Page 1

OSLO 12 - 2008

6 & 1 MØTER CHRISTIAN STRAND

KVALITET KOSTER DEN STORE SENTERTESTEN PÅ JULEFYLLA MED MADCON

DØD SNØ

WWW.NATTOGDAG.NO


Merde - Jenny Hellstrรถm - Fred perry - Ben Sherman Merc London - Paul Smith - Hope - Lee

Gold Label

Tiger - Resterรถds - Maria Westerlind

Storgata 9


DESEMBER 08 Redaktør ANDREAS TYLDEN tylden@nattogdag.no Nettredaktør ANDREAS ØVERLAND oeverland@nattogdag.no Redaksjonssekretær MATHILDE FALDBAKKEN faldbakken@nattogdag.no

Fotografer PER HEIMLY JETON KACANIKU PÅL LAUKLI ANTON SOGGIU Illustrasjon KARL MAGNUS BLINDHEIM ANDREAS TYLDEN EDMOND YOUNG Lysfontene ESPEN SLETNER

Art direction PAGINA AS www.pagina.no

Pitcher SIRI C. BROCKMEIER

Skribenter JON VIDAR BERGAN KYRRE BJØRKÅS TONE GARMAN PER BJØRNAR GRANDE GAUTE BROCHMANN RAGNHILD BROCHMANN ÅSE FORMO JAN OLAV GLETTE INGER LISE HAMMERSTRØM MARKUS JOHANSSON SILJA ESPOLIN JOHNSON CECILIE LARVÅG NILS LAUSUND ODA LINDHOLM CAROLINE LYSTSKJOLD MARIO URBAN MANNSÅKER LARS KRISTIAN MIDTSJØ ERLEND MOKKELBOST MARIA MOSENG IVAR NESHEIM JØRGEN NORDENG GLENN OLSEN ELIN SKAAR PETTER SNARE CECILIE TYRI HOLT HANS ERIK SYSTAD TYSSEN MARIA LYNGSTAD WILLASSEN ANDREAS ØVERLAND

Daglig leder CHRISTIAN RASMUSSEN Markedsavdeling EMELIE ANDERSSON BJØRN AUNE CAROLINE BETTUM SIMEN GJERSTAD ANDERS B. HANSEN Økonomi NETLEDGER Utgiver NATT&DAG MEDIA AS Trykk SCHIBSTED TRYKK AS Lesertall 139 000 PR. MÅNED REDAKSJONEN TAR IKKE ANSVAR FOR UBESTILT MATERIELL Natt&Dag Oslo BESØKSADRESSE: Sandakerveien 114B Nydalen, 0401 Oslo POSTADRESSE: Natt&Dag Innovation Media AS PB 4240 Nydalen 0401 Oslo NATT&DAG BERGEN Telefon: 22 09 08 00 Telefaks: 92 17 52 42 Takk til: Thon Hotel Bristol

COVERFOTO PER HEIMLY DIGITAL GRAFIKK EDMOND YOUNG MODELL BJØRN SUNDQUIST

HVA HØRTE VI PÅ

BREV Jeg syns også Hitler er festlig. Fest.lig. Go! – Idaaa Idaaa, Tror ikke mannen hadde vært like morsom uten bart, gitt. – Red. Er det sånn som i Dagbladet her også, sånn at man kan ønske seg cd dersom man skriver noe morsomt? HER: Det mest eiesyke dyret i havet? Ere-mittkreps. Ønske: A Motown Christmas HER: Hvilket dyr i jungelen har det mest moro? Papa-gøy-en. – Red. Jævlig fett at dere kjørte Onkl P på coveret et par nummer tilbake. Han er driiiiiiitrå. Alle andre i norsk rap er så jævlig puzzies og de homo-Karpe Diem for eksempel røyker ikke weed eller drikker engang. Også kaller de seg rappere liksom, det er fucked up. Og Madcon også. Jeg veit han ene var gæærn før, men nå er de bare geekz som ikke er utlendinger engang. Onkl P foo life. – Marco Hei marco. Onkel’n er rå. Og ikke minst en overraskende hyggelig og reflektert fyr når man kommer under huden på ham. Men, Marco? Selvom Karpe ikke er gangstere er de faen meg hyggelige og joviale folk med en god del fine låter på sisteskiva. Ingen grunn til å hate! Og mener du Madcon ikke er harde nok? Vår juleøltest litt lenger ut i blekka beviser det motsatte. – Red. Halla! Bra avis, ville bare si det før jeg går videre på resten. Hvorfor er dere så fryktelig opptatt av alkohol? Det eneste dere skriver om er folk som drikker, har drikki eller fylla generelt. På forsiden i forrige uke hadde dere en gjeng 17-åringer som står og drikker champis på en rosa bakgrunn. Er ikke dette litt uheldig for en kredibel kulturavis? Ungene som vokser opp i dag, må lære seg at det finnes annet å gjøre enn å drikke i byen. Og selv om dere skriver for de over tjue, så er det ganske sikkert mange som er underårige, som blir inspirert og drikker seg uforsvarlig fulle og må lide under konsekvensene. De eneste som ikke tar ansvar

her, er dere. Voksne folk som oppfordrer til flatfyll og puling? Har dere ikke hørt om AIDS, voldtekt? Og hva når unge gjør på seg i buksa og kliner samtidig, veit dere hvor flaut det er? – Trym Pedersborg Nei. Fortell oss en gang til hvor reflektert du er, lille Trym. – Red. Hei, jeg skriver til dere fordi jeg vil gjøre noe for dere. Jeg skrev en del på en ganske kul blogg med mange lesere før, men ikke nå lenger. Jeg kan ikke si hva adressen er, fordi jeg og hun andre som egentlig eier bloggen ble uvenner for noen uker siden. Så jeg lurte på om dere vil ha noen til å skrive en blogg, litt sånn som Maja Casablancas eller noe, for dere. Jeg tenkte jeg kunne få plass på nettsiden der hvor de andre driver og blogger. Jeg har masse fine motebilder av meg og venninnene mine hvis dere vil ha (og noen motebilder, som er litt på kanten, men dere får bare se, hvis dere lover å ikke trykke!!!) så dere veit at jeg har det som trengs. Jeg er skikkelig cred vestkant og er ikke bertete i det hele tatt, som dere sikkert ser på bildene. Uansett hva dere synes, så er jeg en skikkelig ressurs uansett hva jeg gjør for folk, så meg har dere ikke råd til å gå glipp av! Hei. Så bra! Om du leser innlegger over, så leser du at vi kun er interessert i drikking og puling. Om du er keen, kan du få gjøre neste fotoserie om grisete ekkel amatørpornoproblematikk blant frustrerte tenåringer. Ring oss! – Red. Digger blekka mann, dere er bra som faen for tia. Sjekka dere at planB gikk under eller? MAFKAS!! Brillejesuser og buttontryner hele flokken. Jævlig bra sak om frakkene (kødda), og jeg digga homsemetalsaken (serr). Apropos, veit dere om noen homserappere i Norge? – Anthon Trøan Anthon, vi vet faktisk om et par rapperhomoser, ja. Men det får verra som det er, og ikke som det sku. – Red. Hvorfordan klarer dere bare å gjøre enqeueter som handler om folk i en an-

nen situasjon? Hva ville du tatt med deg på en øde øy? Hvor er du om 10 år? (i grunn jævlig dumt at ingen har spurt dere spørsmålet, men svaret sier seg vel selv; på loftet, konkurs som en møllspist madrass eid av en tidligere sengevæter med et digert gnagerreir proppa med nakne rotteunger, som ikke har andre steder å dra fordi det er for kaldt til å tenke kreativt på tilværelsen). Hva var du i ditt forrige liv? (en bra avis, puletryner). Og lista fortsetter. Hvis dere skal være litt breske må dere tørre å spørre litt relevante spørsmål. Hvem har du lyst til å knuse trynet til nå? Jeg gjetter på at de aller fleste vil svare noe i denne gata ”han fyren som tror han skal få ta bilde av meg”, ”deg” eller kanskje til og med ”Espen Sletner, den bleikfeite halvapen fortjener en”. Poenget ligger i situasjonen deres, embrace the pain! Omfavn nuet. Så kan vi kanskje snakke blekke. – Amadeus Fittefjes Om du hadde signert med ekte navn, kunne vi i det minste ha gledet oss til å møte deg og dine underholdende trusler, fittefjes. – Red. Skjer a folkens? Først litt ros! Jeg sitter mye på lesesalen på hf på blindern, og det er alltid digg å gå inn på nattogdag. no som et avbrekk. Fresh nettside, kul layout og endel gode saker også! Imponerende! Mye bedre enn smuglesning og 730! Så var det tid for ris. Den saken om Reykjavik i forrige nummer var litt skuffende. Dere klarte ikke å sette den økonomiske nedgangen inn i en sosio-kulturell kontekst som var givende for meg som leser. Litt mer analyse og historisk tilbakeblikk ville løftet saken flere hakk! – Mvh, Aslak simonsen Hei Aslak. Takk for ros. Alltid hyggelig! Når det kommer til saken du referer til som en lettvekter.. Vel. Øverland var for drita i for mange dager til å analysere noe som helst. Prøv å dra på tur med fotograf Anton Soggiu, og se hvor mye pensum som sitter igjen når du kommer hjem! – Red. Har du probbblemer med oss, eller kanskje du vil gi Natt&Dag et klapp på skulderen? Give us a shout: redaksjonen@nattogdag.no

INNHOLD

10.TIDENS ÅND 17.KVALITET KOSTER 20.REALITYMGPEGS.COM 23.NISJEFEST 28.PÅ JULEFYLLA MED MADCON 34.DEN STORE SENTERTESTEN 38.DØD SNØ 51.MUSIKKANMELDELSER 57.FILMANMELDELSER 62.NATT&DAG MØTER CHRISTIAN STRAND

6

12/2008


SNIKENDE BROKK - SKJULT BEINBRUDD.

R FOR 20 Å

SIDEN

TEKST CECILIE LARVÅG / TONE GARMAN

FRA HEADBANGING TIL POGING Hva gjorde punkerne som svar på dans under konserter? Scenegulvene var så små at du kjente naglene til sidemannen i hofta, og det kribla i kroppen. Det eneste ble å riste litt på hodet. Headbanging var et faktum. Fargerike hoder rista, så hanekammen hadde en stri tørn med å holde seg på plass. Men som alt annet punken dreiv med, satte de etablerte raskt lupen på den nye ”dansemoten”. Sindige leger kunne med alvorsfylte stemmer fortelle at headbanging var dødsfarlig. I ordets rette forstand. Advarselen fra Helsedirektoratet nevnte både hjernerystelse og alvorlige hodeskader. ”Rosinen i pølsa” var hjernehinneblødning. Blandingen av for mye øl, og hoderisting, kunne gjøre dagen derpå pyton med hodepine. Det var vel mer dét, enn advarslene fra legestanden, som var grunnen til at headbanging fikk så kort suksess på scenegulvet. Da ser vi bort i fra Motorhead. Headbanging ble avløst av poging. Plassen var fremdeles like liten, så utfordringen ble nå å

breie seg mest mulig. Du oppnår raskt god plass med litt poging. Dessuten er det en enkel dans å lære. (Her trengs det ingen kurs!) Poenget er stort sett å velte overende det du har av venner i nærheten. (Gjerne andre også. Pogere er ikke så nøye med akkurat det!) En poger kjennes lett igjen ved at han river andre i jakkeslagene, og kjemper skulder mot skulder om plassen på dansegulvet. Føttene jobber fritt, som i en aggressiv dreiva. Det kan være godt å vite hvordan de ser ut. Det er ikke alle som digger å havne midt i en pogegjeng, når det de egentlig hadde tenkt, var å nyte sitt nyinnkjøpte glass med rødvin. Særlig på vakt mot pogerne må du være, når band som Raga Rockers, Jokke & Valentinerne og Dum Dum Boys står på plakaten. Flertallet av fansen til disse banda er rekruttert blant 18-åringer, som vil glemme oppveksten sin på verste vestkant for en stund. (Nystaila for anledningen). Denne gjengen har adoptert poging med stort iver i fremførelsen. Poging er morsomt. I alle fall å se på. På avstand. Natt&Dag desember 1988

TEKST CAROLINE LYTSKJOLD

HVORDAN GJØRE DET SELV Okei, så du leser om hvor altfor mye vi forsøpler og hvordan vi bruker og kaster, og at verdensøkonomien går til helvete. Så du sier takk, men nei takk til plastikkposer, helt til du glemmer tøyposen din hjemme en dag og må si ja takk til posene likevel. Og så stikker du kanskje innom H&M og kjøper en t-skjorte eller hettegenser, fordi det er en fin dag og du trenger noe nytt, sant. Og plutselig innser du at du har ikke bidratt stort likevel, og du hører at plastikkposene dine kanskje har kvelt en snill løvemamma, eller en uskyldig og utrydningstruet havskilpadde. Så du bestemmer deg for å bli litt mer miljøvennlig, og for kanskje å spare litt mer penger enn du gjorde før. Sy dine egne klær. Gjøre den lange kjolen kortere. Farge om, og sy inn og feste på. Problemet er bare at du ikke vet hvordan. Og akkurat her er det denne artikkelen kommer inn i bildet og blir litt nyttig. Et lurt sted å begynne, er å finne seg et kurs. Både AOF og Folkeuniversitetets avdelinger tilbyr sykurs for de som aldri har rørt en symaskin, så vel som for de som har prøvd seg litt fra før. Det vanligste hvis du er fresh i gamet er, at du rett og slett begynner på begynnelsen og lærer å lage et mønster, som du lærer å klippe og siden å sy. Har du litt dreisen, melder du deg på det for de som har det (litt dreisen, altså), og der får du heller hjelp til å sy litt hva du vil. Er du riktig ambisiøs finnes der, også rene redesign-kurs, som lærer deg å gi 2ndhand-plaggene dine din egne touch så de rett og slett blir til 3rdhand. Sjansene er ifølge Natt&Dags kilder store for at du på disse kursene havner på gruppe med noen trivelige damer på 50+(++), men så lenge du slipper å måtte sy samme morsomme bluse i samme artige o.b.-blomstermønster, er jo det utelukkende hyggelig.

8

12/2008

Fant du ut at det å sy var en greie for deg, kan du skaffe deg en symaskin. Dette er nokså lett. Har du flaks kan du låne en av morra di. Den er jo grei. Hvis det ikke lar seg gjøre, kan et raskt søk på finn.no skaffe deg en maskin til rundt tusingen. Så, når du vet hvordan maskinen virker, kan du tenke litt på hva du vil lage. Du kan jo for eksempel begynne med å sy dine egne tøyposer, eller sy inn de klærne som ikke sitter så fint. Og vil du være 3ndy (og det vil du jo) er et hett tips å bruke noen halvtimer på sider som style.com, og bla gjennom de forskjellige designernes kolleksjoner, nye så vel som gamle. Kanskje liker du Martin Margielas oppklippede jeans, YSLs enkle collegegenser med logoprint, eller du får en fascinasjon for nagler eller batikk. Et annet tips er å sjekke ut DIY-forumer, og å google litt rundt på ”DIY+clothes” og lignende. Bruke nett, rett og slett. Når du så vet hvordan man syr, og hva du vil sy, gjenstår kun materialene. Enten bruker du det du har, du saumfarer Fretex og andre billige bruktsjapper, eller du oppsøker stoff- og tekstilbutikker. For pyntestæsj som fjær, glitter, silkebånd og fine fargerike steiner, kan du besøke Panduro Hobby på Karl Johan. Og på Perlehuset i Grønnegata kan du for eksempel finne knapper til å pimpe opp en jakke, eller pynte opp en genser. Og vips! Du har klær ingen har helt makne til, du har spart miljøet for litt boss, og du har på lang sikt spart litt penger. Vinn-vinn-vinnsituasjon. PÅ NETT Kurs: fuoslo.no, aof.no. Inspirasjon: style.com, diynetwork.com, diyfashion.about.com, stoffogstil.no.

TEKST REDAKSJONEN

BRENN KAPITALISTSVINA! Drittlei av masing om Coop-kort nå, og skuffelsen hver gang du åpner postkassa stappfull av joviale kredittilbud, sier du? Vel. Nå har det kommet nok et kjøpekort skreddersydd for oss kjøpeglade nordmenn, gitt. I kampen mot de store kjedene og grådige eiendomsmeglere, har Grünerløkkas mange kunstnere, barei-

ere, butikkeiere og bydelens beboere samlet kreftene inn i et fint, lite grønt kort med navnet UNIK. En forholdsvis ny bevegelse der ”et unikt urbant miljø” står i fokus. Kortet gir en rekke fordeler, prosentavslag i en haug med bra butikker samt et slag i trynet på kapitalistsvina. Støtt opp. www.unikoslo.no


x800.indd 1

5/15/08 3:50:08 PM


BILLIGE BEKJENTE Før i tida måtte man jobbe knallhardt for nettverksbygginga. Ofre alt. Dra på nachspiel en egentlig ikke hadde lyst, eller ork til å presse seg gjennom, bare for å komme nærmere gjestelisteplass neste helg, og et felles samtaleemne til helga etter det igjen. “Husker’u da han kompisen kasta vinylen ut av vinduet? Lættis.” Etterfesttoget mot soloppgang, rett inn i arbeidsløsheten? Ja takk! Utallige årsverk har gått med til å dytte i seg dop, smile pent, le på de rette stedene og lide seg gjennom den smarte DJ’ens utgreiinger om bpm vs thc. Nå, derimot, kommer alt billig. Attending på facebook. Photoshop deg selv rett inn i gårsdagen. Ingen husker en dritt uansett.

13

TIDENS ÅND

GENTRIFISERING Innflytterne elsket Løkka på det glade nittitallet. Du og du så urrrrbaaaaant. Kort vei til dop, alkohol og sodomi. Og Lounge. Vi må ikke glemme Loungen. Kollektivnachspiel med nettverksbygging og TeeBee på Blå. Selvsagt røyk de på en smell. Pressa ut blandingsbarn. Men det var det med finger og hånd og sånn, da. Plutselig er det fakkeltoging ned Markveien med “dopfri skolevei”- og “ikke kjøp dopet ditt her!”-plakater. Hva I helvete? Bare fordi DU var tett nok til å få barn? Bare fordi DU nekter å flytte fra Løkka? Skal DU forandre hele lokalsamfunnet, bare fordi DU er blitt voksen og har slutta å kjøpe speed og knips? Håpløst, håpløst, håpløst. Du burde kanskje tenkt på de kommende utfordringene før du lå med dealeren din og la skoleveien til dattera di om Eika? Vi står imot - Ikke mobb langern min! Hold kjeft eller flytt!

1 4

DRABANTBY Er Drabantbyen det nye sentrum? Nei. Det er det ikke. Men drabantbyen har så mye mer å by på enn det kan se ut til ved første øyekast! Nesten velfungerende lokalt næringsliv, innvandringsdebatt satt i mikro-interaksjonistisk system, eldreproblematikken kan spores i praksis. Og så masse flott arkitektur, a gitt! 12 etasjer som huser fire hundre familier. Finnes det noe vakrere? Til og med NRK har innsett potensialet og spilt inn sin nye, latterlig underholdende barnedramaserie AF1, på Romsås. Rødtvedt, stand up! Trosterud, where ya at? Holla back Haugenstua! For å sitere et nytt norsk hip hopstjerneskudd: “Jeg er Jesse Jones, jeg kommer fra drabantbyen/ Prøv å sette deg på livet mitt, det er vanskelig.“ Whats not to love?

11

MÅLGRUPPA Målgruppe, målgruppe, målgruppe. Målgruppe. Fuck dere. Kan dere vennligst henvende dere til en powerpointbasert markedsundersøkelse snarest? P3 trenger å formatere musikken sin, forstår dere, og Plan B lurer på hvilke annonsører dere identifiserer dere med. Hvor i helvete er idiotene i Bengal Consulting når du trenger dem? Overhørt på julebord: Vi må fange målgruppa, gutta, ellers blir det ikke noe julebonus...øyh!øyh!øyh! Løkke tel fra oss i nattogdag.no.

12

DANSBANDSKAMPEN Ikke akkurat overraskende har det svenske programmet “Dansbandskampen” fått skyhøye seertall og satt rekord etter rekord i svensk tv-historie. I disse trakter viser det seg også at showet har en stor tilhengerskare, gitt. Den ene etter den andre kommer ut av dansebandskapet. “Fett, du har sett det du også!”. Uansett hvor hinsides ræva Larz Kristerz er, klarer vi mystisk nok ikke motstå faenskapet.

15

HØYTID Det var på høy tid med høytid, spør du oss. Mens resten av befolkningen ser ut til å hate jula, all den tid de raser i media på grunn av kjøpepress, griner fordi folk er aleine i jula og sutrer over de organisatoriske problemene, nynner hele redaksjonen på den sangen med nissen. Slutt å rakke ned på juletida. Din egen burstdag skal du feire, men Jesus sin er ikke bra nok? Dust. Hva har Jehova gjort deg egentlig?

16

SLUTTPAKKE Årbedislivets nye julekalender av året. Obligatorisk i samtlige redaksjonslokaler, landet over. Hvem får sluttpakke, hvem får ikke? Trekk en lapp fra nisselua, og håp at ansenniteten holder.

17

POPPKULTUR Poppers ditt, poppers datt. Poppersblogginga vil ingen ende ta. Bakgården til Fisk&Vilt er en endeløs samtale om poppers, ført av mennesker som ikke er gamle nok til å se linken mellom voldshomofili og verdens teiteste dop. Skal dere skrive om dop, så skriv om noe som faktisk er ulovlig iallfall. Met.amf. eller noe.

18

MADS LARSEN Rabiat kvinnehater? Upresis skribent? Klassens klovn? Debatten raser. Mens man venter på en konklusjon siterer vi fra presseskrivet til hans nye bok: “Knut, Knut, dra kuken ut/ Gi en sprut/Slipp Magen ut.” Han skal ha for å ha mye på hjertet. Oddsen på at han slipper minst syv bøker i 2009, er visst nede i 1,30.

19

STALAG, DIVISJON HELVETE.

PRETTYBOY DRITTUNGER Ok, vi skal gå med på at byvankerlooken alltid har vært jævelig døv, men nå har den sunket faretruende nær bunnen, for å si det pent. Stikkord: Kjip 90-talls orientalsk idolsveis, glinsende narverjakke, Big Brother-bukser med jallatrykk på, og kvisete tryner innsmurt med voldsomme mengder brunkrem. Æsj. Grgl. En kompis av oss, som er litt ute å kjøre, tok en av gutta utafor Oslo City for å være en ukrainsk tranvestitt med struttepupper og brutal ståpikk. Kidsa har ikke alltid rett.

10 1

Boblere: Konstruert facebook personae, Ronnie Ottem – kul men ikke Gardar Eide Einarsson. Ennå. UK Garage, Terror, For Petes Sake – more than music, barnearbeid; er artist den nye gruvearbeider?, katamari.

Student? STUDENTKONTO gjør det lettere for deg å handle bøkene akkurat når du trenger dem. Fagbøker er en av våre spesialiteter, samtidig som vi har 50.000 titler av all slags litteratur å velge fra.

STUDENTKONTO Kjøp bøkene nå, betal i januar. Studentkonto oppretter du samtidig som du bestiller bøkene dine og er et eget betalingsalternativ på haugenbok.no AVBETALING Rentefritt og uten pristillegg fra kr 200,– pr. mnd. på kjøp over kr 750,– FAKTURA

følger sammen med bøkene – 21 dagers betalingsfrist.

Uansett betalingsmåte – ingen pristillegg. Vi kan gi deg rabatt på mange norske lærebøker utgitt før 2007. Bøker vi har på lager sendes samme dagen som vi får ordren din. Ordrer fra og med kr 198,– sendes fraktfritt i Norge. På ordrer under kr 198,– er det porto kr 29,–

TTBUTIKKE

NE

10

12/2008

ÅR!

Haugen Bok • Postboks 175, 6101 Volda • epost@haugenbok.no • Tlf 70 07 45 00

10

haugenbok.no

O

ILIOS kommunikasjon AS

UG E NB OK.N

N

HA


Abpfdk@lkq^fkbo+kl

CASH IS K

ING!

KJĂ˜P VALUTA FĂ˜R DU DRAR U

Ingen gebyrer U Gunstige kurser U Gode valutarĂĽd

www.forex.no "-"ĂŠ- /,-/-" ĂŠUĂŠ(6, ĂŠ-"//-/ ĂŠÂŁĂ“ĂŠUĂŠ, /"ĂŠ  - -ĂŠ*--ĂŠĂˆĂŠUĂŠ ,1/ĂŠnĂŠUĂŠ -/,(ĂŠ-/-" ĂŠUĂŠ/,"  ĂŠ- /,-/-"


OVERHØRT

... Vi trodde med forrige nummers overhørt, at sladderet om Arve Juritzen ville få konsekvenser. I stedet fikk vi en anonym, gratulerende telefon om at vi bare såvidt hadde rørt overflaten av all jævelskapen. Ryan Adams har visstnok sett seg drittlei av å spille sutrecountry. I New York Times legger han ut om sitt nyforelskede, fanatiske forhold til okkult black metal, og da spesielt bandet Xasthur. Den nye skiva, Lonesome Suicide, kommer til våren.

TEKST JAN-OLAV GLETTE FOTO DON FELIX CERVANTES

EN ANNERLEDES JULEAPOSTEL JULEN ER EN TID FOR FAMILIESAMLING OG FELLESKAP OGSÅ FOR DE SOM ER LITT ANNERLEDES. TRANSKJØNNEDE ANTONY HEGARTY FRA ANTONY & THE JOHNSONS GLEDER SEG MASSE TIL HØYTIDEN, OG Å KOMME HJEM TIL FAMILIEN I ”NORSKE” MINNESOTA. LIKE MYE SOM VI GLEDER OSS TIL HANS NYE PLATE THE CRYING LIGHT I SLUTTEN AV JANUAR. – Jeg har lært masse av musikerne jeg har jobbet sammen med de siste årene. Bjørk er så fryktløs når hun går inn i studio, hevder Antony og gir også mye ære til sine bandvenner med bakgrunn i klassisk musikk og jazz for en friere holdning til musikkarrangementer og instrumentering. I likhet med den islandske sangerinnen, har han beholdt mye av barnet og spontaniteten i seg. Dette preger også musikken. Kjønnsproblemstillinger og overskridelser var sentrale temaer på gjennombruddsplaten I am a Boy Now fra 2005. Denne gangen handler det mer om en omfavnelse og feiring av det feminine. Dette kvinnelige og opprinnelige står også i sentrum for hans syn på den kommende julehøytiden. – Julen står for meg for fødselen til et barn fra jordens kjerne; et guddommelig barn, moderskapet. Det er også en måte å hedre det feminine og en gutt, prøver den uortodokse, smått eksentriske popstjernen seg forsiktig og søker Natt&Dags bekreftelse. Vi ber han om å fortsette utgreiingen. – Alt er født ut ifra det feminine. Jeg er egentlig ikke en troende kristen, men jeg liker idéen om å gi oppmerksomhet til og å sette barna i fokus og å fremheve fødselen. Det å la barna få representere jordens mysterier er en veldig flott ide, mener Hegarty. Julen feirer han hjemme i Minnesota- hvor hans foreldre holder hus sammen med foreldre og søsken. Men han er ikke en av de som raser fra butikk til butikk på jakt etter den perfekte julegaven. – Jeg hater shopping, men synes at høytiden er en fin anledning til å være kreativ og til å lage ting. Det er en tid hvor man kan ta seg tid til å male, klippe, lime og skape ting, mener mannen fra Sussex. Har han alltid reist hjem for å treffe familien? – Jeg hadde et par opprørske år når jeg var i tjueårene, da jeg valgte å ikke dra hjem til jul. Nå drar jeg og ser mine foreldre og søsken så ofte jeg kan forteller Antony, som nå har rukket å bli 37 år gammel. Han er oppriktig glad i og fornøyd med familien sin. – De er så søte. Vi er så glade i hverandre. De er så flinke til å støtte og vise at de er glade i oss, berømmer sangeren med samme godhjertethet og inderlighet som når han synger. Når han løfter øynene og perspektivet bort fra

12

12/2008

det hellige barnet ser han også en mørkere side av høytiden, skapt av den moderne tids fokus på gaver og julenissen. – Julen har også en tristhet ved seg. Da jeg var yngre trodde jeg at jeg skulle kunne få alt jeg ønsket meg denne høytiden, og ble nesten like lei meg for det som jeg ikke fikk som jeg ble glad for gavene jeg fikk, forklarer han ærlig som et barn av dessertgenerasjonen. Uortodoks, eksentrisk, men også særdeles godhjertet er han. Antonys forslag til julegave er som de russiske babushka-dukkene. – Det første kan være en liten ting; for eksempel et sjøskjell, åpner man det så finner man en mindre ting inne i der; kanskje en magisk tråd. Gjerne med en ennå mindre ting tilknyttet seg, smiler Antony. Han er ikke mindre alternativ i sitt neste forslag. Her er det mye lærdom å hente folkens. – Den aller beste gaven du kan gi folk er nok likevel en gave du ikke forteller dem at de får. Du kan tenke på dem i et års tid, og ha dem i ditt hjerte for eksempel. Barn trenger all den hjelp og støtte som de kan få, argumenterer den New York-bosatte amerikaneren som er del av et større musikk og queermiljø i storbyen, som blant annet omfatter karakterer som Rufus Wainwright, CocoRosie, Baby Dee, My Brightest Diamond og DM Stith. Barnlig lek og flørt med fantasien preger også konversasjonen dem i mellom. – Jeg og CocoRosie bruker å gi hverandre slike gaver. Vi gir hverandre en tom eske som vi forteller at inneholder en magisk trolldom eller et ”spøkelse”. Det er veldig morsomt, forteller Antony lekent og advarer samtidig mot å misbruke kraften i slik magi. – Det er veldig viktig at slike gaver er godhjertede og positive. Hva ønsker du deg til jul? – De beste gavene som jeg får, er ting som folk har laget selv. Sånt noe beholder jeg alltid. Og om jeg har det resten av livet, er det største kompliment du kan få fra meg, sier han glødende etter en lang tenkepause og avslører et håp om at noen vil ta med seg en gave de har fått av ham, i graven sin. – Det ville vært det aller største, sier han beveget. Vi får se, kanskje noen tar med seg en av hans album eller låter til det hinsidige.

Botox Bertil, aka Jan Thomas, hevder det ikke er fett som har gjort ham lubben, men at den reduserte treningsmengden har gitt musklene hvile, slik at de har vokst bemerkelsesverdig. Sannheten, derimot, er at frisøren dytter i seg kylling burrito med ekstra kylling på Mucho Mas åtte dager i uka. Trommeslager Magnus Merrington i Norges beste band, Peter Berry And The Shake Set, ble visstnok nylig arrestert i Kina. Fratatt både pass, rettigheter og det som verre er. Ryktene sier at hans medstudenter omsider har klart å betale han ut.

Harrybrutus og Slayer-gitarist Kerry King ble observert på Internasjonalen omringet av en flokk kåte, voksne mannfolk. Det undres om noen fikk dratt han i fletta? Vi har fått flere brev (!) om at en fyr med slick stil, leiebil og buisnesskort fra Armani, cruiser rundt i gatene og prøver å lokke eldre ungdom inn i bilen sin? Kompis, jeg har en billig Armanidress jeg må bli kvitt. Er du hypp eller? Bare sett deg inn i forsetet her så skal jeg... øøh… kjøre deg?...


©2008 Samsung Electronics Co. Ltd.

Everything in one touch Nye Samsung Omnia er mer enn bare en mobil. Med en stor og krystallklar pekeskjerm og mange funksjoner som du vanligvis har på en pc, er det tydelig at Omnia gir deg noe mer. Trykk lett på pekeskjermen, så får du umiddelbart tilgang til lynraskt Internett. Omnia har dessuten et 5 megapiksel kamera, innebygd GPS, stereo FM-radio og en avansert mediespiller for både video og musikk. Kapasiteten er heller ikke noe problem med et internminne på 16 GB, som kan utvides til 32 GB med et Micro-SD kort. Med Windows Mobile® kan du enkelt bruke velkjente pc-programmer på mobilen, slik som Microsoft Office® og Microsoft Outlook®. I tillegg kan du laste ned programmer som passer ditt behov. samsung.no/omnia Send SMS “SAMSUNG OMNIA” til 2404 for å lese mer om modellen.


MARKUS JOHANSSON

WWW.NATTOGDAG.NO

TEKST JAN-OLAV GLETTE

MADRUGADAS AVSKJEDSKONSERT MADRUGADA Oslo Spektrum – Vi er Madrugada, forever!, erklærer vokalist og frontfigur, Sivert Høyem, tidlig i konserten og slår med det fast, at minnet om bandet vil leve videre i hjertene til fansen, og at bevisstheten til de som fikk være med på det norske rockeeventyret. Høyem, er konserten igjennom en naturlig autoritet. Åpenbart oppriktig stolt og fornøyd med det han har oppnådd, og glad for å se ni tusen mennesker i salen. Scenen fyller han med stor selvfølge og naturlig utstuderthet, og bandets musikalitet gjør at man stort sett kan bære over med, at de noen ganger er nær ved å reduseres til hans backingband. Madrugada spiller akkurat de låtene man forventer at de skal spille, som for eksempel ”Look Away Lucifer”, “Belladonna”, “The Hour of The Wolf” og “Higway 2000. 000”, og de leverer bra. I tillegg imponerer gutta med en løs og eksperimentell versjon av “Strange Colour Blue” fra debutplata Industrial Silence. Gjestene, Lise Sørensen på fiolin og Vidar Vang, utgjør et fint supplement til rocken. Og når Ane Brun kommer opp på scenen for å gjøre ”Lift Me”, blir stemningen virkelig god blant publikum. Les hele anmeldelsen på www.nattogdag.no

MÅNELYST Denne uken ble 29 år unge unge Johan Harstad fra Stavanger, utnevnt til Nationalteaterets første husdramatiker. Fra og med 2009 kommer han til å jobbbe tett sammen med skuespillere, regissører, og instruktører. I mellomtiden turnerer han Norge og Europa med den Bragepris-nominerte ungdomsromanen “Darlah” og tidligere suksesser, som ” Buzz Aldrin, hvor ble det av deg i alt mylderet» og “Hässelby”. Vi snakket med han om fascinasjonen for romfart, skrekk og musikk. Også Harstads utgivelse denne høsten handlet om romfart. Som sist, spiller den andre mannen på månen noensinne, Buzz Aldrin, en rolle, og romfart er sentralt. Hvorfor så opptatt av verdensrommet? – Det er egentlig merkelig det der. Jeg tror ikke at jeg har større fascinasjon for verken andre planeter, månen, eller romfart enn de fleste, eller færreste har, flirer Johan Harstad. – Men når det er sagt, ville jeg at romanen ”Darlah” skulle være en hilsen til filmer og bøker jeg var glad i da jeg var 12-13 år gammel, forteller Harstad. Skriveprosessen hadde en ny dimensjon denne gangen. I anledning at Stavanger var europeisk kulturby, fikk han i oppdrag å skrive en roman, som skulle gis gratis til alle byens niendeklassinger Hvordan angrep du oppgaven? – Jeg måtte gå tilbake til hva jeg selv likte å se og lese da jeg var ung. Og landet på en blanding av voksenromaner og film for ungdom, mange av dem laget på 1970 og 1980-tallet. Riktignok har det vært plassert hunder og voksne folk ute i verdensrommet, men ungdommer derimot, har glimret med sitt fravær, romfartsmessig? – At ungdommene ble astronauter var nødvendig for å kunne plassere de ute i verdensrommet. Samtidig kan jeg ikke tenke meg noe mindre spennende eller interessant å gjøre for en 15-16 åring. Les mer på www.nattogdag.no

14

12/2008

HVIT MÅNED I perioder er verden kjedelig, sånn er det bare. Gjerne om høsten, den kanskje mest statiske sesongen av alle. Jeg vet, jeg vet. Det er egentlig en lite statisk sesong, siden den er overgang og farger, men dette handler mer om følelsen. Følelsen jeg var inne på tidligere, den elendige tyngden som får de mest bejaende til å kikke ekstra lenge på repet i Jerniakatalogen. I den anledning legger vi ut noen benspenn, vi gjør som nordmenn gjør, vi drikker oss utfordrende fulle. I håp om at det blir gøy å gå, når balansen slutter å fungere. At samtalen blir mer fornøyelig, når tunger er halvlammet og alle antenner nede. I håp om at du kanskje våkner opp med en god historie å fortelle, eller i det minste en eller annen erfaring rikere. Men alt du våkner opp til, er mistet mobiltelefon. Uansett; dette er ikke en sutrete post om høsten, eller nordmenns drikkevaner. Dette handler bare om et tiltak jeg kom over på torsdag, en utfordring uten sidestykke. Det var på tide med en “gamechanger”. Akkurat hva som ledet meg til avgjørelsen er forbeholdt tomannshånden, men det var en kveld som medførte sin mengde kryping og ydmykhet påfølgende dag. Ikke akkurat oppløftende.Du har hørt Vinny si det i intervjuer, du har kanskje hørt en trist kompis fortelle deg det under en nervøs mandagslunsj; det er på tide med hvit måned. Om det ikke gjør noe for sinnet, så gjør det definitivt godt for lommeboka.

