KLASSIKER
mEGET BRA
BRA
SKEpTISK
SKIVER ASSJACK Assjack (CURB / IMPORT)
Sønnesønnen til countrylegenden over alle countrylegender har slått seg opp som formidler av keep it real-forfektende outlaw-country. Reint musikalsk har det vært snakk om tradisjonstro greier uten for mye dikkedarer. Men den tredje Hank Williams i rekka har tross alt bakgrunn fra hardcore og punk, og tekstene har vitnet om en fascinasjon for rap og de tøffeste av countryforgjengerne. Kid Rock-dissing og lovnader om å ”Put The Dick in Dixie” inkludert. Han har tidligere fått utløp for headbangeren i seg via Phil Anselmo-prosjektet Superjoint Ritual, og live har han ofte via siste halvdelen av countrykonserten til en metal-workout. Dette har selvsagt skapt blanda reaksjoner, og om han velger å ta prosjektet i motsatt retning denne gangen, er vel forvirringa komplett. Assjack har vært et lenge etterlengta slipp, og på debuten viser de seg som et hardere og tettere band enn man hadde ventet seg. Det vil si; band og band. Hank Williams har mange gode musikervenner, men har likevel valgt både å styre skuta og være hele mannskapet på Assjacks debut. Hva er så på tapetet? Ikke psychobilly, om man venta seg det, i hvert fall. Derimot får vi death metal, metalcore, industriell metall og refrenger som plasserer Assjack i samme gate i det samme nu metal-nabolaget som Slipknot hang i. I løpet av den korte og intense tida vi er tildelt audiens i Assjack-universet er vi innom stonervibber, intense taktskifter, dødsmetallgrowling, blast beats og groove metal-riffing. Forvirrende? Kanskje, men det henger sammen på finurlig måte. Tekstene var HW3s virkelige styrke i countryverdenen. Her drukner de litt i all riffinga, men titler som ”Cocaine The White Devil” og ”Redneck Ride” gjør at vi aner at ingenting har forandret seg der i gården. Med spilletid på så vidt over halvtimen er Assjack ei energibombe av et album som etterlater deg med følelsen av å ha blitt overkjørt av en dampveivals. En berg- og dalbane av en debut som forlater deg gispende etter pusten på gulvet. Imponerende. Om Hank var på vei ”Straight To Hell” på countryplatene sine, høres det ut som han endelig er kommet frem med Assjack. Jørgen Nordeng
5
pro Secs årsmøte ble mandag hele året.
VERDIFuLLE MENN JOhN OLAV NILSEN & GJENGEN For sant til å være godt (VOICES OF WONDER/VME)
”Her finnes menn som ingen trenger og menn som ingen vil ha/bussen går hvert kvarter, men ingen kommer seg herifra”, synger John Olav Nilsen fra Loddefjord utenfor Bergen på den beste norske debutplata på lang tid. Linjene er hentet fra det The Cure-aktige nøkkelsporet ”Ting eg lærte når eg ventet på bussen” – en låt så musikalsk oppløftende at den burde spilles på radio hver morgen, men samtidig med et så lett gjenkjennelig og sentimentalt innhold at teksten snart vil være risset inn i skolepulter og bakpå buss-seter i kjedsommelige drabantbyer over hele landet. Joachim Nielsen og Håkan Hellstrøm har allerede vært nevnt for å beskrive John Olav Nilsen & Gjengen, og flere likehetstrekk er åpenbare: hooligan-koringen, fyllemytene, Morrissey-parafraseringene, allsangrefrengene og den utleverende historiefortellingen. Likevel føles sammenligningene noe unødvendige. For selv om For sant til å være godt også lener seg tungt på britisk rocketradisjon og artister som The Jam, The Clash og Pete Doherty, er det viktigste med denne plata at den presenterer et nytt rockeband med gode låter og historier de vil fortelle – på norsk. Dette albumet er rett og slett noe vi lenge har savnet. Frontmann Nilsen skal ha mye av æren for dette. Han er interessant som scenepersonlighet og tekstforfatter fordi han hele tiden pendler mellom å være farlig og feminin, maskulin og sårbar, selvopptatt og empatisk, innsiktsfull og idiotisk. En typisk antihelt. En bølle med hjerte. Troverdig skildrer han alle rangelens faser der han vandrer gatelangs på jakt etter kjærligheten. Vi får ekstasen i ”Piken med sviket”, nedturen i ”Hull i himmelen”, håpet i Ti ganger tusen” og litt av alt sammen i fabelaktige ”Ikkje fåkk med kjærligheten”. Da kan vi leve med at linjer som ”Det gjør så ondt, men føles så riktig” og ”Det kommer ingen i morgen
6
