Issuu on Google+

OSLO 06 - JUNI/JULI 2011 // SOMMER & FESTIVAL

MUSIKK

TYLER, THE CREATOR EDDIE & SUZANNE HOPE I DIE VIRGIN PSTEREOFILOSOFI WOLVES LIKE US BIG DIPPER FEBER +++

POTENT VOYEUR, ULRICH SEIDL NEDERLAGETS

VERSTIVALGUIDE PLAYBOY MANSION

Per Ciljan Skjelbred / Foto: Thomas Sørgård

WWW.NATTOGDAG.NO

GJØR COMEBACK DESPERADO

SLUT O´HOI! - EN GROUPIE ANMELDER MUSIKERSEX

& MØTER LILLEPER FEBERFANTASIER

RADIO PÅ TRYKK MUSIKKANMELDERNES HVISKELEK

Natt&Dag - Siden 1988


h2.no/blogg

ØNSKER DU Å BLI FRISØR ELLER MAKEUP-ARTIST? Drømmer du om en kreativ karriere der du hele tiden kommer i kontakt med nye mennesker? Er du opptatt av mote og design? Har du kanskje ambisjoner om å bli stylist? Da kan det tyde på at en framtid som frisør eller makeup-artist er det rette for deg! H2 Skolen garanterer et intensivt, spennende og lærerikt semester om du er 100% motivert og søker kreative utfordringer! kr. 65.000,- 5 mnd. (skolestart august 2011 / januar 2012) Studieavgift/varighet: Frisørlinjen: Makeup-artist: kr. 29.000,- 3 mnd. (skolestart september 2011 / februar 2012) Last ned søknadskjema på vår hjemmeside h2.no Frisørlinjen er godkjent for lån og stipend i statens lånekasse. For mer informasjon sjekk ut vår hjemmeside h2.no eller kontakt oss på post@h2.no H2 Skolen, Thomas Angellsgt. 5, 7011 Trondheim


Hva er khat? Hvorfor er det farlig å sniffe lightergass? Hva er bivirkningene av amfetamin? Hvordan

virker LSD? Hvordan regner man ut promille? Hva er en bad trip? Kan man ruse seg på oregano?

Blir man kåt av ecstasy?

Hvordan kan man det bedre dagen derpå? Hvordan tørre å takke nei?

Hvorfor får jeg noia? tåler noen mer alkohol enn andre?

Hvor får man behandling for avhengighet?

Hvorfor

Hvilke stoffer er farlige å

blande? Hvor lenge etter bruk kan man spore hasj? Hva gjør PMMA så farlig? Er det sant at en teskje oppvaskmiddel skjuler spor av marihuana? Vises det

på pupillene hvis man har røyka cannabis? Hva er absint? Hva skal jeg si til kameraten min som tilter helt i fylla? Hva er forskjellen mellom metamfetamin og amfetamin?

Hvor kan jeg søke hjelp hvis jeg har problemer med rusmidler?

SPØRSMÅL OM RUS?

RING RUSTELEFONEN PÅ 08588! RUStelefonen er en landsdekkende opplysningstjeneste om rus og hjelpetiltak. Åpningstiden er mandag til søndag mellom kl. 11.00 og 19.00. Profesjonelle veiledere svarer på spørsmål relatert til både alkohol- og narkotikaproblematikk. Både rusbrukere selv, pårørende og profesjonelle er velkomne til å ta kontakt. Vi garanterer full anonymitet! Du kan også kontakte oss på SMS. Send <ditt spørsmål> på SMS til 08588, for personlig svar i åpningstiden, eller <navn på rusmiddel> til 08588, for automatisk svar hele døgnet (tjenesten koster kr 1,- pr. svar). Du finner dessuten mye informasjon på www.rustelefonen.no, og der kan du også stille spørsmål anonymt.

www.rustelefonen.no

INGEN PEKEFINGRE, BARE SVAR PÅ DET DU LURER PÅ OM RUS!


TRONDHEIM - JUNI/JULI 2011 Sjefredaktør CHRISTIAN FORSBERG forsberg@nattogdag.no

Illustrasjon ANDREAS TYLDEN MARIUS PÅLERUD

Redaktør Bergen & Stavanger HÅVARD NYHUS nyhus@nattogdag.no

Daglig leder CHRISTIAN RASMUSSEN

Redaktør Trondheim KARI KRISTENSEN kristensen@nattogdag.no Redaksjonsjef MARIE-ALIX ISDAHL VOISIN isdahl@nattogdag.no Redaksjonsassistent EMMA CLARE GABRIELSEN emma@nattogdag.no Art Direction LOUD AND CLEAR www.loudandclear.no AD-Assistent ANDREAS TYLDEN tylden@nattogdag.no Skribenter TORE ANDVIG TORGEIR BLOK WENCHE SUNDT BENDIXVOLD HANNE BERG ERIKSEN ANDREAS FALKENBERG CHRISTIAN FORSBERG EMMA CLARE GABRIELSEN SUNNIVA HAVSTEIN KNUT MARTIN KRISTENSEN KARI KRISTENSEN AKSEL KIELLAND JAN TORE LUND TETE LIDBOM INGER LISE HAMMERSTRØM LAURA ANN MORRISON LARS KRISTIAN MIDTSJØ MARIA MOSENG ULRIKKE NORDSETH HÅVARD NYHUS HÅVARD RINGEN MATHIAS RØDAHL OLE ØYVIND SAND HOLTH HANS CHRISTIAN SKOVHOLT RAGNHILD BROCHMANN ANDREAS TYLDEN AINA VILLANGER MARIE-ALIX ISDAHL VOISIN JULIE ØSTENGEN JOHANNE S. ÅPENBARING Fotografer HANNE BERG ERIKSEN OSCAR S. JOHANSEN LAURA ANN MORRISON THOMAS SØRGÅRD STIAN DMT MORGAN FLAMENT TALE HENDNES MARIE-ALIX ISDAHL VOISIN CHARLES LLOYD WILLIAMS

INNHOLD 29

Salg- og markedsjef PHUONG CEDRIK VAN PHAN Markedsavdeling BJØRN AUNE ANDERS B. HANSEN JOHNNY JENSEN ALEXANDER SCHEI MARIUS SOMMERFELDT TJERAN VINJE salg@nattogdag.no Økonomi NETLEDGER Utgiver NATT&DAG MEDIA

34

Trykk MEDIA NORGE TRYKK OSLO

DESPERATSKAP ............................................................................................................................................... 12 ALDRI SJEKK EN GOD HISTORIE ..................................................................................................................... 14 GUIDE TIL VERSTIVAL ...................................................................................................................................... 19 TRIVELIGE TRØNDELAG ................................................................................................................................... 21 PSTEREOFILOSOFI ........................................................................................................................................... 23 SOMMERENS VAKSINE MOT SEX, DRUGS & SILIKON ................................................................................... 27 EN UVELKOMMEN VOYEUR .............................................................................................................................. 29 GYLDNE TIDER .................................................................................................................................................. 34 SHOPPING: DOBBELDIPPING ......................................................................................................................... 38 KLUBB ............................................................................................................................................................... 43 KONSERT & UTELIV .......................................................................................................................................... 44 FEBERTENDENSER ........................................................................................................................................... 46 MOTE ................................................................................................................................................................. 48 TEGNESERIER ................................................................................................................................................... 49 KUNST ............................................................................................................................................................... 52 SCENEKUNST ................................................................................................................................................... 54 FÅRINGER I ULVEKLÆR .................................................................................................................................... 58 MUSIKK – TYLER, THE CREATOR, HOPE I DIE VIRGIN, LADY GAGA .............................................................. 61 SLUT O’HOI: SOMMERENS SPELLEMENN ...................................................................................................... 67 FILM – MELANCHOLIA, EDDIE & SUZANNE, TRU OG UTRU .......................................................................... 68 NATT&DAG MØTER PER CILJAN SKJELBRED ................................................................................................ 78

Opplag 67.000 REDAKSJONEN TAR IKKE ANSVAR FOR UBESTILT MATERIELL Natt&Dag Oslo Nedre Slottsgate 25 N-0157 Oslo Postboks 266 Sentrum N-0103 Oslo Telefon: 22 41 94 41 Telefaks: 92 17 52 42 Natt&Dag Bergen Postboks 646 N-5807 Bergen Natt&Dag Trondheim Munkegata 39-41 N-7011 Trondheim

61

For tips og presse: film@nattogdag.no musikk@nattogdag.no uteliv@nattogdag.no mote@nattogdag.no kunst@nattogdag.no scenekunst@nattogdag.no restaurant@nattogdag.no litteratur@nattogdag.no WWW.NATTOGDAG.NO

DETTE HØRTE VI PÅ

12

LES AVISEN DIGITALT

WWW.NATTOGDAG.NO

Hybel.no - Norges største formidler av hybler og bofelleskap. Helt gratis! 4

6/2011

68


VI SØKER FLERE KREATIVE FRISØRER KOM INNOM ELLER SEND SØKNAD TIL: BEATHE.KROPPAN@ADAMOGEVA.NO NEDRE BAKKLANDET 1 / TLF: 73 51 70 60 ONLINEBESTILLING: WWW.ADAMOGEVA.NO


OVERHØRT

BREV

... WWW.NATTOGDAG.NO

OSLO 05 - MAI 2011 // VÆPNET FREDSBEVARENDE KONFLIKT

ANANA TEMMER ULVER

LEIF MAGNE TANGEN DET AKUTTE MENNESKET ROBIN ARTHUR RUMBLE IN RHODOS JENS CARELIUS SUGAR LOUISE PROCLAMATION +++

PIN-UPS FOR KRIG

& MØTER LEO AJKIC MELLOM FRIHET OG BEGJÆR MED PETER SOTOS

TOMAS ESPEDAL STÅR IMOT LITTERATUREN

ÅSNE SEIERSTAD

- LAR SEG IKKE STYRE AV JUSSEN

Modell: Ingrid Kristine/Pholk / Foto: Richard Eriksen

Hei, Koster det noe å publisere artikel hos dere? Hvis ja, så hvor mye koster det? Hvor ofte oppdaterer dere deres nettutgave med ny informasjon? Hvor mange lesere har dere i Oslo? Hvor mange ganger kommer deres printed utgaven ut - en gang i måneden??? Jeg tenkte å skrive en artikel om Afro Marimba Funky Jazz Festival som blir 16,17, 18 Mai i Oslo og om Melafestivalen som skal skje i Juli.

Natt&Dag - Siden 1988

Med vennlig hilsen, Kina

Ett wax som ger en relativt naturlig Grekisk-Romersk stil på ditt hår ifråga styrka och flexibilitet. Tänk “Slippery when wet” circa. Gnid in nävarna med en klick Flott Topp nr 1 och applicera i fuktigt eller snustorrt hår. Forma sedan din egen vinnande stil.

Ensam är stark! En stark lera med matt effekt som ger utrymme för både definition och rörelse. Tänk Chuck Norris. Gnid in nävarna med en klick Flott Topp nr 2 och applicera i fuktigt eller kruttorrt hår. Skapa sedan ditt eget vinnande bidrag!

En paste som boostar volymen, är stark och samtidigt ger en glans som gör många människor avundsjuka. Billy Idol möter Ghandi ungefär. Applicera Flott Topp nr 3 i torrt eller otorrt hår – sedan är allt upp till dig! Lite av en win-win situation.

Nesten-Ville-Vestenalarm på Oslos tak og sprutepunkt for Ibizaelskere, fotballspillere, GP-artister og silikoninjiserte nikke-dukker; The Bad løsnet skudd, The Ugly unngikk media, men The Bank skal ha fått nyss, og det kan skurre for lånte midler. Vi sier som The Good - Every gun makes its own tune. Sexlyst kan ta deg mange rare steder. DSK gikk fra hotelldusjen til fengselsdusjen kjappere enn du kan si ”anticonstitutionnellement chére monsieur!” Men sex kan også ta deg frivillig til en bortgjemt parkeringsplass ved Tåsen T-banestasjon der du venter spent med rompa bar på en eller annen ukjent freak som vil slikke deg i stjerna. En god venn av redaksjonen meddelte nylig at dogging rundt Tåsen T har gjort comeback etter transedagene på 70-tallet. Korrekt doggingetikette: å beholde lyset på i bilen = jeg er kanskje interessert/se på meg/jeg er en dogger. Senker du deretter vinduet = jeg er interessert i mer action/kom bort. Den morsomste representanten for norsk treningsintelligentsia (oksymoron?), karakterisert ved to kjappe stikkord: tyrenakke og skrukk, jakter på de unge for å holde seg relevant. Ryktene skal ha det til at øyene foreløpig har falt på Norges mest lavenergi-vlogger. Why?

Hei Kina, Sidepris hos oss er normalt 25.000 kr. Men siden det er sommer og solen skinner og redaksjonen er i godt humør etter en morsom helg, så kan vi godt gå med på å gjøre det mot at du fikser iskrem til kontoret vårt hver dag i sommer ut august. Hva sier du? Adressen er: Nedre Slottsgate 25. Mvh, Red.

Jeg ler nå. Det var morsomt å lese deres epost. Takk for positiv stemning jeg befinner meg nå etter jeg har lest den. Når skal dere puslibere neste utgaven? Jeg skulle ha gjort det og leverte dere is på kontoret om jeg kunne lage is selv:-) Men Jeg kan formidle deres forslag om betaling til sjefen av festivalen. Ønsker dere i stedet for is kanskje å bli invitert til festivalen? Det kan hende at skjefen er i veldig god humor også på grunn av sommer og at han kunne ønske å invitere dere til Festivalen- Så snilt skulle det bli av ham:-)) Han heter Zwai Mbula og han er musikker og spiller marimba.

Festivalen heter Afro Marimba Funky Jazz festival og skal skje 16, 17, 18 Juni i Oslo:-)))) Hvor mange er dere på redaksjonen? Festivalen tar i utgangspunktet sør afrikansk tradition av å spille trommel og sør- afrikanske rytmer plus Jazz og Funk. Første dagen er en åpening ved Sør- Afrikansk ambassaden med servering av maten med konsert. Andre dagen er konsert med artister fra Sør Afrika og AfterParty kveld og 3 dagen er det MoteShow og KOnsert på samme dag.. Dere kan finne info om festivalen på facebook og det er noe på youtube http://www.youtube.com/wat ch?v=3wqXvjW5X3Y&feature= related

Jeg vet ikke om skjefen organiserer festivalen har penger til å betale for en artikel i deres blad. Når blir neste utgave publisert? Er det 1 Juni??? Å skrive om festivalen var min egen initiativ - jeg er frivillig engasjert i festivalen og tenkte at det er fint å ha artikel om festivalen i deres blad.

Jeg formidler videre deres forslag og ber dere å tenke på det jeg skrev. Ha en fin dag:-)

Hi igjen,

Marimba Funky Jazz Festival for deres redaksjon. Hver enkelt billett har skjansen til å vinne en reise til festival i Sør Afrika som blir i desember der. Hva synes dere om dette?

Jeg viser til deres svar om betaling med is mot en artikel om festivalen i deres tidskrift. Vi er interessert i å være publisert hos dere og kan tilbi 10 gratis biletter til festvalen Afro

:-) :-) :-) :-) :-) :-) :-) :-) :-) :-) Med vennlig hilsen, Kina

Med vennlig hilsen, Kina

Hei igjen Kina, Takk for tilbudet. Priser gjelder kun annonser og ikke redaksjonelt innhold, men vi tar gjerne billettene til festivalene og deler de ut til leserne våre. God sommer! Red.

Kräver ditt hår tuffa tag? Flott Topp nr 4 är ett vax som håller din frisyr i kontroll även vid styv kuling. Hård men rättvis! Ta lite vax i nävarna och limma in det i lätt fuktigt eller jättetorrt hår. Bli en vinnarskalle!

6

6/2011

Gutta på haugen, det vil si skatekidsa ved vertrampen på Jordal, ble frastjålet hele 60 kliss nye plater. Innsidejobb? Håndjobb? Jobs Bok? Har du tips send mail til redaksjonen@ nattogdag.no. Apropos skaters. Teamet til Session er i disse dager å finne på turné på de norske landeveier. Eller, det vil si, de har fått ølspons og kommer antageligvis ikke lenger enn til Asker...

KONKURRANSE

Kom opp med is på kontoret vårt i sommer, og du kan få billetter til Afro Marimba Funky Jazz Festival den 16. juni, og Melafestivalen den 28. juli, med mulighet for å vinne reise til Sør-Afrika i desember!


UREDD made this Foto: Marit Sommervold UREDD made this Foto: Mari Vold

FERIE

ADVARSEL!

PLANKING

www.mercursenteret.no

Uerfaren planking som overstiger 53cm fra bakkenivå anses som FARLIG både for plankeren og tilskuere som kan komme i klem under plankeren. Modellene på bildet er profesjonelle plankere i strengt sikrede omgivelser. Mercursenteret oppfordrer alle som legger seg i plankeformasjon DNA | Konkret BRIZ H&Mog | WOW | ONLY | SWAG | Maud | NILLE | H2 Frisør| Urban | Telehuset om å ta hensyn| til seg| selv omgivelsene. Plank trygt -Mellow lev vel! Jack & Jones | Nikita | Mamoz | Rookie | Økonomisko | Fretex Unika | Glitter | Bik Bok | Big Bite | Bertoni Del dine plankebilder med oss |på Facebook! www.facebook.com/mercursenteret Carlings | Narvesen Tulla Fischer | Mester Grønn | Demand And Supply | Pryd Pop-Up


TIDENS ÅND

OVERHØRT

ZOMMERFEST I Trondheim feires det også en nasjonaldag i slutten av mai, som markerer frigjøringen av den oransje delen av befolkningen. Denne spesielle befolkningen utvandret fra uteplassen Bajazzo på sent nittitall og har spredd seg nedover Nordre gate. Også kalt Nordre Alliansen. I Afrika setter de metall rundt halsen og presser ned skjelettet, i Asia binder de sammen føtter for å få de mindre og her i Nordre gate i Trondheim ”deffes” det i form av Fun Light og Cottage Cheese mens det svettes på Kaliber. Deretter sprayes det oransj maling på kroppen, tas på et kostyme også er det bare å dra på eventyr-tur sammen de andre. Her kan du kjøpe deg billett, slik at du kan spise og drikke så mye du vil. Siden de fleste ikke har spist annet enn bomull og restylane de siste månedene, blir de fleste dritings klokka sju. Men det skal sies; det ser ut som de storkoser seg! Ære være de som klarer å ha det gøy.

1 1

BLOG TO DA BONE I kjølvannet av Obama-Osama 1-0, hvor vi i lille-Vesten hånler av både Team USA og Afghanistan samtidig, stikker det oss litt at i Disneylandet USA er det faktisk business- og politiske blogger som soler seg på bloggtoppen. Samtidig sitter en altfor stor brøkdel av oss hjemme i bessewisser-Norge og marinerer oss i sosialpornografi a la lårhøna til Rachel Nordtømme, måltidene til ei oransje Paradisekjerring og restylanefeilene til byens fallende glamourmodeller og bruker mere tid på å LOL’e enn å tenke. Og du som legger ut daglige linker av denne moderne sosialpornografien i rent hån på facebookprofilen din: Vi ler like mye av deg som bloggene vi faktisk ikke leser. Og oppi alt startes det 10 nye såkalte moteblogger på Strinda VGS der bortskjemte snørrvalper tror de skal bli rike av å sitte på ræva og vise fram det nye antrekket sitt. Skjerpings Trondheim og Norge - vårt hjerte blør. Vi kan simpelthen ikke være verre enn Disneyland. Kjemp imot CAPS-LOCKEN og få kursivet tilbake. Alt var så mye bedre før esse.

2 1 2

BLOG TO DA BONE II Og vi fortsetter selvindoktrineringen / avbloggifiseringen: Mens vi jubler over en manns død som ”har kunnet utført terrorhandlinger mot oss”, og ler av landet som måtte gjennom både Reagener og apekatter før de fikk en skikkelig president; så må vi igjen minne om dette: Norge. Landet hvor alle synes at bloggen til ei arbeidsledig, halvanorektisk og suicidal småjente fra Oslo er kulest i verden. Alt vi vet er faktisk feil. Vi observerer stadig trøndere ikke overbelastet med fritidssyslers begeistring for planking. Altså, hva er det som skjer med verden? Da vi var unge, og hadde lite å gjøre, sniffa vi formfett i ukedagene og spritet det opp bokstavelig talt med en kvartings med heimert vi tok på styrten. Sånt blir det underholdning av. Nei, finn dere noe mer spennende å fordrive tiden med - til og med skating er jo kulere enn det der. Det kan bli interessant, derimot, den dagen noen planker i ruset tilstand og blir påkjørt og får kroppen delt inn i 89 deler.

3 1 3

SIPP O’HOI HOI BUHU! Wrestler-stjerna «Macho Man» mistet livet da han fikk hjerteinfarkt mens han kjørte bil og krasjet i et tre, og unge norske menn griner og sipper mer enn noen gang tidligere. Det har plutselig blitt helt ok å slenge ut de mest svulstige tårevåte kjærlighetsdiktene på Face og grine fordi Turid var mer opptatt med masteroppgaven og ikke gadd å bli med deg på den planlagte Barcelona-turen. Toppers med feminisering av samfunnet. 2100-tallet blir kvinnenes århundre. Og det skulle jo bare mangle, etter tre milliarder år med undertrykking. En gledelig utvikling! Men uavhengig av dette, gutter har blitt det amerikanerne så elegant kaller: «a bunch of fucking wimps».

4 1

KONKURRANSE

... Ripoff gjør comeback. Vi roper hurra og håper The Hermetti Tysland Band kommer etter. Og Fremmed Rase! Kødda. Apropos comeback. DJ BraLars is back. Hell yeah. Ja, apropos enda mer comeback... Thomas Ryjord (sjekk side 14.) har sutret om oss på Facebook fordi vi slaktet bandet til kompisene hans for så å invitere de på fest. Han slettet likesågodt statusen sin idet han innså tapet i diskusjonen. Da blir vi vel ikke akkreditert som presse på Trondheim Calling neste år heller. Med mindre de ikke akkrediterer hele Adressa da, de dukker jo ikke opp likevel. Hoill kjæft, dere er omtrent 8 kvm på Buran. Det skjer etter eller annet på de gamle lokalene til Vista. Vi krysser fingrene for noe taco, vodka juice og boogie. Wenche Myhre er en flott dame. Derfor æres hun på Rockheim med utstilling i sitt navn i disse tider. Det sies at halvparten av dj-duoen Ella Guru Jukebox Jamboree tar turen fra Oslo til Trondheim ene og alene pga denne utstillingen – respekt. Hun smådigge blondina som alltid smiler på Bakgården Bar&Spiseri ved navn Camilla Ackermann har skrevet en bok med tittelen: ”Multinational Companies Business Strategies in Developing Countries: In Pursuit of Poverty Reduction”. Denne boken skal visstnok være bedre enn både “The Secret” og “He’s not that in to You”.

VINN FESTIVALPASS! NORWAY ROCK 2011 TEKST REDAKSJONEN Gubberocken er den nye vinen, eller spriten i kaffen som gutten i røyken sier. Norway Rock anno 2011 er oppe på beina igjen og nærmer seg med stormskritt etter at mørketallene truet fjorårets Kvinesdal-festival med konkurs (som med alle andre festivaler), noe den finfine line-upen kan vise til med blant annet Kvelertak, Meshuggah, The Darkness, Blood Command, Insense, TNT, In Flames og Alice Cooper på toppen av kransekaka. Festivalen

er ung i alder men gammel på erfaring og er landets største av sitt slag med nærmere 25.000 besøkende – det samme som en gjennomsnittlig norsk by. Woh, dude. . I år bys det også på thaiboksing, fotballturnering hvor publikum kan delta mot band og skaterampe. Dette vil du ikke gå glipp av, for våre gode venner i festivalledelsen har gitt oss festivalpass vi veldig gjerne vil gi til deg. Fantastich! Send mail til konkurranse@nattogdag.no med tema ”Norway Rock” og fortell oss hvorfor akkurat du bør være tilstede på årets festival.

Keen på å vinne et todagerspass til Pstereo kanskje? Let there be light! Alt du trenger å gjøre er å svare på disse enkle, vanskelige spørsmålene. 1. Hva heter det det tredje albumet til DumDum Boys? / 2. Hvor hadde Death From Above 1979 sin første reunionkonsert tidligere i år? / 3. Hvilket band som skal spille på årets Pstereo har Aquaphobia? BONUS: 4. Hvilket band assosierers med Robert Wadlow? Svar sendes til kristensen@nattogdag.no

TENKE I HEISEN Hvorfor tjener heismontører så mye spenn? De er selvsagt en liten yrkesgruppe, få lærlinger hvert år, bare de beste mekanikerne osv, men mange av dem er føkkings millionærer! Vi møtte en heismontør i oppgangen hos bestemor en gang. Han hadde Daytona Rolex, kritthvite hollywoodtenner og en grønn Mercedes E-klasse stående utenfor. «Unnskyld, er du heissjaktas businessadvokat?». I det siste har vi likevel skjønt hvorfor disse luksusinstallatørene fortjener plenty med gryn. Ikke noe sted på denne medialiserte dommedagskloden tenker vi for tiden bedre enn i heisen! Opp og ned tar vi den gamle stakkarn for å klekke ut nye planer om intervjuer med bakte poteter og kjøttballonger til himmels. Heisen er lissom en fri sone: fritt frem å kna venninna litt på puppen så lenge dere er i heisen … bare kos! Heisen er den nye Inspirerende Utsikten og heismusikken er en meditativ bliss.

5 1

BRYLCREEM Nå har vi prøvd i overkant av 200 forskjellige hårprodukter og konklusjonen er klar: Brylcreemen fikser fortsatt den beste slickbacken. Alle de andre produktene er overflødige. Case closed.

NATT&DAGS ØLBAROMETER Enkelte serveringssteder opererer med VIP’s, gullkort, kompiskort, søster- og familiepriser, happy hours, sperregrenser, kostyme-rabatt, Band Aid, dj-foran-navnet-ditt-rabatt and the list goes on and on. Her går vi basic og ignorerer all mikk-makk. Dette er streite priser om ikke forutsetter flørting, toalettvisitter eller noe i garderobeveien. Som halvlitersentusiaster har vi regnet om prisene til 0,5 når noen serverer pingle-øl (*0,4), øl i shotglass (0,33) eller pappa-øl (**0,6). Prisene tar utgangspunkt i ukas vakreste time; fredag klokka 22:00. Etter dette dobler noen prisen og setter på en covercharge på en hundrings, mens andre fortsetter med det samme hele kvelden – men nå vet du i alle fall hva du får servert ute akkurat når Skavlan er på tv-en inne.

6 1

TWITTI-LEAK NB NB: Nittitallets mest populære hersketeknikk, ironi, er fortsatt Vår Herre Skjebnens sterkeste slagvåpen! Det var Fagpressens Æres- og Nettprisvinnende Journalisten-redaktør, Helge Øgrim, aka @hogrim, som i seiersrus forvekslet Twitters søkefelt med publiseringsfeltet: 26. mai: «Vi fikk Fagpressens nettpris!», 19 hours ago: «Voldtekt + (sett inn mannlig TV2-kjendis)», 17 hours ago «Ved en teknisk feil sendte jeg et søk som en tweet. Beklager. Håper få sprer så det ikke belaster noen». Au da. Med påfølgende VGnett-sak og uunngåelig debatt, følger nå Norge de britiske fot(ball)spor med vår egen lille stygge versjon av twitter-lekkasje. Unge undulater fra de mektigste mediehus ytrer entusiasme over Twitters innersving på den sedvanlige nyhetsstrømmen gjennom redaksjoner og deres kontroll over samtidens alter og meningsforvalter; Informasjon. Så hva blir moralen? Kom deg på Twitter og følg samtlige media- og mediepersonligheter som har en tastaturfinger med i spillet, og du kan ta del i den etiske debatten før noen har rukket å vinkle den i kontekst.

7 1

Bobler: Tøsetwitring, mobilmisting, Lionel Ritchie, katter, rumeneren er den nye svensken, skinnvest 2.0, Max burger, EH. 8

6/2011

Ida Jenshus har fått Bendiksenprisen, oppkalt etter Arne Bendiksen, der artister i Norge er med og stemmer fram. Vi gratulerer! Social Intelligence Agent, Håkkifar og generelt Pappa Trondheim; Mats Mourier Stenslet har slått seg sammen med altmuligdame og Tante Trondheim Vibeke Hay Wold for å lage fiskesluk. Shitt fiske – vi håper det blir en Haysommer, som de skrev i Udresfeavifen...

Mormors stue .................................... 37

Brukbar .............................................. 67

Fru Lundgreens .................................. 39

Supa .................................................. 67

Ricks ................................................ * 39

Pair’a’Dice ......................................... 57

DownTown ....................................... * 31

Frakken ............................................ * 67

Crash ............................................... * 61

Krambua ............................................ 68

Familien ............................................. 49

Den Gode Nabo ................................. 69

Bakgården Bar og Spiseri ................. 68

Lille London ....................................... 71

Barmuda .......................................... * 62

Bari .................................................... 69

Vista ................................................. * 62

Bar Circus .......................................... 45

Cafe Løkka ......................................... 61

Kos ..................................................... 72

Blæst ................................................. 66

Raus .................................................. 69

Olavs Pub .......................................... 65

Vega ................................................... 84

Bær & Bar ......................................... 66

Lille London ....................................... 71


ad i das bj Ăśrn borg b o xfres h capric e c larks cl o u co nv e rse de pe c h e doc ke rs fred perry g- star gabor g ant humm e l h u sh pu ppie s ke ds l aco s te marc me rre ll n ike n ilson no rberto costa osc aria p ari s i enne playboy pu ma repl ay ri e ke r roc kport tamaris ti g er to mmy h ilfige r vag abo nd van s

b o x f r e s h 4 9 9 ,-

S a n d v i k S v e i e n 17 6 , S a n d v i k a . b y h av e n , t r o n d h e i m . J e S S h e i m S t o r S e n t e r , J e S S h e i m . k a r l J o h a n S g at e 14 , b o g S ta d v e i e n 3 - 5 , S t e e n & S t r ø m m a g a S i n , o S lo . w w w. n i l S o n S h o e S . c o m


POLITIKK

Basert på gravejournalisten Jeff Sharlets omfattende arbeid (medvirkende redaktør i Harpers og Rolling Stone Magazine, og professor på det prestisjetunge Darthmouth College, jou. anm.), presenterer N&D «Familien» – en godt dokumentert konspirasjon. TEKST TORE ANDVIG ILLUSTRASJON ANDREAS TYLDEN «Hva tror du jeg hadde tenkt om deg hvis du fortalte meg at du hadde voldtatt tre småjenter?», spør lederfiguren i den religiøse bevegelsen «The Family», David Coe, en ung mann på rekrutteringsmøte. Siden mannen som blir spurt er relativt normal, svarer han: «At jeg var forferdelig, et monster». «Nei det ville jeg ikke svart, og det er fordi du som medlem av Familien er utvalgt. De normale reglene gjelder ikke for de utvalgte. Moralen er til for massene.» Disse ordene kommer ikke fra lederne i en liten sekt forskanset på en godt beskyttet ranch i Texas. Medlemmene er hverken methhuer med færre tenner enn fingre og konstant noia, middelklasseungdom lei av det overfladiske konsumentsamfunnet på desperat jakt etter et formål, eller 17 dårlig trente og feite menn med familier, iført kamuflasjedrakter og ammunisjonsbelter som aldri sluttet å leke krig. Utsagnet kommer fra en av de eldste og sannsynligvis den mektigste fundamentalistiske organisasjonen i USA; The Fellowship, også kjent som «The Christian Mafia» og «The new Chosen». Medlemmene bruker selv navnet «The Family» og kaller hverandre brødre. Presidentkandidater og parlamentsmedlemmer, samt en rekke mektige og spesielt inviterte politikere og andre viktige personer fra USA og resten av verden møter til The National Prayer Breakfast – det direktesendte bønnemøtet «Familien» organiserer en gang i 10

6/2011

året. Organisasjonen har flere kongressmenn, admiraler, generaler, direktører for multinasjonale selskaper, dommere og senatorer blant sine medlemmer. Det finnes til og med nordmenn med forbindelser til organisasjonen. Bondevik og tidligere utenriksminister Vollebæk har fått åndelig veiledning i regi av «Familien». Forskjellen på denne organisasjonen og den fundamentalistiske nyfrelste folkebevegelsen vi kjenner fra TV-pastorer og megakirker, er at «Familien» er forbeholdt eliten. Du kan ikke bli medlem uten invitasjon fra et annet medlem, og det rekrutteres utelukkende fra de øverste hyllemeterne. Organisasjonen er ikke hemmelig, men vedkjente ikke egen eksistens før i 2009, og alt gjøres bak lukkede dører. Dessverre er det vi i gamlelandet som må ta på oss en del av skylda for at organisasjonen ble stiftet. Mannen som i 1935 startet «The Fellowship» er en forvirret landsmann som emigrerte til USA. Abraham Vereide het han og en natt i 1935 fikk han besøk av Gud. Vereide hevdet at Gud åpenbarte seg og overbrakte to prinsipper for å styre i Kristi ånd: Kristen Kapitalisme (les: laissez-fairemarkedsfundamentalisme) hvor det hevdes at økonomiske kriser kommer som straff for å ha syndet ved å gripe inn i frie markeder, ettersom markedets usynlige hånd egentlig er Guds måte å vise hvem han har valgt ut. Det andre hovedbudskapet er at vi i alle år har feiltolket Det nye testamentet. Å hjelpe fattige, ta vare på de svake og alt vi har hørt om hva Jesus forkynnet er misforstått. Det

var ikke et budskap ment for massen, men kun for Jesu utvalgte; disiplene. Budskapet Jesus forkynte i større forsamlinger var et annet: Det er de sterke som skal gi til de svake, men først må makten gis til de utvalgte. De sterke er Guds nye utvalgte og som utvalgte målbærer de Guds vilje. De må gis mer makt. Vereide hadde en Calvin-inspirert forklaring på hvordan man kjenner igjen de utvalgte: de har enten makt, penger, ekstraordinære talenter, privilegier, posisjoner eller status. Kort sagt eliten i verden. I dag er Familien organisert i celler, eller bønnegrupper som de selv kaller det. Alle medlemmene i en celle må dele alt viktig i livet sitt med de andre medlemmene og alle store avgjørelser skal tas sammen. Brødrene i en celle har vetorett over hverandres liv, og når det gjelder kvinner er organisasjonen enda verre enn forventet. På studiestedet for unge medlemmer opplevde grave-journalisten Jeff Sharlet, som mer enn noen annen er årsaken til at vi nå vet såpass mye om organisasjonen, at de unge mennene på seminaret ble oppfordret til å se etter kvinner som har erfaring med mishandling, fordi de ville komme tilbake og ofte være passende underdanige. Det fremkom overbevisninger om at kvinner helt klart er underlagt mannen og er der for å tjene han, slik mennene er der for å tjene Kristus. Målet deres er en verden styrt av deres hovedprinsipper, og internasjonal politikk er derfor noe de ønsker å påvirke. Diktatorene Papa og Baby Doc på Haiti, og Sudharto

i Indonesia er eksempler på ledere de har støttet. «Familien» kalte disse hendelsene (les: slakten) «en åndelig revolusjon». De støttet også opp under alle de sør-amerikanske høyrevridde diktaturene, og Omar Bashir, presidenten i Sudan, selv midt under de verste massakrene i Darfur. «Familien» har med andre ord en stolt historie å se tilbake på når det kommer til å være på riktig side i internasjonal politikk. For under en måned siden gikk senatorer med tilknytning til «Familien» ut og støttet den avsatte presidenten i Elfenbenskysten sitt desperate forsøk på å klamre seg fast til makten med vold. Hvis du har hørt om den nylig vedtatte loven i Uganda, som vil straffe homofili med dødsstraff, vit at «Familiens» Ugandiske søsterorganisasjon står bak, finansiert med midler fra «Familien». David Behati, parlamentsmedlemmet som fronter loven har gjentatte ganger vært i USA, på sponsede studieturer til «Familien». Han er på fornavn med den republikanske mindretallslederen i Senatet Mitch McConell, som på spørsmål om han, hvis han kunne, ville gått inn for å utrydde homofili i USA på samme måte, svarte: «I en perfekt verden så, men vi må begynne et sted.» «Familien» er den mektigste organisasjonen du aldri har hørt om og det nærmeste du kommer en sann konspirasjon. Forskjellen er at kristenfascismen til «Familien», og all deres aktivitet, ligger godt dokumentert og arkivert i pappbokser ved «The Billy Graham Center Archives», et kristent universitet i Wheaton, Illinois.


Gratulerer Trondheim! Nå starter Skyways direkte flyvninger til Stockholm. 1 avgang per dag mandag - fredag. For bookning og mer informasjon se vår hjemmeside www.skyways.se Vi kommer nærmere.

Velkommen ombord!

www.ekstremsportveko.com

JUNE 26TH - JULY 3RD. VOSS, NORWAY BASE, SKYDIVING, PARAGLIDING, KAYAKING, HANGGLIDING, RAFTING, CLIMBING, BIG AIR, MTB/BMX, LONGBOARDING, HORGI NED, FREERIDE, TRY IT

BIGBANG (NO), FAT FREDDY´S DROP (NZL) KVELERTAK (NO), REAL ONES (NO) SWOLLEN MEMBERS (CAN) PROVIANT AUDIO (NO)


Desperado, why don’t you come to your senses. TEKST KNUT MARTIN KRISTENSEN FOTO OSCAR STOLTENBERG JOHANSEN Snut er ut, snut er ut. Desperado har nettopp fortalt publikum på Træna- festivalen at det står to politibetjenter backstage og venter på dem. De har angivelig «vært snille» som lar dem gjennomføre konserten. Som straff må de underskrive på noe de ikke har gjort. Eller noe de ikke har eid om du vil. De ender opp med bøter større en hyra, samtidlig som politibetjenten (som tilfeldigvis er en tidligere Miss Norge) får klapp på skuldra av politimesteren for å ha satt et skikkelig eksempel. Desperado ga ut to album, spilte rundt 160 konserter og drakk 5760 pils fra starten i 2003 og til de la opp i 2006. Fem år etter de la opp har bandet henta frem provokasjonsbuksene på ny for å spille på Klubb Pstereo. Hei forresten, jeg heter Knut og jeg har jobbet for Desperado. Jeg har kjørt dem rundt på slitne punkehus rundt om i Europa, promotert skivene deres og nakenbada med dem i giftige farvann. På tampen av den alt for korte karrieren fikk de plateselskap og bookingbyrå i England, gode anmeldelser i

engelsk presse og det så faktisk ut som om de kunne stå foran et lite gjennombrudd. Så, plutselig, bestemte de seg for å gi opp. Bandmedlemmene har nå blitt voksne og fått kule jobber, mens jeg sitter igjen blakk og bitter og har mast om å få skrive denne saken for å få råd til mat. Derfor er da også mitt første spørsmål ganske naturlig. Hvorfor i helvete ga dere opp? – For å kunne bli populære i ettertid, for å ha reunion, sier de og ler. Jo, takk. Fin gjeng. – Helt ærlig så møtte vi veggen på europaturne, sier bandets vokalist Thomas Ryjord. – Vi hadde noen forferdelige dager da bilen vår, Betty Ford, brøt sammen. Vi så bensinen renne ut av den og deler falt av på motorveien. Det var leting etter verksted midt på natten og ekstremt misnøye. Kosta oss 25.000 kroner, noe som tilsvarte hyra for hele turneen. Vi måtte avlyse et par konserter på grunn av bilen og hadde fått feil adresse på et par av de vi faktisk rakk. Humøret var på bånn og vi krangla om spriten vi hadde igjen. Husker jeg masa meg til å kjøpe en flaske vodka fra et spillested, og jeg og gitaristen gjemte oss og begynte å drikke. Etter litt fikk

Vi gleder oss til å pusse rust av gamle låter. ” 12

6/2011

jeg for meg at vi skulle kjøre på tross alt, og booke ny turné. Da så vi på hverandre og begge skjønte at dette var slutten. Turnelivet er en fin tanke, men hverdagen. Ingen ville ofre mer. – Tanken på å turnere Storbritannia var også veldig tung. Det vi drev med var veldig på siden av engelsk bransje. Vi booka som regel turneene selv og tenkte ikke på marketing og ettervirkninger. Vi likte heller ikke å sitte å svare på elendige spørsmål fra britiske journalister som ikke skjønte hva vi drev med. Nå har hardcore blitt en veldig stor greie der, Metal Hammer og Kerrang skriver mye om det og banda reiser på store turneer med flere nightlinere og stor produksjon. Det ryktes at hardcorens absolutte powerhouse om dagen, Gallows, spurte om de kunne være support på den første englandsturneen, stemmer dette ? – Gallows hadde ennå ikke gitt ut førsteskiva si, men var på samme bookingbyrå. De spurte pent om å få være med, men vi orka ikke tanken på enda et band per kveld. Som regel var det tre-fire supportband hver kveld, det er allerede alt for mye. Så der har dere det altså, Desperado la opp, Gallows fikk en million pund i sign-on fee og ble verdenstjerner. Undertegnede, på sin side, er mest oppatt av at redaktøren må betale fakturaen snart slik at han kan kjøpe seg et brød.

