seg over en med en dørselgers innbitthet, i håp om å fylle kollektkassen. Det gjelder derfor å ta runden i lokalet lynraskt og med flakkende blikk i alle retninger, og, dersom man ikke finner noe av interesse, forsvinne før de beregnende pensjonistene

2

46

6/2012

har fått skrudd lokket på kaffetermosen og svelget ned wienerbrødet. På Sveins Grill, altså, som har ligget i Solheimsgaten – én av to vitale gater i Danmarks plass-området; den andre er Fjøsangerveiens østside, med Bien Bar, som er en av de beste unnskyldningene til å ta turen til bydelen, dagligvarer, frisør, og det siste tilskuddet på bespisningsfronten, Prego, som denne spalten egentlig skulle ta utgangspunkt i (men det var stengt) – siden 1979, er det ikke bare grillmat som gir klingende mynt i kassen. Menyen lyser glorete opp det trange inngangspartiet, og viser et bredt utvalg av gatekjøkkenmat (pølser, pommes frites, hamburger) i tillegg til middagsretter hvorav en del er løst forankret i tradisjonell norsk husmannskost. Det er midt på dagen, ingen gjester, og i rådvillheten foran disken åpnes inngangsdøren, og en dame kommer inn døren. – Har du et toalett jeg kan låne?, spør hun. – Nja … det blir tyve kroner. – Tyve kroner, for å tisse? – Eg må nesten ta penger for toalettbesøk, ellers blir vi rent ner av folk her. Bare i fjor hadde vi femten tusen besøkende på toalettet. Hvilket avansert tellesystem som kan gi en så nøyaktig statistikk på antall toalettbesøk er vanskelig å si, men uten en tyvekroning kommer man ingen vei, og den stakkars tissetrengte må løpe ut igjen med uforrettet sak. Byen opphører nærmest i Nygårdsgaten, og den begynner ikke igjen før på Danmarks plass. Her kjemper en håndfull virksomheter mot byens sterke sentraliseringskraft; noen

består, mens andre lokaler har en mer flyktig tilværelse. Som den mørkebrune puben Danmarkskroen, som uansett tidspunkt var fullt av øldrikkende gjester … borte vekk. Man hører fra tid til annen at veikrysset er Nord-Europas største. Om ikke det skulle vise seg å være helt presist, er det uansett et uomtvistelig faktum at bilene dominerer området. Luften her er skremmende ofte helsefarlig, og folk blir rådet til å holde seg innendørs. Når man sitter på Bien og kikker ut, gir den konstante trafikken utenfor en fornemmelse av storby. Fraværet av biler er ikke desto mindre en glede i Solheimsgaten. I den rolige gatens utstrekning passerer en sykkelsti. Noen dagligvarebutikker, baker, treningsstudio, slakter, og andre tilbud gir området nok tilbud til at man ikke er tvunget til sentrum, skulle man bo i området. (Høyblokkene har dessuten noen takterrasser med fantastisk utsikt over byen, fra tiende etasje.) På veggene i Sveins Grill henger historiske bilder fra Bergen i skjønn forening med gamle reklameskilt og antikviteter. En stor skjenk i en slags bonderomantisk stil fungerer som romdeler mellom inngangspartiet og sitteområdet. På bordene er plastduker med konnotasjonsfremkallende ord trykket på: «Coffee», «cappuccino», «arabica», «Paris». Oppå den bonderomantiske skjenken

står en miniatyrmodell av en båt ved siden av en lanterne og en stol; oppå stolen ligger det to stålhjelmer fra krigens dager og et landskapsmaleri med gullinnramming – en forunderlig konstruksjon. Litt som smørbrødet med karbonade og stekt løk (45 kr): Oppå en firkantet skive poseloff (Bimbo-brød heter denne typen brød i Spania, men selv om brødet er lyst, billig, og med kun luft mellom skorpene, er det kun et tilfeldig sammentreff at fabrikantens navn er identisk med dagligtalens forståelse av begrepet) ligger et stykke dvask salat hvorpå en blek karbonade hviler. På toppen en bylt med stekt løk og to riflede sylteagurkskiver. En halv tomat delt i to ligger på tallerkenen, og utgjør det estetiske høydepunktet. Karbonaden deler konsistens med viskelær, og sender umiddelbart tankene tilbake til den tiden man har tilbragt på støvete klasserom som lukter av tavle og kritt og skolemelk. Røykjavika, kalte læreren vår området bak gymsalen der alle visste at skolens røykere snek seg bort for å få seg noen trekk i friminuttet. Minner fra en glemt tid blir vekt til live av viskelærkonsistensen til en karbonade inntatt på Danmarks plass. Skjønt, nå har en gjeng entusiaster invitert til reunion i anledning at det er ti år siden vi gikk ut av ungdomsskolen, en opplevelse som nok kommer til å trekke mange skjeletter, eller – mer passende – melkekartonger ut av skapene. Har melkekartongen ligget lenge innelåst i skapet, er det alltid en underholdende opplevelse å ta den ut. Thomas Cook

Minner fra en glemt tid blir vekt til live av viskelærkonsistensen til en karbonade inntatt på Danmarks plass.


“Jeg skal besøke noen litt finere venninner i Bergen, og da må jeg jo reise med noe som står i stil”

Bergen Skjoldskiftet Tøsdalskiftet (Os)

40 min

Føyno

Haugesund

Leirvik

Aksdal

22 min

Dusavik

Stavanger Sandnes

Reis luksuriøst på korte turer

fra

199,-

mellom Bergen og Sandnes

Ruten kjøres daglig med de mest komfortable ekspressbussene du har kjørt. Det er kun tre seter i bredden, setene er i skinn og det er god seteavstand. Alle plasser har arbeidsbord, strømuttak og det er fri tilgang til trådløst internett. Billetter koster fra 199,- og kjøpes på mobil eller bus4you.no

Se mer info om korte turer på bus4you.no


JAZZ Illustrasjon Øyvind Skarbø Jazz-Bergen er et uoversiktlig sted. For å gjøre det enda verre har jeg laget et kart. Gratis jazz-billetter til den som løser rebusen.

Øyvind Skarbø er trommeslager med base i Bergen. Han spelar i banda 1982 og BMX og med en drøss andre. Han er NATT&DAGs nye jazzskribent og driv elles konsertserien Øyvind Jazzforum.

“Man who waits for roast duck to fly into mouth must wait very very long time.”

Byens kjappeste kinamat lunsj - a la carte - take away

Vestre Torggaten 1, Bergen 55 21 85 88 Kinesisk mat og pizza

48

6/2012


KLUBB

“Varsel om suksess i Stavanger”

This one goes to 11 TEKST Anders Gogstad Aldous Huxley hevdet at det var meget usannsynlig at mennesket noensinne kommer til å gi avkall på sine paradiser. Dette utsagnet fra 1932, midt under jazzepokens gullalder, har siden den gang gitt gjenklang helt frem og inn i klubbscenen anno 2012. Knapt noe sted går det an å utfolde seg så fritt som på en klubb. Knapt noen plass har aktørene færre regler å forholde seg til. Med unntak av noen uskrevne kardemommelover, har du helt fri løpebane innenfor et lite knippe ytre, regulerte rammer. Det er her klubbpublikummet finner sin lykke. Eskapisme het det gjerne på nittitallet, mens vi i dag gjerne kan vi omtale klubbens lykkeparametere som en slags opplevelsesnæring. Når to av grunnpilarene til diskotek og klubbkultur, nemlig Donna Summer og Robin Gibb ikke lenger er blant oss, er det kanskje på tide å minne oss selv om hva klubb handler om. Dette bringer oss tilbake til New York på syttitallet og til opphavssteder som The Loft og Studio 54. Det var på disse plassene at discoen virkelig levde. For å sitere Huxley enda en gang: «Kravet om eskapisme og livsflukt, kravet om å få lov til å glemme seg selv i hvertfall en kort stund, er, og har alltid vært uimotståelig. Kunst og religion, fruktbarhetsfester og livsdyrkelse, karnevaler og saturnalier, dans (…) er blitt benyttet som porter i muren.» Om Huxleys ord hadde blitt skrevet i dag, må vi anta at bassen hadde blitt tatt med som et av de drivende elementene som bryter ned barrierer. Klubb, sammen med bassen er serotoninutløsende. Når dette maskineriet spiller på alle sylindre, er det

primært to ting det kreves mer av: mer bass og mer beats. Mot dette bakteppet introduseres sommerens klubbsesong, og la oss håpe den involverer flere festivaler, fjellraves, spontane klubbevents og ikke minst nytt lydbilde og nye DJ-er. Over til kalenderen. Det sies at Sommerkvarteret er mere laidback enn resten av året. Vi håper iallfall at det er tilfelle når Untz Untz-folka kjører på juni-helgene igjennom: 8., 15. og 22. Tarjei Nygård tar med seg Skatebård lørdag 8., og da regner vi med at den nye tolveren, Untz-utgivelsen Confirmation Bias til Bård, også er tilgjengelig for salg. Verdt å få med seg er The Fix 23. juni, også på Sommerkvarteret. Finfin lineup med Skatebård, Admir, Sanhueza og Asel. Dessuten kommer innslag med Korallreven, King Krule, Den Svenska Bjørnstammen, med mer i forbindelse med Fix og Bergensfest. Klubb Kosmo byr blant annet på bergenesmestrene Iben&Njål 8. juni. Uka etter, 14. juni, er det klubbhouse med Tobi&Karsten, og 15. byr på bergenshiphop med A-laget, mens Lecahuun kjører funky ting fredag 22. juni. Samtidig, et annet sted, på rockabillyfronten bør Mojo’s fredag 8. juni på Garage sjekkes ut, der spiller The Cynics live! Som vanlig er også Victoria Bar verdt å stikke innom gjennom hele sommeren, uavhengig av hva som står på plakaten. Jeg mener, hvor galt kan det gå med ska, reggae og northern soul? Mange spør hvor det blir av Bergen Reggae Festival, men i skrivende stund er ingenting fastsatt. Ingen sommer uten reggae, så vi får bare krysse fingrene for at BRF kommer på banen snart. Inntil da faser vi opp bassen.

Donna Summer og Robin Gibb, to av grunnpilarene, er ikke lenger er blant oss.

idé/design: SIMONGAARE.COM | foto: Kim Laland/BITMAP

R a g n h i l d Ve i r e , N R K

I HOVEDROLLENE :

Tom Ottar Andreassen fløyte | Andreas Brantelid cello Boris Brovtsyn fiolin | Catherine Bullock bratsj | Stian Carstensen akkordeon Bengt Forsberg klaver | Martin Fröst klarinett | Kristine Hjulstad magiker Christian Ihle Hadland klaver | Julia-Maria Kretz fiolin | Igor Levit klaver Alissa Margulis fiolin | Christian Poltéra cello | Máté Szücs bratsj Antoine Tamestit bratsj | Torleif Thedéen cello | Erik Truc Truong klaver Anne Sofie von Otter mezzosopran | Cecilia Zilliacus fiolin | Frank Peter Zimmermann fiolin | Barokksolistene & Bjarte Eike fiolin | CiMa | Concerto Melante | Jerusalem Quartet | La Bicicleta | Trio Paul Klee | Trio Zimmermann

Billetter: Studentpris fra kr 50,Stavanger Konserthus 51 53 70 00 www.billettportalen.no Mer informasjon: www.icmf.no eller www.facebook.com/icmfstavanger

6/2012

49


FOTBALL-EM

Piker, minigolf og Burger King – eller hvordan Danmark ble europamestre. Tekst Lars E. Sivertsen FOTO U.GOAL.COM Når folket nå benker seg foran sine TV- skjermer denne sommeren for å følge verdens tredje største idrettsbegivenhet, synes utfallet gitt. De aller fleste «vet» at Spania kommer til å vinne turneringen i en orgie av kortpasninger, mens de som føler seg litt ekstra smarte tipper at Tyskerne vil overraske og ta tronen fra de seiersvante spanjoler. Men om du føler denne forutsigbarheten tar noe av gleden ut av turneringen, så bare tenk 20 år tilbake, til en sommer da Danmark ble konger av Europa uten engang å ha kvalifisert seg. Vi husker at det skjedde, men vi husker ikke egentlig hvordan. Kjører man en friassosiasjonstest over det ganske land på hva folk forbinder med Danmarks triumf i 92 vil utvilsomt «dansk dynamitt», «gladfotball» og «Michael Laudrup» dukke opp temmelig ofte, men realiteten er at ingen av disse tre hadde noe med saken å gjøre. Dansk dynamitt var navnet som ble gitt til danskenes elleville VM-lag fra 1986, et lag som sjarmerte hele fotballverdenen da de sprengte Uruguay i luften og vant 6-1. Men dynamitt kan være ustabile greier, og da laget møtte Spania i første utslagsrunde (og dette var lenge før Spania ble verdens beste lag) var det de danske dynamittgubber som selv gikk

i lufta, og spanjolene vant 5-1. På benken den gangen satt Richard Møller Nielsen, da som assistenttrener til landslagssjef Sepp Piontek, og han konkluderte med at denne typen bekymringsfri angrepsfotball gjorde danskene altfor sårbare bakover. Når han ble sjef skulle det bli andre boller. Og det ble det også, da Piotnek ga seg i 1990 og Møller Nielsen tok over, ble det helt, helt andre boller. Møller Nielsen innført en langt mer pragmatisk og defensiv måte å spille på, noe som førte til at danskenes store stjerne, Michael Laudrup, nektet å spille på landslaget. Laudrup hadde sin måte å spille på og var ikke interessert i å tilpasse seg. Så da lagkameratene hans sommeren 1992 spilte EM-finale, satt Michael Laudrup på en bar i New York og fikk oppdateringer fra sin far over telefonen. Men det var ikke slik at Møller Nielsen var noen umiddelbar suksess, faktisk var han ingen suksess i det hele tatt. Danskene kvalifiserte seg ikke til EM i Sverige i 92, og på forsommeren av 1992 visste Richard Møller Nielsen like godt som alle andre at han var i ferd med å få sparken. Helt til telefonen hans ringte, og han fikk beskjed om at Jugoslavia hadde blitt kastet ut av turneringen. Danskene var inne. Myten sier at Peter Schmeichel og de andre spillerne kom rett fra strandferie. Dette

Michael Laudrup nektet å spille på landslaget og satt i stedet på en bar i New York.

er ikke helt korrekt, men likevel: Da danskene gikk løs på turneringen var de uten sin store stjerne, de ble ledet av en trener som var i ferd med å få sparken, og de hadde knapt forberedt seg. Danmark stilte til turneringen i en rigid 4-4-1-1-formasjon, med Michaels lillebror Brian Laudrup som den eneste kreative kraften i sin posisjon bak den enslige spissen Flemming Povlsen. Det la ikke akkurat opp til festfotball, og i åpningskampen mot Graham Taylors minst like gråe England ble det passende nok 0-0. 1-0-tap mot Sverige i kamp nummer to betydde at Danmark måtte slå turneringsfavoritt Frankrike for å gå videre. Dagen før kampen, på vei hjem til hotellet fra en treningsøkt, passerte danskenes spillerbuss en minigolfbane. En av spillerne spurte Møller Nielsen om de kanskje kunne få spille litt, og i et inspirert øyeblikk sa han ja. Senere har spillerne snakket mye om hvor mye de to timene på minigolfbanen betydde. Fremfor å sitte på hotellet sitt og grue seg til kampen surret de rundt og kastet minigolfkøller på hverandre. Dagen etter var franskmennene, som også måtte vinne, stivbeinte og nervøse, mens danskene var avslappede og utvungne. De vant 2-1. På denne tiden var det bare åtte lag i EM, så da de først kom ut av gruppespillet var danskene plutselig i semifinalen. Der ventet Nederland. Møller Nielsen forstod at minigolfen hadde vært en genistrek, så han prøvde å finne andre ting som kunne distrahere spillerne på samme vis. Scenen var den samme, spillerbussen var på vei hjem til

hotellet etter en treningsøkt. Bussen passerte en Burger King, og spillerne lurte på om de kunne stoppe og ta en Whopper. Det fikk de, og hele det danske hold gikk inn i burgerosen og hadde det riktig hyggelig. Mot Marco van Basten, Frank Rijkaard, Dennis Bergkamp og Ronald Koemans Nederland ble det 2-2 og straffekonkurranse. Danskene, atstadige og helt uten press, vant enkelt, og var klare for finalen. Der ventet seiersmaskinen Tyskland, og Møller Nielsen var bekymret. Strategien med å få spillerne til å hygge seg og slappe av hadde vært en kjempesuksess, men hva skulle han gjøre nå? Igjen stod tilfeldighetene den danske bi: Ingen hadde trodd de skulle komme så langt, så ingen av spillerens koner hadde skaffet seg hotellrom i Stockholm der finalen skulle spilles. En av spillerne spurte derfor om konene kunne få bo på spillerhotellet, og Møller Nielsen sa selvsagt ja. Dagen etter, da det var tid for finale, var de seiersvante tyskere anspente og preget av presset, mens danskene var – pussig nok – salige og i godt humør. Tyskerne produserte sjanse på sjanse – uten forløsning. Danskene på sin side scoret på to av de få sjansene de hadde. Etter nitti minutter var en av Nordens største idrettsprestasjoner noensinne et faktum. I ettertid har Møller Nielsen nektet for at han gjorde noe spesielt genialt. «Det handler om flaks, min venn», uttalte han. «Alt handler om flaks». Så når du setter deg ned for å se EM i sommer og vet at Spania eller Tyskland vinner, så husk at det alltid er sjanse for at noen kan ha flaks.

Lars Sivertsen (f. 1987) er NATT&DAGs nys fotballskribent og markerer seg med en leken nærteknikk på tastaturet. Han ser påfallende mye på finsk førstedivisjon og skriver i tillegg for TV 2 Sporten, Josimar, The Blizzard, When Saturday Comes m.fl. Følg ham på twitter: @fjordball 50

6/2012


Madeleine (25) Psykologistudent – På lørdag, da jeg hadde en sjelsettende bursdagsfeiring.

Bjarte (26) Sykepleiestudent – Da jeg som niåring flyttet fra Hardanger til Bergen og ble «han kule».

Sarah (24) Førskolelærer – Nå akkurat, da jeg oppdaget at blusen til Miriam var akkurat kneppet opp til at jeg fikk se ned i BH-en hennes.

Når var du på ditt mest euforiske?

Miriam (25) Sanger – Da jeg stod på scenen i sted!

AV: Kari Tønseth

Ørjan (19) Maskinfører – Når jeg er alene med mammas «gledespreder».

Anne (24) Kunststudent – Da Eirik fylte på vaskekortet, og jeg fikk vasket klærne mine.

Julia (24) Kunststudent – Da jeg hadde nach og fikk kjøpe en flaske vodka av naboen. Jeg kubbet etter ti minutter.

Julie (20) Jobber på Fretex – Da en random nomade inviterte meg til å bo i jordhytten hans.

Roar (19) Industrimekaniker – Doh. Rett før orgasme, seff.

Robert (18) Tømrer – Når jeg har alenetid i fjøsen.

Linn (20) Sveisekontrollør – Hver gang jeg møter villdyret Ørjan!

Mariette (24) Ingeniør – Da jeg fikk se nevøen min for første gang. Jeg måtte roe meg ned med et jordbær.

STUDIER PÅ NORSK ROMA BALI BARCELONA 6/2012

51


KUNST «Bevegelser i det 20. århundre» Ny permanent utstilling i Lysverket Blir du beveget av bevegelser i det 20. århundre? I tredje etasje på Lysverket finnes det et rom som er viet til Bergensavantgarden 1966–1985. I Bergen er visst avantgardebegrepet særlig assosiert med Gruppe 66s (gruppen av nittenhundredeogseksogseksti, som det heter i NRK-intervjuet med denne herlige gjengen, som kan sees på nettopp denne utstillingen) utstilling i Bergens kunstforening i – du gjettet riktig – 1966, hvor de introduserte nye kunstuttrykk som happenings og eksperimentell film til Bergens kunstscene, og slik ryddet scenen for oss som gikk på scenen senere. [Sett inn Wenche Myhre-pun her.]

Bård Breivik - festspillkunstner i Galleri S.E Til og med 24. juni Breivik har en tendens til å gjennomføre storstilte prosjekter i offentlig rom: For to år siden, omtrent på denne tiden, stilte han ut sin lydbølge-kolosskloss på Festplassen, og kan hende har du vært på Torgalmenningen? Der står det noen søyler som han har designet. Noen har kalt dem Barbie-bein, kan noen være så snille å fortelle meg hvorfor? Jeg har aldri, tror jeg, sett et eneste objekt som likner på Barbies bein på Torgalmenningen. Apropos offentlig kunst: Den mest effektive ruten dersom du ønsker å unngå området rundt Lille Lungegårdsvann på din vei mot Galleri S.E, er å følge Lars Hilles gate på baksiden av Bergen Kunsthall, komme deg forbi Bystasjonen og traske Fløen- eller Nonnestien til du kommer til Møllendalsveien, for så å vende nesen nordover og vandre oppover Kalfarveien. En liten omvei, men det er en veldig fin tur. Jeg har en idé til offentlig utsmykking – hva med å lage noen søyler formet som gigantiske Barbie-bein? Ring KORO!

