2012-desember-trondheim

TRONDHEIM 11 - DESEMBER 2012 // TRO

WWW.NAttOGDAG.NO

GUD ER DØD. LENGE LEVE GUD.

Aida / Foto: Christian Belgaux / Styling/design: Gloria Aúma

Natt&Dag - Siden 1988

TRONDHEIM - DESEMBER 2012

INNHOLD

Sjefredaktør/Daglig leder CHRISTIAN FORSBERG forsberg@nattogdag.no

Illustrasjon Tord Torpe Marius Pålerud

Redaktør Oslo MARIE-ALIX ISDAHL VOISIN isdahl@nattogdag.no

Fotografer Christian Belgaux Stephen Butkus Siri Hovland Kaldal Trond Gausdal Torstein Høe

Redaktør Stavanger Erik Sæter Jørgensen erik@nattogdag.no Redaktør Trondheim KARI KRISTENSEN kristensen@nattogdag.no Nettredaktør EMMA CLARE emma@nattogdag.no Fotoredaktører STEPHEN BUTKUS butkus@nattogdag.no CHRISTIAN BELGAUX belgaux@nattogdag.no Redaksjonsassistenter Marte Olea Borg borg@nattogdag.no Art Direction LOUD AND CLEAR AS www.loudandclear.no AD-Assistent Andreas Tylden tylden@nattogdag.no Skribenter Marius Svaleng Andresen Christian Belgaux Wenche S. Bendiksvold Torgeir Blok Ragnhild Brochmann Emma Clare Andreas Falkenberg Christian Forsberg Emil Finnerud Karima Furuseth Trond Gausdal Sara Hammer Elinor Ingemann Martin T. Johannesen Siri Hovland Kaldal Kari Kristensen Inger Lise Hammerstrøm Sturla Haugsgjerd Rasmund Hungnes Aksel Kielland Lars Ole Kristiansen Siren Løkaas Karsten Meinich Laura Ann Morrison Jørgen Nordeng Eivind Nyhus Håvard Nyhus Remi Ramsland Håvard Ringen Mathias Rødahl Kamilla Rønnestad Hanna Stoltenberg Andreas Tylden Marie-Alix Isdahl Voisin Martin Øsmundset

Generation M fototrainees Signe F. Luksengard Christopher Hoang Sophie Berntsen Ingeborg Løvlie Ronja Penzo Salg- og markedsjef CHRISTIAN RASMUSSEN christian@nattogdag.no Markedsavdeling ANDERS B. HANSEN Martin Espeland JOHNNY JENSEN Camilla Kvalevåg Petter Nordhaug Aleksander Schei MARIUS SOMMERFELDT salg@nattogdag.no

25

Ingen gyngstolvitser .................................................................................................................................. 8 Åndenes Slakt .............................................................................................................................................. 10 Meh-gubben lurer: Hva pokker er Facebook-Høyre? ....................................................................... 12 Samfunn: Dømme-Dag ................................................................................................................................. 13 Den opportunistiske ateisten ................................................................................................................ 18 Johans Åpenbaring ..................................................................................................................................... 20 Dette går du glipp av, ateist ................................................................................................................... 25 Klubb og Konsert ....................................................................................................................................... 38 Det kommer alltid en dommedag ........................................................................................................... 40 Mat: Potensielt prima ................................................................................................................................ 42 Asfaltforkynnerne .................................................................................................................................... 44 Kunst og Scene ............................................................................................................................................ 46 Litteratur: Teorien om alt ....................................................................................................................... 50 Musikk: Beres Hammond, Pitbull, Meek Mill ....................................................................................... 53 Film: Amour, Uskyld, Kanskje i morgen ............................................................................................... 59 TV-guide .......................................................................................................................................................... 68 Spill-guide ..................................................................................................................................................... 69 NATT&DAG møter Tom Strømnæss .......................................................................................................... 70

Økonomi Netledger Utgiver NATT&DAG AS Trykk Media Norge Trykk Oslo Opplag 70.000 Redaksjonen tar ikke ansvar for ubestilt materiell Natt&Dag Oslo Nedre Slottsgate 25 N-0157 Oslo Postboks 266 Sentrum N-0103 Oslo Telefon: 22 41 94 41

47

Natt&Dag Trondheim Postboks 4410 N-7418 Trondheim For tips og presse: film@nattogdag.no musikk@nattogdag.no uteliv@nattogdag.no mote@nattogdag.no kunst@nattogdag.no scenekunst@nattogdag.no restaurant@nattogdag.no litteratur@nattogdag.no www.nattogdag.no

M

24

1

53

Ø M E R KE T ILJ

Trykkeri

01

Redaktør Bergen HÅVARD NYHUS nyhus@nattogdag.no

20

8

DETTE HØRTE VI PÅ

0 59

2

11/2012

OVERHØRT

Konsert nr. 200 av 200!

...

ROCKEFELLER

Venner i ryggen: SATOR (S) ROCKEFELLER TORS. 20.12.

Bill. kr. 300,- (inkl. akustisk konsert) NB! Få bill.!

Bill. kr. 250,- 18 år leg.

Søndag 23. desember

Bill. kr. 300,- ink. album .

Bill. kr. 200,- uten album. 18 år leg.

TREY SONGZ WORLD TOUR

CHAPTER

Festguru og redaktør for et norsk motemagasin, og flere med ham, skal angivelig ha sluttet å poste bilder av mat på instagram som en direkte konsekvens av «Foodstagram»artikkelen som sto på trykk i N&Ds matbilag i oktober («Restaurantoppførsel som for bare drøye ti år siden var forbeholdt gærninger og drita sjømenn, er nå akseptert»). Dere kommer til å takke oss om ti år;)

CONOR OBERST

“CHAPTER V” UTE NÅ!

SENTRUM SCENE

SENTRUM SCENE LØRDAG 5. JANUAR

SØNDAG 27. JANUAR

Bill. kr. 395,-. 18 år leg. i hovedsal.

Fri alder på galleriet.

B i l l . k r. 3 2 0 , - . 1 8 å r l e g .

Unummererte sitteplasser.

Men den heklende R&B-sangerinnen kunne mer enn å stagedive. Nå har hun angivelig også stupt inn i basketsporten og meldt seg på et basketlag med 16 år-gamle jenter. Se opp for venstrehooken, småjenter!

PIMPIT er forkortelsen til Politiets Innsats Mot Prostitusjon I Trondheim. Hehe, trøndere ass.

SUPPORT: THE FUME

“good kid, m.A.A.d city” ute nå!

SENTRUM SCENE

AFTENPOSTEN DAGBLADET

L ØRDA G 9 . F E BRU AR

VG, NRK P3 DAGSAVISEN

ROCKEFELLER TIRS / 12 / FEB Bill. kr. 295,-. 18 år leg.

BILL. KR. 350,-. 18 ÅR LEG. NB

!F ÅB

ILL

THE TA L L E S T MAN ON E A RT H

.!

JOHN DEE TORSDAG 21. FEBRUAR BILL. KR. 200,-.

18 ÅR LEG.

VILL AGERS JOHN DEE LØRDAG 2. MARS

Arbeiderparti-prins som angivelig stønner «nåhar-du-deg-med-makta!» når han elsker med pikene, ble observert omringet av fem jenter på partifest på utestedet Fisk&Vilt. Partikollegaene sto rundt ham og diskuterte hvem han kom til å ta med seg hjem. Det ryktes også at politikeren bruker statssekretærene sine som wingmen.

En nysingel popsangerinne fra Moi ryktes å kroke opp med en av Norges mestselgende forfattere, og de er blitt observert sammen på Grand Hotel flere ganger.

En norsk kunstner ble kastet ut av SM-miljøet i Norge fordi han visstnok er «for drøy».

Bill. kr. 175,-. 18 år leg.

“There’s No Leaving Now” ute nå! DAGBLADET

ROCKEFELLER

ONSDAG 13. FEBRUAR

BILL. KR. 270,-. 18 ÅR LEG.

4

11/2012

Åndenes makt har noe sånt som fem ganger så mange seere som Schrödingers Katt og hver søndag fylles de katolske kirkene i Norges største byer med titusener av besøkende.

Slik er pågangen fra polske arbeidere, filippinske au-pairer, sør-europeiske eurokriseflyktninger og nykonverterte kulturelitister (Hei, Arne Berggren, Gerhard Helskog, Vetle Lid Larssen, Jahn Otto Johansen!) at bare St. Olav Domkirke må sette opp åtte (!) gudstjenester hver søndag for å møte tilstrømningen.

Samme i Bergen: Hver søndag arrangerer St. Paul kirke messe for 5000 katolikker.

Da pater Arnfinn Haram brått døde i juni, slo det ned som en bombe i kommentariatet og twitter-offentligheten for øvrig. En saktmodig dominikanermunk var død – og det kunne merkes.

Det hevdes at 2000-tallet kjennetegnes av «åndelighetens comeback», og disse – noe anekdotiske – eksemplene, kan tale for at den vurderingen har noe for seg. Samtidig belemres offentligheten hele tiden med åndelig analfabetisme og banale forestillinger om tro og religion. Noen ferske eksempler:

Torbjørn Jagland skriver i Aftenposten at kirken før opplysningstiden mente at jorden var flat. (Helt feil.) Frps Per-Willy Amundsen påstår samme sted at middelalderen var «1000 år med undertrykkelse, kristenfundamentalisme og nepotisme».

(Helt feil.) Kjetil Alstadheim skriver i Dagens Næringsliv at Dagfinn Høybråten er «plantet i en lang, men kanskje ikke så stolt kirkelig tradisjon der kunnskap er farlig og folk som mente jorden var rund ble brent på bål». (Ekstremt tendensiøst.) Ny-ateisten Sam Harris hevder at kirken var så redd for kunnskap at den ødela antikkens kulturarv ved å brenne Biblioteket i Alexandria (si hva du vil om den romerske ildspåsetteren Cæsar, men kristen var han ikke, da han satte fyr på biblioteket i år 48 før Kristus).

Det er altså med god grunn at redaksjonen har valgt å fokusere på tro i desemberutgaven av NATT&DAG. Her trengs det en ryddesjau og litt god, gammeldags folkeopplysning.

Eivind Nyhus har testet liturgien i forskjellige trossamfunn («Hvem har den beste gudstjenesten?»), Aksel Kielland skriver om den dumme ateismen, som blant annet komiker Ricky Gervais har gjort seg til eksponent for («hans late, uforpliktende slendrian-ateisme illustrerer hvordan Vesten er beredt til å opphøye åndelig fattigdom til en dyd»), og Hanna Stoltenberg har møtt tidligere generalsekretær i Human-Etisk forbund, Lars Gule. Smilegubben & Gifttrynet har satt seg ned med TVprogramleder i Åndenes Makt, Tom Strømnæss. Det var noe av innholdet vi kan friste med.

Håvard Nyhus Redaktør

MEDIA-SKJERPINGS MAN LOVE «Knut Schreiner er mannen som kan gjøre norsk musikkeksport til det vi drømmer om. Schreiner (…) er sannsynligvis en av norsk musikklivs største kapasiteter. Det som likevel løfter Schreiner enda et nivå, er hans analytiske evner - og talent for å formidle sin erfaring og kunnskap til andre. Det har han gjort ved nærmest på rekordtid å ha blitt en av landets mest spennende musikkskribenter.»

Kulturredaktør i Dagbladet Geir Ramnefjell skriver jobbsøknader for Knut Schreiner i sin egen avis. Get a room!

1

MAD LOVE Aftenpostens Joacim Lund fulgte tydeligvis iherdig med på programmet Stjernekamp på NRK, for da programmet var over og vinneren Rita Eriksen var kåret, dura han på med en kommentar på 3103 tegn. I bildeteksten skrev han: «Rita Eriksen tok seieren i Stjernekamp. Men Tuva Livsdatter Syvertsen er den som får oss til å gråte.» Oss? Hvem oss? Kommentaren ble avsluttet med følgende trudelutt: «til helvete med pallplasseringen!» … SERIØST? Snakk for deg selv, Joacim, for du snakker ikke på vegne av noen andre.

1

DOPING-DOK «Jeg mener det både i forhold til våre egne seere og i forhold til vårt internasjonale omdømme ville være bemerkelsesverdig om vi ikke viste dokumentaren i Norge.» Hva slags premiss er det kringkastingssjef Hans Tore Bjerkaas legger for dagen her? At alle dokumentarer om doping må vises på NRK – av hensyn til «vårt internasjonale omdømme»? Hva med å begrunne et avslag med at den finske dokumentaren When Heroes Lie holdt et stakkarslig teknisk, visuelt og journalistisk nivå? Uansett: alle dere filmskapere med finansieringsproblemer – lag noe om doping så er du garantert visning på statskanalen under Rex Bjerkaas.

1

THE RAVEONETTES JOHN DEE FREDAG 8. MARS Bill. kr. 200,-. 18 år leg.

Forsalg: www.rockefeller.no, Posten, Narvesen, 7-Eleven, tlf. 815 33 133. NB! Bill.avg.

LEDER

KK svarer på Hanna Stoltenbergs motekritikk:

Følg oss på facebook, og sjekk ut vår nye inspirerende blog.Vi legger ut kalender-overaskelser for desember og nyttårs-kampanjer for januar!

Facebook: Adam Og Eva Trondheim | www.adamogeva.no | Verftet | Bakklandet | GOD JUL fra oss i Adam og Eva Trondheim

TIDENS ÅND PIMPIN POLICE En god venn av redaksjonen (Les: Kjekkas som skriver master når han ikke drikker øl på BrukBar eller kjører nettbuss) skvetta i buksa da han fant ut at Politiets Innsats Mot Prostitusjon I Trondheim forkortes til PIMPIT. Vi ler like mer enn den gang Politiets Overvåkingstjeneste ble forkorta til POT.

1 1

MAN LOVE «Knut Schreiner er mannen som kan gjøre norsk musikkeksport til det vi drømmer om. Schreiner (…) er sannsynligvis en av norsk musikklivs største kapasiteter. Det som likevel løfter Schreiner enda et nivå, er hans analytiske evner - og talent for å formidle sin erfaring og kunnskap til andre. Det har han gjort ved nærmest på rekordtid å ha blitt en av landets mest spennende musikkskribenter.»

Kulturredaktør i Dagbladet Geir Ramnefjell skriver jobbsøknader for Knut Schreiner i sin egen avis. Get a room!

2 1

HOT-ONLINE NOT-IRL Vi observerer at det er stadig flere som benytter det interaktive potensialet til det fulle når det kommer til selv-representasjon og det å bokstavelig talt designe internettpersonaer. Det siste er å perfeksjonere visse fotovinkler, eventuelt ty til photoshop, for å bli den hotteste mannen eller dama på internett. Vel og bra det, du får mange følgere, men problemet oppstår når du skal MØTE mennesker.

Plutselig er du blitt den stygge tvillingsøsteren/broren til din egen internettpersona, og ingen klarer å tenke på noe annet enn det når de ser deg i ansiktet. Når kommer de ekte Instalinsene? Vi kunne tenkt oss kontaktlinser i “Amaro”.

3 1

OVERHØRT ...

Brutal Kuk er på Instagram. He he.

Glem bildet av hu dama han “liker” på facebook – det er Call Of Duty Black Ops II og fleshlight som er den reelle trusselen (les: elskerinnen).

Håkki Oslo flytter til “Riffa”. Flytter de formuen?

Stian Denstad fra Riot Factory har mistet bakkekontakten og er den 555 beste i Fantasy Manager av 2, 4 millioner mennesker i verden.

Ser den! Potensiell ny RBK-trener?

DRAGBLADET ….er blitt som popup-vinduene som kommer opp når du er på pornosider.

Det ryktes om flere indianere i et østlig fylke enn ulver i Norge. Nå må Senterpartiet på banen — skyt de med pil og bue!

MUSEMBER Det er bare å glemme, altså. Og apropos dette med kroppsår, en viss person som er litt for glad i AK-47’en sin dro movember litt for langt også.

Hvil i fred Dayladore svett dere i hjel Aspén Music og Starless Booking.

1 4

5 1

Velkommen til to nye utelivstilskudd i Trondheim: Studio 26 og D12! Vi gleder oss som razzen i Bacardiflaska!

En viss felespiller fra Fannrem skryter av at eksen til en viss skjeggete AK 47-spiller var over gjennomsnittet gal etter han.

KREATIVE ØYENBRYN 10-tallets svar på 90-tallets ihjelplukkete meitemarkøyenbryn er øyenbryn i alle former og fasonger. «Albino», «regnbue», «glitter» og «villkatt» er stikkord for noen av høstens bryntrender. Motens veier er uransakelige. Og er det egentlig flere enn platinababe Yo-Landi Vi$$er som kler klorblekete øyenbryn? Hva skjedde med et par elegante, naturlige Brooke Shields-bryn? Holdt ikke det?

6 1

DOPING-DOK «Jeg mener det både i forhold til våre egne seere og i forhold til vårt internasjonale omdømme ville være bemerkelsesverdig om vi ikke viste dokumentaren i Norge.» Hva slags premiss er det kringkastingssjef Hans Tore Bjerkaas legger for dagen her? At alle dokumentarer om doping MÅ vises på NRK - av hensyn til «vårt internasjonale omdømme»? Hva med å begrunne et avslag med at den finske dokumentaren When Heroes Lie holdt et stakkarslig teknisk og journalistisk nivå? Uansett: alle dere filmskapere med finansieringsproblemer - lag noe om doping så er du garantert visning på statskanalen under Rex Bjerkaas. Nå ler nok Mika Myllylä av oss fra grava

7 1

KRONIKKER ...er etterhvert blitt like (u)forståelige som shoegaze.

8 1

FLYSTYRT Og mens komfortselskapet SAS styrter, prøver Ryan Air seg på ståplasser med dette kriseargumentet: «Hvis et fly krasjer, Gud forby, så kommer ikke et setebelte til å redde deg. Du trenger ikke et setebelte på London Underground. Du trenger ikke et setebelte på tog som går i 193 kilometer i timen. Hvis de krasjer, dør dere alle sammen.» Togbillett bestilt. Der får vi ha med matpakka.

9 1

DOMMEDAG Ja, du leste riktig. 21.12 klokka 12 er det slutt, finito, game over for alle dommedagsprofeter og konspirasjonsteoretikere når de våkner opp til dompaper i julegarnet og ferske pepperkaker på trikken. Mmm, lukten av at idioter som må svelge ordene sine. Det er faktisk slagordet for vår nye parfyme «Gifttrynet», som vi produserer i hopetall på vårt provisoriske juleverksted de neste adventssøndagene. Til alle dere som har lyst på en: sorry, den skal kun benyttes av redaksjonsmedlemmer med én funksjon: dynke alle ovennevnte bedrevitere som tror på en 18.700 år gammel-kalender og en youtube-dokumentar de så for første gang på speednedtur på et nachspiel på Bjølsen da de var sytten år gamle. For når de går av trikken og tar opp mobilen for å sjekke facebook og syv stykker har likt «KARMAGEDDON»-statusen deres, og det er nøyaktig like lang tid som trikken brukte fra Majorstua til Jernbanetorget, så betyr det at det ikke er 21.12 i Kina ennå, og vips, der har de en forklaring på hvorfor Norge ikke ligger klemt under en jordplate i Atlanterhavet. Kognitiv dissonans er en tøff jævel, men om tre uker kan dere i det minste lukte «profetene» på en mils avstand.

10 1

Boblere: Facebook-Høyre, libido på avveie, burgunder, musember, Kir Royal, ukonvensjonelle metaforer for hvordan vagina smaker, algeshots, ekte simultanorgasmer<3, kamelkåpe, diamantveibuddisme, pepperkakeyoghurt, champagne, roger that.

6

11/2012

KONKURRANSER

VI SPANDERER EN KVELD PÅ NATIONALTHEATRET Av Redaksjonen

Når var sist du tok med din elskede/ venn/forelder/barn/FYLL INN HER ut på en ordentlig helaften? En bedre middag på Theatercafeen, for eksempel, etterfulgt av et stykke på National? Vi har fått billetter til lesere som er sultne på litt gratis kulturopplevelser, og denne gangen er det

en forestilling fra mannen som lagde filmen Trainspotting på nittitallet. Denne mannen har nemlig også laget et teaterstykke som heter Diktator mot dikter.

Handlingen er satt til Stalins Moskva, og Nils Ole Oftebro spiller hovedrollen. Lik NATT&DAG på Facebook for å bli med i trekningen av billetter til forestillingen.

PIMPIT er forkortelsen til Politiets Innsats Mot Prostitusjon I Trondheim. He he, trøndere ass.

En nysingel popsangerinne fra Moi ryktes å kroke opp med en av Norges mestselgende forfattere, og de er blitt observert sammen på Grand Hotel i hovedstaden flere ganger.

En norsk kunstner ble kastet ut av SM-miljøet i Norge fordi han visstnok er «for drøy».

En tidligere Wam&Vennerød-skuespiller og nå konsulent i NFI skal angivelig ha ringt opp den norske filmskaperen bak to prisbelønte middelklassebarn-i-Oslo-med-eksistensielle-problemerfilmer for å be ham lage film. Samtidig sliter andre talentfulle filmskapere ræva av seg og gjør bra ting uten å få én krone i støtte.

Eimen av bitterhet i filmbransje-korridorene brer seg helt ned til kontoret vårt!

Arbeiderparti-prins som angivelig stønner «nå-har-du-deg-medmakta!» når han elsker med pikene, ble observert omringet av fem jenter på partifest på utestedet Fisk&Vilt. Partikollegaene sto rundt ham og diskuterte hvem han kom til å ta med seg hjem. Det ryktes også at politikeren bruker statssekretærene sine som wingmen.

LOMMEMANNEN AINT GOT NOTHING ON YOU Av Redaksjonen

Vet du hvor mange jenter som går ut på byen i kjole uten lommer hver sommer og danser med mobilen i hånda hele kvelden? Eller hvor mange menn som ikke gidder å ha med seg lommeboka fordi de ikke har noe sted å legge den, og dermed lar bankkortet ligge i baklomma slik at det knekker? Sikkert veldig mange. Dette har sikkert ShoeBar også tenkt på, og de har gitt

oss en haug med skinnlommer, altså en slags veske til telefonen din/bankkortet/kvitteringer/mynter som du kan henge rundt halsen, som vi vil gi bort til leserne våre. Disse mobillommene er laget av skinn og kommer fra det danske merket Royal Republiq og koster 499,- i butikken. Praktisk.

Lik NATT&DAG på Facebook for å være med i trekningen av en Royal Republiq phone pocket. For øvrig en perfekt julegave.

TIBE T:rådløs

Apple TV

799,-

fra kr

400,-

fra kr

10.1” Samsung Galaxy Tab 2

3500,-

PAP tilbehør til iPhone/iPad/Mac

550,5500,-

fra kr

Beolit 12.

Trådløs høyttaler fra Bang & Olufsen

Incase Reflex hodetelefoner

8290,-

2400,-

fra kr

350,Native Uninon Pop Phone til iPhone og Android

11” MacBook Air

Skinnveske til laptop fra Sandquist

500,Beewi Bluetooth Mini Cooper til iPhone og Android

DIGITALE DRØMMEGAVER Gaver skal ikke bare være morsomme å få. De er noe du skal være stolt av å gi. På Wyfee smelter mote og teknologi sammen i landets første og eneste digitale motebutikk. Her finner du kremen av smarttelefoner, nettbrett, PCer, lydopplevelser og spennende, relevante accessories. Vi har håndplukket de beste produktene fra ledende leverandører og produsenter, og viser deg hvordan ulike produkt fungerer godt sammen.

Velkommen.

Sirkus Shopping

Strømmen Storsenter

Bogstadveien

8

11/2012

Therese Aune provoseres av anmeldere som mener debutplata er for flink og trygg – hun lager ikke gyngestolviser.

TEKST/FOTO SIRI HOVLAND KALDAL Sammen med musikere fra band som Moddi, Einar Stray og Snøskred ble debutplata Billowing Shadows, Flickering Light til, og endelig utgitt i begynnelsen av november.

Hei, Therese! Gratulerer med utgivelse! I disse dager leser du anmeldelser av deg selv. P3s anmelder skriver at «musikken blir fort, vel, flink, trygg». Flink pike-syndromet?

– Jeg er ekstremt uenig i den anmeldelsen. Hva vil det si å være flink? Er det feil at man kan spille et instrument? Det er så utrolig misforstått . Jeg synes ikke vi har laget en trygg plate i det hele tatt. Bandets reaksjon var: «Seriøøøøst, vi vejt jo itj hvilke akkorda vi spelle engang!». Jeg har jo fått terningkast fire i både Adressa og av P3, men har vanvittig mye mer respekt for anmeldelsen i Adressa. Og så har jeg jo fått kjempekritikk både av Radio Revolt og på Hissig. Det er jo bare anmeldelser. Jeg vet hva jeg tenker.

Hva tenker du?

– Jeg synes vi har laget en plate hvor vi har eksperimentert, lekt oss i studio og hatt et åpent forhold til låtene. Noen har blitt strippet

helt ned til kjernen, mens andre har vokst seg store med lag på lag i instrumenteringen. Vi har valgt ikke å forholde oss så mye til hvordan låtene har vært spilt før, men tenkt nytt i studio. Plata er full av små detaljer, lyder og elementer som gjemmer seg litt i bakgrunnen.

Du sammenlignes med andre kvinnelige vokalister som også har bakgrunn fra Musikkonservatoriet i Trondheim, som vokalisten i Highasakite og Pelbo. Hva er særegent med deg?

– Vel … Jeg har ofte fått høre at folk blir overrasket over hvor kraftig stemmen min er når jeg synger, om de kun har hørt meg prate. Selv synes jeg det er rimelig stor forskjell på hvordan jeg, Ine Hoem og Ingrid Helene Håvik synger. Jeg har stor respekt for dem som vokalister, men at vi sammenlignes tror jeg snarere går på anmeldernes mangel på referanser, enn på stor likhet.

Debutplata ble spilt inn i studio på Island.

Produsent Mio þórisson (Björk, Owen Pallett, Ane Brun) stod bak spakene. Therese ble kåret til Ukas Urørt i 2008 og fikk stor oppmerksomhet med hiten «Chameleon». Siden da har hun spilt på flere store festivaler, blant annet Iceland Airwaves og Berlin Festival.

Jeg blir irritert om folk beskriver plata som uengasjert, uten lidenskap.

Hva er forholdet ditt til disse byene?

– Åh, jeg elsker definitivt begge to. Jeg har kanskje mest forhold til Reykjavik, siden det er der jeg har vært lengst og mest. Det fungerte godt med produsent Mio þórisson Han får alle til å føle seg trygge og yte sitt beste. Dessuten er det alltid morsommere å jobbe kreativt i studio med en tekniker som er skikkelig engasjert i det kunstneriske resultatet, og som ikke bare har «nok en dag på jobb». En ting jeg elsker med Reykjavik er at du kan gå gjennom hovedhandlegata, Laugavegur, uten å støte på en eneste 7/11 eller HM-butikk. Berlin er også en fantastisk by, men på en måte er den så spekket av nordmenn, svensker og dansker at det nesten føles som å være i Norge, bare litt bedre og litt billigere. De har ikke fjell da.

Plata ble spilt inn for et år siden. Hva har du gjort i mellomtiden?

– Jeg har blant annet studert liveelektronikk på musikkhøgskolen i Oslo, komisk nok siden jeg har et helakustisk ensemble. Jeg har også spilt konserter og jobbet med andre bandprosjekter.

Blir det neste albumet elektronisk, ikke akustisk?

– Det er umulig å si akkurat nå, men jeg tror nok vi kommer til å holde på det akustiske uttrykket. Jeg kan riktignok ha sansen for elektroniske lyder som blender godt med akustiske instrumenter. Nick Cave og Warren Ellis gjør en del av det på filmmusikksound-

tracks, som «The assasination of Jesse James» og «Proposition». Så det vil nok bli en blanding i så fall, for å holde musikken organisk.

Musikken din beskrives som filmatisk. Hvilken film kunne du skrevet musikken til?

– Jeg skal faktisk kanskje, kanskje lage musikk til en film, men det er fremdeles veldig på et planleggingsstadium. Det er en animasjonsfilm. Men ikke på en disney-måte, mer som animasjonsfilm for voksne. Jeg har definitivt lyst til å lage filmmusikk. Samarbeidet mellom hun som har laget coveret mitt og meg, begynte jo med at jeg laget musikk til en videoinstallasjon hun laget.

Hvorfor har du valgt Riot Factory, et trøndersk label?

– For meg har det ikke så mye å si akkurat at labelet er trøndersk, snarere at det er en gjeng engasjerte, dyktige folk, som er uredde og tenker framover i en tid hvor mange labeler er redde for å satse på ny musikk.

På releaseturnéen nå skal vi bevise at vi slettes ikke lager «monotone gyngestolsviser», men derimot musikk som berører, som kan være storslått, men også liten. Jeg blir irritert om folk beskriver plata som uengasjert, uten lidenskap, eller noe som passer i bakgrunnen, for jeg vet at det er feil, og jeg vet at det er mange som vil være enig i det om de bare tar seg tid til å lytte.

Fredag 9. november slapp Therese Aune debutalbumet «Billowing Shadows, Flickering Light» på labelet Riot Factory.

Det distribueres av EMI og kommer i LP- og digital-format. Er for tiden også aktiv med bandprosjektene Klang Kollektif og Sound Horn OK Please

11/2012

9

HVA ER TRO?

Hvis livet gir deg sitroner kan du ikke lage limonade og kalle det Gud. Tekst Hanna Stoltenberg Illustrasjon Tord Torpe

Lars Gule har vært både ekstremist og potensiell terrorist. I 1977 ble han arrestert da han forsøkte reise inn i Israel med cirka 750 gram sprengstoff gjemt i bokpermene. Fordi han trodde.

Ikke på en gud, men på menneskets rett til verdighet og selvstendighet. Den retten har han fortsatt å kjempe for, blant annet som generalsekretær i Human-Etisk Forbund. I dag er Gule postdoktor ved Høgskolen i Oslo og Akershus. Nylig ga han ut boka Ekstremismens kjennetegn. Mer nylig snakket han med NATT&DAG om tro.

Hva er tro?

– Tro er mange ting, og kommer i mange utgaver. Vi tror veldig mye og med gode grunner. For eksempel at toget går når det skal.

Det står i rutetabellen og vi har erfaring som tilsier det. Det er en form for tro basert på erfaring og på tillitt til rutetabellen. Så har du den troen som ikke har noen begrunnelse.

Som ikke er understøttet av erfaring. Og det er religiøs tro. Det er de to hovedtypene av tro. Og den religiøse troen er basert på – sier de mer finurlige teologene – at «man må bare tro». Det er troens kjennetegn, at den ikke har noen logisk eller empirisk begrunnelse.

Er humanisme en form for tro?

– Nei. Humanismen er et livssyn som handler om hvordan man forholder seg til virkeligheten. Det er virkelighetsforståelse og 10

11/2012

kunnskapsteori. Det handler om hvordan vi etablerer en moral eller en etikk. Forskjellen på en humanistisk moral og en religiøs moral er begrunnelsestilnærmingen. Vi har rasjonelle grunner for de standpunktene vi tar, ikke trosbaserte.

Humanismen fremhever menneskets ukrenkelighet og iboende verdighet. Men hvis gud ikke finnes, hvor kommer denne verdien fra?

– Hvordan begrunner man menneskets verdighet uten religion? Rasjonelt, selvfølgelig. Alle mennesker vil bli behandlet med verdighet. Det er svaret. Hvis du selv vil bli behandlet med verdighet, hvorfor skulle du ikke behandle meg med den samme verdigheten?

Har religiøse da rett til ikke å få sin religiøsitet krenket?

– Nei. Man har like lite rett til å unngå å bli krenket i sin religiøse tro som man har rett til å bli gjengjeldt i en forelskelse. Forestillingen om at man kan gå rundt i livet uten å bli såret er helt meningsløs. Det skjer jo nesten hver dag. Det er uunngåelig. I mangfoldige samfunn er slike «sammenstøt» av emosjonell art uunngåelig.

Når blir troen ekstrem?

– Enhver tro som legger til grunn forhold ved virkeligheten som ikke stemmer overens med våre beste kunnskaper, nemlig det vitenskapen frembringer, er ekstrem. Så hvis du tror at det finnes en gud, stemmer ikke det med virkeligheten slik vitenskapen avdekker den, og det er ekstremt.

Enhver troende er altså en ekstremist?

– Ja, da er du en deskriptiv ekstremist.

Når du tror på en gud. Det betyr ikke at du er en moralsk eller normativ ekstremist, men hvis du tror på noe som ikke kan bekreftes på rasjonelt vis, så har du en oppfatning som strider mot våre beste kunnskaper, og det er en ekstrem oppfatning.

Dersom man ikke tror på at mennesket har iboende verdighet og at denne verdigheten gjelder for alle, er det også en form for ekstremisme?

– Ja, det er normativ ekstremisme og den logiske konsekvensen av det er at man går og henger seg. Velbekomme. Man må kunne forvente at folk er villige til å ta konsekvensene av det de preker. Meningsfull samtale handler om at man har tillitt til at folk faktisk mener det de sier, i den forstand at de er villige å gjøre noe for å bevise at det er riktig.

Det finnes ikke gode grunner til å nekte andre en verdighet og de grunnleggende rettigheter man selv gjør krav på. Dermed blir det selvmotsigende å avvise andres menneskeverd.

Ellers har man ikke menneskeverd selv – og kan gå å henge seg.

I 1977, da du ble arrestert, var det du som trodde på noe som du var villig til å gjøre … nær sagt alt for. Hva var det?

– Jeg trodde vel ikke, men jeg hadde en oppfatning av virkeligheten som på mange måter fortsatt er intakt, men hvor sider av denne oppfatningen førte til en ekstrem normativ politisk posisjon. Oppfatningen min

av en internasjonal klassekamp var at man kunne tillate undertrykte å bruke nesten hvilke som helst midler i sin frigjøringskamp.

Men det går ikke. Man kan ikke frigjøre med undertrykkende midler. Det må være en sammenheng mellom mål og midler, og det er det ikke i terrorisme. Og der trådte jeg feil.

Er det også farlig å tro for mye på vitenskapen?

– Ja, det er farlig. Da kan man bli en scientist som tror at vitenskapen i snever forstand har svar på alle spørsmål. Og det har den jo ikke. Men det finnes vitenskapelige svar på alle spørsmål. Vitenskapen er også en institusjon, det er ikke bare en tenkemåte. Og det er ikke bare én institusjon, det er mange institusjoner befolket av mennesker, og mennesker tar feil. Hele tiden. Du må lete etter de argumentene som taler imot det du selv mener er det riktige, for det er kun da du får korrigert deg selv. Det er sunt, og det er det som driver vitenskapen fremover. Det er dette som er ytringsfrihetens rasjonelle samfunnsmessige begrunnelse. Vi trenger motforestillingene.

Så humanismen trenger religion?

– Helt klart. Jeg pleier noen ganger å si at hadde ikke humanister hatt religion, måtte vi funnet den opp. Mangfoldet er mer verdifullt enn enhet og enighet. Så derfor trenger du kjettere, du trenger religiøse, du trenger klimaskeptikere, du trenger hele pakka. Det er den kontinuerlige meningsutvekslingen som gjør at vi etablerer våre sannheter. Og disse sannhetene er alltid foreløpige.

«Ekstremismens kjennetegn: ansvar og motsvar» er ute på Spartacus forlag nå.

...?

