Page 1

stavanger/sandnes 10 - november 2011 // ego

WWW.NAttOGDAG.NO

& MØTER Arild «Hulk» Haugen dyreparken:

har stavanger et drikkeproblem? går solo

Lars Vaular nathalie nordnes anders gjerde hedvig mollestad trio lura turistheim cafe humbug motsol +++

Trond Eltervaag / Foto: Helle Navratil

N&D ANMELDER: Drive Contagion Sommerland Björk The Devil’s Blood Hanne Kolstø +++

Natt&Dag - Siden 1988


Privatistundervisning i Stavanger

TA OPP FAG SOM PRIVATIST Ett eller flere fag, valget er ditt! :

VI TILBYR

er

kter a r a k v a g bedrin

For

Påbygging e

tans e p m o k e i Stud

k

pta p o e d n e p ø Fortl

Ta kontakt med oss for en gratis rådgivningstime! For mer informasjon ring 51 53 88 77, se sonans.no eller send sms sonans stavanger til 1980


IS

ta

Privatistundervisning i Stavanger

va

19

ng

89

er

OPPTAK PÅGÅR NÅ Oppstart 9. januar. :

VI TILBYR

g n i n v i g d å r Gratis urs k s d l e v k g Dag- o e t t a m i p l e is leksehj

Grat

sen

kas e n å L v a t Godkjen

- når du virkelig vil videre

sid

en


tenk hvis han aldri ringer...


Det er mange ting du kan bekymre deg over HVOR DU SKAL BO TRENGER IKKE VÆRE EN AV DE.

Norges største formidler av hybler og bofelleskap


STAVANGER/SANDNES - NOVEMBER 2011 Sjefredaktør CHRISTIAN FORSBERG forsberg@nattogdag.no Redaktør Bergen & Stavanger HÅVARD NYHUS nyhus@nattogdag.no Redaktør Trondheim KARI KRISTENSEN kristensen@nattogdag.no Redaksjonsjef MARIE-ALIX ISDAHL VOISIN isdahl@nattogdag.no Redaksjonsmedarbeider EMMA CLARE GABRIELSEN emma@nattogdag.no Redaksjonsassistent THEA ØSTERBERG osterberg@nattogdag.no Art Direction LOUD AND CLEAR www.loudandclear.no AD-Assistent Andreas Tylden tylden@nattogdag.no Skribenter Ole-Morten Algerøy Tore Andvig trond arnfinnsen Wenche Sundt Bendixvold Ragnhild Brochmann Torgeir Blok svein brustad thomas cook Andreas Dahl Christian Forsberg Emma Clare Gabrielsen eirik gjesdal Inger Lise Hammerstrøm Rasmus Hungnes Thomas Kenworthy Aksel Kielland Kari Kristensen Tete Lidbom Lars Kristian Midtsjø Jørgen Nordeng Ulrikke Nordseth Håvard Nyhus Kristoffer P. Rambøl Mathias Rødahl ingeborg sanner øyvind skarbø Hans Christian Skovholt Oda Solberg Pil Cappelen Smith Andreas Tylden Marie-Alix Isdahl Voisin Thea Østerberg Håvard Ringen

24

1

Ø M E R KE T ILJ

Trykkeri

01

M

8

INNHOLD

Fotografer Andrew Amorim trond arnfinnsen Stephen Butkus Jørgen Gomnæs Julie Aida Graf Øystein Grutle Haara erik sæter jørgensen Jeton Kacaniku HELLE navratil Ingrid Pop Sjursjur borghild lee strand Jonas Meek Strømman

64

Illustrasjon Andreas Tylden Daglig leder CHRISTIAN RASMUSSEN christian@nattogdag.no Salg- og markedsjef PHUONG CEDRIK VAN PHAN phuong@nattogdag.no

14

Markedsavdeling BJØRN AUNE ANDERS B. HANSEN ESPEN HAUKAAS JOHNNY JENSEN Aleksander Schei MARIUS SOMMERFELDT salg@nattogdag.no

Trond Eltervaag: Fandenivoldsk melankoliker ............................................................................... 12 Hva har du i bagasjen, Jonas Forsang? ............................................................................................... 14 Nathalie Nordnes om utvandrerhistorie og Richard Attenborough ...................................... 21 Når bibliotekarer marsjerer ................................................................................................................. 25 Less is more ................................................................................................................................................... 28 Uskylden er tapt ......................................................................................................................................... 30 Bildeserie: DARJEELING CHAMPAGNE ........................................................................................................ 32 Testet: Lura turistheim ............................................................................................................................ 44 Øyvind Skarbø skriver om jazz .............................................................................................................. 46 Waste of Art-prosjektet i Stavanger ................................................................................................... 47 Ingeborg Sanner skriver om scenekunst .......................................................................................... 48 Mestertakter ............................................................................................................................................... 56 Dyreparken: Har Stavanger et drikkeproblem? ............................................................................... 58 Musikkintervju: Lars Vaular ................................................................................................................... 61 Musikkintervju: Envy ................................................................................................................................. 62 Musikk: Hanne Kolstø, Björk, The Devil’s Blood .............................................................................. 64 Film: Drive, Sommerland, Contagion ..................................................................................................... 68 TV & Spill ........................................................................................................................................................ 74 NATT&DAG møter Arild «Hulk» Haugen ................................................................................................. 78

Økonomi Netledger Utgiver NATT&DAG AS Trykk Media Norge Trykk Oslo Opplag 66.000 Redaksjonen tar ikke ansvar for ubestilt materiell Natt&Dag Oslo Nedre Slottsgate 25 N-0157 Oslo

61

Postboks 266 Sentrum N-0103 Oslo Telefon: 22 41 94 41 Natt&Dag Bergen Postboks 646 N-5807 Bergen Natt&Dag Trondheim Postboks 4410 N-7418 Trondheim For tips og presse: film@nattogdag.no musikk@nattogdag.no uteliv@nattogdag.no mote@nattogdag.no kunst@nattogdag.no scenekunst@nattogdag.no restaurant@nattogdag.no litteratur@nattogdag.no

49

www.nattogdag.no Takk til: Oss selv

DETTE HØRTE VI PÅ

68

Hybel.no - Norges største formidler av hybler og bofelleskap. Helt gratis! 6

10/2011


Hvorfor Mac til studiene? Mac er basert på verdens mest avanserte operativsystem, og er like brukervennlig som den er kraftig. Tell har spesialrabatter for studenter, lærere, skoler og universiteter. Kjøp din Mac hos Tell idag!

Tell - peiling på Mac

Madlaveien 10, 4008 Stavanger • Tlf 99316000 • www.tellit.no


OVERHØRT

LESERBREV Kjære Emma!

...

Når Operafestivalen skal rette seg mot ungdom gønner de på med «Hans og Grete på Kjøret». Fra hasj til herroin, liksom. En av VGs sportsjournalister har visstnok pælma ølflasker på en TV 2-bil Norges sjette rikeste butikk-konge var på restauranten St. Lars, hvor det hang et bilde av ham selv som så på et maleri av seg selv (metalol), og plutselig var bildet tatt ned fra veggen og lå i et hjørne …

Takk for sist. Syntesen av Burroughs og Barnas Gård (jeg har direkte erfaring med begge) syntes meg påtagelig dugelig fortellermessig, og subversiv, idet den som dagsrevyscene gir sikre sjokk uten at rikets mektige journalister (av typen: «Nå skal vi ha debatt, måtte den tyngste bekymring vinne!») skulle koke offerproblematikk av skildreriet; det yndige bruddstykket av dine ungdomsminner, i fin flukt mellom det billedrike susjettet til en totalforbudt kortfilm (eller langfilm eller dukkefilm) og utlegningen av en lovtekst. Det var derfor jeg tenkte: «Endelig en skrivende som vet å misbruke leserens hjerne. Hvem er den dama?» Da dukket du opp som en fe. Etter det har jeg lest videre i artikkelen («Animalplassert kjærlighet», artikkel om bl.a. dyresex i aprilutgaven, red. anm.) og fått med meg sjelene i helpels. Og så tenker jeg litt mer: For en tid tilbake var det diskusjoner om hvorvidt dommere skulle få lov til å gå med islamistskaut, og dermed utrykke identitet av religiøs karakter. Men hvorfor begrense seg til det religiøse, hvorfor ikke la dommerens drakt uttrykke identitet av karakter X? Og man kan jo kalle seg for hva som helst nå til dags, som Espen Værsågod Takkskalduha, Faen Jansen, Myggfrid og Gud Vet Hva. Og vips, på dommerse-

tet sitter Lille Kanin Wergeland, en blodtørstig moralist. Med den hellige gjenoppstandelse av en slags sodomiparagraf vil man således risikere forvaring for «avskyelig omgang med en ussel harepus» (sitat L. Kanin, dommer og kandidat til Høyesterett). Hvor blir det av våre felles verdier i det ville dyreland? Nei, takke seg til et godt, gammeldags skap, eller Pandoras eske, som det også heter, skjønt man risikerer å bli arrestert av en skaphamster. Når man har kjent lovens lange skaphamsterpote på ens skulder vil man vel nødig vise fingeren til purken en gang til. Eller hva? – Simen Kjære Simen. Kroken på Café 33 blir liksom ikke den samme uten den gnostalgiske samtalen med deg. Beklager smyginga rundt midnatt, men jeg tror ett glass til av Den Røde Fare ville ført til mer skade enn fryd. Regner med at du klarte å drikke opp, så får vi heller ta en raincheck på vinflaska. Og takk for mailen! Lov meg at du ikke holder sånt inne mer, a. Jeg trykker brevet i ego-utgavens ånd. <333 PS: Jeg regner med at det var fe som i at jeg er ei ku. Da saken du viser til handler om … dyr. – Emma

er ramla Forlaget Oktob SKJERPINGS seskriv signert es tenker pr jeg et k k bo no en ok Ooog r denne uka: «N vå rglund en Be ks bo ne ail Ru inn i m gs lesere: g ssere Natt&Da m forelsker se so nt at bør intere de stu g un Handler om en parti hvor de v. et ali i rilj tiv Ge ak ns Stee er politisk aktiv pga ed rasta som (han blir selv i en jente m g av cannabis …). Berrin sj se ha ali ot leg m » mun arbeider for at han er «im tirasisfor An i ss tro lig ar til sv forelskelsen, munikasjonsan være til daglig kom llen. Kan det ro e nn de i glund Steen er ne ofte å se i avise r.» er de og un er ka nt bo se tisk info om ervju her? Mer aktuelt med int

1

En velstående nordmann fra VGTV skal ha sendt sms til en av gutta bak Snoop Doggbookingen for å sikre seg listeplass til seg og sin nye jente. Tilsvaret var: «Ok, om du sender oss mms med bilde av jenta di». No, he didn’t. Yes, he did. Et stykk dragehode og et pinnedyr forsvant sporløst fra NATT&DAGs redaksjonslokale etter nachspielet etter N&Ds Kunsthall Oslo-/Jaegerfest. Tips som fører til oppklaring belønnes med bonger ved neste lanseringsfest.

5 i bag’en med Roland Lifjell

3 1 Roland Lifjell holder til daglig til i DJ-sjappa Filter i Skippergata, men er kanskje mest kjent for å være en av Oslos mest erfarne DJ-er. For tiden arbeider han i tillegg med nye låter under navnet Audibelle. Han anbefaler disse fem låtene i november:

1

Vril «UV» (Ostgut Ton) Knalltøff låt, med omtrent alle elementene liggende høyt i mixen. Slekter på klassisk stab-techno à la Basic Channel, men produksjonen er mer moderne som betyr mer rett-i-ansiktet miksing og lydvalg. Godt gjort av en relativt ny artist. Dette burde være tekstbok-techno for den nye skolen.

1 1

Et stykk dragehodeforsvinning oppklart da kompisen til NATT&DAGs eventansvarlig våknet med bilder fra nattens furryaction. En sporty journalist kjøpte kola på et utested i Oslo og ble hustla for en tusenlapp av en 18 år-gammel jente. Etterpå tok han tilbake tronen ved å rappe (!?) om den borderline-rapesexen han praktiserte på jobbtur i Midt-Norge. Real men don’t rap...

8

10/2011

G-Man «Quo Vadis» (D.Diggler Remix) Nok en ny remix- og utgivelsesrunde på denne underkjente klassikeren. Gez Varley også kjent fra LFO (tidlig Warp Records), har gitt ut en mengde plater på egenhånd, men denne låten er fortsatt et av hans største verk, og evigaktuell i sin minimalistiske form. D.Diggler lykkes i å gjøre respekt på originalen samtidig som han tilfører sin mykere dub-stil.

Slam «Area 51» (Drumcode) De skotske gamlegutta har funnet formen de siste årene og gjør det de kan best, lage musikk for store rom. I tillegg har de blitt husvarme på Adam Beyer sin stødige etikett Drumcode. Dette er et av høydepunktene, med et endeløst og enkelt delay-basert tema og primitiv perkusjon som doseres likedan.

2 1

Gus Gus «Arabian Horse» (Kompakt) Det finnes omtrent ikke ett dårlig øyeblikk på Gus Gus sitt åttende album. Den islandske gruppen er mestere på technopop, og bør nevnes i samme åndedrag som Fever Ray/The Knife. Temaene er enkle og fengende, uten å bli for banale. Vokalføringen og tekstene har samme kvaliteter, samtidig fungerer det på dansegulvet. Et nydelig technokinderegg!

4 1

Robert Babicz «I Am Here» (Babiczstyle) Mye elektronisk dansemusikk om dagen bærer preg av for mye loopbasering og derav manglende låtstruktur og generelt lite kreative idéer. Denne låten er strengt tatt et ypperlig eksempel på denne kritikken, men lydmester Babicz greier likevel å balansere på riktig side og holder interessen oppe i denne ti minutters lange hypnoselåten.

5 1


www.akademiet.no

litt mer

FOR DEG SOM VIL

r? e r e t k a r a k e r r e d l l e Be l l e r e n e g u ? d e r s e n g a n t pe Tre m o k e i d u t s l l e spesi

KARAKTERGARANTI AKADEMIET PRIVATIST tilbyr nå også fag på dagtid. Du kan ta påbygning til generell og spesiell studiekompetanse. Kveldsundervisning fra kl 17.30 - 20.45. Gå inn på akademiet.no, under privatist finner du mer.

G R AT I S RÅDGIVNING

www.akademiet.no - sandnes@akademiet.no tlf. 51 90 55 30 - Langgt 1, 4306 Sandnes


TIDENS ÅND

OVERHØRT

SMÅSTOFF

...

OSLHATE Etter at rosetoget var gått, blomstene visnet, og gatene rundt sentrum ble gjeninntatt av de vanlige karakterer og plott, ble man påminnet hvor lite det «jeg», som en inkluderer i det konstruerte «vi», har kontroll over denne byen en kaller «vår». Overdosetoppår, overfallsvoldtektsboom og drapsrekord gjør Vi skal ta byen tilbake til en farsott på linje med Gro Harlems famøse stadfesting om at Det er typisk norsk å være god. Graffiti og tagging på den norske folkesjela kan alltids vaskes vekk, men det burde kanskje andre tiltak til enn høytrykksspylern når skriften på veggen er i blod? Og det rungende svaret er JA! Flere tog, iPhone-apps med GPS-lokalisering og SOS-alarm, facebookgrupperinger, flere overvåkningskameraer, jeg-kan-følge-deg-hjemtjenester, mer politi, flombelyste gater og innskrenkede skjenketider. Hva med at vi bare legger ned hele greia a? Dropper bykultur og holder oss til vors, hjemmefest og blodbad?

1 1

VOLDTA EN VOLDTEKSTMANN Vi spår en ny folkebevegelse i november.

2 1

Da kongen av autotune og hit-sampling var på nachspiel etter konserten i Bergen, la han seg ned for å sove og dro ned buksa. En College Dropout-venninne av redaksjonen ble spurt om hun ville «ta på den»? «Are you looking at it?», spurte han med sin Beautiful Dark Twisted Fantasy. Hun: «Yes, it is a very nice penis, Mr. Golddigger. But you know that’s not the way to pick up girls?» «Yes, I know», sukket han Heartless. «I was just really tired and lonely». Det endte med at hun pakket ham inn i dyna, strøk ham forsiktig over hodet (altså der hjernen sitter), og ønsket ham god natt.

VIDERESENDING Dagens teknologisk brist: feilsendte mailer og SMS-er etterfulgt av angstfylte sekunder. Mailer fra det jødiske museum videresendes med AUSCHWHITZ, pirrende kjærestekorrespondanser videresendes til bookingbyråer, deppa-SMS-er fyres avgårde til feil person. FAIL.

3 1

SCREENSHOTTING I hele sommer har Oslos stumper vært klistra til barkrakken, men denne høsten har sommerflørten blitt kjæreste og alkoen legges på hylla en stund. Nå er alle klistra til pc-skjermen. Screenshotting er den nye vodkashoten.

4 1

RAINBOW SHOWERS & JOVISS-ANALSEXGUIDER Kjære alle forbrukerjournalister og rikskjendissexologer, kan dere vennligst slutte å skrive flere artikler om sex før vi drukner i våre egne rainbow showers? Vi er lei av de konstante overgrepene det er å komme over deres offensivt usexy sexguider med jovvis-formuleringer som «bakveien inn i himmelen», minst fem «jippi!», tre «lystige klype», og to «fjærlette slikk/trykk (mot prostata)». Det er ikke det nye, banebrytende tacokrydderet med pepperonismak, lilla lavkarbocupcakes, eller drittungers blodsukkernivå dere skriver om. Slutt. Vær. Så. Snill. Vi angrer allerede på den seksuelle revolusjonen.

5 1

LAVKARBO Hvor behagelig blir egentlig tilværelsen din om du drikker fløte til frokost, spiser bacon til lunsj, og til stadighet må unnskylde deg for at du ikke spiser opp poteten din på familiemiddager? Ja, det er flaut og du må belage deg på å kjempe flere kamper enn den for en tynn kropp! Du burde pugge i hvert fall én forklaring på hvorfor det har seg slik at karbohydrater fører til fettlagring, pugge minst én liste over glykemiske indekser og sørge for ALLTID å ha en boks med cottage cheese på fanget (=sosial awkwardness). Lavkarbodiettens tyranni har til og med nådd hamburgersjappa MAX, der de tilbyr en hamburger med to jævla salatblader rundt kjøttet, istedenfor brød. Men hvis folk blir tynne av det, la dem få holde på, og ta deg en bolle.

Da en kjent amerikansk singer-songwriter med fine skolisser sist var i landet, utsatte hun en kjent platebransjefyr for en totimers lang monolog om analsexens velsignelser.

Bakgården på Fisk&Vilt er verre enn hele Cafe Sør og deres klientell til sammen. Turban-far som viser «one lovetegnet» i et fargerikt fellesskap-post-22/7gla’jazzete veggmaleri? HVA. HAR. SKJEDD.

1

7 1

Bobler: sensitivitets-Kjell, «HAN HEEEEER», drukne i roastern, Jonny, irish coffee, drøyalt, apati, «skal jeg følge deg hjem?;) ... 10

10/2011

Tekst Redaksjonen Café Humbug, en av våre favorittsteder, som dessverre har sett seg nødt til å redusere åpningstidene for å få økonomien på fote igjen, melder om tre lovende kvelder i november. Ta dette som en henstilling om å møte opp. Dere vet hvor det ligger, sant? I Rosenkrantzgate 52. YOUTH PICTURES OF FLORENCE HENDERSON + LOOK MEXICO (US) 12. november Hei, Youth Pictures of Florence Hendersen! Si noe om forventningene! – Etter å ha spilt på ymse gulv det siste året, som i garasjen til en kompis i New Jersey, på en ungdomsklubb i Antwerpen, på minimal og skitten punkebule i Austin, samt i stua til en bestemor i Maryland, gleder vi oss skikkelig til endelig å få gjøre noe liknende i Norge, og det på det som mildt sagt må være den snilleste både platebutikken og kafeen vest for Youngstorget. Status for øvrig? – Vi jobber for tiden med vår tredje plate, og kommer nok til å spille en del fra den. Du kan høre de to første YPOFH-platene på bandcamp.ypofh.com

Venner som hyller andre venner på Facebook A.K.A. vi-veit-du-gjørdet-sjæl-hehe.

6

EPLEBUTIKK I biografien om Steve Jobs forteller den avdøde Apple-sjefen at å ta LSD var «en av de viktigste tingene jeg gjorde i livet». Uten LSD ingen iPad? Samtidig, 45 år forsinket, kommer omsider Beach Boys’ SMiLE i butikkhyllene, et vitnesbyrd om at utstrakt LSDtripping ikke nødvendigvis munner ut i revolusjonerende frukter likevel.

obligatorisk oppmøte

Universitas-oppslag: «Alltid pleid å få sekk i velkomstgave på BI, men nå har de begynt å dele ut bag istedet». Der ingen skulle tru at nokon drove thru: Bassisten i et norsk band med forkjærlighet for pirater sies å være den ukjente sønnen til en av Norges største kunstnere. I can be your hero, baby! Aner vi en ny eksentrisk kleskolleksjon?

MOTSOL 16. november Stine Janvin Motland – vokal Ståle Liavik Solberg – trommer, perkusjon ID M THEFT ABLE (US) + ANDERS GJERDE 24. november Skot Spear aka. Id M Theft Able er noe av det mest aparte som er kommet ut av Maine, Portland, «a monster of current fluxus», ifølge Keith Fullerton Whitman. Skot har i en årrekke produsert en ustoppelig mengde utgivelser på sitt eget Kraaag label, en operasjon som utfordrer den gjengse oppfatning av hva et «plateselskap» er (det er angivelig også et land - Kraagistan), og som har lykkes i å skape et eget lyd-univers bestående av bl.a. primitiv computer-musikk, selvlagde instrumenter, 60-tallets avantgarde gulpet opp som kroppslyder, kontaktmikrofoner, stopp-start paranoia iscenesatt med merkelige kostymer og unevnelige gester, samt skjegg. Mye skjegg. Anders Gjerde, som driver Cafe Humbug, har vært en aktiv del av den norske undergrunnsscenen siden slutten av 90-tallet, både som utøver, arrangør, og pådriver bak plateselskapet Humbug (som har gitt ut ca. 90 plater (vinyl, CD, CD-R, lathe cuts)) siden 2000. Han har spilt sammen med Pål Asle Pettersen, André Borgen, Full Narkose Band, Pikkulf, Kunstlusk, Vibracathedral Orchestra, Sindre Bjerga, Nils Henrik Asheim, Norwegian Noise Orchestra, Rogaland Hot Club, og Sleepyard.

NATT&DAGS ØLBAROMETER

Prisene tar utgangspunkt i ukas vakreste time: Fredag klokka 22:00. Melkebaren ........................... (0,4) 33,-

Gnu ..........................................

(0,4)

63,-

Alyana ....................................

(0,4)

49,-

Bar Bache ..............................

(0,4)

63,-

PIRen .......................................

(0,4)

52,-

Tango ....................................

(0,35)

64,-

folken ....................................

(0,4)

48,-

23+25 ......................................

(0,35)

64,-

Korvetten .............................

(0,4)

55,-

Harry Pepper ........................ (0,4) 64,-

(0,5)

55,-

Broremann Bar ...................

(0,33)

58,-

Holmen Bar ............................ (0,4) 64,-

Sky Club .................................

(0,4)

59,-

Dickens ................................... (0,4) 64,-

Rush ........................................

(0,4)

59,-

Megleren Øl&Vinstue ........

(0,4)

66,-

Stuen Bøker .........................

(0,4)

61,-

Taket ......................................

(0,33)

66,-

Emilio’s Tapas Bar ..............

(0,4)

62,-

Kontoret Bar ........................ (0,4) 66,-

Delhi .......................................

(0,4)

62,-

The Irish Don Lyne ..............

Cementen ..............................

(0,4)

63,-

Bilbao ...................................... (0,4) 66,-

CC .............................................

(0,4)

63,-

Timbuktu Bar .......................

(0,4)

72,-

Martinique ...........................

(0,4)

63,-

Bevaremegvel ......................

(0,4)

76,-

Viking Pub ............................. Helt Rått ..............................

(0,4)

(0,4)

64,-

66,-


Her kom mer vint eren Og her komme r vi, We rner!

Tre etasjer med bar, scene, nattklubb og uteservering! Nedre Strandgate 13 / 4005 Stavanger / www.alfwerner.no Ă&#x2026;pent hver dag fra kl. 18. Booking: booking@alfwerner.no / 51 56 36 82


Jeg begynte å forstå at det ikke er helt på jordet det jeg holder på med.”

Fandenivoldsk melankoliker Trond Eltervaag har laget en veldig dyr flyer, eller en EP om du vil. Tekst Trond Anfinnsen Foto Helle Navratil Rett under overflaten på EP-aktuelle Trond Eltervaag Hansen finnes det en del grums som med jevne mellomrom vil ut. Det var i sin tid Rage Against the Machine som sådde denne faenskapen i singer-songwriteren. Nå tar han konsekvensen av årevis med akkumulerte avleiringer; han går solo. Vi møter Trond på utestedet Martinique der han er daglig leder. Kulturelt sett var ikke stedet bare en synkende skute da han overtok. Den hadde allerede sunket. For lengst. Sammen med resten av staben har Trond hevet skuten, og skapt et potent utested der Stavanger-folk kan oppleve nybrottsarbeid fra up-and-coming band. Vi starter samtalen med å titte litt på selve innpakningen: Hei, Trond! Kudos for fint cover! – Jo takk. Det er en venninne av meg fra kunstskolen i England som har laget det. Så det er altså innen bildende kunst du har din utdanning? – Ja, jeg har hatt to år på Kunstskolen her i Stavanger, og så fire år i England. Da jeg kom hjem, var jeg assistenten til Craig Flannagan, og så jobbet jeg på utestedet Gnu. Men jeg fant fort ut at min egen selvdisiplin handlet om å sitte i timevis med gitar og sang – og ikke med pensel. Så jeg måtte ta et valg. Trond stod på scenen for første gang for 12

10/2011

hele ti år siden, da med bandet Sirplus. Det bandet er nå historie, og i 2005 eller var det i 2006 – Trond er litt usikker – begynte han å putle med nye sanger på egenhånd. Soloartisten Eltervaag var født. Musikalsk ryggrad Etter en tid i tospann med sin egen kassegitar og noen elektroniske innretninger på scenen, har han nå skrapt sammen et band som oser av selvtillit, både på scenen og i studio. – Jeg fant ut at det ikke var særlig rock’n’roll å stå alene. Jeg måtte jo ha med meg folk. Siden jeg selv er fra Randaberg, og siden jeg har sett ham spille hundre ganger, var det en selvfølge å prøve å få med Eirik Lye på bass. Thorbjørn Bryne fra Stone Fish Brigade er med på trommer. Overraskende nok så svarte folk ja hele tiden. Da begynte jeg å forstå at det ikke er helt på jordet det jeg holder på med. Både nevnte Eirik Lye og multiinstrumentalisten Sebastian Waldejer er faste i staben til Thomas Dybdahl, så det skal være musikalsk ryggrad så det holder i den musikalske lekegrinden til Eltervaag. På EP-en er også Kristoffer Riis fra Johnny Hancocks med på gitar, og Kristin Svanes og Margrethe Lunde er med på kor. Gunstig studio Trond er selv vant til å sitte bak spakene i

eget lydstudio, men denne gangen ville han kun være musiker og sanger. – Vi var hos Frank Østebø på Øksnevad Recording. Det er en sykt deilig plass. Du tar bare toget, går av, og så er du der. Førti minutter fra Stavanger. Andre ting enn gunstig infrastruktur som lå bak valget av studio? – Frank er en sykt bra mann, fast lydmann for både Kvelertak, Pål Jackman og meg. Thorbjørn, Eirik og jeg stod i et rom og spilte inn våre spor live. Da fikk vi akkurat den feelingen jeg var på jakt etter. Før har jeg mye spilt inn lag på lag, først gitar, så trommer, og så videre. Denne gangen ville jeg ha det mer live. Og så har jeg lagt på ekstra gitar og vokal i eget studio etterpå. Verdens dyreste flyer Det er gjerne andre beveggrunner som ligger bak en CD-utgivelse i dag, enn det var før den digitale motorvegen for fri flyt av musikk ble åpnet. Der artister tidligere spilte konserter for å selge plater, er det i dag omvendt: Plata er middelet. Trond er enig:– Denne EP-en er … jeg kaller det bare for verdens dyreste flyer, et flygeblad som skal … hva skal jeg si …? … få deg til å fly? – Hehe. Ja. Eller for å få spillejobber utenfor Stavanger. Det er vanskelig å skaffe spillejobber uten å ha noe å vise til. Vi har en følelse av at dette er noe folk kommer til å like, også utenfor Stavanger.

Kan du beskrive innholdet i denne flyeren? – Hm, det er et stort spørsmål. Dette skal jo være et hint om hva som kommer på en senere fullengder, og på en måte vise hvem Eltervaag er. Her er det fem sanger som dekker over det meste, noe rolig, noe mer countryaktig, og en liten flørt med det elektroniske. Jeg er jo en fyr som fikk kassegitar da jeg var liten, men som egentlig ville ha en elgitar. Det fikk jeg da jeg ble voksen. Men jeg kommer nok ikke helt bort fra singersongwriter-stempelet med det første. Trond presiserer: – Jeg har vel en slags singer-songwritermelankoli, men også et snev av faenskap. Jeg fikk lyst til å spille elgitar da jeg første gang hørte Rage Against the Machine. Jeg har ofte lyst til å spille skurregitar (gulvinnretningen som andre gitarister gjerne omtaler som fuzz eller overdrive, jou. anm.). Du har rukket å bli 33 år gammel. Er du fortsatt like sulten på ny musikk som du var i ungdommen? – Jeg er vel egentlig bare enda mer sulten. Det er så forbannet mye bra musikk, og det er så tilgjengelig. Det er nesten sånn at jeg tenker: Tenk om jeg går glipp av noe? Tenk om jeg ikke finner den og den artisten. Nå blir jo musikken spredd hele tiden, og det gir sjanser også for mindre band. Den selvtitulerte EPen «Eltervaag» er ute nå. www.eltervaag.no // www.martinique.no


Opplev mer i ferien

Designcontainer.no

veksle før du reiser!

psst!

Husk å veksle gebyrfritt hos FOREX Bank før avreise og når du kommer tilbake. God tur!

Last ned valutaappen til iPhone.

Velkommen til filialene våre for veksling eller tilbakeveksling, med åpningstider som passer deg.

STAVANGER KLUBBGATA 1 • TRONDHEIM SENTRALSTASJON • LILLESTRØM ST. • OSLO SENTRALSTASJON • ØVRE SLOTTSGATE 12 • FRIDTJOF NANSENS PLASS 6 • BRUGATA 8


Jonas Moksnes Forsang (30) kom til verden på julaften og vokste opp på Bekkelaget i Oslo, i følge ham selv «et identitetsløst sted å vokse opp». Som nittenåring signerte han som første norske rapper med labelet Universal og gjorde stor suksess med enmanns-ensemblet «Apollo». Deretter ble han låtskriver/ gitarist i det selverklærte skrangleorkesteret «Yoga Fire» med gutta fra Klovner i Kamp. Det siste året har han jobbet i mannebladet Alfa under tittelen «stjernereporter» der han hovedsaklig har jobbet med omfattende dokumentarsaker.

14

10/2011


NATT&DAG kler av en Alfa-hann.

Dette er saken: Stina Brendemo Hagen ble som syttenåring pågrepet sammen med to andre norske jenter på flyplassen i Cochabamba i mai 2008, med det som først ble meldt å være 22 kilo kokain i bagasjen. Dommen ble på 10 år og åtte måneder. Stina flyktet etter at hun var løslatt mot kausjon av en «anonym giver» etter over tre år i boliviansk fengsel. Ifølge Alfa fikk hun hjelp til flukten av leiesoldater fra et internasjonalt selskap, en organisering og gjennomføring som skal ha kostet to millioner kroner, og nok en gang, betalt av en anonym giver. Forsang publiserte saken om Stinas fødsel i første utgaven av Alfa i 2010. Reportasjen skapte debatt rundt bladets og journalistens rolle i saken, og det ble stilt kritiske og etiske spørsmål ved deres initiativ til å betale en jordmor for å reise ned og bistå Stina ved fødselen. I magasinets siste utgave, som kanskje blir det aller siste siden utgiver Magnum Media er slått konkurs, ble reportasjen om Stinas flukt fra Bolivia trykket. Nok en gang ble det reist spørsmål rundt sakens hendelsesforløp og bladets og journalistens rolle i saken. Jonas Forsang har hittil ikke kommet med noen uttalelser i media. NATT&DAG er de første han snakker med.

Tekst Emma Clare Gabrielsen Foto Jørgen Gomnæs Jonas: Tror du det faktumet at vi har pult kommer til å påvirke intervjuet? Jonas Forsang har diktert åpningsreplikken høyt for fjerde gang. Han har hatt tretti år på å forberede sitt aller første portrettintervju og humrer tilfreds hver gang han gjentar replikken. Jonas: Nei vent, kanskje et annet ord enn «påvirke». Mens andre Oslo-karer legger ut bilder av seg selv i baris med en Vodka Redbull og en skabbete kattunge på Kreta i høstferien, er Jonas på hemmelige oppdrag med hamrepuls og svetteperler i den ensomme hårlokken i panna. I alle fall om man ser på track-recorden hans det siste året. Han har fått en spesiell karakter og posisjon i norsk journalistikk ved å kaste seg ut i heavy settinger som både NATT&DAG og andre magasiner drømmer om å gjennomføre. Det siste året har han blant annet skrevet om torpedomiljøet, blitt invitert på innsiden hos Hells Angels og Outlaws, og vunnet «Årets feature» under Nordiske Mediedager for en artikkel han skrev om Arne Treholt. Ja, også må vi ikke glemme at han oppklarte et mord. Jonas: Dude: stryk at det er et «faktum» at vi har pult. Det er så Natt&Dag-ete med kvasismarte ord. Hør på denne: Tror du det at vi har pult vil påvirke intervjuet? Det er for så vidt et faktum at den såkalt undertegnede har skrevet for både Alfa og intervjuobjektet. Det skal også nevnes at det lønnet seg mer med sistnevnte enn mannebladet. N&D: Nei. Alle har pult på kontoret. Vi sitter hjemme i den halvtomme stua til Jonas Forsang. Sofaen er varm av ræv. Her har han sittet mye den siste tiden etter han henta Kokain-Stina hjem til Norge og Magnum Media havarerte. Den dominerende stemmen hans fyller leiligheten og renner over i en eller annen historie fra en eller annen strippeklubb i Berlin under MTV-Awards. Ja, for Jonas er aldri så tilnærmet lykkelig som når han vinner en pris …

– … eller er i ferd med å pule en modell, ja. Sånn går sitatet. Hør på det, a! Jeg kaster opp i munnen min av at jeg har sagt det. Det er satt på spissen, men har en kjerne av sannhet i seg. Dessverre. Til å være en kjekkas som har gjort så mange bragder virker det som du legger jævlig mye jobb i akkurat den dame-delen. Veldig mye effort og veldig mye tid. Hvorfor det? – Hadde jeg hatt svaret på den type spørsmål hadde jeg ikke trengt en psykolog. Men det bunner nok i to ting: Én: et behov for å alltid ha et prosjekt, og to: et grunnleggende behov for å bli likt. Vi kommer tilbake til de behovene. Men først: Går det bra? Det har vært noen røffe måneder? – Ikke spill det sympatikortet, a. Jeg har fått mange meldinger fra folk som synes synd på meg etter oppslagene i kjølvannet av Stina-saken. Det er faktisk litt provoserende. Oppstyret rundt Stina-saken har vært formidabelt, men det har først og fremst vært gøy. Ingen grunn til å sende bekymringsmeldinger foreløpig. De hentyder til en naivitet; om at jeg ikke visste hva jeg gikk til – og det vil jeg ikke ha på meg. Men det ligger vel en naivitet rundt hvordan dere har drevet Alfa? – Det kan du si. På godt og vondt. Vi har nok tenkt litt for mye på hva som er gøy. Litt mindre på konsekvenser. Og det har nok vært en økonomisk naivitet der. Det har vært veldig mye JA og nesten ingen NEI. Ingen bremser. Men Alfa lever fortsatt. Bladet ligger riktignok i koma med noen folk som jobber døgnet rundt med CPR, men det står et par karer der som er villige til å donere nyra si, liksom. Hva tenker du om oppmerksomheten rundt Stina-saken? – Oppmerksomheten som er viet saken viser til at jeg har gjort noe galt og noe som aldri burde blitt gjort. Jeg føler det jo ikke sånn, og jeg veit med meg selv at jeg ikke har gjort noe galt. Jeg har gjort det eneste riktige.

Det har vært en ære å kjøre denne sjørøverskuta raka vegen til helvete.”