1

«Begjær» Åpner 14. juni Marit Victoira Wulff Andreassen, Vanessa Baird, Alex Brew, Laura Carton, Lill-Ann Chepstow-Lusty, Nicola Costantino, Barbara DeGenevieve, Nathalie Djurberg, Eva Drangsholt, Cecile B. Evans, Marit Følstad, Narve Hovdenakk, Katja Høst, Agnes Janich, William E Jones, Jesper Just, Elke Silvia Krystufek, Ane Lan (alias Eivind Reierstad), Leigh Ledare, Janniche Låker, Sukran Moral, Vebjørn Guttormsgård Møllberg, Laurel Nakadate, Elonie Pong, Joanna Rytel, Laurie Simmons, Martin Skauen, Cheryl Soureks, Miho Suzuki, Steingrim Veum og Tina Winkhaus stiller trolig ut perverterte bilder og andre typer kunstgjenstander. Jeg skjønner det godt, for det var jo i det øyeblikket da jeg selv skjønte at jeg kunne bruke kunsten som dekke til å bla i pornoblader og klippe ut de edle deler fra bildene, at jeg også forstod at kunst var det jeg ville vie livet mitt til.

1

«Gavebordet - folkegaver til kong Haakon og dronning Maud 1905-06»
 24. mai – 2. september, Permanenten Vestlandets eget Kunstindustrimuseum, Permanenten, kan man besøke for å beskue en mengde snirklete gjenstander gitt blant annet av en gjeng nordmenn i Shanghai, til kong Haakon og dronning Maud i forbindelse med deres kroningsseremoni. Veggene er lilla, eller fiolette, som én av kuratorene insiterte på å kalle fargen. Pisket av etterpåklokskapens visp, vet jeg nå at fiolett er én spesifikk bølgelengde, og at det menneskelige øyet ifølge Wikipedia er ute av stand til å skille, eller se den bølgelengden, den lille, mellom lilla og fiolett, for fiolett har en bølgelengde på ca 380 til 420 nanometer. Vi diskuterte også om det kunne være purpur, fargen som ble oppdaget av Herkules’ hund da den tok et tygg av purpursneglen, siden fargen så ofte kalles kongelig, men den har CMYK-koden 66, 87, 0, 0, så det sier seg jo selv. Her fins også rødt vegg-til-vegg-teppe, samt bladgullbelagte søyler.

1

52

6/2012

Festspillutstillingen: Surplus Hei! Marianne Heier er årets festspillkunstner, og det tenker jeg nok hun er fornøyd med! Jeg mener, det er jo omtrent det mest høythengende klappet på skulderen kunstinstitusjonen i Kongeriket Norge kan klare å klaske. Utstillingen bærer tittelen :-( +, som er omtrent slik jeg følte meg etter at jeg hadde hørt henne gi «konstruktiv» kritikk på uerklært subjektivt grunnlag til en bøling nyuteksaminerte kunsteksaminander. Man burde ikke rakke slik ned på andre

1

folk og deres kreative tiltak, det sømmer seg ikke, men hvis Festspillutstillingen viser seg å være like uinteressant som pressemeldingen tilsier, bør du, siden årets Festspillutstilling flyttes «ut av kunsthallens hvite saler og retter i stedet fokus mot selve bygningen og byrommet på utsiden», vite at du kan følge Lars Hilles gate når du skal til Fretex og Kong Oscars gate hvis du skal til Rimi på Kalfaret.

KUNST: Rasmus Hungnes


TEGNESERIE

Dongery / Foto: André Løyning

TEKST Aksel Kielland RYKTENE OM AT Dongery har arbeidet med å sette sammen en samlebok har versert nesten like lenge som utgivelsen av Sigbjørn Lilleengs Generator har vært beskrevet som «nært forestående». Men nå er den altså ute, og selv om man var forberedt på et viktig stykke norsk kulturhistorie, kunne man vanskelig forestille seg et så stort og flott og fargerikt stykke norsk kulturhistorie. Faksimilene av de mange svart/hvitt-fanzinene har blitt supplert med fargebilder, intervjuer,

historikk og kommentarspor, og selv om det tidvis tipper over i en uventet oppriktig tone, er det for det meste Dongery slik man kjenner det. Bokutgivelser av fanziner har med årene blitt en egen sjanger, men på stående fot kan jeg ikke komme på noe som kan måle seg med dette hva kommer til innpakning og format – verken Harmony Korine eller Pontus Lundkvists fanzinebøker kommer i nærheten av Dongery-boksen. Innholdsmessig vet vel de fleste aktuelle kjøpere omtrent hva det dreier seg om: Tant og fjas fra ende til annen,

To all y’all who be sayin’ I done lost my damn mind, I’d like to quote my main man Sherlock Holmes: – Johan Galtung «So fucking what, son?!?»

Kunstmuseene i Bergen Stenersen, Rasmus Meyers allé 3 www.kunstmuseene.no

men tant og fjas av beste merke. Det nye materialet er tantete og fjasete det også, så «merverdi» er vel ordet som burde stå med størst bokstaver på reklameplakatene. Sensitive lesere bør dog være oppmerksomme på at bøkene inneholder minst to sylspisse utfall mot herværende gratisavis, og om ønskelig kan NATT&DAGs tegneserieavdeling bistå med å sensurere de aktuelle sidene. På tale om samlinger bestående av dårlig tilgjengelig materiale, har Fantagraphics nylig sluppet Josh Simmons’ The Furry Trap. Simmons er kanskje best kjent for den uendelig ubehagelige pornoskrekkfortellingen Cockbone samt en merkelig liten uautorisert Batman-serie som går utenpå det meste DC har publisert de siste par tiårene. Begge finnes samlet i The Furry Trap, sammen med både nytt og gammelt materiale. Hvis man skal kjøpe én amerikansk tegneseriebok for å bli redd i år, skal de neste seks månedene by på mye rart hvis ikke dette skal bli stående som det innlysende valget. TRE AV AMERIKAS beste tegneseriekritikere – Matt Seneca, Tucker Stone og Joe McCullough – har gått sammen om å lage en

podcast ved navn Comic Books Are Burning In Hell. Første episode hadde forferdelig lyd, og var kun tilgjengelig via en ubrukelig streamingfunksjon på The Factual Opinion. Man kan bare håpe at det blir veldig mye mer av det. Ellers har tegneserieavdelingen vært i Paris bekreftet at ryktene om at franskmennene er veldig glade i tegneserier stemmer ganske bra. Ingen i avdelingen leser imidlertid fransk, og med de sedvanlige likviditetsproblemene fikk man ikke med seg så mye annet enn en gammel fransk utgave av en av de få Guido Crepax-bøkene som ikke handler om puling, PictureBox’ faksimileutgave av Rory Hayes’ barndomsserier om lekene sine og Le Royaume av Ruppert & Mulot, som er kjempestor og ser ut som en mindre konseptuell versjon av Blaise Larmees 2001. Jodorowsky og Moebius’ Les yeux du chat er like dyr der som alle andre steder, men samtidig må man ta av seg hatten for en by som kan by på store utstillinger med Art Spiegelman og Robert Crumb samtidig. Ellers er Michael DeForge mer produktiv enn noensinne, og på nettsiden hans kingtrash.com kan man lese om alle heftene, fanzinene og antologiene hans man ikke får tak i ettersom opplagene er for lave og portoen for høy; Marvels Fury MAX er en god påminnelse om at Garth Ennis egentlig er en veldig flink tegneserieforfatter; skriverier om at Before Watchmen er et ugjendrivelig bevis på den amerikanske tegneserieindustriens moralske bedervelse, er i skrivende stund en av de mest vitale og interessante prosasjangrene på internett, og i det øyeblikket denne spalten er å finne på gaten finnes det etter all sannsynlighet norske versjoner av både Jasons Athos in America og Joost Swartes Is That All There Is rundt omkring i kiosker og bokhandler. Dessuten har No Comprendo Press trykket opp et lite fargehefte av Christopher Nielsen som fungerer som en bruksanvisning til Superstar Pinball-installasjonen hans på Popsenteret. Merverdi der også.

Marit Victoira Wulff Andreassen / Vanessa Baird / Alex Brew / Laura Carton / Lill-Ann Chepstow-Lusty Nicola Costantino / Barbara DeGenevieve / Nathalie Djurberg / Eva Drangsholt / Cécile B. Evans / Marit Følstad Narve Hovdenakk / Katja Hannestad Høst / Agnes Janich / William E. Jones / Jesper Just / Elke Silvia Krystufek Ane Lan / Leigh Ledare / Janniche Låker / Sukran Moral / Vebjørn Guttormsgård Møllberg / Laurel Nakadate Elodie Pong / Joanna Rytel / Laurie Simmons / Martin Skauen / Cheryl Soureks / Steingrim Veum / Tina Winkhaus


SCENEKUNST

Scenekunst-Bergen ligger nede i sommer. Med et par hederlige unntak. Tekst Karoline Skuseth Foto Fredrik Arff Sommermånedene er som kjent ikke noen høysesong i scenekunstens verden, da legges pudderkvastene på hylla og hvite føtter trekker over i sandaler. Festspillene strekker seg riktignok ut i de første dagene av juni, og Den Nationale Scene holder fremdeles stand – de opererer jo i ordnede former – men det finnes få premierer å snakke om. Et par stykker begynner å gå i slutten av mai, deriblant Etnoporno av America

Vera-Zavala. Forestillingen spilles til midten av juni, i likhet med Shakespeares En midtsommernatts drøm. Sistnevnte tar en lang sommerferie før den dukker opp igjen i september – kanskje for å sove av seg rusen og bygge opp nok stamina til en ny fest. Undertegnede var så heldig å få være med og sette opp en variant av dette greskinspirerte eposet som inspirert jypling en gang på 90-tallet, i en idyllisk hage på Vestlandet. Siden har En midtsommernatts drøm alltid båret med seg et snev av affeksjonsverdi for meg, og jeg gleder meg til å ta Peer Perez Øians variant i øyensyn.

Pudderkvastene legges på hylla og hvite føtter trekker over i sandaler. 54

6/2012

HANDLINGEN UTSPILLER SEG rundt fire forelskede ungdommer som er blitt forhekset av den Dionysosættede Puck, og forviklingene lar ikke akkurat vente på seg. Perez Øian lar de utvalgte fra DNS’ ensemble trekke i alt fra greske lakener, playmoparykker og morsomme t-skjorter av typen «To beer or not to beer – Shakebeer». Kanskje ikke den dypeste tematikken, men absolutt god sommerunderholdning! Etnoporno har i så måte en dypere klangbunn, der den tar utgangspunkt i begrepet Etnoporr slik det har fått fotfeste i vårt søsterland. Fenomenet har oppstått i takt med den økende innvandringen i Sverige – hva vil det egentlig si å ha et hjemland? Hvordan blir man svensk? Forestillingen er skrevet som en monolog, en skarp kommentar til dobbeltmoralen som ofte dukker opp i forbindelse med innvandringsspørsmål. Hovedpersonen i stykket starter en organisasjon som heter

KFSPR (Kvinners Front for Seksuell og Politisk Revolusjon) – med andre ord en driftig dame som ikke skyr konfrontasjoner. I møte med populærkulturen som omgir henne melder hun seg på en fjernsynsbasert sangkonkurranse. Hva skjer når aktivisme møter slike idealer? På DNS er monologen delt mellom Sulekha Ali Omar, Katrine Dale og Elizabeth Dionne. En liten politisk tyggepastill å ta med seg bak øret til samtalene over leirbålene, her altså. Ha en herlig sommer! // Etnoporno / Av America Vera-Zavala / Regi: Nina Wester / Den Nationale Scene / 28. mai–16. juni / 19.00 // // En midtsommernatts drøm / Av William Shakespeare / Regi: Peer Perez Øian / Den Nationale Scene / 28. mai.–9. juni/8. september–22. september / 19.30 //


husk å veksle før du reiser

Husk å veksle gebyrfritt hos FOREX Bank før du reiser. God tur!

Last ned valuta-appen til iPhone.

Velkommen til våre filialer for valutaveksling, med åpningstider som passer deg. OLAV KYRRESGATE 39 • Tlf 55 32 45 47 • Man - Fre 8–18 Lør 10–17 Søn stengt STRØMGATEN 4 • Tlf: 55 59 25 30 • Man - Fre 9–18 Lør stengt Søn stengt www.forex.no


BLOGG

Å suge en fremmed fordi det er LOL. Tekst Emma Clare Foto Peter Kaaden Hva er det som egentlig driver deg? En venn i starten av førtiåra lot blikket gli over meg da jeg satt på huk på andre siden av rommet og så på morsomme bilder av katter på internett. Jeg klarte ikke svare. Hele den unge generasjonen av dere i tjueårene virker som dere er bare opptatt av å ha det «lættis», fortsatte han. Alt er så tilgjengelig. Han stoppet opp. Hvorfor ler du? Forestill deg Carrie Bradshaw fra Sex&Singelliv. Den nette fashionistaen og sexskribenten med designerkjoler, glatte solbrune bein, en utemmet manke av hår som spradet rundt i New York på slutten av nittitallet, begynnelsen av 00-tallet og gjennom TV-skjermene verden over. De fire amerikanske venninnene som møttes på café 56

6/2012

for å sladre om nye Manolo Blahniks-stiletter, vibratorer og hvorvidt det var moralsk forkastelig å ligge med en eks-kjæreste. Så ble de eldre, og da de runda førti, ble Sex&Singelliv THE MOVIE laget som den aller, aller siste krampetrekningen av hva man kunne kryste ut av botoxpannene. I mellomtiden hadde en ny Carrie dukket opp i storbyen. En ung, formfull og punkete Brigitte Bardot (se bildeserie og bedøm selv) som går under navnet Slutever. Manolo Blahniks er byttet ut med BDSM. Å skeie ut med jentesex er bytta ut med innlemming i dominatrix-miljøet og pissing i kjeften på gurglende Wall Street-menn med Ødipuskomplekser. Ja, den personlige sexslaven er den nye knullekompisen, skal man tro premissleverandørene på andre siden av Atlanter’n – som norske hipsterbibler gjerne blindt gjør. Og hele greia ser sannelig ut til å være ganske LOL.

Slutever har brukt de siste fem åra av livet sitt på å utforske seksualitet i bloggform. Har behovet for å kjenne seg normal bikket over til et behov for å være ekstrem? Karley «Slutever» Sciortino girl talker med NATT&DAG. – Jeg prostituerte meg ved et uhell. Da jeg hadde bodd i New York i tre dager etter jeg kom hjem fra London, satt jeg alene uten noen venner og kjedet meg en kveld. Jeg drakk meg full og var på Craigslist, der jeg og vennene mine pleier å legge opp annonser bare for moro skyld og se hva vi får av respons. Det pleier å være karer som sender bilder av pikken sin. Men den ene kvelden satt jeg der alene og lekte med tanken på å ligge med noen på Craigslist. Da klokka ble syv om morgenen, kontaktet en hasidisk jøde meg og jeg tenkte: hvis jeg skal ligge med

en på Craigslist må jeg gjøre det med dette mennesket, for det er så jævlig morsomt. Så han endte opp med å komme bort, og jeg gav ham en blowjob og han ville ikke ha sex med meg i mer enn to sekunder fordi han var redd jeg kom til å ha en kjønnssykdom. Da han skulle dra, ti minutter senere, spurte han: Hvor mye? Hvor mye hva, svarte jeg. Hvor mye penger? Han trodde jeg var prostituert, men jeg gjorde det jo fordi jeg syntes helt genuint at det var kjempemorsomt. Så fikk jeg panikk og sa femti dollar. Jeg burde ha sagt mer. Jeg snakket med en førti år gammel venn av meg her forleden om hva som «driver» oss, og han mente at hele din og min generasjon, i tjueåra, er drevet av «å ha det lættis». For meg er du et prakteksempel på akkurat dette. – Vi har vokst opp med endeløse bilde-

Jeg har oppdaget at ikke alle har lyst til å brette ut seksualiteten sin på internettet.


BLOGG TlF.: 23 31 61 00 STATRAvEl.NO

Karley Sciortino (26) også kjent som «Slutever», er en amerikansk skribent og blogger bosatt i New York. Karley vokste opp i Highland litt utafor NYC, flytta til London som 17-åring og levde som husokkupant med rumenske familier og fotograf-kompisen Matthew Stone. Etter å ha bada i bøtter en stund, sa hun opp bartenderjobben da hun oppdaget at hun tjente mer i timen på å finne mynter folk hadde mista på gulvet, og begynte å skrive en blogg om livet som husokkupant. Bloggen ble starten på en sexdagbok, og utvikla seg fra interne sexliv-poster fra den okkuperte nedlagte heisfabrikken de bodde i, til en fullverdig utforskning av seksualitet. Utenom bloggen jobber Karley som skribent for magasiner som Vice, Dazed og V Magazine. Hun har også egne web-TV-serier, en satirisk Sex&Singelliv-serie anno 2012 og en kunstfilm-serie på henholdsvis nettsidene til Vice og Purple.

muligheter, det har nesten blitt en mani. Det er dét alt dreier seg om. «Ok, gå og gjør den FUNNY greia fordi jeg må instagramme dette øyeblikket her!» og «Heng fra den lyktestolpa sånn at jeg kan poste det på Facebook». Ville du egentlig ha hengt fra den lyktestolpa om det ikke var for sosiale nettverk? Sikkert ikke. Ville du sugd den hasidiske jøden fra Craigslist om du ikke kunne blogget om det etterpå? – Det … er et godt spørsmål. Ingen har noen gang satt spørsmålstegn ved det jeg holder på med før. Alle stiller bare de samme spørsmålene hele tiden, og synes det er sjukt at jeg har vært husokkupant og er dominatrix. Men jeg tror du har rett. Å gjøre noe lættis er definitivt motivasjonen min. Ikke hovedmotivasjonen, men ja, det er godt materiale. Hvor mye av utforskningen av seksualitet gjør du for din egen skyld? – Det har jeg spurt meg selv om mange ganger. En del av meg vil alltid tenke på de gode historiene: Hvis jeg hadde visst at jeg ikke kom til å skrive om det etterpå, hadde jeg ikke vært interessert i å gjøre det. Så har du det økonomiske aspektet. Det er lukrativt og jeg tjener penger på det. Men i bunn og grunn har jeg alltid vært interessert i psykologien bak hvorfor folk gjør som de gjør. Jeg mener, bare det å snakke med mennesker som er annerledes enn meg selv. Jeg vokste opp i et forstadshjem, typisk vanlig amerikansk hvitt hjem med gode verdier, kristne foreldre og grei økonomi. Da jeg flytta inn i okkuperte hus, bodde jeg plutselig sammen med iranske asylsøkere, lesbiske gothere, en rave-jente fra Nord-England. Jeg ble kastet inn i det, og jeg tenkte herregud, så kule disse menneskene er. Jeg følte meg så innmari normal. Vennen min, Bunny, pleier å si at jeg er den normale jenta som gikk seg vill på vei hjem fra skolen. Har du oppdaget noe nytt ved din egen seksualitet etter alle disse årene med intervjuer, researching og undersøking? – Jeg har oppdaget at jeg er mer normal enn det jeg trodde. Når jeg møter ekstreme fetisjister, som folk som liker å putte marker i urinrøret. Jeg er en seksuell person, og sex har alltid vært noe jeg er interessert i og fascinert av, og opp igjennom har jeg møtt så mange mennesker hvis liv kretser rundt deres egen seksualitet og seksuelle drifter. Tror du mange føler at du ler av dem? – For to dager siden var det en jente som var sint på meg fordi hun mente jeg var respektløs ovenfor sexslavene jeg skrev om. Hun mente det var stygt at jeg i det hele tatt kunne bruke LOL i samme setning som noe så touchy og sårt. I hovedsak vil jeg jo at bloggen min skal bidra med noe som gjør at mennesker blir mer komfortable med sin egen seksualitet, å redusere stigma. Du har sexslaver som du driter ut offentlig, henger ut på internett og pisser i munnen på. Er det OK å behandle noen som dritt som har lyst til å bli behandla dritt? Og, hva om de er mentalt forstyrra …? – Det er et hårfint skille, og man må selvsagt se an individet. Men ideen om å bli objektivisert er som en kompliment for mange, det får dem til å føle seg begjært. Det er en seksuell preferanse, i likhet med alt annet. Jeg har et nært mailvennskap til de fleste av menneskene jeg skriver om, og så har det seg slik at noen av dem liker og tenner på å bli gjort narr av og offentlig hengt

ut. Jeg føler meg som et samvittighetsfullt menneske, og jeg ville aldri gjort noe stygt mot noen eller tråkket over noen grenser. En av slavene siterte Oscar Wilde til meg: «The only way to get rid of a temptation is to yield to it.» Tror du det har blitt mer trendy å være seksuelt frigjort som ung jente idag? – Det er i helt akseptert å gjøre hva du vil. Jeg tror ikke det har kommet til et punkt der det er for mye press, men det har blitt en overmetning av «sexpositive kvinner». Det er derfor jeg har en humoristisk vri på det jeg gjør. Man må jo være selvironisk. Ellers blir det «Hello there, jeg er en sexpositiv kvinne som er kjempekomfortabel med seksualiteten min og jeg er feminist». Det er mange som prakker det på en. Men for både norske og amerikanske jenter, jenter som kommer fra et bemidlet vesten, vokser opp i trygge hjem, man klarer seg økonomisk … Det eneste «issuet» du har, er at du er «seksuelt undertrykt». En falsk undertrykkelse du ganske sikkert ikke føler på, fordi den finnes ikke i dagens samfunn. Jeg føler ikke at jeg må kalle meg feminist for å føle meg likeverdig en mann. Den der guttersom-har-sex-med-masse-jenter-er-kule-menjenter-som-gjør-det-samme-er-horer, finnes vel ikke lenger? Det er jo nesten blitt en trend, ja. Kanskje det er det som må til, sosialt, for at noe skal bli normalt? Før har det å være en løssluppen jente vært tabu, men så blir det trendy, for at det så skal ha mulighet til å jevne seg ut. Gir det noen mening? For en stund siden leste jeg at du skrev at du synes tanken på incest var hot. Føler du at du må ta alt til det ekstreme? – Det var bare en fase. Jeg hadde akkurat sett den franske filmen Dreamers og lest endel skjønnlitteratur om temaet, så det var bare en liten hangup. Alle har går igjennom faser med hva man interesserer seg for. Og handicappede menn? – Den handicappede mannen var jeg sammen med i fire år. Han hadde spinal stenosis, så han kunne ikke gå. Det var han som introduserte meg for ideen om åpenhet i forhold til å være i et seksuelt forhold med mennesker som ikke nødvendigvis er akkurat som meg. Det er ganske fælt, for det at jeg startet å skrive om sexlivet mitt på internett, var grunnen til at det ble slutt. Han hatet det. Jeg skjønte ikke hvorfor det var så ille, men i retrospekt ser jeg at det var veldig ufølsomt av meg. Jeg har oppdaget at ikke alle har lyst til å brette ut om seksualiteten sin på internettet. Hvor går grensa for deg? – Det er definitivt mange forholdsting jeg ikke skriver om min nåværende kjæreste. Da jeg forelsket meg i han for rundt et år siden, skrev jeg ikke om det fordi jeg syntes det var FOR genuint (…) Det hørtes ille ut (…) Men hvordan oversetter man «Jeg er i ferd med å falle for deg»? Det fikk meg til i større grad intervjue andre mennesker om deres seksualitet. Utforske dypere. Sånn sett var det veldig positivt at jeg fikk en kjæreste akkurat da. Det er ikke det at jeg ikke kan skrive om kjæresten min, han liker det, så lenge jeg ikke setter han i et dårlig lys. Han vil at jeg skal fremstille han som, for å si det med hans ord, en «benovelent scholar.» Hvorfor portretterer du meg alltid som en «anal rapist» på bloggen din? spør han ofte. Og jeg bare: fordi det er gøy.