Men hvorfor skal dere spille igjen? – Vel, vi har lyst å stå på scenen sammen igjen. Thomas hadde sjekka myspacsiden og sett at det var mange hits der siden vi slutta. Vi starta å prate om det så vidt i høst på diverse nachspiel og ble enige om å kun gjøre bryllup, konfirmasjoner og bar mitzvahs. Det viste seg dessverre at det markedet var alt for lite og at vi ikke passa helt inn. Men vi gleder oss til å øve igjen, og pusse rust av gamle låter. Eskild har laget en setliste han mener vi bør følge. Den endte på 25 låter. Så vi gleder oss stort, men er samtidlig mer nervøse nå enn aldri før. Hva er det beste og verste dere har opplevd på turne? – Det verste er definitivt biltrøbbelet. Og alle de plassene hvor det var fire supportband som drøyde så lenge at folk hadde gått hjem når vi gikk på. Men det er også veldig mange positive ting å trekke frem, som for eksempel siste gig da folk donerte penger til oss for å reparere bilen og sendte med oss masse mat til veien hjem. Og Øyafestivalen, da Thomas gikk på gjerdet for å stagedive. Publikum svarte med å trekke seg til sidene så han hoppa ned på den ledige plassen i stedet og gikk så langt som mic-kabelen rakk. Da jeg snudde meg så jeg 1500 mennesker som sto å stirra på meg. Desperado spiller på Klubb Pstereo på Blæst fredag 19. august.


! L E S R A V O B A N

m!

es av lokale le som kan bruk ka lo gs in øv t et pl er et kom ste åra bidratt til En musikkbinge Tipping har de si sk or N . fe of pr ører som le Norge. musikere - amat mmuner over he ko i r ge in kb ik le 100 mus t, trom sammen å plassere ut he em et instrumen fr nn Fi r? bo du inge der bovarsel trengs Er det en musikkb lydisolerte, så na er ne ge in kb ik us t øvinga! M en gjeng og star definitivt ikke! plevelser Rom for ekte op

creooslo.no Foto: Sigve Aspelund

de v a 0 0 1 t e d r e Nå


Litteraturkritikeren Sir Arthur Thomas Quiller-Couch (1863–1944) hadde en teori om at det kun eksisterer syv grunnfortellinger, og at alle historier som noensinne er fortalt, bare er varianter av disse. Norsk musikkpresse, på sin side, klarer seg helt fint med to – den om Ikaros, og den om Marit Bjørgen.

14

6/2011


Påstand: Norske musikkjournalister har en så begrenset fortellingspalett at de må bruke det samme skjemaet på Elvira som på Marit Bjørgen. TEKST HÅVARD NYHUS ILLUSTRASJON MARIUS PÅLERUD Du har fått det med deg, hva? Elvira Nikolaisen er tilbake i form. Etter den «opplagte» debuten og den «nedslående» andreplata er hun tilbake «slik vi kjenner henne»; i «god, gammel form». Ikke nok med det: Hun har «lært av den vonde tiden». Varianter av denne fortellingen om triumf, motgang, botsøvelse og forløsning (en oppskrift ikke ukjent for oss som er glad i sportsfilmer) gikk igjen i samtlige (!) lanseringsintervjuer og i noe sånt som ni av ti anmeldelser av Elviras tredjeskive, Lighthouse, som ble sluppet i mars. Flere av reporterne og anmelderne virker noe usikre i omgangen med både det ene og det andre, men én ting vet de nå: At den andreskiva til Elvira, den er skikkelig dårlig altså. Jeg skal ikke ta stilling til elendighetsbeskrivelsen her (selv om jeg registrerer at det går an å være uenig), men si noe om hvordan fortellinger om karrierekonjunkturer gjentas og reproduseres til de står igjen som stivnede karikaturer i granitt, og ingen lenger er i stand til å korrigere dem. Dette er ingen diskusjon om Indian Summer var en fiasko eller ei, kall den hva du vil for meg. Problemet er ikke at noen mener den er mislykket, problemet er at ingen klarer å tilvirke et alternativt blikk, men i stedet adopterer nøyaktig det samme fortellergrepet som alle de andre i Den store sofagruppen vi

kaller norsk musikkpresse. Hva skjer når alle rundt stuebordet aksepterer og videreformidler det samme narrativet uten å mukke? Hva skjer når journalismen tilrøver seg regien på et liv og fører det opp i tre akter? Hva skjer når Elviras karriere presses inn i et sportsfilm-tablå? Asbjørn Slettemark oppsummerer ideen om Elviras livskurve i et oppspark på Lydverket 3. mars: «Elvira Nikolaisen ble en av landets største popstjerner da debuten solgte 50 000 og hun sang en duett med Bjørn Eidsvåg. Så kom nedturen da oppfølgeren knapt viste seg på salgslistene.» (For ordens skyld opplyser Sony Music at Indian Summer er solgt i 20 000 eksemplarer. Det er til sammenligning sju ganger så mange som «crossover-suksessen» Smugglers av We solgte.) Slettemark fortsetter: «Nå har hun ristet det av seg og er tilbake.» Vi merker oss to ting: Lydverket, NRKs motkulturelle alibi, måler suksess i (forestillingen om) antall solgte plater, subsidiært om vedkommende har blitt invitert hjem til Bjørn Eidsvåg; og to: en nedtur er noe man kan «riste av seg». Med god hjelp av Lydverkets medarbeidere, naturligvis. Noe prematurt forskutterer de også at denne nye plata vil gjøre det vesentlig bedre enn Indian Summer. Lydverket-kollega Marius Asp gjentar påstanden om «Elvira Nikolaisens ’vanskelige andrealbum’» i sin nettanmeldelse. «(Den) unnlot å gjøre de store krusningene i vår

hjemlige popdam (…)», skriver han. Hva slags kriterium han legger til grunn er uklart, men siden dette er Lydverket kan vi tippe at det dreier seg om salgstall. Asp får støtte av Svein Andersen i Oslopuls: «Flyten og sangene er på plass igjen», skriver han. «Elvira Nikolaisen har opplevd hvor vanskelig popfaget kan være. Fra braksuksess med debutalbumet Quiet exit til det motsatte, med det vanskelige annetalbumet (sic!) Indian Summer. Hun var en artist som klarte å skape nærhet. Så ble alt bare anonymt.» Uff da. Men fortvil ikke. «Etter tre års pause er hun nå tilbake på rett spor igjen (…)», forsikrer Andersen. I det ledsagende portrettintervjuet gjentar Aftenposten-kollega Robert Hoftun Gjerstad påstanden, som ikke lenger ligner en påstand så mye som et vedtak: «Hun hadde mildt sagt suksess med sitt første album Quiet exit», skriver han. «(…) men floppet med oppfølgeren.» Det samme har NTB fått ferten av. Telegramleverandørene, hvis formålsparagraf det er å være korrekte og måteholdne, starter telegrammet i den modusen vi har lært dem å kjenne: «Lighthouse heter Elvira Nikolaisens nye album, som kommer fredag og er hen-

nes første på tre år (…)». I neste ledd går de utover sitt tradisjonelle mandat og videreformidler det som ikke lenger ligner et vedtak så mye som en offisiell domsavsigelse: «(…) etter en oppfølgerplate som floppet.»1 Rune Slyngstad i Fædrelandsvennen er mest opptatt av en Tromsø-konsert for drøye seks år siden. «Under Bylarm i Tromsø (…) var Elvira Nikolaisen artisten alle snakket om.», skriver han. Nå har det imidlertid «vært stille lenge (…)». Ingvild Wedaa Tennfjord i Dagbladet Magasinet er også opptatt av denne stillheten. «Nedturen kom så det sang», skriver hun i den faste intervjuspalten «På tomannshånd». «Fem år etter at man ikke kunne skru på radioen uten å høre «Egypt Song», har (Elvira) sett begge sider av medaljen.» VGs Stein Østbø går meta og kommenterer selv medias foretrukne fortellergrep: «Elvira Nikolaisens lille nedtur med det forrige albumet har vært flittig kringkastet i mediene den siste tiden (…). Det ansporer ham likevel ikke til selv å problematisere narrativet.2 I stedet bruker han det som springbrett for historien om frukten som må modnes: «(…) hun har tydeligvis brukt tiden godt»,

I once had a girl, or should I say, she once had me. – «Norwegian Wood», (Lennon/McCartney)

1. Non sequitur: Noe inkonsekvent virker også Oda Faremo Lindholm i Dagsavisen. «(Elvira) gikk derfor på en noe overraskende flopp med forrige album (…)», skriver hun. «Forventningene til Lighthouse var følgelig store.» Store? Hvorfor det? Burde ikke forventningene være ditto lave, om karrieren viste en slik nedadgående formkurve? 2. Dagbla’-anmelder og redaktør i musikkmagasinet Eno, Eirik Kydland begynner også i det selvrefererende hjørnet: «Nikolaisens tredje plate har gjennom intervjuer og forhåndsomtale fått følgende narrativ stiftet til seg: Etter suksessdebuten Quiet Exit floppet Elvira med andreplata Indian Summer, men nå er hun tilbake. «Comeback!» Vel, salgstall er nå én ting, men Indian Summer var da slettes ikke så dårlig?». Han er altså (delvis) uenig i narrativet, men klarer ikke la være å snakke om det han heller. Man kan spørre seg: Hva er det med denne fortellingen som gjør den så uimotståelig – selv når man ikke kjøper den? 6/2011

15


Den norske musikksamtalen er en hviskelek så enkel og høylytt at alle gjentar det samme.” skriver Østbø og trekker frem tekstene og spesielt «Time» (duh) som den beste låten. I den assisterende reportasjen skriver Halstein Røyseland at Elvira «har brukt låtskrivingen som terapi» og at hun er blitt «herdet av motgangen». Audun Vinger i Dagens Næringsliv er mer forsonlig vis-a-vis Indian Summer: «Ved utgivelsen av Quiet exit (2006) ble Nikolaisen dyttet fremover på en veritabel bølge av bransjegoodwill», konstaterer han. I stedet for å servere leksa om andreplatas miserable nedslagskraft, gjør han et saktmodig forsøk på å gi den litt oppreisning: «Etter Indian summer ble hun derimot frosset ut av det gode selskap (…)». Hvorfor? I stedet for å peke på artisten, retter Vinger fingeren mot omgivelsene: «Mest av alt tror jeg sounden ikke falt i like god jord. Etter noen år med renessanse for den (på overflaten) runde vestkyst/countryrock-sounden, var nok tidsånden på vei annetstedshen, mot uroligere farvann.» Det var altså ikke plata som sådan det var noe galt med. Det var publikum som ikke lenger visste å sette pris på «sounden». Eller vent. Lenger ned i anmeldelsen har Vinger ombestemt seg. Det er visst Indian Summer det var noe galt med likevel: For det første var den «for lik den foregående», og for det andre hadde den hadde «færre opplagte hits» (@Vinger: er det ikke mest opp til nettopp «omgivelsene» eller «jordsmonnet» om noe blir en hit eller ei?). Men aldri så vondt at det ikke er godt for noe, trøster Vinger. Det er nemlig «mer å hente hos Elvira Nikolaisen nå (…) de tre årene i regional og offentlig landflyktighet har gitt rom for tyngre følelser.» (min uth.). Det samlede trykket i lanseringsperioden ble så overveldende at selv Elvira, om enn noe motvillig, begynte å akseptere premisset om «årene i landflyktighet». Slik en siktet kan begynne å produsere falske tilståelser under politilampene, kom små tilløp til bekjennelser. Igjen er passiaren på Lydverket symptomatisk: «Førsteplata di ble jo en braksuksess», begynner Slettemark med sitt ferske lynkurs i programlederfaget. «Så kom andreplata som ikke var i nærheten. Kossen opplevde du det?». «Det høres veldig brutalt ut når du sier det sånn», protesterer først Elvira før hun snur litt og gir programlederen noe: «Og det var jo på

en måte det.» Men Slettemark er ikke fornøyd ennå: «Det må jo ha vore skuffande?», presser han. «Nå er du som Skavlan», kvitterer Elvira og smetter elegant ut av rammefortellingen («sterkere av motgangen») Slettemark hadde staket ut. Narraktiv narratologi Det er et større poeng her. Når en samlet musikkpresse ukritisk forvalter og videreformidler slike fortellinger, er det ikke bare det at vi (og artisten) blir dritt lei. Når Skavlanismen – gjerne i tospann med plateselskapenes pravdeling som ønsker å selge «en god story», enten den er der eller ei – reduserer samtalen om musikk til et fattig utvalg grunnfortellinger mister vi også noe helt vesentlig på veien. Det vi burde være mer oppsatt på å identifisere enn dramaturgi og formkurver: Nemlig bra skiver og låter. I stedet blir svinaktig god musikk, kanskje ikke minst fordi den nettopp unndrar seg medias logikk, ofret på Den gode fortellingens alter hver musikktirsdag. Fortellingen om Elvira og hennes V-kurve er bare ett eksempel. Sommeren 2009: 25. juni dør Michael Jackson, to måneder senere, 29. august i Paris, kjekler Liam og Noel for siste gang. To enorme, men i vesen vidt forskjellige karrierer er over. En skulle kanskje tro at nekrologene ville avspeile dette og benytte høvet til å ta et sidelengs og revisjonistisk sveip over deres respektive diskografier. Kanskje vi kunne lære noe nytt om de avdødes musikalske etterlatenskaper og idiosynkratiske krumspring? Nei da. I stedet ble vi avspist med nøyaktig Den samme fortellingen i begge tilfeller. Ferdigskrevne dødsannonser på autopilot fortalte at de to første platene var fenomenale (særlig den første, selv om det var nummer to som var bestselgeren), plate nummer tre var «oppblåst», «stormannsgal» og «for selvbevisst», (hvem har forresten bestemt at dette er dårlige karaktertrekk i musikken?) og at i det fireren så dagens lys hadde de fleste (minus noen millioner, da) mistet interessen. Det er flere ting å arrestere i denne rammefortellingen, men jeg skal begrense meg til selve premisset: At et liv, karriere og en diskografi på død og liv skal oppsummeres i en formkurve dandert etter et etablert og

velkjent tema. Denne gangen var det myten om Ikaros, han som fløy for nærme solen og ga hybrisen et ansikt, som tjente som mal. Tre korte eksempel denne gangen: I sin nekrolog, som mest er en hyllest til døden som karrieretrekk, skriver Sven Ove Bakke om Jacksons karrieremessige sotteseng og kvitterer med en pussig bemerkning om at «publikum (…) hadde forlatt ham». Om det er slik at hr. Bakke virkelig styrte klar av Michael Jackson-fansen på nitti- og totusentallet, er det nesten fristende å hekte seg på Dagbla’-journalisten neste gang han skal ut på byen. Ole-Martin Ihle sier mye innsiktsfylt om Jackson i et intervju i Dag og Tid, men klarer ikke helt la være å snakke om formkurve han heller. Etter at samarbeidet med Quincy Jones opphører, møter vi bare en «banal» Jackson, hevder Ihle, og tilskriver Quincy store deler av æren for de klassiske Jacksonskivene. Hva med formkurven til Quincy, Ihle? Hvordan har den vært etter at Jackson hev ham ut av studio? I avskjedsteksten «Vi som en gang elsket Oasis» lener en forurettet Sven Ove Bakke seg på trøtte sjablonger om Gallagher-brødrene som «grenseløst brautende», «kokainsniffende og storkjeftede lads med Manchester City-trøyer» som «blandet Beatles, T-Rex og Sex Pistols» med hell og senere med mindre hell. Han skisserer et kunstnerisk konkursbo. «(Dette) er historien om bandet som hadde det, mistet det og aldri fant tilbake til det. Mer enn ti år i en ørken preget av uinspirert bluesrock og brutte løfter», skriver han og minner om en som har blitt forlatt ved alteret. Forslag til neste kommentartekst: «Vi, de forsmådde». Igjen, akkurat som med Elvira: Det kan godt hende at «det er noe» i denne historiske nedtegnelsen, slik det også «er noe» i bryllupstalemetoden (tre anekdoter forteller hvem du er). Poenget er hvor ukritisk slike narrativer forvaltes – og hvordan de dermed stenger for musikalske høytidsstunder litt utenfor allfarvei. Den som salderer like nådeløst som Bakke og Ihle vil i det hele tatt gå glipp av veldig mye digg musikk.3 Menn som heier på kvinner Du skal ha et passe kaldt hjerte om du bruker det at Bakke er en ihuga Kongsvinger-patriot (fotballaget)4 mot ham, men som symptom – det var han som kom trekkende med fotballdrakter og Blur-rivaliseringen – er han et lett bytte. Dette evinnelige fokuset på artistenes

bestenoteringer, formkurver, hovedmotstandere5 og varierende prestasjoner tilhører et språk som er importert fra idrettens verden. Denne invaderende idrettssjargongen ble ekstra synlig under Lighthouse-lanseringen, siden plateslippet falt sammen med Ski-VM i Holmenkollen. Akkurat som Elvira var en viss løperske fra Rognes ved Støren «tilbake i toppform». Etter «brakdebuten» i Val di Fiemme tilbake i 2003 hadde det nemlig vært opptil flere kjipe år med «motgang» og «nedturer». Men nå folkens! Nå har hun «ristet av seg skuffelsen». «Herdet av motgangen» er hun tilbake. Her i studio hos oss! Som Slettemark ville spurt (etter først å ha konferert med programlederkortene sine): «Kossen opplevde du det, Marit?» Nå skal det godt gjøres å argumentere mot at Marit Bjørgen har hatt gode og vonde år – det er bare å telle antall medaljer. Poenget her er at motgangen blir brukt som en forutsetning for det som i neste instans blir det media-sanksjonerte comebacket. Slik Marit trengte motstanden for å få ny fart i sporet; var Elvira avhengig av litt ising i rubben for å kunne formidle – som Vinger argumenterte: «tyngre følelser». Jeg skal ikke trekke analogien lenger, annet enn å antyde at her er det mer enn nok stoff til helaftens middagskonversasjoner også utenfor den innerste kretsen i feministblekka Fett. Her nøyer vi oss med følgende observasjon: Er den norske musikkpressen så dårlig utrustet at den må bruke de samme skjemaene som sportsjournalistene? Det mest kuriøse eksempelet på sportsimperalismen – muligens med unntak av Spellemannprisen – er likevel Lydverket, hvis to siste TV-programledere (Asbjørn Slettemark og Ingerid Stenvold) begge har glidd friksjonsfritt mellom musikk- og sportsredaksjonen i NRK. De porøse skilleveggene hos NRK er imidlertid ikke bare et lokalt værproblem på Marienlyst, de avspeiler et større strukturproblem. Hva forsvinner når «Hva føler du nå?» i målområdet eksporteres til Youngstorget og «Kossen opplevde du det?». Skjemavelde! Nå! Sir Arthur Thomas Quiller-Couch hadde en teori om at det kun eksisterer syv grunnfortellinger og at alle historier som noensinne er fortalt, bare er varianter av disse. Norsk musikkpresse, på sin side, klarer seg helt fint med to – den om Ikaros, og den om Marit Bjørgen. På tide å utvide fargepaletten.

3. Dessuten: «Alle mine favorittplater er firere», har Kenneth Ishak uttalt. Fortellergrep som legger opp karrieren etter en serie orienteringsposter i en ferdig stiplet linje fra start til mål, vil nødvendigvis hindre det som bør være hovedmålet: Å gjøre seg kjent med terrenget, med alle de myke firer-tuene. Som orienteringsløperen vil fortelle deg: Den beste veien mellom to punkter er aldri en rett linje. Derfor skal du også drite i de som forteller deg at du skal hoppe hele veien frem til Some Girls (1978) når du er ferdig med Exile On Main Street (1972). Ta en avstikker til Black and Blue (1976), da vel. Ikke like bra, men gud bedre så mye festligere. En klassisk firer. 4. Sjekk ut bloggen hans «Gi meg en K» på http://kilfotball.blogg.no En klassisk firer. 5. I sin anmeldelse spekulerer Audun Vinger om den kvinnelige artistkollegaen Christel Alsos kan ha stjålet markedsandeler fra Elvira. 16

6/2011


natt&dag 30.05.11:visittkort

30-05-11

10:54

Side 1

! t e Nyh

Fra

49,TRONDHEIM



DOVRE

OSLO



STAVANGER





Oslo - Dovre Trondheim Oslo  Olavsgård Gardermoen Hamar Brumundal Moelv Lillehammer  Øyer Fåvang Ringebu RØROS Vinstra Kvam  Otta Dovre Dombås Oppdal  Berkåk Lundamo Melhus Klett Heimdal/Tiller Trondheim 

KRISTIANSAND

Gratis trådløst internett og strøm ombord

God benplass og justerbare seter • Alternative seteløsninger • WC og 220 volt

Oslo - Røros Trondheim Oslo  Olavsgård Gardermoen Romedal Myklegard Elverum  Rena  Koppang Atna Hanestad  Alvdal  Tynset  Tolga Os Røros  Glåmos Ålen Haltdalen Singsås Kotsøy Støren Lundamo Melhus Klett Heimdal/Tiller Trondheim 

sbuss– s e r p E k s – R ø ro s O s lo h e im Trond

Oslo - Kristiansand Stavanger Oslo  Sjølyst  Lysaker  Høvik  Drammen  Fokserød  Torp lufthavn  Skjelsvik Kragerø Risør Fiansvingen Arendal  Grimstad  Lillesand  Dyreparken Håneskrysset  Bjørndalssletta  Kristiansand  Søgne Mandal Vigeland Lyngdal  Kvinesdal Flekkefjord  Moi Egersund Vikeså Ålgård Kongeparken Sandnes  Stavanger 

 Fast holdeplass fra Oslo  Fast holdeplass fra Stavanger og Kristiansand  Fast holdeplass til og fra Trondheim

For bestilling og ruteinformasjon:

Mulighet for kjøp av billetter på bussen på de faste holdeplassene med kort/kontant


GUIDE TIL VERSTIVAL

Nederlaget guider deg til årets verstival. TEKST NEDERLAGET I 1898 ble den første musikkfestivalen i Norge arrangert av Grieg i Bergen. Det gikk utrolig dårlig. Folk var ikke interessert i fyren som stod og spilte hardingfele i ei uke i strekk, de løp i stedet rundt og kopulerte, spydde og pissa over hele festivalområdet. Opp i alt dette stod det en kremmersjel som representerte landbruket i Norge på den tida, og resten er, som de sier, historie. Her er vi over hundre år etterpå, og tradisjonen med at jordbruksindustrien inviterer mennesker til å høre på musikk mens de gjødsler marka til bøndene med kroppssekret er fortsatt like aktuell som den var den gang da. Ja, det er den tida på året igjen. Nei, ikke den hvor media forteller deg historiske fakta som du ukritisk svelger, den greia er dessverre ikke sesongbetont. Vi snakker om den tida hvor du blir minnet om hvordan sola ser ut, og du kommer deg ut av huset og blir entusiastisk over livet ditt igjen. Og akkurat idet du har blitt vant med det gode liv, og lurer på hvorfor du ikke er ute blant disse lettkledde og bekymringsløse menneskene oftere, så forsvinner sola. Og du går tilbake til å ligge i fosterstilling i dusjen og grine i skam over forfedrene dine som mente det var en god ide å flytte til dette isødet i utgangspunktet. Så, for å utnytte de stakkarslige finværsdagene burde man jo så klart dra bort en tur, og hva er vel da bedre enn å dra og ligge i bakrus ei uke i strekk i et overoppheta telt som det er 50/50 sjanse for om står dagen etterpå når du våkner eller har blitt gjort om til et gjørmereservoar? Ganske mye, men hvis du følger tipsene våre, så får du i hvert fall litt mer ut av det enn mannen i gata. Nei, mannen i gata trenger ikke å vaske den gjørmebefengte kroppen sin med våtservietter, men la oss ikke dvele ved detaljer. Etter å ha vært hyppige festivalgjengere siden starten av nittitallet sitter vi på et utømmelig forråd av legendariske festivalhistorier som innholder helt usannsynlige mengder

nakenhet, illegale rusmidler og generelt dårlig oppførsel. Basert på summen av disse erfaringene deler vi mer enn gjerne noe stalltips for de som kommer hjem fra festival år etter år og ikke har annet å fortelle om enn hårsveisen på Sivert Høyem og det skiftende været. ALKOHOLKONSUM Festivaler er egentlig bare som å være på byen i alt for mange dager i strekk. Ingen gidder egentlig å feste mer, men de kommer seg ikke hjem, og drikker bare enda mer alkohol for å tolerere musikken og folkene. Musikkfestivaler er som hu jenta med heksehåret på byen som du hater på starten av kvelden, men etter uante mengder alkohol går hånd i hånd med på slutten av kvelden. Du vet det blir pulings, men når du våkner dagen etterpå må du helt sikkert sitte og bli spådd i to timer før du får dra hjem. Bare at på festivalen får du pult hu samme dama, men her er hu sjonglør, og du må sjangle deg igjennom et hinderløp av idioter med devilsticks og akutt hippiesmittefare fra vegetarburgersjappene og aromaterapipølsebodene før du kommer deg over målstreken. Omvendt pulingsproblematikk. Det sier seg selv at man ikke kommer seg igjennom dette uten uante mengder alkohol i sekken. Ja, polvarer koster penger, men det koster ikke en dritt mot hundre plastbeger med en kvartliter søppeløl til «full idiot»-pris. Dessuten kommer du til å møte på en haug mennesker. Uante mengder mennesker. Mennesker som liker å vise seg frem for andre mennesker med store hatter og løsrastahår. I tillegg møter du garantert han raringen med fem generasjoners nedarva klesskap fra klassen din på barneskolen og hu rare jenta med heksehåret du pulte i en tidligere metafor. Det er usikkert hvorfor dette skjer, men forskere mener visst at mennesker oppsøker ting fra fortida si. Så disse folkene blir vel da i så fall tiltrukket fra mils omkrets av den velkjente urinlukta, ut av nostalgi fra skolegangen sin når de lå med trynet ned i pissrenna mesteparten av tida.

VALG AV FOTTØY Når det på tampen av kvelden kampes om å krype inn i teltet til de mest overstadige jentene sier det seg selv at et par gode gamle armyboots er langt mer effektiv for å sparke balle enn et par grelle sandaler. Nederlaget-hippiefaen, 1-0. Fottøyet gjør seg også gjeldende når man skal traske rundt og stjele heimertdunker og sannsynligvis løpe i fra spritgrådige utkanttrøndere som har lempa krøtter fra barnsben av. Boots slår tresko når som helst. Trendy tøysko er heller ingen schläger om man vil holde seg

trasking, men det er verdt det. Hvis man er scat/piss-afficionado setter du det opp rett innmed gjerdet eller toalettene, hvis ikke setter man det aller helst opp et par steinkast unna nærmeste telt. Slik fremstår man eksklusiv og utilgjengelig for idioter, samtidig kan man ha bukkake-fest i teltet uten å tiltrekke alt for mye oppmerksomhet. Man slipper også å kaste bort energi på å rundjule idioter som ramler over teltet eller pisser på det.

varm og tørr på beina. Ingenting er en større turnoff enn å bli streifa av et par skrukkete, iskalde tær når man ligger i 69 og inspiserer nykonfirmanter. Og for guds skyld behold skoene på under hele festivalen. Uansett hvor blaute og jævlige de måtte bli. Man skal aldri bli mer naken enn buksa på knærne og om man er bereist i entropiens verden vet man at så lenge du har puls og genererer kroppsvarme vil skoene bli tørre til dagen derpå. Det viktigste er at man til enhver tid er klar for å lage fotavtrykk i bakhodet på tapere og tuppe smårips ut av teltet før de blir sentimentale på morgenkvisten. TELTPLASSERING Teltet slår man selvsagt opp helt ytterst på festivalområdet, dermed blir det litt ekstra

VALG AV FESTIVAL Pstereo: Virker jo kult, men sist gang vi prøvde å slå opp telt på Marinen under festivalen, ble vi kasta på glattcella. Pass uansett på å smile pent under hele festivalen, for du blir hundre prosent sikkert moteblogga dritten utav. Selbufestivalen: Garantert pulings uten å måtte bli spådd dagen derpå. Halvlubne chicks i markeringstusjfargede klær og plenty foundation er bedre enn suicidale kjerringer med dreads som holder seg unna Dr Greve på grunn av fraværet av soya i innholdsbetegnelsen. Vannspeilet: Hahahahaha. Sjekk den plakaten da. MAGISK! Vi tenkte egentlig å liste opp en haug festivaler her, men jeg greier ikke slutte å le, så jeg tror vi avslutter der. Du må da faen meg greie å finne ut av noe selv også. 6/2011

19


Designcontainer.no

VERDENS MEST POPULÆRE BETALINGSMÅTE

Psst!

Husk å veksle avgiftsfritt hos FOREX Bank før avreise og når du kommer tilbake. God tur!

Last ned valuta-appen til iPhone.

Velkommen til butikkene våre for veksling eller tilbakeveksling, med åpningstider som passer deg.

STAVANGER KLUBBGATA 1 • TRONDHEIM SENTRALSTASJON • LILLESTRØM ST. • OSLO SENTRALSTASJON • ØVRE SLOTTSGATE 12 • FRIDTJOF NANSENS PLASS 6 • BRUGATA 8


FESTIVALGUIDE FOR TRIVELIGE TRØNDELAG Det finnes flere festivaler enn det finnes kommuner i Norge. Vi ser ikke det negative i det. TEKST KARI KRISTENSEN / WENCHE SUNDT BENDIXVOLD SOMMERFESTIVALEN Årsøya Selbu, 24.-26. juni Festivalpass: 850,Sommerfestivalen har vokst seg stor med slagordet «Norges beste fest», og det er den sikkert også for deler av Norges befolkning. Hvert år ekspanderer festivalområdet, de selger flere billetter for hvert år som går, og D.D.E er fremdeles headlinere (for tiende år på rad). Når jeg ser på line-upen er det ikke bare D.D.E som har spilt her før, men gamle travere som Hellbillies, Postgirobygget, Too Far Gone og Nazaret er også plakaten. Selbu viser likevel at de er med på «trendene» og har booket både Madcon og Tone Damli Aaberge som det jeg tror er de unge og lovende blant line-upen. Men det er vel ikke på grunn av musikken at man drar på festival. Så lenge de fleste bygde- og drabantbyfolkene samles på samme plass med hver sin campingvogn med innebygd boomblaster er det duket for en helg med masse moro (les: karsk). Vi kommer om de har hjemmebrent på dispenser.

EAT THE RICH Svartlamon, august Festivalpass: Gratis Same same, men sykt arti! DIYfestival midt i hjertet av Trondheim. Her kommer du som du er, og får servert det som finnes. Hvert år er den evige diskusjonen om det faktisk blir Eat The Rich dette året, og som regel blir det festival til slutt. Ingen vet helt når festivalen er, men slutten av august/begynnelsen av september gir en pekepinn. Det er stort sett de samme UFFA-bandene som spiller hvert år, men de jomer også til med andre band fra nabolaget; G.O.D.S, Rodgers og Daily Hum. Du kan ta med medbrakt eller kjøpe billig pilsner og sterk(!) svart kaffe i nabogården, blir du sulten er det som regel sodd å få tak i fra den andre naboens kjøkkenvindu. Telt med djs, og koselige nachspiel med bål er heller ikke å forakte. Det er superkoselig og primitivt. Entering Svartlamon.

5 1

1 1

STEINKJERFESTIVALEN Steinkjer, 23.-25. juni Festivalpass: 990,- + avgift Steinkjerfestivalen satser på mye norsk dette året, unge og lovende så vel som godt etablerte, og det er godt å se så mye bra norsk på en og samme festival. Ut fra line-upen er det tydelig at festivalen har et mål om å nå et bredt publikum, og jeg tror at ved å kjøre opp Steinkjers egne stolthet Motorpsycho – i tillegg til Hellbillies og deLillos – så safer de på billettfronten. Det er helt greit, men lite spennende. Ingen store utenlandske headlinere? Det som derimot er spennende med festivalen er at de også har booket mange nye artister som når et yngre og mer bevisst og krevende publikum. Kråkesølv, Shining, Young Dreams, Pelbo, Monolithic, 22, Djerv, Your Headlights Are On, The Avalanche og Inman Hill. Mange av bandene er ikke bare norske, men har fotfeste i Trøndelag. Festivalen viser at de tør, og ikke minst støtter opp om musikkmiljøet i Midt-Norge. Dér vinner de litt kred hos oss – det blir faktisk ikke helt feil for en byfis å ta turen til Steinkjer i år. Clawfinger er den store headlineren til Steinkjerfestivalen i år – noe som faktisk ikke bare er kult, men dødskult. Sånn helt på slutten vil vi takke festivalsjefen for hyggelige mailer med sexy approach og innføring om hvordan mediebransjen egentlig fungerer. Får vi festivalpass siden dere får spalteplass? Hadde vi vært en blogg og ikke avis, hadde vi så klart lagt på en smiley her.

JORDDUNFESTIVALEN Frøya, 14.-16. juli Festivalpass: 1000,Festivalen får masse poeng for fine omgivelser, ikke bare fine, men dritfine omgivelser. Sjøen er nærmeste nabo og sjømat er din beste venn. I all denne idyllen har man laget festival, rockefestival. Årets line-up scorer klart med Kyuss på toppen, og UK Subs i helene. Kudos! Your Headlights Are On kommer for andre år på rad, og Joddski, Death by Unga Bunga og Susanne Sundfør troner toppen hos de norske bandene. Fin og liten festival, bærer preg av drikkekulturen på bygda. Hjerte.

3 1

TYDALFESTIVAL Stugudal 15.-16. juli Festivalpass 670,Mitt bitre hjerte blør alltid når jeg ser festivaler med headlinere Erik&Kriss, Sie Gubba, Björn Rosentröm, en Idol-stjerne og en X-Factor-stjerne – men i ettertid er det blitt klart at Skambankt, CC Cowboys, Tre Små Kinesere og også John Olav Nilsen&Gjengen er klare for å trøkke til i Tydal. Jeg kan ikke forstå annet enn at dette sikkert kommer til å bli en kjempefest for folk i Tydal og omegn. Om det trekker noe av Trondheimsfolk, må det i så fall være en promille av befolkningen – men Tydal er jo en hyggelig kommune og festivalpasset er heller ikke å kimse av. PS: Jahn Teigen, Bettan og The Hærmætti Tysland Band kommer også, og da må jeg nesten klappe litt for de.

7 1

2 1

VANNSPEILET Orkdal, 24.-25. Juni Festivalpass: 599,Ja. Hvor skal vi begynne? Vi kan starte med fjorårets mannehulder og Storåsgeneral Sveinung Sundlis nydelige festivalposter lekkert dandert med én stk Volvo 242 77’modell samt to stykk nysprayede oransjsapiens. Det er ikke annet enn å bøye seg i støvet for hertugen av PR – god eller dårlig – Vannspeilet-posteren er omdiskutert i et hvert hjem. Om han spiller ironi-kortet eller faktisk satser på å gli rett hjem i baksetene til 242’ene på Orkanger, er et mysterium. Vannspeilet blir en slags konkurrent til Sommerfestivalen i Selbu, hvorpå Vannspeilet leder omtrent 10-0 på line-up og det samme gjelder pris. Festivalen glimter til med fine navn som Cunninlinguists, Montée og John Olav Nilsen&Gjengen – mens bøndene sikkert jubler over navn som Admiral P og Erik&Kriss. Jeg tipper Vannspeilet blir en ganske grei suksess, der også en del byfolk kommer til å turen. Og stranda som «årets feiteste fest» skal skje på, er faktisk ganske fin. Plutselig er vi der selv, med unnskyldningen «Vi er her bare for Cunninlinguists altså».

6 1 OLAVSFESTDAGENE Trondheim 28.-31. juli Olavsfestdagene er først og fremst for alle; familier, barn og godt voksne – for å danse på graven til Olav Den Hellige. Men nest først og nest fremst er den for den gamle vinen, vanskeligere forklart; den gamle kultureliten som sitter med nesen godt dyppet i en godt lagret Nebbiolo. I fjor hadde de ellevill suksess med Kent i Borggården, noe som var tåredryppende vakkert i sommernatten. I år tipper jeg Olavs Party Days ønsker at Karpe Diem, Timbuktu og Damn skal gjøre det samme, og ellers kan de friste med blant annet Kaizers Orchestra, Kim Larsen, Raphael Saadiq & STAX, Jo Nesbø og Jan Garbarek. Ikke noe å rulle rundt og skåle i vodka over, men hyggelig. Også er jo alt i sentrum da dere, og vi er jo pro alt som skjer innenfor bomringen så vi kan kjøre karusell i senga og ikke teltet etterpå.

4 1

STORÅSFESTIVALEN Meldal 29.-30. juni Festivalpass: 890,Det ryktes at BI-studentene som skulle hjelpe Storås med markedsføringen i år skulle få 120 kronasjer i avslag på festivalpasset som i utgangspunktet er altfor dyrt til lineupen. Det blir 770 kroner, det – noe som ennå ligger en hundrings over de andre bygdefestivalene. Men det er mange hyggelige navn å se her som Margaret Berger, Lars Vaular, Montée, Ingrid Olava, Lukestar, Your Headlights Are On, Hopalong Knut og Like Rats From A Sinking Ship. Alle disse har du sett på Blæst eller omegn tidligere I år. Ingen spåkoner i campingvogn er å se noe sted, som vi mobbet de hardt for i fjor, selv om de har noe hulderaktig på plakaten sin. Likevel savner jeg noe annet enn det som allerede er, kanskje jeg faktisk hadde ville latt meg spådd og forført av spåkona i år om jeg hadde fått en line-up som hadde vært litt mer variabel i sjangeren. Det skal sies at undertegnede har hatt det storartet på camping og konserter på tidligere Storåsfestivaler før, men det skal litt mer til enn dette for at jeg skal sette meg på bussen til Meldal denne gangen.

8 1

6/2011

21


h2.no/blogg

TID FOR EN HÅRKLIPP? Våre frisører kurses konstant i det siste av det siste innen hår og trender. De oppdateres via kursing både i inn- og utland. En rekke av H2 frisørene reiser også rundt og holder kurs i regi av H2 for å oppdatere andre frisører i Skandinavia, og vår ambisjon er å ligge ”et hårstrå foran”! Våre klippepriser er differensiert i henhold til frisørens erfaring og faglige nivå, og du som kunde kan velge mellom: Junior Frisør, Frisør, Senior Frisør og Premium Frisør! For å jobbe i H2 Frisør må du ha et brennende engasjement ikke bare for hår og moter, men også være glad i mennesker! Vi ønsker deg velkommen som kunde hos H2 Frisør, og håper du blir fornøyd med det vi kan tilby deg! Vi satser på høyt faglig nivå og høy servicegrad.

