2012-august-stavanger by NATT&DAG

STAVANGER/SANDNES 7 - AUGUST 2012 // EKSIL

SABI SUSHI: SABLA BRA ELLER HIPSTER-HYPE?

WWW.NATTOGDAG.NO

DEATHBED REUNION REGNSKOGS-RAVE TERRY NILSSEN-LOVE ABRAHAMS BARN

JAZZ: HVA HØRER EGENTLIG EUROPA PÅ?

& MØTER MACIEK FRA KVELERTAK

Maciek Ofstad (Kvelertak) / Foto:Erik Sæter Jørgensen

ANMELDT: THE DARK KNIGHT RISES ROCK OF AGES ALBERT NOBBS PÅ VEIEN TIL BUENOS AIRES MATTHEW DEAR RAMP PUB & SPISERI THE DARKNESS R. KELLY FRANK OCEAN PASSION PIT NAS +++

Natt&Dag - Siden 1988

Foto: GT

FORBEDRE VITNEMÅLET? VI KAN EKSAMEN.

danning ut re ye hø e kt sø m so 10 av 9 star tet sine etter Sonans har allerede i forskjellig studier. Velg mellom kurs r både dagfo r te he ig ul m ed m , po m te privatist og kveldsundervisning. Som trenger. du en ng gi øl pf op du r få s hos os

Foto: GT

FORBEDRE EN KARAKTER? VI KAN EKSAMEN.

For mer info: SMS A9 til 2242 Ring 51 53 88 77

so na ns .n o/st av an ge r

STAVANGER/SANDNES - AUGUST 2012

Redaktør Oslo MARIE-ALIX ISDAHL VOISIN isdahl@nattogdag.no Redaktør Bergen HÅVARD NYHUS nyhus@nattogdag.no Redaktør Stavanger ERIK SÆTER JØRGENSEN erik@nattogdag.no Redaktør Trondheim KARI KRISTENSEN kristensen@nattogdag.no Nettredaktør EMMA CLARE emma@nattogdag.no Redaksjonsassistent MARTE OLEA BORG borg@nattogdag.no Art Direction LOUD AND CLEAR AS www.loudandclear.no AD-Assistent ANDREAS TYLDEN tylden@nattogdag.no Skribenter ODA BJELLAND JENSEN ADELE HOLT-IVERSEN MARI JØRGENSEN ERIK SÆTER JØRGENSEN LAGE NØST LARS E. SIVERTSEN HELGE OLAV ØKSENDAL TORE ANDVIG CHRISTIAN BELGAUX TORGEIR BLOK MAIKEN BOLSET MARTE BORG ANDREAS DAHL KARIMA FURUSETH EMMA CLARE GABRIELSEN SARA HAMMER INGER LISE HAMMERSTRØM RASMUS HUNGNES AKSEL KIELLAND SIREN LØKAAS JØRGEN NORDENG HÅVARD NYHUS MATHIAS RØDAHL KAMILLA RØNNESTAD ATLE RICHTER SCHIE HANS CHRISTIAN SKOVHOLT PIL CAPPELEN SMITH RAGNHILD BROCHMANN ANDREAS TYLDEN MARIE-ALIX ISDAHL VOISIN MARTIN ØSMUNDSET HÅVARD RINGEN KRISTIAN WIKBORG WIESE

Salg- og markedsjef CHRISTIAN RASMUSSEN christian@nattogdag.no Markedsavdeling ANDERS B. HANSEN JOHNNY JENSEN CAMILLA KVALEVÅG PETTER NORDHAUG ALEKSANDER SCHEI MARIUS SOMMERFELDT salg@nattogdag.no Økonomi NETLEDGER

Utgiver NATT&DAG AS Trykk MEDIA NORGE TRYKK OSLO Opplag 70.000

HVA ER EKSIL? ................................................................................................................................................. 10 HERFRA TIL EVIGHETEN: DEATHBED REUNION ........................................................................................... 12 STATUS EUROPA: HVA HØRER DU PÅ? .......................................................................................................... 14 GIS BORT: KONTROLL, ANSVAR, MED MER ................................................................................................... 18 SKJÆRSILDEN: VI MISTET OSS SELV PÅ VERDENS STØRSTE FEST ............................................................ 21 DEN VILLE VESTENS DØD ............................................................................................................................... 25 MOTE: EKSILENEREN ...................................................................................................................................... 29 BYGUIDE: LEDER ............................................................................................................................................. 31 BILDER FRA LANSERINGSFEST PÅ VICTORIA ............................................................................................... 34 UTELIV .............................................................................................................................................................. 35 ENQUÊTE: HVA SKAL DU I HØST? .................................................................................................................. 39 SCENE & KUNST .............................................................................................................................................. 40 MUSIKK: FRANK OCEAN, MATTHEW DEAR, DOPE BODY ............................................................................. 49 DIAMANDA GALÁS: DET SISTE SKRIKET ....................................................................................................... 57 FILM: ROCK OF AGES, THE DARK KNIGHT RISES, MAGIC MIKE .................................................................. 59 NATT&DAG MØTER MACIEK OFSTAD ............................................................................................................. 78

REDAKSJONEN TAR IKKE ANSVAR FOR UBESTILT MATERIELL Natt&Dag Oslo Nedre Slottsgate 25 N-0157 Oslo Postboks 266 Sentrum N-0103 Oslo Telefon: 22 41 94 41 Natt&Dag Bergen Postboks 646 N-5807 Bergen Natt&Dag Trondheim Postboks 4410 N-7418 Trondheim

For tips og presse: film@nattogdag.no musikk@nattogdag.no uteliv@nattogdag.no mote@nattogdag.no kunst@nattogdag.no scenekunst@nattogdag.no restaurant@nattogdag.no litteratur@nattogdag.no WWW.NATTOGDAG.NO

Ø M E R KE T ILJ

Fotografer EIVIND EGELAND ADELE HOLT-IVERSEN MARI JØRGENSEN ERIK SÆTER JØRGENSEN CHRISTIAN BELGAUX LEO AMADEUS BRUNVOLL STEPHEN BUTKUS ATLE RICHTER SCHIE

Illustrasjon MARIUS PÅLERUD MARIE RUNDEREIM ANETTE MOI ANDREAS TYLDEN

Sjefredaktør/Daglig leder CHRISTIAN FORSBERG forsberg@nattogdag.no

INNHOLD

Trykkeri

DETTE HØRTE VI PÅ

Hybel.no - Norges største formidler av hybler og bofelleskap. Helt gratis! 4

7/2012

Best i klassen. Og utenfor klassen.

En Mac er kraftig, pålitelig og brukervennlig. Derfor er den perfekt til studiene. Stikk innom Tell og få en god start på studieåret med våre studentpriser og tilbud.

Besøk Tell Din lokale Apple-ekspert. www.tellit.no | T 99316000 | Madlaveien 10, 4008 Stavanger

OVERHØRT

NYHET

...

LIGHTERS MADE WITH

Musikken var visstnok ikke bra nok for VGredaksjonen da de dekket Hovefestivalen, så de satt heller konstant i telefonen med Arendal politidistrikt for å fiske etter den forhåndsbestemte overskriften: «Mindreårig skjenket full på festival». Kuttskader var ikke godt nok, og tabloidjournalistene endte med å dra slukøret hjem.

25%

RECYCLED NYLON

Eco Cricket: li htters The “green” ligh

NÅ KAN DU SMØRE DEG MED TÅLMODIGHET TEKST REDAKSJONEN Pushwagner ble observert spankulerende rundt på Bislett med ny sharp dress og to utgaver av NATT&DAG under armen. Vi er beæret. En av AD’ene våre på bruket ble tatt for å være en tjukk utgave av gitaristen i Gerilja ...

Dette er hva vi tror skjedde: Først ble Youngstorget-mafiaen så lei av dørvakttrøbbel at de årna sitt eget selskap. Dermed var ett problem løst. “Men jeg er så grundig lei av at folk maser sånn i køene!”, sa den ene. “Ja, hvorfor kan

ikke menneskene i køen bare smøre seg med litt tålmodighet?”, sa den andre. Dermed var det gjort. Istedenfor å slå ned de mest masete fyllikene i køen, kommer dørvaktene på Youngstorget til å dele ut spesialdesignede utelivsleppepomader som heter “Tålmodighet”, slik at du kan, ja, smøre deg med det.

ET NYTT NUMMER Baren No. 19 er det nyeste tilskuddet til Youngstorget. TEKST MARTE OLEA BORG Barsjef Jørgen Høst, vi har hørt at du lager veldig gode drinker. Hva vil du anbefale? – Drinkene våre er gode, men det betyr ikke nødvendigvis at du vil digge alt vi har. Det er noe av det jeg elsker med cocktails og bra cocktailbarer, at hvis du er heldig og blir møtt av en dyktig bartender så kan du få en cocktail tilpasset deg og stemningen akkurat der og da. Det er mye som skal på plass for å få gitt den perfekte cocktail-serven: humør, stemning, vær, mer konseptuelle referanser (har du akkurat sett en bra film eller vært på en dårlig konsert, skal drinken vekke vakre minner fra noe du har opplevd, eller kanskje du helst vil glemme den kjipe daten), vindretning og barometrisk trykk... Og la oss ikke glemme dine personlige smakspreferanser; hvis du spyr av tequila bør jeg kanskje ikke

7/2012

servere deg en Margarita, selv om det er en fantastisk drink! Serverer dere drinken «Jas Gripen» som du vant Norgesfinalen i World Class med? – I all ydmykhet: Jas Gripen er en helt fantastisk drink! The bad news? Det tar timesvis med forberedelser for å lage en eneste drink, så nei, i utgangspunktet ikke. Men kanskje jeg får ånden over meg en dag og lager et par av de bare for moro skyld. Hva slags klientell vil dere ha? – Det er ikke til å legge skjul på at vi er gæmlisungdom alle vi som jobber på No.19. Drinkene vi selger ligger også noe høyere i pris enn de fleste rundt Youngstorget, så hvis du lever på studielån finnes det nok bedre alternativer enn oss. Pene mennesker med fast jobb mellom 27 og 37, kanskje? Litt forvirrende at dere heter No.19 når dere holder til i gatenummer 23? – Forvirring er vårt viktigste våpen. Eller er det?

TIDENS ÅND

OVERHØRT BIEBERJUGEND På tide å sende en bekymringsmelding til PST? Når elleveåringer sender drapstrusler til TV2-komikere på grunn av en Bieberbillett har det gått litt for langt, eller? For ikke å glemme 13-åringer som tilbyr voksne menn sex mot billetter. Vi hadde aldri trodd vi skulle skrive dette, men: Hvor blir det av foreldrene? Å la storebror Medialisert Virkelighet alene oppdra tweensa til å ville selge kroppen sin for å høre på «Baby baby baby» og se det photoshoppa trynet til Jostein Bever (som han kalles på Plata) på 500 meters avstand, er ikke noe for framtida.

1 1

KONKURRANSE

... En norsk artist i femtiåra plukket opp en jente i tjueåra på en «norsk» bar i Syden. Da han nådde orgasme, skal han ha sunget refrenget til sin egen låt som lå på Norsktoppen det året jenta ble født. Subtilitet! En av landets største krimforfatterinner så rødt (rødere enn leppestiften hennes) og klikket på agenten sin da ingen dukket opp på en boksignering på Byporten.

WRITE UP-JOURNALISTIKK Vi fortsetter med bestefarsjargongen! I gamledager, da vi innbiller oss at det var noe sånt som en journalistikkens glanstid (nei da), var det regnet som et noenlunde no-no å fylle opp spalteplass med writeup-journalistikk. No-no no-more. Vi registrerer at stadig flere avismagasiner tyr til Google når de tryller frem coversakene sine. Hva skjedde med intervjuer? Allerede litt slapt når det er snakk om barbadiske popstjerner som faktisk gjester landet, men norske kunstnere med postadresse fire kilometer fra kontoret? Blitt litt late?

2 1

MOTE-JOURNALISTIKK Motejournalistikken sprer sine manikyrerte tentakler stadig lengre ut i det norske presselandskapet. En ting er at tabloidene fyller opp nettavisfrontene med fotballfrue-moteinspo, rumperåd og youtubeklipp av beibier som breakdancer. Det er som forventet. Men nå gjør også landets mer seriøse aviser forsøk på å nå ut til damebladleseren i oss alle, og ettersøker motejournalister og/eller ansetter tidligere motejournalister som redaktører. Alle veier leder til Elin Kling.

3 1

NORSK MUSIKKJOURNALISTIKK … nådde toppen, zenit, hva enn du vil kalle det, med sitt eminente NRK-intervju av Beach Boys («50 år på beachen»). Trampeklapp! Beach, please.

4 1

ALLE SOM DRIKKER CIDER ER DRAPSMENN Halve Norge bytta ut øl med cider for et år siden, og ifølge Jens Bjørneboes Kruttårnet var det ciderdrankerne som ble drapsmenn, da øl- og vindrankerne sovna i god stil. Vi sier såklart ikke at alle ciderdrankere er drapsmenn, men alle drapsmenn er ciderdrankere.

5 1

OSLOVE

Popkulturalarm: musikkjournalister overså 3000 Americana-referanser i samtlige av musikkvideoene til Lana Del Rey! Da NRK P3s utsendte forberedte seg på å intervjue henne under Hovefestivalen var de så usikre på om hun var amerikansk eller britisk at de brukte tre kvarter på å spørre henne om Idol-Jenny istedet. #kultureksport Popkulturalarm #2: lyttertall-jakten har skrelt NRK-mafiaen ned til én gjenværende bølle i åttendeklasse. En av P3-sjefene slang ut kommentaren «Hei, Todd Terje» til Dagsavisen-journalisten som skrev saken om kanalens policy om å ikke spille «antikommersielle» norske artister selv om de gjør det bra i utlandet (og strengt tatt er ganske tilgjengelige).

1 6

MANNLIGE PORNOSKUESPILLERE Nå som de tradisjonelle pornobedriftene sliter på grunn av internettet, jakter de og Kapitalen nye marker: jentene. Unge, kjekke gutter med Williamsburg-tryner og indieslanke kropper som kunne vært fyren du møtte på byen sist helg, har derfor inntatt bransjen og erstattet de bolede grisetrynene bransjen satte sin lit til tidligere. James Deen, Xander Corvus og co har gjort det stuerent å være fan av mannlige pornoskuespillere for jenter helt ned i Bieber-alder.

7 1

TUPAC SOM UNIVERSITETSFAG Blindern, what up! Endelig får norske studenter muligheten til å fordype seg i en av den nyere historiens mest kjente poeter, nemlig Tupac Shakur. Vi håper du kan gå ut av UiO som Dr. Dre etter endt disputas.

8 1

MOBILKAMERAET DREPTE IMAGET Ser ut som vi ikke opplever virkeligheten lenger hvis vi ikke har kjørt den gjennom den trange Insta-linsa først. Restauranter verden rundt er frustrert fordi folk først og fremst kommer for å ta MOBILBILDER av maten, så de kan vise sosiale medier hvilke spennende liv de lever. Noen restauranter har sett seg nødt til å innføre fotoforbud, andre tilbyr gjestene hjelp til å oppgradere de overeksponerte grå, glisne matrestene de spyr ut i cyberspace så ikke restaurantene skal få dårlig rykte. Ikke at vi bryr oss om stuckup yrkesstolte kokker, men kan noen fortelle oss hva som skjedde? Var det ikke chartertursuperharry å ta bilder av asjettene sine på restaurant bare for tre år siden?

9 1

Årets Paradise-par nektet å splitte regningen da en stor gjeng var ute og spiste fordi de mente de hadde spist mindre enn de andre. Nicolas Jaar krever at oppvarmings-DJ-en utelukkende spiller i 118 BPM. Fryktelig mange nordmenn har dratt til NYC i sommer. Hyggelig det, men det blir slitsomt når alle skal komme hjem med bred Brooklyn-dialekt., y’all. Ikke RAD.

7/2012

Kjære leser. Har du det bra? (Fyll inn mentalt svar) Har du lyst på de nye boxershortsene fra Dovre? (Les videre) Vi gir bort et knippe boxere fra Dovre, og for å være med i trekningen, trenger du to ting: Instagram og en gammel boxershorts av hvilket som helst merke (bortsett fra Dovre,

Vi vet hvem den – inntil videre – skjulte elskerinnen til Antonio Banderas er ...

da blir de lei seg) Slik går du frem: Finn frem en sliten boxer du må kaste uansett, vi vet du har en, og ta bilde av at du brenner den, legg det ut på Instagram med følgende hashtags: #boxerdagen #dovre #nattogdag. Vinnerne får 5 splitter nye boxere fra Dovre i posten. Hvis du ikke er en av de som vinner men vil ha en Dovre-boxer likevel, kan du få tak i dem på Urban eller Brandstad.

NATT&DAGS ØLBAROMETER

PRISENE TAR UTGANGSPUNKT I UKAS VAKRESTE TIME: FREDAG KLOKKA 22:00. MELKEBAREN .......................... (0,4) 33,-

GNU .........................................

ALYANA ...................................

(0,4)

49,-

PIREN ......................................

(0,4)

52,-

FOLKEN ...................................

(0,4)

KORVETTEN ............................

(0,4)

63,-

BAR BACHE .............................

(0,4)

39,-

TANGO ....................................

(0,35)

64,-

48,-

23+25 .....................................

(0,35)

64,-

(0,4)

55,-

HARRY PEPPER ....................... (0,4) 64,-

(0,5)

55,-

BROREMANN BAR ..................

(0,33)

58,-

HOLMEN BAR ........................... (0,4) 64,-

SKY CLUB ................................

(0,4)

59,-

DICKENS .................................. (0,4) 64,-

RUSH .......................................

(0,4)

59,-

MEGLEREN ØL&VINSTUE .......

(0,4)

66,-

STUEN BØKER ........................

(0,4)

61,-

TAKET .....................................

(0,33)

66,-

EMILIO’S TAPAS BAR .............

(0,4)

62,-

KONTORET BAR ....................... (0,4) 66,-

DELHI ......................................

(0,4)

62,-

THE IRISH DON LYNE .............

CEMENTEN .............................

(0,4)

63,-

BILBAO ..................................... (0,4) 66,-

CC ............................................

(0,4)

63,-

TIMBUKTU BAR ......................

MARTINIQUE ...........................

(0,4)

63,-

BEVERLY ................................

HELT RÅTT .............................

TEKST REDAKSJONEN

VIKING PUB ............................

ALLE BARNA … ble spilt på statskanal, bortsett fra Todd Terje, han ble for minimal.

Boblere: ABB fan-art, Kontrollorgan for retarderte statuser og debattinnlegg, herpes, YOLO/YOLO, flaggermus, Caleb, forlovelse, VodkaRedBull, Pussy riots, ringer på tuppen av fingrene, liv på Mars, kumlokkdesign, krokodil, forfattere som står bak falske facebook-profiler, #actingcasual.

VINN BOXERE FRA DOVRE

(0,4)

(0,4) (0,4)

64,-

66,72,-

58 ,-

reload.no

”Jeg greier ikke høre på læreren og ta notater samtidig lenger”

”Hvis jeg ikke fokuserer godt, kommer andre tanker inn, og de har ingenting med hva jeg faktisk holder på med”

”Det skal lite til før at jeg føler at hodet er tomt som om tankene forsvinner hver gang jeg begynner å tenke”

”Det er vanskelig for meg å konsentrere meg, jeg blir lett forvirret fordi enhver lyd distraherer meg og setter i gang irrelevante tanker”

”Jeg glemte første halvdelen av hva legen sa til meg før hun var halvveis igjennom - jeg ble forvirret av nye tanker som hadde erstattet de gamle”

”Jeg blir ofte forvirret og usikker på betydningen av vanlige ord når jeg leser”

”Oftere og oftere leser jeg bare setningene uten å forstå hva de betyr”

”Jeg kan ikke kontrollere tankene mine. Noen ganger føler jeg meg overveldet av for mange tanker”

Uvanlige opplevelser er mer vanlig enn du tror. Overraskende mange opplever underlige og kanskje skremmende tanker og inntrykk som de ikke tør å fortelle til andre, selv ikke til sin egen famille. Slike opplevelser kommer ofte i perioder der en opplever mye stress og sover dårligere enn vanlig. For noen fører det til at det blir vanskeligere å gå på skole og jobb, og noen isolerer seg fra venner og familie. Slike opplevelser kan være tidlige tegn på en psykisk lidelse og bør undersøkes. Ved å søke tidlig hjelp er det mulig å takle de problemene en sliter med til daglig, og minske sjansen for at fremtidige påkjenninger kan føre til mer alvorlige psykiske lidelser senere i livet. Ring oss for råd og hjelp for deg selv eller om det er noen du er bekymret for.

Helse Fonna HF TIT - Tidlig Intervensjons Team, telefon 907 61 525

Vi treffes på telefon 51 51 59 59 alle hverdager 08.00 - 15.00 og på Helsestasjon for ungdom, Nytorget 1, hver onsdag 15.00 - 17.00. For mer info om TIPS se: tips-info.com

SØK HJELP SÅ RASKT SOM MULIG DA ER SJANSEN STØRST FOR Å BLI FRISK

HVA ER EKSIL?

Hva er eksil, litteraturviter Espen Ingebrigtsen? TEKST HÅVARD NYHUS ILLUSTRASJON MARIE RUNDEREIM «Lesning av Dante ga meg en italiensk regel: Dannelse oppstår alltid og bare i eksil. Det vesle som fins av dannelse i Norge, dannes ut fra evnen til distanse i et livsnødvendig indre eller ytre eksil. Dannelse er det motsatte av turisme. Slik førte min selvomsorg meg stadig mer inn og ut av norsk kultur (og underholdning) til jeg ble uhelbredelig gudløs og partiløs i en vag, men livslang interesse for eksemplariske flyktninger og forrædere fra Klosterlasse til Asbjørn Sunde.» (utdrag fra forordet i Georg Johannesens Eksil, 2005) Tre ikoniske eksil: Jødene som forvises av Nebuchadnezzar til Babylon i 597-538 før Kristus. Medea, barnebarnet til solguden Helios i gresk mytologi, som i en av Euripides’ tragedier ender opp lovløs, enslig og uten beskyttelse («I, a desolate woman without a city … no relative at all»). Den indiske skikkelsen Prins Rama som flykter til skogs for å ivareta farens ære og blir der i 14 år. Alle vender imidlertid tilbake – styrket og herdet – og får betalt for tiden i landflyktighet. Er dette eksilets hovedfunk10

7/2012

sjon i mytologien? Et moralsk tablå om nederlag, soning og revansje? – Eksilet har ulike funksjoner i de eldste mytologiene, og er ikke nødvendigvis forbundet med tilbakevending og triumf, sier Espen Ingebrigtsen, Georg Johannesenbelieber og stipendiat ved Institutt for fremmedspråk (UiB). – Noen mytologiske figurer kan være forvist fra sitt opphav på grunn av normbrudd, avvikende atferd eller truende verdisystemer, som den falne engelen Lucifer. Fortellingen om helten som vender styrket tilbake etter en reise med strabasiøse prøvelser, er bare ett av mange plot knyttet til mytologiens eksilmotiv. Allerede i antikken ble personer sendt i eksil av politiske grunner. I 1302 blir Dante Alighieri forvist fra Firenze. Tiden utenfor bymurene bruker han blant annet til å skrive Den guddommelige komedie. Innevarsler dette et nytt kapittel i eksilets historie? Kommer forestillingen om eksilet som en gunstig kunstnerposisjon med stort potensial for skaperkraft herfra? – Kunstnerrollen fantes ikke så tidlig som på 1300-tallet, og mye eksillitteratur har blitt til som kampskrifter i bitre politiske

og religiøse strider. Joda, Komedien skrives i eksil, men Dante tematiserer ikke eksilet eksplisitt. Han hevner seg på sine motstandere ved å plassere dem i Helvetets tredje krets. I litteraturen blir eksilet mer synlig etterhvert som det produseres flere bøker, en utvikling som henger sammen med utviklingen av trykkekunsten og fremveksten av politiske institusjoner og ideologier. Som litterær produsent peker Dantes skjebne frem mot trender i nytiden. Forestillinger om eksilet som et sted for kreativ raptus har også hatt gode kår i populærkulturen i vårt århundre. To eksempel: Rolling Stones (skatteflyktninger da de laget mesterverket Exile on main street i 1972) og Dag Solstad (hvis «indre eksil» etter den «landsomfattende psykosen» som angivelig rammet landet vårt da Bobbysocks vant Grand Prix i 1985, er behørig omtalt). Selv om de begge sikkert vil hevde at de «følte seg tvunget», kan de like gjerne være eksempler på frivillige eksil. Er det noe nytt? – Nei, allerede i 1571 trakk Montaigne seg tilbake fra samfunnslivet til et tårn fullt av bøker. I 1786 dro Goethe til Italia for å komme vekk fra hoffet i Weimar. En kan sikkert kalle dette for en form for eksil, selv om det latinske ordet exsilium har med bannlysing og tilflukt å gjøre. Det er en liten, men viktig forskjell på Ai Weiwei og Dag Solstad.

Det moderne eksilet – iallfall om vi holder kunstnerinvasjonen til Berlin utenfor – ser ellers ut til å være befolket av diktatorer som tilbys en vei ut akkurat idet de er i ferd med å styrtes fra tronen. Har eksilet mistet noe av sitt romantiske skjær? – Virkelig eksil skyldes flukt fra politisk eller annen forfølgelse, og har i utgangspunktet lite romantisk glød over seg. Selv om det finnes mange eksempler på at eksilmiljøer kan være produktive arnesteder for nye kunstuttrykk, er det forskjell på rumenske eksilforfattere i Berlin og norske kunstnere samme sted. I den siste Batman-filmen får de dømte valget mellom eksil eller dødsstraff. Også det første alternativet innebærer imidlertid den sikre død (de må krysse en elv med altfor tynn is). Hvordan tolker du dette? Gjør vi rett i å se dette som et pregnant uttrykk for eksilets grunnleggende svikefullhet? Et sted som aldri leverer «som avtalt»? – Vel, dømmekraften gjør oss i stand til å skille mellom reelle problemer og skinnproblemer. Til det tyskspråklige eksilmiljøet i California under andre verdenskrig hørte for eksempel noen av verdens fremste forfattere og kunstnere, fra Adorno til Fritz Lang. Hollywood, for å begynne der, ville ikke vært hva det er uten eksilmiljøenes innflytelse. Forvist person i dag som du sympatiserer med og vil sende en oppmerksomhet? – Einar Økland er altfor sjelden på TV.

G G

d:;9,5, 9,5, ;(9 -69),/63+ -69 ;9@22-,03Ë <;:63.;, =(9,9 6. 3,=,905.::=02;Í

×Î

ÒÖ

ÖÕ

9Í :;2Í -9(

×Ö

ÔÒ

9Í :;2Í

9Í :;2Í -9(

ÏÓ

ÔÔ

9Í :;2Í -9(

ÕÖ

9Í :;2Í -9(

ÓÖ

9Í :;2Í -9(

ÑÒ

9Í :;2Í -9(

ÏÌ ,:03 :d3= ÕËØÏ Ì =(9;, :03,9 79Í :;2Í -9( ÐÏËÓ× ÐÌ 3,0= 6. :;,2,:7(+, 0 )d2 ÔËØ× ÑÌ 77),=(905.:.3(::Ë 30;,5 :;d99,3:, ÔÏ 43 ÕËÖ× Ì 77),=(905.:.3(::Ë :;69 :;d99,3:, ØÔÏ 43 ÑÐËÖ× ÒÌ 9;,250= ÕËÓ× (4)<: :21c9,)9,;; ÑÒËÒÏ ÓÌ =0; :2R3 ÐÏËÔ× Ì =0;, ;(33,92,5,9 ÐØ *4 ×ËÕÓ Ì =0;, ;(33,92,5,9 ÑÓ *4 ÐÐËÖ× =0;, ;(33,92,5,9 ÑÕËÔ *4 ÐÔË×Õ ÔÌ <9=,9 :ÎÔ 79Í :;2Í -9( ÐØËØÏ Ì 0;,5 2<9= 790: 79Í :;2 ÖËÔ× ÕÌ /6;.3(:: ÓË×Ö Ì (55.3(:: ÑÑ *3 ÔËÖÖ Ì 05.3(:: ÐÏË×× Ì ,29<: ÕËÕÏ Ì ,,.. ØËÒ× ÖÌ <)),3@:Ë :=(9;,Ë /=0;, 6. .9R ÐÔËÕÕ ×Ì 1d22,523<; ÐÐËØ× Ì 3(:2,9,5:,9 ÖË×× Ì 77=(:2,)d9:;, ÐÑËØÕ

Finn mere inspirasjon på Bloggen - www.søstrenegrene.dk

Møt oss på Facebook

Sjangermessig og stilistisk skiller vi oss en del ut fra resten av rogalandsbandene.»

Med stormannsgale ambisjoner og byens trangeste jeans er Deathbed Reunion klar for gjennombruddet. TEKST ODA BJELLAND JENSEN FOTO ERIK SÆTER JØRGENSEN Axel Gilje-Sørensen, Emil André Thorsplass, Andreas Bru Eide og Kjartan Vagle er vennegjengen fra Sandnes som utgjør bandet Deathbed Reunion. Musikken til bandet har blitt beskrevet som en vellykket blanding mellom hardcore og mer tilgjengelig, moderne rock. Med disse ingrediensene vil det ikke være noen overraskelse dersom de når toppen, sier nå vi. Heisann! Dere har et spesielt bandnavn som kan oppfattes nokså paradoksalt. Hvordan har det seg at dere ble hetende akkurat dette? – Det var egentlig bare to ord vi syntes klang ganske godt sammen en tidlig morgen på Hovefestivalen 2010, men navnet kan jo ha så mange forskjellige betydninger. Det kan være den søte romantiske versjonen med

tenåringsparet som adskilles og ikke sees igjen før de møtes på dødsleiet, eller motsatt, de bitre fiendene som må dø i samme rom. Vi føler også at navnet kan relateres til oss i bandet: Langt frem i tid, etter tiår i bransjen og mange års adskillelse, møtes vi gamle og grå igjen på sykehuset for å dø. Dere er blant flere hardcore-band fra Rogaland som har vekket publikums oppmerksomhet i løpet av de siste årene. Hvorfor skal folk høre på akkurat deres musikk? – Vi føler selv vi har noe bra å komme med og vi vil kjøre hardt på med vår greie. Vi håper selvfølgelig at andre også kommer til å forstå det vi holder på med, og at de har lyst til å høre på oss. Vi kommer til å spille mye, og vi kommer til å spille lenge. Sånn rent sjangermessig og stilistisk skiller vi oss en del ut fra resten av rogalandsbandene. Det at vår musikk er litt annerledes, føler vi er veldig positivt.

Det ryktes også at dere har tilbrakt en del tid i studio i Reading i England denne våren for å spille inn en EP. – Det var noe vi gjorde på eget initiativ og det var utrolig kjekt! Vi var fire gutter på tur, som gjør det fire gutter på tur gjør. I tillegg til det var vi selvfølgelig en del timer i studio hver dag. Vi møtte kjempemange interessante mennesker og fikk spilt inn fire låter sammen med noen utrolig profesjonelle folk. Vi er veldig fornøyd med resultatet! Når det gjelder innholdet i tekstene deres, har dere noe dere ønsker å formidle til publikum, eller er dette «just another hobby»? – Vi vil helst unngå å bli for «cheesy» på akkurat det området, men det er vel egentlig mest emner som desperasjon og liknende som kommer frem gjennom sangene våre, både tekstmessig og gjennom selve musikken. Selve lydbildet var noe som endret seg litt etter at vi hadde vært i England. Det ble fyldigere og det ble annerledes, i alle fall i forhold til forrige EP som hadde en mer kjellerstemning over seg. Vi føler det var riktig å velge å gå i den retningen. De vi arbeidet sammen med i studio i England hjalp oss med å finne vår sound, og det er vi

utrolig fornøyd med. Dette er absolutt ikke noe vi driver med kun for «fame, fun and money». Dette skal være seriøst, og noe som forhåpentligvis en dag kan være noe vi kan leve av. Da er det en selvfølge at det ligger noe mer bak det hele. Dere er enda relativt unge. Hva er planene videre for høsten og til neste år? – Først og fremst så er planen å få sluppet EP-en. Vi er for tiden i forhandlinger med et utrolig bra selskap, som vi håper kan utvikle seg til å bli slik vi ønsker at det skal bli - en god EPutgivelse som gir oss litt ekstra fart fremover. Utenom det så spiller vi en del ved forskjellige anledninger. Nå nylig spilte vi på musikkfest i Stavanger sentrum, så varmet vi opp for Kvelertak da de spilte på Tou Scene i juni. Hvis vi ser enda lengre frem i tid. Hva er det dere ønsker å oppnå? – Det kuleste hadde jo vært at vi hadde fått mulighet til å kunne leve av musikken vår. Om vi så må selge pølser på deltid for fremdeles å kunne spille i et fett band, så hadde ikke det gjort så mye. Vi har planer om å spille sammen til vi er minst 27 år gamle, og hvis du er en ordentlig rockestjerne så er du jo død før du har fylt 27, uansett.