WORKI N I AUST G HOlIDAY S R AlIA TARTP & FR A KR NEW ZEAl AAKKE . 1.350 ND ,

INK A TRAIl TIl mACHU PICCHU FRA KR. 3.150,-

JObb FRIvIllI G mED lØvER I AFRIK A FR A KR. 8.950,-

ØYHOPPING P FR A KR. 4.55Å FI JI 0,-

E T TER NDT bIll ,U R N E D 0 JOR 10.95 F R A K R.

SPIll OG vINN

2 bIllETTER TIl vAlGFRI DESTINASJON

REIS JORDEN RUNDT FACE TO FACE WITH

THE WORlD

Sjekk ut www.slutever.com 6/2012

57


Festivalpass fre/lau: kr 915,- + avg. Dagspass fredag: kr 465,- + avg. Dagspass laurdag: kr 465,- + avg. Billettar kan kjøpast hjü www.billettservice.no

tlf: 815 33 133

www.bygdalarm.no www.posten.no


MUSIKK

Anmeldelser + Intervju + Kommentar

KLASSIKER

MEGET BRA

BRA

SKEPTISK

TRIST

FAIL! LOL

Jeg tror ikke på myten om den sultende kunstner ... Intervju med Sandra Kolstad

Det finnes mange andre slankekurer enn heroin.

Intervju med OSLO ESS

Amish 82 innfrir og gir hypen kredibilitet. 65

Anmeldelse

Foto: Ingrid Pop

Hardwaretækno-duoen fra Nordmøre har rømt til Berlin for å slippe fri dyret og hilse på demoner. Av Marte Olea Borg Hei, dere to! Hvorfor switcha dere fra Sally Suicide og indie-rock til hard barka techno? – Vi ble lei av å glane i gølvet og ville strekke oss lengre mot Matmos. Vi har alltid vært glad i å eksperimentere med lyd, og synthesizere gjorde dette enklere. Også er det jo stas med en god runde på dansegulvet også vel?

62

Klart det er stas. Hvorfor heter dere Bloksberg? – Vi har hørt historier om at djevelen brukte å stelle i stand en del råe parties verden rundt, med lokale freaks, hekser og trollmenn. Dette syntes vi hørtes ut som bra greier. Vi ønsker å gjenoppta tradisjonen, fordi vi mener at dette er noe folk trenger. Bloksberg var en av plassene der dette fant sted.

Jeg har hørt at heksene smurte seg inn i narkotiske stoffer og mistet alle hemninger. Stemmer dette? – Ja, kosteskaftet kan brukes til mye mer enn å feie gulvet med. Er det no forskjell på techno og tækno? Eller er det bare distriktsslæng? – Techno er en sjanger. For oss handler Tækno om å slippe fri dyret, håndhilse på demoner og omfavne flammen. Mantraet er analoge synther og hardtslående basstromme. Distriktet har nok noe med saken å gjøre, men det er vel mer en motreaksjon på distriktets reformerte ånd. Tækno er en filosofi.

60

Var dere 90-talls ravekids, eller er dere kanskje for unge til det? – Haha, vi var nok for unge på 90-tallet ja. Vi ramla jo skikkelig ut på kraut-kjøret for seks-syv år siden og det er vel ikke til å skubbe under en stol at mye bra techno springer ut derifra. Kraftwerk ledet oss inn i fristelse og plutselig ser man at mange bands arbeid har ledet folk dit før. Hvorfor flytta dere til Berlin? Rømte dere fra Disco-Norge? – Nei, vi er økonomiske flyktninger. Og Berlin er en sinnssykt fet by. Det er lettere for oss å spille inn den første skiva vår her, av mange grunner. Det er mye bra med DiscoNorge, og dessuten så skjer det mye annet bra enn disco i Oslo også. Dere bor sammen i et ettroms-kollektiv i en alder av 28. Ofrer dere mye for musikken? – Hey, vi er 27! Sånn må det bli. Vi har hatt et veldig nært musikalsk samarbeid siden vi var seksten år gamle, og er gode venner. Vi fullfører hverandres setninger og krangler om bagateller, men klemmen er aldri langt unna. Haha, det er i såfall ikke noe mer enn sjela som er ofret. Og det er vel ikke så farlig? Hvilke festivaler skal dere spille på i sommer? – Av det vi vet så langt skal vi spille på et regnskogsrave i Stavanger i august. Og så skal vi spille for Sandra Kolstad på blant annet åpningskonserten til Ekkofestivalen i Bergen, Steinkjerfestivalen, og på Tou Camp i Stavanger. Vi venter fortsatt på noen andre bekreftelser. Hva er planen fremover? – Den siste av to låter som skal på vår første tolvtommer blir nå miksa ferdig sammen med Robin Crafoord i løpet av et par uker. Så vi leter etter et passende label for den utgivelsen. Ellers så blir det studioarbeid for å få ferdig plata, og så har vi masse nye planer for livesettet vårt. Det er med andre ord mye å gjøre framover. Vi har også produsert en låt for Sandra som vi gleder oss masse til å høre ferdigmiksa. Hør miksene til Bloksberg på soundcloud. com/bloksberg 6/2012

59


MUSIKK

www.mela.no Fri entré Foto: Geir Mogen

AMISH 82 So We Must Meet Apart (RIOT FACTORY)

Adnan Sami

Sisi

Stian Carstensen

Soultana

Cheb Khaled

Manu Chao

Bugge Wesseltoft

Tabanka Crew

5

RÅDHUSPLASSEN, OSLO Tor 23. - søn 26. august 2012 MUSIKK LITTERATUR KUNSTHÅNDTVERK DANS MAT TEATER

MANU CHAO LA VENTURA ADNAN SAMI STIAN CARSTENSEN CHEB KHALED MAHMOUD GUINIA & BUGGE wESSELTOFT NITIN SAwHNEy PANJABI MC SISI FERHAT TUNC RAMy ESSAM JAzzy B CIwAN HACO OLLE ABSTRACT ARIF LOHAR KOEJO TABANKA CREw SOULTANA HARPREET BANSAL DIOM DE KOSSA JAH ARK MANIFEST BOSSA NOVA PROJECT JESSICA KIIL ASAD qIzALBASH BEATLIFE KISSMET MONOSwEzI LUISON y CUBA O-BEE AKA OMER BHATTI ASHRAF SHARIF KHAN SHRI LAL SAHAJPAL & SUNANDA SHANKAR IVAN MAzUzE M.FL. RAHIM SHAH

Foto: Lars Gartå

MelaFantasi

MelaIqra KUNNSKAP & INFORMASJON

MelaTalk

SAMTALER MED KUNSTNERE

MelaStreet MAGI TIL OSLOS GATER

Samarbeidspartnere:

Kulturdepartementet Utenriksdepartementet

60

6/2012

MelaLitteratur NORSK & INTERNASJONAL LITTERATUR

BARNAS EGEN VERDEN

Kulturetaten Oslo kommune

Magasin

Fullendt andreutkast. Det er den samme historien hver gang, et band treffer blink med sin første fullengder, forhåpningene settes himmelhøyt og vi lyttere venter i spenning på oppfølgeren. Amish 82 innfrir og gir hypen kredibilitet. Med So We Must Meet Apart har de valgt en annen innfallsvinkel enn på førsteskiva, There’s A Solitude Of Space, hvor de kalte inn gjesteartister som fikk tilsendt mer eller mindre ferdige låter uten vokal eller tekst, og vokalistene fikk vær så god selv å bidra. Noe som førte til en spennende, men samtidig sprikende

MelaKlubb MELA INNTAR OSLOs UTESTEDER

plate, hvor det varierte litt mellom de skikkelige godbitene. Denne gangen er antallet gjestevokalister kuttet ned til én eneste en, tidligere ukas urørt, Anana bidrar på andresporet «Even stardom», som kan kalles den svakeste låta. Dette skyldes rett og slett at det er denne sangen som jeg sliter mest med å huske, på tross av Anana sin vakre, såre stemme. I forhold til There’s A Solitude Of Space fremstår So We Must Meet Apart mer fokusert, med en klarere dramaturgi og en evne til mane frem egne små musikkvideoer i lytterens hode. Tredjesporet «4’12 AM» høres ut som den kunne vært med i filmen Drive og byr på lett skjelvende Bowie/Montée-aktig vokal og herlig suggererende

synthlinjer. Introen på femtesporet «Get out» fører meg til en mørk cyberpunkfilm fra 80-tallet for å så sendes videre på en romreise til et svett og smekkfullt dansegulv. En av de absolutt største styrkene til platen er dens allsidighet, den passer like godt på en søvnig busstur klokka sju om morgenen som i kjelleren på et visst utested i Trondheim. På tross av at det er under et år siden bandets første albumslipp, kan det ikke sies at So We Must Meet Apart bærer preg av verken hastverk eller nødløsninger. Dette er bare en drivende deilig elektroskive som passer perfekt til sene, hete sommerkvelder, så vel som den kan være et lyspunkt i mørke vintertider. Stein Ihle Pedersen

GOSSIP A Joyful Noise Tilbakelagt kapittel. Siden Gossips gjennombrudd med Standing In The Way Of Control, via Music For Men, til sisteutgivelsen A Joyful Noise, har gruppen tatt syvmilssteget opp av undergrunnen til mainstreamen. Frontet av en av industriens mest karismatiske vokalister, Beth Ditto, har Gossip med sitt eklektiske lydbilde av pop, disco, punk og indie nådd bredere enn de fleste. Det har gitt dem en heldig posisjon i sjiktet mellom sub og pop. På A Joyful Noise virker denne allsidigheten som et totalt tilbakelagt kapittel, med andre ord dårlige nyheter for «the cheap seats in the back» som antakeligvis faller av på denne utgivelsen. Det kan selvfølgelig være markedstilpasning, en antakelse som understrekes av deres valg av Brian Higgins som produsent. Han har blant annet stått bak Gossips diametrale motsetninger Sugababes og Girls Aloud, og, som vi alle er smertelig klar over, har valg av produsent fra

andre beiter ofte betydd spikeren i kisten. Opp-i-trynet-riot-grrlpunk-sounden har blitt kjørt gjennom listepopmaskineriet og kommet ut på andre siden som strømlinjeformet, generisk og formelbasert. Det er nok det største ankepunktet ved A Joyful Noise, som like gjerne kunne ha vært én lang sang. Riktignok tar platen seg opp mot slutten med et par låter som ikke høres identiske ut, men det er ikke på langt nær nok til å redde albumet i land. De kule referansene til italodisco Gossip kunne med fordel ha blitt fremhevet i større grad, nå bare drukner de. «Move In The Right Direction» høres for eksempel ut som et Grand Prix-bidrag, og ikke på den underholdende, flamboyante måten. «Casualties Of War» og «Into The Wild» er platens desidert største dødpunkter som kvasi-ballader, mens «Get Lost» og «Horn» finner formen som de mest catchy sporene. Ditto har uttalt at hun hørte utelukkende på ABBA da de arbeidet med A Joyful Noise. Jeg tipper hun hadde «Money, Money, Money» på repeat. Karima Furuseth

frøknas dominans i amerikanske jenterom, og dermed ble det ingen «Nothin’ On You» der heller. Og det er jo litt synd, for B.o.B er glimrende når det først sitter, men hans kjennetegn-platte beats og litt for intetsigende og monotone flow sliter på humøret mitt, som definitivt ikke klarer å være engasjert nok til å høre på hele denne skiva fra start til

slutt. Det er fullt mulig at Strang Clouds er den våte drømmen til for eksempel en musikkprodusent på NRJ, men dette blir for corny og forutsigbart for undertegnede. I sin søken etter å skille seg ut i rapverdenen, har Bobby Ray ironisk nok endt opp med å høres ut som alle andre i popverdenen … og det er jo relativt trist. Mathias Rødahl

B.o.B Strange Clouds (GRAND HUSTLE/WARNER MUSIC)

Bob, bob, bob. I en tid hvor det er vanskeligere enn noensinne for artister å bare fokusere på kunsten sin, har vi sett at hitlistene verden over i stor grad preges av det samme generiske soundet, enten det dreier seg om pop, R&B eller rap. Mye av dette skyldes press fra plateselskapene, men et knippe av disse artistene har nok også en naturlig og helt ærlig forkjærlighet for denne typen musikk, og noe sier meg at en av dem er rapperen/sangeren B.o.B. Joda, så var soundet hans litt røffere for noen år tilbake, men den gitarspillende gladgutten fra Atlanta har alltid vist seg å være en sucker for catchy melodier, noe han blant annet perfeksjonerte på debutalbumet The Adventures of Bobby Ray med «Nothin’ On You» og «Airplanes». Rene oppskrifter på hvordan glimrende hitlåter skal høres ut. På oppfølgeren Strange Clouds har 23-åringen derimot ikke helt klart å følge opp den samme hitmagien, til tross for at «hit-soundet 2010-2012» er underliggende hele veien, og han har jo strengt tatt solgt et par millioner singler denne gangen også. Tittelsporet og førstesingelen prøver seg med litt dubstepultralight og dance-toner, men det føles mer som om låta er skrevet for gjesteartisten, Lil Wayne med sitt «All we do is pour it up/All night, drinks out/And all we do is light it up»-refreng. Vi vet veldig godt at du ikke er så ignorant, Bobby. Og selv om han rapper om Norge på andresingelen «So Good» tror jeg ikke du finner svært mange her i landet som kan synge med på samme måte som de to nevnte hitmonstrene, og spesielt ikke om to år. Ingen av dem har heller kommet seg opp på Billboards topp5-liste, men med platinabelønning for begge to, er Atlantic Records sikkert storfornøyde. Tredjeforsøket «Both of Us» hadde på sin side hatt et heftig potensiale for ren og skjær popglede hvis man bare benyttet seg mer av Taylor Swift og hennes geniale evne til å lage likandes musikk. To enkle setninger som gjentas om og om igjen er derimot ikke årsaken til

3

(COLUMBIA)

2


MUSIKK

JAPANDROIDS Celebration Rock (POLYVINYL/TUBA)

La meg være ung selv om jeg blir eldre. Det kan være en enkel sak å avfeie Japandroids musikk som overfladisk. Som en støyete pakke av grunn emosjonalitet, mye ståhei som innevarsler lite, for å parafrasere Shakespeare. Men det er mer under overflaten, særlig på dette andrealbumet. Japandroids har nemlig tatt store steg tekstmessig. Tidligere levde de stort sett opp til beskrivelsen over, med banale tekster om å like jenter som ikke liker deg, og netter som ikke tar slutt. Dette er fortsatt det overordnede temaet, men det leveres med større finesse og mer klasse enn tidligere. Også musikalsk er det mer subtilt. Det er fortsatt heseblesende, utmattende og overveldende, men det er et stort testament til Japandroids låtskriveregenskaper at man egentlig ikke blir lei. Japandroids befinner seg i et samtidig enkelt og kompleks musikalsk landskap. De spiller en form for musikk som er én del skatepunk, én del post-hardcore og én del emosjonell indierock. De spiller låter som etter boken ikke burde vart lenger enn to og et halvt minutt, men som alle klokker inn på mellom fire og fem minutt, med ett unntak. De pøser på med så mye følelse i

5

løpet av disse minuttene at man etter alle solemerker burde blitt sliten etter et par låter, men de er såpass gode låtsnekkere at man ikke blir det likevel. Så hva er det Japandroids gjør, som er så bra? Det sofistikerte er nevnt, men det kan utdypes. «Younger Us» står frem som kremeksempelet. Tittelen hinter om temaet, det handler om å ønske seg tilbake til en tid hvor man var yngre, enkelt og banalt. Men så er det noe mer der. Låten starter med noen enkle og emosjonelle akkorder, som gjentas gjennom låten, men som moduleres for ekstra intensitet, før den halvveis kulminerer i kakofonisk støyparti, som igjen går over i det emosjonelle hovedpartiet. Det er like enkelt som det er nydelig og engasjerende. I låten etter leverer King platas flotteste tekstlinje: «It’s a lifeless life, with no fixed adresse to give, but your not mine to die for anymore, so I must live». Og det bor nesten mer i den linjen enn det gjorde på hele forrige skiva til Japandroids. Celebration Rock innledes med lyden av fyrverkeri som eksploderer. Det er også lyden man føler inni seg når man lytter til plata, for den er virkelig en eksplosjon av ungdommelige følelser. Og ringen sluttes når sistesporet også ebber ut til lyden av fyrverkeri. Det er et trekk som føles banalt, men akk så effektfullt. «Like continous thunder», som King synger. Håvard Ringen

til å backe opp holdningen, noe som ofte har vist seg å være et problem blant mange norske rappere med litt for høye tanker om egne utgivelser. Heldigvis lever Jae-R dog opp til dette modne synet å se musikk på, og har gjort et smart valg ved kun å benytte seg av Tailors for å skape en sammenhengende tråd gjennom hele utgivelsen. Den Oslo-baserte produksjonstrioen har på kort tid opparbeidet seg et rykte for å være mennene man går til når man både ønsker et litt annerledes og melankolsk sound, men også låter som kan fungere på dansegulvet og radiobølgene, uten at man benytter seg av de arketypiske og fantasiløse hitformlene mange gjerne gjør. Sammen har gutta laget fem spor som viser at det ikke bare er Bergen som klarer å lage rapmusikk med frieripotensiale til andre enn kun hiphop- og topp20-publikummet, noe det for en gangs skyld er hyggelig å ha muligheten til å slå fast. At Jae-R rapper på engelsk kunne lett ha veltet hele prosjektet, da vokalen har veldig lite å skjule seg bak her, men hans nærmest perfekte amerikanske uttale gjør at dette heldigvis ikke blir et tema, og dermed har også pakka potensiale til å strekke seg utenfor landegrensene. Hadde Colosseum Drive hatt et par låter ekstra, og samtidig ligget i det samme musikalske sporet, er det nok stor mulighet for at jeg hadde havnet på et lavere terningkast, men som en 5-spors EP fungerer dette så det holder, og blir noe så uvanlig som en seriøs, intellektuell og følsom norsk raputgivelse (last ned gratis via colosseumdrive.com). Mathias Rødahl

känd för sina trevliga gäster Neumannsgate 20 55 90 02 90

känd för sina trevliga gäster Neumannsgate 20 55 90 02 90

SAINT ETIENNE Words and Music by Saint Etienne (UNIVERSAL)

Oppskriftsmessig. Words and Music er en triumfant retur; det er et kampskriv for den gode popen, en slags oppskriftsbok for hvordan det skal gjøres. En blanding av låter som viser, låter som forklarer og låter som bare … er. Og ingen så eksplisitte som åpningssporet, «Over the Border». Denne låten er Sarah Cracknells låt: En sterkt selvbiografisk tekst som kronologiserer hennes livslange kjærlighetsforhold til poppen. Den er strukturert med vers bestående av snakkesynging og refrenger som eksploderer i hjerteroten og forplanter seg rundt i kroppen. Cracknell setter på fantastisk vis ord på hvordan det er å forelske seg i popmusikk, på hvor mye det betyr å høre den første perfekte poplåten, og på hvordan det er gradvis å bli eldre, også tonesatt av popmusikk. Og det som gjør den så nær, er at den like gjerne kunne handlet om mitt eget forhold til Saint Etienne. For dette bandet har vært med meg siden jeg hørte «He’s on the Phone» som tolvåring, og de har vært instrumentale for hvordan jeg har forholdt meg til musikk siden. Så når Sarah Cracknell spør om Marc Bolan fortsatt vil være viktig for henne når hun blir eldre, spør jeg meg selv om Saint Etienne vil ha tilsvarende funksjon for meg. Svarene på begge spørsmål er et rungende ja. Saint Etienne er viktige fordi de tar poppen på alvor, de anerkjenner musikkens

