Skeiv lokalhistorie. Kulturhistoriske perspektiver på sammekjønnsrelasjoner og kjønnsoverskridelser

Page 1

Skeiv lokalhistorie Kulturhistoriske perspek­tiver på sammekjønns­relasjoner og kjønnsoverskridelser Dag Hundstad, Tone Hellesund, Runar Jordåen og Marthe Glad Munch-Møller (red.)

SKRIFTER FRA NORSK LOKALHISTORISK INSTITUT T VED NASJONALBIBLIOTEKET NR. 48

N A S J O N A L B I B L I O T E K E T, O S L O 2 0 2 2



Skeiv lokalhistorie Kulturhistoriske perspektiver på sammekjønnsrelasjoner og kjønnsoverskridelser



Skeiv lokalhistorie Kulturhistoriske perspek­tiver på sammekjønns­relasjoner og kjønnsoverskridelser Dag Hundstad, Tone Hellesund, Runar Jordåen og Marthe Glad Munch-Møller (red.)

SKRIFTER FRA NORSK LOKALHISTORISK INSTITUT T VED NASJONALBIBLIOTEKET NR. 48

N A S J O N A L B I B L I O T E K E T, O S L O 2 0 2 2



Innhold Forord Innledning

Dag Hundstad, Tone Hellesund og Runar Jordåen

8 10

D E L 1 : T R A D I S J O N S S T O F F O G M U N T L I G K I L D E M AT E R I A L E Bygdesladder, parforhold og småbyhomofile i mellom- og etterkrigstiden

47

Muntlige minner som kilder til skeiv lokalhistorie

Hans Wiggo Kristiansen Horny ladies, mannish women and cross-dressing sailors

75

Queer sexualities and genders in Iceland in the 18th and 19th centuries

Íris Ellenberger og Hafdís Erla Hafsteinsdóttir Skeive i norsk folkediktning

103

Sigrid Bø og Jarnfrid Kjøk Skeivhet til sjøs

133

Gry Bang-Andersen og Bård Gram Økland

D E L 2 : R O M A N T I S K E V E N N S K A P O G H O M O S E KS UA L I T E T «Et tilfælde af homosexualitet hos en kvinde»

163

Handtering av kvinneleg likekjønna seksualitet i eit bygdesamfunn og i psykiatrien

Runar Jordåen «Sjælesamliv» og romantiske vennskap Agnes Mathilde Wergeland (1857–1914)

Tone Hellesund

191


Verdsborgarar i Vika

227

Pauline Hall (1890–1969) og Caro Olden (1887–1981)

Astrid Kvalbein Ruth Maiers kjærlighet til kvinner

259

Berøringsangst i minnekulturen

Ingeborg Helleberg

DEL 3: LITTERÆRE, VISUELLE OG MUSEALE KILDER Secundum naturam

291

Landlege miljø og kjærleik mellom menn i Alf Martin Jægers romanar

Per Esben Myren-Svelstad Skeive bilder i Anno museums fotoarkiv

Bjørn Sverre Hol Haugen Fotografiet, kavringen og pelsanorakken

317

339

Om å utforske og utfordre polare kjønnsnormer gjennom museums­ gjenstander

Silje Gaupseth og Marit Anne Hauan

DEL 4: MINORITETSPERSPEKTIVER Å gjøre kjønn og etnisitet feil

369

Om læstadianisme, samer og skeivhet i Nord-Troms

Torjer Andreas Olsen Forteljingar om å vera skeiv innvandrar og skeiv på bygda i Noreg i 2010-åra

Helga Eggebø og Elisabeth Stubberud

397


DEL 5: NYERE SKEIV HISTORIE In/visibility, resistance, autonomy

427

Creating a lesbian bar community in Tempere

Tuula Juvonen Hitta hem

453

Queer orientering, geografisk plats och tillhörighet

Evelina Liliequist Da jeg ble til vi

477

En gammel homse ser tilbake

Arne Lie Christensen

English abstracts

494

Bidragsytere

505


SKEIV LOKALHISTORIE

Forord I 2022 er det femti år siden straffelovsparagrafen som forbød seksuell omgang mellom menn, ble opphevet i Norge. Paragraf 213, som forbød «utugtig Omgjængelse», ble fjernet 21. april 1972. For å markere dette har Nasjonalbiblioteket, Nasjonalmuseet og Skeivt arkiv ved Universitetsbiblioteket i Bergen tatt initiativ til en nasjonal markering – Skeivt kulturår. Feiringen omfatter både formidling av og diskusjon om skeiv kultur, kunst og historie, og det er gledelig at vi med denne utgivelsen har fått tilført rykende fersk forskning på feltet. Boka er den første vitenskapelige antologien om skeiv historie i Norge. Her til lands er dette fortsatt et lite felt med få forskere, men som boka viser, er det mye spennende å finne for dem som leter. Størstedelen av den sparsommelige norske litteraturen på feltet har lagt vekt på overordnede perspektiver som medisin og jus, men i bokas 16 kapitler er det det nære, personlige og lokale som er utgangspunkt. Hvordan var det å være skeiv i et norsk eller nordisk lokalsamfunn i nær eller fjern fortid? Bidragsyterne, forskere fra Norge, Danmark, Finland og Island, gir oss interessante svar, men stiller også mange spørsmål som forhåpentligvis vil stimulere til videre utvikling av feltet i årene som kommer.

8


FORORD

Flere av forskerne som bidrar, deltar i prosjektet «QUEERDOM », som har mottatt støtte fra Norges forskningsråd. Prosjektet ledes av professor Tone Hellesund, som også er en av redaktørene for denne boka. Nasjonalbiblioteket, Skeivt arkiv og en rekke andre institusjoner er med på laget. Også i «QUEERDOM »-prosjektet er det det hjemlige og nære som er utgangspunkt for undersøkelsene, og med denne boka og all den spennende forskningen vi har i vente, kommer vi uten tvil nærmere inn på skeive liv i fortida. På vegne av Nasjonalbiblioteket takker jeg herved redaktører og forfattere for alle bidrag til en viktig utgivelse. Godt skeivt kulturår! Hege S. Høsøien Avdelingsdirektør, Fag og forskning Nasjonalbiblioteket

9


H U N D S TA D , H E L L E S U N D , J O R D Å E N

Innledning Dag Hundstad, Tone Hellesund og Runar Jordåen En gang på 1500-tallet kom ifølge sagnet en gåtefull person ved navn Gjertru vandrende til Soknedalen i Midtre Gauldal i Trøndelag. Ingen visste hvorfra. Gjertru slo seg ned i utkanten av bygda, ved en foss, ryddet seg en gård og startet en smie. Hun drev gården alene, men merkelig nok kunne man høre lyder fra smia også når Gjertru ikke var hjemme. Det ble sagt at det var underjordiske hjelpere på gården. Ifølge bygdeboka het det seg også at Gjertru var «uvanleg stor og breivaksen», og at hun gikk for å være «boing».1 Dette ordet – oftest skrevet båing – har vært brukt i hele Midt-Norge og nordlige deler av Innlandet. Ordet betyr «både» som i «både og» og har betegnet «tvekjønnede personer» eller mennesker som ble oppfattet å bryte skarpt med kjønnsforventningene. Skeiv historie er et forskningsfelt som er opptatt av sammekjønnsrelasjoner og overskridelser av normene for mannlighet og kvinnelighet og av samfunnets reaksjoner på disse relasjonene og overskridelsene. I lys av dette kan sagnet om Gjertru leses som en historie om skeivhet i en bygdekontekst. En mulig tolkning er at skeivhet bare kunne eksistere på kanten av bygda, i den forstand at dette var noe som hadde en uklar status og ikke hørte helt hjemme i lokalsamfunnet. Hun – eller hen – kom vandrende fra et ukjent sted og hadde tilhold på terskelen mellom det velordnede bygdesamfunnet og den kaotiske utmarka. Hun var muligens også i kontakt med overnaturlige og potensielt farlige krefter, og ikke minst var hun en kjønnslig overskrider. Samtidig viser sagnet at forestillinger om kjønnslig overskridelse har eksistert langt tilbake i tid i Norge. 1 Haukdal

1974, 7. Takk til Torbjørn Steen-Karlsen, som gjorde oss oppmerksom på denne historien.

10


INNLEDNING

Som den videre diskusjonen i innledningen vil vise, er det ofte problematisk å overføre ord og begreper som gjelder skeiv historie, mellom ulike perioder og kontekster. Et begrep som sodomitt bygger for eksempel på en helt annen kulturell logikk enn begrepet homofil. Ordet båing er heller ikke overførbart til dagens terminologi og logikk. Vi bruker ordet skeiv som en samlebetegnelse for ulike praksiser, forståelser og identiteter knyttet til sammekjønnsrelasjoner og kjønns­ overskridelser gjennom historien. Denne antologien samler for første gang i en norsk og nordisk sammenheng bidrag som på ulike måter tematiserer skeiv historie i et lokalhistorisk perspektiv. Skeiv historie er et lite utforsket felt i Norge, og boka er også den første forskningsbaserte antologien om temaet her i landet. Sett ovenfra handler skeiv historie om kirkens, myndighetenes (lovverket) og medisinens forståelser av og tiltak mot kjønnsoverskridelser og sammekjønnsseksualitet. Fram til 1842 sa lovverket at «Omgjængelse, som er imod Naturen» skulle straffes med «Baal og Brand», altså med dødsstraff. Så vidt vi vet, har ingen blitt henrettet i Norge fordi de har hatt sex med noen av samme kjønn. Kriminalloven av 1842 fjernet dødsstraffen til fordel for straffarbeid i femte grad (fra et halvt til tre år). Fra nå av ble forbudet håndhevet, om enn i lite omfang. Fra 1902 var det § 213 i straffeloven som omhandlet dette, og ut fra denne paragrafen kunne menn som hadde sex med andre menn, bli straffet med fengsel i inntil ett år. Paragrafen understreket at påtale bare skulle finne sted når det var påkrevd av «allmenne hensyn». Dette førte til at paragrafen ble lite brukt, særlig etter 1945. De siste femti årene har vi opplevd store endringer i det offisielle synet på homofile i det norske samfunnet. I 1972 ble paragrafen som forbød sex mellom menn, avskaffet etter iherdig innsats fra Det Norske Forbundet av 1948 med Karen-Christine (Kim) Friele (1935– 2021) i spissen. I 1977 fjernet Norsk psykiatrisk forening homoseksualitet fra listen over mentale forstyrrelser, og i 1981 ble det ut fra straffelovens § 135 a forbudt å komme med grovt krenkende ytringer 11


H U N D S TA D , H E L L E S U N D , J O R D Å E N

med bakgrunn i personers «homofile legning, leveform eller orientering». Homoseksualitet ble lenge definert som en synd av Den norske kirke, og konservative kristne har vært blant de mest innbitte motstanderne av økte borgerrettigheter for homofile. Etter en lang prosess vedtok imidlertid Kirkemøtet i 2017 en ny vigselsliturgi som ønsket også likekjønnede par velkommen til å gifte seg i Den norske kirke. Fra å bli sett på som syndig, ulovlig og patologisk gjennom store deler av historien er sammekjønnsseksualitet nå offisielt likestilt med heteroseksualitet i Norge. Ser vi skeiv historie nedenfra, blir bildet noe annerledes. I hvilken grad folk har forholdt seg til de offisielle diskursene som er nevnt ovenfor, er høyst varierende. I denne antologien finner vi både materiale som rommer kulturelle forståelser som er i tråd med disse ekspertdiskursene, og materiale som bryter med dem, og som dermed skaper rom for andre liv og forståelser. Hva som for eksempel har blitt betraktet som «omgjengelse mot naturen», og i hvilken grad livsførselen til sammekjønnspar har blitt opplevd som problematisk i lokalsamfunnet, har variert med tid og sted. Som bidragene viser, har det eksistert mange forskjellige tilnærminger til sammekjønnsrelasjoner og kjønnsoverskridelser opp gjennom historien, og dette har skapt ulike forståelser, kategoriseringer og reaksjoner. De lokale normene var uten tvil disiplinerende i mange tilfeller, men lokalsamfunnet kunne også framstå som et mulighetsrom for skeivhet, ikke bare som en arena for undertrykking og kontroll. Nettopp derfor mener vi det er fruktbart å utforske konkrete historier som har funnet sted i spesifikke lokalsamfunn. Hvordan ble skeivhet praktisert og forstått i akkurat disse kontekstene? I det følgende tar vi først et blikk på selve lokalhistoriefeltet før vi kommer nærmere inn på utviklingen av skeiv historie som fagfelt og skeivhet i ulike typer lokalsamfunn, som er et viktig tema i flere av bidragene.

12


INNLEDNING

Lokalhistorie – «Alle skal med» Ved å kalle denne antologien Skeiv lokalhistorie signaliserer vi at det romlige, nære og personlige binder framstillingen sammen, selv om ikke alle bidragene representerer lokalhistorie i tradisjonell forstand. I tittelen ligger det også et nedenfra-perspektiv som treffer boka godt. I Norge fikk lokalhistorie tidlig en sentral plass i historiefaget. Dette har flere årsaker, slik historikeren Ola Alsvik peker på. Den raske moderniseringen av norske bygdesamfunn fra siste del av 1800-tallet førte til et nostalgisk behov for kulturvern og tilbakeblikk. I et land som var spredt bebygd og lite urbanisert, fikk bygdesamfunn og bønder en sentral rolle i utviklingen av den nasjonale identiteten. Etter unionsoppløsningen i 1905 kunne historikere konsentrere seg om andre problemstillinger enn de politiske og nasjonale, og nasjonsbyggingen fikk flere lokale og regionale fasetter.2 De fleste lokalsamfunn fikk med tiden sine egne historieverk i form av bygdebøker eller byhistorier, og mye ressurser har gått med til å skape denne formen for autoriserte lokale framstillinger. Lokalhistoriefeltet rommer ikke bare en akademisk disiplin, men er også en av våre største folkebevegelser, med historielag over hele landet. Særlig fra 1970-årene har historielagene drevet en variert og aktiv virksomhet, med mål om å være lokalsamfunnets hukommelse og vaktbikkje i kulturvernsammenheng. Den rike floraen av lokalhistoriske årbøker er den viktigste skriftlige manifestasjonen av dette arbeidet. I det lokale historie- og kulturvernarbeidet ligger det identitetsbyggende ambisjoner til grunn, men også det frivillige arbeidet er på ulike måter formet av historie som vitenskapsfag. Koblingen mellom frivillighet og akademia i denne sammenhengen er tettere enn i våre nordiske naboland. Et eget statlig institutt, Norsk lokalhistorisk institutt, i dag en del av Nasjonalbiblioteket, ble opprettet fra 1955/56 for å veilede og stimulere det lokalhistoriske arbeidet,

2 Alsvik

1998: 8–9; Hundstad 2013.

13


H U N D S TA D , H E L L E S U N D , J O R D Å E N

både på det profesjonelle og frivillige plan. Forholdet mellom disse to sidene av feltet er karakterisert som «lokalhistoriens janusansikt».3 Mens den tidlige lokalhistorien var mest opptatt av selveiende bønder, førte interessen for sosialhistorie, særlig fra 1950-årene og framover, til at flere grupper, som husmenn, industriarbeidere og skogsarbeidere, ble skrevet inn i den lokale kulturhistorien. «Historie nedenfra» og «Alle skal med» ble viktige slagord i den forbindelse. Fra 1970-årene kom også kystkulturen mer inn i bildet samtidig som kvinnehistorie ble en etablert disiplin. Også i lokalhistorisk sammenheng ble flere etter hvert opptatt av kvinnehistorie, noe vi blant annet ser i større oversiktsverk som bygdebøker og byhistorier. Lokalhistorien har på flere vis blitt mer mangfoldig de siste tiårene. Nasjonale minoriteter og urfolk er i økende grad skrevet inn i lokalhistorien, og med mer innvandring fra ikke-vestlige land har Norsk lokalhistorisk institutt lansert flere prosjekter som på ulike måter har tematisert lokal innvandringshistorie.4 Det økende mangfoldet samsvarer med lokalhistoriens ambisjoner om å få et mest mulig helhetlig bilde av den lokale samfunnsutviklingen. Det er likevel først de siste årene at heteronormativiteten i lokalhistorien så smått har blitt utfordret. Vi finner riktignok et par eksempler på artikler i lokale årbøker som tar opp sammekjønnsrelasjoner og andre normbrudd,5 men skeiv lokalhistorie ble først lansert som et begrep da et seminar med denne tittelen ble arrangert på Nasjonalbiblioteket høsten 2019. Her deltok flere forskere som med sine eksempler og perspektiver viste at det var behov for og plass til et nytt felt innenfor lokalhistorien. Representanter for Skeivt arkiv, som var medarrangør av seminaret, framholdt at skeiv historie også er et tema som lar seg behandle lokalt, både av historielag og av forskere.

3 Hundstad

2018, 2020. Uttrykket «lokalhistoriens janusansikt» ble første gang brukt av Einar Niemi og Harald Winge (Niemi og Winge 1994, 4ff). 4 Sprauten 2017; Alsvik og Munch-Møller 2020. 5 Øye 2015; Aareskjold 2015.

14


INNLEDNING

De siste årene har vi sett at lokale historielag i økende grad har tatt opp temaer som tidligere har vært sett på som vanskelige eller tabubelagte, som tapernes historie under og etter andre verdenskrig og storsamfunnets behandling av minoriteter. I dag er det større åpenhet rundt skeive temaer enn tidligere, noe som viser seg lokalt ved at også mindre steder arrangerer bygdepride. Enkelte lokale arrangementer om skeiv historie har allerede gått av stabelen. Det var for eksempel foredrag om temaet både under Bodø Pride (2018), Tromsø Arctic Pride (2016, 2018) og Bigdepride i Nord-Odal (2021). Det har også vært avholdt flere skeive byvandringer, og i 2020 ble det arrangert et større seminar om skeiv bygdehistorie av Valdres Folkemuseum og Randsfjordmuseet, med oppfølging planlagt i 2022. Flere aktører står bak lignende lokale arrangementer i forbindelse med Skeivt kulturår i 2022, da vi markerer at det er femti år siden forbudet mot sex mellom menn ble opphevet. Når skeiv historie kobles til det konkrete, personlige og nære, får temaet en helt annen relevans for lokalsamfunnet. Dette er ikke bare et pedagogisk poeng, mange vil også synes det er interessant å høre om en skeiv backstage i sitt eget lokalsamfunn, som i dag kan være ukjent for dem. På denne måten er skeiv historie også med på å aktualisere og åpne opp det lokalhistoriske feltet. Ved å undersøke hvordan sammekjønnsrelasjoner og kjønnsnormbrudd har funnet sted konkrete steder, kan vi få vesentlig ny kunnskap om hvordan lokalsamfunn fungerer og hva de har kunnet romme. Kildetilfanget til den skeive lokalhistorien kan fortone seg som utfordrende. For å få de tause stemmene fram fra historien må vi bearbeide kildene på en kritisk måte. Her har også kvinnehistorien vist vei. Den heteronormative lesningen av kildene, sammen med en sterk diskresjonsnorm på dette feltet, har nok ført til at en del skeive forhold har blitt underkommunisert og forbigått i stillhet. Ved å se på kildene med nye briller kan vi få mer ut av dem, slik vi så i det innledende sagnet om Gjertru. I denne boka ser for eksempel Silje Gaupseth og Marit Anne Hauan nærmere på hvordan gjenstander 15


H U N D S TA D , H E L L E S U N D , J O R D Å E N

i museumsutstillinger kan brukes til å bryte denne tausheten og få fram hittil ufortalte historier, mens Bjørn Sverre Hol Haugen skriver om hvordan han har gått gjennom gamle billedsamlinger på leit etter skeive spor. Digital humaniora bidrar også med metoder som er nyttige for den skeive historien. Med Nasjonalbibliotekets omfattende digitalisering av litteratur, aviser og andre kilder har vi helt andre søke- og analysemuligheter enn tidligere, og flere glemte skeive historier er allerede avdekket ved hjelp av digitaliseringen. For skeiv lokalhistorie er imidlertid det muntlige kildematerialet kanskje viktigere enn det skriftlige. I Norge kom dette først fram gjennom antropologen Hans Wiggo Kristiansens arbeider (se også Kristiansens kapittel i denne boka), og de siste årene har Skeivt arkiv samlet inn og tilgjengeliggjort et stort intervjumateriale som gjør kildesituasjonen langt rikere enn tidligere. Innenfor lokalhistorien har muntlig historie vært viktig hele tiden, og lokalhistorikerne har her i like stor grad latt seg inspirere av folkloristene som av historikerne.6 Skeiv historie som fagfelt I motsetning til lokalhistorien, som er et stort felt med lange tradisjoner, er skeiv historie et ungt og lite fagfelt i Norge. Bortsett fra en artikkel av Ebbe Hertzberg om «Kontrærseksualitet blant de gamle skandinavene» fra 1902, publisert anonymt i Jahrbuch für sexuelle Zwischenstufen, var det først med Kim Frieles De forsvant bare… Fragmenter av homofiles historie fra 1985 at homofiles historie ble viet oppmerksomhet her i Norge.7 Både Hertzberg og Friele var knyttet til en organisert kamp for homofiles rettigheter: Hertzbergs artikkel stod på trykk i en publikasjon som ble gitt ut av den første organiserte bevegelsen for skeive rettigheter i Tyskland. Friele var den fremste norske homoaktivisten og ønsket å vise at homofile hadde en historie, 6 Hundstad 7 Hertzberg

16

2020. 1902; Friele 1985.


INNLEDNING

en historie om undertrykkelse, men også om opprør og stolthet. Hennes bok står i en tradisjon der historien skulle tjene et større synliggjøringsprosjekt og vise at homofile alltid hadde eksistert, på tross av motstand, usynliggjøring og undertrykkelse. Da Frieles bok kom ut, hadde skeiv historie allerede vært i ferd med å ta form som et internasjonalt forskningsfelt i noen år. Slike framstillinger var som regel først skrevet av sentrale aktivister, men nå interesserte akademikere seg også i økende grad for temaet. Middelalderhistorikeren John Boswells bok Christianity, Social Tolerance, and Homosexuality (1980) blir ofte brukt som et eksempel på en essensialistisk tilnærming til skeiv historie. Boswells utgangspunkt var at historien kunne vise oss en kontinuerlig homoseksuell identitet. Det essensialistiske perspektivet forutsetter at homoseksuelle subjekter og identiteter vesentlig sett er de samme uavhengig av tid og rom. I årene som fulgte, kom fagfeltet i større grad til å bli preget av det vi kaller konstruktivistiske perspektiver. Nå så man den homoseksuelle identiteten som en historisk spesifikk og skapt forståelse av likekjønnet begjær. En av dem som argumenterte for dette, var den franske historiefilosofen Michel Foucault. Han pekte på at det fra 1870-årene hadde blitt skapt et skille mellom det som ble betegnet som homoseksualitet og heteroseksualitet, og at dette skillet sakte, men sikkert kom til å bli forstått som en fundamental forskjell i kulturen. Det var altså først fra 1870-årene av at man begynte å oppfatte homoseksuelle som en helt egen kategori mennesker og seksualitet som en indre natur, en essens, en legning og en vesentlig sannhet om selvet. Det første bindet av Foucaults Seksualitetens historie fra 1976 (Vilje til viten, norsk utgave 1995) har blitt et standardverk for alle som arbeider med seksualitetshistorie. Også i Norden ble det forsket mer på skeiv historie i 1980- og 90-årene. I Danmark kom det viktige bidrag fra Karen Lützen, Henning Bech og Wilhelm von Rosen om temaet.8 I Finland var Jan 8 Lützen

1986; Bech 1988; von Rosen 1993.

17


H U N D S TA D , H E L L E S U N D , J O R D Å E N

Löfströms doktoravhandling fra 1994 en milepæl,9 og i Sverige bidro en rekke forfattere og forskere med prosjekter igangsatt i 1990-årene: Jonas Liliequist, Greger Eman, Fredrik Silverstolpe, Göran Söderström, Jens Rydström og Pia Lundahl.10 Felles for de fleste av disse tidlige nordiske arbeidene var en konstruktivistisk tilnærming og en vektlegging av tidligmoderne og moderne historie fram til ca. 1950årene. I tråd med fagfeltets tverrfaglige karakter hadde bidragsyterne en mangfoldig fagbakgrunn, og både historikere, etnologer, sosiologer og kunsthistorikere er representert. Senere har forskningen på feltet, særlig i Sverige, videreutviklet seg gjennom en rekke prosjekter og publikasjoner. I Norge ble det fra midten av 1990-årene og tidlig på 2000-tallet skrevet flere hovedfagsoppgaver som omhandlet skeiv historie på ulike måter. Temaer var romantiske vennskap (Tone Hellesund og Marianne Karlsen), lesbisk identitet (Astrid Olsen) og kriminalisering og medikalisering av likekjønnet seksualitet (Martin Skaug Halsos, Anette Halvorsen Aarset og Runar Jordåen).11 Disse oppgavene omfattet i hovedsak tiden fra slutten av 1800-tallet til rundt 1970. Det ble også skrevet en del hovedfagsoppgaver med skeive temaer innenfor samfunnsvitenskap i samme periode.12 Antologien Norsk homoforskning fra 200113 inneholdt også noen kapitler som tok for seg historiske temaer, blant annet presenterte historikeren Øystein Rian den første historiske oversiktsartikkelen her til lands. Nevnes bør også de nordiske antologiene Scandinavian Homosexualities: Essays on Gay and Lesbian Studies (1998)14 og Criminally Queer: Homosexuality and Criminal Law in Scandinavia, 1842–1999 (2007).15 9 Löfström

1994. for eksempel Liliequist 1998ab; Eman 1993; Söderström og Silverstolpe (red.) 1999; Rydström 2003; Lundahl 2001. 11 Hellesund 1995; Olsen 1996; Halsos 1999; Aarset 2000; Karlsen 2001; Jordåen 2003. 12 Se f.eks. Andersen 1987; Giertsen 1989; Thangstad 1995. 13 Brantsæter mfl. (red.) 2001. 14 Löfström (red.) 1998. 15 Rydström og Mustola (red.) 2007. 10 Se

18


INNLEDNING

I løpet av det første tiåret av 2000-tallet kom også de tre første norske doktoravhandlingene om skeiv historie: Tone Hellesunds Den norske peppermø. Om kulturell konstituering av kjønn og organisering av enslighet (2001), Hans Wiggo Kristiansens Kjærlighetskarusellen. Eldre homoseksuelle menns livsfortellinger og livsløp i Norge (2004) og Runar Jordåens Inversjon og perversjon. Homoseksualitet i norsk psykiatri og psykologi frå slutten av 1800-talet til 1960 (2010).16 Den økende åpenheten rundt temaet har ført til at homoseksualitet og andre skeive perspektiver i økende grad tas opp i biografier og selvbiografier.17 Astrid Kvalbeins doktoravhandling om komponisten Pauline Hall (2013) må også nevnes i denne sammenhengen (se Kvalbeins kapittel i denne antologien). Når det gjelder transhistorie, finnes det også flere nyere nordiske arbeider og prosjekter å vise til. Særlig må nevnes Sølve Storms doktoravhandling basert på selvbiografiske fortellinger fra danske personer som ønsket å skifte kjønn, og Signe Bremer Gagnesjö og Nico Miskow Friborgs pågående kartlegging av transorganisering i henholdsvis Sverige og Danmark.18 I Norge er Sigrid Sandals masteroppgave om kjønnsskiftebehandling i Norge 1952–198219 et viktig bidrag til medisinhistorien på feltet, og det samme er medisinhistorikeren Ketil Slagstads arbeider.20 I arkivene er det også flere uutforskede saker om kjønnsoverskridelser, og vi regner med at enda flere vil dukke opp når flere nå aktivt begynner å lete etter dem.

16 Tematikken

behandles også i avhandlingene til Dag Stenvoll (2003), Anne Irene Riisøy (2009) og Kari Hernæs Nordberg (2013). Anders Gjesvik (2015, 2018) har i senere år forsket på framstillinger av homoseksualitet i norsk presse fra 1950-årene og framover. 17 Her kan for eksempel nevnes Jan Olav Gatlands biografi om Åsmund Sveen (2003), Espen Søbyes om Johan Scharffenberg (2010), Jorun Veitebergs om Ambrosia Tønnesen (2009), Tore Rems om Jens Bjørneboe (2010), Ola Henmos om Kim Friele (2015), Gro Berntzens om Kenneth Brophy (2018) og Arne Vestbøs om Hanna Brummenæs og Berta Torgersen (2021). Av selvbiografier kan nevnes Bang-Hansen 1985; Friele 1990; Heli 2006. 18 Storm 2017. Signe Bremer Gagnesjö er involvert i det nordiske prosjektet NordiQueer — A Nordic Queer Revolution? 19 Sandal 2017, 2020. 20 Slagstad 2020ab, 2021abc.

19


H U N D S TA D , H E L L E S U N D , J O R D Å E N

I løpet av de siste årene har vi igjen fått en bølge av masteroppgaver om norsk skeiv historie, delvis som en følge av oppstarten av Skeivt arkiv i 2015. Blant disse finner vi en studie av seksualitet mellom kvinner og straff på midten av 1800-tallet, men ellers er det i denne andre bølgen en tydelig tematisk vending mot homo-organisering og homopolitikk med vekt på tiden etter 1970 samt transhistorie.21 Det kan også nevnes at Historisk tidsskrift hadde et eget temanummer om skeiv historie i 2020 (nr. 4), og at Norsk museumstidsskrift kommer med et eget temanummer med skeive blikk på museene i 2022. Det finnes altså arbeider å bygge på, men likevel er feltet bare i startgropa i Norge, og det er rom for mye mer. Med denne boka ønsker vi særlig å vise noe av forskningspotensialet som ligger i koblingen mellom det konkrete, situerte og lokale og perspektiver på kjønn, seksualitet og skeivhet. Bidragene viser at det i mange bygde- og lokalsamfunn var plass til både kjønnsoverskridelser og sammekjønnsrelasjoner, og det argumenteres for at man i lokale kontekster ikke nødvendigvis opplevde sammekjønnsrelasjoner som problematiske eller som noe man trengte å snakke om. Bidragsyterne har selvsagt også funnet eksempler på fordømmelse og overskridelser som lokalsamfunnet fant det nødvendig å sette ord på og ha begreper for, slik vi ser i sagnet om «båingen» Gjertru. Slike begreper kan også fortelle oss om normene i lokalsamfunnet. Å sette ord på det skeive I 1844 ble Simonette Vold fra Rødøy på Helgeland anmeldt for å ha begått «omgjengelse mot naturen» med to av tjenestejentene sine.22 Historikeren Tonje Skjoldhammer har sett nærmere på denne saken, som både avdekker holdningene i lokalsamfunnet og en interessant lokal begrepsbruk. At Simonette foretrakk kvinner, ser ut til å ha vært

21 Se

for eksempel Berge 2016; Sandal 2017; Taule 2017; Skjoldhammer 2018; Sjåholm 2020 og Skjævesland 2021. 22 Skjoldhammer 2018, 2020.

20


INNLEDNING

allmenn kunnskap i bygda.23 Det gikk også lokale rykter om at Simonette eide en «løsfyr», antakelig en form for dildo, som hun brukte på tjenestejentene. Siden det i rettssaken ble diskutert om penetrering var et nødvendig kriterium for lovbrudd, ble dette forholdet grundig undersøkt. En av tjenestejentene, Birgitte, var i tjeneste hos Simonette i to omganger, i til sammen mer enn 20 år. Hun innrømmet at det hadde forekommet en del «omgjengelse», og at i de tilfellene Simonette hadde overtalt henne til dette, hadde begge vært nakne, men de hadde ikke brukt noe instrument til kjønnsdriftens tilfredsstillelse: «allene Krop mod Krop – eller som man her kalder det – ‘Daske Fladkunt’».24 På Rødøy hadde de altså ord og begreper for slike aktiviteter i første halvdel av 1800-tallet. På tross av at forholdet hadde pågått i årevis og ifølge retten skulle ha «vagt Skandal vidt og bredt i bøygderne», var det først med en ny og ivrig sokneprest at saken havnet i rettsvesenet. Det allerede nevnte ordet boing eller båing er uttrykk for et folkelig begrep om personer som ikke framstod entydig i tråd med sin tids kjønnskonvensjoner. Andre ord med lignende betydning er tvitulling, tvetulle eller tvitoling (av tvi, som betyr «to/dobbel», og tol, som betyr «redskap»). Disse ordene ble hyppig brukt om tvekjønnede dyr, men også om personer som hadde tvetydig kjønnete kropper, om personer som hadde ukonvensjonelle kjønnsuttrykk eller som overskred kjønnsroller, og om personer som hadde tilbøyeligheter i retning av sammekjønnsseksualitet.25 Noen av disse ordene ble brukt rent beskrivende, men det har også vært en god del begreper som omtalte enkelte overskridelser med en mer eksplisitt negativ klang. Dette ser vi eksempler på i kapitlene til Íris Ellenberger og Hafdís Erla Hafsteinsdóttir og til Gry Bang-Andersen og Bård Gram Økland i denne boka, mens Sigrid Bø og Jarnfrid Kjøk i sitt kapittel dokumenterer ord

23 Skjoldhammer

2018, 18. 2018, 35. 25 Hellesund 2003, 45–46, 174; Jordåen 2017b. 24 Skjoldhammer

21


H U N D S TA D , H E L L E S U N D , J O R D Å E N

for sammekjønnssex og eksistensen av «mannserstatninger» i norsk folkekultur. Båing og tvitulling er folkelige betegnelser som både knytter an til og bryter med vokabularet som ble utviklet av medisinske, juridiske og teologiske eksperter. Blant fagtermene som tradisjonelt ble brukt i teologi, jus og medisin, var tribader (kvinner som hadde sex med kvinner), pederaster (menn som hadde sex med menn) og sodomitter. Termer som transvestitt, homoseksuell, lesbisk, transseksuell og homofil sprang derimot ut av nye medisinske og aktivistiske måter å forstå sammekjønnsrelasjoner og kjønnsoverskridelser på fra slutten av 1800-tallet og utover på 1900-tallet. I tradisjonen etter Michel Foucault har mye av den skeive historieforskningen vært opptatt av å utforske nettopp disse medisinske ekspertforståelsene som utviklet seg i Europa mot slutten av 1800-tallet. Det er altså i denne perioden kategorien homoseksuell blir oppfunnet, og skillet mellom homo- og heteroseksuell etableres som et fundamentalt skille. Seksualitet ble ofte forstått som en essens og som sannheten om individet. Psykiatrien så homoseksualiteten som en biologisk eller psykologisk utviklingsmangel og som noe som måtte forstås og behandles medisinsk. I Runar Jordåens kapittel i boka ser vi et eksempel på at denne nye forståelsen nådde de norske medisinske miljøene og ble utgangspunktet for at tjenestejenten Ågot Neteland fra Kvam i Hardanger ble behandlet på et psykiatrisk sykehus i Bergen på slutten av 1800-tallet. Homoseksualitet ble altså forstått som patologi. Samtidig ble den nye forståelsen av homoseksualitet som en iboende essens i stor grad omfavnet av, og utviklet i samarbeid med, de homoseksuelle aktivistmiljøene som oppstod rundt århundreskiftet i enkelte storbyer.26 Mange sammekjønnselskere grep – ofte begjærlig – etter denne typen kategoriseringer som meningsfulle selvforståelser og identiteter. Det ser vi for eksempel i brevene fra professor 26 Se

22

bl.a. Oosterhuis 2000; Beachy 2014; Jordåen 2022.