TIMEBESTILLING

H2 Frisør Ths. Angells gate 5 . . . . . . . . . . . . H2 Frisør Portobello Ths. Angellsgt 3 . . . . . . H2 Frisør KtoM Ths. Angellsgt 3 . . . . . . . . . . H2 Frisør Byhaven . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Tlf 73 80 76 01 Tlf 73 80 76 03 Tlf 73 80 76 04 Tlf 73 80 76 05

H2 Frisør Olavskvartalet . . . . . . . . . . . . . . . . H2 Frisør Nordre gate 3 . . . . . . . . . . . . . . . . H2 Frisør Dronningensgt Nordregt 12 . . . . . H2 Frisør Mercur Kongensgt 8 . . . . . . . . . . .

Tlf 73 80 76 07 Tlf 73 80 76 09 Tlf 73 80 76 10 Tlf 73 80 76 11


Believe the hype. Fra NOFX på Torget i 2007 til Robyn på Marinen i 2010 - ikke bare er de best på festival, de er best på festivalfloskler også. Ingen tvil om at Kim, Frode og Bård har hatt tunga rett i munnen og gjort hjemmeleksa si. TEKST KARI KRISTENSEN FOTO ELLING FINNANGER SNØFUGL For Pstereo har hatt en enorm utvikling når det gjelder både artister og besøkstall, og årets Pstereo er inget unntak. Vi tok oss en prat med de tre guttene som styrer Marinen en gang i året. Hvilken utvikling har dere hatt de siste årene, og er dere fornøyde? Kim: Siden oppstarten på Torget i 2007 har vi gått fra å være en liten festival med lokal oppmerksomhet til å bli en av de best besøkte og mest omtalte festivalene i Norge. Første gang vi solgte ut en enkelt festivaldag var i 2009, og fjorårets festival slo alle tidligere rekorder. Bård: Det har vært en voldsom utvikling, spesielt i besøkstall. Når det gjelder tilgang på artister, så er nok dette det beste programmet vi noen gang har hatt, nettopp fordi vi nå har muligheten til å hente inn artister vi aldri har hatt sjanse til å hente tidligere. Men det er jo en bevisst, lang prosess – vi har alltid vært opptatt av at selve festivalen og navnet skal være merkevaren, og ikke headlinerne. Men den merkevaren skapes jo igjen pågrunn av artistene som har spilt der. Hvor mye av det her handler om å få viljen sin, har dere måttet svelget noen kameler? Bård: Vi har aldri svelget noen kameler i forhold til booking. Vi har sagt nei til noen artister vi personlig ikke liker, selv om det kunne gitt cash i kassa. Selv om vi ønsker å skille oss ut fra festivalene som booker de samme navnene, har vi jo også hatt enkelte veldig store kommersielle publikumsdragere. DumDum og Åge er eksempel på artister som noen sånn sett kan kritisere oss for, men en ting er navnet – timing er også veldig

viktig. Vi ønsker eksklusivitet. Kim: Når artister har spilt hos oss, har de ofte ikke spilt andre plasser og vært aktuelle med nye album. I tillegg har vi vært veldig tidlig ute på mange artister. Bård: Kvelertak, Robyn og Marina & The Diamonds er tre gode eksempler, som beviser Kims enorme bookingteft! Kim: Men der er det jo avveininger også, vi kan ikke betale all verden for artister som ikke har en viss trekkraft. Men vi kan betale mer enn de trekker til tider, rett og slett for å skape dybde i festivalprogrammet. Av og til må man gamble, med Robyn som det aller beste eksempelet. Da vi booka henne i november i 2009, hadde hun ikke kommet med en eneste singel fra comebacktrilogien, men vi hadde hørt rykter om spennende samarbeider og produsenter. Men vi ante aldri at hun skulle bli så stor. Ja, hvor store Robyn-fans er dere egentlig? Frode: Jeg digga Robyn siden Do You Really Want Me-perioden. Kim: Röyksopp året før var også et risikabelt navn. Jeg var stor fan av de to første albumene deres, men Junior kunne fort blitt et veldig stereotypt 2000 album og floppet. Men heldigvis for oss og Röyksopp innfridde de til de grader, ikke minst takket være hitter som ”Girl And The Robot” og ”Happy Up Here”. Men det at man er tidlig ute og sjangser, gjør jo også at man får muligheter man ellers ikke hadde fått. Bård: Det mange setter mest pris på etter en festival, er de nye artistene man oppdager. Og så lenge vi kan ha rykte på oss for at det vi tilbyr er kvalitet, så ønsker jo folk å komme på Pstereo for å oppdage ny musikk, og sette seg inn i programmet på forhånd.

Det å ramle innom en tilfeldig konsert og bli blåst av banen av noe du ikke aner hva er – det er det som er den store opplevelsen. Det gir de sterkeste inntrykkene.”

Kim: Det å ramle innom en tilfeldig konsert og bli blåst av banen av noe du ikke aner hva er – det er det som er den store opplevelsen. Det gir de sterkeste inntrykkene. Hva er dere er mest fornøyd med på årets festival? Bård: Personlig må jeg si at årets program overgår alt vi har gjort tidligere. Vi har klart å sikre oss mange av de mest ettertraktede artistene for årets festivalsommer, og flere eksklusivt både for Norge og Skandinavia. At vi drar i land band og artister som Death From Above 1979, The Roots, Best Coast og The Tallest Man on Earth er en bekreftelse på at vi har fulgt med i timen! Kim: Livekvaliteten på artistene vi har tatt inn er skyhøy. Men det er klart at med Death From Above 1979 og Wannskrækk som oppvarming fredag kveld, blir en personlig drøm realisert. Frode: Jeg er mest fornøyd med at jeg slapp å booke band i år. Jeg kjenner ikke til et eneste navn på lineupen, så jeg gleder meg til å sjekke ut nye band. Kim: Hele lineupen er en fin sammensetning av forskjellige sjangre og uttrykk. Metal, elektronisk, indie, singer/songwriter, ballerock… Man må treffe alle typer mennesker. Vi er ganske eklektiske og ikke noen ren sjangerfestival. Bård: Vi tror den beste markedsføringa er gjennom word of mouth. Alt handler om å skape en god historie folk kan fortelle videre. Det å skape historien er ganske komplekst, men det å distribuere den, er gratis. Er dere i ferd med å bli halv-Øya nå? Kim: Altså, helt siden oppstarten har vi blitt sammenlignet med Øya og det har mye å gjøre med vår musikkprofil. Pstereo og Øya har både kjempet og samarbeidet om de samme artistene. Bård: På sikt kan det være hendig å utvide med en dag, men jeg tviler på at dette er noe som skjer med det aller første. En kompakt helgefestival midt i byen er det ikke så mange som kan tilby lenger. Kim: Vi har aldri lagt skjul på at Øya er

den festivalen vi har sammenlignet oss mest med. Det går på både programmering, identitet og samarbeid. Skal dere legge igjen litt penger på de andre festivalene i Trøndelag i år? Kim: Det blir forhåpentligvis en tur til Jorddunst. Kyuss Lives og Guitarwolf blir en killer! Frode: Det blir nok Steinkjer og Jorddunst på meg i år. Bård: Steinkjerfestivalen har mye bra i år; Rhumble In Rhodos, for eksempel. Motorpshycho på hjemmebane blir jo også hyggelig. De har også lagt inn en faglig debatt en av dagene som blir spennende. Ellers har jeg kost meg på Jorddunst de to siste årene. Dere har jo et pluss da, for de som ikke orker å stikke på telttur for å se yndlingsbandet sitt. Bård: Ja, men det finnes jo lokale suksesshistorier der også. Storås-eventyret kjenner alle til. Selbufestivalen er en kjempehit. De gir jo folket det de vil ha. Åge hvert år og fest på campen. Vi gir fest for de som ikke liker akkurat den greia, og som har lyst til å fortsette videre på høye hæler, eller dra hjem og avløse barnevakta, etter lysene slukkes på festivalområdet. Klubb ja. Skal trommisen i Disko Violente være rocke-DJ på Lundis i år også, eller skjer det noe spennende på Klubb Pstereo i år? Frode: I år blir det trommisen i The Hex som skal sette på shuffle på iPoden sin på Brukbar. Bård: Det er et samarbeid vi gjør med klubbene, men det er jo de som avgjør hva som skal skje på klubbprogrammet. Vi har invitert klubbene inn i merkevaren Pstereo, i år er det BrukBar, SUPA, Byscenen, Samfundet, 3B, Fru Lundgreen og Blæst som gir rabatt på inngang hvis du har Pstereo-pass. Kim: Det er jo tross alt klubbene som jobber hele året rundt for konsertgjengere i Trondheim. Jeg kan bare si at du kommer til å bli over deg av lykke når du får vite hva som skal skje på klubbprogrammet i år. 6/2011

23


20.000 TITLER I

LO M M A

Den raskeste måten å bestille bøker mobil. haugenbok.no Installer en Barcode skanner og skann for direktetilgang til boken. Er du kunde hos haugenbok.no bruker du samme innlogging.

Les mer og bestill på mobil.haugenbok.no

Norges raskeste nettbokhandel Haugenbok.no AS - Postboks 175 - 6101 Volda - Telefon 70 07 45 00 - epost@haugenbok.no - www.haugenbok.no

NY KRIM MED HARRY HOLE Les mer og bestill på mobil.haugenbok.no

BESTILL PÅ HAUGENBOK.NO

Fraktfritt tilsendt Kun kr. 349,-


Foto: Charles Loyd-Williams

Sommerens vaksine mot sex, drugs & silikon. TEKST TORE ANDVIG FOTO C. LOYD-WILLIAMS & S. DMT Du leste rett, NATT&DAG ble invitert med til Playboy Mansion under årets Cannes Film Festival av Den Norske Glamourdelegasjonen aka Håvard Schade (jepp, det betyr faen på tysk) & Charles Creative Director Williams.

Fortsatt ti minutter til flytoget skal gå. Jeg ser meg rundt, ingen i reisefølge mitt er her, og jeg har hverken hotellrom eller bankkort, et privilegium den ubrukelige Postbanken har nektet meg i snart fire år, bare fordi jeg er lettere distré og har en lei tendens til å miste dem. Uansett er alt jeg har et par tusen i kontanter, husleiepengene for denne måneden – pluss litt til. Det kommer opp en beskjed om

Jeg gidder ikke dra hjem til Oslo med narkogjeld, iallefall ikke uten fransk klamydia!”

15-20 minutters forsinkelse på tavlen. Jeg ringer Stian, leder og eier i LSDesign og Smiley Studios som er en av gjengen som skal reise. – Vi er i en taxi nå, på vei til flyplassen, har du sett noe til han partysvensken? Tror han loker. Det er bare stuk alt sammen. Jeg ser på dette som en ferie, kan ikke annet. De partysvenskene føkker opp alt, bare en gjeng med stukehuer hele gjengen. Jeg smiler og tenker at det er bra noen ikke forandrer seg. – Skulle bare si at toget er forsinket, men er du allerede i en taxi er det ikke så viktig. – Bra, kanskje han stukern Charles rekker det allikevel.

Jeg legger på og ser Charles, Challe blant venner, komme stressa og nervøs mot meg. – Fy fan, Du vil inte tro det. Jag har en story før dej. Challe er tydelig oppspilt. – Har du sjekket inn? – Hva, sjekkad inn, kan man gjøre så här? – Ja, på maskinene ved billettautomatene. Charles skynder seg og prøver å sjekke inn mens jeg passer på bagasjen hans, men han er for sen. – Innsjekkingen er stengt og jag er inte på Flytoget engang! Challe ler, men jeg tror vi begge vet at han er doomed. 6/2011

25


PLAYBOY Amerikansk manneblad stiftet i 1953 av Hugh Hefner som inneholder erotikk i tillegg til artikler og skjønnlitteratur. En av verden mest kjente merkevarer. De mange internasjonale utgavene blir gjort på lisens og i Skandinavia vil det koste rundt 1,5 millioner dollar i året. Playboy Mansion er Hugh Hefners privatbolig i Beverly Hills og er kjent for sine legendariske utagerende og promiskuøse fester. Under Cannesfestivalen i år ble villa Oxygene i Supercannes omgjort til en midlertidig Playboy Mansion etter godkjenning av Playboy Event Management.

... freaken i gjengen er antrukket i de samme blå og hvite klærne, borgerskapets grilldress, på vei mot Nice, borgerskapets Benidorm.” Han ber meg ikke om å vente når jeg som førstemann hopper av flytoget og kjapper meg opp i avgangshallen, gjennom sikkerhetskontrollen og taxfree-butikken. Gate-closing står det på skjermen. Faen, da rekker jeg ikke å veksle. Flyturen blir et mareritt. Siden jeg ikke er i stand til å legge meg tidlig nok til å stå opp 03.30, har jeg holdt meg våken hele natta. I tillegg har jeg fått en gjeng våryre sekstiåringer på «jentetur» til Nice i setene foran meg. De er kledd i en blanding av marineblått og hvitt, og et par av dem har ankere og lignende symboler på klærne. Gjengen kommer åpenbart fra et av disse gudsforlatte stedene det dessverre er alt for mange av her til lands, steder der konvensjonene er for mange og for strengt håndhevet, steder preget av for mye penger og for lite intelligens, steder som Sandefjord, Tønsberg og Asker. Med en gang «fest setebelte»-skiltet går av, begynner de for alvor: vrikker på rumper og prøver seg på alle menn de ser i passende og upassende alder. De egger hverandre opp og koser seg tydeligvis ved å oppføre seg som en gjeng vandrende stereotypier. De mangler bare de overdimensjonerte stråhattene for å bli en gjeng levende klisjeer, virkelige parodier på seg selv. Gjengen har selvfølgelig med seg sin egen freaker som garantert omtales som «fargerik» når de forteller om henne og hennes bravader til ektemenn, barn eller hvem det nå er som er så uheldige at de må høre på de triste historiene deres. Gjengens versjon av freaker har lesbesveis, knall rosa lebestift og papegøyeøredobber så fargerike og stygge at selv jeg legger merke til dem, og jeg legger ikke merke til smykker. Jeg greier ikke en gang å se at bestevenninnen min har farget håret. Men selv freaken i gjengen er antrukket 26

6/2011

i de samme blå og hvite klærne, borgerskapets grilldress, på vei mot Nice, borgerskapets Benidorm. Endelig kommer purseren og spør om jeg vil ha noe å drikke. – Åtte vodka og åtte bloody mary-mikser, takk. Purseren nøler, bestillingen strider nok mot Norwegians retningslinjer. Diskré gjør jeg han oppmerksom på jentevorset på raden foran meg og han sender meg et blikk som uttrykker at dette er noe han helt edru må håndtere daglig. Jeg prøver å gjengjelde forståelsen med et medlidende uttrykk, men vet ikke om han misforstår og tolker det som et sjekketriks, uansett så virker det, for jeg får med en matbit og et blunk på kjøpet. Som den eneste fra reisefølget mitt lander jeg i Nice klokka ni om morgenen. Dritings. Vekslingsbyrået på flyplassen er stengt og jeg aner ikke hva jeg skal gjøre. Strandet på verdens kjedeligste flyplass, uten noen kjente, uten hotellrom, uten bankkort og uten en eneste Euro. Jeg går ut, tar meg en røyk og prøver å legge en slagplan. Det første jeg må gjøre er å ringe noen i Norge og få dem til å booke et billig hotellrom til meg. Da jeg er på vei inn i terminalen for å se om vekslingskontoret har åpnet, ringer Stian. – Hehe. Jeg er dritings på Arlanda, flyet vårt lander i Nice 13.30. – Da venter jeg her, tror du det er ledig rom på hotellet ditt? – Jada, det er det sikkert. – Sees 13.30. Telefonen ringer igjen, et ukjent norsk nummer. – Hei Julia her. Hørte vi to var de eneste som rakk flyet. Jeg sitter inne. Jeg går inn igjen ser meg rundt. Får snart øye på henne. Hun ville ikke inn til Nice, for mye bagasje, for ubrukelige sko. Jeg sender

en ikke-eksisterende Gud en haug med forbannelser, men prøver å skjule skuffelsen min. Finnes det mange andre heterofile gutter i verden som forbanner skjebnen når de finner ut at de må tilbringe over tre timer alene med en Playboy-modell? Din bortskjemte drittunge. Problemet er at jeg er helt grusom når det kommer til small-talk. Jeg gjør et hederlig forsøk. – Så du er en av modellene til Charles? – Ja, dette blir en stor mulighet for meg, vil få mye nye kontakter. Du er journalisten, ikke sant, fra Natt&Dag? Blir bra for deg dette også, med eksklusiv tilgang til alle Playboyeventene. Hvordan ordnet du det? – Jo, er kompis med Challe og Stian, og så er Håvard (leder for eToro Skandinavia og sponsor for alle de norske playboymodellene som reiser nedover, jou .anm.) sammen, eller nesten sammen, med samboeren min, så jeg er blitt kompis med han også. I tillegg til Playboyfestene skal jeg prøve å dekke noe av selve filmfestivalen. Har fått noen invitasjoner, men mesteparten skjer etter at jeg har reist. Det er litt kjipt, men sånn er det. Jeg trekker på skuldrene. Samtalen går i stå, og jeg faller kjapt inn i koma, noe som viser seg å underholde henne mer enn en våken Tore. Hun vekker meg når Stian kommer. Stian og en jente han presenterer som sin nye lillesøster, Malin, og jeg tar en taxi til hotellet. Jeg våkner torsdag morgen og får beskjed om at Challe og Håvard endelig har kommet seg ned. Stian, Malin og jeg bestemmer oss for å dra inn til Cannes for å ta bilder, filme litt og sjekke ut festivalen. I Cannes sentrum er det fullstendig kaos. Denne byen som i utgangspunktet er hjemstedet til litt over 70.000 innbyggere er invadert av en masse jet-settere, wannabe jet-settere, filmfolk og folk med ambisjoner om å være filmfolk, og presse, horder av presse. Befolkningen er to millioner nå under selve filmfestivalen, sier Stian. Et tall jeg tar med en bøtte salt, selv om det nesten virker som om Stian kan ha rett. Cannes er rett og slett ikke bygget for å romme denne menneskemassen. Da jeg er nær ved å bli påkjørt av dagens tredje Bentley har jeg fått nok. Stian filmer og tar bilder når

Challe ringer ham. Jeg hører Stian en smule hissig: – Jeg gidder ikke dra hjem til Oslo med narkogjeld, iallefall ikke uten fransk klamydia! Når han er ferdig i telefonen gliser han. – Jeg skal ordne fransk fitte. Challe kommer og gir meg Playboy visittkort så skal jeg ordne damer til festen. Kvelden kommer. Vi tar toget inn til Cannes, hvor planen er å møte opp på hotellet til Håvard og Charles. Jeg mister Stian og Malin, men finner en taxi og kommer meg til hotellet. Må godsnakke med verdens mest hovne franske resepsjonist for å komme inn. Etter et par kjappe glass champagne er vi på vei i taxi. Villa Oxygene ligger oppe i fjellsidene over Cannes i et området kalt Supercannes. Utenfor står en haug med vakter, alle med svarte t-skjorter med våpenskjoldet til Richard Nilson der RN står skrevet i gull på svart bakgrunn. Richard Nilson er den svenske eieren av Villa Oxygen. Han har den høyst tvilsomme tittelen «Lifestyledesigner», som etter beskrivelsen på hjemmesiden hans fremstår som en highclass versjon av Star-Tour. Det han gjør er nemlig å sørge for feilfrie ferier for rike klienter, selv på kort varsel. Spesielt gjelder dette for de hundre heldige som har hans eget Blackcard. Vaktene ser skeptisk på oss når vi går ut av taxien. På pur F har jeg tatt på meg harryoutfiten min; Dolce Gabana Jeans, Wasted German Youth t-skjorte, blazer og min mangefargede og ganske så glorete solhatt. Challe hadde nemlig mast og mast om hvor viktig det var at vi oppførte oss ordentlig, og så ordentlige ut. Heldigvis kommer Håvard til unnsetning, viser frem et visittkort og mumler ordet sponsor. Alt order seg med en gang og vi trasker ned oppkjørselen. En Maybach og to Bentleyer står parkert der. Det er vanskelig å si om noen av gjestene faktisk eier dem, eller om de bare er leid inn for å gi det rette inntrykket. Jeg blir presentert for Richard. Han minner mest av alt om en jovial svensk julegris. Det er bunnys overalt. De bærer brett fylt med champagne. Vi er der relativt tidlig, allerede ved tolvtiden og det er litt glissent


RICHARD NILSSON Svensk entreprenør og forretningsmann. Kaller seg selv for lifestyledesigner og driver i dag blant annet Richard Nilsson Black Card, eier Villa Oxygene i Cannes og skal kjøpe flere residenser i luksusklassen. Black Cardet hans koster over 100.000 dollar i året og ha, sikrer bank i Luxembourg og tilgang på privatjet nesten hvor som helst i verden i løpet av seks timer, samt bord og rom på timen på en rekke av verdens mest luksuriøse hoteller og restauranter.

med folk. Luther og Challe, som hadde vært der dagen før, hilser og forklarer hvem de forskjellige er. Selve festen foregår på en stor terrasse med et svømmebasseng som midtpunkt. Ingen bruker det og det ser heller ikke ut til å være meningen. Jeg får mitt første problem. Det er strengt fotoforbud for alle bortsett fra Jean-Nuelle, en slesk, frekk, overlegen, maktkåt, brun og kraftig franskmeksikaner, som var bola og «veltrent» en gang i tiden. Han har blekete striper i mørkt bølgete hår og en brunfarge som er i jevneste laget. Han prøver ikke en gang å skjule hvorfor han er her. Status og puling av lettlurte unge modeller. Det er det han er ute etter. Alltid greit med folk som enten er for dumme eller ikke tar seg bryet med å skjule intensjonene. Når jeg spør han om bilder sier han at jeg må snakke med Pär, en svenske som er ansvarlig for sikkerheten. Pär har hestehale, dress og konstant nervøse rykninger, spesielt rykker det til rundt øynene hans i et hyppig, ujevnt tempo. Ryktene skal ha det til at han var leder i Bandidos Sverige. Jeg tar meg tid til å nyte det å være her. Det er alltid en litt uvirkelig følelse å møte en sosial scene du har lest om, men aldri engang drømt om å være en del av. Charles presenterer meg for en amerikaner. Han er svart med fiskeøyne og klær man ser har kostet noen kroner. Vi utveksler noen tomme høflighetsfraser før han forsvinner og hilser på noen nye gjester. – Det er sjefen, sier Challe. – Han eier Playboy Events. Jeg går ut på terrassen, nyter synet, modellene, utsikten, palmene, trekker pusten dypt og kjenner på den milde sommernatten i fjellsidene over den franske rivieraen. Det er åpen bar, noe som passer meg ypperlig, men

det slår meg at til å markedsføre seg for å være så highclass er spriten billig; Bacardi, Smirnoff og Gordons. Vinen er lokal og ikke spesielt dyr, og den musserende vinen er ikke Champagne, men Crement. Jeg tar med glasset og sirkler bassenget. Challe er allerede på minglern. Han stopper meg og presenterer meg for en Pernilla. Hun er visstnok stor i den internasjonale glamourmodell-verdenen. Akkurat da samtalen vår begynner å gå i stå, bryter en amerikansk bunny inn. Hun legger ut om en av modellene til Challe. – Hun er narkis. Jeg kjenner symptomene. Hun har abstinenser og dreit ut uniformen. Det er ikke akseptabelt. Du må trekke betalingen hennes, vise hvor skapet skal stå. Det er åpenbart at det er en tydelig rangorden blant modellene og at amerikaneren som snakker er høyt – om ikke øverst. Hun fortsetter: – Jeg vet hva det er også, hadde en venninne som var avhengig av det samme, Oxycontin, heavy greier, tungt opiat. Challe bare jatter med og smiler. Jeg lurer på hva hun gjorde med den stakkars venninna si, og om hun i det hele tatt vet hva en venninne egentlig er. Alle har på håndbrekket når det kommer til festingen. De oppfører seg som om det å slippe seg løs er potensielt skadelig, som om det er forbundet med stor risiko å drite seg litt ut. Jeg går på do og får latterkrampe: over vasken, tatt ned fra veggen for å sikre at alle gjestene ser den, står et Picasso-litografi. Richard er ikke bare så dekadent at han har en Picasso på dass. Han er så harry at han sørger for at alle gjestene er nødt til å se det. Jeg må ordne et bilde av den. Den amerikanske bunnydronningen er DJ. Utelukkende eurotrash, ispedd noen låter

Richard er ikke bare så dekadent at han har en Picasso på dass. Han erså harry at han sørger for at alle gjestene er nødt til å se det. ”

med Lil Wayne og Gucci Mane. Perfekt. Etter en visning av en indisk designer, blir det enda bedre stemning, folk slipper seg mer fri. Endelig har baren begynt å gjøre nytten sin og da en ny DJ tar over og spiller techno, er jeg i så bra form at jeg tenker til helvete med alle dere. Jeg er her for å ha det gøy. Jeg har ingenting å tape, så selv om technoen er relativt kjedelig, begynner jeg å danse. Ganske snart er vi en relativt stor gruppe som står og danser langs bassengkanten. Den indiske designeren har med seg to fine modeller, men uvisst av hvilken årsak vier de den drita gutten med Wasted German Youth t-skjorte mer oppmerksomhet. Jeg trenger en pause, går bort til gjerdet, oppdager at inderen står ved siden av meg og tar seg en røyk. – Hi, hilser jeg vennlig. Foraktfullt snur han seg mot meg og med en holdning og et tonefall jeg trodde var forbeholdt engelsk adel i møte med en av sine leilendinger, sier han: – You’re very stupid aren’t you? Det er tydelig at denne karen ikke bare er født med en sølvskje i munnen, men en diamantpropp langt oppe i rassen. Litt satt ut av forakten og fiendtligheten hans, står jeg og måper en stund. Heldigvis handler jeg ikke på min første innskytelse, som er å klappe til ham. – I’m not even going to open that Pandoras box of power relation issues, sier jeg, snur på hælen, går bort til damene hans og gjenopptar dansingen min. Det begynner såvidt å lysne, og morgendisen legger seg rundt villaen i åssidene. Depeche Mode går i bakgrunnen. Jeg nikker takten med hodet, lener meg over gjerdet og prøver å summere opp kvelden for meg selv. Rundt meg foregår det fortsatt heavy duty nettverking. Glad for å være her, men enda lykkeligere over at dette ikke er min verden, for at jeg ikke er fanget i et evigvarende race opp en statuspyramide. Det er noe galt med mennesker som ikke tør å slippe seg løs. Jeg greier ikke helt å sette fingeren på det, men det å måle sin suksess enten i penger eller andres vurdering av statusen din, og ikke på den iboende meningen og tilfredsstillelsen

i det man faktisk gjør, virker overfladisk og billig. Challe avbryter tankerekken. – Jag har et intervju til dej, Pernilla Lundberg. Jeg vet han mener det godt, men jeg er ikke forberedt. Spørsmålene blir helt teite, men det kommer fram at Pernilla kjenner Triana Iglesias, er fra Jønkøping og snart kommer til Norge for å gjøre en fotoshoot med FHM. Videre blir det klart at hun gleder seg til å jobbe i klubben og kasinoet Playboy skal åpne i London 6. juni. Brått bryter visepresidenten i Playboy inn, skeptisk til intervjuer, og gir meg en god unnskyldning til å avslutte. – Vil du ikke vite hva jeg mener om Norge, spør Pernilla. – Ikke egentlig. Det er sånn alle dumme nasjonalistiske journalister ville spurt om, uansett er din analyse av Norge omtrent like interessant som Gucci Manes politiske filosofi. Rett etterpå blir alle pælmet ut, og det viser seg å være umulig å få taxi. Vi blir fortalt at vi kan risikere å måtte vente en time. Håvard og jeg er omtrent like lite begeistret for venting. Det er mildt vær og vi skal bare nedover, så vi tar beina fatt. Det viser seg å være lengre enn vi trodde og etter halvannen time gåing er jeg fortsatt på stigende form, men drittlei. – Nå gidder jeg ikke mer, sier jeg og legger meg ned i veien. Litt senere blir jeg vekket av Håvard og en franskmann. – He’s just like a big baby, hører jeg franskmannen si om meg. Håvard greier knapt å gå fordi han ler så mye. Vi blir kjørt tilbake til hotellet vårt hvor den samme frekke resepsjonisten står og overser oss. Han er fortsatt like vanskelig. Håvard og jeg ser på hverandre i stille overenskomst: «Ok, din franske jævel hvis du insisterer på å leve opp til alle fordommene vi har om selvgode og arrogante franskmenn, skal vi leve opp til fordommene knyttet til fulle nordmenn. «Håvard åpner ballet. Går opp til resepsjonisten og spytter ut ett enkelt ord: – Food! 6/2011

27


23 - 25 JUNI 2011

Clawfinger (Swe) MotorpSyCho hellbillieS DelilloS iDa JenShuS DataroCk

Jaa9 & onklp JiM JoneS revue (uk) Stein torleif bJella eva & the heartMaker pelbo turnS DJerv Sahg kråkeSølv 22 Shining i love wynona nilSen & aalberg Show SJuenDe far i huSet honningbarna MonolithiC ruMble in rhoDoS gataS parlaMent baSkery (Swe) your heaDlightS are on SvartlaMon harDkor the avalanChe young DreaMS tronDheiM voiCeS levi henrikSen & thoMaS MåruD Moi

egil olSen lionS of afriCa (Sen) Clarion Call glaDioluS StorbanD/SteinkJer kaMMerkor ivar MyklanD perforManCe Show laDy green banD inMan hill Festivalcamp • sovesal • Nattbuss sørover, til troNdheim www.steiNkjerFestivaleN.No

990,- 390,- 690,- 690,- 590,-

Generalsponsor

billetter FÅs kjøpt pÅ posteN, 7-eleveN, NarveseN & billettservice.No

Med støtte fra Norsk Kulturråd


Om virkelighet kan sies å være potent, er filmene til Ulrich Seidl veldige, velkomne ereksjoner. TEKST/FOTO MARIE-ALIX ISDAHL VOISIN «Intimitet» er et befengt ord. Men her kan du glemme all moralistisk cheesy ness og repetitive tårevåte sinnsstemninger som så ofte følger filmskaperes håndteringer av det innerste menneskelige. Den østerrikske filmregissøren Ulrich Seidl, snur disse premissene på hodet, og viser på en mesterlig måte hvordan det kjølige dokumentariske om mennesket stikker dypere enn inderlig fiksjon. Som en fremmed, uvelkommen voyeur har Seidl siden begynnelsen av åttitallet, stirret i stykker den østerrikske virkelighet. Få andre har tatt seg tid til eller hatt årvåkenheten til å se og dekonstruere så mye som den lille freaken Ulrich S. Filmene hans bringer antakelser om hva som utgjør det gode liv i kne og avtvinger dem til å innrømme sin – ikke ensidige pessimisme – men heller uunngåelige iboende vold, absurde humor, vulgære intimitet, ambivalens og ømhet. Noen eksempler: I Animal Love (1997) dokumenteres dyreeieres maniske forhold til kjæledyrene sine, og hvordan dyrene tjener som emosjonelle og erotiske projeksjoner.

Werner Herzogs kommentar til filmen: ”Never have I looked so directly to hell”. Samme totale avkledingsmanøver gjennomgår tre modeller i Models og seks gudfryktige katolikker i Jesus, You Know. Dog Days er samling anekdoter om normalitetens galskap i en svett, sitrende stillestående forstadssommer. Seidls siste, Import/Export, er en dobbeltstory om migrasjon: en ung sykepleier/sexarbeider reiser fra Øst-Europa til Vest-Europa, en ung arbeidsløs østerriksk mann og hans kronisk utro stefar gjør det motsatte. De møtes aldri fysisk, bare i en felles reise mot noe ”bedre”. Det handler om en grunnleggende ensomhet hos individene. Og de intime strategiene vi tar i bruk for å prøve å overkomme denne tyngende følelsen. En intimitet da uten grenser. For viktig, for presserende, til å være bekymret med moral. Distinksjonen ondt/ godt smelter sammen. Til tross for tidvis å gi inntrykk av å være aggregater av hermetiserte egoer, føler du aldri fullt ut avsky eller empati ovenfor Seidls karakterer. De forblir bare veldig menneskelige. Filmindustriens foreløpige forvirring visà-vis filmskapere som utvisker skillet mellom fiksjon og dokumentar, må være grunnen til

at enkelte av Seidls filmer har merkelappen «dokumentar» og andre «spillefilm». Seidl sverger til sin egen realitysjanger: staged reality. De virkelige karakterene plasseres i iscenesettelser, der de fremfører sine liv. Alltid komponert i Seidls karakteristiske tablåer; kanskje best beskrevet som lange, hardt stirrende blikk, som fikserer seeren i en ufrivillig voyeurposisjon. Bilder som samtidig er uutholdelig stillestående og stressende potente. Det er estetikk som strategi for moralsk utforskning. Karakterene og deres hverdagskontekst snakker for seg. De kondenserte stykkene av virkelighet hinter om en større gyldighet. NATT&DAG er innvilget audiens hos Ulrich Seidl på hans kontor i Wien. Anledningen er Seidls to kommende filmer: In the Cellar, en film om, ja, østerrikske kjellere, og

Paradise, en 5,5 timer lang film om kvinnelig sexturisme, sommer og misjonering. En lavmælt, men glisende Seidl iført sort, skreddersydd dress, nypussede sko og monokkel, ønsker oss velkommen i døråpningen, foran noe som ikke viser seg å bare være et kontor, men en hel etasje med takhøye rom i en jugendbygård ved Donau. Et bord med damaskservietter, sølvservise, lokal druesnaps, konfekt og et utvalg østerrikske hvitviner, er gjort klart for oss mellom radene av bokhyller fylt til taket med bøker, filmer og magasiner. Props fra pågående filmprosjekter ligger strødd rundt. Madonnastatuer. Neonbilder av Mekka. Kinbaku-pornoblader. S/M-utstyr. Dildoer med pigger. Piskedildoer – pisk og dildo i ett. Seidl er en mann for detaljer. Han snakker engelsk, men insisterer på å bruke oversetter.

Jeg blir ofte beskyldt for å utlevere, utnytte, menneskene i filmene mine. Eller at jeg har forakt for dem. Det har jeg ikke.”

FAKTA ULRICH SEIDL (1952): Filmregissør som bor og jobber i Wien, Østerrike. Fra debutfilmen Good News (1990), en lavbudsjettsfilm der han kryssklippet tyrkiske avisselgere med deres velstående, rasistiske østerrikske aviskjøpere, har filmene hans stadig skapt mye debatt og oppstyr i hjemlandet. Derav kallenavn som ”sosialpornograf”, ”manipulator”, ”monster” osv. Er en av favorittregissørene til Werner Herzog. Vunnet en rekke priser for sine dokumentar/fiksjon-hybridfilmer. Breaket internasjonalt etter suksessen med Dog Days på Venice Film Festival i 2001 (han vant Special Grand Jury Prize), og Import/Export, på Cannesfestivalen i 2007. Blir ofte stuet sammen med landsmannen Michael Haneke under faner som Cinema of distance og Cinema of disturbance. Seidl hevder han i lang tid ikke kjente til Hanekes filmer. Beskyldninger om at Seidl manipulerer og utnytter karakterene sine har fulgt filmkarrieren hans til i dag. Riktignok holdt en av modellene i Models på å saksøke Seidl for seksuell trakassering. På en annen side, byttet en av de eldre damene ved gamlehjemmet fra Import/Export ut sin favoritthelgen med Saint Ulrich etter endt innspilling. (Seidls metode stiller spørsmål ved hva det egentlig betyr å plassere et menneske foran et kamera, for å prøve å utvinne noe fra hans eller hennes indre. Når er det man utnytter? Og når er det man gjør noe med empati? Kanskje er dét det samme? Kanskje det er umulig ikke å gjøre begge deler). Ulrich Seidl blir Paradise-Ulrich når den 5,5 timer lange filmen Paradise har premiere i Venice i september. In the Cellar er planlagt å premiere på Cannes 2012. Jobber for tiden også på en teateroppsetning av David Foster Wallaces Brief Interviews Med Hideous Men for Berliner Volksbühne. UTVALGTE FILMER: The Prom (1982), Good News (1990), Losses to be Expected (1992), Animal Love (1995), The Bosom Friend (1997), Fun without Limits (1998), Models (1998), Dog Days (2001), State of the Nation (2001), Jesus, You Know (2003), Brothers, Let Us Be Merry (2006), Import Export (2007). 6/2011

29


30

6/2011


Losses to be Expected (1992) Import Export (2007)

Dog Days (2001) Jesus, You Know (2003)

Relasjonene de kvinnelige sexturistene har med prostituerte er ikke så forskjellige fra de forhold de ville hatt i sin egen kultur.” Mr. Seidl, jeg vil gjerne begynne med å snakke om bakgrunnen din. Er det greit for deg? Ulrich Seidl: Det er ok. Du kommer fra en religiøs bakgrunn og vurderte på et tidspunkt å bli prest. Jeg er nysgjerrig på hva som brakte deg til filmen? Hvorfor ble du kunstner? – Det er sant at jeg vokste opp i en svært religiøs, borgerlig og patriarkalsk familie. Jeg gikk på katolsk kostskole. Mine såkalte planer om å bli prest var riktignok da jeg var ganske ung, for tenårene mine var mer eller mindre et konstant opprør mot rigiditeten i min katolske oppdragelse. Mot autoriteter generelt. Jeg fikk en interesse for fotografering, og begynte å lete etter måter å si, å poengtere, hva som var galt, gjennom bilder. Inspirert av tidlig sorthvitt-fotografi, Diane Arbus blant andre. Men jeg var veldig usikker på hva jeg skulle gjøre. I familien min ble kunst ansett for å tilhøre hobbysfæren, det var ikke noe du på alvor kunne gjøre i livet. Så etter at jeg gikk ut av skolen, begynte jeg bare å jobbe. Tok diverse generiske jobber, som varehusarbeider, bilmekaniker … til og med som forsøkskanin for et sykehus. Jeg testet nye medisiner mot hard cash. Antidepressiva, var det faktisk. Du tok lykkepiller uten å trenge dem? – Ja. De gjorde meg forferdelig nummen. Men jeg trengte pengene, og jeg drakk uansett ganske tungt på den tiden, så jeg brydde meg ikke. Det tok år før jeg klarte å innse at jeg måtte begynne på filmakademiet i Wien. Du kan si jeg blomstret sent. Hvor gammel var du? – 26. Men du sluttet på akademiet før du hadde fullført utdannelsen? – Jeg innså fort at jeg ikke var på bølgelengde med undervisningen. Det var ikke snakk om å dyrke frem et individuelt talent. Filmene mine ble ansett for å være negative for akademiets omdømme. Jeg ble beskyldt for å utnytte menneskene jeg filmet. Jeg laget to kortfilmer som ble vurdert knapt gode nok til å la meg fortsette studiene. Men på det tidspunktet hadde jeg uansett mistet interessen. Journalister som har sett disse filmene blir ofte overrasket over at de i stor grad har den samme nerven i seg som filmene mine i dag.

