Issuu on Google+

BERGEN 4 - APRIL 2012

Mellom bomber og nazimote - 48 timer i Burma

Per Inge Bjørlo Tammie Tambourine Elisabeth Yndestad +++

Dyneløftet: Staten som kultursponsor - en god ide?

WWW.NAttOGDAG.NO

ANMELDT: The Hunger Games Game Change The Rocka sUSanne Sundfør Kiwanuka Paul Weller +++

Kristian Stockhaus Gratis WiFi i Bergen

& MØTER Jon Hartvig Børrestad

Syntax Terrorkester El Clásico Mats Dawg A-Laget Flex No.5

Chris Holm / Foto: Øystein Grutle Haara

Natt&Dag - Siden 1988


Footloose_urban_natt&dag.pdf

1

15.03.12

12:29

C

M

Y

CM

MY

CY

CMY

K

C

M

Y

CM

MY

CY

CMY

K


Leie: 4. april 2012 Kjøp: 18. april 2012

Leie: 11. april 2012 Kjøp: 11. april 2012

Kun leie: 18. april 2012

Sjekk ut www.sf-film.no eller følg oss på

Leie: 11. april 2012 Kjøp: 18. april 2012

Kun leie: 4. april 2012

Leie: 25. april 2012 Kjøp: 25. april 2012


BERGEN - APRIL 2012 Sjefredaktør CHRISTIAN FORSBERG forsberg@nattogdag.no Redaktør Oslo MARIE-ALIX ISDAHL VOISIN isdahl@nattogdag.no Redaktør Bergen HÅVARD NYHUS nyhus@nattogdag.no Redaktør Stavanger Erik Sæter Jørgensen erik@nattogdag.no Redaktør Trondheim KARI KRISTENSEN kristensen@nattogdag.no Nettredaktør EMMA CLARE emma@nattogdag.no Redaksjonsassistent THEA ØSTERBERG osterberg@nattogdag.no Redaksjonsassistent MARTE BORG Art Direction LOUD AND CLEAR AS www.loudandclear.no AD-Assistent Andreas Tylden tylden@nattogdag.no

Ø M E R KE T ILJ

Trykkeri

52

Illustrasjon Andreas Tylden Marius Pålerud Nikolai Freund Kristopher Hernholm Daglig leder CHRISTIAN RASMUSSEN christian@nattogdag.no Salg- og markedsjef PHUONG CEDRIK VAN PHAN phuong@nattogdag.no

32

Markedsavdeling BJØRN AUNE ANDERS B. HANSEN JOHNNY JENSEN Camilla Kvalevåg Petter Nordhaug Aleksander Schei MARIUS SOMMERFELDT salg@nattogdag.no

Vågard Unstad om gruppearbeid ........................................................................................................... Har Chris Holm for mange baller i luften? ....................................................................................... Makten, metoden og meningen bak milliardene øremerket kultur ......................................... 48 timer i Rangoon ...................................................................................................................................... Moteserie: Stoned ...................................................................................................................................... Festbilder fra slippfest på Victoria i mars ....................................................................................... Syntax TerrOrkester med bokutgivelse ............................................................................................. Testet: hotellfrokost på Rica ................................................................................................................ Øyvind Skarbø intervjuer sin største fan ........................................................................................ Klubbguide .................................................................................................................................................... Ny fotballspalte: Lars Sivertsen om El Clásico .............................................................................. Enquête: Vanskeligste valget du har tatt? ....................................................................................... Kunstguide .................................................................................................................................................... Scenekunstguide ........................................................................................................................................ Kristian Stockhaus om sine favorittalbum ....................................................................................... Musikk: Susanne Sundfør, Kiwanuka, Paul Weller .......................................................................... Film: The Hunger Games, The Rocka, Game Change ........................................................................... Intervju: Bigb Thunders ........................................................................................................................... Intervju: skaperne bak Iron Sky ........................................................................................................... NATT&DAG møter Jon Hartvig Børrestad ............................................................................................

Utgiver NATT&DAG AS Trykk Media Norge Trykk Oslo Opplag 66.000 Redaksjonen tar ikke ansvar for ubestilt materiell

10 15 19 28 32 42 45 46 48 49 50 51 54 56 66 59 69 72 74 78

61

Natt&Dag Oslo Nedre Slottsgate 25 N-0157 Oslo Postboks 266 Sentrum N-0103 Oslo Telefon: 22 41 94 41 Natt&Dag Bergen Postboks 646 N-5807 Bergen Natt&Dag Trondheim Postboks 4410 N-7418 Trondheim For tips og presse: film@nattogdag.no musikk@nattogdag.no uteliv@nattogdag.no mote@nattogdag.no kunst@nattogdag.no scenekunst@nattogdag.no restaurant@nattogdag.no litteratur@nattogdag.no

19

www.nattogdag.no

01

24

1

Fotografer Rune Aasprung Øystein Grutle Haara Johanna Siring Tove Sivertsen Kari Tønseth Erlend Ronold Kamilla Rønnestad kristian skylstad Marie-Alix Isdahl Voisin Janne Vettestad

Økonomi Netledger

Skribenter Torgeir Blok Maiken Bolset Marte Borg Gaute Brochman Thomas Cook Christian Forsberg Karima Furuseth Emma Clare Gabrielsen Anders Gogstad Sara Hammer Inger Lise Hammerstrøm Rasmus Hungnes Kristoffer Jul-Larsen Aksel Kielland Kari Kristensen Siren Løkaas Maren Stette Mosaker Jørgen Nordeng Ulrikke Nordseth Håvard Nyhus Vågard Unstad Kristoffer Rambøl Mathias Rødahl Kamilla Rønnestad Lars E. Sivertsen Øyvind Skarbø Hans Christian Skovholt Karoline Skuseth Oda Solberg Ragnhild Brochmann Andreas Tylden Marie-Alix Isdahl Voisin Martin Øsmundset Håvard Ringen

M

INNHOLD

8

WWW.NATTOGDAG.NO 74

Hybel.no - Norges største formidler av hybler og bofelleskap. Helt gratis! 6

4/2012


Oppdag nye iPad hos EDBergen. Den er briljant. På alle mulige måter.

Nye iPad har den fantastiske Retina-skjermen, A5X-chipen med firekjerners grafikk, et iSight-kamera på 5 megapiksler og utrolig raske nettverksforbindelser. Nå kan du gjøre enda mer enn du noen gang kunne forestille deg.

TM og © 2012 Apple Inc. Alle rettigheter forbeholdes.

Besøk EDBergen. Din lokale Apple-ekspert.

edbergen

www.edbergen.no | T 55 36 30 50 | E post@edbergen.no | Strandgaten 64 - i begynnelsen av Gågaten, 5004 Bergen


OVERHØRT

WIFI - BERGEN

...

...?

Narkosiktet høyrepolitiker bedyrer at det var overgangen fra småkonge i Bergen til backbencher-tilværelse i Oslo som ledet ham ut i fristelse. OK, om du insisterer. Hver mann har rett til sin sannhet. En ung, fremadstormende politikerspire virker bastant, rolig og frittalende på tvskjermen og via sosiale medier, men vi hører stadig flere historier om at medaljen har en bakside: Bitchy oppførsel og generell kjip halvpsycho attityd som avskrekker medmennesker. På en annen side, er kanskje ikke det en god egenskap for fremtidig politikerkarriere? Løkke tel! Norges mest berømte tungespiss og resten av kroppen som hører med, er visstnok et dyr i senga. Altså, en iguan?

Det er mange ting du kan bekymre deg over HVOR DU SKAL BO TRENGER IKKE VÆRE EN AV DE.

En profilert norsk moteredaktør og en profilert norsk mannebladjournalist er visstnok på vei til å bli seriøse med hverandre. En nysingel, halvt degos puppemodell med sukkersøte tatoveringer holder på med en liten spjæling på 22. Den damas manneveier er uransakelige. Hvorfor tok du ikke en av oss?

ALDRI MER 3G Av Redaksjonen SURFS UP: I New York har kafeene begynt å kutte ut internett fordi (de yngre) kundene sitter i timevis og bare tværer ut én føkkings kaffe (og dessuten tar opp de beste spottene). Bergen sentrum henger sedvane tro et par år etter metropolen,

1

så kos deg mens du kan. Inntil videre tar derfor NATT&DAG ansvar og guider deg frem til byens beste wifi-hotspots. Motto: Wifi er det nye hemmelige telefonnummeret. Det er forresten gratis nett på flybussen, så du kan løpe ved siden av den også. Oppføringene er organisert slik: Kafé // nettverksnavn // passord.

FRITT FREM Aura // cafeaura // y1BzP6sa Kafe Magnus // Domstol gjestenett // gjestgula Cafe Opera // Cafe Opera // Opera2000 Kaffemisjonen // Misjonen // blomblom Blom // Blom // kaffemisjonen Pingvinen // Pingvinen // (åpent, ingen passord) Kafeen (tidligere Muffin & Hekkel) // linksys // (åpent, ingen passord) Landmark // landmarknett // (åpent, ingen passord) Rådhuset // (traurig opplegg med tidsinnstilling der du bestiller passord via SMS eller noe)

Hemmelig passord, spør betjeningen: Kafe Spesial // kundenett // Michelsen // Michelsen // Fotballpuben // Fotballpuben_guest // Ujevnt // ujevnt // Elefanten // Gigabyte // Jacob Aall // jacobaall // Bien // bien bar // Cacti Art Cafe // Cacti Art Cafe // Kafe Kippers // kippers //

Dumme studenter?

Norges største formidler av hybler og bofelleskap

8

4/2012

TV 2s morsomste same og fritidsmisantrop på twitter, er blitt forelsket. Og faen som man skal få høre det. Et mer vellykket angrep av intimtyranni i form av en kjærlighetserklæring på facebook skal du lete lenge etter. Etter at den første bølgen av vantro og mistanker om ironi eller facerape hadde lagt seg, tydet alt på at hvert ord var sant, og at den utkårede virkelig har ballene hans i en skruestrikke. Og joda, vi ble sjarmert. For fint var det. #kjærlighet ...

Jostein Gripsrud vs NATT&DAG Er dagens studenter dummere enn før? Har de sluttet å lese Tolstoj? Såvisst, mener professor i medievitenskap, Jostein Gripsrud. «Radikal innsnevring av kulturell smak og drastisk reduksjon av kulturell kunnskap», konkluderte han i en bredt anlagt studentundersøkelse i 2008. «Gripsrud bør oppdatere kriteriene sine», sier NATT&DAG-

1

redaktør Håvard Nyhus. «Dannelse måles ikke bare i hyllemeter med Ibsen». En halvtime senere ringer denne Nyhus tilbake: «Men jeg har stor respekt for denne Gripsrud, altså», presiserer han. 20. april møtes de til Festspillinitiert panelsamtale på Logen. www.fib.no/studentimpulser


Suveren Seinfeld! VG

6/6

Magisk aften med Seinfeld! Berlingske Tidende

SUSANNE SUNDFØR 26. april - Ole Bull scene

VESTLANDSHALLEN 1. aug. Ricks teater Studentkonsert

MED

JAN EGGUM SOLO

Over 5 år siden sist! Nå er det igjen klart for en ny konsert i denne nesten 40 år lange tradisjonen. Billetter kun kr.180+avg.

Fre. 25. mai - Kvarteret BILLETTER:

ONSDAG 9. MAI

TOM RUSSELL Feat. Thad Beckman Lør. 12. mai - Madam Felle

www.billettservice.no / 815 33 133 / Narvesen / 7-elleven


TIDENS ÅND

OVERHØRT

Å TA EN VALEN Hvis du ikke fikk med deg Mr.Magne74, må du legge fra deg avisa nå og google før du leser videre. Eksempler på hvordan du kan ta en Valen: – Like din egen status – Opprette en annen twitterkonto for å retweete deg selv – Lage en fake facebookprofil for å kommentere på bildene dine – Runke

1 1

HIP HOP

... Det ryktes at den ene halvdelen av en stor norsk black metal-duo ikke kjenner igjen sine egne låter ute på byen. Mørkt.

KLAMYDIA I HALSEN Alle hoster og harker på grunn av de degenererte hals-søsknene til kjente og kjære kjønnssykdommer: chlamydula pneumoniae og mycoplasma pneumiae. Klæmmis i halsen, er det du har.

2 1

RYGGTRØBBEL Først avlyste Technogud Ricardo Villalobos på grunn av ryggproblemer, så var det ryggen til David Sylvian som streiket. Deretter var det noe med nakken til Jason Derulo. Kanskje klubber og scener bør vurdere å skaffe seg en fast kiropraktor? I det minste en liten massøse? Litt aromaolje på backstagen?

3 1

LEGAL KLUBBING April ser ut til å bli en lovlydig måned. Vi registrerte en liten økning av kule, ulovlige fester på nyåret, men denne måneden er det ingen slike arrangementer i sikte. Slik hovedregelen i gamlelandet lyder: du får lage morroa di selv.

4 1

PLASTISK KIRURGI PÅ DYR Plastikk-kirurgiske inngrep på dyr er i utgangspunktet ulovlig i Norge, så nå stikker stadig flere norske dyreeiere utenlands for å facelifte bulldogen og declawe katten (altså: fjerne klørne = katten blir gæren). De stakkars dyrene er nok en gang blitt speilbilde på menneskets tilbakestående komplekser og nevroser. Til og med levende penisforlengere, er de blitt. Det siste på dyrekirurgifronten er ifølge våre kilder å ordne balleimplantater til den kastrerte labradoren for å bevare manndommen til bikkja (eieren).

5 1

MESKALIN – MÅ vi skrive om dop igjen? – Meskalin er ikke dop, det er en utvidelse av horisonten, åpning av dører. – Må vi skrive det med det tonefallet også?

1 6

UTEPILS Har du fått med deg det nye fenomenet «utepils»? (Sett inn: dårlig ironisk setning om vårsola, bleike hender og drita på formiddagen og rund av med at det er jo hyggens. Det er jo det.)

7 1

INNVANDRING Degosene kommer. VG uttrykker redsel for nordmenns jobber. Blir de kriserammede sør-europeerne de nye svenskene eller de nye pakkisene?

8 1

BABYGRØT I anledning Desperat Prosjekt Sommerkropp 2012 er det blitt en ny «greie» å bytte ut cowboyfrokost, potetgull og kleinekebaben dagen derpå med en sunn og go’ babygrøt på glass.

9 1

En litteraturtidsskriftredaktør observerte Geddy Lee på en utstilling i London, men han kom selv ikke inn. Vinduet hjalp heller ikke. Hele Norges turbokapitalist med lege-armcandy på armen, har slått seg løs i Trøndelag. Våre medarbeidere i Trondheim har følgende på hjertet: Vi har skjønt greia med at det ikke lønner seg å betale arbeidsgiveravgift. Men at du skulle ta alle gullbarrene dine og putte på hotelltaket ditt på Brattøra, er kanskje å ta det litt langt? Brattøra ligner en krysning av Dubai og Quatar nå. Og ikke er det spesielt sexet å stå ute på restauranten på Rockheim heller, når det eneste man kan se ut mot er rett inn i ja, nettopp Dubai. Ingen er bedre til å skrive søknader enn tidligere Idol-dommer og Spetakkel-medlem med nesten like initialer som Gaute Grøtta Grav. Sammen med resten av gjengen i et bergensbasert management-byrå (med blant annet John Olav Nilsen, Lars Vaular, Young Dreams, Sondre Lerche, Razika og Anja Viken i stallen) fikk de i år innvilget firehundreogseksti tusen kroner i konsertstøtte! Wut?! 460.000! Rezpect. I angiverånden til VG legger vi ved linken til samtlige tildelinger, så kan dere – kjære publikum! – ta jobben med å spa opp drittpakkene: www.kulturrad. no/tildelinger

ALT GODT Å avslutte mailen med «Alt godt» er den nye og langt hyggeligere «Mvh».

10 1

MIDDELMÅDIGE MUSIKKANMELDERE Norges nyeste musikkmagasin sporter i sitt første nummer omtrent 90 prosent firere. Alt kan da ikke være «ganske bra»? «Helt ok, lizom»? Er det kritikk? Latskapen råder. Alle anmeldere med respekt for seg selv burde derfor iverksette selvsensur mot firere. Eller enda bedre: nedlegge forbud mot å anmelde produkter som fortjener firere. Eller vi burde nedlegge anmelderstanden som sådan (minus våre, da). Neida. Diskusjonen om hvorvidt Anmeldelsen er død eller ei, kan vi ta et annet sted. En annen gang.

11 1

Bobler: Å nave, old school-butikkran, «jeg får helt pækkern», politikeren er den nye Amy Winehouse, dødsvold, spadevold, emopropaganda, «de ekle hasjgreiene», vårORK, flyhalehelt, «i dag er vi alle …» 10

4/2012

SMS-alert! En av Norges mest elskede mokkabønner er Oslos nye supertekster. Det var det, ville bare informere. Cute! ...

Hver gang vi møtes TEKST Vågard Unstad FOTO Øystein Grutle Haara Her om dagen opplevde jeg det som best kan beskrives som «rapbonanza». Jonas V sin feiende flotte gatesingel «Soner ut, flipper ut» (som han og Petter Beyer for øvrig fremførte under NATT&DAG Bergenprisen i februar) har fått flere remixer. Blant annet en østlandsremix med flere kjente navn, og en bergensremix med bare fete navn. Sistnevnte remix får også en video, som sikkert har truffet nettet når du leser dette. Og da vet du hva jeg snakker om. Jonas V, Petter Beyer, hele A-laget, Lars Vaular, John Olav Nilsen, Magiske Mike T og Mats Dawg på ÉN og samme låt! Jeg tror faktisk det er første gang hele G-huset er samlet på samme beat … og det måtte så klart en ung, sulten kis som Jonas til for å få det til å skje. Bra for oss desillusjonerte gamle sykdomsspredere. Nå håper jeg bare det lages enda en gruppelåt med alle de ovennevnte, pluss Wangen fra Fjorden Baby!, Verk og Flex. De to remixene kommer før øvrig til salgs som en del av en større singelpakke, slik jeg forstår det. I tillegg til disse to rapmaratonlåtene kommer det flere beatbaserte remixer, de fleste av Hkon. Det er gøy å høre hvordan forandringer i beat og lydbilde kan gjøre en rapsang så annerledes, selv om det er nøyaktig det samme vokalsporet. Et annet eksempel på det er den norsk-russiske houseprodusenten Rull Lett (også kjent som danseren Anton Shestakov) sin syv minutter lange, suggerende houseremix av A-lagets låt «Hæ?». Denne låten spilte vi opprinnelig inn på en seig og treig Gucci Mane-beat til Nokke

Rare samarbeid er alltid gøy. Feita 3, og det er ganske gøy for oss å høre låten få nytt liv i houseinnpakning. Du vil vel høre den, tenker jeg? Snart kan du kjøpe den på iTunes, og så kan du og kjæresten din danse med øynene lukket og hjertet fult av kjærlighet mens dere hvisker «NMG/G-House for alltid» til hverandre. I tillegg til dette har også den «kontroversielle» låten til Oslo-gutten Kaveh, «Det er greit», fått en bergensremix med flere av G-husets beste. Det er fett å høre hvor regionale stiler Norge begynner å få, på tross av at vi er et bittelite land. Å høre oss på den beaten er litt som å høre Three Six Mafia remixe Hieroglyphics (uten sammenligning for øvrig), og rare samarbeid er alltid gøy. Bergensrappere har vært kjent for å backe hverandre, men det har vært relativt lite samarbeid. Jeg synes det er spennende å se folk jobbe med hverandre på denne måten, og håper det fortsetter. I så fall vil jeg være Diddy! Kveðjum! Månedens spørsmål (sendes til min twitter-konto: @v4g4rd): Månedens spørsmål: Hei, Vågard! Memphis eller Atlanta? – Roar. Hei, Roar. Lett! Gamle Memphis, og nye Atlanta. Gamle Memphis over nye Atlanta. – Vågard

Vågard Unstad (f. 1986), oppvokst i Sandviken i Bergen, er det nye synsetrynet i NATT&DAG. Han er med i rapgruppen A-laget, er ekkel på Twitter og liker peanøttsmør.


g e d l i t + m e j h n e i e v Noter Med Samsung Galaxy Note kan du gjøre noe du ikke kan med andre mobiler: skrible! Du kan klippe, redigere og forklare. Og dele det umiddelbart. Det blir færre misforståelser, og mer jubel. Smartere blir det ikke.

Årets Mobiltelefon 2012

Samsung_NO_Galaxy_Note_WAYHOME_Natt_Dag_Bergen_241x360_120406.indd 1

2012-03-30 15.56


HVA ER SELVSENSUR?

Å tilpasse seg eller ikke tilpasse seg. Det er spørsmålet. Tekst Christian Forsberg Illustrasjon Nikolai Freund – Ikke-korrekthet i mindre doser er velkomment, i store doser er det derimot sosialt selvmord. Deri ligger balansen, sier Hedvig Montgomery, psykolog og spesialist på krisehåndtering i media. Avtaleboka er med andre ord full av kjendiser og TV-personligheter. – Glem aldri at folk faktisk dømmer – og jo mer avstand, jo mer fordømmelse. Derfor føles det godt å se noen dumme seg ut på tv. Da kan vi helhjertet og skamløst fordømme, samtidig som det får oss til å føle oss som bedre mennesker selv. Selvsensur kan høres litt voldsomt ut. Er det bare et annet ord for det å tilpasse seg? – Selvsensur handler om i hvor stor grad du ser på det du gjør og tenker ut ifra omgivelsenes forventede reaksjoner og tanker. Om du overvåker deg selv og prøver å gjøre ting som andre vil sette pris på, eller om du mest lar deg styre av det du selv føler. Alle driver vi med slik kontroll i en eller annen utstrekning. Når du sklir på isen vinterstid og slår deg, reiser du deg sannsynligvis raskt og ser deg rundt for å se om noen har sett deg. Hvis det er noen der, går du videre og later som ingenting nesten uansett hvor vondt det gjør. Du vil jo ikke «dumme deg ut». Er du alene, er det mer i orden å felle en liten tåre og kanskje til og med kjenne at benet er brukket. Noen er veldig opptatte av andres meninger og det 12

4/2012

å passe inn, andre føler seg i større grad frie til å gi uttrykk for egne meninger på tvers av omgivelsenes forventninger. Når du er i tvil om hvordan du bør oppføre deg, ser du hva andre gjør? Eller søker du i dine egne erfaringer og verdier? Det ene er ikke nødvendigvis moralsk bedre enn det andre – å tilpasse seg for mye gjør deg til en øyentjener som ingen virkelig kjenner, å tilpasse seg for lite kan gjøre deg hensynsløs. Hva bør man være oppmerksom på? Er det en magefølelse eller noen signaler man kan fange opp som sier: «Ey, den der kan du fint spare deg for?» Checklist, please! – Du lever alltid i en kontekst – det er alltid noen rundt deg. Hvordan vil dine nærmeste påvirkes av det du sier eller gjør? Livet er en balansegang mellom å si hva man mener og å tilpasse seg. Skal du si eller gjøre noe kraftfullt, som å fortelle kjæresten at noe hun gjør irriterer deg, så må du også ta i mot reaksjonene. Ved å ta inn reaksjoner underveis, vil du både bli bedre hørt og kunne korrigere deg selv dersom du går for langt i å tråkke på henne. Ellers er hovedregelen veldig enkel; har du sterke følelser når du skriver en e-post eller et statement, vent med å poste det. Du ser andre og vurderer konsekvenser bedre når du ikke er rasende, fortvilet eller euforisk. Hvor mye er det greit å sensurere før det går på selvet løs? Hvor mye kan «kamufleres» før det går på bekostning av troverdigheten eller autensiteten? – Det kommer nok an på hva som er

Å sensurere seg selv er å ta inn over seg omgivelsenes behov og krav. målet ditt. Skal du være en god selger, er tilpasningsdyktighet langt viktigere enn å gi uttrykk for egne verdier. Og det å gjøre det godt i jobben kan gjøre det vel verdt å være en sosial kameleon. Men det betyr også at det er stor forskjell på deg etter hvilket miljø du er i og hvem du snakker med. Er du politiker, vil det gi deg et troverdighetsproblem, så her vil det lønne seg å søke mer i indre verdier og kanskje til og med våge å være litt kontroversiell, men til gjengjeld fremstå som hel ved og ekte. Skal noen virkelig kunne elske deg, så må de kjenne deg for den du er. Det betyr at du må tone flagg. I mediasammeheng kan man tilsynelatende erstatte selvsensur med selvutlevering: Nylig var Audun Lysbakken gjennom fallkatarsis-oppstandelse på to dager og kom «sterkere ut av det». Og ifjor viste Liv Signe Navarsete-episoden – der den første oppstandelsen snart fikk en backlash og folk i stedet begynte å sette pris på det «autentiske utbruddet» hennes – at takhøyden for ikke-korrekt mediehåndtering tilsynelatende er større enn det mange later til å tro? – Jeg tror vel ikke at vi skal trekke frem noen av disse hendelsene som spesielt ærerike, men det vil alltid være velkomment

å føle at man blir kjent med en person og ikke en papp-figur. Så feil er velkomment, men for mye feil eller for lite selvkontroll vil med rette gjøre oss i tvil om vi ønsker å bli ledet av denne personen. Jeg tror vel ikke at det norske folk gjennom sin oppslutning om disse to pygme-partiene sier at de har stor tiltro til kontrollen til disse lederne – heller tvert i mot. Det bør også være grunn til å forvente en høy grad av både ekthet og selv-kontroll hos en statsleder. Men viser de sterke verdier som vi identifiserer oss med, så vil vi også finne at deres feilskjær er tilgivelige. Hvor viktig er denne selvsensur-mekanismen? Klarer vi oss like greit uten? Være en slik ærlig-rett-fra-levra-type, eventuelt en arrogant og høytstående UD-politikerkarakter? – Ingen av oss klarer seg uten et visst nøktern blikk på hvem vi er og hva vi gjør. Det å sensurere seg selv er også å ta inn over seg omgivelsenes behov og krav. Lar du dine egne tanker, behov og verdier ta hele scenen, er du sannsynligvis en hustyrann. Men tilpasser du deg andres forventninger uten å la egne følelser og verdier styre, står du der ganske uten ryggrad.


Foto: istockphoto

På Kystbussen er det haPPy hour fra mandag til torsdag!

Vi kjører Leirvik–Bergen nesten hver time, og studenter som bestiller på kystbussen.no betaler kun kr 120 hver vei. Det er det vi kaller happy hour! Vi har topp moderne busser med høy komfort, gratis internett, strømuttak og WC om bord. Og ikke minst: Plassgaranti! Rutetider og de billigste billettene finner du på kystbussen.no

Enkelt Raskt Billig

LONDON BREMEN

PISA

MALAGA ALICANTE

MALLORCA


Et ledende europeisk universitet med banebrytende forskning.

Norges beste uteliv i landets eneste storby.

Foto: Sigve Aspelund / Tinagent

187 studier. Finn studiet som passer for deg p책 facebook.com/blikjentmeduio eller p책 uio.no


Har Chris Holm for mange baller i luften? Enda godt han er tidligere sandfotballspiller, da. Tekst Håvard Nyhus Foto Øystein Grutle Haara Det er ikke det at banen i sandfotball er så veldig løs, men den er ikke akkurat kompakt heller. Også er den full av krusninger og andre forsinkelser. Du kan for eksempel bare glemme å slå en bein pasning langs bakken. «Du må slå dem i luften», forklarer Chris Holm. «I en bue, liksom.

Også må du hele tiden bevege deg, ellers synker du». Er kan hende sandfotball det optimale bilde på själva livet? Blodets hvisken og benpipenes bønn? Det er etter hvert mange som har fått med seg at Chris Holm spiller i tre av byens beste band (Young Dreams, Alexandria Quartet og Bloody Beach). Enda flere har kanskje registrert at han titt og ofte gjestespiller bass for Sondre Lerche og Nathalie Nordnes, og

litt for få vet at han bistår vår egen Lee Mavers (vi tenker selvfølgelig på vidunderbarnet og überperfeksjonisten Alexander von Mehren som ennå går svanger med sin debutskive, nå på sjette året. Få opp farta, da mann!) når han, altså Alexander, en sjelden gang opptrer ute blant folk (men mer om barndomskameratene Chris og Alexander senere i intervjuet). Men visste du at (1) Chris debuterer som soloartist denne måneden; eller (2) at han

har spilt på landslaget i sandfotball? Eller (3) at han la opp i en alder av … sytten? – Jeg har ikke så veldig god statistikk, sier Chris. Vi møter ham på Landmark (av en eller annen grunn blir vi sittende ved siden av hverandre på det samme bordet, og ikke vis-a-vis hverandre, noe som kanskje er mer naturlig. Er det derfor de stygge jentene der borte sitter og fniser sånn?). – Jeg skåret fem ganger på tjue kamper. 4/2012

15


Jeg lagrer ingen nummer på telefonen, for jeg husker dem likevel. Det er mulig at jeg er autist. Herregud, det er da slettes ikke så verst!? – Næh, det er ikke noe særlig til å være spiss. Det er mye mer mål i sandfotball. Men jeg husker jeg slo en tunnel på Lothar Matthaüs. Say what? Han hang på en plakat over sengeposten min da jeg var ni år gammel! – Etterpå ville jeg bytte drakt med ham, men da var det en kamerat på laget mitt som var litt raskere enn meg. Men litt senere tittet jeg inn i den tyske garderoben, og da hadde Lothar bare hevet trøyen hans rett i bosset. Så det var kanskje like greit. Jeg har spilt mot Eric Cantona også, men fikk ikke tak i trøyen hans heller. Andre ting du ikke visste om sandfotball: Det er ikke derfor Chris ga seg, men sporten er noe inni helvete ubarmhjertig mot tær («jeg dro til legen med en vond tå, han bare: ok, denne har du kanskje knekt fem ganger eller noe»). Europaligaen arrangeres i perioden mai–oktober. Hvert lag har fem spillere, derav én keeper. Broren til Cantona spiller på det franske landslaget, som tradisjonelt er ansett som den beste nasjonen i verden, kanskje sammen med Spania og Brasil («ta med Portugal, de er også gode»). Det hersker relativt stor konsensus om at den spanske posterboyen Amarelle er den absolutt beste spilleren på kloden («du må sjekke ham ut på youtube. Han kan bare vippe opp ballen og brasse den rett i krysset når som helst»). Det hender at det norske landslaget spiller showkamper mot de mer konvensjonelle «gresslagene», for eksempel Brann («men det var ikke så mye motstand i dem. Vi vant ganske greit, husker jeg»). Men nok ballsport. Alt dette er ti år siden, og i mellomtiden har Chris turnert Europa rundt med Travis («altså, vi varmet opp for dem»), skaffet seg en bachelor i markedsføring, pådratt seg masse gjeld («slik alle musikere gjør»), hatt «et drittår» der han måtte jobbe fulltid på BKK for å bøte på den samme gjelden, bodd et år i London med resten av gjengen i Alexandria Quartet («vi skulle liksom breake, men vi satt bare og ventet. Dro hjem helt blakke») og blitt familiefar. Det vil si, det siste der trengte han ikke så lang tid på. Fra han traff sin utkårede og til de var godt gift og foreldre til en velskapt gutt, tok det noe sånt som … tja, et og et halvt år. – Skal vi se, vi traff hverandre i mai i 2010, og forlovet oss seks måneder senere. Så giftet vi oss i mars i fjor. Og så fikk vi en gutt nå i november. Det er ikke det at vi hadde noe hastverk, men det ble nå bare sånn.

16

4/2012

Når «When I Die», den første solo-singelen til Chris, slippes på Tellé Records denne måneden, er det ikke bare Chris som stikker hodet sitt frem, mange vil hevde at slippet også signaliserer en slags ut-av-dvale-manøver for hele plateselskapet og deres CEO, Mikal Telle. – Det er jo ikke bare meg, så det virker som de har tatt opp businessen litt igjen. Jeg tror det bare har handlet om at det ikke har vært noe som har interessert Mikal. Sånn jeg forstår må han liksom kicke på ting for å få initiativ til å gjøre noe. Så det er vel et tegn på at det jeg driver med er bra. Denne første smakebiten er jo ikke akkurat ny lenger. «When I Die» var ukas Urørt i 2010 og har allerede levd et kortfattet radioliv. Kan den gjenopplives? – Altså, fuck P3. Synes ikke de spiller så mye bra uansett, iallfall ikke nå som de har lagt ned Sexy. Så det er ikke så nøye om den ikke blir spilt på radio. Men hvorfor debutere med akkurat dette sporet? Du som har studert markedsføring og allting, burde du ikke gå for en helt ny låt? – Nei, det måtte bli denne. Det var liksom den som fikk meg i gang og ga meg troen på at jeg kunne gjøre noe solo. Den tanken hadde jeg aldri tenkt før. Jeg pleier ofte å ha masse ideer når jeg kommer hjem og er full … eller, vent, før jeg ble familiefar pleide jeg ofte å komme hjem på den måten. Da jeg skrev denne låten hadde jeg nettopp truffet på en gammel klassekamerat som sto og solgte Megafon. Det høres kanskje ut som en kjærlighetslåt, men det er mer en besettelseslåt om rus; to junkier som drar hverandre ned og ikke kan gå noen steder. Hvordan skriver du låter? Ta oss med inn på arbeidsværelset! – Jeg liker veldig godt hip-hop, så jeg begynner gjerne med noen trommer, finner en fet loop eller en trommegroove. Det kan òg være at jeg starter med bass eller synth. Jeg prøver å ha forskjellige innfallsvinkler, ikke en fast oppskrift, ellers blir det gjerne det samme sporet. Jeg hadde en greie da min kone jobbet i barnehage. Da gikk hun på jobb klokken syv eller noe. Ålreit, tenkte jeg, nå skal jeg komme inn i døgnrytme. Så sto jeg opp med henne og jobbet fra åtte om morgenen til klokken fire på ettermiddagen. Og det var kjempebra. Jeg har aldri vært så produktiv. Særlig de timene fra åtte til elleve, før frokosten, bare med en kopp kaffe, jeg har aldri fått gjort så mye som da.