5

JAE-R Colosseum Drive (ACORP ENTERTAINMENT)

Intellektuell rap fra Groruddalen, sa du? «Hvorfor gjøre ’radiolåter’ hvis det ikke er et behov for mer av det? Det er nok av folk som tar opp den plassen. Vi kjører vårt eget løp og lager heller musikk vi selv liker så får radioene avgjøre hvor mye de ønsker å spille det», fortalte Furuset-rapperen Jae-R nylig i et intervju med Kingsize.no, og fortsatte med det den tålmodige og integritetsbevisste stilen han har lagt seg på de seneste årene. Ikke akkurat noe vi har blitt vant til fra den delen av hovedstadens rappere som satser på en karriere utenfor gutterommet

5

og undergrunnen, og som ofte har blitt overtalt til å tro at en «safe» (les: radiovennlig) vei er den eneste rette å gå. «I wanna be free/fuck all that simple shit/I wanna be me/Won’t you try that for a change little rapper/Mister I don’t know who I am/Mister I borrow styles and flows all day/ Simply cause I can», rapper han utfordrende på «When It All Falls Down», bestesporet fra sin nye EP, Colosseum Drive, og gjør det soleklart hva han synes om denne tankegangen, som han også innrømmer selv å ha sverget til for få år siden. Med den innstillingen alene gjør Jae-R seg til en annerledes og interessant kandidat på landets rapscene, men man kommer selvfølgelig ingen vei uten musikk

6/2012

61


MUSIKK aktige spor, og de karakteristiske små mellomspillene. Sistnevnte representert ved «Record Doctor», en ettminutts hyllest til enten John Peel spesielt, eller radio-djen generelt. Ikke en god låt, men en låt som virker essensiell for det overordnede budskapet her. Det virker også den første singelen fra dette albumet, «Tonight». En låt som fremstår som den beste låten Kylie Minogue aldri kommer til å gi ut, pulserende elektropop, boblene synter og

meste andre skulle falle fra. Men ikke alle låtene her handler om det. Noen handler om klassiske popmusikalske tema som dansing og forelskelse og sene kvelder. Dette er låter som viser hvordan det skal gjøres, heller enn å forklare. Og på låtskriversiden gjør Bob Stanley og Pete Wiggs en jobb som er bortimot så god som de kan. Det vil si at vi får plenty av heseblesende discopop, et lass av synter, og mye føleri. Vi får også mer nedpå soul-

verdi fullstendig, men samtidig så spiller de på det hverdagslige ved det hele. De forsøker ikke å opphøye poppen til et kunstnerisk plan, eller tilegne den egenskaper som den ikke har; men heller lar den bare være der, som noe du alltid kan snu deg til, som alltid er der for deg. «When I’m alone, I feel love in digital stereo», synger Cracknell på andresporet, «I’ve Got Your Music». Og det er nettopp kjernen her, at musikken er der alltid for deg, selv om det

emosjonelle strykere. «Tonight» handler ganske banalt om å forberede seg til å gå på konsert med et band du bryr deg om, om forventningene, om å pynte seg, om ganske enkelt å bry seg. Og Cracknell får det til å virke uhyre viktig. Produksjonsmessig er det ganske deilig å høre at Wiggs og Stanley spiller på sine styrker. Saint Etiennes tre siste utgivelser har vært veldig ujevne affærer, som ofte har slitt under en slags pretensjon om å være tidsriktig.

Words and Music er veldig lite nå, men desto mer arketypisk Saint Etienne. Det er ikke stor forskjell på discopopen her og en låt som «Who Do You Think You Are?», som uten å overdrive kan beskrives som noe av det beste bandet har gjort. Words and Music føles tidløs og universell, det føles som en plate som kan være med videre, som ikke er bundet av noe tidsspesifikt. Men Words and Music er en typisk Saint Etienneplate. Jeg skriver men, for det er

Sjangeroverskridende-elektropopartist gleder seg til å fylle et så destruktivt sted som en bensinstasjon med musikk. TEKST Marte Olea Borg FOTO INGRID POP

Så jeg begynte å lage disse greiene mine litt sånn detatched fra resten av scenen. Sikkert på godt og vondt. Musikken din blir beskrevet som sjangeroverskridende. Har det noe å gjøre med din klassiske skolering? – Jeg tror det har mer å gjøre med at jeg har vokst opp i en familie med sans for syra musikk. Jeg har reist kontinentet rundt på Gong-conventions og annet, alltid med noen speise toner over anlegget både i bilen og hjemme. Det gjør noe med en. I am you are we are crazy, som Daevid Allen synger det så fint. Hvordan er det å jobbe som musiker i Berlin? – Det er mange fordeler for musikere i Berlin. For det første er det et enormt kreativt

Det ryktes at du oppdaget elektronisk musikk i Berlin. Ble du fristet på et fetisjparty på Laboratory? – Du veit det at Laboratory ikke har åpent for kvinnfolk bortsett fra en eneste dag i året, og jeg har aldri vært i byen akkurat på den dagen. En venninne av meg var der i år og anbefaler det på det varmeste. Men det spørs om det egentlig er den elektroniske musikken som er fokus der inne. Heller andre former for måter å gjøre folk svette på. Uansett: Jeg oppdaget elektronisk musikk i Berlin, men det skjedde i min egen lille stue, helt uten at jeg skjønte at jeg befant meg midt i gryta.

Morgenbladet øker mest!

29. mai – 4. juni 2009 / Kr 30,– / Årgang 188 / Nr. 21 / Utgis av Morgenbladet as / Etablert 1819 av boktrykker Niels Wulfsberg Leder

Koker ned til grått

Dannelse er ikke lenger en vestlig dyd.

Det finnes en traumatisk nostalgi i Leonard Richards bildeunivers. side31

16.–22. oktober 2009 / Kr 30,– / Årgang 188 / Nr. 41 / Utgis av Morgenbladet as / Etablert 1819 av boktrykker Niels Wulfsberg

»

www.morgenbladet.no

Popliberalismen Alle vil være liberale. Men svært få er enige om hva ordet betyr.

side35–37

www.morgenbladet.no

samfunn

samfunn

Leder

Ber om ydmykhet

Si ja til minnelund!

Frykten for feilmedisinering og bivirkninger er velbegrunnet.

Politidirektør Øystein Mæland undrer seg over at mediefolk er så skråsikre i kritikken av politiet. side 2

Rune Slagstad ber 200årsjubilanten UiO om å støtte minnelund for 22. juli-ofrene. side 4

»

Det hellige prinsipp

Jeg måtte velge det som var valgt for meg, la Guds plan få det rette nivå i min forestilling, sier Hans Fredrik Dahl på 70-årsdagen. KuLtur SIde 32

På gjens­yn

Haakon Lie var ikke en person man sa adjø til, skriver hans biograf Hans Olav Lahlum.  samfunnside8

His­torie nedenfra­

Ås­hild Ma­this­en: Nina Karin Monsen ble angrepet som kvinne, men tok det som en mann.

baksiden

SeLvportrett, HArItoN puSHwAgNer, 2009

Tsjekkoslovakiske barn fikk tyggegummi av staten for å samle kastanjer. SAmfuNN SIde 4

Antony Beevor i samtale om sin tredje bok fra andre verdenskrig. ideerside22

Må aldri slippe ut!

Har den nasjonale krigshistorien plass for en helt som Erik GjemsOnstad? SAmfuNN SIde 8

Pushwagners versjon I seks dager har han dokumentert sin egen rettsprosess. Se Pushwagners egne tegninger fra Oslo Tinghus. SIde 24–27 Gudmund Hernes: Forfallet i USA bør mane politikere og medier til å ta et særlig ansvar.

Det store bildet

00-tallet demonstrerer verdens «interconnectivity», skriver Jonas Gahr Støre. SAmfuNN SIde 16

Sol og vin

Den globale oppvarmingen ødelegger for franske vindruer, men gavner de tyske. SAmfuNN SIde 14 BAKSIdeN

Etter «Norge på kryss og tvers» er Egil Hegerberg ingen dårlig Kyrre Nakkim. kuLtur side 27

Kriminologene deler ikke Nils Christies syn på hvilken straff Anders Behring Breivik fortjener. ideer side 23

En upassende mann

Bak jernteppet

Kvinner er begjærlige, menn er besindige. Ny bok om forbrukets ekspansive historie. bøkerside32

Det forvrengte landskapet bak terrorangrepet 22. juli. side 6–10

Willy Pedersen har ombestemt seg. Nå vil han legalisere cannabis. SAmfuNN SIde 12

Sex s­om ga­s­tronomi Munken Arnfinn Haram har lest Cupido, bladet for kåthet og glede. kuLturside38

Tra­ngen til noe nytt

Bare Valg-Egil

Fri hasj!

Pres­s­er s­ine egne

De rødgrønne på Stortinget krever mer etikk i regjeringens bruk av Oljefondets penger.   samfunnside10

iLLustrasjon:kristofferniLsen

19.–25. august 2011 / Kr 30,– / Årgang 191 / Nr. 32 / Utgis av Morgenbladet as / Etablert 1819 av boktrykker Niels Wulfsberg

»

Leder

Det spesielle med universitetssektoren er at vi ikke husker når den sist var fornøyd.

Poet i balanse

Jan Erik Volds nye dikt er både avklarede og fandeniVoldske. bøker side 36

Fr anz Geffels: Slaget ved Wien, 1683. Europeiske tropper beseirer tyrkiske tropper 12. september 1683.

Stein Husebø har gitt aktiv dødshjelp, men ønsker ikke en lov som tillater det.  side2

Sandra Kolstads andrealbum (nothing lasts) forever kommer ut i september.

50 foto: Lessing Photo

kuLtur

Angrer ikke

for konsertens format. Uten å risikere å høres ut som en kjip pleaser, så er det slik at jeg gleder meg like mye til alle konsertene mine. De betyr alle blodig alvor og blodslit – for meg. Hvordan blir den nye plata de i forhold til debutalbumet, Crux? Er det videreføring av det gamle eller noe helt nytt? – Den er nok både en videreføring og noe nytt. Jeg går lenger i alle retninger: Både inn i det mer eksperimentelle og lenger inn i det poppa. Albumet har sitt konseptuelle utgangspunkt i vann som et symbol på forandring og forvandling. Den tar for seg gravalvorlige uutgrunnelige temaer som livet, døden, havet og kjærligheten. Også musikalsk har jeg ønsket å speile det jeg kaller en slags vannets dynamikk: i det ene øyeblikket blikkstille, i det neste stormende. La meg herved røpe tittelen til dere: (nothing lasts) forever. Hva er inspirasjonen til den nye plata? – Det bevegelige. Det forgjengelige. Det foranderlige. Det underbevisste. Det uendelige som også ender. Menneskets evne eller angst for forandring og endring.

Nå 100 00 lesere 0 !

www.morgenbladet.no

samfunn

miljø her. Det innebærer at det er mye skikkelig dårlige greier på gang, men også mange veldig spennende ting. Jeg tror ikke på myten om den sultende kunstner, og det at man har råd til å unne seg litt ålreit mat i magen er nok med på å fremme produktiviteten. Du skal spille på Slottsfjell, Steinkjerfestivalen, EKKOfestivalen og Roskilde i sommer. Hva blir høydepunktet? – Jeg gleder meg veldig mye til å spille på Bøgrend Autofest, på en nedlagt bensinstasjon i Vinje i Telemark. Det blir deilig å fylle et så destruktivt sted som en bensinstasjon med noe så miljø- og menneskevennlig som musikk. Roskilde er selvfølgelig veldig stort. Og EKKO, der har vi spennende planer

Der det skjer

Mer sentralt enn Lofoten International Art Festival blir det ikke. kuLtur side 34

Hatets hær

Lisa Bjurwald gir et rystende innblikk i høyreekstremismen, skriver Øyvind Strømmen. bøker side 39

Morgenbladet topp 100, 91. plass: Norsk spacegitar!

side 28 TIDENES BESTE NORSKE PLATER STEMT FREM AV ARTISTENE SELV

TIDENES BESTE NORSKE PLATER STEMT FREM AV ARTISTENE SELV

Morgenbladet er Norges femte mest leste, riksdekkende avis, og en nasjonal møteplass for lesere som er interessert i bakgrunnsanalyse, kritikk og debatt innenfor kultur, politikk og forskning. Vi kommer ut en gang i uken, men leses hele uken. TIDENES BESTE NORSKE PLATER STEMT FREM AV ARTISTENE SELV

TIDENES BESTE NORSKE PLATER STEMT FREM AV ARTISTENE SELV

SOMMERTILBUD Les Morgenbladet i 3 måneder for kun kr

Slik bestiller du: SMS: MORGEN S til 2030 Nett: www.morgenbladet.no/sommer Telefon: 23 33 91 80 Kampanjen varer til 12.august 2012 og gjelder nye abonnenter i Norge. NATTOGDAG 62

6/2012

typisk Saint Etienne å gi ut en plate med akkurat nok hvileskjær til at den ender som noe litt mindre enn fullstendig fantastisk. Allikevel er Words and Music (for det meste) en studie i popmusikk, og for alle vordende popstjerner, som vil gjøre noe mer enn å tjene penger, så bør den være en elementær del av pensum. For popmusikk skal, som Cracknell synger på sistesporet, «leave you haunted». Håvard Ringen

%

rab

198,–

att


MUSIKK (POP SOUL RECORDS)

Vær så snill, jeg klarer ikke all denne kremen i øret! Det burde være en kjensgjerning at jeg er ganske langt over gjennomsnittet fan av slow jams og soft R&B, og generelt synes at emosjonell og melankolsk musikk er topp stemning. Men til tross for alt dette, er det likevel en stor forskjell på «soft» og en trelags bløtkake med et ekstra vispet kremfløte på toppen. Norske Siri Stranger tilhører definitivt sistnevnte kategori, og hennes selvtitulerte debutalbum føles til tider som en slags spøk, men samtidig også som et eller annet bisart mimreprosjekt fra tiden da Mariah Carey var ei lita søt jente som ennå ikke hadde blitt en gal og alkoholisert Hollywood-superstjerne. 33-åringen innehar definitivt et stemmerepertoar som teknisk sett er imponerende, noe som i sin tid førte til at hun blant annet

2

SOCIAL SUICIDE A Genetic Hoax (BRILLIANCE RECORDS)

Helgardert frieri. By:larm 2010. Garage ruler fortsatt sjappa i Grensen 9, og fører et konsekvent liveprogram bestående av rockens eminente forgreninger. Social Suicide fra Bergen er selvskrevne gjester denne bransjehelgen, og levner med sin konsert et håp om nye krefter til et pønk og hardcoremiljø stående for fall. Den gang førte de en såpass hard stil at de gikk for å være et håpefullt screamoband. Siden da har de byttet vokalist, og man skulle tro det var som å ta brodden ut av bandet, med tanke på Sondre Haugs intense og dedikerte vokal. Marius Johansen overbeviser imidlertid fra første strupebrøl, og da gjenstår det bare å se om han klarer å leve opp til sin forgjengers karismatiske opptredener. For det er i live-sammenheng SS har mest å hente. Med en god blanding moshpit-triggere og pønkrockmelodier ligger det an til at SS skal øke luftfuktigheten i kjellerklubber fra Tromsø til Flensburg denne konsertsesongen. Pønkrock-veteran, Tommy Akerholdt (Silver og Turboneger, jou. anm.) har styrt spakene, og gitt plata en profesjonell sound som kan måle seg i internasjonal konkurranse. Sammen med Inger Anne Hellgren (Cables) bidrar han med backing vokal på flere av låtene, hvilket legger opp til noe så samlende som allsang. Pønkrocklåtene «One Tragic Victory» og «The Ghost Returns», skaper uunngåelig nok Silvervibes, uten at de skal beskyldes for plagiering. Kraftfulle hardcoreintervaller som «I welcome a different chaos» og «Truth in its Pseudo Figure» med sine nikk til Converge, skaper dynamikk, og bidrar til at SS markerer seg

4

ble signert av Wyclef Jean, men en god stemme er som kjent ikke alt, og den åpenbare Mariah Carey-approachen blir altså bare merkelig og klein. Jeg mener, til og med coveret er jo en direkte kopi av Careys Emotions-album fra ’98! Det må med andre ord være gjennomtenkt, men hva er i så fall tanken bak? Stranger faller vel ikke akkurat inn i rekken av artister som tøyser med seg selv, til tross for at man jo til tider føler at man bevitner en parodi. Men hvis vi i så fall skal se på dette som et forsøk på å lage et rent 90-talls Mariah Carey-album på norsk (noe som føles ekstremt sært og ikke minst totalt irrelevant i 2012), skranter det likevel fra begynnelsen av rent låtmessig. Der Stranger for eksempel kanaliserer Careys kjente «My All» på sin egen «Hjertet lengter ut», mangler hun på sin side den legendariske sangerinnens meloditeft og evne til å dra låta fra det såre og skjøre verset til den fantastiske kraften Carey byr på i refrenget, og som i

på flere territorier. Det er tungt, gitarbefengt og passe aggro med kontrasterende temposkiftninger a la gammal JR Ewing og Gallows. Men det blir aldri farlig nok til å kunne bli en etterspurt klassiker på Neseblod. A genetic Hoax er et friermål til pønkekids og hardcorefans med sans for melodier og testosteronbefengt musikk. Ikke usannsynlig at de bidrar til å åpne portene for nye rekrutter heller, men har de først kommet innenfor vil de straks oppdage at det finnes raffere eksempler innen genren. Vel gjort altså, men intet nyskapende. Inger Lise Hammerstrøm

sin tur tar sangen til et nytt nivå. Dette er også noe som gjelder gjennom hele dette albumet, hvor Stranger vimser rundt med melodier som hverken har egenart eller fenger lytteren. Musikk av denne typen bør gi mengder av ståpels, men dessverre kommer man aldri i nærheten av en eneste frysning. Språket blir også et stort problem, da man på engelsk kan slippe unna med den typen enkle og naive kjærlighetstekster denne sjangeren ofte tyr til, men som på norsk nærmest blir umulig å forholde seg seriøst til. «Jeg har laget en polert og glatt plate. Blir ikke overrasket om jeg får kritikk for det», fortalte Stranger til Dagbladet i mai, og det er selvfølgelig enkelt å avfeie all kritikk som måtte komme med en slik avvæpning, men dette er ikke dårlig fordi det er glætt. Glætt er helt ok. Glætt kan faktisk være skikkelig nydelig. En dårlig kopi av glætthetens dronning er derimot bare uinteressant. Mathias Rødahl

man jo aldri kan få for mye av. Spesielt begynnelsen byr på fin-fin standard, med den flotte førstesingelen «Co-Sign», det beat-tunge old school-partyanthemet, «All About You», og «Show Off», hvor de middelaldrende kvinnfolka ber partneren sin om å «vise fram puleferdighetene» i senga («If I give you some of this good, you better be good»). Og det blir faktisk ikke kleint heller! Tekstmessig ligger det meste av skiva i enten «Takk Gud (selvfølgelig) for at jeg fant deg», «Jeg skal få dette ekteskapet til å fungere», eller «Du dreit deg ut da du dumpet meg»-sjiktet. Som for eksempel på flotte «The Best Years», hvor de serverer et budskap som garantert går rett hjem hos sine kvinnelige og like middelaldrende fans («I gave you the best years of your life/Now you wanna get back what you missed/But I cannot forget about what you did»). SWV er på sin side ladies nok til å ikke ta det til et bittert og mannehatende nivå, noe som gjør at skiva også funker for R&B-elskende karer, selv om man på enkelte steder føler seg en smule utenfor målgruppen. Viktigst av alt er likevel musikken, og der leverer damene så det holder, og viser oss at stemmene fortsatt er på topp, over 15 millioner solgte skiver etter debuten i 1992. Mathias Rødahl

SWV I Missed Us (E1 MUSIC)

R&B-comeback med mening. Det har gått hele 15 år siden damene i SWV (Sisters With Voice) ga ut sitt forrige album sammen, etter at den legendariske R&B/ gospelgruppa gikk hvert til sitt for å satse på egne solokarrierer. Ikke uventet var det frontfiguren, Cheryl «Coco» Clemons som fikk mest ut av splitten, men selv ikke hun kunne måle seg med trioens storhetstid på 90-tallet, og i 2005 ble det gjenforening med medfølgende turnering og reunion-albumplaner. Det skulle likevel ta syv år før femteskiva, I Missed Us så dagens lys, men til tross for at vi altså må helt tilbake til 1997 for siste innspilte lyd fra Coco, Tamara og Leanne, leverer de nå 40+ år gamle jentene et overraskende fint album. I likhet med Mint Condition, en annen veterangruppe innenfor R&Bsjangeren som også nylig slapp comeback-skive, holder SWV seg til det de kan best, og forsøker ikke å fri til «kidsa» på noen som helst måte. Istedet får vi servert et knippe kvalitetslåter innenfor «grown & sexy»-segmentet., som

4

KILLER MIKE R.A.P Music (WILLIAMS STREET RECORDS)

Perfeksjon fra start til slutt. Finnes det egentlig et bedre ansikt til fordismen innenfor musikk enn dagens hip-hop-musikere? Den jevne strømmen av mixtapes og album som produseres av enkelte artister er i alle fall så forbløffende at man nesten kan mistenke et samlebånd for å stå bak (jamfør Lil B, Curren$y etc.). Det er ikke nødvendigvis udelt negativt, men i mylderet av både bra og dårlig overskuddsmateriale, har kanskje ikke det klassiske albumformatet stått like høyt i