INNLEDNING

og riksarkivar Ebbe Hertzberg (1847–1912), som forstod seg selv som en medfødt homoseksuell, og som hadde kontakt med både psykiatere/sexologer og homoseksuelle i andre europeiske land.27 Også læreren og forfatteren Alf Martin Jæger (1895–1967) fra Alta tok opp disse ideene og benyttet dem i sin skjønnlitterære produksjon (se Per Esben Myren-Svelstads kapittel). Den østerriksk-jødiske flyktningen Ruth Maier, som Ingeborg Helleberg skriver om i sitt kapittel, brukte også begrepet homoseksuell om seg selv. I de store byene i Europa eksisterte det blomstrende subkulturer for kjønnsoverskridere og sammekjønnselskere fra slutten av 1800-tallet og framover.28 Ord som homoseksuell begynte så vidt å bli tatt i bruk i norske aviser i årene rundt år 1900, men lenge etter dette tenkte store deler av befolkningen på kjærlighet og sex mellom to av samme kjønn ut fra helt andre forståelsesrammer. I norske og nordiske bygder og lokalsamfunn har det nemlig eksistert mange ulike, ofte motstridende forståelser av skeivhet side om side. Noen har knyttet disse fenomenene til trolldom, og kristendommen har forstått dem som synd. Flere av kapitlene i denne boka viser hvordan både medisinske, juridiske, teologiske og folkelige forståelser levde parallelt i samme tidsperiode. Den samme relasjonen kunne tolkes helt ulikt, avhengig av hvilket rammeverk man betraktet den gjennom. I flere av kapitlene er det uklart hvilke kulturelle forståelser aktørene hadde, og det er dokumentasjonen og diskusjonen av de skeive praksisene som er mest interessant. Skeive praksiser Den nevnte saken fra Rødøy viser at de skeive relasjonene var viden kjent, og at det kan virke som om lokalsamfunnet ikke så på dem som veldig problematiske. Det har da også opplagt foregått mye sammekjønnssex som aldri havnet for domstolene, og som dermed har 27 Hertzberg 28 Beachy

2022 [1892–1913]; Jordåen 2022. 2014; Tamagne 2004; Latimer 2005; Lybeck 2014; Doan og Garrity 2006.

23


H U N D S TA D , H E L L E S U N D , J O R D Å E N

forblitt udokumentert. Det viser blant annet rettssaken mot sagbruksdrengen Aron Åsulsen fra 1693, som historikeren Ola Teige har skrevet om.29 I denne saken kommer det fram at Aron hadde hatt sex med mange menn i Kragerø-området, men det var først da han var part i en voldelig slåsskamp at saken havnet i rettsvesenet. Hvis ikke slåsskampen hadde funnet sted, så hadde ikke beretningene om dette eksistert. Og selv om det virker svært sannsynlig at Arons handlinger kunne defineres som «omgjengelse mot naturen», ble han ikke dømt til døden, slik lovverket åpnet for fram til 1842. Historikerne Jonas Liliequist og Wilhelm von Rosen har i sin forskning antydet at myndighetene i Norden lenge ønsket minst mulig oppstandelse og mest mulig taushet omkring slike «vederstyggeligheter», og at de ut fra dette slett ikke var overivrige etter å få i stand rettssaker og domfellelser.30 Fra 1870-årene og framover finner vi to utbredte forståelser av skeiv praksis som eksisterte parallelt med utviklingen i sexologien. Én av disse var såkalte romantiske vennskap, særlig mellom kvinner. Samboerskap og kjærlighetsforhold mellom respektable middelklassekvinner ble lenge forstått som noe helt annet enn seksuelle forhold mellom menn. De romantiske vennskapene, som det finnes mange eksempler på både i Norge og andre land, var langt på vei akseptert ut fra en forståelse som ikke knyttet dem til seksuelle kategorier. Verken samfunnet rundt, eller kvinnene det gjaldt, oppfattet slike forhold som seksuelle. Hva som forstås som seksualitet, er også historisk betinget (se Tone Hellesunds kapittel). Mange kjærlighetsforhold mellom kvinner (og i noen tilfeller også menn) ble tolket innenfor en slik romantisk vennskapsforståelse til langt ut på 1900-tallet. En annen utbredt forståelse handlet om at menn kunne ha seksuelle forhold til hvem de ville, så lenge de bevarte sin maskuline rolle. Sosiologen Arne Nilsson (1998) skriver om hvordan menn som 29 Teige

2020. 1998ab; von Rosen 1993.

30 Liliequist

24


INNLEDNING

hadde sex med menn i parkene, pissoarene og på kaiene i Gøteborg fra 1930- til 50-årene, gjerne ble delt inn i «såna» og «riktiga karlar». De «riktiga karlane» hadde gjerne hyppig sex med andre menn, men hadde ingen homoseksuell identitet og ble ikke forstått som homoseksuelle. Det var de feminine og/eller «åpenbart» homofile mennene («såna») som ble regnet som en egen kategori mennesker, der det altså var den seksuelle praksisen i kombinasjon med iscenesettelsen av maskulinitet som var utslagsgivende. Dersom man kunne plasseres trygt innenfor samtidens kjønnskonvensjoner, var det ikke nødvendigvis stigmatiserende eller problematisk at man hadde sex med noen av samme kjønn. Dette er en forståelse som synes å ha vært utbredt i en del mannlige arbeiderklassemiljøer.31 Det finnes også et mangfold av ulike kulturelle forståelser av kjønnsvariasjon, som maskuline kvinner eller feminine menn og personer som hadde en kropp eller atferd som ikke enkelt kunne kategoriseres gjennom et tokjønnssystem. Dette har blant annet historikeren Erling Sandmo beskrevet i artikkelen «Et kjønnsskifte i Drøbak», som handler om bondedatteren Karine som ble til Casper rundt 1798.32 Historikeren Nils Johan Stoa har skrevet om et «givtermaal mellem tvende fruentimmer» i Strømsø ved Drammen i 1781, der ektemannen, Jens Andersen, etter noen år ble angitt av sin kone til presten. Kona hevdet at Jens slett ikke var noen mann, men en kvinne. Også en anatomisk undersøkelse bekreftet dette. Videre undersøkelser viste at Jens kom fra Gran på Hadeland, og der hadde vært døpt Marie Andersdatter. Senere hadde hen ikledd seg mannsdrakt og blitt oppfattet som mann. På spørsmål om hen var mann eller kvinne, svarte Jens at «hand troer at kunde henhøre til begge Deele».33 I Sigrid Bø og Jarnfrid Kjøks kapittel går det fram at historien om Jens/ Marie også er overlevert gjennom tradisjonsstoff.

31 Se

også Chauncey 1994, 47–99; Howard 1999. 1994. 33 Stoa 2010, 33. 32 Sandmo

25


H U N D S TA D , H E L L E S U N D , J O R D Å E N

Som vi har sett, er det avgjørende at vi løsriver oss fra vår egen tids forståelser og kategoriseringer i den skeive historieforskningen. Å forstå to menn som har sex med hverandre, som uttrykk for homofili, eller et kjærlighetsforhold mellom to kvinner som uttrykk for lesbiskhet, er bare to av mange mulige kulturelle forståelser av slike fenomener. Hvordan skal vi tolke en svært maskulin kvinne fra 1800-tallet som hadde relasjoner med andre kvinner? Skal vi legge vekt på begjærsretning eller kjønnsoverskridelse (det som ut fra dagens terminologi vil handle om lesbisk historie versus transhistorie)? Og hvordan skal vi avdekke betydningen av de ulike relasjonene og kjønnsuttrykkene for det enkelte individ i individets spesifikke kontekst? Dette er det ofte svært vanskelig å finne svar på i de etterlatte kildene, og forskerne bør derfor være varsomme, åpne og nyanserte i tolkningene sine. Samtidig har overdreven varsomhet også utvilsomt vært med på å usynliggjøre og utslette store deler av den skeive historien. Den økende tematiseringen av skeiv historie i biografisk sammenheng er allerede nevnt. Slik tematikk har også skapt kontroverser. I 2004 møtte biografen Ove Røsbak massiv kritikk da han avslørte at nasjonalikonet Alf Prøysen også var seksuelt tiltrukket av menn. En rekke sentrale samfunnsaktører argumenterte for at dette var helt uviktig skandaleinformasjon som biografen burde holdt tett om.34 Heteroseksuelle relasjoner blir som oftest tatt for gitt, mens sammekjønnsrelasjoner i mye større grad må underbygges med «bevis». Dette viser for eksempel Christine Myrvang i sin bok om Sigrid Undset.35 Undset har, som så mange andre biograferte personer, automatisk blitt tolket heteroseksuelt så lenge det ikke har eksistert svært synlige og uomtvistelige beviser for homoseksuelle relasjoner eller begjær. Og slike beviser er det de færreste som har etterlatt seg. Myrvang forstår Sigrid Undset som en kvinneelskende kvinne, i motsetning til tidligere 34 Røsbak

2007. 2020.

35 Myrvang

26


INNLEDNING

forskning. Gjennom sin åpne tilnærming, og gjennom å fjerne hetero­ seksualitet som et selvsagt premiss – til tross for eksistensen av et ekteskap – er Myrvangs bok et viktig eksempel til etterfølgelse. Skeiv historie handler både om sammekjønnsrelasjoner og om kjønnsnormbrudd. Denne formen for historieskrivning kan bidra til å utfordre og korrigere antakelser om et forfatterskap som Undsets, men også om hva et lokalsamfunn kunne romme. I lokalhistorien finner vi få historier om personer som har definert seg selv som homofile, lesbiske eller transpersoner før 1970, men som denne boka viser, finner vi en rekke historier om personer som har brutt normene gjennom klesdrakt og kjønnsuttrykk (se kapitlene til Sigrid Bø og Jarnfrid Kjøk, Íris Ellenberger og Hafdís Erla Hafsteinsdóttir, og Bjørn Sverre Hol Haugen) eller ved å leve sammen med personer av samme kjønn (se kapitlene til Ingeborg Helleberg, Tone Hellesund, Astrid Kvalbein og Hans Wiggo Kristiansen). Ved å løfte fram slike personer og historier kan vi gi viktige bidrag ikke bare til historien om det spesifikke lokalsamfunnet, men også til den skeive historien mer generelt. Disse historiene kan også gi oss mer kunnskap om normene i ulike lokalsamfunn, både i byen og på bygda. Skeivhet, ruralitet og urbanitet Hvordan skeivhet ble forstått og praktisert i ulike lokalsamfunn, er et viktig tema i denne boka. Framveksten av en homoidentitet på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet har i stor grad blitt forstått som et byfenomen. Det er da også studiene som har utforsket framveksten av skeive subkulturer i byene, som har stått mest sentralt i den skeive historieforskningen.36 John D’Emilio publiserte i 1983 den klassiske artikkelen «Capitalism and Gay Identity». I tråd med det konstruktivistiske perspektivet argumenterte han for at homo-

36 Se

f.eks. Beachy 2014; Boyd 2003; Cook 2003; Edelberg 2012; Evans og Cook 2014; Houlbrook 2005; Kaplan 2005; Kurimay 2021; Lindholm og Nilsson 2002; Nyegaard 2018; Söderström og Silverstolpe 1999.

27


H U N D S TA D , H E L L E S U N D , J O R D Å E N

seksuelle slett ikke alltid hadde eksistert, men at det var den moderne urbaniseringen, løsrivelsen fra familiehusholdene og muligheten til å treffe likesinnede i byene som la grunnlaget for utviklingen av en homoseksuell kollektiv identitet. Den danske sosio­logen Henning Bech har også framstilt den homoseksuelle som en moderne urban karakter.37 En sentral bok på feltet er George Chaunceys Gay New York. Gender, Urban Culture, and the Making of the Gay Male World, 1890–1940 (1994), der han utforsker hvordan storbyen rommet ulike praksiser og selvforståelser – avhengig av variabler som sosial bakgrunn og tids­ epoke – blant menn som hadde sex med menn. Også i Norge ble det etablert møtesteder og treffpunkter i byens offentlige rom i alle fall fra slutten av 1800-tallet. Som Arne Nilssons studier i Sverige har vist, var ikke disse urbane møtestedene bare knyttet til en homoidentitet, og mange av mennene som benyttet dem, så ikke på seg selv som homoseksuelle. Like fullt oppstod det etter hvert identiteter og subkulturer som var synlige for dem som kunne tolke tegnene. I norske aviser finner vi fra tidlig 1900-tall flere eksempler på hvordan homoseksuelle gjennom møtesteder og fysisk iscenesettelse av en homofil identitet ikke bare ble synlige for hverandre, men også for politiet, pengeutpressere, journalister og andre som hadde øye for slikt.38 Det var også i stor grad de skeive fellesskapene i byene som dannet grunnlaget for en organisert skeiv bevegelse, i Berlin allerede fra 1897, i Norge fra ca. 1950. De første lederne i Det Norske Forbundet av 1948, Rolf Løvaas og Dermot Mack, fant sine skeive nettverk rundt møteplassene i byrommet i 1940-årene. Kim Friele, organisasjonens dominerende forgrunnsfigur i perioden 1966–1989, kom også først i kontakt med andre homofile nettopp på et sted der det gikk rykter om at slike miljøer pleide å samles: Tidlig i 1960-årene satt hun hver

37 Bech

1988, 1998. et konkret norsk eksempel se Arbeiderbladet Lørdagskvelden 28.04.1934, 1, 4–5. Om slike miljøer i Norge se for eksempel Kristiansen 2008; Jordåen 2017a, 2022.

38 For

28


INNLEDNING

lørdag ettermiddag på en benk i Studenterlunden og speidet etter likesinnede. Da hun endelig kom i kontakt med noen, førte det henne raskt til Det Norske Forbundet av 1948.39 Særlig etter årtusenskiftet har forestillingen om byen som den eneste arenaen for skeivhet blitt utfordret i forskningen. Som en motreaksjon mot det som blir kalt metronormativitet i skeive studier (se kapitlene til Helga Eggebø og Elisabeth Stubberud, Per Esben Myren-Svelstad og Evelina Liliequist), har det kommet interessante arbeider som også utforsker hvordan skeivhet har kunnet se ut, forstås og håndteres i rurale strøk.40 Her vil vi særlig trekke fram John Howards studie av menn som hadde sex med menn i delstaten Mississippi fra andre verdenskrig til 1985: Men Like That. A Southern Queer History (1999). Howard viser at menn fant hverandre som sexpartnere på alle dagliglivets arenaer i rurale samfunn, og at disse arenaene ofte gav dem gode muligheter til å dyrke sammekjønnsrelasjoner. I likhet med Nilsson argumenterer han for at sex mellom menn i denne perioden kunne bli oppfattet som isolerte handlinger, men også som uttrykk for identiteter. Det at homoseksuelle ofte ble forbundet med en spesiell type utseende og spesielle væremåter, gjorde at mye kunne foregå i skjul mellom menn som ikke framstod slik. Howard hevder at den økende åpenheten rundt homoseksualitet i 1960-årene gjorde det vanskeligere, ikke lettere, å praktisere homoseksualitet i rurale strøk. Også queerteoretikeren Judith/Jack Halberstams har utforsket forholdet mellom skeivhet, by og landsbygd. I boka In a Queer Time and Space argumenterer Halberstam for at man i rurale strøk i USA ikke kom så lett i kontakt med homoseksualitet som identitet, men heller ikke med de medisinske diskursene som påvirket folk i urbane strøk.41

39 Friele

1990, 76ff. 2003; Johnson 2013; Gorman-Murray, Pini & Bryant (red.) 2014; Gray, Johnson & Gilley (red.) 2016; Rosenberg 2015; Thomsen 2021. 41 Halberstam 2005, 67, 72–73. 40 Boag

29


H U N D S TA D , H E L L E S U N D , J O R D Å E N

To nyere studier som også er verdt å nevne, er Lauren Jae Guttermans bok Her Neighbor’s Wife: A History of Lesbian Desire within Marriage. Politics and Culture in Modern America (2019) og Emily Skidmores bok True Sex: The Lives of Trans Men at the Turn of the 20th Century (2017). Gutterman analyserer flere hundre brev som ble sendt til den lesbiske organisasjonen Daughters of Bilitis fra gifte kvinner rundt omkring i USA – fra landsbygda, småbyer, byer og ikke minst forsteder – i perioden 1950–1980. Disse kvinnene hadde affærer og forhold med andre gifte kvinner og mødre de traff via foreldreutvalg, menigheter, arbeid og nabolag. Denne studien viser endringer i forståelsene av hva det innebærer å være lesbisk, og den oppløser dikotomien mellom skeive og ikke-skeive hjem. Skidmores studie tar utgangspunkt i medieoppslag der «kvinner» har blitt avslørt for å ha levd som menn. Hun analyserer 18 saker fra perioden 1876 til 1936 som hun har funnet gjennom å søke i digitaliserte avissamlinger. Disse handler i stor grad om personer bosatt i småbyer i USA, mange av dem i ekteskap med kvinner. Skidmore argumenterer for at nasjonale presseoppslag var skandaleorienterte og opprørte over kjønnsoverskridelsene, mens lokalpressen var langt mer ettergivende så lenge disse mennene hadde oppfylt sin rolle i lokalsamfunnet som hardt arbeidende samfunnsmedlemmer og gode ektemenn. Skidmores materiale knytter også an til den allerede nevnte avhandlingen til Sølve Storm (2017), som viser eksempler på at det har vært en viss aksept både for kjønnsavvik og endring av kjønnsstatus også i danske bygder og byer. I Skandinavia henter både Jonas Liliequist, Wilhelm von Rosen og Jan Löfström i stor grad materialet sitt fra henholdsvis den svenske, danske og finske landsbygda. Den svenske historikeren Jens Rydstrøms avhandling Sinners and Citizens. Bestiality and Homosexuality in Sweden, 1880–1950 fra 2003 er også viktig i denne sammenhengen. Her viser Rydström hvordan bestialitet (sex med dyr) og sex mellom menn lenge ble forstått som den samme typen forbrytelse, kalt sodomi. Den faktiske penetrasjonen stod her sentralt, og Rydström 30


INNLEDNING

kaller dette for et ruralt paradigme. Gjennom et omfattende materiale fra over 2000 rettssaker og 500 rettspsykiatriske rapporter, både fra landsbygda og fra byer, argumenterer han for at det først skjer en endring i dette synet i Sverige rundt første verdenskrig. Fra da av blir et urbant paradigme stadig mer dominerende. I det urbane paradigmet er det det homoseksuelle begjæret, eventuelle homoseksuelle identiteter og alle typer seksuelle handlinger mellom menn, som får betydning. Nå er det feil type begjærsretning heller enn feil type penetrasjon som blir det sentrale. Fra Norge har vi tidligere nevnt arbeidene til Erling Sandmo, Ola Teige og Tonje Skjoldhammer, som alle henter materiale fra den norske landsbygda. Ellers er det særlig Hans Wiggo Kristiansens bok Masker og motstand. Diskré homoliv i Norge 1920–1970 (2008) som eksplisitt utforsker hvordan skeivhet har utspilt seg på landsbygda i Norge. Gjennom livshistorieintervjuer, lokalhistorie, folkeminnemateriale og organisasjonsmateriale viser han eksempler på at det har levd par bestående av to kvinner eller to menn i norske bygdesamfunn i denne perioden, uten at de av den grunn ble utstøtt eller skandalisert. Likeledes påviser han at det fantes nettverk av mer eller mindre åpenlyst homofile menn i norske småbyer i 1950-årene. I storbyen kunne den homoseksuelle bli synlig både som forestilling og som en konkret realitet, mens skeive uttrykk i mindre lokalsamfunn ofte slapp unna en slik kategorisering og stempling. De skeive livene som eksisterte på bygda, kan i mindre grad forstås ut fra den moderne middelklassefortellingen som oppstod fra 1970-årene og framover, der det urbane, åpne gay-livet ble feiret med en tydelig homoidentitet. Det er potensielt også andre måter å bli synlig og stigmatisert på i bygdene enn i byene. Femininitet hos menn kunne ofte bli oppfattet som særlig negativt på landsbygda, der det var strenge krav til en manns arbeidskapasitet og fysiske styrke. Maskulinitet hos kvinner ble derimot ikke nødvendigvis knyttet til en avvikende seksualitet. I stedet kunne et slikt kvinnfolk bli ansett som et arbeidsjern som 31


H U N D S TA D , H E L L E S U N D , J O R D Å E N

kunne ta vare på seg selv og gården.42 I denne boka viser både kapitlene til Sigrid Bø og Jarnfrid Kjøk og til Íris Ellenberger og Hafdís Erla Hafsteinsdóttir at verdien av arbeidsinnsats i mange kontekster kunne være viktigere enn kjønnsuttrykk og sammekjønnsrelasjoner. Selvsagt er heller ikke bygder og tettsteder enhetlige størrelser, og det er et åpent spørsmål i hvilken grad så generelle kategorier kan fungere som idealtyper. Ulike verdier dominerer ut fra politisk tyngdepunkt, religiøsitet, sosiale forhold, næringsstruktur og befolkningstetthet. Bygda eksisterer heller ikke isolert fra byen. Særlig utover på 1800- og 1900-tallet – med bedre kommunikasjoner, økt skolegang og flere aviser og tidsskrifter, lag og foreninger – ble bygdene knyttet mye tettere til en nasjonal og internasjonal kultur enn før. Skillet mellom det urbane og det rurale, eller det perifere og det sentrale, er derfor på ingen måte et absolutt skille. Flere av bidragsyterne til denne boka deltar i forskningsprosjektet «QUEERDOM – Ordinary lives and marginal intimacies in rural regions. Contrasting cultural histories of queer domesticities in Norway, ca. 1842–1972». I dette prosjektet, finansiert av Norges forskningsråd (2021–2026), ønsker man å legge større vekt på det rurale enn på det urbane, mer på folkelige forestillinger enn på ekspertdiskurser og mer på hjemmeliv og personlige relasjoner enn på aktivisme og organisasjonsliv. Prosjektet knytter an til det som på engelsk kalles «queer domesticity», og to av de sentrale bøkene på dette feltet er Matt Cooks Queer Domesticities. Homosexuality and Home Life in Twentieth-Century London (2014) og Stephen Viders The Queerness of Home. Gender, Sexuality, and the Politics of Domesticity after World War II (2021). Nettopp gjennom å legge vekt på hjemmeliv og personlige relasjoner kan man få fram nye perspektiver på skeiv historie. Flere av kapitlene i denne boka har byen eller småbyen som sin lokalitet (se særlig Astrid Kvalbein, Ingeborg Helleberg og Tone Hellesund). Det finnes lite dokumentasjon på eventuelle skeive nettverk 42 Halberstam

32

2005, 73.


INNLEDNING

som personene som omtales i disse kapitlene, har inngått i, men Hans Wiggo Kristiansen viser i sitt kapittel hvordan han har kartlagt et skeivt nettverk i en østlandsk småby. Tuula Juvonens kapittel beskriver den lesbiske barscenen i Tampere, mens Arne Lie Christensen forteller om sin egen deltakelse i et homomiljø i Bergen i 1970-årene. Bjørn Sverre Hol Haugens kapittel omhandler landsbygda, men også her skimter vi eksistensen av skeive vennskapsnettverk. Dette er også et tema for Evelina Liliequist, som har forsket på hvilken rolle sosiale medier spiller for ruralt bosatte skeive i vår egen tid. I sitt kapittel drøfter hun det komplekse forholdet mellom rural identitet og queer identitet. Helga Eggebø og Elisabeth Stubberud viser hvordan skeivhet ofte blir betraktet som en motsetning til både bygdemiljøer og innvandrermiljøer, og hvordan skeive i disse kontekstene forholder seg til slike forståelser. Det har altså vært mulig å leve mange typer skeive liv i Norden, og tolkningene av – og holdningene til – slike liv har variert mye. Bidragene i boka Norden er et geografisk og kulturelt område der det finnes mange likheter når det gjelder skeiv historie, men også en god del forskjeller. Dette bør utforskes nærmere i årene som kommer. I denne antologien er vi så heldige å ha med kapitler som beskriver ulike forhold i fire nordiske land: Norge, Finland, Island og Sverige. I Torjer Andreas Olsens kapittel får vi dessuten et samisk perspektiv på tematikken, mens Helga Eggebø og Elisabeth Stubberud har studert skeive med innvandrerbakgrunn. Kildene som er brukt i antologien, er varierte: materiale fra rettssaker og arrestasjoner, intervjuer, avis- og tidsskrifter, vitenskapelige tekster, gjenstander, folkelivsmateriale som ballader, folke­ viser, eventyr og folkeminner, biografier og selvbiografier, brev og dag­bøker, sosiale medier og fotografier og annet billedmateriale. Antologien demonstrerer også flerfagligheten i feltet. En rekke fag er representert, og bidragsyterne har bakgrunn fra etnologi, folkloris33


H U N D S TA D , H E L L E S U N D , J O R D Å E N

tikk, kulturvitenskap, historie, litteraturvitenskap, sosialantropologi, kjønnsstudier, religionsvitenskap, sosiologi, museologi og musikkvitenskap. De ulike forfatterne har ulike tilnærminger, og det har vært et mål å vise spennvidden i feltet. Det som er felles for bidragene, er at de alle tematiserer skeiv historie innenfor et geografisk eller biografisk rammeverk. De fire første kapitlene berører forhold som har å gjøre med muntlig kildemateriale og tradisjonsstoff. Boka starter med et kapittel av metodisk og overordnet karakter. Med utgangspunkt i sine egne arbeider diskuterer HANS WIGGO KRISTIANSEN hvordan muntlige kilder kan kaste lys over moderne skeiv lokalhistorie, og muligheter og utfordringer med denne kildetypen under tittelen «Bygdesladder, parforhold og småbyhomofile i mellom- og etterkrigstiden». I «Horny ladies, mannish women, and cross-dressing sailors» utforsker ÍRIS ELLENBERGER og HAFDÍS ERLA HAFSTEINSDÓT TIR skeiv historie på Island på 1700- og 1800-tallet med utgangspunkt i tradisjonsmateriale om «uvanlige» kvinner. Et variert norsk tradisjonsmateriale analyseres i «Skeive i norsk folkediktning» av SIGRID BØ og JARNFRID KJØK . Også skipet kan sees som en form for lokalsamfunn, og i «Skeivhet til sjøs» av GRY BANG-ANDERSEN og BÅRD GRAM ØKLAND får vi presentert et maritimt perspektiv på skeiv historie, basert på minnemateriale. De fire neste kapitlene tar på ulike måter opp det flytende forholdet mellom romantiske vennskap og homoseksualitet, med utgangspunkt i fire livsløp fra 1800- og 1900-tallet. I «Et tilfælde av homosexualitet hos en kvinde» undersøker RUNAR JORDÅEN hva historien om tjenestejenta Ågot Neteland (1858–1940) fra Hardanger som i 1890-årene ble underlagt psykiatriske undersøkelser, kan fortelle oss om synet på kvinnelig sammekjønnsseksualitet i Bygde-Norge. TONE HELLESUND skriver om de intime kvinnevennskapene til den første norske kvinnen som tok en doktorgrad, Agnes Mathilde Wergeland (1857–1914), og gir oss en gjennomgang av begrepsforståelsene og forskningslitteraturen på feltet romantiske vennskap i «Sjæleliv 34


INNLEDNING

og romantiske vennskap». Forholdet mellom komponisten Pauline Hall (1890–1969) og journalisten Caro Olden (1887–1981) er tema i ASTRID KVALBEINS kapittel «Verdsborgarar i Vika». Hall og Olden var én generasjon yngre enn de klassiske peppermøene og tilknyttet journalistiske og kulturelle miljøer i en periode da homoseksualitet ble hyppigere omtalt både i aviser, i bøker og på teater. Som Kvalbein viser, var folk i kretsen rundt dem klar over at de levde sammen som et par, men det var ikke noe det ble snakket om, og vi vet ikke hvordan de oppfattet seg selv. Dette forholdet utspilte seg potensielt innenfor andre forståelsesrammer enn dem som omkranset Agnes Mathilde Wergeland, som tilhørte generasjonen før dem. I INGEBORG HELLEBERGS kapittel «Ruth Maiers kjærlighet til kvinner» er det dagbøkene til en jødisk flyktning som er utgangspunktet. Maiers kjærlighetsrelasjon til lyrikeren Gunvor Hofmo er kjent, men Helleberg spør seg om forholdet deres er behandlet på en slik måte at det er snakk om en berøringsangst for skeive perspektiver i holocaust-minnekulturen. Tre kapitler behandler litterære, visuelle og museale kildetyper. I «Secundum naturam» presenterer PER ESBEN MYREN-SVELSTAD queerteoretiske og økokritiske lesninger av romanene til Alf Martin Jæger ut fra en oppfatning om at skjønnlitterære tekster kan gi innsikt i forestillinger om homoseksualitet og skeives livsvilkår. I «Skeive bilder i Anno museums fotoarkiv» drøfter BJØRN SVERRE HOL HAUGEN tolkningen av historiske fotografier med tilsynelatende skeive motiver. Det museale er også utgangspunkt for «Fotografiet, kavringen og pelsanorakken» av SILJE GAUPSETH og MARIT ANNE HAUAN , som diskuterer hvordan museumsgjenstander kan gi perspektiver på polare kjønnsnormer. I to av bidragene står komplekse minoritetsperspektiver sentralt. TORJER ANDREAS OLSEN diskuterer læstadianisme, samiskhet og skeivhet i Nord-Troms i «Å gjøre kjønn og etnisitet feil», inspirert av Sara Ahmeds teorier. I «Forteljingar om å vera skeiv innvandrar og skeiv på bygda i Noreg på 2010-talet» analyserer HELGA EGGEBØ og ELISABETH STUBBERUD fortellinger om skeivhet i henholdsvis innvandrer35


H U N D S TA D , H E L L E S U N D , J O R D Å E N

og bygdemiljøer med utgangspunkt i to nyere forsknings­prosjekter. Dette bidraget danner en overgang til de tre siste kapitlene, som også behandler nyere skeiv historie i henholdsvis Finland, Sverige og Norge. TUULA JUVONEN analyserer det lesbiske barmiljøet i Tampere fra 1970- til 1990-årene i «In/visibility, resistance, autonomy». I «Hitta hem» presenterer EVELINA LILIEQUIST en autoetnografisk analyse av arbeidet med avhandlingen om digitalt medierte miljøer for skeive og relasjoner mellom digitale og geografiske rom. Boka avsluttes med et essay, «Da jeg ble til vi», av ARNE LIE CHRISTENSEN , som presenterer personlige erfaringer fra homokampen i Bergen i 1970årene, tiåret da homofili ble avkriminalisert i Norge og de skeive rykket inn i offentligheten på en helt ny måte. Vi skulle gjerne hatt med enda flere perspektiver og tilnærminger i boka, og savner særlig historier om kjønnsoverskridelse og transhistorie. Vårt håp er at denne antologien kan stimulere til videre interesse for skeiv historie i Norden, både innenfor historisk og kulturfaglig forskning og blant lokalhistorikere. Skeiv historie er nemlig et svært fruktbart felt med rike forskningsmuligheter.

36


INNLEDNING

Litteratur Alsvik, Ola. 1998. Norsk lokalhistorisk institutt og lokalhistorie i Norge. Oslo: Norsk lokalhistorisk institutt. Alsvik, Ola og Marthe Glad Munch-Møller. 2020. «Historiografi møter algoritmer. Maskinell fjernlesning av lokalhistoriske framstillinger av kvinnehistorie, et supplement til nærlesning?» Heimen, bd. 57, nr. 3. Andersen, Bjørge. 1987. «Erotiske oaser i offentlige sfærer». Hovedoppgave, Universitetet i Oslo. Bang-Hansen, Arne. 1985. Fra mitt skjeve hjørne. Oslo: Gyldendal. Beachy, Robert. 2014. Gay Berlin: Birthplace of a Modern Identity. New York, NY: Knopf. Bech, Henning. 1988. Når mænd mødes. Homoseksualiteten og de homoseksuelle. København: Gyldendal. Bech, Henning. 1998. «Citysex: Representing Lust in Public». Theory, Culture & Society, 15 (3–4):215–241. Bell, David og Gill Valentine. 1995. «Queer country. Rural lesbian and gay lives». Journal of rural studies, 11(2):113–122. Berge, Birger. 2016. «Attråverdige fellesskap? Familieforståing i homorørsla 1973–2008». Masteroppgave, Universitetet i Bergen. Berntzen, Gro. 2018. Hetset og hedret. Kenneth Brophys regnbueliv. Bergen: Bodoni. Boag, Peter. 2003. Same-sex Affairs: Homosexuality in the Pacific Northwest. Berkeley: University of California Press. Borgström, Eva og Hanna Markusson Winkvist. 2018. Den Kvinnliga tvåsamhetens frirum. Kvinnopar i kvinnorörelsen 1890–1960. Stockholm: Appell Förlag. Boswell, John. 1980. Christianity, Social Tolerance, and Homosexuality. Gay People in Western Europe from the Beginning of the Christian Era to the Fourteenth Century. Chicago: University of Chicago Press. Boyd, Nan Alamilla. 2003. Wide-open Town: A History of Queer San Francisco to 1965. Berkeley: University of California Press. Brantsæter, Marianne C., Turid Eikvam, Reidar Kjær og Knut Olav Åmås, red. 2001. Norsk homoforskning. Oslo: Universitetsforlaget. Bremer, Signe. 2011. «Kön, Kroppslinjert, transsexualism och kropp i berättelser om könskorrigering». Doktoravhandling. Göteborgs Universitet. Chauncey, George. 1994. Gay New York. Gender, Urban Culture, and the Making of the Gay Male World, 1890–1940. New York: Basic Books. Cook, Matt. 2003. London and the Culture of Homosexuality, 1885–1914. Cambridge: Cambridge University.