Det er mange ting du kan bekymre deg over HVOR DU SKAL BO TRENGER IKKE VÆRE EN AV DEM

Norges største formidler av hybler og bofelleskap

Lik NATT&DAG på Facebook og følg oss på www.nattogdag.no for oppdateringer på de nominerte. #trondheimprisen

SAMFUNN

Kultur + Politikk + Intervju + Kommentar

Religion er ansvarsfraskrivelse.

- Johans Åpenbaring, SIDE

Jeg tror ikke sekulære mennesker forstår hellighet.

Gervais’ ateisme er et uttrykk for en himmelropende intellektuell og filosofisk latskap.

- Den opportunistiske ateisten, SIDE

20

18

- Troende til alt, SIDE

Hvilken menighet leverer best ved alteret? NATT&DAG testet gudstjenestene hos de monoteistiske religionene.

25

lavterskeltilbud. Ikke noe stress, unødvendig staffasje eller spenning. Perfekt for stive, reserverte nordmenn.

Lovsang:

Tekst Eivind Nyhus Illustrasjon MARIUS PÅLERUD Den norske kirke Søndag 18. november, kl. 11.00 Gamle Aker kirke, Akersbakken 26.

Nordmenns holdning til Gud er omtrent slik: «det kan godt hende han finnes, men han må ikke tru at han er noe».

I vårt egalitære samfunn kan selv ikke Vårherre forvente seg noen opphøyd status. En holdning som kanskje kan tilskrives fem hundre år der kirken har fungert som statens religiøse underbruk. Gjennom aktiv politisk styring har kirken blitt hva hånflirende tunger kaller en statlig seremonileverandør med sponset salmesang, administrert og økonomisk underholdt av staten. Likevel: folket slutter i store tall opp om denne lunkne, sosialdemokratiske løsningen. For Kirken er populær. To tredjedeler av oss lar seg døpe og konfirmere

i det som frem til i sommer var landets statskirke. Litt færre gifter seg her, men når du dauer er det over nitti prosent sjanse for at en prest i Den norske kirke kaster de siste spadestikkene med jord over deg.

I Gamle Aker kirke er Gud fortsatt hovedtema, og har vært det siden kirken ble bygd på 1100-tallet. Det er en massiv steinkirke hvilende på en høyde ovenfor Telthusbakken. De svære søylene og mange rommene i kirken er imponerende, men ødelegger lyden og sikten. Får du plass på siden, vil du måtte stirre rett inn i en steinsøyle, hele tiden mens skrålingen fra unger som leker med kirkens Lego overdøver prestens stemme.

Presten, en middelaldrene kvinne, har nok dette og tidligere erfaringer i bakhodet, når hun åpner gudstjenesten med nærmest å trygle menigheten om å delta i salmesangen: «Det er få ting som ikke er lov i en kirke, men ikke å synge er en av dem». Forsamlingen ler

Presten åpner gudstjenesten og nærmest trygler menigheten om å delta i salmesangen.

nervøst. Oppfordringen er imidlertid til lite hjelp. Selv på slagere som «Ingen er så trygg i fare, som Guds lille barneskare», er det pinlig lite sang.

En dresskledd mann stresser og spør sitt følge om hva det er meningen at han skal foreta seg: «Må jeg stå framme der når ungen skal døpes?», forsøksvis hvisker han. Han viser seg å være familiemedlem av dåpsbarnet som stikker av med navneprisen («Vi døper deg til Theo Olav Børre»).

Prekenen handler om Jesus som går på vannet. Presten frir til publikum med folkelig humor («var det høyt saltinnhold eller Maizena i vannet, tro?»), og snakker videre om vitenskapens mange vidundere – men også dens utilstrekkelighet. Å gå på vannet er å gjøre det umulige mulig, forklarer hun, og fortsetter: «Det er et under på linje med det å reise seg fra bunnen og et liv i hat; til å gripe det gode og takke ja til kjærligheten.»

Prekenen er kort, konsis og to the point.

Menigheten – de fleste pliktskyldig tilstede som del av til sammen fem dåpsfølgekonstellasjoner – følger tilsynelatende godt med.

Gå inn/gå forbi: Dette er stedet hvor en verken trenger å knele eller heve sine armer i lovsang. Det er et spirituelt og folkelig

2 Preken:

4 Lokaler:

5 Jesus Church Søndag 11. november, kl. 16:00 I Ballroom. Nedre vollgate 11.

«Levende gudstjenester og nært felles skap», lover Jesus Church på sine nettsider. Dette blir kleint, tenker vi, og trasker i retning Stortinget hvor menigheten har tilholdssted. Jesus Church tilhører den mangfoldige og raskt voksende Pinsebevegelsen. På verdensbasis finnes tall på alt fra 100 til 700 millioner medlemmer, hvorav 30-40 000 skal holde til i Norge. Noe i overkant av hundre av disse befinner seg denne søndagskvelden på gudstjeneste i Jesus Church. Det er imidlertid lite som tyder på at vi skal få overvære en tradisjonell gudstjeneste. Lokalet består av kafé, stands og en forholdsvis stor hall hvor det er rigget til for band.

11/2012

13

Lukten forteller oss at dette ikke er den kommunegrå, AP-sanksjonerte varianten ...

Det er lyskastere i taket og hiphop fra høyttalerne. Fra en storskjerm på scenen vises det ekstremsportvideoer. Lydnivået er såpass at barna, og de er det mange av, har fått utdelt store øreklokker som det står «Jesuskids» på. Menigheten består ellers av unge, pene og blide mennesker. Alle hilser hjertelig på hverandre og smiler bredt.

Plutselig hopper en pastor opp på scenen. Med enkle retoriske grep og karisma skaffer han seg forsamlingens oppmerksomhet. Han er selvironisk når det trengs («jeg gikk i grå skjorte og sliten dress, mens resten av forsamlingen hadde de nyeste snowboardog skiklærne!»), han griper øyeblikkene (kairos), og er lidenskapelig tilstedeværende (patos). Han ser ut på oss og sier han ikke vet hvem alle her er, hvor vi kommer fra, eller hvor ofte vi har tryna. «Fem ganger? Seks ganger? Alle har vi møtt veggen! Men i kveld skal vi møte Jesus!!». Det virker. Vi blir nesten revet med: «JA! Vi er også blant dem som har tryna!». Impulsen blir imidlertid raskt fortrengt når den voldsomme lovsangen dras i gang. Vokalisten gir alt, og får støtte fra tre gitarister, to sangdamer, og én trommis som ikke får plass på scenen. «En gang skal alle presidenter og statsregenter bøye seg for deg», synger vi. Hendene i været. Denne kvelden er for fest og feiring, og ingen alvorlig preken skal komme i veien for det.

Det er farsdag og alle fedre i salen må opp på scenen for å konkurrere om å knyte et slips raskest (det var lov med både enkel og dobbel windsor). Salen ler og jubler. Så dukker en video av Pippi Langstrømpe opp på skjermen. Budskap: Vær sterk, og forsvar de svake! En masteroppgavestudent forteller 14

11/2012

om pinsevennenes fremmarsj i Brasil: «De bygger kirker der vi bygger Deli de Luca!».

Deretter noen kunngjøringer (After Church Party neste søndag, ellers anbefales alle å delta i House Church og på ekteskapshelga med spennende seminar). Litt mer bønn, og så er det tid for nytt foredrag med tittelen «verdiforandringer». En mann tar oss med til fattigdommen i Bangladesh, og tilbake til vår egen «åndelige fattigdom». Vi får høre om et møte med Bono («Halleluja!»), og om kristne som beveger seg ut i samfunnet og «gjør en forskjell». Det advares mot egoisme, selviskhet og rus. «Menigheten skal være en trailer på den filmen som himmelriket er», forteller foredragsholderen. Vi avslutter med dagens andre kollektinnsamling – denne gangen til inntekt for kenyanske mødre som fletter kurver. For de som allerede har tømt lommeboka, opplyses det om en tilgjengelig kortterminal i hjørnet.

Gå inn/gå forbi: Jesus Church er for de som tenker på Jesus som «en fet kamerat», gudstjenesten som ukas party, og som aldri rødmer. Innpakningen er ung, hip og kul. Men må det være så påtrengende?

Lovsang:

6 Preken:

4 Lokaler:

2

Den russisk-ortodokse kirke Søndag 25. november, kl. 11:00 Vår Frelsers ortodokse kirke, Akersveien 33.

I Vår Frelsers gravlund på St. Hans haugen, har Hellige Olgas menighet slått seg ned. Dette er den første moderne russisk-ortodokse menighet i Norge direkte underlagt Moskvapatriarkatet, og dagens medlemstall ligger angivelig på rundt 3000. Og Olga sjæl? Jo, hu var fyrstinne av Kiev på midten av 900-tallet, og forsøkte å kristne datidens Kiev-rike (deler av dagens Ukraina, Russland og Hviterussland). Krønikene forteller at hun var av skandinavisk herkomst og antagelig avkommet etter en viking.

Kirkebygningen er i teglstein, og forholdsvis liten. Inne er det mørkt, og i begynnelsen er det kun stearinlysene som lyser. De er det derimot hundrevis av, og det tennes ustanselig nye små lys til minne om de en måtte ønske å minnes. Det er varmt. Veldig varmt. Men de færreste lar jakka falle. I stedet krysser de seg til stadighet med korsets tegn over sine enorme leopardmønstrede kåper, Canada Goose-jakker og generelt Sibirinspirerte bekledning. Dampen av røkelse og krydder ligger tykt i rommet. Presten tar en runde opp og ned midtgangen med en røkelseslampe for å spre lukten litt ekstra.

Vi er cirka 40 stykker i det lille rommet. Alle står. De fire-fem stolene som finnes er nemlig forbeholdt babushkaene (bestemødre). De fleste damene har dekket til håret sitt med et lite farget sjal.

Det viser seg at vi har kommet til en messe hvor det meste foregår på kirkeslavisk.

Et språk ingen egentlig snakker lenger, men som for et utrent norsk øre lyder som en pen og forfinet versjon av russisk. Det er hele to prester, tre-fire altergutter og én assistent som vekselvis synger og leser bønner. Presten har en gullfarget kappe, og en svær svart hatt. Vi får høre historien om den barmhjertige Samaritan – som presten halvsynger seg

gjennom på norsk. Også syndsbekjennelsen får vi på norsk, og i motsetning til Den norske kirke bekjenner en her fremdeles: «lysten til det onde i mitt hjerte».

Ved et tegn eller et ord vi går glipp av, går plutselig flere bokstavelig talt i bakken.

Han ved siden av kysser steingulvet godt og lenge, mens andre begrenser seg til å tappe noen fingre ned i bakken etter å ha knelt. I siderommene står det kordamer som synger høyt, klart og vakkert. Sangen glir langs veggene og det bueformede taket – ja, den trenger seg gjennom røkelsen og treffer oss midt i søndagsbluesen. For i det vakre og ikon-fylte rommet er atmosfæren mest av alt nedstemt. Det hviler noe tungt over hele forsamlingen, som om vi deltok i en requiem (dødsmesse). Kanskje er det derfor som en slags oppmuntring til slutt, at presten lar alle de som kommer frem og kysser gullkorset hans få med seg en liten kjeksbit på veien ut.

Gå inn/gå forbi: Dersom du er kald og nedfor: gå inn! Her kommer du til dine likemenn. Kjæl med søndagsbluesen og smak på god kjeks til lukten av røkelse og lyden av oppsiktsvekkende god korsang.

Lovsang:

6 Preken: Kan ikke vurderes.

Lokaler:

5

Det mosaiske trossamfunn Lørdag 17. november, kl 09:00 Synagogen i Bergstien.

«Pleace show me your ID». En sikker hetsvakt med propp i øret gransker oss nøye utenfor inngangen til synagogen. Lengre opp i gata står det en politibil.

Det er en tidlig, grå morgen i en folketom gate. Men vreden fra Midtøsten har potensiale til å ramme selv lille Bergstien.

Vi får på oss en kippa, og beskjed om at mobil ikke hører hjemme på ortodoks messe.

Lokalet er ikke ulikt et kirkerom. Det er mørke trebenker, et høyt og buet tak, et slags alter, og trapper opp til prekestolen. Torarullene ligger oppbevart bak to dører og tunge rød gardiner. Men det skal ta en god time før rullene hentes frem. Først skal kantoren på hebraisk synge seg igjennom det som finnes av morgen- og sabbatsbønner. Det gjør han med ryggen mot oss, mens han vugger frem og tilbake. En godslig og røslig dansk fyr ser at vi ikke skjønner en dritt, og kommer oss til unnsetning. Han beærer oss en bok med svenske oversettelser av bønnene, og forklarer at tekstene stort sett er basert på mosebøkene. De færreste følger nøye med – folk kommer og går. De klapper hverandre kameratslig på ryggen, og sitter og står akkurat som det passer dem. Majoriteten er gamle menn (damene og ungene har eget program), og alle bærer de et hvitt og blåstripet teppe over ryggen og skuldrene. Uten forvarsel begynner de noen ganger å synge med kantoren.

Da brummer dype bassrøster fra alle kanter.

Sangene virker trøstende og nederlagsstemte, men den svenske oversettelsen avslører at det er like mye en feiring av Guds storhet vi er med på. Det oppleve som et nært og kjært fellesskap av gamle menn. Om vi lukker øynene kan vi drømme oss noen tusen år tilbake til miraklenes tid og ørken, esel, kjortler og sandaler. Det kan vi gjøre. Selv får vi ikke de gamle karene i Berlevåg Mannskor ut av hodet.

Før torarullene skal legges tilbake, bæres de opp og ned midtgangen. Mennene lar trådene fra teppene sine berøre toraen, før de kysser teppet sitt. Rabbineren går så opp trappesatsene, og holder en preken. Det handler om Jacob og Esau, men det trekkes forbindelseslinjer til dagens situasjon i Israel/Palestina.

Esau ville drepe Jacob, og det var stadig konflikt og kjekling de to imellom. Jacob («vår jødiske forfar») var sterkere enn Esau, og kunne vinne over ham i kamp, forsikrer rabbineren.

«Men uansett hvor mange en dreper og hvor mange kamper en vinner – er det ideologien og hatets tanke en må overvinne». Prekenen er befriende rett fram, og rabbineren er ikke redd for å berøre Midtøsten-spørsmålet. Noen tordentale holder han likevel ikke. Talen er bestemt, men forsiktig. Rabbineren avslutter med en oppfordring om å gå ut i samfunnet som «stolte og åpne jøder». Til slutt får de små barna komme til. De fyller trappene og prekestolen, før de synger med i en siste runde hebraisk bønnesang.

Gå inn/gå forbi: Greier du først å komme deg inn, vær forberedt på å måtte bli med på en tre timers seanse (yes, intet mindre) som kan minne om en jødisk versjon av Berlevåg Mannskor.

Lovsang:

5 Preken:

4 Lokaler:

4

Den katolske kirke Søndag 11. november, kl. 19:30 St. Olav domkirke, Akersveien 1.

Når vi slentrer inn klokken halv åtte til en såkalt aftenmesse, har domkirken allerede rukket å feire syv (!) gudstjenester tidligere på dagen. St. Olav domkirke er stort sett stappfull fra åtte om morran til åtte om kvelden. Ja, nå snuser den katolske menigheten til og med på folketomme statskirker i Groruddalen for å dekke behovet sitt. Landets siste katolske erkebiskop rømte landet i 1536 i ei skute fra Nidaros til Holland, men siden den tid har vårt evangelisklutherske land som kjent blitt oversvømt av polske arbeidere, filippinske au-pairer og sør-europeiske eurokriseflyktninger. Legg til kulturelitens fremste spirituelle trend på 00-tallet: konvertering til katolisismen, og du har forklaringen på veksten (Arne Berggren, Gerhard Helskog, Vetle Lid Larssen, Jahn Otto Johansen). Menighetens nasjonale sammensetning gjør at godt under halvparten av gudstjenestene foregår på norsk. Det er egne polske messer, vietnamesiske, kroatiske, franske, spanske, litauiske etc.

Ved inngangen til kirkerommet står det fat med vievann. Unge som gamle dypper fingrene i vannet før de gjør korsets tegn, og neier i retning alteret. Det skjer fort, og med den største selvfølge og rutine. Inne i kirkerommet er lukten det første som forteller oss at vi er i en katolsk kirke og ikke den kommunegrå, AP-sanksjonerte varianten vi er vant med her hjemme. Rommet er fylt av mild røkelse. Det er brennende stearinlys og varm belysning, store oljemalerier og vinduer i mosaikk. Trebenkene er imidlertid knallharde. Hvorfor ikke noen puter i plysj?

Hadde ikke det passet rent estetisk? Presten er en gammel mann med forsiktig stemme og ørlite amerikansk(?) aksent. Skjelvende tømmer han begeret med Jesu blod og når han tygger oblaten (brødet) knaser det høyt gjennom det litt knirkete høyttaleranleg-

get. Aftenmesse innebærer en forholdsvis kort gudstjeneste (45 minutter), og ingen sang. Det åpnes med bønn for alle verdens enker (det er enkenes dag). Siden følger en kort preken som oppfordrer oss til å komme ut av våre skall og se på hverandre som søsken. Det bes for krigsflyktninger og kristne forfulgte, samt alle kvinner som blir diskriminert (for det er mest kvinner som blir diskriminert, forteller presten oss).

En tykkfallen dame med skrikende rød allværsjakke og Eli Hagen-hår trer plutselig frem i midtgangen. Hun går mot alteret og presten. Vi aner en skandale og vrir oss i benkene – hva i all verden er det hun skal?!

Det viser seg imidlertid (puh!) at hun bare er kveldens tekstleser. Atmosfæren er høytidelig, men samtidig avslappet. Flere finner det til og med passende å dukke opp ti-femten minutter ut i gudstjenesten for så å forsvinne før den er ferdig (sikkert sør-europeere). Det hele avsluttes med at vi hilser hverandre med «fredens tegn». Det innebærer, så vidt vi kan bedømme, et slapt håndtrykk og forsiktig smil til høyre og venstre. Ute på kirketrappa stopper en eldre asiatisk herremenn opp. Han bukker dypt for den 2000 år gamle hellige katolske kirke, før han snur seg og fyrer opp en feit rullings.

Gå inn/gå forbi: De steinharde benkene vi måtte knele på til tross: dette er hva middelaldrende damer og «søkende» kulturarbeidere med spesiell affekt for fransk og italiensk kultur kaller «balsam for sjelen».

Lovsang: Kan ikke vurderes.

Preken:

4 Lokaler:

5 11/2012

15

natt&dag 24.04.12_visittkort 24.04.12 08.19 Side 1

Fra

49,TRONDHEIM

DOVRE

OSLO

Oslo - Dovre Trondheim Oslo Olavsgård Gardermoen Hamar Brumundal Moelv Lillehammer Øyer Fåvang Ringebu Vinstra Kvam Otta Dovre Dombås Oppdal Berkåk Lundamo Melhus Klett Heimdal/Tiller Trondheim

STAVANGER

KRISTIANSAND

Gratis trådløst internett og strøm ombord

God benplass og justerbare seter • Alternative seteløsninger • WC og 220 volt

Oslo - Kristiansand Stavanger Oslo Sjølyst Lysaker Høvik Drammen Fokserød Torp lufthavn Skjelsvik Kragerø Risør Fiansvingen Arendal Grimstad Lillesand Dyreparken Håneskrysset Bjørndalssletta Kristiansand Søgne Mandal Vigeland Lyngdal Kvinesdal Flekkefjord Moi Egersund Vikeså Ålgård Kongeparken Sandnes Stavanger Fast holdeplass fra Oslo Fast holdeplass mot Oslo

For bestilling og ruteinformasjon:

Mulighet for kjøp av billetter på bussen på de faste holdeplassene med kort/kontant

Muslimsk menighet Fredag 30. november, kl. 12:30 Central Jam-e-Mosque World Islamic Mission Norway, Åkebergveien 28 B World Islamic Mission på Grønland er en av Norges største muslimske menig heter med sine 5000 medlemmer.

Menigheten ble grunnlagt på åttitallet av pakistanske muslimer, og det er fremdeles primært de med pakistansk opprinnelse som utgjør menigheten. Abid Raja var en gang talsmann for menigheten, mens Ubaydullah Hussain fra de ekstreme «Profeten Ummah» er kastet ut. En kan trygt si moskeen skiller seg ut i gatebildet der den ligger klemt mellom et kontorbygg og en boligblokk, med Grønland Politihus og Oslo fengsel på den andre siden av veien. Minaretene rager høyt, og bygningen er utsmykket i blå mosaikk. Det norske været har imidlertid gitt mosaikken en hard omgang, og selv ikke utskiftingen fra

iranske til franske fliser hindrer at de faller av.

En eldre herremann hilser oss hyggelig velkommen og viser oss inn til Fredagsbønnen. Vi tar pliktoppfyllende av oss skoene, og går inn i en halvsirkelformet sal. En imam er allerede i gang med prekenen. Den foregår på urdu, og med unntak av enkelte geografiske betegnelser fra Midtøsten, er det ikke stort vi får med oss. Imamen sitter på en utsmykket stol og taler som en engasjert foreleser med aktive håndbevegelser. Forsamlingen sitter på behagelige tepper med beina i kors, eller på kne, og lytter. De eldre, og de yngre som kanskje ønsker å se eldre ut, har latt skjegget gro og ikledd seg kjortler. Resten av forsamlingen er antrukket i bukse og skjorte, og påfallende mange har store forede jakker med påskriften «Oslo Taxi» eller «Norgestaxi» på seg. En mann har logoen til Posten.no på bukse og genser. Mange har også en taqiyah, et hvitt skalkeformet hodeplagg på toppen.

De fleste taxisjåførene sverger imidlertid til topplua – også mens de ber.

Etter prekenen er det nemlig tid for bønn. Menigheten bukker først stående, før de går ned på kne og bøyer hele overkroppen i retning Mekka. Dette skjer flere ganger, og det blir mye tøy og bøy. I begynnelsen foregår det litt spredt og tilsynelatende etter innfallsmetoden. Men etter en kort beskjed stiller de seg tett i tett og på rekker med gardistens evne til presisjon. Fra vår posisjon bakerst i salen teller vi 70-80 rumper og mange barføtte tær.

Det lukter uventet godt. De fleste har vasket hender og føtter før de gikk inn i salen, og det hviler en mild aroma av såpe og lotion i hele rommet.

Imamen synger et kort bønnerop til slutt, og forsamlingen nynner forsiktig med. Mer sang blir det aldri. «Vi får vel dra tilbake til jobb», sier en til en annen, og så reiser de seg og går. Hele fredagsbønnen er over på cirka

tre kvarter. På veien ut skimtes en stor reklameplakat for «Islamic finder», en iPhone-app som til enhver tid kan holde deg oppdatert på nærmeste moske og riktige bønnetider.

Gå inn/gå forbi: Når novembersola smyger seg inn over teppene og mosaikken, er dette et deilig sted å være. Lokalet er beroligende, velduftende og behagelig. Urdukjennskap er imidlertid en forutsetning for å ta del i prekentekstens forsonende budskap.

Lovsang:

2 Preken: Urdu-oversetter etterlyses.

Lokale:

6 11/2012

17

Ricky Gervais’ late, uforpliktende slendrian-ateisme illustrerer hvordan Vesten er beredt til å opphøye åndelig fattigdom til en dyd.

Tekst Aksel Kielland Illustrasjon Tord Torpe JEG HAR EN venn som farer sammen så fort noen nevner Ricky Gervais.

Han liksom kvepper til og kaster seg umiddelbart ut i langtekkelige tirader som er like kjedelige som de er forutsigbare. Poenget hans er at Gervais representerer alt som er galt med moderne humor. Og ved siden av det faktum at han selv i sin nåværende nyslankede utgave er et groteskt overvektig svin av en mann som ikke har noe på TV å gjøre, er min venns fremste innsigelse mot Gervais at han bærer hovedansvaret for at verden ikke lenger produserer fantasiløse, lattersporbefengte situasjonskomedier med samme iver som før.1

Selv om også jeg får fnatt av det meste som blir forsøkt solgt inn med den håpløse neologismen «pute-TV», har jeg aldri delt min venns avsmak for Ricky Gervais. Uansett hvordan man snur og vender på det, er The Office en klassiker: Man kan mislike serien så mye man bare vil, men man vil måtte lete lenge for å finne en serie som har avstedkommet et globalt humoristisk paradigmeskifte i samme omfang som Gervais’ gjennombrudd.

Ikke sånn å forstå at jeg anser suksess for å ha noen egenverdi, men jeg likte The Office godt, og med tanke på den voldsomme medvinden Gervais og hans medregissør Stephen Merchant hadde i ryggen, tok det lang tid før jeg i det hele tatt vurderte muligheten for at de løp i den dårlige komediens tjeneste.

Mens The Office var en serie jeg både likte og beundret, ble radioprogrammet og podcasten The Ricky Gervais Show – og da særlig den første inkarnasjonen som ble sendt på den londonbaserte radiostasjonen XFM – noen år senere en vaskekte besettelse.

Om dette i dag fortoner seg som en smule underlig, er det viktig å huske at programmets hovedperson Karl Pilkington på denne tiden ikke var den vandrende inkarnasjonen av klisjeen om Nord-England som et goldt, intellektuelt ødeland han i de senere år er blitt redusert til, men en gretten tekniker som pleide å mobbe Stephen Merchant for å være et misfoster hvis blotte utseende var nok til å påføre kvinner mareritt.

Men man blir jo lei av det meste, og et par år – samt en håndfull tv-serier, stadionturneer og Emmy-seremonier – senere, er jeg langt mer enig med min humoristisk forkvaklede venn enn jeg noensinne hadde sett for meg at jeg kunne bli. Jeg kaster meg riktignok ikke ut i frådende svovelprekener hver gang Gervais’ navn nevnes – jeg holder ham ikke engang ansvarlig for å ha ødelagt situasjonskomedien som sjanger – men jeg fylles av en uggen følelse av han omsider har blitt alt det The Office var en kritikk av – at den ironisk skamløse selvpromoteringen og den ironiske selvtilfredsheten ikke lenger er like særlig ironisk.

Og jeg vet nøyaktig hva det var som fikk begeret til å renne over – det var den late, drøvtygde og bevisst fordummende ateismen.

FREMGANGSRIKE BRITER som krysser Atlanterhavet for å gjøre suksess på global skala kan velge mellom en håndfull opptråkkede stier, og Gervais valgte stien merket ’Gordon Ramsay’. Det innebærer at han systematisk har forenklet sin henvendelsesform til et punkt hvor det man opprinnelig tolket som et pregnant budskap nå er smuldret bort til fordel for en allmennappell hvis vekstpotensial synes grenseløs.

Det sier seg selv at en slik utvikling nødvendigvis må gå på bekostning av noe, og i Gervais’ tilfelle er dette noe først og fremst eleganse og smartness. Nøkkelen til The Offices suksess lå i dynamikken mellom mockumentary-formatet og de dypt menneskelige rollefigurene som igjen og igjen avslørte seg foran de evig tilstedeværende kameraene: Det er en uhyre nyanserik serie, som er avhengig av betydelige mengder fingerspitzengefühl fra både skuespillerne og regissørenes side for i det hele tatt å fungere.

Ricky Gervais anno 2012 er på mange måter antitetisk til både eleganse og smartness. Hans siste serie2 Life’s Too Short var et tidvis vellykket, men stort sett famlende forsøk på å gjenskape suksessformelen fra The Office, med den viktige forskjellen at Gervais denne gang ikke kunne dy seg for å dytte kjendiser inn overalt hvor det fantes en ledig birolle. På tross av ambisjonene om å vende tilbake til en mer avdempet, finstemt estetikk, ble serien dermed først og fremst en gjentakelse av de store castinggestene som preget Extras.

STORE GESTER PREGER også Gervais’ stand up. Store gester definerer Gervais’ stand up. Gervais hoppet over alle trinnene på stand up-komikerens karrierestige, og gikk direkte til stadion-stand up. Da Gervais i 2011 produserte HBO-programmet Talking Funny, hvor han i all beskjedenhet lot seg selv diskutere stand up med Chris Rock, Jerry Seinfeld og Louis CK, kunne man ved et par anledninger ane en viss skepsis blant amerikanerne i det Gervais la ut om sin stand up-karriere. For i dette panelet bestående av ett vaskekte geni, én mann hvis stil har definert stand up som kunstform for flere generasjoner, én mann som i øyeblikket gjør mer for stand up enn noen annen, og én fremgangsrik manusforfatter og regissør, var det én som skulle ut – og han hadde britisk pass.

Ricky Gervais er en privat mann. Til oppmerksomhetssyk å være, er han både i sine egne arbeider og i sine øvrige medieopptredener oppsiktsvekkende tilbakeholden med hensyn til alt som har med privatlivet å gjøre. Dette er naturligvis en beundringsverdig – og på alle måter forståelig – måte å håndtere sin kjendisstatus på, men denne uviljen mot å investere ikke bare noe privat, men også noe personlig, i arbeidene sine, blir mer påtakelig jo større han blir. Dette er åpenbart noe Gervais selv er klar over, og hans evangeliske nyateisme må sees som et forsøk på å fundere stand up’en sin på noe viktig og allmennmenneskelig – samtidig som han elegant slipper å gi noe av seg selv.3

Dermed trasker han over scenen med den uspiselige selvtilliten til en fjortenåring som innbiller seg nettopp å ha innsett noe ingen andre – i verden, noensinne – har innsett, og som deretter har finslipt replikkene sine slik at han vil være uovervinnelig i enhver teologisk duell han måtte snuble inn i.4

Gervais’ ateisme er først og fremst dum.

Gervais har et gudsbilde som er så platt og endimensjonalt at det ikke på noe som helst nivå virker urimelig når han sammenligner det med julenissen. Det er en gudsforståelse hvor metaforer og allegorier er fremmedord, og hvor man ganske enkelt lar være å forholde seg til det faktum at forestillinger om et høyere vesen i en eller annen forstand danner utgangspunktet for brorparten av menneskehetens store bragder. Dens kardinalsynd har altså ingenting med blasfemi å gjøre – dens store overtramp er at den er uttrykk for en himmelropende intellektuell og filosofisk latskap.

I DE SENERE ÅR har jeg måttet revurdere mitt syn på umorsomme gester som utføres under den «betydningsfulle» humorens fane. «Humor med et budskap» har alltid vært en sjanger jeg har skydd som pesten, befolket som den er av kronisk umorsomme mennesker som klorer seg fast i offentligheten under dekke av å «utfordre fordommer» eller bedrive andre, tilsvarende noble, potensielt Fritt Ord-støttede, aktiviteter. Humor med et budskap er som alternativ medisin: Hvis alt fungerer som det skal, er prefiksene og suffiksene overflødige.

Likevel har jeg, høyst motvillig, måttet innrømme at denne typen aktiviteter har en plass innenfor humorbegrepet: Da manusforfatter Andres Lokko i forbindelse med lanseringen av Killinggängets Fire nyanser av brunt uttalte at filmen hadde som mål å utfordre den utbredte oppfatningen om at humor må være så fordømt morsom hele tiden, var jeg helt med på notene. Men jeg koblet aldri riktig at dette ikke kun skulle gjelde tre timer lange svenske mesterverk, men også generelt kunne brukes som et forsvar for et syn på humor som en arena hvor man – som på kunstfeltet – kan bryte regler man ellers er tvunget til å overholde, for deretter å la effekten av disse symbolske gestene påvirke offentligheten som sådan. Så selv om det ikke var morsomt at Shabana Rehman løftet Mullah Krekar, var det likevel på en eller annen måte humor.

Den amerikanske stand up-komikeren George Carlin sa en gang at øyeblikket rett etter en vits er et perfekt tidspunkt å snike inn noe man vil at publikum virkelig skal tenke over, ettersom skjoldene deres da midlertidig er nede.5 Det beste eksempelet på en systematisk utnyttelse av dette fenomenet er Woody Allen, som i sine beste filmer konsekvent bruker humor for å avvæpne publikum, for på den måten å la høyst banale sannheter om det å være menneske under Jahves forsyn slå rot i publikummeren mens hun forsøker å hente seg inn igjen etter latterutbruddene.

VED FØRSTE ØYEKAST kan Gervais’ ateisme synes å være et forsøk på å benytte

seg av denne psykologiske mekanismen, men når man tar den i nærmere øyensyn viser den seg raskt å være noe annet – først og fremst en fallitterklæring. Gervais vil åpenbart at humoren hans skal ha betydning utover det å få konsertarenaer stappfulle med velvillige publikummere til å le; og ettersom han ikke er villig til å investere noe av seg selv, blir denne halvhjertede harselasen med «kontroversielle» temaer løsningen.

Samtidig er det en stor, gudeformet, ikke-avbildet elefant i rommet: Når Gervais latterliggjør «Gud», er det kristendommens gud – den gud hvis mest fanatiske disipler møter ondsinnet blasfemi med et blasert trekk på skuldrene – og ikke den andre, tilsvarende populære monoteistiske størrelsen som i de senere år har vært opphav til så mye brudulje i Vesten.

I Vesten er Gud – i betydningen et patriarkalsk tankesystem som dikterer rammebetingelsene for alt samfunnsliv – død.

Men det stopper ikke Gervais; med frenetisk entusiasme kaster han seg over kadaveret, og pirker i det med en lanse som er så sløv at den ville ha problemer med å gli gjennom smør.

Gervais snakker utelukkende til den sekulære menigheten, og det han presenterer som kritikk, er i virkeligheten lite annet enn et innsmigrende klapp på skulderen.

GERVAIS’ ATEISME ER ikke morsom, ei heller kan den på noe som helst måte sies å være viktig.6 Den er dessuten så uspiselig i all sin arrogante selvtilfredshet at man grøsser bare ved tanken på at noen med et slikt bevisst reduktivt livssyn skulle lære noen noe viktig om noen ting som helst. Heldigvis er det få mennesker som ser til komikere i sin jakt på livsvisdom, og de få som gjør det har forhåpentligvis vett nok til å se til andre enn Ricky Gervais.

Gervais er imidlertid bare toppen av et stadig mer problematisk isfjell. Ateisme er den eneste formen for religiøs skråsikkerhet som tas på alvor i et sekulært samfunn, og i takt med at offentligheten stifter bekjentskap med en stadig mer ekstrem religiøs fundamentalisme, blir tilsynelatende også ateistene mer dogmatiske og uimottakelige for kritikk.

Richard Dawkins og hans armé av selvtilfredse, glisende intellektuelle krigere representerer – i kraft av å potensielt sett muligens bli tatt på alvor – en langt større utfordring enn Gervais noensinne vil gjøre.7 Likevel er det Gervais’ late, uforpliktende slendrian-ateisme som best illustrerer i hvilken grad man i Vesten er beredt til å opphøye åndelig fattigdom til en dyd.

RICKY GERVAIS HAR produsert solide klassikere innen to ulike medier, hvilket når alt kommer til alt er mer enn man kan forvente av noen utøver innen noen profesjon. Og at en underholdningskarriere har sine opp- og nedturer er dessuten nærmest uunngåelig.

Samtidig skulle man ønske at Gervais kunne være irrelevant og umorsom på en mindre fordummende måte enn han er nå. Men til syvende og sist er det kanskje passende at nettopp ateismen – denne fundamentale overbevisningen om at det finnes langt mindre mellom himmel og jord enn de fleste mener å erfare – brukes til å dekke over en høyst påtakelig tomhet i kjernen av et kunstnerskap i krise.

