Page 1

TRONDHEIM 8 - SEPTEMBER 2011 // SMAK

WWW.NAttOGDAG.NO

N&D MØTER: Vemund Thoe Pirate Love Synnøve M. Lund Didrik M. Hallstrøm Jonas Alaska Per Hovdenakk

Oslo 31. august Hodejegerne Pushwagner Jay-Z / Kanye West Zola Jesus HTRK Jonas V +++

under huden på

tattoosjappene vi tente på

ila brainnstasjon har fortsatt bakkekontakt

departure

feirer 10-års jubileum

dominic

SMAKEN AV TRONDHEIM

NORSK HIP HOP HVOR BLE DET AV BALLENE, HJERTET OG SJELA?

& MØTER departure

Laura-Ann Morrison / Foto: David/Freaks Tattoo Parlour

Natt&Dag - Siden 1988


FORHANDLER INFO // WWW.HUBFOOTWEAR.COM IMPORTØR: SIDECUT NORWAY AS, WWW.SIDECUT.NO // TLF: 40 00 17 08


TRONDHEIM - SEPTEMBER 2011

INNHOLD

Sjefredaktør CHRISTIAN FORSBERG forsberg@nattogdag.no

Daglig leder CHRISTIAN RASMUSSEN christian@nattogdag.no

Redaktør Bergen & Stavanger HÅVARD NYHUS nyhus@nattogdag.no

Salg- og markedsjef PHUONG CEDRIK VAN PHAN phuong@nattogdag.no

Redaktør Trondheim KARI KRISTENSEN kristensen@nattogdag.no

Markedsavdeling BJØRN AUNE ANDERS B. HANSEN JOHNNY JENSEN Alexander Schei MARIUS SOMMERFELDT salg@nattogdag.no

Redaksjonsjef MARIE-ALIX ISDAHL VOISIN isdahl@nattogdag.no Redaksjonsmedarbeider EMMA CLARE GABRIELSEN emma@nattogdag.no Redaksjonsassistent THEA ØSTERBERG osterberg@nattogdag.no

Økonomi Netledger Utgiver NATT&DAG AS Trykk Media Norge Trykk Oslo

Art Direction LOUD AND CLEAR www.loudandclear.no

Opplag 66.000

AD-Assistent Andreas Tylden tylden@nattogdag.no

Redaksjonen tar ikke ansvar for ubestilt materiell

Skribenter TORE ANDVIG WENCHE SUNDT BENDIXVOLD TORGEIR BLOK GAUTE BROCHMANN RAGNHILD BROCHMANN ANDREAS DAHL HANNE BERG ERIKSEN EMIL F. INGER LISE HAMMERSTRØM TORSTEIN HØE RASMUS HUNGNES LENA JOHNSEN AKSEL KIELLAND KARI KRISTENSEN JOAKIM LANGFJÆRAN LARS k. MIDTSJØ JØRGEN NORDENG HÅVARD NYHUS HÅVARD RINGEN MATHIAS RØDAHL HANS CHRISTIAN SKOVHOLT CAMILLA TORP ANDREAS TYLDEN THEA ØSTERBERG

Natt&Dag Oslo Nedre Slottsgate 25 N-0157 Oslo

Dominic ........................................................................................................................................................... 12 Hvor ble det av ballene, hjertet og sjela i norsk hiphop? ............................................................ 8 Smaken av Trondheim ................................................................................................................................. 15 Norsk film: Smak og Ubehag .................................................................................................................... 22 Bad Taste ........................................................................................................................................................ 25 Dom Kallar Oss Hipsters .......................................................................................................................... 27 Uteliv ............................................................................................................................................................... 42 Konsert .......................................................................................................................................................... 44 Utelivsenquete: Hvem er deiligst i Trondheim? ................................................................................ 47 Under Huden: Tattosjapper i byen ........................................................................................................ 49 Kunst ............................................................................................................................................................... 52 Mote ................................................................................................................................................................. 53 Tilbake Til Fremtiden ................................................................................................................................. 54 Litteratur ..................................................................................................................................................... 56 Pirate Love ..................................................................................................................................................... 59 Musikk ............................................................................................................................................................. 60 Film ................................................................................................................................................................... 66 TV/SPILL ........................................................................................................................................................... 74 NATT&DAG møter Departure ..................................................................................................................... 78

Postboks 266 Sentrum N-0103 Oslo Telefon: 22 41 94 41 Natt&Dag Bergen Postboks 646 N-5807 Bergen Natt&Dag Trondheim Munkegata 39-41 N-7011 Trondheim For tips og presse: film@nattogdag.no musikk@nattogdag.no uteliv@nattogdag.no mote@nattogdag.no kunst@nattogdag.no scenekunst@nattogdag.no restaurant@nattogdag.no litteratur@nattogdag.no

60

www.nattogdag.no Takk til: Heartbreak

M

1

Ø M E R KE T ILJ

24

Illustrasjon Kristopher Hernholm

15

Trykkeri

01

Fotografer STEPHEN BUTKUS HANNE BERG ERIKSEN THOMAS FURU TORSTEIN HØE OSCAR STOLTENBERG JOHANSEN HILDE HOLTA LYSELL STEFFEN OFTEDAL LAURA-ANN MORRISON ARTHUR SAND ATLE RICHTER SCHIE

66

8

27

DETTE SMAKTE VI PÅ

56

Hybel.no - Norges største formidler av hybler og bofelleskap. Helt gratis! 6

8/2011


LG Optimus 2X

LG Optimus Black

LG Optimus 3D

Smarttelefoner fra LG Optimus er familienavnet for LG’s Smarttelefoner med Android. LG har produkter som passer de fleste brukere fra Optimus One til den nye andregenerasjons Dual Core mobilen Optimus 3D. LG har som mülsetning ü ligge i forkant teknologisk og levere innovative produkter til riktig pris.


OVERHØRT

5 i bag’en med Christian Fisch

... Det e på Buran det skjer, kis. Cafe Charlie har åpna i Mellomveien og kan skimte med kaffe i alle varianter. Dahls pils også, gitt. Og hasjen får du kjøpt på alle hjørner i nærheten. #Winning! Feil. Det e på Møllenberg det skjer, kis. Second hand og vintage-sjappe ved navn 50m2 ligger i Rosenborggata og er åpent hver torsdag. Mer om dette senere.

Ett wax som ger en relativt naturlig Grekisk-Romersk stil på ditt hår ifråga styrka och flexibilitet. Tänk “Slippery when wet” circa. Gnid in nävarna med en klick Flott Topp nr 1 och applicera i fuktigt eller snustorrt hår. Forma sedan din egen vinnande stil.

…og noen mener vel at det er på Ila det skjer. Haha, sekkert – men vi er likevel veldig glade for at Ila Brainnstasjon har åpna i de gamle lokalene til Filter – vi kjæm og heng! Og ofte skjer det ting i Midtbyen også. Om ikke lenge åpner det en egen denim-fabrikk med utsalg i Trondheim, og etter de som starter det å bedømme, så blir nok dette kremen av denim.

Ensam är stark! En stark lera med matt effekt som ger utrymme för både definition och rörelse. Tänk Chuck Norris. Gnid in nävarna med en klick Flott Topp nr 2 och applicera i fuktigt eller kruttorrt hår. Skapa sedan ditt eget vinnande bidrag!

MGP-snuppe og kjendisblogger Carina Dahl blir kalt groupien til P. Diddy og avkrefter hele greia med at de bare var på fest. Æhh, så kjedelig. Som Diddy sa i ”Would You Die For Me” ehh…: ”Would You Lie For Me?”. Hehe. #Winning! Trondheim Calling og Tempo gjorde virkelig sitt for å sette Trondheim på musikk-kartet nok engang under Pstereo med sin Song:Expo låtskriver-konferanse. Trønderne viste seg fra sitt beste, hører vi. Vi roper hip-hop hurra for det og ønsker oss en ny Stella Getz sporentreks. Apropos det – vi vurderer å starte festivalen Trondheim Bootycalling. Om du vil være frivillig, er det bare å ringe, evnt maile oss etter kl 03:00

En paste som boostar volymen, är stark och samtidigt ger en glans som gör många människor avundsjuka. Billy Idol möter Ghandi ungefär. Applicera Flott Topp nr 3 i torrt eller otorrt hår – sedan är allt upp till dig! Lite av en win-win situation.

Kräver ditt hår tuffa tag? Flott Topp nr 4 är ett vax som håller din frisyr i kontroll även vid styv kuling. Hård men rättvis! Ta lite vax i nävarna och limma in det i lätt fuktigt eller jättetorrt hår. Bli en vinnarskalle!

8

8/2011

Eneste som var morsommere enn Komiprisen forrige måned, var førkinopremieren til Vinduet Vitser. Tørrlol... Forlags-sommerfestene er over! Hvem grabbet hvem? Hvem klina på do med ektemennene utenfor? Hvem snakket med hvem som snakket om hvem som snakket med hvem som snakket om … zZzzz … eneste vi husker er flau jazz i bakgårdene, etter hvert toppet av «Staying Alive». Siste skrik fra moteverdenen: Stylister fra Midtøsten styler seg opp som terrorister! Motefotografer fra midtøsten skyter! Fashionshoot, Oslo sensommer 2011: – Oi, se her om jeg tar dette sjalet på hodet, ser jeg ut som en terrorist nå? Hæ, gjør jeg? – Haha, ja! Skikkelig! Najs. La oss skyte litt. – Mer evil øyne? – Ja! – Armene i kors, er det bra? – Ja, ja!

Oslos beste leverandør av kjellerdyp techno, Christian Fisch har i mange år vært involvert i klubbkonseptene Torsdagsklubben og Primal Behaviour, og gir deg fem låter til septemberkulda. Neste gang du ser han snurre plater er på Villa 28. oktober.

1

Steve Rachmad «From Japan with love» (Plus Records)

From Japan with love har et herlig analogt old-school sound med chords, acidtweaks og synthstemninger. Passer bra mot slutten av et svett techno-sett. «From Japan with love» er utgitt på Tokyobaserte Plus Records. Japan never give up er deres andre charity compilation. Steve Rachmad spilte på en legendarisk Heroes vs Rebirth fest i Oslo for drøye ti år siden, og det ryktes at han skal tilbake til Tigerstaden en gang i løpet av høsten.

1 1

Slick «Evolution» (Globox)

Slick fra Wien fikk min oppmerksomhet etter å ha utgitt en hel EP med frekt godt gjennomtenkte spor – Evolution EP. Jeg kjøpte like gjerne alle fire utgivelsene, noe jeg sjeldent gjør. «Evolution» er svingende og bouncy techno med et tydelig Chicago-preg. Gode gammeldagse diskant-slaps og frekke hooks. En døbbete små-cheesy vokal preger akkurat dette sporet. Stemningen ellers veier opp mot dette. Akkurat ikke for cheesy.

2 1

Conforce «Let Your Body, Make Your Body» (Conforce Dusk Till Dawn Mix/Dolly)

Denne låta har et ganske så stødig driv. Det nærmeste jeg kommer tech-house om dagen. Behagelig filtrerte chords med friske acid-tweaks nå og da. Digital/ analog-produsenten Conforce har remixet denne låten. Utgitt på Berlin-baserte Dolly records.

1 3

The Parallel «Remainder» (Mono Records)

The Parallel har produsert mye dystre technoide saker i det siste. I sterk kontrast er dette kuttet bare en lang god følelse. «Remainder» er en velprodusert god og dyp Detroit-låt med et massivt sound, et høydepunkt på dansegulvet fra Mono Records et plateselskap og en platebutikk fra Sardinia.

1 4

Detroit People Mover «Hard Shuffle» (SIXONESIX)

«Hard Shuffle» er en bouncy ultrarytmisk sak. Analoge chords og trommemaskiner. Fete beats, acidhooks og høyt tempo. Detroit People Mover aka Phrek kommer fra Michigan, Detroit. Navnet har han tatt fra kollektivtrafikksystemet i hjembyen sin. Låta er utgitt på en fersk 6ONE6 compilation med flere bidrag fra Detroit`s 6ONE6 crew. Inntektene fra dette albumet går til familien til Detroit house-legenden Aaron Carl.

1 5

ALASKALADDEN

TEKST REDAKSJONEN Etter et en rekke imponerende konserter, senest under årets Øyafestival, er Åmli-fødte Jonas Alaska klar for utgivelse av sitt debutalbum, Jonas Alaska. Vi tok en kort prat med folkgutten før han begir seg ut på spillejobber rundt omkring i Norge. Denne Dylan dukker opp i samtlige omtaler av musikken din, nå også i denne. Hvordan er det å bli sammenlignet med Bob? – Jeg ber litt om det når jeg lager den musikken jeg lager, og det var han som fikk meg til

1

å begynne å lage musikk, men det er bare morsomt å bli sammenlignet med en figur som han, så lenge folk ikke føler jeg stjeler. Du ser litt ut som musikken du lager, med boots, hatt og full pakke. Et bevisst valg? – Det var nok noe som kom litt av seg selv, man blir litt farget av musikken man hører på, men jeg tenker også en del over hvordan jeg kler meg. Er nok litt jålete, hehe. Veien fra Åmli til Liverpool Institute of Performing Arts virker en smule lang? Hvordan skjedde det? – Jeg fikk plass etter en audition på folkehøyskole i Trøndelag. Hadde egentlig ikke tenkt å dra, men ombestemte meg så å si den siste natta. Angrer ikke på det, deilig å leke musiker i tre år. Materialet til albumet som kommer oppsto rundt denne tiden. Til slutt: planene framover? – Noen konserter her og der, før det forhåpentligvis er tilbake i studio før jul. Har en del nye låter allerede.

Jonas Alaska slippes 23. september på Jansen Plateproduksjon. Dette feires med releasekonsert 22. september på Parkteateret i Oslo.


a d id a s b illi b i ca p r ice c la r k s clou conv er s e d ep eche d r m a r tens fr ed p er r y g a b or g - s ta r hub m er r ell m jus moon b oot nik e os ca r ia p a lla d ium p a r is ienne r ep la y s or el ta ma r is timb er la nd tr etor n v a g a b ond

VA GA BOND 999, -

S a n d v i k S v e i e n 17 6 , S a n d v i k a . b y h av e n , t r o n d h e i m . J e S S h e i m S t o r S e n t e r , J e S S h e i m . k a r l J o h a n S g at e 14 , b o g S ta d v e i e n 3 - 5 , S t e e n & S t r ø m m a g a S i n , o S lo . n i lSo n S h o eS.co m


TIDENS ÅND Festivalsommer Vi bøyer oss i støvet for festivalarrangørene i Trondheim og Trøndelag! Natt&Dag har vært så heldige å få vært med på Steinkjerfestivalen, Jorddunst, Pstereo, Vannspeilet og i tillegg Øya, Sonar, Roskilde, Storsjöyran og Way Out West! Vi takker og bukker for minner for livet; Santigold på Pstereo, The Arks siste konsert på Yran, Prince på Way Out West, Pulps comeback på Øya, ja, hvor skal vi stoppe? Vi sender ut en skål til alle arrangører og frivillige - takk for at dere er og gjør og vi spør : Får vi komme på besøk til dere neste år også?

OVERHØRT

Konkurranse

...

1 1

Palmela Andersen Ja, Palmelaer, det finnes endel av dere om dagene. Hvem dere er? Jo, det er såklart nitti åtte prosent av Trondheims befolkning som har gått inn for nøyaktig den samme hårsveisen. Vi bare varsler om at det er på tide å la den gro ut – slik at dere nå kan se ut som enten Aaron Carter (kommevarianten), eller Johnny Depp i Cry Baby om dere velger å gå for hestehale-varianten. Sexy blir det sikkert uansett.

2 1

Frustrerte Meth-kokker TV-seriene fra HBO og andre lav budsjett-serier er over oss og starter alltid like bra. Bra plots, bra underliggende politiske tema osv. Men uansett hvor intellektuelle og trendy disse seriene er i første sesong så går de i Adecco- og bearnaisefella i andre, tredje sesong. Hva er det de gjør? Setter inn manusvikarer og satser på at de skal gjøre jobben til halv pris? Gjesp. Når skal noen lage en serie om livet på Royal Garden forresten? På tide å leve seg tilbake til, eh, livet igjen, kanskje.

3 1

VEGG TIL VEGGITARIANERE Vi skjønner jo at det måtte bli opprør i et land som ennå satser på vegg til vegg-tepper til og med på do.

4 1

Alkohol For den viderekomne, eventuelt stagnerte, leser, som gjesper over tanken på en mini-Santiago eller har blitt stuck med leppa til Anders Danielsen Lie etter 31. august og frykter at for mye panorering av Oslo får tøflene til å parkere seg selv, er det allment kjent at det finnes intet bedre sted å søke viten enn i bunnen av flaska. Men frykt ikke, kjære leser: du er ikke alene. Partydrugsene ligger igjen på en strand et sted, og face it, samtlige i dette landet går inn i en eller annen form for depresjon de kommende månedene. Det er på tide å poke din gamle trofaste følgesvenn igjen. Mannen med den røde høyrehånda. Jenta med vrengt topp, blåveis og 32 tapte anrop: «Ute ikveld?» Flaska med tuten peker på … deg. Stack opp på Tuborgen. Gå ut i bynatta med høy røst og varme føtter i troen på at akkurat denna karen, han vinner dama. Denne jenta, hun skal networke seg til topps ikveld. Øya i taket.

Enda en av NATT&DAGs medarbeidere ble halt inn for lovens klamme arm etter en i det meste laget utagerende kveld på et vestlandsk utested, der de hadde gått til anskaffelse av overvåkingskameraer. Innendørs. Skal utelivsNorge bli Big Brother, nå? Hvor er Datatilsynet når man trenger dem? Øyastillstand 2: – Hvor er Øya-nachet a? – Der det var sist …

5 1

PAC(WO)MAN Det kan virke som dagens tenåringer er splitta i to kategorier: Kjedelighetsgenerasjonen eller NB! Altså Nooooo Boundaries, der de fråtser i opplevelser og eskapader. Firtippelblandede narkococktails, orgier med femhodede dildoer, selge kroppen for moro skyld, selge sjela for (litt mer) moroskyld og så videre, og så videre, er blitt hverdag for våre unge håpefulle. Aner vi en Prozac Invasion med depresjon som den nye landeplagen i 2016? En hel generasjon uten produksjon som entrer 27-club for et siste rush av anerkjennelse på The Ciiiiircle of Liiiiiife: Google +.

6 1

Den nye gullrekka Whitetræsh er blitt det evige gull, og et nytt nivå av dritt er nådd i høstens TV-serier. Frogner? Ny sesong av Trekant? Det Årner Seg? Sikker??

7 1

Abstinenser I kjølvannet av en landsomfattende kjærlighetskonsensus har uroen fått slå rot. En rastløshet som ulmer i bakhodet når du er hjemme fra jobb og skole, og ikke har noen planer eller avtaler. En tinitus i lillehjernen som konstant forstyrrer din sedvanlige hverdagsrytme: Hva skjer i kveld? Hvem skal jeg få oppmerksomhet av? Er sommeren over? Er det et helt år til neste sesong av Game of Thrones? Hva skjedde egentlig med True Blood? Hvorfor kastet Knausgård 600 sider når jeg ikke engang klarer å formulere en facebookstatus? Er det for sent å melde seg på Dagens Mann? Hvem skal jeg få gi en klem ikveld!? Om du ikke har en fastlege som gir deg mer enn en engangsdose valium er det lite som kan stoppe magesuget etter umiddelbar tilfredsstillelse. Om du i tillegg er en av våre gjennomsnittslesere, og dermed har et anstrengt forhold til fysisk aktivitet og mangler rutine i utgangspunktet, står du igjen med to alternativer: mini-Santiago, og vår kjære blodsbror og sykesøster med bunnløst monopol: alkohol. N&D spår en opptur for begge fenomenene nå som trærne farges av død, og vinden blåser ut lighteren mens du spør deg selv hvor mange av de dagene med sol du egentlig klarte å gjøre noe fornuftig ut av i sommer.

8 1

Mini-Santiago Det er langt å dra til Spania, og du er en fantasiløs filantrop om du kommer deg dit midt i Europas arbeidshøst for å bruke ferien på en utdatert pilegrimsferd, når du har så mye annet å penetrere med ditt norske bankkort: tyrefekting (hvor trodde du ideen til barnemenyen på Mac’ern kom fra? Storfekjøtt = Underholdning), arbeidsløshet (ja, du kan faktisk kjøpe en spansk student for en helg med en norsk dagslønn), turistfeller (de er fortsatt morsomme å trå i noen ganger), og billige taxier som kan kjøre deg hele veien til Santiago og evig frelse. Men du er ikke i Spania. Du er i Norge og leser en gratisavis i forsøk på å døyve uroen. Og det gjør du rett i, kjære leser, for NATT&DAG gir deg oppskriften: Legg igjen iPoden hjemme. Skru av telefonen. Ta t-banen til Ryen. Kjøp deg porsjonssnus, en pose sjokoladeboller og en tåteflaske pærevann, og ta beina fatt rundt Oslos ytre vollgrav, Ring 3. En severdighetsløs opplevelse av støy og våt asfalt som tar deg rundt vår kjære hovedstads minst sjarmerende arkitektur, og loser deg trygt inn i bykjernen igjen ved Sjølyst, for en siste times spasertur mot Operaen og sosialdemokratisk frelse. Du glemmer garantert tinitusen i pekefingern, og ender kanskje opp med å forhåndsstemme med en varm latte-to-go. Og vips, så var du tilbake i tiltaksløshetens trygge favn igjen.

Siste skrik fra moteverdenen: Stylister fra Midtøsten styler seg opp som terrorister! Motefotografer fra midtøsten skyter! Fashionshoot, Oslo sensommer 2011: – Oi, se her om jeg tar dette sjalet på hodet, ser jeg ut som en terrorist nå? Hæ, gjør jeg? – Haha, ja! Skikkelig! Najs. La oss skyte litt. – Mer evil øyne? – Ja! – Armene i kors, er det bra? – Ja, ja! … Forlags-sommerfestene er over! Hvem grabbet hvem? Hvem klina på do med ektemennene utenfor? Hvem snakket med hvem som snakket om hvem som snakket med hvem som snakket om … zZzzz … eneste vi husker er flau jazz i bakgårdene, etter hvert toppet av «Staying Alive».

Send inn din beste ”vei hjem fra byen”- historie til konkurranse@nattogdag.no og du kan vinne høstjakker, GPS og filmen The Way Back!

NATT&DAGS ØLBAROMETER Enkelte serveringssteder opererer med VIP’s, gullkort, kompiskort, søster- og familiepriser, happy hours, sperregrenser, kostyme-rabatt, Band Aid, dj-foran-navnet-ditt-rabatt and the list goes on and on. Her går vi basic og ignorerer all mikk-makk. Dette er streite priser om ikke forutsetter flørting, toalettvisitter eller noe i garderobeveien. Som halvlitersentusiaster har vi regnet om prisene til 0,5 når noen serverer pingle-øl (*0,4), øl i shotglass (0,33) eller pappa-øl (**0,6). Prisene tar utgangspunkt i ukas vakreste time; fredag klokka 22:00. Etter dette dobler noen prisen og setter på en covercharge på en hundrings, mens andre fortsetter med det samme hele kvelden – men nå vet du i alle fall hva du får servert ute akkurat når Skavlan er på tv-en inne.

9 1

Bobler: Molotov-cocktails, bukkake, brune mokasiner, matblogging, magesår, parblogging, søksmål, human, all too human, mjød. 10

8/2011

Eneste som var morsommere enn Komiprisen forrige måned, var førkinopremieren til Vinduet Vitser. Tørrlol...

Mormors stue .................................... 37

Brukbar .............................................. 67

Fru Lundgreens .................................. 39

Supa .................................................. 67

Ricks ................................................ * 39

Pair’a’Dice ......................................... 57

DownTown ....................................... * 31

Frakken ............................................ * 67

Crash ............................................... * 61

Krambua ............................................ 68

Familien ............................................. 49

Den Gode Nabo ................................. 69

Bakgården Bar og Spiseri ................. 68

Lille London ....................................... 71

Barmuda .......................................... * 62

Bari .................................................... 69

Vista ................................................. * 62

Bar Circus .......................................... 45

Cafe Løkka ......................................... 61

Kos ..................................................... 72

Blæst ................................................. 66

Raus .................................................. 69

Olavs Pub .......................................... 65

Vega ................................................... 84

Bær & Bar ......................................... 66

Lille London ....................................... 71


UREDD made this Foto: Marit Sommervold

S HOP P IN G , M OTE OG LIVS STIL

Styling: Hanne Carlsen, H2 Nordre

W W W. M E R C U R S E N T E R E T. N O DNA | Konkret | BRIZ | H&M | WOW | ONLY | SWAG | Maud Mellow | NILLE | H2 Frisør | Urban | Telehuset Jack & Jones | Nikita | Mamoz | Rookie | Økonomisko | Glitter | Bik Bok | Big Bite | Bertoni Carlings | Narvesen | Tulla Fischer | Mester Grønn | Lipslide


Vi tar turneene våre som en ferietur.”

stuck on motion Historien om guttene fra Rognan som flyttet til Trondheim for å spille hardcore. Tekst Wenche Sundt Bendixvold Foto Oscar Stoltenberg Johansen Hei, Dominic! Tiårsjubilanter, jo! Hva har skjedd siden 2001? – Vi startet som et idealistisk punkeband, og det har vi gjort i ti år uten å tenke så mye mer på det. Vi har reist mye og opplevd mye, hatt det artig og gjort greia vår. Vi har gitt ut en hel del musikk på alt fra kassetter og CD-er til minidiscer og sjutommere. For oss har det hele veien handlet om å lage bra musikk og nå ut til folk, ikke jage etter status. Vi møtes på øving og har det gøy, selv om vi bestandig har tatt det alvorlig. Slik har vi holdt på i ti år, og det bør feires. Hvordan feirer dere? Nå kommer statusjaget? – Vi skal på turne med Kollwitz og Aristillius. Det blir artig å spille masse i Norge, det er det lenge siden vi har gjort, vi har liksom satset mer på Europa. I sommer ga vi ut en 12

8/2011

sjutommer med et par nye låter. Vi har hatt lyst til å gjøre det lenge, så når vi først gjorde det, så gjorde vi det ordentlig. Med silketrykk og nedlastningskode. Sjutommeren blir en presmak på den tredje plata vår som kommer ut sent i vinter. Og hvordan blir den? – Jævla bra. Vi har jo holdt på lenge og nå begynner vi å bli gode på å spille hardcore. Nå handler det litt mer om å finne vår plass inne i den sjangeren og finne det riktige uttrykket. Vi jobber hardt, og har snakka mye om hvordan vi vil at plata skal være. For noen vil det være mye nytt, mens for andre er det god gammeldags hardcore. Vi har også laget en musikkvideo på 15 minutter, som egentlig kan kalles en kortfilm. Det er ikke en typisk musikkvideo og mange synes sikkert den er rar. En video som folk selv må se og gjøre seg opp en formening om. Mange sliter med å plassere band som

dere sjangermessig, hva er dere selv mest inspirert av? – Mye av inspirasjonen vår kommer fra svensk hardcore, Refused, Breach og så videre. Vi spiller melodiøs musikk, og mye er henta fra den tidlige emobølgen som Jimmy Eat World. Vi hørte også på mye skatepunk, for eksempel Randy. Nå har disse sjangrene blitt store og pompøse, og har ingenting med musikken vår og gjøre. Mange spiller hard musikk i dag, men ofte blir musikken softere med tiden. Med oss så er det litt omvendt, vi er på vårt hardeste nå. Og det er vi veldig fornøyde med. Dere har vært på totalt åtte Europaturneer. Blir dere aldri lei? – Vi blir aldri lei. Vi tar turneene våre som en ferietur, ikke som et steg på veien til suksess. Turneene bygger oss som personer, og det har vært en viktig utvikling for alle i bandet. Selvfølgelig er det litt kjipt å komme til tomme gulv, men man stiger jo i gradene, det

blir bedre for hver gang. Vi er kanskje litt streite og tar det mer med ro enn andre. Det er ikke fylla hver dag, og vi har funnet en fin balanse på rundt 15 gigs per turne. Jeg tror man blir sliten av lengre turer, og det er sikkert en av grunnene til at vi fortsatt er her i dag. Dere flytta fra Rognan til Trondheim. Hvorfor Trondheim? – Mye var vel på grunn av NTNU og nattoget til Nord-Norge. Øyvind hadde gått på Trøndertun og hadde en del kontakter her, det var også naturlig å gå videre. Vi hadde hørt mye om UFFA og hadde en del kjennskap til band som spilte der. Vi hadde lyst til å fortsette å spille, og sendte noen demoer til Dead Letter Records som vi kom i dialog med. Vi hadde også hørt en del om Trondheim Hardcore, og det falt seg litt naturlig at det ble Trondheim. Siden den tid har vi vært her, litt stuck in motion. Men vi trives med hverdagen, blir eldre og det er litt fint. www.myspace.com/dominicdgb


*

H K Reklamebyrå Foto: GT

Tine er medlem for 10 minutter siden

Trondheim Torg Velkommen i klubben

MELD DEG INN I KUNDEKLUBBEN PÅ TRONDHEIMTORG.NO


Designcontainer.no

VERDENS MEST POPULÆRE BETALINGSMÅTE

Psst!

Husk å veksle avgiftsfritt hos FOREX Bank før avreise og når du kommer tilbake. God tur!

Last ned valuta-appen til iPhone.

Velkommen til butikkene våre for veksling eller tilbakeveksling, med åpningstider som passer deg.

STAVANGER KLUBBGATA 1 • TRONDHEIM SENTRALSTASJON • LILLESTRØM ST. • OSLO SENTRALSTASJON • ØVRE SLOTTSGATE 12 • FRIDTJOF NANSENS PLASS 6 • BRUGATA 8


Bildet er hentet fra www.onepiece.no (Erik & Kriss Limited Edition OnePiece®)

Men har norsk rap pissa i buksene for å holde seg varm? Tekst Mathias Rødahl Det er vanskelig å si hvor det hele begynte. Kanskje må den svenske og festglade Norgesvennen Adam Tensta ta litt av ansvaret. Eller kanskje Karpe Diem og Lars Vaular skapte et flerhodet monster som de til slutt mistet kontrollen over? Gladgutta i Madcon har definitivt farget situasjonen, i likhet med den norske suksesshistorien Stargate, som på få år gikk fra å være en utskjelt og latterliggjort institusjon til å bli det norske hiphop-miljøets største forbilder. Uansett hvem man velger å skylde på er det slik at et eller annet sted mellom Karpe Diem steg opp i mainstreamen med «Piano» (2006) og Lars Vaular sin Tensta-inspirerte stekefarsott, «Rett opp og ned» i fjor (via utgivelsen av Tenstas dance-inspirerte hitlåt «My Cool» og Madcons «Beggin»/Skal vi danseutløste eventyrhistorie i 2007) ble store deler av norsk rap synonymt med såkalt poprap. Altså rap som er laget for å selge så mye som mulig. Tidlige crossover-forsøk: Joda, vi ble servert kommersielt rettet rap tidligere også her til lands. Folk som Flava to the Bone, Multicyde, Stella Getz (for øvrig en av de første artistene Stargate jobbet med), Da D.O.N.S. og Farrel kom og gikk. Uten støtte fra landets hiphopmiljø var denne typen artister kun relevante så lenge de laget hitsingler. Noe de sjelden gjorde mer enn én gang. Men også etablerte rappere tok steget over i pop-verdenen lenge før «technorappen» gjorde sitt inntog. Paperboys fikk listesuksess med «Barcelona» og flere andre låter myntet på de store massene. Den først så undergrunnsharde duoen Equicez slapp gladlåta «Barnslig», mens Jaa9 & OnklP krysset over med «Kjendisparty». Der det førstnevnte segmentet aldri hadde livets rett i rapjungelen, slapp hiphop-miljøet unna med sin pop-lefling fordi de først og fremst bød på mye mer enn et knippe utvalgte radiosingler.

