FILM
Cronenberg makter nok en gang å brenne seg fast på netthinnen med sitt kirurgiske, subtile formspråk. Cosmopolis Regi: David Cronenberg Med: Robert Pattinson, Juliette Binoche, Paul Giamatti, Sarah Gadon, Mathieu Amalric Cosmopolis’ fortekster ligner dem som innledet David Cronenbergs forrige film, A Dangerous Method, som fortalte om disputtene mellom Freud og Jung under den psykoanalytiske teoriens fødsel. I denne runden er Rorschack-motivene byttet ut med drip painting à la Jackson Pollock. En nokså overtydelig presisering av hvilket univers vi skal tre inn i: et kapitalistisk inferno der de rikeste må erobre stadig mer for å fylle sin egen tomhet, og slik frarøver offentligheten Pollock- eller Rothko-malerier som burde være oss alle til gode. Vi befinner oss altså i en tilstand der postmoderniteten separerer de privilegerte fra å ha noen som helst kontakt med marken de trår på – det finnes ingen dybde, ingen skyld eller arvesynd, ikke noe ansvar. Velstand er i praksis synonymt med hedonisme og overflatiskhet. Eric Packer i Robert Pattinsons lakoniske skikkelse er en slik person. Enda kjøligere i gester og blikk enn hans ishvite, diamantglitrende fremtoning i Twilight – helt uten egentlige følelser, bare full av rent fysisk begjær etter å spre selvet rundt omkring seg i metaforiske spermdråper. Brisen på dyr vodka, konstant kåt og fremmedgjort overfor de venstreradikale opprørene som herjer i Manhattans gater, driver han retningsløst rundt i sin falliske high tech-limousin. Den kapitalistiske verden står tilsynelatende for fall når rottene kryper opp av kloakken for å spre sykdommene sine opp i høyden, helt opp til toppetasjeleilighetene i
5
Rust og Bein Regi: Jacques Audiard Med: Marion Cotillard, Matthias Schoenaerts, Bouli Lanners, Celine Sallette, Corinne Masiero Fem nusselige kattunger ble drept under skrivingen av denne anmeldelsen. Jeg hadde tenkt å prise Rust og Bein for pene bilder, døsig stemning blandet med brutale slagsmål, gode skuespillerprestasjoner og utradisjonell historiefortelling. Jeg ville også skrive om svakheter, som et noe retningsløst manus. Da jeg gjorde litt research, oppdaget jeg derimot at organisasjonen Animal Defenders International ikke vil at folk skal se filmen. Dette er langt fra første gang dyrevernsorganisasjoner legger føringer for underholdningsbransjen. Tidligere i år ble serien Luck lagt ned, og publikum ble oppfordret til å boikotte Hobbiten, fordi dyrevernsaktivister ikke godtar at dyr dør under filmproduksjoner, selv ikke om det er av naturlige årsaker. Det er derimot noe langt mindre dramatisk som forårsaker protesten denne gang: Rust og Bein handler om en fyr som
4
64
11/2012
skyskraperne som strekker seg mot den himmelske grenseløshet. Jeg ble aldri videre begeistret for Don DeLillos anerkjente roman, da jeg leste den for noen år siden – det skal jeg ærlig innrømme. I mine øyne fremstod Cosmopolis som en stivere, mer foraktfull og kalkulert variasjon over Bret Easton Ellis’ overlegne American Psycho, uten den såre erfaringen som ligger bak Ellis’ muntlige, utprøvende språk. Men glødende trailere bar bud om at den kanadiske auteuren Cronenberg hadde spritet opp materialet noe voldsomt; rundt omkring på nettet kunne man observere at hengivne og håpefulle fans fornemmet et aldri så lite comeback til den forstyrrende tonen man forbinder med gamle dagers «Baron of Blood» (Videodrome, Dead Ringers, Crash), etter en rekke «streitere», om enn fryktelig gode, verker som A History of Violence og Eastern Promises. Å snakke om en 180-gradersvending blir imidlertid en regnefeil. Akademiske A Dangerous Method var