for sånne som oss to” grenser til det klisjéfylte. Tenk bare på alle de meningsløse engelske tekstene vi har svelget i årevis. Og selv om den unge mannens tekstunivers sikkert kan føles snevert for noen, er de fleste følelsene som skildres her allmenngyldige. Forfriskende er det dessuten å høre norskspråklig populærmusikk som for en gangs skyld ikke handler om overgangsalder eller ”jeg smiler hver da’/ fordi jeg er glad”. Vi må ikke glemme bandet – Gjengen, altså. De seks gutta spiller stadig tettere og mer raffinert, og den noe skjemmende ungdomsklubblyden fra konsertene er skrubbet vekk. Enkelte låter vi bare husker som Myspace-grøt, er dessuten tilført detaljer som skaper ny dybde, for eksempel noe fin gitarflikking på ”Hull i himmelen” og strykere på ”Diamanter og kirsebær”. Her har nok produsentene Datarock-Fredrik og Yngve Sætre vært gode å ha i studio. Likefullt er det bevart en rufsete og skranglete konsertstemning her, en snikende følelse av at alt kan gå galt hvert øyeblikk. Og det er i møtet mellom Nilsens tekster og Gjengens utålmodige håndtering av instrumentene den rette følelsen oppstår. Hver låt har et urolig driv som liksom lokker deg ut i desperat leting etter den spesielle stemningen, den spesielle vennen, den spesielle festen; de poetiske glimtene i livet der alt klaffer og du virkelig kjenner asfalten under sålene, kveldsvinden i luggen og ginen som brenner oppmuntrende i hodet. Dette er rastløs rock ’n roll som unge mennesker vil identifisere seg med, samtidig som For sant til å være godt også fungerer som god historiefortelling/ungdomsnostalgi for de som lever en velfrisert villahage unna episodene som skildres. Så helt uavhengig av om du føler at John Olav Nilsen forteller noe om ditt liv eller bare sitt eget, bør du ha stor glede av å høre denne samlingen lidenskapelig og uhyre fengende samtidsrock. Særlig om du er blant dem der ute som fortsatt tror på kjærligheten. Eirik Kydland
BASEmENT JAXX Scars (XL/PLAYGROUND)
Sammenlignet med mange av de andre store navnene innen britisk klubbmusikk (Chemical Brothers, The Prodigy, Underworld, kremt, Faithless) har Basement Jaxx en overraskende konsistent og kompetent katalog å vise til. Femten år ut i karrieren har de ennå til gode å begå en skikkelig blunder. Deres femte album er et solid tilskudd i rekken, men som lytter tar man seg i å savne den innovative snerten og respektløse punk-brodden som var bandets varemerke tidligere i karrieren. Dog er det vel ikke egentlig musikken som har forandret seg noe særlig, snarere lytterens forventninger. Duoen bobler fremdeles over av energi og klemmer gjerne inn flere ideer i en låt enn det mange andre artister gjør på en hel plate. Men like friskt som før føles det dessverre ikke. Som ”lillebrødrene” i Simian Mobile Disco (nytt album ute nå), velger
4
TRIST
også Basement Jaxx å benytte seg av en rekke mer eller mindre kjente artister på vokal, noe som til syvende og sist er med på å gi plata et fragmentert uttrykk, og i større grad gjør at låtene står og faller på egne kvaliteter. Samtidig gir det vel også økte salgstall når man kan friste med gjesteopptredener fra så vidt forskjellige typer som Santigold, Sam Sparro, Lightspeed Champion og Yo! Majesty, for å nevne noen. Ingen av disse gjør seg på noen måte bort, men personlig savner jeg litt mer kontinuitet på vokalfronten, og albumets soleklart beste låt, ”Raindrops”, er også den eneste låten uten gjestevokalist. Her finner gutta tilbake suksessformelen fra det klassiske debutalbumet Remedy, smeller til med orientalske strenger, lekne rytmer og robotstemme i kombinasjon med en dynamisk melodi, og begår en klubbvinner som sannsynligvis også er en av årets friskeste singler uansett sjanger. Videre begår de en nærmest Tarantinoaktig genistrek når de henter Yoko Ono frem fra glemselen, og lar henne skinne på den befriende atypiske og allsangvennlige ”Day Of the Sunflowers (We March On)”. Det innledende tittelsporet er også digg, her parres nysingle Kelis med ukjente Melaka og den purunge engelske rapperen Chipmunk, og sammen bygger de fint opp et momentum for plata som bare sånn delvis innfris. For om resten av albumet ikke akkurat er noen nedtur, er det bare et mindretall av låtene som stikker seg ut, og forsøket på å skape variasjon med en neve midtempo ”ballader” blir haltende og halvhjerta. At man tar seg i å savne den tiden da Basement Jaxx strengt dikterte premissene for dansegulvet mens de rev regelboka i filler og tygde den i seg i grådige jafs, er likevel på ingen måte noen fallitterklæring, for man kan jo ikke annet enn å berømme hvordan denne duoen eldes med verdighet. Scars er når alt kommer til alt omtrent så bra som det man kan forvente av Basement Jaxx i 2009, og den kommer definitivt ikke til å ta livet av festen. Glenn Olsen FABOLOuS Loso’s way (DEF JAM/UNIVERSAL MUSIC)