1. Den i Norge mer eller mindre glemte britiske komikeren Rik Mayall (The Young Ones, Bottom) er, med sitt hysteriske, manierte overspill og dertilhørende latterspor, min venns platonske ideal av en komiker. 2. Inntil videre tror jeg at det mindre som sies om Derek, det bedre. 3. Den samme innvendingen kan rettes mot komikerkollega Bill Maher, som også, kan det argumenteres, bruker ny-ateismen som bolverk mot selviakttagelse, men i motsetning til Gervais er Maher imidlertid villig til å gå inn i politiske saker og forplikte seg til konkrete standpunkt. 4. For en reell og dialogvillig teologisk duell, anbefales dokumentarfilmen Collision (2009) som følger Christopher Hitchens og pastor Douglas Wilson på rundreise i USA mens de promoterer sin samarbeidsbok Is Christianity Good for the World?. Dessuten en must-see for fans av P. G. Wodehouse, en felles lidenskap for begge de to involverte [red. anm.]. 5. Ateistkollega Christopher Hitchens er inne på noe av det samme i sine utlegninger om hvorfor kvinner fra naturens side ikke er morsomme: Det å få noen til å le, er å midlertidig sette dem ut av balanse. 6. Til en viss grad kan man argumentere for at Gervais’ andre kjepphest – hans nyslankede skadefro mobbing av de sykelig overvektige – er et eksempel på «humor med et budskap» som faktisk kan ha noe for seg, i en tid hvor fedme er i ferd med å bli en vestlig folkesykdom. 7. For et kortfattet og sindig oppgjør med Dawkins og hans disipler, sjekk ut Melvyn Bragg (In Our Time) sitt oppgjør med «ateist-fundamentalismen» på Sky-programmet The Book Show.

18

11/2012

11/2012

19

Johan Harstad tror på potensialet som ligger i å stenge publikum inne i Nationaltheatret i åttetimer. Og på Motorpsycho.

Tekst SARA HAMMER Foto STEPHEN BUTKUS I sin klare tro på kunstens verdi og evne til å endre menneskers liv, har Johan Harstad i elleve år servert oss romaner, dramatikk og novellesamlinger. Hans forfatterskap, som er blitt belønnet med både Brageprisen (2008), Ungdommens kritikerpris (2007) og NATT&DAG-prisen (2002), rommer alt fra historien om Mattias som forsøker gå gjennom livet fullstendig ubemerket i Buzz 20

11/2012

Aldrin, hvor ble det av deg i alt mylderet?, via skildringer av (en svært så ansvarsfraskrivende) Albert Åbergs problemfylte voksenliv i Hasselby, til tunge beretninger om nittitallets alvorligste kriger i Osv. Nyeste tilskudd på bibliografien er Blissard: en selvbiografisk biografi om Motorpsycho. I løpet av 300 sider legger Harstad frem både historien om bandet frem til utgivelsen av Blissard i 1996, og hvordan bandet og albumet preget og definerte hans ungdomstid. NATT&DAG møtte Harstad på Litteraturhuset over en Solo.

Du er jo selv stor fan av Motorpsycho, og ikke bare har du skrevet bok om det bandet du beundrer mest, men også til en fanskare som er kjent for å være svært dedikerte.

Det er kilde til mye prestasjonsangst her?

– Ja, det er kanskje det aller vanskeligste.

For bandet har fra starten av vært veldig klare på at jeg må gjøre min egen greie, og jeg har fått den friheten jeg trengte. Så det er mer i forhold til fansen at det er vanskelig.

Det finnes jo unektelig folk der ute som kan dette bedre enn meg, som har enda lenger

historie med bandet, som kanskje er enda mer glad i dem, og som i tillegg kanskje har mer erfaring med å skrive sakprosa eller den type tekst. Så løsningen blir rett og slett bare at man bare må gi blaffen i det. Mitt utgangspunkt var jo at jeg ville at det skulle være min bok om Motorpsycho, jeg ville skrive den slik jeg synes den måtte være.

Dette er bare det første spadestikket, andre stemmer bør og må komme til senere. Og det tror jeg er viktig med et band som har denne enorme mangefasettertheten. Et band som har så mange uttrykk har også fans som har forskjellige inntrykk av dem. Så jeg tror man går til grunne om man prøver å lage en Motorpsycho-bok som skal favne absolutt alt og alle.

Er det derfor du valgte denne selvbiografiske formen? For å unnslippe dette kravet?

– Ikke så mye for å unnslippe det som for å møte noen gamle spøkelser, tror jeg.

Jeg har alltid hatt problemer med å skrive selvbiografisk. Altså, i romaner kan jeg gjerne ta utgangspunkt i noe fra mitt eget liv, men ender da stort sett opp med å beskrive ting som kunne ha hendt, eller en forvridd versjon av de faktiske hendelsene. Men det å bruke faktiske folk synes jeg er vanskelig, selv om jeg fikk full frihet av mine gamle venner til å gjøre det. Delvis fordi jeg har litt strengere regime enn Knausgård når det gjelder å utnytte folk, men også fordi det blir for nært og personlig, og det blir ofte dårlig tekst. Men jeg følte jeg var nødt til å gjøre det for å yte min egen opplevelse av bandet rettferdighet, og da er man nødt til å komme forbi noen av de personlige stengselene. Ikke minst fordi

utgangspunktet for denne entusiasmen for musikk, litteratur, film eller kunst generelt handler jo ofte om hvordan det flytter deg til et annet sted. Spesielt når man er ung, og så mottakelig for disse inntrykkene. Jeg tenkte at hvis jeg skulle lest en slik bok selv så ville jeg vært interessert i akkurat det.

Gjennom store deler av forfatterskapet ditt presenteres musikksmaken som en svært definerende attributt ved personligheten.

Denne boken, som i stor grad er en presentasjon av din egen musikksmak, er derfor ganske selvutleverende?

– I noen av mine romaner har det vært et poeng at hovedpersonen skal ha en helt annen musikksmak enn meg. Enten de sitter og hører på Cardigans eller Police, ting som jeg kanskje synes er litt guffent. Sånn sett er det ganske utfordrende å skrive om et band som jeg har et sterkt forhold til selv.

Om det ikke er det beste jeg har skrevet, så er det utvilsomt det viktigste.

Jeg vet ikke hvor privat det er, folk har vel overgått meg i det private. Men for min del så grenser det mot komfortsonen. Men det er jo også innenfor dette motorpsychoske prosjektet, ikke at det skal være privat og personlig, men at det skal nærme seg det kompromissløse. Og min redsel for å skrive veldig personlig er nok knyttet til en redsel for å miste de historiene hvis jeg skriver dem ned eller publiserer dem. Men jeg tror jeg kom til et punkt der noen av disse historiene var modne for at jeg måtte kvitte meg med dem. Det er nok en viss eksorsisme i det også, å bare gi det fra meg.

I Blissard beskriver du denne ambivalensen som ligger i det å ha elsket noe så intenst at man er redd for å ta det frem igjen, i frykt for å høre lyden av noe som ikke lenger finnes.

– Skal man bruke de virkelig store ordene, så er det jo denne evige redselen for å havne i en livskrise, tror jeg. I hvert fall hvis jeg skal snakke med utgangspunkt i mitt eget liv. Jeg har så enormt mange slike sterke opplevelser knyttet til musikk, film, litteratur osv. Og en del av det er jeg helt overbevist om at jeg ikke kan gå tilbake til, for det vil

ikke ha holdt seg. Det fine var jo at i tilfellet Blissard så viste det seg å være nokså ufarlig, ved at den var så sterkt kodet at det var umulig å rive det vekk. I stedet klarte jeg å få et slags voksenblikk på det som plasserte seg ved siden av, og det har jeg aldri vært med på før. Plutselig har jeg to opplevelser av det bandet: Den opprinnelige opplevelsen av det, og så har jeg denne voksenopplevelsen der jeg plutselig ser hva tekstene handler om, og hører forskjellige nyanser som jeg ikke gjorde før. Men jeg tror jo mye på at man skal la en del ting ligge. Jeg er ikke nødvendigvis så flink til det selv, men jeg tror nok kanskje man blir et lykkeligere menneske av det. Fordi det i ytterste konsekvens, når det er snakk om denne livskrisen, så er det jo slik at hvis man gjenoppsøker disse filmene, platene eller bøkene som på et eller annet tidspunkt forandret livet ditt så mye at du kanskje valgte yrkesvei, venner, kjæreste, eller by å bo i, og oppdager at det ikke holder vann … så forsvinner jo hele fundamentet for livet ditt, med mindre du har klart å erstatte det med noe annet. Så det er jo livsfarlige greier dette.

11/2012

21

Jeg vil ikke skryte på meg noen god depresjon, men det gikk ganske hardt innpå meg.

Tenker du noen gang at noen av dine egne bøker kan ha den samme effekten på leserne dine? At de kan representere dette før-og-etter i lesernes liv.

– Det er vel det som er det egentlige ønsket da, at det skal kunne gjøre nettopp det, for det er jo så mye viktigere enn om et eller annet selger. At det kan ha en eller annen viktighet for noen som igjen genererer et eller annet. Det er jo grunnen til at jeg skriver, at jeg på et eller annet tidspunkt ble så fylt av et meddelelsesbehov at jeg var nødt til å kanalisere det ut på et eller annet vis. Så det å kunne gi det videre hadde vært strålende.

Detaljrikdommen som preger forfatterskapet ditt vekker en mistanke om at du er glad i å gjøre research? Å skulle gjøre research på favorittbandet ditt må ha vært drømmeprosjektet?

– Både ja og nei. All research er både ja og nei. Ja-et er jo knyttet til at man kan bare stupe inn i alt. Nei-et er knyttet til at når man finner ut noe av det man har lurt på, så forsvinner jo mystikken. Så er det et eller annet med å gjøre målrettet research, der det på forhånd er bestemt hva man skal finne ut, i motsetning til det å kunne grave opp ting fra bunnen. I arbeidet med Blissard måtte jeg hele tiden tenke «hva vet alle andre om dette?». Men jo, stort sett var det gøy altså.

«Grave opp fra bunnen»?

– Mye av grunnen til at jeg gjør så mye forhåndsarbeid handler egentlig om en slags videreutdanning for meg selv. Jeg er interessert i å lære ting, så jeg gjør ofte mye mer research enn jeg trenger, og jeg oppsøker gjerne ting jeg i utgangspunktet ikke har noen fascinasjon for i et forsøk på å skape den. Som 22

11/2012

en slags parentes kan det jo nevnes at store deler av Hässelby ble til ved en tilfeldighet, ved at jeg prøvde å finne ut hva slags musikalsk type Albert Åberg var, og prøvde ut forskjellige band. Endte opp med Police og måtte finne ut litt mer om de platene. Og når man er inne i Wikipedia og klikker på Synchronicity-plata til Police som igjen fører videre til synkronitetsteori og sånn, så kommer Koestler osv. Og det var det. Deretter fulgte jeg bare etter for å se hvor dypt kaninhullet går.

Hva med stykket du skrev da du var engasjert som husdramatiker på Nationaltheatret, Osv. ? 508 sider dramatikk basert på nittitallets alvorligste kriger og væpnede konflikter.

Noen av de som var tilstede på opplesningen du gjorde på Litteraturhuset meldte at du virket … svært preget etter den prosessen?

– Det var nok det kjipeste jeg har gjort sånn researchmessig. Jeg vil ikke skryte på meg noen god depresjon, men det gikk ganske hardt innpå meg, mer enn jeg trodde. Jeg trodde på forhånd at jeg var så herdet etter å ha vært opptatt av disse konfliktene gjennom mange år, men når man kommer forbi det som ligger på youtube, og finner det som ligger i den ytterste, skitneste avkroken av internett …

Det å se private, uredigerte opptak, forkastede nyhetsinnslag og lese intervjuer med folk som har deltatt på ting … Du kommer til et eller annet punkt der det bare er helt svart, der det ikke finnes noe annet enn mørke. Så da jeg var ferdig med det skuespillet tenkte jeg at det kom til å være en enorm lettelse å kunne legge det fra meg. Men det kjentes bare skittent og ekkelt, og en periode satt jeg igjen med en distinkt følelse av at det var lite poeng i å gjøre noe som helst etter det. Alt føles bare

fullstendig kjørt. Nå som det har gått et par år har det i grunn blitt enda verre, for nå synes jeg i tillegg at jeg ikke kom i nærheten så langt som jeg burde gjort. Jeg burde ha våget å gå enda dypere inn i det. Kanskje jeg må gjøre det en annen gang, gjør et nytt forsøk, eller kanskje må jeg innse at det var så langt jeg kom. Den ideen om at man skal skrive seg i hjel, blir for romantisk og uproduktiv for meg i møte med stoff av denne typen, av respekt til de menneskene teksten handler om. Forfatteren døde fordi verden var så jævlig, liksom. Det ligger et eller annet hykleri i det. For Osv. er jo når alt kommer til alt et skuespill. Det er skrevet for at folk skal sitte og klappe til slutt. Dessverre. Forfatteren får blomster mens folkene karakterene er basert på får en kule i pannen.

Osv. skulle jo vært satt opp i sin helhet, hvilket vil si om lag åtte timer. Det er på nåværende tidspunkt ikke noe som tyder på at det vil skje. Ble det for sterk kost for Nationaltheatret?

– Nei, si det? Jeg vet heller ikke, de har bare sagt at det skal bli satt opp. Men det er klart, til teatrets forsvar så fikk de jo ikke det de hadde regnet med. Men til mitt forsvar så hadde de ikke bestilt noe konkret heller. Så, jeg håper at de våger å gjøre det. Om de er usikre på lengden eller kvaliteten, så håper jeg de gjør det på grunn av innholdet. For om det ikke er det beste jeg har skrevet, så er det utvilsomt det viktigste. Men jeg har jo gitt Nationaltheatret ganske klar beskjed om at det ikke er aktuelt å stryke det ned til en sånn spiselig lengde. Det er så langt som det er.

Hvis de ender med ikke å produsere det, finnes det også nok av andre steder å gjøre det.

Teaterregissør Vegard Vinge argumenterer for sine tolv-timersforestillinger med at man trenger tid for å komme under huden på ting, at timelange forestillinger bare blir underholdning. Deler du det synet?

– Ja, det er jo noe med vår tids redsel for ting som tar lenger tid enn en reklame-

pause, og det er egentlig denne Vingemodellen jeg kunne ønske meg nesten.

Bortsett fra at jeg ikke vil at folk skal kunne komme og gå. Jeg vil egentlig at man skal låse dørene. Ideelt sett at ingen fikk gå på do, at man bare må sitte der og heller gjøre i buksa. Når man kommer til Rwanda-delen hvor språket er så monotont, hvor det har mistet all sin litteraritet og dramaturgi og bare durer og går, der vil jeg tro at man raskt begynner kjede seg. Men det er akkurat det jeg vil. Jeg liker tanken på at man henger av seg pelsen, så blir man sperret inne med den elendigheten i åtte timer.

Det er ingen lyspunkter i det hele tatt. Det er kanskje en vits her og der, men den blir også bare sablet ned.

Utover potensialet som ligger i å stenge publikum inne i åtte timer, hva tror du på?

– Jeg tror først og fremst at jeg sjelden er skråsikker på noe som helst, og at en av de få tingene jeg likevel er skråsikker på, er at jeg ikke tror på noe guddommelig, at religion er ansvarsfraskrivelse og at vi i stedet burde bli flinkere til å ta vare på hverandre, vel vitende om at det ikke spiller noen som helst rolle for resten av universet om vi eksisterer eller ikke. Jeg tror på verdien av kunst, isolert fra dens appell og markedsverdi, på bedre vær og viktigheten av en god arbeidsstilling, at man må gjøre så godt man kan, at man må være grei med dyra, at en av mine naboer har mistet vettet (eller aldri hatt det) og at det kan gjelde flere, at det kommer til å ordne seg, jeg tror på kunnskap foran synsing, at man burde lese bøker i stedet for å brenne dem, at jeg burde dra tilbake til Hong Kong så fort som mulig, at jeg egentlig skulle ha vært født et annet sted, jeg tror jeg vet hva jeg holder på med. Men helt sikker kan jeg ikke være.

«Motorpsycho. Blissard» av Johan Harstad er ute nå (Falck forlag).

Bildene er tatt av fotografene Signe fugleSteg lukSengard, ChriStopher hoang, Sophie BerntSen, ingeBorg løvlie og ronja penzo. de er fototraineeS i generation M-proSjektet SoM varer i 3 Måneder og er et SaMarBeid MelloM natt&dag og Canon.

følg oss på facebook/Canonnorge

11/2012

23

FOTO CHRISTIAN BELGAUX

11/2012

25

Muslim: Ifrah (19) fra Søndre Nordstrand Før ba jeg fordi det var påbudt, nå ber jeg fordi jeg må; jeg føler meg lost uten. Vi lever i en uoversiktlig verden med krig og korrupsjon og uten religion hadde jeg vært en søkende person. Jeg hadde følt meg tom. Når jeg føler meg tom er det alltid fordi jeg ikke har bedt som jeg skal. Når jeg ber får jeg en spesiell følelse om at det jeg gjør er godt, at jeg får tegn på at jeg er på riktig vei. Jeg tror man må oppleve den følelsen selv for virkelig å forstå hellighet. Jeg ber fem ganger om dagen. Høyskolen har et eget bønnerom.

Jeg går i moskeen minst en gang i uka for

Jeg ber fordi jeg må.

å lufte tankene og frigjøre sjelen. Som nå i eksamensperioden, da drar jeg i moskeen for å koble av. Det er flere forskjellige måter å be og nå Gud på. Jeg ber ofte meditativt.

Jeg har en del sekulære venner, ateister, men det er ikke noe problem så lenge vi er enige om å være uenige. Jeg blir bedt med på vorspiel og fester av venner på skolen.

Jeg føler meg inkludert, selv om jeg ikke har mulighet til å være med. De viser at de er åpne selv om jeg går med hijab og jeg pleier å forklare at jeg har andre måter å feste på, at alkohol ikke er tillatt i Islam. Tradisjon og høytider som Ramadan, lille Id og store Id er viktig i Islam. Jeg feirer ikke jul, det er en vanlig dag for meg, men ettersom jeg er født i Norge blir jeg påvirket av den intense julestemningen, og jeg får en følelse av den selv om jeg ikke feirer. Det er ikke så mange muslimer som lever hundre prosent etter religionen i Norge, det tror jeg er samfunnsog samtidsbetinget.

Jehovas Vitne: Daniel (24) fra Røa De første månedene etter at jeg ble Jehovas vitne som 16-åring, er noe av det verste jeg har vært gjennom. Det var som å få heroin ut av systemet. Jeg kaldsvettet og så ting komme ut av veggen, skrek høylytt og gjorde det dårlig på skolen. Men når du slutter å se pornografi og flørte med jenter blir du etterhvert rolig, det er ikke et mål lenger. Jeg fikk fred med meg selv. Jeg er ikke i posisjon til å dømme andre. Sekulære mennesker må gjøre som de vil, jeg er hundre prosent for fri vilje. Noen av mine beste venner er homofile, selv om Bibelen fordømmer praktiserende homofili. Det er et standpunkt jeg har tatt personlig, at jeg ikke kan ligge med andre menn, at jeg ikke kan ligge med andre enn min fremtidige kone. Jeg har lov til å drikke, men fyll er ikke tillatt. Det betyr ikke at jeg ikke har gått på et par smeller. Jeg går en del ut, men det handler alltid om musikken.

Jeg får ofte høre fra dørvakter at jeg er for utagerende og har blitt kastet ut fra Blå to ganger når jeg ikke har drukket i det hele tatt. Jeg tror ikke folk skjønner at man kan

ha det så gøy uten hjelpemidler. Jeg jobber på gamlehjem ved siden av sykepleierstudier. Jeg spiller techno for de demente og de elsker det. Det er tungt arbeid å være Jehovas vitne. Du møter mye rart når du går fra dør til dør. Folk flest er høflige, mens andre sier de skal hente hundene sine. Jeg har opplevd mye trakassering. Det er greit, jeg har gjort et valg og må stå for det. Troen gir meg en mening og et rammeverk for hverdagen. Hvis jeg ikke hadde hatt det, ville jeg antagelig vært som faren min før han døpte seg i starten av 40-årene: løs og omflakkende, reiste verden rundt for å finne mening, druknet seg i jobb. Jeg har mer lyst til å være Jehovas vitne enn å ha tomme forhold til andre mennesker. Vi tror ikke på himmelen, men på dommedag som skal rense jorden. Jeg er ikke så bekymret for Maya-kalenderen. Alt skal kunne svares på gjennom Bibelen. Jeg har lest hele to ganger. Ikke fra perm til perm, noen partier er ikke så interessante. Tredje og fjerde Mosebok minner om de arabiske gule sider: altså ganske monotont. Da hopper du heller til salmene hvor David står og shredder på harpe.

Når du slutter å se pornografi og flørte med jenter blir du rolig.

26

11/2012

11/2012

27

Dette er retningslinjer jeg velger å følge, ikke må.

Pinsevenn: Christer Botn (27) fra Solli Folk prater ikke så mye i tunger og er ikke like utagerende i Filadelfiakirken nå som på 90-tallet. Det forekommer fortsatt, men vi prøver å dempe den type dialog fordi det virker så altfor sykt for mange. Jeg trenger ikke oppføre meg unormalt for å vise at Gud

finnes. Jeg spiller gitar i kirken, de er åpne for det meste av musikk. Hill Song, en stor kirke i Australia, har mye bra ikke-liturgisk musikkproduksjon, og er en inspirasjon til musikken vi spiller. Kirken er ikke bygningen, men menneskene i den. Jeg møtte kjæresten min på en kristen festival som heter Oase.

En kompis i Jesus Loves Electro skulle spille der, og jeg ble med ham. For meg er det å

Buddhist: Martin (32) fra Røa Buddhismen er ikke så sentimental og det appellerer til meg. Den har en bemyndiggjørende form for med-menneskelighet. Da jeg startet på jazzlinjen ved NTNU følte jeg at jeg kom til kort og hadde behov for metoder for å utvikle meg. Musikkmiljøet hadde egosentriske verdier og ambisjoner jeg ikke kunne relatere til. Dette førte til at jeg dro til Asia, først til India, så videre til Nepal og Kathmandu. Jeg hadde en personlig krise og forstod at jeg måtte definere verdiene mine. Jeg begynte å

fordype meg i buddhisme. Da jeg kom tilbake til Norge trodde folk jeg var blitt gal. Jeg flyttet inn i kjelleren til bestemor og bestefar på Røa, der jeg mediterte flere timer daglig.

Bestefar var en anerkjent psykiater og mente jeg hadde utviklet problemer etter å ha møtt en kultur som var så annerledes. At jeg ikke klarte å integrere dette og at det manifesterte seg i meditasjon, som han så på som en form for innesluttethet. Fem år senere klarte ikke besteforeldrene mine å bo på egenhånd. Jeg sluttet i jobben og flyttet inn igjen for å ta vare på dem. Da så bestefar den nye Martin i modnere form. Han så hvordan jeg behandlet

28

11/2012

be som å ha en samtale med et menneske, og jeg vet ikke om sekulære forstår det. På en annen side har mennesket et innebygd ønske om å søke etter Gud. Ser man til litteraturen, til filmen, dreier mye der seg om det overnaturlige og ting man ikke forstår.

Da jeg var ung begynte jeg å drikke og feste som alle andre, men følte at det var noe feil med det for meg. Etter dette døpte jeg meg, som 16-åring. I Ålesund, der jeg kommer fra, laget jeg skatepark i kjelleren til kirken.

Jeg hadde nok ikke vært så annerledes uten religion, kanskje litt mer deprimert og utrygg. Tro gir meg trygghet og nærvær. Jeg hadde vært mer søkende uten, det tror jeg

alle mennesker er, forskjellen er at jeg tror at svaret er Gud. Jeg tror sekulære mennesker går glipp av mye. Mange forbinder restriksjoner og regler med kristendommen, men jeg kan gjøre alt jeg vil, det er bare ikke alt som gagner meg. Som dette med å avstå fra sex før ekteskapet og fyll; det er retningslinjer jeg velger å følge, ikke må. Det er ingen synd å drikke, og det har hendt at jeg har feilet.

Jeg har mange sekulære venner fra skolen og skatemiljøet, og jeg forholder meg ikke annerledes til dem. Jeg opplever snarere at andre forholder seg annerledes ovenfor meg, når jeg møter nye mennesker og forteller at jeg er kristen.

min senile bestemor. Jeg hadde greid å sette verdiene og tankene ut i live. Da ville han komme ned på buddhistsenteret for å lære.

Han var 80 år gammel. Han var aldri der, men jeg hadde med meg flere buddhister hjem og han likte det og ble opptatt av buddhisme.

Jeg følger en gren av buddhisme som kalles diamantvei-buddhisme. Det handler om å bli

kjent med sitt indre potensial. Det er styrt som et fellesskap uten makt. Det er ikke en religion. Jeg tror man kan oppnå alle gode ting som religioner tilbyr uten tro. Det som er viktig er å ha et samfunn av medmennesker med samme verdi- og levesett. Jeg tror unge sekulære går glipp av lykke. Buddhister er lykkelige.

Jeg tror unge sekulære går glipp av lykke.

11/2012

29

30

11/2012

Jøde: Talia (17) fra Skøyen Jeg har mye selvironi, det må man ha som jøde utenfor Israel. Folk vet lite om jødedommen, de assosierer jødene i Oslo med israelsk politikk, noe som ikke stemmer. Det tror jeg også gjelder andre religioner. Jeg har opplevd fysisk vold, drapstrusler og trakassering. Det er noen år siden det skjedde noe alvorlig. Jeg har mange ikke-troende venner, og religion er ikke et så stort fokus på skolen. Av 600 elever er det kun jeg som er jøde. Det er 900 jøder totalt i Oslo. Jeg har gått i jødisk barnehage ved synagogen og er godt kjent med de fleste.

Vi er veldig tradisjonelle, Fiddler on the roof er mer realistisk enn man skulle tro. Moren min er halvt tysk, halvt jemenittisk jøde. Faren min er norsk og vokste opp som pinsevenn, men har konvertert til jødedommen. Bestefaren min var en ganske typisk jøde: diamanthandler med rød jewfro, så det finnes noen av de også. Jeg er fra Israel og er der ofte, og mitt

inntrykk er at jøder i Israel er mer sekulære enn i Norge. Den jødiske diaspora i Norge er mer troende. Det handler kanskje mer om samhold enn religion. Jeg føler meg veldig hjemme i synagogen, at jeg kan være meg selv der. Jeg føler meg trygg når jeg vet at det finnes noe større enn meg selv og at det er en grunn for de tingene som skjer. Jeg tror alle religioner har samme gud. Man skal drikke vin hver sabbat, og under Purim er det tradisjon å drikke så mye at man ikke husker hva man har gjort. Så alkohol er greit. Vi tror at kroppen er til låns, og at sjelen er fra Gud. Som jøde skal man derfor ikke ha tatoveringer eller plastisk kirurgi. Da må det i så fall tas ut når man dør. Tatoveringer må skjæres av huden. Piercinger er greit: jeg har syv hull i ørene. Jeg har også en diamantstjerne på tanna som jeg fikk da vi var på tur med et jødisk fotballag i Sverige, der jeg bodde hos en jødisk tannlegefamilie som gav meg den gratis. Det er ikke en davidsstjerne, det ville kanskje vært litt respektløst.

Jeg har opplevd fysisk vold, drapstrusler og trakassering.

Hindu: Sajanthini (23) fra Stovner Om det finnes en gud så er det én, ikke mange. Jeg mener Gud er én, uansett religion, og at den manifesterer seg i ulike former og bilder. Jeg tror ikke statuene i tempelet faktisk representerer Gud, men en idé. Jeg har alltid trodd at det finnes en kraft eller en Gud, men har ikke vært spesielt religiøs før nå i senere tid gjennom mannen min som er mye i tempelet på Ammerud. Tro gir meg indre ro. Jeg gjør puja hjemme ved et lite alter på soverommet hvor jeg har en indisk radio som spiller ni sanger på repeat. Jeg ber ikke til spesifikke guder. Noen hinduer

har favorittguder, og jeg likte Ganesha da jeg var liten. Jeg har ingen problemer med andre religioner eller folk som ikke tror.

Jeg tror ikke sekulære mennesker skjønner hellighet. Dersom man ikke tror på noe, kan man ikke forstå det. Tradisjon er viktig og hellig i hinduisme, men jeg mener problematikk rundt kjærlighet mellom forskjellige kaster er gammeldags og bør endres.

Kaste er fortsatt mye viktigere enn finansiell trygghet, jobb og kjærlighet. Jeg og mannen min er av samme kaste, men har et love marriage. Mannen min jobber i julen, men vi har juletre. Bestemoren til mannen min bor sammen med oss, hun er 92 år-gammel og elsker vaffelkjeks.

Jeg tror ikke sekulære mennesker forstår hellighet.

11/2012

31

32

11/2012

BYGUIDE

Klubb + Konsert + Bar + Mat + Scene + Kunst

Med trommemaskiner og kubjeller ringer disse mellomjula inn med 80’s funk og hotness.

– klubb: Sexual tendencies, SIDE

I utgangspunktet handler det om bestemte tankemønstre, hvilken subkultur man tilhører og trangen til å lete etter syndebukker.

– det kommer alltid en dommedag, SIDE

40

39

De har et godt fokus på lokale og gode råvarer og vet å kombinere disse.

– renaa: matbaren, SIDE

42

- en alternativ kunstscene

50

Det godt å vite at Nidelva også har et imponerende utvalg av spennende skulpturer å by på.

11/2012

35

LANSERINGSFEST: november cafe løkka

NESTE NATT&DAG FEST: SE NATTOGDAG.NO

Hybel.no - Norges største formidler av hybler og bofelleskap. Helt gratis!

36

11/2012

KONSERT Minnekonsert for Øystein Døsvik Lørdag 8. desember, Blæst Sugar Louise inviterer til adventsfest, for å minne og hylle deres tidligere bandmedlem Øystein Døsvik. De har fått med seg fire andre band, og den totale line-upen for kvelden er Hipster Swingers, Sugar Louise, Magnum Maids, Valentourettes og Torch. I fjor ga Sugar Louise ut sin debutskive Everything’s Better With Sugar, og dette skrev vår anmelder om albumet: «Humoren sitter løst, kompet er tight og refrengene sitter klistret som rosa tyggegummi. Plata har utvilsomt en del å gå på når det gjelder dynamikk og variasjon. Låtene kommer nesten oppå hverandre her, men det spiller liksom ingen rolle. Man blir egentlig bare lettet av å slippe de flaue, balladene som tre-greps/ skate-punken ofte skyter seg selv i leggen med. Det er lenge siden jeg har hørt på band som Rancid, Millencolin, Pennywise, Descendents og Me First And The Gimmie Gimmies, men Sugar Louise har gitt meg trua igjen. Kommunen er i full gang med å blåse bort grusen av gatene, samtidig burde du børste støv av skateboardet og Punk-O-Ramaskivene. Fyll sekken med Øl, legg til Everyting’s Better … på iPoden og sommeren blir garantert like fet som i 1996.» Valentourettes spiller full konsert med Brutal Kuk som support på Verkstedhallen samme kveld.

1

Stian Westerhus Fredag 14. desember, Blæst Stian Westerhus er et kjent navn for de fleste, og har i tillegg til å være utdannet jazzmusiker mange andre bandprosjekter på gang, blant annet Monolitchic. Denne gangen er han solo. Stian og gitaren. I høst slapp han skiva Pitch Black Star Spangled som helt sikkert både forbauset, imponerte og provoserte mang en lytter. Med fete anmeldelser fra inn- og utland blir man igjen overbevist om at Stian er en dyktig, original og spennende musiker. Dette er en konsert av den snevre fronten, men vi gleder oss masse til å se hva Stian gjør ut av denne kvelden.

1

Sugarfoot 12. desember, Vår Frues Kirke Etter fire album sammen i det småpsykedeliske bandet Deleted Waveform Gatherings, har Øyvind Holm og Hogne Galåen valgt å ta et lite steg til siden. Dette for å utforske sin felles forkjærlighet for folkrock og country. Første halvdel av 2012 ble brukt til å skrive ferdig og spille inn låtene som utgjør albumet This Love That We Outwore.

De som kjenner Øyvind Holm fra band som Dipsomaniacs og DWG, vil også med Sugarfoot kunne kjenne igjen en type melodiøsitet og harmonier som har gjort at han av mange trekkes fram som en av landets fineste pop-snekkere. Med Sugarfoot er det lett å trekke paralleller til The Jayhawks på sitt beste.

1

NEW YORK HIP-HOP ALERT RA the Rugged Man 12. desember, Familien På med hjelm og beskyttelse - RA the Rugged Man er kjent for å spytte og sparke publikum på fremste rad. Fra hip-hopens hovedstad New York, nærmere bestemt Long Island, kommer R. A. Thorburn – mest kjent som RA the Rugged Man. På nittitallet samarbeidet han med storheter som Notorious BIG, Public Enemy, Jedi Mind Trix og Wu-Tang Clan, men på totusentallet klarte denne rakkeren å etablere seg på egenhånd.

Historiene om RA’s liv er lange og mange, blant annet har mannen vært uteligger. Hans første offisielle albumutgivelse etter to uoffisielle på åtti- og nittitallet, Die Rugged Man Die gjorde at han ble omtalt som «hip-hopens Forest Gump». Låtene hans beskriver livet hans som lowlife; en tragedie han klarer å sette ord på med ord og humor. Live er han litt av en villstyring, så dette blir nok et must å få med seg for alle hip-hop heads.

1

Method Man & Redman 20. desember, Familien Sist undertegnede så noe til Method Man var i en Jeep Grand Cherokee som langeren «Cheese» i The Wire, mens bilstereoen bumpet klanfelle Ghosface Killahs «Be Easy». Og dette gjenspeiler egentlig den nåværende situasjonen for Method Man også. Hverken han eller Redman har gitt ut noe av betydning det siste tiåret – likevel er de fortids helter med kjente album som Blackout og How High sammen, samt Method Mans egne Tical

1

38

11/2012

og Tical 2000: Judgement Day. Meth&Red har ikke gitt ut noe nevneverdig på omtrent femten år, men likevel blir nok dette et gladelig gjensyn med gutta som står bak en av verdens største hip-hop classics. Vi kan forvente en hitparade uten like, samt et ellevilt show fra gutta i førti-åra. Ja, enn det. Get up, stand up, back up, push up, jump up, act up to make you feel it.

Ghostface Killah & Sheek Louch (Wu-Block) 16. januar, Familien Ghostface Killah (GFK) er i senere tid kjent som den mest produktive av klanmedlemmene – med kritikerroste album som Ironman, Fishscale og More Fish har han hatt en langt over stødig solokarriere å skryte av de siste femten årene. Det er ikke mange månedene siden to andre klanmedlemmer GZA og Raekwon spilte for et stappfullt Familien – en konsert GFK óg skulle vært med på, men dessverre uteble fra. Nå er Ghostface og Sheek Louch høyst aktuelle som Wu Block. Ghostface Killah uttaler til Hiphopdx.com at dette er et hjemmesnekret album med det som han mener har manglet, og tilføyer at det ikke finnes noe per dags dato som minner om dette. Familiefar Sveinung Sundli: «Dette er egentlig altfor store artister for Familien, og vi finansierer deler av billettsummen selv.