Fortsatte du å utvikle ditt eget filmunivers alene, eller var det kunstneriske eller opposisjonelle retninger du assosierte deg med? Hvilke impulser tok du inn på den tiden? – Jeg ville utvikle mitt filmatiske språk på egenhånd. Jeg var for ung for 68, og punk har aldri interessert meg, og strengt tatt finnes det ingen samlet filmbevegelse her i Østerrike. Ta Haneke for eksempel, i lang tid kjente jeg ikke til arbeidet hans. Vi er ensomme krigere. Jeg visste hva jeg ønsket å gjøre med ideene mine, kunstnerisk sett hadde jeg min visjon, men det var veldig vanskelig for unge folk å starte opp og få støtte på den tiden. I tillegg ønsket jeg ikke å lage en klassisk spillefilm, med det klassiske oppsettet med manuskript, produsent og skuespillere. Jeg ønsket på alle måter å være selvstendig kunstnerisk. Så jeg laget lavbudsjetterte dokumentarer som var lettere å finansiere. Det tok likevel syv år fra jeg sluttet på skolen til jeg klarte å fullføre min første film, Good News. Etter at finansieringspartnerne så filmen sa de at jeg aldri ville motta støtte fra dem igjen, så da var det bare å starte fra scratch i neste prosjekt! Sånn gikk det helt frem til Dog Days i 2001. Nå får jeg støtte til det jeg vil. Filmene dine bryter ned den tradisjonelle distinksjonen mellom fiksjonsfilm og dokumentar. Hva er de kunstneriske fordelene ved å gå forbi dette skillet? – Jeg sier alltid at det ikke er noen forskjell mellom en fiksjonsfilm og en dokumentar. Men det er også en måte å rettferdiggjøre den type filmer jeg lager. Det er selvsagt en forskjell. Bare at jeg ikke bryr meg om det når jeg lager filmene mine. Så du har noe som likner et plot og andre fiksjonselementer i «dokumentarfilmene» mine. Og alt jeg har lært meg ved å lage dokumentarer har jeg tatt i bruk i mine «fiksjonsfilmer», som Dog Days og Import/Export. Jeg jobber med et lite crew, har ikke et stort teknisk oppsett, bruker stort sett naturlys. Det finnes noe som likner et manus, men det er stort sett i hodet mitt. Jeg kan godt skrive et manus i forkant, men det er for å få på plass finansiering. Jeg prøver å være så fleksibel som mulig på settet, la det være åpent for endringer og improvisasjon underveis. Jeg bringer skuespillere inn i reelle situasjoner, som et gamlehjem eller

en sigøynerghetto, eller bringer amatører inn i fiktive settinger, men som likner livene deres, som for eksempel den prostituerte i Import/Export, og halliken i Dog Days. Alt som potensielt kan generere interessante ideer og situasjoner. Du kan aldri vite når fiksjonen begynner og dokumentaren ender. Men det er alltid noe i mine filmer som du kan kalle en søken etter autentisitet. Kan du si noe mer om interessen din for denne autentisiteten? Utgangspunktet for den utforskningen av virkeligheten du gjør? Filmene dine, metoden din, får meg til å tenke på et sitat av Bacon: «to return the onlooker to reality more violently». – Filmene mine handler om sannhet, og åpenbart er det mine sannheter det dreier seg om. Det finnes selvsagt flere sannheter. På en måte er filmene mine dypt østerrikske – fordi de er satt her. På grunn av mentaliteten og språket. Men det må alltid være en universell relevans. Jeg beskyldes alltid for pessimisme. Men det i seg selv er i mine øyne ikke verre enn å være optimist, hvis syn på virkeligheten er like fordreid og uobjektivt. Optimister ønsker desperat å se ting annerledes enn det de er. Ingen av perspektivene er objektive, eller interessante. For meg handler det om sannhet, eller ikke. Det handler om hva jeg tror er sant, og det jeg ser. Jeg ønsker å vise historier som klinger sant for meg. Å bringe virkeligheten mer brutalt tilbake på seeren er alltid tilstedeværende. Noen sier at jeg med dette vekker visse emosjoner hos seeren, og samtidig negerer at film eller kunst kan gjøre noe med det. Hvis det er en motsigelse, aksepterer jeg den. Jeg har verken budskap eller moral å overrekke seeren. Men filmene mine er ikke uten en visjon. Jeg ønsker å reise spørsmålet om det fraværet av verdighet og frihet som jeg oppdager i våre liv – om dette fraværet er akseptabelt. Det er en klar konsistens og repetisjon i arbeidet ditt. Et fellestrekk ved de ganske forskjellige temaer du har tatt som utgangspunkt for filmene dine – religion, politikk, skjønnhet, migrasjon, kjæledyr – er at de konvensjonelt anses som hverdagslige, ufarlige og «gode». Det vil si, helt til du dekonstruerer dem, hvis jeg kan kalle det det, og viser deres sannferdighet. Deres hverdagsfascisme. Hvorfor tror du at du stadig kommer tilbake til denne innfallsvinkelen, strategien, for utforskning av virkelighet? – Dette ordet, hverdagsfascisme, har jeg brukt før, men jeg er ikke sikker på om det er så presist. Jeg vil nok alltid være interessert i å utforske temaer der visse universelle, menneskelige aspekter som diskriminering, vold, død, seksuell makt, rasisme, frykten for det andre og så videre, gjør seg gjeldende.

Og det viser seg at jeg ser disse tingene på steder der andre ikke alltid øyner det. Slik jeg ser det er vi stadig omgitt av en veldig bølge av hyperoptimisme. En konstant innsats for å forskjønne, og presentere ting positivt, når de i virkeligheten ikke er det. Politikken er kroneksempelet her. I disse omgivelsene er det vanskelig å få folk til å se sannheten i øynene. I det hele tatt få dem til å innse hva sannhet er. Det virker ideologisk. Å forsøke å bryte igjennom denne gardinen av skjønnhet som skyves foran øyene våre hver dag er vanskelig. Jeg prøver med filmene mine, men det vil alltid være marginale notater til det store bildet. Angående temaene mine, så har jeg personlig alltid funnet det veldig berikende når et kunstverk trekker min oppmerksomhet til ting jeg bare vagt kjenner til, og aldri har brukt, eller har ønsket å bruke tid på, aldri har giddet å reflektere over. Hva er det med turisme som fikk deg til å velge det som utgangspunkt for filmen Paradise? – I motsetning til allmenn oppfatning, tror jeg ikke at turismen bringer folk fra forskjellige land og kulturer nærmere hverandre, eller øker gjensidig forståelse. Faktisk tror jeg det har motsatt effekt. Turisme er en destruktiv kraft. På den ene siden har du folk som har råd til å reise hvor de vil på ferie, men de er ofte ikke i stand til å si hvorfor de foretrekker ett bestemt sted fremfor et annet. Disse menneskene vil bare dra et sted for å gjøre akkurat de samme tingene som de gjør hjemme. På den andre siden har du folk som er blitt avhengige av turisme og mister sin identitet som resultat av dette. Gå til en hvilken som helst strand i Kenya, og der er hundrevis av gutter klare til å utføre hvilke som helst former for tjenester, langt mer enn bare seksuelle. De er som tiggere. Samtidig, hva som gjør bildet mer komplekst, er at disse guttene har mye å tilby visse vestlige kvinner. Sexturister? – Ja. En av de tre historiene i Paradise handler om en femtiårig sexturist som drar til Kenya for å finne sin erotiske og følelsesmessige tilfredsstillelse, som hun ikke klarer å finne hjemme. Sexturisme er et tema det ofte snakkes om, og alltid i negative ordelag. Kvinnene som praktiserer sexturisme må gjøre det i hemmelighet. Men den type relasjoner de har med de prostituerte er ikke så forskjellige fra de forhold de ville hatt i sin egen kultur. De er like lykkelige eller ulykkelige. Men i det minste får de en sjanse til å prøve. Forholdene varer imidlertid sjelden over lang tid. Det går vel til det punktet hvor du har en kenyansk mann sittende foran en tv i en blomstrete sofa i en liten leilighet i Düsseldorf. 6/2011

31


Animal Love (1995) Import Export (2007)

Import Export (2007) Models (1998)

Før intervjuet startet, fortalte du meg at Paradise, som nå er i post-produksjon, kan ende opp 5,5 timer lang. Lyder intenst. Hvor viktig er redigeringsprosessen for hvordan filmene dine tar form? – Jeg pleier å samle en masse bilder, slik at materialet vil kunne gå i flere retninger. Jeg tar meg god tid til å skrive om filmene i redigeringen. Paradise endte på 80 timer film totalt. Jeg innså at jeg egentlig har laget tre filmer, men at det også var mulig å redigere det sammen til én film. Men det vil bli en monsterfilm. Over fem timer. Det kan bli veldig interessant for noen få mennesker, men for de fleste vil det bli for mye. Følelsesmessig uutholdelig. Så nå er vi i ferd med å dele det inn i to eller tre filmer. Går sexturisten igjen i alle disse filmene, eller er det flere parallelle historier? – Det hele foregår i løpet av en sommer. Du har sexturisten jeg allerede har nevnt. Så er det et parti vi kaller den vandrende madonna. Det er søsteren til sexturisten, også over femti, som ønsker å omvende hele Østerrike, og går fra hus til hus og misjonerer med en madonnastatue på armen. Den tredje historien handler om sexturistens datter, som er på diettleir, og forelsker seg i en eldre mann. Så vi tenker at vi kan veve mor og datter sammen i en film, men at det også kan gjøres til tre separate filmer. Igjen tar du for deg intimitet. Hvordan bringer denne intimiteten deg nærmere til den autentisiteten du nevner? – Filmene mine handler alltid om intimitet. Intimitet mellom mennesker. Mellom mennesker og religion. Mellom mennesker og dyr. Det dreier seg dypest sett om den fundamentale ensomheten jeg ser i mennesket, og de intime strategiene folk tar i bruk for å prøve å overkomme den. Og hvordan de lykkes og ikke lykkes i det. Stort sett ikke. Så du har de uoppfylte ønskene. Den uoppfylte kjærligheten. Den manglende evne til å kunne elske. Den konstante sehnsucht. Karakterene mine er ambivalente. Jeg ønsker at man verken skal se dem som onde og narsissistiske, eller føle empati med dem. Jeg blir ofte beskyldt for å utlevere, utnytte, menneskene i filmene mine. Eller at jeg har forakt for dem. Det har jeg ikke. Jeg verken ler av dem eller føler meg overlegen dem. Men jeg trenger ikke å elske dem eller elske det de gjør heller. Ta scenene vi filmet i gamlehjemmet i Wien for Import/Export, som utløste store protester. Vi brukte et halvt år på å forberede disse scenene på location, vi ble kjent med alle de eldre. Skuespilleren med rollen som sykepleier jobbet der i tre måneder for å bli naturalisert til miljøet. Kritikerne hevdet dette var en uak32

6/2011

septabel innblanding i livet til eldre borgere, noe jeg synes er et merkelig standpunkt. Det de egentlig mener, om man skal ta dem alvorlig, er at eldre folk er så motbydelige at man ikke kan portrettere dem? Nei, døden er ikke veldig estetisk, men det er unektelig noe veldig menneskelig ved det. I vårt samfunn er tema som alderdom, skjørhet og død tabu. Jeg mener man kan vise hvem som helst i hvilken som helst situasjon, med verdighet, dersom man beholder deres substans og sannferdighet. Du nevnte ordet sehnsucht. Er dette et uoversettelig begrep? – Det oversettes ofte med begjær, men begjær er på engelsk et mer endimensjonalt begrep enn sehnsucht. Sehnsucht har flere konnotasjoner. Det er også lengsel. Savn. Trang. Søken. Du kan ha sehnsucht for et sted, eller for en periode av livet ditt, eller for en person … Det er en dypere, mer kompleks følelsesmessig tilstand. Humor er også et sentralt element i filmene dine. Kan du si noe om hva du tenker om rollen humor eller komedie har i ditt arbeid? – Humor er veldig viktig for meg. Jeg forsøker å ha så mye humor som mulig i filmene mine. Jeg skulle gjerne hatt mer. Men med måten jeg arbeider på, uten skriftlig manus, kan den noen ganger gå tapt på veien. Humoren min har en annen kilde enn i komedien. Der er humor vanligvis presisjonskonstruert gjennom skrevne dialoger, smarte iscenesettelser og orkestrerte pauser mellom sentrale setninger. I filmene mine stammer humoren mer fra uuttalte kombinasjoner av bilder og plot som plutselig virker komisk. Og det er vanskelig å planlegge eller forutse. Jeg elsker øyeblikkene i kinosalen når noen ler, mens andre ikke synes det er morsomt i det hele tatt, eller til og med er opprørt over at folk ler. Jeg tror øyeblikk som dette er spesielt interessante: øyeblikk av absurditet og smerte, som du også kan le av. Som scenen i Dog Days der den syngende, mentalt forstyrrede haikeren plutselig blir kidnappet og voldtatt av naboene? – Akkurat. Det er de beste øyeblikkene. Filmene dine har alltid veldig vakre bilder. Du har en preferanse for tablåer, med fokus på deres geometri, symmetri og frontale aspekt. Hva er den spesifikke effekten og formålet med denne estetikken som har vært så anvendelig gjennom hele din filmproduksjon? – Kanskje tablåene mine er et forsøk på å beskrive verden i ett bilde. Det kommer sikkert av fotobakgrunnen min. Livet fryses for et øyeblikk. Menneskene fryses, men puster bildene … Blikkene mellom karakter og seer

Da Fritzl-saken eksploderte … det var merkelig, det var faktisk flere internasjonale medier som ville intervjue meg om dette...” møtes, og man ser hverandre i øynene. Det er et irriterende øyeblikk, der seeren plutselig blir tvunget til å føle seg som en voyeur. Det gir bildet en underlig skarphet, en særegen magi som overføres til seeren. Hvorfor fikk du lyst til å lage en film om østerrikske kjellere? Man kommer åpenbart til å tenke på Fritzl-historien … – Forhåpentligvis vil In the cellar også bli ferdig i 2011. Idéen til denne filmen kom til meg for mange år siden, før Fritzl, da jeg researchet locations til Dog Days. Jeg la merke til at i de fleste østerrikske hus i distriktene er kjellerarealet større enn selve huset. Og så oppdaget jeg at i kjellerne skjer det alle slags ting. Livet utspiller seg i kjelleren, mens de øvre rommene er som frosset i tid. De står der og er representative og venter på gjestene, og er ikke egentlig levd i. Det var en observasjon jeg gjorde meg da, og den ble hos meg. Noen år senere, da Fritzl-saken eksploderte … det var merkelig, det var faktisk flere internasjonale medier som ville intervjue meg om dette – hva i helvete forventet de at jeg skulle si? Uansett, jeg bestemte meg for å fullføre filmen om temaet kjeller. Kjellere er et interessant tema. Det har også en sterk underbevissthetsdimensjon: frykten for kjelleren, for å gå ned i kjelleren, barn som blir fortalt at de vil bli låst ned i kjelleren dersom de oppfører seg dårlig og så videre. Mange mennesker lever praktisk talt dobbeltliv i kjellerne sine. Ofte er det dit mennesket går for å gjøre det de virkelig ønsker å gjøre. Mens landsmannen din Haneke er mer av en «middelklasse-regissør», synes du å ha en forkjærlighet for mer marginaliserte karakterer. Hvorfor er mennesker på grensene av samfunnet mer interessante for deg? – Jeg er mindre interessert i borgerskapet. Mennesker som er utdannede er mindre tro mot seg selv, de har mer midler til å skjule seg. Midler til å opptre og presentere et forskjønnet image. Da jeg begynte å lage filmer, var jeg spesielt interessert i mennesker som levde i marginen. Jeg følte meg nærmere dem. De var på en måte sannere. De menneskene jeg fokuserer på i dag vil jeg imidlertid ikke kalle marginaliserte. Det er vanlige folk. Et fellestrekk ved alle mine karakterer er at de delvis er meg, jeg ser alltid etter en form for identifikasjon. En av grunnene til

at jeg ønsket å lage Import/Export, var at jeg i lang tid har vært interessert i og følt meg nærere den østeuropeiske mentalitet enn den østerrikske. I Øst-Europa tar man livet i større grad som det kommer, det er tid for feiring og tid for sorg – i motsetning til de vestlige samfunn, som paradoksalt nok utgir seg for å være fritidssamfunn. Jeg må understreke at jeg føler at filmene min går utover de karakterene man møter, jeg prøver å vise et tverrsnitt der, og hva det sier om samfunnet som helhet. Det virker som du ofte presser scener og karakterene din til sine grenser. Du må ha et spesielt talent for å nette med folk, for å få dem til åpne seg sånn opp for deg? Kan du fortelle om hvordan du tilnærmer deg castingsprosessen? – Jeg kreerer en ny castingstrategi for hvert prosjekt. Castingene mine kan være endeløse. Jeg antar det er prisen å betale når du virkelig er ute etter ekte karakterer, og ikke bare velge fjes fra en katalog som alltid er de samme. Mye tid går med til å bli kjent med menneskene, det gjelder både de profesjonelle skuespillerne og amatørene. Jeg trenger å vite at de er villige til å bringe seg selv inn i filmen, at de er klare for å dele sin intimitet. Jeg gjør ofte gatecastinger. Og jeg reiser. I tilfellet Import/Export, der det tok et år å få castingen på plass, reiste jeg til flere land i Øst-Europa for å finne hovedrollen Olga, altså Ekatyrina Rak. Jeg fant henne til slutt i en liten by i det provinsielle Ukraina, hvor omstendighetene var nære Olgas hjemby i filmen: iskaldt, høy arbeidsledighet og fattigdom. Bare omstendighetene rundt hennes arbeid i den situasjonen, at hun var en person som kom til Østerrike, vesten, for første gang, for å spille i denne filmen, skapte øyeblikk og ideer som sannsynligvis ellers ikke ville oppstått. Generelt er det ikke så vanskelig å overtale amatører til å bli med i en film. Men noen ganger er det rare tilfeldigheter som spiller inn. Med Jesus, You know, der jeg ville filme katolikker mens de ber, sa alle først nei. Men plutselig ble de overbevist om at det var Guds ønske å la meg filme dem, for å spre Guds ord. Etter filmen ble jeg invitert til å holde en gudstjeneste i Sør-Tyskland. Hehe, jeg takket nei.


Bikini 99.â&#x20AC;&#x201C;/del Se pĂĽ jc.no!

Lokale avvik kan forekomme.


Åtte nyanser av brunt siden Coco Chanel oppdaget sola i 1923. KRONIKK LARS K. MIDTSJØ Her eksisterer ingen kjærlighet. Selv om det prates mye om den. Her eksis terer ingen badestrand uten pledd som man må betale for. Ikke noe begjær som man ikke kan slå mynt på. Omgangslivet i SaintTropez hører hjemme en plass der hovedpersonene kun har rettigheter, og ingen plikter. Og iallfall ingen dannelse. – Francois Sagan, Avec mon meilleur souvenir (1984) Sitatet er fra selvbiografen With Fondest Regards som den franske forfatteren Francois Sagan skrev på starten av åttitallet. Der kan man lese Sagan sine skildringer om et St. Tropez som er i ferd med å ødelegges av kommersielle krefter. For det var langs den franske rivieraen mye av 1900-tallets kulturelite skapte kunst, litteratur, mote og trender. Det var her Picasso hang ut og jobbet på starten av 1900-tallet under sin aller mest kreative periode. Det var langs den franske rivieraen at Birgitte Bardot skulle introdusere vesten for det nye plagget bikinien.

Tidligere har den gylne fargen vært assosiert med arbeiderklassen, som måtte arbeide utendørs for å tjene til livets opphold. Pre 1923 dekket den britiske overklassen til seg, dro ned gardinene, gjemte seg bak parasoller eller store hatter for å unngå kontakt med sola på sine eksotiske reiser langs Europas kyst. I likhet med dagens gothere, brukte de gjerne sminke for å se lysere ut. Brunfargen har gått inn og ut av motebildet gjennom historien. Her er et lite og unyansert bilde: På trettitallet kom de første solklubben, som het «The sunbathing society», og som i praksis var en nudistklubb, da det enda ikke var etablert noen distinkt forskjell mellom det å sole seg eller det å være naken.

På siste halvdel av åttitallet kom bølgen av sportstøy sammen med en ny konsensus om at et friskt og sunt liv var verdt å trakte etter. Jogging ble et stort fenomen, og sunnhet var viktigere enn smarthet. Og brunfargen fikk sin renessanse. Det skulle også gjelde for herrer. Som for den aller første herrekampanjen til Calvin Klein der OL-vinneren i stavhopping, Tom Hintnaus poserer halvnaken iført en gylden farge med en stor hvit bulk i midten for motefotografen Bruce Webber. Dette var en toneangivende kampanje for et tiår som skulle preges av amerikansk estetikk. På slutten av åttitallet kom Baywatch der Pamela Anderson snart opparbeidet seg posisjonen som Verdens Største Sexsymbol, en posisjon hun hegnet om til midten av nittitallet. Store pupper, surfing, sportsmote og solarium: tidsånden kunne kort oppsummeres som kitschy.

Balmain s/s 2011

For sommeren 2011 har det ligget en positivisme i lufta, der fargene har ankommet hos mange motehus og designere, deriblant Burberry Prorsum, Jil Sander, Haider Ackerman og Lanvin. Samtidig er det stadig flere designere som lager mer sporty plagg i jersey-kvaliteter. Den amerikanske designeren Alexander Wang ser ut til å ha vunnet verdens største nasjon basert på enkle bomullsplagg. Med det sportslige uttrykket har catwalkmodellene båret en gylden farge på kroppen og ansiktet, enten i form av et naturlig skjønnhetsideal uten sminke, eller med bronzeaktig organisk sminke som leker med det »naturlige uttrykket».

Backstage Alexander Wang s/s2011

Mick og Bianca Jagger gifter seg iført YSL fra topp til tå

Alain Delon, Picasso, Grace Kelly, Yves Saint Laurent, Helmut Newton og Pierre Cardin var blant de mange kunstnerne og motepersonlighetene som holdt til langs Côte d’Azur. Det var her Mick Jagger giftet seg, og Rolling Stones ble nødt til å spille inn en plate i eksil. Det var her at toppløs soling skulle bli en trend. Men før dette; det var langs den franske rivieraen at selve kunsten å sole seg ble en trend, en solskinnsdag i 1923. Det var ved en tilfeldighet – eller feiltagelse – at Coco Chanel pådro seg en brunfarge etter en formiddag på yatchen til hertugen av Westminister i 1923. Hun glemte å dekke seg til noen timer og fikk en gylden farge på kroppen. Da trendsetteren og moteløvinnen kom tilbake til Paris med brunfarge ville plutselig alle andre kvinner også ha den nye motefargen. Plutselig lå kvinnene og stekte sine udekkede kropper langs den franske rivieraen. Å sole seg ble en trend over natten.

På femtitallet var den friske og sunne brunfargen på moten. Bikinien hadde rukket å bli populær og selvbruningskremen ble introdusert, og de hippeste husmødrene smurte seg inn i det nye underet kalt «Man Tan». Supermodellen og filmstjernen Brigitte Bardot var den store trendsetteren, og har senere fått æren for at bikinien skulle bli så populær da hun poserte i bikini for første gang i Roger Vadim sin film And God Created Woman i 1957.

Den lavkulturelle ånden skulle fortsette ut over nittitallet. Musikk som hiphop, house og grunge ble pop. Det var tiåret da mindre subkulturer skulle vokse seg store og bli toneangivende markører i motebildet. De store brune puppene ble erstattet av den bleke og smalskuldrede Lolita-skikkelsen. Verken friskhet eller fritid sto særlig høyt i kurs under et estetisk regime som ble kalt for heroin chic. Trendpendelen hadde svingt tilbake til syttitallet og dets sofistikerte budskap. Det ble rett og slett harry å se ut som en friskus.

Den mørke gothiske sikkelsen som har vært motekarikaturen de siste årene er i ferd med å forsvinne til fordel for et mer folkelig forbilde; En normal, sporty person som tør å bruke farger, og gjerne ser litt sexy ut på en vulgær måte. Gareth Pugh, Rick Owens, Ann Demeulemeester eller Panos Yapanis er i ferd med å miste terreng for en 28 år gammel babe med navnet Lara Stone. Modellen som står ranket som nr 1 på models.com har hofter, store pupper og en gylden brunfarge. Alt som skal til for å vekke en enkel manns appetitt. Der kun en spennende kløft mellom tennene og høyden som skiller henne fra Pamela i sine glansdager. Med dette ønsker vi kitschen velkommen tilbake i motebildet.

And God Created Woman (1957)

På seksti- og syttitallet eksploderte det av soldyrkende mennesker rundt om på de europeiske strendene. Å sole seg var blitt en vanlig fritidsaktivitet. Og etter hvert også toppløs soling som ble legitimt ut mot syttitallet. Dette var tiden da charterturismen skulle bli populær og middelklassen skulle få smaken på det gode liv de også. Men da allmennheten inntok strendene, svarte de parisiske motehusene med å skape en ny look: Den sofistikerte, bleke og intelligente kvinnen som bar preg av alt annet enn strandliv. Brunfargen var ikke lenger chic, men forbeholdt sportsutøvere, pornostjerner og levemenn.

Det unyanserte bildet av brunfargens tilstedeværelse i motebildet trekker tankene til langt mer enn selve brunfargen, men hva den signaliserer. Brunfargen har alltid vært et tegn på fritid og uteaktiviteter, noe som igjen kan utelukke, eller i det minste gå på bekostning av inneaktiviteter som litteraturstudier, fordypning og akademiske øvelser. Rent logisk brister dette, spesielt etter at vi nå kan bruke tjue minutter én gang i uka i et solarium for å oppnå den sunne, gyldenbrune valøren. Brunfargen er en del av motebildet i like stor grad som former, farger og andre trender. De siste fire årene har motebildet vært preget av mørke og sobre toner. Eller tradisjonelle gamlisplagg som frakker, skjorter, cardiganer og pensko for herrer. Den store konservative bølgen som har holdt oss i skinnet de siste årene er imidlertid i ferd med å forvinne.

Prada s/s 2011

God sommer. Eller som Francois Sagan ville sagt: Joyeux été, salle fils de pute!

Lara Stone

34

6/2011


LANSERINGSFEST FREDAG 6. MAI - CAFE LØKKA

NESTE NATT&DAG FEST: FREDAG 3. JUNI - BRUKBAR

Hybel.no - Norges største formidler av hybler og bofelleskap. Helt gratis!

36

6/2011


SHOPPING

7 th International

Stavanger Norway

”Det ligger naturlig for oss siste gjenlevende platepushere å arbeide under vanskelige forhold.”

MOSTTATTOOED SENIORWOMAN

ISOBELVARLEY

...plus many more SPECIAL GUESTS! •SHOWS •DEMOS •ART CONTEST •TATTOOING & PIERCING BY PROFESSIONAL ARTISTS

www.tattooconvention.no 38

6/2011

Artist: Liam Peskett Design: creationstation.no

POLYNESIAN DANCE SHOW STAGE PERFORMANCE BY NICOLE FROM GERMANY

DOBBELDIPPING En butikk som spesialiserer seg på vinyl og platespillere. Midt i Trondheim sentrum. Verden står ikke til påske. TEKST/FOTO KNUT M. KRISTENSEN Når jeg kommer inn i butikken mandag formiddag møter jeg en av byens mest kredible bassister som står og anbefaler en Motörhead-skive til en kunde. Etterpå går han en runde med kunden og anbefaler andre ting. Jeg kjenner med en gang at jeg har lyst å flytte inn her. Sjefen på skuta her, Andreas Jakobsen, hva er Big Dipper? – Big Dipper er inne i sitt ellevte år og har gått fra å være en hobbygeskjeft med vinylplater i gamle melkekasser og salg til venner og kjente – til å begynne å likne på en ordentlig platebutikk. Med ordentlig platebutikk mener vi en sjappe av den gode gammeldagse sorten, der man møter kunnskapsrik betjening, bredt utvalg, men kanskje viktigst: Du skal kun finne musikk og dertil relaterte ting, som musikkbøker, platespillere, konsert-dvd’er et cetera. Spesialiteten er vinyl og butikken i Trondheim vil først og fremst være en vinylbutikk, men vi vil også ta inn cd-er med Trondheimsband. Ekstremsport å starte vinylsjappe i Trondheim? – Vi har hatt et samarbeid med hifi-

butikken Audioroyal i noen år med en liten vinylavdeling i deres butikk, nå ønsket vi å ta det et steg videre å teste hva som skjedde om vi åpnet butikk i sentrum. Vi fikk mye tilbakemeldinger fra folk som syntes det gamle utsalget ble litt vel avsides. I tillegg hadde vi kanskje det viktigste i vår satsing, en butikksjef vi har veldig tro på; Torgeir Lund som vi har kjent i mange år. Når i tillegg det perfekte lokalet dukket opp, var det ikke noe mer å lure på. Vi har slåss mot vindmøller i alle år og det ligger på en måte naturlig for oss siste gjenlevende platepushere å arbeide under vanskelige forhold. Skal vi dømme etter responsen etter knappe to uker er Trondheim klare for en butikk som vår. Nå er det bare opp til oss selv å levere, så skal nok dette gå bra. Hvordan får man hyre her? – Vi ble ansatt som i High Fidelity. Vi hadde kommet til å henge her hele tiden uansett, så de kunne like godt sette oss bak kassaapparatet. Big Dipper finner du i Dronningens gate 27. Åpen mandag til lørdag fra 10:00 til 18:00.


I ekstremsport er det dødsstraff for å bryte loven

Det er lett å tenke at ekstremsportutøvere har et avslappet forhold til lover og regler. På en måte er det helt feil. Ekstremsportere er tvertimot avhengige av å kjenne fysikkens lover, og å følge dem. Gjør de ikke det, kan det få fatale konsekvenser. Det å skjønne lover og regler er ikke det samme som å lese om dem, du må også tørre å tenke annerledes. Å se ting fra nye vinkler er lettere når man har både kunnskap og nysgjerrighet. Vi på NTNU har et bredt fagmiljø som spenner fra jazz til nanoteknologi, allikevel liker vi alltid å utfordre vårt tankesett ytterligere og lære mer. Derfor drar vi til Ekstremsportveko for å dele vår kunnskap og selv bli klokere.

Vi leter etter de gode hodene overalt www.ntnu.no/studier

Hvordan kan man bruke frykt til noe positivt og når blir frykten farlig? Hva skjer med kroppen når den utsettes for 20G? Hvordan ser fremtidens vingedrakt ut? Hva har improvisjasjon i jazz til felles med improvisasjon i ekstreme situasjoner? Dette er en liten del av hva vi vil utforske på Ekstremsportveko. Les mer på www.ntnu.no/ekstremsportveko Liker du å gruble over tingenes tilstand, håper vi å se deg på Voss eller på NTNU i Trondheim.


syre.se

Partners:

BIG BoI roky erIckson Peter Doherty Lykke LI hÅkan heLLstrÖM VeronIca MaGGIo the ark (Us)

(Us)

(Uk)

MarIna & the DIaMonDs sÄkert! tIMBUktU & DaMn! orUP the soUnDs DanIeL aDaMs ray raPhaeL saaDIq (Us) kaMMarorkester MeD tItIyo & MotoBoy (Us) the PosIes trans eUroPe eXPress toLkar kraFtwerk, eno & BowIe M. FL GraVeyarD LooPtrooP rockers toVe styrke erIc saaDe (no) Dr MIDnIGht anD the Mercy cULt sLaGsMÅLskLUBBen kajsa Grytt Me & My arMy anna jÄrVInen LIsa MIskoVsky & johnny DUnDers steFan sUnDstrÖM eLektrIska cIrkUs those DancInG Days (Dk) FaLLULah MoULIn noIr & BUrnt oUt PUnks Ghost FreDDIe waDLInG reBecca & FIona (Uk)

karLsson & wInBerG oF MIIke snow DeaDMan (Us) nIkI & the DoVe aLeXIs weak carL norén aDrIan LUX teXt & MUsIk: kajsa Grytt, MattIas aLkBerG, conny nIMMersjÖ, ULF stUreson, PascaL, the BeLLs, Park hoteLL, hosPItaLet, norD & syD, PatrIk BackLUnD, MaGnUs ekeLUnD, raketen och nerVerna hoVen DroVen sIMIan Ghost katharIna nUttaLL arManD MIrPoUr syket aUtIsterna BÄDDat FÖr trUBBeL aLBIn GroMer Icona PoP DanIeL norGren BIrGIt BIDDer caotIco FrIDa seLanDer PoPterror aeon IsMen LanDstroM

…och MÅnGa FLer! www.storsjoyran.se


KLUBB TEKST THE KACI KOOLMAN 5 Trondheim har faktisk en av de mest allsidige klubbscenene i Norge, selv om det meste foregår på en og en halv klubb. SUPA i kjelleren på BrukBar har vært enehersker i mange herrens år, mens Blæst har prøvd seg i ny og ne. I hovedstaden blir du bomba ned med disco og house, mens i Trondheim er det faktisk dubstep, drum n bass og generelt bass-musikk som har regjert. Men vet du egentlig hva det er du får servert når du er ute og danser?

Mange klubbkonsept tar sommerferie, men det er alltid greit å vite hva man får høre på de forskjellige konseptene: Raw Juice: House, B-more, moombathon, kwaito, kuduro, ghettotech, dubstep, drum n bass World Class Electro Cru: Hip hop, beats, boogie, house, B-more, moombathon, UK funky, kwaito, kuduro, ghettotech, garage og grime / Rythm Pleasure: Soul, hip-hop, funk / Supapowa: Reggae, dancehall, dub / Rub’a’Dub: Reggae, dub, hip-hop / Cloudbusting: Electro, pop TEV: Omtrent alt av elektronisk, med vekt på bass.

...?

Har du et klubbkonsept du synes fortjener plass i klubbguiden, så er det bare å ta kontakt.

1. Hva blir sjangeren vi kommmer til å høre mest av på klubbene i Trondheim i sommer? 2. Hva blir gjengangerlåten på dansegulvene? 3. Hvilke festivaler bør vi dra på for å høre skikkelig klubb i sommer, både i Trivelige Trøndelag, Norge og Utelands? 4. Hvilket klubbkonsept er det som tar sommeren mest på alvor? 5. Hva står på iPoden din nå, og aldri i verden på platespilleren?

MINDFLOW Basstronom 1. Den hotteste sjangeren nå er Moombahton, en fin outsider (for meg ihvertfall) er Juke. 2. Jeg håper det blir Ms Dynamite - Neva Soft 3. Det eneste jeg vet 100% sikkert er at jeg skall få med meg Newham Generals på Pstereo! 4. I sommer skal man ta seg en pils, være i godt humør og støtte det som skjer i byen. 5. Noe rolig av Destinys Child kanskje...De har masse big tunes though, spilte Bug A Boo for noen uker siden, big tune!

BIT BOI Hippie 1. Chillwave forlater gutterommet og blir ’voksen’, dvs at artistene slutter å gjemme seg bak lo-fi sløret og får seg noen venner som kan å spille instrumentene sine. Se: Toro Y Moi. Nei vent, det var snakk om klubbmusikk? Vetdafaen, men jeg hører mye på Toro Y Moi i hvert fall. 2. Noe vi helst vil ha glemt i september. 3. Hove har veldig kurrante klubbartister (Carte Blanche blir fett!). Flow Festival i Helsinki virker som et topp alternativ til Øya, med en litt mer aktuell klubb / elektronika del (Joy Orbison, Ramadanman, Martyn, Tensnake...). Ellers er det selvfølgelig lov å følge med på BrukBar / SUPA’s program i juni og juli - stemninga pleier å være litt mer løssluppen her når sola skinner og det bare er en kjerne med finfolk igjen i byen. 4. Kompisen din som setter opp platespillerne sine i parken eller på takterrassen. Seriøst, tenker man konsepter når man bør kose seg med en sixpack i sola, så er det no feil! 5. Destroyer - Kaputt. Tidenes sommeralbum!

CPT CHARISMA Havarikommisjonær 1. Klubbene i Trondheim? Hvilke klubber har vi, bortsett fra Supa? ;) Men joda, Moombahton er en tydelig bobler. Forsvinner raskt. 2. Dansegulvene... tja. De er jo så mangslungne her til bys. Men jeg holder en knapp på at Timbuktu med Susanne Sundfør blir en vorspielslager. 3. Hovefestivalens Flekken er et jævlig bra sted å henge - kunne gjerne fått med meg hele programmet der, egentlig. Spesielt Classixx, som jeg mener har stått for flere av de feteste house-remixene de siste par årene. 4. Det eneste klubbkonseptet jeg får med meg er i hagen min; der blir det mye ”få kiden til å danse”hiphop. 5. Det aller meste på Jeg-telefonen min blir ikke spilt ute. Typisk de operagreiene til The Knife (The Colour of Pigeons), John Mayall eller A Certain Ratio.

EMMTEE Bassgeneral 1. Bassmusikk (3ball, moombahton, dubstep, funky, gangsta rap, bassline, b-more, juke, tropical, jungle) 2. Redlight - Source 16 3. Pstereo, Hove, Slottsfjell, Sonar, Exit 4. Fellesferien feat DJ tba 5. Shevils - Need Me (med bl.a. ex silence the foe folk : album kommer senere i sommer) ERIC MELO Usher-fan 1. Det blir nok Moombahton i sommer gitt! 2. For min del blir Dillon Francis, Diplo og Maluca Que Que. 3. Trøndelag: Pstereo selvfølgelig! Norge: Hove! Utenlands: Exit Festival! 4. Raw Juice tar selvfølgelig alle årets sesonger seriøst, sommeren også selvfølgelig 5. Må vel ærlig innrømme at jeg spiller ”litt” mer Usher og Trey Songz på iPod’n enn bak platespillerne. (Herreguuuuuuuuud, Eirik!)

DALTON FURY Reggaealist 1. Må nok slenge meg på å si at Moombahton blir sommerens sjanger. Reggae og dancehall vil det også (som alltid på sommeren) bli mye av! Pleier å komme mye kult på sommerstid. 2. Usikker på hva som blir ”Sommerens Klubb Slager” men kan si at for min del så kommer jeg til å spille Agent Sasco aka Assassin - Yuh Madda på Wild Life-rytmen (Di Genius prod.) minst 1 1/2 gang per session i sommer! 3. En festival jeg vil dra fram er Bergen Reggae Festival, som i år går ned på Kvarteret 9.-12. juni. Av de som kommer på det som KANSKJE er tidenes siste BRF kan jeg nevne kjapt Disrupt, El Fata, Brother Culture, Everton Chambers og svenske Etzia som er en artist som virkelig er på vei opp og fram. Utenlands anbefales Outlook Festival, som arrangeres på et forlatt fort i Pula i Kroatia. Dette er en festival som legger vekt på bass-musikk, og år etter år byr på en helt syk lineup. I årets lineup vil jeg trekke fram RSD, Skream, Benga, Barrington Levy, Johnny Clarke, David Rodigan, D Double E +++++++ 4. Sommerens runde med Inity Jam: Inity Summer Jam (på Kafé Skuret en eller annen gang i sommer)! 5. Har en svakhet for Robert Johnson. Sjelden det passer å klemme inn han i en selection :)

Det er mange ting du kan bekymre deg over HVOR DU SKAL BO TRENGER IKKE VÆRE EN AV DE.

Norges største formidler av hybler og bofelleskap

6/2011

43


KONSERT SOME PEOPLE HAVE ALL THE FUN Tlf.: 61 23 60 37 post@heidalrafting.no

MUSIKKFEST Fredag 4. juni, Trondheim sentrum Det beste i livet er gratis, og det er musikkfest også. Det er også sommer, og herligheten foregår utendørs rundt om i Trondheim sentrum. Hele femten venuer, med et stort mangfold av rytmisk musikk, mattilbud, aktiviteter og andre fine saker sørger for at 4. juni blir en høydare på musikkfronten i juni. Vakrest av alt er å tilbringe dagen i Lamoparken! Charlie Café & Caffebar, Ramp og Tres serverer mat, Banana Moon og Svartlamon Samvirkelag står for salg av sine varer. Ivar Matlaus, Nordlys Alveklær og NOAH – for dyrs rettigheter skal ha stand og UFFA bidrar til at barna i parken har en fin dag. På musikkprogrammet er blant annet Sugar Louise, Inman Hill, Bendik, Mageplask og Daily Hum! JA, dette blir virkelig ikke annet enn good times. Sjekk ut hele programmet på musikkfesttrondheim.no

1 1

velkommen til bogstad camp & turistsenter! NOMEANSNO Blæst, lørdag 11. juni Det legendariske punkbandet NoMeansNo kommer endelig tilbake til Trondheim. NoMeansNo fra Wancouver i Canada har holdt det gående siden 1979 og har en stor tilhengerskare til tross for at bandet har en bevisst og uttalt undergrunnpolicy. Bandet har et dusin albumutgivelser bak seg, mange av de- på Alternative Tentacles, plateselskapet til Jello Biafra fra Dead Kennedys. Musikalsk kjennetegnes NoMeansNo ved miksen punkens aggressivitet blandet med tidvis avanserte rytme- og melodimønstre. Bandet regnes derfor blant flere som «matematikkrockens ukjente gudfedre». NoMeansNo er samfunnskritikere med et sarkastisk glimt i øyet, og på konsert er bandet kjent for å etterstrebe et godt forhold til publikum gjennom humor og engasjement, noe som gjør bandet til et av de mest populære innenfor undergrunnspunken, på tross av at medlemmene er blitt eldre enn faren din. NoMeansNo har besøkt Trondheim en rekke gang tidligere, men nå begynner det å bli alvorlig lenge siden sist og man vet aldri om de noensinne kommer tilbake. Oslobandet Wolves Like Us med medlemmer fra band som Amulet og Indidels Forever er support. Bandet slipper i juni debutalbumet sitt på Prostethic Records, samme plateselskap som blant annet har gitt ut Gojira, Kylesa, 1349 og Lamb Of God.