Lov å like norsk rap igjen: I en god del år var norsk rap nærmest å regne som persona non grata i media, i etterkant av de optimistiske hedersdagene på begynnelsen av 2000-tallet. I 2009 snudde trenden. Med Madcon, Karpe Diem og snart også Lars Vaular på toppen av salgs- og spillelistene «friskmeldte» P3musikksjef Mats Borch Bugge like godt hele sjangeren. Det var igjen lov å si høyt at man likte norsk rap og i løpet av måneder fikk undergrunnsartister stjernestatus. Ikke uventet begynte dermed andre artister og bransjefolk å se at norsk rap kunne gi kommersiell suksess. Skru klokka frem til 2011, og man kan se resultatene. For mens norsk rap teknisk sett er bedre enn noensinne, med en rekke nye og dyktige artister, har fokus likevel flyttet seg – fra egne preferanser og respekt fra eget miljø, til et ønske om kommersiell anerkjennelse og høye listeplasseringer. Hvordan ble det slik? La oss først forflytte oss til Bærum, rundt 2004. Rap-antikrist fra vest: Samtidig som norske rappere slet med å overleve av musikken alene, hadde duoen Erik & Kriss gjort sitt inntog på vestkanten, langt utenfor radaren til resten av miljøet. De to kompisene som startet karrieren med en russebusslåt, ertet på seg mange med de lokale hittene «Bærumsgramatikk» og «Putt diamanter opp». I 2007 gav de ut albumet Gull og grønne skoger, som uten å overdrive fikk «ekte» rapfans landet over til å utlyse hiphop-fatwa. Relativt pinlige vers og slett framførelse til tross – gruppa bygget sakte, men sikkert opp en trofast fanskare som la grunnlaget for gjennombruddet året etter med Verden vil bedras (anført av hitsingelen «Dra tilbake»). Derfra gikk det slag i slag, via trøstesløs turnering, radiostøpte singler og et snilt «litt rapper, men ikke altfor mye rapper»-image. For mange må det ha vært svært uventet at en gruppe med såpass lite musikalske kvaliteter vokste til å bli en slags vestkantens svar på Karpe Diem. (En sammenlikning like urettferdig for Karpe, som

«Hvem bryr seg, så lenge vi tjener penger», har nærmest blitt et mantra.” den er vanskelig å avfeie.) Til tross for åpenbare mangler rent musikalsk, har jo Erik & Kriss utvilsomt laget blueprintet for skamløs poprap i Norge, noe man på en eller annen måte må respektere. Om ikke den kommersielle suksessen i seg selv, så iallfall deres tålmodige og hardtarbeidende vei til toppen, som på overraskende vis har gitt dem et pass i hiphop-miljøet på senere tid. Og det er også her, på sett og vis, dreiningen starter. Overilte popdebuter: Den nevnte respekten for ren kommersiell suksess (omtrent samme hva som leveres musikalsk og integritetmessig), er ikke bare merkelig, den bryter også veldig med det norsk rap har vært i veldig lang tid. «Hvem bryr seg, så lenge vi tjener penger», har nærmest blitt et mantra. Der det ti-femten år tilbake var uhørt at poprappere som for eksempel Multicyde blandet seg med det mer etablerte norske rapmiljøet, begynner grensen mellom de to verdenene å viskes ut. Nye artister som tidligere hadde blitt møtt med buksevann og returbillett, har ikke bare blitt tatt godt i mot av platebransjen, men også deler av det norske rapmiljøet. Nasty Kutt, en av landets dyktigste produsenter, har overraskende jobbet mye med «Erik & Kriss light»-grupper som Kesera og Robin & Bugge. Han står også bak singelen «Nødlanding», som er Fredrikstad-rapperen Katastrofes hyperkommersielle debut som artist hos Universal Music. Godt hjulpet av et refreng skrevet av Kriss (Erik & Kriss), og langt unna Katastrofes tidligere, mer hiphoptypiske sound. Det drøyeste eksempelet er dog duoen Cir.Cuz, som tidligere i år dukket opp fra intet med «kun laget for salgslistene»singelen «Radio», og ble promotert av

plateselskapet Cosmos Music Group (gamle Bonnier Amigo) som «Det nye Karpe Diem». Interessant nok er Cosmos også hjemmet til nettopp Karpe Diem, som var alt annet enn imponert over plateselskapets håndtering. – Jeg synes det er en trist og feil sammenligning. Det gjør meg deppa å tenke på at plateselskapene kaster unge rappere med en drøm ut i terreng alle kan se at de ikke er klare for å manøvrere i enda, forteller Chirag, den ene halvdelen av Karpe. Det er vanskelig å tro at denne kortsiktige hitstrategien nye rapartister legger i samarbeid med eldre bransjepamper, fungerer i lengden. I likhet med andre subkulturer, trenger man en viss kredibilitet blant resten av miljøet før man kan lanseres og bygge en profesjonell karriere, noe den første bølgen med norsk poprap jo kan skrive under på. Det eneste eksempelet på det motsatte er altså Erik & Kriss, som likevel stod for egen suksess, og dermed faller utenom kopiene som fulgte etter med ønsker om rask berømmelse. Men at artistene kanskje forsvinner, betyr åpenbart ikke at mentaliteten de tar med seg gjør det samme. Kortsiktig løsninger = bjørnetjeneste?
 I det mer sertifiserte norske rapmiljøet har tilnærmingen til å lage musikk også begynt å forandre seg. Når «outsidere» kommer inn fra sidelinjen og tjener penger på noe man har drevet med i flere år, hvorfor skulle man ikke selv karre til seg en del av kaka? Den tidligere Tee Productions-rapperen A-Lee gikk fra å være hiphop-miljøets kanskje mest lovende og oppadstormende MC (respektert raplyriker, journ.anm.) til å bli ledende innenfor det såkalte techno/dancerap-segmentet som preger partykanaler som NRJ og MP3. 8/2011

15


Smakfulle hitforsøk Madcon «Beggin’» (2008/Bonnier Amigo)

Starten på popsuksessen som forflyttet Yosef og Tshawe fra bussen til brennende Lamborghinier, og selv om den selvfølgelig har blitt ihjelspilt for all framtid, vil dette alltid være en norsk rapklassiker. Paperboys ft. Madcon «Barcelona» (2002/Bonnier Amigo)

Ikke bare gjennombruddssingelen til Vinni & Co, mens også den første virkelig store eksponeringen av talentet til Madcon. Jaa9 & OnklP «Glir Forbi» (2010/Sony Music)

Denne Mats Lie Skaare-produserte godbiten fikk kritikerne til å hente fram sine flotteste adjektiver, og er helt klart et av de beste eksemplene på en kommersiell norsk raplåt som funker på alle måter. Lars Vaular «Rett opp og ned» (2010/NMG/G-Huset)

Ingen norsk raplåt har vært like hatet og elsket som genistreken «Rett opp og ned», men produsent Thomas Eriksen og unge Vaular lo ikke bare hele veien til banken, de fikk hele landet til å danse OG skaffet seg dessuten kred fra en samlet musikkpresse. Not bad. Karpe Diem «Ruter» (2010/Bonnier Amigo)

Godt hjulpet av en allerede fin Andreas Grega-låt, viste Chirag og Magdi at de ikke trengte synther eller techno-beats for å lage rapsuperhit i 2010. A-Lee «World So Cold» (2010/Bonnier Amigo)

Skamløst hitforsøk til tross, låta er catchy så det holder, og ikke minst briljerer Marcus Only på det fine refrenget.

Lars Vaular * Fra Bergen * Rapper på norsk * Rappet først i gruppene Freakshow (med blant annet John Olav Nilsen) og Tier’n og Lars * Debuterte som soloartist i 2007 med gatealbumet La Hat - Et nytt dagslys * Har også sluppet albumene D’e glede (2009) og Helt om natten, helt om dagen (2010) * Kjente singler inkluderer «Eg e fra Bergen», «Skyld på Lars Vaular», «Solbriller På», «Samme nummer som i ’99», «Kem skjøt Siv Jensen», «Rett opp og ned», «Supermaria», «Leah», «Gi meg no bass» og «Blås»

16

8/2011

– Det blir ikke flere låter som dette på albumet nei. Jeg garanterer en god rap-skive! Selv er jeg veldig fornøyd med den nye singelen, det er ikke noe jeg kommer til å angre på […] Jeg prøvde først å få ut et par andre låter på radio, men fikk tilbakemelding om at det ble for hardt. Jeg håper «World So Cold» faller i smak hos de fleste. En gladlåt never hurt nobody. Den dyktige rapperen hørtes nærmest unnskyldende ut i et intervju på hiphop-nettstedet Kingsize.no da han slapp den første av crossover-låtene sine i 2010, men kom raskt i rotasjon på radio med sitt nye og dansevennlige sound. Det omtalte albumet, som bestod av mer tradisjonelt hiphop-materiale, floppet derimot, og det tok ikke lang tid før A-Lee fant tilbake til «World So Cold»-formelen og frieriet til landets stekeglade. Hit-balanse:
Det er lett å se for seg at artister som A-Lee gjør seg selv en bjørnetjeneste med lettvinte veier til listetoppen. Hva skjer når de ikke lenger har interessen fra mainstreamen? Hva gjør en artist når karrieren er basert på én type hitlåter det alt annet enn trofaste radiopublikumet ønsket i en begrenset tidsperiode? Kan man da vende tilbake til rapmiljøet som først støttet deg, eller har man gjort seg til en «hjemløs» poprapper på lik linje med for eksempel Cir.Cuz? Det finnes ingen fasit (og A-Lee er heller ikke noe håpløst tilfelle), men det er ganske åpenbart at en mer balansert artist som for eksempel Lars Vaular har større muligheter for å klare seg i musikkbransjen over en lengre periode. Vaular ga også mainstreamen det den ville ha med låter som «Solbriller på» og «Rett opp og ned», men uten å male seg inn i noe hjørne takket være andre typer singler og ikke minst et variert og solid album. Det samme kan selvfølgelig også sies om Karpe Diem, Norges desidert største og mest populære rapgruppe. Chirag og Magdi hadde et sterkt hiphopfundament klart før de bygget karrieren videre, og er vel så populære for sine dypere, mer samfunnsrettede låter, som sine catchy popsingler. Til tross for tyn fra puritanske hiphop-fans for å ha «snudd undergrunnen ryggen», har det aldri vært noen tvil om deres musikalske seriøsitet og integritet. Karpe fant en kommersiell nøkkel, men aldri via billige gimmicker. Derfor har de også mottatt velfortjent heder fra kollegaer i alle miljøer, noe Bjørn Eidsvågs nylige Twitter-godkjenningsstempel er et bunnsolid eksempel på: «Karpe Diem er kanskje det viktigste bandet vi har her i lands for tiden». Kompetansen gutta har bygget seg opp som liveartister de seneste åra mangler dessuten sidestykke, og det er ikke tilfeldig at Karpe ofrer mye av inntektene sine for å gi publikum en så helstøpt opplevelse som mulig med band, heftig lysshow, egen lydmann og generell oppgradering av live-pakken sin.

Karpe Diem * Fra Oslo * Rapper på norsk * Består av Magdi Omar Ytreeide Abdelmaguid, Chirag Rashmikant Patel og deres DJ Marius Thingvald (ESHM) * Traff hverandre på Oslo Handelsgymnasium i 2000, og dannet gruppa for å delta på Ungdommens Kulturmønstring * Debuterte på skive i 2004 med Glasskår EP, men Chirag hadde allerede gjestet på flere norske raputgivelser, da under navnet Chicosepoy * Har sluppet albumene Rett fra hjertet (2006), Fire vegger (2008) og Aldri solgt en løgn (2010) * Kjente singler inkluderer «Piano», «Show», «Stjerner», «Under overflaten (som Marit Larsen), «Vestkantsvartinga», «Krølla 50’lapp ya’ll», «Fireogtyvegods», «Byduer i dur», «Tusen tegninger» og «Ruter» * Vant Spellemannprisen for beste hiphop i 2008 med albumet Fire vegger, og ble kåret til Årets Spellemenn i 2010.

En investering som har tatt dem til et helt nytt og enestående nivå, her til lands. Patience, youngblood: Man får derfor håpe at den nye generasjonen rappere og talenter som Dreamon, Kaveh, LidoLido og de svært lovende gutta i Envy klarer å holde på tålmodigheten, og forstår viktigheten av å bygge opp et varemerke og kvalitetsprodukt før man «selger sjela si og begynner med kommers shit», som nevnte Kaveh skrev på Twitter-profilen sin. Det er sannsynligvis til det beste for dem selv, men først og fremst til det beste for norsk rap, som forhåpentligvis slipper å gå inn i enda en bølgedal etter å ha skvist ut de siste restene av et svært tidsbegrenset sound. Artistene selv burde diktere trendene, ikke radio og plateselskaper, ei heller ikke det illojale hit-publikummet. For å sitere den mixtape-aktuelle bergensrapperen Jonas V: «Alt for mange rappere selger seg for fansen». Følger man mainstreamens krav, utvikler musikken seg heller aldri. Det betyr ikke at alle rappere på død og liv må lage boombap-låter og holde seg til den klassiske formelen, og det betyr heller ikke at man skal slutte å lage kommersiell musikk. Popmusikk kan selvsagt være sterkt musikalsk (noe blant annet Stargate har vært et bevis på), men enkle listepop-frierier har svært lett for å stagnere og gjenta seg selv. Det vil ikke være å overdrive å si at deler av norsk rap anno 2011 høres faretruende tannløst ut. Og det er derfor vi trenger artister som tør å ta sjanser igjen. Baller, hjerte og sjel: «Det går an å holde det ekte. Jeg tjener penger på andre måter», forteller en av landets mest interessante og progressive rappere, Vågard fra A-Laget, bergensgruppa som har gjort det meste riktig når det kommer til å bygge varemerke og varig kredibilitet, og dermed fått seg et uvanlig lojalt og trofast publikum. Det kan virke smart å skreddersy en låt man vet plateselskapene og radiokanalenes musikkprodusenter vil ha, og det er lett å klappe hverandre overdrevent mye på skuldrene og skåle for (den kortvarige) suksessen. Problemet er bare at de stadig nye versjonene av «Rett opp og ned», «World So Cold» eller «Ølbriller» som blir spilt på radio og lastet ned på iTunes ikke er noen suksess for norsk rap som sådan. Snarere tvert imot – det er en suksess for de i kulissene som dikterer hvordan de vil at norsk rap skal høres ut. Så når Vågard i sann bergensstil avslutter med å påstå at «Tre ting norsk rap mangler er baller, hjerte og sjel», er det vanskelig å ikke være enig. Dette er ikke første gangen de store plateselskapene signerer norske rappere i øst og vest etter at sjangeren har blitt allment akseptert, og det er fristende å børste støv av Jørg-1s oppgjør med platebransjen snart ti år tilbake: å tørre å be alle bransjehora om å «kom seg ned på kne». Hvis ikke er det fare for at norsk rap kjapt ender i knestående igjen.

A-Lee * Fra Oslo * Rapper på engelsk * Var først aktiv som rapper i gruppa Cam ’N A-Lee * Ble signet til Tee Productions som soloartist i 2006 * Brøt samarbeidet et par år senere * Solodebuterte i 2009 med singelen «Bump Off», men fikk sitt store gjennombrudd i 2010 med «World So Cold», og slapp albumet Missing samme år. * Har også gitt ut singlene «The One» (2011) og «Hear The Crowd» (2011)

Smakløse hitforsøk Multicyde «The Claptrap» (1999/Warner)

Der «Not For The Dough» på en måte fungerte med sitt catchy og geniale Flåklypa-sample, var «The Claptrap» bare fæl. Ikke handlet den om gonoré heller. La oss være glade for at Pierre Palish valgte å bli Oslos partysjef istedet. Superstars «Voi, Voi» (2006/Soundfarm Recordings)

I det som like lett kunne ha vært en sketsj med Andy Samberg på SNL, tolket norsk raps mest cheezy gruppe Nora Brockstedt i sin rapversjon av klassikeren «Voi, Voi». Blandingen av blazere, en lettkledd mannlig bartender og røde jentedrinker gjorde det hele til en svært smakløs affære. Erik & Kriss «Ølbriller» (2011/MTG)

Med linjer som «Du skremte meg først, men jeg var tørst/Så drakk jeg deg pen som prinsesse Madeleine», sørget Bærums-duoen for at syvåringer landet rundt begynte å synge om å pule stygge damer i fylla. Madcon «Freaky Like Me» (2010/Bonnier Amigo)

Det er lett å argumentere for at Yosef og Tshawe er de beste rapperne i Norge, men like lett å slå fast at «Freaky Like Me» ikke hører blant deres stolteste øyeblikk. Cir.Cuz «Radio» (2011/Bonnier Amigo)

Ikke like drøy som deres «Nå er det vel på tide at vi fjerner ugresset og lager den parkeringsplassen av Afghanistan?»-tweet i øyeblikket etter 22. juli-bomben, men likevel drøy nok til å havne på denne lista. Katastrofe «Nødlanding» (2011/Universal Music)

Han er en super fyr, men dessverre kan vi ikke co-signe nødlandingen Katastrofe gjorde i den norske rapskogen tidligere i sommer med dette altfor åpenbare (les: desperate) hitforsøket.

Erik & Kriss * Fra Bærum * Rapper på norsk * Består av Erik Mortvedt og Kristoffer Tømmerbakke * Begynte sitt musikalske samarbeid ved å lage låta «Legenden» til sin egen russebuss ved samme navn * Fikk lokal fame med «Bærumsgrammatikk» (2004) og «Putt diamanter opp» (2006) * Har sluppet albumene Gull og grønne skoger (2007), Verden vil bedras (2008), Tabu (2009) og Back To Business (2011) * Kjente singler inkluderer «Den låta» (gull), «Dra tilbake» (platina), «Det e’kke meg det er deg» (platina), «Lighter» (platina), «Ølbriller» (platina) og «Etter regnet» (platina)


ATOMIC SOUL PROUDLY PRESENTS: FOTO: MARK SELIGER

FRIENDLY FIRES BLÅ 16. SEPT. med

KORK

(Kringkastingsorkesteret)

DIGITALISM

11. oktober Oslo Spektrum

ROCKEFELLER 23. OKT.

+ ENVY • OSLO SPEKTRUM • FREDAG 14. OKT.

TH E ST RA IT S ROCKE FELLER 25. OKT.

NEW ALB UM

OU T NO W!

DOPES TO INFINITY TOUR ROCKEFELLER 15. NOV.

ROCKEFELLER 14. OKT.

SENTRUM SCENE

7. DES.

SKRILLEX LIVE OSLO SPEKTRUM 22. NOVEMBER

SIVERT HØYEM SENTRUM SCENE

22. OKTOBER

BILLE T TER KJØPES PÅ W W W.BILLE T TSERVICE.NO / 81533133 / NARVESEN / 7-ELE VEN. MER INFO: W W W.ATOMICSOUL.NO


student gudstjeneste hver lørdag kl 16:30 og 19:30 prinsens gate 22b ved Trondheim Torg

Salem menighet er en ung og aktiv menighet i hjertet av Trondheim sentrum. Vi er tilsluttet Normisjon, og er en del av Den Norske Kirke.

salemmenighet.no


Om man ikke er fornøyd med det som er i byen fra før av, må man skape det selv.”

smaken av trondheim Foto: Laura-Ann Morrison

Hun har drevet fashionbutikken Shine og gitt oss smaken av Paris midt i Trondheim i tolv år. Hun har smakt på både det tunge og fine med å drive nisje-butikk, og etter så mange år i bransjen har Charlotte De Stael mye på hjertet og mye hun kan lære de andre.” Hva har du gjort for å trekke kunder, dere som ikke har tv-reklame og utsi den av bussene? – Shine startet for tolv år siden og jeg har ikke hatt noen penger i budsjettet mitt til markedsføring, så i begynnelsen ordnet jeg fester en gang i måneden i samarbeid med andre uavhengige aktører som en slags gratis markedsføring for meg. Fatback som min mann drev og Shine hadde fest sammen på gamle Dali i mange år, og jeg har også sørget for å jobbe gratis på diverse moteshow og lignende for å få navnet til Shine på plakaten. Den viktigste markedsføringen min er mine kunder som forteller om Shine til nye kunder. Men de to siste årene har det gått i sosiale medier som blogg og facebook. Vi kjørte en stor konkurranse for å få så mange fans som mulig hvor vi fristet med en stor premie – og endte opp med syv tusen fans. Jeg må få legge til hvor viktig jeg synes det er å kommunisere og samarbeide med andre uavhengige bedrifter på hvordan vi kan forbedre oss eller eventuelt kjøre samarbeid. Det har vært veldig nyttig for meg. Hva gjør du for å være med på å skape mangfoldet? Nå vet jo vi at du tør å skille deg ut, men hvor mye kan du gjøre det om du skal overleve? – Jeg gikk veldig utrygge veier da jeg startet Shine og har lært av det. Man må tenke langsiktig i en bedrift, derfor vil jeg si seksti prosent trygt og førti prosent utrygt. I tillegg må man også huske å lytte til både kunder og venner om de er mer eller mindre

fornøyde med ting. Noen venner av meg spurte om jeg kunne endre noen varer i butikken rett og slett fordi de ikke hadde råd til det som var der i en periode jeg kjørte litt ekstra eksklusivt og mer spesialisert. I etterkant har jeg skjønt at man må lytte til alle – man må ha noe å tilby til alle. En god balanse, rett og slett. Uansett om man spesialiserer seg hundre prosent på vinyl eller smykker, så må man ha et bredt utvalg. Jeg går ofte i andre butikker for å finne inspirasjon. Jeg mener Shine krever litt av folk – de må nesten være litt selvsikre i det de kommer inn, og vite hvilken stil de har. Samtidig vil jeg tilby noe til alle. På innkjøp er det viktig for meg å ha med meg en ekstra person som tenker litt annerledes enn meg. Hva er det som skal til for å skape det mangfoldet vi ønsker? – Det er som å ha et barn eller kjæreste – man må alltid gi alt, og det betyr at man ikke begrense seg på hvor mye kan gi, eller holde tilbake noe. Og sette seg selv mål som at kundene dine skal snakke bare godt om butikken din. Hvor stort ansvar har forbrukeren selv til å skape/beholde mangfoldet av butikker og uteplasser i Trondheim og hvor mye av skylda kan vi egentlig legge på politikerne? – Da jeg startet opp Shine og Fatback med mannen min Torstein Holen, skjønte vi en ting: Om man ikke er fornøyd med det som er i byen fra før av, må man skape det selv - man kan ikke skylde på forbrukeren. Jeg mener at butikker er en del av kulturbil-

det i en by; bare se på Kjøbenhavn eller Paris. Når folk kommer hjem derfra har de vært på museum, teater, restaurant og shoppet, men det de sier når de kommer hjem er at de har hatt en kulturell opplevelse. Alle butikker som for eksempel Shine må gå i bresjen for at byen vår skal virke slik – vi må stå sammen for å gi forbrukeren denne kulturelle opplevelsen. Når det forsvinner nisje-butikker i Trondheim, mener jeg det er fordi Trondheim som by ikke er godt nok representert. På lang sikt er Midtbyn-gruppen veldig viktig, som hjelper til med å presentere alle nisje-butikker til forbrukeren. Og vi må alltid huske at vi ikke bare selger produkt, men også en opplevelse. Det er også derfor jeg har ansatt folk opp gjennom som ikke er selgere, men gjerne har utdannelse innen andre ting, folk som har noe ekstra å tilby. Folk skal ikke føle et press om å kjøpe noe hos oss. Jeg synes ikke forbrukeren har det største ansvaret, det er heller vi som butikkeiere som alltid må prøve å bli bedre. Og vi må se tilbake og se hva som er gjort feil før. Man kan dele ansvaret i tre: Butikkeieren selv som ikke har nådd ut til kundegruppen, forbrukeren som ikke har lagt igjen pengene på rett sted og den siste er politikere for å skape et bedre kulturelt miljø i Trondheim. Politikerne burde bevilget mer penger til oppstart av nisjebutikker fordi de er med på å trekke flere folk til sentrum. Hvis ikke kjører folk bare forbi til foreksepel City Syd. Det er viktig at politikerne legger til rette for et handlemiljø i Trondheim, for det generer flere besøkende til andre kulturelle til-

bud som teater, restaurant, galleri, kirke også videre. Så på lang sikt er det veldig negativt at folk ikke kan parkere i byen. Da kommer det til å bli som en amerikansk modell – noe som ikke funker for nisjer. Småbutikkene må kommunisere bedre og politikerne må lytte mer. Og politikerne må også forstå at de som bruker byen ikke bare er shoppere – de er en del av kulturen og det som skaper byen. Jeg vet av mange eldre med mye kapital som ikke tar i bruk sentrum i det hele tatt fordi de ikke kan parkere bilen sin her. Vi trenger at folk handler litt hver dag, for da tar de også i bruk de andre kulturelle tilbudene som teater og konserter. Og dette må det bli brukt mer penger på å markedsføre. Matfestivalen på Olavsfestdagene er blant annet veldig god markedsføring for sentrum. Og dette må det også bevilges kommunale penger til – vi kan ikke betale alt av annonser selv. Burde vi hatt en felles handlegate i Trondheim , eller et felles samarbeid utenom Samarbeidsgruppen Midtby’n, spesielt for uavhengige butikker? – Jeg synes Samarbeidsgruppen Midtby’n gjør en fantastisk jobb med politikerne. Men vi kunne hatt en sub-gruppe for de små nisjene. Burde nisjebutikkene vært flinkere til å anse andre nyoppstartede småbutikker som samarbeidspartnere i stedet for konkurrenter? – Ja. Vi må huske at jo flere vi har, jo mer omsetter vi. Og vi burde være flinkere til å si velkommen til nye, og kanskje lage en slags hjelpegruppe. Det er viktig å inkludere. 8/2011

19


smaken av trondheim #2 Trondheim som by er en veldig vakker kulturby. Nå er vi akkurat ferdige med eventyret Pstereo – UKA starter om ikke lenge, og vi rekker ikke snu oss før noe nytt skjer. Hva er det som egentlig gjør Trondheim til en kultur-by? Er det de flotte parkene, er det Teatret, er det Samfundet, kommunale aktiviteter, Ryddekorpset, småbutikkene, Frakken, Rema 1000? Er det folket? Studentene? Legg merke til at vi skiller mellom folk og studenter ehehehe.

Per dags dato har midtbyen tjue prosent ledighet i næringslokalene. Hvorfor det? Hva legger ned? En masse små bedrifter som kanskje ikke tålte husleia, matte gi opp å drive butikk på grunn av konkurransen, eller som rett og slett måtte legge ned på grunn av et mettet marked. Samtidig blomstrer det opp med nye småkonsepter på utelivsfronten. Det takker og bukker vi for. Nå pakker den største monsterklubben av alle sammen ned, mens mindre lounger åpner på hvert et hjørne.

Hvordan skal man best benytte seg av Trondheim som kulturby? Hvem har ansvaret: Forbrukeren, politikeren, huseieren eller butikkeieren? Natt&Dag er veldig spente på hva folket vil ha. Vi tipper mangfold – noe som alle kan benytte seg av; fra unge til gamle til hippe til Harry Johan. Og hvordan skaper vi det? Vi spurte en knippe mennesker som har jobbet hardt for en del av mangfoldet vi har i denne byen.

1. Hva har dere gjort for å trekke kunder, dere som ikke har tv-reklame og utsiden av bussene? 2. Hva gjør du for å være med på å skape mangfoldet - tør du å skille deg ut? Tør du å gå utrygge veier? 3. Hva er det som skal til for å skape det mangfoldet vi ønsker? 4. Hvor stort ansvar har forbrukeren selv til å skape/beholde mangfoldet av butikker og uteplasser i Trond heim og hvor mye av skylda kan vi egentlig legge på politikerne? 5. Burde vi hatt en felles handlegate i Trondheim , eller et felles samarbeid utenom Samarbeidsgruppen Midtby’n, spesielt for uavhengige butikker?

byen gjennom å tilrettelegge for handlende, etablere miljøgata i Olav Trygvassonsgt, for eksempel etablere tilskuddsordninger og støttetiltak for grundere. Være flinkere til å dra inn de som har lyktes til å gi råd og veiledning. En felles handlegate er ikke et tema, en felles midtby er et tema- herunder økt satsning på samarbeid rundt å håndtere søppel i gatene, profilering av midtbyen som hjerte i byen, dytte frem suskesshistoriene, økt satsning på aktivitetsdager, konserter og feks sette opp små scener rundt i byen hvor unge og gamle kan utøve musikk og annet uten at det må rigges for hver eneste gang. Få etablert torget som et samlingspunkt for aktivitet og liv. Tilrettelegge og tillate for uteservering året rundt.

5 1

til butikken i form av smørekurs, skikurs være der det det skjer.. Vi er en gjeng med entusiaster som tør og stikke oss frem..

1 4 1 3

Å gjøre sentrum mere tilgjengelig for publikum, gratis parkering? Bomring? Kanskje gratis buss i helgene? Politikerne har ansvar og tilrettelegge for handel og publikum har att ansvar og bruke tilbudet i byen har.

Andreas Leine Jakobsen

Daglig leder på platebutikken Big Dipper

Ragna Råkk

1 1

Dromedar Kaffebar er en aktør som har valgt utradisjonelle veier å gå i forhold til vareutvalg og vektlegging av kvalitet på dette vareutvalget. Vi har valgt kortreist, økologisk, etisk, rettferdig og sporbart. Herunder hatt fokus på at kvalitet og håndverk betyr mer enn pris. Videre har vi vektlagt opplæring av våre ansatte. Vi skal være best på det vi gjør i Norge fra Trondheim!

2 1

At flere tørr å satse på nisje og kvalitet. Det finnes et stort nok kundegrunnlag som ønsker håndverk og nisje i Trondheim. Alt må ikke og kan ikke være 7-eleven og Egon!

3 1

Forbrukeren må være mere bevisste på å bruke de nisjebutikkene som finnes. Forbrukeren må være flinkere til å stille krav til de store og etablerte kjedene om at de også må ta inn nisje og kvalitetsprodukter. Politikerne må i enda større grad tilrettelegge for aktiv bruk av Midt-

1 4

20

8/2011

Elise Djupedal

Tidligere butikksjef på SNKR Jeg kan gi deg et kjapt svar på det jeg mener jeg har forutsetning for å svare på. Jeg må påpeke at jeg jobbet der fra 2006-2010, men at jeg primært uttaler meg i perioden jeg var butikksjef 2007-2009.

2 1

Vi lagde opp poser med svært synlig logo, i tillegg trykte vi opp veldig mange Snkrklistremerker i ca 15 ulike farger. Sistnevnte var påtenkt den yngre garde, men ble populær langt utover målgruppen. Vi hadde også en samarbeidsavtale med Brukbar, og arrangerte vernissage og utstilling for Varsko!4 i butikken i 2008.

1 1

Det er helt klart en utfordring å drive en uavhengig bedrift, og særlig iom. at dette er et enkeltpersonsforetak - vi jobber med å endre til A/S. Det er tøft å starte opp en liten butikk i Trondheim hvor kjedene står trygt plantet i byen allerede. Fohåpentligvis annerkjenner forbrukerene verdien med å ha oss i byen, og fortsetter å støtte oss, slik at vi kan holde på iallefall i nye åtte år…!

3 1

1

Vi hadde absolutt vurdert å være med på et sammarbeidsprosjekt for uavhengige butikker!

Terje Opheim

Daglig leder på sportsbutikken Sportsbua Vi annonserer aktivt i Adressa, bruker sosiale medier som facebook, og er aktive i ulike aktiviteter innenfor det vi selger i butikken.

1 1 2 1

Det og ha en butikk i byen er med på og skape mangfoldet og bevare byen. Vi skiller oss ut med at vi er ute og henter kunden inn

Først og fremst er det butikkeierne og de ansatte som har ansvar for å skape noe som folk faktisk vil ha. Dernest har vel forbrukeren et ørlite ”moralsk” ansvar for å handle lokaltog støtte sin lokale dealer. Politikerne må først og fremst bli mer restriktive med å tillate flere kjøpesentre som suger mennesker vekk fra bygatene.

4 1

1

Vi prøver å være med på ting som skjer, og har hatt stands på bla. Tattoo convention, Rock mot rus og på Trondheim rock festival. Vi tok en råsjangs for noen år siden, og flyttet inn i større lokaler i prinsens gt, og vi har hatt en helt klar positiv opplevelse med dette.

4

1

Områder som dette dannes gjerne naturlig uansett, gjerne litt utenfor de aller dyreste gatene der små og uavhengige butikker og kafeer har råd til å ligge. I Dronningensgate har vi jo f.eks. kollegaene på Aftermath et steinkast unna og ikke minst fantastiske Bangkok Thai!

1 1

Eier av kaffebarene Dromedar Geriljamarkedsføring gjennom aktiviteter i gata, sampling, arrangerer konkurranser, nabolagsrabatter, Pstereo, delta i NM og markedsføre dette aktivt. Tørre å være utradisjonelle!

Dersom det er slik at man ønsker et mangfold er det bare en ting å gjøre: ”put your moneywhere your mouth is”. Alle som driver små butikker trenger omsetning og jo flere som bruker butikkene og legger igjen noen kroner, jo bedre kan de små butikkene utvikle seg.

3

5

Eier av tattoo- og piercingplassen Ragnaråkk Vi kjører litt reklame på facebook, og i perioder lager vi flyers som vi dele ut/legger på caféer og lignende. Vi har salg jevnlig for å trekke forbipaserende inn i butikken. Det har også blitt gjort noen reklamer i for eksempel Natt&Dag.

Preben Oosterhof

jo heller ikke alle steder man får merkelig nok.

Ja, dette var vi bevisst på. Vi førte merker som ingen andre butikker hadde, og vi satset på en ”stil” som ikke lå i andre butikker på det tidspunktet. Retro fritidssko (sneakers) og streetwear hadde liten eller ingen plass i bybildet før Sneaker kom på banen i 2005, og vi hadde en bevisst målsetting om å etablere oss innenfor det segmentet. Ettersom flere butikker utvidet driften og/ eller hoppet på noe av den samme stilen, forsøkte vi å ta konseptet vårt videre med nye produkter og merker. Vi begynte blant annet å føre Old skoolplater, Krink og mye retro løpesko. På merkefronten utvidet vi repertoaret med Fuct, The Hundreds, PegLeg og Levi’s Vintage - labels som på det tidspunktet ikke lå i andre butikker i Norge. Vi forsøkte en linje der vi holdt på det brede vareutvalget, samtidig som

1 2

Vi bruker facebook aktivt, men satser først og fremst på jungeltelegrafen. Den beste reklamen vi kan få, og den eneste vi har råd til, er fornøyde kunder som sprer ordet.

1 1

Vi skiller oss vel i utgangspunktet ganske mye ut bare i kraft av det vi gjør til daglig nemlig å pushe Vinyl og platespillere i en samtid der folk flest bruker pc’en som musikkanlegg. Utover det ønsker vi å skille oss ut ved å tilby en hyggelig handleopplevelse, det er det

2 1


vi krydret sortimentet med særere og mer kostbare produkter. Vår erfaring var at trondhjemmere ikke kjente sin besøkstid på de smalere produktene, og for vår del medførte dette noe kutt i den smaleste delen av profilen vår.

kerene selv. Folk må bruke byen, og de som drifter og eier den må legge til rette for at det kan skje.

Initiativ fra enkeltpersoner, velvilje i markedet til å støtte dem som prøver og husleiekostnad som står i stil med lokalets størrelse og beliggenhet

5 1

Robert Klein

Eier av klesbutikkene Kleins, Companys og Park Vi annonserer i lokale medier slik som adressa, Natt og Dag og nasjonalt slik som Costume. Bruker en del midler på hjemmeside med nettbutikk andre sosiale medier. I tillegg deltar vi aktivt på nettverkssamarbeid som i hovedsak dreier seg om business til business. Vi har dessuten en egen kundebase som genererer økt trafikk.