Hva mener du er det riktige? – Ikke alle aspektene med denne saken er uproblematiske sånn presseetisk. Og det må vi tåle å få høre. Men til slutt sitter jeg her og vet at jeg har gjort en forskjell i livet til en jente som trengte en forskjell. For meg veier den medmenneskelige etikken tyngre enn den presseetiske. Det gjør at de andre elementene ikke tar fra meg nattesøvnen. Det er ikke noe naivt i dette, jeg har visst akkurat hva jeg har gjort og gått inn med helt åpne øyne og tatt en avgjørelse. Hvilken avgjørelse? – På å ha den type rolle for henne. Hvilken rolle? – Utgangspunktet er at jeg er en journalist. Du er åpenbart mer enn det nå? – Jeg er en journalist som har vært til stede under to av de største øyeblikkene i livet hennes: fødselen og hennes møte med frihet etter fire år i fengsel i Bolivia. Det påvirker selvfølgelig forholdet. Hvor mener du som journalist at den presseetiske grensa går? – Hvis jeg skulle fulgt de presseetiske retningslinjene burde sikkert kontakten mellom oss ha opphørt etter at jeg kom tilbake fra Bolivia første gangen. Men det er en medmenneskelig etikk jeg liksom ikke kan se bort i fra her heller, og som for meg veier tyngre enn den presseetiske. Jeg kunne redde livet til en jente og barnet hennes, og det angrer jeg ikke et sekund på at jeg gjorde. Men jeg kan ta selvkritikk på at jeg ikke burde ha skrevet den andre saken. Selv om jeg forteller leseren klart og tydelig at jeg har et forhold til Stina … ikke kutt setninga mi der. Et MEDMENNESKELIG forhold til Stina. Jeg ser at det er diskusjon her, det finnes gråsoner. Jeg har gått inn som medmenneske og gjort en forskjell. Har Alfa skapt nyheten selv? – Det er diskusjonen, nei, det er PÅSTANDEN, ja. Alfa har i hvert fall blitt nyheten. Noe som for så vidt er greit da det tar en del av trøkket vekk fra Stina. Hva tenker du om forholdet til Alfa og det som har skjedd? – Jeg er veldig stolt av det vi har fått til med Alfa. Vi har vært et konstant uro-moment i norsk media. Urokråka i klassen med en helvetes stor sprettert, enorme baller og enda

større planer. Vi fikk ikke til alt vi ville, men vi fikk til veldig mye på veien. Du må huske at alle sakene vi har levert, og som har blitt diskutert i media, har blitt gjort i løpet av kun ett år. Det er jeg stolt av, selv om det selvfølgelig er irriterende å tenke på alt vi kunne fått til på ti år. Men når man satser alt må man tåle å tape også. Putter du alt du eier og har på rødt i rullett, kan du ikke begynne å grine når kula ender på svart. Det har vært en ære å kjøre denne sjørøverskuta raka vegen til helvete. I skrivende stund er det knapt et par uker siden Jonas møtte Stina igjen. Denne gangen på den aller siste etappen på vei mot Norge. Hvor møtte du Stina? – Jeg møtte henne i Brussel. Jeg reiste med henne og de hun reiste med over fire grenseoverganger gjennom Europa, før vi til slutt ankom Norge. Kontaktet Stina deg for å treffes? – Nei, jeg har ikke hatt kontakt med Stina under flukten, med unntak av de to gangene jeg har møtt henne. Hva snakket du med Stina om? – Under store deler av turen prata jeg lite med henne, annet enn hverdagslig småprat og generell fleiping. Den siste kvelden satt vi oss ned og pratet, bare oss to. Det var første gang vi var i et rom alene noensinne. Da prata vi om hele det siste året. On record. Det var en bra samtale. Både hun og jeg gråt. Hvordan var reisen? – Reisen var hektisk, men den gikk fint. Til slutt ankom vi Oslo med Kiel-fergen. Da hun kom løpende mot familien som stod og ventet, da tenkte jeg at dette … … «skal jeg ha filmrettighetene på». – DETTE er det ikke mange som får oppleve. Dette er et syn som ikke likner på noe annet jeg har vært borti. Hvilke tanker gjorde du deg på reisen? – Det er rart med det, men jeg blir veldig fokusert når jeg er midt i en slik situasjon. Jeg kan være veldig nervøs på forhånd, men så fort jeg er i gang forsvinner alle sånne tanker, og jeg blir bare fokusert. Det er det samme når jeg spiller konserter. I det jeg tar skrittet opp på scenen forsvinner all nervøsitet, og jeg blir kun fokusert på oppgaven jeg skal gjøre. Jeg var helt rolig gjennom hele turen, og konsentrerte meg kun om å skrive ned notater til artikkelen. 10/2011

15


16

10/2011


Så lenge jeg kan huske har jeg hatt en drøm om å bli portrettintervjuet.” Hvilke forventninger hadde du til å komme i land i Norge? – Mitt eneste fokus var å skrive en så god sak som overhodet mulig. Jeg tror ikke jeg tenkte på hva som ventet i Norge i det hele tatt. Etter at jeg kom til Norge dro jeg rett på kontoret og jobbet, så det var heller ikke så mye å ha noen særlige forventninger til. Hva tenker du om at hun har oppkalt sønnen sin etter deg? – At det er en ære. Og at det er et godt navn. Det har i hvert fall fungert utmerket for meg i 30 år. Forhåpentligvis funker det bra for ham også. Reiste hun uten pass? – Jeg kan ikke svare på detaljer rundt de tingene. Dagbladet fant ut at Jonas hadde vært i Bolivia to ganger tidligere og spekulerte i om Jonas kunne være barnefaren: Én gang var åpenbart under fødselen til Stina i 2009. Den første gangen derimot, var i 2003. Jonas var på surfetur med en kompis. Ni år gamle Stina tassa rundt på Skjedsmokorset. Seks år senere står en litt eldre Jonas Forsang inne på kjøkkenet på en fest og lepjer i seg spansk rødvin. Bermudashortsen er på loppis. Stemmen hakket dypere. Bolivia-saken har akkurat rulla opp i media og praten dreier seg rundt hvor tjukke i huet man må være for å bli tatt for å smugle kokain fra Bolivia. Han jatter med. Utpå morgenkvisten snubler han hjemover mot sin egen leilighet på Torshov. Det går opp for ham at han ikke vet en dritt om saken. – Det plaga meg at jeg bare hadde jattet med, og det slo meg at skyldspørsmålet ikke var i nærheten av å være så interessant som det den menneskelige historien var. Hun var 17 år da hun ble arrestert. På andre siden av verden, borte frar alt som føltes trygt. Fra venner. Fra familie. I tillegg hadde hun blitt gravid. Hele Medie-Norge prøvde å få henne i tale, men hun nektet. Det var så mange aspekter ved den saken som jeg syntes var interessante. Det knaker i huet på Jonas i sofakroken. Han er snurrete i øya etter kvelden før. Vi var ute og spiste middag sammen. Chirag fra Karpe Diem ramla inn og ble raskt instruert til å fortelle meg det døveste han visste om Jonas, av Jonas selv. Selv skulle han ut og rusle noen runder ute i regnet. Et par røverhistorier senere finner jeg herr Apollo utenfor, i full gang med å sjekke opp to fnisende venninner. Er du taktisk? – Til en viss grad er jeg ganske taktisk. Jeg har alltid et mål. Enten det er en sak eller damer eller (…) det er ikke så mange ting som opptar meg, egentlig. Hehe. Det er jo en veldig trist ting å si om meg selv. Men det er en kynisme i taktikk som jeg ikke kjenner meg igjen i. Som treåring fikk jeg vite at jeg skulle få en lillesøster. Da ble jeg livredd for å ikke skulle bli elsket like mye av mamma og pappa. Derfra vokste et stort ønske om å bli likt, og jeg observerte nok hvordan folk som ble likt oppførte seg sosialt. Jeg er jævlig analyserende, men ikke taktisk. Altså, om du analyserer en setting og handler deretter er det ikke uhørt å kalle deg taktisk. – Jo. Ja. Ok. Å være taktisk og sensitiv er to av de tingene jeg minst vil være. Jeg hater tanken på at jeg er taktisk og en jævla sensitivitets-Kjell, for det gir så forbanna døve assosiasjoner. Å være «sensitiv» er så veikt. Kynismen i å være taktisk kjenner jeg meg ikke igjen i heller. Men jeg er nok begge deler skal du se. Alle vi prater med av vennene dine trekker fram damehistoriene dine. Hvor mye taktikk ligger i sjekkingen din? – Det ligger ikke mer taktikk i det enn at jeg fra jeg var barn brukte mye energi på å bli likt, og sånn sett ubevisst sikkert har lagt til meg en væremåte som jeg på sett og vis vet

at funker sosialt. Dette er helt ulidelige kleint å prate om. Som journalist vil jeg med andre ord anbefale at dere fortsetter å spørre meg om det. Hvordan var «ferieuka» di i Paris a? – Hahaha. Saklig spørsmål. Er det ikke litt påfallende at stjernereporteren fra Alfa, Jonas Forsang, AKA «The Modelhunter» reiser til moteuka i Paris for å «flykte» fra norsk presse? – Hva faen skal man si på det a? Det var ingen som hadde sagt til meg at modellene i Paris bare hang med Hollywood-stjerner og rockestjerner fra band man faktisk hadde hørt om. Haha. Men det er faktisk sant. Jeg trengte en liten pust i bakken. Det ble litt mye pressetrøkk i Oslo en liten stund der. De siste seks åra har det stått «Jonas» på ringeklokka. Nå er navnet dekket over med hvit teip. De siste månedene har han vært jaktet på av aviser over hele landet. Historien om Stina Brendemo Hagen har endt opp med å bli like mye historien om Jonas. En dag i august sitter han på trikken på vei til psykologen. Mannen på setet ovenfor flakker med blikket og prater lavt i en mobiltelefon. «Det var noe med den duden som gjorde at jeg satt og observerte ham. Jeg satt bare og tenkte på hvor lav selvtillit han hadde som kroket seg sammen. Han der får ikke pult mye, tenkte jeg». Jonas går av på Solli plass. En overdrevet autoritær stemme roper «JONAS FORSANG». – I det jeg snur meg skjønner jeg greia. Og la meg si det med en gang: Han mangler ikke selvtillit lenger. Haha. Det er en VGjournalist som har fulgt etter meg fra Torshov. Jeg går videre uten å si en dritt. Han beiner over veien, bildekk hviner og fyren holder på å dø. Men Dagbladet har vært de mest skamløse. De utga seg for å være budmenn, kun for å komme inn døren på kontoret og begynne å fotografere alle som satt der. Så ja, jeg tok meg en tur til Paris. Alfa erklærte seg som «Norges eneste manneblad», sikret seg presseoppslag da de Hjernevasket Ole Martin Ihle med løfter om en million kroner i året som redaktør, hentet inn profilerte bransjekjendiser til underredaktørstillinger, og nå sist, starter sjefredaktør Rønningen tilsvaret med «dette er journalistisk barnemat» på spørsmål vedrørende Stina-saken samtidig som han har kjørt Alfa-magasinet og et helt mediehus i grøfta. Man ber vel om å få det tilbake i trynet når man blir smelt opp på coveret som stjernereporter. Du har for vane å kaste deg ut i tunge, ofte farlige saker hvor den journalistiske rollen i utgangspunktet er utsatt, og i tillegg plasseres du midt i saken, og i søkelyset som sådan. Hvilke tanker gjør du deg om dette? – Vi har hele tiden hatt et ønske om å pushe grensene. Ikke for at vi på død og liv skal skille oss ut, men fordi det oppstår noe svært interessant i det man begynner å utfordre satte rammer. Også innenfor journalistikk. Men jeg skal innrømme at jeg ved et par anledninger har tenkt at jeg ikke er skapt for dette. Jonas forteller at han liksom ikke er skapt for noe særlig. Han er livredd for å fly. Han er livredd for å mislykkes. For å ikke bli likt. Lenge ble han plaget av panikkangst. Beiner ned trappa fra Emil&Samuel når brannalarmen går. – Hadde det vært tusen mennesker foran meg, hadde jeg spist meg gjennom dem for å komme først ut. Det er faktisk det aller flaueste jeg kan si om meg selv. Jeg løp ned fra sjetteetasje slik ingen har løpt ut av en bygning før, og jeg kom selvfølgelig først ut. Først da jeg kom ned, husket jeg at lillesøsteren min var igjen der oppe. Jeg klarer ikke tenke meg om i sånne situasjoner, der tar angsten over hele kroppen fordi jeg ikke er forberedt. Men: Så lenge jeg er forberedt

blir jeg overraskende fokusert i kaotiske situasjoner. Neste gang brannalarmen går på Emil&Samuel vil jeg garantert reagere helt annerledes. Og jeg har et behov for å konstant utfordre min egen feighet og frykt. Men jeg har ikke noe behov for å være macho. Du har nok hår på brøstet fra før? – Psykologen min sier at jeg er en sosialadrenalin junkie. Hun sier at jeg omgir meg med konstant støy som er så høyt at det overdøver støyet inni meg. Da hun sa det var det som når nøkkelen går inn i døra og passer. Jeg klarer ikke sitte stille hjemme alene. Hva gjør man egentlig når man ikke er på fylla eller intervjuer russiske nynazister i fengsel? Det høres ufattelig dust ut, men jeg mener det faktisk helt ærlig. Jeg takler ikke å bare sitte her. Det er en rød tråd i at jeg er nesten livredd for alt, enten det handler om en dame, en sak eller å stå på scena. Jeg vil mestre noe. Gjøre det umulige. Handler det om kontroll? – Jeg føler at jeg er veldig åpen og prater om mye personlig, og jeg er ikke redd for å si disse tinga jeg prater om nå i en sosial setting. Men da kan jeg kontrollere det og se an hvor mye jeg kan fortelle, ut i fra reaksjonene og tilbakemeldingene jeg får. Jeg kan tilpasse infoen når jeg er i en dialog med noen. I dette intervjuet blir det presentert uten filter for masse folk jeg ikke kjenner. Jeg har ikke kontroll på mottakeren. Det skremmer meg. I sløyden på barneskolen snekra han en Gibson Les Paul. Han så i hjel Michael Jacksonvideoer, pauset hvert sekund og tegnet hver eneste bevegelse for å kopiere det så riktig som mulig. Hvert år under Operasjon Dagsverk «moonwalka» han på Karl Johan. «Jeg har alltid drømt om å stå på scena», sier Jonas. Da klassekameratene Henrik Thodesen og Finger’n fikk platespillere i åttendeklasse, begynte å DJ’e og ble bedre og bedre, fikk Jonas panikk og begynte å rappe. Nitten år gammel ble «Apollo» (som i solguden, ja) spådd en lysende fremtid. I årene etter var han hiphoper og bodde i et rapkollektiv på Bryn, der det ble røyka bønner, drukket øl og plotta ut lyrics som: «Pikken min er et borr og dama di trenger en rotfylling.» Universal fornyer ikke kontrakten i 2006. Sammen med gutta fra Klovner i Kamp danner han det katastrofale skranglerockebandet «Yoga Fire». 90 prosent av bandmedlemmene kan ikke spille. Jonas kan «Hey Joe» sånn halvveis. Han legger seg i selen for å bli rockestjerne, kutter alko første nyttårsdag 2006 og begynner på antabus. Åtte timer hver dag går til å øve på gitar. Så vinner minsanten Yoga Fire MTV EMA Award i 2009 og Spellemann i 2010. Thomas Seltzer forteller Jonas at han er en rå gitarst etter å ha sett en konsert i Trondheim. Jonas blir aldri den samme igjen, ifølge venner. – Jeg satt her om dagen og så på et liveopptak av Coldplay og tenkte «hadde jeg bare hatt DET publikumet, da hadde jeg vært fornøyd.» Men så skjønte jeg at når Chris Martin sitter hjemme og ser på U2-liveshowet, tenker han akkurat det samme. Jeg er jo helt ekstremt ambisiøs. Og for å være helt ærlig kan man bli litt sliten av det. I sommer kom han i prat med en ung jente med skuespillerambisjoner på Aku Aku. Jonas spør hvor mange timer hun øver hver dag. «Cirka tre», svarer hun. «Det holder faen ikke.» Jonas dundrer neven i bordplata. Hun begynner å grine. Jonas går hjem. – Det er faktisk litt urettferdig å dra inn hun ungjenta stakkars. Jeg prøvde bare å hjelpe. Men det irriterer meg at så mange har store drømmer, men ikke arbeidslysten til å forfølge dem. Det dummeste jeg vet er folk som påpeker at jeg er heldig som kan leve av hobbyen min. For det første er det ikke hobbyen min, det er jobben min. For det andre er jeg ikke heldig. Det er som at de pisser på alle de timene med hardt arbeid som ligger til grunn for det man har oppnådd. Når var du sist fornøyd? Han nikker mot TV-skjermen. På hylla ved siden av kneiser fire priser, deriblant en fettmerket Costume Awards for best kledde mann som ikke er hans.

– La du merke til at jeg automatisk så på prisene? Notér det. Den Costume-prisen er den desidert døveste. Daniel Franck glemte den igjen på nachspiel. Enten er han ikke hypp på den, eller så føler han at jeg trenger den mer enn ham. Du kan godt gå bort og ta på den. Jonas sitter rakrygget helt i enden av sofaen. Han spør om jeg legger merke til omrisset av en svett jentekropp i vinduet. Joda. Han dytter en porsjonssnus oppunder leppa, lukker øya og tar en laaaang slurp av pulverkaffen, som for å poengtere at det er godt med en kunstpause i hverdagen. Hendene foldes. – Vet du, selvtillit handler om at man er klar over at man er flink til en del ting. Selvfølelse er noe man har eller ikke har. Barn har selvfølelse. En god del voksne sliter med det. Jeg har et unormalt stort gap mellom selvfølelse og selvtillit. Det handler vel om å være fornøyd med den jeg er. På den ene siden er jeg jo det. Men på en annen side vil jeg bare rusle rundt på Løkka og drikke kaffe og intervjue popstjerne-damer uten bekymringer, uten å være nervøs, redd og uten å hele tiden bevise at jeg kan gjøre ting jeg egentlig ikke er komfortabel med. Han unner seg nok en kunstpause i hverdagen. – Jeg visste ikke engang at det var noe som het selvfølelse før psykologen min forklarte meg det her forrige dagen. Hva er problemet ditt? – Ofte kan jeg gjøre noe jeg egentlig ikke har lyst til kun for å ha en god historie på byen. Jeg har en ekstrem dualitet med meg selv i forhold til hva jeg vil være og hvem jeg er. På den ene siden er jeg livredd og bekymra og analyserende. Ser jeg en spade, begynner jeg å grave meg ned, liksom. Jeg er utrolig grublende og følsom. Men så er jeg også ekstremt løsningsorientert og det plager meg for eksempel ikke i det hele tatt at jeg har mistet jobben min nå som Magnum Media er konkurs. Det er jeg over for lengst. Hvorfor plager ikke det deg? – Jeg vet ikke. Jeg tenker automatisk på alle muligheter en slik forandring åpner for. Men når det er sagt: hadde Yoga Fire gått konk nå, hadde jeg blitt helt fra meg. Har du tenkt på at du har dratt den for langt? – Av og til. Det var en gang Stina ringte meg og fortalte at hun kom til å ta livet sitt. Da satt jeg drita på fest hos en kompis. Jeg ante ikke hva jeg skulle gjøre. Skulle jeg ringe moren hennes? Fengselet? Og samtidig bryte tillitten? Eller skulle jeg vente og håpe hun kom på bedre tanker? Den type situasjoner er liksom litt vel i overkant for en kar som er livredd for å få isklumper i hodet når han går ute om vintern. Han går bredbeint gjennom stua og pisser med døra åpen. Roper fra badet noe om at jeg må legge merke til at den dyprøde splætten på denimskjorta, for det ser ut som blod og det hadde ikke vært overraskende om det var blod, men det er altså ikke det. – Jeg skal innrømme at det er en god porsjon ego her også. Jeg vil ha navnet mitt på sakene jeg skriver. Faen, dette er flaut. Nå føler jeg meg som en jævla dust. Men selvfølgelig er det jo det. Ta sakene jeg skriver: Datsik (altså Vjatsjeslav Valerjevitsj Datsik, MMA-utøver som rømte til Norge fra russisk psykiatrisk, jou. anm.), for eksempel. På et menneskelig plan er jeg interessert i å høre hva han sier og hvordan han er. På en annen side er det en kul sak. Jeg vil være han karen som leverer de kuleste sakene. Og så er det et aspekt til, og det er det jeg får ut av å stikke på byen etterpå og fortelle hva jeg har gjort. Jeg må ærlig innrømme at jeg føler et press på å hele tiden ha noen gode historier å fortelle. Det er ganske mange som sier at de skulle gitt hva som helst for å være meg i én dag. Men vet du hva problemet med den setningen er? Det er de to siste ordene. For det er ingen som har sagt at de skulle ønske de var meg hele tida. Det er det ingen som vil. 10/2011

17


Det er ganske mange som sier at de skulle gitt hva som helst for å være meg i én dag.” Vil du det da? – På den ene siden synes jeg ikke det er så verst å spille i rockeband og pule modeller. Haha. Men på den andre siden: Jeg veit ikke. Jeg skulle ønske jeg ikke hadde behov for å jage etter noe hele tiden. At jeg ikke hadde en så stor frykt for ensomhet og behov for at det alltid kiler i magen. Det er skremmende å kjenne at jeg ikke klarer å kue behovet for anerkjennelse og adrenalin. Jeg VIL være han karen som har de kuleste historiene. Men jeg tenker ofte på at jeg er utenfor min egen komfortsone. Bare jeg står opp om mårran, tenker jeg det, egentlig. Han legger vekt på at dette ikke er en emosjelegranskning («den har jeg på Delicatessen rundt midnatt på torsdager»), men at de aller, aller beste intervjuene kommer av å tørre å være helt, helt ærlig. Dagen før intervjuet sa det ping! fra ærlighetens mester på Facebook. Nederst på skjermen har Jonas Apollo Forsang like så greit skrevet inn nummeret til Ole-Martin Ihle i chatboksen. «Dude! Spør Ole-Martin hva min største svakhet som menneske er». Ping! «Jenny Skavlan har noen ganske skarpe observasjoner på meg. Bare så du vet det … Og du? Har du prata med Odda eller?» En poke og 30 minutter senere: Ping! «Husk å ta med det at jeg ikke hadde kjøleskap i et fuckings år, a’! Og at jeg er homo(sapiens)». – Jeg er redd nå. Jeg merker at jeg er så ærlig at det gjør vondt. Jeg føler at jeg er like ærlig nå som jeg er hos psykologen min. Og mye mer ærlig enn det jeg ville være i en hvilken som helst sosial setting. Jeg føler at jeg er på tynn is her. Så lenge jeg kan huske har jeg hatt en drøm om å bli portrettintervjuet. Når det skjer ting i livet mitt, for eksempel det CP-hysteriet (Norges Handicapforbund raste da Jonas og kompisen lagde russelåta «Dans som om du har CP», jou. anm.) fleiper jeg med at det til slutt bare blir en god historie til portrettintervjuet. Den brutalt ærlige sannheten er at et portrettintervju er den ultimate måten for meg å dytte fram den karakteren jeg prøver å være. Er du et talende portrettintervju i hver sosiale setting du befinner deg i? – Auch. Den var på kornet, ass. Fra en journalist til en annen: ta med den formuleringa i intervjuet. Den karakteren jeg egentlig vil være, innrømmer jo ikke dette jeg sitter og snakker om her. Jeg har alltid hatt den filosofien om at de aller beste intervjuene blir til når man er helt ærlig. Derfor prøver jeg å være det nå. Men nå forstår jeg hvorfor intervjuobjekter ikke forteller sannheten. Jeg kunne gitt deg «den karen», og da hadde det ikke vært et problem om folk ikke likte han. En iscenesatt Jonas-karakter. Men idet jeg åpner de dørene her, så er jeg dritredd for at jeg skal bli lei meg hvis de ikke liker det. Og dette handler ikke om å utfordre frykten, det er en mer hudløs greie jeg ikke kan gjemme meg bak med action-adrenalin. Det kjenner jeg på nå. Intervjuet er mye verre enn jeg trodde det kom til å bli. Jeg blir helt shaky. Dette hadde jeg ikke turt å gjøre med noen andre. Selv om dette kommer i NATT&DAG. Du har tidligere sagt at du har hatt et horn i siden til NATT&DAG og mentaliteten i det såkalte hipstermiljøet. – For det første er alle hipstere usikre nørds. Historien viser at aldri ender opp med å utgjøre en forskjell. Det er grenser for hvor mye man utretter når man bare sitter på nachspiel på MDMA mens man prater om de «mange lagene» i fotografiene til Terry Richardson hele uka, liksom. Så fuck dem. Jeg så et intervju med Gaute Dravdal (Gaute Drevdal, SMUG-redaktør, jou. anm.) hvor han sa at hipsterne alltid hadde rett. Da bør man kjøpe seg en historiebok eller ta noen enkeltemner 18

10/2011

eller noe. Hipsterne er nok den kunst- og kulturmeningsbærende gruppa som har flest skivebom gjennom tidene. Det irriterer meg grenseløst. De har klart å opparbeide seg en posisjon som viktige meningsbærere, og NATT&DAG er et eksempel på det. Den jålete kvasi-smartheten som egentlig er et forsøk på å skjule egen usikkerhet på, den har jeg lite til overs for. Å slenge dritt for å opphøye seg selv, liksom. Jeg hater få ting. Ikke det at jeg er en positiv gla’laks som flyr rundt med jazz-hands og er onkel-Helge på juletrefesten og bare vil finne på morsomme sprell – sånn vil jeg ikke alle skal være heller – men jeg har et stort problem med å bruke negativitet som sosial krykke. På en annen side er det en form for bitterhet ovenfor NATT&DAG. Hvorfor er du bitter ovenfor NATT&DAG? – Personlig har jeg fått relativt gode anmeldelser, men så å si ALLE kompisene mine har blitt driti ut gang på gang. Hver gang jeg åpnet avisa stod det noe dritt om en av vennene mine. Hver gang jeg leste NATT&DAG følte jeg meg dårlig. Det er en eller annen knarker med hipp sveis som sitter på en opphøyd hest og bruker all tid og energi på å fortelle om hvor dritt alle andre er. NATT&DAG hadde en liste over Oslos døveste karer. Hva er poenget med det? Å såre ti karer som holder på med sitt? Jeg husker Finger’n (Thomas Gullestad, også kjent som DJ Goldfinger, jou.anm.) var på den lista, og fløy på Audun Vinger på byen. NATT&DAG var en gang i tida den kuleste blekka jeg visste om, fordi de tok tak i subkulturer som jeg som kid var opptatt av, og de fronta ting ungdommer ikke fikk andre steder. De var de første som hadde intervju med taggere, for eksempel, uten å være negativt vinkla. Men så ble det bare en oppgulp-blekke som skulle TA alle hele tiden. Og nå sitter du her med avisa du hater … – Det er en sekstenåring i meg som jubler ved at NATT&DAG endelig kommer til meg. Så er det en treogtjue-åring i meg som tenker at «fy faen, dette er rettferdigheten, nå kommer de fuckersa og jeg skal være stor nok til å la dem få prate med meg.» Tredveåringen Jonas tenker bare på kvaliteten på intervjuet. Dere er flinke. Jeg vet det blir behandla bra. Så hva er kvalitet for deg? – Kvalitet er et begrep jeg ikke bryr meg så mye om fordi det er så individuelt. Kvalitet kan strengt tatt kun bedømmes i teknikk. Alt annet handler om følelsen man gir en annen person. Den eneste måten man objektivt kan anmelde en plate på for eksempel, er på de tekniske aspektene. Man kan høre om noen synger falskt eller ikke. Men så er musikkhistorien full av vokalister som synger jævlig falskt, men som har et eller annet annet – noe udefinerbart som vi liker å kalle sjel, som man ikke klarer å naile helt, men som gjør at én akkord kan få deg til å begynne å grine. Den eksakt samme akkorden kan gå deg hus forbi om den spilles av en annen, som godt kan være TEKNISK bedre. Det gjelder tekst også. Så akkurat begrepet kvalitet er jeg egentlig ikke så opptatt av, fordi teknikk er jeg ekstremt lite interessert i. Hadde jeg vært opptatt av det, vel. Da hadde jeg ligget veldig dårlig an, for jeg har ikke noe teknisk skolering på noe av det jeg driver med. På vei ut døra klager jeg innstendig over en hamrende hodepine. Jonas gir meg to Paracet og spør om jeg trenger vann. Det går bra. Jeg svelger. (Stillhet) – Jeg har tenkt på en bra avslutning til deg. To setninger som sier sjukt mye om meg: Når jeg møter nye mennesker holder det ikke at de forteller meg at jeg er en kul fyr. Jeg skal være den aller kuleste karen de noensinne har møtt. Fikk du med deg det?

Fingern og jeg i en heis på et hotell i Norge på turné en gang tidlig på 2000-tallet. Vi var utrolig fornøyd med dette bildet på den tida, og sverget på at det skulle bli cover hvis vi noengang skulle lage et album sammen.

Dagen før konserten vår på Roskilde røyk jeg to leddbånd i beinet i et slags euforisk fylleslag. Timingen var under enhver kritikk, pleien var upåklagelig.

Min aller beste venn fra jeg var to år gammel, og nå manager for Yoga Fire, den levende legenden Johnny Trebein. Det er to ting man bør legge merke til med dette bildet: Én: At jeg presser overarmen mot brystet for å oppnå størst mulig biceps. To: Jeansene til Trebein.

Det bildet som er tatt av meg som er minst meg. Tatt på fisketur. Med VG Sporten-caps og liggeunderlag og det hele. Tatt med her for å vise deler av redaksjonen i Natt&Dag at jeg har flere «lag».

Dette bildet ble tatt rett etter at jeg fikk vite at Stina var trygt på plass på Kiel-ferga. Da hadde jeg fulgt henne gjennom fire land i Europa. Jeg tok det bildet for å huske følelsen.


STUDENTER! Kjøp lærebøkene for neste semester nå og utsett betalingen til 21. januar rente- og gebyrfritt. Du kan også velge vår rente- og gebyrfrie avbetaling fra kr 200,- pr. måned (gjelder ordre over kr 750,-). Mange av våre lærebøker har ekstra rabatter - se etter tilbudsprisene.

JULEGAVETIPS! Kjøp julegavene nå og utsett betalingen til 21. januar - rente og gebyrfritt. Velg betalingsutsettelse i“kassen”. Flere tusen tilbudsbøker med opptil 90% rabatt. Se våre kataloger og lagersalg på nett. Se flere gavetips på nettsidene!

BE SØ K OS S PÅ

haugenbok.no FO R M ER IN FO

Nå også på mobil

mobil.haugenbok.no

Norges raskeste nettbokhandel Haugenbok.no AS - Postboks 175 - 6101 Volda - Telefon 70 07 45 00 - epost@haugenbok.no - www.haugenbok.no


Foto: Bakgrunn Martin McElligott, 1&3 Thor Renslemo, 2 Katja Govorushchenko © Iconogenic

STUDIER I MAKEUP OG MOTE STUDIESTART I JANUAR

STUDIESTART I JANUAR

VISAGIST Visagist er en makeupartist

MOTEKONSULENT Motekonsulent-studiet utdanner

MAKEUPARTIST Makeupartist-studiet inneholder

utdannelse for deg som ønsker å jobbe med makeup til skjønnhet, brud, foto, fashion, video og tv.

fagpersoner innen mote, trender og styling, og inneholder både kreative og merkantile fag.

emnene til visagist, i tillegg til sminke for teater, kroppsmaling, spesialeffekter, spillefilm etc.

www.makeart.no

www.fashionart.no

www.makeart.no

Imageakademiet har tilbudt et bredt spekter av utdanninger i over 20 år, bl.a. gjennom Make Up Artistskolen. Studiene til visagist og motekonsulent tilbys som dagskole over ett semester (1/2 år) eller kveldsskole over to semestre. Studiet til Makeupartist tas som dagskole over to semestre. Studiene er godkjent for Statens lånekasse for utdanning.

Imageakademiet_NattH11.indd 1

Imageakademiet Fredensborgveien 24L 0177 Oslo Telefon 22 11 03 03 post@imageakademiet.no

02.11.2011 11:31:12


Nathalie Nordnes synger om hvalsang, 2. verdenskrig og utvandrerhistorie på sin nye plate. Ikke rart hun er blitt lærer. Tekst Eirik Kydland Foto Chris André Aadland «Nathalie Nordnes? Holder hun fortsatt på?» Slik reagerte en relativt oppe gående venninne jeg møtte på vei til Kafé Barfot for å intervjue den bergenske popartisten for noen uker siden.

Og i vår omskiftelige verden der nye idoler kåres hver fredagskveld på tv-skjermen mens «de etablerte» lager middag til hverandre på TV Norge, er det kanskje ikke så rart hun spurte. Det er tross alt lenge siden Bylarmsuksess en gang på starten av 2000-tallet. Det er lenge siden Spellemannopptreden med Sondre Lerche i 2003, og det er mange

år siden gymnasiasten Nordnes ga ut debutplaten «Hush Hush» med plateselskapsgigant og gjennomtenkte lanseringsplaner i ryggen. «Så ble det stille», kunne vi nå skrevet, om vi ønsket virkelig å sementere dette narrativet som artister som Nathalie Nordnes gjerne møtes med. Men det at man fort blir glemt om man ikke stikker nesen frem med jevne

mellomrom i sladderpresse eller hos Skavlan, er ikke en faktum vi akter å forholde oss til. Anstrenger vi oss bare litte granne, husker vi jo godt at Nordnes ga ut «Join Me In The Park» i 2005 før hun forlot EMI og ga ut tredjeplaten «Letters» på egen etikett i 2009. Og se, nå er det ny plate på gang!

10/2011

21


Jeg har brukt masse tid på å se Richard Attenborough-dokumentarer og Youtube-klipp om hvalsang. ” – Jeg tar ingenting for gitt lenger. I 2003 kunne jeg bare knipse, så fikk jeg spille inn musikkvideo og gi ut plate, men etter «Joy In The Park» gikk jeg fra stort plateselskap, management og booking til ingenting. Det var en stor overgang, men etter at jeg ga ut «Letters» på egenhånd, forsto jeg at dette fungerer. At jeg på denne måten har full kontroll, selv om det nå virkelig koster utelukkende av mine penger, min tid og min energi å skulle gi ut en plate, forteller Nathalie Nordnes. I november kommer hennes fjerde album «N.N», egenfinansiert, egenskrevet og også egenspilt. Sammen med sin faste samarbeidspartner gjennom mange år, Kato Ådland, trakterer hun så å si alle instrumentene selv på den nye platen, som er spilt inn i 5071-studioet i Bergen i løpet av en periode på halvannet år. – Jeg spiller for eksempel trommer! Og er det noe jeg virkelig ikke kan, så er det å spille trommer. Grunnen til at vi spiller alle instrumentene selv, er jo at vi sparer penger, men samtidig er det stimulerende fra et kunstnerisk perspektiv, fordi man tvinges til å tenke kreativt innenfor en satt ramme. Hvilke utslag kan det ha fått at dere hadde full kontroll? – Vi fant ut at vi ønsket å forfølge en idé om at låtene skal henge sammen. Det skal gå en rød tråd gjennom hele albumet, selv om de ulike sangene høres ganske ulike ut. Låtene tar liksom aldri slutt, men glir over i hverandre. Slik beveger lytteren seg gjennom ulike stemninger, men ikke uten at albumfølelsen forsvinner. Dette trolig blir den siste helhetlige platen jeg lager. I alle fall på en stund. Åh, hvorfor det? – Fremover er jeg klar for å prøve ut andre og nye formater, for eksempel kan jeg tenke meg å gi ut låter fortløpende digitalt. Det åpner nye muligheter, særlig når det gjelder å kommunisere med fansen. Du kan teste ut en ny låt på nett og få respons umiddelbart. Men på «NN» det vært viktig for meg å skape en albumfølelse – et helhetlig uttrykk. Så du har ikke mistet troen på albumet som kunstform. Har du noen eksempler på albumopplevelser du setter pris på?

22

10/2011

– Forrige uke hørte jeg på den siste til Ane Brun. Et ekte album. Det er så fint å kunne få lov til å være i universet hennes den timen albumet varer. Det samme gjelder for platene til John Olav Nilsen & Gjengen. Det føles som et privilegium å få dykke ned i tilværelsen til John Olav. Et annet eksempel er Tom Waits sitt «Closing Time»-album, en stadig tilbakevendende plate for meg. Jeg har vel ærlig talt spilt den i hjel, fra begynnelse til slutt i mange år. Den høres skjør og sur ut, men vi vet jo hvor god kontroll Waits har, og når jeg hører den platen, slår det meg at det er en kunst å få musikk til å høres så bedagelig ut som han gjør her. I tillegg liker jeg at det er små og skurrende detaljer i låtene. At det er noe i det vakre som ikke stemmer. I låten «The Surgeon» på den nye platen har jeg jobbet med dette. Den låten er i utgangspunktet en veldig pen låt, men jeg har lagt inn elementer som gir den et skjær av noe uhyggelig. Førstesingelen fra «NN», «America», låter ikke særlig uhyggelig, men veldig frisk og nesten sprudlende. Aner jeg et Sufjan Stevens-/Philip Glass-aktig tema i bakgrunnen? – Altså, jeg er veldig glad i Sufjan Stevens, men strykerarrangementet på «America» er faktisk svært inspirert av Nick Drake. Jeg har skrevet arrangementet selv, og tenkte at det skulle bli «Drake-stryk». Opprinnelig skulle også teksten behandle mitt mytiske forhold til Drake – det at jeg kjenner en slags lengsel og dragning mot ham, som kanskje er ekstra forsterket av det at han døde så tidlig. Opphøyer man ham ekstra fordi han døde før han rakk å begynne å lage kjedelige musikk? Men så endte låten opp med å handle om en lengsel etter USA i stedet. Handler dette om en kunstnerisk dragning mot Statene eller gode ferieminner? – Det er helt klart en kunstnerisk tiltrekning jeg synger om. Som musiker tenker man jo at USA er selve landet, liksom popmusikkens kjernepunkt. Vi er jo vokst opp med amerikansk popkultur, og sliter fortsatt med å skape egne popkulturelle uttrykk som ikke bare er kopier av noe amerikansk. Det ligger i vår natur. Vi har alltid sett til Amerika; reist

dit for å søke lykken og finne jobb. Vi gjør det fortsatt, bare på en litt annen måte enn tidligere. Ja, før dro man til USA for å bli tømmerhogger, nå drar man dit for å bli musikkvideoregissør. På «Letters»-albumet rendyrket du din nesten novelleaktige historiefortelling i låtskrivingen. Hva handler tekstene på «NN» om? – Jeg liker fortatt å skrive små historier til hver låt, men denne gang har jeg ikke lagt ved bakgrunnshistoriene for hver tekst, slik jeg gjorde på «Letters». Hvilke historier forteller du denne gang? – Én låt handler om en soldat, men sett fra en datters ståsted. Soldaten har valgt side i en krig, kanskje den feile siden. En annen tekst forteller en historie om noen mennesker som må pakke og komme seg av gårde i natten, fordi det er noen på vei for å ta dem. Aner vi en viss krigstematikk? Har du plassert historiene i noen spesiell krig? – Ja, det er nok 2. verdenskrig. Jeg blir aldri helt ferdig med det materialet. Kanskje fordi en krigssituasjon danner en spennende ramme for korte historier. Jeg er fascinert over hvordan folk tilpasser seg og prøver å leve sine vanlige liv i ekstreme forhold, i dramatiske tider. Så ja, jeg leser mye om 2. verdenskrig. Du gjør rett og slett research før du skriver tekstene dine? – Ja, det har jeg alltid gjort. Det er ikke fordi jeg vil belære lytteren, men jeg har glede av å sette meg grundig inn i stoffet før jeg skriver. Dessuten er det viktig at bakgrunnsteppet for historiene stemmer, slik at de fiktive historiene jeg forteller skal virke troverdige og interessante. Men det er ikke bare krig jeg skriver om, da! Jeg har blant annet en låt om hvaler på den nye platen. Da brukte jeg masse tid på å se David Attenborough-dokumentarer om livet under vann og Youtube-klipp om hvalsang. Hvorfor hvaler? – De er jo enorme, i tillegg er det så mange ting man ikke vet om dem. Hvorfor svømmer de så langt? Hvorfor synger de til hverandre? Sangen «Cetacea» – som er det

latinske navnet for hval-ordenen – handler om en person som har lyst til å forsvinne fra alt vi forholder oss til her i det vanlige livet, og drømmer om å rømme av gårde med hvalene. Hvordan har du utviklet deg som låtskriver fra debuten i 2003 og frem til i dag? – Hm, noe som ikke har forandret seg, for å begynne i den enden, er at jeg fortsatt ikke vet hva jeg gjør når jeg lager en låt. Jeg spiller akkorder jeg ikke vet hva heter og har ingen komposisjonslære. For meg føles dette bare som en befrielse. Ganske enkelt spiller jeg det jeg synes er fint. Samtidig er jeg nok grundigere og tryggere nå. Før kom låtene nærmest som en tilfeldighet, nå er jeg såpass rutinert at jeg vet litt mer om hva som skal til for å bygge opp en låt. Men hvor kommer selve musikken fra? Ikke fra research, regner jeg med? – Hm, jeg skriver gjerne sanger rett etter at jeg har sett en film eller hørt en plate jeg blir oppslukt av. Rett etter en slik opplevelse, skriver jeg veldig mye. Hva slags filmer liker du? – La meg se … jo, en film jeg nylig så, var «Midnight In Paris» av Woody Allen. Der var det masse inspirasjon å hente. Filmen er jo full av litterære og kunstneriske forbilder. Ellers blir det gjerne historiske filmer. La meg gjette: De handler gjerne om Andre verdenskrig? – Ja, siste filmen jeg så, var faktisk «Saras nøkkel» og José Martís «Kanarifuglens øye», så du har et poeng. Ha ha! Ved siden av å være musiker jobber du som lærer på en videregående skole, hva har læreryrket lært deg som låtskriver? – Ja, jeg underviser i spansk og engelsk. Tror nok ikke lærerjobben har gjort så mye med meg som låtskriver, men jeg er blitt mindre nervøs i sammenhenger som dette, for eksempel. Jeg er ikke redd for å reise meg og ta ordet. Siden du har en hang til å skrive tekster og historier basert på virkelige hendelser, kan vi kanskje vente oss et konseptalbum med historier fra den videregående skolen i fremtiden? – Nei, ha ha, jeg kan love at det ikke kommer noen skoleplate fra meg. Dessuten er det vel på ungdomskoletrinnet du finner mest action og de beste historiene? «N.N» ble sluppet 4. november.