ANDREAS TYLDEN Nedgangstider i Norge. Det meste har gått til helvete. Og de dedikerte får skylda. Igjen. Den siste uken har vi sett radiokanalen P3 svinge med eksekusjonsøksa, etter desperate ønsker om å følge markedskreftenes stadige voldsomme svingninger. På søndag kom massetekstmeldingen om kutt i programsendingen. Et samlet, sjokkert musikknorge står igjen og lurer på hvilken overdose av dritt statkanalens ledelse har skylt i seg denne gangen. Krisemøte på bakrommet. Powerpoint-presentasjoner. Målingsmeninger, lyttertall, målgrupper og en visjon for fremtiden. Moslet & Co har talt. Kanalens posisjon i markedet skal styrkes. Mediebransjen har gått solid på trynet, og noe må gjøres. ODA LINDHOLM Ingenting er verre enn sure naboer, spy rundt doen, gjester som snoker i tingene dine, og folk som går med sølete sko inne. Du må vaske dagen etter, unnskylde til naboene for at festen ikke sluttet da nabovarselet lovet, pante flasker, og oppå det hele er du sikkert skikkelig fyllesjuk. Men det finnes de som ser forbi dette. Det finnes faktisk en merkelig art av mennesket, som legger sjel og stolthet i det å arrangere fest. De syns kanskje til og med at det er ganske gøy…!? Les mer på nattogdag.no

TEKST MARKUS IVAN JOHANSSON

RINGEN KINO - HIGH END I NESTEN ALLE ENDER Det hele begynte som Ringnes Kino, naturlig nok, siden den ligger under det gamle, nå jordjevnede, Bryggeriet på Grünerløkka. Før noen ble litt i overkant lure på møterommet. “Vi har en navnekonkurranse! Det er smart, PR!”, “Men er ikke Ringnes bra?”, “Joa, men vi holder en konkurranse, også velger vi bare noe som ligner litt, liksom”. Så ble det Ringen. Oppkalt etter en gammel kino som pleide å stå borte på Carl Berner. Også var det noe med Ringveien, at den lå like innenfor Ringen, liksom. Uansett; det er lett å rakke ned på det rare navnet, men veldig vanskelig å rakke ned på opplevelsen. Det er så high-end i alle ender av det hele, at det blir en god stund til vi stikker på Eldo igjen. Eller noen av de andre kinoene, forøvrig. Stolene kan lenes bakover, og du kan strekke godt på bena. Det er nemlig 120 cm mellom seteradene. To rader med par-seter i hver sal. Egen deluxe-sal med skinnseter og bord mellom setene. Komfort er høyprioritet, og det må det være, når kinofilmer hyppigere nytes i lenestolen hjemme, med tilnærmet like god kvalitet, rett fra nettet.

Apropos akkurat det: Kvaliteten i lyd og bilde har helt klart vært den største utgiftsposten på nye Ringen. I den største salen som tar 490 gjester, finner vi et 17 meter bredt lerrett i front, omtrentlig tilsvarende bredden i hele salen. Den er også plassert et lite stykke unna første rad, for at du ikke skal trenge å bevege hodet som en forvirra bikkje, for å få med deg handlingen på første rad. Og denne sweet-spot-effekten, har de kjørt gjennomgående med samme proporsjonsforhold i alle saler, sånn at det ikke er så nøye om du sitter i 70-seterssalen, eller storstua. Jeg var litt skeptisk til om jeg ville merke noe forskjell med heldigitalt anlegg. Det er jo god kvalitet på Vika, liksom. Men man merker det, så det er ingen grunn til å føle seg snytt. Ting er kort fortalt klarere, råere, og bedre tilrettelagt for at filmskaperne skal nå seeren som planlagt. Kraftig 4-veis lyd, med sluttforsterker bak lerretet for å unngå kvalitetsforringelse i lyd, ingen kabler (all lyd sendes direkte over nettverk), og et av de lerretene som er så finmasket, at man ikke kan se hullene lyden trenger seg gjennom, selv med lupe.

NATT&DAG VISER VEI Oslo. En by situert på toppen av verden, med lang mørketid, kaldt klima og bleke mennesker. Kanskje ikke verdens beste utgangspunkt for en urban sivilisasjon. Allikevel får Oslo ufortjent mye tyn. Oslo er vakker. Om enn ikke i arkitektonisk utforming, så i selve bysjela. I forhold til antall innbyggere vil vi våge oss til å påstå, at det skjer ganske så mye her oppe i nord. I en fast spalte fremover skal nattogdag.no, forsøke å belyse de deler av Oslos byliv som du kanskje har glemt, aldri tenkt over, eller ikke visste om. Og forhåpentligvis i tide, så du ikke gir helt opp på den gamle hora. Først ut: Kulinariske høydepunkter i Oslonatta. Du er full. Du er sulten. Du har lyst på salt og fett. Det finnes et imponerende antall kebabsjapper i Oslo, jevnt fordelt over hele byen. Det vet alle. Men det finnes også et mindre knippe restauranter med matservering, som varer ut i de små nattetimer. Noen gang følt trangen til tapas eller biff kl to på natta? Eller kanskje indrefilet av lam i rødvinssaus, med provencale poteter og grønnsaker? Da skal du jaggu få det også.

RESTAURANT BOLETINI Holbergs Plass 4 På Holbergs Plass, ligger det et festlig sted kalt Restaurant Boletini. Det første du blir møtt av i døren er et fint, lite skilt som lyder: Barnevogn forbudt. Digg. Kanskje litt irrelevant midt på natta, men allikevel verdt å nevne, om du skulle komme hit i repareringens ånd. Mens de fleste andre nattåpne restauranter stenger kjøkkenet halv tre, har Boletini matservering til fem (!) om morgenen. Og dette er ingen sliten nattbule, men en ordentlig fin restaurant. Hvit duk og greier. De benytter seg av en egen nattmeny med et lite utvalg retter, hentet fra den vanlige dagmenyen. Først og fremst regjerer pizza, pasta og burger. Men også lam i rødvinssaus kan fortæres kl fire på morgenen hos Boletinis, om det skulle ønskes. Prisene ligger på ca. 100-150 per rett, og er ikke noe nevneverdig stivere enn hos de andre nattåpne restaurantene. Definitivt verdt et forsøk! Les mer på nattogdag.no


En lykkelig forening av Imsdal kildevann og fruktjuice


KVALITET KOSTER TEKST: GAUTE BROCHMANN / FOTO: PER HEIMLY

12/2008

17


– FIN FYR! VELDIG SENSITIV. – SKULLE JEG TRO. – JEG ER OGSÅ DET! – HM? HVA? – FØLSOM! FØLSOM, FOR FAEN!

FILMOGRAFI JERNANGER (2009) DØD SNØ (2009) DEN SISTE REVEJAKTA (2008) KAUTOKEINO-OPPRØRET (2008) TOMMY (2007) ATT GÖRA EN PUDEL (2006) MIN MISUNNELIGE FRISØR (2004) THE HOMOLULU SHOW (2004) ASFALTEVANGELIET (2004) THE PLEDGE (2003) LOOSE ENDS (2003) JONNY VANG (2003) PELLE POLITIBIL (2002) HIMMELFALL (2002) COWBOYS DON’T CRY (2002) JEG ER DINA (2002) AMATØRENE (2001) SLEEPWALKER (2000) EVAS ØYE (1999) TØRST - FRAMTIDENS FORBRYTELSER (1999) 1732 HØTTEN (1998) THRANES METODE (1998) TANN FOR TANN (1998) SALIGE ER DE SOM TØRSTER (1997) MENDEL (1997) BUDBRINGEREN (1997) SÁGOJOGA MINISTTAR (1997) 1996: PUST PÅ MEG! (1997) SØNDAGSENGLER (1996) KJÆRLIGHETENS KJØTERE (1995) PAN (1995) NOE BEROLIGENDE (1995) TI KNIVER I HJERTET (1994) TROLLSYN (1994) DRØMSPEL (1994) SECONDLØITNANTEN (1993) TELEGRAFISTEN (1993) SVARTE PANTERE (1992) KRIGERENS HJERTE (1992) FOR DAGENE ER ONDE (1991) GRÄNSLOTS (1990) HAAKON HAAKONSEN (1990) DØDEN PÅ OSLO S (1990) EN HÅNDFULL TID (1989) DYKKET (1989) SWEETWATER (1988) ETTER RUBICON (1987) PÅ STIGENDE KURS (1987) FELDMANN SAKEN (1987) NATTSEILERE (1986) HAVLANDET (1985) GALSKAP! (1985) NOE HELT ANNET (1985) ENGLER I SNEEN (1982) KRONPRINSEN (1979) RALLARBLOD (1979)

18

12/2008


BRISTOL HOTELL, en travel lørdagskveld i slut-

ten av november. Bjørn sitter tungt på barkrakken. Luter seg fremover, albuene på disken. Naken bøyd, hodet dypt ned mot brystet, halvt vendt mot meg. Intervjuet er for lengst over, vi sitter og småprater mens Heimlyen rigger til ovenpå. Bjørn har kommet til å tenke på en skuespillernabo ute på Nesodden. Nå setter han blikket i meg. Jeg har hele tiden følt at han virkelig mener det han sier. Men først nå får jeg et sterkt inntrykk av, at han faktisk bryr seg om at jeg tar det innover meg. ”Følsom”, gjentar han. Og jeg tror ham. Når jeg tre timer tidligere møtte Bjørn Sunquist på Druen, Aker Brygge trodde jeg ikke det. Jeg trodde ikke jeg skulle få noen anledning til å tro noe om det heller, for å være ærlig. Mannen er kjent for å vokte privatlivet sitt som en hauk. Når vi allikevel tar en prat, er det fordi han har begått sin første viktige hovedrolle på over tredve år. I en film der Pål ”Detektor” Jackman returnerer til kinosalene for første gang siden 2000. Prosjektet lyder navnet Jernanger. Og det ser bra ut. Og som vanlig er det ting som tyder på at det er mannen ovenfor meg som skal ha æren for det. Du har sagt at Jernanger er den beste filmopplevelsen du har hatt. Hva var det som fungerte så bra her? – Det var bare noe som stemte. Fra første dag. Det er som å skru på en gammel radio og høre ”This is Radio Luxemburg!” med én gang. Jeg og Pål. Ja og så kom jo Pål Sverre. Vi ble de tre musketerer! Du var Porthos, da? – Hæh, nei! Alle var Porthos. Kjører på hele gjengen! Og fant en tone, kan du si. Satsa og hoppa, og tok ting på innpust. Du spiller en sur halvsame med oppvekst nordpå og et liv levd sørpå. Er dette spesialskrevet for deg? – Neida, det er ikke det. Men jeg har jo forandret en del på rollen, kan du si. Gjort den personlig. Alle pleier å spørre meg om hvorfor jeg bare spiller gretne jævler. Jeg er helt uenig. Jeg ser dem ikke slik, men jeg liker å forsvare de odde karakterene som jeg føler jeg spiller. Ta for eksempel presten i Søndagsengler: De fleste ser ham som en usannsynelig stor drittsekk. Men det er bare fordi filmen utspiller seg fra datteras synsvinkel. Han er en streng mann, det er han. Men jeg ser ham som en demning, som det ikke kan komme så mye som en eneste sprekk i. Og han er ingen drittsekk av den grunn. Både kritikere og publikum elsker deg, men dette er en av svært få hovedroller du har spilt. Hva i all verden kommer det av? – Folk er dumme! Nei, jeg vet da sannelig ikke. Det er sant, det har blitt mest biroller. Folk på sida. Jeg er kanskje ikke pen nok. Eller lat og uambisiøs? – Jo. Det stemmer nok. Jeg er lat. Men jobber veldig mye. Hvis Jernanger var så veldig bra, hva er det som pleier å være dårlig? – Hm, ja, noe har vært veldig dårlig. Og det kan ha vært flere grunner til dét. Det viktigste i Jernanger var nok den formen for nærhet som var så sterk. Og det å få lov til å spille en definert hovedrolle. Føle forståelsen for det jeg gjorde. Nå har jeg jo hatt det fint på sett før også. Og det er alltid gode øyeblikk. Også er det først i kinosalen etterpå, at den dårlige opplevelsen kommer. Hvem har skylden for det? – Jeg tror ikke på kollektiv skyld, men hvem…? Ofte er det dårlige manus som det ikke er jobba nok med, og det gjør skuespillerne dårlige. Og så er det viktig med regissører som får folk til å tenne. Det var det som var med Pål, han brant så jævelig for det!

Og det er første gang du har opplevd? – Nei, med Kjærlighetens Kjøtere, var det noe av det samme. Og der hadde vi ti dager med prøvetid for å komme inn i karakterene. Hans Petter (Moland) var også bra på å få oss gira. Vi kom veldig tett på hverandre i den filmen, langt ute på Svalbard, vet du, på breer hvor intet menneske har satt sin fot. Det handler om en form for ærlighet. Man kan skape seg som bare det ellers i livet, men på film er det ikke slik. For å si det sånn: Det enkleste er ikke alltid det beste, men det beste er alltid enkelt. Du er jo viden kjent for å være innbegrepet på naturlig-foran-kamera. Er dette hele trikset? – Det handler om å kunne være to steder på en gang. En dobbel tilstedeværelse. Både i forhold til medspillere og kamera. Og det er ikke alltid man får det til, det skal gudene vite! Og det er typisk med en del regissører: ”Ta det ned!”, roper de. Skal ha meg til å ”snakke naturlig”. Men hva faen er det? Man vil alltid oppnå noe når man snakker. Det finnes ikke noe ”nøytralt ekte”. Og her er det mange skuespillere som misforstår totalt. Babler løs, og så blir det helt paddeflatt. Og her syndes det mye og tungt i norsk film? – Ja, men sagt: Gudene skal vite at det ikke er lett. Det er ofte jeg står og ser på folk jeg vet er flinke og tenker ”Nei, men kjære deg! Hvorfor gjør du det der? Du som egentlig er så bra og kan så mye bedre!” Hvem da, for eksempel? – Ingen navn! De vet hvem det er. Bjørn setter seg tilbake. Så lenge det er film det er snakk om, er han imøtekommenheten selv. Straks man tramper for tett på reviret, rygger han fysisk en anelse unna, lener hodet bakover og skrur opp intensiteten i de blekblå øynene, et par hakk. Jeg ser vekk. Nedenfor oss ligger brygga der Bjørn røyk på sjøen for fem års tid siden. Det skapte rykter og avisoverskrifter og generell virak i lange tider etterpå. Hvorfor er en forfengelig mann som deg så redd for oppmerksomhet? – Jo du, jeg er nok forfengelig. Men også en stor tilhenger av anonymitet. Jeg trenger å ha en privat sfære. Som ble trampet over i forbindelse med den episoden nede på kaia her? – Ja. Jeg gjorde personlig intervju med Tara for et års tid siden. Det er det dummeste jeg har gjort. Da kom plutselig avisforsidene og slo det opp som en nyhet, nesten fire år etter at det hadde skjedd. Herregud! ”Bjørn, går det bra med deg!”, spør folk ”Hæ, hva da bra!?” svarer jeg. ”Du som har blitt slått ned!” ”Jamen det er fire år siden, for faen!” Og så sier de, nei, men det står jo i avisen! Herregud. Jeg sier som salige Georg Johannesen: Alt som står i avisen! Alt som står i avisen er diktning! Så aldri mer? – Aldri mer, i himmel eller helvete! Det såra meg veldig, det der, med de oppslagene som fortsatte å komme så langt i etterkant. En utrolig ubehagelig historie. Og du leser aldri om andre kjente personer i pressen? – Jeg kan si med hånden på hjertet: Jeg har aldri interessert meg for det! Ikke den der dyneløftinga, den kan jeg betakke meg for! Det er klart: For eksempel nå, når Michael Madsen (skuespiller i Reservoir Dogs, Kill Bill m.m., red. anm.) kommer til byen, kunne jeg godt tenke meg å snakke med ham. Men ikke om hva slags farge han har på underbuksa! Mer hvordan han jobber. Hva han tenker som skuespiller.

Hvor mye bryr du deg om hvordan andre tenker om deg? – Det viktigste er forholdet til meg selv, jeg stiller meg selv til veggs hele tiden. Men andre? Faen! Jeg gjør jo det. Men jeg er i live. I samme øyeblikk som jeg hører noe, stryker jeg det vekk. Ellers ville jeg begått selvmord for lenge siden… Han har snakket seg i gang igjen nå. Lener seg fremover og trekker pusten før han fortsetter: – Men man blir såra. Føler seg dum og tråkka på. Det er ikke lett å være skuepiller, det er ikke det. Bli spytta på i avisa etter en forestilling. Så gå helt ned til bunns i kjelleren om kvelden. Og kare seg opp. Og spille den samme forestillingen femti ganger til… Det er ikke lett… Jeg har av og til lurt på om Bjørn Sundquist er en person med usedvanlig godt kameratekke, mer enn en egentlig skuespiller. Om han stiller seg opp og er naturlig; glaner inn i linsen med halvåpen munn og kvasse øyne. Og at kameraet elsker ham for det, uten at det egentlig krever noe av ham. Det inntrykket er det ikke mye igjen av. I stedet begynner bildet av en dedikert og profesjonelt ærgjerrig mann, å krystallisere seg. Som forfølger faglige mål med ekte standhaftighet. Og som prøver å ikke betale en for høy pris for å gjøre det. Du er utdannet skuespiller? – Ja, fra Teaterhøyskolen, eller Teaterskolen som det het på starten av 70-tallet. Hvordan var det å komme alene fra Finnmark og gå løs på studiet? – Det var tøft. Det var det. Jeg måtte lære meg å snakke norsk og alt det der. På starten av 1700-tallet var en fransk antropolog på tur nordpå. Og konkluderte i sin vitenskaplige avhandling at ”av alle skogens dyr, er lappen det som ligner mennesket mest”. Og det er litt den holdningen som hang igjen den gang jeg kom til byen. Etter alle disse årene i bransjen, hva er mest betegnende for norsk film slik du ser det? – Som norsk film i et nøtteskall? Vi har hatt våre problemer. Jeg husker jeg gjorde en film med en regissør jeg likte veldig godt. Havlandet, het den. Tilbake på 80-tallet. Jeg spilte en fyr som hadde en tjæremile. En tuberkuløs alkoholiker. Og mila var alt han hadde i verden. Og så begynner det å regne noe helt jævelig, og han må tette mila. Noe han til slutt klarer, ved hjelp av sin fjorten år gamle sønn. Og mila er tetta, og min karakter suller rundt med en flaske hjembrent. Og så skal jeg egentlig gå bort å klappe gutten på hodet og si: ”Nå har du blitt voksen, gutten min”. Men det kan jeg ikke gjøre, for sånn snakker ikke noe menneske, så jeg bare gir ham flaska. ”KUTT” roper regissøren. Og skal til å tvinge meg til å si de greiene. Men det er da ingen som snakker slik!, sier jeg. ”Men hvorfor gir du ham flaska!?” Herregud, svarer jeg, han har blitt voksen! Og han fortsetter med å si at ”man gir ikke en 14-åring å drikke!” Og da sa jeg klart i fra at ENTEN STOPPER VI NÅ, eller så gjør vi som jeg sier. Og det gjorde vi. Og det ble bra. Og jeg fikk en unnskyldning etterpå. Men det er veldig typisk. Det skulle jeg tro. Hvorfor tar du ikke ansvar og beveger deg over på andre siden av kamera? – Jo, jeg har tenkt på det. Jeg har noen notater jeg har skrevet på, sittet på biblioteket og lest litt. Og jeg har noen produsenter som sitter og venter på meg. ”Hvorfor kommer du ikke?”, sier de. ”Idiot!?”, sier de. Men…

Men hva? Hva er dette for noen greier? Noe episk? – Ja, noe episk. Men den fuglen har jeg ikke tenkt å slippe ut av buret… Og det gjør han ikke heller. Aker Brygge i ferd med å tømmes for folk. De vrimler om bord på båten, som ligger og harker og lengter hjem til Nesodden. Der Bjørn også holder hus. Det er omtrent så mye han er villig til å si om den saken. I stedet sitter han ivrig og foredrar om sine inspirasjonskilder. Om hvor hvordan Marlon Brando løftet ting opp på et eget nivå. Om hvordan han kunne være ufattelig elendig, men på sitt beste helt unikt bra. Snakker om den sovjetiske Hamlet-filmen fra 1964. Om hvor mange Jæævelig gode skuespillere det finnes. Og om teateret, om kjærligheten til scenen og respekten for den gamle norske skuespillerstanden. Og han mener hvert ord, selvsagt. Selv om det er som om en slags profesjonell distanse allikevel hviler over det hele. Til vi en times tid senere altså sitter i baren på Bristol. – Følsom! Jeg ser opp og nikker. Hvorfor har du ikke spilt flere roller med mer synlig sensitive karakterer? – Tja, det ble nå bare ikke slik Har du noen gang spilt førsteelsker? Han ser fremfor seg og tenker seg om, trekker på det. – Nei, jeg har vel ikke det. Jeg vet ikke helt hvorfor. Jeg var vel ikke pen nok. Men jeg vet ikke. Jeg skulle gjerne sett en Romeo og Julie med gamle folk. Det er jo kjærligheten det handler om. Men det er bare den ene siden, det er også en slektshistorie. Og uansett: Jeg tror det ville fungert flott med eldre folk. Og så kunne jeg spilt Romeo, og så skulle vi fått ei fæl, gammal røy til å spille Julie, og… … Og så kommer Heimlyen og sier at nå er alt klart. Og Bjørn retter seg, strammer seg opp og gliser og gjør seg klar til å stirre inn i kamera igjen. Med et blikk som ikke en sinnssyk massemorder på deathrow kan gjøre etter ham. Jeg trodde aldri at han var sånn på ordentlig. Men hadde e n mistanke om at han var en fyr som tilfeldigvis kunne se sånn ut. Det er ikke tilfeldig. Og jeg har en mistanke om at det ligger hardt arbeid bak. Og store ofre? Den historien får du ikke her. Ikke noen andre steder heller, skulle jeg tro. Og dette er ikke stedet for spekulasjoner. Jeg nøyer meg med å si at mannen er det absolutt beste vi har. Og at kvalitet vanligvis koster.

12/2008

19


TEKST INGER LISE HAMMERSTRØM FOTO STÅLE ANDERSEN

I TI ÅR HAR KATE PENDRY FORET UNDERGRUNNSNORDMANNEN MED KONTROVERSIELL SCENEKUNST. FELLES FOR ALLE HENNES STYKKER EN SJELDENT STERK NERVE, OG OPPFORDRING TIL REFLEKSJONER RUNDT VIKTIGE OG SÅRBARE TEMA. SKAL DET FORTSETTE SLIK FORTJENER HUN SNART FLAGGDAG, PÅ LINJE MED HARALD OG CO.

REALITYMPEGS.COM 20

12/2008

Kate Pendry har alltid benyttet seg av sterke virkemidler for å fremme poenget sitt. Hun har hengt fra fiskekroker i taket, hun har spilt den gjenoppstandne Diana på dagen ti år etter hennes dødsdag, og i sitt siste stykke Pornography, får publikum vitne en hjemmeporrfilm hvor aktørene er bror og søster. Men for Kate, handler det ikke om å VÆRE kontroversiell, det handler om at publikum behøver det, for å kunne forstå alvoret; Ondskapen dominerer verden! – Kjærlighet er alt, det er en stor del av livet mitt. Kjærlighet mellom to mennesker er alt. Uten det er vi ingenting. Med utgangspunkt i min barndom, og den jeg har blitt, kjenner jeg på den store mangelen av kjærlighet der ute. Evnen til å oppleve det, smake det og se det når det er der, sitter så langt inne hos menneskene i dag. Det er så sårbart, og det er så lett å drepe det kjærlighetsfulle øyeblikket. Det gjør meg vondt. ”Bullet holes are kinky… and we had sex in Kosovo… and afterwards he cried, because he felt so guilty at having sex in Kosova. But I didnt cry. To me it made sense.” Fra forestillingen Sex in The Warzone, hvor Kate tok med publikum på sin personlige reise gjennom Balkan etter krigens slutt. Hun er avhengig av å kjenne ondskapen på kroppen, for å kunne formidle alvoret til publikum. – Jeg skal til Auschwitz i januar. Vi europeiske kristne har jo ikke mekka, men Auschwitz burde være vårt mekka. Alle kristne Vest-

Europeere burde ta en årlig pilegrimsferd dit. Jeg vet det kommer til å bli tungt, men det er viktig at vi gjør det, vi MÅ huske. Men nå tror jeg derimot det er håp. Merker ikke du det, etter at Obama vant? Dette er en god mann. Folk må skjerpe seg nå. Evnen til å kanalisere hatet, og gjøre det til noe konstruktivt, er Kate en velsignelse. Men den har ikke alltid vært tilstede… – Det skjedde noe med meg da jeg var rundt 40. Jeg mislikte det hatet som var i meg, og jeg var smart nok til å skjønne at det ikke var verden sin feil. Hvis du har lyst til å være sint, så har du et ansvar for å gjøre noe med det. Du kan ikke bare sitte der og klage. I Tales from a Wicked Child, fikk publikum blant annet møte Kate som barn, der la du ingen sensur… – Hvem andre skulle jeg bruke? Det var ingen andre som kunne forstå mine idéer som meg, eller være enig med meg. Jeg liker ikke kunstnerisk demokrati, det funker ikke. God kunst er alltid én persons gode idé. Eller som i et forhold, det er alltid bare én for deg. Jeg er kapteinen. Men du utleverte noen veldig sårbare sider ved deg selv der? – Jeg liker ikke hemmeligheter, eller løgner. Jeg prøvde å unngå kunstnerisk onani, og jeg forsøkte å bruke meg selv som eksempel, for å kunne nærme meg diverse sårbare tema. Jeg synes det tjente saken. I Pendry-universet eksisterer verken avspasering, opptjente feriedager eller åpen sykemelding. Hun er heltidsansatt i det norske samfunn som moralsk vekker, og 2009 byr ei heller på sabbatsår for vår kvinne. – Jeg skal skrive en bok om feminisme. På min måte. Kate Pendrys syn på feminisme. Min bok er ment for menn og kvinner som lurer, jeg skal ikke forsøke å overbevise noen. Også kommer jeg nok til å engasjere meg mye i valget. Hvem støtter du? – Jeg støtter AP. Jeg er ikke så radikal av meg, og jeg tror Jens er en mann med integritet. Det at FRP truer mer enn noen gang, det er så seriøst, det er kjempeviktig at folk stemmer nå. Det handler om sosialisme VS fascisme. Og selvfølgelig, politikere er ikke til å stole på. Noen kommer til å bryte løfter, sånn er det. Men essensielt har AP noe godt å komme med, og Jens Stoltenberg er en politiker med høy integritet utenfor dette landets grenser. Jeg kan ikke se for meg Barack Obama i en konstruktiv samtale med Siv Jensen, men jeg kan se Barack Obama sammen med Jens Stoltenberg. Det er vel litt sånne tilstander som det har vært blant Bush-opposisjonen i USA de siste ti årene. Det viktigste har vært å stemme på motkandidaten, for å slippe en ny runde med Bush. – Akkurat, og hvis vi ikke forstår det, kommer vi til å bli føkka. Kanskje finanskrisen vil bringe noe godt med seg i AP´s favør? – Ja, jeg spiste lunsj med en dame på Stortinget her om dagen, og hun uttrykte en stor lettelse over finanskrisen. For hvis det står om pengene våre, kommer folk til å backe sosialistene. Altså, man kan leke med alternativ medisin så lenge man ikke er alvorlig syk, men har du kreft, så er det sykehusinnleggelse og cellegift som gjelder. Hvorvidt Kate får påvirket valget gjenstår å se, men hun kan love at vi ikke slipper unna hennes prosjekter ikke i 2009 heller. Da står alt fra teaterstykke om gudstroen, til skolemassakre på tapeten.


E8DC30==4A 5A4<C834=B 4;8C45A8BÂ&#x2122;A4A

Har du lyst pĂĽ en morsom og kreativ karriere der du hele tiden kommer i kontakt med nye mennesker? Har du form- og fargesans? Er du opptatt av mote og design? Da tyder mye pĂĽ at en fremtid som frisør kan vĂŚre det rette for deg. Er du i tillegg villig til ĂĽ stĂĽ pĂĽ mer enn gjennomsnittet, da kan Oslo Frisørskole vise seg ĂĽ vĂŚre den rette skolen for deg ! VĂĽre høye krav til lĂŚring og kvalitet gjør at vĂĽre eksaminerte studenter er sikret jobb i bransjen. Vi starter nytt kurs i Oslo, Kristiansand og i GĂśteborg medio januar 2009. Kontakt oss gjerne for en prat om din fremtid. Skolen er godkjent i LĂĽnekassen. Løpende opptakâ&#x20AC;&#x201C;ledige plasser. Søk i dag ! Søknadsskjema pĂĽ www.oslo-frisorskole.com Info om alle studiesteder pĂĽ telefon 23 16 19 90

OSLO FRISĂ&#x2DC;RSKOLE OSLO . OSLO FRISĂ&#x2DC;SKOLE KRISTIANSAND . OSLO FRISĂ&#x2DC;RSKOLE GĂ&#x2013;TEBORG

i samarbeid med

N


NNISJEFEST NOEN BUTIKKER ER IKKE SOM ANDRE BUTIKKER. FOR OSLO ER MER ENN TRAURIGE KJØPESENTRE OG DYNEBUTIKKER MED ØYE FOR KONTINENTAL DESIGN. NATT&DAG HAR MØTT FEM AV OSLOS ILDSJELER PÅ HVERT SITT UNIKE FELT, DER DE ALLE DELER SAMME UTGANGSPUNKT: NISJE, STIL, KVALITET OG VISJON. VELKOMMEN INN. TEKST: REDAKSJONEN / FOTO: PÅL LAUKLI

12/2008

23


TRABANT + ROBOT Tsjekkiske Tereza og engelske Paul flyttet med sine eks-kjærester til Oslo, for søke den store lykken. Lykken fant de, men det gikk som det så oftest gjør. Idyllen sprakk, og begge forholdene gikk på dunken. Lost i byen, valgte de å bli værende i sin nye hovedstad, og omsider, traff de hverandre da Tereza drev sin lille vintagebutikk i bakgården på SoWhat! Kjærlighet ved første blikk. Over tid og med en felles lidenskap for vintageklær og stort pågangsmot, har resultatet endt opp i hele tre butikker og lille nyfødte Max. For Tereza og Paul er det viktig med alternativer til de store butikkjedene, der de små skvises ut en etter en. Folk er drittlei, og det kommer det søte paret definitivt til gode. Et godt utvalg av både originaler og ”nyprodusert” vintage, gjør Trabant og Robot til byens desidert beste og ledende på sitt felt. SHOPPINGTIPS Kjøp brukt, organisk og lokalt. Korsgata 22 Youngstorvet 4 Markveien 56

24

12/2008


NESEBLOD Neseblod kan ved første øyekast virke som en noe skummel affære og minne sterkt om butikken Helvete, for de som hadde guts nok til å gå inn der i sin tid. Veggene i det knøttlille, sortmalte lokalet er fylt til randen av relikvier fra heavy metalens dyrebare fortid. Øystein Aarseths legendariske oppnedkors, avisutklipp, kjettinger i taket, merch du ikke trodde fantes, obskure demoer ebayjøder gjør seg steinrike på, og utgåtte sjutommere med firesifrede prislapper. Et slags museum for spesielt interesserte, der blackpackers gledelig reiser jorden rundt bare for å få et glimt av verdens største, minste butikk. For bak den anonyme inngangsdøren med klistremerket ”vi har også bartevoks”, og i motsetning til Eyronymous legendariske mordklikk, står to skravleglade herremenn med lattereren hengende smittende løst. Kenneth og Ruben har holdt Neseblod levende i noen år nå, uten å reflektere for mye over hvorfor de er landets beste og feteste nisjebutikk. Her kan du kjøpe, selge og bytte til deg både nytt og gammelt du bare kan glemme å få tak i noe annet sted. Men trå forsiktig. Mikke Mus-klubba er kun et slag unna, om du prøver å prakke på dem Kornsamlingen din.