37


H U N D S TA D , H E L L E S U N D , J O R D Å E N

Cook, Matt. 2014. Queer Domesticities: Homosexuality and Home Life in Twentieth-Century London. London: Palgrave Macmillan. D’Emilio, John. 1983. «Capitalism and gay identity». Section I: Culture. Society and Sexuality 11 (1983):239–247. Doan, Laura L. og Jane Garrity. 2006. Sapphic Modernities: Sexuality, Women, and National Culture. New York: Palgrave Macmillan. Edelberg, Peter. 2012. Storbyen trækker. Homoseksualitet, prostitution og pornografi i Danmark 1945–1976. København: Jurist- og Økonomforbundets Forlag. Eman, Greger. 1993. Nya himlar över en ny jord: Om Klara Johanson, Lydia Wahlström och den feministiska vänskapskärleken. Stockholm: Kommittén för stockholmsforskning. Evans, Jennifer V. og Matt Cook. 2014. Queer Cities, Queer Cultures. Europe since 1945. London: Bloomsbury. Foucault, Michel. 1995. Seksualitetens historie. Bd. 1. Viljen til viten. Norsk utgave og oversettelse ved Espen Schaanning. Oslo: Exil forlag. Friele, Karen-Christine. 1985. De forsvant bare … Fragmenter av homofiles historie. Oslo: Gyldendal. Friele, Karen-Christine. 1990. Troll skal temmes. Oslo: Scanbok forlag. Gade, Kari Ellen. 1986. «Homosexuality and rape of males in Old Norse law and literature». Scandinavian studies 58 (2):124–141. Gatland, Jan Olav. 2003. Det andre mennesket. Eit portrett av Åsmund Sveen. Oslo: Samlaget. Giertsen, Merethe. 1989. «Lesbiske, Coming out og åpenhet: En livsløpsanalyse.» Hovedoppgave. Bergen: Universitetet i Bergen. Gjesvik, Anders. 2015. «Fra ansiktsløs skurk til synlig helt. Pressens framstilling av homofile fra 1950-tallet til 1980-tallet». I Individet i journalistikken, redigert av Harald Hornmoen, Thore Roksvold og Jørgen Alnæs, 127–145. Oslo: Cappelen Damm Akademisk. Gjesvik, Anders. 2018. «Import av svenske skurker. Svenske avisers betydning for fremstillingen av homoseksuelle i norske aviser 1950–1952». Mediehistorisk tidsskrift 29 (1):93–112. Gorman-Murray, Andrew, Barbara Pini og Lia Bryant, red. 2014. Sexuality, rurality, and geography. Lanham etc.: Lexington Books. Gray, Mary L., Colin R. Johnson og Brian J. Gilley, red. 2016. Queering the Countryside: New Frontiers in Rural Queer Studies. New York, NYU Press. Gutterman, Lauren Jae. 2019. Her Neighbor’s Wife: A History of Lesbian Desire within Marriage. Politics and Culture in Modern America. Philadelphia. Philadelphia: University of Pennsylvania Press.

38


INNLEDNING

Halberstam, Judith. 2005. In a Queer Time & Place. Transgender Bodies, Subcultural Lives. New York: New York University Press. Halsos, Martin Skaug. 1999. «§213 i almindelig borgerlig straffelov av 1902. Homoseksualitet i Norge og rettslige sanksjoner mot den fra slutten av 1800-tallet til 1972.» Hovedoppgave, Universitetet i Oslo. Halsos, Martin Skaug. 2007. «Norway 1842–1972: When public interest demands». I Criminally Queer. Homosexuality and Criminal Law in Scandinavia, redigert av Jens Rydström og Kati Mustola, 91–116. Amsterdam: Aksant. Haukdal, Jens. 1974. Busetnad og folkeliv i Soknedal. Gard og grend. B. 3. Støren: Midtre Gauldal kommune. Heli, Arne. 2006. Åpen om det forbudte. Oslo: Pax. Hellesund, Tone. 1995. « … Al min længsel og uro…. Om einslege borgarskapskvinner rundt hundreårsskiftet.» Hovedoppgave. Universitetet i Bergen. Hellesund, Tone. 1996. «On the Cultural Organization of Solitude. A single Woman at the Fin de Siècle.» Ethnologia Scandinavica. A Journal for Nordic Ethnology 26:25–37. Hellesund, Tone. 2001. «Den norske peppermø: Om kulturell konstituering av kjønn og organisering av enslighet». Doktoravhandling, Universitetet i Bergen. Hellesund, Tone. 2003. Kapitler fra singellivets historie. Oslo: Universitetsforlaget. Hellesund, Tone og Inger Marie Okkenhaug, red. 2003. Erobring og overskridelse. De nye kvinnene inntar verden 1870–1940. Oslo: Unipub. Hellesund, Tone. 2008. «Queering the spinster. Single, middle-class women in Norway 1880–1920». Journal of Homosexuality 54 (1/2):21–48. Henmo, Ola. 2015. Kampene. Et portrett av Kim Friele. Oslo: Cappelen Damm. [Hertzberg, Ebbe]. 1902. «Spuren von Konträrsexualität bei den alten Skandinaviern. Mitteilungen eines norwegishen Gelehrten.» Jahrbuch für sexuelle zwischenstufen 4:244–263. Hertzberg, Ebbe. 2022. «De har brudt isen her i Norden» Brev til Poul Andræ 1892–1912. NB kilder 13. Utgave ved Runar Jordåen. Oslo: Nasjonal­ biblioteket. Houlbrook, Matt. 2005. Queer London. Perils and Pleasures in the Sexual Metropolis, 1918–1957. Chicago: The University of Chicago Press. Howard, John. 1999. Men Like That. A Southern Queer History. Chicago: University of Chicago Press. Hundstad, Dag. 2013. «Sørlandet – fra «terra incognita» til sommerferieland. Fire historiske analyser av regionalitet og regionalisme.» Doktoravhandling. Universitetet i Bergen. Hundstad, Dag. 2018. «Barfothistorikere og akademikere. Profesjonalisering og strid i lokalhistorien». I Ola Alsvik, Hans P. Hosar og Marianne Wiig, red.,

39


H U N D S TA D , H E L L E S U N D , J O R D Å E N

I dørtrekken fra Europa. Festskrift til Knut Sprauten i anledning 70-årsdagen 22. juni 2018. Nota bene, nr. 12. Oslo: Nasjonalbiblioteket, s. 134–161. Hundstad, Dag. 2020. «Lokale historier. Lokalhistorie, muntlig historie og historiefag i et historiografisk perspektiv». Tidsskrift for kulturforskning, nr. 1, s. 5–28. Johnson, Colin R. 2013. Just queer folks: gender and sexuality in rural America. Philadelphia, Pa.: Temple University Press. Jordåen, Runar. 2003. «Frå synd til sjukdom? Konstruksjonen av mannleg homoseksualitet i Norge 1886–1950.» Hovedfagsoppgave. Bergen: Universitetet i Bergen. Jordåen, Runar. 2008. «Concepts of same sex-sexuality in Norwegian forensic psychiatry 1930–1945». I Citizens, Courtrooms, Crossings, redigert av Astri Andresen, Tore Grønlie, William Hubbard, Teemu Ryymin og Svein Atle Skålevåg, 95–106. Bergen. Stein Rokkan Centre for Social Studies. Jordåen, Runar. 2010. «Inversjon og perversjon. Homoseksualitet i norsk psykiatri og psykologi frå slutten av 1800-talet til 1960». Doktoravhandling. Bergen: Universitetet i Bergen. Jordåen, Runar. 2015a. «Den rettsmedisinske kommisjon i praksis: synet på homoseksualitet». I Rettspsykiatriske beretninger: om sakkyndighet og menneskeskjebner, redigert av Pål Grøndahl og Ulf Stridbeck, 78–90. Oslo: Gyldendal Akademisk. Jordåen, Runar. 2015b. «Fødd sånn eller blitt sånn». Prosa 21(5):37–49. Jordåen, Runar. 2017a. «Homoskandale! Sosialdemokrati, sensasjon og seksualitet i Bergen i 1909». I Han e’ søogane go’!, redigert av Ragnhild Botheim, 424– 445. Festskrift til byarkivar Arne Skivenes. Oslo: ABM-media. Jordåen, Runar. 2017b. «Beskyldt for at være tvetulling». Kjønnsoverskriding og likekjønna seksualitet i norsk språkhistorie. Melk. Et skeivt kulturtidsskrift (3):48–53. Jordåen, Runar. 2022. «Innleiing». I «De har brudt isen her i Norden» Brev til Poul Andræ 1892–1912, redigert av Ebbe Hertzberg, 10–36. NB kilder 13. Utgave ved Runar Jordåen. Oslo: Nasjonalbiblioteket. Jordåen, Runar og Raimund Wolfert. 2015. «Homoseksualitet i det tysk­ okkuperte Norge. Sanksjoner mot seksuelle forhold mellom menn i Norge 1940–1945». Historisk tidsskrift 94(3):454–485. Kaplan, Morris B. 2005. Sodom on the Thames: Sex, love, and scandal in Wilde times. Ithaca: Cornell University Press. Karlsen, Marianne B. 2001. I venskabs paradiis. En studie av maskulinitet og vennskap mellom menn. HIFO. Oslo: Energica.

40


INNLEDNING

Kristiansen, Hans Wiggo. 2004. Kjærlighetskarusellen. Eldre homoseksuelle menns livsfortellinger og livsløp i Norge. Doktoravhandling. Universitetet i Oslo. Kristiansen, Hans Wiggo. 2008. Masker Og Motstand: Diskré Homoliv I Norge 1920– 1970. Oslo: Unipub. Kurimay, Anita. Queer Budapest, 1873–1961. Chicago Scholarship Online. Chicago: University of Chicago Press, 2021. Kvalbein, Astrid. 2013. «Musikalsk modernisering. Pauline Hall (1890–1969) som komponist, teatermenneske og Ny Musikk-leiar». Doktoravhandling. Norges musikkhøgskole. Latimer, Tirza True. 2005: Women Together/women Apart: Portraits of Lesbian Paris. New Brunswick, N.J.: Rutgers University Press. Lidman, Satu, Meri Heinonen, Tom Linkinen og Marjo Kaartinen. 2017. Framing Premodern Desires: Sexual Ideas, Attitudes, and Practices in Europe. Vol. 9. Crossing Boundaries: Turku Medieval and Early Modern Studies. Amsterdam: Amsterdam University Press. Liliequist, Jonas. 1992. Brott, synd och straff: Tidelagsbrottet i Sverige under 1600- och 1700-talet. Umeå: Umeå Universitet. Liliequist, Jonas. 1998a. «The Silence on Homosexual Acts in Early Modern Sweden». Journal of Homosexuality, 35:3–4, 15–52. Liliequist, Jonas. 1998b. «State policy, popular discourse, and the silence on homosexual acts in early modern Sweden». I Scandinavian homosexualities: essays on gay and lesbian studies, redigert av Jan Löfström. New York & London: Haworth Press 1998: 15–52. Lindholm, Margareta og Arne Nilsson. 2002. En annan stad: Kvinnligt och manligt homoliv 1950–1980. Gøteborg: Alfabeta. Lundahl, Pia. 1998. Lesbisk Identitet. Stockholm: Carlsson. Lundahl, Pia. 2001. Intimitetens villkor. Kön, sexualitet och berättelser om jaget. Avhandling. Lund: Lunds Universitet. Lybeck, Marti. 2014. Desiring Emancipation: New Women and Homosexuality in Germany, 1890–1933. Albany: State University of New York Press. Lützen, Karin. 1986. Hvad hjertet begærer: Kvinders kærlighed til kvinder 1825–1985. København: Tiderne skifter. Löfström, Jan. 1994. «The social construction of homosexuality in Finnish society, from the late nineteenth century to 1950’s». Doktoravhandling. Essex University. Löfström, Jan (red.). 1998. Scandinavian homosexualities: essays on gay and lesbian studies. New York: Haworth Press. Myrvang, Christine. 2020. Tause kilders tale: Var Dea Sigrid Undsets store, uforløste Kjærlighet? Oslo: Universitetsforlaget.

41


H U N D S TA D , H E L L E S U N D , J O R D Å E N

Niemi, Einar og Harald Winge. 1994. Lokalhistorie som etterkrigshistorisk forskningsfelt. Etterkrigshistorisk register, nr. 19. Bergen: LOS-senteret. Nilsson, Arne. 1998. Såna & Riktiga Karlar: Om Manlig Homosexualitet I Göteborg Decennierna Kring Andra Världskriget. Göteborg: Anamma. Nordberg, Kari Hernæs. 2013. «Ansvarlig seksualitet. Seksualundervisning i Norge 1935–1985». Doktoravhandling. Universitetet i Oslo Norrhem, Svante, Jens Rydström og Hanna Markusson Winkvist. 2008. Undantagsmänniskor: En Svensk HBT-historia. Stockholm: Norstedts Akademiska Förlag. Nyegaard, Niels. 2017. «Heteronormative Foundations of Modern Citizenship in Early-twentieth-century Denmark». NORA – Nordic Journal of Feminist and Gender Research, 25 (1):4–18. Nyegaard, Niels. 2018. «Perverse forbrytere og gode borgere. Homoseksualitet, heteronormativitet og medborgerskab i Københavns offentlighed, 1906–11». Doktoravhandling. Aarhus universitet. Olsen, Astrid. 1996. «Endring i sjølvoppfatning blant lesbiske i Noreg 1950–1993, i nært samband med homoorganisering.» Hovedoppgave. Universitetet i Bergen. Oosterhuis, Harry. 2000. Stepchildren of Nature. Krafft-Ebing, Psychiatry and the Making of Sexual Identity. Chicago: University of Chicago Press. Rem, Tore. 2010. Født til frihet: en biografi om Jens Bjørneboe. Oslo: Cappelen Damm. Riisøy, Anne Irene. 2009. Sexuality, Law and Legal Practice and the Reformation in Norway. Leiden: Brill. von Rosen, Wilhelm. 1993. Månens kulør. Studier i dansk bøssehistorie 1628–1912. København: Rhodos. Rosenberg, Gabriel. 2015. The 4-H Harvest: Sexuality and the State in Rural America. Philadelphia: U of Pennsylvania. Rydström, Jens. 2003. Sinners and citizens: bestiality and homosexuality in Sweden 1880– 1950. Chicago: University of Chicago Press. Rydstrøm, Jens. 2011. Odd couples: A history of gay marriage in Scandinavia. Amsterdam: Aksant. Rydström, Jens og Kati Mustola (red.). 2007. Criminally Queer: Homosexuality and Criminal Law in Scandinavia, 1842–1999. Amsterdam: Aksant. Røsbak, Ove. 2007. «Han som var slem mot Prøysen: Om Prøysendebatten sommeren 2004». Samtiden, 2, 100. Sandal, Sigrid. 2017. «’En særlig trang til å ville forandre sitt kjønn’. Kjønnsskiftebehandling i Norge 1952–1982». Masteroppgave. Universitetet i Bergen. Sandal, Sigrid. 2020. «’Transvestittbehandlingsspørsmålet’. Helsetilbod ved transseksualisme i Noreg 1952–1979». Historisk tidsskrift 4/2020.

42


INNLEDNING

Sandmo, Erling. 1994: «Et kjønnsskifte i Drøbak – eller: De analoge kjønns vekst og fall». Arr nr. 1, s. 6–25. Sjåholm, Janny. 2020. «Skeiv partipolitikk? En studie av stortingspartienes håndtering av «skeive» politiske saker fra 1970-årene til 2016». Masteroppgave. Universitetet i Bergen. Skidmore, Emily. 2017. True Sex: The Lives of Trans Men at the Turn of the 20th Century. New York, NY: New York University Press. Skjoldhammer, Tonje Louise. 2018. «Forargeligt og Uteerligt Forhold. Rettsforfølgelse av sex mellom kvinner på midten av 1800-tallet i Norge.» Masteroppgave. UiB. Skjoldhammer, Tonje Louise. 2020. «Forargeligt, Uteerligt Forhold». Historisk tidsskrift 99 (4):286–300. Skjævesland, Arne. 2021. «Fra homofil til skeiv frigjøringskamp (1988–2018): Et skifte fra essensialisme til konstruktivisme sett i lys av etableringen av skeiv teori i 1990». Masteroppgave. Universitetet i Agder. Slagstad, Ketil. 2020a. The Amphibious Nature of AIDS Activism: Medical Professionals and Gay and Lesbian Communities in Norway, 1975–87. Medical history, 64(3):401–435. Slagstad, Ketil. 2020b. The Pasts, Presents and Futures of AIDS, Norway (1983– 1996). Social history of medicine, Vol 34 (2):417–444. Slagstad, Ketil. 2021a. «Society as Cause and Cure: The Norms of Transgender Social medicine». Culture, Medicine and Psychiatry 45, no. 3 (2021):456–78. Slagstad, Ketil. 2021b. «Transkjønn i medisinen – En historie om diagnoser mellom stigma og omsorg». I Frihet, likhet og mangfold: Kjønnsidentitet og seksuell orientering i rettslig, medisinsk og samfunnsvitenskapelig kontekst, redigert av Anne Hellum og Anniken Sørlie, 180–199. Gyldendal Akademisk. Slagstad, Ketil. 2021c. The Political Nature of Sex – Transgender in the History of Medicine. New England Journal of Medicine. ISSN 0028–4793. doi: 10.1056/ NEJMms2029814. Sorainen, Antu. 2018a. «Queer domesticity». I Global Encyclopedia of Lesbian, Gay, Bisexual, Transgender, and Queer History, redigert av Howard Chiang. Gale: Charles’Scribner’s Sons. Sorainen, Antu. 2018b. «Gay Back Alley Tolstoys and Inheritance Perspectives: Re-Imagining Kinship in Queer Margins». I Queering Knowledge: Analytics, Devices and Investments after Strathern, redigert av Paul Boyce, E.J. Gonzales-Polledo og Silvia Posocco. London: Routledge. Sorainen, Antu. 2019. Queer/ing surveys in the legal field: A roundtable. Med Rosie Harding, Joanna Mizielinska, Alisa Zhabenko. Journal of Social and Legal Studies (godkjent).

43


H U N D S TA D , H E L L E S U N D , J O R D Å E N

Sprauten, Knut. 2017. Norsk lokalhistorisk institutt (NLI) i perioden 2006–2016. Noen hovedtrekk. Heimen, bd. 54(4). Stenvoll, Dag. 2003 Politisk argumentasjon: en analyse av norske stortingsdebatter om seksualitet og reproduksjon 1945–2001. Doktoravhandling. Rapport (Rokkansenteret: trykt utg.), nr.: 7, 2003. Stoa, Nils Johan. 2010. Kjødets lyst. Fortellinger om synd og straff. Oslo: Cappelen Damm. Storm, Sølve. 2017. «Fleshing out the self: Reimagining intersexed and trans embodied lives through (auto)biographical accounts of the past». Doktoravhandling. Linkopings Universitet. (Utgitt under navnet M. Holm) Søbye, Espen. 2010. En mann fra forgangne århundrer: overlege Johan Scharffenbergs liv og virke 1869–1965: en arkivstudie. Oslo: Oktober. Söderström, Göran og Fredrik Silverstolpe, red. 1999. Sympatiens Hemlighetsfulla Makt: Stockholms Homosexuella 1860–1960. Stockholm: Stockholmia. Tamagne, Florence. 2004: A History of Homosexuality in Europe: Berlin, London, Paris: 1919–1939. New York: Algora. Taule, Siv. 2017. «‘Støtt de lesbiske i Kina og Albania!’ Lesbiskfeministiske tidsskrift fra 1970- og 1980-tallet». Masteroppgave. Universitetet i Bergen. Teige, Ola. 2020. «En unevnelig synd. Rettssaken mot Aron Åsulsen i 1693 og rettsforfølgelsen av homoseksuelle handlinger i Norge i tidlig nytid». Historisk tidsskrift, 99 (4):266–285. Thangstad, Betzy A.K. 1995. «Lesbisk Representasjon På NRK-fjernsynet: En Resepsjonsstudie». Masteroppgave. Universitetet i Bergen. Thomsen, Carly. 2021. Visibility Interrupted: Rural Queer Life and the Politics of Unbecoming. University of Minnesota Press. Valentine, Gill. 2008. «The ties that bind: Towards geographies of intimacy». Geography Compass 2: 2097–110. Veiteberg, Jorunn. 2009. Ambrosia Tønnesen: «Stenhugger i det Fine»: ein biografi. Oslo: Pax. Vestbø, Arne. 2021. Brummenæs & Torgersen: verdens første kvinnelige skipsredere. Oslo: Cappelen Damm. Vider, Stephen. 2021. The Queerness of Home. Gender, Sexuality, and the Politics of Domesticity After World War II. Chicago: University of Chicago Press. Øye, Marie Kløvstad. 2015. «Hvem var Petronelle Nielsen?» Ringsaker, Veldre og Brøttum historielag årbok 2015, s. 66–78. Aareskjold, Gunnleiv. 2015. «Endre Einarson Egeland og konene hans». Sandnes Historielag, årbok nr. 18, s. 55–74. Aarset, Anette H. 2000. «Rettslig regulering av homoseksuell praksis 1687– 1902». Institutt for Offentlig Retts Skriftserie 2/2000.

44


LOREM IPSUM DOLOR EST

DEL 1: TRADISJONSSTOFF OG MUNTLIG K I L D E M AT E R I A L E

45


H U N D S TA D , H E L L E S U N D , J O R D Å E N O G M U N C H - M Ø L L E R

46


B Y G D E S L A D D E R , PA R F O R H O L D O G S M Å B Y H O M O F I L E I M E L L O M - O G E T T E R K R I G S T I D E N

Bygdesladder, parforhold og små­by­ homofile i mellom- og etterkrigstiden1 Muntlige minner som kilder til skeiv lokalhistorie Hans Wiggo Kristiansen Eksempel på en oppdagelse Som en del av forskningsprosjektet som ligger til grunn for boka Masker og motstand. Diskré homoliv i Norge 1920–1979, intervjuet jeg godt voksne kvinner og menn bosatt på landsbygda forskjellige steder i Innlandet.2 Hensikten med intervjuene var å samle informasjon om det jeg i prosjektbeskrivelsen omtalte som homoseksualitetens vilkår og ytringsformer på landsbygda og i mindre byer i perioden 1920– 1970. Siden jeg anså at mulighetene var nokså små for at jeg skulle komme i kontakt med personer som både selv var skeive og hadde erfaringer de kunne fortelle om fra denne perioden, kontaktet jeg blant annet personer tilknyttet lokale historielag, helselag og andre frivillige organisasjoner. Et av disse intervjuene var med et heterofilt ektepar på rundt 60 år som jeg hadde kommet i kontakt med via en 80 år gammel kvinne jeg hadde intervjuet noen uker i forveien. Jeg husker intervjusituasjonen som noe anspent, og jeg satt igjen med et inntrykk av at de to nok visste en del, men ikke ønsket å dele det med en universitetsfyr fra Oslo som de ikke kjente fra før. Mot slutten av samtalen kom de likevel inn på en eldre nabo i grenda hvor de hadde bodd tidligere. Alle i grenda hadde visst at naboen, som nå var en eldre mann, var

1 Forskningen

bak dette kapittelet ble finansiert av Norges forskningsråd. Kristiansen har mottatt støtte fra Det faglitterære fond. 2 Kristiansen 2008.

47


HANS WIGGO KRISTIANSEN

«homo». De sa at de kunne høre med mannen om han var villig til å snakke med meg – han hadde sikkert mer å fortelle om det jeg var interessert i. Halvannen måned seinere ringte mannen i ekteparet meg opp igjen og sa at han hadde snakket med den tidligere naboen, og at jeg kunne kontakte ham hvis jeg ville ta en prat. Jeg fikk mannens navn og telefonnummer. Egentlig ble jeg nokså overrasket over dette, men jeg ringte ham ikke så lenge etterpå. Denne kontakten resulterte i to lange intervjusamtaler med en mann, i boka kaller jeg ham Tor Bergheim, født mot slutten av 1920-årene. Disse samtalene satte meg, helt uventet, på sporet av et homofilt nettverk i en småby hvor mannen hadde bodd i en periode i 1950-årene. Allerede her kommer noen av utfordringene ved denne typen etnohistorisk tilnærming til syne: Den krever mye tid og tålmodighet. Jeg måtte gå via to ledd for å komme i kontakt med Tor Bergheim, og det gikk hele tre måneder fra jeg gjorde det første intervjuet (med den 80 år gamle kvinnen), til jeg satt hjemme i stua til Tor. Men før jeg går nærmere inn på det metodiske, vil jeg kort gjengi Tors beretning, med vekt på det nettverket han satte meg på sporet av. Tor vokste opp på et småbruk i en jord- og skogbruksbygd på 1920- og 30-tallet. I likhet med de fleste andre voksne i bygda var faren kombinert skogsarbeider og småbruker, mens moren tok seg av husarbeid og fjøsstell og av Tor og hans to søstre. Tor hørte lite snakk om homoseksualitet i oppveksten, men fra han var i 13–14-års­ alderen hadde han erotisk kontakt med jevnaldrende gutter fra nabogårdene. Som regel dreide det seg om at han masturberte de andre guttene, gjerne på en utedo eller inne på låven. Han kunne ikke huske at han skammet seg over disse hendelsene, bare at han var livredd for at noen skulle oppdage det. De fleste av kameratene mistet imidlertid interessen for denne typen erotikk da de kom i slutten av tenårene og ble opptatt av jenter. Men han fortsatte å ha sex med enkelte av barndomskameratene også etter at de ble voksne og hadde giftet seg. 48


B Y G D E S L A D D E R , PA R F O R H O L D O G S M Å B Y H O M O F I L E I M E L L O M - O G E T T E R K R I G S T I D E N

Tresnitt av Alexandre Dumas’ tre musketerer. Bilde: Maurice Leloir, gjengitt i Alexandre Dumas: De tre musketerer, Bokklubben 1977.

Etter folkeskolen jobbet Tor først et år i skogen, deretter dro han til sjøs på en hvalfangstbåt. Også på de to turene han hadde til sjøs, hadde han enkelte erotiske opplevelser med andre menn, men det var først da han avtjente førstegangstjenesten i en militærleir på Østlandet, at han kom i kontakt med menn som oppfattet seg selv som homoseksuelle. Det var rundt 1950. Det dreide seg om tre kamerater i en småby i nærheten av leiren. På folkemunne ble de omtalt som de tre musketerer, og de var alle en god del eldre enn Tor. Den eldste, som jobbet i et bakeri, var i slutten av 40-årene da Tor møtte ham. Den mellomste, som jobbet i en butikk, var et sted i 30-årene. Den yngste, som jobbet på en restaurant, var rundt 30. I boka omtaler jeg de tre som Bakerimannen, Butikkmannen og Restaurantmannen. 49


HANS WIGGO KRISTIANSEN

Tor omtalte de tre som elegante, dresskledde og sjarmerende, men svarte litt nølende på mitt spørsmål om man kunne se på dem at de var homofile: «Nei, jeg vet ikke om man kunne se det, men alle visste det jo.» Det var en kvinne som jobbet i en butikk i småbyen, som gjorde ham oppmerksom på kallenavnet de gikk under: «Jeg så deg sammen med de tre musketerer», hadde hun sagt til ham en gang han var innom butikken. Tor mente at de tre likevel var fullt ut akseptert i småbyen: «Alle disse tre musketerne [visste folk om]. Men de hadde jo aldri gjort ei lus fortred, så alle elsket dem jo.» På dette punktet i Tors fortelling gikk det et lys opp for meg: Noen år tidligere, i forbindelse med doktorgradsprosjektet mitt3, hadde jeg nemlig intervjuet en mann som jeg ut fra Tors beskrivelse skjønte måtte være nettopp Restaurantmannen. Restaurantmannen levde da fortsatt i småbyen sammen med en annen mann. Jeg kunne selvsagt ikke nevne for Tor at jeg kjente Restaurantmannen, som hadde vært død i flere år da jeg traff Tor. Da dette gikk opp for meg, kunne jeg gå tilbake til intervjuene jeg hadde gjort med Restaurantmannen, og gi en beskrivelse av skeivt liv i småbyen i 1950-årene fra to ulike synsvinkler. Restaurantmannen hadde selv fortalt om flere erotiske opplevelser med unge soldater, og nå skjønte jeg at Tor måtte ha vært en av dem. Tor kunne fortelle at den eldste av de tre musketerene, Bakerimannen, kom fra en nokså velstående familie og hadde egen bolig i småbyen. Han fant de fleste av elskerne sine blant menn fra den delen av småbyen som ble regnet som arbeiderstrøk, mente Tor. Som regel var det unge menn som ikke så på seg selv som homo- eller biseksuelle, men som likevel kunne la seg forføre for en kveld eller natt. Tor fortalte hvordan han selv hadde blitt forført av Bakerimannen: Du skjønner det, han fikk tak i akkurat alt han ville. Han fikk sprit av dyrlegen eller var det en lege, og lagde den flotte likøren. Og smart var’n og. Og da skulle jeg smake på da, om han skulle tilsette mer av det eller mer av det. Og 3 Kristiansen

50

2004.


B Y G D E S L A D D E R , PA R F O R H O L D O G S M Å B Y H O M O F I L E I M E L L O M - O G E T T E R K R I G S T I D E N

så måtte jeg smake igjen. Og jeg var jo ikke vant til å ta noe. Og da gikk det bra da, for’n (ler). Da visste jeg hvor det bar.

Av intervjuet med Tor går det fram at Tor ikke hadde noen entydig homoseksuell identitet før seinere i livsløpet, og han var forlovet med en kvinne fra hjemstedet en tid mens han var i 30-årene. Som nevnt fortalte Restaurantmannen selv at han hadde en rekke seksuelle kontakter med menige soldater og offiserer i 1950-årene. Han fortalte at det fantes egne «trekkesteder» i småbyen hvor han kunne møte soldater som var ute og gikk, ved ti-ellevetiden om kvelden: «Du møtte jo bare skjønne soldater med uniform da, vet du. Da er det greit å be en med deg hjem på en drink.» Men selv om Restaurantmannen i likhet med Bakerimannen søkte sine seksualpartnere blant menn som i en viss forstand sto under ham i klassehierarkiet (soldater og arbeidsfolk), orienterte de tre musketerene seg oppover i klassestrukturen med hensyn til øvrig sosial omgang. I selskapslivet hadde de stort sett omgang med de fine i småbyen, folk som tilhørte handelsstanden og skogeierklassen, samt en og annen skuespiller eller kunstner. Det ser ut til at kjernen i omgangskretsen deres var unge voksne kvinner, både gifte og ugifte. De var stamgjester på småbyens bedre restauranter og kafeer, og både Tor og Restaurantmannen understreket at de tre musketerene brukte mye tid og penger på å kle seg standsmessig, som regel i skreddersydde dresser. Det at disse mennene tilhørte de fine i småbyen, kan ha bidratt til å forebygge trakassering og nedverdigende kommentarer. Hvem ville våge å krenke personer som man visste hadde velstående og mektige venner? Denne fortellingen får fram både mulighetene og utfordringene ved å bruke muntlige minner som kilder til å kartlegge skeive liv i norske lokalsamfunn i etterkrigstiden.4 En grei definisjon av muntlige minner er at det er «enkeltpersoners og gruppers erindringer og 4 Dette

kapittelet omhandler bruk av muntlige minner i det som kan kalles «skeiv historieskriving». For en bredere drøfting av synet på muntlige minner og lokalhistorie i historiefaget generelt, se Hundstad 2020.

51


HANS WIGGO KRISTIANSEN

opplevelser som ikke er nedfelt i skriftlige framstillinger».5 I fortsettelsen vil jeg først gå inn på noen av mulighetene slike minner gir til å rokke ved etablerte forestillinger om livssituasjonen til skeive kvinner og menn i denne perioden. Deretter vil jeg si noe om hvilke utfordringer jeg selv har møtt i arbeidet med å samle inn, analysere og bruke livsfortellinger som kilder til å gjenskape skeive liv på landsbygda og i mindre byer. Problematiserer kronologiske frigjøringsfortellinger Noe av det som har fascinert meg aller mest i arbeidet med fortellinger om det som kan kalles skeive liv i etterkrigstiden, er at de ofte bryter radikalt med det entydig negative bildet jeg har hatt av denne perioden, og kanskje særlig det bildet jeg har hatt av landsbygda og småbyer. Jeg tror at jeg trygt kan si at dette er en oppfatning jeg deler med de aller fleste skeive og ikke-skeive kvinner og menn av min generasjon (vi som ble voksne i 1980- og 90-årene) og med de generasjonene som ble voksne i tiårene etter årtusenskiftet. 1950-årene har utvilsomt rykte på seg for å ha vært et mørkt kapittel i seksualitetens historie, både i Norge og internasjonalt. Det er framfor alt framstilt som et tiår preget av undertrykkende normer som den homofile og lesbiske frigjøringsbevegelsen reagerte mot i tiårene som fulgte.6 Innenfor en slik forståelsesramme passer fortellinger som den om de tre musketerer overhodet ikke inn. Den bryter med forventningene om hvordan det må ha vært å leve som skeiv mann i en norsk småby i 1950-årene. Det bildet vi har av hvordan det må ha vært å leve som skeiv i Norge i tiårene før 1970, er sterkt preget av kronologien i det som kan kalles den homofile frigjøringsfortellingen, det vil si den historie5 Arntzen

1995, 200. & Cook 2012, 2; Cook 2014, 124. Cook (2014, 124) sier: «The idea of the 1950s as the harsh intolerant base against which subsequent decades can be judged thus needs nuancing. The immediate post-war period, historians Lesley Hall, Mel Porter and Frank Mort suggest, is instead a fertile ground for locating the acceleration of attitudinal change».

6 Bauer

52


B Y G D E S L A D D E R , PA R F O R H O L D O G S M Å B Y H O M O F I L E I M E L L O M - O G E T T E R K R I G S T I D E N

oppfatningen som store deler av homobevegelsen i Norge har stått for. Denne kronologien har i stor grad blitt stående uimotsagt i den norske offentligheten og i norsk historieskriving til nå.7 Det samme ser ut til å gjelde i land som USA og Storbritannia. Den amerikanske antropologen og lingvisten William L. Leap har nylig pekt på hvordan Stonewall-hendelsen i New York i 1969 har fått en emblematisk funksjon i skeiv historieskriving og har fått status som et avgjørende vendepunkt og startpunkt for nyere skeiv historie. Flere historikere og samfunnsvitere har pekt på dette tidligere, blant andre Martin Duberman (1993) og Kenneth Plummer (1995), men disse har i hovedsak akseptert denne kronologien og oppfattet den som positiv og nødvendig. I boka Telling Sexual Stories sier for eksempel Plummer at «Stonewall became a galvanizing symbol: a crucial memory in the reconstruction of lesbian and gay stories from the late 1960s onwards»8, et symbol som gir en narrativ rød tråd til skeive liv. Ifølge Leap, derimot, virker denne kronologien forstyrrende inn på vår forståelse av både det som skjedde før og det som skjedde etter denne hendelsen: First, other events claim place within that narrative in terms of their occurrence either before vs. after Stonewall. Second, the narrative displays events before as a prelude for what happened at Stonewall and displays events afterward as consequence of the Stonewall moment and its (other) outcomes. [O]nce a narrative places Stonewall in the pivotal moment in the narrative, the narrative describes conditions before Stonewall in terms of secrecy, concealment, and taboo and then describes conditions afterward in terms of openly explicit and expressive forms of message display. That is, Stonewall is an emblematic event in lesbian/gay history because of the changes that Stone­w all inspired in linguistic practice as well as sexual visibility.9

I norsk sammenheng har Kim Frieles inntog i offentligheten, særlig i forbindelse med Forbundet av 1948s kamp mot paragraf 213, som 7 Kristiansen

2008. 1995, 90. 9 Leap 2020, 13–14.

