NATT&DAG Oslo november 2008 - uteliv by NATT&DAG

oslo 11 - 2008

Natt&Dag møter MAGNUS RØNNINGEN

LOVE ME ´TENDER INN I SKAPET MED TORE NÆSS UT I SKAUEN MED FENRIZ

ISLAND: TILBAKE TIL FREMTIDEN 30 GRUNNER TIL Å GÅ UT PÅ BYEN

WWW.NAttOGDAG.NO

NOVEMBER 08 Konstituert sjefredaktør Andreas Tylden tylden@nattogdag.no Nettredaktør Andreas Øverland oeverland@nattogdag.no Redaksjonssekretær Mathilde Faldbakken faldbakken@nattogdag.no Art direction PAGINA AS www.pagina.no

Daglig leder Christian Rasmussen Markedsavdeling Emelie Andersson Bjørn Aune Caroline Bettum Katja Bröms Simen Gjerstad Anders B. Hansen Torgeir Telle Økonomi Netledger

Skribenter Jon Vidar Bergan Kyrre Bjørkås Gaute Brochmann Ragnhild Brochmann Åse Formo Jan-Olav Glette Erlend Hammer Silja Espolin Johnson Nils Lausund Lars Kristian Midtsjø Erlend Mokkelbost Maria Moseng Jørgen Nordeng Petter Snare Per Vigmostad Anders Wimpelann Andreas Øverland Fotografer Ellen Ane Eggen Jeton Kacaniku Anton Soggiu Illustrasjon Karl Magnus Blindheim Redaksjonen Pål Roska

Utgiver Natt&Dag Media AS Trykk Nr1 Trykk Lillestrøm Lesertall 139 000 pr. måned Redaksjonen tar ikke ansvar for ubestilt materiell Natt&Dag Oslo Besøksadresse: Sandakerveien 114B Nydalen, 0401 Oslo Postadresse: Natt&Dag Innovation Media AS PB 4240 Nydalen 0401 Oslo Natt&Dag Bergen Telefon: 22 09 08 00 Telefaks: 92 17 52 42

Ansvarlig utgiver Espen Sletner

BREV Hallo! Hva skjer med redaksjonen i bladet deres? Dere skifter jo oftere enn sør-amerikanske regimer gjør. Jeg har lenge lest avisen deres og synes dere stort sett er bra. Men kanskje på tide å legge inn årene. Har dere hørt om internett? – Hilsen Rannveig Cd-ønske: Nye Kaiser Chiefs Hallo Rannveig Internett er for bloggere og ensomme menn. Angående cd-ønsket ditt har vi ikke Kaiser Chiefs, men vi har noe Kaizers Orchestra liggende du kan få. Det ankom nettopp et større parti doruller. F9Z. – Red. Til Ansvarlig Redaktør Eg reagerer svært hardt på Herr Øverland sin ledar i dagens Natt og Dag. Eg leste på Dagbladet sin side intervjuet med Modhal og Øverland, eg reagerte som dei fleste på Modhal´s angrep på kritikken av songaren. Kvifor tekte eg, musikk kritikare må jo få sei kva dei meinar om ein Artist, så lenge det ikkje går ut over person. Kritikken var hard og eg kan forstå kvifor Modhal synast det var i gråsona, men ein respons var det ingen grunn for. Så kjem dagens ledar, kven skriv den? Øverland, så no er han musikk kritikar, tabloid journalist og no er han ledar i same avis. Skammeleg att Øverland kan gjera som han vil i avisa og missbruka den for å sverte eit anna menneske, for det er akkurat det han gjer. Eg leste også Dagbladet, og eg såg ikkje linken til rasisme? Sjølv med eit utsegn som ”utenlanske jenter”, det kan jo ligge mange svar bak det utsagnet, som ikkje har noko med rasisme og gjera.

Det gjør også Modhal klart i sitt svar, eit svar eg ser Natt og Dag ikkje har lagt ut på sine sider og det er jo utruleg, alt skal bare kjøras ein veg, Øverlands veg, skammeleg... Å bruke bilete av Hitler er ein direkte krenkande måte og understreke att her skal Modhal stemplas, og for dei fleste anonyme så viser det for oss att Øverland på det grovaste ønskjer å øydelegga eit anna menneske, fy så det gjer meg sint... Det er noko ved Øverland som gir meg ein føling av ein kald og sjuk person, og hans einsidige angrep på Modhal får meg til å tenkje på kva står Øverland for som menneskje, eit godt hjerte har han i alle fall ikkje. Han vi nok ha med seg sjakalane i samfunnet, men han overbeviser nok ikkje ein einaste ansvarful person om sin måte og arbeida på. Ansvarleg havande skulle stoppa denne form for angrep, og i det minste også la Modhal sitt svar legge på sida også som på Dagbladet, det fikk nokon av oss til å sjå lyset... og ikkje minst mørket i Øverlands sinn. – Anne K (Innlegget er forkortet. red.) Du har helt rett Anne K. Det er et mørkt, innrøkt sinn på Øverland. Og at han er en kald og sjuk person, som jobber hardt for å få med seg sjakaler på en medierevolusjon, er hevet over enhver tvil. I disse dager kutter han faktisk ned på arbeidet i Natt&Dag til fordel for å agitere for sjakaler, hyener og grevlinger landet rundt. Pass opp samfunnet! Spøk til side. Vi ser ikke helt hvor vi tramper over de etiske grensene ved å kjøre saken ”Øverlands veg”, som du så fiffig kaller det, ei heller hva vi gjør galt ved å forsvare vår redaktør (som også anmelder skiver). Og bildet..vel. Vi syns det er festlig. – Red.

Her Øverland Ikke på noe tidspunkt fremsatte jeg noen som helst form for beskydning om rasisme fra din side, det var aldrig hverken i mine eller Stalla´s tanker, det er derfor svært alvorlig att du no velger et person angrep som muligens er injurerende. Jeg vil undersøke det du har skrevet og det Dagbladet har skrevet i de rette instanser. – Hilsen Vicente Modahl Her Modahl På dette tiss punkt kan kan vi ike se noe problem med Øverlands hån tering av saken. Vi ønker deg lyke till og håper saken er glemt og begravet. – Red. Vær hilset Den var veldig kul den filmkåringen deres i forrige nummer, men en ting, hvorfor i helvete var ikke klassikeren Plastposen med? Den er jo classic da! Skal dere kåre norsk film de siste årene burde dere enten gjøre bedre research eller åpne horisonten mer. Ellers er dere ganske flinke. – Jens Vinkel Hei Jens, Takk for brev! Joda. Stort øyeblikk i norsk filmhistorie når Jon Skolmen ræler rusa rundt i damekjole. For all del. Den backer vi. Hadde du derimot gjort mer research, så ville du også funnet ut at vi kåret norsk film gjennom 20 år. Ikke 22. – Red.

INNHOLD

COVERFoto Jeton Kacaniku TAKK TIL SUZANNE / CAROL / FREDRIK / MADS / TERJE / KAROLINA

8 .30 GRUNNER TIL Å GÅ UT PÅ BYEN 12.UT I SKAUEN MED FENRIZ 14.INN I SKAPET MED TORE NÆSS 21.LOVE ME ´TENDER 31.ISLAND: TILBAKE TIL FREMTIDEN 46.MUSIKKANMELDELSER 50.FILMANMELDELSER 54.NATT&DAG MØTER MAGNUS RØNNINGEN HVA HØRTE VI PÅ UNDER PRODUKSJONEN

Les avisen i digitalt

WWW.NATTOGDAG.NO

11/2008

TROMSØ

BERGEN

STAVANGER

OSLO

Nøkkelen til boligmarkedet Meld deg inn i Usbl og få forkjøpsrett på boliger i Oslo, Stavanger, Bergen og Tromsø, neste år trolig også Trondheim. Medlemskapet gir også lavere pris på strøm, forsikring, telefoni, lån og andre rabatter som gjør at du kan spare tusenvis av kroner i året. Lovbestemt innmeldingsavgift er kr 300,-. Årskontingenten på kr 175,- spanderer vi ut året. Meld deg inn på usbl.no, send ”usbl” til 2229 eller ring 22 98 38 00.

www.usbl.no

STORBYBOLIGER I 60 ÅR

TIDENS ÅND TEKST Gaute Brochmann / ILLUSTRASJON ANDREAS TYLDEN

MUSIKALSK DEKONSTRUKSJON Æsj. Lars Ulrich, han ekle danske tennisspilleren, hadde rett allikevel. Alles mager vrengte seg, da han igangsatte korstoget mot Napster og ulovlig nedlasting av musikk. Tiden har altså omsider kommet. Look who´s laughing now. De store multinasjonalene faller som daue fluer. Forlat skipet dere som kan, for nå krever de faen meg, ha prosenter av merch-salget også! Samtidig, hva kan man gjøre. Jo, start med alle julesamleskivene, relanseringene, lokalt trubadurisk oppkok med hatten på snei og likblekhudet nye ”soulhåp”. Skitt fiske.

Mads Larsen fikk penga sine tilslutt

Klamydia Festivalen ´09

BRANSJEBRÅK Bransjebråk, eller bare bråk. Alle krangler med alle. Overalt. Hele tiden. På kontoret, på bussen, på facebook og jaggu i senga også. Beskyldninger, søksmål, sjalusi, misforståelser, rasisme. Dårlig stemning over hele linja, og vi elsker det. Mas, mas, mas.

HASJ

Hasj er faktisk det eneste produktet i verden der prisen har holdt seg stabil, siden Stoltenberg pusha et par kickere i parken til Olav. Selv seriøse næringslivstopper har noe å lære av gjøglerne i posebukse, alpelue og Motorpsycho tatovering på underarmen. Den Siste Revejakta på kino, de siste restene av bongvannet har gått til NRKP3 Jallahrud, og MTG Music skal gjøre opp blunderne ved å gjøre Hooga Troopers til Norges svar på Timbuktu. Hvor ble det av ghb´n og psykedeliaen? NRK har da i det minste KORK.

KLUBBDØDEN Panic In The Streets Of Oslo. En tilfeldig tur gjennom Rosenkrantzgate, avslørte at hele driten er blitt jevnet med jorda. Men smuget lot dem være i fred? Horer. Burde da virkelig være omvendt? Smug meg i rævva! Den direkte konsekvensen er, at man er tvunget til å drikke Gin Fizz på Youngstorget – et torg som ser ut til å være direkte formatert etter Charlotte Thorstvedts påtatte musikksmak. ”Klubb is in a coma, I know, I know”, it´s serious.

JUNGELTELEGRAFEN Oslos intime størrelse, er for de fleste gammelt nytt, men vi blir stadig like overrasket hver gang vi leser, eller hører siste vrede fra han jungelduden. Hele Oslo samles på Fisk & Vilt, og idet gjetordene kommer inn døren, har resten av rommet mottatt nyheten inne fem fylleminutter. Timen senere ligger skvalderet ute på en eller annen tullete blog, før Dagbladet FREDAG har trykket en to-siders sak om han DJ-kunstneren ingen – alle har hørt om.

1 8

KREATIV DESTRUKSJON Kulturlivet vannes ut, og det er ikke et sekund for tidlig. De siste åra har det knapt gått en måned uten at Lukestar har fått en pris, spilt på en festival, eller underholdt på et arrangement det ikke har vært marked for. Så når Alarmprisen la inn årene, på den synkende jolla, fordi Spellemannsprisen tok tegninga og folk gav faen, sjokkerte det neppe noen. Og jaggu ser ikke Hove ut til å gå til helvete. ”Hate to say I told you So”. Telt er ikke fett for folk over tjue. Ikke Arendal, heller. Eller My Chemical Romance for den saks skyld. Quartfestivalens kreative destruksjon har pågått en stund. Ingen bookingsjef, kun vyer om Guns ’n roses og U2 til blodpris. 1, 30 i odds på at Storås er neste ut.

VERDEN: UP FOR GRABS Det har kommet til den tiden på året der bransjerytterne sakte, men sikkert, kommer krypende ut av sine hule bo. Lukten av gratis alkohol, freebies, teite events, nye butikker, klessmerker, vinmerker, plateslipp, boklanseringer og nye filmer. Utesteder legges ned, nye starter opp. For maksimal utnyttelse av bransjene, sjekk ut Natt&Dags guide til gratislivet på nett! Blandevann og is. Helt gratis.

TRADISJONELLE MISOGYNE OSLO Gal mann med kniv tynner ut bykjernen. Oslos svar på skolemassakre. En Tradisjon, som utspiller seg sånn omtrent hvert annet år i sentrum; En gang mellom OL og jul, går noen bananas og hugger ned for fote. Sist gikk det utover trikkereisende, denne gangen gikk det utover kvinnene. Og de som er så snille? Hva blir det neste? Krøllete hunder og barn i parkdress?

SAGAREISUR I løpet av ti små dager, har alle med en viss redaksjonell tilknytning i Landet, vært i Reykjavik. Om du er D2-redaktør, P3-ansatt, DJ, Musiker, VG-reporter, Dagbladet-fotograf, FREDAG-skribent eller Natt&Dag-redaktør, spiller ingen rolle. Det er forpult viktig å finne ut hva som foregår der borte. Og der er forpult viktig å få jobben til å betale. Hvor mye koster øl? Hvor mye koster dop? Er det mulig å ligge med noen der? Vitale spørsmål i en uoversiktlig dynamiskøkonomisk framtid.

1 6

11/2008

FOTOAPPARAT Tar du en tur ut i byen på en søndags ettermiddag, for å riste av deg all dritten du sa og gjorde dagen før, er det stor sjanse for å bli rent ned, eller slått ned av en eller annen hissig fyr med jævlig svært kamera. De er overalt. Ingen gater er trygge. Sannsynligvis fra en eller råtten fotoskole, eller rett og slett kjøpt seg et kamera til tjue løk. Med ”kunstfotograf” som håpløst alibi. Du ser dem overalt ta bilder av morsomme busker fra ”arty” vinkler, poetiske poseturer med selvutløseren og stilige hushjørner opp-ned. Fett, ass.

10 1

Boblere: Insomnia, vinter, uprofesjonalitet, onani, Nip/Tuck, produktplassering, whiskey sour, Platinum, Obama, Holocausthangup.

BARE BARBARA Ian Fleming diktet opp 007. Den globale merkevaren James Bond, som vi kjenner ham, tilhører Barbara Broccoli. Hvem er du? – Huh huh, people tend to call me the bossy cow! Toppetasjen på Grand. Med Bond-produsent gjennom 30 år. Hollywood-powerlady Barbara. For å finne ut av hvorfor en endeløs rekke filmer, om den gammalmodige briten med det daterte menneskesynet, vil få et norsk kinopublikum til å gå ballastic. Enda en gang. Hvorfor Bond? – Fordi han er en mann som handler ut fra ære og pliktfølelse og ønsket om å gjøre verden til et bedre sted, og… Det er han vel ikke akkurat alene om? – Det jeg prøver å si er at James Bond er det ubestikkelige alternativet. Hedonisten som gjør det alle ønsker å gjøre, som lever hver dag som det var den siste… Men gjelder ikke det også alle actionhelter, egentlig? – Ja, ok. Folk går til en Bond-film med et sterkt ønske om å like filmen. Det er en fordel. At folk liker den, selv om den er dårlig? – Hør her, det viktigste for folk er at de vet hva de får for pengene sine. Og da kommer de til oss. Vi hyrer de beste fra alle disipliner, og garanterer full valuta for pengene.

Er det derfor den nye filmen selger, selv om den suger? – Folk likte Casino Royal. Fordi de liker James Bond. Fordi vi lager filmer folk skal like. Derfor liker de denne også. Det høres enkelt ut? – Ja, det kan du si. Vi setter oss ned, ser oss rundt i verden, destillerer ut det temaet som er mest globalt aktuelt. I dette tilfellet miljø. Og så dreier vi filmen om det. Slik alle andre forsøker, men ingen andre får til. Hvorfor Bond? – Fordi folk vil vite hva de får. Og det vet man aldri bedre enn med Bond. For et deilig usunt forhold til filmskaping. Hvor lenge har du tenkt å holde på med dette? – Fortsatt lyst, nøyaktig så lenge folk er interessert i å se James Bond på kino. Kynisk kapitalisme? Ja. Og et credit-crunch som tar med Bond i dragsuget? Nei. Se i stedet frem til en Bond-skurk med hvit krave, regnemaskin og en umiskjennelig likhet med Allan Greenspan. Snakkes i 2011. Quantum Of Solace åpner på norske kinoer 07.11.08

En lykkelig forening av Imsdal kildevann og fruktjuice

30 GRUNNER TIL Å DRA UT PÅ BYEN I NOVEMBER 01.

En av verdens mest kjente DJ’s spiller på Blå. Sier seg selv, din nisse.

1918, Første verdenskrig tar slutt. Ta den, tyskersvin!

21.

Internasjonal ”Hei!” dag. Si hei til de du normalt ikke vil, tør eller tror du ikke kan si hei til.

02.

12.

22.

03.

13.

23.

04.

14.

24.

05.

15.

25.

”De Dødes Dag” i Mexico. Nettopp. Døddrukken er stikkordet her.

Nettredaktør Andreas Øverland og legenden Dolph Lundgren deler fødselsdag. Gratulerer med dagen!

Valg i Usa. Obama for president!

Ta-og føledag på Litteraturhuset: Et par to-tre-åtte pils… ”my place or yours?”.

1938, Herman Göring gjør Madagaskar til jødenes hjemland. Ta den, jødesvin!

Verdens brukervennlighetsdag. Alt blir så mye lettere med promille innad.

1976, Norge signerer uavhengighetsavtale for vår siste koloni, Mami nu Lujuba. Fett, tar dere regninga og tipsen for oss, også?!

Oddfrid og Oddvar har navnedag. Drikk for å glemme pt. 2.

Den 326. dagen i året og den 327. i skuddår. Det er 39 dager igjen av året. Drikk for å glemme pt. 3.

Postens julefrimerke lanseres. Jess! Nytt frimerke. Husk lommelerke!

26.

07.

17.

27.

Steve McQueen død. Faen, kunne ikke han derre andre ha dødd i stedet.

08.

For 113 år siden fant tyskeren Wilhelm Conrad Röntgen opp røntgen. Øl og sprit fant vi på LENGE før det. Ta den, Wilhelm!

09.

Sunday Digestive på Parkteateret.En god grunn for å jekke en pils hjemme foran TV´n.

10.

Cannabiskonferanse på Folkets Hus. Drikk for å glemme.

11/2008

Oppskytningen av raketten STS-126. Blaze it up!

18.

Proust (død 1922). Peter Amdam holder gravøls-fest.

19.

Den Norske Kartdagen. Perfekt! Null problem med å finne veien hjem etter de tolv shotsa med Ratzenputzen, eller hva det nå heter.

20.

Universitetsbibliotekene i Agder har redusert åpningstid. Hva er vitsen med bøker når ingen leser dem uansett. Mer tid til å drekka.

TEKST Cecilie Larvåg / ILLUSTRASJON Pål Roska Danielsen

For temmelig nøyaktig et år siden dukket de første skiltene opp. På blankpusset messing sto navnene deres inngravert med sirlige bokstaver. Hva de hadde gjort? Drukket Champagne i litersvis på Barock! Alle som hadde kreditten i orden bestilte 6 litere og 9 litere med sprudlevinen som ble til ved feiltakelse for noen hundre år siden. Mest Gul Enke (som ikke er oppkalt etter Yoko Ono, men salige Madame Ponsardin), men også en annen flaske ordinær musserende. Oslos nyeste statussymbol var et faktum. Eller var det nå det? Ikke alle var like begeistret for å få stormannsgalskapen sin offentliggjort på hedersplass ved baren. En del skilt måtte skrues ned like fort som de var kommet opp. Bedre da å bli champagnebrisen under pseudonym. ”Klovn uten scene” er bare en av flere hemmelige selverkjennelser.

Ellers finner vi en kjent svensk filmmann og en noe mindre kjent reklamebyrådirektør blant navnene. Noen navn har vi hørt på Oslo Børs, andre på ryktebørsen. Også har vi alle dem vi ikke har hørt om. Heldigvis er det ikke blitt slik at man kan bli kjendis av å drikke champagne alene. ”Er dette noe for kredittilsynet?” skrev Klassekampen. Ja, si det. Vi hadde en teori om at champagnen på Barock snart ville bli like legendarisk som dreiva-dansen på Club7. Men der tok vi feil! I hvertfall hvis vi skal tro daglig leder Alf Erik Mathisen. Og det skal vi vel? ”Vi selger champagne som aldri før”, sier Mathisen med frydfull røst. ”Jeg vet ikke hvor mange flasker som går med på en kveld, men noen nedgangstider har vi ikke merket”. Oslos yuppies lar seg altså ikke affisere av at de har fått post- foran navnet sitt og at de flaskene som teller i dag ikke inneholder rosa bobler, men miljøgifter og ligger nedgravd på en eller annen øy som begynner på H. Natt&Dag, november 1988

DU SKAL ITTE TRØ MED GLASET

Surinams Nasjonaldag. Gratulerer, hvor faen dere nå enn holder til.

16.

Internasjonal Toleransedag. Merk, her kan det oppstå problemer.

SKRIFTEN PÅ VEGGEN

Dr. Dre slipper DETOX. Endelig kommer skiva, sies det. Igjen. Det må feires med fylla. Igjen.

06.

Ella Scollo synger Sicilianske sanger om håpløst begjær, pirater og livets ironi. Eh, fylleviser?

11.

EN ÅR SID FOR 20

Partyløven og jungeltelegrafen har sendt oss en morse der det heter; baren Illegal mellom Hell´s Kitchen og The Villa ser dagens lys igjen. Eller om du vil, mørkets glødende sigaretter og oppstemte pæra gladfolk. Sist de prøvde seg, varte det ca. to uker. To DJ-kvelder og en konsert med Common Cause. Streit nok det. Lokalet er fortsatt satt sammen med gaffertape og stiftemaskin, kamuflasjeduk i vinduene og greier. Lydanlegget to ganger større enn det bittelille lokalet. Til en forandring. Veggen prydes av fire elegante skateboards med Slayergrafikk. Slayergaranti må man derimot se langt bort i fra, men ikke så altfor langt unna loves det. N&D lurte på åpningstider fremover. Som svar fikk vi ”skal vi leve opp til navnet, eh, kan vi verken gjøre eller tenke på den slags”.

1476 Grev Dracula hersker over Wallachia for tredje gang. Se under.

Fullmåne. ”Under A Blaze In The Northern Sky”

HARD ROCK CAFÈ FLEXER MUSKLER

28.

Kollektivtrafikkens seminar. Det finnes alltids en sport i trikkdrikking.

29.

Adventsnatt, alle norske kirker døgnåpne. Bensin, check. Lighter, check.

30.

Søndag. Gi oss én god grunn til å ikke gå ut i dag?!

TILBAKE TIL RØTTENE Grensen er nådd. Oslos epoke med partysvensker i WESC-klær er over. We Are Superlative Conspiracy, finner veien tilbake til røttene og tar tilbake det som initielt var ment fra starten av. Skateboarding. Erik Friesl og Olle Abstract har tatt basketaket. Strammet trucksa. Sammen har de samlet et eminent og fremadstormende team bestående av Anders Sjøberg, Mohammed Saidali, Henrik Kleppe, Kristian Nærland, Jon Kåre Skiple, Ulrich Almås og Daniel Spiro. Stepp opp!

For kort tid siden kastet ballerockens flaggskip The Hellacopters inn håndklet. Eller spandeksa, om du vil. Bandet nøyde seg ikke med å annonsere en last ever gig på årets Hovefestival. En siste konsert på Rockefeller i oktober ble også avholdt. Tajta jeans har visstnok større lommer enn man skulle tro. Som spikeren i kista ønsket bandet å ta farvel med favorittpuben Last train som en av de første til å gi dem en scene. Last Train var mer en happy med dette og planla dagskonsert i forkant av den store kvelden. Problemet var bare naboen Hard Rock Cafe. De ønsket ikke å forstyrre sine middagsgjester med slik hard rock musikk.

CASH IS K

Abpfdk@lkq^fkbo+kl

ING!

KJĂ&#x2DC;P VALUTA FĂ&#x2DC;R DU DRAR U

Ingen gebyrer U Gunstige kurser U Gode valutarĂĽd

www.forex.no "- "Ă&#x160;- /, -/ - " Ă&#x160;UĂ&#x160;(6, Ă&#x160;- "//- / Ă&#x160;ÂŁĂ&#x201C;Ă&#x160;UĂ&#x160; , / " Ă&#x160; - -Ă&#x160;* --Ă&#x160;Ă&#x2C6;Ă&#x160;UĂ&#x160; ,1 / Ă&#x160;nĂ&#x160;UĂ&#x160; -/,( Ă&#x160;-/ - " Ă&#x160;UĂ&#x160;/," Ă&#x160;- /, -/ - "

OVERHØRT

Au! Du traff meg midt i øyet

... ”Vet du ikke hvem jeg er?!” MTVs favoritt-blondine, Charlotte Thorstvedt, har sett seg drittlei av å huke tak i en taxi. Det var visst komplett uhørt å måtte ringe hele tre ganger, som resten av oss på gølvet må. Fyda!

7. November ― 18. Desember

KALENDER FOR BLÅ

Billetter fåes kjøpt på Tiger og Billettservice

Lørdag 22.11 / Kl.23/ 100,-

KLUBB TRASH KASSETT DJ CHRISTIAN SCHARNING

― Søndag 23.11 / Kl.20/ Gratis Fredag 07.11 / Kl. 19:30 / 150,-

FRANK ZNORT QUARTET

OSLO WORLD MUSIC FESTIVAL: ETRAN FINATAWA (NIGER)

― Mandag 24.11 / Kl.20 / 100,-

OWMF ETTERFEST MED DJ99 ZIZEK URBAN BEATS CLUB (ARG)

― Tirsdag 24.11 / Kl.18:45 / 30,-

Klubb / Kl.22/ Gratis

― Lørdag 08.11 / Kl.19:30 / 150,-

SLIPPFEST: THE MARGARETS LITTERATUR PÅ BLÅ ―

OSLO WORLD MUSIC FESTIVAL: DAM (PALESTINA) Klubb / Kl.22/ Gratis

Kjendishomo, Arve Juritzen foretrekker visstnok analsex av den røffere sorten. Godt for han, godt for… eh. Ingen overraskelse. Videre interessant er det at mannen tar gjerne en gylden dusj eller to. Gull for han, gull for… eh. Sigurd Wongraven, får visstnok ikke nok utløp ved å bosse bandet sitt Satyricon, både her og der. En av hans medspillere i et bedriftsfotballlag, fikk gjennomgå en kraftig salve da han ikke møtte opp for kamp mot Stovnersenteret. Sies det. Samtidig bekreftes det også, at han selv er banens desidert dårligste. Den ene halvdelen av juicy, Patski Love, skal visstnok kræsje hos DJ Am i sommer. No pun intended. Norges desidert beste tekstforfatter, Øystein Sunde, endte opp i verbalt klammeri med en av Natt&Dags ansatte, etter at han ble tilbudt grovt mye penger for en ”etter maten” tale. Gæren i fylla blir han også.

OWMF ETTERFEST MED DJ99

― Søndag 09.11 / Kl.20/ Gratis

FRANK ZNORT QUARTET

― Tirsdag 11.11 / Kl.18:45 / 30,-

LITTERATUR PÅ BLÅ: FINSK LITTERATUR

Konsert / Kl.21/ 100/50,-

JAZZ PÅ GØLVET: ESPEN ERIKSEN TRIO

― Torsdag 13.11 / Kl.20/ 100,-

KENNEL COLLECTIVE LABEL NIGHT: NANCY DREW, ONTZ & BLOKK5 ― Fredag 14.11 / Kl.21/ 120,-

IGLU AND HARTLY (US)

Torsdag 27.11 / Kl.21 / 150,-

KAADA - SOLO

― Lørdag 29.11 / Kl.23/ 100,-

”The man breaks the bottle and shoves it into the other man´s throat. The injured man falls to the ground. Blood pours from the broken neck of the bottle sticking out from his throat. The other man takes out his machete and starts cutting the injured man”

FRANK ZNORT QUARTET

Langt i fra hverdagskost der man kan spørre, hva i helvete er poenget? Om det er et i det hele tatt. Som om goresjangeren ikke er smal nok fra før av. Bokens utvalgte scener belyser sjangerens hårreisende, tørre tone, der temaene i seg selv har en grunnleggende problemstilling. Selv hevder Eriksen boken omhandler den samme problematikken, som filmen med samme navn (Deliverance, 1972). Filmen karakteriseres gjennom sin voldelige, uttrykkelige brutalitet der det episk teatralske og grandiose møtes i skjønn forening. Resultatet i bokform er simultant poetisk og frastøtende skrekkfullt. Merkelig nok. En fin liten innbundet sak, med særdeles ufint innhold.

― Søndag 30.11 / Kl.18:45 / Gratis ― Onsdag 3.12 / Kl.20/ 100/50,-

JAZZ PÅ GØLVET: LORD KELVIN ― Torsdag 4.12 / Kl.21/ 100,-

JAH9 & ONKLP

― Fredag 5.12/ Kl.23 / 100,-

TOM TOM KLUBB: VALERIE PARTY ANORAAK (FR) & COLLEGE (FR) SCOTT MATTHEWS (US)

Klubb: Full Pupp / Kl.23/ 100,-

― Lørdag 6.12 / Kl.23 / 100,-

― Lørdag 15.11 / Kl.22/ 120,-

― Tirsdag 9.12 / Kl.18.45 / 30,-

KLUBB: SUNKISSED JOHNNY D (DE), GERARDO NIVA (ES) VINNY VILLBASS, G-HA & OLANSKII

KLUBB: JUICY

LITTERATUR PÅ BLÅ: JULE- OG AVSLUTNINGSFEST

En av vaktene, på utestedet Blå, har sett seg drittlei av å stadig måtte kaste ut blogkjendis/bytryne/tenåring Maja Casablanca, tross frekvent tilsnakk om å komme tilbake når hun er gammel nok. Nå truer de visst med politianmeldelse, om hun ikke kan holde puppa unna. Nedgangstider rammer ikke bare blådressene på børsen og scetchy bankmenn, inn og ut av politiavhør. Nå har pesten også nådd selveste punken, gitt. Det Oslo-baserte punkmagasinet, Cityslang, måtte kaste inn håndklet grunnet svikt i annonsemarkedet. Ironisk nok. Selv etter en finfin avtale med Narvesen og greier. Ironisk nok. Men det er ikke over enda. Sees på nett.