SHOPPINGTIPS Darkthrone, Aura Noir og Waklevören. Ikke nødvendigvis i den rekkefølgen. Neseblod, Rathkesgate 7

12/2008

25


ANGEL’S SPEED EQUIPMENT Angel startet opp i et 16 km stort lokale i Jens Bjelkesgt. 6, for nærmere ni år tilbake. Planen var å lage en kul sjappe som gjenspeilet hans liv, interesser og smak. 50-talls rock og estetikk blandet med bilkultur og en dose punk opp i det hele. Selv har han vært en del av miljøet siden 1982. Hans venner derimot mente han var riv ruskende gal. – I mitt miljø er det vanlig å lete seg fram til sjapper som ikke akkurat ligger i handlegatene i for eksempel London, Berlin eller New York og jeg ville tilføre Oslo noe av det samme. Likevel, jeg syns folk må utfordres litt, ikke gi dem alt opp i fanget , men la dem få lete litt. Sånne sjapper snakker man om. Som med mange, ble han fort drittlei 9-4 livet der profitt ofte står i fokus, og yrkesstolthet forsvinner rett inn i omsettingsbudsjetter og håpløse økonomer. Det har aldri vært noe mål å bli rik. På Angel’s Speed Equipment finner du kun det beste av det beste, innen sitt felt. Et rikt utvalg av fete klær, bra musikk og morsomt stæsj. Fra teddyboys til mods og alt imellom. Om folk ikke støtter nærmiljøet ved å handle på kjøpesentre og i kjedesjapper, da går det ikke an å klage over matvareprisene når man handler på 7/11. SHOPPINGTIPS Kjøper du boots fra Wesco, så slipper du å kjøpe boots på gud vet hvor mange år! Så bra boots at gamle skomakere får tårer i øya! Angel´s Speed Equipment, Rathkesgate 7

26

12/2008


VOGA Voga er butikken der kjendisene kjøper det perfekte antrekket til den røde løperen. Det er dit stylistene går for å plukke ut plagg de ikke finner andre steder. I hele Norge. Det er butikken som gang på gang dukker opp i norske motemagasiner. Til tross for dette vil ikke eier, John André, ha noe jåleri. Han har, sammen med Mette Fjellberg, drevet en av Oslos desidert dyreste og mest eksklusive butikker i 13 år. – Da vi startet opp var det et klart behov for en slik butikk i Oslo, vi følte det var på tide at noen tilføyde noe nytt på markedet. 13 år senere er ikke butikken i Professor Dahlsgate lenger alene om å føre eksklusive designerklær. Allikevel skiller de seg ut. John Andrè forklarer at de forsøker å holde en rustikk stil. De prøver å styre unna det altfor kommersielle og overpyntede. Han velger designere han har tillit til. Designere han vet leverer gode kolleksjoner, sesong etter sesong. – Stilen på både interiøret og klærne skal være litt edgy, litt spissere enn det du finner i andre forretninger. Målet er å oppnå en perfekt blanding av kommersielt og det litt mer spesielle. Butikkeieren er lei av fokuset på at Voga er en såpass dyr butikk. – Vi er en kvalitet- og designbevisst butikk. Design og kvalitet koster penger. Folk blir mer og mer opptatt av kvalitet. Til tross for hva folk tror består ikke vår kundekrets kun av pengesterke vestkantfolk. Mange av våre kunder er unge mennesker som ønsker å investere i, for eksempel, støvletter eller ytterjakker de vet vil vare i årevis. SHOPPINGTIPS Rydeng Kunsthandel, Uranienborgveien 7 Heaven Scent, Jacob Aalsgate 17 Sverres konditori, Niels Julesgate 70 Voga, Professor Dahlsgate 5

12/2008

27


HOLD ØLBRILLAN! DESEMBER. HØYTID FOR SYSTEMATISERT ALKOHOLISME. KAOSTEORI I FYLLEPRAKSIS. DEN TIDEN PÅ ÅRET DA ALT ER LOV. DET ER JO JUL. TROSS ALT. MEN HVEM KAN MEST OM ALKOHOL? JO, ROCKESTJERNENE, SELVFØLGELIG. OG AKKURAT NÅ HETER LANDETS STØRSTE ROCKESTJERNER MADCON. NATT&DAG, TSHAWE OG YOSEF TOK PÅ SEG BÅDE ANSVAR OG ØLBRILLER, OG GUIDER DEG GJENNOM SNØSTORMEN AV JULEØLVARIANTENE PÅ LØPENDE BÅND. TEKST REDAKSJONEN / FOTO JETON KACANIKU

DAHLS JULEØL Yosef: Den første er alltid tung. Jeg drikker jo ikke øl, engang. Tshawe: Den her var litt søt. Smaker som julebrus med litt øl i, egentlig. Yosef: Jeg vil si den var litt sær i smaken. Søt og sær? Veit du hvem som er søt og sær? Vinni! Tshawe: Vinni er vel ikke sær? Jeg tenker mer Jorunn Stiansen. Yosef: Er hun sær? Tshawe: Hun er jævlig sær. Yosef: Er ikke Mariann fra Surferosa særere? Tshawe: Jeg backer Mariann, ikke kall henne sær. Yosef: Du misforstår Tshawe, sær er ikke negativt. Sær kan være bra. Tshawe: Men jeg backer Mariann. Hun er ikke sær. Yosef: Du misforstår alltid. Tshawe: Veit du hvem jeg går for? Don Martin uten skjegg! Den øl’en her er som Don Martin, clean-cut. Jeg veit egentlig ikke om han er søt, men jeg tror det. Yosef: Don Martin uten skjegg... Den var bra den! Konklusjon: Don Martin uten skjegg.

CB JULEØL Yosef: Den her var lett å ha med å gjøre. Tshawe: Yep... Den går rett ned, den her. Yosef: Så da er det bare å finne en kjent person, som går rett ned uten noe stress. Som har sugd alt altså? Tshawe: HAHAHAHAHA. Yosef: Du veit hva jeg tenker. Tshawe: Om jeg gjør, kompis?`Om jeg gjør. Yosef: HOHOHOHO. Tshawe: Vi kan ikke si det, kan vi vel? Yosef: Isåfall blir det helvete... (Tshawe hvisker noe i øret på artistkontakten sin, som rister på hodet.) Tshawe: Nei. Vi får ikke lov. Vi får si Tanya Hansen, da. Yosef: Diaz sier hun er lett å ha med å gjøre. Og hun går jo rett ned hun også. Konklusjon: Tanya Hansen.

RINGNES JULEBOKK Yosef: Oi. Tshawe: Fyyyy faen. Yosef: Den her var stygg. Tshawe: Vond. Yosef: Haaaaardcore. Tshawe: Altfor hardcore. Yosef: Må jo være 20 prosent alkohol i den her. For veldig spesielle folk. Tshawe: Hva faen er julebokk? Yosef: Erna Solberg? Tshawe: Eli Hagen. Yosef: Eli Hagen. Konklusjon: Eli Hagen.

HANSA JULEBRYGG Tshawe: Dette er klassikeren. Den store H’en. Yosef: Javel? Jeg begynner å merke det, jeg. Tshawe: Og du veit hvem som er den store H’en Yosef? Yosef: Buuuurp. Tshawe: Thor Heyerdahl. Jeg tror den øl’en her kan eksporteres til Asia. Pluss at den får deg til å vandre gjennom ukjent farvann. Og du kan trenge kompass etterhvert. En Klassiker – En Heyerdahl. Jesse James: Hva faen. Tshawe: Hva? Kan du ikke sånne ting? Yosef: Buurp. Tshawe: Øl blir bedre og bedre for hver flaske. Konklusjon: Thor Heyerdahl.

CLAUSTHALER JULEØL Yosef: Null prosent. Tshawe: Kjedelig innhold. Yosef: Og de har klart å få den til å smake som snus. Helt ærlig. Hvordan kan man få øl til å smake snus? Tshawe: Fy Faen. Null prosent, ja. Yosef: Ja. Null prosent, er null prosent. Tshawe: Da må det bli Sofian. Konklusjon: Sofian.

28

12/2008


HANSA JULEØL Yosef: Den øl’en her har et fint utseende. Faktisk et ordentlig classy, sofistikert utseende. Og ikke minst et bra innhold. Tshawe: Rett og slett en sexy øl. Yosef: Jeg likte den her skikkelig godt jeg ’as. Sånn seriøst, skikkelig godt. Jeg tror faktisk jeg vil kalle den for en Triana. Tshawe: Er du seriøs nå? Synes du den var såååå god? Yosef: Ja, ja! Det her er en Triana. Kompis i bakgrunnen: Få smake på Triana daaaa. Konklusjon: Triana Iglesias.

TUBORG JULEØL Yosef: Fin innpakning. Tshawe: Veldig fin innpakning. Yosef: Men den smakte ikke allverden. Litt tam smak. Tshawe: Den var jo god? Yosef: Jo. Men. Litt tam, liksom. Tshawe: Jeg synes den var god. Yosef: Jeg synes den var... litt tam? Yosef: Ja. Tshawe: Vi blir ikke enige. Yosef: Jeg sier Coderock, han norske graffitiwriteren. På grunn av den fargerike, flotte innpakningen. Tshawe: Hva med Lene Alexandra? Hun er jo også fint… øøøh… pakka inn. Og hun er også litt tom. Konklusjon: Avkommet til Coderock og Lene Alexandra.

FREDRIKSTAD BRYGGERI Yosef: Her er det bare en ting å si. Jeg hadde skyhøye forventninger. Men jeg fikk ingenting. Det her er altså en Kristin Halvorsen. Tshawe: ... Konklusjon: Kristin Halvorsen.

RINGNES JULEØL RØD Tshawe: Det her er gode minner. Minner om da jeg drakk min første øl. Som selvsagt var en Ringnes. Og hvor drakk jeg min første øl? På østkanten. Rød Ringnes er rett og slett smaken av østkanten. Og i med at øl’en er rød, må jeg nesten si Stein Lillevolden. Jesse James: Hvem i helvete prater dere om? Yosef: Eller... buuurp… Elling? Tshawe: Ja. Eller Elling. La oss si en kombinasjon da? Av Stein Lillevolden og Elling? Konklusjon: En kombinasjon av Stein Lillevolden og Elling.

RINGNES JULEØL GRØNN Yosef: Ok. Her var det en rar ettersmak. Tshawe: Ja. Kanskje litt? Yosef: Sånn. Når du møter noen, også sier de noe, men du skjønner ikke hva de sier, eller hva de mener. Tshawe: Som når noen er two-faced, liksom? Yosef: Neeeei. Litt mer sånn at man bare står igjen og tenker… Hæ? Tshawe: Er du drita, eller? Yosef: Litt. Tshawe: Jeg skjønner ikke hva du mener, nå. Yosef: For eksempel han kjendisspåmannen, da. Han Henning Yang Pang eller hva faen. Hva mener han? Hva sier han? Jeg skjønner ikke hva han sier. Tshawe: Han spådde at vi skulle vinne en MTV-pris. Vant dere? Tshawe: Nei. Jesse James: Jeg skjønner ikke hva Zahid Ali sier. Jeg syns den smakte Zahid Ali. Konklusjon: En kombinasjon av Henning Hai Lee og Zahid Ali.

BORG JULEØL Tshawe: Den her var Mørk, Yosef! Yosef: Vet du hva? Jeg vil si den var vakker. Tshawe: Og den var velformet. Hadde ikke Stella vært et øl allerede skulle hun fått den her. Yosef: Jeg tenker på hun nakne dama i Kingsize? Hva heter hun? Tshawe: Hun har ikke noe navn. Hun heter hun nakne dama i Kingsize. Yosef: Jeg tror den øl’en her er Mona. Eller Alexandra. De er jo begge mørke, vakre og velformede. Tshawe: Mona. Yosef: Ja. Jeg er Enig. Mona. Konklusjon: Dansefeber-Mona.

VINNERE Tshawe: Heyerdahl. Yosef: Hansa Rød. TAPER Eli Hagens Julebokk.

12/2008

29


SKJERF DEG Aikoli. En gresk lokal delikatesse? Svensk anarkist-hiphop? Eller kanskje rett og slett en uoppdaget morbid kjønnssykdom? Betyr det alkohol på finsk, montro? Aikoli låter hjemsøkende familiært, uten helt å klare å sette fingeren på noe som helst. Tullpratet til side, la oss gi deg fingeren. Aikoli er et fantasiord, et alibi. Et virke satt ut i praksis av jentene Line og Tonje. For dem betyr Aikoli tro, håp og kjærlighet og kyss, klapp og klem. Mer enn som så, også. T-skjorter og skjerf. Silketrykkramme på kjøkkenbenken og glovarme strikkepinner parat i veska. Finner man ikke det man vil ha, for man laga det sjæl, sies det. ”Make your own fucking zine”. Verre er det ikke. Aikoli lager ting selv. Utvalget deres er ikke stort, men så absolutt verdt en titt og investering. Skjerf, sier du? Wow! Og Sloganskjorter? Spennende. Så absolutt. Ikke kjøp der alle andre kjøper. Ikke se lik ut som alle andre. For Line er enig med oss, støtt småfolket! TEKST REDAKSJONEN FOTO HILDE HOLTA-LYSELL

www.aikoli.no

STEEN & STRØM MAGASIN

sales - NATT&DAG 241x178 M.indd 1 30 08203387 Adv klant 12/2008

11/20/08 2:28:32 PM


GJØR NOEN GLAD! OVERRASK MED SKJØNNHET! Et gavekort på privat makeup veiledning. Koster 495,- og det inkluderer også valgfrie produkter til samme verdi. Bestill tid før 28/2 2009, og få engave til verdi 100,-

Glitter Eyeliner HOLIDAY GLAM

Microshadow SHIMMERY BELL

Nailpolish KANTIMA Eyedust MISTLETOE

Gloss Lips HO-HO

BERGEN Xhibition Småstrandgaten 3-5 Tel 55 33 07 77, Klöverhuset Strandgaten 13-15 Tel 55 23 44 44 OSLO Bogstadv. 30/Inng. Industrigata Tel 22 46 33 00 KICKS Kongensgate 31 Tel 22 94 40 70 STAVANGER Magsinblaa/Verksg. 2 Tel 51 86 05 40 TRONDHEIM Kongensg. 9 Trondeheim Torg Tel 73 50 05 60 TROMSÖ Storg. 61 Tel 77 68 63 46 AUSTRALIA COSTA RICA DENMARK DUBAI ELSALVADOR ESTONIA FINLAND GUATEMALA ICELAND INDONESIA LITHUANIA MALAYSIA MEXICO NORWAY RUSSIA SINGAPORE SPAIN SWEDEN THAILAND USA VIETNAM

Vil du bli en del av Make Up Store? Finn mer informasjon om franchising på vår hjemmeside.

www.makeupstore.se


MARCUS, 26 Regissør – En flyvende alarmklokke.

STINE, 23 Salg – Syltetøyglassåpner.

MAREN, 28 Student – Salatkutter.

EMMA, 22 Servitør – Stygge sko.

JENS PETTER, 24 Student – En time-share, eller en islandshest.

ANDREAS, 25 Student – Ei hore i Brasil.

JETENA, 20 Student – Snowboard.

KRISTIN, 26 Student – Hårruller.

HVA ER DET MEST UBRUKELIGE DU NOEN GANG HAR KJØPT?

32

AV: MATHILDE FALDBAKKEN

REBECCA, 25 Student – Laken som ikke passer til sengen min.

ØYVIND, 20 Hårmodell/måkehvisker – Hunden min, Inga, jeg klarer ikke få henne husren .

PERFEKT, TJUETRETTENOGSPRETTEN Student – Denne jævla P’en.

ANDERS, 29 Sivilingeniør – Semitrailer.

JOAKIM, 22 Butikkmedarbeider – Ølen her.

DRAGBERT, 21 Butikkmedarbeider – Nei, greiene du kjøpte i parken i går.

THE GREAT JOAKIM OF NORWAY, 27 Konge – Buttplugg.

KLAUS, 28 Multitalent og selvutnevnt sjarmør – Svart/neongul ballgenser, da alle hadde pastellklær.

12/2008


KJØPESENTERET; FOR MANGE, ET TØRT OG OVERSIKTLIG STED HVOR MAN FINNER VARENE MAN TRENGER. FOR ANDRE, ET ANNET HJEM, EN INSTITUSJON OG ET STED HVOR MAN PRØVER VARENE MAN HÅPER PÅ Å FÅ RÅD TIL EN ANNEN DAG. DE KOMMER I ALLE VARIANTER, OG FINNES I ENHVER GUDSFORLATTE KROK AV VÅRT LANGSTRAKTE LAND. OG DE MEST SPENNENDE, FINNER VI SELVFØLGELIG RUNDT VÅR MØRKE HOVEDSTAD. VI TREKKER FREM LAKMUSPAPIRET OG GJØR OSS KLARE TIL TEST.

RETURN TO SENTER TEKST REDAKSJONEN / FOTO ANTON SOGGIU

SANDAKER SENTER Klientell: Sandaker senter, bydelssenteret de fleste har vært på, men de færreste drar tilbake til. Og det synes; her vanker det stort sett bare kids under 16 med bolleposer i klypa, ute etter å slå i hjel noen timer med godt gammeldags baksnakk og lurvete sjekking. I den andre enden av skalaen finner vi pensjonistene. Ikke hvem som helst i pensjonist-segmentet heller; senteret er fylt til randen av de svakeste av de svake, rullende inn i motoriserte rullestoler for å fylle ut tippekupongen, eller for å hamstre kattemat på tilbud. Gamle gubber virrer rundt med øyelapper og krykker. Uføre, og med morrabayeren innabords, blir selv den minste manøvrering satt på prøve. Vi mistenker at trøkket var på en topp under testdagen, ettersom trygda dagen før hadde ramlet inn på kontoer østkanten over. Underholdning: Se punktet over. Ingen trubadurer, ingen julenisser, ingen pianobar. Ingenting annet enn det mørkeste innen østkant-sosialstudier noensinne. Særlig Sandaker Kro rundt hjørnet, som nå er avskåret fra senterets hovedområde, bød på et topp skue. Kroa huset denne dagen ungdommer på flukt fra prepubertale pengeinnkrevere og enarmede sjørøverkarakterer, som dyttet i seg frokosttallerkener med bare gaffelen. Sjekk selv, men for guds skyld, ikke ring Hellstrøm. For dette er en perle av få, som aldri, aldri burde havne i skjermens lys. Utvalg: På dette punktet har de profilert seg med marginal nøyaktighet; ”det du trenger til det daglige”. Vi finner matbutikk, frisør, en kiosk som best kan beskrives som pølse og tippe-kneipe, et dodgy bakeri, Nille, en klesbutikk som spesialiserer seg på syntetiske bluser i turkis, import-mat (stor stjerne i margen, krøss i taket osv.), og østkantens oase i kortenden: Vinmonopolet. Tilgjengelighet: Plassert på toppen av Torshov, tett på trikkeholdeplass, kro og sosialboligene, er dette et mekka for de som ikke er så stødige til beins. Vi ruller raskt inn på gratisparkeringen, og siden halvparten av kundene har dispensasjon til å ta med seg sine egne småbiler inn på senteret, var det ikke noe nevneverdig problem å finne oss ei luke. Personalet: Her er det lite å hente. Lang kø på kiosken, ingen informasjon og generell juleinnpakkingsvegring. Her er det ingen som vil bidra med pakningsekspertise, alt vi får er en meter papir og to sneiper teip. Men det er helt forståelig. Her på huset har de nok å stri med. Gamle mennesker krever mye hjelp i det daglige, og inkontinensproblemer blant 90 % av senterets klientell, krever MYE toalettvask.

2

34

12/2008

Maten: Bakeriet er bare å glemme. Her snakker vi om en pensjonisttetthet i spanskekysten-stil, inngjerdet med diverse fremkomstmidler og trillebagger. Ikke har de juletallerken heller. For å finne det må vi ut av senteret og inn på kroa på baksiden. Her henger den stygge andungen som ikke fikk bli med inn på senteret. I det vi kommer inn blir vi slått av en stiv odør, kiipe blikk og en hinsides pinlig stillhet. For å lette på stemningen foreslås det en låt på jukeboxen, men ingen våger. Vi bestiller juletallerken. Måltidet koster 75 kroner per hode, inkludert kaffe, og smaker som dårlig lapskaus. Den pløsete svoren renner av ribba, medisterpølsa knekker ikke når kniven penetrerer skinnet; den punkterer. Vi går. LIERTOPPEN SENTER Klientell: Auda. Her ser ikke folk bra ut. Eller rettere; her ser ikke folk ut. Ikke det at det egentlig skal slå inn på trivselfaktoren, men det gjør det. En fyr som krangler med sin mørke venninne om dop-penger, en dame som snytt ut av scenestolraden til Ricki Lake, som maner opp til bråk i burgerkøen, folk med litt for mye øl i kurven på Ica. Vi skal ikke hate altså, men vi møter ingen blide mennesker. Ikke så rart i grunn: Man blir faktisk ganske surmaget av å vandre Norges lengste innendørs handlegate tur/retur. Underholdning: Ingen underholdning å finne her, annet enn småbiler barna kan sette seg i som lager musikk og vugger. Men ingen putter på mynt, kidsa sitter bare oppi og skriker. Og klientellet er, som på Sandaker, et skue for seg selv. Det hele fremstår som en dårlig time i daytime-tv. Det er bra om man liker den slags, men det hjelper ikke akkurat på humøret for oss andre. Utvalg: Man skulle tro at det var noe å hente i et halvkilometer-langt kjøpesenter, men den gang ei. Sånn er det når folk kun kommer for burgeren i kafeteria-området, uten å legge igjen penger i sjappene. Her finner vi butikker som har stått som de er siden 80-tallet, med klær som har hengt der de henger, siden samme tiår. Skulderputer og strass. Vil du ha den nyeste til Hanne Krogh, da må du på Narvesen i midtpartiet. Vil du ha et ålreit plagg, kan du like gjerne prøve deg på Maxbo, et palestinerkast unna. Tilgjengelighet: Det er her hele konseptet beviser sin ignorans. De vil ikke kalle det et senter, for det er det jo tydeligvis ikke. Butikkene ligger alt annet enn sentrert. I det du kjører mot senteret, må du begynne å tenke; ”hvor lå den butikken igjen? Hvor faen skal jeg parkere for å slippe å dra unga gjennom en Karl Johan-lengde, for å finne den neglklipperen?”. Hvor

1

ligger logikken i å lage Norges LENGSTE kjøpesenter? Hvem er det som ønsker å gå 500 meter for å komme seg fra en butikk til en annen, i et senter med relativt få butikker? Og offentlig transport? Glem det. Shoppingmessig går sannsynligvis Ebay raskere. Personalet: Ikke vil de rope opp en kompis, ikke vil de pakke inn gaven. Personalet er glade i å prate med en kompis eller spise frittes, ikke fult like interessert i våre ønsker om hjelp. Man får fort følelsen av å være utenfor Lier-eliten. Altså; dette er senteret for de invidde. Maten: De ca. 100 meterne med mat i midtpartiet, er kanskje den eneste grunnen til at Liertoppen holder seg i live. Her er det burgers, kinamat, ost og paprika-smørbrød, McDonalds; kafeteriaer ”en masse”. Ikke akkurat innbydende, men ikke akkurat stivt på pris heller. En ting som forundrer oss er serviset, som minner oss om en slapt sortert sokkeskuff. Oppvaskmaskiner åpnes, og det er ingen par igjen. Fire tallerkener rundt bordet, og ingen like. Samme går for kniv og gaffel, men herregud; kanskje vi kom like før den årlige sorteringsdagen. Pluss for eneste juletallerken i testen, som disker opp med surkål i stedet for rødkål, men minus for tyttebærsyltetøy fra Nora-beger. Svoren må ned, noe som går ganske smertefritt da konsistensen tillater den å gli ned uten tygging, eller tvunget svelging. Farris-sponsa parasoller vi trodde var forbeholdt uteservering, innendørs, må også nevnes. Vi mistenker sterkt at Liertoppens interiørarkitekt har sovet i timen. CC VEST Klientell: Dette var et friskt pust, tenkte vi, og satt oss ned i en av skinnsofaene for å se på folk gli forbi. Ingen rullatorer, ingen trillebagger (unntatt to damer som hadde plassert to store trillekofferter i hver sin handlevogn, for å unngå pensjonistklisjéen), og tilsynelatende ingen alkoholiserte eldre. Aldersspriket var heller ikke så ekstremt, som det vi fant på østsiden. Vi mistenker at de eldre på Lysaker og omegn samles i boksirkler, hjemmekaffe-besøk, og at de rett og slett er flinkere på å aktivisere seg. Unga, de er vel på kafé, eller på cheerleader-trening. Vi veit ikke. Det er uansett ikke veldig mange her, og de som er her, prøver og kjøper Fjällreven-boblejakker på Anton sport. Stort sett. Underholdning: Her har de heller ikke skjønt tegninga med sentermusikk og levende instrumenter. Ingenting beveger vel en rikmanns kjøpeglade hjerte, som et guttekor som synger inn julen med amerikanske handlehymner? Men nei, underholdningen er in-store. Len deg tilbake i hi-fi sjappa, og

5

stirr på 60-tommeren omringet av gun-shots og flammekastere. Kanskje ikke like klassisk som overnevnte eksempel, men et overlegent alternativ for sansene. Utvalg: Vi spør i informasjonen etter en ”trøffelkrukke”, et ord/ redskap vi for så vidt fant på selv, og blir sendt til Traktøren med kart og det hele. ”Vi skal ha en slik en her et sted altså.” Jeg blir med på tur rundt i butikken på jakt etter krukken, men alt hun har innenfor trøffel-segmentet er en alle tiders trøffelhøvel. Jeg sier at vi har en sånn, og får ”ja, selvfølgelig har dere det” til svar. Kort oppsummert, CC Vest har alt du måtte få lyst på, siden kundene allerede har alt de trenger. Tilgjengelighet: Siden alle som bruker dette senteret har en eller flere biler, kan man ikke si at de har bommet på noe som helst her. Stort, gratis parkeringshus med godt slingringsmonn for rødvinspussede SUV-mødre. Skikkelige rundkjøringer med sesong-inspirerte blomsterbed, flate rulletrapper for de utallige sportsbarnevognene, i tillegg til at alt generelt er bredt, fint og godt belyst. Personalet: Herre Jemini! Her er folk (i overkant?) behjelpelige. Vi tester informasjonen og roper opp en kompis, sier at det haster grunnet en parkeringsbillett som er i ferd med å utgå. Ikke nok med at vi slipper til på høyttaleranlegget, nei nei, de tilbyr seg å slette en eventuell bot! Og innpakningen av den vanskelige lysestaken- den å så kringlete lyskrona ikke noe problem. De har ikke en designert stasjon for oppgaven, men en svensk tjei i en møbelbutikk pakker den inn til det ugjenkjennelige. Stappa med silkepapir, ser den til slutt ut som den reneste bukett. Honnør! Maten: Her er det lett å la tennene løpe i vann, men ingen årntli’ tallerken. Det blir vel i feteste laget for hjemmeværende og stressa karrierefolk. Nei, her går det i La Baguette, Smageriet, Baker Hansen og lignende. En av de klart fineste McDonaldsene i Osloområdet rommer de også, men her sitter det bare sunn ungdom og sladrer over smoothies og sikkert sånne wasabi-wraps. SANDVIKA STORSENTER Klientell: Hvor skal man begynne? Med klikkene av Bærumsungdom som bruker ukelønna på Bølgen O Moi’s ”Food Garage”, før de gjør sitt ukentlige forsøk på å loppe den bunnløse konfirmasjonskontoen på polo-skjorter og neonfargede snowboardjakker? Eller konegjengene som bare skal møtes over en chai latté og kikke i butikkene, men ender med hender fulle av rektangulære glossposer fulle av ting de trodde de ikke hadde fra før?

2


Eller parene som kikker lykkelig på barnevogner til 17000 spenn, før de kjøper den til ”bare” 9000? Vi vet ikke. Vi kan ikke gjøre annet enn å måpe, til sikla treffer billigskoa våre. Underholdning: Sandvika har noe de andre senterne i testen bare kan drømme om. En egen pianobar i midten av nordenden. Vi står i tredje og kikker ned på en stakkars pianist, slite seg gjennom en improvisert versjon av Cats-klassikeren ”Memories”, for tredje gang. Den er ikke bare A-listet, den er tydeligvis det eneste stakkaren får lov til å spille. Men vi skal holde oss unna klaginga; bra initiativ, det her. Eller bare penger. Utvalg: Det skiltes i amerikanisert stil på utsiden: Norges STØRSTE kjøpesenter. Og det er det sikkert. Og utvalget står helt garantert i stil. Men det er akkurat det; det står litt vel stor stil over det. Butikker som Litt Snob, Hilmers Hus, Roma Calzature og andre mastercard-favoritter gjør oss litt forlegne, der vi sitter på røde, livmorformede krakker og venter på at bær og yoghurt skal bli kværna ferdig på Smoothie Xchange. Det skal visst være billigbutikker her også, altså. Det blir bare litt som det gamle ordtaket; vi ser ikke skogen for bare trær. Tilgjengelighet: Gratis utlån av motoriserte handlebiler! Energi-nivået stiger drastisk i det vi får øye på ”the mart-cart”. Men vi får ikke låne. De er forbeholdt personer med leddgikt, dårlige hofter og lignende. Eventuelt reservert for folk med drøy overvekt. Skuffelsen er ikke til å stå ut. Hva skal de med 20 handlebiler stående parat ved informasjonen uansett? Venter de en gruppe på 20 eldre hvert øyeblikk? Vi får ikke noe svar og mumler bittert om preventiv effekt, før vi surkler videre på blåbærblandinga til 60 spenn. Personalet: Butikkansatte hudfletter oss når vi spør om de kan pakke inn lysestaken, men det går på tredje forsøk hos de snille menneskene på barnebutikken. Opptur. Ellers; les over. Maten: Som sagt, Bølgen O Moi kjører snobbkafeteria. Det lukter bra indisk i mitdpartiet. Bit i gamledelen. Smaksprøver rundt hvert hjørne på Ultra. Utvalget er bra. Det som ikke er bra, er svaret jeg får i informasjonen da vi spør etter juletallerken: ”Nei, altså. Du kan jo prøve Jernia da.” TVEITA SENTER Klientell: Gangsterforventningene til Tveita var, skal vi si, et godt stykke over hva vi møtte da vi kom inn på senteret. Tveita-senteret, som det stod på skiltet ved første avkjørsel, var ikke teit i det hele tatt. Det var stort sett trivelig. Det var

4

heller ikke spesielt gangsta, tross gjetord om det harde Tveita-miljøet rundt årtusenskiftet. Ok, så er det en stund siden ryktene om waterboarding og verre var, men faen, de kunne tatt seg bryet med et rekrutteringsforsøk, for å holde legenden i live. For klientellet på Tveita senter er noe av kjedeligste vi har sett. Ingen kids som stjeler, ingen frekke eldre i minibankkøen. Bare fromme sjeler på jakt etter noe søtt å sette gommene sine i. Underholdning: Vi kom på feil dag. Hadde vi kommet uken etter, kunne vi hørt Drammens store sønn, Christian ”A1” Ingebrigtsen synge julen inn. Vi kikker på programmet i det fine julemagsinet; Pingu kommer, Julenissen er innovativ og pakker visstnok gaver inn i ballonger(?), og jadda, det er bare å legge julehandlingen hit. Torsdag 11. desember, når selveste Gaute Ormåsen tar med seg hymnene fra Brumunddal i et forsøk på å holde en jevn strøm av kunder, helt til midnatt. Tveita er i forkant, må vite, og tenker på gamerne og andre ”nocturnals” som helst sover seg gjennom den ordinære åpningstiden. Jula er for alle. Utvalg: Med butikker som ”Bag’n”, ”Smil Skredder”, ”Sponkurven” og flere med samme småkvalmende klang (alle i hobby/DIY-segmentet, selvfølgelig), er det lett å savne Oslo sentrum: Clas Ohlson, Platekompaniet og XXL. Harde varer, mot kalde cash. Andre navn som også fremkaller den søte smaken bak i munnhulen: ”B-young”,” 4-you”, og til sist, men ikke akkurat minst drøveltergende; ”4you2”. Tilgjengelighet: Som de fleste andre kjøpesentre øst for Steen og Strøm i Oslo, ligger også Tveita oppå en T-banestasjon. Behagelig for de som måtte finne på å ta turen hit, men aldri har skjønt hvordan man kommer seg hit med bil. For de som sitter i rullestolen, eller fortsatt er på krykka etter ubetalte avdrag til Tveita-gjengen, har senteret begrenset seg til to etasjer med flate, fine rulletrapper og helsetorg med leger av alle slag. Personalet: På dette punktet er vi en smule ambivalente. Ok, så er personalet hyggelige og behjelpelige. Men selgerne er i overkant kremmeraktige, og vet overraskende godt hvilke knapper de skal trykke på. Vi får inntrykket av at de fleste har jobbet her minst en halv mannsalder, alle kjenner hverandre, og de flokker seg gjerne rundt deg for å komme med de siste motetipsene. Ikke akkurat en overarbeidet gjeng, altså. Dette får vi bekreftet da vi etterlyser et barn for å teste velviljen i informasjonsskranken, og de ikke nøyer seg med et opprop over høyttaleranlegget. En mobilisering av alle Securitas-vaktene blir iverksatt, de prater i walkie, skuer høyt og lavt, rynker

pannen i bekymring. Vi må dermed løpe, før vi får pakket inn staken. Maten: Meny har ferskvaredisk ute i senteret. Medisterkaker, kylling, fløtegratinerte poteter, alt til en grei penge. Men vi får simpelthen ikke nok av kjøpesenterribbe, så vi beveger oss opp i andre etasje i et lyst og lekkert Karl P. Nordby-bakeri. Her kan vi finne go’ribba, får vi høre. Og det gjør vi. Servert i en dyp tallerken, med rødkål, syltetøy, poteter og kjøtt – alt er som det skal være på overflaten. Men straks vi pirker i måltidet, ser vi at det svømmer i fett og noe som smaker og ligner på vanlig varmtvann. Lagvis fyller de to væskene halve skåla, og den ellers lekre presentasjonen er ødelagt. Men vi spiser allikevel, og det er ikke så ille. Faktisk den beste i testen, men det sier mer om de andre kafeteriaene, enn dette måltidet. For når en baker stiller med den beste juletallerkenen, og det på kjappe fem minutter, så sier det seg selv at vi spiser noe, som har blitt kokt i pose. OSLO CITY Klientell: Senteret over sentere, har selvfølgelig en kundeskare for seg selv. Eller, siden kundeskare forutsetter forbruk, er det greit å holde seg til klientell. For de som gjør senteret, er ikke så opptatt av å bruke penger her. Og hvis de bruker penger, så har vi en følelse av at det går på nye ringetoner fremfor fysiske varer. Vi observerer en jente som labber alene rundt i sokkelesten, som virker veldig opptatt av kamerafunksjonen på telefonen sin. En halliklignende fyr som kjøper klær til jenta si, eldre menn i dress som gjør seg ferdig med ølen i underetasjen, og byens husløse som trekker inn for å holde varmen. Underholdning: Vi trodde norske kjøpesenterforenings flaggskip ville ha et lite ess i ermet, her. Men nei. De har tydeligvis sett underholdningsverdien i punktet over, og lar østkantungdom med mp3-telefoner fylt til randen med NRJ-spillelistemusikk, stå for sentermusikken. Ikke en særlig behagelig løsning, da ungdommene har en tendens til å spille fra flere telefoner samtidig. Utvalg: Som de fleste vet, er ikke dette stedet å gjøre innspurten på juleshoppingen. Selv om utvalget er godt, valfarter selvfølgelig alle til de samme butikkene. Kø til heisen på Platekompaniet. Armageddontilstander på Polet. Catfights på H&M og knuffing i rulletrappa. Tross erfaringen fra i fjor og året før, ender alle her, nettopp fordi de har alt, så man slipper å bruke beina. Det er bare å rulle opp ermene, for her må du virkelig bruke albuene. Tilgjengelighet: Dette er kanskje det mest til-

3

gjengelige senteret i testen, i hvert fall med tanke på adkomst. Trikk, t-bane, buss, sykkelstier, tog, parkeringshus, bysykkelstativer i tett krets rundt sjappa. Og det er kanskje det senteret lider av? Her burde ledelsen gjort noen valg, det er på høy tid å vurdere ekskludering. Personalet: Som ellers i Oslo sentrum, råder gutta i uniform, og vi aner en aldri så lite kuet betjening på senteret. Vi spør i informasjonen, om det er mulig å rope opp en kamerat (toget går om ti minutter), men får som svar at sikkerhetsvaktene ikke tillater slikt. De patruljerer tett, og det finnes ingen unntak fra regelen. Den søte lille damen kikker ned i skranken ”jeg kan ikke, kan bare ikke”. Og vi føler med henne i et kort sekund før vi iverksetter neste test; lysestaken. En knapp halvmeter papir blir surret rundt, og teipet fast. Resultatet ender under evneveikt, og vi savner plutselig hun svenske tjeien på CC Vest. Maten: Vi beveger oss ned på bunnen av atriumet, på t-banenivå, hvor byens kjipeste food-court er blitt plassert. De prøver, det skal de ha, og utvalget er faktisk ikke så verst. Men det er en umiskjennelig tristhet over det hele, og det er nesten helt tomt. Kanskje er det mangelen på pensjonister. Kanskje er det konkurransen fra bedre spisesteder utenfor senteret. Kanskje det er kjeller-atmosfæren og lyden av skomakeren, som filer nøkler litt borti gangen. Vi vet ikke, men vi vet en ting; og det er at vi ikke eter noen snobbete liksomjuletallerken med scampi, fruktsalat og hva det enn var for noe mer. Makan. Bit i tredje etasje gjør det nesten godt, men vi føler fortsatt kjelleren på vei opp, og stikker.