Men nå for tiden er vel konen din hjemme med mammapermisjon? – Ja, så det er uaktuelt nå. Men nå har jeg jo en del rom på Bergen Kjøtt, da. Og det er kanskje sunt det og. Ha et sted å gå til. For da kan jeg legge det vekk når jeg kommer hjem igjen. Hodet mitt er fullt av ting. Jeg har sikkert seks eller syv prosjekter som jeg må holde styr på. Betyr det at du ofte er dobbeltbooket? – Næh, ikke skjedd ennå. Av en eller annen merkelig grunn. Men i så fall er det jo bare å fikse en erstatter, da. Si ikke det! Kan vi få en statusoppdatering på NATT&DAG-yndling og din barndomsvenn Alexander von Mehren? – Jeg vet at han endelig har fått de ferdige miksene fra han John McEntire i Chicago, han Tortoise-trommisen. Hurra! Så da er plata klar i type mai, eller? – Neppe, om jeg kjenner ham rett – og det gjør jeg, jeg har spilt med ham siden barneskolen – så tar det garantert lenger tid enn det. Men det blir tidenes plate. Iallfall tidenes norske plate. Jeg hadde aldri hatt tålmodighet til å holde på sånn, til det er jeg mer en imperfeksjonist. Om jeg gjør feil på en innspilling, så vil jeg at det skal være slik. Litt mer garasjerocker sånn. Gjengen på kontoret er også rimelig forslukne på dette forjettede Young Dreamsalbumet. Hva skjer der? – Alle låtene er ferdig spilt inn og sent inn til endelig miks. Så den kommer vel til høsten, tenker jeg. Du må nesten spørre Matias (livets sjansespill gjør at journalisten treffer på nettopp Matias Tellez senere samme kveld, men glemmer dette helt vekk. I stedet blir vi stående å snakke om hvor pussig – men fint! – det må være å gifte seg etter bare ni måneder). Plata burde ikke vært ikke vært ute for lengst, da? Du vet, utnytte momentum. Igjen: du som har studert markedsføring og allting! – Nei, da hadde blitt litt hastverksarbeid, nå er den perfekt. Og timingen er fremdeles god. Vi gir oss ikke helt med denne bachelorgraden din. Opplever du at den er relevant for deg som musikker? – Næh, og nå husker jeg ikke så mye av det lenger uansett. Det er jo syv år siden eller noe. Og sisteåret på utdannelsen bodde jeg her i Bergen, selv om skolen var i Oslo. Jeg fløy bare over for å ta eksamen, liksom. Ikke at det var noe stress. Det gikk kjempefint, det. Ja vel? En smule illevarslende at det var så enkelt å stå? Antyder ikke dette noe om det faglige nivået på utdannelsen? – Nei, jeg tror det bare sier noe om meg. For jeg har alltid hatt god hukommelse. Til tider helt autistisk god hukommelse på ting

jeg leser eller ser. Det er for eksempel sånn at jeg nesten ikke lagrer noen nummer på telefonen, for jeg husker dem likevel. Og om jeg er ute og hører et stykke musikk, kan jeg spille det helt likt når jeg kommer hjem. Kanskje jeg er autist. Jeg er jo ikke så sosialt intelligent heller. Hva med sånn synestesi, har du det også kanskje? – Vet du, jeg spyr hver gang jeg hører det ordet fordi hun jævla Maria, hva heter hun? … Maria Mena, hun nevner det i hvert eneste intervju. Det er som en treåring som nettopp har lært seg et nytt ord og ikke kan la være å bruke det hele tiden. Nei, hun har ødelagt det ordet for meg. Jeg får alltid lyst til å kaste tv-en ut av vinduet når hun er på skjermen. Så, så. Men er det slik at du assosierer ting med farger? – Ikke i det hele tatt. Men jeg tror det er derfor jeg er så glad i hip-hop, for det kan jeg bare digge og høre på slik jeg tror at andre folk lytter til musikk. Annen musikk begynner jeg å bryte ned: analysere arrangement og oppbygging og sånn. Så det kan være litt slit. Sånn som nå for eksempel (over anlegget spilles låta «Let my shoes lead me forward» av svenske Jenny Wilson. Spillelista, som vi begge anerkjenner uten å mukke, er for øvrig kuratert av NATT&DAG-skribent Karoline Skuseth. Big up, Karo!, jou. anm.). Klarer du å nyte musikken når du selv spiller? – Ja, det er ikke noe problem. Det gøyeste jeg vet er å spille. Men jeg er glad i masse musikk, altså. Ikke bare hip-hop. Pop, støy og jazz, for eksempel. Det piper i telefonen til Chris. SMS fra kona. Han må huske å stikke innom Rimi for å kjøpe taco til fredagskvelden. Om tre dager er han i Austin på SXSW med gutta i Bloody Beach, så det er lite murring å spore, bare litt avvæpnende fliring, slik enhver mann under førti er nødt til å stevne om han skal fylle en kurv med taco-ingredienser og samtidig bevare ansikt. Vi skilles ved Fotballpuben i Vestre Torggaten. Chris peker i retning Ichiban Sushi borte i Håkonsgaten. – Vi bor der oppe. Konen eier femte etasje. Tror det er slik at bestefaren hennes har eid hele bygården eller noe. Han drev en silhuett-butikk i første, du vet hva det er? Nei, aner ikke. – Jeg tror de solgte persienner og sånn. Vi har tre hybler, men leier ut to av dem. På sikt, når guttungen blir større og må ha eget rom, kan vi slå ned noen vegger og få ut leieboerne. Men det er heldigvis ikke jeg som styrer med det der. Alt det er det min kone som har med å gjøre.

Singelen «When i die» slippes i april. Chris Holm sin første solo-LP slippes på Telle Records i september. www.tellerecords.com


Chris Wolfe Holm Født: 12.01.85 Skoler: Skjold, Slåtthaug, Fana vgs Ser på: Trailer Park Boys Lytter til: Unknown Mortal Orchestra Leser: «Macht und Rebel» av Abo Rasul/Matias Faldbakken Nettsidefavoritt: nobrain.dk Favorittdings: macbook pro Beste kjøp: macbook pro Bandprosjekt/-konstellasjoner: Chris Holm (solo), Bloody Beach, Young Dreams, Alexandria Quartet, Souldrop, Sondre Lerche, Nathalie Nordnes, Alexander Von Mehren m.fl.

4/2012

17


Save the best piece for last

PÅ KINO 4. APRIL KJØP DE TRE FØRSTE FILMENE PÅ BLU-RAY NÅ! FROM HASBRO THE COMPANY THAT BROUGHT YOU

T R A N S F O R M E R S FROM THE DIRECTOR OF

H A N C O C K

TAY L O R

ALEXANDER

KITSCH

SKARSGÅRD

LIAM

RIHANNA

NEESON

THE BATTLE FOR EARTH BEGINS AT SEA WWW.BATTLESHIPFILMEN.NO

PÅ KINO 11. APRIL

© 2012 UNIVERSAL STUDIOS “BATTLESHIP”TM AND ©HASBRO


SAMFUNN

Kultur + Politikk + Intervju + Kommentar

Kunstnere burde unngå kunstverdenen i størst mulig grad ... intervju med Thora Dolven Balke på side

Hva skjer dersom 700 millioner kulturstøttekroner istedet hadde blitt brukt på raketter til de nye jagerflyene ... les Kulturdyneløftet på side

26

Dette likner ikke TV2s ”fredsmiddag” med Aung Saun Suu Kyi ... 21

les 48 timer i Rangoon, Myanmar på side

28

ABB-rettssaken blir kunst Tekst Emma Clare Foto Karl Erik Brøndbo Kulturnavn vi ikke er vant til å se i sammenheng med rettssaker (og som neppe ville rukket opp hånda i samme klasserom som massemordere, for den saks skyld) liner opp for å dekke ABB-rettssaken. Det historiske eventet skal rapporteres av Kristopher Schau for Morgenbladet og kunstner Sverre Malling skal være rettstegner for Klassekampen. Vi tok en prat med Sverre Malling om det å tegne ondskapens ansikt.

Hva tenkte du da du fikk tilbudet? – Jeg tenkte på om jeg virkelig hadde lyst til å ta oppdraget, og i det hele tatt evner å gjøre det, både som tegner og med tanke på alt trykket. Rettstegningen er en type dokumenterende tegning som nærmest erstatter fotoapparatet, og dermed er en helt annen form enn den jeg vanligvis forholder meg til. Mine tegninger er som regel ikke så umiddelbare og intuitive, for å si det mildt. Jeg arbeider ofte ganske strengt og mer omstendelig. Dokumenterende tegning er ikke akkurat det jeg er kjent for. Tvert imot, jeg er kjent for å tegne en litterær fiksjonsverden, hvor detalje-

rikdommen og den nitidige gjennomføringen er klart tilstede. Så med andre ord, er jeg rette mannen til å gjøre jobben? Men saken er såpass oppsiktsvekkende og spesiell, og vekker helt klart min nysgjerrighet. Jeg ønsker å få et innsyn i en misgjerning som grenser mot det ubegripelige, og utfordre meg selv til å tegne han uten kategorisk fordømmelse. Vi har vært i dialog med deg om å tegne et cover for NATT&DAG, og du har alltid vært veldig klar på at du ikke er en illustratør. Blir dette kunst? – ”Illustratør”er et elastisk begrep. I mitt arbeid har jeg gleden av å ha regien selv, og

ikke nødvendigvis tjene en arbeidsgiver som har klare forventinger om jobben, hvor det ofte dreier seg om å selge noe. Et “fritt” bilde er på annen side mer kompleks og farligere. Men igjen, disse tingene er varierende. Breiviksaken engasjerer meg på personlig plan og derfor er jeg villig til å nedlegge mye av meg selv ned i arbeidet. Sånn sett blir det mitt prosjekt. Å tegne Breivik kan sees på som forlengelse av mitt kunstneriske prosjekt i rett og slett å ville utforske noen gjennomgripende ytterpunkt. Jeg kjenner jeg får litt prestasjonsangst av å tenke på hva publikum kan forvente av meg. 4/2012

19


FOLKET HAR TALT: Trondheim og Trøndelagskysten mest attraktiv 69 % kan tenke seg å bo i regionen

En landsomfattende undersøkelse* viser at Trondheimsregionen er det området i landet hvor flest har lyst til å bo, jobbe og studere. Regionen anses som den tryggeste regionen i landet, som den beste på forskning og utdanning, og som det stedet hvor man får mest bolig for pengene.

Trondheimsregionen Bergensregionen Stavangerregionen Osloregionen

I tillegg viser resultatene fra NHOs Nærings-NM at Sør-Trøndelag er Norges beste næringsfylke. Trondheimsregionen er den regionen som skaper flest arbeidsplasser og har høyest verdiskaping på landsbasis, og kommunene Hitra og Frøya skårer høyest på vekst.

64 % kan tenke seg å studere i regionen Trondheimsregionen Bergensregionen Stavangerregionen Osloregionen

Derfor trenger vi også deg og din kompetanse. Her finner du både spennende jobber, studier og muligheten for et godt liv i en region som er i sterk utvikling. Velkommen!

66 % kan tenke seg å arbeide i regionen Trondheimsregionen Bergensregionen Stavangerregionen Osloregionen

Les mer på www.stfk.no/muligheter * Omdømmebarometeret 2011

Foto: Therese Lee Jansen, Geir Mogen, Morten Granhaug, FHL.

Trondheim

Osen

Roan

Åfjord

Rissa

Bjugn

Ørland

Frøya

Hitra

Snillfjord

Leksvik

Agdenes

Orkdal

Hemne


KULTUR

Om makten, metoden og meningen bak milliardene som staten pøser utover kulturfeltet i 2012. Tekst Gaute Brochmann Illustrasjon Marius Pålerud Spytte sponsoren din i fjeset etter å ha mottatt sjekken? Ofre din egen velferd ved å takke nei til pengene som kastes etter deg? Eller bare droppe hele kunsten? Én av tre må til. Og ditt eneste valg er hvilken darling du vil gjøre det av med. Gamle Norge er best i verden på kulturstøtte. Noe annet kunne vi ikke vært bekjent av. Men er vi best på kultur? Med sedvanlig energi omsatte daværende kulturminister Trond Giske ord til handling for å sikre at ett prosent av statsbudsjett ble øremerket kulturformål. Et ytterst hårete og ambisiøst mål som ser ut til å bli innfridd om et år eller

to, bevilgningene stiger jevnt og trutt; vi har som kjent penger nok. Og det er jo vel og bra. Så bra at det ikke er grunn til å kverulere, vil noen hevde. Men samtidig som Kulturdepartementet alene har snaue ni milliarder blanke kroner som de må finne nye eiere til i løpet av 2012, har Audun Lysbakken effektivt illustrert at dette er en utdelingsjobb som politikerne ikke kan ta hånd om på egenhånd. Så hvem er det egentlig som sitter med lanken på kranene og bestemmer hvem som får hva – og hvem som ikke har rett på noe som helst? Hva skjer på veien fra kontordøren til Anniken Huitfeldt og inn på forbrukskontoen til en blid og bemidlet kunstner? Bli med på en roadtrip om makten, metoden og meningen bak de 9 000 000 000,- kronene

som staten pøser utover kulturfeltet i 2012. La oss til å begynne med få på plass noen faglige premisser for den videre diskusjonen. Første stasjon: kulturforsker Bård Kleppe ved Høgskolen i Telemark. Ålreit, Bård. Er disse støtteordningene våre like framifrå som det er lett å få inntrykk av? – Norsk kulturstøtte kjennetegnes ved at den retter seg mot de fleste kunstformer og at den i forhold til andre land er romslig. Norge bruker mye penger på kultur, rett og slett.

Strukturmessig er det typisk at det offentlige i all hovedsak står bak støtten – samtidig som stat og kommune i liten grad har innflytelse på detaljerte avgjørelser. Videre har vi i Norge en slags «ja takk, begge deler-holdning» der vi prioriterer tunge institusjoner samtidig som man støtter det frivillige, det frie og det private feltet. Kravet om at kulturstøtte skal skape økonomisk vekst – som man finner i mange andre europeiske land – er det norske kulturlivet ikke i like stor grad belemret med.

NFI har forsøkt å tie i hjel vårt samarbeid – Mariken Kalle med Kalle Boman. 4/2012

21


KULTUR Bård Kleppe Utdannet kulturviter fra Høgskolen i Telemark, med MA i tverrfaglige kulturstudier. Kleppe har jobbet som kulturforsker ved Telemarksforsking siden 2008 og har gjennomført en rekke forskningsprosjekter om kulturpolitikk, kunstneres arbeidsvilkår og kunstformidling. Kleppe utarbeider hvert år Norsk kulturindeks og er også forfatter av den norske profilen til Europarådsprosjektet Compendium of Cultural Policies and trends in Europe. Maria Veie Utdannet som kunsthistoriker ved Universitetet i Oslo. Startet i 2009 Galleri Maria Veie, et visningsrom for ung samtidskunst. Har gjort seg bemerket i samfunnsdebatten som skribent og kritiker av kunst- og kunstinstitusjoner (blant annet som outspoken kritiker av KORO). www.gallerimariaveie.no Gro Kraft Direktør i KORO. KORO (tidligere Utsmykningsfondet), er statens fagorgan for kunst i offentlige rom og er landets største kunstprodusent. I 2009 hadde institusjonen et totalforbruk på om lag 50 millioner kroner. www.koro.no

Det ville bli ramaskrik blant kunstnerne om ordningen skulle desimeres slik Veie foreslår. – Gro Kraft Og hvem har makta? – Kunstnerorganisasjonene synes å miste noe makt, muligens til fordel for noen sentrale personer som har mange verv i kulturlivet og mye innflytelse. Uten å gå spesifikt inn på navn, synes det å være noen sentrale personer, kunstneriske ledere, direktører, journalister og kommentatorer som har mye definisjonsmakt – og dermed også økonomisk makt. Så hvis du skal koke ned norsk kulturpolitikk til en essens? – Bredden. Det å motta støtte betyr ikke bare at man får litt romsligere budsjetter: Det er også et signal om at vi som samfunn, eller Norge som nasjon om du vil, setter pris på det vedkommende driver med. Støtteordningene bærer i seg et anerkjennende signal. Dermed bekrefter forskningen langt på vei det som må kunne sies å være en allerede rådende oppfatning. For det er jo så enkelt: Lei deg fem kvadrat i Gamlebyen, kast litt hvitmaling på veggene, invester i tre kasser Tuborg, be noen HF-studenter trekke med seg litt rusk og rask inn i lokalet, og voila: Så skal du se at du spretter opp som en egen post på neste års statsbudsjett. Tilsynelatende, that is. Selv om det er mye penger i omløp, er det ikke nok til alle. Vil du ha en sjekk skrevet ut i ditt navn, er du pent nødt til å spørre pent. Som igjen betyr at du må finne noen å henvende deg til. Og det er på dette punktet at kulturstøtte går fra å være offentlige normer til subjektiv utvelgelse. Du vet disse mellomlederne som sitter med lomma full av penger de ikke har arbeidet for, og som de ikke kan bruke på seg selv: Hva er det som motiverer dem til å stå opp om morgenen? Et brennende og uegennyttig ønske om kvalitet for hver krone? Gleden ved etter22

4/2012

rettelig og ryddig forvalting av gjeldende regler og prosedyrer? Er kan hende maktfølelsen nok i seg selv? Bevæpnet med hundresiders dokumenter der hvert bidige aspekt ved norsk kultur er kvantifisert og listet opp, kan de garantert dokumentere at de følger opp departementets målsettinger til punkt og prikke. Men sier dette nødvendigvis noe om kvaliteten? Er norsk kultur like god som investeringen skulle tilsi? Og hva og hvem er det i så fall som står til hinder? Møt to gode naboer. Møt KORO og NFI.

CASE #01:

KORO og MARIA VEIE Norges største kunstsamler er Norge selv. Hvem er denne KORO som på vegne av deg og meg hamstrer samtidskunst for flere hundretalls millioner hvert år? I Norge er det slik at minst én prosent av kostnadene til et offentlig bygg skal brukes til utsmykning. Vår første tanke i møtet med slike begreper, er de loslitte tekstilene som samlet støv i korridorene på barneskolen. Omtrent så langt unna oppfatninger om dagens kunstscene og turer innom NoPlace eller Bodegaen som du kan komme. Like fullt: Dette vår absolutt største oppkjøpsordning for samtidskunst. Og verkene på din gamle barneskole kan i sin tid ha vært utført av Hannah Ryggen eller Ragnhild Enge, for alt vi vet. Så hva var KORO igjen? Det står for Kunst i Offentlige Rom, og er institusjonen som tar ansvar for hvem, hva og hvordan når sykehus

og etater skal få frisket opp hverdagen sin. Gjennomføring av kunstprosjekter i statlig eide bygg har siden opprettelsen i 1976 vært KOROs hovedoppgave. I 1998 ble ordningen styrket, og i alle statlige byggeprosjekter avsettes i dag automatisk en prosentandel på inntil 1,5 prosent av byggekostnadene til kunst. NATT&DAG går til gallerist Maria Veie som har uttalt seg kritisk om KORO i blant annet Kunstforum og Klassekampen. Hei, Maria! Hva er hovedproblemet med KORO slik institusjonen forvaltes i dag? – Problemet er ikke nødvendigvis KORO, men at deres eksistens blir en svær, statlig sovepute. Ved å henvise til KORO mister man fokus på museenes begrensede innkjøpsbudsjett. Jeg har ikke grunnlag for å si at KORO kjøper såkalt dårlig kunst eller forvalter midlene kritikkverdig, men jeg synes det er svært problematisk at en så stor andel av offentlig kjøp av samtidskunst prioriterer kunstens funksjon. I et ethvert byggeprosjekt er det et mål at verket skal passe inn i en gitt kontekst, men hva skjer med alle de verk som skapes med utgangspunkt i det kunstneren selv initierer? Jeg frykter at de aller fleste av disse beste verkene kun presenteres på en utstilling for kunstnerens nærmeste kolleger og visningsrommets mest lojale publikum, for deretter å ende opp på et lager. Hvis vi ser bort ifra verk på lerret eller treplate, finnes det et svært begrenset privat marked, og det er heller ikke en utviklet bedriftskultur for investering i norsk samtidskunst. Og om den finnes, er det fortsatt et sterkt fokus på maleriet. Hva burde være annerledes her? – Jeg vil utfordre KORO på hvorvidt det er mulig å benytte en større andel av budsjettet til innkjøp av ferdige verk. Kanskje det også kan utvikles ordninger hvor museer kan låne ut verk til offentlige bygg? For det må finnes utallige møterom og fellesarealer som ville være egnede utstillingsrom for verk som kunstnere har skapt for en utstilling, og ikke kun med tanke på å banke et utsmyk-

ningsoppdrag. Sagt på en annen måte: Har staten et ansvar for lagring og visning av verk som har blitt skapt gjennom offentlig støtte, for eksempel med midler fra Kulturrådet? Norge kan beskrives som en svært privilegert boble i verden hvor staten er så rik at den i stedet for å kjøpe ferdige verk kan sette ned et utvalg som skal diskutere seg frem til én kunstner som så skal arbeide fram mot et verk. Poenget er at denne staten fratar de private ansvar. I det samme landet har man ingen allmenn oppfatning av at samtidskunst er viktig, og det finnes begrenset kunnskap om kunst etter Edvard Munch. Hva bør, på et grunnleggende nivå, være hovedfokus når det offentlige går inn som storoppkjøper av samtidskunst? – Kvalitet. Ikke kunstens potensielle funksjon, eller hvordan verket kan tenkes inn i et gitt bygg. Dermed må en større andel av midlene gå til museer og andre visningsrom som kan forvalte en samling. Dette innebærer ikke at jeg synes kunstprosenten av statlige byggeprosjekter bør reduseres, men kanskje at en tredel av dette kan øremerkes innkjøp av ferdige verk? For er det ikke viktigere at staten investerer i det absolutt beste av norsk samtidskunst – enn at kunsten er skapt og «passer inn» i det enkelte bygg?

KORO svarer på kritikken Statlig sovepute, sier du? Neste stopp: KOROs direktør Gro Kraft. Sover dere i timen, Gro? – La oss bare klargjøre at det soves lite her. KORO er norske kunstneres største arbeidsgiver. Omtrent 200 kunstnere ferdigstilte sine kunstprosjekter i 2010. Drøye 200 kunstverk ble dette året alene utplassert på steder der folk ferdes, hvor de har sin arbeidsplass, går på skole eller universitet – der vi tilbringer hverdagen vår. Staten ved KORO tar altså et betydelig ansvar for massivt mer visning enn lagring.


KULTUR

Ivar Køhn NFIs avdelingsleder for produksjon og utvikling. På twitter: @ ivkoh. Norsk filminstitutt (NFI) er underlagt Kulturdepartementet og er statens forvaltningsorgan på filmområdet og rådgiver i filmpolitiske spørsmål. Gjennom forskrifter og mandat har NFI ansvaret for å sette regjeringas filmpolitikk ut i livet. NFI blir ledet av et styre og direktør Nina Refseth. www.nfi.no Mariken Halle Regissør og produsent, uteksaminert fra Filmskolan i Göteborg i 2010 med eksamensfilmen Kanskje i morgen. Har startet og driver produksjonsselskapet Vapen och Dramatik sammen med Clara Bodén og Ronja Svenning Berge. Vant hovedprisen under Kortfilmfestivalen i Grimstad i 2011 med No sex just understand. Arbeider for tiden med spillefilmdebuten Verden venter.

Og når det gjelder beslutningsprosessene deres? – Siden KORO tar sitt oppdrag på vegne av kunstnere, brukere og stat på det største alvor og er uten kommersielle interesser for egen del, er det intet kunstprosjekt som gjennomføres uten en grundig analyse av situasjonen kunsten skal inn i. Deretter velges metodikk. Om metodikken består av direktekjøp, direkte oppdrag eller konkurranse – eller en blanding av disse – er det aldri KORO selv som beslutter dette. To særdeles viktige stemmer i valg av kunst tilhører kunstneren og brukeren. Kunstneren finnes i to versjoner. Først den som er kunstkonsulent/prosjektleder, normalt en velutdannet kunstner, deretter kunstneren som engasjeres i form av et direktekjøp eller bes om å skape noe særskilt – noe stedsspesifikt. Gjennom planlegging og gjennomføring ligger det kvalitative vurderinger til grunn i alle drøftinger. Alt dette for at kunstverket som til slutt monteres er det best mulige og mest relevante for den situasjonen det skal inn i. Hva synes egentlig kunstnerne selv om ordningen? – Den «statlige soveputen» er hvert år arbeidsgiver for 150-200 kunstnere som jobber som kunstkonsulenter/prosjektledere. Vi møter sjelden gallerist Veies holdninger i vår kontakt med kunstmiljøet. De fleste kunstnere som henvender seg til KORO med synspunkter på metodikk henvender seg ikke for å selge et spesifikt kunstverk, men med en oppfordring om flere åpne konkurranser og flere oppdrag. Det er heller ingen kunstnere som har henvendt seg til KORO de senere årene og utfordret prosentavsetningen til kunst i statlige bygg. Tvert imot får KORO

tilbakemeldinger om at kunstnerne verdsetter denne statlige ordningen svært høyt. Vår kvalifiserte gjetning er at det ville bli ramaskrik blant kunstnerne om ordningen skulle desimeres, slik Veie foreslår.

CASE #02:

NFI, MARIKEN HALLE OG CLARA BODÉN 700 millioner kroner deles hvert år ut til norske filmer. Så hvorfor har ikke et par av Norges mest lovende filmskapere fått et eneste rødt øre? Norske filmer er til forveksling like. Trygge og trauste i både form og innhold. Gjerne med en litterær grunnmur som fundament for et reisverk av tradisjonell dramaturgi; du vet, sirlig oppkledd i billige psykologiske poenger. Og trygt forankret i en eller annen etablert sjanger. I den forbindelse er det revnende likegyldig om det er en større andel norsk film på kinoene, om vi klarer å mase greiene våre på utlandet eller om bransjen er «profesjonalisert». Faktum er at norsk film er dørgende kjedelig, og spørsmålet er hvem som har skylden. Det er nærliggende å tenke at med ekstreme bevilgingsøkninger og et regn av støttekroner, må det være filmskaperne selv som må ta ansvaret. Slik er det ikke. Mariken Halle ble uteksaminert fra filmskolen i Göteborg for et par år siden med en eksamensfilm som kanskje bare Joachim Trier kan matche, med

NFI må forstå at det ikke er de som skal skape originalitet, de skal gjenkjenne – Mariken Kalle originalitet.

tanke på det som har blitt prestert de siste ti årene. I fjor sommer fulgte hun opp med å vinne hovedprisen i kortfilmfestivalen i Grimstad. Noe som burde være mer enn nok til å få grønt lys til arbeidet med langfilmplanene som allerede forelå. Slik gikk det imidlertid ikke. – Vi søkte om utviklingsstøtte til en langfilm kalt Verden Venter, sier Mariken. – Den handler om tre svenske skuespillere som jobber som servitører i Oslo en sommer. De skal tjene mest mulig penger for å starte et aksjeselskap. Filmen handler om det å skaffe seg et rom for å gjøre det man vil med livet sitt. Høres jo vel og bra ut! Hva gikk galt? – NFI mente at det ikke fantes tilstrekkelig erfaring i produsentleddet. Vi fikk tidlig signaler om at vi som nystartet selskap ikke kvalifiserer til å søke støtte til kinofilm. Vi innledet derfor et samarbeid med en erfaren produsent, svenske Kalle Boman. Han har fulgt oss gjennom årene på Filmhögskolan og jobbet veldig tett med oss på vår forrige langfilm, Kanskje i morgen. Han har femti års erfaring med filmproduksjon og jobbet med de filmskaperne vi beundrer aller mest, som Bo Widerberg og Roy Andersson. Og han produserte Ruben Östlunds første langfilm Gitarmongo og var initiativtageren til opprettelsen av Plattform Produktion (Ruben Östlunds selskap, jou. anm.). Men det holdt ikke? – NFI har forsøkt å tie i hjel vårt samarbeid med Kalle. Vi spurte flere ganger på mail om ikke Kalle og Anna, som han jobber med, skulle være med på møter med NFI. Dette fikk vi aldri svar på. NFI holdt fast på at det ikke var «nok erfaring i produsentleddet». I avslaget fra NFI står det: «Det er særlig lagt vekt på at det ikke finnes tilstrekkelig erfaring i produksjonsleddet, noe som etter NFIs vurdering svekker prosjektets muligheter til å oppnå en høy kunstnerisk og produksjonsmessig kvalitet». De hadde bestemt seg for at vi ikke kvalifiserte og tviholdt på det hele veien.

Hva sier dette om de grunnleggende problemene ved NFI? – «Selv ikke Bobby Peers har fått lage langfilm», fikk vi høre på et møte hos NFI. Det er et alvorlig, grunnleggende problem at NFI ser på seg selv som institusjonen som bestemmer hvem som skal få lov til å lage film. Det er et problem både NFI og vi som produsenter er med på å opprettholde og det fører til spekulasjoner, kompromisser og mye venting for veldig mange. Produsentene må ta ansvar selv og lage de filmene de virkelig vil lage – ikke skylde på at det ikke fantes riktig ordning hos NFI. Og NFI må forstå at det er deres oppgave å støtte visjonær filmkunst der det skjer – og i den takt det skjer. De må forstå at det ikke er de som skal skape originalitet, de skal gjenkjenne originalitet. De skal ikke skape kvinnelige filmkunstnere, de skal gjenkjenne dem når de søker. De skal ikke skape ordninger der man kan eksperimentere, de skal kjenne igjen et eksperimenterende manus og en eksperimenterende produsent. Og det er ikke noe dere kunne gjort for å imøtekomme systemet? – Da vi var i dialog med NFI i sommer og de betvilte vårt produsentskap, foreslo vi å vise store deler av materialet for produksjonskoordinatorene. (De som bestemmer om man kvalifiserer som produsent, jou. anm.). Vi fikk beskjed av konsulenten om at det var helt irrelevant for dem å se. I hvilken annen bransje er det irrelevant å se produktet for å vurdere produsenten?! Vi mistenker at NFI bruker forskrifter litt som det passer dem for å stenge folk ute, slik at det ikke skal bli for lett å kvalifisere seg til å søke langfilmsstøtte. Det er sikkert enklere for NFI å bare gi til de samme store selskapene igjen og igjen. De som vet hvordan man skriver rapportene riktig og er vant til å håndtere NFIs system. Men det er ikke dette som er NFIs oppgave. NFI skal støtte den visjonære filmkunsten der den befinner seg til enhver tid. Det må de forstå og gjøre med mye større ydmykhet, mer energi og skarpere blikk enn de gjør i dag. 4/2012

23


KULTUR

EPILOG Repressiv toleranse og alt det der.

NFI svarer på kritikken Større ydmykhet og skarpere blikk? Vi sender oppfordringen direkte videre til NFIs avdelingsleder for produksjon og utvikling, Ivar Køhn. Hei, Ivar! Hvor er det uenigheten egentlig ligger i denne saken? – Dette bunner i noe så trivielt som tolkning av forskriftens krav om «betydelig profesjonell erfaring med filmproduksjon». Vi mente at dette kravet ikke var oppfylt når det gjelder Verden venter. Kalle Bohman var koblet på som en rådgiver, mens vår holdning var at det nystartede selskapet til Halle og Bodén enten måtte ha en ansvarlig lineproducer eller være i samarbeid med et annet selskap som kunne stå ansvarlig i henhold til det norske regelverket. Det er for så vidt samme regler som i Sverige, men der kunne Kalle Bohmans svenske selskap stå som hovedprodusent i forhold til Svensk filminstitutt. Og Halle og Bodén er ikke skodd for denne oppgaven selv? – Kravet om «betydelig profesjonell erfaring» er ikke bare en vennlig oppfordring, men en lovmessig forutsetning for at NFI skal kunne vedta tilskudd. Forskrifter er til for at vi

i NFI ikke bare skal gjøre som det passer oss, men at det skal skje en likebehandling. Motivasjonen for et krav om profesjonell erfaring bunner for øvrig nettopp i det Mariken Halle mener er viktig; at produsentene selv skal ha ansvaret for de filmene de ønsker å lage. NFI skal verken skape, utvikle eller styre prosjekter, men vurdere det som noen søker tilskudd til. NFI skal prioritere søknader i forhold til forskrift – og i forhold til hva vi mener har størst potensial til å nå egne ambisjoner. En erfaren og profesjonell produsent kan selvfølgelig økonomiregler og innehar formelle krav, men vil kanskje først og fremst bidra til å styrke potensialet for at filmskaperen utvikler sin originalitet og når sin kunstneriske visjon. Så hvor langt står dere egentlig fra hverandre? – Jeg er ikke enig med Halles fremstilling i denne saken, og vi har nok forskjellig syn på nødvendigheten av produsenter med profesjonell erfaring. Jeg tror imidlertid at hun representerer en stemme fra en ny og spennende generasjon filmskapere, og tar til meg utfordringen om å vurdere prosjekter med større ydmykhet, mer energi og skapere blikk. Og jeg er selvfølgelig helt enig med henne i at produsentene må ta ansvar selv – og gjerne finne annen finansiering enn NFI. Det er bra at det produseres film utenfor det statlige systemet!

Det virker opplagt og uunngåelig: Vi må jo ha et system. I prinsippet betyr det at noen alltid vil være misfornøyde, gjøre motstand og kreve endring. I tilfellet Kultur-Norge er det likevel fristende å hevde at disse spirene til opprørske holdninger dypest sett møtes med sympati og godvilje fra dem som sitter med makt og myndighet. Er det kanskje ikke slik at offentligheten vil oss vel, og at den har kontanter nok til å etterleve intensjonene? Kulturbyråkratiet synes i likhet med andre norske institusjoner å være preget av en relativt sunn blanding av disiplin, gangsyn og storsinn – noe som innebærer at litt (et nøkkelord) obsternasighet blir ønsket velkommen. I tilfellet Mariken Halle er det lett å se for seg at noen mindre modifikasjoner ville gitt øyeblikkelig tilgang til pengebingen: Bare demp retorikken en smule og ring til Motlys eller Paradox, så er vi der, OK? En enkel operasjon, et par eposter og alle er happy igjen. Så hvorfor fortsette å mase om disse kosmetiske detaljene i stedet for å bringe diskusjonen videre? Kritikken mot systemet går gjerne langs to linjer: 7. mars i år skriver Astrid Meland i VG om hvor mange idiotiske påfunn og røverforeninger som lurer skattekroner ut av en godtroende stat. Før hun lister opp den ene organisasjonen mer latterlig enn den andre, toppet med at homsene i Bamseklubben dro inn 35.000 blanke skattekroner. Med andre ord: Staten må følge mer med. En uke i forveien fremmer Torbjørn Røe Isaksen det som på sett og vis er det motsatte synspunktet. På Minervas nettsider hevdet han at det er for mange kulturpolitiske føringer som følger med kronene som deles ut. Staten må altså følge mindre med. Begge innspillene er myntet på praksisen til rødgrønne regjeringspartier, og begge innleggene er publisert i kjølvannet av Lysbakken-affæren («jentekurs-gate»). Men altså fra diametralt motsatt hold. Og paradoksalt nok bommer begge på det som bør være sakens kjerne: At støtte i seg selv kan tenkes å være ødeleggende for norsk kulturliv. Om vi kikker bak fagre ord og stolte statistikker: Hva er sammenhengen mellom mye penger og uinteressant kultur? I Norge er det offentlige samfunnets velvilje ovenfor kulturfeltet så stor og tilsynelatende betingelsesløs at det kan virke som en naturlov at kjærligheten også må gå den andre veien. Dette har ført til at begreper som undergrunn og alternative scener ikke finnes. Reisen fra fem avspillinger på Radio Nova via ukas Urørt til opptreden hos Skavlan behøver ikke å ta mer enn et par-tre uker, og etter det er det bare å peile seg inn på plateinnspilling med KORK og plass på Mette-Marits julealbum, som Audun Vinger så treffende sukket i DN i starten av januar. I trykksverte som betegnende nok bekrefter det samme problemet som den beskriver: Det finnes knapt et mer talende bilde på de utviskede skillene mellom kultur og motkultur enn helgeutgavene til Dagens Næringsliv. Som når de ifjor skrev om de nyetablerte og kunstnerdrevne galleriene i Oslo: På den ene siden omfavnet av finanselitens egen publikasjon; på den andre siden tildelt sjenerøse støtteordninger – og deretter? Helt stille. Fordi hypen har blåst over og kvaliteten ikke var nok til å overleve nyhetens interesse? Eller fordi normalisering,

Jeg er ikke enig med Halles fremstilling i denne saken, og vi har nok forskjellig – Ivar Køhn syn på nødvendigheten av produsenter med profesjonell erfaring. 24

4/2012

glanset papir og forpliktende skattekroner suger energien ut av selv de mest anarkistisk anlagte? Enhver kunstner med respekt for seg selv vil sikkert fnyse av slike påstander, forfekte sin autonomi, og si at selv om hun har råd til Bremykt og blåbærmuffins, betyr ikke det at hennes kunstneriske integritet svekkes. Mon det. Målt i ressurser som brukes og de resultatene som foreligger, er det mest fristende å konkludere med at vi ikke får valuta for pengene våre. All «kultursatsning» til tross: Norge fremstår ikke som mer kultiverte enn andre folkeslag, og spydspissene våre er slett ikke hvassere. Det at kunstnere og kulturarbeidere lever godt, er naturligvis hyggelig for dem det gjelder. Og kanskje er det en sjablong at du ikke kan spille punk på en sponset gitar, men dude: Every action is a re-action. Og når det ikke er noe å reagere på, når du lever i en verden uten motstand: ja, da blir det ikke noe særlig action heller. Surstoff, nå! Det er en enkel sannhet som det er vanskelig å få øye på, fordi det spesielle med dagens situasjon – slik Bård Kleppe poengterte innledningsvis – er at det norske systemet omfavner absolutt alt og alle. Dermed ender vi opp i et stort, lyst rom, der det er så høyt under taket og langt til veggene at ingen ser at de er lukket inne. Men som vi alle utmerket godt vet: Sitter du lenge nok på et sted uten ventilering, uansett hvor svært det måtte være, så blir lufta ganske snart utrolig dårlig. Uten at noen merker det. Før en eller annen tar ansvar og slår hull et sted. Det kan virke ufornuftig. Som å være på skoletur i 6. klasse. Hvorfor snike seg vekk fra resten av flokken, opp på et høyt fjell helt alene? Det er farlig, resten av flokken er på vei til en artig grottevandring i et trygt taulag – og hele klassen skal uansett på guidet tur opp på det samme, forbanna fjellet dagen etter!? (Ledet av en erfaren produsent, nei, unnskyld, fjellfører?) Jo, ganske enkelt fordi veien opp er viktig for hva du ser og opplever på toppen. Perspektivet blir simpelthen annerledes. Det er fint at ingen brekker nakken om (når) de går på trynet i norsk kulturliv, men bestigningen blir tilsvarende sikker: Gevinst er – som i økonomien og livet forøvrig – forbundet med risiko. Skal det skapes noe som ikke går i glemmeboka med det samme, er det å stake ut sin egen kurs den eneste veien å gå. Vesensforskjell Dermed er vi ved hovedpoenget: Når Mariken Halle nekter å jenke seg etter reglene til NFI, er det en viktig og pregnant trasshandling. Det tilsynelatende ubetydelige kompromisset med å engasjere en erfaren produsent fra et norsk selskap, er egentlig helt vesentlig. Selve motviljen er et poeng i seg selv. Hun og Clara Bodén vil skape film på egne premisser, og nettopp i denne holdningen ligger muligheten til å få til noe betydningsfullt. Ved å følge reglene vil hun i stedet snikes stille inn i det store hvite rommet av kulturpolitisk tvangsharmoni, der gode forsetter følges opp med så mye kapital at kulturens mest grunnleggende premisser – dissidens, egenart, opposisjon og nytenking – simpelthen drukner i møte med problemet: Hvorfor være uenig med noen som så åpenbart vil deg vel? Slik ender kanskje Ivar Køhn opp med å ha rett allikevel. Det burde lages mer film uten offentlig støtte. Eller enda bedre: La oss se hva som skjer dersom tre fjerdedeler av NFIs 700 millioner støttekroner hadde blitt brukt på forsvarsbudsjettet for å finansiere raketter til de nye jagerflyene våre. Vi setter pengene på at første avfyrte missil hadde vært startskuddet til norsk films gullalder.