10/2011

23


Hva forteller Occupy Wall Street-bevegelsen oss? Vi ble med på demo i Washington DC. Tekst/foto Julie Oestengen Illustrasjon Andreas Tylden Washington, 9. oktober: Det er søndag ettermiddag. En dame i midten av tyve årene sitter på en sortmalt benk på McPherson Square, et torg som ligger midt i byens finansdistrikt. Håret hennes er en smule uflidd, klærne sitter løst rundt kroppen hennes, og hun virker så avslappet som det går an å bli. Hun sier hadet til en venn av henne som forlater parken for kvelden, før hun tar et dypt trekk av røyken sin. Bak henne ruver statuen av James B. McPherson, en generalmajor som kjempet under den amerikanske borgerkrigen. Han sitter oppå en hest, og vrir seg en smule til høyre for å 24

10/2011

få oversikt over slagmarken. Under ham har hundrevis av mennesker stimlet sammen, klare for å utkjempe en krig av en ganske annen sort. «Jeg ville legge en stemme til koret av stemmer som trenger å bli hørt», sier Heather, 23, mens hun stumper røyken sin. Hun ble med i Occupy D.C-bevegelsen fredag 7. oktober, i bevegelsens spede begynnelse, fordi hun ville forenes med andre likesinnede i kampen mot bedrifters innflytelse over den amerikanske regjeringen. Hun har slått leir på McPherson Square, og har overnattet her siden den gang. «Jeg har ingen andre forpliktelser. Derfor har det vært mulig for meg å delta på alt som har foregått her de siste dagene», sier Heather. Hun har blant

annet deltatt i flere demonstrasjonstog og generalforsamlinger som har blitt holdt på torget. I tillegg har hun meditert og gjort yoga på gresset i parken. Det hele startet i New York 17. september. Occupy Wall Street-bevegelsen ble initiert av den canadiske aktivistgruppen Adbusters. Aktivistene var inspirert av Den arabiske våren, en revolusjonær motstandsbevegelse som ifølge en bloggpost på Adbusters.com «succeeded in large part because the people

of Egypt made a straightforward ultimatum – that Mubarak must go – over and over again until they won.» Den kanadiske aktivistgruppen hevder at det amerikanske politiske etablissementet for tiden ikke er en demokratisk definisjon verdig. I de revolusjonære egypternes ånd krever de at Barack Obama utnevner en kommisjon som skal jobbe for å motvirke innflytelsen forskjellige bedrifter har over politikerne i Washington.

Demonstrasjonene uttrykker en bred frustrasjon blant amerikanerne.” - Barack Obama


Jeg har ikke konkrete fakta å støtte meg til, men jeg mener at disse demonstrasjonene er orkestrert for å lede oppmerksomheten bort fra Obamaadministrasjonens fallitt” - Herman Cain Allerede etter noen uker hadde Wall Streetdemonstrantene inspirert likesinnedeover hele landet til å organisere søsterbevegelser. Per dags dato finnes det Occupy-bevegelser i Boston, Chicago, Los Angeles. San Francisco og en rekke andre byer. Bevegelsen har også høstet støtte på andre kontinenter. I Norge har bevegelsen Okkuper Stortinget demonstrert i protest mot verdens politiske og økonomiske elite. I likhet med i Egypt har sosiale medier spilt en sentral rolle i spredningen av bevegelsen. Gjennom Facebook har bevegelsen mobilisert horder av mennesker til å delta i demonstrasjonstog og andre arrangementer ved å poste eventer på bevegelsens wall. 23. oktober hadde Facebook-gruppen Occupy Wall St. 264 895 tilhengere. Omtrent 200 mennesker har samlet seg i et av hjørnene av McPherson Square. De skal straks sette i gang med å demonstrere. Planen er å demonstrere opp 15th og 16th Street opp mot Meridian Hill Park. Flere av demonstrantene er i ferd med å hente plakatene sine. «End this corporocracy», står det på en plakat. «The 1 % has milked us for too long», står det på en annen. «You know things are bad when librarians march», står det skrevet på en tredje. Den tilhører en dame i matchende t-skjorte. En middelaldrende mann i dress har en dobbeltsidig plakat tredd over hodet sitt. Den dekker hele overkroppen hans. «Two kids. Nice house. Captive government», står det på plakaten. Noen demonstranter har tatt med seg barna sine. Andre har tatt med hundene sine. En gjeng med hippier samler sammen instrumentene sine; gitarer, banjoer og trommer. Idet de begynner å gå, starter slagordene å penetrere gjennom luften. Noen av beboerne i 15th Street står ferdig oppstilt i hagene sine, utstyrt med kameraer og mobiltelefoner, klare til å knipse snapshots av de passerende demonstrantene. Andre blir tatt fullstendig på senga, og fomler i lommene sine etter en elektronisk dupeditt som kan forevige dette øyeblikket. «The people united will never be defeated! The people united will never be defeated!», roper demonstrantene. Litt etter litt går slagordet over i sang. En fyr i tyve- eller tredveårene tar på seg rollen som forsanger. Han har på seg en gulblek t-skjorte, en brun sixpence og et par slitte, sorte jeans med hull på det ene kneet. Rundt nakken har han et løst knyttet, rødt skjerf med hvitt og sort mønster på og en gitarreim. Stemmen hans er høy og klar. Den akkompagneres av hans egen gitarklimpring, og av den syngende massen av demonstranter. Ved siden av ham går en jente ikledd et langt batikkskjørt og synger av full hals.

Når demonstrantene ankommer Meridian Hill Park, støter de på en gjeng med jazzmusikere. De har tatt med seg instrumentene sine ut i parken på denne solrike søndagen i oktober. Demonstrantene slutter seg til jamsessionen deres. De benytter seg av hva enn de har tilgjengelig som instrumenter. En mann bruker en tom vanncontainer som tromme, en annen hamrer i vei på sykkelsetet sitt. Demonstrantene nærmer seg musikerne ved å klappe i hendene og ved å hengi seg til frigjort dans. Musikken og dansen eskalerer stadig, og det hele kulminerer i et ekstatisk klimaks som kan minne om et bakkanal. Ikke alle ønsker demonstrantene velkommen til Meridian Hill Park med like stor hjertelighet som musikerne. Selv om Occupy-bevegelsen fronter seg selv som ikkevoldelig, har demonstrasjonene flere ganger resultert i massearrestasjoner. 1. oktober gikk folk i demonstrasjonstog over Brooklyn Bridge i New York. De okkuperte bilfeltene og stanset all trafikken over broen. Ifølge Paul Browne, en talsmann for the New York Police Department, ble demonstrantene gitt flere muligheter til å flytte seg til fotgjengerfeltene for ikke å blokkere gatene, og ble først arrestert når de nektet å rikke seg. New York Times rapportere om mer enn 700 arrestasjoner. Seks dager senere ble seks menn og fem kvinner arrestert for å trenge seg inn på Bank of Americas eiendom da de satte seg ned i filialenes lobby i Los Angeles. 11. oktober, ble 129 personer arrestert i Boston etter å ha nektet å dra fra the Rose Kennedy Greenway Conservancy. I Meridian Hill Park, derimot, er det ingen som blir arrestert. En politibetjent henvender seg diskré til en av arrangørene av demonstrasjonen, og eskorterer folkemengden rolig ut av parken. I 16th Street blir de møtt av fire politibiler. Bilene sørger for at et av de tre bilfeltene forblir åpen for trafikk ved å skvise demonstrantene inn i de to andre feltene. «The street is ours!», roper en av demonstrantene. «Well, it’s their street too!», svarer en annen demonstrant. Og dermed starter de å gå sakte nedover den skrånende gaten, omringet av politibiler. Flere av bilene som kjører forbi demonstrasjonstoget, tuter i solidaritet idet de kjører forbi. Andre ruller ned vinduene sine, lener armene ut og gjør peace-hilsener. Idet Occupy D.C. er tilbake på McPherson Square, sprer demonstrantene seg utover hele torget. En del av demonstrantene går bort til matbodene for å berolige de kranglevorne magene sine. Det tilbys gratis mat, vann og sigaretter. Det har også blitt satt opp en provisorisk bokhandel med politisk littera-

tur. En dame har laget sitt eget utendørs-atelier, og sitter på gresset i dyp konsentrasjon og maler. Flere av demonstrantene har lagt seg ned oppå soveposene sine for å samle krefter etter toget, og kanskje ta en ørliten blund for generalforsamlingen under statuen av James B. McPherson. Andre er oppslukt i heftige diskusjoner. McPherson Square har blitt et miniatyrsamfunn; et sted hvor du kan spise, sove og sosialisere. Jim, 28, jurist og patenteksaminator, er fortsatt kledd i jobbklærne sine. Han står midt på torget i dress og blankpussede sko, og debatterer med seg selv om han burde dra hjem eller ikke. Han har kommet hit etter jobb hver eneste kveld siden onsdag 5. oktober. «Jeg kommer hit så ofte jeg kan», sier han. Jim er opprørt over hvor stor påvirkingskraft de store amerikanske bedriftene har på politikken i Washington. «Slik forholdene er i dag, har bedriftene alt for mye politisk innflytelse. Det er grunnlovsstridig», sier juristen. Jim håper at demonstrantene får til å fremsette noen konkrete legislative krav. «Jeg skulle likt å se noen nye lovforslag som kunne forhindre den type påvirkning vi ser i dag. Jeg håper at Occupy D.C. vil få økt momentum, og at vi fortsetter å demonstrere til kongressen starter å høre på oss», sier han. Noen dager før befinner Bob Schieffer, 74, ankermannen for nyhetsprogrammet Face the Nation, seg på the American University i Washington. Han holder foredrag for noen studenter om den politiske og økonomiske situasjonen USA befinner seg i. «Vi befinner oss i en veldig alvorlig økonomisk situasjon akkurat nå. Det påvirker ikke bare Wall Street, det påvirker hver og en av dere som sitter i dette rommet nå», sier Schieffer. Etter hans mening befinner USA seg i en situasjon hvor regjeringen fremstår som impotent, så godt som ute av stand til å konfrontere de enorme problemene landet er i akkurat nå. «Og hvordan startet det hele?», spør han studentene. «Jeg tror det startet med måten vi velger representantene vi sender til kongressen på», fortsetter han. «Vi har delegert bort alle jobbene rundt valgprosessen til profesjonelle politiske konsulenter. De har bygget opp et enormt apparat rundt den politiske valgprosessen. I mange tilfeller blir valgkampanjen viktigere enn det faktiske produktet», sier Schieffer. Ifølge journalisten driver politikerne nå med politikk bare i tiden mellom kampanjene, ikke omvendt. «Det koster nå så mye penger å bli valgt inn i kongressen at man er nødt til å finansiere valgkampanjen sin ved hjelp av pengestøtte fra en rekke interessegrupper. Når du endelig har lyktes i å velges inn i kon-

gressen, har du allerede forpliktelser overfor så mange organisasjoner at de politiske standpunktene dine er skrevet i stein når du kommer til Washington», sier Schieffer. Dermed er kongressmennene ute av stand til å inngå kompromisser, noe som resulterer i at forhandlingene går i stå gang på gang. Ifølge Michael A. Memoli fra Los Angeles Times sa Barack Obama under en pressekonferanse 6. oktober at de landsdekkende demonstrasjonene gir «uttrykk for en bred frustrasjon» blant amerikanerne over hvordan det amerikanske økonomiske systemet fungerer. «Vi har nettopp vært igjennom største økonomiske krisen siden den store depresjonen på 30-tallet, og den har fått massive ringvirkninger over hele landet. Det amerikanske folket reagerer når de ser at de samme personene som opptrådte uforsvarlig under finanskrisen nå prøver å motkjempe tiltakene som skal forandre de kritikkverdige forholdene som brakte oss inn i krisen», sa Obama. Den amerikanske presidenten har selv fått kritikk av Occupy Wall Street-bevegelsen for å ha gitt redningspakker til amerikanske bedrifter på randen av konkurs under finanskrisen. Den republikanske presidentkandidaten Herman Cain, på den andre siden, kritiserer demonstrantene. I et intervju med The Wall Street Journals Alan Murray 5. oktober, kalte han demonstrantene både anti-amerikanske og motstandere av kapitalisme. «Jeg har ikke konkrete fakta å støtte meg til, men jeg mener at disse demonstrasjonene er planlagt og orkestrert for å lede oppmerksomheten bort fra Obama-administrasjonens fallerte politikk. Skyld ikke på Wall Street, skyld ikke på de store bankene; hvis du er arbeidsledig og du ikke er rik, skyld på deg selv!», sa Cain under intervjuet. Flere har tvilt på Occupy-demonstrantenes evne til å utøve en reell innflytelse på det nåværende politiske systemet i USA. Journalisten Jerry Kammer, som vant en Pulitzer for avsløringen av hvordan den republikanske politikeren Randy Cunningham tok imot skyhøye bestikkelser under sin periode i the House of Representatives, uttrykker en forsiktig optimisme. Han hevder at politikere vil respondere på alt som øker sjansen deres til å bli gjenvalgt. «La oss håpe at det vil velle opp nok sinne i det amerikanske folket til at politikerne vil gjøre noe for å forbedre situasjonen. Jeg tror det finnes en god del sinne der ute på grunn av den økonomiske kollapsen på Wall Street, som skattebetalerne endte opp med å betale for», sier han. Etter Kammers mening har de som klarer å kanalisere dette sinnet over i produktiv, kreativ, politisk aktivitet, en mulighet til å ha en reell innvirkning på det nåværende politiske systemet. På McPherson Square finnes det i alle fall håp. Idet Heather reiser seg opp fra benken for å delta på dagens generalforsamling, sier hun at hun tror at utholdenhet til slutt vil føre til faktiske resultater. «Vi er kommet for å bli», sier hun. «Vi kommer til å bli her så lenge det kreves.» 10/2011

25


Thomas Kenworthy (f. 1964) er leder i Tea Party Norge. Han håper at Ron Paul (libertarianer fra Texas) blir den neste amerikanske presidenten. Neste tefest her hjemme er utenfor Norges Bank 16. februar neste år. www.tea-party.no

Løsningene som Occupy Wall Street foreslår, er bare mer av det som skapte problemene i første omgang, skriver lederen i Tea Party Norge. TEKST Thomas Kenworthy To politiske bevegelser som representer diametralt ulike syn på samfunnet har vokst frem i USA den siste tiden. Det dreier seg om Tea Party som ønsker å begrense statsmakten; og «Occupy Wall Street» som ønsker å øke den. Kort fortalt: Det handler om opportunisme mot landsfedre, reguleringer mot kontraktsfrihet, fellesnytten mot retten til å søke lykken, ekspropriasjon mot eiendomsrett, sentralplanlegging mot spontan organisering, plikter mot retten til å leve i fred, forskrifter mot bondevett, byråkrater mot entreprenører og overtallet mot grunnloven. Occupy Wall Street mener krisen skyldes bedriftenes innflytelse i politikken. Helt feil, mener vi i den norske avdelingen av Tea Party-bevegelsen. Den skyldes tvert om politikernes innflytelse over bedriftene. Problemene er konsekvenser av omfattende inngrep i næringsfriheten. Jo kortere statsfingre, jo bedre. Som det heter: «Less is more». 26

10/2011

Bankvesen og pengeproduksjon Bankvesenet er en god illustrasjon: Staten har gitt seg selv monopol på pengeproduksjon for å finansiere statsutgiftene ved å vanne ut valutaen. Staten garanterer for innskudd og redder bankene når de går konkurs. Pengemengde og rente fastsettes ved dekret utstedt av sentralbanken – en institusjon som ble programfestet i det kommunistiske manifest. Statlig planøkonomi er årsaken til finanskrisen. Løsningen er et bankvesen fundert i eiendomsrett og kontraktsfrihet. Occupy Wall Street hevder at én prosent av befolkningen undertrykker de resterende 99 prosentene med sin grådighet. Vi vil hevde at denne ene prosenten har bygget opp sine virksomheter ved å tilby produkter som folk vil ha. Fortjenesten har de over tid pløyd tilbake i produksjonsmidler slik at de kan lage enda bedre produkter. Det bør snarere applauderes, enn kritiseres. La meg illustrere med et eksempel: Steve Jobs har i en årrekke produsert applikasjoner som folk ville ha. Hans formue bestod

i hovedsak av hans selskaper. Dette er ikke virksomheter han alene yter godt av. Tvert om, svært, svært mange har nytt godt av Steve Jobs’ formue, uten å eie den, men ved å hygge seg med iPoder, iPader, iPhoner, Mac-er og andre produkter som de finner nyttige. Dessuten har Apple vært arbeidsplassen til tusenvis av mennesker. Dersom flertallet konfiskerer selskapene til den rikeste prosenten, så dreper de så å si høna som legger gulleggene. Slik undergraver de sin egen eksistens som er basert på produktene og jobbene som selskapene sørger for. Ansvar og tilspissing Hvem har egentlig ansvaret for at vi har kommet ut i et slikt uføre? Det er byråkratene som treffer de daglige beslutningene på ett detaljnivå og i en størrelsesorden som politikerne ikke har mulighet til å sette seg inn i. Den enkelte innbyggere har i praksis overlatt kontrollen over mange sider ved sine liv til folk som de – selv ikke indirekte, via «sine» politiske representanter – har kontroll over.

Politikerne kan ta store grep og redusere byråkratiet kraftig. Men de – og velgerne – vil ikke. Velgerne ser staten som løsningen på alle problemer og tror de får mer ut av staten enn de putter inn. Velgerne vil øke statens omfang. Men nå presser realitetene seg på. Staten kveler økonomien og vi ser reell tilbakegang. Løsningene som Occupy Wall Street foreslår, er bare mer av det som skapte problemene i første omgang. De er sinte. Dess større politisk gjennomslag de får, dess større blir problemene; og dess sintere vil de bli. Demonstrantene er således absurde. Men de formidler holdninger som mange deler. Mange bør gå i seg selv og ta ansvar for sitt liv og sine problemer – og gjerne andres problemer, om de ønsker det. Hvorom allting er, de bør slutte å forvente at moder stat skal løse dem. Det er ikke bedriftene som trenger strengere lovregulering, det er politikerne.


natt&dag tilbake i tOppfOrm - øker lesertallet med 10.000 til 145.000 per utgave. bOOk dine kampanjer fOr 2012 hOs Oss nå. kOntakt Oss på: salg@nattOgdag.nO

OslO lOkal

OSLO 01 - FEBRUAR 2011

N&D ANMELDER:

JAMES BLAKE JOHN OLAV NILSEN & GJENGEN ENTER THE VOID DESTROYER BLACK SWAN FJELLET 127 TIMER +++

ODDA ER SUPERDUPER

bergen WWW.NATTOGDAG.NO

48 TIMER I EN UTOPI

& MØTER ANDERS DANIELSEN LIE

16 SIDER MOTESERIE

lOkal

BERGEN 9 - OKtOBER 2011 // HORROR

& MØtER ERLEND HORN

n&d MøTer: AzRA HALiLOViC SON OF LiGHt StiG SætERBAKKEN HANNE KOLStØ

WWW.NAttOGDAG.NO

Machine Birds Leif and The fuTure Burning god LiTTLe ungdoMskuLen kjeTiL MøsTer LiarBird MeTeor 2011 forza 1982 Bone shakers +++

PERFECt SOUNDS FOREVER

KALD OG VARM PÅ SAMME tiD

Odd Magnus Williamson / Foto: Richard Eriksen

Natt&Dag - Siden 1988

NATT&DAG OSLO

OSLO 06 - JUNI/JULI 2011 // SOMMER & FESTIVAL

MUSIKK

TYLER, THE CREATOR EDDIE & SUZANNE HOPE I DIE VIRGIN PSTEREOFILOSOFI WOLVES LIKE US BIG DIPPER FEBER +++

POTENT VOYEUR, ULRICH SEIDL NEDERLAGETS

VERSTIVALGUIDE PLAYBOY MANSION

Per Ciljan Skjelbred / Foto: Thomas Sørgård

NATT&DAG TRONDHEIM

Natt&Dag - Siden 1988

NATT&DAG BERGEN

ger/ stavan es sandn

im trOndhe

lOkal

Verk / Foto: Øystein Grutle Haara

WWW.NATTOGDAG.NO

GJØR COMEBACK DESPERADO

SLUT O´HOI! - EN GROUPIE ANMELDER MUSIKERSEX

& MØTER LILLEPER

lOkal

STAVANGER/SANDNES 09 - OKTOBER 2010 - KRIMINALITET

NORGES TOPP 10 KRIMINELLE RØMLINGEN BANKRANER’N MANNEHORENE DE NORMALE PØBLENE +++

WWW.NATTOGDAG.NO

SOCIAL SUICIDE JULIE RUSTI

FEBERFANTASIER

RADIO PÅ TRYKK MUSIKKANMELDERNES HVISKELEK

Natt&Dag - Siden 1988

& MØTER JUSTISMINISTER STORBERGET

Sondre Haug - Social Suicide / Foto: Vegard Haug

NATT&DAG STAVANGER/SANDNES

Natt&Dag - Siden 1988


Når ingen liker deg lenger, blir du nødt til å leke med deg selv. PETIT Lars K. Midtsjø – Unnskyld, kan du flytte deg litt? Jeg skal bare ta et bilde av hun du snakker med, sier en ivrig fotograf på sidelinjen. En forfjamset herremann blir nødt til å ta to flaue steg vekk fra samtalen for å gi albuerom til den ivrige fotografen. Det tilfeldige møtet har blitt forvandlet til en «fashion shoot» på plassen utenfor Marcel Cerdan. Den fargerike kvinnen legger rutinert den ene hånda på hofta mens hun lener seg tjue grader til den ene siden. Fotografen fyrer løs i skytterstilling. Slik fortsetter de på repeat i noen sekunder, før de begge ser over resultatet: Et bilde av en velkledd, vanlig person utenfor en motevisning under Paris Fashion Week. Designeren Rick Owens holder visning for sin s/s 2012-kolleksjon, og en flåte med gatemote-fotografer har ankommet fra alle verdens hjørner til den lille plassen for å ta del i begivenheten. Ikke for å se på selve visningen inne i hallen på Marcel Cerdan, men for å holde sin egen fest for de uinnvidde utenfor bygningen. Mens dansen mellom den nyantatte «modellen» og «motefotografen» er i full sving, kommer en ny dansepartner med kamera rundt halsen. Han har oppdaget «motefotografens» leopardmønstrede sko, og iverksetter et skuddraid i retning leopardføttene. Plutselig har rollene skiftet. «Motefotografen» har blitt modell han også. Straks han oppdager sin nye rolle, avbryter han fotoopptaket og vender trutmunnen sin rutinert mot kameraet. Den moteriktige kvinnen blir anvist tilbake til den forvirrede herremannen som fortsatt står på sidelinjen, og er i ferd med å observere sin andre «fashion shoot» på to minutter. I bakgrunnen står fashionistaer på huk med kikkertsikte og tilfeldig poserende motemennesker så langt øyet kan se. Anslagsvis 150 forskjellige fashionistaer svirrer rundt med blitzkanoner og målsøkende raketter i det krigsherjede området, som kan minne om et meta-rollespill for urbane «livere» med moteriktige klær. Om så mye som bare ett av disse kameraene hadde vært ladet med dumdum-kuler ville hele plassen vært destruert for lenge siden.

28

10/2011

Om det bare hadde vært så vel, kunne den forvirrede herremannen og den moteriktige kvinnen ført en samtale utenfor plass Marcel Cerdan. Men armeen av «streetstyle»-fotografer på jakt etter en velkledd motekjendis står i veien. Starten på denne nye kategorien av motefoto begynte i utgangspunktet som en måte å fange «gatas mote» på. Den fremste innovatøren var Bill Cunningham i New York Times på slutten av 70-tallet. Senere kom rene magasiner med bilder av de demokratiske motebildene, som japanske «Fruits» på slutten av 90-tallet. På den tiden ble gatas mote i stor grad brukt av designere, stylister og motefotografer til å hente en slags inspirasjon til nye prosjekter. Det samme kan sies om den populære fotobloggen til «Sartorialist» som ved hjelp av egen kunnskap og dedikasjon var med på å skape egne «streetstyle ikoner» som Anna Dello Russo, Simone Righi eller Lappo Elkan gjennom siste halvdel av 2000-tallet. Fotografenes idé var bygd på moteindustriens «outsidere»: De sto utenfor og ville gjerne inn på festen.

«Streetstyle»-fotografene har beveget seg stadig nærmere den elitistiske catwalken, der de priveligerte livene blir fortalt. Det som en gang var en demokratisk – og noe opposisjonell – anretning for å vise mote uavhengig av vekt, alder eller inntekt, har endt opp utenfor cawalken, med mål om å ta bilder av det som allerede er i moteindustrien. Fra uavhengig til avhengig, altså. Geriljaen utenfor Marcel Cerdan minner mer om en type tilspisset paparazzi-fotografi for motekjendiser, enn det uttrykket som har underholdt Times faste lesere siden 1978. Jakten på spennende silhuetter og argesammensetninger har måttet vike for jakten på neste sesongs IT-girl eller supermodellen med høyest kurs. De glamorøse menneskene som man allerede kan se og lese om i store påkostede publikasjoner som Vogue, GQ og Numéro har blitt en inkorporert del av det «nye» streetstyle-fotografiet. Vil det si at «streetstyle»-fotografiet har mistet sin rolle? Når den nye generasjonen av fotografer bare er opptatt av å ta bilder av Anna Dello Russo sin nye fjærkreasjon, har det naturligvis lite med et gatas motebilde å gjøre. Folket har verken tilgang til plagget, eller en passende anledning til å bruke den aparte kreasjonen. Hvor mange vil vel egentlig gå med en kondom på huet på vei til jobb uansett?

Hvordan kan en vanlig dilettant med fotokamera og internett-tilgang konkurrere mot Conde Nast sine tungvektere? Bilder av kondomkreasjonen kan man se på style. com, tatt av en dyktigere fotograf med bedre access. Amatør-bloggene kan heller ikke konkurrere med Cathy Horyns gjennomtenkte tekster på nettsidene til Herald Tribune. Og heller ikke hastigheten til nowfashion.com som «streamer» alle bildene direkte opp mot nettsiden. Så hva er funksjonen til de hundretalls fotografene som svetter utenfor motevisningene? For de hardtarbeidende «streetstyle»-fotografene som thesartorialist. com og jakandjil.com, har dette vært et springbrett til godt betalte motekampanjer og spalteplass i Conde Nast-systemet. Som en logisk refleksjon av dette, har bloggene deres blitt stadig dårligere vedlikeholdt. Slik outsidersjarmen har fått unngjelde, har interessen for bloggene deres blitt ditto mindre. I det bloggerne skrev under på denne Faust-avtalen – og ble en del av moteindustriens mektigste spillere – ble uskylden tapt.

Ikke bare er det inflasjon av de samme motekjendisene som figurerer rundt på nettet, men en inflasjon av blogger som prøver å imponere de store publikasjonene. Om disse bloggene hadde tatt bilder av vanlige påkledninger, ville kilden vært utømmelig. Men om målet er å ta bilder av den lille sfæren av motepersonligheter, er kilden straks mer begrenset. Og ikke minst lite tilgjengelig for en menigmann som kun er utrustet med et digitalkamera og internett-tilkobling. Det er få innvidde som kan spasere inn på en visning under Paris Fashion Week, og enda færre som har en reell kjendisposisjon. Av verdens samlede motekjendiser kan man regne omtrent like mange mennesker som står og fotograferer utenfor visningen. Det er rett og slett ikke nok motepersonligheter til å brødfø alle de sultne fotografene. Og da ender man jo opp med å ta bilder av hverandre. Det nye meta-nivået av blitzregn utenfor visningene kan minne om en kannibalisme-ring: De tygger på hverandre.

Tilbake på plassen utenfor Marcel Cerdan jobber alle på overtid. Visningen skulle startet for ti minutter siden, og fotografene sirkulerer rundt som sultne hyener på jakt etter et siste måltid før de kan avslutte arbeidsdagen. Den nervøse stemningen ute på plassen er i ferd med å fordufte. Helt til en gentleman kommer løpende frem fra et hjørne med en konvolutt i hånden. Som den eneste på plassen med invitasjon til selve visningen blir han et lett bytte for fotografene, som ønsker ham velkommen med et arsenal av blitzkanoner. Dessverre, viser det seg, var han bare en vanlig innkjøper eller journalist uten kjendisfaktor. Han var bare på jobb. Ilddåpen betraktes som et kollektivt vådeskudd, og roen kan igjen senke seg ute på plassen. Inntil videre …


ZUCKERZEIT

30

Foto Ingrid Pop H책r/makeup/styling Julietta la Doll Modell Julietta la Doll

10/2011


10/2011

31


32

10/2011


10/2011

33


34

10/2011


10/2011

35


36

10/2011


10/2011

37


38

10/2011


10/2011

39


Europafilm a

r Vinn tu nd a l s i l i t

–delta i n på e s n a r r u konk g.no a d g o t t a n

PÅ KIN


aS presenterer

NO NÅ!

En varm komedie fra Island en stram film med få dødpunkter.” – Torgeir Blok, NATT&DAG

“beundringsverdig lett og intelligent – en komedie med alvorlige undertoner” Dag Sødtholt, Film&Kino

en film av Grímur Hákonarson


Lanseringsfest

Checkpoint charlie // gratiskonsert // leif & The Future // lørdag 8. oktober Foto: Helle Navratil

NESTE NATT&DAG FEST: Følg med oss på facebook!

42

10/2011


20.000 TITLER I

LO M M A

Den raskeste müten ü bestille bøker mobil. haugenbok.no Installer en Barcode skanner og skann for direktetilgang til boken. Er du kunde hos haugenbok.no bruker du samme innlogging.

Norges raskeste nettbokhandel Haugenbok.no AS - Postboks 175 - 6101 Volda - Telefon 70 07 45 00 - epost@haugenbok.no - www.haugenbok.no

Les mer og bestill pĂĽ mobil.haugenbok.no


mat

Måltidets Hus

6

ikke noe lureri Lura turistheim www.luraturistheim.no Stavangerveien 16, Sandnes Lura Turistheim ligger usjarmerende plassert langs den travle Stavangerveien, en svært trafikkert riksveiavstikker i et antipittoresk ingenmannsland. En sørpete parkeringsplass, bensinstasjoner og eksoskledde grantrær utgjør landskapet. Likevel, mens moderne restauranter med femstavelsestitulerte retter og panoramautsikt over Gandsfjorden bukker under for lave besøkstall, er det ikke uvanlig å måtte stå et kvarter i kø med romlende mage for å få bord ved Lura Turistheim. Og det gjerne midt i uka. Turistheimen skilter med å ha servert husmannskost i over seksti år, og vi noterer oss også på servietten at Arne Brimi en gang skal ha kåret stedet til Norges beste tradisjonskjøkken. Køen denne onsdags formiddagen er omtrent fem meter lang, og bukter seg fra inngangspartiet og langs kantinedisken. Man rigger selv opp et serveringsbrett med tallerken, glass og bestikk, og skyver dette bortover brettbanen, fram til vannbadene hvor serveringsdamene svinger auser og sausenebb og deler ut komler, kjøttkaker og poteter. Deretter skyver man videre til kassen, betaler og rasker med seg bestikk. De aller fleste bordene har utsikt til parkeringsplassen. Lokalet i seg selv er brunt, gammelt og nedslitt, og verken maten, klientellet eller interiøret har på noen som helst måte blitt jazzet opp i løpet av de siste tretti årene. Det eneste som har skjedd er at besøkstallene har økt. Tradisjonelt sett skulle husmannskosten sikre norske husmenn krefter og solide spadegrep gjennom eviglange arbeidsdager på leide jordstykker, og bestod av det man hadde dratt opp fra jorda eller havet. Og selv om innholdet på tallerkenene neppe har endret seg mye de siste 150 årene, har menneskene som holder bestikket gått gjennom brutale transformasjoner. Taxisjåførene og joggebuksematronene som utgjør køen denne

5

44

10/2011

dagen, har neppe blemmer i hendene eller jord under neglene. Sultne er de uansett. Lura Turistheim opererer med fast ukemeny, med hovedsakelig to eller tre retter tilhørende hver ukedag. Noen av bestselgerne, som komler, kjøttkaker og svinekoteletter, serveres likevel hver dag og har neppe vært tatt av menyen siden stedet åpnet. Menyen er variert og tradisjonell, med unntak av chow chow med ris og ananas. Et ørlite øyeblikk logrer jeg kraftig over tanken å bestille en pent dandert tallerken med den kinesiske spisshunden, kjent for sitt eiertroskap og gode vaktinstinkt, men erindrer brått at bikkja også en gang ga navn til en gryterettklassiker fra syttitallet. Fido er ikke på menyen, og det er langt fra Lura til Kina. Jeg bestiller kjøttkaker. Stor porsjon til 152 kroner. Akkompagnementet er obligatorisk og velkjent, og består av poteter, ertestuing, brun saus og tyttebærsyltetøy. Lura Turistheim reklamerer med at all mat er laget fra bunnen av og at halvfabrikata ikke eksisterer på kjøkkenet deres. For kjøttkakenes del, later dette til å stemme. De fire jeg har fått utdelt, er både saftige og fyldige på smak. Selve kjøttfarsen er litt vel finmalt for min del, og jeg hadde gjerne sett litt grovere kaker. Det er uansett bare en kosmetisk detalj. Tilbehøret består av ertestuing, poteter, brun saus og tyttebærsyltetøy. Ertestuing er et av mine desiderte favorittilbehør, og denne innfrir også med overbevisning. Det serveres romslige mengder av alt tilbehør, og man kan selv velge antall poteter. 152 kroner for stappfull mage er dermed overkommelig. Middagens eneste skuffelse var tyttebærsyltetøyet, som uten tvil var fabrikkprodusert. Etter å ha vurdert både karamellpudding og rød gele til dessert, gikk jeg for sviskegrøt med H-melk og sukker. Den var nydelig, og smakte rent, søtt og silkemykt, slik bare hjemmelaget sviskegrøt kan. Så var dessertmagen også fylt opp. Jeg var sprekkeferdig. Den som hadde hatt ei romslig joggebukse. Taxi! Klaus N. Skrudland

Cafe de France Eiganesveien 8, Stavanger Den lyse og luftige innredningen er smakfull på en sånn måte at du ikke føler deg underkledd i Carlings-klær. Servitøren imponerer med sitt fag, og spiller samtidig med på sjargongen der vi sitter og drikker oss til matog vinkjennere. Etter at vi har inntatt suppe fra noe som ligner eggeglass, rå fisk, indrefilet, karamell-is, en smaksbombe av oster, og en tredelt dessert fra en annen verden, ber vi om en liten overraskelse. Spontant vartes vi opp med et halvtimes whiskeykurs. Vi kan knapt få fullrost Cafe de France nok, aberet måtte eventuelt være prisen. Kult at du må ringe på for å komme inn. Sørensens Familiestuer Skagen 26, Stavanger Andre etasje av N.B. Sørensen har definitivt et av de beste kjøkken i Stavanger. Fra første til siste rett er det knapt noe rusk å trekke for. Når vi serveres en såkalt amuse-bouche av sild og snacks er vi allerede begeistret. Smaksløk-oppvarmeren setter virkelig standarden for retter med distinkte smaker, som står perfekt til nærmest samtlige viner. Laksen til forrett kjennes først for salt, men et glass Sancerre demmer opp. Wasabi, agurk og vårløk gjør retten fulkommen smaksmessig. Kalvebrissel med eple, rødbet og sauce Bercy er neste rett ut. Med all respekt for mors kjøkkenkunster, dette er kanskje det beste vi har smakt. Måltidets hus Professor Olav Hanssens vei 11 Lyst og luftig lokale, selvbetjening og selvsortering; sjappa fremstår som ren og effektiv. Tidstypisk og trendy, men også praktisk og spennende er det store utvalget med tamedhjemspesialiteter. Vi snakker her om sylta neper på glass og grissini rullet på jomfrulår i Toscana. Du kan raske med deg mye rart på vei ut kassen. En bacalao, et kakestykke, en kopp kaffe og litt kjærlighet og omtanke kostet meg 100 kroner. Ikke verst.