12/2008

35


dm, hafjell.no • Foto: Esben Haakenstad, ZoomFoto.no

HAFJELL ALPINSENTER

835 høyde meter, 30 km med brede løyper, gondolheis, 75% av bakkene er dekket av snøkanoner, gode bussforbindelser fra hele Mjøsområdet. Åpningstider, vær, info, arrangementer på www.hafjell.no Åpent hver dag: 09:30 –16:30 (fredager 19:00) Kveldskjøring: tirs-, ons- og torsdag:17:30 – 20:00 info@hafjell.no • tlf: 61 27 47 00

GODE OPPLEVELSER SAMMEN!

KJØP HEISKORT ONLINE, SPAR TID OG PENGER.


PELS ANGELS Dyrene er våre venner. Si det til alle du kjenner. Behandling med sjokk? Nei, nå er det nok! Tørk blodet av dine hender! Nettverk for dyrs frihet jobber for en verden der dyr ikke undertrykkes, men anses som individer med egenverdi. I høst gjenopplivet nettverket sin antipels-kampanje, og det trengs selvsagt musikk til arbeidet. Den nystartede Nettradio for dyrs frihet, er et godt alternativ for de som er mer enn middels hissige på pelsbransjen, men samtidig har tid til å pumpe en Gorilla Biscuits-låt i ny og ne. Her er nettverkets musikktips for en pelsfri vinter: www.dyrsfrihet.no/media

FREDDY PEACE 1. Cro-Mags - Death Camps 2. Refused - The Slayer 3. Jah Sun (Feat. Lutan Fyah) - No Bones No Blood 4. The Smiths - Meat is Murder 5. Onward - Can’t Justify ERIK ANARCHY 1. Youth of Today - No More 2. Struggle - Death of a Friend 3. Sawhorse - Fist Full of Lies. 4. Contention - Undefended 5. Nasse Nøff - Pels er mord KARL LOVE 1. Knuste Ruter - Fanga 2. Death is not Glamorous - Clear Lines 3. Propagandhi - Nailing Descartes to the Wall/ (Liquid) Meat Is Still Murder 4. Gorilla Biscuits - Cats and Dogs 5. Promoe - Long Distance Runner OLA WAR 1. Gerilja - Begin! 2. Purified in Blood - Unmarked Graves 3. Lash Out - A Reflection in Blood 4. Macka B - Wha Me Eat 5. Consolidated - Gone Fishing

ÅRETS NESTE Som du antakeligvis (ikke) har fått med deg ved å karve deg gjennom årets siste utgave av Natt&Dag, legger du kanskje merke til fraværet av Årets Beste – Desemberpalten der redaksjonen sammen med folket kårer fram årets beste inne uteliv, musikk, film, kunst, mote og mening. Gullrekka. Moro for kidsa. Fest uten like. Osloprisen. Etter hvert. Men! Hold på buksa, rull inn truten, skral ned fransen, stram opp streiten. Det blir fest denne gangen også. Fra 25. desember kan, skal og bør du følge med på nattogdag.no. Stem frem de du mener fortjener førsteplassen, hedres med diamantbelagte plaketter, bades i Cava og skrevet inn i stein for å ha gjort 2008 til et bedre år. Følg med. Årets Beste, nattogdag.no 25. desember

FHAM SJØHOLM 1. Mr Lif - Get Wise 2. Sage Francis - Different 3. Blackalicious - Nowhere Fast 4. Dead Prez - Healthy 5. Naj One - Foeknowledge TEKST GRY HOLMERN HALVORSEN EVA BREKKE FRA ”APEN SITTER I BURET”

HIP HOP PÅ PAPIRET I motsetning til uendelige rockebiografier og syltynne lefser med kule plateomslag, har noen omsider tatt ansvar for hiphopens litterære bidrag til verden. Boka Bling, skrevet av tidligere journalist Erica Kennedy, er en fin liten 510 siders historie om Mimi Jean og hennes skumle reise inn i New Yorks mannsdominerte hiphop-verden for å bli superstjerne. Lest det før, men man

ILLUSTRASJON PETER SUNESON

slipper i det minste å tyne seg gjennom teite Spinal Tap-anekdoter om lus i spandexa og fotsex med den feite søstra til Nikki Sixx. På hjemmebane har lille Ida-Pida lagd en alldeles strålende fargeleggingsbok, der du kan fargelegge deg gjennom norsk hiphops historie. Ganske enkle saker, men snasent for kidsa, altså. Ikke mer enn nitti spenn kostern også, gitt. www.ida-pida.no

SPÅSTOFF 2009

TEKST REDAKSJONEN ILLUSTRASJON ANDREAS TYLDEN

NYTT ÅR, NYE MULIGHETER. BLANKE ARK. FARGESTIFTER TIL. OG SOM ALLE ANDRE ANSTENDIGE MENNESKER, HAR VI SELVSAGT ØNSKER OG LENGSLER FOR HVORDAN DET NYE ÅRET OG DE NYE MULIGHETENE SKAL UTFOLDE SEG FORAN ØYNENE VÅRE, SOM EN GEIL BLOMST I SOLOPPGANG. ELLER NOE ANNET LIVSBEJAENDE. OM VI ER NAIVE? NEI. VI VET HVA SOM KOMMER TIL Å SKJE. DET KOMMER TIL Å BLI ET HELVETE. SÅ DERFOR; HER ER VÅR ØNSKELISTE FOR 2009, AKKOMPAGNERT AV DET SOM SANNSYNLIGVIS KOMMER TIL Å VÆRE FASIT VED ÅRETS SLUTT.

1. Mads Larsen blir trygg på sin egen seksualitet og slutter å plage andre med den i tide og utide.

1. Mads Larsen gir ut et par-tre bøker, et filmmanus og en brosjyre om sitt eget underliv, og hvordan det fungerer satt opp mot hva samfunnet mener om det.

2. Thomas Seltzer får endelig det TV-programmet på NRK. Og han tar sendetida til Store Studio. Og får Grosvold lagt ned, på mystisk vis.

2. NRK satser på å treffe målgruppa og velger å rense torsdag til Juntafil: TV-spesial jukeboks. 3 timer med pung, kun avbrutt av formaterte musikkvideoer.

3. Norske designere leverer et knallår.

3. Moods Of Norway, slipper nok en kolleksjon med mønsterprints.

4. Erlend Bratland får pult.

4. Erlend Bratland får pult. Gaahlskap.

5. Halvparten av rockebarfloraen dør ut, og erstattes av faktiske utesteder.

5. Nomaden og Sikamikaniko blir kjøpt opp av Internasjonalen og blir fullblods rockebarer med drinker og The Smiths, hele natta.

6. Erlend Mokkelbost stjeler øl’en til Cheezy Keys backstage, under Melodi Grand Prix. Montee får en hederlig tredjeplass.

6. Mariann fra Surferosa stjeler en gardin backstage for å sy kjole av den. Surferosa vinner.

7. Analsex legaliseres.

7. Analsex kriminaliseres enda mer.

8. Lydverket slutter å spille inn episodene sine i tomme sentrums-rockebarer, og flytter innspillingene ut til fulle drabantbyvannhull.

8. Lydverket legges ned. NRK satser på å treffe målgruppa, og velger å rense torsdag til Juntafil: TV-spesial Jukeboks. 3 timer med pung, kun avbrutt av formaterte musikkvideoer.

9. Bookingselskapene tjener masse spenn, booker som faen, og vi får alt fra Lil Wayne til Lifelover i løpet av våren og sommeren.

9. Alle taper masse penger. Ingen tør å sette opp konserter mer, bortsett fra Live Nation som bare booker Bruce Springsteen og Satyricon. Om igjen og om igjen.

10. Oslo Sporveier våkner opp.

10. Linje 5, retning Vestli, er innstilt.

11. Bjarne Håkon Hanssen gir folket herion. Ecstacyen kommer tilbake. Folk danser som gale hele tida på de nye klubbene, som har poppet opp som paddehatter. Stopp dopet, ikke dansinga, gjenoppstår. Det er 1995 igjen!

11. Folk snorter amfetamin blandet ut med bakepulver. Overalt, hele tida. Billig, vettu.

12. Alle som driver med teambuilding går konkurs.

12. Alle, teambuidling eller ei, går konkurs.

13. Akon får strupekreft.

13. Akon kjøper nok et land.

14. Vendela flytter tilbake til helvete, og den nye mannen hennes får slag.

14. Vendela flytter inn i nabolokalet, gir ut en kleskolleksjon med Moods of Norway, tar jobben til Dorthe Skappel og vi er fucked igjen. Ingen får slag.

15. Goth blir det nye store. Gothminister blir det nye MadCon. Apotygma Berzerk vinner Spellemannspris.

15. Fanbasen til My Chemical Romance kaster seg over Goth’en. Vi har alltid likt Sisters of Mercy, vi! Voksne menn tør ikke goth’e mer. Det gjenoppståtte Madrugada, med Knut Schreiner som gitarist, vinner Spellemannsprisen i samtlige kategorier.

12/2008

37


HJERNER OG DØD MEN IKKE HJERNEDØD

VORSPIELFAVORITT OG RØLPEGENERAL TOMMY WIRKOLA, TAR SEG EN PAUSE FRA FJORTISFESTEN KILL BULJO. FOR Å DYRKE ANDRE INTERESSER. KJÆRLIGHETEN TIL BLOD OG INNVOLLER. OG NAZI-ZOMBIER. OG JENNY, CHARLOTTE OG ANE, DA. MEN HVEM ER EGENTLIG FINNMARKS-FILMENS ENFANT-TERRIBLE?

TEKST GAUTE BROCHMANN / ILLUSTRASJON ANDREAS TYLDEN

Og det er bare å være ærlig: Det er umulig å stille til et intervju som dette, uten at en solid dose fordommer gurgler rundt i sentralnervesystemet. Kill Buljo gikk rett i strupen på Lange Flate Baller og Showbiz, i kampen om å være Norges teiteste film ever. Et lite stykke kinohistorie effektivt bekreftet hver eneste hjemmebrentgulpende harry-myte, som finnes om vår nordligste landsdel. Men når jeg møter Tommy Wirkola på Parkteateret for å finne ut hvem mannen bak den kommende slasher-festen Død Snø egentlig er, venter ingen smådrita krysning av Oluf og Jompa. Ikke en kvisete, introvert nerd med utvasket Bad Taste T-skjorte heller. Fyren er tvert imot skuffende streit og tilsynelatende overraskende oppvakt. Hm. Hvor mye smartere er du enn filmene dine? – Tja, æ har jo en veldig barnslig humor. Og er veldig naiv. Kjøre på, og tenke ikke så mye på at det kommer til å bit mæ i ræva en dag. Så suksessen er helt tilfeldig? – Eh, hehe, nei, ikke helt. Vi visste at dette var den sjansen vi hadde. Buljo var breste eller bære, vår fot i døra. Og når filmen vant fram, gikk hver krone til neste prosjekt. Men med Buljo solgt til 27 land, må vi nok ha gjort noe riktig. Hva med deg, ser livet ditt annerledes ut nå enn før Buljo tok av? – Nei du! Æ e i alle fall like fattig. Og den eneste plassen æ bli kjent igjen e når æ går forbi Scotsman på Karl Johan, førr der sitt det så mange nordlendinga. Men æ klage ikke! Æ få driv på med det æ elske. Kan du noe om film? – Ja, æ vil jo si det. Gikk et år på medielinja på Lillehammer. Og så bar det til Australia, på filmskole der. En enveiskjørt gate til arbeidsledighet. Hva er det med deg som gjorde at du fikk du til dette her? – Jeg fekk no rota sammen en gjeng allerede i Australia. Som æ tok med til Finnmark førr å lag Buljo. Og så e det bare å jobb steinhardt. 38

12/2008

Er det en fordel at filmene dine er så eksepsjonelt banale? – Æ vil si det sånn som at æ elska Hollywood. Og at æ ikke har noe ønske om å gjøre noe dypere med det første. Ingen ekstra bunn. Det e ikke vår stil. Hva er din stil, da, sånn med dine egne ord? – Det som provoserte mæ noe jæveli når jeg gikk på skola, er det der med at 9 ut av 10 studentfilma handler om abort og barnedrap og den slags. Kor mye kan du engasjere deg i noe i løpet av fem minutta? Kor mye alvor kan du ta inn? Æ kjenne æ bli forbanna så fort æ snakke om det! Vi ville gjør noe artig. Så vi lagde en film om ei kåt hora som fòr rundt. Død Snø er heller ikke veldig alvorlig. Men visuelt sett er dette imponerende greier. Er dette Norges første digitale filmfest? – Nei, egentlig e det ikke det. Vi sku egentlig ha så få shots som mulig med digitale effekta. Men så viste det seg at det kunstige blodet frøys, at det størkna i kulda. Dermed endte det opp med at vi gjorde blodspruten på data. Så da blei det jo en del digitalt allikevel, kan du si. Så alle zombiene som tramper rundt har faktisk ekte folk inne under råttenskapen? – Ja da. Vi gjorde det sånn, at vi delte dem opp i klasse 1, 2 og 3-zombia. Noen få som vi hadde close-ups av, litt fler som vagger rundt sånn medium langt unna, og en god del som bare står i bakgrunnen og ikke treng all verdens, mer enn å dra ei maske over haue. Hvem er disse menneskene? – Åh, så ymse. Folk synes det e artig å vær med. Vi hadde en kar som fløy opp fra Bergen på egen regning for å få vær statist, så det va ikke noe problem. Filmen er jo ferdig, og du har sett resultatet. Hva er du mest fornøyd med? – Mange ting, egentlig. Men en ting æ e særlig glad for, e at vi har klart å få til norsk films første superskurk. Obersten! Han e litt som… … Og Tommy setter i gang og snakker seg varm om filmskurker han liker og ikke liker. Om respekten for klassikere som Brain Dead

og Evil Dead. Om hvor mye jobb det er å lage film i Nord-Norge om vinteren. Påpeker slitasjen som oppstår når en mengde fagfolk, med egne meninger, lever sammenstuet på en nedlagt leirskole. I det dypeste nordnorske vintermørke. Mange uker i strekk. Og om hvor spent han er på å se bakomfilmen som to studenter fra Volda fikk frie hender til å lage. Kanskje på TV2 i jula, sier Tommy, og fortsetter med å slå fast at dette ikke blir noen sånn ”I looove working with him”-type ting. Engasjementet er på topp. Men samtidig ser det ut som om det er en noe utmattet regissør, som sitter i stolen vis-à-vis meg. Filmene ser ut som resultatet av en gjeng som har det gøy med det de holder på med. Er dere en bande partyfolk med et filmkamera? – Når du studere i Australia og ølen ikke koster noe, blir det en del fest. Men nå har jeg ikke tid, rett og slett. Det er for mye jobb. Med en film i året, er ikke det så rart. Har du i det hele tatt noe liv off-set? – Æh, ikke så mye, egentlig. Vi gikk jo rett fra Buljo til de greian her. Og nå e det tilbake til Buljo igjen for å lage en skikkelig oppfølger. Mer ressursa. Gjør det bedre. Gi noe til fansen! Så du gjør simpelthen ikke noe annet enn å lage film? – Øh, jo, æ ha jo et band som æ søng i. LA Lapplanders, heter det. Det e en av de gode tingene med å lage film – at man kan sette sine egne låter rett inn. Du hører oss i Død Snø, den scena etter at dem har pult på dassen: ”Æ like fitta men hata lukta”. Hehe, jada.

…Jada. Og det slår meg igjen. At det er sant som de sier. Where there’s a will, there’s a way! Tommy Wirkola er på ingen måte noen dum mann. Men ikke noe geni heller. Mest en fyr som vet hva han liker. Og viktigst: Er villig til å satse som et lite helvete for å få gjennomført det han setter seg fore. Spytter alle Buljo-millionene rett inn i zombie-sminke til Død Snø, før det i det hele tatt var klart at det ble film av det. Sender ut brev til skuespiller-eliten og får dem om bord. Og lager en film som faktisk er riktig bra. Dermed: Til alle dere tjukke og late kids som sitter rundt og digger Buljo, og er sinna på Giske som bare sponser kjip drittfilm (Død Snø fikk ikke en krone). Og til dere flinkiser med akademisk overskudd og sofistikert samtidsforståelse, som ikke skjønner hvorfor Giske bruker millioner på det konvensjonelt ufarlige og pregløse: Ta lærdommen fra Wirkola og gjør det selv, for satan! Make change you can believe in! Yes, you can!


TEKST GAUTE BROCKMANN ILLUSTRASJON ANDREAS TYLDEN

HUMMER & CAMPARI KULTUR: Sexy. Kjapt. Salgbart. Og for alle.

Som kler seg etter koden. Og kan knutereglene. Over alt. Men av alle de fjollete foraene som florerer, er det ingen ting som stiller seg mer åpne for hugg en det gladpositive hurrakonseptet Pecha Kucha. Kulturformidling for en generasjon som synes MTV er for treg. Som påroper seg dannelse, men vet om fem ganger så mange hurtigtaster i photoshop, enn navn på klassiske kunstnere i Nasjonalgalleriet. Eller samtidskunstnere på MoMa, for den saks skyld. Bortsett fra dem vi kjenner personlig, da. For det er nettopp denne underlige følelsen av en hybrid som slår meg, når jeg står og kikker utover et stappfullt lokale på DogA, senter for Design og Arkitektur. 600 mennesker i utflatende lys; uendelig homogene i forbløffende matchende klær. En hybrid mellom Facebook og dypt seriøs kunst. Mellom moteblog og mening. I klubbformat. Personlige åndsverk. Gjennomsponset av CampariNorge. Hva er egentlig dette? Sånn på overflaten er det ikke så vanskelig å svare på spørsmålet, da dette har et navn: Pecha Kucha Night, Oslo, vol. 8. Og for dem som ikke er dus med kodeksen: Dette er en lokal fraksjon av et verdensomspennende fenomen, som ble initiert av Astrid Klein and Mark Dytham i Tokyo i 2003. Ideen var at de unge kreative fra ulike felter skulle få vise frem det de holdt på med. I et format som skulle holde innleggene konsise. Hver taler får seks minutter. På denne tiden vises 20 slides, og hvert slide står i nøyaktig 20 sekunder. En rekke arkitekter, designere og fotografer verden over har omfavnet formatet, og konseptet er for lengst overført til business og finans og dess like. Og som sagt: Når man står i varmen en torsdagskveld, i selskap med en bataljon tilhørighetstrengende mennesker som føler at de har foten i den global-kulturelle dørsprekken, men ikke helt vet hvordan de skal komme seg innenfor – ja, da er det lett å trekke på skuldrene over hele greia. Og tenke som så, at dette er simpel fordumming. Dette er for kulturlivet, det TV2s Holmgang er for politikken. En meningsløs populærisering. Et event som selvsikkert plasserer seg på den kvelden i uken, der alle de rette menneskene beveger seg som bisverm på leting etter stedet, med de vakreste blomstene og den søteste honningen. Acne-release en uke, smuglesing den neste. Og nå altså, Pecha Kucha. Med ubegrenset Campari som bensin på bålet.

40

12/2008

Seansen starter med at ei dame som heter Gøril synger opera i seks minutter. Greit. Alle synes det er fint, alle synes det er fint at det bare varer i seks minutter. Nestemann: Kristoffer Eliassen viser fotografier han har tatt. Ingen folketaler, dette. Men fine bilder. Det nikkes og smiles. Ham kan vi sikkert bruke til en kampanje en gang. Check. Neste mann. Arkitektur. Tror vi. Umulig å si. Et museum på Svalbard. Ordene ”teknologi” ”kulde” ”fuglefjell” i løpet av tolv sekunder. Tilsynelatende ingen sammenheng. Ser i programmet. Gud, nei, enda en arkitekt følger. Men han er ikke så ille. Utbryter fra Snøhetta. Pene bilder, gøyale former. Han snakker med høy, norsk-amerikansk aksent. Tydelig. Ok, da har vi sett deg. Så kommer Milk & Money. Gaupa i Oslos medievirkelighet: Alle har hørt om det. Alle synes det er fint. Ingen har sett det. Antatt utrydningstruet. Med et design som skriker av Freudian Kicks. Og vi siterer fra programmet: Milkandmoney // Publishing ”Oslo-based art&culture magazine where progressive illustrators, photographers, and writers show of their skills”. Med andre ord: Hele den forbaskede seansen vi nå er vitne til, bare i bladformat. Vi får smakebiter. Klein poesi og naive tegninger av estetisk sterke mennesker med design i blodet, og totalfravær av kunst i nervesystemet. Jeg står med min lille, elegante flaske Camparisoda i hånden. Og forsøker igjen å forstå hva det egentlig er jeg er vitne til. Hva dette besynderlige, kulturelle fesjået egentlig handler om. Er det en salgsmesse? Institusjonalisert ekshibisjonisme? Youtube uten nettet? I et format som er så gjennomarbeidet overfladisk, at det nesten virker dypt. Rundt meg står folk med ryggen til taleren og slår fast at nachspielet er på Fisk og Vilt, og at det kanskje er lurt å gå nå, så man slipper køa. Jeg går ut, retning vekk fra Youngstorget. Og straks man kommer ut døren og inn i novembernatten kjennes alt bedre. For jeg synes nemlig at det er fantastisk bra, at så mange bruker så mye tid og krefter på kreative utrykk. På denne kulturen og designen. Ja, og kanskje til og med kunst. Jo flere jo bedre, jo mer jo bedre. Utrolig mye er rent tullball, men tiden vil uansett effektivt luke vekk alt det uinteressante. Nå handler det om å la ting få spire og gro, hele den beryktede underskogen. Så får vi tidsnok se hva som er ugress og hva som er blomster. Og om det kanskje finnes noen eiketrær nede i virvaret, umulig å få øye på nå, men som vil gro seg sterke med årene. For det Norge 2008, på høyden av sin velstand, forsøker å finne et samtidig kulturelt utrykk, ja det er bare bra. Og hver tid fortjener sitt format. Hvis åtte volumer med Pecha Kucha kan avlede bare to-tre virkelig minneverdige innlegg, er det verdt det. Fra Romerriket, via Renessansen, til ethvert imperium: Makt og penger ligger til grunn. Men det er arkitekturen, maleriene og litteraturen som huskes. Som definerer perioden for ettertiden. Og det er praktfullt at det i vårt lille Oslo, jobbes på spreng for å destillere et utrykk som er sterkt, vårt og varig. Så får man bare akseptere at det i denne prosessen er en del prøving og feiling, det er helt uunngåelig. Et kaos det er smertefullt å observere på nært hold. Men hvis det er dette som skal til for at vi på høyden av vår materielle rikdom skal avle vår Michelangelo, er det en liten pris å betale.


© 2008 Nokia.

Nokia N85

All verdens underholdning i hånden.

Nokia N85 er den perfekte multimediemobilen. Utfordre spillere fra hele verden på N-Gage Arena og ta fantastiske bilder med kamera med 5 megapiksler, Carl Zeiss-optikk. Geotagg bildene og last dem opp på Internett, og la vennene dine se hvor de er tatt. Nokia N85 har dessuten 3,5 mm plugg, innebygd GPS og krystallklar OLED-skjerm som kan brukes i liggende modus. The web. Now made by hand.

nokia.no

T00074-Nokia-N85-nattodag-241x360-NO.indd 1

Music

Games

Photos

Video & TV

Internet

Maps

08-11-12 15.46.44


JUST SAY NOA Det er desember, og året er snart over. Et gledens år for norsk klubbmusikk på mange måter. Flere og flere norske artister gjør det bedre ute i den store verden, og klubbene (ihvertfall i oslo) har levert utallige gode kvelder med masse nye artister på besøk. For oss houseelskere var det en stor nedtur med avlyst Quart Festival, og at de elektroniske scenene på musikkens dag i Oslo, ikke ble avholdt. Vi håper på retur for begge disse i 2009.

TEKST REDAKSJONEN FOTO TOVE SIVERTSEN

SELVGJORT ER VELGJORT For et par år tilbake, satte avisens tidligere redaktør Audun Vinger, Oslobandet Montèe på forsiden av Natt&Dag. Siden skjedde det ikke stort bortsett fra et par knippe konserter, mixtapeutveksling i undergrunnen og demoversjoner på Myspace, tungt inspirert av pophistoriens progressive, gale menn retning Bowie, Eno og Prince. Dette skal det bli plate av, ble det sagt. Opptil flere ganger. Vi vet, ting tar tid. Det kan godt tenkes bandet og deres respektive medlemmer kokte bort skiten i endeløse, dyrebare øvingslokaletimer der ”jamming for the sake of jamming” ofte ender opp med å være jævla mye mer morsomt, enn å terpe på den samme overgangen for trettifjerde gang. Som oftest. Eller kanskje de sitter i et multistudio på Venice Beach med et eller annent kredibelt musikkorakel fra helvete?

Ting er tilsynelatende hverken eller. Tvert imot. Bandet har tilbrakt mesteparten av de to siste to årene på ymse eksotiske gutterom på Torshov i Oslo via brenneriveien. Et par lånte mikrofoner og selvlært innføring i opptaksmaskiner har vært løsningen. De bega seg ut på ukjent territorie. Lette i mørket og fant tilslutt veien ut. For hva skal man med skolert låtskriveri, mastergrad i flinkis og multistudio på Venice Beach, når man kan gjøre alt selv hjemme i sin egen stue. Herligheten har fått navnet Isle Of Now. Mikset av Knut Sævik, Lindstrøms høyre hånd. Smak på den, du. Sylskarpt og progressivt. Uhyre melodiøst og dansbart fra en annen verden. Montèe selv, holder hjertebarnet trygt inntil sine fire vegger og sier ikke mer enn nødvendig. Musikken snakker for seg selv. Spesielt i en tid der musikk brukes og kastes like fort som Per Borten skifter image. La oss håpe musikkåret 2009 har mer å by på enn det foregående. Det trengs.

KLUBB

Årets DJ for meg, må bli tyske Matthias Tanzmann ifra Leipzig. Han har levert noen av de beste settene i år, og hans etikett Moon Harbour har levert pærler på rekke og rad. Årets produsenter er en vanskeligere nøtt å knekke, men seiern går til Livio & Roby ifra Romania. Jeg har spilt noen av deres låter i hvert sett siden februar, og det har aldri skjedd før. Jeg har i hele år listet opp musikk som må sjekkes ut, og nå på tampen av året er det på sin plass å hylle de beste. Norske Ost & Kjeks har sammen med Solomon, smidd sammen den lekre vokallåta ”Federgewicht”. Jeg er stolt av å være norsk. En av de viktigste produsentene i år, Sis, har levert en rekke gromlåter i hele år. Men den gromeste av de alle, Den Vanessa Williams-samplede ”Nesrib” har rocked ethvert dansegulv i sommer. De Nevnte Livio & Roby gav i februar ut låten ”Peak Magic” på Steve Lawlers Viva etikett. Den har blitt ihjelspilt av meg, i år. Drivende og enormt dansbar.

BJØRN EIDSVÅG Blå, 16., 17. & 18. desember Ikke bare én, men hele tre konserter på Blå der vi normalt går for å se og høre obskur kunstmusikk, eller hip hop acts av ypperste klasse. Bjørn Eidsvåg. Årets julekonsert(er). Nok sagt.

BIOHAZARD Garage Oslo, lørdag 6. desember Dette her kan jo ikke bli noe annet enn galskap. Han derre Bobby med hero-looken er faen meg med på laget også. Et band ALLE digga, som INGEN turte å innrømme høyt. Garage Oslo disker opp med nok en brilliant booking det er bare å bøye seg i støvet av. Noo Yawk hardcore. Haha, vi ler og gleder oss hele veien til kjellereren på Garage! ”I question not me, it only happens to others, I can’t deny reality as life gets smothered!!”.

LYKKE LI John Dee, onsdag 10. desember Åh, så flott hun er! Det dirrer i våre bleike, norske slappfiskkropper hver gang tjeien från öst beærer oss med sitt flotte nærvær. Et lys i desembertunnellen. OSLO LIVE JULESPESIAL Blå, torsdag 11. desember Fire måneder har gått siden Quarten satte siste spikeren i kista. Phew. Magnus Ulvik og Gaute Haaversen-Westhassel tok saken i egne hender og starta likeså godt å lage festival ut av dødsboet. Det blir festival neste sommer også, lover de! I mellomtiden inviterer de til julemoro med Das pop (BE), The Work live, Nils Bech, Boy 8-Bit (UK) og visuelt fra F#!CK SHOP! 42

12/2008

THE MOBSMEN, THE IRRADIATES, TORQUEFLITE Garage Oslo, fredag 19. desember Jess! Man kan aldri få nok av The Mobsmen. Hører dere, ALDRI! Legendarisk skurkesurf fra Oslos skumle bakgater. Ikke drit deg fullstendig ut nå, for dette må du få med deg. Snart ute med ny plate og greier. Hva er bedre enn top notch surf i desemberkulda. THE STRANGLERS Sentrum Scene, fredag 9. januar Hm. Dette kan fort gå begge veier. Hører vi gubberockalarmen i det fjerne? Hinsides mye fett, har i hvertfall The Stranglers produsert i over tretti år. Ta strupetak og kryss fingra. LAUREN HARRIS John Dee, torsdag 22. januar Datteren til selveste Steve Harris (Iron Maiden). Totalt feil grunnlag for å gå på konsert, det er vi skrekkelig klar over, men mer enn nok grunn til å komme seg opp og ut fra sofaen i kveld. Blide hyller har hu òg.

LARGE PROFESSOR, BROOKLYN ACADEMY Blå, fredag 23. januar Large Pro var den som oppdaget Nas (…). Han var også grunnleggeren av den legendariske gruppa Main Source, og har produsert beats for Eric og Rakim, Kool Rap, Q-Tip og Busta Rhymes. Med på Brooklynlaget, kommer ingen ringere enn Pumkinhead, Block McCloud og Mr. Metaphor. Qualitet tid! METAL MERCHANTS FESTIVAL Kanonhallen, 30. – 31. januar Først må vi beklage den tullete trykkfeilen i forrige nummer. Festivalen finner altså sted i Kanonhallen, ikke Posthallen! Heavy Metal festival midt på blanke vinteren, der både store og mindre navn pryder plakaten. Samme det, fest blir det alltid i slike forsamlinger. ”Bang that head that doesn´t bang”.

KONSERT: ANDREAS TYLDEN

KLUBB SHARI VARI Blå, lørdag 20. Desember Åh! Vi elsker de gode gutta bak Shari Vari; Todd Terje og Dølle Jølle. Også så flinke de er til å pynte, da gitt. Flinke til å spille er dem óg. NYTTÅRSFEST: DJS ARILDO DILDO, DEADSWAN The Villa, onsdag 31. desember Du husker vel festen i fjor? Ikke det nei. Da får du en ny sjanse i år også. Som sist stiller dildofar og svanemor opp til usaklig fet fest langt inn i år 2009. I Sweat Shop rir DJ Spiro, Knark Kent og Shit City bassen, med byens beste dupstep. Yikes.

Isle Of Now slippes februar

KONSERT

FRIENDS AND FAMILY Parkteateret, lørdag 13. desember Hvor ble det av Friends And Family? Jo, de har vært her hele tiden. Flytta fra Blå, opp til Parkteateret. De er også å finne rive i stykker dansegulv Europa rundt. I kveld er intet unntak.

Olle Abstract har levert varene på P3 i over ti år. Og nå ser det desverre ut til å gå mot slutten. Ikke alle i Norge har hatt muligheten til å bo rundt et levende klubbmiljø. Så når jeg vokste opp i Ålesund, skjedde det ikke mer enn man gjorde det til selv. Abstract på lørdager, ble et fast innslag til stor inspirasjon for oss spillekåte aspirant-DJs. Olle skal ha mye av æren for at jeg selv og mange andre med meg er DJs den dag i dag. Tusen takk! Selv om det ikke er stort her hjemme, så er trance definitivt verdens største sjanger innenfor dansemusikk, skal vi tro DJ-Mags lesere, som har stemt frem verdens mest populære DJ. Under årets kåring av DJs ble det avgjort at hele seks på top-10 var trance-DJs. Stor seier for sjangeren, med Armin Van Buuren ifra Nederland helt på toppen. Så får man håpe at sjangern blir litt mer stuerein her hjemme etterhvert. Mange mener at DJs, slik vi kjenner det i dag med platespillerne, er et tilbakelagt stadium. Med laptopper og andre elektroniske dingser som mikser for deg og gjør overgangene perfekte, er det rom for det menneskelige igjen? Klart mener jeg. Vi følger spent med på utviklingen fremover. Brazil har av flere vunnet tittelen Dance Nation Of The Year. Jeg har sikkert nevnt det flere ganger før, men jeg gjør det gledelig igjen. Når det er vinter her, er det full sommer I Brazil, så stikk av ifra kuldehelvete her hjemme og nyt kvalitetsmusikk på fantastiske klubber, sammen med entusiastiske mennesker med et fantastisk klima. Og nei, du blir ikke ranet, bare pass på at gps’en er i orden, og legg gjerne igjen det verste gangstersmykket på hotellet. Bare et lite tips altså.