Ny prosjektperiode 2012 - 2015

Utviklingsprosjekter – kunst for barn og ungdommer

Søknadsfrister: 1. mars, 1. juni, 1. september, 1. desember W W W . K U N S T L Ø F T E T. N O Artikler * Søknadsinnformasjon * m.m.

Foto: istockphoto

På Kystbussen er det haPPy hour fra mandag til torsdag!

Vi kjører Leirvik–Bergen nesten hver time, og studenter som bestiller på kystbussen.no betaler kun kr 120 hver vei. Det er det vi kaller happy hour! Vi har topp moderne busser med høy komfort, gratis internett, strømuttak og WC om bord. Og ikke minst: Plassgaranti! Rutetider og de billigste billettene finner du på kystbussen.no


Er det mulig å gjøre noe empatisk i et kynisk og kaldt gallerirom? Tekst Marie-Alix Isdahl Voisin Foto Kristian Skylstad – Norge er en ganske absurd kontekst å være kreativ i, sier Thora Dolven Balke. – For meg har det vært en nødvendighet å gå gjennom en kollaps. I årene etter akademiet skjønner man at strukturer man har brukt masse tid på å legitimere ikke har den makten eller relevansen man har tilegnet dem. I en forlengelse av kollapsen bestemte Thora seg for å flytte fra Oslo til Los Angeles og begynne på skole igjen – en skole som befinner seg bak en bar, for å være presis. Med det resultatet at hun snart kommer hjem igjen fra statene for sin første separatutstilling siden 2006. Thora har vært aktiv i mellomtiden altså – ikke la deg lure av den nylige vågard unstad – og et fellestrekk ved mye av det hun har foretatt seg, da hun drev galleri Rekord, som kurator, i gruppeprosjekter, er nettopp en subjektiv tilnærming og ulike strategier for å bevege bort fra den profesjonaliserte kunsten og situasjonen den er avhengig av. Thoras kunst har derfor kjennetegnet

at den ikke likner så mye på andres kunst. Verkene består ofte av spor etter menneskelig aktivitet. Et trasha soverom med et dødt dyr på sengen, sammen med lydklipp fra dødpunktene i horrorfilmer, for eksempel. Lydverk med Marilyn Monroes «I wanna be loved by you» vrengt og sunget baklengs. Polaroider fylt av stillhet, med det truende og kaotiske og metaforisk voldelige luskende bakenfor. Og nå kan altså en post-kollaps og morgengroggy Thora fortelle gjennom et kornete skypebilde, at hun ser ting på en ny måte. – Det er relevant å miste troen i blant, så det blir tydeligere hva som er verdt å strekke seg etter. Når du kommer deg utenfor hele det systemet som er hjemme, innser du at det å være kunstner i Norge innebærer en enorm trygghet. For veldig mange utenfor Norge har det å jobbe med disse tingene en helt annen konnotasjon, det innebærer en helt annen fallhøyde og mental tilstand. Hva tror du det gjør med kunsten og kunstnerne, den tryggheten? – Med såpass gode støtteordninger kan man utsette voksenlivet lenge og man får muligheten til å utvikle et kunstnerskap basert

Drikker dere hele dagen? – Ikke mer her enn i Oslo. 26

4/2012

på lekenhet og mer irrasjonelle metoder. Det er vanskelig å være politisk i Norge fordi vi strengt tatt ikke deltar i den politiske virkeligheten til resten av verden. Samtidig merker man at han man har viktige og nye argumenter å tilføye når man velger å gjøre det, fordi man ser ting utenfra. Så, LA og skolen bak en bar: Mountain School, det høres strengt tatt mer ut som noe som hører hjemme på høyfjellet? Hva har du fått ut av å gå der? – Det er en skole i en bar. Aha. – Tanken er at man skal komme så langt bort fra en vanlig foredragssituasjon som mulig. Først og fremst går jeg her for å være i LA. For å komme meg bort fra Oslo, for å ha en ny samtale. Mountain er en veldig åpen og fri skole for de som vil bort fra en mer akademisk etterutdanning i kunst. Det er nærmest et sosialt eksperiment. Man kaster 16 personer sammen og gir en masse input fra ulike folk – NASA-forskere, politikere, jurister, Vogue-redaktører. Så er du forberedt på å være kritisk til det du får presentert, å se det i forhold til ditt eget prosjekt, til ditt eget hode, i forhold til de andre. Det som også er bra, er at du ikke skal lage kunst. Ikke? – Nei, så du får ikke den konkurransen og selvbevisstheten man ofte kan ha i en gruppe når man representerer mange ting. Noe som er befriende etter å ha deltatt i den

norske kunstscenen lenge. Kunstscenen her i LA har jeg holdt meg helt unna. Jeg er ikke så interessert i kunst om dagen, jeg har ikke vært det på lenge. Drikker dere hele dagen da? – Ikke mer her enn i Oslo. Hvordan er det å være i LA? Produserer du ting ved siden av å gå på skolen? – Jeg har vokst opp, som mange andre, med USA som en stor del av min visuelle, estetiske og intellektuelle utvikling. Så det å komme her og se hvor konkret hele settingen er, så forfallen den er, all debris fra det sosiale systemet, det er overveldende. Å se hvor mange som ikke har et sted å bo, å møte folk som er i samme posisjon som meg, men jobber fire ganger så mye for samme levestandard. Jeg er på mange måter fotograf, og når man kommer til et nytt sted har man et overfladisk blikk, man er en slags fetisjturist, og det blir man fort konfrontert med. Den dobbeltkarakteren man får av å tenke på fascinerende ting man ser som et materiale, samtidig som man må filtrere det på et humanistisk plan, er forstyrrende. Det er et av de største problemene med å jobbe med kamera generelt sett, fordi man tar et skritt tilbake og ikke kobler seg opp til det som menneske – sosialt og empatisk. Og her i LA er det så mye som krever den tilstedeværelsen. Her blir du konfrontert med en samtale og en person hele tiden. Det jeg skal vise på galleri Christian Torp kommer i hovedsak til å være materiale herfra.


Thora Dolven Balke: Drev det kunstnerdrevne, sentrale 00-tall-galleriet Rekord fra 2006-2009. Har deltatt på flere gruppeutstillinger og var blant annet en av kunstnerne som var utstilt på den danske paviljongen under Veneziabienallen i 2009, på The Biennale of Jafre i 2009 og på Astrup Fearnley-museet under utstillingen «Lights On» – Norwegian Contemporary Art i 2008. Kuraterte Lofoten International Art Festival (LIAF) i fjor, sammen med Linn Pedersen, der de valgte samarbeidspartnere «ikke med tanke på analyse eller et behov for å bli sett, men for skape noe for sin egen skyld, for øyeblikkets skyld.» Michel Auder var en av kunstnerne som deltok. Medvirket inntil nylig i Phaedra, musikkprosjektet til kunstner Ingvild Langgård, en gang beskrevet som: «Musikk for de sære, melankolske jentene som insisterer på at dette livet burde være mer virkelig.»

Kunstnere burde unngå kunstverdenen i størst mulig grad for å nærme seg virkeligheten. Du tar ofte tematisk for deg det hverdagsnære, men også momenter som er en radikal distraksjon fra det hverdagslige, for eksempel noe truende, eller mer voldelig. Hvorfor er du interessert i forholdet mellom disse tilsynelatende ytterpunktene? Kan du si noe om dette forholdet? – Når jeg snakker om det voldelige, er det ut fra personlige erfaringer om at virkeligheten plutselig kan skifte. At du opplever alt rundt deg på én måte, og så skjer det noe som er så drastisk at det farger alt i forhold til hvordan du ser ting rundt deg. Etter et visst punkt, etter en opplevelse av å miste noen, ble fotografiet for meg så ekstremt som et medium som dokumenterte øyeblikk, at det var en stund jeg ikke klarte å se gjennom kameraet uten å få den ekstreme følelsen, av noe sorgfullt nærmest, at nå er øyeblikket tatt og nå er det borte. Samtidig har jeg jobbet med lyd og som installasjonskunstner, og laget fiksjon med forskyvninger. Jeg jobber mye med narrativ. Det at noe som i utgangspunktet er trygt, faller fra hverandre på et vis og plutselig blir truende. Interaksjon med andre mennesker kan være brutal i sine små forskyvninger.

Du har vært aktiv i mange år og gjort mye, men i motsetning til mange jevnaldrende kunstnere, er du nesten fraværende på nett. Hvorfor? Hva tenker du om synlighet? – Googletreff definerer ikke kunstnerskap. Presentasjon på internett kan også gjøre et kunstnerskap overtydelig og gjøre det overflødig å oppsøke utstillinger eller se arbeider i rommene de er tenkt for. Mange av de kunstnerne jeg selv synes er ekstremt bra, er karakterer som ikke er synlige som subjekter. Jeg har tro på kunstnerskap som utvikler seg langsomt, som velger å la verkene tale for seg, er tilstede i alternative fora og ikke har en tydelig medierolle. Men jeg tror også på den andre rollen, de som risikerer anseelse for å levere et sterkt budskap. Jeg pleier ikke trekke frem kjønn i intervjuer med mindre det er direkte relevant for det vedkommende driver med, men jeg vil gjerne høre hva du tenker om det i denne sammenhengen: Får kvinnelige kunstnere den oppmerksomheten de fortjener i Norge? – Jeg har tenkt mye på det, men det er vanskelig å svare på uten å generalisere. Jeg tror den unge mannlige kunstneren får mer

oppmerksomhet, blir iscenesatt på en annen måte, enn den unge kvinnelige kunstneren. Forskjellen er først og fremst økonomisk. Samtidig ser jeg også at menn og kvinner er veldig forskjellige i måten de uttrykker seg på, hvordan de er out there. Oppmerksomhet kan være en forbannelse i like stor grad som en velsignelse. Er du kvinne og jobber med deg selv i kunsten, ender det på en annen side ofte med at alt leses inn en feministisk kontekst. Når vi diskuterer kunstnere som Alina Szapocznikow, Eva Hesse eller Louise Bourgeois på skolen, dukker alltid spørsmålet opp: but is she a feminist? Det er synd, for det er kunstnere som gir faen i det. Jeg synes Virginia Woolf formulerer det bra, når hun sier at det ikke er før man slutter å lage ting som en representasjon av kjønn, mann eller kvinne, man kan være fri fra det å gjøre ting i aggresjon, i opposisjon, eller fra en slags lås av det å være i den kategorien. Jeg har tro på det. For min egen del er det viktigere å slippe bitterheten, eller tanken, om at jeg skal ha mindre mulighet enn andre. Jeg lurer på hva du tenker om forholdet mellom på den ene siden det du selv vil skape, og på den andre siden profesjonalisert kunstvirksomhet. Det er mulig jeg tar feil, men jeg ser på arbeidene dine som grunnleggende sett en søken etter noe mer menneskelig. Og jeg lurer på hvordan en søken som det, en ny måte å føle og fornemme på, er kompatibel med den tunge

symbolske definisjonsmakten som ligger i institusjoner, nettverk og gallerier? – Måten jeg ser sammenhengen på er med desillusjon. Kunstnere burde unngå kunstverdenen i størst mulig grad for å nærme seg virkeligheten. Jeg har problemer med situasjonen man er plassert i som kunstner, alle rommene og mekanismene som er satt opp rundt deg. Mange gjør interessante ting i gallerirommet. Men det er et veldig kaldt sted. Kunstmessen er et kjølig og kynisk sted. Du kan ikke få det til å bli noe annet enn det. Det handler om å tenke på hvor du vil være som menneske i forhold til det. Da jeg var på Veneziabiennalen så jeg det som min rolle å tilføye noe både improvisert og tilfeldig og nært i den settingen. Men jeg har ikke lyst til å bare være den som peker på det hele tiden. Her er det interessant det du sier om det mer menneskelige, for min egen del er det viktig å ta det videre på et annet plan, og at det jeg gjør skal være empatisk. Men det er en stor utfordring. I forhold til det å fotografere, har det aldri vært viktig for meg å bli teknisk dyktig, at bildene er helt skarpe eller riktige, fordi måten jeg ser det på, måten minner finnes for eksempel, er ikke skarpt, ikke tydelig, minner er fulle av feil. Jeg blir mer og mer interessert i ting som føles helt feil. Thora Dolven Balke, EUREKA, 19. april, galleri Christian Torp, Oslo. 4/2012

27


Iron Cross Music Band - Myanmars største rockestjerner.

I Myanmar, bedre kjent som militærdiktaturet Burma, står virkeligheten fremdeles mellom to hermetegn. Tekst/Foto Marie-Alix Isdahl Voisin En viktig del av jobben som fryktinn gytende og faderlig diktator, er som kjent å turnere landet og bli fotografert mens du ser på alt som kan ses på. Ikke noe unntak for Myanmars diktator gjennom to tiår, eks-president Than Swhe. Vi befinner oss i en hellig pagode på toppen av en av Rangoons høyder, og ser på en bildemontasje over tre vegger med Than Swhe som viser seg frem i ulike varianter av den obligatoriske diktatorposeringen. – Om Than Shwe ikke fremdeles var i makt, ville ikke disse bildene henge her. Det er vår nye burmesiske venninne som snakker. La oss kalle henne Hlaing – vi tar ingen sjanser på andres vegne i et fremdeles kontrollerende regime, og ærlig talt husker vi ikke helt hva hun heter heller. Hlaing følger opp dette utsagnet med flere vitser rettet mot generalens flate, firkantede rumpe og delvis synlige rumpesprekk, der han er avbildet knelende med hodet i bakken og blikket opp mot en gullbuddha. Det høres ikke ut som første gangen Hlaing drar vitser på diktatorens bekostning. Med et nøytralt ansiktsuttrykk legger Hlaing til at hun med glede hadde drept Than Shwe om anledningen til å ha ham på tomannshånd hadde bydd seg. En buddhist som beordrer slakt av munker er ikke en troverdig buddhist. Man gjør dumt i å la seg lure av burmesernes rykte som smilende, milde og konfliktsky – det er overflaten. Hlaing har det i kjeften, eller rettere sagt: i den lille søte munnen under kinnene med påsmurte hvite

tamarindsirkler. Bekjentskapet kom for øvrig til etter at Hlaing gjorde et halvhjertet forsøk på å selge oss en ubrukelig brekende padde, og så bestemte seg for å droppe resten av arbeidsdagen for å henge med oss. Hlaing tjener angivelig mer på padder enn på å fullføre graden sin på universitetet, selv om man ikke kan påstå at hun ser ut til å være besatt av å tjene de store pengene. Vi forstår hvorfor noen laget en blogg med bilder av diktatorer som glor på ting, der vi står og ser på dette tomme, sirkulære, totale se-meg-se-på-ting-blikket. Diktatorblikket er oppsummert i sin essens på bildet der Than Swhe står, akkurat der vi står, og ser på bildemontasjen av seg selv. Det som slår oss er at det ikke engang prøver å overbevise andre, eller seg selv. Hlaing gjør narr, og vi ler. Det er som om den totalitære ideologien ikke er ment å bli tatt på alvor – den fungerer som et enkelt ytre og instrumentalt grep for manipulasjon, den er ikke lenger basert på løfte om sannhetsverdi, bare ren utenom-ideologisk vold. Hlaing har selv vært politisk fange, innsatt i det notoriske fengselet Insein (uttales insane). Hlaing og fire andre familiemedlemmer ble arrestert for å oppholde seg i en gruppe på flere enn fire, det tillatte antallet. Det har vært harde tider for familieselskap i Myanmar. Etter ett år med den nye åpenhetspolitikken kan Hlaing snakke høyere. Men det er fremdeles umulig å finne en burmesisk restaurant med flere enn fire stoler rundt et bord. De enkle turisters referansegrunnlag. Flyturen fra Bangkok til Rangoon er kun 60 minutter, men overgangen fra Thailands

snakkende rulletrapper, buddhistiske Ronald McDonalder og kortskjørtede pedodrømmer på Prada-platåer, er merkbar. Vi skal ikke påstå at verden fremstår i sepia eller hente fram andre nedslitte Cuba-aktige klisjeer, men det er et faktum at Myanmar i stor grad har vært isolert fra resten av verden siden 1962. I hovedsak har burmeserne gått glipp av to ting: kapitalisme og demokrati (eller «democrazy», som burmeserne uttaler det). Bare fem år tilbake var dette også et sted hvor man brant demonstranter levende sammen med lik. Landets overgang til et sivilt regime i fjor, da militæret byttet ut uniformene sine med det tradisjonelle manneskjørtet longyi, har foreløpig ikke gitt seg de store, i hvert fall ikke synlige, utslagene. Virkeligheten fremstilt på TV2s «fredsmiddag» med Aung San Suu Kyi, korrelerer med andre ord ikke helt med det første som møtte oss da vi ankom Rangoon. Tatmadaw and the people, cooperate and crush all those harming the union-skiltet med store bokstaver fra en murvegg. Det kan jo hende de rett og slett ikke har giddet å ta ned skiltet, men de bevæpnede Tamadaw-soldatene under kunne tyde på at oppfordringen var høyst reell. Ellers er det overraskende lite fokus på sikkerhet. Innenlands er boardingpass unødvendig. Et klistremerke med en fuglelogo på brystlomma, og du kan rusle ut på flybanen. I et land med 60 millioner innbyggere kan det hinte mot at sikkerhetskontrollen finnes et annet sted. Eller, at turister er de eneste som reiser. Myndighetene holder fast på de presentable og tillatte reiserutene som har sluset de få tilreisende middelklasseturistene gjennom

Du kan nyte drinken «Adolf Hitler» i den trendy baren Fifth Reich, med en holocaustmassakre som gulvdekorasjon. 28

4/2012

landet siden 90-tallet. Militæret har lenge prøvd å tjene sårt tiltrengt cash på turisme. De fem P-ene – Pagodas, Pariahs, Pigs, Priests og Prostitutes – er fremdeles relevante når Rangoon skal beskrives, selv om de førte gang ble skriblet ned av Orwell i 1922. Grisene er færre og de mindreårige horene er riktignok flyttet ut til de lovløse grenseområdene mot Thailand og Kina, det såkalte Golden Triangle, der også verdens andre største eksport av opium og Asias største av metamfetaminpillene yaba foregår. Strengt tatt er det sikkert der vi burde vært, men det er grenser for hvor mye livsfare man gidder å utsette seg for i journalistikkens tjeneste. Ordet på gata er at det nå bare er lathanser som sløver seg ned med opium, i en stadig ekspanderende asiatisk økonomi er metamf blitt en slags Østens svar på jappetidens kokain. I Rangoon har vi mer fokus på øl enn sentralstimulerende. Vi drikker oss brisne på Mandalay beer sittende keitete på hver vår miniatyrstol. Samtlige gatekafeer har disse trendy stolene i barnehagestørrelse. Vi har spist nok en suppe uten smak i en gate der det henger et skilt som indikerer hest og kjerre-forbud. Myanmar har vært isolert nok til å ikke oppdage smaksforsterkere. Rangoon er det rurale Myanmars største og mest moderne by. Pagoder i massivt gull skinner mellom de alltid tiltrekkende elementene av råtnende imperialistisk arkitektur. I havnen ligger nord-koreanske skip. Sør-Øst-Asias fattigste land er rike på gull og edelstener og sparer ikke på varene. I en flytende park med vannliljer der tenåringer kliner i slow-mo under papirparaplyer, flyter et drageformet gullskip som ser ut som det er hentet fra en arkaisk manga-tegneserie. Et for øvrig overthe-top-klisjébilde på asiatisk romantikk som vi ikke kan forstå at reiseguiden vi rasket med oss før vi gikk på flyet, har oversett. Dette er noe annet en deiligst.no.


Fakta Myanmar (tidl. Burma): 60 mill. Sørøst-Asias fattigste land. Verdens andre største opiumprodusent. Verdens dårligste helsesystem. Det andre mest korrupte landet etter Somalia. Ca 20-30000 prostituerte - hvorav 60% er under 18 år – som hovedsaklig jobber i Kina og Thailand. På grunn av vestlige sanksjoner finnes ikke internasjonalt telefonnettverk eller bankautomater – de eneste vestlige selskapene tilstede er oljeselskap. Rikt på naturressurser, blant annet gull, sølv og edelstener. Militærjuntaen: Militærdiktatur fra 1962. Aung San Suu Kyi markerte seg som opposisjonsleder under 8888-demonstrasjonene i 88, og satt i husarrest de neste 20 årene. Nye store ikke-voldelige demonstrasjoner ledet av munker i 07, der militæret responderte med vold. Burmesiske videojournalister sendte bilder ut av landet via Democratic Voice of Burma, en radiostasjon basert i Norge. Syklon Nargis tok livet av 140.000 i 08. Da reformorientert U Thein Sein ble ny president i ´11, erklærte han at Myanmar skal bli et ”sivilt” regime. Flere politiske fanger er sluppet fri, men terrorisme og konflikter med ulike minoritetsgrupper truer freden.

Nazi chic.

Kinesiske postere myntet på stolte burmesiske foreldre.

Døden er ikke en like stor overraskelse her som andre steder Over gaten ligger den lokale bokhandelen, en rusten tralle fylt med bøker. Den skal vise seg å inneholde originale etikettebøker fra kolonitiden, en haug med ensfargede pamfletter fylt med den sirkulære, komplett uforståelige burmesiske skriften, og Molloy av Samuel Beckett. Vi benytter anledningen til å spørre etter Burmese days. For researchens skyld hadde det vært passende å lese Orwells portrett av Burma. Så vidt vi vet skal den dreie seg om en desillusjonert, rotløs karakter som ikke klarer å få kjærligheten sin for det «udannede» burmesiske folket til å gå opp med tilhørigheten til det vanskjøtte, ignorante britiske kolonistyret han som hvit mann for alltid vil være identifisert med. Trallebokhandleren rister på hodet. – Hadde dere hørt om Myanmar før dere kom hit? – Ja. – Virkelig? – Ja, klart. – Det virker som hele verden vet hvem Aung San Suu Kyi er, men ingen vet noen ting om Myanmar. Sannheten er at vi ikke visste noe som helst om Myanmar, ikke engang at det ikke lenger heter Burma, før vi begynte å lese oss opp på landet etter å ha bestilt billetter, men vi vil jo ikke skuffe trallebokhandleren og lar løgnen passere. Shopping i Rangoon er en interessant affære. I løpet av tiden det tar deg å krysse en handlegate kan du få med deg litt av hvert. En småbarnsfamilie på moped, der moren er utstyrt med en Waffen SS-hjelm? Helt

normalt. Suvenirer med bilder av hvordan syklon Nargis raserte Myanmar? Tja, hvorfor ikke? Er ikke en naturkatastrofe som tok livet av 140 000 mennesker en hendelse som er verdt å huske? Vante kategorier og verdier er likevel åpenbart litt på vranga. Kjønnsrollemønstre er heller ikke spesielt fastlåste. Technicolor-plakater av babygutter med rosa lipgloss, capser på snei og miniatyrtisser struttende ut av buksesmekker, ligger strødd utover fortauet ved siden av posters av Aung San Suu Kiy. Målgruppen: stolte foreldre. En butikkeier bruker gjerne sønnen sin som modell for jentebarneklær dersom hun ikke har en tilgjengelig jente innen rekkevidde – og da snakker vi full pakke med parykk, sminke og yndige YMCA-poseringer med hendene. Moren nekter å ta imot betaling da vi spør om vi kan få kjøpe bilder fra shoowbooken, som hun selv har fotografert, stylet og fotoshoppet til merkelig konseptuell perfeksjon. Bildene er det nærmeste vi har kommet kunst i vårt Rangoon-opphold til nå. Ellers er det vanskelig å ikke se det meste som objekter for kuriøs turist-fetisjisering. I det hele tatt er landet en prøvelse å forstå for selvbevisst hvit ungdom som lar ironien filtrere alt som kommer seilende deres vei. Det hører med til historien at burmesere – alle de tilsynelatende oppriktig vennlige damene og mennene omkring oss med munner fulle av blod, som ikke er blod, men beet-rot – ikke forstår ironi. Nazi chic-trenden er for ordens skyld ikke like utbredt og gjennomført som i SørKorea, der du kan nyte drinkene Adolf Hitler og Dead i den trendy baren Fifth Reich, med

en holocaustmassakre som gulvdekorasjon. Men en fascinasjon for de Hugo Boss-kledde nazistenes stil, er å spotte, og kanskje har naziideologien også en viss resonans i et autoritært og hierarkisk samfunn, men det dreier seg ikke om mer enn det. Hlaing forteller at hun aldri har hatt holocaust som pensum på skolen, og den jødiske befolkningen er lik null. – Dere hadde ikke reagert dersom hvite folk gikk med t-skjorter med bilde av the rising sun flag, parerer Hlaing. Nei. Og senere finner vi ut at Vans allerede har laget sneakers med den japanske imperialistiske hærens flagg som motiv. Burmas største rockeband gjennom tjue år, Iron Cross Music Band, fronter seg uaffektert på store plakater med SS-ørnen og jernkorsbeltespenner. De viser fingeren fra scenen og synger bare om kjærlighet. Et tema man er blitt oppfordret til å fokusere på i kreative outputs. En viss popkulturell innflytelse fra vesten er likevel tilstede. I en kommentar funnet under et av få youtube-klipp av Iron Cross, der den notoriske gitaristen Chit San Mg viser frem sine tapping-ferdigheter, står det: «if he would go out play in american idol or something.. man i am sure he will become more famous than justin bieber!». Iron Cross skal ha konsert samme kveld, men vi er for udugelige til å finne ut hvor. Vi går oss vill i bakgatene uten gatelys, og innser at å navigere i Rangoon nattestid krever ikke mindre enn negativ promille. Vi drar tilbake til hotellet, for å drikke opp hotellbaren og bli holdt våkne av blastende burmesisk ghettotech fra en gatefest på andre siden av dammen for hotellet vår, og dopplereffekt fra minst 10 000 motorsykler (sykler er forbudt i Rangoon). To timer før den intenst oransje asiatiske soloppgangen tar over vinduet vårt, hører vi en eksplosjon. Den påfølgende stillheten er den eneste stillheten vi skal høre

i løpet av en hel natt. 20 mennesker er drept og 95 skadet i et fabrikklokale. Gud vet hva de drev på med der på den tiden av døgnet. Rave? Døden er ikke en like stor overraskelse her som andre steder. Det har jevnlig gått av bomber i Rangoon det siste året. Tidligere har diverse separatistgrupper tatt på seg ansvaret. Hlaing forteller oss at tre dager før dette, døde to kvinner i et bombeattentat i en butikk. Nattens eksplosjon etterforskes, men årsaken kommer til å forbli uavklart. Burmesere har lært å forholde seg til en virkelighet som konstant står mellom hermetegn. Dette er landet hvor en statlig ansatt kan påstå at FNs tall om at én tredjedel av burmesiske barn er feilernærte er helt uriktig, fordi det korrekte tallet er 31.2 prosent, og albumtittelen Very Strong Wind blir dempet for sine radikale assosiasjoner til det mer tålelige Breeze. Bildet blir komplisert av at militæret er genuint overtroiske. Hlaing forteller oss om de mange merkelige politiske utslagene som har sprunget ut av disse forestillingene. En gang tilsa numerologien at tallet ni burde forbys, og Than Swhe beordret at alle sedler måtte skiftes ut – med det resultatet at mange burmesere gikk personlig konkurs. En annen gang satset man på å utvikle biodiesel fra planten jatropha – militæret mente det ville tale til massene fordi det burmesiske navnet på planten lød som Aung San Suu Kiy baklengs. Planten viste seg å være giftig, og sultne barn havnet på sykehus etter ha testet den ut som føde. I dag er Burmas BNP halvparten så stor som nabolandet Kambodsjas, men datteren til generalen får 50 millioner dollar til å arrangere bursdagsselskap. Militærets overtro er kanskje bare ideologisk matchet av vestens forestilling om at boikott (foruten et par oljeselskap) er det mest effektive virkemiddelet for å inkludere Myanmar i det demokratiske selskap. 4/2012

29


Små søte, melankolske burmesiske gutter.

Tamarind-pulver: Myanmars økologiske svar på solkrem.

Velutdannede franske par med matchende, praktiske reiseantrekk lengter etter å overkomme sine kulturelle forståelseshorisonter. Den asiatiske kapitalismen med autoritære verdier har uten konkurranse fått skylle inn over landet, med ja, autoritet. Og kinesiske selskaper er som kjent ikke alltid like opptatt av det vi liker å omtale som menneskerettigheter. – Burmesere HATER kinesere, er Hlaings kommentar. Propaganda kan ta mange og komiske former – som ikke minst kommer av hvor imponerende dørgende kjedelige nyheter man får når militærpersonell agerer journalister. Lenge delte Myanmar bunnplasseringen på pressefrihetsstatistikker sammen med NordKorea, men har nå forbedret seg med seks plasseringer. Toppnyhetene i avisen The New Light of Myanmar og på Myanma TV under hele oppholdet vårt, er detaljerte, tekniske oppdateringer på konstruksjonen av en ny, og angivelig verdens lengste, bro. Statlige rapporter leses opp tall-for-tall i timer i strekk og fremstår etter hvert mer som et stakkato, hypnotiserende mantra enn et nyhetsinnslag. Vi stirrer på skjermen og lurer på om det pøses ut noen subliminale hersketeknikker mellom ordstrømmen, men konkluderer etter fem minutter med at burmesere åpenbart skal kjedes til underkastelse. Det er forståelig at burmeserne foretrekker godkjente taiwanske dramaserier om kjærlighet, fremfor nyheter. Underholdningsinnslagene er litt mer juicy. En langhåret, muskuløs popstjerne har endelig returnert til Myanmar etter å «ikke ha oppholdt seg i landet» på tjue år, og den smått begynnende trenden med at de mest urbane Rangoon-jentene velger jeans fremfor longyi, blir tolket med et tv-innslag der et par importerte thailandske skjønnhetsdronninger 30

4/2012

snakker varmt om tradisjonelle burmesiske drakter. Det kan virke som utlandet i hovedsak stopper opp etter Thailand og Nord-Korea. Om burmeserne ikke forstår vår ironiske fascinasjon for deres statlige medier, så har de imidlertid, i motsetning til sine tilsynelatende mer kuete og hjernevaskede brødre i vennelandet Nord-Korea, lenge forhold seg med en avstand til offisielle «fakta». Det har aldri vært en utbredt personlighetskult rundt Than Swhe (og i hvert fall ikke rundt den nye presidenten og nobodyen Then Sein), og den nevnte avisen omtales helst som The Dim Light of Myanmar. Vi går tom for penger, og ettersom kredittkort er verdiløse i Myanmar, har vi et problem. Vi innser at vi er fattigere enn en burmeser som tjener 3500 Kyat (21 kroner) i uken. Å ringe til utlandet for hjelp er ikke mulig. Vi er ikke backpackere, og synes det er noe dritt. Det føles klaustrofobisk, og slett ikke fritt, slik visse reiseromantikere kanskje liker å innbille seg. Nå blir det ikke suppe og øl til alle måltider, vi må velge mellom suppe eller øl, og å stilne sulten med de burmesiske dvergpeanøttene som følger med ølet gratis. Situasjonen er på en annen side effektiv for reiseopplevelsen. Sulten må distraheres med enda flere inntrykk. Ubehaget gjør oss, til oss å være, sjeldent proaktive turister. Derfor står vi der vi står, og ser på en parade av munker omringet av like mange turister, utstyrt med kameraer som en beroligende distansering fra det religiøse opptrinnet vi ikke har forutsetninger for å forstå. Munkenes siste måltid for dagen, klokka 10.00, er et fast ritual som har utviklet seg til et slags religiøst fesjå. Vi vurderer et øyeblikk å ta bilde av det franske naboparet

med hver sin overdimensjonerte 40 000-kroners linse, men lar det ligge, og ser heller på den pedagogiske og overbærende sjefsmunken instruere turistene så de ikke står i veien. Slik white trash-briter er et unngåelig funn på Lanzarote, er velutdannede franske par med matchende, praktiske reiseantrekk og lengsel etter å overkomme sine kulturelle forståelseshorisonter, en uunngåelighet i de mer off-piste reisedestinasjonene på kloden. Ikke med dette å si at de burmesiske munkene ikke er noe man kan ha vanskelig for å slutte se på. Og det handler ikke bare om at de er absolutt overalt. Munkene er unektelig mer sexy enn de kristne tørrpinnene i presteburka. De burmesiske munkene er i det hele tatt litt som den norske russen – det er i den samme perioden av livet at mange er i kloster – gitt at russen hadde vært martyrer i tillegg. Under safran-revolusjonen i 2007 marsjerte de i gatene til juntaen meiet dem ned. I kolonitiden sto de på gatehjørnene og slang dritt etter hver brite som passerte. Poenget er, der vestlige prester virker en anelse trege og passive der under prestekjolene, er det i stedet en sober, behersket aggresjon og ungdommelig virilitet og tydelig god fysisk struktur ved de rødkledde munkene som er ja, tiltrekkende. Munkene vet dessuten å blikkflørte. Den ikke-vestlige pragmatismen ser ut til å komme på banen og erstatte skinnhellighet her. Solnedgang. Hlaing har tatt oss med til Shwedagon. Pagoden og platået rundt ser ut som en krysning av en disney-esque religiøs fornøyelsespark og den MDMA-induserte krystallbutikkscenen i Gaspar Noés Enter the void. 2000-årig gull møter blinkende

neonlys, edelstener, buddhafigurer med Mona Lisa-smil og skrikende tegneseriedrager. Det eneste som minner om noe skittent menneskelig, er den tynne hinnen av fotsvette på de glattpolerte flisene. Hlaing forteller at det er her britene hundre år tidligere ble båret rundt piggyback av uheldige burmesere, etter at de ble nektet inngang, fordi briter ikke liker å ta av seg skoene sine. Det er her en hårlokk av Buddha ligger under 60 tonn gull. Det er her burmesiske fjortiser mediterer ikledd de trendy hakekors-t-skjortene sine. Vi føler oss rett og slett litt transenderte, og tilskriver det sulten og et overveldende møte med religion, eller rettere sagt, religiøse monumenter. Noen vestlige tunger vil ha det til at det er buddhismen som har vært årsaken til at burmeserne i så mange år har latt militærjuntastyret skure og gå. Et regime som har båret alle totalitære bumerker – propagandaen, fengslene, sikkerhetstjenesten, informantene, massakrene – men som har manglet den ideologiske overbygningen. Et slags resignert diktatur. Forestillingen bygger på at buddhismens mål om intersubjektiv realisering og sjelefred, svekker den politiske motstandskraften. Sett bort fra at det er en total neglisjering av de politiske forholdene, og tyder på liten forståelse for religion, så er det klart det kan være fristende å tenke på hva som kunne ha skjedd dersom burmeserne plutselig bestemte seg for å selge alt gullet og edelstenene de har smykket de cirka 500 000 pagodene sine med. Men vi er ikke helt sikre på hva de hadde fått tilbake. Vennligheten og ærligheten vil alle uansett senere, snart, skryte av i en annen sammenheng, når Bangkok er ferdig utpult og hordene kommer til Rangoon som turister. Aung San Suu Kyi stiller til valg denne måneden. «The Lady» er ute på norske kinoer 27. april (les anmeldelse på side 69 – filmen er ikke noe særlig).


