Issuu on Google+

OSLO 02 - FEBRUAR 2010

WWW.NATTOGDAG.NO

72

TIMER I BOMBAY

ROLV WESENLUND GASPAR NOÉ Den siste kongen

CD-platens død:

JAZKAMER

Sentimental sadist

Filmens tilstand 2000-2010:

DET GODE, ONDE & DET GRUSOMME

& MØTER ÅGE STEN NILSEN Natt&Dag - Siden 1988


~ O SL O KO 14 .M AR S / 20 NS ER TH US ~ :0 0 / ID : 18 / 37 5, –

THUS ~ R E S N O K O L S ~O : 1 8 / 3 7 5 ,– ID / 0 :0 0 2 / S R 1 4 .M A

QUALITYTIME PRESENTERER...

FREDAG 12/03, 20:00

50 CENT QUALITYTIM PRESENTERE E R...

& G-UNIT

(US)

QUALITYTIME PRESENTERER...

STRONG ARM STEADY (US) KEN RING (SE) & TOMMY TEE A-LEE (N)

FREDAG 12/0 3, 20:00

50 CEN T & G-UNIT

(US)

STRON KEN RIN G ARM STEA DY G (SE) & TOMMY (US) TEE (N) A-LEE (N)

18 ÅR / FRI AL

DER PÅ GALLE RIET SENTRUM SC ENE

FREDAG 12/03, 20:00

18 ÅR / FRI ALDECE 50 R PÅNT GALLERIET & G-U U UN NIT N IT SENTRUM SCENE (US)

STRONG ARM STEADY (US) KEN RING (SE) & TOMMY TEE A-LEE (N)

18 ÅR / FRI ALDER PÅ GALLERIET SENTRUM SCENE

(N)

(N)


OSLO/ FEBRUAR Sjefredaktør ANDREAS TYLDEN tylden@nattogdag.no Redaktør Oslo CHRISTIAN FORSBERG forsberg@nattogdag.no Redaktør Bergen EIRIK KYDLAND kydland@nattogdag.no Redaktør Trondheim CAMILLA TORP torp@nattogdag.no Redaksjonsjef ODA FAREMO LINDHOLM lindholm@nattogdag.no Art Direction LOUD AND CLEAR www.loudandclear.no Coverfoto JØRGEN GOMNÆS Skribenter KYRRE BJØRKÅS GAUTE BROCHMANN RAGNHILD BROCHMANN MARIA CROCKET JON INGE FALDALEN ANDREAS FALKENBERG CHRISTIAN FORSBERG JAN-OLAV GLETTE STURLA HAUGSGJERD CECILIE TYRI HOLT MAGNAR KVALVIK SILJA ESPOLIN JOHNSON ODA FAREMO LINDHOLM LARS KRISTIAN MIDTSJØ MARIA MOSENG NILS NOA JØRGEN NORDENG GLENN OLSEN MATHIAS RØDAHL HANS CHRISTIAN SKOVHOLT ANDREAS TYLDEN MARIE-ALIX ISDAHL VOISIN FANNY VAAGER JULIE ØSTENGEN

INNHOLD Fotografer RICHARD ERIKSEN JØRGEN GOMNÆS ERIK ANDRÉ NES ANTON SOGGIU

61

Illustrasjon ANDREAS TYLDEN Salgsjef ESPEN DULSRUD Markedsavdeling BJØRN AUNE KATJA BRÖMS ANDERS B. HANSEN JOHNNY JENSEN DAVID LINDGÅRDE PHUONG CEDRIK VAN PHAN TORGEIR TELLE salg@innovationmedia.no Økonomi NETLEDGER Utgiver INNOVATION MEDIA AS

41

Trykk SCHIBSTED TRYKK AS Lesertall 132.000 PR. MÅNED REDAKSJONEN TAR IKKE ANSVAR FOR UBESTILT MATERIELL Natt&Dag Oslo Nedre Slottsgate 25 N-0157 Oslo Postboks 266 Sentrum N-0103 Oslo Telefon: 22 41 94 41 Telefaks: 92 17 52 42 Natt&Dag Bergen Strandgaten 6 N-5013 Bergen Postboks 646 N-5807 Bergen WWW.NATTOGDAG.NO redaksjonen@nattogdag.no

TIDENS ÅND .................................................................................................................................................... 10 STØYMANNSGALSKAP: JAZKAMER ............................................................................................................... 13 FILMENS TILSTAND 2000-2010: DET GODE, ONDE & DET GRUSOMME ..................................................... 15 SENTIMENTAL SADIST: GASPAR NOÈ ............................................................................................................ 22 EN KLASSE FOR SEG ....................................................................................................................................... 28 DEN SISTE KONGEN: ROLV WESENLUND ...................................................................................................... 30 JOACHIM TRIER ............................................................................................................................................... 35 UTELIVSENQUETE: HVA ER TITTELEN PÅ FILMEN OM DITT LIV? ................................................................. 48 72 TIMER I BOMBAY ........................................................................................................................................ 41 MOTE ................................................................................................................................................................ 50 UTELIV .............................................................................................................................................................. 52 KUNST .............................................................................................................................................................. 54 SCENEKUNST .................................................................................................................................................. 56 KONSERT ......................................................................................................................................................... 58 MUSIKK: EFTERKLANG, YEASAYER, MASSIVE ATTACK ................................................................................ 61 FILM: FISH TANK, PRINSESSEN OG FROSKEN, COLD SOULS ...................................................................... 69 NATT&DAG MØTER ÅGE STEN NILSEN .......................................................................................................... 78

35

DETTE HØRTE VI PÅ

30

www.bislet.no - Telefon: 22 60 00 00

LEI EKSTRA PLASS FRA 299,- PR. MND!

810 12345

www.cityselfstorage.no

et selskap i Selvaag Gruppen

4

2/2010

15


Natt&Dag

P R O D U S E R T AV P E T E R J A C K S O N , R E G I S S E R T AV N E I L L B L O M K A M P

Umiddelbar kultklassiker! VG Science fiction på høyt nivå

Action av første klasse AFTENPOSTEN

DAGBLADET

Årets store overraskelse

”District 9” er definitivt anbefalt! Femmeren er knallsterk!

D A G S AV I S E N

En av årets mest originale, oppsiktsvekkende underholdni n g s f i l m e r

NRK P3

BA

Den er definitivt en av årets beste og mest originale filmer HAMAR ARBEIDERBLAD

Inneholder  bÂde  BD og DVD

En debutfilm som er den smarteste, skarpeste og mest originale i science fiction-sjangeren på ei god stund ADRESSA

En film som absolutt kan anbefales SIDE 2

I SALG NÅ! WWW.SFNORGE.NO


OVERHØRT

...

BREV

OSLO / ÅRETS BESTE 2009 -

WWW.NATTOGDAG.NO -

ÅRETS NOMINERTE:

Vi har hørt at Aksel Hennie klikka i vinkel da nyheten om en dobbeltgjenger (ja, han finnes, og du har helt sikkert sett han og trodd det var Aksle Hennie) som har en rolle i filmen Tomme Tønner. Dette resulterte i at Hennie krevde scenen/ dobbeltgjengeren klippet ut av filmen sporenstreks. DVD-versjonen vil derimot være fri for Hennies jernhånd...

Underholdning

Mange drømmer om å jobbe i NRK, men flere kilder har i det siste fortalt oss at lønna der oppe er et hån mot den vestlige kulturen, og at alternative inntektskilder må til om man skal ha råd til smør på brødet. En kjent person fra barne-TV måtte nylig ta seg ekstrajobb som DJ i et bryllup, og under bryllupsdansen ribba han likeså godt hele gavebordet for verdipapirer og stakk fra festen. Det han ikke hadde regnet med var at disse verdipapirene kunne spores opp, og dermed ble han kort tid senere tatt på fersken i en smykkeforetning. Vi forstår deg godt, kjære kollega...

BESTE MUSIKK BESTE FILM BESTE UTESTED BESTE KUNST +++

NATT&DAG - SIDEN 1988

-

Til redaksjonen, Prøvde de stjeletipsene deres fra forrige nummer. Nå har jeg ikke for vane å stjele, men måtte nesten teste det posetrikset i et beruset øyeblikk forrige helg. Det verste er at det funka som bare det. Mulig det var alkoholens selvtillitsboost, men fikk nå i hvert fall med meg både Farris, banansjokolade, gulost og en pose med heksehyl. Takk for tipset. Anbefales. Mvh Robert K. Robert, Bra jobba, men neste gang må du bytte banansjokoladen med en flintsteik! – Red. NATT&DAG !!!??? HALLO? Det finnes flere klubbkonsepter en de vennene deres arrangerer.. sier det igjen, av klubber som skiller seg totalt ut må det jo være Balkan Beat Party på Parkteatret, ok det er ikke bare dj – det er konsert itillegg også! enda bedre! i snart 4 år har den klubben vart, og siden første dag har køene kretset rundt hjørnene på Grünerløkka – fullt hus hver gang. Kjenn deres besøkelsestid og utvid horisonten litt takk;) lykke til de nominerte. Skrevet av bolsjevik 10.01.10 16:30:45 Bolsjevik, Øst-Europa sluttet å være spennende da muren falt. Det samme gjorde Grünerløkka. Det er ikke fett å ta en sigg mellom barnevogner og kunstfotografer. For å være helt ærlige, etter at vi fikk kontorer i Nedre Slottsgate har vi ikke giddet å dra lenger enn til Youngstorget. Fra spøk til Revolver (det er sikkert noen som savner de også) så kan vi ikke nominere Frognhild fra Frogner bare fordi hun hadde en vellykket hjemmealenefest. Men send gjerne invitasjon til neste Balkan-party. Vi stiller, vi! – Red.

KUNST KULTUR

splatter til Spielberg. fra rap til romaner, fra le Fra graffiti til gallerier, Har du lyst til å formid ter. leves på mange må en inn ud tilb Kultur uttrykkes og opp fag t nyt Skjeberg har vi nå et første februar. dette til andre? Her på elever fortløpende fra opp tar Vi . ikk list kulturjourna g.fhs.no til mølla: www.skjeber Ta kontakt, førstemann

Kulturjournalistikk 6

2/2010

I denne spalten har vi tidligere fortalt om Gucci Mane-misjonering i farlige omgivelser. Men der litteraturviterne hadde sansen, møtte N&Ds utsendte motstand da de spilte plater på et rockdominert utested i Bergen. Midt i et veldig lett tilgjengelig dj-sett – bare selvsagtheter som Iggy, Stones og Curtis – lurte de inn ”Shine Blockas” med Big Boi og Gucci Mane. Det resulterte i utskjelling, roping og trusler om god gammeldags rockejuling. Hard knock life... Nå har vi endelig fått svar på hvorfor doene rundt Youngstorget alltid er låst: Det er alltid en korka komiker der inne med to damer på slep... Gaute Haaversen-Westhassel fra Oslo Live smakte nylig vinterens vrede da han klinkende edru gikk rett på snørra utenfor Hell´s Kitchen og knuste kneskålen. Auu, dakar. God bedring, kompis!...

Jævlig funny at han Rønsen-fyren i intervjuet bakerst i avisen deres innrømmer å ha kjøpt sex. Er ikke dette samme fyren som saksøkte dere for å ha kalt han horekunde? Hilsen J. Hei, J. Rønsen innrømmet ikke å ha kjøpt sex, men sier at han har prøvd å kjøpe sex. Kom ikke her og si du aldri har prøvd å kjøpe sex før?! Jeez. – Red Hei NATT&DAG. Var på julefesten og glemte igjen skjerfet mitt. Har dere funnet det? Tror merkelappen har falt av, men er et plaint svart bomullsskjerf. Håper dere har det, er veldig kald. Kan jeg i tilfelle komme på kontoret og hente det? Caroline *** Hei Caroline Vi fant et skjerf, men Oda forsvant med det på julebordet tre-fire uker tilbake. Derimot kan vi friste med Wig Wam CD, Swedish Match lightere, WeSC eller SkullCandy headset og eventuelt Smuglesning sin Oslopris (når skal de hente den jævla prisen?) – Red


SNOWBOARD TEAM

TEAM KAPTEIN: IN GE WIIG

ANDREAS WIIG DANNY LARSEN ERIK J. BOTNER EIRIK HAUGO FREDRIK AUSTBØ J.P. SOLBERG MADS JONSSON MIKKEL BANG STIAN SOLBERG STÅLE SANDBECH TORSTEIN HORGMO KARI MÆLAND KJERSTI BUAAS MARIUS OTTERSTAD

erik johan botner

Foto: preben stene larsen


FILM

OVERHØRT

SALT I SÅRET: Pirate-Bay listen

For å gni det inn ekstra mye: Selv om vi ikke leverte her hjemme, betyr ikke det at verden utenfor var med på stillstanden. Og i disse torrent-tider, tar vi sjansen på å anbefale femten virkelige must-see filmer fra det store utland. Ikke bare de beste, men filmer med betydning og definisjonsmakt. Har du data? Da har du ingen unnskyldning!

HVA DA VODDLER? Spotify er så langt den eneste modellen for online musikk som har fungert for alle involverte parter. Det er ikke mye penger i det så langt, men det funker. For både gratisbrukerne og de av oss som spytter i sparsommelige 60 kroner i måneden for å slippe reklamen enes om at Spotify er en liten revolusjon. 60 revolutions per minute, kan man si. Og nå har selv pirathierarkiene der ute i cyberspace begynt å skjelve i buksene, for nå kommer filmens svar på Spotify; Voddler. Kanskje intet nytt da dette ble lansert i Sverige i oktober i fjor, men nå kommer altså den norske versjonen i mars. Vi testet gratis-varianten* av Voddler med boller, brus og brunt. Resultatet er som følger: Brukervennlighet: Avspilleren er irriterende primitiv, med funker helt streit. Skal du koble til TV-en, sett av ti minutter til kluss og styr med kabler. For å bruke Voddler må du først søke om medlemskap på www.voddler.com. Når du får innbydelse (tar en ukes tid) går du inn på siden og laster ned Voddler. Voila!

Utvalg: Bra utvalg, delt inn i kategorier; Horror, comedy, drama, documentary, thriller, fantasy, sci-fi, family, war, adventure, crime, animation, sport health, romance, thriller og music. Mye å velge i, men ikke i nærheten av Spotifys enorme database. Valget stod mellom The Golden Child, Airplane og Texas Chainsaw Massacre 2. Vi gikk for The Golden Child. Kvalitet: Ypperlig. Rett og slett upåklagelig. Lyd: Woah, dude! Vi slet med buffering de første par minuttene, men det er bare å la filmen stå på pause i fem minutter, så er det bare å sette seg tilbake i sofaen. Helhetsinntrykk: Reklame før hver film kunne man vært foruten. En noe komplisert avspiller (forberedning kommer garantert). Bra utvalg av filmer. Topp kvalitet på bilde og lyd. Alt i alt veldig bra. (* kommer også i premium. En film koster ca. 20 norske kroner) www.voddler.com

1. The Gleaners and I (Agnes Varda, 2000) Subjektivitet satt i system. 2. Monsters Inc. (Pete Docter, 2001) Tidenes mest komplette dataanimerte film. 3. Russian Ark (Aleksandr Sokurv, 2002) 2000 aktører, 33 rom, 300 år. Én tagning. 4. Adaptation (Spike Jonze, 2002) Jonze + Kauffman = tiårets amerikanske innovasjon.

TV3s avsluttende episode av Celebert besøk endte med et smell da kveldens vert Esben ”Dansken” Selvig avslutningsvis leide inn en bar med bartender. Ryktet skal ha det til at festen fortsatte langt ut i nattestimene, helt til baren var tømt. Da det var tide å dra, lagde visstnok charter-Svein et helvetes fylleleven på vei ut leiligheten, ned gangen og ut døra, noe som resulterte i at eieren av leiligheten (Dansken hadde lånt kåken til WESC-sjefen) ble trua med å bli sparket ut av bygården... Når vi først er inne på WESC... skateteamet har endelig kjøpt seg en flott van. Gratulerer! Til sommeren skal de reise både Norge og Europa rundt og produsere film. Vi gleder oss. På tur hjem fra en session i Fredrikstad her om dagen ble de stoppet av politiet. For godt til å være sant. De ulovlige substansene brydde mennene i uniform seg lite om, men det hadde seg slik at da gutta kjøpte vanen, glemte de å sjekke vekten på bilen, eller lastebilen som det heter på papiret. Vanen ble beslaglagt og gjengen måtte fint ta til takke med toget hjem til Oslo. For sant til å være godt...

5. 10 (Abbas Kiarostami, 2002) Persontegninger, poesi og politikk. I den rekkefølgen. 6. Snakk til henne (Pedro Almodóvar, 2002) Foreløpig høydepunkt, forhåpentligvis ikke kulminasjon. 7. Sønnen (Jean-Pierre & Luc Dardenne, 2002) Realist-ridderens aller sterkeste. 8. De Fem Benspend (Lars Von Treier og Jørgen Leth, 2003) Avansert og likefram på én gang: Genuint nyskapende. 9. Workingman’s Death (Michael Glawogger, 2005) Dokumentarisk masterclass.

Lurer du om det kommer kjendiser på N&Ds fester om dagen? Joda! Både den ene og den andre, faktisk. Idol-Mari ble observert på julefesten vår, akkurat slik vi liker det; usannsynlig pærings, noe hun selv påpekte; ”Jeg er så jæææææææævlig driiita”. You go girl! Håper du kommer på Osloprisen...

10. Gudenes kamp (Carlos Reygadas, 2005) Sør-Amerika slik det blir om man hopper over amerikansk influens.

MØRK, MØRKERE, MØRKEST Vi har alltid vært glade i darkness her i NATT&DAG. Derfor må vi anbefale deg å ta turen innom Galleri S.E. i løpet av februar for å sjekke ut Sindre Foss Skanckes samlede verker fra 2009. Skancke – også kjent som støymusikeren Utarm – har laget psykedeliske portretterer av helvete og menneskets undergang, og de er allerede blitt anerkjent langt utenfor landets grenser. Er du riktig heldig får du med deg et bilde hjem også. The Satanist Paradox, Galleri S.E, 30. januar - 28. februar (Kalfarveien 76, Bergen)

8

2/2010

11. Apocalypto (Mel Gibson, 2006) Hvorfor bruker ikke alle stjernene kroner, kontakter og kunnskap på personlige prosjekter?

VINN BILLETTER TIL BY:LARM! Festivaltiden nærmer seg med stormskritt, og vi har vært så heldige å få et par billetter av våre venner i By:Larm. Alt du trenger å gjøre er å gå inn på www. Nattogdag.no/osloprisen og stemme på din Oslopris-favoritt.

12. Farvel Falkenberg (Jesper Ganslandt, 2006) Den stille svenske revolusjonen. 13. No Country for Old Men (Joel og Ethan Coen, 2007) Amerikas beste de siste ti årene. 14. Superbad (Greg Mottola, 2007) Apatow startet bølgen, disiplene surfet videre. 15. Det hvite båndet (Michael Haneke, 2009) Fremtidens filmform fra den gamle mesteren.

Pål Strangefruit ligner mistenkelig på Eddie Van Halen, har vi funnet ut... Galemathiasen bak kunstprosjektet Utarm har visstnok kommet i kontakt med en heller tvilsom okkult organisasjon, og han ble for kort tid siden invitert til å delta på et rituale. Ting viste seg derimot ikke å være så skummelt og okkult allikevel. Utarm presenterte seg selv og viste frem musikken sin for menigheten, som ironisk nok syntes det var i drøyeste laget. Han skremte regelrett vettet av disse folka...


ann.mammut.natt&dag:Layout 1 28.01.10 14.49 Side 1

haugenbok.no onlinekatalog!

R a U R B e F 22. S R a M . 6 – 0 1 0 2 Før 39

Se og bestill i vår onlinekatalog på haugenbok.no Du kan også bestille ved bruk av direktebestillingskjemaet, hvis du har fått avisen eller lastet ned pdf-katalogen.

8,– Nå 198 ,– Spar 2 00,–

HER ER NOEN AV VÅRE SPESIALTILBUD: 1001 bøker

du må lese før du dør

Philippa Gregory

Søstrene Boleyn

■ 900 Referanseverk over romaner og forfattere som har begeistret lesere over hele verden. Korte, oversiktlige artikler om forfatterne og deres verk. Rikt illustrert. 960 s. Ib.

■ 902 Boken bak filmen. Den unge og naive Mary blir kong Henrik VIIIs offisielle elskerinne. Men så blir hun byttet ut med sin søster Anne. Dette er historien om Marys liv og skjebne ved det intrigefylte hoffet. 656 s. Ib.

Spar 249,– Før 398,– • Nå 149,–

Spar 270,– Før 369,– • Nå 99,–

1001 album

Jo Nesbø

■ 901 Referanseverk over de siste 50 års musikkalbum: Rock, pop, jazz, funk, punk, disco, soul mm. Korte, konsise artikler om artister og grupper, rikt illustrert. 968 s. Ib.

■ 903 Førstebetjent Harry Hole har mottatt et anonymt brev undertegnet «Snømannen». Samtidig som den første snøen faller, forsvinner en kvinne. Likhetstrekkene med gamle forsvinningssaker er åpenbare. 439 s. Ib.

Spar 249,– Før 398,– • Nå 149,–

Spar 210,– Før 379,– • Nå 169,–

du må høre før du dør

Snømannen

Bestill nå, motta bøkene like etter startskuddet 22. februar

Orions store verdensatlas ■ 904 Et nytt atlas for en ny verden, med nye grenser. Oppdaterte, detaljerte kart, med Norden i ekstra stor skala. Temakart over klima, jordskjelvområder, global oppvarming, språkområder, religioner, tidssoner og vegetasjon. Befolkningsstatistikk, landenes areal og flagg, jorden og planetenes plassering i solsystemet. 275 s. Stort format. Innbundet.

Haugen Bok – Tlf 70 07 45 00


OVERHØRT

TIDENS ÅND

FILM

...

DAG FRØLAND – REVYEN ER DØD (ENDELIG?) I januar døde altså siste skanse i ”den gamle revyskolen”, Dag Frøland. Mannen med det blå skjegget, mannen med pelskåpen, mannen som aldri fryktet å være flamboyant. Mor og far gråter, et generasjonsskifte er på vei. Nå er det Dagfinn Lyngbø, Jonna Støme, Kristian Valen og Lisa Tønne for alle penga. Topp stemning! Om 50 år er det vår tur til å stå og grine over at nok en revykonge er død. Og da er det ikke KLM vi griner over. Det er Raske menn og Christer Torjussen. HJÆLP!

1 1

UTELIVSNOIA Det blir visst vanskeligere og vanskeligere å holde på de bra folka i Oslo. Det syns i hvertfall x antall utesteder. Så redde er de for å tiltrekke seg den notoriske blogge-crowden at de helst ikke vil blir skrevet om eller bemerket noe sted. Skumle greier. Hvem ER egentlig disse gærne hipsterne? Hvor henger de ut? Formerer de seg? Er de en blob? Det må være slitsomt å være i vinden, gitt.

2 1

SPELLEMANNSPRISEN Alarm! ALARM! Sissel og Odd fikk en uventet demonstrativ kald skulder fra Spellemann-panelet da det viste seg at ”hele Norges favorittpar” ble vraket i nominasjonsprosessen. Særdeles uventet! Her har man gått og håpet på at norsk julestemning skulle gjøre rent bor på prisutdelingen, men neida… Natt&Dag sitter kun tilbake med sorgen, og sender herved de beste ønsker til duoen. Måtte julen vare evig!

3 1

TRONDHEIMSAVDELING Resesjon, hvor da? Natt&Dag har alltid vært glad i kjerringa mot strømmen. Hun har vel vært et slags forbilde, kan man si. Så hva kunne vel være mer riktig enn å starte opp nok en avdeling i Trondheim i disse særdeles lite bugnende annonsetider?!? Vi krysser fingrene for trøndersk godvilje og håper metropolen tar oss varmt i mot. På www. trondelag.no kan vi til og med lese at ”Trondheim sover aldri, det er alltid konserter, teaterforestillinger, utstillinger, historiske inntrykk eller avslappende kafebesøk som frister”. Fy søren. Trøndelag er lite happening, da?

4 1

IPAD Kast alt. Endelig er brettet som kan kjøre bil her. Helt sant. 3000 spenn og livet ditt er verdt å leve igjen. Bare spør forfatter Bård Torgersen, han ble observert på Robinet en onsdagskveld med iphonen hevet over hodet i gledesrus over hva Steve Jobs hadde funnet på denne gang. Tenk deg så fett google maps kommer til å bli på Ipad! Teknorevolusjonen, here we come!

1 5

En ansatt i NATT&DAG tok en distributør av PlanB på fersken nylig i å stjele et NATT&DAGdistribusjonstativ. Avisene hadde han pælma i nærmeste søppelkasse. Stativet skulle han bare låne en liten stund. Next move > På Lydverkets fest etter deres siste sending før jul møtte vi en av 2009s store rockenavn i baren. På grunn av et teknisk uhell måtte han stille opp til et intervju to kvelder på rad, og myten vil ha det til at han synes det var greit å komme i studio begge kveldene så lenge han fikk påspandert drikke i baren tilsvarende prisen på TV-lisensen. Ting tydet på at det kunne stemme, men vi husker ikke helt... Bardriften på Chateau Neuf, Tappetårnet, har satt ny standard hva julebord angår. Vi har lovt å ikke si så mye, men kan gi deg et hint: Gruppesex…

PERSONLIGE/PRIVATE MEDIEKOMMENTATORER Kjære mediekommentator: Hold kjeft ’a. Personlig? Privat? Personlig eller privat? Personlig og privat? Halvveis privat, helt personlig? Selv Westerdals-studenter skal prate om tabuet ”å skrive privat”, nå uten å fatte hva faen de snakker om. ”Han i VG sa det”. Spennende. Hva skal vi ha til middag? Hmm? Tror jeg tar kvelden.

6 1

ASIATISK IGNORANSE Her sender VG tre nesten utdannete journalister til Malmø, ene og alene for å spørre den lokale bedritne chop suey-sjappa på hjørnet til Karl Ove om de hadde sett vår alles kjære Knausgård før. Svaret var – på tross av at Signy Fardal gnir seg i skrittet med Min kamp 1, og Jan Thomas mener Knausgård sannsynligvis likner på Christer Falck naken – nedslående. Faen så arrogant. Hva faen driver disse svenskasiatene og twitter om på T-banen, egentlig? Drittfolk. Hvordan skal dere kunne ta over verden hvis dere ikke leser vestlig litteratur engang?

7 1

MEN ROCKEN VAR IKKE DØD Profesjonaliseringen av norsk rock har de siste årene gitt seg utslag i at unge artister tilsynelatende har vært mer opptatt av å lese Rockbransjen for Dummies enn å skrive tekster som betyr noe. Det kan virke som om de har tilbrakt flere timer i seminarrommet enn i øvingslokalet, og har vært mer opptatt av å legge kløktige markedsføringsstrategier enn å sette sammen livstruende lange turnéløyper. Nå kan det imidlertid virke som om trenden er i ferd med å snu. Motstanden mot, og misnøye over, nominasjoner til Spellemann og Statoil-stipendet har i alle fall vært større enn noen sinne i vinter. Kanskje er det bare koketteri (det er tross alt frivillig å melde seg på til Spellemannprisen)? Eller betyr det kanskje at det harde arbeidet igjen er i ferd med å verdsettes i norsk rock, selv om det måtte innebære en dagjobb på Deli de Luca fem kvelder i uka?

8 1

Vi har observert at breakdance-miljøet har funnet et nytt tilholdssted – på NAVs avdeling St. Haugen i Oslo. Når det er sagt vet vi ikke om det er the breakdance-miljø (en av dem snakker uforståelig dansk og ser ut som Nick Nolte etter tre uker på fylla), men kan bekrefte at vi har observert en ytterst danseglad gjeng som til stadighet breaker til seg til stønad oppå haugen der borte... Vi har fått høre at trommeslagere liker en finger opp i rumpa. Spesielt i Trønderlag og omegn...

OL Den perfekte unnskyldning til å holde seg innendørs og hjemme fra forelesning, selv om man egentlig ikke er så interessert i sport: ”Det er jo bare OL hvert fjerde år.” Dessuten er det nok av drama å kose seg med utenfor arenaene. Kanskje kan beefen mellom Bøkko, Mueller og Koss kulminere i et Kerringa/Harding-aktig oppgjør under selve lekene? Sannsynligvis ikke, men det er jo alltid det vi egentlig håper på når vi ser på de der lekene. Bonus: Ta et bildesøk på Tonya Harding, og du vil få deg en real overraskelse.

9 1

Boblere: TRONDHEIM!, Vestkantkjerringer med dreads, XXX-Factor, ”hvor ble av pumpemannen”, der führerkorten klasse C1, ”Break Down The Walls”, toern, NRK3, råkjelling...

10

2/2010

Seinfeld har suppenazien. Nå har Oslo endelig fått sin egen bartender-nazi; Geraldo på det populære utestedet Pan…

KUK ER UT Brorpraten av norsk film er begredelig. Vi presenterer en mulig løsning: Slipp søstrene til! TEKST JON INGE FALDALEN Norske bevegelsesbilder ses av mange, men beveger få. Norsk film bekrefter det vi tror vi allerede vet og legger dermed lista så lavt at det bare er å skritte over. Mens norsk litteratur og musikk er god litteratur og god musikk, begynner norsk film først etter 100 år å ligne middelmådig film. Men hva slags film begynner den å ligne? 95 prosent forsøker seg på en slags klassisk fortelling og stil, der målrettede karakterer skildret med nærbilder og hyppige klipp først glipper og deretter gjenskaper harmoni. Og ingen stikker lilletåa utenfor det allment aksepterte – enten det vi alle mores av, eller det vi alle trygt kan ta avstand fra. Enkelte kaller dette norsk films gullalder. Men noen glimrer med sitt fravær. DEL 1 En stillstandsrapport Kjære kulturminister Anniken Huitfeldt og filminstituttdirektør Nina Refseth! Publikumssuksessen til norsk film på nullnulltallet har ført til festmani. Men vi trenger heller et manifest – med parolen: Brorpraten av norsk film er begredelig! Slipp søstrene til! Mellom 1949 og 1979 ble det laget 7332 filmer i Hollywood. Hvor mange ble regissert av en kvinne, tror dere? Et stykke under de magiske 40 prosent? Ja, det har dere helt rett i: 14 filmer. Jeg gjentar: 14 filmer! Av 7332. Dette gir en prosentandel på – klipp til tekstplakat av – 0,19. Norsk film er ikke Hollywood, selvsagt, men den seneste tidens debatt om kvinners manglende posisjon i vår hjemlige filmkultur tyder på at hele verden deler et marginaliseringsproblem. Men i dag har det seg slik at på toppen av film-Norge regjerer faktisk den marginaliserte halvpart. Huitfeldt og Refseth – dere kan gjøre noe for å endre situasjonen! DEL 2 Forslag: tvang Jada, verken Kvinnen eller Kvinnefilmen fins. Men kvinner fins. Kvotering er allerede foreslått, men det må mer radikale virkemidler til for å bekjempe sexismen (generelt også) i norsk film: Tvang. Tvang?

På følgende måte: I 2013 feirer kvinners stemmerett i Norge 100 år. Gi derfor 13 kvinner – først og fremst filmskapere, som Sara Johnsen, Torunn Lian, Katja Eyde Jacobsen, Berit Nesheim, Charlotte Blom, Hanne Larsen, Iram Haq, Anja Breien, Unni Straume og Guro Bruusgaard; men eventuelt også skuespillere, som Ingrid Bolsø Berdal eller Ane Dahl Torp; fjernsynsfolk, som Christine Koht eller Kari Slaatsveen; forfattere, som Olaug Nilssen, Adelheid Seyfarth eller Trude Marstein; skribenter, som Cathrine Sandnes eller Haddy N´Jie; musikere, som Jenny Hval, Nora Brockstedt eller Susanne Sundfør; kunstnere, som Mette Hellesnes og Vanessa Bairds, Kate Pendry eller Marianne Aulie; forskere, som Wencke Mühleisen; dramatikere, som Ida Müller; komikere, som Shabana Rehman; kongelige, som Märtha Louise; eller bloggere, som Emilie Nereng – tre år og 10-20 millioner hver til å skape hver sin langfilm. Støtten går til regissør og/eller manusforfatter, ikke produsent. Ellers er lerretet blankt. DEL 3 Mulig resultat Konkret: Filmåret 2013 vil bli om lag likestilt. Men kanskje viktigst av alt: Vår egen audiovisualisering av kjønn, femininitet og maskulinitet kan få strukket en z-akse ut fra samme nullpunkt som x-en Rocco og russen og y-en Reprise. Menn vil ikke se filmer regissert av kvinner, sier noen. Men det ser ikke ut til å plage de som har løst kinobillett til, eller kjøpt dvd-en eller bluray-en av, The Hurt Locker, Kathryn Bigelows bombeusikre krigsfilm. Og det plaget ikke de som så franske Alice Guys omlag 700 filmer laget i tiårene fra 1896, eksempelvis Konsekvensene av feminisme fra 1906. En mulig konsekvens av ordningen Tretten stemmer kan være å bidra til å nedkjempe middelmådigheten i norsk film. Det politiske målet om at norske filmer skal vinne flere priser enn Amanda, kan vi nærme oss (siden internasjonale festivaler elsker gimmicks – tenk Dogme). I verste fall kan man trøste seg med at det kan ikke bli verre enn 2009, som ga oss bunnpunkt som Rottenetter, men også lyspunkt som Katja Eyde Jacobsens Yatzy, som tross velkjent farvann tør spille fri fremfor tvungen.


Manpower Communication_0110

Ny flatskjerm til OL? Manpower har jobben n책r du trenger noen

ekstra kroner. Hos oss kan du jobbe n책r du vil, hvor du vil og med hva du vil. www.manpower.no


”Du kan kalle dette for støyens svar på Big Brother.”

STØYMANNSGALSKAP Hvordan gir man cd-platen en verdig død? Ved å gi ut tolv støyplater på tolv måneder, mener Jazkamer. TEKST EIRK KYDLAND FOTO LASSEMARHAUG.NO Akkurat den dagen vi skal prate med støykomponist og Jazkamer-talsmann Lasse Marhaug, går sjefen for Norges største plateselskap ut og spår at ”Cd-en er død innen fem år”. Gjesp, tenker du kanskje. Har vi ikke blitt ganske vant til å lese slike uttalelser etter hvert? Særlig blant musikkjournalister har det blitt en vanlig kommentarøvelse å skrive noen kløktige ord om plastdiskens fremtid, ispedd litt nostalgi og en god dæsj fremtidsangst. Likevel er det ganske oppsiktsvekkende når uttalelsen kommer fra en av de mektigste mennene i norsk platebransje, og dessuten spesielt morsomt at den kommer akkurat idet vi ringer Lasse Marhaug for å snakke om de tolv (!) albumene han planlegger å gi ut med gruppa Jazkamer i løpet av året. Det kaster liksom et ekstra absurd skjær over Jazkamers i utgangspunktet ganske vanvittige nyttårsforsett for 2010. For skal vi tro det folk sier, er det vel ingen som kjøper cd-er lenger. Og i alle fall ikke tolv cd-er i løpet av et år? Hva har egentlig gått av Marhaug og makker John Hegre? – Vi hadde rett og slett så mange ideer at dette var den eneste måten å få realisert alle sammen på. Det var ikke mulig å vente i tolv år med å få dette ut av kroppen. I tillegg var vi inspirert av at andre artister tidligere har gjort tilsvarende serier – for eksempel de nederlandske pønkerne i The Ex, den japanske støyartisten Hair Stylistics og Oslo-popbandet Astroburger. Disse artistene har gjort noe av sitt aller beste arbeid i løpet av slike vanvittig kreative raptuser, forklarer Lasse Marhaug. Men jeg trodde ingen kjøpte cd-er lenger? – At Universal-sjefen har brukt ti år på å finne ut at det går an å selge plater via nettet

– at alt man faktisk trenger er en bredbåndskabel – er bare nok et bevis på at det beste er om artister gir ut platene sine selv. Så kan man bare kuttet ut hele mellomleddet med plateindustrien. Om man har gjort seg avhengig av gamle kanaler som ikke fungerer, så må man finne nye. Så enkelt er det. På vår side av gjerdet går det uansett bedre enn noen gang. Vi selger cd-er, kassetter og vinyl som aldri før. Og når opplaget er utsolgt, hjelper fansen oss med å distribuere musikken gratis via nettet. Det er ikke noe problem, for oss er det viktigste at folk faktisk hører på musikken vår. Men om cd-en virkelig kommer til å dø ut, så er i hvert fall Jazkamer med på å gi den en verdig død.

”Vi er mektig lei den norske beskjedenheten.” Når året er omme vil Jazkamer totalt sett være oppe i 20 albumutgivelser. Gratulerer! Er årets tolv plater en anledning til å være enda friere enn det dere vanligvis er, rent musikalsk? – Vi har jo alltid vært temmelig fri, og vi er jo nettopp blitt kjent for at en Jazkamerplate som oftest er forskjellig fra den forrige. Men det blir likevel mer konsentrert når det kommer et nytt album hver måned. Nå tikker det inn meldinger fra folk i USA, Australia, Asia og hele Europa, som vil tegne abonnement på albumserien. Og de som følger serien vil ha muligheten til å vurdere hver plate opp mot den forrige, som jo bare kom ut noen uker tidligere, og vi føler derfor et ganske sterkt ansvar overfor de som har

abonnert. Da jeg satt og postet januarplata, tenkte jeg at om ikke abonnentene likte januarplata, så må vi i alle fall sørge for at de vil like februarplata. Vi vil jo ikke skuffe dem. Faen, hvordan skal dette Jazkamer-året bli, liksom? ”Nok en plate fra det fæle støybandet!?” Haha! Men med tolv plater på ett år har dere jo muligheten til å skeie fullstendig ut med et dubsteb-eksperiment eller en rockeopera? – Vi står fortsatt for vår gode smak. Jeg tror ikke en gang jeg vet hva dubstep er? Men i løpet av året kan vi love en plate med metallstorbandet fra Metal Music Machine, en grindcore-plate, en mer gitarbasert dronegreie og faktisk også en akustisk plate. Åh, en akustisk plate? Bare med deg og John Hegre, da? – Ehm, jeg vet faktisk ikke om John var med å spille på den plata en gang. Hehe. Jazkamer har blitt et stort monster nå. John og jeg er kjernen, men det er jo en rekke andre personer involvert. Jean-Philippe Gross mikset for eksempel januarplata vår. Er alle platene ferdig innspilt, eller har dette også et slags innslag av reality? At vi kan følge Jazkamers humørkurve gjennom året: Forelska i mai, lat i juli, tungsindig i november? – Du kan godt kalle dette for støyens svar på Big Brother, bortsett fra at det ikke er mulig å stemme oss ut. Jeg har ikke peiling på hvordan mai-plata blir. Det er ikke slik at vi har spilt inn tolv album som skal porsjoneres utover året, vi spiller de inn fortløpende og jobber kontinuerlig med utgivelsene. Det må ikke være kalkulert og planlagt, da blir det kjedelig. Hvordan er det å jobbe på den måten? – Det skjerper alle kreative løker. Ved å sette i gang dette prosjektet stimulerer vi

kreativiteten ytterligere. Jazkamer har først og fremst vært et live-prosjekt de siste tre-fire årene, men nå hadde vi lyst til å lage album igjen, og da er det bra å få i gang produksjonen skikkelig. Det er klart vi kjenner et visst tidspress, men man kan jo ikke bare ligge på sofaen og vente på at inspirasjonen skal komme? Det voldsomme volumet og stormannsgalskapen i dette prosjektet har noe til felles med Karl Ove Knausgårds massive Min Kamp-serie? Er dere inspirert av Knaus? – På ingen måte, men vi har vel til felles med det prosjektet at vi våger å tenke stort. Vi er mektig lei den norske beskjedenheten. Alt skal liksom være smått og forsiktig. Alle romaner er på 120 sider, med liten skrift. Nei, man må tørre å tenke stort! Vi har lyst til å lage en bauta – en støybauta. At vi er fullstendig stormannsgale, er vi veldig klar over. Men vi synes det er bedre med for mye enn for lite. En annen ting vi er lei av, er den norske melankolien. Den sprer om seg som en pest – innenfor popmusikken, litteraturen og overalt. Så det blir lite emo på de tolv platene? – Det blir ingen følelser. Hehe. Jeg kan herved garantere et fullstendig følelsesfritt Jazkamer-år! Jazkamers 12-platerserie gis ut på Marhaugs eget selskap Pica Disk. Gjennom hele 2010 er det mulig å tegne abonnement på albumserien, så lenge det er plater igjen. Platene selges også hver for seg. Du kan lese anmeldelse av årets to første Jazkamer-plater et annet sted i avisa.

2/2010

13


Foto: heia espen

VIL DU TA VARE PÅ MEG HVIS JEG TRENGER HJELP?

Som helsefagarbeider får du varierte arbeidsoppgaver innen omsorg og helse. Du arbeider tett med mennesker som trenger din hjelp. I læretiden får du lønn, og du går rett ut i en spennende og meningsfylt jobb etter endt utdanning. Kanskje er det du som skal hjelpe Christina om hun blir skadet. helseogsosialfag.no


TILSTANDSRAPPORT NORSK FILM 2000 - 2010:

DET GODE, ONDE & GRUSOMME Norsk film: En tilstandsrapport for 2000 – 2010, og veien videre. Av: Gaute Brochmann Hvordan lage norsk film? Spørsmålet har de siste årene både blitt stilt og besvart jevnt og trutt. Og ta det med ro! Vi skal ikke kaste oss inn i diskusjonen enda en gang. For å repetere argumentene fra to leirer som begge er like lite konstruktive. ”Vi må jo bare se til å få

oss en Bergman”, sier fiffen. ”Så lenge vi har et større publikum enn noen gang er det bare å gratulere oss selv!”, svarer folket. To holdninger som ikke leder noe steds hen, og la oss her konstatere det opplagte: At det er hard jobbing som må til. Og at første arbeidsoppgave er å erkjenne at ting slett ikke er så bra. Sviktende selvjustis på dette tidspunktet duger ikke til annet enn å ta oss fra stillstand til resesjon. Og det har vi

simpelthen ikke kulturell kapital nok til å tåle. For store ord og statlige overføringer til tross: Norsk film har verken fått identitet eller kvalitetsløft de siste ti årene. Vi kan forstå at folk i bransjen, medier, skuespillere og andre kan være engstelige for å komme med kritiske ytringer og tråkke hverandre på tærne. Men noen må ta ansvar, og N&D bretter her opp ermene og går løs på jobben. Vær så god, her er Tre sider norsk film:

Den Gode, den Vonde og den Grusomme siden. Vi snakker norsk films store tilstandsrapport. Hva norsk film er. Uten omskrivinger, forskjønnelse eller utenomsnakk. Titlene på de ulike sidene er ikke tilfeldig valgt, og antyder langt på vei at vi vil fokusere mer på det dårlige enn det gode. Hvorfor? Fordi det er mer av det. Titlene speiler virkeligheten. Og erkjennelsen av dette er det første, viktige steget i retting av en forbedring.

NOKAS Fra finlandshette til filmlerettet: David Toska er tilbake! Regissør Erik Skjolbjærg tar NOKAS til filmen i årets mest lovende prosjekt. 2010 er gamleguttas år. Moland, Holst og Hamer har alle vist stort potensial – og dalende formkurve. Men om vi skal plukke ut én fra generasjonen som ved en kollektiv prestasjon – og prestasjonssvikt – gjorde at 90-tallet var sterkere enn 2000-tallet, velger vi Erik Skjoldbjærg. Mannen bak Insomnia har krabbet ut av vinterhiet og kjørt labben rett i vepsebolet. N&D møtte regissøren for å spørre: Hvorfor NOKAS? Og hvordan? Hva interesserte deg med NOKAS? – Jeg ble fascinert av det mytologiske i det som skjedde. Og det skjerpende ved tanken om at… dette ikke er lek. En hendelse som utspiller seg på bankplassen i lille Stavanger; en setting som overhodet ikke er klar for noe som dette, slik at selve ranet foregår i et skjæringspunkt der fiksjon møter virkeligheten. Hva slags film kan vi vente oss? – Det viktige ble tidlig å ikke søke mytologien; å unngå bildet som har bygd seg opp i oss alle etter hendelsen, men i stedet gå stikk motsatt vei. Ved å insistere på virkeligheten. Det vil si at vitner og video har hjulpet oss å gjøre dette så troverdig som mulig, og vi har gjort omfattende intervjuer med politifolk, bankansatte – og ranere. Høres jo litt ut som re-enactment. Hva tilfører du egentlig historien med filmen din? – Det handler om å dra fiksjonen mot det virkelige. Det er en arbeidsmetode, pleier jeg å si – men ikke svaret. Etter hendelsen ble fiksjonen skapt, gjennom mediene og deres bruk av navn som ”Mesterhjernen” og alle slike ting. I forhold til dette tar vi det tilbake til det autentiske. Og bruker fiksjonsfilmen for å komme nærmere en virkelig opplevelse. Det høres jo ikke ut som action à la Heat. Men kanskje ikke noe psykologisk drama heller. Hva håper du folk føler når de forlater kinosalen etter å ha sett denne? – Det er riktig at det ikke er noen psykologisk film. Og ikke noen moraliserende film heller. Kanskje jeg håper at den skal få folk til å reflektere over sin egen fascinasjon? Det finnes nemlig ikke noe dybde i NOKAS. Det er spenning eller gevinst som er drivkraften, helt enkelt. Og spørsmålet er mer: Hvordan skjedde dette?

BLA OM FOR FREMTIDENS MEST LOVENDE PROSJEKTER

2/2010

15


Ekstrem forvandling Ø KT F O R S TÅ E L S E

Å jobbe ett år i et annet land gjør noe med deg. Gjennom Fredskorpset kan du gjøre forandringer som faktisk betyr noe.

N Y TT S P R Å K

STØ R R E H J E RT E

S TE R K E R E RY G G R A D

STØ R R E B A L L E R

Fredskorpset er en statlig etat tilknyttet UD, og arbeider med gjensidig utveksling av arbeidskraft gjennom partnere i Norge, Afrika, Asia og Latin-Amerika. Deltakerne jobber blant annet innen utdanning, helse, godt styresett, musikk, landbruk og fredsbygging. Møter mellom mennesker etterlater kunnskap, forståelse og innlevelse som gjør verden mindre.

