utgjør hverdagen. Og ut av dette alminnelige, makter de å trekke ut fundamentalt radikale og urovekkende filmer om vår sivilisasjons dypeste problemstillinger. Gaute Brochmann Premieredato 9. januar MAN ON WIRE Dokumentar av: James Marsh Som seg selv: Philippe Petit, Jean-Louis Blondeau og Ardis Campbell Vemmelse 1. Å se Man On Wire, er litt som å høre noen skryte uhemmet av noe du over hodet ikke mestrer, som for eksempel klatring. Klatrerentusiasten sier: Klatring – det er selve livet det, det er filosofi det! Og du har liksom ikke noen mulighet til å protestere, med mindre du gidder å være den sure dilletanten som aldri kan skjule sin vemmelse for folk som er bedre enn den sure dilletanten. 1974. Dette er en dokumentarfilm om den gangen linedanseren Philippe Petit ikke for sitt bare liv, kunne la være å spenne opp en line mellom de to (daværende) tårnene på World Trade Center i NY. Det var illegalt, selvfølgelig, og krevde et stort, ivrig, linedanserelskende mannskap og ditto planlegging. Etter mye att og fram, med massiv og destruktiv selvoppofrelse fra alle involverte, får Philippe Petit endelig sette verdensrekord i selvrealisering der oppe på snøret sitt. Baksiden av alpelua er at vennskap ryker, og folk blir utvist fra landet i hopetall, så til slutt er det bare linedanseren som koser seg. Vemmelse 2. Klissete musikk på alpeluefest til tross – en får fort mistanke om at dette helt uakseptabelt selvopptatte Philippe Petitmennesket har et poeng: Det ser bra ut å gå på den lina. Det ser ut til å være selve livet, det. Før du veit ordet av det, sitter du der i kinomørket og gisper etter frihet du også. Kyrre Bjørkås Premieredato tbd
4
BEST AKKURAT NÅ
MARIA MOSENG FLICKORNA (THE GIRLS) Regi: Mai Zetterling Old school feminisme fra 1968, kanskje datert som innlegg i kvinnedebatten, men filmhistorien er evig aktuell (screenes på OCA). KLASSEN Regi: Laurent Cantet Kidsa forfører. DISGRACE Regi: Steve Jacobs Kullsvart om mørket i menneskenaturen - og ingen bærer fornedring som Malkovich.
ROCKNROLLA Regi: Guy Ritchie I rollene: Gerald Butler, Idris Elba, Marc Strong, Tom Wilkinson og veldig mange flere! Som i de fleste klisjéfilmer, er klisjéen ”denne vil du enten elske eller hate”, svært dekkende på RocknRolla. Kritikerne og publikum er da også delt mellom nesegrus begeistring og rent hat, med nok folk på ja-siden til at filmen for lengst er en #1 Box Office Hit hjemme i UK. Hva som genererer de sterke følelsene? Vel, RocknRolla er provoserende som en britisk dandy: Ubegripelig stupid, og dekadent uovervinnelig på en gang. Mye stil, lite handling, ingen substans.
5
58
12/2008
Om verden trenger enda en ironisk-distansert mockney-movie? Selvsagt ikke. Men det er ikke noe relevant krav til en underholdningsfilm. RocknRolla er Lock Snatch Stock med 5 % modifikasjon. Og det å rendyrke et vellykket personlig filmkonsept, er ingen forbrytelse. Ritchie er i overkant idiosynkratisk, men det gjelder toppregissører flest. Tenk Bergman. Og i en sjanger som koker over av elendighet, føler jeg bare lettelse over at Guy tar ansvar, tenker med hjertet, tråkker på gassen og er seg selv nok. Dette er masterclass i fintunet action. En musikal der karakterene bryter ut i vold, fremfor sang. Stilisert og virkelighetsfjernt og vakkert. Kronet med en nydelig kloning av nasjonalskandalen Pete Dorothy, som uregjerlig