3 1

Jeg mener den selvstendige og refleksive forbruker har et klart ansvar for å ta i bruk byens butikkultur - initiativene fra lidenskapelige butikkdrivere har vært og er til stede i bybildet. Det hjelper ikke å ønske mangfold, og samtidig handle alt man trenger hos de store kjedene. Vår erfaring er at den gjengse trondhjemmer ikke var spesielt bevisst på forskjellen mellom kjedene og selvstendige butikker. Dog er det viktig å nevne at det i gitte situasjoner kan være større utgiftsposter som legger hindringer på videre drift. For eksempel husleie.

4 1

Vi gikk i 2006 ut av alle former for kjedesamarbeid og valgte å stå på egne bein. Dette valget var da ganske riski, men har vist seg å være 100% korrekt

5 1

Det å drive ”lønnsom butikk” er knall tøft. Og fremtidsutsiktene for at en grunder skal lykkes med en slik satsing blir bare vanskeligere og vanskeligere. Kapitalkravet er høyt og viljen fra bankene er så som så. Uansett så må man ha et bærekraftig konsept som er tilpasset markedet og så trenger man en vilje av stål. Det aller viktigste uansett konsept er å ha kunden i fokus. Service betyr alt.

1 5

Da jeg ikke jobber i Midtby’n i dag, er dette i gråsonen av hva jeg kan uttale meg om. På generelt grunnlag vil jeg likevel si at jeg synes en samarbeidsgruppe for uavhengige butikker høres spennende ut. For eksempel som en arena for erfaringsutveksling og skapelse av felles identitet.

1 5

Ansvaret ligger hos butikkene. Er konseptet godt nok vil man mest sannsynlig lykkes. Men det er også særdeles viktig at det blir lagt til rette for å drive butikk i sentrum. Det man bør forvente av politikerne er at rammebetingelsene er like og forutsigbare. Hvis sentrum av byen blir utilgjengelig for bilen, sier det seg selv at avlastings senterne vokser enda mer enn i dag. Jeg savner en debatt om hva Trondheimerene ønsker med Midtbyen. Skal vi ha handel i sentrum eller skal vi handle utenfor sentrum? Hvis svaret er at man ønsker at handelen skal skje i midtbyen så må man tilrettelegge for det. Jeg kunne tenkt meg gratis kollektivtrafikk inn til byen og samtidig ha langt flere parkeringsplasser.

1 5

Pia Biermann

Tidligere senterleder for Mercur og tidligere eier av Fusa Jeans og Demand And Supply Jeg mener at dagens forbrukere er såpass oppegående at de liker å bli snakket med, - og ikke bare til som man gjør gjennom tradisjonell reklame og kommunikasjon. Både som senterleder på Mercur og som medeier av Demand and Supply synes jeg det var viktig å kunne by på seg selv og inngå dialog med kundene, og det primært da via alternative kommunikasjonsformer og kanaler. Det innebar blant annet tilstedeværelse i sosiale medier samt etablering av egne bloggplattformer samarbeid med andre viktige kulturprosjekter- og institusjoner i Trondheim som for eksempel Kosmorama, Pstereo, Gatemagasinet Sorgenfri og UKA. Det samme gjaldt Demand and Supply som feks samarbeidet aktivt ulike DJ`s, Pstereo.

1 1

I utgangspunktet så bør midtbyen drives som et kjøpesenter: Det vil si felles åpningstid, ryddige og rene gater og felles kampanjer. Jeg føler at Samarbeidsgruppen Midtby’n gjør en god jobb. Dessuten er medlemsavgiften lav. At butikker samarbeider utover dette er bare flott.

1 5

Jeg synes det er vanvittig viktig at man faktisk tør å stikke seg ut og utfordre kundene sine! Med Mercur forsøkte jeg å utfordre hele formatet kjøpesenter, gjennom å gjøre helt nye grep både med tanke på hvordan vi kommuniserte med folk, aktiviteter vi kjørte på huset og gjennom å tilby butikkonsepter som var spennende og Mercur var alene om. Mercur starta jo å blogge allerede i 2008 feks, lenge før andre kommersielle aktører hadde oppdaget hva det var for noe. Butikken Demand and Supply oppsto jo også som en konsekvens av at vi så at det var behov for en mer edgy og unik butikk Trondheim, som førte brands folk ikke kunne finne andre steder og utgjorde en motvekt til alle strømlinjeformede kjedebutikker som det jo finnes bra av ellers i Trondheim.

1 2

Ingrid Riddervold

Partner på Etter Min Morfar Jeg har brukt de sosiale mediene for det de er verdt, pushet blogg og facebook, kjørt konkurranser og slikt for å få flere følgere. Det blir en toveis kommunikasjon, og jeg tror på mange måter en slik kundekontakt blir mer nær og personlig. Man skaffer seg bekjentskaper og nettverk, og mange blir genuint interessert i å støtte opp under butikken når de føler de kjenner meg litt bedre. Den beste reklamen er uansett jungeltelegrafen!

1 1

I lille Trondheim er jo mye helt likt, det er kjeder som finnes i alle større byer. Da er det er veldig gøy å kunne selge noe som er helt unikt, som både er miljøvennlig gjenbruk, lokalt, og som jeg har laget helt selv fra bunnen av! Det er ingenting som er mer tilfredsstillende og skummelt enn å stå på egne bein. Man må hele tiden prøve å ligge litt foran og tilby noe nytt. Konseptet med Vintage & Handmade finnes ikke i Trondheim fra før, og jeg har stor tro på at det blir en sjarmerende butikk som folk syns det er verdt å besøke!

2 1

Godtspørsmål. Å drive med nyskapning er risikosport, spesielt i Norge! Det krever at man jobber hardt og har et vanvittig fokus samt tør å tro på den strategien man legger, - selv om det økonomiske resultatet ikke kommer så raskt som man kunne håpe. Og nettopp den økonomiske siden av det er nok det som oftest dreper gode initiativ. Det er beintøft og svært kostbart å skulle bygge opp noe fra bunnen. Uten en eller annen form for økonomisk sikkerhet gjennom en investor, støtteordninger el.l. har man et rimelig tøft utgangspunkt. Å omgi seg med bra folk ellers til å backe deg opp og gi deg trua på det du holder på med er avgjørende. Det å møte reale leverandørerer og utleiere som er villig til å gi uavhengige og nystartede bedre vilkår er også helt klart viktig. Rent generelt så mener jeg at vi i Norge ikke er i nærheten flinke nok på det hjelpe folk som driver med innovasjon og verdiskapning. Vi ligger for eksempel langt bak svenskene både kulturmessig og når det gjelder å tilrettelegge for gründere i form av økonomiske støtteordninger og generell oppstartshjelp. Det er ikke uten grunn at svenskene har lyktes med etableringen av uttallige klesmerker.

3 1

Ansvaret er nok delt her. Forbrukerne har helt klart et ansvar for faktisk å benytte seg av tilbud - om man ønsker at de skal bestå. Support your locals! Ingen kommersielle aktører overlever på gode ord alene, penger må inn i kassen om man skal få det til å gå rundt. Det er ikke vanskelig å forstå at kundene synes det er topp å plukke opp billige varer fra de store kjedene, men om man bare går for ”fast food” varianten hver gang man handler så må Trondheims forbrukere faktisk ta konsekvensen av det. Samtidig så er det definitivt en utfordring for Midtby`n som handels- og kultursted at det politisk sett legges uheldig begrensninger for bruk av byen. Jeg er redd for at Midtby`n desverre må dø litt, før man innser den fatale konsekvensen av det som nå skjer blant annet med massive utbygninger av handel utenfor sentrum og innsnevring for bruk av bil.

Vi trenger folk som er villige til å satse, folk med egen stil og mot til å skape noe. Vi trenger billigere lokaler, mer guts, mer mediaomtale og gjerne en slags støtteordning til nyoppstartede. Jeg ønsker meg flere vintagebutikker og nisjebutikker! Jeg ønsker meg også mer variasjon i dagligvarehandelen, det er grusomt kjedelig og snevert utvalg her i Norge!

1 3

1

1 4

Samarbeidsgruppen Midtby`n gjør en glitrende jobb for butikkene, så noen ny interessegruppe tror ikke jeg har noe for seg. De som legger føringene for om Midtby`n og dens egenart skal bestå er gårdeiere, politikere og forbru-

5 1

Forbrukeren er den med mest makt, og det hører vi hele tiden, men det er det få som tenker over hva det egentlig betyr. Folk er triste og overrasket når ting legges ned, men så viser det seg at de aldri har lagt igjen ei krone der. Folk må tenke mer på hvem de vil støtte, enten de skal handle sjokolade, klippe håret eller kjøpe julegaver. Vi elsker å hate kjedene, men vi handler der hele tiden. Og det er greit, så lenge man er bevisst på det. Det hjelper ikke å tenke på hvor mye man liker de små uavhengige butikkene hvis man ikke støtter opp med klingende mynt. Mange av folks yndlingssteder her i byen går rundt fordi innehaveren er en ildsjel som ikke har tatt seg ut lønn på to-tre år. Samtidig syns de at ting er for dyrt, og man forstår ikke forskjellen på kinavarer, masseprodusert, norskprodusert, og skjønner ikke hvor mye som forsvinner til skatt og moms. Mange syns det er gøy å gå i butikker og titte, få inspirasjon og se kreative idéer. De ville nok blitt overrasket hvis de visste hvor mye det betyr om de bare kunne kjøpt seg én liten ting når de er innom.

4

Hege Biermann

Flinke folk som tør å tro på at de kan tilføre noe, og som faktisk gjør noen ting for å realisere det.

1 1

1 4 1

Stella Snella var jo en nisjebutikk og et av få konsepter i byen som drev med redesign og håndplukket vintage. Da jeg valgte å ta inn noen få nye merker som et supplement, valgte jeg primært å ta norske up-and-coming merker som ingen andre hadde i tr.heim.

For å sikre litt mer mangfold i en oppstartsfase for små aktører, kunne det f.eks vært etablert næringslokaler (5-10 aktører samlet men i ulike lokaler) som er subsidert i en begrenset periode. Så skiftes aktørene ut og de ”gamle” må stå på egne ben.

Tidligere eier av Stella Snella Min strategi og økonomiske kapasitet i forhold til markedsføring, gjorde at jeg satset på geriljamarkedsføring hvor tid og innsats var hovedingrediensene. Sosiale medier (facebook, blogg og litt twitter), produktplassering på noen få artister og personer, aktivitet (moteshow, kundekvelder mm).

1 2

3

Det er jo forbrukerne butikkene lever av, så her er det klart at man må tilby det kundene vil ha. Samtidig tror jeg på at man må ha litt baller til å oppdra og utfordre folk litt også.

1 5

Bakklandet burde gå tilbake til å være handlegate som i gamledager, med små nisjebutikker som perler på en snor! Nå er jo alt regulert til boliger og det er kjempesynd. Flott arkitektur men bare noen få butikker og cafeer. Vi må få tilbake livet og sjarmen i trehusene!

1 5

8/2011

21


Film: Svik

Dårlig filmsmak er ikke det motsatte av god filmsmak. KRONIKK Gaute Brochmann Når det kommer til dette temmelig diffuse kvalitetskriteriet smak, er det nesten umulig, på generell basis, å si hva som er bra og dårlig. Det er som med andre sterke følelser, for å forklare dem, må man snakke om en konkret ting. Enklere er det imidlertid å snakke om hva som i det hele tatt har en smak, uansett valør – og hva som ikke har det i det hele tatt. Slik jeg ser det, ligner altså god og dårlig smak ganske mye på kjærlighet og hat. De hører sammen mer enn de egentlige er motsetninger, for som Romeo sa det allerede på 1600-tallet: «Why, then, O brawling love! O loving hate! O any thing of nothing first create.» Det ene springer ut av det andre, og skjønte vi det ikke før, fikk vi det demonstrert med all mulig tydelighet i sommer. Ekstremt sterke følelser som henger sammen og ser ut til å trekke næring fra hverandre samtidig som de står i et felles motsetningsforhold til en tredjepart, nemlig likegyldighet.1 Tanken bak argumentet som følger, er altså at god smak og dårlig smak på mange måter står sammen på den ene siden, mens fraværet av smak står mutters alene på den andre. Og at det mellom dem ligger en avgrunn. For dette er ikke bare en omskriving av kjensgjerningen «skikkelig dårlig er gøy, mens middels bare er kjedelig». Det sentrale poenget er at i en lang rekke filmer er det ikke relevant å diskutere smak i det hele tatt.

Fordi de er likegyldige til alt som har med smak å gjøre. En av de mest komplett intetsigende og fundamentalt uinteressante norske filmene jeg vet om, er Max Manus. Slik jeg ser det er ikke svakheten den ytre rammen, selv om den i seg selv lett kan oppleves noe problematisk: Enda en film om 2. verdenskrig, atter et gjensyn med Norges mest resirkulerte rolleliste. Det overordnede problemet er at folkene bak filmen ganske enkelt stiller seg ved siden av smaksspørsmålet, det vil si: Smak som fenomen aktiviseres når man velger den ene fremgangsmåten fremfor den andre. Men hva om man velger å ikke velge i det hele tatt? Satt på spissen avleder dette en hel film bestående av en perlerad generiske standardløsninger, i enda en forestilling definert av denne merkelige klokketroen på at det «å fortelle en god historie» kun består i eksersisen det er å gjengi et lineært hendelsesforløp, så trofast og utvetydig som mulig. Og med «enkel» menes her at historiske faktum og forstålig fortellerform sammen avstedkommer en påkostet og kjønnløs undervisningsfilm som egentlig ikke handler om noen ting. Og dermed befinner vi oss akkurat på den motpolen til god, så vel som dårlig, smak jeg snakket om innledningsvis. Dette som ikke er feil eller riktig, bare helt uvesentlig. En smakløs film om krigen, ser helt annerledes ut. Som Svik. Den har blitt en enda kjipere film enn Max Manus fordi den ikke bare er uvesentlig, men fullstendig idiotisk.

Filmen satser friskt på en friere behandling av historien, røverromanen som formalt dreiepunkt og en klar intensjon om å kaste nytt lys over okkupasjonens dunklere sider. Isolert sett er dette et langt bedre utgangspunkt enn Max Manus’ uforståelige ønske om å ramse opp alt vi allerede visste. Og her kommer smaken inn i bildet, for Svik er i stor grad bare er et smaksspørsmål unna å bli en ganske bra film, mens Max Manus aldri kunne blitt interessant. Om man ikke gikk helt tilbake til utgangspunktet og valgte en annen kurs for hele prosjektet, skjønt da ville det ikke lenger være samme film. De opererer i to ulike sfærer. Max Manus handler ikke om noe og prøver heller ikke å handle om noe. Den plasserer seg dermed i filmuniversets store, sorte hull (sammen med skremmende mange andre filmer); et vakuum preget av total stillstand. Og det finnes naturligvis et utall dynamiske sfærer den kunne valgt, Svik er ikke noe ideal. Men hvis man underkaster seg Sviks univers, og spør seg hva god smak ville tilført, vil jeg si at Inglourious Basterds oppfyller ambisjonene ganske bra. En oppfinnsom, intelligent og poengtert behandling av 2. verdenskrig, der historien fritt skrives om for å understreke faktiske forhold som traust gjenfortelling er ute av stand til å få frem. Men som får liv og briljans ved ytterst smakfull behandling av karakterer og enkeltscener. Poenget her er altså ikke å snakke stygt om Max Manus eller opphøye Tarantino. Alt

jeg ønsker, er å forsøke å illustrere hvordan smak først blir et relevant begrep i forhold til filmer som forholder seg til smaksspørsmålet. Eller mer presist: Hvis menneskene bak er i stand til å formulere for seg selv hva filmene deres egentlig skal handle om. Det høres kanskje banalt ut, men det er helt forbløffende hvor få filmfolk her til lands som forstår viktigheten av denne enkle kjensgjerningen. Eller som i det hele tatt snakker om smak. Av de personene som presenterte filmene sine under visningen av samtlige filmtrailere for den norske filmhøsten 2011, var det ikke overraskende bare én eneste person som i det hele tatt tok ordet «smak» i sinn munn. Det var Eskil Vogt, medforfatter av Joachim Triers Oslo, 31. August. Og den observasjonen er slett ikke opptakten til en ukritisk hyllest av disse to og deres måte å lage film på. Poenget er at Eskil med en slik uttalelse røper en tilnærming til mediet hvor smak er viktig – og at vi derfor kan forvente oss en film som mange vil diskutere smakfullheten av. Dessverre tyder mye på at den blir ganske alene om det. Sannsynligvis står vi ovenfor enda en sesong der flat historieformidling står i veien for både topper (Basterds) og bunner (Svik). Og hvordan vi vil merke det? Ved at vi ikke snakker om filmene etterpå. Ikke med hverandre, ikke i media. Når var norsk film sist et hett samtaleemne eller premissleverandør i samfunnsdebatten? Nesten aldri. Fordi det ikke er noe mer å snakke om når «storyen» er gjenfortalt ved lunsjbordet.

1. For de intellektuelt anlagte oppleves sikkert dette argumentet noe forenklet, og vil dere gå videre med anbefaler for eksempel Slavoj Zizeks Living in the End Times, andre kapittel «Anger:

the actuality of the Theologico-Political» (en tittel på et kapittel som i seg selv burde gjøre boken til pensum etter 22. juli)

22

8/2011


MARTINIQUE


Nordic distributor: The Hair & Body Company, 08-619 01 88

Nordic distributor: The Hair & Body Company, 08-619 01 88


KRONIKK Lars K. Midtsjø Det står et snauklipt vesen foran speilet og drømmer seg bort. I speilet ser han en enorm menneskemasse dekket med russiske fengselstatoveringer, en skinnjakke og en hvit singlet. Den nederste halvdelen er dekket med et par jeans, og et par boots. Til sammen vitner de visuelle markørene om et hardnakket liv. Dette må være protagonisten som har tatt sin egen rute og havnet i samfunnets sidespor, på trygg avstand fra borgerlige konvensjoner og regler. Summen av markørene er klar i sin tale: Speilbildet tar ikke dritt fra noen. Speilbildet er en bad ass.

Helt til en intens pipelyd bryter inn og vekker oss opp. Det er den funksjonelle pulsklokken hans som minner ham på at det er tid for å kaste i seg kosttilskuddet sitt før han må løpe videre til treningsstudioet. Han har sitt å gjøre. Han har en aerobictime å føre. For bak drømmen om et liv på kanten av samfunnet ligger den harde virkeligheten. Mr. Bad Ass jobber som aerobicinstruktør og studerer reklame på Westerdals School of Communication. Om noen få måneder skal skinnjakka byttes ut med en smal dressjakke på Audi sitt hovedkontor. Forhåpentligvis i Berlin. Det som for ti år siden var en signalmarkør på en atypisk livstil og/eller et svakt øyeblikk på sydenferien i Kos, har blitt en del av klesuniformen til den gemene hipsterfole. Skinnjakka som en gang fortalte at man bodde i en okkupert bolig, lever i dag livets glade dager i et åpent kontorlandskap sammen med tredagerskjegget, som en gang i tiden signaliserte skurkene i Andeby. Nå representerer de tidens ånd.

På dataskjermen foran den lute ryggen blir de raffeste skinnjakkene fra Hells Angels sine glansdager studert nøye på blogger som «the selvedge yard» og «Them Thangs». Et nytt hipsterikon er vekket til live igjen; Sonny Barger, kjent som Hells Angels sin frihetskjemper og Gudfar. Mens de lærkledde forbildene kjempet for en fri tilværelse, fjernt fra 60-tallets konformitet, gjør dagens påfugler det stikk motsatte. De nye konstruktive rebellene har tatt med seg skinnjakkene og tatoveringene inn i det landskapet som de en gang gjorde opprør mot. Mens originalen var klar i sin tale, er den nye bad assen mer utydelig. Om aerobicinstruktøren fra reklameskolen ser ut som en bad ass, hvordan ser da den egentlige bad assen ut? Hvordan er det mulig å skille en vanlig tusseladd med påkostede tatoveringer fra en ekte bad ass? En kort titt på filmhistorien kan kanskje hjelpe.

Et tiår senere henter Steve Mcqueen en søppelsekk med kontanter fra et bankran i sin Rolls Royce fra filmen Thomas Crown affair. Hollywood fikk en ny bad ass som sigga konstant, gikk i skjerpa dresser og bar mørke solbriller. Det er i denne filmen at Persol introduserer det som i dag blir omtalt som Mcqueen-brillen. Det nye ikonet lever også filmmyten videre i sitt virkelige liv, preget av kvinnelige erobringer, raske biler og dop. Som han har uttalt: «If I hadn’t made it as an actor, I would have ended up a hood.»

På 70-tallet fikk man se Robert De Niro gå fra «bad» til «worse» i rollen som sinnsforvirret drosjesjafør i Taxi Driver. Fra å være en uskyldig krigsveteran endrer utseendet hans seg etterhvert til et freakshow av et oppsyn: Hanekam, store solbriller og armyjakke. I 1955 skrev James Dean prologen til det som skulle starte flere tiår med forskjellige ungdomskulturer. Han spilte bad assen Jim Stark i filmen «Rebel without a cause». Jim Stark drakk alkohol og gikk alltid med jakkekragen vendt oppover, han hadde en kriminell fortid og kom lett i bråk med omgivelsene. Det samme året døde James Dean i en trafikkulykke. Han levde litt for mye som filmkarakteren. Livet imiterte kunsten.

Det har kommet flere utkast: I La Haine portretters de tre hovedpersonene i tidsriktige klær fra Carhartt, Nike og Everlast. I Buffalo 66 og i Natural Born Killers er henholdsvis Vincent Gallo og Woody Harrelson pyntet med skinnjakker trange jeans og cowboy boots. Noter deg også hvordan håret til Harrelson blir kortere jo lengre utpå luggeføre han reiser. Hvilket også håret til Vincent Cassel gjør i sin seneste rolle som antihelt i Notre jour viendra. Han starter som en skjeggete profesjonell psykolog med flott manke, og avslutter som en hårløs psykopat. Forøvrig er han ulastelig antrukket som dandy med tørkle rundt halsen gjennom hele filmen.

Altså: Kragen vendt opp, kortklippet hår, jeans, skjegg, skinnjakker, solbriller, boots, dresser, hanekam eller tørkle rundt halsen. Bad assen kommer i alle farger og fasonger. Den eneste fellesnevneren er bad assens sans for mote og stil. Den er utstudert, enten det er Steve Mcqueen som poserer i en treknapps dress, eller Vincent Gallo som trasker rundt med et par slangeskinn-boots. Filmhistorien forteller om bad assens evne til å forandre seg i takt med catwalkens trender; hans disposisjon for å være i synk med tidsånden. Kanskje er det derfor speilbildet leker Sonny Barger på gutterommet akkurat nå? Bad assens kamp for frihet, forakt for det konvensjonelle og generelt bøllete holdning kan forføre en hvilken som helst desillusjonert hipsterfole. Bad assen gjør de tingene man selv ikke tør å gjøre. Neste år står han sikkert foran speilet og drømmer seg bort i et gigantisk masseslagsmål mellom rockere og mods langs sjøen i Brighton en gang på 60-tallet et sted. Kledd i en treknapps dress foran speilet inne på toalettet på Audi sitt hovedkontor. Forhåpentligvis i Berlin.

8/2011

25


Magnus W Bukse Resteröds Genser Surface to Air Jakke Resteröds Sko Filippa K Magnus Jakke Whyred Skjorte Resteröds Strikk Resteröds Jeans Surface to Air Sko Whyred Gosha Jakke Surface to Air Strikk Resteröds Bukse Resteröds

DOM KALLAR OSS HIPSTERS

Foto Steffen Oftedal/Mote Lars K. Midtsjø Hår Lars Eriksen Eitran, Adam&Eva/Sminke Marthe Kroondijk Fotoass. Joachim Syvertsen, White Light Studios/Moteass. Julianne Fjørtoft Modeller Magnus W, Magnus, Gosia @ Heartbreak Retusj www.killyourimage.no Takk til Whitelight Studios, Mono

8/2011

27


Gosha Polo Marlene Birger Jakke Whyred Bukse Resterรถds Sko Filippa K Sokker Resterรถds Magnus Jakke 5th Avenue shoe repair Genser Whyred Skjorte Soulland Bukse Acne Sko Acne Magnus W Jakke 5th Avenue shoe repair Skjorte Resterรถds Bukse Resterรถds Sko Filippa K Belte Surface to Air Sokker Resterรถds

28

8/2011


8/2011

29


Jakke Resterรถds Skjorte Resterรถds Strikk Hope Scooter Lambretta

30

8/2011


Duffel coat Resterรถds Sko Filippa K

8/2011

31


Jakke Filippa K Genser Resterรถds Bukser Filippa K Sko Magnanni/Agnar Hagen Sokker Resterรถds

32

8/2011


Bukse 5th avenue shoe repair Skjorte Whyred Jakke J.Lindeberg

8/2011

33


Jakke Surface to Air Skjorte Surface to Air Bukse Prada Belte Hope

34

8/2011


Kjole See by Chloè/Høyer Strikk Resteröds

8/2011

35


Magnus Frakk Whyred Turtleneck Surface to Air Sko Acne Sokker Resteröds Gosha Bukse Filippa K Jakke Resteröds Strikk Resteröds Bluse Whyred Sko Filippa K Sokker Resteröds Wergeland Frakk 5th avenue shoe repair Strikk Resteröds Piquet Ben Sherman

Klærne finner du hos Retro i Trondheim

36

8/2011


pstereofestivalen foto: laura-ann morrison

NESTE NATT&DAG FEST: blæst, 3. september

STØY? “Det finnes mer effektive måter å bevare hørselen på” Støypropper bevarer lydbildet perfekt, men demper de høye lydene (støyen) som skader hørselsen. Kom innom resound-nettbutikk.no eller vår butikk i Pilestredet 7 så finner du støypropper i alle varianter. Ønsker du personling støpte støypropper eller musikerpropper? Bestill time i dag på tlf 22 47 75 30 / info@gnresound.no. Musikerpropper ER 15

www.resound-nettbutikk.no www.resound.no 38

8/2011


NÅ KOMMER VÅREN, OG DA ÅPNER BYENS kakaO STØRSTE OG KOSELIGSTE UTESERVERING!

musikk presenterer

pa En Torsdag 1 hosten 2011 8/9 Kari Harneshaug 22/9 Peer Nicolai

dokkgata 8, trondheim - 400 00 974 6/10 Bendik man-lør: 11-01 / Søn: 13-01 20/10 like spinning 3/11 Angelicas Elegy

KOS DEG PÅ CHOCO BOCO MED

STUDENTVENNLIGE PRISER! Ta en pause fra hverdagsstresset! På Choco Boco treffer du venner i hyggelige omgivelser, og du kan lene deg tilbake med dagens avis. La deg friste av en av våre kaffedrikker – eller kanskje et stykke kake?

Dokkgata 8, Trondheim - 400 00 974 Mandag-Lørdag: 11.00-01.00 / Søndag: 13.00-24.00

CHOCO BOCO SOLSIDEN

CHOCO BOCO NORDRE

CHOCO BOCO BAKKLANDET

Elvehavn TMV-Kaia 3 Telefon 73 60 03 00 man-ons: 07.45–23.30 tor-fre: 07.45–01.00 lør: 10.00–01.00 søn: 11.00–23.30

Olav Tryggvasonsg. 29 Telefon 73 92 33 00 man-ons: 07.45–23.30 tor-fre: 07.45–02.00 lør: 10.00–02.00 søn: 12.00–23.00

Nedre Bakklandet 5 Telefon 73 50 43 35 man-fre: 09.00–01.00 lør: 10.00–01.00 søn: 10.00–24.00


// HØSTPR

3. september NATT&DAG LANSERINGSFEST // 9. september AUTOLASER 16. september RAZIKA + SUPPORT // 17. september RubADub m A STUDIO 26. september MARTIN REV (SUICIDE) + SUPPORT // 30. september RIOT DRÅPE, THE AVANLANCHE & ANGELICAS ELEGY // 7. oktober UNDYI

Art direction: Andreas Tylden // Foto: Graveyard

13. oktober U.D.O (DE) + SPECIAL GUESTS // Fullt program og D


ROGRAM // 2011

R // 10. september CRAZY NIGHTS m/ ASBJØRN SLETTEMARK O ONE NIGHT // 23. september DOMINIC // 24. september CLOUDBUSTING T FACTORY/SAD SONGS FOR HAPPY PEOPLE PRESENTERER: ING INC + TORCH • INDIA 2011 // 8. oktober GRAVEYARD (SE)

DJs på www.blaest.no


Uteliv

Dagens forrett Dagens kjøtt Dagens fisk Charcuterie og ost Ost Dagens dessert

fra

kr. 80,kr. 150,kr. 150,kr. 150,kr. 65,kr. 70,-

Vi setter gjerne sammen måltidet til en 3-retters meny. Pris kr. 285,-

Konserter

7/9 Team Hegdal

Team Hegdal ledes av saxofo nist og komponist Eirik Heg dal, kjent bl.a. fra flere suksesser som leder av Trondheim Jaz z Orchestra. Han kjennetegn es av sin kreativitet og original itet, noe som har fått utløp i band som Dingobats, Lord Kelvin, Alp aca Ensemble og En En En. Me d seg i Team Hegdal har han et lag av høyt meritterte unge jazzstje rner; André Roligheten (sax/bass klarinett), Rune Nergaard (kontrabas s) og Gard Nilssen (trommer).

13/9 Terry Lee Hale

Sing/songwriter, og en eminen t gitarist fra Seattle.

Klubb

3/9 Rhythm pleasure

DJ Thom Brodda & DJ SuperChris

Facebook: se Credo update

42

8/2011

med venner hele kvelden

alle bydeler trenger en oase Tekst/FOTO Torstein Høe Da gamle Café Filter la ned drifta på fredag 13. august i fjor, mistet Ila en institusjon. Nå har lokalene fått seg en overhaling og oasen har gjenoppstått i form av Ila Brainnstasjon, hjertebarnet og dugnadsprosjektet til åtte ildsjeler. Vi hopper aldri over sjansen til å sjekke ut et nytt serveringssted, og tok dermed turen en lørdagskveld for å suge inn stemninga. Det første som slår deg når du går inn døra på Ila Brainnstasjon er den lune varmen og duften av nypressa vafler under den lave takhøyden. Og hyggelige smil fra folk bak baren. Lokalet er som et langt hjørne, og i den éne enden er Trondheims kanskje minste og mest intime scene, i den andre en bokhylle stappa full med bøker. Bøkene er donert av lokalfolk, og her er det lov både å gi og ta, alt av bøker er nemlig gratis. På veggene henger kunst fra lokale artister, som jevnlig blir byttet ut. På scenen sitter en ytterst trivelig trubadur og spiller django-jazz, akustisk, selv om plassen har et lydanlegg. For så intimt og koselig er det faktisk på Brainnstasjon. Skulle du bli sulten kan brannmennene by på dagens suppe av ferske råvarer, smurte lefser og vafler til meget overkommelige priser. Innerst i lokalet er en liten verandadør ut til en bakgård med to plan, god plass til alle som

vet at øl og røyk er bestevenner. En kjapp prat med Øystein Digre, en av ildsjelene bak plassen, avslører at det kulturelle tilbudet er et av hovedsatsningene til Ila Brainnstasjon. Da vi var der hadde de bare hatt åpent i totalt seks dager, men allikevel gjennomført tolv konserter, en frekvens få kulturarenaer kan skilte med. Digre forklarer at det har vært hektisk, men at de kommer til å holde koken utover høsten med konserter og foredrag og andre aktiviteter så ofte som mulig. Her er det med andre ord verdt å stikke hodet inn døra titt og ofte, om ikke annet enn bare for å se om det er noe på gang, sannsynligheten er stor. Ila Brainnstasjon er ikke plassen for den store festen eller for å riste på rumpa. Derimot er det en oase i en bydel med masse folk, men for få tilbud. Ta med deg daten din hit for et hyggelig glass vin og en intimkonsert i ordets rette forstand, ta med deg et par kompiser og løs verdensproblemer under åpen himmel i bakgården, eller stikk hit og slapp av alene med litt gratislitteratur du kan ta med hjem. Bare husk å sett igjen ei bok neste gang du er innom. Ila Brainnstasjon ligger over gata for trikkestoppet ved Ilaparken. Åpent tors-fre fra klokka 1700, lør-søn fra klokka 11. www.ilabrainnstasjon.no


uteliv

månedens drink TEKST/FOTO HANNE BERG ERIKSEN Denne drinken er en variant av klassikeren Caipirinha. Den orginale Caipirinha består av lime, sukker, Cachaça og er en drink som ofte forbindes med sommer. Caipirinha betyr «landhandlernes drink» på portugisisk. Det er to kjente historier om drinkens opphav. Den ene er at drinken først ble laget av bøndene som arbeidet på sukkerplantasjen i Brasil. De søkte etter en måte der de lettere kunne drikke dette produktet som de var med på å produsere. Den andre historien forteller at portugisiske slavehandlere som fraktet Cachaça over til Europa tilsatte lime og sukker i Cachaçaen for å forebygge skjørbuk. Min variant av Caipriniha er lagd for å forebygge heteslag. Her har jeg brukt lime, brunt sukker og ananas som base. Ananas er svært rik på A- og C-vitamin og den kan ofte virke som en appetittvekker. Ananas passer for det meste til alt, og er på topp fem over verdens mest solgte frukt. Denne

cocktailen er god å drikke alene. Den er frisk, syrlig og lettdrikkelig, og dessuten enkel å lage hjemme. Det eneste du trenger er en lime, litt sukker, ananas, Bacardi Limòn og Sourz Pineapple (kan fint lages uten ananaslikør). Den har fått navnet «Amor de Verão» som betyr «sommerkjærlighet». Amor de Verão 1 stk. saftig lime 3 ts. brunt sukker 5 terninger frisk ananas 2 cl Bacardi Limòn 2 cl Sourz Pineapple Muddle lime, sukker og ananas i et hvilket som helst glass. Rør så godt om slik at sukkeret løses opp i limejuicen. Tilsett så masse isbiter og topp opp med Bacardi Limòn og Sourz Pineapple. Rør så sammen isen, fukten og brennevinet. Topp opp med mer is om nødvendig. Enjoy!