5 Restaurant Nero Øvre Holmegate 9, Stavanger Fisk, hvilerett, andebryst til hovedrett, ost og dessert. Halvparten av rettene er latterlig gode. Den knasende friske mohito granitten vi serveres til slutt frembringer lyster som ikke er upassende når stevnemøtet

nærmer seg slutten på begynnelsen. Kelneren kunne gjerne løsnet litt på snippen i løpet av kvelden, men Nero er kanskje litt for de som liker det stivt? Dersom belysningen hadde vært mer fokusert hadde stemningen blitt varmere for to turtelduer på avveie. Vi betaler til slutt 3500,kroner inkludert driks. Det koster å være kar. For ikke å si keiser. Sjøhuset Skagen Skagenkaien 16, Stavanger Sjøhuset er intimt, men bordene er såpass adskilt at forretningshemmeligheter kan holdes i hevd. Sjøhuset Skagens meny er usedvanlig smart presentert, med 4-5 forretter, hovedretter og desserter. Kjøtt og fisk tilberedes på alskens vis. Vil du ha sjømat, kan du velge mellom bacalao, blåskjell, eller dagens fiskefangst. vår supplerende tilleggsservitrise glemte å gi meg nytt glass når vinen skiftet farge halvveis inn i måltidet, var akkurat den sjarmerende streken i regningen som trekker opp helhetsinntrykket denne aftenen. Sushi-Mat Nytorget 10, Stavanger For den som ikke lar seg skremme av Sushi-Mats mildt sagt ukonvensjonelle restaurantinnredning, er dette stedet absolutt å anbefale. Sjappa som ser ut som en kombinasjon av en tobakksforretning, Europris og svigerfars overfylte garasje, serverte svært god nigirisushi og sashimi, samt frekke makiruller. Vi var to personer, og spiste oss stappmette på kvalitetssushi for 275 kroner. City Brasserie Skagenkaien 28, Stavanger I Brasseriets førsteetasje serveres stedsriktig mat av selvsikre servitører. Den moderne restauranten langs den vakre sjøhuskledde kaien i sentrum av Stavanger skjemmes ikke av sitt fine (og noe forvirrede?) utvalg av fugl, sjømat og kjøttretter. Vi bestiller Tortellini med due til forrett, fulgt av skate i karrisaus med blåskjell til hovedrett. Jammen kan vi glede oss til et par av livets etter hvert nokså sjeldne førstegangsopplevelser. Thai Cuisine Restaurant Kirkegata 41, Stavanger Det heter at sulten er den beste kokk, men vi antar at en kyndig kjøkkenansatt står bak den fargerike og innbydende tallerkenen. Bitte litt varmere kunne maten muligens vært, men atmosfæren i lokalet har for lengst kompensert for dette. Sammen med et glass iskaldt thailandsk Singa-øl har vi roet nervene og hygget oss nesten i hjel. Den om lag 40 kvadratmeter store restauranten må være blant byens triveligste. Innredning og belysning er perfekt.

4 Harry Pepper Øvre Holmegt. 15, Stavanger Chicken Quesadilla, Blackened Lamb, og Armadillo Ostekake. Alle retter innfrir, selv om den velsmakende sausen jeg serveres til lammet er litt vel tjukk i konsistensen, og mistenkes for å ha ligget lenge i gryta. Med kun to servitører i en fullstappet restaurant lar vi oss begeistre over servicen og velvilligheten. En chilensk rødvin smaker småsurt, men vi gleder oss heller over maten som er kommet kjapt på bordet. Fyldige porsjoner, gode smaker til mellomklassested å være. Café Sting Valberget 3, Stavanger Byens legendariske utested, kulturhus og kafé åpnet trivelig og flott takterrasse i juni, og serverte helt streit mat til N&Ds utsendte. Vegetartallerkenen til 179 kroner var litt overpriset, men god, selv om den bar preg av et par kjappe løsninger og en noe inspirasjonsløs dag på kjøkkenet. Den renommerte sjokoladekaka som hele byen snakker om, virket forøvrig oppskrytt. Pizzeria Al Forno Ole Bulls gate 14, Sandnes Pizzeria Al Forno tar mål av seg for å være en autentisk, italiensk restaurant, men presterte mer i retning av en gjennomsnittlig, men for all del helt okei, hverdagsrestaurant eller familiespisested. Mette og semifornøyde betalte vi nærmere 900 kroner for en kulinarisk reise som skulle ta oss til Italia, men som på grunn av for mange snarveier endte med å gå seg vill i Sandnes. Grei pizza, men kjipe salater og calamares. Overraskende god panna cotta til dessert.

3 Manee Thai Kirkegaten 42, Stavanger Nok et skudd på den allerede frodige thairestaurantstammen i Stavanger. Bar preg av å være i oppstartsfasen da N&D besøkte dem. Fine lokaler og grei pris, men med forbedringspotensial på maten. Vi spiste tre retter til tre hundre, og fikk god tom yumsuppe, men dvaske krabbekaker og granateplekjernedessert uten granateplekjerner.


diXi ressurssenter Arbinsgt 1, 0253 Oslo

har du vært utsatt for voldtekt? eller kjenner du noen? DIXI arbeider for å hjelpe voldtektsofre og deres pårørende, spre informasjon om skader og skadefølger samt drive holdningskapende arbeid. Vi gir informasjon og støtte til utsatte og familien deres så tidlig som mulig. DIXI er også et tilbud til gutter og menn. De fleste ved senteret har opplevet voldtekt eller lignende opplevelser. Hos oss vil du ikke møte noen krav, men bli møtt med forståelse. Ta kontakt!

22 44 40 50/mob: 930 58 070 Se våre nettsider for mer informasjon:

www.dixi.no Vi hjelper deg med

gratis advokathjelp!

www.dixi.no

Tilbudet er gratis! Vi har taushetsplikt!


JAZZÅ?

foto

Timothy Bartlett

vv

TRY IN HOUSE III Danserne setter huset på hodet! I samarbeid med studenter ved UiB og KhiB

9. - 12. NOVEMBER KL 20:00 STUDIO BERGEN

Om TIH III

Billettservice

55 60 70 80 | dns@dns.no billettservice.no carteblanche.no | facebook.com/carteblanchenorway

Blanche AS eies og mottar offentlig driftstilskudd fra Kultur- og kirkedepartementet, Hordaland fylkeskommune og Bergen kommune

46

10/2011

SKAL DU HA DET GJORT MÅ DU GJERE DET SJØLV TEKST Øyvind Skarbø

1

Dei smale segmenta i Norge vert halde gåande av idealistar og statsstøtte, men mest det første. Det er derfor ikkje rart at vi får stadig fleire musikerdrevne konsertseriar, altså klubbkonsept som både er initiert og dreve reint praktisk av folk som til daglig er aktive musikarar. Dette til forskjell frå til dømes eit styre, ein fast tilsett produsent, eller investorar. I Bergen har vi Playdate (med gitarist Stephan Meidell som kaptein), Evans Jazzclub (starta av ringrevar i jazzmiljøet) og mitt eige Øyvind Jazzforum. Oslo har Fritt Fall og Dans for voksne, Trondheim har Pøkk, og forhåpentlegvis er det mange fleire. Den absolutte kvaliteten med alle desse er at sidan arrangøren sjølv er veldig nært knytta til miljøet og har kontaktar, så er kvaliteten på programmet som regel svært bra. Det store problemet med denne modellen er at den er heilt avhengig av enkeltpersonar sitt initiativ og energi. For det er viljen og lysten til å formidle konsertar som driv desse folka. Det er definitivt ikkje pengar. Sjølv om støttekronene sitt laust i Noreg, skal det relativt vaksne summar til for både å booke eit spennande program gjennom heile året, betale alt av reiser, hotell, TONO og øl, og samtidig sitte igjen med ei løn som er i nærleiken av å forsvare tida ein har lagt ned. Entusiasme er bra, men den døyr fort etter eit par sesongar med varierande publikumsoppslutning og seine kveldar med rapportskriving til Kulturrådet. Det er etter desse første sesongane det er kritisk,

Er vi tent med at musikarane sjølve skal legge opp enda meir av turnéane sine og sette opp enda fleire budsjett?” for folk har kanskje ikkje blitt skikkelig merksam på konseptet før no. Nettopp dette med byråkrati; søknadsskriving, booking, promotering – det skremmer dei fleste musikarar. Alle seriøse band, uansett sjanger, veit at nokon må ta jobben enten dei vil eller ei. Som regel vil dei ikkje. Det finst ei bråte fantastiske musikarar som nesten aldri spelar ute. Og så finst det ein del ganske dårlige band som spelar masse, fordi dei er flinke å organisere aktivitet. Og eg unner dei alt dei kan få til! Men det er altså ingen direkte samanheng mellom aktivitet og musikalsk potensiale. Forståelig nok; ingen begynte på bandkurs fordi dei hadde så innmari lyst å sende ut booking-førespurnader. Dei hadde lyst å synge falsett, eller mose trommer. Difor blir eg skeptisk når fleire og fleire statlige midlar vert overført til støtteordningar der musikaren sjølv søker direkte. No seinast gikk pengar som Rikskonsertane hadde brukt til å organisere turnéar landet rundt med, til Kulturådet si såkalla Musikerstøtte. Greitt nok at pengane kanskje ikkje vart nytta på optimal måte der dei var, men er vi eigentlig tent med at musikarane sjølve skal legge

opp enda meir av turnéane sine og sette opp enda fleire budsjett, når dette i praksis betyr mindre tid til å jobbe med musikken? Kva om store delar av desse pengane gikk ut igjen til klubbane, til entusiastane rundt om i det ganske land, slik at dei kunne booke inn dei banda dei ville ha, betale anstendige honorar, dekke alle utgifter (så bandet ikkje var avhengig av nok ein søknad for å komme seg dit konserten er), og – ikkje minst – få litt lønn for strevet sjølv? Plateanbefaling denne månaden: Hedvig Mollestad Trio gav nylig ut «Shoot!» på Rune Grammofon. Skitne riff, overraskande kompositoriske vendingar og super utføring, gir ein slags improvisatorisk instrumentalrock. I ungdomsåra i Ålesund måtte Hedvig velje mellom elgitar og bunad, og valde gitaren. Ein dårlig ein, etter eige utsegn. Som ein venn av meg noterte seg, blei ho lurt. Alle veit at du kan få ein innmari bra gitar for prisen av ein bunad. Trioen blir komplett med trommeslagar Ivar Loe Bjørnstad frå Stord og bassist Ellen Brekken frå Tynset. Øyvind Skarbø spelar i banda 1982 og BMX og med en drøss andre. Han er NATT&DAGs nye jazzskribent og driv elles konsertserien Øyvind Jazzforum.


UTELIV: november rain TEKST SVEIN BRUSTAD November er i gang, og du kan ikke vente med å spare ut din lille fisslete runkebart. Endelig kan du liksom være hipster og ha noe å skylde på! Jeg synes nesten jentene også skulle unngått å vokse leppa (hey!) denne måneden i

solidaritet med oss mannfolk. Et annet importtriks dere faller for, er vel halloween, omg! I takt med mindre dagslys og fallende temperaturer så er det jo desto koseligere å trekke innendørs, og er det noe denne byen ikke mangler så er det vel akkurat det (innendørsfasiliteter). Heite fritidsaktiviteter denne måneden:

Studentersamfunnet 2.-4. november

stUdentrevYen 2011 Storsalen 100 / 150 + avgift TRE OBIGATORISKE KONSERTER:

Stein Torleif Bjella Checkpoint Charlie, fredag 4. november Hedersmannen Stein Torleif Bjella og hans orkester er tilbake i Stavanger. Bjella har i løpet av kort tid etablert seg som Norges kanskje ledende låtskriver/tekstforfatter. Bare ikke forvent noe musikalsk gledessprederi.

1

Team Me Martinique, lørdag 5. november Indieorkesteret er et av Norges aller mest lovende band, og får oppmerksomhet fra inn- og utland. Få med deg denne konserten før de blir for kule til å være kule.

1

Kvelertak + Doomriders + Toxic Holocaust + The Secret Folken, onsdag 9. november Etter å ha spilt på stort sett alle rockefestivaler rundt om i Europa denne sommeren er byens stolte sønner i Kvelertak omsider klar for deres første headliner-turne i Europa. Dette kan bli smått legendarisk.

1

TRE OBIGATORISKE KLUBBKVELDER:

TRE OBIGATORISKE LÅTER:

Se Folken.no for tider

5. november

klUbb Hell patrol

Nite Sprite releasekonsert + Johnny Hancocks Cementen, fredag 11. november Nite Sprite har leflet med artister og band som Shining, Thomas Dybdahl, Purified In Blood, Chromeo, Johnny Hancocks, Lukestar og Rumble In Rhodos. Dansbart futuristisk 80-talls electro. Me like.

1. Lianne La Havas «No Room For Doubt» Singer/songwriteren og multi-instrumentalisen Lianne samarbeider med kosebamsen Willy Mason på denne perlen av en sjelfull folk/soul låt. Forvent big thangs!

Grottene CC: 50 22:00-02:00 18 år

10. november

Olle Abstract Helt Rått, lørdag 19. november Stavangers orginale Sushibar med byens vennligste alkoholpriser byr på NRK-legenden Olle. Han griper stafettpinnen etter DJ Strangefruit, som herjet der i oktober.

2. Lana Del Rey «Blue Jeans» Du fikk kanskje med deg denne berta på «Video Games»? Nå er hun tilbake med en sexy liten Chris Isaak-ish låt som får deg til å drømme om Film Noir og rød leppestift.

1

1

1

Hall Toll Første etasje har kanskje blitt Norges fineste bar/ lounge/resturant etter oppussingen, og vil du høre delilig boogie eller seig house, så synk ned i sofaen og lad opp batteriene til nattklubben i 2. etasje senere på kvelden.

1

1

3. Switch feat. Andrea Martin «I Still Love You» Den eksperimentelle britiske produsenten og ene halvdelen av Major Lazer, Dave Taylor, serverer her en herlig poppete klubbsingel, med svulstig divavokal av Andrea Martin, tidligere låtskriver for blant annet En Vogue, Toni Braxton og Monica. Skal visstnok ha vært laget i ett opptak på Switch’s kjøkken i LA.

1

Deilig musikk i alle sjangre finner du på mine mikstapes, så sjekk ut gratis nedlastninger på www.soundcloud.com/jazzface

9. november

HUsk! folkenQU iz Hver tirs dag kl 20:00

kvelertak + support

Storsalen 220 / 270 + avgift Dører 19:00 Konsertstart 20:00

Yes live presenterer:

Carnival kids (Uk/no), deatHbed reUnion, sporv & dalawang

Grottene 55 / 75 + avgift Dører 21:00 Konsertstart 22:00

12. november

CC CowboYs

+ support: poor edward

Storsalen 280 / 300 + avgift Dører 21:00 Konsertstart 22:00

12. november

indie vår hage:

little marbles (s) + dJ

Grottene 125 + avgift Dører 21:00 Konsertstart 22:00

17. november

stavanger Jazzforum:

aktuelt

david sanborn feat. JoeY de franCesCo

waste of art TEKST Redaksjonen Onsdag 19. oktober avduket ordfører Christine Sagen Helgø kunstprosjektet Waste of Art på den nedgravde miljøstasjonen i ABC-kvartalet i Stavanger. Tre av Stavangers nedgravde avfallscontainere har fått en kunstnerisk utsmykking som vil være synlig i bare noen få minutter hver gang de tømmes. – Poenget er å formidle en form for øyeblikkskunst som treffer publikummet i hverdagen, sa fagsjef for renovasjon, Rudolf Meissner som har syslet med ideen helt siden 2006. – Jeg er veldig glad for at vi endelig har fått dette til. Opprinnelig var kunstprosjektet tenkt som renovasjonen i Stavanger sitt bidrag til kulturbyåret 2008. Etter en konkurranserunde fikk kunstneren Liv Eiene oppdraget om å utsmykke sideveggene til i alt tre innercontainere i det underjordiske avfallsanlegg i ABC-kvartalet. Renovasjonsavdelingen i kommunen vil sette opp en tavle som gjør forbipasserende oppmerksom på at dette er stedet for Waste of Art. Kunstkuratorstipend Stavanger kommunes kunstkuratorstipend på 50 000 kroner kan tildeles årlig og skal bidra til å styrke den kunstfaglige kompetansen i Stavanger. Både uavhengige kuratorer som arbeider i det frie visningsmiljøet og kuratorer knyttet til kunstinstitusjonene

kan søke kuratorstipendet. Personen som søker skal være tilknyttet Stavanger gjennom bosted, sitt kunstfaglige virke eller til et kunstprosjekt i Stavanger. Søknaden må inneholde søkerens CV med redegjørelse for tidligere kuratorvirksomhet og en begrunnelse for søknaden/ beskrivelse av prosjekt. Søknadsfrist: 15. november Tidligere vinnere av kunstkuratorstipendet: 2008: Hanne Mugaas Joakimsen
 2009: Martyn Reed
 2010: Daniela Arriado Lek i sentrum Stavanger kommune har kåret fem vinnere i idékonkurransen Lek i sentrum, som ble lyst ut i vår. Av de 23 bidragene som kom inn til konkurransen, har juryen plukket ut fem vinnere som pekte seg ut: «Sauebeite på Lars Oftedalsplass!», Evander Thorsen Bekkevold og Øystein Bekkevold «Bike-in kino», High Response 2.1 v/Anna Roos, «Urban natur», Johanne Boegh Slemming, «Det levende og lekne byinteriør», Leva Urban Design AS v/ Aslaug Tveit «Regnpark», Kjersti Vik Bidragene som har vunnet er «kreative, identitetsskapende for Stavanger og gjennomførbare», skriver juryen. Stavanger kommune skal nå utarbeide en handlingsplan på bakgrunn av ideene. Denne skal gi retningslinjer og tilrettelegge for realiserbare tiltak for å skape mer lek i sentrum.

Storsalen 270 / 330 + avgift Dører 20:00 Konsertstart 21:00 Vinnerne får 20 000 kroner hver. Søk midler fra Ungdommens bystyre Ungdomsorganisasjoner eller andre som driver tiltak rettet mot ungdom kan søke Ungdommens bystyre om tilskudd. Ungdommens bystyre deler ut tilskudd på til sammen kr 55 000 for høstsemesteret 2011. Forutsetningen for å få støtte er at pengene skal brukes til ungdomsformål, der ungdom deltar aktivt i planleggingen og gjennomføringen av tiltaket. Søknadene blir behandlet i ungdommens bystyremøte 16. november. I oktober ble Anna Serafima Svendsen Kvam fra Stavanger Katedralskole valgt til ny ordfører i ungdommens bystyre. Varaordfører ble Malvin Halle Kvam fra Gautesete skole.

19. november

eYe emma Jedi

Grottene 100 + avgift Dører 21:00 Konsertstart 22:00

23. november

ClUtCH (Us) + support

Storsalen 250 / 300 + avgift Dører 20:00 Konsertstart 20:30

24. november

vreid, einHerJer, kampfar Storsalen 175 / 225 + avgift Dører 20:00 Konsertstart 21:00

25. november

navigators

+ special guest: dig deeper

Storsalen 175 / 225 + avgift Dører 21:00 Konsertstart 22:00

26. november

danko Jones (Ca)

Storsalen 210 / 260 + avgift Dører 21:00 Konsertstart 22:00

mer program og billettsalg

www.folken.no

10/2011

47


sceneKUNST Sonny Rogaland Teater, premiere 11.11.11. Regi: Bjørn Ravn Carlsen. Rogaland-teater.no Sonny er et teaterstykke inspirert av og bygget på Kaizers Orchestras tekstunivers, og Rogaland Teater lover en «barokk, burlesk, maksimalistisk og storslått historie om de store spørsmål rundt svik, krig, vennskap, kjærlighet og død». I stykket møter vi karakterene vi allerede kjenner så godt fra Kaizers sine tekster: Fader Martin, Victoria og Dr. Mowinckel, for å nevne noen. Tore Renberg har laget teater før, også i tospann med Janove Ottesen fra Kaizers. Denne gangen er det, kanskje ikke så overraskende, Renberg som har skrevet manus, mens Kaizers Orchestra står for musikken. Sonny skal også settes opp i Oslo og i Danmark (neste år), men Stavanger er altså først ute. Skynd deg til Rogaland teaters billettkontor, si nå vi!

1

Bank Rogaland Teater (Spilles i Norges Bank-bygget på Domkirkeplassen i Stavanger) Premiere 12. november Regi: Jonas Corell Petersen Rogaland-teater.no Norges Bank-bygget på Domkirkeplassen i Stavanger har for mange blitt synonymt med kulehull og ransmenn etter NOKAS-ranet, og det siste året har den ene kulturaktøren etter den andre flyttet ut av bygget i frustrasjon over uklare leieforhold. Men bygget er mye, mye mer – da det ble oppført i 1964 vant det en prestisjetung byggepris og det er også kåret til et av Norges viktigste byggverk i etterkrigstiden. Aldri vært lengre inn enn til skranken hos Turistinformasjonen, sier du? Med forestillingen Bank åpner Rogaland Teater hele bygget for publikum. Bank består blant annet av Kjøpmannens Kontrakter, skrevet av den østerrikske forfatteren og dramatikeren Elfriede Jelinek og framføres altså i et av Stavangers vakreste bygg. Elfriede Jelinek er ingen hvemsomhelst, hun fikk Nobelprisen i litteratur i 2004, og er kjent for å provosere. Med forestillingen Bank får du oppleve stor dramatikk og stor arkitektur på én gang, i et bygg som en gang representerte kapitalismens høyborg. Kjenn din besøkelsestid.

1

Bilde: Munch-museet

Munch’s Laboratorium

Veien til Aulaen 4. sept. 2011- 8. jan 2012 Munchs Laboratorium – Veien til Aulaen gir et unikt innsyn bak scenen i den arbeidende kunstnerens Edvard Munchs møte med en helt ny og enestående utfordring: det prestisjefylte oppdraget med å dekorere den nye Aulaen i Oslo. Utstillingen åpner dørene til Munchs laboratorium for å vise hans idé- og motivutvikling og eksperimentelle teknikker. Bildene hører til de mest eksperimentelle vegg-maleriene i Europa. Munchs fullskala skisser til veggmaleriene i Aulaen vises nå for aller første gang i Munchmuseet. Utstillingen gir samtidig et fascinerende innblikk i den intense og spennende konkurransen mellom to av datidens mest profilerte norske billedkunstnere, Edvard Munch og Emanuel Vigeland.

Når nøttene blir vrange Sola Kulturhus, 17. november–18. desember Regi: Pål Kvammen Solakulturhus.no Sesongen for juleforestillinger av absolutt alle slag er i gang, og i år fristes vi av mummitroll, Prøysen, Egner og vrange nøtter, alias nissene på Sola. Men det er ikke bare jul og familieforestillinger i juleoppkjøringen. Rogaland Teater frister blant annet med verdenspremiere på stykket Sonny. Likevel, er det én juleforestilling du må få med deg, så er det Når nøttene blir vrange i Sola Kulturhus. Det er tiende gang gjengen bak barnas store julerevy lager juleforestilling på denne scenen. Og hvert år blir det villere og villere. Christian Eriksen, aka Mr. Caboom forteller at årets forestilling inneholder både Svartnissesprell, en motstandsbevegelse ledet av selveste Rudolf og barteball: – I årets forestilling øver Kissa nissemann, Ove Rocketroll og Mr.

1

Caboom inn Tre nøtter til Askepott som skal fremføres på selveste nisseballet, sier Christian. – Men øvingen blir sabotert av den onde og trøndersnakkende Svartnissen som stjeler de magiske nøttene. Gjengen bak barnas store

julerevy har fått regihjelp av Pål Kvammen i innspurten, men er ellers drevet på nestekjærlighet og kollektiv innsats. – Dette er familieunderholdning for absolutt alle, og årets forestilling blir den beste noensinne, lover Mr. Caboom.

Hvis ingen går i fella … Rogaland teater, Spilles til og med 17. desember

Sonny Rogaland teater, Spilles fra 11. november

Riksteateret presenterer: Jeg var Fritz Moen Sandnes Kulturhus, Spilles 3. november

MOR: Eg konne vel tenkt meg å gå heile Den kinesiske mur Rogaland teater, Spilles til og med 23. november

Rabinowitz Rogaland teater, Spilles 24.–26. november

oversikt november

Dyrene i Hakkebakkeskogen Sola Kulturhus, Spilles til og med 15. januar Alice Rogaland Teater, Spilles til og med 31. desember

For mer info: www.munch.museum.no 48

10/2011

Bank Norges Bank-bygget, Domkirkeplassen. Spilles 12. november –3. desember

Riksteateret presenterer: The Man at the Tramstop – av Toy boys Sandnes Kulturhus, Spilles 1. november

Når nøttene blir vrange Sola Kulturhus, Spilles 17. november –18. desember Ingeborg Sanner er prosjektleder for Litteraturhuset Stavanger og NATT&DAGs nye scenekunstskribent i Stavanger.

Stavanger fortellerkafé Tou Scene, 18. november Jul i Mummidalen! Sandnes Kulturhus, Spilles 21. november Lillebror og Knerten Sandnes Kulturhus, Spilles 23. november

scenekunst: ingeborg sanner


DESIGN

Made to pleasure Dette er nettbutikken som lar deg skreddersy din egen nytelse. Kunder kan designe sine egne sexleketøy ut ifra en standardmal, og endre størrelse og form avhengig av personlige preferanser. Leketøyene utformes i luksuriøst materiale, elegante former og de er utsøkte å bruke (visstnok). Enhver kvinne har individuelle ønsker og forskjellige anatomiske ønsker; her er det ingen «one-size-fits-all»-alternativer. Measure is pleasure. Design din helt egen venn på: www.madetopleasure.com

1

Hundreårsmarkering Det er 100 år siden tidenes første, norske tegneserieutgivelse. I den anledning får fire norske tegneseriehelter sitt eget frimerke. Heltene som hylles er Pondus, Nemi, Hold Brillan og Jason. Knoll og Tott var de første som kom ut på eget album, og siden har nordmenn angivelig blitt det mest tegneserieelskende folk i verden, ved siden av Japan. Frimerkene er tilgjengelige på postens nettbutikk.

1

Fellesverkstedet Etter mye om og men, bytting av lokaler og lange dugnadstimer har Fellesverkstedet fått støtte av blant andre Norsk Kulturråd til sitt forprosjekt: initiativ for et fellesverksted i Oslo. Tanken er et verksted der diverse kunstnere, designere og håndverkere kan produsere og arbeide uten å være innenfor en institusjon som skolevesenet, eller måtte bruke eksterne, kostbare trykkerier. Fellesverkstedet tilbyr kunstnerne rimelige verkstedfasiliteter, og tilgang til profesjonelt verktøy, utstyr, maskiner og assistanse. Ildsjelene bak prosjektet har alle stor kompetanse og årelang erfaring på sitt område, være seg trykk, grafikk, billedkunst, design

1

eller foto. Verkstedmestere vil være behjelpelige og assistere innen alle fagområder. Pådriverne for Fellesverkstedet har siden 2008 drevet pilotprosjektet Automaton, et åpent verksted med fokus på silketrykk. Automaton har vært drevet på frivillig basis uten statlig eller kommunal støtte. Et uttalt forbilde er Kulturwerk i Berlin, som er et velfungerende verksted bygget over samme lest. Trange kår: Noe av motivasjonen bak Fellesverkstedet er bevisstheten om den trange økonomiske situasjonen til mange kreative utøvere. Et annet moment er viktigheten av å holde selve håndverkskunsten og fysisk arbeid i hevd. I disse digitale tider er det kanskje enda viktigere med et initiativ som tar

vare på eldre teknikker. Et atelier eller kontor er ofte bare utstyrt med en datamaskin, og plassmangel gjør at den praktiske erfaringen rundt bruk av verktøy og maskiner forsvinner. Med samarbeidspartene som UKS ser imidlertid fremtiden lys ut for Fellesverkstedet. Fra utsiden later det til at det hovedsakelig er de praktiske tingene som gjenstår. Dersom alt går etter planen vil derfor verkstedet være oppe å gå i 2012. Verkstedet vil være åpent for alle – uansett fagfelt – med veiledning fra dyktige fagfolk. www.fellesverkstedet.no

DESIGN: Ulrikke Nordseth

Foto: Ashley Studio

I n n t il 5 0 % r a b a t t mandag – torsdag!

Studenter som kjøper billett på nett reiser aller billigst mandag – torsdag.

w w w. k y s t b u s s e n . n o 10/2011

49


LITTERATUR

VideoSpace

3.10.2011

03.11–31.12.2011

Dronningensgate 4, Oslo · Ons–søn 12 –17 · www.afmuseet.no facebook.com/astrupfearnley · twitter.com/astrupfearnley

Batavia’s Graveyard

Cappelens Forslag til lesning: Hvor la jeg selvet mitt igjen? Tekst Pil Cappelen Smith

Surrounding

Bacon & Warhol Dronningensgate 4, Oslo · Ons–søn 12 –17 · www.afmuseet.no facebook.com/astrupfearnley · twitter.com/astrupfearnley

50

10/2011

05.05–23.10.2011

Kobo Abe: The Face of Another (1959) Sett at du bokstavelig talt mister ansikt, slik historiens navnløse hovedpersonen gjør i en laboratorieulykke. Du lever med en samling arrvev skjult bak bandasjer, og går i ett med tapetet både på gaten og i hjemmet. Fraværet av en gjenkjennelig, utvendig identitet er det som definerer deg, så du slutter i grunnen å eksistere i fellesskapet som foregår utenfor bandasjene. Noe må skje. Du samarbeider med en lege om å konstruere en maske som er til forveksling lik et ekte ansikt, men valget faller på et annet fjes enn det du mistet, nå når du først kan velge. Først elsker du friheten som din nye anonymitet gir deg. Men når masken for alvor begynner å påvirke valgene dine, tvinger spørsmålet seg fram: Når du er en annen for resten av verden, hvor mye av deg selv har du egentlig i behold? Og når kona di ligger med den, for henne, fremmede du er nå, er hun da utro? Kobo Abes roman fra 1959 er en fortelling om identitet og spørsmålet om hva som forankrer den. Det riffes på både Jekyll & Hyde og Dorian Gray her, men The Face of Another er en egen, bisarr, japansk plante. Lesverdig. Og hvis du er en av dem som lever av trynet sitt: få copyright på det, asap!

VideoSpace

Mike Dash: Batavia’s Graveyard (2002) Batavia’s Graveyard er navnet på en atoll, egentlig lite mer enn et korallrev, som stikker opp av havet nordvest for Australia. I 1629

ble revet redningen for rundt 250 overlevende fra det hollandske handelsskipet Batavia, som ble seilt på grunn av gjengen med udugelige dandyer som hadde kommandoen ombord. Eller, redningen; en av underoffiserene som gikk i land var Jeronimus Cornelisz, og han skulle koste flere av de skipbrudne livet enn selve forliset. Den konkursrammede apotekeren Cornelisz hadde stukket av fra Amsterdam for å slippe unna et dårlig rykte som involverte syfilis og et dødt spedbarn. Med seg hadde han et sosiopatisk sinnelag og tankegods fra Rosenkorsordenen, samtidig som han åpenbart var en karismatiker av Jim Joneskaliberet. Han lykkes med å etablere seg selv som øverste leder på revet, og foreslo å myrde brorparten av de andre overlevende for å strekke forrådet lenger. Snart var Cornelisz en proto-solkonge omgitt av lydige bødler og med en absolutt tro på egen ufeilbarlighet. Andelen døde i forhold til totalt antall skipbrudne oversteg Titanics i månedene før hjelpen ankom og Cornelisz ble henrettet. Grundig research i en dramatisk historie gjør at Batavia’s Graveyard blir et skremmende bilde på hvordan kollektivets vel kan ødelegges fullstendig av ett ego som får operere uten korreks fra fellesskapet. Fluenes herre i overdrive. Lesverdig. … og apropos korreks til egoet: Ingen vedstår seg selvbedrag. Vi er alle kritiske, tenkende mennesker som gjennom skarp selvinnsikt vet nøyaktig hva som motiverer oss. Vi er ikke lojale til merkevarer. Reklame virker bare på de andre. Vi tar alle avgjørelser basert på rasjonell analyse. www.youarenotsosmart.com

03.11–31.12.2011

Dronningensgate 4, Oslo · Ons–søn 12 –17 · www.afmuseet.no facebook.com/astrupfearnley · twitter.com/astrupfearnley


TEGNESERIE

!

Johnny Ryan er mest kjent for sin diaré-er-etsynonym-til-satire-serie Angry Youth Comics; en serie hvis sensibilitet nådde et høydepunkt med den relativt obskure bokutgivelsen Klassic Komix Klub, som tok satiren til et punkt hvor all humor var møysommelig vridd ut av den, og det eneste som gjenstod var en patologisk parodi som mer enn noe annet var utmattende og jævlig – men på et konseptuelt nivå, som sier noe viktig om intertekstualitet som fenomen (selv om jeg ikke er helt sikker på hva). Men Ryan er, om ikke allsidig, så i alle fall tosidig. Og når tredje bind av hans voldsepos Prison Pit nå er ute fra Fantagraphics, er det på tide å kjenne sin besøkelsestid. Prison Pit er slåssetegneserier av enkleste sort. Cannibal Fuckface – også han en mann Per Egil Hegge ynder å kalle en ’badass motherfucker’ – befinner seg på en gold og øde planet han må slåss, myrde og voldta for å unnslippe. I sin enkelhet kan Prison Pit minne om Yoshihiro Tatsumis thriller Black Blizzard – bare med mer blod, ekskrementer, knuste knokler, oppflerret kjøtt og uelegant voldtektshumor. Men man får da en viss sympati for her Fuckface. Prison Pit vol. 1-3 er tilgjengelige fra Fantagraphics.

VOLD!

TEKST Aksel Kielland Fingrene mine er seige, føttene kleber seg til gulvet, lukten av jern er så sterk at jeg kan kjenne den på tunga, og alt er forferdelig. Benjamin Marra er ute med andre nummer av sitt egenpubliserte Gangsta Rap Posse, som handler om en gjeng gangsterrappere ved navn ’Gangsta Rap Posse’ (joda) i Los Angeles tidlig på 90-tallet. Ved siden av å være Californias mest populære rappere, har GRP en lukrativ sidegeskjeft som det Siss

Vik og Truls Lie ynder å omtale som ’bad ass motherfuckers’, hvilket først og fremst innebærer en uhorvelig mengde pistolvold. Gangsta Rap Posse er, som alt Benjamin Marra lager, uapologetisk enkle voldstegneserier uten noen som helst form for refleksivitet eller ironisk distanse utover den leseren selv tillegger dem. Ser ut som de er tegnet av semiautistiske ungdomsskoleelever gjør de også. Løp og kjøp! Gangsta Rap Posse #1-2, Night Business #1-3 og The Incredibly Fantastic Adventures of Maureen Dowd er tilgjengelige fra www.benjaminmarra.com

Når man har en tegneserierspalte er man vel før eller siden nødt til å snakke om X-Men. Problemet med å snakke om X-Men er det samme som problemet med å snakke om The Cure: Har man ikke utviklet et sterkt forhold til det innen en viss alder – X-Men: 16; The Cure: 18 – kommer man aldri til å forstå. Ikke burde man forsøke heller. Men innimellom – det vil si: ytterst, ytterst sjelden – dukker det opp X-Men-relaterte produkter som tåler allmennhetens lys. Et slikt produkt er Uncanny X-Force: The Apocalypse Solution. Siden relanseringen for noen år tilbake er X-Force X-Mens hemmelige snikmorderavdeling bestående av det Språkrådet har brukt helgeseminarer på å bli enige om at skal refereres til som ’bad ass motherfuckers’. Det viktige i denne

sammenhengen er imidlertid at The Apocalypse Solution er tegnet av Jerome Opena, som får Wolverine, Archangel, Deadpool & Co. til å se ut som om de er hentet straigt outta Heavy Metals velmaktsdager. Rick Remenders historie om en gjeng med mutanter bevæpnet med pistoler og skarpe gjenstander som skal drepe en sju år gammel gutt er ok, men det sentrale er med hvilken eleganse og detaljrikdom volden presenteres. Ingenting X-relatert har sett bedre ut siden Frank Quitely tegnet New X-Men. Uncanny X-Force: The Apocalypse Solution er tilgjengelig fra Marvel Comics.

That ass so fine they should put a giftshop – Johan Galtung up in there.” Siden dette nå en gang er voldsspessialen kan det være verdt å nevne at den lille blå Red Lantern-katta fortsatt flyr rundt i verdensrommet og spyr blod på folk i Red Lanterns – det burde, om ikke annet, få de fjorten-femten menneskene som legger ut kattebilder på Underskog til å smile, – og at Frank Miller ser til at muslimer får bank i Holy Terror (den velvillige sosialdemokratiske desinteressen kan med fordel legges igjen i garderoben). Ellers er Craig Thompsons Habibi – oppfølgeren til alle indiejenters favorittegneserie Blankets – ute fra Pantheon; James Robinson følger omsider opp sin (rettmessig) bejublede Starman med den nye maksiserien The Shade; Chris Ware har laget en tegneserie du må kjøpe McSweeney’s-app’en for å lese, og for de som ikke liker å bruke penger finnes det nok lesestoff på whatthingsdo.com til å holde det gående til arvemillionene kommer rekende. Spesielt interesserte kan sjekke ut Josh Bayers antologi Suspect Device. Den er rar.

JULESHOPPING I STOCKHOLM ELLER GÖTEBORG! Med Skyways flyr du direkte fra Bergen og Stavanger til både Stockholm og Göteborg. Gå på julebord, kjøp julepresanger og besøk de stemningsfulle julemarkedene i Gamla Stan, Skansen og Liseberg. Billetter fra 597 KR. Se tidtabeller og book på skyways.se eller hos ditt reisebyrå. Velkommen ombord!

Vi kommer nærmere.