G r e n s e l ø s e m u l i g h e t e r - w w w. f r e d s k o r p s e t . n o


TILSTANDSRAPPORT NORSK FILM 2000 - 2010:

DET GODE: FREMTIDEN

Vi tar det gode først. Alt er ikke svart, og arven fra 2000-tallet har en opplagt god side. Den kan i all enkelhet oppsummeres som rammebetingelser, det vil si: Det er etter hvert veldig få grunner til at vi ikke skal lage god film. Og ditto gode grunner til at vi burde lykkes: 1. Mye mer penger til film - 2. Veldig mange flere filmer - 3. Generell sett en omfattende teknisk og faglig nivåøkning Så kan man spørre seg om hvorfor disse gode forutsetningene ikke har blitt til god film. Og vi skal bruke tid og krefter på å belyse denne fallitten. Men dette er den gode siden, og den innebærer at det er lov å håpe og tro at ting faktisk vil bli bedre. Her følger ti prosjekter som i nær fremtid kan utløse det potensialet som finnes i norsk film.

Ole Giæver og den nye dugnadsånden! Det å få en novellefilm oppsatt på kino er i seg selv en kraftprestasjon, og nå er mannen bak Sommerhuset og Tommy – landets mest sette kortfilm – på trappene med spillefilmdebuten. Giæver snakker om ”savn av regivisjoner” og ”å produsere film utenom offentlige støtteordninger” – musikk i ørene på alle oss som ser med gremmelse og misunnelse på det svenskene har fått til i kjølvannet av Farvel Falkenberg. Og høsten 2009 tok Ole saken i egne hender, og slepte med seg et minicrew og to skuespillere opp på vidda for å gjøre egne ambisjoner til virkelighet. Øyenvitnerapporter melder om en Werner Herzogaktig figur som autoritær og besatt tvang slitne og kalde medarbeidere til å spille til fløyta gikk og sola ikke lenger kunne anes i horisonten. Vi gleder oss stort, og ønsker vanviddet velkommen i norsk film. Men enda mer gleder vi oss over den nye dugnadsånden. Unge regissører som Katja Eyde Jacobsen og Anne Sewitsky er på samme trip. Vetle har antatt premiere høsten 2010.

3 1

NOKAS-filmen med Erik Skjoldbjærg Det er bare å krysse fingrene. Dette er en dristig film fra en rutinert regissør; et prosjekt hvor det absolutt ikke er noe som helst å gjemme seg bak. Fallhøyden er formidabel – men er ikke det nettopp den naturlige konsekvensen av å ha skikkelige ambisjoner? Vi tror NOKAS vil bli årets film – om den fungerer som den skal. Og setter den på toppen av listen og satser på at Erik viser seg tillitten verdig. NOKAS-filmen er antatt å ha premiere i Haugesund, høsten 2010.

1 1

Joachim Trier på den amerikanske østkysten Folk maser med at mannen har vært fraværende etter Reprise. Men til allmenn opplysning: Det er dette som er den naturlige konsekvensen av å gjøre to fundamentalt u-norske ting: 1) Lage en film folk utenlands har lyst til å se, og 2) Skrive et manus fra bunnen av. Nå er det ferdig, og location er flyttet et verdenshav vest for Frogner. Vi gleder oss! (Les fullt intervju med Joachim lenger bak i bladet!)

2 1

Tommy Wirkola på den amerikanske vestkysten Da jeg møtte Tommy for litt over et år siden, var det i en mørk krok på Parkteateret, der en smånervøs kar nordfra satt og ventet på de første reaksjonene på Død snø. Et år senere er scenen endret. På flere måter. Møtestedet er denne gang baren på toppen av Grand, plukket ut av produsent Kjetil. Og mannen foran meg sitter avslap-

4 1

pet og belevent tilbakelent. Ingen ting å forsvare, mye å forklare. Vi går inn der han snakker om filmen han skal lage. – ... Vi var dessuten heldige som fikk produksjonsselskap først, for nå backer de oss i møtet med selve studioet. Hvilket studio? – Paramount. Wow! Hva slags film er det egentlig snakk om her? – Det blir en historie om Hans og Grete femten år etter, nå som profesjonelle heksejegere. Budsjettet blir ganske lite, sånn i amerikanske målestokk, mellom 20-30 millioner dollar. Men med tanke på at Død snø hadde kostet cirka to mill i dollar, blir det artig å få litt å boltre seg med. Og det blir en R-rated film, det blir det! Jeg var redd for at de skulle si: ”Ton ned volden!” Men neida; mange filmer med 18-års grense har gjort det ganske bra i det siste. District 9 og flere andre. Så vi får ganske frie hender sånn sett. Er det en personlig stil du er i ferd med å utvikle? – Haha, tjaaa… Hvis jeg får det til som jeg vil, blir det i alle fall en slags videreutvikling av Død snø. Det er snakk om et nytt actioneventyr. Veldig mørkt, men med glimt i øyet. Humoren er veldig viktig for oss. ”En R-rated versjon av Indiana Jones. Med Sam Raimi-edge!”, sa jeg til studio. Hva nå enn det betyr. Ikke spør oss! Men se selv. Og om ting går som de skal, er det avtalesignering as we speak, opptak i sommer – og premiere på Hansel and Gretel: Witch Hunters på Halloween 2010. Greven i Hollywood, Hollywood hos Greven Jada, det har vært kjent en stund at nasjonalsatanisten Varg Vikernes skal tas til filmen. Og nei, det er ikke akkurat sikkert at dette blir årets kinoopplevelse. Men den illustrerer et interessant poeng, nemlig hva verden ser som interessant – og ikke interessant – av norsk kultur. Metallen vår er eksportvare nummer én, men for at den skal tas til lerretet er Hollywood nødt til å pakke vadmelsbuksene og begi seg inn

5 1

TOPP 3: 2000-TALLET & 90-TALLET

Dette burde vært en lenger liste, men tomme plasser ble enda tristere enn en litt kort en. Og for å illustrere poenget; vi er ikke så mye bedre enn vi var: 2000-TALLET 1) Reprise 2) Den brysomme mannen 3) ?

1990-TALLET 1) Kjærlighetens kjøtere 2) Eggs 3) Insomnia

i den norske granskauen. Mens vi glosser opp lokale krigsminner til egen forlystelse, lar vi de historiene som virkelig skiller oss fra resten av hopen gli rett i labbene på amerikanerne. Filmen blir sikkert elendig – og om vi ikke nødvendigvis hadde laget den bedre selv, burde det vært en plikt å forsøke.

Eskil Vogt legger fra seg pennen Eskil Vogt er blitt Eskil-han-som-skrev-påReprise og dermed en fullblods manusforfatter. Men mannen er regiutdannet, i likhet med Trier’n, fra Paris og alt mulig, og han har vunnet priser for det i Grimstad. Hvor langt unna vi er champagne og rød løper er ikke så godt å si, men bare det at mannen har lagt pennen fra seg og plukket megafonen ned fra hattehyllen, er gode nyheter. Med Yngve Sæther som produsent på Motlys bør dette kunne bli en regidebut av samme klasse som makkerens. Prosjektet beskrives av Eskil selv som en ”intim thriller” basert på Sander, Terje Holte Larsens bok. Ordlyder som en ”eksistensiell film med en krimmotor” leder tankene til filmer som Hanekes Caché og nå senest; Det hvite båndet. Og det er jo ikke så verst. Vi krysser fingrene for å se Sander i slutten av 2010 eller i alle fall i løpet av 2011.

6 1

Kunstfilm blir film-film Vi har sett det i det store utland: Reinspikka kunstnere med sans for levende bilder switcher over til kinoformatet: Typ så här Sam Taylor-Wood hopper fra Den sovende David Beckham til Lennonportrettet Nowhere Boy. Det ble konvensjonelt og litt skuffende for alle som hadde ventet sprekere greier fra den kanten, men så får

7 1

vi se hva som skjer her hjemme: Stadig oftere dukker det opp arenaer der kunstfilm trekkes opp av de engere kretser og inn i den bredere offentlighet. Fra mindre arrangementer som Hotch Potch på Oslo Open, via visninger av kunstfilm på ordinær kino, som for eksempel Jorunn Myklebust Syversens Violent Sorrow, til større statlige satsinger som Nye veier til dokumentarfilm og filmene til for eksempel Thomas Østbye. Snart vil folk med ren kunstbakgrunn ta til spillefilmen. Og så får vi håpe at det blir mer dristige ting enn den fattige unnskyldningen av en kvasi-artyrealist-film som Wood hostet opp da hun fikk sjansen. Førstemann ut er dessuten vår utvilsomt mest profilerte videokunstner Knut Åsdam – med en spesiallaget film til Festspillene i Bergen. Han har beveget seg fra ren kunstfilm til noe som begynner å ligne faretruende på, ehm, filmkunst. Pass på, snur snart opp ned på en kino nær deg også.

Trolljegeren Mockumentary-alarmen går på for full styrke når det som ryktes å være The Spydberg-Troll-project nærmer seg norske kinosaler. Dette er liksom hemmelig, men det som er sikkert er at produsentene bak Max Manus har hendene på rorpinnen, og at budsjettet er på en god del millioner, så det blir sikkert mer enn et slitent DV-kamera opp i snyteren. I utgangspunktet litt skeptisk, men i motsetning til skrekk (eller krigsfilm) er ikke liksom-dokumentaren en fullt så utbredt og utbrent sjanger – og de få filmene som kommer er

ofte riktig artige: Spinal Tap, Man Bites Dog, Borat, Paranormal Activity, The Office og sterkt undervurderte Get Ready To Be Boyzvoiced, for den saks skyld. Tittelen Trolljegeren sier vel det meste her, men selv om den litt kørka tag-linen ”Tidens bombe av en dekkaksjon fra norske myndigheter” ikke kommer til å skremme fluefiskere og soppsankere fra marka, er det lov å håpe at vi her får oppleve en mer original og fresk bruk av norsk natur enn utvaskede skrekkpastisjer. Trolljegeren har antatt premiere høsten 2010. Bobbie og Bilene Bobbie Peers, mannen som sikret Norge vår ensomme Gullpalme fra Cannes med kortfilmen Sniffer i 2006, er i gang med sitt første spillefilmprosjekt. Tema er råning på Jæren, sjangeren er – fest sikkerhetsbeltet – dramakomedie. Jeg ser Lange flate biler som cruiser rundt for mitt indre øye, og frykter på en måte det aller verste. Men samtidig vet vi jo at den godeste Bobbie har et usedvanelig velutviklet visuelt talent, en fremragende gjennomføringsevne – og om det skulle vise seg at behandling av ungdomsskuespillere og komisk timing står i stil, ja så vil dette kunne bli en helt fantastisk film.

9 1

8 1

Mattis Herman Nyquist Gjør Norges Hamlet, Ask Burlefot, med Riksteateret nå. Moden for lerretet så fort han er ferdig. Vi aner konturene av den første norske filmhelten siden Jack Fjellstad.

10 1

1990-tallet: Få filmer lagd, men ganske mange gode 2000-tallet: Mange filmer lagd, veldig få gode 2010-tallet: Litt færre filmer, mange flere gode???

Film God film

1990

2000

2010

2/2010

17


TILSTANDSRAPPORT NORSK FILM 2000 - 2010:

DET ONDE: DET MIDDELMÅDIGE Når 2000-tallet kan sees som en kollektiv svikt, er det ikke bare de virkelig fæle tingene som er problemet. Det er det store mellomsjiktet. Den grå massen. Filmer som fremstår som så forflatede at de unndrar seg kritikk fra liten og stor, høy og lav. Vi snakker om medløperne, de som ved konfrontasjon ville hevde at de ikke visste bedre.

NORSK FILM: STEREOTYPENE ------------------------------ Lettere nevrotisk med tendenser til sinnssykdom

Lettere sinnssyk med tendenser til å være helt retardert -----------------

-------------------- Undertrykker sjelekvaler med et lavmælt, vagt ironisk: ”Det går over!”

Uttrykker sjelekvaler med et høylydt, utvetydig: ”Det går til hælvete!” ----------------------------------------------------------------------------------

------------------------------------------- Tilknept etter å ha brent seg på ham

Feilknept etter å ha brent seg ut på flatfylla -------------------------------------

-------------------------- Handlekraftig – og vokser med utfordringene

Avkreftig – og kollapser under press ----------------------------------------------

----------------------------------------- Velfungerende og funksjonell – et lite tikkende tannhjul i sosialdemokratiet

Mer eller mindre dysfunksjonell – et rusk i maskineriet velferdsstaten -----------------------------------------------------

-- Slank og stram: Ingen barn og ingen strekkmerker

Mager men med mage: Ikke noe typisk avlsdyr --------------------------------

----------------------------- Kryssede ben under blomstrete, litt kjerringaktig skjørt.

----------------------------------------------------------- ”Blir funnet”

--------------------------------------------------- Redder seg selv ved å redde ham

Tydleig kondom-ring i lomma på olabukser med dårlig passform ------------------------------------------------------------------------------

”Leter desperat etter noe han ikke helt vet hva er ----------------------------

Redder seg selv ved å bli reddet av henne -----------------------------

ANMELDELSER

TRIER VS. WIRKOLA

”Dristig våger Poppe seg ut i den mørkeste tragikomikk og aller dypeste alvor. Men han går lenger. Med stille selvfølge gir han rom også for de ikke håndgripelige dimensjoner. Nennsomt, antydende og uhyre bevisst: Noen tilfeldige, drivende fjær. En replikk i forbifarten. En plaget, men klippefast hjelper – nesten umerkelig stigende i sin betydning” VG om filmen som kom ti år for sent, floskelfesten Hawaii, Oslo. Terningkast 6.

Joachim Trier

Tommy Wirkola

Røkla

Vei inn i bransjen:

Slår igjennom ved å lage film med kompisgjengen, og sammen skaper de et personlig uttrykk der vi ser at dette er en gjeng som synes det er gøy å lage film. Full av lun internhumor som du ikke kjenner om du bor utafor Ring 3 i Oslo.

Slår igjennom ved å lage film med kompisgjengen, og sammen skaper de et personlig uttrykk der vi ser at dette er en gjeng som synes det er gøy å lage film. Full av lun internhumor som du ikke kjenner om du bor sør for polarsirkelen.

Slår igjennom ved å lage film med bransjen, mest for å få bli med i kompisgjengen. Sammen skaper de et fundamentalt upersonlig uttrykk der vi ser at dette er en gjeng som synes det er gøy å bli likt. Full av vammel standardhumor som alle skjønner, men ingen ler av.

Film:

Skriver og regisserer Reprise, en film om unge, fremgangsrike menn – og deres indre kamp. Filmen er lagt til Triers lokalmiljø, men viser seg å ha en bemerkelsesverdig gjennomslagskraft i land som normalt ikke har kjennskap til Frognerparken.

Skriver og regisserer, Kill Buljo, en film om en ung, fremgangsrik mann – og hans kamp mot ytre fiender. Filmen er lagt til Wirkolas lokalmiljø, men viser seg å ha en bemerkelsesverdig gjennomslagskraft i land som normalt ikke har kjennskap til Finmarksvidda.

Får et manus skrevet om fra en Gaarder/ Saabye-Christensen/ Loe-roman og lager en film om menn og kvinner uten egentlige ambisjoner eller fiender. Filmen er lagt til en generisk norsk småby, og viser seg å ha en bemerkelsesverdig liten gjennomslagskraft i alle andre land enn Norge.

Det vi husker best:

Til tross for andre kvaliteter, er det kanskje den vellykkede bruken av det norske språket vi husker best. Om enn noe utilsiktet – aller mest ved det friske sitatet: ”Jeg håper han suger negerkukk i helvete, den jævla jødefitta han er.”

Til tross for andre kvaliteter, er det kanskje den vellykkede bruken av det norske språket vi husker best. Helt tilsiktet, og aller mest ved friske sitater som: Åh Jompa, jeg føler det er noe spesielt og uforklarlig mellom oss? ”Slapp av, det e berre pikken min.”

Til tross for enkelte kvaliteter, er det den totalt mislykkede bruken av det norske språket vi husker best.

Veien videre:

Er i ferd med å ta et egenprodusert manus til USA for forsøke å gjøre en personlig spillefilm ved hjelp av amerikansk storindustri.

Er i ferd med å ta et egenprodusert manus til USA for forsøke å gjøre en personlig spillefilm ved hjelp av amerikansk storindustri.

Blir hjemme og smisker for rettighetene til Min kamp.

Vi har to alternative stemmer i norsk film. På hver sin kant av hopen. Skulle man tro. Men er virkelig Wirkola og Trier skalaens endepunkt på hver sin side? Eller står de skulder mot skulder mot resten av røkla? Døm selv!

Et sentralt problem er som nevnt at Norsk Film er Keiserens nye Klesfabrikk. Og foran jubelkoret står mediene og svinger taktstokken. Her er noen utdrag fra anmeldelser de siste ti årene som i særlig stor grad understreker misforholdet mellom hva filmene er og hvordan vi snakker om dem:

1 1

”Kvinnen i mitt liv er «hypet» intenst på klassisk Hollywood-maner. Men det er nok en film som ville fått et stort publikum uansett. Feel-good, ja vel, men det ligger i sjangerens natur; en romantisk komedie skal være uskyldig moro. En norsk variant av arten, med kjappe replikker og skuespillere som kan levere dem med optimal timing, er ikke daglig kost.” Dagbladet om den intenst intetsigende Kvinnen i mitt liv. Terningkast 5.

2 1

”Dramaturgisk holder han tilskueren på pinebenken og han lar regien spille virtuost på Niazif Muarremi som var han et instrument. Holst måler moralsk styrke opp mot styrken i blodsbåndene og i det endelige valget ligger det en sårhet og et håp som overvinner råskapen. Det gir en film av stort internasjonalt format som skildrer et søk et savn og et møte på en sjeldent gripende måte”. Dagsavisen om den svært mediokre middelhavsfareren Blodsbånd. Terningkast 6.

1 3

Samt et lite utvalg andre merkverdigheter: BUDDY Terningkast 6: Bergens Tidende. MARS & VENUS Terningkast 4: Dagbladet, Dagsavisen og VG. UNO Terningkast 5: Dagbladet, VG, Filmmagasinet. MIRAKEL Terningkast 4: Adressa, VG, NRK.

18

2/2010


TILSTANDSRAPPORT NORSK FILM 2000 - 2010:

DET GRUSOMME: SKAMMEN

Vi har nå snakket om det gode og det vonde. Det håpefulle og det mindre hyggelige. Og det er dermed på sin plass å rette fokus mot det helt forjævlige. Ikke for å kverulere eller hate for hatets skyld: Misjonen er å komme den forbaskede selvtilfredsheten til livs. Ikke fordi den er irriterende, men av den enkle grunn at den er det mest skadelige som finnes i norsk film akkurat nå.

DÅRLIGSTE SEXSCENER

2000 – 2010: DET ALLER VERSTE

DÅRLIGSTE ROLLER

Det er ikke mye erotikk i norsk film. Og det er naturlig at regissører lar seg skremme av dette.

Vi snakker om tiårets verste norske filmer. Ikke bare dårligst, altså, nødvendigvis, men verst. Det vil si: De som feiler mest fundamentalt i forsøket på å oppnå sin egen intensjon. (Bare én film per regissør.)

Ikke bare dårligste skuespiller, men kombinasjonen av feil person på feil sted. Og feilplassert i helt feil kostymering.

JONNY VANG Åpningsscenen i trehytta er så grelt filmet og ufattelig lite flatterende at enkelte av oss var sikre på at det var to hjerneskadde mennesker som drev og hadde seg. Og derfor tenkte at det var en barsk scene. Helt til vi fant ut at det var filmens helt med sin love-interest. Da ble det bare trist.

1 1

JEG ER DINA Om det er den voldsomme cello-gnikkinga eller de stiliserte nakenbildene som er verst, lar vi stå som et åpent spørsmål. Men begge deler er på sitt vis akkurat like gruvekkende: Som overamorøst, patosfylt klisjé på den ene siden, og det iskaldt pretensiøse på den andre.

2 1

VILLMARK Ikke mye sex, altså, og når den først forekommer, kan det være tilsynelatende fullstendig umotivert. Som når de to unge elskende bikker seg over ende ute i uthuset i Villmark. Mye var vanskelig å skjønne i denne filmen, men blant alle mysterier fremstår denne elskovsakten i ettertid som det aller mest kryptiske.

3 1

SLIPP JIMMY FRI Ja, jeg forstår at dette er ment som en morsom scene. Men siden det er den mest eksplisitte akten vi har å vise til, må den med. Særlig ettersom den, i likhet med resten av filmen, ikke er spesielt morsom. Og ugly-stilen til Nielsen + sex er bare guffent.

4 1

QUIZ: SITATER

Er det i det hele tatt noen minneverdige sitater fra norsk film de siste ti årene? Ta quiz og se sjøl! 1. 2. 3. 4. 5. 6. 7.

Ikkje i rumpa, Odd! Ikkje i rumpa! Det er nå det begynner. Hva er det med deg, fittemus!? Det er noe galt med spriten her. Ta på deg svømmebrillene! Grådighet er vår største motivator! Vil du ha hasj eller vil du dø uten selvrespekt? 8. Tru mæ når æ sie det: Det her va onde, satans jævla! 9. Fy faen, løst døv fyr. 10. Hva skulle jeg prøve meg på, jeg er jo blind for faen! Se fasit nederst på side 74.

DEUSYNLIGE (2008) Erik Poppe Religiøse banaliteter pakket inn i billigsymbolikk, paradert gjennom tidenes mest konstruerte virkelighet og presentert som opphøyet sannhet?! Godt skuespill og fin teknikk gjør vondt verre, som å få Picasso til å male veggene til en konsentrasjonsleir. Kontrasten gjør alt ennå mer uspiselig. Selvtilfreds, oppstyltet idioti slår alle former for pur dumskap. Og dermed har vi en definitiv bunnotering.

1 1

MIRAKEL (2006) Thomas Kaiser Notting Hill 2 på Grünerløkka, uten budsjett eller kompetanse, det er tiårets dårlig idé. Men gjennomføringen er om mulig enda verre. Hvorfor grep ingen inn!? Kanskje er det en ”ser ikke skogen for bare trær”-logikk, da filmen virkelig er kjemisk fri for avskygninger av kvalitet. En romantisk komedie som gir deg lyst til å impulssterilisere deg i dørsprekken på vei ut av kinosalen og leve resten av livet som lykkelig eremitt på Bouvet-øya.

2 1

SVIK (2009) Håkon Gundersen One-man-showet fra den reverserte multikunstneren Håkon Gundersen, han som ikke kan noen som helst. Det eneste som er like pinlig som filmen, er enkeltes forsøk på å si at den egentlig ikke var så ille: ”Bla bla bla … Lene Nystrøm gjør faktisk en flott innstats…! Bla bla bla” osv. Det endelige beviset på at mange norske mediehus har slipt 1 og 2 av terningene sine og gitt dem dobbelt opp av 5 og 6.

3 1

TATT AV KVINNEN (2007) Petter Næss Erlend Loe er like fundamentalt, uløselig knyttet til 90-tallet som Tyrannosaurus Rex er knyttet til kritt-tiden. Og som vi så med skrekkøgla i Jurassic Park: Å ta noe som evolusjonen har utradert og putte det inn i samtiden, er ikke bare feil – det er direkte farlig. Og Tatt av kvinnen gir meg instinktivt behov for å løpe for livet: En perlerad av daterte svisker, jovial hverdagsironi, påtatte fordreininger av livets uvesentligheter, svensker som snakker norsk og nordmenn som snakker teaterspråk, alt dette kreerer i fellesskap et monster av usigelig, tom og imbesil overfladiskhet.

4 1

DET STØRSTE I VERDEN (2001) Thomas Robsam Det har ikke akkurat kokt over av historiske drama dette tiåret, og denne filmen tente vel varsellampene. Det eneste pene man kan si om denne, er at den satte en stopper for mye videre elendighet: Thomas Robsam takket av som fiksjonsregissør, Herborg gav seg som skådis og Bjørnson-filmatiseringer har vi heller ikke sett snurten av siden.

5 1

37 OG ET HALVT (2005) Vibeke Idsøe Det er mange filmer fra den såkalte norske feel good-bølgen på midten av tiåret som kjempet for en plass her, men Idsøes film er noe for seg. Med tag-linen ”Livet er til å le av! (selv om det faller en tåre av og til…)” indikeres et filosofisk ambisjonsnivå du må dra til Ivar’s Kro klokka halv tre en fredagsnatt for å finne maken til. Hvis du lurer på hvorfor Faldbakken drev og maste så fælt med den der misantropien sin, er det viktig å huske på mentalt forkrøplede, emosjonelt lobotomerte påfunn som dette.

6 1

LANGE FLATE BALLÆR (2006) Bjørn Fast Nagell Vår mann i Hollywood, Mr. Harald Zwart, kom tilbake til fedrelandet som aldri gav ham sjansen. Og det er bare å gratulere filmfond og alle andre som kjempet med nebb og klør for at Fredrikstads store sønn aldri skulle få sette fingeravtrykket sitt på noen norsk film. For denne filmen er sjelløshet satt i system, en tributt til det norske folks aller dårligste sider, en film som reduserer oss til noe fattig og trist. Lange Flate Ballær gir meg like mye tro på menneskeheten som jeg ville fått av å lese en fembinds publikasjon av Siv Jensens samlede taler.

7 1

MARS & VENUS (2007) Eva Dahr Eva Dahr representerer den fløyen av norske regissører som rett og slett ikke kan lage film. Det er ingen som sier at det å sette bolker med levende bilder sammen til en slags helhet er det enkleste i verden. Men av de som gjør det på fast basis, er det, nasjonalt sett, ingen som mestrer det dårligere. Klisjeer, banaliteter, vulgarismer, stereotypi og det ultimat typete dukker opp i en film som kan få Simon de Beauvoir og Clint Eastwood til å gråte på hverandres skuldre.

8 1

SALTO, SALMIAKK OG KAFFE (2004) Mona J. Hoel Dette er en film som på mange måter er som et eneste stort havari på et skjær langt ute på havet. Sammenhengen går tidlig i oppløsning, og det vi ser er vrakrester som sørgmodig driver til hver sin kant, lengre og lengre fra hverandre, til de langsomt synker ned til en våt grav og evig glemsel.

9 1

THOMAS HYLLAND ERIKSEN OG HISTORIEN OM ORIGAMIJENTA (2005) Dag John Haugerud Ta en filmidé, fjern alle interessante elementer (med vilje!), og la kamera drifte av sted, inn i en verden der man i stedet for å hylle det store i det lille, lager en fest av det småskårne i det forknytte. Svaret er Origamijenta, en ambisiøs film som forsøker å være annerledes, men ender opp som ingen ting.

10 1

JANNE I DETEKTOR Vi skal ikke komme og være ufine og overfladiske. Men en enkelt detalj kan være så graverende at de overdøver alt annet i en stakkars film. Og med to tar det helt overhånd, som tilfellet var med Ingjerd Egebergs Toten-dialekt og utrolig store nese.

1 1

VARG VEUM I ALLE VARG VEUM-FILMENE Den humørløse trestokken med den østlandske teaterhøyskolestemmen – Trond Espen Seim i rollen som Bergens store vigilant? Funker i silhuett med oppslått jakkeslag på femti meters hold. Nærmere innpå enn det, så ser vi hvem det er. Og det var den filmen.

2 1

MAYA I 5 LØGNER Vi skulle omsider ned i undergrunnen og se den alternative scenen. Trash, søppel og film vi ikke visste eksisterte. Og så møter vi pinadø Pia Tjelta der også. Kledd opp for hore- og hallikparty uten tid til skikkelige forberedelser.

3 1

FILIP I FATSO Så skulle den norske sliteren, den virkelige samfunnstaperen, få sin film. Og så dukker Kyrre Hellum opp med språkføring, hår og kostyme som ligner mer på den mannlige ekvivalenten til Mariann Thomasen enn FrP og folk flest.

4 1

DÅRLIGSTE ACTIONSEKVENS Action i norsk film er som sex. Sjelden og søvndyssende. SVIK Ok, Svik er allerede nevnt. Men shoot-outen i slutten her må bare med. Aldri har vel ordlyden ”visste ikke om vi skulle le eller gråte” vært mer treffende. Tre av filmhistoriens fire mest karikerte dødsfall i løpet av et par minutter.

1 1

ULVENATTEN En riktig vond actionfilm som blir pinligere og pinligere, for til sist å kulminere med blandingen av lavmåls skuespill og billig-CGI i en flyscene kjøpt fra et B-arkiv, datert 1996.

2 1

ANDREASKORSET Det å kryssklippe klein telefonsex med action, orgasmer og kollisjoner, er i seg selv et lite vågestykke. Men når selve klimakset ledsages av et bilkrasj illustrert ved å la kameraet snurre rundt Trond Fauske Aurvågs tydelig statiske hode, lammes filmen like mye som hovedpersonen allerede i åpningssekvensen.

3 1

FRITT VILT De som ikke hadde sluttet å være redde før, puster i alle fall rolig ut når Roald Amundsen kommer stabbende ut på breen i slutten av filmen. Ingen spøkelser er nifse i dagslys, bare helt få blir så urkomiske som dette utysket her.

4 1

2/2010

21


NOÉ FOR SEG SELV

Sensitive overgrep? Sadistiske kjærtegn? Sentimentale sadister? Ja, det finnes. I alle fall det siste. Møt Gaspar Noé, et fransk-argentinsk fyrtårn i tåkehavet av dølle filmregissører.

TEKST MARIE-ALIX ISDAHL VOISIN FOTO RICHARD ERIKSEN Cannes, 2009: Avklipte klitoriser og Lars Von Trier opptar verdens oppmerk somhet og overskygger det faktum at filmfestivalen skal markere auteurenes tilbakekomst. Haneke er et eksempel, men auteuren vi skal snakke om nå er en mann som bestemte seg for å vise filmen han har jobbet med i åtte år, til tross for at den var tolv måneder med postproduksjon unna å være fullført. Og det for 2.500 av sine verste fiender. Han mente den var god nok allerede. Filmen er et ambisiøst monstrum av en tre timer lang psykedelisk filmfabel fra et alienert, neonbefengt undergrunns-Tokyo. Nærmere enn LSD-tripp enn et narrativ, fortalt gjennom øyene til en rusa og etter hvert døende og død hovedperson, smelter filmen sammen til en hallusinerende malstrøm av flashbacks fra fortid og nåtid, liv og etterliv – der “kronen” på verket er en gigantisk cumshot som serveres publikum midt i ansiktet, bokstavelig talt – man får se en ejakulasjon i wide screen vagicamformat. En manifestasjon av filmskaperens megalomaniske lyst til å knulle publikum, konkluderte noen. Andre kalte det et transgressivt mesterverk som går i mot de fleste definisjoner innen kontemporær film. De som ikke klarte å sette seg inn i det som må være et avtrykk av regissørens indre, forskrudde sjelsliv, gikk fra salen før de var halvveis ut i filmen. Det dreier seg om Gaspar Noé og hans nye film Enter the Void. Den fransk-argentinske regissøren som fikk sitt internasjonale gjennombrudd – eller, elsk/hat-status er nok mer korrekt – ved samme festival med filmhistoriens trolig mest omtalte analvoldtektscene i den hardcorerealistiske, dystopiske raperevengekunstfilmen Irréversible. Har du sett den, husker du den selv om det er åtte år siden. Nå er Noé tilbake med en ny film som det også er umulig å forholde seg likegyldig til, og slik det fremkommer her, noe man egentlig er nødt til å se for å forstå.

og samtalen vår åpner med at vi får en inngående gjenfortelling av at han ble stoppet av politiet på flyplassen Charles de Gaulles og etter halvannen times avhør ”bare så vidt slapp unna å få en hånd opp i ræva”, som han selv formulerer det. Gaspar Noé blir nemlig alltid stoppet av politiet, klager han (vi antar at han har fått en hånd opp i ræva før). Med fjes som en argentinsk hesteslakter, toppet av en kølsvart, aggressiv, massiv bart, er det kanskje ikke så rart at: ”Politiet mistenker alltid meg for å ha gjort noe. Så må jeg ta frem passet og få dem til å forstå at jeg er filmregissøren Gaspar Noé”. I et land med over gjennomsnittlig stor respekt for auteurer, der film nyter høykulturstatus, pleier det å ha effekt. Noé ler høyt over denne innsikten. Før jeg rekker å sette i gang med første spørsmål er vi allerede over i en ny politianekdote, som handler om den gangen Gaspar havnet i kasjotten etter en fuktig natt i Paris, og der han selv fikk overhøre hodebryet han påførte det franske politiet. Det gikk for seg omtrent som dette: ”Men han er jo regissør, vi kan ikke holde ham inne” (good frenchie-cop) ”Jo! Loven må være lik for alle.” (bad frenchie-cop). Så hva skjedde? – De diskuterte og diskuterte… du vet. … Jeg vet? Er dette franskmenns evne til å diskutere noe til det ikke lenger er noe å diskutere fordi det allerede er ferdig? Eller handler det om at franske rettferdighetsverdier og kulturrespekt går i stå i møte med Gaspar Noé? Det siste kan i alle fall sies å være betegnende for denne filmskaperen. En rask presentasjon: 17 år gammel begynte Noé på filmskolen Ecole Nationale Supérieure Louis-Lumière etter en omflakkende oppvekst med sine kunstnerforeldre mellom New York, Buenos Aires og Paris. To år senere vakte han oppsikt i bransjen med sin første kortfilm Tintarella di Luna (Der faren hans spilte morder og holdt på å kvele den kvinnelige motspilleren på ordentlig. Noés kommentar: ”Fra da av innså jeg at jeg foretrekker å jobbe med ikke-skuespillere”.), fikk flere kommersielle tilbud, takket nei til alle, og

”Politiet mistenker meg alltid for å ha gjort noe. Så må jeg ta frem passet og få dem til å forstå at jeg er filmregissøren Gaspar Noé.” Vi møter Gaspar Noé i Rue Strasbourg-St. Dénis av praktiske årsaker. Et av Paris’ travleste horestrøk var ikke vårt intuitive forslag til møtested. Men ettersom Gaspar både bor og jobber her, og vil ta en pause fra klipperommet og de siste finjusteringene av Enter the Void før verdenspremieren for å møte oss, var det enklest for alle parter. Han er nettopp kommet tilbake fra en filmfestival på Cuba, 22

2/2010

i løpet av de neste 20 årene produserte og regisserte han noen av de mest ekstreme, kompromissløse og teknisk begavede filmene man har sett komme fra Frankrike på veldig lenge. Noé stiller deg overfor de mørkeste menneskelige sider i all sin forjævlige prakt, uten å tilby de sedvanlige putene under armene i form av tydelig moralsk rammeverk – kun et teknisk formfullendt filmspråk som tar skrustikkgrep

om genitaliene dine og ikke lar deg gå før du har gulpet ned alt, til siste kvalmende dråpe. Det er interessant å se at et ord som dukker opp i flere av dine intervjuer er ”fun” – og at det var en søken etter å ha det gøy som fikk deg til å bli regissør. Er det sant? – Hva var det Godard sa den gangen han ble spurt av en journalist om hvorfor han var blitt regissør? Jo, det er den enkleste tilgangen på telefonnumrene til alle jentene i gata. Hehe… – Hehehe. Men ja, du har rett. Om en filmskaper opplever det som deprimerende og stressende å lage film, ser jeg ikke noe poeng i at han lager film. Får jeg en idé til et prosjekt, vurderer jeg alltid om det kommer til å være gøy å jobbe med, hvis ikke dropper jeg det. Den siste filmen har faktisk vært altfor mye arbeid, så mitt neste prosjekt blir noe mindre omfattende. Faren min, som er kunstner, har alltid sagt til meg at man er artist for å være lykkelig, ikke motsatt. Ikke noe til overs for ideen om den lidende kunstner altså? – Nei. Jeg mener depresjon ikke er riktig eller gunstig drivkraft for å være kreativ. Det er klart det er praktiske ting ved filminnspillinger som aldri er gøy, å få på plass finansiering, som pleier å være veldig vanskelig for mine filmer, eller å kontrollere de store egoene på settet. Det er alltid utfordrende å forholde seg til andre dominerende menn. Eller dominerende kvinner. Men det er jo bekmørke, dystopiske filmer du lager, hvordan går det sammen med det å ha det gøy? – Jeg ser på filmene mine som komedier. Svarte komedier. Man kan kanskje kalle mine to forrige filmer dystopiske, men jeg mener de er laget med en… hvordan sier man det, ludic? Ja, leken tilnærmingsmåte. I Irréversible, for eksempel, er det flere humoristiske detaljer: homo-S/M-klubben som heter Rectum, du har voldtektsmannen som heter La Tenia, som betyr bendelorm. Det er jo veldig morsomt. En depressiv regissør som lager filmer om depressive ting? Det blir jo bare depressivt! Jeg mener man må ha en lekenhet i måten man tar for seg slike tema på for at det skal fungere. På film som ellers. Det er jo holdningen man må ha for å overleve i denne verdenen. Man må kunne le av de onde ting. Le av mennesket. Morer du deg ved tanken på å opprøre folk? – Helt klart. Men hva er det du egentlig vil fortelle oss? – Som en annen fransk regissør sa: hadde jeg hatt ett enkelt budskap ville jeg ikke laget film, jeg ville sendt det med posten. Det er ikke ett, men hundrevis av bevisste og ubevisste budskap i filmene mine. Det handler om det visuelle, lyden og energien, vel så mye, eller kanskje mer, enn narrativet. Film er en måte å sette seg i kontakt med verden på, og la folk ta stilling til alle disse tingene som man ikke nødvendigvis kan sette ord på. Religioner

har budskap. Filmene mine har ikke det. Du kaller dem svarte komedier, men for mange fremstår I Stand Alone og Irréversible som ganske så misantropiske filmer? – I Stand Alone vil jeg ikke si er en misantropisk film per se, det er et portrett av en misantrop. Slakteren er blitt slik på grunn av sin situasjon, som dels skyldes omgivelsene, samfunnet. Dels egne feilvalg i livet. Han har bygget opp voldsomt med sinne og bitterhet, og til tross for å ha vært rød i sine yngre dager, ender han som fascist. Som med så mange andre av de som begynte å stemme på Front National og det ekstreme høyre i Frankrike på 80- og 90-tallet. Er de fascister egentlig? Nei, de er som slakteren. Sinte. Bitre. Det var derfor de ble så forbannet på meg for den filmen, forresten. Kanskje også fordi han er en incestovergriper, konemishandler og morder i tilegg? – Ja, det også. Men altså, når det kommer til Irréversible vil jeg si den dreier seg om, veldig kort sagt, at man må nyte livet når det er godt, for det kommer til å gå til helvete før eller siden. Enter the Void har du kalt ”en ode til livet”. Går du i en ny retning med denne filmen? – Ettersom det ville vært lite interessant å lage en Irréversible 2 eller I Stand Alone 2, så har jeg gått i en ny retning. Om ikke annet for å more meg. Til slutt kan man si at Enter the Void er en slags ode til livet. Det er en film som prøver å si at livet ikke er helt fullstendig meningsløst. Så det er et lys i tunnelen? – Ja. Men det er lite og flyktig. Om det er noe felles innholdsmessig i mine tre filmer, så må det være en påminnelse om at alt kan gå til helvete i løpet av ett sekund. Trauma av ulike slag er ofte sentralt i filmene dine. Mord, voldtekt, ulykker… hvorfor? – Når man lager film, må man ta for seg tema som representerer livet som helhet, og det mener jeg er traumene. Ser på man på et menneskeliv koker det som regel ned til én eneste traumatiske opplevelse. Enter the Void er en film som på mange måter går i uopptråkket terreng, særlig visuelt, kan du kort forklare ideen bak? – Jeg ville lage en film som likner de mer abstrakte sinnsstemninger man har i drømmer og mareritt. Og i rus. Der Irréversible hadde et manus på tre sider og dialogen ble til gjennom improvisering, hadde Enter the Void et 160 siders manus, men primært for å beskrive hvordan den skulle se ut, fordi det var et så abstrakt og visuelt prosjekt. Filmen er strippet for dialog og annen vanlig kommunikasjon, man opplever alt gjennom hovedpersonens subjektive persepsjon, flash-backs og hallusinasjoner, ettersom han har en forkjærlighet for hallusinogene drugs. Mens han fremdeles er i live, vel og merke. Når han dør, følger man med inn i persepsjonen til en kroppsløs sjel. Soundtracket består for det meste av mentale lyder.


”Ifølge forskning er døden den ultimate trip.”

2/2010

23


�Gin, vodka eller annen hvit sprit er det eneste som vekker meg til liv.�

24

2/2010


Du viser at det å dø kan likne på rus? – Ifølge forskning er døden den ultimate trip. Mennesker får visst nok voldsomme hallusinasjoner i det de dør, forårsaket av utløsning av DMT i hjernen. Et stoff som også finnes i visse narkotiske planter fra Amazonas. Det er dette stoffet som får oss til å drømme, så det blir som om man har en gigantisk final dream. Jeg testet Ayahuasca i Peru en gang, en drikk som inneholder store mengder DMT og som gir virkelig ville, dype hallusinasjoner. Det kjennes som om hjertet ditt stopper, fordi ett sekund føles som en halvtime, og du kan ikke gjøre annet enn å ligge på bakken underveis, i total transe. Du vet ikke lenger om du er menneskelig, et tre i skogen eller om du er på jorden i det hele tatt, og plutselig befinner du deg i total abstraksjon og beveger deg inn og ut av grafiske mønstre… Det var veldig interessant research for filmen. Det må ha vært interessant generelt sett. I filmen antydes muligheten for reinkarnasjon, hvorfor det temaet? Er du ikke ateist? – Jeg er ikke bare ateist, jeg er antireligiøs. Men da jeg begynte å røyke joints i ungdomstiden, begynte jeg også å stille meg spørsmål om døden og muligheten for at det eksisterer liv etter døden. Jeg leste mye litteratur om reinkarnasjon, blant annet. Den Tibetanske Dødebok, som det refereres til i filmen. Redselen for døden døde ut da jeg ble voksen, men ideen om å lage en film om en ung mann som velger å tro at det finnes liv etter døden – for å forsikre seg i det virkelige liv, slik jeg gjorde den gang, og når han faktisk dør, prøve å vise prosesser som er plausible at skjer – ble med meg. Dette er et prosjekt jeg har hatt i tankene selv før mine to forrige filmer, men som ikke har vært mulig å gjennomføre før i dag på grunn av teknologien. Over 50 personer bidro med visuelle effekter til Enter the Void, stemmer ikke det? Og en av dem var norske Glen Wizz. – Glen Wizz, ja. Vi lette lenge etter noen som lager visuals som likner DMT-hallusinasjoner, og kom over arbeidet til Glen Wizz, som viste seg å være akkurat det vi var ute etter. Opprinnelig ville jeg ha en scene der man ser utdrag av min all time favorittfilm, Kubricks´ 2001, gjennom øyene til hovedpersonen når han er på syre, men vi fikk ikke tillatelse av WarnerBros, så da gikk jeg over til DMT og det ble det ti minutter med Glenn Wizz’ DMT-visuals i stedet. Hils ham fra meg om du møter ham. Skal jeg gjøre. Har narkotika påvirket arbeidet ditt generelt sett? – Enter the Void er inspirert av min ungdom. Som tenåring gjorde jeg mye research. Pot, så over til LSD og sopp. Mye sopp, ja… Jeg har ofte forsøkt å bruke hallusinogener for å utforske visse tema eller sinnsstemninger, men aldri klart å få det til. Det jeg har innsett er at drugs tar deg med til de samme stedene, de samme følelsene, de samme redslene. Du når et punkt der du har fått det du kan få ut av det. Dessuten er det vanskelig å kombinere rus og jobb når du skal ha kontroll over store filmsett og forholde deg til mange mennesker. Man kan kanskje være musiker på hallusinogener, men regissør er vanskelig. Så om du har sluttet med illegale substanser, hva går du for da? Alkohol? – Når du har konstant jetlag, stadig jobber og er på filmfestivaler i ulike verdensdeler,

da holder det ikke med kaffe. Gin, vodka eller annen hvit sprit er det eneste som vekker meg til live. Når jeg våkner på hotellrommet dagen etter, husker jeg som regel ingen ting. Heldigvis er det nok av folk som er villige til å fortelle meg det. Irréversible en komedie? Hver mann sin moral. Gaspar Noé har tydeligvis også sine egne begrepsdefinisjoner. Man kan ikke si han gjør en innsats for å motbevise sitt eget sale gosse-image. Selvbevisst polering av egen persona? Kanskje, kanskje ikke. Når han ler han

fanget og mishandlet gang på gang i løpet av en natt opplever. Har reaksjoner fra folk gjort inntrykk på deg? – Jeg har møtt menn som sier de ikke har klart å ha sex med kjærestene sine på flere uker etter å ha sett voldtekten i Irréversible, for eksempel. Hvorfor? – Kanskje de blir skremt av en skyldfølelse. En skyldfølelse fordi de selv vet at de kan ha et destruktivt begjær i seg. Når det kommer til damene har jeg merket at mange nekter å

”For de fleste mennesker jeg kjenner er ikke drugs det viktigste i livene deres, men sex. Drugs er et hjelpemiddel for å oppnå affeksjon.” sin lave, lure latter, og det gjør han en del, er det som om han morer seg over det hele, at han har et slags konstant skråblikk på alt som skjer rundt ham og ikke minst seg selv og det han skaper. Samtidig virker han mer impulsiv enn påtatt. At han faktisk er sånn. Bøllete. Spontan. Hedonistisk. En punk. Ikke så ulik mennene man møter i filmene hans. Hvilke av karakterene i filmene dine er det du identifiserer deg mest med? – Alle. Slakteren i I Stand Alone er meg i en eldre versjon som har havnet i en veldig dårlig posisjon i livet. Da vi laget Irréversible var Vincent Cassel irritert over at jeg prøvde å få Marcus-karakteren til å likne mest mulig på meg, jeg ville han skulle barbere hodet, gå i samme bukser og sko som meg, i tillegg til at han likner meg personlighetsmessig. Hadde jeg hatt en kjæreste som ble voldtatt, ville jeg reagert på samme måte, tatt loven i egne hender og prøvd å gjøre opp på egenhånd, umiddelbart. Å være utro på en fest der jeg har med kjæresten min, vel, det er også noe jeg kan finne på... I Enter the Void er karakteren Oscar, viss navn minner om Gaspar, også inspirert av personen jeg kjenner best: meg selv. En ganske på-kjøret dopdealer? – Det er en utagerende, rotløs fyr som prøver å gjøre det beste han kan for å være lykkelig i livet. Ikke utpreget modig, ikke utpreget pysete. Men veldig opptatt av sex. Noe jeg tror flere enn meg kan gjenkjenne seg i. For de fleste mennesker jeg kjenner er det ikke drugs det viktigste i livene deres, men sex. Drugs er et hjelpemiddel for å oppnå affeksjon. I Irréversible virker det som om lengden på voldtektsscenen opprører folk nesten like mye som handlingen i seg selv. Også i Enter The Void bruker du god tid på scener med vold og død, ja, faktisk repeterer scenene flere ganger. Hvorfor? – I de fleste filmer viser man mord og voldtekter med antydninger, eller unaturlige overdrivelser, slik at tilskueren aldri egentlig tar innover seg de følelsene som faktisk følger med hendelsene. Jeg vil si regissørene eluderer handlingene, noe som i mine øyne er mer spekulativt enn å vise hva det faktisk er. Jeg ønsker alltid å få seeren så nære som mulig de emosjonelle og fysiske reaksjoner som karakterene i filmen har, og ja, jeg opplever at mange kan bli veldig opprørt. Når det er sagt, selv ikke den ni minutter voldtektsscenen i Irréversible formidler smerten de som blir holdt

identifisere seg med voldtektsofferet. Som en refleks mot mannlig dominans, er min teori. [Tankepause]. Jeg får drapstrusler også. De ringer meg om natten… … og sier de skal drepe deg? – Ja. Har det skjedd noe? – Jeg svarer at de bare kan komme. Og at jeg har kniv på meg. Ok?? – Ingen har turt å komme. Har du kniv da? – Nei, jeg har ingen kniv, det holder å si det [latter]. Slåss du? – Det hender jeg får meg en på trynet, men det kommer av at jeg alltid skal blande meg inn når andre slåss, og det går jo sjelden bra. Jeg har lært at folk ikke egentlig setter pris på hjelp. Under den tre måneder lange innspillingen av Enter the Void sov Gaspar Noé tre timer hver natt. Mannen som sier han aldri vil ofre sitt sosiale liv for kunsten, kunne ikke bli på hotellet etter 14 timers opptaksdager når han hadde hele Tokyo for sine føtter. Da skulle den 46 år gamle regissøren ut på fylla med sine 20-årige skuespillerkolleger. Som regel i samme område som de fleste opptakene var lokalisert; Kabutchu-distriktet, Tokyos sexstrøk, der golden drinks, ål-sex, 12-årige jenter utstyrt med strap-ons, og alt annet som stiller japanernes innerste, svarteste begjær står på menyen. Ikke tilfeldig. – De er besatt av sex i Tokyo. Det var en av grunnene til at jeg ville gjøre filmen der, i tillegg til at det er den byen i verden som likner mest på Tron. De har ikke den kristne moralarven i Japan og en langt mer utforskende, nesten barnslig tilnærming til sex. Det er veldig fascinerende. Dessverre har de et elendig kvinnesyn. Det er mye outrert sex i ETV. Hvorfor denne fascinasjonen for obskøniteter i sex, som sexklubber, orgier? – Alle har sin måte å utforske verden på. For meg er dette interessant. Deltar du selv? – Vel, man har jo slike klubber i Paris. Fiktive Rectum var basert på egen research av fisteklubber her i byen. Menn går dit, for å, ja, fiste hverandre. Jeg ville ha en 100 prosent maskulin seksuelt aggressiv setting. Jeg var der riktignok bare for å observere og tok med

meg noen kamerater som er veldig hetro, som meg. Kan du i det hele tatt forestille deg å lage en film uten vold eller sex? – Sex, nei, men vold? Kanskje. Da jeg var ung og bodde i Argentina, tok moren min med meg til en psykoanalytiker, av en eller annen grunn har alle i Argentina sin egen psykoanalytiker. Jeg husker at denne psykoanalytikeren spurte meg om jeg pleide å se skrekkfilmer, og jeg svarte at jeg elsket skrekkfilmer. Jeg ble erklært mentalt frisk. Det var tydeligvis et sunnhetstegn at man får dekket behovet sitt for vold og ondskap gjennom film, og ikke virkeligheten. Jeg mener det er noe i dette. Man kan kanskje forstå mønsteret av volden, gjenkjenne det før man går inn i det selv. En begavet provokatør med eller uten moralsk agenda? Eller som han selv sier: bare viser han hvordan verden er? Kanskje alt på en gang. Der Gaspar sitter og rører med en sølvskje i sin tredje café crème skal han snart gi oss svar på noe annet. Han har en myk side. Nøkkelordet var porno. Hva blir din neste film? – En dokumentar eller en pornofilm. Eller, jeg vil gjerne gjøre begge deler. Hva vil du lage dokumentar om? – Religion. Ikke de nye oppfinnelsene, scientologi og slikt, men de eldre. Dokumentarene er de virkelige horrorfilmene. Og pornofilmen? Du har jo allerede laget en erotisk kortfilm, We Fuck Alone… – …ja, som ikke var særlig opphissende! Men denne skal bli det? – Ja. Når det kommer til pornofilmer, har jeg nok sett tusenvis av dem, men aldri sett en som er et mesterverk. Men jeg vet det kan gjøres. Hvordan? – Alle pornofilmer er så forutsigbare: mennene kommer alltid utenpå damene, alltid cumshots, cumshots, cumshots, alle er barbert, jentene får aldri mensen, det er ingen følelser, ingen ting som er forbundet med ekte sex i det virkelige liv. Det er ingen som gråter i pornofilmer. Om du igjen tar for deg et trauma i pornofilmen, hva kan det være? – Hm… Det er ikke et trauma, men jeg er interessert i fenomenet sexavhengighet. I USA har de diagnoser for sånt, i Frankrike finnes ikke konseptet sexavhengighet. Jeg har venner der sex fullstendig har tatt over livet deres. Å portrettere en dame som prøver å bli kvitt sexavhengigheten sin kunne vært interessant. Høres ut som en pornofilm jeg ville sett. Apropos følelser… Kan du huske sist gang du gråt? – Det er to dager siden. Jeg var på Cuba og gikk på gata, og plutselig ble jeg overveldet, jeg vet ikke hvorfor. Av stedet, menneskene, alt. Jeg var alene, ingen så det. Så det er en sentimental side ved deg også? – Ja. Sentimental og sadistisk. Det er ikke en motsetning. Så ler Gaspar. Enter the Void skal være å se på norske kinoer i løpet av neste måned (om Gaspar får den ferdig i tide).

