"han følte seg rar, som han sa. Påvirket. Og han ble brun, pigmentene i huden reagerte. Så han bygde en kasse foR å studere denne strålingen nærmere"
”…Og så trodde han at orgonet ville utligne den radioaktive strålingen, og puttet litt inn i skapet. Men det endte med katastrofe. Atmosfæren ble forpestet! 600 miles i omkrets fra eiendommen i Maine. Folket merket det som hodepine, nedstemthet og det som verre var!” Jeg kremter diskret over kanten på notatblokken og nikker forsiktig mot døren inn til værelset innenfor kjøkkenet. – Så… den kan brukes til både fredlige og …ehm …fiendtlige formål? ”Ja!”, kommer det uten nøling. ”Jeg ballanser på en knivsegg! Reich kalte det oranur, . Det var dette eksperimentet som ledet til cloud-busteren!” Det er en ganske alminnelig mandag aften på øvre Grünerløkka. Oslo er i ferd med å skifte til vinterpels. Folk flest i bydelen unner seg ullplagg fra Fillipa K og dobbel latte med helmelk som vern mot krypende høstmørke. Men det finnes alternativer. Og jeg mistenker at jeg har funnet et av de mer radikale. Og, om mannen ovenfor meg har rett, det aller mest effektive. Han heter Tore Næss; filosof, kunstskribent, redaktør og yngre Blindern-adel. Og, som innledningen antyder, i besittelse av det som for de fleste av oss fortoner seg som noe mer uortodoks kunnskap. Mer uortodokse eiendeler. For bakgrunnen for dette intervjuet er ikke bare tankegods, men også et objekt. Sendt som byggesett fra USA. Pakket ut og skrudd sammen i Norge. Korrekt omtalt som en akkumulator. På folkemunne et skap. ”Som fungerer som en kur mot … alt?” ”Ja”, svarer, Tore igjen, før han modererer seg og stanser opp i talestrømmen et øyeblikk og tar en kunstpause.
Og her er det på tide å stoppe opp for oss også. Til å trekke pusten. Og forsøke å ta et skritt tilbake for å øyne konturene av helheten. For før vi våger oss på å ta dere med inn i selve skapet, er det på sin plass med en bakgrunn. Og faktisk en god slump lokalhistorie. Ok, du har en, la oss kalle det skaplignende gjenstand stående i leiligheten din. Hva i all verden er dette her for noe? – Det er en orgon-akkumulator. Forestillingen om en universell livskraft finnes i mange ulike kulturer. Som for eksempel Chi i kinesisk medisin. Frem til og med 1800-tallet var forestillingen sentral også i europeisk vitenskap. Det er dette William Reich kaller orgon. Og hvem er William Reich? – Reich var lege og ble født som tysk jøde i Ukraina i 1897, den gang del av Østerrike-Ungarn. Etter å ha kjempet i første verdenskrig havnet han på universitetet i Wien, hvor han raskt ble et respektert medlem av den psykoanalytiske bevegelsen til Freud. Men vi har ikke hørt om noe orgon-kraft fra det holdet? – Nei. I 1927 skriver Reich Orgasmens Funksjon og kommer på kant med Freud, som er i ferd med å forlate sin Libido-teori. Og da han ankommer Oslo syv år senere, i 1934, på flukt fra nazistene, har han allerede rukket å bli kommunist og blitt sparket ut av den psykoanalytiske bevegelsen. Mye fordi han er for seksualisert med teser om at intet seksuelt tilfreds menneske har nevroser. Oslo som Oslo, Norge? – Ja visst. Han flyttet inn i Drammensveien 110h. Det kalles fortsatt Reich-huset, og var
inntil nylig eid av foreningen Reich-husets venner. Her startet han opp praksis til tross for at han aldri hadde norsk løyve. Ordet pasient ble ikke brukt. I stedet gikk folk i ”læreanalyse”. Sigurd Hoel og Rolf Stenersen var blant disse elevene. Som ble kastet hodestups inn i skapet? – Nei, nei, orgonbegrepet var ennå ikke utviklet. Reich drev karakteranalyse, og etter hvert vegetoterapi, en mer aktiv vri av psykoanalysen der det fysikalske vektlegges… Tore fyller lenestolen han sitter i og ruller ut historien med en påfallende detaljkunnskap og personlig engasjement. Av og til forlater han rommet for å komme tilbake med en bok, eller fanzine for å sjekke et begrep eller årstall, men stort sett doserer han stødig uten eksterne støtteanordninger. Om Reichs psykiatri. Om motstanden han møtte i Norge. Om aviskampanjer for å få ham kastet ut, initiert av høyrefolk og den etablerte norske psykiatrien. Men disse orgonene, da. Er de psykologiske? – Nei. Parallelt med psykologien driver Reich med noe han kaller bione-forskning. Og det er her den virkelige kontroversen begynner! Reich mente han kunne bevise at liv oppsto fra ikke-organisk materiale… Nemlig som encellede organismer kalt bioner. Ehm, jeg hadde media-fordypning på videregående. Hvor langt unna er vi etablert vitenskap nå? – Åh, ganske langt unna. Men uansett; det at energi kan bli materie – og omvendt – det er en etablert sannhet, det er Einstein. Uansett: Reich hadde diverse reagensglass stående i
kjelleren i Drammensveien, assorterte materialer i ymse steriliserende kjemikalier. Og etter hvert merket han, særlig fra glassene med hvit havsand, en slags stråling. Merket? – Han følte seg rar, som han sa. Påvirket. Og han ble brun, pigmentene i huden reagerte. Så han bygde en kasse for å studere denne strålingen nærmere. En kasse? Som et skap? Hva var det som drev ham til det innfallet? – Å, en slik kasse kalles en Faraday-Boks, og det er etablert vitenskap. Det er en boks som skjermer for elektromagnetisk stråling. Uansett merket Reich at strålingen ble sterkere inne i boksen, dersom han kledde den med organisk materiale. Og viktigere: Strålingsfenomenet ble i boksen etter at bione-glassene var tatt ut. Og dermed var orgon-skapet født? – Ja. Jeg setter meg tilbake. Som dere kanskje har en mistanke om, er det dere har lest nå et særdeles spartansk utvalg av tildragelser fra den bemerkelsesverdige karrieren til en bemerkelsesverdig mann. Som Rolf Stenersen beskrev som ”innehaver av en ukamuflert geni-bevissthet”. Reich ble for øvrig tvunget til å forlate Norge i 1939 etter sterk kritikk og kvakksalveranklager. De samme anklagene som fikk ham fengslet i USA i 1956, hvor han døde året etter. I mellomtiden fikk han et professorat, en ny krets, en eiendom i Maine med det klingende navnet Orgonon, hvor han ikke overraskende utviklet orogon-teoriene sine 11/2008
15