Vi ønsker å markere og vise at vi ikke er useriøse med å dekke opp om hip hop-interessen i Trondheim by. Og med dette slippet, eksisterer det vel ingen tvil.»

Og vi bare: HELL YEAH.

1

Trondheim Calling Live 24. – 26. januar, Byscenen, Brukbar, Supa, Dokkhuset, Blæst Trondheim Calling har sluppet hele programmet. Totalt 40 artister fordelt på tre dager, på fem forskjellige scener.

NATT&DAG, sammen med utvalgte trondhjæmmere, gir deg tips om hvilke artister du bør få med deg denne helga.

Kim Aasli Bookingsjef, Pstereo Først og fremst gleder jeg meg til å se nye artister. Trondheim Calling har blitt en flott arena for å spotte nye og spennende band. Et band jeg vet vil gjøre det godt under årets festival er Òsk. Det anbefaler jeg alle å få med seg.

Torstein Høe Redaksjonen, Natt&Dag 1. Barren Womb: Dette er rett og slett rett i trynet råtøft. Trommer og gitar rocker ut som om de er et helt orkester, topp hvis du er småglad i støyete rock.

2. Sun In Sound: Lokalt band med internasjonal sound. Litt skranglete og veldig sjarmerende på samme tid.

Vibeke Hay Wold Produsent, Blæst Jeg gleder meg til flere ting selvfølgelig, til musikk jeg kjenner fra før og til å oppdage noe nytt. Jeg er utrolig spent på hva Ole Torjus skal gjøre. Jeg har ikke noe forhold til ham som artist fra før, men det satt seg med en gang for min del, helt i min gate!! Ellers har jeg hatt en reunion med Supervixens Diamond Dust på Blæstkontoret, gleder jeg meg veldig til å høre stemmen til Stina Stjern igjen. Også gleder jeg meg masse til å se Stian Westerhus på Supa, det kan ikke bli annet enn dødsbra!

Malin Sandvik AKKS 1. Barren Womb: Deilig bråkete, fengende og ærlig med spor av nøtter, punk og hardcore.

Verden er en skitten plass, og da blir fort tekst som omhandler den det også. 2. Dekstra Large: Skal ikke skryte på meg all verdens kunnskap innenfor hiphop-sjangeren, men at denne fyren har noe spesielt- det kan jeg si.

Han har alt! Nuff said.

Janne Serine Størseth FARK 1. Osk: Fordi jeg elsker dem! 2. VHS Dream: Gikk glipp av konserten på løkka nettopp, så er glad de spiller på TC. Om de klarer å gi meg den samme rufsevarme stemninga live som jeg får når jeg hører låtene som ligger på nettet, er jeg fan! En bra blanding av klarfin melodi og god grums treffer meg.

AV: K. Kristensen/W. S. bendixvold

KLUBB Desemberklubben blir både jentete, lesbisk og særdeles spennende på housefronten med blant annet Telephones og Alexander Scancke på besøk.

Vi klapper i hendene, jula skal jaggu klubbes inn.

DESEMBER

2012

Alexander Skancke (Live) Fredag 28. desember, SUPA Det første som skiller Alexander Scancke fra alle andre minimal house DJ’er med en forkjærlighet for «Berran» (les: Berlin), er hans lange sidesleik, kontra stereotypens jugendsveis. Skancke er familiemedlem av Nils Noas Troll Records med blant annet EP’en Dovrefjell, og er en ihuga entusiast innen minimal, deep og tech. Det som skiller han musikalsk fra resten, er at han er opptatt av det nåværende og framtidige lydbildet kontra mange andre sjangerfellers kjærlighet for fordums tid. Lydbildet er ryddig og pent og minimalt, men må for all del ikke forveksles med noe enkelt. Live må han bare oppleves.

1 1

Telephones Lørdag 29. desember, Diskoteket Hva får du når du blander kosmisk disko, balearisk proto-house og tropisk techno? Svaret er Telephones. Henning Severud har servert Europa et godt stykke italo, disko og techno en halv dekade nå, bade live og som platerytter. Denne kvelden får vi et DJ-sett, men ut i fra Telephones’ låtrepertoar til nå, vil han nok å mikse inn endel

2 1

egne verker også. Det håper vi på med tanke på hans frekke utgivelse «Kanal» som lysner en hvilken som helst desembernatt.

Nå som dønningene etter hvorfor ikke «hele Norges Todd Terje» ble lista på krinken, har lagt seg, kan man heller begynne å spørre seg: Hvorfor ble ikke Telephones’ «Kanal» theme-låten til Norge Rundt? Svar: Fordi de første fjorten sekundene minner om en militant parade i Berlin, de resterende sekundene gjester

diverse sydeuropeiske strandbarer og personheiser før dette verket setter sin elegante kurs mot galaksen. Makan til pent.

Sjekk gjerne ut mixen han laget for Vice Magazine for å finne ut hvordan dj-settet hans kan finne på å bli, dette finner du på lydskyen. Et hint om en nedpitchet versjon av Pete Shelly «Telephone Operator», sier kanskje sitt?

Telephones blir nok månedens klubbhøydare. Denne julekvelden skal vi danse på oss whiplash.

Lesbian Tendencies 2. juledag, Diskoteket Perkusjonsduo bestående av Fella & Theo Farris som ikke må forveksles med danske Safri Duo. Med trommemaskiner og kubjeller ringer disse mellomjula inn med 80’s funk og hotness.

3 1

Frekk + Freidig Lørdag 8. desember, Diskoteket Marie Curie lover rumperisting, dype knebøy og hoftevrikking inne på Diskoen med grisete r og b, hip-hop, bootybass og beinhard klubb. Bak konseptet står Marie Komissar fra Cloudbusting og P3 – disse kveldene tar hun med seg en ny venn for hver gang. DJ Shorty er Sigrid Strand Andersen og kanskje en av Trondheims rutinerte kvinnelige plateryttere.

Etter å ha spilt på plasser som Luna Lounge (hip-hopens vugge i Trondheim på totusentallet), Bar Sofa og Mojo, stakk hun til hovedstaden for å servere oslofolket på Dattera, Jæger og Turkish Delight midskool og nu-skool r og b og hip-hop. Nå tar hun turen til Trondheim og Diskoen for å fremføre dette på Funktion Onehøyttalere! Fram med cortezene og dann ring – her er det plass til både breaks og cripwalk.

4 1

Standing On The Verge Of Getting It On ft. Freq Nasty Husker du klubbåret 2008 da Switch, Sinden og Diplo meldte sin ankomst med høy bpm og veldig mye glad-faktor? Her vokste også Freq Nasty fram med alt fra breakbeat til ragga, hip-hop, glitch-hop, drum and bass, drumstep og moombahton. Med andre ord, det undertegnede gjerne beskriver som «hypermusikk». Freq Nasty er ingen hvemsomhelst – noen år tilbake ga han ut en den britiske klubben Fabrics label FabricLive, hvor man også finner den mer eller mindre kjente remixen han selv laget med Switch av Santigolds «Creator» – en klubblåt som ble spilt hyppig på dansegulv verden over. Denne kvelden inntar han 1210’ene på Big Bank Hanks månedlige klubbkonsept på Blæst; Standing On The Verge Of Getting It On – et helhetlig konsept som har gjestet de fleste bass-avarter til nå.

5 1

Bakklandet Dubcore m/ Pekka Stokke Lørdag 22. desember, SUPA Kenneth Bolme og Stig Bakken tar bass, dub, hip-hop og hardcore på alvor med byens mest prominente videokunstner på visuals.

Pekka Stokke er nok kjent for de fleste etter visuals for blant annet Motorpsycho – denne kvelden visualiserer han i takt med basstrommer med en litt høyere BPM. Husk deo, det blir svett.

6 1

Christine & Cashmere Cat Lørdag 8. desember, SUPA Christine Dancke (Hoetell, BLÅ) og Cashmere Cat er futuristiske og en anelse britiske i basskjelleren – men forvent ikke bare bass, kjære deg.

7 1

Fredag 07.12 TRIBUTE TO ROCK m/ PER BORTEN & BAND Lørdag 08.12 MINNEKONSERT FOR ØYSTEIN DØSVIK m/ SUGAR LOUISE med gjester/TORCH/ HIPSTER SWINGERS/ MAGNUM MAIDS/ VALENTOURETTES- fra kl.20.00 Lørdag 08.12 RUB’A’DUB m/ KAKA & PHARFAR- fra kl.23.00 Fredag 14.12 STIAN WESTERHUS - RELEASE Fredag 14.12 DJ EX-HANSEN (OSL) Lørdag 15.12 STANDING ON THE VERGE OF GETTING IT ON feat.FREQ NASTY + Support: HENRY BANKS Mandag 17.12 MANDAGSGRILL Musikkquiz Fredag 21.12 RAGGABALDER- RELEASE! m/ JODDSKI + GJESTER Lørdag 22.12 KLUBB DJ: JURI GAGARIN Onsdag 26.12 2.JULEDAG! THE MESSAGE m/BØREK Fredag 28.12 MOTORPSYCHO Fredag 28.12 JULEBUSTING!!!- fra kl.23.00 Lørdag 29.12 MODERN LOVERS- MOGWAI DJ-SET (UK) Mandag 31.12 NYTTÅRSAFTEN m/ HENRY BANKS!!!

Billetter og medlemskap ligger på forsalg i baren i 1.etg eller på blaest.no.

BLÆST ØNSKER ALLE EN FANTASTISK JUL!

mer om konserter, DJs og quiz på blaest.no klubb: Kari Kristensen

11/2012

39

Noen gang tenkt på at Tyholttårnet ligner mistenkelig på en intergalaktisk fallos?

Tekst Martin T. Johannesen Foto trond gausdal – De hører ikke etter når jeg snakker, forholder seg skeptisk til enhver sak som jeg har vært borti med lillefingeren. Slik de ser det, er det bare en ny dekkoperasjon. Professor i religionsvitenskap Asbjørn Dyrendal er mannen konspirasjonsteoretikere elsker å hate. Han er for lengst innskrevet i fortellingene om den store sammensvergelsen, som en av personene som aktivt arbeider for universets ondskapsfulle makter. Dette intervjuet er med andre ord ren manipulasjon.

La oss få en ting klart; hva er en konspirasjonsteori?

– En konspirasjonsteori er en teori om en sammensvergelse linket opp mot kriminelle og destruktive handlinger, som strider mot moralen i det samfunnet den opptrer i. Det er en teori preget av et møkkete forhold til empiri og datainnsamling, det vil si at den er full av logiske krumspring.

Du var det ja. Ja, nettopp... du snakket om logiske krumspring.

– Jo, det er en logikk som ligger inn under konspirasjonskulturens måte å forholde seg til data på. Man forutsetter at det finnes en 40

11/2012

sammensvergelse som er så mektig at den er i stand til å holde store mengder informasjon skjult. Derfor oppleves det som logisk, rimelig og riktig å se etter spor som du bare så vidt aner ferten av. Det er en form for kriminalromanlogikk – hvor avslører forfatteren den egentlige skurken i kriminalgåten?

Hvorfor mener noen at konspirasjonsteoriene er pålitelige?

– I utgangspunktet handler det om bestemte tankemønstre, hvilken subkultur man tilhører og trangen til å lete etter syndebukker. En ekstremt regjeringsfiendtlig person vil for eksempel se på det statlige som et problem, og trenger ikke veldig mye informasjon for å bli overbevist om at det er myndighetene som står bak all faenskapen som skjer i ditt og andres nabolag. Samtidig, dersom du først tror på en konspirasjonsteori, så øker sjansen radikalt for at du tror på en til. Å tro på én type konspirasjonsteori kan være nok til å sende deg videre, ned og inn i ”the rabbit hole”, før du til slutt er fanget i en eventyrverden skapt av deg selv.

Og NTNU heller mot den oppfatning at man måtte opprette et eget undervisningsemne om konspirasjonsteorier?

– Det var vel egentlig ikke noen som følte et behov for det. I utgangspunktet er det min

personlige greie. Også har det ikke akkurat blitt mindre konspirasjonsteorier med tida.

Det har kommet meg for øre at Tupac lever, at Paul McCartney er død og at Jay-Z og Lady Gaga styres av illuminati. Disse teoriene, er de ikke med på å engasjere oss ytterligere i artistene? Føler du ikke litt på det å være en skeptisk festbrems når du avkrefter dem?

– Hvis du mener det er en fest altså? Jeg forbeholder meg retten til å mene at det ikke er så festlig. Det er festlig å lese om, for all del, fordi det er så aparte for de som ikke tilhører den delen av landskapet. Men hvis du er den det spekuleres om, så tror jeg ikke at det alltid er like gøy. Jeg fikk for eksempel en telefon fra en eller annen kjendisavis i statene, der journalisten lurte på om jeg kunne uttale meg om den nyfødte datteren til Jay-Z og Beyonce; Blue Ivy. Det hadde nemlig gått rykter om at hun var navngitt etter antikrist, at hun var en del av ”Church of Satan”. Ikke akkurat en veldig trivelig måte å ønske et menneske velkommen til verden på, ”unge frøken antikrist”, liksom.

Kan slike konspirasjonsteorier utvikle seg og bli farlige?

– Det er lite sannsynlig at folk vil oppfordre til direkte aksjon mot større artister som Jay-Z, da superstjerner som regel har erfaring med stalkers fra før av, og du vil måtte stå i kø dersom du ønsker å komme tett innpå. Samtidig finner man tilfeller av direkte aksjon i andre sammenhenger. I Norge finnes det for eksem-

pel enkelte som mener at EISCAT-anlegget i Troms brukes for å forårsake jordskjelv og naturkatastrofer. Enkelte har derfor oppfordret til å bryte seg inn på forskningsanlegget for å sabotere. Ikke en spesielt god idé, men fordi overmakten er så stor, mener man at det ikke er noe poeng i å kjempe demokratisk.

Hva med kunstnere, forfattere og filmskapere? Dan Brown ga for eksempel ”Nattverden” ny mening i Da Vinci Koden. Kan fiksjonskulturen dra nytte av konspirasjonsteoriene?

– Da er det snakk om en mer uskyldig form for lek med konspirasjonselementer, den spenningen, den ”hva om”-greia. Det bidrar til å skape et kulturelt klima som gjør det legitimt å være mistenksom ovenfor mye rart, uten at jeg ser på det som noe spesielt negativt. Når det gjelder Dan Brown, så tror jo han på det meste av det sprøytet han skriver om, og han er etter min oppfatning litt korttenkt, litt uopplyst. Samtidig skriver han tekster som tydeligvis interesserer mange, og det må han jo få lov til å gjøre.

Personlig elsker jeg den typen litteratur i utgangspunket, men vil nok foretrekke det litt bedre gjennomført.

Godt informerte kilder har forsikret meg om at jordkloden går under 21. desember 2012.

Vil dette bli den endelige avslutningen på tullete konspirasjonsteorier?

– Neida, du kan bare slappe av, bare i løpet av dette året har jordkloden gått under flere ganger. Det kommer alltid en dommedag.

Bildene er tatt av fotografene Signe fugleSteg lukSengard, ChriStopher hoang, Sophie BerntSen, ingeBorg løvlie og ronja penzo. de er fototraineeS i generation M-proSjektet SoM varer i 3 Måneder og er et SaMarBeid MelloM natt&dag og Canon.

følg oss på facebook/Canonnorge

11/2012

41

d es e mber

MAT

RENAA: MATBAREN Solsiden Det er mulig du kjenner mesterkokk Sven Erik Renaa fra før av, han er godt dekorert og profilert i det norske kokkelandskapet både som deltager og manager for det norske kokkelandslaget. Nå har han kommet godt i gang med den trønderske utvidelsen av Renaa restauranter. Her skulle det altså ligge til rette for en god matopplevelse.

Vi ankommer Matbaren og blir hyggelig henvist et bord i baren, for de har faktisk en bar som omringer kjøkkenet, hvor du har godt innsyn til kokkene og alt de skulle finne på. Bare det i seg selv gir en slags trygghet om at de vet hva de driver på med. Interiøret er nesten utelukkende av tre, noe som gir en lun og koselig stemning, og lokalet er veldig åpent og gir god oversikt. En rask titt i vinkartet viser at de har et lite, men godt utvalg av viner (åtte røde, åtte hvite); alle på glass, noe som fører til at vi åpner kalaset med en god og tørr Sancerre, perfekt som aperitiff.

På veggen henger en tavle med dagens kjøtt, fisk og suppe, som varierer etter råvarer og tilgang.

Kult. Mens vi sitter og studerer menyen, kommer en casual fyr i blå kardigan bort og lurer på om vi har det bra. Det oppleves som litt merkelig siden alle

andre på jobb er strengt antrukket i restaurantens uniformer, men dette var visst en slags sjef. Vi har det bra vi – fyren forsvinner, og snart kommer vår oransjekledte servitør tilbake for å ta bestilling.

Vi satser på forrettene «lun chevre med syltede rødbeter, honning og valnøtter»til 165 kroner, samt «Dagens suppe» som viste seg å være Potetsuppe med spinat, til 89 kroner.

Kort tid etter kommer forrettene på bordet, servert over baren av kokkene selv, som smiler og presenterer rettene for oss. Det er rett og slett jævlig god stemning. Etter kort tid viser det seg at det glipper litt i detaljene, for chevréen mangler både honning og nøtter. Brød fikk vi heller ikke før vi spurte, selv om det ligger en liten steinfjøl med gårdssmør klart på plassene våre. De hyggelige kokkene spør imidlertid kjapt om det smaker, og etter litt prat er misforståelsen oppklart. Chevréen er nydelig varmet mellom flytende og fast og balanserer bra med sødmen i rødbetene. Potet- og spinatsuppa er på sin side en fryd av en smaksopplevelse, og kommer med sprø krutonger, bacon og luftig melkeskum. Utsøkt.

Med Sancerre (130,-) i glasset ble den enda bedre.

Til hovedrett velger jeg også dagens, som i dag er braisert kalv fra Røros, kalvebuljong og sesongens grønnsaker til 289 kroner. Min makker satser på Deluxe bbq burger til 220 kroner, som blir presentert av servitøren som plassens signaturrett.

Vi spør vår servitør om vinanbefaling, og lander på en Catena malbec zapata 2009 (490 kroner, 145 på polet). Hovedrettene kommer raskt på bordet rett fra kokkene igjen. Kalven er rullet og dandert med gode syltede grønnsaker og potetpuré i en dyp tallerken med fyldig kalvebuljong. Den er supermør og smaker nydelig, og jeg er mer enn fornøyd. Vinen er fyldig og rik på bærsmak, men mangler tanniner, og er dermed litt for lett for kalven, men funker greit til burger. Dessuten fikk vi servert 2010-årgangen og ikke 2009 som det stod i kartet. Burgeren er derimot ikke fullt så imponerende. Selv om den er tykk og hjemmelaget og serveres med en god salat, har den en overdøvende smak av kull og røyk, samt at både burger og brød er lett forbrent. Til 220 kroner forventer vi bedre. Vi blir uansett stappmette, her står det ikke på mengde mat hvertfall. Mot slutten av måltidet har vi også fylt opp dessertmagen, og må rett og slett stå over en søt avslutning. Om vi hadde hatt plass, skulle vi dog gått for «Smash sandwich» som framstår som en overdådig utskeielse i sjokolade, karamell og popkorn med colasaus.

Matbaren er innbydende, de har et godt fokus på lokale og gode råvarer og vet å kombinere disse.

I vårt tilfelle var det dessverre noen detaljer som trekker ned for den totale opplevelsen. Prisen på vår 2-retter med vin kom på 1476,- som ikke er en avskrekkende pris, men vi går allikevel derfra med følelsen av at de ikke helt levde opp til sitt potensiale denne gangen. Vi kommer nok tilbake.

T.G.I. Friday’s Nordre Nordre gate 11 7011 Trondheim TGI Friday’s (Thank God It’s Friday’s) har utvidet sitt franchise-imperium med sin sjette restaurant i Norge: I Nordre Gate, midt i smørøyet av Trondheim. Det er ikke noe hokus pokus egentlig, og denne filialen framstår akkurat som alle de andre, noe som gjerne er poenget med franchise. Om du lurer, finnes Friday’s i 60 land, med over 920 restauranter. Du får absolutt alt servert på erke-amerikansk vis av særdeles hyggelige servitører som konkurrerer om å være på pletten fra du trer over dørstokken. Så mye at bare fem minutter etter at jeg har bestilt mat av én, kommer en annen av dem og lurer på om jeg «har det bra». Det har jeg. Foreløpig.

FRIDAY I’M IN LOVE. Jeg satser på Jack Daniels-burgeren, siden Friday’s har en forkjærlighet for å putte den velkjente Tennessee-whiskyen i alt de lager. Ellers på menyen finnes akkurat det du forventer; grillede biffer og kylling av forskjellig slag, alskens burgere, spareribs og barsnacks (som òg fungerer som forretter) av typen jalapeño-poppers og fritert mozzarella. Fridays er tydelig inspirert av tradisjonelle amerikanske dinere og tilhørende grillmat, her med detaljer i svart, rødt og messing, og har ingen forsetter om å være stilig eller gourmet.

Midt i lokalet er en stor bar, hvor bartenderne øver på å «flaire» uten nevneverdig suksess.

Servitører og bartendere har på seg en slags blanding av klovnedrakt og noe medlemmer i et studentkor kunne kledde seg i, men sånn skal det altså være. En rask titt i cocktailmenyen viser at de har byens største barkart, med mange klassikere og egenkomponerte drinker. De skryter av at alle bartenderne kan over hundre drinker utenat.

Imponerende.

BURGEREN KOMMER PÅ bordet etter passende tid, selv om restauranten er fullsatt, men er umiddelbart skuffende. Kjøttet er saftig og godt, men sparsomt dandert med grønnsaker, og burgeren er litt liten i størrelse. Brødet er trist og masseprodusert, antakelig for flere uker siden. Jeg skjønner heller ikke hva den har med Jack Daniels å gjøre, da sausen heller smaker søt barbecue-saus med en dæsj røyk. Mens jeg hører på kommersiell partymusikk får jeg skuflet den nedpå, men skulle nok gått for oppgraderingen «ultimate» for «bare» 69 kroner for å bli mett.

Servicen tar de derimot på alvor. I løpet av besøket blir jeg sikkert spurt fem ganger om jeg har det bra.

Friday’s framstår som party-Egon. Du går ikke hit for en matopplevelse eller en romantisk date.

En hyggelig tur ut med gutta etter jobb i livlige omgivelser hvor du har muligheten til å få deg en biff, er nok mer målgruppa for Friday’s, og det kan de nok komme til å leve godt på også her i Trondheim.

Foto: Torstein Høe

4

3

42

11/2012

KRISTINE SHIRIN (21) Kulturmedarbeider – I’m fucking George Michael, man.

TIRILL TOFTDAHL (24) Sudent – Bursdagsbarnet.

GURO SKOGEN (24) Student – Jeg er Pippi, sterkest i verden.

JULIE GILMORE (24) Student – Jeg er klein og støl.

hvem faen tror du at du er?

AV: laura ann morrison

PETTER JACOBSEN (31) Frilanser – Æ består av my, men æ e itj nonn.

ANDREAS MEDBOE THORRESEN (28) Skuespiller – En spurv på jakt etter ekte kjærlighet.

MAYA SKOGMO (29) Servitør – Angeline Jolie.

TORE STORENG (33) Student – Edward Norten, intens og allsidig.

TINA FJELDAVLI (43) Renholdskordinator – Det skulle du faen meg ha likt og visst.

ULRICH SCHMUDDLE (29) Fotokunstner – Batman.

TROND PETER STAMSOE MUNCH (52) Skuespiller – Reinkarnert Andreas Baader.

MIKKE SEHLIN (26) Personlig assistent – Jeg er bare en svenske. Hva sier du?

Hybel.no - Norges største formidler av hybler og bofelleskap. Helt gratis!

11/2012

43

Er du blant de siste dagers heldige? NATT&DAG ble mormonerne på rekrutteringstokt.

Tekst Marius Svaleng Andresen Foto Siri Kaldal – HØR DØ HØRT øm Mørmons Bok? Slik høres det ut når de misjon erende mormonerne, aka De Siste Dagers Hellige, snakker norsk. Dersom du har hørt dem snakke, er sannsynligheten stor for at de har prøvd å forkynne det glade budskap om Joseph Smith og Mormons Bok, og at du derfor har unngått dem som enten pesten, krillselgere eller romfolk med en tom kaffekopp som eneste accessoir.

Så slo det oss: Til å være så etablert i bybildet vårt, vet vi fint lite om hvem de er og hva de forkynner, så NATT&DAG tok skjeen i egen hånd. Vi ville finne ut hvem dette er og hva de står for. Bli med mormonerne på tur!

MISJONÆRSTILLING. De tjue år gamle eldstene Jacob Knudson og Dallas Gilreath bor i Trondheim, og er fra henholdsvis Utah og Virginia. Prefikset «eldste» betyr etter sigende «misjonær», og denne formiddagen skal de dresskledde og kortklipte eksilamerikanerne ut på sin sedvanlig byrunde for å rekruttere potensielle medmormonere.

Mormons Bok klemmes i den ene hånda og et stødig håndtrykk gis med den andre.

Eldste Gilreath bøyer hodet. Som en guttunge på første skoledag holder han Mormons Bok møysommelig med begge hender. En bønn må til før de kan begi seg ut i Trondheims brosteinsbelagte og stadig kaldere gater. På gebrokkent norsk stotrer Gilreath, som har vært i Norge i en knapp måned, hengivent fram hvor takknemlig han er for å få lov til å misjonere. I Norge. I Trondheim. Godspeed!

MODERNE KRISTENDOM. Jesu Kristi Kirke av de Siste Dagers Hellige, fra nå av omtalt som mormonere, har en lang misjoneringstradisjon i Norge. Kort fortalt er mormonkirken en moderne tilpasning og en av de nyeste avartene av kristendommen. De har basis i den gode, gamle bibelen, men vi skal ikke lenger tilbake enn til 1830 før kirken ble dannet av profeten (eller «prøfet») Joseph Smith i USA. Det finnes omtrent 15 millioner på verdensbasis, 4000 av dem i Norge.

90 av dem finner vi i Trondheim, som har rundt 50 aktive medlemmer fra uke til uke.

Jacob går forbi mormonkirka ved Elgeseter bru.

– Etter Jesus og apostlene hans døde ble mye av det de forkynte forandret eller forkastet, sier han.

– Det vokste fram tusenvis av kirker, og Joseph Smith lurte på hvilken som var den riktige. Vi tror han ba og fikk et svar fra Gud og Jesus, som viste seg for han.

PRØFET FREMMED LAND. Jacob har vært i Norge i ett av til sammen to år for å misjonere, og han har tidligere spredt budskapet gatelangs i blant annet Alta og Stavanger. Alle mormonere som drar til utlandet for å misjonere må betale for kost og losji selv, samtidig som de må betale kirken en viss sum for å få lov til å misjonere. De oppholder seg i et fremmed land som misjonærer i to år.

Jacob avbryter innimellom svarene og resonnementene med å spørre tilfeldig for44

11/2012

bipasserende om de har «hørt øm Mørmons Bok», men han får sjelden napp. Som regel rister folk på hodet, sier pent «nei, takk» eller stirrer ned på et gjenskinn av seg selv i smarttelefonene sine.

En gang, i Stavanger, prøvde Jacob å fortelle en tilfeldig forbipasserende om Mormons Bok. Han ble arg, og forsøkte å dytte han i Badedammen, en svær, kunstig dam i midten av sentrum. Dette er den sterkeste reaksjonen han har møtt i sin misjonering, sier han. Om han ble provosert er en annen sak.

– Det var ikke så farlig. I verste fall ville jeg blitt litt våt, sier han kontant om hendelsen som hadde gjort den gjengse nordmann forbanna.

HATTEN MED DET RARE I. Videre i historien om Joseph Smith sies det at han etter veiledning av engelen Moroni fant to gullplater som han fikk streng beskjed om ikke å vise til noen andre. Det sies at silence is golden, men i dette tilfellet var det snarere tvert imot da han fikk beskjed om å tolke det han selv kalte «reformert egyptisk».

Resultatet ble med tiden Mormons Bok. Det artige og besynderlige med tolkningen er at Smith dechiffrerte gullplatene ved å legge to steiner, Urim og Thummim, i en hatt.

Deretter kunne Smith tydelig se oversettelsen foran seg idet han planta hodet i denne hatten. Gullplatene lå som regel tildekt eller til og med i et helt annet rom mens dette foregikk, og han dikterte det han så i hatten til henholdsvis Oliver Cowdery, David Whitmer, Martin Harris (The Three Witnesses) og sin egen kone. Dette er grunnlaget for Mormons Bok, som Jacob og Dallas bærer med hvert sitt eksemplar av i dag.

– Jeg synes selv hele historien om Joseph Smith kan høres veldig rar ut, iallfall for en vanlig person, men jeg tror ubetinget på den, medgir Jacob.

SELVOPPOFRENDE OG DIPLOMATISK. Jacob og Dallas synes Norge og USA er ganske likt på et «generelt grunnlag», synes ikke det er verken overraskende eller merkelig at andre ikke tror på Gud, ser humoren i satirisk kritikk og sier at de kunne ha brukt vold i selvforsvar. Svarene deres er alltid etter boka. Det kommer lite nytt. Særlig ikke fra Jacob, som fører an i intervjuet (Dallas er ikke så garvet i norsk ennå). Som personer er de imidlertid jækla ålreite, streite, diplomatiske og beint fram selvoppofrende.

Når det kommer til streithet, oppsummeres dette i det såkalte Visdomsordet. Visdomsordet skyldes at Smith hadde sett seg møkk lei av å måtte tre inn i rom tåkelagte av tobakksrøyk og at han måtte vaske opp tyggetobakk etter møter med fellow mormons i hjemmet sitt. Det var så kjipt at han til slutt rådførte seg med Gud som parerte med at joda, dette var kjipt. Gud mislikte ikke bare tobakk, og anbefalte at bølingen holdt seg unna henholdsvis kaffe, svart te, alkohol, tobakk og dop.

– Det er noen få ting folk må forplikte seg til Gud å gjøre for å bli et medlem. En profet

gir ord og veiledning til folk i sin tid, og det var noe Gud følte at vi trengte her i dag for at vi skal bli bedre, forteller Jacob når han skal begrunne hvorfor Visdomsordet er en så viktig del av hans levemåte.

Ifølge Jacob vektlegger kirken framgang, og Visdomsordet er kun en anbefaling og ingen direkte forutsetning for å være mormoner.

Det er for eksempel ingen sanksjoner dersom noen i menigheten velger å bryte Visdomsordet. Visdomsordet er ment som en velsignelse myntet på fysisk helse, forklarer Jacob.

Så det er ikke slik at Smith bare ville kvittes med noen irritasjonsmomenter?

– Hvis jeg ikke trodde at han var en profet kunne han selvfølgelig gjort det, men jeg har tillit til at Joseph Smith gjorde som Gud ville.

Det er ikke en lov, det er noe kirken anbefaler oss å gjøre, og det er opp til hver enkelt om de vil følge det eller ikke.

DE STOPPER PÅ Trondheim Torg. Hit valfarter eldre tanter og pensjonister for å gjøre unna lørdagsærendene sine, og utenfor henger ungdom med ravnsort hår og jeans tighte som trommeskinn. Siste Dagers Hellige er dresskledd, har på seg store ryggsekker og snakker engasjert om profeten og hans ettermæle i menigheten.

Alkohol og det moderne samfunn, går ikke så godt sammen, sier Jacob. Han nevner uaktsomt drap via fyllekjøring som et eksempel på at de to ikke alltid går så godt overens.

Selv holder han fristelsene under kontroll, forsikrer han.

Får du noen ganger lyst på for eksempel kaffe eller øl?

– Av og til når venner av meg drikker kan de komme opp til meg og spørre om ikke jeg også vil være med. Da kan det friste litt, men nei, jeg vil ikke, jeg har tillit til meg selv, self discipline.

Har du noen gang vurdert det i det hele tatt?

– Nei, egentlig ikke. Jeg kunne vært med på fest for det sosiale, men det spørs hva slags fest det er. Hvis alle drikker øl vil det være litt vanskelig for meg å dra og ikke drikke. Det ser gøy ut, men så kommer den neste dagen hvor ingen vet hvor de er, småflirer Jacob.

Himmelen deres er tredelt. Det celestiale riket er der high end-mormonere havner, de som har fulgt boka til hvert minste komma.

Det er også her Gud henger. Det terrestriale riket er medium bra, og det telestiale riket er det kjipeste. Man havner i det minste ikke i evig pinsel, uansett hvor stort rasshøl man er før man trår ned de evige jaktmarker.

Dallas sier ikke mye på grunn av sin skrantende norsk, og når han først skal legge ut om noe gjør han det på engelsk.

– Vi vet ærlig talt ikke hvilken del av himmelen vi kommer til å havne i, for vi er ikke Gud. Vi tror vi blir dømt av en rettferdig Gud. Han elsker oss og vil at vi skal returnere. Vår rolle som misjonærer er å forberede folk på dette. Vi skal ikke dømme folk, si at det de gjør er feil eller fortelle dem hva de skal gjøre.

Vi deler vårt evangelium, og vi stapper det

ikke ned i halsen på folk. Budskapet vårt er enkelt og greit: Det er ingenting man ikke kan tilgis for, vi kan alle bli rene gjennom Kristus.

Vi kan vokse gjennom vårt forhold til Gud, og derfor mener vi at det er viktig å ha en frisk og ren helse og rene tanker.

De går videre mot Bakklandet. Eldstene får muligens napp hos en jente, men det viser seg at hun bare er student fra utlandet og ikke har særlig greie på norsk. Mormonerne har ukentlige språkundervisninger. Midt i blinken for en tilflyttet studine fra en eller annen post-kommunistisk østblokkprovins.

Telefonnummer utveksles, men om det blir mormoner av jenta vil tiden vise. På den annen side, er det noe denne gjengen kan er det å lære seg språk.

TVILEN. Jacob har vokst opp i en mormonsk familie som tilrettela for at han og søskenflokken selv skulle velge hva som var rett. Naturlig nok ut ifra de prinsippene foreldrene lærte bort. Han medgir at han har hatt perioder med tvil.

– I en stor periode av livet mitt visste jeg ikke hva som var rett. Jeg var oppvokst i kirken og tenkte ikke så mye utenfor den da jeg var yngre. Da jeg begynte på videregående og universitetet måtte jeg tenke mer på hva som var der ute, og jeg måtte finne ut hva jeg ville tro på. Det var da jeg fikk forsikringen om at dette var Guds vilje for meg og oss på jorden, forteller han.

Trebryggene ser ut som maleri i vannet idet vi går over Gamle Bybro.

Har du hørt om Mormor Og De Åtte Ungene?

Det er et ordspill som går: «Mormon og de åtti ungene».

– Det er ganske morsomt, medgir Jacob.

Mormonere er kjent for å vektlegge familieliv, og store kjernefamilier er normalen i menigheten.

– Det er ikke sikkert alle vet hva vi står for eller kjenner til Mormons Bok, men mange ungdommer har sett oss i South Park, sier Jacob. Episoden «All About Mormons» omhandler profetens liv og framveksten av en ny religion med South Parks konvensjonelle tounge-in-cheek satire.

Hvordan synes du det er å bli framstilt i en slik kontekst?

– Jeg tenker ikke så mye på det. Jeg har hørt mange av vitsene fra musikalen Book of Mormons, og de er morsomme. Jeg ser humoren i det. Alle må ha selvironi, muslimer, gays, alle de forskjellige gruppene er utsatt for satire.