8/2011

43


KONSERT Veronica Maggio Samfundet, 2. september Satan i gatan, frøken Maggio kommer kommer kommer til Trondheim. I 2008 kom hun med hiten «Måndagsbarn», og snaue tre år senere fikk hun sitt virkelige gjennombrudd med albumet Satan i gatan frontet av «Jag kommer». Hun har allerede gjestet de fleste norske og svenske festivaler denne sommeren, og spilles kontinuerlig på radio. Du hører henne over alt og du ser henne over alt. Sterk, svensk soulpop for alle barna.

1

Konserter

HØSTEN 2011

ORDFØRERDEBATT 07.09 / PLUMBO 09.09 / MARGARET BERGER/SKAKKFESTIVALEN 10.09 / DEBATT- OG KULTURKVELD/SKAKKFESTIVALEN 14.09 / CC COWBOYS 16.09 / GREAT GARLIC GIRLS/SKAKKFESTIVALEN 17.09 / STAX SOULKVELD/ BLUESKLUBBENS 30-ÅRSJUBILEUM 23.09 / NINE BELOW ZERO/ BLUESKLUBBENS 30-ÅRSJUBILEUM 24.09 / FORSKER GRAND PRIX 29.09 / LUFTFORSVARETS MUSIKKORPS: SLAGET OM STALINGRAD 30.09 / LØFT 2011, REFLEKS 02.10 / LUFTFORSVARETS MUSIKKORPS: REBUSKONSERT 05.10 / SAVAGE ROSE 12.10 / JACK BRUCE 14.10 / MARIA MENA 15.10 / TRANSFORM 2011 KICKOFF: NO BORDER ORCHESTRA 19.10 / BANDKRIEG 2011, FINALE 21.10 / LUFTFORSVARETS MUSIKKORPS: FAMILIEKONSERT 23.10 / LARKIN POE 26.10 / LUFTFORSVARETS MUSIKKORPS: GRAND DUO 28.10 / JARLE BERNHOFT 29.10 / UTSOLGT TECHNOPORT TALKS: SMARTGRID 02.11 / TRANSFORM: KATHRYN TICKELL M/BAND & BRAZZ BROTHERS 03.11 / TRANSFORM: TARAF DE HAIDOKES 04.11 / BARNAS TRANSFORM 05.11 / TRANSFORM: MAMBO COMPANEROS 06.11 / ZOOM LOKALE DELFINALER 7.-9.11 / JONAS FJELD M/BAND 11.11 / ZOOM LOKAL FINALE 12.11 / LUFTFORSVARETS FESTKONSERT 17.11 / SIE GUBBA 18.11 / LUFTFORSVARETS MUSIKKORPS: FAMILIEKONSERT 26.11 / TRONDHJEMSDESIGNERNES JULEMARKED 03.12 / RASMUS & VERDENS BESTE BAND 04.12 / LUFTFORSVARETS MUSIKKORPS: JULEKONSERT 11.12 / MOTORPSYCHO 16.12 / NY MUSIKK JULEOPERA - URFRAMFØRING 17.12 / BIGBANG 18.12 /

Følg oss på Facebook og abonner på vårt nyhetsbrev! Hold deg oppdatert på byscenen.no

44

8/2011

Razika Blæst, 16. september De unge jentene som synger om hvor vondt det er å miste jomfrudommen gjester Trondheim denne fredagen. For det er det tekstene deres handler om, livet og kjærligheten. I løpet av sommeren har interessen for jentene skutt i været. De lager spenstig skapop, men det er ikke bare ska og new wave disse jentene har hørt på de siste åra. Man kan også ane spor av både god pop fra 60-tallet og moderne indie. Rough Trade beskrev lyden av Razika slik: «It’s a sound that speaks of pre-internet basement parties, raiding charity shop bins for threads to impress someone no good for you and living each day like it’s the last one of summer». Fra de var sytten år gamle har de allerede gitt ut et par sjutommere, debutplate, vært spillelistet på radio, og spilt over hundre konserter i Europa. Etter deres konserter på både Hove og Øya har gode, mer enn gode, konsertanmeldelser rullet inn. Nesten så man får vondt i hjertet av det.

1

Amish 82 Samfundet, 3. september Amish 82 roter i den samme 80-talls synthbaggen som Daft Punk og Les Rythmes Digitales har robbet før dem. Trioen har tydeligvis også klart å finne arvegull der. Deilig og dansbar. Rotete og catchy. Akkurat som synthpop skal være. Bandet bestående av Jørgen Meyer, Snorre Valen og Bjørn Boassen, har akkurat sluppet debutalbumet There Is A Solitude Of Space, som sies å være fylt med både eksploderende bangers og lavmælte elektrostikk, med en nordisk sårbarhet, melankolske nerver og med glohete melodier. Velkommen til Trondheim studenter, det er ikke bare Åge som gir ut skiver. Dette kan du danse til i stedet for å vræle oppbrukte strofer.

1

Dominic + Kollwitz Dominic jubileumsturne Blæst, 23. september Det lille tettstedet i Rognan som ikke er kjent for så mye mer enn landeplagen av en TV-serie, Alt For Rognan, er også stedet der fire unge gutter møttes i øvingsrommet for å dyrke en litt smalere musikksmak enn det resten av deres sambygdinger næret. Ti år senere feirer Dominic nå jubileum som band, med

1

over 250 gjennomførte konserter over hele Europa og et godt knippe kritikerroste utgivelser bak seg. Dominic er de flinkeste gutta i hardcoreklassen, uten at det er de som har tilbrakt mest tid med nesa i skolebøkene. Ryktene vil også ha det til at en kan vente et nytt album fra bandet om ikke lenge. Med seg på Norgesturneen har de Kollwitz fra Bodø. Med bakgrunn fra innflytelsesrike hardcoreband som The Spectacle

og Beyond the Fences fikk Kollwitz mye oppmerksomhet for debutalbumet sitt Like Iron I Rust i 2010. Mang en norsk musikkjournalist trillet terningkast fem og seks for deres dystre hardcore som ofte blir sammenlignet med band som Neurosis, Breach og Cult of Luna.

av: wenche sundt bendixvold


Smak på detta En dromedar klarer seg fem dager uten vann. Hvor lenge kan du gå uten

smak og (u)behag Tekst Joakim Langfjæran Festlig faktum: Stort sett uansett sammenheng, i det noen ytrer sin egen personlige mening om et populærkulturelt produkt i nærheten av en observatør vil observatøren alltid, i løpet av kort tid, gjøre seg en mening om hvorvidt meningsytreren har god eller dårlig smak. Som oftest utelukkende basert på observatørens egen smak og behag. Smak og behag er en tøysete teori om at alt er like kult og like bra, og at det eneste som utgjør den kvalitetsmessige og estetiske forskjellen på forskjellige produkter er hvert enkelt individs opparbeidede kulturballast. Det er så klart tull og pølsesnakk og ren kulturmarxisme i sin opprinnelige form. For at noe skal være objektivt bra må noe samtidig være objektivt dårlig, på samme måte som at det kreves en dum person for å prøve å være smart. Man kan ikke uten videre sammenligne Tom Morello med DJ Q-Bert, eller for den saks skyld en kopp kaffe med Apocalypse Now. Likevel bør man være klar over at innenfor hver bestemt sjanger er enkelte populærkulturelle produkter dårligere enn andre. Noen sjangre er vanskeligere å forholde seg til, deriblant indiefolk. Når alt høres likt ut er alt like bra samtidig som alt udiskutabelt er like kjedelig og dårlig. Det eneste som selger skiver innen disse sjangrene er når hipsterne blogger om at de har vært på intimkonsert og/eller endt opp på pulefest på hotellet etter konserten. Hipsterne liker å skryte på blogg når de en gang i blant får pult en kjendis. Da igjen blogger de når de puler potensielle f-kjendiser fra en av de uhyre spennende twitterkretsene også, så det kan være de bare liker å pule. Folk tenker seg gjerne at hipsterne har god smak og at man bør se mot hipsterne for å holde seg oppdatert på hva som er kult. Alle med faktisk god smak vet at hipsterne er for populærkultur det Frp er for politikk. Hipsterne ødela barten og er mest kjent for å maltraktere hele kulturarver om gangen. Hipstere tar alt som er kult og klemmer ut alle kulene til alt som står igjen er et tomt skall. Dupsteb var en lovende sjanger i sin tid. Nok om de jævla hipsterne. En annen arena hvor smak og behag av ukjente årsaker har fått en bemerkelsesverdig meningsløs betydning er fotball. Alt jeg vet om fotball er hvem som spilte på Rosenborg i min barndom tidlig på nittitallet, men jeg har likevel fått med meg at folk blir regelrett livsfarlige hvis uenigheter om eventuelle favorittlag skulle oppstå. Fotballsupportere kan best sammenlignes med nynazister der de streifer gjennom gatene og roper slagord og synger egenkomponerte heiarop som ikke engang ville imponert Tangerudbakken Borettslag.

1

Det er jo greit og fint, problemet oppstår i det spillerne på et fotballag rett og slett ikke er flinke til å spille fotball. Medgangssupporter er en slags fornærmelse i disse kretsene, rett og slett fordi det er tabu å klage på fotballaget man heier på uansett hvor objektivt dårlig det måtte være. Hvis favorittlaget til en supporter taper flere kamper på rad og man ymter frempå at det kanskje rett og slett er fordi det er et dårlig fotballag, må man nesten belage seg på en trøkk rett i fleisen. Det er lite som tilsier at fotball noensinne blir noe mer enn enda en ting jeg «bare ikke forstår meg på». Folk flest nå til dags er enige i at Picard er en mye bedre kaptein enn Kirk. Det er i all hovedsak en bred enighet om hva som egentlig er gjennomført bra TV og film. Normale mennesker tenker ikke smak og behag når de så objektivt de kan prøver å drøfte den estetiske forskjellen på Mega Shark vs Giant Octopus og Chinatown. Vi lærer oss å se tegn på kvalitet og originalitet jo flere filmer og TVserier vi ser. Likevel kan man lett misforstå og innbille seg at noe dårlig er bra. Det verserer eksempelvis en svært utbredt idé om at Sopranos er en bra TV-serie. Hvis man begynner å analysere litt forbi den stilige overflaten, går det ikke lang tid før man innser at hver eneste episode handler om at noen tjukke italienere sitter rundt et bord og spiser spaghetti, og Soprano selv er sur fordi ungene hans er drittunger og kona hans mistenker at han er utro. Alle birollene har blitt gitt til skuespillere som ikke gjør annet enn å spille i mafiafilmer, slik at man får et snedig inntrykk av at man sitter og ser på Goodfellas i TV-serieformat. Det er en produksjonsmessig gjennomført serie, problemet er at den også er gjennomført kjedelig hvis man skal tolke den uten å ta stilling til folks utbredte interesse for gangstere i populærkultur. Rent objektivt er Sopranos en påfallende kjedelig TV-serie. Et såpedrama med manus inspirert av Glamour, hvor de opprinnelige hovedpersonene er byttet ut med gangstere. Smallville hadde heller ikke vært spesielt bra om det bare handlet om intriger mellom Clark Kent og klassekameratene hans. Nemlig. Du liker sikkert både Glamour, Smallville og Sopranos så jeg regner med du ble sur. Folk flest liker Glamour, Smallville og Sopranos, så du er ikke alene om å like langdryge såpeserier uten plot. Jaja, smak og behag. Når alt kommer til alt spiller det ikke så stor rolle hva som er bra og hva som er dårlig. Det viktigste er hva som får deg til å kjenne varmen. Hvis det kiler i tissen når du hører Erik&Kriss men rumler i knyttneven når du hører Katzenjammer burde du så klart heller høre på Erik&Kriss, til tross for at en minimum av kjennskap til musikk tilsier at det er noe helvetes dritt. Smaken er som baken, og midt i er smaken.

Sopranos er en påfallende kjedelig TV-serie.

Dromedar Kaffebar - sporbar kvalitetskaffe fra hele verden Besøk Dromedarene her: • Bakke Bru • Nedre Bakklandet 3 • Olav Tr yggvasons gt 14 • Nordre gt 3 •

www.dromedar.no

På utkikk etter den Perfekte studentjobb? Connecting AS Er et firma som jobber med bemanning, events, sisteleddsaktiviteter og mystery shopping. Vi er Vestlandets største aktør på sisteleddsaktiviteter og har noen av Norges største merkenavn som kunder. Hovedkontoret ligger i Bergen med avdelingskontorer fordelt rundt i Norge.

Connecting kan tilby fleksible jobber innen de fleste områder, som lett kan kombineres med hektiske studiedager. Vi vokser stadig, og i den forbindelse har vi nå et større behov for servitører, bartendere og promotører. Det går mot en spennende periode med mange nye prosjekter, så om du ønsker å jobbe i et ungt og hektisk miljø er dette jobben for deg. Vi trenger medarbeidere i alderen 20 – 30 år: • som er utadvendte • som er sporty • som er pliktoppfyllende Vi tilbyr følgende: • god lønn • et trivelig, men hektisk miljø • sosiale events

> Fyll ut info om deg selv inne på Connecting.no

Connecting AS Chr. Michelsensgt. 1-3, 5012 Bergen. Tlf: 55 21 01 00

8/2011

45


Studenter reiser for halv pris. Gjelder ungdom t.o.m. 20 år og studenter fra 21 t.o.m. 31 år, mot fremvisning av gyldig legitimasjon.

Vanskelig Vanskelig å lese Vanskelig å lese pensum? å lese pensum? pensum? Få studielitteratur som lydbøker fra NLB. Et gratis tilbud for alle som har problemer med Fålese studielitteratur somSjekk lydbøker fra NLB. Etforgratis tilbud for alle som har problemer med å vanlige bøker. ut www.nlb.no mer informasjon! å lese vanlige bøker. Sjekk ut www.nlb.no for mer informasjon! Få studielitteratur som lydbøker fra NLB. Et gratis tilbud for alle som har problemer med å lese vanlige bøker. Sjekk ut www.nlb.no for mer informasjon! NLB - biblioteket for lyd og punkt tlf: 22 06 88 10 e-post: utlaan@nlb.no NLB - biblioteket for lyd og punkt tlf: 22 06 88 10 e-post: utlaan@nlb.no NLB - biblioteket for lyd og punkt tlf: 22 06 88 10 e-post: utlaan@nlb.no


petter andreas, 26 år Student – Daniel Eilertsen. Rett og slett fetest og deiligst i byen

vegard helgesen, 25 år Fibermontør – I dag, Jamie Woon.

eirik jetne, 41 år Bankmann – Snorre Valen En ok og deilig kar. Ps: Jeg er hetero

hvem er deiligst i trondheim?

vi spurte festivaødeltakerne på pstereo

eva ersfjord, 25 år Butikkmedarbeider – Marius Claussen. Homo og deiligst i universet.

AV: laura-ann morrison

linn dyrnes, 21 år Student – Æ veit da faen æ. Vokalisten i Vannskrækk.

manghild berre, 26 år Student – Dæ. Laura-Ann Morrison.

gunnar øra, for gammel Bartender – Roar. Se på’n da!

tyra evverstein, 21 år Professionaøl waiter – Preben from Dromedar. Great guy.

even gran, 20 år Reperatør – Mona grudt. Fordi hun gir trygt inntrykk.

eva johanne westlund. 24 år Førskolelærer – Loop Echo og Trond Wiger.

Betty Blå, 22 år Reseåsjonist og bartender – Dæm beste guttan æ Eskild og Håvard.

lene sandsø, 31 år Butikksjef – Er litt avstandsforelsket i Lissie.

Organisasjon for deg som er interessert i klassisk musikk og scenekunst. Det er gratis å være med! Du settes opp på vår mailliste og mottar spennende tilbud fra bl.a. Den Norske Opera & Ballett, Oslo-Filharmonien og KORK. Meld deg på til: publikung@operafestival.no

PublikUng For alle mellom 18 og 30 år

www.operafestival.no 8/2011

47


Together for humanity

BLI MED Å GJØR OSS STERKERE – EN DELTIDSJOBB MED MENING FOR DEG MELLOM 18 OG 27 ÅR. Har du godt humør, engasjement, et stort hjerte og gode kommunikasjonsevner, kan du være en av de vi ser etter. Du får gode kollegaer og en fleksibel deltidsjobb med gode betingelser. For mer informasjon se også Finnkode (Finn.no): 3000 25 31 eller ring Øystein Sollien hos Norges Røde Kors på 94 16 26 23”

”VI HINDRER OG LINDRER NØD” Norges Røde Kors


Datter, mor og bestemor på bytur – alle skal ha tatovering.”

under huden Trøndere har en litt spesiell måte å dekke seg til på. Tekst Camilla Torp Foto Laura Ann Morrison Vi trøndere er muligens treige, men vi er sannelig kjappe til å dekke til huden for godt. Helst en stor en til å begynne med, og gjerne flere enn én. «Hva skal du ta da?», begynner å bli et vanlig spørsmål å stille på vorspiel. Det er ikke snakk om dop. Det er snakk om blekk. – Da jeg tatoverte meg for første gang for en 17-18 år siden så var det ikke så mange som hadde tatovering, forteller Odd på Purple Pain Tattoo. – Det var mest bikers, sjømenn og kriminelle. Folk som ville stikke seg litt ut. Terje på Trondheim Ta2 er av samme oppfatning. Tatovering, denne trenden som tidligere var forbeholdt sjømenn, er nå allemannseie:

– Vi ser at noe skjedde da TV-program som Miami Ink gikk på lufta. Det eksploderte. Da jeg begynte med tatovering for tretten år siden var det mange som lurte på om jeg kunne leve av det. Mange syntes jeg burde finne meg en annen jobb. Det er mye som har forandret seg. Forandring har vi sett i Trondheim. Tatoveringsstudioene popper opp raskere enn du kan si sushirestaurant. Parallellgatene i sentrum kan alle skilte med egne blekkfabrikker, og aktiviteten synes å være stor i hvert studio. – Det er ingen nedgang i etterspørsel, forteller Odd. – Vi har fremdeles masse å gjøre. David på Freaks Tattoo Parlour har inntrykk av at kundene forholder seg trofaste til hver sin tatovør.

– Jeg tror at folk er lojale mot sin tatovør, og stoler på ham både som kunstner og person. Terje valgte å åpne studio i Trondheim, ikke bare fordi han lengtet hjem til fødebyen sin, men også fordi han var bevisst på at det fantes et marked her. – I dag har vi jo tre generasjoner som kommer inn sammen, forteller Terje. – Datter, mor og bestemor på bytur, som alle skal ha tatovering. Det skjedde ikke for ti år siden. Små barn ønsker å komme innom studioet fordi de har sett Kat Von D på TV. Og det er ikke små tatoveringer som gjelder lenger. Folk kommer inn og vil ha sleeve, sier Terje, en piece som dekker hele armen. Og de har gjerne egne ideer og tanker, noe som vitner om utstrakt bevissthet. Som i klesveien endres også trendene i tatoverings-

moten. I dag rynker vi på nesa av tribals og kinesisk tegn – tatoveringens buffalosko. Om noen år rynker vi sikkert på nesa av noe annet. – Det viktigste må være at man tar den tatoveringen man har lyst på, mener David. Han mener at forestillingen om at tatoveringen absolutt må ha en betydning, kan stå i veien for estetikken. – Ta noe du synes er fint, og ikke vær så opphengt i mening. Denne tendensen skyldes Miami Ink og slike show, tror han. – Folk skal ofte ha en minnegreie, en historie bak tatoveringen. Dermed er portrett veldig populært. Og det er mange som vil ha skrift. For eksempel navnet på ungene sine. Odd har sett det samme: – Skrift er det mye av, sier han. – Det gjør vi nesten hver eneste dag. 8/2011

49


Trondheim Ta2 Tattoo-Studio Carl Johans Gate 3 Åpningstider: Man-fre: 10-18, lør: 10-15 Tlf: 73532000 Her finner du Terje med tretten års erfaring innen tatoveringsbransjen, som tar deg imot med et bredt smil. Definitivt det mest forseggjorte studioet i byen, med interiør hentet fra diverse auksjoner og bruktbutikker. Det handler det ikke bare om tatoveringen du får, men helhetsopplevelsen. Terje har flere dyktige tatovører på laget, så se opp for gjesteartister som dukker opp med jevne mellomrom. Sjekk ut facebooksiden deres for inspirasjon til din neste tatovering. Ventetid: 3-4 uker Minstepris: 1000,-

1

Lowlife Tattoo Strandveien 27 Åpningstider: Tir-lør: 12-19 Tlf: 91132105 Her finner du bergenseren Roger, med lang fartstid innen bransjen. Har jobbet fulltid med å tatovere i fjorten år, men begynte allerede så smått for tyve år siden. Valgte å åpne studio i Trondheim fordi han trengte forandring og så på byen som en rockeby med mange potensielle kunder. Han og lærlingen Izzy tar deg mot det brune lokaler med gamle møbler. I framtiden kan det være du treffer på flere gjesteartister som venter på å få fylle trøndere med blekk. Ventetid: Mellom to uker og én måned Minstepris: 800,-

1

50

8/2011

Purple Pain Tattoo Torbjørn Bratts vei 11 og Heimdalsveien 3 Åpningstider: Tir-fre: 10-14, lør: etter avtale (Heimdalsveien) Tlf: 72840500 Her finner du den rutinerte Odd Gunnar, som nå har åpnet et lite studio på Nardo, i tillegg til studioet på Heimdal. Ingen tvil om at Oddis kunstverk er ettertraktet, og han skilter med sytten års erfaring. Kvalitet står i høysetet. Skal du ha kvalitetstatovering fra denne karen må du ringe den første uken i måneden, for da bookes det for hele neste måned. Husk å ringe på tirsdager eller torsdager, men du er velkommen til å komme innom hvilken som helst dag. Med seg på laget har han Thor-Erik og Kent som du kan ringe når som helst å booke en time. Ventetid: Maks to måneder. Minstepris: 800,-

Freaks Tattoo Parlour Fjordgata 62-64 Åpningstider: Man-fre: 11-19, lør: 11-16 Tlf: 92218858 Her finner du spanjolen David som har en forkjærlighet for byen vår og dermed åpnet studio her, etter å ha tatovert på kropper i hele verden gjennom en karriere på tretten år. På laget har han Lars, en ekte trønder med bart (pluss skjegg). En superduo. Spanjolen med engasjementet og trønderen med det gode humøret. Er du under 18 år, kan du like gjerne snu i døren. David vil at kundene skal være gammel nok til å vite at tatoveringen de tar er noe de kan gå med hele livet, og kroppen din er tross alt Davids CV. Ventetid: Omtrent to måneder Pris: Timesbetaling

Flaming Heart Tattoo Dronningens gate 44 Åpningstider: Tir-lør: 11-18 Tlf: 94784500 Her finner du engelskmannen Elton med sytten lange år som tatovør. Han kan skilte med mange priser innen diverse tattoo coventions i Norge. Elton, Linn og lærlingen Steinar finner du i et lite, intimt og hjemmekoselig studio med mye nips og naps. Av og til popper det inn gjesteartister, men ikke hvilke som helst, for kvalitet er en førsteprioritet når noen skal få tatovere i lokalene i dronningens gate. Ventetid: Omtrent to måneder Minstepris: 1000,-

Diablos Tattoo & Piercing Mellomveien 24 Åpningstider: Tir-fre: 10-18, lør: 10-14.30 Tlf: 98847906 Her finner du Marius som har tatovert i åtte år. De åpnet virksomheten i 2009, og custom tattoos er varemerket. Dette for å sikre at kunden virkelig blir fornøyd. Ikke bare utøver studioet tatoveringer, men også piercing, dermal anchor, skindiver og surface for de som er interessert i det. Opererer med aldersgrensene 18 år på tatovering og 16 år på piercing, foruten intimpiercing som du må være 18 år for å ta. En av de få plassen som fortsatt tilbyr piercing, og har et stort utvalg av piercingsmykker. Mens du venter på å bli tatovert kan du nyte det kunstverket som dekker en hel vegg, malt av Marius selv. Ventetid: To-tre uker Minstepris: 800,-

1

1

1

1


Martin ønsker deg velkommen til vår nye kitebutikk i St. Olavsgt 1. Kom innom vår flunkende nye kitebutikk i Trondheim! Sideshore har nå flyttet butikken ned til sentrum. I butikken finner du kiteutsyr, våtdrakter, wakeutstyr og stort utvalg i klær.

Åpent: Mandag-fredag kl 12-19, Torsdag 11-19, Lørdag 10-15

TO NattogDag

St. Olavsgt 1, 7012 25-08-11 11:26 Side 1

Trondheim. – Tlf. 47 77 15 15. – Mail: trondheim@sideshore.no – www.sideshore.no

TOLVSKILLINGSOPERAEN av Bertolt Brecht og Kurt Weill

Premiere på Gamle Scene 15. september

Spilles man - fre 19, lør 17:30 Regi Scenografi Kostymer Lysdesign Musikalsk leder

Gabor Zsambeki Csörsz Khell Milja Salovaara Eivind Myren Åsmund Flaten

Medvirkende Mackie Kniven Mads Bones Polly Peachum Ingrid Bergstrøm Peachum Jan Grønli Fru Peachum Helle Ottesen Tiger-Brown Pål Christian Eggen Jenny Mari Haugen Smistad Lucy Gunnhild Sundli Harald Brenna, Kingsford Siayor, Arne O. Reitan, Ivar Gafseth, Jan Frostad, Jan Erik Berntsen, Lavrans Haga, Kine Bendixen og Kathrine Strugstad

Billetter 73 80 50 00 Grupper 73 80 50 50 trondelagteater.no


KUNST Anne Karin Furunes og Fredrik Lund Nytt prosjektrom i Elgesetergate 28, der en av initiativtakerne er Charlotte Rostad. Vi slår på tråden: – Jeg sitter faktisk med styret i driftsmøte akkurat nå, vi er to nyutdannede kunstnere og en arkitektstudent. Første utstilling på Rake vil være den 9. september med Anne Karin Furunes og Fredrik Lund, de er utdannet sammen og har samarbeidet tidligere. Anne Karin har både arkitekt- og billedkunstutdannelse, mens Fredrik kun er arkitekt. Vi vil gjerne etablere dette samarbeidet mellom kunst og arkitektur litt raskt, så vi begynner med en sånn type utstilling. Selve Rake visningsrom er laget under den årlige arkitektstudent-workshopen som heter Trestykker. Byggingen ble forøvrig nettopp ferdig, så vi har ikke turt å satse på at det ble ferdig i tide. Vi er i det hele tatt veldig i etableringsfasen og definerer i disse dager profilen og hvordan vi ønsker å bruke stedet. Det er i første omgang meningen at bygget skal stå i to år hvor vi ønsker å ha et høyt aktivitetsnivå, så får vi se hvordan veien kan gå videre etter det. Vi har en del aktuelle kunstnere og arkitektkontor som vi planlegger i programmet, men ønsker ikke å si så mye før vi har endelig program klart, men jeg kan nevne at den danske kunstneren Dennis Seide kommer til våren, han har bakgrunn i street-art sjangeren, og jobber veldig mot illustrasjon og grafiske verker. Han er også en sterk maler. www.trestykker.com www.trondheimkunsthall.com

1

Lunsj, tapas, pizza, vin & cocktails

Velkommen til en smak av trøndelag med kortreiste råvarer Mandag Tirsdag Onsdag

Beth Evens + kunstner fra Bayern Babel, 16. – 25. september Australske Beth sier at hun vil vise trykk og artist books som hun allerede har produsert samtidig som hun planlegger å produsere en nye serie med trykk i Trondheim. Vi sakser: «Beth Evans is a practicing visual artist based in Adelaide, South Australia. She makes prints and artists book using a wide range of techniques, often combining traditional processes with new digital technology. Her exhibition at Babel has the title of ‘Sacred Spaces,’ which references the human body and sacred or religious spaces associated with healing the human body. A visit to Italy last year lead Beth to produce a series of art works featuring healing saints and votive offerings. During her residency at LKV she will make new prints inspired by visiting Nidaros Cathedral.» www.babelkunst.no

1

Meny for 2 personer kr 450,den kan tilpasses etter antall

Vi gleder oss til å se deg! Kjøpmannsgata 40 7011 Trondheim Bordbestilling:

+47 45 22 24 88 firmapost@bakgaarden.com www.bakgaarden.com

Trøndelagsutstillingen 2011 Kulturbunker Dora og Trøndelag Senter for Samtidskunst, 4. – 25. september Trøndelagsutstillingen er en av regionens største mønstringer av billedkunst – en landsdelsutstilling med regional tilhørighet og en 35-årig historie, arrangert av Trøndelag Bildende Kunstnere og administrert av Trøndelag Senter for Samtidskunst. Utstillingen blir arrangert som juryert kollektivutstilling med fri innsendelse. Totalt 214 kunstnere søkte til Trøndelagsutstillingen 2011 og 84 kunstnere gikk i år videre til andrejuryering. Søkerne representerer et stort mangfold av kunstuttrykk fra maleri til foto, video og installasjon. Videre vises utstillingen i Galleri Hans, Ørlandet Kultursenter, Brekstad 8. – 30. oktober og Levanger kunstforening 5. – 27. november. www.trondelagsutstillingen.no

1

Av: HC SKOVHOLT

52

8/2011


mote

sølvjentene Det er ikke gull alt som glimrer. Tekst Lena Johnsen FOTO SØLV SS12 disse tider kommer SØLVs første kol1 Ileksjon «ÅSE» ute i butikkene. Inspirert av selveste Åse Klevland. Bak merket står to unge trønderjenter, med sans for sterke kvinner og solide materialer. Mari og Oda går begge å drømmer om å skape noe eget. Oda studerer i Paris, og tar en bachelor i fashion design ved Ecole de la Chambre Syndicale de la Couture Parisienne, og Mari en bachelor i grafisk design ved Central Saint Martin i London. Etter endt studietid og praksis hos blant andre motehuset Balenciaga, Rue De Mail og Roksanda Illincic, møtes Oda og Mari. Ikke lenge etter, sommeren 2009, blir ideen om SØLV født. Sølv har vært bearbeidet og brukt av mennesker siden omkring 5000 år før Kristi fødsel. I norsk kultur blir «arvesølvet» sett på som noe edelt og solid, det blir tatt godt vare på og gitt videre til nye generasjoner. Akkurat dette ønsker Oda og Mari at klærne deres skal representere, som en motvekt til dagens bruk og kast-mentalitet. Hvordan har veien fra idé til ferdig produkt vært? – Etter endt studietid fant vi ut at det kunne vært spennende å prøve å bruke utdannelsen vår på våre egne betingelser. Vi søkte og fikk tildelt et stipend av Innovasjon Norge til utvikling av forretningsidé, og i oktober 2010 fikk vi plass på Leiv Eiriksson Nyskaping Inkubator, med tilgang på rådgivere.

SØLV produserer klærne på en fabrikk i Soroca, Moldova, trolig et av Europas fattigste land. Hvorfor her? – Vi fant fram til akkurat denne fabrikken fordi den er på inkubator hos Sintef. En inkubator fungerer som en slags hjelp selv til selvhjelp for å skape vekst og utvikle nye arbeidsplasser. Fabrikken mottar også støtte fra UD. Vi har tilbrakt mye tid på fabrikken og blitt kjent med arbeiderne. Vi har på denne måten forsikret oss om at kvaliteten absolutt har den standarden vi krever, og vi har etter hvert fått et nært forhold til landet. Dette gir like mye inspirasjon som trygghet! Hva er planene fremover? – SØLV har nettopp hatt visning på vår andre kolleksjon «SOL» SS12, på Kunstnernes Hus i Oslo, akkompagnert av bluegrassbandet Mhoo. Vi har også vært på salgsmesse i København og hatt showroom i Oslo. «SOL» har stemningen til en norsk sommerkveld fra barndommen vår på 90-tallet; blomsterengen, det varme lyset og den kalde brisen, mens solen går ned. Det er mye print i den nye kolleksjonen, både blomster, som vi har tegnet så pent vi kan, og marmor, som viser til det SØLV står for: det solide og naturlige, nøye bearbeidet og formet til noe som skal vare lenge. Etter hvert begynner vi å tenke på neste kolleksjon med start i stoffmessen Première Vision i Paris, hvor stoffprøver og retningen videre velges. Du kan finne SØLV hos Shine i Olav Tryggvasons gate 33, fra midten av september. 8/2011

53


KUNST Per Hovdenakk (født 1935) på Ørsta. En norsk kurator, fossil og “museumspioner” som var intendant (1969–88) og direktør (1989–96) ved Henie Onstad. Sammen med Ole Henrik Moe, har han vært ansvarlig for en mange utfreaka utstillinger av norsk og utenlandsk kunst og skrevet artikler om norsk samtidskunst, norsk kunst i 1930-årene, amerikansk kunst, dansk samtidskunst og COBRA i norske og utenlandske publikasjoner. (Hentet fra SNL)

Samklang! med Svein Finnerud Trio og Jan Garbarek Kvintett 1971.