X-faktor. Som setter poesi over pund og forrykker logikken i råttenskapen. Akkurat nok til å gi filmen et ørlilte snev av vesentlighet, som hever den fra bra, til dritbra! Gaute Brochmann Premieredato 5. desember THE BOY IN THE STRIPED PYJAMAS Regi: Mark Herman I rollene: Asa Butterfield, Vera Farmiga, David Thewlis, Zac Mattoon O’Brien, Domonkos Németh Snart er det ingen tidsvitner tilbake, og vi skal overlates til oss selv. Da trenger vi nye fortellinger som stadig aktualiserer krigen. Basert på John Boynes roman, tas vi tilbake til Nazi-Tyskland. Til åtteåringen Bruno og konsentrasjonsleiren faren er satt til å kommandere. The Boy in the Striped Pyjamas, har blitt et fint skudd på krigsfilmstammen. Ikke fordi den sier noe nytt, eller fordi det fortelles på en ny måte, men fordi den presenterer vanskelig materiale klokt, varmt og effektivt. Det fungerer godt å begrense verdensbildet til en liten gutt og hjemmet hans. Og det er like effektfullt å illustrere folkemordet med de nakne dokkehaugene Bruno finner i kjelleren, som å vise berg av menneskelik. Først og fremst på grunn av barnefilmformatet, men også på grunn av våre blaserte forventninger: Vi belager oss på velkjent død. Kanskje er det nettopp balansen mellom utilslørt ondskap og det tilsynelatende alminnelige, som gjør filmen så god. Barnefilmens evne til å formidle det mest uhyggelige ved å ikke vise. Vi vet jo hva som skjedde likevel. Vi har fantasi, og vi har historie. Heldigvis og dessverre. Ragnhild T. Brochmann Premieredato 2. juledag
5
VANÆRE Regi: Steve Jacobs I rollene: John Malkovich, Jessica Haines Malkovich låner kropp og sin sedvanlige arroganse til David Lurie, foreleser i romantisk litteratur ved universitetet i Cape Town, i denne trofaste Coetzee-filmatiseringen. I vellykket konspirasjon mellom forfatter, skuespiller og regissør, kles Lurie naken som en nyfødt baby, og det er ikke et vakkert syn. Den kåte, middelaldrende professoren forfører en av sine studenter, manipulerer henne til sengs og får som fortjent. Han blir avslørt, og med samme iskalde selvfølgelighet benekter han all anger. Da gjenstår datterens farm på den sørafrikanske landsbygda, som det stedet i verden han er minst uvelkommen. Men Luries svimlende déroute, har knapt nådd første passering. Et mikroskopisk dvelende karakterstudium som gjør kunst av en kyniker - dette er, nok en gang, Malkovich’ film. Det er også et oppgjør med kollektiv skyldfølelse over et pinlig historisk kapittel, og en påtrengende analyse av universalbilder som straff, skyld og verdighet. Sistenevnte mest effektivt gjennom en sidestilling av ulike overgrep, som formulerer spørsmål det er vondt å svare på – hva er verst, voldtekt eller ufrivillig
5
samleie? Drepe et menneske eller en hund? Sånne ting man sjelden orker å tenke på. Og et annet spørsmål tvinger seg frem– skal man se en tung film bare fordi den er bra? Er det et privilegium å kunne velge den til, eller velge den fra? Maria Moseng Premieredato 2. juledag
KONF OKKULTA! – HÆ? TOM FOR SPRIT?
BEST AKKURAT NÅ
GAUTE BROCHMANN SLUMDOG MILLIONAIRE Regi: Danny Boyle Change we can believe in! LORNA’S STILLHET Regi: Dardenne-brødrene Jevnt over de mest stødige leverandørene av virkelig kvalitetsfilm. I verden. ROCKNROLLA Regi: Guy Ritchie That title of Mr Guy Ritchie’s new featcha. Means geeza. Or mobsta. Top bruisa. In his London manna.