basert på et teaterstykke, og mange anklaget filmen for ikke å utforske materialet visuelt. Cronenbergs filmer har vært mirakuløst stringente, helt siden den avskyelige debuten Shivers, men alltid drevet av bilder og atmosfære snarere enn tekst. Med Cosmopolis får jeg for alvor inntrykk av at filmskaperen befinner seg i en fase der dialogen står i det absolutte høysetet – der ordene overstyrer det filmiske språket. En fase der han diskuterer mulighetene i teaterets mer kondenserte rom gjennom et kamera. Som i DeLillos roman er replikkene ekstremt stiliserte, og skuespillerne underbygger dette ved å levere dem i et konstant lakonisk
surrer rundt og roter til livet sitt, og blir kjent med en kvinnelig spekkhoggertrener som mister begge beina i en arbeidsulykke. Dyrevernsforkjempere vil derfor stoppe filmen, fordi de mener det er galt å trene dyr til å underholde. Man kan le og si det blir for dumt, men også i Norge kom det oppfordringer om å boikotte Nextgentel, etter en kattereklame tidligere i år. At katten ikke var ekte hadde ingenting å si, og Nextgentel ga skjelvende etter. Nyhetsreportasjer, Youtube-klipp og tegnefilmer blir også konstant angrepet, når krakilske bedrevitere får det for seg at søte krek ikke trives i gitte situasjoner. Som om sensuren av vold og sex ikke var ille nok, befinner vi oss nå altså i en tid der man ikke lenger kan vise dyr på film eller tv. I ren protest mot de som vil bestemme hva du og jeg skal få se på kino, vil jeg derfor oppfordre alle og enhver til å gå og se Rust og Bein. Filmen er ganske ålreit, og nytes best iført en varm og god minkkåpe, med en sprellende hvalbiffsteik i munnviken. Torgeir Blok Premiere 11. januar
toneleie. Til å begynne med virker det både oppstyltet og blekt, men filmens insisterende toneleie smyger seg sakte men sikkert på tilskueren, og evner å bli en effektiv manifestering av tematikken. Cosmopolis er en film om tomhet som tomhet, fortalt gjennom meningsløse utvekslinger av ord og kroppsvæsker, iscenesatt som et kammerspill uten konvensjonell, karakterdrevet dybde; så stilisert at man må spisse ørene for å høre og ta inn over seg det faktiske innholdet bak den insisterende «glassruten» mellom oss og rollefigurene. Pattinson er Cronenbergs instrument og bærer med seg en besynderlig elektrisitet inn i limousinen. Jeg har alltid likt Pattinson som skuespiller (jeg vil til og med argumentere for at han fungerer utmerket i Twilight-sagaens klissklass), men her har han en reell utfordring, i og med at rollefiguren hans er skrevet på en måte som gjør at vi aldri kommer inn under den blankpolerte huden hans, slik vi faktisk gjør hos Christian Bales beslektede Patrick Bateman (American Psycho). Pattinson løser oppgaven uanstrengt, tilnærmet mesterlig. Cosmopolis er imidlertid ingen American Psycho eller Fight Club. Den mangler ikke bare energien i disse filmene, men også substansen. Til tider er den vulgært pretensiøs og poserende intellektuell. Men filmen etterlater seg et forstyrrende inntrykk, som mørnes ved flere gjennomsyn, fordi den tviholder på sin ugjestmilde, nærmest frastøtende tone fra begynnelse til slutt. Cosmopolis illustrerer en håpløshet som er hinsides menneskene som befolker den, som er mer strukturelt betinget enn rotfestet i intriger eller situasjoner. Således makter David Cronenberg, nok en gang, å brenne seg fast på netthinnen med sitt kirurgiske, subtile formspråk og foruroligende beherskethet i møte med scenarier der andre ville påkostet seg eksess. Lars Ole Kristiansen Cosmopolis lanseres på DVD like over nyttår. Av uransakelige grunner er den ikke satt opp på norske kinoer.