2 1

Bogstad Camp & Turistsenter er åpent hele året. Det er plass til ca. 800 enheter, og det er ca. 200 strømplasser. Vi har 36 hytter, hvorav 16 er utstyrt med dusj/WC. Alle hyttene har innlagt varmt/kaldt vann og en liten kjøkken-krok.

For mer informasjon, kontakt oss på: Ankerveien 117, 0766 Oslo Telefon: 22 51 08 00 - Faks: 22 51 08 50 E-post: mail@bogstadcamping.no Web: www.bogstadcamping.no

Plassen ligger ca 9 km fra Oslo Sentrum, med Bogstadvannet og Nordmarka som nærmeste nabo. På området finnes det bensinstasjon, dagligvarebutikk og restaurant/kro, med alle rettigheter. Alle hovedveier er godt skiltet frem til campingplassen. Det er gode bussforbindelser til og fra Oslo Sentrum.

BOGSTAD CAMP & TURISTSENTER

B O G S TA D

BRUKBARS SOMMERFEST ’11 Brukbar/Supa, 29. og 30. juni Trondheim by er stille og idyllisk om sommeren. Studentene forlater hyblene sine til fordel for renere hushold og sommerjobber, og barnefamiliene hiver seg rundt på last minute charterturer. I denne perioden velger BrukBar like godt å kjøre på med sommerfest. En to-dagers minifestival med konserter, dj’s, grillings og alt annet som hører til under den blå himmelen. Programmet er ikke ferdig booka, men ryktene svirrer om fjordclubbing på ettermiddagen, og fjorårets line-up – med de amerikanske støypopperne Wavves i spissen – er heller ikke et dårlig utgangspunkt. Det blir plass for indie, hip-hop, klubbmusikk og alt vi ellers liker på Leuthenhavens storstue. Er du i byen, følg med på brukbar.no eller stikk innom for en kaffe og forhør deg.

3 1

SOMMERENS MÅ-FÅ-MED-SEG-KONSERTER: Gode Ord Dør Sist skal på: Bump Heads Battle, Yamahahallen på Svartlamon 9. juli The Roots, Pstereo 19. august Biosphere, Verdens Ende 3. juli Like Rats From A Sinking Ship skal på: 09.07: Primus, Kongsberg Jazzfestival 15.07: Aphex Twin, Arvikafestivalen, Sverige 23.07: Blue Note (aka Swing Kids) – Fluff Fest, Tsjekkia Revolver, Oslo TBA Daily Hum skal tydeligvis bare på egne konserter: 15.07: Daily Hum – Vida Leitet, Todal i Aure 22.07: Daily Hum – Råttistock 04.06: Daily Hum – Musikkens dag 44

6/2011

AV: WENCHE SUNDT BENDIXVOLD


UTELIV DRINKGUIDE

RESTAURANT

TEKST KARI KRISTENSEN

SABOR TAPAS & GRILL Øvre Bakklandet 66 Enkelt og pent I samme øyeblikk som whiskey tangos spiser sushi med gastromat og grillkrydder med stor begeistring over alle nye sushiplassene i Trondheim, gjør gourmetrestauranten Chablis på Bakklandet noe helt annet. Tapas var vårt forrige tiårs store hit – men nå er den velkommen tilbake igjen. Chablis er borte, og Sabor er blitt til. I enkelthetens navn må det påpekes at Sabor også uttales slik det skrives – i motsetning til Chablis, der tretti prosent av trønderne kalte restauranten de alltid snakket om at de spiste på, men egentlig aldri var; Sjæblis. Vi ankommer Sabord med ikke den altfor sultne magen, og tester derfor ut en del av smårettene. Det første som slår oss, er den flotte innredningen av Helene Sorbes Hennie, en prisbelønt interiørarkitekt som også sto bak innredningen på KOS Bar&Lounge. Det er tydelig at det er sort som er Hennies farge, noe som går igjen på Sabor også. Elegant, stilrent og langt ifra jålete. Siden det er tapas vi har bestilt, kommer maten i flere omganger. Vi slår oss løs på mojosausen, aiolien og olivenkaviaren. I tillegg får vi manchego, serranoskinke, panbrød, kjøttboller, stekt ørret og geitost marinert med honning. Vi ser på menyen at den en del omtalte grillkullovnen fra Joster kan by oss på en del spennende kjøttretter – og vinkartet som tar for seg vin fra Spania og Italia, tilpasset både tapas, fisk og kjøttretter – er noe å begi seg ut på, men velger å stå over denne gangen. Tapasrettene er gode. Men der stopper det også. Ingenting var spennende med noen av sausene, og ingenting bar heller preg av bondemarkene i Spania som gjorde opplevelsen ekstra spennende. Det er fort gjort å savne «det lille ekstra» på smak – men så skal det sies at det er fort gjort at «det lille ekstra» er det som ruinerer deg en kveld også. Det er godt mulig Sabor har gjort akkurat dette for å treffe «de fleste». For prisene er det ingenting å si på – de ligger lavt nok til at du kan ta en del vinkvelder der med noe ekstra småretter og nyte til, uten å slite med husleia etterpå. En flaske Chianti Rufina ligger på rundt fire hundre, som er helt greit, og du kan lett nyte en flaske vin og mat for to under tusenlappen. Noe som også skal legges til, er at rettene var veldig rene på smak, og ikke hadde badet i olivenolje på forhånd – og det var med lettelse vi kjente at vi ikke var nedmarinert i olje da vi gikk derfra – som dessverre har vært tilfellet på de fleste Tapas-restauranter i Trondheim tidligere. Det skal også sies at de tre servitørene, som skiftet på å varte oss opp ikke akkurat var noen vi kommer til å huske resten av livet, da vi bare skulle ha småtteri og farris. Ikke ble vi spurt om maten smakte, ei eller forsøkt solgt på noe mer (som for eksempel en dessert). Helt greit, men også synd, siden vi er av den lettlurte sorten. Uansett, vi gikk derfra med et smil om munnen – og med lyst til å dra tilbake for å teste både grillen og vinen senere.

NATT&DAG er klar for sommer, festival, pilsing og grilling i fjæra – og ikke minst: hjemmealenefester. Derfor tar vi en skikkelig Kvinner&Klær og slår til med drinkoppskrift. Om du venter på en slankeoppskrift, kan vi spare deg bryet og gi deg et tips om at det bare er å stappe chopsticken i halsen. Hanne Berg Eriksen viser oss en drink/punch du kan lage hjemme sjøl. I tillegg har vi testet ut noe Tapas for deg, og gir deg noen hint om hvor du skal gå for å få de beste drinkene i Trondheim. TO ROM&KJØKKEN Drinkmasters. Du må ikke spise på To Rom&Kjøkken for å nyte en sommerdrink der. Plassen har også en liten uteservering.

1 1 RAUS

Spør etter Anne Lottes sommerfavoritt, noe sier oss at det er noe med Chambord, pasjonsfrukt og champagne.

1 2

BARI Plassen bugner over av unge og gamle rutinerte bartendere som vet akkurat hvordan de skal imponere deg. Anbefales på en ukedag, da bartrykket er litt mildere.

1 3

VEGA Spør etter en drink med champagne. Ikke trenger det å være like dyrt som ølet deres heller.

1 4

KOS De friske jordbærene, bringebærene og rabarbraen er ikke bare til pynt – de brukes til å lage friske cocktails.

1 5

SUNSET PUNCH TEKST HANNE BERG ERIKSEN Sommer er den desidert beste årstiden. Det er sol, det er varmegrader og de lyse dagene sprer glede. Sommeren for meg handler om å skape nye minner gjennom gode opplevelser. Det er slik tenker jeg når jeg skal kreere en ny cocktail. Det handler om å få gjestene til å huske det de smaker og gi dem lyst til å bestille én til. Det er ikke bare lukt, smak og utseende som teller, men følelsen man sitter igjen med etterpå. For meg er det viktig å formidle følelser gjennom selvkomponerte drinker, som for eksempel denne. Tanken bak denne drinken er å spre den samme lykken jeg føler når solen skinner. Det er vanskelig å få fram følelser med smak siden ingen forbinder de samme smakene med de samme opplevelsene. Smakene i denne drinken har jeg kommet fram til etter en liten spørreundersøkelse om hvilke smaker som forbindes med sommer. De fleste svarte det samme og det gjorde derfor valget av ingredienser enkelt. Drinken er ikke en klassisk longdrink, men en god, gammeldags punsj. Punsjen består av sesongens frukt og bær, friskpresset juice, mineralvann, sukkerlake, fruktlikør og vin. Jeg har oppkalt punsjen etter en reise jeg var på

i oktober da jeg tilbrakte to uker på et cruise i Middelhavet. Punsjen heter «Sunset Punch» fordi den skal forestille solnedgangen jeg opplevde på reisen. Det er sosialt og forfriskende og drikke punsj, så lag denne hjemme og inviter dine beste venner på en rosa solnedgang fra terrassen. Velbekomme! SUNSET PUNCH for fire personer Ananas Vannmelon Jordbær Mango Lime Bringebær Skjær opp frukten i små terninger og limen i skiver. Det er ikke nødvendig å dele bærene.

cocktailen like raskt som små isbiter. Når Isbiten har frosset, legges den i bunnen av en punsjbolle. Tilsett så oppkuttet frukt og bær i punsjbollen. Til slutt tilsettes de flytende ingrediensene. Punsjen serveres med ause og små glass med teskje, slik at frukten kan spises. Håper dere kommer i sommerstemning av denne leskende cocktailen. God sommer!

1 fl Schilcher Klassik 2008, Langemann, Østerike (Rosévin) 1 fl Moscato d’ Asti 2009, Paolo Saracco, Piemonte (søt hvitvin) 8 cl Chambord (bringebærlikør) 0,5 l Mosel brus 4 cl Friskpresset sitronjuice 4 cl Sukkerlake Start med å lage en stor isbit. fyll en liten matboks eller en annen liten oppbevaringsboks med fruktterninger, friskpresset juice og vann. Legg boksen i fryseren. Grunnen til at en stor isbit benyttes er fordi den ikke vanner ut 6/2011

45


FEBERTENDENSER «Du hørte det først på P3»? Vel, ni av ti ganger er låta spilt på Revolt først. Hevder Radio Revolt. TEKST KARI KRISTENSEN FOTO LAURA ANN MORRISON De beste radiofolka er de som ikke får betalt. Partyboy Giske var plutselig ikke så partyboy likevel, fjerna lisensen til Radio Revolt, og ga den heller videre til Radio 1 som snart gikk konken. Likevel, like gjenstridig lever de videre i beste velgående på nett. Og hvem er de beste radiotrynene? Feber, selvfølgelig. Jeg tok turen til Radio Revolts studioer ved Gløshaugen for en hyggestund med tre trivelige radiotryner. Hva er Norges desidert beste hip-hop show på radio? – Feber. Sånn helt uten tvil? – Ja! Tommy Tee er enig. Har han sagt det, eller er det bare skrøn? – Vel. Vi intervjua Smiff n Wessun, også var vi alle backstage med blant annet Tommy Tee og Ken Ring og spurte om han kunne shoute det, og det syntes han var en kjempeidé. Så ja, ordene «Hei, dette er Tommy Tee og du hører på Feber – Norges desidert beste rapshow», er blitt sagt. Ja, finnes det noen flere rapshow på radio enn dere da, bortsett fra National Rap Show? – Joda, Good Shit Radio og Ordet på Gaten. Men de spiller stort sett det samme hele tida, og om de spiller noe nytt, så henger de minst to måneder bak oss på ting. Vi har de mest varierte spillelistene, og vi dekker det aller meste. Vil det si at dere spiller ting dere hater bare for å være de mest allsidige? – Det er kanskje litt å ta i, vanligvis må vi stå for det vi spiller, det er ikke nødvendigvis bare backpacker-rap fra California som bare fire stykker har hørt. Du kan si det sånn enkelt at vi spiller alt fra Lil Jon til J Live, den er fin. Og i tillegg er det miksing live i studio med deg Aksel. Hvor mange lyttere har dere, sånn helt egentlig?

– Vi aner ikke. Vi har jo ikke råd til å finne det ut engang. Da vi starta var vi overbevist om at ikke hadde én lytter engang, så vi fikk sjokk da folk faktisk hørte på oss. Men alt varierer. Vi snakker ikke store masser, men når vi legger ut showene på Soundcloud har vi tjue lyttere om dagen, mens når vi for eksempel har større gjester i studio, og vi promoterer det litt så kan vi fort nå flere hundre. Synes å huske at vi runda tusen nedlastinger på en bad spit/stillborn/bromstad sending for et par år siden. Hva har dere gjort for å skaffe Radio Revolt flere lyttere? – Vi vet ikke akkurat hva vi har gjort for å skaffe kanalen flere lyttere, men det kan jo hende noen har tuna inn, hørt på oss og tenkt «det er jo et relativt godt produkt jeg får servert» og som i ettertid har sjekka Revolt for andre interessante programmer. For alt vi vet. Men er dere det beste showet på Revolt da? – Jada. Selvfølgelig. Det er udiskutabelt! Men det er ingen av dere som er herifra, innvandrere til Trondheim hele gjengen? – Bislet i Oslo, Hovseter i Oslo og Harstad. Også får vi masse fanmails fra Russland og Ukraina med «can you send me some artifacts or t-shirts?». Respekt. Har Feber hjulpet i forhold til spillejobber på klubbene i Trondheim, Juri Gagarin? – Vel. Det handler vel mest om å skaffe connections, og jeg ble jo kjent med Svein Erik Ihlen (DJ Fella, red. anm.) for en del år siden. Blant den lille kjernen av byfolk, om vi kan kalle dem det, så kan det hende de har snappa opp noe gjennom Feber. Hva har dere hatt å si for hip-hop i Trondheim da? – Vi har jo hatt innom stort sett alle som har drevet med hip-hop i studio. Vi inviterer alltid folk innom. Åpen mic – til en viss grense … Vi har bare vært ivrige på samarbeid med diverse happenings som har vært med livesendinger og spillejobber og slikt.

Vi kommer til å være bitter på Giske resten av livet.”

Men det må jo gå an å være ærlig å si at hiphop faktisk ble utestengt fra klubbmiljøet for noen år siden? – Joda. Vi kan i alle fall si at vi holdt oss mer til backpackeryoing da andre falt ut med gangsta-rap. Det som har vært problemet er at mange i miljøet kanskje ikke har vært så opptatt av å sjekke ut ny musikk, og i stedet har spilt den samme gamle smørja om igjen og om igjen. Vi har turt å teste ut nye ting. Ikke misforstå: vi er stor fan av classics, westcoast som east-coast, men å spille Skee-Lo som oppvarming før en Devin The Dudekonsert? Eller The Next Episode hver helg? Det finnes en grense mellom nostalgisk og «oppbrukt for flere år siden». Har dere vært med å oppdra folk da? Om det er et slags mål? – Tydeligvis ikke nok … Neida, altså … Det har jo vært en del utskiftninger i programmet siden det starta, og det har jo tatt mer form etter hvert. Og etter at det ble oss tre, så har vi funnet ut at vi utfyller hverandre ganske godt. ffSamtidig er det blitt bedre diskjokking etter hvert også. Og vi vil jo påstå at vi har en ganske grei kunnskap om hip-hop i forhold til gjennomsnittet av det norske folket. Men det er fortsatt bare en fritidssyssel det her. Men vi må jo innrømme at det hadde vært en drøm å jobbe med det og samtidig levd av det. Men sånn som det ser ut nå, så tviler vi på at herr Tee kommer til å gå av med det første. Men du får ikke hørt programmet vårt med en reklame for grillutstyr fra Rema. Men dere. Revolt vs P3. – Det morsomme er at en ekstrem høy andel av de som jobber i P3 har hatt sin fartstid i Revolt. Og det gjelder P1, filmopplegg i NRK, og så videre. Men de har nok ikke fått tatt med seg de samme listene sine videre, når det gjelder musikk. Du har vel hørt jingelen «Du hørte det først på P3»? Vel, nitti prosent av gangene er de spilt på Revolt først, uansett sjanger. Det er et faktum. Minus de dårlige låtene selvsagt. Så da er det kanskje greit å beholde fritidssysselen for å få lov til å holde på som man vil? – Så lenge vi får lov å gjøre hva vi vil,

spille det vi vil og si hva vil, så gjør vi det. Den sjansen får vi ikke på de andre kanalene. Hva er den beste sendinga deres? – Den freestylesendinga med Lokal Stamme, Pats One og Ben Baller var ballin. Hva var det som gjorde det da, narkotika? – Ikke fra vår side i så fall. Sånt snakker vi ikke om. Men det var mye bra beats den gangen, og alle fulgte opp på micen, så det funka veldig bra. Får vi lov å skryte av oss selv? Enten spiller vi det nyeste av musikk, når vi ikke har temasendinger, ellers har vi lokale helter innom. Med fin variasjon. Fordelen med Radio Revolt er at du slipper unna de dårlige låtene, de dårlige radiostemmene og reklamene. Fortell oss noe dølt da. Eller noen skandaler – Nei. Tør ikke. Nehei. Gi en bitchslap til noen da eller bare en pussytiv shoutout. – Shoutout til Svein Erik Ihlen som har sluppet meg (Juri Gagarin, jou. anm.) fram og my partner in crime fra World Class Electro Cru Sjur-Ting. Morningsjentene er kule, og Technovikingene må få props på den elektroniske delen. Blyforgiftning og Farfisa Speedser må også få koseshouts. Og de gamle programmene Andreas Hater Deg og Bedrevitenskap. Big Shotout til TFK Trondheims hip hop fotballag, knuser alle i fjerde divisjon bedrift. Sommerens bitchslap fra dere da? – Den går til de som booker hip-hop, forventer at det skal selge ut, og oppfører seg som drittsekker mot artistene etterpå. Lydteknikerne på Samfundet fortjener også noen ørefiker. Trondheim skal være en kredibel konsertby og du kan ikke fylle opp Storsalen med Nas, også må man høre på teksten for å skjønne hvilken låt han spiller. Hvor vanskelig skal det være å skru på lyden da? Samfundet burde finne plass i budsjettet sitt til å finne en lydtekniker de kan gi lønn til for å fikse lyden på de store konsertene i storsalen. Og vi har ennå ikke kommet over Trond Giske – han får sommerens siste bitchslap. Vi kommer til å være bitter på ham resten av livet. Gikk av som minister og ga lisensen til Radio 1, etter at de trua med søksmål. Om vi ser ham, får han buksevann. www.radiorevolt.no

Startet: 2001. Originale medlemmer: Basit aka dj Braintumor. Nåværende medlemmer: DJ Juri Gagarin Ivan Kebeze & Sondre 3000 Spiller: Alt av hip-hop. Når: Hver fredag mellom 17-19 46

6/2011


NÅ KOMMER VÅREN, OG DA ÅPNER BYENS STØRSTE OG KOSELIGSTE UTESERVERING!

dokkgata 8, trondheim - 400 00 974 man-lør: 11-01 / Søn: 13-01

KOS DEG PÅ CHOCO BOCO MED

STUDENTVENNLIGE PRISER! Ta en pause fra hverdagsstresset! På Choco Boco treffer du venner i hyggelige omgivelser, og du kan lene deg tilbake med dagens avis. La deg friste av en av våre kaffedrikker – eller kanskje et stykke kake?

Dokkgata 8, Trondheim - 400 00 974 Mandag-Lørdag: 11.00-01.00 / Søndag: 13.00-24.00

CHOCO BOCO SOLSIDEN

CHOCO BOCO NORDRE

CHOCO BOCO BAKKLANDET

Elvehavn TMV-Kaia 3 Telefon 73 60 03 00 man-ons: 07.45–23.30 tor-fre: 07.45–01.00 lør: 10.00–01.00 søn: 11.00–23.30

Olav Tryggvasonsg. 29 Telefon 73 92 33 00 man-ons: 07.45–23.30 tor-fre: 07.45–02.00 lør: 10.00–02.00 søn: 12.00–23.00

Nedre Bakklandet 5 Telefon 73 50 43 35 man-fre: 09.00–01.00 lør: 10.00–01.00 søn: 10.00–24.00


MOTE MAISON MARTIN MARGIELA (UNTITLED) I januar 2010 ble Maison Martin Margielas første parfyme, (untitled), lansert, og i begynnelsen av 2011 kom untitled l’eau. Nå kommer endelig parfymene til Norge. Motehuset Margielas voldsomme interesse for avantgardepraksiser og anonymitet som signatur gjenspeiles i duftene. (untitled) er undertegnedes favoritt av de to, og den er i følge MMM den første ordentlig grønne parfyme siden syttitallet. Da var for eksempel Chanels No.19 en vogue. MMMs (untitled) inneholder galbanum, «box green», letiscus, røkelse, appelsinblomst, musk og sedeltre. Parfymen lukter altså omtrent som nyklippet vått gress, den er mystisk men har likevel preg av uskyld og renhet. Margiela viderefører sin anonyme signatur ved ikke å gi parfymen et navn og refererer samtidig til kunstens talløse verk kalt nettopp «untitled». Kanskje blir den spesielle grønne duften et like vanlig innslag i kunstverdenen i tiden som kommer som de umiskjennelige fire stingene i nakken.

1 1

1

MMM (untitled) og untitled l’eau, med tilhørende body lotion og shower gel, er å finne i Norge fra slutten av juni. Ut 2011 er de kun å finne på Steen&Strøm i Oslo.

MAN ABOUT TOWN – MAGASIN Philip Utz (kjent fra Numéro, VMan, Fantastic Man, etc.) har gjort litt av en jobb med å få liv i eldgamle Man About Town, et blad som opprinnelig hadde sine velmaktsdager på femti- og sekstitallet. Sommerens man about town er ingen ringere enn Hedi Slimane og hans town er selvsagt Los Angeles. Slimane har blitt gitt full tillit og er dette nummerets gjesteredaktør. Slimanes bukser for Dior var i sin tid så hete at selveste Karl Lagerfeld sultet seg for å komme inn i dem, dog er Slimane i disse dager kanskje best kjent som fotograf. Og det er ikke få freshe Slimane-fotografier å finne her. Slimane vier hele bladet til Los Angeles og byens særegne form for maskulin mystikk og glamour. Sort-hvitt, palmer, rock, kunst og spennende herremenn som Rick Owens, Tom Ford, John Baldessari, Gus Van Sant og den aldrende beach boy Brian Wilson.

2 1

48

6/2011

UTSKIFTNING I CHLOÉ Hannah McGibbon ut, Clare Waight Keller inn. Selv om Chloégrunnlegger Gaby Aghion (f. 1921) kan kalles prêt-à-porters mor har ikke motehuset alltid vært like hot og viktig. Lenge ble Chloé sett på som en billigere kopi av Chanel, men så kom det formidable oppturer gjennom

3 1

ansettelsene av Stella McCartney (1997) og Phoebe Philo (2001) og alle fulgte igjen med på klassiske Chloé. Derfor medfører den siste signeringen stor spenning. Pringle of Scotland-designer Clare Waight Keller er hyret inn etter at suksesshistorien Hannah McGibbon takket for seg. Keller løftet Pringle fra en relativt obskur tilværelse i golf- og her-

rebutikker til full on fashion world glory og Ryan McGinley-regisserte reklamefilmer. Hva kommer hun til å gjøre med Chloé? For mange motenerds er riktignok hva McGibbon skal gjøre et vel så presserende spørsmål.

MOTE: SUNNIVA HAVSTEIN


TEGNESERIER TEKST AKSEL KIELLAND PAYING FOR IT Sammen med Joe Matt og Seth har Chester Brown siden nittitallet vært den mest profilerte av Canadas alternative tegneserieskapere. Med henholdsvis Peep Show, Palookaville og Yummy Fur sørget de tre lenge for en noenlunde stri strøm av anerkjente hefteutgivelser, og de opptrer også jevnlig som karakterer i hverandres selvbiografiske arbeider. I de senere år har de, som så mange andre blant sin generasjon tegneserieskapere, lagt hefteformatet på hylla til fordel for mer forseggjorte bokutgivelser, og dermed blir det også lenge mellom hver gang man hører noe fra disse sosialt utilpasse canadierne. Joe Matt utkom i 2007 med Spent, en selvbiografisk bok hvor han først og fremst fokuserte på sin egen patologiske runking og sitt enorme bibliotek av hjemmelagede best of-pornovideoer, mens Seth på sin side fortsatt er opptatt med sitt epos om den fiktive canadiske vifteprodusenten Clyde Fans, hvorav hittil siste kapittel dukket opp i fjorårets Palookaville #20. Det er imidlertid ingen av trekløverets utgivelser som har vært sett fram imot med samme grad av forventning og allmenn nervøsitet som Browns Paying For It. Boka bærer undertittelen «a Comic-Strip Memoir Being a John» og er et selvbiografisk verk hvor forfatteren villig vekk legger ut om

1 1

sitt drøye tiår som horekunde. Utgangspunktet for praksisen er at Brown er fast bestemt på to ting: Han vil pule og han vi ikke ha kjæreste. I Paying For It skildrer han sitt kundeforhold til en rekke prostituerte kvinner, samtidig som han med sobre, gledesløse resonnementer forsvarer sin praksis på både filosofisk og økonomisk grunnlag, og gjør sitt ypperste for å svekke sine medmenneskers tro på den romantisk kjærligheten. Gjennom hele boken tegner Brown seg selv som en uttrykksløs hodeskalle som gjennom brorparten av de 230 sidene fryktløs går i strupen på sine venners refleksartede og lite gjennomtenkte fordømmelse av hans nye livsstil. Hvordan kan det være galt når kvinnene gjør det av egen fri vilje og han blir så glad av det? Ved siden av å allerede være 2011s mest beryktede tegneserieutgivelse, er Paying For It formodentlig årets eneste tegneserie som kan skilte med femti sider med notater om canadisk prostitusjon. Paying For It er ute nå fra Drawn and Quarterly. LE DERNIER CRI Den europeiske tegneserietradisjonen kjennetegnes først og fremst ved bunnsolid håndverk, allmennkulturell aksept og en forkjærlighet for lineære narrativer. Konseptuelle smallprintutgivelser med referanser og estetikk hentet fra kunstfeltet er noe man primært finner i Nord-Amerika, mens japanerne har tatt på seg an-

2 1

svaret for å tøye grensene for logikk, samfunnsmoral og mental helse. Men det finnes unntak. Det første som møter en når en klikker seg inn på nettsidene til det franske forlaget Le Dernier Cri er enerverende musikk, blinkende skjermer og tospråklig gjengivelse av mottoet «PUKING EYEBALLS». Hvilket er passende for et foretak som definerer seg selv som «French publisher specialized in rather disturbing sick screen and comics with a very low print run». Katalogen spenner fra heller tradisjonelle populærkulturelle approprieringsøvelser og visuell-støy-ogpenetrerte-vaginaer-tegneserier til mer avanserte prosjekter som Johnny 23, en omklipt versjon av Charles Burns’ X’ed Out hvor all dialogen er gjengitt via et oppdiktet alfabet. Ved siden av amerikanske PictureBox er Dernier Cri for tiden den fremste eksponenten for den nye bølgen av visuelle trashformalister som på mange måter synes å være den naturlige arvtakeren til åttiog nittitallets alternative tegneserieskapere. Hvis man orker å oppholde seg på nettsidene deres lenge nok til å få bestilt seg noen bøker, vel å merke. www.lederniercri.org CELLULOID Nordamerikanske tegneserieforlag opererer med en besynderlig praksis hvor visse utgivelser gjøres tilgjengelige for presse og på tegneseriemesser mange måneder før de dukker

3 1

opp i butikkene. Dermed har det allerede vært en del snakk om Dave McKeans Celluloid på tross av at ingen helt later til å vite nøyaktig når den kommer i salg. Dave McKean er mest kjent for sine nittitallsfrikete collageomslag til Neil Gaimans gothopus Sandman og som regissør av den tidvis fullstendig ulidelige spillefilmen MirrorMask. McKeans beste arbeid er imidlertid den snaut femhundre sider lange tegneserieromanen Cages, hvor han står for både historie og, til ham å være svært tradisjonelle, tegninger. Og selv om Celluloid også innebefatter en del collage og andre visuelle utilrådeligheter, er den det nærmeste McKean har kommet Cages når det gjelder ambisjoner og estetikk. Historien handler om en kvinne som finner en filmrull som viser seg å åpne døren til en annen verden – en magisk vidunderlig verden av porr! Celluloid er nemlig intet mindre enn McKeans forsøk på å lage kunstnerisk høyverdig pornografi. Sist en anerkjent britisk tegneserieskaper forsøkte seg på dét var da Alan Moore og Melinda Gebbie endelig fikk ferdigstilt sitt trebindsverk Lost Girls, til mildt sagt blandet mottakelse. Og selv om Celluloid sannsynligvis ikke vil skape samme oppstandelse som Lost Girls’ er-det?/er-det-ikke?pedofili, vil den etter alle solemerker være verdt en titt når den én gang dukker opp i butikkene. Celluloid er tilgjengelig fra Fantagraphics én eller annen gang i løpet av sommeren.

Paying For It

Studenter reiser for halv pris. Gjelder ungdom t.o.m. 20 år og studenter fra 21 t.o.m. 31 år, mot fremvisning av gyldig legitimasjon.

6/2011

49


LANDS BASE CAMP

SOMMEROPPLEVELSEN FOR DEG MELLOM 19-30 ÅR!

DESIGN

TUNGESTØLEN VED JOSTEDALSBREEN 18-23 JULI

BREVANDRING KLATRING MÅNEDENS INTERIØR XXXX_Sofa er laget av 8000 pinner og 2000 ringer som klikkes sammen, og komponentene er støpt av resirkulerte plastflasker. “Da du for første gang så XXXX_Sofa, trodde du kanskje det var en kunstinstallasjon, men jeg foretrekker å fokusere på vårt daglige liv fremfor å lage en kunst.” forteller designer Yuya Ushida, som utviklet modulsystemet mens han studerte ved Design Academy Eindhoven. Idéen bak oppfinnelsen er at en sofa kan transformeres til en stol, og motsatt, i en enkel bevegelse og uten verktøy. Møblene produseres nå for det nederlandske interiørselskapet Ahrend. www.yuyavdesign.com

LAVVO

1 1

PADLING BÅL KURS FILM FRISK LUFT

MÅNEDENS KONSEPT For alle yrker, er det en “back-to-basic” bevegelse. For grafiske designere er det letterpress. Den gamle trykketeknikken er nå tatt i bruk av den kreative garde som en motvekt til macen. Har du mottatt en bryllupsinvitasjon fra et artistisk par iløpet av de siste årene, er sjansen for at den er trykket Gutenberg style stor. “Folk savner den praktiske erfaringen med å skrive ut, håndverket og at man vet at arbeidet er rørt ved av menneskehender” sier Daniel Gardiner Morris ved The Arm i New York; et studio som spesialiserer seg på analogt trykk. New age fun with a vintage feel altså. www.thearmnyc.com

2 1

LEIRLIV TOPPTUR

BLIR DU MED PÅ SOMMERENS BESTE FRILUFTSOPPLEVELSE? Lands Base Camp er stedet der du får testet ut deg selv, prøvd nye spennende ting, treffer mange nye venner fra hele landet og har en super uke i fjellet! DATO: 18-23 juli 2011 ALDER: 19-30 år PRIS: Kr 2750/1950 m/u reise fra Oslo TUR NR: 9414/11

Se mer info på www.dntung.no/oslo

FAIRTRADE MERKET

KAFFE

er akkurat LIKE GOD

SOM

ANNEN

KAFFE

Forskjellen er at Fairtrade-merket kaffe bidrar til at kaffebønder i Afrika og Latin-Amerika har bedre arbeidsforhold og kan sende barna sine på skole. Fairtrade er en merkeordning som sørger for at bønder i fattige land får en rettferdig pris for varene sine, slik at de kan forsørge seg selv uten å være avhengige av bistand. I Norge kan du også kjøpe Fairtrademerket te, juice, sjokolade, bomull, sukker, blomster, vin, iskrem og bananer. Les mer på fairtrade.no

MÅNEDENS DESIGNERE Henrik Fjeldberg og Carl Gürgens har gjort seg svært bemerket etter at de i 2008 startet designstudioet Your Friends. Den supersøte duoen startet nylig et samarbeid med Grafill, og ble i årets Visuelt nominert i seks kategorier, og vant et sølv og et gull. Your Friends har hatt kunder som Kunsthøgskolen i Oslo, Universitetet i Oslo, Norsk Form og Nasjonalmuseet, og var i høst også med på Oslo-Tokyo; en utstilling der diverse norske designere og formgivere via produktdesign fortalte sin historie fra Oslo. Fjeldberg er utdannet ved Central Saint Martins i London og Gürgens ved Central Saint Martins og Kunsthøgskolen i Oslo. Besøk dine venner på www.yourfriends.no

3 1

MÅNEDENS TYPOGRAFI Tagging og typografi møtes i “Getting Upper: Graphic Designers and Artists Reconcider the Alphabet“. Om typografer bygger bokstaver og alfabet, plukker grafittikunstnere de fra hverandre. I skrivende stund, er Californias mest erfarne grafiske designere og kunstnere invitert til å tolke et alfabet med graffiti som utgangspunkt. Resultatet er 26 livlige plakater, hvor designernes konvensjonelle idéer om hva en bokstav kan være og hvordan den fungerer til å lage språk og mening vises. Deltakerne tok hver sin bokstav, brøt dem ned i sin kjerne, og satt dem sammen igjen på en ny måte basert på egne erfaringer. Plakatene, som ble trykket i begrenset opplag på hundre, er tilgjengelig for kjøp på shop.pmcaonline.org. Utstillingen kan sees på Pasadena Museum of California Art frem til 4. september.

4 1

Fairtrade - hvert eneste kjøp bidrar DESIGN: ULRIKKE NORDSETH

50

6/2011


HEOROT EVENTS

RISØR

RISØR

22-23 JULI 2011 HOLMEN - SOLSIDEN 1

WWW.HEOROTEVENTS.COM WWW.THEVOICE.NO WWW.BILLETTSERVICE.NO

TIMO MAAS CC COWBOYS YOUSEF COCOON, DE

THE ROLLERS + SWAGGA DJs

CIRCUS, UK

(AFTERPARTY)

FABRIC, UK

VINNI WARLOCKS AND THE VAGABONDS

JESSE JONES

POPORN RADIO

X-PRESS 2

EDU IMBERNON

ZOO PROJECT, IBIZA

NILS NOA * DISKJOKKE * TOMMY TEE * GOLDFINGER (FINGER`N) * JE HAUGFOS * FRIENDLY ALEX JANGLE * AKIPA * CARL PHAFFA (SE) * CHARLOTTE THORSTVEDT * KAMELKOLLEKTIVET (SE) MIKE MOORISH (SE) * JOSE ZAPATA * LEIF SPAGETTI FEAT. ESSA CHAM (SE) * PHAXX (SE) RECOVERY * IVAN DRACO + MAGNE MENTAL

3 AVDELINGER * 18 ÅRS ALDERGRENSE KONSERTOMRÅDET * 20 ÅRS CHILLOUT OMRÅDE M/ DJs ALLE RETTIGHETER * KULINARISKE MATOPPLEVELSER * ØLSKOLE * INTERNASJONAL BARTENDERKUNST & FLAIRING * PYROTEKNIKK * VIRTUAL LIGHT JOCKEYS * VANNSPORT * BUNGYJUMP DAGSPASS FREDAG 22/07 : 290,* DAGSPASS LØRDAG 23/07 : 390,* HELGEPASS : 545,-

DD

( + BILLETTAVGIFT)

DUNKADUNKA

JE Haugfos & Co


KUNST BLODIG ALVOR. NORSK KUNST PÅ 80-TALLET – FINALE! Trondheim Kunstmuseum, 19. juni – 9. oktober Vises både i Gråmølna og Bispegata (merk tidligere sluttdato i Bispegata, 18. september.) JonArild Johansen ved Trondheim Kunstmuseum sier: – Det er en stor mønstring av norsk åttitallskunst, og den har vært vist to-tre plasser før i Norge. Den startet i Bergen i fjor og nå skal den vises for siste gang i Trondheim. Vi kommer til å vise en god del verk fra Trondheimsscenen på åttitallet, den var jo viktig, med Uffa og Svartlamoen og kunstakademiet som var inne i en fin fase. Så det er mye Trondheims-kunst som vises. Forøvrig er det litt spesielt at denne utstillingen vises i begge lokalene våre, både Bispegata og Gråmølna, så det blir en slags dobbelutstilling. Det vises i det hele tatt veldig mye forskjellig. Åttitallet var jo preget av mye eksperimentering med nye materialer, vi har med både installasjoner og skulpturer i tillegg til en del video og maleri. Noe er lånt inn fra kunstnerne selv, fra private eiere og offentlige samlinger. I tillegg kan jeg nevne at vi har et eget rom viet til Uffa, delvis i forbindelse med at Uffahuset brant ned i vinter. Vi har et samarbeid med Uffaungdommen om et eget fokus på Uffa, så det blir en viktig del. Og ikke minst: Norges første streetartist, Guttorm Nordø skal ha et eget rom, faktisk så tidlig som 1981 begynte han å dekorere i gatene som nummer en eller to i Europa.

TOM SANDBERG Nils Aas, 11. juni – 11. september Utstilling med en av våre viktigste samtidige kunstfotografer. Sandberg hadde i sin tid atelier på Ekely ved siden av billedhugger Nils Aas og hjalp i den forbindelse sin nabo med å ta bilder som referanse for enkelte skulpturer han skulle lage. Som man kan lese på senterets nettsider: «Nils Aas Kunstverksted har fem utstillinger årlig med norsk samtidskunst. Sommerutstillingen har alltid et ekstra fokus på kunsten til Nils Aas, gjerne sammen med andre kunstnere som har en forbindelse til Nils Aas.»

2 1

1 1

NY NATUR verk fra TENDENSER 2011 Trøndelag Senter for Samtidskunst, 11. juni – 3. juli Ny natur i samtidens kunsthåndverk. Utstillingen er kuratert av Irene Nordli og viser et utvalg av verk fra utstillingen Tendenser 2011 – NY NATUR som er vist ved Galleri F15 i Moss tidligere i år. «Finnes det en ny natur? Skillet mellom hva som er naturlig og hva som er kunstig blir stadig mindre tydelig. Men har måten kunstnere ser på naturen i dag endret seg fra hvordan de har sett på naturen tidligere? Som tittelen Ny natur indikerer, forsøker denne utstillingen å vise hvordan en del kunstnere lager arbeider som kunne ha vært natur eller som minner oss om natur.» Utstillere: John Kåre Raustein, Synnøve Øyen, Hanna Hedman, Gunvor Nervold Antonsen, Mårten Medbø, Hanna Stahle, Jenny Klemming. Den 16. juni arrangeres forøvrig et seminar ved TSSK med tema «Naturens rolle i samtidens billedkunst og kunsthåndverk».