10/2011

51


EVENTYR BLIR IKKE STØRRE ENN DETTE! ”…SCENESHOWET OG STORSKJERMEN I BAKGRUNNEN, SOM SKAPER EN TEGNESERIEAKTIG 3D-DYBDE, ER

SPEKTAKULÆRT” VG

BATMAN LANDER I BYEN AFTENPOSTEN

KUNlin4ger!

OPPLEV BATMAN ”LIVE” PÅ SCENEN EN NYSKREVET HISTORIE MED STUNTS, MAGI, KAMPSPORT, LUFTAKROBATIKK OG EN FLUNKENDE NY BATMOBILE

OSLO SPEKTRUM 11 - 13 NOVEMBER E

ND VE PÅOM LE ER LIVE.C SE LDATMAN BWIWW.B

Billetter: 815 33 133 eller 815 11 211 | Gruppesalg (min 10 pers.): 815 11 211 Hotellpakke: 815 52 400 | www.billettservice.no www.oslospektrum.no | www.batmanlive.com

BATMAN and all related characters and elements are trademarks of and © DC Comics.

(s11)

forestil


Susanne, 20 år Student – Jeg kiker best håret mitt. Naturlige krøller!

Aleksander, 20 år Kunstner – Tennene mine.

Kristine, 21 år Industridesigner – 1: Øynene mine. 2: At jeg er utadvendt. 3: Smilehullene.

ANINE, 20 år Student – Jeg liker best magen min.

hva liker du best med deg selv?

AV: helle navratil

LUNa, 21 år Student – Jeg liker ørene mine, de er spisse.

Ole petter, 21 år Bonde – At jeg er meg selv.

Steffen, 22 år Noe med internett – Jeg kan skyte kort med magefettet.

caroline, 22 år partypanda – Bakrusen min.

Henriette, 22 år Modell – Tatoveringene mine.

erik, 29 år Star Wars-nerd – I like turtles.

trond, 31 år Musiker – At jeg kan hebraisk og gresk.

thomas, 22 år IT-konsulent – Mine widescreen-øyne.

10/2011

53


KUNST Anne Rolfsen – Sentralkomposisjoner
 Hå gamle prestegard, til 27. november
 – Jeg viser omtrent tretti sentralkomposisjoner, begynner Anne. – Det dreier seg om tegning med fargeblyanter som kan minne litt om folkekunst og mandala – noe veldig opprinnelig. Jeg jobber fra midten og utover i et kvadrat som er en rutenett, det er altså hovedutstillingen. I tillegg har jeg et par rom med store – og i hovedsak – abstrakte malerier. Alt sammen er nye arbeider. Men du, vent litt så skal du få snakke med mannen min, Hilmar. 

 Hilmar Fredriksen – Ut av fatning
 Hei, Hilmar! Det er NATT&DAG som ringer. – Hei, ja. Vel, jeg stiller også ut en del skulpturer og en del materialbilder. Collagene, som er hovedsaken her, er sammenfattet i en publikasjon laget spesielt for denne utstillingen med støtte fra Norsk Kulturråd. Kort oppsummert blir det video, skulptur, materialbilder og fotocollage. Videoene blir en potpurri av ting jeg har laget opp gjennom tidene – vist i én times videoprogram. 



1

Ingrid Haukelisæter
 Sult, 10. – 27. november Ingrid jobber med akryl på lerret, gjerne abstrakt. – Verkene som skal vises har jeg nå jobbet med i to år, sier hun. – Og det skal bli spennende å få vist dem i en større sammenheng

1

Unni Askeland Kunstgalleriet 
til 20. november – Jeg stiller ut malerier, silketrykk og tegning, sier Unni. – En del av silketrykkene er fra serien BIG BIG BIG, som var i Oslo i juni. Fire malerier er fra en utstilling jeg hadde i New York for et år siden som het Close to Greatness. Det er også fire nye malerier som er litt mer intime og som går mer på ekteskapet. Videre har jeg en del av en frise som skal til Nasjonalmuseet på Malta i januar. Det er en sammensatt utstilling, som du skjønner, men det fungerte veldig bra og jeg er faktisk kjempefornøyd. Jeg har ikke hatt tid til å planlegge sånn, men det hele stemte veldig godt allikevel.

1

og kunne fortelle en litt større historie. Tittel er ikke bestemt enda, det er ofte et dilemma at ord kan stå i veien for bildene. Jeg har nettopp vært fem uker i Barcelona på et arbeidsstipend der jeg har jobbet med grafikk, men det blir ikke med i denne

omgangen. For å være litt konkret kan jeg si at jeg er fascinert av de kreftene som ligger i det å søke trygghet og frihet, og jeg ønsker å uttrykke en intimitet, sårbarhet og livskraft. Jeg jobber veldig intuitivt og direkte. Jeg fører en samtale med ler-

retet, jobber med transparente lag og bygger opp bildet og ønsker at min samtale med lerretet skal sette tydelige spor. Jeg er ikke ute etter et klart svar; det er heller summen av alle mine valg som til slutt blir til en helhet.




Lucid Dreaming: Liv Tandrevold Eriksen, Ingrid Toogood Hovland, Maren Juell Kristensen
 Haugesund Billedgalleri, til 13. november
 Felles for kunstnerne i denne gruppeutstillingen er interessen for psykologiske aspekt ved drøm og virkelighet, og persepsjon i grenselandet mellom virkelighet og fantasi. Tilnærmingen og materialvalget spenner fra tegning og maleri til installasjon og video, men tangeringspunktene og fellesnevnere gir plass til gode dialoger. De utvalgte kunstnerne har tidligere stilt ut sammen i Stavanger Kunstforening.

1

Maja Nilsen - Taare af mine tørre Øine og Psalmer at min tilukte Mund
 Rogaland Kunstsenter, 17. november – 18. desember
 – Jeg har vært inspirert av barokken og Dorothe Engelbretsdatter, sier Maja. – Derfor har utstillingen fått en ganske svulstig tittel. Hun forteller at hun vil vise tre videoarbeider, og en del skulpturer og noen objekter. – Det hele refererer til en klassisk maleri- og museumsetting. Videoene har et surrealistisk collagepreg med en blanding av

1

54

10/2011

fristilte, figurative og abstrakte ting, og ligner en del på collager jeg har laget tidligere. Det ene objektet er et camera obscura som referer til maleriet på den tiden, det blir en del andre objekter også, men det er ennå litt usikkert hva som skal bli med. Jeg kan jo også nevne at jeg skal ha en utstilling på NoPlace i Oslo i slutten av november. 



kunst: hans christian skovholt


natt&dag 02.08.11:visittkort

02-08-11

13:45

Side 1

Fra

49,TRONDHEIM



DOVRE

OSLO





Oslo - Dovre Trondheim Oslo  Olavsgård Gardermoen Hamar Brumundal Moelv Lillehammer Øyer Fåvang Ringebu Vinstra Kvam  Otta Dovre Dombås Oppdal Berkåk Lundamo Melhus Klett Heimdal/Tiller Trondheim 

STAVANGER



KRISTIANSAND

Gratis trådløst internett og strøm ombord

God benplass og justerbare seter • Alternative seteløsninger • WC og 220 volt

Oslo - Kristiansand Stavanger Oslo  Sjølyst  Lysaker  Høvik  Drammen  Fokserød  Torp lufthavn  Skjelsvik Kragerø Risør Fiansvingen Arendal  Grimstad  Lillesand  Dyreparken Håneskrysset  Bjørndalssletta  Kristiansand  Søgne Mandal Vigeland Lyngdal  Kvinesdal Flekkefjord  Moi Egersund Vikeså Ålgård Kongeparken Sandnes  Stavanger   Fast holdeplass fra Oslo  Fast holdeplass mot Oslo

For bestilling og ruteinformasjon:

Mulighet for kjøp av billetter på bussen på de faste holdeplassene med kort/kontant


MUSIKK

Indie-electro-duoen Lemâitre består av to ungfoler på snaue tjue år, Ulrik Denizou Lund og Ketil Jansen fra Oslo. Duoen ble dannet sommeren 2010, og samme året slapp de EP-en «The Friendly Sound». Lemâitre jobber nå med nytt materiell, holder konserter, i tillegg til å planlegge både Europa – og verdensturné. Musikken er deres er inspirert av blant annet Justice, Daft Punk, Noisia, Ratatat og Röyksopp.

MESTERTAKTER Lemâitre har nesten dobbelt så mangefans som Natt&Dag på Facebook. Hvem faen er de, og hvordan har de blitt så populære? Tekst Thea Østerberg Foto Stephen Butkus Hei, Lemâitre! Og takk for sist! Forrige gang vi møttes var for fem år siden på Majorstuatrappa, og jeg var på fjortisfylla med venninnegjengen min. Hvordan har dere gått derfra til nå å ha nesten 10 000 fans på Facebook og være aktuelle med en låt på Kitsuné-samleskiva? Hva skjedde? – Vi har kjent hverandre siden ungdomsskolen, og drevet med musikk hver for oss, så vi har vel opplevd en ganske bratt læringskurve siden den gang. Etter videregående begynte vi å teste ut hvordan det var å lage musikk sammen, og ble fornøyde med det vi produserte, så vi bestemte oss for å danne Lemâitre sommeren 2010. Etter det har musikken vår spredt seg på nettet via blogger og andre steder. Dere er så vidt gamle nok til å gå på byen, hvordan er det da å spille klubbmusikk i Oslo? – Hovedmålet vårt er ikke egentlig å lage klubbmusikk, men musikk som passer i flere settinger, og som man kan høre på iPoden hvor som helst. Vi er ikke så mye ute på byen egentlig, og vet ikke navnet på halvparten av de trendy utestedene. Akkurat nå driver vi bare med musikk, og spiller minst en gang i uka, så det er ikke tid til så mye annet. Hva tenker dere om Oslos klubb - og konsertscene? – De gigsa vi har gjort i Oslo har gått veldig bra, og vi føler oss godt mottatt, selv om vi ikke tenker på oss selv som en del av noe musikkmiljø i det hele tatt. Vi jobber 10-12 timer med musikk hver dag, søndager og alt, så vi føler at vi har nok med oss selv egentlig. Et fåtall av folka i vennekretsen vår driver med musikk, og det nærmeste vi har kommet noen form for kontakt med Oslos klubb- og konsertscene har vært gjennom festivalene vi har spilt på, og det har vært kult, det.

Dere er på god vei til å bygge en stor fanskare både her hjemme og internasjonalt. Har dere en hemmelig strategi? – Vi har ikke vært spesielt aktive på promoteringsfronten, det eneste vi har gjort er å være tilgjengelige. Alle sangene våre hittil har ligget ute gratis, og dermed har vi blant annet blitt plukket opp av blogger som i stor grad har hjulpet til med å spre musikken vår. I tillegg har en god musikkvideoprodusent, Johannes Greve Muskat, som har vært med hele veien og hjulpet oss å bygge den visuelle stilen vår, og bidratt til at vi har fått en del treff på YouTube. Å ha kule videoer er nok mye av hemmeligheten bak spredning av musikk nå om dagen. Fansa deres over hele verden maser om turné, hvordan vil dere gå frem for å få gjennomført det? – Vi planlegger en Europaturné og en tur til USA før jul, i hvert fall. Vi har begynt å få en del kontakter i utlandet nå, så vi har store planer om å få turnere verden rundt neste år! Hvem skal bestemme bandets fremtoning? Skal dere ha noen spesielle drakter eller hjelmer? Og hva med sceneshowet? – Vi prøver akkurat nå å finne gode ideer, finne noe som passer oss, og som faller naturlig for vår musikk. Vi jobber også med å utvikle et kulere live-show med lys og effekter, men vi vet ikke helt hva det blir ennå. Vi ser opp til det Deadmau5, Daft Punk og Justice har gjort, så noe à la deres stil, på et litt lavere nivå, er jo drømmen. Hva betyr det egentlig at dere er en indieelectro-duo? – Det var en blogg som kalte oss det, og vi syntes det var veldig kult akkurat da, og tenkte ikke så mye mer over det før vi skrev det i bioen på nettsiden vår. Vi vil ikke binde oss til noen merkelapp, så det er ikke så nøye hva vi kaller oss. Foreløpig er vi jo uavhengige, så vi kan kalle oss indie med god samvittighet. Dere er blant de første som er booka til By:larm, hva kan vi vente oss fra scenen? – Vi har utviklet en kul rigg, og vi skal prøve å ta sceneshowet til et nytt nivå visuelt sett. Nøyaktig hvordan det blir, er foreløpig uklart, og vi er som sagt inne i en brainstormingprosess akkurat nå. www.lemaitremusic.com

56

10/2011


designtorget.se


fylla har skylda? Stavanger har kanskje et drikkeproblem, men ogsü en drikkeløsning.

58

10/2011


Pressen fremstiller Stavanger som en dyrehage på fredags- og lørdagsnatten. Det er bare oppspinn. Det er «fyllebråk» i alle byer i verden.. ”

Tekst Håvard Nyhus Foto HELLE NAVRATIL Lørdag 15. oktober, klokka har passert midnatt: – Vi kaller det bare «dyreparken», sier stavangerpolitiets innsatsleder, Bjarne Solgård. Han befinner seg i Stavanger sentrum. En sovende politivedtekt – paragraf syv – sier at politiet kan vise bort personer som de frykter kan «komme til å lage bråk». Nå må vedtekten vekkes igjen. – Paragrafen er blitt brukt fra tid til annen, men nå senker vi terskelen, sier Bengt Jacob Rode, leder av ordensavdelingen ved Stavanger politikammer. «Problemområdet» er, slik politiet definerer det: Skagenkaien, Strandkaien, Østervåg, Breigata og Klubbgata. Personer som «ypper til bråk» innenfor disse grensene kan blir pålagt å holde seg borte fra dette området i 24 timer eller mer. – Vi tror at dette vil virke forebyggende, sier Rode. – Nå kommer vi inn med en reaksjon før noe alvorlig skjer. Som vanlig handler det også om ressurser. Politiet opplyser at de disponerte like mange politifolk tilbake i 1983. Siden den gang har Stavanger nesten doblet innbyggertallet, og antall utesteder har økt fra tyve til hundre. Andre forhold som har forandret seg er – du gjettet riktig – knyttet til skjenkeregler. 1. juli 2008 ble de nye skjenkereglene for Stavanger vedtatt. Om et halvt år skal reglene vurderes på nytt. Det er på tide å gjøre opp status. I den forbindelse har NATT&DAG henvendt seg til et utvalg utelivsaktører i Stavanger. Vi presenterte dem for syv spørsmål: Hvilke strategiske avveininger måtte ditt utested foreta seg da de nye skjenkereglene ble vedtatt? Var dere i tvil om hvilken bås eller kategori dere ville gå for?

1 1

Det er hevdet at presset på de få stedene i nattklubbkategorien gjør dem likere og likere. Nattklubbene graviterer mot hverandre – både hva musikk, profil, estetikk og cc angår. Din mening?

2 1

Hensikten med de nye reglene var blant annet å få ungdom tidligere til byen - og tidligere hjem fra byen. Den såkalt Tidlig-teorien skulle angivelig gagne både ungdommen og bransjen: Ungdommen ville drikke «mer kontrollert» og «i egnede omgivelser», mens bransjen ville få økt omsetning (all den tid ungdommen ennå ikke var fulle, men hadde «noe å gå på» når de ankom utestedet). Hvordan har denne hypotesen slått an slik du ser det?

1 3

En annen målsetting med skjenkereglene var å differensiere tidspunktene for hjemreisen, slik at buss- og taxinæringen fikk kapasitet til å skysse folk unna. Dette var ikke minst maktpåliggende all den tid bråk og slåssing gjerne oppstår på utendørs venteplasser der det er trengsel og få autoritetspersoner (politi, barpersonell, dørvakter, etc.). Har Stavanger blitt et fredligere sted?

1 4

Om differensiering av hjemreise er politikernes verktøy mot utelivsbråk, bør ikke alle utesteder få holde oppe akkurat så lenge de ønsker? Vil ikke det bety en jevn strøm av mennesker søm ønsker seg hjem igjen – på alle mulige forskjellige tidspunkt?

Aslak Dalehaug Partner i Tango Bar & Kjøkken Vi hadde allerede etablert Tango Bar & Kjøkken da reglene kom. Dette er en kombinert restaurant/bar, så de store konsekvensene var ikke der. Vi var imidlertid i etablererfasen av en nattklubb, 2325 Lounge & Club. Den åpnet desember 2008. Den hadde vi nok ikke åpnet, dersom maks skjenketid var kortere enn det er nå.

1 1

Jeg kan delvis være enig i at mange nattklubber er veldig like i konsept. Dette har dessverre blitt en svakhet i tilbudet til gjestene. Problemet er nok at gjestene kommer sent, og man har kort tid med omsetning. Nå det er sagt, så har vi bestemt oss for å legge ned nattklubben, nettopp fordi vi blir for like alle de andre. Vi vil gå i en retning som blir mer en bar, med høy grad av bordservering; et sted der praten er i sentrum. Vi skal ha musikk, men ikke som hovedelementet i konseptet.

1 2

Jeg er ikke enig i at det var noen slik «tidligteori». Det gikk mer ut på å differensiere åpne- og stengetid. Noen går hjem da, og andre etterpå. At «ungdommen» skal komme tidligere ut, handler vel mer om konseptet man driver. De som kommer til byen fulle, er ofte heller ikke gamle nok til å komme inn noen plass. Her må foreldrene ta mer ansvar.

1 3

Vi har alltid hatt differensiert stengetid i Stavanger. Byen er like fredelig nå, som det var før. Pressen fremstiller Stavanger som en dyrehage på fredags- og lørdagsnatten. Det er bare oppspinn. Det er «fyllebråk» i alle byer i verden.

1 4

Hvis alle utesteder i Norge fikk bestemme dette selv, så ville nok det skjedd at alle gikk hjem til de tidene de selv ville gå hjem. Nå er det jo slik at det er hypotetisk å tro at Norge vil gå den veien. Men stenger Norge tidligere, så tror jeg faktisk bråket i noen byer vil gå opp. Det er mange forskjellige type byer i Norge. I Stavanger ligger 80 prosent av alle utestedene konsentrert rundt sentrum og Vågen. Det sier seg selv at flere mennesker på gaten samtidig vil føre til mer ukontrollerbare hendelser.

1 5

Det som sies er at studentene ikke er en del av bybildet. Dette skyldes nok mer at universitetet ligger på Ullandhaug som ligger et stykke – en god busstur – fra sentrum.

1 6

Vi som jobber i næringen, er like opptatt av at det skal være trygt for alle mennesker og ferdes på byen ved nattestid. Det er det politikerne av og til ikke forstår: Vi ønsker jo bare å samarbeide.

1 7

5 1

Det sies gjerne at Stavanger aldri har blitt noen «Studentby», slik eksempelvis Oslo, Bergen og Trondheim har blitt det. Kan restriktive skjenkeregler forklare noe av dette?

6 1

Skjenkereglene vitner om en ihuga tro å at byer kan regulere seg vekk fra uheldige utslag av drikke- og festkultur. Bør de som bestemmer forsone seg med at litt bråk og slåssing er like naturlig som skrubbsår i barnehagen? Eller, sagt på en annen måte: Bør politikerne begynne å akseptere menneskenaturen; i stedet for å forsøke å kurere den?

1 7

SVAR 1 1 1

Tone Christoffersen Daglig leder, Studentersamfunnet Folken Vår målgruppe retter seg mot studentmassen i aldersgruppen 18–35, så for vår del var det helt naturlig hvilken kategori vi skulle havne i.

1 1

Jeg tror ikke det er på grunn av kategorisering at nattklubbene er like, men vil nok tro at man hadde hatt større mangfold uten nattklubbkategorien.

1 2

3 1 4 1

For vår del er det ingen forskjell da vår målgruppe kommer til arrangementsstart, og drar når arrangementet er ferdig.

Vi ligger såpass langt unna resten av byens utesteder, og vårt publikum har i alle år oppført seg strålende, så vi merker lite til de utfordringene som utestedene rundt Vågen opplever.

1 6 1 5

Jeg tror utfordringen ligger i et stort antall skjenkesteder innenfor et begrenset område, heller enn at stengetidspunktene reguleres.

Nei, tror ikke skjenkereglene er noen årsak til dette. Stavanger mangler en plan på hvordan aktørene i studentmiljøet kan samarbeide for å oppnå visjonen om Studentbyen Stavanger.

7 1

For et tullete spørsmål.

Terje Vallestad Eier, Café Sting Hei, Terje! Hvordan går det? Det er snart et år siden vi kåret deg til byens beste mann! – Skal du spørre om skjenkeregler? Eh, ja. Hadde tenkt det … – Ja, da … nei, det orker jeg ikke å uttale meg om. Jeg er så drittlei av alt som har med det der å gjøre. Det er til å … jeg blir helt matt av hele greia. Jeg er så jævla lei … jeg vet ikke engang hvor jeg skal begynne … Eh, men vi har forberedt noen spørsmål. Kanskje det kan tjene som noen knagger å hekte kritikken på? – Det er vel og bra, men jeg orker ikke. Kan vi sitere denne samtalen, da? – Phøy. Tja, om du mener den er verdt noe, så kjør på! Takk for praten! – Bare hyggelig!

Tarje Haakstad Primus motor, Alf&Werner Vi ble etablert etter at den nye regelen ble etablert, så for vår del var utgangspunktet greit: Vi har gått for en tidlig-variant i første etasje – en slags cocktail-bar; og så har vi gått for et nattklubbkonsept i andre og tredje etasje. Grei skuring.

1 1

Altså, Stavanger er en liten by og må vurderes på de premisser. Vi er ikke London eller New York, og kan naturligvis ikke vise til en slik utelivs-fauna. Jeg synes vi har et helt ålreit tilbud, byens størrelse tatt i betraktning. Det er dessuten markedet som er sjefen her. De stedene som folk vil ha, er de som overlever.

1 2

Sorry, men det er å tro på julenissen. Ingen kan vedta når folk skal gå ut på byen. Det blir helt håpløst. Om du titter opp fra sakspapirene og ut i verden, ser du dessuten at tendensen går helt andre veien: Folk går stadig senere ut; de jobber lenger, de spiser senere; og de står opp senere. Om noen tror at en halvstor by i Rogaland kan representere et unntak fra den regelen, så … ja, da er de ganske naive, for å si det forsiktig.

3 1

Nja, det er vel mest på stedet hvil. Jeg har ikke spesielt tro på at slike reguleringer gjør noe med tidspunktet for hjemreisen til folk uansett. Om folk er gira, så går de bare videre til et annet sted.

4 1

Differensiering er bra, og jeg ser gjerne at vi kunne holdt åpent til fire-fem. På den annen side: Jeg har bodd i London og i Hellas, og jeg har jo sett hvor mye fjas det kan bli om folk aldri kommer seg hjem igjen. Så døgnåpne utesteder? Nei, takk. Det blir litt vel utopisk. Mye viktigere er det å få faste og forutsigbare rammebetingelser rundt driften. Det største problemet i dag er jo at det plutselig kommer nye regler hvert fjerde år.

5 1

Nei, kan nok ikke skylde på det. Jeg har vært student i Stavanger selv, og vi kan bare bebreide oss selv. Saken er at studentene i denne byen ikke er tilflyttere, og derfor ikke har det samme behovet for å sosialisere og finne venner på ny. Da blir det gjerne litt roligere.

1 6

Hah! Eh, hvordan skal jeg svare på dette? Det må handle om kultur, ikke reguleringsvedtak. Nordmenns drikkekultur er eldgammel og forbundet med berserkgang og det ene med det andre. Om du reiser bare litt sørover på kontinentet er det helt uhørt å sitte helt dritings på bar, her hjemme er det nærmest kult. Det er nok ikke så lett å endre på, men jeg synes ikke vi kan resignere helt; vi må prøve. Løsningen er imidlertid ikke mer regulering, men mer politi og kontroll.

1 7

Tom H. Brekke Skjenkestyrer, Bøker & Børst

1 2 1 1

I og med at vi driver café/kaffebar på dagtid var det aldri tvil om at vi skulle gå for en vanlig skjenkebevilling.

Ja, og det er jo som det fremgår av spørsmålsformuleringen naturlig at det blir slik med hensyn til kort åpningstid, dyr drift og tøffe krav til bevillingen. Vi ser egentlig ikke så mye til denne problemstillingen i Øvre Holmegate. Slik jeg har forstått det på mine kollegaer på andre serveringssteder, har det vel ikke blitt lettere å trekke publikum tidligere til byen de siste årene, det går vel mer mot at flere aktører sloss om publikum i ett mindre «vindu» enn tidligere.

1 3

1 5 1 4

Igjen, vi opplever nok ikke denne problemstillingen på samme måte i «gata vår».

Nasjonale regler regulerer som kjent maksimaltidene for servering i Norge, og kommunen lager så sine egne regler innenfor disse maksimaltidene. Prinsipielt er jeg tilhenger av en friere form for konkurranse der man ikke blir tvunget til å ta valg med hensyn til profil/åpningstider/ vareutvalg hvert fjerde år avhengig av den politiske sammensettingen i kommunestyret. Muligheten til å kunne planlegge langsiktig har forsvunnet helt de siste årene, noe som etter min mening går utover både kvaliteten på innholdet og bredden av tilbud i Stavanger by. Personlig mener jeg at regelverket vi hadde i Stavanger for to perioder siden var det beste og mest rettferdige systemet vi har hatt både for publikum og bransje i Stavanger, men her vet jeg at det er mange – spesielt de som tidligere hadde «monopol» på nattklubber – som er uenige med meg. Dette er nok en mer sammensatt problemstilling, men det kan nok oppleves som noe merkelig at mange studenter ikke har et oppegående nattklubbtilbud som følge av restriktive lokale regler.

6 1

Man klarer nok aldri å regulere seg vekk fra vold i samfunnet, men det betyr ikke at vi skal akseptere at folk går amok i fylla. Når det gjelder vold på byen er det bare de færreste av oss som syntes det er noe kjekt, eller som oppsøker situasjoner som kan føre til vold. Det er to momenter som man må ta med seg i denne diskusjonen: Én: Det er lite vold og problemer inne på serveringsstedene, der er det stort sett god kontroll. Jeg kjenner ingen bevillingshavere som ønsker eller legger opp til aggresjon eller overskjenking på sine skjenkesteder. For det andre: Undersøkelser viser at de som er involvert i voldsepisoder ofte er gjengangere. Kanskje politi og skjenkebransjen kan samarbeide enda tettere om å fjerne de kjente bøllefrøene fra bybildet?

7 1


ATOMIC SOUL PROUDLY PRESENTS:

ONE NIGHT - ONE STAGE - ONCE IN A LIFETIME

David Garrett o e V e t S Folketeateret 19. NoV.

Folketeateret

21. Nov.

EKSTRAKONSERT!

10. DESEMBER

FOLKETEATERET

11. NOVEMBER

SIVERT HØYEM SENTRUM SCENE

22. OKTOBER UTSOLGT

BACKSTREET BOYS NEW KIDS ON THE BLOCK

OSLO SPEKTRUM MANDAG 14. MAI

cSS

FRi

al DE Rs gR

bill. i s a lg nå !

En sE !

MoNSter MaGNSetot

DoPe INFINItY toUr roCkeFeller 15. NoV.

+ IS TrOpIcal

rOckefeller

20. NOV.

WITH SPECIAL GUESTS:

SENTRUM SCENE 20. NOV.

OSLO SPEKTRUM 20. FEBRUAR

JAMIE WOON Rockefeller, 24. november

BILLE T TER KJØPES PÅ W W W.BILLE T TSERVICE.NO / 81533133 / NARVESEN / 7-ELE VEN. MER INFO: W W W.ATOMICSOUL.NO


MUSIKK

Du og jeg og v i t o Laus Vaular flytter til Oslo, men holder det ekte. TEKST Mathias Rødahl FOTO Andrew Amorim På Lars Vaulars nye album, Du betyr meg, samler han store deler av sin oppsiktsvekkende talentfulle kompisgjeng, som har vist seg å være alt annet enn den håpløse samlingen med unggutter som de selv trodde for noen år tilbake. Men selv om Lars elsker kameratene, byen sin og selvhatende bergensere, elsker han kjæresten enda mer. Det må han ta konsekvensen av. En av Blodbyens største fanebærere melder flytting til Oslo. Når dette nummeret av Natt&Dag er på gatene, har du mest sannsynlig blitt Osloinnbygger. Hvordan tror du det blir? – Eg tror det blir fint. Eg gleder meg til å flytte til Oslo, selv om eg gruer meg til å flytte fra Bergen. Blir Bergen skuffet fordi du flytter? – Det er jo ingen hemmelighet at det blir sett litt ned på å flytte til Oslo der eg kommer fra, og eg har jo sjøl kjent meg dolket i ryggen av folk som har flyttet østover. Samtidig skjønner jo folk at eg flytter for å kunne være med kjæresten min, det e jo ikkje som om eg flytter for å spille høyreback på VIF. Er du redd for å bli separert fra kompisgjengen din, som jo blant annet har skapt både deg, John Olav Nilsen & Gjengen, Fjorden Baby! og A-Laget? – Nei, de siste årene så har jo eg – og resten av gjengen – vært inn og ut av byen hele tiden, og eg kommer ennå til å være en del i Bergen. Selv om eg får adresse i Oslo, så betaler eg ennå leie i Bergen Kjøtt (kulturhus i Bergen, jou. anm.), og det e jo et samlingspunkt som eg skal fortsette å bidra til og nyte av. Anand e uansett så viktig for lyden min at eg e helt nødt til å jobbe med ham, hehe. Om noe, så tror eg det musikalske kommer til å bli bedre, og øktene våre blir kanskje mer konsentrert når vi først e sammen. Stopper du noen gang opp og tenker over hvor sykt dominerende den klikken deres har vært i norsk musikk de siste årene på så

vidt forskjellige områder? Det er jo et veldig enestående fenomen … – Det er litt sprøtt, men det gleder meg at vi har fått bidratt med vårt de siste årene. Og for å være ærlig så blir eg av og til forbløffet over kor mange av vennene mine som har markert seg på forskjellige arenaer. Det gir jo meg troen på at vi kanskje ikkje e så håpløse som vi til tider har følt oss. Gutta er mye mer tilstedeværende denne gangen, fra mange flere Anand Chetty-produksjoner til gjesteopptredener fra Vågard og Store P (A-Laget), Wang og Nam (Fjorden Baby!), og ikke minst John Olav. Var det godt å samle gjengen på skive? – Albumtittelen spiller litt på at dette er noe som er større enn bare meg, og at jeg gjennom tekstuniverset og stemmen min egentlig bare er limet som får de forskjellige låtene til å henge sammen. Det er både mange tanker og mennesker som har vært med å skape denne skiven, og det er så klart gøy å ha den gjestelisten som jeg har, både fordi det er kule musikere og venner av meg. De fleste av dem har jo vært med før på forskjellige kanter, men det er fint å ha med nesten alle på en gang. John Olav Nilsen-samarbeidet «Som i en siste dans» har blitt grundig omtalt i et annet norsk og flott magasin, og da spesielt usikkerheten ved å endelig skulle gi ut musikk sammen. Nå som låta har vært ute en liten stund, føler du at dere fikk til det dere ønsket med den? – Ja, veldig. Det virker som om låten har fått fokus på at denne platen, eller egentlig ikke bare denne platen, men også meg som artist, ikke kan snevres inn til å være en enkel produsent av «russelåter». Det å gi ut en sånn låt som første singel har gjort en del folk nysgjerrige, merker jeg. Eg e glad i den låten, den fins jo ikke masete. Utifra dagens standard har du nærmest holdt deg helt borte fra åpenbare hits denne gangen. Har det blitt noen negative reaksjoner fra «the man» på akkurat det? – Nei, jeg er the man, så hva jeg gir ut er det ikke så mye diskusjon om.

Det e jo ikkje som om eg flytter for å spille høyreback på VIF. ”

Tror du at du kommer til å miste mye av fansen som liker «Rett opp og ned»-Vaular? – Nei, egentlig ikke. Så klart, du vet jo aldri, men jeg tror ikke at jeg mister folk, jeg tror det heller blir til at forskjellige folk liker forskjellige sanger. Jeg tror publikum er sulten på musikk som ikke er altfor åpenbar, men bare gode sanger rett og slett. Liker du deg i rampelyset? – Veldig vanskelig spørsmål, trenger kanskje mer tid på dette. Når er deadlinen din? Den var vel strengt tatt i går. Synes du radio undervurderer lytterne sine da? – Ja! Er du en ensom tenker i norsk rap? – Er dette et lurespørsmål? Jeg er en ensom tenker, men mener du å spørre om jeg er den eneste tenkeren i norsk rap? I så fall, er jeg kanskje ikke den eneste, men farlig nærme. La meg tenke på det. Tekstene dine kan til tider være litt kryptiske. Tenker du noen ganger på om det du skriver kan gå over hodet på lytterne? – Nei, ikke i det hele tatt når vi lager sangene. Jeg vil heller si at jeg ikke bekymrer meg om det skulle gjøre det, og har spesielt på dette albumet bare kjørt på med alt mulig som datt ut av hodet. Jeg har inntrykk av at dette er den mest absurde samlingen av tekster jeg har gitt ut, men jeg begynte ikke å reflektere over dette før lanseringen av platen var godt i gang. På låt kan du ofte være både hard og konfronterende, men når man treffer deg ansikt til ansikt er du en veldig rolig og behagelig fyr. Hvor viktig er det for deg å ha et sånt sted hvor du får den typen utløp? – Det er digg å være rolig og behagelig, eg vil helst være det. Jeg er heldig som skriver tekster og lage sanger. På denne måten slipper jeg å lage en sånn anonym sinna twitterbruker som virker som den er laget av noen som tar en pause fra planleggingen av Reunionfesten for Westerdahls-kullet 04/05. Hah! «Frykten er den eneste som gir meg evig oppmerksomhet», rapper du på Du betyr meg sitt sistespor. Er paranoiaen viktig for deg som artist? – Ja, det er jo noe som alltid går igjen, en slags eksistensiell angst om du vil. Også tror jeg stedet man skriver på har mye å si for hvilke tanker som trigges. Med dette albumet har jeg først og fremst skrevet tekstene på tre steder, på rommene til Anand og Thomas,

eller i leiligheten min. Dette er små, trange rom, der du ofte føler at noen, eller kanskje bare veggene, henger over skulderen din for å lese hva du skriver. Kanskje dette har vært med på å forme en del av tekstene? På «Tåken» trekker du linjer mellom dagens fremmedfrykt og hvordan våre egne besteforeldre benyttet seg av terrorisme for å forsvare landet under krigen. Har nordmenn glemt egen historie når man fordømmer terror i muslimske land? – Nei, å fordømme terror må vi jo gjerne gjøre, terroren er jo forferdelig uansett hvem som står bak den, men det er mange som glemmer vår egen historie når det gjelder å sette seg inn i andres historie. Selv om verden har endret seg sinnsykt siden 2. verdenskrig, er det ikke sååå lenge siden Norge var i en helt annen forfatning som nasjon, uten verken olje, rikdom eller frihet. Tror vi at vi er litt godere enn det vi egentlig er? – I mange tilfeller, ja. Med all denne oljen, bøssebæringen og velferden, så er det vanskelig å tro noe annet. Det er kanskje litt norsk å slå seg på brystet i midten av fakkeltoget og si «… no koser vi oss, no e vi gode mennesker», uten helt å vite om man går der for å bidra eller for å bli sett. Samtidig som det fins selvgodhet i oss, virker det for meg som om mange går rundt uten følelser av tilhørighet og identitet, og jager til daglig etter dette på feil steder. Apropos selvgodhet, hvor seriøst er egentlig det derre berømte bergenske egoet? – Myten om det bergenske egoet er sterkt overdrevet. Det er faktisk ingen som slenger mer dritt om Bergen enn bergensere selv. Ja, Bergen er en karaktersterk by med en lang historie som etter tradisjonen har blitt fortalt fra far til sønn i hundrevis av år, og ja, det var vi som fant opp bukser med lommer, oppskjært brød og musikk, men det er også noe særpreget selvironisk over det bergenske egoet som folk andre steder i landet ikke får med seg. Min favorittbergenser er han som sitter på puben og ser Brann-kampen og er spydig mot sitt eget lag i nitti minutter, helt til vi scorer to minutter på overtid, og du får høre primalbrølet i det vi drar i land en uavgjort kamp. Lars Vaulars fjerdealbum, «Du betyr meg» er ute nå (NMG/G-Huset og Cosmos Music). 10/2011

61


MUSIKK

Stopp pressen! Rapduo uten skjelletter i skapet! TEKST Mathias Rødahl FOTO jonas meekstrømman Hei, Nico og Vinz i Envy! Hvor gamle er dere nå egentlig? Knapt tyve? Er det ikke litt urettferdig at dere er så sabla flinke i så ung alder? Hva skjedde med å slippe den elendige førstedemoen? Slik alle andre norske rappere har gjort. – Med tanke på hvordan vi hørtes ut da vi startet å rappe, så er det faktisk ikke så urettferdig. Det var ikke spesielt bra. Men øvelse gjør mester, og hardt arbeid og tålmodighet betaler seg til slutt. Vi føler begge at vi har potensial til å komme oss dit vi vil, så det handler bare om å forbedre seg hele veien. Men den elendige demoen finnes der et sted, den har bare ikke lekket ut enda! Haha. Hvis vi hadde vært på deres alder og mottatt så mye skryt som dere har fått dette året, hadde vi garantert opparbeidet oss et 62

10/2011

vemmelig stort ego. Hvordan klarer dere å være så irriterende ydmyke og joviale? – Jeg tror det er fordi vi ikke føler at vi har noen grunn til å være noe annet en irriterende ydmyke og joviale. Vi har hatt et utrolig år så langt, og tatt noen store steg, så vi er stolte av det vi har fått til. Samtidig er det jo slik at vi fortsatt har veldig mye ugjort. «One Song» er ute og har gjort det veldig bra, vi har spilt en del og fått gode kritikker for liveshowet vårt, men i det store og det hele er det enda en lang vei dit vi vil. Det å være i den posisjonen vi har vært i år, med all den hypen vi har hatt, er det veldig mange andre som har gjort før oss. Det er ikke dermed sagt at den hypen ikke plutselig kan dabbe av og havne på neste mann hvis man ikke jobber hardt nok. Og da ville det jo vært ganske teit om vi hadde gått rundt og følt oss som verdensmestere allerede nå. Så bakkekontakt har vi fortsatt!