8 Plummer

53


HANS WIGGO KRISTIANSEN

forbød sex mellom menn, i årene fram til dette lovforbudet ble opphevet i 1972, spilt mye av den samme symbolske rollen som Stonewall-opptøyene har gjort i USA. Det er blitt stående som et avgjørende historisk vannskille: Hendelser som fant sted før Friele sto fram i offentligheten og frontet kampen mot lovforbudet, oppfattes kun som bakgrunn for eller forspill til denne begivenheten, mens det som skjedde etterpå, forstås som et resultat av det som skjedde tidlig i 1970-årene.10 Denne kronologien er blitt så rotfestet i homobevegelsens historieforståelse at det så å si er umulig å se for seg at det kan ha eksistert et nokså åpent homoliv i norske småbyer i perioden før 1970. Flere forfattere har dessuten pekt på at landsbygda og småbyene er blitt oppfattet som steder hvor homoseksualitet og skeive nettverk ikke kan eksistere.11 Konservative og tradisjonalistiske ideologier har gjennomgående framstilt landsbygda og småbyene som steder hvor homoseksualitet stort sett har vært fraværende, og satt det naturlige og familiebaserte landsbylivet opp mot det dekadente og normløse bylivet. Slike ideologier har alltid betraktet storbyen som en heksegryte av seksuell utsvevelse hvor både kropper og sjeler går til grunne.12 Dette bildet av landsbygda har merkelig nok levd videre også i mye skeiv historieskriving, både i Norge og andre land.13 Forskere har i hovedsak konsentrert seg om storbyer som New York, London, Paris, Berlin og Stockholm, og mindre befolkningstette strøk har gjerne blitt framstilt som et mørkt bakland som seksuelle migranter flykter fra. I mye skeiv historieskriving forblir dermed landsbygda og småbyene homoseksualitetens ikke-sted. 10 Friele

1975, 1990; Arntzen (red.) 1995; Henmo 2017. 1999; Eribon 2004. 12 Eribon 2004, 43. 13 Howard 1999; Kristiansen 2008. Av historiske forskningsarbeider som var tidlig ute med å inkludere likekjønnsseksualitet i mindre befolkningstette strøk, og som var viktige forbilder for prosjektet som førte fram til Masker og motstand (Kristiansen 2008), kan nevnes Jan Löfström (1994, 1998), Tuula Juvonen (1996), Will Fellows (1996), John Howard (1999), Svante Norrhem (2001), Jens Rydström (2003) og Runar Jordåen (2003). 11 Howard

54


B Y G D E S L A D D E R , PA R F O R H O L D O G S M Å B Y H O M O F I L E I M E L L O M - O G E T T E R K R I G S T I D E N

Logoen Forbundet av 1948 brukte i 1950-årene. Her gjengitt på forbundets første brosjyre Hva vi vil, som kom i 1951.

Som Leap peker på i sin kritikk av bruken av Stonewall-fortellingen, kan det være mer fruktbart å forholde seg til historien med det han kaller temporalitet framfor kronologi. Det som kjennetegner temporalitetstilnærmingen, er at fortiden ikke forstås som en målrettet og lineær bevegelse, slik den homofile frigjøringsfortellingen framstiller den. At noe skjedde før sier dermed noe om lokalisering i tiden, men før etablerer ikke en lineær historisk kronologi og viser ikke til et punkt som står i forhold til en sosial eller moralsk framtidsvisjon.14 Beretningen om de tre musketerene og andre fortellinger som forskere kan gjenskape gjennom å lytte til livsfortellinger fra både skeive og ikke-skeive eldre i norske lokalsamfunn, kan bidra til å nyansere og kanskje også dekonstruere den lineære kronologien som

14 Leap

2020, 57.

55


HANS WIGGO KRISTIANSEN

har preget skeiv historieskriving. Livsfortellingene til personer som ble voksne før 1970-årene, bringer inn en annen temporalitet enn den som er implisitt i frigjøringsfortellingen. Nettopp derfor kan slike fortellinger gjøre det mulig å gjenoppdage og beskrive skeivt liv i fortiden uten å presse beskrivelsen inn i et før og etter Stonewall eller før og etter opphevelsen av paragraf 213. De kan få fram et mer mangfoldig bilde og vise at skeive liv på landsbygda og i småbyer i tiårene etter andre verdenskrig ikke nødvendigvis var preget av usynlighet, ensomhet og skam. Skeivt liv som passerte under den sosiale radaren En annen styrke ved muntlige minner er at de gjør det mulig å gjenskape mye av det som i samtiden passerte under den sosiale radaren og ble stilltiende godtatt i de lokalsamfunnene hvor det fant sted. Dette var et tema som kom opp i flere av de intervjuene jeg gjorde med eldre heterofile kvinner og menn, og det ble også tematisert i noen av beretningene som jeg samlet inn gjennom en spørreliste sendt ut via Norsk etnologisk gransking. Et fellestrekk ved mange av disse fortellingene om likekjønnspar som skal ha levd på landsbygda og i mindre byer i tiårene rundt andre verdenskrig, er at parene stort sett ser ut til å ha blitt akseptert og fått være i fred. Selv om de ble gjenstand for rykter og folkesnakk, ser det ut til å ha vært unntaket snarere enn regelen at dette materialiserte seg i foraktfulle kommentarer, trakassering eller vold. Beskrivelsene av disse likekjønnsparene minner om beskrivelser av hvordan for eksempel menn som hadde barn utenfor ekteskap, eller barn som vokste opp uten far, ble oppfattet og behandlet: Folk visste om det, men det ble ikke så ofte snakket høyt om, i hvert fall ikke mens personen det gjaldt, var til stede. Det ser dessuten ut til at en mann som hadde rykte på seg for å ha en mannlig partner, godt kunne bli regnet som en dyktig arbeids- og hederskar av sine samtidige. Fortellingene tyder ikke på at folk antok at det var noe galt med maskuliniteten til slike menn, eller at de ble ansett som umodne eller 56


B Y G D E S L A D D E R , PA R F O R H O L D O G S M Å B Y H O M O F I L E I M E L L O M - O G E T T E R K R I G S T I D E N

syke. Det å være dyktig og hardtarbeidende kan ha hatt større betydning for statusen som mann.15 Noe lignende blir påpekt i Emily Skidmores studie av transmenn i amerikanske småbyer i årene 1880– 1930. Hun viser at lokalavisenes dekning av saker som avslørte at transmenn «egentlig var kvinner», primært la vekt på om de hadde opptrådt med en riktig type maskulinitet, det vil si om de hadde vært hardtarbeidende, økonomisk produktive og uavhengige, og om de hadde vært gode samfunnsborgere. I den grad de hadde iscenesatt maskuliniteten som respektabel, hvit middelklassemaskulinitet, aksepterte lokalpressen dem på mange måter som menn.16 Også par bestående av to kvinner kan se ut til å ha blitt stilltiende godtatt i norske bygdesamfunn i mellom- og etterkrigstiden. Ifølge muntlige beretninger jeg har hatt tilgang til, var det mindre problematisk for to kvinner å bo sammen enn for to menn. Ett eksempel er fortellingen om Kari Åsbratt og Jorunn Gråtjern (begge navn er pseudonymer), som levde sammen i et bygdesamfunn i Innlandet fra 1930-årene og helt fram til 1960. Den eldste av de to kvinnene, Kari Åsbratt (1878–1960), var arving til et bruk med store skog­ eiendommer. Den 13 år yngre Jorunn Gråtjern (1891–1970) kom til bruket som tjenestejente da hun var i slutten av tenårene eller begynnelsen av 20-årene. Offisielt het det seg at Jorunn forble tjenestejente hos Kari helt til Kari døde i 1960. Jorunn hadde rollen som tjenestejenta til Kari selv lenge etter at Kari hadde mistet gården og de begge levde i små kår. I anledning Jorunns 75-årsdag skrev lokalavisa: «Hun har gjennom en lang årrekke hatt sitt virke hos Kari Åsbratt og er en stillferdig og trofast kvinne.» De to kvinnene er gravlagt under samme stein på kirkegården, en stein som har den samme symbolske utsmykningen som steinen til et ektepar.17 Hovedkilden til historien om de to kvinnene var en mann som vokste opp som nærmeste nabo, og som løp inn og ut av huset deres i barndommen. Denne mannen, 15 Kristiansen

2008. 2019, 98–100. 17 Kristiansen 2008. 16 Skidmore

57


HANS WIGGO KRISTIANSEN

som så vidt jeg vet aldri har oppfattet seg som annet enn en vanlig heterofil ektemann og far, intervjuet jeg flere ganger helt på begynnelsen av 2000-tallet, da han var i 80-årene.

Stemningsbilde fra en småby på Østlandet. Foto: Eberh. B. Oppi kunstforlag / Nasjonal­ biblioteket.

Det at kvinnepar kunne leve sammen på landsbygda, ser også ut til å samsvare med funn i Antu Sorainens forskning fra den finske landsbygda. Hun har sett på rettsdokumenter fra saker om kvinner som ble tiltalt for å ha hatt sex med kvinner i 1950-årene, og peker på at kvinnene som ble anklaget, ser ut til å ha levd lenge i fred og ro i lokalsamfunnet forut for anklagen. Sorainen mener at det må ha vært kjent for andre i lokalsamfunnet at det dreide seg om et erotisk forhold. Rettssystemet ble først informert om kvinnene gjennom anmeldelser fra slektninger eller naboer, anmeldelser som alltid hadde en annen underliggende årsak, for eksempel konflikter rundt økonomi.18 Dette tyder på at det fantes kvinnepar som levde sammen på den finske

18 Sorainen

58

1998, 120.


B Y G D E S L A D D E R , PA R F O R H O L D O G S M Å B Y H O M O F I L E I M E L L O M - O G E T T E R K R I G S T I D E N

landsbygda, og at det først og fremst var når det oppsto konflikter av mer materiell art, at livsstilen deres ble brukt mot dem. Sorainen har i mye av forskningen sin problematisert forestillingen om at mulighetene for å leve fullverdige og gode skeive liv var svært begrensede på landsbygda og i småbyer.19 Parforholdene som er beskrevet i Masker og motstand, og småbynettverk som det jeg har beskrevet ovenfor, ble nok både kommentert og hvisket om i lokalsamfunnene, men parene ser sjelden ut til å ha blitt åpent skandalisert eller fordømt – enn si straffeforfulgt. Slike par, enkeltpersoner og nettverk ble snarere møtt med en form for stilltiende delaktighet fra familie, arbeidskollegaer, naboer og venner. Begrepet stilltiende delaktighet («silent complicity») blir brukt av Eve Kosofsky Sedgwick i hennes klassiske studie Epistemology of the Closet for å få fram hvordan skapet («the closet») og det å komme ut av skapet er blitt framstilt som selve grunnstrukturen i undertrykkelsen av skeive kvinner og menn på hele 1900-tallet.20 Gjensidig diskresjon og åpne hemmeligheter er to andre uttrykk som kan bidra til å øke forståelsen for hvordan det faktisk var å leve som skeiv på landsbygda og i småbyer i etterkrigstiden. Et likekjønnspar måtte for eksempel ha et sosialt akseptert påskudd for å ha tett kontakt og eventuelt dele husvære. Ofte var det å være kamerater eller venninner et slikt påskudd, men det kunne også være roller som frue og tjenestejente eller husbond og dreng. Men det interessante her er ikke at tette emosjonelle og erotiske relasjoner ble kamuflert som noe annet enn det de i realiteten var, men at mange eller alle ser ut til å ha visst at det var sånn – og at de parene det gjaldt, også må ha visst at alle andre visste. Denne gjensidige diskresjonen, eller åpne hemmeligheten, mellom paret og samfunnet rundt er noe annet enn det vi ser for oss når noen snakker om mennesker som lever skjult eller er i skapet. 19 Sorainen

2015, 2018. 1990, 71.

20 Sedgwick

59


HANS WIGGO KRISTIANSEN

Denne formen for stilltiende delaktighet og gjensidig diskresjon innebar at slike par, til tross for at de var integrert i bygdesamfunnet, ikke kunne utveksle kjærtegn eller på annen måte gi åpent uttrykk for at relasjonen dem imellom var mer enn en vennskapsrelasjon eller en relasjon mellom en over- og underordnet. Når det er sagt, tyder materialet heller ikke på at slike par la spesiell vekt på å holde forholdet skjult. De har trolig levd sine liv vel vitende om at parforholdet deres var en åpen hemmelighet. Et annet eksempel er parforholdet mellom forfatteren Åsmund Sveen fra Sørskogbygda i Hedmark og den ni år eldre fotografen Conrad Bringe. De to møtte hverandre i Oslo i 1933, da Sveen var 23 år gammel, og forholdet skulle vare i godt over 20 år.21 Paret bodde for det meste i Oslo, men Åsmund tok av og til med seg Conrad hjem til Sørskogbygda i jule- og påskeferier. Første gang var i romjula 1934. Om det neste besøket, påsken 1939, heter det: Dette er andre gongen Conrad er med Åsmund heim til sine. Første gongen var i romjula 1934 då Conrad tok bilete av heile familien. Åsmund er snart 29, og Conrad 38. Alle veit at dei to er gode vener og har delt husvære i mange år. Men veit dei eller tenkjer dei noko meir enn det? Tja, om det teier kjeldene. Og det er ikkje sikkert at homoseksualitet var eit tema for dei i det heile, snarare tvert imot. Mora er ofte på besøk hjå Åsmund og Conrad i hovudstaden, og ho forstår antakelig teikninga. Mødrer gjer visst det, seiest det. Akseptert blir det, ja, men ikkje kommentert.22

Akseptert, men ikke kommentert, skriver Gatland om dette paret. Noe av det samme ser ut til å ha vært tilfelle med mange av de likekjønnsparene som ble omtalt i mitt eget materiale fra landsbygda og mindre byer. Som vi så i eksempelet med de tre musketerene, fikk Tor høre av en tilfeldig butikkansatt at hun hadde observert ham sammen med dem, og dermed antydet hun at hun hadde noe på ham og visste noe 21 Gatland 22 Gatland

60

2003, 81–82. 2003, 127.


B Y G D E S L A D D E R , PA R F O R H O L D O G S M Å B Y H O M O F I L E I M E L L O M - O G E T T E R K R I G S T I D E N

om ham. For en mann var det å bli sett på som en bekjent av en eller flere som alle visste var homoseksuelle, potensielt stigmatiserende. Men i dette lå også kilden til en slags motmakt eller skandaliseringsmakt som homoseksuelle menn kunne bruke i situasjoner hvor de selv ble utsatt for trakassering eller trusler. Småbyhomofile kunne ødelegge en hvilken som helst unggutts eller ektemanns rykte gjennom å antyde at de hadde hatt seksuell omgang med ham. Om det var sant eller ikke, spilte mindre rolle. En av de tre musketerene, Restaurantmannen, ga et eksempel på dette i det intervjuet jeg gjorde med ham: Han fortalte hvordan han en gang med en kvikk replikk avverget en ubehagelig episode da han nektet en gruppe unge menn adgang til restauranten der han jobbet kveldsskift. Det dreide seg om medlemmer av det lokale håndballaget som ofte pleide å komme rett før restauranten stengte serveringen. Som regel var Restaurantmannen grei mot dem og lot dørvakten slippe dem inn. Men en kveld kom de enda seinere enn de pleide, og ble stoppet i døra. Og så gikk jeg ut til dem. Alle disse pene gutta sto på trappa med bager og greier. Og så sa jeg: – Nei, i kveld kommer dere så sent, dere kan ikke få komme inn. Og så var det en liten sånn fjert [med dem], han lignet ikke på de andre gutta i det hele tatt. Og så sa han til meg: – Fordømrade dokka! Men den tok jeg. – Neimen, er det deg, sa jeg til ‘n, jeg så ikke deg, jeg, skjønner du. Selvfølgelig skal dere få komme inn (små-ler). Da trodde alle de andre gutta at jeg kjente han (latter). – Er det du, sa jeg, kom inn, kom inn. Jeg så ikke deg! (ler litt).

Denne anekdoten viser at homofile menn i småbyen kunne få nedverdigende betegnelser som «dokka» slengt mot seg. Men framfor alt illustrerer den hvordan Restaurantmannen gjennom å late som om han kjente trakassøren fra før, klarte å vende de andre håndballspillernes munterhet mot ham og ikke mot seg selv. Restaurantmannen var kjent for sin skarpe tunge i småbyen, noe som fikk folk til å vokte seg vel for å komme med krenkende bemerkninger eller negative karakteristikker. Ved å bryte tausheten rundt homoseksualiteten og åpent peke på noe alle visste fra før, risikerte den som pekte, å bli 61


HANS WIGGO KRISTIANSEN

utpekt selv. Også forestillingen om at homoseksuelle menn tilhører en slags hemmelig losje eller brorskap som gir hverandre privilegier,23 kommer til uttrykk her og viser hvordan homofiendtlige forestillinger kunne brukes taktisk av personer som selv var skeive. Denne formen for motmakt minner om den Ryan Linkof tillegger homofile menn som skrev i sladrespaltene i britiske tabloidaviser i mellomkrigstiden.24 Linkof peker på at en bemerkelsesverdig høy andel av sladderspaltistene i avisgata Fleet Street i London var skeive menn: Identifying the ‘dirty secrets’ that lay behind the performed personality of public figures, which columnists such as Balfour and Nichols made so central to their gossip writing, was a familiar skill for queer men. For most men with acknowledged homosexual desires, it was as a matter of course in their dayto-day lives.25

Det er selvsagt langt mellom Fleet Street og en restauranttrapp i en småby på Østlandet i 1950-årene, men noe av den samme dynamikken kan ses i begge eksemplene: I en situasjon hvor homoseksualitet var til stede som en åpen hemmelighet som ble bevart gjennom gjensidig diskresjon, risikerte den som anklaget en annen, selv å bli mistenkeliggjort. Utfordringer ved muntlige minner Selv om skeiv historieskriving, slik vi har sett ovenfor, har mye å vinne på å gjøre mer bruk av muntlige minner, er det også enkelte utfordringer og begrensninger ved en slik tilnærming. De viktigste, slik jeg erfarte det i arbeidet med Masker og motstand, er knyttet til tidsbruk, personvern og anonymisering. Jeg skal si litt om disse utfordringene og hvordan de eventuelt kan løses.

23 Cervini

2020. 2013. 25 Linkof 2013, loc 2655. 24 Linkof

62


B Y G D E S L A D D E R , PA R F O R H O L D O G S M Å B Y H O M O F I L E I M E L L O M - O G E T T E R K R I G S T I D E N

Som vi har sett, kan de muntlige minnene som ble brukt i Masker og motstand, deles inn i to hovedtyper: egenfortellinger og om-andre-fortellinger. Med egenfortellinger forstår jeg her livsfortellinger samlet inn gjennom intervjuer med kvinner og menn som selv definerer seg som homofile, lesbiske, bifile eller skeive, og som handler om deres egne erfaringer og deres eget livsløp. Egenfortellinger har vært den mest brukte muntlig-historiske kilden både her til lands og i den internasjonale LHBTQ-forskningen. Det er også egenfortellinger som utgjør hoveddelen av video- og lydintervjuene som Skeivt arkiv har samlet inn de siste årene for å dokumentere og formidle LHBTQ-historie i Norge. Med om-andre-fortellinger mener jeg beskrivelser av likekjønnsseksualitet og skeive nettverk og parforhold i fortiden gitt av personer som ikke selv definerer seg som lesbiske, homofile, bifile eller transpersoner. Dette kan både dreie seg om beretninger om egne observasjoner, for eksempel en nabogutts observasjoner av to kvinner som levde sammen og delte seng i 1930årene, og om gjengivelser av rykter og folkesnakk, for eksempel om en mann som alle i et bygdesamfunn visste var «homo». Fortellingen til Tor Bergheim viser at egenfortellinger også kan inneholde fortellinger om andre personer som fortelleren har kjent eller hatt kontakt med. Når Tor forteller om de tre musketerer, forteller han både om sitt eget møte med et skeivt miljø og om et nettverk som han selv i en tidsbegrenset periode var i berøring med. Her avgrenser jeg imidlertid om-andre-fortellinger til å omfatte fortellinger om skeive personer og miljøer gitt av kvinner og menn som ikke selv identifiserer seg som skeive, og som dermed, på sett og vis, handler om en gruppe som fortelleren ikke selv identifiserer seg med. I det praktiske arbeidet med å samle inn informasjon om skeive liv fra den delen av fortiden som fortsatt kan nås via intervjupersonenes hukommelse, framstår det som en større utfordring å få tilgang til gode om-andre-fortellinger enn gode egenfortellinger. Som regel vil det være lettere å motivere eldre som ser på seg selv som skeive, til 63


HANS WIGGO KRISTIANSEN

å bidra til et prosjekt om skeiv historieskriving enn ikke-skeive eldre. Det gjelder i særlig grad skeive som også er eller har vært engasjert i organisasjoner som Forbundet av 1948 eller andre grener av den organiserte homobevegelsen. Min erfaring fra samtalene med de 23 eldre homofile og bifile mennene jeg intervjuet i forbindelse med doktorgradsarbeidet mitt, var at de lett forsto behovet for å belyse hvordan det var å leve som homofil mann i perioden før homofrigjøringen skjøt fart i 1970-årene. Det var meningsfylt for dem å fortelle meg, som tilhørte en seinere generasjon av skeive menn, om hvordan deres generasjon hadde levd, elsket og kjempet. En enda sterkere motivasjonsfaktor for eldre skeive intervjupersoner var at de fikk mulighet til å uttrykke, i fortellingsform, det de hadde opplevd og erfart i sitt eget livsløp. Det å kunne fortelle om det egenerfarte er på sett og vis motiverende i seg selv. En av de eldre homofile mennene jeg intervjuet i forbindelse med doktorgradsarbeidet, en mann fra Oslo som var i midten av 70-årene da jeg intervjuet ham, sa helt mot slutten av det første intervjuet: Altså det er litt rart […] å bli intervjuet i min alder og gå inn i noe som er så langt tilbake og har vært så følelsesladet og sånt noe. Jeg syns det er veldig all right, jeg opplever det nesten som en sånn renselsesgreie. Jeg må si det altså. Det høres veldig rart ut, men som jeg fortalte deg før: Etter at jeg traff deg, så har jeg begynt å tenke mye på fortida liksom. Det har jeg jo sagt før. Og du har satt tanker i gang hos meg som jeg opplever er … ikke vonde … ikke vonde. Det har ikke gjort noe vondt hos meg, altså, det må du bare vite. Det har det ikke gjort. Og formålet, for å bruke det uttrykket, er veldig bra altså, det du gjør med det. Det må jeg si.26

Her går det fram at intervjupersonen opplevde det å fortelle om sitt eget liv og sine egne erfaringer – fra ekteskapet med en kvinne, fra relasjoner på pissoarer og i parker og fra parforhold og nære vennskap med menn – som en slags renselse. Det å tilbringe flere timer

26 Intervju

64

nr. 3 – mann født på 1920-tallet.


B Y G D E S L A D D E R , PA R F O R H O L D O G S M Å B Y H O M O F I L E I M E L L O M - O G E T T E R K R I G S T I D E N

sammen med en engasjert lytter ga denne mannen anledning og overskudd til å reflektere over sitt eget liv og over hendelser og relasjoner som hadde vært betydningsfulle i ulike faser av livsløpet hans. Den eldre kvinnen som jeg intervjuet på et småsted i Innlandet, hadde et litt annet perspektiv. Da jeg et godt stykke ut i intervjuet, som ble gjennomført som et standard livsfortellingsintervju, spurte henne om det på hjemstedet hennes fantes hus eller hushold hvor to av samme kjønn bodde sammen selv om de ikke var slekt, var hun rask med å svare: «Nei, det vet jeg ikke noe om.» Deretter nevnte hun navnet på noen skeive personer som hadde vært i media i nyere tid, før hun sa: Det har liksom vært noe som har vært litt på avstand. Nå snakker jeg for mitt eget vedkommende altså, sånn som jeg har opplevd det. Det har ikke vært noe som … Det har vært noe som har vært på avstand, som jeg egentlig ikke har hatt noe forhold tel og ikke har brydd meg noe om.27

Denne kvinnen var likevel villig til å delta i prosjektet og ga underveis i intervjuet små, men viktige bidrag. Poenget her er at både rekrut­ teringen til og selve gjennomføringen av slike intervjuer er svært tidkrevende. Grunnen til at rekrutteringen til Masker og motstand tok så mye tid, var at de aller fleste av de kvinnene og mennene som ble spurt om å la seg intervjue til et prosjekt som handlet om hvordan det var å bryte med normer for kjønn og seksualitet i mellom- og etterkrigstiden, avslo forespørselen min og begrunnet det med at dette var noe de ikke visste noe om og aldri hadde vært interessert i. Det handlet ikke om dem, og de kunne derfor ikke se at de hadde noe å bidra med. Min tolkning av disse avslagene er todelt. For det første tenker jeg at manglende interesse for homoseksualitet har vært og er en viktig komponent i identiteten deres som «normale» og heterofile kvinner og menn. Selv en distansert og lokalhistorisk motivert interesse for homoseksualitet ville kunne bli lest som et signal om at de selv 27 Intervju

nr. 13 – kvinne født 1929.

65


HANS WIGGO KRISTIANSEN

kunne ha erotisk interesse for noen av samme kjønn. For det andre ville det å ha kunnskap om andre sambygdingers samliv og seksualliv – og særlig det å være villig til å fortelle om dette til en utenforstående – være noe de forbandt med negativt ladde ord som sladder og ryktespredning. Jeg tror derfor at avslaget ikke handlet så mye om at de ikke hadde noe å fortelle, men snarere om at de verken ville bli oppfattet som en som var interessert i skeiv seksualitet, eller en som hadde for vane å snakke om andre personers privatliv. For å få noe særlig ut av slike intervjuer måtte jeg i de fleste tilfeller intervjue samme person flere ganger. Enkelte nøkkelinformanter intervjuet jeg mer enn ti ganger, noe som ga meg mulighet til å ta opp igjen temaer som kun ble nevnt i forbifarten i et tidligere intervju. Det vil føre for langt å gå i detalj om hvordan disse intervjuene ble gjennomført, og hvordan arbeidet med opptak og utskriving ga opphav til nye spørsmål, som igjen ga nye svar. Hovedpoenget er at dette var særdeles tidkrevende arbeid, både for meg og for intervjupersonene. I tillegg til tiden som gikk med til selve intervjuene, gikk det mye tid med til reising. For å få intervjupersonene til å fortelle noe om hvordan det ble snakket om personer som levde sammen med en av samme kjønn, eller om hva slags ord og uttrykk som ble brukt om folk som skilte seg ut på grunn av kjønn eller seksualitet, måtte intervjupersonene på et vis vennes til å snakke om dette. Det at jeg i samtalene presenterte meg selv som en skeiv mann som levde i parforhold med en annen mann, kan ha hjulpet noe. Flere hadde nok aldri hatt en samtale av denne typen med en person som var «annerledes». Over tid bygget intervjupersonene og jeg opp en slags fortrolighet som gjorde det mulig for dem å snakke mer åpent om ting de ikke vanligvis snakket med andre om. Vi måtte ofte gå inn i temaet indirekte, for eksempel gjennom å snakke om kvinne- og mannsarbeid eller boforhold.

66


B Y G D E S L A D D E R , PA R F O R H O L D O G S M Å B Y H O M O F I L E I M E L L O M - O G E T T E R K R I G S T I D E N

Boka Masker og motstand er tilgjengelig via nettsidene til Skeivt arkiv.

67


HANS WIGGO KRISTIANSEN

Den andre store utfordringen med å benytte muntlige minner som kilder er at kildebruken som regel fordrer at materialet anonymiseres slik at identiteten til dem som forteller, ikke blir kjent for andre. I arbeidet med boka Masker og motstand var det viktig for meg å følge forskningsetiske prosedyrer og ikke publisere noe som brøt med det jeg hadde forpliktet meg til i samtykkeerklæringen som hver enkelt intervjuperson signerte, og som garanterte intervjupersonene anonymitet. Framstillingen av dette materialet skiller seg fra den som gis i de to siste kapitlene i boka, som handler om oppstarten av en homobevegelse i Norge fra 1950 og framover. I disse kapitlene gjorde jeg i hovedsak bruk av arkivmateriale og materiale fra intervjuer med personer som har stått fram i offentligheten som skeive. Her kan kildene etterprøves og framstillingen nyanseres, bestrides eller utarbeides videre når nytt kildemateriale måtte dukke opp. Historikeren Jens Rydström, som har gitt flere viktige bidrag til seksualitetens historie i Sverige og Norden ellers,28 skrev i sin anmeldelse i Historisk tidsskrift at Masker og motstand er «en imponerende bok […] som bryter ny mark når den analyserer ikke bare den homoseksuelle elitens livsformer i storbyene, men også vanlige menneskers liv på landsbygda».29 Samtidig pekte han på utfordringer ved manglende etterprøvbarhet: Livshistorier og erindringsfortellinger blir her det konstituerende element i en levende diskusjon om homoseksuelles vilkår før åpenhetens tidsalder. Men etterprøvbarhet er viktig for vitenskapelig metode, og her er det betraktelige mangler ved Kristiansens bok. Han anonymiserer sine kilder uten å diskutere følgene for oppfølging og prøving av resultatene. Her tror jeg det er en avgjørende forskjell mellom hvordan historikere og andre samfunnsforskere tenker. Mens de fleste som undersøker nålevende mennesker, avidentifiserer sine informanter, er historikere trent til å løfte fram aktørene, til å benevne og peke ut både helter og skurker i historien.30

28 Rydström

2003, 2011. 2009, 164, min oversettelse. 30 Rydström 2009, 165, min oversettelse.

29 Rydström

68


B Y G D E S L A D D E R , PA R F O R H O L D O G S M Å B Y H O M O F I L E I M E L L O M - O G E T T E R K R I G S T I D E N

Det er vanskelig å være uenig i det prinsipielle ved denne kritikken, som er i tråd med det Paul Thompson sier om anonymisering i klassikeren The Voice of the Past: Full anonymisering, gjennom å endre navn på personer og steder, kan forvrenge informasjonen og undergrave dens historiske verdi.31 Det er imidlertid en utfordring å få til forskning på dette feltet som på en og samme tid ivaretar både hensynet til etterprøvbarhet og hensynet til personvern og beskyttelse av mulig sensitiv informasjon. Her må både forskere og forvaltere av forskningsetiske retningslinjer og lov om personvern stadig diskutere seg fram til best mulige løsninger. Selv om prosjektet mitt omhandlet en periode som nå ligger mellom 50 og 100 år tilbake i tid (1920–1970), og parene og enkeltpersonene som ble omtalt, er døde for lengst, var det nødvendig å anonymisere beskrivelsene, slik at ikke intervjupersonene skulle kunne gjenkjennes. Dette var en forutsetning for at prosjektet skulle bli godkjent av Norges samfunnsvitenskapelige datatjeneste (NSD). I Masker og motstand, og i andre publikasjoner fra prosjektet, er for- og etternavn på personene som omtales, fiktive. De delene som omhandler landsbygda og mindre byer, gjengir heller ingen stedsnavn. Eksistensen av skeive nettverk, parforhold mellom to av samme kjønn og ord og uttrykk som ble brukt om likekjønnsseksualitet, knyttes til vage stedsangivelser som «småby på Østlandet», «en jord- og skogbruksbygd» eller til fiktive navn som Kirkebygda eller Elvegrenda. Hensynet til etterprøvbarheten i funnene måtte veies opp mot hensynet til kildevern. Slik jeg vurderte det (i tråd med NSDs vurderinger), ville det være nokså enkelt for andre i lokalsamfunnet å gjette seg til hvem kildene mine hadde vært dersom jeg hadde oppgitt virkelige steds- og personnavn. De beskrivelsene i boka som er knyttet til konkrete steder, for eksempel fortellingen om en sak hvor en velstående gårdbruker fra Nord-Odal ble presset for penger i 1930-årene, er basert på beskrivelser fra avisoppslag i samtiden. Denne saken har siden blitt gjenstand for videre 31 Thompson

with Bornat 2017, 336–337.

69


HANS WIGGO KRISTIANSEN

gransking i forskningen til Runar Jordåen (2019) og Bjørn Sverre Hol Haugen (se Haugens kapittel i denne antologien). Det er mitt håp at også de øvrige beskrivelsene i Masker og motstand vil inspirere til mer lokalhistorisk forskning, og at andre vil finne bedre måter å løse personverndilemmaet på enn det jeg har gjort. Muntlige minner fyller et tomrom Det er gått nesten 20 år siden jeg gjennomførte det feltarbeidet som Masker og motstand er basert på, og mye har skjedd både med skeive kvinner og menns posisjon i det norske samfunnet og med synet på hvordan vi kan ivareta personvernet i forskning. Noe av det viktigste som har skjedd, er etableringen av Skeivt arkiv i Bergen og den etter hvert omfattende samlingen av videointervjuer de har bygget opp siden 2016. Skulle jeg ha gjennomført et tilsvarende prosjekt i dag, ville jeg nok ha prøvd å finne en tilnærming som gjorde det mulig å gi etterprøvbare og stedfestede beskrivelser av skeive liv på landsbygda og i mindre byer, for eksempel gjennom å gjøre det mulig for deltakerne å fortelle under fullt navn. Samtidig tror jeg at beskrivelsene av nettverk som det de tre musketerer i småbyen representerer, har vært viktige for å skape nysgjerrighet og motivere til videre utforskning av skeiv lokalhistorie. En tilnærming til skeiv lokalhistorie som tar i bruk muntlige minner, gjør det mulig å fylle et tomrom i skeiv historieskriving, et tomrom som i stor grad skyldes at det som finnes av skrevne og trykte kilder, i hovedsak beskriver livet til kjente personer som selv tekstliggjorde livet sitt, eller personer som endte opp i arkiver fordi de ble rettsforfulgt og i noen tilfeller straffedømt. Det er ikke urimelig å tenke seg at disse to kategoriene av skeive menn (og i noen grad skeive kvinner) utgjorde to ytterpunkter i samtiden – de privilegerte og gjerne høyt utdannede som selv skrev dagbøker, brev, noveller og romaner på den ene siden, og menn og kvinner, ofte fra lavere sosiale lag, som av en eller annen grunn ble gjenstand for politiets og rettsvesenets oppmerksomhet på den andre. 70


B Y G D E S L A D D E R , PA R F O R H O L D O G S M Å B Y H O M O F I L E I M E L L O M - O G E T T E R K R I G S T I D E N

Den franske historikeren Florence Tamagne gir i tobindsverket A History of Homosexuality in Europe helt eksplisitt avkall på bruk av muntlige minner, noe hun gir en nærmest vitenskapsteoretisk begrunnelse for. I et innledende kapittel til bokverket skriver hun: It seemed counter-productive to spend vast amounts of time and energy collecting the testimony of homosexuals who lived during the inter-war period. There are not that many people concerned and, moreover, any such recollections related to a remote past, on a particularly subjective topic, would have to be taken with a large grain of salt. Distortions, even involuntary ones, may easily weaken the credibility of memoirs.32

Selv om det kildekritiske poenget Tamagne er inne på, kan ha noe for seg, avskjærer forfatteren seg her fra å bruke tilbakeskuende beretninger fra kvinner og menn som kunne ha hatt noe å fortelle fra den perioden hun skriver om. Det hun sier om at det uansett ikke ville være snakk om mange mennesker, blir en selvoppfyllende profeti i og med at hun i utgangspunktet velger ikke å lete. Hun ser dessuten helt bort fra den muligheten som ligger i å intervjue eldre heterofile kvinner og menn, og tar tilsynelatende for gitt at det kun er skeive som kan gi informasjon om skeive liv og livsformer. Bokverket hennes handler da også i all hovedsak om storbybeboere som skrev romaner eller selvbiografier, eller som det ble skrevet om i aviser, tidsskrifter og bøker, noe som understrekes av verkets undertittel: Berlin, London, Paris 1919– 1939. Det er selvsagt verdifullt å få systematisert kunnskapen om de skeive livsløpene til personer fra den europeiske kultureliten. Men livet til alle de hundretusenvis av skeive kvinner og menn fra arbeiderklassen og middelklassen, og særlig de som levde i småbyer og på landsbygda, forsvinner helt i denne historieskrivingen. Det er nettopp denne muligheten til å få fram underrepresenterte stemmer fra fortiden33 som gjør muntlige minner så spennende og uunnværlige. 32 Tamagne 33 Hundstad

2004, 12. 2020, 21.