6

2.- 5. August 2012 MILLIMETERPRESS

SIRI STRANGER Siri Stranger

THE 25TH INTERNATIONAL

ZZ TOP Paul Rodgers Kenny Wayne Shepherd Jonny Lang Jarle Bernhoft Ten Years After The Fabulous Thunderbirds Ruthie Foster

The Mannish Boys ★ Southside Johnny & The Asbury Jukes ★ Mikael Wiehe ★ Jonas Alaska ★ Rod Piazza & The Mighty Flyers Reunion ★ Roomful Of Blues with James Cotton ★ Delta Groove Revue ★ Carolyn Wonderland ★ Lightnin’ Malcolm ★ Bjørn Berge ★ Vidar Busk & His Bubble Of Trouble with Barrence Whitfield ★ Backstreet Girls ★ Notodden Blues Band ★ Amund Maarud ★ Daniel Norgren ★ Barry Cuda ★ Eden Brent TRIO ★ Damer I Blues ★ Spoonful Of Blues ★ Monica Heldal ★ KNUT Hem ★ Pristine ★ Humbucker ★ Bill Booth & Billy T ★ Norske Menn I Hus Og Hytte ★ Jailhouse Stage: Prison Maniacs, Skyldig som faen, Forbidden Fruits ★ TERRY LEHNS ★ Jærnverket ★ Yngve & His Boogie Legs ★ The BOOTS BAND ★ Talkin’ Blues ★ Union Blues Cup ★ Dagbladet Quiz

www.bluesfest.no

6/2012 nbf_118x360.indd 1

63 24.05.12 12:26


MUSIKK kurs. Det har Killer Mikes R.A.P Music (akronym for Rebellious African People) med stort hell gjort noe med. For de uinnvidde har ikke den Atlanta-baserte rapperen gjort så mye ut av seg i løpet av de tolv årene han har vært aktiv, men jeg tror, uten å overdrive, at han kommer til å stå igjen som en av de store. Den ElP-produserte platen er et stykke perfeksjon fra start til slutt, og gjesteopptredenene fra blant annet T.I. og UGK’s Bun-B er som glasur på den allerede gigantiske bursdagsbløtkaken. Killer Mike er en historieforteller av rang. Å høre på R.A.P Music er som en liten leksjon i hvor ille det står til med det amerikanske samfunnet – fra Reagan til Obama. Og selv om han har på seg den sosiopolitiske hatten – eller ryggsekken – står ikke musikken i skyggen for den politiske tematikken . Ta for eksempel toppnoteringen «Don’t Die». En helt suveren banger, med føttene forankret i både gangsterrapen og technoklubben, som handler om hvordan kjipt politi systematisk trakasserer svarte amerikanere til det punktet hvor protagonisten ser deg nødt til å trekke pistol. At USAs president gjennom åttitallet får gjennomgå, er neppe tilfeldig og står perfekt i stil med hvordan han nikker til samme årti i musikalsk forstand. «Jojo’s Chillin» og «Go!» og hele platen i for seg, har et så referansetungt rammeverk, at man godt kan forstå hvorfor han har blitt døpt den moderne utgaven av Ice Cube anno AmeriKKKa’s Most Wanted (1990, for ordens skyld). R.A.P Music kommer til å tilfredsstille både gamle hip-hop-nørds så vel som nye lyttere, og blir herved kåret til plateåret 2012s T-Bird. Karima Furuseth

Foto: Christian Lant

TANK This Is How I Feel (WARNER MUSIC)

Underlivsvæteren fra Los Angeles slår til igjen. Etter å ha sluppet den overraskende mediokre mixtapen, Diary of a Mad Man (som selvfølgelig spiller på den klassiske Jodeci-skiva, Diary of a Mad Band), i tillegg til å dra den alltid like foruroligende «Jeg føler at vi har laget låter som har noe for absolutt alle»-talen før releasen av sitt nye album, This Is How I Feel, var undertegnede engstelig for at Tank denne gangen skulle levere sitt første skuffende album, etter en serie med

4

fin-fine skiver de seneste årene. Jeg burde likevel kjenne den 36 år gamle R&B-veteranen bedre enn det, for albumet holder seg definitivt til oppskriften som den rutinerte slow jam-mesteren har brukt til å væte kvinneunderliv med siden Force of Nature i 2001 (han fortsetter også senere års tradisjon med følsom baris på coveret, i tilfelle noen lurer). Denne gangen har Tank dessuten fått nok av å være en av bransjens mest undervurderte sangere, og han har definitivt et poeng med tanke på alle årene med fantastisk musikk han har levert. «Problemet» er selvfølgelig hans lojalitet til det klassiske

Enkelt Raskt Billig

R&B-soundet, som i sin tur jo også er årsaken til hans storhet som låtskribent innenfor sitt felt, men som altså ikke sørger for noen topplasseringer når årets mestselgende skiver og singler ramses opp. Then again, salgstall er det siste jeg tenker på når jeg hører på en skive, og selv om Tank åpenbart er litt bitter over mangelen på superstjernestatus, vil han alltid være en safe bet for elskovsmusikk-fansen. This Is How I Feel åpner snasent med Chris Brown-samarbeidet «Lonely», hvor de to croonerne (vel, Brown rapper strengt tatt mer enn han synger) holder det følsomt om sitt ensomme liv som kjærlighetssavnende karer i Hollywoods kjendisopptatte verden. Deretter setter Tank albumet i sexhøygir ved å marinere sine kvinnelige lyttere med sitt fokus på kjærlighet, lyst og savn. På «Compliments» beordrer ham dem til å steppe opp sin egen selvtillit ved å synge «I’m the most beautiful girl in the world», «I’m sexy» og «I’m Fly», mens «Don’t Give Up» er et løfte om at han aldri kommer til å gi opp «jobbingen» før varene i senga er levert, og vel så det. Ikke noen quicky fra Tank, med andre ord. Som vanlig ender det likevel ikke med hverken giftermål eller evig troskap, og på albumets tre siste låter er det tilbake til dit vi startet, med kvinnesavn og hjertesmerte. «I don’t care if they take the house and all the rides/If they throw me in jail and the judge sentence me to Life /‘Cause I already lost it all», synger Tank på sitt «Purple Rain»inspirerte sistespor «Lost It All», og gjør det klart at det skal mer til enn coverbaris og gullstrupe for å lykkes i kjærleik. Mathias Rødahl

Summen av mørketid. Seks år etter Nerve Damage slipper amerikanske Tragedy, i all stillhet, bandets fjerde skive titulert Darker Days Ahead – en tittel som på mange måter henspiller på en ny, betraktelig mer doomy versjon av hva vi kun har hørt bruddstykker av på foregående utgivelser. Lyrisk befinner vi oss fortsatt i en pessimistisk verden bestående av lidelse og urettferdighet. Tragedy oppstod på starten av 00-tallet som en videreføring av bandet His Hero Is Gone og dukket kjapt opp radaren som undergrunnsfavoritt i Europa og USA med sin nedstemte og metalliske tilnærming til skandinavisk d-beat/ hardcore/punk (google it) og sterkt politiske engasjement signert ytterste venstrefløy. Tross et noe primalt utgangspunkt – med hovedvekt på aggresjon, forrykende temposkifter og blytunge riff – har Tragedy alltid hatt god teft for delikate melodier og med det skapt seg et eget sound som mange har prøvd å kopiere siden. Ved første lytt høres Darker Days Ahead uferdig

4

MUSIKK: ANDREAS TYLDEN

BREMEN

PISA ALICANTE

6/2012

(TRAGEDY RECORDS/IMPORT)

og uinspirert ut. Resirkulerte riff og kjedelige låtstukturer med mangel på dynamikk og totalt blottet for overraskelsesmomenter slik vi husker fra debuten og oppfølgeren Vengeance. Produksjonen er også noe tynnere enn vanlig med trommene gjemt langt bak i miksen (skiva skal visstnok remikses til vinylversjonen). Men så, på den tredevte runden (kort skive) løsner det totalt. Det virker som om Tragedy denne gangen har valgt å legge alle kortene sine i stemningskurven. Og det fungerer til gjengjeld veldig bra, når bare helheten – summen av alle låtene – får satt seg skikkelig under huden. Tragedy hadde faila totalt om de hadde kjørt på i vanlig tradisjonell forstand, noe som antageligvis forklarer det skuffende førsteinntrykket. Men heldigvis, som med all god musikk, vokser Darker Days Ahead og puster nytt liv i diskografien til et av vår tids desidert mest spennende hardcore/punkband. Slett ikke bandets beste, men absolutt godkjent. Andreas Tylden

LONDON

MALAGA

64

TRAGEDY Darker Days Ahead

MALLORCA


MUSIKK

Oslo Ess ble dannet i 2008 «for å lage norsk kvalitetsrock». Medlemmer: Åsmund Lande – vokal/gitar Peter Larsson – gitar Knut- Oscar Nymo – bass

Men hvor «norske» er egentlig, Oslo Ess? TEKST ANDREAS TYLDEN FOTO Thomas Behn Hei, gutta! Mange har kastet dere inn den dølle tradisjonsbåsen «norsk språklig rock». Dumdum, Jokke, Raga og de banda der. Men sant å si, iallfall musikalsk sett, hører dere vel mer hjemme på vestkysten i USA enn på Oslo Sentralstasjon? – Ja, først og fremst er det veldig kult å bli sammenliknet med de største norske rockebanda, men rent musikalsk sett kommer røttene våre fra California på nittitallet og kanskje heller fra Sverige enn Norge. Tekstmessig er vi lokalisert mellom Youngstorget og Oslo Sentralstasjon et sted. Hva står ESS’n i Oslo S for forresten? Oslo Sør, Oslo Suger, Oslo Satan? Eller kanskje Oslo Synd? Oslo er på mange måter syndens by, eller hva? – Mange gode forslag du hadde der. Hadde det blitt skrevet Oslo S så hadde nok S’en heller stått for sommer eller noe, heller enn satan. Det skjer mye moro i Oslo, men

det gjør det i andre byer også. Oslo er dog hovedstaden i landet og tiltrekker seg mange forskjellige folk, og det er her vi utfører mesteparten av syndene våre. Ifølge LA Times er Oslo «the heroin-capital of the world». Dere ser ganske hengslete ut … – Takk for det, det tar vi som et stort kompliment. Å være tynn og hengslete følger med rockepakka, men det kommer ikke gratis og ikke over natta. Ja, vi ser at de som tasser rundt i sentrum ved Oslo sentralstasjon er noe hengslete, men det finnes mange andre slankekurer enn heroin, hvis det var det du mente. Oslo er angivelig også slang for «a crazy motherfucker». – Jøsses, det ble ikke drøftet da vi lagde navnet. Noen gode venner av oss fra Bergen kunne informere oss om at ess betyr bæsj på bergensk her forleden, så det viser seg at bandnavnet vårt fungerer på mange forskjellige nivåer. Vi er kanskje ikke byens mest vel bevarte gutter, men crazy motherfuckers blir å overdrive.

Tilbake til musikken. Dere er i gang med den «vanskelige andreskiva». Hva har dere å bevise? Har dere noe eller noen å overbevise i det hele tatt? – Stemmer, vi er i studio i skrivende stund og det er jævlig gøy. Vi har låst oss inn i studio sammen med Kvelertaksjefen Bjarte bak spakene, og slipper ny skive i august. Nå er det sånn at vi spiller inn denne skiva i angrep og ikke i forsvar, så vi verken prøver eller trenger å bevise noe som helst. Det beste med det er å få inn masse nye låter og friske opp konsertene våre litt. Det er også spennende å se om de som likte første skiva vår, også liker denne. Dere har tatt turnérunden få andre har tatt i det ganske land, nemlig ungdomsskolene. Høres ikke veldig rock’n’roll ut, men det er kanskje slikt som gir resultater? – Vi har spilt noen konserter på videregående skoler, og mange ungdomsklubber. Det er så rock som man gjør det til selv, og

vi hadde det dritfett på den turen. Når vi har spilt på skoler, prøver vi å treffe de skolene med linjer som gagner oss litt. Er det frisørlinje får vi en klipp, og er det mekken får vi fiksa litt på kjerra vår. Jeg har hørt rykter om rekordforsøk i antall konserter på ett år, som nå holdes av Kaizers Orchestra. Stort konkurranseinstinkt, dårlig pr-triks eller rett og slett en spilleglad gjeng vi har med å gjøre? Regner med dere ikke kan leve av dette? – Rekordforsøk høres veldig idrettslig ut, vi pleier bare å si at vi skal spille jævlig mange konserter i år. Målet er å spille over 200 konserter, og vi er i rute. Vi er bare gode kamerater som tilfeldigvis har det til felles at vi liker å leve av å reise rundt og rocke klubber, puber og festivaler, og drikke gratis øl og spise god mat. Ut Av Det Blå slippes på Indie Recordings 17. august

Rekordforsøk høres veldig idrettslig ut, vi pleier bare å si at vi skal spille jævlig mange konserter. 6/2012

65


...?

Det er mange ting du kan bekymre deg over HVOR DU SKAL BO TRENGER IKKE VÆRE EN AV DE

Norges største formidler av hybler og bofelleskap


FILM

Anmeldelser + Intervju + Kommentar + TV + Spill Brian Cox - Lauren BaCaLL - James Fox - Hege sCHøyen - Kåre Conradi ingrid BoLsø BerdaL - sverre anKer ousdaL - eLsa Lystad

Hvorfor i alle dager er ikke Helge Jordal med i denne? Wide Blue Yonder anmeldt euromax FiLm ProduCtion Presenterer ”Wide BLue yonder – BegraveLse tiL BesvÆr” en FiLm av roBert young med Brian Cox · Lauren BaCaLL · James Fox Hege sCHøyen · Kåre Conradi · ingrid BoLsø BerdaL · sverre anKer ousdaL · eLsa Lystad · øivind BLunCK · HeLge reiss manus HugH Janes Foto svein KrøveL Jeremy straCHan musiKK BiLL Connor Produsenter BJarne Hareide · JoHn Cairns · stePHen Cranny · roBert young eKseKutiv Produsent BJørg veLand regi roBert young en norsK/engeLsK Co-ProduKsJon euromax FiLm ProduCtion · ParKLand internationaL · Wide BLue FiLms i samarBeid med moLinare London distriBusJon euroPaFiLm

70

KLiPP

WBY plakat.indd 1

Jeg ønsket at de skulle ha sex og at de skulle prate om å ha sex, noe jeg har forståelse for at ikke alle digger. Intervju med Weekend-regissør Andrew Haigh

MÅNEDENS GIFTBEGER Systemet Den kvinnelige regissøren Andrea Arnold er jurymedlem i Cannes og skapte stor ståhei da hun etterlyste flere filmer av kvinnelige regissører i festivalens offisielle konkurranseprogram. Dette skapte stor debatt i filmverden. Noen viste til fjorårets Oscar-vinner Kathryn Bigelow, andre gjorde forsøk på å påvise hvor vanskelig det er for kvinner å slå igjennom, mens en rekke allerede etablerte kvinnelige regissører påpekte at det slett ikke var så vanskelig å slå gjennom og betakket seg derfor mot å bli forsøkt

1

«kvotert inn». Andrea Arnold måtte derfor på banen igjen og presisere at heller ikke hun var interessert i en kjønnskvotert konkurranse, noe som derfor bare kan bety én ting: Kvinner lager dårlig film. Hvorfor? Er det kvinnene eller systemet sin skyld. Det er bare en snau måned siden NATT&DAG sist la seg ut med feministtidsskriftet FETT, så vi sender månedens giftdose til systemet. Noen som har adressen? Månedens giftbeger tildeles de bakenforliggende forholdene som ikke legger til rette for kvinnelige regissører. Skjerpings!

MÅNEDENS SMILEFJES

Global Asylum Global Asylum er et produksjonsselskap som er mest kjent for å lage billige kopier av store actionkalkuner. Først leser de pressemeldingen til filmer som Snakes on a Plane, Transformers, John Carter,

6

Terminator: Salvation, 2012 eller Doomsday, så skraper de kjapt sammen minimale budsjetter og spytter ut Snakes on a Train, Transmorphers, John Carter of Mars, The Terminators og 2012: Doomsday. De har til og med produsert en Titanic 2. Sist i rekka av billige knock-offs er Universal-filmen Battleship (som igjen forsøker å cashe inn på et eldgammelt brettspill). Samtidig som Universal-filmen kom på kino, kunne man kjøpe DVD-en av Asylums American Battleship på Amazon. Dette fikk Universal til å se rødt og de saksøkte derfor Asylum for brudd på et helt hav av opphavsretter. Asylum derimot tok det hele ganske med ro og svarte simpelthen med å takke Universal for publisiteten. Månedens smilefjes tildeles Global Asylum for sin særdeles macho spilleplan. Ditt trekk, Universal.

04.08.10 13.25

Pangstart på det siste tilskuddet på Men In Blackfranchisen. 72

Men In Black 3 anmeldt

68

Ti i skuddet - De ti beste filmene som du aldri så fra det siste tiåret Punching the Clown (USA, 2009) Gode komedier er kanskje filmverdenens sjeldneste vare, og Punching the Clown lykkes derfor fordi den smyger seg frem helt uten hype. En lun kombinasjon av stand-up, humoristiske sanger og tidsriktig kleinhet, gjør auteuren Henry Philips til en av verdens mest lovende humortalenter.

Chocolate (Thailand, 2008) Ong Bak ble en kjempesuksess og satte Thailand på kung-fukartet for alvor. Oppfølgerne var dessverre svært skuffende, men denne politisk ukorrekte actionfilmen fant tilbake underholdningsverdien, i form av en autistisk heltinne med finurlige rykninger.

3 1

6 1

1 1

Fear(s) of the Dark (Frankrike, 2007) Animasjonsfilm kan være så mye mer enn det Pixar eller Studio Ghibli produserer, og i denne stumme sorthvitt-produksjonen får du enda et bevis på at begrensninger kan gi grobunn for genial kreativitet.

Martyrs (Frankrike, 2008) Lista ville ikke vært komplett uten en ordentlig horrorfilm. Ikke bare er Martyrs noe av det skumleste som er produsert det siste tiåret, men den klarer også å komme med noen eksistensielle ideer som får deg til å gruble en god stund etter at du har sett den.

Reinsdeerspotting (Finland, 2010) Akkurat hva det høres ut som: narkohelvete i reinsdyrland. At det ikke er skriptet er nærmest uforståelig, for historien fremstår som såpas perfekt filmatisk at det virker som en direkte oppfølger til Irvine Welsh sin klassiske roman. Tidenes mest sette dokumentar fra Finland.

The Aerial (Argentina, 2007) The Artist skal få høste stor applaus for å ha metafisert stumfilmen til perfeksjon, men av en eller annen grunn er det sjeldent nevnt at filmskaperne tok ideen fra denne argentinske merkverdigheten som gjorde det samme for fem år siden, dog med noe mer kunstnerisk sprell.

Carandiru (Brasil, 2003) Mange filmer har håpefullt påpekt likhetstrekk med City of God i markedsføringen, men aldri var det mer berettiget enn i dette fengselsdramaet. Et fargesprakende karaktergalleri av elskverdige jævler får deg til å le og gråte, før slutten slår pusten ut av deg (IKKE les mer før du ser den).

2 1

4 1

5 1

Game of Thrones vs USA

Robb Stark = Barack Obama Robb Stark er den eldste sønnen til Ned Stark, Lord of Winterfell. Begge har enestående evner til mobilisere massene og rir på en bølge av velvilje og håp mot maktens tinder. Forsøk på å strekke ut hender eller komme

1

motstanderne i møte på annet vis, feiler (slik rådgiverne advarte) gang på gang, og viser delvis til kandidatenes optimisme, men kanskje aller mest til deres noe naive verdensanskuelse (til tross for at begge mistet faren sin i forholdsvis ung alder). Bedre valgkamputøvere enn maktutøvere.

Repo! The Genetic Opera (USA, 2008) Det finnes faktisk musikaler som selv homofobe menn kan innrømme at de liker. Her får du en blanding av sci-fi og splatter, samtidig som sexy damer synger om å bli kutta opp. Å se Paris Hilton «spille» en plastisk-kirurgi-junkie som er «addicted to the knife», er grunn alene til å lete den frem.

9 1

7 1

Weirdsville (Canada, 2007) Dopfilm er ofte underholdende, men sjelden klarer den kjemiske sjangeren å komme opp med en slik perfekt cocktail av humor, drama, spenning og generell galskap. Du får dessuten flere scener med en dverg som hadde banka dritten ut av Game of Thones-stjernen Peter Dinklage.

Ex-Drummer (Belgia, 2007) Ex-Drummer fremstår som det forhatte avkommet etter at Irreversible voldtok Trainspotting analt; og er så herlig brutalt at den bare tåles av de som tør å le av det som ellers får folk til å gråte. Samtidig klarer den på et eller annet vis å etablere en forskrudd kunstnerisk estetikk, som du vil nyte igjen og igjen. Approach with caution.

Stannis Baratheon = Mitt Romney Stannis er den eldste av nevøene til den forrige kongen, Robert Baratheon. Romney er republikanernes presidentkandidat i november. Begge er retthaverske (politisk vingling oppvurderes til «politisk fleksibilitet») og drives av en sterk overbevisning om å være «next in line». En følelse av å være berettiget omtales i stedet konsekvent som «en pliktfølelse». Kandidatene er god kvalifiserte, men sliter med folkelig appell og kan opptre keitete i møte med potensielle stemmegivere. Begge bekjenner seg til spesielle religioner.