Som gammel Prodigy fan kan jeg med stor glede meddele at gutta kommer med nytt album til neste år, nærmere bestemt mars. Gutta har startet nytt label som albumet vil bli sluppet på, som vil bli kalt Take Me To The Hospital. Navnet på albumet er Invaders Must Die. Da er det bare å vente i spenning. Ps: Går du på guttas hjemmeside kan du laste ned et spor ifra platen gratis. Så løp og last ned. www.theprodigy.com.

NILS NOA

JUICY Blå, lørdag 10. januar Som regel dørgende fullt før folka i døra på Blå rekker å nullstille kassa fra dagen før. DJ Patsky Love og Chris Stallion er som regel å finne i en hver klubbkonstellasjon om dagen, men ingenting slår kveldene deres på Blå. SUNKISSED Blå, lørdag 24. Januar Sunkissed. På Blå. Topp stemning. Alltid. Nada usnakka med mindre du er født under en stein. Stepp opp!

KLUBB: ANDREAS TYLDEN

MER MUSIKK

WWW.NATTOGDAG.NO


Thursday 18th of December at 22:00

The annual christmas party feat.

MARTINSOLVEIG Warm up: Dj Tommy Døske & Dj Prince . Lounge: Vinny Villbass Tickets presale at billettservice.no from 29th of November.

Presale 200 NOK

At door 250 NOK

ID 20

www.cosmo.no Guestlist/Table reservation: post@cosmo.no

www.martinsolveig.com


STRØMFORSYNING

TEKST CECILIE TYRI HOLT

GUDS ROMPEHULL Martin Gustavssons første separatutstilling i Norge heter Wrath of God, der de 12 ”apokalyptiske maleriene” tar utgangspunkt i gammeltestamentlige kriseøyeblikk. Gustavssons muse skal være franskmannen Gustave Doré (1832-83), også kjent for illustrasjonen av Dantes ”Den guddommelige komedie”. Utstillingen skal ta opp spørsmål rundt kjønn, seksualitet og normbegreper. Jeg synes det er vanskelig å se hvordan Gustavssons malerier problematiserer de nevnte begrepene. Alle scenene han fremstiller er hentet fra det gamle testamentet, unntatt to arbeider som har fått tittelen Untitled (Wrath of God) hvis motiver er et nærbilde av en manns sprikende rumpe. Religiøse ekstremister fremmer et homofobt menneskesyn hvor homofili er en dødssynd. Dette er en viktig tematikk å ta opp i samfunnskritisk kunst, men da må det gjøres på en forståelig måte. Oslo Kunstforening formulerer at Gustavsson ble ”stilt øye for øye med den største frykten av dem alle – frykten for Guds straff”, da han så nærmere på sin egen homofobi. Det var da jeg begynte å lure på om det er en skrivefeil i pressemeldingen. Marianne Hultmann, intendant ved Oslo Kunstforening, forklarte meg derfor at begrepet ”homofobi”, er brukt for å beskrive en redsel blant homoseksuelle for å leve ut sin seksualitet. Jeg etterlyser sterkt en definisjon

av dette begrepet i presentasjonen av utstillingen, da det vanligvis ikke er brukt om homofiles forhold til sin egen seksualitet. Hultmann forklarte videre at Gustavsson problematiserer redselen for å være homofil, som hun påpeker er et utbredt problem blant homofile. Det er interessant at Gustavsson forsøker å problematisere den todelte definisjonen av homofobi, men hva er konseptet? Gustavsson plasseres i forbindelse til den etablerte religiøse motivkretsen. The Deluge har blant annet en klar referanse til Michelangelos fremstilling av dommedag. Gustavsson tilfører tradisjonen noe nytt, og viderefører referansene i et naivistisk formalt uttrykk. Han refererer til en religiøs motivkrets, i tillegg til å sette seg selv i sammenheng med andre samtidskunstnere som Kalle Runesson, Bjørn Carlsen og Morten Slettemeås, hva gjelder naivistisk og flatebasert maleri. Jeg savner et klarere konsept i Wrath of God. Jeg klarer ikke å sette fingeren på om Gustavsson rett og slett fremstiller gammeltestamentlige prekener om det syndige mennesket, eller om han forsøker å bygge videre på dette konseptet i et samtidsperspektiv. Martin Gustavssons Wrath Of God. Oslo Kunstforening, fram til 19. Desember

DU FUCKA MEG, NEO, DU FUCKA MEG!

ANNIKA STRÖM – COPIES Lautum contemporary, 8. november – 7. Desember Annika Ströms arbeider tar utgangspunkt i prosessen rundt og bak kunstproduksjon. Hun bruker performance og video for å fortelle noe om hva kunst kan brukes til, blant annet ved å gjøre arbeider hvor inntekten går til andres kunstprosjekter, eller lage eventer der kunsten virker som et samlingspunkt, for sosiale sammenkomster. I Copies vises det hverken video eller performance, men den performative, gestuelle delen av Annika Strøms virksomhet er fortsatt veldig tilstede. Gjennom flere år har Annika Ström samlet opp tegninger og små malerier, utført i perioder hvor hun har ventet på en idé til et nytt kunstverk. Uten helt å vite hva hun vil bruke de til, har disse tilfeldige skissene hopet seg opp. The letter to Randi, fungerer som en innholdsfortegnelse til resten av utstillingen, og et innblikk i hvordan den ble til. Det var først planlagt at hun skulle stille ut videoer, men som det kommer frem i brevet, fikk hun en idé hvor hun endelig fikk brukt disse tilfeldige tidsfordriv-drodleriene. Last man on earth, til Omega man, til I am Omega, til I am legend. Når en får vite at filmen er basert på noe annet enn et manus, som kun er laget for det formålet å bli plukket opp av en regissør, kan opplevelsen forandre seg. Om du ikke har lest, f.eks. boka, blir man nysgjerrig på hvordan filmens løsning av en scene ville vært på papiret. This movie is based on the book by Bruce Willis, this movie is based on

KUNST KIM SIMONSSON Finsk-norsk kulturinstitutt, 27.november - 10. januar Keramikk forbindes vanligvis med litt trauste og deformerte bruksgjenstander, men Simonssons keramikkskulpturer fjerner seg langt fra keramikkpottene du lagde på ungdomsskolen. Han lager skulpturer med materialreferanser til etablerte bruksgjenstander, men formen og motivene refererer til noe utenomjordisk og mystisk. Verkene hans har en klar referanse til tegneseriefigurer i fantasi- og eventyrverdener. De kan både beskrives som ufattelig søte, men også som ganske så creepy. Tegneseriefigurer er noe man forbinder med livlige og ytterst bevegelige vesener i tegnefilmer og i spill, i tegneserier også for den del. Og i begge former forblir de ofte todimensjonale figurer. Derfor skjer det noe merkelig når Simonsson gjør disse om til tredimensjonale figurer. På en måte blir de mer levende, men på en annen måte blir de enda mer livløse. På en måte.

a true story, this artwork is based on previous sketches. Hva skjer når en plukker noe fra litteraturens verden, løfter det opp i lufta som er fri, i tax-free sonen, og plasserer det ned i filmens popverden? «Har du sett den derre nye filmen? Fet han der Bruce Willis. Nei, men jeg har lest boka. Ja, jeg og. Dritlest den. På en time. Fyh. Drittfilm» Forfattere konstruerer en fantasiverden, som leserne kan forestille seg og visualisere. Film er mer et visuelt lukket medium, mens bilder i bøker blir dannet av leseren. I tilfellet I am legend, er dette en gjenskaping av en gjenskaping, av en gjenskaping av en bok. En stadig oppgradering til nuet, og et forsøk på å være rettferdig mot potensialet i boken. I Copies stilles de gamle skissene ut i form av håndlagede kopier. Det er samme motiv og samme teknikk, men tanken bak tilfører noe nytt. De gjennomgår en forvandling fra uferdige skisser til kunstverk. Fra å være noe hun lager for seg selv uten noe spesielt formål, til et konsept som fungerer i forhold til kunsthistorien og kunstverden. Uten å gå så mye inn på Walter Benjamin og kunstverket i reproduksjonens tidsalder, får man en følelse av et ekko til en lang historie om å reprodusere og etterligne gamle mestere. Ved å kopiere seg selv, blir det en slags sluttet sirkel, og det er morsomt hvordan hun bare så vidt nipper borti denne tunge teorien. Ved den enkle handlingen i det å reprodusere, gir hun skissene en legitimitet i forhold til en kunstkontekst, og tegningene får endelig et formål. Maria Crocket

vis å samtidig fjerne kunstverkene sine fra vår virkelighetssfære. Jeg finner referanser til Tim Burtons filmunivers i Mitchells malerier, men maleriene representerer et noe lysere utgangspunkt. Burton minus halloween, hvis du skjønner. Mitchells univers er fascinerende nettopp på grunn av forbindelsen mellom verk og virkelighet, og kunst og det kunstige. FOTOGRAFENES STIPENDUTSTILLING Fotogalleriet, 3. - 11. januar Et par dager etter at du har kommet deg gjennom årets første og kanskje største blåmandag, åpner Fotogalleriet nok en gang dørene for en haug håpefulle fotografer med skrapa lommebøker. Det er nemlig tid for fotografenes stipendutstilling. Igjen. Jeg syns ikke det er så lenge siden sist, faktisk. Utstillingen pleier å være en interessant affære, på godt og vondt. Det er mye å ta i, men vanligvis ikke så mye å være glad i. Men hvem vet, kanskje får vi se en ny Mikkel McAlinden. Gud vet at vi trenger en.

SCENEKUNST 40 ÅR MED BENNY BORG: PÅ LIVETS KARUSELL Oslo Nye Teater, 18. november - 20. desember Humor og alvor går hånd i hånd når Benny Borg tar vareopptelling på de første 40 ­suksessrike årene av sin karriere. SUIT Torshovteateret, 2. desember - 28. februar ”Det var i den tid jeg gikk omkring og sultet i Kristiania. Det var ingen ovn i rommet. Jeg pleide å ligge på mine strømper om natten”. KRASNOYARSK: DAGDRAUMNASJONEN Det Norske Teater, 4. - 20. desember Hva skjer etter apokalypsen? Vi vet ikke, men noen har visstnok overlevd. Dagdraumnasjonen er en thriller om hukommelsestap, arkeologi og drømmetyding av fire avgangsstudenter ved scenografilinja ved KHIO, basert på nytekster av forfatter/ multikunstner Johan Harstad.

TEKST CECILIE TYRI HOLT

PUSH IT UP Eksepsjonelle talenter vil alltid tiltrekke seg dårlige mennesker. Situasjonen var ikke annerledes for Hariton Pushwagner for ti år siden. I 1998 signerte han nemlig en kontrakt med sin tidligere manager Morten Dreyer, som gav Dreyer råderetten over alle mesterverkene til Pushwagner siden 1984. Et viktig poeng i denne historien er at Pushwagner, på den kaldeste natta i 1998, hadde bodd på gata som rusmisbruker i 3 år. Nettopp da valgte Dreyer å inngå denne avtalen med kunstneren – uten snev av dårlig samvittighet. Dreyer sier til Dagens Næringsliv, at det var Pushwagner selv som ønsket denne avtalen, noe Pushwagner selvfølgelig nekter for. Dreyer medgir at økonomisk har det vært en gunstig avtale for ham,

44

12/2008

men at man ikke må glemme at han faktisk har betalt lagerleie for samlingen i alle disse årene! DN har for øvrig estimert at samlingen er verdt ca. 30 millioner kroner. Pushwagner er i disse dager aktuell fordi han går rettens vei, for å få kontrakten ugyldiggjort. Pushwagner hevder at han ble utnyttet i sin svakeste periode i livet. Dreyer er for tiden også mistenkt av Økokrim, for å ha solgt uautoriserte Pushwagnertrykk med falsk signatur. Natt&Dag håper at Pushwagner får overnaturlige krefter i den slitne kroppen sin – og knuser sine fiender! Dreyer oppbevarer nemlig kunstsamlingen ”sin” i et lager, slik at man ytterst sjelden får oppleve mesterverkene. Push ut til folket!

HAMISH FULTON Galleri Riis, 27.november - 18.januar Hamish Fulton karakteriserer seg selv som ”the walking artist”, og det er han jammen også. Han går. Og går. Og går. Lange turer hvor man sannsynligvis tenker på kunst hele veien. I hvert fall blir utfallet av turene både konseptkunst, landart, fotografier, tegninger, veggmalerier, tekster og skulpturer. Fulton blomstret på 60-tallet sammen med kunstnere som Gilbert & George. Og han har gått mye. Fulton har faktisk oppsummert sin egen kunstneriske praksis slik: ”No walk. No work.” Vel, nå kommer han i hvert fall til Oslo og Aker brygge. Gå en tur! RORY MITCHELL Kirkeveien 72, 1. - 22. desember Den skotske kunstneren Rory Mitchell maler og tegner med en klar referanse til virkelighet og realisme, men han klarer på et mystisk

HÅKON GULLVÅG Vestfold Kunstmuseum, Tønsberg, 10. januar - 24. april Jeg er helt klar over at Tønsberg ikke er en bydel i Oslo, men jeg vil allikevel anbefale utstillingen ”Antimonologer” på Haugar. Det er faktisk ikke så ofte man får anledning til å oppleve en samling av Gullvågs malerier, dersom man ikke befinner seg i Trøndelag et sted. Der er det faktisk stor mulighet for at du løper på Il Maestro selv i dokø på kafeen Ni Muser, men det er en helt annen historie. Jeg gleder meg som en unge til å dykke inn i Gullvågs fantastiske og forunderlige univers av drømmer, mennesker med tomme barnevogner, fugler som bor i puter, skumle ørelappstoler og forvridde portretter.

KUNST: CECILIE TYRI HOLT

EN LYKKENS MANN Nationalteateret, 5. desember - 13. desember Nils Ole Oftebro = underkuet og tafatt joike-same med morskomplekser.

JULELATTER 2 Latter, til og med 20. desember Et knippe lovende norske komikere gjentar suksessen fra i fjor og kjører en kveld med vitser om ting ved julen vi virkelig kan kjenne oss igjen i.

SCENEKUNST: ÅSE FORMO


HVER TIRSDAG: UHØRT! TIRSDAG 16. DES: L/W

COCK AU VIN.

17. DESEMBER: KARIN KROG AND THE MEANTIMES

ONSDAG-SØN DAG 20.00 -03.0 0

TRENGER DU ET STED Å BO? FINN.NO

HYBEL.NO

499,- 39,-

LETER DU ETTER LEIETAGERE? FINN.NO

245 / 499,*

**

HYBEL.NO

0,-

På hybel.no koster det bare 39,- å legge ut en “ønskes leid”-annonse. Om du ønsker å leie ut bolig isteden, er det faktisk helt gratis. * Gjelder for Trondheim ** Gjelder for Oslo. Priser hentet fra Finn.no 04.11.2008.

TEKST ÅSE FORMO FOTO KUNT BRY

KOMPANI STRØMGREN – ”Ny norsk dramatikk speiler ikke de latterligheten vi lever i. Der er det et tomrom. Og det har jeg lyst til å fylle.” Jo Strømgren Kompani er utvilsomt landets største internasjonale teateraktører. Nå fyller de ti år, og jubiléet feires fra 3. til 13. desember på Dansens Hus, med dobbeltforestillinger og ballonger. Festivalen innledes med forestillingene Selskapet og Orkesteret, førstnevnte handler om en gruppe mennesker som møtes hver dag for å drikke kaffe, inntil det forferdeligste inntreffer; noen oppdager en godt brukt tepose og ritualet brytes brått. Spørsmålet ligger i luften; hvor hardt skal forbrytelsen staffes? Orkesteret handler om finsk fylleangst. På den gode måten. På festivalprogrammet står også nevneverdige Departementet, Hospitalet og Klosteret, sistnevnte, kompaniets seneste stykke, hadde urpremiere i et lite kloster i Portugal i vår, før det ble hyllet i New

York Times, sensurert i Philadelphia og pepet ut i Italia. Vi følger tre nonner som lurer hverandre med å spille mer fromme enn de andre, fake stigmata og blir etter hvert mer og mer blasfemiske i sitt dobbeltmoralske maktspill. Strømgren viser oss hele tiden tilværelsens latterlighet, og det med et eget scenisk uttrykk i grenselandet mellom dans og teater og sitt merkelige, internasjonale scenespråk, kaudervelsk. Skuespillerne rabler og babler en blanding av forståelige og uforståelige ord med gebrokken og forvirrende uttale, som fungerer like godt i alle land der kompaniet opptrer. Hva er det de sier? Publikum vil kunne plukke opp ett og annet ord de kjenner, men dialogen er hele tiden menigsløs og forvirrende. Jo Strømgren-festival blir en scenekunstparade gjennom seks ulike verker av kompaniet, et danseteater i verdensklasse, som i tilegg faktisk er norsk. Litt stolt blir man jo.

12/2008

45


OVERHØRT SANDAKERVEIEN 114B. ... Karpe Diem ble rundstjålet av Larviksgangstere mens de hadde konsert der nede, her om dagen. Noen driver og pusher fireogtyvegods as we speak.

TEKST LARS KRISTIAN MIDTSJØ

Tenårings-blogg-kjendis Maja Casablanca (nei, ikke hun i Black Sheeps) er visst nekta for livet på Fisk&Vilt, så vel som på Blå, som vi meldte i sist nummer. Etter at hennes falske legitimasjon er blitt klipt i biter flere ganger, orker ikke vaktene mer og truer med nok en politianmeldelse. En tjueårsdag har vel aldri vært mer ønsket av noen.

EN MANNS SØPPEL, ER EN ANNEN MANNS LEVEBRØD Etter en lang stund med økonomisk oppgang, gratis cava, dyr gatekunst, stadig flere nye merkevarebutikker med stadig nye designermerker av smalere art, babyboom, bikkjevelstand, oppussing, og et forbruk som ikke ligner han feite grisen på Elkjøp i Lørenskog kommune, har det dukket opp en rekke brukttøysbutikker simultant med alt dette. La oss kalle det vintage. Det kan virke som om det dukket opp en liten anti-trend mot alle mulige designsamarbeid med joggesko fra Kina, og alt for store capser som i en periode mettet sultene hipstere. Plutselig var det mer interessant hvor lite du hadde brukt på antrekket ditt. Den gode økonomiske perioden og alle de nye flotte skinnende produktene denne hadde med seg, gav tydeligvis noen løsning på alle våre problemer. Bikkja får jo fortsatt diaré.

For ett år siden kunne man nesten ikke lese om annet enn etikk, eller økologi om man ville lese noe moterelatert. Samtlige av verdens største moteskoler hadde avgangskull med fokus på grønn mote, og hu fittekjerringa som aldri holdt kjeft i samfunnsfagstimen satt plutselig inne med mer moteintelligens enn deg. Så hva skjer når det nå endelig kommer nedgangstider? Søpla stiger i verdi. Jeg har sett dem nede på børsen, ”invester i dritt, dritt for alle penga” skriker dem. Mens de står med hvite lapper i hånda. Jeg hadde akkurat Tokyo på telefonen, og det koker om dagen, de spratt akkurat champagnen i New York fikk jeg høre. Obligasjonene jeg arvet på søppel, har fordoblet seg på 2 måneder. Dritten selger som faen. Så her følger en drittguide.

Nå er riktignok ikke herreavdelingen så mye å skryte av, men en ekte gentleman kan se seg fornøyd med å drikke kaffe med de ansatte, mens hans utvalgte kjøper high end brukttøy til en billig penge. Dette er rett og slett Norges beste vintage-butikk. Og ikke butikk Håper virkelig at den står oppført på visitoslo.com. Butikken har åpent ons, tors, fre og lørdag fra 11-18. Schøningsgate 14 TONICA Blant 80-talls, new rave, 70-talls student eller 50-talls bruktbutikker, finnes det en ekte perle av internasjonal standard her i Oslo. Fylt opp med brukte varer fra de store legendene som Chanel, Jil Sander, Gucci, Helmut Lang, Lagerfelt og Hermes. Og ikke minst, den ekte Marilyn Monroe kjolen som har fått et eget skap å fylle. Kjolen som også skal ha blitt gjenkjent av kona til gynekologen til Monroe, den sveitsiske spesialisten som jobbet for at en rekke kjendiser skulle bli fertile på den tiden. Inne i butikken tripper to søte damer, som på mange måter lever et lite eventyr i den overfylte leiligheten på Majorstua. Når Tone er på jobb, heter hun ikke lenger Tone, der heter hun Tonica, og bikkja heter Chanel. De byr selvsagt på kaffe, og snakker i fortid om glitretoppen til Jackie Kennedy, Hermes hansker og Lois Vuiton som hadde designerne sine på besøk, senest i sommer. Som få andre enkeltstående butikker i Oslo, har Tonica Vintage holdt på i 32 år. Og holder fortsatt koken. Om du enten plukker fra 1920-60-talls avdelingen, eller om du plukker opp et par ikoniske 90-talls Gucci sandaler fra dameavdelingen, får du garantert valuta for penga, tusen kroner for et par pumps fra Helmut Lang må jo være ok? Langt unna halv pris fra hva du ville betalt på Didier Ludot i Paris. Og langt større utvalg! Så godt utvalg at stylistene fra Dramaten i Stockholm, er faste kunder der.

1 1

46

12/2008

FRETEX UNIKA Etter at Fretex avd. Grønland begynte å bli gjerrige på Dior-skjortene, har Unica tatt over tronen som beste Fretex i byen. Nå har byens beste utstillingsvindu riktignok ikke et innhold som tilsvarer vinduet, men du kan jo finne mange godbiter der uansett. Som de fleste andre butikkene er det mye større fokus på dameklær, som ikke er for mye rettet mot Blindernstudenter som vil se ut som sine foreldre. Det er et godt utvalg av herresko, så vel som damesko. Og har nesten alltid en Burberry frakk i hus. Og om du er heldig kan du finne noen skatter der. Som f.eks. en gammel Vivienne Westwood duffel til 800 nok. Det er jo helt streit. Dessuten tror jeg at de ansatte har det veldig morsomt på jobb der. Da jeg var innom, lekte de indianere. Markveien 51

2 1

ALPHAVILLE Etter å ha gjort seg ferdig på moteskolen, startet Anne Brit Opdahl opp Alphaville. Som er noe så spesielt som en 3rd hand butikk i Oslo. Blant alt tøyet sitter hun bak symaskinen og syr nye plagg, ut fra det som kan se ut som søppel for andre. Hun har nesten spesialisert seg på plagg innenfor 80-talls eraen. Som helt sikkert har høstet mange gode ord, spesielt blant jenter som vil ha jumpsuits, som butikken har et stort utvalg av. Blant masse smykker og øredobber, finner du også en liten herreavdeling som selger gamle 80-talls klær og American Apparel. Selvom jeg ikke klarer å fokusere på annet enn alle smykkene og øredobbene som er stilt opp rundt i butikken. Dette må jo være helt topp for ei som er sulten på sånt no. Også kan du kjøpe innehaverens egen bok ”Klær fra kast tilbake” som skal gjøre det enklere for deg å sy om dine gamle filler. Et veldig godt initiativ. Etisk og økologisk fokus. Markveien 58

ROBOT Korsgata 22 A UFF UNDERGROUND Storgata 1 UFF SECOND HAND Jernbanetorget 2 FRETEX Ole Deviksvei 20, Kirkeveien 62, Ullevålsveien 12, Smalgangen 8 TRABANT Markveien og Youngstorget 4 DYVEKE OG VINTAGE Fredensborgveien 11 Ellers er det jo bare med å følge med på loppemarkeder, kontainere og eldre naboer.

NATT&DAGS JULELISTE BRINGER INTET NYTT - MEN HVEM ER VI TIL Å FØKKE MED TRADISJONEN - DET ER TROSS ALT JUL.

THEATERCAFEEN Norges finans, media og kulturelite vender hjem til moderskipet, den første og muligens fremdeles eneste kjendisrestauranten, når det nærmer seg høytiden. Plutselig stråler igjen verdien av snørrhoven betjening, treg servering og svinedyr lutefisk, tindrende klart for aspirantene til neste års kjendisleksikon. GAMLE RAADHUS I den sære, norske sporten å spise fisk som er nedlagt i såpe er Gamle Raadhus Vallhall, stedet der lutefiskelskerne kommer for å dø. Banaliteter som bacon, ertestuing og lefse er selvsagt en del av serveringen, men også sirup, brunost og andre smaksdøyvere, for den urutinerte er lett tilgjengelig. Etter en fuktig farojournalenfest endte visstnok trendforsker, kroppskjenner og kommende TVstjerne Thomas Seltzer, midt i et glamourmodell-basketak inne på Fisk&vilt. I følge våre kilder haglet brunkremen, og en av de unge blonde endte med å helle øl over den andre, for så å bli bortvist fra stedet. Seltzer lirka henne selvsagt inn igjen etterhvert. Bransjeprops!

SCHRØDER En brun kafe, heldigvis ikke rammet av syken om at gamle kaféer må pusses opp, slik at du unngår det verste rushet av Frognerdamer med offroad barnevogn som vil føle seg folkelige. Behaglig prisnivå, god mat og fin flat stemning. Føles ufarlig å ta én Gammel Oppland for mye her.

Ryktene skal ha det til at det er fort gjort å sneie stiften med grevet, hvis man spiller på Hells. Lang kø, vet dere. Lang kø.

HALVORSENS CONDITORI Ikke fordi de har juletallerken (det har de ikke), ikke fordi at det er spesielt koselig, men bare fordi den alltid har vært der og gir den trygge, fine bestemor stemningen, som bare rynkete damer på 80 med persianerhatten på kan gi. Gå nå - det er ikke mange igjen, hverken av persianerhattene, conditoriene, eller hjemmelagede kremkaker.

3 1

FLERE BRUKTTØYS FORRETNINGER I OSLO:

JULETALERKEN

ENGEBRET CAFE Det nærmeste du kommer for å få utløp for dine Fanny og Alexander fantasier i Oslo. I stive 150 år har Engebret tilbudt byens forhutlede en plass å spise, selv om prisnivået muligens utelukker nærområdets selvstendige næringsdrivende. På pluss siden, utover maten, er at de også har julemat til lunsj - hvis en middag med slekta blir for mye av det gode.

BYENS BESTE JULEMAT DET ER MULIGENS IKKE DE BILLIGSTE I BYEN - MEN DE ER SANNSYNLIGVIS BEST. HUSK Å BESTILLE ALLEREDE NÅ, HVIS DU SKAL HA SVIGERS PÅ BESØK. Vendela nekter å ta telefonen når Natt&Dag ringer. Men en dag. En dag ferdes vi i samme lokale. Og da er det slutt på moroa, for å si det sånn!

RIBBA OG MEDISTERDEIGEN Strøm-Larsen, Vogtsgate 53, Tel: 22 09 31 80 Byens beste og muligens eneste slakter. Og er du lei av juleribba, kan du kjøpe alt mulig annet her også. Prøvd bjørn? Få slutt på maset, spis Ole Brumm du også.

Både Where2Go og Plan B ser ut til å måtte legge inn årene, gitt. Sluttpakke heter som kjent sluttpakke fordi alt en gang tar slutt... pakke. Til gjengjeld slippes det nye nummeret av Platinum omtrent når du leser dette.

TORSK Erling Moe, Youngstorget 2, Tel: 22 42 71 01 God gammel butikk, med eget lite bur for å ta i mot penger. Viktig at julehøytidsforet ikke blir skitnet til av penger. Ferskeste fisken i byen.

Gloria Flames har stengt av skjenkebevilgninga, som endelig tok ansvar for å tynne ut rockebarfloraen. Ifølge skiltet i vinduet er de plutselig tilbake. Artig. Frelseren kommer hjem! Det er sant! Tidligere TUSJ-tatovør (og Mona B Riises livsledsager) Nicholas Henriksen, er nemlig tilbake fra San Diego et par uker i desember, for å jobbe. Det betyr at det endelig kan bli litt kvalitet på tættisene i byen igjen. Skal vi dømme etter Kingsize sin tatoveringsspesial er det en og annen DJ, og en og annen rapper som kunne trengt en cover-up, for å si det sånn. London-DJs har tydeligvis funnet nye måter å bygge opp samlinga på. Ved bagasjebåndet på Heathrow, selvfølgelig. Det sies også at vår egen Mikael Telle nylig tok en runde på samlebåndet med vinylmafiaen.

PINNEKJØTTET Fenaknoken, Tordenskioldsgate 12, Tel: 22 42 34 57 For dere vestlendinger som ikke klarer å komme dere tilbake over fjellet, er Fenaknoken redningen. Forskjellige varianter og greier. Dessuten har de god rakfisk, for de som mener at det ikke blir jul før råtnende fisk kommer på bordet. (SMÅ)KAKER Bondens Marked, 6., 13. og 20. desember i Vibes gate Du vil gjerne at det skal se hjemmelaget ut, og smake noe annet enn fabrikkbakerens One Deig Fits All Kakes. Løsningen er bondens marked. Et eller annet sted, har det stått et skaut og tørkle og bakt kun for deg.

SJOKOLADE Sjokoladebiten, Fauchaldsgate 11, Tel: 21 66 78 76 Det blir ikke jul uten at det kommer eksklusiv sjokolade til Cognacen, og Kong Haakon er ikke hva det en gang var. Alternativt kan du gjemme den under ribbefettet i kjøleskapet og spise den alene på sofaen 1. dag.


Be Cool Stay in School! But Party at

on s -s ø n 2 2 . 00 - 0 3 .00

Because the night belongs to us! Gratis leie for selskaper o.l www.johnsbar.no telefon: 40 00 70 78 universitetsg. 26

TEKST PETTER SNARE FOTO ANTON SOGGIU

SMÅBRUN MIDDELMÅDIGHET “GRUNNLEGGENDE FINNES DET TO FORSKJELLIGE MÅTER Å OMGÅS ALKOHOLHOLDIGE DRIKKER PÅ, NØYAKTIG SOM DET FINNES TO MÅTER Å SPISE PÅ; MAN KAN SPISE TIL MAN SPREKKER, OG MAN KAN SPISE SLIK AT MAN FORTSATT KAN STÅ PÅ BENA EFTER MÅLTIDET. (...) BEGGE FORMER FOR EKSESSER, I MAT ELLER DRIKKE, HAR SIN BAKGRUNN I EN MANGLENDE SJELELIG BALANSE: MAN TRØSTE-SPISER OG MAN TRØSTE-DRIKKER. OG SÅ SANT MAN ER ET MENNESKE, HAR MAN BEHOV FOR TRØST I DENNE VERDEN (...)

www .bage landj uice. no

JENS BJØRNEBOE, NORGE, MITT NORGE, 1968.

RESTAURANT DET GAMLE RAADHUS Nedre slottsgate 1 I mat skal trøst finnes, i drikke skal sannhet søkes. Det passerte skal leges, fellesskap bekreftes og nye mål og løfter forsegles. I årlige ritualer bekrefter Norge sin ukristlige arv og lover troskap til det, som vel så mye definerer nasjonen som de milliardene som trygger nordvendt pietisme og grensepinner, forsvart av en stadig mer uttynnet rekke av kamuflerte attenåringer. Julebordene skal sikre Norges restauranter nok et års drift, og teste drosjenæringens tålmodighet for passasjerenes akevittinduserte sinne, dumskap og kåtskap. Gamle Rådhus er et arnested for førjulsblot, og fra å være en restaurant som til vanlig er en blanding mellom turistfelle og småbrunt spisested, blir den i begynnelsen av desember forvandlet til å bli en lutefiskmaskin med to bordsetninger, som blir passet på med kadaverdisiplin. Gjester blir skyflet ut og inn, og det ville være å satse både julefred og partystemning å utfordre vertskapet på serveringstidene. Lutefisk er i realiteten det eneste alternativet for den som velger Gamle Rådhus som hvilested for befolkningens stadige bredere baker. I et forsøk på å utfordre tradisjonen bestilte en av oss en alternativ meny, bestående av hjemmerøket ørret og kveite. Ørret kom servert i millimetertynne skiver, så vidt skimtbart under et lass av salat. Litt vanskelig å se hvorfor ørreten skulle bli bedre av dette tilbehøret, i alle fall når tilbehøret fremstår som hovedretten, og ikke omvendt. Noe hadde skjedd på kjøkkenet med kveita, siden halvparten av fisken var skrapet vekk. Resten kunne med fordel gått samme veien, trøsten får være at den grundige varmebehandlingen hadde tatt liv av alle tenkelige bakterier, som måtte ha eksistert i og på fisken.

3

MAT: PETTER SNARE

Blant brune trevegger, høyryggede stoler og glassmalerier er det lett å bli hensatt til andre tider og steder, enten snøen faller utenfor eller ikke, skal det ikke all verden selvsuggesjon til, for å høre Per Aabel hviske deg inn i julestemning med små soundbytes fra Piken Med Svovelstikkene. Vennegjenger og kollegaer kommer med nye slips og gamle dressjakker, høye hæler og høyt hår. Stemningen er utvilsomt lystig og jovial. Gamle Rådhus definerer heldigvis begynnelsen på kvelden, og ikke slutten på den. Det gjør det jo lettere å føle seg mildere stemt mot omverden i motsetning til den trøstesløse oppgittheten over menneskehetens dysfunksjonelle forsøk på relasjonsbygging, som er nødt til å komme senere på kvelden eller natten. Det er jo tull å tro at du kan lære Gamle Rådhus noe som helst om lutefisk. Standard tilbehør som baconfett, ertestuing, ringerikspoteter og sennep er på bordet før du har sagt Gammel Oppland. Gjetost og andre klassiske absurditeter som folk vil ha, til eller på, er også lett tilgjengelige. Fisken til Gamle Rådhus deler seg lett, er gul i fargen og kommer peppret fra kjøkkenet. Fisken er fast i formen, ingen utstrakt skjelving eller dissing på tallerkenen. Som forventet (og det skulle bare mangle, prisen tatt i betraktning: 425 for en råvare som koster 50 kroner for kiloen på Rema) blir fisken servert to ganger. Restauranten hadde stått seg på å ikke insistere på at fisken blir laget i bulk, ved å servere annen gangs posisjon fra store fat, dekket til med aluminiumsfolie fra avlastningsbord inne i restaurantlokalet. For god, gammel julebordstemning så er det langt verre steder i byen enn Gamle Rådhus, så lenge du holder deg til den smale sti. Hvis de ansetter en til, til å servere, så trenger verken hovmester, betjeningen eller gjestene å bli så stressa.