Ut av Gaahlskapet

―

― Søndag 16.11 / Kl.20/ Gratis

FRANK ZNORT QUARTET

― Tirsdag 18.11 / Kl.18:45 / 30,-

LITTERATUR PÅ BLÅ: RADIO NOVA

― Torsdag 20.11 / Kl.21/ 100,-

MOUNT EERIE (US) ―

Torsdag 11.12/ kl.21 / 99,-

OSLO LIVE JULESPESIAL DAS POP (BE) THE WORK (N) BOY 8-BIT (UK)

― Fredag 12.12 / Kl.23 / 100,-

KLUBB TRASH KASSETT DJ CHRISTIAN SCHARNING

― Lørdag 13.12 / Kl.22 / 120,Fredag 21.11 / Kl.21/ 100,-

JUVELEN (SE)

Klubb Lunatech/ Kl.23/ 100,-

G-HA, STRANGEFRUIT & KANGO WWW.BLX.NO

KLUBB: SUNKISSED

― 16.12―18.12 / Kl.20 / 350,-

BJØRN EIDSVÅG MED BAND

BRENNERIVEIEN 9C, 0182 OSLO / TLF: 40004277 & 98256386

11/2008

Bitte, bittelille No Cube – kunstforlagenes svar på Ebullition Records, når nye høyder hva litterære utgivelser angår. Noen vil kanskje påstå, nådd bunnen, vurdert ut ifra forlagets noe obskure backkatalog, poenget ligger nok heller i en rekke oppsiktsvekkende utgivelser, på kanten av populærkulturens altfor mangfoldige felt. Multikunsteren Jon Eriksen, en svenske med norsk etternavn, bosatt i Usa, står for forlagets siste utgivelse, Deliverance. En samling historier der blodet flyter. Bokstavelig tatt. Horror og splatterfanatikere: quizboka deres har kommet! Deliverance innholder hele tre hundre drapsscener hentet fra filmverdenen, beskrevet ned til minste detalj. Ingen fasit riktignok. Bare blod og innvoller. Eksklusivt.

KLUBB BANG BANG DJ MARIUS OG GYMBAG

― Lørdag 6.12 / Kl.21 / 120,-

DJ PRINS THOMAS

BLODIG ALVOR

Noen som husker Natt&Dags pulesveisguide, i septemberutgaven? Ja, sier du? Strålende. Bra pult. Det var riktignok en variant folk ikke tok. Vi prøver igjen. ”Rufset og omtåket, med falsettovokal, når han tar imot mørket til Gaahl.” I forrige nummer av Natt&Dag, fortalte utskjelte Mads Larsen om sine noe tvilsomme researchmetoder som eneste riktige måte å skrive troverdige bøker på. Nylig ble han observert (i jobbsammenheng?) på baren Nylon råkline med Se&Hør og tidligere Natt&Dag ansatt Morten Heggseth. Hvem hadde mest fylleangst dagen etterpå, montro?

www.nocube.no www.joneriksen.com

10 BØKER Juleshoppingen nærmer seg med stormskritt. Det gleder du deg stort til, eller hva? Med juletider kommer også boklanseringene på løpende bånd. Forlagene spyr ut den ene boka etter den andre, bøker med kortere levetid enn skandaløse, Isdans, på TV2. Hvor kommer de fra? Hvem skriver dem? Og ikke minst, hvem kjøper dem? Bøker du så nonchalant blar gjennom av pinlig høflighet, resten av julekvelden. Bøker vi kjapt kaster ved første anledning. Bøker som havner på doen i tilfelle dorullen går tom. Streit nok, det. Her er ti drittbøker du bør styre langt unna, under årets nisseshopperi. 1. Hvorfor Ta Èn Når Du Kan Tattoo Raymond Kvisvik 2. Kjerringa Og Hæstkuken: 40 Groviser Fra Nord Arthur Arntzen 3. Toastmastergrad i Dårlig Mann Tommy Steine 4. Sjelens Synopsi Under Duggfrie Malte Landskaper Av Konnotasjonalismens Perseptualisme Morten Harket 5. Livets Gaahlskap Kristian Espedal 6. Facial Fatale Aylar Lie 7. En Gang Løk – Alltid Løk Petter Stordalen 8. Vet Du Ikke Hvem Jeg Er?!?! Pia Haraldsen 9. Østfold – Nordens Wolfenbüttel Ari Behn 10. Botox, Barberte Baller og Banalsex Bertil ”Jan” Thomas

/ . + ( ' * * " # , % % + # * ) ( ' # & % $ # " !

01#23456#788)%-#9!!:.#+;#<=6#>?%-,@*(A6#>'"B#CDEFE<GG6#HHHI.J%?;*K;?*A*I-%

BROKEBLACK METAL

TEKST Erlend Mokkelbost / FOTO Elin Naper

Mye har blitt sagt og skrevet om Gylve Fenris Nagell, bedre kjent som Fenriz - metallbandet Darkthrone sitt ansikt utad. Han er jo på alle måter en uvanlig skikkelse i en scene dominert av pinlig selvhøytidelighet, og selv om begge hans ben er solid plassert i senteret av det som kan kalles ”Norsk Black Metal”, er han også mye mer enn det. Jerry Seinfeld-fanatiker, B-52sentusiast, DJ og ivrig turgåer, er bare noen av hans mange sider, og uten verken sagnomsuste kirkebranner eller drap på samvittigheten, er Fenriz likevel en av de mest markante og velkjente figurene i scenen. Konseptet Darkthrone er kjemisk fritt for kommersielle hensikter, og bandet har fra sin spede start i 1987 kategorisk unnlatt å myke opp sitt grovkornete lydbilde. ”Noen lager bløtkake, Darkthrone lager kneipp” er en etter hvert velsitert uttalelse fra NRK-programmet Lydverket sin blackmetal-spesial fra 2003, og mot alle odds en passende beskrivelse på Darkthrones estetikk og tankesett. For i en sjanger der lydbildene på den ene siden blir mer pompøse og spekulative for hver plate som gis ut, eller desperat forsøker å kopiere utrykket blant annet Darkthrone var med på å definere for nærmere 20 år siden, representerer denne duoen noe renskårent. Jeg møter Fenriz på Ullevål Stadion, av alle steder. Han kommer noe rødsprengt ut av et treningstudio iført jeansjakke med et tjuetalls tøymerker inneholdende bandlogoer av alt fra YES og English Dogs, til Motorhead og Venom. For selv etter en hard treningsøkt finnes det ikke en ”Fenriz i sivil”, hvilket står i sterk kontrast til andre historier fra miljøet - som når en gjeng italienske ”blackpackers” (les: backpackende black metal-fans som reiser til Norge for å se de mange myteomspunnede menneskene og stedene med egne øyne) forvillet seg til Immortal-vokalist Abbaths hus, i utkanten av Bergen-strøket, en sen høstkveld for noen år tilbake. Returnerende fra joggetur iført treningsdrakt og pannebånd, maktet den ellers så knallharde hordalendingen å knuse noen illusjoner for et knippe fremmøtte sørEuropeere. – Cro-Mags. Dét er bra treningsmusikk, sier Fenriz i det han setter seg ned. – Man føler seg sterkere av å høre på de greiene der, fortsetter han, og legger videre ut om andre band han for tiden setter pris på - Judge, No For An Answer, Heavy Load– ja, listen er langt som et vondt år. Eller, listen er ganske nøyaktig en A4-side lang. – Se her, her har jeg skrevet ned alle platene jeg har kjøpt, bytta til meg, eller har mottatt fra venner og band de siste månedene. Bare se på april - den måneden fikk jeg hørt på 48 plater! Det er mer enn man kan si om en del musikkjournalister eller rockestjerner, sier han lattermildt. – Bare godt jeg har en jobb som gir meg muligheten til å bruke discmanen min dagen lang, og refererer til sin lange karriere i Posttjenesten. 12

11/2008

– Det er som 80-tallet på nytt, vet du. Før i tida sendte vi kassetter til hverandre, såkalt ”tapetrading”. Vi sendte dem i posten til hverandre, på tvers av landegrenser, bare fordi vi ville spre bra musikk. Denne tråden har Fenriz nå tatt opp igjen, og gjennom kontakter og venner i USA, Brazil, Italia og Tyskland, for å nevne noen, utveksles musikk som ellers er nærmest umulig å få tak i. Dette gagner også Darkthrone-fans. – Jeg oppdaga Myspace i 2006. Det er faen meg helt genialt! Darkthrone har kanskje vært det bandet i verden som har gitt minst tilbake til fansa i løpet av vår tid, for vi har bare sittet der og håvet inn spenn. Nå kan vi endelig gi dem noe tilbake. Han forteller med stor glød om hvordan Darkthrone sin Myspace-side invaderes av hele 75 000 mennesker månedlig, der man får stalltips om musikk eller Mad Tv-sketsjer for den saks skyld.. Men jeg er jo her for å snakke med Fenriz om Darkthrone sitt nye album, Dark Thrones And Black Flags. – Ikke spør om det er en punkeplate på grunn av tittelen. Please! Jeg har ikke gjort ett intervju uten at folk har villet ha meg til å prate om Black Flag, sier han. – Det er som 1978-83 åra Motorhead. Hvem vet om det er punk, metal eller rock? Det er alt mulig, men det er RÅTT det først og fremst er. Låttitlene til Darkthrone er en historie i seg selv. ”Canadian Metal”, ”Raised On Rock”, ”Witch Ghetto”, ”Whisky Funeral” og ikke minst ”Sjakk Matt Jesu Krist”, representerer en bisarr form for humor, ikke ellers representert i sjangeren. På det nye albumet finner vi blant annet låta ”Hiking Metal Punks”, og man kan være tilbøyelig til å forstå at de mest pietistiske metallentusiastene setter den svarte kaffen i halsen i møte med slike tematiske utfordringer. – Vi får jo en del hat fra folk i 14-års alderen på diverse sutreforum på nettet, men det kan vi ikke bry oss om. Og så skal man faktisk være indignert i den alderen. Jeg var selv en forbanna ung mann. Det er verre med de som er 36 og har musikksmak som unger. For noen losers!. Men ”Turgående metallpunks”? Fortell. – Vel, etter depresjonen min, som varte fra ca.1998 til 2002, beveget vi oss bort fra de mest hatefulle tekstene, som de du fant på

plater som Hate Them og Ravishing Grimness. Tro du meg, jeg hater fremdeles organisert religion av hele mitt hjerte, men nå prøver vi også å skrive om andre ting. Som turgåing. For turgåing er kanskje det som betyr mest for den nå 37 år gamle mannen. Fenriz har levert turguider til Aftenposten, skrevet kronikker om skogtetthet til fagblekker, tatt det internasjonale metallbladet Terrorizer med langt ut i skauen, og nå skriver han også tekster om det. Darkthrones nye platecover består i tillegg av en samling bilder fra hans mange, mange turer de siste årene. – Bare mellom april og september hadde jeg 36 turer. ”Madamen” er ikke så begeistra når jeg er borte i så mange døgn, men dette er viktig for meg. Det er jo en grunn til at Fenriz fikk fot for disse strabasiøse turene. Den nevnte depresjonen holdt nærmest på å ta livet av en svartmetaller i slutten av tjueåra. – Det er et eller annet med hvordan hjernen reagerer på fyllesjuke. Det å bare ligge der, stirrende på den hvite veggen. Man blir jo gal! Du kjenner angsten vokse for hvert sekund, og det blir verre og verre med åra. Det er som å være på sjukehuset - de hvite veggene blir man jo faktisk bare verre av! Til slutt bestemte jeg meg for å heller komme meg ut av kåken og opp i skogen. Hjernen elsker å få all denne informasjonen kastet mot seg – trær, fjell, fossefall, vann, fugler. Og når jeg kommer hjem, helt utslitt, så kan jeg nesten høre hjernen si ”takk for at du tok meg med på tur. Nå må vi hvile”. Da føler du deg bra da. Det kan trekkes en parallell mellom isolasjonen som kan oppleves teltende i skogen en mørk høstnatt og Darkthrones brokete historie. En mye omtalt konsert i 1996 ble et aldri så lite vendepunkt for bandet. – Jeg kan huske at jeg sto på backstagen på Rockefeller, og at jeg drakk en halv flaske Carlsberg før konserten. Jeg hadde hengt der i timevis og hadde en skikkelig dårlig følelse på hele opplegget. Det var første gang vi spilte live siden Finlands-turneen i 1991, og det var smekk utsolgt. Men jeg hadde ikke noe lyst! Når vi først begynte å spille tok det bare to låter før Ted (Nocturno Culto) gikk bort til meg og gjorde det klart at vi måtte bryte av. I alle år har folk trodd det var meg, men det var han! Hahaha. Så etter tre låter gikk vi av scenen, og det var siste gang Darkthrone sto på scenen. Også fikk vi latterlige 5000 for gigen. Det blir

som å spise bæsj - man gjør jo ikke det selv om man får penger for det! Resultatet av denne konsertvegringen har blitt en enorm etterspørsel fra store metallfestivaler, og Darkthrones to medlemmer kunne i dag hanket inne gode årslønner på en retur til konsertscenen. Det kommer ikke på tale. – Herregud, det har nådd helt latterlige proporsjoner. Wacken-festivalen i Tyskland tilbudte oss 1 million kroner for en konsert, og her om dagen fikk vi tilbud fra en eller annen festival kalt Hellfest i Frankrike på 90 000 euro. Hele greia er idiotisk. Darkthrone fortsatte å slippe album etter den traumatiske opplevelsen, men hadde ingen kontakt med pressen. Usannheter ble ettervhert til vedtatte sannheter, og de to medlemmene satt passive og observerte rykteflommer strømme. 1 1998 tok de endelig bladet fra munnen. – Folk ble jo sjokkert over at jeg faktisk hadde humor. Merkelige greier. Til slutt måtte vi bare få klarhet i en ting, for folk antok en hel del absurde ting om Darkthrone, og det florerte faktafeil. Og faktafeil er noe Fenriz misliker. – Det sto flere steder på nettet at vi møtte Øystein (Aarseth, frontfiguren i Mayhem, drept av ”Greven” i 1993) rundt 1991, men saken var jo at jeg var på Mayhem-øving allerede i ’87 - vi var jo alle fra FOLLO! Siden den gang har Fenriz gjort mange og etter hvert ganske sagnomsuste intervju, som når han drita full og veldig blid etter en kveld med privat festing, tok med seg det tyske bladet Rock Hard hjem, for å dele noen av sine favorittplater med den entusiastiske journalisten – en Youtube-klassiker, full av saftige uttalelser. I disse dager virker Fenriz å ha en relativt stabil hverdag, jevnt fordelt mellom bandaktiviteter, jobb og ”Metal Hiking”. Den verste depresjonen har lagt seg, og han er sammen med makker Nocturno Culto i full kontroll over sin egen musikalske arv. – I dag er vi er så ”Do It Yourself” som du får det! Nå sleper vi til og med med oss et portabelt studio hver gang vi skal spille inn skive, og det eneste vi faktisk ikke gjør er å stå der med pressa og fysisk trykke platene etterpå. Vi har ikke blitt helt Dead Moon ennå! Hahaha.

"Tro meg, jeg hater fremdeles organisert religion av hele mitt hjerte, men nå prøver vi også å skrive om andre ting. Som turgåing"

11/2008

BILDENE ER MALT AV TORE

INN I SKAPET

Wilhelm Reich: Psykoanalysens wonderboy, orgasme-ideolog og gal/genial vitenskapsmann. Tore Næss: Filosof, Reich-entusiast og skap-bygger. Hva det har med deg å gjøre? Muligens absolutt alt.

TEKST Gaute Brochmann / FOTO Ellen Ane Eggen

11/2008

"han følte seg rar, som han sa. Påvirket. Og han ble brun, pigmentene i huden reagerte. Så han bygde en kasse foR å studere denne strålingen nærmere"

”…Og så trodde han at orgonet ville utligne den radioaktive strålingen, og puttet litt inn i skapet. Men det endte med katastrofe. Atmosfæren ble forpestet! 600 miles i omkrets fra eiendommen i Maine. Folket merket det som hodepine, nedstemthet og det som verre var!” Jeg kremter diskret over kanten på notatblokken og nikker forsiktig mot døren inn til værelset innenfor kjøkkenet. – Så… den kan brukes til både fredlige og …ehm …fiendtlige formål? ”Ja!”, kommer det uten nøling. ”Jeg ballanser på en knivsegg! Reich kalte det oranur, . Det var dette eksperimentet som ledet til cloud-busteren!” Det er en ganske alminnelig mandag aften på øvre Grünerløkka. Oslo er i ferd med å skifte til vinterpels. Folk flest i bydelen unner seg ullplagg fra Fillipa K og dobbel latte med helmelk som vern mot krypende høstmørke. Men det finnes alternativer. Og jeg mistenker at jeg har funnet et av de mer radikale. Og, om mannen ovenfor meg har rett, det aller mest effektive. Han heter Tore Næss; filosof, kunstskribent, redaktør og yngre Blindern-adel. Og, som innledningen antyder, i besittelse av det som for de fleste av oss fortoner seg som noe mer uortodoks kunnskap. Mer uortodokse eiendeler. For bakgrunnen for dette intervjuet er ikke bare tankegods, men også et objekt. Sendt som byggesett fra USA. Pakket ut og skrudd sammen i Norge. Korrekt omtalt som en akkumulator. På folkemunne et skap. ”Som fungerer som en kur mot … alt?” ”Ja”, svarer, Tore igjen, før han modererer seg og stanser opp i talestrømmen et øyeblikk og tar en kunstpause.

Og her er det på tide å stoppe opp for oss også. Til å trekke pusten. Og forsøke å ta et skritt tilbake for å øyne konturene av helheten. For før vi våger oss på å ta dere med inn i selve skapet, er det på sin plass med en bakgrunn. Og faktisk en god slump lokalhistorie. Ok, du har en, la oss kalle det skaplignende gjenstand stående i leiligheten din. Hva i all verden er dette her for noe? – Det er en orgon-akkumulator. Forestillingen om en universell livskraft finnes i mange ulike kulturer. Som for eksempel Chi i kinesisk medisin. Frem til og med 1800-tallet var forestillingen sentral også i europeisk vitenskap. Det er dette William Reich kaller orgon. Og hvem er William Reich? – Reich var lege og ble født som tysk jøde i Ukraina i 1897, den gang del av Østerrike-Ungarn. Etter å ha kjempet i første verdenskrig havnet han på universitetet i Wien, hvor han raskt ble et respektert medlem av den psykoanalytiske bevegelsen til Freud. Men vi har ikke hørt om noe orgon-kraft fra det holdet? – Nei. I 1927 skriver Reich Orgasmens Funksjon og kommer på kant med Freud, som er i ferd med å forlate sin Libido-teori. Og da han ankommer Oslo syv år senere, i 1934, på flukt fra nazistene, har han allerede rukket å bli kommunist og blitt sparket ut av den psykoanalytiske bevegelsen. Mye fordi han er for seksualisert med teser om at intet seksuelt tilfreds menneske har nevroser. Oslo som Oslo, Norge? – Ja visst. Han flyttet inn i Drammensveien 110h. Det kalles fortsatt Reich-huset, og var

inntil nylig eid av foreningen Reich-husets venner. Her startet han opp praksis til tross for at han aldri hadde norsk løyve. Ordet pasient ble ikke brukt. I stedet gikk folk i ”læreanalyse”. Sigurd Hoel og Rolf Stenersen var blant disse elevene. Som ble kastet hodestups inn i skapet? – Nei, nei, orgonbegrepet var ennå ikke utviklet. Reich drev karakteranalyse, og etter hvert vegetoterapi, en mer aktiv vri av psykoanalysen der det fysikalske vektlegges… Tore fyller lenestolen han sitter i og ruller ut historien med en påfallende detaljkunnskap og personlig engasjement. Av og til forlater han rommet for å komme tilbake med en bok, eller fanzine for å sjekke et begrep eller årstall, men stort sett doserer han stødig uten eksterne støtteanordninger. Om Reichs psykiatri. Om motstanden han møtte i Norge. Om aviskampanjer for å få ham kastet ut, initiert av høyrefolk og den etablerte norske psykiatrien. Men disse orgonene, da. Er de psykologiske? – Nei. Parallelt med psykologien driver Reich med noe han kaller bione-forskning. Og det er her den virkelige kontroversen begynner! Reich mente han kunne bevise at liv oppsto fra ikke-organisk materiale… Nemlig som encellede organismer kalt bioner. Ehm, jeg hadde media-fordypning på videregående. Hvor langt unna er vi etablert vitenskap nå? – Åh, ganske langt unna. Men uansett; det at energi kan bli materie – og omvendt – det er en etablert sannhet, det er Einstein. Uansett: Reich hadde diverse reagensglass stående i

kjelleren i Drammensveien, assorterte materialer i ymse steriliserende kjemikalier. Og etter hvert merket han, særlig fra glassene med hvit havsand, en slags stråling. Merket? – Han følte seg rar, som han sa. Påvirket. Og han ble brun, pigmentene i huden reagerte. Så han bygde en kasse for å studere denne strålingen nærmere. En kasse? Som et skap? Hva var det som drev ham til det innfallet? – Å, en slik kasse kalles en Faraday-Boks, og det er etablert vitenskap. Det er en boks som skjermer for elektromagnetisk stråling. Uansett merket Reich at strålingen ble sterkere inne i boksen, dersom han kledde den med organisk materiale. Og viktigere: Strålingsfenomenet ble i boksen etter at bione-glassene var tatt ut. Og dermed var orgon-skapet født? – Ja. Jeg setter meg tilbake. Som dere kanskje har en mistanke om, er det dere har lest nå et særdeles spartansk utvalg av tildragelser fra den bemerkelsesverdige karrieren til en bemerkelsesverdig mann. Som Rolf Stenersen beskrev som ”innehaver av en ukamuflert geni-bevissthet”. Reich ble for øvrig tvunget til å forlate Norge i 1939 etter sterk kritikk og kvakksalveranklager. De samme anklagene som fikk ham fengslet i USA i 1956, hvor han døde året etter. I mellomtiden fikk han et professorat, en ny krets, en eiendom i Maine med det klingende navnet Orgonon, hvor han ikke overraskende utviklet orogon-teoriene sine 11/2008

fotograf Ellen Ane VAR MED PÅ MONTERINGEN

"Han sa han hadde hatt opplevelser med italienske bondekoner under 1. verdenskrig, som fikk han til å forstå hva slags potensiale som virkelig lå i seksualiteten."

videre. Det uheldige Oranur-eksperimentet er nevnt. Det samme er den vær-manipulerende orogon-kanonen. The cloud-buster (jeg skal bygge en av dem også, sier Tore). Til rettsvesenet satte en stopper for bedriften og beordret alle bøkene brent. Og det er eneste gang i USA’s historie, slår Tore fast. Men før klubba falt, rakk Reich også å bygge en rekke akkumulatorer. Eller skap, om man vil. Som overlevde mannen. 50 år frem i tid: Myter og historie til side: Om en dag eller to, vil det stå et fiks ferdig orgonskap i leiligheten din. Hva er din rolle i denne bemerkelsesverdige historien? – Jeg hadde fullført en magistergrad i filosofi. Og arbeidet som kunstkritiker da jeg ved en tilfeldighet kom over ham. Og følte etter hvert en bekreftelse av opplevelsen av verden og meg selv. Problemet ble bekreftet, kan man si. Hva slags problem? – Jeg tror det handler mye om forholdet mellom det ekte og det tilgjorte. Om pansringer i kroppen. Er det her det seksuelle kommer inn? – Ja, det også. Reich skrev jo Orgasmens Funksjon allerede på 20-tallet. Og pansringen kommer inn allerede her. Han sa han hadde hatt opplevelser med italienske bondekoner under 1. Verdenskrig, som fikk ham til å for-

stå hva slags potensialer som virkelig lå i seksualiteten. At den hos mange ligger pansret inne og aldri når lenger enn til kjønnsorganene. I stedet for hele kroppen. Og her gjør skapet bot? – Ja, på en måte. Skapet er ikke noen absolutt kur, men det kan hjelpe til med å mykne opp muskelpanseret i kroppen. Hm, ja, men finnes det en tilnærmet medisinsk forklaring på hva som skjer inne i legemet mitt når jeg setter meg inn? Eller er det som magi å regne? – Neida. I kroppen finnes noe som heter det vegetative nervesystemet. Dette har to modi – og dette er standard fysiologi og ikke noe hokus pokus – et avslappet modus forbundet med ekspan-

sjon og lyst på den ene siden, og den vanlige sammentrukne som er forbundet med angst. Så vi går på en måte rundt og er kronisk engstelige? – Ja. En påstand som slår meg som i overkant drøy. Men så minner jeg meg selv på en del statistikker. På prosentandel av nordmenn på lykkepiller. Over hvor mange som kjøper viagra på nettet. Over utilpasse, forknytte, søvnløse, fremmedgjorte og generelt utilfredse mennesker. Og skapet er en kur mot … alt? – Orgonen skaper en ekspansjon av kroppen. Kroniske sykdommer har med pansringer å gjøre. Og dette er reelt. Men; dette er ingen vidunderkur, man må ville det selv. Men er det ikke en kjent sak at hvis man tror hardt nok på at noe kan hjelpe deg, så vil det faktisk gjøre det, gjennom den viljen du legger i det? – Jo, det er placeboeffekten. Men jeg synes ikke at det svekker skapet. Nei, for så vidt ikke. Men da kunne man jo like gjerne sette seg inn i en kakkelovn som et spesialimportert skap? – Neida, det er en helt klar målbar effekt; rent vitenskaplig og empirisk. Men hvordan føles det egentlig å oppholde seg der inne? – Jeg føler en aktivering av kroppens

periferi. Slik som tilfellet er med yoga; en energi som brer om seg i huden og videre innover. En bevisstgjøring av ulike deler av kroppen, en varme. Og en oppstemthet! Nede i Seilduksgata er det blitt natt. I skyggene er det så mørkt som bare en norsk høst kan være det, før sneen kommer. En gang i blant titter fullmånen frem mellom skyene og avslører tomme fortau og øde parker. Man skulle jo tro at dette er noe som skulle kunne komme allmennheten til gode? – For øyeblikket er jeg mer interessert i den vitenskapelige siden enn den terapeutiske. Et forsøk på å etterprøve de tingene Reich drev med, kanskje gjøre dem mer tilgjengelige. Men tenk om du snekret opp en serie skap som kunne settes nede i Birkelunden? – Hm. Nei. Jeg ville tenkt meg om to ganger før jeg gjorde det. Og om folk kom og ba om å få sitte litt? – Hm, jeg hadde vel ikke jaget dem på dør! Dermed: Denne går ut til alle som spiser medikamenter for å holde traumene på avstand. Som føler at orgasmen stanser før den banker i neglene av tærne og svir hull i hodebunnen. Eller som bare er litt høstslappe. Det finnes hjelp. Ikke som østerlandsk magi, afrikanske heksekunster eller voodoo. På øvre Grünerløkka står et skap av mdf, furu, ull og stål, skrudd sammen innenfor vår kulturtradisjon. Ikke en kilde til evig liv eller ungdom. Men kanskje en vei ut av ubehaget.

Marta Kuzma Direktør i OCA (office of Contemporary Art)

Tomas Seltzer Turbo-gründer

Jeg har vært ihuga Reich-fan i mange år, Turbo-låta 'Übermensch' fra 1994 handlet om Reich (og Evel Knievel), en hyllest til han som jeg mener kanskje var det mest fascinerende mennesket i det 20.århunderet. Fyren er på mange måter hele moderniteten fanget i en genial gestalt; dette med at mennesket helt og holdent kan bestemme sin egen skjebne, bare man kan overkomme de undertrykkende strukturene, både ytre og indre, seksualø-

11/2008

konomien hans er jo en slags kroppslig internalisert marxisme. Og livsløpet hans er jo en av de mest interessante noensinne òg. Den siste essaysamlingen hans, "Hør, lille mann", er forresten en av de beste bøkene ever. Når det gjelder orgon... hm. Jeg foretrekker å se på det mer symbolsk, som et metafysisk bilde på livskraft. Men jeg har jo alltid stussa over at cloudbuster-tegningene ble konfiskert. Vi er en liten gjeng som planlegger en hyttetur til Orgonon til sommeren, jeg får se hva jeg synes etter det.

Jeg ble introdusert til Wilhelm Reich gjennom den heller bisarre filmen W. R.: Mysteries of the Organism. Filmen er lagd av den jugoslaviske Black-Wave regissøren, Dusan Makavajev, i 1971. Her møter seksuell radikalisme, konservativ kapitalpolitikk i kjølvannet av det havarerte studentopprøret i ’68. Dokumentaristisk materiale fra Reichs liv og eksperimenter rundt ”orogonet”, veves inn i en fiksjon om en jugoslavisk stylist som forsøker å redde en undertrykt sovjetisk kunstløper.

Makavejevs intensjon var å portrettere Reichs pasjonerte tro på at ingen politisk, eller sosial revolusjon kan lykkes uten at sex, kjærlighet, frihet og sannhet inkluderes simultant. Men han gjorde de på en måte som gjorde seeren mistenksom på om noen av beskrivelsene av Reichs, liv i det hele tatt kan være reelle. Jeg ble så nysgjerrig at jeg forfulgte saken og fant ut at Reich levde og arbeidet i Oslo gjennom 30-tallet. Den kommende utstillingen ”Whatever Happened to Sex in Scandinavia?” er inspirert av Reich. ”Whatever Happened to Sex in Scandinavia?” åpner 8. november, OCA, Nedre Slottsgate 7

Lars RamsliE Fatso forfatter

Jeg er ikke noen stor Reichkjenner, men er nysgjerrig på mannen og virket. Min inngang var gjennom dokumentaren The Century of the Self av Adam Curtis, som jeg anbefaler på det varmeste. For meg er det mest interessante med Reich hva jeg opplever som sterk tro på at det ligger noe godt i bunnen av menneskene. At vi strever etter det gode. Min første introduksjon til mannen var forresten gjennom MtV og Kate Bush med låta og videoen Cloudbusting, som er en kort komprimert gjennomgang av hele Reichs virke i statene. Som endte med at maskiner, tegninger og bøker ble kastet på bålet av ordensmaktene. ”Cloudbusting” av Kate Bush kan oppleves på youtube

SKILT VED FØDSELEN Link bildene sammen med og se hvem som ble skilt ved fødselen. 1

ILLUSTRASJON ANDREAS TYLDEN

SÅ DU HAR LYST TIL Å BLI PROSEC? Jaså. Strøyk på politiskolen, sier du. Not to worry. Det er ingen grunn til å ikke følge drømmene dine så lenge du kan levere varene! Hvis du kan svare riktig på tre av spørsmålene under innen tre uker, har akkurat du hva som skal til for en hundre-kroner-itimen neandertalerjobb og herse rundt med folk på byen akkurat som du vil. Lykke til! Send søknad til: Natt&Dag, Innovation Media AS, PB 4240 Nydalen, 0401 Oslo

1. Hvilket språk snakker de i Portugal?

12. Hva bruker man kleshengere til?

2. Spør du William Shakespeare om å: a) Bygge en bro b) Seile på havet c) Skrive et teaterstykke d) Lede en hær

13. “Ja, vi elsker” hvilket land? a) Usa b) Norge c) Utlandet d) Innlandet

3. Hva er paven? (Velg kun ett alternativ.) a) Katolikk b) Polsk c) Jøde d) Agnostiker 4. Hvor mange meter er 0.0 feet? 6

5. Hvor mye er klokka når langemann peker på 12, og lillemann på 5? 6. Nøyaktig hvor mange bud fikk Moses? 7. Uttal AC/DC. 8. Seks engelske konger har George som navn, der den siste er den sjette. Nevn de fem første.