Erik Kain som blogger for Forbes har listet opp flere paralleller på blogs.forbes.com/ erikkain

8 1

10 1

1

6/2012

67


FILM

Men in Black 3 Regi: Barry Sonnenfeld Med: Will Smith, Tommy Lee Jones, Josh Brolin, Jemaine Clement, Emma Thompson Den sorte orm. Hvem er det som kommer valsende inn i begynnelsen av filmen? Jeg presser de konvensjonelle brillene som jeg har under 3Dbrillene nesten inn i øynene, før jeg innser at joda – jommen er det ikke Pussycat Dolls’ frontfigur, Nicole Scherzinger, som sniker seg inn i filmverdenen med en rosa kake og et overvintret kostyme fra «Don’t cha». Kaken skal leveres til hennes fengslede alien-kjæreste Boris (Jemaine Clement), og fungerer som fluktløsning. Fem minutter

senere sparker han henne vekk fra filmlerretet igjen og ut i verdensrommet: «we did like the cake», før han rømmer fengselet. Kjip kjæreste. Flott begynnelse. Slik pangstarter den siste filmen, den samtlige Men in Black-tilhengere og noen Flight of the Conchords-fans har ventet på. Det er 15 år siden Barry Sonnenfield ga oss starten på dette nostalgiske eventyret, og avslutningen skuffer ikke. Agent J krysser tid og rom helt tilbake til 1969 for å hindre at hans faste partner, Agent K, blir drept av Boris, som ønsker å eliminere K – siste hinder på hans plan om å ødelegge jorden. Seriøst, det er faktisk ganske nervepirrende. Vi kjenner igjen de sorte Ray Ban-brillene og den enkle hu-

moren, nå tilført noen rasistiske vitser i tillegg. De reiser tross alt tilbake til 1969, og svarte menn i amerikanske biler er ikke like kult. Ikke alle vitser slår like godt an, og et par kleine stillheter blir hengende mellom lerretet og publikum, men la gå, det har da vært bumerket på alle disse filmene. For Flight of the Conchords-frelste er Jemaine Clement opplagt et gjevt innslag, og som alien skuffer han ikke. Med sitt massive skjegg og briller som må være støpt inn i øyehulene, frigjør han den samme humoristiske energien som alltid, og tilfører filmen «det lille ekstra», som noen kaller det. Maiken Bolset Premiere 25. mai

Sircus Columbia Regi: Danis Tanovic Med: Miki Manojlovic, Mira Furlan, Boris Ler, Jelena Stupljanin Balkanrealisme. I denne fremstillingen av det postkommunistiske Bosnia-Herzegovina gjentar Danis Tanovic det han gjorde i No Man’s Land, han bruker krigen som bakteppe. Denne gangen kontrasterer han imidlertid det hele med å gi selve historien et komisk preg. Miki Manojlovic kjenner vi kanskje igjen som arbeidsgiveren til Irina Palm (dama med den magiske hånden som får alle mannfolk til å stille seg i kø for å få seg et runk gjennom et hull

i en vegg) i filmen med samme navn (Sam Garbarski, 2007). Denne gangen spiller han en arrogant mannssjåvinist med mye å bevise og enda mer å hevne. Etter tyve år i Tyskland drar han tilbake til sitt fragmenterte hjemsted for å etablere seg med sitt rødhårede, yppige Monroe-lignende trofé, og katten sin, Bonny, som han har et helt latterlig godt forhold til. Problemet er bare at han da må kaste ut sin forhenværende kone og nå voksne sønn. Dette byr på komiske komplikasjoner og hysteriske scener, men skikkelig morsomt blir det likevel aldri. I tillegg sjangler filmen ganske formålsløst avgårde i starten. Etter en halvtime

begynner det imidlertid å demre for Tanovic, og det er som om han plutselig husker hvordan det er å fortelle en god historie igjen. Stikkord: det må fengsle og flyte. Nesten blottet for musikk og overflødig dialog melder filmen seg ydmykt inn i rekken av krigsfilmer med mer hverdagslige forgrunnshistorier. Det mest imponerende er likevel at han evner å bruke krigen som en aktiverende faktor for hendelsesforløpet, uten at selve historien blir et offer for den typiske krig-erjævlig-fremstillingen. Når det er sagt, vi har sett det har blitt gjort bedre også. Maiken Bolset Premiere 25. mai

5

3

Tannløst vampyrdrama Dark Shadows Regi: Tim Burton Med: Johnny Depp, Helena Bonham Carter, Eva Green, Michelle Pfeiffer, Chloe Moretz, Jonny Lee Miller, Jackie Earle Haley «Morsom film da! Kult at det ikke er noe skikkelig plot.» Jeg står og lytter til de andre anmelderne utenfor visningslokalet, mens jeg låser opp sykkelen. Hadde jeg kjent ham bedre, hadde jeg kanskje sagt at jeg var enig og gitt ham rett i at filmen var morsom. I alle fall ganske morsom. Eller morsom nok. Det et vil si … ikke morsom. Den kompliserte kategorien «morsom nok»: Hadde Dark Shadows vært regissert av en annen og mindre kjent regissør – enn si en nykomling – kunne morsom nok ha resultert i fire smilehull på terningen. For ja, det er ganske morsomt å se Johnny Depp som Barnabas Collins. En tidligmoderne forretningsmann forhekset og sent i vanndøden av den sjalu og sprengkåte heksen, Angelique. Ganske underholdende å se en 1700-tallsmann liste seg prøvende over en asfaltert bilvei med kommentaren: «what a curious terrain …» etter at gule gravemaskiner vekker vampyren til live 200 år senere. Og det er nesten helt morsomt når Barnabas tilfeldigvis legger den trette pannen sin på et el-orgel med rytmeboks, idet tohundre års misere skal fremføres for en fjern slektning: «… and then sorceress sent me to the grave …». Ta ta-tish, ta ta-tish, ta-ta- tish … 1752 møter 1972. Teleporteringskomikk og dobbelt opp med tidskoloritt og idiosynkratisk språkføring: thou hast møter I’m stoned! Lysekroner og lavalamper. Et potensielt godt opplegg og noen gode takter. En sympatisk castet familie av gamle og nye Collinser trygt plassert i et burtonsk familiegods. Teatralsk og maniert som alltid,

3

Weekend Regi: Andrew Haigh Med: Tom Cullen, Chris New, Jonathan Race, Laura Freeman, Jonathan Wright, Loretto Murray To menn og en seng. To menn kliner i en leilighet som er den eneste opplyste i en ellers mørklagt blokk. Er vi lei av homofile menn som bare står og pirker i dørhengslene på skapet? Andrew Haigh pisker en død hest, og får den nesten helt i galopp. Regissør Andrew Haigh har i dristig ånd satset på en historie vi alle kjenner fra før av. Vi får en liten introduksjon til Russells liv som en tilbaketrukket, avslappet

4

68

6/2012

men med en mindre polert gothestetikk enn i Sleepy Hollow og Sweeney Todd. En god måte å vise – om det er det han vil vise oss? – at det ikke er så farlig denne gangen. At Dark Shadows er tull og tøys og ren underholdning uten ambisjon om å fornye filmen generelt eller Burtonuniverset spesielt. Lek og spill på gamle tomter. Et lavterskeltilbud for gamle kjenninger og nye interesserte, barn som voksne – alle er invitert – ikke for komplisert, og ikke for skummelt. En forutsigbar blodprøve mer enn et overraskende hoggormbitt. Og likevel, som den andre anmelderen var innom, selv om det er kult at filmen mangler et tight plot, at konsentrasjonen dreier rundt det episodiske, det komiske og som alltid – rundt Depps hvitkalkede, fryktsomme fjes, hjelper det lite når komikken er tvungen mer enn tøylesløs; akkurat som forventet mer enn absurd og overraskende. Flere av anslagene er gode nok, men når disse ikke følges ikke opp med en tilfredsstillende letthet, enn si humoristisk ærgjerrighet, hva er vitsen med å børste støv av en gammel kitsch-tvserie, da? Hvor deilig hadde det ikke vært om Barnabas nevnte tale over el-orgelet hadde utløst en syngende ordstrøm à la vampyroperaen i Forgetting Sarah Marshall? Søren heller, når Burton og Depp sammen går inn for å kose seg rått med lettbent retrounderholdning, hvorfor ikke dra det enda mye lenger? Mer farse og flere ville forviklinger istedenfor en blek best-of-utgave av gamle burtontriks? Midtveis i filmen tar jeg meg selv i å savne The Adams Family. Litt morsommere familiemedlemmer, litt flere absurditeter, litt strammere plot og litt bedre vitser. Oppsummert: En langt bedre film dandert langs de samme gladmorbide linjene vi kjenner så godt. Tim Burton kan bedre, eller? Ragnhild Brochmann Premiere 11. mai

gudfar, før han slår til og drar på homsebar der han sjekker opp en liten fyr ved navn Glen. Det som skulle være en one night stand utvikler seg i hurtig tempo til noe langt mer, over et tidsrom på tre dager. Det kan skje mye på en helg. Vi aner en lett Brokeback Mountain der teltet er byttet ut med en stor seng, og hermetikkbønnene med kokain. Filmen kombinerer det å streve med å komme ut av skapet med en kjærlighetsaffære, gjort troverdig av gode skuespillprestasjoner. Dynamikk og dialog er filmens sterkeste trekk, og tillater filmen så mye taushet den krever. Weekend er ikke bare en film

om to forelskede menn. Haigh har sneket inn underliggende tematikk som også handler om å finne seg til rette i det tilsynelatende meningsløse. De doper seg og knuller, en gang til, og litt mer. Russell har nok med å kjempe seg ut av skapet. Glen er allerede ute, og på god vei over dørstokken. Det henger en del løse tråder i luften, som en naturlig konsekvens av at så mye tematikk skal klemmes inn på 96 minutter. Filmen sliter ikke akkurat med pusebesvær, men kan til tider virke noe uferdig, eller uforløst. Maiken Bolset Premiere 15. juni


FRA REGISSØREN AV

ALIEN

OG

GLADIATOR

SØKEN ETTER VÅR OPPRINNELSE KAN FØRE TIL VÅR UNDERGANG

Facebook.com/PrometheusNorge

Facebook.com/FoxNorge

På Bergen Kino nå! Følg oss på www.facebook.com/bergenkino PROPERTY OF FOX. PROMOTIONAL USE ONLY. SALE, DUPLICATION OR OTHER TRANSFER OF THIS MATERIAL IS STRICTLY PROHIBITED.


FILM Journey 2 - Den mystiske øya Regi: Brad Peyton Med: Dwayne Johnson, Michael Caine, Josh Hutcherson, Vanessa Hudgens, Luis Guzman Stop believin’. Konseptet er såpass simpelt og kjapt etablert at det ikke tar mange minutter før vi er på den fantastiske øya der små dyr blir store, og store dyr blir små. Kitchy og fargesprakende landskap minner om et Unchartedspill, kulisser av gamle ruiner er åpenbart av isopor, digre plastikkblomster ser ikke det grann ekte ut og blasse datafigurer skaper «oj, se der»-sekvenser, uten videre relevans. Nå så jeg den ikke i 3D, men filmskaperne har åpenbart lagt stor vekt på den ekstra dimensjonen, i form av gimmicky objekter som glir over lerretet i slow-motion. Dette topper seg da en feminin mann kaster bær på brystmusklene til The Rock, slik at de spretter tilbake på kameraet. Her er vi langt inn i so-badit’s-good sjangeren, med en overdrevent tam comic reliefkarakter hvis vitser du likevel ler

3

ARRIETTA I SALG 6. JUNI

Fra Ghibli, studioet bak Chihiro og heksene og Ponyo. Under gulvet i et stort vakkert hus, i en magisk gjengrodd hage, bor lille Arrietta på 14 med sine små foreldre. Se årets beste animasjonsFilm!

av for å unngå å gråte. Michael Caine portretterer en eventyrlysten villmann i en opplagt brødrolle, og spiller motstykke til den ansvarlige og tilbakeholdne The Rock. Den übersøte Vanessa Hudgens dukker også opp som melis i oppskriften, iført en stram topp som viser struttende ungpikebryster. Men det er The Rock som bærer filmen med latterlig replikker som «Women don’t want a man just because he’s big and strong and has abs like mine» og nikk til Indiana Jones: «It had to be lizards, why couldn’t it be snakes?». Det er såpass tullete at også skuespillerne sliter med å holde maska til tider, og så vidt klarer å ytre «If we die down here, mom’s gonna kill us!» Hvis jeg først skal se en dum actionfilm, vil jeg gjerne at den skal være skikkelig dum og sådan er oppfølgeren til Journey to the Center of the Earth meget tilfredsstillende. Filmens høydepunkt er da The Rock spiller ukulele og proklamerer: «It takes a big man to play a little guitar». Torgeir Blok Premiere 15. juni

11.11.11 I SALG 13. JUNI

Fra regissør Darren Lynn Bousman kommer en ny, skremmende numerologi-thriller. En forfatter plages av merkelige hendelser og den konstante observasjonen av tallet 11.

JERNKVINNEN I SALG 20. JUNI

Storfilmen med Meryl Streep som Margaret Thatcher, sett av 150.000 på kino. En ikonisk figur på verdensscenen. Elsket og hatet. Et overraskende og intimt portrett av enekstraordinær kvinne.

EL NARCO I SALG 6. JUNI

Den meksikanske filmsensasjonen om gangsteren som lever på en diett av sex, dop og drap. Filmen har fått solide skussmål fra internasjonal presse, og omtales som “Goodfellas i Mexico” av /Film, “Eksplosiv vold” av Variety og “En episk gangsterfilm i stil med Gudfaren og Scarface” av Filmfestivalen Fantastic Fest.

Ondskapens banalitet The Dictator Regi: Larry Charles Med: Sacha Baron Cohen, Anna Faris, John C. Reilly, Ben Kingsley, Megan Fox General Aladeen har fått frie tøyler til å styre og torturere folket i det nordafrikanske landet Wadiya siden han kom til makten som barn. Når FN omsider vil sette en stopper for menneskerettighetslovbruddene og våpenprogrammet til

4

70

6/2012

Wadiya, bestemmer Aladeen seg for å reise til New York og overtale den vestlige verden til å la ham være i fred. Hans slektning, og rette arving av styret i Wadiya, prøver å utføre et attentat mot despoten og erstatte ham med en tilbakestående etterligning. Etter at Sacha Baron Cohen har brukt opp sine beste karakterer fra Da Ali G Show (Ali G, Borat, Brüno), står en mer konvensjonell komisk taktikk for tur i The Dictator.


FILM

BYRÅKRATIKOMEDIE MED ATLE ANTONSEN, JAN SÆLID, INGAR HELGE GIMLE & ODD-MAGNUS WILLIAMSON

Wide Blue Yonder - Begravelse til besvær Regi: Robert Young Med: Brian Cox, Lauren Bacall, James Fox, Hege Schøyen, Ingrid Bolsø Berdal, Kåre Conradi, Sverre Anker Ousdal, Øyvind Blunck Velkøm tu Nårvæj. I’d like to take a moment of your time to tell you about a Norwegian movie, about a bunch of elderly Norwegians and a series of quirky mishaps. More particularly it’s about an old sailor, who wants to make sure his diseased friend gets the maritime burial he always wanted. If you happen to be a retired sailor with a peculiar interest in Norwegian elderlies, I’m certain you’ll find the ensuing tomfoolery most hilarious, and

2

will be delighted to recognize Humphrey Bogart’s old wife amongst the cast members. For alle oss andre blir det litt rart å se en film som forsøker fremstille norsk kystkultur ved hjelp av engelsktalende pensjonister. Bortsett fra et par replikker som plutselig blir levert på morsmålet uten videre forklaring, snakker samtlige karikerte erkenorske karakterer engelsk. Om du syntes swengelsken i The Girl with the Dragon Tattoo skar litt i øret, vil du nok slite enda verre denne gangen, for selv om mange skuespillere gjør gode forsøk, klarer de aldri helt å riste av seg den norskengelske kleinheten. Filmen retter seg åpenbart mot et eldre publikum, med dertilhørende rullestolavhengig humoristisk sans og overforkla-

rende bakgrunnsmusikk som forsøker understreke hvor morsom hver bidige vits skal være. De vågale ablegøyene strekker seg så langt som at hovedpersonen bryter husreglene på gamlehjemmet ved å svi to stykker flesk på rommet sitt med en hybelstekepanne. Noen i crewet må ha fått med seg at Kåre Conradi og Ingrid Bolsø Berdal kan synge, og fikk presset inn et musikalsk nummer der gamlinger valser i bakgrunnen. Brian Cox gjør en helt grei jobb i hovedrollen, men det er likevel uforståelig hvorfor filmskaperne ikke istedet ansatte for eksempel Helge Jordal, som har lang erfaring med å leke sjømann foran kamera. Torgeir Blok Premiere 25. mai

KJØP DEN FOR TRYGDA!

I SALG NÅ!

en i a Etat-jobb fr n jo is rm kye ngre pe en konflikts d r e Etter en le n te ta en er ygningse i NAV. Plan b b Plan- og b jo y n r r klar fo ulig, men antihelten To d så lite ansvar som m ligere b me vanske en rolig job å være litt g e s r phine e is v t Linda (Jose ef akkurat de je s e y n d gt. Tors sultat av en enn planla n) er, i et re a ort id b ls o re S e , g h le c i å de r te Bornebus s e m n e ig nye er, blitt me og stad m løse reform je h g in s s ået til d oppu r stressniv e g ansvar. Me ti s , n e b på job oppgaver Tor. n byråkrate

Manusforfattere har i samarbeid med Cohen skapt en sammenhengende historie som involverer alt fra kongelige briters affeksjon for halshogging på 1500-tallet til Kim Jong-il. I bunn, som narrativ drivkraft, ligger en romantisk komedie, men rundt reises et byggverk bestående av politisk satire og ukorrekthet, rasisme, politisk overkorrekthet, anti-feminisme, bæsj og tiss humor og ikke minst at Aladeen sparker et lite barn. Filmen er aldri støtende, men heller ikke så gjennomgående morsom at man ikke kjeder seg litt innimellom. Etter at General Aladeen overlever

attentatforsøket, men reduseres til det ugjenkjennelige (skjegget er borte), må han finne sin plass i et fremmed samfunn. Med sin korte spilletid kan det mistenkes at Cohen har måtte omskrive filmens vitser helt til det siste, og i desperasjon har måtte ty til litt for mye slapstick. Dessuten, mockumentary-grepet som gjorde Borat så morsom, fungerer ikke like godt når de forsøkes gjenskapt med samarbeidsvillige skuespillere. Det er ikke såå morsomt å se FN-delegasjonen dynket i urin når det er velvitende skuespillere. Siren Løkaas Premiere 16. mai

6/2012

71


FILM

Regissør Andrew Haigh forteller hvor skapet skal stå i kinoaktuelle Weekend. Tekst Ole-Morten Algerøy Foto Presse Sommerens vakreste kjærlighets historie er den om Russel og Glen, to britiske menn som møtes på en homseklubb og tilbringer helgen sammen på stigende kokainrus. Weekend-regissør Andrew Haigh (Greek Pete, 2009) har akkurat returnert til England fra Los Angeles. Men det er jo noe som heter skype. Er dette selvbiografisk, Andrew? – Jeg tror det er tilnærmet umulig å fortelle en historie om to personer som forelsker seg i hverandre uten at det til en viss grad bygger på egne erfaringer. Men det som skjer i filmen har ikke skjedd med meg. Weekend oppleves først og fremst som en sjeldent vakker kjærlighetshistorie, men du har også klart å snike inn litt politikk. Det har i det siste vært fokus på menneskerettighetsbrudd mot homofile i blant annet Ukraina, Uganda og Aserbajdsjan. Tror du vi har lett for å glemme at alt ennå ikke er helt ok i våre egne vestlige demokratier? – I Storbritannia, og sikkert også i Norge, liker vi å tro at alt er tipp-topp, men det er ikke særlig vanskelig å gjennomskue at det fremdeles foregår diskriminering. Vi har lovfestet likestilling, men det finnes ennå homofobi – slik det også finnes rasisme. Det faktum at det fremdeles er vanskelig for mange unge mennesker å komme ut av skapet tror jeg sier det meste. Forholdene i Uganda er vel og merke noe helt annet, men jeg synes likevel det er viktig å bli minnet om at ikke alt er så bra her hjemme heller.