2/2010

25


OSLOPRISEN 09 11. FEBRUAR / MÅNEFISKEN / KL. 20:00 SAGVEIEN 23 / 0459 OSLO -

26

2/2010


Om jeg bare hadde gjort ting annerledes...

Det er mange ting du kan bekymre deg over HVOR DU SKAL BO TRENGER IKKE VÆRE EN AV DE

Norges største formidler av hybler og bofelleskap


EN KLASSE FOR SEG ”I spillefilmen er regissøren Gud”, sa Hitchcock. Så for å møte neste generasjon allmektige tok N&D tok turen til Olympos-byen Lillehammer. Der ligger norsk films fremtid. TEKST GAUTE BROCHMANN ILLUSTRASJON ANDREAS TYLDEN Lillehammer midtvinters: Mørk som en kinosal og så fjernt fra røde løpere, rampelys og blitz-regn som tenkes kan. Effektivt avskåret fra bransjen, generell kulturell stimuli – og langt på vei folk som sådan. Det er her de er lagt ut, mælene hvor kommende årganger filmskapere skal vokse seg store, sterke og strømlinjeformede før de eksporteres ut i allmennheten. Og under tause, snetunge hustak er i skrivende stund en eksklusiv prosess i ferd med å nå den avgjørende, hektiske fasen: Annen hvert år produserer den Norske Filmskolen seks eksamensfilmer, der en håndfull utvalgte setter sin endelige signatur på år med skolegang før de slippes ut av Sør-Gudbrandsdalen og inn i offentligheten med sine håndfaste innlegg i diskusjonen om hva norsk film er – og skal være. Men enda en liten stund er det ukjente stemmer, og vi setter oss ned for å lytte til fire av dem. På et lunt, dunkelt kjøkken i Bankgata 20 B, heseblesende inn fra kulden og den siste innspurten før opptakene starter, kommer de hastende: For å fortelle deg hva det er de holder på med – og hvorfor. Hva som er god film. Og hvordan deres gode filmer kommer til å se ut.

”Det er jo ikke noen kunstutdannelse, dette, det er en håndverksutdannelse.” Tove Undheim (28), Sebastian Torngren Wartin (25), Timothy Ellis (28) og Hallvar Witzø (25). Det er bare å notere seg navnene med det samme. Det er disse dere kommer til å rive dere i håret over. Eller nikke anerkjennende til. Eller kanskje til og med hylle som den som tok norsk film videre til noe virkelig fantastisk? For dere er Filmskolen hverdagen, mens mange tenker på den som noe eksotisk 28

2/2010

eller til og med uoppnåelig: Hva er egentlig Filmskolen på Lillehammer? Tove: Jeg føler at Filmskolen er veldig pragmatisk, veldig opptatt av den gode historien. Noe som går på bekostning av det filmatiske, for en god historie er ikke nok i seg selv. Timothy: Også er den opptatt av det gode samarbeidet. Tove: Film her oppe blir til noe veldig demokratisk… men det gjelder for bransjen også, for så vidt; alle skal lese manus, alle skal gi aksept før man får go! Sebastian: Og det er altfor stort fokus på den logistiske gjennomføringen, i stedet for på det kunstneriske. Tove: Det er jo ikke noen kunstutdannelse, dette, det er en håndverksutdannelse. Men jeg visste jo godt hva jeg gikk til. Etter å ha gått på kunstakademiet ønsket jeg å lære meg mer av håndverket. For meg tror jeg dette er en veldig bra kombinasjon, med filmskolen og akademiet. Sebastian: Jeg visste også hva jeg gikk til, men hadde vel håpet at det ikke skulle være fullt så håndverksrettet. Hva lærer dere egentlig som registudenter? Tove: Det er veldig mye samarbeid, men vi hadde Unni Straume ett år, og hun styrket regilinjen betraktelig i forhold til de andre linjene, der manus og produsent tidligere hadde mer makt. Sebastian: Jeg vil ikke si at vi fikk mer makt, men hun var en person som stod opp for oss hele tiden. Som kjørte fra Oslo midt på natten for å hjelpe oss, om det behøvdes. Det hadde vi ikke hatt tidligere. Tove: Dessuten var hun en aktiv filmskaper. Timothy: Etter at hun sluttet har vi ingen regilærer i det hele tatt. Tove: Og det er ganske urovekkende! Idet går døren opp. Dagens fjerdemann, Hallvar, kommer inn og hilser blidt på klingende trøndersk. Rett fra møte fra med fotografen sin og storyboarding, tydelig oppspilt. Hva slags film er det du arbeider med? Hallvar: Jeg skal lage en komedie, en film om en gammel mann som bor alene på en øy der jobben hans er å kontrollere måkebe-

standen – noe han gjør med både mitraljøse og dynamitt. Og den eneste slektningen han har, er en bor som bor i Amerika, og for å kontakte han bygger han en kjæmpestor tuba

historier er ikke bare sant? Timothy: Jeg er veldig glad i gode historier, jeg setter veldig pris på det. Sebastian: Men hva er en god historie?

”Jeg ser på meg selv som filmskaper. Nei, som en sirkusartist. Nei! Som en selunge som balanserer en badeball på snuta...” som kan nå over hele Atlanteren. Er det en slags magisk realisme, dette? Hallvar: Nei, nei, magisk realisme, det var i fjor, det. Det her er kvasivitenskapelig. Sebastian: Er det en sjanger? Hallvar: Ja. Eller: Jeg lager avatarisme, det er det nye nå! Jeg tror jeg er mer Hollywood enn de andre her. Men jeg vet ikke, jeg tror jeg har fått den betegnelsen av dere? Sebastian: Jeg tror du har gitt den til deg selv! Det er ingen som har sagt det til deg. Hallvar: Ok, så er jeg ikke mer kommersiell enn resten av klassen. Men filmen må være underholdende. Underholdning er noe jeg streber etter. Er det en felles holdning, eller ser dere på dere selv som kunstnere også? Tove: Ja, det gjør jeg, ja! Sebastian: Ja. Hallvar: Jeg ser på meg selv som filmskaper. Nei, som en sirkusartist. Nei! Som en selunge som balanserer en badeball på snuta. La meg spørre på en annen måte: Hva slags filmer er det dere ønsker å gi til publikum? Hallvar: Jeg har sånne diffuse minner fra barndommen og tenker å gjenskape dette slik at de som se filmen også gjenopplever det. Følelser de kjenner igjen. Det tror jeg er underholdning. Sebastian: Det handler om kontakt. Hallvar: Kontakt kan også være en kontakt med noe annet. Som i fantastiske filmer fra utenfor egne minner. Som handler om dagdrømmer og begjær etter å være noe annet! Så det at dere bare lærer å fortelle gode

Jeg vet ikke. Timothy: Gode filmer handler om historiefortelling. Tove: Og hvordan man forteller. Hallvar: Men aller mest om hvordan du opplever det. Når jeg switcher inn på Extreme Makeover, bare det der gledesøyeblikket når de skriker av glede, så går det fem sekunder, så begynner jeg å skrike sjøl. Sebastian: Nettopp, ønsker jeg et sterkt emosjonelt øyeblikk så går jeg inn på Youtube! Veldig sterke øyeblikk trenger ingen gode historier. Er det noe filmer som inspirerer dere mer enn andre? Hallvar: Hvis jeg liker både Man Tenker Sitt og Avatar, så er jo det en ganske brei smak, kan du si. Sebastian: Det er vanskelig å svare på. Også dårlige filmer kan inspirere. Hallvar: Og det er så mye bra! Og så mange gode norske filmer som forsvinner. Som av en eller annen grunn ikke blir lagt merke til. Sammen blei knapt vist, fire dager på Lillehammer fikk den, og her snakker vi om en virkelig god film. Sebastian: Jeg så Sammen på DVD og det slo meg hvor enkel den var – og jeg var følelsesmessig med hele veien, noe som er uvanlig når det gjelder norsk film. Jeg ble forbauset… og glad! Hallvar: Jeg skreik hele tida, ingen andre enn meg gjorde det, men jeg satt i Sal 3 på Lillehammer, sånn: ”Oouuuæææ, Fritjov Såheiiim!” Dere slipper snart løs fra Lillehammer: Hva slags film vil dere lage om dere får


bestemme helt selv? Hallvar: Jeg kan være konkret, men det skal jeg ikke være. Men jeg kan si at jeg vil trekke filmen til steder der det ikke har vært filmet før. Det er ikke tilfeldig at jeg drar til Trøndelag for å filme eksamensfilmen min. Timothy: Biografier, for eksempel, der synes jeg det er mye interessant, da. Og akkurat her følger her en sjelden stillhet. Rødvin og generell snakkesalighet til tross: Ved konfrontasjon med direkte beskrivelse og konkrete planer, er det som om en felles vegring brer seg rundt bordet. Kanskje har de hørt litt for mange i deres posisjon som har deklamert at de skal ut å forandre verden – for så å gjøre alt annet enn det. Og det kan sikkert være en kløktig strategi. Men hvis det glir over i en generell følelse av at ting er bra som de er, er det mer bekymringsfullt. Om jeg spurte om en mer tematisk tilnærming, da: Kunne dere for eksempel tenke dere å lage, la oss si, tydelig politisk film? Sebastian: Hm, ja det finnes ikke i Norge. Timothy: Jeg kommer ikke til å lage den. Sebastian: Ikke jeg heller. Men jeg vil gjerne se den. Men helst vil jeg se filmer der man ikke helt vet hva det er man ser. Noe som overrasker. Tove: Jeg synes det foregår mye spennende innenfor kunsten, jeg da. Og innenfor den eksperimentelle kunstfilmen som faktisk er i ferd med å nærme seg kinofilmen i stadig større grad. Timothy: Jeg har en ekskjæreste som gikk på den danske filmskolen, på dokumentar. Det var veldig kunstlinje. Stemninger. Det kommer mye spennende film derfra. Ok, sagt på en annen måte: Norsk film er rent teknisk på et ganske høyt nivå. Hva skal til for å ta filmen som film et skritt videre? Tove: Mye av makten ligger vel hos konsulentene, de som sitter på pengesekken! Timothy: Se på Dogme, da, det var veldig spennende det som skjedde der. I stedet for å lage ti filmer til femti millioner, sa de: ”La oss lage hundre til fem millioner”. Tove: Og det finnes andre måter å gjøre ting på, andre måter å lage film på. Timothy: Produsere selv, legge ut på Youtube. Men en bra film står nok for seg

selv. Som Reprise, det ville være fint å lage en slik film Sebastian: Hjemme i Sverige er det knapt noen som har sett Reprise. Folk har sett Hawaii-Oslo og DeUsynlige, men ikke Reprise. Det er synd. Tror ikke den fikk distribusjon i Sverige. Jeg husker at jeg syntes den var litt i overkant stilistisk første gang jeg så den. Tove: Mange referanser. Sebastian: Ja. Timothy: Men noe veldig nytt. Og hvis dere skulle se for dere noe tilsvarende nytt? Sebastian: Jeg er veldig avventende i forhold til det. Jeg vet ikke hva som kommer til å hende framover, hva som helst kan skje. Det er spennende. Eller er noe nytt i det hele tatt et mål for dere? Hvis et etablert produksjonsselskap kom og tilbød dere et Saabye-Christenmanus? Timothy: Jeg hadde vært redd for det… men det er jo en stor sjanse, da. Måtte nok gått mange runder med meg selv. Hallvar: Gjør du den type film, kan det gi større kompetanse. Produsentene ser den og tenker… ”Hmm, den var grei…” Sebastian: Jeg tror jeg heller ønsker å få den kompetansen gjennom TV eller reklame. Tove: Spillefilm er større risiko. Timothy: Det er laget fantastisk film basert på bøker. Sebastian: Men originalmanus er virkelig noe som savnes her i Norge. Big time! Tove: Det virker som om det er rekordmange norske filmer som baserer seg på romaner for tiden. Sebastian: Og Filmskolen gjør ingenting for å forandre på det. De har posisjonert seg som den store fortellerskolen, med standardiserte manus i bunnen og regissører som ikke skriver selv. Tove: Det var inntil Unni. Sebastian: Ja, hun startet krigen. Men så har skolens motreaksjon til dette blitt å gå tilbake til et enda hardere og mer stalinistisk regime når det gjelder enkelte regissørers ønske om å skrive selv. Det gjør meg svært urolig. Har dere noe slags ansvar som filmskapere?

Timothy: Vi har ansvar. Selv om du er fyllesyk og det er søndag, kan man se Godard, liksom. Det mangler i Norge. Betyr det at dere ønsker mer intellektuell film? Timothy: Jeg kan sikkert lage noe som ikke er helt A4. Sebastian: Om man skulle lykkes med å skita ur sig en långfilm, så skal den ikke være som å gå inn på Spotify og lytte til Smurfehits. Jeg vil kunne vise den til folk jeg respekterer, uten at jeg skal skamme meg. Men det handler kanskje om at jeg ikke har forstått storheten ved Smurfehits? Hallvar: Jeg vet ikke om jeg liker ordet ”intellektuell film”. Det høres ut som… Hvordan slå på kjernekraftverket… I mørket.

”Ikke en gang om jeg laget en film om små barn som dør, ville jeg hatt det dritt.” Deler dere min oppfatning av at mye er ganske likt av norsk film? Og at det kanskje skyldes apparatet rundt? Sebastian: Det blir fort for konkret. Om du hundre ganger hver dag tvinges til å forklare på en dramaturgisk korrekt måte hvorfor du elsker kjæresten din, så kommer du til å begynne å hate henne. Det skal være en logisk forklaring på alt… Det holder ikke bare å si at du synes hun er fin. Hallvar: Hvorfor lager jeg eksamensfilmen min? Fordi jeg elsker den. Jeg elsker den filmen! Skal jeg være ærlig? Jeg ville egentlig ha sneket meg ut nå for å arbeide videre på storyboardet. Fordi jeg elsker den! Ok, jeg er litt gal som elsker noe som ikke er født, men slik er det! Sebastian: Det er ofte jeg går omkring på skolen og håper at ingen skal spørre meg om hva filmen min handler om. Det kan ødelegge en hel dag. Hallvar: Mine tre beste år, det er det filmskolen er. Og det mest utfordrende er å få folk til å være med. Men når det skjer!? Som

når folk jobber så utrolig hardt på en idé fra meg: Ka faen ha æ gjort!? Akkurat nå sitter fotografen og jobber på storyboardet. I min leilighet. Det er egentlig ganske utrolig! Tove: Men som regissører er det vi som er filmen. Sebastian: Men andre blir den også, i beste fall. Tove: Men vi har ansvaret! Sebastian: Ja, absolutt. Hallvar: Jeg føler meg som en som ha startet noe, jeg… jeg er så glad for at jeg ikke har skrevet en replikk! At jeg og manusforfatteren jobber som én. Det er det som er så fint. Å samle alle de FANTASTISK gode egenskapene og lage en skitbra film. Sebastian: Man vil leve opp til hele sitt teams forventninger. Hva slags følelser har dere nå da, rett før eksamensfilm og skoleslutt? Tove: Det er litt sånn annen hver dag… Hallvar: Helt fantastisk! Sebastian: Det kommer an på når du spør. Hallvar: Kan ha noe med hva slags filmer man lager, å gjøre: Det er ikke så rart at jeg som lager en eventyrkomedie har det EVENTYRLIG MORSOMT. Timothy: Jeg tror du kan lage en komedie, selv om du har det jævlig. Hallvar: Jeg har det i alle fall utrolig gøy. Og hadde ikke gjort dette om jeg hadde trodd jeg ville hatt det dritt. Ikke en gang om jeg laget en film om små barn som dør, ville jeg hatt det dritt. Så er i alle falle én person garantert full tilfredsstillelse. Men vi andre? De fire gir ingen sikre bombastiske svar, og det kan vise seg klokt, for som vi har sett nylig: Tomme tønner skramler virkelig mest. Det som i alle fall er sikkert, er at det beste beviset på hva vi kan vente oss, er de eksamensfilmene som teppet går opp for om noen små måneder. Vi venter i spenning!

2/2010

29


”... hodet mitt er fylt opp og jeg er fornøyd med det. ”

30

2/2010


DEN SISTE KONGEN Alle i Norge, unge og gamle, har et forhold til den runde 73 år gamle mannen med navn Rolv Wesenlund. Sammen med Trond Kirkvaag, Rolf Just Nilsen, Harald Tusberg, Leif Juster og Harald Heide-Steen jr. tilhører han den gamle humorskolen – en utdøende rase. N&D har møtt den siste kongen.

TEKST ANDREAS TYLDEN FOTO JØRGEN GOMNÆS Man blir aldri for gammel til å bli starstruck. I en alder av 31 tok det meg tre uker å ringe Rolf Wesenlund. Tre uker tok det å finne ut hvordan i all verden jeg skulle våge å slå telefonnummeret. Hvorfor? Når man har vokst opp med Norske Byggeklosser og Fleksnes på daglig basis, helt siden man gikk med bleier, er det ikke rart nervene peaker 11 pluss. Det er som å skulle treffe en bestefar man aldri tidligere har møtt. Pissenervøs møter jeg opp med fotograf på et hotell bak Solli Plass i Oslo, ti minutter før avtalt tid. Vi setter oss ned i lobbyen og venter. Jeg hiver i meg en hel pakke med tyggiser, leser over notatene, men får ikke med meg noe som helst. Fotografen prater til meg, men jeg hører ikke et ord. Så dunker han meg i skulderen og hvisker: ”Der kommer han!” Ut fra en dør kommer Wesenlund gående i sneglefart. Han hilser høflig og ber oss vente i fem minutter. ”Jeg må bare drite først”. Hvordan har du det om dagen, Rolf Wesenlund? – Jeg er ikke noe glad i sne og kulde. Wesenlund skifter umiddelbart tema til vær og vind. Ser ned i fanget, vekk fra meg. Alle gamle menn liker å snakke om været. Om et nedsnødd Europa og den danske kysten. Han forteller om huset sitt i Cannes hvor han tilbringer store deler av året, og han forteller om oppveksten under krigen i Horten. Hvorfor har du holdt deg unna rampelyset de siste årene? – Jeg har gjort det jeg skal, og jeg må

tenke meg om på andre måter nå. Det har kommet til et metthetspunkt. Hodet er fullt. Jeg har problemer med husken og forskjellige ting. Det var en som sa til meg; da har du slitt ut hodet ditt. Da må man bare ta det med ro. Er du redd for å bli glemt? – Man må jo regne med at man blir det med åra. Jeg får fortsatt en god del tilbud og forespørsler. Men som sagt, hodet mitt er fylt opp og jeg er fornøyd med det. Du vet, ettersom man blir eldre forandrer man synspunkt på hva man er interessert i.

”Det er andre måter å gjøre det på enn å bruke ordet ”fitte”. ” Wesenlund ser seg rundt i det velstelte rommet med brune panelvegger og lysekrone hengende ned fra taket. Malerier av pene, eldre menn i dress titter ned på oss. Rotaryklubben. Wesenlund forteller om Rotaryklubben som møtes her en gang i uken. Tidligere journalister, eks-operasjefer, gamle kollegaer og andre ringrever. For å diskutere kunst, arkitektur, kultur og andre voksne ting. Jeg tror han glemte spørsmålet mitt. Jeg må ta kontrollen og spør om Wesenlunds skepsis til kontemporær humor. – Det er folk i den bransjen som jobber ut ifra det klassiske mønsteret, på sin måte, men jeg synes det er mye som ikke interesserer meg. Mye unødvendig banning og sånn. Men klart det er moro å følge litt med. Det er

mange som holder på, men ytterst få som vil erkjenne at det er revy man egentlig spiller. Jeg synes det skal være visse begrensninger. Det gjør ikke noe å finpusse språket litt. Det er andre måter å gjøre det på enn å bruke ordet ”fitte”. Er ikke det ganske ironisk siden du selv har vært en riktig så sterk provokatør? – Ja, men jeg har ikke vært veldig sterk. Jeg har holdt på innenfor grenser jeg selv synes er morsomt. Med en av dine kjente figurer, Feriebiskop Fjertnes, kan man nesten si at du forandret synet på det pretensiøse presteskapet her til lands på 60-tallet. Du folkeliggjorde noe som var strengt og opphøyet, en overlegen holdning som kirken hadde hatt til da? – Jeg var ikke negativ til kirken, men det var visse ting som måtte gjøres noe med. Man skal følge med og ikke bløffe med, la oss si, uvitenhet for viten. Du skal være litt interessert i ting også. Prøve å forsvare noen eller noe som er vare for forandring. Er du selv religiøs? – Ja, jeg mener det. Har du alltid vært det? – Nei. Da jeg var liten pleide jeg å irritere bestemoren min, som var streng kristen, og da skjønte jeg ikke så mye av det. Wesenlund humrer forsiktig og det er mer enn tydelig at mimremaskineriet er i gang. Han forteller om de utallige sjømannskirkene han besøker hvert år og hans årlige 17. maitaler verden rundt, og sin ukjente halvbror fra Australia. Reisehistoriene renner ut av mannen. Jeg begynner å kjede meg og må ta kontrollen. Igjen.

2/2010

31


”Vi drakk gjerne mer enn vi klarte å skrive ned.”

Vi må snakke om Wesensteen. Dere var jo med på å revolusjonere ikke bare norsk humor, men også TV. – Det var jo der det hele startet. Harald (Heide-Steen jr. Journ. anm.) var egentlig en teknisk mann på NRK. Han gikk ned fra sin regikrakk, jeg var tekstforfatter. Det var sånn det begynte. Fjernsynets barndom fylte oss med en forventning om hva som skulle skje. Man kan si mye pent om originalfjernsynet, men det ble ganske tråkig etter hvert. Det måtte komme noe. Noe måtte skje. Vi drakk gjerne mer enn vi klarte å skrive ned. Men det ble resultater av slikt! Ha ha. Det var en del rock’n’roll på dere i gamledager? – Ja du vet, vi begge hadde jazz som bakgrunn.

Hvorfor har ikke Norge klart å lage en eneste morsom film siden Norske Byggeklosser (1972)?! – Det er nok forbundet med en forestilling om at hvis det skal være film, så skal det være alvorsfilm. Det har vært altfor mange alvorsfilmer. Det er et veldig lite marked, vet du, og greia går ut på å skape noe som får internasjonal oppmerksomhet, og det er veldig sjeldent det skjer. Men nå er det også pinlig mange norske filmer som ikke blir sett av noen. Sånn er det bare. Noen får bra kritikk, men det er jo uansett ingen som har lest dem heller. Kommer du til å spille i en film igjen? – Nei. Du er helt ferdig med det? – Ja, jeg tror det. Det er ikke så uvanlig i

”Jo da, det er mye jeg kan glede meg over, men så kommer det øyeblikk der jeg føler at ”dette fikser jeg ikke i det hele tatt”. ” Say no more. Hva hadde Wesensteen-sketsjer handlet om i dag? – Jeg tror de hadde handlet mye om de samme tingene som da. Det er mye som ikke tenner meg av ny-humor. Jeg klarer ikke fordra banning. Det er enkelt og billig. Jeg ser på det vennlige ansiktet med briller hengende over nesetippen, og jeg lurer på om han husker hva vi snakket om kun få minutter tidligere. Han har et godt poeng, dog. Ser man på vår tids virkelig store humorgenier som Jerry Seinfeld og Richard Gervais finner man lite ”fitte”, ”kukk” og ”faen” i manuskriptene. Hva mener Wesenlund om disse herremennene? – Jo da, det er mye jeg kan glede meg over, men så kommer det øyeblikk der jeg føler at ”dette fikser jeg ikke i det hele tatt”. Det kan være bra, men ikke helt etter min smak. Blir man mer konservativ med alderen? – Absolutt. Man merker det når man går oppover i årene. Ting man synes var veldig bra før blir nå litt sånn, njææ… 32

2/2010

den bransjen her at folk går lei. Wesenlund svarer sparsommelig på spørsmålene, men skravla går i hundre om sjømannskirker, huset i Cannes, en by han ikke husker navnet på, en politiker han heller ikke husker navnet på, Lofoten, hans ukjente halvbror i Australia og Rotaryklubben. Jeg klør i fingrene etter å snakke om Marve Fleksnes; Lagerarbeideren, bedreviteren, kverulanten. Skandinavias mest suksessfulle TV-karakterer i moderne tid. Er du lei av han? – Neida! Det som er moro er at jeg fortsatt får brev fra ungdom og barn. Vi traff tydeligvis spikeren midt på hodet, selv om vi var i veldig tvil hvordan vi skulle lage denne karakteren. Jeg husker for eksempel godt at det kunne blitt et problem med rare klær. Rare klær? – Vi ville ikke ha rare klær på Fleksnes! Det hører ikke med, for se deg rundt nå, hvordan ser folk ut her? Jo, de ser sånn og sånn ut. Fleksnes skulle ikke være revy, det skulle være helt naturlig. En helt vanlig person. Men

folk syntes også det var fryktelig gøy. Alminneligheten, den lille hatten og greier. Merkelig nok. I det jeg virkelig begynner å kose meg og bli varm i trøya, begynner Wesenlund å snakke om Lofoten. Igjen. Jeg skyter inn spørsmål ved første og beste tankepause. Jeg har en venninne som har tatovert et portrett av Fleksnes på armen. En annen skal døpe sønnen sin Marve. Hva er det med denne karakteren som får generasjon etter generasjon til å falle pladask? – Det må vel være noe man kjenner igjen. Var – eller er – det noe av deg i Fleksnes? – Nei, jeg tror ikke det. Men jeg har bodd i både småbyer og storbyer og funnet ut mye om karakterer og personligheter, så jeg tror som sagt at folk kjenner igjen noe i Fleksnes. Folk kan kjenne seg igjen i formuleringer som ”og det var?!”. Man kan godt si at han på en måte driter seg ut på grunn av uvitenhet, men han argumenterer sterkt og tror han har greie på ting. Sånn kan mange mennesker være. Du har vært både jazzmusiker (klarinett) og jazzjournalist for NRK. Finnes det en sammenheng mellom jazz og humor? Dynamikk, timing, temaer, improvisasjon. – Helt klart. Bare se på Woody Allen. Han spilte også klarinett, faktisk. Jeg har hørt han flere ganger da han fortsatt var helt ukjent. Det har vært mye å hente fra jazzen. Da lurer jeg på, hva skal egentlig til for å være morsom? Er det noe man er født med, eller kan man lære seg å bli morsom? Noen ganger er jeg litt usikker på om folk ler av meg eller med meg. – Jeg tror nok man må ha det som legning. Derfor var det jo veldig lett å treffe Harald, fordi vi holdt på med de samme tingene og hadde den samme humoren. Du vet, det er interessant å leve. Det er der man finner humoren. Jeg håper jeg får med meg noen år til. Det håper jeg da! – Man vet aldri. Plutselig slår det til. Tenker du mye på det? Tenker du på døden? – Harald savner jeg sterkt, det er så nært… Wesenlund begynner å mimre Harald. Ser ned i fanget og retter på buksene sine.

Han er ytterst ærlig og åpen. Munter, men med en stemning av melankoli og tretthet. Mannen har levd et langt og innholdsrikt liv. Vi lar den ballen ligge. Han ser opp igjen. Vi har god øyekontakt nå.

”Jeg finner heller på banneord selv. ” Du er veldig engasjert i seniorsaken. Men hva med de unge? Hva vil du si til dagens ungdom? – Ja, man kan begynne med å si at de fleste blir gamle, så man kan godt bare innfinne seg med det. Men man må gjøre det selv, finne en variant av livet som treffer en. Men det er veldig farlig å være sikker på at man har funnet sannheten, bare fordi man er i en spesiell aldersgruppe. Men jeg må si at de jeg har møtt opp gjennom har vært veldig hyggelige. Er det noe du er flau over eller angrer på? – Det kan vel alltids være ett eller annet, ting som har gått gærent, men etter hvert får man jo en viss rutine slik at man gjør og velger ting riktig. Men jeg vil ikke ha noe banning. Det er for billig å si faen til alt. ”Faen i helvete”, og sånn. Svenske er spesielt fæle til å banne. Jeg finner heller på banneord selv. Oh du hellige jul? – Ja, ha ha! Selvfølgelig! En ting hele Norge lurer på: Hva er greia med røde sokker? – Tilfeldighet, egentlig. Jeg sa en gang at jeg er så glad i røde sokker. Da jeg fylte rundt år, husker ikke når, fikk jeg 150 par røde sokker. Jeg finner dem overalt hjemme. Da har jeg ikke flere spørsmål. – Var det alt? Spør meg gjerne om noe mer, altså. Har god tid, jeg. Hvilken vei skal du, forresten?


DEN ORIGINALE FILMKLUBBEN ER TILBAKE! I NATT&DAGs FILMKLUBB kan du være med på eksklusive gratisvisninger og førpremierer på kinoer og i utvalgte lokaler. Se storfilmer, ukjente filmer, gamle schlagere, konsertfilmer, bannlyst film, blåfilm, stumfilm, dokumentar og alt i mellom. Filmklubben er gratis. Det eneste du behøver å gjøre er å møte opp (første mann til mølla). I første omgang vil det dreie seg om Oslo og omegn. Over tid vil vi kjøre full pupp i både Bergen og Trondheim. I tillegg til DVD’er, gratisvisninger og førpremierer, vil du som medlem i NATT&DAGs Filmklubb få faste oppdateringer på hva som skjer i filmverdenen.

GÅ INN PÅ WWW.NATTOGDAG.NO/FILMKLUBB OG MELD DEG PÅ, OG VÆR MED I TREKNINGEN AV 100 DVD´ER!


TDF Thirst/imgLoud 241x360mm N&D_Layout 1 03.02.10 09.14 Side 1

RESENTERER

EP TOUR DE FORC

: A R F O N I K PÅ R A U R B E F . 12 mble guitar gods asse as le b em tr ill w Mortals rock 'n roll film. le b ka ar m re is for th porter - Hollywood Re age, Jack gether Jimmy P to s g n ri b d u of Lo It Might Get men tell stories ax e th g in tt le e, dg ings. White, and the E gs, and upbring ine their bands, son York Magaz - New

fra regissøren En vampyrfilm dy Vengeance av Oldboy og La

: A R F O N I K Å P 5. MARS ook's rich tor Park Chan-w ec ir D y! or st ve A mad lo ature work yet! craziest, most m e

- TIME Magazin

est,


”Det er jo det som er kunsten for filmregissøren: Poet og general på én gang. Jeg har hørt de merkeligste rykter.”

TOTUSENOGTRIER September 2006: Det var da det begynte! Men hvor fortsatte det egentlig? TEKST GAUTE BROCHMANN FOTO ANTON SOGGIU Alle som har sett Reprise vet at ung suksess er et tveegget sverd; at kunstens kors kan være tungt å bære. Og etter tre og et halvt år med tilnærmet taushet er det med en viss spenning vi kontakter Joachim Trier. For å høre hva som egentlig fulgte i kjølvannet av debutfilmen – og hvor kursen er staket ut videre. Og for å – med det samme – slå hull på antydningen innledningsvis: Det er ingen hulbrystet og merket poet som har gravd seg ut av hiet for å møte meg på Lorry, tvert imot: Joachim fremstår som et oppkomme av vitalitet; fast i blikket og offensiv i retorikken. En mann med grep om egen fremtid, viser det seg snart. Men la oss begynne med da det begynte: September 2006, Reprise slippes på kino i Norge. Hva skjer etterpå? – Vi hadde laget det jeg ser som en personlig norsk film – men med mål om internasjonal distribusjon, det innrømmer jeg gladelig. Samtidig som dette var produksjonen til meg selv og en vennegjeng uten så mye kunnskap om bransjen, og jeg ble kastet veldig ut i det. Reprise ble en slags festivalhit; vi vant for beste debut i Toronto, før det bar videre til Sundance, og plutselig fikk vi en respons og en kred fra miljøet som vi ikke hadde drømt om. Toppanmeldelser i New York Times. Robert McKee brukte oss i undervisningen. Og jeg tenkte, ”Faen, hva har vi gjort feil, det var jo akkurat ham vi ikke tenkte på da vi skrev manus!” Men samtidig var det veldig kult, vi nådde ganske langt ganske fort. Hva førte all viraken til? – Mye presse og mye reising. Reprise hadde sikkert bedre besøk på Manhattan enn hele Norge til sammen. Og jeg var glad og stolt over å få være med og holde på med det, men ble samtidig sittende litt fast i lanseringsarbeidet. Etter Sundance hadde jeg fått amerikansk agent, og jeg skjønte snart at det viktigste med dét, er å få noen til å sile materiale. Jeg leste sikkert 70 manus, og det er ikke meningen å høres blasert ut når jeg sier at jeg ikke ville gjøre noen av dem. Det er ikke slik at de ikke er gode nok for meg; en

dag, når jeg er mer erfaren, vil jeg nok gjøre noe slik. Men nå skal det være manus jeg har vært med på å skrive. Betyr at du har et nytt hjertebarn på trappene? – For å ta det kronologisk: Jeg sa nei til flere filmer i tiden etter Reprise, fordi… det ikke føltes riktig for meg. Og det er viktig å poengtere at bransjen er helt annerledes nå enn det den var i 2007, i og med at finanskrisen rammet den amerikanske filmindustrien veldig hardt. Miramax, for eksempel, er vingeklippet og flyttet fra New York til LA. Og alle de store studioenes avdelinger for mer eksperimentell film, som Paramount Vantage med No Country for Old Men og There Will be Blood, er ganske enkelt avviklet. Det er et helt annet klima der borte nå. Men du har et manuskript som nærmer seg produksjon? – Ja. De siste halvannet årene har jeg og Eskil (Vogt, medforfatter på Reprise-manuset. Red.anm.) nesten bare skrevet. Shit, det tar tid! Jeg har hørt de merkeligste rykter mens vi holdt på, for eksempel at jeg gjør så mye reklamefilm. I wish! Eller ”Ja, han har visst skrivesperre!” Faen, hva er det!? Jeg hadde 200 reisedøgn i året! Men nå er manuset ferdig, og vi har fått veldig gode tilbakemeldinger. Men altså ikke norsk denne gangen? – Nei, da vi begynte på filmen følte vi at vi hadde en idé som passet bedre som en amerikansk østkystfortelling, og da vi faktisk fikk sjansen, hadde vi lyst til å prøve oss der borte. Jeg var veldig nysgjerrig på bransjen i utlandet på det tidspunktet. Men jeg merker mer og mer en lyst til også å lage norsk film igjen. I den nåværende situasjonen ligger forholdende veldig godt til rette for fri kunstnerisk film her hjemme. At det nå er vi som regissører som må ta ansvar og gripe muligheten som er her! Hva er følelsene dine i forhold til gamlelandet sånn i det store og hele? – Jeg synes det pågår en filmdebatt i Norge jeg ikke kjenner meg igjen i. Hvor er de estetiske eller håndverksmessige diskusjonene om hva god film er? Man kan mistenke at det i mangel av en tradisjon for å diskutere visuell estetikk, dukker opp mange pragmatiske, kvasi-diskusjoner. Ofte om kvantifiserbare ting

som publikumstall, og kjønnfordeling. Eller hva filmene skal gjøre for samfunnet vårt i en politisk forstand, nærmest av nyttehensyn. Hvor er diskusjonen om filmen som film!? Rombehandling, blikk… men fuck it, mitt debattinnlegg er filmene mine. Jeg opplever en annen tilnærming hos deg enn hva tilfellet er hos mange andre norske filmskapere, en mer intellektuell og reflektert holdning til mediet. Hvordan arbeider du? – Da jeg var yngre drev jeg og skatet samtidig som jeg filmet mye, super 8 og video, så det har vært der hele veien. Da jeg ble eldre og traff folk som var opptatt av bøker og musikk på en annen måte, hadde jeg allerede bestemt meg for å begynne på filmskole, så jeg har ikke noen akademisk bakgrunn i så måte. Og intellektuell? I filmen tror jeg det er en formmessig sammenheng mellom fornuft og følelse. Jeg vil si at skillet mellom det intellektuelle og følelsene, ehm, dekonstrueres – i mangel av et bedre ord. Ser du deg selv som kunstner? – I klassisk forstand: Absolutt! Ikke det at jeg går rundt og vifter med en fane, men jeg er ikke jurist eller lege. Så innenfor det segmentet, i alle fall; ja. Men det handler om en form for prosess. På National (Filmschool, England, Red. anm.) var det det erkebritiske, sosialrealistiske som gjaldt og jeg ble sett som en sånn arty-farty. Jeg var veldig mot den realismen deres da, men er mer for den nå. Jeg jobber jo på et slags relasjonsdrama, men prøver å gjøre det på en måte man ikke har sett før; vise følelser, vise tenking, på en ny måte. Et forsøk på å sette realistisk skuespill sammen på en uventet vis, kan man kalle det. Snakker du om den nye filmen din nå? Hva slags film blir det? – Vi befinner oss nord for New York, et samtidsdrama, fokus på familien, litt sånn opp allyen til The Ice Storm. Ikke reprise av Reprise, altså? – Det blir mer som en vei videre. En blanding av en nær, gjenkjennelig form for realisme, men med en mer eksperimentell fortellerform. Vi prøver å komme tettere på karakterenes tenkning gjennom tydelige forteller valg. Reduktiv hverdagsrealisme som et mål i seg selv, det kjeder meg. Jeg prøver

å fange følelser og sinnstilstander gjennom bilder som peker utover seg selv. Kan du si noe mer konkret om hva slags film dette blir? – Jeg kan ikke snakke om skuespillere og budsjett og slike ting før alt er på plass, og det å pitche filmen? Man håper å gjøre noe mer enn det man kan si med to setninger. Vi slet med det i hele prosessen med Reprise også: ”To unge forfatterspirer, den ene blir gal… og gjesp!” Det er ikke intrigen og plottet som nødvendigvis er filmens essens. Jeg og Eskil skriver ganske omstendelige manus med mye regi. Og det er også tilfellet med den nye filmen, jeg hater å redusere filmen til de to linjene med pitch som man blir bedt om. Jeg synes kanskje det var denne faktiske kompleksiteten i en i seg selv enkel og likefram historie, som varR Reprises største styrke. Hva synes du selv om filmen i dag? – Jeg er stolt av det vi fikk til, den filmen oppfylte, nei, egentlig gikk forbi, mange av mine drømmer. Men jeg har ikke selv sett filmen i sin helhet siden premieren i Oslo, og gleder meg veldig til å lage en ny. En ny film som kommer etter tre og et halvt års reise gjennom det du så poetisk kaller ”Livets Filmskole”. Hva har du lært? – I film har man på en måte en hel maskin som er penselen din, og jeg opplever at mange unge regissører blir intimidert av denne maskinen. Og det er flere måter å deale med det på. Ta folka bak Farvel Falkenberg: De har funnet opp sin egen lille maskin. Som fungerer fint for dem. Men om man vil ha mer scenografi, effekter, da trenger man en større maskin, og jeg mener at man kan gjøre den personlig også. Se på Kubrick: Han tok den aller største maskinen og gjorde den aller mest personlig. Og det er derfor vi elsker ham. Det er jo det som er kunsten for filmregissøren: Poet og general på én gang. Og har du blitt enda dyktigere på det siden sist? – Skal vi se… det er jo faget mitt, det jeg driver og trener meg i, så, i all ydmykhet: Ja.

2/2010

35


NATT&DAGS JULEFEST FREDAG 4. DESEMBER 2009 - PROSJEKTSKOLEN

NESTE NATT&DAG FEST: OSLOPRISEN 11. FEBRUAR - MÅNEFISKEN

Hybel.no - Norges største formidler av hybler og bofelleskap. Helt gratis! 2/2010

37


HILDE, 22 ÅR Ernæringsstudent på Ryes – Mastering the art of girls - hottubs.beauty & hygge aka french pizza.

SISSEL, 26 ÅR Frisør på Ryes – A Night In New York.

LEIF, 27 ÅR Livsfilosof på Ryes – Nyte Megselv.

KINE, 30 ÅR Markedssjef i Norwegian på Ryes – Dilemma.

KRISTOFFER, 31 ÅR Regissør på Ryes – En tid for alt.

ANNIKEN, 27 ÅR Medisinstudent på Mono – En Engel Iblant Oss.

ELINE, 29 ÅR Arkitekt på Mono – Forviklinger.

TAYLOR, 26 ÅR Student på Mono – Jai spracker ikke norsk.

HVA ER TITTELEN PÅ FILMEN OM DITT LIV?

ANDERS, 25 ÅR Treningsinstruktør på Café Sør – Flum.

HELENA, 20 ÅR Kundebehandler på Café Sør – Den Eviga Jakten.