9. Hvor ligger kjelleren i en tre-etasjes bygning? 10. Avansert matte: Om du har tre epler, hvor mange epler har du? 11. Hva star NRK (Norsk rikskringkasting) for?

14. Forklar Le Chatelier-Brauns prinsipp om dynamisk likevekt – eller – stav navnet ditt i BLOKKBOKSTAVER. 15. Hva er det som går og går, men aldri kommer til døra? a) Eks-kjæresten b) Klokka c) Bussen d) McDonalds 16. Kan du forklare Einsteins relativitetsteori? a) Ja b) Nei 17. Hva er fornavnet til Pierre Trudeau? 18. Hvor mange farger har det norske flagget? a) En (ett flagg – en nasjon – en farge!) b) To (hvit er ikke en farge.) c) Tre (rødt, hvitt og blått.) d) Ingen (jeg er fargeblind.) 19. Gi en avhandling om babylons rike med særskilte referanser til arkitektur, litteratur, lover og sosiale kondisjoner. 20. Prosec er til for å: a) Holde lov og orden b) Fremstå som komplett idiot c) ”Make my day, punk” d) Luke ut befolkningen

(Fasit: 1-G, 2-E, 3-F, 4-A, 5-C, 6-B, 7-D)

11/2008

21. Hva kom først? a) ”The Big Bang” b) Gud c) Hønen d) Egget 22. Hvem sto bak 9/11? a) Obama Bin Laden b) Barack Obama c) Christer Basma d) Bård Tufte Johansen 23. Hva går på skinner. Bussen eller toget? 24. Hva var det Usa slapp over Hiroshima og Nagasaki da de slapp atombomben? 25. Hva slags dyr er Mikkel Rev? 26. Hvem står bak DBS? a) Oslo børs b) En jøde c) Døden bak styret/ mannen med hjåen d) Et sykkelfirma 27. Hva menes med syvtallet i 7-Eleven a) Det kreves minst syv år med utdannelse for å jobbe der b) Syv sorter med potetgul c) Åpent syv dager i uken d) Det finnes syv butikker i Oslo 28. Hvor havner man om man tar Bergenbanen? 29. Hvor bor Asiatere? 30. Natt&Dag feirer jubileumsår. Hvor mange år feier vi?

ÂŠ Nokia 2008

All Styles All Music Almighty 3,5 mm plugg â&#x20AC;˘ Supertynn design Opptil 24 timer med musikk

nokia.no

Nokia 5220 XpressMusic

Utvidet kompetanse

Nytt syn på verden Mer bein i nesa

Nytt språk FRA REGISSØREN AV

AMERICAN GANGSTER

GLADIATOREN

EN FILM AV

Grenseløse muligheter Å jobbe ett år i et annet land gjør noe med deg. Gjennom Fredskorpset kan du gjøre forandringer som faktisk betyr noe.

PÅ KINO FRA 21. NOVEMBER www.bodyoflies.no.com

Fredskorpset er en statlig etat tilknyttet UD som ar beider med gjensidig utveksling av arbeidskraft mellom Norge og land i Afrika, Asia og Latin-Amerika. Utvekslinga skjer innenfor rammen av forpliktende samarbeid mellom bedrifter og organisasjoner. Utenlandsoppholdet varer gjerne omtrent et år. For mer informasjon, se w w w.fredskorpset.no

LOVE ME ´TENDER Alle vet at fylla har skylda, men hvem har skylda for fylla? Fra Tom Cruise til Ted Danson og Woody Harrelson – populærkulturens ikoner og nattelivets lederstjerner. De som fyller i glasset, såklart. Selvsagt. Bak enhver suksessfull bar, står det minst en like suksessfull bartender. Folka som lever av vår manglende ryggrad hver gang vi sier ”jeg skal aldri drikke igjen”. Vi vender alltid, alltid tilbake. Shake, rattle & roll. TEKST: REDAKSJONEN / FOTO: Jeton Kacaniku

11/2008

FREDRIK 28 ÅR Blå Hvorfor jobber du i bar? Store tilfeldigheter egentlig. Jeg knakk armen en vakker sommerdag, og var i beite for penger... Hvilken drink anbefaler du, og hvordan lager du den? Cuba Foggy Mos en oppskjært lime med 1 ½ ts sukker, rør inn 4 cl rom og 1 cl trippel sec. Hell det i et glass fylt med knust is og topp med tranebærjuice og 7up. Hva er det beste med å jobbe i bar? Det er fleksibelt og sosialt. Du får møte alt fra det beste til det verste i Oslos sfære. Hva er det verste med å jobbe i bar? Alt det uforutsette som forpurrer kvelden. Folk som gjør alt de ikke skulle ha gjort, slik at man går og irriterer seg og bruker tid på å fikse opp i kveilene, i stedet for å gjøre jobben. beste opplevelse i jobb? Når man jobber under store arrangementer med mange involverte, stor produksjon, enorme tallhøyder og alt går på skinner (utenom trikkebråket). Har også stor sans for å nekte å skjenke folk som tror de er høyt på strå, mener de har flere rettigheter enn andre. Verste opplevelse på jobb? Stappfull bar, folk som spyr og sloss. Vann som spruter ut av ødelagte toaletter. Og eldre ungdommer som mener de kan alt om alt basert på inntak gjennom lukteorgan. Hva gjør Oslos uteliv til det det er? Mangfoldet. Og alle som legger ned umenneskelig mye fritid for at arrangementer kommer seg på beina og fungerer. Kudos til alle dere.

11/2008

SUZANNE 27 ÅR (VENSTRE) Nylon Hvorfor jobber du i bar? Etter et to måneders barkurs på Agia Napa i 2000, ble jeg det kvinnelige svaret på Tom Cruise. Hvilken drink anbefaler du, og hvordan lager du den? Gin Fizz med pasjonsfrukt 4cl gin 4cl sitron 2cl sukker 2 spruter eggehvite ½ pasjonsfrukt Rist det i en shaker med is, hell det i et highballglass og topp med sodavann. Hva er det beste med å jobbe i bar? Arbeidstiden, personalpriser og tips. Pluss kollegaene mine, musikken, nydelige gjester og sist, men ikke minst, å få lage deilige drinker til folk som trenger det. Hva er det verste med å jobbe i bar? Nedlatende rasshøl som tror god service er noe man fortjener uansett (man kan være rakettforsker og jobbe i bar). Beste opplevelse på jobb? På nyåpningen av Nylon. Baren var ferdig oppusset Edel, Karolina og jeg stod og blomstret i baren. og det rant inn mennesker. Suksess! Verste opplevelse på jobb? Da jeg innså at gjøgleren jeg nettopp hadde kastet ut i harnisk var leder i Outlaws og drapsdømt. Burde ha kjent igjen det trynet. Hva gjør Oslos uteliv til det det er? Alle de herlige drankerne, som har usedvanlig god smak. Både når det gjelder valg av stamsted og musikk.

KAROLINA 24 ÅR (HØYRE) Nylon Hvorfor jobber du i bar? Mest fordi jeg fikk et tilbud jeg ikke kunne motstå, altså drive bar med min beste venninne. Og vi kan gjøre akkurat det vi vil! Hvilken drink anbefaler du, og hvordan lager du den? Cosmo Champagne cocktail 2 cl cointreau 2 cl cranberry juice 1/2 cl sukkerlake 1 cl lime Shakes med isbiter. Hell ovet i ett (to) fluteglass, legg en tynn limeskive oppi og topp med champagne. Hva er det beste med å jobbe i bar? Å se baren din fylle seg opp med smilende gjester, som drikker cocktails med begge hender, mens de tramper til musikken våre fantastiske DJ’er spiller. Hva er det verste med å jobbe i bar? Mangelen på folkeskikk og forståelse enkelte gjester har. Også de som til enhver tid skal prøve å lure deg. beste opplevelse på jobb? At åpningsfesten vår ble en suksess, og at folk har fylt lokalene våre siden. Verste opplevelse på jobb? Den syvende dagen på jobb, da jeg hadde sovet 2 timer på en uke og jobbet mellom 12 og 18 timer de andre seks dagene. Hva gjør Oslos uteliv til det det er? Alle de tørste, fortapte sjeler.

11/2008

CAROL SW20 Hvorfor jobber du i bar? Det er veldig sosialt. I tillegg liker jeg utfordringen ved å lære å lage nye drinker. Hvilken drink anbefaler du, og hvordan lager du den? El Presidente Daquiri 4cl Pirat Rhum 4cl presset limejuice 3cl sukkersirup Rist det med is i en shaker og server i et coctailglass med limezest. Hva er det beste med å jobbe i bar? Å bli kjent med folk. Hva er det verste med å jobbe i bar? De dagene som er dårlige helt fra morgenen. Du setter melken sammen med grytene, til å sette frokostblandingen i kjøleskapet. Mister bussen, kommer for sent på jobb, for så å måtte yte god service til krevende gjester. beste opplevelse på jobb? Generelt de dagene jeg er i godt humør da alt går som det skal. Og venner stikker innom for å ta en drink og hilse på. Verste opplevelse på jobb? Kommer ikke på noen akkurat nå.. Hva gjør Oslos uteliv til det det er? Mangfoldet av utesteder og folk.

11/2008

MADS 26 ÅR Parkteateret Bar Hvorfor jobber du i bar? Kollegaer, muligheten til å treffe nye folk hele tiden. Og fordi jeg gjerne vil slippe å sitte på et kontor i 8 timer. Hvilken drink anbefaler du, og hvordan lager du den? Negroni 2cl Gin 2cl Martini Rosso 2cl Campari Appelsinzest Bland det med is i et rockglass og rør godt. Hva er det beste med å jobbe i bar? Man jobber med bra folk i et miljø der man stadig møter utfordringer, så man utvikler seg hele tiden. I tillegg så liker jeg det at hver arbeidsdag er forskjellig. Hva er det verste med å jobbe i bar? Kaffelatte-mødre som drikker tullekaffe og legger igjen alt mulig drit etter barna sine. Også treffer man jo en hel del idioter. beste opplevelse på jobb? Har vel ingen enkelttilfeller. Dager ting går som det skal, folk er kule og fornøyde, samarbeidet bak baren går bra og rockemusikken sitter som støpt. Verste opplevelse på jobb? Torsdag under øyafestivalen i fjor: Oppkast utover store deler av gulvet, nedover trappa ned til do og på doringene (ikke i do). Samtidig som at en fyr har kasta et glass i fjeset på ei dame. Hva gjør Oslos uteliv til det det er? Mange initiativtakere som gjør kule ting og åpner nye steder. Det er også et vidt spenn når det gjelder tilbud. I tillegg gjør studenter og frilansere utelivet levende i ukedagene også. (Frilansere=arbeidsledige)

11/2008

TERJE 26 ÅR Blå Hvorfor jobber du i bar? Rett tilbud til rett tid. Også er det jo trivelig da! Hvilken drink anbefaler du, og hvordan lager du den? White Lady Gin, triple sec, sitron og is shakes og serveres i et cocktailglass. Friskt og godt. Hva er det beste med å jobbe i bar? Fleksitid. Og tips, om lønna har fordunstet. Hva er det verste med å jobbe i bar? Kø med flere titalls kunder som maser om at ting tar for lang tid, for så å bestille 5 Cosmo, 3 Long Island og 2 Mojito. beste opplevelse på jobb? Å nekte folk Vodka-Battery. Sorry Mac, ingen energidrinker! Verste opplevelse på jobb? Prøve å fikse tre ødelagte toaletter, mens køen av masete, driting og tissetrengte vestkantjenter bare øker og øker... Hva gjør Oslos uteliv til det det er? For Blå sitt vegne, samholdet mellom de ansatte som gjør stedet til en helhet og får oss til å holde motet oppe, samme hvor hektisk det er.

11/2008

?dgY^Z @Vga^ch`^

L L L # C > @ > I 6 8 A D I = > C < # 8 D B

N&D`S ALKOHOL BAROMETER PILS

GIN&TONIC

BARBEINT

ÅPEN BAR

ÅPEN BAR BJØRUNGS

NYLON

ELM STREET

PALACE GRILL GLORIA FLAMES

BJØRUNGS

PALACE GRILL

CHAMPAGNERIA BLÅ

BAR BOCA

PIGALLE

PARKTEATERET REVOLVER

BLÅ PARKTEATERET

MONO BAR BOCA

GLORIA FLAMES HELLS KITCHEN

NYLON HELLS KITCHEN

GARAGE

FISK OG VILT CHAMPAGNERIA

ETT GLASS

GARAGE

FISK OG VILT

REVOLVER

BAR BABYLON

ROBINET

BAR BABYLON MONO

PIGALLE

CUBA LIBRE

BARBEINT

ELM STREET

ROBINET

ILLUSTRASJON KARL MAGNUS BLINDHEIM

ETT GLASS

BARBEINT

ÅPEN BAR NYLON

ELM STREET PALACE GRILL

BJØRUNGS FISK OG VILT

BAR BOCA PIGALLE

BLÅ PARKTEATERET

HELLS KITCHEN CHAMPAGNERIA

MONO GLORIA FLAMES

GARAGE

ETT GLASS BABYLON

REVOLVER ROBINET

Student? STUDENTKONTO gjør det lettere for deg å handle bøkene akkurat når du trenger dem. Fagbøker er en av våre spesialiteter, samtidig som vi har 50.000 titler av all slags litteratur å velge fra.

STUDENTKONTO Kjøp bøkene nå, betal i januar. Studentkonto oppretter du samtidig som du bestiller bøkene dine og er et eget betalingsalternativ på haugenbok.no AVBETALING Rentefritt og uten pristillegg fra kr 200,– pr. mnd. på kjøp over kr 750,– FAKTURA

følger sammen med bøkene – 21 dagers betalingsfrist.

Uansett betalingsmåte – ingen pristillegg. Vi kan gi deg rabatt på mange norske lærebøker utgitt før 2007. Bøker vi har på lager sendes samme dagen som vi får ordren din. Ordrer fra og med kr 198,– sendes fraktfritt i Norge. På ordrer under kr 198,– er det porto kr 29,–

TTBUTIKKE

11/2008

ÅR!

Haugen Bok • Postboks 175, 6101 Volda • epost@haugenbok.no • Tlf 70 07 45 00

haugenbok.no

ILIOS kommunikasjon AS

UG E NB OK.N

MARKUS JOHANSSON

Ledig rom på Overlook Hotel

WWW.NATTOGDAG.NO

KIM HIORTHØY: FEAR FOLLOWED BY BOREDOM Kvalitet foran kvantitet. Om en bare kunne gjort arbeider med høy kvantitalitet. Det å produsere noe er ikke lett. Den evinnelige, klisjefylte kampen mot det blanke arket, er et faktum. Når man sitter der på atelieret, mutters alene, med sine altomslukende tanker om liv og død og universet, og en lurer på om en noen gang vil oppleve noe sublimt, er det vanskelig å skille mellom god og dårlig selvkritikk. Man går på atelieret i håp om at dette blir dagen hvor alt løsner, og at man spyr ut arbeider av enorm kvalitet. Isteden blir man sittende der uten å ane hvor man skal begynne. Man leser kanskje noe for å få tankene igang. Litt teori for å kunne legitimere hva enn, som måtte komme ut. Så kommer den dårlige samvittigheten, den ekle følelsen av å synde på atelieret. Kim Hiorthøy er flink til å tegne, og hans univers er dermed forholdsvis interessant i seg selv. Men i denne sammenhengen, på galleri Standard, hvor veggene er vasstrukne i nykonseptualisme, er det vanskelig å se på disse tegningene med kun dette som forutsetning. Utstillingen er fragmentarisk, både i montering og motiv. Den består av 20 arbeider, med hovedvekt på tegning, noe xeroxkopi og en porselensavstøpning. Det er ikke arbeidene i seg selv, men tekstene på presseskrivet og tittelen på utstillingen, som får tankene til å rulle. Les mer på www.nattogdag.no

David Crosby går til filmen

Kurt Blir Grusom I rollene: Atle Antonsen, Axel Hennie, Kristin Skogheim, Jon Øigarden Nei, her er det bare å gi seg ende over, altså. Kurt er skikkelig grusom, og filmen er en skikkelig godtepåsa. Erlend Loe kan kanskje anklages for å ha legitimert den avpolitiserte nittitalsnaivismen, ja sågar å ha idealisert den, men han kan altså ikke anklages for å skrive dårlige barnebøker. Kurt er gift med Anne-Lise, som er arkitekt. Han har tre unger (Bud, Bruse-Kurt og Tykke Helena), og jobber nede på havna. Kurt er ram med gaffeltruck, men når viktige doktor Petter flytter inn i nabohuset, med svømmebasseng og personsøker og det ene med det andre, ja da blir trucken liksom så stusselig for Kurt. En historie om klasse og status med andre ord, litt søttitalls nesten, men der f. eks. Labbetuss var lusen barnemoral i pedagogisk riktige jordfarger (innerst inne er alle veldig greie, og det er topp), er Kurt Blir Grusom vettug og kalibrert barnemoral (innerst inne er alle opptatt av seg selv, og det er kanskje ikke så topp), i befriende munnrapp stil. Les mer på www.nattogdag.no

Et sugent gjensyn Det er mandag for andre dag på rad, og ikke nok med det. Vi nærmer oss den kjipeste måneden i året. November, den surmaga tøyta vi har jobba i 11 måneder for å glemme, er snart tilbake med ubarberte legger og stygg odør. Så; hvordan kommer vi oss gjennom dritten? Jo, vi tar på oss vadere og ploger vei. Syter på vei til jobb og skole, og griner på vei hjem. Siden lyspunktene er få, bestemte du deg også for en ekstra shot sist du var ute på byen. Du brukte penga på haagen daaz, i stedet for tv-aksjonen. Vi velter oss i selvmedlidenhet og jamrer over krisa, fantaserer om undergangen, bokmerker og redtube og finner frem snopet. Men hey, det blir verre. Sytinga ender ikke her. Vent til kidsa drar frem dunjakker og timberlands, og du vandrer rundt slukøra i sneakers og tekster til kompisen din hvor corny de ser ut, der de tasser fnisete i flokk. Vent til kjipe julegaver, en frossen cava på St. Hanshaugen og et rasshøl med polskinspirert rakettføring på nyttårsaften. Og dama di som vil hjem, som alltid vil hjem. Hvor jeg vil? Jeg vil vel bare hjem jeg også. Bare hør med Oda, det er på høy tid med Dr. Phil. For hvis det er en ting høsten kan, så er det problemer og elendighet. Og selv om det godt å velte deg i din egen, så er det enda bedre å vite at noen har det verre.

Andreas Tylden Derfor spør jeg meg selv; er dette alt? Er det dette, det skal koke ned til? Bikka tretti og pisslei av å gå ut. Fett. Nok en fyllekule uten mål og mening. Blackout. Sovna med klærne på. Alene. Gammel og bitter og den greia der. Klart det. Ingen problemer med å innrømme det. For det er jeg definitivt ikke alene om. Ikke i det hele tatt. For hvem har ikke sagt - eller hvor mange ganger har man ikke sagt ”jeg skal aldri drikke igjen”. Mathilde Faldbakken ”Hva med ytringsfrihet og internettets fantastiske uendelighet og mangfold?” tenker du kanskje da. Er det ikke flott at vi kan utnytte web’ens vidde, og la alle få uttrykke seg slik de vil? Nei, det er det ikke. Internett er altfor åpent og usensurert som det er. Lekfolk sitter og gliser mens de leker journalist, de innbiller seg at de har hundrevis av lesere, og at når som helst ringer de fra FEM eller Side2, for å spørre om de vil jobbe der. Oda Lindholm Halloween, er et frikort fra himmelen, for alle små drittunger med ADHD. De har ligget og ristet på soveromsgulvet i flere uker nå, i påvente av den store kvelden, der de kommer unna med alt. Knask eller knep? Ungene drømmer om at du ikke har husket hvilken dag det er (selvfølgelig har du ikke husket hvilken dag det er), bare så de kan bombe døra di med egg. Og har du stæsja opp med appelsiner og rosiner? Glem det. Da maser barna bare om cash.

Hotelvete Spørsmålet er ikke om det finnes en Oslo-act utenfor aksen Møllergata – Youngstorvet. Spørsmålet bør derimot omformuleres til noe á la dette: Hvor himla ublu naiv/ jævlig tjukk i huet skal du være for å tro at hotellbarfylla kan stille som alternativ? Natt & Dag tar saken, og risikerer mentalhelsa for folkeopplysningens skyld. ”Where is your cock!?!… Behøver jeg si mer!?” Halvgammal, feit og stygg kar hveser inn i øret til 1 - N&Ds mannlige alibi på en nedadgående spiral i hotelvete. Et talende sitat, som leder til et naturlig spørsmål for deg, kjære leser: ”Trenger jeg lese mer?”. Og nei, selvsagt gjør du ikke det. Du veit allerede nå hvor mørkt dette kommer til å bli. Men liker du å få bekreftet fordommene dine, eller le av folk som lider, så les for all del videre. First things first: 1 ramler motvillig inn på Oslos dårligst bevarte, best bevarte hemmelighet. Klokken er halv ti. Smart date-mekka for kidsa pre-Y2K. Pærecosmo-kosmos for Carrie. Statusen, trist oktoberkveld ’08: Mistrøstige thirty-somethings prøver seg på noe ”annerledes og spennende”. Summit 21. ”Danskebåten i tørrdokk”, sier 6. 1 nikker mot en gjeng middelaldrende menn fra bygde-Norge, som shotter irish-coffee på bordet ved siden av, i mutt bifall. De drikker synkront. I taushet. Dette stedet er trist. Veldig trist. "Det kan da virkelig ikke være så jævlig her hele tiden? Hva om vi stikker tilbake i to-tiden…?”, prøver 6, den yngre, mer ufortrødne delen av selskapet. ”Whatever, ja ok, kom så går vi… til…?” «”…Til Grand!?» «Til Grand!», konstaterer 6. Med en positivitet som overlever tre trappetrinn og dørstokken. Men ikke de to feite trønderne i foajéen: ”KNUT, de har bassæng her! Å, kan itj dokk ta bilde av oss ved bassænge før vi drar?” 1 ”Glamour i Norge” 6 ”Great”. Grand er stedet du tar med arvetanta di ut. Ikke for en hyggelig kveld, men for å forgifte henne med cyanid. I en bar der du kan etterlate et lik i en av de stinkende skinnstolene, vel vitende om at klientellet uansett ser så stein daue ut, at det vil ta en måned før noen registrerer at gamla har krepert. 1 ”I smell dead people” 6 ”Og svette! Æsj.” 1 ”Hells Kitchen er kanskje so-so, men sammenlignet mot å drikke i et mausoluem?” 6 ”Ok, rock bottom. Det kan ikke bli verre. Kom!” Alt kan bli verre. Pest og kolera. Grand og Grenka. ”Stakkars jævler, de kan lage desin-dasser med orkidébeplanting til de blir blå i trynet, men hva faen hjelper det når klientellet er ute av kontroll”?! Det er fullstendig mayhem i foajéen på Grims Grenka. 1 svinger 180 grader og er på vei ut døra igjen, men 6 røsker ham med seg inn i menneskegrøten. Seksti shipping-folk, som drukner seg i sin felles tilstand av fullkommen sjarmløshet, fem timers gratis alkohol og fundamental mangel på utelivskultur.

”Jamen, jag kan inte rysta den, det er kullsyra!” ”Rist!” ”Men snälla, jag kan inte…” ”Rist. Rist for faen! RIST!” 1 står i baren bak en fyr som snakker Gin Tonic med bartenderen. Det er ikke ofte man har vondt av partysvensker, som kommer til Oslo for å jobbe. Men her er sympatien uunngåelig. 6 svinser rundt og forsøker å kommunisere.

”Hei du” ”Ææææ. Så fin du er a, baby!” ”Ok, du.” ”Ok, ja. Ææææ. Det ække bransjetreff før vi får 14 gratisrunder av sjefen liksom. En fernet, baby?” ”Heh. Takk?.” 1 har på sin side klart å finne seg ei shippingbærte med et tilnærmet normalt ytre, uten en halv kilo solpudder i trynet: ”Hei, du har ikke navnelapp, skammer du deg, eller?” Dame uten lapp: ”Hæææ-i. Hei. Jeg … er ikke med. Jeg… er stylist” 1 ”Jasså?” Dame uten lapp: ”Jeg er… full, se her, oi oi oi, jeg har sølt rødvin her… og her.” Fingernegler krafsende på tilsølte brystvorter. Under en topp sydd for dattera hennes. Intimsoner invaderes. I mellomtiden har 6 møtt noen, som kjenner noen som kjenner noen, hun kjenner. ”Er du venninna til Caroline-head, eller?” ”Heh…Nei.” Karl Kristian! Hu kjenner Head! Ææææ.” Og så inntreffer den der ”where is you cock”greia. Behøver jeg si mer? Grunnen til at folk går på Blå, Internasjonalen og Fisk og Vilt, er at folk flest stemmer FrP og/eller er dritt kjedlige og/eller tydeligvis helt utilregnelige. 1 river seg løs fra røde negler og klamme fingre, ikke for en god utelivsopplevelse, men for ro. Vi må komme oss bort herfra. Ro blir ikke kjedeligere enn på Hotell Royal Christiania. Vinmonopolets IT-avdeling vs. listefyll fra Oslo Horse-show. Praten sitter ikke akkurat løst… ”Og hva gjør du?” ”Eh, jeg er …ute.” ”Oi. Her? Så gøy!”. ”Not really” Hotellbarer får ikke spille musikk etter klokka elleve. Folka som henger der, er grunnen til at du ikke tar økonomi-utdannelse. Selv om det payer cash, kan ikke sosialt selvmord kompanseres for, med gullkort. Islandshest-linja på NTG, gav heller aldri props der hjemme. Alt kommer tilbake. Der vi sitter på 2. Etasje. Siste post. Det er ikke en sjel her. Det er digg. Før ex-red Gaute kommer innom med noen folk. Det er behagelig. Les mer på www.nattogdag.no

11/2008

Natt&Dag smuglesning oktober Oslo Mekaniske Verksted

11/2008

ISLAND: TILBAKE TIL FREMTIDEN Plukk opp en avis - Island går til helvete. Men ikke vær ignorant nok til å tro det bare gjelder det mutte folkeslaget bosatt blant stein, der oppe. Island er bare et symptom. Det blir mørkt her også, det er bare et spørsmål om tid. Vi dro til Reykjavik, tilbake til fremtiden så og si, for å finne ut hvordan utelivet ditt blir når den norske økonomien klapper sammen, alle privatiserte selskaper er slått konkurs og pensjonsfondet ditt spilt bort på Betsson.