Footloose_urban_natt&dag.pdf

C

M

Y

CM

MY

CY

CMY

K

1

15.03.12

12:29


Foto Tove Sivertsen Styling Silas Henriksen Makeup Maaike Beijer/Mac, Angelique Hoorn H책r Irene Peters/Mogeen Modell Lian/Paparazzi

32

4/2012


Topp American Apparel (224 kr) Ullbukser Jacob (pris pü forespørsel) Plastsko H&M (129 kr)

4/2012

33


Bl책 collegegenser American Apparel (432 kr) Original wool poncho American apparel (560 kr) Jeansshorts H&M (249 kr)

Hvite jeans H&M (129 kr) Vintage rosa skjorte Carla Palermo (160 kr) Vintage jakke Carla Palermo (250 kr)

34

4/2012


Vest People of the labarynths (7 000 kr) Heklet topp H&M (149 kr) Disco jeans American Apparel (656 kr)

4/2012

35


Skinnjakke People of the labarynths (16 000 kr) Vide bukser American Apparel (384 kr)

36

4/2012


4/2012

37


Vintage strikket topp Carla Palermo (160 kr) Refleksbukser Jacob (pris pü forespørsel)

38

4/2012


ef

i t - Sj

ad net m tv in er iSt k ra S to r

e tvikl

SyStemintegrator

webu

S

markedSfører

peSi aliS t

ova tør

n

ho

ro p S ld e

S du

en

tu tS

d

t

r i eå

r me

iu

an l t

t de

?

er

am r og Se r databa p r Strato i n i m d a

Su SyStemkon

it-S

SikkerhetSkonSulent

er

piLL

ik v ut

in

r

kl

ør

inn

ut vi

kt

ni

ap p

ite

ge

m ar k

in ta da

Sy St e

r le

lent

én utdanning kSpert e g in m a Stre tleder proSjek

arlig v S n a S drift ler r k e i v Si gn e d ut m l e i t b SyS mo

uSen medieprod

t

nettve rk adminiS Strator dat Sal a gSin baS eek ge n Sp e iør rt mu ltim edia pro ut SyS ro vi k duS tem bo ent lin u f tv re tp gS ikl ing mt ro er idS en gr iør de am Si g ne m er r er

er

er

kl

giv

ut vi

råd

webredaktør

kundebehandler

mange muligheter

itstudent.no


NĂ… KAN DU LAGE BURGEREN DIN AKKURAT

SLIK DU VIL

Trippel ost, uten sylteagurk eller seksdobbel burger? Null problem. Med appen WhopperÂŽ Lab kan du sette sammen din egen burger, velge hentetid og benytte ekspresskassen i restaurant. Last ned appen til iPhone eller Android.


1. Bygg burger i appen

2. Sett hentetid

3. Hent i ekspresskassen

WHOPPER

LAB


LANSERINGSFEST: MARS Victoria // 2. mars // DJ Fwank Fender

foto: Øystein Grutle Haara

NESTE NATT&DAG FEST: SE NATTOGDAG.NO

Hybel.no - Norges største formidler av hybler og bofelleskap. Helt gratis!

42

4/2012


© 2011 The Gillette Company.

HJELPER TIL MED Å SLUKKE BRANNEN

HJELPER TIL MED Å BESKYTTE MOT

BRENNENDE FØLELSE STIKKENDE FØLELSE RØDHET LUGGING TØRRHET

Beskytt huden din mot fem tegn på hudirritasjon ved barbering. Bruk Gillette® Irritation Defense barbergel, som smører og kjøler huden for å hjelpe til med å bekjempe brennende, stikkende følelser og rødhet. Gillette® ProGlide barberhøvel har tynnere og finere blad for en behageligere barbering.* For å hjelpe til med å bekjempe tørrhet, fukt den nybarberte huden med Irritation Defense Moisturizer. *de fire første bladene sammenlignet med Fusion

T H E B E S T A M A N C A N G E T™


Absolutt mørke er kun teoretisk mulig. 5 øre per eske går til Hjelpestikkefondet.


BYGUIDE

Klubb + Konsert + Bar + Mat + Scene + Kunst

RESTAURANTANMELDELSE: Hotellfrokost på Rica Hotel. Med pølser, egg og bacon og alt det innebærer.

side

SCENEKUNST: Happy Gorilla Dance Company tar for seg spørsmål knyttet til hverdagsliv i «the point of no return».

GALLERI: Masterstudentene i kunst på KHIB stiller ut på Bergen Kunsthall og No.5. side

56

side

Månedens tekstanalyse

3 anbefalinger i april

Fjorden Baby! «Rasputin» alt e så kjedelig når eg våkner opp elendig / eg har vært meg i dagevis du har vært deg i dagevis / og vis-a-vis mitt syke glis / det er for tidlig å si om eg vil bli fri noensinne / kan eg bli fri noensinne?

Plate Polymorph av Elisabeth Yndestad Bergensjenta (f. 1980) følger med dette opp debut-EP-en «Elisabeth Yndestad», som kom i 2006. Flere husker singelen «Happy Twist» som ble brukt i TV-serien One Tree Hill. Yndestad spiller selv alle instrumenter, unntatt kontrabass/bass. Platen er produsert i samarbeid med David Bertolini, som tidligere har produsert band og artister som Kings of Convenience og Erlend Ropdal. William Hut bidrar med vokal på sporet «Scattered stones». Aiai! «Polymorph» slippes på Rec 90/Musikkoperatørene. Releasekonsert på Victoria torsdag 3. mai.

1

alt e så tragisk så krakilsk og magisk / eg har vært meg i dagevis du har vært deg i dagevis / og vis-a-vis mitt syke glis / det e for tidlig å si om eg vil bli fri noensinne / kan eg bli fri noensinne? eg e så nede du vet eg trenger det / kjør meg opp vi har ingen ting å tape / bare kjør meg opp det er ingen vei tilbake / ra-rarasputin i can still feel my heart beating

44

52

God bok

1 1

Du vet dette med hvordan platesalget går ned og sånn? Ja, det gjør du. Det bør du iallfall ha fått med deg nå. Så hvordan begynne å tjene penger igjen? Eller kanskje et litt mindre hårete mål: Hvordan få folk til i det hele tatt å bry seg om nye utgivelser igjen? Vel, det finnes de som evner å tenke nytt. Ta for eksempel Young Aspiring Records og deres fremste løpegutter, Syntax TerrOrkester. De eldste i redaksjonen minnes Pearl Jam-utgivelsen Vitalogy (1994) og det som omsvøpte CD-platen, et slags bokomslag (kanskje det beste med akkurat den plata). Anyway, atten år (wut!? Har det gått 18 år siden OL?!) tar Syntax bokideen helt ut og fullfører det Eddie Vedder startet. Fredag 13. april slipper de – i samarbeid mellom YAP og Kapabel Forlag – boka/plata Vårsår. Billedkunstner Njål Lunde (www. njallunde.com) står for det visuelle, og en rekke forfattere bidrar med essays som tar utgangspunkt i Knut Andreas Knutsen sine originaltekster. Disse teller blant andre Einar Økland, Hildegunn Dale, Silje Langvatn og Håvard Rem.
Andre merkenavn som kan overbevise deg om å se nærmere på produktet: Neste singel heter «Nye Slutt» og er co-produsert av Kjetil «sax-gud» Traavik Møster. På samme spor bidrar i tillegg Eirik Glambek Bøe og Ketil Mosnes (Baertur).
 Slippfest for «Vårsår» på Bergen Kjøtt 21. april. Husvert: Frederik Saroea. cc: 150,- (forsalg Apollon & Robotbutikken).

1

Konsert Tammie Tambourine Nobel Bopel, 14. april Alltid trivelig med Nobel Bopel-konserter. Tammie, eller Maria Haugerød (f. 1987) som hun egentlig heter, opererer med tekster i spennet mellom hjerteskjærende break-up-meditasjoner og mer muntre og lettsindige saker. Popmusikk med edge, om du vil. Singelen «If You Lived Here» er utgitt på Potato Records og er tilgjengelig på Urørt, iTunes, Spotify og Wimp. cc: Gratis!

2 1

Litteraturviter Kristoffer Jul-Larsen tolker: To mennesker har levd autentisk – i tråd med seg selv – over tid, men jegets «syke glis» forteller oss at dette har skjedd på tross av samfunnets doxiske krav til normalitet. I tekstens nå er denne autentiske tilstanden fjern, kanskje kan den aldri oppnås igjen. Det eneste som gjenstår er et utopisk håp om frigjøring,

grunnlagt i jegets følelse av sin egen gjenstridige kroppslighet, hjertet som ikke lar noe annet diktere rytmen det skal slå. Sangens tittel plasserer oss med all mulig tydelighet i en prerevolusjonær tilstand, en tid og et sted like før det smeller og våre tiders herskere skal drepes eller tvinges på flukt. Men hvor kan kapitalisten flykte i en globalisert verden? Imperiet har ingen utside.

Utstilling «Per Inge Bjørlo» Bergen Kunstmuseum, Stenersen Per Inge Bjørlo (f. 1952) er en pioner i norsk kunstliv, både når det gjelder grafikk og installasjonskunst. Installasjonen «Indre Rom I» som han viste på Henie Onstad Kunstsenter i 1984, vurderes gjerne som et av nyere norsk kunsthistories mest myteomspunnede verker. Fylt til randen av sterkt luktende gummimaterialer, satte verket tonen for det videre kunstnerskapet og

3 1

regnes idag som gjennombruddet for den norske installasjonskunsten.
 I denne utstillingen, som er den første store retrospektive utstillingen viet Bjørlo, vises en rekke av hans arbeider innen teknikker som grafikk, skulptur, maleri og tegning. Rundt 300 personer var til stede da utstillingen åpnet 16. mars. VG kåret den samme utstillingen til årets beste i 2011. Utstillingen er produsert av Henie-Onstad Kunst-senter og vises i Stenersen til og med 27. mai.

4/2012

45


MAT

Om man lykkes med å plante en idé i noens hjerne, vil den en gang kunne ende opp med å avstedkomme avgjørende beslutninger, som det å spise hotellfrokost. Rica Hotel Bergen Christiesgate 5-7 Testet: Hotellfrokost Midt i veien ligger Rica Hotel i Tornøegården, og deler slik skjebne med resten – med få unntak – av hotellene i bykjernen: De ligger midt i veien. En butikk her, en kafé der, plutselig et søkkvåt rødt teppe (les: rød løper) på fortauet – et hotell. En god venn fortalte om en hotellfrokost i vårlig morgenrus: Rett fra nachspiel, en vårmorgen, strener en liten konstellasjon verdensvant inn dørene på Hotell Terminus, de går inn i spisesalen, setter seg, slenger jakken over stolen, går mot buffeten med tallerkenen i hånden. Brunt, tungt interiør, i salongen dype stoler. (Til lystige jazztoner er det mange som har stått et kvarters tid i kø foran den lavbemannede og velassorterte whiskybaren etter edle dråper. Nå er riktignok de dager talte da Jassbox ble arrangert på Terminus, men Grand selskapslokaler – dets nye tilholdssted – viker ikke for forgjengeren med hensyn til gammelmodig ærverdighet: en høy tetthet av lysekroner og vektige tremøbler, tunge gardiner og malerier med gullinnramming, sørger sammen for en slags atmosfære av forgangen dekadanse også her.) Blikkene sløret, gangen lett ustø, og fylt med på samme tid den tyngende følelsen av skyld og den promillebestemte oppstemtheten som følger av å komme unna med regelrett svindel – slik glir de mellom bordene i retning pølser, egg, bacon og alt det en hotellfrokost ellers innebærer. Får man en slik historie gjenfortalt, vil idéen som plantes i hodet ditt vokse og spire,

4

46

4/2012

helt til underbevisstheten din river tak i deg og gir deg marsjordre til nærmeste hotell, som var man blitt eksponert for Inception-lignende manipulasjon (det kan ikke være bra å se denne filmen så tidlig på morgenen, skjønt, jeg vil hevde at bildet er illustrerende). Hotellfrokost, hotellfrokost, hotellfrokost: tankens resonans er knugende, og gir gjenklang inntil den endelige og totale overgivelse. Såvel Terminus som Handelens & Sjøfartens hus – sistnevnte klamrer seg fast i Sundt-bygget og huser de tidligere nevnte selskapslokaler – er bygninger ført i pennen av arkitektene Arnesen og Darre Kaarbø, parhester som i de første tiårene av det tyvende århundret utførte en rekke prestisjefylte oppdrag på sentrale tomter i Bergen sentrum. I et tidstypisk (mellomkrigstiden) formspråk med undertoner av art deco, står flerfoldige praktbygg igjen etter de to: forretningsgårder, hoteller og andre fornemme bygninger, deriblant altså Tornøegården, som huser Rica Hotel. Hvor mange ganger har man ikke gått nedover gaten her, Foreningsgaten, tenkt over navnet, forening, Forening, hva slags foreninger?, passert det enorme lokalet som i evigheter har stått tomt, tenkt: hvem har råd til å la et lokale av en slik størrelse, på en slik beliggenhet (en utredning som dermed gir siste del av ligningen: med et slikt potensiale), stå tomt? Trappeoppgangen til bingolokalene i andre etasje – Sentrum Bingo, het det ikke det? – hvor vi gikk et par ganger da vi var attennitten: Bingovertinnen var grodd inn i lokalet og gled som en kameleon ubemerket inn i bakgrunnen. Røykehosten som med hyppig

frekvens tordnet gjennom karaokemikrofonen og gjallet ut i lokalet sørget likevel for at publikum, om man da kan kalle den arketypiske forsamlingen – én av stamgjestene gikk taktfast bort til en spilleautomat i de minuttlange pausene mellom bingorundene for å kaste ytterligere av inntekten sin ned i spillegalskapens sluser; bakpå jakken hennes sto en påskrift med hvite, broderte bokstaver i gotisk font: Feelin’ lucky – for publikum (snarere var de vel deltagere), ikke i ett eneste minutt var i tvil om hennes eksistens. Et glassbur midt i rommet var forbeholdt røykerne – de satt innesperret som gullfisker i et akvarium fylt av røyk, og stirret som i transe ned på de tre bingosedlene teipet til bordet som de fylte ut simultant med rosa bingotusjpenn. Like nedenfor dette altså Rica, og spisesalen her. Hvor mange ganger man har gått forbi – forbi – og underveis kikket inn på bord overfylt av mat, møtt blikket til en hotellgjest som slurper av kaffen, de store glassflatene mot gateplan gjør at spisegjestene sitter på utstilling, du slipper blikket, føler at folk vel må få spise sin frokost i fred, uforstyrret fra fotgjengere utenfor. Men du går ikke forbi nå, ikke denne gang; du går inn. Klokken er åtte om morgenen, du går inn, glir med dine ytterklær ikke ubemerket inn i mengden av dresskledde, middelaldrende forretningskvinner og -menn, og betaler pliktskyldigst en tohundrelapp til en uniformert resepsjonist. En servitør spør om du vil ha kaffe, mannen bak deg ordner noen forretninger over telefonen, en asiatisk turist ser forvirret ut: alt er som normalt på hoteller. Frokosten er visstnok blitt kåret til landets

beste av sitt slag, og et felles multiplum mellom mange av fristelsene – egg i flere varianter, tørrsaltet bacon, laks og ørret, smoothieog müslikreasjoner, frisk frukt, kjøttpålegg og oster, pannekaker og søte bakverk – er den lokale forankringen: kortreist-flagget veives der det veives kan, og der vannmelonen nødvendigvis har eksotisk avstamning og slik forbigås i stillhet, får vi ettertrykkelig informasjon om hvilken gård hotellet får sitt eldhusrøykte bacon fra. Slik sendes tankene til Thomas Mann og romanen Trolldomsfjellet, til kur-sanatoriet i Davos hvor Hans Castorp tilbringer så mange måltider, i en spisesal sirlig utsmykket med søyler og lysekroner: Han satte seg ned og iakttok bifallende at man her behandlet frokosten som et seriøst måltid. Det var skåler med syltetøy og honning, terriner med risengrynsgrøt og havregrøt, fat med eggerøre og kaldskåret kjøtt; smør var satt utover i rikelige mengder, noen løftet glassklokken av en perlende sveitserost for å skjære seg en skove, og midt på bordet sto ovenikjøpet et fat med frisk og tørket frukt. En salpike i sort og hvitt spurte Hans Castorp om hva han ønsket å drikke: kakao, kaffe eller te. (Trolldomsfjellet, s. 46) Så får det heller være at totusentalls-hotellkjede-preget ikke riktig tangerer hotellarkitektenes ovennevnte interiører, og dermed også fratar en illusjonen av å figurere i Thomas Manns store verk. Thomas Cook Frokost serveres man-fre: 07:00 – 10:00 // lør-søn: 08:00 – 11:00


BETTINA BUCK INTERLUDE

11. mai - 20. juni 2012 Åpning 11. mai, kl 19.00

GALLERI OPDAHL

Haugesundsgata 8 4014 Stavanger +47 51 89 01 50 info@galleriopdahl.no

Åpningstider Ons: fre: 12.00 - 19.00 Lør: 11.00 - 16.00 Søn: 12.00 - 16.00

www.galleriopdahl.no Følg oss på Facebook: Galleri Opdahl Stavanger


VÅTT, VILT OG VAKKERT!

JAZZ

some people have all the fun Tlf: 61 23 60 37 www.heidalrafting.no post@heidalrafting.no

FRÅ UTSIDA TEKST Øyvind Skarbø FOTO Erlend Ronold

“Man who waits for roast duck to fly into mouth must wait very very long time.”

Byens kjappeste kinamat lunsj - a la carte - take away

Vestre Torggaten 1, Bergen 55 21 85 88 Kinesisk mat og pizza

Som musiker spelar eg ofte altfor mange konsertar for nøyaktig dei samme tryna. Miljøet kan ofte følest vel lite, og er prega av andre utøvarar. Derfor vart eg glad da det begynte å dukke opp eit nytt ansikt på så og seie alle dei smalaste konsertane i Bergen, og gleda vart enda større da eg fann ut at han ikkje var musiker heller. Denne månaden snakkar vi med Odin Skaugen. Han har oppdaga jazzen i nyare tid, og gir eit interessant perspektiv på miljøet frå sidelinja. Han er 28 år og studerer på profesjonsstudiet i psykologi. Hei, Odin! Kor kjem denne plutselige interessa frå? – Interessen for jazz kom gjennom litteratur. Da jeg kom over On the Road av Jack Kerouack ble det yndlingsboka. Boka er dypt inspirert av jazzen på 50-tallet. Han beskriver konsertene som svette, hoppende og hylende, likt en del elektroniske raves jeg har vært på. Dette var veldig annerledes enn mine fordommer mot jazz. Da jeg flyttet inn i kollektiv med flere jazzmusikere utnyttet jeg muligheten til å prøve å forstå hva det egentlig dreide seg om. Selv om jeg var lærevillig var det overraskende vanskelig å forstå, siden jeg ikke spiller noe selv. Mine første aha-opplevelser kom etter noen år, under en konsert med The Core, og litt senere Supersilent. Kva tenkte du om jazzmusikk før du vart frelst da? – At det var livstrøtte, halvalkoholiserte gamle menn som spilte akkurat den samme musikken som var kul da de var unge. Eller pinglete feminine menn i fargerike skjerf som leste uforståelig poesi til rare lyder, hvor alle levde i en «keiserens nye klær»-illusjon og ingen turte innrømme at de ikke skjønte noe som helst. Det skulle vise seg at ikke noe av dette stemte. Kva syns du er det verste med improkonsertar? – At de ofte insisterer på å spille ekstremt høyfrekvente lyder svært høyt, ofte langt over min smertegrense. Og at publikumskulturen som regel er i overkant kul og lite jublende for min smak. Men jeg mistenker at begge deler har å gjøre med at det er nesten bare er musikere blant publikum, de har herdet/skadet hørselen sin og er alltid litt på jobb når de er på konsert. Og kva er det du likar så godt? – Masse! For det første er det et utrolig privilegium å sitte tett innpå verdens beste musikere som spiller det de liker aller best, og det for en tredjedel av prisen av en «vanlig» konsert, hvor det etter min mening ofte

er entertainere som har lært seg å spille et instrument som står på scenen, og ikke nødvendigvis musikere. Og siden frijazz er improvisert og såpass komplekst betyr det jo at det man hører aldri har blitt hørt før, eller kommer til å høres igjen. – Frijazz kan føles litt som å være på treningsstudio, det kan være slitsomt og litt ubehagelig, både på grunn av skarpe lyder og at det krever så mye konsentrasjon. Men det er veldig deilig når man kommer inn i det. Jeg merker også at jeg har utviklet hørselssansen min og legger merke til lyder og romklang på en mer detaljert måte enn før; når jeg går i skogen om våren, ligger i senga og hører på lyder fra leiligheten og byen, eller legger ekstra merke til hvordan lyd og musikk brukes i teater, film og radio. Men viktigst av alt er de gangene hvor konsertene virkelig treffer. Det er utrolig vanskelig å si hva det er, men jeg får aldri en slik intenst, ekstatisk opplevelse fra annen musikk. De fleste andre sjangere er oftest for rene og glatte for min smak, selv svartmetall. Det er definert at nå skal lytteren føle sorg/feststemning/angst/ forelskelse i fem minutter, og så kommer en ny låt med ny stemning. Impromusikken er mye mer komplekst, dynamisk og langtrukkent, og svært sjeldent finner man rendyrkede stemninger. Sånn er det jo i virkeligheten og. Det er ofte ikkje dei best besøkte konsertane du dukkar opp på. Sjølv meiner eg at mykje såkalla smal musikk hadde hatt stor interesse for veldig mange, om det blei presentert for dei på rett måte. Kva trur du skal til for å trekke fleire folk? – Jeg tror hovedproblemet ligger i folks holdninger til musikk. Musikk er veldig identitetsskapende, og mange definerer hvem de er delvis ut ifra hva slags type musikk de liker. Frijazz blir derfor for mange en ting man bare hører på om man er en såkalt kunstnertype. Jeg tror også at mange, i større grad i musikk enn ellers, blander sammen «uvant, nytt, annerledes» med «dårlig og pretensiøst». – Et annet problem er at musikere ikke skjønner hvor avansert det de holder på med egentlig er for oss dødelige. Jeg tror det er viktig å myke opp publikums holdninger. Prate litt til dem på en morsom og jordnær måte, informere litt enkelt om hva frijazz er og hvordan man kan lytte til det. Hadde man spilt konserter rettet mot uerfarne, men interesserte, hvor man starter med vante lyder og fine melodier, og gradvis tar de med ned i kaninhullet, så ville man kunnet gjøre stor suksess med å rekruttere nye. Dette er vel noe av det Supersilent tidvis gjør veldig bra, uten at jeg vet noe om de har tenkt på det på denne måten.

Øyvind Skarbø er trommeslager med base i Bergen. Han spelar i banda 1982 og BMX og med en drøss andre. Han er NATT&DAGs nye jazzskribent og driv elles konsertserien Øyvind Jazzforum. 48

4/2012


KLUBB

...?

Den nye dørvakten TEKST Anders Gogstad FOTO øystein grutle haara 1. april tredde den nye vaktlovgivingen i kraft. Vil «Den nye dørvakten» tale klubbfolkets sak, eller stå som et antiklimaks ved inngangspartiet i en allerede overregulert utelivsbransje? Møtet med dørvakten har mye å si for resten av kvelden. Klubbing handler om delte erfaringer og opplevelser på flere plan; det er en etappevis prosess, der forutsetningene bestemmer om du skal henge med på beaten. Her spiller vakten en praktisk rolle både i klubbens start- og sluttfase. Samtidig kommer en ikke utenom det administrative og praktiske apparatet som skal til for at publikum/gjestene skal bevege seg igjennom kvelden fra punkt A til B. I denne sammenhengen tyder mye på at dørvakten nå får en ny funksjon. I skrivende stund er ikke alle detaljer om den nye lovgivningen på plass ennå, men hovedregelen er at samtlige utesteder må ha en uniformert vakt fra et autorisert vaktselskap ved inngangspartiene. Disse skal foreta en helhetsvurdering av deg, og sjekke om du er skikket til å få lov til å komme inn. Erfaringsmessig gir denne måten å møte gjestene på et dårlig førsteinntrykk; negative energier oppstår ganske umiddelbart. Klubben er ideelt sett et avbrekk fra hverdagen, en plass der du kan gå inn i et midlertidig rom for rekreasjon og dele opplevelser med andre gjennom dans og musikk. Et innbydende inngangsparti er derfor viktig. Her settes tonen, så å si. Hvordan dørvaktordningen blir praktisert gjenstår imidlertid å se. Men ordningen vil trolig skape større vansker for de mindre utestedene som legger vekt på det kulturelle innholdet – enn de utestedene som fungerer som en ren omsetningsplass for rusdrikk. I tillegg blir ordningen kostbar. I alle år har klubbrelaterte utesteder, studentplasser og mindre barer hatt egne folk som har «tatt seg av døren». Og ingenting tyder på at disse stedene er overrepresentert i det som omtales som «trøblete utesteder». Vaktlovgivningen rammer derfor hardest de klubbene og utestedene som ikke trenger det og som har færrest ressurser til å sette av til vakthold. En mellomløsning er at utestedenes egne ansatte selv kan bli kurset til fagbrev i vakthold, men kun i regi av og

med de heftelser som et vaktselskap tilbyr. I det hele tatt bærer den nye valglovgivningen preg av mangel på innsikt i det kulturelle utelivet. Dørvaktens funksjon handler om å ønske gjesten velkommen inn. Dørvakten er utestedets ansikt utad, og står som en representant for uteplassen. Dørvakten skal være i stand til å fortelle noe om hva som skjer på innsiden. Spør gjesten om hva slags DJ eller hvilken sjanger som spilles, skal dørvakten ideelt sett være beredt til å svare på om det er manchester house eller UK breakcore som blir spilt. Kan han ikke dette, bør klubben ha en egen representant eller vert/vertinne som står sammen med vakten og tar seg av gjestene, slik Jassbox’ vertinne, på slik forbilledlig vis, har gjort. En uniformert dørvakt skaper dessuten i seg selv et lite velkomment inntrykk. Et nett lite vaktskilt holder i lange baner, takk. Fyren fra vaktselskapstjenesten bør også være i stand til å fortelle publikum om hvorvidt og hvorfor kveldens VJ eksempelvis bruker programmet Pure Data istedenfor Max/ MSP Jitter til å redigere cut-ups i sanntid (disse spørsmålene kan faktisk forekomme!). Hvis ikke har den nye dørvaktlovgivningen ingenting å gjøre på klubbarenaen. Vel, vel. Fremtiden er alltid uavklart, så la oss i det minst forsøke å ha det gøy. Slik hygger du deg i april: Landmark ser ut til å være plassen der det skjer mye fremover, kanskje fordi de skal ligge i koma (pusse opp) i hele høst. Torsdag 12. april blir det pønkeaktig indierock-kveld og pogodansing i regi av ira ira. På plakaten står oslobandet Dark Times mens hovedgjestene er de unge, livlige danskene Ice Age. Lørdag 21. april stiller Henrik og Helge opp med fem dusin nye syvtommere i platebaggene på Novelty Sounds. Mot slutten av måneden, 28. april kommer den Liverpoolbaserte houseartisten John Heckle på besøk til Common People DJs. I dragsuget følger den unge legenden Iben Elster som hovedDJ, mens BN er kveldens VJ. Uka før, fredag 20. april på Victoria, spiller Love Dance, som byr opp til en aften med middelklasseproblematikk (!) og pop. For øvrig har Krystall Bar uspesifiserte datoer med Campari&Marte pluss Novelty Sounds og I’ll buy your a husband to match your earrings, alt sammen i april. Så følg med! Det er visst noe som heter sosiale media.

Det er mange ting du kan bekymre deg over HVOR DU SKAL BO TRENGER IKKE VÆRE EN AV DE.

Norges største formidler av hybler og bofelleskap

4/2012

49


FOTBALL

De ideologiske undertonene som tilskrives El Classico tilhører et unyansert medienarrativ som fortjener å bli utfordret. 22. april står slaget på ny. Tekst Lars E. Sivertsen FOTO Reuters FC Barcelona omtaler seg selv som «mer enn en klubb», og media omtaler den evige tvekampen mellom de og Real Madrid som mer enn fotball. Det er en videreføring av den spanske borgerkrigen, det er katalanske frihetskjempere mot Francos propagandalag, sosialisme mot fascisme, det gode mot det onde. Men de politiske og ideologiske undertonene som tilskrives El Classico er et unyansert medienarrativ som fortjener å bli utfordret. FC Barcelonas kulturelle image ble kanskje best oppsummert av Sir Bobby Robson: «Catalonia er en nasjon uten stat, og Barca er dens hær». Under General Francos undertrykkende militærdiktatur (1939-75) var Barcelona selve symbolet på opposisjon og regionalisme, ikke bare for Catalonia men for alle marginaliserte spanske regioner. Selve fotballen laget spiller, er også tett knyttet til Barcelonas politiske historie: «Vi spiller venstreorientert fotball,» forklarer lagets trener Pep Guardiola. «Alle gjør alt». I total kontrast til dette står Real Madrid. Laget utstråler uanfektet hovedstadens

iboende arroganse, og er for evig assosiert med Franco-diktaturet og de undertrykkende sentralmakter. Der Barcelona produserer sine egne stjerner, bruker Real Madrid astronomiske summer på å hente andres. Uten tålmodighet eller kløkt til å utvikle en egen fotballkultur går Real heller inn for å kjøpe suksess. De er hyperkapitalismens fotballag. Det er hvertfall slik de to klubbene fremstilles i media. Ikke rart at det har blitt riktig å heie på Barcelona. Påstanden om at Real Madrid var Francos lag er ofte gjentatt men sjelden undersøkt. At Reals suksess internasjonalt hjalp Franco er det liten tvil om, men i hvor stor grad Franco hjalp Real er mer ullent. Det finnes isolerte hendelser, som før cupfinalen mellom Real og Barcelona i 1943 da katalanerne ble advart av regimet i forkant av kampen om at overdreven innsats kunne få konsekvenser (Barcelona tapte klokelig nok 11-1). Likevel, bildet som ofte males av et Franco-regime som konstant bestakk dommere og truet motstandere for å holde Real Madrid på toppen, er dypt logikkstridig: I løpet av tiden Franco satt ved makten vant Barcelona åtte seriemesterskap og ni cupmesterskap. Vel kan spanjolene være et ineffektivt folkeferd,

Barcelona mot Real Madrid er ikke det gode mot det onde.

men hadde Barcelona virkelig blitt systematisk motarbeidet av et totalitært militærregime ville dette neppe vært mulig. At Franco-myten likevel har funnet så fruktbar grobunn sier kanskje noe om det over-romantiserte inntrykket mange har av byen Barcelona. Det mange glemmer er at også Madrid ble bombet og utsultet i flere år under den spanske borgerkrigen, eller at hovedstaden faktisk ikke ble okkupert av Franco før etter at krigen var over. Madrid har i ettertid blitt assosiert med regimet, siden Franco naturlig nok hadde sitt maktsete der, men byen var alt annet enn noe nasjonalistreir. Det føltes sikkert som en veldig opprørsk og opposisjonell handling for katalanerne å gå på Barcelona-kamp og heie frem byen og regionens stolthet i kampene mot «regimelaget» Real Madrid. Men det er lite sannsynlig at diktatoren selv ble altfor nervøs. I motsetning til baskerne og Athletic Bilbao finnes det få direkte forbindelser mellom FC Barcelona og faktisk motstandskamp. Klubbens rolle har aldri vært mer enn symbolsk, men det er en symbolverdi klubben aldri har vært snaue med å utnytte. Videre er ideen om at Real Madrid er et hyperkapitalistisk kjøpelag, mens Barcelona drives på luft og ideologi, direkte absurd. Ikke bare hadde Barcelona i fjor et høyere lønnsbudsjett enn Real Madrid, de betalte faktisk ut mer penger i lønninger enn noen annet lag i verden, uansett idrett. Sosialistisk spillesett eller ikke, Barcelonas stjerner er verdens best

betalte lagidrettsutøvere. Samtidig, er det nødvendigvis mer moralsk forsvarlig å hente en 13-åring fra Argentina til Spania for å spille fotball enn det er å betale markedspris for en etablert toppspiller? Mange glemmer at FIFA har nedlagt forbud mot internasjonale overganger for spillere som er under 18 år, en lov Barcelona bryter over en lav sko. På akademiet La Masia, av mange sett på som talentutviklingens hellige gral, har Barcelona for eksempel hatt afrikanske spillere ned i ti-tolvårsalderen som blir hentet til Spania uten foreldrene sine. De færreste av disse vil noen gang forsvare Catalonias ære på en fotballbane. Real Madrid bryter selvsagt også regler nå og da, alle storklubber gjør det, men i motsetning til Barcelona har de ikke svøpt klubbidentiteten i en kappe av pompøs skinnhellighet. Barcelona mot Real Madrid er ikke det gode mot det onde. Det er en institusjon som oser arroganse og bravado mot en som oser selvtilfredshet og jantelov. Du får ingen bonuspoeng for å gjette hvilken av de to som resonnerer best hos småborgerlige nordmenn. Men når alt kommer til alt så er det det som skjer på gressmatta som er viktigst, og der er selvsagt Barcelona umulige å mislike. Alle elsker enkle og oversiktlige historier, med snillinger og slemminger. Og hver gang Barcelona-kollektivet valser over klysen Cristiano Ronaldo og hans ti små hjelpere, er det fristende å gi seg hen til gamle klisjeer og etablerte forestillinger om de to klubbene. Sannheten er imidlertid langt mer komplisert.

Lars Sivertsen (f. 1987) er NATT&DAGs nys fotballskribent og markerer seg med en leken nærteknikk på tastaturet. Han ser påfallende mye på finsk førstedivisjon og skriver i tillegg for TV 2 Sporten, Josimar, The Blizzard, When Saturday Comes m.fl. Følg ham på twitter: @fjordball 50

4/2012


KARLA (22) Fysiker, Borealisfestivalen – Om jeg skulle se opp eller ned da Cruithne ble oppdaget.