Sjekk bandets nettside på www.deathbedreunion.com 12

7/2012

“Jeg lever på studielån, likevel har jeg egen sjåfør”

Bergen Skjoldskiftet Tøsdalskiftet (Os)

40 min

Leirvik Føyno

Haugesund Aksdal

22 min

Dusavik

Stavanger Sandnes

Reis luksuriøst på korte turer

fra

199,-

mellom Bergen og Sandnes Ruten kjøres daglig med de mest komfortable ekspressbussene du har kjørt. Det er kun tre seter i bredden, setene er i skinn og det er god seteavstand. Alle plasser har arbeidsbord, strømuttak og det er fri tilgang til trådløst internett. Billetter koster fra 199,- og kjøpes på mobil eller bus4you.no

Se mer info om korte turer på bus4you.no

STATUS EUROPA Unge, norske jazzmusikere har god estetisk selvinnsikt, men hva vet vi egentlig om resten av de unge jazzmusikerne på kontinentet og deres innfallsvinkler? Status Europa - hva hører du på? TEKST LAGE NØST ILLUSTRASJON ANETTE MOI Mai er for lengst passert, og føl gelig er et hvert fiffig banner med ordet «jazz» integrert i godmodige siddisbegreper sirlig pakket ned til neste vår. Hadde vi en fin festival? Ja, det tror vi. Programmeringen var rimelig variert, det forekom akseptabelt vær, og ålreit musikk fikk spalteplass. En fikk også bekreftet det en lenge har hatt mistanke om: det koker hett blant unge Stavanger-musikere. Om en skulle driste seg til å fremheve festivalens høydepunkter, vil listen toppes av de ting som foregikk ved eksotisk belyste Klubb Sting, der diverse studentkonstellasjoner fikk bryne sine samspillsferdigheter i møte med mer erfarne travere – eller snarere: travere omverdenen har erfart mer av. Si hva du vil om manglende hakk i beltet, det er energien en biter seg merke i. Samt en nærmest urovekkende estetisk bevissthet. Ta BenReddik, for eksempel. Septetten har vært aktive i knapt et år, og har allerede absorbert og sortert sine musikalske referanser tilstrekkelig til å kunne presentere et uttrykk som er eget, men har tydelige linker til den norske, unge samtidsjazzen. Tenk Heidi Skjerve i møte med Eirik Hegdal, med norske tekster. Folkelig og fengende, men med en slags elitistisk oppstopper-aura som tiltaler den med sans for finesse og teknikk; den som erkjenner at musisering er vanskelig. På Sting kunne man oppleve dem i samarbeid med Marius Neset, en av Norges fremste, unge saksofonister, som bygger videre på en amerikansk sax-tradisjon á la Michael Brecker, men med tidvis nordisk snert. Og kvartetten Konrad, som i Gisle Johansen fant en saksofonist med kvaliteter som lett lot seg overføre til deres skandinaviske komposisjons-freebag, lik den Cortex, Motif eller Atomic fronter. Akustisk, høyoktan jazz, som stripper musikken ned til riff og melodi lik Ornette Coleman, men med en kjøligere, europeisk «avant garde»-tenkning som kjerne i tryllestaven, snarere enn Ornettes heite blues-røtter. Klubb Sting fungerte under MaiJazz som et vindu mot slike unge musikeres gryende bevissthet på hvilke uttrykk de forfekter, og den nordiske estetikken ser ut til å stå sterkt blant dem. Det mest interessante ved årets MaiJazz var likevel det som skjedde på Tou Scene i de to ukene som ledet opp til festivalens første dag, og konserten som da ble holdt. Som ledd i diverse flott titulerte, internasjonale prosjekter, hadde bassist og komponist Per Zanussi fått ansvar for å geleide en større gruppe unge musikere fra henholdsvis konservatoriet i Amsterdam, Salford-universitetet i Manchester og jazzutdanningen ved UiS igjennom sine intrikate komposisjoner. Komposisjoner alle som sto på scenen på Klubb Sting har kjennskap til fra Zanussis tidligere prosjekter. Komposisjoner som har funnet seg godt til rette i en skandinavisk jazz-kontekst og tradisjon. Komposisjoner de utenlandske studenten aldri hadde hørt. At dette var en musikk mer eller mindre fremmed for studentene på kontinentet, fikk en ikke bare bekreftet gjennom samtale med dem undertegnede fungerte som guide for Amsterdam-delegasjonen deres første timer på norsk jord, men også som konsertgjenger – kritisk lyttende og tynget av ungdomme14

7/2012

lig, norsk jazzkodefortrolighet. Nivået på de individuelle deltagere var utvilsomt høyt, og når det glimtet fra scenen i briljante, frie saksofonduetter og oppfinnsomme solostrekk fra alle hold, var det lett å kose seg i salen. Men summen av partenes bidrag når hele ensemblet var aktivt samtidig opplevdes som lite sammenhengende rent estetisk. Det virket ikke som om en felles forståelse av komposisjonenes «sound», eller lydbildeideal, var oppnådd, to uker i tett musisk samhandling til tross. Særlig ble det bemerket av flere tilstedeværende, lett skuffede UiS-studenter at det britiske trommespill nok hadde gjort seg bedre i et lydlandskap preget av rockegitar, synth og trettitodeler. Og det var med en viss indignert forbauselse man registrerte jazznyttskribent Arild Rønsens uhemmede lovprisning av nettopp denne malplasserte trommeslager på sin hjemmeside etter konserten. Ikke forbauselse fordi trommeslageren ikke hadde prisverdige trommeferdigheter (sett i en britisk jazzrock-kontekst á la Allan Holdsworth, ville hans innspill vært mindre klanderverdige), men fordi jazzautoritet (?) Rønsen åpenbart ikke er like fortrolig som den gjengse jazzstudent med hvordan Zanussis musikk kan og – etter mitt skjønn – bør låte. Det er selvfølgelig lite klokt å komme med slike skråsikre «burde»-uttalelser når en snakker om en så lite objektivt målbar størrelse som musikk, og det er ikke egentlig den problemstillingen som er interessant, heller. Den erkjennelse at samme generasjons utøvere av såkalt jazzmusikk fra forskjellige land har så ulike utgangspunkt hva referanser angår, baner snarere vei for nysgjerrighet: hva hører egentlig utlendingene på? Og hvilke estetiske tendenser preger ungdommen på kontinentet? Og hvorfor vet vi så lite om dette her på berget? Jeg forhørte meg like greit med dem. Per elektronisk post ble fire av de smått eksotiske musikanter fra den svette mai-kvelden i Maskinhallen bedt om å redegjøre for hvilke arter jazzmusikk som trender blant deres respektive, unge med-musikere ute i den vide verden for øyeblikket. En brite, en latvier, en italiener og en finne satte til side ti av sine internasjonale minutter for å beskrive deres forståelse av sin samtids unge jazzmiljø. Det første en innser etter å ha spurt fire mennesker om hva tusenvis av musikere hører på, er umuligheten av å svare grundig på spørsmålet i en artikkel som denne. Det vil antagelig foreligge like mange forskjellige inspirasjonshistorier som jazzindivider, og det eneste en kan håpe å oppnå ved en slik lite omfattende «granskning» er å få beskrevet de tydeligste – og grovest skisserte – tendenser. Disse tegner et bilde av et Jazz-Europa som tradisjonaliseres jo lenger vekk fra Statene en kommer. Den engelske gitaristen Anton Hunter (28) beskriver det unge jazzmiljøet i Manchester og omegn som sterkt preget av både den lokalt svært rotfestede dance-kulturen, og av taktartsflørtende eldre inspiratorer (Fire Collective driver kursvirksomhet i London med fokus på eksotiske rytmer), samt – selvinnlysende – britenes lange pop/rock-historie. Av de inspirasjonskilder han nevner som typiske blant sin generasjons utøvere, er de fleste britiske artister med sterke referanser til populærmusikk og ofte et slags skråblikk på jazz-klisjeer. Det er rom for mye humor og eklektisisme i konstellasjoner som storbandet Loose Tubes (hvorfra vi kjenner Django

Bates), og de mindre comboene Polar Bear og Acoustic Ladyland. At den amerikanske jazztradisjon er blitt tatt høyde for kan ikke betviles. Men den er blitt gjort britisk tørrvittighet og punkattityde underdanig, og deretter fått injisert store mengder lettfattelighet, patos og renspikket populærkultur. Den skandinaviske jazzen står også sterkt hos englenderne, hevder Hunter, og peker på Arve Henriksens omfattende konsertvirksomhet i det forente kongerike, samt Esbjørn Svennson Trios inspiratorstatus som eksempel. At man i unge briters egen musikk (for eksempel den frontet av Hunters musikerdrevne plateselskap Efpi) hører mer av Svennson enn av Henriksen, kan bero på at britisk storbyfortrolighet lettere lar seg forene med Stockholm-Americana enn med speilblanke tjern, sylskarpe tinder og bunadskledde epledyrkere. I mye av musikken på Efpis 2012-sampler finnes også friimprovisatoriske trekk, og britisk innflytelse på dette – etter hvert veldig internasjonale – språket kan ikke underdrives. Ragende over ung, rastløs jazzungdom på de Britiske øyer står impro-skikkelser som Derek Bailey og Evan Parker fjellstøtt – og i skyggen av slike fjell duger ikke kulokk og bukkehorn. Britene trenger ingen Garbarek. Fullblodsamerikanere sees nødvendigvis også opp til. Av disse nevner Hunter saksofonist Steve Coleman og pianotrio The Bad Plus – altså ikke gamle gromgutter, men virtuose, humorøse jazz-resirkulatorer, noe som stemmer godt overens med de tendenser en nå ser tydelig for seg: Den unge, britiske jazzmusiker kan sine bop-licks, men vil heller spille Radiohead i skeive taktarter med trommemaskin, og krydre det med en og annen obskur kroppslyd, som en real freebag-punker med sans for humor. Latvieren, italieneren og finnen studerer alle ved konservatoriet i Amsterdam. Selv om ingen av dem er hollendere, har alle noenlunde lik oppfatning av hvilke jazzmarer som rir den hollandske tidsånd. Bebop og hardbop; tradisjon, og amerikansk sådan. Trombonist (og skandinav) Markus Larjomaa (29) beskriver konservatoriet som en svær «mainstreamjazz»-fabrikk, og kontrasterer med et mer pop/rock-orientert finsk jazzidiom. Den finske jazzhistorie har klare likhetstrekk med den norske all den tid begge land tidlig søkte å forene folketoner og jazz i en eneste stor, varm pøl av nasjonalromantikk, og dermed var mye av grunnlaget for senere fusjonering av allslags genre lagt. Skandinaven tok seg aldri godt ut i «zoot suit», og følgelig har bebop som regel måttet vike for mindre «satte» uttrykk. Stilarter som lett lot seg iblande noen veldreide, syngende seljefløyte-licks var å foretrekke. «Godt og blandet» går igjen som et mantra i hele den nyere, nordiske jazz-krønike, og det er derfor debatter om «jazzens vesen» (jf. Christian M. Svendsen og Susanna Wallumrøds nylige jazznytt-polemikker) fremdeles får herje i disse trakter. Nye band med gjennomslagskraft flørter veldig markant med forskjellige genre, eksempelvis indiejazz-kometene i Pixel, eller de godt utdannede tubarockerne i Pelbo. Og i bunn ligger svært ofte den nedarvede fascinasjon for esoteriske ECM-klanger, eller reminisenser av denne, og binder de nordiske eklektikerne sammen, og skiller dem fra eksempelvis de britiske eklektikere, hvis fellesnevnere nødvendigvis finnes i britisk pop-kultur. Dette er selvfølgelig svært grove generaliseringer.

Larjomaa vedgår at også nederlenderne kan glimte til med interessant, ny musikk i ny og ne, men at disse glimt blir vanskelige å få øye på i studenthavet. Han får støtte av sin latviske medstudent, saksofonist Karlis Auzinš (24), som påpeker at det er umulig å brennmerke alle jazzstudentene, grunnet institusjonens iboende funksjon som flerkulturelt samlingspunkt og dens rene og skjære omfang, men at det foreligger en viss tradisjons-vibe som de fleste retter seg etter. På samme måte kan en kanskje si at det foreligger en viss fusjons-vibe i norske miljøer? I Amsterdam hører studentene angivelig mest på moderne tradisjonalister som Brad Mehldau, Kurt Rosenwinkel, Joshua Redman, Dave Holland, Mark Turner og Chris Potter, samt legender som Keith Jarret, John Coltrane, Sonny Rollins og Charlie Parker. Det er amerikansk, sterkt innrettet etter relativt satte jazztradisjoner for form og musikalsk syntaks, og det swinger utvilsomt. Med tanke på at Nederland har en ganske stolt tradisjon for friimprovisert musikk (jf. Han Bennink), er det dog nærliggende å reagere med vantro når en blir fortalt at de studenter ved konservatoriet som i det hele tatt har hollandske aner, er de mest hardbarkede bop-tradisjonalistene av alle. Består ungdomsopprøret i en liberal og tolerant metropol som Amsterdam i å søke fastere rammer for sin kunst? Italienske Giulia Barba (28), også saksofonist, har liten tro på at en kan snakke om et spesifikt italiensk jazzuttrykk. Hvor Larjomaa er skråsikker på finsk jazzinnovasjon, og Auzinš er optimistisk på et fremtidig latvisk jazzidioms vegne (han beskriver det latviske «mood» som å være likt det skandinaviske, men holdt tilbake av fortsatte voksesmerter), hevder Barba at det italienske jazzmiljø lider av mangel på nye impulser. Hun beskriver et Italia hvor 50- og 60-tallsjazzen regjerer, og hvor «moderne» artister ikke turnerer, da dette ikke er bekvemmelig nok for dem. Det italienske publikum forblir lykkelig uvitende om de nye strømninger i samtidsjazzen. Dette syn finnes det hold for i for eksempel det særs glatte uttrykket trompeter Paolo Fresu fronter. Om enn dyktig utført, så er det ikke akkurat mye friksjon i musikken. Og ikke mye som vitner om noe utpreget italiensk (foruten smørtenor-estetikken). Nå har det seg dog slik at Per Zanussi – friksjonskongen selv – er halvt italiensk, så la oss ikke trekke for bastante konklusjoner hva nasjonalitet og musikksmak angår. Det finnes eksempler på både tradisjonalister á la Amsterdam og pop/rock-eklektikere uten hardingfeleabstinenser også i lille Norge. Og ikke alle norske jazzstudenter liker Jan Garbarek engang. De ovenstående betraktninger bør bare tolkes som forsøk på en bevisstgjøring. At Norge og Norden står i en særstilling som eksportør av relativt nyskapende jazz er noe vi er blitt så bevisste på, at vi i stor glad har glemt å se rundt oss på verdenskartet av annet enn turnéplanleggingshensyn når vi skal ut og promotere vår egen musikk. En ung jazzstudent med et hipt, nytt band som skriver i presseskrivet sitt at de utforsker de stadig jomfruelige grensene mellom komposisjon og improvisasjon, og henter inspirasjon fra både technobluegrass og svenske salmer, ser ikke til Amsterdam fordi hun lurer på hva studentene der har på iPoden, men fordi hun lurer på hvor vanskelig det vil være å skaffe en gig der. Og hun vet ikke hva de hører på i Russland. Eller i Sveits. Og det er for så vidt greit. De vet ikke hva vi hører på heller. For innsikt i ny, kreativ britisk musikk, sjekk ut plateselskapet Efpi på: efpirecords.com. For insideinfo fra kulturutvekslingsprosjektet, sjekk ut: arenaproject.posterous.com

7/2012

Fra

49,TRONDHEIM

왖

DOVRE

OSLO

왔

왖

Oslo - Dovre Trondheim Oslo 쎲 Olavsgård Gardermoen Hamar Brumundal Moelv Lillehammer Øyer Fåvang Ringebu Vinstra Kvam 쎲쎲 Otta Dovre Dombås Oppdal Berkåk Lundamo Melhus Klett Heimdal/Tiller Trondheim 쎲

STAVANGER

왔

KRISTIANSAND

Gratis trådløst internett og strøm ombord

Oslo - Kristiansand Stavanger Oslo 쎲 Sjølyst 쎲 Lysaker 쎲 Høvik 쎲 Drammen 쎲 Fokserød 쎲 Torp lufthavn 쎲 Skjelsvik Kragerø Risør Fiansvingen Arendal 쎲 Grimstad 쎲 Lillesand Dyreparken Håneskrysset 쎲 Bjørndalssletta 쎲 Kristiansand 쎲쎲 Søgne Mandal Vigeland Lyngdal 쎲쎲 Kvinesdal Flekkefjord 쎲쎲 Moi Egersund Vikeså Ålgård Kongeparken Sandnes 쎲 Stavanger 쎲 쎲 Fast holdeplass fra Oslo 쎲 Fast holdeplass mot Oslo

God benplass og justerbare seter • Alternative seteløsninger • WC og 220 volt

For bestilling og ruteinformasjon:

Mulighet for kjøp av billetter på bussen på de faste holdeplassene med kort/kontant

SAMFUNN

KULTUR + POLITIKK + INTERVJU + KOMMENTAR

Det er en smule perverst å svi av millioner på nyttårsraketter når halve Europa er arbeidsledige, men det er veldig, veldig gøy.» SKJÆRSILDEN

… i et land hvor oljesektoren er en av bransjene som mottar mest statlig støtte, gir det rett og slett ingen mening å fabulere om et ’fritt marked’.» GIS BORT: KONTROLL, ANSVAR MM.

AV HÅVARD NYHUS I 1976 var David Bowie 29 år. Han hadde sett det meste og var nedslått på vegne av den anglosaksiske kulturen. Den var blitt trangsynt og isolert, mente han. Den var ved veis ende; det var ikke mer å utforske. I forlengelsen av Ziggy Stardust sitt endelikt, tok han like godt farvel med hele kulturen. «Jeg er av samme oppfatning som Günter Grass», sa han. «Nemlig at Berlin befinner seg i sentrum av alt som skjer og alt som kommer til å skje i Europa de nærmeste årene». Så han pakket kofferten og dro. Til Berlin. INN I EN sparsommelig leilighet i Hauptstrasse 155 tok han med seg tre andre. Sin sønn på fem år, Coco Schwab, som den dag i dag er hans personlige assistent, og en viss Iggy Pop. Allerede etablert som en rockens waste case hadde han benyttet tiden siden Stooges velmaktsdager til nada, hvis du da ikke teller innleggelser ved psykiatriske institusjoner. Og det sto ikke stort bedre til med far sjøl. I løpet av de to siste årene hadde Bowie utviklet et usunt kosthold utelukkende bestående av kokain og paprika (!). Det virket i det hele tatt som et hasardiøst prosjekt; kollektivet fra helvete. Dette kom til å gå skikkelig Christiane F-ræva. Så hvordan gikk det? Vel, ikke så verst. ET ÅR SENERE – gjennom en kreativ forløsning som nærmest savner sidestykke i historien – hadde Bowie og Iggy rukket å

Her kan de drømme om nye gullrush og feste som om det fremdeles var 1879.»

Overskridelsen begynner med innesperringen. Eksilet som kreativt arnested. slippe fire klassikere: Low, The Idiot, Lust for Life og Heroes. Alle sammen gitt ut i løpet av knappe tolv måneder. Den engelske musikkskribenten Thomas Jerome Seabrook gjør i boka Bowie in Berlin det hittil mest ambisiøse forsøket på å dokumentere denne høysommeren – i den grad det er god metafor. Vest-Berlin var på denne tiden en vever og inneklemt enklave i Øst-Tyskland – som igjen levde på Sovjetveldets nåde. Kanskje ikke så overraskende: musikken er mest av alt mørk, dyster, kald og fremmedgjort. Som Bowie sa: «Berlin er et sted det er vanskelig å skille mellom spøkelser og levende». Den magre og uthulte thin white duke hadde med andre ord kommet hjem. Som han sa: «Helt siden tenårene har jeg vært besatt av de angstridderske og utleverende ekspresjonistene som gjorde Berlin til sitt sanatorium». Hauptstrasse 155 ligger i Schöneberg, en bydel langt – alt er relativt innenfor muren – fra sentrum. Når de skulle komme seg rundt, tok derfor Iggy og Bowie sykkelen (!) fatt. Skakke og skrinne sjanglet de hele veien ned til sitt favorittmuseum, Brücke Museum, i motsatt ende av byen – i byborgerskapets Berlin. Det må ha vært litt av et syn. Look at those cavemen go. Men når de parkerte syklene, var de hjemme. Brücke var navnet på de tyske ekspresjonistene som slo seg sammen og flyttet til Berlin i 1905. Her, på Brücke Museum, slo det igjen gnister. Her ble den tyske ekspresjonismen fortært, fortolket og innvidd i låtskriverduoens repertoar.

ØSTENFOR SOLEN

ELLERS GIKK inspirasjonen som en pingpong-ball mellom Iggy og Bowie. Bowies innflytelse på Iggy er velkjent, men utbyttet gikk like mye andre veien. Tekstene på Heroes er alle skrevet in a frency – hurtig, planløst og ufiltrert, akkurat slik Iggy og ekspresjonistmalerne jobbet. Som Bowie sa i et intervju fra 1976: «Berlin has the strange ability to make you write only the important things – anything else you don’t mention». Gutsen til Iggy spilte over på Bowie (noe han trengte); og Bowies kunstferdighet gikk andre veien (noe Iggy trengte). Og over dem begge forbarmet Berlins klaustrofobi seg. Byens status som frisone og kunstnerisk grue har vedvart helt siden. U2 gjorde noe tilsvarende med Achtung Baby – deres desidert fineste time («One» ble angivelig skrevet i studio i løpet av en halvtime – en arbeidsmetode Iggy villa applaudert); og Norges mest bejublede forfatter, Dag Solstad, har søkt eksil i den tyske hovedstaden for lengst. Ulikt andre europeiske storbyer har Berlin beholdt et snev av anti-konsumisme og opprør; storkapitalen og renoveringsarbeiderne har liksom aldri riktig inntatt byen. I stedet kan byen skilte med svære rivningstomter (Berlin må være den eneste hovedstaden i Europa som ikke føles mett – i betydningen fylt til randen) og billige leiligheter. Forfalne, ja vel, men bohemer og kunstnere har vel aldri brydd seg om det.

Berlin er metropolen med best romfølelse. Kanskje derfor blir den stadig et hjemsubstitutt for de som aldri riktig føler seg hjemme. «JEG VAR I slutten av 50-årene, ja, jeg nærmet meg sterkt 60, da jeg lot meg innskrive i Berlin», skriver den fiktive Dag Solstad, forfatterfortelleren i hans egen roman 16.07.41. Claes Otto Gedde, hovedpersonen i Ingvar Ambjørnsens En lang natt på jorden er ute i samme ærend. Han reiser til Berlin på jakt etter «ensomheten, flukten, tilbaketrekningen», «for å sove, for å gå i hi …». I stedet viser det seg å bli virksomme og animerte dager. Akkurat det samme som skjedde med Bowie og Iggy. De kom kanskje for å kvitte seg med dårlige vaner og langsomt bygge seg opp igjen, men i stedet snublet de inn i en raptus av kreativ overdrive. Der, rett ved muren, på kanten, snublet de sammen i et velsignet partnerskap. Eller som Bowie selv sier det i «Heroes»: «I, I can remember / Standing, by the Wall / And the guns shot above our heads / And we kissed as though nothing could fall (…)» Thomas Jerome Seabrooks Bowie in Berlin (Jawbone) kan kjøpes der du får tak i bra bøker.

Berlin has the strange ability to make you write only the important things – anything else you don’t mention». – David Bowie 7/2012

Kommunestyrene i Oslo og Bergen skal selge landets to viktigste kinobedrifter til private aktører fordi de, eh, ikke har gjort det før. TEKST AKSEL KIELLAND ILLUSTRASJON MARIUS PÅLERUD Jeg kunne åpnet denne teksten med å stille det retoriske spørsmålet om hva som ligger bak nordmenns patologiske iver etter å privatisere offentlig eiendom, men jeg skal la være. Det er åpenbart at den norske privatiseringstrangen er en irrasjonell impuls som ikke lar seg affisere av trofaste våpen som ’fornuft’ eller ’logikk’, men snarere er noe vi som samfunn sakte må jobbe oss gjennom i fellesskap, helt til vi omsider kommer ut på andre siden og den prinsippfaste minoritetens spede «hva var det vi sa?» drukner i larmen av flertallets selvironiske mimring om alt det rare man hørte på og hadde på seg mens man ukritisk solgte unna vannkraftverk og statlige bedrifter til alle som ville ha. PRIVATISERINGEN AV NORDMENNS felleseiendom har hatt både heldige og uheldige resultater, og etter et par tiårs iherdig virksomhet er det vel strengt tatt ikke så mange som makter å mønstre all verden av rettskaffen harme over at en og annen finansmann får tusket til seg et lukrativt stykke infrastruktur i ny og ne. Det går godt her i landet, og befolkningen ser ut til å ødsle det lille den har av fordelingspolitisk indignasjon på kronikkforfattende NAV-klienter og rumenere som svindler til seg gratis soveplass på luksuriøse grussletter i Utkant-Oslo. Dermed har verken kunngjøringen av beslutningen om å selge Bergen Kino eller kunngjøringen av beslutningen om å selge Oslo Kino skapt de helt store mediale ramaskrikene. Det følgende er derfor å betrakte som et oppriktig forsøk på et kulturskribentsk ramaskrik: Grovt oppsummert kan man si at det offentliges sentrale rolle i norsk filmbransje historisk sett har ført til at vi har en umoden og uutviklet kultur for filmproduksjon, samtidig som nordmenn jevnt over har et bedre kinotilbud enn land det er naturlig å sammenligne seg med. Norske politikere har de siste femten årene jobbet hardt med å bedre det første, og nå som man omsider har begynt å nærme seg noen av målene later altså tiden å være inne for å sabotere sistnevnte. HVILKET ER SYND, ettersom både Oslo Kino og Bergen Kino fungerer relativt bra. Det finnes åpenbart rom for forbedringer, men generelt sett har man et rimelig velfungerende kinotilbud i begge byer. Riktignok har kioskene med årene begynt å tøye brustadbugrensene på stadig mer grotesk vis, og bedriftsstyrene har tilsynelatende mistet all skam når det kommer til å bruke prisene på

oppvarmede snackprodukter som et barometer på nøyaktig hvor mye det er mulig å tyne kinopublikummet for og likevel fremstille seg som kulturidealister – men likevel: Kinotilbudet i landets to største byer er relativt godt. Er det egentlig noen som tenker at kinotilbudet i Oslo og Bergen vil bli bedre dersom kinodriften overtas av private aktører? Altså ikke at det er prinsipielt riktig eller «mer rettferdig» eller «verdt et forsøk», men at det faktisk vil bli bedre – det vi si flere gode filmer, bedre visningsforhold og bedre priser? Det finnes en uheldig tendens til å blande inn amerikanske forhold når man debatterer norsk økonomi – og da særlig finansieringsmodellene i kultursektoren. Uten å ta hensyn til at den norske økonomien er så gjennomsubsidiert at alt prat om «fri konkurranse» i beste fall er koketteri som kan bidra til å overbevise EU om å la oss være i fred, kommer det stadig folk trekkende med utsagn om at kultur som ingen vil kjøpe ikke har livets rett. DET ER ÅPENBART at det ville vært stiligere om norske band kunne reise på europaturné uten sponsing fra hjemkommunen, og det er klart at man ville hatt større tro på menneskeheten om nordmenn faktisk kjøpte nok bøker til at forlagenes høstlister finansierte seg selv, men i et land hvor oljesektoren er en av bransjene som mottar mest statlig støtte, gir det rett og slett ikke mening å fabulere om et «fritt marked». Joda, i en by på Oslos størrelse er det ikke utenkelig at fraværet av en dominerende offentlig aktør kan bidra til å skape konkurranseforhold som i tur vil føre til at det utkrystalliseres nisjer som så private aktører vil kunne videreforedle til et bredt og vitalt filmtilbud. Spørsmålet er om det er sannsynlig, og det mest sannsynlige er at man vil få én privat aktør – formodentlig SF Kino – som vil overta den posisjonen Oslo Kino har i dag. Med andre ord at en kommersiell aktør overtar den monopollignende dominansen. I Bergen, hvor hele kulturlivet bærer bevilgningspolitikernes tydelige fingeravtrykk, er det vanskelig å se for seg noen andre endringer enn nye skilt og den langsomme og forsøksvis diskré nedtrappingen av visninger av smale filmer, samt kutt i støtten til Bergen internasjonale filmfestival (BIFF). Ytterligere en side av denne saken er at kinosjefene i Oslo og Bergen i stor grad dikterer hvilke filmer som får tildelt Film & Kinos kvalitetsfilmstøtte, slik at dersom private aktører plutselig skulle bestemme seg for å legge om linja, kan man plutselig få en situasjon hvor alle kvalitetsfilmene som

… en forstemmende mangel på vilje til å gjenkjenne og ta vare på de delene av offentlig forvaltning som faktisk fungerer.

vises rundt om i landet tilfeldigvis inneholder engelsk eller skandinavisk tale. DET FREMSTÅR SOM et paradoks at nå som man smått om senn er i gang med å skape kunstnerisk interessant film i Norge, kan det offentlige tilsynelatende ikke få solgt unna landets to største kinobedrifter fort nok. Dette kan sees som en naturlig utvikling, tatt i betraktning at kinodrift på kommunalt plan lenge har blitt sett på som næringsvirksomhet og ikke kultur, samt at både filmklubbene og cinematekene som holder til utenfor Oslo i mange år har gått for lut og kaldt vann. Samtidig vitner det å investere milliarder av offentlige midler for å få norsk filmproduksjon opp på et anstendig nivå, for deretter å kvitte seg med de to viktigste visningskanalene for norsk spillefilm, om en forståelse av sosialdemokratisk kulturliv som i beste fall er bekymringsverdig godtroende. Privatisering er ikke en naturgitt utvikling som med entropilignende forutsigbarhet vil befri Norge fra sine sosialdemokratiske villfarelser. Privatisering er en menneskeskapt prosess, bestående av en rekke konkrete valg, som de siste tiårene har befridd hver og en av oss fra eierskap i vannkraftverk, telekommunikasjonsbedrifter og annen infrastruktur. For Høyre handler det om det for partiets del grunnleggende prinsippet om at dersom man bare stemmer for privatisering av offentlige goder mange nok ganger, vil en selv eller ens etterkommere før eller senere kunne høste fruktene av et slikt salg. For Fremskrittspartiet – som har innfall og indignasjon snarere enn prinsipper og ideologi – handler det om, vel, det vanlige. For resten av politikerne og beslutningstakerne som har ivret på for at det offentlige skal frasi seg stadig mer ansvar for offentligheten, handler det – i den grad det kan antas å være reflekterte avgjørelser – formodentlig om at hvis det var bra nok for Gro Harlem Brundtland, er det bra nok for meg. Privatisering av Bergen Kino vil etter alt å dømme innebære en forflatning av kinotilbudet i landets nest største by: I Bergen henvises allerede dokumentarer og små utenlandske filmer regelmessig til ugunstige visningstider i de glorifiserte bøttekottene i Konsertpaleet, og man skal være optimistisk på grensen til det diagnostiserbare dersom man tror situasjonen vil bli bedre under private eiere. I Oslo behøver ikke privatisering være noen katastrofe, men verken Høyre, Frp eller Harlem Brundtland Globetrotters’ usvikelige tro på det frie markedet kan få et salg til å fremstå som en god idé for andre enn de private aktørene som plutselig får en lukrativ bedrift i fanget. BEGGE SAKENE ER symptomer på norske politikeres forstemmende mangel på vilje til å gjenkjenne og ta vare på de delene av offentlig forvaltning som faktisk fungerer. Kulturproduksjon skal som kjent aldri overlates til politikere, men for at det norske kulturlivet skal fungere er man avhengig av politikere som besitter evnen til å tilrettelegge slik at

kulturell virksomhet kan finne sted. Denne saken handler imidlertid ikke om tilrettelegging, men om å være hensynsfull nok til å la være å ødelegge noe som allerede eksisterer. En lignende mangel på forståelse for verdien av det man har, finner vi i det statlig eide Entra eiendoms kjøp og planlagte rivning av Kristian Augusts gate 19, bedre kjent som Tronsmo Bokhandel. Trass i navnet er det upresist å omtale Tronsmo som en bokhandel. Tronsmo er ikke en butikk, men en utdanningsinstitusjon – en utdanningsinstitusjon langt viktigere enn folkehøgskolene i Østfold, Agder og Rogaland som nylig har maktet å karre til seg universitetsstatus, og fullt ut sammenlignbar med betydningsfulle institutter som Blindern, Gløshaugen og Høyden. Samtidig er det en utdanningsinstitusjon som lever på boksalg og en relativt gunstig leiekontrakt, snarere enn millionoverføringer på statsbudsjettet. Men det eneste staten behøver å gjøre for å beholde denne akk så viktige brikken i den norske intellektuelle offentligheten er å la være å ødelegge. Og la det være klart: Enhver løsning som ikke innebærer at Entra viderefører eller forbedrer Tronsmos leieavtale – eller på annet vis bidrar til å forhindre at eiendomsovertakelsen setter butikkdriften i fare – er et bevis på at politikerne ikke gjør jobben sin. INGEN AV DISSE sakene betyr verdens undergang, ei heller vil de bety slutten for norsk kulturliv. Det de imidlertid innebærer er en fullstendig unødvendig forringelse av et knippe viktige, velfungerende institusjoner. Alle med et snev av kjennskap til Kino-Norge vet at det er en bransje så gjennomsubsidiert at dersom man fjernet de mange støtteordningene for filmdistribusjon, ville man kun sitte igjen med hollywoodproduksjoner og en håndfull publikumsfavoritter fra andre land. Uansett hvordan man snur og vender på det, handler ikke dette om «konkurranse» eller «effektivisering», men om at norske kommunepolitikere av uransakelige grunner er skikkelig, skikkelig ivrige etter å selge unna kinobedrifter. Norske politikere har de siste femten årene brukt såpass mye tid og penger på å bygge opp en norsk filmproduksjon at det er tvilsomt at salget av kinoene i Oslo og Bergen innevarsler starten på større kutt i subsidier til verken produksjons- eller distribusjonssiden av Film-Norge (selv om færre subsidierte utenlandske kvalitetsfilmer naturligvis vil være en kostnadseffektiv måte å høyne norskandelen på). Snarere er det et klassisk tilfelle av at den høyre hånden ser hva den venstre gjør, ignorerer det, og gjør det diametralt motsatte. VI LEVER I et sosialdemokrati. Det innebærer at vi selv velger hvilken balanse mellom frimarkedskapitalisme og statlig regulering vi er mest komfortable med; at vi kun er prinsipielle så lenge det er til beste for fellesskapet. Det eneste som virkelig taler til fordel for privatisering av kinoene i Oslo og Bergen, er at vi er et ungt land med betydelige mindreverdighetskomplekser som alltid går utfra at dersom større og mer brautende nasjoner gjør ting på en annen måte enn oss, så er det vi som tar feil, og at vi derfor skylder å kvitte oss med disse tingene fordi det er det ene alternativet vi ennå har til gode å prøve.

Like før denne teksten gikk i trykken overvar undertegnede en visning av Steven Soderberghs Magic Mike på Ringen kino, hvor det før visningen ble det delt ut bæreposer med glidemiddel til to heldige publikummere. Hvorvidt dette opptrinnet innebærer at hele «fungerer ganske bra»-argumentet rakner fullstendig eller bare var en forsmak på hva man har i vente når Oslo Kino havner på private hender, er i skrivende stund fortsatt uvisst. 18

7/2012

7HQN RP KDQ DOGUL ULQJHU

'HW HU PDQJH WLQJ GX NDQ EHN\PUH GHJ RYHU +925 '8 6.$/ %2 75(1*(5 ,..( 9 5( (1 $9 '(

1RUJHV VW UVWH IRUPLGOHU DY K\EOHU RJ ERIHOOHVNDS

Sensation er et klubbkonsept utarbeidet av det nederlandske eventbyrået ID&T, kjent for høyt påkostede housefester med streng dresskode, hvor alle må gå kledd i helhvitt. Siden oppstarten i Nederland i 2000 har over en og en halv million mennesker deltatt på et Sensation-arrangement. I utgangspunktet var arrangementet kun å finne i Amsterdam, men de seneste årene har ID&T arrangert Sensation i en rekke land, der i blant Norge. I år arrangeres Sensation i Telenor Arena 15. september, i regi av ID&T og Atomic.

Himmel eller helvete? Vi dro på pilegrimsferd til Tsjekkia og mistet oss selv på Sensation White. TEKST ANDREAS DAHL FOTO ATLE RICHTER SCHIE Taxisjåføren ligger jevnt i 140 inn mot sentrum. Han gir faen i røde lys, han får ikke betalt for å vente på at det skal bli grønt. Turen som andre veien tok tjue minutter med buss, går nå på fem. Han hiver seg inn i svingene og sneier betongvernet og andre biler flere ganger, før han bråstopper ved det som visstnok skal være den beste klubben i byen – ett hull i veggen i en industrigate. «Det blir 3000 Koruna.» (rundt 1000 norske kroner, jou. anm.) N&D: «300? Fett. Vi tar det cash. Her.» «Nei nei nei. 3000 koruna.» N&D: «Hahahaha.» «3000.»

N&D: «Det er det ikke.» «Forstår dere ikke? Prisen er 3000 koruna. Taxi koster 3000 koruna.» N&D: «Du tuller.» «Nei … this is special taxi … transformers … taxi … nei, Sensation. Sensation-taxi. Kan dere betale?» N&D: «Vi betaler ikke deg en halv månedslønn for en kort tur. Du ripper oss.» «Ok. Jeg lurer dere? Ok. Da har vi et problem. Dere kan ikke betale? Ok. Jeg skal ta noen telefoner til noen kompiser, og så får vi bare se hva som skjer. Jeg vet ikke.» Spol tilbake åtte timer, i en Ishockeyhall i Utkant-Praha, stedet vi tok taxi fra. En gigantisk roterende hvit metallblomst reiser seg opp fra gulvet. 20 000 mennesker, alle kledd i hvitt fra topp til tå, strekker hendene i været og skriker. Billige silikonimplantater

og falmede tribal-tatoveringer glinser i lett duskregn fra taket. Folk stimer ut på gulvet for å komme seg nærmest mulig blomsten i midten. Det rasler i glowsticks og billige vesker. Lyset dempes, hallen sitrer av forventning. To mindre metallblomster ut mot sidene av hallen blir nå belyst, de begynner å spy ut vann og fyrverkeri fra kronbladene, før en gebrokken kvinnelig robotstemme overdøver bråket: – I am here in a world of duality. A world shaped by memories and dreams. Discovering the seven steps to fulfilment. Released, one by one, in one night. No past, no future, celebrating the now. Welcome to … innerspace. Pause. Mer fyrverkeri. Mer vann. Stemmen kommer tilbake.