Kan det virke krenkende?

– Nei, jeg kan se deres synspunkt. Jeg ser det fra flere sider. Om jeg ikke var mormoner, ville mormonerne vært rare for meg også på grunn av alle historiene om en mann som sa han var en profet og alt det der.

De har vært ute i halvannen time, og Jacob og Dallas vil tilbake. På kirketrappa spør vi hva Jacob synes om at nordmenn tilsynelatende er så ikke-religiøse.

– Det er ikke så rart, ikke i Norge. Alle har det bra her, hva trenger man Gud til da?

Om jeg ikke var mormoner, ville mormonerne virket rare for meg også.

11/2012

45

kunst/scenekunst

Det er ikke nødvendig å gå til et galleri eller museum for en god kunst-opplevelse. Det eneste som trengs er å oppleve byen med et nytt blikk.

Tekst E. Ingemann & T. Gausdal Foto Trond Gausdal Debatten om hva som er og hva som ikke er kunst har pågått om ikke siden tidenes morgen, så i hvert fall et drøyt århundre.

Det er nå 95 år siden Marcel Duchamp ble nektet å stille ut sitt berømte urinal, og selv om alle gikk lei av hele problemstillingen for lenge siden er det fortsatt ingen enighet om hva som skal til for å kunne kalle noe for kunst. Blant de mer givende bidragene i debatten i nyere tid har vi den sveitsiske installasjons-kunstneren Christoph Büchel, som i sine utstillinger Simply Botiful (2007) og Piccadilly Community Center (2011) hos Hauser & Wirth i London utfordrer grensene mellom kunst og virkelighet – sistnevnte var et fullt funksjonelt aktivitetshus for lokalsamfunnet med alt man kan forvente av tilbud fra en slik institusjon. Blant annet kunne de tilby et bredt utvalg aktiviteter for seniorer av typen dans, fekting og speed-dating. De som benyttet seg av aktivitetshuset visste ikke at de tok del i en kunstinstallasjon, eller de brydde seg ikke nevneverdig om det. Hvorfor skulle de? Om huset levde et dobbelt-liv som “kunst” i tillegg til sin praktiske funksjon så kunne man lett overlate til den ene og andre forvirrede galleri-gåer som dukket opp å forholde seg til det som best de kunne. Da var Simply Botiful hakket mer oversiktlig – en labyrint-aktig reise gjennom et enormt varehus delt opp i filmsett-lignende rom av typen hotell-resepsjon, arkeolog-kontor, terrorist-bunker, hvitevare-lager og flyktning-hideout.

Rommene var innholdsrike og detaljerte nok til at man utforsket dem med interesse, men mest av alt var de realistisk ordinære, med det resultat at å forlate utstillingen var som å gå inn i et nytt rom, en ny del av utstillingen, og dermed se det dagligdagse med et nytt blikk – og her kommer vi til poenget med denne månedens kunstguide. Vi har latt oss inspirere av Büchel og hevder at forskjellen mellom et kunst-objekt og et dagligdags objekt ligger helt og holdent i publikums tilnærming til det. Derfor gir vi deg en guide til Trondheims tilbud av kunst som ikke er kunst.

Instruksene er som følger: sett av litt tid, frigjør deg fra eksterne tanker og gjøremål og la oss føre deg til steder utenom de vanlige kunst-institusjonene. I ditt eget tempo kan du oppleve den kunsten vi 46

11/2012

har rundt oss. Formålet er ikke å promotere “kunst i offentlige rom”, men heller å vise en alternativ arena som ikke roper høylytt og stadig krever statlig støtte.

Nidarosdomen Nå skal vi innrømme med en gang at det ikke er noe nytt ved å oppleve Nidarosdomen fra et estetisk perspektiv, men så er det heller ikke det vi foreslår her. Vi vil rette oppmerksomheten mot den fantastiske samlingen tekst-basert kunst man kan finne på utsiden av katedral-veggene. Blant annet har den sørlige veggen en stor mengde inskripsjoner fra 1700-tallet.

Det meste er ikke annet enn signaturer, etterlatt av de mange mennesker som har bidratt til å bygge katedralen opp gjennom århundrene, og disse merkene av individuelle stemmer insisterer på det verdslige og profane ved et bygg dedikert det hellige og geistlige. Apropos profan og geistlig kan man også finne en gammel inskripsjon som mer enn insinuerer at biskopens seksuelle preferanser ikke var helt hva man forventet av en mann i hans stilling. Vi anbefaler Nidarosdomens vegger som en rikholdig kilde i dialektikken mellom overmakt og proletariat, individ og samfunn.

1 1

Sykkelskulpturer i Nidelva Er du i likhet med oss trist over å ikke få med deg Ai Weiweis pågående soloutstilling hos Galleria Continua i San Gimignano og slik fått opplevd hans storslåtte sykkelskulpturer på nært hold? Da er det godt å vite at Nidelva også har et imponerende utvalg av spennende skulpturer å by på. Også her er det mest sykler det går i. Gjennom et akvatisk filter kan du skimte disse metalliske skulpturene – rustikke stålrør, korrodert av tidens ånd. Stramme komposisjoner med diagonale vinkler som fremmer en slags dynamisk kvalitet til å komplementere fornemmelsen av preservasjon i skulpturenes beliggenhet. Når man tenker over det, er ikke det å forkaste ingenting annet enn å lagre på en annen måte? Nei? Ja? Vi går videre.

2 1

Turnhallen For å begynne med det opplagte: turn er en publikumssport. Å se på turn er dermed i utgangspunktet en godt etablert aktivitet med klarlagte normer for forventet utbytte. Vi holder

3 1

fast på vår påstand om at kunsten ligger i hvordan man ser, og i dette tilfellet ser man nedover, fra gaten, gjennom et vindu. Hva man ser på er ikke nødvendigvis noe annerledes enn det som kringkastes verden rundt som familievennlig underholdning, så hvorfor utgjør en liten forandring i setting at man plutselig føler seg som en voyeur? Kanskje er de litt yngre, litt mindre bevisst på å bli observert, men om man har en interesse for sport og atleters ferdigheter, hvorfor skulle det spille noen rolle? Når det begynner å bli merkbart ukomfortabelt foreslår vi du blir stående i minst tjue minutter til. Som all god kunst kan det være utfordrende, men det vil være givende på sikt.

Gudstjeneste En godt gjennomført gudstjeneste burde i teorien være et fullverdig alternativ til en tur i teateret, og i tillegg er det helt gratis. For fullt utbytte vil vi anbefale å styre unna Den norske kirke med deres glisne oppmøte og gjennomsnittsalder på godt over 80 år. Deres forestillinger mangler rett og slett noe – kall det nerve, gnist, intensitet, vitalitet. Du kan lese en mer omfattende guide til gudstjenester et annet sted i denne blekka for å finne den denominasjonen som passer deg, men vi vil allikevel her anbefale den katolske kirkes fremmedspråklige gudstjenestetilbud og da spesielt den polske gudstjenesten. For det første vil du her befinne deg midt blant en samling mennesker i alle aldre som tar sin religiøsitet alvorlig, for det andre skaper den fremmedgjørende kvaliteten i det å ikke forstå hva som blir sagt en ydmyk holdning som på sitt beste kan bidra til å åpne opp for nye tanker og følelser. NB: det kan være verdt å huske at nattverden i den katolske kirke er forbeholdt katolikker.

4 1

Brostenene på Bakklandet I den tyske byen Saarbrücken kan du finne The Square of the Invisible Monument, en brostensplass som ved første øyekast ikke utmerker seg på noen som helst måte. Det er frem til du får vite at på undersiden av hver brosten finner du navnene på de over 2000 jødiske gravplassene i bruk i Tyskland før 2. verdenskrig. Dette er hva vi ønsker du har i bakhodet når du går nedover Bakklandet – sammenlignet med brostenene i Saarbrücken overlater våre lokale brosteners tilsynelatende innholdsløshet et overveldende

5 1

emosjonelt vakuum, men rent visuelt er det ingen forskjell på de. Paradokset er ikke ulik lyden av én hånd som klapper.

Clarion Hotell og Rockheim Odd Nerdrum erklærte sitt kunstnerskap for kitsch, og vi lurer på om Rockheim har den samme innfallsvinkelen. Når vi tenker kitsch tenker vi overfladiske klisjeer og skamløs smakløshet. Rockheim har muligens bevisst omfavnet det kitsche i sitt arkitektoniske uttrykk og lykkes til en viss grad i å skape en forlokkende og sjarmerende opplevelse for seeren, men hva gikk galt med Clarion? Takket være Petter Stordalens stormannsgalskap har denne gylne space age-bunkeren landet på Brattøra i en opptreden som kan minne om Rockheims forfengelige lillesøster på jakt etter oppmerksomhet. Med en åpenbar kitsch-tematikk som kun oppfattes som fullstendig usjarmerende drukner denne kjempen i egen pompøsitet. Men for all del – vi ønsker ikke å påvirke din opplevelse av byggene. For best å kunne posisjonere seg i debatten anbefaler vi at du stiller deg midt mellom byggene, kaster blikket fra den ene til den andre og tenker over følgende visdomsord fra Odd Nerdrum: “firkanten – huset – rommet er skapt i redsel for naturens frie kaos.”

6 1

Solsiden Virkeligheten overgår som kjent fantasien, så derfor anbefaler vi å avslutte kunst-turen med det dramaet som kontinuerlig utspiller seg på solsiden. Utenfor utelivsrekka går det i en skitten sosial-realisme som har fått en anmelder (les: en person vi snakket med) se seg nødt til å ringe sine nærmeste med et ønske om å bli fraktet bort, ikke bare fra området, men fra menneskeheten generelt. Dette er hardtslående drama som setter merker, ofte i bokstavelig forstand.

Om man heller vil ha litt lystig musikal-teater er Thaulowkaia stedet å oppsøke, helst på den tiden da vorspielene begynner å bevege seg utendørs.

Her får du teater i tiden, oppdatert på dagens pop-kulturelle strømninger: den siste forestillingen vi fikk med oss befant seg i kabaret-tradisjonen og inneholdt en større gruppe mennesker i en noe ufokusert utgave av Gangnam Style, tett etterfulgt av to gutter på én sykkel som brølte “YOLO!” før de tryna ned en trapp.

7 1

Når det begynner å bli merkbart ukomfortabelt foreslår vi du blir stående i minst tjue minutter til.

TEGNESERIE

Batman Incorporated #4

Jeg tørker meg heller i rumpa med et hefte enn en bok.

TEKST Aksel Kielland Med tanke på tidspunktet, burde muligens denne spalten være viet en oppsummering av tegneserieåret og en kåring av årets beste utgivelser. Men ettersom jeg ennå har en god bunke av årets utgivelser liggende ulest på rommet mitt – og da ikke minst Lars Fiskes nylig utgitte Herr

Merz, som det neppe er for tidlig å utrope til årets, hvis da også ikke det nye tiårets, vakreste norske tegneserieutgivelse – får en slik oppsummering pent vente til senere. Jeg vil likevel driste meg til å påstå at når man vel får den hele og fulle oversikten, vil de fleste kunne enes om at årets [beste/viktigste/mest originale/innflytelsesrike, etc.] tegneserie i 2012 var enten:

A: Chris Wares Building Stories eller: B: Noe annet enn Chris Wares Building Stories

Og ettersom slike årsbesteoppsummeringer har en tendens til å presentere et noe ensidig fokus på store, intellektuelt ambisiøse bokutgivelser, tenkte vi i tegneserieavdelingen at dette er en gylden anledning til å fokusere

på et knippe av de gode tegneserieheftene som fortsatt gis ut.

Siden verken japanerne eller kontinentaleuropeerne aldri virkelig har lagt hjertene sine i hefteformatet – og det eneste ambisiøse heftet som her til lands utkommer med noen som helst form for regelmessighet er Jippis antologi Forresten – er det da naturlig å se til Nord-Amerika, hvor de fortsatt pumper ut tegneseriehefter på jevnlig basis.

Grant Morrisons Batman Incorporated er fortsatt den beste månedlige superhelt-tegneserien som utgis. Serien er videreføringen av Morrisons store Batman-fortelling som han har holdt med på siden 2006, og i Chris Burnham har Morrison omsider fått utdelt en tegner som både makter å fange nyansene i manuskriptene hans og tegner raskt nok til å kunne levere et hefte i måneden.

Morrisons karriere ble bygget på formmessig- og filosofisk ambisiøse tegneserier, men i de senere år har han viet seg til å skrive superhelt-tegneserier som ikke handler om så mye annet enn superhelt-tegneserier. Ikke alle disse er like stas å lese – og særlig har hans Action Comics vært et salig rot – men Batman Incorporated er omtrent så bra man får det innenfor Marvel og DC Comics’ stadig snevrere rammer.

Utvider man perspektivet til også å gjelde science fiction, får imidlertid Batman Incorporated konkurranse av Image Comics’ Prophet.

Prophet er en gammel Rob Liefeld-figur som først så dagens lys i de glade dagene på begynnelsen av 90-tallet, da spilende muskler, forpinte ansiktsuttrykk og store skytevåpen var alt man behøvde for å selge flere hundre tusen tegneserier i måneden.

Den opprinnelige versjonen av Prophet er et nærmest uleselig grøt av sviktende håndverk og dårlig tilslørt homoerotikk, mens den nye er en ambisiøs sci-fi-serie som bringer Liefelds ideer en verdighet de strengt tatt ikke fortjener. Forfatter Brandon Graham og tegnerne Simon Roy, Farel Dalrymple og

Giannis Milonogiannis leverer hver måned en idérik og uforutsigbar tegneserie, som sender tankene hen til Heavy Metal slik det fremstod under glansdagene tidlig på åttitallet.

Verdens kanskje beste nålevende tegneserietegner, Mike Mignola, har nå bestemt seg for å begynne å tegne Hellboy selv, etter i et par år å ha latt den høyst kapable Duncan Fegredo gjøre jobben. Hellboy in Hell, hvor en død Hellboy legger ut på nye eventyr i helvete, begynner denne måneden. Og selv om Hellboy formelt er strukturert som en serie miniserier, med tidvis lange opphold mellom utgivelsene, er det i praksis snakk om én sammenhengende fortelling, som konsekvent har vært en av de beste tegneseriene som har vært utgitt de siste femten årene.

I de alternativtegneserienes verden blir regelmessige hefteutgivelser stadig sjeldnere, ettersom pengene – i den grad det finnes noen penger – nå ligger i bokutgivelser. Ett hederlig unntak, er Ethan Rillys Pope Hats, som med sine tre første utgivelser, har bevist at den stolte tradisjonen med små énmannsantologier ikke behøver å dø ut med Seths Palookaville og Adrian Tomines Optic Nerve overgang til bokformatet.

Men uansett hvor bra Pope Hats er, kommer også den ut høyst ujevne mellomrom.

Sporadisk utgivelsesfrekvens er regelen snarere enn unntaket innen alternativtegneserienes verden, men Michel Fiffes nye, egenpubliserte Copra er derimot tenkt å komme ut hver måned. Copra er noe såpass sjelden som en egenutgitt superhelt-tegneserie – endatil en utilslørt hyllest til John Ostranders Suicide Squad – og å dømme etter første nummer, er det den peneste superhelt-tegneserien som er utgitt i Nord-Amerika i 2013.

Til gjengjeld er den trykket i 400 eksemplarer og kun tilgjengelig på Etsy.

Tegneserieavdelingens nyttårsforsett for 2013 er for øvrig å endelig få på plass den spalten om japanske matlagingstegneserier.

Innen april. Eller senest august. Vi lover.

Desember i teatret

Vårens program: En handelsreisendes død av Arthur Miller, Jeg anser deg for å være et ualminnelig begavet ungt menneske av Tveterås/Bendixen/Stojcevska, Fedra av Jean Racine, Stemt av Marianne Meløy, Bør Børson jr. av Falkberget/Tusberg/ Monn-Iversen, Blue Motell av Lisa Lie, Unge dramatikere og Skuggar av Jon Fosse.

JULEGAVETIPS • Billetter til en av vårens forestillinger • Teatrets gavekort. Valgfritt beløp

Billetter 73 80 50 00 Grupper 73 80 50 50 trondelagteater.no

• Jubileumsbok: Sceneskifte.Trøndelag Teater 75 år - kr. 349,-

11/2012

47

LITTERATUR

-Aurelién Bellanger (f. 1980): Debutromanen La Théorie de l’information (2012) ble en av de mest omtalte under årets høstlansering i Frankrike.

Fremmet som den «Nye Houellebecq» av kulturblekka Les Inrockuptibles som i sin tid lanserte karrieren til nettopp Houellebecq. Har tidligere publisert essayet Houellebecq: écrivain romantique (2010) (Houellebecq: en romantisk forfatter). Har studert filosofi ved eliteskolen EHESS. --

Frankrikes «Nye Houellebecq» leker gud.

TEKST ANDREAS FALKENBERG FOTO Gallimard/Thierry Rateau Den franske forfatteren Aurélien Bellanger har skrevet en roman om den informasjonsteknologiske samfunnsutviklingen. En samfunnsutvikling først og fremst preget av stadig økende automatisering. Til grunn for denne automatiseringen, informasjonssamfunnets motor og kraftkilde, finner Bellanger særlig én utløsende grunnteori. Det minner umiddelbart om fysikernes våte drøm: Teorien om alt. Det høres med andre ord bittelitt megalomanisk ut. «Stormannsgal» er da også en betegnelse som enkelte kritiske, franske litteraturanmeldere har kastet etter 32-åringen. Men Bellangers femhundresider lange totalroman, som det så passende heter, utforsker nettopp muligheten for at informasjon, i vår tid, har antatt en slik metafysisk-guddommelig størrelse. Romanens tittel? La Théorie de l’information. Informasjonsteorien.

I 1948 utviklet den amerikanske matematikeren Claude Shannon informasjonsteorien. Hva er egentlig informasjon, spurte han seg. Som telekommunikasjonsforsker var utgangspunktet hans praktisk: Hvordan formidle budskap over telekanaler på en mest mulig effektiv måte? Hvordan perfeksjonere informasjonsflyten? Shannon innså at det finnes uendelig mange mulige budskaper (informasjon) mellom avsender og mottaker.

Informasjon forstått på denne måten forblir imidlertid noe kaotisk, noe uanvendbart.

Shannon ble derfor opptatt av å forstå informasjon som det motsatte av kaos, nemlig som en grad av orden eller ikke-tilfeldighet.

I forlengelsen av dette forsto han at bare en binær logikk (som beror på valget mellom kun to muligheter), kunne sikre ham den graden av orden som han ønsket. Målet var at budskapet, eller mer presist: signalene, ble sendt over telekanalene, fra avsender til mottaker, med minst mulig endring underveis.

Pålitelig ville systemet først være når alle de uendelige budskapene kunne reduseres til en rekke med binære signal (sifrene 0 og 1).

Da Shannon hadde klargjort informasjonens kjerne, ble det neste uunngåelige steget å behandle og kontrollere den nå anvendbare informasjonen. Allerede det samme året, i 1948, publiserte derfor den amerikanske fysikeren og matematikeren Norbert Wiener bo48

11/2012

ken Cybernetics. Kybernetikk, skrev Wiener, er vitenskapen om kontroll og kommunikasjon i dyr og maskiner. Også kybernetikk var et forsøk på å skape orden ut av uorden. Usikkerhet ble et informasjonsproblem. Det skal i dag godt gjøres å overdrive betydningen av informasjonsteorien og kybernetikken. Uten disse teoriene, ingen datakommunikasjon.

Uten disse teoriene, en helt annen epoke. En annen verden. Det mer uuttalte målet til både Shannon og Wiener var fullstendig gjennomsiktighet. Absolutt samsvar mellom kartet og terrenget.

Bellanger har eksplisitt uttalt at La Théorie de l’information er et forsøk på å beskrive prototypen på en ny troende. En troende under Informasjonsteoriens åndelige hegemoni. Hovedpersonen hans, Pascal Ertanger, er eksempel på dette bekjennende vesenet.

Merk med en gang at etternavnet Ertanger er en åpenbar omskriving av étranger, Den fremmede.

Protagonisten Ertanger er tungt basert på den eksentriske internettentreprenøren Xavier Niel (1967), omtalt som «Europas svar på Steve Jobs» (Forbes). Akkurat som Niel er Ertanger født i 1967, da romanfortellingen begynner. Som Niel tjener Ertanger sine først penger på sexchatsider. Som Niel blir Ertanger til slutt en dotcom-milliardær. Bellanger skildrer Ertangers liv og skjebne via dataprogrammene som Shannons teori ga liv, dataprogrammene som former hele Ertangers liv.

La Théorie de l’information er noe så kolossalt (og herlig pompøst!) som det franske samfunnets informasjonsteknologiske historie siden 70-tallet. Romanunderholdningen består derfor, i stor grad, av uttalige encyklopediske beskrivelser av nettopp dataprogrammer. Fra den erkefranske onlineservicen Minitelen, en av verdens mest suksessfulle onlinetjenester før World Wide Web, frem til i dag, da teknologien i løpet av kort tid har revolusjonert samfunnets kommunikasjonsmønster.

Fra et tilsynelatende «nøytralt» ståsted, klinisk og objektivt, skriver Bellanger i en wikipediaaktig ikke-stil om alt fra Mac-maskinenes operativsystemer i kattefamiliens navn – Cheetah, Puma […] Lion, Mountain Lion – til webkamera-chatsiden Chatroulette. Bellanger er, som Houellebecq, fascinert av Wikipedia.

Denne voksende encyklopedi, hvis mål det er å dekke absolutt alle emneområder, all menneskelig viten, blir mektig fetisjert av den

franske forfatteren. All informasjonen i La Théorie de l’information kommer fra Wikipedia.

Romanen ville aldri eksistert uten Wikipedia, har forfatteren selv uttalt. For Wikipedia spiller også en overordnet guddommelig rolle i Bellangers roman. Narrativet om Pascal Ertangers utvikler seg fra side til side etter de hyperlinkene forfatteren tilfeldigvis klikket på mens han researchet boken.

Businessmannen Ertanger lever i så forstand inne i den informasjonsbølgen som Shannons teori utløste. Han har underkastet seg maskinenes vilje. Han tror på informasjon som en religiøs teori. Spørsmålet er om ikke fiksjonsforfatteren gjør det samme.

Aurélien Bellanger bryter opp sitt «jeg» og skyter det inn i tusenvis av informasjonsteknologiske handelsvarer, for på denne måten å stå igjen med dette rene wikibeskrivende – «nøytrale» – denne post-moderne/posthumane virkelighetens absolutte nullpunkt (Bellanger er generelt veldig glad i alt som er post/etter). La Théorie de l’information er først og fremst en gigantisk abstrakt maskin som robotaktig ordner all informasjon. Det er derfor ikke tilfeldig at romanfortellingen skisserer den franske informasjonsteknologiens historie som et fullstendig lineært narrativ.

Steg for steg. Ingen spontane menneskelige eksperimenter eller plutselige følelsesuttrykk som «forstyrrer». Boken er da også fullstendig blottet for følelser.

Allikevel tilvirker denne ikke-stilen, til tider, noe poetisk interessant. En affekt som heldigvis styrer klar av sci-fi-romantikk, dommedagspessimisme, fremtidsoptimisme og andre slike følelsesmessige pusterom.

Romanen virker særlig tett inn på vår egen udefinerte nåtid og føles derfor mer diffus.

Jo mer Bellanger finjusterer kartet til terrenget, jo mer konsentreres undringen over dette informasjonssamfunnet vi lever i. Om Bellanger ikke gir oss anledning til å puste ut, skaper hans monotone ikke-stil likevel mye rom, der ute, slik at man kan tenke fritt, horisontalt og vidstrakt, mens informasjonsteorien/ikke-stilen jobber utrettelig, uten å bry seg, der nede, med sin binære logikk, ustanselig, vertikalt, opp og ned, opp og ned, 1011010010 …

Men til grunn for denne nesegruse hyllesten av den informasjonsteknologiske samfunnsutviklingen, ligger et grunnleggende perspektiv. Langt fra å være «objektiv» eller «nøytral» oppleves den opprinnelige viljen bak hele bokprosjektet som en despotisk fantasi om total kontroll. Romanen kan leses som en omfattende mental hygiene-

prosess. En påtrengende insistering på et nytt informasjonsteknologisk trossystem.

Sexen i La Théorie de l’information er bortimot ikke-eksisterende og i beste fall trist. Ikke på grunn av overveid anti-jouissance, men fordi døll sex følger automatisk av en tekning som gjør alle verdens fenomener til hjernefenomen, som høyner det logisk-rasjonelle opp til verdens alfa og omega. I La Théorie de l’information står alle kropper stille. Kanskje ingen har avfeid dette innbilte «nøytrale» perspektivet som Bellanger etterstreber, på en mer elegant måte enn den franske filosofen Jean-François Lyotard: «Escaping pathos – that’s your pathos.» Dette desperate forsøket på å unngå følelser, er selvfølgelig også uttrykk for en følelse.

Det finnes noe potensielt utenfor informasjonsteorien og kybernetikkens dominans.

Claude Shannon kalte dette «støy». Det som verken er 0 eller 1. Det som reduserer sikkerheten. La Théorie de l’information spiller aldri på dette potensielle. Som sin mester Houellebecq (tenk for eksempel på romanen Muligheten av en øy), velger Bellanger isteden et utopisk perspektiv utenfor verden slik vi kjenner den. Men denne innbilte posisjonen utenfor er ikke et uttrykk for fri fantasi. Tvert imot er den et produkt av franskmannens opprinnelige hengivelse til informasjonsteorien og kybernetikken; høyst reelle og dominerende krefter i vårt informasjonssamfunn den dag i dag. Mer eller mindre bevisst ender derfor Bellanger opp med å fetisjere Shannons og Wieners mer implisitte mål: Orden og Kontroll.

La Théorie de l’information av Aurélien Bellanger er ute nå. Utgivelsesdato for engelsk oversettelse er ikke fastsatt.

Tenk om han aldri ringer...

Det er mange ting du kan bekymre deg over HVOR DU SKAL BO TRENGER IKKE VÆRE EN AV DEM

Norges største formidler av hybler og bofelleskap

DROPKICK MURPHYS sentrum scene 23. januar

10. DESEMBER 2012

JESSIE WARE

OSLO SPEKTRUM 10. aPRiL

BLÅ 27. FEBRUAR

jake

JOHN DEE 19. FEBRUAR

bugg parkteateret

15. mars JOHN DEE 18. MARS

two door cinema club rockefeller 4. mai

very special guests

KAIZER CHIEFS

Ullevaal stadion, 30. juni BLI FAN AV ATOMIC SOUL

MUSIKK

Anmeldelser

KLASSIKER

MEGET BRA

BRA

SKEPTISK

TRIST

FAIL! LOL

Dark Times er et tregreps pønkband med visse interessante aspekter.

Dark Times, SIDE

Som singer/songwriter er han i en egen liga, og norske rnb/soul-fans bør snart åpne øynene for gamlefar.

BERES HAMMOND, SIDE

60

Kongen av skamløse soundtrack til sydenfingring og tyrkersex.

61

PITBULL, SIDE

62

SKIVER COCOA TEA Ina Di Red (VP RECORDS/IMPORT)

Jamaica tea party.

En av de mest særegne stemmene i reggae, Cocoa Tea. En av de som veier tyngst, også, selv om han egentlig aldri har nådd helt ut til de store massene. Likevel er han en av de mest elskede, og lettest gjenkjennelige artistene i sjangeren. Sweet, Sweet Cocoa Tea slo igjennom i rub-a-dub-perioden tidlig på 80-tallet, og tilhører første generasjon med reggaeartister som var like komfortable i ei dancehall-setting som i roots reggae.

På den ene siden en reflekterende rastaman («Israels King»), på den andre siden croonende loverboy («I Lost My Sonia»). I tillegg til en evne til å adressere konkrete saker i samtiden («Rikers Island», «Barack Obama») som få andre av hans kollegaer behersker.

Alt pakket inn med en stemme så behagelig at han kunne ha covret Burzum og fått det til å låte som silke. Ina Di Red er meint som et album som skal ta det tilbake til reggaens røtter, men gjør egentlig nøyaktig det han alltid har gjort, som beskrevet tidligere i anmeldelsen. Cocoa Tea har alltid hørtes ut som Cocoa Tea. Befriende herlig med artister som har en tilstedeværelse som gjør at du rives med hver gang.

Om han snakker om å drepe soundboys («Tonight»), klager over reggaens utvikling («Weh Deh Reggae Deh»), raljerer over korrupsjon i bransjen og media («Press Freedom») eller synger en noe overraskende kjæresteduett med kjempeskjøga Dàngel («Love Is»): like forbanna vakkert. Og like forbanna sikkert at etter den ene one hit wonderen etter den andre havner på skraphaugen,

4

Cocoa Tea kommer til å bestå.

Det være seg Lover`s Rock eller Roots, Reality & Culture, dette er det man på Jamaica kaller Big People Music. Og store folk hører på stor musikk. Nok et tidløst, til tider gnistrende album fra søte, søte Cocoa Tea. Jørgen Nordeng CODY CHESNUTT Landing On A Hundred (INDIE DISTRUBUTION)

Var du nuTT til å gjøre det så polert?

Cody ChesnuTTs siste fullengder minner litt om Fitzgeralds roman «The Great Gatsby». Men for å foregripe tankerekkenes gang her, misforstå meg rett; Landing On A Hundred er ikke en klassiker. Analogien går som følger: I The Great Gatsby finner to elskere tilbake til hverandre for å gjenoppleve en stormende affære de hadde mange år tilbake, men som til slutt, meget kort fortalt, ender i at Daisy Buchanan innser at den pimpede utgaven av Jay Gatsby og fantasiene han tilbyr aldri kan gjenskape det fantastiske og ekte de en gang hadde. Debutplaten til ChesnuTT, The Headphone Masterpiece, er fantastisk - en skikkelig deilig, deilig gritty soveromsproduksjon hvor R&B, rock og hip-hop får utfolde seg fritt under neo-soul-paraplyen, på svimlende 36 spor. I 2010 holdt ChesnuTT en legendarisk bra konsert på Blå. Følgelig har summen av dette bidratt til store forventninger til fullengder nummer to. En stor strek i regningen er det da at romansen som gjenopplives på denne platen bærer lite preg av det progressive lydbildet på THM, men i stedet er et realt mageplask i en overpolert retrofelle. Tenk en

3

pastisj på Motown, Philly Soul, Al Green, Curtis Mayfield og Bobby Womack framført av en som i utgangspunktet burde naile dette, men som kommer til kort fordi det låter for kalkulert. Jeg skulle ønske Landing On A Hundred, som presumtivt har ambisjoner om å skulle være et skritt videre, i prosessen ikke hadde gitt slipp på alt av det som gjorde ChesnuTT til en innovativ artist. Altså, det er ikke dermed sagt at resultatet skal være en udelt negativ opplevelse fordi han har blitt så glætt, men alle positive konnotasjoner «cheesy» og «godt produsert» som regel har, har blitt redusert til en forglemmelig affære gestaltet av en fin stemme med, sukk, «helt riktige» arrangementer.

Hei, invester heller pengene dine på The Headphone Masterpiece om du ikke har albumet. Alt var ikke bedre før, men God damnit enkelte ting var faktisk det.

Karima Furuseth KEYSHIA COLE Woman to Woman (GEFFEN/UNIVERSAL MUSIC)

«Selvhjelp» til knuste hjerter.

«I am trying my hardest for this album to help them get over the bullshit that they go through with these guys even though I’m not experiencing it at this moment.

I want to be supportive and understanding and caring to my fans as well» - Keyshia Cole til Jet Magazine Oakland-sangerinnen Keyshia Cole har i likhet med artistkolleger som Mary J. Blige og Monica så og si alltid laget musikk som speiler livet til kvinner med konstante samlivsproblemer og utro partnere, noe hun nå altså velger å fortsette med til tross for at hun har funnet ny kjærleik og livsglædje med NBA-

3

Lunken hjernetrim BAD BRAINS Into The Future (MEGAFORCE/IMPORT)

Hva er vel Bad Brains uten den eksentriske, uforutsigbare og beint fram spinnville vokalisten H.R? I utgangspunktet en utenkelig tanke, men etter å hørt deres siste skive Into The Future, dessverre et spørsmål som popper opp i hjernebarken ved flere tilfeller. Into The Future skjemmes nemlig delvis av den mildt sagt spik spenna gærne vokalisten og hans manglende evne til å løfte de aggressive delene av platene. Han høres ut som han er redd mikrofonen til tider. Så selv om dette ifølge gitarist Dr. Know er dette «the purest Bad Brains recording since the ROIR cassette», får vi aldri en «Regulator», «Attitude» eller «Sailing On», hvor HRs intense messing var med på å gi låtene den nerven som gjorde det så ellevilt intenst. Men det kunne vært uendelig mye verre, bare se på liveklipp fra bandets siste turne. På åpningssporet er vi nesten der vi kan forvente oss, og på

4

«Popcorn» er han funky og morsom. Selv om han gnåler om P.M.A, «Suck Sess» er en slags kjapp «Re-Ignition» med speedpartier.

Bare ikke forvent at «Youth Of Today» skal ha noe med old school sXe-hardcore å gjøre musikalsk. «Yes I», derimot, primalhardcore på halvannet minutt holdes bare igjen av … ja, du gjetta riktig. Musikalsk er det ikke veldig mye å utsette, metal, hardcore, jazz, reggae og dub er bare noen av ingrediensene som kjøres gjennom Bad Brains-kverna.

Into The Future er kanskje ikke plata som tar Bad Brains rett inn i fremtida. Til det er de for opphengt i gamle bragder, men både dubpartiene og de mest punka riffene sitter godt i kanutten. Dubstepflørtinga på «Jah Love» er veldig naturlig for crossoverinnovatørene, og sånn sett nesten uunngåelig. Subtil og fin, faktisk. Som oppfølger til snart fem år gamle Build A Nation er Into The Future både naturlig og på rett spor. En ny Rock For Light I 2012 er det vel ingen som håper på uansett, så jeg tar gladelig til takke med denne.

Jørgen Nordeng

11/2012

51

MUSIKK NATT&DAG I SAMARBEID MED HI-FI KLUBBEN OG WIMP PRESENTERER:

spilleren Daniel Gibson. Og greit nok, jeg kan forstå at det finnes et konstant behov for «scorned woman»-soundtrack der ute, men som 33 år gammel mann blir en hel skive med «You had my heart, but then you blew it/I’m so over you, go get lost/Boy, who do you think that you are?» litt for mye i lengden. Selvmotsigelsene ved å hevde at man har kommet over noen, men til stadighet fortsetter å gi dem oppmerksomhet, er et fenomen vi kjenner godt til fra diverse klassiske Facebookytringer, og noen ganger føles det jo også nettopp slik når man hører på denne kategorien med

R&B-sangerinner: at vi blir utsatt for bitre statusoppdateringer fra damer som aldri lærer. At en sutrelåt hjelper noen ut av kjærlighetssorg, er vel også oppe til debatt, da de vel heller har som oppgave å grave deg lenger ned i elendigheten, og til slutt plassere deg foran tastaturet klokken 03:46 (når kommer egentlig den første R&B-låta som oppfordrer til sosial medie-boikott i slike situasjoner?). Keyshia Cole er likevel mye mer enn mannehat og bitter kjærlighet, deriblant en stor stemme, som hun dessverre ikke alltid er like flink til å bruke på best mulige måte. Det blir

rett og slett litt mye i konsentrert form, og det er kanskje også derfor Woman to Womans beste øyeblikk er samarbeider med andre sangere. Tittelsporet med Ashanti er et deilig avbrekk, og følges opp av albumets desidert beste låt, «Wonderland» med Roc Nation-sangeren Elijah Blake (aka mannen som skrev Ushers gigant-tune, «Climax»). Men Woman to Woman byr altså på litt for mye stemme, litt for mye sutring, og litt for mye «selvhjelp» til knuste hjerter. Hva med å holde det mer sexy nå som du endelig er i et happy forhold, Keyshia?