MINA (22) Sykepleier, Borealisfestivalen – Om jeg skulle ligge med en nordlending eller ikke.

ERLING (25) Arkitektstudent, Borealisfestivalen – Bart ellers skjegg. Det ble litt av begge deler.

Marielle (21) Skuespiller/modell, Borealisfestivalen – Med eller uten truse.

Hva er det vanskeligste valget du har tatt?

AV: Kari Tønseth

HENRIK (28) Livskunstner, Borealisfestivalen – Om jeg skulle stille opp i den der møkkablekka deres eller ikke.

PIA (25) Arkitektstudent, Borealisfestivalen – Skal jeg gå hjem eller ikke i kveld?

SARA (21) Jusstudent, Borealisfestivalen – Nummer en eller to?

RAGNHILD (22) Økonomiansvarlig, Borealisfestivalen – Om jeg skulle la flystripa ligge igjen eller ikke.

TORE (24) Musiker, Borealisfestivalen – Om jeg skal kjøre safe med first prise eller om jeg skal gå for gräddost.

SEBASTIAN (22) Musiker, Borealisfestivalen – Om jeg skulle forlate magen til mamma eller ikke.

Kristine (22) Glasskunstner, Borealisfestivalen – Når jeg må velge mellom ord til dette svaret.

Jor (22) Tømrer, Borealisfestivalen – Om jeg skulle ligge med dama som viste seg å være prostituert eller ikke.

Einar Granum KunstFaGsKolE 12.mai skal vi ha åpen dag på skolen. Vi inviterer deg som tenker på å søke om studieplass kommende skoleår. Denne lørdagen skal vi også arrangere musikkfestival på skolen. Søknadsskjema finner du på www.granum-kunstfagskole.no

Frist: 15. mai 4/2012

51


LITTERATUR

Hvalfallmannen Han blir kalt et usedvanlig poetisk talent av noen, mens andre synes boka hans er anstrengt og pompøs. Lars Haga Raavands debut handlet om havet og døden. Nå skriver han om skog. Tekst Kristoffer Rambøl Når hvaler dør synker de langsomt, mens fisk og hai forsyner seg av kroppene. På havbunnen venter bakterier og mikroorganismer på restene, og bruker opptil 75 år å bryte dem helt ned. Hvalkadavrene blir sentrum i nye økosystem. Denne oppdagelsen ble utgangspunktet for Lars Haga Raavand (24), fra Trondheim (barndom) og Fredrikstad (ungdom), da han i 2008 skrev de første diktene i debutsamlingen Hvalfall, som elev ved Skrivekunstakademiet i Hordaland. Han jobbet videre med boka i tre år, og i vinter var den omsider klar. Hvalfall består av dikt og lyrisk prosa fra havbunnen, samtidig som den forteller en historie om to brødre, hvor den ene er død. Hei, Lars! Hvalfall, fin tittel. Kom den tidlig? – Ja, den var der helt fra starten av, og jeg er veldig fornøyd med den. Jeg synes hvalfall som naturfenomen er et fint poetisk bilde, samtidig som ordet i seg selv er sterkt og passe rart. Den oversjøiske handlingen i boka foregår på Hvaler utenfor Fredrikstad. Det er litt morsomt? – Det er i hvert fall et ekstremt godt sammentreff at stedet jeg forbinder med havet heter Hvaler. Jeg gjorde det egentlig ikke for å være morsom, det bare blei sånn. Når begynte du å skrive? – Da jeg var seksten og bodde i Frankrike, hehe. Jeg var på utveksling og hadde hjemlengsel. Jeg var rett og slett litt trist,

også satt jeg der, da, i Frankrike og skreiv dikt, litt klisjé kanskje, men sånn var det. Det meste jeg skreiv var selvfølgelig noe ræl, som jeg skammer meg litt over hvis jeg leser nå, men av og til kan jeg faktisk se at det var noe der. Du er fascinert av havet? – I Fredrikstad har man jo havet tett på, så jeg er i hvert fall vant til å være i nærheten av det. Etter videregående dro jeg til Båtsfjord i Finnmark for å bli fisker, skulle tjene penger, men etter tre uker blei det så trasig der oppe, uten venner, så jeg dro hjem igjen. Jeg kom meg aldri ut på noen båt. Var det ikke rom for å diskutere poesi? – Hehe, nei, jeg fikk ikke inntrykk av det. Jeg var ute og drakk med noen fiskere et par ganger, de var litt ville, så jeg vet ikke om det hadde vært bra for meg å være der for lenge. Det var status å bli flydd til Kirkenes med luftambulanse for å pumpes, så jeg fikk meg bare ikke til å snakke om at jeg skreiv dikt. Det var kanskje ikke like status å ha blitt kåret til månedens poet i Skolekammeret på Dagbladet.no? – Nei, det holdt jeg helt kjeft om. Så du dro hjem til Fredrikstad? – Ja, og begynte å jobbe i skogen istedenfor. Skogen? – Jeg var linjerydder, gikk under høyspentledninger og skar ned trær med motorsag. Det var kjempefint, den beste jobben jeg har hatt noen gang.

Ut i havet igjen: Det er fortsatt Moby Dick som er den store hvalboka? – Absolutt. Og den er jo helt fantastisk; den språklige villskapen, og ikke minst fordi den er jævlig morsom. Den har helt klart inspirert meg, den og Oceanen av Göran Sonnevi (vinner av Nordisk råds litteraturpris i 2006, jou. anm.). I tillegg har jeg lest mye faglitteratur i arbeidet med Hvalfall, forskningsrapporter om dyphavet for eksempel, veldig spennende. Andre favorittpoeter? – Jeg har alltid vært fan av Rolf Jacobsen, og særlig den første boka hans Jord og jern fra 1933. Av dagens norske ser jeg opp til Øyvind Rimbereid, som bor her i Bergen. Internasjonalt er danske Inger Christensen et forbilde. Tom Egil Hverven i Klassekampen skrev at du er et usedvanlig poetisk talent? – Ja, og det var veldig stas, for man er jo ganske responssøkende som debutant. Men jeg fikk en dårlig anmeldelse i Bergens Tidende, hvor det stod at boka var anstrengt og pompøs. Det la en liten demper på stemninga, uten at jeg ble helt knust. Jeg kjenner meg foreløpig ikke igjen i forfattere som sier at de dårlige anmeldelsene huskes bedre enn de gode, for meg er det motsatt. Kanskje det betyr at jeg begynner å bli trygg på meg selv, at jeg vet at jeg selv liker det jeg skriver. Av og til kan jeg lese i Hvalfall og bli litt imponert over at jeg har skrevet den. Hvorfor synes du selv at du er god? – Jeg synes min styrke som poet er

Jeg var linjerydder, gikk under høyspentledninger og skar ned trær med motorsag. Beste jobben jeg har hatt!

språklig lekenhet og fandenivoldskhet, at jeg våger meg på de store tingene. Alle må jo ikke skrive om havet, døden, naturen, men hvis man først gjør det må man ha mot til å satse skikkelig. I Hvalfall er det to brødre, en av dem er død. Har du opplevd noe slikt? – Nei. Jeg har en tvillingbror som står meg veldig nær, men han lever i beste velgående, vi bor faktisk sammen. Det er klart da jeg skrev om en død bror i boka, tenkte jeg på hvordan det ville vært hvis noe slikt hadde skjedd, men når alt kommer til alt er det bare et litterært grep. Er dere tvillinger av den typen som er helt like? – Vi er eneggede, ja, men jeg synes egentlig ikke at vi er så veldig like. Men, igjen, det er mange som ikke kjenner oss så godt, som tar feil av oss, så vi er nok ganske like. Døden er jo ganske trist. Er triste dikt best? – Jeg tror forfattere ofte skriver fordi det har terapeutisk virkning, hvis man er i en kjempehappy periode har man kanskje ikke så stor trang til å skrive. Men samtidig forsøker i hvert fall jeg å veie opp for trist handling med språklig glede, at det skinner gjennom at jeg er glad i å skrive. Tomas Espedal skriver i Imot naturen at en bok om lykke blir en kort bok. – Det tror jeg også. Hvordan blir din neste bok? – Det er jo vanskelig å si om det blir en bok i det hele tatt, men jeg jobber med et nytt prosjekt; skogspoesi denne gangen. Noen av diktene handler om linjerydding, så det er vel ganske opplagt at det er en link til min tidligere karriere som skogsarbeider. Det var kanskje bra jeg fikk den jobben og ikke blei fisker, for havboka fikk jeg jo skrevet uansett.

Lars Haga Raavand (f. 1988) bor i Bergen og har gått på Skrivekunstakademiet i Hordaland. Han har ellers bodd på Lade, i Klæbu, på Kråkerøy og i Frankrike. «Hvalfall» (Aschehoug) er hans første bok. Den er ute nå. 52

4/2012


www.jacobaall.no

Ett sted. Alle anledninger.


KUNST Bergen Kunstmuseum Til 27. mai Hvis du ser denne utstillingen vil du se lyset, men pass på at du ikke ser rett inn i lyset, for det er blendende sterkt. Kunstneren er en herre ved navn Per Inge Bjørlo, og er litt av en gammel norsk «samtids»-artstar. Kanonisert av Morgenbladet, og det kan jo være et kvalitetsstempel. Forøvrig syns vi at hans skulpturer av knust glass og metall ser vonde ut å tråkke på, så det skal vi unngå. De ser videre mye bedre ut på Stenersens vegg-til-vegg-tepper enn på dokumentasjonen fra de kjedelige white-cubene man vil finne på Internettet.

1

Rasmus Meyers Samlinger 13.–15.april På Rasmus Meyers Samlinger i Rasmus Meyers Allé henger det et bilde, innrammet i en ramme prydet med snirklete utskjæringer i relieff mot det oljemalingsdekkede lerretet. Etter denne romantiske kunstopple-

1

velsen, som absolutt har en høy egenverdi, kan du jevne ut grøften mellom det fortidige og samtidige ved å stikke innom visningsrommet Premiss i Damsgårdsveien, hvor Anja Carr stiller ut noe neonfarget pels og performance med pølser og kjøtt, sannsynligvis, og en gigantisk regnbue.

Bergen Kunsthall og No.5 20. april til 13. mai Nok en gang skriver jeg at masterstudentene i kunst på KHIB nok en gang stiller ut på Bergen Kunsthall og No.5. Det vil si, akkurat disse masterstudentene i kunst på KHIB har jeg aldri tidligere skrevet at skal stille ut på Bergen Kunsthall og No.5. Men tidligere har jeg skrevet at andre masterstudenter i kunst på KHIB skal stille ut på Bergen Kunsthall og No.5. Og nå skriver jeg nok en gang at masterstudentene i kunst på KHIB nok en gang skal stille ut på Bergen Kunsthall og No.5! Hvis du vil se hva masterstudentene i kunst på KHIB finner på når de stiller ut på Bergen Kunsthall og No.5, bør du stikke innom Bergen Kunsthall og No.5 for å se hva masterstudentene i kunst på KHIB stiller ut på Bergen Kunsthall og No.5. På bildet: Tolga Balci.

1

Volt 30. april – en dag i fremtiden Den 30. april åpner utstilling med Jan Freuchen og Linn Pedersen. Hvor, spør du? På Volt! Men siden Volt ikke har faste lokaler, er det i taztende stund ukjent hvilket lokale denne utstillingen skal manifesteres i. Hvor lenge, spør du? Det vites

1

heller ikke, men ofte blir disse utstillingene tatt ned hysterisk fort, for eksempel etter en helg, så dersom man ønsker å la sine blikk kastes mot tegning, collage, installasjon, video, tekst, lyd, skulptur og/eller maleri av Linn Pedersen og Jan Freuchen, er det bare å hive seg rundt og følge godt med på www.gallerivolt.no!

Knipsu 13. april – 6. mai På galleriet i Komediebakken, hvis navn høres ut som de fremmer knipsing av illegale substanser for barn, kommer det til å åpne en ny utstilling i nær fremtid. Det er med en kunstner hvis navn er Joar Nango. Jeg har blitt fortalt at «han vil presentere flere ulike prosjekter hvor alle er produkter/resultater av researchprosesser hvor hans interesser for visuell representasjon i arkitektur, og design er utgangspunktet». Videre har det blitt sagt at «utstillingen vil kretse rundt hans flere opphold på Grønland de siste to årene, med stikkord som utopi, boligpolitikk og ulike arkitektoniske designløsninger for Grønland».


1

KUNST: Rasmus Hungnes

54

4/2012


TEGNESERIE

Jean Giraud - Moebius

TEKST Aksel Kielland Denne månedens spalte skulle egent lig handle om matlagingsmanga, men så gikk Jean Giraud hen og døde av kreft. For et norsk publikum er Giraud kanskje mest kjent som tegneren av den helt, helt greie westernserien Blueberry (det er i alle fall det kulturavisen Morgenbladet later til å mene), som har utkommet på norsk i flere omganger. Girauds beste, mest innflytelsesrike og varige verker, er dog de han publiserte under pseudonymet Moebius. Som Moebius

skapte Giraud tegneserier som satte dype spor både i og utenfor tegneseriemediet på en måte ytterst få tegneserieskapere har maktet. Mest kjent er formodentlig Inkalen, som han laget sammen med Alejandro Jodorowsky, men Moebius kom til sin fulle rett i historiene han både skrev og tegnet selv. I disse arbeidene forsvinner tradisjonelle narrativ til fordel for en progresjon styrt av de visuelle elementenes innbyrdes logikk, og resultatet er en slags «ren» tegneserie – bilder i sekvens som er vesensforskjellig fra billedkunst, litteratur og film. Den beste måten

å oppleve Moebius er kanskje Jerry Cornelius’ hermetiske garage (den danske utgaven er fortsatt rimelig grei å få tak i). Plottet er forvirrende til et punkt hvor det nærmest ugyldiggjør seg selv, men tegningene skaper en helt distinkt logikk, som er vanskelig å konkretisere i ord, men desto mer verdt å bruke tiden sin på. Med unntak av Osamu Tezuka og Jack Kirby, er det vanskelig å tenke seg en tegneserietegner som har betydd så mye både innenfor sitt valgte medium og for kulturen som sådan som Giraud. Man kunne skrevet «hvil i fred» og sånn, men man tren-

Per Inge Bjørlo, Livet (kols), 2008

I’m getting tired of this bacon shit! The fuck is wrong with these nerds, – Johan Galtung they don’t know to shut the fuck up about the shit they eat!?

ger ikke se mer enn én av Moebius’ tegninger av salige mennesker som vektløst glir gjennom rommet, for å forstå at den mannen har hatt full kontroll på det greiene der siden flere tiår tilbake. I et forsøk på å bevise at den amerikanske tegneserieindustrien aldri virkelig kan bli patetisk nok, har Marvel-redaktør Steve Wacker – mannen som de siste par årene har vært ansvarlig for de eneste ordentlig bra tegneseriene der på bruket – bestemt seg for å begynne å plage tegneserielesere på internett. Vi snakker old school nittitallstrolling, og spesielt hardt går det utover journalist og podcaster Graeme McMillan. Hvis man sliter med for mye godt humør og for stor tro på menneskeheten kan man følge med på Twitter og podcasten Wait, what?. Hvis ikke, kan man la være! Og mens vi venter på at noen i den engelskspråklige verden skal komme i gang med Moebius-utgivelsene, er det på sin plass å nevne at Dark Horse har gitt ut en hendig liten – nesten for liten – samleutgave av en av Vertigos beste og mest ufortjent forbigåtte nittitallsserier: Terminal City. Og som ikke det var nok, inneholder boka også den vel så flotte oppfølgeren Terminal City: Aerial Graffiti, som aldri tidligere har blitt utgitt i samlet form. Det vil altså si nesten 400 sider med retrofuturistiske eventyr i byen verden glemte, illustrert av den alltid like fortreffelige Michael Lark, på høyden av sin ligne claire-aktige periode. For de fattige og gjerrige, anbefales Giannis Milonogiannis’ greske science fictionmanga Old City Blues (www.oldcityblues. com) og Sam Hitis kaotiske Death Day (www. samhiti.com). Og for folk som nekter å kjøpe tegneseriene sine andre steder enn i norske kiosker og bokhandler, er det vel verdt å nevne at Minuskel forlag nettopp har gitt ut en samling av Yoshihiro Tatsumis korthistorier ved navn Kikkeren. Og ja, den om det vesenet under teppet er med.

GRATIS inngang for alle studenter hver torsdag

16.03–27.05.12

PER INGE

BJØRLO KUNSTMUSEENE I BERGEN Stenersen, Rasmus Meyers allé 3 • Åpent tirs–søn kl. 11–17

www.kunstmuseene.no 4/2012

55


Foto: Hector Cruz

SCENEKUNST

kom tett på opera i logen

PELLÉAS OG MÉLISANDE debussys mesterverk i intim kammerversjon Debussys eneste opera, Pelléas og Mélisande, markerte en ny retning i operahistorien, der den intenst vakre, sensuelle musikken speiler stemninger og følelser mer enn ytre hendelser. Operaen er et symbolistisk trekantdrama hvor to brødre kjemper om den gåtefulle Mélisande. Pelléas og Mélisande er en samproduksjon mellom Den Nye Opera og Muziekteater Transparant.

Tekst Karoline Skuseth Vante lesere av denne spalten vet at jeg har en tendens til å rammes av vårklisjéer når vi nå går inn i denne måneden av vestlandsåret der alt liksom later til å slippe taket. Jeg synes det er helt ok at det er sånn. Etter måneder med sidelengs regn, slaps og en overvekt av mørketimer fremstår tanken på spirende japanske kirsebærtrær ved Johanneskirken og nyfødte studenters bocchiafester som sakrale lyspunkter fra det hinsidige, som en forløsning etter en skikkelig lang og kjip fødselsseanse. Heldigvis er ikke året skrudd sammen slik i alle sammenhenger.

17. OG 18. APrIL kL. 19 | LOGEN TEATEr VOKSEN KR 210 / STUDENT KR 150 www.DENNyEOpERa.NO

56

4/2012

På scenekunstfronten er det tvert imot ofte mørketiden som leverer høydepunktene, slik vi så i midten av mars med BIT Teatergarasjens nystartede europeiske samarbeid med apap (Advancing Performing Arts Project), som resulterte i en minifestival i serien Performing New Europe. Samarbeidsprosjektet, som inkluderer co-produserende institusjoner i Belgia, Tyskland, Italia, Frankrike, Kroatia, Belgia og Østerrike, lar en rekke nyskapende artister turnere mellom de nevnte institusjonene, og tilbyr økonomiske rammebetingelser som gir dem en (midlertidig) trygg fremtid. Fantastisk, jeg vet. De som fikk med seg danske Mette Ingvartsens Evaporated Landscapes vet det også. Se for deg Studio Bergen fylt av tørris, røyk og såpebobler, forvandlet til et landskap der en

som tilskuer fikk anledning til å iaktta det både som frosk og fugl. Neste produksjon ut i dette samarbeidet er Heine Avdal og Yukiko Shinozaki med nothing’s for something 28. og 29. april – en forestilling jeg anbefaler på det sterkeste. Avdal og Shinozaki satte nemlig herlig dype spor i meg med forestillingen Field Works: Hotel på Oktoberdans i 2010, og jeg har ingen grunn til å anta at nothing’s for something kommer til å oppføre seg annerledes. Utgangspunktet for Avdal og Shinozaki er at alle elementene i en forestilling opererer i et ikke-hierarkisk system, likestilte med hverandre og alle med ansvar og betydning for å – gjensidig kommenterende – fortelle sin del av historien. Som tilskuer blir man tildelt et ansvar for selv å skape en brukermanual for hvordan man ønsker å gå inn i rommet. Kort fortalt, en fin dose hverdagsundring. Byens andre scener bærer preg av å ligge på ladning til årets Festspill. På Den Nationale Scene holder Ulverock, Med Octavia på teatret og Evig ung maskineriet i gang samtidig som sølvtøyet pusses til den store åpningen, henholdsvis med en interaktiv spøkelsesforestilling for de minste, musikalteater for hele familien og et futuristisk sangdrama om DNS’ fremtid. Carte Blanche er på turné i Sverige og Sveits med de siste storproduksjonene Corps de Walk, Killer Pig og Object Constant. Så snart de er tilbake skal de inn i intensive prøver med Alan Øyen til årets festspillpremiere, Fiction. Øyen, koreografen som tidligere har vært


DESIGN

www.orangeriet.no |

FOTO

Yaniv Cohen

SCENEKUNST

CARTE BLANCHE «FICTION» AV ALAN LUCIEN ØYEN

Nothing´s for something

danser i Carte Blanche, har de siste årene bevegd seg i en retning søkende mot det tekstbaserte teatret – det skal altså bli veldig spennende å se resultatet av dette samarbeidet. Når en koreograf skaper så markant teater med dansere, burde man ikke også se en speiling av denne trenden i teateret? At man beveger seg litt bort fra ordet, både skrevet og talt? Og hvilke scener er i tilfelle ansvarlige for å ta tak i en slik trend? Byens siste tilskudd til scenekunstfloraen, Happy Gorilla Dance Company, tar for seg et spørsmål knyttet til hverdagsliv på en noe mer tungsindig måte i the point of no return som har bergenspremiere 19.april. Ordtaket «det er aldri for sent å snu» gis en dystopisk relevans i en sammensveising med en av historiens største kriger og kinesisk mytologi. Det er store forventninger knyttet til dette kompaniet – som blant annet består av Jørgen Knudsen fra tidligere Baktruppen – om vi enn sitter på en noe abstrakt beskrivelse av hva vi har i vente. Som kompaniet beskriver seg selv: «We can also call (them) the «goingbananas.com», as the speed of light is sometimes very slow, and everything is a happy go lucky point of no return. Trade and history are essential for the members, as well as a constant and powerful dialogue with chinese art and people. It’s a perfect year for bananafishing». Få ellers med deg og Nature Theatre of Oklahoma og kunstnersamtalen med Frank Vercruyssen (tg STAN) som besøker Bergen helt i starten av mai – god vår!

Program: // Happy Gorilla Dance Company (Norge) / The point of no return / 19.-21.april / kl 19.00 – 21.00 / Storelogen, Det Akademiske Kvarter / 220,-/110,- // // Heine Avdal & Yukiko Shinozaki (Norge/ Japan) / nothing’s for something / 28.-29.april / kl 19.00-20.00 / Studio Bergen / 220,-/110,- // // Nature Theater of Oklahoma (USA) / Life and Times – Episode 1 / 3.-5.mai / kl 19.00-22.30 / Logen teater / 280,-/140,// // tg STAN (Belgia) / Kunstnerpresentasjon og samtale / 1.mai / kl.19.00 / Logen teater / 50,- // // Evig ung av Erik Gedeon / 21.mars-12. mai / kl.19.30 / Store Scene, DNS / 350,/150,- // // Ulverock av Elisabeta Bostan / 21.mars19.mai / kl.16.30 / Store Scene, DNS / 220,-/150,- // // Med Octavia på teatret av Vibeke Flesland Havre / 22.mars-21.juni / kl. 09.30 / DNS’ kroker, ganger og hemmelige loft //

31. MAI 1., 2., 3. & 5. JUNI KL 20:00 STUDIO BERGEN BILLETTER 290,- BARN/UNG/STUDENT 150,MED KUNSTNERKORTET 170,- inkl. billettavgift

fib.no | billettservice.no | dns@dns.no | tlf. 55 60 70 80 Teatersjef Bruno Heynderickx www.carteblanche.no

// Måken (Anton Tsjekhov) / regi: Fredrik Longva / Immaturus / 21.-28.april / Tivoli // 4/2012

57


ATOMIC & SKY AGENCY PROUDLY PRESENT:

fRE. 15. JUNI OSLO SPEktRuM FREDAG 16. novEmbER

vALLHALL, OSLO

“Suveren Seinfeld”, VG

JERRY SEINFELD

LIVE

www.DAvIDGUETTA.COM www.TwITTER.COM/DAvIDGUETTA www.fACEbOOK.COM/DAvIDGUETTA www.YOUTUbE.COM/DAvIDGUETTA

Vestlandshallen

onsdag 9. mai

in

Concert

•••••••••••••••••••••••••••••• FREDRIkStEN FEStNINg haLDEN, 17. JuNI 2012 •••••••••••••••••••••••••••••• MED EKSKLU SIVE GJESTEOPPT REDENER, FULLT SYMFO NI ORKESTER OG KOR.

15. SEPT. MIchaEL bubLé TELENOR cRazY LOvE tOuR ARENA OSLO SPEktRuM tIRSDag 17. aPRIL 2012

NEW KIDS ON THE BLOCK NKOTBSB TOUR

oslo spektrum, 31. juli

ONE NIGHT - ONE STAGE

OSLO SPEktRuM OSLO SPEKTRUM FREDag 1. JuNI MANDAG 14. MAI ONCE IN A LIFETIME

Folketeateret • 5. juli BILLETTER på www.billettservice.no / 815 33 133 / 7-11 / posten / narvesen

BILLE T TER KJØPES PÅ W W W.BILLE T TSERVICE.NO / 81533133 / NARVESEN / 7-ELE VEN.

Katie Melua Fredag 29. juni Karpedammen Akershus Festning


MUSIKK

Anmeldelser + Intervju + Kommentar

KLASSIKER

MEGET BRA

BRA

SKEPTISK

TRIST

FAIL! LOL

... Michael Kiwanukas musikk er av en helt annen verden. Anmeldelse side

Alle som har vært på Olafiaklinikken vil vel være enig i at den kjipe følelsen du sitter med da, den fortjener en sang. Intervju med Haraball på side

63

Sterke låter og utenomjordisk inderlighet redder henne fra trivialiteten. 66

Anmeldelse side

64

SKIVER BEAR IN HEAVEN I Love You, It’s Cool (DEAD OCEANS/HOMETAPES)

Same same, but different. Brooklyn-baserte psykedeliske synth-popband kan det trygt sies å være tretten på dusinet av på denne siden av århundret. Band som Yeasayer, Animal Collective og Gang Gang Dance har befestet seg som solide aktører i sjangeren, og har åpnet slusene for en hærskare av batikk-kledde post-hippies som jamrer løs på alle sine cymbaler. Opptråkkede stier til tross, har Bear In Heaven markert seg som en viktig lagspiller på den stadig voksende scenen. Gjennombruddet deres, etter godt over ti års musikalsk aktivitet, kom med den kritikerroste 2009-utgivelsen Beast Rest Forth Mouth, og følgelig har det blitt knyttet store forventninger til I Love You, It’s Cool. Siden sisteplaten har de rocket seg ned et par hakk, og byttet ut noisete gitargrums til fordel for kaldere og mer rendyrkede elektroniske elementer; vi snakker swooshende gitarer krydret med laserpistoler, drømmende vokal og trommemaskin. Førstesporet «Idle Heart», en synth- drevet og krautete låt, setter stemningen for resten av platen. Tenk forgreininger i mainstreaim-pop, blandet med vokalist John Philpots stemme med sine distinkte likheter til Neil Tennant (Pet Shop Boys). «Cool Light» og «Kiss Me Crazy» driver platen videre over samme lest, til de når et slags klimaks i «Space Remains», og runder av med den sedate «Sweetness & Sickness». Presumptivt er ikke Bear In Heaven så veldig opptatt av å lage en plate med utpregede hits, men heller en slags

4

strøm av sanger som flyter inn i hverandre, noe som jevnt over fungerer ganske bra. Summa summarum kan man kanskje konstatere at Bear In Heaven ikke akkurat lefler med banebrytende og innovativ musikk, men allikevel tenke: Samme det, vel! Når musikken klarer å engasjere både hode og føtter, spiller det heller kanskje ikke så stor rolle at noen før dem sikkert har gitt ut nesten akkurat samme plate. Karima Furuseth Estelle All of Me (ATLANTIC RECORDS/WARNER MUSIC)

Er det virkelig noen som digger denne dama? Da London-jenta Estelle slo igjennom med den smått hiphop-klisjefulle singelen «1980» i 2004, var det først og fremst som en «syngende rapper», noe som med årene jo har forandret seg til det motsatte. I 2012 er vi mer vant med å se den tidligere guttejenta i korte kjoler og høye hæler, mens hovedfokuset definitivt ligger på syngingen. Og selv om jeg aldri var noe spesielt stort fan av Estelle «the rapper», skulle jeg likevel ønske at hun hadde holdt seg innenfor dette segmentet. Jeg innrømmer at jeg liker «American Boy», men der stopper det også ganske brått for meg når det kommer til Estelle. Ikke bare det at låtene hennes sjelden fenger noe som helst i meg, det er noe med stemmen hennes, og da spesielt når hun beveger seg i høye oktaver, som virkelig skurrer i ørene mine. All of Me er nok et eksempel på dette fenomenet, hvor 32-åringen til stadighet sklir over i denne skjøre delen av stemmeleiet

2

sitt, og dermed høres nærmest vaklende og falsk ut. Melodiene er på sin side også veldig vage, og irriterer meg grenseløst, da de aldri ser ut til å ha noe som helst mål og mening. Det overrasker meg derfor at såpass mange dyktige musikere/artister, inkludert Kanye West og John Legend har satt sin elsk på frøkna, som aldri har klart å sette noe særlig preg på en låt hun har gjestet. At Estelle ønsker å være en ny Lauryn Hill er ganske åpenbart, noe hun blant annet viser ved å kopiere prate-skittene fra The Miseducation … og ikke minst med linja «I just wanted to pull out the Miseducation again» (på sporet «Speak Ya Mind» – uten at det på noen som helst måte plasserer All of Me i nærheten av Hills debutklassiker. Hverken Chris Brown, Trey Songz og Rick Ross klarer å redde henne med sine gjesteopptredener, og når supertalentet Janelle Monáe dukker opp på sistesporet «Do My Thing», blir forskjellen mellom medioker og storslått altfor åpenbar. Det eneste stedet det virkelig funker for meg på denne skiva, er når Estelle forlater den lyse viningen til fordel for en sterk, klar og nærmest Mary J Blige-aktig vokal på fine «Thank You». Men det er tydeligvis ikke der Estelle liker å være selv, og dermed sitter jeg igjen med et album som gir meg svært lite i en verden hvor det finnes atskillig bedre soulsangere. Hvis dette virkelig er «All of»Estelle, er det kanskje på tide å pakke sammen, og faktumet at førsteuke-debuten med litt over 15.000 solgte eksemplarer er hennes beste så langt, indikerer ikke akkurat noe annet. Mathias Rødahl

Foto: Rune Aasprong

NO POSERS PLEASE DISKORD Dystopics (CHARITY/XL RECORDINGS)

Norsk metal gjør det fenomenalt bra om dagen og nivået har aldri vært høyere. Sist ut er Oslo-bandet Diskord som med debuten Doomscapes fra 2007 fikk alle med sansen for progressiv death metal til å klikke i vinkel. Undertegnede inkludert. Ved første lytt kan Diskord virke som en frustrerende affære, for med Dystopics har de, misforstå meg rett, gjort ting enda mer komplisert enn ved første runde og pakket inn tolv låter med mer informasjon enn hva en gjennomsnittlig fan av metallmusikk tåler i løpet av en runde. Dette selvfølgelig med mengder av positive fortegn, for her er det mye kjøtt på beinet.

5

Når du først har kommet skikkelig under huden på udyret, ja, du skjønner tegningen. I referanseboka maler Diskord Autopsys atonale downbeat doom og Atheists tekniske upbeat metal med store blodrøde bokstaver. Skivas tolv spor har god variasjon og er spekket med komplekse detaljer uten å distansere lytteren fra musikken. I stedet dras du inn i et dystopisk univers fortalt og fremført med overbevisende innlevelse. Stort pluss for det fine skylinefotoet av Oslo by i bookleten som en slags metafor til all dritten som foregår under fasaden. Noe vi alle kan kjenne oss igjen i, eller hva? I sum gjør dette Diskord til et unikt band med eget sound og særpreg. Imponerende håndverk, rett og slett. Andreas Tylden

4/2012

59


MUSIKK DEATH BY UNGA BUNGA The Kids Are Up To No Good (JANSEN PLATEPRODUKSJON)

Mod is in the air. Death By Unga Bunga er nok et bandnavn jeg ubevisst har registrert på netthinnen. Fra plakatvegger til facebookevents har de hatt en høy frekvens av tilstedeværelse de siste årene. Det eneste jeg visste før jeg satte The Kids are up to no good i spilleren var at DBUB var en relativt ung gjeng garagerockere med modfetisj. Og at de var fra Moss, men det er irrelevant. Eller ikke, det gjør de automatisk til en del av Oslo-scenen, og de påvirkningene det medfører. Little Hands of Asphalt-mannen, Sjur Lyeid har stått bak spakene, og det gir vel en ikke ubetydelig tøtsj av Oslo-lyden? Vel, jeg kan heldigvis konstatere at DBUB er et friskt

4

känd för sina trevliga gäster Neumannsgate 20 55 90 02 90

pust til en ellers indiepop/ rock-infisert Oslo-scene. Mine referanser trekkes først og fremst mot Sverige og tidlig 2000-tall. Jeg kan ikke hjelpe for at jeg får The Hives-vibber, og det er ikke fordi mine garasjerock-referanser kommer til kort der, men den snerrende vokalen til Sebastian Ulstad Olsen er tidvis så lik Howlin-Pelles. Tittelsporet er både med sin tempo-skiftende komposisjon og veksling mellom smud jamming og aggro gitarer med nevnte vokal på toppen, en skamløs The Hives-ode. Her kommer gamle minner til overflaten. Tiden da So What programmet var fullstappet av den fineste undergrunns garagerock fra inn- og utland, og enhver konsert ga deg følelsen av å være del av noe legendarisk. For min egen del tenker jeg på Flaming Lips-konserten der nede, høsten

2003. Da vokalisten overtalte samtlige publikummere, pretensiøse som upretensiøse, til å sette seg ned på huk. Jeg får følelsen av at DBUB innehar noe av den samme magien til de finske garagerockerne. I det minste kan man håpe. Det er noe med den kollektive energien og den ungdommelige råskapen som skinner gjennom lagene av svigermorsjarm. TKAUTNG er lyden av festlokalet våre foreldre fikk sitt første kyss i, Dick Dalesk surfrock, Uma Thurman og John Travolta i heit mamba og Clint Eastwood ridende gjennom en brennhet ørken. Ikke et spor av samtid altså. På med tighte dressbukser og hvite herreskjorter, gutter som jenter, twist and shout! Denne våren står i garagerockens tegn, og DBUB har soundtracket! Inger Lise Hammerstrøm

det vanlige. Spennvidden er omfattende fra tradisjonell black metal og klassisk heavy metal til lavmælt ambience og dronete postrock, en schizofren oppskrift mange har prøvd seg på i de senere år – og en modell som i det fleste tilfeller feiler. Dødsengel er dermed unntaket som kan bekrefte regelen. I anmeldelsen av forgjengeren Mirium Occultum, mente undertegnede at Dødsengel er fremtiden av norsk black metal – kjemisk fritt for den såkalte, utpulte terminologien «True Norwegian Black Metal» – for med Imperator har Dødsengel

åpnet ytterligere dører og sprengt grenser langt utover det den konvensjonelle sjangeren som regel har å by på. Det gleder at Kark og Malach har funnet andre inspirasjonskilder enn nede i metalkista, der de fleste roter nok fra før av. Pink Floyds detaljrike og storslagne tilnærming til musikk er et godt ledemotiv, og har mange fellestrekk med Dødsengel anno 2012. Av den grunn er det nok «stor fare» for at skiva vil nå ut til betraktelig flere enn den indre menigheten. Den bør den i alle fall. Andreas Tylden

leken plate, skjønt, begge disse adjektivene bør tas med en klype salt. Ekstasis er et album fylt opp av relativt krevende musikk, som befinner seg i den samme proffemen-hjemmesnekrede verdenen som for eksempel Atlas Sound. Julia Holter lager unektelig hjemmesnekret musikk, men det er på et helt annet nivå enn de fleste lo fi-artister befinner seg på. Det er sjeldent sprikende blir brukt som et superlativ, men om Ekstasis virker det treffende, selv om det bare passer halvveis. Plata vil nemlig veldig mye, og lykkes med det meste. Ta for eksempel «In The Same Room» som er en strålende og subtil poplåt i seg selv, med sammenvevde vokalspor som smelter delikat sammen med lag på lag av synter, harpe og et enkelt rytmespor. Men den hadde nok ikke virket like fantastisk hadde den ikke vært klemt sammen mellom de mer abstrakte «Our Sorrow» og «Boy

in the Moon». De tre låtene er fundamentalt forskjellige, men de samsvarer med hverandre på et høyere estetisk plan. Altså er plata sprikende, men samtidig imponerende helhetlig. Den leser nærmest som en musikalsk utgave av Clement Greenbergs teori om mediumspesifik kunst: Lyden binder de forskjellige popmusikalske ideene sammen i et distinkt uttrykk, det handler om å la selve lyden stå i fokus. Julia Holter har egenart, men hun presenterer ikke noe direkte nytt, hun stjeler (i små doser) fra der det måtte passe seg. Det være seg Brian Eno eller Fennesz, Laurie Andersson eller Arthur Russell, Klaus Nomi eller Joanna Newsom, og plasserer det i sin egen versjon, og hun gjør det med intensjon og presisjon. For å parafrasere Godard: det er ikke hvor du tar det fra, det er hvor du tar det til. Håvard Ringen

känd för sina trevliga gäster Neumannsgate 20 55 90 02 90

DØDSENGEL Imperator (TERRATUR POSSESSIONS)

The Dark Side Of The Doom. Det er få i landet som er like kreative som Ålesund-duoen Dødsengel: bestående av aliasene Kark og Malach Adonai. Bandets tredje fullengder, den mest ambisiøse så langt, klokker inn på intet mindre enn to og en halv time, og med det trer inn i nytt territorium hva norsk (black) metal angår. Imperator er et tidkrevende verk bygd opp av 22 spor med et stemningsregister utenom

5

Kultur

Kreativenitt! et Engasjem

FILMKUNST & ANIMASJON ROCK & METAL VOKALVERKSTED TEATER & SCENEKUNST KREATIV SKRIVING FOTOGRAFI 60

4/2012

Julia Holter Ekstasis (RVNG INTL/TUBA)

Vi kan skryte av mye: Fagene, fellesskapet, måter å møtes, humor, glede, den korte veien til Oslo, studieturer til Praha, Barcelona, Paris, London, Berlin, Amsterdam, Istanbul, Roma, Dublin eller Madeira ... eller det nye konserthuset med 250 plasser, topp lyd- og lysanlegg og forestillinger og konserter. Et godt år kan gi deg sjøltilliten, erfaringen og kunnskapen du trenger for veien videre i livet. Og ikke minst: Kan gi deg tid til å øve, trene, bli god i det du er mest interessert i.