– This year’s show takes the audience on a spiritual journey to wakening on all levels of being. Raising the excitement step by step through seven intense experiences. Inspiring them to focus on the moment of now. Guiding them to a collective awareness in all its beauty Presenting their own … inner … SPACE.. I blomsten i midten av hallen dukker det opp en mann, kledd i hvitt, med hvitmalt hode. Han strekker hendene i været og jubler. Ansiktet hans vises på gigantiske tv-skjermer på hver sin side av hallen. I duskregnet fra taket, som nå omgir ham i en sirkel, staves «Mr. White» ut i meterhøye bokstaver. «Wooow» kommer det fra sidemannen min, som nettopp kom styrtende nedover tribunen med to glass 1/3 Möet, 1/3 Vodka og 1/3 Red Bull i hånda - kveldens weapon of choice. 7/2012

Det er den beste delen. Når alle er kledd i hvitt så er det jævlig lett å se hvordan damene ser ut. Vi er på Sensation White, eller Sensation Innerspace, eller bare Sensation, jeg er fortsatt ikke helt sikker. Ikke nok med det, vi er på Sensation i Tsjekkia. Landet hvor alle klærne du brukte for ti år siden fortsatt er veldig fine. For å sikre at ingen faller av allerede nå, her er de harde fakta: Sensation er et omreisende klubbkonsept som ble startet opp av det nederlandske eventbyrået ID&T i år 2000. I utgangspunktet var ideen enkel nok, gigantiske og høyt påkostede ravefester i Amsterdam ArenA. I år 2000 døde initiativtager Miles Stutterheim i en bilulykke og ideen ble enda enklere. Broren Duncan bestemte at på neste års fest skulle alle gå kledd i hvitt for å hylle avdøde Miles (som hadde en forkjærlighet for hvite klær). Det fenget, for 40 000 møtte opp på Sensation i 2001, 80 prosent av de kledd i hvitt. Siden den gangen har Sensation ekspandert og ekspandert (minus litt rufs på midten av 00-tallet) og i fjor kom festen til Oslo for første gang. I år blir Sensation å finne i 18 byer, og for første gang i Asia og USA. En avhopper med navn Sensation Black, eller bare Black, eksisterer også, men denne har ikke nådd den samme populariteten. Det er White som gjelder, nemlig. «Be Part Of The Night - Dress in White» som slagordet lyder. Hvert år utformer ID&T, selskapet bak Sensation, nye konsepter med variasjoner rundt samme tema. Årets er «Innerspace». En representant fra ID&T 22

7/2012

vil gjerne forklare meg ideen i det Mr. White, kveldens første DJ, mannen i blomsten, tar på seg hodetelefoner (ikke hvite!) og stiller seg ufokusert opp ved noen cd-miksere. – Innerspace. Det handler om rommet du har inni deg. Klubben du har inni deg. Vi ønsket å utforske det rommet, sier han. Hahaha. Har vi betalt 65€ for å klubbe inni oss selv? – Dere har ikke betalt noe som helst dere. Touché. Vi er her fra Norge i opplysningens ærend, trygt plassert på en VIP-tribune med neongule VIP-bånd på armen, som hever oss over den jevne tsjekker nede på dansegulvet, som nå er i full bevegelse ettersom Mr. White har satt i gang med noen under middels tech-house-greier. Han kunne spilt hva som helst, etter 30 minutter med dramatisk fyrverkerioppbygning sluker crowden det rått. På VIP-tribunen er vi flankert av en velkonstruert blanding av nordmenn som skal sende gode vibber om Sensation tilbake til moderlandet. Utelivspersonligheter, årets Paradise-par, en fortsatt aspirerende glamourmodell og en lankete Se&Hør-fotograf, de er her alle sammen, kledd i hvitt. Jeg har prøvd å berge meg med en lånt Fred Perryskjorte, men det gjør bare vondt verre. Vi ser helt dustete ut, men det er likt for alle. La oss gå tilbake enda noen timer. Fly fra Gardermoen til Praha. Overvekt av tsjekkere på helgebesøk hjem for å treffe dama, men på seteraden bak meg sitter tre rogalen-

dinger i sin beste alder, en av de er allerede kledd i hvitt. De ønsker å forklare meg hvorfor alle burde oppleve Sensation. – Greia er da, og dette kan du bare ta opp på recorderen din, at på Sensation White så er alle kledd i hvitt, ikke sant? – Det er den beste delen. Når alle er kledd i hvitt så er det jævlig lett å se hvordan damene ser ut. Det er som du har røntgenøyne, og du har 2000 damer å stirre på. På Sensation Black blir jo valker og alt mulig dritt skjult under klærne, så du risikerer å ende opp med en skikkelig ku tilbake på hotellet. Det skjedde meg en gang på Black, og det var helt jævlig. Derfor er White mye bedre. Mannen allerede kledd i hvitt tar ordet. – Vi drar hvert år. Jeg bare forteller kona at jeg skal på konferanse med jobben. Haha, hun skjønner ikke en dritt. Vi begynte vel rundt 2002 … nei, 2003 tror jeg, når det bare var i Amsterdam. Det er best når det er i Øst-Europa – folk tar jo helt av. Her nede kan vi gjøre hva vi vil uten at noen bryr seg. Vi var i Oslo i fjor, men det var ikke helt det samme. Folk skal drive å analysere ting, i stedet for å bare gi faen. Jeg tror ikke folk slappet av nok. – Og sikkerheten var dritkjip, skyter sistemann inn. – Men vi drar i år også. Det er jo Sensation. Vel tilbake i Ishockeyhallen er sikkerheten alt annet enn dritkjip. Glamourmodellen henger over rekkverket på VIP-tribunen med en flaske Möet i hånda. Det er fem meter ned til Tsjekkerne på gulvet under. En eim av weed, Axe og fosfor henger over hele stedet. I begynnelsen er toalettkøene lange, lengre enn køene til glowsticksboden, men etterhvert fyker det hvite linjer opp i nesene på VIP-bordene og ute i crowden også. Sikkerhetsvaktene

napper tak i en tilfeldig stakkar en gang i timen for å statuere et eksempel, men stort sett står de og ler mens tsjekkere og turister tumler rundt. Det sier vel seg selv at det krever sin andel kjemi for å få folk til å kle seg i helhvitt. Sensation har visstnok nulltoleranse, men googler du Sensation White er 50 prosent av treffene forumtråder om hvordan du kan smugle litt greier inn i kroppens mange åpninger. Eller du kan gjøre som i Praha, og bare gå rett inn døra. Sikkerhetskontroll er et ukjent begrep i det gamle Tsjekkoslovakia. Etter en drøy time blir det klart at det er ikke musikken denne kvelden skal handle om. Mr. White spiller fortsatt gørrkjedelig tech-house på lavt volum. Så lavt at det er fint mulig å føre en vanlig samtale. Opprinnelig var Sensation sitt musikalske fokus plassert på Euro-Trancen, et melodramatisk oppgulp av elektronisk musikk som hadde sin høytid mot slutten av 90-tallet, dominert av høyt tempo, episke synthlinjer og kvinnelig hviskevokal. Veldig populært i Benelux-Landene, og hvis jeg nevner navn som Tiesto og Armin van Buuren vekker det kanskje noen fjerne vonde radiominner hos nordmenn også. Etterhvert som interessen for trance-musikk stupte utover 2000-tallet, gjorde Sensation et klokt valg da de gradvis dreide musikkprofilen inn mot housemusikk, av den virkelig kommersielle sorten. For i like stor grad som Skrillex har omformulert Dubstep fra å være introverte engelskmenn som lager plater for to kompiser til å bli gigantiske lasershow, har artistene som Sensation booker omformulert «house» fra afroamerikansk Chicago House til en hvitmannsdans med Rihanna-remixer og et ekstremt kommersielt potensiale. Først ble denne overgangen møtt med motstand og sviktende billettsalg hos

Sensation-publikummet, men etterhvert har festene fått et helt nytt publikum og et helt nytt potensiale for å øke populariteten. Det skal likevel legges til at det ikke så nøye hvem som spiller, om det er Deniz Koyu, Mark Knight, Axwell, Sander van Doorn eller Daniel Sanchez & Juan Sanchez (som alle spilte i løpet av natten), det hele er nøye koreografert og overvåket. De er kun statister i et enormt sirkus. «Artistene» drar på med endeløs parade av egne hitlåter og remixer av andres hitlåter. Her er det ikke tid til fyllstoff. Musikken bygges opp og brytes ned igjen over en lav sko, før den ender i et gigantisk «drop» som setter hele publikum i bevegelse. Det er banalt og totalt blottet for overraskelser, men det fungerer som bare det. En eneste lang guilty pleasure. Det sier vel kanskje seg selv at alt må være rimelig kjørt inn på forhånd når du skal synkronisere musikk med tidenes drøyeste show. Hele Sensation er som Cirque Du Soleil på stimulanter – hver time går det med noen millioner på lasere og pyro, og da kan ikke DJ-en plutselig prøve å være original. Vi får bli med bort til kontrollrommet for lyd og lys og regn og pyro, hvor tjue menn sitter bøyd over datamaskiner og taster ivrig. Vi slår av en prat med mannen som styrer regnveggen som skiller DJ-en fra publikum. Etter litt krangling går han motvillig med på å la meg skrive noe i regnet, men innen vi har fått skrevet «pen» i «penis» skubber han oss bort. Vi har brukt vår sjanse og må ta til takke med å velge mønster. Vi går for nummer 16. Ved siden av sitter mannen med kontroll over de 170 gigantiske LED-ballene Sensation har plassert i taket, som kan heises opp og ned og skifte farge.

– Du har mange baller i luften, sier vi. – Takk!, sier han, Vi blir vist bort. Ballene skal snart heises ned, og det krever hans fulle konsentrasjon. Den rasjonelle delen av meg sloss mot nye runder av trippeldrinken Möet/Red Bull/ Vodka. Jeg hadde på forhånd bestemt meg for ikke å kose meg, bare observere idiotien, le hånlig av det, men jeg sliter nå. LED-ballene og Red Bullene begynner å feste taket. Den typiske Sensation-deltager er hvit, smårik, småharry, glad i kola og Swedish House Mafia, men samler du nok av dem har du en bra fest, samler du 20 000 av dem har du en veldig bra fest, og kler du dem alle i samme klær, skrur ned lyset, skrur opp musikken og gir dem en Vodka Red Bull har du en jævlig drøy fest – en sosiolog ville hatt veldig mye å si om det som foregår på Sensation. Selv kan du kan si hva du vil, og du kan hate alt det Sensation står for med hvert fiber du har i kroppen, men når «Insomnia» med Faithless droppes midt på natta og du står og hopper sammen med 20 000 andre, skal du være en beinhard kyniker om du ikke koser deg. Hele kvelden, som jeg får forklart av en hyggelig dame fra ID&T, er delt opp i syv stadier. – Det er inspirert av chakra-begrepet. Det er syv stadier. Jeg er her, jeg føler, jeg gjør, jeg elsker, jeg snakker, jeg ser og jeg forstår. I løpet av kvelden skal du oppleve alle, før du når Innerspace. Ubegripelig kleint, men i praksis betyr dette at hver gang du er på nippet til å kjede deg så skjer det noe dritt som krever din fulle oppmerksomhet. Det kan være gratis glowsticks, like store som hånden din, som du står fritt til å kaste på en hvilken som helst person i nærheten, eller det kan være damer med tjue meter lange laserfingre som heises

ned fra taket og synger gebrokkent med på en sang, eller bare masse pyro, masse pyro. Det er en smule perverst å svi av millioner på nyttårsraketter når halve Europa er arbeidsledige, men det er veldig, veldig gøy. Paradise-paret er de første til å gi seg av den norske delegasjonen, ganske tidlig, med Se&Hør-fotografen slukøret i hvit badeshorts rett bak dem. Det ble ikke noe scoop på han i kveld, men han rakk i løpet av kvelden å etablere en gang for alle at mennesker over 195 centimeter ikke under noen omstendighet burde befinne seg på dansegulvet. Resten forsvant i løpet av kvelden, jeg aner ikke hvor og når. Til slutt var det bare NATT&DAG og grekere med yacht igjen på VIP-tribunen, ingen dårlig kombinasjon. En gang i timen må vi ta en reality check og snu oss for å se om alle fortsatt var kledd i hvitt, og jo, det er de. De lokale tar virkelig Sensation-Moten til ett nytt nivå. Menn i speedos med englevinger på ryggen og sololje på brystet, kvinnene stort sett bare i undertøyet, eller noe fra D&Gs 98-kolleksjon. Rundt 05.00 gir vi oss, det er fortsatt en time igjen, men nok er nok. Inne spiller Daniel Sanchez & Juan Sanchez beinhard dritthouse, det er bare de mest rusa folkene som er igjen på gulvet. Området rundt selve hallen ser ut som en jævla slagmark. Allerede når vi ankom arenaen, rundt 20:00, lå det en fyr og ristet i gresset utenfor. Det var vårt første møte med Sensation. Vårt siste møte blir rundt 500 mennesker som alle har comedown på en gang. Et brutalt syn. Matrester og mascara renner nedover hvite klær, noen mangler en sko, andre bare gråter. Helsepersonellet har sin fulle hyre med å holde liv i restene av Sensation Praha 2012. Vi forlater åstedet for å finne en taxi. Den taxien.

Taxisjåføren tar opp telefonen og ringer kompisene mens han kjører ut fra byen igjen. Shit. Angsten brer seg, særlig etter åtte timer med fyll. Vi er to og han er bare én, men han er en svær fyr, og du vet aldri hva slags dritt han kan finne på, særlig hvis kompisene kommer. Vi er ikke på hjemmebane her. Vi må finne på noe lurt. Vi kommer opp med en helteit historie om at vi har pengene, men de ligger på hotellrommet, så vi må opp dit og hente dem. Dum som han er, går han med på det. Jeg løper inn i resepsjonen og ber resepsjonsdamen ringe politiet mens fotografen vår blir igjen i bilen som sikkerhet for den nå ganske sinte taxisjåføren. Hun bare ler, dette er ikke første gang. – Det er taxipolitiet dere må snakke med, ikke det vanlige politiet. Taxisjåføren får noia og kjører når han hører at taxipolitiet er på vei. Etter ti minutter kommer to svære karer utrustet med skuddsikker vest, pistol, tåregass og batonger. På jakkearmen er det bilde av små taxier. Det er taxipolitiet. Taxikriminalitet er svære greier i Praha. Hver dag blir utlendinger svindlet for store beløp, ofte blir de banket opp hvis de ikke betaler. De skriver raskt ned en anmeldelse før de stikker igjen. Vi ser sikkert helt latterlige ut der vi står i helhvitt og har noia for en taxisjåfør. Etter ny tur ut med besøk på to strippeklubber, tar vi nightcapen tilbake på hotellet igjen. Klokken har nå blitt 11.00. «Becherovka!» «Becherovka.»

Sensation White arrangeres på Telenor Arena 15. september. 7/2012

Student? Kjøp dine lærebøker på haugenbok.no KJAPT, TRYGT OG ENKELT. RENTE- OG GEBYRFRIE BETALINGSMÅTER Betalingsutsettelse - kjøp bøkene nå, betal 21. oktober. Avbetaling - fra kr. 200,– pr. mnd. (ved kjøp over kr. 750,-) Faktura - 21 dagers betalingsfrist. DINE STUDENTFORDELER Ingen tillegg - uansett betalingsmåte. Portofritt - uansett ordreverdi. Rabatt - på mange lærebøker.

20.000 T I T LER P Å L A GE R

Nå N åo også gsså på g på m mobil ob o obil bil il mobil.haugenbok.no mob ob bil iil. ll.hau au uge gen e bok en bo b ok.no ok .n no no

haugenbok.no - Norges raskeste nettbokhandel haugenbok.no AS - Postboks 175 - 6101 Volda - Telefon 70 07 45 00 - epost@haugenbok.no - www.haugenbok.no

Sort gull, sivilisasjonens grenseland og den ville vestens død. Bli med til Australias utpost. AV CHRISTIAN BELGAUX Det finnes kun én måte å kjøre langdistanse i Australia; spesielt om natten, når kenguruene kommer luskende og byr seg frem som roadkill. Da er det godt å ligge bak et roadtrain som måker dem unna. Det var slik vi ankom Kalgoorlie, i den svarte Van Gogh-aktige natten etter syv timer kjøring inn i landet fra Australias vestkyst. Kalgoorlie er en myteomspunnet by, den siste bosetningen før ørkenen, aboriginerterritoriene og den endeløse ødemarken. DETTE HAR VI kommet for å finne: grensebyens ånd og rester av den ville vesten. Den australske drømmen lignet i utgangspunktet på den amerikanske. Den handlet om frihet, selvoppholdelse og uendelige sletter. Da amerikanerne skjøv the frontier hele veien ut til vestkysten og Stille-

havet, skilte imidlertid de to drømmene lag. I dag er Australias befolkning omtrent den samme som den amerikanske rundt 1850. Det betyr at det fremdeles finnes store lommer på siden av loven; masse plass til lykkejegere og andre som vil boltre seg eller bare gjemme seg bort. Her kan de drømme om nye gullrush og feste som om det fremdeles var 1879. På slutten av 1800-tallet ble det for første gang funnet gull, og i motsetning til andre ghosttowns i området har Kalgoorlies årer aldri gått tomme. Det har resultert i The Super Pit, kontinentets største menneskeskapte hull, hvor det fortsatt blir funnet store mengder gull. Gullgraverne dro med seg drap og alkoholisme, og Kalgoorlie er den eneste byen igjen i Australia med lovlige bordeller. I barene blir tørste gruvearbeidere betjent av skimpies, toppløse bartendere.

En jente fra Nederland satte hus-rekord med 70 menn på én dag.

ETTER ET PAR mislykkede forsøk på hooters-lignende turistpuber finner vi endelig baren vi har lett etter: The Gold Bar. Stedet med de hotteste skimpiene, de som blir håndplukket og fløyet inn fra østkysten på ukebasis. Neck-tats, neck-beards, mullets, jenter ikledd kakelignende kjoler. «THIS is the bat-country!» skriker Wess, vår medsammensvorne, over et biljardbord, mens asiatiske call-girls prøver å lure noen ensomme gullgravere i Jack Daniels-t-skjorter. Wess har rett, baren er så absurd at den kan minne om bar-scenen i Fear & Loathing; det er like før mennene ved siden av inntar dinosaur-lignende form. Holly fra Sydney forklarer hvordan hun takler galskapen. – Mellom 500 og 1000 dollar kvelden i tips går en lang vei, smiler hun, mens femti menn stirrer på puppene hennes. – Men jeg jobber bare to uker av gangen her, det finnes ingen grunn til å bo her fast. En gruvearbeider som heter Jim forklarer at han har kjørt to timer fra en gruve nordpå for å få servert sprit av skimpiene. Det finnes altså verre steder enn Kalgoorlie. En times tid senere blir han kastet ut uten

å ha pratet med noen andre enn oss. Heller ikke Jim passer inn. Det er fredag kveld og stappfullt i baren, men alle ser like ensomme ut. UTENFOR STÅR ESTA fra Papua Nu Guinea og ruller tobakk. Hun kom hit for over ti år siden og er en av de eneste kvinnelige arbeiderne i gruvefirmaet hun jobber for. Diasporaen som omtales som «Islanders» på folkemunne, er den eneste ikke-kaukasiske i baren. Vi har sett en god del aboriginere i gatene og spør om også noen av dem jobber i gruvene. – Neppe, svarer Esta. Hun har store store blanke pupiller. – De greier aldri pissetesten. Du må være clean for å jobbe i gruva. Dagen etter, på politistasjonen. Løytnant Danny smiler fornøyd og erklærer at den ville vesten er død. Iallfall så lenge han har ti konstabler stående i krysset der barene ligger hver kveld. Når de ikke har bemanning til dette er det snarere regelen enn unntaket at det er gateslagsmål med opptil 40 involverte. Han forteller at 90 prosent av den totale kriminaliteten i byen er alkoholrelatert, og at de har store problemer med aboriginerne som bor i camps på utsiden av byen, i Boulder Camp og Ninga Mia. – Ikke dra dit uten beskyttelse fra politiet, sier han. – Og nei. Det har vi ikke tid til å gi dere. 7/2012

En gruppe går forbi og stirrer olmt på oss. Det er på tide å dra, bad vibes. ET PAR TIMER og non elektrolytt-rike drinker senere i Ninga Mia, skjønner vi løytnanten. I en liten shanty-town skuler mørke øyne på oss bak bølgeblikk-gjerder. Området glitrer i tomme flasker og bokser mens Hasselbladen og lysmåleren rundt halsen føles ekstra tunge og synlige. Vi får øye på en gruppe på rundt tjue aboriginere som sitter i sanden i skyggen av et tre. De forteller at de er en storfamilie fra inland-way, fra nord-territoriet. Som så mange andre aboriginere er de uinteresserte i den australske drømmen; de er ikke på jakt etter jobb eller bosted eller penger eller sex; de er på jakt etter alkohol. Territoriene i innlandet er tørrlagte, så de har gått i ukesvis for å sitte under et tre med coca-colaflasker halvfulle av bensinluktende sprit og noe som ser ut som lim. De vil ikke la seg fotografere og peker på et grønnmalt hus nedenfor. Et par barn løper rundt. På gjerdet utenfor står det N.W.A. med rosa bokstaver. På innsiden sitter the elder. Høvdingen selv. Han sitter ved et bål med en slitt protese fra låret og dytter glør over kenguruhaler som han kringkaster at snart er klare for lunsj. Han har massive sorte hender, et ansikt som har vært under solen i 70 år og gule berusede øyne som har sett like mange år med endringer i det solblekede, desaturerte landskapet. Tynnslitte hunder løper rundt mens et par andre menn ligger og sover bortenfor på plattingen, omkranset av tomme bokser og en bil uten hjul. Høvdingen sier han er 26

7/2012

fornøyd med situasjonen, men ønsker ikke å svare på spørsmål om integreringspolitikk eller alkoholisme blant aboriginerne. Han forklarer at støvet og forurensingen fra gruven ødelegger landet rundt og helsen til de som bor på reservatet. Mens gruvene rundt drar inn hundretalls millioner i året, ønsker høvdingen lite annet enn halvannen dollar for å kjøpe øl. Det er prisen for å intervjue meg, sier han. En gruppe går forbi og stirrer olmt på oss. Det er på tide å dra, bad vibes. På vei ut vinker vi til familien under treet. Et par av dem har sovnet, resten stirrer tilbake. MEN FORTELLINGEN MANGLER ennå noe. For hvor blir det av den prostituerte med et hjerte av gull? Vi bestemmer oss for å gjøre et siste dykk etter den ville vesten på bordellene. I The Pink House tar Carmel oss imot, hun er madamen, noe over 60 år og svært oversminket – selv i halvmørket er det opplagt. Lukten er tilsvarende – alt for meget av alt. Jentene har ikke startet ennå sier hun. Skjønt «jentene»; det er bare to av dem nå. Carmel viser oss rundt på de fem rommene, typisk old-school bordell, med starting stalls ut mot gaten og rom inne. På dominatrix-rommet ligger det en bakbundet isbjørn-bamse, rommene er klare til jobb med «worksheets» liggende under satengen. – Det er bare ett annet bordell som holder åpent i tillegg til oss, sier hun. – Resten har gått konkurs. Hun forklarer at asiatiske call-girls med an-

nonser i avisen tar markedet, at de knuller uten kondom, er billigere, og at de kommer til deg. Carmel forteller historier fra gamle dager. Hvordan hun har ringt politiet fordi hun har hatt en livløs mann på et av rommene, hvorpå de tjue minutter senere avlyste ambulansen fordi mannen hadde glemt å si at han var narkoleptisk. Årene hun hadde en jente fra Nederland jobbende hos seg som satte hus-rekord med 70 menn på én dag. Hun viser dildoen som forsvant opp i endetarmen på en butikkeier og måtte opereres ut. Da bordellene lå tett i tett og Hay Street lyste opp hver kveld. Men idag er det bare historiene tilbake, sier hun. Hun tenker på å gi opp, det er ikke noe gøy lenger. For å holde showet i gang gjør hun disse omvisningene. Jentene kommer på jobb i det vi skal gå. I post-ville vesten ser de ut som rømlinger fra scenen på Blaze. SOLEN GÅR NED over Boulder på østkanten av byen. Vi er innom en drive-through spritsjappe med vanen vår. Australia har et ambivalent forhold til alkohol og det er ikke noe problem å kjøpe alko til sent på natt, servert ned takluka. Skal du derimot kjøpe en Goon – fireliters billig-vin – må du være ute før klokka 18 i Kalgoorlie. En gruvearbeider prøver febrilsk å overtale betjeningen til å selge: «Come on man, that’s a law for the blacks!». Vi setter oss på gata og drikker, men heller ikke her er det fred å få. En gjeng aboriginere introduserer seg selv og foreslår at vi deler på alkohol-godene. Mary, Ruth, fetteren hennes Matthew … bibelske navn på alle. De kan ha vært del av den stjålne generasjonen; alderen stemmer. Frem til slutten av sekstitallet tok den australske kirken og staten aboriginske barn vekk fra familiene deres for å gi dem en «trygg oppvekst». De

skarpeste kritikerne har omtalt praksisen som «folkemord», og i 2008 sa australske myndigheter offisielt Sorry, noe som hvert år markeres som Sorry-day. Vi deler alkoholen, men har ikke råd til å spandere bytur på alle. Mary får fem dollar til en flaske vin før vi går videre. Senere, inne på en uteservering, ser vi Mary hengende utenfor gjerdet, hun skriker uforståelig og overdøver husbandet som gjør en forferdelig versjon av «Gold Dust Woman». Så blir hun borte i natten. MORGENEN ETTER ZOOMER vi igjen ned The Great Eastern Highway, vestover med den synkende sola. Langs veien strekker et stort, hvitt rør seg, røret som leverer vann til Kalgoorlie. Vannforsyningen var et gedigent ingeniørprosjekt – 530 kilometer med stålrør – på slutten av 1800-tallet som C.Y. O’Connor ledet byggingen av. Prosjektet skulle lede den australske drømmen inn i det tjuende århundre, men hadde også kritikere i pressen og i det australske parlamentet. De beskyldte O’Connor for å sløse bort statens penger. I 1902 ga han opp drømmen om vann til gruvene og skøyt seg selv mens han red ut i havet på hesten sin. Noen mente en lokal aboriginerstamme hadde kastet en forbannelse over ham. Ti måneder etter hans død kom endelig vannet frem, og den australske drømmen kunne – inntil videre – leve videre. Rundt Coolgardie, 50 kilometer vest for Kalgoorlie ser vi noen menn med metalldetektorer. Mange er overbeviste om at det må finnes en kjempeåre av gull her; at det bare er et spørsmål om tid før the second gold rush innledes. Den lave solen farger landskapet gyllent, og mennene i silhuett blir stadig mer obskure i støvet. Snart forsvinner de helt og blir borte i det evige australske landskapet.

EIRIK SVENSEN F S F L IP

F O T O : L A R S G A R TÅ

S K AT E T E A M 2 012 T E AM K AP T EIN: FREDRIK NÆRL AND

C H R I S T I A N FA R S TA D

KIM OT T ERMO

EIRIK BALLO

MAGNUS BONE SMO

EIRIK S VENSEN

MICHAEL SOMMER

FREDRIK AUS T BØ

N AV I D N AV I D

FREDRIK NÆRL AND

SEBASTIAN R AFEN

G A BRIEL ENGELKE

S T EFFEN AUS T ERHEIM

J A N H E N R IK KO N G S T E N

STU GR AHAM

K A R S T E N K L E P PA N

Stavanger Kvadrat Bergen

47 20 20 50 47 20 20 51 47 20 20 52

Sarpsborg Oslo city Kristiansand

Facebook.com/session88

47 20 20 54 47 20 20 56 47 20 20 59

Lagunen Skien Amanda

Instagram @session1988

47 20 20 69 47 20 20 61 47 20 20 64

Sartor Ålesund Buskerud

twitter.com/session88

47 20 20 65 47 20 20 66 47 20 20 68

vimeo.com/session88

MOTE

INTERVJU

For å jobbe med mote måtte norske Alex Mattsson søke tilflukt i London. Som han sier: «Ingen i Oslo gidder å jobbe gratis». TEKST KRISTIAN WIKBORG WIESE FOTO PRESSE Knappe to år etter at klesdesigneren Alex Mattsson ble uteksaminert med en MA i Menswear fra den prestisjetunge skolen Royal College of Art i London, har han startet sitt eget klesmerke, fått en god del oppmerksomhet i anerkjente magasiner som TANK, Dazed & Confused og Dazed Japan, og hatt sitt eget utstillingsvindu i det kjente varemagasinet Selfridges midt på Oxford Street, en av de travleste handlegatene i London. Mens andre designere som Fam Irvoll kom hjem etter sitt opphold i England, er det imidlertid ingenting som tyder på at 28-åringen vender hjem med det første. Og hvorfor skulle han egentlig det? Som Mattsson selv uttrykker det: «London har hele den infrastrukturen du trenger for å være motedesigner». – Da jeg først kom hit, var det bare på grunn av skolen. Jeg trodde alltid at jeg kom til å flytte tilbake. Det første året jeg bodde i England syntes jeg at alt var veldig bakvendt og rart. Engelskmenn var rare og uhøflige, maten var rar, husene deres var falleferdige; det var et lite kultursjokk. Men i England kan du leve på ingenting om nødvendig. I Norge

kan du ikke det. Du må ha penger. Alt koster selvfølgelig penger her også, men det er billigere. Både mat og bolig. Og alle ordner opp og hjelper hverandre, jobbmessig, men også når det gjelder andre ting. Hårda bud. Hva er det som driver deg til å fortsette? – Jeg tror ikke jeg kunne gjort noe annet. Jeg har alltid vært interessert i mote. Når jeg ser tilbake på det kunne jeg ikke ha gjort noe annet. I London har du de riktige skolene, det riktige miljøet. Det er så mange kulturer og så mange faktorer som gjør at London har hele den infrastrukturen du trenger for å være motedesigner. Nettverk er kanskje et annet stikkord? – Ja, ja. Det er viktig å ha det nettverket. Folk må tro på deg. Det eneste du kan gjøre er å knytte bånd som alle kan tjene på i det lange løpet. Det nettverket er mennesker som virkelig har troen på deg, men det må være hundre prosent solid. Veldig få av de som jobber med meg tjener på det, så det er et nettverk som er bygget på tro. Uten det nettverket er du virkelig ingen steder. Tror du det lettere å danne et slikt nettverk i London enn her hjemme? – De nettverkene jeg har opparbeidet meg finnes ikke på samme måte i Norge.

I Oslo hadde ingen jobbet gratis. Hvis du ikke har penger i Norge, kan du egentlig ikke gjøre fashion på samme måte. For eksempel det PR-byrået jeg jobber med, de jobber ikke gratis, men det er fint lite de tar betalt fordi de tror på meg. De tenker at om han gjør det kjempebra om tre år så gjør vi alle det bra sammen. Da tjener alle på det. Sånne nettverk finnes omtrent ikke i Norge. Folk er nok ikke forberedt på å jobbe på samme måte som vi gjør her i London. Hvorfor kan det være lurt for nordmenn å reise ut? – Jeg tror det er mange grunner til det. Norge er litt «set in their ways». I Oslo kan du lett utdanne deg, det er en litt norsk greie: Du utdanner deg, så får du en jobb, så er du der, så jobber du, så er du ferdig, og så er du gammel. Jeg tror kanskje det har noe med min bakgrunn å gjøre. Jeg er halvt colombiansk og halvt svensk og oppvokst i Oslo. I Norge ser jeg alltid annerledes ut. I England er det ingen som lurer på om jeg er engelsk eller ikke, på grunn av utseendet mitt. Det er ikke rasisme, men nordmenn merker det fort når du ikke er norsk. Og jeg føler at med en gang du kommer deg ut i verden, så er det ikke like viktig, det er ikke lenger en greie.

Flere nordmenn har reist ut og gjort det stort i utlandet for så å komme tilbake, er det helt uaktuelt for deg? – Ja, jeg tror det. Den karrieren jeg legger opp til nå, vil jeg aldri kunne gjøre i Norge. Det er helt umulig egentlig. Det finnes mange norske motestudenter som er ferdige hvert år som starter sin egen greie i Norge, men det virker som det er veldig vanskelig å opprettholde det de driver med. Interessen er ikke like intens, og støttenettverket rundt er ikke like bra. Det virker ikke som om Norge investerer så mye i mote. Staten virker ikke interessert i å legge noen penger i det. Å jobbe i Norge med det jeg driver med er nesten umulig sånn som jeg holder på nå. Er London ditt tilfluktsted? – Ja, jeg er liksom i eksil på grunn av karrieren min. Moteverdenen i Norge er veldig liten og ganske trangsynt. Jeg føler at norske designere må ha «noe norsk» ved seg. Hvis ikke er ikke nordmenn interessert. Også handler det kanskje om min kulturelle bakgrunn. Jeg har aldri fått lov til å være hundre prosent norsk fordi jeg ikke ser norsk ut. Og det er greit, fordi sånn fungerer det. Jeg føler meg nesten engelsk, og det er ganske rart å si. Sjekk Alex sine kolleksjoner på www.alexmattsson.com

Norske designere må ha «noe norsk» ved seg. Ellers er ikke nordmenn interessert. 7/2012

LANDETS STØRSTE FILMFESTIVAL I OMFANG

BERGEN INTERNASJONALE FILMFESTIVAL

17.- 24. OKTOBER 2012 AbOVO

www.biff.no

BYGUIDE

KLUBB + KONSERT + BAR + MAT + SCENE + KUNST

SCENEKUNST: «Denne gangen har de et skeivt blikk på alt det du ikke visste du trengte å vite.» SIDE

MAT: «Vi elsker at Sabi ikke safer det med soyasaus, men istedenfor tar seg bryet å servere sauser som faktisk passer med de forskjellige rettene. Fisken er av høy kvalitet, tunfisken smelter på tungen.» SIDE 38

KUNST: «Dette blir noe helt nytt, og ikke som det jeg viste på Hå Gamle prestegård tidligere i år.» SIDE

LEDER

JEG SKYLDER PÅ MODS Redaksjonen er tilbake fra sommerpausen, men resten av byen har ikke våkna helt ennå. Studiestart nærmer seg, men høsten har ikke helt begynt. Derfor blir månedens store begivenhet Rått og Råde-festivalen på Lassa - mest i mangel på gode alternativer. At Stavanger ikke lander de største artistene er allmennkunnskap. Vil du se Bruce må du til Oslo eller Bergen. Men Rått og Råde var festivalen som skulle endre på det. De tette bånda til Døgnvill og Kollen burde sikra navn i Kiss- og Rihanna-klassen. First Aid Kit er fett, og vi hadde elska å sett dem på Checkpoint. Patti Smith er en fantastisk artist, og «Just Kids» er obligatorisk hipsterlesning som alle bør stappe i skolesekken. Men de er ikke Kiss, de er ikke Maiden, de er ikke engang Mods. KANSKJE ER DET nettopp sistnevnte som har ødelagt ethvert håp om at vi skal få se en skikkelig headliner i Stavanger det neste tiåret. Mods er bandet som laga én fengende låt, som fortsatt går utover enhver som er dum nok til å begi seg ut i lysløypa. Hvor sørgelig låtmaterialet egentlig er, og hvor minimalt deres nedslagsfelt er, blir ikke tydeligere enn da frontfigur Morten Abel forsøkte å dra i gang allsang på Topp 20-showet i Oslo. Tusenvis hadde møtt opp - én dridas fjortiss fra Rogaland sang med. Alle andre lurte på hva dette barnehagespetakkelet var for noe. Stavangerheltene fikk Alexandra Joner til å se ut som en helstøpt artist.