Velkommen til vårt nye utsalg på

Åpningstilbud i forbindelse med nye Ringnes Park

1 gratis ferskpresset appelsinjuice ved å ta med denne annonsen! Vi har også mange andre sunne alternativer som: smoothies, wraps, økologisk brød og juice for enhver smak! Tilbudet gjelder frem til 15.12.08.

GRÜN

ERLØ

KK

A | FR Vi ha OGNE r R|G Kom også ST RENS U inno EN | Ø D m da ENTTI VRE S LBUD LOTTS vel! GT. ! 12/2008

47


e

INST frees ANT tyl

FFE A K T TAN ed på

INS E L E I er FR -kaffe

m å ha eller ideell tetur, t y h t og åt- og Instan hurtig , på b r n e e Friele k n e k f se t. Kaf varmt len, i skape kokt, n lesesa r e e k k r g ø ge e i kj ed lan n tren hjemm ert, m lt ma s a n ; a l e og ba å lag i 100 ig og d s l e y enkel f å f n er kaffe med Kaffe stantpose n I s vann. m e l a e r Fri 200 g mak. samt , etters . s s a l g ksjon no rams kefun k u l riele. g f 200 g . o w e n w isk åp jon: w prakt rmas

o er inf For m

BRASSERIE & BAR

Nyåpnet restaurant på Aker Brygge! Varm atmosfære i moderne omgivelser Lunch – middag – kafé – drinker

Majorstua: Bogstadveien 64, tlf. 22 59 80 20 Aker Brygge: Stranden 63, tlf. 22 87 77 77 www.jacoball.no


!

Fatboy Mèthalowski T HE

NY

titan

gold

silver

bronze

Kom å prøveligg nye Fatboy Mèthalowski i vårt nye Fatboy Showroom i Storgata 55

SofaSoGood.no

We love your bum!


En

ant

pr ide

ess

ff iv o

-roa

o dm

vie

Loe d n e l r US E

ad Langlo t s n e D e n u G IS S Ø R R

MAN

h r is t ia n s e n C o m s a a B s r e d n A PÅ KINO FRA 6. FEBRUAR RE

INDIE DISTRIBUTION PRESENTERER MÅNEDENS ANBEFALINGER

THE FIREMAN

NICKELBACK

KREATOR

SEPULTURA

Electric Arguements MPL Communications

Live At Sturgis - 2006 SPV / Steamhammer

Hordes Of Chaos SPV / Steamhammer

A-lex

Nytt studioalbum fra Sir Paul McCartney, som sammen med Youth har dannet prosjektet The Fireman. Et flott pop/rock album som vil gå hjem til alle Paul McCartney & Beatles fans! 5/6 Bergensavisen 5/6 Romerikes Blad Månedens Album - Uncut

Med utallige #1 singler, tre multi-platinum album, flerfoldige priser og utsolgte verdens turneer, er det liten tvil om at Nickelback er et av de aller største rockebandene i verden. DVDen ”Live At Sturgis” er filmet med 15 kameraer foran 40.000 skrikende fans i Sturgis, South Dakota 2006.

Endelig er ventetiden over! Et av verdens største thrash metal band er endelige klare med sitt første album siden 2005. Inkluderer bonus DVD med live opptak. Bandet legger også ut på en omfattende Europaturne i 2009.

Nytt album fra det Brasilianske thrash metal bandet Sepultura. Bandet ble dannet i 1984 og har med sine tidligere utgivelser som “Arise” ,“Choas A.D.” og “Roots” har blitt legender innen metal sjangeren. “A-lex” er nok en milepæl i bandets karriere.

I salg nå!

I salg nå!

I salg 19. januar.

I salg 26. januar.

SPV / Steamhammer

INDIE DISTRIBUTION AS • HASLEVEIEN 38 • 0571 OSLO • NORWAY • +4723121780 • +4723121781 • INFO@INDIEDIST.NO • WWW.INDIEDIST.NO • WWW.MYSPACE.COM/INDIEDIST


KLASSIKER

MEGET BRA

BRA

SKEPTISK

TRIST

OVERGREP!

DETTE ER SISTE GANGER DU ER UTE OG VIFTER MED LØKEN, KANYE. JEG ORKER IKKE MER.

SKIVER AMADOU & MARIAM Welcome to Mali (BEACUSE/WARNER)

I verdensmusikken handler det om andre parametre enn i den kanoniserte anglo-amerikanske musikkscenen der ungdommelighet, stil og utseende er størrelser å regne med, for den som vil helt til topps. Her handler det nok mer om musikk og myter, eller historiefortellingen rundt artisten. Et blindt gammelt ektepar fra et av verdens fattigste land som lager fortryllende vakker musikk, er en historie verdt å spre. Det har Manu Chao skjønt som produserte forrige albumet, det europeiske gjennombruddet, Dimanche A Bamako, i 2005. Skiva var en herlig blanding av malisk tradisjonsmusikk (Bamana), r&b og fransk global pop. Ikke overraskende da kanskje, at tidligere Blur sjef Damon Albarn –som også sto bak Mali Music og Gorillaz- har kastet seg over duoen. Men det er ingen grunn til å klage eller anklage ham for kynisme, når resultatet blir så bra og spennende som singelen ”Sabali”, selv om noen vil etterlyse Amadou Bagayokos strenger. Men vi synes det er fint med elektro arpeggio blant afrikansk musikalitet og sensualitet. Rockegitaren er også ellers skjøvet litt i bakgrunnen til fordel for digitale klanger. Platen gjennomsyres av eufori og glede. Noen vil kanskje synes det blir vel hektisk, og at det blir litt vel mye Africa Express turisme i blant. Produsentene Marc-Antoine Moreau og Lauren Jais tilfører en form for lo-fi kjøkkenbenks lydbilde til det hele. Heldigvis vinner ånden og sjarmen til Amadou & Mariam vanligvis gjennom selv om det er digitalt og spilt med vocodere og digitale trommer. Visst er det fint å smelte sammen ulike kulturer. Og transgresjonene og sammenføringene av ulike musikktradisjoner kom lenge før den vestlige verden oppdaget duoen. Vi skal ikke redusere oss selv til purister. Selv verdensmusikerne og fansen synes nå å bejae fusjonene. Men det er ikke alltid sikkert, at Daft Punk og afrikansk dansemusikk kommer overens. Blues-rock kler oppjagede afrikanske perkussive låter og likeens Hammond-orgel. Keziah Jones funk-gitar glir også ålreit inn i helheten. Vår kanskje aller største favoritt blant de nye store afrikanske stjernene, Toumani Diabate, bidrar også med stor suksess med kora på ”Djuru”. Den kanadisk-somaliske rapperen K`Naan og hans streite rim på ”Africa”, kunne vi imidlertid godt ha sluppet. Jan-Olav Glette

4

MED HJARTET PÅ RETTE STADEN KANYE WEST 808s&Heartbreak (DEF JAM/UNIVERSAL)

Lenge siden jeg har slitt så mye med en anmeldelse, gitt. Debatten raser. Er Kanye genialt ærlig, eller håpløst selvsentrert? Storm i et platecover, den utgivelsen her. Alle kan i alle fall enes om at vi ikke akkurat snakker en BlackStar-skive, for å si det sånn. Ett eneste vers legger Kanye. Jeezy legger et fantastisk han også, og Wayne legger et helt greit. Resten er auto-tune crooning for alle de jævla, problematiske penga. Et lite steg til sida, altså. Og herr West, med det vanskelige følelseslivet, har fortsatt hjertet utapå skjorta. Og er fortsatt en selvmedlidende kødd med emosjonelle utfordringer så absurde at man sannynligvis enten må være utrolig selvopptatt, eller selvutslettende empatisk for å fatte dem. Ensomhet. Spenn. Pinocchio-metaforer. “He said his daughter got a brand-new report card/And all I got was a brand-new sportscar”. Jordnært. 808s&Heartbreak er velprodusert som faen. Selvsagt er den det. Strengt tatt snakker vi at gutten har fanget den mollstemte lyden av nedgangsåret 2008, og samtidig klart å nå Auto-Tunens kulturelle toppunkt, for deretter å blande det sammen med sin egen hulking. Hvilket overraskende nok fører til en

5

bunke jævla sterke spor her. “Amazing”, med Yeezy i storform er ..øøøh.. amazing, med en trommeproduksjon av en annen verden og et klassisk mongo-Kanye-piano. “Paranoid” må være alt Name har hatt våte drømmer om å gjøre (musikalsk, that is), samla i en låt og “Heartbreak” er en knallsterk pop-låt som har gått seg bort nok i 80-tallet, til å være fantastisk. Klart mest fascinerende, dog kanskje ikke best er det bortgjemte sistesporet. Fy faen. Live fra Singapore bretter mannen ut de plumpeste betraktningene om materialisme skrevet av et menneske noensinne, og drukner seg i sin egen selvmedlidenhet til øm Piano-klang og en trommevirvel nå og da. “I Just Wanna Be a Real Boy”. Close to avant-garde. Singelen “Robocop” funker ikke. Den går ikke inn i albumets helhet, og står heller ikke veldig sterkt som enkeltstående låt. Et par av de andre sporene, deriblant “Street Lights” og førstesporet “Say You Will”, er også for stillestående og uinteressante til at 808s&Heartbreak blir magisk for min del. Men vi lar tvilen komme ham til gode. Om ikke årets overraskelse, så iallfall overraskende nok til at jeg tar av meg hatten. Andreas Øverland

ANTONY & THE JOHNSONS The Crying Light (ROUGH TRADE/INDIE)

Butohdanseren Kazuo Ohno, preger coveret til både EP´en Another World, og den kommende skiva The Crying Light, som kommer i januar. Hun danser omgitt av en sirkel av lys som hun kan tre inn og ut av. Antony Hegarty ønsker, i overført betydning, også et slikt skjulested når oppmerksomheten blir for stor og presset ved å gi av seg selv blir for stort. Da vil han, som butohdanseren, oscillere mellom lyset og skyggen. – Det var først da jeg begynte å la mine egne livserfaringer høres i stemmen min at alle la merke til den, fortalte Antony Hegarty undertegnede i november på Etoile, i toppetasjen på Grand Hotel i Oslo. Sangeren fortalte også hvordan han lot

5

sin egen stemme finne nye veier ved å ta etter vokalforbilder. En verden som hadde beveget seg fra androgyne synthpophelter og mer og mer over i retning soul- og jazzsangere som Nina Simone og Donnah Hathaway, men som også preges av hans bakgrunn som engelsk korsanger i barndommen. Soullendingene er tydeligere aksentuert her på denne platen, hvor jeg ellers også synes å høre et vokalt slektskap med sangere som Robert Wyatt og Scott Walker. Sannsynligvis gjennom den enorme innlevelsen og hvordan de lar egen smerte, lengsel og forløsning speiles i en sår og følsom vokalmelodi. Men også hvordan de plasserer seg i et grenseland mellom det som har vært oppfattet som mannlig og kvinnelig. Samarbeidspartnerne og bandmedlemmene vinner også stadig mer gjenklang for sin musikalske bakgrunn og sitt tankesett. Resultatet blir en rikere, mer variert, musikalsk palett. Særlig er det påfallende hvordan den klassiske komponisten Nico Muhly, har fått gjenklang for sine tanker. Finstemte fløytepartier, strykeorkesterarrangementer og blåsere gir The Crying Light, en større modenhet og variasjon enn de to første albumene. Sannsynligvis vil den også åpne opp den oppvoksende generasjons øyne for den klassiske musikken, på en helt annen måte enn det postrockerne har gjort. Kjønnsproblematikken har blitt lagt mer til side for en større omfavnelse av naturen, det feminine og den feminine kraft. Hegarty belyser vår plassering som en større del av naturen, som han er opptatt av å være i pakt med. Han er også redd for at den skal forsvinne. Det har han aksentuert med stor tydelighet på singelen ”Another World”, hvor han oppfordrer til å gjøre noe før det er for sent. Selv ønsker Hegarty å kunne søke tilflukt i naturens hemmelige rom. Det er den hjerteskjærende inderligheten i fremføringen, som gjør Antony & The Johnsons, så inntrengende vakkert. Det skal forundre meg sterkt om ikke denne platen også vil finne et stort publikum. Det er nemlig sjelden å høre en så egensindig og tydelig stemme i musikkverdenen nå, som før. Og hans iscenesettelse av det intime og personlige er bergtagende. Jan-Olav Glette BERES HAMMOND A Moment In Time (VP RECORDS/INDIE)

En mer skikkelig trivelig og gem reggaeartist skal du lete lenge etter. Beres Hammond er sånn sett unntaket som bekrefter regelen, makan til kjernekar skal man lete lenge etter. Det formelig oser (unnskyld Ras Trent uttrykket) positive vibrasjoner ut av ”rillene” når man koser seg med Mr. Hammond. Ikke sånne rastafari, røkelsen i været og ikke vaske dreadsa sine-vibber, men hyggelig, gammel onkel med masse livserfaring og oppriktighet, voksen kjærlighet-vibber. Beres Hammond har en stemme så stor at man tenker Dennis Brown, Marvin Gaye, Sam Cooke, når han crooner seg i gang. Luther Vandross kanskje, fløtepusfaktoren tatt i betraktning. I motsetning til brorparten av sine kolleger har Beres holdt seg for god til å følge trender, eller delta i riddimhysteriet. Han gjør en og annen låt for Penthouse, ellers kommer det et lite knippe 7-tommere i året på hans egne Harmony House. Og de kjøper man uhørt. Desverre

4

har albumene hans en tendens til å bli en smule kjedelige, og A Moment In Time er inget unntak i så måte. Det slår likevel gnister innimellom, og låter som ”I Feel Good” har ei gladfeeling som jeg virkelig savner i dagens reggae. Når det er sagt, er det akkurat som om Beres spiller inn gjennom et glættisfilter, som ikke er der på singlene han slipper når han gjør album. For en gammel hiphoper med punkerrøtter, blir det en prøvelse å høre hele A Moment In Time i et jafs. Det er så fint, så fint, så fint, så søtt, så søtt. Du føler nesten at du hører på dama di sitt album. Eller ser på Sex & Singelliv. Guilty Pleasure, som han Per Sundnes ville sagt. Det betyr ikke at det ikke er bra, for Beres Hammond er ikke fysisk i stand til å lage et album som ikke holder mål. Og hvis du har skikkelig dunderen en tidlig søndags morgen, og lurer på om ikke det julebordet gikk litt over styr, ja da kan du sette på Onkel Beres. Så blir nesten alt bra igjen. Jørgen Nordeng

MIXTAPE

JON VIDAR BERGAN It Must Be You THE MARGARETS (DIVISION/MUSIKKOPERATØRENE)

Pretty Amazing Grace NEIL DIAMOND (COLUMBIA/SONY BMG)

Rockferry DUFFY (POLYDOR/UNIVERSAL)

A Bar In Amsterdam KATZENJAMMER (PROPELLER/UNIVERSAL)

Fascination ALPHABEAT (CAPITOL/EMI)

Chasing Pavements ADELE (XL/PLAYGROUND)

Moving To New York THE WOMBATS (14TH FLOOR/BONNIER AMIGO)

These Are The Days IDA JENSHUS (MERCURY/UNIVERSAL)

Han Hadde Båt ØYSTEIN SUNDE (SPINNER/UNIVERSAL)

Derail And Demise TOMMY TOKYO & STARVING FOR MY GRAVY (WARNER MUSIC)

DEATH IS NOT GLAMEROUS Soft Clicks (FYSISK FORMAT)

Friskt, freidig og energisk. Death Is Not Glamerous sparer på ingen måte på kruttet. Låtene er korte og konsise. Hardtslående og direkte rock med melodiene i sentrum og punkens snerrende

4

12/2008

51


IKKE I KVELD. JEG HAR HODEPINE.

MADCON attityde. Og det kan virke som det er oppe i dagen også. Deres svenske kolleger Division of Laura Lee, beveger seg tilbake i et noe beslektet landskap. Men allsangappellen og stilen til Death Is Not Glamorous er hissigere, mer oppkjeftig og frem for alt mer allsangvennlig. Noen ganger blir det nesten i overmåte poppete og lettlyttet dette. Hooksa sitter tett som haggel og formerlig raser av gårde i forrykende tempo. Men i overveiende grad mener vi det i positiv forstand. Det er vanskelig å sitte rolig og høre på denne platen. Man får lyst til å hoppedanse, poge og fylles med energi og kraft, som om man nettopp hadde sett en Tarantino-film. Bak det enorme drivet finnes en ærlighet og oppriktighet, rent ut sagt kanskje en nødvendighet. De vil ha oss til å tenke over hvordan vi lever våre liv. Er de i pakt med oss selv og våre idealer? Det er befriende deilig å høre emo igjen, slik den andre bølgen med band som Quicksand, Jawbox, Jawbreaker, Braid med flere gjorde det, eller hvorfor ikke like gjerne snakke om røttene til den alternative rocken og indie i form av Hüsker Dü og desslike. Straight Edge band som Gorilla Biscuit, Youth of Today og Shelter har vel hatt betydelig innflytelse på disse gutta både for melodier og tekst. Christian Medaas raspende, ru stemme passer stilen som perfekt. Likte du Hot Water Music og Leatherface, sa du. Da er det bare å løpe ned på Tiger, eller annen musikkforhandler å plukke opp denne spenstige debuten. Samme kan vel sies om skatepunk var din greie? Jo, visst kan de sin Lifetime, men det er da lov å ha forbilder? Litt repetetivt i lengden. Pyttsann. Moro er det lell. ”New ways to breathe. Want You rule me in a world of fakes”. Jan-Olav Glette ERLEND BRATLAND True Colors (SONY/BMG)

”Judging from the outside, you’re wiser than your years.” Oi oi oi. Store ord fra en purung 17-åring. Erlend Bratland vant Norske Talenter 2008, og dermed skulle det lages plate. Fort. Hvilket endte i en karaokeplate bestående av 10 sanger. Tre er nye, resten er coverlåter. De nye låtene er forøvrig skrevet av tekstduoen Jørn Dahl og Laila Samuelsen. Frk. Samuelsen var, for de som husker det, med i The Tuesdays, bandet med slageren ”You can have your toothbrush next to mine. It’s up toooo yoooooou!” Tilbake til Erlend. True Colors er rett og slett en klein plate, med en enda kleinere tittel. Her lyser det hastverk, Jan Werner-kompleks og innøvd låtmateriale fra Harry Mammas platekatalog, lang vei. Foruten Anouk-låta ”Lost”, som han også sang i tv-finalen, kan vi finne låter fra Kurt Coubain, Peter Gabriel , Joni Mitchell og som platetittelen hentyder; Cyndy Laupers ”True Colors”. I seg selv en MEGET merkelig artistsammensetning. Legg til strykerarrangementer, saksofonsolo, masse patos og uforløst tenåringskjærlighet, så har du Erlend Bratland. Her er det hjertesmerte, bråmodent tekstmateriale og luftige triller, som regjerer.

2

52

12/2008

Det kommer også tydelig frem at Erlend ikke er noen klassisk skolert sanger, i likhet med de fleste andre talentshow-vinnere. Han prøver allikevel iherdig og høres ut som en. Makan til tydelig sprekk som popper inn i refrenget på fantastisk dårlige ”Autumn Wind”, skal du lete lenge etter. Også så mye som Erlend skriker, resultatet er en merkverdig blanding av øm hesing og slitsomt kjempetrykk. Knuter på stemmebåndet, vær så god. Bortsett fra saksofonsoloen i ”Loving You The Way You Love Me”, er det Erlends voldtekt av ”River” som setter meg mest ut. Kompet høres ut som om det er laget på Logic Pro, av en kar med forkjærlighet for panfløyte, luftsus og triste bassarrangementer. Erlends tolkning drives av fast tempo og et ønske om å vise stemmeprakt, uten noe rom for tekstlig tilnærming. Vet han i det hele tatt hva han synger om? Og bryr han seg? Tydeligvis nok til å bytte ut he med she og sånn, men det ødelegger bare sangen ytterligere. Erkjenn at du synger en coverlåt, og ikke skriv den om! Og ikke legg på ekko hver gang du synger ”teach my feat to flyhhhhhhhh”. Fy! Det er trist å tenke på at ”True Colors” har stjålet mulig bemidling fra fremtidige, gode utgivelser. Eventuelt fra folk som har jobbet litt hardere for platekontrakt enn en 17 år gammel gutt fra Kvinnherad, som meldte seg på Norske Talenter. Kanskje du var god på musikalgruppa i Haugesund, men Erlend; du er ikke god på plate! Oda Lindholm FENNESZ Black Sea (TOUCH/GRAPPA)

Da østerrikeren Christan Fennesz fikk sitt gjennombrudd med skiva Endless Summer i 2001, var vi opptatt av glitschelementene i musikken og slektskapet med artister som Oval eller Autechre. Hvordan han støyla, dissekerte Beach Boys-harmonier og skurret det til med My Bloody Valentine, feedback og datastøy. En titt bakover i hans back-katalog beviser et slående og detaljrikt uttrykk, som den dag i dag står som et referansepunkt for mange med interesse for denne enden av det musikalske spekter. Det sier ikke pent lite at mannen har besøkt Molde Jazz, Punktfestivalen i Kristiansand i tillegg til opptredener på Safe As Milk, Ultima, Borealis, Trollofonen i Bergen og samarbeid med artister som Frode Grytten, Ryuichi Sakamoto og Mike Patton. Fem år etterforgjengeren Venice, har Christan Fennesz tatt seg god tid med Black Sea. Og det har resultert i et særdeles gjennomført resultatet. ”Saffron Revolution” som avslutter albumet, har av flere allerede vært pekt ut som et høydepunkt i årets platebunke. Pulveriserte, digitale stemninger av gitar som bølger av gårde og låter nærmest utenomjordisk og vektløst. En substans som savnes hos kontemporære i samme genre. Ikke minst låten ”Glide”. Videre benytter Christian Fennesz seg av akustiske og elektriske gitarer, elektroniske duppeditter, synthezisere og datamaskiner. Resultatet blir ulidelig vakkert.

5

Du skal ikke se bort ifra at vi her har en ny klassiker, om enn ikke like referanse- og genredannende utgivelse. Ta deg selv tid til å gjøre deg kjent med denne skiva. Vel velanvendt tid. Jan-Olav Glette

MIXTAPE

ANDREAS ØVERLAND N.I.G.G.E.R (The Slave And The Master) NAS (DEF JAM/COLUMBIA)

That White FAT JOE (TERROR SQUAD/IMPERIAL/VIRGIN)

Lollipop LIL WAYNE (CASH MONEY/UNIVERSAL)

Swagga Like Us T.I & JAY-Z FEAT. KANYE WEST & LIL WAYNE (GRAND HUSTLE/ATLANTIC)

Royal Flush BIG BOI FEAT. ANDRE 3000 & RAEKWON (PURPLE RIBBON/LAFACE)

My Life THE GAME FEAT. LIL WAYNE (GEFFEN/INTERSCOPE)

Luxury Tax RICK ROSS FEAT LIL WAYNE, TRICK DADY & YOUNG JEEZY (DEF JAM/SLIP-N-SIDE)

Don’t Touch Me (Remix) BUSTA RHYMES FEAT. REEK DA VILLAIN, SPLIFF STAR, THE GAME, LIL WAYNE NAS & BIG DADDY KANE (FLIPMODE/UNIVERSAL MOTOWN)

Rørpåræ ONKL P FEAT. AFASI&FILTHY (9&P RECORDS/INDIE)

momentumet sitt, og er i skrivende stund parenteser i nurootshistoria. Hvorfor de finner det for godt å kline til med de vanskelige andrealbumene nå, uten noen nye hits på gang, er derfor et lite mysterium. Når ingen av de er spesielt vellykka, blir det hele enda merkeligere. Kanskje de satser på albummarkedet i EU og USA siden de ikke har hits hjemme på Jamaica lenger? Kanskje de tror vi ikke gjennomskuer dem? Gyptian er på sin side en mer enn habil sanger, som lener seg tungt på autotunetrenden, og håper å nå ut til r’n’b-fansen i USA. Han forsøker på et vis å lage moderne, ettertenksom r’n’b-møter-reggaevariant, men faller helt i gjennom. Ikke for det, stemmen hans er virkelig vakker, til og med en smule undervurdert. Tittelsporet nærmer seg også virkelig formelen, men jevnt over blir materialet for svakt. Dette funker kanskje i Japan, der de elsker småcheezy dancehall med glatt r’n’b-preg mer enn noen. For oss andre blir det rett og slett for syltynt. Et par skikkelige reggaebeats har han med, men de makter ikke redde han. Fantan Mojah på sin side, er ikke den skarpeste kniven i rastaskuffen, og det går ca. et halvt år mellom hver gang en av hans låter sniker seg med på oppadgående DJs sine spillelister. Når jeg så han som support for Mr. Perfect i fjor på Summerjam, var klasseskillet påfallende. Ikke desto mindre kommer han atskillig bedre ut enn Gyptian. Mulig det er veldig lenge siden debuten Hail The King kom ut, og at han har mye go’saker oppspart. Hvertfall fem av låtene her er beint fram sterke. Spesielt digger jeg ”No Ordinary Herb”, produsert av svenske Hi-Score og basert på Sades ”No Ordinary Love”. Den er et par år gammel, men tittelsporet er av nyere dato og viser at han enda kan når han vil. Ellers er det litt for mye rastabusiness på det jevne, til at jeg kan gi ei kraftig anbefaling. I motsetning til Gyptian har jeg i hvertfall ikke gitt han helt opp. Der det virker som om Gyptian prøver på noe litt nytt og crossovervennlig og feiler totalt, satser Fantan Mojah bare på å være nok en helt grei representant for småmilitant, moderne rastafarireggae. Hverken mer eller mindre. Og det klarer han fint. Jørgen Nordeng LUDACRIS Theater Of The Mind

FANTAN MOJAH Stronger (GREENSLEEVES/INDIE)

3 GYPTIAN I Can Feel Your Pain (GREENSLEEVES/INDIE)

Neida, de er ikke One Hit Wonders. De er vel mer sånn Three Hit Wonders. På hver sin side har Gyptian og Fantan Mojah hatt sine store gjennombrudd, med Serious Times og Hungry, henholdsvis. Disse fulgte begge opp med et par ålreite singler og et ditto debutalbum, som vi europeere (og sikkert en og del japanerne) spilte i et par måneder før vi glemte dem. Ingen av dem klarte liksom å holde på

2

(DEF JAM/UNIVERSAL)

Ludacris er utvilsomt en av de råeste rapperne der ute. Alltid noen vanvittige punchlines. Alltid noen rå ordspill på lager. Rå stemme. Flowen er stort sett on point. Men han underpresterer konsekvent i albumformat. Så også nå. I mangel på å klare å lage et album hvor låtene utgjør helheten, kjører Ludacris nå, som før, reserveløsninga og bruker gjesteartister, skits og låttitler og dårlige konsepter for å konstruere en rød tråd. Og denne gangen skal Ving Rhames, Spike Lee, Chris Rock og låttitler som “Everybody Hates Chris” og “Do The Right Thing”, dra albumet i cinematisk retning. Problemet er at albumet ikke er særlig cinematisk. Problemet er at albumet strengt tatt ikke er noe

3

som helst, annet enn en samling Ludacrislåter hvor størstedelen av dem er helt ålreite, og de fire siste hever seg et par hakk over resten. “I Do It For Hip Hop” med Jay-Z og Nas er en godlåt, Lil Wayne dreper det med et råflott vers på litt vel masete “Last Of The Dying Breed”, og DJ Premiers boombap-produksjon på MVP er skapt for Ludacris. Mer sånt og mindre Jamie Foxx, elendig dameprat og dvask porr hadde gjort seg, du. Så mye potensiale, så middelmådig. Merkelige greier. Andreas Øverland

MIXTAPE

JØRGEN NORDENG Winner KONSHENS (NATURAL BRIDGE)

Nothing To Smile About MORGAN HERITAGE (JUKE BOXX)

Tic Toc BUSY SIGNAL (VP RECORDS)

I Feel Good BERES HAMMOND (HARMONY HOUSE)

Study People SERANI (DASECA/FIR LINKS)

On The Rock Remix MAVADO & JAY-Z (BABY G)

Money Changer MAVADO (JUKE BOXX)

Daggering MR. VEGAS (WHITE)

Mus Come A Road MR. VEGAS (WHITE)

Body A Shake SHAGGY (BIG YARD)

MADCON An InCONvenient Truth (BONNIER/AMIGO)

På det lille året som har gått siden guttas forrige utgivelse So Dark The Con Of Man, har MadCon gått fra å være “gruppa til han fra Skal Vi Danse”, til å bli den nye brunost (no pun intended). Det er rett ut absurd hvor mye singler de har dytta av Beggin’, og med førstesingelen “Liar”, fra An InCONvenient Truth ser jaggu MadCon ut til å ha potensiale til å selge plater denne vinteren også. An InConvenient Truth består av 12 spor,

4

alle 3Elementz-produsert – et trekk som ikke er udelt vellykka. Omtrent halvparten av albumet er smidd over samme lest som Beggin’ og nevnte “Liar”. Motownish glad hip-hop, Tshawe-croning. Happy-go-lucky-Madcon. Fett nok det. De mestrer jo den pakka bedre enn resten av Nord-Europa, Timbuktu inkludert, og de gamle D’Sound traverne veit å lage moro av trommesett og organisk bass. Uten det, betyr det ikke at alt er fryd og gammen. Ute av sin noe forutsigbare up-tempo, happy, comfortzone er det bare midtnittitallslåta O-S-L-O som funker ordentlig. Hovedgrunnen er altså at produsentlaget ikke leverer gjennomgående godt nok. Noen burde ha hyra inn NastyKutt (som leverer gull uansett hva han gir fra seg), eller Afasi&Filthy. Eller et eller annet som ikke er organisk, rundt og snilt hele jævla tida. Det hjelper nemlig lite at Yosef blir råere og råere for hvert album og at Tshawe har funnet sin personae, når beatsa er så lite skitne og lite kantete, at det hele bare ruller av sted med en jovial bass i bunn, uten motstand. “Hate-O-Rade” blir eksempelvis mer flau funkrock enn breial. “Give It A Try”, skivas døveste spor, er dvask og langtekkelig, igjen mest på grunn av den altfor streite produksjonen. Avslutninga “Hope” sitter ikke helt den heller, selvom låta burde vært MadCon på sitt ypperste, med hjertet i hånda og følelsene utapå. Hakket mer elektronikk og litt mer produksjonsmessig risikovilje, hadde kanskje fjernet den påtrengende bismaken av kalkulerthet, jeg ikke kan fri meg fra. Det gjør ikke an InCONvenient Truth til noe dårlig album. Det er bare ikke så bra som potensialet tilsier at det kunne ha vært. Andreas Øvrland NEXT LIFE The Lost Age (FYSISK FORMAT)

Har du ikke opplevd den spinkle lille koreaneren Hai Nguyen Dinh og makkeren Trond Jensen bor du a) ikke i hovedstaden , b) går ikke på kunstfester, c) holder det, unna alt som kan smake av aktivisme og autonome hus, eller d) skygger unna alt som støyer eller bråker uansett hvor du er. Skive nummer to til duoen avslører et mindre aggressivt uttrykk. Mindre progressiv C64 violence, mer storslagen spillmusikk. Ja, noen låter er faktisk ganske så behagelige, cinematiske dronestykker. Men oftest streber den avgårde på et lass av datalyder, i et oppstykket driv. Bandets krysning mellom hardcorepunk/death metal og videogame-musikk er snedig, relativt original og i det minste langt mer fengende enn mye annen kunst-rock i måten den formerlig tar strupetak på deg. Langt unna dansemusikken til Crystal Castles, og like fjernt fra den digitale teknoen til Atari Teenage Riot, selv om kraften noen ganger kan ha samme intensitet. Det er i prinsippet en kombinasjon av gitar, synthgitar og programmerte beats. Musikken er oftest instrumentell, men innbefatter noe Nintendo-aktig snakking her og der. Den er spastisk, robotisk, dog uten det voldsomme drivet til for eksempel

4


Den perfekte gavebutikken. Blant de nye Apple-produktene, finner du den perfekte gaven til alle pĂĽ listen din.

Kom innom og finn den perfekte gaven hos Humac. www.humac.no Š 2008 Apple Inc. Alle rettigheter forbeholdes. Apple, Apple-logoen, Mac, iPod touch, iPod nano og MacBook er varemerker for Apple Inc., registrert i USA og andre land. Alle rettigheter forbeholdes. Innhold selges separat. Tilgjengelig pü iTunes.