Velkommen til et år på Buskerud Folkehøgskole!

Se mer på www.buskerud.fhs.no

Abstrakt ekspresjonisme. Det er ikke nødvendigvis noe galt med å være pretensiøs, og det er Julia Holter et glitrende bevis på. Hun uttalte nylig i et intervju med Pitchfork at hun var lei av late soveromsmusikere, som bare synger noe dritt i en mikrofon og kaller det kunst. Holters musikk er mer substansiell enn som så, hun vil noe mer, riktignok et noe abstrakt mer, men likefult er det noe høyverdig her. Ekstasis er hennes andre plate på kort tid. Den ble spilt inn samtidig som fjorårets Tragedy, en plate basert på det greske skuespillet Hippolytus. Ekstasis har ikke den samme konseptualiteten i bunn, men sammen med debuten danner den et bredt bilde av Julia Holters musikalske univers. Ekstasis er en mer tilgjengelig og

5


MUSIKK

Michael Kiwanuka Home Again (POLYDOR/UNIVERSAL MUSIC)

Her var det nærme terningkast seks gitt. Retro-soulbølgen har slått innover oss med varierte resultater de seneste årene, og som relativt sterk kritiker av denne (ofte) late måten å «skape» musikk på, lar jeg meg sjelden bli revet med av fenomenet, til tross for utgivelser fra flinke artister i både inn- og utland. Da den sedvanlige norske bransjehypen rundt britiske Michael Kiwanuka begynte å gli rundt i kredkorrekte kanaler, var Rødahl derfor raskt oppe med trendskjoldet. Både fordi vi snakket om en engelsk soul-sanger

5

Nite Jewel One Second Of Love (SECRETLY CANADIAN/TUBA)

Für poppen. Dette er en rar plate. Ikke fordi den forsøker å være rar, men fordi den forsøker å ikke være det. Det er noe med tilgjengeligheten som er vanskelig å svelge, som om den burde være vanskeligere. Det har med forventninger og historie å gjøre. Nite Jewels katalog vitner om en artist som lener mot den mer kunstferdige delen av disco-popen, og særlig har musikken hennes båret preg av en klar mystikk. På One Second of Love er mystikken fraværende, og vi sitter igjen med sval disco-pop som stryker lytteren med hårene; mystikk og ambisjoner er ofret til fordel for romantikk og melodi. Og de første gjennomlyttingene er ganske utfordrende nettopp fordi plata er så lite utfordrende; det er lett å avfeie den som substansløs og enkel. Men det er mer til One Second of Love, enn hva som først treffer øret. Det er rundt sjette eller syvende roteringen at plata åpenbarer seg og viser sitt sanne jeg, en gang mellom sjette gangen man hører nest siste sporet «Autograph» og syvende gangen man hører førstesporet «This Story». Plutselig forstår man at det er fåfengt å lete etter noe kunstferdig her, og at man heller bør ta den outrerte popen for det den er. Særlig «Autograph», i sin Saint Etienne anno Good Humor-prakt, er definerende. Låten er en herlig homage til det fineste ved popmusikken og står frem som en slags signifikant for det overordnede prosjektet her: Kjærlighet, gjerne av typen tapt, og feiende flott pop. Den stakkato og robyneske «She’s Always Watching You» er en annen standout låt, den kommer aldri opp på svenskens intensitetsnivå, men den har mye av den samme iboende tenåringsforelskelsen og

4

(briter og soul/R&B funker sjelden, spør du meg) og fordi hele snakkisfaktoren støtet meg bort før jeg engang hadde rukket å sjekke ham ut. Og ja, jeg vet at det er en forferdelig barnslig måte å forholde seg til musikk på, men her i gården handler det som kjent mer om lidenskapen enn bransjepolitikken. Faktisk måtte det en konsertinvitasjon fra min gode venn, Østfoldmedfødting og journalistkollega Ruben Gran til, før undertegnede innså at skepsismen var av den totalt bortkastede sorten. Et personlig, musikalsk nederlag, kun trumfet av min arrogante avfeielse av Rihanna som potensiell popstjerne i 2005. For da Kiwanuka (som jeg nå endelig

angsten som «Dancing On My Own» eller «Be Mine». Hvis Robyn er festen, er Nite Jewel dagen derpå. Det finnes en nøkternhet i Nite Jewels prosjekt, som gjør at de fineste detaljene er subtile og umiddelbart vanskelige å legge merke til. Men hører man på, for eksempel det Style Counciljazzete partiet mot slutten av «Mind & Eyes», så er det vanskelig å ikke la seg sjarmere i senk. Dessverre er denne sjarmen til andre tider fullstendig fraværende. På låter som «No, I Don’t» og «Unearthly Delights» roter Nite Jewel seg bort fra den klare og krystalliserte popmusikken og inn i et mer grøtete og uklart terreng. Heldigvis er disse låtene kun små feilskjær, og ikke særlig definerende for helhetsinntrykket. «I’m a broken record, you have heard this before», synger Nite Jewel på åpningssporet. Og på mange måter er det sant, det er ikke noe på denne plata man ikke har hørt før. Men likefullt er det et fint og ektefølt portrett av kjip kjærlighet og flott pop. Håvard Ringen Too $hort No Trespassing (DANGEROUS MUSIC/EMI MUSIC)

Oaklandsk kåtskap holder fortsatt koken. Mange rappere sliter ofte med å opprettholde storheten fra sine første skiver, og de aller fleste forsvinner fra bransjen etter å ha gitt ut en katalog som kan telles på én hånd. Med dette i tankene, er det derfor rett og slett helt sinnsykt å tenke på at Oakland-pimpen Too $hort slapp sitt 19. album (!) i slutten av februar. Nå har selvfølgelig karrieren til 45-åringen hatt en smått nedadstigende kurve siden storhetstiden på 90-tallet, da hver eneste av hans mange utgivelser solgte over en million eksemplarer, men det har likevel ikke hindret Short Dog fra å for eksempel sikre seg en «nylig»

4

begynner å lære navnet på uten hjelp fra Google) og hans duggfriske band i begynnelsen av mars spilte seg gjennom 24-åringens debutalbum, Home Again på NRK P3 Sessions, mens den i et øyeblikk tilbakekomne snøen trykket ned resten av Oslo utenfor vinduene på Grønland-legendariske Pigalle, var det liksom ingen tvil om at man opplevde et musikalsk øyeblikk som vil bli pratet om i noen år framover. Men retro-rælet ja, hva med det? Vel, der mange artister har valgt å legge seg på ren kopiering av gamle, gode toner, er Michael Kiwanukas musikk av en helt annet verden. Det høres jo vintage ut, helt fra den tverfløytedrevne og Curtis Mayfield/Temptationspåvirkede introen «Tell Me a Tale» til Van Morrison-aktige «Now I’m Seeing», men det er liksom ikke vits å namedroppe alt og alle som har vært med på – enten aktivt eller passivt – å inspirere et album som dette. Og selv om Home Again lett kunne ha vært noe du fant i en støvete platebunke på Fretex, er det alt annet enn de skamløse og feige retrokopiene vi desverre har blitt servert så altfor mange ganger nå. Med fantastiske spor som «I’m Getting Ready», «I’ll Get Along», tittelsporet «Home Again», «Always Waiting» og «Now I’m Seeing», spredd over et musikalsk spekter av soul, rock og blues, bringer Kiwanuka og hans enestående stemme fram både tåredryppende øyeblikk, smil, gåsehud og generell harmoni i hjerte og sjel. Litt vel slapt blir det dog til tider, men jeg skal ikke diskutere altfor hardt mot de av dere som mener at Home Alone er en moderne klassiker. Jeg skjønner hva dere mener. Skiva trenger du i alle fall i iTunes’en din, det er nå helt opplagt. Mathias Rødahl

hit med Lil Jon-bangeren «Blow The Whistle», og være med som gjesteartist på Kelis’ populære «Bossy», begge så sent som i 2006. Respekt kommer han dog alltid til å ha fra sine kolleger, noe gjestelista på No Trespassing er et eksempel på, med hyggelige bidrag fra blant annet Snoop Dogg, E-40, Twista, Kokane, Devin The Dude og 50 Cent. Og albumet, det holder stand som bare det. Der mange rappere på hans alder (ikke at det i det hele tatt finnes «mange» dem da …) blir snillere eller kjedeligere med årene, har Too $hort valgt å holde seg til det han kan best, nemlig tekster om damer, horer og sitt forhold til dem begge. Takler du med andre ord ikke linjer som «Pull it out and say: «Bitch, I’m hung!»/Take her somewhere and make her come» («Got Her Like») og «I need a porn star/I got a big ass dick, and I was born hard/I want some professional head/I’m tired of having sex in the bed» (fra porrstjerne-anthemet «Porn Bitch»), er dette muligens ikke albumet for deg. Men som sagt, det musikalske er absolutt på stell her, med nevnte «Got Her Like», «Playa For Life», Chase Hattan-gjestede «The Magazine», old school-flotte «Shut Up Nancy» og den glimrende «I’m a Stop» (med 50 Cent, Twista og Devin) som personlige favoritter. Og er du ikke fast leser av Fett, samtidig som du lar deg underholde av en tankegang hvor «drømmen» er å gå fra husmor til platinablond babe («So you stare at the magazines/Dreaming, wishing you could have those things/But all you do is cook and clean/feels like somebody just took your dream/ And your husband said it/It won’t happen, forget it/You’re laughing, but it ain’t so funny/Cause you know you could have been a Playboy bunny»), vil jeg på det bare opplyse om at Spotify ikke er lenger enn et tastetrykk unna. Mathias Rødahl

STUDENTIMPULSER GRATIS ARRANGEMENT KUN FOR STUDENTER

GRATIS MAT

GRATIS INNGANG

YOUNG DREAMS M/ STRYKEKVARTETT

FRIKAR MACHINE BIRDS CHRISTIAN IHLE HADLAND & CHARLIE SIEM ALAN ØYEN & CARTE BLANCHE TRANSITEATRET ERLEND O. NØDTVEDT BERGEN DOMKOR KONFERANSIER: PEDRO CARMONA-ALVAREZ NHH REVY B0KA DJ’S

IMMATURUS

«DAGENS DUMME STUDENTER» SAMTALE MED JOSTEIN GRIPSRUD

QUIZ RADIOKAFE SE HELE PROGRAMMET PÅ WWW.FIB.NO/STUDENTIMPULSER

LOGEN

20. APRIL KL. 18.00 4/2012

61


MUSIKK

Cool new guy in the bluesmobile WILLIS EARL BEAL Acousmatic Sorcery (Limited Edition) (CHARITY/XL RECORDINGS)

At 27 år gamle Willis Earl Beal tilsynelatende fremdeles bor hjemme hos bestemoren sin i Chicago og ble oppdaget av hittegodsbloggen Found Magazine da han etterlyste en nice pretty girl på en flyer, og ikke gjennom det sedvanlige digitale pr-maskineriet, har sjarmert mange. Så mange faktisk, at XL Recordings like gjerne bestemte seg for å signere en avtale om fire

5

(!) utgivelser allerede før han hadde gitt ut noe som helst. Markedstilpasset quirkyness og talent har vist seg å være gangbar mynt en eller to ganger før, og, heldigvis, for Beal likeså. I motsetning til mye annet hørbart der ute, klarer Beal å framkalle en hel del veldig levende scenarioer; i det ene øyeblikket står han på en skraphaug, mens han hamrer løs på tilfeldig skrot flankert av Tom Waits anno Mule Variatons. I det neste kanaliserer han Blind Willie Johnsons blues og Sam Cookes kraftfulle røst på en så uanstrengt og lite til-

gjort måte at en kan spørre seg om materialet virkelig er nytt, eller en long lost skatt som har skjult seg under bomullsåkrene i årtier. Og selv om det kanskje kan være vanskelig å plassere Beal innenfor én referanseramme – samtlige artikler om Beal namedropper forskjellige artister og sjangere han potensielt låter som – gaper han aldri over for mye til at det høres ut som nok et anstrengt hipster-lol. Bare se, for eksempel, så deilig ektefølt og tilbakelent han er på den lavmælte «Evening’s Kiss», hvor han rimer vakker poesi med linjer

som like gjerne kunne ha vært strofene i en rap: «I’m still disillusioned and cool catatonic/Always in a daze without smoking that chronic/Ask me how I’m feeling; well I’m full of shit n doubt/Ask me who I’m with and I’ll tell you I’m without». Videre drodler Beal en liten historie i den skranglete «Sambo Joe From the Rainbow» hvor han ber Sambo Joe fiske ham opp av elven og opp til himmelen, og avslutter håpefullt med å hviske «Please save me». Karima Furuseth

Tanlines Mixed Emotions (YOUNG TURKS/PLAYGROUND)

Retro. 2009-retro. Skal vi kreve av moderne musikk at den er ny? Dette har vært en populær problemstilling blant musikkritikere i det siste, særlig i kjølvannet av Simon Reynolds bok Retromania fra ifjor. Problemet, slik Reynolds ser det, er at det ikke lenger produseres nye ideer, det er bare gamle som resirkuleres. Så hvordan skal man stille seg til et band som Tanlines, som ikke engang stjeler fra den brede pophistorien, men ganske åpenbart knabber fra en historie som springer fra 2009? Tidvis høres de så mye ut som en symbiose av Cut Copy og Vampire Weekend at det knytter seg i magen og brekningsmekanismene setter inn. Men på en annen side så forteller dette kun halve historien, for det er mer til Tanlines enn tyveri. En kan si at tyveri kun opererer som et skall, men på bunn finner vi et par låtsnekkere som virkelig kan sakene sine. Kan vi med integriteten i behold avfeie det at de ligner så mye på nevnte band som et slags uhell? En låt som «All of Me» gjør dette spørsmålet tydelig, all den tid låten er såpass bra at det er umulig å ikke la seg bevege. På overflaten er den lite annet enn en pastisj på senere års indiedisco, typ Cut Copy møter Friendly Fires. Men under der finnes det en låt, med ektefølt angst og ganske reell emosjonell dybde. På den ene siden er det altså noe derivativt vås, på den andre siden er det en sånn type låt som gir deg lyst til å danse bort sommernetter. Med «Yes Way» er det det samme, her med en basslinje som er mer enn oppbrukt og en vokalfrasering som ikke kunne vært mer Vampire Weekend,

4

Foto: Sofia Fredricks Sprung

SUSANNE SUNDFØR The Silicone Veil (VIRGIN MUSIC) Knirkebeineren. Det er med en viss ærefrykt jeg anmelder Susanne Sundfør. Hun har unektelig befestet sin posisjon som rikskverulant, hardcore feminist og ikke minst en av vår samtids beste musikere. Den første som introduserte meg for henne, fortalte hvordan han hadde begynt å grine av «The Brothel», og jeg skulle siden møte flere som hadde latt hennes musikalske magi røske tak i deres innerste følelsessenter. Jeg har nok et mer anstendig forhold til Sundførs musikk, men desto høyere forventninger, både til kvalitet og dens appell til meg. Akkompagnert av Trondheimssolistene på

4

62

4/2012

fem av ti spor, flankert av våre fineste produsenter og musikere stilles det høye forventninger til hennes andre fullengder. The Horntvedts, ved Line og Lars, er godt representert både på musikalske bidrag og i produksjonsrollen, Jørgen Trææen er mikseren, Sundføren kan så visst velge fra øverste hylle. Det som slår meg etter første lytt, er hvorfor så mye av det elektroniske arrangementet er så oppe i dagen likt Lykke Lis Wounded Rhymes? Det er noe skuffende uoriginalt ved pulserende pauker i Sundførs musikalske univers, og knirkete beats a la Røykssopp i 1999, wtf? Men sterke låter og en utenomjordisk inderlighet redder henne fra å falle i den trivielle fellen. Når hennes klagesang når sitt klimaks på tittelsporet, evner hun å fange min

oppmerksomhet og gi den litterære assosiasjoner. Jeg tenker på Per Olov Enquists kjærlighetsroman »Styrtet Engel», og Maria og Pinons historie om det tohodete monsteret Pinon som ble holdt fanget i en gruve i Mexico. Historien er sann, men tillagt mer kjøtt av Enquist, som har gitt liv til Pinons utvekst. Ja, det andre hodet er en kvinne, Maria, og hun er Pinons kone, som lever gjennom Pinon. Hun har ikke stemme, men synger visstnok til Pinon. Hun kan synge ondt og hun kan synge vakkert. Når hun synger ondt piner hun Pinon, når hun synger vakkert fyller hun ham med kjærlighet, og det er omtrent sånn Sundfør oppleves. Det er ikke til å komme bort i fra at hun har en kraftfull stemme. «De levde og døde innfanget i

hverandre. Først ulykkelig, så – det var vel lykke. Han bar henne som gruvearbeideren bærer sin pannelampe; gjennom denne lampen falt mørke og lys (…)». Slik oppleves The Silicone Veil også, det som i utgangspunktet er nok et musikkstykke av samtiden, er tillagt så mye jus og dramatikk at det blir interessant. For når alt kommer til alt, var Pinon bare en gruvearbeider med utvekst i hodet. Susanne Sundfør leverer på ingen måte noe nytt under solen. Selv om det tidvis er kraftfullt og guddommelig vakkert. De elektroniske elementene har vi hørt før, både hos Lykke Li og Sufjan Stevens, og ikke minst Björk. Ekte kjærlighet er når du faller for noe du ikke hadde sett etter eller forventet. Inger Lise Hammerstrøm

men med en melodi i bunn, hvis subtile eleganse får det til å revne i hjerterota. På «Lost Somewhere» blir det så mye at man havner helt i villrede. Er det homage, tyveri eller bare kløktig bruk av referanser? Låten er i seg selv ikke særlig bemerkelsesverdig, sval, semi-elektronisk pop med klare afrikanske inspirasjonskilder, en litt svakere utgave av nevnte Vampire Weekend. Men så er det refrenget da, som er stjålet fra Beach Boys «I Know There’s an Answer», men i stedet for «I Know», synger Tanlines «You Know», en liten og ubetydelig forskjell. De stjeler fra Beach Boys, men de stjeler også fra Cut Copy, som på sin side stjal fra Fleetwood Mac på sin «Take Me Over». De stadige henvisningene smelter sammen til en veldig utydelig smørje det ikke er lett å bli klok på. Mixed Emotions er virkelig en treffende album-tittel. Vi kan ikke kreve at all ny musikk kommer med ett sett nye ideer, men vi kan kreve at det finnes en slags intensjon der, om å lage noe man tror på, noe som engasjerer. Og under all staffasjen til Tanlines er det et eller annet som virker verdt å tro på, men de behøver en overflatebehandling. Håvard Ringen Tyga Careless World: Rise of the Last King (Young Money/Cash Money/Universal)

Mer prins enn konge. Etter indie-albumet No Introduction (2008) og en hel haug med flotte mixtapes, er det endelig tid for major label-debuten til Compton-unggutten Tyga (som mange av dere sikkert allerede vet ruller med bransjens «hotteste» team, Young Money/Cash Money Records), og jeg innrømmer glatt at jeg er mer imponert av 22-åringens nye

4


MUSIKK album enn jeg forventet. Sparket i gang av sin Mado Kara Mierusamplende intro, som selvfølgelig skal spille på det valgte kongetemaet, flyter han gjennom et par Jess Jackson-produksjoner før han allerede på låt nummer to går inn i albumets første standout-spor «Lil Homie», laget og gjestet av Pharrell Williams. Låta tar oss tilbake til Neptunes/N.E.R.D.gullalderen, et sound som passer Tyga veldig godt, der han går fram og tilbake med «Big Dog» Williams. Herfra fortsetter ferden videre med både flere høydepunkter, med også spor som dessverre ikke klarer å tilfredstille på samme måte, noe som sier seg selv på et såpass langt album (18 låter). Tyga har allerede laget lyd med

singler som blant annet «Faded», «Rack City» (to av skivas beste spor) og «Far Away», sistnevnte er med sitt Chris Richardson-refreng (Young Money-sanger «kjent fra American Idol») av den mer radiovennlige typen, og dreier seg i likhet med mange av låtene her om ung kjærlighet. At store deler av skiva handler om dette og det sedvanlige «we made it»-temaet, er en annen ting som trekker litt ned, men man kan kanskje ikke forvente stort dypere problemstillinger fra en såpass ung rapper? Litt kjedelig blir det i alle fall i lengden, til tross for fin-fine saker som «I’m Gone» (som forøvrig er så ekstremt Drake-ish at det nesten blir litt drøyt), «Celebration» (T-Pain <3) og «King & Queens»

TLF.: 23 31 61 00 STATRAVEL.NO

(med Wale og Nas). Et personlig hatobjekt er Chris Brown-gjestede «For The Fame» med sitt jævla slitsomme refreng, og litt ironisk er det jo også at Tyga lager en låt om ei dame som ikke er sammen med ham på grunn av stjernestatusen, når dama hans i virkeligheten er den «kjente» stripperen/gladjente-modellen Blac Chyna. Ikke akkurat en frøken som ser lett på de tingene der, altså. Careless World: Rise of the Last King er med andre ord et album som treffer både høyt og lavt, men likevel ender opp på den positive delen av skalaen, takket være mange bra og varierte produksjoner og ikke minst Tygas egne ferdigheter som rapper. Mathias Rødahl

stemmen sin uten å presse den over bristepunktet) og hennes Bobby Newberry-gjestede versjon av La Roux’ «Bullettproof». Skivas desiderte høydepunkt er likevel hennes selvproduserte sistespor «Hit The Ground Runnin», som ligger på et helt annet nivå enn resten av låtene, og er det eneste bidraget med noe som helst hitpotensial. Melody Thornton kan altså levere varene, men da må hun gi opp fantasien om at hun er den amerikanske stjernehimmelens nye vokalsensasjon. Mathias Rødahl

jORDEN RUNDT OSLO – MADRID - LIMA // BUENOS AIRES - AUCkLAND - SYDNEY - SAIGON // FRA kR. 17.450,BEIjING - OSLO OSLO – DUBAI – BANGkOk – SYDNEY AUCkLAND - LOS ANGELES - OSLO FRA kR. 10.950,-

OZ, NZ OG FIjI AUSTRALIA

FRA kR.

9.450,-

NEw ZEALAND

FRA kR.

9.250,-

FIjI

FRA kR.

10.450,-

SURFEkURS 5 DAGER SYDNEY FRA kR. 3.990,BYRON BAY

PAUL WELLER Sonik Kicks

LATIN-AMERIkA

(ISLAND/UNIVERSAL)

Skrekk-scenarioet. Det er en tung beskjed å få: En av de virkelig store har vært i studio, og laget noe «eksperimentelt», og resultatet har blitt, stadig ifølge ham selv: «grensesprengende». På papiret leser en uttalelse som dette som en selvpåført dødsdom; det funker så og si aldri. Men denne gangen er det heldigvis Paul Weller, The Modfather, demi-god og all-over ikon, som uttaler seg. Det er liksom grenser for hvor ille det kan bli. Og det viser seg raskt at det grensesprengende og eksperimentelle er noe man må ta med en solid klype salt. Paul Weller er etterhvert blitt en gammel mann, og for eldre herrer skal det tydeligvis ikke så mye til for at noe blir, igjen: «grensesprengende og eksperimentelt». Det begrenser seg til litt kreativ studio-triksing, litt romklang, noe panering og det faktum at ikke hver låt er fullstendig lineær, som det pseudo-symfoniske mellomspillet «Serene». Men det er jo en bra ting, vi vil jo ha Weller slik vi liker ham, slik vi kjenner ham. Og i den forstand skuffer på ingen måte «Sonik Kicks»; den er umiskjennelig. I det hele tatt er det lite på låtsiden som skiller Sonik Kicks fra resten av katalogen til den modne Weller. Ingen av de tre første låtene på dette albumet ville vært malplasserte på Wellers forrige album, protestplata Wake Up The Nation. Her går det unna i et galopperende og heseblesende tempo – noe for hektisk for undertegnedes smak. På «By The Water» er Weller i den modusen jeg elsker ham i: tilbakelent, emosjonell og sjelfull som bare faen. Weller pløyer igjennom det han kan av stilarter her, fra den nevnte og heseblesende åpningen, til mer sjelfulle og ettertenksomme ting, til reggae-aktige ting på «Study», og mer streit voksenrock på «Garden». Sonik Kicks er en plate på solid grunn, langt i fra det revolusjonerende verket som Weller fabulerte om i forkant. Men for mesteparten av fansen ender det opp som akkurat det de vil ha. For oss som liker den mer sjelfulle delen av modfaderens produksjon, ja, så blir det litt lite sjel. Håvard Ringen

4 TY SEGALL AND WHITE FENCE Hair (DRAG CITY)

Hello, safe ride! Sist helg ble jeg skysset hjem av en taxi-sjåfør som spilte The Doors fra det han mente var det feteste anlegget i byn. Den korte turen gjennom Waldemar Thranes gate rakk jeg å høre både «Light My Fire» og «Roadhouse Blues», og ikke et øyeblikk sneiet vi innom det obligatoriske samtaleemnet om voldtektsbyen Oslo. Jeg kunne bare lene meg tilfreds tilbake og la kveldens inntrykk senke seg. Da jeg på mandag satte Hair i spilleren, fikk jeg et gledelig flashback til helgens taxitur. Den diplomatiske kombinasjonen utagerende gitarer, hamrende keyboard, softe hooks og ydmyke nikk til 50-tallets råeste rockerytmer fikk meg til å glemme hverdagens rutiner og trivialiteter. Ty Segall og Tim Presley aka White Fence har herved motbevist to-storei-en-sekk-syndromet. Som to motpoler smelter de sammen og gir garasjerock anno 2012 en ny dimensjon. Første spor, «Time», etablerer stemningen som en god Tarantino-film, nonchalant tilbakelent, men spennende nok til at du vil høre hva som skjer bak neste riff. 3 minutter og 26 sekunder ut i låta druser de innfriende nok til med en gitarvegg som vekker deg fra den komatøse marsjgangen. Fra andre sporet «I am not a game», briljerer de med musikalske referanser til nettopp Ray Manzarek og co. Det retrospektive tangentspillet alene er verdt en gjennomlytt. Og gitarene! Herrejesus. Gitaren i seg selv pleier vanligvis ikke trekke til seg min fulle oppmerksomhet, men på Hair blir jeg tidvis så forført at jeg finner meg selv i å – klisjefylt nok – lene meg tilbake i kontorstolen og bare lytte til den. Den fyldige lyden smelter seg inn i øregangene og etterlater kroppen i en religiøs tilstand av harmoni. «Crybaby», som er en åpenbar ode til John Waters filmklassiker med samme navn er en av skivas høydepunkt. Elegant blandet med datidens rockabilly-elementer og nåtidens rølpete garagerock. Hair kjeder deg ikke et sekund, og den har mange runder i spillere

5

til gode før du blir lei. Hadde jeg bare tatt kjørenummeret til den taxisjåføren hadde livet vært komplett og fritt for trivialiteter en stakket stund. Inger Lise Hammerstrøm Melody Thornton P.O.Y.B.L Slutt å skrike, jeg hører ikke låtene dine! Hvis navnet Melody Thorton høres kjent ut, husker du henne sikkert som en av medlemmene fra popsuksessen Pussycat Dolls, hvor 27-åringen hadde rollen som gruppas sangerinne-alibi. Det er altså hun som dukker opp her og der og drar litt sånn eekstra på vokalen med sin svarte og kraftfulle stemmeprakt. Det skulle med andre ord bare mangle at frøkna fikk vist seg fram på egenhånd. Eller skulle det nå egentlig det? Én ting er nemlig at en stor stemme på ingen måte betyr at artisten lager interessant musikk, og det andre, og kanskje mest relevante, er at Melody Thorntons stemme strengt tatt ikke bør omtales som «stor». Hun er absolutt flink nok til å gå videre i de første rundene av Idol, men jeg hadde ikke satset pengene mine på mer enn det. Thorntons debut-mixtape P.O.Y.B.L (Piss On Your Blackbook) [Whatever the hell that means, jou. anm.] byr nemlig på litt for mange småflaue «Nå skal jeg faen meg vise fram stemmen min»-øyeblikk, som ofte ender med skjærende toner og den alltid like pinlige bassgryntingen man gjerne bruker for å kamuflere manglene stemmekraft. Spesielt fælt er det på introen, hvor det blir så altfor åpenlyst at hun så gjerne vil, men ikke helt får til, noe som også er en gjenganger i spor som «Smoking Gun», «The One That Got Away» og ikke minst hennes «No Church in the Wild»-cover «Lipstick & Guilt». Når Thornton derimot ikke kaster seg ut i vokalrunking og forsøk på Amy Winehouse-sangnivå, fungerer det mye bedre. Gitarballaden «Loving You Better» er ikke noe mesterverk, men blir en etterlengtet pustepause blant all skrikingen, i likhet med «Someone to Believe In» (hvor hun for en gangs skyld får vist fram

3

MUSIKK: ANDREAS TYLDEN

ARGENTINA

FRA kR.

7.600,-

BRASIL

FRA kR.

6.500,-

PERU

FRA kR.

8.650,-

SPANSk SPRÅkSkOLE I BUENOS AIRES FRA kR. 2.550,7 DAGER TRADITIONAL INkA TRAIL FRA CUZCO FRA kR. 3.150,4 DAGER

AFRIkA kENYA

FRA kR.

5.700,-

SØR-AFRIkA

FRA kR.

6.250,-

TANZANIA

FRA kR.

5.850,-

SAFARI NAIROBI TIL ZANZIBAR FRA kR. 8.790,10 DAGER jOBB FRIVILLIG MED hVIT hAI FRA kR. 4.650,I CAPE TOwN 7 DAGER ultimate STA Travel er det som vil k fol for et yrå seb rei vår helt et ign des k utforske verden. Vi fik fikk meget og e, rut ndt -ru den unike jor nskapsrike reisegod assistanse av kun under reisen. og konsulenterbåde før for å svare ige gel jen tilg id allt å huske STA var se som vi kommer til rei en k fik vi pes for kjø på spørsmål, og kan som opplevelser er ikke noe god start.” resten av livet. Gode en er vel Tra STA d kontakt me penger, men det å ta

VERDENS STØRSTE

REISEBYRÅ FOR UNGDOM OG STUDENTER

PRIS PÅ FLY ER INkL. SkATTER OG AVGIFTER MED FORBEhOLD OM LEDIG PLASS. GjELDER kUN FOR UNGDOM UNDER 26 ÅR, STUDENT OG LæRER. VILkÅR OG BETINGELSER GjELDER FOR REISEPERIODE PÅ NOEN AV FLYPRISENE.

4/2012

63


MUSIKK

Haraball synger om downs syndrom og Olafiaklinikken. Selv velger de å kalle det musikk «som spruter sæd». Tekst ANDREAS TYLDEN FOTO Rune Aasprong Hei! Hvem er så dere med dette rare bandnavnet? Høres ut som en danse bandversjon av Madball, jo! Jon Eivind: Nettopp! Før eller seinere ville det dukket opp et country Svisj-band som het Haraball. Men vi tok det først. At det vekker forvirring tenker vi bare er et godt tegn, at det tar litt tid å godta. Haraball er et litt sånn søtt uttrykk som ofte brukes av folk som ikke drikker så ofte, som «skeier ut» når dem tar seg en fest. Det var smått ironisk fra vår side i begynnelsen, men så ser vi jo at det funker. Dere høres ut som en breial bastardunge til OFF! og Black Flag. For folk som ikke kjenner til slike referanser, hvor i musikkhierarkiet hører dere hjemme og hva spiller dere egentlig? William: Hehe, godt sagt. Vi elsker OFF! og Black Flag og liker den sammenligningen.

JE: Det er som heavy metal bare at det er dobbelt så hardt og går dobbelt så fort. Black Flag, Minor Threat og ikke minst VOID er blant våre favoritter. De nuller kjapt ut det meste av det som blir kalt punk og hardcore i dag. Dere er ringrever i norsk hardcore/punk. Men så forsvant dere i nesten ti år og har brukt like mange år på å starte opp Haraball. Hva skjedde underveis? W: Nei, du vet, utdannelse, jobb også videre. Så har jeg «smakt litt på livet» etter at jeg wimpa edgen. Jeg har hørt mye på annen type musikk også, mens jeg har spilt masse tennis. Men min store lidenskap innen musikk har alltid vært hardcore og punk. Rastløsheten og faenskapet har ligget der latent. Det var en befrielse når jeg omsider fikk samla gutta ifjor, etter ti år med lobbyvirksomhet. Vi bare blasta i gang og jeg syns det låt hønnfett fra første øving. Deilig med litt substans i livet igjen.

Jeg ønsket at det skulle «sprute sæd», og det føler jeg vi har fått til.

velkommen til bogstad camp & turistsenter!

Bogstad Camp & Turistsenter er åpent hele året. Det er plass til ca. 800 enheter, og det er ca. 200 strømplasser. Vi har 36 hytter, hvorav 16 er utstyrt med dusj/WC. Alle hyttene har innlagt varmt/kaldt vann og en liten kjøkken-krok.

For mer informasjon, kontakt oss på: Ankerveien 117, 0766 Oslo Telefon: 22 51 08 00 - Faks: 22 51 08 50 E-post: mail@bogstadcamping.no Web: www.bogstadcamping.no

Plassen ligger ca 9 km fra Oslo Sentrum, med Bogstadvannet og Nordmarka som nærmeste nabo. På området finnes det bensinstasjon, dagligvarebutikk og restaurant/kro, med alle rettigheter. Alle hovedveier er godt skiltet frem til campingplassen. Det er gode bussforbindelser til og fra Oslo Sentrum.