AV: ERIK ANDRÉ NES

EMIL, 21 ÅR Student ved KHIO på Café Sør – Crazy 88.

MOHAMED, 29 ÅR Assisterende kjøkkensjef på Café Sør – God exists for a reason!

SOPHIA, 20 ÅR Kundebehandler på Café Sør – The Holiday.

KARINA, 20 ÅR Platekompaniet-medarbeider på Revolver – Mr.Bean and The City.

CECILIE, 20 ÅR Kafemedarbeider på Revolver – Vinden var min beste venn til de tunge stener besudlet mitt hjerte. Jeg flyr aldri igjen.

ODA, 20 ÅR Student på Revolver – Syv Bibler På Skrå.

Hybel.no - Norges største formidler av hybler og bofelleskap. Helt gratis! 38

2/2010


Fra

Oslo - Trondheim Oslo Bussterminal Gardermoen Hamar Brumundal Moelv Lillehammer Øyer Fåvang Ringebu Vinstra Kvam Otta Dovre Dombås Oppdal Berkåk Lundamo Melhus Klett Heimdal/Tiller Trondheim

49,TRONDHEIM LILLEHAMMER

OSLO STAVANGER KRISTIANSAND

Gratis trådløst internett om bord

Oslo - Kristiansand - Stavanger Oslo Sjølyst Lysaker Høvik Drammen Fokserød Torp lufthavn Skjelsvik Kragerø Risør Fiansvingen Arendal Grimstad Lillesand Dyreparken Håneskrysse t Bjørndalssletta Kristiansand Mandal Vigeland Lyngdal Kvinesdal Flekkefjord Moi Mulighet Egersund for kjøp av billetter på bussen Ålgård på de faste holdeKongeparken plassene med kort/kontant Sandnes Stavanger Fast holdeplass fra Oslo Fast holdeplass fra Stavanger og Kristiansand

God benplass og justerbare seter Alternative seteløsninger Automat for mat og drikke WC og 220 volt

For bestilling og ruteinformasjon:


Kjøp en Mac

- få Microsoft Office til 749,Normalpris 1499,-

+ Du sparer 50% på Microsoft Office Student/Home

Hele februar får du Microsoft Office Student/Home til kun 749,- når du kjøper en Mac hos Humac. Tilbudet gjelder i alle våre butikker samt på shop.humac.no. Skal du bruke Microsoft Office til kommersiellt bruk må du kjøpe Microsoft Office: Mac 2008 Business Edition til 4.999,-. Stikk innom i dag!

Vi er din lokale Apple-ekspert. Drammen: Bragernes Torg | Oslo: Dronning Mauds gt. | Oslo: Oslo City, 4.etg | Oslo: Ullevaal Stadion | Ski: Ski Storsenter www.humac.no | shop.humac.no | Tlf: 23 40 70 00


Kom inn og møt Mac. Den ultimate PC-oppgraderingen. Vurderer du å skaffe deg ny PC, er tiden inne for å ta en titt på Mac. Våre Appleeksperter viser deg alle grunnene til at Mac fungerer så bra til det du gjør hver dag. De hjelper deg også med å overføre alle PC-filene dine til en ny Mac.* Stikk innom Humac, og finn ut hvorfor en Mac er den ultimate PC-oppgraderingen.

© 2010 Apple Inc. Alle rettigheter forbeholdes. *Gjelder ved kjøp av Ready to Go Silver eller Gold. Vi forbeholder oss retten til to dagers behandlingstid ved kjøp av Ready to Go.


21 FANTASTISKE DESTINASJONER MED RYANAIR FRA OSLO TORP OSLO

GLASGOW (PRESTWICK)

(TORP)

EDINBURGH

DUBLIN LIVERPOOL

BIRMINGHAM

BREMEN

LONDON

DUSSELDORF

(STANSTED)

(Weeze)

FRANKFURT (HAHN)

LODZ KRAKOW

PARIS (BEAUVAIS)

MILAN (BERGAMO)

BOLOGNA GIRONA

MARSEILLE (MP2)

PISA

(BARCELONA)

ALICANTE

ALGHERO

ROME (CIAMPINO)

TRAPANI

DU SLIPPER PARKERINGSPROBLEMER OG LANG VENTETID. DU KOMMER TIL EN MODERNE OG EFFEKTIV FLYPLASS, MED STADIG FLREE REISEMÅL. HUSK AT ALLE NSBS TOG PÅ VESTFOLDBANEN STOPPER NÅ PÅ TORP!


”I India har vi to religioner – cricket og Bollywood.”

72 TIMER I BOMBAY – THREE IDIOTS IN MAXIMUM CITY

NATT&DAG dro til landet med en gud for hver hobby, flest misse-titler, dobbelt så mange blinde som det er nordmenn, og en filmindustri som kan velte staten. NATT&DAG møter Bollywood. TEKST FORSBERG / HAUGSGJERD / FALKENBERG Den minst treffende betegnelsen på et land som India er ”den mystiske annerledeshet” som enhver new-age-

HINDI DU MÅ KUNNE I motsetning til i Kina og på Lille Saigon, kommer du langt med å kunne lese og skrive engelsk i India. I hvert fall om du holder deg unna folk som ikke snakker engelsk. Allikevel finnes det noen særindiske ord og vendinger som stadig dukker opp, også i engelskspråklige aviser. Vi har plukket ut de mest relevante: Rupee – Disse monopolpengeaktige sedlene med bilder av Gandhi på er verdt cirka en åttendedel av norske kroner.

frelst skriver stort i sprittusj over hele det vidstrakte kartet. En ovenfra-og-ned-holdning fordekt i den grenseløse lidenskap for det ”østlige andre”, hva enn det skulle være. Det er selvsagt et land det går an å forstå. Folk er folk selv om de spiser curry, går barbent og

Chawl – Blokkbebyggelse typisk for Bombays fattige strøk. I 4-5 etasjer med felles latrine og lite eller intet privatliv for beboerne. Masala – Direkte oversatt betyr det noe slikt som ”kryddermiks”, men termen brukes like ofte for å beskrive det vi gjerne kaller Bollywood-film. Masala Movies er indernes egen betegnelse på de typiske happy-go-lucky-historiene med håpløs romantikk, malplasserte sang- og dansesekvenser og overlykkelig slutt som

hovedingredienser. Lakh – En særegen indisk betegnelse som ganske enkelt betyr 100.000, og som tilfører den daglige skumlesningen av engelskspråklige aviser en aldri så liten dose algoritmisk hjernetrim. Crore – 10 millioner på hindi (se: Lakh). Gora – Dette sør-asiatiske adjektivet betyr egentlig ”lyshudet”, men brukes generelt til å beskrive alle typer vestlig utseende mennesker. Goonda – Indiske gangstere,

blir reinkarnert som en grønn papegøye. Når det er sagt, vi innser selvsagt våre begrensinger og gjør disse åpenbare for leseren med en gang. Vi dro til India og Bombay med de kontaktene og den kunnskapen vi hadde: det var ikke all verden om Bollywood,

som oftest med base i Bombay, Dubai eller Karachi. Gjerne med et ufortjent godt rykte kontra balkanbrødre, yakuzaer og HA-bikere (se: tekstboks om Dawood Ibrahim). Baba – Betyr noe i ballparken av ”farsskikkelse” på et par hundre språk – fra Indonesia i øst til Algerie i vest, og indere er spesielt glade å klistre dette ærefulle pre-/suffikset på sine kjæreste patriarker. Såkalte ”hellige menn” er heller ikke snaue med å grafse til seg denne betegnelsen når de fin-

men vi kan dog litt om film. Det var ikke all verden om Bombay, men vi kan da litt om mennesker. Vi har skrevet det slik vi opplevde det. Tre gutter i Bombay, tre dager, og tre forsøk på denne tilværelsen i noe annet.

ner det for godt. Brahmin – Du kan bruke et helt liv på Wikipedia uten å fullt ut forstå Hinduismen, kastesystemet og hva Brahmin egentlig betyr – eller du kan nøye deg med dagligtaledefinisjonen av ordet: Folk med jævla mye penger og utdannelse. N.R.I. – Non resident indians er et begrep som stadig dukker opp i avisene om utvandrere fra moderlandet som gjerne har tjent seg en crore eller to på gründervirksomhet i USA eller England. Et segment

som kanskje ikke alltid blir like flatterende fremstilt i indisk populærkultur. Driver – En kar som alltid sitter i bilen og kjører deg rundt til enhver tid, hvor enn du skal. Som aldri sover, som alltid er i godt humør, som digger hamrende tysk goth-techno og elsker passasjerenes rablende LSD-snakk på hjemreisen fra shady nattklubber. Kokker har kasseroller, drivers har tuting. Koster rundt 1000-rupeelappen for et døgn, regn ut hvor billig det er selv (se over).

2/2010

43


Mototpsycho

Omar Quareshi Leopold Café

DAG 1 Vi ankommer Bombay via Sea Link, en hypermoderne snarvei av en bro tvers over de dype vikene som rammer inn byen, og det er én setning som surrer i tankene; ”om sangen blir en hit, er filmen mest sannsynlig en suksess”. Vi snakker verken om Kristian Valens musikkarriere eller filmatiseringen av norsk black metal, men om læresetningen Tapas Sen, vår link mellom ambassadegettoen i Dehli og Bollywoods vugge på Indias vestkyst, skjenket oss før avreise.

Moonlight Oz

– Det er visse saker vi ikke tar i, som er tabu, og fordi vi er multietniske har vi uheldigvis blitt mindre tolerante. Før kunne man tulle med guder, men nå er det ikke mulig. Religion er no-no. Vi har mange humorister og mye humor, men den må være politisk korrekt. Vi har for eksempel ingen stand-up-komikere, det er forbeholdt private fester, men på TV? Gud, nei! Mesteparten av humoren er slap stick. Tapas forteller om hvordan utviklingen i

”India er en nasjon uten humoristisk sans. Vi bruker ikke bikinier laget av flagget vårt.” Tapas, programdirektør for Bollywoodradioen Mirchi med 50 millioner lyttere, takket med glede ja til å avse et par timer for å hjelpe oss med å forstå hva Bollywood er. Ironisk nok ligger en pre-programmert CD og ruller ut en vestlig velkomsthilsen, signert Nelly, over de 18 høyttalerne som presser oss ned i beige airconditionede skinnseter. ”One-touch sunroof (”BOOP!”) leave it alone, Hoes see it, can’t believe it. It’s goin back on it’s own” – når vi svinger inn på Marine Drive, et Crocket’n’Tubs-Miami-scenario: Milelang strandpromenade med romantiske tosetere for hver tjuende meter, som skuer utover det indiske hav, og den lave sola har et naturlig filter Polanski hadde ofret et gatebarn for å få hendene i. Den norske generalkonsulen har sendt sjåføren sin for å frakte oss fra Chhatrapati Shivaji INTL til sydspissen av Bombay, The Gateway of India. En Mercedes 600 SL V12 med nok knapper og finesser til at det faktisk kreves en introduksjon fra skjermene i nakkestøttene på setene foran. Over-the-top har festet seg i vokabularet vårt, et uttrykk som mister sin betydning for hvert sekund i Incredible India – landet med en CNN-reklame som blekner for virkeligheten. Tapas Sen har gitt oss et bra utgangspunkt og skaffet avtaler med Omar Quareshi, redaktør i Zoom, en TV-kanal som dyrker Bollywood, og Madhur Bhandarkar som er prisvinnende regissør og en av de litt mer kontroversielle på det kommersielle markedet. 44

2/2010

India de siste tiårene har preget indisk film og TV, at filmene har gått fra drømmende kjærlighetshistorier som fungerer som en flukt fra virkeligheten, til de siste årene å omhandle smalere temaer som homoseksualitet og utroskap, men at det er vanskelig for en film å gjøre det stort om den er kontroversiell. – De indiske sosiale strukturene er veldig kompliserte. Vi har ekstremt rike mennesker og ekstremt fattige. I Bombay kan du for eksempel gå ut av et hotell, som er bedre enn de fleste fem stjerners hoteller i Vesten, og spasere rett inn i en slum. De er hundre meter fra hverandre. Så du har to, nesten tre, helt forskjellige verdener separert fra hverandre av, jeg vet ikke hva, bare hundre meter med ingenting. Så problemene er heterogene. La meg gi et eksempel; i USA er samfunnet veldig homogent. ”Alle” går i jeans, alle snakker det samme språket, alle vet hva hamburgere og pizza er. Det er også en stor spansk kultur, men fortsatt et veldig homogent samfunn. I India har vi tjueseks forskjellige språk, men det er ingenting; bare hindi har over femti forskjellige dialekter som jeg kan ha problemer med å følge. Havutsikten klippes bort og vi står stille mellom høyhus, rikshaws, bulkete taxier og hele casten til Lagaan (se: Amir Kahn) som vasker klær, spiller kort, røyker, spiser mat, sover og generelt sett lever landsbylivet mellom Zara, bensinstasjoner, hotell og kontorlokaler. – Ta Slumdog Millionaire, den omhandler

Rusa slanger

tiggere og hvordan barn blir lemlestet for at mafiaen skal tjene penger. Det hadde ikke fungert som en kommersiell historie for noen år tilbake. Folk bryr seg ikke om tiggere når de nesten ikke har noe selv. Hvordan kunne jeg bry meg om du hadde spist, når jeg ikke hadde spist selv? Og barnerettigheter... Ingen visste hva barnerettigheter betydde. Alle indere ser på tidene vi lever i nå som veldig spennende. Før, om jeg ville ha en telefon i huset var det en ventetid på fem år, nå er det tre selgere som ringer meg hver dag og spør om jeg vil ha en telefon. Om noen måneder passerer vi 400 millioner solgte mobiltelefoner. Det tilsvarer hele Europa. Og filmbransjen er en refleksjon av dette. Svarte solskjermer ruller opp langs sidene – sjåføren ønsker å skjerme oss fra gateselgerne på et kommende lyskryss. Akkurat nå hadde det ikke forundret oss om Buddy plutselig begynte å spilles av på nakkestøttene, og eieren av bilen hadde kledd Axel Hennie i sari og fått han til å hilse oss velkommen med ordet ”Namaste”. – Mange hater meg for å si det, men det er et uttrykk jeg ofte bruker: India er en nasjon uten humoristisk sans. Vi bruker ikke bikinier laget av flagget vårt, og vi gjør ikke narr av politikerne våre som ”Bush is an Asshole”, eller andre titler jeg så da jeg sist var i USA. Vi overstyrer solskjermene og møter igjen det indiske hav da den siste viken er passert. Det ene storslåtte bygget etter det andre. Funkis, viktoriansk, nymoderne og spøkelseshus dratt ut av Disneyland Paris. Indias skjødesløse kvinne i vest hviler håndflatene sine ved havkanten – med neglelakk fra gårsdagens fest – balkonger og fasader som skjuler noen av verdens mest påkostede leiligheter bak flasset murpuss og eksoslakkerte vindusflater. Det er Rent Act vi snakker om, en god intensjon for femti år siden har nå låst eiere og leietakere i over 20.000 bygg i en kompromissløs drakamp som ser ut til å løses først om tauet ryker. Vår endestasjon er både resultat av, offer for og symbol på en annen drakamp: Taj Mahal Palace and Tower står majestetisk ved The Gateway of India. Ferdigstilt av Jamsetji Tata i 1903 som et verdig bygg for Bombay og en albue i siden til britenes ”whites only”-hoteller. Vi ble først oppmerksomme på

bygget gjennom medienes dekning av terrorangrepet den 26. november 2008, da en tre dager lang kamp tok flere hundre menneskeliv, og bilder fra områdene rundt hotellet i Colaba ble sendt over hele verden. Det vi ikke så var historiene i etterkant; hotelldirektøren som ble tvunget til å se kona og barna bli henrettet foran seg, for så å måtte leve med hendelsen, men på tross av alt bestemte seg for å gjenåpne hotellet etter bare noen uker. Vi sjekker inn i lobbyen der fire menn med Kalashnikover skjøt alt som rørte seg, bestiller en ekstra seng til dobbeltrommet, og blir stående som tre idioter og forklare hvorfor vi bare har penger til ett rom når vi ønsker å bo på Taj. Den raske gjenåpningen av hotellet skyldes mer enn en standhaftig direktør. Bombay og India opplever at bomber går av månedlig, ett eller flere steder i landet, noe som i forhold til folketallet kanskje ikke er like oppsiktsvekkende, men det gjør utvilsomt noe med måten samfunnet reagerer på terror på. 26/11/08 tok det politiet, militæret og brannvesenet ett døgn å respondere på deler av angrepene. Først ble det spekulert i om det var et gjengopprør, ettersom det er et kjent fenomen at lederne øverst i undergrunnshierarkiet tar lunsjene sine på hotellet, men da dette ble avkreftet kom det nye hinder på banen; de hadde ikke klarering, hvem hadde ansvaret og hvem skulle lede motangrepet? – noe som resulterte i at hotelldirektørens kone og barn, og mange andre gjester som hadde klart å sperre seg inne på rommene, ble overmannet av terroristene før myndighetene klarte å uskadeliggjøre de. Det er Maximum City på sengekanten etter en sen middag ved blodbadet i hagen bak hotellgården. Suketu Mehtas fortelling om Bombay som viser noe av kompleksiteten i byen vi står ovenfor; at folk velger å bo i slummen i stedet for i nye leilighetsbygg, fordi det er mer sosialt og åpent enn i bygg hvor man er adskilt av tykke vegger og låste dører, at det parallelt med å være et av verdens mest religiøse land, også er et av de mest sekulære, og at de største og mektigste heltene i samfunnet befinner seg på cricketbanen eller foran kameraet i den kanskje aller største religionen: Bollywood.


...?

Det er mange ting du kan bekymre deg over HVOR DU SKAL BO TRENGER IKKE VÆRE EN AV DE

Norges største formidler av hybler og bofelleskap


DAG 2 – Spiderman, spiderman! roper de i kor og peker på Andreas. Enhver gora kan for disse jentene relateres til en håndfull stereotyper fra Hollywood. Drømmefabrikken er for de fleste av dem det eneste nøkkelhullet inn i vår vestlige verden, ikke ulikt det denne snarvisitten innom det virkelige Bombay representer for oss. Etter et par-tre hopp sender hjerteknuserne oss av gårde inn i det ukjente med den klare beskjeden: “Gå og kjøp sjokolade til oss!”. Den umiskjennelige duften av råtten fisk, kloakk, eksos og frittgående husdyr slår i mot oss i det vi entrer chawlen med en blanding

oppdrag av sin sjef Tapas Sen å guide oss inn i Bollywoods verden av glitter og glamour. Det er sannelig ikke gull alt som glimrer, men de gylne smykkene til Raha holder alt hva de lover og mer til, og den 40 minutter lange bilturen til Times of Indias hovedkontorer byr på mer innsikt enn vi kunne drømt om da vi satte oss inn. Som de forutsigbare idiotene vi er, oppfostret på skandinavisk misantropi, piratebay og 20 grader minus i store deler av vinterhalvåret, kaster vi oss oppskriftsmessig rett ut i jakten på ”undergrunnsfilm” og ”subversive miljøer”. Fra sin fremskutte posisjon i

”Å vandre langs litteraturens opptråkkede stier er som oftest jamført med å påkalle det tohodete eselet Lagoon, den indiske guden for antiklimaks.” Colaba-distriktet – foruten å huse Taj Mahal Palace & Tower, marinebasen Navy Nagar, Gateway of India-monumentet og en gjeng skruppelløse terrorister gjennom tre skjebnesvangre døgn i november 2008 – er utvilsomt best gjort kjent gjennom boken Shantaram. Og etter å ha pløyd oss gjennom et snaut kilo med sider av denne pseudofilosofiske actionsagaen, føles det rimelig å belønne seg selv med en tur bort til stedet der det hele startet. Hvem vet, kanskje sitter han der i myldret av afghanske menneskesmuglere og forklarer Johnny Depp (som har kjøpt rettighetene til å spille hovedrollen i den kommende filmen) hvordan man skal redde 25.000 slumdogs uten å skifte jeans én eneste gang? Vi har tross alt noen timer å slå i hjel før vi skal møte den Bollywoodske sladrepressens gudfar, Zoom-redaktør Omar Qareshi, og vi bestemmer oss for å tusle bort til Colaba Causeway og hjertet av Shantarams Bombay for en oppkvikker. Å vandre langs litteraturens opptråkkede stier er som oftest jamført med å påkalle det tohodete eselet Lagoon, den indiske guden for antiklimaks, og vårt litterære kafébesøk på Causeway er i så måte intet unntak. Ingen afghanske menneskesmuglere, ingen Johnny Depp, ei heller noen Linbaba er å skue. Kun bleikfeite australske barnefamilier med engangskamera og frityrmat tytende ut av ørene. – Ourouboros!, jubler vi unisont da vi får øye på en gjeng veldig autentiske kulehull i en vintage reklameplakat for det australske ølet Fosters. “Dette oppsummerer jo alt! Angrepet på Taj (kulehullene stammer fra de samme terroristene som angrep hotellet), Oz-linken (Gregory Roberts er fra Australia) og øl (vi liker å drikke øl). Ta et bilde, Richard! – Hvor faen er Richard? Glemte vi han i Oslo? Ja, det gjorde vi, minsanten. Etter det første av det som skal vise seg å bli en lang rekke halvhjertede forsøk på å leke Richard Eriksen, befinner vi oss igjen ute på gaten. – Det må da finnes noe mer autentisk enn dette i 14-16-18-20-millionersbyen Bombay! Så vi ikke en slum eller noe på veien hit? Slum Beach (ref. Google Earth), en fiskerslum lokalisert kun et steinkast fra Taj Hotel, blir vårt første møte med den pulserende metropolens paradoksale byplanlegging. Verdens høyeste kvadratmeterpriser ligger bokstavelig talt vegg i vegg med den absolutte fattigdom. En paradishoppende jentegjeng ønsker oss velkommen inn med sine kritthvite smil.

av barnlig nysgjerrighet og lett engstelse. “Hva faen gjør vi her?” tenkes synkront, samtidig som vi innbitt forsøker å opprettholde en slags målbevisst mine utad i dette virvaret av fremmedhet. For hvert skritt vi tar synes smugene å krympe med en halv meter, proporsjonalt med at disse fylles opp av stadig flere skikkelser av ymse slag. Fløytespillende slangetemmere, vannbærende kvinner, enøyde svartebørshandlere og mediterende babaer. Fuck it, det er utelukkende sinte, unge menn her, og samtlige stirrer intenst på oss og kamerautstyret vårt. Selv himmelfargen synes å skifte karakter i takt med at denne byen-i-byen lukker seg rundt oss. Den kibbutz-aktige hallelujastemningen som blir beskrevet i Greg Roberts’ slumdagbøker synes milevis unna, et tiår inn i det 21. århundre. En sjanglende geit med 3.5 i promille forsyner oss med et kjærkomment comic relief, men å tolke det som en invitasjon inn i det absolutt trangeste av de trange smugene, er vel optimistisk. – Get the fuck out of our country! smeller det fra en vigilant 12-åring med den utvetydige beskjeden ”jeg er kanskje bare tolv år, men jeg leker ikke butikk” skrevet i blikket. Og vi på vår side føler plutselig ikke for å leke Askeladden så veldig mye lengre. Avisene svømmer over av historier om NRIs down under som daglig utsettes for hate crimes av frustrerte australiere med ledighetsspøkelset hengende over seg. Tanken på at de sannsynligvis ikke har tatt kurset ”hvordan å skjelne mellom australier og skandinav” slår oss plutselig i hodet med en stump gjenstand. ”Kanskje på tide å lade opp kamera, eller noe? Hehe…” På vei ut av den altoppslukende fattigdommen finner vi like greit en femtirupeeseddel på bakken fire centimeter fra føttene til en kar som sannsynligvis ikke en gang har sett en femtirupee-seddel siden før saltmarsjen. En seanse som best kan sammenlignes med å tusle ned på barneavdelingen ved St. Olavs og finne kuren for kreft mellom to Donald-blader på TV-stua til leukemipasientene. Vi bruker den på åtte sjokoladeiskrem som vi overrekker jentene i et håp om at det vil blidgjøre de eventuelle gudene som måtte ha noe uoppgjort med oss, før vi småjogger tilbake til hotellet. Etter en kjapp dusj befinner vi oss atter på veien, med det yrende gatelivet på trygg avstand og i selskap med den trillrunde radioverten Raha Jafi, en smørblid og meget entusiastisk mediedame som har fått i

INDIA Facts

VAlutA Kurs 1 pIls MIDDAg for to tIps

forsetet, prøver hun så godt det lar seg gjøre: – Alt handler om indiske verdier, og det er fryktelig vanskelig for indere å gjøre noe som ikke sees på som akseptabelt av familien. Jeg skulle gjerne gjort en masse gærne ting selv, men når jeg tenker meg om, tenker på hvordan det ville påvirket familien min og hvordan mannen i gata ville fordømt meg, så slår jeg det fra meg. Bare det at hun satset på en jobb i mediebransjen som nyutdannet på 80-tallet, viser at hun faktisk er kapabel til å gjøre rimelig ”gærne ting” etter indiske standarder, men å tygge paan (indisk skråtobakk, Journ. anm.), selv damevarianten uten nikotin, tør hun ikke finne på når mannen hennes er til stede. Vi penser over på forskjellen mellom vestlig film og den klassiske hindifilmen, Masala. – Indisk film er mer som et eventyr, vi elsker å se heltene våre danse bak trær og lett sjenert løpe etter jentene på jakt etter det ene kysset, for til slutt å ende opp i en winwin-situasjon. Samtidig er indisk film, som samfunnet, i ferd med å forandre seg, sakte men sikkert. Allikevel er fortsatt 90 prosent av alle Bollywood-produksjoner Masala. Vi føler oss med ett noe arrogante der vi sitter og analyserer India og landets fravær av progresjon fra vår polstrede utkikkspost i firemillioners-knausen Norge. For som Raha korrekt påpeker; landet har faktisk gjennomgått massive samfunnsstrukturelle forandringer i løpet av de ti siste årene. – For ti år siden var det utenkelig for indiske foreldre å la barna la kjærligheten legge føringer for bryllupet som institusjon, men etter at millioner av indere gikk på kino og så Sharukh Kahn gå imot sin far Amithabh Bahchans planer for giftermål for heller å følge drømmen om ekte kjærlighet, forandret dette seg. I dag er det mange foreldre som ønsker at barna deres skal oppleve denne kjærligheten, meg selv inkludert. Jeg håper at min eneste sønn gifter seg av kjærlighet, selv om han skulle finne på å forelske seg i en utlending. Hun skynder seg å legge til at hun selvsagt håper han gifter seg indisk, før hun med den største selvfølgelighet krediterer Bollywood for 70 prosent av disse fremskrittene. – I India har vi to religioner – cricket og Bollywood. Om Salman Kahn sier ”hopp i en brønn”, kommer alle til å gjøre det. Det er åpenbart at Bollywood har for mye makt, men i det store og det hele er filmindustrien med på å pushe landet vårt i en mer progressiv retning.

Ingen hadde derimot våget å kombinere de to religionene på én og samme tid, før en annen Kahn, Amir, den store helten for millioner av indere, valgte å gi seg i kast med underdogeposet Lagaan i 2001. Han spiller selv, i tillegg til å være produsent, hovedrollen som den modige landsbygutten Bhuvan som overvinner de britiske imperialistene i deres eget spill – cricket – og dermed frigjør hele den regnfattige provinsen fra den urettferdige og fatale skatteleggingen, lagaan, på bøndenes mildt sagt beskjedne avlinger. – Folk trodde han måtte være gal, forteller Raha. Nå, et snaut tiår og et par hundre liter Bacardi senere, kan han se tilbake på tidenes største internasjonale filmsuksess og Indias andre Oscar-nominasjon gjennom historien. – Filmen traff folk fordi alle kunne relatere til det å bli undertrykket av en overmakt, slår Raha fast. Om Lagaan var tidenes største internasjonale filmsuksess, er hans nyeste prosjekt uten tvil tidenes største kinosuksess i India. 3 Idiots har satt seg fore å kritisere det rigide utdanningssystemet (om enn innen rimelighetens grenser) og det presset ungdommen i landet har på seg for å skaffe seg en såkalt matnyttig utdannelse. Doctors and engineers, er et indoktrinert begrep i den indiske middelklassen, og om Lagaan var et vågestykke, må 3 Idiots sies å være på grensen til breialt. Men hverken det ømtålige temaet eller det faktum at Amir i en alder av 44 er å finne i hovedrollen som opposisjonell tenåring, synes å ha skremt kinogjengerne. Trygt tilbake i Oslo får vi vite at filmen har slått alle besøksrekorder, og at Amir Kahn atter en gang kan spasere til banken med et smil om munnen, selv om han har uttalt at penger aldri har vært noen drivkraft. – Filmen kommer til å forandre India, fastslår Raha. Selv har hun likevel overtalt sønnen til å legge død drømmen om en karriere innen glamour, som hun konsekvent velger å kalle det, for å satse på nettopp ingeniørstudier. – Jeg orker ikke tanken på at min sønn skal måtte gjennomleve min ulykke, avslutter hun med et moderlig smil om munnen. – Han er tross alt min eneste sønn. Ironisk nok er dagspressen overlesset av artikler om en selvmordsbølge som skyller over landets universiteter. Eksperter insinuerer lavmælt at det harde presset realfagsstudentene utsettes for kan ha noe med saken å gjøre. Kanskje er ikke subversive baklengsfilmer om voldtekt hva det indiske samfunnet har størst behov for akkurat nå, funderer vi på vei inn i det enorme Times of India-komplekset og møtet med selveste Mr. Media, Omar Quareshi, redaktør for Bollywood-konglomeratet Zoom. – Bollywood blir bare større og større og større. Mr. Omar, som han kalles, er Rahas rake motsetning. Vi befinner oss i enden av et åpent kontorlandskap, med Omar Quareshi, for anledningen flankert av ett stykk Lionsgate Award for ”editor of the year” og ett stykk Masala-prinsesse i åletrange jeans, iakttagende fra sin usynlige trone. Han insisterer høflig, men bestemt på at vi skal sitte i den lave sofaen, mens han selv foretrekker å stå oppreist og holde sin preken. Te, kaffe og vann blir knipset inn på rekke og rad av den autoritære, men samtidig lavmælte redaktøren. – Det mest beskrivende eksempelet

IndIske RupI (InR) 0.1525 * 7-10 nOk fRa 45 nOk Og OppOveR g/elleR euR Ta Også med usd Og/elleR små buTIkkeR, ResTauRanTeR Og bIllIge ge hOTelleR TaR T R sOm Regel Ikke kORT. Ta

46

2/2010

Designcontainer.no

Gud skapte visstnok himmelen, mens Gregory David Roberts nøyde seg med en tur innom Leopolds Café. En kjapp titt på kartet gjør det enkelt for oss å velge hvilke fotspor vi skal tråkke i løpet vår andre dag i Bombay; himmelen synes å være lysår unna vår rekkevidde, bak en vegg av eksos, pulserende varme og dryppende luftfuktighet. Leopolds ligger tross alt i gangavstand fra hotellet. Denne kafeen var og er fortsatt, får vi senere vite, Greg Roberts aka Linbaba aka Shantarams (aka mannen som tok opp kampen med Knausgård om plassen under norske juletrær) faste tilholdssted i Bombay.


”Hvem i all verden er det, lurte Tom Cruise, og hvorfor vil flere mennesker se på han enn oss?” var da Bruce Willis, Arnold Schwarzenegger og Tom Cruise skulle lansere sitt Planet Hollywood-konsept i Dubai. Riktignok tiltrakk de seg et relativt stort presseoppbud, men da Amitabh Bahchan landet på flyplassen i Dubai samme dag, ble han omringet av millioner med mennesker. Hvem i all verden er det, lurte Tom Cruise, og hvorfor vil flere mennesker se på han enn oss? Svaret er enkelt: Amitabh er den aller største helten for alle i India, i Pakistan, i Bangladesh, i Nepal og til og med i Malaysia. Det er langt over en milliard mennesker. Det er lett å skjønne hvor denne monologen er i ferd med å bære av sted, enes vi i stillhet, før han fortsetter: – Da Shahrukh Kahn prydet forsiden på amerikanske Times Magazine, ble han umiddelbart sammenlignet med Brad Pitt. Sannheten er allikevel den at målt i antall solgte kinobilletter er han mye større. Hadde det ikke vært for Hollywoods enorme DVDdistribusjon, ville det ikke vært noen tvil. Da måtte Brad Pitt pent ha sett seg nødt til å

bli sammenlignet med Shahrukh, og ikke omvendt. Omar er tydeligvis storveis fornøyd med disse megetsigende anekdotene, men kjemper for å ikke la selvtilfredsheten skinne igjennom den profesjonelle, avmålte redaktørfasaden. Han fortsetter med å liste opp tall og tegne mentale grafer for å overbevise oss om sitt enkle budskap: Hollywood befinner seg på Titanic sammen med Lehman Brothers og Bear Sterns, Bollywood er i ferd med å mønstre et indisk romfartøy på vei til månen. – Bortsett fra Paranormal Activity som ble laget med et håndholdt videokamera og Dark Knight som…/…amerikanere er ikke lenger interessert i å betale 100$ for bensin, popkorn og kinobilletter når DVDasdfASDF… Vi forsøker å pense samtalen inn på et noe mer samfunnsorientert/noe mindre dritkjedelig spor, og ymter frempå med spørsmål om manusforfatternes rolle i Bollywood. ”Content is always king”, parerer han programforpliktet, før den innebygde kalkula-

toren fortsetter å dure av gårde med analyser om den amerikanske bilparken, BlueRay-salg og intrikate regnestykker inneholdende særindiske tallbegreper som crore og lakh. Vi har knapt spist eller drukket siden middagen i går, og de markedsøkonomiske resonnementene hans blir stadig tyngre å følge. ”Et kongerike for en Kingfisher!” tenker vi i kor, mens vi smiler og nikker høflig. Plutselig brytes isen. – Selv Paranormal Activity hadde inneholdt sang- og dansenumre, hadde det vært en indisk produksjon! Han bryter ut i mekanisk latter over egen fortreffelighet, og vi slenger oss på, delvis på autopilot, delvis i sjokk over at denne regnemaskinen plutselig overrumplet oss med sitt humoristiske fremstøt. 30 sekunder senere er han igjen i gang med sin faktamaraton, denne gang i form av den drøvtygde Apocalyptodoktrinen om samler- og jegersamfunnets fall og fremveksten av den moderne sivilisasjon som lagret korn og mais, hva nå det har med indisk film å gjøre. Hva med kunst? Omar ramser opp fjorten navn som vi aldri kommer til å huske. Hva med litteratur? Omar ramser opp fjorten navn som vi aldri kommer til å huske. Hva med unge mennesker som opponerer mot den eldre generasjonen? Omar ram-

ser opp fjorten argumenter for hvorfor dette er en umulighet i verdens største demokrati i dag, så vel som i 2030. – I think we got all we wanted, we certainly wouldn’t wanna take up too much of your time…, prøver vi oss forsiktig. – Hva med Amir Kahn, skyter Raha inn fra sidelinjen idet vi er i ferd med å reise oss; Du vokste jo opp med han? – Jo, nå skal dere høre. Amir var en real skøyer da han gikk på universitet. Han pleide å si til jentene at han var en ekspert på å spå i håndflaten. Han ba dem strekke frem hånden, og når de gjorde det, spyttet han i den og vred seg i latter. Det samme gjør vi, og denne gangen uten høflighetsincentiver. WTF, liksom? Et mildt sagt stivt møte med Bollywoods kommersielle ansikt utad, endte i det minste med comic relief, og denne gangen uten skumle tolvåringer i andre enden av smuget. Tvert imot blir vi tildelt en invitasjon til morgendagens Cancer Charity Event på vårt eget hotell av den allmektige redaktøren, med utilslørte lovnader om en meget celeber gjesteliste. Vi takker pent for oss og praier en taxi med et utvetydig budskap: ”Beer. Food.” Dag to går mot slutten, mens natt to bare så vidt har begynt.

DEMIGODS

DAWOOD IBRAHIM Verdens fjerde mest ettersøkte mann ifølge Forbes Magazine, begynte karrieren som klokkesvindler på Crawford Market, før han etter hvert begynte i lære hos den legendariske Don Karim Lala (ofte kreditert som inspirasjonskilde for karakteren Abdel Kadher Khan i boken Shantaram), og til slutt startet sin egen gjeng D-Company på slutten av 80-tallet. Har med den spredd frykt og avsky i Bombay gjennom tjue år, og er av internasjonal etterretning utpekt som hovedmannen bak bombene i ’93. Assosiert med alt fra Al-Qaida til Bollywoodeliten, og ble for alvor gjort kjent i medie-Norge da hans tidligere høyre hånd Abu Salem fant kjærligheten med den norskindiske D-skuespillerinnen Monica Bedi fra Drammen. God for rundt 30 milliarder Rs, som man ifølge C.I.A. kan gå og hente på House no. 37, 30th street, DHA, Karachi, Pakistan, om man plutselig måtte føle seg lei av livet.

GREGORY DAVID ROBERTS Årets hardpakkefavoritt under norske juletrær kan spores tilbake til Roberts��� heroinavhengighet i Melbourne på 70-tallet og en serie væpnede ran for å finansiere denne. The Gentleman Bandit ble pågrepet i ’78 og dømt til å sitte 23 år i det ekstremt voldsomme Pentridge Prison, hvorav han kun sonet to før han bestemte seg for å rømme på høylys dag, på grunn av eksessiv bruk av tortur og isolasjon fra de brutale fangevokterne. Via New Zealand endte han opp i Bombay hvor han i tilfeldig rekkefølge slo seg opp som henholdsvis smugler, mafiaboss, slumdoktor, poet, filosof, filantrop, leiesoldat, forfalskner, mujahedin, Bollywoodplayer, udugelig rytter, far, sønn, mann og gudfar, før han tilslutt solgte boken Shantaram til Warner Brothers og tjente seg søkkrik. Driver den dag i dag en klinikk i Bombay ved siden av å være manusforfatter på heltid.

AMITABH BACHCHAN Amitabh betyr visstnok ”lyset som aldri vil gå av” eller ”det hvite skjegget i solnedgangen”. Uansett, Herr Bachchan er den første du gjenkjenner i mylderet av indiske stjerner, grunnet det særegne hvite skjegget. Et absolutt avholdsmenneske som gjør whiskey-reklamer. Amitabh er nemlig kjent for å promotere hva enn det skulle være av produkter, og han er den best betalte av alle skuespillerne i Bollywood. Han hater for øvrig ordet Bollywood. Han har vært medlem av det indiske parlamentet, dommer i Miss World-konkurranser og var den første asiatiske skuespilleren med waxmodell ved Madame Tussauds i London. Da BBC hadde en verdensomfattende avstemning i 1999, der folket kunne stemme frem ”the star of the millennium”, vant den indiske Amitabh soleklart foran lettvektere som Charlie Chaplin og Robert De Niro. Stemmen hans er karakteristisk dyp, men han har astma, og Bombay har en luftforurensing verre enn Tsjernobyl.

AAMIR KHAN Hindifilmens intellektuelle alibi drakk to flasker Bacardi hver eneste dag i ett år etter Oscar-nominasjonen for Lagaan i 2001, før han sluttet på dagen av hensyn til barna. Av mange regnet som den største karakterskuespilleren i Bollywood, som i motsetning til sine mer ensidige navnebrødre Sharukh og Salman Kahn (hvert år kan man stemme på Bollwoods ”Kahn of the Year”), kan traktere alt fra cricket-spillende attenhundretalls-Robin Hood (Lagaan) til oppviglersk skoleelev i en alder av 44 (3 Idiots). Knapt høyere over havet enn Erik Mykland, ruver likevel denne lille kjempen over det meste av filmbyens ellers noe lettbente forsamling med guys & dolls. Av mange tilskrives denne statusen det faktum at han bare spiller i to filmer per år, i kontrast til Sharukh Khans åtte-ni. Eh-lol.

PRIYANKA CHOPRA Av alle titler du ikke får kronet på gravsteinen ruver vel ”Miss World 2000” aller lengts der oppe i de kosmiske übermenschskyene. Men Priyanka Chopra gjorde som sine mange langbente indiske medsøstre: Vant trofeet og tok det med hjem til Bombay der filmindustrien allerede hadde skissert den prefabrikkerte planen for hennes debut på lerretet. Det siste tiåret har hun gang på gang blitt kåret til Asias vakreste av den internasjonale pressen og spilt inn seks-sju filmer i året – til blandet mottagelse. Men fra skyskraperne langs med Marine Drive til den tykkeste Dharavi-slummen er hun uansett alle indiske gutters store våte drøm. Hun er en definitiv favoritt for sladrepressen og linkes stadig til nye menn, selv om de verste kontroversene merkelig nok uteblir. Hvor er egentlig Indias svar på Britney Spears? Priyanka elsker for øvirg film, litteratur og poesi. Via twitter: “when was the last time u did somethin for the 1st time.go ahead and give new a chance.the old will be there 4ever if u need it. RIP.”

BAL THACKERAY Tidligere avistegner i NY Times og grunnlegger av det hindunasjonalistiske partiet Shiv Sena (Shivas Armé). Av mange regnet som Maharashtras mektigste mann, på tross av at han aldri har innehatt noen offisielle politiske verv. Anklaget for å ha fyrt opp under de antimuslimske opptøyene som kulminerte i ”Black Friday” og krevde snaut ett tusen menneskeliv vinteren 1992-93. Hovedarkitekt bak ødeleggelsen av den historiske Babri-moskeen i Ayodhy, primus motor bak den etnosentrisk motiverte navnendringen, og forfatter av utsagn som ”når muslimer i India oppfører seg som jødene gjorde i Tyskland, må India takle muslimene på samme måte som Hitler-Tyskland behandlet jødene”. Carl I. Hagen kan gå og legge seg.