3 1

MARIE LOUISE JACOBS – OBLIQUE NOTES ON LATERAL EXASPERATION / AS BRIAN ENO NEVER IMAGINED Blunk, 3. – 5. juni «Fragmenter av notater, tegninger, dokumenter, elementære objekter og symboler kommer sammen som en konstellasjon der overblikket, kartforbindelsen får fotfeste i rommet. Gulvet navigerer den visuelle forbindelsen og visker linjer mellom hva som konstituerer tekst, bilde, collage, kart og språk. Horisontale labyrinter som lar publikum lese og navigere innholdet ved hjelp av perspektivet, skaper flere narrativer og flere retninger for subjektive inntrykk. Å lese et bilde, å se ord, å navigere diskurser, å strukturere biter av informasjon, rekonstruerer verbets makt i forhold til media (aktivitet og resultat), og danner nye linjer, nye horisontale spredninger av forhold på flukt og tilbakekomst. Det nære materialbruket, gjenkjennelige overflater, det personlige dokumentet på ideer og hendelser, gir en polarisert dialekt på det ukjente i det kjente, der gulvets verditerskel skaper spenning mellom eksisterende potensial i abstrahering og narrativ eksperimentering.»

5 1

SE MUSIKKEN – HØR BILDENE Babel, 3. – 12. juni Ny Musikk Trondheim presenterer: «Se musikken – hør bildene» En partiturutstilling med fokus på det visuelle aspektet av den noterte samtidsmusikken: Hvordan ser notene ut? Hva er forskjellen på tradisjonell notasjon og grafiske partiturer? Kan man spille musikk med utgangspunkt i et bilde? Partiturer av seks

4 1

52

6/2011

norske komponister stilles ut på galleri Babel. Utstillingen avsluttes med en konsert og foredrag lørdag 11. juni med musikk av Arne Nordheim, Bjørn Fongaard, Lene Grenager og Ole Henrik Moe, fremført av Stig Førde Aarskog, Michael Duch, Ole Jørgen Melhus og Kari Rønnekleiv. Lene Grenager og Ole Henrik Moe vil fortelle om sitt forhold til det visuelle aspektet ved det å komponere under konserten.

KUNST: HANS CHRISTIAN SKOVHOLT


SCENEKUNST ROCK´N ROLL WOLF Trøndelag teater, 1. – 18. juni Rock´n Roll Wolf er en rockemusikal basert på syttitallsmusikalen Mama. Filmen har lenge hatt kultstatus i Norge, og vises med jevne mellomrom på NRK under den überkleine tittelen Med Grimm og Gru. Det er første gang musikalen om rockeulven og de syv geitekillingene settes opp på et profesjonelt teater. Rock´n Roll Wolf er den største satsningen på Trøndelag på flere år. Hovedscenen skal omgjøres til en gigantisk eventyrskog, og hele teatrets ensemble (!) blir å se på scenen som dyr i utallige fasonger og varianter. De kjente rockeschlägerne, Mama inkludert, blir fremført av et solid orkester, som også er med og danner det sceniske landskapet. Sleng på deg rockepantsa og gjør deg klar for en forrykende forestilling om en snill geitemamma og en sjukt sulten ulv.

1 1

STEPHEN LYNCH LIVE Olavshallen, 21. juni I sommer kommer Youtube-stjernen Stephen Lynch til Olavshallen. Lynch har selv uttalt at han er en «musiker fanget i kroppen til en komiker». Amerikaneren er både standup-komiker, musiker og Tony Award-nominert skuespiller som er kjent for sine humoristiske sanger om hverdagslivet og populærkulturen. Lynch synger om alt fra å slå opp med kjæresten på grunn av sminken hennes (hun er bare «for hvit») til å synge en ode til en syk bestefar (… og arven hans død vil bringe). Musikeren har gitt ut to studioalbum, to livealbum og en bestselgende DVD. Han har også vært med i to Comedy Central Presents, og spilt i Broadway-versjonen av The Wedding Singer. Nå gjenstår det å se hva komikeren vil finne på å synge om når han tar turen til Norge. Får vi høre Medevial Bush? Waiting – en sang om å stå vente på AIDS-resultatene? Prettier Than You? Eller kanskje I Am Not A Jukebox – en sang hvor han forteller folk at han ikke er en føkkings jukebox (og hva du bør gjøre dersom du vil at han skal være det)?

2 1

BALLETTGALLA MED UNGE, INTERNASJONALE PRISVINNERE Olavshallen, 18. juni Den 18. juni inntar prima unge dansere Olavshallen. Blant annet kommer Svetlana Bednjenka og Andrei Pisarev, vinnerne av Serge Lifar ballettkonkurranse

3 1

2011. I tillegg får vi se elever fra satsningspartiet i klassisk ballett ved Den Norske Ballettskolen på scenen. Danserne skal både vise klassiske perler og moderne koreografi. Publikum får en smakebit av balletten Griegiana, koreografert av Radu Pokletaru. Og det er ingen ringere enn Kievs

modernekompani som fremfører herligheten. Griegiana urfremføres i sin helhet først til neste vår, med koreograf Vadim Pisarev (kåret til verdens beste danser i 1995) og koreograf og scenograf Vladimir Vasiliev (tidligere stjernedanser og senere direktør for Bolsjoj) bak roret.

SPELET OM HEILAG OLAV Friluftscenen på Stiklestad, 27. – 31. juli Spelet om Heilag Olav er en blanding av fri diktning og historiske hendelser bygget på Snorres kongesagaer. På gården Sul, i nærheten av Stiklestad, bor det en fredelig bondefamilie. Bonden Torgeir Flekk og konen hans, Gudrid, bærer på en nagende hemmelighet. Da den yngste datteren deres, Gudrun, var fem år gammel, fødte Gudrid et vanskapt barn. I samsvar med de hedenske skikkene ble barnet ble satt ut i skogen for å dø. Torgeir har akseptert den kristne troen, og klarer ikke å tilgi Gudrid for at de gjorde dette. Gudrid, på sin side, holder fast ved at det var det eneste alternativet. Datteren Gudrun blir utsatt for foreldrenes uenighet gjennom hele oppveksten, og ønsker seg bare fred. Så, en sommerdag i 1030, oppsøker større konflikter gården. Det ryktes at Olav Haraldsson er på veg fra Gardariket for å gjenerobre makten han mistet i 1028. Dette liker bøndene dårlig. De vil ikke miste selvstendigheten og friheten de har fått under ladejarlene, og gjør seg klar til kamp.

4 1

SCENEKUNST: JULIE ØSTENGEN

54

6/2011


TEAM ME, ROBOTS IN DISGUISE

Trondheim, Marinen 19. og 20. august 2011 Festivalpass kjöper du allerede nå på billettservice.no

,

(SE),

TIBE T:IKI foto: Geir Mogen

DEATH FROM ABOVE 1979 , THE ROOTS BEST COAST , WANNSKRÆKK, KYLESA


JO KJÆREM, 30 ÅR Programleder P3 – Champagne-frokost hver dag.

KRISTINE LUDVIGSEN, 24 ÅR Student – Jim Morrison back from teh dead, gangsårplaster og masse kyssing.

ANN HELEN HYNNE, 32 ÅR Student – Jamie Oliver gourmé hele festivalen, glade folk, sol og musikk.

IRIS MARIA MAKRIDIS, 26 ÅR Student – Laura Izibor, sol, alkohol og god musikk.

HVA ER DIN DRØMMEFESTIVAL?

AV: LAURA ANN MORRISON

HÅKON KARLSEN, 25 ÅR Lystekniker – Sykkelfestival gjennom Europa.

ERLING STØYUA, 26 ÅR Tekniker – Festivalen skal være et backstageområde med Metallica, Slayer og konstant fint vær på ei øy.

TORSTEIN RØNNING, 20 ÅR Barnehageassistent – Dave Matthews Band Caravan

KRISTOFFER FÆTTEN, 24 ÅR Student – Elektronikafestival i New York + Røyksopp.

LARS ISAK ASKHEIM, 24 ÅR Student – Jazzfestival i New Orelans.

ISELIN MASTERNES KORSLUND, 24 ÅR Butikkmedarbeider Clas Ohlson – Midnattsrocken i Lakselv med Lady Gaga, Kanye West og Major Lazer.

MAY BEATE OPPGÅRD, 24 ÅR Student – Midnattsrocken, gratis øl hele festivalen, en ordentlig seng og kjæresten min.

HANS CHRISTIAN THRONÆS, 21 ÅR Student – Strandfestival på Ibiza med en fet bil og housemusikk.

BLODIG ALVOR

FINALE

UTSTILLINGSÅPNING 18. JUNI KL 15:00 I GRÅMØLNA (OG BISPEGATA) Blodig Alvor - utstillingen med norsk 80-tallskunst! Til visningen i Trondheim er kunstscenen i Trondheim spesielt fremhevet. For første gang viser Trondheim Kunstmuseum en utstilling både i Gråmølna og i Bispegata. Vises i Gråmølna, Trenerys gt. 9 og i Bispegata 7b. Info og åpningstider: www.tkm.museum.no

TRONDHEIM KUNSTMUSEUM MUSEENE I SØR-TRØNDELAG AS

56

6/2011


SHARE THE FEELING

ARCTIC MONKEYS(UK) IRON MAIDEN (UK) KINGS OF LEON (US) MASTODON (US) M.I.A. (UK) PJ HARVEY(UK) THE STROKES(US) AfroCUBISM (INT) AUToPSY(US) BAD relIgIoN(US) BATTleS(US) BeATSTeAKS(De) BIg BoI (US) BrIgHT eYeS (US) CHrIS CUNNINgHAM (UK) DeADMAU5 (CAN) foAlS (UK) KIllINg JoKe (UK) feMI KUTI & PoSITIVe forCe (NgA) SeUN ANIKUlAPo KUTI & egYPT 80 (NgA) l.o.C. (DK) lYKKe lI (S) MAgNeTIC MAN with Special guests KATY B and SBTrKT DJ Set (UK) THe rAVeoNeTTeS (DK) roB ZoMBIe (US) SWANS (US) TIMBUKTU & DAMN!(S) TV oN THe rADIo(US) VeTo (DK) 1349 (N) JUSTIN ADAMS & JULDEH CAMARA (UK/GAM) DANIEL ADAMS-RAY (S) ALCOHOLIC FAITH MISSION (DK) API UIZ (FR) ÓLÖF ARNALDS (ISL) ATMOSPHERE (US) AWESOME TAPES FROM AFRICA (US) JULIANNA BARWICK (US) BE-BEING (KOR) BLACK MILK (US) JAMES BLAKE (UK) CHARLES BRADLEY (US) BRING ME THE HORIZON (UK) KARINA BUHR (BRA) CALLE 13 (PRI) ANNA CALVI (UK) CHANCHA VIA CIRCUITO (ARG) CHASE & STATUS (UK) CHUCKAMUCK (DE) CODY (DK) CONGOTRONICS vs ROCKERS feat. KONONO N°1, DEERHOOF, KASAI ALLSTARS, JUANA MOLINA, WILDBIRDS & PEACEDRUMS and SKELETONS (INT)

CURREN$Y (US) DÃM FUNK with MASTER BLAZTER (US) DARK DARK DARK (US) DE ENESTE TO (DK) MATTHEW DEAR - Live Band (US) DESTROYER (CAN) DJ /RUPTURE (US) DOP (FR) DååTH (US) JUSTIN TOWNES EARLE (US) ELEKTRO feat. JOHN TCHICAI (DK) THE EX with ROY PACI (NL) EYEHATEGOD (US) FALLY IPUPA (CD) FRENTE CUMBIERO (COL) FRISK FRUGT (DK) THE GASLAMP KILLER (US) GHOST (S) GOLD PANDA (UK) JOHN GRANT (US) GRAVEYARD (S) HOW TO DRESS WELL (US) I WAS A KING (N) ICEAGE (DK) ILILTA BAND (ETH) NICOLAS JAAR (US)

JACKDAW WITH CROWBAR (UK) JAGWA MUSIC (TAN) JATOMA (DK) KITCHIE KITCHIE KI ME O (N) KLOSTER (DK) DJ KOZE (DE) KYLESA (US) LITTLE DRAGON (S) LOVE SHOP (DK) LUKESTAR (N) LA MAKINA DEL KARIBE (COL) JANELLE MONÁE (US) MUNCHI (NL) NARASIRATO (SOL) NEXT LIFE (N) OFWGKTA (US) OH LAND (DK) OUDADEN (MAR) IVO PAPASOV & HIS WEDDING BAND (BG) PARKWAY DRIVE (AUS) PER VERS (DK) PRINCE FATTY SOUNDSYSTEM feat. LITTLE ROY and HORSEMAN (UK) PULLED APART BY HORSES (UK) RANGO (EGY)

TARRUS RILEY & THE BLACK SOIL BAND (JAM) GONGA SAIN & MITHU SAIN (PAK) SCREAMING FEMALES (US) SHANGAAN ELECTRO (ZA) SHUTKA ROMA RAP (MKD) SOILWORK (S) SPIDS NØGENHAT (DK) SURFER BLOOD (US) THE TALLEST MAN ON EARTH (S) TAME IMPALA (AUS) TERROR (US) THULEBASEN (DK) TREMOR (ARG) UNDERØATH (US) ANIBAL VELASQUEZ Y LOS LOCOS DEL SWING (COL) KURT VILE & THE VIOLATORS (US) THE WALKMEN (US) WANG LI (CHN) WEEKEND (US) WHOMADEWHO (DK) YELLE (FR) YEMEN BLUES (ISR) ZEA (NL) ZUN ZUN EGUI (INT)

PAVILION JUNIOR 26. - 29. JUNI 4 GUYS FROM THE FUTURE (DK) AGENT FRESCO (ISL) BOTTLED IN ENGLAND (DK) DE HØJE HÆLE (DK) ESSENCE (DK) FASTPOHOLMEN (DK) HAMMONDS, HARRINGTON & DESTROY (DK) HONNINGBARNA (N) KIRSTEN & MARIE (DK) LITTLE MARBLES (S) NIVE NIELSEN & THE DEER CHILDREN (GRL) REPTILE & RETARD (DK) SELVHENTER (DK) THIS IS HEAD (S) TÔG (N) TRUST (DK) UNDERGANG (DK) WHO KNEW (ISL)

- og flere følger...

4 DAGER VORSPIEL 4 DAGER MED MUSIKK 8 DAGER ROSKILDE 170 BAND På 7 SCENER GRATIS CAMPING, KINO, SVØMMEBASSENG OG SKATEPARK M.M. ALT OVERSKUDD GåR TIL VELEDIGE FORMåL LES MER På:

roskilde-festival.dk


MUSIKK

Vi ropte ulv! ulv! Gitarist og vokalist Larsh Kristensen i Wolves Like Us svarte. TEKST ANDREAS TYLDEN FOTO MORGAN FLAMENT Dere ga ut en sjutommer i november i fjor, og nå er jammen debutfulleng deren på vei også. Fra hvilken saueflokk poppet denne ulvegjengen ut av? – Vi kommer fra to band hovedsakelig, Infidels Forever, som helt riktig var et skikkelig saueband, og Amulet, som var litt mer ulveaktige i den forstand at bandet faktisk hadde fans. Var det noen som likte Amulet da? – Nå var ikke jeg med i Amulet, men jeg mener da bestemt at jeg har sett flere folk med Amulet-skjorte på festival. Dessuten likte jeg dem.

Typisk norsk om dagen – eller typisk for et norsk band anno 2011 – er at man får hype i ett år, også er man glemt det neste. Kommer dere også til å lide denne skjebnen? – Det kan du sikkert godt si. Man er vel omtrent like interessert i ordet «hype» som man er interessert i underholdningsfenomenet Idol. De som finner oss, finner oss. Vi kommer til å spille sammen så lenge vi får noe ut av det, når det ikke lenger bidrar til å gjøre livet mitt mer positivt slutter jeg med musikk og begynner på skolen igjen. Engelsk presse har lovpriset dere allerede. Det hjelper jo på, eller hva? – Trodde det var hemmelig, jeg? Vi får med oss alt. – Er det noe kult å få bra anmeldelser i utlandet da?

Om dere vil spille utenfor Ring 3, ja. Dere har sagt at dere spiller en form for sjanger ingen lenger liker? – Har vi sagt noe så dumt? Ja, det har dere sagt. – Det vi mente var vel at melodier og hardrock ikke akkurat har vært bestekamerater i det siste, men så har man jo band som oss da. Som aldri tar hintet. Det vi mente med det var vel at vi spiller den musikken vi ville hørt på selv, uten å ta høyde for at andre folk er helt med på notene. Som du sier, dere har lang fartstid på nakken. Blir dere aldri lei? Punkegryta smaker fortsatt godt selv for en gjeng hårete menn godt på vei oppe i tredveårene? – Både ja og nei, man blir jævlig lei noen ganger, spesielt når man har kjørt 50 mil og

møter et stort spørsmålstegn når man spør om en brødskive før lydsjekk. Men det er på en måte allerede glemt når konserten er midt i den siste låta og du blør på fingrene, er svett helt ned i sokkene og grøsser av glede. Så det er altså det dere mener med Late Love – tittelen på den plata deres. – Ja, det er en av mange måter å se det på. Love … det har ikke noe med groupies å gjøre? Vi har nemlig hørt rykter … – Vi har hørt rykter vi også. Jammen, fortell da mann! – Nå er vel rykter sjelden sanne? Dessuten holder en gentleman alltid kjeft. Late Love slippes på CD/LP 24. juni.

WLUS TOPP 3 SJUTOMMERE: TOY

BASS

JONAS

TROMMER (MÅTTE VELGE 3 NORSKE)

LARS

GITAR/VOKAL

ESPEN

PLANES MISTAKEN FOR STARS Fucking Fight

LASH OUT Under Every Depth

THE AFGHAN WHIGS Sister/Brother

DINOSAUR JR Die Barney Die

(DIM MAK)

(STORMSTRIKE-1995)

(SUB POP)

(PREHISTORIC RECORDS 1)

1

– WLU hadde trolig ikke eksistert hadde det ikke vært for denne utgivelsen.

1

– Det første norske bandet jeg ble blodfan av, og fortsatt er. Dessuten har denne låta tidenes diggeste basslinje.

1

– Dette bandet redefinerte min holdning til rock som kunstform, og ikke bare som utløp for frustrasjon.

1

– J Mascis, verdens råeste gitarist og min helt.

ANGORA STATIC Angora Static

THE TEAM SPIRIT 3 Chord Songs

THE JESUS LIZARD/NIRVANA Puss/Oh, The Guilt

MOGWAI New Paths To Helicon

(LILAC SKY)

(PRIMITIVE RECORDS-2000)

(TOUCH & GO)

(WURLITZER JUKEBOX)

2

– Noe av det feteste norsk undergrunnshardcore har hatt å by på noensinne.

2

– «I’m sorry if we play too long, but we had fun even though we played it wrong». Det var tider.

2

– Kurt Cobain er min Ian Curtis.

2

– Denne sjutommeren hørte jeg ihjel. Stakkars.

IRON MAIDEN Wasted Years

TIEBREAK Stand Hard 1998

HOT WATER MUSIC Moments Pass

JADED 1405

(EMI)

(CRUCIAL RESPONSE RECORDS)

(NO IDEA)

(1-2-3 JIVE! RECORDS)

3 58

– Gjør livet perfekt i fem minutter og seks sekunder.

6/2011

3

– Beste norske hardcore-sjutommern fra nyere tid, og dermed basta! Mye annet bra, med denne er best.

3

– Jeg brakk en Built To Spill-CD, det dårligste bandet i verden, etter å ha hørt denne singelen.

3

GITAR

– Ett av de feteste indierock-banda fra Norge på nittitallet.


www.4sOund.nO

OslO MOss Gjøvik sandefjOrd MOlde BerGen TrOndheiM TønsBerG krisTiansund hauGesund sandnes sTavanGer


MUSIKK KLASSIKER

MEGET BRA

BRA

SKEPTISK

TRIST

FAIL! LOL

SKIVER skikkelig bra, spesielt etter den helt ok EP-en The Tomb Within fra 2010 og Horrific Obsession far 2009. Det som holder søppelkassa igjen er en klar og distinkt lyd som gir en fin lytteropplevelse i selve øyeblikket og at det tross alt er Autopsy man hører på. Men det holder altså ikke. Neste gang, please. Vinylversjonen skal selvsagt i hus, det skal sies. Andreas Tylden BLACK LIPS Arabia Mountain (VICE/COOPERATIVE 2011)

AUTOPSY Macabre Eternal (PEACEVILLE/TUBA)

Makabert anonymt. Da engelske The Zombies var i ferd med å gi ut mesterverket Odessey And Oracle i 1967, kastet de likeså godt inn håndkleet og oppløste bandet fordi «interessen rundt bandet var heller liten og det faktumet at ingen ville komme til å skjønne skiva». I ettertid har The Zombies og Odessey And Oracle blitt hyllet av kritikerne og fått sin velfortjente plass i musikkparnasset; nyskapende, sjangerdefinerende, forut sin tid. Autopsy led på mange måter den samme skjebnen da de la bandet på hylla i 1993. Autopsy hadde hele tiden vært et underdogband og ligget i skyggen av de større actsa med MTV (Headbangers Ball) i ryggen, som hadde overraskende mye å si den gangen. Ikke hadde de store salgstall å vise til heller (som for eksempel Cannibal Corpse og Obituary) som igjen resulterte i lite gunstige turnéforhold. Dessuten var ikke death metal spesielt kult å spille i 1993. Ikke før de senere årene har Autopsy fått sin velfortjente anerkjennelse for sin unike stil, groteske tekster, og organiske lydbilde som skulle inspirere og forme hundretalls av band i ettertid, deriblant en viss Stockholm-scene som dukket opp rundt tiårskiftet 1990 og et norsk band som også skulle sette standarden selv den dag i dag – mektige Darkthrone. Det var mange som fikk kaffen i halsen da Autopsy annonserte to reunionkonserter hvorav den ene var satt til Bergen på Hole In The Sky-festivalen i fjor. Som kjent følger ofte en skive hakk i hæl når man først har funnet frem krefter og inspirasjon igjen. Resultatet er Autopsys femte studioalbum – seksten år etter at Shitfun kom ut til lunken mottagelse fra både presse og fans. Umiddelbart er det en herres fryd å høre Chris Reiferts umiskjennelige spillestil bak trommesettet og den gutturale brølinga bare han og Eric Cutler kan, bare hør på det geniale andresporet «Dirty Gore Whore». Deretter faller lytteropplevelsen, dessverre og skuffende, betraktelig. Det gjør direkte vondt å si dette, men en drøy time med direkte parafraser på gamle riff holder rett og slett ikke mål i 2011. Klart det er nærmest umulig å overgå klassikere som debuten Severed Survival, oppfølgeren Mental Funeral og EP-en Fiend For Blood (deres klart beste verk!), Macabre Eternal – Autopsy anno 2011 – gjenstår som sørgelig anonym, og det hjelper heller ikke etter ti runder når hukommelsen og fokus er helt andre steder. Dette er fryktelig synd, for jeg og alle andre Autopsy-fans ville så inderlig at dette skulle bli

3

Trond Sættem på plass!

KRAFTVERK VERK Baby Blue (V-HUSET)

Norsk rap har for alvor steppet opp i toppen av norsk musikkbransje igjen, og ikke minst blitt mer stuerein de siste årene enn sjangeren noensinne har vært tidligere. TV-programmer inviterer inn norske rappere som kjendisalibier, Chirag og Magdi er årets Spellemenn, Stella representerer Norge i ESC, og radiostasjonene spiller norsk rap som aldri før. Dødsfett. Men jeg ser likevel et faresignal ved denne nye trenden, som i tillegg til å selvfølgelig være et bevis på økt seriøsitet blant utøverne, også innebærer at mange har begynt å sette salg-/hitpotensiale foran genuin musikkjærlighet. En slik påstand plasserer meg selvfølgelig i «hater»-båsen, men jeg mener oppriktig at det er viktig å passe på før det sklir helt ut, noe det også har gjort når man allerede har begynt å pushe nye rapgrupper som «det nye Karpe Diem». Selvfølgelig forstår jeg intensjonen med å ville tjene penger på og leve av det man gjør, men som blodfan av musikk, kommer jeg alltid til å sette kunstneren foran «produkt-artisten» som lar radiostasjoner bestemme soundet sitt. Og det er her Bergensrapperen Verk kommer inn i bildet. En representant for V-Huset, som lenge har ligget litt i skyggen av sine karismatiske kompiser i det stadig blomstrende NMG/G-Huset. Han har et relativt kjent navn i undergrunnen, men det var først på Lars Vaulars Helt om natten, helt om dagen, at 25-åringen for alvor fikk vist fram hvorfor han er en av landets mest spennende rappere. Først ved siden av Vaular og Store P på «Synger på siste verset», men spesielt med fantastiske «Leah», hvor han holdt fortet ved siden av selveste

4

Bjørn Eidsvåg, og leverte noen av de mest klump-i-halsen-fremkallende linjene i norsk raphistorie. Når Verk nå er klar med sin første egne langspiller, Baby Blue, er det med sin gode venn og «Leah»-produsent Peewee enerådende bak spakene, et samarbeid som både høres og føles naturlig. Baby Blue er nemlig milevis fra det upersonlige beistet norsk rap er i ferd med å bevege seg mot. I stedet får vi en sample-basert og forholdsvis skitten skive, med et sound som får tankene til å gli tilbake til midten av nittitallet. Rene hiphop-beats over Fender Rhodes, piano og akustisk gitar, mad behagelig, uten hit-forsøk, og åpenbart på guttas egne premisser. Det hele drevet av Verks enestående vokal, som er vanskelig å beskrive på noe annen måte enn at du virkelig kan høre både sjel og hjerte når han nærmest kaster ordene i ansiktet ditt, noe man ikke akkurat har blitt bortskjemt på i norsk rap. Åpenhjertige rim og nittitallsbeats betyr derimot ikke at alt nødvendigvis blir fantastisk, og Baby Blue viser også at Verk og Peewee fortsatt har et lite stykke igjen før tingene virkelig sitter spikret hundre prosent. Men der enkelte spor ikke gjør et spesielt vedvarende inntrykk («V-rommet Baby», «Svaret på tungen», «Slipp opp med meg»,), er skivas sterkeste låter («Naturlig syre», «Du e (faen meg) den Sterkeste) », «Blod byen» og spesielt den fantastiske gatesingelen «Neste sommer») soleklare eksempler på at norsk undergrunns-hiphop ikke behøver å være uinteressant flinkis-rap over sjelløse beats. At sjangeren har tatt et solid steg inn i det kommersielle markedet, betyr dog ikke nødvendigvis at man for første gang får servert noe som er verdt å spre til det store publikummet. Mathias Rødahl

Dannet bløtkakekrig. Mitt første møte med Black Lips var på Elm Street en gang på begynnelsen av dette århundret, og det eneste jeg husker fra konserten er at de tissa på scenen og at gitaristen i oppvarmingsbandet ga dem en leksjon på trøndersk for det. De var en obsternasig gjeng fra Canada, med en ustrukturert og rebelsk musikalsk act, ikke ulikt våre bysbarn i Pirate Love. Når jeg hører de nå, seks år senere hører jeg et band som endelig har fått samlet acten sin, og svarer til sin hype. Ikke ulikt sine kolleger i PL, som nylig gjorde en særs overbevisende, og hittil beste konsert på Blå. Det virker som de talentfulle kidsa fra vår generasjon bruker en tid på samle acten sin, mens de spiser bløtkake til morgen og kveld, søler på skjorta, bråker og knuser servise, samtidig som de forventer å høste respekt. Dét gir næring til rykter om kreisi livekonserter, og noe må Black Lips åpenbart ha, med misunnelsesverdig platekontrakt og en betydelig andel festivalopptredener på cv’n. Jeg vet ikke hvordan det har vært ellers, men på Hove i 08 kom deres rebelske garagepønkorkester til kort, der de forsvant i den store scenen, og ikke nådde ut til publikum. Det er mulig de har lært et og annet på livets rockeskole siden sist, for endelig fremstår Black Lips som det gjennomført coole bandet de har hevdet å være i alle de år. Med et ekko av tidlig Rolling Stones, Iggy Pop light og Velvet Undergroundsk naivitet har de lagd en solid sekstenspors plate som gjør de til et band nevneverdig i århundrets musikkhistorie. Om de er modne for de store arenaene enda gjenstår å se, men noen band gjør seg aller best i undergrunnen, på en mørk illegal bule med pissevennlige monitorer og høy takhøyde for drittunger. Jeg kjenner ikke noe behov for å se Black Lips på en festivalscene etter mitt møte med Arabia Mountain, men jatakk til bakgårdskonsert med papplykter, dumpede ølpriser og anarkistiske åpningstider. Man blir aldri for gammel for bløtkakekrig med en snert eleganse og dannelse. Inger Lise Hammerstrøm

4

bakgrunn av monsteret «Paris», som også ble brilliant remixet av Aeroplane. Denne låten farget store deler av albumet, og selv om ingen andre låter var riktig like gode, så ble de stilt i et særdeles godt lys. Denne gangen er historien av en mye sørgeligere art. Det finnes ingen scene å desperat forsøke og holde liv i, og Friendly Fires album fremstår ikke bare som fryktelig middelmådig, det fremstår også som fryktelig unødvendig. Førstelåten «Live Those Days Tonight» fungerer som en fin advarsel, såvel som tonesetter, for resten av albumet, kanskje vi skal kalle den et omen. Tenk deg det verste fra britisk popmusikk, faktisk, tenk Blue-låten fra eurovision, pakket inn i en slags krampaktig dansepunk-forkledning – det er ikke særlig bra. Andrelåten derimot, er det nærmeste Pala kommer debuten, og det nærmeste de kommer å produsere en god låt. Faktisk er ikke bare «Blue Casette» denne platas beste låt, den er en god låt helt på egne bein også, sett bortifra det mølet som omgir den. Den bygger seg opp rundt en ødelagt kassettloop, som går i bakgrunnen hele låten igjennom, med en god melodi som støtter seg opp mot et tonalt/atonalt bakteppe, og det hele er forfriskende vellykket og ektefølt. Etter dette går det nedover igjen, og platen plukker sakte og sikkert opp tonen fra førstesporet. På sitt verste fremstår Friendly Fires som helt rådløse. En gjeng musikere som vet hvordan de spiller en dansepunk-låt, men som strengt tatt ikke har noen låt å spille. Det blir bare kakafoni og staffasje, og fyllstoff, ingenting sier middelmådighet mere enn fyllstoff. Man kan si mye om retten til å uttrykke seg selv, men i denne omgang burde Friendly Fires holdt seg til det gamle ordtaket om at om man ikke har noe å si, da bør man heller ikke si det. Håvard Ringen

LADY GAGA Born This Way (UNIVERSAL/INTERSCOPE 2011)

FRIENDLY FIRES Pal (XL RECORDINGS/PLAYGROUND)

Hvor middelmådig som helst. Med debuten traff Friendly Fires gull; de kom på scenen på tampen av forrige nyveiv-bølge fra Storbritania. Den gang klarte de å holde litt ekstra liv i en scene som var blitt selvbevisst og selvfornøyd, de maktet å blåse liv i noe som egentlig skulle vært dødt ved å blande moderne og gammel housemusikk, med høyoktans britisk nyveiv. Det funket mye på

2

Gaga douze points! Med ti millioner følgere på twitter, ytterligere tjue mill på facebook og egen youtubekanal ruler hun de sosiale mediene, og dermed popkulturen. Det er bare å innse det, Lady Gaga er i alt og i alle. Er det noen som står i posisjon til å samle vår gudsforlatte verden er det NYC-skreppa med de kontroversielle antrekkene, toveislegningen, det oppgraderte nestekjærlighetsbudskapet om å verdsette individet, og de hyperkommersielle poplåtene. Ikke

4

6/2011

61


MUSIKK

7. JULI

U.D.O ★ BLIND GUARDIAN KVELERTAK ★ MERCENARY

8. JULI

BLACK LABEL SOCIETY MESHUGGAH ★ CANCER BATS PAGAN’S MIND

THE DARKNESS ★ EDGUY TNT ★ KEEP OF KALESSIN ROCK STAGE

INGENTING ★ LUXUS LEVERPOSTEI ★ BLACK INGVARS ★ SAINT DEAMON BLOOD COMMAND ★ DJERV ★ CRUCIFIED BARBARA ★ INSENSE ★ BREED GUARDIANS OF TIME ★ MONGO NINJA ★ OZZMOSIS ★ TRENDKILL POWERRIDE ★ HEATSEEKERS ★ METALLICATZ ★ TEARDROWN Musikk i 3 lange dager under åpen himmel. Festivalcamping, MC-Camping, Badeplass, bredt utvalg av matboder og handlegate. Kvinesdal er stedet å være andre helga i juli. Kjøp festivalpass og campingpass på billettservice.no. 18-års grense. Sjekk www.facebook.com/norwayrock

www.norwayrock.no

6/2011

selvfølgelig er snakk spor som skal vise fram damas enestående stemmeattributter, men dette er et album, ikke Showtime at the Apollo. Andre irritasjonsmomenter jeg sliter med, er dessuten Jessies stadige «animering» av stemmen sin (når det for eksempel grenser til piping), og ikke minst hennes ganske simple, PK-ete og klisjéfylte tekster om hvordan vi alle er like enten vi er rike eller fattige, vær snille mot hverandre, barn av regnbuen osv osv, og som til slutt kulminerer i «Stand Up» med drøyt pinlig tenåringsvisdom av typen «If you surround yourself with negative people/You’ll never feel settled in or become equal – no!» og «If you let a frown become your normality/You don’t set an example for the youth of our humanity», som virkelig får kynikeren i meg til å skjelve av kleinhet. En skjelving som forøvrig ikke avtar nevneverdig når Jessie tar et oppgjør med sin barndoms mobbere på «Who’s Laughing Now» (også

er en forferdelig låt). Men selv om jeg er streng med Jessie nå, finnes det faktisk noen skikkelige gullkorn på Who You Are, og ikke helt uventet er dette når frøkna roer seg litt ned. Både «Abracadabra» og «Casualty of Love» gir lytteren en smak av hennes flotte stemme, men uten å bli totalt bucaket ned slik man blir på andre spor. Det samme kan sies om «Love», hvor hun til tider høres ut som Lauryn Hill, og den vakre power-balladen «I Need This». Sistnevnte er muligens litt musikalsk malplassert her, men jeg tar glatt i mot litt puddelhår før en ny pop-rock låt om mobbing. Til slutt må selvfølgelig også førstesingelen «Do It Like a Dude» nevnes, som til tross for et par irriterende detaljer, selvfølgelig også er en catchy liten sak. Og da gjenstår bare det store spørsmålet alle gutter spør seg om dagen: Er egentlig Jessie J fin eller er hun ikke? Svar kan sendes til redaksjonen. Mathias Rødahl

JESSIE J Who You Are

9. JULI

62

ulikt Jesus fra Nasaret samler hun folket, og gir håp til samfunnets utstøtte. Mens Jesus tok avstand fra makteliten, og samvittighetsfullt jobbet seg opp fra grasrota spjåker Gaga seg skamløst ut i kjøttkjoler, neonfarget hår og oppmerksomhetssøkende kreasjoner og angriper massene med heroinistisk popmusikk. Hun er den mest lønnsomme mjølkekua siden Madonna og Michael Jackson, og verken fans eller bransje kan unnvære henne. Dermed kan hun herje på som hun vil med de konservative amerikanerne, og resten av verden for den saks skyld, for Gagaismen når ut i hver en krok av denne vide verden. Bortsett fra noen utblåsninger om han bad assen som har såra henne, har ikke Gaga bydd stort på seg selv, men heller fylt ut tekstene med ymse varianter av Gagaoh-la-la i et svulstig og vulgært MGP-univers. Gaga safer med samme oppskrift denne gangen også, og slår til med hele femten spor pur eurodisco. Born This Way er gagaism, svadasim, gagavison alt ettersom, men det er for kult til at det faller inn under en guilty pleasure. For hun har en edge som favner alt fra dansegulvet på Lux til de hippeste mikseboksene. Det er cheezy som faen, og det er bare å innfinne seg med at hun kommer til å dominere underholdningskanalene de kommende månedene også. Her er det plenty miksemateriale, musikkvideostoff regissørene kan knives om å få regissere, catwalksoundtrack og gay klubbmusikk. «Government Hooker» med den The Knife-aktige beaten, «Scheise» som gjorde sin debut på Thiery Mugler-visningen med Gaga som modell (seff), «Edge Of Glory» og de allerede etablerte hitlåtene «Born this way» og «Judas» kommer ubønnhørlig til å prege underholdningsåret 2011. Som et selvstendig musikalsk verk er ikke dette noe å skrive inn i historiebøkene, det skal jeg holde med mine anmelderkolleger i, men i en bransje som står for fall, er det bare å bøye seg i støvet for kvinnen som for tiden selger mer plater enn Bibelen, til tross for at låtene er tilgjengelige for nedlastning og gratis lytting overalt! Lady Gaga er Jesus møter Stalin og Lenin, og kan med rette lansere gagaismen som tiårets ideologi. Frihet, ulikhet og brorskap til folket! Inger Lise Hammerstrøm

(ISLAND/UNIVERSAL MUSIC)

Punkeruta. Mens mange av dagens håpefulle artistwannabe’s forsøker seg på snarveier som Idol og X-Factor, kan 23 år gamle Jessica Ellen Cornish skryte på seg å ha gått den lange og respektable veien oppover karrierestigen, både som låtskribent for stjerner som Miley Cyrus og Chris Brown, bakgrunnssanger for Cyndi Lauper, og ikke minst ved å opparbeide seg oppmerksomhet via sine mange, imponerende YouTube-videoer (aka 2000-tallets demoer). Her fikk Jessie virkelig vist fram sin fantastiske stemme, som i mine øyne både har vist seg å bli hennes velsignelse og forbannelse. For selv om vokalpresentasjoner av dette kaliberet selvfølgelig er fascinerende, kan det også bli særdeles slitsomt i lengden, noe som dessverre skjer litt for mange ganger på debutalbumet, Who You Are. Jeg mener, selv om man har en svær pikk, så betyr det jo ikke at man er nødt til å slenge den om seg hele tiden? Og det samme kan sies om stemmen til Jessie J, som rett og slett blir for mye av det gode når hun vokalrunker i vei på låter som «Nobody’s Perfect», «Big White Room» og «Mama Knows best». Og ja, jeg forstår at det

3

Foto: Isabell N Wedin

SONDRE LERCHE Sondre Lerche (TELLE RECORDS/VME)

Gullgutten! Norsk pops ypperste låtskriver, kanskje sidestilt med Anders Tjore, er tilbake. Han er klar med sitt syvende album, det første siden Phantom Punch fra 2007. Lerche er sitert i presseskrivet med noen ord som får lytteren til å forvente nyvinninger, han skriver at han denne gangen har funnet seg selv inspirert av ting han ikke har brydd seg om tidligere, at han har fokusert på atmosfære og at han vil være både intim og intens. Det har gått gode fire år siden sist album, noe som er relativt lang tid. Kanskje har det gått så mye tid fordi all den nye inspirasjonen har krevd en masse bearbeiding, kanskje har han jobbet skikkelig tungt med denne plata, eller kanskje har han, til tross for nevnte utsagn, slitt med inspirasjonen. Det er mye som kan sies om Sondre Lerche, men at det er en radikalt ny versjon av Lerche vi blir servert, det skal det ikke ha på seg. Her er det meste ved det gode gamle, på godt og vondt. Og til å være et såpass

4

ambisiøst album, så er det, dessverre, ganske kjedelig. Ikke det at det er dårlig: ofte er det klassisk Lerche, altså ypperlig pophåndverk. Men det med at dette skal være en eksperimentell plate, det er et lass med hestedritt altså. Mer enn noen ting annet, så føles dette albumet som trygt; som akkurat det man forventet seg. Og det, det oppleves som litt kjedelig. Men så var det også dette med at Sondre Lerche kan – virkelig kan – popmusikk. Klassisk firepersoners (trommer, bass, gitar, gitar, vokal) popmusikk, er det få som gjør bedre enn ham. Lerche har finstudert Elvis Costello, Sean O’Hagan, Todd Rundgren og Van Dyke Parks. Han kan akkordskifter som Kate Middleton kan velge kjoler, og akkurat dette gjør at han aldri kommer til å lage et kjedelig album, men fortsetter du å gjøre den samme tingen om igjen og om igjen, så blir folk til slutt litt lei. La det være mer et varsku enn en betegnelse på akkurat denne plata, for til tross for en uhyre trygg følelse på det hele, noe stillstand, så er Sondre Lerche imponerende håndverk. Håvard Ringen


MUSIKK

au

maRo tr økk

ti 10. fes

ck

R

Åndalsnes 5.– 6. august 2011

va l l m ed ful

CLUTCH (US) BOB HUND (S) FRA MUDDER TIL ÅPNE FARVANN HOPE I DIE VIRGIN Is Forever No Way (FYSISK FORMAT 2011)

Jeg så nylig et naturprogram fra Stillehavsøyene, og foruten kjøttetende sommerfugllarver og den til nå for meg ukjente historien om Påskeøyas babylonske skjebne, ble jeg slått av hvor lik musikken deres var oppbygningen i vår popmusikk. Til å befinne seg isolert fra omverden, i et lukket stammesamfunn, tonesatte de sin tilværelse med påfallende like toner som våre. Så når Fysisk Format forsvarer Hope I Die Virgins Serena Maneesh tilnærming med at «de har vaket for seg selv i det lunkne mudderet ved bredden av Oslos undergrunnsscene», er det en ærlig og tilgivelig innrømmelse (av det vage slaget dog). Dette låter ikke så aller verst til å ha vaket i Middelalderspeilets

5

shoegazesump de siste åra. Når alt kommer til alt er vi tross alt bare mennesker i søken etter å forstå og leve dette livet, og når du kommer fra en stamme med dommedagsromantikere og dedikerte syndsforlatere, er det ikke rart det musikalske uttrykket bærer preg av det. Med et kledelig slør av elektroniske elementer, drømmende poparrangementer og åttitalls synthnostalgi har de tilført den utilgjengelige shoegazesjangeren et verdifullt tilskudd på stammen. Jeg heier på Øyadebut og videre fra mudderet i Middelalderspeilet til de åpne farvann. «Anders Gievær», «Intro» og «(Soon) Into Heavens» er blant platens beste spor, men med de nærmest umerkbare overgangene mellom låtene, er dette en plate som bør høres i sin helhet. Gjerne i den svale og naive sommernatten på en takterrasse med en isbøtte vin. Inger Lise Hammerstrøm

LENINGRAD COWBOYS (SF) verONica maggiO (S) lsnes ondheim til Ånda Tr a fr og et ck ock.com Husk GR AT IS Ro fo på www.raumar in r Me r! le il – Mhoo sp

KveLerTaK LUkESTAR HONNINGBARNA rUmBLe iN rHODOS KiTcHie KiTcHie Ki me O DI DERRE Jaa9 & ONKLP mHOO OSLO ESS 22 KOLaBrUiSe OVER THE EDGE raUma KULTUrSKOLe ØRESUS: CHILD’S PLAY ANTHONY HOPE VOODOO VANITY EScAPE PlAN kONFERANSIER: RUNE NILSON

www.raUmarOcK.cOm

JENNIFER LOPEZ Love? (ISLAND/UNIVERSAL MUSIC)

Asså, hva skal en si? Da 21-år gamle Jennifer Lynn Lopez dukket opp som en av de faste danserne på TV-programmet

2

In Living Color i 1991, så hun strengt tatt mer ut som en tenåringsgutt enn ei dame. Vi snakker kort hår med plenty gele, diverse klassiske nittitallsmoves, Dr. Martins og høyvanns-baggypants som dekket det som senere kom til å bli kjent som verdens

åttende underverk: hennes gigantiske rumpe, eller «grande culo», som det jo heter nerri der familien hennes kommer fra. Da hun to år senere hang ut med den særs flerkulturelle vennegjengen i Janet Jackson-videoen «That’s the Way Love Goes», var 6/2011

63


MUSIKK

Jeg ekke homo assa, wolla.