BOGSTAD CAMP & TURISTSENTER

64

4/2012

B O G S TA D

Flere av dere spilte i de legendariske banda Tiebreak (som også gikk under navnet Gaybreak en periode) og Fairplay, som senere ble til Fairfuck. Haraball er en videreføring av disse to. Ikke mye selvsensur å spore der i gården. W: Gaybreak! Haha. Nesten glemt bort det nicket der. Haraball er absolutt en videreføring av Tiebreak og Fairfuck, men det er hardere, vassere og råere. Vi har vært veldig fokusert og bevisst på det musikalske uttrykket, og jeg syns vi har funnet et coolt og tydelig Haraballsound, veldig kjapt. Jeg ønsket at det skulle «sprute sæd», og det føler jeg vi har fått til. JE: Det som funket så bra med Fairfuck var at vi spilte rein tidlig 80-talls hardcore/ punk i en tid da nesten alle gjorde youth crew eller andre HC-stilarter. Det var oss og Amdi Petersens Arme fra København. Kanskje vi får til noe av det samme igjen, fått dempa denna crabcore/tweenwave greia? Fairfuck traff også veldig bra med låta «Smoke» som var pro røyking, til glede for alle røykere som var lei av alt detta avholdsmaset. Jeg hørte fra en kompis på turné som møtte en tysker som lurte på om låta var ekte eller om det bare var ironisk. Han ble kjempeglad da han hørte at hele bandet selv røyka. Vi har tatt med oss det

beste fra begge banda, den råe kraften som lå i TB soundet og faenskapet til FF. Tekstene til Haraball handler om å «psyke seg opp før aidstest på Olafiaklinikken, å sammenligne seg selv med en med downs syndrom (og tape duellen!) og 50-åringer som skryter av sin seksuelle CV». Ikke mye straight edge youth crew igjen her, gitt. Heller youth taboo, eller? JE: Youth Taboo most def. Det er så mye å hente der, når du kommer deg unna de klassiske temaene. Tidlig 80-talls punk, de ga helt faen og sang om hva de ville, de hadde ingen å please. Det handlet bare om å få ut aggresjon. Alle som har vært på Olafiaklinikken vil vel være enig i at den kjipe følelsen du sitter med da, den fortjener en sang. Og når du er så nedfor at du blir sittende og misunne folk med downs, så skriver du om det. Men nå er det faktisk sånn at de mørkeste og mest negative låtene våre er de som er mest allsangvennlige. «The Rope» for eksempel føles som en skikkelig gladlåt, selv om den handler om å henge seg. The Rope slippes på Fysisk Format 13. april. Release på The Rope på Internasjonalen torsdag 19. april.


Et ledende europeisk universitet med banebrytende forskning.

Norges beste uteliv i landets eneste storby.

Foto: Sigve Aspelund / Tinagent

187 studier. Finn studiet som passer for deg p책 facebook.com/blikjentmeduio eller p책 uio.no


MUSIKK

Buemerket på en god albumopplevelse er om det kjennes som å zappa på tv-en og komme midt inn i en film som du bare må se ferdig, mener Kristian Stockhaus. Tekst/Foto Kamilla Rønnestad Vokalist i Ungdomskulen, Landmark- arrangør (New Wave Crave, Prog Rock Me Amadeus, Landmark Weekly) og generelt bra fyr. Kristian Stockhaus er ute med sitt første soloalbum på ni år, Colors. Vi tok en kaffe på Lidohjørnet, for å tegne på papirduken og snakke om musikk. Gratulerer med nytt album, Kristian! Mange darlings som har vært nødt til å bøte med livet underveis i prosessen? – Veldig mange, egentlig. Noen av dem er lagt i koma, da, så de kan vekkes ved en senere anledning. Hva avgjør hvilke som får leve videre? – Det kan være at en sang er for lik en annen, eller at den er for lang, og må kuttes bort. Men etterhvert som man har en del sanger, merker man at noen av låtene er i slekt, og passer sammen på en plate. Det kan være atmosfærisk eller tekstmessig, eller noe annet. Det som er viktig for meg, er at et album har en rød tråd. Det er viktigere enn at det skal være stappfullt av gode låter eller være veldig lyttervennlig. Hvis jeg tenker på mine favorittalbum, er det alltid sånn at det er et par låter man skulle ønske det var foruten, fordi man tenker at da ville albumet vært perfekt. Likevel er det akkurat dét som gjør albumet perfekt, at man har den motstanden der. Ikke at jeg prøvde å legge inn unaturlig motstand på albumet, selvfølgelig. Men det er ikke alltid de sangene som fenger mest som skal med på en plate. Hvis noen blir interessert i en låt du har laget, er det jo kjedelig å få et album bestående av singler. Om man får et album med alle mulige andre ting man ikke hadde forventet seg, kan det være veldig spennende. 66

4/2012

Du har fått skryt for tekstene dine på Colors. Hvordan jobber du med Stockhaus-tekstene i forhold til Ungdomskulen-tekstene? Jeg mener, når du jobber med Ungdomskulentekster skriver du vel på vegne av hele bandet – hvordan blir det da når du kun skriver på vegne av deg selv? – Veldig annerledes. I Ungdomskulen nærmer vi oss ting som en guttegjeng. Det kan bli veldig ekskluderende om det er én som skriver i bandsammenheng. Ta Radiohead, hvor man føler at tekstuniverset er veldig Thom Yorke. Sånn sett blir Radiohead litt todelt: på en side har du Thom Yorkes følelsesliv, på den andre har du det musikalske. Mens i Ungdomskulen er det en fellesgreie. På godt og vondt. I forhold til Ungdomskulen-tekstene, handler Stockhaus-lyrikken mindre om blowjobs og mer om kjærlighet, har jeg inntrykk av? – Absolutt. Stockhaus er et ganske følsomt prosjekt, egentlig. Mer romantisk. Forskjellen mellom Ungdomskulen og Stockhaus er ganske interessant, synes jeg. Alle har jo flere sider. Det romantiske ville nok ikke kle Ungdomskulens musikk like godt. Ungdomskulen-trollet kan også være romantisk, men det tenker mer med balla, er ikke så nyansert. Ungdomskulen er mer maskulint, mens Stockhaus er mer nakent, følsomt, feminint. I presseskrivet er du sitert på følgende: «På samme måte som at all materie som finnes på jorda er konstant, så er det slike begrensninger for musikk også». Vil du vennligst utdype? – Musikk er jo bygget på veldig enkle prinsipper. Om man ser på hva musikk faktisk består av, blir det plutselig mye mindre magisk, litt som hvis man ser på en

Hvis jeg tenker på mine favorittalbum, er det alltid sånn at det er et par låter man skulle ønske det var foruten. bok som kun bokstaver og setninger. Men i møte med musikk, blir lytteropplevelsen påvirket av blant annet egne forventninger, og av medias påvirkningskraft. Når folk hører på Nick Drake, for eksempel, hører de hans triste historie i musikken, og så får den en ny dimensjon. Det er litt som når man ser på TV; det kan være lagt til rette for at alle skal føle det samme, ved å legge på rett musikk og klippe det riktig. Men hendelsen i seg selv hadde kanskje aldri påvirket noen som helst om det ikke var tilrettelagt for disse følelsene. Det jeg prøver å si er at om man tar bort forventninger, folklore, eller hva det måtte være, har man disse enkle prinsippene igjen. Jeg tror kanskje det bunner i frustrasjon over all forutinntattheten folk har om ting – de føler og hører ting de har lyst til å høre, som ikke faktisk er der. Jeg leste et blogginnlegg her om dagen, hvor en fyr skrev at han var skuffet over en ny plate, men at han ikke hadde gitt den helt opp. Og da tenkte jeg: Om det hadde vært første gang han hørte det bandet, ville han da gitt den like mange muligheter? Ville han da prøvd like hardt å like den? Men en plate kan jo alltids vokse på deg? – Jo, absolutt. Men du tenker på at man vil gi en plate en ekstra sjanse om man har forventninger? – Ja. I gamle dager kjøpte man en plate for 170 kroner, og jeg skjønner godt at hvis man ikke likte den, ville man likevel høre på

den igjen og igjen. Man hadde nesten ikke noe valg. Men i dag er det annerledes. Det er liksom å bruke tiden sin på å desperat prøve å skjønne noe, fordi du tror at musikken skal være bra. Det er litt interessant, for jeg hadde tenkt å spørre deg om akkurat dette. Jeg leste en artikkel fra 2009 i Ballade, hvor du etterlyser «en mindre konsumerende tilnærming» til plater. Du ønsker at folk skal fordype seg mer i musikken … – Absolutt. Men da må det være noe i musikken som appellerer til deg, uten at du nødvendigvis trenger å vite hva det er. Litt som hvis du zapper på TV, og kommer inn midt i en film, og blir sittende å se på. Du har ikke sett begynnelsen, men det er likevel noe som gjør at du fortsetter å se. Man tenker at «her er det noe». Om man kjenner den følelsen når man hører et album, kan man fordype seg i det. Men det er ikke bra om man sitter og tenker «dette her er virkelig ikke bra, men jeg tar en lytt til, kanskje det blir bedre», liksom. Det er der forskjellen ligger. Jeg synes albumformen er veldig interessant, men det avhenger selvsagt av hva man skal bruke det til. Hvis du skal plukke ut låter til en fest, mener jeg ikke at hele festen skal sitte og høre seg gjennom The Wall. «Colors» ble sluppet på KRÜX/Tuba i mars. www.kristianstockhaus.com


BouvEt reklamebyrå bbf10 / øyedrops

Send RACE til 1984 og delta i konkurransen om en jorda-rundtreise for to personer.

Premiere onsdag 11. april kl. 20.00 Hver mandag og onsdag på tv 2


FILM

Anmeldelser + Intervju + Kommentar + TV + Spill

Passe fiktivt og passe ambisiøst: et tankevekkende tidsportrett. Hunger Games anmeldt på side

Regissøren og produsenten av sci-fikomedien Iron Sky opphever grensen mellom profesjonelle filmskapere og fansen. Intervju på side

... det må være andre kvaliteter ved Palin som gjorde at McCain tok henne med på laget. 74

Game Change anmeldt på side

Tyrannosaur Regi: Paddy Considine Med: Peter Mullan, Olivia Colman, Eddie Marsan Litt tam rennesteinsrealisme fra Storbritannia. Tyrannosaur inneholder scener med voldtekt, dyredrap, konemishandling, gatevold, rasisme, skamferte barn, alkoholisme, brunblomstret tapet og stygt interiør. Samtidig prøver den å være en slags kjærlighetshistorie. Settingen er en urtrist britisk arbeiderklasselandsby, hvor de fleste tilsynelatende sysselsetter seg selv med å skrike til naboene at de må holde kjeft. Alle vi møter er ødelagt på en eller annen måte og snakker for det meste i en blanding av trusler og banneord. Den eneste gangen vi ser noen smile er i en begravelse.

4

The Lady Regi: Luc Besson Med: Michelle Yeoh, David Thewlis, William Hope, Sahajak Boonthanakit Filmatisert wikipedia-artikkel. The Lady begynner med en misvisende dramatisk introduksjon. Året er 1947 og vi blir umiddelbart dratt inn i en blodig militær operasjon hvor Aung San Suu Kiys far (en helt i folkets øyne etter at han befridde Burma fra britene) og alle hans medarbeidere blir brutalt myrdet i en maktovertagelse begått av det militære regimet. Så skifter plutselig tempo, historien tas opp igjen i 1988 og Suu Kiy er lykkelig kone og tobarnsmor i England, landet til farens tidligere fiender. Da moren hennes får slag, må hun imidlertid dra tilbake til hjembyen Rangoon for å ta seg av henne. Noen politiske åpenbarin-

2

ger og en valgkamp senere, dømmes hun til femten år i husarrest. Luc Besson har lagt ut på en famlende reise i livet til en levende legende, og prøver å forklare hele konflikten i Burma med alt det innebærer av historie, kultur og naturskatter; det er flott det, men hvor blir det da av Aung San Suu Kiy oppi alt dette? Familielivet er både det mest følelsesladde og feilslåtte. Det er hjerteskjærende når hennes mann og to sønner kjemper forgjeves for å få sett henne igjen, samtidig som de skal leve sine enkle britiske liv. Rørende telefonsamtaler og enkle familiesituasjoner viser hvor fortvilende det må være å observere hjelpeløst fra sidelinjen. Suu Kyi spilles perfekt i de sekvensene hvor hennes høviske pasifisme skal inspirere burmeserne ved taler og kjente sitater, men når denne modusen

70

Verst av dem alle er Joseph; en middelaldrende alkoholiker med ukontrollerbare raserianfall som eksploderer i ansiktet til alle som så mye som titter i hans retning. Da han blir kjent med den velmenende fretexarbeideren Hannah, begynner han imidlertid å få tanker om å forsøke å forandring seg. Selv om hun er en religiøs veldedighetsarbeider som gjerne vender det andre kinnet til, er hun også den med størst demoner, i form av en ektemann hvis snilleste måte å vise affeksjon på, er å urinere på henne mens hun sover. Skuespillerne er svært overbevisende tapere, og filmen fungerer godt som karakterstudium. Den gjorde meg både frustrert og forbanna, og fremprovoserte sterke ønsker om å hevne meg på den patetiske mannen som

72

gråter og lover å aldri slå kona si igjen. Selv om man kanskje ikke skulle tro det, blir det hele likevel litt tamt. Storyen er helt grei, men byr ikke på noe du ikke har sett før og det virker som den debuterende regissøren Paddy Considine ikke har vært selvsikker nok til å ta av seg silkehanskene. Alt for koselig bakgrunnsmusikk er helt malplassert, og klarer ikke gjøre forholdet mellom hovedkarakterene søtt, samme hvor mye den prøver. En liten twist mot slutten er ganske fiffig, men sammenliknet med hardtslående mesterverk som Irreversible eller Ex-Drummer, blir Tyrannosaur en ganske ufarlig lettvekter. Torgeir Blok Premiere: 20. april

overføres til intime familiesituasjoner, blir det fryktelig stivt. Man får aldri komme under huden på Aung San Suu Kiy. Og hennes stoiske framtreden kjenner vi jo allerede fra mediedekningen. Ironisk nok forklarer da også Suu Kiy sin mann hvor mye hun misliker dette media-spetakkelet. Om det finnes snev av sannhet i et slikt utsagn, har imidlertid Luc Besson skivebommet med dette overdådige melodramaet. Blottet for politisk dybde og personlige innblikk, velger han heller å innkassere visuelle poeng på de burmesiske urinnvåneres merkverdigheter: tatoverte ansikter, Kayan Lahwi-kvinner og folkedrakter. Hjertet er nok på rett sted, men Aung San Suu Kiy og «hennes» undertrykkede folk fortjener mer enn dette. Siren Løkaas Premiere: 27. april 4/2012

69


FILM

Gripende action, endelig The Hunger Games Regi: Gary Ross Med: Jennifer Lawrence, Josh Hutcherson, Liam Hemsworth, Woody Harrelson, Stanley Tucci, Donald Sutherland, Elizabeth Banks, Lenny Kravitz En underholdende kritikerlek: å lage liste over mulige og gyldige filmforelegg. The Hunger Games: Robinson, Big Brother, Battle Royal, Call of Duty, Lord of the Flies, The Gladiator osv. I dette tilfellet er det unødvendig – filmatiseringen av Suzanne Collins’ første trilogiroman er seg selv nærmest. Helstøpt, besnærende og uten for mange, for flinke og for åpenbare lån. 19:56:08 I et post-apokalyptisk Nord-Amerika, Panem, arrangeres hvert år The Hunger Games, en iscenesatt alle-mot-alle-tevling signert nasjonens totalitære maktsentrum, Capitol. Lekenes mål? Prevensjon mot opprørsvilje. Middel? Bestialsk fysisk og psykisk terror pakket inn i glanspapir. Form? Realityshow! Tjuefire unge deltagere fra tolv distrikter valgt ut via lotteri for å kjempe mot hverandre til én står igjen. Brød, sirkus og friskt barneblod til kollektiv forlystelse og Capitols kalkulerte glede. Inntil Katniss (Lawrence) melder seg frivillig for å spare søsteren. Hva er det med Jennifer Lawrence og hvorfor trenger actionfilmen fortsatt pil og bue? Det siste først. En av The Hunger Games mest slående kvaliteter, er evnen til å bruke den uunngåelige volden og den inhumane grusomheten for alt det den er verd uten å skjene over i det spekulative, det kjedsommelige eller det ukritiske. Her er buen og

5

tyrannosaur. natt og dag 29.03.12 18.40 Side 1

nattogdag.indd 1

vinner world cinema beste regi beste skuespillere sundance filmfestival 2011

25.03.2012

the guardian

empire

Når boblene brister Regi: Hans Petter Moland Medvirkende: Joseph Stiglitz, Michael Lewis, Carlota Perez, Sophus Reinert, Erik Reinert, Øystein Stray Spetalen, Georgios Papandreou Mens finans- og kulturelite har fjonga seg med dressjakker, slips og vin til 85 kroner glasset, sitter jeg udusja og tilbakelent i en burgunderrød sofa med 23,35 kroner på kontoen og undres over hvorvidt det er aksept for å konsumere medbrakt bollepose, pinlig klar over at garderobeplikten på Folketeateret har brakt Mikke Mus-trøya jeg fikk av mamma ut i plenum. Sammen skal vi se en dokumentar om finanskrisen. Produsent Odd Arvid Strømstad åpner aftenen med å erklære at Hans Petter Moland har dykket ned i en «utrolig komplisert

2

en film av

DESIGN: WWW.EXIL.NO

.

70

pa kino fra 20. april WWW.ARTHAUS.NO WWW.FACEBOOK.COM/ARTHAUS.NO

4/2012

pilen en god forklaringsmodell. Fra de første bildene, Katniss på jakt i skogen, fanger den stramme buestrengen ved det myke kinnet filmens forbløffende sobre forhold til død og djevelskap: kunsten å dvele ved det intense øyeblikket rett før handlingen skjer, med visshet om at valget enda finnes. Sinnbildet på den absolutte konsentrasjonen, elegansen som det-tross-alt-menneskelige automatvåpenet ikke rommer. Så var det Katniss Everdeen. Hvem andre fra Hollywood enn Lawrence kunne ha gjort henne nå? Sterk uten å være statisk, attraktiv uten å være opplagt, og i stand til å gjøre standardreaksjoner gripende: avskjeden med søsteren, angsten før kampen, sorg over tap av liv og så videre. Tradisjonelle scener, nyansert spill og et filmfoto som aldri forkjæler de ladede øyeblikkene mer enn nødvendig. Pluss i margen skal også Woody Harrelson og Stanley Tucci ha, samt scenograf og kostymedesigner. Endelig en fremtidsvisjon mer lik en tidlig-modernists uklare idé om en mulig postmodernisme, snarere enn en nok en safe high-tech variant i hvite, grå og metalliske toner. Kostymene bygger en fin bro mellom set-design og karakterer, og forbløffende nok er 30-tallets depresjonsbekledning parret med Marie Antoinette, Galliano og det sene 90-tallets fargerike pop-univers, en god blanding når et tenkt post-Amerika skal gjøres troverdig. Et passe fiktivt, passe ambisiøst og nettopp derfor tankevekkende tidsportrett. Ragnhild Brochmann Premiere: 23. mars

materie» som de har brukt et år på å gjøre «så forståelig som mulig». Det slår meg at jeg, med min MZ-matte og totale mangel på forståelse for hvordan verdensøkonomien fungerer, utgjør et veldig passende testpanel. Filmen åpner med såpebobler foran skyskrapere og klipper seg gjennom innledende kommentarer fra amerikanske økonomivitere før Moland tar oss til kommunen Vik i Norge, som gikk bankerott etter å ha investert fremtidige kraftinntekter i amerikanske obligasjoner for å kjøpe seg litt veistrekning. I den forbindelse leverer Øystein Stray Spetalen filmens mest treffende – og forståelige – kommentar, til stor jubel fra salen: «Når folk tar på seg fin dress og kommer med hyggelige visittkort og er flinke til å snakke for seg – asså, det er et kjennetegn på svindlere, det!». Forhenværende ordfører i Vik

og en av hans kolleger sendes ut på reise for å finne svar på hvordan de ble så grundig lurt. Dessverre forsvinner fokuset på Vik gjennom store deler av filmen før det hentes inn igjen mot slutten. Filmen kunne klart seg fint uten dette litt krøkkete forsøket på rød tråd – eller med mer av det. Mange eksperter har mye fornuftig å si om årsakene til finanskrisen og veien videre, og jeg prøver virkelig å forstå gjennom halvannen time. Tidvis er jeg også både engasjert, provosert og oppgitt over økonomiske systemer og vestlig kynisme, men litt for mange ekspertutsagn går dessverre over hodet på meg. Jeg forlater salen skuffet over fortsatt ikke å kunne forklare for mine eventuelle barn hvorfor økonomien gikk heden i det herrens år 2008. Martin Øsmundset Premiere: 23. mars


FILM

Haywire (aka Knockout) Regi: Steven Soderbergh Med: Gina Carano, Channing Tatum, Ewan McGregor, Michael Douglas, Michael Fassbender, Antonio Banderas I’m not Bourne bad, I’m just drawn that way. Et globetrottende spioneventyr på tvers av metropoler: check. En ukjent hovedperson som forteller sin historie ved å huske tilbake: check. Et uskyldig sidekick som blir ufrivillig involvert: check. Intense og realistiske basketak filmet med håndholdt kamera: check. Biljakter gjennom trange gater og øde landeveier, klatring ned takrenner og hopping over gjerder, leiemordere som forræder hverandre i hytt og gevær: check, check og check!

4

Jo da, Gina Carano spiller Jessica Bourne. Hun tiltales kanskje som Mallory Kane gjennom hele filmen og det er ingen offisielle linker til Bourne-trillogien, men opplegget er så likt at vi kan ikke annet enn å forholde oss til dette som en spin-off. Forskjellen er at frøken Carano har pupper. Store pupper. Hun er ikke bare uovervinnelig, men sexy også, skjønner? For hva er vel tøffere en barsk kar som banker dritten ut av stilige spioner med skjulte motiver? Ei smekk frøken som gjør akkurat det samme. Mhm, Laura Croft step aside, altså. Med eklektiske Steven Soderbergh i registolen, har et imponerende antall superstjerner sagt ja til å bli med på festlighetene. Michael Douglas,

Antonio Banderas, Michael Fassbender og Evan McGregor er bare toppen av lista, i tillegg til en haug av «hvor har jeg sett ham før»-tryner. Filmen er helt streit spionaction og jeg liker pupper jeg, men likevel falmer den litt i skyggen til storebror Bourne. Handlingen er noe kludrete og en loungy jazz-låt som spilles i bakgrunnen gjennom mesteparten av filmen, blir en unødvendig og parodisk poengtering av hvor funky og kult det hele skal være. Det virker try-hard gimmicky og flåsete. Jeg har forresten alltid trodd at det ikke var kult å slå jenter, men Haywire får det til å virke ganske underholdende. Torgeir Blok Premiere: 30. mars

The Rocka Regi: Robert Næss Med: Hans Bastian Borg, Brage Kvasbø, Thor Staff Christiansen, Kristin Magnus, Harald Borg Weedon, Arne Hvidsten, Mia Borg Weedon, Cybele Bøttger Hebæk, Thomas Seltzer, Ronni le Tekrø Rock’n’ølmage. Bastian er et naivt og velmenende naut som ruller ut i en midtlivskrise og bestemmer seg for å leve ut guttedrømmen. Utrustet med et beskyttende lag spekk rundt midjen og manglende sans for selvinnsikt, får den 44 år gamle fjompen det for seg at han skal bli rockestjerne. Kompiser og familie tropper opp, men ingen har hjerte til å fortelle at det egentlig bare er for å være hyggelig. Ingen tror at dette skal gå veien. Ikke kinopublikum heller, for The Rocka er ikke en feel-good historie om en fyr som overvinner oddsa. Tvert imot er det en tragikomisk perle som ville gjort Ricky Gervais forlegen. Filmen balanserer på kanten av en troverdig dokumentar, og jeg er sannelig ikke sikker på hva som er ekte og hva som er oppspinn. Alt Bastian gjør er så dumt at du tviler på om det er kan være sant, men er likevel litt for hysterisk til at det kan være skriptet: Han klarer så vidt å holde seg oppreist på et skateboard som ruller ned en slakk bakke, ei dame han spiser middag med blir overrasket da han kaller det en date, og han tafser datterens venninne mens ho flørter med et yngre bandmedlem. Etterhvert dukker Thomas Seltzer opp for å si at det var først da han kuttet sitt bekjentskap til Bastian at hans egen karriere tok av. Arne Hvidsten låner tullingen penger, men blir ikke happy da han får se hvor mye av det som blir brukt på alkohol. Bastian svarer bare med vidunderlig ignorante ansiktsuttrykk og perfekt komisk timing. Filmen fremstår som en norsk versjon av Spinal Tap med en intravenøs overdose av selvironi, og jeg kan ikke huske sist gang jeg har ledd så mye på kino. Både jeg og mitt følge hadde vondt i lattermusklene da The Rocka var ferdigrocket. Torgeir Blok Premiere: 20. april

5

Iron Sky Regi: Timo Vuorensola Med: Julia Dietze, Götz Otto, Christopher Kirby, Tilo Prückner, Udo Kier, Peta Sergeant, Stephanie Paul Sieg hell yeah! Iron Sky både velsignes og fordømmes av historien om hvordan den ble til: Regissert av en finsk fanboy som tidligere lagde Star Trekparodier i kjelleren til moren sin, en kar som forsøker å omvelte blockbuster-industrien ved å gjøre alt på egenhånd og skippe studiosystemet med sine innarbeidede rutiner for kvalitetssikring. Med et moderat budsjett har han brukt seks år på å skape drømmefilmen akkurat slik han ville. Denne informasjonen gjør noe med kinoopplevelsen: Jeg blir mektig imponert over dataanimasjon stort sett på høyde med det man har blitt vant til fra Hollywood. Jeg tillater større slingringsmål fra en regissør som ikke har all verdens erfaring, og jeg unnskylder nerdevitser med sluttpoenger man ser milevis i forkant. Noe er faktisk litt morsomt, som da man forstår at den svarte astronauten også har svart romdrakt, eller da han jages av

4

nazister som melder om «a male negro, unarmed, but possibly angry». Spørsmålet er bare hvor mye man skal unnskylde i skapergledens ånd? Filmen er nesten morsom, nesten spennende og nesten actionfylt; men ikke helt. Det er mange latterlige utgangspunkt som forspiller muligheter til vitsemakeri, actionsekvensene virker som de er til mer for å vise kul dataanimasjon enn for å skape spenning. Og selv om universet er helstøpt, er storyen dekket av krater og bærer preg av å bli til på et nachspiel der gode kamerater har ledd av hverandres vitser. Likevel er Iron Sky en sjarmerendes tullefilm med masse glimt i øyet, som underholder godt med et par øl innabords. For å holde på variasjonen i dyrehagen av filmproduksjon, må man kanskje tillate at noen dyr ikke er helt stuereine. Og dersom du lurer på hvordan den samme filmen hadde blitt om den var produsert og polert av for eksempel Dreamworks, vel, da er svaret ganske enkelt: da hadde det aldri blitt noen film. Torgeir Blok Premiere: 4. april

I SALG PÅ DVD OG BLU-RAY

4. APRIL 4/2012

71


FILM

GOTHENBURG 2012

SLAYER · LAMB OF GOD · MARILYN MANSON MASTODON · KILLSWITCH ENGAGE · OPETH · MACHINE HEAD WITHIN TEMPTATION · KYUSS LIVES · SABATON · ANTHRAX NASUM · DARK TRANQUILLITY · MAYHEM · VADER · GOJIRA TRIVIUM · AVATAR · DEVILDRIVER · SKELETONWITCH DESCEND · SKITARG · UNLEASHED · PRIMORDIAL · SHINING VILDHJARTA · AURA NOIR · KOBRA AND THE LOTUS DETHRONE · WHO TORCHED CINDERELLA? ALENAH · VOICELESS LOCATION FLER ARTISTER TILLKOMMER

GÖTEBORG GALOPP

15-16 JUNI 2012

BIL J E T TE R : ME TA LTOWN. SE · E V E NTIM. SE · E V E NTIMS CALLCENT ER 07 71 6 51 000

RANCID G A L L O WFLERSBA·NDATILGLKAOMINMERS T M E !

12 20 LI U J 26 · G R O B TE Ö G · N TE S RÖDA BILJ ETTE R: WES TCO AST RIOT.SE · EVE

72

4/2012

NTIM .SE · SAM T EVE NTIM S CAL LCEN TER

077 1-65 1 000

Game Change Regi: Jay Roach Med: Ed Harris, Julianne Moore, Woody Harrelson Drill baby, drill! Om du skjelver ved tanken på at Sarah Palin kunne vært en hjertestans unna presidentembetet, vil du elske Game Change. Om du liker henne, sitter du antagelig å skriver hat-mail til produksjonsselskapet akkurat nå. Men hva med deg som sov i trygg visshet om at Palin-McCain sin «Real America»-strategi var dømt til å tape uansett, men som er nysgjerrig på det politiske og kulturelle fenomenet Palin, vil du ha noe hente? Nei, i grunn ikke. Til det blir det litt for mye amme- og joggebukse-Sarah i HBO-filmatiseringen av Game Change. Skaperne av Game Change gjør nemlig få forsøk på å forklare Palins appell. Da er de mer interessert i å gjenta hvor dum hun er. Der forfatterne av boka – Mark Halperin (Time) og John Heilemann (New York Magazine) – sveiper over hele valgkampen i 2007-2008, har filmen en spissere agenda og konsentrerer seg

3

Ekstremt høyt & utrolig nært Regi: Stephen Daldry Med: Tom Hanks, Sandra Bullock, Viola Davis, John Goodman, Max von Sydow, Jeffrey Wright Ekstremt fint og veldig enkelt. Oscar Shell mistet sin far 11. september 2001, men dette er ingen historie om slemme menn i fly eller det traumatiserte Amerika. Det er en liten historie med et gigantisk bakteppe, en slags Titanic der kjærlighet er byttet ut med desperat savn og skyldfølelse. Oscar finner tilfeldigvis en nøkkel i en konvolutt som ligger i bunnen av en blå vase. På konvolutten står det «Black», og overbevist – etter mange år med allegoriske skattejakter i regi av sin far – om at den er ment for ham, begir han seg ut på jakt etter riktig nøkkelhull. Sandra Bullock, Tom Hanks, og Thomas Horn, den lille gutten med de intense øynene, utgjør den forlokkende rollebesetningen i dramaet. Det må jo bli koselig. Det blir det. I tillegg gjør Max von Sydow (Shutter Island) en fin birolle som taus leieboer og hjelper. Extremely loud & Incredibly close (eng. tittel) fortelles oversiktlig med flashbacks der et troverdig vennskap mellom far og sønn fremkaller stadige «aaaw»-lyder.

4

i stedet om de juicy delene som involverer Alaska-guvernøren. For eksempel scener som involverer ganske eh, basic historieleksjoner: «Ok, Sarah», sier en av rådgiverne mens han peker på et kart over Europa: «Dette er Tyskland. De var de slemme under både 1. og 2. verdenskrig». Det er med andre ord opplagt at det må være andre kvaliteter ved Palin som gjorde at McCain tok henne med på laget. Hva disse består i, er imidlertid filmen mindre interessert i å undersøke, annet enn kort å skissere kampanjeledernes motivasjon, som kort kan oppsummeres som et forsøk på å supplere McCain med det han selv ikke har: jaktegenskaper («She likes to moose hunt», sier Rick Davis, en av rådgiverne til John McCain. «This is a woman with a gun, John. The base is going to do back-flips») og resonans i folkedypet. Symptomatisk nok får vi imidlertid aldri se Sarah på elgjakt, til tross for at denne tilforlatelige omgangen med gevær, villmark og naturkrefter helt opplagt utgjør en stor del av hennes appell. Vi blir heller ikke introdusert for den ertelystne

Resten er fortalt ganske rett frem og uten så mye hokus pokus. Det er ikke så rart, historien er magisk nok i seg selv. Men har Stephen Daldry klart å tilføre den bokadopterte historien noe mer? Nei. En skulle tro Stephen Daldry – etter å ha servert oss den sjarmerende historien om Billy Elliot – ville klare å hanskes med enda en historie om en spesiell gutt som kjemper mot strømmen. Her finnes få kreative grep og heller ingen utpregede rolleprestasjoner. Det er aldri fristende å forlate setet, men allikevel er det en historie med et så stort potensiale at den fortjener mer filmatisk assistanse enn det Daldry har valgt å gi den. Når det er sagt: Til tross for at Daldry har ligget på latsiden er det en fin, liten film som garantert vil få det til å kile i tårekanalene. Maiken Bolset Premiere: 20. april W.E Regi: Madonna Med: Abbie Cornish, Andrea Riseborough, James D’Arcy, Oscar Isaac, Richard Coyle Du vet, fall og oppstandelse. Grepet, «tvillingskjebne»: Slik den virkelige Julie Powell fant kilden til revitalisering via et transhistorisk samliv med kokebokidolet Julia

3

og, du vet, sexy Sarah; eller den tøffe guvernøren med 80 prosent (!) oppslutning hjemme i Alaska. Frarøvet all spenst og ære, fremstår hennes dokumenterte popularitet mest som en gåte. Hva er det som tross alt ga kraft til hennes sjarme og demagogi? Filmen gjør få eller ingen forsøk på å besvare dette. I stedet blir vi avspist med en uregjerlig og surmulende kvinne i overgangsalderen som savner babyen sin og aldri slutter å taste på blackberryen sin. Resultatet kjennes forstilt og overtemperert, og Palins hyppige stemningsskifter oppleves mest som barduse (fra resignert og trøstesløs til total hybris i løpet av sekunder). Når det er sagt: kudos til Julianne Moore som til tider ser (men kanskje ikke høres) forbausende lik ut kvinnen hun er modellert etter. Det samme gjelder også de andre rollene som gestaltes, med unntak av ektemann Todd Palin som pussig nok ikke ligner i det hele tatt. Ble noen syke i siste liten? Håvard Nyhus «Game Change» ble sendt på HBO 10. mars. Du finner den på piratebay.