71


HANS WIGGO KRISTIANSEN

Det kan også se ut til at både Jens Rydström og Florence Tamagne henger litt fast i en bestemt oppfatning av muntlige minner som lenge preget (og kanskje fortsatt preger) i hvert fall deler av historiefaget, nemlig at det viktige og avgjørende ved minner som kilder er om innholdet i dem er sant eller usant i empiristisk-positivistisk forstand. I løpet av de siste tiårene er det imidlertid kommet tilnærminger til minner som legger vekt på andre aspekter ved dem som kilder. Disse tilnærmingene framhever nettopp minnenes subjektive verdi framfor den verdien de måtte ha som fakta. Disse nyere, mer kulturhistoriske tilnærmingene, som vektlegger fortellingsaspektet snarere enn livsaspektet ved livsfortellinger, betrakter muntlige minner som ideologiske og kulturelle uttrykk og bruker dem til å komme på sporet av kulturelle mønstre og koder. Forhåpentligvis kan problematiseringen av den homofile frigjøringsfortellingen i dette kapittelet være et bidrag til diskusjonen om verdien av muntlige minner og ulike minneteoretiske posisjoner i og utenfor historiefaget.

Litteratur Arntzen, Jon Gunnar. 1995. «Dokumentasjon og bevaring av homofil historie». I Med regnbuen som våpen. Festskrift til Karen Christine Friele: 1935 27. mai – 1995, redigert av Jon Gunnar Arntzen, 193–204. Oslo: Antinoos forlag. Arntzen, Jon Gunnar, red. 1995. Med regnbuen som våpen. Festskrift til Karen Christine Friele: 1935 27. mai–1995. Oslo: Antinoos forlag. Bauer, Heike og Matt Cook. 2012. «Introduction: Queer 1950s: Rethinking Sexuality in the Postwar Years». I Queer 1950s: Rethinking Sexuality in the Postwar Years, redigert av Heike Bauer og Matt Cook, 1–10. London: Palgrave Macmillan. Cervini, Eric. 2020. The Deviant’s War. The Homosexual VS. The United States of America. New York: Farrar, Strauss and Giroux. Cook, Matt. 2014. «Sexual Revolution(s) in Britain». I Sexual Revolutions, redigert av Gert Hekma og Alain Giami, 121–140. London: Palgrave Macmillan. Duberman, Martin. 1993. Stonewall. New York: Plume. Eribon, Didier. 2004. Insult and the making of the gay self. Durham: Duke University Press.

72


B Y G D E S L A D D E R , PA R F O R H O L D O G S M Å B Y H O M O F I L E I M E L L O M - O G E T T E R K R I G S T I D E N

Fellows, Will. 1996. Farm boys. Lives of gay men from the rural Midwest. Madison: University of Wisconsin Press. Friele, Karen-Christine. 1975. Fra undertrykkelse til opprør. En grunnbok om det å være homofil i Norge i dag. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag. Friele, Karen-Christine. 1990. Troll skal temmes. Oslo: Scanbok. Gatland, Jan Olav. 2003. Det andre mennesket. Eit portrett av Åsmund Sveen. Oslo: Det Norske Samlaget. Henmo, Ola. 2017. Kampene. Et portrett av Kim Friele. Oslo: Cappelen Damm. Howard, John. 1999. Men like that. A southern queer history. Chicago: Chicago University Press. Hundstad, Dag. 2020. «Lokale historier. Lokalhistorie, muntlig historie og historiefag i et historiografisk perspektiv». Tidsskrift for kulturforskning 19–1: 5–28. Jordåen, Runar. 2003. «Frå synd til sjukdom? Konstruksjonen av mannleg homoseksualitet i Norge, 1886–1950». Hovedfagsoppgave. Universitetet i Bergen. Jordåen, Runar. 2019. «Utpressingssaka i 1932». Lest 1. oktober 2021. https:// skeivtarkiv.no/skeivopedia/utpressingssaka-i-1932 Juvonen, Tuula. 1996. «Det fanns inga lesbiska i Tammerfors på 50-talet». Lambda Nordica 1:71–76. Kristiansen, Hans Wiggo. 2008: Masker og motstand. Diskré homoliv i Norge 1920– 1970. Oslo: Unipub. Kristiansen, Hans Wiggo. 2004. «Kjærlighetskarusellen. Eldre homoseksuelle menns livsfortellinger og livsløp i Norge». Doktoravhandling. Universitetet i Oslo. Leap, William L. 2020. Language Before Stonewall. Language, Sexuality, History. New York: Palgrave Macmillan. Linkof, Ryan. 2013. «‘These young men who came down from Oxford and write gossip’: Society gossip, homosexuality and the logic of revelation in the interwar press». I British queer history. New approaches and perspectives, redigert av Brian Lewis, loc. 2397–2929. Manchester: Manchester University Press. Kindle Edition. Löfström, Jan M. 1994. «The social construction of homosexuality in Finnish society, from the late nineteenth century to 1950’s». Doktoravhandling. University of Essex. Löfström, Jan M. 1998. «A Premodern Legacy: The ‘Easy’ Criminalization of Homosexual Acts Between Women in the Finnish Penal Code of 1889». I Scandinavian Homosexualities. Essays on gay and lesbian studies, redigert av Jan M. Löfström, 53–79. London: Harrington Park Press.

73


HANS WIGGO KRISTIANSEN

Norrhem, Svante. 2001. Den hotfulla kärleken. Homosexualitet och vanlighetens betydelse. Stockholm: Carlsson Bokförlag. Plummer, Kenneth. 1995. Telling sexual stories. Power, change and social worlds. London: Routledge. Rydström, Jens. 2003. Sinners and citizens: Bestiality and homosexuality in Sweden, 1850–1950. Chicago: University of Chicago Press. Rydström, Jens. 2009. «Diskré homoliv». Historisk tidsskrift, 88-1:162–166. Rydström, Jens. 2011. Odd Couples: A History of Gay Marriage in Scandinavia. Amsterdam: Aksant. Sedgwick, Eve. 1990. Epistemology of the closet. Berkeley: University of California Press. Skidmore, Emily. 2019. True Sex. The lives of Trans Men at the Turn of the Twentieth Century. New York: New York University Press. Sorainen, Antu. 1998. «The Power of Confession: The Role of the Criminal Law and Courtpractices in the Production of Knowledge Concerning Sexuality Between Women: Finland in the 1950s». I Scandinavian Homosexualities: Essays on Gay and Lesbian Studies, redigert av Jan Löfström, 117–137. Binghamton, N.Y.: Haworth Press. Sorainen, Antu. 2015. «Queer Personal Lives, Inheritance Perspectives, and Small Places». I Lambda Nordica’s special issue on queer kinship and reproduction, 3–4, vol. 19: 31–54 Sorainen, Antu. 2018. «Gay Back Alley Tolstoys and Inheritance Perspectives: Re-Imagining Kinship in Queer Margins». I Queering Knowledge: Analytics, Devices and Investments after Strathern, redigert av Paul Boyce, E.J. Gonzales-Polledo og Silvia Posocco, 55–72. London: Routledge. Tamagne, Florence. 2004. A History of Homosexuality in Europe. Berlin, London, Paris 1919–1939, volume I. New York: Algora Publishing. Thompson, Paul med Joanna Bornat. 2017. The Voice of the Past. Oral History. Fourth edition. New York: Oxford University Press.

Andre kilder Intervju nr. 3 – mann født på 1920-tallet. Intervju utført av Hans Wiggo Kristiansen i mai 1998 som del av arbeidet med doktorgradsavhandlingen «Kjærlighetskarusellen. Eldre homoseksuelle menns livsfortellinger og livsløp i Norge». Intervju nr. 13 – kvinne født 1929. Intervju utført av Hans Wiggo Kristiansen i april 2004 som del av arbeidet med boka Masker og motstand. Diskré homoliv i Norge 1920–1970.

74


HORNY LADIES, MANNISH WOMEN AND CROSS-DRESSING SAILORS

Horny ladies, mannish women and cross-­dressing sailors Queer sexualities and genders in Iceland in the 18th and 19th centuries Íris Ellenberger and Hafdís Erla Hafsteinsdóttir Researching queer history in Iceland before the mid-20th century can be a daunting task. Where other European scholars have found sources on queer sexualities in court documents, literature, memoirs and personal archives, all of which have been instrumental in constructing the image of the modern homosexual, researchers looking into Icelandic history have mostly found gaps and silences. The absence of discourses and representations of homosexuality in such documents, therefore, requires historians to apply approaches which are sensitive to the various ways in which non-normative sexualities and genders appear in different locations and/or times.1 In this study, paying attention to individuals who stand out because of their occupation, physical appearance, modes of dress or behaviour or, sometimes, for no clear reason at all, makes it possible to establish a picture of what constituted queerness in a remote rural society far from the cultural hubs of Northern Europe. In this chapter we explore the different manifestations of queer sexualities and genders in rural Iceland during the 18th and 19th centuries. We use various sources about unusual women to catch a glimpse into the ways in which their non-normative gender expression, sexual behaviour and being were made sense of in a society where modern notions of homosexuality, first appearing elsewhere in the late 19th century, were decades from becoming household concepts. 1 Rydström

2007, 18.

75


ÍRIS ELLENBERGER AND HAFDÍS ERLA HAFSTEINSDÓT TIR

We use sources about people who were categorised by their contemporaries as women and use the pronouns she/her when referring to them. When writing about the sources we do the same, although, as we will discover, the subjects of this study usually defy gender cate­gories. That is also why we use the terms queer and queerness, not to refer to specific sexual orientations or gender identities, but rather to describe women who differed from the norm in terms of gender expression, physical abilities, appearance, choice of partner or lifestyle. Sometimes their queerness converges with modern categories of gender and sexuality, sometimes not. In some cases, all we know is that their sexuality made them stand out, which is the main reason why their stories have been preserved through the years. We therefore ask: what constitutes queerness in Iceland in the 18th and 19th centuries? To answer this question we look at who is described as queer and in what way in the written sources from the 18th and 19th centuries. We then place queerness and stories of queer women in a historical context. Next, we move on to the results of our thematic analysis where we discuss how queerness appears in the texts based on three interrelated themes which tie queerness to physical strength, lacking or abnormal motherhood, and liminal places. On the basis of these themes we finally draw conclusions on what was, or was not, considered queer during our period of research.2 Icelandic society and literary traditions in the 18th and 19th centuries Iceland was a sparsely populated, rural country during the period under investigation. In 1850, a little under 60,000 people lived on this 103.000 km2 island, which is larger than Ireland and well over twice the size of Denmark. Almost the entire population lived in rural areas, with only a handful of people having permanent residence in the 2 This

chapter is a part of the research project Hidden Women, financed with grants from the Gender Equality Fund, Student Innovation Fund and Educational Materials Development Fund.

76


HORNY LADIES, MANNISH WOMEN AND CROSS-DRESSING SAILORS

country’s few villages that are scattered along the seaside. At the time, there were no provisions that explicitly forbade homosexual acts in Stóri dómur (E. the Great Edict), Iceland’s main body of laws which came into effect after the country converted to Protestantism in the mid-16th century. Paragraph 178 of the new penal code of 1869 included a ban on sexual intercourse that was considered “against nature”. In 1869, Iceland was a part of the state of Denmark, which explains why the paragraph was a translation of the Danish penal code of 1866 and passed through the Icelandic parliament (Alþingi) without comment or discussion. Only one person, Guðmundur Sigurjónsson Hofdal in 1924, was charged based on paragraph 178. In fact, the Icelandic authorities seem to have had little or no interest in punishing people for homosexual acts, although there was a strong interest in regulating people’s sexuality through other means.3 The Icelandic social structure was organised around subsistence farming. A minority of the population were farmers, that is, people who owned or ran a farm. The rest were usually farm workers. There had always been restrictions against the free movement and employment of farm workers, but they were formally legalised in 1783 with a directive put onto freelancers, forcing all workers to be gainfully employed at a farm for a year at a time. This kind of employment was called compulsory service (I. vistarband) and was not fully abolished until 1907.4 These restrictions are an important background to this chapter. Not only do they provide valuable insight into Icelandic society in the 18th and 19th centuries, but they also show how invested the government was in maintaining the agricultural character of the economy and establishing the farm as the main social and economic unit. Most fishermen and -women were farm workers sent out to sea by their masters during the fishing season. Permanent residency at the 3 Þorvaldsdóttir 4 Vilhelmsson

2007, 121–122. 2017, 14.

77


ÍRIS ELLENBERGER AND HAFDÍS ERLA HAFSTEINSDÓT TIR

seaside was frowned upon as it upset the established social order. Fishing stations were supposed to be strictly seasonal dwelling places, while the growth of permanent settlement in sea villages was to be curtailed at all costs. These settlements thus became liminal places where social convention could be suspended, for men and women alike.

Ósvör in Bolungarvík. Reconstruction of a 19th century fishing station (I. verbúð). Farm workers often travelled far away from their farms for seasonal fishing. Photo: Trey Ratcliffe. Flickr, CC-BY-NC-SA 2.0.

The sources for this chapter are born out of the Icelandic rural society of the 18th and 19th centuries. They can be categorised as þjóðlegur fróðleikur in Icelandic, or traditional knowledge in English. The category consists of a wide variety of texts which include material from oral transmission written down by folklore enthusiasts. Most of the material was collected and put down onto paper in the second half of the 19th century and published for mass consumption in the mid-20th century. The texts were popular among 19th-century farmers and farm workers; they thus reflect their interest in tales of strange people as an essential part of establishing social norms and 78


HORNY LADIES, MANNISH WOMEN AND CROSS-DRESSING SAILORS

cultivating an identity as “normal” people at a time where norms were rapidly changing due to the abolishment of compulsory service and increasing urbanisation.5 The traditional knowledge sources of this study include a folk tale, collected by Jón Árnason in the 1850s and 60s and published in 1956, rhymes from the late 18th century, and newspaper articles from the 1960s and 70s that are based on older sources. The largest sub-category is so-called þættir, or chronicles, which are further divided into sagnaþættir (E. legendary chronicles) and heimildaþættir (E. source chronicles). The chronicles are collections of written narratives about events or persons from the 17th to 19th centuries. The legendary chronicles originate in oral tradition and sometimes contain elements from folklore. The narrator or author usually has roots in the community the legendary chronicles describes, and the material is often partly based on the author or narrator’s own memories or those of a parent or a grandparent. The source chronicles are similar to their legendary counterparts, although they are usually based on written manuscripts, not oral transmission. They also recount stories of people and events which took place well before the authors were born, and where oral sources were not available.6 Sometimes, the authors of the source chronicles base their narratives on older unpublished legendary chronicles and do not hesitate to take whole sentences unaltered from the original text. These large intervals between the lifetime of the text subjects, the writing of the manuscripts and the publishing of the texts raise interesting questions about their usefulness as sources on queerness in Icelandic rural society of the 18th and 19th centuries. The majority 5 Jónsson

2018, 36; Hauksson 2006, 308. Compulsory service was gradually abolished from 1863 to 1907, which caused significant social changes as people had more freedom in choosing their occupation and residence. This led to rapid urbanisation in Iceland. In 1901, just under 87% of the total population lived in rural areas. This plummeted to 39% in 1950. See: Jónsson and Magnússon (eds.) 1997, 85. 6 Hauksson 2006, 309.

79


ÍRIS ELLENBERGER AND HAFDÍS ERLA HAFSTEINSDÓT TIR

were written by men who never encountered the women they wrote about or, at best, remembered them from their youth. Málfríður Einarsdóttir (1899–1983) and Helga Sigurðardóttir (1847–1920) are the only female authors.7 The sources thus paint an interesting picture of what was considered queerness in women by patriarchal rural society in Iceland during the second half of the 19th century, especially when considering that most of the sources were written down by male authors, with an occasional glimpse into the 18th century. Queerness in rural Iceland In 1918, Helga Sigurðardóttir, from the farm Barkarstaðir in the northwest of Iceland, wrote in her unpublished memoir how she felt about marriage: “Time passed, until I became 21 years of age. On 18 July 1868 I married Helgi Jónsson from Árbær in Holt and moved there two days later. Now I needed to change my behaviour, as I was in a position [marriage] that was against my nature. But no one can avoid their destiny”.8 These two sentences are the only instance of self expression we have in our sources. In just a few words Helga gives us a glimpse into her queer attitude towards her fate. The text itself does not give us any clues as to why marriage was against her nature. It could signify same-sex desire or a general lack of desire for intimate relationships, men, and/or the institution of marriage. We still do not have a clear picture of the vocabulary Icelandic women used to describe unconventional feelings towards men, other women or family life. Therefore, descriptions like Helga’s are both familiar and unfamiliar in their vagueness, which is a common feature of women’s expression of their non-normative sexualities before the spread of modern sexological terms.9 This vagueness is common in our sources, but the certain prominent features are key to understanding queerness in Icelandic rural society during the period being researched. 7 Einarsdóttir

1986; Lbs 363 fol. Lbs 363 fol., 10. 9 Carter 2005, 108, 116.

8

80


HORNY LADIES, MANNISH WOMEN AND CROSS-DRESSING SAILORS

For this chapter we searched for traces of queerness, with a focus on the ways in which queerness was described or implied. Our texts come from six manuscripts, eight printed collections of material from traditional knowledge, a biography, a memoir and three newspaper or magazine articles. Through our thematic analysis of the texts, we identified recurring elements and constructed three interconnected themes which allow us to get a firmer grasp on how queerness was constituted in the Icelandic farming society of the 18th and 19th centuries.10 These themes are “Queerness as a physical trait”, “Complicated relationships with motherhood constitute queerness” and “Queerness belongs to liminal places”. In the following sections we explore how each of these themes is constructed within the traditional knowledge genre and how they intersected in order to establish a picture of queerness among 18th- and 19th-century women in Iceland. Mounted a flour barrel, died childless – Queerness as a physical trait The first theme, queerness as a physical trait, is the most readily identifiable of the three, as unusually strong and large women frequently appear in the sources of this study. The 18th-century farm labourer Guðrún Jónsdóttir is one. Her strength is deemed to be the main reason she received the nickname karlmaður (E. man), as she is considered more “like men than women, in every way”.11 Similar descriptions can be found in the folk tale A strange valley in Ódáðahraun where the main character, Graða-Helga (Horny-Helga), participates in the annual sheep round-up in the highlands of Iceland. The nicknames “graða” (E. horny) and “karlmaður” (E. man) deserve some attention as they appear numerous times in the texts of our study, often in connection with motherhood or “unnatural” sexual relations. The meaning of the word “graður” has evolved through 10 Braun

and Clarke 2013, 175–180. 1954, 143.

11 Konráðsson

81


ÍRIS ELLENBERGER AND HAFDÍS ERLA HAFSTEINSDÓT TIR

the ages. According to contemporary and 20th-century dictionaries it means “lustful” or simply “horny”, but in an Icelandic-Latin dictionary manuscript from the 18th century “graður” is defined as, “Masculinæ natúræ, et in venerem pronus” (E. masculine in nature, and prone to intercourse).12 As we shall see, women’s queerness in the 18th and 19th centuries was strongly related to their way of transcending the perceived boundaries between the masculine and the feminine. This description of being horny in relation to masculine traits fits the tale of Horny-Helga. According to the story, she was as strong as a group of men and the only member of her search party to keep on looking for the sheep when a snowstorm hit. She walked on in the storm for six days until she was found by the son of an outlaw chief who brought her to his camp, where she stayed and worked during the winter.13 As the story goes, she “always needed a lot to eat and worked hard” weaving cloth, which was often a man’s job in the Icelandic agricultural society of the 19th century.14 Outlaw stories (I. Útilegumannasögur) are a prominent sub-genre of the Icelandic folk tales and often depict idyllic outlaw valleys in the harsh Icelandic highlands. Helga ends up choosing normal society over the outlaw community despite having won the love of the outlaw chief’s son. Perhaps this serves to underline Helga’s queerness, in that her masculine characteristics attract the attention of the heir to the outlaw chiefdom. This implies that gender norms and sexual preferences are different among these social outcasts and also serves to stress her virtue when she decides to sacrifice his love to go back to life as a farm worker. The stories of the 18th-century poet Látra-Björg Einarsdóttir share many elements with the folk tale of Horny-Helga. Björg spent most of her early life as a farm worker and an occasional fisherwoman. 12 AM

433 fol IV, 404r. Böðvarsson and Vilhjálmsson (eds.) 1956, 339–340. 14 Björnsson 1997, 181. 13 Árnason,

82


HORNY LADIES, MANNISH WOMEN AND CROSS-DRESSING SAILORS

Later in life she started wandering around the countryside in the north and became famous for her rhymes and alleged supernatural abilities. She was thought to be able to hold her own against a “vigorous man” (I. röskur maður) when she went out rowing.15 Like Horny-Helga, Björg was praised for her hard work, and both women were seen to have a connection with the supernatural, which will be discussed later in this chapter. In Látra-Björg’s case, there is a paranormal undertone to the way her appearance is described as being almost troll-like: “of all women, she was the most horrible to look at […] she had a very long neck, was tall […] usually dressed in a black robe which reached down to her thighs […] and usually had a red-brown hood over her head. Her manner was very unfeminine in most ways, for she did not need help to mount a medium-height horse […]”.16 In 1982 Hannes Pétursson published a three-volume collection of stories from an old Icelandic agricultural community in the fjord of Skagafjörður in North Iceland. In the first volume he dedicates a page to various women who stood out on account of their lack of femininity. Physical strength features prominently in his description of some of these women who are described as “great workers” or “sturdy as men”. Hannes quotes Jón Espólín, an early 19th-century historian, who simply writes that a woman named Sesselja Hrólfsdóttir (1688–?) “lét upp mjöltunnu, dó barnlaus”, which literally translates as “mounted a barrel of flour, died childless”.17 Here, “lét upp” (E. mounted) probably means that she could load the barrel onto a horse, which requires considerable strength. The women’s sturdiness is the source of their queerness, as it both sets them apart and makes them stand out from other more conventionally feminine women. Their strength is, in many cases, 15 Fishing

in the 18th century was usually done in open boats with four to six rowers on each side. 16 JS 291 4to; Jónsson 2020, 85. 17 Pétursson 1982, 13.

83


ÍRIS ELLENBERGER AND HAFDÍS ERLA HAFSTEINSDÓT TIR

closely linked to the second theme identified in this study, some women’s curious relationship with motherhood. No one dared touch them with their eleventh finger – Complicated relationships with motherhood constitute queerness In rural Icelandic society of the 18th and 19th century, only the female heads of a household were expected to bear children. This is reflected in statistics from the late 19th century, when the most common age for women to get married and have children was between 25 and 34. Most other women belonged to the farm worker class and were supposed to remain childless until they were able to become housewives themselves, so rate of women who neither married nor had children was quite high, despite the fact that childbearing out of wedlock was not uncommon.18 It remains curious, then, that the sources of this study repeatedly use childlessness to underscore a woman’s strangeness, including to highlight her non-normative sexual expression and/or behaviour, even though most belonged to a class which should have prevented them from having children. Hannes Pétursson, in his description of the farm workers of Skagafjörður, uses the women’s strength and ability to do heavy work as a context for their childlessness, which further demonstrates how the texts establish them as queer characters. Espólín’s short description of Sesselja Hrólfsdóttir, who “mounted a barrel of flour, died childless”, is, according to Pétursson, “quite long, if you read between the lines”.19 He continues by bringing attention to the fact that all the workers died childless and unmarried, “perhaps because no one dared to touch such strong women [I. heljarkonur] with their eleventh finger”,20 meaning that their sturdy physique made them so formidable that no man dared to pursue a sexual relationship with them.

18 Statistics

Iceland 2005, 3. 1982, 13. 20 Pétursson 1982, 13.

19 Pétursson

84


HORNY LADIES, MANNISH WOMEN AND CROSS-DRESSING SAILORS

The only female couple mentioned in the sources was also described as childless. Þuríður Jónsdóttir (1791–1869) and Kristín Einarsdóttir (1789–1869) were two farm workers and fisherwomen who spent weeks each year at a remote fishing station far out on the Snæfellsnes peninsula. Friðrik Eggerz, who wrote about them in the late 19th century, characterises their “friendship” as “unnatural” because they “slept together”, which is the reason Þuríður received the nickname “graða”, or “horny”. Eggerz continues by further accentuating the queer character of their relationship by placing it in the context of their childlessness: “They never had any children and remained together as long as they lived and stayed in Vík [Dritvík] during the spring”.21 Other childless women include Guðrún Þórðardóttir (1643–1703). Her main characteristic, as described in Jón Jónsson’s manuscript on the lives of ministers in Iceland, is that she could not have children because she “suffered from androgynus”.22 The Latin term “androgynus” refers to a person of indeterminate sex. This could mean that Guðrún was what we would today call intersex. More likely, Jón Jónsson had no accurate knowledge of her sexual characteristics but was intimately familiar with farm life, including ambiguous sexual characteristics which are not uncommon in livestock. It is also possible that he was influenced by discourses about hermaphroditism, perhaps via medical or media discourses which had proliferated in Europe, a category which encompassed various unusual sexual tastes and characteristics.23 Whatever the case, it seems not uncommon that authors indicated that women were biologically “abnormal” if they overstepped the perceived boundaries between masculine and feminine.

21 Eggerz

1950, 432. 1266 4to; Lbs 2371 II 4to, 1455. 23 Halberstam 1998, 54–55; Long 2016; Mann 2006, 67. 22 Lbs

85


ÍRIS ELLENBERGER AND HAFDÍS ERLA HAFSTEINSDÓT TIR

While some of the women in this study stood out for not having children, others were rumoured to be able to impregnate other women. We have no insights into how the authors of this study pictured sex between women, but it is quite likely that their ideas were similar to those of their Nordic and English counterparts, in whose imagination penetrative sex with an enlarged clitoris featured prominently.24 It would therefore not have been an illogical next step to assume that they had unusual reproductive capabilities enabling them to conceive children with their female sexual partners.

Dritvík cove on Snæfellsnes peninsula. The cove opens onto rich fishing grounds. Þuríður Graða was very fond of Dritvík and called it “paradise-like” (Eggerz 1950). Photo: giuliaduepuntozero. Flickr, CC-BY-ND-2.0.

24 Skjoldhammer

86

2020, 289–296; Halberstam 1998, 55.


HORNY LADIES, MANNISH WOMEN AND CROSS-DRESSING SAILORS

In a short newspaper article about folk customs in the remote Westfjords during the late 19th century, Halldór Kristjánsson describes how people delivered charcoal on foot across the heath of Álftafjörður. Among them was the second Graða-Helga (E. HornyHelga) to appear in the sources, who received her nickname because another woman named Helga as having conceived her child.25 The same was said of Guðrún Sveinbjarnardóttir (1831–1916), as a farm labourer claimed that she was carrying Guðrún’s child and that Guðrún was unable to deny the fact. According to Sigurður Grímsson’s manuscript Lives of Ministers, Guðrún was sometimes called Graða-Gunna (Horny-Gunna), and in the same sentence, Grímsson mentions that she did not give birth to any children herself.26 Málfríður Einarsdóttir states that she was also called Guðrún “karlmaður” (E. man).27 In this context it is interesting that Þuríður Einarsdóttir Foreman (1777–1863) was once accused of being “tvíkynja”, or a herma­phrodite, which was refuted by the fact that she had given birth to a child.28 In Þuríður’s and Guðrún’s cases, the allegations about their male or ambiguous sexual characteristics seem to serve as a reprimand for stepping out of their assigned roles as wives, mothers or obedient farm workers. They remained together as long as they lived and stayed in Vík during the spring – Queerness belongs to liminal spaces Icelandic laws and mores of the 18th and 19th centuries placed heavy restrictions on freedom of movement. The most significant exception was the internal migration to and from the coast during the fishing seasons. Fishing presented one of few opportunities for common people to escape the farm for several weeks a year, usually in the spring, autumn or winter. 25 Kristjánsson

1964, 8. 2367 4to, 799–800. 27 Einarsdóttir 1986, 147. 28 Jónsson 1893–1897, 279. 26 Lbs

87


ÍRIS ELLENBERGER AND HAFDÍS ERLA HAFSTEINSDÓT TIR

Although fishing was considered a man’s job, women were often recruited on crews, and sailing skills were assets for women looking to get hired on a farm.29 In areas where fishing was a crucial part of the farmers’ income, such as the Breiðafjörður area, most women took to the sea at some point in their lives.30 However, their participation is rarely mentioned in written sources “unless something remarkable happened to them”,31 such as drowning or getting in trouble with the authorities. The best-known fisherwoman of 19th century, Þuríður Einars­ dóttir, was certainly famed for crossing paths with the authorities. She owes her legacy to the fact that she is a protagonist in a series of legendary chronicles, The legend of Þuríður Foreman and the robbers of Kambur, written thirty years after her death by Brynjólfur Jónsson (1893–1897). The way in which Þuríður differed from other women is a fundamental feature of how she is described in the chronicles. She was strong-willed, stubborn, intelligent and honest. She preferred working outdoors like men, and around the age of thirty she began serving as a skipper on a boat, hence her nickname of “foreman”. She soon earned the trust and loyalty of her crew, because she was brave and repeatedly steered her boat to bountiful waters. Þuríður began wearing men’s clothing for convenience’s sake when out fishing, but as time passed, she also began to wear a man’s coat and hat in her day-to-day life. → A late 19th-century drawing of Þuríður “Foreman” Einarsdóttir. Drawing: Finnur Jónsson from Kjörseyri, The National Museum of Iceland.

29 Eggerz

1950, 432; Willson 2016, 30. 2016, 31. 31 Willson 2016, 19. 30 Willson

88


HORNY LADIES, MANNISH WOMEN AND CROSS-DRESSING SAILORS

89


ÍRIS ELLENBERGER AND HAFDÍS ERLA HAFSTEINSDÓT TIR

When viewing the chronicle of Þuríður Foreman through a queer lens, one can see that her gender expression was an important factor in solving the crime where three unknown men raided the farm of Kambur. Shortly after the robbery, Þuríður was working on her boat when she was called to testify before the local authorities. As the matter was urgent, she did not have time to change her clothes and gave her testimony dressed in menswear. When Þuríður hesitated to divulge the robbers’ identities, the district administrative officer (I. hreppstjóri) threatened her by pointing out that she needed legal permission to wear men’s attire, which he was willing to grant her if only she would testify.32 Þuríður was thus coerced into giving a testimony which enabled the authorities to solve the case. The narrative further establishes her as a queer character through her relationships with men. It is clear from the very start that Þuríður never intended to marry. Her first two fiancés broke off their engagement as they could not tolerate her independence or became jealous because of how she was admired by her peers. Her third and last fiancé pushed her into marriage, only to have her refuse to share his bed. Here, a ghost named Móri, who haunted Þuríður’s family, appears to explain Þuríður’s reluctance to marry. The ghost caused misfortune in the family for generations and occasionally terrorised other people dwelling along the coast where the family resided. It is because of Móri that Þuríður hesitated to marry her first two suitors, and he also ends up ruining her only marriage.33 Móri serves here as a kind of metaphor for Þuríður’s queerness, that is, her independent gender-bending ways and manners that get in the way of her becoming a proper wife. 32 A

few sources imply that women needed official permission to wear men’s attire, especially trousers. We have found no formal legal restrictions, leading us to believe that the notion of a “trouser license” is based on tenets relating to customs or religion. Complaints and worries about women’s clothing can be found in county magistrates’ letter collections, which lends further support to the absence of actual legislation about gendered clothing. See: Róbertsdóttir and Guðmundsdóttir 2021, 450. 33 Jónsson 1893–1897, 21–22, 46.

90


HORNY LADIES, MANNISH WOMEN AND CROSS-DRESSING SAILORS

Later in the story Þuríður is granted lifelong permission to wear men’s clothing, and from then on she wears nothing else, jokingly referring to herself as Þormóður (a male name) when her neighbours do not recognise her. She would not put up with jokes or remarks about her appearance, however; so when a man from a neighbouring farm accused her of being a hermaphrodite (I. tvíkynja) she pressed charges against him.34 As we have already mentioned, there is another 19th-century trouser-wearing fisherwoman named Þuríður in our sources, Þuríður “Graða” Jónsdóttir. In the source chronicle Breiðfirzkir sjómenn Þuríður’s nickname is attributed to her mannish looks and fact that she wore trousers when out fishing.35 Traditional 19th-century fishermen’s outfits consisted of two pieces: a coat and trousers made from sheepskin. However, fisherwomen usually wore two or three woollen skirts, which put them at risk if they fell overboard, as the skirts easily absorbed water.36 Þuríður’s trousers may thus have helped her survive a shipwreck when her boat smashed against rocks, which resulted in the loss of half her crew. Þuríður is said to have insisted that she should be allowed to take part in the seasonal fishing from Dritvík, conveniently located more than 100 km away from the farm. At the fishing station she would be freer to pursue an “abnormal” intimate relationship with her fellow farm worker, Kristín Einarsdóttir, than when under the watchful eye of her masters and fellow workers at the farm.37 Following a description of Þuríður and Kristín’s relationship, the author introduces Guðrún Jónsdóttir, a dear, industrious and enjoyable (I. væn, dugleg, skemmtin) woman, much loved by the people of her farm. As Þuríður and Kristín extolled life in Dritvík, Guðrún became interested in taking part in the seasonal fishing, but the master of the 34 Jónsson

1893–1897, 234, 279. 1976, 77, 201–203. 36 Willson 2016, 35. 37 Eggerz 1950, 432. 35 Hermannsson

91


ÍRIS ELLENBERGER AND HAFDÍS ERLA HAFSTEINSDÓT TIR

house declined her wish. Finally, she refused to work at the farm unless she would be allowed to go fishing like Þuríður and Kristín. She was hired on a boat but drowned during her first trip, along with the whole crew. The day after the incident, before the news could have reached Ballará, a raven flew onto the roof of the farm and cawed down the chimney, which is presented to the reader as an ill omen.38 The raven’s omen is not the only supernatural event to occur in our sources. Our two fictional characters also have supernatural traits. First, there is Graða-Manga, a character from an 18th-century poem who delivers a certain type of poetry, “syrpuvers”, a genre strongly linked with sorcery.39 Then we have Graða-Helga from the folk tale Kynjadalur í Ódáðahrauni, whose strength enables her to reach an outlaw camp in the Icelandic highlands and become a valued member of the community because of her physical abilities. The sympathies of the author of this story obviously lie with Helga, whom the reader or listener is supposed to admire because of her industriousness and diligence. She is also portrayed as queer in her masculinity so that when the outlaw chieftain’s son falls in love with her it underscores the unnaturalness of this liminal community of social outlaws. The connection between liminal places and queerness makes particular sense in the case of the fishing station, as it was conveniently located far from the farm, enabling women like Þuríður Jónsdóttir and Kristín Einarsdóttir to escape the surveillance of their employers and peers. According to the tale, the fishing station in Dritvík was crucial for the flourishing and continuation of their relationship. The story of the beloved Guðrún who drowned because she let Þuríður and Kristín convince her to go fishing in Dritvík and the dark omen that carried the news of her death both underscore Þuríður 38 Eggerz

1950, 432–433. and Davíðsson (eds.) 1894, 89.