En ting dere derimot ikke er like flinke på, er Twitter. Når skal dere slutte å være så glad-promoterende, og heller begynne å skrive litt mer darkness-tweets fra fylla og sånn? – Twitter er et vanskelig sted å være. Altfor mange kule folk. Føler oss litt løsere i skuldrene på Facebook. Tror dessuten at «fylla»-tweets er morsommere å lese enn å skrive. Til tross for at dere er et forholdsvis ny gruppe, har dere allerede vært ute og reist en del. Har alle i crewet deres klart å oppføre seg like prikkfritt som dere selv virker å gjøre? – Ja … nei, men det har som regel gått greit! Med tanke på alder, så begynner det å bli et ganske markant skille mellom den yngre og den eldre garde i norsk hiphop. Kan dere forstå at noen begynner å bli litt nervøse for

den pop-kommerse veien som mye «ung» rap tar om dagen? – Ja, jeg tror det kan forstås. Men vi tror det handler mer om at vi ikke er så interessert i å bli satt i en boks og at vi kanskje i større grad lar musikken bli inspirert av andre typer sjangere og artister enn andre hiphop-artister. Vi har ikke noe problemer med å høre på Rihanna og tenke «wow, for en kul poplåt-oppbygning. La oss lage en sang med samme type arrangement og se hvordan det funker». Når alt kommer til alt, synes vi det handler om å lage god musikk og musikk en selv liker. Ikke minst det å kunne utfordre seg selv og forholde seg fritt til sjangere og «kred». Vi er definitivt en del av den nye bølgen. Envy slipper sin debut-EP på Universal Music i januar neste år.


www.4sOund.nO

OslO MOss Gjøvik sandefjOrd MOlde BerGen TrOndheiM TønsBerG krisTiansund hauGesund sandnes sTavanGer


MUSIKK KLASSIKER

MEGET BRA

BRA

SKEPTISK

TRIST

FAIL! LOL

SKIVER fortsatt svake låter, dødpunkter og unødvendigheter. Så for all sin annerledeshet, ender Metals opp med å være en klassisk Feist-plate, en plate som er bedre enn brorparten av det som blir gitt ut, men som fortsatt ikke når helt opp. Håvard Ringen J-BOOG Backyard Boogie (WASH HOUSE HAWAII/IMPORT)

DALEY Those Who Wait (A&M)

Innenfor godkjentstreken. Han er kanskje en tynn, hvit fyr med nogenlunde samme sveis som Hoetell-Christine, men Manchester-sangeren Daley, som først ga lyd fra seg på Gorillaz-singelen «Doncamatic» i 2010, levde på ingen måte opp til Bernhof-stereotypen da han i midten av juli slapp sin 10-spor lange mixtapedebut, Those Who Wait (hvor det forøvrig dukker opp en Harry Love-remix av nevnte «Doncamatic»). 21-åringen innehar på ingen måte den mest mandige stemmen der ute, noe som blir spesielt tydelig på Marsha Ambrosious-samarbeidet «Alone Together», forøvrig mitt første møte med Daley, og hvor jeg ved første lytt faktisk ikke helt fikk med meg at det var Daley som sang førsteverset (Jeg skylder på MacBook-høytalerne …). Men til tross for sitt relativt feminine stemmeleie, flyter Daleys toner ut som en stødig strøm av høykvalitetsfløte, og fungerer perfekt sammen med det tidligere Floetry-medlemmet. Marsha er forøvrig den eneste gjesteartisten her, men jammen dukker det ikke opp en nordmann i form av produsent/musiker Kim Ofstad, som sammen med sin Elementkollega Hitesh Ceon står for låta «Game Over», hvor Daley betrygger sin kjære med linjer som «Don’t listen to people’s doubts, listen to me, just me/It’s you I chose, and I’m doing everything I can to make you believe me». De romantiske tekstene tar derimot en særdeles brå vending når Daley ruller ut sporet «Smoking Gun», der han synger det mange nok har tenkt i en breakup-situasjon, men av åpenbare grunner ikke ytrer offentlig. «If we’re gonna be over, then you gonna be over». Med andre ord, hvis du ikke vil være sammen med meg, så må du dø. Ok, jeg trekker forresten tilbake det jeg sa om brå vending og romantiske tekster, for hva er vel egentlig mer die hard-romantisk enn tekstlinjer som «Now a smoking gun is all that stand between us/I tried to make you understand, and now there’s blood on my hands». Vakkert. Rent soundmessig kan man vel plassere Daley trygt i neo soul-båsen, noe han jo også legger ganske opp til på egenhånd ved å covre en av sjangerens viktigste sangere, Maxwell. Valget faller også naturlig med tanke på begge artistenes myke og lyse stemmer, og selv om Daleys akustiske versjon av «Pretty Wings» ikke tangerer originalen, befinner den seg langt innenfor godkjentstreken. Akkurat DET vet jeg ikke om Madonna-fansen sier om sistelåta, «Track 10», som rett og slett er en cover (akustisk den også) av «Like a Virgin». Nå har ikke jeg noen enorm respekt

4

64

10/2011

for Madonnas samlede karriere, så jeg har ingen problemer med en slik cover, men jeg må innrømme at jeg enda ikke har hørt akkurat det sporet ferdig i sin helhet. Men Daley er altså en riktig så lovende, ung mann, noe som er mer enn jeg kan huske å ha sagt om en britisk sanger på lang, lang tid. Those Who Wait kan lastes ned gratis fra Daley.tv, og det burde du definitivt gjøre. Mathias Rødahl FEIST Metals (INTERSCOPE/UNIVERSAL)

Hvorfor så alvorlig? Det kan virke som om det har skjedd noe med Leslie Feist, iallfall om en skal prøve å analysere denne høyst etterlengtede plata. Det virker som om hun prøver å bearbeide en god del dritt, rett og slett. Med andre ord: Det er en relativt mørk og ganske trist plate Feist har produsert. En lettvint måte å forklare hvordan Metals låter, ville være å beskrive dette som en mykere og søtere versjon av PJ Harvey. Dette i alle tilfeller noe annet fra den canadiske sangeren: Der vi på tidligere plater har blitt drapert i sukkerspinn, bossa-nova og Bee Gees-covere, får vi her hjertesorg, råhet og mer kompleks låtskriving. Og det er på samme tid befriende og frustrerende. På den ene siden så var Feist på sine to første album så idiosynkratisk i sin måte å angripe singersongwritergenren på, at man lærte seg å like henne på hennes veldig egne premisser. Disse premissene eksisterer ikke lenger. Men noe nytt har kommet til: Borte er følelsen av Feist som en slags novelty-artist; Metals er musikk på ekte. Denne plata kan nesten leses som en programerklæring: Feist ferdig med å leke, nå har hun noe ganske viktig å fortelle. Hva det egentlig er, kommer ikke så tydelig frem, men det er noe i retning av at kjærligheten er vanskelig og at verden er et kaldt og mørkt sted. Relativt perfekt for den norske høsten altså. Man må altså innstille seg på at det er en annerledes Feist vi blir servert på Metals, men selv om man gjør det, er det ikke en enkel plate å ta. Det er ikke slik å forstå at dette er vanskelig musikk. Det er ikke en fryktelig eksperimentell Feist vi får servert, men i kraft av å være så forskjellig fra tidligere, så blir det litt vanskelig. De første par gjennomlyttingene er verst, man lurer på om det er noe her som en ikke forstår, eller om låtene rett og slett er svake. Ved videre lytting så viser det seg å være en slags mellomting. Sannheten er at Metals er en plate helt på det jevne, egentlig verken dårligere eller bedre enn tidligere utgivelser. Den tar bare lenger tid å sette seg inn i. Den får pluss i margen for å ta et oppgjør med katalogen, men den inneholder

4

Straight outta Compton? Altså la meg se. Samoan (hva heter det på norsk? Samoer? Samo? Samosk?), fra Hawaii, men vokst opp i Compton, LA? Så rett at vi får godta det i alle fall. Uansett: gutten befinner seg i snublesjangeren moderne reggae. En sjanger så full av begredelig, selvparodisk musikk at det grenser til humor. En sjanger som likevel huser noen av de sterkeste nålevende stemmene, uansett musikkstil. Tarrus Riley. Morgan Heritage. Den slags. Samt et par lovende røster for fremtida. Romain Virgo. Såpass. Enter J Boog. Suksessen til J-Boog kan sammenlignes med den Bermuda-gutten Collie Buddz fikk for snart fem år siden med ganja anthemet «Come Around»: Umiddelbar og øredøvende. J-Boog fikk sitt gjennombrudd med låta «Let’s Do It Again», spilt inn for Don Corleon på Major-rytmen fra i fjor. Har han noe han kan backe det opp med? Ikke så rent lite, egentlig. Boogern (tipper jeg ikke tør å kalle han det i trynet hans) har valgt å legge seg inn i lover’s rock-segmentet. På den ene siden er det mye lettere som ikke-jamaicaner å slippe unna med jentetematikk enn med tung, rastakulturell «visdom». På den andre siden fordrer det at man virkelig kan synge. Og dette er hovedgrunnen til at europeiske og amerikanske reggaesangere sjelden slår an på Jamaica. De er ikke gode nok å synge. Nivået der er enormt høyt. Drøyt. J Boogs kommer fint ut av det, selv når han duetterer med nevnte rootshelter Riley og Morgan. Han har et øre for melodier som bærer preg av hans r’n’b-påvirkede oppvekst på den amerikanske vestkysten. En ekstra styrke i så måte, all den tid resirkulering av jamaicanske standardmelodier er noe jamaicanerne gjør best selv. Diksjonen er upåklagelig, fraseringene egenartede, og med låter som «Mystery» og «Give Thanks» og produksjoner fra de beste i bransjen har J Boog en ganske bra sak gående for seg selv. Et av årets viktigste reggaealbum ved siden av debutplata til Protoje. Backyard Boogie er en betegnelse på skikkelig dårlig marihuana. I alle fall trodde jeg det. I så fall er det en ekstremt misvisende tittel. Jørgen Nordeng

4

Jonas V 21 gram (HYPEBEATS)

Bergen keeps on taking it. Enten er jeg en vandrende klisjé når det kommer til min forkjærlighet for Bergensrap, eller så er det virkelig noe i vannet der borte på andre siden av fjellet. For nå har Blodbyen jammen meg klart å produsere enda en strålende raputgivelse, denne gangen fra 21 år gamle Jonas V. Et relativt kjent undergrunnsnavn på de vestlige sidene av ting, men ikke like mye i hovedstaden, noe jeg håper forandrer seg etter at unggutten

5

Shine on u kreisi diamond! BJÖRK Biophilia (UNIVERSAL)

Musikklassen på Nauma videregående skole, 1998: Jeg var såpass søkende og alternativ til at vi bør gå for mye i detaljer. Vi skulle presentere en artist som påvirket oss musikalsk. Jeg hadde anstrengt meg for å vise det særeste jeg hadde. Heldigvis hadde Björk nettopp sluppet den forræderske kombinasjonen symfoni og techno, med Homogenic. Til min opprørske store glede, hatet både musikklæreren og rockegutta det. Björks musikk har et konstant elsk eller hat-aspekt ved seg. Smart, musikalsk og popkulturelt nok til at en utgivelse ikke går tabloidene forbi, og utilgjengelig nok til at den syndefulle popkulturen aldri vil kunne dissekere henne. Som en beskyttet samtidskunstner turer hun fram som hun vil. Alltid forut for sin tid. Biophilia lever opp til sine forventninger. Med hele platen tilgjengelig på spotify (ja, det skal du ikke ta for gitt), og som en interaktiv app for iphone og ipadbrukere har hun nok en gang skrevet seg inn i historiebøkene. Jeg har verken iphone eller pad, men konseptet er gjennomført nok

5

nylig slapp den 16-spor lange mixtapen, 21 gram. De som har lest litt av mine anmeldelser vet hvor høyt jeg setter genuine rappere og tekster, og unge herr V representerer definitivt den rette siden av målestokken med sine hverdagslige, dog interessante og finurlige tekster, levert via en helstøpt flow. Den hornbaserte «G-Siden» sparker i gang 21 gram, som jo er vel så mye en maktoppvisning fra bergenprodusenten Hkons side, mannen bak ti av skivas produksjoner, og som også har gitt ut godbiten via sitt Hypebeats Records. Med produksjonsjobber for respekterte amerikanske artister som Devin The Dude og Jim Jones, samt en rekke rappere fra hele Norge, er hans renommé allerede befestet, men blir i alle fall sertifisert med denne utgivelsen. Vi snakker klassiske vestkyst/sørstats-beats som er så bra at jeg ikke forstår hvorfor norske rappere ikke løper mann av huse for å sikre seg. Men norske rappere anno 2011 er som kjent et eget kapittel, og der mange ser på kommersielle

til at det skal tas med i betraktningen. Musikken står seg nok definitivt best sammen med den gjennomførte appen, som hun visstnok har brukt tre år på å utvike. Likevel, Björk er rutinert nok til å skrive et todelt verk som står seg godt, også alene. Biophilia består av elleve spor med titler som henspeiler til både kosmos, sjeleliv og fysikk. Ja, det er et typisk Björk-album, forankret i samtiden. Ikke så ulikt M83 i oppbygningen, med et par definitive lytterfavoritter, og en stor andel konseptrelaterte spor. Både «Crystaline» og «Cosmogony» har popkvaliteter så det holder, mens «Virus» representerer Björks beundringsverdige metaforiske evner. «Like a virus, pacient hunter, i’m wating for you, i’m starving for you». En vakker kjærlighetserklæring innpakket i et fryktinngytende onde. Og slik går platen, svevende på et kosmologisk plan med en høyst tilstedeværende, menneskelig kraft. For når alt kommer til alt forsøker hun som alle oss andre å forstå vår tilværelse på det intime plan og i den store sammenhengen. Innpakket i en stor dose skamløs galskap. Den islandske skrulla leverer som forventet. Inger Lise Hammerstrøm

radiosingler som eneste mulige løsning for karrieren, er Jonas V en naturlig arvtaker etter de på alle måter fortsatt aktive indiegutta i A-Laget, som virkelig har satt standarden når det kommer til å gjøre akkurat det de vil, og samtidig skape både glimrende og velrespektert musikk. I likhet med den nevnte trioen, har Jonas dessuten den raphistoriske referansene på stell, noe han beviser ved å ikke plukke åpenbare og nymotens (les: billig gimmick) instrumentaler, men heller personlige 90-tallsfavoritter, inkludert Scarface-klassikeren «Mary Jane», Jim Jones-singelen «Summer Wit Miami» (hvor Trey Songz er byttet ut på en særdeles vellykket måte med Bergenscrooneren Black), og ikke minst Telas magiske «Sho Nuff», og Bizzy Bone-låta «Way Too Strong», laget om til de to glimrende sporene «Tung» og «Drabantpy», som begge gjestes av den sterkt undervurderte Freakshow-veteranen turned mesterkokk, Petter Beyer. Sistnevnte låt tar oss med på rangletur i respektive Lod-

defjorden og Fyllingen, hvor de to rapperene forgjeves forsøker å komme seg hjem etter en fuktig utflukt, og er et perfekt eksempel på bergensrappernes geniale og troverdige bruk av egne bydeler, slang og hverdagshistorier, som i mine øyne gjør de hakket mer interessante enn mange av sine kolleger i resten av landet. Andre standout-låter er den Ralph Myerz-remiksede «Fredag», hvor Jonas går i detalj om sitt outsider-liv som øldrikkende og weedrøykende helgeridder, «18. april», som byr på en av skivas beste produksjoner og feteste linjer («Eg har sett at gamle helter har blitt nasjonale stjerner/det er fett å se at ikke bare fitter tjener penger» – selvfølgelig et nikk til Lars Vaular), slacker-anthemet «Sofa», knullelåta «Æsj» hvor han kanaliserer «I Just Wanna Love You» («Gi meg de funkye, klissete, nastye, ekle greiene … æsj!») over en særdeles porno Hkon-beat, og ikke minst gladlåta «Si ka de vil», hvor Jonas setter ord på forventningene han gjennom hele 21 gram har gitt uttrykk for å


MUSIKK slite med («Min mor sa eg måtte vokse opp og bli stor snart/ Samme gamle leksen, Jonas ta deg sammen/Festen er over, du aner ikke hva du skal med resten/av livet ditt»). Dessverre er det mulig at moren hans har rett, siden denne typen glimrende og troverdig norsk rapmusikk ikke akkurat blir pushet av landets radiostasjoner eller annen presse, Men hvis A-Laget klarer å ta steget ut av undergrunnen med sine grisete undergrunnshistorier, ser jeg ingen grunn til at unge Enkelt V ikke skulle kunne gjøre det samme. Og når det i tillegg ryktes om et samarbeid mellom de to, så ser jo framtiden lys ut … i alle fall for de av oss som digger gatemusikken som heldigvis fortsetter å strømme ut fra Bergen. Mathias Rødahl M83 Hurry up we’re dreaming (NAIVE/PLAYGROUND)

Jappetidsymfoni. Du skal ha et sabla godt utvalg låter kombinert med et mindblowing konsept for å komme unna med en dobbelplate på 74 minutter. Eventuelt hete Pink Floyd og være omgitt av en lovprisende fanskare. M83 har ingen av delene. Anthony Gonzales skal derimot ikke tilskrives stormannsgalskap, for Hurry Up we´re dreaming er en plate med over gjennomsnittet gode kvaliteter. «Intro» åpner med det etter hvert umiskjennelige grandiose lydbildet. Synth pader som går herfra og til de fjerne galakser, trommemaskiner kombinert med 80-talls trommer som ville fått selv Phil Collins til å kreme i buksene, og en melodi som treffer cravingsnerven. Coveret, en Lolita light møter «Where The Wild Things Are» er et stereotypt bilde av hipster anno

4

2011, men det gjør ikke noe, for plata har mer enn nok nerve til å løfte seg fra hypesausen. HUWD er jappetiden møter Carl Sagan møter rebelsk shoegaze, med en snert rockekomponist a la Mozart. Passe pop, søkende, universelt, edgy og flinkis. Fransk indie pleier sjeldent å slå feil. I motsetning til sine landsmenn i Justice har M83 gradvis bygget seg opp til å bli et respektert varemerke for seriøs musikk, før det ble offer for den forgudende, men nådeløse hypen. Nå er det derimot ingen vei tilbake. Det har spotifys stykketilbud sørget for. Heldigvis for Gonzales, så blir dette 22 spors musikkeposet tilgjengelig for de danseglade massene. For etter at drønnet fra den slående introen og førstesingelen «Midnight City» har lagt seg, blir det et stort gap med drømmende og eksperimentelle sekvenser, før den funky saken, «Claudia Lewis» gir seg til kjenne. Siden går det ti låter før «Steve Mc Queen» tar tak i deg. Heldigvis er det er det opp til deg å velge eller svelge. Live blir nok M83 vintermånedenes og festivalsommerens store høydare. Er det i tillegg sant som ryktene sier at Gonzales trakterer mange av instrumentene selv, kan vi sette vår lit til at denne musikalske franskmannen gjør konsertsesongen 2011 verdt å huske. Inger Lise Hammerstrøm GUCCI MANE OG WAKA FLOCKA FLAME Ferrari Boyz (WARNER BROTHERS)

Sinna-musikk fra Atlanta. Enkelte har forsøkt å sammenligne det nye samarbeidsskiva til Gucci Mane og Waka Flocka med Watch The Throne, men kom igjen folkes … selv de mest innbitte Gucci/Waka-fans må kunne innrømme at det er en

3

relativt usakelig sammenligning. Ikke fordi gutta er ræva i forhold til Jay-Z og Kanye, men fordi det er Gucci Mane og Waka Flocka. Rapscenens svar på to trøtte typer om du vil, versus typ … Batman og Robin. To karer som til tider kan være selve betegnelsen på ufrivillig komedie, men som samtidig også er i stand til å lage noe av den feiteste rapmusikken der ute. Men selv om Ferrari Boyz ikke er sørstatenes svar på årets mest hypede raputgivelse, er det derimot mange som har sett fram til å høre de gamle kompisene gå hardt over et helt album sammen. Og hardt går det selvfølgelig for seg. Dette er mean-muggin’, albuekastende musikk for the hood og alle som har hooden i seg når de drikker seg opp på Patronen. Og selv om det er noen år siden jeg hadde nok temperament i kroppen til å høre på denne typen rap hele dagen lang (noe jeg forøvrig også gjorde … hver dag), merker jeg aggroen kommer snikende når Gucci og Waka drar på med godspor som «Break Her», «Mud Musik» (med 2 Chainz … tidligere kjent som Tity Boi), «Pacman», «Stones» og «Young Niggaz», hvor man (kanskje litt tankeløst, men selvfølgelig veldig populært) hyller de unge D-boygutta som gjør råarbeidet på gata («My pants saggin low like a young nigga/I’m twistin up the drough like a young nigga/I’m in the club thirty deep like a young nigga/I’m still in the streets like a young nigga»). Men samma hvor fett det blir på enkelte spor, klarer Ferrari Boyz aldri å ta det til noe nytt nivå, heller ikke innenfor sin egen sjanger, noe som resulterer i at man enten må være jævla forbanna, drita full eller høy for å orke 15 spor av dette hardcore-kaliberet. Mathias Rødahl

TLF.: 23 31 61 00 STATRAVEL.NO

jORDEN RUNDT OSLO – DUBAI – BANGkOk – SYDNEY – AUCkLAND – LOS ANGELES –OSLO FRA kR. 10.950,OSLO – SALVADOR/BUENOS AIRES – DUBAI – BANGkOk – SYDNEY/BRISBANE – MANILA – TAIPEI – TOkYO – OSLO FRA kR. 18.950,-

OZ, NZ OG FIjI AUSTRALIA

FRA kR.

8.750,-

NEw ZEALAND

FRA kR.

9.950,-

FIjI

FRA kR.

10.450,-

wORkING hOLIDAY STARTPAkkE I AUSTRALIA ELLER PÅ NEw ZEALAND 2, 4 ELLER 7 DAGERS OVERNATTING FRA kR. 1.350,-

LATIN-AMERIkA ARGENTINA

FRA kR.

7.600,-

BRASIL

FRA kR.

6.500,-

PERU

FRA kR.

8.650,-

TRADITIONAL INkA TRAIL 4 DAGER, FRA kR. 2.590,CUZCO kARNEVALPAkkE 7 NETTER, FRA kR. 5.950,RIO DE jANEIRO

AFRIkA

Sympati for djevelen THE DEVIL’S BLOOD The Thousandfold Epicentre (VAN RECORDS/IMPORT)

Episk. Ikke som i «serr lite episk vors i går, ass». Episk som i spektakulært, dramatisk, storslått, majestetisk. Sjelden er ordet mer på sin plass enn når man skal beskrive nederlenderne i The Devil’s Blood sin andre langspiller. I en ny bølge med okkult rock som mer og mer fortoner seg som en tsunami av mer eller mindre generiske satandyrkende hippier er The Devil’s Blood langt mer enn bare én i mengden. Detaljrikheten og finessen er overveldende. Nye finurligheter avdekker seg for hver gang, og du håper nesten det aldri skal ta slutt. I tillegg må stemmen til F. The Mouth of Satan sies å være et helt eget kapittel, og enda en ting som setter TDB i en annen kategori enn resten. Herre Gud, jeg mener, Satan ho dama kan synge. Djeveldyrkerne gjør det ikke enkelt for seg selv på The Thousandfold Epicentre. Langt der i fra. Du må virkelig dykke inn i materien. Ingen lettkjøpte Roky Erickson-

5

covere denne gangen, og noen stadionvelter a la The Battle Of No Evermores «Christ Or Cocaine» utmerker seg heller ikke ved første gjennomlytting. Eller andre. Men sakte men sikkert utkrystalliserer det seg en solid bunke vinnere. Hva har skjedd ellers siden sist? Vi kan notere oss litt mer bukk og nikk i retning 80-tallet, i hvert fall sånn lydmessig. Hakket mer progressivt som nevnt. The Thousandfold Epicentre er også ei langt mørkere plate enn forgjengeren, som faktisk var ei skikkelig gladplate, all den tid den var skapt for å lede oss inn i den falne engels lære. Herfra er det lettere å plassere The Devil’s Blood i en sammenheng med sine åndsfrender og sjelevenner, black metal-konstellasjoner som Watain og Necros Christos. Selv «Die The Death» med sitt na-na-na refreng og Stonestamburiner har noe mørkere, noe mer subtilt og iskaldt over seg. Vi har plass til lengre, dronende partier, langsomme oppbygginger og enda flere utskeielser på tvillinggitarfronten. Det er ikke morsomt lenger, la moroa begynne. Jørgen Nordeng

kENYA

FRA kR.

5.700,-

SØR-AFRIkA

FRA kR.

6.250,-

TANZANIA

FRA kR.

5.850,-

SAFARI NAIROBI-ZANZIBAR FRA kR. 8.750,ADVENTURE 10 DAGER SAFARI jOhANNESBURG – CAPE TOwN 20 FRA kR. 10.650,DAGER

ASIA

INDIA

FRA kR.

4.750,-

VIETNAM

FRA kR.

6.550,-

BALI

FRA kR.

6.550,-

jOBB FRIVILLIG MED ORANGUTANGER OG ELEFANTER PÅ BORNEO 11 DAGER FRA kR. 10.950,-

VERDENS STØRSTE

REISEBYRÅ FOR UNGDOM OG STUDENTER

PRIS PÅ FLY ER INkL. SkATTER OG AVGIFTER MED FORBEhOLD OM LEDIG PLASS. GjELDER kUN FOR UNGDOM UNDER 26 ÅR, STUDENT OG LæRER. VILkÅR OG BETINGELSER GjELDER FOR REISEPERIODE PÅ NOEN AV FLYPRISENE.

10/2011

65


MUSIKK SCARLET CHIVES Scarlet Chives (RIOT FACTORY/MUSIKKOPERATØRENE)

Gin Fuzz. Sekstetten fra Bornholm, tidligere Majorian, har sluppet sitt selvtitulerte debutalbum, og danske kritikere har allerede skapt stor ståhei rundt bandet ved å introdusere dem som noe av det viktigste som skjer i Danmark for tiden. Vel vitende om at Biran Batz (Sleep Party People) er en del av vennegjengen har jeg store forventninger til skiva før jeg setter den på. Det første jeg legger merke til er stemmen til Maria Mortensen. Stemmen hennes minner om både Kate Bush og Elizabeth Fraser, uten at jeg får noen videre assosiasjoner til de to nevnte, og bra er det. Man opplever ofte at vokalister i shoegazeband har en stygg tendens til å forsvinne blant all støyen, men det er ikke tilfellet her. Alt er lagt til rette for at vokalen skal komme frem, og stemmen hennes spiller en like viktig og tydelig rolle gjennom hele albumet. Det som interesserer meg veldig med skiva er at den beveger seg over et stort spekter, og likevel er det ingenting som oppleves upassende eller som faller ut av dens kontekst. «The Horror» og «Somethings Never Change» er låtene som bemerker seg mest i form av den melodiøse og støyete delen av plata. Her er kommer også referansene til My Bloody Valentine og Cocteau Twins tydelig frem i lydbildet. Ingen krangler, det er plass til alle og det hele flyter fint sammen til en melankolsk enhet. De mer nedpå låtene som «Scarlet Chives» og «Sisters Playing In The Yards» oppleves som en tydelig motvekt, og det er her man virkelig får oppleve hvor bra vokalen faktisk er. Dens kaliber er av den sjeldne sorten, og oppleves som veldig klar og sterk rundt alt støyet. Gjennom hele plata er det mye som foregår, og du merker at både produksjon og miksing er jobbet godt med for å få et godt samspill mellom de ulike linjene, utført av Paul Schroeder (The Verve, The Stone Roses) og Brian Batz. Scarlet Chives fortjener mer enn å bli omtalt med samme setning som de andre

5

REAL ESTATE Days (DOMINO/PLAYGROUND)

Days of our lives. La oss bare ha det klart med en gang, Days – Real Estates andre album – er milevis fra noen spektakulær lytteopplevelse. Albumet er nærmest klinisk fritt for wow-øyeblikk; følelsene blir sjeldent utfordret i løpet av albumets beskjedne varighet. Allikevel er det noe av det bedre som er gitt ut av amerikansk indiepop i år. Days er en plate man vil spille om igjen og om igjen, uten helt å skjønne hvorfor. Det pressende spørsmålet blir da: Hvor ligger storheten? Vel, den ligger i all hovedsak i to aspekter ved Days. Det første er Real Estates antikvariske og uhyre selvbevisste relasjon til sin egen historie og måten de bearbeider og formidler denne,

5

66

10/2011

typiske shoegazebandene: «en coctail blandet av drømmende støypop». La oss omtale de som et av de mest spennende bandet innen sjangeren det siste tiåret. Wenche Sundt Bendixvold STEEL PANTHER Balls Out (UNIVERSAL REPUBLIC/UNI)

Prima Ræva. Does Humour Belong In Music? Spurte Frank Zappa for mange herrens år siden, og var vel kanskje en av de få som virkelig har klart å få de to fenomenene i samme rom uten at det ble flau stemning. Jeg vet, dårlig innstilling når man skal entre Steel Panthers hysteriske verden, men dog. Er det noe som virkelig ber om å bli parodiert er det 80-tallets hårmetallscene. Medlemmene i Steel Panther har tidligere blant annet vært innom L.A. Guns og Rob Halford’s Fight, samt spilt i Van Halen tributeband. De kan dette. Det er nesten så man er tilbøyelig til å tro at all humoren og ironien er et skalkeskjul for å kunne fortsette å spille så ekstremt enkel, formelbestemt og klisjefyll hårsprayboogie som de gjør – og komme unna med det. For sjangeren, den behersker de til fulle. De har alle klisjeene i sin hule hand, og tekstmessig tar Steel Panther heile jævla bøttestafetten på kornet. Noe så grassat også. Men uten det spektakulære sceneshowet, og hysterisk morsomme mellomlåtpassiarene de visstnok har … ja, da blir det litt som å høre hårmetallutgaven av Tom Mathiesen og Herodes Falsk. Jeg veit at masse folk, seriøse metalfolk, finner Steel Panther hysterisk morsomt, og lovpriser dem som band. Det har jeg store problemer med. Steel Panther er ikke Mötley Crüe, eller første Van Halen. De er Rough Cutt, Britny Fox og Winger. En tro kopi av andresorteringa av 80¬-tallets mest sleazye grupperinger. Eller enda bedre, de som aldri kom seg så langt, men ble dømt til å henge rundt Viper Room og Whiskey A Og Go og bomme drinker. Selvsagt er tekstene morsomme. Spesielt kanskje på «Tiger Woods» eller «I Like Drugs (They Don’t Like Me)» og «17 Girls In A Row».

2

en måte som ikke er direkte ulik Girls sin måte å angripe den store amerikanske låtskrivertradisjonen på, selv om det musikalske riktignok har klare distinksjoner. Real Estate er trygt forankret i en form for forstadsestetikk, hvor den grå og kjedelige hverdagen er det fremtredende, og hvor det vakre ligger i de øyeblikkene før stillstanden brytes i små glimt av hverdagsmagi. Og nettopp dette er det andre punktet som gjør Days til en feiende flott plate, måten de fanger og krystalliserer de hverdagslige øyeblikkene som kanskje virker vanlige, men som viser seg å være riktig så substansielle. Little did we know … Days er en rundere plate enn den selvtitulerte debuten fra 2009, både musikalsk og intellektuelt. Den er også mer eller mindre skoleeksempelet på hvordan en andreplate bør høres ut: Dypere, voksnere, smartere og litt mere

Humring på gutterommet. Men det betyr ikke at jeg orker å sitte og høre på dette oppgulpet. Mer enn den ene gangen på vorspiel. Nei, da var det morsommere med bandene fra 80-tallet som faktisk var ufrivillig morsomme. Nå, hvor er intervjuet med Chris Holmes fra W.A.S.P. fra Decline of Western Civilization-filmen? Det var morsomt det. Jørgen Nordeng STYLES P Master of Ceremonies (D-BLOCK/E1 MUSIC)

Tradisjonstro gatemusikk fra Yonkers. Det er snart ti år siden Styles P solodebuterte med A Gangster And A Gentleman, et album som også inneholdt hans første (og foreløpig siste) kommersielle hitlåt, «Good Times». Men Yonkers-rapperen som har holdt det gående siden 90-tallet med gruppa The Lox, er på ingen måte irrelevant av den grunn. Legger man fokuset på Billboard-hits til side, har 36-åringen nemlig alltid vært en av rapgamets dødligste mikrofonkjemper, hele tiden med en trofast following på gata. Og det er også for dette klientellet at S.P. nå slipper sitt fjerdealbum, Master of Ceremonies, hvor han fortsetter å stadfeste sin stødige posisjon i raphierarkiet. Over et velfungerende arsenal av beats fra produsenter som Supa Stylez, AraabMUZIK, Pete Rock, Statik Selektah og Phonix, får Styles rapkunsten til å virke enkelt, der han uanstrengt lirer av seg linjer med høy kaliber («The moon stay quiet but the sun spoke/Still can’t blow away the pain with the blunt smoke/Tryin to give my daughter and my son hope/The shit get rough, when you breathin in the gun smoke/Do it all for a pile of the cash, funny/But I’m rarely known to smile when I laugh»). Som vanlig dukker også Styles’ lojale Lox-brødre Jadakiss og Sheek Louch selvfølgelig opp for å tilby sin ekspertise, i likhet med andre lyriske høydare, inkludert G-Units MC-alibi Lloyd Banks («We Don’t Play»), Pharoahe Monch («Children»), samt Rick Ross og Busta Rhymes på albumets førstesingel og definitive bestespor, «Harsh». Her får

5

utviklet; det er litt mindre slacker og litt mere musiker på ordentlig. Real Estate er fortsatt posisjonert et sted mellom vestkystens lange strender og slentrende surf-rock, og øst-kystens forsteder og universitetsrock. Dick Dale møter Galaxy 500 liksom, men ikke helt. Days er uanstrengt. Den er vakker uten å egentlig prøve, den er sørgmodig uten å være trist; og den er viktig, samtidig som den føles triviell. Og når jeg skrev at den ikke inneholder wowøyeblikk, så var det en liten løgn for dramatisk effekt. For «Wonder Years» er et lite mesterstykke av en låt. Den er ikke bemerkelsesverdig, men den er bare fryktelig, fryktelig vakkert; den er den fineste låten Camper Van Beethoven aldri skrev. Den låten, denne plata, kommer til å spilles mye utover vinteren. Men jeg skjønner fortsatt ikke helt hvorfor. Håvard Ringen


MUSIKK

Stille etter stormen HANNE KOLSTØ Riot Break (KARMAKOSMETIK/MUSIKKOPERATØRENE)

Det er ikke ofte man tar seg tid til å tenke over tittelen til ei plate, men med Hanne Kolstøs debutplate er det verdt å dvele litt. Den heter Riot Break, og det er akkurat det den føles som. Plata er – på overflaten – relativt rolig og stillferdig, men etter endt gjennomlytting føles det som om en har vært igjennom en dramatisk opplevelse. Riot Break er på mange måter stor dramatikk sett på avstand, og bearbeidet gjennom tid, og man føler virkelig at det er noe viktig man blir fortalt – man lytter når Kolstø synger. Men det er mer enn tittelen som imponerer ved debuten til Hanne Kolstø. Riot Break gir følelsen av et visjonært prosjekt, mer eller mindre fullstendig realisert. Kolstø er også litt vanskelig å plassere, noe som gjør plata bare mer interessant. Hun har en fot i jente-med-gitar-og-mye-på-hjertet-leiren, men samtidig er det klare eksperimentelle og populærmusikalske pretensjoner her. Kolstø er verken redd for å være tilgjengelig eller utforskende. Ikke minst er det befriende

5

den sertifiserte raptrioen det til å gå kaldt nedover ryggen med sine forskjellige stiler over en fantastisk Phonix-beat, som burde få enhver MC til å plukke opp remix-pennen. Sangfugler som Avery Storm, Bad Boy-veteranen Rell og Pharrell Williams bidrar dessuten til å gjøre Master of Ceremonies til en enda mer variert affære, og med kun étt unødvendig spor (Den smått stillestående «Keep Faith» med sin irriterende demoaktige og falske vokal fra sangerinnen Aja), står albumet igjen som Styles P sin beste fullengder etter debuten fra 2002. Mathias Rødahl Maya Vik Chateau Faux-Coupe (Oslo Records/Musikkoperatørene)

Chateau Faux Pas. Maya Vik blir beskrevet i sitt eget promoskriv som mangefasettert, og det er ingen underdrivelse. Denne vinteren er hun aktuell med kunstbok, utstillinger i Oslo, London og LA og denne plata, hennes debut som soloartist. Og siden det er nettopp debuten hennes, og siden hun spiller bass i Norges fineste poporkester, skal jeg være litt snill. For her er

2

det vel og merke mye dårlig, fra den flate produksjonen, via det utdaterte lydbildet, til den svake låtskrivinga, men det finnes også ett og annet lyspunkt. Det første lysglimtet kommer i form av tredjesporet, «Oslo Knows», kun om man klarer å stenge ute teksten riktignok. Teksten – som er et gjennomgående negativt aspekt ved denne plata – er en selvopptatt og ganske flau fortelling om at hun, og Oslo, er klar over at en gutt liker henne. Men musikalsk, så fanger den på fremragende vis denne følelsen av å være forelsket og å vite at du faktisk har en sjanse. Den er fem minutter med sommerfugler i magen. Den påfølgende låten, «Every Singel Day», begynner i det samme fine melodiøse sporet, men klarer å gjøre mye ugang i løpet av sine åtte og et halvt minutt med hvit datafunk. Først av alt er åtte minutter en halv evighet for lenge, og disse platte jazz-pastisjene burde vært luket langt bort. Men en fin melodi, det er det. Sistesporet er en liten perle, «Daydreaming» er en søt, liten r’n’b-flørtende ballade, hvor hvitmannsfunken og florlettheten funker bedre enn ellers på plata. Men to og en halv god låt er langt i fra nok til å redde

helhetsinntrykket. Bunnoteringen kommer på andresporet, hvor en av samtidens mest interessante rappere (ST 2 Lettaz fra G-Side) sender tankene i retning Infinity. Slik er vanskelig å tilgi. Château Faux-Coupe er, i følge Vik, et overskuddsprosjekt. Hun har arbeidet på det innimellom plateutgivelse og turné med det som for guds skyld bør være hovedbeskjeftigelsen hennes, Montée. Og plata inneholder flere elementer som overskuddsprosjekter normalt sett inneholder. En utpreget følelse av hastverk, dårlig dømmekraft og en overliggende useriøsitet. Men i all rettferdighet så virker det som om det har vært gøy å spille inn denne plata. Det er lek i musikalsk form det her, og det er fint, men det er forskjell på løkkefotball og Champions League. Maya Vik er en fremragende musiker, i Montée er hun integral. Basmo Family, som står for produksjonen her, er også blant de bedre i landet. Det skorter ikke på talentet til de andre bidragsyterne heller, Mimi Blix, Chris Lee, ST 2 Lettaz og Erlend Mokkelbost. Men her er det ingen som er på sitt beste, langt i fra. Håvard Ringen