* $ ( 6 9 $//(-($16

 R R

VEGAS KARL JOHAN - Rosenkranzgate 11 - 0159 Oslo VEGAS SANDVIKA - Engervannsveien 39 - 1339 Sandvika


Queens of The Stoneage, som også kan beskrives i slike ordelag. Her er det oftest mer slik at det fortryller deg, og sjeldnere at det får deg til å danse. Men riste litt til Commodorens hakking er det nok av muligheter til, selv om gutta er oppfinnsomme nok til å variere. Jan-Olav Glette

MIXTAPE

katalog. Låtene på III mangler dessuten det særpreget som gjør at du kommer til å huske hva de heter når festen er over. Uansett bør denne skiva kunne gjøre seg utmerket nå i julebordsesongen, om ikke for annet enn å sette din egen fylleangst i et visst perspektiv. Glenn Olsen THE DOORS Live at the Matrix ’67 (RHINO/WARNER MUSIC)

Debutalbumet The Doors kom ut i mars 1967, samme måned som bandet spilte på Jefferson Airplane-vokalist Marty Balins hippieklubb, The Matrix, i San Francisco. Da hadde de ikke slått gjennom ennå, og godt under hundre lavmælte publikummere var til stede. Opptakene fra disse to konsertene har tidligere havnet på bootlegs med dårlig lyd. Men nå har Bruce Botnick, lydteknikeren på alle The Doors’ album (og produsenten på L.A. Woman), remastret dem, og eneste ankepunkt mot lyden på Live at the Matrix ’67 er at den mangler litt trøkk. I løpet av nesten to timer spiller gruppa 24 låter, hvorav hele åtte er coverversjoner. De er innom både blues, soul, ”Money”, Gershwins ”Summertime”, Bo Diddleys ”Who do you love” og Van Morrisons ”Gloria”, og det høres fett ut. The Doors spiller nesten hele debutplata, som først slo an etter at ”Light My Fire” ble en stor hit, sommeren 1967. Og de gjør sanger som skulle dukke opp på de neste årenes album (særlig oppfølgeren Strange Days). På ”When The Music’s Over”, ”Back Door Man” og ”The End” synger faktisk Jim Morrison en god del mer tekst enn han gjorde på studioversjonene. Mange Doorskonserter ble ødelagt av fyllesnøvlingen hans, men han var i toppform på The Matrix, i likhet med organist Ray Manzarek (som spilte bass på orgelets basspedaler), gitarist Robby Krieger og trommis John Densmore. De tre og Botnick bidrar med liner notes i det lekre coverheftet, som også inneholder sjeldne bilder og memorabilia fra San Francisco. Denne doble liveplata er obligatorisk for alle fans av syrerock, psykedelia og 60-tallet generelt. Jon Vidar Bergan

5 ANDREAS TYLDEN Merging With Sword, Onto Them LEVIATHAN (MORIBUND/IMPORT)

Havet Hinsides Havet NORTT (AVANTGARDE/IMPORT)

Twitch LIFELOVER (AVANTGARDE/IMPORT)

River Of Los BURIAL HEX (AURORA BOREALIS/IMPORT)

Truth Is Beyond, Beyond The God CELESTIAL BLOODSHED (DEBEMUR MORTI/IMPORT)

Hostis Humani Generis DEAD CONGREGATION (NUCLEAR WAR NOW!/IMPORT)

Recessed In Frailty NECROVATION (BLOOD HARVEST/IMPORT)

Pralayic Withdrawal OFERMOD (NORMA EVANGELIUM DIABOLI/IMPORT)

Subconscious Warfare EXECRATION (VENDLUS/TUBA)

Servitude SHE SAID DESTROY (TABU/TUBA)

THE BRONX III (WHITE DRUGS/TUBA)

Joda, bandnavnet er et fiffig paradoks, The Bronx kommer ifra Los Angeles, men har lite til felles med den glamoriserte puddelmetalen, som ofte trekkes frem blant byens senere musikkarv. Hva pur rock n’ roll-attityd angår, har kvartetten lenge vært blant de tøffeste gutta i gata, og det er ingenting ved deres tredje selvtitulerte album som tyder på at de har planer om å sjekke inn på rehab med det første. Lydbildet sparker deg i trynet fra første riff, og det skal ikke mer til enn en frådende strofe fra kjeften til vokalist Matt Caughtran, før du skjønner at dette er en fyr med appetitt på alt som er destruktivt. Det er nesten så man kan kjenne lukten av whiskey, blod, sæd og gårsdagens oppkast sive ut av tekstheftet, og linja ”Because Our Desperation/ Is Our Inspiration” fra ”Pleasure Seekers”, summerer kjapt opp den inderligheten som gjennomsyrer musikken. Som et kruttsterkt oppkok av Rocket From the Crypt (uten blåsere), The Stooges og tidlig Guns N’ Roses, treffer The Bronx på sitt beste deg som en halvfull whiskey-flaske i bakhodet, og etterlater deg omtåket og ør, men allikevel glad for at flaska ikke knuste, slik at festen kan fortsette. Denne intensiteten har selvfølgelig også sin bakside, og selv om plata bare klokker inn på 33 minutter er den allikevel i overkant ensporet i all sin livsbejaende grøftefyll-entusiasme. Man tar seg i å savne den ørlille variasjonen, som gjorde forrige skive til et foreløpig høydepunkt i deres

4

THE (INTERNATIONAL) NOISE CONSPIRACY The Cross of My Calling (BURNING HEART/TUBA)

Med utgangspunkt i et sitat av protestsangeren Phil Ochs, som i essens gikk ut på at det ultimate rockeband ville være en kombinasjon av Che Guevara og Elvis Presley, startet Dennis Lyxzen opp The (International) Noise Conspiracy i 1998, med det mål for øye å realisere denne eksplosive fusjonen. 10 år senere foreligger gruppas femte album, og denne kan ikke ansees som noe annet enn et komplett musikalsk sammenbrudd. Nå er det på ingen måte slik at de første albumene var noen mesterverk, men etter at bandet innledet et samarbeid med Rick Rubin på forgjengeren Armed Love, har det moralske forfallet begynt å sette inn, og Lyxzen virker per idag mer opptatt av å posere sexy for damene, enn å være noen politisk agitator av betydning. Nå har jo forsåvidt finanskrisen hamret hans årelange anti-kapitalistiske kjepphest inn i folks bevissthet med slegge, men det burde jo være mulig å kaste noen andre brannfakler også. Akk nei, det politiske budskapet på The Cross of My Calling er mildt sagt utvannet, og begrenser seg til platte, slagord-aktige tittelrefrenger, som på den grusomme The Clash-pastisjen ”Washington Bullets”, eller den irriterende singelen ”The Assassination of Myself”, mens det ellers er gjort rom for mer personlige ytringer, som sjelden blir mer enn grunn sjelegranskning og hjerte/smerte-lyrikk på ungdomskolenivå. Her og der eksperimenteres det forsiktig med ”uortodokse” instrumenter som tabla-trommer,

1

muligens fordi produsent Rick Rubin ønsker å bruke noen triks han hadde til overs fra innspillingen av den første Mars Volta-skiva, men dette kvapsete forsøket på å bedrive frihetsrock, slår bare tilbake på bandet og får dem til å virke enda mer desperate etter å tekkes nettopp det markedet, som de en gang hadde sånn forakt for. Den vanligvis så habile Rubin har tidligere gjort underverker for karrierene til gamle helter som Neil Diamond og Johnny Cash, men virker heller rådvill i møtet med Lyxzens manglende evner som låtskriver, for ikke å snakke om hans begrensede register som vokalist. Fyren er nemlig vesentlig flinkere til å skrike enn til å synge, og i og med at sannsynligheten for en gjenforening av Refused virker like sannsynlig som at det blir en hvit jul i helvete, så bør det være på tide å vurdere førtidspensjonering snart, for The Cross of My Calling er antageligvis en av årets mest irrelevante og unødvendige utgivelser. Glenn Olsen

IKKE AKKURAT SUNN O)))

MIXTAPE

JAN-OLAV GLETTE On My Shoulder THE DØ (INDIE)

No One Does It DEPARTMENTS OF EAGLES (4AD/PLAYGROUND)

Dancing Choose TV ON THE RADIO (4AD/PLAYGROUND)

Heartbeat LATE OF THE PIER (EMI)

Flowers & Football Tops GLASVEGAS (SONY/BMG)

OPPGANGSTIDER THE MARGARETS Look For Love (DIVISION/MUSIKKOPERATØRENE)

Paris is Burning LADYHAWK (MODULAR/UNIVERSAL)

Lights and Music CUT COPY (MODULAR/UNIVERSAL)

I Wish I Was Someone Better BLOOD RED SHOES (TUBA)

Kids MGMT (SONY/BMG)

Coleur M83

Det er sjelden at en artist gir ut to gode album på ett år, men The Margarets har greid det. Mens Twenty Years Erased, fra januar var preget av vokalist Alex Rindes sans for 80-tallets indiepop (og spesielt The Smiths), så er Look For Love pur pop i beste Beatles-tradisjon. Det er faktisk ikke ulikt soundet på debuten, kritikerfavoritten What Kept You? fra 2002. Vi fikk en glimrende forsmak på Giske-karenes totalt 4. album i sommer med den digitale singlen ”One Summer Night”. Den er uvant lystig, for det meste av Look For Love er nemlig preget av det nordiske vemodet. De tre første kuttene, ”Black Sam Bellamy”, ”Look For Love” og ”Sleep With The Lights On”, kommer som elegante og fengen-

5

(EMI)

THE KILLERS Day & Age (UNIVERSAL)

Ørkenvandringen er over, The Killers er tilbake i hjembyen Las Vegas, og har stuet bort Bruce Springsteen og U2-platene, sammen med sekk og turstøvler. Ambisjonene later til å være noe lavere også, kanskje som følge av kritikken som ble rettet mot bandets forrige album Sams Town som pretensiøst og utilgjengelig, laget av en guttegjeng som hadde fått det for seg, at de kunne være noe mer enn bare et popband. Salgstallene var det heller ingen ting å si på, så det forklarer neppe hvorfor kvartetten nå har valgt å strekke ut en hånd til frafalne fans og vinne tilbake igjen vorspielpublikummet. Mer enn tidligere viser dessuten Day & Age oss The Killers, som et produkt av hjembyen Las Vegas, og fremstår både som en hyllest og et soundtrack

4

til ørkenbyen i all sin glorete og oppstemte dekadanse. Spekket med glitz og glamour, pompøs og overdreven, men ofte med en sår, menneskelig nerve i bunnen høres dette ut som et naturlig steg videre for bandet. Førstesingelen ”Human” har såvisst en humanistisk kvalitet og er av det mer ettertenksomme slaget, med et refreng inspirert av Hunter S. Thompson, musikalsk gjeld til New Order, og en melodi som gitt litt tid, viser seg å være både riktig fengende og dansevennlig. Oppfølgeren ”Spaceman” lyder til gjengjeld mer som The Killers slik vi opprinnelig kjente dem, uptempo og gitardrevet, med et snev av melankoli og radiovennlig eleganse, mens ”A Dustland Fairytale” er en riktig så flott ballade som sakte bygger seg opp til et deilig, forløsende, musikal-inspirert crescendo, og ”Neon Tiger” har potensiale til å bli en karaoke-favoritt og gjerne

de perler på snor. Albumet har også stille og vakre øyeblikk, som den gripende, alternative julesangen ”Christmas in a Northern Town”. Enda bedre er ”The Real Me”, som produsent og gitarist Rune Berg har gitt et lekkert softrockarrangement, med både orgel og piano. Og den nye radiosinglen ”It Must Be You” er, sammen med nevnte ”One Summer Night”, en av The Margarets’ flotteste låter noensinne. Look For Love er kanskje bandets aller beste og mest sofistikerte album, og anbefales spesielt dem som digger ”Alain Delon” fra debutplata, og som savner Rune Bergs gamle band Number Seven Deli. Dette er pop-perfeksjon som bare Thom Hell og Julian Berntzen har vært i nærheten av her i år. Jon Vidar Bergan

kunne ha vært Elton John og David Bowies uekte kjærlighetsbarn. Dessverre mangler The Killers noe stødighet i stilvalgene sine, som i tilfellet ”Joy Ride”, en låt som sikkert vil skape spontan-dansing i mang en frisørsalong, men mest av alt høres ut som en Franz Ferdinand-cover av Wham!. Produsent Stuart Price har tidligere jobbet med Madonna, og pumper opp låtene med overdrevne arrangementer som tatt ut av et cabaretnummer, og tidvis druknes låtene i overproduksjon, et eksempel er ”This Is Your Life” som får en søt-laden Disney-aktig oppstemthet, en slags hakuna matata for voksne, og ender opp med å gjøre meg sur i stedet for glad. Midt i mellom finner vi en del låter som er like fort glemt, som de er hørt, men avsluttende ”Goodnight, Travel Well” er et verdig punktum og et kjærkomment bevis på at The Killers ennå tør å tilføre litt alvor oppe i alt neon-klovneriet, og har

en seig, brennende inderlighet som sender tankene hen til Joy Division, uten å ligne spesielt mye på dem. Day & Age er definitivt godkjent som pop-album, men heller ikke noe særlig mer, kanskje var det nettopp det som var planen? Glenn Olsen

FLER ANMELDELSER

WWW.NATTOGDAG.NO

12/2008

55


GRATULERER OSLO! NÅ ER BYENS NYE HELDIGITALE KINO ENDELIG ÅPEN! Toftes gate

Thorvald Meyers gate

Hva om jeg ser James Bond i Sal 1, så kan du se deUSYNLIGE i Sal 5?

Sannergata

Eller synke ned i skinnstolene i luksussalen med jentene…

ata

Sannerg

Toftes gate

Thorvald Meyers gate

Schleppegrells gate

Birkelunden

6 NYE HELDIGITALE SALER ÅPENT HVER DAG FRA KL. 11.00 LUKSUSSAL MED 70 SETER KAFÉ MED RETTIGHETER TOSETERS SOFAER Adresse: Sannergata 6D. For fullt kinoprogram og mer informasjon se oslokino.no

GAMMELT NAVN, NY KINO!


FILM DEN RØDE BALLONGEN DEN HVITE HESTEN Regi: Albert Lamorisse I rollene: Pascal Lamorisse, Sabine Lamorisse, Georges Sellier I 1953 galopperte Den hvite hesten hjem til kritikerne i Cannes. Tre år etter sto publikum for tur, med en gutt og en ballong. Nå kan vi se begge to på kino. Den røde ballongen handler om vennskapet mellom den lille gutten, Pascal, og en magisk rød ballong. Ballong er en eventyrlysten ertekrok som gjør som han selv vil, mens Pascal er en grå liten gutt med bollesveis. Så hvorfor er det bare han som får holde ballongen? De andre barna blir sjalu, og idyllen sprekker, bokstavelig talt. Den hvite hesten handler også om menneskenes trang til å kontrollere verden: En skurkete rancheier stjæler villhester mot villhestenes vilje. Men det finner ikke den villeste villhesten seg i. Han braser ut av innhegninga og tilbake til naturen. Ute på slettene møter vi nok en liten gutt, og slik det bare er Pascal som får leie Ballong, er det bare naturgutten som får ri på hesten. Altså: Bare med kjærlighet kan vi nærme oss dyra, jorda og hverandre. Lamorisses filmer kan leses som to etterkrigspolitiske innspill, men først og fremst bør de nytes som topp visuell filmkunst: Én impresjonistisk technicolor-film med Paris og ballonger, og en svarthvittstudie i pene hester og pene barn. Det fine er, at uansett om du velger å se dem som kunstkritiker eller ukritisk sjuåring, blir det riktig begge veier. Den eneste feilen er dubbinga: Historien forteller seg selv den, så hvorfor en voksen mann plutselig sier ”Sjå, hestar!”, er vanskelig å skjønne. Ragnhild T. Brochmann Premieredato tbd

5

DRITT FISKE.

CHANGE WE CAN BELIEVE IN! SLUMDOG MILLIONAIRE Regi: Danny Boyle I rollene: Dev Patel, Freida Pinto, Rajendranath Zutshi I november i fjor, rullet et indisk tog inn i norske kinosaler. Det het Darjeeling Limited, og var alt man forventer av en vestlig film i østerled. Sterke farger og fråtsing i eksotisk estetikk. Fornøyelig behandling av kulturell forskjell og forbrødring. Orientalisme i alle kanaler. I en velsmurt, åpenbart god og intelligent distansert film. Som allikevel fremstod som høyst forglemmelig. Uten at det var lett å se noe reelt alternativ. Nå, et år senere, gjør vi plutselig det. På ny har den hvite mann vært i den gamle kolonijuvelen og lagd film. Men der stopper effektivt all likhet mellom The Darjeeling Limited og Danny Boyles Slumdog Millionaire. Samme location og lagd nesten samtidig, men sistnevnte antyder allikevel et kvantesprang fremover. Man skal være forsiktig med å sammenligne for vidt, men slik som Obamas seirer ved et trylleslag tydeliggjorde en dyptgripende endring i USA, varsler Slumdog, forhåpentligvis, en vei ut av den apatien som har preget filmverdenen i snart ti år. Hva som er nytt? Danny er en smarting. Han lagde med Trainspotting, en av nittitallets ti beste filmer. Og, sammen med Pulp Fiction, den aller mest typiske. Slikt tar på, men når han nå returnerer i toppform, er det egentlig bare energien som er igjen fra Rentons glansdager. All ironi, all distanse og ikke minst all smarthet er kassert. Slumdog Millionaire er en utrolig enkel film. Ja, ikke bare enkel, den er utrolig sentimental, på grensen til banal. Men bare i historien, en klassisk kjærligheten-overvinner-alt!-På-grunn-av-skjebnen!-fortelling. Behandlingen av India, derimot, er påfallende respektfull og lite påtatt. Utrolig avromantiserende, men ikke noen sosial stilstudie heller.

5

Ikke noe brutalrealistisk portrett med bistand i blikket. På et eller annet vis, gjennom fortettede, visuelle komposisjoner, fremragende lyddesign og et suverent cast, makter Boyle å fortelle en historie om India som kjennes genuint indisk. Uten å henfalle til Bollywood-pastisjer, eller andre billige triks fra siste to tiår. Handlingen er en klassisk røverhistorie. Fattiggutten Jamal, er ett spørsmål fra å vinne Indias ”Vil du bli Millionær?” Men dagen før sending fengsles han, mistenkt for juks. For hvordan i all verden vet han alle disse tingene? Ja, så blir Jamal nødt til å fortelle om oppveksten i slummen. Om sitt livs store kjærlighet. Om død og svik. Og hvordan livets harde skole, har gitt ham den nødvendige kunnskapen. For drøye ti år siden, tok et lignende scenario verden med storm. I The Ususal Suspects; en iskald, kynisk, smart og selvsagt svært god film. Der strukturen ble brukt for alt den var verdt, til å plante inn doble bunner og manipulasjon av sannhet. I Slumdog er disse elementene fullstendig fraværende. I stedet får vi menneskelighet. Tro, håp og kjærlighet. Det hviler noe ærlig og ufortrødent over hele forestillingen. Douglas Sirk for et nytt årtusen. Der det å bli glad i karakterene, engasjere seg i dem og ønske dem all mulig lykke, blir det sentrale. Ikke noe lureri. Til forargelse for de blaserte. For dårlige analytikere og de tillært akademiske. Til glede for publikummere flest. Og ikke minst til stor lettelse for alle som har lett etter en vei ut av ti års manieristisk drøvtygging på et konsept, som var oppspist allerede i 2001. Gaute Brochmann Premieredato 23. januar

BEST AKKURAT NÅ

KYRRE BJØRKÅS HUNGER Regi: Steve McQueen Blodig alvor fra Steve McQueen. KURT BLIR GRUSOM Regi: Rasmus Sivertsen Grusom godtepåsa for hele familien. BURN AFTER READING Regi: Joel og Ethan Coen Severdig hvileskjærsprosjekt fra brødrene med det rare i.

DØD SNØ Regi: Tommy Wirkola I rollene: Jenny Skavlan, Ane Dahl Torp, Charlotte Frogner, Bjørn Sundquist Jeg er utrolig svak for filmer som bare vil én ting. For så lenge entusiasmen er på topp, er det nesten samme hva energien kanaliseres mot. I dette tilfellet Nazi-zombiere, og det er ikke noe dårlig idé. Så lenge de dyrkes med hemningsløs dedikasjon og alle tilgjenglige ressurser. På denne fronten leverer Død Snø til 20 i stil. Bravo, bravo! Dessverre blir det litt trivia utenom også: utfeigende karakterbygging og generelt svada, som sliper et

4

par prikker av terningen. Alt som er zombie-relatert er glimrende. Resten stinker. Ikke gøy, ikke sjarmerende, bare ekkelt. Og den kamelen får vi bare svelge, Wirkola er fortsatt ung i regissør-stolen, og dette er en overraskende bra film! Som begynner helt utrolig dårlig. Nedenfor Buljo-nivå. Helt på bånn. For bare å stige jevnt og trutt, på stødig opptur gjennom hele seansen, et hakk opp for hvert markspiste lik som kravler ut av fonna. Alle som husker Roald Amundsen subbende rundt i Fritt Vilt, vet at skummel og dagslys, er en tricky kombinasjon. Død Snø takler dette på suverent vis, og selv om zombiene ikke akkurat er angstskapende, har de avgjort masse troverdig støgghet over seg, og oppleves ikke teite i det hele tatt. Pluss på med masse energi, et uventet overskudd av artige, visuelle løsninger, og du har en film med ”Vorspielfavoritt” skrevet over seg i store, blodrøde bokstaver. Gaute Brochmann Premieredato 9. januar EN JULEFORTELLING Regi: Arnaud Desplechin I rollene: Catherine Deneuve, Mathieu Almaric, Jean-Paul Roussillon Jeg husker et par førjuler tilbake. Hvor jeg led meg gjennom visningen av The Family Stone. Skar tenner og forbannet julemarsipan i oktober. Plastnisser på forstads-takene. Men mest av alt, amerikansk filmindustris grenseløse banalitet i sin kyniske melking av julehøytiden. ”Hvis det finnes en nisse, ønsker jeg meg én ting”, tenkte jeg, ”bare europeiske filmpakker under treet fra nå av!” Tre år senere, og det kan se ut til at forbønnen gikk i oppfyllelse. Men jeg er ikke sikker på om jeg har vært snill gutt av den grunn. En Julefortelling er nemlig fransk som et froskelår. Men god julestemning? Du tout, nullement! En Julefortelling begynner meget bra. Et ras av karakterer, en kronologi hakket i småbiter, og animasjon og tekstbrokker, som flakser rundt. Intrikat og ambisiøst. Kjernen er slekta, og vekslende grad av kjærlighet mellom nære familiemedlemmer. Utfordrende og bra. Pent brodert, utover et bakteppe av mental og fysisk sykdom. Men etter tittelsekvensen, går det altså jevnt nedover. Hele filmen ut. Den lovende opptakten utbroderes behørlig, men utvikles ikke. Og for hver halvtime blir repetisjonen mer påtrengende vond. Terningkastet tikker fra 6 til 5, til 4, til 3, til 2 med stødig halvtimes frekvens. Det er høyst usedvanlig, og det mest minneverdige i dette havarerte franske forsøket på å outsmarte yankeene. Gaute Brochmann Premieredato 2. juledag

2

HUNGER Regi: Steve McQueen I rollene: Michael Fassbender, Liam Cunningham Steve McQueen (altså kunstneren, ikke skuespilleren, som er død), debuterer med en film om Bobby Sands, en irsk aktivist som sultet seg til martyr i Maze-fengselet i 1981. Siden filmen speiler sitt innhold ved å være nokså taus og innbitt, virker det fornuftig å bruke anmelderens tilmålte plass på å banke støv av det historiske bakteppet, fremfor å skryte av filmen. Som jo er både viktig og bra, uansett hva som skrives her. Gå og se den. Men altså: Da det opprinnelige IRA gikk i oppløsning i 1969, oppstod en rekke ulike paramilitære fraksjoner som for eksempel, Det Offisielle IRA, Det Virkelige IRA, og Det Provisoriske IRA, eller PIRA. Inspirert av den amerikanske borgerrettighetsbevegelsen, organiserte PIRA massedemonstrasjoner for å bedre de sosiale og politiske vilkårene for undertrykte katolikker. Da de engelske myndighetene reagerte med ekstrem brutalitet, gikk PIRA etter hvert inn i en så-

5

kalt lavintensiv krigføring, med attentater og terrorbomber som våpen. Bobby Sands ble aldri dømt for terrorisme, men fikk 14 års fengsel i 1977, for to bagatellmessige tilfeller av ulovlig våpenbesittelse. Filmen følger Sands gjennom en rekke dramatiske aksjoner i protest mot å bli fratatt status som politisk fange, og gir således et nyansert innblikk i en liten del av den Europeiske terrorismens historie. Det kan nok trenges i en tid, der terror gjerne omtales som en forlengelse av skjegg og turban. Visste du forresten at verdens første brevbombe var svensk? Kyrre Bjørkås Premieredato tbd KLASSEN Regi: Laurent Cantet I rollene: François Bégaudeau m. fl. Klassen, to timer med verbal tautrekking og pubertetssjarme fra 9C på en belastet pariserskole, traff i år midt i det bløte hjertet og den velsmidde, sosiale samvittigheten til Sean Penn og resten av Cannesjuryen. For første gang på 21 år, dro den gjeve gullpalmen ikke lenger enn en snartur med tgv, og satte fjorårets nekrolog over fransk kultur (Time Magazine) i forlegenhet. Det beste med filmen er en helt forførende ekthet, noe som delvis kan skyldes at François Bégaudeau, forfatter av den selvbiografiske romanen som er utgangspunktet, selv spiller læreren. Det gjør han bedre enn hvilken som helst proff. Replikkene sitter, og når samme prestasjonsnivå gjelder for de tjuetalls amatørene, som får klassens elevmasse til å tre i karakter, sier det noe om regissør Cantets overnaturlige evne til å modellere i 3D. Noe dødtid er det innimellom, selv om et oppmerksomt kamera hele tiden utleverer dårlig skjult stolthet, usikkerhet og alle de andre motstridende kreftene, som bor i fjortiskroppen. Og når Souleyman på bakerste rad trues med utvisning, er det for jævlig. Klasserommet til 9C, er ikke mindre enn et brennaktuelt mikrokosmos, hvor likheten og broderskapets Frankrike møter kolonifortiden og klassesamfunnet. Og her er moralen ikke, som i Dangerous Minds, en karismatisk lærer, eller som i If (og 68), opprøret mot autoriteter, den er ute på anbud hos deg og meg. Maria Moseng Premieredato 2. juledag

5

LORNAS STILLHET Regi: Jean-Pierre og Luc Dardenne I rollene: Arta Dobroshi, Jérémie Renier Europeisk filmkunst er fortsatt en rimelig eksentrisk affære over hele kontinentet. Von Trier i nord, Almodovar vestpå, Kustarica østpå og Moretti nedi syden. Dypt personlige visjoner innenfor karakteristiske formspråk. Men midt mellom kraftsentrene, i det mattgrå Belgia, finnes en annen tilnæring. Der brødrene Dardenne, nennsomt dyrker nøkternheten. Stillfarne prosjekter, kanskje de aller mest elegante filmene av i dag. To Gullpalmer hittil, manusprisen i år. Til en film der utgangspunktet fortsatt er enkelt, nåtidig og realistisk. Albanske Lorna, har fått statsborgerskap i Belgia via et symbolekteskap med en junkie. Takket være kriminelle bakmenn. Men Lornas, akter ikke å la mafiaengasjementet sitt stanse der. Lorna’s Stillhet lykkes med mye, der mange feiler. Hovedpersonen er ikke noe offer. På kanten av samfunnet, ja, men slett ikke utstøtt. Prøvet, men ikke brukt. I likhet med karakterene rundt henne, på rett eller gal side av loven. Som opptrer som lite ekstreme, og fundamentalt utdypete. Dessuten har Dardennene, en enorm evne til å beskrive det kompliserte gjennom rene handlingsfilmer. Ribbet for symboler eller påtvungen ettertenksomhet. Bare alle de ord, fakter og gjøremål som

5

12/2008

57


utgjør hverdagen. Og ut av dette alminnelige, makter de å trekke ut fundamentalt radikale og urovekkende filmer om vår sivilisasjons dypeste problemstillinger. Gaute Brochmann Premieredato 9. januar MAN ON WIRE Dokumentar av: James Marsh Som seg selv: Philippe Petit, Jean-Louis Blondeau og Ardis Campbell Vemmelse 1. Å se Man On Wire, er litt som å høre noen skryte uhemmet av noe du over hodet ikke mestrer, som for eksempel klatring. Klatrerentusiasten sier: Klatring – det er selve livet det, det er filosofi det! Og du har liksom ikke noen mulighet til å protestere, med mindre du gidder å være den sure dilletanten som aldri kan skjule sin vemmelse for folk som er bedre enn den sure dilletanten. 1974. Dette er en dokumentarfilm om den gangen linedanseren Philippe Petit ikke for sitt bare liv, kunne la være å spenne opp en line mellom de to (daværende) tårnene på World Trade Center i NY. Det var illegalt, selvfølgelig, og krevde et stort, ivrig, linedanserelskende mannskap og ditto planlegging. Etter mye att og fram, med massiv og destruktiv selvoppofrelse fra alle involverte, får Philippe Petit endelig sette verdensrekord i selvrealisering der oppe på snøret sitt. Baksiden av alpelua er at vennskap ryker, og folk blir utvist fra landet i hopetall, så til slutt er det bare linedanseren som koser seg. Vemmelse 2. Klissete musikk på alpeluefest til tross – en får fort mistanke om at dette helt uakseptabelt selvopptatte Philippe Petitmennesket har et poeng: Det ser bra ut å gå på den lina. Det ser ut til å være selve livet, det. Før du veit ordet av det, sitter du der i kinomørket og gisper etter frihet du også. Kyrre Bjørkås Premieredato tbd

4

BEST AKKURAT NÅ

MARIA MOSENG FLICKORNA (THE GIRLS) Regi: Mai Zetterling Old school feminisme fra 1968, kanskje datert som innlegg i kvinnedebatten, men filmhistorien er evig aktuell (screenes på OCA). KLASSEN Regi: Laurent Cantet Kidsa forfører. DISGRACE Regi: Steve Jacobs Kullsvart om mørket i menneskenaturen - og ingen bærer fornedring som Malkovich.

ROCKNROLLA Regi: Guy Ritchie I rollene: Gerald Butler, Idris Elba, Marc Strong, Tom Wilkinson og veldig mange flere! Som i de fleste klisjéfilmer, er klisjéen ”denne vil du enten elske eller hate”, svært dekkende på RocknRolla. Kritikerne og publikum er da også delt mellom nesegrus begeistring og rent hat, med nok folk på ja-siden til at filmen for lengst er en #1 Box Office Hit hjemme i UK. Hva som genererer de sterke følelsene? Vel, RocknRolla er provoserende som en britisk dandy: Ubegripelig stupid, og dekadent uovervinnelig på en gang. Mye stil, lite handling, ingen substans.

5

58

12/2008

Om verden trenger enda en ironisk-distansert mockney-movie? Selvsagt ikke. Men det er ikke noe relevant krav til en underholdningsfilm. RocknRolla er Lock Snatch Stock med 5 % modifikasjon. Og det å rendyrke et vellykket personlig filmkonsept, er ingen forbrytelse. Ritchie er i overkant idiosynkratisk, men det gjelder toppregissører flest. Tenk Bergman. Og i en sjanger som koker over av elendighet, føler jeg bare lettelse over at Guy tar ansvar, tenker med hjertet, tråkker på gassen og er seg selv nok. Dette er masterclass i fintunet action. En musikal der karakterene bryter ut i vold, fremfor sang. Stilisert og virkelighetsfjernt og vakkert. Kronet med en nydelig kloning av nasjonalskandalen Pete Dorothy, som uregjerlig X-faktor. Som setter poesi over pund og forrykker logikken i råttenskapen. Akkurat nok til å gi filmen et ørlilte snev av vesentlighet, som hever den fra bra, til dritbra! Gaute Brochmann Premieredato 5. desember THE BOY IN THE STRIPED PYJAMAS Regi: Mark Herman I rollene: Asa Butterfield, Vera Farmiga, David Thewlis, Zac Mattoon O’Brien, Domonkos Németh Snart er det ingen tidsvitner tilbake, og vi skal overlates til oss selv. Da trenger vi nye fortellinger som stadig aktualiserer krigen. Basert på John Boynes roman, tas vi tilbake til Nazi-Tyskland. Til åtteåringen Bruno og konsentrasjonsleiren faren er satt til å kommandere. The Boy in the Striped Pyjamas, har blitt et fint skudd på krigsfilmstammen. Ikke fordi den sier noe nytt, eller fordi det fortelles på en ny måte, men fordi den presenterer vanskelig materiale klokt, varmt og effektivt. Det fungerer godt å begrense verdensbildet til en liten gutt og hjemmet hans. Og det er like effektfullt å illustrere folkemordet med de nakne dokkehaugene Bruno finner i kjelleren, som å vise berg av menneskelik. Først og fremst på grunn av barnefilmformatet, men også på grunn av våre blaserte forventninger: Vi belager oss på velkjent død. Kanskje er det nettopp balansen mellom utilslørt ondskap og det tilsynelatende alminnelige, som gjør filmen så god. Barnefilmens evne til å formidle det mest uhyggelige ved å ikke vise. Vi vet jo hva som skjedde likevel. Vi har fantasi, og vi har historie. Heldigvis og dessverre. Ragnhild T. Brochmann Premieredato 2. juledag

5

VANÆRE Regi: Steve Jacobs I rollene: John Malkovich, Jessica Haines Malkovich låner kropp og sin sedvanlige arroganse til David Lurie, foreleser i romantisk litteratur ved universitetet i Cape Town, i denne trofaste Coetzee-filmatiseringen. I vellykket konspirasjon mellom forfatter, skuespiller og regissør, kles Lurie naken som en nyfødt baby, og det er ikke et vakkert syn. Den kåte, middelaldrende professoren forfører en av sine studenter, manipulerer henne til sengs og får som fortjent. Han blir avslørt, og med samme iskalde selvfølgelighet benekter han all anger. Da gjenstår datterens farm på den sørafrikanske landsbygda, som det stedet i verden han er minst uvelkommen. Men Luries svimlende déroute, har knapt nådd første passering. Et mikroskopisk dvelende karakterstudium som gjør kunst av en kyniker - dette er, nok en gang, Malkovich’ film. Det er også et oppgjør med kollektiv skyldfølelse over et pinlig historisk kapittel, og en påtrengende analyse av universalbilder som straff, skyld og verdighet. Sistenevnte mest effektivt gjennom en sidestilling av ulike overgrep, som formulerer spørsmål det er vondt å svare på – hva er verst, voldtekt eller ufrivillig

5

samleie? Drepe et menneske eller en hund? Sånne ting man sjelden orker å tenke på. Og et annet spørsmål tvinger seg frem– skal man se en tung film bare fordi den er bra? Er det et privilegium å kunne velge den til, eller velge den fra? Maria Moseng Premieredato 2. juledag

KONF OKKULTA! – HÆ? TOM FOR SPRIT?

BEST AKKURAT NÅ

GAUTE BROCHMANN SLUMDOG MILLIONAIRE Regi: Danny Boyle Change we can believe in! LORNA’S STILLHET Regi: Dardenne-brødrene Jevnt over de mest stødige leverandørene av virkelig kvalitetsfilm. I verden. ROCKNROLLA Regi: Guy Ritchie That title of Mr Guy Ritchie’s new featcha. Means geeza. Or mobsta. Top bruisa. In his London manna.