Childs, er W.E historien om Wally Winthorp fall og oppstandelse fortalt med og via «sjelevennen» Wallis Simpson. Kvinnen som fikk King Edward til å ofre alt, et kongerike for en kvinne. Men hva ofret hun?, spør Madonna. Et betimelig spørsmål med et enkelt og ubesvart svar: (for) mye? Motivasjonsmangel: Der Julies idoldrevne bloggeprosjekt var en godt motivert og filmatisk effektiv måte å bruke fortiden til å revitalisere nåtiden på – og vice versa – mangler Wallys heltedyrkelse motiv og motor: «En ensom, lettere mishandlet trofékone finner primært helsebringende trøst i å trekke parallelle livslinjer mellom seg selv og et modig forbilde». En legitim idé – hvem har vel ikke hatt et idol, Madonna? – men ikke nok til å gjøre «skjebnevevingen» til et bærende og fruktbart plot. Når det er sagt skal Andrea Riseborough ha ros for å puste varmt liv inn i den magre, mistillitserklærte Mrs. Simpson, middels dialog til tross. Eller sagt på en annen måte (og med Julie and Julia i mente): det er ikke først og fremst fortidens skyld at samtiden og samrøren fremstår som enkel og uengasjerende. Slik bringer ikke karakteren Wally og Madonnas personlige fortellervilje oss stort nærmere spørsmålet om Mrs. Simpsons liv som valgt og utvist ekskongekone på tross av delvis god casting, pent filmfotografi og velorkestrert kostymedesign. En film formidlet med udelt kjærlighet til subjektet, men for ufokusert og for biografisk selektivt til å begrunne ikke bare ett, men to samliv. P.S. Et gjett til slutt: Madonnas yndlingsregissør? Sofia Coppola. Ragnhild Brochmann Premiere: 9. mars

FILM: HÅVARD NYHUS


FILM

Drømmenes teater

44 år gamle Bigb Thunders insisterer på å bli internasjonal rockestjerne. Koste hva det koste vil. For eksempel nakenscener i dusjen. Tekst Torgeir Blok Foto Janne Vettestad Hovedrollen i «rockumentaren» The Rocka kommer slentrende inn på Schaus bryggeri. Han liker å bli kalt Bigb Thunders, men heter egentlig Hans Bastian Borg. Til tross for rockeimaget er han helt presis (klokka 1300) og bestiller et glass vann. Han har på seg den gule t-skjorta som snart vil bli verdenskjent, og det ser ut som han har vært på turné i tjue år. Han gir en CD til NATT&DAG og forteller om bandet Bang Bang. – Det begynte med at jeg stod i et øvelseslokale og så meg selv i et svært speil. Jeg hadde nettopp blitt skilt, og psykologen min hadde bedt meg om å tenke tilbake på

de drømmene jeg hadde før jeg ble gift. Jeg hadde vært gift i tjue år og det var kanskje 30 kilo siden, men jeg husket drømmen om å bli internasjonal rock-star. Ålreit, så hvordan går det med denne rockekarrieren? – Det går veien det her, med egen film på kino og sånt. Jeg har 1650 venner på facebook og har vært på turne – til og med spilt i London. Etter at filmen kommer ut, er målet å gi ut skive. Vi har låtene ferdig og de kommer på Spotify og iTunes om to uker. Så vil vi spille flere konserter rundt omkring og leve livet. Hvordan er det å se seg selv på lerretet? – Nå har jeg gjort det så mye, men før filmen klarte jeg ikke se hjemmevideoer engang. Etter å ha blitt fulgt av et kameracrew

Psykologen min ba meg om å tenke tilbake på de drømmene jeg hadde før jeg ble gift.

i to år og blitt filma mens jeg sklir på rumpa nedover gelender og sitter og trommer på setet på t-banen midt i rushen, så er ingenting flaut lenger. Også skater du, riktig? – Jeg har to brett: et som jeg rappa fra sønnen min og et fra da jeg var tjue. Jeg har lyst å tuppe avgårde, men synes det er litt flaut. Den skateboomen som har kommet nå, hvor jeg ser at folk ikke kan skate, men har de største og dyreste bretta likevel, det fjerner noe av skjelettet fra skateboardkulturen. Jeg skata da det var ulovlig. Man måtte løpe fra politiet og fant den kjappeste veien fra Rosenkrantzgate og opp, så snuten ikke kunne henge etter. Men det er ikke like gøy når det er blitt allemannseie? – Jo da, men jeg synes der er rart å se middelaldrende menn på longboard. Og om jeg detter nå, så brekker jeg vel hele meg. Hvordan skiller du mellom rockelivet og privaten? – Jeg går i forskjellige klær. Det er litt som å være transvestitt. Denne t-skjorta ser

jo bra ut på bilder, men jeg spilte i dress på Rockefeller for å prøve å virke seriøs, så det kan gli litt over i hverandre. Ditt livs største øyeblikk? – Jeg har et veldig tett forhold med sønnen min, og når jeg står i London og spiller og konserten går jævlig bra, og jeg titter opp på ham og han står der og holder tommelen opp, det er vel det som er fotografert mest i hue. Verste øyeblikk, da? – Det var grusomt da vi var ute og kjørte bil fra sted til sted i en 9-seters van uten airbags. Du mener at det var verre enn å bli filma naken i dusjen? – Ja, den scenen kom fordi regissøren anklaga meg for å feige ut, så jeg lot ham få fullt innblikk. Han kom opp på rommet mitt da det stod vinflasker og take-away-bokser overalt og jeg lå naken i dusjen og hadde nervesammenbrudd. Du vet, alt for kunsten. «The Rocka» (regi: Robert Næss) har premiere 20. april.

STUDIER PÅ NORSK ROMA BALI BARCELONA 4/2012

73


FILM

Regissøren og produsenten av sci-fi-komedien Iron Sky opphever grensen mellom profesjonelle filmskapere og fansen. Tekst Torgeir Blok Foto Presse Dark side of the Moon: Regissør Timo Vuorensola og produsent Tero Kauko maa var i Norge en knapp dag for å promotere Iron Sky, en sci-fi actionkomedie om nazister på månen. NATT&DAG fikk innvilget middagsaudiens på en italiensk restaurant, og nøt belgisk øl mens finnene fortalte hvordan det var å gå fra å spille inn Star Trek-fanfilmer i kjelleren til mora si, til å ha en egen arme av fans. Fansen deres er nemlig ikke av den avslappa sorten som bare klikker «like» på facebookgrupper. Dette er fans som har investert tid og penger på å bli en del av filmen. Ja, også er det jo de som er overbevist om at nazistene på månen er ekte. – Ja visst, det er mange som tror det, sier Timo (heretter TV). – Det var sånn det begynte: Vi lurte på hva det ville bety. Hvis det finnes nazister på månen så må de jo spise og drikke noe. De må ha oksygen og energi. Vi begynte å grave i alle disse detaljene, og får fortsatt ukentlig kontakt fra nye mennesker som takker for at vi bringer til overflaten ting som regjeringen prøver å dysse ned. Andre igjen sier at vår film er enda en konspirasjon som forsøker å dekke over sannheten. – Folk har sendt oss ting som vi har tatt med i filmen, sier Tero (heretter TK). Hva slags ting? TV: Vi fikk hjelp fra mange forskjellige folk til bakgrunner, design, 3D-modeller og statister. 74

4/2012

TK: I Frankfurt skulle vi spille inn en scene hvor vi trengte en hel haug statister. Vi slet hele tiden med budsjettet, så vi sendte ut en melding til den tyske fanbasen. Vi kunne ikke tilby noe betaling, men lovet en interessant dag hvor man fikk møte regissør og skuespillere. Veldig fort hadde vi hundre folk som ville komme. Det var en vinn-vinn situasjon: Alle var kjempefornøyde og vi fikk spilt inn scenen. TV: Vi trengte også radiodialoger til bakgrunnsstøy, og ba fans ta opp samtaler på egne språk og sende det til oss. TK: Det har vært et samarbeid på mange nivåer. Da vi var i Cannes for å forsøke få finansiering, lurte vi hva slags rosévin vi skulle tilby investorer. Vi spurte fansen online, og innen én time hadde vi femti svar med forslag til rimelige og gode lokale roséviner. En annerledes form for filmskaping? TK: Grunnlaget er veldig tradisjonelt: Det er ikke et demokrati. TV: Det er et diktatur. Det er den eneste måten det fungerer på. Du må ha noen på toppen som bestemmer, men filmer blir aldri laget av én person. Filmskapere trenger folk til å gjøre ting, og om det er profesjonelle, amatører, eller fans som hjelper til, har lite å si så lenge det blir gjort. Hvor stort er dette fansamfunnet? TV: Det har mange nivåer. Syv millioner har sett traileren og ti millioner har vært på hjemmesiden. Vi har en app som heter «Demand Iron Sky» hvor fans kan kreve å få se filmen på sin lokale kino, og til nå er det 50.000 folk som har gjort det. Så er det mel-

I Finland har vi et utrykk som heter «å gå bak saunaen». Hvis du må drepe noen, så er det best å gjøre det der. lom tyve og tretti tusen folk som har sendt oss penger. Alt fra én og opp til 60.000 euro. TK: På et tidspunkt begynte vi å selge t-skjorter og for to år siden ga vi publikum muligheten til å investere i filmen. Budsjettet var på 7,5 million euro, og er den største finske produksjonen noensinne. En million euro kommer fra fansen. Uten dem ville vi aldri ha klart å gjennomføre det og dersom vi tjener penger på filmen, så gjør de det også. TV: Vi gjorde noen opptak i New York og brukte fansen der også. En pensjonert politikonstabel kom blant annet med meninger om hvordan det så ut når man skjøt kriminelle. Så hjelpsomt … men hvorfor er det alltid New York som blir ødelagt på film? TV: Det er en såpass vakker by at den tåler litt juling. TK: Det er et morsomt, men vanskelig sted å filme. Veldig dyrt og man må egentlig ha masse tillatelser. Vi stod på gatehjørner og så politimenn komme mot oss, ropte action og fortet oss å filme det vi trengte. Da politiet spurte hva vi drev med sa vi at vi akkurat skulle til å gå. Så gikk vi tjue meter bortover gata og filma en ny scene, helt til neste politimann kom forbi.

Fikk dere laget den filmen dere ville, eller måtte dere drepe noen darlings underveis? TK: I Finland har vi et utrykk som heter «å gå bak saunaen». Hvis du må drepe noen, så er det best å gjøre det der. Det ligger en hel haug med lik bak denne filmens sauna. Komedier handler om rytme, og vi spilte inn mange hysteriske scener som trakk ned tempo i den ferdige filmen og måtte klippes bort. Jeg håper vi kan gi ut en extended dvdversjon til hardcore fansa. TV: Vi må det. Jeg kunne ikke leve med alle de bortkasta scenene vi filma ellers. Folk på IMDB er litt skeptiske til hele nazi/ komedie opplegget … TV: Ja, det har vært sånn fra begynnelsen: enten så elsker du det, ellers så fatter du ikke greia. Filmen deler publikum. Ingen er «meh». TK: Men dette med nazister på månen, det er «normale» greier, altså. Når du virkelig begynner å grave finner du ut at jorda er hul, øglemenn styrer alt og det er mange flere nazister på Mars. Iron Sky hadde premiere 4. april. www.ironsky.net


FROM HASBRO THE COMPANY THAT BROUGHT YOU

TRANSFORMERS

THE

BATTLE

FOR

EARTH

BEGINS

AT

SEA

K o m m e r PÅ 1 3 .KINO a p r i 11.APRIL l på Bergen Kino Følg oss på ww.facebook.com/bergenkino W W W. B AT T L E S H I P F I L M E N . N O “ B AT T L E S H I P ” T M A N D © H A S B R O


SPILL

PÅ KINO 20. APRIL

Vi ser sammenhenger overalt Vi satt og lurte på hvilke spill vi skulle skrive om til april-utgaven av det urbane kulturmagasinet NATT&DAG. Det var da Yakuza: Dead Souls dumpet ned i postkassen. «Hm,» tenkte vi høyt. «KANSKJE DETTE ER ET TEGN PÅ AT VI SKAL SKRIVE NOE OM YAKUZA: DEAD SOULS?» Vi lot vår Sony PlayStation®3 absorbere BluRay™-platen som inneholdt informasjonen som skulle omkodes til digital underholdning. Dessverre fant vi det lite underholdende, så vi gav opp kort tid etter starten: En intens shootog bite-out mellom noen gamle

1

«JEG KAN IKKE HUSKE SIST GANG JEG HAR LEDD SÅ MYE PÅ KINO» - TORGEIR BLOK, NATT OG DAG

«DEN BESTE NORSKE KOMEDIEN PÅ LENGE» - GEIR KAMSVÅG, CINEMA

yakuzi og en zombie-vaktmester, hvorpå en nybakt yakuza-zombie kastes ut av vinduet og deiser i bakken på gaten utenfor. For all del, dersom du er en sucker for kombinasjonen japansk mafia og levende døde kan nok dette tilfredsstille deg, men dersom du vil ha et spill som starter med at en mann kastes ut av et vindu, kan du heller satse på Anachronox, Deus Exs ikke like populære bror, nylig på nytt nyutgitt på gode gamle Good Old Games. Vi liker ambisiøse spill, og dessuten digger vi sci-fi (vi er faktisk eksperter på emnet,

skrev særemne om det på videregående, nemlig), så selv om Anachronox er besatt av bugs og andre kryp anbefaler vi det – TIL DEG! Og din personlige Microsoft® Windows™-computer. Det er riktignok litt buggy, men herreminhatt, man må da orke å gjøre en liten innsats for å trenge inn i disse fantastiske fantasiverdenenes dybder. Dersom man liker juicy sci-fi av Jodorowsky, slik som tegneseriene The Incal eller Technopriests, er det en viss overhengende fare for at denne arkaiske noir-komedien kan falle i smak rett ut av vinduet.

Yakuza: Dead Souls er ute nå på PS3 Anachronox er tilgjengelig for PC på GOG.com

Ode til ikke å ha spilt Street Fighter X Tekken Street Fighter X Tekken befant seg også i vår postkasse, så vi lot disken penetrere vår PS3s vidåpne hull – dessverre viste det seg å være Xbox 360-versjonen av spillet som hadde forvillet seg inn i vår kasse, så vi kunne ikke si så masse om kvaliteten selv om vi hadde villet. Men siden Street

1

Førti,

dig r e f , t i e f

NOT

!

Uff, hva skjedde i går? Mens vi satt med skjegget i innboksen og lurte på hva vi skulle skrive om, kom Yesterday dumpende ned i mailboxen, så vi sjekket ut dette pek og klikk-eventyret. Vi liker pek og klikk-eventyr ganske godt, og er derfor fornøyd med å se at sjangeren fremdeles blir holdt liv i. Men ofte kan slike spill være frustrerende opplevelser: Vi liker nemlig ikke å sitte fast og bli tvunget til å bruke livet på piksel-jakt, som det heter når man må la sin musepeker saumfare bakgrunnene om og om igjen i time etter time. Da føler vi at vi kaster bort livene våre. Vi er nemlig ikke like privilegerte som hovedpersonen i Yesterday, en kar som har kommet i besittelse av noe som kalles evig

liv, samt en heftig blackout etter én alkymistisk cocktail for mange på satanistfesten i går. Heldigvis for oss andre har utvikleren Pendulo lagt inn noen hendige funksjoner som gjør det til en utfordring å klare å bli sittende fast i utstrakt piksel-jakt, så spillet har en jevn flyt. Dessuten er det ganske kort, så man trenger ikke ofre mer enn fire-fem timer av sitt liv til det. Mamma, jeg er ferdig! Naturligvis når det ikke helt opp til adventure-spill-guruen Tim Schaefers Lucasarts-produksjoner, som Full Throttle, Monkey Island og Grim Fandango. Schaefers nåværende studio, Double Fine, gav forøvrig nettopp ut Stacking til PC, et spill hvor man hopper rundt som den minste

Yesterday er tilgjengelig til PC, Mac og iPad Stacking er ute nå på Steam, PSN og Xbox Live Arcade Psychonauts er tilgjengelig til PC på GOG.com, finnes også til PlayStation2 76

4/2012

«kroppslig kommunikasjon», kan man prøve alpha-versjonen av Way, et 2-player-spill der man må samarbeide med en ukjent person om å løse puzzles, uten andre kommunikasjonsmidler enn veiving med liv og lemmer. Man må med andre ord produsere et kroppsspråk. Det eneste språket de forstår.

Street Fighter X Tekken er ute nå på PS3 og Xbox360, kommer til PC i mai og til PS Vita til høsten Way er tilgjengelig kostnadsfritt i alpha-versjon på makeourway.com

1

GRACELAND FILM COMPANY OG STAR MEDIA ENTERTAINMENT PRESENTERER ”THE ROCKA”

Fighter og Tekken er to av de mest populære sparke- og slåspillene som eksisterer i vår tid, burde det jo være ganske bra. Tekken så bra som Street Fighter, matematisk sett. Om man befinner seg i det mer pasifistiske hjørnet av bokseringen, men allikevel ønsker å spille spill som behandler temaet

delen av et matruska-sett, med mulighet til å okkupere de større matrjosjka-dukkene og utnytte deres personlige matrusjka-egenskaper for å løse de mangfoldige mampëwka-gåtene som naturligvis må løses. Kan minne om det vilt undervurderte Messiah, hvor man som rampete liten engel kan besette alle andre karakterer i spillet, eller Omikron: The Nomad Soul, hvor man spiller som en sjel som manifesterer seg i hvilken organisme som helst. Stacking er bygget på et interessant konsept, og vel verdt å ta en titt på, men er ikke fullt like heftig som Double Fines noe eldre, psykologisk penetrerende plattformer Psychonauts. De gamle er fremdeles eldst.

SPILL: Rasmus Hungnes


TV

Dette er et av de sjeldne tilfellene hvor det å se på TV faktisk kan være ganske så skadelig. Tekst Aksel Kielland Fredag 22. juli 2011 skulle jeg og en venn av meg spille plater på et utested i Bergen. På tross av ettermiddagens hendelser troppet vi opp med platene våre, og sammen med de ti-femten menneskene i lokalet ble vi stående og følge tv-dekningen i et par-tre timer, før en av gjestene gikk bort til bartenderen og spurte om det ikke gikk an å skru av. Han orket ikke mer. Sterkt preget av en vag og uklar ærbødighet overfor de avdøde, gikk vi i gang med å spille Kirsty MacColl-, Beautiful South- og Paul Quinn-platene våre, og kvelden forløp rolig, med beskjedent besøk. Ingen danset. Dagen etter våknet jeg til nyhetene om at terroristen hadde maktet å ta livet av over åtti mennesker. I de påfølgende dagene vandret jeg rundt i ørska, kontinuerlig fraværende og besatt av å få med meg den minste lille oppdatering på nettsidene til NRK, TV 2, Aftenposten, Dagbladet og VG. Da det etter noen dager var tid for å gå i solidaritetstog, måtte jeg bare slutte. Jeg orket rett og slett ikke mer,

og ved å holde meg unna folk og livnære meg på en stram diett av Marc Marons gamle WTFepisoder, gjenvant jeg i løpet av et par dager en viss sinnslikevekt. I likhet med så mange andre nordmenn hadde jeg aldri kunnet forestille meg at jeg ville reagere såpass sterkt på noe jeg selv ikke var direkte berørt av, og i likhet med så mange andre nordmenn tok det meg en stund å finne en balanse mellom nysgjerrighet, medfølelse, bearbeidingsbehov og masochisme. Og nå er det på’n igjen. 16. april begynner rettssaken mot Anders Behring Breivik, og det er all grunn til å tro at den massive nyhetsdekningen vil begynne god tid i forveien. Uansett hvor lite fintfølende og uproporsjonert grotesk denne dekningen ender opp med å bli, har det norske samfunnet behov for at saken dekkes ned i minste mikroskopiske detalj. Dette er helt avgjørende dersom vi skal ha noen som helst forhåpninger om å bearbeide nasjonale så vel som private traumer, forhindre at både absurde og mer velfunderte konspirasjonsteorier får fotfeste, og bevise for oss selv og omverdenen

at vår sosialdemokratiske filosofi er solid nok til å håndtere slike angrep. Men det er ingen som i kraft av å være norske samfunnsborgere har plikt til å følge hele dekningen. Én ting er å sette seg inn i saken så langt det berører en selv og samfunnet man er en del av; det å i et anfall av malplassert pliktfølelse eller makaber nysgjerrighet la seg synke ned i den grumsete sumpen av patologisk narsissisme og insulært, depersonalisert hat som utgjør massemordets angivelige begrunnelse, er noe helt, helt annet. Brorparten av nyhetsdekningen av terrorangrepene har vært en direkte formidling av den forvirrede blandingen av avmakt, ærbødighet, usikkerhet og grotesk fascinasjon som har preget stemningen i folket. Samtidig har mange tatt til orde for at man må utvide debatten og begynne å inkludere stemmer og synspunkter som tidligere ikke har blitt funnet verdige en plass i den offentlige debatten. Man har åpnet slusene, og det som har presset seg på er en uformelig eim av aggressiv forurettethet og en ulmende, evig unnvikende blanding av legitim kritikk av norsk innvandringspraksis og en refleksmessig blut und boden-nasjonalisme. Rundt omkring i det ganske land sitter noen hundre anonyme nordmenn foran sine dataskjermer og uttrykker sitt uforbeholdne hat mot islam og sin forbeholdne støtte til

gjerningsmannen på diskusjonsforaer og andre kanaler hvor man ikke stilles til ansvar for sine ytringer. Ved å ikke bruke fullt navn, norske rettskrivningsregler eller gjenkjennelig grammatikk, har disse menneskene skapt illusjonen om et langstrakt Skygge-Norge, hvor mangel på forståelse, empati og kontakt med medmennesker forsteines til et uformelig hat som på parasittisk vis åler seg rundt ethvert symbol og enhver retorikk som kan bidra til å gi det et skinn av legitimitet – og dermed forlenge dets liv noen korte øyeblikk til. Det er hat uten kjerne – en misnøye så uforpliktende, bedervet og uartikulert at det strengt tatt er flatterende å kalle det et hat. Og det er denne misnøyen dekningen av rettssaken til syvende og sist vil formidle og male ut i uke etter uke. TV-dekningen av rettsaken mot Anders Behring Breivik er en nødvendighet for nasjonen, men det er vel så nødvendig at hvert eneste av nasjonens individer er beredt til å skru av TV-er og nettlesere så fort man merker at gjerningsmannens mytomane og fascistiske tankegang er i ferd med å infisere en selv. Anders Berhing Breivik har allerede myrdet seg inn i norgeshistorien, det tjener ingen hensikt å ofre mer tid og krefter på ham enn hva som er nødvendig for at vi som nasjon skal kunne komme oss videre. Dette er et av de sjeldne tilfellene hvor det å se på TV faktisk kan være ganske så skadelig.

www.ldh.no

Liker du å jobbe med mennesker, vise omsorg og ta ansvar? Ta bachelor i sykepleie ved Lovisenberg diakonale høgskole Søk til www.samordnaopptak.no

Våren 2012 har vi også opptak til videreutdanning i Palliativ omsorg og videreutdanning i nyfødtsykepleie. I samarbeid med Diakonhjemmet Høgskole tilbyr vi Master i helsetjenester til eldre. Lokalt opptak. Studiestart høsten 2012.

Søknadsfrist: 15. april

Videreutdanning i operasjonssykepleie har søknadsfrist 1. oktober 2012 og studiestart januar 2013.

4/2012

77


Jon Hartvig Børrestad (født 26. august 1977) kommer fra Drammen. Han har gått på Danvik Folkehøgskole, og har bakgrunn fra lokal-tv i hjembyen. Han ble «oppdaget» av Fin Gnatt og har arbeidet i TV 2 siden 2003. Han er gift med Marion Kinden Børrestad. De bor i Fana. Følg ham på twitter: @tv2jon

78

4/2012


&

MØTER

Jon Hartvig Børrestad

TV 2 Sportens anchor man om Davy, rumpesaft, bollebaking, Reese Witherspoon og, du vet … den ræppen. Foto Øystein Grutle Haara Den fotballspilleren vi setter høyest er selvfølgelig Paul Gascoigne. Han var gjest hos dere i høst eller noe, på tide med et gjensyn? – Han koster vel ganske mye å hente inn. De lever jo av dette, vet du. Husk at de la opp før megalønningene kom. Det er ikke sånn at de hadde to millioner i uka, sånn som nå.

6

Så neste generasjons fotballsendinger vil få et større problem med å rekruttere eksperter, for da har ekspertene allerede tjent seg opp en stor bankboks? – Det kan jeg godt tenke meg.

6 6 1

Vil TV 2 om tjue år klare å få Wayne Rooney i studio?

Da er han sikkert forfyllet, som Gascoigne … – Haha, ja, kanskje det. Men det skal mye til om han klarer å sløse bort alle de pengene. Men nå har vi jo heldigvis opparbeidet et godt rykte. Det går på jungeltelegrafen, ikke sant: Phil Thompson snakker med John Barnes, som snakker med Dennis Wise, som snakker med Norman Whiteside, som anbefaler oss.

Og da får de fullt opplegg med hotell og hele pakken. – Jaja. De reiser jo verden over. Vi har jo Peter Beagrie her nå, en gammel fotballspiller som har spilt i Premier League. Han gjorde vel OK med penger, men han har nok ikke noen bankboks i Monaco, akkurat.

6 1 6

Og etterpå stikker dere på byen for «a good time»?

Er det en del av jobben? – Nei, ikke en del av jobben. Men det er jo hyggelig om de blir med. De ønsker jo gjerne å ta en øl og spise, ikke sant. Vi sitter jo ofte i studio i åtte timer, det er klart de er sultne. Har dere noe faste steder? – Beagrie liker å gå på Naboen. Der har de Aass Bayer, og jeg er jo fra Drammen, så jeg elsker jo Aass! Så jeg har jo introdusert ham for det. Han kaller det bare ass juice.

6

Du har trålet hele byen på jakt etter Aass, da eller? – Nei, men jeg ser jo etter det. Men det er jo jævla bra, da, at når vi var der forrige gang, så bestilte Beagrie: «I’ll have two ass juice, please!»

6 1 1 6 1

Hahaha!

Drammenserne skal ha sin Aass, altså. Er du per i dag Drammens største kjendis? – Nei, nei, nei. Hvem er det avisa ringer dersom de skal ha en kommentar fra et kjent lokalfjes?

Svein fra Hotel Cæsar, er ikke han ganske kjent, da? – Han er jo ikke fra Drammen! Han skal jo bare være fra Drammen. Han Paradise-duden, kanskje, han Niklas et-eller-annet? Ellers har du jo Herodes Falsk, Jonas Fjeld … det er stort spenn i det der, fra Jonas Fjeld til Paradise Hotel.

Er det sånn at det er slitsomt for deg å gå ut i Drammen? – Neida, absolutt ikke. Men, har man valgt å ha et offentlig ansikt, så kan du ikke klage over at folk kjenner deg igjen. Du høster jo den gode siden også. Jeg kan si til kona at det er ekkelt om folk stirrer på meg eller kommer bort på byen og tar bilde uten å spørre. Men det er jo bare dårlig oppdragelse, og det er det mange som har.

Davy skal visst studere juss, nå! Det var det siste jeg hørte fra den kanten.

6

Opplever du mye slikt? – Det er ganske mye fulle folk som skal snakke; om fotball, om Tottenham, om laget sitt. Så lenge de oppfører seg pent, så er det hyggelig det. Jeg kan ikke klage over det. Sant, de er fotballinteresserte folk, småbrisne: «Halla, trur’u at Liverpool vinner», ikke sant? Så jatter man litt med, da.

6

Du er Tottenham-supporter, er det noe som legger bånd på deg? – Fotballeksperter bør jo forholde seg mest mulig nøytralt, og slik er det enklere for meg som ikke skal være noen meningsbærer. Men vi får jo huden full. Jeg får twittermeldinger fra folk som sier «din jævla Tottenham-kødd» og sånn. Men skal du jobbe med engelsk fotball, og du ikke har noen forhold til det, så er du sjanseløs.

6

6 6

Ideelt sett skulle du vel heiet på et eller annet førstedivisjonslag? – Ja, som aldri rykket opp liksom?

Vi spurte en kollega av deg om han hadde noe på deg, men det hadde han ikke. Han sa bare at du kanskje ikke får nok kred for din faglige dyktighet, og dessuten at du har en egen evne til å lage god stemning i studio. Da du var gjest hos Asbjørn Slettemark under Super Bowl, virket det imidlertid som om det var noe veldig galt med stemningen i studio. Du twitret også noe som kunne antyde det. – At jeg gjorde det?

1 1 6

Ja? Husker du ikke? – Nei, jeg har ikke antydet at det var dårlig stemning i studio.

Nei, men at du kom liksom litt uforberedt. – Ja, jeg kom jo rett fra sending herfra! Seks-syv timer i studio her, så avgårde til Flesland, og så rett avgårde dit, fikk sminke, og så rett på lufta. Spørsmålet var vel egentlig om Asbjørn Slettemark har noe å gå på som stemningsskaper. – Nei, haha, absolutt ikke! Nei, nei. Jeg kjenner ham ikke godt nok til det, jeg synes programmene hans er kjempefine. Lydverket: det er jo superstemning der, er det ikke?

1 6 1

Jo, fantastisk stemning …

… men så er han jo på et utested, daaeh. – Da blir det god stemning uansett, kanskje. Asbjørn ringte meg før den sendingen, faktisk. De hadde en engelsktalende mann i studio, en tidligere Super Bowl-spiller, og han lurte på hvordan vi taklet dette engelske … … språket? – Det engelske kontra det norske. Det er veldig vanskelig å holde en naturlig samtale gående blant alle parter, når én ikke behersker norsk. Men det er veldig hyggelig sagt av denne kilden deres, for vi jobber med å lage en naturlig stemning. Jeg må gi litt kred til studioet – det er jo helt automatisert, ingen studiofolk, kameraene er litt gjemt bort inni veggen. Så sitter vi ved et rundt bord, akkurat som nå.

1

Det blir naturlig? – Ja, da blir det veldig naturlig å snakke sammen. Om vi sitter som vi gjør nå – altså, vi kunne vært på middag eller på pub eller hva faen – da blir det mye enklere å holde samtalen gående. Så jeg mener jo at det som skiller oss fra de andre fotballshowene er at vi har en bedre dialog, en lettere tone, mer flyt.

6

Ser du for deg noen av dagens TV 2-medarbeidere bli grand old men som NRKs Arne Scheie og Jon Herwig Carlsen? – Davy Wathne er jo en stayer. Han har jo vært her siden TV 2 slo på lyset første gangen.

6

1 1

Og han kan jo bli vanskelig å bli kvitt, litt som Carl I. Hagen. – Men Davy har veldig bra selvinnsikt.

Har han egentlig det? – Jeg kjenner ham ganske godt, og jeg synes han har veldig god selvinnsikt. Han tar mye plass, men dette er jo en arbeidsplass med folk som tar jævlig mye plass. Sterke personligheter med ganske mange store egoer – misforstå meg rett – og som er flinke til å jobbe sammen, for det må vi være. Det må funke. Davy er en berikelse for oss, han.

Men på et eller annet tidspunkt så vil han kanskje bli gammel og svekket? – Han vil jo studere juss, nå! Det var det siste jeg hørte fra den kanten.

6

Du var jo vanlig sportsanker i TV 2-Sporten. Og det finnes en beryktet Sporten-sending fra en stund tilbake, med en spesiell avslutning. Vet du hvilken jeg sikter til? – Den ræppen, ja.

1

Mot slutten av sendingen sier du takk for i dag, og plutselig sitter du med Yankeescaps på hodet og gauler på House of Pains «Jump Around»! Hvordan gikk det til? – Det var et ønske om at vi skulle gjøre et stunt for X-faktor, og det sa jeg nei til. Men etter at Eli-Kari hadde værmeldingen der hun sang, så spurte de igjen. Så da sier vaktsjefen at da skal vi faen meg gjøre det skikkelig. Han hentet alle mulige instrumenter og dansere – det var et helvetes spetakkel! Det ble tatt opp på Trygdekontoret, i en snutt kalt White men can´t jump, hvor de viste mange pinlige tv-øyeblikk. De snakket om pute-tv. Jeg husker Jenny Skavlan, hun sa at hun mente at alle sportssendinger burde avsluttes sånn.

6

Haha! – Men at vi ikke fikk høre musikken, bare at jeg skulle være like engasjert. Og Atle Antonsen kastet seg på. Da ble det litt pute-tv for meg, det er jo flaut, liksom.

1

Er du enig i påstanden: dette er et ikonisk tv-øyeblikk i norsk fjernsynshistorie. – Ja, det er jo såpass pinlig, men jeg vet ikke om det er ikonisk. Men det er jo jævlig mange som husker meg for det. Men jeg håper ikke at det er det som står igjen når jeg en dag trer av. Men det kan vel fort være det.

6

Har du gjort noen andre tabber som har endt opp på youtube? – Ikke noen sånne voldsomme varianter. Men du har jo sånne som Beagrie forleden, som sa: «West Brom, they’ve got options on the bench – they’ve got Long, Cox».

6

På twitter skriver du bare om fotball, jo! Trodde vi, helt til vi så et bilde av noen hjemmelagde skoleboller. – Ja, jeg har noen myke sider. Jeg har aldri bakt før, og så sa Marion (kona, red. anm.) at hun hadde så lyst på boller. Så prøvde jeg, og ble veldig imponert selv.

1 1 6

Du kjøpte sånn ferdiggreier, da. – Nei, nei, jeg laget jo eggekrem selv og alt mulig.

Forholdet til deg og din kone følger jo storylinen til en romantisk komedie. Dere var sammen, så var dere ikke sammen, så var dere sammen, så ble dere gift? – Du tenker på en sånn sitcom? Nei, men er det ikke ofte sånn, da? Man er sammen, det blir slutt …

… det er iallfall litt sånn Reese Witherspoon-aktig. – Jeg har aldri sett på livet mitt som noen Reese Witherspoon-film, men.

1 1 6 6

Det ender med at man baker boller i fred og fordragelighet.

Ja, der har du avslutningsscenen! – I solnedgangen, ja. Nei, altså, det er jo bare sånn det er.

Det er et voldsomt fokus på skjortene dine. Fra sol.no: «Har sittet og sett på TV 2 sporten og lagt merke til de kule skjortene som overnevnte», altså deg, «har kledd seg med. Er det noen som vet hvilket merke det er?» – Ja, jeg får jævlig mye spørsmål om det. Det er jo TV 2 som kjøper dem. Og på Twitter, denne gangen komiker Morten Ramm: «Idag har Jon Hartvig Børrestad trua. Har kneppet opp skjorteknappen til mellomgølvet». – To knapper er visst mellomgulvet! Om du knapper den helt igjen, så får du prestevarianten. Så tar du opp én, da ser du ut som en skolegutt … så tar du opp enda en, og da er det mellomgulvet. Hårfin balanse! Men da Gascoigne var her – da kunne man jo se navlen hans!

1

1 6

Skikkelig latino-stil.

Ja, speaking of which: når skal dere ta til vettet og begynne å sende spansk fotball på TV 2? – I Spania er det kun to lag: Barcelona og Real Madrid. Men engelsk fotball … altså, der er det noe med stemningen, med trøkket. Og det er jo ikke bare desibel jeg snakker om her. Det er hele pakka, som er utrolig fascinerende, og helt unik. Aleksander Schau sa jo at den høyeste lyden du ofte får i spansk fotball – og han har jo sett mye av det – er når alle åpner sølvpapiret i pausen for å spise sandwichene sine.

Kult! – Femti tusen mennesker som knitrer med sølvpapiret sitt. Dét synes ikke jeg er så jævla kult.

6

Long cocks! Hæhæ! – Og Lundekvam som sier: «jeg får reisninger når jeg tenker på det Alex Ferguson har gjort»! Han mente å si at hårene reiser seg på ryggen, ikke sant, og forvekslet det med frysninger. Gjentatte reisninger!

1

4/2012

79


Har du lurt på hvorfor Google, Apple, Starbucks og Coca Cola har blitt merkevarer vi alle kjenner?

Nye digitale medie- og salgskanaler har gjort det svært utfordrende og givende å jobbe med markedsføring. Det er markedsførerens hovedoppgave å sørge for at virksomheten får inntekter, og at alle aktører og interessenter blir ivaretatt i et tøft marked. BI har 7 forskjellige bachelorstudier du kan velge mellom innen markedsføring: MARKEDSFØRING – for deg som forstår at markedsstrategien påvirker bedriftens inntekter

KULTUR OG LEDELSE – for deg som er interessert i å utvikle innovativ og bærekraftig kultur

MARKEDSKOMMUNIKASJON – for deg som vil bygge merker og vinne kunden

REISELIVSLEDELSE – for deg som vil skape opplevelser i en av verdens største bransjer

INTERNASJONAL MARKEDSFØRING – for deg som vil utforske mulighetene i andre markeder PR OG KOMMUNIKASJONSLEDELSE – for deg som vet at kommunikasjon er nøkkelen til suksess

VAREHANDELSLEDELSE – for deg som har lederambisjoner og vil jobbe i en av Norges største næringer

Våre studiesteder finner du i Bergen, Drammen, Kristiansand, Oslo, Stavanger og Trondheim. Les mer om våre 15 bachelorstudier og siviløkonom på www.bi.no

For studieinformasjon: Tlf. 810 00 500 eller studier@bi.no

TYNGDEN DU TRENGER


2012-april-bergen