SKAPELSESBERETNINGEN TYLER, THE CREATOR Goblin (XL RECORDS)V

Jeg skal ikke lyve på meg å ha vært OFWGKTA-fan i flere år, og må fortsatt gå på Google for å finne ut hvordan navnet staves, men i likhet med mange andre der ute, ble jeg supergira da Los Angeles-kollektivet tok steget ut av den verste undergrunnen med Tyler-videoen «Yonkers» og deres wow-opplevelse av en opptreden på Late Night with Jimmy Fallon tidligere i år. I ukene og månedene etter Fallon, klarte hype-beistet derimot å snu min egen Odd Future-begeistring til uffing og himling med øynene hver gang jeg så et #swag på Twitter eller alle de unge hipsterkidsa som slukte (og fortsatt sluker) alt Tyler & Co. sier og gjør. Men til tross for dette, kunne ikke en sinna, gammel anmelder som meg selv fornekte det musikalske, som jo faktisk er en stor grunn til at såpass mange har fått opp øynene for Odd Future. Og i en tid der en stor del av rapmusiken enten er nøye iscenesatte hitforsøk eller lamme gangsterkopier, har gutta (og lesba) uten tvil vært et stort og friskt pust med sin tenåringsbarnslige jeg gir faen i alt-holdning, super-ukommerse musikk (med

5

64

6/2011

klare referanser til blant annet The Neptunes, Gravdiggaz og The Pharcyde), og ikke minst lojalitet til egne prinsipper. I min bitreste Odd Future-tvilsperiode spådde jeg at vi snart kom til å se dem i en Mountain Dew- eller Snickers-reklame, men til tross for at Tyler stadig snakker om hvor mye han gleder seg til å «selge ut» og bli stjerne, beviser Goblin at han nok er langt smartere enn man først skulle tro, og at målet ikke er raske bransjecash. Til tross for at han nå har «alles» øyne på seg, leverer han nemlig et album som følger i samme spor som gratisdebuten Bastard fra 2009, både når det kommer til beats, tekster og sin selvanalyserende alterego-tråd. Først sparket i gang av den tidligere nevnte genistreken «Yonkers», og så rett inn i den klisjé-provoserende «Radicals», som åpnes med «Hey, don’t do anything that I say in this song, okay? It’s fuckin’ fiction/ If anything happens, don’t fuckin’ blame me, white America», før låta fortsetter med «Pigion»-linjene «Kill People, burn shit, fuck school» (en låt fra Earl Sweatshirt-albumet Earl, som mange anser å være Odd Futures beste utgivelse så langt) og senere følger opp med «Fuck your traditions, fuck your positions/Fuck your religions, fuck your decisions/They’re not mine,

you gotta let ’em go». Jeg sier klisjé, for det er vel strengt tatt ikke andre enn Fox News og 21 år gamle kids som lar seg provosere/ rives med av denne typen påtatte opprør, og hadde dette vært alt Tyler hadde å by på, ville det hele blitt svært uinteressant. Det beviser de tolv resterende godlåtene at det ikke er. For heldigvis handler Goblin om så mye mer enn Tylers sjarmerende, dog uprovoserende tenåringsopprør og stadige forsøk på å sjokkere med det enkelte mener er rent homsehat (Tyler er særdeles glad i ordet «faggot») og kvinneundertrykkende tekster. Med linjer som «The Devil doesn’t wear Prada, I’m clearly in a fucking white tee» og «Rape a pregnant bitch and tell my friends I had a threesome» er det vel ingen tvil om at tjueåringen selv ønsker å være i moralrytternes sikte. Men å kun henge seg opp i denne ene siden av Tyler, The Creator blir ganske håpløst, når han vel så mye framstår som en både ærlig og usikker tenåring, som bak det aggressive språket også avslører en relativt følsom personlighet. «See when I’m with my friends I just put on a front/But in the back of my top I’m writing songs about we», rapper han på den Frank Ocean-gjestede «She» (som lett kunne ha vært et spor fra N.E.R.D. sin første skive),

og joda, han rapper både om å dra den samme jentas livløse kropp inn i skogen og forgripe seg på henne, men kom igjen’a … har du hørt noe søtere enn «Cause I usually just stalk you and masturbate/And I finally got the courage to ask you on a date»? Denne reisen mellom Tylers forskjellige personligheter fortsetter gjennom hele albumet, og gir et ganske tydelig bilde av hva vi har med å gjøre. Både en ung, sinna mann som hater faren som forlot ham som barn, jentene som ikke ville ha ham, og alle som prøver å påtvinge ham sine egne regler og prinsipper, men samtidig også en lættis og reflektert fyr med mye kjærlighet for kompisgjengen sin. Vi snakker altså om personifiseringen av et godt, gammelt ungdomsopprør, akkompagnert av et overraskende variert og fett lydbilde, produsert i sin helhet (bortsett fra «Transylvania») av Tyler selv. Og det burde strengt tatt imponere de fleste. Kort oppsummert, er den «offentlige personen» Tyler, The Creator sikkert lett å hate på, men er man ærlig med seg selv, skal det mye til for å kunne avfeie det åpenbare talentet denne unggutten er. Mathias Rødahl


MUSIKK håret derimot blitt langt, buksene byttet ut med svart minikjole, og running-man’en satt til side for sensuell vrikking. Rumpa (eller culoen, om du vil) var på sin side fortsatt et uskrevet kapitel, noe den også fortsatte å være da Jennifers filmkarriere fikk seg en real opptur med spektakulære filmer som Money Train, Selena og ikke minst slangeklassikeren Anaconda. Men så kommer det Gudommelige året 1998. Året da Bill Clinton dytter en sigar inn i Monica Lewinsky, Frankrike vinner fotball VM … og Jennifer Lopez for første gang viser fram sin gigantiske bakdel i all sin prakt under en photo shoot for Vanity Fair. Sjokkbølgene gikk verden over, både blant menn med en forkjærlighet for grande culos, og ikke minst kvinnene som var i besittelsen av dem. Endelig var det lov å ha former! Og nå skal jeg ikke spre rykter om at Jennifer trademarket rumpa si, men hun begynte i alle fall å promotere den som om hun var en Coca-Cola-flaske fra og med dette hellige øyeblikket. Vibe, GQ, FHM, Elle, Esquire, Marie Claire, Cosmopolitan … alle ville ha en bit av verdens nye gullkalv, som ble forsikret for 300 millioner dollar, og spredd verden over i form av musikkvideoer, røde løpere, magasinartikler og paparazzi-bilder. Og mennene, de falt som fluer i åsynet av denne Guds fremste skapelse. Først med selveste Sean «Diddy» Combs, som igjen mistet den etter en fiaskokveld på byen i New York med den pistolglade rapperen Shyne. Deretter danseren Chris Judd, og to år senere Ben Affleck, som er kjent for å ha grafset på Jennifers edle bakende i videoen til «Jenny From The Block» – et særdeles bittert øyeblikk for alle menn. Den største smerten kom dog da hennes gamle venn, den 173 cm høye og provoserende spinkle sangeren, Marc Anthony entret bildet og stjal både Jennifer Lopez og bakdelen hennes foran nesene våre i 2004. Ingen mann burde ha tilgang på en rumpe som er like stor som hele ham til sammen, men smørsangeren (som selvfølgelig snakker spansk), klarte det umulige. Og her sitter vi altså i 2011, uten berørings-tilgang til el grande culo, som fortsatt blir kontrollert av en mann med maur-aktig kroppsbygning. Ay, Dios mio, por que? Por queee?? Det er ikke en gang noen bilder av dette flotte, runde skaperverket i bookleten til hennes nye album Love?. Forøvrig en passende tittel, for hvor er kjærligheten liksom? Og musikken? Den er ræva! (Hehe … get it? Ræva liksom? Fordi jeg har skrevet om rumpa hennes …). Men seriøst da, ikke bruk pengene dine på dette. Det er jo faktisk gratis å google «J.Lo + ass». Mathias Rødahl

THE MIDDLE EAST I Want That You Are Always Happy (PIAS/VME)

The midt på treet. Australske The Middle East stod for en av fjorårets behageligste overraskelser, med deres lille, delikate debutalbum, The Recordings Of The Middle East (riktignok ble albumet sluppet i 2009, men kom ikke på det norske markedet før i fjor). The Middle East viste på dette albumet frem tendenser på at de virkelig visste hvordan man lager emosjonell folk-pop, og albumet var helt på høyde med åndsfrender som Bon Iver eller Fleet Foxes. Nå er de klar med oppfølgeren til denne slående debuten, og det er med rettferdiggjort spenning at I Want That You Are Always Happy settes i spilleren. Og det er vanskelig å unngå og bli skuffet; det første som slår en ved dette albumet er hvilken innadvendt affære det er. Der debuten riktignok også var kontemplerende og introspektiv, så viste den i det minste en slående og umiddelbar meloditeft. Flere av låtene hadde hitlåt-aktige kvaliteter ved seg, i at de hørtes ut som låter man kjente; umiddelbart veldig fengende. Denne gangen må vi fem låter uti albumet før vi blir servert en låt som i det hele tatt er vagt iørefallende. «Land Of The Bloody Unknown» er slentrende folk-melankoli slik vi forventer det fra The Middle East, bare ikke riktig strålende. Det som virker å ha gått galt for The Middle East, er en klassisk andreplate-feil. Spesielt når man skal følge opp en strålende debut. Denne plata mangler ikke

4

ambisjoner, det er tydelig at den vil veldig mye, og over alt så vil den være en god og vanskelig plate. Derfor er den innovervendt der debuten var utovervendt, fordi all stor kunst visstnok er det. Det er jo ikke tilfellet, men mange går nå rundt og tror det. Og derfor preges igjen I Want That … av broderende, treige låter, som snirkler seg avgårde og byr på mere staffasje og konstruksjon, enn de byr på klassisk låtskriving, som nettopp var en av styrkene til debuten. «Never change a winning team», heter det. Således bør man heller ikke forandre på oppskrifter man vet at fungerer, med mindre man har utrolig godt belegg for å gjøre så – det har ikke The Middle East. I Want That … er full av formspråk som bandet ikke mestrer. Kanskje er det lov å håpe at denne plata er et nødvendig onde som de må igjennom, for i tur å innse hva de egentlig bør drive med, lage bittersøte låter ment for unge menn med kronisk vondt i hjertet, ikke sørstatsgotikk og sumpblues, og lange intrikate, broderier som fører ingensteds. De bør lage låter som «Months». Åh, om bare hele albumet hadde vært som denne. Sterk i melodi, sterk i emosjon, sterk i tekst og stemning. Håvard Ringen ORIGIN Entity (NUCLEAR BLAST/WARNER)

UORIGINalt tull. Death metal har ikke akkurat hatt en revolusjonerende utvikling de siste tjue årene, men brutalitet, tempo, fusjonering med andre

2

elementer, sjangre og det tekniske aspekt har hele tiden vært en drivkraft fremover i en sjanger som har prøvd det meste, og har med band som Origin og eksempelvis kollegaene i Decrepit Birth gjøgla seg til topps på helt feil premisser; Null egenart, totusenognittini identitetsløse riff spredt utover en million taktskifter med gjennomsnittsfart på 450 BPM, intetsigende støvsugervokal, triggermaskiner som

lyser mer rødt enn Amsterdamby-night . Nei, dette skjønner jeg ikke noe av. Snart tjue år har gått siden jeg tok bussen mutters alene til Majorstua for å se amerikanske Death spille på Alaska (ref. Betong/Chateau Neuf) som, helt streit, konstaterer at jeg har begynt å komme opp i årene. Jeg har siden den gangen levd med ekstrem musikk hver eneste dag, klamret meg til gamle schlagere, oppdaget nye band

og blir fortsatt overrasket over at grensene til stadighet pushes og det fra tid til annen dukker opp nytt friskt blod, for det er faktisk nærmere 25 år siden «tidenes mest brutale plate», Scum (Napalm Death), ble utgitt. Men i dette tilfellet gjelder altså janteloven så til de grader. Det får da virkelig være grenser. Spill skikkelig death metal, Origin, ikke piss på sjangeren. Andreas Tylden

MUSIQ SOULCHILD MusiqInTheMagic

albumet MusiqInTheMagic? Vel, selv om den rulleskøyte-funky førstesingelen «Anything» (med og av Swizz Beatz) ikke var helt min tekopp, er skiva overraskende velstøpt. For der hans seneste fullengder, OnMyRadio spriket i alle retninger, vil jeg tørre å påstå at MusiqInTheMagic langt på vei er Musiqs mest gjennomført album. Denne gangen har han visstnok valgt å fokusere på de realistiske sidene ved et kjærlighetsforhold, noe han etter den nevnte Swizz-låta går rett inn i med «Single», som sammen med neste spor, «Say I Do» tilhører MusiqInTheMagics sterkeste låter. Og selv om jeg forventet å finne dem, det er rett og slett ingen direkte kjedelige spor her, noe som strengt tatt er en karriereførste for Musiq. Til tross for et variert sound, holder han et mye sterkere grep om tøylene enn hans tidligere album, denne gangen med en jovial sommerblend bestående av godlåter som «Love Contract», «Silver

And Gold», «Waiting Still» og «Do We Have To». Men alt er ikke bare fryd og gammen. Det som derimot også skiller MusiqInTheMagics fra resten av katalogen hans, er nemlig mangelen på de virkelige standout-sporene vi vanligvis blir servert. Musiq pleier i alle fall å ha én eller to låter som garantert blir moderne klassikere, til tross for at resten av sporene ikke nødvendigvis følger opp, men denne gangen er det liksom ingenting som framkaller den tidligere nevnte gåsehudfølelsen. Og dette altså selv om albumet henger såpass bra sammen fra start til slutt. Vi snakker med andre ord «bra», ikke dårlig, ikke kjedelig, men heller ikke great. Og da havner vi igjen der vi alltid pleier da … på den gode, gamle firern. Mathias Rødahl

(WARNER MUSIC)

Jovialen en-to-tre-fire. Jeg har anmeldt en del Musiq Soulchild-skiver opp gjennom årene, og oppsummeringen av dem alle, er et knippe skikkelige fine klassikere omgitt av noen helt ok låter, samt et par rene skippelåter. Terningskast fire, om du vil. Problemet til Musiq er at han til tross for sitt åpenbare talent og egenart, alltid forsøker å bite over litt for mange områder samtidig, og dermed har endt opp med litt lavere soul-status enn det han strengt tatt fortjener. Hvem andre soul-sangere kan du vel ramse opp med en like konsekvent og imponerende samling godlåter som Musiq? Vi snakker «Love», «Halfcrazy», «Don’t Change», «Previouscats», «Whoknows», «Teach Me», «Today», «ifuleave», «sobeautiful» osv … et pågående gåsehudangrep ulikt noen andre. Så hva med det nye

4

MUSIKK: ANDREAS TYLDEN

DANGERZONE

En rockesymfoni av Terje Rypdal. Skrevet for 100 Harley-Davidson, el-gitarer og fullt band TØNSBERG. VED KANALEN 25. JUNI 18.00

SOLOPPGANGSKONSERT Nils Petter Molvær og Biosphere TJØME. VERDENS ENDE 3. JULI 04.00

24.juni-3. juli

Komplett program vestfoldfestspillene.no 6/2011

65


PROUDLY PRESENTS

The Songs That Built Rock! with NEUE PHILHARMONIE FRANKFURT

OSLO SPEKTRUM

TIRSDAG 13. DESEMBER kl 19.30

Photo: Thomas Alsina/Artwork: Bdfck

Bill. kr 550,- / 470,- + bill.avg. Billettsalg: www.billettservice.no / tlf. 815 33 133, Oslo Spektrum, tlf. 815 11 211.

OSLO SPEKTRUM ONS

26. OKTOBER KL 19.30

Billettpriser: 500,- / 600,- + bill.avg. bestilles p책 tlf. 815 33 133 / www.billettservice.no.

www.jeanmicheljarre.com

2011-05_Natt&Dag_helside_B241xH360mm_Frg.indd 2

18.05.2011 10:54:56


MUSIKK

Slut o’hoi! NATT&DAG guider deg til å ha uforpliktende sex med musikere. Hvilken sjanger scorer høyest? TEKST JOHANNE S. ÅPENBARING ILLUSTRASJON ANDREAS TYLDEN INDIE Stereotypen: Indiemenn er tynnfeite og valkete, selv om de skal ha for at de dusjer oftere nå enn for 10 år siden. Fremgangsmåte: Skryt på deg et nært vennskap med Øya-mogul Claes Olsen. Er det mot formodning en engelsk eller amerikansk indiepølse trenger du ikke å løfte en finger. De er altfor dårlig vant hjemmefra og klare for alt. Vurdering: Det snodige er at det føles litt som å ligge med en av gutta i Big Bang Theory. Er du jævlig uheldig får du en dårlig låt oppkalt etter deg. Forvent deg intet mindre enn at fyren plutselig avbryter samleiet, kaster overkroppen ut av vinduet for å rope på elg, og fortsetter. Resultatet henger på murveggen i ukesvis. Puleanthem: ”Man Called Aerodynamics”, Guided By Voices

2

SCANDIROCK Stereotypen: Denna karen spiller primalrock og veit derfor å dekke primærbehovene. Han er sjarmerende, bredbent og alltid rett på sak - akkurat som en god scandirock-låt. Fremgangsmåte: Vift litt for mye pupper uten BH i en litt for trang bandskjorte og syng Thin Lizzy litt for høyt. Vurdering: Scandiboy er into klining, beføling og kiling rundt ringmuskel. Kort sagt: overalt, hvor som helst, når som helst. Grei tre-greps sex. Pass bare på at han ikke hiver i seg den åttende Fernetshoten ved bardisken før dere sykler hjem til deg (kan føre til sovning under akten). For den gjengse scandirocker, helliggjøres uttrykket ”det som skjer på tur, blir på tur”, så snakk aldri om sexen i ettertid. Og hva enn du gjør…end for guds skyld ikke opp med en Carburetor. Puleanthem: ”Like No Other Man”, The Hellacopters

5

HIPHOP Stereotypen: Hva gjemmer seg under skjorta? Til tross for at det som regel er umulig å vite før de kler av seg ved siden av madrassen (som for øvrig ligger på gølvet), overrasker hiphoper’n positivt. Duden er en seksuell omnivore som helst ser at du er en purung spretten J-Lo med karamellhud eller en eldre MILF uten hemninger. Men sant skal sies: Når de først har gjort seg så flid med å rappe gester og looks fra sine amerikanske brothers, er det jaggu synd de ikke er like velutstyrte. Fremgangsmåte: Når man skal imponere en drøvtygger bør man alltid lokke med gress. Vurdering: Okay. Girl, I’m tellin’ ya: Disse gutta er musikernes svar på en Labrador. Positive, lekne, butte med tunga på slep og meget inkluderende i senga. I tillegg trives de i flokk, så vær OBS på ubudne gjester – særlig homies som trenger et sted å ”crashe”. Labradåren er ikke nødvendigvis den smarteste kniven i skuffen, men elsker rumpa di og deler gledelig en joint med deg etter akten. Koselig. Puleanthem: ”Deeez Nuuuuts”, Dr. Dre

GOTH

5

Stereotypen: Piercing alert! Denne rasen er bleik og deigete, og heller ofte mot en lettere depresjon. Befinner seg i grenselandet til gjøglere - med alt det innebærer. Fremgangsmåte: Den rakeste veien til å ha det goth i senga er å namedroppe Fields Of The Nephilim og uttrykke din voldsomme bekymring over at Zeromancer ikke har fått den anerkjennelsen de (ikke) fortjener. Vurdering: Du vet du har sex med en gother når pikken er liten og viagrastiv. Speeden avføder timevis med kaninknulling i 666 BPM, som man uansett ikke kjenner, ispedd spinkle hyl: dunkdunkdunkdunk ”SKULLE ØNSKE DU VAR SMURT INN I…” dunkdunkdunk ”…TJÆRE”. Sleng på en eim av råtne dreads, spisse hoftekammer og en narkorazzia, og vips, du har tidenes verste one-night stand. Puleanthem: ”Dark Entries”, Bauhaus

SINGER-SONGWRITER Stereotypen: En singersongwriter er alltid mye mindre følsom og hakket mer bitter enn musikken tilsier. Muligens fordi de aller fleste egentlig bare er singers-almostsongwriters. Fremgangsmåte: Du er garantert sex så lenge du ikke begynner å le når han ser deg dypt i øya og inviterer deg hjem for å høre på Nick Drake med et glass rødvin til. Det er heller ingen dealbreaker å la det hemmelige jenteskjegget ditt gro. Vurdering: Jøje meg, dette er fyllesex av gamle-sorten. Det er aberet ved pappvin det. Man veit aldri hvor mye man har drukket før det sier SMELL. Ehh. Gjør deg selv en tjeneste: lat som du kommer og få det overstått. Er du heldig får du en fin låt oppkalt etter deg. Puleanthem: ”Dialogue”, Jackson C. Frank

STRAIGHT EDGE Stereotypen: Det sies at straight edgere ikke har tilfeldig sex. Feil. En fyr som ikke drikker, ikke røyker og ikke tar dop har kun lov å boltre seg i én ting: Kvinnekroppen. Summen av lastene er konstant. Fremgangsmåte: Fortell om crushet du har på Ian MacKaye. Drikk nok til at du ikke lenger bryr deg om at han er edru. Sørg for å ha en pakke lakris i veska, han er like hekta på sukker som sex. Vurdering: Hei, han er edru! Sexens svar på Superbowl er å snorte en linje kola og bli knulla av en utholdende straight edger etterpå. Han er kanskje veganer men spiser gledelig fitte som om det er hans siste måltid her i livet. Herregud! Som om ikke det er nok, smaker sæden hundre ganger bedre. Puleanthem: ”Something Better”, Sportswear

3

1

6

ELECTRONICA Stereotypen: Wow. For en skranglete mann, både kroppslig og mentalt. En lang og hengslete fattigper med en mer eller mindre hemmelig drøm om å være han tredje karen i Røyksopp. Fremgangsmåte: Har kun sjekket opp sånne ved arbeidsuhell, og absolutt ingen tips å komme med. Vurdering: Insistér på å ta MDMA sammen, hør på noe ”chill” og det blir den beste sexen du noensinne kommer til å ha uten å være i nærheten av et fullbyrdet samleie. Puppene dine kommer til å være mørbankede i ukevis etter å ha blitt kost halvt i hjel. Denne typen fungerer egentlig best på vinterhalvåret når det er lettere å skjule alle sugemerkene på halsen. Puleanthem: ”My Fucking Sound”, Squarepusher

POP

5

Stereotypen: Om det er én musiker som har størst kontakt med sine feminine sider, er det pop-gutten. Det er nettopp dette ligget som foregår med indeksfingeren din støpt inn i hans anus gjennom hele akten. Fremgangsmåte: Demp intellektet og kjør knallhardt på utseendet. Vær nydusjet, ha fresh sminke, lukt godt, smør kroppen din inn i papayakrem.... rett og slett se ut som om du abonnerer på Costume, eller jobber der. Lær fra jentene i Hegdehaugsveien. Vær forståelsesfull overfor hans deltakelse i MGP og si at du ikke tror det har ødelagt karrieren hans. Vurdering: Jo lettere musikk, jo lettere sex. Det er bare forferdelig trist at den ikke varer lengre enn en gjennomsnittlig poplåt på P3. Allikevel skal du ikke kimse av piffet du får av å se han på TV dagen etter. Puleanthem: ”Beds Are Burning”, Midnight Oil

MAINSTREAMROCK Stereotypen: Mainstreamrockeren lider av musikkbransjens svar på survivors guilt og kompenserer for kommersiell suksess med en overdreven intellektuell tilnærming til alle mulige samtaleemner, drar referanser til forfattere du aldri har lest og namedropper artister du aldri har hørt. Fett. Fremgangsmåte: Mannen er så ettertraktet på byen at det lønner seg å kjøre en Neil Strauss med fornærmelser lappet over med trøstende ord. Gi følgende et forsøk “Jo da, jeg er dritsikker på at Knut Schreiner liker bandet ditt.” Vurdering: Rødvin, stearinlys og livstrøtt hviskepuling oppetter veggen. Øm sex som fungerer best post coitum til å imponere venninnene med. Og kollegaene når du blir dritings på julebordet. Puleanthem: ”Love Explosion”, Weezer

JAZZ

3

4

Stereotypen: Jazz-folket turnerer som kjent mye og er meget erfarne horemenn. Bortsett fra skinngutta i Shining, er jazzerne ofte stygge på håret, dårlig kledd og enda verre skodd. De er derimot blant de få musikerne som er, kremt, utdannede. Denne kisen får så mye statsstøtte at han i det minste bør betale drinken din. Fremgangsmåte: Legg ut om masteren i kulturstudier fra en høyskole i distrikts-Norge, og klag høylytt over hvor kommersiell Moldejazz har blitt. Når han endelig er avkledd vil du erfare at han digger improsex, så skjær et gloryhole i toalettdøren og spill overrasket over at det er han som er på den andre siden. Enkel moro. Heeeeere comes Joonhnnyy. Nei. Vurdering: Sikkert en hyggelig fyr. Men satan så kjedelig. Puleanthem: ”The Creeper”, Young-Holt Unlimited

3

6/2011

67


FILM ANONYME ROMANTIKERE Regi: Jean-Pierre Améris I rollene: Isabelle Carré, Benoît Poelvoorde, Lise Lamétrie, Lorella Cravotta Fransk sprøhet og moden kjærlighet på sjokoladefabrikken, det går hundre på dusinet av denne, og sjelden er filmopplevelser like lett å lese allerede på innpakningspapiret. Forutsigbart og mindre ambisiøst, kanskje, men ikke absolutt dårlig. I sær ikke om man har rundet seksti og skal på kino, slik man ofte skal, for da har man jo gjerne litt mer fritid. Det skryter de i hvert fall på seg. Dessuten, sleng på patologisk sjenerte karakterer og en tvers igjennom upretensiøs holdning til filmen som underholdningsmedium – som god sjokolade er det søtt, men også litt bittert, og bare unntaksvis veldig klissete. Jean-Pierre Jeunets Amelie kommer noen ganger farlig nær, men det er stort sett et mye mindre insisterende eventyrunivers, som heldigvis har vett til å styre unna sjokoladefetisjerende sekvenser med obligatorisk slo-mo og Chopin på lydsiden. Vi får et par sangnumre i stedet, og hvorfor ikke. Ellers er nevrotisk komikk prioritert over realisme – når sjokoladefabrikkøren Vandenhugde er på randen av konkurs, og trenger et forretningsmessig mirakel like mye som han trenger å få seg noe. Inn kommer mirakelet – en like panikkdrevet Angelique, og det blir farse, forvirring og litt melankolsk klovneri ala Buster Keaton. Gjennomført vittig, men også litt for lett til å virkelig engasjere. Skal man lage god dessert, trenger man som kjent ordentlig smør. Maria Moseng Premieredato: 1. juli

modig realisme. Godt skuespill til tross – tungt patos trenger stram regi for å unngå det pompøse. Ragnhild Brochmann Premieredato: 27. mai

3

BLESSED Regi: Ana Kokkinos I rollene: Frances O’Connor, Miranda Otto, Deborra-Lee Furness, Victoria Haralabidou, Wayne Blair, Monica Maughan, Sophie Lowe, William McInnes Les Misérables, ikke boka, men Schönbergs musikal – oppover den gata marsjerer Ana Kokkinos med vaiende faner. På eksekusjonspelotongen: syv sultefôrede barn og fem sultefôrede mødre. Mangelvare? Omsorg, bekreftelse og gjensidig kjærlighet. Noe håp? Tja. Første kapittel. Rotløse ungdommer med ymse grunner til å sky hjemmet, til å holde seg unna henne de hater, henne de elsker. Perspektiv? Feilen ligger hos mor. Kapittel to, ”The Mothers”. Den samme historien, det samme døgnet. Spilt av på nytt og med ny innsikt. Mødrene er som barna – også kavende også ødelagte. Råtne stammer mellom råtne epler. God gammeldags determinisme. ”Se!” sier Kokkinos – appellerer til oss med forknytte guttestemmer, hjerteskjærende solnedganger, slitte barnesandaler – ”Livet er hardt, det er vanskelig å dele blod og det er komplisert å elske!” Men hvorfor rope på oppmerksomheten uten å ville vise oss annet enn at moderne familier kan være sterkt dysfunksjonelle? Hvorfor ta seg bryet med å flette sammen fem dramatiske parallellhistorier når den ene delen forblir like stiv og statisk som den andre? Hvorfor pirke i illevarslende traumesnerk når vi likevel ikke får kikke inn under overflaten? Og hvorfor skifte perspektiv når de to innfallsvinklene formidler den samme innsikten? Blir vi klokere? Blir hovedpersonene? Fjær i hatten for å ville holde seg på dypet, men en kollektiv tragedie uten dynamikk og gripende historier skaper uspennende melodramatikk mer enn

3

68

6/2011

DE BLÅ HAV Regi: J. Perrin og J. Cluzaud Det er lenge siden Walt Disney forstod at naturen byr på de beste dramaene. I naturdokumentarserien som startet med Earth i 2007, har Disney nature beveget seg ut fra animasjonsstudioet og inn i virkeligheten. Reisen begynner over havflaten med noen barn som går langs stranda og skuer utover det mektige blå, og snart er vi ute på åpent hav og stuper ned under flaten sammen med tusener av sjøfugl, inn i en gigantisk eggeformet fiskestim som hvalene også har oppdaget. Herfra går det videre i et undersjøisk kammerspill som må beskrives som spektakulært – i regelrett Disney-forstand. Ned til havdypet og skattene fra underverdenen: Sjødyrs menneskelighet, språk og overlevelsesinstinkt spiller ut dramaturgiens kurver i takt med filmmusikkens ledemotiv. En time med heftig undervannsmeditasjon, men så kommer en tydelig moralsk pekefinger inn og vekker meg opp, og vi får den velkjente kritikken mot menneskehetens ødeleggelse av jorda. Men det er jo for så vidt sant at havet også er blitt bærer av all dritten vi har produsert de siste århundrene. Og siden filmen er rettet mot et yngre publikum er moraliseringen lettere å sluke. Likevel er det én scene som har festet seg mer enn de andre; mennesket som svømmer vuggende i takt side om side med en hai. Helt torpedert er det ikke, det noe naive håpet om å kunne leve sammen i fredelighet. Aina Villanger Premieredato: Juli

5

HANGOVER 2 Regi: Todd Phillips I rollene: Bradley Cooper, Liam Neeson, Zack Galifianakis, Jamie Chung, Juliette Lewis, Ed Helms, Justin Bartha Ja, da har det skjedd igjen. Rat-pakket våkner med hodet barbert, trynet tatovert, buksa på hodet, osv., uten andre minner fra natta i forveien enn den voksne intensjonen om å gå tidlig i seng. Bryllupet er snaue timer unna, og brudens genierklærte lillebror er søkk vekk. Denne gangen i Bankok, byen som tygger deg og svelger deg i stedet for å spytte deg ut igjen. Som vi blir minnet på gjentatte ganger i løpet av filmens lange kavende minutter med kokainsniffende aper og andre uberegnelige gespenster. Minutes seem like hours, for å sitere West Side Story. Black out er jo et fiffig konsept for komedie, og den monstrøse infantiliseringen av voksne mennesker har sikkert hatt en grotesk tiltrekning på de fleste av oss siden barnehagestadiet. Synd derfor, at filmens komikere kompenserer for manglende timing med generisk overspill. Galifianakis’ forvokste baby er den eneste som tidvis avslører antydninger til noe mer.

Morsommere blir det heller ikke nødvendigvis, bare fordi Thailand har prostituerte med både pupper og pikk, og 100 år gamle munker man kan slumpes til å kidnappe. Haraballet slutter med salutt til vennegjengen, hvis kodefellesskap er det som gjør deg kul og hever deg over statusen som hvit risgrøt (thailandsk for grå mus). I Norge har vi et ord for romantisk dyrking av retten til egomanisk festing – det starter på russe og slutter på feiring – og det er som kjent en betydelig forskjell mellom å se på og å delta. Maria Moseng Premieredato: 27. mai HANNA Regi: Joe Wright I rollene: Cate Blanchett, Soirse Ronan, Eric Bana, Olivia Williams, Tom Hollander I en crossover av action og eventyr for halvvoksne, møter vi jenta med englehår og monsterkrefter. Som i en Disney-versjon av Fritzl-historien har Hanna vært utestengt fra verden, og blitt drillet av pappa i de dype finlandske skoger. Seksten års våpen- og kampsporttrening, samt et leksikon og en Brødrene Grimm-bok, har gjort henne til den perfekte leiesoldaten uten frykt eller empati. Målet er den onde heksa, og det vil her si den korrupte CIA-agenten Marissa, en iskald Cate Blanchett. Som altså har uoppgjort business med Hannas far. Selv om Hanna aldri har vært i nærheten av moderne teknologi eller møtt andre mennesker, klarer hun lett å få en jevnaldrende venninne fra en vanlig familie som frakter henne gjennom Europa i bobil, og å finne ut på internett at hun er abnormal. Hun forstår at det ligger en annen historie bak hennes historie. At hun klarer å flykte fra CIAs NASAlignende gjemmested i Marokko, henge under en jeep som raser gjennom steinørkenen og drepe alle som er ute etter henne med ninjamoves, er mindre oppsiktsvekkende. Og bare rolig, det tipper ikke over i teenkliss. Hanna blir aldri for menneskelig. Dette er en film som snurper sammen tenåringsfnis med hardbarka killerinstinkt i en fornøyelsesparkestetikk som mimer thrillersjangeren. Uten å lykkes med mer enn å tynnslite nervene våre med ivrig tekno. Aina Villanger Premieredato: 8. juli

Man, I hope your dick is bigger than this.

3

2

PAUL Regi: Greg Mottola I rollene: Seth Rogen, Jane Lynch, Kristen Wiig, Jason Bateman Hvor mye koster det å få deg til å le? 40 millioner dollar, tipper Simon Peggs Hollywood-debut. Mesteparten av pengene ble brukt til å animere et romvesen, som ironisk nok er assimilert så grundig inn i vår kultur at det er mer menneskelig enn et par nerder, som knapt klarer å klamre seg til jordskorpa. Det grå vesenet banner, røyker og løper rundt naken i scener som er nesten gøyale. Samtidig overfalles du av referanser til sci-fi-klassikere som nesten får deg til å le, hadde de ikke blitt levert rent observatorisk, som: «Hør! Country-bandet spiller en låt fra Star Wars.» Om en vanlig fyllik oppførte seg på samme måte, hadde ikke det gjort saken verken mer eller mindre morsom, og man

3

RIKSVEI TO HEAVEN FÅ MEG PÅ FOR FAEN Regi: Jannicke Systad Jacobsen I rollene: Helene Bergsholm, Matias Myren, Malin Bjørhovde, Beathe Støfring, Henriette Steenstrup Denne populære Olaug Nilssen-romanen har allerede hatt et langt liv på teaterscenen og i diverse pensumlister i norskfaget. Med et bredt og noe karikert karaktergalleri og mye stilisert dialog er det likevel ikke et umiddelbart opplagt filmmateriale. Her har regissør og manusforfatter Jannicke Systad Jacobsen imidlertid subtrahert seg ned til den tredjedelen av boka som handler om femtenåringen Alma og hennes fatalt indiskrete seksuelle oppvåkning. Resultatet er en freidig og oppriktig, om ikke slående realistisk film om å vente på bussen og om de sosiale konsekvensene av ukontrollerbar kåthet. I en alder der man med ett er smertelig oppmerksom på at fremtiden rommer nye erfaringer, inkludert et potensielt nirvana – uten at det nødvendigvis framstår med samme grad av klarsyn nettopp hvordan man får ting til å skje. Buss-skuret som figurerer i mange av filmens scener er derfor ikonisk og symptomatisk – vi er i den vestlandske industribygda Skoddeheimen, som her får representere den obligatoriske ungdomsantipatien, mer enn noe moraliserende bygdebeist. En location som dessuten er med på å gi en klarere filmatisk form til følelsen av å være kulturelt desentralisert fra alt det viktige som skjer. Mer som en stemning egentlig, enn som et sosiologisk utkantsportrett. Ungdomstidas sosiale systemer er vel uansett temmelig nærsynte, uavhengig av geografi. I en tid med mye prøving, feiling, knoting og høy sosial gambling, er omkostningene ved å ende som paria i skolegården nok like dramatiske på Majorstua som i Sogn og Fjordane.