Designcontainer.no

Kjøp valuta før du drar

Ingen gebyrer • Gunstige kurser • Gode valutaråd

2/2010

47


D-Company

Madhur Bhandarkar G.I.Joe

Carrot-top

Marine Drive

DAG 3 Vi våkner sent til summingen av airconditioning i det etter hvert litt for kalde hotellrommet. Middag til frokost ute ved svømmebassenget mens vi leter opp nye true crime-episoder i Mumbai Mirror. Den pågående selvmordstrenden blant de unge studentene i byen, preger fortsatt førstesidene. Unge mennesker som ikke takler presset. Familie, tradisjon, penger og anseelse. Denne verden er en illusjon, virkeligheten er ikke her, men i universets uforanderlige enhetsprinsipp, jeg hopper ut av vinduet. Døden etter døden. Vi legger oss ved bassengkanten. Bleke og solbrente røde hvite kropper i solsengene mens poolboys skifter håndklær og noterer navn og romnummer. Vi glemmer å tipse, leser tegneserier og drikker Fresh Lime Soda; ”the supreme quencher of colonial thirst” står det i menyen. Vi smiler og nikker bekreftende. Det er allerede sent på ettermiddagen, og vi skal først på Omars bankett før vi senere på kvelden skal intervjue regissør Madhur Bhandarkar. Banketten finner sted i et av de mange ærverdige rommene på Taj. En stor kvadratisk hall med mastodontiske gullornamenter over hoveddøren og hvite silkedraperinger på alle vegger. Etter en del frem og tilbake finner vi en dresskledd Omar backstage, oppatt med noen yngre jenter som åpenbart skal opp på scenen. Han ber oss gå inn hovedinngangen og bare hilse fra han. Straks vi har satt foten inn i den overdådige imperialistiske luksusen kommer det som må være hovedarrangøren. En eldre dame, idet vi etter hvert har lært å gjenkjenne som en svært påkostet sari, spør oss noe nedsettende om vi er invitert. Før vi har fullført navnet hans blir hun bløt som fløyel i øynene, og vi er plutselig hjertelig velkommen og vennligst ta hva dere vil av mat og drikke. Vi blir stående ved baren og bestille whisky mens vi er vitne til et pinlig overfladisk vedelighetsshow som visstnok skal hjelpe kreftsyke barn, men som hovedsaklig fremstår som en pervertert lekegrind for Bollywood-eliten og Indias rikeste. Pompøse taler holdes mens Bollywoodstjerner kommer ut på scenen leiende på små kreftsyke barn til stående applaus fra alle de fremmøtte. Der kommer sannelig også Amitabh Bachchan, og noen så uendelig vakre skuespillerinner. Like fullt er denne høytidelige tilstelningen akkurat så kjedelig og kvalm som tilstelninger av denne typen alltid er i hele verden. Vi blir stående og snakke 48

2/2010

med en tjukk, høylytt og full mann som mobber oss for stygge skjorter og skryter av suite på Four Seasons. Vikram, som han heter, introduserer oss for en indisk moteguru. En håpløs diskusjon om basic clean skandinavisk design versus indisk over the top kulminerer i et unisont hat for det grelle italienske. Vi tar med oss Vikram opp på rommet, tømmer barskapet med vår nye venn mens vi gjør oss klare til avgang. Han har ”en høyrehånd i Norge” som han vil vi skal snakke med. Vi tar telefonen og tyder en morken pakistansk stemme, lite villig til å avsløre hverken identitet eller ta del i festlighetene. Som en monoton kvern spyr Vikram kontinuerlig ut en farse av ”Norwegian girls are so sexy, hot, fuckable” og ”look at your ugly shirt” til den etter hvert antar den gjenkjennbare tartar av alle ler av alt jeg sier uansett lavmål. Den universelle symbiose av kriminell autoritet og dovenskap. Han er en gangster, og han er medlem av gjengen til Dawood Ibrahim; D-Company. Vi noterer nummeret hans og forlater hotellet, ut mot plassen foran Gateway of India. Blant horder av turister og selgere sitter en slangetemmer. Vi blir stående å se på. Straks han løfter lokket av kurven blir slangen uroet av kunstig neonlys og hever seg i beredskap. Den svaier kanskje mer til blåseinstrumentets bevegelse enn til musikken. Hva vet vi. Vi beveger oss i hvert fall med. Slangen ser neddopet ut, uten sine animalske drifter. Den tynne, todelte, Y-formede tungen spretter ut i trege bevegelser. Slangetemmeren smiler til oss om penger, han knipser til dyret for å holde det i gang, for å holde det i live. Taxitur til den andre siden av byen, til Bandra, ”Queen Of The Suburbs”, Bollywoodelitens høyborg. Vi blir bedt om å ta av oss skoene idet vi kommer inn på kontoret til Madhur. I gangen står et stort alter, det er symbolmettet, det er av gull, det brenner røkelse og det er omkranset av hvite velduftende blomster. Alteret symboliserer guddommens nærvær. Det irriterer oss at vi ikke noterte hvilken gud Madhur tilber. En av de vennlige assistentene fører oss inn til et venterom og server oss vann og kaffe. Det er lavt under taket, det avkjølte rommet føles kompakt, små vinduer, futuristisk, med deilige integrerte beige skinnsofaer mot teakvegger. En ny assistent og PR-ansvarlig, han ser ut som en livvakt, tar oss med inn til

”Mine filmer speiler samfunnet. Jeg prøver ikke å være dømmende, jeg vil bare vise folk hvordan samfunnet fungerer.” et annet tilsvarende rom. Her er fargetonene hvite og rosa, det henger diplomer, utmerkelser og bilder av Madhur sammen med den indiske statsministeren Manmohan Singh på veggene. Madhur i sokkelesten, casual med t-skjorte og jeans, sitter henslengt i sofaen. Han reiser seg og hilser vennlig. Vi setter oss ned. Vi lurer fortsatt på Bollywood. – Vi har fryktlig mange typer film i India, med hindifilmen som grunnpilar, den nasjonale filmen. Våre filmer blir mye snakket om for tiden. Den vanlige persepsjonen om indisk film er helten som danser i gatene, heroinen som gjemmer seg kokett bak trærne, og at de synger sanger, de ber til gudene, slike ting. Resonnementet lyder velkjent, rekker vi å tenke, før han durer videre av gårde. – Så de tingene er der. Men det er vår kultur. De har gått i arv etter så mange år, sanskrit-dramaer, indisk episk poesi. Og det er grunnen til at folk vil se akkurat det. Men nå endrer ting seg, det er gradvis flere som lager kommersiell film som samtidig tar opp viktige aktuelle temaer. Nettopp fordi det nå i dag er ungdommen som mer og mer er i førersetet. Og de vil se mer ekte film, mer tenkende film. Jeg tror folk vil se mer realisme. Det er en stor blockbuster nå for tiden i India, den heter 3 Idiots. Den har fått fenomenale kritikker og har blitt sett over hele verden, og det på tross av at den tar opp viktige og alvorlige temaer. Ikke bare av indere som bor i utlandet, men også av mange utlendinger. De så filmen og elsket den. Så jeg tror indisk film har endret seg mye. Madhur bekrefter med dette Rahas analyser fra gårsdagen om retningen innen indisk Masala. – Og så har vi Slumdog Millionaire (produsert for $15,000,000 – tjente inn over $327,000,000. Journ.anm.) – selvfølgelig var det Danny Boyle som fikk en Oscar, men hele filmen var basert i Bombay, og vi hadde vår egen filmstjerne Anil Kapoor samt barnestjernene våre Dev Patel og Freida Pinto med i den. Det var selvsagt helt utrolig for han Boyle, men jeg mener, India fortjener en del av den Oscaren. Indisk film vil bevege seg mer og mer ut på det globale kartet i løpet av de kommende fem-seks årene, på grunn av filmene vi lager og filmteamene vi etter hvert får. En ting som også endrer seg mye er dette med postproduksjon… Den Blue Diamond, nei, Black Diamond, nei…? Blood Diamond? – Ja, Blood Diamond, sorry. Den filmen. All postproduksjon på den filmen var gjort av et indisk produksjonsselskap her i Bombay. Vi har masse utstyr og vi kan tilby billig arbeidskraft. Jeg tror India blir bedre til å lage film om vi samarbeider mer med Hollywood over de kommende årene, noe jeg mener Slumdog Milloniare er et tydelig eksempel på. Jeg er sikker på at det blir mer samarbeid, og at

du i fremtiden stadig oftere vil se de indiske stjernene og Hollywood-stjernene jobbe sammen på en og samme plattform. Madhur snakker fortsetter å snakke, nå om sine egne filmer. – Alle mine filmer kan relateres til reelle problemer i samfunnet. Jeg velger alltid ulike utfordringer i samfunnet som jeg portretterer. Jeg lager alltid film som er veldig ekte og som i det minste har en viss relevans til samtiden, og jeg velger alltid ulike temaer og saker. Hvert år blir jeg hyllet fordi jeg gjør noe annerledes med Mumbai Cinema, fordi jeg tar filmene et nytt sted. I vesten er det vanlig at regissørene ofte har som formål å sjokkere publikum, men det virker som om det er litt annerledes her? – Nei, det er det ikke, mine filmer er for eksempel kontroversielle. Jeg får masse reaksjoner på mine filmer. Så du får masse hatemail og slikt? – Ja, ja… masse hatemail. Da jeg lagde filmen min Chandi Bar (film om kvinnelige dansere i øl-barer, en mild form for striptease. Journ.anm.), var det mange av danserne som ble sure, og da jeg lagde Corporate (film om businessverden), var det masse businessfolk som ble irriterte. Filmen min om tiggere ved lyskryssene skapte også masse reaksjoner. Men prøver du selv å provosere? – Mine filmer speiler samfunnet. Jeg prøver ikke å være dømmende, jeg vil bare vise folk hvordan samfunnet fungerer. Jeg viser kontrastene i samfunnet, men jeg ber ingen velge den eller den veien. Jeg viser ingen oppsummerende avslutning på filmene mine. Det er noe folk reagerer på. Hvor viktig er Bollywood for den jevne inder? Hvor viktig er Bollywood for den indiske virkelighet? – Bollwood er enormt. Vi har to felles religioner. Den ene er cricket og den andre er Bollywood. Mennesker elsker det, de er gale etter det. Men hvorfor tror du folk er så gale etter det? – Fordi det ikke er noen annen form for underholdning her. Det vil si, det er billig underholdning. Selv den vanlige mannen i gata har råd til å se filmene, det koster 50 rupee. Men det er virkelig basert på lidenskap! Den vanlige inderen lever med Bollywood. Det er en stor del av hans liv. De ser på skuespillerne som semiguder. Om filmstjernen velger en bestemt stil, vil den vanlige mannen kopiere denne. De synger alltid sangene fra filmene, hele tiden. Så Bollywood fungerer som en flukt, en eskapisme? – Fullstendig, fullstendig. Folk ser forskjellige filmer, men ja, det er mange filmer som har et enkelt budskap; happy go lucky. Men sånn er det jo også i Hollywood og vesten, ikke alle Hollywood filmer er Super 8-filmer akkurat…


UTELIVSGUIDE BOMBAY Blue Frog En interiørarkitektonisk liten perle i vaskekte Philip Starckånd. Hele lokalet er skreddersydd for lydbølger, og båsene med spisebord er plassert slik at scenen kan ses fra alle sitteplasser. Maten funker best med alkohol, men lyden og menneskene er bra, og på en god kveld kan lyset imponere i tillegg.

Bar i Bandra, nord i Bombay, og det sies at den nye sjappa har høyere sigarføring og litt stivere klientell enn originalen. Stemningen var ikke å klage på, men prisene er stive.

Mathuradas Mills Compound, Lower Parel Mumbai, 400013 022 40332300

Dome Lounge Bar På takterrasen til Intercontinental Hotell på Marine Drive er det sterkt anbefalt å ta en tidlig middag ved solnedgang, eller eventuelt begynne på flaska tidlig. Med utsikt over hele Bombay er det ikke noe mer en trenger å si.

Zenzi Mills Bar En toetasjes bar og konsertlokale et steinkast fra Blue Frog. Dette er lillebroren til Zenzi

Zenzi Mills Todi Mills Compound Lower Parel. Mumbai, 400013 022 4345-5455.

Den stadige sammenligningen med det kommersielle Hollywood er på mange måter treffende. Mang en prominent tenker har karakterisert Hollywood som en av de viktigste og mektigste ideologiske ”fabrikkene”, en ”fabrikk” som har vært svært innflytelsesrik i forhold til å forme vår forståelse av verden og av oss selv. Hollywood har influert måten vi fører våre liv på. Ikke som et stort ideologisk komplott eller en stadfestet plan, formel, eller prosjekt; men mer subtilt – ideologi som en del av hverdagen. Så i en forlengelse av dette, mens vi sitter her, klarer vi ikke slutte å tenke på det; Bollywood som stadig ekspanderer

Dome Lounge Bar 135 Marine Drive Mumbai, 400020 022 6639 9999

kafé grunnet kultstatusen boka Shantaram ga den. Dessuten en av de heldige, utvalgte stedene for terrorangrepet 26/11/08.

Tote on the turf Hotspot med bar, restaurant og stort uteareal. Fullstappa med Bombays elite i helgene, og blir du tipsy nok kan du stjele en hest i stallen og arrangere et lite veddeløp på racetracket. Tote on the turf Mahalaxmi Race Course Mumbai 400 034 022 61577777 Leopold Café Tidligere yndet vannhull for Bombays playere i underverdenen, men har nå blitt turist-

sitt nedslagsfelt over hele verden, hvilken virkelighet er det denne ideologiske ”fabrikken” manifesterer i mennesker? Selv filmene til Madhur, som av Bollywood anses som progressive, kontroversielle og gode – han har vunnet flere store priser – fremstår for oss, etter at vi har sett de, som halvhjerta forsøk på å vise én av dette landets utallige problemer fordekt i en søt liten oppskriftmessig historie. I tilegg er filmene som filmprodukt av veldig dårlig kvalitet. Det er mulig vi er naive, og vi vet selvsagt ikke nok om hverken India eller Bollywood, men vi sitter igjen med en litt håpløs følelse av

Leopold Café Colaba Causeway Mumbai 022 22828185 Café Mondegar En liten spasertur fra Leopold, og i samme bygget som Colabas mest kjente kino Regal, ligger Mondegar. Av en eller annen grunn er det mye lokalfolk til tross for at stedet ligger midt i turistgryta. Cricket på TV, tolv Carlsberg på 100-lappen, og 15 år gammel amerikansk popmusikk.

Olive Bar & Kitchen En restaurant vi ble anbefalt av flere, men som vi aldri fikk somlet oss til å sjekke ut. Skal være veldig bra.

Café Mondegar Abookar Mansion, Near Regal Cinema, Colaba Causeway, Colaba. 022 2020591 JW Marriott Hotel Fem stjerners hotell i nord av Bombay (Bandra), kjent for å ha hyppige besøk av Bollywoods hotteste stjerner. Ta lunsjen din her, så er du kanskje heldig å få en prat med Pryianka eller Amir over en utvanna whiskey. JW Marriott Hotel Juhu Tara Road Mumbai 400049 91 22 66933000

en ideologi som først og fremst fôrer denne kunstige eskapismen fremfor å innse hvilken enorm makt Bollywood har som virkelighetsskaper for de indiske massene. Når vi spør Madhur om det finns noen undergrunn, altså unge folk som lager filmer for lite penger, som utfordrer grensene for hva som er akseptabelt, svarer han i monetære termer om budsjetter og om kunsten å holde seg innenfor budsjetter. Vi snakker ikke med riktig mann. Det er like mye vår feil som noe annet. Vi er på ingen måter konkluderende, tvert imot, vi innser at vi har møtt toppen av et enormt apparat, i et enormt land, et tredje

Olive Bar & Kitchen 14 Union Park Khar Bombay 91 22 600 8248 Indigo Restaurant, kafé og det som følger med. Spis deg mett for en lokal families årsbudsjett. Indigo 4 Mandlik Road Colaba Mumbai 400 001 91 22 66368999

verden-land, i en annen virkelighet. Vi smiler. Hvis du hadde uendelig med midler og frihet, hva ville du laget en film om? Hva er drømmeprosjektet ditt? – Det er mye jeg ville laget film om. Det er det. Jeg ville tatt for meg mange ulike temaer, ekte sosiale utfordringer… Jo, jeg ville laget en film om religion, om politikk. Men dette er umulige temaer. Vi må bøye oss etter systemet, vi har et problem her borte i India. Tror du det vil endre seg, kan du se for deg det? – Ja, jeg tror det vil endre seg, etter hvert.

Kjøp valuta før du drar

Designcontainer.no

Ingen gebyrer • Gunstige kurser • Gode valutaråd

www.forex.no

2/2010

49


MOTE

Martin Margiela var den første som fikk æren av å kuratere A Magazine curated by. Dette var i 2004, lenge før noen kunne vite at det belgiske magasinet skulle bli en legendarisk referanse for moteinteresserte verden over. Magasinet har i senere tid blitt kuratert av store og interessante navn, som blant annet Yohji Yamamoto, Riccardo Tisci, Kris Van Assche og Veronique Branquinho. Tidligere har vi blitt forført og tatt med inn i deres verdener av inspirasjon, mennesker, verker og historiske øyeblikk, og dette kan fungere som en slags meta-referansekilde for moteinteresserte. Denne måneden slippes Margiela-nummeret online på nettet, og vil være der hele måneden. Så får de av oss som aldri fikk muligheten til å kjøpe dette magasinet i 2004, heller bruke hele måneden på www.amagazinecuratedby.com fra og med 1. februar.

5 1

2000-tallet har i stor grad vært preget av kjendiser, og den enorme kommersielle drivkraften har skapt og ødelagt offentlige mennesker i en hastighet som verken rehabiliteringsentere eller mentalsykehus har klart å tilfredsstille. Behind the scenes, blogger og realityserier. Ikke en gang tenk tanken om at realityseriene som blir spredd ut på flatskjermene ikke har noe med virkeligheten å gjøre, de handler om at et vanlig menneske prøver å komme seg på TV og/eller at du skal kunne sitte på den feita rævva di og følge med på hvordan man fortest mulig kan komme seg på tv, og bli der. Å bli en kjendis ligger i reality-seriens natur. Men nå ser det ut som om vi endelig er klare for virkeligheten igjen. Det vanlige mennesket. Det mennesket vi har oversett i løpet av hele 00-tallet har kommet for å hente inn sin ubetalte gjeld fra offentligheten. Det tyske motebladet Birgitte har akkurat kommet ut med sitt første nummer etter at de bannlyste profesjonelle modeller, og de ser ut til å lykkes med å selge oss lærere, sykepleiere, servitører og bartendere. Den uendelige debatten rundt kroppstørrelsen på kvinnelige modeller fikk en ny dimensjon etter forrige sesongs Ralph Lauren-kampanje, og nedgangen på anorektiske modeller på catwalken har syntes å minke. Den kvinnelige amerikanske gjennomsnittstørrelsen har gått opp fra størrelse 12 til 14, og V Magazine har akkurat sluppet det mye omtalte ”plus size”nummeret der Terry Richardson har skutt en serie med ”størrelse +”-modellene Crystal Renn og Jacquelyn Jablonski i klassiske moteposeringer. Gratulerer! Normalen er månedens konsensus. Og kanskje blir det normale mennesket det forrige tiårets ”kjendis på dop”. Meget mulig har dette nye tiårets større substans enn det forrige, takket være motreaksjonen mot ”kjendisen. Det sies at en av detaljvarehandelens giganter, Allen Questrom, var innom Wal Mart for å hente inspirasjon: ”Få butikken til å se ut som om den prøver å selge til vanlige mennesker”, var konklusjonen. Arbeit macht frei. Familiedeig med ketsjup i forstaden, og ei hand å holde i, er kanskje ikke så ille likevel?

1 1

Mens moteinteresserte rundt omkring i verden nå følger nøye med på hva som skjer under de forskjellige moteukene i Paris, Milan, New York og London, går månedens youtube til Fellini og hans motevisning av katolske drakter i filmen Fellini´s Roma. Et tilbakeblikk på motens integrering i filmen, så vel som et tilbakeblikk på Fellinis versjon av byen på slutten av 30-tallet. ”Modell nr. 3: Little sisters of the purgatory´s temptation”, er min personlige favoritt. http://www.youtube.com/ watch?v=CYzRL9YIswQRoma.

1 2

50

2/2010

Fotografiet du nå ser på er tatt av en ukjent fotograf under Helmut Lang sin første visning; A/W 94 på 17 Rue Commines i Paris. Månedens foto viser både hvordan man kan få et fint bilde ved hjelp av et godt subjekt og et spennende materiale som spiller på lag med teknologien, men også hvordan en god dose flaks er avgjørende for catwalk-fotografen som på en uvitende måte har tatt et etter hvert ikonisk bilde av et motehistorisk øyeblikk. Dette var introduksjonen til Helmut Lang, latex-jakker, holografi-bukser, gjennomsiktige gensere, refleks-stoffer og nakenhet som hovedfarge. Og ikke mist; et par av de hvite legendariske jeansene som Helmut Lang er kjent for. En hyllest til materialet og dens magi.

3 1

Denne måneden har Bjarne Melgaard fått æren av å velge ut et knippe filmer på Cinemateket, og han har mestret oppgaven ved å gi oss noen interessant og litt sære filmer vi ellers aldri ville sett på et lerret i Oslo. Basquiat er nok den aller mest kommersielle av de utvalgte, men allikevel månedens film. Her følger vi kunstnerspiren fra middelklassen, fra livet som påtatt boms til verdenskjent samtidskunstner under Andy Warhols vinger. En studie om å skape et marked for noe som ikke er der, og samtidskunstens forunderlig store opp- og nedturer. Og om livet i New York på 80-tallet rundt The Factory og Andy Warhols kretser. Dette er debutfilmen til Julian Schnabel som også var en del av The Factory-miljøet, og han kjente Basquiat like godt som resten av de store navnene han

1 4

portretterer. Navn som David Bowie, Vincent Gallo, Dennis Hopper, Christopher Walken og Gary Oldman er på rollelista. Legg også merke til hvordan Julian Schnabel påvirket filmen direkte med sin egen distinkte stil, der Basqiuat ofte går rundt i morgenkåpe og tøfler under filmen. Se også opp for Basqiuat sin frakk, som har dukket opp på mange catwalker de to siste sesongene, sammen med Andy Warhols skinnjakke. Filmen går på Cinemateket, tirsdag 9. februar klokken 19.00, og torsdag 11. februar klokken 20.00. Vi har tidligere også skrevet om A Single Man, som er moteskaperen Tom Ford sin debutfilm. Den har høstet nok gode kritikker til å anbefales, i hvert fall i dette forum. Filmen har førpremiere her i Norge 7. februar klokken 19.00 på Cinemateket.

Året 2009 kan oppsummeres med ordet ”resesjon”; fiffen får fyken fra alle mulige stillinger, og budsjetter kuttes ned i alle ledd. Og da er reklamekampanjene et selvskrevet offer for dette. ”Kan du gjøre det gratis? Vi har vurdert å la hun jenta som er her på utplassering gjøre det, og hun gjør det gratis, skjønner du...” Resesjonen er ikke bare et ord som journalister liker å bruke for å sette motekritikk i et samfunnsperspektiv som vi alle kan forholde oss til, men et faktum som også gjør seg tydelig og synlig for forbrukerens øye: Denne sesongens kampanjer gir oss masse flesk. Plaggene

6 1

kommer tydeligere frem, flere accessories og mindre kunstnerisk frihet til kreatørene. Mange av kampanjene kan minne litt om bilder som tidligere ville blitt brukt i lookbook’er. Nokså logisk: mest mulig flesk for penga. Bruno Pieters S/S-kampanje holder fortsatt et nivå som er tro mot designerens estetikk, og utfordrer mediet samtidig som den gleder øyet. Og ikke minst: Jeg får en følelse av at merkevaren er noe mer enn bare klær. Samtidig som plagget kommer godt frem i kampanjen. Månedens kampanje er fotografert av Frederik Heyman med den nederlandske supermodellen Iekeliene Stange som ansikt utad.


Framtiden ser tung og trist ut. I hvert fall om du er av det mannlige kjønn og interessert i å følge med på den neste høstens trender. Den konservative bølgen som traff oss i 2007 har utviklet seg til å bli langt større og mørkere, sesong etter sesong, og framtidens dystopi har endelig nådd frem til motesfæren, som har en tendens til å tolke framtiden som en tid preget av teknologiske fremskritt og en lykkeligere slutt. En tolkning som tidligere har vært forbeholdt litteraturen og filmens verden. Etter at moteuka i Milano og Paris (herre) i skrivende stund akkurat er avsluttet, kan vi se tilbake på tidens tilstand, der visningene jevnt over har vært langt mindre konseptuelle enn tidligere, og kanskje feigere enn noen gang. Dresser i mørke, klassiske farger så langt øyet kan se, en klassisk maskulin silhuett – med detaljene flyttet fra midjen og over til noe så uskyldig lite kontroversielt som ermene. Månedens visning bryter seg gjennom den enormt konservative bølgen og tar oss med til en ”galakse langt, langt der ute”. Sjefsdesigneren for herrelinja, Lucas Ossendrijver, bruker Lanvin a/w 10/11-kolleksjonen til å leke med en dyster versjon av Star Wars-trilogien, uten at inspirasjonen er for tydelig eller flau. Et univers i krig, der buksene er laget av stoffer fra fallskjermer, sikkerhetsbeltene brukt som detaljer på både frakker, bukser og sekker, råe kanter og militærreferanser som dukker opp i form av kamuflasjemønster og armybukser med en mørk fargepalett som holder seg til rusten rødt, brunt, svart og kaldt blått. Apokalypsen har tatt bort følelsen av luksus, noe som gjør det enda mer luksuriøst. Det blir spennende å se hvordan den litt mindre klassiske estetikken til Lanvin blir overført til damelinja som vises i mars.

8 1

Oversikt over denne månedens visninger: 1-3. februar / Fashion week by Berns (sthlm) 11-18. februar / New York Fashion Week 15-21. februar / Stockholm Fashion Week 19-24. februar / London Fashion Week

Mens de aller fleste motehus taper penger på å produsere klær, tjener de store penger på å selge accessories, mens de virkelig store tjener penger på å selge parfyme. Bak lukten til Prada står det en mektig kvinne som bruker hver eneste dag på å utvikle mest-selgende dufter til oss, og det er ikke en hvilken som helst kvinne, hun er ekstremt godt betalt, anonym og har en langt bedre luktesans enn et gjennomsnittlig menneske. Hun er en superstjerne med superkrefter. Hva ligger bak en duft? Og hvorfor er nyansene mellom alle mulige rare ingredienser som kamelbæsj, kvae, bensin eller svovel blandet med alkohol så viktig for oss? Og enda viktigere, hva ligger bak tanken på en duft? Six Scents startet i fjor opp et konsept der de lar seks forskjellige kunstnere og designere gi ut hver sin parfyme, der pengene går til veldedig arbeid. Konseptet er at kunstnerne kun skal gi noen tanker og litt inspirasjon videre til parfymøren, gjennom en historie, en person, eller en hendelse. Så skal kunstneren lage et verk gjennom lukten, enten det er et foto, en film eller annet kunstverk. Nå har Six Scents series Two dukket opp i butikkene, prosessert av:

7 1

1. Phillip Lim & Natalie Gracia-Cetto 2. Damir Doma & Yann Vasnier 3. Henrik Vibskov & Louise Turner 4. House of Holland & Stephen Nilsen 5. Richard Nicoll & Rodrigo Flores-roux 6. Toga & Alexandra Kosinski Henrik Vibskov Boutique er en av de få utvalgte utsalgssteder – i godt selskap med internasjonale butikker som Colette, Surface2Air, New Museum Store, Seven New York og Assin. Månedens duft kan luktes på og kjøpes over disk i Tollbugata 15 i Oslo.

MOTE: LARS KRISTIAN MIDTSJØ

2/2010

51


UTELIV BYLARM Oslo, 18-20. februar I februar er det blant annet Nordisk MagiKongress og Nordisk Jordmorforbunds kongress, men av alle kongresser er det Skandinavias største musikkongress, Bylarm, vi gleder oss mest til. En rekke mer eller mindre kjente musikere tar denne uka steget fra Urørt til hovedstadens klubbscener for en avgjørende fremføring foran Oslopublikumet. Du vil mest sannsynlig tråle rundt i kontinuerlig middelmådighet på utkikk etter småglimt av spirende talent her og der, men husk; mang et Lofoten-band har startet veien til groupies, limousin og platekontrakt akkurat på Bylarm. Av de etablerte artistene kan nevnes Nils Bech (Foto: Tove Sivertsen) på The Villa, og tilbake etter suksessfull turnering i det store utland; Serena Maneesh på Sentrum Scene, Emil & Co har forhåpentligvis med nytt materiale fra den kommende skiva. Og kanskje Obliteration.

1 1

JUICY M/THE EGYPTIAN LOVER Blå, 6. februar Hei, Mr. Lover, først og fremst, for nordmenn som ikke kjenner til deg, kan du fortelle oss kort om deg selv som artist? – Jeg begynte som DJ i Los Angeles rundt 1982 med Uncle Jam’s Army. Vi arrangerte allerede da fester med over 10.000 mennesker. Jeg pleide å ta med trommemaskinen – the 808 – på festene, og folk elsket beatsene. Jeg innså at jeg trengte å få disse beatsa på vinyl slik at alle DJ-ene kunne spille dem. Det var slik det hele begynte. Jeg begynte å lage hele plater, og det var såpass gøy at jeg har fortsatt med det helt til nå. Jeg nyter fortsatt å gå i studio for å spille inn nytt materiale. Jeg var den aller første West Coast Rap-artisten som solgte til gull, og jeg har blitt kalt en pioner. Det føles virkelig ikke så lenge siden, fordi tiden flyr når du har det gøy. Du kommer fra den samme scenen som eksempelvis Dre og Ice T, disse gikk videre til gangster-rap. Du ble ved electro, eller dance music, hvorfor det?

4 1

BITCH BOYS M/L-VIS Blå, 26. februar Noen snakker om Hyperbass, andre snakker om Neo UK Garage. Det vi i hvert fall kan være sikre på, er at det stadige jaget etter eksakte kategoriseringer er forbeholdt musikkentusiaster med undertrykte opphisselser av ordnung muß sein! Men hvorfor ikke, la oss prøve en gang til. Briten L-Vis’ sound er en sammenslutning mellom UK Garage, drum & bass, Chicago house og Baltimore booty bass… Så la oss for enkelthetens skyld kalle det UKD&BCHBBB og håpe det sprer seg som en tornado over bloggosfæren, med opphavsrett NATT&DAG.

2 1

BEACH HOUSE Parkteateret, 28. februar. Våre gode venner i Lydverket har utropt seg selv som mastermindene bak den amerikanske duoen Beach House sin etter hvert svært så velkjente hitlåt ”Norway”, og dermed tatt æren fra fortryllende norsk natur og det norske sinnelag I sammenheng med den kommende konserten på Parkteateret sendte vi Baltimore-bandet noen spørsmål som kanskje kunne oppklare det hele. Men dessverre; selv om du nileser besvarelsen fra Victoria Legrand med forstørrelsesglass finnes zero, nix, nada kudos til NRKs musikkprogram. Solly guys! Så ja, selvsagt, jeg må begynne med sangen deres ”Norway”. Hvordan kom den til? – Vi begynte å skrive ”Norway” i Norge. Sangen har antatt mange former og fasonger, men den siste versjonen innebærer fantasi og lengsel. De intense bildene i sangen som ”the beast”, ”the tiny heart” og ”the wooden house” er alle inspirert av vår opplevelse av det norske landska-

3 1

52

2/2010

DD/MM/YYYY Blå Battles og Foals, watchout! Her kommer det kanadiske bandnavnet med foreløpig minst åtte ulike uttalelsesmåter bare på engelsk! Alle fem medlemmer er multiinstrumentalister og høvdinger i den nye pitchforkianske sjangeren matterock. En blandingen av eksperimentelle uttrykk holdt matematisk sammen ved hjelp av ikke-mattematiske mennesker eller no. Men 2+2=5 som George Orwell standhaftig proklamerte om de forræderske dogmer i vårt totalitære samfunn, så forvent noen helt annet enn her beskrevet. Alt er bare løgn. DD/ MM/YYYY er polsk hip-hop.

– Jeg lager musikk som jeg elsker, og jeg bare elsker beats. Den unike lyden fra en 808 er min definitive favoritt, og jeg bruker den fortsatt i dag. De aller fleste komposisjonene jeg lagde var fundert på den beaten, og jeg bruker de fortsatt i DJ-sett i dag. Så jeg har egentlig bare vært ærlig mot min kjærlighet for beats og fortsatt å produsere mine electro/hip hop/dance/ booty shaking/Egypt style-beats. Musikken din høres ut som en hybrid av Prince og Kraftwerk, kan du fortelle oss hvem som har inspirert deg? – Mine største innflytelser er Prince og Kraftwerk. Stilen på vokalen kommer fra Prince, stilen på musikken kommer fra Kraftwerk. Jeg bare kombinerte dem for å skape en ny stil. ”Freak” må ha vært det mest populære ordet på 80-tallet i LA. Savner du tiden da alt og alle var en ”freak”? Kan du forklare essensen av ”freak” for unge mennesker i dag? – Ordet ”freak” var helt sentralt i LA på den tiden. Rick James hadde ”Super Freak”, Whodini hadde ”Freaks come out at night”, og jeg hadde ”Freak

a Holic” og ”I need a Freak” og mange-mange flere Freak-sanger, både når det gjaldt tittel og innhold. En ”freak” var en jente som kunne tilfredsstille mannen sin. Et sexy vesen som kunne tenne alle. En jente så perfekt og deilig at hun kunne få en mann til å gjøre hva som helst. Jeg var DJ i LA, så jeg møtte mange ”freaks” og elsket dem alle. Så måtte jeg bare skrive om alle opplevelsene mine. Har du noen gang vært i Egypt? – Jeg har vært over hele verden og elsker å reise, men jeg har fortsatt ikke dratt til Egypt. I 2010 skal jeg dra. Så å si alle sangene dine er veldig up-tempo. Aldri noe downtempo, mer melankolske greier? Hvorfor? – Jeg liker å mekke sanger som får deg til å danse, og hva er vel da bedre enn en up-tempo freak-beat? Ok, gleder oss til å høre deg i Norge! Tro det eller ei men nordmenn er faktisk ganske freaky. Moral og etikette er som regel out the door – helt til mandag morgen. – Ser frem til norske freaks!

MÅNEDENS HORROR!

5 1

pet. Norge er virkelig en visuell trip. Det er et definitivt sinnelag i sangen ”Norway”, som det å løpe eller flyte gjennom verden. Det er noe ganske metafysisk ved denne sangen. Mer generelt, hva vil du si inspirerer dere i musikken? Hva er det som inspirerer dere til å skape musikk? – Alt inspirerer oss egentlig. Å reise og konstant endre landskap og omgivelser er visuelt veldig inspirerende. Instrumentene fascinerer oss også, lyder vi har rundt oss, orgler, orglenes rytmer. Vi elsker også ting fra 2hand-butikker og skrot generelt. Ting har sterk kraft, i vår fantasi. Transcendens er veldig berusende. Hvilken sinnsstemning skaper dere med Teen Dream? – Det varierer virkelig fra sang til sang, fordi hver sang har sin egen verden. Til enhver tid; alt vi prøver å få til med vår musikk, eller med en sang, er at melodien eller følelsen som var utgangspunktet for sangen er bevart og at strukturen av sangen bringer denne til liv. Teen Dream,

altså tittelen i seg selv, oppstod som en veldig øyeblikkelig og lidenskapelig følelse for oss. Ordene kom kjapt, og de føltes klassiske. Selve plata rommer et stort spektrum av følelser; savn, håpefulle, seksuelle… det er til og med fremtid. Det er også mange nye bevegelser, dynamikk og rytmer. Dette er en mer fysisk plate enn de andre. Teen Dream er resultatet av intens energi og lidenskap. Hvorfor valgte dere å spille inn albumet i en kirke? Hvordan var opplevelsen? – At innspillingsstudioet lå i en kirke, var ikke grunnen til at vi ville spille inn der. Det var bare et studio som hadde det riktige utstyret og de riktige omgivelsene for oss. Du kan virkelig lage en plate hvor som helst, så lenge stedet har det du trenger. Det var mindre en kirke og mer som et vakkert, enkelt trerom med god lyd. Vi ville ta videre fokuset og isolasjonen vi hadde opplevd i Baltimore mens vi skrev hele Teen Dream. Opplevelsen var intens og surrealistisk, men virkelig givende. Vi lærte mye av

intensiteten som vi har fra av alle platene vi har laget til nå. Jeg googlet ”Beach House” og ”Teen Dream” og fikk noen temmelig eksplisitte Thailandske pornosider. Hva er den drøyeste tematikken som inspirerer dere? – Sex er alltid cool. Hvilke aktuelle musikere liker dere? – Washed Out, Jana Hunter. Til slutt, hva er fremtidsplanene? Hva skal dere jobbe med etter turen er ferdig? – Vi skal nå turnere i fire måneder, og deretter er det sommerturnering, så vi kommer til å være underveis en god stund. Vi elsker å turnere. Vi har jobbet med nye ideer og vil fortsette å fôre vår nåværende inspirasjon. Å turnere er på en måte veldig viktig for vår kreative prosess, fordi du opparbeider mange lyster og ideer underveis. Det er vanskelig å skrive mens det pågår, men selvbeherskelsen vi opplever øker bare vår kreative appetitt.

SKOLEREVYENE De er så søte og flinke, disse elevene som svinger seg i kostymer og lager bloggehumor ved ungdomskolens skolerevyer. Men ingen avdanka Aftenposten-anmelder skal overbevise oss om at ikke Gymsalens Mestre ofte lirer av seg minst tre ladninger buksevann med masse deilig og uintendert funny. Febrilske reiser de applauderende foreldrene seg og gråter tårer av glede når lille Pernille av full hals skriker ut den artig omskrevne vaginamonologen. Ja, og som med all annen horror, nytes den aller best med litt Mango Madness og tre forberedende pils på Lille Chef. Teater, dans og sang – når TV ikke lenger er morsomt.

1

OSLO FASHION WEEK Horror-anbefalingen denne måneden er soleklar. Om du har en virkelig lojal venn som alltid leverer, som alltid stiller opp, som aldri skuffer, vet du akkurat hva vi snakker om. Denne buddyen er selvsagt Oslo Fashion Week. Festene på OFW er et paradis for den horrorsultne utegåer. Ok, ok, homoer med flosshatt og sørlandsdialekt, kjendiser med kake på hodet og kokain i nesa, Samsaya og R&B – med energiske dansere (bonus), Vendela Kirsebom er bokstavelig talt tilbakestående, Fam Irvoll, ”elektropop”-artist gone butikkdame, neon, glitter... Et sirkus av uendelig horror for sansenes utfoldelse! Gud, som vi gleder oss. Glem alt det andre.

1

UTELIV: ANDREAS FANNY VAAGER FALKENBERG BREKKE


KUNST LUDVIG EIKAAS – RETROSPEKTIV Museet for samtidskunst, 31. januar - 25. april Eikaas har jeg personlig hatt gleden av å ha på nachspiel, da han var nærmere 80 år gammel. Selv om dette møtet fant sted for nærmere ti år siden, minnes jeg hvor imponert jeg var over mannens stamina, og hvor godt han fant tonen med resten av nachspielets deltagere, alle rundt 60 år yngre enn han selv. Noen hadde møtt Ludvig i nabolaget og invitert han med inn på et par glass. Ingen av oss visste på dette tidspunktet hvem mannen var. En smørje av sennep, mel og frossenfisk renner nedover veggene. Rommet er tåkelagt av mel og krydder. Unge konfirmanter i fri utfoldelse smører hverandre inn med mat på kjøkkenet. Den utagerende hormonelle energien er til å ta og føle på. Alle er glade. I mellomtiden har Ludvig tatt en tidlig kveld i en lenestol. Melskyen er i ferd med å legge seg på morgenkvisten, og Ludvig våkner opp og tar seg en dusj. Selv har jeg mangfoldige timer med saneringsarbeid foran meg. Foruten en imponerende karriere som kunstner, har Eikaas også vært en bærebjelke på

1 1

DAG ERIK ELGIN LA COLLECTION MODERNE Galleri MGM, 28. januar - 27. februar – Ja hei, det er Dag Erik Elgin? Hei, kan du fortelle litt om utstillingen din på MGM? – Det kan jeg. Tittelen på utstillingen er La Collection Moderne, altså fransk. Det jeg viser er rett og slett; du vet på museer så er det sånne små informasjonskort som står ved siden av verkene og beskriver kunstnernavn, kort biografi, tittel på verket, mål, samlingen de er i osv. De kortene har jeg nå satt sammen en liten samling av. Jeg har malt selve kortene, ganske små malerier i format fra 25x30cm og opp til det største som er 40x55. Så er det da verk som spenner fra 1866, ”L’Origine du monde” av Gustave Courbet, som mange kaller modernismens fødsel. Dette kvinnekjødet som han malte. Og det siste verket er oppstått i 1937, samme år som tyskerne samlet verk til Entartete Kunst-utstilingen i Schloss Schönhausen, så det er på en måte begynnelsen og slutten på den heroiske modernismen, kan du si. Så blir det da noen meget kjente verk, virkelig hovedverk, som det til Courbet og noen arbeider av El Lissitzky. Alle modernistene er på en måte representert, men også norske som Charlotte Wankel og Per Krogh er med.

3 1

Kunstakademiet, som professor og rektor gjennom mange år. Som professor har han hjulpet frem mange veletablerte norske kunstnere. I tillegg er han habil hardingfelespiller, og i sin tid kjent som medlem av en konstellasjon kalt dødsgjengen, hvis hovedparole var å gå i bresjen

for nonfigurativ kunst i Norge. Med denne merittlisten skjønner man raskt at dette ikke er noen hvemsomhelst. Over 200 arbeider som viser allsidigheten av dette kunstnerskapet stilles ut. Med andre ord en god sjanse til å stifte et nærmere bekjentskap med Eikaas.

STRAIGHTEN UP UKS, 22. januar - 14. februar Kort oppsummert var Unge Kunstneres Samfund i begynnelsen en byttesentral der medlemmer av organisasjonen blant annet kunne bytte kunstverk i varer og tjenester. Visstnok noe særlig mange av hovedstadens tannleger benyttet seg av på denne tiden. Stiftet av den danske maleren Ulrik Hendriksen og Charles W. Strøm i 1921, fyller UKS i 2010 hele 90 år. I alle disse årene har UKS fungert som en selvorganisert interesseorganisasjon for unge kunstnere, og jobbet for deres økonomiske og sosiale rettigheter. I pressemeldingen hintes det om at man har gått i arkivene for å presentere et subjektivt tilbakeblikk – i den grad det er mulig. Det inviteres også til innvielse av nytt bibliotek, resepsjonsområde, kjøkken og en permanent installasjon av Åsa Jungnelius. Forøvrig kuratert av daglig leder ved UKS, Linus Elmes.

2 1

STIR HEART. UROLIG HJERTE. KVINNER SOM BEVEGER KUNSTEN I Museet for samtidskunst, 23. januar - 18. april Se opp for denne utstillingen med verk av søsteren til Pia Lyche, samt Vanessa Baird, Nathalie Djurberg, Unn Fahlstrøm, Lotte Konow Lund, Pipilotti Rist, Vibeke Tandberg og Gerd Tinglum. Utstillingen vil altså ta for seg verk av kvinnelige samtidskunstnere hovedsaklig ervervet til Nasjonalmuseets samling i løpet av de siste fem årene.

1 4

GROTESQUE AND ARABESQUE. NY AMERIKANSK VIDEOKUNST Kunstnernes Hus, 29. januar - 7. mars En overblikksutstilling med et relativt representativt utvalg i forhold til tittelen. Med verk av kunstnere som Mika Rottenberg, Kalup Linzy, Alex Bag, Tamy Ben-Tor og Shana Moulton, skulle det her være nok for den kresne å gnage på. Dette er videokunst med et estetisk univers man gjerne kan assosiere med en forskrudd versjon av noe mellom Teletubbies og generell ’’daytime television’’. Utstillingen er satt sammen av Ida Kierulf, Maaretta Jaukkuri og Line Halvorsen, og vil dekke hele underetasjen til Kunstnernes Hus. Vil du undersøke hva dette dreier seg om i ro og mak, gjør du et søk på youtube på de respektive kunstnerne.

5 1

TOR BØRRESEN NOTHING AS SOMETHING AS NOTHING AT ALL Fotogalleriet, 21. januar - 21. februar Hei, er det Tor Børresen? – Ja. Kan du si to ord om hva som kommer til å bli vist, og hva tittel på utstillingen er osv.? – Ja, tittelen på utstillingen er da Nothing as Something as Nothing at All, og de må du ikke stokke om på. Neida, det skal jeg ikke gjøre. Hva kan man forvente seg å se? – Jeg holdt på å si ”ingen-

6 1

54

2/2010

ting”, men det er litt feil, det er et slags reduksjonistisk prosjekt, altså det er ikke minimalisme, men i mange av objektene og fotoene så fjerner jeg på en måte en del av representasjonen i hverdagsobjekter og hverdagsfenomener. Så det blir først og fremst objekter? – Det blir en salig blanding av både foto og skulptur, objekter, readymades, ja det er mange sjangere og materialer innom.

KUNST: HANS CHRISTIAN SKOVHOLT


Student? STUDENTKONTO

gjør det lettere for deg å handle bøkene akkurat når du trenger dem. Fagbøker er en av våre spesialiteter, samtidig som vi har 60.000 titler av all slags litteratur å velge fra. BETALINGSUTSETTELSE Kjøp bøkene nå, betal 21. mars. Studentkonto oppretter du samtidig som du bestiller bøkene dine og er et eget betalingsalternativ på haugenbok.no. AVBETALING Rentefritt og uten pristillegg fra kr 200,– pr. mnd. på kjøp over kr 750,– FAKTURA følger sammen med bøkene – 21 dagers betalingsfrist. Uansett betalingsmåte – ingen pristillegg. Vi gir rabatt på mange norske lærebøker utgitt før 2009. Bøker vi har på lager sendes samme dagen som vi får ordren din. Ordrer fra og med kr 249,– fraktfritt i Norge. På ordrer under kr 249,– er det porto kr 39,– Din bokhandel på nett – haugenbok.no

ÅR!

T T B U TI K K E

.NO

haugenbok.no Haugen Bok • Postboks 175, 6101 Volda • epost@haugenbok.no • Tlf 70 07 45 00

ILIOS kommunikasjon AS

NE

E NB O K

10

N

UG A H


SCENEKUNST

Torsdag 18. februar kl 20 (19)

1 1

Bill. kr. 320/220

BILL FRISELL TRIO 08.02 10.02 13.02 20.02 27.03

SPRING AWAKENING Oslo Nye, spilles frem til 27. mars Endelig er den her. Musikalen vi alle har ventet på. Spring Awakening gjorde braksuksess på Broadway i 2006, og har siden da gjort det mer enn greit på scener både i USA og Europa. Og nå står altså erobringen av Oslo for tur. Spring Awakening er en rocka, atypisk musikal som gir beng i klamme musikalkonvensjoner og tilfører sjangeren nytt, friskt blod. Forestillingen er basert på tyskeren Frank Wedekinds stykke Vårløsning, som provoserte tyskerne nok til at det ble forbudt i flere tiår. Musikalen sparer heller ikke på kruttet; den slenger pubertale ungdommer, nakenhet, sex, homofili, uønsket graviditet og incest rett i fleisen på deg. Fantastisk. Slit deg løs fra sofaen og kom deg på Spring Awakening – til og med hvis du vanligvis skyr musikaler som pesten.

takes on Keaton, Woodring & Morrison

BUGGES SESSION (+ 15/2 & 22/2) MAJA S. K. RATKJE/PAAL NILSSEN-LOVE SOLVEIG SLETTAHJELL MOE/MARI KVIEN BRUNVOLL/STIAN WESTERHUS CHARLIE HADEN QUARTET WEST

w w w . j a z z s c e n e n . n o

HOS OSS VARER STUDIELÅNET DITT LENGER DJ HVER FREDAG OG LØRDAG

som ofrer alt for Den Store Kjærligheten. Og en slik historie trenger vi, i et samfunn hvor skilsmissestatistikken øker i takt med Petter Northugs selvtillit, og ikke en gang Anna Anka, som ”suger av” sin mann hver bidige morgen, klarer å redde ekteskapet (…). For vi har jo så lyst til å tro på kjærligheten. Og Shakespeare hyller kjærleiken i sine verselinjer, her akkompagnert av Metallica, Patti Smith og en arie-syngende dødsengel. Friskt. Romeo og Julie er dessuten så mye mer enn en romantisk søtsuppe – forestillingen rommer også sylskarp samfunnskritikk. Shakespeare gir dem som står i veien for de unge elskende en rett høyre. Hvorfor må Romeo og Julie dø for at slektene deres skal klare å slutte fred? FAMILIEN Det norske teatret, premiere 5. februar Har du sett von Triers film Festen? Digget du den? I så fall burde du gå og se Familien. Stykket er, i likhet med Festen, et moderne familiedrama, som nøster opp den ene familietragedien etter den andre. Faren Beverly Weston er en avdanket akademiker og

4 1

CAFE TLF.: 22 20 46 16 TULLINSG. 2, 0166 OSLO 21 ÅR ETTER KLOKKEN 22:000

UKEDAGER FREDAG LØRDAG SØNDAG

10:00 - 02:00 10:00 - 03:00 11:00 - 03:00 12:00 - 01:00

tyr til alkohol og uføretrygd. Men en dag blir alt snudd på hodet. Bonsak, forhenværende bedehuskristen, avdanket ml-er og eks-muslim (!), flytter inn i bygården. Hun er hysterisk engstelig for alle potensielle farer som lurer utenfor bygården. Bonsak innfører derfor et strengt regime i sameiet, basert på frykt og overvåkning. Litt etter litt smitter frykten over på de andre beboerne…

DRØMMEN Black Box, premiere 24. februar De Utvalgte er en fri scenisk gruppe som arbeider med dokumentarisk teater. De duser ut skillet mellom fiksjon og virkelighet gjennom et multimedialt uttrykk, og tar i bruk virkemidler som video og dokumentarisk materiale. I det siste har gruppen gjort stor suksess med forestillingene Bang Bang Club, Jimmy Young og Skuggar. Nå står forestillingen Drømmen for døren. Stykket handler om vennskapet mellom Ella, en aldrende dame, og Torbjørn, en betraktelig yngre mann. Hun bor i et idyllisk sommerhus ved fjorden, han i en campingvogn på en gjengrodd tennisbane. På tross av de åpenbare forskjellene har Ella og Torbjørn mye til felles, og de nyter hverandres selskap. Men de har begge skjulte motiver, og vikler seg snart inn i et nett av farlig dobbeltkommunikasjon.