Vi skal tilbake. Tilbake til den gangen Høstutstillingen virkelig ble diskutert. Tekst Emil F. Foto Arthur Sand La oss ta deg tilbake til seksti- og syttitallet. Norge er et homogent, heterofilt og hvitt land som er fem år for sent ute med alt. Nåde den som røyker seg en joint, gir litt beng og hører på groovy musikk. Butikker og barer stenger før du rekker å si «drittsamfunn». Men, there’s a crack in everything, that’s how the light gets in. Det fantes nemlig en liten pustelomme, der menneskets rare, eksperimenterende og frihetssøkende sider fikk utfolde seg. Fristaden het Henie Onstad kunstsenter og lå på Høvikodden, en brekkslædd utenfor Oslo. Der kunne man høre ukjent og frikete musikk, røyke rød libaneser, møte kule katter, oppleve alternativ internasjonal konseptkunst og – dersom du var riktig heldig – se noen Brillo-bokser laget av en rar androgyn kar med hvit parykk og solbriller. Og hvem hadde æren for alt dette? Hei, Per Hovdenakk! La oss begynne i New York, der det hele starter. Du havner under samme tak som en dame som hver dag sa hun skulle på fabrikken, noe du trodde var en helt vanlig fabrikk? – Ja, jeg trodde det var en skofabrikk. Haha! Hvordan ble du en del av miljøet rundt The Factory? – Jeg var journalist, men hoppet av en pressereise for å bli litt lenger i New York. På dette tidspunktet visste jeg veldig lite om det miljøet. Jeg visste ikke at det eksisterte, ganske enkelt. Dette var i 1963 og Warhol hadde akkurat flyttet sin Factory til nye lokaler på 12th street. Jeg fikk bo på et sted i Brooklyn, men etter hvert ble det veldig farlig å være der. Foran huset sto en bil parkert. En morgen så var alt vekk, hjula var vekk, motoren var vekk, alt var vekk. Det var bare karosseriet som stod igjen. Så møtte jeg en polsk kunstner og noe greier. Bodde hos en familie en stund, men det ble litt ugreit. Siden kom jeg til det hotellet …

Chelsea? – Chelsea Hotel, ja. Jeg visste ingen ting, hadde aldri hørt om det, men jeg tenkte «ok, kanskje dette er løsningen?» Jeg gikk inn og spurte om et ledig rom, men resepsjonisten sa bare «nei, de som bor her, de bor her over lengre perioder». Jeg sa at jeg skulle bli en uke eller to, men nei, det gikk ikke. Men akkurat i det jeg skal gå, sa han at «kanskje vi har en løsning». Så viste det seg at det var en dame der som jeg kunne bo hos mot å se til ungen hennes fire, fem timer om dagen. Bra deal? – Bra deal, det! Og en dag spurte hun om jeg ville bli med til «The Factory». Og hvordan gikk det? – Nei, jeg vil ikke si at var sjokkpreget, men det var litt sånn «dette har jeg aldri sett før!». Vi kom ned på dagtid og da var det veldig stille, det var noen som drev å trykte silketrykk og jeg var jo litt interessert grafikk. Så da gikk jeg å pratet litt med dem, da. Noe som resulterte i at jeg fikk en slags jobb som gikk ut på å henge opp disse trykkene. Dette holdt jeg på med i kanskje tre uker. Slik jeg oppfattet det, fungerte det slik at Andy Warhol kjørte rundt i byen tidlig hver morgen og plukket opp aviser og ukeblader. Han kunne kanskje finne tre, fire motiver som han ville gjøre om til silketrykk. Deretter leverte han dem til trykkeren som lagde noen prøvetrykk. Andre som var innom? – Velvet Underground og Bob Dylan var der, men jeg visste ingen ting om dette miljøet. Og etter de jobbukene dro du tilbake til Norge, men vendte relativt kjapt tilbake til New York, år etter år? – Ja, ja. Det var fordi jeg hadde fått litt innsikt i miljøet. Jeg ble i det hele tatt veldig opptatt av amerikansk kunst. Men Andy Warhol var jo alltid en litt sånn fjern person. Jeg fikk mye mer kontakt med Robert Rauschenberg, Jasper Jones, John Cage og hele Fluxusmiljøet. Og så var det noe som het «Judgen Church» som var en fraflyttet kirke hvor disse Fluxusfolkene holdt til med

Det var rene æresutskjellinger, skvise folk ut av styrer, råd, utstillinger og hva det måtte være.” 54

8/2011

konserter og dans. Rauschenberg var en fremragende danser forresten. Men uansett, der fikk jeg kontakt med to brødre som het Henrix til etternavn, Jeff og John. John var en slags sjef i Judgen Church. Og det var der jeg møtte Rauschenberg. Han bodde da sammen med Jones, Cage og Cunningham i et hus de hadde leid nede ved Canal Street. Da jeg begynte på Henie Onstad kom disse kontaktene godt med. Jeg prøvde også å trekke inn norske kunstnere, men det kunne fort bli litt urettferdig siden de lå fem år etter. Var det ingen nordmenn som fulgte med i noen stor grad? – Nei, nei … eller, den eneste jeg kommer på i øyeblikket er Morten Krog, men han ville ikke stille ut. Du vet, Norge hadde jo egentlig ingen på den tiden som drev med popart. Her er det jo bare sau og fjell. Haha. Den første utstillingen gikk da også helt ubemerket hen. Det var vel sikkert flere grunner til det, men det var for eksempel ingen kritikere som kunne forstå og formidle dette. Vi følte veldig ofte at vi gjorde viktige ting som ikke ble registrert eller hadde noen konsekvens. Vi var den eneste institusjonen som arbeidet på denne måten og ikke fikk vi noe støtte heller. Heldigvis kom en ny generasjon, som vi hadde veldig mye kontakt med. Hvem var denne nye norske generasjonen? – De var mest opptatt av hva som skjedde i utlandet. Det var jo veldig viktig med disse kunstnerne som dro ut: Marianne Heske og den neste bølgen. De som dro til Berlin, som for eksempel Olav Cristopher Jensen. Men du kan si det tok veldig lang tid. Som moteksempel har du Gras-gruppa, de dro jo ikke noe sted, ble bare hjemme. Så ble ting veldig politisert. Kunstneraksjonen var jo ikke politisk, det var jo mer enn sånn sosial rettferdighetsgreie. Det var masse diskusjonsmøter og greier, veldig tøft altså. Per Kleiva utviklet en sånn veldig marxistisk og leninistisk retorikk. Det var steinhardt, fy faen. Voldsomme motsetninger. Høvikodden var for eksempel ikke «norsk» nok. Også var det diskusjonene om Høstutstillingen og alt det der. Hvor hissig var debattnivået? – Nei, det var rene æresutskjellinger, skvise folk ut av styrer, råd, utstillinger og hva det måtte være. Det var virkelig tøft altså. Var mange som tok seg veldig nær av det og ga litt opp på grunn av det.

Spesiell konflikt du husker? Det var mye snakk om å lage alternative Høstutstillinger da man så at Høstutstillingen ble dominert av en type bestemt retning og smak. Det skjedde fordi det var mye konservative folk i juryen, som igjen førte til mye malerier og landskaper og alt det der. Men det ble gjerne bare med ord, selv om debattene, særlig i Dagbladet, var voldsomme nok. Var det også en konflikt mellom stilartene? – Min erfaring er at mange kunstnere har en enorm solidaritet med andre kunstnere. Jeg tenker blant annet på Joseph Bueys. Han var i Norge to ganger under min ledelse, og noe av det første han spurte om, var om han kunne møte Odd Nerdrum og Are Paus. Dette har jeg sett hos mange andre kunstnere. Det er jo et slags yrkesfelleskap, på tvers av stilarter og interesser, man er enkelt og greit kunstner. Hva slags gode trekk ser du i dag, hva imponerer deg, hva er som får deg til å tenke «faen, det her er bra!»? – Om du går på en utstilling og ser at det er en personlighet og en karakter bak dette her, så er det det jeg alltid har syntes har vært det viktigste, ikke om det er bra eller dårlig etter de gjeldende kriterier. Det er ikke nødvendigvis så mye av denne kunsten det er så interessant å ha på veggen eller gulvet ikke sant. Viktigere er opplevelsen i utstillingsrommet. Jeg var nettopp i København og så en stor utstilling av helt unge folk og det synes jeg var oppløftende. Det var en vilje til å bare kjøre på, men så hadde du også de som bare flagrer rundt og aper etter resten. Hva tenker du om den relativt store kultursatsningen i Norge nå, med mastodontiske signalbygg som det nye Munch-museet, Nasjonalgalleriet, Astrup Fearnley og så videre. Er dette ledd i den kapitalistiske progresjonskulturen der alt er til salgs – selv kulturell kapital? Eller er det et ærlig og realt initiativ som vil gagne alt og alle? – Jeg husker direktøren på Louisiana i København sa til meg at «du må utvide museet». Å, hvorfor skal jeg det da?, sa jeg til ham. «Jo, fordi utvidelse og ekspansjon er det sikreste tegnet på fremgang». Denne driven etter hele tiden å ha mer, noe nytt, noe større, høyere, dyrere … men, men, det er vel dette som er modernismen.


STED: GRIEGHALLEN

DATO: 22.10.2011

lill lindfors KONSERTSTART: 20.00

I samarbeid med Bergen Live & Bergens Tidende

BILLETTER: 395,-/320,-/250,- HOS BILLETTSERVICE, REVY OG TEATERSERVICE, APOLLON (20% avslag med bt-kort/stud)

BIMF 2011 mottar støtte fra: Bergen Kommune, Hordaland Fylkeskommune & Norsk Kulturråd

Vokal: LILL LINDFORS/ Saksofon: HECTOR BINGERT/ Trommer: RUNE ARNESEN/ Perkusjon: CELIO de CARVALHO/ Gitar: THOMAS DAHL/ Gitar: MATS NORREFALK/ El.bass, kontrabass: GJERMUND SILSET

WWW.BIKS-BERGEN.NO/BIMF


LITTERATUR Didrik Morits Hallstrøm (f. 1984) vokste opp på Ekeberg og utdannet seg som Art Director på Westerdals i begynnelsen av tjueåra. Han jobbet som treningsinstruktør, sykla på BMX, gjorde DJ-gigs og ymse modell-, tekst- og reklameoppdrag før han fant kjærligheten, pakka bagen og flytta til Volda for å drive sitt eget design- og reklamebyrå, Kib&Morits.

Om å klatre opp til steder for å kjenne på stemningen. Tekst Thea Østerberg Foto Stephen Butkus Romanen din, Du er ikke død før jeg slutter å elske deg: Er det en fiktiv verden du skisserer? Eller er du Daniel, hovedpersonen? – Daniel og jeg vokste begge opp i Oslo, vi har begge følt oss relativt alene til tider og vi er begge glad i jenter som danser ballett. Men jeg er ikke Daniel. Daniel er Daniel og han får stå for det han gjør selv. Han er en bestemt fyr. En ærlig fyr. Og mye flinkere til å følge hjertet sitt enn meg. Jeg skisserer et fiktivt Oslo. Dette er ikke Knausgård, liksom. Allikevel tror jeg – og håper jeg – at de som bor i byen vil kjenne seg noe igjen. Jeg har prøvd å ljuge så godt jeg kan. Du bruker rikelig med oksymoroner når du skriver – jævlig bra. Kan du beskrive deg selv med et oksymoron? – Et oksy-hva-da-aksiom? Mener du sånne motsetninger? at «jeg løper til jeg blir så varm at jeg blir kald?» Eller at «jeg er dødsglad akkurat nå?» Nei, jeg er dårlig på akselerallomer ass. Ihvertfall bevisst. Det bare blir sånn når jeg skriver. LOL. Du har også en romantiserende og litt naivistisk skrivestil, ofte med korte setninger. Føler du at denne skrivemåten reflekterer måten du selv ser på verden, eller er det et bilde på en verden slik du ønsker at den skal være? – Verden er i utgangspunktet full av detal56

8/2011

jer og det liker jeg. Men skal man gjenfortelle «verden», enten det gjelder å skrive en fortelling, komponere en sang eller tegne et hus, tror jeg på minimalisme. Man er nødt til å filtrere vekk unødvendigheter for å gjøre budskapet effektivt. Det er bedre å skjære vekk, enn å bygge opp. Dessuten ligger det mye personlighet og identitet i hva man IKKE velger å ha med. Hva man IKKE ser og opplever. Sånn sett er det ofte mer «ja» i et nei, enn det er «ja» i et ja. Når man først er på detaljnivå, tror jeg det handler det om å gjøre detaljene personlige. Vise frem gjenstander, omgivelser og mennesker på sin egen måte. I dette tilfellet; på Daniel sin måte. Sånn som du beskriver en frokost på Ibiza? Jeg spiser loff og skinke. En yoghurt man kan holde opp ned uten at den renner ut. – Ja. Sånn. Har Ibiza-turen din med Jan Walaker (redaktør i Hot Rod journ. anm.) noen relevans for det du skriver om i romanen? – Nei, ikke turen. Men øya. Øya i offseason-modus. Jeg har alltid vært veldig fascinert av hvordan steder ser ut når det ikke er meningen at man skal være der. Når ting er skrudd av. Lukket. Jeg har flere ganger, tja, om ikke brutt meg inn, så prøvd å åpne dører og klatre opp til steder for å kjenne på den stemningen. Hva vil du med boka? – Premisset for boka mi er kjærlighet. Jeg hadde lyst til å skrive om kjærlighet, og det har vært drivkraften min hele veien. Helt

ærlig og i en perfekt verden, vil jeg at leseren skal få lyst til å forelske seg. Bli sammen med en nydelig gutt eller jente. Få lyst til å gjøre dumme og usammenhengende ting, som nødvendigvis ikke har så mye mening. Apropos kjærlighet og galskap: Hvorfor har du flyttet fra Oslo, byen du har uttrykt en så stor kjærlighet til i boka di? – Jeg elsker byen min. Jeg har noen av de fineste minnene mine herfra. Familie og venner også. Likheten mellom Oslo i boka og Oslo i virkeligheten, sånn som jeg ser den, er at Oslo er en fantastisk by å være i hvis man er glad. Dersom du ikke er glad, tror jeg byen fort kan få rolle som en slags negativ akselerator. Kjipe detaljer og mistillpasshet øker i intensitet. Feilene kommer frem. Jeg føler det er veldig stor aksept for å være deppa i Oslo. Jeg flytta til Volda sammen med kjæresten for å få mulighet til å skape fine ting, uten forstyrrelser. Det fungerer bra. Vi driver vårt eget reklame- og designbyrå; Kib & Morits. Vi løper rundt vann og plukker kantareller. Når savnet etter Oslo og folka mine blir for stort, tar vi en tur hjem. Tenker du at forfatterdrømmen er et image eller en ektefølt drive? Slik det tematiseres i Triers Reprise: frykten for å sitte igjen og ikke ha gjort noe som teller. – Jeg tror at image er noe man lett kan kle på seg på kvelden og ta av seg klokka halv seks på morgenen om det er det man vil. Det er nok av sånne folk i Oslo. Jeg har vært der selv. En ytring på en utested kan hvem som

helst komme med, men å produsere noe som kan bli antatt og står i tid, krever innsats og vilje. Jeg brukte fem år og ni utkast på å få til denne boka og selv om jeg har drømt om å bli forfatter hele livet, holdt jeg på å gi opp flere ganger. Drive. Uten tvil. Forfatterdebutanter presenteres ofte i media som om de er en del av et slags kreativt fellesskap. Hvordan forholder du deg til debutantrollen? – Det takler jeg fint. Vi har jo noe til felles og jeg tror vi alle føler oss både heldige og stolte som får lov til å realisere noe vi sikkert alle har jobbet lenge med. Når det er sagt; vi har ingen hemmelig klubb eller fast bord på Theatercaféen. Ikke som jeg har blitt invitert til, ihvertfall. Hva slags reaksjoner forventer du, og hvilke aspekter ved romanen din tror du folk vil ta tak i som spesielle eller særegne? – Jeg forventer ingenting. Alt jeg er keen på, er at folk som leser boka, skal få levende bilder og at de klarer å relatere til kjærlighet på godt og vondt. Jeg har ikke lyst til å bygge opp noe glamorøst eller mørkt bilde av tingenes tilstand, jeg har bare lyst til å fortelle om hvordan opplevelser og steder ser ut gjennom Daniels øyne. Tingene han må lære seg. Vinter i Oslo. Som Petter Høegh sa til meg en gang: «Det handler ikke om hvilke hull du faller i – det handler om hvor fort du faller». «Du er ikke død før jeg slutter å elske deg» (Cappelen Damm) er ute nå.


Student? RENTE- OG GEBYRFRIE BETALINGSMÅTER Betalingsutsettelse - kjøp bøkene nå, betal 21. oktober. Avbetaling - fra kr 200,– pr. mnd. (ved kjøp over kr. 750,-) Faktura - 21 dagers betalingsfrist. DINE STUDENTFORDELER Ingen pristillegg - uansett betalingsmåte. Fraktfritt - på ordrer over kr. 248,-. Rabatt - på mange lærebøker.

Velkommen som kunde.

20.000 TITLER P Å L A GE R

Nå også på mobil

mobil.haugenbok.no

Norges raskeste nettbokhandel Haugenbok.no AS - Postboks 175 - 6101 Volda - Telefon 70 07 45 00 - epost@haugenbok.no - www.haugenbok.no

Ny salong i Carl Johans gt.12 (Nærmeste nabo til Lille London) Tlf. 73 50 50 90

Trondheim sentrum: Carl Johans gt.1 - Øvre Bakklandet 64 Tlf. 73 53 13 00 Lade: Lade Arena Tlf. 92 20 22 72 - Heimdal: Heimdalsveien 3 Tlf. 92 20 22 52 Brekstad: Librasenteret Tlf. 72 52 49 20 - Stjørdal: Apotekergården Tlf. 45 50 78 78


På utkikk etter den Perfekte studentjobb? Connecting AS Er et firma som jobber med bemanning, events, sisteleddsaktiviteter og mystery shopping. Vi er Vestlandets største aktør på sisteleddsaktiviteter og har noen av Norges største merkenavn som kunder. Hovedkontoret ligger i Bergen med avdelingskontorer fordelt rundt i Norge.

Connecting kan tilby fleksible jobber innen de fleste områder, som lett kan kombineres med hektiske studiedager. Vi vokser stadig, og i den forbindelse har vi nå et større behov for servitører, bartendere og promotører. Det går mot en spennende periode med mange nye prosjekter, så om du ønsker å jobbe i et ungt og hektisk miljø er dette jobben for deg. Vi trenger medarbeidere i alderen 20 – 30 år: • som er utadvendte • som er sporty • som er pliktoppfyllende Vi tilbyr følgende: • god lønn • et trivelig, men hektisk miljø • sosiale events

> Fyll ut info om deg selv inne på Connecting.no

Connecting AS Chr. Michelsensgt. 1-3, 5012 Bergen. Tlf: 55 21 01 00


MUSIKK

Albansk mafia, buddhisme, okkultprivatskole og etnobotanisk kunnskap. Dette er Pirate Love. TEKST ANDREAS TYLDEN FOTO THOMAS FURU Gratulerer med ny plate! Riktig så bra er den også. – Thanx! Hvis vi vinner Spellemann, skal jeg tisse meg selv i munnen på direkten. Ha ha! Narco Lux High School skulle egentlig vært gitt ut i august, men ble av naturlige årsaker utsatt til september. Stakkars trommeslageren deres var faktisk på Utøya da galskapen skjedde, riktig? – Ja, Morten var der da ABB gikk klin bananas. Ganske nervepirrende timer for oss alle. Heldigvis overlevde han, og det føles fantastisk å spille sammen igjen. Godt å høre! <3 Morten. Musikken til Pirate Love ligger i et slags tåkete landskap av sekstitalls psyche og … tja, i mangel på et bedre ord, arrogant punkrock. Du står for alle tekstene. Hva vil dere formidle med musikken og hva i all verden mener du med Narco Lux High School? – ’Narko’ kommer fra gresk (narkos) og betyr forlammelse. Lux er latin og betyr lys. Fra første låt («Under the Spell of Demonic Light») er det meningen at albumet skal indusere en bedøvet, transelignende sinnstilstand. Gjennom en transcendent reise inn i vårt skrudde univers, skal man ved ferdens ende

(«Snowballin») ha oppnådd hva buddhismen kaller «den åttedelte vei» – eller en slags skyggeside av denne. I stedet for å slokke sinnsgiftene i lytteren, eksisterer vårt album av den ene grunn for å tenne sinnsgiftene i lytteren. Det kan sammenlignes med et slags Black Lodge-nirvana. Etter gjennomlytting skal man da altså ha bli Opplyst i mørke – eller Darkness som det egentlig heter. Narco Lux High School er Pirate Loves okkulte privatskole; et slags esoterisk gymnas for psykotropisk- og etnobotanisk kunnskap og studier. Og albumet er vårt pensum til elevene – altså lytterne. Et aldri så lite konseptalbum, altså. Det liker vi. En smule pretensiøst, men liker det også vi. Dere har et nærmest religiøst tilnærmelse til musikken? – Ja, albumet er ganske pretensiøst. Men vi tar ikke oss selv så sykt høytidelig. Musikken og konseptet kommer først. Røyka forøvrig DMT for første gang i sommer, dét var ganske så religiøst, hehehe. Hva er det Jason Pierce synger igjen? «Free as water and the air that I breathe / Even freer than DMT». Ja, det var ganske SPACED OUT. Jeg skjønte med ett hvorfor shamanisme har blitt et så populært yrkesvalg i Amazonas, for å si det sånn.

Vi må nesten ta opp da vanen deres ble stjålet med alt utstyret på turné i Italia. Hva skjedde egentlig? – Vi hadde spilt en særs kul gig i Trieste kvelden før, og valgte å kjøre direkte til Roma etter konsertslutt. Vi parkerte bilen ved Colosseum, og gikk for å spise lunsj og kaste mynter oppi den vakre Trevifontenen. Da vi kom tilbake var bilen borte. Politiet bare flirte da vi fortalte hva som hadde skjedd, og bablet noe om at det var den albanske mafiaen som hadde vært på ferde. Kjipt. Milton ble frastjælt sitt vintage Marshall 4x12 checkerkabinett, og jeg min vintage rosa Porchejakke med gullskrift fra tidlig sekstitall. Men vi har kommet over tapet nå, da. Nesten. Så det kan faktisk hende at et albansk mafiaband ved navn Pirat Dashuroj sprader rundt med Porsche-jakken din og kabinettet til Milton? Møkkafolk, ass! – Ja, ser det for meg. Pirat Dashuroj spiller drøvtyggede, stjernestøv-psykedeliske coverversjoner av Baris Mancos «Lambaya Puf De» og en eller annen jovial bar mitzva-

vals på 45, punkrock-style. Hysterisk, ikke sant? Det går rykter om at en piratpappa steppa opp og kjøpte nytt utstyr til dere? – The only daddy we got is money. Vi jobba oss opp igjen ved egen lomme, takk! Dønn! Sist jeg så dere live spilte du i hvit parykk og hotpants. Dere har et ganske så særegent uttrykk på scenen også. – Åja, den blonde parykken + cowboyhatt + korte daisy dukes-perioden vår! Aw, savner den. Det var ganske kult, faktisk. Det har alltid eksistert et underliggende element av weird gayness i det vi gjør. Alltid mye smykker og stafasje. Litt som fotografiet til Ethan Russel av den åpne kofferten til Mick Jagger med alt stashet oppi; det som egentlig skulle bli coveret til Get Yer Ya-Ya’s Out, men som ikke kunne brukes pga. en joint på bremmen til Dixieland-hatten til Mick. Men vi røyker den jointen, da. «Narco Lux High School» er ute på Kongtiki Records 9. september

Røyka DMT for første gang i sommer, dét var ganske så religiøst.” 8/2011

59


MUSIKK KLASSIKER

MEGET BRA

BRA

TRIST

FAIL! LOL

SKJERPINGS I augustnummeret av NAT T&DAG var det Mathias Rødahl som anm eldte Pitbull, ikke Inger Lise Hammestrøm . Vi beklager dette ovenfor våre kjære lesere og ikke minst eminente, nydelige, fine Rød ahl og Hammerstrøm.

1

SKIVER Anthrax Worship Music (Nuclear Blast/Warner)

Det er med skrekkblandet fryd jeg setter på Worship Music. Fryd, fordi det etter x antall år, y antall vokalistbytter og z antall utsettelser og rykter faktisk endelig er her: thrashens Chinese Democracy. Fordi etter å ha leflet med Dan Nelson og John Bush er Joey Belladonna endelig tilbake på mikken. Mannen som trass sin puddelrockaktige fremtoning og Journey-fetisj, var med å gi Anthrax sin identitet på godt og vondt. Skrekk fordi at Anthrax av mange av de samme grunnene de siste årene har fremstått mer som en dårlig såpeopera enn noe annet. Fordi et tiår med John Bush på laget dreiv dem inn i Alternative Metal-stuket, trass i hans old school heavy metalbakgrunn i Armored Saint. Joey Belladonna er lik et underforstått krav om å returnere til gamle kjerneverdier. Jommen innfrir de ikke langt på vei. Among The Living-riffing kombinert med moshorama-tendenser og powerrefrenger som stort sett sitter der de skal, selv om det ligger en ny, voksen og litt polert fraseringsmetode der som gir meg litt frysninger. «Earth on Hell» må være det tøffeste vi har hørt siden Persistence of Time, og kommer til å bli en livefavoritt i fremtiden. Gleder meg til å stå å brøle «People will dieeeee» med ei øl i handa på Rockefeller. Halford-hyllesten «Judas Priest» er også en fulltreffer der groovete riff møter klassiske heavyfraseringe. «In The End», dedikert til Dimebag Darell og Ronnie James Dio, derimot, sitter litt lengre inne. I likhet med powerballaden «Crawl» kommer den likevel, eh, krypende under huden etter hvert. Kan vi si at dette er Anthrax sin Death Magnetic? En slags retur til formen, men med en liten bismak som gjør at man ikke helt klarer svelge det likevel? Egentlig ikke. Anthrax er i bedre form. Rob Caggiano briljerer med briljante og tekniske soloer, og ikke minst gjør Charlie Benantes usannsynlig stødige tromming Lars Ulrich til skamme, mens Scott Ian rettferdiggjør seg selv som en rytmegitarist av rang. Jeg har levd med Worship Music i noen dager nå, og den kjennes allerede som en gammel venn. Nevnte jeg at Belladonna viser en langt større spennvidde enn tidligere, og holder stilen som få på hans alder? Mon om ikke de har maktet kombinere gode gamle tegneserie-Anthrax med selvhøytidelige alternative Bush-Anthrax og skapt et slags monster? Et slags monster som faktisk kan gi Anthrax en ny gullalder om de bare holder tunga rett i munnen nå. Jørgen Nordeng

5

Beirut The Rip Tide (POMPEII/TUBA)

Beirut schmeirut. The Rip Tide er et rimelig frustrerende album. Det er som fredags ettermiddag klokka tre, på jobb, når du sitter og klør i ræva og bare venter på at arbeidsdagen skal være over. Og det er ikke det at jobben er dårlig, det er liksom bare kjipt å være midt oppi den når du har så mye annet du heller ville gjort. Om den analogien ikke sitter helt, så kan jeg sette det i klartekst: The Rip Tide er et helt

3

60

SKEPTISK

8/2011

greit album, det er bare så jækla uengasjerende at man sitter og tenker på alle de andre tingene man kunne gjort, og ender opp som litt irritert. Når det er sagt, og om man legger godviljen til, så kan det sies at The Rip Tide har formildende elementer ved seg. Det er egentlig bare den første halvdelen av albumet (som er veldig kort, drøye halvtimen) som analogien passer for. Det tar seg opp på sjettesporet, tittellåten; når den kommer er det litt som å bli røska opp av koma. Den innledes av et pianoparti som er hur nydelig som helst, og lar være å lene seg for kraftig på balkan/sigøyner-kjøret. For første gang på denne plata virker det som om Zach Condon har noe han faktisk ønsker å formidle, som om han gjør noe ut av kjærlighet og ikke plikt. Og herfra og ut virker Beirut levende, og ikke tungt medisinert, som han gjør på førstedelen. «The Peacock» for eksempel, er ikke bare en høydare på plata, men i hele Beirut-katalogen. Og avslutningssporet, «Port of Call», er ikke stort dårligere, en fryktelig romantisk fyllevals, som gir en lyst til å danse ensom med en flaske brennevin på et bordell i Lisboa, eller noe. Bra er det i alle fall. Men det hjelper ikke på frustrasjonen at det tar seg opp halvveis. Det kunne kanskje fungert som et slags plaster på såret – og det gjør det jo til en viss grad. Men først og fremst, så bygger det opp under frustrasjonen. For det var ikke livsviktig for Beirut å slippe album nå, han kunne godt ha ventet litt til, ventet til han hadde en bunke riktig gode låter. Og frustrasjonen ligger jo i at det er så stor forskjell på første del og andre, og i at dette hadde vært en triumf for Beirut om kvaliteten hadde vært der hele veien. I stedet ender det opp som en parentes, en fullstendig betydningløs parentes. Håvard Ringen DALEY Those Who Wait (A&M)

Mandige neo-soul. Han er kanskje en tynn, hvit fyr med nogenlunde samme sveis som Hoetell-Christine, men Manchester-sangeren Daley, som først ga lyd fra seg på Gorillaz-singelen «Doncamatic» i 2010, levde på ingen måte opp til Bernhof-stereotypen da han i midten av juli slapp sin 10-spor lange mixtapedebut, Those Who Wait (hvor det forøvrig dukker opp en Harry Love-remix av nevnte «Doncamatic»). 21-åringen innehar på ingen måte den mest mandige stemmen der ute, noe som blir spesielt tydelig på Marsha Ambrosious-samarbeidet «Alone Together», forøvrig mitt første møte med Daley, og hvor jeg ved første lytt faktisk ikke helt fikk med meg at det var Daley som sang førsteverset (Jeg skylder på MacBook-høytalerne …). Men til tross for sitt relativt feminine stemmeleie, flyter Daleys toner ut som en stødig strøm av høykvalitetsfløte, og fungerer perfekt sammen med det tidligere Floetry-medlemmet. Marsha er forøvrig den eneste gjesteartisten her, men jammen dukker det ikke opp en nordmann i form av produsent/musiker Kim Ofstad, som sammen med sin Element-kollega Hitesh Ceon står for låta «Game Over», hvor Daley betrygger sin kjære

4

med linjer som «Don’t listen to people’s doubts, listen to me, just me/It’s you I chose, and I’m doing everything I can to make you believe me». De romantiske tekstene tar imidlertid en særdeles brå vending når Daley ruller ut sporet «Smoking Gun», der han synger det mange nok har tenkt i en breakup-situasjon, men av åpenbare grunner ikke ytrer offentlig. «If we’re gonna be over, then you gonna be over». Med andre ord, hvis du ikke vil være sammen med meg, så må du dø. Ok, jeg trekker forresten tilbake det jeg sa om brå vending og romantiske tekster, for hva er vel egentlig mer die hardromantisk enn tekstlinjer som «Now a smoking gun is all that stand between us/I tried to make you understand, and now there’s blood on my hands». Vakkert. Rent soundmessig kan man vel plassere Daley trygt i neo soulbåsen, noe han jo også legger ganske opp til på egenhånd ved å covre en av sjangerens viktigste sangere, Maxwell. Valget faller også naturlig med tanke på begge artistenes myke og lyse stemmer, og selv om Daleys akustiske versjon av «Pretty Wings» ikke tangerer originalen, befinner den seg langt innenfor godkjentstreken. Akkurat DET vet jeg ikke om Madonna-fansen sier om sistelåta, «Track 10», som rett og slett er en cover (akustisk den også) av «Like A Virgin». Nå har ikke jeg noen enorm respekt for Madonnas samlede karriere, så jeg har ingen problemer med en slik cover, men jeg må innrømme at jeg enda ikke har hørt akkurat det sporet ferdig i sin helhet. Men Daley er altså en riktig så lovende, ung mann, noe som er mer enn jeg kan huske å ha sagt om en britisk sanger på lang, lang tid. Those Who Wait can lastes ned gratis fra Daley.tv, og det burde du definitivt gjøre. Mathias Rødahl Devil Time To Repent (Soulseeker)

Mon tro om ikke det gikk litt fort? I fjor høst slapp garasjedoomerne i Devil en såpass interessant demo at undertegnede valgte å anmelde den som et album, til godt bestått og vel så det. Sjarmerende skranglete produsert og med attityd så det holdt var det rett og slett en liten lykkepille fra Akershus. NWOBHM (stikkord: Angel Witch og Witchfinder General) og gammel Pentagram var de tydeligste referansene. Og referansene var, med vilje og viten vil jeg tro, smurt tjukt utover med brede penselstrøk. Eller med fatcap som vi hiphoppere ville sagt. Alt i alt et band jeg hadde gleda meg til å følge med fremover. Jeg gleder meg for så vidt fremdeles, men på spørsmålet «hva har skjedd siden sist?», er nok svaret et rungende ingenting. Sikkert tilsikta det og, men Time To Repent inneholder bare femti prosent nytt materiale, og etter noen gjennomlyttinger er det fortsatt de fra EP-en som står sterkest. Lyden er fortsatt nede i samme kjeller som sist, vokalist Joakim Trangsrud har ikke tatt sangtimer og konseptet er helt likt. Jeg digger konseptet, ikke misforstå. Vokalen er på sin plass, den. Og jeg vedder på at bandet selv ikke setter pris på sammenligninger med årets største hype. Men det som har

4

Goth for både kropp og sjel ZOLA JESUS Conatus (SACRED BONES/TUBA)

Goth har vel cirka like mye igjen av sin opprinnelige kulturelle betydning som emo om dagen, men det forhindrer ikke Zola Jesus i vandre ufortrødent inn i dette minebelagte musikalske området. Personlig er jeg veldig lite glad i melodrama, et nødvendig onde som følger med gothen. Dette albumet er imidlertid forfriskende annerledes – og overraskende engasjerende. Mitt tidligere bekjentskap med Zola Jesus begrenset seg til fjorårets Stridulum EP, som presenterte seg selv som en slags 21. århundrets versjon av Disintegration. Og Conatus fortsetter i mye av det samme sporet, bare at denne gangen høres det ikke fullt så The Cure ut. Og det er både bra og dårlig. Bra fordi det virker mer eget, og dårlig fordi jeg faen meg elsker Disintegration. Men angsten, depresjonen og de gode melodiene er fortsatt inntakt, bare med en tydeligere egenart, så jeg klager ikke. Zola Jesus sin goth er en modernisert form, som sagt, lydbildet som omringer melodramaet er rent elektronisk og kan nesten minne om en velprodusert Patrick Wolf anno førsteplata. Det minner også om det råe føleriet til Xiu Xiu, men det er mer sofistikert og noe mer distansert,

5

gjort Opus Eponymous til ei av skivene som har satt dypest spor siste året er at låtene i seg selv er så sterke. At det er så melodisk gjennomført og bra produsert. Jeg savner rett og slett litt mer finesse, men skjønner at det er

som gjør at holdbarheten er lengre. Det må sies, Zola Jesus er først og fremst Nika Roza Danilova. Stemmen hennes er fullstendig altoppslukende og som skreddersydd for dette prosjektet. Hun er klassisk skolert innen opera, men gav seg på grunn av angsten det kompetitive operamiljøet påførte henne. Og det er sikkert ikke noe gøy for henne, men for oss lyttere gjør det seg virkelig godt – vi er en kynisk rase. Melodrama har ofte en tendens til å bli noe påtatt og affektert, men med Zola Jesus føles det ekte hele veien. Sannsynligvis fordi det musikalske uttrykket bygger på ektefølt ballast. Zola Jesus har også den styrken at de ikke er purister; sluttproduktet er goth, men de toucher innom en mengde andre elementer på veien. Mye av bakteppet slekter på moderne klubbmusikk, ikke ulikt Crystal Castles, og i det atmosfæriske ligger det gode doser Witch House. Men uten at det blir påtrengende trendy eller noe. På grunn av den fundamentale goth-stemningen, så føles det hele veien ganske ukult. Men veldig bra. Conatus halter litt på spor som ikke lener seg tungt på føleri, når ting som beats eller dansbarhet kommer i fokus, som det gjør på «Seekir» eller «In Your Nature». Men når det er tungt depressivt, som det er brorparten av tiden, er det rett og slett dritbra. Håvard Ringen

mye forlangt. Jeg sier uansett fortatt ja til djevelen, og er spent på hvordan dette blir å låte med et par år til på ræva. I mellomtida anbefaler jeg alle som ikke fikk med seg Magister Mundi Xum i fjor høst absolutt å sjekke ut

Time To Repent. Gitt at du digger bluesete gammelheavy med like deler Pentagram, Budgie og Candlemass, med refrenger som overraskende kjapt fester seg i pannebrasken. Jørgen Nordeng


KORK HØSTEN 2011 LØRDAGSKONSERTER I UNIVERSITETETS AULA SE OG HØR KRINGKASTINGSORKESTRET PÅ KORK.NO

PROGRAM lør. 10.09 kl. 15.00

UNIVERSITETES AULA I OSLO SUPERLØRDAG – KLASSISK SESONGSTART. SUPERLØRDAG

TILBAKE I AULAEN! THOMAS SØNDERGÅRD, DIRIGENT – GISELA STILLE, SOPRAN.

lør. 05.11 kl. 15.00

UNIVERSITETES AULA I OSLO SUPERLØRDAG – 1001 NATT OG VIRTUOS 1900-TALLSKLASSIKER.