ZACK AND MIRI MAKE A PORNO Regi: Kevin Smith I rollene: Seth Rogan, Elisabeth Banks, Jason Mewes, Jeff Anderson m.fl. Seth Rogans røde krøller og råe latter, har kastet glans over et knippe forfriskende, amerikanske komedier de siste årene. Det er på høy tid å slippe et fanbrev i posten til Judd Apatow, komikeren og produsenten, som står bak de fleste av dem: Med titler som The 40 year old Virgin, Superbad og Knocked Up, har han introdusert en form for crazyhumor med vidd som vi ikke har sett maken til her til lands. Han er mannen som har gjort den pubertale highschool komedien vis, og underbuksehumoren til ren poesi. Om noen skulle klare å følge opp måtte det være Kevin Smith, tegneseriehumoristen og filmskole dropouten, bak lavbudsjettsuksessen Clerks. Med Zack and Miri gjør han et forsøk: Rogan og Elisabeth Banks (A 40 year old Virgin), forenes med gamle Clerks kjenninger som Jeff Anderson og Jason Mewes, i en halsbrekkende komedie om et pengelens vennepar som bestemmer seg for å lage pornofilm. Tross et sprekt utgangspunkt, sitter ikke filmen helt. Jo lenger man tøyer strikken jo tjukkere bør den være, som vi vet. Analfiksert dialog og eksplisitt sex, skal liksom stå i kontrast til den gryende forelskelsen mellom Zack og Miri, men forelskelsen er dessverre like lite troverdig som pornoinnspillingen. Her finnes ingen typer å bli glad i bak karikaturen, bare en regissør som satser for mye på skuespillernes komitalent. Nei, gi meg heller dopdealer Jay og en videosjappe, eller Rogan med babyangst, anything with a heart. Silja Espolin Johnson Premieredato 5. desember

3

FLER ANMELDELSER

WWW.NATTOGDAG.NO

ÅNDEN SOM GÅR THE SPIRIT Regi: Frank Miller I rollene: Gabriel Macht, Scarlett Johansson, Samuel L. Jackson, Eva Mendes Frank Miller satser som regissør i et Hollywood, som ikke bare er ny gjenvinningsstasjon for tegneseriestriper, men også åsted for neo-noirens stadig mer svulstige refleksivitet og en postmoderne sentrifuge som snart trenger nytt navn. Nå er Millers egen seriestrek ikke just cinefobic, så det er overraskende nok at forelegget denne gangen er basert på vintagesuperhelten The Spirit, satt i pennen av legendariske Will Eisner, en gang på 1940-tallet. Etter sigende skal Eisner ha vært like viktig for Miller, som Hitchcock for Truffaut, og denne adaptasjonen er like deler ren hyllest og ødipalt utbrudd. Eisners opprinnelige univers og karaktergalleri er gradert i umiskjennelig millersk noir; en dyp tone av svart, smertefull tomhet og hjerteløs avgrunn, som av og til synes klasket på med hele blekkhus av gangen. Bortsett fra ikoner som fedorahatt og Buick, er det lite vintage over The Spirit anno 2008. Avanserte filmtriks til tross, ekspresjonismen er millimeterpresis og helten, i Gabriel Macht’ skikkelse, er befriende lowtech. Med minimal dominomaske, converse og signalrødt slips slengende rundt halsen, spretter han fra tak til tak med bare litt mer spenst enn en rumensk kulestøter. Knyttneven er til gjengjeld steinhard og kjapp. Og med den denger han løs på hovedskurken Octopus (Samuel L. Jackson), som er like forbanna udødelig som han er selv. Hva de egentlig sloss om føles mindre viktig, her er ingen intrikate krimknuter som skal knyttes opp, bare kollisjoner mellom rå krefter, maktbegjær og bitter rettferdighetstrang, lys og skygge, chiaroscuro. The Spirit avled i sin tid som den jordiske skikkelsen til kriminolog Denny Colt, men ble på

5

mystisk vis vekket fra de døde. Etter å ha glimtet inn i evigheten, er selvutnevnelsen som Central Citys fryktløse ridder, det eneste som kan redde han fra nihilismen. Det, og samtlige kvinner han møter, som han forfører med en tenårings dedikasjon og konsentrasjonsevne. Det er først når den ubotelige trusetyvens ungdomsflamme vender tilbake i form av diamantskurken Sand Saref (Eva Mendes), at The Big Sleep møter Dawsons Creek og flyktig, men ekte kjærlighet. Mulig det høres cheesy ut, og det er helt klart noen detaljer i dette plotet som tøyer grensene for anstendig bruk av klisjeer. Men ikke mer enn det som hører hjemme i en såpass vakker feiring av pulp og B-film. Dialogen og voiceoveren er herlig pompøs, humoren mellom slapstick og screwball. Karakterene står mer i relieff enn det som kjennetegner mange tegneserieadaptasjoner, men er fortsatt ganske flate, og bortsett fra Jackson er skuespillerne rekvisitter i et stilstudium. Men tross alt har de navn som ser godt ut på plakaten. Og ikke engang når tre fjerdedeler av Scarlett Johansson forsvinner bak hornbriller og karikert giftighet, er det egentlig utilgivelig. Hvorfor ikke? Med Miller har det alltid handlet mest om form, og det er form på en måte som vever seg inn i nervesynapsene og tvinger deg til å se, ikke for å tenke, men for å føle – uforpliktet ondskap, verdenssmerte, begjær etter diamanter, dybdeløst moralsk forfall, alle disse følelsene hverdagslivet frarøver deg, mens du vasker undertøy og kjemper med havregrøtrestene fra frokosten. The Spirit er i sine beste øyeblikk, en feit liten igle som suger seg fast og får blodet til å pumpe rundt i kroppen, som om det skyldtes ekte glede. Maria Moseng Premieredato 9. januar


Ă&#x2026;rets julegaver er i salg nĂĽ!

Filmene finner du hos din nĂŚrmeste filmforhandler!


SNURP IGJEN TRUTEN DIN, ROFFE. JEG SA JO AT JEG ER HAR MENSEN!

DVD CHRISTMAS ON MARS Av og med: The Flaming Lips Oklahoma-bandet, The Flaming Lips, og deres frontmann, Wayne Coyne, debuterer med dette som eksperimentell avantgarde filmregissør, og befester med det sin kultstatus, som uortodokse musikere. Den merkverdige filmen har vært satt opp på kinoer i Statene. Her hjemme, må vi nøye oss med egne fremvisninger på hjemmeDvd-en og lyttinger til lydsporet, som kommer som en separat Cd på stereoen. Forventningene har vært store i forkant. Julen med sine mange myter og gemyttelighet, burde kunne innby til en minst like fargesterkt, og frodig fortelling, som bandets freaka liveshow de senere årene, hvor folk har konkurrert om å få ikle seg kostymene til de mange dansende dyrene på scenen. Og planeten Mars og paralleller til syttiårenes mange science-fiction filmer fra det fjerne verdensrom, kan jo også innby til det spektakulære og sinnsrike. I stedet er det et monokromatisk og fargeløst, blekt dommedagsunivers, ikke helt ulikt det man får i David Lynchs Eraserhead, som møter oss. Filmen befester inntrykket, at det ikke er like lett å være The Flaming Lips fan. Vi har allerede før blitt satt på nok av prøvelser. ”Zaireka”-kvadruppelboksen med fire skiver som måtte spilles simultant, og parkeringsplasskonserter med støy fra bilstereoer. Og ønsket og evnen til å utfordre oss, og å utvikle seg videre, er vel en grunn til at vi har orket å følge med dem så lenge… Les mer på nattogdag.no! Jan Olav Glette Releasedato 18. november

2

ET LITE STYKKE THAILAND Dokumentarserie i 6 episoder Regi: Tale Kristine Skeidsvoll Med: Odd Vidar & Noy, Johnny & Bunta, Kåre Oddvar & Sumalee m. fl. Lukk øynene og se for deg en norsk skog på Vestlandet, og en mann som kikker etter sopp. Hør så hvordan en skingrende, men kjærlig kvinnestemme roper navnet hans med thai aksent; Odd Viiidaaal! roper hun så det rister i konglene bortgjennom. Odd Vidar fra Tomrefjord har funnet lykken. Noy heter hun og har nettopp ankommet fra Bangkok. Noy er en av de mange thailandske kvinner, som har gitt vestlandsbygda Tomrefjord, navnet Thaifjord, på folkemunne. Denne serien følger fem par i området gjennom et år. Hvem er disse mennene som velger å tilbringe livet med damer de knapt kan kommunisere med, som er sterkt troende buddhister og som får angst av minusgrader? I følge serien er de, ikke uventet, tause menn med navn som Kåre Oddvar, Odd Vidar og Johnny, og med yrker som mekaniker, bonde og snekker. Der kommer også fordommene til kort. For tross

5

60

12/2008

manglende erfaring med lokale kvinnfolk, har disse karene forstått et og annet om kjærlighet. De står som bautaer i forholdet, på tross av store forskjeller og integreringsproblemer. Det er samarbeid, tålmodighet og de små ting som gjelder. Og respekt for hverandres interesser. Når damene bygger tempel og flyr inn en munk for å holde på kulturen sin, stikker kara til skogs og skyter litt. Så møtes de over middagen med smil og gebrokne fraser. Det finnes nok andre historier mellom thaidamer og norske menn, og noen er nok langt mørkere, men disse er også sanne. Silja Espolin Johnson Releasedato 12. november BEST AKKURAT NÅ

RAGNHILD BROCHMANN DEN RØDE BALLONGEN Regi: Albert Lamorisse Fikk du gassballong da du var liten? Det gjorde ikke jeg. DEN HVITE HESTEN Regi: Albert Lamorisse Hest er bra, Villhest best. BODY OF LIES Regi: Ridley Scott Russel Crowe.

LYKKENS GRØDE Regi: Karoline Grindaker og Hilde K. Kjøs Fjellbygda Lykkja, ligger på nordsida av Tislei – fjorden mellom Hemsedal og Valdres. På en utslitt gård kastet opp i et bratt heng, bor familien Lykka. I våningshuset sitter kårkjerringa Guri foran kjøkkenvinduet og glaner ut over landskapet, i stua sitter sønnen Ola i en blå arbeidsdress og glaner på TV, mens barnebarnet roter rundt på tunet. Svigerdatteren Marit på gården pusler med noen blomsterpotter, i selskap med gårdsbikkja, som for det meste går og kjeder seg. Det sniker seg først inn en mistanke om at dette interesseløse blikket, på jakt etter fine stils, er det som skal drive filmen. Men wrong: Ubehaget lekker inn og en sterk familiehistorie hugger tak, ja, nesten av seg selv. I sentrum av konflikten står gårdens to kvinner. Guri har livet bak seg og begynner å bli småskrullete, og er mest opptatt av å bable om fortida. Marit derimot, titter mot framtida, og ser for seg muligheten av å leve utenfor omsorgskravet til svigermoren, og for disse blytunge, usexy bygdemennene. Men hun føler samtidig et enormt stort ansvar. Så her blir det bygdegruff! Fotoet er fettfint, og varierer fra nærbilder av utrøykte nikot-

5

infingre og englemagneter, via gårdsdører som glir opp i vinden, til panoramaer over skakke åkerlapper. Filmen virker aldri påtatt og dramatisert. Det virker mer som kameraets nærvær i rommet muliggjør at familiemedlemmer bekjenner, og at vi som betraktere derfor blir i selve aksjonsøyeblikket. Eivind Hofstad Evjemo Releasedato 26. november THE THREE BURIALS Regi: Tommy Lee Jones I rollene: Tommy Lee Jones, Barry Pepper Tommys regi-debut. God nok for hovedkonkurransen i Cannes i 2005. Ikke duganes nok, til å komme på kino her hjemme. Og jeg forstår paradoksalt nok begge deler ganske godt. Det er nemlig ikke så lett å si om dette er en kunstnerisk triumf, der det velkjente HollywoodTexas får en fortjent nyansering i retning av det bisarre. Eller er dette snarere en famlende film som ikke helt vet hva den prøver på, og enda mindre hvordan den skal få det til. Bortsett fra skuespillet, da, som er glimrende. Tommy vant beste skådis i Cannes. Og mannen uten underhudsfett, Barry Pepper aka vår gamle favorittsniper Jackson, fra Saving Privat Ryan, er ute med rifla igjen. Ikke i nobel kamp mot wehrmacht, men som et fjols av en grensevakt som jamfør god gammaldags Cash-logikk, skyter en mann for å se ham dø. En illegal immigrant, som ingen bryr seg om. Unntatt kompisen Tommy. Som tar i bruk ukonvensjonell pedagogikk i jakten på rettferdighet. I en film preget av mange løse tråder. Parader av umotiverte enkelthendelser. Og adferdsmønstre som tenderer mot klinisk sinnssykdom, og gjør at dette blir en svært spesiell seeropplevelse. Særlig fordi filmen forholder seg helt likegyldig til egen galskap. En annerledes Western? Definitivt! Men om dette var rollen Tommy drømte om hele karrieren…? Vel, gal og genial er tilstander preget av fine skillelinjer. Gaute Brochmann Releasedato 5. november

3

FILM: GAUTE BROCHMANN

FLER ANMELDELSER

WWW.NATTOGDAG.NO

TEKST GAUTE BROCHMANN

CASTESYSTEMET Dere hadde nok en anelse, men la oss spikre det med litt statistikk: Norge produserte i 2008 seksten helaftens kinofilmer. Aksel Hennie spiller i fire av dem. Pål Sverre Valheim Hagen har også fire. Cleve Broch nøyer seg med tre. Noen overlapninger, men allikevel: Tre karer stikker av med godt over halvparten av de interessante, mannlige rollene i det samlede norske filmåret. Bra? Nei. Men hvorfor? Dette er ikke noe angrep på norske skuespillere. Alle de tre nevnte er flinke folk. Og det er ikke deres ansvar å begrense seg. Samtidig blomstrer ikke akkurat industrien under deres hegemoni. Og hvert eneste år utdannes en ny generasjon norske skuespillere; hjemme og utenlands. Dem ser vi lite til. Mens gjengangerne dyrker middelmådigheten i fri dressur. Grunnen er naturligvis mangslungen og kompleks. Men la oss forenkle en smule og kalle den Castesystemet. Et kastesystem betyr tradisjonelt at visse grupper innenfor et samfunn har store, medfødte privilegier. Andre har få eller ingen. Og det er liten, eller ingen bevegelse mellom disse. Det handler om makt og undertrykkelse. Så drastisk er ikke Castesystemet. Men mange av mekanismene er til å kjenne igjen. Er du inne, er du inne. Er du ute i kulda, må du selge fyrstikker fra rennesteinen til du trekker vinnerloddet ut av tombolaen. Uansett om du kan Bukkerittet fremlengs og baklengs, eller har studert method-acting med Stanislavski i fjorten samfulle år. Avgangselever fra Teaterhøyskolen får ikke så mye som møte opp på audition. De som har studert utenlands trenger ikke engang å spørre: ”Du blir kalt inn. De bestemmer. Det hjelper ikke å mase, fronte seg selv eller være flink!”, er gjennomgangsmelodien. På overflaten kan dette minne om ”Stjernesystemet”, Hollywoods modell for å selge film basert glorifiseringen av movie-stars. Men i Norge, 2008, er en slik logikk fullstendig malplassert. Castesystemet handler nemlig ikke om salg til publikum, men forhold innad i bransjen. Som navnet indikerer, drives Castesystemet fremover av castingbyråene, det er et par-tre stykker av betydning her til lands. Pluss Øystein Kjennerud i NRK, som det er lurt å holde seg inne med. Det at disse verner om favorittbitene og velger sine venner med omhu, er én del av systemet. Regissørens, produsentenes og skuespillerens preferanser, den andre. Og det er helt naturlig: Du finner folk du liker å jobbe med, ”folk som er morsomme og okei; som er gøye å ha på sette og gøye å drikke øl med etterpå”, som en ven-

ninne formulerte det. Problemet med dette? Hvis du ser på sitatet ovenfor, nevnes ikke det å lage god film med et komma. Tenk om Ronaldo, Rooney og Rio hadde tiårs-kontrakter med United der plassgarantien var 100%, uavhengig av prestasjoner. Visst er de gode spillere. Men det er liten tvil om at konkurranseelementet i idretten fremmer kvaliteten. Og at dekadens og sløvhet, ville fulgt i kjølvannet av privilegier og forsikringer. Dessuten har ikke akkurat norsk film et smekkfullt troféskap å vise til. Og alle som ser fotball, vet at det da er lurt å forandre på laget når resultatene uteblir, særlig når alternativene er der. Det vil sikkert protesteres mot slike sammenligninger fra ymse hold. Akkurat som det nok vil hevdes at ”hallo! Vi har da prøvd ut masse nye fjes i det siste, vi!” Og ja, noen få nye kommer til. Det er som køen utenfor Fisk og Vilt, en ut, en inn. Men ikke regn med noe, for folk trives. Med mindre du er satt på lista av en kompis på innsiden, da. Og husk endelig at døra slår innover. Er du først ombord, er det vanskeligere å komme seg av, enn det var å kare seg om bord i første omgang. Nå er dette selvsagt ikke typisk for norsk film, eller filmen som sådan: Castesytemer finnes i alle bransjer, under mange navn. Gutteklubben grei. Kameraderi. Innsidehandel. Og jeg er en pragmatisk person. Ingen lovbrudd er begått, og hadde systemet ført gode filmer med seg, hadde jeg sagt ja takk. Men det er altså ikke tilfellet. Og dermed blir det å bruke en liten håndfull skuespillere til å lage milevis av middelmådig film, helt uakseptabelt. Fordi det finnes kvalifiserte alternativer. Ikke minst med tanke på, at den filmen som kjørte på med det minst etablerte castet, Mannen som Elsket Yngve, ble årets mest vellykkede. Dermed står Castesystemet igjen som en forståelig institusjon. Men samtidig utrolig uprofesjonell og totalt uansvarlig. Ovenfor publikum som får forflatet og kjedelig film. Og det er tross alt de som betaler for moroa: Først én gang, via Giske med skattepengene sine. Deretter én gang til, for å se det de har finansiert. Men også ovenfor film-Norge selv, fordi det opplagt hemmer kvaliteten på produktet. Dermed, kjære filmfolk: Vis baller, dropp kompisene og gå i klinsj med bransjehorene. Drit i å være down med hele satans premierefesten, men stikk tidlig og legg hjemveien innom intern-forestillingen på Teaterhøyskolen. Sterkest er den som står alene. Hva teller mest i det lange løp? En invitasjon til party hos Pia og Mads, eller deltagelse i hovedkonkurransen i Cannes? Om de to er kompatible? Akkurat nå ser det ikke slik ut.


Laura Ramsey

! 8 0 0 2 r e b m e s e d . 6 2 a fr Slipp hoftene løs

SO YOU PLAY FOOTBALL, YOU PLAY TENNIS. YOU DON’T PLAY BOXING, BOXING AIN’T NO GAME...

PÅ KINO FRA 5. DESEMBER! 3044*' 465)&3-"/% '-&9"-&9"/%&3

"/% %"//: (-07&3

1003#0:µ4(".& "'*-.#:

$-&.&/57*3(0


ENDELIG EN TALK-SHOW VERT I SKAVLANS ÅND. & MØTTE CHRISTIAN STRAND OG PRATET OM RASE OG SÅNN. «I uuuuuseeeeed & towaaaaatch you iiiiin seeeeecreeeeet» Skjer a? – Det var jo en dame jeg var forelska i på videregående, da.

6 6

and then I & whiiiiiisper your naaaaaaaame»? – Jeg hviska navnet hennes for meg selv. Og til slutt fikk jeg for meg at dette måtte bli en låt, da. Også fikk jeg hjelp av Jens August, til å lage en låt om henne

6 6

1

Så han er like jævlig i virkeligheten som på TV?

Hva het dyret a? – Jeg kan ikke si hva hun het. Da er det jo ikke secret mer.

1

Hvisk det! Hvisk & det! Hvisk det! – Nei, jeg kan ikke...

6 6

1

Streiting.

Hvordan er det å være elsket av Norge? – Er jeg elsket av Norge? Det er mange som liker programmene jeg har gjort, da. Folk ser jo på det.

6

Din far Arne Strand er politisk kommentator i Dagsavisen, allviter og ikon. Så han det som et hinder for sin egen karriere, at du skulle fjase bort slektsnavnet på Smørøyet og Cæsar? – Haha. Jeg tror ikke, det. Det var vel han som fulgte meg til audition, husker jeg.

1

Han dytta deg fram, for å fremme seg selv? – Neeeeei.

6

En bekjent av oss mente at det var like absurd at du var sønnen til Arne Strand, som at Shortcut skulle vært sønnen til Kåre Willoch. Kommentar? – Ja. Det er det.

1

Hva ville du gitt Maybe Baby i dag, terningkastmessig? – Jeg ville gitt den det samme som Håkon Moslet gav den, og det er «det finnes ikke et tall på denne terningen som dekker hvor dårlig dette er. Denne gutten synger som guttelaget, et eller annet sted.»

6

1

Jøss.

Hva synes du om at Håkon Moslet kutter ut Harald Are Lund og Olle Abstract, samt Tinnitus, og at de kutter i Lydverket for å få plass til Juntafil? Blir du opprørt Christian? – Det er synd. At institusjoner som de, forsvinner fra P3. Det handler jo om fornying, men når man mener at P3 skal bli mye bredere er jeg usikker på om det er riktig. Jeg syns det er kjipt, for mange har veldig sterke forhold til enkelte av programmene. Og da er det jo på sin plass å få debatt rundt det. Absolutt.

6

La oss si du fikk jobben til Moslet om en dag eller fem. Hva ville du gjort, annerledes? – Jeg var jo veldig fan i sin tid av Howard og HC og Poprush. Vi har mange gode ungdomsprogrammer, men det må satses på en mix av sær ny musikk og bredde.

6

Du som er så musikkinteressert, vil du si Satyriconversjonen av Reign in Blood var en fullverdig cover, eller et forsøk på å stjele et annet bands momentum. Er det ikke litt døvt å covre signaturlåta, liksom? – Det... det tror jeg du må spørre Satyr om. Jeg fikk råkkefoten i gang av Satyricon, jeg!

1

6

For dere er kompiser, lizm??

«RÅKKEFOTEN»? ER DU OVER 60 ÅR ELLER, KOMPIS? – Vi går ikke way back, men man møter veldig mange og intervjuer veldig mange man får sansen for, og han er en av dem.

1

Hva synes han om outfiten din på TV? – Det veit jeg ikke. Han har ikke kommentert det, men det er det jo veldig mange andre som gjør.

6

Så ’rei med rosa høyhlaser og den gamle dressjakka til Benny Borg på TV her om dagen. Plukker du ut klærne du skal ha på deg selv? – Jeg får ekstremt mange mailer som lurer på hvor jeg har kjøpt de høyshalserene.

1

Du husker’n, skjønner vi? – Som 19 år gammel gutt brant den seg inn ja.

Så det er bevisst at du ser ut som en løpegutt, som blir skutt tidlig i Shaft? – Ja. Eller Jackie Chan. Det er noe med asiatere og høyhalsere.

Hvem er din absolutte drømmegjest, Christian? – Obama. Men han stiller vel aldri. Eller Michael Jackson.

A propos shaft – er det sant det med asiatiske menn og kukken? – Den myten stemmer.

Begge to er hvite, svarte. Tilfeldig? Neppe. Men du kan jo invitere Omer Bhatti, da? – Han var for opptatt når vi gjorde Michael Jacksons femti års-sending. Men han er vel den som har hatt, øøøh, nærmest kontakt med Michael.

1

1 6 1

Hva skjer oppe i krinken? Er dere ikke opptatt av kultur mer? – Jo. Vi er jo veldig opptatt av kultur. I kveld fokuserer vi jo masse på kultur. Vi har jo til og med begynt å ha musikk, nå!

1

62

12/2008

1 1

Du er ikke skaftet sjæl, for å si det sånn? – Nei. Det er jeg ikke. Du dreiv jo med sprint. Var det kjipt å skifte ved siden av Aham Okeke og Atle Douglas? Lo de ondskapsfullt av deg, Christian? – HAHA. Jeg har ikke skifta ved siden av de, men jeg har skifta ved siden av Geir Moen.

6

6

Geir Moen? Hørt han har hestekukk??

Og da sjonglerte du med håndkle og håpa han skulle se ut av vinduet? – HAHAHA. HEHEHEHEH. Jaaa. Noe sånt, ja.

1 6

Hva løp du 60-meter på? – 7,17.

6

LØP DU IKKE PÅ BEINA? HAHAHHAHA.

1

... – ...

Men hvorfor fikk du jobb i krinken og ikke Aham, liksom?

6

Vil dem ikke ha afrikanere der oppe? – Aham valgte å løpe videre. Mens jeg stoppa. Det er faktisk flere afrikanere i NRK. I programmet etter skoletid jobba jo hun Monica, øøøh, nå husker jeg ikke etternavnet.

1

Nei. Det gadd du vel ikke ta deg bryet med. – Også er det Jonna Strømme. Som skal gjøre Showbiz.

6

JONNA? AFRIKANER? NEI, DEN MÅ DU LENGER UT PÅ SAVANNEN MED! – Han er halvt afrikansk.

1

Han heter ikke N’Mbob, han hetter JONNA. Han har Ø i navnet. Hvem prøver dere å lure?

1

Hvorfor gjemmer dere de få utlendingene i ungdomsprogrammene, egentlig? – Barn er så fordomsfrie vet du. Også er vi veldig flinke til å finne miksen av kulturer.

6

Er det ikke litt sprøtt at NRK ansetter en fyr fra verdens største muslimske land, men ser helt bort fra kristenfolket i Afrika? – HEHEHEH. Det er kanskje det.

1

6

SYSTEMKRITKK!!! HURRAAA!

Er du troende? Jihadist? Er du for Sharia? Omskjæring? Burka? Bart? Taxi? Krydderlukt i oppgangen? Kusinegiftemål? HMM? ER DU, CHRISTIAN? – Altså... jeg er døpt.

1

HVA? – Og konfirmert. Så jeg er per definisjon kristen.

1

Tshawe og Yosef drar tilbake til Afrika. Stella drar til Kenya for å bli stjerne, og El Axel har vært mye i Chile for å breake der. De urbane utlendingene drar tilbake for å gjøre suksess. Forlater du oss til fordel for India? – Indonesia, ja. Indonesia tonigh tour med Christian Strand, kanskje?

6

Marienlyst: Elfenbenstårn eller ekskrementkjeller? – Hæ?

6

Men så hør etter da din bortskjemte arbeidssky overløper!!! Marienlyst: Elfenbenstårn eller Ekskrementkjeller? – Øøøøøøøh. Elfenbenstårn.

1

Hvem spiser du lunsj med i kantina? Får du snart plass på gullbordet, eller?? – Vi har laget vårt eget bord, hvor alle innvandrerne sitter.

Du har jo jobba i Se&Hør óg du? Var det du som busta Stian Barsnes Simonsen på kjøretur nedover Bogstadveien på Dampveivals? – Ja. han ringte meg. Jeg ringte VG.

6

6

SELVVALGT SEGREGERING! – Dan Børge og de andre som har jobba der lenge sitter jo på et eget bord. De er veldig blendahvite.

1

1

Mørkt krink-o-lemma: Hvem ville du helst tatt imot. Ikke som gjest, men som den tapende part i et homofilt samleie. Noman Mubashir eller Per Sundnes? – HOHO. Jeg kjenner ikke Per så godt.

1

6

Men Noman altså! Hvorfor? – Vel. Han er jo en blid fyr!

Men. Tror du ikke han er større enn Per? At det kommer til å gjøre mer vondt? – Heh. Det kan godt hende. Men…

1

Du er villig til å ta den risikoen, for Noman? Ta en for laget, liksom. – HAHAHA, ja. Jeg tar imøt støten.

6 6

Bokstavelig talt, faktisk.

Pikkolo i Hotell Cæsar. Et utslag av klassisk asiatisk underdanighet, eller et desperat ønske om å komme på TV etter noen års kjendistørke? – Det var vel et desperat ønske om å komme på TV.

1

Var det slitsomt å løpe alle trappene hele tida? – Det er jo bare TV, da, så jeg løper faktisk ikke opp alle trappene hele tida.

6

Ikke slitsomt, sier du? Jeg nekter å tro at sminkepungen til Annette Hoff er direkte lett. Må litt til for å sminke det inntørka fliret til å se levelig ut.

1

Har du et favorittdyr? – Ja! Det har jeg. Det er katt. Eller vent, løve. Nei, puma!

6

Fy faen. Bestem deg nå. – Et eller annet type kattedyr. Og jeg tror jeg går for puma.

1

Du har et favorittdyr og du TROR det er puma? – Når vi drev med sprint så var alltid puma og gepard sammenlikningselement. Og apropos Aham Okeke og John Ertsgaard og gutta. De dro jo til Sør-Amerika for å løpe mot en tam Puma.

1

VAR DET DERFOR OKEKE TOK DOP??? – Det kan jeg vel ikke kommentere.

1

Det er jo en kjensgjerning at mislykka musikere blir musikkjournalister.

1

Blir mislykka kjendiser kjendisjournalister, Christian? – Eeeeh...

6

Men jeg trodde utlendinger ikke tysta?

Du som er så kjekk. Og eksotisk. Og flink på TV. Og sønnen til en itellektuell slamp. Hvorfor er du singel? – Det lurer jeg på og?

6

Jeg har vel mine tanker. – Jeg var samboer i tre år, også finner man ut at man ikke har samme retning i livet.

1 1

Du blei dumpa, med andre ord?

Blir det mye wax on/wax off på rei, for tida? – HAHA. Jeg er vel litt Daniel San, kanksje.

6

Ikke så mye saus på vårrullen? – Hohohohooho.

1

En journalist i en kjent norsk hovedstadsavis mente du var slibrig, og hadde seksuelle hentydninger under et intervju du gjorde med henne. Du liker å ta for deg du? – Hæ? Nå skjønner jeg ikke?

1

Ikke spill så dum a’ Christian. Du prøvde å kvesse blyanten i spissern til en journalist!

1

Vi har hørt at du henger på tråden i etterkant. Sitatsjekk hjemme hos deg over et glass rødvin og sånn? – HAHAH. Hvem har du hørt det av? Hva skal jeg si da? Jeg er jovial, og ble misoppfatta, da tenker jeg.

6

Hvem er Norges Morsomste mann? – Harald Eia. Jeg syns han er veldig morsom...

1

JA!!! han Oslolosen altså! Du og du! Og Thomas Andre! Det er moro! MOROMORO: HØRER DERE!!! HARALD EIA ER MORSOM!

Dere turnerte vel sammen med Cape kanskje? Søndags ettermiddag. Julesalg på shoppingsenter på Sunndalsøra. Cape og Christian Strand? Og Tore Torrell? – Stemmer vel ganske bra det. Og jeg har vært lenger nord enn det.

1

Men du går for... øøøh... PHHUUUNG? Er det ditt endelige svar? – Nei, eeeh. HAH. Jeg vet ikke. Det er jo så mange å ta av.

6

Det er klart det er mange. Nå må du svare, ellers er du homo. Særlig etter det Noman Mubashir-svaret! – HAHAHA.

1

Ok. NRKs peneste dame, da? – Nadja Hasanoi.

1 1

You Sick Fuck.

6

MILF!

Så du sitter & hjemme, med en journalist du har lurt over til deg. Pumper Maybe Baby.

6 6

Danser koreografert dans. Også tenker du – nå skal vi faen meg ut på byen. Hvor drar du hen da, Christian? – Det kommer an på hvor journalisten vil. Men det blir ofte en miks da!

1

Østkanten eller vestkanten? – Drar gjerne over elva jeg! Jeg liker meg på løkka, men kan godt dra på Cosmo og jeg.

6 6

Fra Midt i Smørøyet, til sprinter, til popstjerne, til skuespiller, til journalist, til programleder? Hva blir det neste? – Neeeei, nå trives jeg kjempegodt. Jeg skal bygge opp i kveld, til å bli et godt program og.

6

Hvem er den mest kjente du har pult? – Det kan jeg ikke... Jeg har ikke. Eeeeh. Det kommenterer jeg ikke.

1

Mye kjendiser som adder mye jenter på facebook. Er du en av de gutta som sirkler rundt byttet på nettet eller? – Njaaaa. Jeg får mange friendrequest fra ungjenter, da.

6

Hvem er Norges peneste dame? Går du for Phung fra Cape?

6 1

HÆ? PUNG?

PHUNG! – HAHAHAHHA. Hun er jo veldig pen, da. Hun blir penere og penere med åra.

6

Du får adde henne på facebook, ditt jævla rovdyr. – Det har jeg gjort allerede.

1

OI! ASIAN EQUATION? VIL DU HA DIN PUNG I PHUNG? – De var jo på singellista når jeg holdt på.

6

Møter du janteloven? Hva sier den? Er den kjip med

deg? – Man treffer jo janteloven nå og da, men det gjelder jo å vite hva man står for og ha ryggrad. Jeg husker jo at det kom endel dritt rett etter for eksempel Maybe Baby og Hotel Cæsar.

6 6

FOTO ANTON SOGGIU

HØR PÅ PREMISSENE DA! Oljeprisen ligger jo så lavt at staten ikke kommer til å ha råd til å holde på med kringkastinga. Og da ryker jo de med lavest ansennitet og mørk hud på NRK2først, til fordel for finske dramaproduskjoner som er billige i innkjøp. Og hva i helvete gjør du da? – Jeg er jo fast ansatt. Så da blir jeg stuck på innvandrerbordet, da.

6

Migrapolis? – Jeg har vært der óg jeg!

Mørkt. «Se på rem, så rare de er» -TV satt i system det der. – Eeh. Neida. Det er så flott så. Kan hende jeg ender opp der snart.

1

Kan vi få komme på programmet ditt snart? – Ja, men selvsagt! Jeg ringer dere straks!

6


CHRISTIAN STRAND Programleder i NRK-satsningen ”I kveld”. Tidligere programleder i bl.a. ”Smørøyet” og ”Migrapolis”. Spilte pikkolo i TV2-serien ”Hotel Cæsar” og hadde en svært kort artistkarriere med låta ”Maybe Baby”.

12/2008

63


smswinner.n nner.ne ett

ins! w t s e t s a f e h T

å n n å n i n V n n Vi in

W

Denne tjenesten tilbys av Mediahub1 Oy. Kundeservice: help.no@SMSWinner.net tel.: +4721031301, åpent tirs-fre 13.00-16.00. Du kan lese mer om alle vilkår og betingelser på www.smswinner.net.

r e t s x o B e h c s r Po

Konkurransetid 14.12.-28.12.2008

Opplev skjønnhet, klasse og styrke med din nye Porsche Boxster! Gå ikke glipp av denne sjansen! Send MAX til 2404 nå

WRRRRMMMM!! Polaris Outlaw 500 Konkurransetid 11.1.08-25.1.09 Send MAX til 2404 nå

Hjemmekino + TV Konkurransetid 28.12-11.1.2009 46” Full HD storskjerm-TV + lydsystem for hjemmekino Send MAX til 2404 nå

Reise til Lappland Konkurransetid 1.12.-14.12.2008 Send SUPER til 2404 nå

Luksusferie i Thailand Konkurransetid 14.12.-28.12.2008

+ opphold i en villa Send SUPER til 2404 nå

Spilleglades superpakke Konkurransetid 14.12.-28.12.2008 Nintendo WII, PS3 og Xbox 360 Send MEGA til 2404 nå

Cruise i Karibien Konkurransetid 28.12-11.1.2009 Send SUPER til 2404 nå

Ny stil med stylist Konkurransetid 28.12-11.1.2009

+21 500 kr i handlepenger Send MEGA til 2404 nå

West highland terrier-valp Konkurransetid 1.12.-14.12.2008

BARE TIL ET GODT HJEM Send MEGA til 2404 nå

BESTILLINGSINFORMASJON: Prisen på denne tjenesten er 20 kr /mottatt spørsmål. Én konkurranse består av åtte spørsmål. Den konkurransedeltakeren som besvarer alle spørsmålene korrekt raskest, vinner premien. Vinneren blir kontaktet personlig. Én konkurranseperiode er 14 dager. Kundene vil bli informert om den nye konkurransen via SMS. Dette er en abonnementstjeneste. For å stoppe abonnementet, tekster du MAX STOP til kortkode 2404. En person som er under 18 år må ha tillatelse fra forelder, verge eller betaleren av telefonregningen for å bli med i konkurransen.

Natt&Dag Oslo, desember 2008  

Bjørn Sundquist og annet stas