Mods er bandet som overbeviste verden om at stavangerpublikummet er rikt og rølpete nok til å punge ut tusenlapper for å pisse i gangene på Viking Stadion - og kjøpe dvd-en etterpå. JEG KAN I HVERT FALL IKKE finne noen annen motivasjon enn reinspikka pengehunger da Rått og Råde lot Stavanger Aftenblad være mellommann da setlista til Stavangerensemblet ble bestemt. Lokalt preg er kjekt det, men da må det være Prinsesse Leia-figuren på topp av bryllupskaka, ikke unnskyldningen for å selge festivalpass til venner og kjente. At Overthrow fikk vise seg frem i fjor var kult, kredibelt og fremsynt. I år spilte de som kjent hovedscenen på Hove. At Rått og Råde denne gangen henter tilbake Purified in Blood, som for to år siden leverte festivalens beste konsert, er også helt naturlig. «Flight of a Dying Sun» er en av årets beste skiver. Men det burde stoppa der. Å hente inn enhver lokalhype med kassegitar og trommesett senker nivået og vanner ut en allerede utydelig profil. Dukker det opp et par 80-talls-navn til kan Lassa-gjengen like gjerne gi PR-jobben til Rogafest-general Henning Aarekol. Rått og Råde 2013 kommer sikkert til å booke Lady Gaga, Kanye West Deadmau5. Eller kanskje de kjører opp kristenpopen Tôg som headliner. Hvis sistnevnte skjer skal jeg egenhendig drukne Morten Abel i Vågen. – Redaktøren

Stavangerheltene fikk Alexandra Joner til å se ut som en helstøpt artist.» 7/2012

FOTO: EIVIND EGELAND

LANSERINGSFEST: JUNI SOMMERFEST PÅ CAFÉ STING, 30.JUNI

NESTE NATT&DAG FEST: GNU, 10. AUGUST + DJ IVAN AVERAGE

7/2012

KARMAKOSMETIX + CCAP = <3 Platebransjen på Sørvestlandet ønsker å styrke regionen ved å samarbeide. TEKST HELGE OLAV ØKSENDAL FOTO ERIK SÆTER JØRGENSEN – Vi stiller sterkere sammen, sier Tom Brekke fra plateselskapet CCAP. Sammen med kristiansandslabelet Karmakosmetix ønsker de å vise regionale muskler og større mangfold når de presenterer seg på kontinentet. På Sørvestlandet har flere av de sentrale aktørene i denne bransjen blitt enige om å dra nytte av hverandre. – For oss som musikkselskap på Sørlandet, er det like naturlig å se vestover som sørover, mot for eksempel Europa, sier Jan Kenneth Transeth fra Karmakosmetix. – Både CCAP og Karmakosmetix jobber målrettet med lokale og regionale artister. Derfor tester vi nå ut et konsertsamarbeid i første omgang, for å se om det fungerer. Å bygge samarbeid fra bunnen av, stein på stein, har vi gode erfaringer med fra tidligere av. SELSKAPET FEIRER SITT 10-års jubileum med turné og ved å knytte kontakter i flere byer. 26. mai var de i Stavanger og startet sitt samarbeid med CCAP. Artistene Thelma & Clyde, Tenderleaves og Sebastian Waldejer delte scenen på Checkpoint Charlie. – Vi kjenner hverandre godt fra før. Det hjelper. I tillegg ligner Karmakosmetix og CCAP ganske mye på hverandre, sier Lasse Kinden Endresen fra CCAP. – Da vi begynte å planlegge hvordan vi skulle nå ut til det tyske markedet denne gangen var det naturlige å tenke samarbeid med dem. Vi har sterkt fokus på lokale artister, men ønsker å tenke mer regionalt

istedet for lokalt. Vårt første konkrete møte i denne sammenheng var under bransjefestivalen Spot i Århus. Der spilte Hanne Kolstø fra Karmakosmetix og de fleste aktuelle aktørene og interesseorganisasjonene var samlet på en plass. Et mulig samarbeid konkretiserte seg. Med næringslivet som forbilde er ideen å samle og dele kontakter, informasjon og erfaringer. Kultur er næring. Idealisme er ikke nødvendigvis gratis. Vi må tenke nytt og jobbe mye bredere enn før. Vi må bli one big happy family. På denne måten kan vi oppnå å stille sterkere som region, samt ha større mangfold når vi presenterer oss i utlandet. Kinden Endresen skryter av det de har fått til i Bergen, og omtaler det som et forbilde. Allikevel ønsker han ikke å kopiere dem, men heller å skape noe eget. – Det er utrolig mye spennende som skjer i musikkregionene, både her, i Midt- og NordNorge og på Østlandet, sier Jan Kenneth Transeth. Han er stolt av artiststallen sin som blant annet består av Hanne Kolstø, Tenderleaves, Honningbarna, Thelma & Clyde, Silje Kåfjord og Vågsbygd Handy. – I Karmakosmetix ser vi at regionen står sterkere nå enn for bare to-tre år siden, og det er naturlig at tyngdepunktene flyttes rundt om til regionene så lenge man har bra folk som jobber målrettet. Musikkbransjen består av mye mer enn det som skjer i Oslo og Bergen. De vet jo de fleste som følger godt med. EN AV ARTISTENE fra Stavanger som kan nyte godt av et samarbeid på Sørvestlandet er CCAP-artisten Elise Vatsvaag. Hun er positiv til initiativet og har også egne ideer

om hvordan man skal kunne nå frem og tenke nytt i bransjen. – Dette samarbeidet fører med seg en optimisme, litt sånn brette opp ermene- stemning, sier hun. – Bransjefolk har lenge revet seg i håret og bitt negler, og spurt seg selv hvordan skal vi klare å overleve i en døende bransje. Det har lenge handlet om å knekke koder og å finne alternative måter å jobbe på. Være kreativ rett og slett. Dette samarbeidet virker som en god løsning. For meg vil dette forhåpentligvis bety at jeg får et større støtteapparat rundt meg. At bransjen knytter bånd og blir bedre kjent med hverandre er bare positivt for artistene. Dette samarbeidet gjør at det blir lettere å ringe til hverandre, lettere å spørre om hjelp og lettere å finne på ting sammen. Prosjektet hennes This Is Not My Music er et forsøk på å omfavne mulighetene som ligger i ny teknologi, nye digitale verktøy og virkemidler, og hvordan folk i dag oppdager og konsumerer musikk. Siden lanseringen har hun gitt ut en gratis singel hver måned på nettet. Til slutt vil disse bli samlet og gitt ut som EPer. – Poenget med prosjektet er ikke å tjene penger, inntektsgrunnlaget i dagens situasjon er uansett lite knyttet inn mot salg og strømming av musikk, men heller å nå ut til mest

mulig folk. Jeg ville ikke gi all musikken fra meg på en gang, samt at terskelen for å trykke på downloadknappen skulle være lav. Dermed ble det gratis. Tittelen spiller på problematikken rundt gratis nedlasting og gratis strømming, at artister har mistet eksklusivitet rundt sin egen musikk, og at de velger å lekke musikken sin gratis på internett. Jeg tar det kanskje et hakk videre. FOR Å OVERLEVE må plateselskapene ta på seg langt flere oppgaver enn tidligere, forklarer Lasse Kinden Endresen. – Nå tar plateselskapene seg av oppgaver som grenser langt inn i management, distribusjon og promotering. Vi ser også etter åpninger innenfor andre medier som tv, film, nett og radio. Vi er blitt flinkere på å dele informasjon og tenke felleskap. Det er blitt mer som i Bergen der alle er kompiser og deler erfaringer. For eksempel samarbeider vi nå bedre når vi booker inn artister. I tillegg til dette må vi jo jobbe for å holde på de gode artistene som kommer herfra. Til dette stiller vi mye sterkere nå fordi vi har en næringskjede på plass. Nå kan vi ta oss av artistene våre når de blir større. Tidligere hadde vi ikke apparatet til det. – Tanken om et samarbeid her på Sørvestlandet er ikke ny, men nå er vi klare for aksjon, sier Tom Brekke. – Et formelt samarbeid med Karmakosmetix passer godt på mange måter. Man kan si at de er en likeverdig partner. Vi står foran de samme utfordringene.

Det er blitt mer som i Bergen der alle er kompiser og deler erfaringer.»

Sjekk ut de glade samarbeidspartnere på Sørvestlandet her: www.ccap.no // www.karmakosmetix.com // www.elisevatsvaag.com 7/2012

JENS LEKMAN

RAVE FOR REGNSKOGEN

Support: JOEL GIBB (The Hidden Cameras)

ROCKEFELLER TORS. / 13. / 9.

Bill. kr. 250,-. 18 år leg.

18 ÅR LEG.

YEASAYER Support: TRUST

ROCKEFELLER

TORS. 20. SEPT. BILL. KR. 270,-. 18 ÅR LEG.

OKTOBER SE WWW.ROCKEFELLER.NO FOR FULLT PROGRAM.

Venner i ryggen: ANTON RUUD I TERAPI BLODIG ALVOR ROCKEFELLER, LØR. 6. OKT. Bill. kr. 250,-. 18 år leg.

ROCKEFELLER MAN. 24.9. BILL. KR. 225,-. 18 ÅR LEG.

LARS VAULAR A-LAGET JONAS V ROCKEFELLER, FRE. 5. OKT. Bill. kr. 250,-. 18 år leg.

“Sexual Harassment” ute nå! DAGBLADET, LYDVERKET, DAGSAVISEN

SENTRUM SCENE FREDAG 26. OKTOBER Bill. kr. 350,-. 18 år leg.

Forsalg: www.rockefeller.no, Posten, Narvesen, 7-Eleven, tlf. 815 33 133. NB! Bill.avg. 34

7/2012

Technoen trår til for å bevisstgjøre oss om det biologiske mangfoldet. TEKST HELGE OLAV ØKSENDAL Vi forbruker og forurenser mer og mer, mens vi hyler høyere om å gjøre det motsatte. Initiativtaker til Rave for Forest, Terance Aberrance, som tidligere har vært aktiv i Regnskogsfondet, er smertelig klar over dette, samtidig som han ønsker å gjøre noe med utfordringen. NATT&DAG syntes rave og regnskog var en kul kombinasjon, og slo av en prat. – Vi klarer nok ikke redde regnskogen med dette prosjektet heller, medgir han. – Men vi kan bidra til å gjøre flere oppmerksomme på viktigheten av den. Uten det biologiske mangfold dauer vi asap. Alle billettinntektene fra arrangementet gikk direkte til Regnskogsfondets underprosjekt på øya Mentawai i Indonesia. Store deler av regnskogen inneholder et mangfold av plante- og dyreliv som blir meiet ned til fordel for rent kommersielle interesser. Områdene brukes blant annet til å lage palmeolje som finnes i stadig flere av matvarene vi kjøper på supermarkedet. – Problemer andre steder i verden er også våre problemer. Samtidig som vi engasjerer oss der må finne bedre løsninger her hjemme. Deriblant det å ikke bruke denne

Hvordan kan man kombinere veldedig het med å ha det gøy, uten at det blir teit?» palmeoljen i produktene våre. Visesangeren Stein Torleif Bjella sier det på en god måte i en av sine sanger: «Local is the universe». Denne gangen spilte den Oslo-nå-Berlin-baserte technogruppa Bloksberg og Moss-nåBerlin-baserte DJ Sotofett. Penger ble skaffa fra vennligstilte sponsorer, og venner og kollegaer stilte opp. – Vi omforma Maskinhallen totalt til en slags regnskog med mest mulig levende planter og effekter, sier Terence. – Den ikke-kommersielle technoen har en lang og god tradisjon når det kommer til idealistisk tenkning og arbeid. Det har ikke vært så mange liknende arrangementer her tidligere, men tanken på det har vært oppe flere ganger. Stavanger har et bra klubbmiljø, men arrangementene er veldig sporadiske. Her er det litt sånn at det blir ikke morsommere enn man lager det selv.

Rave for Forest ble arrangert i Maskinhallen på Tou Scene tidligere denne måneden. Finn ut mer om Regnskogsfondet på www.regnskog.no

UTELIV: LITT RÅTT OG LITE RÅDE Stavanger trenger august måned på å komme i kulturmodus, etter et par måneder med trubadur og utepils. Nå er det på tide å hive Mods-DVD-en i plastavfallet, pakke vekk kulegrillen og varme opp den stavangerske konsertnikke-muskelen. GABRIELLE Folken, fredag 17. august Hon der Gabrielle starter høstsemesteret på Folken. Det blir sikkert masse nye studentkids som enda ikke har fått livsgnisten slukka av aldrende

professorer og høye stavangerpriser. Musikken får bare være det den er - få ting er like forfriskende som å se ny-studenter i fri utfoldelse før de innser at tilværelsen er meningsløs og at meningen med livet er å drikke seg mongofull sju dager i uka. Folken er en ypperlig plass til å ta livet av resterende PMA. AASLAND BROS. - EN HYLLEST TIL MANNEN I SVART Cementen, lørdag 18. august Det skal godt gjøres å unngå å ha sett en av Aasland-gutta

in concert hvis du faktisk ser livemusikk i Stavanger. Flink folk, så absolutt, og køntri-genene er sterke. Denne gangen er det Johnny Cash som skal hylles, og på Cementen blir det garantert mørkt og stemningsfullt. Siden brødrene spiller med alt som er av musikere i byen, blir det også garantert fullt hus, og folk som faktisk veit hvordan man skal oppføre seg på konsert. Bare det er verdt billettprisen.

RÅTT OG RÅDE Lassa, 23., 24. og 25. august Selv om årets headlinere ikke er i gigantklassen, er line-upen fortsatt en av de beste artistpakkene du får se i Stavanger i år. Patti Smith, First Aid Kit og nye Turboneger er solide bookinger som garantert kommer til å tilfredsstille fansen. Den norske bataljonen er også solid, med fjortisfavoritten LidoLido og hipsterbrillemannen Jarle Bernhoft, og mora di kommer sikkert til å kose seg med Katie Melua og Vinni. Selv gleder vi oss mest til å se om Purified in Blood klarer å gjenskape piten fra 2010.

TRE LÅTER FRA RÅTT OG RÅDE -ARTISTER PURIFIED IN BLOOD «Flight of a Dying Sun» Skivas mest ambisiøse spor er nesten ni minutter langt, og kretser innom det meste av både sjanger og instrumenter. Solo-orgasmen mot slutten er det feteste vi har hørt i år, og lektor Sæveruds orgel får vi aldri nok av. FIRST AID KIT «The Lion’s Roar» Svensker er flinke på pop. Bla bla bla. Men jentene i First Aid Kit har med The Lion’s Roar - både skiva og låta for den saks skyld - levert på så jævlig mye høyre nivå enn alt vi har her til lands. Kassegitar, sexy hippiechicks og americanatwang. Deilig.

DEATHBARREL Tribute, fredag 31. august Ottar Stangelands køntriprosjekt er en mørk og absurd greie som fenger absolutt alle som hører det. Haggis-monsteret har klart å overbevise det respektable Stavanger om at outlawkøntri med irske spor er tøffere enn Deadwood og Cliter’n til sammen. Vi har allerede hørt den nær forestående skiva, og blir ikke sjokkert om tjukken ender opp med heftig rotasjon på P1. Med blant annet Aasland-bror og fele-Pete Johansen i det lettere ustabile bandet er det ingenting å si på talentet. Til nå har du bare fått oppleve Deathbarrel i små doser, så en helaften på Tribute er absolutt på tide.

LIDOLIDO «Hey Girl» Når du er så ung, så populær blant belieberne og så jævla positiv, burde hating være obligatorisk. At fyren ikke er en pretensiøs kuk hjelper selvsagt, men først og fremst er Lido flink. Han kan å lage musikk, og det er unikt nok i Alexandra Joner/Tone Damli-crowden. «Hey Girl» er Lido i maks Drake- og Chris Brown-modus (og Peder sjøl hadde vel namedroppa Marvin Gaye). Vi kjøper ikke good guys for life-greia, men musikken er smud. Tenk hvor fett det blir når han oppdager knulling.

AV: ERIK SÆTER JØRGENSEN

7/2012

UTE NÅ!

Kjøp og leie: 22. august 2012

Kjøp og leie: 29. august 2012

Sjekk ut www.sf-ﬁlm.no eller følg oss på

MAT

LIGHTERS MADE WITH

25%

RECYCLED NYLON

Eco Cricket: li htters The “green” ligh

ENKEL OG PERFEKT PÅ JAPANSK DINER Sabi Sushi Storgata 42 4301 Sandnes Tlf: 90406070 TEKST MARI JØRGENSEN

Bort fra Stavanger. Bort fra arrogante og pretensiøse restauranter der du må være sommelier for å kunne bestille deg et glass vin, og der servitørene bruker så lang tid på å lese opp hva retten inneholder at den blir kald før du får begynt å spise. Vi drar til Sandnes. Sandnes? Ja, matbyen Sandnes. Byen har fått seg en aldri så liten renessanse de siste årene, i alle fall i matveien. Charles Tjessems genistrek med å lage en folkelig, top class-restaurant midt i Langgadå beviste at Sandnesgauken ikke bare var interessert i kinamad. Vi elsker allerede Sabi Sushi sin takeawaysjappe i Pedersgaten, vi elsker deres litt større takeawaysjappe på Forus, så da de startet sin første skikkelige restaurant i, nettopp, Sandnes, da var vi ikke vanskelige å be. Restauranten ligger sentralt til, fem minutters spasertur fra Ruten og et steinkast fra Oalsgaten (den med alle lyskryssene, vet du). Vi besøkte Sabi på Sandnes en onsdagskveld, og det var helt fullt. Lokalet er stort og luftig, og store vinduer gir deg upåklagelig utsikt til parkeringsplassen utenfor. Masterkokken Roger (han som kommer fra Alex Sushi) følger godt med på at kokkene gjør jobben sin, og takket være det helt åpne kjøkkenet så har gjestene også fullt innblikk. Her er det ingen hemmeligheter. Restauranten har sitteplass til i underkant av 70 personer, det er romslig og med god plass til barnevogn. Sitt ved baren, ved bordene eller be om det «private» Tatami-rommet. På Sabi Sushi kan du komme i onepiece eller dress - det er åpent for alle. Restauranten slår også til med gratis wifi, med stømuttak for lader ved alle bordene. Servitøren møter oss med et stort smil og et uformelt antrekk. En skikkelig sympatisk kar. Bordet står klart, her dekker de ikke opp med hvite duker, men med akkurat det vi trenger av bestikk og servietter. Vi dropper menyen og lar kokkene bestemme. Først får vi shashimi av laks, tunfisk og yellowtail, servert med en enkel sjøgressalat, wasabi, ingefær, jalapeñossaus og ponzosaus.

7/2012

Servitøren anbefaler nettopp ponzosausen som gjør fisken mørere, men vi klarer ikke helt å styre unna den fantastisk gode jalapeñossausen heller. Vi elsker at Sabi ikke safer det med soyasaus, men istedenfor tar seg bryet å servere sauser som faktisk passer med de forskjellige rettene. Fisken er av høy kvalitet, tunfisken smelter på tungen. Servitøren svarer godt på spørsmålene om problematikken rundt tunfisk-fisket, og kan fortelle at fisken hentes med stang i et oppdrettsanlegg i Sri Lanka. Rett nummer to er kveite fra Hjelmeland, en fisk som Sabi får levert fersk hver eneste dag. Vi får servert en håndrull toppet med lakserogn, servert med ingefær og hjemmelaget teryakisaus. Retten både ser delikat ut og smaker nydelig. Enkle, gode smaker som passer sammen, ikke noe jåleri, kun høy kvalitet. Måltidet avsluttes med nigiri bestående av risputer dekket med kamskjell, yellowtail og tunfisk. Her kom soyasausen på bordet også, men vi ser fremdeles ikke noe til kremosten og gressløken som dominerer sushimarkedet litt lenger vest. Maten er som interiøret - stilrent og minimalistisk. Vi blir gode og mette, skålen med jalapeñossaus er helt tom, og vi avtaler at hit skal vi komme tilbake. Regningen for to ligger på cirka 700 kroner, men nå har vi kost oss godt også. De sammensatte menyene koster fra 140 kroner og oppover. Du kan også komponere ditt eget måltid ved å plukke fra resten av menyen. Synes du fremdeles det er for dyrt, så får du holde deg til den tørre risbonanzaen i ferskvaredisken på Meny. Vi har ikke noe å utsette på Sabi Sushi. De byr på fantastisk mat og god service, det er enkelt, men likevel helt perfekt. For full meny og priser, samt bordbestilling og take away-bestilling, se sabi.no

Vi elsker at Sabi ikke safer det med soyasaus, men istedenfor tar seg bryet å servere sauser som faktisk passer med de forskjellige rettene.»

CELIN, 16 ÅR – Jeg skal begynne på siste skoleår, og så skal jeg en tur til Spania.

NINA, 16 ÅR – Være masse med venner, fortsette på skole og reise til Spania.

REBEKKA, 23 ÅR – Jeg fortsetter som treningsinstruktør og skal bygge masse muskler.

EVA, 22 ÅR – Det blir i hvert fall en tur til Oslo for å drikke øl og champagne på Aker brygge.

HVA SKAL DU I HØST?

AV: ADELE HOLT-IVERSEN

ODA, 23 ÅR – Jeg skal fortsette på jobben i forsvaret som 2. bataljon og patruljefører.

JAN, 23 ÅR – Bare jobbe og selge forsikringer til folk.

CAMILLA, 23 ÅR – Jeg er endelig ferdig med studiene og begynner i ny jobb som førskolelærer.

PHILIP, 28 ÅR – Jeg har spart opp ferien min og skal reise til Sardinia.

MAGDALENA, 28 ÅR – Mest sannsynlig skal jeg fortsette å jobbe på sykehuset.

JOE, 28 ÅR – Det blir en helgetur til København og hjem til Denver for å feire thanksgiving.

OLE HENRIK, 22 ÅR – Forkurs ingeniør og fortsette som leder i SMF på Folken.

GUSTAV, 22 ÅR – Begynne å studere sykepleie.

Hybel.no - Norges største formidler av hybler og bofelleskap. Helt gratis!

7/2012

SCENEKUNST

KUNST

INGEBORG KVAME Galleri Sult, 13. august - 30. september Kvame er best kjent som tegner, men utforsker også andre uttrykk. Hennes utstilling

ABRAHAMS BARN Rogaland Teater Regi: Kjetil Bang Hansen rogaland-teater.no Premiere tirsdag 7. august Tre religionar; om likskap og ulikskap, er slagordet. Abraham var etterkommer av Noahs sønn Sem, og er en av vår kulturs stamfedre. Abraham kom fra byen Ur i Kaldea (Babylon) og levde enten 1996-1821 f. Kr eller 1976 – 1801 f. Kr. De ulike utregningene er uansett enige om at han ble 175 år gammel. Abraham befinner seg i sentrum av den mytologiske tiden der jødedom, kristendom og islam møtes. Han pekes ut som opphavet til de tre store monoteistiske religionene. Men er ikke dette den samme historien fortalt på tre ulike måter? I dagens Europa og MidtØsten lever muslimer, jøder og kristne tett på hverandre. Sameksistensen har vært konfliktfylt,

men historiene om disse tre religionene forteller også om en fruktbar kulturell, intellektuell og åndelig utveksling der partene har blitt rikere av å leve tett innpå hverandre. Forestillingen Abrahams barn ser på hvordan mennesker fra disse tre religionene har levd sammen i etterkant, på godt og vondt. Stykket ble belønnet med Hedda-prisen for beste forestilling i 2011/2012. – Blant annet fordi den favner så bredt og er så relevant i dagens samfunn, forklarer teatersjef Nøst. Han forteller at hovedrolleinnehaver Svein Tindberg vil formidle historiene om Abraham sammen med egne livserfaringer. – Svein har skrevet manus selv og hans metode med hensyn til formidling av stoffet er et pedagogisk stand-up show fylt med humor og alvor, så folk kan virkelig glede seg.

SMILEMANN Rogaland Teater // Regi: Christian Eriksen og Vegard Hoel rogaland-teater.no // Urpremiere 12. september Særriøst. Humoristdoen Christian Eriksen og Vegard Hoel er blitt et varemerke i Stavanger, og nå er de i full gang med å lage en oppfølger til Smilemann-suksessen fra Kjellerteatret i 2010. Vi kan vente oss en jungel av sjangre og effekter. – Vi har fått lovnad om at de går enda lengre denne gangen, sier Nøst og smiler bredt. – Denne gangen har de et skeivt blikk på alt det du ikke visste du trengte å vite. Christian Eriksen møtte vi sist gang i sommer, som Rødhette på Natvigs Minde. Dengang var han også i tospann med Hoel, som spilte ulvens far. Sommerteateret på den lille holmen utenfor Stavanger er blitt en tradisjon, og selv om det i første rekke er myntet på barn, så kommer også storøyde voksne tilbake og forteller historie etter historie. Hver for seg har Eriksen og Hoel litt av et repertoar å spille på, og sammen kan en trygt si at de behersker alle varianter innen det komiske teatret. Som vanlig har radarparet fått frie tøyler av teatersjef Arne Nøst, og som vanlig legger de opp til absurd galskap. Det eneste teateret tør å love er at humoren skal være fersk.

7/2012

på Prosjektrom Normanns før sommeren kan betraktes som et forprosjekt til denne utstillingen, og de som tok turen innom prosjektrommet har derfor en viss aning om hva som kommer

AMBISIØS HØST VED ROGALAND TEATER: Mens de andre scenene i distriktet ikke starter sine høstprogrammer før godt uti september, kaster Rogaland Teater seg ut på dypt vann med en gang. Høstens storsatsning, Teaterkonsert Mozart, settes opp i samarbeid med det nye konserthuset, og i november får vi et gjensyn med Kaizers-suksessen Sonny. Stor kunstnerisk suksess i 2011/2012-sesongen, inkludert åtte Hedda-nominasjoner, gir tydeligvis teatersjef Arne Nøst lite lyst til å hvile på de berømte laurbærene. I stedet ønsker han å overraske. – Jeg vil introdusere publikum for nye teaterformer. I de ulike forestillingene som er på høstens program handler det mye om tro og tvil, samtidig er det viktig å vektlegge forestillingenes forskjellighet som gjør at hver enkelt forestilling står for seg selv.

til å bli presentert. Kvames nitide tegninger dukker garantert opp. Selv er vi mest spent på om hun fortsetter arbeidet med objekter og utforsking av bevegelse og rom.

ALF SOLBAKKEN Galleri Sult, frem til 19. august Solbakken arbeider hovedsakelig med collager, og viser i denne utstillingen arbeider med motiv fra byer over hele verden.

OVERSIKT AUGUST /SEPTEMBER ABRAHAMS BARN Rogaland Teater, Spilles fra 7. august

GAMMEL DAME ER VOND Å VENDE Stavangeren, Spilles fra 1. september

MUNCH - GÅTEN BAK LERRETET Stavanger kunstmuseum, 29. august - 25. november Høstens storsatsing på museet? Edvard Munch. Nyskapende! Jeg regner med at museet har tenkt at siden Oslo konsekvent roter til Munch-brandingen, så kan vi vel lure oljebaronene fra Texas til å tro at Stavanger er Munch-byen. Utstillingen skyldes at det i 2005 ble oppdaget et hittil ukjent bilde i Kunsthalle Bremen. Da bildet ble undersøkt oppdaget man at et lerret var gjemt bak maleriet «Døden og barnet». Oppdagelsen av det ukjente maleriet ble utgangspunktet for denne utstillingen. Museet skriver selv at utstillingen vil vise hvordan det ukjente maleriet, som har fått tittelen «Sittende naken kvinne og tre mannshoder», ble oppdaget. Utstillingen er produsert av Kunsthalle Bremen, og Stavanger kunstmuseum er eneste visningssted i Norge. Hurra. Fra 29. august kan du også se de mye omtalte BMW Art Cars. De som bryr seg - de vet. Jeff Koons er gøy det, men du må nok være oljeriking for å bli helfrelst av noen fancy lakkerte tyskerkjerrer.

SMILEMANN Rogaland Teater, Spilles fra 12. september

MÅNEDENS KUNSTNER

ROPER I SKOGEN … OG FORVENTER Å FÅ SVAR! Stavangeren, Spilles 31. august

OH MY GOD Rogaland Teater, Spilles fra 22. september REVANSJ! MODSMUSIKALEN Stavanger Konserthus, Spilles fra 26. september

AV: MARI JØRGENSEN

TERRY NILSSEN-LOVE Galleri Opdahl, 1. september – Dette blir noe helt nytt, og ikke som det jeg viste på Hå Gamle prestegård tidligere i år, sier Nilssen-Love. – Det blir i hvert fall et stort bilde, litt større enn de som ble vist på Hå Gamle Prestegård, men som vanlig kommer jeg til å jobbe med bildet helt opp til siste minutt.

Galleri Opdahl startet konseptet Månedens kunstner rett før sommeren, da de viste Ingrid Toogoods «The Weight of a Shadow». – Jeg synes konseptet er en veldig god idé, og en fin måte å vise lokale kunstnere på. Jeg har min faste forbindelse med Galleri Sult, så dette blir en one-off-situation. Bildet jeg viser hadde nok vært for stort til å vise på Galleri Sult, så dette gir meg mulighet til

å slå meg ut litegrann. Galleriet til Arve er flott, og han henger ikke altfor mange ting der, så jeg setter pris på muligheten. Datoen er tentativ og kan bli flyttet, sjekk ut facebooksiden deres når det nærmer seg.

AV: ERIK SÆTER JØRGENSEN

2P MHJ EDUH KDGGH JMRUW WLQJ DQQHUOHGHV

'HW HU PDQJH WLQJ GX NDQ EHN\PUH GHJ RYHU +925 '8 6.$/ %2 75(1*(5 ,..( 9 5( (1 $9 '(

1RUJHV VW UVWH IRUPLGOHU DY K\EOHU RJ ERIHOOHVNDS

FOTBALL

… at høyrebacken til West Bromwich Albion kanskje er til salgs, eller kanskje ikke. TEKST LARS E. SIVERTSEN ILLUSTRASJON ANDREAS TYLDEN Det skjer mye rart i media om sommeren. Kanskje er det alle ferievikarene, kanskje er det varmen, kanskje er det overfloden av cava og utepils til lunch, hvem vet. Resultatet er hvertfall at Dagbladet oppjusterer flåtten til en alvorlig trussel mot menneskehetens ve og vel, alle nettaviser bruker spraytannede, silikonbefengte unghopper for å illustrere saker om hudkreft, og det defineres som underholdning når C-kjendiser snakker med Øyvind Fjeldheim. Alt er lov, agurksalaten er servert. I fotball-pressen er det ryktene som ruler gata. Alle nettredaktører vil fortelle deg det samme: Så lenge det internasjonale overgangsvinduet er åpent, er ryktespaltene sikre klikkvinnere. OVERGANGSRYKTER ER SOM grillpølser. Det er i utgangspunktet helt klin umulig å gi noen form for forklaring på hvorfor de er så populære, og når du vet hvordan de lages

og hva de lages av blir det bare enda verre. La en ting være helt klart: Budrunder og forhandlinger i forbindelse med spilleroverganger foregår bak lukkede dører, og journalister vet så å si aldri mer enn hva de involverte parter ønsker at de skal vite. Det vil si fint lite. De ryktene som på daglig basis fyller aviser og nettaviser er derfor en salig blanding av oppspinn, kvalifisert gjetning, ukvalifisert gjetning og informasjon som av ymse årsaker er satt ut av klubber eller agenter. Den siste kategorien er den mest interessante. Når en spiller er desperat etter å skifte klubb er det ikke uvanlig for spillerens agent å plante fiktive rykter i media om at den og den klubben er interessert, i håp om at andre klubber faktisk skal bli interesserte. Når vi i slutten av juli kan lese i avisene at AC Milan er interesserte i Nicklas Bendtner, så, vel, trekk din egen konklusjon. Men samtidig går det også den andre veien: Dersom en klubb er desperat etter å signere en bestemt spiller er det ikke uhørt at de setter ut rykter om at de er interesserte i flere andre spillere

Overgangsrykter er som grillpølser. Det er i utgangspunktet klin umulig å forklare hvorfor de er så populære.

i tilsvarende posisjon, i et forsøk på å presse ned prisen hos klubben som selger. Dette er et høyt spill med enorme pengesummer involvert, og vi i media blir redusert til nyttige idioter. DISSE SITUASJONENE ER imidlertid overgangsryktenes svar på indrefilet. Journalistene blir nyttige idioter, kanskje, men det er iallfall solid informasjon som har et visst forhold til realiteten – om kanskje ikke et fullt så direkte forhold som en kunne ønske. I de fleste tilfeller handler det imidlertid om ren spekulasjon, gjetning som vingler fra det kvalifiserte til det totalt ukvalifiserte. Noen ganger ligger det en viss grad av tankevirksomhet bak hypotesen. Med en gang Robin van Persie annonserte at han ville vekk fra Arsenal trengte du for eksempel ikke være rakettforsker for å forstå at Juventus – som i skrivende stund er én toppspiss unna en startoppstilling i ypperste verdensklasse – ville være interesserte. Koblingen ble rapportert nesten umiddelbart, og senere har Juventus sin interesse vist seg å være konkret. Det betyr likevel ikke at journalistene som først rapporterte ryktet visste noe som helst, det betyr bare at de var i stand til å trekke en nokså logisk slutning (eller at de hadde flaks). I DEN MOTSATTE enden av det spekteret finner du en kobling som Napolis superspiss Edinson Cavani til Liverpool. Greit, Liverpool

kunne kanskje hatt godt av en spiss, og Cavani er en veldig god spiss, men der stopper logikken. Napolis eier, Aurelio De Laurentiis er en stabeis og har mer enn nok penger, og Napoli har minst like gode forutsetninger til å kvalifisere seg til Champions League neste sesong som det Liverpool har. Elementær fotball-logikk tilsier at spilleren vil ha fint lite å hente på en slik overgang. Ryktet er en blanding av hastverksarbeid fra en journalist som helst vil ut i solen og ta seg en flaske cava til lunch, og ønsketenking fra Liverpoolfansen sin side. Og akkurat dette er en viktig faktor, kanskje selve nøkkelen til hvorfor spekulasjon totalt uten virkelighetsgrunnlag hisser frem tusener av klikk og selger masse aviser i sommervarmen: Ønsketenkning. Hver gang du leser at en spiller er koblet til nettopp DIN klubb går ikke tankekraften til å kvalitetssikre budskapet, de går umiddelbart til visjoner av den nevnte spilleren iført akkurat din favorittdrakt. Når en avis skriver at Edinson Cavani kan være på vei til Liverpool vil de aller fleste Liverpool-tilhengere umiddelbart få visjoner av den langhårede superspissen i den røde drakten. I stedet for å tenke rasjonelt på hvor sannsynlig dette faktisk er, vil tankene gå til spørsmålet om hvor godt Cavani vil kunne samarbeide med Luis Suarez (veldig godt, sannsynligvis, de to er som skapt for hverandre), og hvor mange mål han vil score mot Manchester United neste sesong. I mellomtiden har Edinson Cavani ingen intensjoner om å gå til Liverpool, og Liverpool hadde neppe hatt råd til ham uansett. OG SLIK SURRER kverna videre, hver eneste sommer. Journalister planter skrøner i sine aviser, agenter og klubber planter rykter som tjener sine interesser, og fansen drømmer om alt som teoretisk sett kan skje neste sesong. Og alle drikker vi cava og koser oss. Det er både kjempeteit og litt herlig på en gang.

Lars Sivertsen (f. 1987) er en omflakkende fotballskribent med leken nærteknikk på tastaturet. Han ser urovekkende mye på finsk førstedivisjon og skriver i tillegg for TV 2 Sporten, Josimar, The Blizzard, When Saturday Comes m.fl. Følg ham på twitter: @larssivertsen 42

7/2012

chilimobil.no

Nyhet! Kontantkortet med Norges laveste minuttpris. Ring for kr

0,19 per min.

BYTT TIL CHILIMOBIL: FÅ 500 KRONER EKSTRA Å RINGE FOR! Chilimobil gjør det like billig å bruke kontantkort som det er å ha et vanlig abonnement. Og det med suveren dekning fra Telenor. Velger du Chilimobil går det rett og slett lengre tid mellom hver gang du må lade kortet. Akkurat nå får alle som beholder nummeret sitt 500 kroner ekstra å ringe for, når de bytter til Chilimobil! Chilimobil startpakker får du hos Narvesen, 7-eleven, Shell 7-eleven og på chilimobil.no, eller ved å sende <kontant> til 2077 Kilde: Telepriser April 2012. 0/min til andre chilimobil kunder. 0,19/min til andre i Norge. Rabattert minuttpris gjelder i 30 dager ved lading 399,Etter 30 dager er prisen 0,29/min. Oppstart 0,99, SMS 0,49, MMS 1,29, Data maks 10,-/døgn (2,99/MB)

Det er sterkt

LITTERATUR

Falske representasjoner og voldsromantisering. Tegneserieskaping er risikosport. TEKST TORGEIR BLOK ILLUSTRASJON MIKAEL NOGUCHI Tegneserieboka Drabant handler om sex, dop og graffiti i Oslo på nittitallet. Når karakterene ikke sprayer ned vegger eller stjeler, liker de gjerne å legge musefeller mellom technoskiver i platebutikken. NATT&DAG møtte tegneserieskaperne Øyvind Holen (39) og Mikael Noguchi (36) for å mimre om tiden da musikk og graffiti var særriøse saker. ØH: Den ene karakteren i Drabant liker DJ Quik, han andre Wu-Tang Clan. I dag er det ikke noe problem, men den gangen møtte folk opp på konserter bare for å bue og vise fingeren. Hip-hoppere og technofolk var motstandere, og miljøet lukka. Det skulle så lite til for å irritere folk, det viser jo mye kjærlighet. Det har blitt litt sånn jovialt nå. Skulle ønske det fortsatt var litt mer fiendskap. Så dette med musefeller mellom vinylplater er en sann historie? ØH: Den sanne historien var på City Konkursland, der noen spente opp musefeller og la dem tilbake i hylla. Vi tok ideen og la den inn i den steile fronten som var hip-hopkulturen.