Mathias Rødahl

Illustrasjon: Esben S. Titland

DARK TIMES Girl Hate (FYSISK FORMAT)

Don’t belive the hype.

Sjelden har vel et pønkband fått mer oppmerksomhet for en sjutommer, likevel vet jeg mer om Shane Connely enn jeg vet om Dark Times. Hvis du ikke tar deg bryet å sjekke ut bandet, har du ingen aning hva du går til. Både slakt og hype har blitt dratt ut av proporsjoner og sier mer om hvordan musikkritikk lett blir gjenstand for å fremme seg selv og sin kunnskap framfor å formidle konstruktiv kritikk. Etter årets Bylarm la både NME og Brooklyn Vegan sin elsk på pønkebandet fra Oslo, etterfulgt av langt intervju i Maximum Rock’n

4

E-40 & TOO SHORT History Channel: Mob Music/ History Channel: Function Music (HEAVY ON THE GRIND ENT./IMPORT)

Tenk hvordan det hadde blitt i 1994? Hå hå.

E-40 må være en av de mest produktive rapperne som noen gang har eksistert. Siden 2010 har han allerede gitt oss syv soloalbum, med tre til planlagt sluppet i mars 2013. For de fleste vil en såpass hissig frekvens ført til utvannede, halvgjorte album av varierende kvalitet. For Fonzarelli, ikke så mye. Derfor er det ingen overraskelse at når han teamer opp med Vestkystlegende-kollega Too Short, så er det han som klarer å holde interessen best oppe gjennom to timer musikk. Delt inn i to installasjoner, en for mob og en for function, byr ikke historietimene på noen overraskelser. Too Short sin flow og fremtoning har aldret med litt mindre stil enn tjukkasens, men på mob-disken leverer han noe av sine mest hardslående vers på noen år.

Mob: klassisk bay area-rapsound fra midten av 90-tallet, tungt nedlesset med analogsynther og sumpfunky så det holder. Short og 40 var blant de som definerte på 90-tallet, og behersker dette til fingerspissene. Mob-musikk kan være en prøvelse når rapperne ikke lever opp, men med disse to, samt en jevn strøm av gjester er History Channel: Mob

5

NATT&DAG Råmiks er et møtested for musikkelskere, med forhåndslytting av ny musikk av kjente og ukjente artister. Artister og tidspunkt for arrangementer annonseres fortløpende i hver by. Finn NATT&DAG Råmiks på facebook eller meld deg inn i Hi-Fi Klubbens kundeklubb for personlig invitasjon.

hifiklubben.no | wimp.no | nattogdag.no

52

11/2012

roll. Slik hype kan jo provosere enhver etter en gjennomlytt av Girl Hate. For det er strengt tatt langt fra Mudhoney, Sonic Youth, som de respektive musikkanmelderne har hevdet. Mudhoney og Sonic Youth var ferdigstøpt og toneangivende for sin generasjon før de kunne stave sitt eget bandnavn. Dark Times er et tregreps pønkband med visse interessante aspekter. Langs dundrende pønkarrangement a la Butthole Surfers på «Goofys Concern» skaper vokalist Ann Kristin Traaen med sin insisterende og pure tenåringsrøst en nødvendig kontrast. Både PJ Harvey og Supervixen vokalist Stina Moltu er aktuelle referanser. Det er passe rått, ustøpt og naivt på samme tid. Tekstene

varierer mellom ubetydelige tenåringsissues og knallhard selvkritikk kombinert med giftige stikk mot resten av musikkscenen. Girl Hate som handler om nettopp jentehat, er vel strengt tatt ikke et mer konfliktfylt tema i dagens samfunn enn det var for 30 eller 300 år siden? «Kiss My Fist» derimot er en pønkelåt det spruter både gnist og god gammeldags resignasjon av.

Etter spillejobb på kulturhuset Last Train har de nå tatt steget utenfor talentscener og pønkeradioen, og hvis de dropper bittersøte tekster om hipstere og indierockere og adder litt mer pils, fist og raseri nærmer vi oss et respektabelt band. Hold det ekte som dem sier.

Inger Lise Hammerstrøm

Music et stødig støkke retrorap fra et par mastodonter. History Channel: Function Music er mer moderne i uttrykket, og tar for seg post-hyphy dansegolvsrap med høy sigarføring og energi.

Sølvreven Too Short sliter litt med å henge med i de til tider høye tempoene, mens E-40 for lengst har gjort denne musikken til sin egen. Short Dog kler best når han kan slepe seg gjennom seigt funk-landskap, og får tid til å poengtere sleaze-historiene sine på ordentlig vis. E-40, kanskje den mest tekniske rapperen noensinne, er like veltilpass uansett hvilken vei det går. Til tross for et knippe svakere spor, sitter vi likevel igjen med en følelse av et dobbelt album som er veldig få forunt så seint i karrieren.

Bruksområdene er forskjellige: Mob Music blir nok å gå flere runder i diverse settinger, mens Function Music skrelles ned til hitsene og spilles ute på byen. Intet nytt under solen, men en fin ventepizza mens vi gjør oss klar for et trippelattakk fra 40 i mars.

Dessuten et svar for alle oss som har lurt i årevis hvordan det ville bli hvis man satte sammen Bay Areaens to største legender: den ene selve personifiseringa av tilbakelenthet og coolhet, den andre den mest hyperaktive rabbagasten den solfylte vestkysten har å by på. Svaret er, slettes ikke verst. Men tenk hvordan det hadde blitt i 1994? Hå hå.

Jørgen Nordeng

GODE ORD DØR SIST Svart Jord (CRISPIN GLOVER RECORDS)

Ingen tvil.

Rap fra Norge har vel i teorien ikke vært interessant siden TP-gutta rappellerte ned fra taket under Hitawards i 1998. Åpningssporet «La saga jobb» feier bort all tvil.

På en hard, men nydelig, og noe unorsk instrumental (som lett kunne vært produsert av Harry Freud eller Just Blaze), leverer de to kompisene en kryptisk historie som fungerer svært godt til sounden på låta. Energien i låta er faktisk så engasjerende at jeg skulle ønske jeg eide ei motorsag. Videoen til førstesingelen fungerer overraskende bra den óg. At de to trønderne klarer å gjøre en troverdig opptreden i forgrunnen av gamle arkivbilder av blant annet atombomber og kjernekraftverk, må jo bety at dette er kvalitet.

Hvis du ser for deg GODS’ forrige skive som en atten spor lang gladkristen motivasjons-lydbok, selvfølgelig satt litt på spissen, så er Svart Jord lyden av bakrusen etter innspilling av guttas debut.

Låter som «Kjenn varmen» og«kjærlighet te livet», er byttet ut med «Faenskap» og «Nja».

Lystige reggae-inspirerte beats er byttet ut med atombombevideo og automatvåpen-samples. Uten at det blir feil. Det blir faktisk det motsatte. Gjestene på skiva er også valgt med omhu. Pats One

5

MUSIKK og Bad Spits bidrag på låtene «Stormen» og «Slett Håp» flettes naturlig inn i den gjennomgående nedstemte sounden på guttas andreskive.

Selv om ikke T-Fuzz og Børek kaster seg ut på dypt vann sånn rent flowmessig, er det lenge siden jeg har hørt en så gjennomført produksjon fra en nasjonal rap-utgivelse. Låter som «Omveltning», «Kama» og «Havna» har fin instrumentering som kler personligheten til vokalen. Svart Jord har sanger, ikke random røl på tilsendte beats fra nerder

rundt om i alle Norges gutterom.

I løpet av de ti egenproduserte låtene – Børek står for ni av dem – fungerer det meste som det skal.

T-Fuzz (som for øvrig ble utnevnt fylkeskunstner for Sør-Trøndelags fylkeskommune i 2012), slipper også til som produsent på kuttet «Fly Prinsesse», som er et sårbart og hviskende solobidrag for en hver sentimental hiphopper.

Hvem har vel ikke mista ei prinsesse i sin tid?

Om jeg skal sette fingeren på noe som kunne vært bedre, så er det det Swizz Beatz-aktige forsø-

ket på å lage en clubbanger i låta «Faenskap». Versene fungerer bra, men refrenget er irriterende på en måte som bare mr. Beatz kan være. Ingen burde etterligne Swizz Beatz. Ikke på beat, ikke på rap. Aldri! Det eneste imponerende med den karen er at han har landa Alicia Keys. Når det er sagt, så er Svart Jord en velprodusert og kort skive som opprettholder lytterens fokus, og som er helt uten selvskryt og overfladisk pisspreik.

Remi Ramsland

BERES HAMMOND One Life, One Love

fest og alvor. Han har, i motsetning til sine fleste samtidige, ikke tilpasset seg tidene i nevneverdig grad.

Han jobber med et lite utvalg produsenter, og oversvømmer ikke markedet med substandardmateriale i frykt for at vi skal glemme ham. Beres Hammond trekker fulle hus over hele verden, og var i år gjenstand for ei hyllestplate med kremen av reggaeartister. Siden 2000, mens andre artister på hans alder har vært redusert til mimrestunder for den eldre garde, har han produsert i alle fall fem genuine klassikere (låter). Disse kan du ikke gå på reggaeklubb uten å høre.

På One Love, One Life er Beres mer fokusert enn tidligere. Albumene hans har tendert mot litt lite gjennomført, jamaicanernes evinnelige singelfokus. Her får

vi to «discer», den ene fokuserer utelukkende på kjærlighetsmateriale, mens den andre tar for seg sosial urett og denslags.

Begge deler (og feelgood-låter som «Rockaway») er territorier hvor Beres Hammond er så til de grader på hjemmebane. Som singer/songwriter er han i en egen liga, og norske rnb/soul-fans bør snart åpne øynene for gamlefar.

Siden solodebuten Soul Reggae har han ofte blitt sammenlignet med artister som Marvin Gaye og Sam Cooke når det kommer til stemmeprakten, og soul ligger tjukt utover hvert åndedrag han tar. Dette er nok den sterkeste og mest gjennomførte utgivelsen fra denne kanten på veldig mange år, med andre ord. Årets reggaealbum, ved siden av nylig løslatte Busy Signals Reggae Music Again.

Jørgen Nordeng

(VP RECORDS/IMPORT)

Årets reggaealbum.

Det er mange herrens år siden Beres Hammond har hatt noe å bevise.

At han er den kanskje mest folkekjære artisten på Jamaica har han stadfestet for lenge siden, og hans sjelfulle stemme er nok til å sende frysninger nedover ryggen på en hvilken som helst reggaefan. Med en karriere som spenner over noe i nærheten av 40 år er det en bragd å holde seg relevant Det har Beres gjort ved å bli ved sin lest: som kongen av jamaicansk Lover’s Rock. Ved å la den røykfylte whiskeystemmen sin ligge som et fløyelspledd over kompene, la kompene i stor grad være tradisjonelle, og spe ut smoochinga med riktige doser

5

si hei e y n l i t

MELODY´S ECHO CHAMBER Melody´s Echo Chamber (PLAYGROUND 2012)

Kammers-pop.

Melodys Echo Chamber åpner som et naivt eventyr med erotiske undertoner og eskalerer i en vulgær gitarsolo a la Slash i baris foran en brennende kirke. Høres ut som en uforenlig kombinasjon, men i en tid hvor standarden for indiepop følges slavisk med kosmiske synther og drømmende refreng med sentimentale nikk til 80-tallet, er slike kreisi innfall nødvendig. Dessverre blir det med denne ene utageringen på første kutt. Melody Prochet, som er hennes egentlig navn, gjør ingen nevneverdig innsats for å bidra til evolusjon for indiepopens vedkommende. Når hun parrer opp med Kevin Parker fra årets mest vellykkede kull, Tame Impala, legger hun heller ikke opp til å tilføre Jane Birkin og Vanessa Paradis-føleriet uventede vendinger. Dermed står hun igjen med lite egenart i en overfylt bås med dyktige og etterhvert lite innovative musikere. Uten at hun skal avskrives av den grunn, for noe må hun åpenbart ha som har engasjert en travel kollega på terskelen til eget gjennombrudd.

Melody’s Echo Chamber er vel verdt å sjekke ut som et avbrekk fra hennes artsfrender. Fra sine yndige franske lepper hvisker hun dekadente fraser vekslende mellom fløyelsmyk fransk og keitete engelsk, og visuelt kunne hun gjort noen riktig coole musikkvideoer. I stedet faller hun i hipsterfella og smører på med tjukke lag åttitalls-filter. Du behøver ikke være spesielt oppdatert for å få litt hetta av det. Skal man vurdere Melody’s Echo Chamber ut i fra om hun tilfører popmusikken noe nytt, faller hun definitivt under middels. Drømmende pop som tonesetter pulings i et rotete tenårings-kammers med tomme cavaflasker som blomstervaser har hatt sin storhetstid. Sammenliknet med sine frender i Beach House og Tame Impala for eksempel, hevder hun seg godt nok. Det er meditativt, passe fengende og semi-mystisk, og får meg til å hige etter robåt piknik med Hugh Grant. Nei, stryk Hugh Grant.

Inger Lise Hammerstrøm

4

MEEK MILL Dreams and Nightmares (MMG/WARNER)

Fra mjee til jee.

Ved siden av 2 Chainz, Meek Mill sin «debut» er den mest etterlengtede innen rapmusikk av det mer gateorienterte slaget i 2012.

Via mixtapes som Flamers og Dreamcathchers-serien, og ikke minst ved å stjele showet på Rick Ross sine to siste MMG-samlere (Self Made 1 og 2), har han rukket å gå fra undergrunn til XXL Draft Pick til å samarbeide med alle de største gutta/jentene i bransjen. Med et 1-2 knockout med innledende singler; «Amen» med Drake og vanvittige «Burn» med Big Sean er forventningene (i hvert fall mine) skyhøye.

Rappere som Meek Mill er ikke typen det går ørten på dusinet av.

Tilstedeværelsen, aggresjonen, og energien han legger for dagen er ikke dagligkost, og smitter over på lytteren. Han behersker kompleks historiefortelling så vel som punchlinesbonanza og personlige saker. For reinspikka, upolert aggresjon matches han stort sett kun av MMG-kollega

5

Gunplay om dagen. For smittende energi av 2 Chainz.

Men ingen av de har samme spennvidde (i alle fall ikke Gunplay, haha). «Tony Story pt 2» fortsetter hvor eneren fra Dreamchasers slapp, en gangsterhistorie i Kool G. Rap/Nas-ånd, om ikke like gnistrende som den første. På «Traumatized» tar han et oppgjør med sin fars morder og andre ting han har gått gjennom, og leverer et av de mest personlige raplåtene jeg kan huske.

Som funker. Spørsmålet som melder seg i så måte er om det noensinne vil være det offisielle debutalbumet disse artistene vil bli husket for? I en bransje som er i ferd med å ditche formatet totalt til fordel for singler og mixtapes, er det kanskje disse formatene som sterkest og best reflekterer en fyr som Meek. Dreams & Nightmares er heldigvis en av de bedre storselskapdebutene ferskt i minne, og nærer ingen tvil om at når Meek Mill fyrer på alle sylinderne, så er han enestående.

Et par fyllspor og en litt svakere tredjesingel sammen med Kirko Bangz kan ikke ødelegge for det.

Jørgen Nordeng

GÅ TIL WiMP.NO OG PRØV GRATIS! Flere tips og anbefalinger.

Mer inspirasjon.

11/2012

53

MUSIKK

Pitbull har i alle fall advart oss PITBULL Global Warning (SONY MUSIC)

Det begynner nesten å bli en fast tradisjon for meg å slakte Pitbull sine album, men én ting dere nok ikke visste, er at jeg i 2005 faktisk hadde et hyggelig møte med den nå mer regjerende kongen av skamløse soundtrack til sydenfingring og tyrkersex. På den tiden var Armando fortsatt signet til TVT Records, hvor han året før hadde fått relativt stor hits med Lil Jon-produserte «Culo» (rumpe

1

NE-YO R.E.D. (DEF JAM/UNIVERSAL MUSIC)

En desperat manns søken etter elskovsmusikk. Altså meg, ikke Ne-Yo. Det er ingen hemmelighet at jeg elsker babymaking-låter, og noe av det beste jeg vet her i livet, er å komme over spor av typen «Take You Down», «Bed», «Naked», «O», «Under», «Mars vs Venus», «Banging The Headboard» … ja, du forstår hva jeg mener. Disse vokser derimot ikke på trær, da svært mye skal til for å skape et perfekt, tradisjonelt slowjam, så jeg er alltid på utkikk etter et nytt «R&B-fix». Og i august gikk endelig pelvisalarmen igjen, da jeg satt og så på filmen «Think Like a Man». I en scene hvor hovedrolleinnehaveren, Romany Malco gjør seg klar for sengeskos med Megan Good, varmer han nemlig opp stemningen med tjue sekunder av det som må være det mest elskovsperfekte slowjamet jeg har hørt på år og dag, men som dessverre endte like fort som det begynte. «How the hell did she get this on vinyl,» spør Malco om låta, noe

4

på spansk) og «Toma» (drekke). Årsaken til møtet vårt var et intervju jeg skulle gjøre med Lil Jon i London, og dermed kom Pitbull liksom med «på kjøpet». Allerede da var han altså på festmusikkjøret, men hadde fortsatt et sound som var langt lettere å svelge, inkludert Bass og Crunk . Og selv om den omtalte turens hovedintervjuobjekt var Lil «The King of Crunk» Jon, var praten med Pitbull langt mer givende. Jammen tok vi ikke et jovialt bilde sammen også! Men med tiden tok South Beach-monsteret altså over Pitbull, og fjernet det meste av Little

jeg raskt utvidet til «Hvordan i helvete fikk hun tak i den overhodet?». En rask titt på rulleteksen viste nemlig at det måtte være snakk om Ne-Yo’s «Slow Down», en låt det på dette tidspunktet ikke var mulig å oppdrive info om noe som helst sted. Ikke på filmens soundtrack, ikke på YouTube, ikke på Piratebay … no fucking where! Nå hadde jeg dog blitt så sulten på resten av denne fantastiske godbiten, at jeg med tålmodig detektivarbeid til slutt fant ut at låta definitivt eksisterte, og til min store glede kom til å være en del av Ne-Yo sitt femtealbum, R.E.D., som skulle ut tre måneder senere.

En som blant annet hadde hørt den, var Rolling Stones-skribent, Tracy Garraud, som etter en lytte-session i New York omtalte den på følgende måte: «A sedated number that spotlights Ne-Yo’s lithe falsetto, as he urges workaholic twosomes to turn off their iPhones for just one night, or three». På dette tidspunktet begynte jeg å bli desperat, og besøkte daglig det 44 sekunder lange YouTube-klippet for å bli minnet på sangens enorme potensiale. Noe jeg må innrømme

fortsatte helt opp til releasen i november, mens jeg til stadighet promoterte sporet til likesinnede. «Nå kommer’n snart!».

Og til slutt kom den: Dagen da albumet endelig lekket på nettet.

Som Julaften, jomfrutap og alt mulig flott på én og samme dag!

Vuze’n min jobbet for harde livet, og det var en seremoniell stemning i rommet da jeg dro mp3sporene over på iTunes’en min.

«Lazy Love», «Let Me Love You», «Miss Right», «Stress Reliever» … men … ahm … WTF, hvor FAEN I HÆLVETE er «Slow Down»??!?

Den var ikke der, og heller ikke på deluxe-utgaven. I ren panikk klikket jeg meg inn på Wikipedia, og fikk svar på mysteriet. «… featured exclusively on the Target Deluxe edition of the album».

Target ja, sleipingene i det gigantiske amerikanske supermarkedkjeden hadde selvfølgelig klart å sikre seg albumets beste spor.

Og deres versjon kom dagen etter den vanlige releasen. Fair enough. Jeg skal nok klare 24 timer til etter tre måneder med slowjam-tørst. Av en eller annen grunn var jeg likevel ikke overrasket da det viste seg at Targetversjonen hadde skiftet ut «Slow

Havana-sjelen han hadde i seg. I alle fall musikalsk sett. Fra battlerapping på gata i fitted caps og jersey, til stekebonanza i nattklubber verden over i hvit dress med oppkneppa skjorte. Cocaine is a helluva drug, som de sier, men skal vi tro ryktene, er jo ikke Pitbull noe glad i å feste en gang!

Så hva er det med denne mannen og hans ustanselige utpumping av infantil fjortisfestlyd? Følgende linjer fra tittelsporet på hans nye album, Global Warning er muligens en liten indikasjon: «No Facebook, Twitter or Instagram/I do it for the paper, I’m a business man/If you get it that’s cool/It’s all about the billionaires baby, welcome to the new school». Og selvfølgelig, penger er jo fett det. Det som derimot ikke er like fett, er å åpne albumet sitt med å sample «Macarena», for deretter å følge opp med det største angrepet på norske verdier siden 9. april 1940, i form av Christina Aguilera-gjestede

Down» med to andre pisslåter.

Det var bare å innse at jeg var en slagen mann. Som en skjelvende junkie i rennesteinen etter altfor lang tid uten dopet sitt. Heroin er det likevel som oftest nok av, «Slow Down» not so much.

«Ne-Yo, where is this damn song on the album? I am gutted close to tears that I can’t get this song. I will pay album price for this song. I can no longer get a kick out of 44 seconds. Please, I am begging you, release this song!» skriver en av mange frustrerte YouTube-brukere under det omtalte klippet. «I’m so hurt, I waited and waited for the album to drop just for this song, and it’s not even on there … like, wtf, Ne-Yo?» hulker en annen. Vi er mange, vi er såret langt inn i hjerterota, og vi trenger denne låta. Det er alt jeg klarer å si om albumet akkurat nå, til tross for at det er ganske så decent. Og ikke tro at min søken er over. En intervjuforespørsel har blitt sendt til Universal, og får jeg Ne-Yo på tråden, skal jeg love dere at det første og eneste spørsmålet mitt vil være «Hvor blir den av den jæævla låta??!!?»

Mathias Rødahl

«Feel This Moment» og dens utilgivelige voldtekt av vår norske kulturskatt, «Take On Me».

Deretter fortsetter øreovergrepene i kjent stil, helt til man ikke vil annet enn å sitte i et lydisolert rom de neste tolv timene. Det sier for eksempel litt om hvor lista ligger, når sporet med Jennifer Lopez er skivas beste.

Og da skal det innrømmes at jeg personlig har mange guilty pleasures innenfor EDMsegmentet, inkludert både Swedish House Mafia, David Guetta og Calvin Harris. Men Pitbull går det jo faen meg ikke an å jogge til en gang! Så beklager, Armando, min gamle venn. Jeg blir nok nødt til å slakte multimillionbedriften din denne gangen også, noe jeg regner med at du takler ganske greit. Men hvis du ikke gidder å lage en eneste bra låt fordi jeg og resten av anmeldermafiaen ber deg om det, kan du ikke i alle fall gjøre det for Little Havana?

Mathias Rødahl

RIHANNA Unapologetic (Universal Music)

Er ungjenta i ferd med å bli voksen, tro?

Når Rihanna slipper sine album, er vi vant til å ha blitt bombardert av en skikkelig gullrekke med singler før offisiell slippdato, men i år har det vært uvanlig stille fra ungfrøkna, som bare ga oss Stargate-produserte «Diamonds» før syvendeskiva, Unapologetic kom i midten av november. Den norske hitduoen følger opp «Ri-

4

Festforestilling i Universitetets aula Fredag 4. januar 2013 kl 18.00 Lørdag 5. januar 2013 kl. 18.00

Ingrid Bjørnov & Kari Slaatsveen med Kringkastingsorkestret Christian Eggen, dirigent

STEMMERETT FOR KVINNER 100 ÅR! 54

11/2012

Hopp, Karoline men ikke i Vikersund!

En stemmerettsjubilerende festforestilling for B-korsett og lavt blodsukker

Billetter kr. 395,- Grupper fra 10 pers kr. 365,nrk.no/kork - billettservice.no

hanna-rekorden» fra Rated R med fire spor, men har denne gangen også fått hjelp av tastemakere som David Guetta, Labrinth og Chase & Status, noe som gjør at bidragene deres ikke blir like Stargate-typisk som vi kanskje er vant til. Det blir nemlig mye dubstep-light ut av Eriksen og Hermansens produsentcollabos, inkludert «Jump», hvor Rihanna benytter seg av refrenget til Ginuwines udiskutable puleklassiker, «Pony» på en likevel ganske vellykket og sexy måte, mens deres resterende «Right Now» og

MUSIKK «Lost In Paradise» dessverre går fort i glemmeboka for min del.

En stor opptur denne gangen er derimot Rihannas nedtoning av de krampeaktige seksuelle referansene som grenset over til pinlig på Talk That Talk. Den store variasjonen på sporene har hun derimot beholdt, og Unapologetic er innom en haug forskjellige sjangre og sounds, dog med en overraskende stor bit satt av til roligere låter. Det er også her vi får skivas beste øyeblikk med spor som Future-gjestede/produserte «Loveeeee Song», Mikky Ekko-duetten «Stay», «Mother Mary» (andre del av The-Dream sine to bidrag), og selvfølgelig fin-fine «Diamonds». Vi må heller ikke glemme en av mine personlige favoritter, «Get It Over With», hvor hun leverer et særdeles behagelig vokalsamarbeid med Roc Nation-låtskribenten, James Fauntleroy (mannen bak bl.a «No Air», «Take You Down» og «Superhuman»). Men selv om Rihanna kler sine rolige låter godt denne gangen, må Unapologetics største høydepunkt likevel sies å være den ekstremt dansevennlige (på den gode, gamle disco-måten) og for mange sikkert problematiske Chris Brown-duetten, «Nobody’s Business» (prod. av The-Dream), som en gang for alle gjør det klart at de to utvilsomt er et par igjen, der det side om side med Michael Jackson-samples («The Way You Make Me Feel») lires av seg kjærlighetserklærende linjer som «You’ll always be mine, sing it to the world/Always be my boy, I’ll always be your girl», « You’ll always be the one that I wanna come home to/Girl let me love you and show you how special you are/I wanna be your baby, you’ll always be my baby» osv.

Så kan man altså velge å bry seg med dette forholdet til to unge personer som åpenbart har bestemt seg for at voldshandlingen for snart fire år siden ikke er nok til å splitte dem lenger, eller bare kose seg med en glimrende poplåt. Jeg gjør åpenbart det siste. Unapologetic både føles mer voksent, og er et musikkmessig steg opp fra både Loud og Talk That Talk, til tross for at den kanskje mangler litt av hitlåtdominansen vi er vant med fra utgivelsene hennes. Og selv om dette albumet, som alle Rihannaalbum, handler vel så mye om produsentene og låtskribentene hennes, kan det virke som om hun nå begynner å bli modigere og mer sikker på hvor hun selv ønsker å befinne seg som artist.

Mathias Rødahl CHAD VALLEY Young Love (LOOSE LIPS/COOPERATIVE/UNIVERSAL)

Veldig nesten.

På Pitchfork for et par uker siden, lanserte Carrie Battan begrepet small pop, i en artikkel omhandlende Sky Ferreira, Charli XCX og Solange Knowles. Poenget hennes var at dette er artister som befinner seg i perfekt balanse mellom det alternative og det kommersielle. Dette er artister som lager utpreget kommersiell popmusikk, men som bruker midler, sfærer og taktikker som tidligere har vært reservert undergrunnen. Det blir med andre ord et slags nytt popamalgam.

Chad Valley lar seg med relativ enkelthet beskrive som small pop.

Låtene hans er delikat balansert mellom det sørgmodige og det euforiske, lik den beste popmusikken, men det er umulig å forestille seg at han skulle selge særlig mye. Til det er han for anonym, for idiosynkratisk og for kjedelig. Chad Valley faller altså markedsmessig litt igjennom, men det betyr ikke at Young Hunger ikke kan være en kunstnerisk triumf. Det finnes dessverre altfor mange fantastiske artister der ute som faller igjennom markedsmessig. Young Hunger er

4

først og fremst en veldig stilsikker affære. Chad Valley behersker popsjangeren, han er som sagt dyktig til å finne balansen mellom forelskelse og hjertesorg, og kanskje litt for dyktig om man legger vekt på balansen. For Young Hunger ender opp som en noe uengasjerende plate. Og det virker som om Chad Valley har latt en anledning slippe. I det popsegmentet jeg beskrev innledningsvis kan jo artistene ta større risikoer og virkelig gå for det, men det har ikke Chad Valley gjort. I stedet virker det som om han har safet ved flere anledninger, og det store spørsmålet er jo hvem han safer for? Young Hunger preges av en følelse av hva som kunne ha vært, av en grunn. Når Chad Valley treffer, så treffer han mesterlig. Særlig «Fall 4 U», en duett med Glasser, er mesterlig. Det hjelper at denne fløyelsmyke, atmosfæriske perlen kommer etter to i overkant heseblesende låter («Tell All Your Friends» og «I Owe You This» ).

Vel, det starter i det minste fløyelsmykt, men låten vokser seg monstrøs etterhvert. Chad Valley og Glasser synger frem og tilbake til hverandre om kjærligheten mens et syntmonster bygger seg opp i bakgrunnen, før det tas ned igjen og fades ut til Glassers bekjennende: «And I still have feelings too». Soveromsfunken på «Evening Surrender» med svenske El Perro Del Mar, er en annen innertier. Også her begynner det rolig, med en boblende bass som Teddy Pendergrass hadde elsket, over et teppe av peruvanske fløy-

ter. Også denne låten handler om kjærligheten, men i mer flyktige termer enn »Fall 4 U». Her kurtiserer Chad Valley og El Perro Del Mar hverandre i tur og orden, før de enes i låtens siste refreng og synger: «You know I want to do this together / You know i want to go far.» Her er det også det ufiltrerte føleri som gjør låten, det er en lidenskap og et begjær til stede, både i den subtile melodiføringen og i teksten, og det er troverdig. Chad Valley har en til tider enerverende stemme. Han har en fin emosjonalitet, men for ofte blir det anmassende.

Sånn sett er det passende at den siste låten som virkelig er verdt å nevne er den eneste låten Chad Valley ikke synger på, «Fathering / Mothering». Her er det i stedet Anne Lise Frøkedal, kjent fra en million norske indieband, som trakterer vokalen. Og det gjør hun ganske strålende. «Fathering / Mothering» viker litt fra hjerte/ smerte-tematikken og byr i stedet på litt abstrakt filosofering over foreldrerollen, antar jeg.

Teksten er uansett ikke så viktig, igjen er det Chad Valleys nydelige oppbygging som er det geniale trekket. Fokuset er på Frøkedals stemme og rundt denne bygger Chad Valley sten på sten, eller synt på synt. Og nesten umerkelig så vokser låten og blir gradvis mer emosjonell og gripende.

«Getting louder than the sun», synger Frøkedal hver gang låten tar seg til i intensitet, og hver gang hun synger det, blir låten enda litt bedre.

Håvard Ringen

TLF.: 23 31 61 00 STATRAVEL.NO

WO R k I N I AUST g HOLIDAy ST R ALIA & ARTpA k FR A k R N E W ZE A L A N k E . 1.550 D ,

INk A TR AIL TIL MACHU FR A kR. 3.150,-

pICCHU

JOBB FRIVILLI g I AFRIk A FR A MED LøVER kR. 8.950,-

L E T TER UNDT BIL JORDEN RkR. 10.950,FR A VERK Milevis så nært (Tee Productions)

Sjanglerap fra Bergens rapoutsider.

Mens Tommy Tee begynte som en svært konservativ student av hiphop-faget, har han de senere år vist vilje til å ønske mer utradisjonelle rapkarakterer velkommen inn i sin indre sirkel, inkludert Østkant-gatesoldatene Jesse Jones og Kenneth Engebretsen, og nå senest den mildt sagt originale bergensrapperen, Verk. Etter 27-åringens imponerende opptreden på Lars Vaular-skiva, Helt om natten, helt om dagen, samt sitt Peewee-produserte gatealbum, Baby Blue, er han i disse dager aktuell med Tee Productions-debuten, Milevis så nært, og til tross for at seks av EP-ens syv spor denne gangen er produsert av Tommy Tee, kan man godt si at den følger opp Baby Blue-soundet, med klare undertoner av jazz-inspiret og mellow 90-tallsrap. Ikke så rart, da Verk selv ved tidligere anledninger har fortalt at han ikke lar seg inspirere nevneverdig av dagens hiphop. Den kanskje sterkeste representanten for nettopp dette, er flotte «Sjekk kor du står», hvor vi for første (og siste?) gang får høre Jesse Jones over jazzpianokorder, før TP-veteranen Son of Light legger enda et av sine nye og fin-fine vers på norsk.

På «Pes» slår Verk seg sammen med to av landets mest lovende rapoppkomlinger, Jonas V og Phil

4

T. Rich, som du forøvrig kan se i Oslos kebabstrøk aka Torggata sammen med Rein Alexander i låtas Akam1k3-produserte video.

«Mitt show» byr på utgivelsens eneste beat-bidrag fra Verks gamle partner in crime, Peewee, som leverer en av sine sedvanlige og stemningsfulle produksjoner.

Men selv om låta både er behagelig og fin, synes jeg likevel den er litt for anonym til å være med på en såpass kort utgivelse. Det samme gjelder til dels også «Liv vi har» og tittelsporet «Milevis så nært» , som heldigvis reddes inn av Verkens sjarmerende og soul-skranglete syngehooks.

Høydepunktene er derimot det bass-sexy åpningssporet, «Min tur alltid» med sine selvinspirerende linjer: «Du har alt det som skal til, nå må du ikke tvile på deg, gjør din fuckings ting, la flowen bane veien for deg», og den superfunky sistelåta, «Angst og ivrig», hvor Tommy Tee har smelt sammen en beat som både burde friste rappere til å hoppe på mikrofonen, og få breakere ut på gulvet. Med Milevis så nært beviser Verk nok en gang at han er en av våre mest spennende og egenartede rappere, men i likhet med Baby Blue inneholder den litt for mange anonyme segmenter, og med et par låter mindre kunne dette ha blitt en enda tightere EP. Mathias Rødahl

OSLO - MALDIVENE - SR I LANk A - kUAL A LUMp // SINgApORE - BALIUR OSLO FR A kR. 11.450,-

en-rundt rute, og fikk meget «Vi fikk designet vår unike jord og under reisen. god assistanse av STA både før

Gode opplevelser er ikke noe som kan kjøpes for penger, men det å ta kontakt med STA Travel er en god start .»

Synne & Andrea

REIS JORDEN RUNDT FACE TO FACE WITH

THE WORLD

MUSIKK: ANDREAS TYLDEN

11/2012

55

FILM

Anmeldelser + Intervju + Kommentar + TV + Spill

Filmtrend: Dokumentarfilmgrepet med reenactments tar konsekvensen av at vi alltid gjør oss til.

LES MER, SIDE

Cronenberg makter nok en gang å brenne seg fast på netthinnen med sitt kirurgiske, subtile formspråk.