39 Árnason

92


HORNY LADIES, MANNISH WOMEN AND CROSS-DRESSING SAILORS

and Kristín’s image as unusual women who can survive and thrive in the liminal place of the fishing station. The supernatural aspect of these stories also highlights the ambivalence surrounding these women. While they are respected for their hard work and resourcefulness, they also have a troublesome, even dangerous, side. Þuríður Foreman was haunted by a ghost, preventing her from entering the institution of a heterosexual marriage, and taking Þuríður and Kristín as role models could result in a tragic death. These stories further entrench the fishing stations as liminal spaces in Icelandic agricultural society of the 18th and 19th centuries, where permanent residency should be strongly discouraged as it upset the established social order, just like the queerness of the women who lived there. It can thus be argued that fishing stations functioned as queer spaces in the 18th and 19th centuries, and, according to Jack Halberstam, such spaces as “developed, at least in part, in opposition to the institutions of family, heterosexuality and reproduction”.40 The fishing stations were not places of permanent residency but seasonal shelters for the “socially infertile” farm worker class. These places were queer in the sense that their very existence was contrary to the social norms of Icelandic agricultural society and because they were not supposed to be sites of reproduction or homes for families. It is therefore no wonder that seaside locations became havens for non-heterosexual women like Þuríður and Kristín and characters such as Þuríður Foreman, who pushed and transgressed the boundaries of womanhood. As liminal spaces were sites of transgression, they are not only linked to queerness but also to the supernatural, which culminates in tales of Látra-Björg Einarsdóttir. She has already been mentioned in connection with her troll-like appearance, but there is more to her story. Látra-Björg spent her early life as a farm worker and fisherwoman in the Látraströnd region in the north of Iceland, hence her 40 Halberstam

2005, 1.

93


ÍRIS ELLENBERGER AND HAFDÍS ERLA HAFSTEINSDÓT TIR

nickname. She was at home in the queer space of the fishing station and could enjoy the freedom it provided for unusual women like her. According to her biography, she belonged to a family of quick-tempered and coarse (I. stórlyndur og stórskorin) people so that “the force of the surf and cliff-lined shore must have suited her temperament, as long as she remained strong and her mood fiery”.41 But Látra-Björg steps further into the liminal realm than any other non-fictional character in this study and turns into a legend in her own right. As she got older, she decided to stop working as a farmhand and started roaming the countryside around the place of her youth. Despite laws that prevented farm workers from relocating freely, there were a few people, mostly men, who were able to remain free to travel from place to place. These drifters have been described as situated “on the boundary of humanity”,42 underscoring their liminal existence in 18th- and 19th-century Iceland. Tales of their strange antics defined what was considered “normal” behaviour, establishing the drifters as exceptions to societal rules.43 Látra-Björg was certainly respected for her intelligence and wit, which served her well as she was dependent on the kindness of others while she roamed the countryside. At the same time, like the other fisherwomen already mentioned, she is firmly established as an exceptional character, in the sense that she outdoes other women when it comes to masculine virtues such as strength and resourcefulness, but also as an exception from the established rules on gendered behaviour and expression. She also has a darker side, and she was feared for being able to influence the world around her with her rhymes. During her youth, when fishing was bad, she was said to be able to calm strong winds and lure the fish to her boat using poetry. Later, the rumour served to make people more amenable towards her and pacify her with food, shelter and other things a roaming person 41 Jónsson 42 Jónsson 43 Ibid.

94

2020, 53. 2018, 38.


HORNY LADIES, MANNISH WOMEN AND CROSS-DRESSING SAILORS

would need. The stories of her supernatural potency followed her well into the 20th century and further accentuated her multiple queer characteristics and way of life as she moved through liminal spaces. Concluding remarks Looking for signs of queer genders and sexualities in 18th- and 19thcentury Iceland may seem like a frustrating task due to the lack of explicit sources, but here we have attempted to understand how queerness was constituted through different texts within the traditional knowledge (I. þjóðlegur fróðleikur) genre. By defining queerness as the transgression of the norms of gender expression, physical traits and abilities, appearance, choice of partner, or lifestyle we are able to depart from contemporary sexual categories and instead focus on the specific descriptions of queer women in their own historical context. The women who are characterised as queer in our sources are those who transgress the boundaries of womanhood or femininity, even if they do it in different ways. Some are physically as strong as men, which makes them both frightening and admirable. Their extraordinary physical prowess is often emphasised by the fact that they did not have any children, which further distances them from proper womanhood (despite the fact that childlessness was not uncommon among this class). Some of these women were supposed to have the ability to impregnate other women, but such stories cast doubt on their womanhood and raised suspicions about their “true” gender. The sources also tell us that for the women to thrive, they either had to roam the countryside, without permanent residency, or belong to liminal places, such as fishing stations, which serve as queer spaces that undermine the institutions of family, heterosexuality and reproduction. The results of our thematic analysis mainly apply to the second half of the 19th century, which is when most of the stories in our sources were written down. Only one of our sources, the one about 95


ÍRIS ELLENBERGER AND HAFDÍS ERLA HAFSTEINSDÓT TIR

Guðrún Þórðardóttir who suffered from androgynus, was written down in the late 18th century, but it gives us reason to believe that stressing a woman’s unusual sexual characteristics and inability to have children was used as a way to establish their queerness as early as the mid-18th century. Proliferation of such tales in the second half of the 19th century must be looked at in a context of the social changes occurring during the period and the role that tales of strange people and eccentrics played in setting and maintaining social norms. As compulsory service was gradually abolished during the second half of the 19th century, Icelanders could relocate more freely and increasingly settled by the seaside to work in fishing, commerce and service. Numerous farm workers joined the urban working class. The sources of this study clearly belong to the category of tales of strange people used by the public to cultivate an identity as “normal” people during a period where most reference points for normalcy in the old agricultural society were starting to fall apart. But our sources have a distinct gendered aspect which gains significance when considering that women were in a majority among those migrating to the coast, because the towns provided better opportunities for widows and single women to provide for themselves and their dependants.44 In most European countries and in North America, industrialisation, urbanisation and the creation of an urban working class created anxieties among the middle class about the changing of sexual and familial norms, especially around illegitimate births and prostitution among working-class women.45 As these trends manifested in late 19th-century Iceland, they also revolved around the diminishing status of the rural community as the towns grew and became commercial and cultural centres. The proliferation and registering of these tales serve, at least partly, as a means of dealing with anxieties about the increased freedom of lower-class women and 44 Gunnlaugsson 45 D’Emilio

96

and Garðarsdóttir 1996, 437–443. and Freedman 2012, 171–173; Frost 2003, 295; Weeks 2012, 71–99.


HORNY LADIES, MANNISH WOMEN AND CROSS-DRESSING SAILORS

their effect on both the status of the countryside and gender and sexual norms, as well as to demonstrate the boundaries of womanhood by establishing gender-bending farm workers as strange characters. In this way, queerness seems to be predominantly defined as a lower-class phenomenon by the folklore collectors of the late 19th century, where queerness mainly manifested itself in masculine traits. Other women pursued intimate relationships with one another and were not seen as unusual or abnormal as long as their sexual relations were not explicit and their appearance, profession or behaviour stayed well withing the boundaries of femininity. Recent research has shown that everything from unrequited love to lifelong partnerships were not uncommon among the women of the Reykjavík bourgeoisie in the late 19th and early 20th centuries.46 These relationships were akin to what has been called romantic friendship, which has been documented quite extensively as an upper and upper middle-class phenomenon in Europe and North America at the turn of the 20th century.47 These relationships often went unnoticed and unreproached, and were certainly not identified as queer, as the upper and upper middle-class women were seen as the epitome of respectable (and then assumed asexual) femininity. It is, then, tempting to draw a sharp contrast between the lower and upper classes, but, as we have seen, the author’s attitudes towards farm workers differs from source to source. Friðrik Eggerz’s text is ambivalent towards Þuríður “Graða” Jónsdóttir and Kristín Einarsdóttir, as they both embody positive values such as hard work and determination and are also portrayed as a bad influence on another woman, whose attempt to emulate their way of life proves fatal. While Hannes Pétursson’s sources openly mock the strong farm workers of Skagafjörður for their masculinity, the narrator’s sympathies in the folk tale of Graða-Helga lie with Helga. 46 Ellenberger,

Hafsteinsdóttir and Benediktsdóttir 2019, 7–17; Ellenberger 2021. 1981; Smith-Rosenberg 1985, 53–76; Carter 2005, 123–128; Hellesund 2008, 29–32; Borgström 2016a, 15–18; Borgström 2016b, 235–238.

47 Faderman

97


ÍRIS ELLENBERGER AND HAFDÍS ERLA HAFSTEINSDÓT TIR

Þuríðarbúð, a reconstruction of the dwellings of Þuríður Foreman Einarsdóttir in Stokkseyri in the south-east of Iceland. Photo: Björn Björnsson, The National Museum of Iceland.

There is also a certain ambivalence regarding women who have later become folk heroes in a way, such as Látra-Björg and Þuríður Foreman. Like other women in this study, they clearly belong to the category of curious characters who were popular among late 19th-century readers and served to establish social norms through their representation of non-normative sexual behaviour and gender expression. As such, a less positive side of their queer characteristics is always present, as they are established as women who were sometimes suspect, and even feared, in the eyes of their peers. At the same 98


HORNY LADIES, MANNISH WOMEN AND CROSS-DRESSING SAILORS

time, their masculine traits represent personal characteristics that were respected in 19th-century Iceland, something which creates a strong connotation between their queer ways and agency, mobility and leadership that earn them the admiration of the reader. After all, even if these women serve in the stories as examples of unsuitable, yet extraordinary, behaviours for women in order to reinforce social norms, they are also an integral part of the traditional agricultural society both authors and readers wished to preserve and idealise when faced with inevitable social change.

99


ÍRIS ELLENBERGER AND HAFDÍS ERLA HAFSTEINSDÓT TIR

Literature Printed sources Árnason, Jón, Árni Böðvarsson and Bjarni Vilhjálmsson, eds. 1956. Íslenzkar þjóðsögur og ævintýri. Vol. 4. Reykjavík: Þjóðsaga. Árnason, Jón, and Ólafur Davíðsson, eds. 1894: Íslenzkar gátur, skemtanir, vikivakar og þulur. Vol. 3. Copenhagen: Hið íslenska bókmenntafélag. Borgström, Eva. 2016a. Berättelser om det förbjudna. Begär mellan kvinnor i svensk litteratur 1900–1935. Gothenburg and Stockholm: Makadam. Borgström, Eva. 2016b. “Unveiling the Forbidden: Same-sex Love as a Motif in Lydia Wahlström’s Writing.” NORA 24/4: 234–50. Accessed June 14, 2021. doi:10.1080/08038740.2016.1248485. Björnsson, Lýður. 1977. “Við vefstól og rokk.” Saga 35:179–222. Braun, Virginia and Victoria Clarke. 2013. Successful Qualitative Research: A Practical Guide for Beginners. London: Sage. Carter, Julian. 2005. “On Mother-Love. History, Queer Theory and Nonlesbian Identity.” Journal of the History of Sexuality 14/1–2:107–38. Accessed June 12, 2021. https://www.jstor.org/stable/3704711 D‘Emilio, John and Estelle B. Freedman. 2012. Intimate Matters. A History of Sexuality in America. Chicago: University of Chicago Press. Eggerz, Friðrik. 1950. Úr fylgsnum fyrri aldar. Vol. 1. Reykjavík: Iðunn. Einarsdóttir, Málfríður. 1986. Rásir dægranna. Eftirlátin skrif. Reykjavík: Ljóðhús. Ellenberger, Íris, Hafdís E. Hafsteinsdóttir and Ásta K. Benediktsdóttir. 2019. “Meira en þúsund orð. Ljósmyndun og rómantísk vinátta við upphaf tuttugustu aldar.” Saga 57/1:7–17. Ellenberger, Íris. 2021. “Ég er alveg í öðrum heimi. Kvennaskólinn í Reykjavík, kvennahreyfingin og hinsegin ástir meðal kennslukvenna um aldamótin 1900.” Ritið 21/2:103–130. Faderman, Lillian. 1981. Surpassing the Love of Men. Romantic Friendship and Love Between Women from the Renaissance to the Present. London: Junction Books. Frost, Ginger. 2003. “’The Black Lamb of the Black Sheep’: Illegitimacy in the English Working Class, 1850–1939.” Journal of Social History 37/2:293–322. Accessed June 14, 2021 https://www.jstor.org/stable/3790399 Gunnlaugsson, Gísli Á. and Ólöf Garðarsdóttir. 1996. “Transition into Widowhood: A Life-Course Perspective on the Household Position of Icelandic Widows at the Beginning of the Twentieth Century.” Continuity and Change 11:435–458.

100


HORNY LADIES, MANNISH WOMEN AND CROSS-DRESSING SAILORS

Halberstam, Jack. 1998. Female Masculinity. Durham & London: Duke University Press. Halberstam, Jack. 2005. In a Queer Time and Place. Transgender Bodies, Subcultural Lives. New York: New York University Press. Hauksson, Magnús. 2006. “Þjóðlegur fróðleikur á 19. og 20. öld.” In Íslensk bókmenntasaga vol. 4, edited by Guðmundur Andri Thorsson, 307–361. Reykjavík: Mál og menning. Hellesund, Tone. 2008. “Queering the Spinsters: Single Middle-Class Women in Norway, 1880–1920.” Journal of Homosexuality 54/1–2:21–48. Accessed June 14, 2021. doi: 10.1080/00918360801951947 Hermannsson, Jens. 1976. Breiðfirzkir sjómenn. Vol. 1. Reykjavík: Skuggsjá. Jónsson, Brynjólfur. 1893–1897. Sagan af Þuríði formanni og Kambsránsmönnum. Reykjavík: [Þjóðólfur]. Jónsson, Guðmundur and Magnús S. Magnússon, eds. 1997. Hagskinna. Sögulegar hagtölur um Ísland. Reykjavík: Hagstofa Íslands. Jónsson, Helgi. 2020. Látra-Björg. 2nd edition. Reykjavík: Hólar. Jónsson, Jón. 2018. Á mörkum mennskunnar. Viðhorf til förufólks í sögnum og samfélagi. Reykjavík: University of Iceland Press. Konráðsson, Gísli. 1954. “Jón Einarsson á Sauðá.” Sjómannablaðið Víkingur 41: 142–44. Kristjánsson, Halldór. 1964. “Álftafjarðarheiði.” Tíminn, December 21. Long, Kathleen P. 2016. Hermaphrodites in Renaissance Europe. 2nd edition. London: Routledge. Mann, Jenny. 2006. “How to Look at a Hermaphrodite in Early Modern England.” Studies in English Literature 46/1:67–91. Accessed June 14, 2021. http://www. jstor.org/stable/3844563 Pétursson, Hannes. 1982. Misskipt er manna láni. Heimildaþættir. Vol. 1. Reykjavík: Iðunn. Róbertsdóttir, Hrefna, and Jóhanna Þ. Guðmundsdóttir. 2021. Landsnefndin fyrri / Den islandske Landskommission 1770–1771. Vol. 5. Reykjavík: Sögufélag. Róbertsdóttir, Hrefna. 2001. Landsins forbetran. Innréttingarnar og verkþekking í ullarvefsmiðjum átjándu aldar. Reykjavík: University of Iceland Press. Rydström, Jens. 2007. “Introduction.” In Criminally Queer. Homosexuality and Criminal Law in Scandinavia 1842–1999, edited by Jens Rydström and Kati Mustola, 13–40. Amsterdam: Aksant. Skjoldhammer, Tonje L. 2020. “Forargeligt, uteerligt forhold. Omgjengelse mot nature og seksuell omgang mellom kvinnor.” Historisk Tidsskrift 99/4:286–300. Accessed June 14, 2021. doi: 10.18261/issn.1504-2944-2020-04-03

101


ÍRIS ELLENBERGER AND HAFDÍS ERLA HAFSTEINSDÓT TIR

Smith-Rosenberg, Carol. 1985. Disorderly Conduct. Visions of Gender in Victorian America, New York: Oxford University Press. Statistics Iceland. 2005. “Births in Iceland 1871–2004.” Statistical Series – Population 90/2:1–24. Vilhelmsson, Vilhelm. 2017. Sjálfstætt fólk. Vistarband og íslenskt samfélag á 19. öld. Reykjavík: Sögufélag. Weeks, Jeffrey. 2012. Sex, Politics and Society. The Regulation of Sexuality Since 1800. London: Routledge. 2nd edition. Willson, Margaret. 2016. Seawomen of Iceland. Survival on the Edge. Seattle and London: University of Washington Press. Þorvaldsdóttir, Þorgerður. 2007. “From Silence to Rainbow Revolution.” In Criminally Queer. Homosexuality and Criminal Law in Scandinavia 1842–1999, edited by Jens Rydström and Kati Mustola, 117—44. Amsterdam: Aksant.

Manuscripts The Árni Magnússon Manuscript Collection AM 433 fol IV. Jón Ólafsson úr Grunnavík. Dictionarii Islandici. Vol. 4. The National Library of Iceland JS 291 4to. Gísli Konráðsson. 1850–1860. Söguþættir. Vol. 2. Lbs 363 fol. Helga Sigurðardóttir. 1918. Endurminningar Helgu Sigurðardóttur frá Barkarstöðum Lbs 1266 4to. Jón Jónsson frá Kvíabekk. 1770–1780. Prestaskýrslur. Lbs 2367 4to. Sighvatur Grímsson Borgfirðingur. 1900–1929. Presta æfir á Íslandi. Vol. X. Barðastrandarprófastdæmi. Lbs 2371 II 4to. Sighvatur Grímsson Borgfirðingur. 1900–1929. Presta æfir á Íslandi. Vol. XIV. Skagafjarðar-prófastdæmi.

102


SKEIVE I NORSK FOLKEDIKTNING

Skeive i norsk folkediktning Sigrid Bø og Jarnfrid Kjøk Finst skeive i norsk folkedikting? Med ei vid tyding av erotikkomgrepet inneheld store delar av folkediktinga, både forteljar- og songstoffet, erotiske motiv.1 Dei speglar eit tokjønnsideal, seksuallivet er og skal vera mellom mann og kvinne,2 men det finst også tradisjonsstoff som peikar mot eit avvik frå dei juridiske og sosiale normene for kjønn og seksualliv. I kapittelet presenterer vi segner, eventyr, balladar og stev der motiva direkte eller indirekte kan tolkast som uttrykk for avvik frå vanleg oppfatning av kjønnsåtferd og seksuell åtferd. Storparten av det munnlege tradisjonsstoffet er samla inn og skriftfest i siste halvdel av 1800-talet. Med unntak for personhistorisk segnstoff er opphavet ukjent ut over tidspunkt, informant, samlar og stad for nedskrivinga. Noko kan ha opphav i nærmiljøet og referere til verkelege personar, men det kan også vera vandrestoff utan lokal tilknyting. Det kan vera av nyare dato eller ha svært høg alder. I alle høve har forteljingane og songane hatt betydning i miljøet sitt, elles ville dei ikkje vorte formidla vidare, traderte. Skeiv er eit nyord som også historikarar den siste tida har teke i bruk som samleomgrep for å synleggjera kjønnsoverskriding.3 Spørsmålet om skeive i dette materialet, som spriker i sjanger og tid, vert her avgrensa til kva tekstene fortel om brot på normaliteten i kroppsuttrykk, klede og handlemåte, og kva haldningar ord og formuleringar formidlar.

1 Bø

og Kjøk 2008, 16–18. 1996; Bø og Kjøk 2008. 3 Johansen 2019, 15–26; Solli 2002, 102–105.

2 Lövkrona

103


arikatur av ei mannleg jordmor i form av ein person delt i to kjønn. Bilde: Isaac K Cruikshank / Wikimedia commons.

104


SKEIVE I NORSK FOLKEDIKTNING

I motsetnad til kjeldetypar som inneheld faktaopplysningar om namn, årstal, stad og elles andre opplysningar om personen det vert fortalt om, kan tradisjonsstoffet i liten grad tid- eller stadfestast. Kjeldeverdien til den erotiske folkediktinga om kjønnsavvik og seksuelle avvik ligg derfor ikkje primært i opplysning om person og hending, men kva mentalitet og kulturelle førestillingar som kjem til uttrykk.4 Hovudspørsmålet til tekstene er om ordbruk og formuleringar speglar tradisjonsmiljøets aksept, nedvurdering eller utestenging, og så kva kjønns- og seksualideal som direkte eller indirekte kjem til uttrykk. Spørsmålet om materialet samla sett formidlar og fremjar patriarkalsk-hierarkiske kjønns- og maktrelasjonar, er relevant, men vert ikkje teke opp her.5 Tekstene er i hovudsak henta frå boka Lekamslyst II: Erotisk folkedikting i Noreg,6 i fotnotane refererte som L-II med opplysningar om samlar, informant, stad og årstal. Eventyr og balladar er refererte til med internasjonale typenummer, ATU og TSB. Til nokre av tekstene vert det vist til Lekamslyst I: Om erotisk folkedikting i Noreg, der motiva er drøfta.7 På grunn av mengda av tekstsitat er dei førte i hermeteikn utan innleiande prikkmarkering. Spor og forteljingar om menn med avvikande kjønnsuttrykk og kjønnsidentitet Norske målføre har ord og uttrykk som står for avvik frå det biologiske og normerte todelte mann – kvinne. Runar Jordåen påviser ulike nemningar, mellom anna ordsamansetjingar med «tvi-» og «bå-», om dyr og menneske som er fødde med uklare kjønnsanlegg.8

4 Hodne

1973, 22–34, 194–198. 1996; 2020, 1–16. 6 Bø og Kjøk 2015. Ei samling tekster transkriberte frå offentlege og private handskrift­ samlingar. 7 Bø og Kjøk 2008. 8 Jordåen 2017, 48–52. 5 Lövkrona

105


SIGRID BØ OG JARNFRID KJØK

«Tvi-» synest å vera mest geografisk utbreidd. Ordparet tvitol (m.) og tvitøle (f.) kan ha synt til at det mannlege eller kvinnelege dominerte. Dei var grove skjellsord.9 Det austnorske «kvendsk», særs kvinnekjær, usedeleg,10 er brukt nedsetjande om menn, tilsvarande «grabukk». Same adjektivet, «Quindsk», er brukt i referatet frå rettssaka om homoseksuelle handlingar mot gutar i Kragerø 1693.11 Ordet kan ha sikta til ei form for seksuell handling mellom menn, og var noko anna enn det «Uteerlige», perverse,12 som gjerningsmannen vart dømd for, og som vitna kopla til trolldom.13 «Kvendsleg», feminin, lite mandig,14 kan ha sikta til homoseksuelle handlingar. Det er uvisst om talemålet har hatt synonyme uttrykk til det norrøne «argr», eit svært nedsetjande ord om ein mann som let seg bruke seksuelt av ein annan mann; det kunne dessutan knytast til trolldom.15 Det er heller ikkje registrert målføreord for seksuelle handlingar mellom menn før på 1900-talet.16 I nokre tradisjonsmiljø var det ei tru at menn med feminin utsjånad kunne koma som mara, eit demonisk vesen som sette seg på brystet til den sovande.17 At det finst lite stoff om mannlege kjønnsavvik og samkjønna seksualliv, er elles i samsvar med det historikarar har påvist som forteiing av homoseksualitet i norsk og nordisk rettshistorie.18

9 Dagsgard

2006, 446. 2014; Ordbog V 1829, 248. 11 Teige 2014, 2015. 12 Holbergordbog.dk. https://holbergordbog.dk/ordbog?query=uteerlig. 13 RA Kragerø Kontribusjonsregnskap 1685–1714 Boks 216. 1699 nr. 14. 14 Ordbok 2014. 15 «Argr» (adjektiv) og «ergi» (substantiv) «betegner en egenskab eller disposisjon. Den arge mand er villig til, disponert for eller interessert i at fungere som den ‘kvindelige’ part i et seksuelt forhold», seier Sørensen. Denne tydinga av ordet kunne nyttast berre om menn. Når argr vart bruka om ei kvinne, betydde det utuktig, pervers eller lidderleg i brei forstand (Sørensen 1980, 22; sjå også Reichborn-Kjennerud 1929, 26–28, 80). 16 Jenstad 14.1.2021. 17 Reichborn-Kjennerud 1929, 43; Flatin 1928, 22; Mørck 1933, 44. 18 Rian 2001, 51–53; Aarset 2000. 10 Ordbok

106


SKEIVE I NORSK FOLKEDIKTNING

I tradisjonar frå 1900-talet peikar tilnamn som Kvende-, Jent- og Jomfru- ut kvendslege menn, dei som i utsjånad og fakter avvik frå vanlege gutar og menn. Slike kallenamn kan ikkje tolkast direkte som uttrykk for avvikande seksuell åtferd. Herma om «Jomfru-Nils på Lista» er eit unntak. Ho fortel at mannen kan ha seksuell omgang berre med menn, «Han kunne ikkje pille om han ikkje karmann kunne få».19 Utnamna inneheld negative og lattervekkjande karakte­ ristikkar i høve til mannsideal, slik memoratet til Hanna Winsnes om verten på gjestgjevargarden på Morskogen (Eidsvoll) i 1820–30-åra er døme på. Winsnes forstod kvifor gjestgjevaren vart kalla «Jomfruen paa Morstuen», den gode Mands Hilsen […] aflokket […] Smil [...] en Mellemting mellem Bukken og Neien [...] man vidste ligesaalidt [...] hvad man skulde regne Manden selv til med sit hvide Forklæde, om til Mand eller Kvinde [...] hans kvindagtige Ansigtstræk, hans fine, pibende Stemme, saavelsom alle hans Gebærder og Manerer.20

Utsegna speglar humoren blant gjestande embetsmenn og borgarskap, og treng ikkje ha vore representativ for lokalmiljøet. Attergangarsegna «Brok-kokken som såg att mor si»21 introduserer hovudpersonen med ei forklaring på tilnamnet: «I Kvam skulle det ein gong bu ein kropp dei kalla Brok-kokken. Namnet hadde han fått av di han likte best å gjera kvinnfolkarbeid.» Den buksekledde som laga mat, skilde seg ut frå både menn og kvinner. Segna fortel at «denne kroppen» møtte den avdøde mor si og skulle hjelpe henne med å finne att eit ord i Bibelen, og «flaug […] rundt i grend’n og spurde alle, kva han skulle gjera». I tillegg til inntrykket av ein fortvila eller sinnsforvirra person formidlar nemninga «kroppen» at han er ein framand eller ubestemmeleg person. Miljøet i segna har hatt ein

19 L-II,

641.

20 Winsnes 21 L-II,

sitert i Ring 1924, 73–74. 636–637, Edvard Grimstad, Kvam ca. 1930.

107


SIGRID BØ OG JARNFRID KJØK

distanse til han; han høyrde ikkje heime der. Lokalisering av segna i Nord-Gudbrandsdalen aktualiserer spørsmålet om ho kan vera ein rest av lokal forteljartradisjon om prestesonen Peter Munch Wang (1792–1842) frå Vågå.22 Ein tiltenkt ljos universitetskarriere tok brått slutt, ifylgje Conrad Nikolai Schwach, av di han gjorde seksuell tilnærming mot ein romkamerat, «et Forsøg paa den græske Pederasti i kjødelig Betydning», og reiste heim til mora på presteenkesetet på Sel, nabobygda til Kvam.23 Schwach påpeikar også at Wang merkte seg ut med ei «besyndelig Lyst» til kvinnearbeid, han budde i heimtraktene og livnærde seg mellom anna med sying og som kokk og kjøkemeister hjå bøndene.24 Der fekk han også ein «Hang til Brændeviin [og] forfaldt til Fylderi». Schwach har sett og skildra lagnaden til ein gåverik ungdomsven med interesse for kvinnearbeid og avvikande seksuell orientering. Segnas karakteristikk av Brok-kokken samsvarar med Schwachs skildring av Peter Munch Wangs interesse for kvinnearbeid. Wang, som var skandalisert i embetsmannsmiljø og utstøytt frå slekta, kan i bygdemiljøet ha vore segnpersonen bak det karakteriserande tilnamnet. Homoerotiske mannsmotiv i eventyr og ballade Motivet mann i seng med ein mann finst berre i skjemtedikting, som mellom anna iscenesetjing av ein fordekt eller forkledd person med tilsikta mål eller hensikt. I det erotiske skjemteeventyret «Brudenuggen» har brura styringa.25 Ho vil ha ein skreddar, men vert tvinga til å gifte seg med ein gardmann. Medan brudgommen turar og drikk, går brura til sengs med skreddaren. Når brudgommen kjem full til bruresenga, vippar ho seg ut av senga, «Brudgommen for hovedstupes i Sengen og

22 L-II,

637. Han var fødd i Land, men familien flytta til Vågå då faren vart prest der i 1803 (https://lokalhistoriewiki.no/wiki/Peter_Munch_Wang). 23 Kyrkjeboka dokumenterer at han budde på Sel og vart gravlagd der (SAH, Vågå prestekontor, Ministerialbok nr. 5 /1, 1842–1856, s. 173). 24 Schwach 1992, 63–64, 104; https://lokalhistoriewiki.no/wiki/Peter_Munch_Wang. 25 L-II, 487, NFS Asbjørnsen 13:1ff, Slidre 1845.

108


SKEIVE I NORSK FOLKEDIKTNING

greb efter Grejen paa Jenten (troede han da), men han fik hele Næven fuld af Skrædderens». Brudgommen trur ho er skapt som mann, ’Men Kors i Krøke hvorledes er Du skabt da?’ sagde Brudgommen, ‘Du har jo ikke anderledes Redskab Du end jeg, hvorledes skal dette bære til’, sagde han. Jo hun var ikke anderledes hun, sagde Jenten bag Sengen, men hun troede nok, det kunde bødes.

Ho rår han til å spørja skreddaren om å «lage ny indretning» på henne. Dermed fer skreddaren av stad med brura og alt utstyret som han har sagt han treng for å laga kvinneleg kjønnsorgan. Riddarviseparodien «Kjærreng i Ullverkje»26 fortel om eit julegilde der stoltan Gundelill vil setja ein kvinneforførar, riddaren Palle, på plass. Ho byter klede med køyresveinen sin og køyrer han til riddaren, og komikken spelar seg ut i møtet mellom dei to mennene. Den kvinnekledde køyresveinen tøyer bordseta, og i senga avviser han all tilnærming, «snur seg veggen te». Riddaren masar, «stoltan Gundelill snu deg hit til meg». Når køyresveinen svarar, «Eg æ’ så vælvoksen karmann, eg såvæl som dú», slår riddarens kåtskap om til raseri. Køyresveinen bergar seg ut av vindauga og ned i vogna der Gundelill hånande kan svinge hatten og ynskje god natt. Seinare doblar ho hånen med å sende riddaren barselgåve, barneklede, «lindi å sveipeklútar / ti kjøresvennens bån». På ein utspekulert og komisk måte har viseheltinna oppnådd det ho ville. Ballade og stev om guten som ikkje bryr seg om jenter Folkediktinga har antiheltar. Ein av dei er guten, «ungersveinen», i skjemteballaden «Valiknut».27 Skjemtmotivet er eit frieri med jente og gut i omsnudde roller. Jenta er seksuelt pågåande, bankar på og 26 L-II,

644, NFS Bugge a:126ff, Liv Rui og Elen Rolleivstad, Fyresdal, 1857. Visa er ein variant av Riddar Palles bryllaup, TSB d153 (www.dokpro.uio.no/ballader/tekster_html/d/d153_003. html). 27 L-II, 644–645, NFS Jørgen Moe 9:88, Bendik Sveigedalen, Skafså 1847. Visa er ein variant av Ungersvein på tinge (TSB 29, BIN 3015/3017, www.dokpro.uio.no).

109


H U N D S TA D , H E L L E S U N D , J O R D Å E N O G M U N C H - M Ø L L E R

110


SKEIVE I NORSK FOLKEDIKTNING

vil inn, men guten avviser henne. Ho slår inn døra, lokkar han og vil tvinge seg på han, «Ho nippar i hans buksur ho drog i hans brok / ungersvenn […] snu deg imot». Guten trugar med å klaga henne inn for tinget, han meiner ho vil valdta han. På tinget avviser domaren guten, han har «klaga si eigjo skam», og jenta ler av han. Både guten og jenta oppfører seg i strid med dei erotiske ideala, guten skulle vera aktiv og ta initiativet, jenta passivt avventande. I einskilde variantar av visa blir gut og jente dømde likt, eller berre jenta. Dette speglar variasjon i haldningar og tilpassing hjå kvedar og tradisjonsmiljø. Balladeforskar Olav Solberg seier om denne balladetypen at han løftar jenta og den lystne invitten til erotisk leik som det positive og vesentlege. Jenta representerer prinsippet som fører livet og samfunnet vidare.28 Guten som vegrar seg mot den seksuelle tilnærminga og klagar på jenta, er ein negativ og ynkeleg figur. I tråd med teorien om at aktørar i skjemteballadar byggjer på persontypar som var til latter og fungerte som «naturlege narrar» i mellomalderkulturen, er det reist spørsmål om ungersveinen representerer eit seksuelt avvik.29 Ifylgje Lövkrona er han ein av «de negativa manligheterna […] den mislyckade, impotente, sexuelt oerfarane mannen beter sig inte som en kvinna utan som en omandig man. Manligt gränsöverskridande i sexualiteten sker bara i homosexuella relationer av den mannen som intar en kvinnas ställning i den sexuella akten».30 Nokre skjemtestev handlar om guten som ikkje går til jentene friarkvelden.31 «Piril på hjellen» er ein tuslete gut som held seg for seg sjølv, «ludagskvellen / pakka Piril seg opp på hjellen / der låg han gnagla på ein ost / […] til det vart ljost». Stevet «Aa sleng or veien di ← Tor såsom Freya, Loke brudtärna. Bilde: Carl Larsson og Gunnar Forssell, Fredrik Sanders utgåve av Edda (1893).

28 Solberg

1993, 167–168 (www.dokpro.uio.no/ballader/tekster_html/f/f016_003.html). 117–118, 120, 222. 30 Lövkrona 1996, 132, 153. 31 L-II, 646, NFS M. Moe, Berge, Nordbø mfl.