MN: Drabant er fiksjon, men mange detaljer er henta fra virkeligheten. De fleste av piecene du finner i boka var en gang å se rundt om i Oslos gater. ØH: Det er ikke verdens mest originale historie, men jeg er fornøyd med miljøet og stemningen. Jeg har fått høre at det er mange som kjenner seg igjen, selv om de ikke kommer fra graffitimiljøet. Hva med de fra graffitimiljøet da? MN: Det har stort sett vært positive reaksjoner. Noen mener det var sånn det var, mens noen få mener at det absolutt ikke var sånn. ØH: Men det er i det hele tatt absurd å snakke om «graffitimiljøet», for det er ikke noe som er så fragmentert og eget som de som driver med graffiti. Dette er jo en dramatisert, spissa versjon, men noen leste om boka i avisa og kom med beskyldninger om at vi ville tjene penger på graffiti. MN: Det var litt sånn: «Ikke kom her og prøv å representere graffitimiljøet». ØH: Det er jo helt feil, for jeg har knapt nok tatt i en spraybox og er definitivt ikke noen representant for det. Men den journalistiske impulsen i meg gjør at jeg tar det svakeste partiets side, og i graffitidebatten er jo det graffitimalerne, ikke politiet eller myndighetene.

MH: Innenfor graffiti så er det mye myter: De og de ble bøsta men de tysta ikke; de er klin gærne, og så videre. Særlig rundt de writerne som er litt store, men det behøver ikke bety at alt som blir sagt er sant. Tagging vs gaffiti vs street art? MN: En tag er en forenkla graffiti-piece. ØH: Når du skriver «sug kuken min» på en dass, så driver du graffiti. MN: Alle som driver med graffiti tagger, eller har gjort det på et eller annet tidspunkt. Noen vil sminke på det og kalle det noe annet. Banksy kaller seg ikke en graffitimaler lenger, men hvis definisjonen på graffiti er spraymaling på en vegg, så er han likevel det. ØH: Graffitien som er tilknytta hip-hop kulturen handler om å få navnet opp på veggen. Tidligere var det mer budskap. «Clapton is God» for eksempel, er graffiti. «Kilroy was here» er en typisk tag. «Slikka min fitta» har ingen regler. MN: Folk sier gjerne at hvis det stygt så er det tagging, er det pent så kaller de det graffiti. Men det ligger ofte mye arbeid bak hver enkelt tag, som folk flest ikke greier å se. ØH: Alle har jo en signatur som brukes til å signere kvitteringer og sånt med, og du har gjerne jobba litt med den signaturen. Kriminaletterforskere kan se på den og bruke det som fellende bevis. Taggerne har brukt enda mer tid på den. MN: Writerne bryr seg ikke hva folk synes. Det handler om å få navnet sitt opp på veggen. Street artists derimot vil nå ut

med et budskap. Graffiti handler mer om det estetiske. ØH: Debatten har aldri kommet videre om det er kunst eller hærverk, men til syvende og sist er det opp til deg selv. Dere beskyldes for å romantisere hærverk og dop? ØH: Det var en bokblogger som skrev at hun ikke ville anbefale Drabant fordi den liberaliserte dopbruk. Selv foretrakk hun Nemi; en serie som er basert på fyll og one night stands. MN: Vi viser bare hva folk gjør. Jeg liker filmer og tegneserier der folk kan bestemme litt selv, men blir ikke karakterene straffet, så blir man beskyldt for å romantisere. Jeg føler ikke at det er det vi gjør. Jeg er ikke så begeistret for ungdomslitteratur, men boka vår kategoriseres likevel som det, selv om vi har lesere på vår alder. ØH: Disse gutta driver jo med dop og kriminalitet, men vennskapet bryter jo. Konsekvensene er tydelige: de får angst og juling. Det som er interessant med tegneserier er det som ikke blir fortalt, men ligger mellom linjene. I tradisjonell litteratur får du så mye forklaringer og kan lese hva alle tenker, men i tegneserier må du tenke litt mer. Vi spiller opp ballen for en oppfølger. MN: Men oppfølgeren kommer ikke i høst. Jeg har veldig lyst og vi har begynt å tygge på historiene, men det er likevel et hobbyprosjekt, så den kommer når den kommer.

Mikael Noguchi lager for tiden dataspill av Game of Thrones, og Øyvind Holen skriver bok om hvordan Donald Duck har påvirket Norge. Drabant er ute på Cappelen Damm. 44

7/2012

TEGNESERIE Ain’t nobody hatin’, bro! Put all that jazz about jews on snooze. Compared to y’all nerds – Johan Galtung I’m Chill Deleuze.»

Girl Mountain

TEKST AKSEL KIELLAND HVIS DU IKKE ville at noen skulle voldta barndommen din kunne du kanskje kle på den litt bedre. For å inkludere flest mulig i denne fantastiske verden av ekstremt smale tegneserier som er NATT&DAGs tegneseriespalte, begynner vi denne gangen med tegneseriene som kan leses gratis på internett. Simon Hanselmann fra Tasmania lager serien Girl Mountain (girlmountain.tumblr. com), som strengt tatt er litt for bra til bare å skulle ligge å slenge på nettet. Forhåpentligvis kommer det en papirutgave snart slik at jeg kan kjøpe den og legge den i en bunke på soverommet mitt. Det samme gjelder Aidan Kochs The Blonde Woman som kan leses på StudyGroupComics.com, sammen med serier

av Johnny Negron, Farel Dalrymple, Zack Soto, Julia Gfrörer og en haug andre. Hvis man liker det obskurt, men samtidig liker å betale for seg, har fanzineforlaget Oily Comics nettopp lansert en abonnementstjeneste som lar deg få månedlige forsendelser med tegneseriefanziner hjem i posten for et tosifret dollarbeløp. Det irriterende med Oily Comics er at navnet er bortkastet på alt som ikke er statsstøttet promotering av norske tegneserier. Det fine med Oily Comics er at de utgir ekstremt fine små tegneseriehefter. APROPOS FINE TEGNESERIER: Darwyn Cooke har den siste tiden vært så opptatt med å lage dårlige Before Watchmen-tegneserier og si teite ting om Before Watchmen-prosjektet, at de fleste av oss rent hadde glemt at han har fornuftige ting fore når han ikke

er opptatt med å cashe inn på Warner Bros.’ feiltrinn. Nylig slapp han tredje bind i sin serie med tegneserieadapsjoner av Donald Westlakes Parker-bøker, og The Score føyer seg fint inn rekken etter The Hunter og The Outfit. Foruten Brubaker & Phillips’ Sleeper kan jeg ikke på stående fot komme på noen krimtegneserier fra nyere tid som kan måle seg med Cookes Parker-bøker. De er dessuten lagt til gamledager og har både sånne dresser, sånn typografi og sånt kvinnesyn, så Mad Men-fans bør med hoppe i tegneseriehandlebuksene sporenstreks. Blant mennesker som skriver om det amerikanske tegneseriemarkedet er det som kjent alltid like populært å beklage seg over tingenes tilstand og fastslå at the direct markets undergang er rett rundt hjørnet. I så måte er det på sin plass å huske på at man innimellom har uker hvor man får utgivelser som Eddie Campbells The Lovely Horrible Stuff, Alan Moore og Kevin O’Neills League of Extraordinary Gentlemen – Century: 2009, Kevin Huizengas Gloriana, og Grant Morrison og Mukesh Singhs Dinosaurs vs. Aliens på én og samme dag. Riktignok består Gloriana hovedsakelig av gammelt materiale, og Dinosaurs vs. Aliens hører med blant det minst tiltalende Morrison noensinne har satt navnet sitt på, men det er likevel fire utgivelser fra fire av de mest interessante tegneserieskaperne i vesten, og som sådan en påminnelse om at selv om ikke salgstallene og den allmennkulturelle gjennomslagskraften er hva den burde være, så er det ikke alltid noe galt med tilbudet. NORSKE TEGNESERIER HAR også – som alle som følger noenlunde med burde

vite – et uvanlig godt år så langt. De hittil siste bevisene på dette er Martin Ernstsen og Killian Engs Syklus, en ordløs bildefortelling i det gode gamle hefteformatet som beklageligvis har blitt så selsynt. Jeg vet at alt som er av støtteordninger taler imot å gi ut fargehefter som dette, men vi trenger flere. Det samme gjelder egenfinansierte utgivelser som Mats Jørgen Sivertsens Kong Lov, som kom ut av intet som for å understreke nøyaktig hvor homogen den norske alternativtegneseriens estetikk egentlig er. Men selve rosinen i denne sommerens skandinaviske pølse er enn så lenge Henrik Bromanders Smålands mörker, en tegneserieroman – hvor ’roman’-suffikset for én gangs skyld er presist – om en ung manns oppvekst, lefling med fascisme og, ja, i det hele tatt. Det mindre man vet, det bedre, egentlig, men la det være klart at Smålands mörker er så bra at hvis man ikke var så flink til å se alle ting i henhold til deres plass i den store sammenhengen, ville den til og med ha overskygget Pontus Lundkvists nye samlebok Full sysselsättning. Lundkvist er bedre som prosaforfatter enn han er som tegneserietegner, men med tanke på at han er Skandinavias beste skribent, er ikke dét altfor mye av en innsigelse. Full sysselsätning består nærmest utelukkende av politisk humor, og da endatil noe såpass sjelden som politisk humor som verken får en til å føle seg som a.) en iddiot, b.) en opptint fyrstekake som savner gamle Hallo i uken eller c.) en opptint fyrstekake som i et anfall av misforstått anpasningstrang desperat prøver å like nye Hallo i uken. Man må se det for å tro det, og kjøpe for å se det.

7/2012

BLI FAN AV ATOMIC SOUL

Informasjon om konserter, klubbevents, festivalartister, stand-up komikere og annen underholdning, forhåndssalg av billetter, konkurranser og annet moro. 15. SEPTEMBER Telenor ArenA SENSATION.COM

MR. WHITE DENNIS FERRER DANIEL SANCHEZ & JUAN SANCHEZ MARK KNIGHT AFROJACK HARDWELL

CHAKA KHAN

Katie Melua Folketeateret, Oslo Tirsdag 20. november

GABRIEL TAR MED SEG SPECIAL GUESTS MARTIN MORENO, ALFRED ROBLES OG SHAUN LATHAM FRA HANS HIT KOMEDIESHOW “STAND UP REVOLUTION” (COMEDY CENTRAL).

OSLO SPEKTRUM 16. NOVEMBER

FOLKETEATERET, 15. OKTOBER

ROCKEFELLER 23. OKTOBER

LEONARD COHEN

Orbital ICE CUBE

FREDRIKSTEN FESTNING HALDEN, ONSDAG 29. AUGUST

Sentrum Scene Fredag 16. november

SUPP: patski love + CHRIS STALLION (JUICY)

SENTRUM SCENE 15. aug.

MUSIKK

ANMELDELSER + INTERVJU + KOMMENTAR

KLASSIKER

MEGET BRA

BRA

SKEPTISK

TRIST

FAIL! LOL

På elegant vis mikser de det verste og det beste fra nittitallsrocken. ANMELDELSE SIDE

Når Frank synger, tviler man ikke på et eneste ord, og de klare, rene no-bullshittonene blir fort såpass tåreframkallende ... ANMELDELSE SIDE

Her går emo og ekstase hånd i hånd i en perfekt symbiose. 53

ANMELDELSE SIDE

SKIVER når hun slipper fullengderen. Potensielle konkurrenter bør notere seg bak øret at Azealia Banks har kapasitet til å måke ut en laaaaang mixtape, komme heldig ut av det, og samtidig ha mer materiale på trammen. Som hun selv sier: «I take a brain to another dimension / I take a brain on a parallel universe script / I’m the only no parallel bitch. This child is fierce!» Karima Furusth CHRIS BROWN Fortune (RCA/SONY MUSIC)

Bra i elskovsmoduset … men så var det steke-frieriet da. Det er vanskelig å si om Chris Brown kunne ha blitt et superstjerne på lik linje med sin ekskjæreste Rihanna, men at han nå har kommet seg langt forbi voldssaken fra 2009, er i alle fall sikkert. Med sitt nye album, Fortune, har den en gang bransjeboikottede sangeren klart å slippe det første R&B-albumet som toppet salgslistene i både USA og UK siden Beyonces 4, godt hjulpet av hans eviglojale «Team Breezy». 23-åringen har også blitt tatt inn i det «gode selskap» via diverse TV-opptredener og prisutdelinger. Det mest interessante for undertegnede er likevel musikken Brown lager, den har holdt seg imponerende konsistent i flere år nå. Joda, han slenger alltid på noen stekete landeplager (naturlig for en dansemaskin som Brown), men til forskjell fra Rihanna og andre relaterte artister, har han alltid hatt et stort fokus på den tradisjonelle R&B-en, noe som sikkert har kostet ham en del pop-fans, men samtidig sørget for en katalog med plenty av godlåter. Og der fjorårets F.A.M.E.

4 AZEALIA BANKS Fantasea (Mixtape) (INDEPENDENT RELEASE)

VOGUE!

Å åpne en plate med å rappe over et sample av Prodigys nå tjue år gamle hit «Out Of Space» er ganske ballsy, men nå har aldri Azealia Banks utgitt seg for å være noe annet enn akkurat det. Noen har kanskje et veldig anstrengt forhold til Prodigys original, men som Banks enda en gang viser, klarer hun på finurlig vis å revitalisere lånte musikalske uttrykk. Hennes første utgivelse, EP-en «1991» som kom for en snau måned siden, skjeler mye til house, rap og post-disco. Soundet sender tankene til vogueingkulturen i New York på slutten av åttitallet, som Madonna kapita-

liserte i 1990 med «Vogue». På Fantasea lar Banks seg i større grad føre av disse impulsene, og låner blant annet diva-stemmen til en karakter fra vogueingdokumentaren «Paris Is Burning» som backdrop til det som per nå ser ut som en av årets personlige favoritter, «Fierce». At dette bare er en mixtape er gode nyheter for den kommende fullengderen hennes, Broke With Expensive Taste. Mixtapen er, som mixtaper så ofte er, altfor lang, men Banks klarer likevel å holde relativt jevnt høyt nivå gjennom 19 spor. Et par caféjazz-skits har til og med fått plass som bindeledd mellom låter du definitivt ikke kommer til å høre på noen café nær deg. «1991» var en kort, men stramt regissert affære. La oss håpe Banks husker hvor bra det funker

KUKFEST THE DARKNESS Hot Cakes (INDIE/WIND-UP)

Britiske The Darkness er selve synopsien på den klassiske rockehistorien. Med debuten, Permission To Land, erobret de verden på altfor kort tid med tre enorme internasjonale hitlåter i gitarkassa. Så kom nedturen med den, sukk, vanskelige andreskiva, One Way Ticket To Hell … And Back. Respektive medlemmer fikk klippekort på avrusningsklinikker mens andre tok psykolog til bruk. Mørket hadde omsider bredt seg utover Suffolks bleke himmel og slukt med seg de styggpene engelskmennene ned til avgrunnen. Vi skriver så 2012 og The Darkness prøver seg igjen med stadionrock i fotsporene til storheter som Queen og AC/DC. Kakefesten begynner aldeles fantastisk i det vokalist/gitarist Justin Hawkins hyler «suck my cooooock», og med det setter ballene på plass, struttende ut av gullspandeksa. Låta i seg selv (et merkelig valg av åpningslåt)

viser seg dog ikke å være en nevneverdig affære, for det er ikke før andrelåta med den passende tittelen «Nothing’s Gonna Stop Us, The Darkness omsider demonstrerer sin overlegne teft for melodi og refrenger fengende nok til å flytte fjell. Slik fortsetter kjøret skiva ut. Om man velger å skippe den forferdelige og sjelløse «Everybody Have A Good Time» og gladkristne «Keen Me Hangin’ On» som like gjerne kunne vært på en hvilken som helst døll Weezer-skive signert det siste tiåret (ja, Hawkins og Rivers Cuomo har til tider skremmende lik stemme). Ja, til og med den country-flørtende powerpop-balladen «Livin’ Each Day Blind» får selv en skeptiker som meg til å vifte med lighteren i været. For som min mor alltid har sagt: »De aller beste balladene er de hårete rockeballadene». Litt morsomt er det også med «Street Spirit» som i sin banale heavy metal-drakt får selv Rob Halford til å blekne, for NWOBHM med en dæsj tysk power metal er det siste jeg ventet meg fra dette holdet. LOL. Hot Cakes er en absolutt godkjent affære med akkurat mange nok sterke låter til å holde interessen oppe. The darkest hour is just before the dawn, er det ikke det man sier? Andreas Tylden

7/2012

MUSIKK

TO HITS TO GENERASJONER ÉN MUSIKKOPPLEVELSE

bød på en svært variert trackliste rent sjangermessig, er årets skive skrudd atskillig ned rent tempomessig, med stort fokus på en serie flotte ballader. Fortune begynner dog med den synthbaserte dance-singelen «Turn Up The Music» og dubstep lightaktige «Bassline», før han setter seg i bilen med Big Sean og Wiz Khalifa og viser fram rapperen i seg på hyggelige «Till I Die». Raphjelp får han også på det flotte nestesporet, «Mirage», hvor ingen ringere enn Nas dukker opp, før Brown altså setter giret i slow jam-modus og cruiser avgårde

MATTHEW DEAR Beams (GHOSTLY/VME)

Djevelen i detaljene. Matthew Dears forrige album, Black City, var et album som levde opp til navnet sitt. Det var mørk, dystert og industrielt. Og siden vi mennesker ikke kan la være å være forutinntatte, så forventer man seg noe lignende av oppfølgeren Beams. Det kan vi derimot se langt etter. Det første Matthew Dears fjerde album lærer oss, er at vi aldri kan vite riktig hva vi får. Beams er en kosmisk og kaleidoskopisk opplevelse som det er vanskelig å bli klok på, det eneste vi kan være sikre på er at dette er en form for elektronisk musikk, men bare i ytterste konsekvens. Beams skifter nærmest umerkelig og fullstendig natur i løpet av de to første låtene. Åpningssporet «Her Fantasy» er tropisk og boblende og drives fremover av en solid bass som gir en følelse av at dette faktisk er dansemusikk. Men så kommer det et break mot slutten av låta og når bassen igjen slår, er plutselig låten blitt så mye mer. Mer av alt, mer synt, mer hvit støy, mer tropiske bakgrunnslyder, som smelter sammen til en nesten klaustrofobisk smørje. Låten avslutter med en tåkeluraktig synt, som brytes av overgangen til låt to, «Earthforms», som nesten

LP K N O + KKAN O T S L I T KE

DOPE BODY Natural History

PREMIERE

tirsdag 28. august kl. 20.00 48

7/2012

(DRAG CITY)

Imagekiller. Dope Body skulle egentlig bare spille en konsert. På naturhistorisk museum. Derav platetittelen. I vår fikk de den tillitsvekkende æren av å vise seg fram på SXWS i Texas, og nå er de signa på rebelllabelen Drag City. Det er med andre ord ingen vei tilbake for

med en imponerende rekke babymakers, inkludert «Don’t Judge Me», «2012», «Biggest Fan», «Sweet Love» og «4 Years Old». Mot slutten av albumet passer han dessuten på å slenge inn den mer pop-orienterte «Party Hard» (nei, ikke en fistpump-låt slik man kanskje skulle tro av navnet) og «Don’t Wake Me Up», samt en siste dose for dansegulvet/prisutdeling-show i form av «Trumpet Lights» og gitar/autotune-ete «Don’t Wake Me Up». For min egen del passer det veldig bra at han samler skivas døveste spor på starten og slutten, slik at

beveger seg inn i LCD-land, med en post-punkete basslinje og masse, unnskyld uttrykket, attityde. Det er en tøffere og åpnere Matthew Dear vi blir presentert, og ganske mye mer leken. Beams bobler avgårde i konstant uante retninger, det blir et album det er nærmest nytteløst å definere, for i det øyeblikket du tror du har funnet ut av det, så sniker det seg inn et nytt element. Det er virkelig en gave som fortsetter å gi. Det mest slående elementet ved Beams er dualiteten; hvordan albumet på samme tid klarer å fremstå som lyst og lett og mørkt og angstfullt. Det lurer lytteren inn i en slags dansegulvsklar konformitet bare for å slå deg i bakken med en utrolig detaljert rarhet. Det må legges til en liten instruks: Beams er bare givende om man investerer tilstrekkelig med tid i plata. De første rundene jeg hadde med plata, ble den gående i bakgrunnen mens jeg tok til mer pressende oppgaver, og da forsvant den litt. Det er nemlig ingen melodier som slår deg, det er ingen åpenbart grandiose følelser, det er lite umiddelbarhet. The devil is in the details. Men når man først blir fanget i Beams hypnotiske garn av detaljrikdom, så er det vanskelig å slippe ut – ikke det at man vil ut. Matthew Dears univers er et fascinerende og givende univers. Håvard Ringen

Baltimore-kvartetten. Heldigvis. Drag City er jo et kvalitetsstempel på musikk som utfordrer den konforme populærmusikken, og Dope Body lever opp til tillitserklæringen. På udemokratisk vis krysser de distortion med prog, pønk og, gud forby, nu metal. Jeg vet, det høres helt jævlig ut, men det er noe med den coole grunnstammen i dette bandet som gjør hver sjangervending akseptabel. Du må til Black Ba-

jeg kan begynne på spor tre og avslutte på spor ti, og overse låtene som ikke akkurat frir til min musikalske pelvis (selv om jeg må innrømme å like store deler av «Turn Up The Music» … tror faktisk jeg spilte den på Turkish i helga). Dessverre er dette likevel umulig å unngå som den sykt etiske musikkanmelderen jeg jo er, og selv om jeg gjerne skulle ha gitt Fortune en femmer, er det ikke til å komme unna at dette faktumet gjør at den må nedgraderes et poeng. Musikkanmeldermatematikk, ass … Mathias Rødahl

nanas, Die Antwoord, og Gerilja for å finne liknende coolness. I en tid hvor den tidligere utagerende og vitale rockesjangeren må finne seg i å bli gjenstand for retro for andre tiåret på rad, er det en deilig befrielse med et band som Dope Body. På elegant vis mikser de det verste og det beste fra nittitallsrocken. Bassganger som dundrer side om side med proggete gitarer for deretter å avløses av uptight punk a la tidlig Stooges. Om det ikke er nyskapende er det i det minste edgy i rockens opprørske ånd. Kanskje også samlende, for selv er jeg ingen fan av testosteronbefengt rawk, men under Dope Bodys signatur går alt. «Eyyyy talking to me? I didnt think so!», brøler vokalist, Andrew Laumann gjennom tunge, rytmiske riff på «Beat», og jeg bare yeah (inni meg). At du finner platas førstesingel «Lazy Days» først på spor 11 er en detalj i seg selv som vitner om bandets ukonvensjonelle stil. Coco Chanel sa en gang «Så mange bekymringer man slipper når man bestemmer seg for ikke å være noe, men å være noen.» Dope Body er noen. Du får følelsen av at hver tone er brygget på hengivenhet og spillekåtskap. Det er musikk av fans for fans. La oss forenes og starte fanklubb! Hadet image, hallo apebisniss. Inger Lise Hammerstrøm

FLO RIDA Wild Ones (POE BOY/ATLANTIC/WARNER MUSIC)

Vik fra meg, bolekæll! Begrepet «rapper» sitter svært løst i 2012, og når jeg sitter og hører gjennom det nye albumet til Miamis andre storleverandør av date rape-musikk (Pitbull er selvfølgelig den andre), er det ganske åpenbart at Flo Rida for evig og alltid har byttet ut debutsoundet sitt (altså, «Low» var ikke såå ille) med 2 Unlimited og Culture Beat-aktig musikk. Flo Rida skal selvfølgelig krediteres for å ha klart å kommet seg ut av «one hit wonder»-båsen, og utrolig nok selger MYE singler. Men hitoppskriften han har funnet, betyr derimot ikke at albumene hans selger bra, noe som ikke er overraskende med tanke på at singlemarkedet domineres av illojale og historieløse 14-20-åringer som kun er ute etter noe ny, catchy musikk til neste vors/fingre-i-hjørnet-av-festen-bonanza. Og det er selvfølgelig her Flo Rida kommer inn i spillet med sine oljeinnsmurte muskler og utspekulerte Jersey Shore-anthems. Det er fælt, veldig fælt, og bortsett fra det sånn helt passe ok sporet «Thinking of You», tar jeg meg selv i å gjøre

MUSIKK grimaser (helt sant) hver gang jeg setter på en ny låt. Wild Ones er en serie skamløse spor uten noen som helst form for sjarm, og jeg kan bare tenke meg hva for et helvete det må være å bo under samme tak som en ungdom med Flo Rida-dilla. At han av alle artister, tar på seg oppgaven med å «hylle» ofrene etter 22. juli med linjene »Norway, no you didn’t give up flowers / No way to say it

better / The killer was a coward / Face just showered a minute and the hour / Heard about the news, the whole day went sour» (eller noe i den duren … for det der makes no sense) over en forferdelig upassende dance-beat på «I Cry», burde påkalle frysninger hos de fleste. Og da selvfølgelig ikke av den gode sorten, selv om det sikkert er noen der ute som synes det var «fint» av ham.

Nei, det ekke det vettø! Og det er heller ingenting «fint» ved resten av dette makkverket, som forhåpentligvis ikke selger mer enn Flo Ridas foregående album. Vik fra meg bolekæll, og må du lide samme skjebne som Kid Ray, Jay Supreme og Turbo B! (PS! Vi kommer heller aldri til å tilgi deg for å ha vært døv mot Brandy.) Mathias Rødahl

TO HITS TO GENERASJONER ÉN MUSIKKOPPLEVELSE

R. KELLY Write Me Back (RCA/SONY MUSIC)

Fint dette altså, men vi venter fortsatt på de svarte trusene. Det har gått tre år siden Robert Kelly slapp sin fantastiske og ekstremt undervurderte Untitled-skive, et album som til tross for sin overraskende sterke trackliste, er 45-åringes minstselgende utgivelse i hans snart tjue år lange solokarriere. En skandale, spør du meg. Jeg vet ikke om det var dette som fikk ham til å gå i studio og hoppe på den alltid like populære retro-baggen som senere fulgte på Love Letter (2010), men selv om jeg som kjent ikke er fan av nettopp denne leflingen med gammel

MMG MMG Presents: Self Made Vol. 2 (MMG/DEF JAM/UNIVERSAL MUSIC)

Penger, horer, kokain og generelt fet rapmusikk. Norske rapfans anno 2012 kan enkelt deles opp i to grupper. 1: De som har et håpløst nostalgisk forhold til nittitallet og alt de enten husker eller tror de husker fra den tiden, og 2: De som ikke kunne brydd seg mer om gamle storhetstider, og som finner fram sitt indre dyr mens de står med en flaske valgfritt alkohol i hånda på klubben og roper «deee hoes be actin up, deee hoes be actin up!». Når Rick Ross og resten av hans MMG-gjeng slipper skive, er det definitivt for sistnevnte kategori, som garantert ikke føler seg snytt for godbiter på denne andre utgivelsen av Self Made-serien. Rick Ross er og blir den råeste fyren i (kommers) rap

storhet, er det vel strengt tatt ingen som gjør det like bra som nettopp R. Kelly. Fyren lager jo nemlig godlåter innenfor det meste av R&B/soulens mange sjangre, og selv om jeg nå personlig hadde foretrukket å få den etterlengtede Black Panties (tiårets beste albumtittel), kimser jeg på ingen måte av Write Me Back, som er en slags fortsettelse av Love Letters retroflørt. Denne gangen er det syttitallet som står i fokus, med en touch av andre epoker som god, gæmmæl rock’n’rolla («All Rounds On Me») og klassisk Motown («Fool For You»), samt et par mer tradisjonelle R&B-ballader som «Believe In Me» og «Fallin’ From The Sky». Egentlig et uhørt sammensurie av stilarter, men Kells

trekker det hele i sammen på en fin-fin måte fordi … vel, Kells kan gjøre akkurat som han vil. Dude is a genious, og har bevist dette mange nok ganger til at fansen klarer å overse småpikeurinering og andre smådetaljer. Fantastiske spor som «Feelin’ Single», «Clipped Your Wings», «Green Lights» og «You Are My World» (Michael Jackson er tydeligvis ikke død likevel) klarer dog ikke å bære hele skiva alene, og selv om Write Me Back definitivt er en flott skive, hører den ikke hjemme i raden av R.Kellys sterkeste utgivelser. Det håper jeg derimot at nevnte Black Panties kommer til å gjøre. Jeg mener, Black Panties?! Hvordan kan den bli dårlig liksom? Mathias Rødahl

akkurat nå, samme hvor mye den avdankede ræva di måtte mene om Jay-Z, Nas og hvem det nå enn er du ikke klarer å slippe taket på, og selv om resten av MMG ikke er helt på nivå med bawsen sjøl, er crewet uten tvil blant de mest interessante der ute. Meek Mill, Stalley, Gunplay og Wale er fire svært forskjellige karer, men fungerer merkelig nok bra sammen, og gir variasjonen som trengs over MMG sitt standard musikalske bakteppe av tunge beats og mørke, stemningsskapende instrumentaler. Kokainglade Gunplay er kanskje ikke verdens beste lyriker, men føles særdeles riktig som førstemann ut på crew-åpningssporet «Power Circle», og setter en hard standard som ikke er ferdig før Rick Ross og T.I. avslutter med «Bury Me a G» (nei, ikke en Thug Life-remake) 14 låter senere. En annen breial kolafyr som stadig

dukker opp her, er Maybach Music-kompis French Montana med sine plassmangler (altfor mye kokain i huset), og han gjør sammen med T-Pain, Nippsey Hussle, Ace Hood og Bun B en viktig rolle på Vol. 2, da det til tross for deres egen variasjon nok kunne blitt litt repeterende med kun MMG-gutta over skivas 60 minutter. Den eneste som til tider føles litt upassende her, er MMG sitt nye tilskudd, Omarion (eller Maybach O som han nå kaller seg), R&B-sangeren jeg ellers er veldig fan av, men som altså ikke alltid fungerer like bra på dette albumet. Det gjelder for eksempel på låter som «This Thing Is Ours» og «The Zenith» hvor han er «refreng-kæll», men O får heldigvis muligheten til å rette opp inntrykket når han får mer kontroll på glimrende «M.I.A» og «Let’s Talk». Alt i alt er Self Made Vol. 2 en skive som nevnte gruppe 1 og 2 enten kommer til å elske eller hate, men som ikke helt kommer opp på den skuddsikre og überfokuserte albumstandarden Rick Ross leverer når han er på topp. Produksjonene er fantastiske, og rapmessig er det mye bra her, men sistnevnte faktor er også det som trekker litt ned på helhetsinntrykket. Likevel, et vanntett kjøp for alle som elsker pompøs, mørk og mean-muggende rapmusikk. Mathias Rødahl

GTSEN

BRI E G N I G A + DA SAMSAY

PREMIERE

tirsdag 28. august kl. 20.00 7/2012

BLI MED PÅ HUSVARMING I DET NYE KONSERTHUSET 14.-23. SEPTEMBER 2012!

OPPLEV VERDENSSTJERNER, LOKALE HELTER, DANS OG OPERA, KORPS, KOR OG ALLSANG, JAZZ, ROCK OG ELEKTRONIKA. KONSERTHUSET ER FOR ALLE. FINN DINE DAGER, DINE KONSERTER, DINE ØYEBLIKK. SIKRE DEG BILLETTER, OG PLOTT INN GRATISOPPLEVELSER.

DAGEN FØR DAGEN: LYDSAFARI MED KITCHEN ORCHESTRA LYDVERKERI I UTEAMFIET

KULTURSKOLEKONSERT MED SAUS, VIVA OG TALENTER FRA LØRDAGSSKOLEN

Dagen før dagen åpner vi dørene og inviterer inn! Oppdag konserthuset gjennom lyd og musikk, og la deg overraske og underholde på lydsafari. Medvirkende er Kitchen Orchestra med gjester, og kunstnerisk ansvarlig Nils Henrik Asheim. På kvelden blir det lydverkeri - lyden av Stavangers identitet og historie omgjort til musikk. En rekke musikere og artister medvirker, og lydverkeri er et bestillingsverk av Ole Hamre.

Opplev det ypperste regionens kulturskoler har å by på under konserten som garantert blir blant høydepunktene denne søndagen! SAUS står for Stavanger og Sandnes ungdomsstorband, og kultuskolekoret VIVA er blant landets aller beste pikekor. De deler scenen med talenter fra hele regionen, alle elever ved kulturskolenes lørdagsskoletilbud. Bill. 100*/200 + avg. (*Rabatt for barn og studenter)

Lydsafari/omvisningene begynner kl. 10.00, med flere tidspunkt utover dagen. Billetter kr. 20.Lydverkeri begynner kl. 19.00 i uteamfiet. Gratis adgANG.

LØRDAG 15. SEPTEMBER 2012

OFF. ÅPNING/FESTFORESTILLING Hilsener og taler. Stjernepianisten Hélène Grimaud, nasjonale helter som Janove Ottesen, LidoLido og vårt glitrende symfoniorkester. Urframføring av to bestillingsverk, dans og overraskelser. Det hele ledet av kveldes konferansier, Tore Renberg. Billetter 350/550/650.- + avg. P.T. UTSOLGT!

SØNDAG 16. SEPTEMBER 19.30 I FARTEIN VALEN

HÉLÈNE GRIMAUD STAVANGER SYMFONIORKESTER DIRIGENT: STEVEN SLOANE Hélène Grimaud - karismatisk og fargerik, og en av verdens fremste pianister. Nå gjester hun Stavanger for første gang, og fremfører Ravels klaverkonsert i G-dur sammen med tavanger Symfoniorkester og dirigent Steven Sloane.Verker av Grieg, Tveitt og Stravinskij står også på kveldens program. Billetter 300*/350/550/650 + avg. (*Rabatt for barn og studenter)

SØNDAG 16. SEPTEMBER KL. 17.30 I ZETLITZ

MANDAG 17. SEPTEMBER 2012

FARGESPILL UNIKT MØTE MED STAVANGER-

ÅPENT HUS: OMVISNINGER, MUSIKK I FOAJEEN OG KAFÈ

BARN FRA HELE VERDEN

I Fargespill forteller barn med minoritetsbakgrunn sin historie, og deler sin musikk og dans med oss i forestillingen de har laget. Barnas bakgrunn og energi gjør dette til en annerledes, sjarmerende og viktig opplevelse som setter spor både hos dem som deltar og hos publikum. Ideen er hentet fra Bergen, hvor Fargespill ble etablert i 2004. Programmet som vises i Stavanger er satt sammen av Stavanger kulturskole. Medv. elever fra Johannes Læringssenter og St. Svithun skole i samspill med elever og lærere fra Stavanger kulturskole. Bill. 100*/200 + avg. (*Rabatt for barn og studenter)

Mandag i husvarmingsuken blir det omvisninger, og musikk i foajeen. Spiseriet er åpent hele dagen. I konsertsalene er det rigge- og prøvedag for forestillinger som skal finne sted de neste dagene. Mer informasjon kommer på våre nettsider.

SØNDAG 16. SEPTEMBER KL. 20.00 I ZETLITZ

FAMILIEDAGEN “UNG I BOKS” Ute-inne-mylder for barn og familier i regi Stavanger kulturskole, med nysirkus, dans, sang og musikk både inne og ute! Blant de medvirkende er barn og unge fra hele regionen, og i Fargespill møter vi Stavangerbarn fra hele verden. På prgrammet står også MGP-junior yndlingene The BlackSheeps. Sett av dagen - hele familien er invitert! 13.00–16.30 i uteamfiet: Stavanger Steel Drum Band. Band fra Stavanger kulturskole, Stavanger katedralskole avd. Bjergsted, og fra AKKS Girls Rock Camp. Gratis. 13.00–17.30 i fajeen og på mesaninen: Nysirkus med Karmøy kulturskole, danseoppvisning og vokalinnslag. Standup/workshops for barn i regi av Humorfestivalen. Workshops med ATLARS og DJ/rapartist. Gratis.

THE BLACKSHEEPS The BlackSheeps er noe så sjelden som et punkrockband med samisk profil og internasjonalt tilsnitt. Band-medlemmene har bakgrunn fra Finnmark, Finland, Russland og Fillippinene og vant MGP-junior 2008. Billetter 250 + avg.