ZACK AND MIRI MAKE A PORNO Regi: Kevin Smith I rollene: Seth Rogan, Elisabeth Banks, Jason Mewes, Jeff Anderson m.fl. Seth Rogans røde krøller og råe latter, har kastet glans over et knippe forfriskende, amerikanske komedier de siste årene. Det er på høy tid å slippe et fanbrev i posten til Judd Apatow, komikeren og produsenten, som står bak de fleste av dem: Med titler som The 40 year old Virgin, Superbad og Knocked Up, har han introdusert en form for crazyhumor med vidd som vi ikke har sett maken til her til lands. Han er mannen som har gjort den pubertale highschool komedien vis, og underbuksehumoren til ren poesi. Om noen skulle klare å følge opp måtte det være Kevin Smith, tegneseriehumoristen og filmskole dropouten, bak lavbudsjettsuksessen Clerks. Med Zack and Miri gjør han et forsøk: Rogan og Elisabeth Banks (A 40 year old Virgin), forenes med gamle Clerks kjenninger som Jeff Anderson og Jason Mewes, i en halsbrekkende komedie om et pengelens vennepar som bestemmer seg for å lage pornofilm. Tross et sprekt utgangspunkt, sitter ikke filmen helt. Jo lenger man tøyer strikken jo tjukkere bør den være, som vi vet. Analfiksert dialog og eksplisitt sex, skal liksom stå i kontrast til den gryende forelskelsen mellom Zack og Miri, men forelskelsen er dessverre like lite troverdig som pornoinnspillingen. Her finnes ingen typer å bli glad i bak karikaturen, bare en regissør som satser for mye på skuespillernes komitalent. Nei, gi meg heller dopdealer Jay og en videosjappe, eller Rogan med babyangst, anything with a heart. Silja Espolin Johnson Premieredato 5. desember
3
FLER ANMELDELSER
WWW.NATTOGDAG.NO
ÅNDEN SOM GÅR THE SPIRIT Regi: Frank Miller I rollene: Gabriel Macht, Scarlett Johansson, Samuel L. Jackson, Eva Mendes Frank Miller satser som regissør i et Hollywood, som ikke bare er ny gjenvinningsstasjon for tegneseriestriper, men også åsted for neo-noirens stadig mer svulstige refleksivitet og en postmoderne sentrifuge som snart trenger nytt navn. Nå er Millers egen seriestrek ikke just cinefobic, så det er overraskende nok at forelegget denne gangen er basert på vintagesuperhelten The Spirit, satt i pennen av legendariske Will Eisner, en gang på 1940-tallet. Etter sigende skal Eisner ha vært like viktig for Miller, som Hitchcock for Truffaut, og denne adaptasjonen er like deler ren hyllest og ødipalt utbrudd. Eisners opprinnelige univers og karaktergalleri er gradert i umiskjennelig millersk noir; en dyp tone av svart, smertefull tomhet og hjerteløs avgrunn, som av og til synes klasket på med hele blekkhus av gangen. Bortsett fra ikoner som fedorahatt og Buick, er det lite vintage over The Spirit anno 2008. Avanserte filmtriks til tross, ekspresjonismen er millimeterpresis og helten, i Gabriel Macht’ skikkelse, er befriende lowtech. Med minimal dominomaske, converse og signalrødt slips slengende rundt halsen, spretter han fra tak til tak med bare litt mer spenst enn en rumensk kulestøter. Knyttneven er til gjengjeld steinhard og kjapp. Og med den denger han løs på hovedskurken Octopus (Samuel L. Jackson), som er like forbanna udødelig som han er selv. Hva de egentlig sloss om føles mindre viktig, her er ingen intrikate krimknuter som skal knyttes opp, bare kollisjoner mellom rå krefter, maktbegjær og bitter rettferdighetstrang, lys og skygge, chiaroscuro. The Spirit avled i sin tid som den jordiske skikkelsen til kriminolog Denny Colt, men ble på
5
mystisk vis vekket fra de døde. Etter å ha glimtet inn i evigheten, er selvutnevnelsen som Central Citys fryktløse ridder, det eneste som kan redde han fra nihilismen. Det, og samtlige kvinner han møter, som han forfører med en tenårings dedikasjon og konsentrasjonsevne. Det er først når den ubotelige trusetyvens ungdomsflamme vender tilbake i form av diamantskurken Sand Saref (Eva Mendes), at The Big Sleep møter Dawsons Creek og flyktig, men ekte kjærlighet. Mulig det høres cheesy ut, og det er helt klart noen detaljer i dette plotet som tøyer grensene for anstendig bruk av klisjeer. Men ikke mer enn det som hører hjemme i en såpass vakker feiring av pulp og B-film. Dialogen og voiceoveren er herlig pompøs, humoren mellom slapstick og screwball. Karakterene står mer i relieff enn det som kjennetegner mange tegneserieadaptasjoner, men er fortsatt ganske flate, og bortsett fra Jackson er skuespillerne rekvisitter i et stilstudium. Men tross alt har de navn som ser godt ut på plakaten. Og ikke engang når tre fjerdedeler av Scarlett Johansson forsvinner bak hornbriller og karikert giftighet, er det egentlig utilgivelig. Hvorfor ikke? Med Miller har det alltid handlet mest om form, og det er form på en måte som vever seg inn i nervesynapsene og tvinger deg til å se, ikke for å tenke, men for å føle – uforpliktet ondskap, verdenssmerte, begjær etter diamanter, dybdeløst moralsk forfall, alle disse følelsene hverdagslivet frarøver deg, mens du vasker undertøy og kjemper med havregrøtrestene fra frokosten. The Spirit er i sine beste øyeblikk, en feit liten igle som suger seg fast og får blodet til å pumpe rundt i kroppen, som om det skyldtes ekte glede. Maria Moseng Premieredato 9. januar