4

undrer derfor hvem som trodde at latteren ville ruge høyere om man brukte masse penger på dataanimasjon? Den samme filmen kunne blitt gjort nesten gratis med en dverg og en gummimaske. Antakelig hadde det blitt morsommere.

Problematikken føles altså universell, og det er en av filmens store styrker. På samme måte føles filmen mer stilisert enn karikert, og det gir stort sett en grei balanse mellom komedie og drama. Det uheldige vendepunktet når Almas love interest Artur drar frem snurrebassen bak ungdomshuset, og Almas etterfølgende reaksjon på sjarmgesten, er en episode omtrent så ulogisk og irrasjonell som man kan vente, når hormonkaos midlertidig har kolonisert både kroppens virkelighet og hodets fantasiverden. Filmen legger seg tonemessig på en form for underspilt absurdkomikk som blant annet stiller høye krav til timing, og i enkelte av dialogscenene blir det litt stakkato. Det er vanskelig å avgjøre om det er et spørsmål om regi eller klipp, men generelt kunne man kanskje ønsket seg at foto fikk dvele litt mer inngående ved ungdommenes uttrykksfulle keitethet. For castet er ganske nydelig, med mange imponerende førstegangsprestasjoner, selv om de noen ganger kjemper med en litt for litterær dialog. Foreldregenerasjones reaksjoner på avkommets interesse for pornoblader, sextelefoni og hvilke verktøy eller husholdsartikler som er mest egnet til selvtilfredsstillelse, er kanskje noe av det mest interessante i denne historien. Dessverre blir dette elementet redusert til litt for lett komedie, når morens skamfølelse får uttrykk som et pedagogisk læremønster i hvordan man ikke skal oppføre seg. En litt for didaktisk detalj, som nok egentlig er en følgefeil fra romanforelegget. Med nedtonet 16mm-foto, Jim Stärk og vestlandspoetene Kings of Convenience på lydsporet, og umerkbare overganger mellom fantasi og virkelighet, er dette likevel en forfriskende snodig oppdatering av indieyndlingen coming of age som absolutt tåler større publikum enn klasse 10 a, b og c. Maria Moseng Premieredato: 19. august

Harselering med kristendom jamfør liv på andre planeter, er heller ikke utnyttet til sitt fulle, og ender opp i påklistret moralisering om at det ukjente ikke er så annerledes som vi kanskje tror. Likevel har Paul forarget en skare troende filmkritikere som raser

over at homofili blir fremstilt som noe søtt og ufarlig. Sånn sett er disse fanatikerne mye mer underholdende enn filmen de korsfarer mot. Torgeir Blok Premieredato: 10. juni


liNe VerNDal

BjørN FloBerg

leNe NySTrøm

Kommer på Blu-ray og DVD: leie: 22.06 Kjøp: 29.06

T r o N D

V

a

r

e S p e N

g

V

S e i m

e

u

m

www.sf-film.no


FILM EN NY, VAKKER MEN GRØSSENDE THRILLER

FRA FOLKENE SOM GA OSS PANS LABYRINT OG

THE ORPHANAGE

PIRATES OF THE CARIBBEAN: ON STRANGER TIDES Regi: Rob Marshall I rollene: Johnny Depp, Penelope Cruz, Geoffrey Rush Vantroen var nok større enn forventningene ved nyheten om at noen faktisk hadde tenkt seg å få pressa enda mer ut av denne opprusta pengemaskinen. Skjønt overraska … de siste årene har piratene appellmessig krøpet seg nedover gjennom tweensegmentet og ned til førskolealder – som kjent den ekte piratalderen. Og blitt et vennligsinnet og trivelig produkt for hele familien.

3

Noe fireren i utprega grad bærer preg av – her er plottet gjort forståelig nok til at alle som vil kan henge med, de tidligere affærene var som kjent preget av unødvendig mange parallelle handlinger og et litt for stort karaktergalleri. Når det er sagt, hva nummer to og tre ikke hadde av forståelig plot, tok de igjen med fornøyelig groteske vesener basert på kreativ shopping i sjøfarermytologier. I On Stranger Tides er dette redusert til en havfruestim med, pass på, huggtenner. Alt mens musikken dundrer i vei på de samme to temaene, igjen og igjen.

Bare elendighet er det likevel ikke. Dette er jo en Disney-produksjon med cash og forbindelser, og dermed velcastet. Og stort sett også velspilt, noe som ikke er en like stor selvfølge, ettersom disse ofte er rene pliktløp for stjernene. Depp er kanskje ikke helt on fire lenger, men Cruz er en kjærkommen oppdatering som Sparrows kvinnelige alter ego – ikke at han egentlig skulle behøve noe. Til sammen tynn suppe, men alt i alt nok til å underholde deg, og forglemmelig nok til å ikke irritere deg. Maria Moseng Premieredato: 18. mai SOMETHING BORROWED Regi: Luke Greenfield I rollene: Kate Hudson, John Krasinski, Ginnifer Goodwin, Colin Egglesfield, Steve Howey Det er med jenter som med gutter: De pene og hensynsløse får drømmemannen, mens de snille og søte må stå og se på. Sånn er det i Hollywood, og sånn er det i livet også. Sier Hollywood. Danse med han som er helt ok. Stå med moralen som en trist ballbukett på håndleddet – det må jenta

3

Sniff sniff! Hva er dette? Dunsten av eau Dehr Führer?

GRÅTT HULL MELANCHOLIA Regi: Lars von Trier I rollene: Kirsten Dunst, Charlotte Gainsbourg, Charlotte Rampling, Udo Kier, Stellan Skarsgård, Alexander Skarsgård, Kiefer Sutherland I en av filmens tidlige scener beskriver Kirsten Dunsts karakter Justine følelsen av å storme gjennom et grått ullgarn som føttene hennes henger fast i. Det er en temmelig presis beskrivelse på hvordan det føles å se denne filmen. Nesten to timer vasende rundt i grå, kløende tekstiler. Svartsinn blir til gråsinn, i von Triers humørsyke visjon. Som er så gjennomført vibrerende monoton – i stemningsleiet, vel og merke – at det ikke er vanskelig å forestille seg hvor terapeutisk affæren må ha vært for regissøren selv. Dermed er det kanskje ingen dum ide å velge din dag å se denne filmen på med omhu. Med Wagners «Tristan og Isolde» dundrende på lydsiden, en klaustrofobisk frisert herregård på svenskekysten et sted og Kirsten Dunsts elektrisk ladede tomhet i bildet, vil man nødig komme skjevt ut. Det vil si risikere å få mannens ublu orkestrering av emosjoner og virkemidler i den gale halsen.

6

ÅRETS SKUMMLESTE OG KJØPER DU HOS

70

VAKRESTE THRILLER 15. JUNI

6/2011

Agnosia_Ad_118x360_NattOgDag.indd 1

30/05/11 07.55

I stedet for å bli strippet, hudlag for hudlag, gjennom sener og vev og inn til hjertet. Mens regissøren selv gnir seg i hendene, og triumferer over hvor nær han kan komme kitsch, uten å miste integritet. Mer enn noe annet har von Trier denne gangen laget en musikkvideo til Wagner. Som får meg til å tenke at å lage to timer lange tablåbaserte musikkvideoer ikke alltid er en dum ide. Matchen mellom det eskalerende wagnerske preludiet og den store, glidende planeten er faktisk et usedvanlig vellykket kunstnerisk momentum – sublimt som en soloppgang over uberørte Antarktis eller hva vet jeg. Og når det gjelder den truende undergangen, som serveres allerede i prologen, er det nok den vakreste bruken av effekter jeg har sett på film – kanskje noensinne. Så vakkert, at det faktisk er litt problematisk. Von Trier kjører alltid på med virkemidler, så det er jo ikke noe nytt: Sviende urettferdighet, uutholdelige offerroller, hjerteskjærende selvdestruksjon – tidligere alltid med en effekt av sjokk, eller i det minste, en grimhet som kunne vekke oss samtidig som den forførte oss. I Melancholia har han for første gang altså dyrket frem det sublimt


FILM som egentlig er pen, hvis noen bare hadde tatt av henne brillene. Something Borrowed bytter ut briller med en litt for lang pannelugg, og lar Rachel (Goodwin) være den moderne brillejenta. Den pliktoppfyllende karrierekvinnen som fikser jobben, men ikke kjærligheten. Hun som gladelig har gitt bort den pene bestevennen (Egglesfield) til den pene bestevenninnen (Hudson) fordi det likevel ville ha gått sånn. Eller ville det egentlig det? En forbudt natt senere, og historien er snudd på hodet. Moralen? Dårlig selvtillit er noe dritt og angstens briller er et blendverk du må ta av selv. Prinsen tør ikke, han har dårlig selvtillit han også. Utrolig nok. Og her begynner filmen å spole bakover mens handlingen går fremover: Alt som skulle ha vært sagt, alt som skulle ha vært gjort. Romantisk komediedrama ohoi. Genretro, passe morsom og passe amoralsk kunne Something Borrowed lett ha blitt både søt og syrlig. Men så var det Askepott. Skal det være gøy å heie frem kjærlighetsplottet må vi elske den som elsker. Goodwin er grei,

men kommer seg på mystisk vis aldri helt fram fra bak panneluggen. Godt og vel at det ordner seg for den søte kvinnen i gata til slutt, men hvor ble det av den komiske timingen? Karakterutviklingen? Overraskelsene? More personality! Det hadde gjort seg. Ragnhild Brochmann Premieredato: 17. juni THE BEAVER Regi: Jodie Foster I rollene: Jodie Foster, Mel Gibson En slags lun absurdkomedie om det brennalvorlige temaet depresjon, synes å være den absolutt riktige veien å gå. Det er altså i utgangspunktet en god idé, tvinges man til å innrømme, å la historiens mest deprimerte familiefar reddes av en snakkende hånddukke – Beveren. Og under Foster-regi brukes dette til å materialisere og illustrere komplekse psykologiske reaksjoner og utviklinger som ellers bare kunne vært formidlet i abstrakt subjektiv kameraføring eller trettende verbal eksposisjon. Pappa Walter spinner rundt i en ond sirkulær grøt som trekker energien og livsgleden ut av alt

3

vakre – tomheten i det jordiske livet og storheten i den melankolske lengselen, som aldri er rettet mot et bestemt objekt, og derfor er uuttømmelig som universet selv. Her vil jeg ikke våkne, men i stedet som Justine begjære planetens undergang. For dette er et scenario der det er de gale som blir de friskeste – helt i tråd med urmyten om at tungsinnet følger ethvert kreativt geni. Kunsthistoriens motiver er som kjent fulle av melankolikere, med programmessig lengtende blikk, utenforskap eller hodet lett hvilende i hånden – Munch, Dürer, Rodin, Caspar David Friedrich, osv. Men om von Trier egentlig siterer noen her, er det vel Tarkovsky, igjen. Og selv om Antichrist var eksplisitt dedikert til den russiske storheten, er dette kanskje en mer åpenbar estetisk hyllest. Som man antakelig ikke hadde tenkt så mye over, hadde det ikke vært for tittelens opplagte allusjon til Tarkovskys Nostalghia – i likhet med Melancholia er en slags psykisk bevegelse gjennom landskap som representerer sinnsstemninger forbundet med romantisert tungsinn. Der Tarkovsky gjør naturpoesi gjør von Trier kosmisk poesi, i all upretensiøs beskjedenhet, kan man kanskje si. Filmen er ikke lytefri, for eksempel har

som omgir han, helt til han altså blir angrepet av hånddukken som går i gang med å pumpe egoet hans. Med etterfølgende programmessig suksess – på arbeidsplassen, i senga med kona, osv. – en opplagt ironisering over det tradisjonelle Hollowood-plottet. Før det aner oss at vi altså fortsatt lever i en verden uten lette løsninger. Gibsons livstrøtte tryne kler anledningen og det hele er velment og forfriskende ambisiøst. På idéplanet. I praksis funker det nemlig ikke alltid like godt, når absurdia får lov til å invadere klassisk familiedrama. Ikke fordi man tviler på at galskapens invasjon i seg selv kan være temmelig surrealistisk, men fordi friksjonen er gnistløs all den tid familien ellers befolkes av konvensjonelle pappfigurer. Det blir for mye Roger Rabbit og for lite indie. Og, har Foster hatt noen til å instruere seg selv? Trokke det, men det kunne hun trengt. Maria Moseng Premieredato: 20. mai

FILM: MARIA MOSENG

den to interessante karakterer – søstrene. Glem alle de andre. («Jack Bauer» Sutherland for eksempel, er kanskje tenkt som en artig fyr å ha med i møte med apokalypsen – mer et element, enn en karakter.) De er brikker i det borgerlige teatret som regisserer livet ditt, enten det er familien, sjefen eller bryllupsplanleggeren. De sørger for komedien i filmens første del. Servert med en dialog som omtrent later som om begrepet psyke, eller psykisk diagnose ikke finnes – bare konstante krav til Justine om smil og lykke. Som man jo forventer på bryllupsdagen. Og de vet jo ikke at jorden er på vei under. Siden kommer det til å handle om de to søstrenes reaksjonsmønster på dette faktumet, som hver i sær reflekterer hvilken pris de setter på livet. Enkelt og greit. Og samtidig så demonstrativt megalomant at det er en slags humor i det. Det er nesten som om man ikke lenger vet om von Trier parodierer seg selv eller tar seg selv dypt, dypt alvorlig. Som vanlig spiller det ingen videre rolle, så lenge man får den sjeldne muligheten til å se en film man aldri før har sett. Maria Moseng Premieredato: 29. april

6/2011

71


Sommernatt. Stemmen, 1896 © Munch-museet/Munch-Ellingsen Gruppen/BONO 2010

DVD

MUNCHS MESTERVERK Munch-museet huser en unik samling på mer en 26 000 kunstverk av en verdenshistoriens viktigste kunstnere, med kjente verk som ”Skrik”, ”Madonna” og ”Vampyr”. Årets sommer-utstilling gir et unikt innblikk i mange av Munchs mest kjente kunstverk og ideene bak disse. Munch-museet kan tilby en populær kafé med uteservering og en attraktiv museumsbutikk. Museet har utvidede åpningstider og spennende tilbud til publikum i hele sommer.

VIND I MANKEN EDDIE & SUZANNE Regi: Arild Kristo I rollene: Sverre Horge, Yvonne Sparbåge, Lauritz Falck Ekstra: Undergrunnen, Kristoball, Mirakelet, Arild Kristos Verden Sex, narkotika, motorsykkel, musikk og vind i håret representerer friheten i Arild Kristos eneste langfilm, mens autoriteten, det er polisen og faderen. Smeltet sammen i én skikkelse – en heller uvillig svigerfar. Syttitallet sa du? Denne etterlengtede utgivelsen er severdig av hovedsakelig to grunner – tidsportrettet, som er så krystallisert at filmen noen ganger føles som en parodi på seg selv – urettferdig nok, jeg vet, men likevel. Og bildene, som har et voldsomt ikonisk potensial. Faktisk er hele denne halvveis episodiske filmen nærmest en perlerekke av mer eller mindre symbolske tablåer. Det er nesten litt slitsomt, og det er nesten som man lurer på om det egentlig kanskje var kortfilmen som burde vært den eminente fotografen Kristos foretrukne format. Som kjent får vi aldri vite hva som hadde kommet ut av denne mannens langfilmkarriere, hadde han nå fått støtte til å lage den planlagte Terje Vigen, eller manuset Star Bird 2000, som han skrev sammen med Bing & Bringsværd. Vi vet bare at de allegoriske kortfilmene Undergrunnen og Kristoball er betydelig mer helstøpte. Eddie & Suzanne føles delvis som en litt overflatisk unnskyldning for å fotografisk fetisjere paret på motorsykkel. Handlingsmessig er filmen mer eller mindre en gjendikting av Romeo og Julie, med en popularisert dialog som stort sett består av enten strenge

4

...at få forklart mig livet og dets mening

For oppdatert informasjon: www.munch.museum.no og Facebook

72

6/2011

kommandoer eller overflødig pludring. Eddie er en rotlaus stykk ungdom, nettopp ute av kasjotten, og Suzanne er politimesterens datter. Kjærligheten er stor og plutselig, og det er ikke populært hos svigerfar, som er en fascistisk, halvincestuøs tyrann. Det sosiale fengslet – klantilhørigheten, er omgjort til en mer ødipal konflikt som er likke klassisk og gjenbrukt – den proteksjonistiske faren som ikke kan anerkjenne datterens beilere. Utvilsomt en utbredt problemstilling, men Kristo har ingen ambisjoner om å analysere denne i filmen. Faderen er bare en autoritetsperson som det må opponeres mot, slik at filmen kan dyrke, heroisere og romantisere opprørsånden. Og man fornemmer at det, i tillegg til å være et personlig prosjekt, først og fremst er tidsånden som bryter ut: Motkulturhelten. Anti-borgerskapet. Mot religionen. Mot lovene. For langt hår, røyk, og motorsykkel altså. Likevel, Kristos talent bestod i å fortelle i bilder, gjengi flyktige stemninger, eller skape ikoniske øyeblikk. De er det mange av. Og det skader ikke at parets katt og mus-flukt fra polisen tar dem sørover gjennom et stadig mer fotogent Europa, for å ende i vannkanten på den ikke mindre fotogene rivieraen. Eddie & Suzanne er kanskje aller mest et popkulturelt eventyr fra en tid der generasjonskonflikter representerte aktuelle barrierer, mellom naturlig kjærlighet og undertrykkelsens pervertering av begjær, mellom orden og kaos. Og ikke for det, 40 år senere, er ideen om den heroiske rebellen fremdeles det største popkulturelle ikonet vi har. Maria Moseng Ute nå på dvd fra NFI.


Bt stavanger aFtenBlad vg sIde 2

aFtenposten dagBladet FIlmmagasInet dagsavIsen nrk p3 natt & dag

Kommer på Blu-ray og DVD: leIe: 08. junI kjøp: 22. junI

Vinner aV 4 Oscar® Beste FIlm | Beste mannlIge hovedrolle | Beste manus | Beste regI www.sF-FIlm.no


FILM

127 TIMER

PÅ BLU-RAY OG DVD 15. JUNI

Bride Wars

TRU OG UTRU TEKST MARIA MOSENG Det er sommer, det er popkorninvasjon, det er bryllupssesong, og altså – bryllupsfilmer på kino. Like programmessig som helligdager i kalenderen, i år representert ved Something Borrowed og en tvangsmessig Kate Hudson, samt Hangover 2 – en oppfølger med litt å bevise. Og som om det ikke skulle være nok kommer nå også chick-varianten – nok en Apatow-farse, som har fått tittelen Bridesmaids. Akkurat det du trenger for å komme i stemning, har noen kloke hoder tenkt, etter å ha slanka ned feriebudsjettet til en helg i Strømstad for å ha råd til vannskuter på utdrikningslaget og designtermos til gavebordet. Før vi når bollywoodske tendenser er det med andre ord på tide med en realitetsorientering. Det gjør man som kjent ved å grave litt dypere ned i den moderne filmkulturen. I serien av mer eller mindre ondsinna fremstillinger av ekteskapets lenker og våre lunefulle lyster (om vi styrer unna utenomeuropeisk kritikk av ekteskapsinstitusjonen, som for eksempel indiske Deepha Metas absolutt severdige antiBollywoodfilmer), har vi gravd frem følgende liste: Skal, skal ikke, skal: Paraplyene i Cherbourg (1964) av Jacques Demy er et naturlig sted å starte, bokstavelig talt historiens mest fargerike kjærlighetstragedie, fra fransk films pastellglade camp-gutt. Se den eller gjense den, og lur på hvorfor man har sluttet å lage film hvor man synger alle replikkene helt ned til: «Pierre, kaan duu jobbe ooovertid i daaag?»

Skal, skal ikke: Mens vi er i Frankrike er det dessuten vanskelig å hoppe over Min natt med Maud (1969), tenkeren Rohmers mest populære, som har noen av de beste dialogscenene gjort på film, der Jean-Louis snakker hele natta igjennom med Maud. Og dessuten føles forbausende lite datert, selv om den tross alt tematiserer troskap, plikt og kjærleik i en litt mindre elastisk moralkontekst enn dagens. Skal, skal, skal: Og ellers, en hvilken som helst film av Woody Allen – som forutenom aktuelle Midnight in Paris for eksempel kunne være instant-klassikeren Manhattan (1979), eller hvorfor ikke fjorårets You will meet a tall dark stranger, som for alvor slo fast at Allen i løpet av førti år har utviklet sitt syn på menneskeheten fra narsissistiske nevrotikere til tja, nevrotiske narsissister. Skulle ikke: Med Liv Ullman/Ingmar Bergmans onde Troløs (2000) er vi ved listas mørke punkt, men for de mer romantiske sadistene er dette et katarsisk sort hull. Lena Endres karakter konsumeres først av begjær for naboen, deretter av skyld, men egentlig er det naturligvis Bergman selv som med kjent filmatisk finfølelse angrer fortidens impulshandlinger. Skulle kanskje muligens ikke, men likevel: Og fra ekstrem emosjonell utblåsing til ekstrem apati: In the Mood for Love (2000), filmen der Wong Kar-wai sørgelig nok tok farvel med kunstnerisk framgang – det er jo en trykkoker av uforløste drømmer som også burde tåle et gjensyn. Først og fremst fordi den er et studium i antydningens kunst. Og helt fritt for ironi er det jo ikke, at en av filmhistoriens romantiske mesterverker, faktisk er en film om utroskap.

PÅ BLU-RAY OG DVD 8. JUNI

www.sf-film.no 6/2011

75


HVA GJØR OSS MENNESKELIGE? HELE fØRStE SESONG AV DEN KRItIKERROStE AMERIKANSKE tV-SERIEN!

n og over ev time en halateriell! m ekstra

BASERt PÅ ROBERt KIRKMANS HIStORIER

NÅ PÅ BLU-RAY OG DVD gå heller ikke glipp av disse seriene:

SF-FILM.NO


LITTERATUR

Møt Norges prisvinnende litteraturhester. TEKST RAGNHILD BROCHMANN FOTO TALE HENDNES 23. mai satte Aslak Sira Myhre hjul på litteraturhuset og lot det trille ut til provinsbyen Lillehammer. Byen som – størrelse og innbyggertall tatt i betraktning – har større kulturell selvtillit per capita enn Oslo. Stedet med Sigrid Undsets dystre laftebolig. Rugekassen og klekkeredet for nobelnominasjoner, samfunnsdebattantisme og introvert melankoli. Hit drar altså alle. Alle har pakket sommerdress, sommerkjole, pyntetopp, pynteskjørt og pensko. Skjørt med splitt som får korte ben til å ta seg pent ut fra scenekanten. Bukser som holder seg unna skrittet i uformelle scenesofaer. Myk lin. Slitt denim. Men hvem er «alle»? Skulle du ha vært der? Se for deg en karikatur av Noas Ark tegnet av Finn Graff med hodene stikkende ut av små vinduer. Se for deg kulturtypologiene – alle samtidens generiske kulturtyper med litteratur som virke. Alle skal med, men bare de viktigste, bare de mest kulturbærende. Menneskehoder montert på dyrekropper som konkurrerer om å få vindusplass. Dag Solstad på en sliten beverkropp, Fredrik Wandrup på toppen av en grevling, bjørnen Anne B. Ragde som holder katten Unni Lindell og Vigdis Hjort på toppen av skuta som en fyrig mår

med utspilte nesebor. Forventningsfull, eksaltert og lykkelig. For glem det ikke, og som Ari Behn sa til Gudbrandsdølen Dagningen etter utstillingsåpning med Unni Askeland: «Det er her alle vil være!» På litteraturfestival i Lillehammer. Og det er bra det. Det er effektivt og stemningsskapende å plukke Litteraturhuset fra hverandre og spre det ut over maleriske Lillehammer. En sympatisk selvtilfreds kulturby med OL under beltespenna, splitter ny brostein på hvert gatehjørne og opptil flere prisbelønte kulturinstitusjoner og kunstnerskap å slå i bordet med. En by så liten at du praktisk talt kan rekke å få med deg alt du har lyst til, hver dag, hele uka. Men hvem er festivalen egentlig for? Hva eller hvem har god effekt av en kulturell tyngdeoverføring fra Oslo til periferien? Er det verdt pengene å ta turen to og en halv time nordover for å se Dag Solstad, Unni Lindell og Vigdis Hjort – ikke inne i Litteraturhuset ved Slottsparken – men ute i en park i Lillehammer? Glem festivalen Klarer du å se for deg Hove og Øya med litteratur istedenfor musikk, kan du spare billetten til neste års festival. Kunne du derimot tenke deg å oppleve en moderne kunstnerkoloni – et norsk innlands-Skagen à la 2011

– er det bare å krysse av i almanakken. For, folkefest eller ei, Litteraturfestivalen på Lillehammer – Sigrid Undset-dagene – er først og fremst en sommerleir for forfatterne selv. Friareal, møteplass og hobbyrom for de som allerede kjenner hverandre, for de som snart skal komme til å kjenne hverandre og for de som har lyst til å se andre, selv uten å bli sett selv. Hvis det er til å unngå? Dag Solstad som sitter foroverlent for å høre forfatterkollega Thorvald Steen vitse klokt om favorittbyen sin og vice versa. Carl Frode Tiller som kikker interessert på scenesamtalepartner Tove Nielsen og vice versa. Og Jan Kjærstad som kikker lunt og menneskekjærlig på alle de andre. Og Anniken Huitfeldt. Som forsøker å holde en viss profesjonell avstand (og vice versa) men som «heldigvis» mislykkes fordi plassen er så liten og bordene så små. Her er altså det litterære Norge. En årviss og formodentlig produktiv time out satt i scene like mye for at de skal kunne se på hverandre, som for at vi skal kunne se og høre på dem. En hendelse like familiær og tradisjonsbæ-

rende som julaften. Like spennende og gøyal som ungdomskolens leirskole. Sånn ser det i alle fall ut for oss som ikke er deltagende, men som overværer og forhåpentligvis bibringer litt ekstra dynamikk til et allerede veletablert og velsmurt miljø. Glem den alminnelige se-og-bli-sett-mentaliteten på en gjengs utelivsscene i Oslobyen. Her er ikke alle potensielle kunstnere, potensielle medsammensvorne – det er det bare forfatterne som er. Klart de liker musikkinnslag som Bob Dylan på norsk og Hans Rotmo med gitar og gamle kampsanger. Klart de synes det er spennende med besøk fra nykommer Maria Amelie, fra systemkritikerstjernen Terry Eagelton og fra leserfavoritten Kate Morton. Men, aller best – sånn ser det ut – er det å treffe igjen de samme gamle, være på gamle trakter, komme Hjem. Stivnet og kjedelig? Ikke nødvendigvis. Bare mer av det litteraturNorge vi allerede kjenner så godt. Presentert i komprimert form og ute i det fri. Jovialt, upretensiøst og lettlikelig. Som en sommerleir skal være.

LITTERATURFESTIVALEN PÅ LILLEHAMMER: arrangeres 23. – 29. mai 2011, og er den sekstende i rekken. Lillehammer har 25.000 innbyggere, sterkt utviklet kulturell selvbevissthet og én eneste hovedgate, Gågata. Tema for årets festival er Byen. 6/2011

77


6 & 1 MØTER

PER CILJAN SKJELBRED Jeg er en mammagutt - veldig glad i mora mi.”

78

6/2011


Du er ikke homeboy om du ikke kommer fra Lade, og du er ikke ekte playa før du spiller på RBK. Vi hang oss fast i hårlokkene til Per Ciljan Skjelbred for å snakke litt om jazzballett og Lademafiaen. FOTO THOMAS SØRGÅRD Hallo Per, en stund siden Proffdrømmen og Liverpool nå. Hvorfor ble du ikke jazzballett-stjerne? – Rett og slett fordi jeg syntes håndball og fotball var artigere, og fordi jeg slapp å gå rundt i en trang tricot da. Jeg trives bedre i en løs shorts …

6

Men det blir jo trangere og trangere til dere fotballspillere også med «holding i trøya»-problemet? – Ikke på Rosenborg nei, vi har Adidas og kjører det old school med shorts i størrelse XXL sånn at den kan henge litt nedpå knærne.

6 6 1

Fra XXL på Lade? – Hehe, sikkert.

Så vi får ikke sett deg på «Skal Vi Danse» med det første? – Nei, det er et program jeg synes er jævlig flaut for å være ærlig. De er sikkert tøffe de som er med, men personlig hadde jeg aldri stilt opp på noe sånt. Fordi det er flaut å være på TV? For det har vel vært litt flaut å være på TV i det siste? – Jeg synes det generelt er flaut å være på TV jeg da, å høre sin egen stemme og svare skikkelig A4 bare for å si det folk vil høre, enkelt og greit.

1 6 6

Så det går i fotballfloskler? – Ja, det blir sånn.

Før Proffdrømmen og RBK var du allerede verdenskjent i Trondheim på grunn av en sjokk-gul bukse du konstant gikk I – har du den fortsatt? – Jeg har den faktisk, den passer meg ennå og det hender jeg har den på meg den dag i dag. Jeg har alltid likt skateklær, den gule buksa arva jeg av broren min og det var liksom den buksa som satt bra. Northug overrasket mange musikknazier på positivt vis da han la ut en spilleliste på WIMP, hvordan ville din liste sett ut? – Det går veldig mye i hip-hop, men mest old school. Run DMC, Snoop Dogg … og Tupac er min store helt. I tillegg hører jeg mye på Johnny Cash – han er også en veldig fet type.

6 1 1

Favoritt Wu-Tang låt? – Haha, vanskelig å svare på. Mye bra, men må melde pass.

Er det en avgjørelse godt fundamentert i trøndersk fotballhistorie at du kompromissløst kjører hockeysveis? – Det er ene og alene av den grunn at mora mi synes jeg er finere med langt hår. Jeg har prøvd ut mange sveiser, til og med hanekam, men har alltid endt opp med langt.

Så det er ikke fordi RBK 91-stallen er dine store helter, men fordi du er mammagutt? – Ja, jeg er mammagutt, veldig glad i mora mi. Også kler jeg ikke kort hår så godt.

1 6 1 6

Du prøvde deg jo på hipstersveis en periode? – Hva er det? En slags Dorsin, bare med mer hår. – Ja, men jeg ender bare med å la det gro. La det verra! Hva skal du bli når du blir stor da? – Æ ska bli brainnmainn. Det har kommet fram mer og mer i løpet av

ungdomstida at jeg har lyst til det. Jeg har jobba litt oppe på stasjonen, gjort skitarbeid, også synes jeg det er en jævlig kul jobb. De har det veldig bra, trener mye og gjør viktige ting andre ikke vet at de gjør. Også er det røykdykking og brann som er veldig interessant. Litt som midtbanerollen på Rosenborg? – Ja og nei. Jeg har alltid vært en fan av lagidrett, og som brannmann er du avhengig av de rundt deg – du må stole på makkeren din og det gjelder liv og død.

1 1

Er det Eggen som har lurt deg til dette eller? – Nei, dette er fullt ut mitt eget

initiativ. For brannmenn er jo sexsymbol på nesten lik linje med fotballspillere … – Ja, absolutt

6

Når skal du tatovere navnet til ungen din på underarmen? – Vel, altså jeg har lyst til å tatovere meg, men jeg har sagt til meg selv at om jeg klarer å vente ett år og synes det samme er like kult da, så gjør jeg det. I fjor var det veldig kult å ha tattis, så jeg avventer den greia litt.

6

Hva med en «den gangen»-tattoo, begge Valencia-kampene for eksempel med resultat? – Ja, kanskje en reprise på arma.

6

Hvordan står det til med Lademafien forresten? – Altså vi er jo bare en gjeng fra Lade, alt fra små gutter til eldre karer, det er vel mer en beskrivelse av folk som bor på Lade. Det er i alle fall det jeg må si i avisa.

1 1

Ryktene sier at kompisene dine fra Lade er noen skikkelig bøller. Har du bølla noe i det hele tatt da du var

yngre? – Ja, jeg har jo bølla en del …

1 6

Og det vil si? – Pass..

Føler du at du har gått glipp av en del? – Det føler jeg absolutt jeg har. Bursdager, fester, og alt som alle mine kompiser har gjort og tatt som en selvfølge, har ikke jeg fått muligheten til å bli med på. Roskildefestivalen for eksempel, og ting som skjer i Trondheim. Bare det å være russ, fikk jeg ikke være med på. Jeg angrer ikke på det – kanskje jeg får opplevd det i mitt neste liv.

Når skal du dra og hente platinumkortet ditt på på BrukBar? Kan vi sette oss og drikke på det etterpå? – Hehe, det tror jeg har gått ut på dato. Tok jo fire måneder før jeg fant ut hvor det var hen.

1

Hva er LMK, har de noe med Lademafian å gjøre? – Det er ikke noe jeg bør svare på i avisa – for noen er det graffiti, for andre noe helt annet.

1

Er du villig til å betale for de i så fall? – Det spørs hvor mye det er. Jeg er muligens den i flokken med minst gjeld av oss, selv om jeg også har det.

6

1 Hva synes du om farmen til Glenn Roberts

da, har du fått noe fra den? – Ingen kommentar. Men jeg har ikke mottatt noe derifra.. RBK var for en del år siden et partylag med Jan Gunnar «Liksomavholds» Solli, Daniel Braathen og rapperen Christer George, og før der igjen var det Mini og Gøran. Hvem er de største partygutta nå som Gossip Boyz har left the building? – Nei nå er det faktisk ingen! Det er lite trøkk i oss på byen. Det er blitt mindre festing og mer familie tror jeg.

6

Eller er det fordi det bare er unggutter nå? – De er veldig seriøse altså – noe jeg anser som veldig positivt.

6

Hvordan føles det å ha hatt en så laber sesong til nå? Altså, vi er jo enige med Eggen: «Vi sjer itj på tabellen før potetan e tatt opp». – Det har vært tungt, men det peker oppover nå. (fotballfloskler, red. anm.)

6

Tror du det er dette laget som blir stort om noen år, nå som det er så mange ungfoler? – Ja. Både som Trondheimsgutt og RBK-spiller håper jeg det er disse gutta som vokser opp og blir så gode som de har muligheten til.

6

Bakenga har sagt at han allerede vil til utlandet. Irriterer det deg litt at ungguttene anser RBK som en plattform videre? – Ikke i det hele tatt, det må de få lov til å bestemme selv. Samtidig vil jeg si at det er media som har vært med om å skape et helt feil bilde av hvordan gutta er. Mush er en kjempefyr som er glad i klubben sin og det at han blir hengt ut på den måten der er helt feil.

6

Ja, ikke vi, vi har aldri skrevet om RBK før. Det er jo altfor mange selvlysende sko på RBK nå. Og du har tidligere stått fram for å få velge skomerket selv, hva er favorittfargen din? – Nå er det sånn at det er Adidas som bestemmer hva vi skal spille i. Men for min del er det helt hvitt.

6 6 1

Så lenge det står LMK på de? – Jepp!

Alle jentene vet hvorfor Steffen ble kalt litj-Ivers, hvorfor blir du kalt lille-Per? – Da jeg kom til RBK var jeg ikke akkurat så veldig stor, men de kaller meg det fortsatt, så jeg vet da faen jeg. Kompisene mine bruker i alle fall ikke navnet lille-Per – jeg tror nok heller det er fansen som bruker det. 1 Hva heter ungen din da? Mini?

– Ehe. Artig ordspill du.

Hadde ikke du LMK på skoene dine? – Ja, men det var ikke jeg som hadde skrevet det. Når man kommer fra Lade, kan sånt fort skje.

6

Skylder Lademafiaen Bromstad Billionaires penger? – Det vet jeg ingenting om, men det gjør de helt sikkert.

Er dette siste sesongen i RBK-trøya på en stund? – Det vet jeg ikke. Det er litt opp til tilfeldighetene å avgjøre. Jeg har kontrakt og

1 1

Nå har du blitt en av gamle-gutta og pappa og greier. Kommer du til å avslutte karrieren i RBK? – Det håper jeg at jeg gjør, ja.

6

gjør jobben min så godt jeg kan. Det er ingen tvil om at jeg trives i RBK, og ikke minst Trondheim – jeg er utrolig glad i byen min. Men om man ser det som en utdannelse; kanskje noen har lyst til å ta mastergraden sin i utlandet bare for å se hvordan det er. Det har frista litt. Men det må være rett sted, rett klubb, det må være rett for meg.

6 6

Og det er mest rett når det er svart og hvitt, som Newcastle? – Selvfølgelig.

Du er jo ganske aktiv utenfor fotballen også, ville verne om Rosendalpuben og holdt en veldig fin appell for Palestina. Hvor langt til venstre står du politisk? – Jeg er vokst opp i en veldig sosialistisk familie. Mora og faren min er veldig røde, der alle skal brenne for alle. Men ting har forandret seg, og Rødt har mindre påvirkning i større sammenheng. Skal det man stemmer for ha noen betydning, så er det kanskje greit å stemme på det rødeste som har noe som helst form for makt, eller innflytelse i regjering. Så jeg er en SV-gutt. Ja, vi hører bikkja di er oppkalt etter Fidel og greier. Hvordan er det å ha en såkalt kommunistisk oppvekst og plutselig begynne å tjene flere millioner som tenåring? – Jeg hadde en perfekt oppvekst i en arbeiderfamilie, men vi hadde ikke så mye midler. Og det er greit det, men greit å ha det fint økonomisk også. Jeg er glad for å betale skatt, og ikke en av de som gjemmer meg unna. Jeg gjør det med glede. Jeg har fått den muligheten jeg har fått, men tenker lite på penger. Penger er bare papir, som ikke gjør meg lykkeligere som person, og ikke får jeg noen bedre venner av det heller. De gode vennene har jeg fra før av og det er jeg utrolig glad for. Men pengene gir jo en del muligheter, som for eksempel at jeg kan bo der jeg vil, nemlig på Ladehammeren der jeg har vokst opp.

6

Ja, herregud, hadde vært krise med en to-roms på Buran … – Nei, så lenge det er rettsida, så er det rettsida.

1 1 6 6

Hvor materialistisk er du? – Veldig lite, jeg har tross alt ennå den sjokkgule buksa. Respekt! – Ting og penger er noe, men lykke og kjærlighet er noe helt annet.

Men nå har fotball blitt selve jobben din, har det tatt fra deg litt av gleden? – For meg er det ennå en hobby, men jeg sier jobb siden alle andre sier at de må på jobb. Jeg stikker og gjør det jeg elsker mest av alt på jord, foruten det å være med kompiser og familie. Og det er det som har drevet meg hele livet. Og den rusen man får av det, er det ingen som kan betale for å få eller erstatte på noe vis. Vi spurte Snorre Valen i forrige utgave om han heller ville bli fotballtrener, er du sikker på at du ikke vil bli politiker? – Nei. Jeg har verken egenskapene eller tålmodigheten til det, samt at den urettferdigheten hadde jeg ikke klart å leve med.

6

Men det er det i fotball også? Tre cornere skulle vært straffe, det. – Ja, helt enig. Vi burde bare fortsatt med det.

6

6/2011

79


foto David Nikolaisen

Rene, organiske produkter med Hampfrøolje. Det hotteste innen øko-luksus. Mykgjørende, styrkende og pleiende produkter beskytter håret og fargen uten bruk av parabener og sulfater. 100% vegansk. Glutenfri. UV-filter. PRØV VÅR NYHET HAUTE MESS! Max volum med HAUTE MESS dry Shampoo. Motvirker fett hår umiddelbart! Strålende glans og pleie med dry Conditioner som gjør tørt og skadet hår mykt igjen. Pakken inkluder HEMPZ bodywash - that’s fresh!

NÅ KR 558

(veil. pris kr 747)


2011-juni-trondheim