THE WEEKND Thursday (INDIE)

Ny dose med destruktiv kjærlighet fra Canada. Det er ikke lenger enn et halvt år siden kanadiske The Weeknd forandret R&B-gamet på noen få dager sammen med Frank Oceans genistrek nostalgia/ultra, og selv om sistnevnte utgivelse overbeviste meg hakket mer enn House of Balloons, var det fortsatt stor fest i stua da The Weeknd slapp oppfølger-mixtapen, Thursday i midten av august. Sangeren har fått mye velfortjent oppmerksomhet siden mars-debuten, blant annet via kompisen Drake, som blant annet har avslørt at han har jobbet med sin yngre kollega på det kommende andrealbumet, Take Care. Og selv om Drake selvfølgelig fikk mange av oss til å sette kaffen i halsen med fantastiske So Far Gone i 2009, har jeg vært litt redd for at koblingen ville komme til å dra The Weeknd bort fra sitt rå og über-sexy sound, med tanke på hvilken retning Drakes egen musikk har tatt etter den nevnte killer-mixtapen. Men allerede fra åpningssporet «Lonely Star» blir det klart at unggutten på ingen måte har latt seg friste av å fri til

4

at Kolstø ikke er redd for å være seg selv, Riot Break gir aldri følelsen av imitasjon. Så kan vi også plusse på i ligninga at Kolstø skriver veldig flotte og emosjonelt engasjerende låter. På åpningssporet «Don’t Want To Be Happy In The Moment, I Want It To Last» og på «The City» viser hun en imponerende forståelse for dynamikk. Begge låtene har refrenger som treffer hjertet som en missil og som brer seg rundt i kroppen, og disse refrengene er bygget opp av vers som fungerer som perfekte varsler for hva som kommer. Dette spillet med to sinnstilstander spilt opp mot hverandre går igjen gjennom plata, hvor man på den ene siden har mørke og illevarslende vers, og på den andre siden har melankolske og sødmefylte refrenger. Platas sterkeste spor er ironisk nok en låt som ikke preges av denne dynamikken. «Black Hand» er en vakker akustisk ballade, som skiller seg ut i sin normalitet, men også i sin skjønnhet. Riot Break er, for å oppsummere, en veldig imponerende debut. Men mer enn det, så er den en av de vakreste platene undertegnede har hørt denne høsten, kanskje i år. Håvard Ringen

det kommerse publikummet, og heller kan man vel si at han har tatt et enda lenger steg bort fra den etablerte R&B-scenen. Og ja, jeg kaller det fortsatt R&B, men jeg kan forstå de av dere som utfordrer den påstanden. For Weeknd er vel så mye downtempo electronica, og sikkert mye annet også som jeg ikke skal prøve å gå nærmere inn på. For eksempel andresporet «Life of the Party», en mørk og industriell «Ompa til du dør»-sak, som i sin tur sklir inn i det som vel må sies å være den ni spor lange mixtapens desiderte høydepunkt, nemlig tittelsporet «Thursday». Her tar Weeknd oss nok en gang tilbake til den sktine sexmusikken som førte til at undertegnede måtte ta turen til Lydverket for å debattere om sangerens kvinnesyn kanskje er en smule drøyt. Med linjer som «I’ve been here for too long, baby don’t cry» og «I don’t need to know what you’re feeling when I’m free» frir han ikke akkurat happy-go-lucky-lytterne, men det er ingen tvil om at Weeknd har funnet en nisjé med sine destruktive låter som absolutt fungerer. La oss bare innrømme det først som sist, vi elsker denne darknessen fordi vi kjenner oss igjen i den … spesielt når vi er drita klokka

04:36 natt til søndag … eventuelt torsdag da. Og når «Thursday» skifter til omtrent like flotte «The Zone», blir det klart at Weeknd på langt nær er ferdig med den kjærlighetsløse knullemusikken fra House of Balloons. «I’ll give you what you called for/Just let me get me in my zone/I’ll be making love to her through you/So let me keep my eyes closed» synger han, og burde vel nå være sertifisert i rollen som posterboy for post breakup-sex. Nydelige greier. At han i tillegg har med et vers fra Drake, som man ikke bare har unnlatt å nevne på bookleten, men som også leverer et av sine bedre vers på lang tid, skader heller ikke. Nå har Thursday også spor som kanskje ikke står like mye ut, men inneholder i likhet med House of Balloons såpass perfekte musikalske og følelsesmessige øyeblikk, at den definitivt er en av sommerens mest spennende utgivelser. Og det beste av alt, nå har vi ikke bare én, men to sex-soundtrack å sette på repeat under løgnaktige og selvforaktende elskovsakter. Mathias Rødahl

MUSIKK: ANDREAS TYLDEN

STØY? “Det finnes mer effektive måter å bevare hørselen på” Støypropper bevarer lydbildet perfekt, men demper de høye lydene (støyen) som skader hørselsen. Kom innom resound-nettbutikk.no eller vår butikk i Pilestredet 7 så finner du støypropper i alle varianter. Ønsker du personling støpte støypropper eller musikerpropper? Bestill time i dag på tlf 22 47 75 30 / info@gnresound.no. Musikerpropper ER 15

www.resound-nettbutikk.no www.resound.no 10/2011

67


FILM

Den kanadiske regissøren Ron Mann – mannen bak kultdokumentaren Grass – sørget for å teste de lokale varene under Bergen Internasjonale Filmfestival. TEKST Kristoffer P. Rambøl FOTO Øystein Grutle Haara 53 år gamle Mann besøkte Bergen og BIFF for første gang i 2000. Da var han aktuell med nevnte Grass, en kompilasjonsfilm hvor potentusiasten Woody Harrelsons stemme loser publikum igjennom arkivmateriale fra nyhetssendinger og amerikanske myndigheters skremselspropaganda om marijuana fra 1930-tallet og frem til årtusenskiftet. I år var Mann tilbake i Bergen som medlem av dokumentarfilmjuryen og ble bedt om å vise dopfilmene sine Grass (igjen) og Know Your Mushrooms. På den utsolgte visningen av tolv år gamle Grass ble mange sendt hjem uten billett. Dagen etter treffer vi en fornøyd Ron Mann over en kopp kaffe på Hotell Norge. Må man røyke pot hver dag når man er en helt i marijuanabevegelsen? – Hehe, neida. Bare når man føler for det. I kveld er jeg invitert på en slags fest rett over gata her (Bergen filmklubb feirer 50 år), og da blir det vin. Det er fint å bytte litt rundt på rusmidlene. Var det ikke forresten på dette hotellet Amy Winehouse ble tatt for oppbevaring av pot? (Det googles …) – Jo! Det var her. Sju gram. Det er jo ingenting! 68

10/2011

Er du nervøs? – Nei. Jeg har aldri blitt tatt av politiet når jeg har vært på reise med filmene mine. Jeg tar aldri med meg noe og trenger ikke kjøpe på stedene jeg besøker. Helt siden jeg lagde Grass har folk gitt meg pot uansett hvor jeg kommer. I går for eksempel, etter visningen av filmen, ble jeg med noen studenter på en reggeaklubb og de ga meg pot, og hasj. Det var bra saker, ikke BC Bud (Cannabis dyrket i British Columbia i Canda) selvfølgelig, men absolutt helt fint. Det er egentlig skuffende få problemer knyttet til å være en dokumentarfilmskaper med rykte på seg for å lage dopfilmer. En gang fikk jeg egentlig ikke lov til å komme til et canadisk universitet for å snakke om soppfilmen min Know Your Mushrooms, men da ledelsen ved universitetet så at filmen handler like mye om vanlig matsopp som hallusinasjoner, fikk jeg lov til å komme allikevel. Svært udramatisk, altså. Blir du lei av at alle vil snakke med deg om marijuana? – Nei. Jeg har laget mange filmer og alt fra tegneserier til jazz og poesi og de folka som er spesielt interesserte i det, snakker jo med meg om det, men det er Grass de fleste er opptatt av. Det er sikkert fordi de fleste som driver med noe kreativt røyker marijuana selv. Slik sett har jeg blitt en posterboy for pot kan du si. Grass er en kultklassiker. Det er

den jeg vil bli husket for og det er helt ok. Har du sett Pineapple Express med Seth Rogen og de gutta der? Åpningsscenen i filmen er en tribute til Grass. Jeg liker de filmene der, Knocked Up også videre, mye god pothumor. Og dessuten er avkriminalisering av marijuana den viktigste saken av alle, ved siden av miljøsaken. Det er absurd at det er ulovlig å bruke marijuana. Politiet bruker marijuanaloven som et verktøy for å gripe inn i folks privatliv og blande seg opp i ting de ikke har noe med. Krigen mot marijuana koster USA milliarder av dollar hvert eneste år. Hundretusenvis av folk blir arrestert hvert år for å røyke litt pot. Det er en utrolig sløsing med politiressurser og skattebetalernes penger. Narkotikabruk er en privatsak og narkotikamisbruk er et helseproblem, ikke noe for justisdepartementet. Som nevnte Seth Rogen er du fra Canada, men du lager filmer om USA? – Jeg ser ikke på meg selv som canadier. Jeg ser på meg selv som nordamerikaner. Rettere sagt som en del av den fornuftige delen av Nord-Amerika, den alternative protestbevegelsen. Egentlig er det rart å kalle det for den alternative bevegelsen, for det er vi som mener det folk flest mener i NordAmerika. Det er helt mainstream å røyke pot, Weeds er en mainstream TV-serie. Jeg ble forresten skikkelig skuffa da jeg så den norske

filmen Oslo … you know … (Oslo 31. august) i Cannes i vår. Altså, den var fint fotografert og alt det der, men jeg syntes slutten var så typisk. Han tar heroin og dør, liksom. Det var en skikkelig nedtur. Men heroin er jo livsfarlig? – Jo, men det er i beste fall en kjedelig og moraliserende slutt på filmen. Han burde heller blitt politiker og kjempet for avkriminalisering, hehe. Det hadde vært annerledes. – Det hadde vært bedre. På 70-tallet sa Nixon at dersom marijuana blir lovlig, da må all narkotika avkriminaliseres. Er du enig i det? – Absolutt. Det hadde han helt rett i, selv om han ikke faktisk gjorde det, da. Jimmy Carter er den presidenten som sannsynligvis har vært nærmest å avkriminalisere, men det skjedde et skifte under hans presidentperiode (1977-1981) hvor kokain ble mer vanlig enn marijuana, også begynte folk med crack, som er helt forferdelig, så da var det liksom ikke aktuelt å avkriminalisere noe som helst. Men de har gjort det med stort hell i andre land, for eksempel i Portugal. Forbruket øker ikke selv om det blir lovlig å bruke. Så nå vet jeg ikke hva vi venter på i USA og Canada. Hele «Grass: The History of Marijuana» (Ron Mann, 1999) kan ses på youtube.


Samlivsterapeuten som mener alle burde bo alene har motvillig åpnet døren igjen!

Sesong 2 på Blu-ray og dvd fra 23. november!

KJØP DEM HOS DIN NÆRMESTE FILMFORHANDLER www.sf-film.no


apejentene. natt og dag. ann 28.10.11 17.45 Side 1

FILM

Under huden Regi: Pedro Almodóvar Med: Antonio Banderas, Elena Anaya, Marisa Paredes, Jan Cornet Halvdype kutt. Robert Ledgard (Banderas) er en rolig, men svært plaget plastisk kirurg (cue: gal vitenskapsmann) som bor og arbeider i et digert herskapshus i Spania. Han forsøker å finne opp en ny og bedre type menneskehud og eksperimenterer på den bokstavelig talt kunstig vakre kvinnen Vera (Anaya), som han holder fanget i huset. Under huden er en dramathriller som starter og slutter i nåtid – delt opp av et midtparti bestående av tilbakeblikk som avslører hvem Vera er, og hvorfor Robert holder henne til fange. Plastisk kirurgi-temaet danner ikke overraskende et bakteppe for en historie om forvirring rundt identitet. Historien er elegant fortalt, ganske intrikat, men ikke vanskelig å henge med på. Slikt sett er det som vanlig godt arbeid av Almodóvar. Plotet er overraskende og ubehagelig, ikke bare for filmens karakterer, men også for publikum. Dessverre er ikke alle tilbakeblikkene, eller alle avsløringene like interessante og noen balanserer virkelig på kanten til å bli skikkelig teite. Filmen inneholder flere voldtekter, en god del skjæring i hud med kniv, truing med pistoler og skyting. For mye, kan innvendes. Almodóvar bare leker seg, kan

Poesi Regi: Lee Chang-dong Med: Yun Junghee, Lee David Kulturuke, kuruke! Poesi som livredning: stor klisjé, modig valg, middels resultat. Når vond og vanskelig virkelighet lukker seg om menneskene – hvor skal vi vende oss? Som tittelen indikerer, postulerer Lee Changdong poesien som én mulig løsning. Ikke evangelisk og for alle, men som protagonisten Mijas private rømningsvei gjennom, og bort fra en serie ulykker. Første hendelse: En ung jente begår selvmord etter gjentatte gjengvoldtekter. Andre

hendelse: Barnebarnet hennes er blant de skyldige. Tredje hendelse: Mija får, men fornekter diagnosen, Alzheimers. Botemiddel: Poesikurs. Profesjonell hjelp til å holde fast ved språket og skjønnheten. Til å gripe om livet slik Mija opplever, og ønsker at det skal være. Dermed går romantikeren ut for å skrive rosens pris, mens fedrene til de andre skyldige guttene diskuterer vederlagssum rundt forhandlingsbordet. Hun kommenterer ikke pragmatikken, kynismen og den patroniserende tonen via aktiv handling, men unngår konsekvent den ubehagelige, ubegripelige sannheten ved å trekke seg tilbake til en egenskapt, trygg og forsøksvis mer meningsfull sfære. Men hvor langt kommer hun egentlig? Er Mijas forsøk på å (be)gripe verden via diktningen en produktiv fortellerstrategi? Basen for en gripende personskildring eller et kritisk portrett av et stumt og stivnet koreansk samfunn? Nei. Slik Mija holder verden på en poetisk armlengdes avstand, kommer vi verken mye nærmere henne selv, sønnensønnen eller de andre involverte. Rollefigurene er for statiske, og bruken av den klisjéfylt meningsbærende poesien verken forløsende naiv eller overraskende og vesenlig. Slik uteblir også den eventuelle samfunnskommentaren. Ragnhild Brochmann Premiere 28. oktober

Sommerland Regi: Grímur Hákonarson Skuespillere: Kjartan Gudjónsson, Ólafía Hrönn Jónsdóttir Spøkelser på taket, alver i hagen og skjeletter i skapet. Óskar Óskarsson kjører rundt i en gammel kassebil med et digert plastskjellett på taket. Han bor i en turistfelle av et spøkelseshus, sammen med en kone som snakker med de døde, en sønn med usynlige venner og en pubertal datter som synes det hele er ganske flaut. Det går ikke så bra for familiebedriften. Kreditorer mener Óskarsson må tvangsauksjonere bort alt de eier, men så tilbyr to tyske turister en enorm sum for

en alvestein familien har i hagen. Problemet er bare at den synske kona mener alvene er ekte og at de er kilden til hennes overnaturlige krefter. En journalist som påstår alt bare er lureri gjør heller ikke saken bedre. Når politikere vil selge flere alvesteiner for å bygge rundkjøring, er det duket for en maktkamp mellom overtro og penger. Dette er settingen for en varm komedie fra Island, om gjenferd, ånder og andre vesener. Til motsetning av det norske effektkalaset Trolljegeren, er Sommerland en stille film med lavmelt humor og tragikomiske stikk fra originale karakterer med koselig bakgrunnsmusikk. Óskar prøver for eksempel å selge små-

steiner til tyskerne under dekke av at alver ikke er så store de heller; og hans kone har for vane å rope ut feil navn under sex-akten, for så å skylde på at det var det Óskar het i tidligere liv. Filmen har vunnet priser for manus, og flere av skuespillerne har blitt nominert på diverse festivaler. Med sine 81 minutter er det en ganske kort fornøyelse, men derfor også en stram film med få dødpunkter. Den skiller seg sådan ut fra andre islandske filmer som ofte kan være noe stillestående, og debuterende regissør Grímur Hákonarson er en mann hvis karriere det kan bli interessant å følge videre. Torgeir Blok Premiere 4. november

4

APEJENTENE MAKT.VENNSKAP.BALANSE.

man si. Han vet nøyaktig hva han gjør. De dramatiske scenene er overtemperert på samme måte som fargene i filmen er overdrevent klare og sterke. Skogen er så grønn så grønn. Dette er film for filmkunstens skyld! Men selv ikke en lekende mesterregissør som Almodóvar er uangripelig når noen av de avgjørende scenene ikke fenger nok. Filmen er for det meste underholdene og har mange ubehagelige (på en positiv måte) øyeblikk man ivrig diskuterer på vei ut av kinosalen. Og det er jo kult med Banderas. Men det er det. Det sprø plotet gjør ikke dypere inntrykk og filmen vil neppe bli stående blant Almodóvars aller beste. Kristoffer P. Rambøl Premiere 11. november

3

KONTROLL

EN FILM AV LISA ASCHAN

PÅ KINO FRA 18. NOVEMBER www.arthaus.no www.facebook.com/arthaus.no

70

10/2011

5


FILM

KJØR DEG OPP! Drive Regi: Nicolas Winding Refn Med: Ryan Gosling, Carey Mulligan, Ron Perlman Så bra at den burde være forbudt? Det var en gang da actionscener ikke ble animert på datamaskiner, da filmhelter ikke pratet som stand-up-komikere, da stereotyper hadde flere dimensjoner og et basketak kunne være mer voldelig enn et maskingevær. Nicolas Winding Refn savner denne tiden, og vil mimre med oss i form av en slags remake av Walter Hill-klassikeren The Driver. Han lar kameraet seile over et gloomy, neonglinsende bylandskap (Los Angeles) og rosa løkkeskrift forteller oss navnene til de andre involverte, mens kjølig elektropop drar oss tilbake til 80-tallet. Hoverpersonen og den lavmelte stilen er den samme som i 1978-versjonen, men handlingen er oppdatert og tatt fra en 2005-roman. På overflaten handler det om en einstøing, Ryan Gosling, som er sjåfør for ransmenn og annet pakk. Og jo da, han er naturligvis rå bak rattet, men dette er bare settingen for en

6

In Time Regi: Andrew Niccol Med: Justin Timberlake, Cillian Murphy, Amanda Seyfried Tidsklemma, ass. In Time har Justin Timberlake i hovedrollen som den konstant blakke 28-åringen Will Salas. Det vil si, han er 28 år i sanntid; i filmens univers slutter kroppen å aldre i en alder av 25, og fysisk forfall (iallfall på grunn av alderdom) er en saga blott. For å unngå overbefolkning, implanterer man en innretning som bestemmer hvor lenge kroppen skal holde det gående. På håndleddet går folk med en slags digitalklokke som viser hvor lang tid de har å rutte med. Tid er betalingsmiddel. Salas støter på en spandabel gamling på bar, fullt utrustet

4

skjør historie om forbudt kjærlighet mellom råneren og den stille alenemoren som bor i naboleiligheten. De snakker knapt, men står heller og titter på hverandre i heisen med triste smil, forutanende om at det aldri kan bli de to. Høres det noe svevende ut? Riktig, Drive er mer en kunstnerisk eskapade, enn en tanketom actionkalkun. Faktisk har den ikke så mye bilkjøring, og det lille som er, tjener ikke for å vise snaue forbikjøringer eller kreativ bruk av håndbrekk, men heller for å skape en rugende drømmetilstand av lyssky musikk og fargefulle skygger. Dette falt ikke i smak hos den amerikanske forfatteren Sarah Deming. Hun saksøkte distributøren fordi filmen ikke liknet mer på Fast And the Furious (i tillegg til at den, stadig ifølge Deming, representerer «(…) extreme gratuitous defamatory dehumanizing racism directed against members of the Jewish faith»). De som kjenner til Refns rulleblad vil derimot verdsette nettopp dette, og fryde seg over en råskap som gjenspeiler Pusher-triologien. Drive er noe så sjeldent som en remake som er like bra som originalen. Torgeir Blok Premiere 21. oktober

med livstretthet og dødsdrift, og som takk for strevet med å redde ham fra slemme tidstyver, donerer den gamle mannen i overkant av et århundre og gjør ende på sin egen kjedsommelige tilværelse i én håndvending. Dette gjør Salas i stand til å bedrive litt sosial aktivisme, men siden hans mor paradoksalt nok dør denne samme og skjebnesvangre dagen, fordi prisen på bussbilletter dobles, begir han seg ut på en dumdristig vendetta bestående av gambling og det som verre er. Filmen gjør en direkte sammenlikning av kapital og tid, eller penger og liv. Slik sett kan den minne om Michael Endes Momo, med alt dens tidstyveri og grå kapitalister som skor seg på folks dyrebare tid. Nå som

de fleste (som de sannsynligvis alltid har gjort) konstant sitter i tidsklemma, og finanskrisene strømmer på, er jo denne tematikken mer aktuell enn noen gang. Dessverre utvikler historien seg noe i hytt og gevær, karakterenes drastiske handlinger er tidvis helt ute av proporsjoner med deres motivasjoner. Filmen inneholder også en av nyere tids verste trafikkulykkespesialeffekter. Allikevel, selv om den er langt fra plettfri, går det an å finne mye i denne filmen som er verdt å ta tak i. In Time er en både interessant og underholdende film, dersom man er villig til å suspendere sin mistro. Og det er litt tøft å rane Federal Reserve. Rasmus Hungnes Premiere 4. november 10/2011 ND-annonse.indd 1

71 28.10.2011 15:32:59


FILM

Contagion Regi: Steven Soderbergh Med: Kate Winslet, Laurence Fishburne, Jude Law, Matt Damon Solid sci-fi-drama fra allsidig regissør. Steven Soderbergh er en merkverdig regissør. I det ene øyeblikket lager han oscarvinnere som Erin Brockovich og stjernespekkede Olsenbanden-kloner som Ocean’s Twelve, Ocean’s Eleven og Ocean’s whatever. I det neste caster han en pornostjerne han snubler over på myspace og insisterer på å ikke bruke

kunstig belysning (The Girlfriend Experience), eller kunstferdige nullbudsjettsfilmer der han spiller flere av rollene selv, og historien er mer fragmentert enn David Lynchs Lost Highway (Schizopolis). Han har også et imponerende produksjonstempo: Contagion er bare én av tre filmer han lanserer i 2011 og den er, som de fleste av Soderberghs filmer, veldig bra. Contagion er et science fiction-drama der en dødelig basselusk truer med å drepe folk. Og det gjør den! Basillen tar først knekken på et par folk i

Asia, deriblant Gwyneth Paltrow, som har vært på kasino i Hong Kong og tatt på steder hun ikke vet hvor har vært. Matt Damon er gift med henne, men blir med ett enkemann, og representerer sammen med sin datter ett av filmens fokuspunkter. Ellers følger vi blant andre Kate Winslet, som har hovedansvar for å spore virusets smittemønster, og Jude Law, en småparanoid konspirasjonsblogger med uovertrufne survivalist-evner. Filmen tar oss med inn i mangt et interessant dilemma som kan oppstå i en slik krisesituasjon, både på top-

politisk og privat nivå. Soderbergh er, etter hans produksjon å dømme, god til å regissere skuespillere og får mye ut av det fete laget sitt, som er spekkfullt av stjerner. Hvilke andre regissører som får så mye interessant ut av Matt Damon (og det er mye), vet iallfall ikke jeg. Det kjølige fotoarbeidet funker flott sammen med det semiminimale technosoundtracket, og setter en passende hi-tech sci-fi-stemning som står godt til denne kliniske dystopien. Rasmus Hungnes Premiere 28. oktober

De tre musketerer 3D Regi: Paul W.S. Anderson Med: Milla Jovovich, Orlando Bloom, Logan Lerman, Matthew MacFadyen, Christoph Waltz Platt brettspill i tre dimensjoner. De tre musketerer à la Rein Alexander: genreimiterende, pompøs og uinspirert familieunderholdning med bart og fippskjegg. Les Trois Mousquetaires, The Man in The Iron Mask, Dogtanian and the Three Muskehounds. Listen over Dumas-filmatiseringer er like lang som antallet minneverdige versjoner er kort. Likevel kommer ikke Paul W. S Anderson unna første populærlitterære adaptasjonsbud: å presentere en tvist som tydelig legitimerer vitsen med å gjøre det igjen. For hva vil Anderson? Stokke om på eventyrfilmkonvensjonene? Riste i Dumas-kanonen? Eller er hele motivasjonen enkelt og greit den ærlige, men ufokuserte lysten til å tegne kruseduller i den kjedelige historieboka? Richelieu med penis utenpå kappen, dronninger med skjegg og så videre. All grunn til å mistenke det siste. Foruten en håndfull hint og vink til asiatiske actionfilmer, en serie lån fra The Matrix og et par flyvende luftskip er det lite målrettet genrelek å spore i De tre

musketerer. Dertil er heltene selv ikke bare akkurat som før, men bleke kopier av sine respektive stereotyper. Det samme gjelder antagonistene, Richelieu, Buckingham og Rochefort. Halvmotivert hevnlyst på den ene siden, humørløse trusler på den andre. Når også dramaturgi og scenografi faller flatt og klosset til marken, blir det ikke mye igjen å glede seg over. Slik har det som kunne tatt formen av et fristende, nybarokkt eventyr for barn blitt til et kjedelig brettspill for voksne. Skjønt, én barnlig krusedull skal Anderson æres for, Freddie Fox i rollen som Louis XIII. Ragnhild Brochmann Premiere 14. oktober

til jævla føkkings kuk-Åmål, har Apejentene derimot ingen sjarm, humor eller nostalgisk verdi. Isteden blir vi servert et dystert oppvekstsdrama med skummel bakgrunnsmusikk og merkverdig tumbleweed som triller over grusveier. For dette skal være en moderne western mener regissøren, og gir oss utallige ridescener. Den innestengte Emma må nemlig konkurrere mot manipulerende Cassandra for å komme med på «voltige»-laget. Du vet, sporten der småjenter hopper av og på hester … Ikke det? Nei, det er nok fordi dette ikke er et hestemagasin, og «voltige» aldri har vært en stor del av westernfilmer. Men for all del, det er flott at noen prøver noe nytt. Og det er til tider småinteressant å se de to dominere hverandre sadomasochistisk, før de glir over i hengivne tilnærmelser og sensuelle berøringer. Det blir aldri noe puling, men kameraføringen av en slik art at en mannlig regissør ville blitt pedofilianklaget for liknende (Larry Clark anyone?). Castingen er god, og småungene leverer utrolige prestasjoner. «Man ska aldrig visa vad man känner, då blir man bara sårad», sier Emma med et uttrykksfullt steinansikt, og det er flott når

hennes åtte år gamle lillesøster gjemmer seg bak en plante så ingen skal se brystene hennes. Men det hjelper ikke stort når filmen til syvende og sist ikke er mer enn En kärlekshistoria och maktkamp mellan två unga tjejer i et stallmiljö. Regissøren skulle kanskje hørt på sitt eget råd når voltigetreneren sier «Du måste jobba på din utstrålning». For moderne eller ei, det skal mer enn en hest og litt tumbleweed til for å skape en western. Torgeir Blok Premiere 18. november

5

2

72

10/2011

Apejentene Regi: Lisa Aschan Skuespillere: Mathilda Paradeiser, Linda Molin, Isabella Lindquist Keiserens nye regissør. Noen må sprekke bobla. Apejentene har vunnet priser, tatt festivaler med storm og regissør Lisa Aschan blir hyllet som det største talentet i svensk filmindustri siden Lukas Moodysson. Som Moodysson, debuterer også Aschan med en lesbeerotisk småbygdfilm om forvirrede tenåringsfrøkner. I motsetning

3

Jeg fatter ikke hvordan hun får det til Regi: Douglas McGrath Med: Sarah Jessica Parker, Pierce Brosnan, Greg Kinnear, Christina Hendricks Lett å elske, lettere å hate. Det dårlige først. Jeg fatter ikke hvordan hun får det til, skal være et vittig, spissfindig og tidsriktig portrett av den moderne kvinnens tidsklemme anno 2011. Manusforfatteren har flyttet Allison Pearsons bestselger med samme navn fra London til Boston, og teleportert tematikken ni år fram i tid. Hake én: Hvorfor gi Sarah Jessica Parker rollen som Carrie

3

Bradshaw med mann og to små barn, hvis målet er å oppdatere tidskoloritten og klemmas fjes? Hake to: Hvorfor gi uttrykk for å ville problematisere det multitaskende mor/kone/karrierelivet når finansspesialisten Reddy – listemani, supermamma-angst og forbedringsvyer til tross – egentlig har det bra? Altfor liten tid, litt for lite sex, litt for mye dårlig samvittighet og altfor lange arbeidsdager – så klart! – men usunn, nedbrutt og egentlig splittet? Nei. Pearsons alter ego er og blir en kjærlig mammavims som, to karrierer til tross, har klart å plante et solid bein i begge leire. Slik strupes samfunnskritikken momentant. Hun har det for godt. Siste ankepunkt, «From there, it all went fast forward!», sier Kates voiceover halvveis ut i filmen. Men betyr nytt jobboppdrag, ny kjekk kollega og enda høyere tempo opptakten til en dramatisk kurve (den første)? Nei. Selv ikke muligheten til å bytte ut familiesjonglering med erotisk skrewball, får Kate til å miste grepet. En pluss til slutt: Nettopp på grunn av hovedpersonens tindrende fornøyde jakt på det hun egentlig allerede har, har Pearsons bok – om ikke annet – blitt til en forfriskende lite melodramatisk chic flick. Totalt pregløs, men varm og hyggelig. Som Reddy. Ragnhild Brochmann Premiere 21. oktober Presspauseplay
 Regi: David Dworsky, Victor Köhler Med: Apparat, Olafur Arnalds, Scott Belsky I ditt ansikts sved … PressPausePlay – «en film om håp, frykt og digital kultur» – er en dokumentar dominert av demotiverte, middelaldrende mennesker, gjerne litt avdankede kulturpersonligheter, som snakker om hvor mye bedre ting var før. Elektronika-artisten Moby, for eksempel, er frustrert over hvor mye enklere det er å produsere elektronisk musikk nå, i motsetning til i gamle dager, den gangen han var ung: Da måtte han kjøpe en dyr dings for hver minste effekt han ville bruke, og bruke månedsvis på å sette seg inn i hvordan de forskjellige greiene funket. Nå, i dag, kan ungdommen enkelt laste ned cracket programvare fra nettet, og alle, sies det, er musikere nå. Alt var mye bedre før. I dag er alt er middelmådig. Alle intervjuobjektene denne filmen presenterer oss for er ikke teknologipessimister på sin hals, bare de fleste. Av og til glimter noen til med klarsyn: Kanskje ikke alt var bedre før? Kanskje det er mulig å lage god musikk, god kunst, nå, i dag, til tross for at vi har flere, bedre og

3

billigere verktøy tilgjengelig enn noensinne? Det er mulig det går an å kjøre en fruktbar debatt rundt denne problemstillingen, men PressPausePlay lider under ønsket om å snakke med litt for mange. De færreste kommer tilstrekkelig mye til ordet. Den skraper lett på overflaten, uten å komme inn til sakens kjerne, og filmen preges av stillstand. Man kan få inntrykk av at filmskaperne har hatt en fiks idé som de har stilt ledende spørsmål ut ifra; det samme blir sagt om og om igjen med forskjellige, små nyanseforskjeller. I rettferdighetens navn skal det sies at filmen også byr på et par interessante, friske anekdoter: For eksempel forteller forfatteren Seth Godin om da han publiserte boken Unleashing the ideavirus gratis på nettet, og hvordan dette ironisk nok førte til enorme salgstall. PressPausePlay prøver seg på det samme trikset: Filmen kan lastes ned gratis i HD-kvalitet, hundre prosent lovlig, fra Internettet. Det fins det angivelig også en «interaktiv» versjon, der man kan se lengre utdrag fra intervjuene som filmen er klipt sammen av. Er det slik at filmen er ment som en halvannen time lang trailer, mon tro? Rasmus Hungnes Premiere XX Sangen i mitt hjerte Regi: Florian Cossen Skuespillere: Jessica Schwarz, Michael Gwisdek, Rafael Ferro, Beatriz Spelzini, Carlos Portaluppi Tore på berg-og-dalbanesporet. Sangen i mitt hjerte er et drama som starter da den tyske svømmeren Maria tar farvel med sin far, og gir seg ut på en reise til Chile. Ved en mellomlanding i Buenos Aires mister hun overgangen, og på flyplassen får hun tilbake en del av et minne hun har mistet: Når hun overhører en barnesang, viser det seg at hun, uforståelig nok, er i stand til å synge med på versene – på et språk hun ikke forstår. Pussig. Videre mister hun passet sitt, og blir landfast i Buenos Aires. Det er da plotet tykner og intrigene begynner å strømme på. Da hun ringer til sin far og lurer på om han vet hvordan det kan ha seg at hun kan spanske barnesanger, og at hun kjenner igjen en gammel bamse hun har snublet over i en bruktbutikk, dukker han plutselig opp med den lille kofferten sin, noe stresset i fremtoningen, på hotellet hun bor på. Det handler om familie, minner og tilhørighet, korrupt purk og kjærlighet. Utover dette er det et plot det ikke lar seg gjøre å si så mye om uten å spolere gleden ved å få det foldet ut over seg i kinosetet, som et tjukt plot-teppe. For en glede er det. Og dessuten sorg: Filmen er en emosjonell

4


FILM berg-og-dalbane, høvelig godt spilt og fremstilt, slik at man som tilskuer føler seg engasjert i de fleste av konfliktens parter. Vakkert fotografert, alltid lett overeksponert. Rasmus Hungnes Premiere 14. oktober Ole Brumm Regi: Don Hall, Stephen J. Anderson Skuespillere: Jim Cummings, Craig Ferguson, John Cleese (engelsk versjon) Aldri to m-er i slutten av et ord, utenom Ole Brumm. Ah! En ny Ole Brumm-filmatisering fra Disney. En historie om grådighet, massehysteri og kommunikasjonssvikter. Dessverre klarer ikke Disney å formidle A.A. Milnes ånd gjennom sin franchisering av hans episke verker, og hele affæren føles ganske platt. Disney-Ole Brumm mangler mye av selvinnsikten vi liker ham for, og i likhet med alle de andre karakterene i fortolkningen høres han ut som om han er mentalt handikapet når han snakker. Oversettelsen er dessuten et makkverk i seg selv. Ordspillene funker rett og slett ikke: «Jeg kan ikke knyte en knute» har ikke det samme potensialet for misforståelser som «I can not tie a knot», som sannsynligvis er det som sies i den engelskspråklige

2

originalversjonen. Det er flere eksempler på slikt i filmen, som dere får se dersom dere går og ser den. Men ikke gjør det. Unger, les heller bøkene! Det mektige Disney-konsernet makter ikke å fange den filosofiske tyngden og den dype livsvisdommen som ligger i Milnes mesterverker. Men hvis dere går og ser filmen allikevel, husk at det kommer en liten filmsnutt etter rulleteksten. Rasmus Hungnes Premiere 21. oktober Real Steel Regi: Shawn Levy Skuespillere: Hugh Jackman, Kevin Durand, Evangeline Lilly, Anthony Mackie, Hope Davis Hvitevare-voldsporno. Året 2020 er boksing en utdødd sport og overgrodde terminators har tatt over kampen. Ikke mot menneskerasen, men hverandre. Motoriserte kjempeklumper hamrer løs så skruene fyker, mens publikum jubler for hver kroppsdel som detter av. Robot Boxing er den mest populære sporten i amerikaverdenen, med TV-mesterskap, kjendismaskiner, og skitne undergrunnsdivisjoner uten regler. Hugh Jackman spiller den håpløse robotmanageren som konsekvent taper og skylder penger til alle og enhver. Han driter seg ut gang på gang, og da

3

det viser seg at han har en elleve år gammel sønn, selger han foreldreretten for å kjøpe en ny robot. Men før han får pengene må han passe på gutten noen uker, og har du sett Rainman så vet du hvordan dette går. Robotslåssingen lar Disney vise ekstrem vold uten blod, som gir lav aldersgrense og mulighet til å tappe et kjempemarked av voldskåte småbarn. Det kjærlige forholdet mellom far og sønn blir utviklet på en grunn og forutsigbar måte, og det legges ikke skjul på at det bare er en unnskyldning for å vise levende hvitevarer. Blikkboksene blir svimle og rister på hodet etter slag i topplokket, men selv om det er en barnefilm vil nok enhver som vokste opp med transformers på frokost-tv synes det er litt kult. Metallkrigerne kan til og med å danse. Robotdansen, selvfølgelig. Kampene flytter fra en eksotisk location til en annen, og det er åpenbart investert mye penger i dataanimasjon. Det er pent laget, men de kunne ha gjort mer ut av historien om mannen som har mindre følelser enn maskinene sine, eller den mystiske roboten som sønnen finner på en skrothaug. Men det gadd ikke manusforfatteren, så her får du klang, kræsj, boink for alle penga. Torgeir Blok Premiere 25. november

THE KENNEDYS I SALG PÅ BLU-RAY & DVD 9. NOVEMBER

SON OF NO ONE I SALG PÅ BLU-RAY & DVD 9. NOVEMBER

FROM THE PRODUCER OF

THE EXPENDABLES

På eventyr med Tintin: Enhjørningens hemmelighet Regi: Steven Spielberg Med: Erik Solbakken, Kåre Conradi, Paul Ottar Haga, Anders Hatlo Catch me if you think I’m Indiana Jones. Steven Spielberg sa han aldri hadde hørt om Tintin da den første Indiana Jones-filmen kom i 1981. Om dette er sant er det en påpasselig tilfeldighet, for den animerte versjonen han nå gjengir av den belgiske tegneseriehelten fremstår som nærmest uatskillelig fra hans egen globetrottende arkeolog. Stedene hovedpersonen besøker, karakterene han møter på veien, mysteriene han må løse og musikken som spilles i bakgrunnen, er så gjenkjennelig

at det like gjerne kunne være en ung Indiana vi får være med på nye eventyr. Spielbergs fingeravtrykk ligger tykt over hele filmen, helt fra introen som minner sterkt om Catch Me if you Can. Motion capture-teknologien har blitt finpusset og leverer ansikter med porer i huden, urenheter og gamle arr som gir de rett så karikerte karakterene en absurd realisme. Det er en fryd å la øynene vandre på safari over detaljerte bakgrunner og 3Deffekter er anvendt med filmatisk kyndighet. Spielberg har også utnyttet friheten av å kunne bevege kameraet uavhengig av fysiske lover, og leker med å la oss følge Tintins hund på egne småeventyr gjennom trange kroker, såvel som lange actionsekvenser uten klipp. Når du vet det er brukt mil-

lioner for å fange ansiktsbevegelser for å oppnå fotorealisme, blir det imidlertid rart å se en munn tydelig forme «you» når den uttaler et norsk «deg». Oversettelsen går heller ikke helt på skinner, og flere engelske uttrykk – og vittigheter – mister sin mening på veien. Spielberg var selv en av de som i sin tid klarte å heve «tullesjangere» som action og sci-fi opp til det mest lukrative Hollywood produserer, og selv om Tintin ikke er like minneverdig som Harrison Ford med pisk, vil han kanskje være med å bidra til at vestlig dataanimasjon omsider blir anerkjent som noe mer enn barneunderholdning. Torgeir Blok Premiere 28. oktober

Footloose Regi: Craig Brewer Skuespillere: Dennis Quaid, Kenny Wormald, Julianne Hough, Miles Teller Som lutefisk uten Bacon. Footloose er en religiøs dansefilm om gladkristne skaphomser som vil prise herren med piruetter og rumperisting. Om religionsvinklingen er nødvendig for handlingen, eller om filmskaperne faktisk har et budskap, er ikke lett å si. Så du originalen fra 1984? Da har du sett denne også. Sekund for sekund kommer samme scener med samme karakterer som sier samme replikker. Kevin Bacon er byttet ut, men ellers ankommer den samme bygutten den samme bygda, kjørende i den samme slitne bobla med den samme bakgrunnsmusik-

ken. Det er fortsatt ulovlig å danse, men pussig nok besitter alle innbyggerne imponerende danseskills. Heller ikke denne nyinnspillingen tror filmskaperne at noen vil følge med på, så 30 minutter inn i filmen får vi igjen se en komplett oppsummering av det som har skjedd så langt. Også denne versjonen er tungt ladet med homofile ymt. Hovedpersonen lærer sin bestevenn å danse med en barbiestereo som spiller «Let’s hear it for the boys» og mener «Only assholes use words like ’gay’». Blir han frustrert drar han til en tom lagerbygning for å turne og danse ballett. Han inngår et platonisk forhold med en prestedatter som gjør alt for å omvende ham, dog med noe spekulative fremgangsmåter. Hun gir ham en bibel i håp om at han skal kline med henne som takk,

men han stritter i mot og skylder på at «You’ve been kissed plenty of times». Siden filmens religiøse budskap ikke appellerte til meg, sjekket jeg christiananswers.net for å finne ut hva troende mener om saken. De klager imidlertid på «mange scener med stramme bukser og kløft». Noen synes at prestedatteren appellerer for mye til kjødets gleder, mens andre mener filmen er rett ut satanisk, sammenlikner den med mafiavirksomhet og siterer Samuels bok, kapittel 15:23 – «For trass er som spådomssynd, ulydighet er som avgudsdyrkelse». Torgeir Blok Premiere 28. oktober

5

1

CHANNING TATUM TRACY MORGAN KATIE HOLMES RAY LIOTTA JULIETTE BINOCHE AL PACINO

RARE EXPORTS I SALG PÅ DVD 23. NOVEMBER

DAGSAVISEN

AFTENPOSTEN

FREDERIKSTAD BLAD

DRAMMENS TIDENDE

FILM: HÅVARD NYHUS

10/2011

73


TV

Om å se TV for å få komplimenter for å ha sett på TV.