6 1

HVEM ER REDD FOR VIRGINIA WOOLF? Riksteatret, 19.-23. februar Hvem er redd for Virginia Woolf? er tidenes mest berømte nachspiel utspilt på en scene. Stykket inneholder alt man forventer seg av et realt nachspiel – fyll, sex, bedrag, humor, krig og faenskap. Ekteparet Martha og George inviterer det yngre paret Nick og Honey hjem til seg etter en fest, og så bryter helvete løs. Hvem er redd for Virginia Woolf? er et fascinerende studie av mennesket. Hvorfor oppfører man seg noen ganger jævligst mot den man elsker aller mest? Hva skjer når fasaden sprekker og livsløgnen avsløres? Det er både sårt, vondt, ubehagelig og morsomt å være vitne til Martha og Georges dysfunksjonelle ekteskap. Få med deg orgien av fyll, faenskap og four-letter words – du kommer garantert ikke til å kjede deg.

7 1

SANGEN OM DEN RØDE RUBIN Riksteatret, 1.-4. februar (Foto: Pål Laukli) Sangen om den røde rubin er kanskje en av de norske bøkene som har blitt lest mest i smug her til lands. Da romanen om Ask Burlefots eskapader ble utgitt i 1956, provoserte Agnar Mykles liberale seksualsyn gørra ut av enkelte. Boken ble politianmeldt og forbudt, men leserskaren forsvant ikke av den grunn. Tvert imot – boken ble smuglest over hele landet. Sangen om den røde rubin kan i dag leses fullt lovlig. Men Mykles dristige seksualskildringer har ikke gått ut på dato av den grunn – de fenger fortsatt. Og nå blir det altså teater av boken. Forestillingen om Ask Burlefots dameerobringer skal turnere landet rundt, og starter med et lite knippe visninger i Tigerstaden. Og hva er det? Det er bra.

2 1

«NYNORSK»

CARTE BLANCHE

Tor 11. februar 20:00 Fre 12. februar 20:00 Lør 13. februar 20:00

Billettbestilling/info 23 70 94 00 og på

WWW.DANSENSHUS.COM

ROMEO OG JULIE Nationaltheatret, spilles frem til 22. mars Romeo og Julie er kanskje verdens mest kjente kjærlighetshistorie. Og det er ikke så rart. For dette er et stykke om kompromissløs kjærlighet, om to mennesker

3 1

56

2/2010

poet, som har sluttet å skrive og begynt å drikke istedenfor. Hans psykisk ustabile kone Vivi får dagene til å gå ved å knaske piller og høre på Clapton. Barna har flyttet ut for lenge siden. Familien er en forestilling for deg som liker svart humor – stykket er spekket med syrlige kommentarer og humoristiske drypp, selv i de mest bekmørke situasjoner. Historien om familien Weston har et dramatisk anslag – hele familien blir kalt sammen fordi faren er forsvunnet. Hva har skjedd? HUSTYRANNEN Nationaltheatret, spilles frem til 26. mars Christopher Nielsen, en av pionerene innen norske undergrunnstegninger, mannen bak To trøtte typer og teatersuksessen Verdiløse menn, er tilbake på Nationaltheatret. Denne gangen med stykket Hustyrannen. Forestillingen handler om et skakkjørt boligsameie på Tøyen. Det hele begynner bra. I bygården på Tøyen går livet sin gang, folk har nok med sitt og lar hverandre i fred. Rullestolbrukeren Sofie får hjelp a v sine oppbackende foreldre, datanerden Gulbranssen spiller online rollespill dagen lang og Roskifte

5 1

KVIKKSØLVGUTTENE OG VESLEMØY Dattera til Hagen, 9. og 23. februar, Teaterkjeller´n, 25. februar Kvikksølvguttene og Veslemøy er en improteatergruppe som består av fire sjarmerende rampegutter og en jævlig funny dame. De samles på Dattera til Hagen annenhver tirsdag for å boltre seg på improscenen. Den siste torsdagen i måneden inntar de også Teaterkjeller´n. Improgruppen har for øyet å innføre mer galskap i improteater. Det lover jo godt. Istedenfor å følge teatersportguruen Keith Johnstones retningslinjer, som mange gjør, har Kvikksølvguttene og Veslemøy laget sin egen improhelt: Ket Johansen. Johansen lever etter én eneste regel… og det er at det ikke finnes noen regler. Derfor er det umulig å vite hvilke rebelske påfunn de kommer med fra gang til gang. Så da er det bare å troppe opp på Dattera og la seg overrumple. Hvis du klarer å kjede deg i løpet av kvelden, skal du få et diplom av meg.

8 1

SCENEKUNST: JULIE ØSTENGEN


SCENEKUNST

Plass til fisk.

TEKST/FOTO JULIE ØSTENGEN – Stille på settet! Øyvind Frøylands stemme skjærer gjennom summingen i rommet. Med ett opphører alt ståket – ingen rasler med manus, går igjennom replikkene sine eller gjør seg kjent i rommet. To studenter står klare til dyst på et kjøkken. Turid Synnøve Rivertz Vatne setter ut pålegg på bordet. Lasse Amundsen stiller seg bak utgangsdøren. – …og vær så god! Andre klasse på NSKI – Norsk skuespillerinstitutt – har filmprosjekt. Elevene har forberedt seg i ukevis. De har improvisert rundt scenene, saumfart rollene sine og utforsket hva som ligger bak replikkene. Hva er rollefigurenes innerste behov? Er det å bli elsket? Akseptert? Det er mange spørsmål som må besvares før innspillingen starter. – Nærmere, Lasse! Du må gå nærmere! Studentene spiller et utdrag fra Vepsen av William Mastrosimone. Amundsen spiller en fyr som bryter seg inn i en leilighet og forsøker å voldta kvinnen som bor der. Han nærmer seg Vatne. Truer henne. Hele tiden med et smil om munnen. Så tar han tak i Vatne og kaster henne ned på sofaen. Setter seg oppå henne. – Si at du elsker meg, sier han mens han holder henne nede. – …jeg elsker deg. – Si det så jeg tror på deg! Hun adlyder. Så stopper Frøyland scenen. – Takk! Bra jobba. Hvem er nestemann? Arild og Kjersti? Norsk skuespillerinstitutt startet opp i fjor høst. I motsetning til andre teaterskoler i Norge, satser NSKI på filmskuespill. Det gjør dem unike her til lands. Selv om skolen er nyoppstartet, er den fundert på en teatertradisjon med solide røtter: method acting. Metoden oppstod for omtrent 50 år siden i USA, og sluggere som Marlon Brando, James Dean, Al Pacino og Marilyn Monroe har benyttet seg av metoden. – Det verserer mange klisjéoppfatninger av hva method acting er: Marlon Brando som går og mumler i kulissene, eller James Dean som snakker så naturlig at ingen skjønner hva han sier, sier Frøyland og trekker på smilebåndet. – Men metoden er i stadig utvikling. I dag sverger profilerte skuespillere som George Clooney, Angelina Jolie og Johnny Depp til method acting. Og de går jo ikke akkurat rundt og mumler. Et nytt par tråkker igjennom scenen sin på kjøkkenet. De skal spille et utdrag fra I ought to be in pictures av Neil Simon. Arild Søgnen og Kjersti Gulliksrud spiller en far og

en datter som ikke har hatt kontakt på mange år. Gjensynet er anspent. – Øyekontakt, Arild! Se på henne! Frøyland veileder elevene fra sidelinjen. Pusher dem litt. – Selv om vi også har rene teaterprosjekter på NSKI, som for eksempel et Tsjekhovprosjekt, er vårt hovedfokus å arbeide med et filmatisk uttrykk, fortsetter Frøyland. – I Norge har det lenge vært tradisjon for at filmskuespill bare er et nedskalert teateruttrykk. På teateret må du finne et fysisk uttrykk for tanker og følelser. På film er det tilstrekkelig å tenke tanken. I stedet for å tone ned teateruttrykket, jobber vi med det filma-

Yaniv Cohen FOTO

Magma | LAYOUT

Tre sansepirrende danseforestillinger

www.orangeriet.no |

Er du møkklei Aksel Hennie? Pia Tjelta? Kristoffer Joner? Du ikke den eneste. Lengter du etter en revolusjon innen norsk filmskuespill? Den har allerede startet.

DANSENS HUS 11. – 13. februar kl 20:00

DESIGN

MØLLERGATAS METODE

NyNORSK

Billetter: www.dansenshus.com | telefon 23 70 94 00

www.carteblanche.no

”Hele skuespillerbransjen i Norge bør renoveres.” tiske uttrykket som noe særegent. Method acting handler om å lete etter sannheten i øyeblikket. Om å skape troverdighet – å si noe om det å være menneske. Metoden tar utgangspunkt i skuespilleren selv. Du må sette deg inn i situasjonen rollefiguren opplever, og finne ut hvordan du selv hadde reagert i en tilsvarende situasjon. La oss tenke oss følgende scenario: Du får en telefon om at broren din har vært i en bilulykke. Tilstanden hans er kritisk, men stabil. Hva er det første du gjør når du får beskjeden? Begynner å gråte? Ringer moren din? Styrter ut døren? Tar deg en drink for å roe nervene? Søgnen trekker ut en stol fra kjøkkenbordet. Setter seg ned. Gulliksrud slår seg ned på en sofabenk litt unna. Far og datter holder avstand. Avventer situasjonen. Så tiner spenningen mellom dem gradvis opp: – Herregud, jeg kommer ikke over hvor stor du har blitt. Snu deg rundt. La meg få seg på deg. – Dette er det hele. Jeg blir ikke større. – Det trenger du ikke. Du er perfekt. – Jeg er en reke. Tilskuerne ler dempet. Far og datter klemmer hverandre. Blir det en lykkelig gjenforening? Det gjenstår å se. Søgnen og Gulliksrud rister av seg karakterene og sender ballen videre til neste par. Martin Furulund skal i ilden om ikke så alt for lenge. – Hele skuespillerbransjen i Norge bør renoveres, sier han. – Vi må være åpne for nye impulser. Dra lærdom av de største. Hva er det de gjør? Hvorfor fungerer det? I Møllergata 9 tenker de nytt. De utfordrer det etablerte. Og vi trenger noen til å røske opp i den rådende skuespillertradisjonen. Det er slikt som fører filmkunsten videre.

2/2010

57


KONSERT JAPANDROIDS Blå, 5. februar Nok en duo som byr på vegger av vreng, skrik og skråling og catchy skrangletrommer. Er vi ikke ferdig med slikt nå?! Nei, selvfølgelig ikke. Ikke helt lei ennå. Japandroids gjorde det riktig så bra med debuten Post-Nothing i fjor, og vår anmelder hadde følgende å si om drengene fra Canada: ”Gutteduoen Japandroids gjør maksimalt ut av minimalistisk instrumentering og begrenset budsjett på debut-albumet Post-Nothing, og beviser ettertrykkelig at det viktigste av alt er gode melodier og akutt formidlingsbehov”. Har du løst, har du lov. Garantert bedre live enn på plate, også.

liker god og snål poprock på Kill Rock Stars-måten bør kjenne sin besøkelsestid i kveld.

1 1

REVOLVER´S K NSERT-PROGRAM FOR FEBRUAR mer info: www.revolveroslo.no

Ons 3 feb HJALTALIN (ISL)

Supp: Heartfelt + Team Me cc: 80 kr doors: 20.00

Fre 19 Feb

Oppe: Club:Larm

23.15 PHAEDRA 00.00 SPIRITS OF THE DEAD cc: 80 kr doors: 22.00

Fre 5 feb DAN FRIEL (US)

Nede: By: Larm se eget program

cc: 70/50 kr

Lør 20 Feb

fra Parts And Labor Oppe: Club:Larm

Ons 10 feb BERNARD BRIIS BAND EP release cc: 50 kr

Tors 11 feb SYNTAX-E slippefest cc: tba

23.15: TBA 00.30: MATIAS TELLEZ cc: 80 kr Doors: 22.00

småtteri her. 20. februar braker det altså løs på Betong, og det finnes absolutt ingen gode grunner for ikke å møte opp denne kvelden. Support er svenske In Solitude og britiske Centurions Ghost, så dette blir en helaften uten sidestykke. Doomed to be GREAT! KLUBB VRIOMPEIS: JAZKAMER, CHEFKIRK, ORIGAMI METALLIKA Blå, onsdag 3.mars Klubb Vriompeis sparker i gang støysesongen med en hyllest til gamlegutta i bransjen. Jazzkammer, eller nå Jazkamer, er musikk-Norges lille brutale fetter. Noisehertugene John Hegre og Lasse Marhaug står bak fandenivoldskheten som startet i 1998, og duoen slapp sin første offisielle plate i 2000. Siden den gang har bandet hatt ambulerende bandmedlemmer og sluppet plater i alle verdenshjørner. I 2010 både bretter og knepper

6 1

BY:LARM Oslo by, 18. – 20. februar (Se også utelivsguiden på side 54) Jess. Da er det på tide å fylle Oslos gater, konsertscener og klubber med musikkglade mennesker,

4 1

MR SHANKLY’S SOCIAL CLUB!!!

Annen hver søndag på kjøkkenet.

Nede: By:Larm se eget program

Fre 5 Mars SILVER cc: tba

Lør 13 feb KLUBB POPLOGG live: VIT PäLS (se) cc: tba

Tors 18 feb

Oppe: Club:Larm Spoontrain Audio Label night

18.00 - SOLVOR VERMEER

(i samarbeid med engelske Lazy Acre Recordings)

18.45 - CCTV 19.30 - MONZANO cc: 80 kr

Nede: By:Larm se eget program

DJ´S I FEBRUAR: FRE 5 FEB: LØR 6 FEB: TORS 11 FEB: FRE 12 FEB: LØR 13 FEB: SØN 14 FEB: TORS 18 FEB: FRE 19 FEB: LØR 20 FEB: TOR 25 FEB: FRE 26 FEB: LØR 27 FEB:

Club Knulldröm Klubb Kosmische tba Flaks/Uflaks Klubb Poplogg Mr Shankly’s Social Club Club:Larm: oppe BY:LARM: nede Club:Larm: oppe BY:LARM: nede Club:Larm: oppe BY:LARM: FAC 502 tba The Sound of Breaking Glass Kjøss Katta

LAURA VEIRS & THE HALL OF FLAMES, CATALDO & LED TO SEA Mono, tirsdag 9. februar Norske anmeldere og musikkjennere synes nå for alvor å ha åpnet ørene for Laura Veirs, singer/ songwriteren fra Portland, Oregon. Albumet July Flames er en poetisk lysende feiring av forholdet mellom Veirs og produsenten Tucker Martine. Veirs kombinerer feministisk politikk og intime betroelser i et mangfoldig og variert musikalsk uttrykk. Sparsommelig, emosjonelt ladet, med inspirasjon fra sjangre som country og folk. Kan være noe, dette.

2 1

ADAM GREEN Parkteatret, søndag 14. februar Adam Green kjenner du kanskje til som frontmann i skranglebandet The Moldy Peaches. Nå har mannen gått solo som følge av endeløse sosiale fobier og et noe fascistisk behov for å spille alle instrumentene selv. Ja, se det, du. Green slapp albumet Minor Love i fjor, og alle som

3 1

58

2/2010

bransjefolk og eventyrlystne band med stjerner i øynene. Vi skal ikke si så mye mer enn det, men oppfordrer herved våre lesere til å holde et ekstra øye med: Todd Terje&Dølle Jølle, Kråkesølv (Foto: Sanna Blix), Navigators, A-Laget, Shining, The Pink Robots, The Megaphonic Thrift, DiskJokke, Serena Maneesh, Jesse Jones, Dødpop, Montée, Supersilent, Pica Pica, Blood Command, CCTV, Ungdomskulen og en haug med andre. Og selvfølgelig hunken Nils Bech. We looove uu! SAINT VITUS, IN SOLITUDE, CENTURIONS GHOST Betong, lørdag 20. februar Kuler og krutt! Atter en gang inviterer jentene i Old School Booking levende legender til landet, og denne gangen er det snakk om selveste Saint Vitus! Hvis du har et hjerte som banker for doom, tipper vi den gamle surklende blodpumpa i brystet ditt hoppet over et par slag akkurat nå. Det stemmer folkens! Saint Vitus kommer endelig til Norge! Tro det eller ei! Mye utropstegn her, men det er altså ikke snakk om

5 1

de opp skjorta og lover ett album hver måned, noe som gjør dem til det norske bandet som har utgitt flest album i historien! (Les intervju på side 54) YEASAYER Rockefeller, lørdag, 6. mars Er det slik at så lenge et band kommer fra Brooklyn, så faller det helt naturlig å gjøre suksess i Europa og spesielt i Norden? Det kan virke sånn. Når det er sagt; Yeasayer har nok ristet av seg en haug med jantelobbyister med debuten All Hour Cymbals fra 2007, takket være bandets individuelle utskeielser både på og av scenen. Summen av Anand Wilder (i familie med Gene??), Chris Keating og Ira Tuton sammen er noe helt annet, derimot. Som om Elvis Costello skulle sunget over Gang Gang Dance sitt rytmehelvete. Eller sprutende flammer fra Animal Collective ut av rompehullet til Queen. Noe sånt.

7 1

KONSERT: ANDREAS TYLDEN


JUST SAY NOA

som skuespiller. Har listens beste soundtrack, produsert av nevnte Kalkbrenner.

Fra tiden før hip hop ble gangsta og/eller fløtepus-R&B, da den var dansbar.

HUMAN TRAFFIC Nok en film om engelsk klubbkultur. I Cardiff møter vi vennegjengen Jip, Nina, Lulu, Koop og Moff. En scene hvor Koop overtaler en dude til å kjøpe en drum’n’bassskive er verdt hele filmen i seg selv. Helt fantastisk. For Jip og vennene hans handler alt om helgen. Klubbing, knark og kjærlighet (tror de i hvert fall) er livets treenighet. DJ -legende Carl Cox har også en kort rolle som nattklubbeieren Pablo Hassan. Brukbart soundtrack fra den

BETTER LIVING THROUGH CIRCUITRY Amerikansk dokumentar om 90-tallets ravescene i Statene. Filmet fra Winter Music Conference i Miami, med intervjuer av Moby, Lords of Acid, Bt, Roni Size med fler. For spesielt interesserte.

3 1 Det er dessverre ikke blitt laget noen blockbustere om housemusikk , DJing og klubbkultur. De fleste filmene er enten dårlige, glorete filmer fra Statene eller engelske Ibiza-filmer som dessverre bare setter hele kulturen i et dårlig lys. De fleste filmene kunne vi like godt vært foruten. Makan til søppel skal du lete lenge etter, men det finnes likevel et par gullkorn.

6 1

GROOVE Groove handler om San Franciscos party/ rave-scene på slutten av 90-tallet. Invitasjoner sendt ut på e-mail om hemmelig party

7 1

Petter røykepinn.

24 HOUR PARTYPEOPLE En film om en viktig tid i Manchester, England. Om plateselskapet Factory Records som skapte New Order og Happy Mondays, og ikke minst fremmarsjen til en av de mest legendariske nattklubbene, The Hacienda. Her bygde DJer som Laurent Garnier og Sasha sine karrierer mot himmelen. Filmen er like mye pensum som underholdning. Et must for folk med interesse for klubbkultur og god musikk. Ikke akkurat en Oscar-nominert film, men pyttsann det skiter vi i. Soleklar vinner.

1 1

tiden da England var på topp i klubbhimmelen. LIQUID GROOVE Dokumentarfilm med en haug stjerne-DJer som diskuterer klubbscenens historie, fremtid, kultur, spiritualitet og ikke minst teknologi. Historien om hvordan DJen gikk ifra å være en som spilte andres musikk til å bli en stjerne på musikkhimmelen, er ikke så verst. Artister som Louie Vega, Goldie, Frankie Knuckles og en bråte med folk fra bakom scenen blir intervjuet. Et must for den mer erfarne klubber.

4 1

i helgen, men ecstacy-liberaliseringsmas gir denne filmen lite substans, dessverre. En av tidenes dårligste skuespillerprestasjoner står progkongen John Digweed for. Spiller seg selv, men herregud hva skulle han vært om han ikke ble DJ? Dårlig soundtrack.

IT’S ALL GONE PETE TONG Husker jeg tenkte at denne kom til å bli funny mens de drev promotering i forkant av premieren, men herregud for en smørje av elendige skuespillere og jævlig trancemusikk. Og plottet er dessverre tynnere enn glanspapir. Handler om DJen Frankie Wild som blir døv og ikke lenger klarer å mikse, og hans noe patetiske gjenoppreisning. Noen quotes fra DJ-eliten om at Frankie Wild er en grom DJ redder dessverre ikke filmen.

1 8

Petter blåbærtrut.

KEVIN & PERRY GOES LARGE Handler om Kevin & Perrys reise til Ibiza og DJ-stjernen Eyeball-Paul. De er visstnok store komistjerner i England, men denne filmen er så dårlig at jeg hadde mistet nattesøvnen i en uke om jeg så den igjen. Sisteplass på listen. Ikke kast bort tiden på å se denne, det har jeg gjort for dere. Ikke rart folk tror Ibiza er helt på trynet når de dømmer ut i fra å ha sett de to siste filmene på listen.

9 1

BERLIN CALLIN Handler om DJ/produsenten Ickarus som turnerer rundt med dama og sin manager på slep. Han er superstjerne og skal til å slippe sin store skive da alt går rett vest. Han havner på mentalsykehus etter en smule for mye knarking. Film med et lite skråblikk på den tyske klubbscenen. Pluss for Paul Kalkbrenner

2 1

HOUSEPARTY Vet ikke hvor mange ganger jeg har sett denne, men ler meg skakk hver gang. Kid´n Play i storform i denne komedien fra 1990. Martin Lawrence fra Bad Boys-filmene som DJ, Play er festpromotør, og Play roter det til for seg selv. Om du ikke var født da den kom ut, så finnes den sikkert på nedlastning en plass.

5 1

p r o t o Mycho s p pers u S t n e l i s Helt improvisert møter Supersilents kompromissløse og søkende jazz Motorpsychos hardtslående, seige og brutale tungrock. Sammen skaper de et nytt uttrykk som blir en fusjon av to kjerneuttrykk. Hver konsert vil bli en unik opplevelse. Turnérute: 12.03 Drammen, Union Scene 13.03 Tønsberg, Støperiet 14.03 Fredrikstad, Blå Grotte 16.03 Volda, Studenthuset Rokken 17.03 Oppdal kulturhus 18.03 Bjugn kulturhus 19.03 Steinkjer, Dampsaga 20.03 Trondheim, Verkstedhallen 22.03 Arendal kulturhus (arr.: Arendal Jazzklubb) 23.03 Stavanger, Folken 24.03 Haugesund, Festiviteten 25.03 Sogndal, Meieriet 26.03 Vossa Jazz, Vossasalen 27.03 Oslo, Rockefeller (arr.: Rikskonsertene) 28.03 Lillestrøm kultursenter www.rikskonsertene.no

AV: NILS NOA

2/2010

59


Rammstein + special guests BeRgenhus Festning - Koengen 15. juni

bill kr 725 + avgift // billettservice tlf 81533133 www.billettservice.no hotell & billett tlf 09901 // portene åpner kl 18.00. // flere artister offentliggjøres på et senere tidspunkt

P r e s e n t e r t

a v

B e r g e n

L i v e

&

L i v e

n a t i o n

+ special guests

Onsdag 11. august 2010 Bergenhus Festning KOengen pOrtene åpner Kl 18.00. Billetter Kr 800 + avgiFt tlF 815 33 133 // www.Billettservice.nO // hOtell & Billett tlF 09901 www.Bergenlive.nO // www.livenatiOn.nO P r e s e n t e rt av B e r g e n L i v e & L i v e n at i o n

m e l d d e g på n y h e t s b r e v f o r i n f o r m a s j o n o m f l e r e ko n s e r t e r o g s i s t e n y t t !


KLASSIKER

MEGET BRA

BRA

SKEPTISK

SKIVER A-LAGET Nokke Feita Vol. 2. Oppsiktsvekkende oppsigsvekkende. (NMG/G-HUSET)

Ingen grunn til å hate bergensrap. Det er ikke lenge siden bergensrapen var hatet utenfor sjufjellskransen, men nå er det andre tider. Idet jeg skriver dette eksploderer nettet på grunn av Lars Vaulars nye låt ”Rett opp og ned”. Noen har hørt den! Den er fantastisk! Alle twitrer. Alle vil høre. Så hva har skjedd? For det første er det lenge siden Spetakkels noe ugjennomtrengelige – i alle fall for folk utenfor Bergen Sentrum – høytempo-hop gjorde det litt for enkelt å lage treffende parodier. I stedet har et spesielt, saktegående særpreg fått lov til å modnes blant de yngre rapperne i byen. Denne gjengen hørte på sirupsseig sørstatsrap da det fortsatt ble ansett som harry av de fleste andre. I Bergen har du i mange år kunnet høre UGK spilles ut av vinduet på en bil som glir forbi. Trae-låter på Café Opera er helt vanlig, og det er allerede flere år siden det ble laget chopped n screwed-låter på Sandviken-dialekt. I tillegg må vi ikke glemme lokaltilhørigheten alle bergensere tross alt får rett inn med morsmelken eller innprentet på skolebenken. En selvtillitt og attityde som kommer godt med når man skal lage breiale rim. Denne kombinasjonen av gryende selvtillit og bevissthet rundt sin egen stilretning, har de siste årene båret frukter. Akkurat i disse dager er det anbefalelsesverdig å sjekke ut rapperen Verks nye gateplatesamarbeid med produsenten PeeWee, eller Sebastian ”Black” Mascall som gjør en mer nedtonet form for neo-soul. I tillegg til A-Laget, som i disse dager er aktuelle med mikstapen Nokke feita vol. 2 (til gratis nedlastning på nettet!) Her rapper Vågard, Pete’n og Girson over beats vi kjenner fra Devin the Dude, Biggie og Outkast. Det er stort sett tilbakelente, melodiske låter ”som handler mellommenneskelige relasjoner, sant”, for å sitere Vågard. Det betyr i klartekst: sex, fest og, eh, sex. Pete’n utmerker seg spesielt, og vi som tidligere har etterlyst et soloalbum fra den kanten har ikke mindre lyst til å etterlyse det nå. Han har en særegen, skrudd stemme og skriver tekster som ofte overrasker. Nokke feita vol. 2 viser et mer helhetlig A-Laget etter det noe sprikende debutalbumet Rett vest fra 2008. De har funnet sin nisje og våger å gjøre en slags tenkende manns versjon av ignorant-rap. Dette er humørfylt, god underholdning, selv om A-Laget mangler den ekstra dimensjonen som vi gjerne finner i Lars Vaulars tekster. Kanskje er drømmene litt for små? En passende beskrivelse av A-Laget kan derfor være at de fungerer som Vaulars uskikkelige, infantile lillebrødre. På sitt mest banale blir det fort uinteressant, som for eksempel i ”Festival-Girson” (selv om den riktignok trekker Robert Miles sin 90-tallshit ”Children” fram fra glemselen): ”Brunetter og blondiner, mann, alt det der er jæla digg”, for å plukke ut låtens mest trykkevennlige tekstlinje. Samtidig er det hele tiden en syltynn linje mellom det idiotiske og morsomme her. På tapens høydepunkt, den slicke ”For mye for meg”, er sexpraten like eksplisitt,

4 One Night At The Roxbury.

Foto: David Sampson

DANSK PÅ ROSER EFTERKLANG Magic Chairs (4AD)

Fire små dansker med et imponerende stort album. Det er et eller annet med symfonisk pop-rock. Kanskje det hovedsakelig skyldes min egen hang til svulstige lydbilder, men det er noe ved Efterklang sitt uttrykk som treffer overraskende umiddelbart og hardt. Og selv om bandbesetningen på Magic Chairs er betydelig kuttet ned på siden Parades (2007), klarer fortsatt danskene å spille på hver eneste lille streng i mitt følelsesregister. Det er sart, det er voldsomt, det er mystisk, det er rytmisk spennende og det er vakkert. Litt som om Radiohead anno 1997 hadde slått seg sammen med Jaga Jazzist. Denne gangen er musikken utviklet rundt kjernebesetningen Mads Brauer, Casper Clausen, Thomas Husmer og Rasmus Stolberg, noe som betyr mer fokus på elektronikk, bass, vokal og perkusjon. Personlig syns jeg bandet har hatt godt av å distansere seg fra det noe intense

5

strykerarrangementet som preget særlig Tripper (2004). På Magic Chairs virker det som det rytmiske heller har stått i fokus, noe som resulterer i et fantastisk driv i låter som ”Modern Drift”, ”Scandinavian Love” og det særdeles friske pustet ”Raincoats”. Enkle elementer som klapping og stortromme får stå som hovedkomponenter og svært virkningsfulle tilskudd til det klassiske uttrykket som Efterklang hovedsaklig er kjent for. At det symfoniske uttrykket denne gangen er noe forenklet, har heldigvis hatt lite å si for den musikalske kvaliteten. Selv om lagene er noe færre, er musikken fortsatt like spennende. Magic Chairs har endt opp som et nyskapende tilskudd til en katalog som fort kunne ha blitt farlig ensformig. Albummiksingen har Efterklang denne gangen overlatt til produsent Gareth Jones, som tidligere har samarbeidet med blant annet Grizzly Bear, Nick Cave og Depeche Mode, og dét var tydeligvis ingen dum idé. Efterklang har bevart sin særegenhet, men samtid utført et svært vellykket eksperiment med eget uttrykk. Det er ikke mange andre band forunt. Oda Faremo Lindholm

TRIST

men humoren hakket mer raffinert; ”Hun gikk ned som Atlantis, på min saftis, ganske kraftig”. Som bonus på mikstapen får vi glimrende ”Mekke nokke mekk” og et par Big Ice-produserte låter med en gjestende Lars Vaular. Her blir det klart hvor mye Vaular har utviklet seg som rapper de siste årene, og at A-Laget-gutta fortsatt har et utviklingspotensial som det blir spennende å følge med på videre. Ønsker du øm romantikk eller en stueren plate du kan spille for farmor, må du nesten lete et annet sted. Det gjelder også om du hater bergensdialekt, selvfølgelig. Men ellers vil du oppdage at det er mye musikalsk glede i vente framover – fra A-Laget og fra andre kommende bergensrappere. Eirik Kydland

BJØRN J. MURI

dette er jo for så vidt lovord. Problemet er at det blir litt lite utfordrende i lengden. Nå er jo Topp stemning på tradisjonell bar, som tidligere nevnt, en singelsamling, og ikke et tradisjonelt album. Dermed er sannsynligvis få av låtene lagd med tanke på at de skal fungere i enn større helhet, noe skiva dessverre bærer preg av. Låtene funker fint hver for seg, men sammen blir det rett og slett for lite variasjon og særpreg. Nå skal jo Casiokids gi ut et helt nytt album i løpet av 2010, i hvert fall etter planen, så jeg ville kost meg med ”Togens hule”, ”Fot i hose” og ”En vill hest” som enkeltspor herfra og heller sett frem til neste fullengderforsøk. Oda Faremo Lindholm

BEST AKKURAT NÅ

BEACH HOUSE Teen Dream (SUBPOP/TUBA)

På det jevne fra nyfrelste Norgesvenner. Baltimore-duoen lot seg åpenbart sjarmere da de besøkte Norge under fjorårets Øya-festival, og her takker de for seg ved å skjenke oss nordmenn både tematikk og tittel på det beste sporet på det nye albumet deres. ”Norway” summerer i grunnen opp alt som er bra med Beach House: lavmælt instrumentering, florlett melodi og Victoria Legrands hviskende, Nico-aktige stemme. Sjelden har et band kledd navnet sitt bedre. Dette er musikk for rolige kvelder, gjerne i en park rundt St. Hans-tider, og om ikke rødvin er påkrevet så blir man utvilsomt tørst av å høre på Beach House sin behagelige blanding av Mazzy Star, Galaxie 500 og Band of Horses. Litt trist er det likevel å konstatere at bandet har byttet ut noe av særpreget med økt tilgjengelighet på dette tredjealbumet, noe som under arbeidet med denne anmeldelsen har manifestert seg i form av stadige spørsmål fra kjæresten min om det er Band of Horses jeg hører på... Glenn Olsen

4

CASIOKIDS Topp stemning på lokal bar (NIGHTLINER/UNIVERSAL)

Knudsen og Ludvigsen i klubbformat. Hvordan anmelder man et album som egentlig allerede er utgitt? Topp stemning på lokal bar er nemlig en samling av Casiokids sine siste utgitte singler, pluss en samling av remixer gjort av andre artister. Denne anmeldelsen er basert på cd nummer én, singelsamlingen, og ikke remix-disken som blant annet inneholder bidrag fra Captain Credible og Velferd. Et forrykende turné-år har altså kuliminert i Topp stemning på lokal bar. Og den gode stemningen er i aller høyeste grad til stede, også på skive. Skiva er gjennomgående kjennetegnet av sukkersøte popmelodier, afrobeat og særdeles naive tekster, noe som gir et enkelt, men fiffig uttrykk. For min egen del syns jeg egentlig instrumentalsporene funker best. Lekenhet er som oftest bra, men Casiokids er best når de er ”flinke” og ikke morsomme. Hit-sporet ”Fot i hose” er et godt eksempel på Casiokids på sitt beste. Selvsagt er det gøy å høre tekster som ”Kor e bikkjen, eg må finne bikkjen. For den som finner bikkjen får den feteste premien”, men det blir noe langdrygt når alle tekstene går inn i mer eller mindre samme tullekategori. Forøvrig slår det meg at det er alt annet enn rart at Casiokids har vært på barnehageturné. Casiokids lager musikk det er lett å like. De er sjarmerende, tiltalende og tilgjengelige. Og alt

4

MATHIAS RØDAHL SADE Soldier Of Love (SONY MUSIC)

Ikke Sade sin beste låt, men hun er fortsatt soulmusikkens gudinne, og vi er mer enn klare til å tilbe henne den 8.februar! ROBIN THICKE FT. NICKI MINAJ Shakin’ It 4 Daddy (UNIVERSAL MUSIC)

Du må elske hvor sykt drita frøken Minaj høres ut når hun gauler ”I say balling, I don’t mean Spaaalding!”. God damnit, for en klubblåt!! JAY ROCK FT. LLOYD Ask About Me (TOP DAWG ENT./WARNER MUSIC)

Det er noe veldig ”Jaheim” over denne låta, og det er jo aldri feil. Det er forøvrig heller ikke comboen Jay Rock og Lloyd. RYAN LESLIE Don’t Try 2 Call Her Now (UNIVERSAL MUSIC)

Var du like kjekkas da Diddy stjal Cassie fra deg, Ryan? LIL WAYNE FT. T-PAIN Damn Damn (UNIVERSAL MUSIC)

Jeg har full forståelse for alle som hater denne låta, men jeg elsker disse gibberishprosjektene til Wayne og Pain... og jeg røyker ikke weed engang!

EXODUS Shovel Headed Tour Machine: Live at Wacken and Other Assorted Atrocities (NUCLEAR BLAST/WARNER)

Øldrikkende, pizzaspisende rølpegutter som gir deg lyst til å gå på festival. Den store hypen etter Den nye bølgen med klassisk Thrash-Metal har kanskje lagt seg, men thrashen selv lever videre i nest beste velgående. Både gjennom nye band som har vist seg som mer enn bølgesurfere (Municipal Waste, Evile), men også gjennom førstegenerasjons moshpit-instigatører som Testament, Slayer og Exodus. I likhet med mange andre gikk Bay Area-thrashens grunnleggere på en kraftig smell i det grungen sveipet hårmetal og keep it real-heavy av banen

4

2/2010

61


tidlig på nittitallet. Exodus var derimot blant de første til å gjenoppstå rundt årtusenskiftet, og leverte med 2004s Tempo Of The Damned ei av de første vitale thrash-platene på denne siden av Panteras Reinventing The Wheel. Det var derimot ikke før de to opprinnelige vokalistene Steve Souza og Paul Baloff sa takk for seg at det ble skikkelig fart på sakene: Steve Souza forlot bandet etter et stunt som stand-in da thrashens største bråkebøtte Paul Baloff forlot verden for godt. Når du ser og hører henholdsvis DVD-en eller cd-en her, skjønner du at Rob Sykes gjør en god jobb med å holde Exodus-ånden i live. Billy Milano fra S.O.D ville vært stolt over sceneraljeringen hans, makan til politisk ukorrekt hissigpropp. Attitude intakt. Konserten Exodus leverte foran 60.000 mer eller mindre aldrende metallhoder på Wacken Open Air 2007, er absolutt godkjent. Sykes tolker et knippe klassikere fra debutalbumet på overbevisende vis, og bandet er tighte som aldri før. Originalbesetning eller ikke. At de utover de obligatoriske Bonded By Blood-klassikerne holder seg til materiale fra etter 2004 er et klart sunnhetstegn. At ”Funeral Hymn” fra 2007s Atrocity Exhibition glir naturlig inn i signaturlåta ”Lesson of Violence”, mens ”War Is My Shepherd” fra det tidligere nevnte 2004-comebacket skaper en av konsertens største circle pits er i hvert fall det. Exodus holder det ekte som en freestylende hiphoper med ryggsekk, og de nekter å modnes med åra. Pølserosinen er bonus-DVD-en du får om du velger deluxepakka. En litt for lang, men veldig sjarmerende selvlagd roadtripdokumentar som leder opp til konklusjonen: Exodus er ikke den verste gjengen å kaste bort en kveld på. Øldrikkende, pizzaspisende rølpegutter som til og med aksepterer at alt de gjør vil overskygges av debutplata deres til evig tid. Samtidig som de leverer relevant musikk 30 år etter. Dessuten gir Shovel Headed Tour Machine deg en enorm trang til å komme deg på Exodus-konsert. Mission Accomplished, altså. Jørgen Nordeng GRAND ISLAND Songs From Östra Knoll 1:22 (TUBA)

Får mer lyst til å høre på inspirasjonskildene. Noen skiver og noen band gjør en både ambivalent og forvirra. Jeg har virkelig anstrengt meg for å like Grand Island, men lykkes liksom aldri helt. Tross stor musikalsk virtuositet. Brødrene Gustavsen og resten av kvintetten Grand Island (Helgaker, Iversen og Ulset) volder anmelderen mye hodebry. Dette er tredje gangen jeg forsøker å digge musikken deres etter massiv forhåndshype fra utgiverne. Men heller ikke denne gangen når de inn og frem i sjelen på en vrang anmelder. At her finnes musikalitet og solid håndverk, hersker det vel knapt noen tvil om. Instrumenteringen utvider den tradisjonelle rockebesetningen, inklusive keyboard, med banjo og mandoliner. Et gjestespill fra Jørgen Munkeby på fløyte og saksofon er det også funnet plass til. De har et voldsomt trykk og en sjelden energi i det massive lydbildet sitt. Innenfor rocken, americana-en og folkemusikkens univers viser de herlig respektløs utfordring av sjangergrenser og regelverk. Her går bluegrass, appalachisk folk, svenske og norske folkeviser hånd i hånd med Led Zeppelin og Black Sabbbath-referanser. Likefullt kjeder Grand Island meg. Vet egentlig ikke helt hvorfor, annet enn at de roligere låtene kan bli ganske så langtekkelige og intetsigende. Og at den sprukne vokalen i blant kan oppleves som enerverende. Når man bare blir servert en liten smakebit her og der på høyt volum virker det hele både iørefallende og fengende. Den brekkende gjennomborende vokalen og de euroiske stemningene og dynamikken i uttrykket

2

62

2/2010

sørger for nok variasjon. Men når jeg så setter meg hjemme og lytter mer møysommelig blir jeg likevel bare sittende å tenke på at det er lenge siden Isolation Years kom med noe nytt. Og hva med et comeback fra Neutral Milk Hotel? Hvorfor skal jeg ikke heller høre på The Soundtrack of Our Lives eller en eller annen form for amerikansk banjomusikk? Kan det være mangelen på en egen signatur og egenart oppe i det hele? Kaizers Orchestra-vokalist Janove Ottesens gjestevokal på dialekt på ”Suffer/Lid, min kjære” forvirrer mer enn den løfter. Da er jeg mer begeistret for Superfamilys Steven Wilsons bidrag her. Ja, tror kanskje det er nettopp det; bra til å være norsk er ikke tilstrekkelig. Jeg ønsker at en skive skal gjøre mer med meg enn å skape en lyst til å høre andre plater. Så hører jeg atter noen ganger på skiva og fascineres av fiffige detaljer… Før jeg atter går lei og må bytte skive. Jan-Olav Glette

BEST AKKURAT NÅ

EIRIK KYDLAND LIL B ”Myspace” (PERMANENT MARKS, LLC)

Gal eller genial? Blir spennende å finne ut. ALOG Every Word Was Once An Animal 12”

dama som gir heeelt faaen! ”Grab my glasses, I’m out the door, I’m gonna hit this city/ Before I leave, brush my teeth with a bottle of Jack,” rapper hun med autotune på hitlåta ”Tik Tok”, som plasserte henne på det musikalske kartet etter at hun først ga mainstream-lyd fra seg på Flo-Ridas ”Right Round”. Ille provoserende, da gitt! Pusse tenna med whiskey og greier? Shit, denne dama må virkelig være helt spinnvill, tenker dere nok nå? Akkurat som om Uffies tilgjorte ”ville og gale”-image ikke var nok, får vi nå altså en dame som mest av alt minner om en dårlig planlagt mutasjon av den nevnte hipsterprinsessen, Avril Lavigne, Kelly Clarkson og Miley Cyrus. Det høres fristende ut, eller hva? Personlig er det egentlig ikke selve musikken jeg sliter mest med. Den er streit nok. Til tider irriterende som bare faen, men funker sikkert fint på radiobølgene til The Voice, NRJ og dansegulvet til Cosmo (eller Club Cayenne, som det nå så eksklusivt heter). Hovedproblemet mitt med dette produktet er den åpenbare mangelen på genuint særpreg, latskap ved å forsøke å kopiere noe man ikke er, og hvor fornærmet jeg blir av at denne liksom-personen tror at et par electro-beats og en bitchete holdning skal kunne overbeviser én eneste person med et marginalt innblikk i moderne klubbmusikk. Når det er sagt, er nok Ke$ha midt i blinken for opprørske fjortiser som ikke vet bedre, og festglade jus-studenter i Bergansjakker, som ….ja, heller ikke vet bedre. Og jeg beklager hvis jeg virker litt ovenfra-og-ned akkurat nå, men for å sitere Sean Carter; ”We don’t believe you, you need more people!”. (Eventuelt min venn Arnulv; ”Jævla horefitte!”) Mathias Rødahl

BEST AKKURAT NÅ

(FAT CAT)

Hva slags instrumenter har de bygget denne gang? Det låter i alle fall utrolig.

To slemme naboer.

PUT YOUR HANDS UP FOR NEO-TOKYO The Rich, The Lepers & Die Mauer (MYSPACE.COM/PUTYOURHANDSUPFORNEOTOKYO)

Kaleidoskopisk, er det ikke det man kaller det? V/A Rise Of Jamaican Dancehall Culture 2 (SOUL JAZZ/BONNIER AMIGO)

Store mengder fantastisk proto-dancehall. DENGA DENGA Kids EP (YAP RECORDS)

Ramones møter Talking Heads.

ODA FAREMO LINDHOLM VAMPIRE WEEKEND Contra (XL RECORDINGS)

Morro for unga! NILS BECH Look Back (FYSISK FORMAT)

Mens vi venter på resten... JAGA JAZZIST One-armed bandit (SONET/UNIVERSAL)

En sårt tiltrengt energiinnsprøytning i vintermørket. KE$HA Animal (SONY MUSIC)

Pusse tenna med whiskey? Shit, denne dama må virkelig være helt spinnvill. For noen år siden kunne man claime kred og kunst, så lenge det du gjorde var uretusjert, opprørsk og crraaazy (med fransk aksent). Enten det var snakk om bilder med liksom-kolasteine damer, spy, kjønnshår og dverger i fri seksuell utfoldelse, eller artister som lagde hippe electro-/raplåter om de samme tingene. Det meste fikk spalteplass, og til slutt gjerne også sin egen flotte coffee table-bok. I 2010 er disse tingene derimot like sjokkerende som at noen sprenger seg i lufta i Baghdad denne uken også. De store plateselskapene er derimot notorisk kjent for å alltid være seint ute med det som foregår i de kulturelle bakgårdene, og derfor har 22 år gamle Ke$ha denne vinteren dukket opp for å gi økonomisk avkastning for Sony Music, som den nye, hippe

2

MOTORPSYCHO Heavy Metal Fruit

SATANS ARVTAGER

(RUNE GRAMMOFON/

DØDSENGEL Mirium Occultum

MUSIKKOPERATØRENE)

(TERRATUR POSSESSIONS)

En av mine store musikalske forelskelser, og ekte kjærlighet varer livet ut. SHINING Blackjazz (INDIE RECORDINGS)

Metall + jazz= en SÆRDELES vellyket kombo!

HOT CHIP One Life Stand (EMI)

La oss heller kalle det et One Track Stand. Min innledende reaksjon på Hot Chips forrige album var også svært lunken, men ettersom jeg endte opp med å bli veldig glad i mange av låtene på Made In the Dark, skal jeg ta meg litt i akt for å bli for krass med London-

3

Norsk black metal som ikke høres norsk ut. Dødsengel expresses the ideal of anticreation – Dødsengel is the vessel to cross and combine the wraths and harmonies of the Qliphoth. To bask in the alternate light of the Hidden Sun, and to stretch our twelve blazing wings towards the formless Void.” Hva nå enn dette betyr, setter Dødsengel med bandets andre album Mirium Occultum standarden for norsk black metal anno 2010. Riktig så unorsk låter det også. En fryd for øret med andre ord. Dødsengel tilhører mer den europeiske legionen band og kan lett sammenlignes med tyske Katharsis og nederlandske Urfaust. Bare hør på det mektige avslutningssporet ”Lucifer Ascendant”. Skal man se hitover er det naturlig å nevne Trondheim-mafiaens råde de siste årene. Hails! Skivas fem spor er lange og episke, men uten at typiske elementer som synth,

5

kor eller annet gjøgleri er hentet inn som virkemidler. Dødsengel spiller på repetisjon fremfor en million riff i minuttet-varianten, men uten at det blir kjedelig, og jeg tar meg selv i å bli like skuffa hver gang skiva når slutten. Mer vil ha mer. Låtmaterialet har godt spenn med god dynamikk, men det tar tid. Lang tid. Mirium Occultum må høres i sin helhet og gjerne flere ganger på rad. Akkurat primitivt nok og akkurat friskt nok til at vi kan krysse av alle punkter på lista og kalle dette en sterk black metal-utgivelse. Lydmessig låter Mirium Occultum akkurat som den bør gjøre; kaldt, majestetisk, stygt og strengt. Tekstene er også trykket i bookleten tegnet av kunstneren Sindre Foss Skancke, også kjent som mannen bak Utarm. Flott lesning på sengekanten før du legger deg ned for å dø bitte litt inni deg. Dette er ikke akkurat partymusikk, så skru av alt lys, åpne en flaske vin, røyk noe dop og nyt dette mesterverket av en plate. Zazaz Zazas Nasatanada Zazas! Andreas Tylden


www.blackbox.no • www.billettservice.no • tlf 815 33 133

Norges siste dissident-radio med studiopublikum i direktesending fra Black Box Teater 11.–14. februar kl 19. Episode 1, tor 11. februar: NORDKOREAMANNEN

Gjest: BJØRNAR SIMONSEN, internasjonal sekretær i Korean Friendship Association (KFA).