TEKST: ANDREAS ØVERLAND / FOTO: ANTON SOGGIU

11/2008

”My musical career is going really well, right now”. ”I just came back from Berlin, I had an exhibition there”. Ikke rart Island går til helvete. Ingen produserer jo en dritt. Alle bare stiller ut ting for hverandre. Minibank. Keflavik flyplass, rett utenfor verdensøkonomiens anus. Det er minus fire, snø og storm. Og økonomisk kollaps. Ifølge norske nettbanker står den islandske krona, absurd nok, i 0. Hundre islandske er ifølge Nordea verdt 0 kroner. Tusen islandske er således også verdt, 0 kroner. Uttaksgrense på 40.000. Galskap. Opportunistiske som vi er, rasker vi med oss det vi kan av sprit på flyplassen, i håp om å aldri måtte betale en krone for dritten. 10.000 Islandske? Selvsagt! Tax-free har aldri vært mer free. Noen må jo booste den skakkkjørte økonomien... Har uvissheten, deflasjonen, nedgangen og helvetet gjort Islendingene til en innesittende, plaget nasjon som anser sosialitet som en økonomisk byrde? Vi vet ikke helt ennå. Men vi skal finne ut av det. Vi skal bare tømme spritflaskene på hotell Loftleidur, som ligger akkurat så langt unna byen at det er meningsløst å gå, først. Oppslag i heisen på vei opp. «We are expecting a storm, please close your windows,» Alt går visst til helvete på øya. Førstereis – This is my first day as a taxi-driver, so I don't know where this adress is. Taxisjåføren snur seg mot oss. Fotografen bryter ut i ukontrollert fnising. So you are actually that broke? – Yes. I have to support my family, you know. My daughter is fourteen. She wants new clothes, and I work in a hardware-store as well. Økonomisk desperasjon på isglatte veier. Utrygt. Det blir stille i bilen. Veldig stille. – What do you do? – We are journalists. Writing about... partying in Iceland. – Did you know that beer was illegal until 1986? Det er fakta. Øl med mer enn to prosents alkoholinnhold var ulovlig i det maltrakterte kystsamfunnet, fram til det forrige krakket. Vodka var helt greit. Whiskey og, for den saks skyld. Men sterkøl ble for mye for politikerne. Som det driftige folkeslaget de er, helte islendingene selvsagt bare en shot med vodka eller jäger oppi øl'en. Vips! Sterkøl. Hvilket kan være med på å forklare deres forkjærlighet for shots, såvel som deres hang til outrerte miksing av drikkevarer. Noe vi skal komme til å møte igjen senere. Vorst we take Manhattan Tredve kunststudenter og en fantastisk hyggelige kurator (som er inderlig opptatt av Galleri Standard i Oslo), er trykka sammen i en bedriten to roms, ti minutters gange utafor sentrum. Islands svar på Nicolai Kleve Broch, Tómas Lemarquis, er iført korpsuniform og hatt, og roper ut festtaler om Pushwagner sammen med en brite, som var på turne med den britiske gjøglergruppa Foreign Beggars. I hjørnet sitter en drugdealer med marihunamønstrete hansker og røyker hasj. Vorspiel. Et sjakktrekk for å få demmet opp for alkoholens innhugg i lommeboka. Utestedene stenger i seks-tida. Skal man drikke fra midnatt til seks om morgenen, blakkes man fort i et land der øl'en generelt har vært dobbelt så dyr som i Norge. Sosialt sett er det dog døden. Pretensiøst er bare fornavnet. «I run a gallery». «I'm an artist.». «I'm an actor». «My musical career is going really well, right now». «I just came back from Berlin, I had an exhibition there». Ikke rart Island går til helvete. Ingen produserer jo en dritt. Alle bare stiller ut ting for hverandre. « I think my expretional paintings tell the real story the world has to know about our inner soul». Blir ikke penger av det. Ikke venner heller, for den saks skyld. Islandske folk er, ge32

11/2008

nerelt sett, lite sjarmerende. De er introverte. Kalde. Selvgode. Selv drita, er de fullstendig uinteresserte i annet enn sitt eget hår og skjerf. Enhver samtale med islendingen, handler om islendingen selv. Så vi stikker på byen, uten de uthasja kunstnerne. 500 meter moro På tross av at det går gjeteord om byens natteliv, er det engang slik at Reykjaviks uteliv begrenser seg til en enkelt gate – Laugavegur. Det er her absolutt alle utestedene ligger. Alle klubbene. Alle barer. Alt. I en 500 meters, hellende vei, som starter ved en halvferdig opera, og slutter ved en halvferdig kirke. Klokka er halv tolv, det begynner å likne storm, og det er ikke en sjel å se noe sted. Så vi spiser på Cafe Paris, en av verdens døveste turistfeller, og venter. På noe. At et eller annet skal skje. At noe annet enn en lang rekke SUV'er skal forville seg ut i gatene. Servitøren mener ingen går ut før tre, en fredag. De på bordet ved siden av mener ingen har råd til å gå ut mer. Kunstneren i hjørnet, mener at forrige helgs Airwavesfestival gjør at ingen kommer til å dra ut denne helga. Så vi drikker. 600 kronur pilsen. Altså 0 kroner. Vi er mer eller mindre ensomme, på hver eneste jævla bar vi kommer til. Reykjaviks mest hypede,mest sagnomsuste, omtalte og besøkte utested, het Sirkus. Og er ,som seg hør og bør for sagnomsuste steder, nedlagt. Det var et sted med egne lover, egne regler og egen cotume. Nakenhet var helt cool. Dop var helt cool. Dress var ikke cool. Utelivskjennere vi møter senere skiller mellom utelivet mens Sirkus var der, og etter. Etter er jævlig, selvsagt. Det hjelper ikke oss noe. I alle fall ikke fram til vi ramler inn på Prikid, - Reykjaviks naive, panelbelagte versjon av Barongsai. Bathing Ape En fyr løper rundt i badekåpe med bare boxer under, og et falskt gullkjede på størrelse med en arm rundt halsen. Folk har på seg masker. Ei jente mister toppen i to minutters intervaller, og bestemmer seg etterhvert for å gi faen og bare la puppene slenge. Røykeloven omgås med en bakgård, som er en krysning av bakgården til Rå og bakgården til Oslo Kretsfengsel. Dassen er det bare å glemme. I annen etasje står fire gutter og hopper i en sofa, mens de rapper på Shook Ones Part II. Ain't no such thing as halfway crooks. – We care about the crisis. We just don't care about economy, forklarer kompisen til fyren i badekåpe kryptisk, mens han drikker espresso og øl om hverandre (der var doblinga av drikkevarer, altså.) – I still buy cocaine. I still get drunk. I still fuck. I just cry more, mener en fyr som står ved siden av, iført gullmaske. – But the cocaine is bad, skyter førstemann inn. – It costs like 20.000 Kronur (før tilsvarte det rundt 2000 NOK. Nå tilsvarer det altså ca kroner 0) and is basically baking soda. But you buy it? – Yes. Rart ting skjærer seg.. Halv to spiller DJ'en «Alle som inte dansar..». Så vi fortsetter i frykt for å bli oppdaget. Kaffebarinn er eid av Damon Albarn, drevet av ei jente fra Austin i Texas. Som alle andre steder i Reykjavik, ligger det rett oppi gata for Prikid og har fotoforbud. To etasjer med kunstnerkids, alternative kids, musikere, journalister, fotografer og annet ikke-produserende ræl. Indie-rock og ironisk hip hop spilles av en DJ-duo i hjørnet, som er henta rett ut av et pavement-cover. Stedet er regnet for å være det beste stedet i Reykjavik etter Sirkus,

blant kunst-kidsa vi hang ut med og stakk fra tidligere. Nede danses det spedt. Oppe samtales det om de store ting. Det hele i en aura av selvhøytidelighet som preger hele landet. Det er fredag. Det er 15 timer sia vi landet, og det begynner å bli nok av å tråle den samme gata i motvind. Et siste forsøk på å komme seg inn på Reykjaviks Odeon, b5, ender i knestående under en stor, svart hest av marmor de har dytta inn i det tomme lokalet. Et par dresser med champagneglass ser stygt på oss. Det er på tide å returnere til den modernistiske kolossen Loftleidur. Really Screwed – You know. This country is really screwed. Jeg sitter på Bronse. Et sted rett bak Cafe Paris, som ikke er særlig pent. Men det har trådløs, nettverk, og det har en voldsom stor engelsk frokost komplementert av en fantastisk lammepølse til beskjedne 1250 kronur. Eller et sted mellom 40 og 80 spenn. Eller null. Som vi satser på. Og de spiller ikke musikk. Det er Orri som mener landet er screwed. Og fucked. Og damned. Gutten er 25 år. Venstrevridd. Han hadde planer om å starte en kombinert klesbutikk/graffiti-sjappe, men i og med at krona sank 70 prosent på fire uker, har alle utenlandske varer blitt mer enn dobbelt så dyre. Orri har altså ikke muligheten til å gi de islandske kidsa rastaluer med påsydde dreadlocks og spraycans allikevel. Mora til Orri har mista pensjonen sin, for godt. Noen gambla den bort på aksjer i administrasjonen i Glitnir. Huslånet hennes har steget til 18%. Sparepengene er borte. Fra å ha 250.000 NOK på bok, og 500.000 NOK i lån, pluss pensjon om et par år, har mora hans nå 700.000 i lån, 0 i sparepenger og 0 i pensjon. Ikke akkurat lystig. Orri kan fortelle at øyas største plage for tida, er Islendingens merkelige forhold til bil ; SUV'en er islendingens hund. Han kjæler med den, klapper på den og kjører den med stolthet og omtanke. Drikking foregår ofte i en eller annens SUV. Seksuell debut foregår stort sett i en SUV. Skal man ta dop, gjør man det i SUV'en. Folk med bikkje kjører bikkjene sine til en luftegård, slipper de løs og venter på dem, sittende inne i Range Roveren. Et lite stykke LA, blant fisk. Men krakket har ført til at islendingens beste venn, også er hans største fiende. En Range Rover koster ca. 10 mill i Islandske Kronur. Som for et års tid siden ville si rundt en million norske, men nå tilsvarer rundt fem hundre tusen (Pr. Dags dato, kroner 0,-). Folk tok opp ti mill i lån. Renta steg. Plutselig ble lånet større enn lønna. Vi har altså en moral til den engestelige nordmann– ikke ei en dritt. Du er dømt til å tape. Med mindre du har råd til å tape,da. Isåfall er du neppe engstelig, uansett. Krisetid Shopping i Reykjavik består av en haug med OK, svært dyre butikker i sentrum og to shoppingsentre – Kringla og Smaralind som begge ligger i forstadshelvetet. Og ser slik ut også. Tenk Tveita Senter. Shoppingsentre som fortida ikke fyller opp lagrene. Ikke noe vits i å spørre om de har noe i størrelse 10. Det har de ikke. Og de bestiller ikke varer heller, for å si det sånn. Men som de pliktoppfyllende, gavmilde nordmenn vi er, blåser vi av en haug med spenn på ingenting allikevel. Middagen fortæres ikke på Pærlan, islands beste restaurant, som vi hadde planlagt, men på Krua Thai som er byens eneste Thairestaurant. Ene og alene fordi fotgrafen maste

seg til det. Decent mat. Støgg sjappe. Og vi tar taxi tilbake til hotell Loftleidur som viser seg fra en kjipere side for hver eneste dag som går. Styr unna, som det heter. Greit nok at den islandske kronuren er svak, men det holder ikke som forklaring på hotellets manglende evne til å være hotell. Gretten betjening. Rommene kan i beste fall ha blitt renovert i '84. Svømmebassenget funker ikke. Snarere anbefaler vi hotel 101. Det ser bra ut, ligger forholdsvis nært alt, og man slipper pølser som smaker ribbe til frokost. Men det er lenge til frokost ennå, og det er tid for å oppsøke alkoholen igjen. Enden på VISA Det er snart stengt. Vi er tilbake på Prikid, hvor vi endte gårsdagen. Kompisen i slåbrok og baris (som det forøvrig har vist seg heter Omar Omar og er konsertarrangør), er ingen steds å se. Til gjengjeld er det umulig å kjøpe en øl, umulig å gå, umulig å stå, umulig å puste, sitte eller tenke. Jeg drikker av en øl jeg tror er min, mens en Eva forteller meg at hun er billånsselger og bartender. Men ikke jobber så mye som billånsselger mer. Før hun nevner tørt, at hun pleide å forsøke unngå å prate økonomi utafor jobb, før krisa. Etter dens inntreden unngår hun å prate om økonomi på jobb.. Jeg er bakfull fra kvelden før og full samtidig. Hvorfor vi endte opp på samme sted, på samme måte som gårsdaen? Vel. Det hele startet med at vi drakk opp et par flasker sprit på rommet, før den overstadige fotografen hustla oss inn på utestedet Veigamót, gjennom kjøkkeninnganen, så vi slapp å stå i kø i fjorten effektive minus. Ved å entre Veigamót, plantet vi uvitende beina midt i anusets anus. Stravinsky. Bola gutter i armani-topper. Brunkrem klint utover baren. En DJ som spilte Rihanna, Beyonce og House of Pain. Orri var ingensteds å se. Ingen andre kunstnere heller, for den saks skyld. Kun enorme mengder shots. Og Champagne. Og VISAkort. Ølen som lå på 600 Kronur (anslagsvis 0 kroner, altså) på Prikid, kosta omtrent det dobbelte. Da jeg spurte en tykk fyr, omkranset av fire damer, om han tenkte over krisa mens han kjøpte to flasker champis, bare smilte han rått og repliserte «What crisis?». Et par jenter som hang i baren, i den stappfulle andreetasjen, fortalte at de pleide å henge på stedene Rex og Pravda, men at Rex ble bygget om og Pravda hadde brent ned til grunnen, og at det derfor ikke var noe annet valg en Veigamòt for «people like us». Før de skylte ned rom-shotten med gin. En tur innom homseklubben Qbar, med nordeuropas hyggeligste, norsktalende dørvakt, viste seg å være et steg for langt inn i sodomien for vår del, og Solòn som ligger rett over veien for Prikid, viste seg å være kidsas førstevalg. Hjemmebrent-kidsas førstevalg, sådan. Som om ikke det var nok klarte vi til og med å få med oss den 21 år gamle bluesartisten, (eventuelt «artisten») Johnny Strongshands, folketomme intimkonsert i annen etasje på rockebaren 11, hvor vi litt for høylytt resonnerte oss fram til at folk drikker som svin, selvom de er blakke. At norske utesteder kommer til å gå bedre enn noengang, men at det er mulig det blir hakket kaldere og hakket mer leopardmønster på Stravinsky, enn før. At fredagene kom til å bli kjipere. Og at alle kom til å male. Før vi endte på Prikid. Ikke at Prikid var tha shit, heller. Men det var iallfall noe.

Den Siste Reise Taxisjåføren hevder hun har vært assistenten til manageren, til Guns n Roses en gang i tida. Hun har hengt ut med Axl, mener hun. Og legger til at han var et Rasshøl. Fotografen mener han bør kalles «The Norwegian Tripod». Jeg er lei. Av kulda, av vinden, av trålinga. Av folkemassene. – I'm going to move back to L.A, sier taxisjåføren. I am not gonna pay for this. But. If you're so broke. Why do you party so much? Spør jeg. Taxisjåføren bråstopper taxien og ser på meg i speilet. Rister på hodet. – Don't you get it? When the icelandiv people are happy, they drink. When they are sad, they drink. When they are nervous, they drink. When they are rich, they drink. When they are poor, they drink. When in a crisis – we drink. We drink. Write that! PS. Vel hjemme, ser det ut til at kursen for tida ligger på rundt 6. Altså ganske mye mer enn null.

To etasjer med kunstnerkids, alternative kids, musikere, journalister, fotografer og annet ikke-produserende ræl. Indie-rock og ironisk hip hop spilles av en DJ-duo i hjørnet som er henta rett ut av et pavement-cover.

11/2008

FRAKK YOU Frakken har vært med oss i godt over 150 år nå. Plagget ble introdusert til oss av Burberry, og siden den tid har ethvert klesmerke med respekt for seg selv laget en tolkning av det klassiske plagget. FrakkEn har vært med oss gjennom kriger, privatdetektivers oppklaring av spennende mordgåter og utroskap, så vel som outsiderens glede for blotting. Klassikeren har aldri vært så aktuell i motebildet som de to siste sesongene. Her er et lite utvalg til inspirasjon. Frakk it! TEKST LARS KRISTIAN MIDTSJØ / FOTO ANTON SOGGIU 3

1. Acne Massimo / 4999,- / Acne Studio 2. Stone Island / 7499,- / Sole Service 3. Hope Rock Coat / 4800,- / Koma 4. Our Legacy Raincoat / 2999,- / Koma 6. Rag & Bone Double Breasted Mac / 4699,- / Koma 6. Henrik Vibskov Bum Coat / 3690,- / Henrik Vibskov Boutiqe 7. Raf Simons Caban / 8300,- / Henrik Vibskov Bouitiqe 8. Henrik Vibskov Elling / 3350,- / Vibskov Bouitiqe 9. Vivienne Vestwood / 7995,- / Voga

10. Ann Demeulemeester / 9995,- / Voga 11. Bruuns Bazar / 3099,- / Bruuns Bazar 12. Bruuns Bazar / 3099,- / Bruuns Bazar

11/2008

iPod nano

I nye og livlige farger. I salg nå hos Humac.

Prøv en iPod nano hos Humac, din lokale Apple-ekspert. Humac – Dronning Mauds gate 1, Oslo - Oslo City, Oslo - Ullevål Stadion, Oslo - Bragernes Torg, Drammen - www.humac.no

© 2008 Apple Inc. Alle rettigheter forbeholdes. Apple, Apple-logoen, Mac og iMac er varemerker for Apple Inc., registrert i USA og andre land. Navn på andre produkter og selskaper som nevnes her, kan være varemerker for sine respektive firmaer. Microsoft Office selges separat.

Loke (23)

Foto: Tommy Næss. Styling: Lise Jonette Gjertsen

Rikdom kommer i mange former, og penger er bare én av dem. Skandiabanken gjør din hverdag rikere ved å gi deg en enkel, tilgjengelig og serviceinnstilt bank. Du er fri fra gebyrer og åpningstider og fri til å bruke tiden på det du vil. Besøk skandiabanken.no eller ring 810 01 001

Bedre råd Hos oss kan du få bedre råd, i dobbel forstand. Vi har uavhengige rådgivere som gir deg nøytrale råd om langsiktig sparing fra et av Norges beste utvalg av fond.

Hva var du i ditt forrige liv?

AV: Jan-Olav Glette

Charlotte, 27 år Student på Nylon - En Don Juan med stor penis.

Borghild C. Woll, 20 år Kjøkkenassistent på Castro - Musicalstjerne.

Kathinka Gunnerud, 26 år Jobber med autistiske barn på Last Train - Astronaut.

Ann Sung-An-lee, 26.75 år In between Jobs på Revolver - Miss Pung who opened the first pizza shop in Pung Pung Land.

Bjørn Hammershaug, 36 år Musikkjournalist på Mono - I was a teenage Zombie.

Sid A Hagen, Over 40 år På Rock In - Kunne alt.

Kelly Wallin, Dirty 30 år Drink Slinger på Nylon - King Tutt.

Mille Moen, 19 år Salgsarbeider/bartender på Dean Bar - Betty Page.

Svein Eivind Jorfald, 42 år Dørvert på Revolver - Mongolsk offiser under Djengis Khan.

John Arne Ferkingstad, 29 år Bartender på Revolver - Hitlers ukjente Kjærlighetsbarn.

Leif Olsen, 23 år Bartender/barsjef på Dean Bar - Prest.

Ronny, 28 år Betongsager på Dean Bar - Horebukk. Hello darling 200,-.

Louise Marie D. Pedersen, 25 år Grafisk Designer/daglig leder på Dean Bar - Flodhesten Glen. En liten ”chubby” karakter.

Diana Morro, 21 år Ansatt i butikk på Nichol & Son - Rik.

Mohammed Lahc, 23 år Elektriker på Blue Note - Engel.

Luis Vavik, 24 år Bartender/Dj på Olapalula - Psykopatisk morder reborn med et varmt hjerte.

11/2008

KLUBB

KONSERT CUT COPY Betong, torsdag 6. november Hva skjedde med Australia? Hvorfor kommer det bare utelukkende bra band derfra om dagen? Er det noe i vannet. Eller kanskje drivhuseffekten? Krokodilleskinnbootsa? Fy faen, vi er glade mørketiden med Silverchair ligger bak oss i fornektelse og forakt. STEN OVE TOFT FESTIVALEN `08 Revolver, torsdag 6. november Tullprat og fyllevås som faktisk, mot alle odds, nå ser ut til å nå dagens lys. Antageligvis Oslos mest egoistiske festival og bursdagskalas. Om ikke spenstig, særdeles interessant original line-up om du har sett deg lei av A4 konserter. Toften selv spiller med Monolithic, DJ-set med Fuck Buttons (UK), Franz Fjödor (NL), Toft/Westerhus, Cock Of Corpse, Zweizz & Homo Vinter, DJ Syssifus (Metronomicon Audio) og DJ Spykidelic (Acid Grime/UK).

LIGHTNING BOLT Revolver, lørdag 8. november Oh, dette blir phett! Dette blir årets! Lightning Bolt for helvete. Sist duoen besøkte Oslo, blåste de av taket og reiv ned veggene på Mono. Et trommesett, en bass og et arsenal av hjemmesnekra forsterkere og obskure høytalere fra fortiden. Går du glipp av dette, går du glipp av alt. (Du kokken på Revolver, skriv ned datoen denne gangen!) SUPERGRASS Rockefeller, 10. november Fuzzgitar og hårete herremenn. Smittende energisk punkpop og erkebritisk melodisk powerrock. Sweet. ROCK THE BELLS TOUR 2008: MOS DEF, DE LA SOUL, THE PHARCYDE, SUPERNATURAL, SCRATCH Sentrum Scene, tirsdag 11. november Rock the Bells er verdens største turnerende hiphopfestival. I år er Chris Quality stolte av å kunne hjelpe dem til Europa for første gang, der bl.a den legendariske West Coast-gruppa The Pharcyde gjenforenes i sceneformat. Stepp opp! SATYRICON Sentrum Scene, fredag 14. november Bandet blir dårligere og dårligere på plate – Live blir de bare bedre og bedre! HÅVARD WIIK TRIO Victoria, fredag 21. november Hva er bedre enn en rolig fredagskveld med god norsk jazz av ypperste verdensklasse. SLAYER Oslo Spektrum, mandag 14. november Det ryktes om avskjedsturnè. Kanskje like greit. Sist Slayer besøkte Oslo tok frontfigur Tom Araya en ”spinal Tap” med ”hello, Stockholm”. Way to go. Kristen har han blitt også. Fuck det. Det er Slayer det er snakk om her. REVEREND BEAT-MAN Garage Oslo, fredag 28. november Dette må sees! Mannen bak det sveitsiske garasjerockbandet, The Monsters, besøker Oslo med et lass av instrumenter under prestekjolen. THE RESIDENTS Sentrum Scene, lørdag 29. november En maskeradefest av legendarisk kultstatus. Enough said.

REDAKTØR: ANDREAS TYLDEN

11/2008

THE JOINT - UK EDITION: ROOTS MANUVA Rå, lørdag 8. november Englands fremste ambassadør av hip hop, eller ”… the voice of urban Britan” som den engelske avisen The Times vil ha det til, kommer til byen igjen. På tide, kompis, og det gleder oss stort. Tidligere i år leverte han den noe skuffende ”Slime & Reason”, men det driter vi i, for vi liker´n som han er, den gamle bardunen. Kompisene Patski Love og Chris Stallion stiller også opp sammen med engelske DJ MK. CC: 175,THE GOODLIFE: TOP BILLIN, PATSKI LOVE & CHRIS STALLION The Villa, torsdag 13. november Top Billin er en klassisk hiphop låt med gruppa Audio Two fra 1987, men også navnet på Skandinavias, og et av Europas fremste produksjon/remix/DJ-kollektiv innenfor elektronisk dansemusikk. Trekløveret fra Helsinki i Finland bestående av Sir Nensis, Fiskars og Flipperi er nå til dags jevnlig i USA, Canada og rundt omkring i Europa, som for eksempel Paris, Berlin og Moskva, med folk som M.I.A., DJ Ayres, Diplo, A-Trak, Sinden, Tittsworth, Jokers Of The Scene, Scottie B og mange fler som de propper dansegulv sammen med. Skitten, energisk og høylytt klubbmusikk er stikkordet her. Stepp opp! CC: 100,SUNKISSED Gul, Grønn & Blå, lørdag 15. november Sunkissed er tilbake igjen på Blå, og godt er det. For de siste årene har G-Ha og Olanski vært en solid hjørnesten i Blås rike klubbprogram. Godt er det. De har rett og slett vokst seg for store, så nå slår de like godt ned veggene på Indigo og Strykehjernet i samme slengen. I kveld blir et helvetesprogram uten like! Johnny D - Mannen som nærmest ble synonym med sommerens house revival kommer. Gerardo Niva - mannen bak Mondo, Madrids beste klubb kommer. Diskjokke og Vinny Villbass kommer. Lysdesigner og legenden Kyrrelys stiller naturligvis også opp. Denne kvelden sparkes også i gang første utgave av Solkunst. Først ut er fotograf Mike Magler som gjennom de siste 5 årene har dokumentert Sunkissed. CC: 120,KLUBB TRASH KASSETT Blå, lørdag 22. november Hva kan vi si om Klubb Trash Kassett som du ikke visste fra før? Vel. Christian Scharning. P3-mann. Veldig hyggelig fyr. Har som regel bart. Klubb Trash Kassett. Fryktelig smittsomt. Null hemninger og store ambisjoner. You dig? Ja, klart vi gjør! Det bør du også. MUSIKKEN I MITT LIV Revolver, fredag 28. november Musikken I Mitt Liv er et forholdsvis nytt konsept der både kjente og ukjente musikere spiller, ja du gjettet riktig, musikken i deres liv utover de sultne nattestimer. I regi av platebutikken Tiger, så da skjønner du kanskje hvor i lydlandskapet det ligger. Samtidig er en kveld lik den neste. Ikke så mye til puppestell, diskokuler, cava, røykmaskiner og dundrende house, likevel moro for kidsa! Kveldens kandidat. TRANSFORMER: THE TRANSFORMER EXTRAVAGANZA The Villa, lørdag 29. november Feirer de noe spesielt? Nei. Har noen bursdag? Nei. Burde vi strengt tatt feste mer? Tja. Gjør vi det lell? Javisst! I kveld ruser de i gang festmotorene på hele The Villa og sjøsetter den største utgaven av klubben TRANSFORMER noensinne! Peer (Atomic Soul), Ando (King Midas), David (Pirate Love), Gaute (Elle Mann!), Ådne (120 Days) og Emil (Serena Maneesh) rører i grytene. Dunk dunk. Dræng dræng. Her blir det alt for enhver smak. Fizz. Fuzz. Tut tut! Fire flate to the floor! Rock n’ roll! Byens rauseste kjeller stiller med lyd fra en annen verden, overflod i Barene, og hele tre rom med garantert moro. Det er bare å spenne på seg festgliset og møte opp. Det blir lenge til Oslo vil se maken. TRANSFORM! SOUTH OF HEAVEN 5 ÅR! Betong, lørdag 29. november Denne hører kanskje hjemme under konserter, men det gjør ikke noe for fyllikene, og tulletyskerne i bandet Tankard driter vi langt i. South Of Heaven fyller fem år i år, og det skal feires med en heidundrades fest. Blir overnevnte klubbkvelder for sterk kost for deg, eventuelt ikke noe kost i det hele tatt, garanteres det høy musikk av den hardere varianten, mengder av flytende stimuli, skinn og lær og masse bra folk. DJ Cargo Fossum (Metal Merchants Festival), DJ Fenriz (Darkthrone), DJ Leif Kringen (Scream Magazine), DJ Nebel (South of Heaven), DJ Terrorsatan (Vesen/ Metal Merchants Festival), han satandyrker´n fra Natt&Dag og en haug med andre, spiller kun cream of the crop. CC: 150/100,-

REDAKSJONEN

JUST SAY NOA Noe som har kommet opp oftere og oftere i samtaler med kollegaer er åpningstidene til klubbene her i norge. Med krf og ap ved roret, så har det desverre ikke blitt så veldig langt på natt før dørene må stenge. Men det er ikke tidene som bekymrer meg mest, det er mer at en café kan holde like lenge åpent som en nattklubb som ligger i en mørk kjeller. En café som har spritservering kan da tjene penger opp i mot 15 timer om dagen, mens en nattklubb da er åpent max 5 timer om dagen. Jeg har jo såklart løsningen på problemet. Man kan velge mellom to ulike bevilgninger. En for café og restaurantdrift som må stenge kl 24, og en for nattklubb som varer ifra kl 22 til 04 om natta. Og vi kan endelig begynne å legge forholdene til rette for de som virkelig vil lage god klubb her til lands, uten å måtte gå på akkord med seg selv. Jeg har notert meg at et frekventert spørsmål på kultursidene i en av landets ledende aviser, har vært hva vedkommende hadde gjort om han eller hun var kulturminister for en dag. Dere skjønner da hva jeg ville gjort. Hint hint.

Ikke akkurat Gorilla Bisquits

AUDIOFLY

med Olle Bien remixet av MNL. Sambahouse, enkelt og greit. Alle disse kan kjøpes enkelt og billig på www.beatport.com. Jeg har nevnt Awdio tidligere her i spalten. Nå kan jeg meddele at en rekke oslo-klubber er online. Og nå står resten av landet for tur. Altså www.awdio.com for de som ennå ikke har sjekket det ut altså. Spam spam. Mathias Tannzmann er i støtet om dagen. Sjekk ut hans mix på www.ibiza-voice.com. Jeg hører nesten aldri på dj-mikser, men denne får hissig rotasjon hjemme hos oss.

Dyk leverte varene for klubbkidsa i følge sikre kilder. Til de som føler jeg babler vel mye om Oslo, så send meg gjerne en mail til nils@nilsnoa.no om eventer som er verdt å nevne ifra vårt vakre fedreland. Da er sommern godt over, så da finnes det ingen unnskyldninger for ikke å løpe til nærmeste mørke klubb. Vi snakkes, ja, på klubb.

REDAKTØR: NILS NOA

Steve Lawler stakk en tur over til statene for en litt uvanelig turne forrige måned. Sammen med Audiofly og Thiefschwarz reiste de alle sammen i en spesiallaget turnébuss og produserte musikk mens de la masse mil bak seg på veien. Altså effektivisering på høyt nivå her. 13 show på 16 dager er ikke værst altså. Da gjenstår det å høre om produksjonene ble innafor. DUBFIRE

DJ-awards ble nylig avholdt på Ibiza. Tungvektere som Sasha, Richie Hawtin, Dufire og Armin Van Buuren stakk alle av med hver sin kryptonitt-pris i sine respektive grener av klubbmusikken. Grattis boys. Og når dette er publisert har også verdens mest populære platekusk blitt kåret, og vi får vite om nevnte Van Buuren får tittelen også i år. Sjekk www. djmag.com for resultatet. Oi oi oi. Det blir gitt ut enormt mye bra musikk for tiden. Jeg tenkte jeg skulle hjelpe deg litt, slik at du slipper å høre på all dritten som også desverre blir sluppet, så du sparer litt tid. Først ut er Butch & Julie Marghilano Last tango som er remikset av Amir. En funky tech-house sak med et nydelig fiolinspill i breakdownet. Magisk. Videre så er Giani Bini sin Empirical lab en leken og funky sak som svinger uten sidestykke. Og sist, men ikke minst, Dick Ray

Jeg får masse ulike henvendelser ifra nye DJs som spør meg om ulike tips. Og det som er litt funny er, at mange spør om hvilket management de bør henvende seg til for å bli signa og hvilke plateselskap de bør kontakte. Vel, det er jo en tanke å først gjøre en spillejobb ute? Eller hva? Bare en tanke altså. Ikke at jeg har noen fasit. Sunkissed var tilbake etter en velfortjent sabbatmåned i september. Gutta hadde gjort om Blå i Oslo til en superklubb med 3 rom. Nesten 1000 klubbere hadde tatt turen for å sjekke ut Sascha Dive. Synd tyskeren hadde glemt DJ-ferdighetene hjemme, for det kunne blitt virkelig fett om han hadde levert. Men jeg regner med kjerringa blir reist denne måneden, når man of the moment mr Johnny D kommer på besøk. Hvem har vel ikke dansa til en av hans produksjoner ute på klubb i sommer? Forresten dro også en annen tysker fulle hus i Oslo forleden. Trancekongen Paul Van

MER MUSIKK

WWW.NATTOGDAG.NO

STAND UP NORGE PRESENTERER:

BT ”Evolusjonerende festaften!”

VG ”Verbal humorbombe”

Dagbladet

”Stjerner og planeter, for et show!”

Aftenposten - ”Humorens Big Bang!”

Et evolusjonerende stand up show av og med Dagfi Dagfinn nn Lyngbø

OSLOPREMIERE PÅ LATTER 28. JANUAR Billetter 23 11 88 00 www.latter.no eller 815 33 133 www.billettservice.no www.standup.no Design: Franck Bjaanes - Foto: Erle Kyllingmark

Den uhellige treenighet

TEKST ANDREAS TYLDEN

Tre festivaler. Tre norske heavy metal festivaler. Selvsagt midt på svarte vinteren. Umiddelbart vil nok noen tenke ”same shit, different wrapping”, men er det tilfellet? Nidrosian Black Mass, Gunfest og Metal Merchants Festival kan sees på, i det minste fra utsiden, som tre sider av samme sak, der intensjon og visjon nødvendigvis ikke har noe som helst med hverandre å gjøre. Man kan gå så langt som å si de ikke engang trekker samme publikum. Jøss, er det så mange av dem, sier du? Vi har snakket med bakmennene, mørkemennene om du vil, for å finne ut mer om saken.