Var det vanskelig å balansere dette politiske i en film dere håpet ville nå ut til et bredere publikum? – I preproduksjonen var det mange som mente at jeg burde myke opp historien litt – gjøre den mer universell – men personlig tror jeg at hvis karakterene er presise nok vil publikum evne å komme under huden på det som skjer og oppdage noe større. Karakterene er homofile, de prater om homofili og filmen handler om å være homofil. Samtidig håper jeg man vil oppdage at tematikken er universell. Jeg hadde aldri lyst til å lage en film som måtte tones ned for å nå et større publikum – jeg ønsket at Tom og Russel skulle ha sex og at de skulle prate om å ha sex, noe jeg har forståelse for at ikke alle digger. Glen påstår i filmen at streite folk ikke er interesserte i å høre om homofiles erfaringer. Man kan vel si at filmen din har bevist det motsatte? Den har gjort det godt på kino i Storbritannia og USA, og på festivaler over hele verden. – Da vi lagde Weekend tenkte vi alltid at ingen kommer til å se den. Men jeg er glad for at jeg hadde den replikken med i filmen, for det har i ettertid fått en del filmkritikere og journalister til å innrømme at det faktisk er spor av sannhet i denne påstanden. Uansett er jeg selvsagt svært fornøyd med at mange har sett filmen. Weekend fremstiller ting slik de er uten å pøse på med unødvendig dramatikk. Hvor viktig var denne realismen for deg? – Om jeg skulle oppsummert filmen med ett ord ville det vært autentisitet. Glen

og Russel streber etter å være autentiske, og hvert eneste valg vi tok i prosessen handlet om å få filmen til å oppleves som ekte. Det var utfordrende! De lange tagningene i filmen gir skuespillerne svært lite å skjule seg bak. Vi nærmet oss problemstillingen nesten som om det var en dokumentarfilm – jeg ønsket bare å sitte i hjørnet av rommet og iaktta de to karakterene. Weekend drives fremover av dialog. Dette opplever jeg som relativt uvanlig i filmer nå for tiden. Hvorfor denne dramaturgiske tilnærmingen? – Helt fra filmskolenivå får du høre at du ikke må bruke for mye dialog og at en scene ikke bør være lengre enn tre sider fordi publikum synes det er gørr å høre på at karakterene dine snakker. Dette har jeg aldri forstått. Prating er trolig den aktiviteten vi bedriver mest i løpet av våre liv – det er jo slik vi kommuniserer med hverandre. På film har man derimot utviklet en slags forståelse av at folk ikke snakker med hverandre, og det er om mulig enda verre i filmer som prøver å være realistiske, for eksempel i europeiske arthaus-filmer hvor ingen veksler et eneste ord. Realisme for meg er dialog. Det er også åpenbart hvordan karakterene utvikler seg som følge av samtalene seg imellom. – Ja, det var viktig for meg at Glen og Russell skulle lære noe av hverandre og forandre seg akkurat nok til at denne helgen ville oppleves som viktig for dem. Hvorfor valgte du å spare sex-scenen helt til slutten av filmen? – Glen og Russel har jo sex den første

kvelden de møtes, men jeg var veldig klar på at jeg ikke ønsket å vise denne scenen. Reaksjonene deres til at de har sex sammen for første gang opplevde jeg som mye viktigere for filmen. I tillegg ønsket jeg å vente med den grafiske scenen til et tidspunkt hvor publikum var blitt kjent med dem og virkelig ønsket at de skulle ha sex. Nå håper jeg folk sitter og heier entusiastisk og venter i lengsel på at gutta skal hoppe til køys. Glen er veldig åpen om legningen sin og som en kunstnerisk idé tar han opp intervjuer med partnerne sine på bånd. Russel er mye mer innesluttet, kanskje litt skamfull. Han skriver dagbok kun for sin egen del. Har du noen gang drevet med loggføring av sex-partnere? – Hehe, ja faktisk! På et tidspunkt var jeg kanskje litt som Russel – jeg skrev en personlig dagbok om folk jeg møtte. Jeg skulle ønske jeg husket hvorfor jeg holdt på med det, men jeg tipper det handlet om å gi mening til ting. Jeg var ute av skapet, men som Russel hadde jeg ikke selvtillit nok til å prate med venner om mine seksuelle erfaringer. Så jeg fortalte om det til dagboken min. Jeg prøvde å finne den igjen da jeg jobbet med manuskriptet, men jeg tror jeg har mistet den nå. Å nei! – Sannsynligvis ligger den på en gammel datamaskin … Alt var så mye bedre da ting var på papir. – Amen. Weekend har premiere 15. juni. Den distribueres på Arthaus.

STØY? “Det finnes mer effektive måter å bevare hørselen på” Støypropper bevarer lydbildet perfekt, men demper de høye lydene (støyen) som skader hørselsen. Kom innom resound-nettbutikk.no eller vår butikk i Pilestredet 7 så finner du støypropper i alle varianter. Ønsker du personling støpte støypropper eller musikerpropper? Bestill time i dag på tlf 22 47 75 30 / info@gnresound.no. Musikerpropper ER 15

www.resound-nettbutikk.no www.resound.no 72

6/2012


FILM

Jeg gikk en tur i skogen The Cabin in the Woods Regi: Drew Goddard Med: Kirsten Connolly, Chris Hemsworth, Richard Jenkins, Bradley Whitford, Fran Kranz Fem collegeungdommer på en øde hytte langt inne i skogen. Høres det kjent ut? En blond babe, hennes quarterback-kjæreste, lesehesten som jo egentlig også er en babe, bare ikke så blond, dophue-kompisen, som alltid er med, og han «nye» på fotballaget. Dette er så klassisk horroroppsett som det kan få blitt. Vi har sett det tusen ganger før, i alt fra Fredag 13. til Evil Dead og i alle filmer der ordet «Cabin» er med i tittelen. Her er vi på kjent grund tenker vi … Feil! Ingenting er som du først tror i denne historien. The Cabin in the Woods er skrevet av kompisene Joss Whedon (Buffy, Firefly, Serenity) og Drew Goddard som har skrevet for tv-seriene til Whedon samt en rekke episoder av Lost og Cloverfield. Goddard har også regi på The Cabin in the Woods så vi har å gjøre med bransjens kanskje mest nerdete gjeng å gjøre. Når

5

21 Jump Street Regi: Chris Miller, Phil Lord Med: Channing Tatum, Jonah Hill, Juno Temple, Toby Hemingway Hvite menn kan ikke hoppe. Schmidt og Jenko, også kjent som Jonah Hill fra Superbad og smørfjeset Channing Tatum fra Dear John, var to vidt forskjellige personer på high school. Schmidt var «not so slim shady»-gutten med regulering, og Jenko var kjekkasen med midtskill som smeltet kvinnehjerter. De ble venner først på politiskolen da begge fant ut at de hadde mye å lære av den andre, og sammen utgjør de plutselig det uhøytidelige politiparet som blir sendt tilbake til sin videregående skole syv år etter sin tid, for å avsløre hvem som står bak det nye, grensesprengende dopet. Dette byr på mange komplika-

3

vi er i Lost-land vil vi ane at noe uforklarlig skal skje, og fans av Whedons og J J Abrams verdener blir neppe skuffet. De som forventer seg en fokusert klaustrofobisk historie om farene ved isolasjon i skogen og en moden psykologisk skummel film, vil neppe få det de forventer. Ok, filmen er ikke noe mesterverk i klassisk forstand, og plottet faller litt mot slutten, men frem til da har vi vært med på så mye gøy at det er tilgivelig. Skuespillet som ungdommene i hytta leverer er ganske slapt, men se opp for karakterene Sitterson (Richard Jenkins) og Hadley (Bradley Whitford), de er filmens virkelige stjerner. The Cabin … er ikke skummel. Den er derimot en tidvis hylende morsom, beksvart og nihilistisk komedie; blodig og overraskende. Tenk The Cube blandet med Resident Evil, Truman Show, The Ring og alle andre filmer med hytter i skogen. Ta med humor ala The Office og Tucker and Dale Vs Evil så har du resultatet. Jan Wilhelm Andersen Premiere 11. mai

sjoner, ettersom «populær» nå innehar en helt annen betydning enn den gangen de selv gikk på skolen. Sakte, men like sikkert glir de begge inn i hvert sitt miljø, og rollene blir snudd på hodet. Her er det mye å ta tak i. Etter at filmen har prøvd å presentere den lange forhistorien på en stakkato og ikke spesielt underholdende måte, entrer de to «gutta» den velkjente bygningen. Etter en slitsom oppramsing puster undertegnede lettet ut, og gleder seg til moroa skal begynne, for det er forhåndsannonsert at dette skal være en morsom film. Det er den til tider også, men ikke nok til at jeg ønsker å pepre den med komplimenter. Om jeg hadde hatt skjegg, hadde jeg humret i det under store deler av filmen, men den uhemmede latteren uteblir. Den skal visstnok ha sine likesinnede i Bridesmaides og The

Bryggen i Bergen 07 - 09. September 2012 0ver 100 salsboder, ca 300 utstillere Lokale matvarer frå heile vestlandet! Landets største lokalmatfestival

www. Matfest.no

Hangover, men holder ikke helt samme standard. Filmens komplikasjoner er i seg selv hysteriske, men regissørene Phil Lord og Chris Miller har ikke klart å utnytte potensialet i disse scenene. Istedet kan man hylle kameratskapet til de to klønete politimennene, og kose seg med at også broren til James Franco, Dave Franco, er en brukbar skuespiller det kan bli spennende å se mer fra. Smørfjes-Tatum beviser også at det er mer enn utseendet som har skaffet ham en plass på lerretet. Filmen har dessuten et saftig overraskelsesmoment å by på mot slutten. Maiken Bolset Premiere 15. juni

FILM: HÅVARD NYHUS

6/2012

73


FILMTRENDER

James Bond - Skyfall

Ingenting er hellig lenger, selv ikke drinken til James Bond. TEKST Martin Øsmundset Jeg har ikke mange prinsipper her i livet, men ett av dem er at jeg holder kjeft på vei ut av kinosalen. Hvorfor? Fordi jeg føler meg så lite unik dersom jeg lirer av meg de samme tingene som folk rundt meg gjør. Forestillingen om å være spesiell er fryktelig viktig for meg. Dette idiotiske prinsippet legger imidlertid til rette for intens lytting, og som en følge av dette lutter øreprinsippet anvendt på vei ut av kinosalen og i andre filmsamtalesettinger, har jeg opparbeidet meg en tålelig okay database på hva vi sier om film. Her er seks utsagn vi – du og jeg – lirer av oss for tida.

Star Wars

«Den var dritfet. Håper de lager en til.» Blant de ti filmene som spilte inn flest dollars på verdensbasis i 1981 var åtte av dem originale idéer, originale manus – skrevet for film. Samme toppliste fra 2011 inneholder åtte oppfølgere, to Marveladapsjoner og ganske riktig – ingen originalmanus. At Hollywood spyr ut Pirates of the Caribbean til Depp spytter blod og Transformers til folk blir i stand til å uttale Shia LaBeouf er forståelig nok – studioene lager det de tjener penger på. Mindre forståelig er det at vi pakker ryggsekken full av ironisk distanse og går for å se Final Destination 5 fordi den, som en kompis av meg så elegant formulerte seg: «er så dårlig at det blir gøy». Kinobilletten er den eneste virkelige makten vi har til å påvirke filmbransjen. Hver kinobillett du kjøper sier «gi meg mer av dette!». Så gjør meg en tjeneste, jenter og gutter: En gang iblant, ta en tur på kino for å se en film uten et tall etter seg. Hvis ikke, mister vi gutsy filmer som Tree of Life, The Artist og Melancho-

lia, og alt vi sitter igjen med er en stakkarslig gjeng i slitte Stormtroopers-kostymer som telter utenfor Colosseum for å få fete plasser på Star Wars ep. VII: The story is over, the saga continues. «Ja vel? Så det kommer én til? Nå?» Det er i ferd med å spre seg et forunderlig virus i Hollywood, hvis konsekvenser er at studioene gjøres ute av stand til å oppfatte at tiden går. Det er den eneste logiske forklaringen jeg kan se på at de finner det naturlig å lage Toy Story 3 elleve år etter nummer to, Scream 4 elleve år etter nummer tre og Men in Black 3 ti år etter nummer to. I mange tilfeller er disse forsinkede oppfølgerne positive overraskelser, men enkelte ganger er Shia LaBeouf med, og en sikrere oppskrift på et brutalt og umiddelbart endelikt for en oppstanden filmserie finnes ikke. La meg først nevne hans deltakelse i Indiana Jones and the Kingdom of the Crystal Skull, som effektivt presterte å destruere det velstøpte Indiana Jones-universet nitten år etter forløperen, som het Det siste korstog for en grunn. Kronen på verket for LaBeoufs del var Wall Street: Money Never Sleeps, som hadde premiere hele tjuetre år etter originalen og hadde like hvass brodd som en nedstøvet veps i en halvråtten vinduskarm. Sorry, Shia, men du funker best når du løper skrikende vekk fra nostalgiske leker.

1 2

1 1

6/2012

«Der er det jævla eplet … igjen.» Det var kanskje en glidende overgang, men like fullt nådde vi et punkt der Hollywood sluttet å lage fiksjonsfilm en gang for alle, og gikk over til kun å produsere Apple-reklamer. For all del, jeg skriver dette med macen i fanget, iPhonen på skrivebordet og iPaden i sofaen, så jeg er kanskje ikke helt i angrepsposisjon med tanke på å rakke ned på Jobs’ etterfølgere, men faktum er at enhver overtydelig produktplassering tar meg ut av drømmeverdenen på lerretet og kaster meg tilbake i mitt eget liv, og der har jeg virkelig ikke noe ønske om å oppholde meg mens jeg er på kino. I 2011 var Apple-produkter høyst til stede i 40 prosent av filmene på Box Office-toppen, og det enerverende eplet stakk av med åtte minutter (åtte!) screen time i Mission Impossible: Ghost Protocol. For å toppe idiotien: Apple betaler ikke så mye som en krone for produktplassering, det nekter de. Eplet er bare på skjermen fordi det er kult. Ro ned eplet, Hollywood. Vær så snill. La meg drømme meg bort. Ps. Det fins fortsatt de som betaler gode penger for produktplassering. Blant dem er Heineken, som la tunge penger på bordet for å få James Bond til å skifte ut sin martini med (du gjettet det) en flaske Heineken i den kommende Bond-filmen Skyfall. Er ingenting hellig lenger?

4 1

The Wire

«Det er så kjekt med TV-serier, for jeg har jo aldri tid til en hel film!» Greit nok, det. TV-serie er fett nok, det. Men la oss være ærlige: Selv de beste av oss er ute av stand til å se én episode av noe som helst – det blir alltid fire, fem eller seks – så det å begrunne din

3 1

I mange tilfeller er disse oppfølgerne positive overraskelser, men enkelte ganger er Shia LaBeouf med. 74

lidenskap for How I met your mother med at det bare tar tjue minutter ut av den liksomtravle hverdagen din i stedet for halvannen time, er omtrent like forrykt som å påstå at news feeden din på Facebook inspirerer deg til å øke produktiviteten på arbeidsplassen.

«Den filmsamlinga di …» finn.no renner over av tidligere samlere som vil kvitte seg med dvd-ene sine. Filmer som er innkjøpt for 100 og 200 kroner i sin tid selges for fem og ti kroner stykket når nedlastingen tar over og hyllene våre digitaliseres. På samme tid overrumples unge voksne av plutselige samboerskap med alt det innebærer av hvite vegger og annen minimalisme.

5 1

Jeg akter å tviholde på hyllene mine så lenge det går, så får heller barnebarna mine komme på besøk og le av dem. Jeg kan allerede høre dem i skolegården, henvendt til sine jevnaldrende: «Bestefaren min har filmene sine på discer! I bokser! Han har skikkelig mange av dem, og så samler han dem i noe som heter hyller!», og når den tid kommer vil ordet «hyller» være like fjernt for dem som ordet kjøpmannsdisk er for meg i dag.

He’s just not that into you

«Hva!? Alle de flotte skuespillerne – i én og samme romantiske komedie?» En gang i tiden var det nytt og friskt at man samlet ei dynge med dyktige skuespillere, ga alle små roller og lot et knippe små historier danne et større bilde som ga oss en forståelse av hvordan menneskeliv er skjøre og lettpåvirkelige i forhold til hverandre. Nytt og friskt er det ikke lenger, og heldigvis har brorparten av dagens filmskapere fanget opp det. Unntaket er aktører innen romantisk komedie, som har holdt samlebåndet gående med produksjoner som He’s just not that into you, Valentine’s Day og den kommende New Year’s Eve de tre siste årene. Misforstå meg rett, et ensemble og små historier, vevd sammen eller ei, kan være et utgangspunkt for magi, men når idéutviklingen begynner med stemplet «romantisk komedie», videreføres med casting av alt man kommer over av navn fra De Niro og Halle Berry til Jon Bon Jovi og Jessica Biel (New Year’s Eve), og sluttføres med å kaste inn noen dates mellom karakterer som tilfeldigvis utfyller hverandre på perfekt vis, har man ikke bare begynt i feil ende, da har man begynt med selve enden. The end.

6 1


SPILL

Max Payne 3

Vi tilbyr alt innen: ■ ■ ■ ■ ■ ■ ■ ■ ■

karaoke lyd/lysanlegg DJs bryllup julebord skoledanser utdrikningslag blåturer utleie og salg

TLF: 55 31 90 50 – VAKT-TLF: 91 31 90 50

Kjøtt og kaffe Av Rasmus Hungnes En review-kopi av Sniper Elite V2 (PC, PS3, Xbox360) ble se0ndt med post verket. Det viste seg å være Xbox360versjonen av spillet som hadde forvillet seg inn mellom plastens bobler. Jeg hadde ikke Xbox360 i min besittelse, så jeg skal gjøre en anmeldelse av spillets cover i stedet. Jeg er utdannet billedkunstner, så dette skulle kunne gå bra: Nei, vent, jeg lastet visst ned PC-demo-versjonen av spillet i stedet. Sniper Elite V2 er et ultravoldelig spill satt til 2. verdenskrig, der du som amerikansk soldat utøver mye snikskyting av tyske soldater. Ultravolden er dertil ultragrafisk, og kan bidra både til kroppslig eksistensiell angst, samt menneskeliggjøring av fienden: «Røntgenkameraet» lar deg skue i sakte film hvordan beinvev og indre organer knuses og rives i filler av de digitale prosjektiler som via din utløserfinger penetrerer kroppene. Jonas’ legeme, han er blant annet ekspert på islamsk humor og rollespill, plasserte jeg i en stol hvor han spilte j(apanese)R(ole)P(laying)G(ame)en Pandoras Tower på Wii. Dette er det han hadde å si: «Scenario: Et romantisk par, den ene i ferd med å forvandles til et monster. Velkjent. Som regel er det riktignok hankjønnet som er på vei mot den uhyrlige tilstanden. Å forvandles til et monster innebærer vanligvis både tap av menneskelig form, så vel som all form for menneskelighet. Når mannen blir monster, pleier det å være kvinnens kjærlighet som holder prosessen i sjakk, samtidig som kreftene umenneskeligheten frembringer er nødvendige for å overvinne de farene som står i deres vei. I Pandoras Tower er det derimot kvinnen som er i metamorfose. I så henseende fins det påfallende forskjeller fra scenarioer vi kjenner det maskuline monsteret fra: Kvinnens menneskelighet ivaretas ved at mannen fôrer henne med kjøtt, som hun motvillig konsumerer. Kjøttet fremskaffes ved hjelp av kamp og voldsbruk; faktisk ved å slite det ut av døende monstre med en kjetting, og i likhet med manns-monster-scenarioet, må også her et forhold pleies. Dette gjøres riktignok ved at mannen skjenker henne gaver han finner mens han er ute for å slåss og knuse krukker. Det kvinnelige monsteret blir hjemme, pleier husholdet, pynter med antikke lamper mannen har funnet, baker pai av bær han finner. Mannens monstrøse menneskelighet bevarer kvinnens menneskelighet?» Eiere av privatklinikker som spesialiserer seg i ledd- og muskelsykdommer kan prise seg lykkelige, for nå når a(ction)R(ole) P(laying)G(ame)en Diablo III (PC, Mac) har kommet ut på det såkalte frie marked, er det duket for en musesyke-pandemi. Dette er en klikkeorgie uten like, man kan klikke med både høyre og venstre museknapp på både det ene og det andre. For eksempel: Klikk på Blizzards forførende lyssatte datagrafiske fremstillinger av bakke, og din karakter vil bevege seg med sine polygonale fantasi-føtter gjennom fantastiske fantasy-landskaper. Innimellom treffer man på både store og små uhyrligheter, og med enkle museklikk vil din karakter forsøke så godt det lar seg gjøre å

sende disse til det digitale helvetes dyp. Diablo III har ut over dette omtrent den samme dybden som [sett inn smart og morsom popkulturell referanse her]. Apropos pop-kulturelle referanser, hvem var det som tok beslutningen om at achievement-systemet skulle være en serie ordspill? «There will definetily be blood». «Me myself and Eirena». «Breaking Not So Bad». «Friends With Benefits». «Socket To Me». «Born To Dye». «Sets Appeal!» Hvem tror de at de er, NATT&DAG-journalister!? Klikk til det klikker for deg. Før vi blir for generøse i analysen, sier vi det slik at Diablo III er høvelig underholdende og ganske langt, men blottet for samfunnsmessig relevans. Ikke at slikt er nødvendig, men et spill som også er flunkende nytt, og ellers den rake motsetningen da det er kjedelig og kort, men med mer enn en munnfull å si om den menneskelige tilstand, er Hot Coffee (Internett). Dette Pippin Barrs seneste skaperverk lar deg gå gjennom den omstendelige prosessen det er å lage en kopp kaffe: Å koke vann, male kaffebønner, la kaffen trekke, presse ned stempelet i presskannen, samtale. Alt dette, uten at sex engang er et tema. Etter denne spillopplevelsen vil man kanskje tørste og/eller hungre etter noe voldsfiksert action, igjen. Da var det flaks at Max Payne 3 (PS3. PC. Xbox360) datt ned i butikkhyllene nå nylig, for da kan du få deg litt blodig blodfersk action i John Woo-stil. Dessverre mangler det de fleste kvalitetene fra de tidligere voldsutøvelsene denne serien. Dette er en noe slapt koreografert bulletballett med mannen som må tåle mengder kroppslig og mental smerte i hovedrollen, og føles som å spille hovedrollen i en altfor lang stokk dum actionfilm. Og hvordan har den canadiske utvikleren fått det for seg at det er viktig å presentere en historie som kritiserer tilstanden i det brasilianske samfunnet? Sjelden har man fått så mange portugisiske eder kastet etter seg i løpet av ti timer. Dette er et par hakk mer tegnefilmaktig voldsutøvelse enn den visuelt kvalmeutløsende blodsutgytelsen i tidligere nevnte Sniper Elite V2, og det var såvidt jeg kunne se kun én episode tilgjengelig i spillet av tegnefilmen om Captain Baseball Bat Boy og Bicycle Helmet Girl. Øvrige sykkelopplevelser får man i MUD (PS3, Xbox360, PC). Vi har ingenting imot gode motorsykkelsimulatorer, neida, vi har flust med varme minner fra eksempelvis Excite Bike (NES), Moto Racer (PC, PS3), Motorcross Madness 2 (PC), Elasto Mania (PC) Road Rash (Mega Drive) og Mario Kart Wii. MUD ser derimot kun ut til å være en dårlig unnskyldning for produktplassering, og burde forbli i butikkhyllene, der det hører hjemme. Stygg nu-metal og pop-punk-musikk er det også her; man kan heller høre på musikken i StarHawk (PS3), sci-fi-western-action-R(eal)T(ime) S(trategy)-hybriden som er ganske morsom å spille. Dronete stoner-rock i bakgrunnen er et stort pluss. Sorcery (PS3) viser at PlayStation Move stadig er en ganske dysfunksjonell greie. Sats heller på det progrocka spill- og musikkstykket Sword & Sworcery (PC, iOS, Mac), for det finner jeg faktisk meget interessant.