ARVID ENGEGÅRD, DIRIGENT – JULIET JOPLING, BRATSJ. Béla Bartók: Bratsjkonsert Sz 120 / Nikolaj Rimskij-Korsakov: Scheherazade, op 35

Knut Vaage: Mylder (urfremføring) / Richard Strauss: Vier letzte Lieder / Musorgskij: Bilder fra en utstilling fre. 11:11 kl. 19.30

FURUSETHALLEN, OSLO BANGHRA – FEST PÅ FURUSET MED INTERNASJONALE STJERNESOLISTER

tors. 17.11 kl. 19:30

NRK STORE STUDIO KLASSISK NÆRKONTAKT II: UNG DIRIGENTSENSASJON PÅ EKSKLUSIVT NORGES-BESØK. ALEXANDER PRIOR, DIRIGENT – ANN HOU SÆTER, FIOLIN. Felix Mendelssohn: Fiolinkonsert i E-moll, op. 64 / Peter Tsjajkovkskij: Symfoni nr. 4 i F-moll, op. 36

Kåre Dyvik Husby: Sandwich Metaphor / Wolfgang Amadeus Mozart: Fiolinkonsert nr. 4 i D-dur, K. 218 / Ludwig van Beethoven: Symfoni nr. 5 i c-moll, op 67 – “Skjebnesymfonien”.

fre. 25.11 kl. 19.30

DNO&B, SCENE 2 KORK OG FABELAKTIGE JAVID MØTES IGJEN I DEN PERSISKE MUSIKKEN.

ons. 28.09 kl. 19:30

NRK STORE STUDIO KORK KAMMER – VIRTUOSENE KOMMER! KORKs fiolinister tar den helt ut. Musikalsk galskap på høyt nivå

ons. 30.11 kl 19:30

NRK STORE STUDIO KORK KAMMER – STOR MUSIKK FOR LITE INSTRUMENT.

lør. 01.10 kl. 15:00

UNIVERSITETETS AULA I OSLO SUPERLØRDAG – VAKKER VOKALKLANG OG URFREMFØRING I AULAEN.

lør. 03.12 kl. 15.00

UNIVERSITETES AULA I OSLO SUPERLØRDAG.

fre. 16.09 kl. 18:00

NRK STORE STUDIO ULTIMA-FESTIVALEN – TRE SAMTIDSKLASSIKERE MED KORK.

PASCAL ROPHÈ. DIRIGENT – MARINO FORMENTI, PIANO. John Persen: Orkesterverk ll / György Ligeti: Klaverkonsert / Tristan Murail: Désintègrations

tors. 22:09 kl. 19.30

NRK STORE STUDIO KLASSISK NÆRKONTAKT I – MED KORKS NORSKE DIRIGENTPROFIL

ARVID ENGEGÅRD, DIRIGENT OG FIOLINIST.

CHRISTOPH-MATHIAS MUELLER, DIRIGENT – TRIO MEDIÆVAL. John Adams: The Chairman Dances / David Lang: I Want

To Live Where You Live /David Lang: reason to believe (Urfremføring) fre. 21.10 kl. 19.00

ons. 02.11 kl. 19.30

OSLO DOMKIRKE OSLO DOMKIRKE, NYTT STORVERK AV EN AV NORGES FREMSTE KOMPONISTER. PETER SZILVAY, DIRIGENT – OSLO DOMKOR. Ragnar Søderlind: Nordisk Requiem (urfremføring) NRK STORE STUDIO KORK KAMMER. FIOLINIST

HANS PETTER MÆHLE MED VENNER. BARE BEETHOVEN! Klavertrio i B-dur, op 97 – “Erkehertugtrioen” / Septett i Ess-dur, op. 20

JAVID AFSARI RAD, SANTUR.

PICCOLOFLØYTIST TROND MAGNE BREKKA MED VENNER.

THOMAS SØNDERGÅRD, DIRIGENT – INGER DAM JENSEN, SOPRAN. Gustav Mahler: “Blumine“ / Gustav Mahler/ arr. B. Britten: Les Illuminations, op 18 / Robert Schumann / Arr. G. Mahler: Symfoni nr. 3 i Ess-dur, op 97

søn. 11.12

Oslo Spektrum NOBELKONSERTEN

tor. 15.12

NRK STORE STUDIO NRK1 OG KORKS JULEKONSERT. Med kjente og kjære artister. Solister og konsertsted bekjentgjøres senere på kork.no!

KORK.NO Filmklipp, konsertopptak, billettbestilling, konsertinfo. Opplev KORKs digitale hjemmekonsert direkte på nett i HD-kvalitet! FØLG OSS OGSÅ PÅ NRK TV & NRK P2 hver fredag kl. 19.30 Facebook – bli KORK-fan! Twitter, Flickr og YouTube


MUSIKK GUI BORATTO III (KOMPAKT)

Ikke lenger Gøy Boratto. På begynnelsen av 2000-tallet var tysk elektronisk musikk i relativt sørgelig forfatning. Plateselskaper kom og gikk, og fungerte stort sett som kunstprosjekter hvor man tapte penger for hver enhet som ble solgt, fordi alt på død og liv skulle pakkes i fancy metallbokser. Men som en technoens Harald Hårfagre oppsto Kompakt og samlet mange små selskaper til et stort distribusjonsselskap, samtidig som de banet vei for en rekke internasjonale og lokale producere. Det hele kulminerte med at artister fra Kompakts stall begynte å snike seg inn på hitlister verden over. Ikke bare gjorde Kompakt det bra økonomisk, de var også med på å definere en helt egen lyd, minimal-lyden – et klart brudd med tidlig techno, som stort sett besto av sinte mørke menn med skarpe trommemaskiner. Minimal-technoen og microhousen og hva det nå enn heter sto for noe nytt, noe gøy. Det var tilgjengelig og catchy, og høstet friskt fra pophistorien, samtidig som grunnstammen fortsatt var forankret i klubbmusikken. En av de som steg ut av denne suppen var brasilianske Gui Boratto. Han kom riktignok litt sent til festen, men hans Chromophobia-album står som et eksempel på hvor effektiv minimal-lyden kunne være – en eneste lang guilty pleasure spekket med sentimentale synthlinjer og låttitler som «Beautiful Life». Det var rett og slett Gøy Boratto. Men hva nå? Folk småhumrer når man sier minimal, og ingen DJ vil røre det. Som Matias Aguayo

2

GIRLS Father, Son, Holy Ghost (True Panther Sounds/PIAS)

Kunsten å skrive en poplåt. Når man putter Father, Son, Holy Ghost (FSHG) i spilleren, så føles det som om det har gått ca én time siden sist plate fra Girls. Den er så naturlig som etterfølgere blir: Den føles ikke anstrengt, den føles ikke forhastet og den føles ikke fremprovosert, bare … riktig. Noe av wow-effekten, eller, rettere sagt hele, er borte, for det er ikke overraskende bra lenger; FSHG er mer betryggende bra, familiært fantastisk. Fra førstesporet setter inn, «Honey Boney», så skjønner man at her er alt ved det gamle, det gode gamle. Girls’ prosjekt er å pløye seg gjennom pop- og rockhistorien, for så å skrive låter om det (vel, kanskje ikke, men det høres sånn ut). Dette er femti år med amerikansk låtskriverkunst, sammenfattet på plate av en litt forstyrret, men ganske genial duo. Det er fortsatt mye Buddy Holly og Roy Orbinson («Honey Boney», «How Can I Say I Love You» og «Love, Like A River»), men palletten er også utvidet en del, som på shoegaze-nummeret «Alex», eller «Die», som starter overraskende hardt, som en

6

62

8/2011

ironisk sa det i sin Minimal-låt fra 2008: «That music got no groove, got no balls». Folket vil ha Ben Klock i konebankersinglet, de vil ha tyngre, mørkere saker. Gui Boratto har tydeligvis fått med seg dette, og gjør med III et forsøk på produsere et mørkere album enn de han har levert til nå. Dessverre kræsjlander forsøket nesten før det har begynt – for allerede på de første sporene blir det klart at når Boratto skur ned stemningen, skrur han også ned tempoet, og man sitter igjen med et produkt som ikke passer til klubben, men som heller ikke er engasjerende nok til hverdags. Kun svært sporadisk finner han formen, som på den blytunge «Striker». Det eneste som redder III fra et gifttryne er den ekstremt godt utførte produksjonen, men hva hjelper det når det som er produsert ikke holder mål? Andreas Dahl JAY-Z OG KANYE WEST Watch The Throne (UNIVERSAL MUSIC)

King konger. Hver for seg har de hele musikkindustriens øyne på seg hver gang de slipper et album, så det skulle bare mangle at forventningene nådde nye høyder da Jay-Z og Kanye West bestemte seg for å slippe en utgivelse sammen. Først ment å være en EP, for så å bli et fullverdig album, var hypen etterhvert til å, som det heter, «ta og føle på», men med undertegnedes velkjente skepsis til nyere Jay-Z, har det egentlig kun vært Kanye-delen av denne skiva som har trigget sansene mine i forkant av releasen. Og da skiva først kom, var det vel også nettopp Kanye som i mine øyne gjorde Watch The Throne til det

4

slags Queens Of The Stone Agepastisj, men som avslutter i et helt annet, eterisk, Spiritualizedlandskap. På «Myma» sveiper de innom seint åttitalls No Depression, og minner nesten om gammel Madrugada, bare med neddempet patos, som de også følger opp med på platas beste spor, «Vomit». Det er til tider ganske mye, det er mange inspirasjonskilder som skal plukkes fra hverandre og identifiseres, og det er veldig mye følelser som skal prosesseres. Men det er en bra ting, foruten at det er så ekte til tider, at det gjør vondt. Og det er klart, det er ganske derivativt det her. Vi snakker jo tross alt om en regelrett plyndring av The Great American Songbook. Men det gjør liksom ingenting. Girls har når alt kommer til alt, noe distinkt eget å formidle, og de gjør det med et ektefølt skjønn som ikke lar seg imitere. Når man hører på FSHG så får man inntrykk av at det er dette, spille i band, gi ut plater, eller så er det legge seg ned å dø. Det er en nødvendighet over denne musikken, som er sjelden i mye musikk man hører i dag. Det er fullstendig blottet for vikarierende motiver, og det er fantastisk bra, det er kunst. Håvard Ringen

lille ekstra den jo er. Mange har vært skuffede, misfornøyde med at man ikke fikk et album som slo oss i bakken av begeistring over klassiske låter, mens andre igjen har gitt seg ende over og allerede lagt skiva i sine «Beste album noensinne»-lister. Dette er forøvrig ofte de samme folkene som fortsatt mener at Eminem og Jay-Z er de beste rapperne der ute. Personlig ligger jeg midt i mellom, muligens litt nærmere sistnevnte gruppe (når det kommer til akkurat dette albumet), og selv om jeg ikke synes dette er noe klassisk album, setter jeg helt klart pris på ønsket om å levere noe nytt og forholdsvis annerledes enn det vi er vant med fra Billboard-lista. Og der er det nok Kanye West som må ta hovedansvaret. For som Executive Producer har han nok en gang kokt sammen en bunnsolid og variert langspiller. Ikke like bra som My Beautiful Dark Twisted Fantasy, men absolutt bra nok til å bli husket om … tja, om ikke ti år, så … vel, fem. Watch The Throne åpnes med sitt kanskje beste spor, «No Church In The Wild», hvor nykommeren og Rødahl-favoritt Frank Ocean får æren av å starte hele moroa. For meg er det likevel AutoTune-verset til The-Dream som tar kaka over den 88-Keys/Kanye/Mike Dean-produserte godbeaten. Alt blir jo bedre med litt Dream! Men gleden over det fantastiske åpningssporet forsvinner derimot fort når den ikke like store Rødahl-favoritten Beyonce tar over på «Lift Off», en småpompøs sak som sikkert kunne ha fungert mye bedre i mine ører uten frøken Knowles … unnskyld, fru Carters småirriterende vibrasjongauling. Spesielt kjipt siden jeg virkelig digger både teksten og framførelsen av Kanyes breiale vers her («Lift off, takin’ my coat off/Showin’ my tattooes, I’m such a showoff»). Andre godlåter er «Niggas in Paris», «That’s My Bitch» og «New Day», som jeg virkelig elsker, og som gir meg gåsehud hver eneste gang. Noe av den største kritikken Watch The Throne har mottatt, er alle de pengefikserte og cocky living large-tekstene, men først av alt... kan man forvente seg noe annet av to multi-dollarmillionærer som Jay og Kanye? Og sist, men ikke minst må folk virkelig ha skummet igjennom låtene hvis man ikke har fått med seg hyllesten av afroamerikanske helter på «Made in America» (Hvor Frank Ocean leverer enda et fin-fint refreng), og den nevnte, RZA-produserte og Nina Simone-samplende (samme sample som på Huff & Herb-hitlåta «Feeling Good») «New Day», hvor begge rapperne snakker til sine kommende sønner om feilene de selv har gjort i livet, men hvor Kanye strengt tatt også bruker mye av verset sitt på å synes synd på seg selv og leke martyr. «Don’t want him to be hated all the time, judged/ Don’t be like your daddy that would never budge/And I’ll never let him ever hit a strip club/I learned the hard way, that ain’t the place to get love/And I’ll never let his mom move to L.A/ Knowin’ she couldn’t take the pressure now we all pray», rapper han med klare hentydninger til stripper-ekskjæresten Amber Rose og moren som døde av komplikasjoner etter en plastisk operasjon i Los Angeles. At Kanye er en selvopptatt fyr, lærte vi jo forøvrig under Øya, der han hintet til terroraksjonene i Oslo med én setning, før han gikk inn i en tirade om hvor fælt han hadde det siden alle var ute etter ham. Men et oppblåst ego ødelegger ikke min opplevelse av mannens geniale musikk, heller ikke på Watch The Throne, som sikkert kunne ha blitt enda mer interessant (i alle fall for meg) uten Mr. Carter, men som uten tvil er en av årets mer solide skiver. Mathias Rødahl

Vår neste riksmelankoliker JONAS ALASKA Jonas Alaska (MUSIKKOPERATØRENE AS/JANSEN PLATEPRODUKSJON)

I et knapt tiår har Thomas Dybdahl fungert som riksmelankoliker og fast leverandør av lun høstmusikk. Utfordrere har kommet og gått, men falt fra ved neste korsvei aka den vanskelige andreplata. Denne høsten er det viserockkometen fra Aust-Agder, Jonas Alaska, som med god hjelp fra landets beste studiomusikere har snekret sammen det som kommer til å bli høstens bestselger og studenthybelhit. Med ti varierte låter som møtes i krysningspunket mystisk og rebelsk viserocker a la Bob Dylan og Beatles’ lett psykedeliske popunivers, har Jonas Alaska smelt sammen en skive som appellerer til så vel Akersgata som studentheimen i Volda. Måtte bare hans 22-årige sinn holde ut varmen fra det heite søkelyset som kommer til å bli kastet over ham denne høsten, og den påfølgende kulden når det største trykket har lagt seg. Og det er noe med inderligheten, og den sammensatte musikeren hos Jonas Alaska som gir meg en trygghet om at han

4

JONAS V 21 gram (HYPEBEATS)

Bergen keeps on taking it. Enten er jeg en vandrende klisjé når det kommer til min forkjærlighet for Bergensrap, eller så er det virkelig noe i vannet der borte på andre siden av fjellet. For nå har Blodbyen jammen meg klart å produsere enda en strålende raputgivelse, denne gangen fra 21 år gamle Jonas V. Et relativt kjent undergrunnsnavn på de vestlige sidene av ting, men ikke like mye i hovedstaden, noe jeg håper forandrer seg etter at unggutten nylig slapp den 16-spor lange mixtapen, 21 gram. De som har lest litt av mine anmeldelser vet hvor høyt jeg setter genuine rappere og tekster, og unge herr V representerer definitivt den rette siden av målestokken med sine hverdagslige, dog interessante og finurlige tekster, levert via en helstøpt flow. Den hornbaserte «G-Siden» sparker i gang 21 gram, som jo er vel så mye en maktoppvisning fra Bergenpro-

5

har funnet sitt kall i musikken, og vil fortsette å levere livsanskuende folkrock i lang tid fremover. Bare etter første gjennomlytt har han etterlatt et uslettelig inntrykk som gir craving for mer. Radiohiten «In the Backseat» finner umiddelbart veien til «påhjernen», mens den banjodraperte «Aberdeen» utløser ståpels med det uendelig vakre refrengkoret, likeledes «Elena», som med sitt mektige kor og vakre arrangement kommer til å trollbinde lyttere som kritikere. Allikevel, etter seks runder i spilleren, står ikke den selvtitulerte debutplaten igjen som et stort «Wow!», til det ligger fortsatt referansene for mye oppe i dagen. Men hei, gutten har talent, låtskriverskills, et ressurssterkt nettverk bestående av blant annet Thom Hell, Even Ormestad og Martin Horntvedt, og så lenge han ikke ofrer dette talentet for skatinga ligger det an til at Norge har fått en ny viserocker å være stolt av. I en killer kombinasjon av tender, passe mørk, myk og utilgjengelig attitude har mister Alaska det som skal til for å gjøre visene til levebrød. Inger Lise Hammerstrøm

dusenten Hkons side, mannen bak ti av skivas produksjoner, og som også har gitt ut godbiten via sitt Hypebeats Records. Med produksjonsjobber for respekterte amerikanske artister som Devin The Dude og Jim Jones, samt en rekke rappere fra hele Norge, er hans renommé allerede befestet, men blir i alle fall sertifisert med denne utgivelsen. Vi snakker klassiske vestkyst/sørstats-beats som er så bra at jeg ikke forstår hvorfor norske rappere ikke løper mann av huse for å sikre seg. Men norske rappere anno 2011 er som kjent et kapittel for seg, og der mange ser på kommersielle radiosingler som eneste mulige løsning for karrieren, er Jonas V en naturlig arvtaker etter de på alle måter fortsatt aktive indie-gutta i A-Laget, som virkelig har satt standarden når det kommer til å gjøre akkurat det de vil, og samtidig skape både glimrende og velrespektert musikk. I likhet med den nevnte trioen, har Jonas dessuten den raphistoriske referansene på stell, noe han beviser ved ikke å plukke åpenbare

og nymotens (les. billig gimmick) instrumentaler, men heller personlige nittitallsfavoritter, inkludert Scarface-klassikeren «Mary Jane», Jim Jones-singelen «Summer Wit Miami» (hvor Trey Songz er byttet ut på en særdeles vellykket måte med Bergenscrooneren Black), og ikke minst Telas magiske «Sho Nuff», og Bizzy Bone-låta «Way Too Strong», laget om til de to glimrende sporene «Tung» og «Drabantpy», som begge gjestes av den sterkt undervurderte Freakshow-veteranen turned mesterkokk, Petter Beyer. Sistnevnte låt tar oss med på rangletur i respektive Loddefjorden og Fyllingen, hvor de to rapperne forgjeves forsøker å komme seg hjem etter en fuktig utflukt, og er et perfekt eksempel på Bergensrappernes geniale og troverdige bruk av egne bydeler, slang og hverdagshistorier, som i mine øyne gjør de hakket mer interessante enn mange av sine kolleger i resten av landet. Andre standout-låter er den Ralph Myerz-remiksede «Fredag», hvor Jonas går i detalj om sitt


REPERTOAR høsten 2011 nyhETER: jeanne d'arc

premiere på hovedscenen 25. august

istialia

urpremiere på amfiscenen 27. august

i år skal det være moederne

urpremiere på malersalen 31. august

kafka−komilab 4.1 eiketreet−komilab 4.2

urpremiere på torshovteatret 1. september skandinaviapremiere på torshovteatret 14. septemberur

kondolerer−komilab 4.3 rockeulven minus 2 de foreldreløse−komilab nr.5 sonic hamlet kunst

premiere på torshovteatret 24. september premiere på hovedscenen 13. oktober norgespremiere på amfiscenen 15. oktober norgespremiere på torshovteatret 3. november urpremiere på malersalen 5. november premiere på amfiscenen 16. november

sPillER fORTsATT: hedda gabler chet spiller ikke her

på hovedscenen fra 1. september på hovedscenen fra 14. september

babettes gjestebud

på amfiscenen 6. oktober

icOn− InternatIonal contemporary stage program: vieux carrÉ

norgespremiere på hovedscenen 11. november

gjEsTEsPill: høyt oppe i fjellet

i publikumsrestauranten 12. og 13. september

Visste du at hvis du er mellom 15 og 25 år kan du bli medlem av Unge National og få teaterbilletter til kinopris på alle Nationaltheatrets forestillinger? Se www.nationaltheatret.no


MUSIKK outsider-liv som øldrikkende og weedrøykende helgeridder, «18. april», som byr på en av skivas beste produksjoner og feteste linjer («Eg har sett at gamle helter har blitt nasjonale stjerner/det er fett å se at ikke bare fitter tjener penger» – selvfølgelig et nikk til Lars Vaular), slacker-anthemet «Sofa», knullelåta «Æsj» hvor han kanaliserer «I Just Wanna Love You» («Gi meg de funkye, klissete, nastye, ekle greiene … æsj! ») over en særdeles porno Hkon-beat, og ikke minst gladlåta «Si ka de vil», hvor Jonas setter ord på forventningene han gjennom hele 21 gram har gitt uttrykk for å slite med («Min mor sa eg måtte vokse opp og bli stor snart/ Samme gamle leksen, Jonas ta deg sammen/Festen er over,

du aner ikke hva du skal med resten/av livet ditt»). Dessverre er det mulig at moren hans har rett, siden denne typen glimrende og troverdig norsk rapmusikk ikke akkurat blir pushet av landets radiostasjoner eller annen presse, Men hvis A-Laget klarer å ta steget ut av undergrunnen med sine grisete undergrunnshistorier, ser jeg ingen grunn til at unge Enkelt V ikke skulle kunne gjøre det samme. Og når det i tillegg går rykter om et samarbeid mellom de to, så ser jo framtiden lys ut – i alle fall for de av oss som digger gatemusikken som heldigvis fortsetter å strømme ut fra Bergen. 21 Gram kan høres/ lastes ned fra www.21gram.no. Mathias Rødahl

GUCCI MANE OG WAKA FLOCKA FLAME Ferrari Boyz (Warner Brothers)

Sinna-musikk fra Atlanta. Enkelte har forsøkt å sammenligne det nye samarbeidsskiva til Gucci Mane og Waka Flocka med Watch The Throne, men kom igjen folkes … selv de mest innbitte Gucci/Waka-fans må kunne innrømme at det er en relativt usaklig sammenligning. Ikke fordi gutta er ræva i forhold til Jay-Z og Kanye, men fordi det er Gucci Mane og Waka Flocka. Rapscenens svar på to trøtte typer om du vil, versus typ Batman og Robin. To karer som til tider kan være selve betegnelsen på ufrivillig komedie, men som

3

samtidig også er i stand til å lage noe av den feiteste rapmusikken der ute. Men selv om Ferrari Boyz ikke er sørstatenes svar på årets mest hypede raputgivelse, er det derimot mange som har sett fram i mot å høre de gamle kompisene gå hardt over et helt album sammen. Og hardt går det selvfølgelig for seg. Dette er mean-muggin’, albuekastende musikk for the hood og alle som har hooden i seg når de drikker seg opp på Patronen. Og selv om det er noen år siden jeg hadde nok temperament i kroppen til å høre på denne typen rap hele dagen lang (noe jeg forøvrig også gjorde – hver dag), merker jeg aggroen kommer snikende når Gucci og Waka drar på med godspor som «Break Her», «Mud

Musik» (med 2 Chainz, tidligere kjent som Tity Boi), «Pacman», «Stones» og «Young Niggaz», hvor man (kanskje litt tankeløst, men selvfølgelig veldig populært) hyller de unge D-boy-gutta som gjør grovarbeidet på gata («My pants saggin low like a young nigga/I’m twistin up the drough like a young nigga/I’m in the club thirty deep like a young nigga/I’m still in the streets like a young nigga»). Men samma hvor fett det blir på enkelte spor, klarer Ferrari Boyz aldri å ta det til noe nytt nivå, heller ikke innenfor sin egen sjanger, noe som resulterer i at man enten må være jævla forbanna, drita full eller høy for å orke femten spor av dette hardcore-kaliberet. Mathias Rødahl

NIGHTBRINGER Hierophany Of The Open Grave (SEASONS OF MIST/INDIE)

Notodden Mountain Falls. Alle som har (bør) lest boken til Jon «Metalion» Kristiansen vet at black metal, på mange måter, døde på starten av 90-tallet, men klarte å leve videre inn i den folkekjære aksepten simultant med at undergrunnen, med få unntak, har stått på stedet hvil siden. Det er riktignok en sannhet med modifikasjoner, for mye har skjedd og mange interessante band har kommet på banen med nytt blod i gitarkassa og pustet ny dødspust inn i en sjanger som nå er inne i sitt fjerde tiår. Altfor mange tror – og postulerer – at all black metal kan spores til Norge på

4

Sentimental trommemaskinvals HTRK Work (Work, Work) GHOSTLY INTERNATIONAL/BLAST FIRST PETITE)

Sjelden har et band møtt like stor motgang som HTRK har de siste to årene. Sent 2009 døde bandets mentor og produsent, The Birthday Partygitaristen Rowland S. Howard etter en kort kamp mot kreften, og tidlig 2010 valgte bassist Sean Stewart å begå selvmord, kun kort tid etter at bandet hadde forflyttet seg fra Berlin til London. Til tross for at låtmaterialet som utgjør Work (Work, Work) er spilt inn

5

64

8/2011

i årene før Stewarts død, bærer etterarbeidet som er utført på albumet av de to gjenlevende medlemmene preg av sorg og tungsinn. Det krystallklare lydbildet til andrealbumet Marry Me Tonight signert avdøde Howard har blitt erstattet med en mørkere, mer tåkete produksjon, ikke ulik lyden på debutalbumet Nostalgia. Borte er også de støyende gitarlinjene som har dominert HTRKs tidligere arbeid, i stedet er det knivskarpe 808-rytmer som driver låtene fremover, som en neddopet versjon av Suicide eller Cabaret Voltaire sin industrielle synth-lyd. På toppen av dette svever Jonnine Standish’

androgyne stemme, som fortsatt høres sexy ut, uten å synge om sex denne gangen. Summen er et musikalsk Red Light District, som durer gjennom natten på vei ned fra en dårlig trip. En sterk atmosfære som skylder mye til både post-punk og elektronisk musikk, uten å låne for mye fra noen av delene. Med inspirasjonskilder som de engelske industrialistene Coil og Throbbing Gistle er det lett å tenke seg til at Work (Work, Work) fort kan skli ut i mer usammenhengende, støyende partier, men den største styrken til skiven er at HTRK holder seg på matta og leverer låt på låt med kirurgisk

presisjon. Selv når de setter opp tempoet på låter som «Poison» og «Body Double» er det en følelse av kontroll som dominerer. Her ligger dessverre også den ene grunnen til at platen ikke når høyeste karakter – variasjonen mellom låtene er minimal. Med to fra før ganske like plater i bagasjen, begynner det å snike seg inn en følelse av at HTRK har relativt få kort på hånden, men dette er bare et lite skår i gleden når låter av kvaliteten til høydepunktene «Slo Glo» og «Skinny» er noe få andre band klarer å levere i løpet av en hel karriere. Andreas Dahl


MUSIKK starten av 90-tallet, til en bitteliten guttegjeng i et mørkt lokale i gamlebyen tungt inspirert av 80-tallets Bathory, Destruction, Celtic Frost/Hellhammer, Sodom og Venom (opprinnelsen – den første generasjonen BM), men også Amerika var helt klart tidlig ute med blant annet Blasphemy, Profanatica, Sepultura (gammal Sepultura!) og Sarcofago. I de senere år har vi sett USA oppfostre en håndfull relativt suksessfulle band (selvsagt ikke målt i salgstall) som Krieg, Leviathan, Nachtmystium og Xasthur. Nightbringer er sist ut med deres tredje fullenger Hierophany Of The Open Grave, og ironisk nok hører disse gutta mer hjemme på Notodden enn i Colorado, og for dere som tar den referansen lyser altså Emperor-skiltet hele veien fra Telemark til Green Mountain Falls. Nightbringer spiller teknisk og mer enn velspilt death/black metal dyppet i et hav av klang farlig nær, grøss!, det symfoniske hjørnet av ekstremmetallen, men klarer å holde seg i skinnet ved å skape en unik, kald og fandenivoldsk stemning i en heksegryte av svart magi, død og fordervelse. Ikke veldig mye har skjedd siden Emp … eh … Nightbringers fantastiske debut Death And The Black Work (2008) og ikke fullt så briljante Apocalypse Sun (2010), men den har sine definitive øyeblikk. For fans av Emperor, Deathspell Omega og Ascension, dette. Andreas Tylden Opeth Heritage (Roadrunner/Warner)

Woodstock ringte og vil ha den brune syra tilbake. Da Metallicas «Black Album» kom ut utbrøt en kompis «Det her e jo faen ikkje thrash, det e jo faen ikkje heavy engang. Det e jo ikkje en gang rock, det e jo, det e jo … jazz!». Lurer på hva han synes om Heritage. Death Metal-røttene til Opeth har aldri vært lengre unna. Vokalist Mikael Åkerfeldt og kompani har beveget seg i retning reinspikka prog lenge. Nå tar de steget fullt ut. Det som har gjort skiver som Blackwater Park for meg har vært evnen til å balansere smektende kassegitardrevne progekskursjoner og ektefølt emocrooning med suggererende death metal og bastant riffing. Ryktene som har svirret i forkant av Opeth sitt tiende opus har vært mange, og fansen er delt i to. Personlig liker jeg både King Crimson og Satan og har ikke noe eierforhold til bandet. Utvikling er logisk. Ekstremmetallen er blitt voksen. Vi har jo sett det komme. Sakens kjerne er at Mikael Åkerfeldt, i likhet med Lee Dorian fra Cathedral er en premienerd av dimensjoner. Han har brukt de siste ti åra på å dykke dypere i 70-tallsmaterien, til han nå er kommet så langt at det nesten bare er han selv som kjenner referansene. Så: null growling. Endeløse flyteseanser, og flinkistromming fra en annen dimensjon. Bra gjort, bevares, men for oss vanlige dødelige blir det i overkant. Uten de forløsende dronete og blytunge doompartiene virker ikke de ambiente prog-gnukkedelene like sterke på meg. Dvelende og introvert er fint det, men da trenger man penetrerende og kontant som motstykke inn i mellom. Vi er derimot langt inn i tjukkeste progskogen, med begge føtter planta solid i fusionmyra til tider. Den berømte knivseggen, altså, ikke like lekende lett denne gangen. «The Devil’s Orchard» høres ut som en fusionjazz-utgave av en Opeth-klassiker fra hine hårde, mens «Slither» er inne i et opptempo 70-talls bikerstuk som Mikael har ikke stemme til å drive. Og hører vi slappebass på «Nepenthe»? Opeth ble tatt inn i gammelmannrockevarmen

3

på Norwegian Wood for et par år siden, Molde Jazz neste? Kjipt å bli gammel så lenge før fansen sin, selv om enkelte sikkert vil utrope dette til et mesterverk. Jørgen Nordeng THE WEEKND Thursday (INDIE)

Ny dose med destruktiv kjærlighet fra Canada. Det er ikke lenger enn et halvt år siden kanadiske The Weeknd forandret R&B-gamet på noen få dager sammen med Frank Oceans genistrek nostalgia/ultra, og selv om nevnte utgivelse overbeviste mer enn House of Balloons, var det fortsatt stor fest i stua da The Weeknd slapp oppfølger-mixtapen, Thursday i midten av august. Sangeren har fått mye velfortjent oppmerksomhet siden marsdebuten, blant annet via kompisen Drake, som blant annet har avslørt at han har jobbet med sin yngre kollega på det kommende andrealbumet, Take Care. Og selv om Drake selvfølgelig fikk mange av oss til å sette kaffen i halsen med fantastiske So Far Gone i 2009, har jeg vært litt redd for at koblingen ville komme til å dra The Weeknd bort fra sitt rå og über-sexy sound, med tanke på hvilken retning Drakes egen musikk har tatt etter den nevnte killer-mixtapen. Men allerede fra åpningssporet «Lonely Star» blir det klart at unggutten på ingen måte har latt seg friste av å fri til det kommerse publikummet, og heller kan man vel si at han har tatt et enda lenger steg bort fra den etablerte R&B-scenen. Og ja, jeg kaller det fortsatt R&B, men jeg kan forstå de av dere som utfordrer den påstanden. For Weeknd er vel så mye downtempo electronica, og sikkert mye annet også som jeg ikke skal prøve å gå nærmere inn på. For eksempel andresporet «Life of the Party», en mørk og industriell

4

«Ompa til du dør»-sak, som i sin tur sklir inn i det som vel må sies å være den ni spor lange mixtapens desiderte høydepunkt, nemlig tittelsporet «Thursday». Her tar Weeknd oss nok en gang tilbake til den sktine sexmusikken som førte til at undertegnede måtte ta turen til Lydverket for å debattere om sangerens kvinnesyn kanskje er en smule drøyt. Med linjer som «I’ve been here for too long, baby don’t cry» og «I don’t need to know what you’re feeling when I’m free» frir han ikke akkurat happy-golucky-lytterne, men det er ingen tvil om at Weeknd har funnet en nisjé med sine destruktive låter som absolutt fungerer. La oss bare innrømme det først som sist, vi elsker denne darknessen fordi vi kjenner oss igjen i den. Spesielt når vi er drita klokka 04:36 natt til søndag. Eventuelt torsdag, da. Og når «Thursday» skifter til omtrent like flotte «The Zone», blir det klart at Weeknd på langt nær er ferdig med den kjærlighetsløse knullemusikken fra House of Balloons. «I’ll give you what you called for/Just let me get me in my zone/I’ll be making love to her through you/ So let me keep my eyes closed» synger han, og burde vel nå være sertifisert i rollen som posterboy for post breakup-sex. Nydelige greier. At han i tillegg har med et vers fra Drake, som ikke nevnes i bookleten(!), men som til gjengjeld leverer et av sine bedre vers på lang tid, skader heller ikke. Thursday har også spor som ikke står like mye ut, men inneholder (i likhet med House of Balloons) såpass perfekte musikalske og følelsesmessige øyeblikk, at vi likevel fører den på lista over sommerens mest spennende utgivelser. Og det beste av alt, nå har vi ikke bare én, men to sex-soundtrack å sette på repeat under løgnaktige og selvforaktende elskosvakter. Mathias Rødahl

TLF.: 23 31 61 00 STATRAVEL.NO

ASIA INDIA

FRA KR.