TIRSDAG 18. SEPTEMBER 19.30 I ZETLITZ

ICELAND DANCE Foto Knut Aaserud

SØNDAG 16. SEPTEMBER 2012

COMANY KOREOGRAFI: JO STRØMGREN Billetter 250*/350 + avg. (*Rabatt for barn og studenter)

Foto: Mat Hennek / DG

SØNDAG 16. SEPT. 13.00 I FARTEIN VALEN:

Foto: Paul Sigve Amundsen

FREDAG 14. SEPTEMBER 2012

ONSDAG 19. SEPTEMBER 2012

FREDAG 21. SEPTEMBER 2012

LØRDAG 22. SEPTEMBER 2012

SPILLEGLEDE

JAZZ FRA J TIL Z

SOUND’N MUSIC

Onsdag i åpningsuken blir en helaften i regi av Rogaland musikkråd, med mer enn 650 medvirkende fra hele fylket! Først inviterer regionens yrende kultur- og musikkliv til allsang og dans. Deretter kroner fritidsmusikken det nye konserthuset gjennom storslått framføring av Händels kroningshymne og musikk for det kongelige fyrverkeri.

I samarbeid med Stavanger Jazzforum/MaiJazz byr vi på en dag med ”Jazz fra J til Z” - lokale, nasjonale og internasjonal artister av format fra tidlig ettermiddag til sent på kvelden. Fra jazz og poesi med nestorer, via unge og lovende med utspring i Bjergsted, til en av jazzens aller største stjerner. Den amerikanske jazzdivaen Cassandra Wilson gjør sin første konsert i Stavanger.

17.00 I uteamfiet: Spilleglede Med skolekorps under ledelse av Stavanger Brass Band og Stavanger Musikkorps av 1919.Gratis.

FREDAG 21. SEPTEMBER KL. 12.00 PÅ MESANINEN

LUNSJPRAT MED JAN ERIK VOLD OM JAZZ OG POESI Billetter kr. 50.- + avg.

FREDAG 21. SEPTEMBER KL. 14.00 I ZETLITZ

DRØMMEMAKEREN SA JAN ERIK VOLD og EGIL KAPSTAD

ONSDAG 19. SEPTEMBER KL.17.30 I FARTEIN VALEN

STAVANGER SYNGER

Jazzveteranene forfatter Jan Erik Vold og pianisten Egil Kapstad har spilt en sentral rolle i norsk jazzliv i en årrekke. Under husvarming byr de på et for anledningen sammensatt program, basert på Volds diktsamling «Drømmemakeren sa» som også er innspilt på plate. Billetter kr 250.- + avg. Barn, stud.medl. SJF 50.- i rabatt.

- Syng med!

FREDAG 21. SEPTEMBER KL. 16.00 I ZETLITZ

Under konserten «Stavanger synger» kan du synge med av hjertets lyst, sammen med Song og Spelkorlaget av 8. Mars & Søn, og et stort ungdomsorkester som byr på viser av VAMP og mange andre.Billetter 200*/250/300/350 + avg. (*Rabatt for barn/stud.)

CIRRUS

ONSDAG 19. SEPTEMBER KL. 19.30 I ZETLITZ

Gjennom bandet Cirrus bestående av Eva Bjerga Haugen (vokal), Theodor Onarheim (bass) og Inge Breistein (sax) vil publikum stifte bekjentskap med de tre første ferdigutdannede masterstudentene fra jazzutdanningen. De slipper også sin nye cd idag! Billetter kr 200.- + avg. Barn, stud.medl. SJF 50.- i rabatt.

ROGALAND DANSER

ROCK, POP OG ELECTRONICA 14,5 timers maraton der hver scene, hvert rom og hver bar tas i bruk. Sjangermessig sjongleres det eklektisk fra lydkunst til hip hop, rock og pop til elektronika – og alt Innimellom. Storstilt feiring av regionens rike musikkmeny. Nasjonale og internasjonale gjester med MEW, Skandinavias største indieband. 12:00 I uteamfiet: Fittings & Flanges. Gratis. 12:00–15:00/19:00-21.00: GREAT MOMENTS I FOAJEEN: I to sekvenser byr Great Moments på noen av de beste unge kreftene regionen har å by på: Johannessen - Arlie Mucks Frøken Fryd - Megaphonic Trift - Elise Vatsvaag - Sebastian Waldejer - Poor Edward - Eltervaag. Gratis. 15:00–17:00 I ZETLITZ: METROPOLISKONSERT MED HONNINGBARNA, OVERTHROW og tre vinnerband fra Stavanger Musikkfest. Billetter kr 100 + avg. 15:00–21:00 I FARTEIN VALEN: NUMUSIC OG CAFÉ HUMBUG. Opplev salen som lytteplass for moderne akustiske inntrykk! Gratis. 17:00–19:00: FOAJEEN: TORE PANG M/GJESTER Anders Nilsen – BVIS – Slim-B – Empathic – DJ Pursuit – m.fl. Gratis. 23:00: FOAJEEN OG LOUNGEN: CLUBBING / DJ / Numusic Diskjøkke – Mungolian jetset – Dj Set – Ost & Kjex DJ Set. Gratis.

- Dans med!

Arrangementet med tittel «Rogaland danser» finner sted sal Zetlitz, satt opp med småbord og dansegulv! Ikke bare blir det oppvisningsdans ved sportsdansere fra Nord-Jæren og Hauga-land. Denne kvelden er det full anledning for alle til å kaste seg utpå dansegulvet! Musikken er det Bryne storband, Haugaland storband og Vibå spelmannslag som står for. Billetter kr 300 + avg.

ONSDAG 19. SEPTEMBER KL.20.00 I FARTEIN VALEN

CORONATION

Onsdagens Spilleglede-program avsluttes i sal Fartein Valen med en storslått framføring av Händels kroningshymne og musikk for det kongelige fyrverkeri. Medv. stort for anledningen sammensatt kor og orkester, under ledelse av dirigent Kjell Seim. Sandnes orkesterforening med solister -Koret Concentus - Håkon Vestly (klarinett) - Domkantoriet m/Det noske katedralensemblet. Billetter kr 200*/250/300/350 + avg. (*Rabatt for barn og studenter)

TORSDAG 20. SEPTEMBER 17.00 I ZETLITZ

FREDAG 21. SEPTEMBER 19.00 I FARTEIN VALEN

CASSANDRA WILSON

SØNDAG 23. SEPTEMBER 13.00 I FARTEIN VALEN

MATINÉ MED

ENB1 FREDAG 21. SEPTEMBER KL.22.00 I ZETLITZ

RICHARD BONA OPERA. REGI DAVIDE LIVERMORE DIRIGENT: FABIO BIONDI STAVANGER SYMFONIORKESTER Billletter kr 300*/350/550/650 + avg. (*Rabatt for barn og studenter)

Kr 350 + avg.

Blant jazzens førstedamer - for første gang i Stavanger. Wilson gjør bare denne ene konserten i Norge! Billetter kr 300/350/400 + avg. Barn, stud. og medl. SJF får kr. 50.- i rabatt.

Jon Fosse si forteljing Olavs draumar framført som song. I samarbeid Kapittel og Rogaland Teater. Billetter kr 150*/300 + avg. (*Rabatt for barn/stud.)

TRYLLEFLØYTEN

LØRDAG 22. SEPTEMBER KL.21.00 i ZETLITZ

MED BAND

SYNGE OLAVS DRAUMAR

TORSDAG 20. SEPT. 19.30 FARTEIN VALEN

MEW

BJERGSTED JAZZENSEMBLE Billetter kr 280 + avg. Barn, stud. og medl. SJF får kr. 50.- i rabatt.

LEDER JAN BJØRANGER LARS ANDERS TOMTER, BRATSJ MARTIN KUUSKMANN, FAGOTT Verdenspremiere, stjernesolister og plateslipp når ENB1 står for avslutnings-konserten etter ti dagers husvarming i det nye konserthuset! Verker av Bach, Telemann og Britten. Billetter kr 100*/250 + avg. (*Rabatt for barn og studenter)

BILLETTTELEFON 51 53 70 00 WWW.STAVANGER-KONSERTHUS.NO BILLETTUTSALG I KUPPELHALLEN I BJERGSTED OG KULTURBANKEN PÅ DOMKIRKEPLASSEN

HOVEDSPONSOR HUSVARMING

MUSIKK

NAS Life Is Good (DEF JAM/UNIVERSAL)

Nesten så vi er tilbake på midten av nittitallet. Hvor mange ganger har Nas åpnet ballet med å slippe en legendarisk gatesingel som har gått rett i fletta på de av oss som enda sikler etter en ny Illmatic, for så å levere et ujevnt lappeteppe av et album? Med mer tvilsomme punkter enn Istedsgade? Mange i alle fall. «The Don» kom tidlig i vår, og er så langt kanskje min sterkeste kandidat til årets låt. I likhet med tidligere gatesingler (tenk «Made You Look») er Salaam Remi ansvarlig for en type beat som får 30+-folket til å klikke fullstendig og drømme seg tilbake til Timberland boots og Carhartt hettegensere. «LocoMotive» med «gjestevers» fra Large Proffessor gjorde meg enda mer klar for den store skuffelsen albumet måtte bli. Overraskende nok er Life is Good rimelig sterkt og sammenhengende. Nas er i full gatelyrikkmodus og når frysningsnivå ved flere anledninger.

POOLSIDE Pacific Standard Time (DAY & NIGHT/IMPORT)

Tilværelsens uutholdelige letthet. Hils på Poolside; tidenes mest passende navngitte band. Jeg kan i alle fall ikke huske å ha hørt et band som høres så ut som navnet sitt. De er fra LA, selvsagt. De er lyden av innholdsløse dager, solsteik, Malibu og selvfølgelig badebasseng. Men ikke den type badebasseng man finner på Alicante i fellesferien, med unger, solbrente briter, leven og Stella. Det er ikke noe stress med Poolside. I stedet

«Accidental Murderers» med Rick Ross er breddfull av den iskalde ghettopoesien som fikk oss til å elske ham til å begynne med. Og gir oss lyst på mer samarbeid mellom dem, selv om vi skjønner at Nas hjelper tjukken med versene sine. Så hvor butter det? Smørsangerrefrengene er stort sett smakfullt orkestrert. Det er når Nas blir i overkant voksen og sexy at det skjærer seg. Som på «Daughters». Han kler å være pretensiøs, faktisk. Men når han skal snakke om de nære ting og familieliv evner han ikke å sette det i like interessante perspektiv. Det blir plumpt, mens når han beskriver å selge røykings på hjørnet så klarer han å få det til å høres ut som verdens vakreste ting. Kelis-oppgjøret «Bye Baby» funker litt bedre, men er kanskje litt vel direkte den og. Og en fjasete sommerlåt som «Summer On Smash» har lite å gjøre her. Ellers er livet godt for Nas om dagen. Ikke mange kan skryte på seg et så helstøpt og relevant album tjue år etter debuten i rapgamet. Jørgen Nordeng

er det en ganske fin ensomhet til stede, eller rettere sagt en form for isolasjon. Musikken er på en måte litt øde, og det på et vis som virker fredelig heller enn trist. Poolside skaper en slags anti-disko, i den forstand at premisset om dansing er fullstendig fraværende. Dette er Cafe del Mar for folk som er lei kola- og cava-kjøret, avslappet dekadens for den sofistikerte californier. Og det er nettopp det da, det er noe spesifikt over dette her. Som om det er laget for en relativt liten og innvidd gruppe mennesker. Og blir du stående på utsiden, så er du levnet ganske små

sjanser til å slippe inn. Eller så er det bare litt kjedelig. Problemet er at det blir ganske endimensjonalt. Poolside består av Filip Nikolic og Jeffrey Paradise, og ble startet opp fordi de så seg lei av å produsere tomme hitlåter for andre. Det virker som om de i sitt ønske om å distansere seg fra popsirkuset har mistet noe ganske elementært; det eneste det fokuseres på her er lyd og stemning. Dette har gått på bekostning av spenningen. Det fines ingen motsetninger og albumet er veldig sedat, som en bipolar person på litt for mye prozac, toppene er fjernet. På den andre siden er det to åpenbart dyktige produsenter som har satt dette sammen, og det både høres og føles fantastisk. Men det vi sitter igjen med er et produkt som er lett å beundre for sin tekniske side, men som det er fryktelig vanskelig å forelske seg i. Det er symptomatisk at albumets beste låt er en cover av Neil Youngs «Harvest Moon»; den eneste gangen de makter å føle noe er det gjennom noen andre sin musikk. På den positive siden så har jo Pacific Standard Time et tydelig bruksområde, og hvis vi ser på det som bruksmusikk så får den to tomler opp. Dette er perfekt for cocktailpartyet ditt, poolside, helst. Håvard Ringen

THE VERY BEST MTMTMK (MOSHI MOSHI/UNIVERSAL)

Sats-musikk for de som vil ha litt cred. Med sin miks av afrikanske rytmer og pop, noterte The Very Best seg i toppen på manges årsbeste-lister i 2009 da de slapp debutalbumet Warm Heart Of Africa. Den livsbejaende musikken traff en nerve i tiden, og var flankert av blant annet Vampire Weekend og Animal Collective som også hadde vært på crate digging i Afrika. På MTMTMK har The Very Best tatt et par steg bort fra originaloppskriften. De har fått mer fot for tyngre beats og mer klubbvennlig musikk, og som en bistandsarbeider med sans for eurokrise har de tatt første fly fra Afrika og rett inn i euro-trashen. Gjennom hele platen sitter jeg og ønsker inderlig at jeg kunne ha separert de gode melodiene fra de ekstremt anmassende og

Foto: Justin Borucki

YIN OG JÆVLIG MED YANG PASSION PIT Gossamer (COLUMBIA/SONY MUSIC)

Det kan være en smal sak og avfeie Passion Pits ekstatiske, hysteriske og bittersøte form for indie. Det blir fort for mye; som å ta MDMA med fri tilgang til sukkerspinn i en installasjon av Takashi Murakami. Og det virker ofte som om virkemidlene går på bekostning av innholdet, som om det hele bare er staffasje og taskenspilleri. Derfor overrasker det meg, ganske mye igrunn, hvor godt Gossamer faller i smak. Noe av årsaken til denne gledelige overraskelsen ligger i det trøblete sinnet til frontfigur Michael Angelakos. Like før denne plata havnet på kontoret, ble det offentliggjort at Passion Pit avlyser store deler av sin kommende turné, fordi Angelakos sliter såpass kraftig. Og det er et gjennomgående tema på plata, dette at ting ikke er så bra. Man skal være forsiktig med å romantisere sinnslidelser og depresjon, for det er faen ikke noe å trakte etter, men noen ganger er det katalysatoren som trengs for at et kunstnerisk produkt skal heve seg over røkla. Og på Gossamer så er det nettopp mørket, faenskapen, den interne striden, som skaper et interessepunkt, i sin konfrontasjon med Passion Pits hyperaktive og maksimalistiske indie. Det er som om vi som lytter erfarer den

syntetiske beatsene som klamrer seg til hver eneste låt. Da jeg var liten hadde jeg et keyboard man kunne spille av en akustisk versjon av «Wake Me Up Before You Go-Go» bestående av synthkvekke-lyder. Det er en analogi

Oslos nye radiokanal for rock og pop! 52

7/2012

striden som foregår hos Angelakos. På den ene siden finner vi det mørke, som manifesterer seg i tekstlige tema som fremmedgjøring, angst, alkohol, narkotika, depresjon og ødelagte relasjoner. På den andre siden finner vi et dypt og inderlig ønske om å få det bedre, noe som manifesterer seg i musikken. Men Gossamer er også en utgivelse med klare feil. Selvsagt, noe av det spennende ligger i hvor godt Angelakos har overført sine egne «feil» til plate, men det finnes musikalske feilskjær her også. Hovedsakelig er det knyttet til holdbarheten. Låter som «Carried Away», «Love is Greed» og «It’s Not My Fault, I’m Happy» klarer ikke holde interessen oppe i lengden. Og sistelåten, «Where We Belong» er et ganske feilslått forsøk på å kreere noe «episk». Men det gjør ikke all verdens når kvaliteten ellers er såpass høy. De to åpningslåtene står for en av de beste åpningene på et album jeg har hørt så langt i år. «Take a Walk» setter tonen for hele albumet, med sin anthem-aktige utforming og sin såre tekst om ikke å lykkes i Amerika. «I’ll be Alright» tar det opp enda et hakk og skriver seg lett inn på en liste over årets sterkeste låter. Her går emo og ekstase hånd i hånd i en perfekt symbiose. På sitt beste føles Gossamer som et viktig album og et unikt innsyn i et trøblete sinn. Håvard Ringen

jeg antar enhver plate helst skulle vært foruten, men da jeg hørte «Kondaine», var det virkelig det eneste jeg kunne tenke på. Og det er jo veldig synd, for platen har mye for seg et eller annet sted under den overarbeidede

produksjonen. Toppnoteringene på MTMTMK er: «Bantu» med Amadou & Mariam, Baba Maal og Jose Hendrix, «Moto» med Mo Laudi og den Xuman-gjestede «Mghetto». Karima Furuseth

radiorox.no

MUSIKK YELAWOLF Heart of Dixie (GHET-O-VISION/SHADY/INTERSCOPE)

Yelawigger. Sorry. Jeg krangla meg til å få skrive om noe jeg trodde var et av de viktigste gatealbumene i år. Dette er ikke en fucking mixtape sier vaskeseddelen. Mulig det, men det er ikke et fucking album heller. Ok, I forrige episode: Når Yelawolf endelig fikk slippe sin offisielle debut for et stort selskap i fjor var det mange, inkludert undertegnede, som ble mer skuffa enn Tooji etter Grand Prix-finalen. Yela gikk i den samme fella som så mange andre før han. Bygg opp navnet ditt med et par knallharde mixtapes hvor du virkelig viser hva du er god for. Gjør så et par sterke gjestevers, innta et par

kontroversielle standpunkter, opparbeid deg et solid liverykte. Topp det hele med en knallhard gatesingel som leder opp til et album som på ingen måte holder det du har båret bud om. Et album fullt av ukarakteristiske radiofrierier, eksperimentering med andre musikksjangre og et kobbel unødvendige gjesteopptredener fra A-kjendiser. Det eldste debutanttrikset i boka. Resultatet: årets hype mister alt momentum når ikke radiofrieriene funker, og fanskaren vender ham ryggen. Så når Yela da skal slå tilbake og rette opp inntrykk med denne gateplata, ja da er det bære eller briste. Dessverre for Yela, mest av sistnevnte. For å sutre videre, «Fuck Me» er omtrent det flaueste som er gjort i kategorien låter om at det er vanskelig å ha et forhold

når man er omreisende musiker, og er litt av en fyr på toppen av det igjen. Ellers virker den store hvite hypen å ville vise at han er en råtøff hardcore-rapper på bunn, men han har glemt å legge arbeid nok i fremstillinga. Det var nettopp hans gjennomarbeida og detaljrike flyt og innfløkte stablinger som gjorde ham til en hipsteryndling og undergrunnsfavoritt. På Heart of Dixie går han for så vidt for noe hardt, men ikke noe særlig smart. Og nettopp det har vært styrken hans. «I’m on my white boy shit», rapper Yela. Nei, det er du ikke; du er på noe bullshit. Dette minner om karakterboka mi på ungdomsskolen: «Jørgen viser stor forståelse og faglig dyktighet, men liten interesse for å delta i timene». Jørgen Nordeng

TO HITS TO GENERASJONER ÉN MUSIKKOPPLEVELSE

Foto: Erez Avissar

FUCKING YEAH! FRANK OCEAN channel ORANGE (DEF JAM/UNIVERSAL MUSIC)

Det meste har allerede blitt sagt om Frank Oceans episke debutalbum, som ikke bare lever opp til de enorme forventningene etter gratismixtapen, nostalgia/ultra, men også tar Odd Futuresangerens musikalske verden enda et steg videre. Jeg skal innrømme at det tok meg et par gjennomlyttinger før denne skiva tok skikkelig grep om hjertet mitt, men da det først gjorde det, slapp det heller ikke taket. Vi ble servert «Thinking About You» allerede i mars, og ti minutter lange «Pyramids» i juni, likevel var det først da man fikk dem som en samlet del av det overlegent gjennomførte albumet channel ORANGE, at de virkelig falt på plass som de perlene de er. Og det, mine damer og herrer, er blueprintet på hva som gjør et fantastisk album … vel, fantastisk. Jeg vet det er enkelte som sliter med å komme seg ordentlig inn i channel ORANGE, så mitt første tips er å forsøke å glemme nostalgia/ultra, og heller gjøre sansene klare for en helt annen type utgivelse. Ikke at det ikke finnes spor av Oceans gjennombrudd her, men denne gangen står Frank helt på egenhånd, uten låter basert på samples av andre artister. Sjangermessig er det dessuten umulig å plassere albumet i noen som helst bås. Den blir nok puttet i «R&B»seksjonen i platebutikkene, men som Frank Ocean selv sier, er han ikke en R&B-artist. Ikke alltid i hvert fall. Joda, han er en svart, ung mann som synger vakre melodier, men han er vel så mye surf pop, soft rock, electro, funk – og veldig mye California (selv om han jo opprinnelig er fra New Orleans). Både soul og sjel er det dog mye av her, og selv om Ocean også gjør dette på sin helt egen måte, kanaliserer han for eksempel Stevie Wonder på «Sweet Life» (godt hjulpet av

Pharrell Williams), men dæven så kjedelig det er å snakke om musikalske referanser. Poenget er i alle fall at selv om channel ORANGE skiller seg sterkt fra nostalgia/ultra, deler de også egenskapen av å leke med sjangre OG gi oss musikk som stilmessig føles både befriende nytt og annerledes, noe som i seg selv er en prestasjon i 2012. Det blir gjerne sagt at Frank ikke er noen stor sanger, men det er vel avhengig av hva man legger i begrepet. Snakker man Beyoncestemmeprakt, så nei. Det er dårlig med stemmerunking på channel ORANGE. Tenker man derimot på en smått utrent stemme som fester seg i både hjerte og sjel, fra deilig falsett til nærmest tenåringsaktig tenor, så hell to the yes. Når Frank synger, tviler man ikke på et eneste ord, og de klare, rene no-bullshit-tonene blir fort såpass tåreframkallende at channel ORANGE burde hatt lommetørkle som fast tilbehør. Sleng på en bunke tekster som er så overbevisende og utleverende at man skulle tro 24-åringen allerede hadde levd et helt liv med store doser av både hjerte og smerte, så begynner du kanskje å forstå hva for et eminent album vi har å gjøre med. Det kan virke som om hver eneste Frank Ocean-anmeldelse byr på sin egen, bastante tolkning av alle – de ofte svevende – tekstene, så jeg har ingen intensjon om å gå i den fella, men at hans fascinasjon for Sør-Calis rike og tiltaksløse unge voksne, rusmisbruk og umulig kjærlighet, er hovedfaktorene bør vel være forholdsvis trygt å slå fast. Og jeg kan sikkert skrive fire sider til om channel ORANGE, men tror jeg bare skal avslutte med å si at det eneste minuset er at «Fertilizer» ikke er en hel låt (seriøst Frank, we need it!), at Andre 3000 gjør en fin-fin gjesteopptreden, og at albumet fortjener alle sekserne den har fått. Nå gleder jeg meg til vi skal behave like teenagers på Øya. Mathias Rødahl

UKTU B M I T + NES M E R B I KAR

PREMIERE

tirsdag 28. august kl. 20.00 7/2012

MUSIKK

NATT&DAGs musikkstab oppsummerer musikksommeren 2012.

INGER LISE HAMMERSTRØM Jiizezz, for en konsertsommer, hva? Alle kommer jo hit. Med unntak av de fineste undergrunnsbandene, som strengt tatt er kulest å oppsøke på egenhånd i en mørk bule i Øst-Tyskland, har norske bookingfolk gjort de riktig store varpene i år. Fra Kiss og Rihanna i Kollen, via en rendyrket hipsterfestival med Skrillex og M83 på Tromøya; Bruce Springsteen på frierferd fra Oslo via minnekonsert til Bergen. Paul Simon i utsolgt Oslo Spektrum. Slayer som fikk en samlet metallnasjon til å kreme i buksene da de gjestet Bergen Live. Og listen fortsetter … Det nærmeste undertegnede kom disse herlighetene var ved inngangen på Roskilde-festivalen da en drita danske forsøkte å pushe på meg en billett til 1800,- danske kroner. «Ain’t gonna happen», sa jeg og så at den eneste dagsbilletten som var å oppdrive forsvinne i en taxi. Urut å ikke skaffe seg festivalbillett i tide når Brucern er headliner. Min fattige trøst finnes på en spotifyliste merket JusIJuli. I Norge fikk to fettere fra Loddefjord æren av å stå for en av mine sommerfavoritter. Anerkjent hip-hoper slår seg sammen med anerkjent indierocker, begge av slaget A-kjendis. Jeg bare «noooo!» All tvil ble imidlertid satt til side fra første hook. «Øynene lukket» er en delikat sommerlåt med utfordrende nikk til henholdsvis Talking Heads og Jan Eggum. Selv om de første liveopptredenene var katastrofale til to så etablerte artister å være, har låta vist god holdbarhetsdato på spillelista som også består av blant andre Jack White! Denne Edvard Saksehånd-lignende framtoningen fra Detroit som stadig finner nye hulrom i mitt hjerte. Den innyndende «Blunderbuss» har frelst meg fra de onde kreftene som nesten har fått meg til å slutte å høre på ny musikk. Heldigvis har vi et lysende håp her hjemme også. Blåfrossen etter tidenes kaldeste Musikkens Dag, avrundet Lambertseters store sønner, Gerilja, dagen med en helsikes konsert i Kristparken. Vulgære popreferanser under et teppe av seig heavy metal og en spaca tvist som nok får Marc Bolan til å roflolle i graven. Måtte de bare slippe den debutplaten snart!? I mellomtiden skal du sjekke ut Ty Segall på Crossroads under Øya-natt. Thurstoon Moore spiller samtidig på Parkteateret, men alle får ikke plass der. Den vitale undegrunnsrockeren fra Frisco går den gamle indiebukken en høy gang. Lover.

1 1

samme blest. Ufortjent, for primus motor David Longstreth er en trollmann av rang med musikk. Bare hør på «The Gun Has No Trigger» for eksempel. Øya-aktuelle (og Sade-pastisj) Jessie Ware har ikke sluppet fullengderen sin enda, men en innbydende smakebit av hele albumet finnes på nett. Hadde jeg hatt singelen «Running» fysisk, hadde den definitivt vært spilt i stykker nå. Jeg kan i alle fall skrive under på å ha bidratt til en god skjerv av de nesten 800.000 avspillingene låten har på YouTube. R. Kellys Write Me Back er, som flere av Kellys album, en ujevn affære. Disco-parafraseringene «Feelin’ Single» (hvis musikkvideo har en fantastisk Broadway-skit) og «Share My Love» gjør imidlertid bot for resten av platen. Som selvfølgelig ikke er en svak utgivelse, det er jo tross alt Kong-Kelly det er snakk om. Det er bare å ta av seg hatten for mannen som sømløst kan inkorporere både disco og musikal uten å blunke. Og apropos inkorporering av disco - Azealia Banks’ «Fierce» som toucher innom både house, disco og dokumentaren Paris Is Burning, er også innmari noteworthy i sommer. Jeg forbeholder meg retten til å ta feil, men jeg spår at debutalbumet hennes kommer til å bli en skikkelig solid affære. Flying Lotus, aka Fly-Lo, har teamet opp med OFWKTA-kjenningen Earl Sweatshirt og Captain Murphy på «Between Friends» gjennom Adult Swims Singel Program 2012. Denne kompilasjonen er den tredje i rekken av gratis nedlastbare album fra Adult Swim, og singelen er den sjette i rekken av utgitte singler. Last ned, og gled deg over at hver eneste singel har sin egen flotte cover-art.

Flying Lotus

HÅVARD RINGEN Det er flere ting jeg kunne oppsummert sommeren min med. Jeg kunne skrevet om Yung Nation, jeg kunne skrevet om Alessi Brothers eller jeg kunne skrevet, langt, om Codein. Men egentlig er det bare ett album som har betydd noe i sommer, et album som er viktig og et album flere burde høre: One Day I’m Going to Soar av Dexys. Årsaken til at jeg velger meg Dexys er ganske enkel. For de fleste mennesker og anmeldere er Dexys simpelthen bandet bak «Geno» og «Come on Eileen», men som noen skrev på twitter: vi som vet vet. Men det holder ikke, flere burde vite. Dette ganske makeløse comebacket, er ikke bare et album. Dexys er i bunn og grunn Kevin Rowland, og han er en mann som siden 1985 har bodd på gaten, tilbragt en masse tid i dameklær, slitt med narkotikamisbruk og slitt med bortimot alt annet også. One Day I’m Going to Soar er så jævlig mye mer enn bare et album. Akkurat som at Kevin Rowland er så jævlig mye mer enn bare en musiker. For oss som vet, så er han blant poppens aller fremste auteur-er. Det finnes ingen skillelinjer mellom liv og virke – alt er Kevin

3 1 Gerilja

KARIMA FURUSETH For den ene prosenten av verdens befolkning som ikke har fått med seg den panegyriske mottagelsen av Frank Oceans channel ORANGE i sommer, eller de som rett og slett ikke har hørt den enda: Vel, det er, uten tvil, årets utgivelse. Oceans teft for hjerteskjærende skildringer er noe av det vakreste og mest imponerende jeg har hørt på lenge. «Bad Religion», hvor Ocean skrifter til en taxi-sjåfør om hvor vanskelig det er å elske en som aldri kommer til å elske deg tilbake, kommer til å stå som personlig favoritt i mange år fremover. Dirty Projectors nøt tilsvarende oppmerksomhet i 2009 med sin sjangeroverskridende Bitte Orca, og har i sommer sluppet et like godt album, men uten

2 1

Rowland. Ok, så er kanskje dette albumet det svakeste i katalogen hans, rent kvalitativt, men musikken har ganske mindre å si i denne sammenhengen. One Day I’m Going to Soar er historien om en mann som dro så langt ned i rennesteinen han kunne komme, som traff bunnen, som kjempet mot all verdens jævlige demoner og som vant. Det er lyden av en mann som vrenger av seg 27 år med beinhard kamp, det er lyden av en stor kunstner som vasker av seg dritten. Det er igrunn et inspirerende eventyr; kanskje den mest suksessfulle onsdagsfilm-historien noensinne.

ben brekt av hele seks sikkerhetsvakter og fraktet ut av lokalet av politi og helsepersonell. Episoden kulminerte i at hele festivalen – ikke bare konserten – ble avlyst på minuttet. Well done, Harry. Vel vel, sommeren 2012 ble ikke så verst allikevel. Sees på Øya!

MATHIAS RØDAHI I en norsk «sommer» som bød på rekordstore mengder regn og ufordragelighet, har myk musikk, vakre kvinner og godt drikke vært den eneste redningen fra det som ellers ville vært den sikre emotid. En oppskrift som så langt ser ut til å fungere fin-fint videre inn i august med sin alltid like fornøyelige Øya-uke. Personlig har jeg tatt meg Oslo-fri og tilbragt juli i sommer-bænkers New York, hvor Frank Ocean ikke overraskende har vært det stadig tilbakevendende musikalske bakteppet, med stadige innspill fra en forsinket oppdagelse av Iman Omari. Men før New Yorks fuktighet, bowling-glede og Sam Adams Summer Ale tok en endelig kontroll på elendigheten, var det faktisk en ekstremt grå og forjævlig Oslo-dag som bød på sommerens beste opplevelse. Godt hjulpet av et knippe blodfans i sin beste alder, stod vår felles helt, The-Dream på scenen under historiens første Kollenfest, hvor R&B-geniet overrasket (?) med en fantastisk konsert i det latterlig dårlige været. Med mine 30 + år pleier jeg som oftest å stå rolig på bakerste rad, men det var liksom aldri noen tvil om at vi hadde en viss plikt når det kom til å ønske Terius velkommen til det regntunge nord, og jeg tror muligens at de 20-30 aktive Dream-fansene var den direkte årsaken til at the half man/half bulldog valgte å ta av seg gullsmykkene for å danse rundt i Holmenkollen-tåka. Nå stod jeg sammen med eks-NATT&DAG-erne Øverland og Faremo, så det er grenser for hvor ille dette kunne ha blitt, men selv i forkant av Øya (en uke unna i skreven stund), tror jeg ikke at noe kommer til å overgå den timen der rent musikalsk. Then again, hvis Frank Ocean klarer å videreføre magien fra channel ORANGE til scenen, kan det selvfølgelig bli en heller episk kveld i Middelalderparken også. Som R&B-man har jeg dessuten fått et norsk håp i form av Seyem, Tailors-sangeren som gjerne legger ut på seksuelt «Maraton», og som jeg virkelig ser fram til fullengder fra i løpet av høsten. Google it og make løv til lyden av morsomme Grete Waitz-referanser.