NATT&DAGs spillekspert, Rasmus Hungnes, besøkte Star Wars: The Old Republic «Guild Summit» i Austin (Texas) forrige måned. Les mer om det i neste utgave av avisen. www.rasmus.tv 76

6/2012


TV

BRING OUT THE GIRLS!* Tekst Aksel Kielland Det har kommet en ny HBO-serie som heter Girls. Den er produsert av Judd Apatow, og den handler om fire amerikanske middelklassejenter i tjueåra som prøver å få orden på livene sine. Den foregår i New York. Den er skrevet og produsert av en seksogtyve år gammel jente som heter Lena Dunham, som også spiller hovedrollen. Den ble på sedvanlig internettvis genierklært før den rakk å ha premiere, og nå som det uunngåelige antiklimakset etter første episode har lagt seg, kan det se ut som om man har å gjøre med et vaskekte kulturelt fenomen – en referanseserie man ikke har sett maken til siden Seinfeld (eller i alle fall Peep Show).

Det interessante med Girls er ikke at den er feministisk. Det er lett å tenke at den er det – på samme måte som det var lett å tenke at Bridesmaids var det, – men det er viktig å huske på at ’kvinner + ugrasiøs oppførsel’ ikke automatisk er lik f-ordet. Hovedpersonene er altfor komfortable med å la andre mennesker finansiere livsstilen deres til at det er forsvarlig å utrope dem til forbilder, men mens man sitter og irriterer seg over den unge, amerikanske middelklassens uspiselige følelse av berettigelse, er det viktig å huske det gamle aksiomet som stod skrevet mellom linjene med rød penn og kursiv i hver eneste episode av Trond Kirkvaags Heisann Montebello!: «Luksusproblemer er også problemer». Og problemer er det nok av i Girls.

OSLO-KRISTIANSAND MINST HVER 2. TIME

DET INTERESSANTE MED Girls er heller ikke, som visse skribenter har postulert, at jentene er stygge og samleiene ubehagelige på grensen til det uutholdelige. Selv om verken Lena Dunham eller Zosia Mamet fysisk sett stemmer overens med den amerikanske tv-industriens skjønnhetsidealer, er de på ingen måte stygge. Og sexscenenes kleinhet og ubehag er kun ekstreme innenfor rammene av den amerikanske underholdningsbransjens konvensjoner. Girls skildrer sex slik det gjerne fortoner seg når man fjerner både den fysiske- og den høyst individuelle mentale opphisselsen: Uansett hvor velproporsjonerte, velkoreograferte og synkrone i sin lidenskap mennesker er, skal det særdeles mye til for at synet av to som skinker løs på hverandre skal fremstå som udelt estetisk tiltalende – enn si psykologisk oppløftende. Dunham stopper imidlertid ikke der; Girls unnlater konsekvent å fremstille de unge kvinnene som skjøre blomster som

kollapser under vekten av seksuelle og/ eller romantiske fornedrelser. Den skjøreste av karakterene er den irriterende indierockkjæresten til hovedpersonens irriterende romkamerat, og selv han makter å snekre sammen et konfronterende passivaggressivt lite spoken word-epos når han innser at livet hans er bygd på skånsomme løgner. DET MEST INTERESSANTE med Girls er at den presenterer romantiske- og seksuelle relasjoner som er langt mer komplekse enn hva man er vant til å se «vanlige» tjueåringer delta i på TV. Figurene er karikerte, men de er ikke karikaturer, noe de selvrefleksive – og strengt tatt unødvendige – referansene til Sex & Singelliv er ment å understreke. De er typete, men ikke mer typete enn at det virker rimelig når de inntar ulike roller i ulike sosiale sammensetninger. Karakterene er verken for suverene til å reduseres til hjelpemidler i andre menneskers liv, ei heller er de så edle at de er ute av stand til å utsette andre for det samme. Dunham har talent for å skildre den ujevne fordelingen av byrden i mellommenneskelige forhold, samt hvordan denne fordelingen endrer seg fra relasjon til relasjon. Eller sagt på en annen måte: Den demotiverende, men ufravikelige vissheten om at man aldri vil bli tildelt noen medalje for å leve et liv i selskap med dumme, korttenkte og egoistiske mennesker. Girls skildrer et knippe hudfargede organismer som håndterer ting som best de til enhver tid kan – eller gidder. Lena Dunham byr på en om ikke usminket, så i alle fall oppriktig talentløst sminket, menneskelighet, og gjør sitt beste for å holde seg utenfor de mest klisjépregede tropene i amerikansk TV-underholdning, samtidig som hun tematiserer klisjeenes opprinnelse. Om det ikke alltid er like morsomt – eller grasiøst – er det i det minste TV som bidrar til en slags samtidig selvforståelse. * TV-versjonen av Comedy Bang Bang er ikke så verst den heller.

DAGLIGE DIREKTEBUSSER OSLO-HOVE

Det lønner seg å kjøpe billetten på

www.sorlandsekspressen.no

Ruteinfo fås også på tlf. 815 44 444

6/2012

77


Jeg hadde aldri forestilt meg for et kvart 책rhundre siden at jeg skulle anmelde rockekonserter da jeg var 60 책r.

Einar Engelstad (59) er musikkskribent og konsertanmelder i Bergens Tidende. I tillegg er han medeier og butikkmedarbeider p책 Apollon, som nettopp har utvidet geskjeften til 책 innbefatte bardrift og konsertkuratering. Engelen studerte i sin tid informasjonsvitenskap ved UiB.

78

6/2012


&

MØTER

Einar Engelstad Hva har verden kommet til når Engelen må begynne på barista-kurs? FOTO Vegard Fimland EN ENGEL IBLANT OSS: «Hvor er cognac-glassene?» «Har du sett kjøpmannskortet?» Apollon blir nå også bar og selv om Engelen snart skal tappe øl, har han alltid lagt mer i det enn bare det å «skyfle produkter over disk». Og snart må vel veteranen lære seg kunsten å tilberede en cappuccino også. – Det som er viktig at du får med deg er at jeg representerer ikke Apollon i media. Det gjør jeg aldri, sier han.

1

Du kan være deg selv, du. – Jeg har faktisk jobbet i NATT&DAG i sin tid. Men altså, lønningene … etter at avisen gikk konk – og dette var jo på nittitallet en gang – etter det har jeg aldri jobbet for en gratisavis. Altså, jeg gjør ting gratis, men jeg jobber ikke lenger for aviser som går konk. Men det speller ingen rolle.

1

Dere har holdt på lenge: «Siden 1976», står det på markisene. – Nei, altså, det som er poenget er at det står litt feil der. Det står «Apollon kaffe og platebar siden 1976», men det skal endres til «Apollon platebar, etablert 1976».

6

Og det var du som etablerte? – Nei jeg har ikke jobbet her så lenge. Bare i 32 år, siden 1980. Og så tok vi over i 1987, og da lå vi der borte som Garage ligger nå.

6 6 1

Hadde noen sagt til deg den gang at det skulle stå «kaffe- og platebar» på skiltet …

… da hadde du vel spist hatten din! – Nei, altså, poenget var jo at verden var en helt annen. Du solgte LP-er og kassetter, CD-en var nettopp kommet som en relativt ny greie. Det fantes én fjernsynskanal i Norge, og mobiltelefonen var ikke oppfunnet. Hehehe. Det var tider, det. – Det var helt andre tider, for å si det i all beskjedenhet. Plateselskapene styrte det meste. Alle plateforretninger var uavhengige, for det fantes ingen kjeder.

1

Og der ligger vel litt av utfordringen med å drive platebutikk i dag – det å være uavhengig. – På samme måte som du ikke kan drive videoutleie – det går til nød an å drive DVD-utleie. Men også det er blitt en relativt marginal greie ettersom det koster mindre å kjøpe filmen enn å leie den.

6

Du har jo også hyllene fulle av CD-er her, til salgs. Og jeg som sitter hjemme med hyllen full av CD-er som jeg lurer på hvordan jeg skal kaste. Det er jo et dødt format! – Vi har jo en vits … På samme måte som LP-platen var død i 1990, ikke sant: Vi har ikke solgt flere LP-er på 20 år.

1

Gjør dere dette fordi dere er forut for problemene, eller har dere hatt røde tall lenge? – Nei altså, vi, vi har ikke … altså, vi går litt sånn opp og ned, vi. Men i løpet av de siste par årene er det fysiske salget i Norge halvert. Det finnes i dag tre-fire kjeder, og det er under ti uavhengige platebutikker i Norge. Mange relativt store byer har ikke engang en platebutikk! Og vi vil fortsette å drive platebutikk – det er det vi kan., og det er det som er gøy.

6

Så dette er eneste utvei, da, for å fortsette med det som er gøy. – Neida, det er det ikke, men det er jo en jævla god idé! Det er en jævlig god idé, det å kombinere. For å si det enkelt – vi har alltid solgt mer enn det fysiske produktet. Men dette gjør jo at vi kan fortsette å drive platebutikk og som en kulturformidler i en periode der vilkårene for fysisk å selge produkter over disk blir stadig dårligere. En rød Radio 1-bil stopper utenfor, butikken, der vi sitter i solen og drikker kaffe. En cabriolet med en stor logo på. «Ka e det, e det take-away-øl?» sier mannen i bilen, sikter til pappbegrene vi drikker kaffe av. – Det er kaffi! Vi har ikke fått skjenkerett utenfor ennå! «Skandale!» – Kommer, kommer, kommer!

1

Kjentfolk? – Liten verden dette her. Sitter her, og bare sier «hallaien, hallaien». – Men altså, vi har alltid vært mer en rock’n’rolllivsstils-greie. Mer enn bare en butikk. Og øl er jo en vesentlig del av en rock’n’roll-livsstil. Daglig leder Tor kommer ut: «Ka fant du ut med de? Nå får vi ikke slått inn på kort, husker du hva du gjorde?» – Kjøpmannskortet! Tre sekunder, bare vent litt.

1 1 6

… – Eh … et produkt. På samme måte, ehh … en …

6 1 6 1 1

Nå har ikke jeg trålet platebutikkene så lenge, men… Platon var det i alle fall noe som het, og, nå er det jo bare dere igjen!

… ja, så selger dere en hel pakke. – Ja, så selger vi en livsstilspakke, på et vis. En designmøbelbutikk selger ikke bare en sofa, men en livsstil. En gourmetrestaurant selger en totalopplevelse. Altså, det er ikke tilfeldig at vi er landets eldste uavhengige platebutikk?

Og Platekompaniet. – Og Rocade.

Ja, hva er egentlig det for en butikk? – Country og kristenmusikk.

Kristenmusikk, ja. – Altså, jeg har kjent Roald i 35 år.

Har Engelen gått på barista-kurs og alt, nå? – Jeg må vel lære meg det også. Men de siste årene har jeg jo vært mest kontorrotte og musikkjournalist. Snart er jeg pensjonist. Så det er begrenset hvor mange cappuccinoer du får laget på den tid. – Nei, men ikke drikker jeg, lenger, og i tillegg så … altså, jeg hadde vel heller ikke forestilt meg for et kvart århundre siden at jeg skulle anmelde rockekonserter da jeg var 60 år.

6

Ikke drikker du, men vi leste nylig i avisen at du ble nektet inngang på Kvarteret. Mente de du var for full? – Jeg er i dag … jeg fyller seksti år i år. Jeg har en viss grad av bamse-look og -stemme. Er lite fremme i media for tiden, såfremt jeg kan unngå det. Men jeg kan ikke alltid unngå det, som denne dumme fotturen til Stavanger nå.

1

1 1 6 1

…? – Ja, du har hørt om den?

Nei? – Om to uker går jeg fra Bergen til Stavanger for å anmelde en Mods-konsert. Ah, det var noe med at de klarte å trekke en del publikum, mot alle odds?

Haha! «Mods mot alle odds», det høres ut som en VG-overskrift, jo! – Ja, det var en flåsete bemerkning i Stavanger Aftenblad. Så jeg må gå til Stavanger. Det blir en morsom jippo, en innsamling til kreftforeningen. Og til forskjell fra folk som har gått denne typen turer før, Lars Sponheim, Davy Wathne – jeg er jo mye eldre enn de var. Jeg får vel ettermæle som et sprekt fjols. Men Kvarteret slapp deg ikke inn, altså? – Jeg er blitt nektet i døren på de fleste utesteder i Bergen. På grunn av enten utseendet – ser for sjaber ut, blir tatt for å være junkie – eller jeg blir tatt for å være full.

6

Men er ingen av delene. – Ingen av delene! Jeg er på jobb, kjører bil, drikker aldri når jeg er på byen. Men forskjellen på meg og alle de andre som blir nektet i døren av samme årsaker, vet du den?

6

Si det! – Jeg kommer alltid inn. Jeg har gått på byen siden før de fleste som står i døren ble født – sant, du har anmeldt nokken tusen konserter – og sett enda flere tusen.

1

Så det er en linje du tar i døren når du blir stoppet, da: «hei, jeg har gått her siden før du ble født!» – Nei, nei, nei, nei, nei, nei, nei, nei, nei. Altså, jeg har et par faste. Den ene er, sånn som da vakten på Hulen sa: «Her kommer du ikke inn, du er for full.» Da tok jeg ham bare i neven, og sa: «Nå dummet du deg jævla mye ut.»

1

Nemlig. – Eller: «Har du billett?» «Nei.» «Da kommer du ikke inn.» «Skal vi vedde?» sier jeg. Så jeg har lært meg å formalisere alt, spesielt med henblikk på studentstedene som skifter folk flere ganger i året. Men jeg hisser meg aldri opp, sier aldri: «men vet du ikke hvem jeg er?» Så jeg tar aldri en Steinfeldt, for å si det sånn.

6

En Steinfeldt? – Har du ikke hørt om det? Det var eldstemann, det, som i sin tid ble berømt for en sånn pølseepisode i Oslo.

1

En sånn pølseepisode, ja. Fortell! – Han ble nektet å ta inn en hot-dog i en drosje, og begynte å gaule: «Vet du ikke hvem jeg er?»

1

Det var vel ikke advokat Steinfeldt, det. – Nei, det var NRK-Steinfeldt. Men jeg skal ikke si at «Daffy» [Dag Steinfeld, bror og kjent advokat, jou. anm.] er så veldig mye bedre.

6 6 1

Men de tar deg for å være junkie, sier du, men du er jo avholds.

Men du har vel vært borti litt sterkere saker før! – Altså herregud, jeg var hippie på slutten av sekstitallet og begynnelsen av syttitallet. Har bodd i rivningshus i Amsterdam og i København, og … Men med en vesentlig forskjell, for den gangen var hele det patetiske hippiekjøret – altså, så var jeg ML-er i mange år. Kamerat Engelstad? – Jeg var proletar, har jobbet som postbud, på smelteverk, barnehage, radio, tv-butikk, lager, bygg, reist på lange haiketurer: «Been there, done that.» Men nå er jeg en stille og fredelig godt voksen mann, selv om jeg oppfører meg som en fjortis.

1

Når Kvarteret-vaktene kommer på Apollon som gjester, så kan du jo kødde litt tilbake. – Nei, nei, nei. Jeg blir bare irritert der og da – to dager etterpå husker jeg ikke hvem det var som nektet meg.

1

Du anmelder konserter på Koengen i sommerhalvåret. Vår redaktør anklaget deg i et innlegg for å være i overkant raus med 5-erene. – Ja, den var litt morsom. Når du har anmeldt noen tusen konserter, så er ikke det å få navnet sitt på trykk noen stor greie lenger. Og det å spille besserwisser er heller ikke noe poeng lenger.

6

Betyr det at der er det så jevne prestasjoner at alt går til terningkast fem? – Nei, nei, nei. Det betyr at på enkelte konsertene, så ville jeg sagt dagen etterpå at «ok, dette var bare en 4-er». Men litt av problemet er at du sitter som en vanlig sportsjournalist og skal skrive en relativt lang sak, og du skal være ferdig med greiene idet konserten er ferdig.

1

Deadline-presset. – Men når du er kommet opp på dette nivået, så vil jevnt over det tekniske fungere, hele pakken er så stor, tilsvarende et stort teatershow eller opera, at du kan i veldig liten grad si at det ikke holder mål. Dét kan du si med et fjortisband som er ute på sin første konsert – de er det veldig lett å slakte. Men det vil du som oftest ikke.

6

Men for Eagles’ del har det jo ingenting å si om de får en slakt? – Men disse konsertene er også ofte bygget opp på et vis som gjør at på slutten, så har du en genuin publikumsbegeistring, der hele Koengen står og jubler. Pakken funker. Og så skal jeg være en hoven besserwisser, og si til folk at «ja, dere synes at dette her var bra, men dere har ikke peiling»? Altså, du må anmelde det på sine vilkår.

6

Og på dine. – Ja, til en viss grad også på mine, men anmelder du en stadion-greie så må du anmelde det som dét. Ikke som … Altså, jeg har sett konserter, og skrevet i anmeldelsen at «jeg kan styre min begeistring for musikkformen, men som konsertopplevelse så var dette knallbra.» Og andre greier, som jeg i utgangspunktet har vært kjempefan av, der jeg skulle ønske de hadde levert: «Dette var en pinlig affære.» Sant?

1

6 1 1

Det er altså NATT&DAGs redaktør som er litt hoven og besserwisser.

Tenkte jeg det ikke. – Nei… jo … ikke så jævlig mye, men litt sånn …

Litt? – Det er en litt sånn lettvint greie å ta, for det er ingenting som er så lett å skrive som en slakt. Og jeg får jevnt over kjeft samme faen. Altså, når jeg anmelder Jethro Tull i Grieghallen, og sier at dette her ikke var all verden …

… så får du hele Jethro Tull-fanklubben på nakken. – Ja, men til forskjell fra mesteparten av fanklubben, så har jeg sett Jethro Tull i sin storhetstid i Bergen i 1971, i tillegg til at jeg har intervjuet Ian Anderson. Og han var mer interessert i å snakke om lakseoppdretten sin enn i musikken. Så du stiller med en viss ballast.

1

Er også Platekompaniet nødt til å begynne å selge øl på sikt, for å overleve? – Platekompaniet får ikke lov å selge øl. Du er klar over at det er ingen andre butikker i Bergen som noensinne har fått tillatelse til å skjenke i butikk? Vi er de eneste.

6

Hvorfor får dere lov? – Politikerne gikk mot skjenkekontorets negative anbefaling, på grunn av Apollons unike situasjon. Og det har også noe med dette livsstilskonseptet å gjøre.

1

Så de har sympati for dere? – Ja, vi har alltid vært mer enn bare en butikk. En premissleverandør, et knutepunkt mellom arrangører og musikere; en del av hele musikkmiljøet i byen.

6 6 1

Får vi se masse folk i baren som ber om å høre på favorittskiven sin og drikker seg fulle?

«Få høre Master of Puppets, dååå!» – I utgangspunktet har du jo ikke lov å drikke deg full. Og vi skal ikke drive sånn som noen andre her i Nygårdsgaten og skjenke fjortisene drita for 29 kroner halvliteren. Vi skal fortsette å være et sted for musikere, arrangører, musikkinteresserte godt over gjennomsnittet.

Så du er optimist for fremtiden? – Om nokken skulle lykkes med et konsept, så er det vel ingen som har bedre forutsetninger enn oss. Vi er jo kjent for å ha en genuin interesse for musikk. Vi har alltid vært opptatt av musikkens ve og vel, ikke bare det å skyfle produkter over disk. Og vi har et ekstremt nettverk.

6 1

… – Dessuten har vi alltid vært kjent som ålreite folk.

6/2012

79


Foto: GT

FORBEDRE VITNEMÅLET? VI KAN EKSAMEN.

For mer info: SMS A26 til 2242 Ring 55 30 17 60

danning 9 av 10 som søkte høyere ut star tet sine etter Sonans har allerede i forskjellig studier. Velg mellom kurs r både dagtempo, med muligheter fo m privatist og kveldsundervisning. So du trenger. hos oss får du oppfølgingen

so na ns .no/b er ge n


2012-juni-bergen