Anmeldere blir ofte anklaget for å være personer som skulle ønske de kunne lage musikk selv, men som i stedet sitter foran dataskjermen og hater på andre som ”lever drømmen”. Jeg skal ikke gå nærmere inn på dette, annet enn å si at hvis jeg personlig var hypp på å spille inn en skive, så ville jeg i alle fall sørge for at den begynte med en overbevisende rekke av låter. Man vil jo ha oppmerksomheten fra første stund, eller hva? Årsaken til at jeg nevner dette, er ikke fordi jeg er bitter på grunn av at jeg aldri ble en rapstjerne (hva med ”Pakken”??), men fordi Fabolous av en eller annen grunn har bestemt seg for å åpne sitt nye album Loso’s Way med tre skikkelig ræva låter, og jeg klarer ikke helt å forstå hvorfor. At den ene av dem (”My Time”), drevet av refrenget til den Rødahl-utskjelte sangeren Jeremih, har blitt valgt ut som skivas andresingel, er dessuten enda mer uforståelig, men hva vet vel en skarve anmelder som meg? Heldigvis tar skiva seg opp etter hvert, først med hjelp fra Loso-kompisen Ryan Leslie og det snasne kvinnfolket Keri Hilson på ”Everything, Everyday, Everywere”, og deretter med The-Dreams shopping-anthem ”Throw It In The Bag” (det er jo hyggelig å se at vi har viktige ting å skrive om). Det er likevel ikke før Jay-Z dukker opp på flotte ”Money Goes, Honey Stay”, som først ble lekket på nettet som Hovas egen låt ”When The Money Goes” i januar, at tingene
3
INFLuENSA
virkelig når et nivå som i alle fall jeg kunne ønske meg på skiva mi. Ja, dere vet…den jeg drømmer om inne i mellom alle anmeldelsene mine. Med unntak av ”Pachanga”, ”Lullaby” og sistelåta ”I Miss My Love” fortsetter Loso å holde seg til gjesteartister også på resten av Loso’s Way – med et varierende resultat. Det er som (nesten) alltid like hyggelig å høre fra Lil Wayne på ”Salute”, selv om det nærmest føles litt kjipt å si farvel til gremlinen fra New Orleans, og på ”There She Go”, får Brooklyn-rapperen hjelp av kompisene Paul Cain, Red Cafe og Freck Billionaire (som har mange fregner, men ingen milliarder) til å heve gatestemningen, før han skrur ned tempoet for damene og serverer tre låter med flørterekka Ryan Leslie, Ne-Yo og Trey Songs. Jammen dukker ikke også eksFloetry Marsha Ambrosious opp mot slutten, der hun i kjent stil hikster seg igjennom ”Stay” med linjer som ” Why’d you go away, oh, please don’t gooo”, men dessverre føles det ikke så veldig trist når Fabolous kort tid etter er ferdig med albumet sitt og gjør nettopp det. mathias Rødahl BEST AKKuRAT NÅ
JøRGEN NORDENG LIL JON FT SwIZZ BEATS & ELEphANT mAN I Do (DANCEHALL REMIX/WHITE)
Det er visst bare meg som føler de nye Lil Jon-greiene, men jeg får lyst til å moshe som det var 1986 av dette. mANNA Flamma (SMART PATROL/INDIE)
Jada, jeg er med på et spor, men jeg anbefaler resten av plata på det varmeste med god samvittighet, og kaller dem Norges beste reggaeband. LEFTSIDE School Bell Riddim (KEEP LEFT)
Litt lite i originalt av Vybz Kartel å covre begge Shabba-klassikerne, men denne remaken av rytmen som ga oss ”Ting-A-Ling” og ”Twice My Age” blir vi ikke kvitt med det første. ChASE CROSS Better Days (DJ FRASS PROD)
Mange bra her, men Wayne Wonder leverer sin sterkeste låt på mange år, og Serani har kanskje oppfølgeren til “No Games” på gang. ANVIL metal on metal Så fikk jeg endelig sett filmen “Story Of Anvil”, og ja, den var fette hysterisk. Her; klassiker nr 1.
GRAND ARChIVES Keep In mind Frankenstein (SUBPOP/TUBA)
Mat Brooke er en av disse snodige karakterene som hopper av bandet sitt akkurat når det får anerkjennelse. Etter å ha spilt i elleve år sammen med bandkollegene i Band Of
4
7/2009
61