«Cosmopolis» anmeldt, SIDE

Tilbake i spill Regi: Robert Lorenz Med: Clint Eastwood, Amy Adams, Justin Timberlake, John Goodman, Robert Patrick, Matthew Lillard Søvndyssende gyngestol-film.

Gus Lobel er talentspeider for et prestisjetungt baseballag. Han er i åttiårene, skyr teknologi og har begynt å miste synet. Likevel holder han på. Men selv om han har flere tiår bak seg som en av USAs fremste talentspeidere, har arbeidsgiveren begynt å tvile på ham. De vil ikke fornye kontrakten hans hvis han ikke finner et enormt talent i løpet av de neste tre månedene som gjenstår av kontrakten hans. Den samvittighetsfulle datteren hans, Mickey, er advokat på grensen til å bli partner i et advokatfirma, men legger karrieren og framtiden sin på hyllen for å hjelpe sin far.

Etter den kritikerbelønte baseballfilmen Moneyball (2011), virker historien og karakterene i

1

68

Distribuer nå: Har egenartede amerikanske indiefilmer havnet i norsk kinodistribusjon sin dødsone?

72

Les om Frances Ha, SIDE

74

denne filmen like gammelmodige som bukselinningen til Clint Eastwood. Historien framtrer metodisk, men uten energi og oppfinnsomhet. Det tas i bruk billige filmatiske virkemidler for å understreke trasset til en bakstreversk mann som ikke vil følge med i tiden. Det gjelder alt ifra at han nekter å bruke datamaskiner, til en forvirrende krangel om hvorvidt Ice Cube, og andre rappere, kan være skuespillere.

Historien er hullete, og i stedet for å bøte på perforeringen, bruker filmen nesten to timer på gammelmannssjargong og sentimental svada som blir rent trettende i lengden. Det er så forutsigbart at man uten problemer kan gjette seg til hva Gus sin slemme arbeidsgiver vil gjøre ved neste sving, ti minutter før svingen. Skuespillerne er fra øverste hylle, men hva hjelper det når man rent sovner i gyngestolen?

Siren Løkaas Premiere 7. desember

Amour Regi: Michael Haneke Med: Jean-Louis Trintignant, Emmanuelle Riva, Isabelle Huppert, William Shimell ++ Udødelig kjærlighet.

Er det ikke vakkert, livet?, spør Anne seg omlag halvveis i Amour, mens hun blar i et gammelt fotoalbum. Menneskene vi møter, øyeblikkene vi vender tilbake til når vi drømmer og tenker, latteren og gråten, middagene og konsertene, vinen og røyken, de lange nettene og grytidlige morgenene. Jo, livene vi lever er ofte innmari vakre.

Men en gang skal alt ta slutt, og for mange ender det ikke i søvne – «å sovne stille inn» er mest et slags drømmescenario.

Den siste fasen av livet kan også være helt forjævlig. Det er tungt å erkjenne at alt som venter etter et langt liv – og helst godt sådan – ikke bare er befrielse, men også straff. Man kan ha elsket og fått gjengjeldt kjærligheten, men den har sin pris. Østerrikske Michael

6

Hanekes (Pianolærerinnen, Det hvite båndet) Gullpalme-vinner handler om livet og døden. Og aller mest om udødelig kjærlighet.

Amour utspiller seg i en lunt innredet Paris-leilighet, der minnene sitter godt i veggene. Vi møter et gammelt, aristokratisk ektepar – begge pensjonerte musikklærere. Georges (Jean Louis-Trintignant) og Anne (Emmanuelle Riva) dyrker stadig lidenskapen som bandt dem sammen; de drar på konserter, kjøper plater og diskuterer opplevelsene over et glass rødt før leggetid. De er gamle mennesker som ikke har henfalt til en resignert tilværelse uten impulser. Når Anne rammes av hjerneslag ved frokostbordet en tidlig morgen, påbegynner en ny og vond fase i samlivet deres.

Det ligger ikke i Hanekes natur å finne lys i mørket, og i så måte er det å forvente at han aldri er trøstende eller sentimental i sin tilnærming til materialet. Samtidig sloss han ikke mot mørket med nevrotisk skrekk, slik Ingmar

Bergman gjorde i Viskningar och rop – til tross for et par effektive innslag av skremselsretorikk.

Tro mot sin bressonske askese i formspråket, skildrer Haneke situasjonene med sindighet, og med en varme og deltagelse som så langt har vært fraværende i filmografien hans.

For alle som kjenner fransk filmhistorie er Riva og Trintignant ikoniske skuespillere, og det er rørende å se dem gjøre sine livs roller i gammel, usminket drakt.

Den tålmodige regien gir dem rom for å puste, til å oppføre og formulere seg på en måte som gjør at vi får følelsen av å kjenne disse menneskene på ordentlig.

Da blir det nesten uutholdelig sterkt å være sammen med dem helt til siste slutt.

Amour er oppskakende – den tar et stykke av hjertet ditt og knuser det. Men den føles nødvendig, i kraft av å si noe klokt om et allmenngyldig tema få synes det er verdt å lage film om.

Lars Ole Kristiansen Premiere 25. desember 11/2012

57

FILM Operasjon Argo Regi: Ben Affleck Med: Ben Affleck, Bryan Cranston, John Goodman, Taylor Schilling, Alan Arkin, Victor Garber Kunne vært mye verre.

Det er en historie som formelig ber om «the Hollywood treatment» – den amerikanske ambassaden i Teheran blir stormet av demonstranter i etterkant av den iranske revolusjonen i 1979 og 52 gisler blir tatt for å forhandle frem en utlevering av sjahen som befinner seg i eksil i USA. Seks ambassade-ansatte klarer å unnslippe og går i dekning i hjemmet til den kanadiske ambassadøren til Iran. CIA sin plan for å frakte de seks ut av landet? Å sende inn en agent, Tony Mendez (Affleck), med falske identitetspapirer på at de alle er et kanadisk filmcrew på leting etter innspillings-

4

områder for en sci-fi-western lagt til Midtøsten.

Det høres ut som en historie bare Hollywood er i stand til å finne på, men den er til alt overmål hentet fra virkeligheten.

Derfor er det ekstra befriende at regissør og hovedrolleinnehaver Ben Affleck (som synes å modellere sin egen karriere etter lesten til Robert Redford) har unngått å lage den nasjonalpatriotiske propaganda-filmen det er så altfor enkelt å forestille seg at dette kunne vært. Istedet innledes filmen med et kritisk blikk på USAs innblanding i iransk politikk. Operasjon Argo går aldri i dybden på den politiske konteksten, det ligger mer som et dramatisk bakteppe i det som minner mer om en tradisjonell heist film. Uten å moralisere rundt hvem som er good guys og hvem som er bad guys, legger filmen allikevel ikke

skjul på hvem vi skal holde med.

Operasjon Argo lykkes godt med å engasjere og holde på spenningen, takket være stram regi og en atmosfærisk gjengivelse av Teheran anno 1979 fra den alltid mesterlige filmfotografen Rodrigo Prieto.

Noen scener virker dog litt malplasserte. Innslagene fra Hollywoods showbiz-miljø, hvor Tony Mendez jobber med å stable sin falske filmproduksjon på beina for ikke å bli altfor lett avslørt av iransk etterretning, fremstår mest som forsøk på å spice opp filmen med glamour den ikke trenger. Denne og enkelte andre scener gjør at filmen tidvis mister fokus, selv om de rent isolert sett kan være underholdende.

Allikevel, det er små innvendinger mot det som i det store og hele er en godt laget spenningsfilm.

Trond Gausdal Premiere 23. november

Kanskje i morgen Regi: Mariken Halle Med: Mariken Halle, Bianca Kronlöf, Jan Coster, Micha Thunberg, Åsa-Lena Hjelm Tankevekkende formeksperiment.

– Jeg lurte på om jeg kunne få filme deg?

– Filme meg? Hvorfor det?

Mariken Halle er på gladnaiv frierferd for å finne vanlige folk å «filme litt», fordi hun mener det skal være mulig å lage fantastisk film om hvemsomhelst. Filmteamet møter mange som avviser dem, noen som sier litt og et fåtall som har mye på hjertet. I løpet av halvannen time møter vi blant andre en psykisk funksjonshemmet unggutt med en sterk fascinasjon for «polisen», en ung innvandrer som kler av seg gangsterimaget for å snakke om kjærlighet, og en minneverdig, enfoldig mann ved navn Uno, som stadig ber dem komme tilbake, men aldri helt finner ordene.

Som anmelder har du visse kriterier, visse preferanser og om ikke annet en viss smak å anvende på et sluttført filmatisk produkt. I tilfellet Halle og hennes eksamensarbeid fra Filmhögskolan i Göteborg, er det imidlertid stukket atskillige kjepper i hjulene. Dramaturgisk konsekvens er vippet over bord og skillelinjene mellom fakta og fiksjon er tåkelagte, for å si det mildt; sjelden eller aldri kan vi med sikkerhet si om det er karakterer eller mennesker vi har med å gjøre på lerretet.

5

Uskyld Regi: Sara Johnsen Med: Maria Bonnevie, Kristoffer Joner, David Dencik, Maria Heiskanen Modig, kompromissløs og krevende.

«Er hun en morder? Eller er hun et offer?» Dette er spørsmål Uskylds fortellerstemme, politikvinnen Ragnhild, stiller til oss og til seg selv etter å ha fortalt historien om Janne og brødrene William og Ruud. Uskyld setter spørsmålstegn ved problemstillingens relevans ved å vise at selv om mennesket påberoper seg evnen til å skille rett fra galt, så er det til syvende og sist naturen som bestemmer over liv og død.

Uskyld åpner med et av de eldste motivene i boka – brødredrapet – og filmens omgang med livets store spørsmål kan til tider bli overveldende. Flere ganger i løpet av filmen kan sure stemmer innvende at den gaper over mer enn den er i stand til å svelge.

Det er en krevende film å komme seg gjennom, blant annet fordi den benytter seg av fortellergrep

6

58

11/2012

som ville trukket ned i en hvilken som helst annen film.

Det dvelende, langsomme tempoet, med mange hopp i tid til karakterenes barndom og oppvekst, kombinert med filmens mange natur- og dyrelivbilder, gir til beste en stil som henter mye fra Terrence Malick sine filmer. Men der Malick ofte blir romantiserende i skildringen av forholdet mellom natur og menneske, problematiserer Johnsen forholdet i mye større grad. Ettersom filmen fortelles av politikvinnen Ragnhild, er det en lukket historie vi presenteres for. Den er over, noe som styrker følelsen av handlingens uunngåelighet.

Når Ragnhild stiller spørsmålet om Janne er en morder eller et offer, er det nærliggende å spørre: Hvem spør? Hvem har retten til å dømme, om ikke de som kjenner en best? Og hvilken nytte har det å dømme, når handlingen uansett allerede har inntruffet.

Uskyld stiller mange spørsmål, og presenterer ingen svar.

Trond Gausdal Premiere 2. november

Opp av forvirringen stiger det uunngåelige spørsmålet: Hva betyr det for oss om det er snakk om det ene eller det andre? Det blir fristende å problematisere visjonen til filmteamet vi følger: Er det mulig å lage fantastisk film om ethvert menneske? På den ene siden kan det virke som om filmen svarer et rungende nei på sitt eget premiss, da karakterene vi ser mest til er, ganske riktig, de konstruerte. På den andre siden kan vi velge å se potensialet i de små virkelighetsintervjuene og forestille oss at hver og en av dem kunne vært utviklet til større historier.

Kanskje i morgen prøver å være veldig mye, og er også veldig mye, ofte i form av motsetninger. Fiksjon møter fakta, skolefilm møter kunstfilm, lange tagninger møter små øyeblikk, lettbeint komikk møter nattsvart drama, scriptede replikker møter improvisasjon møter ekte utsagn, taushet møter munndiaré og absurdisme møter realisme.

Formmessig vil dette for mange være i overkant sterk kost, men dette er filmskaping på sitt mest stilsikre; levende bilder og lyd omhyggelig konstruert mot et grunnfjell av kunstnerisk visjon.

NFIs «nemesis» Mariken Halle har skapt en høyst diskuterbar film som utvilsomt vil splitte publikum, men nettopp derfor fortjener å leve videre i samtalens form.

Martin Øsmundset Filmen vises frem til 16. desember på streamingsiden MUBI.

BILLETTSALGET TIL BY:LARM 2013 ER IGANG! 4 dagers festivalpass til 18 scener og 300 konserter for kun 695,tilbudet gjelder ut desember. først til mølla. kun 500 festivalpass.

FILM

Verden er en stor scene: Det nye dokumentarfilmgrepet med reenactments tar konsekvensen av at vi alltid gjør oss til.

Tekst Kamilla Rønnestad – Det er ofte vanskelig å vite hvor grensene mellom virkelighet og fiksjon går, sier Måns Månsson.

Den svenske regissøren har i sin film Hassel – Privatspanarna latt den berømte TV-politiinspektøren Roland Hassel gjøre et siste forsøk på å oppklare mordet på Olof Palme.

Månsson kaster denne fiksjonskarakteren inn i en delvis konstruert virkelighet, hvor han ved hjelp av virkelige vitner, tidligere kriminelle og pensjonerte politispanere, rekonstruerer en rekonstruksjon av Palme-mordet. Fiksjon møter virkelighet møter dokumentar, alt i en salig åttitalls-pastisj, filmet på Super-VHS.

KØBENHAVNFESTIVALEN CPH:DOX omtales gjerne som stedet å oppdage de nye, viktige tendensene på dokumentarfilmfronten.

En av de mest påfallende tendensene i årets program, var bruken av såkalte reenactments.

Rekonstruksjoner, på norsk, har alltid vært en viktig del av dokumentarismen, men programredaksjonen på DOX bet seg i år merke i en helt ny måte å ta i bruk reenactments på. Grepet var ikke lenger bare en måte å formidle en historisk begivenhet på, det var også en måte å prøve å forstå virkeligheten på, en form for leting etter sannhet.

60

11/2012

Tilbake til Måns Månsson og hybridfilmen Hassel – Privatspanarna.

– Lars-Erik Berenett, som har spilt inspektøren Roland Hassel elleve ganger i løpet av femten års tid, vet jo knapt selv hvor han slutter og Hassel begynner. De har blitt en del av hverandre.

Resultatet av Hassels rekonstruksjoner kan virke absurde, men Månsson mener at virkeligheten er minst like absurd som filmen.

– Hele etterforskningen, og mordet i seg selv, er ekstremt absurd. Palme-mordet har nærmest blitt fiksjon. Etter disse 25 årene har det gått fra å være et nasjonalt traume, et åpent sår, en virkelighet – til å bli uvirkelig.

Det har fått proporsjoner som gjør at man ikke kan ta det til seg som virkelighet lenger.

NETTOPP DERFOR VALGTE han å behandle emnet på en måte som blander fiksjon og virkelighet; gjennom reenactments.

– Jeg kommer fra en klassisk dokumentarfilmbakgrunn, hvor jeg har laget observerende filmer, uten intervju, uten fortellerstemme, uten tekster – direct cinema. Men til slutt begynte jeg å kjenne på at selv om jeg står og er fluen på veggen, så vil menneskene alltid agere for meg, for kameraet. De er på en måte skuespillere – på sett og vis er vi alle skuespillere, hele tiden. Spiller jeg en rolle nå, når jeg snakker med deg? For å være ærlig,

vet jeg det ikke engang selv. Jeg følte derfor at det var ærligere å lage dokumentarfilm på denne måten.

– Filmskapere skaper alltid en virkelighet, og dokumentarfilmskapere lyver om det i direct cinema. Jeg vil heller gi folk rom til å skape seg selv på skjermen – derfor foretrekker jeg cinéma vérité.

Det siste sier Joshua Oppenheimer, regissøren av en annen bemerkelsesverdig reenactments-film på årets DOX-program: The Act Of Killing. Filmen ble tildelt festivalens hovedpris, og er co-produsert av norske Piraya Film (filmen kommer på kino i Norge på nyåret. Se den!). Oppenheimer har latt massedrapsmenn fra folkemordet i Indonesia gjenskape mordene, helt på egne premisser.

– Reenactments fungerte som en måte å se hvordan morderne så seg selv på, hvordan de så verden. Å gjøre det usynlige synlig, sier han.

Begge regissørene setter spørsmålstegn ved det etablerte skillet mellom virkelighet og film.

– Ofte blandes virkelighet og fantasi sammen i øyeblikket. Mange av vitnene til Palme-mordet uttalte at det var som å se på en film, sier Månsson.

I HVOR STOR grad spiller vi skuespill, når vi bare «er oss selv»? Er livet bare en lang

performance? Morderne i The Act Of Killing etterlignet gangsterhelter fra Hollywood-filmer, både under de faktiske drapshandlingene og i rekonstruksjonene. Og er ikke virkeligheten noen ganger – som i tilfellet med Public Hearing, en amerikansk film utelukkende basert på referatet fra en WalMart-høring i New York – på sett og vis … manusbasert?

– Det fantes så godt som et manuskript før selve høringen fant sted, sier James N. Kienitz Wilkins, regissøren av Public Hearing.

– Det er et element av teater i denne virkeligheten: ordstyrerne har vært igjennom prosessen tusen ganger før, de spiller sin rolle igjen og igjen, og de ulike talerne har skrevet ned og øvd på det de skal si.

Måns Månsson påpeker hvordan reenactments kan utløse en form for psykologisk katarsis hos dem som tar del i den. En taxisjåfør, som var et av vitnene til Palmemordet, følte at han ble kvitt et traume etter å ha gjenspilt sin rolle som vitne. Gjenskapelsen blir en måte å gjenleve, og slik bearbeide, traumet på. Oppenheimer er enig:

– Reenactments tvinger frem spørsmål som: Hvordan forholder vi oss til fortiden vår?

Har vi overhodet en fortid? Kan det å se på fortiden endre fremtiden?

Han mener likevel at reenactments ikke handler så mye om fortid, som om nåtid:

– En slående ting var at morderne ofte ville spille ofre i drapsscenene. Hvorfor ville de det, når de i så mange år har prøvd å fortrenge; fortrenge hva de egentlig har gjort; fortrenge smerten de har påført ofrene sine?

Oppenheimer antyder selv et svar:

– Kanskje de prøver å bruke gjenskapelsen som en rensning. En måte å prøve å gjøre det godt igjen.

CPH:DOX regnes som en av verdens viktigste dokumentarfilmbegivenheter.

Forrige festival ble arrangert 1.–11. november. www.cphdox.dk

Lik NATT&DAG på Facebook og følg oss på www.nattogdag.no for oppdateringer på de nominerte. #trondheimprisen

FILM De Urørlige Regi: Eric Toledano, Olivier Nakache Med: François Cluzet, Omar Sy, Anne Le Ny, Audrey Fleurot, Clotilde Mollet, Alba Gaia Bellugi Rulletull og tullerull.

Den største ikkeengelske filmsuksessen noensinne er en småkoselig buddy-komedie om en rik gamling i rullestol og den fattige hjelpepleieren hans. De kommer fra motsatte ender av samfunnet, så vel som hudfargeskalaen, men utfyller hverandre mot alle ods.

Den hasjrøykende unggutten får krøplingens latter til å rulle, de finner på sprell og kosen får ben å gå på. Harr, harr, harr.

Da den aldrende skuespilleren er en fransk klone av Dustin Hoffman, virker det umiddelbart litt mistenkelig at manuset har så mange fellestrekk med Rainman.

Heldigvis flagres De Urørlige som «en sann historie» (bortsett fra helt vesentlige ting som har blitt totalt forandret da, men det er derfor det legges trykk på «basert på»). Historien er uansett ikke så fantastisk at det har noen betydning om liknende hendelser

en gang kan ha skjedd i den virkelige virkeligheten.

Det er en ålreit feelgood film; det blir passe koselig og litt småmorsomt iblant, men andre koselige invalidfilmer basert på sanne hendelser, som My Left Foot og Mar Adentro, er i en helt annen klasse. De Urørlige føles mer som noe du ser på tv fordi du er for fyllesyk til å strekke deg etter fjernkontrollen.

Etter den merkverdig ufortjente suksessen, kommer det ikke som noen stor overraskelse at Hollywood for lengst har begynt å kalkulere hvordan de kan tjene penger på en engelsktalende ripoff. Da filmen er så stereotypisk plankekjøring at det nesten føles som franskmenna har forsøkt å herme etter amerikanske suksessoppskrifter, er dette for en gangs skyld et remake-prosjekt jeg har stor tro på. Opplegget kan ha godt av et tjukkere lag sentimental smørje, og selv om det franske filmkjøkken har servert oss mange deilige gourmetfilmer før, føles De Urørlige mest som Fjordlandversjonen av en BigMac. Torgeir Blok Premiere 9. november

Sinister Regi: Scott Derrickson Med: Ethan Hawke, Juliet Rylance, James Ransone, Clare Foley, Victoria Leigh, Vincent D’onofrio Forglemmelig snuff.

Dokukrimforfatteren Ellison Oswalt (Hawke) tar med seg familien og flytter inn i et hus som har vært åsted for en forferdelig forbrytelse, noe han selvsagt unnlater å nevne for de andre.

Etter kort tid kommer han over litt found footage på loftet, som ikke viser seg å være av en like hyggelig art som titlene («BBQ», «Lawn work», «Pool Party») tilsier.

I stedet for å varsle ordensmaktene når de uunngåelige merkelige hendelsene begynner å prege huset nattestid, begynner han på et nytt bokprosjekt – og varsler ingen. Den nye boken skal jo sikre et godt liv for ham og familien.

Har du sett en skrekkfilm før, er du allerede i stand til å slutte deg til at «nei, den boka kommer ikke til å sikre deg og din familie et godt liv». At vi forstår såpass er ikke nødvendigvis et problem, vi er jo mer opptatt av hvor redde vi kommer til å være på veien mot dette, menneh … det er så mye annet vi forstår også. Det store mysteriet, som

3

en verDen Av MuliGHeter!

Finn din fremtid blant våre språkog høyskolekurs Sjekk våre mobilsider her:

www.folkeuniversitetet.no 62

11/2012

1

Oswalt på Gene Hackmansk Conversation-vis blir besatt av, og som politiet heller ikke klarer å finne ut av, har vi andre funnet ut av innen den første halvtimen er over. Den perioden kunne for øvrig hatt deltittelen «Ethan Hawke drikker whisky, ser snuff, tusler rundt i huset og ser på ting», muligens med undertittelen «for ikke å nevne at en mørk skikkelse løper forbi kameraet ved anledning». Det er lenge siden jeg har kjedet meg så mye på kino.

Det er mer som skurrer: Den studioproduserte strykermusikken som dreper illusjonen om at snuffopptakene er «ekte»;

rust og bein. natt og dag. 118 x 360 27.11.12 16:33 Side 1

FILM

Killing Them Softly Regi: Andrew Dominik Med: Brad Pitt, Ray Liotta, James Gandolfini, Richard Jenkins, Scoot McNairy, Ben Mendelsohn, Sam Shepard Treg, politisk referansesaus.

«America’s not a country.

It’s just a business. Now fuckin’ pay me.» Mindre subtil samfunnskritikk enn den i Killing Them Softly, må man til nærmeste Florida-baserte koranbrennende pastor for å finne maken til. Stadig vekk lar regissør Andrew Dominik taler fra Obama og Bush stjele oppmerksomhet fra handlingen, og nesten like ofte lar han karakterene kommentere dem.

Klarer man å overhøre Obamas rungende ord til folket, vil man kunne få med seg at filmen, rent konkret, handler om et par smågangstere som raner et mafiabeskyttet pokerlag fordi de tror ansvarshavende (Liotta) vil få skylden, siden han har ranet sitt eget pokerlag før. I

3

kjølvannet av ranet, som effektivt setter alle pokerlag på pause, henter mafiaen inn den erfarne revolvermannen Jackie Cogan (Pitt) for å rydde opp.

Dette er andre gang Dominik og Pitt samarbeider (første gang var Jesse James). Tracking shots bringer tankene til Scorsese; replikkvekslingen minner mistenkelig om Tarantino; og smalltime gangsterne er vekselvis ambisiøse, vågale og beint fram evneveike – á la Guy Ritchie.

Volden er et kapittel for seg. I det ene øyeblikket mottar Ray Liotta stump vold som kjennes i mellomgulvet. I det neste ser vi kuler penetrere et hode i så sakte/ softly film at en formelig kan høre cinematografen nå HD-klimaks.

Førstnevnte fungerer best.

Det mest plagsomme med filmen er likevel komfortsonecastingen. Å samle dette stjernelaget for så ikke å bruke dem til noe, er en alvorlig forbrytelse. Richard Jenkins gjør en variant av sin Six Feet Under-rolle. Gandolfini gjør

en ekstra deppa/kåt/sint Tony Soprano og Liotta spiller en eldre versjon av seg selv i Goodfellas.

Pitt kommer best ut av det, med sin «Jesse James ispedd dempet Tyler Durden-attitude»-tolkning av Cogan.

Dominik jobber som han gjorde i Jesse James: lange scener der det ofte ikke skjer annet i bildene enn dialog og blikkveksling. Det er forfriskende å se at en regissør med bare tre filmer i beltet stoler nok på sitt eget materiale til å presentere det i tempoet han mener er riktig. Derfor er det ekstra synd at tempoet er feil. Dominik er ikke på høyde med Tarantino på dialog, og ingen Brian De Palma når det kommer til lange, spenningsoppbyggende scener.

Mange av scenene er ganske enkelt ikke interessante nok til å forsvare at de varer så lenge som de gjør. Resultatet er 97 laange minutter.

Martin Øsmundset Premiere 2. november

den pussige forkjærligheten for stadige nærbilder som ved én anledning manifesterer seg i noe som ligner en reklamesnutt for hvor kos det er med kaffepresse; og det merkelige forsøket på comic relief via en barnlig politibetjent som kommer plotet til unnsetning hver gang det møter veggen.

Regissør Scott Derrickson gjør en okay jobb med å ta opp biter av arven etter gode greier som 8MM, The Conversation og The Shining, men dessverre er Sinister aldri det den selv prosederer å være: Skummel.

Martin Øsmundset Premiere 31. oktober

Pietá Regi: Kim Ki-duk Med: Cho Min-soo, Lee Jung-jin Mamma Mia! Hva er ordet for en smått underfundig og poetisk, men litt intetsigende, øst-asiatisk film? Svar: Kim Ki-duk. Lee Kang-do er en tretti år gammel pengeinnkrever, men jobben hans går ikke så mye ut på å kreve inn penger som på å invalidisere låntakerne så sjefen kan innkassere skadeforsikringspengene. Når Kang-do ikke er på jobb så gjør han … vel, pent lite.

Han har rett og slett verken interesser, tanker eller følelser. Det er helt frem til det en dag dukker opp en ukjent kvinne på døren som hevder å være hans mor.

Kim Ki-duk er muligens mest

4

PAGE 114 og WHY NOT PRODUCTIONS presenterer

[De rouille et d'os]

«A very powerful film – beautifully made» EMPIRE

«An utterly absorbing love story» THE GUARDIAN

kjent for filmene Vår, sommer, høst, vinter … og vår (2003) og Bin Jip – Tomme Hus (2004), som begge må kunne sies å være veldig snille filmer. Pietá på sin side er en voldelig gangsterfilm som tar for seg de mørkere sidene ved menneskesinnet. Det betyr ikke at Kim Ki-duk har beveget seg i retning av sin landsmann Park Chan-wook (Oldboy). Den fysiske volden foregår for det meste off camera og fokuset ligger på psykologisk vold, på skam-, skyld- og hevn-følelsen. Uhyggen er gjennomtrengende. Kan vi føle sympati med noen av disse menneskene? Med Kang-do, hvis hensynsløse apati kun er et resultat av en foreldreløs oppvekst?

Med kvinnen, som kommer for å være moren han aldri hadde?

Pietá, som henter sitt navn fra den kristne fremstillingen av Jomfru Maria som den sørgende mor, avslører sine hemmeligheter i eget tempo. Filmspråket er kjølig distansert, og historien så urealistisk at det er vanskelig å la seg direkte rive med, men kjedelig blir det allikevel ikke.

Filmen tegner et fascinerende portrett av en mors sorg, og menneskelige følelser som munner ut i nesten umenneskelige handlinger.

Til slutt, var det noen som fikk frelsen de var ute etter? Det er spørsmålet man sitter igjen med etter denne filmen som kanskje er bedre ved andre og tredje gjennomgang.

Trond Gausdal Premiere 23. november

PÅ KINO 11. JANUAR www.arthaus.no www.facebook.com/arthaus.no

11/2012

63

FILM

Cronenberg makter nok en gang å brenne seg fast på netthinnen med sitt kirurgiske, subtile formspråk.

Cosmopolis Regi: David Cronenberg Med: Robert Pattinson, Juliette Binoche, Paul Giamatti, Sarah Gadon, Mathieu Amalric Cosmopolis’ fortekster ligner dem som innledet David Cronenbergs forrige film, A Dangerous Method, som fortalte om disputtene mellom Freud og Jung under den psykoanalytiske teoriens fødsel. I denne runden er Rorschack-motivene byttet ut med drip painting à la Jackson Pollock. En nokså overtydelig presisering av hvilket univers vi skal tre inn i: et kapitalistisk inferno der de rikeste må erobre stadig mer for å fylle sin egen tomhet, og slik frarøver offentligheten Pollock- eller Rothko-malerier som burde være oss alle til gode. Vi befinner oss altså i en tilstand der postmoderniteten separerer de privilegerte fra å ha noen som helst kontakt med marken de trår på – det finnes ingen dybde, ingen skyld eller arvesynd, ikke noe ansvar. Velstand er i praksis synonymt med hedonisme og overflatiskhet.

Eric Packer i Robert Pattinsons lakoniske skikkelse er en slik person. Enda kjøligere i gester og blikk enn hans ishvite, diamantglitrende fremtoning i Twilight – helt uten egentlige følelser, bare full av rent fysisk begjær etter å spre selvet rundt omkring seg i metaforiske spermdråper. Brisen på dyr vodka, konstant kåt og fremmedgjort overfor de venstreradikale opprørene som herjer i Manhattans gater, driver han retningsløst rundt i sin falliske high tech-limousin. Den kapitalistiske verden står tilsynelatende for fall når rottene kryper opp av kloakken for å spre sykdommene sine opp i høyden, helt opp til toppetasjeleilighetene i

5

Rust og Bein Regi: Jacques Audiard Med: Marion Cotillard, Matthias Schoenaerts, Bouli Lanners, Celine Sallette, Corinne Masiero Fem nusselige kattunger ble drept under skrivingen av denne anmeldelsen.

Jeg hadde tenkt å prise Rust og Bein for pene bilder, døsig stemning blandet med brutale slagsmål, gode skuespillerprestasjoner og utradisjonell historiefortelling. Jeg ville også skrive om svakheter, som et noe retningsløst manus. Da jeg gjorde litt research, oppdaget jeg derimot at organisasjonen Animal Defenders International ikke vil at folk skal se filmen. Dette er langt fra første gang dyrevernsorganisasjoner legger føringer for underholdningsbransjen.

Tidligere i år ble serien Luck lagt ned, og publikum ble oppfordret til å boikotte Hobbiten, fordi dyrevernsaktivister ikke godtar at dyr dør under filmproduksjoner, selv ikke om det er av naturlige årsaker.

Det er derimot noe langt mindre dramatisk som forårsaker protesten denne gang: Rust og Bein handler om en fyr som

4

64

11/2012

skyskraperne som strekker seg mot den himmelske grenseløshet.

Jeg ble aldri videre begeistret for Don DeLillos anerkjente roman, da jeg leste den for noen år siden – det skal jeg ærlig innrømme.

I mine øyne fremstod Cosmopolis som en stivere, mer foraktfull og kalkulert variasjon over Bret Easton Ellis’ overlegne American Psycho, uten den såre erfaringen som ligger bak Ellis’ muntlige, utprøvende språk. Men glødende trailere bar bud om at den kanadiske auteuren Cronenberg hadde spritet opp materialet noe voldsomt; rundt omkring på nettet kunne man observere at hengivne og håpefulle fans fornemmet et aldri så lite comeback til den forstyrrende tonen man forbinder med gamle dagers «Baron of Blood» (Videodrome, Dead Ringers, Crash), etter en rekke «streitere», om enn fryktelig gode, verker som A History of Violence og Eastern Promises.

Å snakke om en 180-gradersvending blir imidlertid en regnefeil. Akademiske A Dangerous Method var basert på et teaterstykke, og mange anklaget filmen for ikke å utforske materialet visuelt. Cronenbergs filmer har vært mirakuløst stringente, helt siden den avskyelige debuten Shivers, men alltid drevet av bilder og atmosfære snarere enn tekst.

Med Cosmopolis får jeg for alvor inntrykk av at filmskaperen befinner seg i en fase der dialogen står i det absolutte høysetet – der ordene overstyrer det filmiske språket. En fase der han diskuterer mulighetene i teaterets mer kondenserte rom gjennom et kamera.

Som i DeLillos roman er replikkene ekstremt stiliserte, og skuespillerne underbygger dette ved å levere dem i et konstant lakonisk

surrer rundt og roter til livet sitt, og blir kjent med en kvinnelig spekkhoggertrener som mister begge beina i en arbeidsulykke.

Dyrevernsforkjempere vil derfor stoppe filmen, fordi de mener det er galt å trene dyr til å underholde.

Man kan le og si det blir for dumt, men også i Norge kom det oppfordringer om å boikotte Nextgentel, etter en kattereklame tidligere i år. At katten ikke var ekte hadde ingenting å si, og Nextgentel ga skjelvende etter. Nyhetsreportasjer, Youtube-klipp og tegnefilmer blir også konstant angrepet, når krakilske bedrevitere får det for seg at søte krek ikke trives i gitte situasjoner. Som om sensuren av vold og sex ikke var ille nok, befinner vi oss nå altså i en tid der man ikke lenger kan vise dyr på film eller tv.

I ren protest mot de som vil bestemme hva du og jeg skal få se på kino, vil jeg derfor oppfordre alle og enhver til å gå og se Rust og Bein. Filmen er ganske ålreit, og nytes best iført en varm og god minkkåpe, med en sprellende hvalbiffsteik i munnviken.

Torgeir Blok Premiere 11. januar

toneleie. Til å begynne med virker det både oppstyltet og blekt, men filmens insisterende toneleie smyger seg sakte men sikkert på tilskueren, og evner å bli en effektiv manifestering av tematikken. Cosmopolis er en film om tomhet som tomhet, fortalt gjennom meningsløse utvekslinger av ord og kroppsvæsker, iscenesatt som et kammerspill uten konvensjonell, karakterdrevet dybde; så stilisert at man må spisse ørene for å høre og ta inn over seg det faktiske innholdet bak den insisterende «glassruten» mellom oss og rollefigurene. Pattinson er Cronenbergs instrument og bærer med seg en besynderlig elektrisitet inn i limousinen. Jeg har alltid likt Pattinson som skuespiller (jeg vil til og med argumentere for at han fungerer utmerket i Twilight-sagaens klissklass), men her har han en reell utfordring, i og med at rollefiguren hans er skrevet på en måte som gjør at vi aldri kommer inn under den blankpolerte huden hans, slik vi faktisk gjør hos Christian Bales beslektede Patrick Bateman (American Psycho). Pattinson løser oppgaven uanstrengt, tilnærmet mesterlig.