29 Ibid.,

111


SIGRID BØ OG JARNFRID KJØK

lusalomme» er ei skulding mot ein gut for skryt om å vilja fri, men han kan ikkje og vik unna, «du velle fria aa inkje konne / […] / men naar mest dæ galt paa, saa løp du av». Eit par stev er forma som personlege tilståingar frå ein gut. I det eine har guten ikkje vore hjå jentene, men har høyrt om det og skal kanskje prøve ein gong, «i gjæntefaang ha’ eg allre saave / di sæi fòr meg dæ ska vara gaatt / eg ska visst prøva ei lórdagsnaatt». I det andre er guten likesæl, han har aldri vore hjå jentene, aldri prøvd erotisk leik, drikk ikkje og likar ikkje kvinnfolk, «eilder […] på trevé ligji / eilder […] på serken drigji / inkje rusar eg her i kvell / og inkje likar eg kvinnfolk hell’». Ein variant av det siste har kvinneperspektiv. Jenta har hatt ein gut, men saknar han ikkje, har ingen hjå seg og likar ikkje gutar, «Aa ikje har eg paa Trevet lægje / aa ikje har eg paa Gutenn tregje / aa ikje dompar eg her i kvell / aa ikje likar eg Gutan hell». Som dømet viser, kan slike stev vendast og tilpassast. I ein stevleik kan personleg pronomen eg skiftast ut med eit du til ei humoristisk skulding i staden for ei tilståing. Tilståinga i skjemtestevet og i stevleiken formidlar ikkje reell likesæle eller forakt for det andre kjønnet. Det var allmenn skikk at gutar gjekk i flokk til jentene, nattelaup, som friar gjekk guten åleine til kjærasten sin, nattefrieri.32 Stevet og latteren løftar fram både friarskikken og tokjønnsidealet som positive verdiar. Slike stev har òg hatt eit potensial til å vendast og brukast om og mot einskilde personar. Utnamna Piril og Lusalomme gjer desse steva til døme på dikting retta mot gutar som ikkje ville eller fekk vera med til jentene. Spor og forteljingar om kvinner med avvikande kjønnsuttrykk og kjønnsidentitet Om kvinner som braut med kjønnsnormene, finst både nøytrale og nedsetjande ord. Kvennmann33 er ei gamal allmenn nemning for kvinne/kvinnfolk, eit dugeleg kvinnfolk til å gjera mannsarbeid, til32 Hodne

2002, 75–82; Sundt 1968 (1857), 84–93, 97–100, 105–107. V 1829; Ordbok 2014.

33 Ordbog

112


SKEIVE I NORSK FOLKEDIKTNING

svarande positivt er kars-kari (Ringerike). I retning avvikande kjønns­ karakteristikk er karmanns-kari (Skåre) og karmanns-anne (Breim) om ei kvinne som ser ut som eller ter seg som ein mann.34 Det finst også eldre dokumentasjon av uttrykk for samkjønna seksuell omgang mellom kvinner, til dømes i ei ordsamling frå 1769–1777, «Aa slaa flatkuse – Quando 2 fæminæ cocunt»,35 og frå ei rettssak mot to kvinner frå Nordland i 1844, å «klappe fladkunt» (Rødøy).36 Tilsvarande finst uttrykk med kunte, kutte, kuse og mus; «slå flatkoint» (Orkdal) og «slå flatkuitt» (Verdal), «klaske kuse» og «klaske flatmus» (Nordmøre).37 Dette må tolkast som kjennskap til og at det vart prata og skjemta om samkjønna seksuell omgang mellom kvinner. Det same tyder eit rettsreferat frå Kinsarvik 1664 på, der saka gjaldt ei vise laga etter rykte om seksuell omgang mellom to kvinner.38 Bortsett frå dokumentasjonen frå rådstueretten om eit ekteskap mellom to kvinner i Drammen 1784 er heller ikkje seksuell omgang mellom kvinner registrert i rettshistoriske kjelder før dei to som Høgsterett handsama i 1847 og 1854.39 Frå 1900-talet kan spor etter rykte om seksuelt samliv mellom kvinner illustrerast med to hermer. «Dei levde i hop som mann og kjæring», vart det sagt om to kvinner i ei grend i Lom.40 Informantane hugsa dei, men ville ikkje nemne namn. Den eine «var vel mann’ fordi ho var den største tå døm […] dei var bedne til store og småe lag som dei skulle vore syst’ eller vanlege kvinnfolk på ein sted». Det ser ut til at lokalmiljøet har tolka ei maskulin kvinne som «mannen» til ei meir feminin kvinne. Det har gått ord om dei, men dei har ikkje vekt moralsk fordømming, vore utestengde eller uthengde i skjemt. Ein parallell er utsegna om to ugifte kvinner i Sunndal, truleg frå same 34 Jenstad

14.1.2021. 2009, 63. 36 Skjoldhammer 2018, 16. 37 Jenstad 14.1.2021. 38 Jordåen 2004; Kolltveit 1963. 39 Skjoldhammer 2018; Johansen 2019, 68–73. 40 Bø og Kjøk 2008, 386. 35 Storm

113


SIGRID BØ OG JARNFRID KJØK

tidsrom. «Dei budde i lag med bror åt den eine. Den eine kvinna var kokke for vegarbeidarar, og dei gav ho utnamnet ‘ho Kusiklask’».41 I tilnamnet ligg ei forståing eller ei skulding om at ho levde i seksuelt samliv med den andre kvinna. Overalt i Noreg finst det segner om kvinner som i vokster, styrke, arbeid og framferd vart målte mot menn.42 Dei overskreid kjønnsnormene i arbeidssamanhengar og sosiale samanhengar, men kledde seg som kvinner, var gifte og hadde barn. Kvinner som rodde lofotfiske med eigen båt og mannskap, gjekk i mannsklede under fisket.43 Lokaltradisjonar har elles døme på ektepar som har merkt seg ut på lattervekkjande måte, som i Ottadalsherma, «‘O Dansar-Eli dansa alder anna enn kar, og mann’ sin tok ho onde armen og bar ‘n dit ho ville».44 Det finst også døme på at avvikande kjønnsuttrykk har gjort jenter utsette for aggresjon frå menn. Anna Johansen, Dankert-Anna (Sørøya, Hasvik), vart som barn kalla «Tvitytling» og slått ned av ein gut og kom på sjukehus, men ho kunne slåst og tok hemn.45 Skulstuguførkja, Ragnhil Skulstugun (Nord-Fron), møtte tilsvarande aggresjon. Ho var uvanleg stor og sterk og kunne slå frå seg. Kroppsleg merkte ho seg ut på ein måte som skapte undring og engasjerte presten. Han måtte forsikre seg om at konfirmantjenta verkeleg var kvinne, «Presten sporde […] far henna, da ho gjekk og las, om ho Ragnhil va rett kvinnfolk».46 At presten skulle engasjere seg i slike kjønnsspørsmål, syner også ei sak om kjønnsskifte i Drøbak i 1798. Gardmannsdottera Karine hadde levd som kvinne, men hadde gjort tenestejenta Larine gravid. Då var det presten som først fekk vita om forholdet, og han melde saka til rettslege styresmakter.47

41 Jenstad

14.1.2021. 276; Bø og Kjøk 2008, 201, 314; Reinton 1939. 43 Svare 1967, 88–89; Olaisen 2021; Mikkelsen 1977, 58–59. 44 L-II, 395. 45 Mikkelsen 1977, 27–28. 46 Kleiven 1930, 338–340. 47 Sandmo 1998, 64. 42 L-II,

114


SKEIVE I NORSK FOLKEDIKTNING

O’ Torø, ein ekte spelmann. Foto utlånt frå Hans W. Brimis samling.

115


SIGRID BØ OG JARNFRID KJØK

Spelmannrispa «‘O Torø», ein anekdote, fortald spelemenn imellom, speglar eit menneske som var fri i måten å kle seg og te seg.48 Torø Hyrve (1893–1967) frå Skjåk var første kvinna i Ottadalen som stod fram som spelemann, truleg også den første som kledde seg i mannsklede. Rispa gjev eit glimt frå kappleiken i Gudbrandsdalen i 1915. Frå da var ho ein av spelemennene i dalen, og hugsa som «ein ekte spelmann», «ho kledde […] og tedde seg som ein kar, røykte […] og drakk som ein kar». Tradisjonen i lokalmiljøet legg vekt på at ho til kvardags og som kommunalt tilsett gjekk mannskledd, pynta i skjorte, vest og slips, men ho var alltid kledd i kvinnebunad i festlege lag.49 Måten å te seg vart sett på som uttrykk for den kvinnepolitiske orienteringa hennar.50 Personhistoriske forteljingar om eit samkjønna ekteskap I gravferdsregisteret i Strømsø kyrkjebok 13. desember 1784 har sokneprest Peder Hesselberg ein merknad om den gravlagde kvinna Anne Mortensdotter og mannen hennar Jens Andersson, vigde i 1781. Sumaren 1784 vart det stadfesta at han var av «samme Kjøn som den forførte Pige». Avdøde Anne «flyttede for 3 Ugers Tid siden ind til Anders Nilsen, Arbejdsmand, igjen, hvor […] hun og døede 36 Aar gl». Under har presten lagt til, «NB: Ved Pintzdags-Tiider 1785 rømmede Jens Anderssen (Jense-Mari) ud af Arresten».51 Hendinga er dokumentert i stifts- og rettshistoriske kjelder og undersøkt av historikar Nils Johan Stoa,52 også andre har skrive om saka.53 For historisk framstilling viser vi til desse publikasjonane. Ei personhistorisk segn frå eit borgarleg kvinnemiljø og ei forteljing frå embetsmannsmiljø viser kva munnleg tradisjon har formidla av

48 L-II,

638. Teigum, munnleg opplysning 04.02.2021; Hosar 2016, 113. 50 https://lokalhistoriewiki.no/wiki/Torø_Hørven. 51 SAKO, Strømsø Ministerialbok nr. I 9, 1752–1791, 253. 52 Stoa 2010. 53 Diesen 2000; Jordåen 2014; Nilsen 2019.

49 Ivar

116


SKEIVE I NORSK FOLKEDIKTNING

haldningar til kvinna som kledde seg som mann og gifta seg med ei kvinne i Drammen. I handskriftsamlinga etter P.Chr. Asbjørnsen i Norsk folkeminnesamling (NFS) finst segna «Et Ægteskab i Drammen». Asbjørnsen har ikkje sjølv skrive ned segna, men fått henne tilsend.54 Oppskrifta er innleiingsvis formulert i jeg-person med tidfesting og opplysning om informanten. Det maatte være i Aaret 1787 eller 88, da jeg omtrent var 6 eller 7 Aar gammel, at jeg hørte vore Piger tale sammen om to Fruentimmer der vare gifte med hinanden i Drammen […] Fru Mandal født Robsahm, der paa den Tid levede i Drammen og var en voxen Pige, fortalte mig i 1835 hele Historien.

Hovudpersonen er ei jente frå Hallingdal, «14 Aar gammel, stor af Væxt». I sinne slo ho mora, vart truga med tukthusstraff på livstid, rømde frå heimen i kleda og med dåpsattesten til den avdøde broren, Ole. Etter fire år hjå ein bonde i Telemark kom Ole, med gode attestar frå bonde, lærar og prest, til Drammen og i teneste hjå ei høkerenke. Han var «sædelig», banna ikkje, drakk ikkje, flink og omtykt av alle. Jentene sverma rundt den vakre Ole og ville vera kjærast med han, det «faldt ham til Besvær». Høkerenka rådde til å velja éi for å få fred. Han ville ikkje ha nokon av dei, enka tenkte at han var forelska i henne, og fridde. Ole fortalde alt, men ho ville dei skulle gifte seg likevel, «dersom Du vil som jeg, skulle vi fortie alt dette, du gaar til Præsten og forlanger Brudevielse, vi lade os vie sammen, vi forlade ikke hverandre». Ole gjorde som ho sa, dei vart vigde i kyrkja og levde i ekteskap til ho fekk religiøse skruplar, var sint og sjalu på Ole og angav han til politiet. Han vart arrestert, men borgarmeister og politimeister frykta at saka skulle gjera dei til latter, og ordna det så han kunne rømme, «Raadstueporten blev staaende aaben, om Morgenen var Ole borte, og man hørte aldrig mere til ham». 54 L-II,

634–635, NFS Asbjørnsen 12:26bff. Oppskrifta er utan namn og datering, men i memoarane til Conradine Dunker (1780–1866) finst ei forteljing med same tittel i eit memorat forma som brev til broren, datert 23. april 1852 (Dunker 1871, 79–81).

117


SIGRID BØ OG JARNFRID KJØK

Segna framstiller den forkledde jenta i positive ordelag. Ole står fram som eit mannsideal, arbeidsam og flink, vakker og erotisk attraktiv, jentene «kappedes hvem af dem der skulde faae den vakre Ole til Kjæreste». I kontrast til Ole står den namnlause, nedlatande kalla «høkerenken», impulsstyrt og ikkje til å stole på. Ho tok initiativet og insisterte på ekteskap, men angav han. Ein variant om det samkjønna ekteparet Jens Andersson og Anne Mortensdotter, «Et besynderlig Givtermaal mellem tvende Fruentimmere»,55 er utforma av teolog Hans Strøm i 1787. Han byggjer på munnlege opplysningar og viser til namngjevne embetsmenn, justisråd Gram og spesielt presten Hesselberg med «Lejlighed at udforske den hele Sammenhæng [og] hørt af de vedkommende Personers egen Mund». Fylgjeleg må forteljinga tolkast som tradert i eit embetsmannsmiljø. Strøms forteljing kan ikkje brukast som primærkjelde til sjølve hendingane, men er interessant som uttrykk for hans og samtidas tankar og oppfatningar. Hans Strøm viser sympati og forståing for Marie og handlemåtane hennar. Mannsnamn og mannsklede gav henne fridom til å reise ut og arbeide med det ho likte, «som et fattig Barn, stedse Lyst til Mands Arbeide, var derfor fløgtet af Sognet i Mandsklæder». Ved å vise til justisråden, «hendes forrige Huusbonde det gode Vidnesbyrd», framhevar han henne som dyktig og omtykt, «flittig og troe […] aldrig […] havt en mere duelig, flittig og paapasselig Tjener». Som segna vektlegg også Strøm den erotiske utstrålinga hennar. I Skoger hekk jenter «efter hende som en hurtig og velvoxen Dreng», presten Grønbeck som «frygtede for Forførelse, fik hende ud af Sognet». I Strømsø var det på same måten, men ho var ikkje interessert i jenter. Strøm meiner at ho gifta seg for å bli kvitt jentemaset, «Det der bevægede hende til dette Skridt, var det stadige Forsæt at ville leve som Mandsperson ubemærket, og valgde derfor denne Anne Christine». Strøm tvilar ikkje på Maries versjon om at Anne visste 55 Strøm

118

1787, 193–195.


SKEIVE I NORSK FOLKEDIKTNING

alt, og at dei gifta seg berre «for Næringen og Levebrødets Skyld». Han er derimot kritisk til Annes utsegn om at ho «ikke skulde have merket Bedrageriet førend nogle Uger efter Brølluppet». Det, meiner han, var i strid med «den her blant gemene Folk brugelige Skik, søgde Seng tilsammen længe før Brølluppet». Han påpeikar at Annes utruskap med ein matros gjorde Jens/Marie sjalu så ho fortalde alt til presten. Med negative uttrykk vender han det til ei orsaking for Marie, «saalænge hun holdt sig afholden og kydsk, var ogsaa Marie stille og arbeidsom. Men da hun begyndte at begaae adskillige Udsvævelser, blev Marie derover opbragt». Han tillegg Anne eit moralsk medansvar for ekteskapet og ansvar for brotet. Strøm finn i Marie eit «Bevis paa en uskyldig Tænkemaade» og løftar henne og den kyske livsførselen hennar opp som ideal i høve til Annes handlemåte. Segna om Ole hjå Asbjørnsen og Strøms forteljing om Marie byggjer båe på munnleg tradisjon. Dei samsvarar i det positive biletet dei gjev av ein flink og arbeidssam person som ufriviljug tiltrekte seg kvinner.56 Dette kan tolkast som uttrykk for forståing og aksept blant kvinner og menn i borgarskaps- og embetsmiljø i tiåra rundt 1800. Kva allmugen meinte, kjem ikkje fram ut over utsegnene om at det samkjønna ekteparet var på folkemunne som rykte i Drammen og blant tenestejenter i Kristiania i åra etter hendinga. Eit spor er «Jense-Mari», namnet presten Hesselberg sette i parentes i kyrkjeboka. Dette kan tolkast som ei namnetilpassing frå tida etter det vart kjent at mannen Jens var kvinne og heitte Marie. Namnet Jense-Mari svarar også på ein slåande måte til det Stoa opplyser om svaret til arrestanten under avhøyret om kva kjønn han høyrde til, «Hand troer at kunde henhøre til begge Deele».57 56 I

saka frå Drøbak i 1798, der ei kvinne etter kongeleg vedtak fekk skifta status til mann med namn og rettar, viser Sandmo at lokalmiljøet må ha underordna dei biologiske mannlege kjønnstrekka det kjønnsrollenormerte: kvinneklede og kvinnearbeidsoppgåver (Sandmo 1998, 67–71, 75–76). Dersom det var allmenn oppfatning i tida og uttrykk for ein eldre mentalitet, kan klede og arbeid ha gjort at folk ikkje undra seg, men oppfatta og aksepterte kvinna i Drammen som mann. 57 Stoa 2010, 33.

119


SIGRID BØ OG JARNFRID KJØK

Samkjønna ekteskap og kjønnsskifte i eit undereventyr «Jenta som tjente soldat og blev gift med Kongsdatteren»58 (ATU 514) er einaste norske oppskrifta av ein elles vidt utbreidd eventyrtype.59 Eventyret finst i mange variantar over heile verda, dei eldste, på gresk og sanskrit, er daterte til ca. 1000 år f.Kr. Av nyare arbeid om denne eventyrtypen kan det visast til Psyche Readys studie av variantar frå ulike kulturar og tidsrom,60 og til filosof Maja Pans analyse av «underet» og kjønnstransformasjon i eventyrvariantar frå Balkan.61 Hovudpersonen er ei kvinne som kler seg som mann, gjer storverk, skiftar kjønn til mann, og som deretter lever lykkeleg med prinsessa. Som undereventyr byrjar den norske varianten med ein mangel, ein ubalanse i livet til jenta, som årsak til handling og trolldom. Jenta ynskjer å leva og ta del i samfunnet på ein måte berre menn kan. Ho har «lyst til Krigstjeneste», vert rådd frå det, men vil «verge Land og Rike», vervar seg til kongsteneste og fer som soldat i krigen. Ho er tapper og oppnår kapteinsrang. Etter ein sigerrik krig lovar kongen dottera si at ho kan velja gifte blant offiserane. Kongsdottera leitar og finn ingen «skjønnere end Jentekapteinen». Sjølv om jentekapteinen forstår at det ikkje vil gå, «to like Plagg isammen», vågar ho ikkje å gå mot kongens påbod. Etter bryllaupet krev kongsdottera meir av ektemaken og ventar fåfengt på at det «skulde bli livligere i Sengen». Ho klagar seg til faren. Kongen sender jentekapteinen på eit skatteoppdrag som han reknar med vil koste svigersonen livet. Jentekapteinen meistrar oppgåva, men på heimvegen kjem ho i konflikt med eit gamalt ektepar. Dei vil ikkje gje henne nattely, og som straff grisar ho til dørhandtaket. Som hemn kastar kona ein trolldom på henne som straks gjer henne til mann, «Jeg veed ikke noget verre end, at det skulde voxe saa stor en Pilt paa ham, at han havde ondt at faae den 58 L-II,

632–634, NFS Asbjørnsen 6b:66ff, Lars L. Rønnestrand, Granvin 1871. I merknadene har Asbjørnsen skrive «svinsk ubrugeligt», dvs. det eigna seg ikkje til publisering. 59 Alver 1972, 166. 60 Ready 2016a og 2016b. 61 Pan 2013.

120


SKEIVE I NORSK FOLKEDIKTNING

ind i noget Kuseskind […] naar han skulde til at see er de Anstalter mest som paa en Hest». Han kjem heim til kongen med skatten, og i ektesenga får kongsdottera «vide hvad Kar det var hun havde». Trolldomen har transformert jentekapteinen til ein velutstyrt ektemake som kan tilfredsstille og gjera kongsdottera lykkeleg, «han sprængte hende mest sund, men siden vart det Fryd baade Nat og Dag». Forkledd som mann vinn jenta heider, ho lykkast i kongsteneste og får prinsessa, men mislykkast likevel fordi ho som kvinne ikkje kan tilfredsstille prinsessa i senga. Så for å få ein lykkeleg utgang må heteronormativitet opprettast, og eventyret lar jentekapteinen skifte kjønn og seksualidentitet gjennom trolldom. Hovudpersonens kjønnstransformasjon til mann set det normale mann–kvinne-idealet på plass.62 Frieri og mannsfobi i eit undereventyr I eventyret «Den forvandlede frier»63 får den ugifte jenta ein «unaturlig avsky» for menn. Ho kan få den ho vil, men ulik den yngre systera si, som er lykkeleg gift, avviser ho alle friarar. Foreldra forstår at ho er «forhexet […] Hun fattede en dyb Modbydelighed for ethvert Mandfolk […] taalte ikke […] se sin Svoger og knapt nok sin egen Fader». Berre mora får koma inn til henne på loftet der ho har «Sit Leie […] paa Loftsgulvet for ikke at nytte nogen Seng, hvori et Mandfolk muligens kunde have ligget». Ein av friarane sturar av kjærleikssorg og grundar over galskapen hennar. Mot eit kyss og med orda «Den Møi du traar / I Ham du naar / Og Kjærleik hennar snøgt du faar» gjev ei 62 Pan

2013, 178–179. 631–632, NB Olsen, Rebekka Breidal f. 1828, Rana 1870. I den trykte utgåva har Moltke Moe merknader til dette eventyret: det har «maaske en egte kjerne, men er overgrodd av om- og tildigtning […] indstrødde vers […] har […] karakter av halvlitterær efterdigtning» (Moe 1912, 298). Eventyret er ikkje registrert i den norske eventyrkatalogen (Hodne 1984). Christensen har derimot ført det opp som type 432 Den grønne ridder. Riddaren frå det grøne landet (Christensen 1921, 58–59). I den internasjonale katalogen har ATU 432 tittelen The Bird Lover med motivet friaren i fugleham som flyg til og frå kjærasten sin (MFTD). I færøysk tradisjon finst eit liknande motiv i balladen Flúgvandi biðil CCF 127, flygande beilar (TSB 44), med variantar i dansk og svensk balladetradisjon (Tóta Árnadóttir 2018).

63 L-II,

121


SIGRID BØ OG JARNFRID KJØK

gamal kjerring han hamen til ein songfugl. Han flyg til loftsvindauga og syng for jenta. Ho opnar vindauga, let det stå ope så fuglen flyg inn og ut som han vil. Vendepunktet skjer i ein draum der ho forvekslar fuglen med guten. Hun syntest han sang saa gribende deilig, at hun uvilkårlig greb ham i sine Arme, omfavnede og kyssede ham. I det Samme fornam hun et Velbehag saa stort, at hun faldt i Afmagt, og da hun kom til Sans og Samling, var Fuglen fløien og kom ikke mere tilbage.

Jenta vil ikkje leva om ho ikkje får fuglen att. Guten går til foreldra og byr seg til å finne fuglen, «han skulde nok skaffe hende enten den samme Fugl tilbage eller ogsaa en anden ligesaa god Fugl, som deres Datter vilde blive fornøiet med». Han får møte jenta, og ho kjenner han att. Eventyret sluttar med at guten frir på nytt, får ja og vert lønt med bryllaup og «en fortræffelig Hustru». Ulikt dei erotiske skjemteeventyra der første gong og erotisk vakning er viktige motiv,64 legg dette vekt på utviklinga av den seksuelle identiteten til jenta. Som undereventyr står trolldomsmotivet sentralt i forteljinga; guten vinn over jentas mannsfobi ved hjelp av evna til å omskapa seg. Kulturvitar Stephen Walton påpeikar det tradisjonelle innslaget med trolldom og magi i eventyret, men «i eit freudiansk-jungiansk perspektiv framstår eventyret som eit produkt av modernitetens homoseksualitetsdiskurs heller enn eit produkt av eit førmoderne tradisjonssamfunn».65 Sett mot normalutviklinga og ekteskapslykka til systera representerer mannsfobien ei utvikling som har gått i stå. Forteljinga framstiller ikkje homoseksualitet, men avverjar han. Den heteroseksuelle draumen vender jenta frå å utvikle ein aseksuell eller homoseksuell tilstand. Walton poengterer den erotiske symbolikken med fuglen som mangetydig og viktig i psykoanalytisk teori. Jenta tolkar fuglen til gut i draumen, det same gjer

64 Bø

og Kjøk 2008, 187–218. 2019.

65 Walton

122


SKEIVE I NORSK FOLKEDIKTNING

guten når han byr seg til å kurere henne. Symbolsk står fuglen også for frigjering frå ein fastlåst tilstand.66 Målet for jenta er giftemål, det skal ikkje skje med tvang, men med viljen og ja-ordet hennar.67 Som i erotiske eventyr, høviske eller skjemtande, er idealet også i dette eventyret heteronormativt og endar med at jenta vil ha guten. Trollkvinne og terne, eit erotisk motiv i ein ballade om omskaping av menn Visa «Liten Lavrands unge» er ein balladetype registrert berre i Noreg, men her i mange variantar. To av desse, Landstad68 og Bugge,69 har eit homoerotisk motiv knytt til den trolldomskunnige Fruga Sigarós. Ho er henta ut av berget av danskekongen og blir dronning og stemor til kongssonen Lavrands. Kongen må i krig, og Sigarós lovar å passe kongssonen. Straks kongen er reist, spør Sigarós terna70 si, Kari, korleis ho likar seg. I svaret ligg det at ho ynskjer kongssonen ikkje var der; han hindrar dei i å utfalde seg intimt med kvarandre, «var det inki liten Lavrands unge / sille me sulle með okkons kné» (Landstad) og «me sill› lulle mæ okkons kne» (Bugge). Orda sulle og lulle har fleire tydingar, småsyngje for, svæve og leike seg med; sulle kan også ha eit erotisk innhald. Uttrykket sulle med okkons kne, leike med knea til kvarandre, kan tolkast som eit bilete på eit homoerotisk forhold mellom dei to kvinnene. I visa skapar kvinnene kongen og kongssonen om til bjørnar og blir kvitt dei. Dei vil ikkje ha noko forhold til menn. Ei førestilling om trolldom knytt til samkjønnsrelasjonar, til dømes dokumentert frå vitneavhøyra om Aron Åsulsen 1693,71 kan 66 Ibid. 67 Bø

og Kjøk 2008, 273. 641, NFS Landstad 11:8, Ingeleiv Ramberg, Seljord 1840-åra (TSB a024, BIN 0076) (www. dokpro.uio.no/ballader/tekster_html/a/a024_001.html). 69 Bugge 1858, 46–47, Tone Vistadbakkjen, Mo 1856 (TSB a024, BIN 0081) (www.dokpro.uio. no/ballader/tekster_html/a/a024_006.html). 70 Ung kvinne som assisterer ei overklassekvinne. 71 Teige 2015, 165; 2020. 68 L-II,

123


SIGRID BØ OG JARNFRID KJØK

ha vore kjend blant kvedarane. Dei kan ha brukt det homoerotiske biletet forsterkande om dronningas vonde vilje og makt. Balladen peikar elles mot eldre mytestoff om trolldom og forgjering. I folketradisjonen fanst trua på mannebjørnar, menn omskapte til bjørnar. Dei var spesielt farlege for gravide kvinner fordi dei måtte ha tak i eit foster for å bli menneske att. Dette var allmenn tru og levande tradisjon blant kvedarar som song visa for Sophus Bugge.72 Hovudpersonen, trollkvinna med «tussegreipi», ein magisk gjenstand, og den lojale terna, har parallellar i balladen «Møy i ulveham».73 I «Voluspå» har Heid ein liknande attributt, «gand», ein stav med magisk kraft, og ho er «yndet av onde kvinner».74 Kvinne med mannserstatning i stev og satire Ei gruppe stev med skjemtemotivet kvinne med mannserstatning er knytt til ulike stader i landet, «Jenta frå Sel», «Kjærringa på Flå» og «Kjæringi frao Nao».75 Alle steva fortel at kvinnene lagar seg ein «dildo».76 Ein «kuk tå leire» pluss «tran» fungerer tilfredsstillande, «han gjekk an». Varianten «Kjærringa på Flå» fortel derimot om ei magisk kraft, «det vart barn». Dette skil stevet ut frå anna erotisk skjemtestoff om mannserstatning, der tener han berre til kvinnas lyst.77 «Jentene op i Eigabygd» fortel om jenter frå to bygder som lagar ein grotesk skulptur av eik,78 «Jentene op i Eigabygd / aa Jentene paa Lister / Dei hogde sei een Eigakug / Aa den var fuld a Kvister». Varianten «Jentun på Sel» rettar seg til eit jentekollektiv med skuldingar om utukt og lovbrot, dei lagar «ein kuk», brukar han i lag, 72 Bugge

1858, 37. og Kjøk 2008, 395. 74 Steinsland 2005, 122, 332–335; Heide 2006. 75 L-II, 647. 76 Eit eldre ord, «løsfyr», er dokumentert i rettssaka frå Helgeland 1844–1847 (Skjoldhammer 2018, 23–41). 77 Bø og Kjøk 2008, 89–96. 78 L-II, 647, NFS Asbjørnsen 30:120, Farsund 1868. 73 Bø

124


SKEIVE I NORSK FOLKEDIKTNING

gjer barn og vil halde fram med det.79 Endringa frå «jenta» til «jentun» kan, som historikar Ivar Teigum hevdar, vera omforma lokalt som reaksjon mot ei gruppe unge kvinner som stifta kvinneforeining i 1888.80 Slik sett kan stevet vera døme på lokal politisk-erotisk satire til skilnad frå det førmoderne erotiske skjemtemotivet, ei kvinne med mannserstatning. I norsk erotisk folkedikting er det vanlegvis presten som er skyteskiva for politisk satire. At han driv med hor og incest, slit ut horer og valdtek, kan tolkast som erotisk-satirisk harselas over prestens makt og kontroll med folks seksualliv og moral.81 Satiren om dei politisk sjølvhevdande jentene på Sel sist på 1800talet kan haldast opp mot samtidas angrep på nasjonale føregangskvinner for kvinnesak og røysterett i aviser og karikaturblad.

Det nye ministerium – Kvinderne ved roret. Anna Rogstad, Aasta Hansteen, Elise Heyerdahl, Alma Bosse, Gina Krog, Randi Nilsen, Lisa Kristoffersen, Ragna Ullmann, Carl Christian Berner. Bilde: Karikatur av Gustav Lærum. Vikingen 1907.

79 Selsjord

2021, 305. 2004, 397–398. 81 Bø og Kjøk 2008, 477–479. 80 Teigum

125


SIGRID BØ OG JARNFRID KJØK

Avslutning Gjennomgangen av forteljar- og songstoff dokumenterer at norsk folkedikting har mange nemningar og småforteljingar som syner til reaksjonar frå lokalmiljøet når ein person har hatt avvikande utsjånad og handlemåte frå det kjønnet han eller ho vart definert som. Haldningane som kjem fram, varierer mykje, frå nøktern stadfesting av det spesielle til negative kallenamn og lattervekkjande utsegner. Det er stor skilnad på tradisjonsstoffet om menn og kvinner. Forteljingar om menn er nærast fråverande, men homoerotikk og mannen utan interesser for kvinner er antyda i skjemtedikting. Mesteparten av det episke stoffet formidlar vellykka kvinner i mannsroller. I anekdotar og segner er haldningar aksepterande og positive dersom kvinna medvite bryt ut av den tradisjonelle kvinnerolla, tek arbeid og oppgåver som ordinært høyrer til menn, og kler seg i mannsklede. Det syner også at lokalmiljø har akseptert eller kan ha hatt sympati for samliv mellom kvinner. Idealisering av ei forkledd kvinne finst dessutan i personhistoriske segner, og sympatien er på hennar side når styresmaktene reagerer. Mytiske balladar og eventyr set samkjønna seksualitet i samband med trolldom. I balladen er dronninga trollkunnig, i under­eventyra er trolldom forklaring på avvikande kjønns- og seksualuttrykk og middel til transformasjon. Kvinna må gå gjennom fysisk eller mentalt kjønnsskifte før lykka er fullkomen. Bodskapen er klar, seksuallivet er og skal vera mellom mann og kvinne, eit tokjønnsideal. I folketrua var trolldom og forgjering lagnad, og menneske som var utsette for det, kunne ikkje lastast. Når folkediktinga kombinerer trolldom med samkjønna seksualitet, reiser det spørsmål om det medførte ei aksepterande grunnhaldning blant folk i lokalsamfunnet. Styresmaktene, derimot, ville avvik til livs med streng lovgjeving. Den rettslege tolkinga av lovas «omgjengelse mot naturen» som penetrering og mannsfenomen sette menn i ein livsfarleg situasjon jamført med kvinner. Kanskje kan det vera med på å forklare kvifor tradisjon

126


SKEIVE I NORSK FOLKEDIKTNING

om menn er nærast fråverande. Nokre av tekstene kan karakteriserast som erotisk skjemt. Det reiser også spørsmål om skilnaden kan ha samanheng med at forteljar- og songstoffet har vore kommunisert og hatt funksjon i eit førmoderne samfunn med ein patriarkalsk hierarkisk kjønns- og maktstruktur.82 Eit nærstudium av desse hypotesane kunne skaffe ny kunnskap om skeive i lokalhistoria.

82 Lövkrona

1993; 1996; 2020.

127


SIGRID BØ OG JARNFRID KJØK

Kjelder Alver, Brynjulf. 1972. Jomfru Marias gudmorsgåve: Eventyr frå Hordaland. Norsk eventyrbibliotek. Band 4. Oslo: Samlaget. Árnadóttir, Tóta. 2018. Den flyvende bejler – historie og sammenhæng. Abstract. Henta 25. februar 2021. https://www.researchgate.net/profile/Tota-­ Arnadottir. Balladar. Bokselskapet.no. www.bokselskap.no/boker?sjanger=ballader. Balladearkivet. 1997. https://www.dokpro.uio.no/ballader/lister/arkiv_gml. html. Bugge, Sophus. 1971 (1858). Gamle norske folkeviser. Oslo: Universitetsforlaget. Bø, Sigrid og Jarnfrid Kjøk. 2015. Lekamslyst II: Erotisk folkedikting i Noreg (L-II). Oslo: NOVUS . Christensen, Reidar Th. 1921. Norske eventyr: en systematisk fortegnelse efter trykte og utrykte kilder. Kristiania: Den Norske Historiske Kildeskriftkommission. II Dagsgard, Asbjørn. 2006. Målet i Lom og Skjåk. Lom kommune, Skjåk kommune. Det gamle balladearkivet. www.dokpro.uio.no. Dunker, Conradine. 1871. Gamle Dage: Erindringer og Tidsbilleder. Kjøbenhavn: Den Gyldendalske Boghandel. Flatin, Tov. 1928. Gamalt frå Numedal II. Oslo: NFL 43. Hodne, Ørnulf. 1984. The Types of the Norwegian Folktale. Oslo: Universitetsforlaget. Holbergordbog.dk. https://holbergordbog.dk. Jenstad, Tor Erik. 2021. Ord for kjønnsavvik og samkjønna seksuell omgang. I e-post datert 14. januar 2021. Kleiven, Ivar. 1930. Fronsbygdin: Gamal bondekultur i Gudbrandsdalen. Oslo: Aschehoug. Kvideland, Reimund. 1977. Glunten og riddaren: Eventyr frå Nordland. Norsk eventyrbibliotek. Band 8. Oslo: Det Norske Samlaget. MFTD (Multilingual Folk Tale Database). Henta 19. februar 2021. http://www.mftd. org/index.php?action=atu&src=atu&id=432.https://sites.ualberta.ca/~urban/Projects/English/Content/ATU_Tales.htm. Mikkelsen, Arild. 1977. Dankert-Anna. Oslo: H. Aschehoug & co. Moe, Moltke. 1912. «Efterskrift». I Norske folkesagn og eventyr samlet i Nordland, redigert av Ole Tobias Olsen. Kristiania: Cappelens Forlag. Mørck, Andreas. 1933. Frå gamle dagar: Folkeminne frå Sigdal og Eggedal. Oslo: NFL 27. Olaisen, Sofie R. 2021. «Dronninga av lofotfisket». Klassekampen 12. februar 2021.