4.500,-

VIETNAM

FRA KR.

6.550,-

BALI

FRA KR.

6.550,-

JOBB FRIVILLIG MED ORANGUTANGER OG ELEFANTER PÅ BORNEO 11 DAGER FRA KR. 10.950,-

OZ, NZ OG FIJI AUSTRALIA

FRA KR.

8.160,-

NEW ZEALAND

FRA KR.

9.950,-

FIJI

FRA KR.

10.450,-

WORKING HOLIDAY STARTPAKKE I AUSTRALIA ELLER PÅ NEW ZEALAND 2, 4 ELLER 7 DAGERS OVERNATTING FRA KR. 1.350,-

LATIN-AMERIKA ARGENTINA

FRA KR.

7.600,-

BRASIL

FRA KR.

6.800,-

PERU

FRA KR.

8.650,-

TRADITIONAL INKA TRAIL 4 DAGER, FRA KR. 2.590,CUZCO KARNEVALPAKKE 7 NETTER, FRA KR. 5.950,RIO DE JANEIRO

Foto: Ingrid Pop

TÖG Drøm (BRILLIANCE RECORDS)

Solosponsa kvasimelankoli. Det er noe utakknemlig å måtte anmelde dårlige norske band, spesielt når man har møtt dem med den største åpenhet og velvilje. Man vil dem godt, og ønsker å fremme norsk musikk, men i rettferdighetens og ærlighetens navn: Før jeg fikk Tôgs debutplate slengt etter meg visste jeg at de var et Stavangerband som sang på dialekt, at de hadde spilt på by:larm, at de var en av de 70 konsertene jeg «gikk glipp av», at de var på en av Norges mest interessante plateselskap om dagen, Brilliance Records, at Lydverket hadde en reportasje om deres ritualer før konserter, og at det besto i å sitte i en ring og be. Modig kristen ungdom, stolt av sin egen tro, fint det. Da jeg spilte plata første gang, kom jeg på at jeg jo hadde hørt «Sansen» flere ganger, og at det i og for seg var catchy og fin nostalgisk synthpop. Siden delte jeg ut kudos for deres bidrag til dialektpopen, og der stoppet godviljen. Da hadde det gått 37 minutter ut i første gjennomlytt, og jeg utbrøt «Herrejesus! Hvor lenge varer denne plata da?!». Enda hadde jeg fire-fem anmelderrunder i spilleren foran meg,

3

og nei, plata vokser ikke etter noen runder. «Drøm» er en, med et par unntak, dørgende kjedelig skive på drøye 40 obligatoriske fullengderminutter, med sjelløse tekster om et liv de ikke en gang har turt å leve, og med totalt fravær av gjenkjennelsesfaktor, og du behøver ikke å ha sett fanden i hvitøyet for å finne låter som «Mot veggen», banale. Det lukter konfirmasjonsleir lang vei. «Her e eg/(eg dytte deg mot veggen)/Så kom ta meg/(eg dytte)/Dytte meg mot veggen» Innpakket i kvasimelankolsk postpunk a la Kent og Bob Hund, men med en grusomt slitsom vokal, tvinges du gjennom et musikalsk landskap så kjedelig og langtekkelig at du vurderer å hoppe utfor stupet opptil flere ganger. Som en venninne så treffende sa det: Det nærmeste Tög kommer melankoli er når det et tomt for Santa Maria-taco i butikkhyllene. Når lørdagskosen for gjennomsnittslytteren til Togs genre består av humlevann fra en Ringnes-kran, sier det seg selv at Stavangerorkesteret ubønnhørlig har falt mellom to stoler. Nei, sett på no’ Ariel Pinks Haunted Graffitti, eller gammal Kent! Inger Lise Hammerstrøm

MUSIKK: ANDREAS TYLDEN

AFRIKA KENYA

FRA KR.

5.700,-

SØR-AFRIKA

FRA KR.

6.250,-

TANZANIA

FRA KR.

5.850,-

SAFARI NAIROBI-ZANZIBAR ADVENTURE 10 DAGER

FRA KR.

8.750,-

SAFARI JOHANNESBURG – CAPE TOWN 20 FRA KR. 10.650,DAGER

VERDENS STØRSTE

REISEBYRÅ FOR UNGDOM OG STUDENTER

PRIS PÅ FLY ER INKL. SKATTER OG AVGIFTER MED FORBEHOLD OM LEDIG PLASS. GJELDER KUN FOR UNGDOM UNDER 26 ÅR, STUDENT OG LÆRER. VILKÅR OG BETINGELSER GJELDER FOR REISEPERIODE PÅ NOEN AV FLYPRISENE.

8/2011

65


FILM

Hvordan skal Synnøve Macody Lund fortsette å dissekere Aksel Hennie når hun brukt en hel film på å lappe ham sammen? TEKST Gaute Brochmann FOTO Atle Richter Schie «Fra rennestetein til stjerne» er under tittelen på Pushwagner-filmen. Så selv om slagordet «fra Natt&Dags filmredaksjon til filmdiva» ikke fikk plass på den endelige Hodejeger-plakaten synes vi spranget er såpass friskt at det er betimelig å ta en prat med vår tidligere kollega. For å lodde stemningen etter suksesspremieren. Og få klarhet i noen ubesvarte spørsmål rundt Hodejegerne. Den aller største gåten først: Siden det viser seg at Diana ikke er sammen med Aksel Hennie på grunn av pengene, hva i all verden er motivasjonen? – Siden hun er sammen med Roger Brown, og ikke Aksel, kan jeg forstå spørsmålet. Vi går inn i filmen på et tidspunkt der de har vært sammen i syv år. Hva som har skjedd før dette, og hva som er limet mellom dem får vi jo egentlig ikke vite noe særlig om. For alt vi vet kan Roger ha vært en kjernekar tidligere, men utviklet seg til en kontrollfreaka alfahann etter hvert – som hun jo i filmen spør seg om hun kan fortsette å dele livet med. På manusstadiet diskuterte man flere scener som kunne vise hva de faktisk hadde sammen. Men dette er Rogers historie, så det viktigste blir egentlig at det er hans mindreverdighetskomplekser overfor henne, og hans godt skjulte usikkerhet, som gjør ham til en kriminell player. Hadde ikke filmen vært sett så uforbeholdent gjennom Rogers øyne hadde det vært maktpåliggende å gi Diana mer rom – og dermed fått bedre innblikk i hva hun egentlig tenkte og følte. Men siden dette er en actionthriller der man skal tvile mye på Diana underveis, tror jeg man har ofret dette 66

8/2011

til fordel for en uvisshet som det er lettere å sjonglere plotet rundt. Uvisshet, ja. Mye av det mellommenneskelige forekom ganske tåkete etter at støvet hadde lagt seg. I en film som har mer action enn psykologi på agendaen. Hvordan var det å gestalte selve den emosjonelle krumtappen i et univers med lite plass til finstemte relasjoner? – Det var fint. De scenene der vi skal forstå at hun er oppriktig, var definitivt de beste dagene på settet. Jeg skulle ønske jeg kunne fått gjort mer av det. Det var en større utfordring å spille de scenene der publikum skal tvile på henne. Da må man ha to muligheter åpne i uttrykket uten at man avslører at man har det. Det var deilig å se at det fungerte i klippen. Jeg synes faktisk filmen har mye psykologi på agendaen. Herregud, fortellingen er jo en eneste heseblesende Peer Gynt-reise mot selvinnsikt. Den lekenheten Morten viser med å sjonglere med overflatiske fremstillinger som rives ned, stereotypier som kullkastes, humor som settes i halsen, action med tung in cheek, kalkulerende drama men ekte føleri, er det som ga meg den mest positive overraskelsen første gang jeg så filmen. «Skitt, blod, gørr og avkuttede kroppsdeler er lyssatt og fotografert overraskende realistisk. Volden slår godt over grensa til det sadistiske, og det lukter spekulativt blod lang vei.» Nei, det er ikke Hodejegerne vi snakker om. Det er faktisk du som snakker. Om en annen norsk film. For det er jo egentlig filmanmelderen vår du er. Hvorfor og hvordan gå over til feil side av lerretet når du har en så god jobb? – Jeg har alltid elsket film. Jeg har alltid elsket Natt&Dag. Jeg har alltid elsket å skrive om film. Men noen ganger må man som kjent

gripe kjærligheten an fra andre vinkler for å kjenne at den faktisk lever. Og som om ikke det var nok: «Filmens svakhet på skuespillersiden er Synnøve Macody Lund i rollen som hans store kjærlighet, Diana.» står det i Aftenpostens anmeldelse. De fleste er jo uenige i det, men hvordan føles det egentlig å smake sin egen medisin? – Ja, den var harsk. Men så lenge det står ok ting andre steder, merker jeg at jeg ikke bryr meg. Kanskje mest fordi jeg selv opplever prestasjonen min som ujevn. Jeg synes noe er ræva, mens noe er kjempebra. Så jeg er faktisk enig i både gode og dårlige tilbakemeldinger. Og som filmanmelder vet jeg jo også at det ikke er noe som er enklere enn å bikke negativt. Det som er fint med dårlige kritikker er jo at de som ikke er enige blir veldig ivrige på å argumentere for det motsatte. Dermed har jeg vel egentlig bare fått mer skryt enn fortjent på grunn av den tekstlinja der. Jeg tenker at en som kommer feiende inn fra utsiden og debuterer på toppen av plakaten i en film av internasjonalt format, enten er a) utrolig avbalansert eller b) ytterst ærgjerrig. Hvor ligger du på denne skalaen? – Jeg er ingen av delene. For det første ante jeg ikke at denne filmen kom til å bli så stor. For det andre er jeg ytterst overfølsom og selvkritisk på grensen til det selvutslettende. Men jeg er heldigvis blitt voksen nok til å skjønne at den eneste måten å utfordre det på er å gjøre ting som skremmer vettet av deg. Toppsøket på Synnøve Macody Lund på Google er en artikkel fra mamma.no, med overskriften «Den perfekte familie». Hvilket rolletilbud hadde du trengt for å forlate alt sammen, pakke kofferten og gå solo i Hollywood eller Paris? – De hermetegnene var faktisk så vidt jeg

husker også med i headingen i damebladet. Ganske cheeky til konsernet Hjemmet Mortensen å være. Dersom det å pakke kofferten og gå solo innebar å forlate alt sammen hadde jeg selvsagt ikke vurdert det rolletilbudet. Så hvis det ikke går i boks, hva har du aller mest lyst til å gjøre videre fremover? – Det jeg skal gjøre. Som er å lage to dokumentarer om Kon-Tiki-filmen, samt klippe en hel del videoblogger der fine, fæle, flotte Odda presenterer fagfunksjonene på innspillingen av samme film. Jeg har fulgt Kon-Tiki fra Lillehammer, via Gøteborg, Bulgaria og Malta. Et eventyrlig prosjekt. Norsk filmbransje er jo i all hovedsak et innavlet sted, og der du vel kan kalles en slags outsider. Og voksen nok til å ha litt sammenligningsgrunnlag: Hva var den største overraskelsen? – At filmarbeidere er så utbyttbare. Det ble jeg vel mest overrasket over på Kon-Tiki, der ulike deler av staben ble byttet ut ved hvert sted vi filmet på. Jeg tror det er noe av grunnen til at folk som jobber med film er så opptatt av å være best i jobben og tviholder på kontaktene sine. Så med denne ferske erfaringen som moviestar – pluss kompetansen som rutinert kritiker: Hva slags filmprosjekt vil du aller helst se igangsatt i Norge i 2012? – En blockbuster som henter storyen fra norrøn mytologi. Der du spiller hvilken rolle? – Det må vel bli en i overkant feminin Balder. «Hodejegerne» er på kino nå. Regi: Morten Tyldum.


“VELOPPLAGT OG VELSPILT TRA GIKOMEDIE!”

AFTENPOSTEN

“EN VOLDSOMT ENERGISK FILM, FULL AV TEMPO OG OVERSKUDDI”

KLASSEKAMPEN

“SEVERDIG, SOFISTIKERT OG ROCK A!”

NRK P3

“ENERGISK PORTRETT”

BT

“NORDIN LEVERER EN NYANSERT BALANSEKUNST DET LUKTER AMANDA-NOMINASJO N AV”

AFTENPOSTEN

“FØLSOM OG MORSOM”

HAUGESUND AVIS

PÅ KINO 9.SEPTEMBER FRILAND PRESENTERER “SØNNER AV NORGE” BASERT PÅ ROMANEN ”TEORI OG PRAKSIS” AV NIKOLAJ FROBENIUS I CO-PRODUKSJON MED LES FILMS D’ ANTOINE NIMBUS FILM FILM I VÄST OG GÖTA FILM MED SVEN NORDIN ÅSMUND HØEG TONY VEITSLE SKARPSNO TROND NILSSEN SONJA RICHTER OG JOHNNY ROTTEN KOSTYME ANNE PEDERSEN SMINKE EROS CODINAS KOMPONIST GINGE LYDDESIGN JOAKIM SUNDSTRÖM PRODUKSJONSDESIGN ARE SJAASTAD CASTING CELINE ENGEBRIGTSEN OG MIA JENSEN KLIPP VIDAR FLATAUKAN NFK FOTO MORTEN SØBORG EXECUTIVE PRODUSENT ASLE VATN OG JOHN LYDON ASSOCIATE PRODUSENT FRIDA OHRVIK CO-PRODUSENT ANTOINE SIMKINE MAJA DYEKJÆR BO EHRHARDT TOMAS ESKILSSON OG CHRISTER NILSON LINJEPRODUSENT THERESE BØHN MANUS NIKOLAJ FROBENIUS PRODUSENT CHRISTIAN FREDRIK MARTIN REGI JENS LIEN WWW.SONNER-AV-NORGE.NO facebook.com/filmensonneravnorge


FILM litt gøy å se romskip sprenge alle plankehusa i en one-street-town til fillebiter. Romvesenene er dog ikke spesielt fryktinngytende og ser ut omtrent sånn som du har blitt vant med fra andre hollywoodproduksjoner. Litt rare øyne og et par ekstra armer er lite kreativt. Forklaringen på hvorfor de har kommet til jorda er også litt vaklende: Gull. Jepp, disse superintelligente skapningene med teknologi lysår foran oss, må ha litt bling. Må ha det. Bare må ha det. Torgeir Blok Premieredato: 9. september

MS ANDRÉ WIL EN T KATI OU IN USSIN E R DARRO JEAN-PIER IGUEL BLONDIN M

E R V A LE H En film av

äki Aki Kaurism

A PÅ KINO FR BER 16. SE PTE M www.arthaus.no www.facebook.com/arthaus.no

68

8/2011

Conan the Barbarian 3D Regi: Marcus Nispel Med: Jason Momoa, Ron Perlman, Rose McGowan, Rachel Nichols, Stephen Lang, Saïd Taghmaoui, Katarzyna Wolejnio, Leo Howard, Bob Sapp, Nonso Anozie «I live, I love, I slay, I am content.» Det er Conan Barbaren (Momoa) som i korte trekk formidler livsfilosofien sin til Tamara, The Pure Blood. Kvinnen han har reddet, som har reddet ham og som snart skal reddes igjen fra antagonisten og fadermorderen, Khalar Zym. Kort sagt, der andre tegneseriehelter opplever verden i svart/hvitt ser Conan alltid rødt. «Fire and ice!» formaner høvdingfaren, mens sønnens store sverd smis og far og sønn kappes. Begge elementer må med for å sikre sterkt stål og sindig bruk. Men, det er vanskelig å tøyle temperamentet for den som er født til et liv i fyr og flamme. Slik Conan som gutt kaster seg mot fienden med tomt hode og hodet først (til farens ergrelse), slenger også regissør Marcus Nispels seg hodestups inn i Robert E. Howards mytologiske univers. Beundringsverdig kontant og fryktløst, men også blindt forelsket: Hyboria og resten av eventyrkartet tegnes effektivt opp i anslaget med jordnære rollespillfarger og passe campy krigsutstyr til alle mann. Den suggererende historien, derimot, lar vente på seg. Her kan man mane frem Mel Gibsons Apocalypto som sammenligningsgrunnlag, men utelate den stramme, korthugde dramaturgien som forbløffende nok fikk det høye tempoet til å fungere. Tilbake står en heseblesende enakter uten ro og moment til å la publikum glede

3

Friends With Benefits Regi: Will Gluck Med: Mila Kunis, Justin Timberlake, Patricia Clarkson, Jenna Elfman Justin Timberlake og Mila Kunis skal på date. De snakker i telefonen med hverandre, mens de løper mot samme kino. Men akkurat før de treffes så, wow: de skal ikke på date med hverandre! De skal på date med hver sin kjæreste som begge slår opp der og da. Med slike premisser er det ikke engang vits å late som du ikke umiddelbart skjønner

3

seg over gode voldsscener og sjeldent nitidige gjengivelser av springskaller, skalleknusere og parterte skrotter. Klart det er gøy med drivende action – hva skulle action ellers være godt for? – men skal et intensivt handlingsforløp oppleves som spennende, må det pauser til for å generere fryd og overraskelse i det sverdet synger og slegga slår. Conan the Barbarian, holder derimot så høyt tempo at spenningen drives ut av fortellingen som vann fra en sentrifuge. Ragnhild Brochmann Premieredato: 19. august Cowboys & Aliens Regi: Jon Favreau Med: Daniel Craig, Harrison Ford, Olivia Wilde, Abigail Spencer Kugutter & Romvesen: To ord som fullstendig oppsummerer de to timene filmen varer. Enten rider bustete karer på hest gjennom prærielandskap, eller så hopper overgrodde insektvesener inn og ut av et digert romskip. En indianerstamme dukker også opp etter hvert, men de er ikke så viktige at de ble tatt med i tittelen. Manusforfatter har forsøkt å lappe sammen et par actionsekvenser med uinteressante bakhistorier og daff karakterutvikling, men det er tydelig at det bare er fill-in materiale alt sammen. Men Daniel Craig er tøff som den forvirrede helten med hukommelsestap og kung-fukunnskap. Det virker som Harrison Ford ble tatt med på moroa bare fordi noen ville se ham i hatt igjen, men den kan jeg være med på. Det hele er ganske stilfullt gjennomført og westernklisjeer som barslagsmålet og den pene prostituerte er på plass. Effektene er ganske bra og det er

Crazy Stupid Love Regi: Glenn Ficarra, John Requa Med: Steve Carell, Ryan Gosling, Julianne Moore, Emma Stone Tittelen tilsier at dette er en film for nevrotiske kvinner som liker å prate om at de ikke forstår sine egne følelser. «Rare, dumme kjærligheten altså!» Frøkner som nettopp har blitt dumpa eller ikke klarer å få oppmerksomheten til mr. Right, vil nok fryde seg av at menn stort sett er patetiske tullinger som kun skaper problemer. Jeg håper denne markedsgruppen ikke utgjør en stor del av befolkningen. Historien spinner rundt naive stereotyper med hjerter av gull, som alle er ulykkelig forelsket. Alle er like forvirret og må bare finne ut hva de egentlig vil. Filmen prøver å være Love Actually med en dose Homsepatruljen, men ender isteden opp som en forglemmelig samlebåndsfilm. Skuespillerne er greie nok, men har ikke mye å jobbe med. Ryan Gosling fra mesterverket Blue Valentine, har her sitt største øyeblikk da han tar av seg skjorta og viser et han har gått regelmessig på treningsstudio det siste halvåret. Kvinnene beholder selvfølgelig alltid klærne på og er uskyldige og søte med beskjeden seksuell appetitt. Blir noen av dem triste så begynner det å regne. Filmen er ikke like elendig som for eksempel Hall Pass og får derfor en toer for å gi plass til verre filmer. Men Crazy Stupid Love er ikke noe du kommer til å huske å ha sett uken etter. Om dama di drar deg med for å se denne på kino så skylder hun deg en stor tjeneste. Torgeir Blok Premieredato: 30. september

hvordan dette skal ende. Det handler ikke om hvor de skal, men hvordan de kommer dit. Og det er her snappy dialog og en solid dose selvironi faktisk klarer å trekke det som kunne vært enda en forglemmelig rom-com opp fra langtekkeligheten. Filmen prøver å være det stikk motsatte av alle andre rom-coms ved å gjøre narr av klisjéreplikker og dårlig filmmusikk, og det funker faktisk ganske bra. Og for en gang skyld har hovedpersonene sex. Masse sex. De prøver ut stillinger, slikker armhuler og diskuterer intimbar-

bering med fingre opp i rumpa. Alle bikarakterer er like frisinnet; snakker om kuk og fitte og har mødre som liker å sniffe lim. Men selv om hele meta-romcom vinklingen slettes ikke er dum, så faller filmen i sine egne feller da den egentlig er like standardisert som de filmene den parodierer. Den varer litt for lenge og har en del bihistorier som er helt unødvendige. Og den emosjonelle filmmusikken er akkurat like tåpelig som karakterene selv påpeker at andre filmer har. Torgeir Blok Premieredato: 23. september

3

2


FILM

TOUR DE FORCE PRESENTERER:



Martin og Mariana bor i samme by, i samme gate, i bygninger rett overfor hverandre. De gjør de samme tingene, de går de samme stedene, men de legger aldri merke til hverandre. Hvordan møter man mennesker i en overbefolket, kaotisk by som Buenos Aires? Kanskje er det nettopp det som skiller oss som kan bringe oss sammen?

PREMIERE 2. SEPTEMBER

EN NATT FORBI Oslo, 31. august Regi: Joachim Trier Med: Anders Danielsen Lie, Ingrid Olava, Hans Olav Brenner Den uendelige uforklarlige tomheten. Hvordan ser den ut? Hvor bor den hen? Norge, høsten 2011: Anders (Danielsen Lie), Oslo. Som i Reprise og Koselig med Peis er det nok en gang urovekkende godt å følge Anders Danielsen Lie som protagonist og lerretets midtpunkt. Et fjes nakent på kanten til det transparente. Ærlig og henvendt, og samtidig faretruende introvert. Et ansikt som uforstyrret forblir det samme, men som uavbrutt avslører skiftende sinnsstemninger. Fine krusninger på toppen av et svart hav. Anders er Anders, Joachim Triers utgave av La Rochelles dystopiske romanfigur fra Le feu follet (1931). Den unge mannen som ikke vil leve lenger. Oslo, 31. augusts store styrke, det sjette øyet på terningen, ligger her: Triers valg av skuespillere, Triers regi og skuespillernes prestasjoner. Nok en gang danner hovedstaden en vesentlig og vakkert skutt rammefortelling, og igjen er manussamarbeidet med Eskil

6

Mamma Gogo Regi: Friðrik Þór Friðriksson Med: Kristbjörg Kjeld, Hilmir Snær Guðnason and Gunnar Eyjólfsson Mamma Gogo er en trist film om en trist gammel dame som har en trist sønn som lager en pretensiøs film om triste gamle mennesker. Da ingen vil se sønnens film mister han alle sine penger, samtidig som hans triste mor mister vettet. Sønnens eneste håp er å få en Oscar-nominasjon for den triste filmen ingen vil se. Isteden får han en pris ingen har hørt om. Og tristere skal det bli.

1

NORGESPREMIERE 9. SEPTEMBER

Vogt et stødig fundament for dramatikken. Likevel er det menneskene – det alt for menneskelige mennesket – som griper og som gjør Oslo, 31. august til noe mer enn en stilistisk og tematisk forlengelse av Reprise (2006). Kanskje skyldes det en ny vilje og evne til å skape rom, gi aktørene plass. Til å skissere et gjenkjennelig men likevel åpent bylandskap fortalt via færre nybølge-inspirerte fortellergrep og en roligere flyt. Et tendensiøst tidsportrett, men formidlet på en dempet, bevisst og upretensiøs måte. Gjenkjennelig og inneforstått, men aldri for «Knausgård», slik Anders’ bestevenn (Brenner) beskriver småbarnsfamilielivet sitt, med en betimelig, passe flau og akkurat passe kort latter. En siste ekstrahonnør går til Ingrid Olava, men først og fremst til Hans Olav Brenner. I rollen som Anders’ bestevenn befordrer han sin mest oppriktige og ydmyke sceneopptreden til dags dato; en hjerteskjærende naturlig og tilstedeværende samtalepartner. En oppsiktsvekkende debut og et eksempel til etterfølgelse. Ragnhild Brochmann Premieredato: 31. august

Noen norske filmprodusenter tropper opp og sier de vil at den triste islenderen skal regissere en vikingfilm med Paris Hilton. Det er stort sett alt de sier, før filmen hopper videre. Litt senere ringer de ham opp igjen for å fortelle at Paris Hilton ikke vil vite noe av ham. Hun vil nemlig at filmen skal bli regissert av vår egen Nils Gaup. Man skjønner det er ment å være satirisk, men satiren er håndtert på en så barnslig og amatørmessig måte, at det virker som en studentfilm. Den konstante strømmen av karak-

terer som dukker opp for å si en eneste replikk hjelper heller ikke. En servitør hopper for eksempel inn på skjermen og klipper opp den triste filmskaperens kreditkort før hun går igjen. Ok, han er blakk, neste scene. Du tror det har nådd bunnen da en trist gammel mann sitter på et trist gamlehjem og spiller en trist låt på en sag, men neida. Slutten er så trist at det egentlig er morsomt å fortelle om den. Boo-føkkings-hoo. Not! Torgeir Blok Premieredato: XX september

NATTOGDAGGMES.indd 1

www.filmweb.no/fidalgo

8/2011

69

29.08.2011 13:38:39


KILLING BONO

FILM

Killing Bono er en rock‘n‘roll komedie om to irske brødre som strever med å gjøre suksess med bandet sitt gjennom hele 80-tallet. At deres gamle skolekamerater kaller seg U2 og gjør kjempesuksess som verden største rockeband hjelper ikke akkurat på suksessen. Det fører om mulig bare til at de presses lenger ut på scenekanten og ut av rampelyset for godt.

SPRINGSKALLE

PÅ BD & DVD LEIE 14.9. / KJØP 21.9. www.sf-film.no 70

8/2011

Hodejegerne Regi: Morten Tyldum Med: Aksel Hennie, Nikolaj Coster-Waldau, Synnøve Macody Lund, Eivind Sander Endelig skjer det noe! En norsk actionthriller uten pinlige kunstpauser, stakkato dialog, fordummende bygdekarikaturer og pretensjoner om å være noe annet enn ren og skjær underholdning. På norsk, i Norge. Hva gir du meg?

5

Liten mann, stort kompleks og enda større ambisjoner. Aksel Hennie er Roger Brown. Hodejegeren som finansierer overforbruk med kunsttyveri i toppklassen. En kortvokst Dr. Jekyll med Mr. Hyde et klesskift unna slik at den langbeinte og umenneskelig vakre kona, Diana, skal se opp istedenfor ned på ektemannen. Et dødt, godt og glatt liv, inntil kunsteier og konkurrent Clas Greve stikker hull på vernissen. Og action.


FILM

THE ONLY WAY OUT IS DOWN Et lag av profesjonelle dykkere legger ut på en uforglemmelig og livsfarlig ekspedisjon under havets overflate. Dykkernes mål er verdens største, vakreste og mest utilgjengelige undervannsgrotter. Men en tropisk storm tvinger dem dypt innover i grottene, og teamet må bekjempe livsfarlige vannmasser, dødelig terreng og dypt gripende panikk i sin jakt på en ukjent fluktrute tilbake til overflaten.

Produsert av James Cameron (Titanic, Avatar)

REAL 3D FORUTSETTER 3D-TV, SAMT BLU-RAY-SPILLER MED STØTTE FOR 3D. 3D-BRILLER MEDFØLGER IKKE. Ikke før har antagonisten til antihelten Brown vist sitt vakre fjes og sine sterke danske tenner, før jakten er i gang. Den ene i helene på den andre, eller var det omvendt? Temperaturen stiger som den skal, tempoet eskalerer og strykerne ynker seg i melodiøs disharmoni mens filmfotograf og setdesigner kontinuerlig sørger for en vakker rammefortelling: skarpt fokuserte bilder, attraktive tablåer.