METAL MERCHANTS FESTIVAL Posthallen, 30. – 31. januar

Hvem faen er du, kompis? – Tenk deg at mor og far din hadde fått en unge. Det kunne vært deg. Slik er det med meg også, bortsett fra mor di. Født i Kongsvinger, bodd mange år i Oslo, bor nå på Årnes. Gift, samme arbeidsgiver i snart tolv år, og har stelt med metal så å si hele livet. Hva består festivalen din av? Tre stikkord. – Metal, damer og øl. Hvorfor skal folk gidde å dra på din festival? – Hallo??? Altså. Hvorfor trenger vi ditt respektive opplegg? – Dere TRENGER ikke det, så pretensiøs er jeg ikke. Men jeg føler for å vise folk hva det handla om før, litt utafor boksen. Det er nok av folk som tar seg av samtiden og den nære fortiden, pluss røttene. Det du får på Metal Merchants Festival, er det som kanskje har gått i glemmeboka, med eller uten grunn. Hva er ditt personlige motiv for å lage festival? – Å spre musikk. Jeg digger å gi folk impulser og tips som gir dem en ”oppvåkning”. Hva håper du å sitte igjen med? – God omtale. Det er det aller viktigste. Om en kan sitte igjen med spenn, så klager jeg selvsagt ikke, men det er verken førstepri eller særlig realistisk. Om du går med underskudd (eh, som er en selvfølge,) hva er det første du må selge unna for å unngå kemnerkødden? – Gamle fotballkort. Alt annet jeg har er musikk, og det blir der det er. Er alle velkommen/hvem er ikke velkomne? – Folk som bare kommer for å bli sett, er ikke velkomne. Gjestelistekukker og sluts får gå andre steder. På Metal Merchants kommer folk for musikken. Hvilket band bør folk få med seg og hvorfor? – Det er ymse grunner til å få med seg alle banda, men for de som vil bli foreviget, kan Hallows Eve være et godt tips. Hva synes du om Black Mass og Gunfest? – Sikkert helt topp for de som liker musikken, men det er ingen tvil om at vi har et bedre program. Blir mindre melankolsk hos oss, i hvert fall, men det finnes nok av gothere til å fylle begge de to, skulle en tro. Hva er viktigst, å drikke seg drita med venner og ha det gøy, eller selve konsert/festivalopplevelsen? – Begge deler. Kombinasjonen er jo rimelig livsviktig. Når en har sett 100-200 band i året i femten-tjue år, setter en mer og mer pris på den gode snøvlinga. 40

11/2008

Er det viktig at folk utad tar opplegget ditt seriøst? – Ikke viktig i det hele tatt. De som er i målgruppen, tar det akkurat passe seriøst. Vi har hørt at ”jo ondere band – jo snillere folk”, stemmer dette? – Det tror jeg kan slå begge veier. Men jo ektere et band er, jo mer reale er folk. Hva gjør din festival bedre enn all andres…? – Vi har rimelige priser og eksklusive band. Dette er ikke noe listeopplegg, men snarere noe for entusiaster. Mørkt dilemma: Du må booke enten Cradle Of Filth eller Dimmu Borgir. Du velger og hvorfor…? – Dimmu Borgir, fordi de har lavere reisekostnader. Har du sett filmen Isle Of Weight? Hvem indentifiserer du deg mest med, han døve hippien som dukker opp overalt, eller han Kinksduden som ikke klarer å arrangere festival? – Har ikke sett, så jeg aner ikke. Høres ut som en forferdelig kjip film ut fra beskrivelsen din, haha! Hvilket norsk band skulle du helst sett død? – Wig Wam. Norges beste festival? – Karmøygeddon. Norges kjipeste festival? – Oslo Kammermusikkfestival. Mørkt dilemma del 2. Hva velger du: Drug runner på Hovefestivalen, eller fluffer på Norwegian Wood? – Hehe, Norwegian WOOD. Begge deler er ekstremt fristende. Så... neste år? – Da skal jeg ha mast ennå et år på Equinox, og forhåpentligvis har vi ennå en jævlig fet lineup.

NIDROSIAN BLACK MASS 2

Kafe Larssen (Trondheim), 28. – 29. november Hvem faen er du, kompis? – Jeg er Ole A. Aune, ansvarlig for festivalen Nidrosian Black Mass som arrangeres her i Trondheim/Nidaros. 2008 er festivalens andre leveår. Jeg har i mange år vært aktiv innen undergrunnsscenen, bl.a som medeier i butikken og plateselskapet Apocalyptic Empire Records, som bookingansvarlig under selskapet Terratur Possessions, og som musikkentusiast. I all hovedsak er det Black Metal det går i, men også andre former for metal.

Hva består festivalen din av? Tre stikkord. – Blood. Fire. Death. Hvorfor skal folk gidde å dra på din festival? – Rett og slett fordi dette er det eneste tilbudet av sitt slag i dette landet. Når det er sagt, gjør jeg dette for min egen del. Jeg er lei av å måtte reise verden rundt for å oppleve band og events jeg vil se. Altså. Hvorfor trenger vi ditt respektive opplegg? – Hva DERE trenger vet ikke jeg, og det bryr jeg meg egentlig ikke nevneverdig om. Jeg vil faktisk ikke holde på med dette; jeg Må. Vil man ha noe gjort, må man gjøre det selv. Publikum er et nødvendig onde for å få dette til å gå i boks, men det kan jeg leve med. Hva er ditt personlige motiv for å lage festival? – Se svarene ovenfor. Hva håper du å sitte igjen med? – En følelse av å ha gjennomført et bra arrangement. Har utelukkende fått positive tilbakemeldinger fra fjorårets festival, noe som gjør det hele verdt å arrangere. Det, og selvfølgelig også mine minner, på godt og vondt. Om du går med underskudd (eh, som er en selvfølge,) hva er det første du må selge unna for å unngå kemnerkødden? – Festivalen er i skrivende stund utsolgt, så det blir faktisk ikke underskudd i år. Ifjor tapte jeg noen få kroner, men de pengene ser jeg på som ”reiseutgifter”. Jeg hadde gladelig betalt flere tusenlapper for å oppleve noe liknende i feks Bergen. Om vi får noen uventede bøter, får vi ta det som det kommer. Ifjor fikk vi endel bråk i ettertid fra stedet vi avholdt arrangementet, noe som førte til at vi mistet spillestedet. Men alt i alt var det verdt det. Det nytter ikke å føye seg etter normer og regler til enhver tid, iallefall ikke ved et slikt arrangement. Black Metal er ikke stuerent, selv om man kan få et inntrykk av det ved å se på de artistene som fronter sjangeren. Få av ”flaggbærerne” i sjangeren, har noe som helst med black metal å gjøre lenger. Ta Mayhem og Satyricon, f.eks. Trommisen i Mayhem spiller i et kristent metalband, og Satyr har selv sagt at Satyricon ikke spiller black metal. Dimmu Borgir er jo et kapittel for seg selv... Skoreklamer og julebilder, hva faen er det? Er alle velkommen/hvem er ikke velkomne? – De som har billett stiller sterkest. Hvilket band bør folk få med seg og hvorfor? – Alle bandene er håndplukket av undertegnede, så jeg vil ikke sette noen foran noen. Alle band er like severdige. Hva synes du om Gunfest og Metal Merchants? – Metal Merchants er thrash metal-basert, det er ikke noe for meg. Når det er sagt har de doombandet Warning på plakaten, de skulle jeg likt å se. Men jeg orker ikke dra nedover kun for dem. Gunfest kjenner jeg ikke til, men jeg har pga dette intervjuet sjekket ut lineup’en, og den er ikke noe for meg. Akkurat som Metal Merchants, har de kun ett band jeg vil se; The Devils Blood. De har jeg vært så heldig å sett før, så jeg står nok over den også. Men anbefaler de som drar dit, å se dem. Bra folk, bra band. Hva er viktigst, Å drikke seg drita med venner og ha det gøy, eller selve konsert/festivalopplevelsen? – Både og. Det får være opp til hver enkelt hvordan man vil oppføre seg, men ikke bring klovneri og sirkus blandt et publikum som står og bevitner en seriøs opptreden. Når det er sagt, håper jeg at folk lager litt liv i publikum. Er det viktig at folk utad tar opplegget ditt seriøst? – For å si det sånn; Jeg brukte mye tid på de opprinnelige spørsmålene du sendte meg. Etter at dere snudde på flisa og gjorde om på

dem, brukte jeg flere dager på å vurdere å i det hele tatt gjøre dette intervjuet. Etter litt frem og tilbake bestemte jeg meg for å svare (all pr er god pr?), men for å være litt mer direkte; ja, dette er seriøst, noe de som møter opp vil forstå. Dette er black metal slik det skal være. Vi har hørt at ”jo ondere band – jo snillere folk”, stemmer dette? – Dette er selvfølgelig veldig både og. Jeg kan kun snakke for meg selv og de jeg omgås. At vi kan gå ut på byen og ha det morsomt sammen, er det ingen tvil om, men at det er ”snille folk som driver med ond musikk”, stemmer definitivt ikke. Her handler det ikke bare om å lage musikk, noe mange ikke forstår. Det handler om å lage noe som får deg til å føle noe. Vi utgir oss ikke, for noe vi ikke er. Dette kan være vanskelig å svelge, da mennesker er skeptiske til det de ikke forstår. Vi har en gryende scene her, bestående av 10-15 høyst interessante band, drevet av seriøse bakmenn som faktisk praktiserer det de preker. En slik scene skal man lete lenge etter, og jeg har ikke opplevd noe liknende. Det har blitt for enkelt i disse dager, hvor det for det meste handler om å drikke øl og ta seg best ut på liksminkebilder på MySpace og Facebook, enn å skrive låter, studere temaer og i det hele tatt; lage BLACK metal. Før i tiden brukte band årevis på demost adiet, før de visste hvor de ville med musikken, og før noen oppdaget dem. Nå er det bare å lage en MySpace-profil på 5 minutter hvor man laster opp 5-6 riff man har mekka på en kveld, og vips så er man signet på et Italiensk, eller tysk plateselskap. Det hjelper også at man er norsk. At vi her i Nidaros har tatt steget litt lenger, er det ingen tvil om, noe som også merkes på interessen. Ikke bare innenlands, men utenlands. Folk merker det ”ekte”. Hva gjør din festival bedre enn all andres? – Hvem sier den er bedre enn andres...? Mørkt dilemma: Du må booke enten Cradle Of Filth eller Dimmu Borgir. Du velger og hvorfor? – Jeg avlyser festivalen. Har du sett filmen Isle Of Weight? Hvem indentifiserer du deg mest med, han døve hippien som dukker opp overalt, eller han Kinksduden som ikke klarer å arrangere festival? – Har ikke sett filmen, men jeg er nok en kombinasjon. Jeg vil sette på Woodstock DVD’en min, høre på Richie Havens og gi blanke i hele festivalen, men nå sitter jeg for dypt i det... hehe. Det er mye stress å være arrangør, men det er verdt det ”in the end”. Hvilket norsk band skulle du helst sett død? – De fleste tror jeg, fristende å begynne med Susperia. Vi kan gjøre det enkelt, begynn på A på MySpace, så jobber vi oss nedover. Norges beste festival? – Jeg har ikke vært der selv, men det må jo være sexhibition. Ellers: Hole In The Sky. Norges kjipeste festival? – Festivaler har spredd seg som pesten de siste årene, og jeg har sluttet å følge med. Det er begrenset hvor mange ganger man gidder bite seg merke i festivaler med Pagan’s Mind, Jørn Lande, TNT og Nazareth på plakaten. Jeg bryr meg ikke, rett og slett. Mørkt dilemma del 2. Hva velger du: Drug runner på Hovefestivalen, eller fluffer på Norwegian Wood? – Drug Runner på Hove tror jeg. Ville blandet inn gift i alt, som hadde gått til de norske hip hop banda. Det hadde gjort mange glade, vil jeg tro. Så... neste år? – En line up er allerede klar faktisk, det eneste problemet er meg. Hvem vet om jeg gidder alt styret og stresset. Vi får se om hjertet tåler denne runden først, hehe.

”Jeg vil faktisk ikke holde på med dette; jeg MÅ. Vil man ha noe gjort, må man gjøre det selv. Publikum er et nødvendig onde for å få dette til å gå i boks, men det kan jeg leve med” Ole A. Aune

GUNFEST

Skur 40, 27.-29. november Hvem faen er du, kompis? – Jeg heter Jeppe og er Oslos beste konsertarrangør! Hva består festivalen din av? Tre stikkord. – Øl, doom og en lydvegg.

Hvorfor skal folk gidde å dra på din festival? – For å se band man ikke har sett på en stund eller i det hele tatt, for å få med seg en helvetes fest og for å se verdens beste band, fordelt på tre dager. Altså. Hvorfor trenger vi ditt respektive opplegg? – Fordi vi er et alternativ til å gå på de samme stedene som du alltid går på, ser de samme trynene og hører den samme musikken. Nå er det på tide å gå ut av seg selv og finne sitt rette jeg. Altså mørket vi har ventet på i åresvis. Hva er ditt personlige motiv for å lage festival? – Vinne en troè! Hva håper du å sitte igjen med? – En festival som kjører videre i samme spor. Et nytt helvetesapparat som skal spre ”the bell of hell”! En festival for de kresne – et nordisk Roadburn. Om du går med underskudd (eh, som er en selvfølge,) hva er det første du må selge unna for å unngå kemnerkødden? – Vet ikke. Får vel improvisere…

Er alle velkommen/hvem er ikke velkomne? – Vel, alle er velkommen såklart, men vi foretrekker folk som setter pris på bandene vi har booket, og er tørst på øl og en fest. Hvilket band bør folk få med seg og hvorfor? – Electric Wizard for det er verdens beste band. Punktum! Ellers Årabrot, Haust og She Said Destroy – norges beste band! Hva synes du om Black Mass og Metal Merchants? – Metal Merchants synes jeg er en helt ok festival med masse fete band. Så rett etter at du har kjøpt billett til Gunfest, vet du hva du skal gjøre! Black Mass har jeg ikke noe forhold til. Høres ut som en liten fest for venner. Hva er viktigst, å drikke seg drita med venner og ha det gøy, eller selve konsert/festivalopplevelsen? – Å drikke seg drita til god musikk, for så å headbange til et band du verken har hørt om eller kommer til heller, ettersom du var for full til å huske hvilket band det var – eller omvendt. Er det viktig at folk utad tar opplegget ditt seriøst? – Så klart er det viktigt att man blir tatt seriøst , men efter att ha fått Neurosis hit tror jag folk skjönner det .

Vi har hørt at ”jo ondere band – jo snillere folk”, stemmer dette? – Tror ikke det. Har hørt rykter om at Glen Benton liker å vifte med kniven. Mørkt dilemma: Du må booke enten Cradle Of Filth eller Dimmu Borgir. Du velger og hvorfor… ? – Dimmu Borgir, fordi kreft kan helbredes, og det kan ikke syndromet som kalles Cradle Of Filth. Har du sett filmen Isle Of Weight? Hvem indentifiserer du deg mest med, han døve hippien som dukker opp overalt, eller han Kinksduden som ikke klarer å arrangere festival? – Ikke sett, men må nesten se den nå. Hvilket norsk band skulle du helst sett død? – Ingen kommentar. Norges beste festival? – Gunfest. Norges kjipeste festival? – Vet ikke. Mye drit der ute. Mørkt dilemma del 2. Hva velger du: Drug runner på Hovefestivalen, eller fluffer på Norwegian Wood? – Ingen av dem frister, men det første alternativet virker nok mest aktuelt. Så... neste år – Sunn O))) og Eyehategod på Gunfest.

Det Åpne Teater

Riksteatret

Grønland

Nydalen

Gul måne

Sizwe Banzi is Dead Mitt namn er Rachel Corrie

Simons Historie

Folk og røvere Kardemomme by

Hva skjedde femte mai

Zivil

Jakten på genene

Integr_it

Hassany og den sorte diven

Stories under occupation

Polaroid

E der nogen der?

White flight

Bare Anna

Måns Rödskägg

Til Noreg der kjærleik ventar

Hvem er norskest?

Nordic Black Theatre

Chateau Neuf

MS Innnvik -Bjørvika

Majorstua Fabrik

Micetro

Innvandrer

Geita - eller hvem er Sylvia?

Romeo og Julie in Rap C:NTACT Taskforce

En av gutta bak The Axis of Evil Comedy Tour:

Aron Kader Stand Up Show Storsalen Chateau Neuf 4. og 5.11 kl. 20:00

SPILTTER NY TEATERFESTIVAL

tre teatre, sju scener, ti dager

Kjøp billetter på billettservice.no tlf 815 33 133

Aron Kader - Stand Up

Det vindunderlige

Jenteklubben

Sporløst forsvunnet - et T-baneteatereksperiment på T-baneringen 1.11 Kr. 100.-

pr. billett for alle under 25 år Støttet av EUs kulturprogram

www.twist08.no 11/2008

Jesus drar strupen

Alle barna fikk prøve huska, bortsett fra Emma, hun var hemma

KUNST BÅT PÅ LAND The White Tube (Tøyen T-banestasjon), 24. oktober – 7. desember 2008 Arne B. Langleite og Sigbjørn Bratlies nye kunstprosjekt, er en slags boklansering av den fiktive forfatteren Mikkjel Plassens samlede verker. Boken er utgitt av den obsternasige og like fiktive forlagsdirektøren, Asgeir Øx, på det fiktive Bondeforlaget. Plassen er ingen suksesspoet, og utstillingen ”Båt på land” er en utforskning av ’kunstneren som antihelt’ – et tema som kunstnerduoen tidligere har problematisert i andre prosjekter. 40/40 Jubileumsutstilling i Stenersenmuseet, 18. oktober 2008 – 4. januar 2009 Landsforeningen for Norske Malere ble startet for 40 år siden, og i anledning jubileet stiller Stenersenmuseet sine lokaler til disposisjon for en rekke av våre mest interessante kunstmalere. De siste 40 årene innen norsk malekunst, er dekket av 40 ulike kunstnere som blant andre Eivind Blaker, Dag Thoresen, Per Kleiva og Sonja Krohn. Utstillingen er en unik mulighet til å oppleve et regelrett malerisk fruktfat av norske svisker. Forøvrig ingen referanse til kunstnernes alder.

JONAS BENDIKSEN Nobels Fredssenter, til februar 2009 Fotoutstillingen ”Steder der vi bor” har allerede hengt i snart et halvt år, men det er på sin plass å anbefale den til de som ennå ikke har tatt turen til toghallen på Aker Brygge. Bendiksen har besøkt fire slumområder, henholdsvis i Kenya, India, Venezuela og Indonesia. Utstillingen er en multimediainstallasjon av en uhyre fengende og estetisk billedserie, som viser 20 hjem i slumområdene. Jonas Bendiksen er forøvrig den første nordiske fotografen, som har blitt medlem av det prestisjetunge fotobyrået MAGNUM. Props. GUSTAV VIGELAND Vigelandsmuseet, 21. november 2008 – 22. februar 2009 Det er kanskje på tide å finne deg en referanse til Gustav Vigeland, som ikke har form av en liten skrikende gutt? Vigelandmuseet rekonstruerer nemlig kunstnerens første separatutstilling fra Christiania Kunstforening i 1894. Dermed kan man oppleve 40 forholdsvis ukjente kunstverk av Vigeland fra 1890-årene, og imponere noen og enhver med sin utviklede kunnskap om den store skulptøren. MARTIN GUSTAVSSON Oslo Kunstforening, 15. November – 19. desember 2008 I billedserien kalt ”Wrath of God” illustrerer Gustavsson et utdag av Bibelens mange dramatiske historier, som for eksempel Syndefloden og Sodomas ødeleggelse. Han har tatt utgangspunkt i den franske kunstneren Gustave Dorés bibelillustrasjoner fra 1860-tallet i sin maleriske serie, og fremmer en problematisering av menneskekroppens interaksjon og rolle i de ulike bibelske settingene. Oslo Kunstforening beskriver Gustavssons arbeider som ”besatt maleri” – noe som kan bli en ytterst interessant kombinasjon med bibelske motiver.

REDAKTØR: CECILIE TYRI HOLT

11/2008

IKONET I LIMBO Det er ikke lenger selvsagt at folk tenker på gullbelagte og stiliserte fremstillinger av ulike religiøse figurer, når de hører ordet ”ikon”. Jeg vil påstå at de fleste heller refererer til en eller annen kjendis. Paris Hilton er langt ifra hellig, men hun blir allikevel betraktet som et ikon av mange. Har det hellige ikonet mistet sin status fordi begrepet i moderne forstand har blitt utvidet? Historiene om opphavet til det første hellige bildet, som forøvrig defineres som ”Kristusbilde som ikke er laget av menneskehender”, er mange. Noen mener at likkledet i Torino er det første ikonet, men det er selvfølgelig like mange som er skeptiske til likkledets autentisitet. Kledet er som kjent det lakenet som ble lagt over Kristus, etter at han ble tatt ned fra korset. Da han hadde stått opp fra de døde, lå kledet igjen i graven – med avtrykket av Kristi ansiktstrekk innprentet i tøyet. Altså det første Kristusbilde som ikke var laget av menneskehender. Ikonet er i tradisjonell forstand et symbol på kirkens lære, nemlig inkarnasjonen av det åndelige og abstrakte. Men begrepet ”ikon” har gjennomgått en enorm forandring i betydning. Vi kan nå snakke om ikon i moderne forstand og referere til mennesker som, av en eller annen grunn, har fått kjendisstatus. Men det er fortsatt et klart skille mellom sakrale og profane ikon, både begrepsmessig og estetisk. Det hellige ikonet er et religiøst maleri på trepanel, mens et profant ikon er det motsatte av noe hellig, for eksempel populærkulturelt. Det finnes mange eksempler på folk i vår kultur som har oppnådd ikonstatus, for eksempel James Dean og Elvis, Marilyn Monroe og prinsesse Diana. Til og med Joseph Carey Merrick, alias ”Elefantmannen”, har blitt kalt et populærkulturelt ikon. Gjør denne todelte defineringen av hellige ikoner mindre hellig? Det originale gresk-ortodokse ikonet blir betraktet som det helligste av det hellige. Det er faktisk strenge regler for hvordan man utfører et autentisk ikon, som forøvrig også må være vigslet. Men graden av religiøsitet og helligdom, er altså ikke det som gir ikonstatus i vår tid. Det finnes ikon helt på den andre siden av skalaen for det som kan regnes som hellig og religiøst. Satanismens opphavsmann, Aleister Crowley, blir nemlig også karakterisert som et populærkulturelt ikon. Hvorfor kannibalen Hannibal Lecter fra filmen Nattsvermeren, Supermann og Leonard Cohen alle blir beskrevet som populærkulturelle ikon, viser at det ikke finnes noen formel for å definere et ikon, i profan forstand. Men på hvilket punkt møtes det sakrale og det profane ikon? Er det kun symbolske eller formale likheter og forskjeller? For å sitere en kvinne som tilsynelatende skal være et av vår tids ikon, Paris Hilton: - Jeg tror alle tiår har et blondt ikon, som Marilyn Monroe og Prinsesse Diana, og akkurat nå er det jeg som er det. Jeg er blitt en tegneserie, rett og slett. (Sitatet er hentet fra KK.no) Denne noe narsissistiske uttalelsen poengterer kanskje den eneste likheten man kan spore mellom sakrale og profane ikon, nemlig roten i det uvirkelige. Hiltons beskrivelse av seg selv som en tegneseriefigur, kunne ikke vært mer passende. Det forenklede og stiliserte formspråket hos gresk-ortodokse ikon er et likhetstrekk med tegneserier. Men jeg vil påstå at det heldigvis fortsatt er flere forskjeller enn likheter mellom det religiøse og det profane. Og den største forskjellen er forbindelsen til det hellige. Paris Hilton er et menneske og kan med det enkle grepet motbevises som ikon. Hun er alt annet enn guddommelig.

DEN ”ANONYME” KUNSTNER TEKST CECILIE TYRI HOLT

Når folk tilfeldigvis popper innom gallerier, stiller de seg gjerne helt inntil verket for å finne signaturen. Klargjør-ing av kunstnerens signatur er ofte første prioritet blant kunstbetraktere. Hvor viktig er kunstnerens identitet for verkets slagkraft? Kunstnere har gjennom hele kunsthistorien skapt seg identiteter, enten ved eksplisitt å spille en rolle, eller ved å fremheve utvalgte sider ved sin historie, slik at han eller hun har en viss kontroll over hvordan han eller hun blir betraktet. Både billedkunstnere og forfattere har benyttet seg av pseudonymer av ulike årsaker. Men konstruksjonen av en kunstneridentitet gjøres ikke nødvendigvis av kunstneren selv. Biografer gjør ofte en formidabel og ytterst kreativ jobb med å opparbeide en myte rundt en kunstner. Og det gjør de forståelig nok for å selge flere bøker. Leseren kjøper selvsagt heller en bok om en kunstner som levde et turbulent liv, krydret med ulykkelig kjærlighet og gjerne litt galskap, enn en strukturert og ”normal” kunstner som var gift med ungdomskjæresten hele livet. Galskap og turbulens fascinerer folk, og derfor tror jeg at man ofte bør lese ulike kunstnerbiografier nærmest som romaner, eller i hvert fall som en god blanding av fakta og fiksjon. Fiksjonalisering av en kunstners historie, fører til en form for anonymisering. Et annet aspekt som også er med på å anonymisere kunstneren, er valg av medium. Dersom du velger å uttrykke deg på et lerret eller et stykke papir, er det uproblematisk å signere verket. Men dersom du ønsker å uttrykke deg på veggen til naboen, er det verre. Graffitikunstnere og street artists har nemlig ikke noe valg, de kan ikke signere verkene sine med sitt reelle navn av åpenbare grunner. Signaturen kommer heller frem i form av stil.

Banksy er en av verdens mest kjente gatekunstnere, og sannsynligvis den gatekunstneren som tjener mest penger på kunstverkene sine. En sjelden gang gjør han et intervju eller to, iført en maske for å skjule sin identitet. Banksy er kjent for sine politiske stikk, og det er ingen som har visst hvem som står bak kunstverkene. Avisen ”The Mail On Sunday” publiserte imidlertid i juli i år, bilder av en mann som hevdes å røpe Banksy’s identitet. – Jeg prøver bare å få bildene til å se bra ut, jeg prøver ikke å få meg selv til å se bra ut. Dessuten, en kan trygt slå fast at mitt virkelige jeg ville innebære en knusende skuffelse for en del femten år gamle kids der ute, fastslo Banksy i et intervju med Swindle Magazine i 2006. Graffiti og andre former for street art er ofte en imponerende kunstform, og anonymiteten som problematiseres i denne typen kunst, er et interessant aspekt. Men nødvendigheten av anonymitet er i ferd med å viskes ut. Street art begynner å trekkes inn i galleriverdenen og dermed ut av det offentlige rom. På sensommeren i fjor, inviterte både Stenersenmuseet i Oslo og Rogaland Kunstmuseum i Stavanger, til utstillinger av street art. Stenersenmuseet satt etter min mening gatekunsten inn i en mye mindre interessant kontekst enn Rogaland Kunstmuseum, da de kun viste avfotograferte piecer. Men allikevel viser dette at tendensen er i ferd med å snu. Hva skjer dersom street art blir er lovlig kunstform og kunstnerne ikke lenger behøver å skjule identiteten sin? Det vil jo nødvendigvis påvirke kunstens slagkraft. Og det blir i bunn og grunn et spørsmål om verkets funksjon. Vil vi egentlig ha full toleranse for graffiti? Jeg bare spør.

SCENEKUNST EN VANLIG DAG I HELVETE Nationalteateret fra og med 12. november Regi: Ole Anders Tandberg. Med bl.a: Gisken Armand, Petronella Barker, Eindride Eidsvold, Kim Haugen, Anneke von der Lippe. Teaterstykke om Tor Ulvens tekster for alle oss som aldri har fått til å skrive som han. Syv korttekster tar oss gjennom Ulvens liv og virke i regi av eksildramatiker Ole Tandberg.

GUL MÅNE - BALLADEN OM LEILA OG LEE Det Åpne Teater: 1., 2., 12., 13., 14., 15., 19., 20., 21. og 22. november Regi: Franzisca Aarflot. Med: Ipek D. Mehlum, Isabell Sterling, Kim S. Falck-Jørgensen og Rune Temte. Franzisca Aarflot forlater Det Åpne Teater med en avskjedsforestilling skrevet av den engelske dramatikeren David Grieg. En scenisk Bonnie and Clyde- ish roadmovie. FABRIK - THE LEGEND OF M RABINOVITZ Teaterbåten Innvik: 1.- 3. november Med: Peter Russo, Kirjan Waage og Gwendolyn Warnock. Scenografi og kostymedesign: Wakka Wakka Productions Inc. Dukkedesign: Kirjan Waage. Figurteater om den norske jøden Moritz Rabinowitz av legendene Wakka Wakka Inc. fra New York. Hjemme fikk de den høyeste utmerkelsen i sin sjanger. Her spiller de på M.S Innvik. Somebody, do something.

HVER MANDAG I NOVEMBER: KORNSTADSESSION

POLAROID Det Åpne Teater: 6. november Regi/koreografi/tekst/lysdesign: Jo Strømgren. Scenografi/kostymedesign/lysdesign: Stephan Østensen. ”Det mest spennende teater jeg har sett på lang, lang tid”- Dronning Margrethe.

20. NOVEMBER: JOSHUA REDMAN OG TRONDHEIM JAZZORKESTER

TWIST 08 Teaterfestival i regi av Riksteatret, Nordic Black Theatre og Det Åpne Teater: 31. oktober - 9. november Visste du at det er mangfoldsår I 08? Ikke? Da kan jeg opplyse deg om at det er det, og i den anledning blir det i ti dager med teater, dans og relaterte diskusjoner på tre teatre, fem scener og t-baner over hele Oslo. Twist 08 ryker av ny dramatikk fra samtidsscenen og dramatikere fra hele verden forteller historier med rot i virkeligheten, med globen som felles prosjekt. VILDANDEN Black Box: 1.- 3. november Regi: Vegard Vinge. Scenografi: Ida Müller. Komposisjon: Lasse Marhaug. Med bl.a: Anette Stav Johannsen, Harald Kolaas, Henning Gartner. Duoen Vinge/ Müller er på mørkeloftet, i Blackboxens innerste innvoller, med en retrospeksjon og slasherforløsning i 5 akter.

ONSDAG-SØN DAG 20.00 -03.0 0

«Teater som i stor grad overgår filmens kraft» De Morgen «En ekstremt intens og vakker forestilling» Radio 1, Belgia «En hypnotisk opplevelse og en av årets beste forestillinger» De Standaard

STENGT SLAKTERHUS TEKST ÅSE FORMO

Endelig. Det er mørketid. Har du enda ikke sunket ned i Den Gode Høstdepresjonen? Jeg har et godt tips: Trekk inn i Black Box til det belgiske teaterkompaniet Abattoir Ferme´ (Stengt slakterhus), som i høst kaster seg på burlesk- bølgen med en forestilling der ondskap, menneskeofringer og mørke står i sentrum. Siden oppstarten i 2002 har kompaniet stått for en merkelig blanding av geriljateater og dadai’sme, og deres senere arbeid betegner et raffinert og ekspresjonistisk teateruttrykk, med innslag av ritualske og karnivalske virkemidler. Med tydelige paralleller til Antonin Artaud, franskmannen som var først ute med tanken om at teateret var en renselsesprosess avhengig av pest og grusomhet på scenen, tar kompaniet steget videre og kjører en forestilling med sekterisk menneskeslakt, død og ekskrementer. Og en hel del nakne damer.

I det aktuelle stykket ”Tourniquet”, står en tredemølle midt på scenen og dreier saaakte rundt og rundt. Ingen snakker, og de tre skuespillerne følges av en skjærende horror- elektronika til de forskjellige religiøse ritualene som avspilles foran det forhåpentligvis skadefrådende publikummet. Deilig! Det sykeste med dette kompaniet er at de klarer å framstille menneskeofring som en alminnelighet, det er sånn man driver med, vanligvis liksom. Det er vakkert, og et enkelt sort/hvitt fargespill med kontrasterende innslag av rødt, gir sammen med stillheten, assosiasjoner til gotisk stumfilm og skrekkfilmer fra 1920- tallet. Dette er virkelig høstens teatermust for oss skuelystne og blodtørstige som er lei av monologer og klappetakt. Litt slakt her, litt slakt der og du føler deg straks bedre, skal du se.