SMISKEFJERNSYN TEKST Aksel Kielland Det er ikke det at Community1 er det verste som går på TV – det finnes en lang rekke programmer som rent objektivt sett er langt verre – problemet med Community er at det er bygget på forutsetningen om at publikum fortjener – har rett til – å bli smisket med når de ser på fjernsyn. For det er hva Community er: Et TV-program som serverer forutsigbare og platte parodier på sjangre og enkeltverker, hvis hovedpoeng er å lokke frem et triumferende «hm!» i tilskueren i det hun gratulerer seg selv med å ha plukket opp referansen.

Forestill deg en reklame for Fanta eller flaskevann hvor en gjeng hvite jenter i begynnelsen av tyveårene passerer en tattoveringssjappe eller frisørsalong, og en av jentene bestemmer seg for å stikke inn og fikse seg litt opp. Forestill deg det ekkelt triumferende trekket på smilebåndet idet hun trer ut og lar gjengen betrakte resultatet, før hun strener nedover gaten mens hun febrilsk forsøker å holde sin bristeferdige stolthet under kontroll, og venninnene som svermer rundt henne holder på å forgå av himmelfallen respekt for hennes impulsive frimodighet. Det er det øyeblikket – den forkastelige oppvisningen av utilslørt narsissistisk hovmodighet – Com-

munity er ment å skulle lokke fram hos sitt publikum. Community ser deg, ser at nettopp du har brukt store deler av ditt liv på å forbruke populærkultur – og ønsker å bekrefte at du har valgt riktig. Livet ditt har ikke vært bortkastet. Det hadde ikke vært bedre å omgås mennesker, tilbringe tid utenfor huset eller befatte seg med kultur som er for vanskelig tilgjengelig til at et bredt amerikansk publikum kan ventes å fange opp referanser til det i en ukentlig halvtimelang situasjonskomedie. Community sier: Du har gjort alt riktig, og det fortjener du ros for! Alt er naturligvis Quentin Tarantinos feil. Eller rettere sagt; det er legionene av filmvitere, kulturskribenter og bachelorstudenter i medievitenskap sin skyld. Det er de som tok Tarantinos referansespekkede metode som en personlig bekreftelse på at de hadde brukt sin tilmålte fritid på riktig måte, og de hyllet ham derfor uforbeholdent, fra Reservoir Dogs til Inglorious Basterds. «Lek med klisjeer», sa de – og deretter: «intertekstualitet» og «postmodernisme». De tok seg aldri bryet med å forsøke å forklare hvorfor intertekstualiteten skulle bære på noen egenverdi, eller hva postmodernisme betød, enn si hvorfor det var noe en skulle ønske å ha noen befatning med. Det var heller ikke nødvendig, siden alle lot til å være enig i at disse var entydig positivt ladede begreper. Selv om Fremskrittspartiet ikke gjorde det særlig godt ved årets kommunevalg, fortsetter de å utøve påvirkning på den norske kulturdebatten – primært via sin kontinuerlige mistenkeliggjøring av enhver form for ekspertise. Fremskrittspartiets populisme og bisarre menasjeri av forbrytere og kuriositeter har lenge dekket over det virkelig store problemet: Det mest skremmende med Frp har alltid vært deres evige streben etter å gjøre Norge til et dummere land. Frp kan

forenkle alt. Kultur som ikke kan formidles fra en bensinstasjon har ikke livets rett; en tømrer som droppet ut av ungdomsskolen og høylytt skryter av aldri å ha lest en bok, har like mye rett til å uttale seg om tildelingen av årets Nobel-pris i litteratur som en hvilken som helst litteraturprofessor; bibliotekene bør begynne å avkreve penger av brukerne. Hvorfor? Hvorfor ikke! Bak Communitys overflate av «smart», mer eller mindre obskur intertekstualitet lurer den samme tankegangen: Publikummeren skal ikke strekke seg opp mot kulturen; kulturen skal bøye seg ned til forbrukeren. Men siden det etterhvert begynner å bli svært mange kulturprodukter som henger over forbrukeren der hun ligger lett henslengt på divanen, må man gå lenger. Community bøyer seg ikke bare ned til forbrukeren – Community påpeker hvor godt den genseren står til øynene dine, hvor vittig den kommentaren din om Doggettsesongene av X-Files var, og at det ikke var mange som ville tatt den referansen til My Dinner With André, men at man selvfølgelig burde visst at du ville ta den. Community legger de klamme hendene sine om deg og knar deg der Community vet du liker det. Community tar deg på kornet; masserer og bearbeider kornet til det begynner å væske og svulme opp. Community behager deg, smigrer deg, beroliger deg. Det eneste Community vil har tilbake er tiden din – til nøds noen skarve hundre kroner for en DVD-boks – samt at du overser det ubetydelige faktum at Community er en masete, koketterende og fundamental umorsom serie som forveksler ’humor’ med ’referanser’, og er bygget på en sentimentalitet som får Friends til å se ut som It’s Always Sunny in Philadelphia. Smiskefjernsynets tidsalder har begynt.

1. Community (2009–): Amerikansk situasjonskomedie skapt av Dan Harmon som sendes på NBC. Serien har særlig gjort seg bemerket med utstrakt bruk av metahumor og populærkulturelle referanser. I hovedrollene finner man blant andre Joel McHale, Gillian Jacobs, Danny Pudi, Donald Glover og Chevy Chase.

Europafilm aS presenterer

“beundringsverdig lett og intelligent – en komedie med alvorlige undertoner”

r Vinn tu d n til isl a

Dag Sødtholt, Film&Kino

–delta i nsen på konkurra .no g nattogda

en film av Grímur Hákonarson

PÅ KINO NÅ! 74

10/2011

Rutger Hauer

Charlotte Rampling

Michael York


SPILL

Tetris Nintendo 3DS Nå har det kommet et nytt spill til Nintendo 3DS. Det heter Tetris, og minner på mange måter om flash-spillet Hatetris som vi skrev om i forrige utgave. Det russiske puzzle-spillet Tetris har en større variasjon i brikkene man får servert enn Hatetris, men målet er det samme: Fyll opp en horisontal rad, og brikkene på raden desintegreres slik at man utsetter spillets slutt, som er når brikkene når toppen av skjermen. I Tetris er det i motsetning til Hatetris mulig å holde det gående lenge. Man kan også klare å utradere flere rader på samme tid: Maksimalt antall per trekk er fire; det er dette som kalles «tetris», og det er gjevt, for da viser man hvor dyktig og smart man er, og spillet gir deg komplimenter for din uovertrufne intelligens. Det kreves en god abstraksjonsevne for å gjøre det bra i Tetris. Man får til enhver tid se fire brikker fremover, og da gjelder det å legge kjappe planer godt, og å planlegge godt kjapt. Ingen spillplattform er komplett uten

en variant eller fem av Tetris, og spillet har alltid passet godt på håndholdte plattformer, siden man kan gå kjapt inn i det, få seg et lite selvutviklende underholdningskick – og nå er grafikken i 3D! Det har forsåvidt forekommet før, med spillet 3D Tetris til Nintendos gamle Virtual Boy-platform, som man måtte tre på hodet og stirre direkte inn i, som en VRhjelm. Her plasserer man brikkene ned i en virtuell kube, og alle de tre dimensjonene må tas hensyn til. Tetris til 3DS er tilbake til det klassiske 2D-gameplayet. 3D-grafikken funker helt fint, men har overhodet ingen funksjon, med mindre de psykedeliske bakgrunnsbildene beveger seg i mønster som er ment for å stimulere det underbevisste. Slik som musikken i Syndicate Wars fra 1996, som var spesialkomponert for å stimulere binyrene og kontrollere hormonproduksjonen, for slik å kunne forsyne spilleren med det nødvendige mentale fokus som krevdes i spillets mer kritiske situasjoner. Hvis du har eller har tenkt å kjøpe 3DS kan jeg forøvrig anbefale The Legend of Zelda: Ocarina of Time 3D. Rasmus Hungnes

The Bridge Windows + XBOX The Bridge utforsker også tema som perspektiv, gravitasjon og interdimensjonalitet. Det er en puzzleplattform med en visuell stil inspirert av M.C. Escher, spekket med umulige perspektiver og svimlende sammenhenger. Det er ganske vakkert, med et skisseaktig, håndtegnet preg, mesteparten svart-hvitt. Man spiller som en slags Isaac Newton der han sitter fordypet i stille kontemplasjon under et epletre, i det han oppdager hvordan han kan vri planetens gravitasjonspunkt og få eplene til å falle ned på sitt hode, og inspirert begir han seg ut på en psykedelisk reise i en verden med en indre logikk alternativ til den i vår egen. Som spiller kan man vri på verden

slik at opp blir ned, og ned blir opp, man kan invertere verden slik at ned blir opp og opp blir ned, man kan gå opp etter veggene, man kan skru tiden tilbake. Det minner om Braid, hvor man kan skru tiden tilbake, And Yet it Moves, hvor man kan vri på gravitasjonspunktet, om Echocrome, hvor manipulasjon av det visuelle påvirker gameplayet. Spillet er relativt kort, men dersom man etter første gjennomgang starter på nytt, får man gleden av å prøve seg på «nightmare mode», og det viser seg at designeren av spillet har vært så utspekulert at han har klart å legge til rette for to logiske scenarioer i hvert av de intrikate brettene; ett relativt enkelt et, men også et som er helt vanvittig vanskelig. Og det syns jeg er imponerende. Rasmus Hungnes

3

5

www.sf-film.no

10/2011

75


TAUBA AUERBACH TETRACHROMAT KUNSTHALLEN 11 . N O V E M B E R — 2 2 . D E S E M B E R Kurator: Solveig Øvstebø

NO SENSE OF PLACE N O. 5 11 . N O V E M B E R — 2 2 . D E S E M B E R

Bilde: Tauba Auerbach, installationview from The W Axis, Standard (OSLO) Oslo, Norway, 2010

David Adamo, Einat Amir, Keren Cytter, Brendan Fernandes, Carole Douillard, Dora Garcia Kuratorer: Elisabeth Byre og Christian Alandete

W W W. K U N S T H A L L . N O


POLITIKK

SV har tatt for mye Møllers tran, enda en gang. TEKST TORE ANDVIG FOTO INTERNETT Hva er galt med Venstresiden i Norge? Hva er det dere tenker med? Etter historiens dårligste valg for SV, og etter at APs resultat ble reddet av AUF-sympatien, foreslår dere den mest formynderiske inngripen i privatlivet jeg har vært vitne til. Hvor skal vi røyke nå, liksom? Man kan av og til lure på om de i det hele tatt snakker med noen utenfor sin egen politisk boble. Hvor i all verden kom denne ideen fra? Denne ideen om at det vi vil ha mer politisk korrekt, sunnhetstyrannisk, snusfornuftig, middelklassemoralisme? Jeg kan ikke skjønne annet enn at Venstresiden har resignert. Alt de står igjen med av ideer, er tydeligvis å tvinge oss til å akseptere deres moralske univers. De vil sørge for at vi både er nødt til å slite med høyreorientert politikk, og et forbud mot alt som er moro og ikke inngår i det middelklassen ser på som «verdifulle aktiviteter». Verdiene er stort sett de samme i hele den øvre halvdelen av middelklassen. Det være seg alt fra SV-ere til Erna-tilhengere. Høyresiden bruker dem til booste egen overlegenhet, til å markere status og til å skille seg fra bermen. Det gjør SV-ere også, derfor slutter de seg gledelig til masochistene fra næringslivet, og jakter mer enn gjerne på heder og ære i Birken og i Oslo Maraton – og alt det andre meningsløse de gjør for opprettholde sin sosial status. SV-ere er blitt til reinkarnasjonen av Margrethe Munthe, med akkurat like mye ironi. Det hadde utvilsomt vært morsomt å få Heidi Sørensen eller Inga Marthe inn i stua, oppriktig og indignert syngende: «Nei, nei gutt. Dette må bli slutt. Ikke røyke inni stua …» Høyre nøyer seg med å vise alt fra tolerant forrakt til likegyldighet, mens SV skal tvinge synderne til å slutte å synde, igjen. Moralismen lenge leve Skjenketider, prostitusjon og strippeklubber, alt var galt, men nå har de greid å toppe seg selv. Nekte folk selv å ta ansvar for aktivitete-

ne i sitt eget hjem. Hvis du først skal innføre en regulering som vil få store konsekvenser for barn som har det vanskelige og er villig til å bevege seg til de grader inn i folks privatliv, ville en regel om at all alkohol må oppbevares i et låst skap som ikke kan åpnes uten å blåse, vært et langt mer fornuftig tiltak. Grunnen til at SV-ere aldri – aldri! – ville foreslått det, er at alkoholen er fullstendig ufarliggjort i forhold til røyken, selv om skadene på andre enn den som drikker er mye større. Røyken tilhører i dag arbeiderklassen. Alkohol nytes i stadig økende omfang og med økende aksept blant middelklassen. Dette er den egentlig bakgrunnen til lovforslaget, merkelig nok har SV-ere fått et behov for å markere egen klassetilhørighet. Jeg tror de færreste foreldre i dag røyker i stua mens de har små barn, det måtte i så fall være om det er røykende gjester på besøk, eller når noen skal kose seg litt ekstra på fredags- eller lørdagskvelden. Det er noe absurd over at vi skal forby mennesker å ta seg en blås inne i sitt eget hjem, mens luften utenfor er så farlig at mange må holde seg hjemme mange vinterdager. Jeg skjønner heller ikke hvordan loven skal håndheves. Skal vi utvikle et Stasi-aktig system med røykeinformanter som rapporterer venner og familie til politiet hvis de ser en røyk bli tent i et barnehjem? Men når det kommer til denne loven er nok barna mer et påskudd, der velmenende og intetanende dobbeltmoralister fra midten av middelklassen og oppover, ser det som sin oppgave å ikke bare fortelle oss hva som riktig og galt, men tvinge oss til å følge deres egentlig ganske absurde og pietistiske beslektede trygghetstyranni. En fjern utopisk drøm Jeg vil ha offentlig finansiert tannlege, studielån som gjør deg i stand til å være heltidsstudent. Jeg vil ha flere forskere, flere vittaser (vitenskaplige assistenter), flere doktorgradstudenter og flere oppgaver å skrive hvert semester. Jeg vil ha råd til å bo i byen min, og en bedre skole med mer kompetente og friere lærere. Jeg vil opprettholde den økono-

miske likheten, men ellers øke aksepten for forskjellige måter å leve livene sine på. Jeg vil fjerne statskirken og innføre en imamutdanning ved teologisk institutt og MF. Jeg vil ha en amerikansk universitetsstruktur, med senere spesialisering og tvunget spredning av fag. Jeg vil ha mulighet til å bytte fagfelt helt frem til fjerdeåret på den nye bachelorgraden uten at det får konsekvenser for støtten fra lånekassen. Jeg vil frata byråkratene makten i forskning og universitetssektoren, og gjeninnføre demokratiet på universitetene. Jeg vil ha en modell for progressiv tilbakebetaling av studielån. Jeg vil ha utesteder som stenger senere, så jeg kan danse til klokka seks, syv og åtte. Jeg vil ha en fornuftig og human narkotikapolitikk. Jeg vil beholde både strippeklubber og Mullah Krekar i Norge (så lenge vi ikke kan stole på at irakiske myndigheter ivaretar menneskerettene som inkluderer retten til en rettferdig rettsprosess og garantier om at dødsstraff og annen tortur er utelukket). Jeg vil ha en venstreside som stolt kjemper for å beholde verdiene vår liberale kriminalitetspolitikk bygger på. Jeg vil ha en restrukturering av kapitalismen hvor man introduserer langsiktighet i bedriftsstrukturen igjen. Der direktørenes og styrets sammenfallende interesser med store institusjonelle eiere ikke lenger er sammenfallende. Jeg vil se utbytte gå ned og investeringer i maskiner, teknologiutvikling og forskning gå opp i næringslivet. Jeg vil ha likere lønn mellom direktører og ansatte, og eiere som ikke er først og fremst vil bli rike kjapt, men være med på å produsere noe bra og tjene godt på det. Jævlige barn og foreldre Jeg tror ikke jeg er alene om mange av disse sakene, men jeg får meg bare ikke til å stemme på dere moralister lenger. Nå har dere gått for langt. Jeg tror det finnes mange unge som meg. Vi liker rettferdig fordeling, men også frihet til å røyke inne, selv om det er snørrunger tilstede. Ungene til SV-ere ville bare ha godt av å måtte bli forklart at det finnes de som faktisk er villig til å ta en risiko

for å nyte, at alle risikable valg også har noen potensielle fordeler. For dette er den siste høna jeg vil plukke med dere i denne gangen, SV: barna og barneoppdragelsen deres. Det verste er at dere har spredd det samme syndromet deres til konforme klassefrender over nesten hele det politiske feltet. Dette gjelder ikke bare SV-ere, men enn stor andel av dere unge, godt utdannede foreldre mellom 28 og 40. For all del, dere skal være glade i barna deres, men den avgudsdyrkingen dere praktiserer, er virkelig å overdrive. Det er noe morbid og narsissistisk over den liberale oppdragelsesmodellen der barna blir hørt og får være med så lenge de ikke ødelegger eller dominerer. Dette har utviklet seg til at barnet bestemmer i så godt som alle situasjoner. Jeg vet at dere synes det er fantastisk å se at genene deres videreføres, men vit at selv om du tror barnet ditt er eksepsjonelt og perfekt, så er det … vel, sannsynligvis høyst ordinært. Kjenner jeg dere rett, er vel Steiner-barnehagen neste stoppested. Bare så dere vet det, dere står i fare for å produsere en gjeng narsissistiske pyser. Ungen din er ikke spesiell, og det er ingen bragd å knulle. Det faktum at du har greid å gjøre det eneste vi kan være hundre prosent sikker på at alle dine forfedre har greid siden vi tok det foreløpig siste evolusjonære skrittet og ble homo sapiens sapiens, imponerer ikke meg. Hvis du derimot hadde greid å holde ungen unna meg når jeg sitter å leser en bok eller spiser, ville det derimot være et mirakel. Dere vil nekte meg å røyke utenfor inngangen til restauranten, men du vil selv ha rett til å ha med deg en overtrøtt, oppmerksomhetssyk unge som kjeder seg? Ja vel, røyking plager deg. Men gjett hvordan barnet i fri dressur oppleves av meg som ikke er det minste interessert i det, men ønsker å være i fred. Hver gang jeg skuler bort på de stolte foreldrene, blir jeg møtt med den samme blide latteren, uansett hvor surt jeg ser på dem. Skal vi gjøre en avtale? Siden vi begge har valgt å bo i noe som aspirerer til å fremstå som en storby – skal vi si at du tolererer røyken min; og jeg ungen din. OK? 10/2011

77


6 & 1 møter

Arild ÂŤHulkÂť Haugen De gamle er kanskje eldst, men Arild Haugen kunne lett gitt dem juling.

78

10/2011


Ingen toppidrettsutøvere er gode rollemodeller i mine øyne.” Foto Trond Anfinnsen Snill muskelbunt: Det er ikke usannsynlig at Arild «Hulk» Haugen har mer muskelmasse enn publikummet ved Riska bo- og aktivitetssenter har til sammen. Denne dagen skal Norges sterkeste mann underholde gjengen som i sin tid bygde landet. Etter endt forestilling på gamlehjemmet deler Hulken ut hvert sitt postkort til beboerne. Bildet viser Hulk Haugen som tar et solid tak i et av sverdene ved Hafrsfjord, med tydelig referanse til Excalibur, sverdet til kong Arthur, og til vår egen stolte vikingtradisjon. Rare greier. Vi smisket oss til en audiens. Hei, Arild! Hvordan er det å vise den enorme kroppen din for mennesker som hadde sin fysiske topp for flere tiår siden? – Jeg tror at det blir mye musikk, dans og lignende som underholdning her på gamlehjemmet til vanlig. Så det er nok fint at det kommer en fargeklatt som meg og gir dem en litt annerledes form for underholdning. Det er sånn jeg ser det. Dette er eldre folk som har jobbet knallhardt i mange år og bygget landet, og nå er de på gamlehjem. Men de fleste er fortsatt til stede i hodet og får med seg det som skjer.

1

Hvordan skal du ta vare på kroppen når du selv passerer middagshøyden? – Jeg har sagt til meg selv at jeg skal satse, eller gi gass på forskjellige idretter, og leve ungkars- og spellemannslivet fram til jeg blir tretti. Etter det er jeg ferdig med ekstrem satsing. Jeg tar jo godt vare på kroppen, med alt fra kosthold, variert trening som svømming, løping, boksing og vekttrening. Jeg vil si jeg har en livsstil som er ganske sunn. Det blir lite fest og andre ablegøyer. Men toppidrett er jo hardt for kroppen, og det er derfor jeg sier at jeg vil gi gass til jeg blir tretti, så kan jeg legge opp. Men jeg kommer alltid til å trene.

6

Du fortalte de eldre her at du deltok i det berømte sjøslaget i Hafrsfjord i 872. Er dette en del av showet, rein ønsketenkning, eller tror du på reinkarnasjon? – Det er vel litt på fleip og moro. Men jeg er jo veldig interessert i og fascinert av vår historie. Jeg tror de gamle synes det er kjekt når de kan knytte forestillingen til litt historie.

1

Har du jukset deg til noen av musklene dine? – Nei, da hadde jeg blitt tatt i doping, både på VM i strongman og i boksingen. Da tror jeg heller ikke at jeg hadde vart så lenge, eller vært så allsidig. Jeg kan både ta armhevinger, gjøre spensthopp og løpe om kapp. Men det finnes jo noen prototyper som kan minne om meg, med tatoveringer og store muskler, som bruker doping. Det er jævlig dumt for meg som en seriøs idrettsutøver, og det er kjekt når jeg kan få avkreftet slike spekulasjoner. Jeg jobber jo litt i motbakke fordi folk kanskje forhåndsdømmer meg fordi jeg ser ut som jeg gjør. Og det kan jeg skjønne. Det finnes prototyper som ser ut som meg, som går på byen og lager kvalm. Men de er ikke idrettsutøvere. Vi er seriøse og har ingen behov for å gjøre de tingene.

1

Hva er det du tjener penger på, og hva gir best avkastning? – Egentlig er jeg utdannet elektriker med forgreing i bore- og brønnteknikk. Men det jeg tjener penger på er treningssenteret City Gym, en kosttilskuddsbutikk og en nettside som heter Nordic Power. Og så har jeg hatt diverse sponsorer, jeg holder seminar, foredrag og konkurranser. Disse tingene betaler seg jo etter innsats. Men tro det eller ei så har den største inntektskilden min de siste ti

6

årene vært som konsulent for private foretak inne psykisk helse. Hva vil du si er din ressurs på dette området? – Jeg jobber med svært belastede og spesielle tilfeller som krever sin mann på jobben. For det er stort sett bare mannfolk som jobber med de mest belastede tilfellene. Der har jeg på en måte fått ganske stor respekt og bra innpass med treningsbakgrunnen min. Mye av jobben handler om å aktivisere dem, og motivere dem til et sunnere kosthold, en sunnere livsstil, og det å flytte fokuset over på noe positivt i hverdagen.

1

Lever du et sunt liv? – Ja, jeg vil si jeg lever et sunt, men et hardt liv. Eller det vil si: Det var hardt. Jeg har allerede gått ett steg tilbake, og tenker litt mer langsiktig nå. Jeg veier kanskje 20 kilo mindre enn jeg gjorde før, og jeg trener mer allsidig. Men det å satse på topp i strongman er ikke sunt. Det er en ekstrem sport med ekstreme løft, så kroppen blir utsatt for ekstreme belastninger hele tiden. Så det er mye skader i sporten.

6

Så da du drev aktivt med strongman, så ville svaret på forrige spørsmål vært nei? – Ja. Men alt er jo relativt. Hva er egentlig sunt? Lever du et sunt liv med ditt kosthold? Røyker du? Hva spiser du? Jeg er jo svært helsebevisst, og må ta hensyn til alle faktorer. Men i forhold til det som er optimalt, så lever du ikke et sunt liv når du driver med strongman. Men nå lever jeg sunnere enn da jeg var på topp i strongman.

1

Du var ikke en sunn rollemodell da du drev med strongman? – Nei. Når jeg tenker rollemodell så tenker jeg spesielt på de yngre. De vet ikke hva som ligger bak de resultatene jeg har oppnådd. De vet ikke hvor hardt og tøft det er. Det kan virke glamorøst og fint å være stor og sterk, og kanskje noen faller for fristelsen til å bruke doping. Ingen toppidrettsutøvere er gode rollemodeller i mine øyne. Det er de vanlige folkene i gaten som er gode rollefigurer, de som skjøter sin jobb og sin familie. Og de som hjelper andre. I toppidrett så må du være veldig egoistisk. Du må tenke kun på deg selv for å stadig bli bedre. På den annen side håper jeg at jeg kan ha motivert noen til å begynne å trene, og gitt noen et håp og en tro på å satse og gå sine egne veger, på å følge sine egne drømmer. Jeg håper at jeg kan ha vist at en «tøff» og muskuløs mann med mange tatoveringer fortsatt kan være folkelig, ha begge beina på jorda, og være et godt medmenneske.

6

Da du trente på det meste, tenkte du noen gang at «nå er jeg sterk nok»? – Nei. Den dagen du blir fornøyd, da stopper utviklingen. Det er jo det som kjennetegner en idrettsutøver. De er alltid sultne på større prestasjoner. Den dagen du er fornøyd, eller sterk nok, da er det på tide å legge opp.

1

Var det litt det som skjedde med deg? – Det var nok én av tingene. Når du er femten år og sier at du har en drøm om å først bli Norges sterkeste og så verdens sterkeste mann, da vet du ikke helt hva du sikter mot. Det er litt som å si som femtenåring at du vil bli proff på Liverpool. Ingen forstår det før de er i de skoene. I mitt tilfelle så drev jeg med en hard og brutal idrett. Da jeg var 22 hadde jeg satt verdensrekorder, norgesrekorder og vært med på det meste. Men jeg fant ut at målet med å bli verdens sterkeste mann egentlig ikke var verdt det. Det er selvsagt

6

tilfredsstillende å nå sine mål, men jeg klarte ikke lenger å se fornuften i det. Du ofrer for mye av livet ditt, og får for lite igjen. Det er for eksempel veldig lite penger i strongmansporten. Det er en sær og spesiell idrett som gir lite ære og anerkjennelse blant folk flest. Det som egentlig betyr noe i livet er andre ting enn titler og hvor sterk du er. Hender det at barn blir redde når de møter deg? – Ja, mitt inntrykk er at de fleste barn blir fascinert og synes det er spennende, men de er også skeptiske fordi jeg er jo større enn normalt og har tydelige tatoveringer. Barn er ærlige og viser hva de føler og tenker, og det synes jeg er helt greit. Jeg setter virkelig pris på tilbakemeldinger fra folk som er oppriktige og ærlige.

1

Si noe om lavkarbodietter! – Jeg synes det er noe tull. Det er en velig enkel form for diett og en enkel måte å gå ned i vekt på som ikke er blant de gunstigste. Jeg mener det er en »latskapsdiett». Det er så enkelt i forhold til å sette seg inn i og lære om kosthold og ernæring. Det er sinnssykt mange bedre måter å gå ned i vekt på, men det krever mer kunnskap, og det er vanskelig å fortelle det på en enkel måte. Men for å si det enkelt: Du må finne kaloribehovet ditt i løpet av en dag, og dersom du vil ned i vekt må du ligge litt under, og om du vil opp i vekt må du ligge litt over behovet. Karbohydrater er ikke farlige, vi må bare lære oss å spise riktige typer karbohydrater. Havregryn, søtpoteter og sjasmin-ris er eksempler på bra karbohydrater som er viktige og gir den beste energien til kroppen. Men det er mye ferdigbehandlede produkter med lite næringsinnhold og for mye sukker. Og så får vi i oss for mye hvitt brød i maten. Det er derfor folk har sagt at vi må unngå karbohydrater.

6

1 6

Hvor mye veier du? – Rundt 135 kilo.

Jeg vil anta at de aller fleste som veier 135 kilo i større eller mindre grad anser det som et problem. Hva med deg? – De fleste som veier 135 kilo er jo normalt sett i dårlig form. Men om du ser på kroppssammensetningen min, altså fett i forhold til muskelmasse, så blir utgangspunktet mitt et helt annet. Men der jeg møter utfordringer er for eksempel når jeg skal finne klær. Og så har jeg jo knekt noen terrassestoler. Ellers er ikke vekten noe problem. Hvilke resultater får du i en bodymass-index-måling? – Jeg ligger på rundt ti prosent kroppsfett.

1

Hva er normalt? – Menn ligger ofte på 16 og oppover, mens damer ligger mellom 18 til 20 og oppover.

6

Er strandsesongen en eneste lang fest for deg? – Absolutt ikke. Jeg har dessverre veldig lite tid til å nyte strandlivet. Det går for mye tid til trening, mat, reise og konkurranser. Ellers er det mye jobb. Showoff på stranden blir helt feil. Det er ikke de guttene som driver med kroppsbygging eller strongman du finner på stranden eller på byen.

1

Hva er dine største meritter? – Det jeg fortsatt er kjent for verden over og innad i idretten er at jeg er verdensmester i steinløfting, selve naturøvelsen i strongman. Gå inn på Youtube.

1

Er du ferdig med å dekorere kroppen? – Nei, men jeg holder på å gjøre meg ferdig. Jeg skal lage en skikkelig «sleave», sånn at det blir heldekkende over begge armene. Når jeg har gjort det, så håper og tror jeg at jeg er ferdig. Når du først begynner, så blir du oppslukt. Jeg forventer ikke at folk skal forstå det, men jeg synes det er fint og fascinerende. Det er en måte å uttrykke seg på. Jeg har jo tatovert inn en del av min historie, og epoker i livet. Sverdene på leggen symboliserer titlene som Norges sterkeste mann. Så hadde jeg jo også laget plass til at det skulle stå WSM, altså verdens sterkeste mann, men den får jeg nok aldri på. Det blir bare en åttende plass i stedet.

6

Hva er egentlig forskjellen på deg og en kroppsbygger? – Alt. Maten kan kanskje minne om det samme, et strikt og kontrollert kosthold. Ellers så trener vi veldig forskjellig, og har forskjellige mål på alt. Jeg trener for å være sterk, og en bivirkning av det er at jeg også blir stor. En kroppsbygger trener for å bli mest mulig muskuløs, og bryr seg ikke om hvor mye han løfter. Når de konkurrerer så er de på sitt absolutt svakeste. Når vi konkurrerer så er vi på det sterkeste. De trener på å få en fin og korrekt fysikk på en scene. Når de trener så har de to til tre prosent kroppsvekt, og har trent seg så ned, og spist så lite på så lang tid at de har tatt bort nesten alt kroppsfettet. Det du ser på scenen er bare hud og muskler. De er utmattet og trøtte, men for noen er det et vakkert syn. Men det er jævlig hardt arbeid å få til.

1

Dette må da vitterlig være svært usunt? – Det er en sinnssyk hard konkurranseform, om du tenker på de fire månedene med diett som ligger i forkant av en konkurranse. Det er en tung og belastende sport. Men utenom konkurransene så trener de normalt og sunt. Men de har et litt ekstremt forhold til mat. De veier alt de spiser og drikker. Du kan si det er en sunn sport off season, men når de skal komme i form til konkurranser, så trener de på sitt meste og er på sitt svakeste.

1

Hvorfor begynte du å bokse? – Jeg hadde lyst å prøve noe nytt, og ville legge opp den ekstreme satsningen på strongman. Jeg hadde drømt om boksing i mange år, og er vel en sånn type som følger mine drømmer og lever dem ut. Jeg hadde aldri et mål om å bli verdens beste bokser, men jeg satte meg som mål å bli proffbokser i løpet av ett år. Det var en lærerik og spennende periode. Jeg satte meg skikkelig på prøve. Jeg liker utfordringer, og søker gjerne litt sånn sære og spesielle ting.

6

1 6

Hva oppnådde du som bokser? – Jeg hadde tre kamper, to knockout og én teknisk knockout.

Hvorfor bare tre kamper? – Det var ikke noen bestemt grunn til det. Som jeg sa så var målet mitt å bli proff i løpet av ett år. Det ble jeg. Så tok jeg to kamper til, kjapt, og etter det måtte jeg ta en liten pause. Jeg måtte hjem å jobbe litt, tjene penger. Jeg har ikke blitt rik av verken strongman eller boksing. Så fikk jeg dette tilbudet om jobb i psykisk helse. Så har jeg kjøpt hus. Til slutt går livet videre på litt andre måter, men jeg avskriver ikke en ny boksekamp, eller en ny konkurranse i strongman. Men dersom jeg gjør noe nå, så er det mest for moro skyld. Fokset nå er et litt annet enn bare på trening.

Arild «Hulk» Haugen (f. 1985 i Sirdal) vant Norges Sterkeste Mann i 2007 og i 2008. I 2009 trappet han ned strongman-karrieren for å satse på boksingen. Samme år debuterte han i bokseringen. Han slo ut latvieren Pavel Dolgovs med en rett venstre etter 45 sekunder. 2. mars i år oppdaterte Haugen sin hjemmeside med beskjed om at han ikke lenger skal fokusere på konkurransetrening, men heller «tilbringe tid med kjæreste og venner». 10/2011

79


NORGESPREMIERE 4.NOVEMBER SF Kino Stavanger / Sandnes

NORGESPREMIERE 11.NOVEMBER SF Kino Stavanger / Sandnes

18.11.2011 Facebook.com/TwilightNorge

NORGESPREMIERE 18.NOVEMBER SF Kino Stavanger / Sandnes

NORGESPREMIERE 25.NOVEMBER SF Kino Stavanger / Sandnes

2011-november-stavanger  

dyreparken: hedvig MoLLeStad trio Lura turiStheiM Cafe huMBug MotSoL +++ n&amp;d anMeLder: drive Contagion SoMMerLand Björk the deviL’S BLoo...

Read more
Read more
Similar to
Popular now
Just for you