Episode 2, fre 12. februar: REINKARNASJONSMANNEN Gjest: WINFRIED WALTHER, reinkarnasjonsekspert.

Episode 3, lør 13. februar: INTELLIGENT DESIGN-MANNEN Gjest: PEDER A. TYVAND, professor i fysikk ved UMB, (Universitetet for miljø- og biovitenskap).

Episode 4, søn 14. februar: TOTAL PROPAGANDHI! Vi oppsummerer ”Radio Propagandhi”-programserien sammen med ukas gjester og publikum.

TYNSET FM: Snorre Hvamen/Kjetil Skøien/Morten Traavik.

Isenkramteatret

De Utvalgte

3.–7. mars kl. 20.30

24.–28. feb. og 3.–5. mars kl. 19.00

«Ikaros faller/Learning to fly»

«Drømmen»


BILL CHAMPLIN & KORK

//

Tor s «Th dag 1 e Ye 1 llow . febr Sha uar: rk» & H Zappa eine r Go fest me ebb d els: musik Sam k fr pler a Suit e

Tor s Bill dag 1 Cha 8 mpl . mars in fr a gr : KORK upp a Ch med vo icag kalis t o

18. mars

kvartettens fjerde album. Litt feilaktig forhåndsannonsert som en soveromsplate, er One Life Stand allikevel betraktelig mykere enn forgjengeren. Den har også kjærlighet som et gjennomgående tema, enten det er mellom elskere, brødre eller bakgårdskatter. Min hovedinnvending blir imidlertid nettopp mangelen på lidenskap, og låtene blir ofte for tannløse og blodfattige i gjennomførelsen. Med tanke på at både Joe Goddard og Alexis Taylor har sluppet soloalbum i løpet året som gikk, blir det fort fristende å forholde seg til One Life Stand som et noe idéfattig hvileskjær, som kun heves av noen få enkeltstående go’låter. ”Take It In” er antagelig skivas mest dansevennlige kutt, og pisker opp stemningen med progressiv synth og eskalerende rytmer, mens “We Have Love” låter umiskjennelig som Hot Chip, i positiv forstand. Utover det tar jeg meg selv i å irritere meg over de Erlend Øye-aktige falsettforsøkene på flere av sporene, heller enn å glede meg over de positive tilløpene, og Hot Chips tilnærming til tidlig house og 90-talls-dance vekker lite annet enn likegyldighet til live. Glenn Olsen BEST AKKURAT NÅ

ANDREAS TYLDEN POISON Further Down Into The Abyss (1984-1987) (IRON PEGASUS RECORDS)

Leenge før skreppene med kjeppene. DRASTUS Serpent’s Chalice – Materia Prima (END ALL LIFE PRODUCTIONS)

Nom très con album super chouette! DØDSENGEL Mirium Occultum (TERRATUR POSSESSIONS)

11. februar:

Se anmeldelse. DEATHSPELL OMEGA S/T (NORMA.EVANGELIUM.DIABOLI)

Bandets første era samlet i en flott vinylboks. Vitalt! BURILA HEX/ZOLA JESUS Split (AURORA BOREALIS/TUBA)

Skrekk og gru!

MIDLAKE The Courage of Others (BELLA UNION/TUBA)

Midlake beveger seg videre inn i sagnomsuste skogslandskap. ”I will never have the courage of others. I will not approach you at all. I was always taught to worry about things. All the many things you can’t control”, synger vokalist og frontmann Tim Smith på tittelkuttet ”The Courage Of Others”. Han signaliserer dermed angst og en mørkere stemning enn det vi har vært vant til å høre fra dette Texas-bandet. Øret for de gode melodiene og finslepne vokalharmonier er definitivt inntakt, selv om uttrykket er dempet og modusen mer urovekkende. Borte er de voldsomme crescendoene og det enkle uttrykket fra debuten. I stedet har det kommet en vemodig, sorgfull og klagende vokaltone over det hele. Midlake har blitt enda litt sartere og mer forsiktige der de luller oss inn i en oftest vennlig blanding av vokalharmonier og akustisk gitarklimpring. Men

4

Billetter kan kjøpes på www.billettservice.no 64

2/2010

under lurer altså melankolien, det mytiske og trollske i naturen. Uhyggen og melankolien får spille en avgjørende og dominant rolle her. Også musikalsk har Smith og hans venner beveget seg videre og lengre inn i de sagnomsuste skogslandskapene. I likhet med andre musikkbibliotekarer som Fleet Foxes og The Decemberist er det 1970-tallets musikk som ruller på platetallerkenene og i ipodene her. Pastoral folkmusikk som Pentangle/Bert Jansch, Steeleye Span og ikke minst Fairport Convention er viktige inspirasjonskilder, selv om Midlake aldri riktig klarer å frigjøre seg (underbevisst?) fra ungdomskilden Radiohead. Mens instrumenteringen og en del av tonene plukker fra Canterbury-scenens fineste, er den musikalske grunnstrukturen og tilnærmingen preget av Oxfords musikkstolte uttrykk. Selvfølgelig har de modernisert og oppdatert uttrykket, og de kvier seg verken for å bruke elektriske gitarer eller keyboards. Jeg må tilstå aldri å ha satt meg ordentlig inn i Jethro Tull Noen lesere som kan fortelle hvor man skal begynne og slutte? (Begynn med de første skivene, Glette! Red,anm.) Men jeg synes nå likevel å høre hint av deres sound i fløytespill og trollske stemninger her og der. Midlakes tredjealbum er spådd å bli bandets store gjennombrudd. Sluttresultatet har blitt svært så delikat og velkomponert, fylt opp av lekre detaljert og flotte arrangementer. Men er ikke underkjente Espers enda hvassere på denne formen for musikk (sjekk ut albumet II)? Når det er sagt, det er ingen grunn til å ikke gi denne skiva en sjanse og en plass i samlingen. Jan-Olav Glette MONZANO By This Time Last Year Everything Will Seem Younger (SPOON TRAIN AUDIO/TUBA)

Fint og melodiøst fra en av våre mest lovende popkomponister. ”Sjur Lyseids bejublede solodebut som The Little Hands of Asphalt tok en stakket stund vår oppmerksomhet bort fra hans hovedprosjekt Monzano. Nå er bandet aktuelle med en ny skive, uten at jeg er sikker på om det er nok til å oppheve suget etter nytt soloalbum fra Lyseid. Albumtittelen er, som et klokt hode var kjapt til å kommentere, av en karakter som nok vil omfavnes av den livsbejaende poeten Bertrand Besigye. Og hvorfor ikke dvele litt ved nettopp dette? Monzano og The Little Hands Of Asphalts fremste styrke er nemlig den litterære kvaliteten i tekstene. Der musikken parafraserer amerikanske artister som Death Cab For Cutie, Spoon, The Shins og Modest Mouse og en velslitt sti av amerikansk indiepop, aner vi i tekstene noe mer unikt, selv om Lyseid tidvis kan bli vel flyktig og unnvikende i sin lek med språklige metaforer og intertekstualitet. ”When we met I was still obsessed with seasons (...) Spring came with ripe dissapointment”, får stå som et eksempel på en følsomhet og kreativitet som er gjennomgående når det ikke er romantikk og drømmer som er toneangivende. Musikken blir noen ganger stillestående, og låtene savner til en viss grad en tydelig signatur som skiller dem klart og tydelig ut i mengden. Når det er sagt, det må også poengteres at musikken i seg selv er svært fengende og iørefallende og av en karakter som ligger denne anmelderen veldig tett til brystet. Fine popmelodier er det like fullt, og her er nok av snedige tekstlinjer å gruble over eller plukke opp (eventuelt fra hverandre). Uten voldsom anstrengelse viser Monzano seg lett frem som ledestjernen i miljøet konsentrert rundt selskapet Spoon Train Audio, der også frontmann Sjur Lyseid har en sentral rolle som produsent. Men altså heller ikke denne gangen klarer bandet helt og fullt å innfri anmelderens høye forhåp-

4

ninger. Noen ganger kan Lyseids vokal oppleves som vel nasal, og uttrykket savner variasjon og friksjon, men dette oppveies altså i overveiende grad av hans evne med ord. Dog lar nok det store gjennombruddet vente på seg også denne gangen. Hva med å teste ut en ekstern produsent neste gang? Kåre Vestrheims arbeid for Hanne Hukkelberg, og jobben han har gjort med å re-aktualisere Motorpsycho (hør deres ypperlige nye album), gjør han til en selvskreven kandidat. Skal Spoon Train Audio-artistene ta noen steg videre er det på tide å bruke penger og energi på mer påkostede innspillinger også. ”The picture has started to change. Though it has started to change. I am still stuck in my frame”, som Lyseide uttrykker det selv. Jan-Olav Glette

BEST AKKURAT NÅ

JAN-OLAV GLETTE HÄSTPOJKEN Från Där Jag Ropar (ROXY RECORDINGS/IMPORT)

Herlig å ha gøteborgerne tilbake, like manisk livsbejaende og desperate som før. Bandet har modnet, men uten å bli kjedelige. BLACKLIST Midnight of the Century (WIERD/IMPORT)

“Your time is past, the guard is changing”. TRUMMOR&ORGEL Visions (COSMOS/BONNIER)

Genuin utforskning av instrumentenes lydunivers. STEFAN SUNDSTRÖM Ingenting Har Hänt (NATIONAL/CLEARPASS/BONNIER)

Mørkt og modig. Denne gangen er det umulig å motstå hans dystre livserkjennelser og -bekjennelser. THE DRUMS Summertime! (MOSHI MOSHI/TUBA)

Høstens soundtrack er også vinterens.

J*DAVEY Boudoir Synema: The Great Mistapes (WARNER MUSIC)

Moderne soulmusikk som fortjener et større publikum. ”Lenge før Cassie bestemte seg for å gjøre noe med sitt pene og pyntelige image ved å shave halve hodet – og vise fram innvollene på nettet… – hadde looken hennes blitt patentert av Los Angeles-jenta Briana Cartwright, bedre kjent som den vakre sangerinnen Miss Jack Davey. Sammen med high schoolkompisen Brook D’Leau (som for øvrig er en mann), startet hun i 2006 gruppa J*DaVeY, som langt på vei må sies å være en av Los Angeles’ mest spennende musikkprosjekter. Alt ettersom hvem du spør, kan musikken forbindes med inspirasjonskilder som Kelis, The Neptunes, Erykah Badu, Sa-Ra Creative Partners og Prince (som blant annet inviterte J*DaVeY til å varme opp for ham på hans egen klubb), men er likevel vanskelig å plassere i noen som helst spesiell musikalsk bås. Annet enn i den båsen der de som lager bra musikk står og hygger seg, selvfølgelig. D’Leau lager moderne, men ikke for moderne electro-beats,

5


Massive black.

INVITERER DEG TIL

GLOBAL

ST. PATRICKS DAY-FEST

LØRDAG den 13. MARS

På “INGENSTEDS” (v/ Blå)

Dørene åpner Kl. 22:00

Påmelding på WWW.NATTOGDAG.NO

MASSIV NEDTUR MASSIVE ATTACK Heligoland (VIRGIN/EMI)

Tidsklemme for Massive Attack. Huff, dette var ikke bra. Og det verste er at det er vanskelig å se hva Massive Attack skulle ha gjort annerledes. På den ene siden skal de ha ros for at de ikke har forsøkt seg på krampaktige og tidsriktige triks, men samtidig skriker Heligoland etter et utvidet perspektiv. Det at Bristol-gruppa på 1990-tallet hadde stor suksess med det vi nærmest kan kalle deres helt egen sjanger, trip-hop, gir selvfølgelig ikke bandet noe spesielt enkelt utgangspunkt. Hvor skal de gå derifra, liksom? Finne på noe ganske nytt, eller tviholde på det gamle lydbildet helt til noen kanskje begynner å like det igjen? Sjanger-kollegene i Portishead løste dilemmaet på en god måte da de i 2008 returnerte fra glemselen med sitt første studioalbum på elleve år. De maktet å kryste noe veldig ubehagelig og iskaldt ut av noe allerede velkjent – det maskinelle og elektroniske tok overhånd, mens det bønnerøykende og dovne ved sjangeren var så å si stumpet. Massive Attack har på sin side ikke forandret seg stort, kan vi konstatere etter å ha hørt deres femte studioalbum, det første på sju år. Her går det i nedpå elektronika, dub, velproduserte basslyder, sedate rytmer og en mengde mer eller mindre interessante gjestevokalister. Det er få ting som er direkte ubehagelig for sansene her – rent bortsett fra det Marianne Aulie-aktige maleriet på omslaget – men så er det vel nettopp det som er problemet også: Hele plata glir forbi som en tung ettermiddagsdøs. La oss likevel trekke frem noe positivt. Åpningslåta ”Pray For Rain” gjestes av TV On The Radio-vokalist Tunde Andebimpe, og kan dermed kanskje kalles albumets hipsterfrem-

2

støt. Sporet ligger dog nærmere Bristol enn Brooklyn, men det hviler et snikende ubehag over de tunge bassgangene, pianoklimpringen og de seige trommevirvlene. Noe interessant gjemmer seg i monotonien og man kjenner et behov for å henge med gjennom hele låta for å finne ut om det skjer noe. Og det gjør det faktisk; her kommer feit saksofon, The Knifeaktige synthlyder og et florlett crescendo midtveis. En flott, mørk poplåt dyppet i seig olje. Et annet spor man bør høre, er singelen ”Splitting The Atom”; en digital soullåt som plasserer seg et sted mellom The Isaac Hayes Movement, King Tubby og Veronica DiMaggio. Spøkelsesaktige ”Psych” har kvaliteter, kanskje først og fremst fordi det høres ut som om Martina Topley-Bird (alias Den evige gjestevokalist) har latt seg inspirere Jenny ”Rockettothesky” Hval. Det er i og for seg morsomt nok, men jeg hører heller på originalen når som helst. Den samme effekten har låtene der reggae-veteran Horace Andy bidrar. Her vekkes først og fremst lysten til å ta frem noen gamle plater fra perioden der heliumsstemmen samarbeidet med produsent Lloyd ”Bullwackie” Barnes. Ellers arter resten av Heligoland seg på følgende måte: Se for deg en leilighet der tørrok, dubplates, obskure b-filmer, Reese’s peanøttsjokolade og en romantisert paranoia utgjør tilværelsens viktigste bestanddeler. Gardinene er selvsagt trukket for, men en liten søyle lys lurer seg likevel igjennom en rift i tyllstoffet. Og der, i det mattgule lyset som strekker seg inn over parkettimitasjonen av linoleum, danser et mylder av støvkorn rundt og rundt. Helt sakte. Det er nok kun hvis du synes et slikt scenario høres interessant, vakkert eller spennende ut, at du vil like denne plata. Eirik Kydland

Før støvet etter feiringen av Osloprisen helt har lagt seg, ønsker Natt&Dag på nytt å invitere deg til fest. Arrangementet er lukket, så påmelding må gjøres på www.nattogdag.no. Det blir video-overføringer fra St. Patricks-fester fra hele verden på storskjerm og svært grønne priser i baren.

2/2010

65


Det lysner i stille grender.

Yeasayer / Foto: Jason Frank Rothenberg

og han panerer det hele ut med fin-fine musikalske landskaper bestående av elementer fra funk, soul, hiphop, new wave og til tider også rock. J*Daveys mest karakteristiske trekk er derimot på lang vei frøken Daveys skjøre, men likevel utrolig sexy vokal. Den minner om Badu, men på en litt hvitere måte, hvis det er lov å si? Nærmest barne-aktig, men med en attitude som viser at vi har med en sterk kvinne å gjøre. Tekstmessig byr hun dessuten på større fantasi enn de fleste av sine kolleger. Hennes gjennomførte ytre image skader heller ikke akkurat opplevelsen. For en perfekt frontfigur! På deres nye gratisutgivelse Boudoir Synema: The Great Mistapes, som kalles et album, men som med sine fem spor ikke kan refereres til som noe annet enn en EP, fortsetter Cartwright og D’Leau i samme sterke, dog fløyelsmyke spor som vi er vant til fra den kanten. Her finner vi ingen store forsøk på å unnslippe undergrunnstatusen for å jakte mainstreamberømmelse, men både søte ”Permission” og bouncy ”Outta The Window” burde lett kunne bli lagt til P3 sin B-liste uten større protester. Hvem vet, kanskje en aldri så liten Oslo-booking hadde vært på sin plass? Mathias Rødahl OMARION Ollusion (WARNER MUSIC)

Litt for krampaktig jakt på etterlengtet mainstream-suksess. Da Omarion besøkte Oslo i 2008, hadde nok R&B-sangeren, som er vant med å ha trusekastende ungjenter i hælene, regnet med et litt større oppmøtte enn et par hundre mennesker som samlet seg på det smått undervurderte konsertstedet Ballroom. Han har dog en litt større stjernestatus i Norge enn bestekompisen Marques Houston, som også er å finne på anmeldersidene denne gangen, uten at det hjelper han nevneverdig på hans tredje soloalbum Ollusion. Ja…Ollusion! I likhet med Houston lager Omarion moderne Los Angeles-R&B, men han har vist større behov for å eksperimentere med sjangeren enn kameraten, noe som har fun-

3

66

2/2010

gert begge veier for 24-åringen. Debutalbumet O fra 2005 var nærmest en ren fortsettelse av soundet til hans gamle gruppe B2K, mens han på oppfølgeren 21 forsøkte seg på et litt mer voksent lydbilde sammen med produsenter som Timbaland og Neptunes. På Ollusion har musikken igjen blitt litt snillere, og man merker til tider at Omarion jakter på etterlengtet mainstream-suksess. Andresingelen ”Speedin’” er et fint forsøk, og kunne lett ha dukket opp som den rørende sistelåta i en eller annen actionfilm (gjerne en som involverer sexy kvinner, tøffe menn og raske biler). Denne typen låt fungerer dessuten spesielt bra for sangerens klare og sterke stemme. ”Last Night (Kinkos)” og ”Sweet Hangover” er også et par fine spor, men dessverre klarer ikke resten av albumet å holde ordentlig fokus. Den nye rap-superstjernen Gucci Mane gjør greia si på ”I Get It In”, men selve låta er ikke mye å skrive hjem om. Tredjesingelen ”Hoodie” – med Los Angeleskredbunten Jay Rock – er et sterkere bidrag, men heller ikke den er nok til å trekke meg nærmere en firer. Og selv om det selvfølgelig er vanskelig å holde fast ved alt som heter kredibilitet i et suksesskrevende miljø som Hollywood, er det likevel småkjipt å få levert en låt som ”I Think My Girl Is Bi”, som like gjerne kunne ha vært den neste singelen til Katy Perry. C’mon, son! Jeg liker vanligvis skivene til Omarion, men Lil Wayne bør nok være glad for at han valgte å ikke slippe dette albumet på sitt Young Money-label, slik planen egentlig var. Mathias Rødahl OV HELL The Underworld Regime (INDIE RECORDINGS)

Negativ overraskelse. På en bra måte. Som den kjipe, elitistiske musikkanmelderen av hardere saker, er det nesten selvsagt at et nytt supergruppeprosjekt med Dimmu Borgir-vokalist Sagrath og eksGorgoroth bassist King Ov Hell lett begir seg inn i jantelovens

4

klamme slaktkammer. For dette leder oss inn på den evige omtalte eksportvaren true norwegian black metal, som for lengst har mistet både betydning, retning, innhold og troverdighet når søreuropeiske metal heads har det norske språk som hovedfag på universitetet, Keep Of Kalessin spiller i finalen av Melodi Grand Prix, Gaahl – pro-kirkebrann og voldsdømt homofil – er blitt skuespiller på Den Nasjonale Scene og en Hollywood-produksjon av boka Lords Of Chaos (historien om miljøet på 90-tallet – både feilsitert og ukorrekt, ifølge flere nøkkelpersoner) er under produksjon. Nok om det. Ov Hell ble dannet som et resultat av at bandet Godseed gikk ad undas like kjapt som det må ha tatt å brainstorme seg fram til det fjollete bandnavnet (og om jeg ikke tar helt feil var også en god del av materialet ment for Gorgoroth, hadde ikke vært for den omstridte rettsaken om bandnavnet, der King og Gaahl tapte i Infernus’ favør). Med seg på laget har de fått med Kjetil Frost fra Satyricon som i disse dager har tatt en kunstnerisk pause fra både rampelys og låtskriving, Teloch (Morten fra Horten, som vi kaller han her på bruket) og Ice Dale; Begge på gitar, kjent fra en rekke metalband, ja, altfor mange til å nevne alle. Dette er altså et stjerneteam med lang erfaring fra black metal-miljøet. Ut med preiket – inn med musikken: Ov Hell låter unektelig tight og velspilt. Riffene og gitarspillet er krystallklare og overkjører det meste i miksen. Frosts trommespill er gjemt langt bak en massiv vegg av hissig rifferi som naturligvis minner om Gorgoroth og tidvis eldre Dimmu Borgir. Jeg må innrømme at dette låter mye bedre enn jeg hadde fryktet. Fordommer er bra. Da blir man alltid positivt overrasket. Rent personlig synes likevel jeg denne formen for black metal blir for kjedelig og ufarlig. Det hele fremstår som vel glætt for underground-puristene, og kommersielt sett mangler skiva tydelige hooks å henge minnet på. Sånn sett havner The Underworld Regime mellom to kister, for å si det sånn. Når det er sagt, skiva er ikke dårlig, så langt derifra,

selv om undertegnede foretrekker den mer okkulte varianten. Da gjenstår det å se om The Underworld Regime holder seg over tid. Negativt overrasket. På en bra måte. Andreas Tylden BEST AKKURAT NÅ

GLENN OLSEN KAREN O. AND THE KIDS All Is Love (fra Where the Wild Things Are OST) (INTERSCOPE/UNIVERSAL)

Gleder meg som en unge til filmen! GUCCI MANE Wasted (ASYLUM/IMPORT)

Perfekt for en rangel. YEASAYER I Remember (MUTE/PLAYGROUND)

Årets skive? Årets låt? CHARLOTTE GAINSBOURG IRM (EMI)

Talentfull fransk berte. BEST COAST When I´m With You (MP3)

Soveromsstøy!

V/A Rise Of Jamaican Dancehall Culture 2 (SOUL JAZZ/BONNIER-AMIGO)

Viktig musikkhistorie. Ubernerdene i Soul Jazz Records burde fått en fortjenestemedalje fra den jamaicanske musikerforeninga for lang og tro tjeneste, om noe sånt hadde eksistert. Jobben

5

de gjør med å bevare, eksponere og katalogisere gullet som glimrer i den jamaicanske skogen, er monumental. Etter å ha pløyd seg gjennom mesteparten av Studio One-katalogen med fynd og klem, har de nå heldigvis beveget seg videre til en del av den jamaicanske folkloren som er underdokumentert, nemlig dancehallens historie. Mens hvert eneste obskure band som var så heldige å få gi ut en singel på Studio 1 eller Treasure Isle har fått sine egne samlere, og 70-tallets rastamusikk sees på som sjangerens kreative bølgetopp, er den tidlige dancehall-historia sørgelig oversett. Mye fordi de som har skrevet historia har vært sure, gamle, hvite (grine) briter(e) som bruker kveldene sine på å sammenligne obskure Lee Perry-singler mens de klager over hvor innholdsløs dagens musikk er. I fjor slapp Soul Jazz den fantastiske boka Dancehall av Beth Lesser, som inneholdt uvurderlig bildemateriale og memorabilia fra den skjellsettende tida på tidlig 80-tall, da reggae ble til dancehall. Den tilhørende cd-en Rise Of Jamaican Dancehall Culture var pakka med godbiter fra denne (noe utvida) perioden, og nå diskes det opp med en oppfølger. Her hopper Soul Jazz bukk over de mest innlysende gjengangerne og introduserer oss for undergrunnsfavoritter som Madoo, Welton Irie og General Trees – fremfor å satse alt på de samme gamle kjepphestene. Dermed er andre installasjonen i denne serien blitt et briljant utsnitt av 80-tallets dancehallkultur, et arkeologisk arbeid det står respekt av. Soul Jazz veit at folket stoler på merkevaren deres, og bruker tilliten til å ta folkeopplysning til et nytt nivå. Tror du Madoo har fått utbetalt Tono-penger før? Neida. Hill, hill. Til og med en autist som undertegnede kommer til kort inni mellom her, og selv om jeg kunnet ønske meg flere av mine personlige favoritter, er det bare å bøye seg i støvet. Når noen begynner å ta 90-tallet på samme ramme alvor kommer verden endelig til å bli rettferdig. Respekt. Jørgen Nordeng

YEASAYER Odd Blood (MUTE/PLAYGROUND)

Hell Yea! Mon tro om Brooklynkvartetten hadde noen anelse om hvilken innflytelse de skulle få på en hel generasjon indiekids da de spilte inn debutalbumet All Hour Cymbals tidlig i 2007? Knappe tre år senere er det snarere regelen enn unntaket for de fleste indieband å ha hørt seg opp på afrobeat, mens de mer bemidlede gjerne koster på seg en studietur til Malawi også. Allikevel er det få – om noen – som har klart å toppe Yeasayers sømløse og smakfulle blanding av world music og klassisk rock, noe de selv også later til å ta konsekvensen av når de klokelig velger å ta to steg til venstre på et andrealbum som ikke låter det spor vanskelig. Neil Young-gitarene er byttet ut med klubbrytmer, og det mest kontinuitetsbærende elementet mellom de to platene er Chris Keatings deilig empatiske vokal. Med delikat tilstedeværelse gir han tekstlinjer som fort kunne ha blitt klissete og klisjéfylte troverdighet og medmenneskelighet. Det føles helt naturlig når han i det ene øyeblikket er lengtende og kjærlighetssyk på den såre balladen ”I Remember”, og i det neste er ravende likegyldig og sugen på noe nytt i ”One”. Det er en lettbent lekenhet over alt Yeasayer foretar seg på denne plata, bandet forener Animal Collectives eksperimentvilje med Phoenix’ popteft, uten et sekund å gi avkall på sitt eget særpreg og unike uttrykk. Dermed unngår de også elegant å ligne på noen av dem. Kort oppsummert innehar Odd Blood alle kvaliteter en popplate bør ha, og den er av et slikt kaliber som gjør at man har lyst til å høre den på ny straks den er ferdig. Årets første klassiker, tør jeg påstå. Glenn Olsen

6

MUSIKK: ANDREAS TYLDEN


E N T O M M Y W I R K O L A FI L M

KURT JOSEF WAGLE og legenden om fjordheksa

PRESENTERER YELLOW BASTARD PRODUCTIONS I SAMARBEID MED TAPPELUFT PICTURES «KURT JOSEF WAGLE OG LEGENDEN OM FJORDHEKSA» STIG FRODE HENRIKSEN JØRN TORE NILSEN KRISTOFFER JONER CECILIE MOSLI JEPPE BECK LAURSEN JULIA SCHACHT MARTIN HYKKERUD MARTIN HOVDEN MATT WESTON & BJØRN SUNDQUIST KOSTYMEDESIGN LINN HENRIKSEN SMINKØR MARTE ØSTENSEN PRODUKSJONSDESIGN MORTEN JAKOBSEN LYD LARS JØRGEN JOHANSEN LYDDESIGN KJETIL TRØAN B-FOTO KEN ARE BONGO KAMERAASSISTENT CATO LAUVLI FOTOGRAF MATT WESTON KLIPP TOMMY WIRKOLA EKSEKUTIVE EKSEKUTIVE PRODUSENTER MAGNE EK TOMMY WIRKOLA & STIG FRODE HENRIKSEN MANUS TOMMY WIRKOLA & STIG FRODE HENRIKSEN PRODUSENTER PRODUSENTER TERJE STRØMSTAD & KJETIL OMBERG REGISSØR TOMMY WIRKOLA

M A R S 2 0 10


FILM

BA acting BA scenography y

6

rt

D A

R

D

E

F

no rw eg

tic : tis nsil R r a ou o c An be Ti na r t m V W Et ieb ils ch ro on el ck ls

R

g

in

ch

ea lt

al

n

IK

ga

rm in

/

l

vis ua

en

gl is

h

pe rfo

e

in

s

iti

tu

no

tr

ST

on

ta

fe

th

e

ac

ad

!

em

application deadline: March 1

ea

A SINGLE MAN Regi: Tom Ford I rollene: Colin Firth, Julianne Moore, Nicholas Hoult, Matthew Goode Fine klær og estetisk perfeksjonisme er vel ikke det siste man forventer når Guccis reformator fra 1990-tallet, Tom Ford, lager sin første film. Og takk og pris for at vi har talenter oppflasket utenfor bransjen til å minne oss på at film er et visuelt medium: Ford adapterer romanforelegget med en sansebefriende impresjonisme, riktignok litt overstimulerende og reklame-glossy til tider, men samtidig et nødvendig filmatisk alternativ til romanens indre monolog: En Wong Kar-waiaktig stilsignatur med strykere, ultranærbilder, jump cuts og slow motion tar oss gjennom en dag i livet til litteraturprofessoren George og hans oppdemte emosjonelle kaos etter partnerens død. Colin Firth i tittelrollen er like velfrisert som Ford selv, med brønndype, melankolske øyne under Yves Saint-Laurent-brillene og en aldri vikende kjølig karisma – kald utenpå, varm inni. Siden året er 1962 og kjærlighet mellom menn fortsatt en radikal affære, er professorens sorg stort sett usynlig, desto mer uutholdelig og interessant. Den dramaturgiske motoren skapes av pistolen vi tidlig blir gjort oppmerksom på at ligger i skrivebordsskuffen, pluss en rekke møter som kommer i veien for Georges fremtidsplaner – deriblant med en litt for interessert student, og en bedårende oversminket Julianne Moore som masete, gin-døsig venninne. Dette er usedvanlig substansiell eye candy, og til tross for enkelte pinlige flash back-sekvenser, en temmelig selvsikker debut. Maria Moseng Premieredato 12. februar

ia n w w w. h i o f . n o / s c e n e k u n s t

BEST AKKURAT NÅ

GAUTE BROCHMANN Beste Film Lumiere Awards 2010

Økumenisk Pris og Label Europa Cinemas Berlin 2009

Lux Award 2009 Europaparlamentets Pris

Publikumsprisen Warszawa 2009

Grand Prix, Beste Film Heartland Film Festival 2009

Beste Manus Ungdomsjuryens Spesialpris Gijon Int’l Film Festival 2009

ALLE ANDRE Regi: Maren Ade Vi er alle mennesker. A SINGLE MAN Regi: Tom Ford Kanskje unntatt Tom som er noe litt mer. WHERE THE WILD THINGS Regi: Spike Jonze Og Max, da, som er en ulv.

ALLE ANDRE Regi: Maren Ade I rollene: Birgit Minichmayr, Lars Eidinger, Hans-Jochen Wagner, Mira Partecke I riktig gamle dager var det ungdommen som var rotlaus. På 90-tallet gjaldt tjuefemårskrisa. Og i våre dager tar det enda lenger tid før livsalvoret setter inn, sånn rundt 30 pluss? Sist sett i Mendes’ helt mislykkede Away We Go, fulgt opp her i den langt bedre Alle Andre. Gitti og Chris ferierer i Sardinia, da den blotte tilstedeværelsen av et annet par skaper tiltagende turbulens i samlivet. Slangene i paradis er Chris’ tidligere studiekamerat og den typisk

5

68 NATTOGDAG.indd 1

2/2010 25.01.2010 14:18:56

perfekte konen hans. Men det er ikke snakk om banaliteter som utroskap eller lik i lasten. I stedet renner misunnelse, komplekser og vekten av verdens forventinger som vann inn i usynelige sprekker i forholdet mellom Gitti og Chris. Og truer med å sprenge dem fra hverandre, etter hvert som deres hengivenhet kjølner mer og mer, for faretruende å nærme seg frysepunktet. I en film som våger å være kompleks uten å poengtere, og satser på at poengene kommer frem når man bare gir dem litt tid. Det gjør de også, og det er en fascinerende opplevelse hvordan den diffuse maktballansen langsomt kommer til syne og fremstår som klar – for så å skifte form både en og tre ganger. Med det store, underliggende spørsmålet som spenningsgarantist hele veien. Vil dette holde? Og i så fall; på bekosting av hvem? En film som burde engasjere alle som har opplevd en eller annen form for relasjon til et annet menneske. Gaute Brochmann Premieredato 29. januar COLD SOULS Regi: Sophie Barthes I rollene: Paul Giamatti, Dina Korzun, Emily Watson og David Strathairn ”Hva er mennesket uten sjel?” Et veldig stort spørsmål som behandles ditto behersket i en film som oppleves som like deler progressiv og nostalgisk. For det er ikke helt enkelt å si om dette er den sofistikerte forlengelsen av Being John Malkovich og Eternal Sunshine – eller snarere en naiv pre-sequel som føles nyskapende mest fordi den tydelig lever i utakt med sin egen tid. Vi møter Paul Giamatti i rollen som seg selv; midt i innspurten på en oppsetning av Onkel Vanja. Og jo dypere han identifiserer det russiske tungsinnet, desto mer melankoli bygges opp på privaten. Helt til Paul etter hvert skjønner at han snart vil sitte med reipet i hånda, og derfor oppsøker han en bedrift som tilbyr fjerning og oppbevaring av de berømte 21 grammene. Og så er sirkuset i gang. Skjønt sirkus; en serie nedtonede forviklinger – med god tid til definerte sjelekvaler innimellom – er en mer riktig beskrivelse. I en film som gjør noe vi ser stadig sjeldnere: Tar et tematisk blodseriøst utgangspunkt og skaper en renspikka fiksjon for å belyse dette: Komplett med forunderlig teknologi og eksotiske, russiske agenter på den ene siden. Og på den andre siden: vilje til å adressere menneskets natur i all sin kompleksitet. Alt pakket inn i en typisk vammel, gammeleuropeisk humor. Filmen er på én måte direkte fjollete, på en annen ambisiøs og elegant. Og basert på magefølelsen, lar vi tvilen komme tiltalte til gode, og anbefaler dette som en god film! Gaute Brochmann Premieredato 29. januar

for å si det med Jokke. En ekte kunstnersjel med nese for gode låter og et liv som sørger for nok av materiale til skillingsvisene. Men så introduseres denne unge, varme kvinnen, da – og verden skal aldri bli den samme. Historien om de to er ikke så veldig rørende, ikke så veldig overraskende, men sikkert sann i den forstand at mange forsofne gammelkarer rundt omkring i det ganske land kommer til å se sine egne brustne drømmer i hvitøyet når Jeff stemmer i. Men som med all annen sjangerfilm: Klarer den ikke å engasjere flere enn bare kjernepublikummet, kan den ikke kalles mer enn en halvt vellykket film. Og slik er det altså med denne. Gaute Brochmann Premieredato 26. februar

5

CRAZY HEART Regi: Scott Cooper I rollene: Jeff Bridges, Maggie Gyllenhal, Colin Farrell og Robert Duval Filmer uten krystallklar målgruppe er like vanlig som edru dager i livet til en gammal country-artist, og her kommer en som er skreddersydd for fatter’n. Tett på livet uten at det blir unødvendig intrikat, en film à la Bjørn Eidsvåg: ”Eg e bare ein mann/ som gjør så godt han kan/ men eg får det’kje te/ det e bare sånn det e”. Jeff Bridges gjøres Oscarvennlig med nitti tusen nærbilder av et ansikt som skriker av levd liv, akkurat som tilfellet var med Wrestler’n til Mickey i fjor. Og Jeff vet å spille på alle seks strengene han, uten at dette nødvendigvis blir en slager av den grunn: En hørva spillemann kjører rundt i Midtvesten, mens han lever på ”øl og sprit og gamle historier som alle har hørt fra før”,

3

DEN FANTASTISKE MIKKEL REV Regi: Wes Anderson I rollene: George Clooney, Meryl Streep, Bill Murray, Owen Wilson, Willem Dafoe, Jason Schwartzman Wes Anderson har tatt for seg Roald Dahls Den fantastiske Mikkel Rev. En morsom bok, en fantastisk rev, men en ikke fullt så fantastisk film. Synd. Dokkefilm som er så gøy! Handlingen først: Mr. og Mrs. Fox elsker hverandre, revestreker og høner. Finne høner, jage høner, spise høner. Livet er en lek inntil saksa klapper sammen og reven havner bak lås og slå. ”Slutt å stjele – bli normal!” Kona ber og mannen lover. Men går det an å være rev uten ville røverraid på samvittigheten? Avgjort ikke. Mikkel sprekker og legger en plan. En virkelig stor og fantastisk en. En liten revs krig mot tre onde bønder. Dumme og slemme menn, snille og kloke dyr – og det i stop motion. Men lite hjelper det at plottet er bra og karakterene dokker, når dramaturgien er flat og utfallet er opplagt hele filmen igjennom. Mikkel Rev tar ganske enkelt gård for gård og klarer brasene uten større motstand og indre tvil. En ganske typisk helt med andre ord – mer tredimensjonal utenpå en inni. Selv ikke Clooney og Streeps skuespilleri puster imponerende liv i reveparet. Men mest overraskende er det at Wes Andersons dokkefilm – når han først har valgt et vanskelig håndverk – aldri blir mer levende enn fin dataanimasjon. Morsomt nok å legge handlingen til det brungule søttitallet, tiden da boka ble skrevet, men når alt er jordfarget blir det fort litt flatt For all del, det er fint gjennomført, men altså flatt og kjedelig. Dessverre. Ragnhild Brochmann Premieredato 5. februar

3

INVICTUS Regi: Clint Eastwood I rollene: Morgan Freeman, Matt Damon med fler Det var bare et tidsspørsmål før Morgan Freeman endelig kunne portrettere Nelson Mandela. Når han først gjør det, er det med mindre menneskelig drama enn en kanskje kunne forvente. Men det kan vi leve lenge med. For Invictus handler om hvordan Mandela brukte idrett, nærmere bestemt rugby, som politikk. Tortur og vold er tilba-

4


Hei Thomas! Eget sted å bo er r imelig bra! Nå er nabohybelen ledig, kan ikke du søke d a? Hilsen Markus

Ammeru?

SEX AND THE GETTO FISH TANK Regi: Andrea Arnold I rollene: Katie Jarvis, Michael Fassbender, Kierston Wareing iMia: ”Hei, er datra di hjemme!?” Feit kar: ”Dra til Hælvete!” Mia: ”Kan du ta en beskjed?!” Feit kar: ”Øh!?” Mia: ”Hils henne og si at faren hennes er ei fitte!”

5

Ja sann, så har den engelske filmen fått ikke bare én, men to nye heltinner. For det første altså Mia: På den ene siden en treningsdresskledd tenåringsjente som ikke nøler med å knekke nesa på tidligere venninner om hun merker at verbal utskjelling ikke svir nok. På den andre siden et forsømt barn; akkurat like sårbar og søkende som mindre akutt aggressive medsøstre med mer heldigstilt hjemmeadresse. Den andre heltinnen er regissør Andrea Arnold, som med Fish Tank en gang for alle bekrefter at Leigh og Loach endelig kan ta seg en fortjent pust i bakken. Fish Tank overgår langt på vei alt vi har fått fra dem de siste ti årene. Andrea fremviser dessuten stødig formstigning, og har allerede Oscar for beste kortfilm, samt begått den solide spillefilmen Red Road. Legg til Juryprisen i Cannes for Fish Tank, og det skulle være klart at dama har alle kvalifikasjoner som skal til for å ta over roret på MS Social Realism, britenes ubestridte filmflaggskip. Men altså, Fish Tank: Stedet er Nordøst London, en brun bakevje og den eneste gode grunnen til at britene fikk OL 2012. Her trengs all totalrenovasjonen lekene kan føre med seg, men frem til da stamper innbyggerne til knes i dritten. Blant dem Mia, en outsider på stø kurs ut av samfunnet og inn i en tilværelse på skyggesiden. Men da Mias mor hooker opp en ny kjæreste som viser seg å være en hunky kar i starten av trettiårene, merker Mia en nyvåknet dragning som går fullstendig på tvers av hennes sedvanlige hatske og negative jeg.

Den delen av filmen som sentreres rundt ung seksualitet i mildt sagt tricky omgivelser (og det er heldigvis brorparten) er storartet løst. Et i seg selv ømfintlig tema spilles ut i et svært værhardt landskap, og utviklingen er rørende og urovekkende på en gang. Det er nesten unødvendig å si at skuespillet er sensasjonelt, da særlig Katie Jarvis som Mia, det er jo hennes film dette her. Med hele ensemblet gjør en formidabel innstas, med et ekstra pluss i margen til Mias elleve år gamle øldrikkende, storrøykende kjeftesmelle av ei lillesøster. Sammen med et flott manuskript og en regissør med sikker fortellerstemme og vilje til nyanseringer, bidrar ensemblet til at Fish Tank i en og en halv time er en nærmest prikkfri forestilling. Så får vi heller bære over med at den siste halvtimen ikke hadde trengt å være der. Det er faktisk så enkelt som at hvis filmen hadde vært kuttet tvert av etter en time og tretti, hadde den fått det største smilefjeset. Alt som sies de tretti påfølgende minuttene oppleves nemlig som uvesentlig; som noe vi kunne tenkt oss til selv. Eller enda mer: Noe vi ikke kunne være helt sikre på. Et drag av mystikk og uforutsigbarhet i en film som absolutt hadde tålt dette, da vi for lengst er dypt fortrolige med både karakterer og univers. I stedet får vi får vi en forklaring på det vi allerede antok. Alle trådene nøstes omhyggelig opp, forholdene avklares og til og med en slags moral begynner å avleire seg. Dessverre, for det logisk konkluderende er aldri særlig interessant. Og det er fristende å skjele til realsimeguruene Dardenne-brødrene. Særlig fordi de i Rosetta gjør akkurat det jeg savner her: Fortellingen ruller fremover i 1 time og 30 minutter og så BANG! Ferdig! Og vi sitter med hodet fullt av spørsmål, helt til det begynner å demre, og vi forstår at vi har fått vite akkurat det vi behøvde. Ikke til å vite sikkert, men komme med kvalifiserte antagelser. Det er film på sitt beste. Og Arnold er ikke helt der. Men jeg har en mistanke om at det er et spørsmål om tid. Gaute Brochmann Premieredato 19. februar

Student i Oslo? Hvis du er student i Oslo og trenger et sted å bo, så sjekk med oss først. Akkurat nå har vi ledige studentboliger flere steder i byen. Se mer på...

www.sio.no/bolig

2/2010

69


SHOW PÅ LATTER Nettavisen “Intelligent humor”

kelagt, vi ser fremover og filmen har befriende nok ingen onde karakterer. Ingen fiender, annet enn holdningene som murrer og som skal dempes med samling gjennom et stort sportsarrangement. Derfor tilbringer Mandela mye tid på rugbyarenaene i SørAfrika, der vertskapet kjemper for VM-tittelen med verdensomspennende interesse. Her er også filmens akilleshæl. For av alt som er vanskelig å filmatisere, ser idrett ut til å være det aller umuligste. Fra-null-tilgull er mer enn en standardisert sportsfilmformel. I virkeligheten står mange idrettslag og -utøvere for fantastiske prestasjoner, men de blir unike fordi man aldri riktig vet når/ hvor de vil finne sted. På film er sensasjonen rett rundt hjørnet, og de avgjørende øyeblikkene skal på død og liv fremstilles langtekkelig i sakte film, med nærbilder av spente ansiktsuttrykk. Spontaniteten forsvinner, iscenesettelsen tar over – om enn så virkelig det var. Magnar Kvalsvik Premieredato 5. februar

BEST AKKURAT NÅ

Regissør Vemund Vik

FEBRUAR MARIA MOSENG

Dagbladet

A SINGLE MAN Regi: Tom Ford Ensom mann 1: Sårvakker eksistensialisme fra Guccisønn.

VG

MOON Regi: Duncan Jones Ensom mann 2: Lo-tech space oddity fra Bowie-sønn.

NINE Regi: Rob Marshall I rollene: Daniel Day-Lewis, Marion Cotillard, Penélope Cruz, Nicole Kidman, Judi Dench, Kate Hudson Death by nostalgia: Nine er basert på en musikal fra 1982, basert på Fellinis 8 ½. Puh. Den portretterer en aldrende italiensk filmregissør på sekstitallet. Han er bedre på jetsett enn filminnhold – det vil si, han har visst gjort noe ”helt fantastisk” en gang, men så er det gått tomt, gitt. Musikalformatet løser ut det velkjente filmproblemet ved å illustrere hva som skjer oppe i hodet på filmens protagonist, i den forstand at straks de begynner å synge, så forstår vi at vi er en del av hovedpersonens romanse. Og apropos romanse: Dette minner litt om den nokså vemmelige Bertoluccifilmen The Dreamers fra 2003: En hyllest til det cinefile sekstitallet med brune toner, raske biler, jump cuts og whatnot. Gjort på totusentallet får sånne opplegg en incestuøs slagside: Eldre filmregissør bruker den kåte dandyismen sin på filmmediet i stedet for på selve livet Er du som meg, som ser Fellini med en vennlig, men distansert filmhistorisk interesse, blir Nine vel mye form og varmpå-ørene-nostalgi for såkalte filmelskere. Den er drita velprodusert, selvfølgelig, noe som skiller seg påfallende fra den løsslupne low tech/ high consept–stilen som nettopp kjennetegnet 60- og 70-tallets nybrottsarbeid. I 2040 kommer helt sikkert en strøm med slicke filmer som feirer nittiårenes dogmefilmer, med masse gamle folk som springer nakne rundt i hagen og spasser ut med DV-kamera. Det kommer til å være smellkjente skuespillere og full 3D med et hittil ukjent og supervirkelig detaljnivå. Gud forby. Se heller originalen. Kyrre Bjørkås Premieredato 5. februar

3

THIRST Regi: Park Chan-wook Vampyrer for voksne.