Billetter: www.billettluka.no/tlf. 815 11 500/Narvesen/7-Eleven

Abattoir Fermé (BE)

Tourniquet 14. og 15. november kl. 19.00

blackbox.no REDAKTØR: ÅSE FORMO

11/2008

Tom, tom klubb

Â&#x2DC; Â&#x2DC; Â&#x2DC; Â&#x2DC; Â°

,%3 -%2 /- -!4 0Âż .%44

DET ER FORTSATT IS IGJEN PĂ&#x2026; NORDPOLEN

FoTO ANTON SOGGIU

Om mine anstrengelser er smertefulle og om jeg er engstelig, skyldes det at jeg iblant kommer sĂĽ nĂŚr, sĂĽ nĂŚr at tampen brenner: I et bestemt foto synes jeg at jeg skimter sannhetens ansikt. Det er dette som skjer nĂĽr jeg fastslĂĽr at et bilde â&#x20AC;?lignerâ&#x20AC;?. Men nĂĽr jeg tenker etter mĂĽ jeg likevel spĂ¸rre meg selv: Hvem likner hvem? Roland Barthes, Det lyse rommet (1980), Pax 2001. Restaurant Victor Grefsenveien 6 Ă&#x2026; ligge i randen er alltid en unnskyldning, en mulighet og et vern. Men sentrum flyter og det perifere blir det normale, eller til og med det vulgĂŚre, og urbanitetens tilgivelse av det middelmĂĽdige, med pant i det eksotiske, forsvinner nĂĽr bytteforholdet blir for dĂĽrlig. Victor har fĂĽtt mye kred for ĂĽ vĂŚre den eneste anstendige restauranten pĂĽ Nordpolen. Det skal jo for sĂĽ vidt ikke sĂĽ mye til, men de har alltid servert pĂĽ et jevnt, hĂ¸yt nivĂĽ og kudos for god mat har vĂŚrt velfortjent. Og siden det har ligget utenfor den standardiserte restaurantlĂ¸ype (les sentrum pluss oslo 2 og 3), har den fĂĽtt drahjelp av kundenes fascinasjon av hva som er mulig ĂĽ finne sĂĽ langt unna, som en ti minutters taxitur fra RĂĽdhusplassen. Men Victor mĂĽ skjerpe seg om den ikke kun skal bli et sted for helgemiddagen til virkelig lokale helter. Som mange andre steder sĂĽ tilbyr Victor menyer, som man ifĂ¸lge kelneren kan velge litt herifra og derifra, slik at man fĂĽr det som man vil. Vi snek oss inn mot en meny med fisk som fokus gjennom det hele. Dette menykjĂ¸ret fĂ¸les stadig mer utvannet. Fra ĂĽ vĂŚre et konsept som skulle gi kjĂ¸kkenet en mulighet til ĂĽ brilljere, fremstĂĽr dette stadig mer som restaurantverdenens ekvivalent til et posesalg. Det skal en god rygg til ĂĽ bĂŚre en hel meny, og det er lite ved Victor en mandagskveld i oktober, som tilsier at dette skulle vĂŚre den eneste muligheten for kjĂ¸kkenet ĂĽ skilte med uant kunnskap. Jeg savner i det hele tatt gode gamle menyer, sĂĽnne med fire foretter, tre fisk og tre kjĂ¸tt og minst seks desserter.

4 WWW NATTOGDAG NO

11/2008

Kvelden startet med en liten laksesashimi, en amuse bouche, som ser ut til ĂĽ ha tatt over for kamskjell som syretesten pĂĽ gourmet-tilfolket-restauranter. Men som utgangspunkt for kveldens sensatoriske nytelser, sĂĽ var det absolutt et godt startsted, men derfra og inn til sjokolademĂĽl gikk det ganske trĂĽtt. Forretten var villreker. I en Ă¸yeblikks-forvirrett selverkjennelse mĂĽtte jeg krype til korset og innrĂ¸mme, at forskjellen pĂĽ villreke og tamreke ikke sto klart for meg. Det sto heller ikke klart for vĂĽr ellers sĂĽ brĂĽkjekke vertinne, som ikke likte ĂĽ bli forstyrret verken i sine predestinerte vinvalg, eller av gjestenes utidige behov for oppvarting. Men tam eller vill, og selv om reka kom fra fryseren, smakte det ok. Ikke veldig mye, men ok. Det er vel med ville reker som med ville hester â&#x20AC;&#x201C; few and far between. IshavsrĂ¸ye som var bakt eller stekt i en crust av bla nĂ¸tter smakte god fisk, men ikke noe ekstraordinĂŚrt. Fisken var tĂ¸rr, for lenge under varmelampen kanskje, og fikk heller ikke noe sĂŚrlig lĂ¸ft av en heller ordinĂŚr saus. NĂĽr man fĂ¸rst skal ha oppdrettsfisk pĂĽ menyen, og det er vanskelig ĂĽ unngĂĽ, sĂĽ er ikke ishavsrĂ¸ye noe dĂĽrlig valg. Fin smak og fin farge, men trenger nok en mer nennsom hĂĽnd enn det Victor var villig til ĂĽ lĂĽne bort den kvelden. Blant mye som kunne vĂŚrt bedre pĂĽ Victor, sĂĽ er vinlisten en god trĂ¸st. De har lagt mye arbeid i ĂĽ finne viner som ikke er standard vare, og de er slett ikke ille priset. SĂĽ om ikke annet, sĂĽ er det ialle fall verdt ĂĽ ta en tur til Nordpolen for ĂĽ trĂ¸stedrikke. Petter Snare

SUSHI

Be Cool Stay in School! But Party at

on s -s ø n 2 2 . 00 - 0 3 .00 I det alle trodde at Sushi var så 2007, så var det plutslig finanskrise og det er viktig å bruke penga på helse og sunne greier. ALEX Cort Adelers gate 2, Telefon 22 43 99 99 Best, eller var i alle fall det. Dyrt og godt er det uansett. Husk å bestille, og ikke kræsj i Haakon i det han går ut av døra med takeawayen. www.alexsushi.no

JONOE SUSHI Holmenveien 1, Oslo, Telefon: 22 49 93 00 Også dyrt, men også veldig bra. Hideaway for rich (og ikke så rike lenger) and famous, som trenger en pause fra all ”hei på deg du” ingen på Alex. www.jonoe.org

NODEE Middelthunsgt. 25, Telefon: 22 69 19 92 Dyrt, alltid fullt og sinnsykt godt. Duger også hvis du er lei av Sushi. Ice Bear Roll er et måste, og sushien med gåselever er fantastisk. www.nodee.no

SUSHI EXPRESS AS Parkveien 6, Telefon: 22 60 87 40 Billig, greit, raskt og god misu suppe. Det kan bli for mange laksebiter, men av alle sushialternativene rundt Welhavensgate/Parkveien, så er dette den beste. www.sushiexpress.no

Because the night belongs to us! Gratis leie for selskaper o.l www.johnsbar.no telefon: 40 00 70 78 universitetsg. 26

Mitsu kafe & sushi Møllergata 42, Telefon: 22 11 03 30 Ikke så verst sushi, også har de gode baguetter da. Greit før du går på åpning på Fotogalleriet liksom.

www .bage landj uice. no

100 MINUS

Vi har HØSTMENYER som passer perfekt til mørkere dager!

5 hotshots om billig mat.

Stian Kluge Punjab tandoori, Grønland 24, 0188 Oslo ”skriv den vegatariske på Punjab, selv om de er litt vel gniene på salaten”. Neste utstilling: Bok og/eller fanzine i mars.

Bård Ask Hai café, Calmeyers gate 6, 0183 Oslo “Nr 6b, husker ikke hva det er, men den er god da”. Neste utstilling: Kunstnernes hus i 2009.

Leverpostei, stekt bacon og sylteagurk

Finn Serck-Hanssen London Pub, C J Hambros plass 5, Telefon: who cares To øl er som et måltid. Neste utstilling: ”Normalizing judgement”, Bergen.

Laks, omelett og hakket vårløk Inkluderer også nypresset appelsinjuice!

Kristian Skylstad Saigon’s Lille Kafe, Møllergata 32 C, 0179 Oslo ”Nr 15, vårrull med salat, den er bra”. Neste utstilling: MGM i januar.

REDAKTØR: PETTER SNARE

Katinka Maraz Asian Food eller noe sånt no, ved siden av Deli de Luca på Grønlands torg De har god mat fra sånn ca. 79,til 100,-. Neste utstilling: you’ll find out.

GRÜN

ERLØ

A | FR Vi ha OGNE r R|G o Kom gså ST RENS U inno EN | Ø D E N m da VRE S T T I L LOTTS BUD! vel! GT. 11/2008

KLASSIKER

MEGET BRA

BRA

SKEPTISK

up”. Tekstene er altså fremdeles kvartettens svakeste kort. Det er heller de lagdelte vokallinjene, den intense crash-trommingen, de delay effektpedal vrengte gitarlinjene og den oppdaterte post-punken eller art-rocken, som får dansefoten vår til å trampe med. Noe av råskapen går tapt i de mangedelte finslepne arrangementene, så spørsmålet om skiva er overprodusert vil komme. Bloc Party strekker strikken en aning lengre enn mange av sine kontemporære, men uten noen gang å bli revolusjonerende eller nyskapende. Bare bra, og en anelse annerledes fra de mange etterfølgerne. Jan-Olav Glette

Danskebåten: Intimbarberingen til Ivar Nicolaisen på speed gikk fryktelig galt

BEST AKKURAT NÅ

ANDREAS TYLDEN LIVELOVER Konkurs (AVANTGARDE/IMPORT)

Skulle ønske jeg var junkie.

MØRKETID I STOCKHOLM

WHITEHORSE Whitehorse (20 BUCK SPIN/IMPORT)

”Australian Horse Show”

LIFELOVER Konkurs (AVANTGARDE/IMPORT)

Det er ikke uten videre grunn utgivelsen av Konkurs har latt seg vente på og gis ut på den årstiden av året der løvet faller ned fra trærne og alt blir så kaldt og så mørkt. Alvorlig mørkt. Så langt har Lifelover operert i Stockholms obskure undergrunnsscener der deres to foregående utgivelser Pulver og Erotik allerede har fått ettertraktet samleobjektstatus. Med Konkurs leverer de ikke bare deres beste verk så langt, men med solid margin også antakeligvis årets plate. Konkurs er på ingen måte mer tilgjengelig eller appellerende av den grunn. På andresporet, og skivas første umiddelbarhet ”Mental Central Dialog” forklares det ganske så enkelt, ”Jag finner inga svar – Det finns inga svar”. Her snakker vi om et band så til de grader i kontakt med noe langt utenfor musikalitetens fire vegger. Selve fremføringen er så som så, for nettopp i det ligger mye av grunnlaget for min optimisme. Perfeksjonismen har aldri vært et premiss for

kvalitet, uansett. Godt er det. Så her snakker vi om en humpende og ujevn rytmeseksjon, primitive pianotoner, vokalpassasjer totalt ute av kontroll og skrale gitarakkorder å spore på den første Cure-demoen. Det har blitt prøvd en million ganger før, men aldri har jeg hørt et band klaffe så til de grader på alle punkt. Her møtes, tro det eller ei, mørk postpunk/new wave (Joy Division), tidløs svensk melankolsk pop (Kent) og depressiv black metal (Burzum, Funeral Mourning) i en nærmest sakral tilnærmelse. Det hele framstår som overveldende vakkert på bekostning av det tilsynelatende suicidale utgangspunktet. Tekstenes sylskarpe troverdighet løfter lytteropplevelsen til et nivå der du faktisk er tvunget til å høre etter ekstra godt, og gi mer av deg selv som mottaker. Med titler som ”Cancertid”, ”Narcotic Devotion”, Spiken I Kistan og ”Stängt p.g.a. Semester, har man ikke mye til valg. Jeg har heller ikke noe annet valg og har funnet svaret: Lifelover. Andreas Tylden

SKIVER

BLOC PARTY Intimacy (Wichita/Tuba)

De lærde strides om viktigheten av Bloc Party, og ikke minst er det stor uenighet om hvilken av de to første skivene deres som er den beste. Silent Alarm var mer direkte og catchy i sitt uttrykk, A Weekend in The City, mer episk. Det er da kanskje naturlig at bandet på sitt tredje album Intimacy, splitter produsentoppgaven mellom de to karene fra forgjengerne Paul Epworth og Jacknife Lee. Undertegnede holder en klar knapp på første albumet. Noen nye elementer føyes til repertoaret. Åpningskuttet ”Ares” kunne vært som snytt ut av The Chemical Brothers ”Dig Your Own Hole”

11/2008

med sine sirener, oppstyltede breakbeats, eller broken beats noen hestehoder unna ”Setting Sun”. Singelhiten ”Mercury” har du nok allerede hørt. Så er det klart for de mer gitarriffende låtene ”Halo” og ”Trojan Horse”, som bringer tilbake reminisser fra stormaktsdagene da vi alle ble slått i bakken av ”Banquet” og ”Helicopter”. Skramlende gitarer og skrapende elektronikk på sitt ypperste, altså. Den brusende trommingen til Matt Tong har fått fremtredende plass på skiva. ”Signs” er et annet høydepunkt med sin electro-rock og ”Biko” en lydlig detaljefest. Deretter og etter hvert, blir det litt mye uinspirert sammenblanding av Apex Twin drill`n`bass og emosjonell indie. Tidvis skjønt og sårt, andre ganger bare likegyldig

svermerisk. Angst, begjær, frustrasjoner og behov over en lav sko på det tekstlige plan, som alt skal ha opphav i Okerekes eget fortapte kjærlighetsliv. Det blir aldri intimt som plate-tittelen antyder, men balanserer likevel hårfint på riktig side av det pinlige. Unntatt noen skikkelige farser av noen blundere som åpningen på ”Trojan Horse”. “You used to take your watch off before we made love. You didn’t want to share our time with anyone”, synger Okereke. Er han ikke snart voksen nok til å holde seg for god for slike hjelpeløse forsøk på hverdagslig Robert Smith poesi? Aningen bedre er han når han snakker både til seg selv, eksen og bandet(?) parallelt i ”Biko” via tekstlinjen ”You`ve got to toughen

SQUAREPUSHER Just A Souvenir (WARP/VME)

Oi, hva har skjedd her?! DEERHOOF Offend Maggie (KILL ROCK STARS)

Tross skivas skamløse åpningsriff og ufrivillige gjesp spredt utover, låter dette tidvis ganske fett. OFERMOD Mystérion Tés Anomias (NORMA EVANGELIUM DIABOLI/IMPORT)

Nye skiva gikk i glemmeboka, gitt. Denne derimot…

BUSY SIGNAL Loaded (VP RESORDS/INDIE)

Dette er årets dancehallalbum. Nå er jo uttrykket dancehallalbum en selvmotsigelse i seg selv, men Busy Signal er den mest komplette artisten i sjangeren for tida. Greit det, Mavado har flere hits, og en enda mer særegen stil, men han har ikke spennvidden til Busy. Her snakker vi antakelig dancehallhistorias hvasseste penn. Jeg har tidligere sammenlignet han med Busta Rhymes, og han har vitterlig samme evne til å tilpasse seg til hvilken som helst beat. Ikke bare kan han spytte over hva som helst, han har som regel en helt ny måte å gjøre det på, og ordspillene hans er en hiphop lyricist verdig. Og han kan lage hits. Både for dancehallen, hiphopklubbene og rastagjengen. Hva mer kan man ønske seg? At man ikke har hørt alle spora før. Her er det akkurat nok nytt til rettferdiggjørelse. Lett gjennomgang: ”Tic Toc” er en frenetisk dansegulvbanger som alle hiphop djs umiddelbart bør legge inn i spillelista si. ”These Are The Fucking Days” ville fått Scarface og Nas til å nikke anerkjennende. ”Real Jamaican” kunne lett vært lista på The Voice, og hvis ikke ”Wine Pon Di Edge” får jentene i klubben på gulvet, så synes de nok at dansing ikke er noe særlig. ”Knockin Pon Your Door” er smidd over hitrytmen Shoot Out, og om det ikke

TRIST

er en av de som blir spilt oftest, har Busy den sykeste flowen siden… ja, si det. Noe negativt? Tja. ”Fast, Fast, Fast” og ”Strappings” blir litt vel masete, og på ”Hustle Hard” treffer han ikke helt mål der han snubler seg gjennom versene. Resten er gull i skogen. 12/15. Flotte greier. Jørgen Nordeng EAGLES OF DEATH METAL Heart On (COOP/TUBA)

Den ikke altfor billedskjønne Jesse Hughes skal ha frådet i god drikke (Ratzepütz) og pene, norske jenter under sitt siste Norgesbesøk. Få steder i verden er folk mer opptatt av kjendiseri enn her hjemme. Vis deg på TV-skjermen, eller spill i et rockeband ”and you will get laid” for å si det slik. Psst! Jeg er misunnelig Men om vi liker rockeklisjèer og kan være SpinalTap-aktige her hjemme er Los Angeles, Hollywood og Sunset Strip enda mer karikert. Det har jeg i hvertfall blitt fortalt. Det er nettopp her fokuset for Eagles of Death Metals nye album er lagt. Noen har kanskje allerede fått med seg første singelen ”Wannabe in L.A” som sier det meste om både lydbildet og tematikken på denne skiva. Store, bløte power-akkorder à la Cheap trick, oppgulp av onomatopoie’tikon i form av ”Wah Hoo” eller simpelthen bare ”ooh” betoner rockehistorien og det enkle livsbejaende. Tekster om alle disse ”wannabe” rockestjernene som så gjerne vil være i rocken og glam-rockens hjerte, Los Angeles. Den bredbeinte rockens fremste pastisjartister synger naturlig nok om ”Girls, Girls Girls” for å si det med forgjengerene Mötley Crüe. Navnet skal bandet visstnok ha fått når Josh Homme beskrev Vaders musikk, når vennen Lou forsøkte å få ham til å like dødsmetall. Hughes forsøkte da senere å gjøre sin sammensmeltning av dødsmetall og The Eagles. Egentlig høres de vel kanskje mer ut som om de egentlige Queens Of The Stoneage. Rullende, robotisk rock`n`roll med feminin vokal. Grovt, huggende, selvsikkert og løssluppent. Karismatiske Hughes med sin Canned Heat vokal, seksuelle trommebeats og bluegrass slidegitarer overbeviser nok en gang om et fornøyelig tidsfordriv man ikke skal ta med altfor stort alvor. Gled deg over hans punlines og spill høyt. Jan-Olav Glette

GRATEFUL DEAD Dark Star (live Dallas, Texas 26.12.69) (BOOTLEG)

Husker dere den setningen om sosiale fellesskap som blir til gjennom kollektive erfaringer? Få band har vært i stand til å inspirere dette på tilsvarende nivåer som Grateful Dead. ”Dark Star” er nærmest klisjeaktig symbolet på dette; et svært stort antall fans holder denne låta som deres favoritt, og på de hundrevis av konsertene bandet holdt opp gjennom årene, var det minst et par dusin publikummere som tilbrakte mesteparten av konserten med å håpe at de nettopp denne kvelden skulle spille ”Dark Star”, og kanskje det som kunne bli stående som en av de definitive versjonene. (Sjekk lister på internett for oversikt over hver enkelt gang den ble spilt, hvor lenge den varte, etc.) Jeg er egentlig ikke noe spesielt stor fan av Grateful Dead, og har selvfølgelig ganske store problemer med å skulle assosieres med den jevne Deadhead (som er en gjeng sad, lonely hippies), men ”Dark Star” er et av det 20. århundres musikalske høydepunkter, og denne versjonen viser på alle måter hvorfor. Den er innom et vilt register ulike musikalske stilarter. Som min venn Alex uttrykte det

GLEMT DET!

da vi hørte denne sammen nylig ”listen, they’re getting into some Jackson Five-shit!”, noe som er helt sant på ett tidspunkt. Det er partier her som er overraskende funky og nesten høres ut som pre-elektronisk proto-disco, mens andre er ren samtidsknirking og space age freakout. Dette er musikk som i løpet av den halvtimen den varer, (Dark Star-versjonene som er tilgjengelig varierer fra 3 til ca 43 minutter i lengde) tar deg gjennom alle mulige slags bevissthetstilstander, fra paranoid introspektiv undring til ekstatisk undring over hvordan universet er skrudd sammen. Spesielt hvis man er på drugs selvfølgelig. Og det er man jo stort sett alltid når Grateful Dead er i nærheten. Dette er psykedelisk erfaring i alle ordets betydninger. Erlend Hammer BEST AKKURAT NÅ

JØRGEN NORDENG LADEN Time To Shine (BIG SHIP)

Den ”Jackson 5-baserte” beaten gjør ingenting for å skade Ladens sak. Det går nok troll i ord. Det er din tur nå, vinden har vendt. SHANE BROWN Nylon Riddim (JUKE BOXX)

Sizzlas ”Chillin In Chile” er hans beste i år, og Busy Signal, Konshens og Peter Morgan kompletterer stjernelaget. SHANE BROWN Silent River Riddim (JUKE BOXX)

Hvem andre har den heiteste reggae, OG den heiteste dancehallrytmen ute? Bounty Killers ”Corrupt” er en av mange killers, og Shane Brown er en helt. DEMARCO Go Easy (DASECA)

Synd han ikke kommer til Oslo på Europaturneen, dette er enda et argument for å reise til København i november. JOHN LEGEND FEAT. BUJI BANTON Can’t Be My Lover (SONY/BMG)

Denne kom som lyn fra klar himmel, og jommen funker den ikke sykt bra og! Jeg må nesten le.

HARRYS GYM Harrys Gym (HYPE CITY)

Det har lenge vært urovekkende stille i norsk indie bak Truls and the Trees og Lukestar. Nå begynner det endelig å ulme litt i undergrunnen i Oslo med band som Monzano, Hiawata og Harrys Gym. Vi har ventet og ventet på denne skiva. Noen med spenning, andre med mer avmålt interesse. Og bandet har strevd og strevd med å bli ferdige og å finne sin tydelige signatur. På veien har de vært innom studioer i Göteborg, Malmø og England før de endelig, til slutt, har spilt inn i sitt eget Harrys Gym Recordings. Den tøffe innspillingsprosessen har bevisstgjort bandet på deres eget fokus og musikalske uttrykk. Det har nok vært både nødvendig

Merde - Jenny Hellstrรถm - Fred perry - Ben Sherman Merc London - Paul Smith - Hope - Lee

Gold Label

Tiger - Resterรถds - Maria Westerlind

Storgata 9

og påkrevd, men reflekteres også i et bra sluttprodukt. Underveis skal de ha vært innom mange ulike lydbilder og innfallsvinkler. Resultatet har, rettmessig tror jeg vi skal slå fast, blitt en form for slepende, bittersøt pop med dissonante synth- og gitarlyder og alternativ tuning. Den melodramatiske, teatralske popen er noen ganger kanskje aningen for stramt og tilbakeholdent? Natt&Dag synes ihvertfall at Emil Nikolaisen tilfører friskt liv gjennom sin pålassing av effekter og loops på avslutningslåten ”Sarah 83”. Ellers er musikken kanskje på sitt aller vakreste når det gis mulighet til å ekspandere og strekke seg utover. Da kommer Anne Lise Frøkedals flotte, eteriske stemmebruk virkelig til sin rett. Den er åpenbart bandets største styrke og det som gjør at de kan komme unna med en skive som gir så sterke allusjoner til New Yorks musikalske slektninger Blonde Redhead. Det er delikat og fint, men samtidig catchy og umiddelbart. Harrys Gym er på ingen måte på høyde med Makino og Pace-tvillingene hva gjelder distinkt egenart, sofistikerte arrangement og komposisjoner, muskulær kraft og innlevelse, men de er definitivt på vei et sted der vi ønsker å være med. De har dessuten en annen enklere popside nærmere Blondie og synthpop som new yorkerne hittil ikke har begitt seg inn på. Jan-Olav Glette BEST AKKURAT NÅ

ERLEND HAMMER SHAWN RYAN The Shield sesong 7 (FX)

Ennå ikke helt på nivå med sesong 3 eller 4, men på godt mot det som blir et ganske heftig klimaks. MATTHEW WEINER Mad Men sesong 2 (AMC)

Effekten på amerikansk fashionoffentlighet begynner å bli litt annoying, men historiene er bedre enn ever. XKKX Entourage sesong 5 (HBO)

Tilbake i form etter en katastrofalt dårlig fjerdesesong. ALEXANDER MCQUEEN RTW Fall/ Winter 08/09 (4AD/PLAYGROUND)

”Why yes, sir, I would like a jacket which ends in scarf-like frills...” MAISON MARTIN MARGIELA Sartoriale Litt stivere priser enn vanlig Margiela, men detaljene er fra en annen planet.

MARIANNE FAITHFULL Easy Come, Easy Go (NAÏVE/PLAYGROUND)

Marianne Faithfull (61) er på det doble coveralbumet Easy Come, Easy Go gjenforent med produsent Hal Willner, som produserte hennes kritikerroste 1987-album Strange Weather og ellers er kjent for sin fantastiske Disney-tributeplate ”Stay Awake”. Stemmen er fortsatt like hes og bra, tross mye sykdom de siste årene, og gitarene spilles av hennes gamle turnémusikere Marc Ribot og Barry Reynolds. Hele 11 av de 18 låtene er duetter, og blant de beste er versjonen Faithfull gjør av den gamle folkevisa ”Flandyke Shore” sammen Kate & Anna McGarrigle (som også synger på Judee Sills

11/2008

”The Phoenix”). Kates sønn Rufus Wainwright (original: The Espers) er også duettpartner her, i likhet med blant annet Cat Power (Neko Case), Sean Lennon (Black Rebel MC), Nick Cave (The Decemberists), en knapt hørbar Keith Richards (Merle Haggards countryslager ”Sing Me Back Home”) og en sensuell Jarvis Cocker (”Somewhere” fra West Side Story). Men disse versjonene er ikke særlig spennende, ei heller Faithfulls solo-tolkning av Dolly Partons gripende sang om tenåringsgraviditet, ”Down From Dover”, eller Morrisseys ”Dear God Please Help Me”. Willner har lagd mange gode treblåsarrangementer til albumet, og best fungerer de på det ragtimeaktige tittelkuttet (en Bessie Smith-blues) og Traffic-låta ”Many A Mile To Freedom”. Men det største høydepunktet er den totalt annerledes og åtte minutter lange versjonen av Smokey Robinson & The Miracles’ soulklassiker ”Ooo Baby Baby”. Her er taktskiftene mange, og Antony Hegarty fra Antony And The Johnsons synger himmelsk. Easy Come, Easy Go er et velspilt kvalitetsalbum med mye glimrende vokal, men jeg føler at Hal Willner burde ha tatt større sjanser og skapt unike coverversjoner. Jon Vidar Bergan MANHATTAN SKYLINE Curses (Fysisk Format/VME)

Splitte mine brannseil! Herrejemini! Det er like greit å advare dere først som sist. Dette er virkelig ikke musikk for smågutter, eventuelt er det kanskje nettopp det det er. Den hissige, bjeffende lillebroren din, som også har forståelse og teft for musikalsk brutalitet og en viss kompleksitet, gliser fornøyd med denne skiva i stereoen. Manhattan Skyline tar nakketak fra første øyeblikk i denne kraftutladningen av en skive. Venner av band som Botch, Converge, Dillinger Escape Plan eller Kaospilot, vil nok kjenne sin besøkelsestid når denne platen lander på skivetallerkenene. Fylt av taktskiver, start/stop dynamisk tromming, lekende basslinjer og en brutalitet som er en sjeldenhet i norsk sammenheng. Men jeg savner likevel noe av den samme stramme regien, lekenheten og musikalske virtuositeten som kjennetegner forbildene. Musikken er intrikat, men ikke like velsydd eller balansert som våre villeste fantasier hadde håpet på. Ved siden av den ekstreme aggresjonen og skrikingen, finner man også plass for mer langstrakte instrumentale atmosfærer i gata til band som Red Sparrows, Isis eller Cult of Luna. Curses fråder av ubehag og temperament, men er også sår og katalystisk med sine nesten tåredryppende melodier her og der. Tungt, dvelende, inderlig og bevegende i det ene øyeblikket, opprivende, harvende brutalt det neste. Eller egentlig roer det seg vel gradvis utover denne skiva, som henspiller på sjukdommene og ulykkene som har forfulgt dette bandet de seneste årene. En rekke medlemsbytter har funnet sted siden bandet debuterte med EPn Tarantula Arms noen år tilbake. Nå består bandet av Hans Marius Midtgarden på vokal, gitaristene Fredrik Melby og Even Bekkedal, samt Sigurd Mæle på bass og Steffen Sether på trommer. På repertoaret, en eksperimentell mastodont av prog-rock, metallisk hardcore og avantgardistisk ”nutcase” elektronika. En genrelekenhet og dynamikk man nesten må tilbake til Refused eller våre egne JR Ewing for å finne maken til. Men altså gjenstår fremdeles noen turneer og studiorunder før det sitter slik vi vil ha det. Jan-Olav Glette

SATYRICON The Age Of Nero (ROADRUNNER/INDIE)

For glatt femten år siden, som ung spjæling i skinnjakke og langt pistrete hår, kom jeg over en mørk skikkelse bak Sentrum Scene. Han var noen år eldre enn meg,

hadde tegn til liksminke og hadde enda lengre nagler enn meg. Han bar på en pose. En hvit pose. Med Rimi-logo på. Han tok fram en demokassett, noe jeg glatt bytta mot en slapp femtilapp. Mannen var Sigurd ”Satyr” Wongraven og bandet selvfølgelig Satyricon. Siden har jeg fulgt dem. Sammen med trommeslager Kjetil ”Frost” Haraldstad har Satyricon i dag blitt en av Norges største og viktigste (gjeeesp) musikalske eksporter – fra å definere en ellers smal sjanger, til å infiltrere nitriste pop-hitlister. Mot alle odds vet store deler av verden hvem de er og hva de representerer. Ikke hverdagskost for to forholdsvis beskjedne herremenn fra Nesodden. Nye tider, ny plate. The Age Of Nero. Satyr har igjen stått for det meste av både innhold og produksjon. Egenråding, kontroll over ens eget produkt er uunværlig i disse tider, samtidig er det noe som heter utenforstående innfallsvinkler. Det første som slår meg er lyden. Hva i all verden er greia med lyden? Det låter altfor komprimert. Både anlegget hjemme, mobiltelefonen og maskinen på jobben spraker som hosten til en gammal husmorsenke. Men, Metallicas ”Death Magnetic” funker, så jeg ser ikke på dette tilfellet som noe overordnet problem. Skiva åpner med et par piskeslag før de eksploderer rett inn i infernalske ”Commando”. Jøss, dette høres da ut som Morbid Angel?! Enda mer overraskende er det at store deler av The Age Of Nero har en fremtredende tilstedeværelse av death metal jeg ikke har hørt før. I bandets kontekst, i det minste. I presseskrivet hevdes det at den internasjonale pressen mener dette er bandets beste. Noensinne. Det er det det dummeste jeg har hørt. Noensinne. Kall meg gammeldags og gjerne ortodoks, jeg leter forgjeves etter Satyricon’s episke storslagenhet med ”Hvite Krists Død”, eller det eksperimentelle og geniale med låter som ”Supersonic Journey”. Jeg har stor respekt for Satyricons progresjon og ønske om videreutvikling. All honnør for det. Jeg vet godt hvordan det er å kverne på den samme driten år etter år, men i dette tilfellet har noe stoppet opp. Som en venn av meg mente, det høres ut som om de lagde hundre låter i 2001 og sprer dem ut over ymse utgivelser. Helhetsmessig blir det altfor mye riff-o-rama og lite dramaturgi i strukturene. Det ender beklageligvis opp som ikke noe mer enn middelmådig. Nok en ”black metal” skiva, av dusinvaren. Når det er sagt, skal det sies at forventningene mine var skyhøye samtidig som nåløyet var trangt som, ja, du veit. Det er en fryd å høre Satyricon nå mørkere dybder, slik jeg aldri har hørt dem før. Det er deilig å høre bandet nogenlunde på rett vei igjen etter bommerten med forrige skive. Ballerockflørten med Diabolical, Now har måttet vike for god, primitiv og ond rytmikk, bekmørke riff fra øverste hylle og fresende vokal av beste sort, der spesielt siste spor ”Den Siste” gjør seg sterkt minneverdig. Men som den posisjonen bandet har i dag, burde de være de som setter skapet på plass, ikke en kjapp liten ommøblering. Andreas Tylden V/A The Biggest Reggae One Drop Anthems (GREENSLEEVES/INDIE)