Cosmopolis er imidlertid ingen American Psycho eller Fight Club. Den mangler ikke bare energien i disse filmene, men også substansen. Til tider er den vulgært pretensiøs og poserende intellektuell. Men filmen etterlater seg et forstyrrende inntrykk, som mørnes ved flere gjennomsyn, fordi den tviholder på sin ugjestmilde, nærmest frastøtende tone fra begynnelse til slutt. Cosmopolis illustrerer en håpløshet som er hinsides menneskene som befolker den, som er mer strukturelt betinget enn rotfestet i intriger eller situasjoner.

Således makter David Cronenberg, nok en gang, å brenne seg fast på netthinnen med sitt kirurgiske, subtile formspråk og foruroligende beherskethet i møte med scenarier der andre ville påkostet seg eksess.

Lars Ole Kristiansen Cosmopolis lanseres på DVD like over nyttår.

Av uransakelige grunner er den ikke satt opp på norske kinoer.

FILM

N AWSO D O I R OSA

L

HAME

DU JOSH

ILLIS

EW BRUC

R

PÅ DVD, BLU-RAY OG VOD

5. DESEMBER

Frankenweenie Regi: Tim Burton Med: Charlie Tahan, Martin Landau, Winona Ryder, Catherine O’Hara, Martin Short, Atticus Shaffer Kjærlighetsbrev til gamle horrorfilmer.

En liten gutt ved navn Victor Frankenstein er veldig smart og fryktelig ensom. Hans eneste venn en familiens hund, Sparky. Når Sparky en dag blir påkjørt av en bil, faller hele Victors verden sammen. Han er utrøstelig. Men når vitenskapsprofessoren Mr. Rzykrusky viser skoleklassen hvilken effekt elektrisk strøm har på en død frosk, får den foretaksomme Victor en idé.

Han låner morens kjøkkenutstyr,

6

noen julelys og masse paraplyer, og forvandler loftet til et laboratorium hvor han kan eksperimentere med elektrisitet på sin kjære Sparky. Det viser seg at den forslagne lille guttungen kan få liv i hunden sin, men til hvilken pris?

Basert på Tim Burtons animerte kortfilm fra 1984 er denne stop-motion-animerte langfilmen den første 3D-filmen i svart-hvitt siden 1950-tallet og et velvillig nikk til horrorfilmenes storhetstid i USA på 1930-tallet. Det snus på hver eneste stein for å finne fram til måter å inkorporere horrorklassikerne. Navn som Elsa Van Helsing og Edgar E. Gore, eller puddelen som får elektrisk støt og omdannes til den ikoniske kvinnen med den grå stripen i

håret fra The Bride of Frankenstein, viser hvor detaljert Tim Burton har gått til verks for å hylle disse fordums horrorfilmene.

Gode stemmeskuespillere framhever karakterenes individuelle rariteter, men overdøver ikke helheten og plasserer hver karakter godt inn i den grå og absurde forstaden de lever i.

Dette merkes spesielt godt siden de i overkant markante stemmene til Johnny Depp og Helena Bonham Carter for en gangs skyld er utelatt fra en Tim Burton-regissert film.

Siren Løkaas Premiere 25. januar

PÅ DVD, BLU-RAY OG VOD

12. DESEMBER

FILM: HÅVARD NYHUS

11/2012 Stolen_FireWithFire_Ad_118x360mm_NattogDag.indd 1

65 26/11/12 10.02

FILM

Det kan virke som egenartede amerikanske indiefilmer har havnet i norsk kinodistribusjon sin dødsone. Forstå det den som kan.

Frances Ha Regi: Noach Baumbach Med: Greta Gerwig, Mickey Sumner, Adam Driver, Michael Zegen

I NOAH BAUMBACHS energiske og hodestups sjarmerende nye film Frances Ha inviteres vi til å få holde fingeren vår på pulsen til et ungt, vibrerende New York anno 2012. Hovedpersonen Frances (Greta Gerwig) er vakker, morsom, intelligent svevende – og på søken etter retning. Hun er en talentfull danser, men uten fast jobb, og skifter leiligheter i Brooklyn og på Manhattan om hverandre, mens venner og kjente beveger seg videre i sine liv. Samtidig føler Frances at hun står stille i sitt eget.

Filmen portretterer ung og ambisiøs usikkerhet – i livet og kjærligheten – og føyer seg naturlig inn i en amerikansk samtidskultur som akkurat nå defineres vel så mye av «Girls»-jentene til Lena Dunham som den tonesettes av Justin Bieber eller Bon Iver.

Eller den defineres av Obama-æraen; hvor selvrefleksjon og en såret samfunnsøkonomi tar mer plass enn krigføring i internasjonale farvann.

Kort fortalt: det New York som skildres med fingerspissfølelse i Frances Ha oppleves som et destillert og sannferdig bilde på hvordan vi alle har det. I Oslo, i Paris, i Istanbul – velg en hvilken som helst by – og du finner et lignende kreativt, krevende og magnetisk eksempel som Frances (Greta Gerwig). Hun er ikke alene om å være som hun er, men 66

11/2012

det er bare Frances som er Frances, akkurat slik Woody Allens rollefigurer i Annie Hall eller Manhattan på 70-tallet var like gjenkjennelige og allmenngyldige i sine tanker og livsvalg som de var idiosynkratiske i all sin eksentrisitet.

MEN SAMMENLIGNINGEN ER relevant på flere måter. Med Frances Ha har Noah Baumbach nemlig laget en gnistrende Woody Allen-film; et mellommenneskelig og intelligent New York-portrett for vår tids kultur, som står støtt på egne ben og kan sole seg avslappet i glansen fra sammenligningen med Woody. Rent visuelt peker filmen likevel helt bokstavelig til Manhattan – Noah Baumbach har skutt Frances Ha i sorthvitt – og regissøren anerkjente referansen på en pressekonferanse i New York i høst: «Du kan ikke filme New York i svarthvitt uten å få opp motiver fra Manhattan. Det er mer enn en referanse; den filmen er i blodet mitt.»

Likevel, på tross av de mange udiskuterbare kvalitetene ved en film som Frances Ha, skal vi her i Norge ikke få gleden av å følge Noah Baumbachs stadig mer spennende kunstnerskap på kino. Akkurat som regissørens forrige film, den fortreffelig deprimerende karakterskildringen Greenberg, med en utsøkt Ben Stiller i hovedrollen, ser det på det nåværende tidspunkt ikke ut til at Frances Ha kommer på norske kinoer. Det kan virke som at egenartede amerikanske indiefilmer har havnet i en dødsone når det kommer til norsk kinodistribusjon.

Kjedelige, sødmefylte dramaer fra tilstrekkelig fjerntliggende filmkulturer kan raskt og enkelt komme på kino i Norge takket være såkalt kvalitetsfilmstøtte; men drivende gode amerikanske indiefilmer (med få kjente navn) er ikke eksotiske nok til subsidier og ikke kommersielle nok til å bli kjørt gjennom kverna.

En sjelden perle som Beasts of the Southern Wild er unntaket som bekrefter regelen: umulig å overse, i all sin originalitet, men også farlig nær den kategorien amerikansk indiefilm som møter en kald skulder i Norge.

En film som Frances Ha ville ærlig talt snakket vel så nært og engasjerende til et norsk publikum, men med tilhørighet i mytologiske New York-iscenesettelser og dramatisert med typisk urbane dilemmaer, har den kanskje potensielt sett enda større bredde.

DERFOR FORBLØFFER DET at Noah Baumbach synes så uinteressant for norske distributører. Riktignok fikk han også her et synlig gjennombrudd med kritikerroste The Squid and the Whale i 2006, og samarbeidene hans med Wes Anderson har blitt viet en del oppmerksomhet, men utenom den oversette Margot at the Wedding, har ingen av Baumbachs andre filmer blitt vist på kino i Norge

(han debuterte som regissør med Kicking and Screaming allerede i 1995).

Hvis det finnes noen kunstnerisk rettferdighet vil Frances Ha sette en stopper for denne negative trenden, og filmen kan fort bli Baumbachs mest sette film i Norge dersom en tilstrekkelig dedikert distributør henter den hit til landet.

Den beste kroken jeg kan henge filmen på er egentlig Lena Dunhams nevnte tv-serie «Girls». Uansett hvor godt jeg likte sesong én av «Girls», kan det ikke unngås å nevne at Frances Ha på magre (men effektivt anvendte) 86 minutter, klarer å fortelle mer om de samme temaene som «Girls» bruker ti episoder på. Det helt enkelt en glimrende skrevet og regissert film, som Baumbach har hatt med seg skuespiller og co-manusforfatter (og kjæreste) Greta Gerwig på å skape, og som er så tettpakket og rik på situasjoner at nettopp denne følelsen av «fullt måltid» melder seg.

SÅ KAN MAN si om den nylig opphausede norske interessen for New York, særlig blant unge kultur- og kunstmennesker, at Frances Ha vil kunne gli rett inn i mytebyggingen. Filmens rollefigurer kan jeg fint se eksistere side om side med tvangshippe norske kunstnere på storbyopphold, eller blant de bartekledde, unge jødiske hipsterne langs Bedford Avenue i Williamsburg. Men Frances Ha er aller mest en rik filmopplevelse, med så mye formmessig lekenhet og tematisk relevans, at den fortjener at noen roper: Denne må på kino!

Noah Baumbach er en betydelig og visjonær samfunnsskildrer fra det intellektuelle balansepunktet i New Yorks filmmiljø, og hvis det filminteresserte norsk publikum enda en gang skal frarøves Baumbachs usedvanlige filmiske univers, er det dessverre vår egen filmkultur som blir stående igjen fattigere.

Karsten Meinich

Spalten «Distribuer denne!» vil hver måned presentere en film som norske distributører dessverre har oversett eller neglisjert. Spalten er presentert i samarbeid med

Sugarman 241x177,5mm N&D ann_Layout 1 04.12.12 14.07 Side 1

PÅ KINO LANDET RUNDT I DESEMBER

JOHN BRUNGOT -

OTTO JESPERSEN - MATS ELDØEN

TRENGER DU ET AVSLAPPENDE, MEN MORSOMT AVBREKK I EN HEKTISK HVERDAG? GÅ IKKE GLIPP AV DENNE ELLEVILLE KOMEDIEN KJENT FRA TV2!

«Trioen tar den “helt ut” med de mest elleville påfunn som påkaller både smil, humring og gapskratt» -VG

I SALG NÅ!

WWW.SF-FILM.NO

TV

Tekst Aksel Kielland

JEG SKAL VÆRE den første til å innrømme at jeg i mine tekster om alt som er galt med norsk film og TV ofte har et noe ensidig fokus på norske film- og fjernsynsarbeideres oppfatning om at majoriteten av publikummet deres er uintelligente på grensen til det diagnostiserbare. Så dere kan jo forestille dere min forbløffelse da jeg nylig satte meg ned sammen med et par venner i en leilighet i Fredrikstad sentrum for å undersøke TVNorges nett-tv-tilbud. For ved siden av en helstøpt Åndenes makt-klassiker1 og en bunnsolid førsteepisode av Kompani Karlsen,2 kunne TVNorge by på Alt til salgs,

som er noe såpass sjeldent som et norsk tv-program som på det groveste overvurderer seernes evne til å sette det som presenteres inn i en fornuftig sammenheng og på den måten fylle programmet med mening.

Selv om jeg har en mastergrad i medievitenskap, og opp gjennom årene har brukt uforsvarlig mye tid på reality-tv fra inn- og utland, har jeg i skrivende stund fortsatt problemer med å forklare hva Alt til salgs egentlig handlet om. Det jeg fikk med meg var at en tidligere Grand Prix-finalist gikk rundt og snakket med folk som prøvde å selge noe greier på internett, og at enkelte av disse entreprenørene så fikk assistanse til å kvitte seg med rælet sitt. Og selv om flere av selgerne

åpenbart var svært ivrige etter å komme seg på tv – og sikkert stod på venteliste hos både Idol, Farmen og Jakten på kjærligheten da Alt til salgs-produsentene ringte – var ingen av dem i besittelse av tilstrekkelig karisma til å rettferdiggjøre det faktum at disse ubehjelpelig redigerte møtene med et knippe lemfeldig sammenraskede ekshibisjonister kom så langt som til å bli sendt på riksdekkende fjernsyn.

DA DEN NORSKE versjonen av Big Brother først ble annonsert for tolv år siden, var mediene fulle av bekymrede stemmer som alle spådde den norske offentligheten nord og ned. Resonnementet gikk ut på at dersom man først åpnet for denne typen hemningsløse trivialiteter, ville det være begynnelsen på en utvikling som ikke ville la seg stanse før ethvert hjørne av det offentlige rom var oversvømt av halvnakne, mediekåte individer med monumentale eksponeringsbehov.

I etterpåklokskapens lys er det vanskelig ikke å gi disse dommedagsprofetene rett. For eksempel fungerer Dagbladet – som var åsted for en stor del av disse debattene – i dag som et reklameorgan for de mest fantasiløse kjendisdrevne ubetydeligheter som er å oppdrive på norske tv-skjermer. Det få imidlertid hadde åndsnærvær nok til å forutse, var at det ikke ville bli Big Brothers direkteoverførte samleier som skulle bli den dominerende malen for norsk reality-tv, men Norge rundt.

For det finnes grenser for hvor mye naken hud og rytmisk bevegende dyner nordmenn egentlig er interessert i å se. Derimot har vi som nasjon tilsynelatende en umettelig appetitt på outrerte bygdeoriginaler som lever livene sine i henhold til sine egne, høyst idiosynkratiske regler. Og en oppsiktsvekkende stor del av realityprogrammene som sendes på norsk tv i dag, er basert på tanken om at hvis man ikke kan finne noen slike bygdeoriginaler, kan man – ved hjelp av redigeringsverktøy og nennsomt innarbeidede sjangerkonvensjoner – konstruere noe som ligner.

Der ingen skulle tru at nokon kunne bu er Norge rundt, Farmen er Norge rundt, Jakten på kjærligheten er Norge rundt, det TVNorgeprogrammet med de desperate damene som kjører buss mellom norske bygder i et forsøk på å bli gift er Norge rundt, og ikke minst: Alt til salgs er Norge rundt – vel å merke Norge rundt slik det ville sett ut dersom det var laget av en flokk blinde tredjeklassinger som aldri har tatt i et redigeringsprogram før.

Og slik vil verden opphøre. Ikke i et inferno av vodka-redbull, tørrjukking og høylytt deklamasjon av favorittsitater fra selvhjelpslitteraturens verden, men med en febrilsk produksjon av tredjerangs Norge rundt-kopier.

Nåvel – neste gang: NRK Drama og alle de spennende planene deres om å sette middelklassen på plass!

Som nasjon har vi tilsynelatende en umettelig appetitt på outrerte bygdeoriginaler.

1. Spørsmål: Hvor mange synske selvstendig new age-næringsdrivende tv-personligheter må du ha for å forvise en inkontinent spøkelseskatt fra et hus på Nabbetorp? Svar: Tre! 2. Kompani Karlsen er et norsk skjult kameraprogram, som har fått undertegnede til å le mer og høyere enn noe annet norsk tv-program siden han «Humor is top number one!»-fyren kom inn i Paradise Hotel. Programmets bærende idé er at programleder Jan Fredrik Karlsen etter et par sesonger med Lurt av Karlsen på TV2 har gjennomgått en pavloviansk kondisjoneringsprosess, hvor det ikke skal mer til enn selve synet av et intetanende menneske på en monitor før han begynner å brekke seg av latter. Programmet er i så måte en frustrerende veksling mellom absurd fascinerende bilder av en rødsprengt, ristende Karlsen som ligger og vrir seg foran monitorene, og oppkonstruerte, fundamentalt umorsomme scenarioer hvor nordmenn med kjipe venner innlemmes i ubehagelige og lite plausible scenarioer som de naturlig nok reagerer på med en sunn blanding av vantro og behersket skepsis. Hvis produsentene bare kunne kutte ut selve skjult kamera-delen – og heller vie all N&D tid til en hummerfarget programleder som lå og vibrerte i en dam av sine egne kroppsvæsker foran en vegg av monitorer – hadde Kompani Karlsen vært 100 prosent rent gull.

Sugarman 241x177,5mm ann_Layout 1 04.12.12 14.07 Side 1

PÅ KINO LANDET RUNDT I DESEMBER 68

11/2012

SPILL

Trine 2: Director’s Cut

Wii U er det nyaste evolusjonssteget i Nintendo sin spelkonsoll-genus. Eit av spela som kom ut ved launch heiter New Super Mario Bros.U. TEKST Rasmus Hungnes

Medan New Super Mario Bros.2 (3DS) tematiserte finanskrisa ved å leggje større vekt på pengeakkumulasjon enn Mario-spel tidlegare har gjort, droppar New Super Mario Bros.U den politiske kommentaren, og satsar i stadet på ei historie som er open for personleg tolking. Mario fungerer drusteleg som kvardagshelt, ein average joe som spelaren kan identifisere seg med. Han og venene kosar seg – som vanleg – med psykedelisk sopp, som gjerne konsumerast i kloakken etter nettopp å ha plukka opp ei mengd pengar utan å vaske hendene først eller sist. Spelopplevinga? Akkurat like solid i sitt underhaldande kaos som eit Mario-spel skal vere. Det støttar opp til fem spelarar, og er eit obligatorisk kjøp for dei fleste som skal investere i ein Wii U.

Ellers har vi prøvd Nintendoland, ein virtuell fornøyelsespark med ei rekkje minispel, og mange av dei støttar opp til fem spelarar. Som demonstrasjon av kva tabletkontrollaren kan gjere og som lett underhaldning i juleferien fungerer det greitt, men den litt meir vaksne spelaren vil nok gjere lurt i å plukke med seg ein kopi av Batman: Arkham City Armoured Edition, den mest komplette versjonen av denne moderne klassikaren som fekk alle kritikarane til å gå i fistel. Ellers er det ein god idé å laste ned Trine 2: Director’s Cut frå Nintendo-nettbutikken.

Wii U? Det er spela som kjem ut som avgjer kor levedyktig ein spillplattform er, og framtida ser lovande ut. Allereie er ei rekkje godt etablerte titlar ute, til dømes Tekken Tag Tournament 2, Assassin’s Creed III og Mass Effect III. Nokre interessante eksklusivitetar er òg på veg: Vi ventar til dømes i spaning på Bayonetta 2, som etter forgjengaren å døme kjem til å rocke ved noko.

I Am Alive (PS3, Xbox360, Win) handlar om ein mann som er i live. Denne livaktige tilstanden finn han seg i trass at verda han lev i nylig har gjennomlevd ei kataklysmisk hending. Kanskje bra tørrtrening i tida før 21. desember? Neidå, eg berre tullar med deg, kjære lesar. Alle veit jo at hendinga som kjem til å finne stad er starten på eit skifte i folk – og kan hende fe – sitt medvite, ikkje apoka-

lypsen. I spelet traskar du rundt i ein støvete by, på leit etter kone og barn. Du møter folk på vegen, nokre venlege, andre uvenlege: Det er ikkje anna å gjere enn å drepe dei. Ein kan kalle spelet ein uslipt diamant: Idéen er meir storslege enn gjennomføringa. Ikkje dårleg, men det kunne godt ha vore betre. Det kunne vore meir tilfredstillande dersom ein fekk fleire valmogelegheiter, og kunne forme karakteren sin moralske posisjon.

Slike val vert ein stadig utsett for i Epic Mickey 2: The Power Of Two (PS3, Xbox360, Wii U, Wii, Mac, Win), der ein kan bruke målarkosten til både skaparverksemd og øydelegging. Spelet freistar å bøte på det skuffande ved det lovande første Epic Mickey. Det går ikkje heilt bra. Epic Mickey 2: The Power of Two er ikkje ein epic fail, men det episke ein kunne vente frå Warren Spector (Wing Commander, System Shock, Deus Ex, Thief) er fråverande. Power of Illusion (3DS) ser fleire hakk meir vellukka ut, der illusjonen skapast av at du er Mikke Mus som utøver vald ved å hoppe på vondlynna, søte karakterar. Det slektar på 16bit-era-spela Castle of Illusion, World of Illusion, Fantasia og Mickey Mania, alle blant dei beste spelrollane den antropomorfe musa med dei fysisk umogelege øyro har spelt i heile si åttifire år lange karriere.

Ellers på 3DS: Speldesignaren Suda51 gav tidligare i år ut Lollipop Chainsaw, eit lettbeint, lettkledd og lettsindig hyper-valdeleg spel. I hans nyaste, Liberation Maiden, spelar du den nyvalde presidenten i Neo Japan, og må straks etter valsigeren flyge av garde i eit exoskelett for å redde vegetasjonen i dei urbane landskapa frå den totale mekaniseringa. Òg lettkledd og lettbeint, ein hyperaktiv, hjernedaud shooter. Tja, kvifor ikkje?

Viss du har fått nok av drap og vald i spela du speler, sats på dette: Waking Mars (Windows, Mac, Linux), der ein flyg rundt i utanomjord innanformarsiske holrom med jetpack og plantar plantar. Framifrå!

Her i nord elsker vi traktekaffen vår, og vi vil helst ha den svart.

Vi kaller det Den Nordiske Kaffekulturen, og Wilfa er stolte av å ha vært en del av den i mange, mange år. Derfor har vi sammen med Tim Wendelboe utviklet SVART, en eksklusiv og annerledes ny serie med traktere som tar vår måte å drikke kaffe på, med fokus på smak og renhet, på alvor.

Først ut er SVART manuell, en trakter med prisvinnende design som lar deg lage kaffen for hånd. Full kontroll over vann, temperatur og kaffemengde gjør det enklere enn noen gang å være barista på sitt eget kjøkken. Se wilfa.no for forhandler.

Tre merkelege independent-spill nett no: 1: Thomas Was Alone (emo-geometrisk plattform-puzzle, Windows). 2: Waking Mars (rom-gartneri-simulator, Windows).

3: Primordia (old-school sci-fi point’n’clickeventyr, Windows, Mac, Linux)

Scan denne koden med telefonen din og se filmen om Svart Manuell på nordiccoffeeculture.com

Har du Wilfa Svart Manuell, Wilfa Malt og Wilfa Gram kan du lage perfekt kaffe hver gang!

+

+

11/2012 Ann_WSM_Mathallen_118x360.indd 1

69 26.09.12 11.25

Vi møtte mannen som har gjort spøkelser mer poppis enn statskirka.

FOTO STEPHEN BUTKUS Er det å si «spøkelse» til en ånd det samme som å si «neger» til en afroamerikansk mann?

– Ånd blir gjerne brukt som en betegnelse fordi vi ikke vet hva det er. Men et dårlig ord fordi det er så mange forestillinger om hva ånd er. Ånd blir også definert. Kall det heller energier, da. Jeg spør meg om de har noen resoneringsevner: er det en viljestyrt handling som ligger bak? Det synes jeg er jævlig vanskelig å forholde meg til. «Neinåå skal jeg plage han som ligger i senga ved å nappe av ham dyna».

6

Hvis spøkelser er ooohh så hvileløse, pinede sjeler, hvorfor gjør de ikke verre ting?

Kan de ikke få på litt blod, litt knivstikking?

Hvorfor gidder spøkelser å bry seg med noe så døvt som å snu på tusjer i en barnehage, sånn som de gjør på Åndenes Makt?

– Ja, det har også jeg lurt litt på! Hvorfor tenker de ikke «nå har jeg endelig armslag», og går gratis inn overalt, på opera, sydenturer når som helst, bare å reise avgårde, istedenfor å henge i et gammelt hus i to hundre år og det eneste de gjør er å skru på radioen?

1

Ja, og hvorfor er spøkelser alltid sånn ca. 150 år gamle?

– Gjennomsnittsalderen på våre spøkelser er adskillig yngre.

6

Jeg har aldri hørt om et nu rave hipsterspøkelse fra 2007 og jeg har aldri hørt om et neandertal- eller steinalderspøkelse fra år 5000 f.Kr. Det er liksom én epoke. Fiskere og bønder fra 1890. Det er ingen som har sett en kul dude med Nike-joggesko vandre rundt og spøke?

– Joda! VÅRE klarsynte gjør det. De identifiserer disse spøkelsene som personer som har hatt tilknytning til plassene vi er. Tidsepoker, klasseskiller, eller kleskoder har nok liten betydning. Så de tradisjonelle forestillingene man har om åndene er at det er gamle folk som har fått unngjelde fra noe særdeles brutalt og forferdelig, og som går igjen for å hevne seg er nok feil.

6

Finnes det noen som har fetisj for spøkelser?

– Hahahaha! Hvem vet? Folk tenner jo på så mye rart.

6

Har du det?

– … jeg har ikke hørt om tilsvarende med spøkelser. De sliter litt, da. Hvor går man for å sjekke opp spøkelser, liksom? Et nedlagt gammelt hus, en borg, ei kjerke? Nei, kirkegården, selvfølgelig!

1

Neste gang jeg går på kirkegården skal jeg se opp for gjennomsiktige enslige menn med bennern. Jeg skal se opp for deg også.

– Det er bra du ser opp for meg og ikke ned. Det betyr vel at det ikke ligger en stein oppå meg.

1 1 6

Eh.

Har menneskets beskrivelse av spøkelser og ånder endret seg i forhold til utviklingen i samfunnet ellers?

– Før var det hvite laken med hull til øynene, nå er det mer radioen som skrur seg av og på.

70

11/2012

Har man slutta å se dem?

– Neineinei. Mange ser det de mener er skikkelser, som de til og med kan beskrive med utseende.

6

Dere i Åndenes Makt snakker om klebeånder: hvor grusom må du være for å tiltrekke deg klebeånder?

– De klarsynte hevder at noen er mer åpne og mottakelige for disse energiene enn andre. Nesten som om noen får flere myggstikk enn andre, som visstnok skal ha noe med hudens fuktighet å gjøre.

Jeg for eksempel merker ingen ting, når det angivelig skal være stint av slike energier rundt meg. De klarsynte derimot, som jo har en sterk intuisjon, reagerer ofte veldig sterkt og tydelig. Jeg har heldigvis det skjoldet som skal til for å holde åndene på avstand.

1

Det er så mange jeg ikke ville hatt som klebeånd.

– «Vil du være med hjem og se på klebeånden min?»

1 1 6 1

Nooo!

1 6 1 1

Du likner på Kristian Valen.

– Gjør jeg det?

Hehe, det høres litt koselig ut.

Spøkelses-o-lemma: å bli hjemsøkt av en jamrende, konstant parodierende Kristian Valen eller en jamrende, klagende Aksel Hennie som ikke klarer å forlate verden fordi han ikke fikk en stjerne på Hollywood Boulevard?

– Haha. Jeg hadde valgt Kristian Valen. Da kunne jeg i alle fall fått noe muntert i øret fra tid til annen.

Ja, uten solariumet.

Det er noe litt folkelig perverst over dere to.

– Jeg har jobbet litt med Kristian, så … Vi lagde første Valen-TV sammen.

Du må være Norges mest anonyme rikskjendis. Hvem ER du egentlig?

– Det er ikke mange som vet hvem Tom Strømnæss er, men det er mange som vet hvem «han derre Åndenes Makt-fyren» er. Mange stopper meg på gata og sier takk for den festen, som om de har sett meg før men ikke vet hvor de skal plassere meg. Hehe.

I andre land har Åndenes makt gått på nisjekanaler, men i Norge er det blitt folke-TV. Treffer Åndenes Makt et paranormalt g-punkt i den norske folkesjela?

– Det er litt motstridende med hvordan vi liker å oppfatte oss selv. Mitt inntrykk er at vi i nordmenn har en forestilling om oss selv som rasjonelle, trauste og jordbundne, men i dette programmet inviterer vi folk til å sveve relativt løst rundt. Det overrasker også meg at såpass mange nordmenn åpner opp for mulighetene om at sammenhengene kan være noe annerledes enn det vi til nå har forstått. Scanfact laget en måling for VG der de konkluderte med at 50 prosent av Norges befolkning mener Snåsamannen har de evnene han påstår. Det tenkte jeg var et jævlig høyt tall. Jeg er like overrasket som dere.

6

Tviler på det. Fordummer du det norske folk med Åndenes makt?

– Hehe. Overhodet ikke. Tvert imot tenker jeg at Åndenes Makt kan være med å sette ting i nye perspektiver, folk er ikke noe mindre opptatt av samfunnsspørsmål selv om de ser Åndenes Makt.

Vi ser mer faktabaserte programmer på TV, vi leser aviser og bøker og følger med i nyhetsbildet i mye større grad enn det andre kulturer og land gjør. Så det stemmer ikke. Det er kanskje en effekt av et overskuddsfenomen. Vi har kapasitet til å forholde oss mer til omgivelsene våre enn det andre har, som strengt tatt er opptatt av bare det basale, som å skaffe seg mat og få endene til å møtes.

1

6 1

Savner folk en mer magisk verden, så de lager en selv?

Kan man ikke bare ta mer LSD? – Ja, ikke sant, hehe. Noen mener nok at vår jordiske eksistens, som vi vet det meste om, ikke er nok. Samtidig vet vi jo mindre om hva som kanskje venter oss etter at vi har gått i graven.

Så lever vi i håpet om at vi tilbys nye muligheter når vi kommer så langt. Dette ligger jo som et grunnlagt i de fleste tros- eller livvsyn. Personlig er jeg er skeptisk til alle som påberoper seg «sannheter» som ikke er etterrettelige. All religiøsitet gjør det. Selv om vi delvis legitimerer det, så må folk tråkke litt på bremsen i de sammenhengene.

6 1

Apropos fellesnevnere: hva er greia med ånder og kvinner etter overgangsalderen?

– Hahaha!

Det er en erstatning for sexdriften når den har begynt å dabbe av.

– Uten at jeg har noe godt belegg for å hevde det, mistenker jeg at kvinner er intuitive i større grad enn menn, og at dette kanskje blir sterkere med alderen. Intuisjon tror jeg er hva det handler om. Jeg pleier å si at de klarsynte har en radar, noen antenner eller paraboler i hodet sitt, som gjør dem i stand til å orientere seg i landskap som er skjult for oss andre. Jeg tror de egenskapene kan forklares fysisk eller medisinsk. Jeg tror alt dette som vi driver og lefler med har en forklaring i fysikken, i kjemien, i biologien.

For å kunne bevise hva det er de klarsynte registrerer må man vel vitenskapelig påvise at det finnes et etterliv? Tror du det kommer til å skje?

– Ja, når disse energiene kan registreres både på kroppen og på gjenstander, må de jo også kunne påvises på andre måter. Men det må være noe fysisk i det at disse kvinnene kan kjenne det som ikke jeg kan. De er høy-intuitive. Vi har lett etter menn, men har ikke funnet noen som har overbevist oss om at de har like finjusterte antenner.

6

Påstand: Åndenes Makt kapitaliserer på folks behov for å tro, som resten av den skitne alternativbransjen. Ler du hele veien til banken?

– Jeg tror nok du må være forsiktig med å generalisere. Men mye av det som tilbys er lite målbart, mens andre ting kanskje har noe mer for seg.

Men jeg syns jo uansett at det er et dilemma, at vi oppfattes av mange som forkynnere på alternativbevegelsens vegne. Men da er det industrien som drar nytte av oss, og ikke omvendt. Den kapitaliserer på og refererer til forhold som vi omtaler. Folk synes dette er interessant og spennende, men de må bruke huet, rett og slett.

1

1 6

Hvorfor kan man ikke bare godta at det ikke alltid finnes svar, og være fornøyd med å stirre den eksistensielle angsten i hvitøyet.

Søker man en trygghet i svarene man får hos alternativbevegelsen?

– Joda, jada, det er jeg helt enig med deg i.

Men vi er ikke ute etter å forklare hvordan livet henger sammen. Vi prøver bare å forklare det uforklarlige.

Samtidig utgjør disse fenomenene problemer på flere måter. Både i form av at folk mister kontrollen på omgivelsene sine, men det går også utover livskvaliteten for mange. De sover ikke om natta, har hodepine, er uopplagte, ineffektive, det går utover samlivet og arbeidsforhold. Sånn sett pirker vi borti noe som er et like stort problem som årsakene for hvorfor kaffekoppen beveger seg. Dette er et helseproblem for folk.

I 2010 fikk en av deres såkalt klarsynte gåsehud og kjente «sterk energi» på en kornåker som viste seg å være programlogoen TV-showet QI hadde laget som et stunt.

Haha.

1

Blir du flau av denne typen tabber?

– Vi inviterer de klarsynte på grunn av deres egenskaper. De åpner ukjente dører for oss og ser noe vi ikke ser. Det er tre stykker som vi nå bruker mer eller mindre fast, og som vi har stor tillit til, en av dem er Tørum.

6 1 1 6

Det svekker programmets troverdighet.

– Hadde det gjentatt seg så hadde det nok gjort det.

Flere klarsynte burde fått sparken, eller?

Ja, er det noen som ikke har vært godt nok in tune med det overnaturlige eller ble litt utbrent i energisensorene?

– Det er noen vi ikke har brukt flere ganger rett og slett fordi vi bestemte oss for å ha tre faste. Det er viktig for oss at vi oppleves som troverdige. Vi blir sårbare når den troverdigheten får en skramme.

Samtidig er ingen ufeilbarlige, og godt er det. Jeg tror nok også den historien om kornsirkelen har noen andre perspektiver som ikke har kommet frem. Dessuten bruker vi Tørum til å jakte på andre fenomener enn kornsirkler.

Kommer Åndenes makt noen gang til å innkassere den der én million dollar paranormal challenge-premien? Den har eksistert siden 1964, og ingen har klart å påvise paranormal aktivitet enda.

– Det er klart at den er det mange som skulle ha gjort seg fortjent til, ikke bare oss.

6

Du mener DERE fortjener de pengene?

Dere har jo ikke bevist en dritt?

– Vi har referert til et hundretalls observasjoner av fysiske fenomener som ikke har noen forståelig årsak. Hendelser som to eller flere har vært vitne til og som derfor ikke kan avskrives som innbilning eller fantasi. Vi har stor tillit til de vi har besøkt, og ingen grunn til å tvile på opplevelsene deres. Vi er ikke noe vitenskapelig organ, men vi har etter syv år et grunnlag for å hevde at slike fenomen er helt reelle. Så på det grunnlaget burde han ha gitt oss de penga for lenge sia. Men det er jo fremdeles sånn at det er lettere å komme med bortforklaringer enn forklaringer.

1

1

Er det nå man liksom skal rope «STAY TRYGDA»?

Vil du være med hjem og se på klebeånden min?

-Tom Strømnæss (56): Hamarsing og programleder i Åndenes Makt, som nå er på sin syvende sesong og sett av over 500.000 mennesker.

I ingen andre land har konseptet slått like godt an som i Norge. Ferske tall viser at hver femte nordmann tror på spøkelser. For øyeblikket skriver Strømnæss på en bok basert på Åndenes Makt. Er også produsent for 71° nord. Strømnæss er hobby-elektronikaprodusent og gamer (spiller Grand Theft Auto). Vårt favorittÅndenes Makt-øyeblikk: En gang da den klarsynte ikke klarte å kategorisere et spøkelse, foreslo Strømnæss at det kanskje kunne dreie seg om en nisse.

Som han sa: ”tror du at det kanskje dreier seg om en nisse?”

--

11/2012

71

Om jeg bare hadde gjort ting annerledes...

Det er mange ting du kan bekymre deg over HVOR DU SKAL BO TRENGER IKKE VÆRE EN AV DEM

Norges største formidler av hybler og bofelleskap