Men, på toppen av Tyldums vellykkede bokadapsjon står hovedrolleinnehaverne, Aksel Hennie og Nikolaj Coster-Waldau. To arketypisk korrekte dekorasjoner på toppen av en liflig marsipankake fylt til randen med blod og gørr. Aldri har Hennies blanke øyne, bleke fjes og beskjedne utstrekning gjort seg like godt som nå. Ragnhild Brochmann Premieredato: 26. august

På BD & DVD leie 21.9. / kjøp 28.9. www.sf-film.no 8/2011

71


FILM The Greatest Movie Ever Sold Regi: Morgan Spurlock Med: Peter Berg, Paul Brennan, Noam Chomsky, Rick Kurnit Morgan Spurlock tilhører den generasjonen dokumentarfilmskapere som har sett på Michael Moore og tenkt «det der kan jeg også gjøre». Han bruker alltid seg selv som hovedperson og lar filmene sine stå og falle på egen karisma og humor. Du husker sikkert at Super Size Me var en enorm snakkis for noen år siden, og fikk kanskje også med deg Where in the World is Osama bin Laden. Filmene hans er alltid basert på en utrolig enkel, men genial ide, som han kontrollert lar spinne litt ut av kontroll. Denne gangen er det reklame som er mannens antagonist, men isteden for å kjempe imot, har han blitt til verdens største sell-out. Filmen er en lang serie møter, der Spurlock snakker med forskjellige sponsorer og forsøker å få penger for å nevne merkenavnet deres i neste sponsormøte. Ved å la filmen være en overdose av reklame gjør han oss

4

oppmerksom på hvor påvirket vi er og får oss kanskje til å tenke litt. Det er ikke kjempedypt og tonen er heller litt flåsete, noe som gjør at det ikke slår like hardt som det kanskje kunne gjort. Likevel vil jeg si det er en viktig film, da jeg ikke finner mange alternativer om samme tema. Det ironiske er selvfølgelig at filmen aldri kunne blitt laget uten reklame og at Spurlock har hatt et stort team bak seg, som får ham selv til å fremstå som et markedsføringsgeni. Torgeir Blok Premieredato: 9. september The Zookeeper Regi: Frank Coraci Med: Kevin James, Rosario Dawson, Leslie Bibb, Ken Jeong En fyr som jobber på en dyrehage sliter med kjærligheten. Høres det ut som et morsomt utgangspunkt for en film? Noen må ha trodd det, for her er det stinkende resultatet. Humoren begrenser seg til en feit kar som glemmer hva han skal si når han møter dama han liker, før han snubler og ruller tre ganger rundt. Innimellom

1

setter han noe i halsen og blir flau da han blir busta for å tisse opp imot et tre. Det føles som noe Rob Schneider ville spilt i, men selv ikke han ville vedkjenne seg denne møkka. Filmskaperne måtte legge lista enda lavere og endte isteden opp med Kevin James fra Kongen av Queens. Det er bare trist å se at komikeren Joe Rogan også prøver seg som skuespiller, for dette kommer ikke til å bli hans gjennombrudd. Men når du tror at det ikke kan bli verre, så begynner dyra å snakke. Utrolig irriterende voice actors grynter ut slitsomme kommentarer som selv ikke treåringer synes er morsomme. Apekatter snakker om hvor mye de liker TGI Fridays og løver kommer med unnskyldninger for at de slikker seg i skrittet. Mange scener der dyrene skal snakke er filmet på lang avstand, for å spare penger på animasjon av munnbevegelser. Jeg pleier å prøve å finne noe positivt å si om de filmene jeg anmelder, mer her er det helt umulig. Dette er rett og slett en smertefull seanse å lide seg gjennom. Torgeir Blok Premieredato: 16. september

Spurvene Regi: Aleksei Fedorchenko Med: Yuliya Aug, Igor Sergeev, Viktor Sukhorukov, Yuriy Tsurilo Aleksei Fedorchenko tar oss med til et innesluttet russisk landskap, slik vi kjenner og ikke kjenner det. Til to menn, to spurver og en avdød kvinne. Til stereotypiske vodkaflasker, slitte trehus og en stor grå elv lik and grå elver. Og, til noe annet. «Jeg husker ikke når eller hvordan dette begynte. Jeg ville vite, jeg ville forstå, hvem vi egentlig var. Hvorfor vi var slik og ikke annerledes.» Slik innleder

4

protagonisten og fortelleren, Aist, Spurvene, mens kamera fanger den middelaldrende mannen som ung gutt i en båt, med en roende far og en død mor i et ullteppe. Hun er vasket og pyntet som en brud, og snart skal hun brennes og asken spres i vannet. Slik er skikken hos etterkommerne av Merjaene, et for lengst forsvunnet finsk-ugrisk folkeferd. Slik er det bare. Like lite som gutten og mannen ved historiens begynnelse vet hvorfor det er slik og ikke annerledes, vet verken han eller vi mer om Merjakulturens basismekanismer ved filmens slutt. Men vi vet

Pushwagner Regi: Even Benestad, August B. Hanssen Med: Hariton Pushwagner Pushwagner er en raring, hva? Den speisa fyren! Og genial, da! Han er et geni, du vet det? Han ser ting som ikke vi andre ser. Har du sjekket ut Soft City, eller? Fyy, faeen! Huxley og Orwell kan gå hjem. Det er fint å ha ham tilbake, han var jo litt ute noen år der. Bodde på gata og sånn. Forresten, jeg tror han er ganske ute ennå. Men han bor inne, da! Omtrent slik kan Pushwagners posisjon i den norske offentligheten oppsummeres, og, vel, omtrent slik kan Pushwagner: The dokumentary oppsummeres. Benestad gjør i og for seg ærlige forsøk på å trenge bak maskespillet til Push (som venner får lov til å kalle ham), men bak den geniale julebruskongen, karakteren som Terje Brofos har perfeksjonert og valgt å iscenesette i offentligheten, er det kanskje ikke så mye? En syk, alkoholisert, gammel mann, joda, men det visste vi da? Benestad/Hanssen kan få så mye access de bare vil: En bulleteng i Dagsrevyen er gjerne like avslørende. (Påfallende også hvordan Pushwagners interaksjon med diverse mediehus – NRK, TV 2, VG-TV – utgjør store deler av filmen). Gudskjelov for de benestadske øyeblikkene – dere vet, balstyrig sort-hvitt kamera med fokusproblemer, høy meta-faktor – der han

3

heller ikke mindre. Isteden bruker Fedorchenko en repetisjon av ritualet – fortellingen om den voksne Aist, sjefen og hans avdøde kone – som et konkret utgangspunkt for eksistensiell undring. En obskur praksis og en like obskur kulturarv som utgangspunkt for å tydeliggjøre det vilkårlige ved settet med stifter og knappenåler som holder oss sammen. Et kort dykk mot bunnen av det uutgrunnelige livet. Vakkert, ambisiøst og renskåret, men meditativt mer enn tankevekkende. Ragnhild Brochmann Premieredato: 19. august

litt Louis Theroux-aktig lokker Push ut av sin comfort sone og inn i skriftekammeret. Stilt til veggs kan vi glimtvis skimte nye og betegnende sider hos Brofos, bak det tilgjorte: Den stolte, selvbevisste kunstneren som gudsforgåen, sjelden med hell, forsøker å regissere omgivelsene. Narrativ lugging: For øvrig kan det bemerkes at mangelen på drivstoff blir litt hemmende i lengden. Her er intet handling i tradisjonell forstand. Regissørene gjør et halvhjertet forsøk på å fylle tanken med Dreyer-rettsaken, men holder klokelig igjen all den tid de fleste kjenner utfallet av saken (Push vant). Ulikt den forrige Benestad-dokumentaren, den ræva titulerte Natural Born Star (2007), som ble løftet av et like omfattende som gripende arkivmateriale, er denne filmen preget av påfallende lite sepia-bilder og tilbakeskuing. Den typiske dokumentar-stoneren – «Hey, what happened in the sixties, man?» – vil gå skuffet hjem. Eneste «Dette er ditt liv»-mimringa er når Push snakker om sitt første møte med svire- og åndsbror Axel Jensen. Sekvensen er imidlertid blant filmens fineste og evner å slå på noen emosjonelle strenger som resten av filmen dessverre ikke lykkes med. Til det tar posøren Push for mye plass. Eller er det nettopp det som er Terje Brofos? Håvard Nyhus Premieredato: 2. september

Iver Findlay//Marit Sandsmark (us/no) m/Pål Asle Pettersen, Eric Dyer & Victor E. Morales

“fractured bones/let’s get lost” 9 & 11/9 & 14-16/9 kl 20

www.blackbox.no 72

8/2011


Endelig tilbake!

PREMIERE Torsdag 22. september kl. 22:15


TV

SVAR PÅ DET RETORISKE SPØRSMÅLET TEKST Aksel Kielland Det norske TV-årets mest fascinerende periode har siden flere år tilbake vært romjula. Ikke bare avser TV 2 i en kort periode allernådigst sin lukrative annonseringstid til frivillige organisasjoner; hva gjelder programmert innhold er det som om døren for et par dovne, stappmette dager settes på gløtt for ting som ellers aldri er å se på norsk fjernsyn. Det er som om de riksdekkende norske TV-kanalene i denne korte uka kaster alle konsepter om god smak på gangen, i et desperat forsøk på å komme à jour med sine konsesjonsforpliktelser – med en del ytterst besynderlige konsekvenser. Plutselig serveres et norsk fjernsynspublikum konkurransedans, bowling og rytmisk sportsgymnastikk som om det var den mest natur-

lige ting i verden. Dersom publikum i det hele tatt registrerer det som foregår på skjermen, innhyllet som de er i en tåke av ribbeindusert, avgassbasert apati, er det først og fremst sjokket og forvirringen som holder dem fast på kanalen. Det samme gjelder disse idealistiske reklamefilmene; brorparten av dem er laget etter «fetter’n min har et kamera»-prinsippet, på et budsjett som vanskelig kunne holdt den gjengse norske ungdomsskolejente med porsjonssnus i mer enn en uke, og tar seerne med inn i en magisk verden av offentlig finansierte støtteapparater som ellers er lukket for de fleste av oss. Og det er vanskelig å reagere med annet enn vantro fryd når underbudsjetterte amatørfilmer med usvikelig tiltro til egen sak gjør sitt ypperste for å formidle fortreffeligheten til organisasjoner som Norsk revmatikerforbund, Folkeaksjo-

nen hypotetiske livmorshareskår, Bedrøvede bratwurstbakeres etterlatte, Landsforbundet for rektal amnesi og Amputerte kortdistansesvømmeres fellesforbund. Inntil TV 2 satte igang Skal vi danse? var det innenfor disse rammene TV-overført norsk konkurransedans hørte hjemme, og ideelt sett hadde det fortsatt vært slik. Som idrett er konkurransedans på linje med orientering, isdans og konkurranseskyting – med andre ord forvirrende, langtekkelig og kjernefamiliesplittende kjedelig. Som estetisk opplevelse er det på nivå med skjønnhetskonkurranse for babyer, dokumentarfilmer om plastisk kirurgi og reklamerplakater for solariumssalonger. Likevel er Skal vi danse? en suksess. Men det handler naturligvis ikke om dans. Dansen er bare en utspjåket, overpudret og over gjennomsnittlig TV-vennlig utfordring som de utvalgte kjendisene skal arbeide seg gjennom. Egentlig handler det om mestringsfølelse og samhold og andre ubehagelig teambuildingaktige begreper fra privat sektor. Men teambuilding på vegne av hvem? Det er lenge siden det sluttet å være en prioritet å kurere de oppmerksomhetssyke; det har uansett ingenting for seg. Impulsen om å stille opp i kjendisbaserte dansekonkurranser på TV handler ikke om det enkelte ego, så mye som det handler om publikums frykt for Den fallerte kjendisen. En gang tidlig på 2000-tallet så jeg Knut Bjørnsen stå og selge kjeler på taket over inngangen til en butikk i Kristiansand sentrum. Jeg har hatt min andel sørgelige jobber i mitt liv, men ingen av dem har gjort meg så trist som synet av den tidligere Kvitt eller dobbelt-programlederen som var henvist til å bruke siste rest av sin kjendisstatus på å selge teflonbelagt kjøkkenutstyr til et intetanende sørlandspublikum. Og jeg tror ikke jeg er alene om dette; det er et eller annet dyptliggende i mennesket – og kanskje spesielt i nordmenn – som går i stykker når kjendiser rives ut av sin medierte verden og inn i en verden uten kameraer, flatterende lyssetting og overdrevent velvillige

fortolkningsrammer. Ingen har lyst til å se Inger Lise Hansen selge båtforsikringer i Kragerø; ingen ønsker å støte på Rune Larsen som sommelier på en middels god bergensrestaurant; ingen blir glad av å møte Noman Mubashir i skranken på DNB Nor. Ingen vil se mennesker som har oppnådd kjendisstatus reduseres til helt, helt vanlige mennesker. Kjendisene vet dette, og de vil ikke det norske folk så vondt. Derfor kan man ikke egentlig klandre verken TV 2 eller de deltakende for at Skal vi danse? finnes. Det er på sett og vis et sympatisk prosjekt – problemet er at det er så sjelutslettende uutholdelig å faktisk se på det, samt at det legger beslag på tid og ressurser som heller burde vært brukt på mer fornuftige programmer. Hvis man nå på død og liv skal stille til veie et sysselsettingstilbud for fallerte kjendiser basert på en sport uten publikumstekke sier det seg selv at bowling er det soleklare førstevalget. Hvis man ønsker å se Anna Anka og Lars Bohinen iført hudfargede tights og utilrådelige mengder brunt ansiktspudder kunne dette formodentlig latt seg gjøre innenfor mer oppbyggelige rammer. Og hvis TV 2 er på jakt etter et programkonsept som sikrer dem en stri strøm av promoartikler på dagbladet.no, er det både billigere og logistisk sett enklere å montere et par overvåkningskameraer på soverommet til Jenny Skavlan. Men som sagt, helt uten forsonende kvaliteter er det nå ikke. Alt kan dessuten tilgis, såfremt norsk fjernsyn bare beveger seg én tomme nærmere det stadiet der man produserer programmer som SVTs Vad är en människa?, hvor programleder og audiovisuell foregangsmann Fredrik Lindström uforstyrret og uten fiksfakseri fikk intervjue psykofarmakologer, kjønnsforskere og professorer i idéhistorie om den menneskelige tilstand i en hel time.

Hva er et menneske? Skal vi danse? Svar på det retoriske spørsmålet.

Atle Antonsen • Tuva novotny • anders Baasmo ChristiAnsen agnes Kittelsen • rolf lAssgård • iBen hjejle

SESONG

samlivsterapeuten som mener alle burde bo alene

PREMIERE toRsdag 22. sEPtEMbER kl. 21.40 på tv 2 74

8/2011


SPILL Tilbakelent hullkravling Desktop Dungeons Windows, Mac, web, iPhone, Android Gratis eller ti daler www.desktopdungeons.net Dungeons of Dredmor Windows, Mac www.dungeonsofdredmor.com

Det er antageligvis på grunn av at en av utviklerne bodde en stund i Stavanger at «rougelike»-spillet Dungeons of Dredmor inneholder flust med referanser til lutefisk. Hvis du er ekstra heldig får du tak i et apparat som kan omforme hva det skal være til lutefisk. Akevitten i dette spillet inneholder 100% alkohol. Forfriskende! Etanol er en god ting i dette spillet. Positivt ladet er også spilldøden: «Congratulations, you have died!» Det er morsomt frem til døden inntreffer også.

1

En annen aktualitet i samme gate er Desktop Dungeons fra Sør-Afrika. Det renner også over av elegant vidd, og egner seg godt til korte perioder med spilling, siden man typisk kravler gjennom et hull på cirka ti minutter. Det kommer til å passe deg bra, dersom du, som meg, sliter med å finne tid til lange perioder med avkobling. Dessverre er det lett å bli hektet, og bare ta en runde til. Og en til. Og en til. Og en til. Og en til. Og en til. Og en til. Og en til. Og en til. Og en til. Og en til. Og en til. Og

en til. Og en til. Og en til. Og en til. For en stil. Og en til. Og en til. Og en til. Og en til. Og en til. Og en til. Og en til. Og en til. Og en til. Og en til. Og en til. Og en til. Og en til. Og en til. Alpha-versjonen er gratis, og den har skikkelig dårlig grafikk. Det liker jeg. Hvis man forhåndsbestiller fullversjonen får man tilgang til beta-versjonen. Den har litt mer fancy grafikk. Og litt flere fancy funksjoner. Og kjører i browseren for økt casual-itet. Kult! Cool.

FILM&KINO

Kunstferdige rullespill Rock of Ages Windows, Xbox 360, PS3 www.atlus.com/rockofages

FÆDRELANDSVENNEN

Proun Windows Donasjonsbasert, altså kr 0 til ∞ www.oogst3d.net

NETTAVISEN

De Blob Windows Gratis! www.oogst3d.net Jeppe Hein, ’360 presence’ (2002). Et eksempel på knusing i samtidskunstkontekst.

ACE Teams forrige eskapade, Zeno Clash, var en surrealistisk voldsorgie uten like; stil er noe disse menneskene ser ut til å være opptatt av. Rock of Ages kommer ut i disse dager, og gir deg en viss grad av kontroll over en stein som ruller gjennom en håndfull kunsthistoriske epoker, og på vegen får den knust noe antikk kunst, en overdimensjonert David-statue av Michelangelo, og noe bekmørkt romantisk føleri av

1

Goya. Steinen kastes også innom noen gotiske middelalderkatedraler før den snirkler seg gjennom rokokko. Jeg håper det kommer en samtidskunst-oppdatering etter hvert. Apropos kunst og kuler, sjekk også ut Proun, der kulen ruller gjennom abstrakte landskap som minner om et Mondriaan eller Kandinsky-maleri – tittelen er en referanse til maleren El Lissitzky, som brukte begrepet til å betegne

«stasjonen der man skifter fra maleri til arkitektur» – i et forrykende tempo. Spillet er utviklet i landet der ulovlige substanser er lovlige. Samme team utviklet prototypen de Blob, der musa styrer en fargeklatt som ruller rundt i Utrecht og maler byen rød samt i andre freshe farger. Det minner om Katamari og Loco Roco iblandet et islett Carmageddon, for de som kjenner til slikt. Dersom ikke minner det ikke. Fresh!

Cyberpunken vender sin augmenterte nese tilbake Deus Ex Human Revolution Windows, PS3, Xbox 360, OnLive www.deusex.com E.Y.E. Divine Cybermancy Windows www.eye.streumon-studio.com Hard Reset Windows Utgis i september www.hardresetgame.com

Ikke bare kommer det tre nye cyperpunkete spill ut i disse dager: På kunstgalleriet No.5 i Bergen er det noen digitale stilleben å se denne herrens måned – et av dem inneholder coveret til filmen Cyborg fra 1989. Tilfeldig? Kanskje. Det er en film med Jean Claude Van Damme, og den er passelig lite kul. Bra muskler, likevel, og masse bra brøling. Mye bra! Deus Ex 3: Human Revolution kommer ut like før blekka du holder i hånda, og det betyr høytid i intellektuelle spillmiljøer. Her kan man kan meske seg i konspirasjonsteori-referanser og generell teknoparanoia i actionrollespillform. Den formen har

1

E.Y.E.: Divine Cybermancy også tatt. Dette er et ambisiøst prosjekt fra Streum On Studio, som foregår i et fremtidsunivers som er omfattende nærmest til det megalomane, fullt av skrivefeil, med et merkelig appelerende design. Dersom du ikke har tid til eller lyst på rollespillenes kompleksitet, men til gjengjeld har lyst til å skyte på roboter mens du springer bakover, kan du satse de surt oppsparte pengene dine hardt (cyberpun intended) på det destruktiode (er det et ord? Nå er det det) Hard Reset fra det polske studioet Flying Wild Hog. Det bringer tankene hen til det useriøse Serious Sam, samt eldre, arcade-aktige spill fylt med

formålsløs 90-tallsvold. Som du forstår, er det en sammenheng mellom disse spillene og tidligere nevnte Proun og Rock of Ages: Her er det også kuler, men de kommer ut fra pistoler og geværer. Hvis du føler deg mer på den retro-pasifistiske siden av cyberpunken kan du kose deg med gode gamle Normality, nylig relansert på GOG.com og DotEmu.com. Et annet klassisk cyperpunk-eventyr, Beneath a Steel Sky, er forøvrig å få tak i gratis, for fattige og folk med god smak. Tasty!

i salg på dvd og blu-ray nå!

SPILL: Rasmus Hungnes

8/2011

75


EUROPAFILM AS PRESENTERER

MICHEL PICCOLI I

VI HAR EN PAVE en film av

NANNI MORETTI

PÅ KINO I OKTOBER!

VHP241x360.indd 1

30.08.11 20.52


POLITIKK

Mitt Brille Land Å begrense antall brillesett vi kan se verden gjennom, begrenser også mulighetene til å forandre den. Tekst Tore Andvig ILLUSTRASJON KRISTOPHER HERHOLM Stadig nye kriser. Når det verste sjokket etter finanskrisen omsider har lagt seg, lurer det en ny én rett rundt hjørnet. Samfunnene i vesten er tynget av økonomisk stagnasjon og vedvarende høy arbeidsledighet som følge av ideologisk motiverte sparetiltak. Det ulmer i Europa og vi aner at opptøyer aldri er langt unna overflaten. De moderne demokratiene virker ute av stand til å adressere problemene. Den foreløpige responsen har variert fra inkompetent til den rene og skjære galskap. Stater redder banker, men kutter i trygder og pensjoner. Stadig flere – ikke bare ungdom i London – opplever at de står utenfor samfunnene, uten å øyne en utvei, en sjanse til å lande et meningsfullt og sikkert arbeid. For første gang siden begynnelsen av trettitallet tviler de fleste foreldre på at de vil overlate en rikere, tryggere og sikrere fremtid til sine barn, enn den de selv fikk overlevert fra sine foreldre. Både i Europa og på den andre siden av dammen, ligger venstresiden, det historiske svaret – den tradisjonelle demperen av kapitalismens mest brutale sider, menneskeliggjøringen av kapitalismens iboende brutalitet – som fisk på land: døende og desperat, forgjeves gispende etter luft før den blir slaktet, sløyd og spist. Venstresiden er utfordret av en mørkeblå, reaksjonær innvandrerfiendtlig, populisme med brune ytterkanter. Ut av disse frynsete bevegelsene trer stadig mer forstyrrende og farlige elementer frem; alt fra Behring Breivik og Tea Party-bevegelsen, til Fremskrittspartiet, Le Penn, Wilders, Sverigedemokratene og Berlusconi. Alle bygger de sin popularitet på et akkumulert sinne over dagens situasjon; usikkerhet, fremmedgjøring og avmakt. De målbærer folkets frustrasjon. Vi lever i en tid der neo-liberal ideologi har blitt internalisert i stadig flere av våre lands viktigste institusjoner. Sakte men sikkert bres

neo-liberalismen ut som et tungt teppe over en stadig større del av samfunnet. Resultatet er ikke bare at institusjoner er ute av stand til å ha den varmende innflytelsen de var tiltenkt, de er også ute av stand til å ta vare på sitt mandat, slik det opprinnelig var definert. Slik er de ikke lenger i stand til å være troverdige og effektive uttrykk for den kollektive viljen de til å begynne med var satt til å målbære. David Simons «The Wire» og Slavoj Zizeks siste sosialfilosofiske bøker er blant de mest avslørende observasjoner og analyser av dagens situasjon. På hver sin måte viser de to forfatterne hvordan dagens liberale demokratier er ute av stand til å håndtere problemene de er nødt til å løse. Problemene oppstår som resultatet av systemet. Zizek viser hvordan ideologi er et permanent og uutalt premiss for alle samfunnsdiagnosene og i alle handlingsalternativene vi gitt disse analysene kan tenke oss. Slik viser han problemene ikke er begrenset til feil eller pervertering av systemet på individ og/eller institusjonsnivå, nei, de er en iboende konsekvens av kapitalismen. Simon viser hvordan neo-liberalismen kledd opp i New Public Management-gevanter, ødelegger alle de viktigste institusjonene i en mellomstor amerikansk by, Baltimore. Over fem sesonger gir Simon en detaljert skildring av det organisatoriske økosystemet og hvordan institusjonene spenner bein på hverandre. Huset vinner alltid: Simon sier rett ut at serien dreier seg om konsekvensene av kapitalismens seier, den globale kapitalens undergraving av arbeidskraftens verdi; om alle arbeiderne vi ikke lenger trenger siden ny teknologi har gjort dem overflødige – eller produksjonen er flyttet til et lavkostland. Denne prosessen har desimert behovet for arbeidstakere innen industriell produksjon i de fleste vestlige land. «The Wire» beskriver resultatet av kapitalens triumf i vestlige industrialiserte økonomier – en verden der

Hva skjer når vi bare har ett tilgjengelig prisme å observere verden gjennom?” mennesker blir mindre og mindre verdt. Unntaket er de få som er på toppen av pyramidespillet. Som Simon sier: «Noen er heldige og finner på en ny musefelle – men det store flertallet av oss, mennesket som klasse, blir mindre og mindre verdt. Kapitalismen er et kasino der noen vil være heldige og vinne jackpot, mens det store flertallet taper, og oddsen alltid vil alltid være i husets favør.» «The Wire» er en studie i hvordan institusjonene som har blitt bygget for å ivareta fellesskapets interesser, ikke lenger virker. Hvordan de i stedet ender opp med å ivareta sine egne interesser: «oligarkiet vi liker å kalle et demokrati som er besatt av penger», sier Simon. Hans fokus er ikke bare hvordan systemet er ødelagt, men hvordan det uten en omfattende politisk reform vil være tilnærmet umulig å forandre det. Simon viser til Shakespeare, Tchekov, Ibsen og «all that good shit». Her var individene i kamp med seg selv eller et system som kunne overvinnes. I dag – ikke minst hos individfetisjisten USA – er imidlertid de gamle grekerne mer relevante. Her spiller individene en heroisk, så visst, men likevel nytteløs kamp mot skjebnen, en skjebne som avgjøres av gudenes interne feider eller hva orakelet i Delfi hadde spådd. Denne skjebnen, en skjebne uavhengig av vilje, evne eller heroisk kamp, er tragisk nok mer relevante i dagens postmodernistiske kapitalisme, mener Simon. «The Wire» legger frem dette synet, bare at gudene er byttet ut med institusjoner. Resultatet er det samme: En nytteløs og desperat kamp mot skjebnen med bare ett mulig utfall: Tragedie og undergang. Der Simon gir oss et detaljert utsnitt av virkeligheten, er Zizek langt mer anek-

dotisk i stilen og har et annet fokus. «I The Wire» ødelegges institusjonene fra innsiden, via de to ideologiske forutsetningene til neoliberalismen: New Public Management (NPM) og grådighet. Zizek utfyller Simons detaljerte beskrivelse av mekanismene i Baltimore, ved å vise hvorfor neo-liberal ideologi fører til innføringen av systemer som NPM, og hvorfor det er tilnærmet umulig å gå bort fra NPM så lenge vi er fanget i dagens ideologiske virkelighet. Zizek presenterer eksempler som viser hvor vanskelig det er å bli kvitt feilaktige oppfatninger som bunner i ideologi. Han er ikke så opptatt av hvordan mekanismene i systemet faktisk virker, men hvorfor disse mekanismene er en del av selve logikken til systemet, dets ideologi. Neo-liberalismen er ofte ute av stand til å adressere problemene fordi mange av dem er direkte konsekvenser av neo-liberalismens logikk, hevder Zizek. Han legger frem en ide om at ideologi og den materielle virkeligheten fusjoneres gjennom en prosess av «kollektiv internalisering av neo-liberalistiske verdier». En prosess som medfører at vi kun står igjen med et neo-liberalt vindu å se verden gjennom. Hva skjer når vi bare har ett tilgjengelig prisme å observere verden gjennom? Hvordan hemmes vi av den neo-liberale fortolkningen av virkeligheten, som vi alle er fanget i? Dette er spørsmål som Zizek stiller. Slik er han hele tiden på jakt etter den underliggende ideologien, de uuttalte, ubevisste premissene vi bygger våre samfunn på. Hva vi oppfatter som mulig er avhengig av hva vi oppfatter at er. Å begrense antall brillesett vi kan observere verden gjennom, begrenser også mulighetene til å forandre den. 8/2011

77


6 & 1 møter departure Ungdommelig overmot, eplekjekkhet, rockefloskler og Kent Bergersen. FOTO HILDE HOLTA LYSELL Noen band setter heroin når de øver, Departure spiser sjokolade. Noen hopper over de ni hundre frivillige konsertene mot AIDS og stikker rett på stadion for å spille: Lerkendal stadion … playback. Natt&Dag har møtt et band som er kule å prate med – uten at de spiller hardcore. Sett slikt da, gitt!

6 6

Hva får vi ikke lov til å spørre om? – Kjærligheten og damerne. Og kjærligheten og gutta, det er enda verre.

Enn det da. Spilt på UT Awards, Spellemannprisen, hyppig spilt på P3, skal spille på Pstereo nå, og det uten å ha mottatt noe oppmerksomhet fra Norges hippeste avis, Natt&Dag? – Det føles veldig bra å ha gjort alt dette. Og spesielt imponerende av oss å ha fått til alt dette uten å ha Natt&Dag i ryggen. Se for dere hva vi klarer nå liksom. Det er jo hyggelig av dere hiver dere på, rett før det smeller. Det er på tide at dere plukker opp ting litt tidligere.

78

8/2011

1 1

Oh, snap. Har dere vært TOPPplakat ennå? – Nei, Starlet.

Men det er drømmen å bli TOPPplakat, ikke sant? – Pass deg nå, vi har fuzz på gitaren. Vi er et pop/rock band. Hva synes dere om at Trondheim Calling og Tempo har en Song Expo nå, altså en låtskrivercamp for unge talenter i Trondheim? – Kjempebra. En av oss, Erlend, som også er låtskriveren i bandet har jo vært aktiv der i dag. Veldig mange interessante folk å møte på for karrierens del. Vi er jo relativt ferske som band og helt sikkert ukjente fjes for de fleste i musikkmiljøet i Trondheim.

6

Hva da, henger dere ikke på BrukBar og Blæst hver dag? – Nå er vel kanskje ikke Trondheim mest kjent for kommersiell pop/rock. Vi kjører jo kommersielt. Likevel føler vi at vi

1

har vi fått god støtte fra miljøet, så det er tydelig at de fleste har skjønt at dette ikke er så fælt. Vi spilte jo på Trondheim Calling med suksess, og musikkmiljøet i Trondheim har også blitt veldig mye mer mottagelig for annen musikk. Det gamle rockemiljøet som vi kjenner det var mye mer hardcore – så vi fikk sjokk da Trondheim Calling kjørte hitskriver-konkurranse. En annen grunn til at vi kanskje skiller oss ut, er at vi «slapp unna» alle konsertene på Isak også videre – vi hadde låtene klar til By:Larm og hoppa over alle de små konsertene i mellom. Hvorfor det, er dere så godt likt av folket? – Vi hadde jo usedvanlig mye flaks og sikkert litt dyktighet. Vi ga jo ut «Half/ Split» på Urørt, også gikk det to uker før vi fikk beskjed om at vi var B-lista. Og da var vi så ferske i gamet at vi ikke skjønte hva B-lista var engang. Vi har lært siden det, hehe. Det ga oss en flying start – og vi har vært heldige og fått jobba med dyktige folk.

6

Er vi trøndere gode på musikk, sånn seriøst? Vi har jo Stargate, Åge og ja, øh, dere? – Det er jo noen som har vært flinke til å gjenskape hiten, som for eksempel Mikkel Storleer Eriksen. Men det har vel vært problemet til Trondheim er at det ikke er noe internasjonalt over det – det er sjelden man hører en trøndersk låt og tenker at det den kunne funka internasjonalt. Margaret Berger må være det nærmeste.

6

Hva er dere da? – Vi mener jo selv at vi kan skape noe og at vi har det som skal til – noe vi har fått tilbakemeldinger på også. Samtidig stikker vi fingeren i jorda og vet at sjansen er mikroskopisk.

6

Noen sier dere er nye The Killers, andre sier de nye Stage Dolls, hva synes dere selv? – Hey, Stage Dolls havna på Billboard-lista! Vi spiller den musikken vi liker – den vi har hørt på hele livet. Vi vokste jo opp med punkrock

1


Det er sjelden man hører en trøndersk låt og tenker at den kunne funka internasjonalt.”

som Green Day, så inspirasjonen har kommet av den nittitallsgreia der, samt Jimmy Eat World og ja, The Killers, blant annet. Hagen hører gjerne på britpop, mens Fredrik heller mot hardcore. Jeg (Erlend) starta med 8-bits nintendomusikk, så da det ble i vinden for noen år sida ble jeg ganske grinete for at jeg måtte spille i rockeband i stedet for å være DJ på Supa … I stedet havna dere på Lerkendal i fire minutt, hehe. – Herregud, der var det vått. Ja, den våteste greia ever. Aldri opplevd så mye regn før, men artig å spille for 16.000 tilskuere.

1

Altså, musiker i 2011: skrive egne melodier, ikke selge singler, ta på seg plenty spillejobber for en slikk og ingenting? Finnes det noe håp? Kan vi noen gang få et nytt U2? Bono er jo greit rik nå. – Altså, vi har jo to hundre tusen avspillinger på Spotify, så det har vi tjent to hundre spenn på – minst. Men det er like gøy å lage musikk

6

og spille konserter selv om man ikke tjener på å selge plater som de gjorde på slutten av åttitallet. Men da må man bare tenke nytt. Hva da, bensinstasjoner? – Svaret ligger på internett og i film og spill. Og TONO har vi fått en fin sum fra. Vi er jo spilt nærmere seks hundre ganger på P3. Også er det mulig å tjene litt om man lykkes bra på konserter.

1

Er det konserter som er blitt den nye incomen? – Ja, absolutt. Og det virker som konsertprisene har gått opp. Vi var på Montéekonsert nettopp som kosta over to hundrelappen. Og det var verdt pengene. Samme med Rumble in Rhodos.

6

Hvem tjener på det da, bandet eller arrangøren? –Kommer jo an på hvilken deal du har det da. Vi spilte jo på Blæst med gratis inngang forleden – og da tipper jeg de ihvertfall tjente en del penger på øl.

6

Når kommer det plate? – Første kvarteret av 2012. Også blir det singel nå – arbeidstittelen for den er Kent Bergersen.

6 6 6

HAHA. Kenta. – Kenta ja. Driblekongen.

Mye internt overmot her nå – kjenner dere hverandre godt? – Hele bandet har kjent hverandre i overkant av to år. To av oss spilte jo i 1001 før, sammen med Conor Patrick, som egentlig har hjulpet oss i gang med hele bandet her skal produsere mesteparten av albumet vårt. Sammen med Erlend som produserte de to første singlene. Vi får ta et kurs i å ikke være så interne.

guttegreie: «Er han en bra fyr, så spiller han FIFA». Vet du hva, bare skriv at vi møttes på dommerkurs du, hehe. Men manageren vår Tommen har store problemer med dette med FIFA da. Han lever på åttitallet og tror at dataspill er geek. Så skriv at vi tar litt heroin også, er du snill. Departure består av: Erlend Angelsen (gitar), Trond Lindset (vokal), Morten Hagen (bass), Adam Storli (gitar/synth) Fredrik Jenssen trommer) Har til nå gitt ut singlene Half/Split og Gravity. Aktuell med ny single og Norgesturne utover høsten. Album kommer tidlig i 2012.

Hva er greia med FIFA, hvorfor får vi ikke lov til å spørre om det? – Fordi vi uttalte på Popsalongen på P3 at flere av oss møttes gjennom en felles interesse FIFA. Du vet, det er en sånn

1

8/2011

79


2011-september-trondheim  

SMAKEN Av tRONDHEIM NORSK HIP HOP HvOR BlE DEt Av BAllENE, HjERtEt OG SjElA? OSlO 31. AuGuSt HODEjEGERNE PuSHWAGNER jAy-Z / KANyE WESt ZOlA...