Årsoppsummering på gang, ja. One Drop Anthems har de siste åra vært den mest pålitelige kilden for å få med seg det nyeste på reggaefronten. Med å utelukke all dancehall henvender de seg direkte til Nu Roots-folket, og det er vel ingen andre som kjører dette konseptet. I og med at Greensleeves er basert i England, slipper også europeiske artister til. Det er viktig for å pushe plater til EU-massiven. Ziggis ”Need To Tell You This” er selvsagt med her, den er tross alt årets europeiske låt. Nå har hverken Million Stylez, Gentleman eller Alborosie noen kjempestore låter for øyeblikket,

Kukk under lua, ingen i familien har trua

Europeisk Reggaehistorie ZIGGI In Transit (ROCK’N’VIBES/GREENSLEEVES/INDIE)

Gentleman har fått trone lenge på toppen av den europeiske reggaetrona. Mange prøver seg på å følge i hans fotspor, men utenom Alborosie er det ingen som har fått noe særlig fotfeste. Jeg heier på Ziggi. Han lager vanvittig fengende låter, har en karakteristisk stemme, klar og konsis uttale, og er ikke for ”yardie” i fremtoning. En likanes kar, rett og slett. Jentene elsker han. ”Need To Tell You This” er en av årets fineste låter, og bør hanke inn alle fans av Collie Buddz og til og med Sean Paul. Sistnevnte er faretruende nær når Ziggi gir seg dancehallrytmene i vold, og da er det ikke alt som funker. Dette skjer heldigvis bare et par ganger, og hans bidrag på Massive B-rytmen, No Borders, er unntaket som napper i rokkefoten. ”Cry Murdah” viser

så det blir med den ene. Ellers er det som ventet. Beres Hammond og et par andre artister som er signet på andre labels får ikke være med på leken. Collie Buddz er med, derimot, selv om det ikke er med hans største i år (for meg er det ”Hustle” og ”Mary Jane”). Sånn ellers er det selvsagt mulig å krangle i evighet om de har valgt rett hele veien, og der har jeg jo som alltid ermen full av innvendelser. Så mye greier som er på markedet for tida, er det nemlig en nesten umulig oppgave de påtar seg. Da kan vi jo heller konse på hva som faktisk er med. Og det meste av det er seriøst bra greier. Anthony B og Horace Andy sin duett ”Kingdom Of Zion” er en av flere som er så fersk, at de fleste seriøse soundboys akkurat har fått den inn i seleksjonen sin. Terry Linen er kanskje en Garnett Silk-kopi, men med ”No Time To Linger” dropper han en av årets vakreste låter. ”Nothing To Smile About” av Morgan Heritage er kanskje den største låten av dem alle i år, så da gjenstår det bare å sutre over at artister som Irie Love og Jamelody er funnet verdig

også at han kan annet enn å hendvende seg til jenter og rastas, og jeg tror at når Ziggi får litt mer tid på seg, så kan han virkelig gjøre det stort. Han må bare ikke være redd for å gjøre litt mer ut av seg. Det er ingen som sier at han nødvendigvis kun må ri tidstypiske one drop-rytmer. Ziggi bør være talentfull nok til å ta det neste steget, og alle som har sett han live med sitt egent Renessaince Band, vet han har mye på lager. Nå er han jo riktignok fra ei lita øy i Karibien og har bare bodd i Nederland i noen år, men jeg regner han som EU-artist. Ikke misforstå, dette er ikke noe ”bra til å være fra..”. Ziggi er bra, han. Det blir spennende og følge med på hva han kan få til fremover, og i mellomtida er dette et mer enn godkjent kapittel i Europeisk reggaehistorie. Jørgen Nordeng

til og inkluderes. Men det kommer vel bare av at de mæler sin egen labelkake, så det må man vel regne med. Jørgen Nordeng RICARDO VILLALOBOS Vasco EP (Perlon)

Det burde nå være klart for de fleste at Villalobos sine utgivelser faller i to leire: store, nærmest noveltyaktige anthems og statementtracks som ”Fizheuer Zieheuer” og ”Enfants”, eller seriøs lyddesignnerding som Achso EP, og nå Vasco EP. Som regel er det enkelt å forutse hva som er hva, i hvertfall så lenge alt som kommer ut på Perlon i tråd med selskapets profil, fortsetter å være solid plantet i sistnevnte leir. Jeg husker jeg hørte Villalobos spille et av disse sporene på taket av Weekend en gang i sommer, dog ikke hvilket, og det er noe av poenget. Når jeg hører det igjen nå, så er det ikke lett å si hvordan det kan ha funket inn i et sett som jeg husker også inkluderte Yann Solo´s ”Borderlines” – et uendelig mer utavendt,

klassisk housespor, mens ting som Minimoonstar hjemme på headphones eller hjemmestereoen, høres ut som om den virker fullstendig malplassert på et dansegulv. Simpelten fordi den later til å gjøre krav på en type mental oppmerksomhet som fullstendig neglisjerer hva dansegulvet handler om. Men det funker altså, og Villalobos opprettholder sin posisjon som sin generasjons Larry Levan, som jeg nettopp leste at en gang spilte Colonel Abrams ”Music Is The Answer” i en full time på Paradise Garage. CD-utgaven, som er på vei ut nå, inneholder også Baby Fords remiks av sporet ”Amazordrum” som er nok en ekskursjon ut i Warpa, og nå er altså til og med en gammel Warpdude med på laget. Alt i alt ikke på høyde med for eksempel Achso EP, men fremdeles verdt noen gjennomlyttinger, og spillinger for mer eventyrlystne DJs som har lyst til å soake i Villalyset. Erlend Hammer

INDIE DISTRIBUTION PRESENTERER MÅNEDENS ANBEFALINGER

SATYRICON

PAUL McCARTNEY

EL CUERO

Indie Recordings

MPL Communications

Norges stolthet og spydspiss er tilbake med en kraftpakke av mørk, muskuløs metal. Allerede utpekt av den internasjonale metalpressen som deres beste verk noensinne!

Nytt studioalbum fra Paul McCartney, som sammen med Youth har dannet prosjektet The Fireman. Dette er deres tredje album sammen og inneholder for første gang vokal fra Sir Paul McCartney. Et ﬂott pop/rock album!

El Cuero er tilbake med et fantastisk album som spenner seg fra hardrock til stratosfærisk, kraftfull og skitten country til nakne og ærlige americana ballader. Albumet er produsert av Lars Håvard Haugen (Hellbillies). 5/6 VG, 5/6 Aftenposten, 5/6 Dagsavisen, 5/6 BT, 5/6 PlanB, 5/6 Nordlys 5/6 Østlendingen.

De svenske kongene av industriell metal, Pain med Peter Tägtgren (Hypocrisy) i spissen, er tilbake med et nytt mesterverk av et album “Cynic Paradise”. Med gjesteopptreden på ﬂere låter av vokalist Anette Olzon fra Nightwish.

I salg 17. november.

I salg nå!

The Age Of Nero The Fireman: Electric Arguments A Glimmer Of Hope Gravel Road Music

5/6 PlanB 5/6 Scream Magasin I salg nå!

PAIN

Cynic Paradise Nuclear Blast

INDIE DISTRIBUTION AS • HASLEVEIEN 38 • 0571 OSLO • NORWAY • +4723121780 • +4723121781 • INFO@INDIEDIST.NO • WWW.INDIEDIST.NO • WWW.MYSPACE.COM/INDIEDIST

Fritzel Vilt

FILM DEATH RACE Regi: Paul W.S. Anderson I rollene: Jason Statham, Tyrese Gibson, Joan Allen, Natalie Martinez Death Race er en remake av Death Race 2000 fra 1975, med bl.a. Sylvester Stallone som skurke-figuren Machine Gun Joe. Settingen er typisk for den sene syttitalls- og åttitalls-visjonen av en mørk framtid, der kriminaliteten er helt ute av kontroll og kynismen hos myndigheter og den private sektor, har nådd ekstreme høyder. I dette tilfellet rettes tung skyts mot fengselsvesenet og massemedia, både i overført betydning og svært bokstavelig talt. Dette er en action-film i sin reneste form. I en ganske nær framtid er Amerikas fengsler overfyllt med fanger, men noen smarte hoder har funnet en inntektsskapende løsning. Fangene kappkjører mot hverandre i et race der alt er lov, og bilene er spesialbygde drapsvåpen. Den som vinner blir satt fri og har forhåpentligvis, på veien mot seieren, klart å gjøre seg av med de fleste motstanderne. Det hele sendes prime-time på nasjonal tv. Med andre ord, en grotesk variant av «Fengselskoret». Helten, Ames, blir uskyldig fengslet, og vel inne på anstalten, Terminal Island settes han bak rattet på den avdøde favoritten Frankensteins bil. Da ingen vet hvem Frankenstein er, men alle elsket ham, blir det en lett sak for Ames å innta rollen. Vi blir vitne til en fartsfylt og påfallende dataspillaktig turnering med høy harryfaktor og en god dose vold underveis, dessverre uten originalens sarkastiske humor. Per Vigmostad Premieredato 21. november

RED AMERICAN PSYCHOLOGY Regi: Trygve Allister Diesen og litt Lucky McKee I rollene: Brian Cox, Noel Fisher, Tom Sizemore, Kyle Gallner Red er amerikansk som Ford Bronco’n til Clint Eastwood. Men det er ikke Clinter’n som sitter bak rattet. Og i stedet har en europeisk oppkomling havnet i førersetet. Nærmere bestemt en nordmann ved navn Trygve Allister Diesen. Og i motsetning til gladgutten Harald Zwatrs selvstendige sprell i Hollywood, har Trygve hyret en hel delegasjon vikinger til ferd i vesterled. Strandhugget kom i det mer perifere California. Og det er bra. For Red er et eksempel på at det å entre et amerikansk prosjekt midtstrøms, faktisk gir rom for mer personlige grep, enn det å holde skuta stødig langs en fastlagt kurs på et ferdig tegnet draft. Skjønt, jeg har nok en mistanke om at hovedrolleinnehaveren, den skotske legenden Brian Cox, har tronet aller øverst på næringspyramiden. Der han sentrerer seg selv i hvert bilde og proklamerer monologer i full Shakespeare-lengde. Noe Diesen selv har antydet. Og det er også helt fint. Regissøren har uansett solid grep om filmen. Mens veteran-fotograf Paalgård har hatt godt av den friske sjøluften over Atlanteren og leverer en diskret men friskt skutt film. Presist klippet av Jon Endre Mørk, som serverer noen dip-til-rød sekvenser vi ikke har sett siden Bergman. Vi møter Avery Ludlow, en aldrende Vietnam-veteran med et jordnært og godt grep om hverdagen, trass mørke minner. Forsonet med livets realiteter, men allikevel ute av stand til å takle umotivert ondskap og urettferdighet når den kastes i ansiktet på ham. Og dermed har man et ortodokst out-for-justice plot gående. Dette skulle opprinnelig tjene som utgangspunkt for en thriller med horror-tilsnitt. Men da disse premissene ikke fungerte, valgte altså produsenten norsk import. Med påfølgende omveltning av filmens lynne. Diesen og Cox vil helst studere menneskesinnet. Og det gjør de.

11/2008

Det amerikanske menneskesinnet. Ikke egentlig problematisert av europeiske outsidere, men behandlet på en måte som stiller the land of the free i uvant relieff. Det absolutt mest interessante med Red er nemlig ikke selve historien, men den grunnleggende amerikanske psykologi, som trer usedvanlig klart frem i den dempede behandlingen en klassisk hevnhistorie her gjennomgår. Det typisk amerikanske i europeisk format. Hva denne ulikheten består i: Tenk dere en bygdevei som nærmest er som en steinrøys å regne. Dette kan løses ved A), som i Norge, ved å bruke NOK på å tette hullene og gjøre den kjørbar for en Fiat Punto. Eller B) som i Statene, der hinderet overkommes ved at den enkelte kjøper et monster av en 4WD, gjerne med colten i hanskerommet. Og ikke engang ser muligheten av, eller ønsker alternativ A). Og dette er også historien i Red. Hvor helten ikke ser at han utsettes for et institusjonelt problem; en idiotisk våpenlov og allmenn fordumming som resultat av manglende styring. I stedet behandles ugjerninger konsekvent som enkeltstående fenomena, og takles med et personlig korstog. Når dette atferdsmønstret fremvises i Die Hard enser vi det knapt, fordi det er nødvendig for å effektivisere fiksjonsfilm og karakterene uansett er symboler, mer enn mennesker. Men i en realistisk affære med en rolig, rasjonell mann som tilfellet er i Red, kan man ikke annet enn å stusse over hvordan et så moderne land, klynger seg til en så middelaldersk måte å organisere dagliglivet på. Om det var Diesens intensjon å fremvisedette tviler jeg litt på, men det at han og hans kompanjongers blotte tilstedeværelse i prosjektet avstedkommer poenget så sterkt, tjener ham til all mulig ære. Og gjør dette til en god film. Gaute Brochmann Premieredato 21. november

EN HELT KOMMER HJEM Regissør: Thomas Vinterberg I rollene: Thomas Bo Larsen, Oliver Møller Knauer, Ronja Mannov Olesen m.fl. I 1993 går Thomas Vinterberg ut fra Den Danske Filmskolen som yngste avgangselev noen sinne. Han gjør en rekke vellykkede prosjekter, og i 95 bruker svirebrødrene von Trier og Vinterberg en halvtimes tid på å skrive det sagnomsuste dogmereglementet. Tre år senere kommer Festen, og dogmebevegelsen tar verden med storm. Von Triers karriere skyter fart for alvor. Men hva skjedde med deg, Thomas Vinterberg? Sebastian er en ung kokk med en kjedelig talefeil. Han er blitt igjen i hjembygda, og når en fraflyttet opera-berømmelse kommer på besøk, blir det ikke uventet et begivenhetsrikt spetakkel. Etter det som nok må ha vært noen harde år for Vinterberg. Først fem år etter Festen kommer Thomas’ neste film. Men stjernespekkede ”It’s all about love” er så dårlig at stjernene etter sigende forlater første visning. Med tårer i øynene, vender han hjem til gamle trakter, med kornåkrer og familieforviklinger så langt øyet kan se. Festen fortsetter, som det heter på filmplakaten, og det er duket for en kjærlighetskomedie så myk som en plomme i en lomme, med nydelige kyssescener og litt blodskam attåt. Filmen bringer en jevn strøm av oksygen

til hodet, den holder 37,9 grader og er presist og smart gjort. Er du like oppunder 30, vil du kanskje til og med komme til å måtte kjempe med en og annen regressiv bygderomanse i etterkant, men da må du huske at bygda, den er best på kino, og at Vinterberg, han er best på fest. Kyrre Bjørkås Premieredato 21. november FATSO Regi: Arild Frölich I rollene: Nils Jørgen Kaalstad, Josefin Ljungman, Kyrre Hellum, Jenny Skavlan Samfunnet er seksualisert. Det har alltid vært slik. Og hva er egentlig problemet? Problemet er at hvis du er tjukk og støgg og notorisk upult, er den konstante påminnelsen om egen utilstrekkelighet og uverdige liv tung å svelge. Denne bistre og betimelig erkjennelsen var grunnlaget for boken Fatso. Men ikke filmen Fatso. Der behandlingen Frölich gir materialet, på det nærmeste er grunnlovsstridig katastrofal. Kritikk ut. Renspikka romantisk komedie inn. Der fornedrelsen og tabuene ufarliggjøres og brukes som backdrop for slapp feel-good. Og filmen gir ikke én eneste grunn til at dette grepet er en god idé. Nøyaktig som i Frölichs debut Pitbull-Terje, fremvises en beklemmende evne til å solarisere og flate ut portrettene av det potensielt farlige, fremfor å skru opp kontrasten. Rino burde vært en ful, uappetittlig jævel av en kar som gjorde ting vi virkelig hatet ham for. Helt til vi, ettersom historien skred frem, innså hvor dønn bedritent han hadde det. I møtet med vår selvgode normalitet. Men den gang ei. I stedet fremstår Knullegutt som dety rene overflødighetshorn av gode egenskaper. Og hvis det er resultatet av omverdenes hån og hets, hva i helvete er problemet?! Var det beksvart, norsk samfunnskritikk med pornografiske over og undertoner det spurtes etter? Gi Joachim Trier 50 mill, da. Pluss rettighetene til Cocka Hoola Company. Og slipp Simpel løs på kinopublikummet. Så skal vi se at det blir slutt på trivselen! Gaute Brochmann Premieredato 24. oktober

noe som muligens har manifestert seg i et litt karikert bilde av britisk humor. Like fullt, den britiske komikeren Pegg svinger bra med erkeamerikanske Dunst. Her er både gjenkjennelige karakterer, svette kjendisfester og herlige forvirringer over hva som er ”in” og ”out”. Karikaturen har dessuten noe ved seg, i beste fall gjør den virkeligheten virkeligere. Silja Espolin Johnson Premieredato 7. november

BEST AKKURAT NÅ

HOW TO LOSE FRIENDS & ALIENATE PEOPLE Regi: Robert B. Weide I rollene: Simon Pegg, Kirsten Dunst, Jeff Bridges Den britiske kjendisjournalisten, Sidney Young, ankommer New York med både en gonzo og partygutt i magen. Nyansatt i det hotte Sharps Magazine av sitt eget journalistiske forbilde. Han blir raskt jekket ned da det viser seg at veien er lang til Bridges indre gemakker, mens han dessuten forstår svært få av kodene i eplets magasin og moteverden. Ingenting er som det ser ut til i denne før så fristende kjendissfæren. Filmen er både håndbok i karriereras, og en deilig bekreftelse på eventuelle fordommer mot overfladiskhet og tåkeprat i se-og-bli-sett bransjen. Filmen er basert på en britisk journalists selvbiografi med samme tittel, men er amerikansk produsert,

Kyrre Bjørkås Encounters at the end of the world Regi: Werner Herzog Werner møter likesinnede på sydpolen. Baader Meinhof Regi: Uli Edel Ålreit filmatisering av historisk bevegelse med udiskutabel relevans for vår tid. La den rette komme inn Regi: Tomas Alfredson Årets skumleste slutt. Som å stirre inn i 1 delt på 3. Mørkt. Forferdende.

LA ZONA Regi: Rodrigo Plá I rollene: Daniel Tovar, Daniel Cacho, Carlos Bardem, Maribel Verdú Høstmørket ute. Og inne. I alle fall i kinosalene. Ønsker du deg hygge i filmformat; et lunt avbrekk fra novemberregnet? Ikke se La Zona. Eller jo, se den allikevel. For du vil snart skjønne at ruskevær og forsinkelser på banen er kosmetiske problemer, sammenlignet med den institusjonelle urettferdigheten mennesker utsettes for, de aller fleste steder i verden. La Zona er i alle enkelthet en del av Mexico City. Hvor velstående borgere bor i en innmurt oase preget av cash, samhold, særrettigheter og sterkt redusert tro på allmennhumane verdier. Her gjelder i effekt andre lover enn utenfor; et samfunn der Fluenes Herre møter Hot Fuss idet lokalbefolkningen med blodskutte øyne og flekkede tenner, jakter inntrengere med våpen i hånd og skum i munnvikene. Det suverent beste med La Zona er at det er så vanskelig å vite om dette er en sci-fi, eller om det faktisk finnes steder i verdens storbyer som er organisert slik. Denne tvilen alene gjør filmen vesentlig. Et saftig stykke Patriot Act stappet ned i halsen på oss. Fort Europa i effekt. Deg og meg når vi setter opp farten, fordi en mørkhudet mann rusler på gata

dragon enjoi demin planb nixon ns va red ca eri em endent nikita element indep gravis globe anon dc ès ies etn g on g billab volcom osiris analo burton ...lost hurley

swag butikker: oslo hovedkontor tel. 40004349 oslo byporten kjøpesenter tel. 40004357 oslo bogstadveien 41 tel. 40004358 sandvika storsenter tel. 40004356 trondheim mercur senteret tel. 40004368 trondheim torg tel. 40004369 bodø koch i glasshuset tel. 40004359 bergen telegrafen tel. 40004367 åsane storsenter tel. 40004387 tønsberg farmandstredet tel. 40004351 lørenskog triaden storsenter tel. 40004352 skien arkaden storsenter tel. 40004382 kristiansand sørlandsenteret tel. 40004389 kolbotn torg tel. 40004396 tromsø nerstranda senter tel. 40004321 jessheim storsenter åpning 06.nov ski storsenter åpning 13.nov sandefjord hvaltorget åpning 20.nov

foto: chris owen

vintervaren er ankomme et!

bak oss. Gjennom La Zona slår hatet og lynsjing opp et gjenspikret vindu i velferdsstaten, og sender et gufs av mørk middelalder rett inn i stua. Det er bra. Det som er dårlig, er egentlig filmen i seg selv. Men av og til er det faktisk ikke så viktig. Gaute Brochmann Premieredato 7. november MY BEST FRIEND’S GIRL Regi: Howard Deutch I rollene: Dane Cook, Kate Hudson, Jason Biggs, Alec Baldwin AH! pop that pussy!! Slik klemmer Howard Deutch i vei sin take på romantisk komedie. I en bil, på date, der den barske kavaleren Tank akkurat har skrudd stereoen på maks: POP that pussy HARD! Vi bevitner altså begynnelsen på tidenes jæveligste stevnemøte. Og flere skal det bli. Dette er nemlig Tanks profesjon: Han tar med jenta ut og hun kommer løpende tilbake til Ts oppdragsgiver – dritten hun dumpa. My Best Friends Girl er nok en variant over malen to gutter - én jente. Denne gangen bestekamerater og ei frøken som er dama med stor D. Tenners gnissel og romantiske forviklinger. Tank, drittsekken, er kamerat nummer én. Kamerat nummer to derimot, er korgutten Dustin Han er allerede sammen med drømmedama, Alexis. Som rømmer båten i møtet med ”I love you!!!”. Som igjen leder til at Dustin trenger profesjonell hjelp, hvorpå Tank hjelper. Eller prøver å hjelpe. Forviklinger, romantikk, komikk. – My Best Friends Girl er en salig smørje av en Hollywood-film. Men, som alle vet er det bedre med god røre enn tørr kake, selv om kaka kanskje har mer substans. La gå at filmen er løs og luftig – noen ganger er det godt å la Hollywoodmaskineriet valse over deg. Dessuten er Alec Baldwin i rollen som Tanks fete, kåte far, verdt billetten alene. Ragnhild T. Brochmann Premieredato i romjula

BEST AKKURAT NÅ

GAUTE BROCHMANN Vicky Christina Barcelona Regi: Woody Allen American Beauty i Katalonia. La den rette komme inn Regi: Tomas Alfredson Lita jente i drabantbyen, men ikke akkurat Aurora i blokk Z. Nausicaä, prinsessen fra Vindens dal Regi: Hayao Miyazaki Mononokes eldre søster krever tronen i Studio Ghibli.

SAW V Regi: David Hackl I Rollene: Tobin Bell, Costas Mandylor, Scott Patterson, Betsy Russell Dette er i substansen en så dårlig og tendensiøs film som det overhodet lar seg gjøre å lage pr. i dag, og man kan bare rive seg i håret å spørre hvorfor ingen har kastet seg på bremsene, før det gikk så langt som dette. Problemet med en butikk eller INDUSTRI som dette, er at, vel vitende om at den foregående suksessen ennå dirrer svakt i menigmanns kinobevissthet, det alltid ligger en fristelse i å drive melkekua til den aller siste dråpen er sugd ut, med blodsmaken i kjeften. Filmhistorien tyter over av lignende eksempel, med

11/2008

kanskje Politiskolen som styggeste tilfelle, og det blir neppe bedre så lenge ikke grådigheten blir det. Man kunne bare ønske seg et minimum av skam og et snev av yrkesstolthet opp i det hele. Saw var i likhet med Hostel ikke uten nyhetsverdi da de revitaliserte og utbroderte, i blodig detalj, fetisjerte tortur/volds-segmentet av skrekkgenren. Det var som om den gode gamle Motorsagsmassakeren ble ispedd snufflignende eksesser i lemlestelse og menneskeslakt, på høyeste psykologiske intensitetsnivå, og etter alle bokens triks hva spenningskurve og plot angår. Dessverre er det nesten alltid slik med denne typen film at, om ikke produsenten kjenner sin besøkstid og begrensning, burde i hvert fall du gjøre det. Andreas Wimpelman Premieredato 14. november THE STRANGERS Regi: Bryan Bertido I rollene: Liv Tyler, James Hoyt Sprukken country fra en lp spiller. Mahognimøbler og stearinlysflakking i en romslig jakthytte i skogen. Et ungt par ridd av motstridende følelser etter et mislykket frieri, er i ferd med å forsones. Plutselig dundrer det på døra. Med countryn i snedig vreng spjæres melodramaet, og fra skogens mørke dukker det opp en gjeng psykopater som ikke akkurat er ute etter kaffi. Opptrappingen til skrekkscenariet er utvilsomt godt gjort. Men det er noe som skurrer ved selve premisset. Filmen, som i bunn og grunn er en reinspikka thriller, lener seg utilslørt på en langt mer kompleks film, nemlig Michael Hanekes Funny Games, som den også direkte siterer. I denne skildres et velstående par på ferie, som blir terrorisert til døde av to unggutter. Bertido, som unngår å si noe som helst interessant om volden han skildrer, kan neppe ha fått med seg Hanekes prosjekt. Hvor voldsutøverne er like spente på filmens fortsettelse, som det vi er. Illusjonen brytes med direkte henvendelser i kamera, for at vi som sitter og glor skal vurdere hvordan vi påvirkes. Det er den spekulative filmvolden Haneke vil til lags. Gammelmoralistisk? Mulig det, men en formidlingsform som var så viktig for østerrikeren at han filmet den to ganger. Dette materialet er det altså Bertido velger å lage underholdning av, og hver gang spenningskurven faller, får man tid til å lure på hvorfor. Silja Espolin Johnson Premieredato 31. oktober

TILBAKE TIL YORKSHIRE Regi: Anand Tucker I rollene: Colin Firth, Jim Broadbent, Juliet Stevenson, Sarah Lancashire m.fl. “Tilbake til Yorkshire” heter egentlig And when did you last see your father? og er oppkalt etter en bok som er oppkalt etter et maleri fra 1878 av W.F. Yeames. Maleriet forestiller en scene der en soldat forhører en ung gutt med et kjedelig dilemma: Enten må han lyve for å redde sin far, noe som nok var temmelig ulint i viktoriatiden, for den gang var barn intet mindre enn offisielle symboler på ærlighet og renhet, eller så må han altså snakke sant og angi sin far. Yeames malte bildet da han ble oppmerksom på hvordan et barns oppriktighet kunne få fryktelige konsekvenser, om den ble misbrukt i krig. Nei, hva skal en si? Filmen forholder seg mindre dramatisk til temaet, men så utspilles den heller ikke i viktoriatiden. Her er det heller britisk sanntid på flashbackfest, med hyppige innslag fra femti, seksti og åttitallet. Det er far, det er sønn, det er problemer, utroskap og ignoranse uten hull. Pappa Arthur har tafset på tante Beaty, og er for øvrig en utrivelig fyr. Når Arthur blir alvorlig syk må forfatter-Blake få skikk på sitt forhold til sin far, og siden dette er et velspilt, varmt og anstendig drama, viser det seg at også Arthur har sine sider. Ikke noe enten

eller, med andre ord. Se den eller se den ikke, du vil ikke fortryde noen av delene, som det ikke het i viktoriatiden. Kyrre Bjørkås Premieredato 14. november

Tøskertøs med mål og mening

BEST AKKURAT NÅ

Ragnhild Brochmann W Regi: Oliver Stone Stupid like a fox. La den rette komme inn Regi: Tomas Alfredson Nosferatu i velferdstat-format. The Wackness Regi: Jonathan Levine Summer of ’96.