FEBRUAR

anne kat hærland regi: dagfinn lyngbø

tlande østlandets blad

stavanger tavange aftenblad

vg

Kåret til beste stand-up artist 2009

MARS

FOR FULLSTENDIG SPILLEPLAN: www.latter.no Billettsalg på telefon: 23 11 88 00 / 815 33 133 Billettsalg på nett: www.latter.no / www.billettservice.no Billetter selges også på Posten og Narvesen. Bordbestilling i restauranten på Latter: 23 11 88 11 Hotellpakkebestilling på telefon: 23 11 88 02

SPIS, DRIKK OG VÆR GLAD PÅ LATTER! 70

2/2010

LEAP YEAR Regi: Anand Tucker I rollene: Amy Adams, Matthew Goode Leap Year er en film med så lite personlighet at den nærmest fremstår som konseptuell i sin forflatede tomhet. ”Love is like Jazz”, heter det seg: ”The same song a million times – in different ways”. Men romantiske komedier er mer som NRK P3: The same few songs a zillion times. In exactly the same way. Frøken snupp, spilt av Amy Adams, hun tilknepte, spake nonna fra Doubt, spiller kvinnen som har karriere, penger og fremgangsrik kjæreste. Men Luuuv!? Nja. Og da typen ikke frir, drar hun for å ta saken i egne hender og forfølger ham til Irland der det hver skuddårsdag (derav tittelen) er lov for kvinsa å gå ned på kne. Men så popper det opp en halvskjegget gæler, og så er det duket for fornuft og følelser. Amy i hovedrollen sier at dette er en jentefilm, da hun ikke eier sjarm, talent eller sexappell – men har plenty med hverdagslighet og en sånn typisk SATS-trent langrennskropp som skaper misunnelse hos jenter og skuldertrekk hos gutta. Matthew Goode svinser rundt henne som en storøyd irsk setter, og kan alle triksene: Spill død, gi labb, rull rundt. Sånn mer eller mindre bokstavelig talt. Om jeg tror disse karakterløse karakterene kunne blitt lykkelige sammen? Tja, hvorfor ikke. Uten at noe friskt menneske noensinne kommer til å bry seg en døyt om det – eller noe annet som skjer i denne filmen. Gaute Brochmann Premieredato 26. februar

2

NOWHERE BOY Regi: Sam Taylor-Wood I rollene: Aaron Johnson, Kristin Scott Thomas, Anne-Marie Duff Videokunst er så 2000-talls, skal man dømme etter antallet billedkunstnere som for tiden vender seg mot ekte langfilm: Steve McQueen med fjorårets Hunger; straks på trappene er Pipilotti Rist og Shirin Neshat med hver sin feature; og dårligere er altså ikke Sam Taylor-Wood, britart-dronningen som kanskje er mest berømt for kunstvideoen av en sovende Beckham. Det er dermed en litt overrumplende kjedelig vri på sakene at hun her regidebuterer med en tradisjonell biopic om den unge John Lennon. Hvis man makter å bite i seg skuffelsen over manglende filmkonseptuell flørting – garantert enklere for noen enn for andre – får man imidlertid en helt grei ungdomsfortelling om en ikke helt grei fyr i en ikke helt grei familie. Var ikke dette John, men hvilken som helst nordengelsk misfit, spørs det om historien hadde vært særlig fengende. Ungdomsopprør har dessuten vært skildret bedre før, særlig nettopp i britisk filmhistorie. Likevel har filmen tindrende øyeblikk; ikke så mye i møtene med den tre år yngre pingla Paul (McCartney), som i Johns kamper med de to kvinnene i hans unge liv: John ble forlatt av en utagerende, ustabil og en smule promiskuøs mor, og i stedet oppdratt under stramme tante Mimis tough love – et

4

regime Kristin Scott Thomas her personifiserer med en perfeksjon som alene gjør filmen severdig. Konfliktene selvantenner idet John blir 16 og møter moren igjen, og hadde Taylor-Wood hatt mot til å la dette kulminere i et litt mindre forhastet og teatralsk katarsis, hadde filmen vært et ufortalt kapittel som virkelig hadde grepet fatt i det som er verdt å fortelle. Maria Moseng Premieredato 26. februar

BEST AKKURAT NÅ

MAGNAR KVALVIK THE ROAD Regi: John Hillcoat Denne er kjølig. Kle deg godt. FANTASTIC MR. FOX Regi: Wes Anderson Fantastisk film! DET HVITE BÅNDET Regi: Michael Haneke For pokker, folkens. Denne er på kino. Nå! Gå og se den!

PRECIOUS Regi: Lee Daniels I rollene: Gabourey Sidibe, Mo’Nique, Mariah Carey, Lenny Kravitz + Vi er i Harlem i 1987. Det ser dårlig ut for 16-årige Precious. Overvektig, analfabet, gravid med faren for andre gang og systematisk trakassert av et monster av en sofaslitermor. En lærer tar grep og sender henne på spesialskole der Precious møter likesinnede og sakte, men sikkert får selvtilliten på beina. På tross av alt, kan man si, uten snev av overdrivelse i denne sammenheng. Det er virkelig et seigt konsentrat av misere som her serveres. Det kan kjennes nødvendig å minne seg selv på at elendighet ikke er ensbetydende med realisme, selv om mange filmer skal ha oss til å tro det. Moralen her er at man tross alt selv har ansvaret for å komme seg videre. Tenke positivt. Og det er litt av et ideal som settes opp for en stakkar. Precious kunne nok ha hatt et par færre utfordringer, og vi ville likevel følt oss patetiske i sammenlikning. Men dette er ikke filmen som holder tilbake. Og det er heller ikke filmen du glemmer så lett. For det første er castingen helt glitrende. Mariah Carey og talkshowhost Mo’Nique er ekstra overbevisende – som henholdsvis tøff psykolog og ond mor. For det andre balanseres elendigheten med humor på en helt absurd måte. Filmen avbryter seg selv på det mest kritiske. De grimmeste overgrepsscener avbrytes før klimaks og kaster oss over i hverdagslige situasjoner eller Precious’ glossy fantasier. Ingen ting får fordøyes. Man vet aldri hva man skal føle. Påminnelsen om at akkurat det er sjelden vare på film, er verdt billetten alene. Se den for all del! Silja Espolin Johnson Premieredato 29. januar

5

THE BOOK OF ELI Regi: Albert og Allen Hughes I rollene: Denzel Washington, Mila Kunis og Gary Oldman VI stedet for å skrive en anmeldelse om hvor usigelig intetsigende denne filmen er, for det er den virkelig, får dere ha meg unnskyldt når jeg i det følgende vier et ganske

2


Om jeg kysser deg, looover du å ikke bli til Hank i himmelen?!

BRENT AV FROSK PRINSESSEN OG FROSKEN Regi: Ron Clements og John Musker I rollene: Anika Noni Rose, Bruno Campos, Keith David m. fl. Prinsessen og Frosken har bare ett lite problem: Frosken. Det vil si froskene. Oh la la, hvilket paradoks! Disney har jo en komplett fasit på hvordan man skal blåse fres og følelser inn i alt som kan krype og gå av to-, fire-, seks- og åttebente venner: Fra krokodiller til vortesvin til blekkspruter til gresshopper. Og så klarer de å rote det til ved å finne frem til den eneste dyretypologien de absolutt ikke behersker! Frosk, altså. Og det er tragisk, for denne filmen er klassikermateriale, den. I alle fall halvparten: Prinsessen og Frosken er nemlig, som tittelen ymter frampå om, delt i to: A) Prinsessen, dvs. Menneskedelen og B) Frosken, altså Reptildelen. Der førstnevnte er helt suveren, og utspiller seg i en praktfull utgave av New Orleans på 1920-tallet en gang. Både karakterer og omgivelser er strøkent tegnet ut, og historien er Musker & Clements verdig; helt i tråd med deres tidligere samarbeid Den Lille

3

Havfrue, Aladdin og Herkules: Tiana, en skjønn, fattig og høymoralsk heltinne på den ene siden. Naveen, en kjekk kar med prinsetittel og visse identitetsproblemer på den andre. Og mellom dem er det stablet en barrikade av alle hindringer som tenkes kan: Sosial status, verdenshav, en innful taskenspiller med hang til mørk magi, oldemora til Paris Hilton og en lumsk tjener med gryende klassehat og sviktende moral. Hørt det før? Selvsagt har du det. Sett det også, egentlig, da alt er frempenslet i umiskjennelig Disney-stil. Og ikke et vondt ord om det, særlig fordi miljøet er nytt: Og kreolsk tradisjon blandet med stilren art deco passer Disney-look-en som musehånd i en hvit hanske. Legg til matchende disneyfisering av epokens gladjazz og tilhørende musikalnumre, og dermed går de første tjue minuttene av Prinsessen og Frosken over i historien som noe av det mer vellykkede storkonsernet har tryllet frem. Men så er det denne forbannelsen, da. Prins blir frosk, og som Shrek og Fiona fikk erfare: Et kyss behøver ikke å reversere

trolldom, det kan også applikere den, noe Tiana også skal få føle på kroppen. Stakkars prins, stakkars Tiana – og stakkars oss, altså. Det å la begge heltene skifte form, farge og fasong midt i en film er et vågestykke Disney aldri tidligere har prøvd seg på. Og som jeg håper aldri blir gjentatt, da det å engasjere seg i amfibiene, viser seg nesten umulig: De blir for uttrykkløse, statiske og med et altfor begrenset emosjonelt register; akkurat som tilfellet er med krypdyr flest, egentlig. Og noen burde vel ha regnet ut det på forhånd. Løveunge. Hjortekalv. Frosk. Dalmatinervalp. Hvem skal ut? Og like ille: De to grønne, sjarmløse krypene flykter fra et perfekt tegnet eventyr av en by for å ta oss inn i et sumplandskap som er den diametrale motsetningen: Pregløst, intetsigende og stappet full av karakterer som ikke tilfører historien noe vesentlig – utenom elendighet og fordervelse. Dermed blir siste halvdel en sammenhengende skuffelse, og det skaper ikke noen særlig trivelig dynamikk i filmen. For ganske nøyaktig 20 år siden kom den

Lille Havfrue på kino i Norge. Jeg kikket på bakomfilmen forleden, og det er interessant å merke seg hvor bevisste Disney er på at dette er den første eventyrfilmen på 30 år, og at deres oppgave først og fremst handler om å kopiere seg selv. Eller lage en ”pastisj”, som de så tidsriktig sier det. Mens Snehvit var en remake av et eventyr og oppfinnelsen av en ny stil, ble Ariel mest av alt en gjenoppfinnelse av Disney-stilen. Nye 20 år senere er det klart for en tredje runde håndtegnede eventyr. Og spørsmålet er naturligvis: Hva skjer når Walts etterkommere blir nødt til å gjenoppfinne gjenoppfinnelsen av seg selv? En pastisj av en pastisj? Svaret er altså Prinsessen og Frosken. Og ordlyden antyder at dette var dømt til å mislykkes. Men jeg synes ikke det. For det er ikke alle lånene og kopiene som er Prinsessens og Froskens store svakhet, tvert imot: Det er avvikene. Du kan ikke lage en Disney klassiker uten at det er klassisk Disney. Gaute Brochmann Premieredato 19. februar

2/2010

71


fish tank ann. 118 x 360 natt og dag:fish tank ann. 118 x 360 natt og dag

02-02-1

snevert aspekt det meste av oppmerksomheten. Men for ordens skyld: Enda en post-apokalyptisk ørken. Nesten alle mennesker er døde, de som er igjen har gjort tilværelsen om til et slags Mad Max-prosjekt. Denzel er snill og religiøs, Gary Oldman en ond ateist. Disney bak spakene. Gjett hvem som vinner. Men med så høy patosprosent som bare kristenmannsblod kan romme, gis det samtidig plass til en del ufrivillige morsomheter, da særlig én: frøken Solara. Det at kvinnelige skuespillere castes for utseende og ikke skills er én ting. Mila Kunis er uansett ikke den verste. Men rollen hun gestalter, ordene hun ytrer og klærne hun har på seg!? Jeg ble sittende og spørre meg om det fantes bare én detalj i hennes samlede fremtoning som gjorde at man hadde fattet mistanke om nøyaktig den samme skikkelsen hadde figurert i en backpackerfilm satt til 2008. Der den trygge landsbyen var byttet ut med Beverly Hills, og veien til det ukjente med en tur til Thailand. Og kom frem til at, nei, alt er helt identisk – 100 år og utslettelsen av vår samlede sivilisasjon til tross. Den lille detaljen med at hun ikke vet hva en bok er, gjør på en måte likeheten fullkommen. Trippende rundt i designerjeans, semska lærstøvletter,

skjerfet elegant drapert rundt halsen og solbriller fra Pradas siste sommerkolleksjon, stupid, kvasimoralsk og naiv. Paradoksalt nok som symbolet på menneskets overlevelsesevne, når det er et perfekt bilde på vår verdens endelikt. Gaute Brochmann Premieredato 26. februar

THE ROAD Regi: John Hillcoat I rollene: Viggo Mortensen, Charlize Theron, Robert Duvall og Guy Pearce Enkelte filmer evner å skildre faenskap så nært og brutalt at det fysiske ubehaget de fremkaller får en til å angre på at man valgte en kvalitetsfilm for kvelden. Alltid kald. Alltid våt. Alltid sulten. Alltid redd og alltid på vandring. Og verst av alt: Hvor eller hva skal vi egentlig? The

5

Road er en ny filmatisering av en Cormack McCarthy-roman, og han er ikke nødvendigvis Mr. Hipp Hurra, har vi erfart. Viggo Mortensen og hans sønn minner mye om de vi ser langs Karl Johans-gate (Viggo minner for øvrig også litt for mye om Jesus), men forskjellen er at de befinner seg i noe som mest ligner et post-apokalyptisk USA. Hva som har skjedd vet vi ikke, hvor vi er sånn konkret, vet vi heller ikke. Der fins ingen dyr, ingen karakterer har navn og vi vet i grunn ikke annet enn at de ikke kunne bli det stedet de en gang var. En katastrofefilm som unnlater å vise selve katastrofen, men som fokuserer på det som gjør alt så mye verre enn nødvendig: Mennesket. Skildret på en måte som får en til å fryse, og kanskje med en av filmhistoriens mest ubehagelige scener – med ”matlager” som stikkord – stilles vi overfor problemet som henger over far og sønn: Hvor lenge kan man håpe før man tar sitt eget liv? Sørg for at kinoen er varm, at du er godt kledd før du møter kulden på utsiden, og tull deg inn i et varmt teppe når du kommer hjem. Magnar Kvalvik Premieredato 19. februar

FILM: GAUTE BROCHMANN

«BEAUTIFUL AND POWERFUL. THIS IS BRITISH FILM AT ITS BEST» ESQUIRE

FISH TANK «FUNNY, MOVING AND PROFOUND» ELLE

Manus og regi Andrea Arnold

KATIE JARVIS, MICHAEL FASSBENDER KIERSTON WAREING

Juryprisen Cannes filmfestival Kritikerprisen Filmfestivalen i Haugesund PÅ KINO FRA 19. FEBRUAR

VOLDTEKNISK LAVMÅL HORA Regi: Reinert Kill I rollene: Isabell Vibe, Minken Tveitan, Hugo Skår, Gaute Næsheim og Erik Ommedal Jeg har en mistanke om at all kritikk av Hora, Norges første Grindehousefilm, vil kunne avfeies med: ”Det er sånn det skal være”. Og det er greit, jeg aksepterer det. Men nekter å applaudere. Jeg hadde stålsatt meg for opplevelsen, prisvinnende i sin sjanger, visstnok ansvarlig for besvimelser blant barkede festivalpublikummere. Men mon tro om det ikke var en god gammeldags høneblund det var snakk om. Rikke drar til barndomshjemmet på Dokka for å få fred fra den sjalu og slitsomme nordlendingen hun deler livet med. Vel fremme møter hun igjen lokalbefolkningen, og det viser seg at de er riktig utrivelige folk. Men det underlige er, at mellom tidlig ankomst og annonserte overgrep, er det en førti minutters sekvens hvor det virkelig ikke skjer noen ting som helst. Eric Rohmer er nettopp død, og her går Kiil den gamle mesteren en høy gang.

2

”Bare stol, bord og sofapute. Forstå det den som kan.” www.arthaus.no

72

2/2010

At vi ikke ser snurten av nakenhet eller vold er ok, fint for meg. Men enten har den norske grindhouse-fansen en voldsom appetitt på nedtonede 60-tallsinteriører, eller så er det et eller annet i tomheten jeg ikke ser, samme hvor intenst jeg gransker de seige tablåene. Ikke spenning, ikke oppbygging av plot, ikke visuelle godbiter. Bare stol, bord og sofapute. Forstå det den som kan. Så blir det en voldtekt som er mer snodig enn vond, og noen drap som er mer søvndyssende enn kvalmende. Og for all del: Jeg skjønner at dette er referansebasert, og stilen er autentisk 70-talls, det skal den ha. Men effekten? Har du sett fem minutter fra hvor som helst i hvilken som helst Saw-film, har du fått full dose av Hora og mer til. Dermed ligger verdien i nostalgien og gleden av å se masse skakke, off-beat skolefilmaktige grep. I en for meg helt usedvanelig kjedelig film. Rå, men ikke råtten. Naken, men ikke flådd. Gaute Brochmann Ute på DVD nå


AKTUELLE KINOFILMER: FEBRUAR

6

KLASSIKER

FISH TANK Regi: Andrea Arnold ”Det er nesten unødvendig å si at skuespillet er sensasjonelt, og da særlig Katie Jarvis som Mia, det er jo hennes film dette her. Med hele ensemblet gjør en formidabel innstas, med et ekstra pluss i margen til Mias elleve år gamle øldrikkende, storrøykende kjeftesmelle av ei lillesøster” Gaute Brochmann THE ROAD Regi: John Hillcoat

A SINGLE MAN Regi:Tom Ford ”Ford adapterer romanforelegget med en sansebefriende impresjonisme, riktignok litt overstimulerende og reklameglossy til tider, men samtidig et nødvendig filmatisk alternativ til romanens indre monolog” Maria Moseng

ALLE ANDRE Regi: Maren Ade PRECIOUS Regi: Lee Daniels ”TRIAGE – LEV ELLER DØ” Regi: Danis Tanovic

4

3

SKEPTISK

PRINSESSEN OG FROSKEN Regi: Ron Clements, John Musker

DEPARTURES Regi: Yôjirô Takita NINE Regi: Rob Marshall ”Dette minner litt om den nokså vemmelige Bertoluccifilmen The Dreamers fra 2003: En hyllest til det cinefile sekstitallet med brune toner, raske biler, jump cuts og whatnot. Gjort på totusentallet får sånne opplegg en incestuøs slagside: Eldre filmregissør bruker den kåte dandyismen sin på filmmediet i stedet for på selve livet” Kyrre Bjørkås CRAZY HEART Regi: Scott Cooper

BRA

AVATAR 2D/ 3D Regi: James Cameron DET HVITE BÅNDET Regi: Michael Haneke

5

CASANEGRA Regi: Nour-Eddine Lakhmari IN THE LOOP Regi: Armando Iannucci

MEGET BRA

LUFTSLOTTET SOM SPRENGTES Regi: Daniel Alfredson DEN FANTASTISKE MIKKEL REV Regi: Wes Anderson

TIL HUTTETUENES LAND (WHERE THE WILD THINGS ARE) Regi: Spike Jonze

LES MER OM FILM

WWW.NATTOGDAG.NO

ENGELEN Regi: Margreth Olin

2

TRIST

THE BOOK OF ELI Regi: Albert Hughes, Allen Hughes POLYTECHNIQUE Regi: Denis Villeneuve

THE IMAGINARIUM OF DOCTOR PARNASSUS Regi: Terry Gilliam

THE TWILIGHT SAGA - NEW MOON Regi: Chris Weitz

MOON Regi: Duncan Jones

OPPBRUDDET Regi:Catherine Corsini ”Det er troverdig, det er vakkert og det er altfor vondt.” Ragnhild Toft Brochmann

1

BJØRN J. MURI

IT’S COMPLICATED Regi: Nancy Meyers MENN SOM STIRRER PÅ GEITER Regi: Grant Heslov

MIRAKLET I LOURDES Regi: Jessica Hausner

UP IN THE AIR Regi: Jason Reitman ”Litt synd derfor, at filmen snubler i sin egen populisme. I forsøket på å trøste samtlige ofre for den amerikanske drømmens hybris, blir det for mange teskjefuller med påtatt feelgood, og flyturen blir rett og slett for lang.” Maria Moseng

SHERLOCK HOLMES Regi: Guy Ritchie

NOWHERE BOY Regi: Sam Taylor Wood

COLD SOULS Regi: Sophie Barthes A SERIOUS MAN Regi: Joel Coen, Ethan Coen

!

TOMME TØNNER Regi: Leon Bashir, Sebastian Dalén ”… filmen som får deg til å ønske at kinosetet du sitter i var en krakk du kunne stilt deg på. Og sparket vekk” Gaute Brochmann

2/2010

73


ÅRETS BESTE FILMOPPLEVELSE I 2009 VAR EN BOK CLOUDS GATHERING ON THE KNIFE ”Ghostwritten by Kristian Skylstad” Kristian Skyllstad skrev boken Clouds Gathering on the Knife som del av sin MA-utstilling på Akademiet i Oslo. En uunnselig liten pamflett som er lett å plukke opp, tung å begynne å lese. Man tror dette er en typisk ”Hva sier en stabel bøker i et galleri om det postmoderne menneskes forhold til blah-blah-blah, kunst blah-blah, diskurs blahblah”. Og rykter om at den var banket inn på en reiseskrivemaskin i ørska på et motellrom i Nederland ansporet ikke entusiasmen. Ung mannlig kunstner ute på rusen gjør autobiografi. Hjelp. Men så er det akkurat det dette ikke er. Man kan si mye rart om samtidskunsten, men én ting er den god på, og det er å pønske ut konsepter; modeller for å beskrive hvordan vi står i forhold til vår egen samtid. Mens presentasjonsformen ofte kan oppleves som litt aparte. Litteraturen er derimot gjennomgående Knausgård-lutfattig på gode ideer – men lett å lese og forstå. I Clouds… møtes de beste elementene fra begge verdener, noe som genererer en intelligent, tankevekkende og utrolig morsom roman som ikke ligner på noe annet i norsk samtidslitteratur. Det er en garanti.

6

Fr

a

de

Os

ca r® av -vinnende regissøren ”Br okeb ack Mountain”

å!

n

lg a s i

n

Boken er i all enkelhet Joseph Gordon-Levitts selvbiografi, skrevet i jeg-form av Kristian Skyllstad. Joseph er en reell skuespiller, Mysterious Skin og (500) Days of Summer, men blir her en litterær figur også. I en bok som er en salig, sømløs blanding av Levitts intervjuer, Skylstads tanker, Levitts tanker formulert av Skylstad, samt en uendelig rekke referanser til filmuniverset – både fiktivt og faktisk, via Skyllstads fantasi, Levitts biografi og ti tusen spillefilmer som er ekte eller ikke, alt ettersom hvordan du velger å se på det.

Vi skal ikke grave oss for dypt ned i analysemyra, men det sentrale er, slik jeg ser det, tilblivelsen av et litterært rom der skillet mellom fiksjon og fakta viskes ut, da det er umulig å ha kontroll over hvor ulike tanker og tekstbrokker kommer fra; det spiller ingen rolle. Dette er det etterlengtede skrittet videre fra Pulp Fiction og alle filmer og bøker der referanser og postmoderne oppløsning og hele sveiva er selve poenget. I Clouds… er alle disse tingene fortsatt med, men som premisser; så selvfølgelige at de ikke tematiseres, de bare er der; helt selvfølgelig. Som gjør at vi både unnslipper det ensidige, autoritære og det uttalt, påtvunget komplekse. Og i stedet tar en tredje vei, som ligner langt mer på verden utenfor permene. Og det fine er at Skylstad bruker denne formen for hva den er verdt og får sagt mye bra, tidvis ekstremt bra, om oss og vår tid. Der alle digresjoner, punchlines og innfall hele tiden knyttes mot bokens sentrale tema og eksistensgrunnlag: Heath Ledgers død. En mann som speiler Levitt som et slags speil/ vrengebilde, både profesjonelt og utseendemessig. Dette er oppgjøret med Jokeren, der respekt, avsky og hjelpeløshet blir dreiepunktet for Skylstad-Levitts utgreinger. En særs god idé – med ditto gjennomføring. Om dette høres konseptuelt og utilgjengelig ut? Er ikke det, altså. Bare veldig god lesning. Hvor dere får tak i en kopi om dere ikke har den, er litt mer usikkert, dessverre. Så derfor: forlag, kast dere på telefonen! Print et opplag, og send boka til Steven Soderbergh, som faktisk kunne fått tak i alle involverte og lagd filmen basert på boken. Så kunne Skylstad vært tilstede og bakomfilmet innspillingen mens han kommenterte Levitt i rollen som seg selv mens han leser replikkene Kristian skrev som hans. En klassiker. Gaute Brochmann

”En intelligent, tankevekkende og utrolig morsom roman som ikke ligner på noe annet i norsk samtidslitteratur. Det er en garanti.” Komedien om hvordan tidenes rockefestival ble til! Inspirert av en sann historie www.sfnorge.no

74

2/2010

FASIT: SITAT-QUIZ 1. Heidi, Lønsj / 2. Fortellerstemmen, Reprise / 3. Fatso, Fatso / 4. Andreas, Den brysomme mannen 5. Marianne, Tatt av kvinnen / 6. Fredrik Sagen, Rottenetter / 7. Jarle, Mannen som elsket Yngve 8. Sundquist, Død snø / 9. David, Uno / 10. Jomar, Nord.


Smakebiter fra programmet:

“ALLE MINE KJÆRE” Regi: Peter Jackson Vises Torsdag 04.02 kl. 17.30 Søndag 07.02 kl. 13.00 Mandag 08.02 kl. 15.15

“A SINGLE MAN“

Regi: Tom Ford Vises Søndag 07.02 kl. 20.45 Tirsdag 09.02 kl. 15.45

“NINE“

Regi: Rob Marshall Vises Torsdag 04.02 kl. 21.10

“THE ROAD“

Regi:John Hillcot Vises Tirsdag 09.02 kl. 20.30

“FISH TANK“

Regi: Andrea Arnold Vises Søndag 07.02 kl. 18.00 Onsdag 10.02 kl. 15.30

“FATTER’N“

Regi: Josef Fares Vises Onsdag 10.02 kl. 18.15

For billetter og program, se oslokino.no

“NOWHERE BOY“

Regi: Sam Taylor Wood Vises Torsdag 11.02 kl 20.30


GUTS, LIBIDO OG SELVRANSAKELSE Profeten

Idioten kan spørre seg om filmfestivaler fortsatt betydning. Vi dro til Tromsø Internasjonale Filmfestival. TEKST MARIA MOSENG Smale filmer til den breie massen, dette var den gjeve visjonen da Tromsø Internasjonale Filmfestival (Tiff) hadde sine første visninger i 1991. For et sultefôret publikum i en halvstor norsk by, som den gang bare hadde to kinosaler, var dette muligvis julaften på nytt allerede midt i januar. Tjue år senere er verden beriket med begreper som dvd, torrent og video on demand, og idioten kan jo spørre seg om filmfestivaler fortsatt har like stor betydning. Nå finnes det så klart to typer filmfestivaler, de for seeing og de for selling, som den amerikanske kritikeren Jonathan Rosenbaum påpekte da temaet med betimelig selvransakelse var oppe til debatt på årets festival. Tiff plasserer seg overveiende i førstenevnte kategori, og det med publikumstall som setter enhver antakelse om at massen kun eter mainstream-eskapisme, eller at kinoformatet skulle være på dødsleiet, i rødmende forlegenhet. I den grad festivalen frir til publikum, er det heller i form av overskridende vold, burlesk skritt-humor, prostitusjonsskildringer og annen smertefull sirupsrealisme. Blant delte feelgood/-bad-opplevelser i årets programmering var Andrea Arnolds Fish Tank som viser britisk sosialrealisme på sitt absolutt beste; Shirin Neshats filmdebut Kvinner uten menn, om undertrykte kvinner i 1950-tallets Iran, som supplerer den iran-

ske neorealistiske filmkanonen med visuelt perfeksjonert magisk-realisme; og Jacques Audiards Profeten, som tegner innsiden av et parisisk fengsel med en autentisitet så alarmerende at det tar dager å senke skuldrene. Alle disse titlene er klare for norsk kinodistribusjon og absolutte anbefalinger, mens Nicholas Winding Refns voldsparade og ambisiøse mageplask, Valhalla Rising, nok var festivalens store skuffelse. (Men man kan fortsatt glede seg til at danskenes actionprins skal lage western i Thailand.) Viktigere enn forpremierene er likevel fes-

kjærlighet er kanskje mer forståelig plassert som en festivalkuriositet, selv om den er artig, og absolutt bør inn på Cinematekene. Øst-Europa hadde dessuten høy uttelling i programmet i år, en region vi fortsatt ikke bortskjemmes med på norske kinoer. Det gjelder ikke minst filmgiganten Russland (som produserer rundt 200 titler i året). Her korrigerte Tiff eksponeringen av vårt tredje naboland, blant annet ved å velge musikalen Hipsters som åpningsfilm – et pastellfarget Grease møter Bollywood på kommunistisk, som også var en av publikums favoritter – noe

”Festivalen minner oss på alle de høyst severdige filmene som norske distributører aldri tar inn. ” tivalens funksjon som alternativ distribusjonskanal, at den minner oss på alle de høyst severdige filmene som de norske distributørene aldri tar inn. Steven Soderberghs lavbudsjetteksperiment The Girlfriend Experience, med pornostjernen Sacha Grey i hovedrollen, er en av disse. Det samme gjelder tyrkiske Pelin Esmers tålmodige Istanbul-symfoni 10 to 11, der samlemanien til en underfundig gamling er en unnskyldning for å meditere over det uuttømmelige temaet modernitet. Den fire timer lange Love Exposure, en japansk tarantinoesk farse om religion, synd, libido og

som beviste at vi i alminnelighet går glipp av mer enn Tarkovskij-apende dypmelankolske affærer og såpeopera fra Tsar-tiden. Retrospektiver på festival slår sjeldent feil, heller ikke årets feiring av den franske filmskaperen Claire Denis, en av europeisk films sterkeste kvinnestemmer, absurd nok aldri i distribusjon på norske kinoer. Hennes nyeste film, White Material, er et intenst studium av staheten til en kvinnelig kaffeplantasje-eier i Kamerun, som nesten topper den uromantiserende skildringen av kolonialismen i debutfilmen Chocolat. Et langvarig og fruktbart

samarbeid med filmfotografen Agnes Godard og Tindersticks’ frontfigur Stuart Staples, sammen med evnen til konsekvent fornyelse, gjør nærmest samtlige av Denis’ filmer verd å se. I tillegg til de mer kjente Nenette og Boni og Beau Travail, er blant annet Trouble Everyday, der et virus driver hovedrollenes libido i kannibalaktige retninger, en uhyggelig småsær og deilig sjokkerende opplevelse. Litt blodig, tja, men likevel akkurat passe smal for et bredt publikum. Bortsett fra en konferanse som gjentok den stadige påminnelsen om at filmbransjen burde ligge mer med den norske turistnæringa, inspirert av suksesser med produktene Himmelblå og Død Snø i utlandet, var den norske langfilmen ikke spesielt eksponert i ishavsbyen, selv om landsdelens filmsønner Tommy Wirkola og Ole Giæver var på plass for å få i gang snakken om henholdsvis Kurt Josef Wagle og legenden om fjordheksa (støyende komedie) og Vetle (stille sorgdrama). Begge disse lavbudsjettsfilmene er underveis, begge solid plassert på hver sin ytterkant av hva filmidealisme og dedikasjon kan representere. Ingen grunn til å slutte å håpe på lysere tider for filmmangfoldet.

2/2010

77


”Jeg vet da faen hva slags stoff det er i dissa pillene!”

78

2/2010

ÅGE STEN NILSEN – Energibombe fra Fredrikstad – Vokalist i bandet Wig Wam – TV-kjendis


&

MØTER ÅGE STEN NILSEN

Han er overalt om dagen, spiller i Norges mest utskjelte band og har tidenes morsomste latter. Slikt er uimotståelig mat for smil og gift. Vi har møtt Norges svar på Garry Glitter (bare uten skandalene). FOTO ANTON SOGGIU

6 1

Er det en sokk du har i spandeksa der, eller er du bare glad for å se oss? – Neeei, det er vel mer en drueklase.

En drueklase?!? – Ja. Og det er fordi jeg er så glad i frukt. Steven Tyler gjemte jo piller i skjerfene sine på scenen. Hva slags piller, da? – Jeg vet da faen hva slags stoff det er i dissa pillene! Det var vel ren dop, da? Hø hø hø! Diverse kruttsalver. Men jeg ruser meg da heller på ordentlig frukt. Bra med blodsukker, vett!

6 6 1 6

Er du hårsår? – Jeg, nei! Jeg tar meg ikke nær av noe, jeg.

Ikke det vi spurte om! –…

Hvor i all verden har du all den energien fra? Er det alt ”blodsukkeret”? – Hø hø hø! Nei, altså det er jo jobben min å formidle energi, da. Er målet å få folk opp på bordene så må du vel bare skru på den bryteren. Alle har den bryteren. Nede ved anusbenet. HØ HØ HØ HØ!

1 6

Okeeeey. Krydderklo!

Du virker som en riktig så jovial fyr på tv og sånn. Er den sann, myten om at jo hyggeligere man er i offentligheten, desto kjipere er man off stage/bak kamera? – Neeeeei. Jeg har en policy, og den er at når jeg er på scenen, da er jeg stjerne. Men i det øyeblikket jeg går ned derfra så er ikke jeg noe bedre enn vanlige folk. Det er viktig.

1 6

Viktig å være middelmådig? Folk er middelmådige, mener nå jeg.

Rolig nå. Du er litt punk rock, altså? Arbeiderklassens mann? – Nei, ikke punk. Bare vanlig. Du går ikke forbi en fan som vil ha autograf bare fordi du ikke gidder, liksom.

1 1

Hæ? Det har vel hendt det? Det må være myyye drittfolk der ute! – Nei. Aldri.

Dummeste jeg har hørt. Ikke engang når ei middelaldrende dundre kommer hylende mot deg? – Nuvel. Det har vel hendt eeen gang at jeg avviste ei dame, da jeg var i en situasjon der et hvilket som helst annet menneske med sosiale antenner ikke ville ha forstyrra meg. Jeg er ikke fryktelig glad i folk som vekker meg fra en høneblund for å spørre om autografer, for å si det sånn. Folkeskikk, folkens! Nettopp! Hva mener dere eeegentlig med Wig i Wig Wam? Ligger det noen dypere mening i navnet? For du vet at Wam er et akronym for hvit mann? – He he. Nei. Hvit manns parykk, da? Vi het i utgangspunktet Absolutt Fredag, og det svinger liksom ikke så bra…

1 6 1

Ha ha!

Absolutt Rævva. – Det var et coverband vi startet i 2000, og vi spilte hovedsakelig på en nedslitt bule i Halden. Plutselig fikk vi en gig på det hotteste stedet der, Havnestadgården, i forbindelse med et 80-talls badtaste-party, og da trengte vi bilder til plakaten og sånn. Så tok vi på oss masse 80-talls-stæsj under fotoshooten og vips! Så var imaget i boks. Hø hø hø hø! Det er der alle scenenavnene våre kommer fra også. Jeg hadde for eksempel kledd meg ut med fjær og leppestift og greier og ble hetende Glam. Dermed var det kort vei inn i glamrocken, liksom.

1 6

Så imaget deres er basert på badtaste, altså. That explains a lot….

Wig Wam er jo mye image. Hvordan er det med livsstilen? Lever dere opp til glammens renommé? – Det er mye glam, for å si det sånn. Hø hø hø hø! Neida, det går mye på on stage/ offstage. Når du går på fest, så stæsjer du deg jo opp, og det gjør vi før vi skal spille også. Når det kommer til sex, drugs and rock n’ roll… (her blir vi avbrutt av en ekstatisk Bjarne Brøndbo, når han hører hvem vi er, forsvinner han inn bak en dør med et damemenneske halvparten hans alder). Det gikk ganske hardt for seg sånn rundt 2005-2006, men det gikk mest i konjakk, for å si det sånn. Hø hø hø hø. Den nye singelen deres heter ”Do You Wanna Taste It”. Hva har dere å by på? – Den låta kan egentlig bety akkurat det du legger i det. Alt som tilsynelatende kan virke fristende, men som ikke er så bra for deg. Dop, suksess, utroskap. Du veit. Gresset er ikke grønnere på den andre siden.

6 1 6 1 6

Apropos. Kjøpte no sinnssykt bra weed her om dagen. Faen, SVT er det HØYT nivå på, ass. Dansbandkampen, eller?

Et quiz-show. Visste du forresten at frosker ikke drikker vann?

Godt å vite. Ellers a, Glam, blir det mye damer på deg? – Jeg er lykkelig gift med kone, barn, katt og hund, så nei. Men det skorter ikke på tilbud for å si det sånn! Hø hø hø. Jeg kunne kost meg masse, jeg. (Her bryter Brøndbo inn igjen og lurer fælt på tilstanden i N&D. Vi minner han om at dette er et intervju med Åge, men sier vi skal huske han til neste gang). Eh, ja. Tilbake til damene. Det skorter ikke på tilbud, verken fra damer eller menn! Ha ha! Det er jo ganske funny. Hele glamscenen er jo egentlig ganske ironisk når man tenker over at det faktisk står en haug med kåte menn og sikler på menn som ser ut som damer. – HA HA HA HA HA! Nå er det vel egentlig ikke sånn at vi er et glam-band. Vi spiller nok mer melodiøs hardrock, samtidig som vi kler oss opp. Men det er kanskje litt vanskelig å oppdage når den scena i utgangspunktet er død. Vi har en Van Halen-gitarist, vi.

1

Kult. Hvordan er det å være unge jenters første våte drøm? – Ja, vi har fans i alle aldre, vi. Det kommer både husmorslag og damer med rullator på våre konserter. Utenfor Norge er fansen gjerne yngre. Men det er klart; jeg har en datter som er 18, og det var ikke veeeldig fett da hun kom hjem, 16 år gammel, og fortalte hun hadde venninner på skolen som hadde sagt både ditt og datt om meg. Når det er sagt, så finnes det helt klart verre ting enn å være det. Som å måtte forklare henne om den gangen jeg ”gikk amok” i Athen og det nådde alle overskriftene. ”Pappa var drita”, liksom. Det er mye verre.

1

Du har jo et slags kjenningsbrøl. Skriker du raaawk’n’roooolll i senga også? – Hø hø hø! Ja. Eller, egentlig, i det øyeblikket der det eventuelt skulle ha skjedd, så er ikke jeg helt på denne planeten. Det må du nesten spørre kona mi om. Ha ha ha! I know nothing.

1 1 6 1 6

Spurte hu i går. Hadde null å komme med, hæ hæ hæ!

Har du virkelig aldri tenkt over det? – Ikke hvem som er mer sexy enn andre, nei. Det er jo så mange deilige damer her! Vanskelig spørsmål.

6

Ok. Vi snur på det da. Hvem er landets kjipeste? – Ordføreren i Fredrikstad, som tillater seg å kutte i kulturbudsjettet gang på gang. Enkelt!

1

Soloskiva di Glamunition. Gikk ikke så bra det, heh? – Nei, det spørs vel hvordan du definerer suksess. Tallmessig gjorde den det greit. For min egen del satt jeg inne med masse stoff som jeg MÅTTE få ut på egenhånd. Få det av brystet. Sånn i retrospekt ser jeg jo at jeg gjorde en del feil, særlig i lanseringen og sånn. Jeg kalte den jo Glamunition, og det er kanskje ikke så lurt å referere til glam når man lager en ren pop-skive. Samtidig vet jeg at jeg nådde ut til noen, og det gir mening for meg, det. Jeg ville leke meg, og ikke konkurrere med Wig Wam, så navnet var en dårlig ide. Men som kunstner kan jeg ikke måle suksess i tall og terningkast!

1

Du har sagt at journalister og anmeldere er åtseldyr. Hva med oss, da? Vi kan være ganske allright når du blir kjent med oss. – Vet du hva! Det er like stor forskjell på journalister som på folk flest, men det har blitt en trend blant mange av dem, som går ut på å skrive kjipe anmeldelser heller enn å si noe faktisk om musikken. De henger ut folk og er morsomme på andres bekostning. Og det liker jeg ikke. De må gjerne si at de ikke liker noe, men ikke mobbe. Jeg tar meg ikke nær av det…

6

Lurer på om Anne Grete Preus fortsatt er sinna på oss… Så du er ingen dårlig taper? – Nei. Og hele den situasjonen jeg havnet i, ble misforstått (Åge anmeldte en anmelder for journalistisk lavmål etter at journalisten lagde en illustrasjon der han politianmeldte Åge for å ha skjendet det norske folk med musikken sin.Red.anm.). Jeg har ingen problemer med at jeg fikk et stort antall dårlige anmeldelser. Frem til den i Side2 hadde jeg ikke reagert på noe av det anmelderne hadde skrevet, men da datteren min på ni år kom livredd hjem fordi hun hadde hørt at pappa skulle i fengsel, da ble jeg sint. Folk flest leser jo bare overskrifter, og du vil ikke ha en overskrift i media om at du er politianmeldt når det ikke stemmer. Men min reaksjon hadde ingenting med selve kritikken å gjøre.

1

1 1

Du kjenner vel den janteloven ganske så godt, du? – Ja, det vil jeg si.

Mørkt rock-o-lemma: Skinne deg eller havne på en øde øy med Pål Nisja-Wilhelmsen (anmelderen fra Side2 som slaktet Nilsens soloplate)? – HA HA HA! Neeeeei. Jeg hadde nok gått for den øde øy-varianten. Jeg tror Pål Nisja og jeg kunne ha kommet godt over ens, jeg! Jeg lurer på en ting: Hva er sammenhengen med scientologi og rock’n’roll. Det er jo som Motörhead uten Lemmy. Nonsens og tullball! Hvordan kan du, som rocker, la deg underkaste en religion? – Jeg er ikke scientolog, altså.

6

Hva?!? Du kastet deg jo på det opplegget til Hank! Rock for rights – et korstog mot psykiatrien. Du finner lite som stemmer mer overens med scientologiens ånd enn det! Hank, as… Jeesus, liksom. – Njaaaa. Det var vel mer Hans Erik sitt korstog det der. Jeg var mer interessert i å starte en debatt. Der støtter jeg ham. Det er viktig å starte debatt rundt måten vi behandler folk på, og jeg syns Hans Erik har fått unødvendig mye pepper.

1

farmasøyter og sett hvor mye penger de legger ned i smøring. Det er en dirty bransje, på linje med våpenbransjen. Men scientologien og alle de greiene der er for meg et veldig ukjent tema, altså. Jeg tror ikke på noe romvesen.

6 6

Xinu eller Xasthur? – Hæ?

Ja! Xinu er jo det romvesenet som startet alt, ifølge de gærne scientologene! – I så fall må det bli Xasthur. Som sagt så tror jeg jo ikke på romvesen. Ja, altså vi lurte litt på om det hadde klikka for deg i forbindelse med de greiene der? – HA HA HA HA! Jævlig bra. Tror folk at jeg liksom har blitt sånn scientolog, eller?

1

Eh, ja. Når du stiller i det korstoget til Hank så er det jo ikke så rart at folk begynner å lure. De mener jo at scientologiske personlighetstester skal erstatte psykiatrisk behandling. Så neste mørke rock-o-lemma blir derfor: Psykoanalyse eller scientologikirkens personlighetstest? – HA HA HA! Jeg er jo oppfostra på psykoanalyse på vernepleien, så jeg velger det.

1 6 1 6 1 6

Kristenrock eller kebabeat? – Hæ?

Følg med a, GLAM!

Neeei, vet ikke helt… – Altså, jeg er ikke så glad i sånn kebab-bit, så det får bli kristenrock da. Fysj.

To tette og en badehette, eller to slappe i en stappe? – To tette og en badehette! That’s more my

style. Når var sist du var skikkelig lei deg? Når gråt du sist? – For en og en halv time siden, i forbindelse med jordskjelvet på Haiti og fremførelsen av ”Earth Song” som koret mitt gjorde. Den fikk plutselig en helt ny dimensjon.

6

Ser den. Lett å la seg gripe. Vi gråter mye i redaksjonen også. – En god gråt betyr at du har følelser, vet du. Og det er bra.

1

Takk, Åge. Det varmer. Og apropos det koret! Du som er rocker og med i Det store korslaget, tenkt å dra på med noe fet metall, eller? Priest, Maiden eller noe sånt? – Ja, vi gjør jo den nye Wig Wam-singelen!

6

Heh. Det var vel ikke akkurat det vi mente. Ikke noe black metal eller no? – Nei, jeg har aldri likt sånn black metal. Men vi fremfører Return- og Wig Wam-låter, da!

1

Brrrb…. Stooges eller MC5? – Stooges. Men jeg er ikke sånn helt på den bagen heller. Jeg liker mer Alice Cooper og Kiss og sånn.

6 6

Hva tror du det står skrevet om Wig Wam om 50 år? ”Tulleband”? – ”Nok en turne” er overskriften da. HA HA

HA! Hvem er Norges deiligste? – Norges deiligste? Nei, hvem skulle det vært a? Kona? Hun er jo sykt deilig, da. … Popp.

KJIIPT SVAR! – Nei, Norge er jo et deilig land da! Ha ha ha ha!

Nå har jo Hans Erik også slengt ganske mye med leppa sjæl… – Ja, han har slengt med leppa, men han har også klart å skape debatt. Og den gutsen støtter jeg! Jeg er utdannet vernepleier, og jeg tenkte jeg kunne tilføre Hans Erik sitt argument rundt feilbehandling og smøring fra farmasibransjen ett snev av alvor. Folk må for guds skyld få medisin, men en veldig stor andel av pasienter der ute blir feilmedisinert som følge av feilvurderinger og kynisme i bransjen. Psykiatrien må gå i seg selv og tenke over hva de faktisk driver med. Jeg har spilt på bransjetreff for

6

2/2010

79


nYe dYrearter Har ankommet

IDÉ OG DESIGN: STUDIO3.NO

li

i ta

i-kUeN

reN

eN

p i N g Wi i

N

e lg

e lU sa s N

car

t

N o o

s Fi

k

g o r i l l at t e

bok sl s

aN

m

eN

ereN

k i N osa l a

Uk s pa r e g r i

DereN

Det er ikke bare lesehester og bokormer på DeichmaN Hos oss kan du låne tegneserier, dataspill, musikk, se film, gå på teater eller ta en kaffe latte. Besøk et av våre 16 BiBliotek. www.deicHman.no


Natt&Dag Oslo feburar 2010 - film