5 1 Dexys

ANDREAS TYLDEN For første gang på mange år rømte jeg landet sommeren 2012. En sommer fri for festivaler med uinteressante line-ups og lunken pils i pissregn. Rømningsferden gikk til et måneds langt opphold i New York, og for en musikkglad fyr som meg, viste dette seg å være et upraktisk sted om man trenger pause fra det overveldende hav av konserter vår kjære hovedstad har å tilby om dagen. Historiens største heavy metal-band, Iron Maiden, er i disse dager ute på nok en retroturné ved navn Maiden England. Turneen er løst basert på setlista og konsertvideoen med samme navn fra 1988. Europa må vente til sommeren 2013 som i seg selv var god nok grunn alene til å reise over Atlanteren (samtlige i staben til Garage i Bergen var også tilstede) og finne veien til ferieparadiset Wantagh/Jones Beach og industrihølet New Jersey/ Prudential Center. Den omfattende turnéen som blodfansen har ventet på i en årrekke, havner derimot i skyggen av nyheten om at mastermind Steve Harris slipper sitt første soloalbum, British Lion, vel drøye tretti år ut i karrieren. Anmeldelsen kan du lese i neste nummer av NATT&DAG. I den andre enden av skalaen, foran tretti tilsynelatende uinteresserte personer i et mugginfisert lokale i Williamsburg, The Acheron, leverte San Diego-baserte Retox med Justin Pearson i spissen den beste punkkonserten jeg har sett på mange år. Fullstendig kompromissløst og blodtight. Bandet er i skrivende stund på turné med The Melvins og i full sving med å lage oppfølgeren til Ugly Animals, kronet med terningkast fem her på bruket. Skulle du befinne deg på The Acheron ved en anledning, anbefales baren vegg til vegg, The Anchored Inn. Områdets triveligste bar med blide spritpriser, god mat, hyggelig personale og knallbra DJ-program. Tett etterfulgt av en obskur death metal-festival i Bedford Avenue, stod Black Witchery fra Florida for turens mest mørke sceneopptreden på St. Vitus i Greenpoint – merkelig nok New Yorks eneste skikkelige bar for folk med over gjennomsnittlig interesse for piggtrådmusikk. Black Witchery kan du se på den Trondheims-baserte festivalen Nidrosian Black Mass i februar (arrangeres ironisk nok i Brüssel). Opplevelsen som dog skulle vise seg å toppe konsertkaka, endte med medieoverskrifter verden over. Som en del av The CBGB Festival var hardcorens gudfedre, Cro-Mags, booket inn til Webster Hall rett i nærheten for New Yorks svar på Camden; St. Mark’s Place. Uten å gå nærmere inn på detaljene (just fuckin’ google it) hadde bråkmaker og tidligere originalbassist, Harley Flanagan, kun få minutter før spilletid sneket seg inn bakveien, høy på drugs med kniv i lomma og med en klar intensjon om at Cro-Mags aldri skulle gjennomføre konserten. To personer, blant annet den nåværende bassisten, ble stukket ned, mens en tredje person ble bitt(!). Det gikk derimot sekunder før Flanagan selv fikk

4 1

Frank Ocean

7/2012

KAIZERS ORCHESTRA DUMDUM BOYS SIVERT Hﾃ郎EM JOHN OLAV NILSEN & GJENGEN LARS VAULAR MARIT LARSEN MAGNET ODD NORDSTOGA STEIN TORLEIF BJELLA

SOLVEIG SLETTAHJELL SGT. PETTER ANJA VIKEN KAPTEIN KALIBER MARI KVIEN BRUNVOLL / STEIN URHEIM FRODE GRYTTEN

SUND SENTER

WWW.PERIFERIFESTIVALEN.NO

Om uhyrlig angst og ingen rom for flukt. Møt Diamanda Galás. TEKST EMMA CLARE FOTO KRISTOFER BUCKLE I løpet av det relativt korte livet mitt har jeg hatt to nær-døden-opplevelser. Av en uforklarlig grunn skjedde begge episodene det året jeg var fjorten, og begge involverte et villdyr. En sommerdag satt jeg med kjeften full av metall og doble innlegg i BH-en, med ett bein på hver side av ryggen til en mishandla veddeløpshest i Østmarka. Forskrudd som mishandlede veddeløpshester ofte er, satte den avgårde i full galopp og kasta meg av så jeg fløy gjennom lufta og landet som en filledokke midt i stien. En brøkdel av et sekund senere, trampet dyret hesteskoen av jern bare en tommelbredde unna tinningen min. Det var første gangen jeg kjente litt på døden. DEN ANDRE GANGEN hadde jeg fortsatt skallen i behold, muligens fått litt større pupper og mer interesse for «smalere» musikk; og satte på en nedstøvet Diamanda Galásskive nede i kjellerstua. Jeg lar den litt overfølsomme Antony Hegarty fra Antony and the Johnsons si det for meg: «Det føltes som om hun hadde revet ut innvollene mine og stukket kniver gjennom kroppen med stemmen sin». Aldri før hadde han – eller mitt fjorten år gamle jeg – opplevd en stemme så fysisk. Jeg vil tørre å påstå at musikken til Diamanda er det nærmeste jeg har kommet soundtracket til en smertefull død. Jeg sendte henne en mail. – Du må klare å mestre minst fire hundre ulike typer skrik hvis du skal stå på scenen i en time, forklarer hun. – Men det er egentlig ikke skrik i vanlig forstand, for sånne «hjelp-jeg-er-redd»-skrik fucker opp stemmen din på maks fem minutter. Noen skremmer deg, og du skriker. Hver gang jeg synger en tone som folk beskriver som et skrik, er det jo egentlig snakk om en høyst teknisk ferdighet. Jeg skriker aldri. I ARTIKLER SOM denne her kan du lese at Diamanda er en av få sangerinner her i verden med en vokal som spenner over tre eller fire eller fem eller åtte oktaver. Ingen, heller ikke Diamanda selv, ser ut til å lande

på et tall. Det eneste man enes om er at stemmen hennes spenner over ruvende tinder og bratte stup, lyn og torden, tsunamier og blikkstille vann – og at hun ikke er fremmed for å anvende sånn cirka hele repertoaret på ett utpust. – Jeg pleide å synge med en sopran-saksofonist som drev med «circular breathing» i mange år. (En pusteteknikk som tillater deg å holde tonen uten pustepauser, jou. anm.) Det var så utrolig vanskelig å holde følge med denne Oklahoma-fyren, for, tro meg, denne karen var helt rå. Å synge med ham var så vanskelig at det fikk meg til å begynne med hardtrening av stemmen. Det var imidlertid ikke alltid klart at det var vokalist hun skulle bli. Diamanda begynte å spille jazzpiano i farens New Orleans-style band, og som fjortenåring hadde hun sin første solo-opptreden som pianist med San Diego Symfonien. I 1979 ble hun tilbudt hovedrollen som torturoffer i Vinko Globokars opera, Un jour comme un autre på Festival d’Avignon. Det var aller første gang hun opptrådte som sangerinne. – DA JEG SPILTE jazzpiano ville jeg ikke se på meg selv som en kvinne. Delvis fordi jeg ikke ville at folk skulle sitte og glo på ræva mi mens jeg spilte; jeg ville at de bare skulle lytte til meg. Så jeg begynte å kle meg i lange, svarte frakker som dekket meg til. På den tiden var det veldig vanskelig å være kvinne som spilte jazzpiano i utgangspunktet. Jeg måtte kjempe. Det var en helt enorm motstand fra menn og et par spesifikke band – bare ideen om at en kvinne skulle lage musikk i det hele tatt var upopulær. Ikke en dame som sang, selvfølgelig, men damer som spilte piano. Jeg har lest at du ikke ser på deg selv som en kvinne, ja, ikke engang et menneske når du står på scenen. Du tenker i stedet at du er et kjøttetende og mannevondt dyr. Krokodille, slange og panter er noen av artene som er nevnt. Hva handler dette om? En slags søken etter «det primale»? – Jeg ser på meg selv som et gissel i en dyrekropp når jeg opptrer. Det er noe jeg stadig synes er mer komfortabelt. Jeg tenker

kun på musikken. Hvis det hadde vært opp til meg, ville jeg opptrådt i mørket. Helst vil jeg ikke at noen skal se på meg i det hele tatt. En dag kommer jeg til å klare å drite i lyset og si at folk skal se til helvete og la meg være i fred og bare la meg gjøre showet mitt. Det sies at man kan finne størknet blod mellom tangentene hver gang Diamanda Galás har spilt på et piano. Kvinnen som mener at hat kan flytte fjell, sier at sinne er den eneste bensinen som trengs for å gjøre det. Og etter mer enn 30 år i bransjen, er Diamanda fortsatt like sint. Jeg vet ikke de eksakte tallene, men jeg kan med ganske stor sikkerhet si at musikken hennes ikke spilles så mye på P3. «Satans Brud», et av hennes mange tilnavn, vil heller dø enn å gjøre seg tilgjengelig. «The Diva of Disease» er et annet kjælenavn. Siden begynnelsen på karrieren har Diamanda kjempet for de AIDS-syke. Drivkraften ble ikke akkurat svekket da hennes egen bror døde av den samme epidemien på starten av åttitallet. På knokene hennes er «We are all HIV-positive» blekket inn i huden for alltid. I BEGYNNELSEN AV september kommer Galás til Oslo for å denge ubarmhjertig løs på det som etter raideren å dømme sannsynligvis er et Bösendorfer-flygel. Som inspirasjonskilder til prosjektet, nevner hun poetene Cesare Pavase og Gottfried Benn. – Pavases dikt ble skrevet i perioden rett før han valgte å ende livet sitt. Når jeg kommer over dikt som dette, føler jeg meg trukket mot dem, uavhengig av hvordan andre har tolket dem tidligere. Disse diktene [som altså er skrevet av en person som har bestemt seg for å ta sitt eget liv] gir meg noe å leve for. Særlig i perioder der jeg er veldig deprimert og fortvilet. Dagen etter konserten vil Diamanda vise torturfilmen Schrei 27 for oslopublikummet. Schrei betyr «skrik» på tysk, og filmen skal visstnok være et timelangt mareritt i sort/ hvitt, og tar mål av seg å «ta oss med inn i Diamanda Galás’ stemme». I presseskrivet kan den italienske regissøren hun har samarbeidet med, Davide Pepe, fortelle at de «ville plassere visjonen om frykt og uhyrlig angst til et sted hvor den tilbakeholdte [den som blir torturert] ikke har noen rettigheter eller muligheter til å flykte.» Du finner meg ved nødutgangen.

Diamanda Galás opptrer for første gang med et symfoniorkester når hun kommer til Universitetets Aula i Oslo 13. september for å spille konsert med KORK under Ultima-festivalen. Dagen etter (14.) blir det filmvisning av Diamandas torturfilm «Schrei 27» på Cinemateket, etterfulgt av et intervju med Ny Musikks leder Anne Hilde Neset. 56

7/2012

Diamanda Galás (født 1955 i San Diego) er en av vår tids mer markante avantgarde-sangere og komponister. Hun ga ut sin første soloskive i 1982 og låtene hennes har blitt brukt i filmer som Dracula (Francis Ford Coppola) og Natural Born Killers (Oliver Stone). Gjennom karrieren har hun for det meste gitt ut tematiske album der fengsling, AIDS, undertrykkelse, eksil, og tortur går igjen. Hun er bosatt i New York og har greske foreldre.

7/2012

E R E I M E PR t s u g u a . 9 2 g da

ONSDAGER kl. 20.00

Foto: ricardofoto.no

ons

FILM

ANMELDELSER + INTERVJU + KOMMENTAR + TV + SPILL

Ikke så mye actionfilm som en meditasjon over ondskapens vilkår. ANMELDELSE PÅ SIDE

Camera D’Or-vinner og regissør av På veien til Buenos Aires.

MØT PABLO GIORGELL PÅ SIDE

Rock ’n roll, fiskeboll, kjøttkaker og fårikål. 66

ANMELDELSE PÅ SIDE

ROCK ’N ROLL, FISKEBOLL ROCK OF AGES Regi: Adam Shankman Med: Tom Cruise, Malin Akerman, Julianne Hough, Bryan Cranston, Russell Brand, Catherine Zeta-Jones, Paul Giamatti Drew og Sherrie møter hverandre og forelsker seg. Drew vil bli rockestjerne. Sherrie henger seg på. Veien er full av ujevnheter. Kan man realisere sine drømmer uten å miste fotfestet? Utfordringene er mange. Håpet er sterkt. Denne rock-musikalen presenteres av small town-jenta Sherrie og city boy-Drew, hvis stemmer begge minner om Miley Cyrus’. Rockens utfordringer formidles via to karakterer som ville gjort seg bedre som representanter for den nye Montana-Bieber-bølgen. Adam Shankman prøver å gi deg rock, men klarer ikke å fri seg fra den hyggelige stemningen vi tidligere har sett i Hairspray og A Walk to Remember. Tom Cruise entrer scenen i form av den imaginære rockelegenden Stacee Jaxx, en

CHERNOBYL DIARIES Regi: Bradley Parker Med: Jesse McCartney, Jonathan Sadowski, Nathan Phillips, Olivia Dudley, Ingrid Bolsø Berdal, Devin Kelley, Dimitri Diatchenko Jeg sa jo at dette var en dårlig ide. Naive ungdommer roter seg vekk i et dårlig nabolag. Tittelen avslører hvor turen bærer hen, men hvorfor de har slengt på Diaries er ikke like lett å forstå. Dagbøker er imidlertid ikke det eneste som mangler i dette sprikende konseptet. Filmen minner litt om spillet Silent Hill, med karakterer som spankulerer rundt med lommelykt i lumske lokaler med uventede lydeffekter. Små bihistorier om en karakter som skal

fri til kjæresten sin, noen bråkmakere som ypper på byen og en tourguide som vet mer enn han foregir, er tilsynelatende skrevet inn mest for klisjeens skyld. Her gidder man ikke engang å forsøke komme opp med en årsak til at skyggefulle skapninger lusker i øyekroken. «Atomkraftverksulykke» får være forklaring nok. Likevel burde det ikke overraske, du skal se langt etter manusforfattere med verre rulleblad enn Oren Peli. Tidligere kan han vise til den handlingslause Paranormal Activity og en ergerlig elendig søppelseanse kalt Insidious. Denne gangen har han fått skrivehjelp fra Van Dyke-brødrene, som kan skryte av blant annet å stå bak Titanic 2 (nei, jeg kødder ikke).

slags ufordragelig Keith Richards-Axl Rosefigur som fråtser i fitte. Dette er til tider morsomt. Den andre grunnen er Mary J Blige, som utgjør det eneste stødige innslaget i denne filmen, og fungerer som en støttefigur for Sherrie som drømmer stort om et eller annet vi ikke får helt taket på. Den tredje og siste grunnen er det Jenyne Butterfly-inspirerte strippeshowet som forteller deg hvorfor akkurat du bør begynne på poledancing. Filmen er et oppkom av pseudo-politiske og Hollywood-romantiske elementer, tilført gode gamle slagere, alt flettet sammen i en oljeglatt frisyre, noe som paradoksalt nok står i kontrast til epoken filmen ønsker å dekke. Historien mister sin røde tråd i en strippeklubb og henter den inn igjen i en klissete scene på en utkikkspost over Los Angeles. Alt i alt en lite gjennomtenkt film der to heliumstemmer synger rocke-epoken ut og inn, og der budskapet ikke klarer å balansere musikkhistorie og selvrealisering godt nok. Maiken Bolset Premiere 10. august

Filmen er så dårlig at man må spørre seg hva den i det hele tatt gjør på kino. Jeg antar det har sammenheng med Ingrid Bolsø Berdal (fra Fritt Vilt 1 & 2) sin rolle, men hun tilføyer ikke opplevelsen noe som helst. Også en blondine med store pupper har blitt tatt med for å imøtekomme markedsgruppen, men jeg skal spare deg for kinobilletten ved å avsløre at hun konsekvent beholder klærne på. Remaken av The Hills Have Eyes og utmerkede The Descent viste at det fortsatt er fullt mulig å lage briljante horrorfilmer, selv over en oppbrukt lest. Chernobyl Diaries gjør lite annet enn å sette de to nevnte filmene i godt lys. Torgeir Blok Premiere 13. juli 7/2012

FILM SMÅ HVITE LØGNER Regi: Guillaume Canet Med: François Cluzet, Marion Cotillard, Benoît Magimel, Gilles Lellouche, Jean Dujardin, Laurent Lafitte Franske forviklinger. La oss starte med åpningssekvensen: En full, livsglad mann blir påkjørt på vei hjem fra byen. Neste scene: En vennegjeng i sjokk ved sykeleiet til en hardt skadet, høyt elsket kamerat og en felles avgjørelse om å dra på den årlige sommerferien likevel. Første fornektelse introduseres: en rekonvalesent som forteller vitser fra sengen kan da ikke dø, hva? Og det skal bli flere fornektelser: Familiefaren Vincent som er forelsket i vennen og gjengens borgerlige overhode, Max. Den

søkende Marie med åpen seng og blødende hjerte. Den single Maries mannlige motstykke, Eric. Erics troskyldige våpendrager, Antoine. Mennenes koner, og Max selv. Alle har de en fornektelse å bale med. En ferietur som fortetter og forsterker det som allerede er oppe i dagen, men som ennå ikke er kjent av alle. En kontinuerlig føling på tennene, men uten å utvikle horn i siden til den som forvolder smerte og ubehag. Alle trenger alle, noen trenger noen utenfor, men alltid flokken først. Og hele tiden denne halvt fortrengte frykten for den skadede vennen der hjemme. I bakgrunnen lurer han som en konstant generator for sterkere følelser, større utbrudd, flere tårer, mer glede og enda mer menneskelig-

het. Mine problemer, dine problemer, våre problemer. Sammen er vi om ikke direkte sterke så iallfall sterkere. Et klassisk plot, et sett gode skuespillere og et harmonisk samspill tonesatt av en lettlikelig samling med gamle og nye låter. En familiefars (Canets) sympatiske forsøk på å lage en sommer-cd tilpasset alle i feriebilen og folket i kinosalen: Janis Joplin, David Bowie, Damien Rice og Guillaume Canet selv. Passe dypsindig, passe gjennomtenkt, ganske medrivende og litt for lang. Slik en god sommerferie ideelt sett ikke skal være, men ofte blir. Vi er da bare mennesker, er det ikke det man sier? Ragnhild Brochmann Premiere 27. juli

SAFE Regi: Boaz Yakin Med: Jason Statham, James Hong, Chris Sarandon Stump vold. En god actionthriller bør helst kunne kokes ned til én fengende one-liner: Elegant kjekkasspionasje! (007) Høyteknologisk agentsamvirke! (Mission Impossible), Langarma skråplanskomikk! (Lock, Stock …) og så videre. Og så har du rene parentesfilmer som Safe. Jeg kjeder meg. Femten minutter har passert og plottet

som virket under middels spennende er enda mindre fengende enn antatt: En kjøpt og betalt slåsskjempe, Luke Wright (Statham), vinner en kamp han skulle ha tapt, kona myrdes og det gjør også alle andre han måtte ta kontakt med. Parallelt håves et kinesisk mattegeni inn i en bil for å tilbringe resten av livet som privat regnemaskin for en transatlantisk mafioso med base i Kina. Og dermed er filmes handlingsplan lagt: En isolert fighter, en isolert skolejente og flere mafiøse forbund klistret

sammen i jakten på kodene oppbevart i Meis hode. En mann, et barn og en uendelig lang rekke transportetapper, konfrontasjoner, forviklinger og barnebytter uten at det noen gang gir plottet energi, handlingen større mening eller volden spenning. En plump sammenfiltring mer enn en elegant vev. Møljeslagsmål mer enn kampsportoppvisning. De onde er ikke stygge, smarte eller slemme nok til å ønskes kvestet og likvidert og Lukes (/Stathams) stakkato tilnærming til livet, fienden og Mei er verken

tøff, smidig eller velartikulert nok til å vekke sympati og medrivende goalgetter-instinkter slik en god helt skal. Når heller ikke barnet, Mei, er castet for å sanke sjarmpoeng, ja, da blir det lite igjen å more seg over. En sped barnetommel opp for fin filmplakat, pent filmfotografi og noen rå slagsmål. Men det er også alt. Eller ingenting. Her får det en oppsummerende oneliner: Stump vold. Verken mer eller mindre. Ragnhild Brochmann Premiere 29. juni

TREKVART MÅNE Regi: Christian Zübert Med: Elmar Wepper, Mercan Türköglu, Marie Leuenberger, Katja Rupé Tysk feelgood. Den gretne og hverdagsrasistiske taxisjåføren Hartmut har mistet brorparten av livsgnisten etter at kona flyttet fra ham. Heldigvis vil tilfeldighetene ha det til at et par immigranter, seks år gamle Hayat og moren, velger hans taxi for å komme

seg til bestemoren i Nürnberg. Når Hayats mor reiser igjen for å jobbe på et cruiseskip, faller det seg nemlig sånn at bestemoren svimer av under aftenbønnen og havner i koma. Det er nå tilfeldighetene vil ha det til at sykehuspersonellet i farten glemmer Hayat, og hun søker tilflukt hos Hartmut – som beleilig nok står utenfor og vasker taxien sin. Du har sikkert gjettet det by now: Dette er historien om hvordan en trangsynt og grinete gubbe lærer

seg å omfavne livet igjen (Hayat betyr selvsagt «liv») via verdens søteste, lille immigrant. Det er lekende lett å angripe denne filmen på bakgrunn av et litt forslitt plot og noen påfallende beleilige sammentreff i begynnelsen, men det anbefales å se gjennom fingrene med det. Da vil det nemlig åpenbare seg en sjarmbombe av en historie, der det bedrøvelige går hånd i hånd med det latterlige, og der den herlige relasjonen mellom Hartmut og Hayat gjen-

reiser noen og enhvers tapte tro på menneskeheten. Trekvart måne er den femte spillefilmen til regissør Christian Zübert, som også har skrevet manus. Med tiden har han utviklet et godt øye for detaljer. Det er kaskader av personlighet i små ting som at Hayats eneste våpen er å gripe det første hun ser og holde fast til hun får viljen sin, og at Hartmut syns det er snodig at kona flyttet ut etter at han kjøpte nytt kjøkken – attpåtil med sånne

skuffer med demping som hun ba om. Skuespillerne er også et kapittel for seg. Elmar Wepper har brakt Hartmut til live med en imponerende inderlighet og hjertevarme, men han overgås av seksåringenes svar på Meryl Streep, Mercan Türkoglu. Hun stjeler showet med et subtilt og nyansert portrett av et nesten fryktløst barn på reise i en ny og fremmed verden. Trekvart måne flommer over av minneverdige øyeblikk: Hayat som allernådigst får gå

gjennom sikkerhetskontrollen med dørhåndtaket hun nektet å slippe i Tyrkia, Hartmut som lattermild lærer henne alle skjellsordene han bruker på idiotene i trafikken, og mitt personlige høydepunkt: Hartmuts svar til kona når hun kommer med det megetsigende «du skjønner vel hva folk vil tro?»: «Det er en drittid vi lever i hvis jeg ikke kan hjelpe et barn uten å se mistenkelig ut!» Martin Øsmundset Premiere 6. juli

THE AMAZING SPIDERMAN 3D Regi: Marc Webb Med: Andrew Garfield, Emma Stone, Rhys Ifans, Martin Sheen, Irrfan Khan, Denis Leary, Embeth Davidtz, Sally Field Enter Andrew Garfield. Noen ganger tar det flere filmer for å finne formen. Tobey Maguire gjorde i sin tid en god spidermanfigur, men generisk? Neppe. Så kom Garfield. Akkompagnert av James Horners (Braveheart) akkurat passe romantiserende eventyrtoner tar Marc Webb oss med tilbake til opprinnelsesmyten, til Peter Parkers coming of age og gaining of powers. Raimis tre foregående filmer er strøket over, og et nytt sett skuespillere satt til å leve ut en ny tilnærming til konseptet. I hovedsak likt, men bedre.

Foruten strøkent filmfotografi med et like godt øye for Parkers fjes som Spidermans akrobatiske kvaliteter, er det først og fremst Andrew Garfields skuespill som legitimerer ny-filmatiseringen. Et nyansert og følsomt minespill og et kroppsspråk som gjør Spiderman til en personifisert unntakstilstand mer enn et flatt ikon; halvt gutt, halvt supermann med en supermanns drive til å bruke kreftene godt og en gutts glede over å teste grensene. Kjekk og passe kvikk i replikken, men ikke for kjekk og ikke for selvsikker. Her holder det å nevne Parkers første møte med nye krefter om bord i en metrovogn med voldelige undergrunns-slusker: En (for ham) komplett overraskende, keitete og slående elegant farehåndtering koreografert nettopp slik det skal arte seg når nyslåtte helter ikke vil, eller ikke kan styre

kreftene. Morsomt og tilfredsstillende for ham, morsomt og tilfredsstillende for oss. Martin Sheen skal også berømmes for en eksemplarisk onkelrolle, mens Rhys Ifans (Spike fra Notting Hill og ingen annen) gjør en god jobb som Dr. Connors, Spidermans mentor og antagonist. Heller ikke han er en alfa-hann, men en plaget biokjemiker revet mellom filantropiske forskningsidealer og dunkle ambisjoner. Dr. Jekyll og Mr. Hyde, Dr Connors og The Lizard. La da heller gå at Firfislen ikke er tidenes mest besnærende monster når doktoren er bra og Spiderman bedre. Kvalitetssikret sommerunderholdning som gir valuta for 3D-formatet og som for en gangs skyld gjør det mulig å glemme brillene. Ragnhild Brochmann Premiere 11. juli

7/2012

'HW HU PDQJH WLQJ GX NDQ EHN\PUH GHJ RYHU +925 '8 6.$/ %2 75(1*(5 ,..( 9 5( (1 $9 '(

1RUJHV VW UVWH IRUPLGOHU DY K\EOHU RJ ERIHOOHVNDS

FILM

Skal du ut og reise? Bfik m\ek\k`[ IXYXkk m\[ ]i\dm`je`e^ Xm jkl[%bfik CXe^ g\ek k`ij[X^ f^ kfij[X^

MADAGASCAR 3: EUROPE’S MOST WANTED Regi: Eric Darnell Med: Frances McDormans, Ben Stiller, David Swimmer, Jada Pinkett Smith, Chris Rock, Sacha Baron Cohen MDMA for barneøyne. Løven Alex, sebraen Marty, flodhesten Gloria og sjiraffen Melman er fremdeles på vei hjem til dyrehagen sin i New York by. Vi starter der forrige film sluttet, strandet i Afrika. Denne gangen går turen innom et kasino i Monte Carlo for å gjenoppta kontakten med Kong Julian og apene og den nevenyttige pingvinflokken som er i full gang med å rane kasinoet. Alt går ikke som planlagt og dermed blir gjengen etterlyst og må lure seg inn i varmen hos dyrene i et reisende sirkus på turne igjennom Europa og over Atlanterhavet.

Det er mye som skjer på kort tid. Dyrene kastes som sprettballer mellom farer, bilkrasj og flykrasj med Monte Carlos farligste dyrefanger i helene. Dyrefangeren er forresten slående lik Cruella DeVil fra 101 dalmatinere, men har lært kampsport fra The Matrix og løper igjennom betongvegger like lett som en Juggernaut. Om ikke dette var urettferdig nok mot de fire tommelløse hovedrollene, har hun luktesansen til en blodhund og mangler akkurat et løvehode på jakttroféveggen sin for å ha en komplett samling av verdens dyrebefolkning. Filmen er bedre enn forgjengerne fordi den helt slipper taket i de realistiske elementene i de to forrige filmene. Tid, tyngdekraft og dyrs naturlige begrensinger eksisterer ikke lenger. Morsomme og smarte re-

plikker blandes sammen med en fortelling om inderlig vennskap og nestekjærlighet. Dessverre er handlingens høye tempo og den visuelle overbelastningen du utsettes for hele veien så blendende at mange poeng forsvinner i sirkusets fyrverkeri. Med de musikalske sekvensene som lysende eksempel, hvor alt fra «Non, je ne regrett rien» til «Fireworks» av Katy Perry brukes, lykkes filmen i å inkorporere humor for både voksne og barn. Alle som ikke er høygravide eller lider av epilepsi vil nok kose seg med denne adrenalinpumpende filmen. Helt til de må ut av kinosalen og oppdager den samme stikkende hodepinen som man føler på morgenkvisten på vei hjem fra et rave. Siren Løkaas Premiere 3. august

GET THE GRINGO Regi: Adrian Grunberg Med: Mel Gibson, Peter Stormare, Bob Gunton, Dean Norris, Scott Cohen, Stephanie Lemelin, Patrick Bauchau Ubetinget virkelighetspastisj. Stakkars Mel Gibson, han har det ikke lett om dagen. Etter flere offentliggjorte lydopptak av raserianfall der mannen har kommet med rasistiske utsagn, homsetrakassering, jødehat, truende adferd og konemishandling, ble han arrestert for villmannskjøring, tilsynelatende for å bli skutt av en politimann. Han innrømte så en bipolar diagnose og pillemisbruk, før han satte seg ned og skrev et manus om en rufsete gangster som er god på innsiden. Det er nok ikke lett å leve i rampelyset, og Get

the Gringo er Gibsons bønn om i det minste å bli anerkjent som misforstått. Amerikanerne har tydeligvis ikke så lett for å tilgi sine kjendiser. Det forrige forsøket på å redde karrieren (en familiefilm om en businessmann som får en psykisk lidelse) falt pladask, og Get the Gringo ble derfor sluppet direkte på DVD. På denne siden av Atlanteren får den likevel lov til å rusle en kinorunde, i håp om europeere klarer å skille mellom privatliv og film, ref. Roman Polanski. Passende da at filmen starter med Gibson på flukt fra Amerika ikledd en blodig klovnemaske, med en skare politibiler hakk i hel. Han kommer seg over grensa til Mexico, men blir slengt i et fengsel hvor ingen vet hvem han er. En overforklarende grumsestemme

konstaterer at mannen ikke har hatt det lett: «Like my mother always told me: Fuck off, loser». Timingen skrangler og det som skulle vært catchy blir isteden skvisefraser, mens bildet fryser i påvente av at stemmen skal komme til poenget. Adrian Grunberg har jobbet seg opp gjennom assistentgradene og får endelig lov til å debutere som fullverdig regissør, dog åpenbart for tidlig. Utgangspunktet er ikke dumt; det er fin musikk og kameramannen fortjener en medalje eller to, men gitarvolden mot de karikerte fengselsgribbene kommer ikke på langt nær opp til standarden Robert Rodriguez en gang satt for denne typen klisjélek i Desperado. Torgeir Blok Premiere 3. august

Helsetjenester Vest R E I S E VA K S I N E R

Sartor Helsehus, 5353 Straume Jb\$ +, )( &. (& <Wn$ +, )( &. (' mmm$^[bi[j`[d[ij[hl[ij$de h[_i[lWai_d[6^[bi[j`[d[ij[hl[ij$de

MICHELLE WILLIAMS SETH ROGEN SARAH SILVERMAN

REGI: SARAH POLLEY (AWAY FROM HER)

PREMIERE 10. AUGUST 62

7/2012

FILM TLF.: 23 31 61 00 T STATRAVEL.NO

WO R K I N I AUST G HOLIDAY ST R ALIA & ARTPA K FR A K R N E W ZE A L A N K E . 1.550 D ,

INK A TR AIL TIL MACHU FR A KR. 3.150,-

PICCHU

ONDSKAPENS PROBLEM THE DARK KNIGHT RISES Regi: Christopher Nolan Med: Christian Bale, Morgan Freeman, Gary Oldman, Michael Caine, Tom Hardy, Anne Hathaway, Liam Neeson, Joseph Gordon-Levitt, Marion Cotillard Etter suksessen med de to foregående filmene – ikke så mye actionfilmer som meditasjoner over ondskapens vilkår og forutsetninger – vil de aller fleste se The Dark Knight Rises samme hva hele verdens kritikerkorps måtte mene om den. La meg likevel forsøke å senke forventningene noen hakk. Filmen er en velfortjent femmer og fansen vil neppe bli skuffet, men det må sies: den klarer ikke helt å nå opp til forløperne sine. For det første er det litt for lite … vel, Batman. Det tar svært lang tid i den tre timer lange filmen før Christian Bale kler på seg flagredrakta igjen. Likevel er det så mye som skjer og så mange historier som skal spilles ut, at timene flyr forbi. For å få tid til å fortelle alt holder filmen et særdeles høyt tempo, men til slutt føles det likevel som en del ikke har fått plass.

PÅ VEIEN TIL BUENOS AIRES Regi: Pablo Giorgelli Med: Germán de Silva, Hebe Duarte, Nayra Calle Mamani Lavmælt roadtrip. Rubén har kjørt trailer i 30 år. Han er en fåmælt mann, og trives tilsynelatende godt med å være alene på veien. En dag ber arbeidsgiveren ham om å ta med en passasjer på turen fra Paraguay til Buenos Aires. Hun heter Jacinta og skal til Argentina for å arbeide. Men det Rubén ikke har blitt fortalt er at Jacinta også har en liten datter på fem måneder. Rubén er tydelig misfornøyd med den ubudne, lille gjesten, men kan fint lite annet gjøre enn å slippe de to ombord.

Heath Ledgers udødelige prestasjon i The Dark Knight er vanskelig å toppe. Tom Hardy har vist fremragende skuespillerevner flere ganger før (Bronson, Warrior), men mister mesteparten av utrykket under masken han må bære som superskurken Bane. Motivene hans (noen stikkord: han foreskriver kaos, revolusjon og en noe pussig variant av «folkestyre») er også noe unødig tåkete. Når det er sagt, det tekniske er helt upåklagelig. Christopher Nolan er beryktet for å ville bruke minst mulig dataanimasjon, noe som merkes på storslåtte actionsekvenser og en storslagen følelse av at Gotham City er en ekte by. At han også er en outspoken motstander av 3D, betyr en sjeldent deilig blockbuster som utnytter to dimensjoner til sitt fulle og som aldri støtter seg på effektfulle gimmicks (filmen er da også – priset være herren! – skutt på vanlig, gammeldags film). Epilogens hinting om en vei videre varsler imidlertid ille. Jeg håper de holder seg til avtalen om at dette er den siste filmen i serien og lar læderlapplynvingen forlate lerretet med plastikkørene høyt hevet. En verdig avslutning på en beundringsverdig superhelttrilogi. Torgeir Blok Premiere 25. juli

Sammen kjører de tre til Buenos Aires. I starten veksler de knapt et eneste ord, men sakte men sikkert åpner lille Anahí Rubéns folkesky hjerte, og gradvis begynner de der inne i bilen å bry seg om hverandre. De kjører fort langs landeveiene, men alt annet i filmen går veldig, veldig sakte. Regissør Pablo Giorgelli har det ikke travelt. Han lar scenene være omstendelige, klippingen sparsom, utviklingen langsom. Han omfavner stillheten; det er ingen musikk, og lange perioder av filmen går forbi uten at et eneste ord utveksles. Til tross for den sparsomme replikkvekslingen, lider aldri filmen under åndebesvær. Germán

de Silva og Hebe Duarte, som henholdsvis Rubén og Jacinta, skal ha mye av æren for dette. I en så stillferdig film, er vi avhengig av gode ansikt å lese i, og begge de to leverer svært solide og troverdige roller. Og bevare meg vel, nydelige Nayra Mamani leverer også helt fantastisk, om man kan si det om noen som ikke engang har fylt ett år. På veien til Buenos Aires har vunnet en rekke priser, blant annet Camera D’Or i Cannes – prisen for beste debutfilm. På veien til Buenos Aires er imidlertid ikke bare en solid debut, det er en mesterlig film uavhengig av regissørens cv. Kamilla Rønnestad Premiere 6. juli

JOBB FRIVILLI G I AFRIK A FR A MED LØVER KR. 8.950,-

L E T TER UNDT BIL 0,R N E D R JO 0.95 FR A K R. 1

OSLO - MALDIVENE - SR I LANK A - KUAL A LUMP // SINGAPORE - BALIUR OSLO FR A KR. 11.450,-

VINN DRØMMEJOBBEN

LIVE LIKE AN AUSSIE REIS JORDEN RUNDT FACE TO FACE WITH H

THE WORLD 7/2012

BLU-RAY 0G DVD NYHETER

FILM

HØSTNYHETER PÅ DVD & BLU-RAY! MY WEEK WITH MARILYN I SALG 1. AUGUST Dette er den ukjente uken i livet til Marilyn Monroe med Michelle Williams i sitt livs rolle som ikonet og sexsymbolet Marilyn. Filmen ble nominert til 2 Oscar og i øvrige roller ser vi Kenneth Branagh, Emma Watson og Judi Dench.

NRK P3

Fædrelandsvennen

Østlandets Blad

INTO THE WHITE I SALG 29. AUGUST Petter Næss er tilbake med storslått film fra andre verdenskrig. INTO THE WHITE er inspirert av en sann historie: Høyt over den norske fjellheimen skyter et engelsk og tysk fly hverandre ned etter en voldsom kamp 27. april i 1940. Tre tyske og to engelske piloter overlever nødlandingen og søker tilfeldigvis ly i samme fangsthytte.