Vel møtt, Sagan Regi: Diane Kurys I rollene: Sylvie Testud, Pierre Palmade, Lionel Abelanski, Jeanne Balibar Når den 18 år gamle Françoise Sagan i 1954 debuterte med skandalesuksessen Vel møtt, vemod (Bonjour tristesse), ventet både sensasjonspressen og et liv hvor Aston-Martin, Jack Daniels og Saint Tropez ble nær-fatale bekjentskaper. Hedonistiske bohemkollektiv, havarerte ekteskap, elskere og elskerinner på dyre hoteller, osv. - Sagan stod ikke tilbake for å leve ut sine romankarakterers amoral. I denne portrettfilmen er glanspapiret erstattet med resirkulert moralisering, men det er fortsatt tabloidversjonen av Sagans liv som serveres: Forfatterskapets opp- og nedturer reduseres til dramaturgiske unnskyldninger for en drink eller ti, eventuelt en stripe eller to. Sagan hadde venner som Jean-Luc Godard og Truman Capote, og var like bak Simone de Beauvoir og Edith Piaf i ikonstatus - her er hun bare uforståelig selvdestruktiv, pubertal og, enda verre, ukarismatisk. Synd, for når følelsesregistret veksler mellom sur og forfengelig, er det er ingen udelt glede å se Sylvie Testud gjøre en troverdig imitasjon av originalen. Med tanke på Sagans promiskuøsitet er det en viss ironi i, at filmen er sobert rensket for klining o.l., enda mer ironisk, kanskje, at man aldri savner det. Replikker som ”Der var du gærn, pusekatt” (og her må oversetter krediteres), er et av få høydepunkter i det som ellers er en usexy tragedie om en kynisk rebell som ender ensom, blakk og halvgal. Maria Moseng Premieredato 21. november

W Regi: Oliver Stone I rollene: Josh Brolin, James Cromwell, Ellen Burstyn, Elizabeth Banks, Toby Jones, Thandie Newton Når Oliver Stones ”W.”, i Brolins skikkelse har blitt et knivskarpt portrett - er det ikke så mye på grunn av ny informasjon, som Stones evne til å lage en tredimensjonal karakter av et todimensjonalt bilde. Han settes inn i en levende, triviell kontekst, og vi kommer nærmere: Inn i det hvite hus og under huden. Så hvem er egentlig George W.? En middels intelligent, karismatisk fyr med alkoholproblemer, som finner Gud og retter ryggen. Ingen polert diamant. Men han ville, han trodde og han vant til slutt. Hos Stone er W. først og fremst gallionsfiguren: Marionetten som får lov til å samle trådene

DER BAADER MEINHOF KOMPLEX DEN TYSKE HØSTEN Regi: Uli Ede I Rollene: Martina Gedeck, Moritz Bleibtreu, Johanna Wokalek og Bruno Ganz. Den nyere, tyske historien har noen ytterst skamfulle kapitler å svare for. Hvis man da ikke skal kjøre seg fast i den første og utvilsomt verste hengemyren av ugrei tematikk, 2 verdenskriger og navnet Adolf Hitler, skjedde det forøvrig også saker og ting i landet i løpet av 70-tallet, som det fremdeles er sårt for tyskeren å snakke om. I årene da ”radikal” i Norges sosiopolitiske fargeskala var å lenke seg sammen, i busserull eller samedrakt, mot vassdragsutbygging og høre på Vømmøl, sprengte en liten bygerilja menn og kvinner i Berlin varemagasiner i lufta, likviderte politikere og næringslivstopper, kapret fly og spredde kvalme og uhygge. Det hele under påskudd, i manifestform og ved stjernejournalisten Ulrike Meinhofs penn, av klassekamp og et nødvendig væpnet oppgjør mot fasciststaten foreldregenerasjonen aldri kvittet seg med. Uli Edes filmatisering av Stefan Austs bestselger fra 1985 formår, i likhet med boken, å fortelle selve historien på nø

når beslutningen egentlig er tatt. Den joviale teambuilderen som venner og partifeller samler seg rundt. Han som snakker fra levra og skyter fra hofta – til sekretariets underholdning og velgernes glede. Nei, ”Dubia” presenteres ikke som Amerikas ryggrad eller politikkens stamme - men han er hel ved likevel. Han er partiets hjerte: En ukomplisert, varm figur i begivenhetens sentrum. En vanlig mann med uvanlig mye tro, håp og kjærlighet uten et klart politisk mål å rette det mot: ”All I want is a free country and peace for everyone!”. Dette er George W. Bush, skal vi tro Oliver Stone og Josh Brolin. Og det gjør vi. Ragnhild T. Brochmann Premieredato 14. november

tralt og spennende vis, som ikke uventet gjør seg såpass bra på film, at dette lett kunne ha vært en Hollywood-produksjon. Når man i tillegg hyrer det som kan krype og gå av kjente tyske skuespillere, er den til syvende og sist vanskelig å mislike, for en fyr som meg. Men de store og virkelig interessante spørsmålene som reiser seg når man går inn i et stykke nyere vestlig historie såpass fascinerende som dette, som beveger seg langt under overflaten av de mange hendelsene fra 19681978, vil Ede konsekvent ikke konfrontere eller spekulere i, og dermed sitter man igjen med noe ikke fullt så spennende som f.eks. Fassbinders 2 innspill i debatten, Deutchland Im Herbst (1978) og Die Dritte Generation (1979). Men folk i disse dager er kanskje ikke så veldig hyppe på å gå lengere inn i denne bekmørke materien, noe jeg så absolutt kan respektere: Både verden og filmen gikk videre. Andreas Wimpelman Premieredato 31. oktober

MÅNEDENS FILM-ANBEFALING Cinemateket er en fantastisk institusjon, drevet av knalldyktige mennesker, det er alle enige om. Men allikevel. Filmens Hus er mer kino enn filmklubb. Og til de som er hypp på kvalitetsfilm i litt mindre etablerte omgivelser, er Filmklubben på Moloch det selvsagte alternativet. Hva Moloch er? 1) Moloch, Molech, Molekh eller Molek av hebraisk, (direkte oversatt som “konge”) og representerer enten en guddom, eller en bestemt type offerhandling assosiert med ild! 2) Moloch er en film av Aleksander Sokurov fra 1999, om hvilken det er sagt, at det trass gode intensjoner ikke finnes noen grunn til å se filmen. 3) Moloch er et kunstnerkollektiv på Rodeløkka. Der det drives en filmklubb. Hvor folk formodentlig bestrider utsagnet ovenfor. Og det er nok verdt å høre på hva de sier, for programmet er gjennomførende preget av høy kvalitet og utfordrende produksjoner. Gøteborggata 32, sjekk Underskog for program.

DVD DE SOM BYGGER LANDET Produsert av Thomas Robsham og Margareth Olin Selv de mest kompromissløse trenger en pust i bakken i blant. Og etter det kontroversielle og utleverende, beskjeftiger Margareth Olin og husbonden seg, her med lun hygge og trivsel i DVD-format. Ja, de tar seg ikke bryet med å regissere selv en gang, og hyrer inn seks talentfulle dokumentarister til å ta feltarbeidet. Som i all enkelhet består i å dokumentere de mest erketypiske, norske arbeidsplassene, som tenkes kan. Som sagt: Her er ikke samfunnskritikken mer tilstedeværende enn i en gjennomsnittsepisode av Norge Rundt. I stedet benyttes konsekvent den samme enkle og effektfulle taktikken, på jakt etter det sorgmuntert folkelige og sosio-poetiske: På hver arbeidsplass snuses det ærligste naturbarnet i arbeidsstokken opp. De som er seg sjøl fullt og helt uansett om de sitter alene og traller ved samlebåndet, eller rusler rundt med et sultent kamerateam i nakken. Litt for å la dem reflektere over seg og sitt, mest for å illustrere disse, for de fleste av oss, ukjente arbeidsplassene ved sitt blotte nærvær. Fiskeboller og Grandis, Stressless og Melkesjokolade. I en ufarlig miks av romantiske, allmenne forestillinger om den erkenorske arbeidersjelen, og et mer nøkternt blikk på hvordan dagligvarene våre produseres. Uten at det akkurat blir Ronald Barthes’ Mytologier i studiene av det hverdagslige, av den grunn. Politisk korrekt, typisk god underholdning i bånnsolid NRKformat. Gaute Brochmann Releasedato 15. oktober

TERRITORY Regi: Greg Mclean I rollene: Randha Mitchell, Michael Vartan Australske Greg Mcleans første spillefilm, Wolf Creek, må nesten kunne kalles en internasjonal hit. Strategisk plassert, midt i den fortsatt ikke helt utdødde splatter revivalen, var dette et slags arkaisk ytterpunkt. En helt eksepsjonelt møkkete og ustyla film med karakteroppbygging og dramaturgi, som får vår egen Rovdyr til å fremstå som en helaften med Jon Fosse i Nasjonalteateret. Denne ytterst asketiske tilnærmingen rendyrkes i Territory. Med et tilsynelatende uvesentlig, men helt avgjørende unntak. Wolf Creek er en avsindig mørk affære. Tematisk, ja, men også fysisk, i den forstand at lerretet er kølsvart nesten hele filmen gjennom. En australsk natt uten måne, kun penetrert av dødsrallinger og angstskrik. Der sporadiske, flakkende lommelykter iblant streifet over maltrakterte kadavre og gav oss inntrykk av en verden ond, utenfor vår fatteevne.

Men, dessverre! Pengene Greg tjente på sin første suksess, ble investert i Arri-lamper. Territory burde vært et kaos av et ugjennomtrengelig myrvann. Et dypdykk i mangrovesumpa uten svømmebriller. Der skyggen av en kjempekrokkodille så vidt kunne anes som en hatsk, lynrask fortykning i alt grumset. Slik gikk det ikke. I filmen serveres vi en teatralsk opplyst øy i et tilforlatelig farvann. Fylt av ræva skuespillere. Der ei digital krokodille plasker rundt i pikslene stilt til skue for Gud og hvermann. Og det er ikke skummelt, men latterlig. Latterlig, men ikke morsomt. Gaute Brochmann Releasedato 22. oktober

BEST AKKURAT NÅ

besteborgerlige hjem. Faren i huset står på trappene til parlamentet, og som fast losjist og familiens nye sønn, inviteres Nick med inn bak kulissene: Til politikkens harde bud og aristokratiets uklare spilleregler. Familien aner nok at Nick er skjeiv - men så lenge fasaden er god, er allting godt. Og Nick treffer menn. Først sosialisten Leo. Siden Wani - en del av familiens omgangskrets og totalforbuden frukt. Og ingen vet. Alle har nok med å passe sine egne svin på skogen. Helt til valgkampanjen starter. Og Leo dør av AIDS. Jeg har tenkt på det en stund. At det er år og dag siden jeg har sett noe nytt og ok fra England. Jeg har ikke sett alt, men likevel. Hvorfor gjør ikke britene mer av det de er best til: Nært, menneskelig, mettet drama? God dialog – dyktige skuespillere - subtil film? Med The Line of Beauty, kommer jeg et godt stykke på vei. Den går ikke inn i evigheten, men den har samtlige kvaliteter. I rikelig nok monn. Ragnhild T. Brochmann Releasedato 22. oktober

REDAKTØR: GAUTE BROCHMANN

Maria Moseng La den rette komme inn Regi: Tomas Alfredson Albert Åberg mister uskylden. Stille Lys Regi: Carlos Reygadas Tålmodighetsprøve som løftes av lysende amatørprestasjoner og et eksotisk miljø. La Zona Regi: Rodrigo Plá Sentimental, men severdig analyse av kollektiv paranoia.

The Line of Beauty Regi: Alan Hollinghurst I rollene: Dan Stevens, Alex Wyndham, Oliver Coleman og Hayley Atwell Jeg har ikke TV. Jeg har ikke noe sted å ha den, og det er ikke noe på den som jeg har lyst til å se. Det betyr ikke at alt som lages for fjernsyn er dårlig. Ta BBC, for eksempel, og en av deres nyeste filmer, The Line of Beauty. I likhet med de fleste av BBCs produksjoner, er også The Line of beauty, et bredt anlagt, episk drama. Og som vanlig skal vi tilbake i tid. Basert på Andrew Davies’ roman, reiser vi til Thatchers jernEngland og det jappete 80-tallet. Til et betent politisk klima; til isblå konservatisme og borgerlig dobbeltmoral i klinsj med et hardt tiltrengt, ungdommelig opprør. I handlingens sentrum finner vi den homofile stjernestudenten, Nick Guest, og bestekameratens

FLER ANMELDELSER

WWW.NATTOGDAG.NO

Saken er BIFF De er ikke gnitne på kandisen, Bergenserne, når det skal lages festival. Bergen Internasjonale Filmfestival er i sitt åttende år, og er blitt Nordens største i antall filmer. Åpningen ble feiret med brask og bram, og foruten Jan Troells gammelmannspoetiske fulltreffer, Maria Larssons evige øyeblikk, fikk publikum servert biffsnadder fra prominente gjester og samarbeidspartnere. For eksempel ble det utsagt en hel del fra det (nye) norske filminstituttet, om at norsk film måtte være universell og dobbelt universell for å være spesiell, og partikulær for å være global og whatnot. I overkant tåkete, med andre ord, fra forvaltningsorganet for de 300 millionene fellesskapet investerer i ny norsk film hvert år. Nå. Det er undertegnedes ønske at dette kravet om universell appell straks utgår fra filmpolitikken, for hva er nå det for slags kriterium? Hvor mange må like filmen før den er universell nok til å ha livets rett? Hvem sitter i utvalget som bestemmer hva som gjelder for alle? Nei, sånn kan vi ikke ha det. Film er jo så mye mer enn tolv helt greie underholdningsfilmer i året. Film er forpliktende politikk og frigjørende kunst og bloody entertainment i samme vending, og tror du det ikke før du ser det, så ta en tur til vestlandet i oktober. Byen er Bergen og saken er BIFF. Årets program er imponerende, med over 20 fyldige programposter. Selv om BIFF er drevne på spillefilmer og stiller med et arsenal av førpremierer, er det i dokumentarreportoaret festivalen markerer seg med ekstra teft og tyngde. Vi har plukket ut et knippe must-sees, som ikke nødvendigvis vil dukke opp på en kino nær deg, men som du kan oppsøke via andre kanaler: Encounters at the end of the world av Werner Herzog: Herzogs første dokumentar etter Grizzly Man (2005) er så forelsket i verden, at det nesten er litt flaut å snakke om. Han tar turen til sydpolen og dokumenterer en eksplosiv kombinasjon av likesinnede og brutal natur, og som sedvanlig gjør han det med et fullstendig respektløst forhold til dokumentarsjangeren. Werner Herzog er en løgnhals, og det blir det gjerne fantastiske filmer av. The art star and the sudanese twins av Pietra Brettkelly: Et underlig og ambivalent portrett av hot shot-kunstneren Vanessa Beercroft. Hun er i Sudan for å fotografere, men forelsker seg i et par fotogene sudanske spedbarn hun treffer, via et barnehjem. Besatt av ideen om å adoptere tvillingene for en hver pris, blander hun estetikk og kjærlighet, kunst og liv, på den

TEKST Silja Johnson / Kyrre Bjørkås

mest avskyelige måten tenkelig. Samtidig er Beercroft en reflektert og velinformert kvinne. I en samtale med undertegnede forteller Regissør Pietra Brettkelly om premieren på Sundance, der Beercroft er til stede: Publikum sier: I can’t say I like you very much after seeing this film.. Vanessa Beercroft sier: I can’t say I like me very much either, but what can you do.. I’m me, you know? The greatest silence: Rape in Congo av Lisa F. Jackson: Dokumentarist og dobbel Emmy-vinner, Lisa F. Jackson, legger ingen ting i mellom i dette hjerteskjærende portrettet av kongolesiske kvinner og jenter, som er ofre for systematiske voldtektstokter i det krigsherjede landet. Den ene historien mer brutal enn den andre kommer for dagen, fortalt rett ut av ofrene selv, eller av usjenerte voldtektsmenn fra kongolesisk militære, som Jackson imponerende nok har fått i tale. Usentimental, informativ og velbalansert film med en klar agenda, om å få den fortiede tragedien ut av stille kongolesiske sykestuer. A Necessary Death av Daniel Stamm: En gjeng frekke LA-baserte filmstudenter annonserer etter en selvmordskandidat, for å portrettere nettopp ”en nødvendig død”. En brite med gigantisk hjernesvulst vinner castingrunden. Underveis i opptakene skjer diverse komplikasjoner (enkelte i staben blir glad i mannen, han begynner å angre osv..) Det burde kanskje ringe en bjelle? Men neida, dette er så godt spilt og overbevisende laget, at tårene renner i salen og ingen gjennomskuer fiksjonen før i innspurten. Selv om mockumentaren nå er avslørt; Skaff den til veie, studer den og få respekten tilbake for filmens påvirkningskraft. Religilous av Larry Charles: Borat-regissør og Seinfeld-forfatter, Larry Charles, henger i hælene på komiker og religionsskeptiker Bill Mahers, i hans inkvisitoriske utprøving av ulike trosretningers indre logikk, i møte med representanter i frihetens land. Blant de mer eller mindre anerkjente trosbrødre, som blir offer for Mahers lunefulle og undergravende humor, er Jews for Jesus, polygamister, satanister, realister og kreasjonister. Men alle har vi en Gud, og Mahers’ Gud, det er selve tvilen. Her maner han den fram fra underflaten hos sterkt troende, og det blir det underholdning av. Sjekk ut www.biff.no for utfyllende program og mere til, og se for øvrig Natt&Dags filmfestivalguide under. God fornøyelse!

11/2008

MAGNUS RĂ&#x2DC;NNINGEN Kjendisjournalist fra Dagbladet som dro til Los Angeles for ĂĽ bli produsent. Kom tilbake som forfatter. Aktuell med boken Oppskriften.

11/2008

& Hvordan er det å være tilbake i Norge, kjekken? – Det er jo digg å være tilbake i landet. Når jeg er i LA så savner jeg jo vennene mine.

6 1

Så du har venner? – Jaja... jeg har venner.

Hmmm.

Hva var det første du gjorde når du var tilbake i Oslo? – Nå kom jeg jo rett fra Himalaya, faktisk..men det første jeg gjorde var å kjøpe Cosmopolitan for å lese om meg selv..

Bombe.

Mens vi er inne på narsissisme, analsex og utenlandsfarere. Hvis du må bli sammenlikna med enten Jan Thomas eller Kristian Valen... – Jeg er Jan Thomas.

Hmmmf.

Han derre ene i ØstBye og Rønning skulle være Jan Thomas på komiprisen. Også dekket VG transformasjonen fra komiker til Jan Thomas... sånn... sminkemessig i en billedserie... HAHA. Og når han komikerkødden var ferdig og skulle se ut som Jan Thomas... HIHIHI... SÅ VAR HAN PRIKK LIK DEG; MAGNUS! PRIKK LIK! HOHOHO!

Hva skjer med å bli forfatter? Er du Torgrim Eggen nå, plutselig? – Første halvdel av trynefaktor hadde vært fett å være...

Så. En fyr som skulle gjøre det stort, men hvis største bragd er å skrive en bok om hvordan man kommer seg opp og fram, skal lære landet å komme meg opp og fram... Hvorfor trenger Norge boka di? – Vel. Jeg forteller jo om hvordan verden faktisk er. Verden er både varmere og kaldere enn man tror, og både lettere og vanskeligere å manipulere enn man tror. Jeg er flink til å stikke fram trynet når jeg har noe å selge, vise min gode side på bilder, virke interessant når jeg prater med damer... ja...

Anbefaler du de andre journalistene som skirver Write-Ups i Fredag å følge din karrierevei? – Hvis de får stort nok forskudd så..

Men noen nyhetshund er du ikke? Hva mener du? – Jeg starta jo som nyhetsjournalist! Faktisk dekket jeg mitt første drap da jeg var nitten i Nord-Norge, hele greia var jo helt jævlig og...

Mista du den saken på grunn av en fyllekule også? Akkurat som når du blåste hele Jon Arne Riise-SMS saken til VG, fordi du satt og skrøyt av den på byen? – HAHA... Altså... jeg har snakka så mye om saker opp igjennom årene. At man av og til mister en sak til Camilla Bjørn får gå...

Magnus, vettu. Han er kul. Blåste ti-årets kjendissak for arbeidsgiveren sin, men bare børster det av seg. Er ikke snakk om å angre på det? – Jeg angrer vel litt, men..det var ingen andre som hadde turt å skrive den saken, heller.

MØTER MAGNUS RØNNINGEN Bortsett fra VG, da.. – Ja... men den beste saken er alltid den andre. Først slår nyhetssaken opp dørene, og så kommer saken i etterkant. Den gode, kommersielle saken, ikke sant?

MM. Les mer om saken i FREDAG. Fett.

Hvem er den største kjendisen du har møtt? – George Clooney. Superhyggelig fyr. Vi kom godt overens. Han hadde en film å selge og...

6 6

Apropos kjøp og salg av film...

Sist vi hørte fra deg skulle du bli produsent. Hva i helvete har du produsert? – Ingenting.

Sier du det. – Det gikk rett og slett ikke. Jeg kan jo prøve å snakke det bort i den finansielle krisen, men fakta er jo at jeg mislyktes, men framtiden ligger jo åpen, da...

Blåfilm? – Nei.

Vi har hørt at du må late som om du ikke er journalist når du er over dammen. Rangstige og sånn. – Ja... Det har vært intervjuer hvor folk jeg har kjent, som jeg har måttet intervjue.

Vi har hørt du gjemmer deg i hetter og har på deg andre klær i frykt for å bli gjenkjent som journalist... Er det ikke stress å prøve så hardt? – Jo... det er jo det. Men mitt lodd i livet er, at jeg har store ambisjoner og sterk drive. Men det skal sies at jeg alltid har intervjuet folk jeg veit hvem er i litt større panel, hvor jeg har satt meg langt bak..men aldri hette og solbriller. Det Tiltrekker seg altfor mye oppmerksomhet.

Hva er kjipest der borte blant fiffen- Å være partyfikser, journalist, eller forfatter som lever av fiffen der borte? – Feteste er forfatter som lever på fiffen. Partyfikser er nesten like døvt der som det har blitt her, tror jeg.

Men likefullt endte du opp i døra på Cosmo med Clipboard og gjesteliste... rart med det. – Når noen spør om du er hypp på å stå å være kjekk og grei og stå i døra når snoop kommer, er det vanskelig å si nei. Særlig når det er gratis champagne på kjøpet.

Hvem er kulest av deg, fingern, dansken og ray

kay? – Dansken er kulest. Han er mest fri, som det heter.

På grunn av barten? – Nei

Fordi han har størst kukk? – Det har han også... Iallfall tjukkest.

Vi så det der Huset i Hollywood-greiene... – ååååhh.

Hva skjer med å lage MySpace-TV? Er det framtida liksom? – Dette er allerede et år siden. To kanskje... vi skulle jo bli rike og berømte. Vi ble bare litt flaue isteden. Men det ingen kan ta fra oss er, at vi var fire gutter som bodde i et fett hus i Hollywood.

Jeg gir 1 ett forsøk på å ta det fra deg.

Det lå jo ikke i Hollywood, det huset? – Det lå et lite palestinsk steinkast unna..

Du måtte jo fikse et annet telefon-nummer... – Ja... men det var den første kåken jeg bodde i. Vi bodde jo rett ved Tommy Lee og George Clooney, og hvis de kan ta feil, så kan vel vi...

Kanskje det ikke var så viktig for dem, Magnus? – Altså... Glamorous Sweden... HAHA... de bor jo en time unna Hollywood liksom. Det er ikke Hollywood, men vi... Dere bodde heller ikke i Hollywood? – Nei. Vi gjorde ikke det... Adressen var vel Studio City...

6 1

Så dere var altså ikke fire gutter som bodde i ett fett hus i Hollywood. Dere var fire gutter som prøvde å juge på dere at dere bodde i et fett hus i Hollywood...

Nordisk Film følte seg direkte støtt etter at en av dere pitcha ideen om Huset i Hollywood for dem, som mulig TV-serie.

I følge våre kilder var det den mest bortkasta timen i nordisk films histore. Kommentar? – Heheh. Det tror jeg ikke på! Enten er de bedre til å lyve enn meg, eller så har dere fått feil informasjon. Vi hadde jo 200.000 seere på 24 timer.

Jeg tror han juger, jeg!

Men det er vel ikke det eneste han har jugd på

I et... øøøh... intervju med Nationen står det svart på hvitt at du påstår at du har skrevet for VG siden du var tenåring?

Den eneste VG-artikkelen vi fant med din byline, var en sak med overskriften «Kattepinen». Vi siterer: ”Familien Hølen på Otta terroriseres av minst 11 villkatter. Og butikkeiere på stedet klager over katteplagen”. – Ingenting selger jo mer aviser enn dyr...

Bortsett fra Jon Arne Riise, that is.

Er VG neste steg nå? – Jeg takket jo nei til VG når jeg fikk jobb i Dagbladet. Men jeg har altså ikke noen ambisjoner om å være kjendisjournalist, så det er uaktuelt...

Hva synes du om janteloven? – Den er bra. For den holder så mange nede, så sånne som meg kan stikke seg opp og frem... Før skulle man ikke tro man var noe... nå tror jo alle at de er noe... Et sted i midten ligger jo virkeligheten.

For Rønningen kunne selvsagt redda norsk film? – Jeg kunne gjort dialogene litt vassere. Og gitt det hele litt mer kommersiell teft, kanskje...

Hvem er den mest kjente du har hatt deg med? – Jeg svarer ikke på det.

”Svarer ikke på det”. Du sendte oss melding og sa du skulle overgå det Goldenheim-intervjuet... – ... NEI... DET VAR IKKE DET

..men du klarer jo ikke å komme opp med en dritt. Vi prøver igjen... Hvem er den mest kjente du har hatt deg med? – ... Jeg... jeg... kan ikke svare på det.

Vi har hørt rykter om at Hillary Duff takket nei til seksuelt samkvem fordi du var så fattigslig utstyrt? – HAHA... HAHAHA... altså... Det er mange som har takket nei til seksuelt samkvem, men ikke før de har sett pikken. Ser de den, er det jo som regel for seint å snu.

For deg? – For alle...

Hva synes du om trekantsex? – HAHAHA... Eeeeeh...

Var det en..øøøøøh... finger med i spillet? – Hvis man skal ha sex så anbefaler jeg at det nå og da er en finger med i spillet...

Er det ikke ydmykende når den ene parten i trekantsexen får latterkrampe? – HEHEHEH... da... er det jo bare å prøve å holde fokus, da...

ENIG! PULE FITTA! – Rent teoretisk vil jeg påstå at trekantsex er ganske komisk idrett... Vil jeg tro. Teoretisk sett vil jeg også si at det å høre andre menn ha sex ikke er å anbefale...

seg? – Nei... det er det ikke...

Som produsent... hva er problemet med norsk film? – Eeeeh. Enten er de overtydelige. Eller så er de for vissvassete. Men det kommer da gode filmer innimellom. Akkurat som i Hollywood.

Men, Rønningen. Hadde det noe med utstyret å gjøre, det og? Dansken og Finger’n viser jo frem kukken til gud og hvermann, men ingen har sett din? Tilfeldig? – Heh. Man kler jo ikke av seg ved siden av Schwarzenegger liksom.

Fingern er lemmets Schwarzenegger, faktisk.. Hvem er mest kjendiskåt, du eller Mari Midtstigen? – Hun var vel litt tidligere ute enn meg, kanskje... men. Jeg har noe å selge. Det har ikke hun, per idag. Så da blir det meg.

For du er ikke fremmed for å legge deg etter kjendisdamene heller, du Rønningen?

Vi har hørt at du prøvde å betale en norsk, kjent, radiopersonlighet for å ligge med henne? – Det har jeg aldri...

La oss ikke si betale, da. La oss kalle det en liten bestikkelse? – Øøøøøh.

«Kom til meg ’a schøta skal jeg spandere taxi!»... og sprit og gud veit? Ringer det en bjelle? – Radiopersonlighet? Åååååh. Tenker du på...? Nei DET er ikke sant. Eller...

Sier du det... – Det der var andre veien... Har hun sagt det?

Get your facts straight. En av de femti tusen som ikke liker deg har sagt det. – Men den greia var omvendt. Vi klinte på en fest og etterpå var hun grisehypp på meg. Men jeg gadd ikke, fordi jeg ikke orka å dra hjem til henne... Det er sånn det egentlig var. Jeg var ikke såååå hypp på det der...

Hva er du mest stolt av å ha fått til? – At jeg er skamløs.

6 1

Hør!Hør!

Hvorfor fikk du bare en uke i Se&Hør? – Jeg slutta etter en uke, fordi jeg tenkte at hvis ikke kom jeg til å bli der for alltid. Jeg blir jo tilbudt jobb i Se&Hør hvert halvår...

Men den er ikke noe for deg, den der kjendisjournalistikken.. – Og på det tidspunktet brydde jeg meg også litt om hva folk syntes om meg, og det var rett og slett litt flaut å jobbe i Se&Hør...

Det er jo penger i det da?

Du har visst lånt sekssifrede summer av Finger’n. Er det ikke lukrativt å være produsent? – Det er vel ikke... det går nedover...

Men hvis du skal tjene penger, er det ikke litt kjipt at Hetland-boka stjal mediekjøret ditt? – Heh. Hetland har sagt han skal spise en hatt hvis jeg fikk mer mediadekning enn han. Det tror jeg allerede jeg har. Hvis man regner med alle magasinene og sånn...

Grosvold? – Klokka er kvart over tre... jeg har ikke Grosvold ennå...

6 1

(Og fikk det heller ikke, journ. anm)

Hetland utga deg jo som naiv nachspieljager både i intervju med oss og i boka si. Men kompis. Å bytte Åsne Seierstad med Alicia Keys? Tror du folk er idioter, eller?’ – Eeeeh. Det var Hetland jeg snakka med...

Så du satte argumentasjonen på... øøøh... full speed? – HAHAHAHA.

Du påstår jo at du og den norske musikkvideoregissøren Ray Kay er så gode kompiser. Men som arbeidsledig produsent... er det ikke litt døvt av ham å ikke fikse deg en jobb iallfall? – Han er jo musikkvideoregissør... Eeeeeh. Hva skal man svare på det? Han har jo ikke samme tyngde i forhold til film, liksom...

FoTO ANTON SOGGIU

HÆ? Du skriver jo i boka at bekjentskaper kan skaffe deg ting og greier... Trodde det var kompis er kompis med kompis-strategien som var gyldig valuta der borte? – I La er det mer sånn at dersom du har penger, får du lage film. Jeg hadde penger, så kom finanskrisa, så hadde jeg ikke penger.

Du kan vel i det minste sette opp en ny Samantha Fox-turne? – HAH. Ja. Håper hun overlever denne gangen. Hun var jævlig lei seg etter Trondheims-gig’en fordi hun følte at bandet ikke brydde seg om henne. Jag måtte bære henne fra maxitaxien opp på rommet fordi hun managerkjæresten var for lat. Hun hadde kanskje fine, store pupper, men den rumpa...den var ikke det den var.

Eller så kan du kanskje låne litt av «The Dirt»forfatter Neill Strauss. Han tjener jo penger som gress på den der siste sjekkeboka si, og han. Er ikke dere kompiser? – Han tjener nok penger ja... det tror jeg. Men jo, jo. Vi er kompiser vi...

Hmmm.

I et intervju med en norsk journalist fortalte Strauss at du kom til å bli spist levende av LA. 1: Er ikke dere kompiser? – Sa han det? Hvilket gammelt intervju var det? Han mente vel at du ble spist levende av LA det, da. Så feil kan man ta....

Er det greit at kompiser sier sånt? Blir du ikke litt lei deg, Magnus? – For eksempel med han gamle sjefen deres, Vinger. Han tok alt så personlig. Profesjonelt uvennskap er jo bra. Det må gå an å hate hverandre litt i media, og så være litt på hils etterpå, mener jeg da.

Du har feiret bursdagen din med 5000 mennesker... – Nei. Vi inviterte 5000.

Nemlig...for det kom jo ikke så mange. Uansett. Du har invitert 5000 mennesker i bursdagen din, men vi har allikvel ikke greid å finne noen som har noe positivt å si om deg. Hva skjer ’a? – Jeg tror ikke de som liker meg ringer dere...

Men vi ringer jo folk. Mange folk. Hele tida. Så sier vi «Magnus Rønningen»

Så sier de «Nei... jeg orker ikke. Jeg orker ikke å prate om ham» – Nei... det er jo mange inntrykk. Kan jo bli litt mye for folk flest. Men det er jo ikke bare min feil.

Men vi er kompiser da! Vi prater ikke no dritt om Magnus as!

Kan du fikse oss en rolle eller? – Jaja. Blåfilm.

1 6

BLÅFILM!!

11/2008