Bergens Tidende

Nettavisen

Stavanger Aftenblad

WOODY ALLEN: A DOCUMENTARY Regi: Robert B. Weide Med: Woody Allen, Letty Aronson, Antonio Banderas, Marshall Brickman, Josh Brolin, Dick Cavett, Penélope Cruz, John Cusack, Larry David Gåsegang nedover memory lane. Woody Allen: A Documentary minner meg om å se Fakta på lørdag som litt for liten. Den samme vissheten om at personen, dyret eller fenomenet på skjermen er studien verdt, kombinert med lysten til å sove. Omgitt av samme fargeholdning og samme NY-scenario som i Woodys eldre filmer – brunt, beige, rust, hvitt og grått,

Brooklyn og Manhattan – vandrer vi stille og forsiktig nedover memory lane sammen med Woody Allen og hans venner. Klokken skrus tilbake til begynnelsen av karrieren – han begynte som avisvitsemaker, visste du det? – går videre via karrieren som standupkomiker til en kort studie av hver eneste viktige film og hver eneste vesentlige skuespiller som har krysset hans vei. Det vil si svært mange filmer og svært mange skuespillere over svært mange år – og en svært lang dokumentar til å gjøre regning for dem alle. Det behøver ikke å være noe galt i et kronologisk tidsportrett med gjensynsglede som imperativ: Jøss! Manhattan kom først i 1979, ja! Diane Keaton var før

Mia Farrow, og Match Point – den hadde jeg nesten glemt! Haha, den likte jeg! Men idet filmen forteller mer enn belyser, roser mer enn undrer og lunter avgårde istedenfor å rykke opp tilskueren med uventede taktskifter, uttalelser og innspill – filmkritikerkommentarer til tross – sitter jeg igjen med overbevisningen om at en håndfull spillefilmer fremdeles forklarer både komikertalentet, skuespillerfavoritten og personen Woody Allen like godt. Kanskje bedre. Med andre ord. Spennende fyr, unødvendig kjedelig form. NRK på slutten av 80-tallet mer enn BBC prime time. Ragnhild Brochmann Premiere 8. juni

ALBERT NOBBS Regi: Rodrigo García Med: Glenn Close, Pauline Collins, Mia Wasikowska, Aaron Johnson, Janet McTeer Livet er noe dritt, og så dør du. Albert Nobbs er en 50 år gammel kvinne som kler seg i herreklær og har jobbet som servitør helt siden hun som foreldreløs fjortenåring ble gjengvoldtatt og rømte inn i et nytt liv som mann. Heterofil, men forvirret drømmer hun om å få seg en forståelsesfull kone som hun aldri må kysse eller beføle, men som kan være hennes livsledsager. Hun har spart mesteparten av lønnen sin helt fra hennes første jobb

som servitør. Nå som femtiåring har hun endelig nok penger til å etablere seg med egen forretning og leilighet. Hun tør dessverre ikke å gjøre det alene, noe som skaper et hav av problemer for rare frøken Albert. Intrigene starter for Albert Nobbs når det blir bestemt at en maler ved navn Hubert Page må sove i samme seng som henne. Page gjennomskuer Nobbs med det samme fordi han også, utrolig nok, er en kvinne i herreklær. De deler historiene sine og Nobbs får møte Page sin kone. Uten å forstå at Page og konen faktisk er lesbiske, inspireres Nobbs til å dra på kjærlighetsjakt i sin egen krets. Hvilket er dømt til å

mislykkes fordi alle hennes kolleger mener at hun er den mest eksentriske mannen de noen gang har møtt. Både Albert Nobbs og Hubert Page spilles plettfritt og uten spor av det feminine. Ellers er imidlertid gjennomføringen mer sjaber. Som kostymedrama er det enkelt og greit ikke godt nok gjennomført. Historien spriker til alle kanter og lener seg på mer eller mindre tilfeldige hendelser som ikke underbygger fortellingens ledemotiv. Da sitter du igjen med en selvtilfreds fortelling som skriker etter priser for kostyme og hovedrolle. Og bare det. Siren Løkaas Premiere 24. august

MAGIC MIKE Regi: Steven Soderbergh Med: Channing Tatum, Alex Pettyfer, Matt Bomer, Matthew McConaughey, Joe Manganiello I blanke messingen. Channing Tatum er en dansende farsott på alle verdens kinolerreter og har ingenting imot kjekkas-stempelet når han tar det til nye høyder i en film som handler om stripping, med en underliggende tematikk som omhandler stripping, og som fungerer som en metafor for stripping. Når han allikevel har med seg Steven Soderbergh (Ocean’s Eleven) på laget er det verdt å ta seg en tur i kinosalen bare for å se om det faktisk går an

å ta noe så banalt og gjøre det til noe som tåler dagens lys. Mike (Tatum) tar nittenårige Adam under sine shavede vinger og lærer ham dans, dametekke og den skikk og bruk som også en stripper må føye seg etter. Men husk, det er lett for en ung, uerfaren stripper å havne på kjøret når han får penger, damer og piller rett i fanget. I tillegg er det litt kjærlighet, litt business, og selvfølgelig et par problemer som må løses. Verden er ikke bare en dans i lærbukser, selv om kåte damer stapper mer penger enn det du trenger i trusa di. I hendene på Soderbergh utvikler det som fort kunne blitt en cheesy strippefilm seg til en underholdende og medrivende

dramakomedie. Det filmatiske er ikke så mye å snakke om, men det finnes en underholdningsverdi her som stiger i takt ettersom publikum får tilfredsstilt sine banale behov. Menn som kler av seg, akkompagnert av velkoreografert dans og skikkelig YIHA-stemning. Ride a cowboy! Leave your hat on! Det er imidlertid ikke bare moderne husmødre som bør juble. Her er det god musikal-stemning og filmen står stødig i Soderborghs cowboyboots. En hyggelig opplevelse, der dyp utringning slår bunnløs meningsdybde hver gang. Maiken Bolset Premiere 20. juli

3 A GOOD OLD FASHIONED ORGY I SALG 29. AUGUST Fra folka bak kultklassikeren HAROLD & KUMAR GO TO THE WHITE CASTLE kommer en absurd og brilliant komedie om gamle venner i nye posisjoner. Med Jason Sudeikis (HORRIBLE BOSSES), Leslie Bibb (IRON MAN 1, 2) og selveste Don Jonson.

MR. NOBODY I SALG 12. SEPTEMBER Sci-fi med Jared Leto. Året er 2092. Mars er det mest populære reisemålet og vitenskapen har gjort naturlig død foreldet. På et sykehus ligger den 120 år gamle Nemo døende. Han er den siste dødelige på jorden og følges av medier og befolkningen i hele verden.

Bergens Tidende

Nettavisen

Stavanger Aftenblad

BEYOND HIGH DEFINITION

7/2012

FILM: HÅVARD NYHUS

FILMTRENDER

Tøffe kvinner og skriket du ikke visste du var lei av. En foreløpig oppsummering av filmåret. TEKST MARTIN ØSMUNDSET 2012. Året da Marvel samlet Samuel Jackson og alle superheltene de kom på i farta til kamp mot enorme fisker. Året da Ridley Scott introduserte så mye i Prometheus at han vil trenge minst to oppfølgere for å samle trådene igjen. Året da Will Smith reiste tilbake i tid for å møte Josh Brolin og han fra Flight of The Conchords. Året da sommeren var over, og vi fortsatt hadde Hobbiten, Kon-Tiki og Skyfall å se frem til. Om jeg skulle si bare én ting om filmåret 2012, måtte det være at det er sabla storslagent. Heldigvis skal jeg ikke si bare én ting. Jeg skal si seks. Kvinner kicker ass igjen! Etter en fryktelig langvarig bølge av testosteron i actionsjangeren, kan det se ut til at en etterlengtet dose østrogen er på vei inn. Årets høydepunkt under denne fanen er Gina Caranos barbariske fist fight med Michael Fassbender i Haywire, og det er flere honorable mentions: Jennifer Lawrence i The Hunger Games, Scarlett Johansson i The Avengers, Noomi Rapace i Prometheus og ikke minst Kristen Stewart, som åpenbart gikk litt lei av pjuskeluskerollen sin i Twilight (:The Neverending Story) og plukket frem sverd og skjold til Snow White and the Huntsman. I vente har vi også Anne Hathaways tolkning av Selina Kyle (Catwoman) i The Dark Knight Rises, Milla Jovovich i Resident Evil-film nummer … trettiseks eller der omkring, og Kate Beckinsale og Jessica Biel i remaken av Total Recall. Det er lite som er mer tilfredsstillende enn å se ei sint kjerring banke livskiten ut av en mann som fortjener det, og sånn sett er 2012 et glitrende filmår.

1 1

… men de snakker ikke sammen The Bechdel Test kom på banen gjennom tegneserien Dykes to watch out for i 1985. Selv om testen legger lista så lavt som overhodet mulig for å måle kvinners meningsfulle tilstedeværelse i film, er det bare om lag halvparten av Hollywoods utgivelser som består denne testen. Testen har tre kriterier: 1. Filmen må ha minst to navngitte kvinnelige karakterer 2. … som snakker sammen 3. … om noe annet enn en mann Det er rapportert om flere tilfeller ved amerikanske filmskoler der studenter oppfordres til å ikke bestå denne testen. Et av de vanligste argumentene for en slik praksis, er at mannehjernen kobler ut med en gang kvinner snakker sammen på en skjerm, fordi vi automatisk antar at de snakker om … vel, hva nå enn det er kvinner snakker om. Det er imponerende hvordan man på samme tid kan undervurdere både kvinner og menn så grovt. Dersom hjerner kobler ut når kvinner snakker sammen på et lerret, har det sannsynligvis mer med å gjøre at kvinnelige karakterer altfor ofte skrives forferdelig flate, så her er en to do-list til de det måtte angå i Hollywood: 1. Ta en kikk på greske Dogtooth fra 2009, 2. Legg merke til hvordan filmen er så fengslende at man blir sittende med haka på gulvet mens øyeeplene tørker i halvannen time, på tross av at fire av seks karakterer er kvinner, som attpåtil snakker sammen ved flere anledninger, og 3. Grow the fuck up.

2 1

Sjangerblandinger og forskrudde eventyr I år har Abraham Lincoln avslørt sitt hemmelige liv som historiens største vampyrjeger og vi har sett Kristen Stewarts ene ansiktsuttrykk portrettere Snøhvit

3 1

som ridder. Neste år vil Bryan Singer gi Jack og bønnestengelen et ansiktsløft med det storslagne verket som skal bære tittelen – hold deg fast – Jack the Giant Killer, og vår egen Tommy Wirkola slipper Hansel and Gretel: Witch Hunters. Når denne komiske «alt er lov»-mentaliteten slo ned er sannelig ikke godt å si, men skal jeg gjette (og det skal jeg jo), så innbiler jeg meg at Tarantino slo et grundig slag for den da han omskrev historien om andre verdenskrig på det groveste med Inglorious Basterds. Superhelt-Bonanza 2000-tallet er superheltfilmens gullalder. Publikum elsker dem, og dermed elsker studioene dem mer – og lager flere. Siden vi ringet inn det herrens år 2000, har vi blitt kjent med utallige maskerte hevnere, kvalitetsmessig alt fra Ryan Reynolds’ Green Lantern til Christian Bales Batman. 2012 kan bli en foreløpig høydare for superheltsjangeren, dersom The Amazing Spider-Man lever opp til lovnadene om at Tobey Maguire ikke er med og The Dark Knight Rises oppfyller de skyhøye forventningene (i skrivende stund kan vi bare være sikre på det første). Superheltkoldtbordet The Avengers gjorde definitivt sitt tidligere i år, da filmen spilte inn rekordhøye 200 millioner dollar i premierehelga alene, og nærmere halvannen milliard verden over til nå. Det er for øvrig lov å se frem til neste år også, når Zack Snyder (300, Watchmen) kommer med sin Supermann-tolkning Man of Steel, etter manus av Jonathan Nolan og David Goyer, som gjorde en, tja, helt ok jobb med å gjenopplive Batman-universet sammen med Christopher Nolan. 2013 bringer også en ny Thor, en ny Kick-Ass, en ny Iron Man og en ny Wolverine. Det er en fin tid å leve i, dette.

4 1

Wilhelm Scream – det holder nå Wilhelm Scream er et innspilt skrik som gjorde sin første opptreden i filmen Distant Drums i 1951. Skriket utviklet seg senere til å bli en utbredt «hilsen» mellom lyddesignere. Quentin Tarantino, George Lucas og Peter Jackson har brukt skriket

5 1

i nesten alle sine produksjoner. I senere år har det vært mulig å høre skriket i Up, Toy Story 3, Machete, 21st Jump Street, Captain America: The First Avenger og, vel … nesten alle andre filmer. Det var moro med Wilhelm Scream da det var sjeldent og en superintern vits blant tilsatte i en supersmal yrkesgruppe, men når man nå har kommet til det punktet at enhver filmskaper kaster inn skriket i enhver produksjon i håp om å sanke litt nerdecred, har det gått noen sjumilssteg for langt. Fordi jeg en gang i tida gjorde den fatale feilen å sitte gjennom en montasje av Wilhelm Screams på YouTube, gjenkjenner jeg det nå hver gang jeg hører det. Og hver gang dras jeg ut av historien. Kjære lyddesignere, jeg har ikke bedt dere om mye i dette livet, men vær greie og dropp Wilhelm. La ham hvile. Det er nok nå. Crowd funding – din stemme teller Siden fans på eget initiativ samlet 60 000 dollar for å sende progrockerne Marillion på USA-turné i 1997, har det vokst frem et mylder av sider på den vide vebben, deriblant egne filmsider, der fans kan bidra med små og store kroner for å bidra til at et uavhengig prosjekt de har sansen for, blir gjennomført. Slik får kreatørene penger og gratis markedsføring, mens fansen får et spesielt eierskap til prosjektet før det er spilt inn så mye som et sekund av filmen. Det mest kjente nettstedet i dag er Kickstarter.com, hvor den finske suksessen Iron Sky hentet mange av sine dollars. Etter en kjapp kikk gjennom Kickstarter-prosjekter er det mye det kunne være fristende å bidra med noen kroner til: Dokumentaren som utforsker innvirkningen til Tommy & Tigern, kanskje? Grindhouse-filmen med den forlokkende tittelen Kicking Zombie Ass for Jesus? Eller den romantiske komedien som toner ned den perfekte flørten og integrerer alle de miserabelt klønete øyeblikkene en gjerne kommer over på veien mot fast følge? For meg ble valget enkelt. For få sekunder siden ble MasterCardet mitt stolt sponsor av Kicking Zombie Ass for Jesus. Jeg øyner håp for at også 2013 kan bli et ålreit år.

6 1

7/2012

FILM

Om den går sakte eller fort, så har uansett Giorgellis debutfilm På veien til Buenos Aires sprøytet liv inn i en forslitt sjanger. TEKST KAMILLA RØNNESTAD To voksne mennesker som nesten ikke prater med hverandre, pluss en baby, i en bil på en landevei. Sånn umiddelbart lyder det ikke som en pitch som investorer eller andre som holder pengene sine kjært, er villige til å hive penger etter. Men denne gangen skjedde det, og smått om senn vant Pablo Giorgellis debutfilm På veien til Buenos Aires publikumshjerter og heder verden rundt. I fjor vant filmen den gjeve debutantprisen i Cannes. I sommer ble den entusiastisk fremsnakket i norske kinolobbyer. Hvordan kan en så stillferdig film berøre så sterkt? Hva er det med den sparsomme replikkvekslingen som finner slik gjenklang verden over? Herregud, vi kan jo begynne med å ringe regissøren. Hei, Pablo! Kan du fortelle litt om bakgrunnen for filmen din? – Filmen springer ut av en personlig krise; et kort periode av livet mitt som var preget av ensomhet og depresjon. Faren min hadde blitt alvorlig syk, et mangeårig forhold tok slutt, og det var vanskelige tider på arbeidsmarkedet, på grunn av den dype og alvorlige økonomiske krisen i Argentina i 2001. Alt dette skjedde på en gang. Noen år senere begynte jeg å skrive de første ideene til På veien til Buenos Aires. I starten skrev jeg om ensomhet, og om mine følelser rundt det å være far. Ideen om at dette skulle bli en roadmovie kom først senere. Jeg satt på en kaffebar, og på et busstopp på den andre siden av gaten

sto en dame. Hun var alene, og bar på en masse poser. Jeg husker at dette bildet rørte ved meg, uten at jeg vet hvorfor. Hun ventet og ventet, men ingen kom. Jeg husker at jeg tenkte: kanskje hun venter på en lastebilsjåfør som skal komme og hente henne? Ut av det begynte filmen sakte men sikkert å vokse frem. Hvordan var innspillingsprosessen? Krevende å skyte en film nesten utelukkende på veien? – Å lage filmen var en lang prosess, en modningsprosess. Det tok meg fem år, fra sent i 2005 da jeg begynte å skrive de første ideene, frem til filmen sto ferdig et par måneder før Cannes i 2011. I starten, under arbeidet med manuset, var jeg ikke helt sikker på hvordan jeg ville skyte filmen. Det viktigste var den innvendige konflikten i mannen, tankene han hadde rundt farsrollen. Herfra kom ideen om å skyte nesten hele filmen inne i bilen, veldig nære karakterene, for å prøve å se reisen gjennom deres øyne. Det var flere kolleger som lurte: Hva, skal du ikke filme landskap? Ingen utendørsshots? Men jeg likte ikke ideen om den klassiske regissør-synsvinkelen, hvor regissøren vet alt om karakterene sine, og vi ser ting utenfra, med tradisjonelle landskapsbilder. I filmen min ser vi landskapene slik de gjør det: gjennom vinduet. Filmen ser veldig enkel ut, men denne enkelheten er ikke enkel å oppnå. Logistikken var en utfordring; det å skyte i bevegelse, nesten hele tiden, er veldig komplisert i seg selv. Attpåtil er man også

Jeg er ikke enig i betegnelsen «slow cinema». Tid og hastighet er relativt og ikke noe vi trenger å diskutere når det gjelder film. 66

7/2012

avhengig av brukbare værforhold, man må tenke på kjøreruten, og vi var 40 mennesker, fire lastebiler, åtte biler … Dessuten skulle vi skyte med en fem måneder gammel baby, og det krever jo sitt. Hvordan klarte dere å gjøre karakterene så troverdige nesten uten hjelp av ord? – God casting var essensielt. Filmen står og faller på skuespillerne. Den første ideen min var å caste virkelige trucksjåfører, og det jobbet vi med i nesten ett år. Men det å jobbe med amatører viste seg å være en hindring i enkelte scener. Jeg ville ikke improvisere, nemlig. Manuset var viktig for meg. Den ferdige filmen ligger veldig tett opp til manuskriptet. Så jeg kjørte auditions med skuespillere i stedet, og fant German de Silva. Takk Gud! Vi forstod hverandre veldig godt, og han var lett å samarbeide med. Han forsto essensen i Rubén og tonen jeg ville ha i filmen; tanken om ikke å overdrive eller bemerke noen ting. Det med Jacinta er en litt gøyere historie, fordi Hebe Duarte (skuespillerinnen) faktisk var castingansvarlig i Paraguay i over et år. Vi arbeidet med casting sammen i månedsvis, frem til jeg en dag innså at nettopp hun var ideell for rollen. Og under prøvespillingen hennes tenkte jeg umiddelbart at – ja, hun er perfekt. Til tross for at hun ikke har noen formell skuespillerutdanning, er hun en fantastisk skuespillerinne; hun har instinktet. Og første gang hun møtte Nayra, den lille babyen, merket man at det var noe i luften, de virket som mor og datter. Selv i dag, når jeg ser filmen, synes jeg det er utrolig at de ikke er det. Den lille babyen var forresten helt fantastisk! Jeg leste noen som skrev at hun fortjener en baby-Oscar, og jeg er tilbøyelig til å være enig. Hvordan fant du henne? – Nayra var et mirakel, en liten engel! Hun var en veldig spesiell baby, med en lysende tilstedeværelse. Jeg tror hun forsto hva som skjedde. Det eneste jeg trengte var å være

tålmodig og fange henne på film. Vi hadde rundt 250 babyer på casting. Til å begynne med var vi på utkikk etter tvillinger eller trillinger, så vi hadde flere babyer å spille på. Men da Nayra kom endret det seg, fordi jeg med en gang merket at hun var annerledes – perfekt til å være Anahi. Da jeg holdt henne i armene mine, så hun meg rett inn i øynene og holdt blikket mitt, helt til jeg nesten følte meg utilpass. Og da vi senere samlet alle de tre skuespillerne var det helt magisk. De så ut som en familie! Vi planla shooten rundt babyen. Hun var sjefen. Hun var jo med i størsteparten av scenene, og jeg stolte på at hun ville gjøre det hun skulle på ett eller annet tidspunkt i løpet av filmingen, fordi det er vanlige ting en baby gjør: spise, sove, gråte. Men hun gjorde også en masse «feil» på de riktige tidspunktene, som smilet og nyset. Filmen din har blitt kalt en del av «slow cinema»-bevegelsen som gjerne kjennetegnes gjerne av spartansk minimalisme, langsom utvikling, lange tagninger, og fokus på detaljer og følelser fremfor narrativ. Hva tenker du om det? – For meg er det merkelig å tenke på filmer i kategorier som «treige» eller «kjappe». Selvfølgelig forstår jeg ideen om «slow cinema», men jeg er ikke helt enig i betegnelsen. Hastighet er ikke noe vi trenger å diskutere når det gjelder film. Tid og hastighet er jo relativt. Jeg foretrekker heller å snakke om filmer jeg liker og filmer jeg ikke liker. Uavhengig av betegnelsen, hva er det som appellerer til deg ved disse lange, dvelende tagningene som vi ser i filmen din? – Jeg føler at tonen i filmen trengte å være slik: nøytral, intim. Slik jeg ser det, var det den beste måten å fortelle akkurat denne historien på. Filmen formidler en manns vanskeligheter med å kommunisere med andre, og av den grunn er det fundamentalt med stillhet. Man kan ikke forhaste seg. I dette tilfellet er altså ikke stillheten kun et estetisk valg, men også et dramatisk og narrativt element. Stillheten skyver historien videre. På veien til Buenos Aires (Las acacias) vant Caméra d’Or ved fjorårets Cannes-festival. Filmen ble distribuert av Arthaus i Norge.

facebook.com/FoxNorge PROPERTY OF FOX. PROMOTIONAL USE ONLY. SAFE, DUPLICATION OR OTHER TRANSFER OF THIS MATERIAL IS STRICTLY PROHIBITED.

OLYMPISKE REKER TEKST AKSEL KIELLAND SELV OM DET jevnt over kommer til å være drepende kjedelig å se på, vil olympiaden i London formodentlig bli stående som sommerens mest interessante tv-fenomen. Ettersom lekene ikke ble åpnet før denne teksten skrives, er det vanskelig å si noe innsiktsfullt om både det faktiske arrangementet og fjernsynsdekningen av det. Det mest interessante med de tredevte olympiske sommerlekene har imidlertid lite å gjøre med verdensrekorder, dopingskandaler eller nasjonal medaljekamp, men desto mer om hva man i 2012 må gjøre for å skape en følelse av at et OL er en mediebegivenhet man ikke kan gå glipp av.

London-OL har en kostnadsramme på rundt 90 milliarder kroner, men uansett hvor mye penger som er brukt på arenaer, deltakerfasiliteter og annen infrastruktur, er det beslutningen om å utplassere luftvernsmissiler på takene av private boligblokker som sier mest om hva slags olympiade det er britene ser for seg. Det spiller ingen rolle om en fornuftig embedsmann skulle finne på å avblåse hele prosjektet i siste liten, organisatorene har med all tydelighet signalisert at idrett i verdensklasse ikke lenger er nok til å fenge et globalt publikum i 2012. Og som Tsjekhov som kjent påpekte, er man i løpet av forestillingen simpelthen nødt til å bruke luftvernsmissilene man monterte i første akt – alt annet vil være et gedigent svik mot publikum.

DETTE MED AT en arena dikterer rammene for innholdet den fylles med er intet nytt fenomen. Her hjemme har den blotte tilstedeværelsen av Telenor Arena på Fornebu lært oss at store, avsidesliggende fasiliteter tiltrekker seg en egen type underholdning. Det var neppe mange der ute som hver gang de så et stjerneskudd lukket øynene og sendte sin valgfrie guddom en stille bønn om at Jerry Seinfeld snart måtte komme til Oslo for å gjøre stadionstandup foran sekstentusen mennesker. Men arenaen var der og noe må den tross alt fylles med. Fjernsynet er en arena med lignende krav: Hver gang vi møtes-gjengen ble ikke satt sammen fordi produksjonsselskapet Mastiff var overbevist om at et sekssifret antall nordmenn lå våkne om nettene fordi de ikke fikk tanken om et program hvor Halvdan Sivertsen og Paperboys-Vinni stirret hverandre dypt inn i øynene mens de duetterte seg gjennom sine respektive diskografier ut av hodet – det kom i stand fordi TV 2 insisterer på å sende TV hele

jævla tida og trenger noe å fylle sendeflatene med. VÆRE DET SEG sendeskjemaer eller gamle hangarer – arenaen er der og den må fylles. I så måte er det høyst besynderlig å se hva slags arena britene har satt i stand for å huse de olympiske lekene. Etter hvert som OL blir en stadig mer grotesk studie i globalisert økonomi og selvmotsigende budskap1, synes arrangørene stadig mer rådville i sin iver etter å holde liv i ideen om at de olympiske leker handler om noe mer enn å skjenke et visst historisk sus til politikere og velholdne idrettsbyråkraters tøylesløse omgang med milliardbeløp i de innbilt fremtidige turistinntekters tjeneste. Selve idrettsprestasjonene drukner i stadionarkitektur og den internasjonale kapitalens uhåndgripelige, fordreide speilbilder, og den foreløpige løsningen er altså å introdusere luftvernskyts i ligningen. Gudene vet hva det er de håper skal skje der borte, men uansett hva de har tenkt – og hva som faktisk skjer – skaper det paramilitære preget om ikke annet en fryktelig fascinerende spenning mellom tv-publikummets allmennhensyn og dets appetitt på det spektakulære. ELLERS ER DET interessant å se at produsentene av Breaking Bad – sannsynligvis den beste dramaserien siden The Wire – har bestemt seg for å stykke opp sistesesongen i to åtte episoder lange deler som skal sendes med ett års mellomrom. I utgangspunktet ville det være lett å hisse seg opp over dette at frustrerende og unaturlig lange sendingsopphold nå har blitt et slags sjangerkrav innen seriøs amerikansk fjernsynsdramatikk, men visse rettigheter må man faktisk frasi seg når man får tv-underholdningen sin fra torrentsider. Hvem er det som er urimelig nå, kabelabonnenter?

1. Selv i en tid hvor evnen til å overse avgrunnen mellom språk og virkelighet har blitt en målestokk på dannelse må det være lov å påpeke at det at et OL har McDonald’s som hovedsponsor gir omtrent like mye mening som om Ludvig Nessa skulle gjøre radioreklame for amerikanske abortklinikker.

BOXERDAGEN 90 ÅR EGERTORGET 18.08.2012 KL 11:00 - 16:00 KAST DIN GAMLE, SLITTE BOXER OG FÅ EN NY DOVREBOXER! Dovreambassadør Magnet spiller musikk fra kl 15:00. Det vil være DJ hele dagen og egen konfransier vil lose alle gjennom boxerbyttet!

7/2012

SPILL

kapittel.no 19.-23.september

Sleeping Dogs

SUPRE HELTAR, SPANING, SOPP OG SEX TEKST RASMUS HUNGNES Hjelp, dei supre heltane tek over både kinoane og heimeunderhaldinga. The Amazing Spider-Man plukkar opp tråden der filmen med same namn slapp tråden og spinn vidare på den sjølvsame tråden. Ein kan ikkje lære naken vevkjerring å spinne, og dette er eit spel der mutanten Peter Parker strever for å løyse alvorlege problem han sjølv har stelt i stand. Nett (ordspel eigentleg ikkje intendert, men la gå) som i filmen, med andre ord. Sjølv om alle elementa i historia ikkje er heilt på nett (ordspel intendert) likte eg sjølv betre å sjå på at andre spelte spelet enn å spele det sjølv, så eg sette min broder til å spele spelet, slik at eg sjølv kunne ligge og slumre sløvt på sofaen i sumarnatta utan å ta meg bryet med å trykke på ein einaste knapp. Han syns det var heilt ok, og omtalte det som eit spel der ein held inne ein knapp og så kjem ein stader. Vi vart einige om at det hadde vore vent og vakkert å sjå eit Spider-Man-spel med eit meir avansert vevakrobatikk-system innlemma i ein avansert fysikkmotor. Sjølv syns eg også at det skulle tatt seg ut med ein enda mørkare variant av soga om guten som vert halvt kongro, med blod og gørr og vald som gjer vondt når ein ser det. Men alt dette er berre ønsketenking, og ville ha gjort denne kampen mot viruset som trugar med å mutere ei heil befolkning til ei langt mindre familievenleg affære. DENNE KAMPEN MOT viruset som trugar med å mutere ei heil befolkning er ei langt mindre familievenleg affære: I Prototype 2, som er blodferskt på Windows PC og ikkje fullt så blodfriskt på PS3 og Xbox360, har ein, som den mutanten ein eingong er, eigenskapar som gjer at ein kan kome seg gjennom storbyen effektivt, i dette tilfellet ikkje ved å ejakulere vev, men ved å hoppe høgt, glidefly og springe oppetter veggar. Klør har ein òg, og kannibalistisk kosthald: Ved å ete kven som helst andre i spelet, adapterer ein DNAet og dermed utsjånaden deira. Dette inkluderer heldigvis klesdrakt. Uff, så valdeleg, tenkjer du kanskje, og det gjer du

du rett i, for dette er eit blodbad. Blodharry er det òg, men likevel ein festleg open worldsak. Tenk Grand Theft Auto der ein i stadet for å stele bilar på ordinært vis, plukkar dei opp og kastar dei bortetter vegen. I midten av august kjem ein annan open world-valdsorgie ut, nemleg Sleeping Dogs. Dette er ein politispanar-simulator sett til Hong Kong, der ein kan gjere moralsk problematiske handlingar som å spele hasard ved hanekamp. Dessutan kan spelaren springe rundt som ein annan parkour-helt og ta livet av virtuelle menneske på bestialske måtar. Spelet har ein avansert køyremekanikk, og ein kan dessutan gå på stemnemøte! Er det noko dette spelet ikkje har? EIT STERKT RØRLEGGJAR-element, det er det som manglar. Og truleg er det òg manko på eit solid 2D-platformer-segment. Då er det godt å vite at kort tid etter at den nye Nintendo 3DS XL, med 90% større skjerm kjem ut på marknaden, vert spelsortimentet midt i august supplert med nok eit spel med dei pengegriske italienske rørleggjarane som vert høge av å ete sopp, nemleg New Super Mario Bros. 2, eller Nyu Supa Mario Barazazu Tsu, som det heiter på originalspråket. Tidlegare innslag i serien har vore ei framifrå modernisering av dei klassiske Mario-spela, og i vår finanskrise-tid har serien fått ein ny, alvorleg undertone, som utviklarane har tatt på alvor denne gongen: Målet i spelet er å samle saman ein million myntar. Og sist, men ikkje minst: Polymorphous Perversity! Denne RPGen for Windows PC kan ein laste ned gratis, og så enkelt har det sjeldan vore å få hatt seg digitalt. Protagonisten vandrar gjennom ei gjennompervertert alternativ verd, og plukkar opp meir og meir avanserte teknikkar for seksuelt samkvem på vegen, som han kan nytte i samleiesituasjonane han må ta del i for å halde den dødelege, overhengande kåtskapen i sjakk. Laust basert på Sigmund Freud sin teori om libidinal drivkraft og seksuell tilfredsstilling i tidleg barndom, kan dette vere ei svært lærerik og tankevekkjande soge som du kan tyggje på til neste gong vi møtast igjen.

Bi Feiyu (KINA) Carl-Johan Vallgren (S) Christina Hesselholdt (D) Dan Fägerquist (S) Dubravka Ugresic (KRO) Exploding Plastix Gert Nygårdshaug Gro Dahle Harald Rosenløw Eeg Ida Løkås Jan Erik Vold Juha Itkonen (F) Leena Lehtolainen (F) Linn Ullmann Linnéa Myhre Margreth Olin Merethe Lindstrøm Rita Gombrowicz (F) Simon Stranger Susanne Staun (D) Svetlana Aleksijevitsj (BLR) Trude Marstein Ulrik Imtiaz Rolfsen Viktor Johansson (S) Øyvind Rimbereid m.ﬂ Billettsalg: www.kapittel.no Festivalpass:kr 600,Studentpass: kr 300,Enkeltarr: kr 100,I salg nå!

arr Kapittel

Stavanger internasjonale festival for litteratur og ytringsfrihet

7/2012

Favorittpolakken vår snakker om penger, puling og plate. FOTO ERIK SÆTER JØRGENSEN

Vi ser du allerede har gjort klar Macieksmilet. Du vet, litt skeivere enn dansegutta på Hot, men litt rettere enn høyblokka i Pisa. Vi har ikke forberedt oss så noe særlig, så vi begynner litt soft. Kjekt å ha deg her i byen, er det godt å være hjemme igjen? – Klart det! Du vet når man reiser så mye som vi gjør, så er det de små godene hjemme man savner mest.

Kom med noen eksempler, da vel! – Du vet, Hillevåg-skjeva, Sally Nilssons muntre toner, Tore Tang, Frank Helgesen, å sloss utafor Burger King, jobba med folket mitt, altså polakkene ute på Sola-markå … du vet, de nære tingene. Ofte når jeg sitter i turnebussen og smårunker til gamle Manowar-tekster, halveis uti Tysklands gokk, så savner jeg plutselig «ei goe skjeva med brun ost sammen med et godt glass med h-melk». Det kan bli for mye sauerkraut og David Hasselhoff, selv for oss.

Joda, godt å vel det, men det er da ikke mye god polakk av deg å nærmest dra i gang et nytt Holocaust via jødeprisene dere hadde på sist konsert i Stavanger!? – Hva i hekkans navn å rike er det nå du snakker om?

Det kosta 380 kroner å komme inn på Tou Camp-konserten. 380! Det er strengt tatt hva dere burde betalt oss for å gidde å både se og høre hipsterne i oppvarmingsbandet dere hadde valgt for kvelden. Jeg vurderte faktisk å tygge av meg både øyne og ører i et desperat forsøk på å unnslippe det rælet. – Du, nå må du ta deg ei komla mister. 380 kroner er altfor dyrt, og ja, det smerter meg langt inn i Toraen å si meg enig, 380 spenn er for mye. Heldigvis er det ikke vi som dikterer hva spillestedene velger å ta betalt i inngang. Vi har fast hyre og forholder oss til den.

På den annen side så tar jo drittband som Kaizers, Mods og Big Bang lignende summer som den største selvfølgelighet, og der er ingen som rynker på jødeschnazen av den grunn? – Ikke sant? Dog har vi et mye yngre publikum enn de bandene du nå nevner, og så tror jeg de voksne Kvelertak-fansene er litt arbeidssky også oppå det hele, og da blir det ikke mye penger igjen til Kvelertak-konsert på Tou Scene gitt.

Ah, sludder og pølsevev, ikke kom her og si at dere ikke digger å vasse i både oljepenger og ungdommens surt oppsparte ukepenger. Den der «vi er her for kunsten sin del» koster nå Odd Nerdrum tre år i spjeldet, så det er bare å begynne å betale skatten sin jævla krøsusråkkere! – Hehe, han er skikkelig gira han der surt tryneduden deres, nesten så jeg har lyst å røpe hvem han er sånn at han får slått inn det kajalbefengte-måneunder-bandana-spille-på-Dickens-trynet sitt en gang

for alle. Sannheten er dog at skulle vi regnet ut en timelønn basert på hvor mange timer vi faktisk legger ned i Kvelertak, så hadde vi endt opp på rundt 23 kroner timen etter skatt. Det koster utrolig mye krefter, tid og ikke minst penger å holde maskineriet til et såpass aktiv band i gang. Millionen fra Statoil som jeg antar du sikter, til var ren og pur flaks og kom utrolig godt med, enkelt og greit. Vi lever heldigvis i en mega velferdsstat, og det bør man dra nytte av når den nærmest detter i fanget på deg.

Hør, hør! Men du, nå slutter vi å snakke om penger, du er jøde, we get it. Hva var egentlig greia med å flytte fra Stavanger egentlig. Sånn bortsett fra at der var mangel på øvingslokaler? Er det billigere dop i Oslo, færre nigerianske horer, tynnere Hillevåg-skjever? – Nå bor jeg faktisk i Stavanger fremdeles og jeg vil kun svare for meg selv: «Jeg kommer aldri til å flytte fra Stavanger!»

Vedder et fingermalt bilde av John Baizley på at du kommer til å dra Annie-lokkene dine til Oslo før dette går i trykken! – Da må du ut med mye penger, kanskje du bør søke oljefondet før du kommer med slik et hardcore veddemål, for til Oslo færer jeg ei.

6 1

Godt å ha minst et Kvelertak i byen, Maciek. Halvt horn med ost og skinka, piffi og femti sekunder i microen derane.

Så hva er planene fremover nå da? Tipper dere holder dere til kommers listemetal, får dreads og begynner å synge med clean vokal? Ja, kanskje til og med en splitt plate med In Flames? – Du, nå begynner du å bli vel freidig i tonen, hadde jeg ikke nettopp feiret bar mitzva så skulle jeg gitt deg en ordentlig lærepenge!

Lærepenge?! Bare penger, penger, penger på deg Maciek, hva med å svare litt på tiltale heller? – Jaja, faen til mas. Den nye plata kommer nok til å låte modnere enn debuten. Vi har turnert verden rundt, spilt på digre festivaler og små kneiper, pult, grått og bæsja oss gjennom et helt liv på under to år. Nå på tide med en pause, skrive ferdig neste album, føde unger, ta oppvasken, skrelle jordbær og ikke minst spille Tetris på gameboyen. Kort sagt, vi må bremse litt nå slik at vi kan få spilt inn en djevelsk bra plate, en plate som kommer til å pisse over alle Stavangers drittband som Overthrow, Purified In Blood, Haggis, Deathbed Reunion og mange, mange andre ekle siddisband. Det er nå vi tar steget opp i eliten, nekter å snakke med tidligere venner, utvikler nykker som ville fått Mariah Carey til ligne en sjenert skolepike i Fretex-rekvirert Hello Kitty-kjole. Haha! Jeg fleiper som ville faen, dog kommer plata til å stå som en massiv pikk i verdens musikkhistorie, sann mine ord!

Mazeltov!

Vi lever i en velferdsstat, og det bør man dra nytte av når den nærmest detter i fanget på deg.»

7/2012

NORGESPREMIERE 10. AUGUST SF Kino Stavanger / Sandnes

NORGESPREMIERE 17. AUGUST SF Kino Stavanger / Sandnes

NORGESPREMIERE 24. AUGUST SF Kino Stavanger / Sandnes