128


SKEIVE I NORSK FOLKEDIKTNING

Ordbog V 1829. Dansk Ordbog udgivet under Videnskabernes Selskabs Bestyrelse Volum V. København. Ordbok2014. Ordbok over det norske folkemålet og det nynorske skriftmålet. http:// no2014.uib.no. Peter Munch Wang. I Lokalhistoriewiki.no. https://lokalhistoriewiki.no/wiki/Peter_ Munch_Wang RA Byregnskaper 1602–1815. Kragerø Kontribusjonsregnskap 1685–1714 Boks 216. Reinton, Lars. 1939. Villandane: Ein etterrøknad i norsk ættesoge. Oslo: Jacob Dybvad. Ring, Barbra. 1924. For hundrede aar siden: Hanna Winsnes og hendes. Kristiania: Aschehoug & co. Schwach, Conrad Nicolai. 1992. Erindringer af mit Liv: Et tidsbillede fra Norge 1790–1830. Arendal: Kilden forlag. Selsjord, Knut. 2021. Gudbrandsdøler: Fortellinger om jord, penger og kjerringbragder. Oslo: OlaBMX. Steinsland, Gro. 2005. Norrøn religion: myter, riter, samfunn. Oslo: Pax. Storm, Edvard. 2009. «Ord i den Gudbrandsdalske Dialect»: Ei 1700-tals ordsamling frå Vågå, redigert av Einar Kleiven, Randi Kleiven Bjørkvik og Andreas Bjørkum. Lillehammer: Dølaringen Boklag. Strøm, Hans. 1787. «Et besynderlig Givtermaal imellem tvende Fruentimmere». Samleren: Et Ugeskrivt I 1788, 193–196. København. Svare, Reidar. 1967. Sett og sagt: Far etter fedrane II. Mosjøen: Vefsn museumslag. Torø Hørven. I Lokalhistoriewiki.no. https://lokalhistoriewiki.no/wiki/Torø_ Hørven. NB Ms. Nasjonalbiblioteket Manuskriptsamling. Ole Tobias Olsen. Ms 4-3696:1b. NFS. Norsk folkeminnesamling. Universitetet i Oslo, Peter Christen Asbjornsen 13; 39. https://www.hf.uio.no/ikos/tjenester/kunnskap/samlinger/norsk-­ folkeminnesamling/folkeminnesamlere/pca. SAH, Vaga prestekontor, Ministerialbok nr. 5/1, 1842–1856. SAKO Buskerud amt kopibok 1–17. 1771–1785. SAKO Stromso kirkeboker F/Fa/L0009 Ministerialbok nr. 19. 1752–1791.

129


SIGRID BØ OG JARNFRID KJØK

Litteratur Bø, Sigrid og Jarnfrid Kjøk. 2008. Lekamslyst I: Om erotisk folkedikting i Noreg. 271–274, 383–398, 477–486. Oslo: NOVUS. Diesen, Hilde. 2000. Hanna Winsnes: Dagsverk og nattetanker. 51–54. Oslo: Aschehoug. Heide, Eldar. 2006. Gand, seid og åndevind. Doktoravhandling. Universitetet i Bergen. Hodne, Bjarne. 1973. Personalhistoriske sagn: En studie i kildeverdi. 7–34, 194–198. Oslo: Universitetsforlaget. Hodne, Ørnulf. 2002. Kvinne og mann i norsk folkekultur. 75–84. Oslo: Cappelen. Hosar, Hans P. 2016. Bygdebok for Skjåk. Band 4. Historia 1914–1945. Skjåk kommune. Johansen, Hanne Marie. 2019. Skeive linjer i norsk historie frå norrøn tid til i dag. Oslo: Samlaget. Jordåen, Runar. 2004. «’En Schammelig Viße’: Om ‘ergi’, sodomi og homoseksualitet». Bergensposten 2-2004. Statsarkivet i Bergen. Henta 22. oktober 2020. https://skeivtarkiv.no/skeivopedia/et-besynderligt-givtermaal-mellem-tvende-fruentimmer. Jordåen, Runar. 2014. «Et besynderligt givtermaal mellem tvende fruentimmer». Henta 22. oktober 2020. https://skeivtarkiv.no/skeivopedia/et-besynderligt-­ givtermaal-mellem-tvende-fruentimmer. Jordåen, Runar. 2017. «Beskyldt for at være tvetulling»: Kjønnsoverskriding og likekjønna seksualitet i norsk språkhistorie. Melk: Et skeivt kulturtidsskrift 3-2017. 48–53. Kolltveit, Olav. 1963. Odda, Ullensvang og Kinsarvik i gamal og ny tid: Bygdesoga I. Odda: Bygdeboknemnd. Lövkrona, Inger. 1993. «Gender and Sexuality in Preindustrial Society: Erotic Riddles». Fabula 3/4, 1993, 9–18. Lövkrona, Inger. 1996. «Suktande pigor och finurliga drengar: Erotisk folklore och konstruktionen av kön i det förindustiella Sverige». I Åtskilja och förena: Etnologisk forskning om betydelser av kön, redigert av Birgitta Lundgren, Inger Lövkrona og Lena Martinsson, 87–182. Stockholm: Carlsson. Lövkrona, Inger. 2020. «Kulturarv, snusk eller hot mot jämställdheten». RIG 1-2020 Kulturhistorisk tidskrift: Kungl. Gustav Adolfs Akademien. Nilsen, Live Vedeler. 2019. 1700-tals kjønnsidentitet. Henta 23. oktober 2019. https://www.nb.no/historier-fra-samlingen/kjonnsidentitet-pa-1700tallet-­h istorien-om-jens-og-anne-kristine/.

130


SKEIVE I NORSK FOLKEDIKTNING

Pan, Maja. 2013. «Introduction to the Analysis of Gender in the ATU 514 Fairy Tale Type on Examples from the Balkans». Mythologica Slavica 2013, 165–179. Henta 20. januar 2021. http://sms.zrc-sazu.si/pdf/16/11-sms16-pan.pdf. Ready, Psyche Z. 2016a. «She Was Really The Man She Pretended To Be»: Change Of Sex In Folk Narratives. Henta 4. mars 2021. http://mars.gmu.edu/bitstream/ handle/1920/10314/Ready_thesis_2016.pdf?sequence=1&isAllowed=y Ready, Psyche Z. 2016b. Transitioning: A Danish Folktale and the Contemporary Transgender Experience. Henta 4. mars 2021. https://psychezready.com/2016/10/19/ danish-transgender-folktale/. Reichborn-Kjennerud, Ingjald. 1928. Vår gamle Trolldomsmedisin. 26–28, 42–45. Oslo: Jacob Dybvad. Rian, Øystein. 2001. «Mellom straff og fortielse: Homoseksualitet i Norge fra vikingtiden til 1930-årene». I Norsk homoforskning, redigert av Marianne C. Brantsæter, 25–56. Oslo: Universitetsforlaget. Sandmo, Erling. 1994. «Et kjønnsskifte i Drøbak, eller: De analoge kjønns vekst og fall». Arr Idéhistorisk tidsskrift 1-1994. 6–25. Oslo. Sandmo, Erling. 1998. Mordernes forventninger: Kriminalitetshistoriske essay. Oslo: Universitetsforlaget. Skjoldhammer, Tonje Louise. 2018. «Forargeligt og uteerligt forhold: Retts­ forfølgelse av sex mellom kvinner på midten av 1800-tallet i Norge». Masteroppgave. UiB. Henta 28. mars 2021. https://bora.uib.no/bora-xmlui/ handle/1956/18144. Skjoldhammer, Tonje Louise. 2020. «Forargeligt, uteerligt forhold: Omgjengelse mot naturen og seksuell omgang mellom kvinner.» Historisk tidsskrift 4-2020. Henta 28. mars 2021. https://www.idunn.no/ht/2020/04/forargeligt_uteerligt_forhold. Solberg, Olav. 1993. Den omsnudde verda: Ein studie i norske skjemteballadar. 116–124, 220–225. Oslo: Solum. Solli, Brit. 2002. Seid: myter, sjamanisme og kjønn i vikingenes tid. 102–105. Oslo: Pax. Stoa, Nils Johan. 2010. Kjødets lyst. 30–38. Latvia: Cappelen Damm. Sundt, Eilert. 1968 [1857]. «Nattefrieri». I Om sædeligheds-tilstanden i Norge, redigert av Eilert Sundt, 77–113. Oslo: Pax. Sørensen, Preben Meulengrath. 1980. Norrønt nid: Forestillingen om den umandige mand i de islandske sagaer. Odense: Universitetsforlag. Teige, Ola. 2014. «Rettssaken mot Aron Åsulsen i 1693», 22. august 2014. Henta 13. november 2020. https://skeivtarkiv.no/skeivopedia/rettssaken-mot-aron-asulsen-i-1693. Teige, Ola. 2020. «En unevnelig synd». Historisk tidsskrift 4-2020. Henta 12. mars 2021. https://www.idunn.no/ht/2020/04/en_unevnelig_synd.

131


SIGRID BØ OG JARNFRID KJØK

Teige, Ola og Inge M. B. Knudsen. 2015. Kragerøs historie: Kysten – skogen – byen. Bind 1, 264–267. Skien: Kragerø kommune. Teigum, Ivar. 2004. «Ei nidvise om jentene i Sel». I Bygdebok for Vågå og Sel. Band 2: Frå 1600-talet til 1907. Otta: Sel kommune, Vågå kommune. Walton, Stephen J. 2019. «Ein analyse av to norske erotiske eventyr». Nordisk nettverk for erotisk folkedikting. Seminar. København 28. april 2019. Aarset, Anette Halvorsen. 2000. Rettslig regulering av homoseksuell praksis 1687–1902. Oslo: Universitetsforlaget.

132


SKEIVHET TIL SJØS

Skeivhet til sjøs Gry Bang-Andersen og Bård Gram Økland Kjønn, kjønnsidentiteter og seksualitet er tema som trenger en bredere problematisering i norske museer og arkiv.1 I dette kapittelet ønsker vi å trekke frem norsk sjøfart som en arena for å studere skeivhet i perioden 1950–1980. Skeivhet til sjøs er et felt som det knapt har blitt forsket på i Norge, og skeiv historie til sjøs har hverken blitt samlet inn eller formidlet av de norske maritime museene. Sjømannslivet oppfattes gjerne som maskulint og heteroseksuelt. Derfor kan forskning på seksualiteten til sjøs vise noe av den sosiale kompleksiteten som fantes til sjøs, og øke forståelsen for sjøfolks ulike erfaringer. I gullalderen til den norske skipsfarten, rundt 1960, var ca. 60 000 nordmenn sysselsatt i den norske utenriksfarten.2 Blant disse fantes det både personer innenfor det som i dag betegnes som LHBT+-feltet, og personer som hadde sex med andre av samme kjønn uten å identifisere seg med slike kategorier.3 Vi vil utforske dette feltet og se nærmere på hvordan skeivhet ble praktisert og forstått til sjøs. Utover på 1900-tallet markerte Norge seg som en av verdens største sjøfartsnasjoner, målt i flåtens størrelse. Etterkrigstiden, 1950og 1960-årene, var preget av kraftig økonomisk vekst, noe som i stor grad påvirket skipsfarten og varestrømmen mellom kontinentene.4

1 Brenna

2018, 67; St.meld.nr.23 (2020–2021), 72. Tenold & Økland 2019, 203 med henvisninger. 3 Når det gjelder begreper knyttet til seksuell orientering, bruker vi i dette kapittelet «skeiv» og «homofil» for å beskrive seksuell orientering uttrykt som identitet. «Skeiv» bruker vi i en videre forstand enn «homofil», og «skeive sjøfolk» beskriver homofile, lesbiske, bifile eller transpersoner blant besetningsmedlemmer. Skeive handlinger og følelser var ikke nødvendigvis knyttet til personer som selv definerte seg som homofile eller skeive. Se ellers Kjærlighetskarusellen (Kristiansen 2004, 22) for en utdypende forklaring av de ulike begrepene og når de historisk sett ble tatt i bruk. 4 Tenold 2020, 194ff. 2

133


GRY BANG-ANDERSEN OG BÅRD GRAM ØKLAND

Skipet var en arbeidsplass, men også et sted for fritid og privatliv. Det ble et lokalsamfunn i miniatyr og et sted hvor man inngikk vennskap, opplevde intimitet og uttrykte og undertrykte følelser og seksualitet. For mange var skipet et sted hvor de kunne bygge seg en karriere, men det var også et sted hvor unggutter kunne jobbe et par år før de fikk seg jobb på land. I kapittelet undersøker vi skipet som et temporært hjem og ser på hvilke rom det fantes for skeivhet om bord på norske skip i utenriksfart. Hvilke begrensninger og muligheter fantes? Og hvordan så «de andre» på skeive sjøfolk?

Førstereisguttene var ofte ikke eldre enn 15–16 år. Her står matroser fra skoleskipet «Statsraad Lehmkuhl» ved rekken under innseilingen til New York i 1952. Foto: Leif Aagaard / Bergens Sjøfartsmuseum-Museum Vest.

For å svare på disse spørsmålene ser vi på sjøfolkenes egne erfaringer. Teksten er skrevet i et kulturanalytisk perspektiv. En hovedidé med den etnologiske kulturanalysen er å avdekke og fortolke menings- og symboldannelse i kulturens ulike felt,5 eller med andre ord å undersøke hvorfor folk gjør som de gjør. Kulturanalysen handler om å oppdage mønster og strukturer, og det er like viktig å kartlegge kløfter 5 Ehn

134

og Löfgren 1997, 16.


SKEIVHET TIL SJØS

som broer.6 I denne teksten skal vi se at skeivhet til sjøs tidvis fungerte som en slik kløft, og at vi vil forstå mer av kompleksiteten om bord ved å studere hvordan skeive sjøfolk ble møtt og oppfattet av andre sjøfolk. Teksten bygger på kvalitative intervju med fem tidligere sjømenn fra bergensområdet. Koronautbruddet i mars 2020 gjorde at arbeidet med å nå ut til informanter ble vanskeligere enn forutsett, og da intervjuarbeidet ble satt på pause høsten 2020, hadde vi ennå ikke kommet i kontakt med alle vi ønsket å snakke med.7 I teksten har informantene blitt anonymisert. De ble ikke spurt om sin egen seksuelle orientering, men ingen av dem identifiserte seg som skeive i løpet av intervjuene. De fikk spørsmål knyttet til skipet som hjem, og hvordan maskulinitet, vennskap, følelser og seksuelle forhold (heteroog homoseksuelle) kom til uttrykk om bord. For å sikre at skeive sjøfolks erfaringer kommer frem, har vi også gått gjennom Skeivt arkivs videointervjumateriale. 8 Der fant vi fire informanter som har seilt til sjøs. I tillegg har vi sett på intervjuene som sosial­antropolog Hans Wiggo Kristiansen brukte i sin avhandling Kjærlighets­karusellen fra 2004. Her intervjuet han 23 eldre homofile menn om deres livsløp, og fire av disse informantene hadde vært til sjøs. Vi har også hatt nytte av Steinar Bergh, Birgit Bjerck og Elin Lunds bok Homofile: myter og virkelighet fra 1978. Boken tar utgangspunkt i forskningsprosjektet «Homofiles levevilkår og sjøloppfatning» og er basert på 20 informanter. Flere av disse beskriver livet til sjøs. Selv om disse kildene ikke er primærkilder for oss, bidrar de til å sette våre egne informanters utsagn i en bredere kontekst fordi de utdyper erfaringene til skeive sjøfolk. En annen interessant kilde som gjør det mulig å forstå mer om skeive liv til sjøs, er Norsk etnologisk gransknings (NEG) 6 Ehn

og Löfgren 1997, 11.

7 Dokumentasjonsprosjektet

«Skipet som hjem» skal etter planen gjenopptas når Covid19-­ situasjonen er bedre. Fokus vil være å gå bredere ut med prosjektet for å komme i kontakt med sjøfolk med skeive erfaringer fra utenriksfarten. 8 Skeivt arkiv er en del av spesialsamlingene ved Universitetsbiblioteket, Universitetet i Bergen.

135


GRY BANG-ANDERSEN OG BÅRD GRAM ØKLAND

spørreliste nr. 244, «Sjøfolk», fra 2013.9 NEG fikk inn 480 svar, og av disse hadde 347 respondenter selv vært til sjøs. Målet med spørrelisten var å dokumentere hvordan sjøfolk hadde opplevd livet og yrket sitt, med vekt på hverdagslige hendelser til sjøs. Vi har derfor gått gjennom alle besvarelsene for å lete etter erfaringer knyttet til seksualitet og trekker dette materialet inn i teksten. Tradisjonelt har eldre sjøfartshistorisk forskning fungert nasjons­­byggende og lagt vekt på økonomiske, organisatoriske og teknologiske forhold ved skipsfarten.10 De senere tiårene har også sosial historie fått større oppmerksomhet, for eksempel gjennom arbeids­ livs­forskning og kjønnshistorie.11 Når det gjelder forskning på skeivhet i handelsflåten, er det derimot gjort lite på feltet, noe som også er tilfelle internasjonalt. Lingvisten Paul Baker og historikeren Jo Stanley ga ut Hello Sailor! The Hidden History of Gay Life at Sea i 2003. Boken er et pionerarbeid innen forskningen på skeive sjøfolk i den britiske cruisefarten i 1950- og 1960-årene. Baker og Stanley viser at det ble etablert skeive miljøer om bord, og beskriver en «gay heaven» for mange sjøfolk: De fikk en inntekt, et hjem, en ny familie, kameratskap og uforglemmelige opplevelser.12 I likhet med Baker og Stanley viser sosiologen Arne Nilsson, ut fra et svensk kildemateriale, at mange skeive arbeidet i serviceyrker i passasjerfarten. De ble ikke oppfattet som ekte sjøfolk av dem som arbeidet i maskinen og på dekk. Likevel forekom det seksuelle relasjoner mellom selvidentifiserte skeive eller «såna» og såkalte «riktiga karlar». Dette var menn som hadde sex med andre menn uten at de ble identifisert som skeive eller selv identifiserte seg som skeive.13 9 Norsk

etnologisk granskning er en del av Norsk Folkemuseum. NEG ble etablert i 1946 for å samle, forvalte, formidle og forske på beretninger fra dagliglivets historie, og for å være et nasjonalt ressurssenter for innsamlingen av personlige minner. 10 Se f.eks. Thue 1980; Pettersen 1981; Thowsen 1983; Nilsen 2001. 11 Olstad 2006; Halvorsen 2007; Berggreen 1992; Lønnå 2010; Eriksen mfl. 2017; Tenold og Økland 2019; Tenold 2020. 12 Baker og Stanley 2003. 13 Nilsson 2006.

136


SKEIVHET TIL SJØS

Når det gjelder skeive sjøfolk i den norske handelsflåten, mang­ ler vi systematiske studier. Det finnes enkelte norske sakprosabøker som kaster noe lys over skeivhet til sjøs. Biografien til Kenneth Brophy beskriver både muligheter for og motstand mot seksuell frigjøring til sjøs i 1960-årene.14 Lasse Trædal har intervjuet norske sjøfolk som seilte i 1950- og 60-årene, og noen av informantene forteller om skeive personer i byssen på handelsskipene og at homofili ble oppfattet som skambelagt.15 Yngvar Holm har intervjuet sjøfolk i forbindelse med boken han har skrevet om Den norske Amerikalinje. Her beskrives passasjerskipene som et fristed for skeive sjøfolk i 1970-årene.16 Skipet som et flytende hjem Sjøfolkene i utenriksfarten seilte ute i lange perioder, og mulighetene for kontakt hjem var dårlig. I 1939 måtte en sjømann seile ute i tre år for å kunne mønstre av med gratis hjemreise. I midten av 1960-årene var seilingstiden redusert til et år, og ti år senere var den nede i seks måneder.17 Skillet mellom arbeid og fritid, og mellom arbeidssted og hjem, som var vanlig på land, var brutt ned. I en periode ble skipet sjøfolkenes hjem. Tankene om skipet som hjem knytter vi til sosiologen Ervin Goffmans forståelse av skipet som en totalinstitusjon. Han viser til at skipets fysiske barrierer hindrer vanlig sosial interaksjon mellom besetningen og folk på land.18 Dette gjør at arbeidet på et skip er vesensforskjellig fra arbeid på land. Filosofen Michel Foucault peker på at selv om skipet er et fysisk sted, er det en heterotypi, et sted på utsiden av andre steder. En heterotypi er helt annerledes enn andre lokaliserbare steder fordi det er et stedløst sted.19 Skipet opererer etter egne regler i mellomrommet mellom ulike havner, 14 Berntzen

2018. 2013, 23f, 94f, 210. 16 Holm 2004, 136f. 17 Tenold og Økland 2019, 203f. 18 Goffman 1968, 4. 19 Foucault 1998, 178f. 15 Trædal

137


GRY BANG-ANDERSEN OG BÅRD GRAM ØKLAND

kulturer og faste punkter.20 Kan det tenkes at dette mellomrommet som Foucault peker på, kunne åpne opp for praksiser som ikke var sosialt eller juridisk akseptable på land?

Blant lavere mannskap var det ikke uvanlig å havne på firemannslugar. Privatlivet var gjerne begrenset til gardinen man kunne trekke for køyen. Veggen bak køyen kunne pyntes med fotografier og malerier. Foto: Ukjent fotograf / Norsk maritimt museum.

De fleste som mønstret på som underordnet mannskap i 1950- og 60-årene, delte lugar. Etter hvert ble det vanligere med enmanns­ lugar. Lugaren var liten og spartansk innredet, og toalett og dusj var ofte felles på gangen. Likevel beskriver informantene lugaren som et hjem. Den ble et sted hvor man kunne trekke seg tilbake for å få litt privatliv, eller hvor man kunne invitere noen inn. Lugaren synes å stå som en motpol til arbeidet på skipet, fri fra tungt arbeid, svette, slit og stress. Fredrik (født i 1950-årene) seilte i passasjerfarten og forteller hvordan han dekorerte lugaren for å gjøre den hjemlig: 20 Foucault

138

1998, 185.


SKEIVHET TIL SJØS

Ja, jeg vil si at mange gjorde det. Gjerne hang opp litt pynt. […] På jul så hadde jeg julelys og gjerne litt juletre og slikt. […] men du kan jo si at når du skal dele med et fremmed menneske, så blir det ikke det samme, kan du si. Men vi forsøkte å gjøre det beste ut av det.

Slik sett har nok lugaren også fungert som en scene der den enkelte sjømann kunne formidle sine egne verdier og erfaringer til kollegaer, slik etnologen Jonas Frykman viser.21 Hans (født i 1940-årene) forteller at lugaren var veldig enkel, og at den ikke ble et sosialt møtested. Isteden var messen arenaen for sosialt samvær: Det [sosiale livet] skjedde i messen. Og så var de ganske flinke til å lage, i helgene, konkurranser. Vi hadde sekkeløp, og vi hadde bordtennis. Jeg husker det var mye sånt, i helgene var det å arrangere litt sånn konkurranse. Det var en som hadde en slags velferdsoffiserfunksjon om bord, ja. […] Men luftpistol og luftgeværskyting husker jeg vi hadde. Det ble rigget til.

Messen var ikke bare et felles spisested, men et oppholdsrom for fritids­aktiviteter. Der ble det vist filmer og arrangert møter, og der spilte man kort. Messen var også sted for formelle og høytidelige måltider på dager som julaften og 17. mai.22 Fredrik legger til at noen skip også hadde gymnastikksal, svømmebasseng og nattklubb der det ble arrangert mannskapsfester. Også skipsdekket ble brukt til fritidsaktiviteter som grillfester, ifølge Hans, men han legger til at det generelt var lite fritid om bord. Informantenes utsagn tyder på at spesielt messen ble oppfattet som et mer offentlig rom enn lugaren, og at det var lettere å tilbringe fritiden i sosialt lag i messen. Informantene sier det ikke direkte, men det synes som om vennskapene de knyttet om bord, og følelsen av tilhørighet, var viktig for at de skulle oppleve skipet som et hjem. Det ligger en tydelig forventning hos informantene om at man som sjømann skulle gli inn i og tilpasse seg skipsmiljøet, og at det i denne tilpasningen fantes lite 21 Frykman 22 Intervju

og Löfgren 1994, 105. med Fredrik og Petter (Bergens Sjøfartsmuseum).

139


GRY BANG-ANDERSEN OG BÅRD GRAM ØKLAND

rom for avvik. Idealet var å være omgjengelig og tilpasse seg felles­ skapet om bord. Knut (født i 1950-årene) trivdes godt om bord og anså skipet som et hjem: «Jeg betraktet det [skipet] som et hjem, for som sagt så likte jeg meg veldig godt om bord. Veldig gode kollegaer, ja, jeg stortrivdes.» Petter (født i 1940-årene) forteller at han opplevde skipet som et hjem siden han var så lenge til sjøs: «Jeg fortsatte og fortsatte, som et virus.» Det var det at han passet inn i miljøet, som gjorde at skipet ble et hjem for han, og man får inntrykk av at han tenker på mannskapet som en midlertidig familie. Andre informanter fremhever at det var viktig at sjøfolk jenket seg, altså tilpasset seg hverandre. For å bli sjømann måtte man være tilpasningsdyktig, tøyle seg og godkjenne hverandre, mener Johannes (født i 1930-årene). Det ble også forventet at offiserene skulle tilpasse seg og gli inn i miljøet på fritiden. På fritiden skulle ikke rang ha noen betydning, mener Petter: «[…] en arbeidsordre er en arbeidsordre. Men når du er fri, så må du kunne være et menneske. Da må du kunne snakke med en kaptein eller en chief eller en stuert eller matros. Altså. Det går på menn­ esker.» Selv om det kunne utvikle seg vennskap mellom menn som tilbrakte måneder sammen til sjøs, var vennskapet ofte flyktig og ble gjerne ikke opprettholdt når man byttet båt. Skipet synes derfor å ha vært et midlertidig hjem som opphørte å eksistere når fartstiden var over. Nye skip og skipsmannskap ventet, og det samme gjorde en ny lugar og messe. Generelt omtaler informantene miljøet om bord i 1950- og 60-­ årene som et mannssamfunn, selv om kvinner i noen tilfeller arbeidet om bord, for eksempel som telegrafist og i forpleiningen. Man skulle ikke vise svakhet, og det var lite rom for å snakke om nære følelser. Johannes beskriver dette slik: Alle var venner. Det var lett å få vennskap og bli bekjent. Når man mønstret av, så var vennene borte. Vanskelig å holde kontakt. Man ga aldri hverandre en klem, men håndtrykk og klapp på skuldra. Når det gjaldt følelser, så gikk det helst på prat om jenter.

140


SKEIVHET TIL SJØS

Uformell feiring blant forpleiningsfolkene i mannskapsmessen på cruiseskipet «Stella Polaris» i 1946. Både messen og lugaren var steder for å pleie sosiale bånd og bidro til å skape en hjemfølelse om bord. Foto: Ukjent fotograf / Bergens Sjøfartsmuseum-Museum Vest.

Jenter var et legitimt tema å prate om, mens vanskelige hendelser som selvmord og selvmordsforsøk helst ble forbigått i stillhet. Psykiske problemer var en utfordring om bord.23 I materialet fra NEG skriver en respondent at mange av skipskameratene hans aldri kom hjem igjen. De forsvant stille på sjøen, ofte uten spor: «Selv opplevde jeg at en god kollega hoppet over bord midt på natten mens jeg stod ved rekka og snakket med vedkommende.» Selv om det ble slått alarm umiddelbart og skipet snudde, ble mannen aldri funnet.24 Andre følelser, som hjemlengsel, kunne også være vanskelige å håndtere om bord. Fredrik forteller at enkelte misbrukte alkohol for å døyve hjemlengselen. 23 Borgan 24 NEG

2009, 34 og 92. spørreliste 244 sjøfolk, NEG-respondent 45825, mann født 1956.

141


GRY BANG-ANDERSEN OG BÅRD GRAM ØKLAND

Kildene viser at sjøfolkene oppfattet skipet som et hjem. Lugaren og messen var en viktig del av hjemfølelsen, men ga begrenset rom for privatliv. Flere legger vekt på at fritid og gode sosiale relasjoner med kollegaer var sentralt for trivsel, selvrealisering og hjemfølelse. I dette lille lokalsamfunnet måtte man ta hensyn og tilpasse seg til hverandre. Skipet beskrives som et hjem preget av en hetero­normativ og maskulin omgangsform, hvor man ikke kunne vise svakhet og følelser. Hvilken plass var det til skeivhet i dette hjemmet hvor privat­livet var så begrenset? Skeivhet som tabu Sosialantropologen Mary Douglas har vist at marginaliserte grupper som bryter med flertallets idé om hvordan samfunnet skal være, kan oppfattes som urene eller skitne. Ideen om urenhet fungerer som sosial kontroll.25 Så lenge ting er på sin vante plass, og så lenge folk oppfører seg slik miljøet rundt forventer at de skal oppføre seg, er det ifølge Frykman harmoni. Den som faller utenfor systemet, blir gjerne oppfattet som uren, ekkel og truende.26 Det kan forklare hvorfor skeivhet ble fortiet og tabubelagt, og oppfattet som noe som ikke passet inn på skipet. De skeive var til stede og kunne tolereres så lenge de ikke ble synlige. Om bord på mange skip fungerte skeivhet som en kløft, eller som noe som var ute av sin vante orden. Johannes jobbet i maskinrommet og var til sjøs fra ca. 1950 til tidlig i 1970-årene. Han merket ikke noe til homofile menn i den lange perioden han seilte til sjøs, og mener at det ikke fantes rom for skeivhet. Selv føler han ubehag ved tanken på homofile sjøfolk. «Om det hadde vært slike om bord, hadde jeg spydd», sier han. Johannes tror heller ingen ville ha godtatt «sånt» om bord, og mener at det ville ha blitt bråk dersom det var skeive sjøfolk om bord: «[…] Du vet vi mannfolka gikk og dusja samtidig, og vi gikk jo … naken gang på gang. […] Det var sjeldent at 25 Douglas

2002, 98. og Löfgren 1994, 138.

26 Frykman

142


SKEIVHET TIL SJØS

det var privat å vaske og dusje altså. Å … hvis du var … visste at det var en rompis der, så hadde han blitt hivet ut, ja.» Johannes beskriver et tett mannssamfunn der privatlivet var begrenset – selv dusjing ble gjort i fellesskap med de andre om bord. Dersom det hadde vist seg at en av mannskapet var skeiv, ville dette ført til brudd på den orden eller rytme som preget det tette skipssamfunnet. En person med en adferd som bryter med den etablerte orden, vil få det Frykman om­ taler som smuss-stempelet på seg.27 Men trusselen var ikke bare om bord på skipet, den kom også utenfra. Ifølge Petter kunne heterofile sjøfolk som han selv føle seg truet av homoseksuelle de kom i kontakt med på land. Han nevner en episode fra Suezkanalen i Egypt. Der var det vanlig at lokale kjøpmenn kom om bord for å selge varer til sjø­ folkene. Petter forteller at enkelte av disse kjøpmennene var på jakt etter unge gutter om bord. Selv opplevde han at en kjøpmann som hadde med seg varer ned til byssen, forsøkte seg på han: Jeg har et tilfelle med meg selv og, og han … var inne i byssa og helt vill […] Glemmer aldri han, svær, to meter høy, han skulle, ja […] Jeg fikk han vekk selv. Men du vet, hvis du ble tatt eller funnet i et område der ingen hørte deg, du vet aldri. Men, men han ville jo bli tatt på land om han ble tatt, og skutt der og då med en gang.

Tre av informantene som seilte på handels- eller lasteskip i 1960årene, sa at de aldri hørte snakk om at noen om bord var skeive. På spørsmål om homofili var et tema om bord, svarer Hans at det var et ikke-tema. Han utdyper dette: Det er mulig de ikke åpnet den følelsesverdenen for meg, fordi at kanskje de intuitivt skjønte at ikke jeg skulle gå den karrieren [som sjømann] fullt ut da, men jeg tror ikke det altså. Tror det var et ikke-tema, folk måtte nok takle lengsler og savn og sånn selv, ja.

Hans forteller at hver enkelt måtte finne sine egne måter å håndtere lengsler og savn på. Et liknende inntrykk sitter vi igjen med etter å 27 Frykman

og Löfgren 1994, 139.

143


GRY BANG-ANDERSEN OG BÅRD GRAM ØKLAND

ha studert besvarelsene på NEG-spørrelisten. Homofili nevnes bare i fem av 347 besvarelser. Ingen skriver at de selv er skeive. De gangene skeivhet nevnes, er det i kommentarer om at homofile ble utsatt for mobbing om bord. I tillegg var det en som ble utsatt for et forsøk på seksuelt overgrep.28 Ifølge sosiologen Ken Plummer kan mangel på begreper og språk for å beskrive skeivhet ha medvirket til at det ikke ble snakket om skeivhet, og at det isteden ble noe hemmelig. Dette bildet endret seg i stor grad de siste tiårene av 1900-tallet, og det som før var helt privat, er nå en del av den politiske offentligheten.29 Det betyr også at det i dag kan være vanskelig å forstå hvor taushetsbelagt, og i noen tilfeller også skamfullt, skeivhet kunne være om bord på et skip i 1960-årene. Det ble forventet at man skulle være diskré når det gjaldt seksuell orientering, men hemmeligholdet åpnet også opp for nye muligheter – mye kunne foregå i det skjulte. Skeivhet var et tema som ikke kunne diskuteres, det var tabu og ble lagt lokk på. Som vi har sett, beskrives skeivhet om bord som en mulig trussel for enkelte. Tanken på at noen av de andre kunne være skeive, ga dem fysisk ubehag, eller de kunne føle seg truet av skeive personer de møtte på når skipet lå i havn. På spørsmål om han kjenner til at menn hadde forhold til menn, gir Petter uttrykk for at det å snakke om slike relasjoner var bannlyst om bord på båtene han var på i 1960-årene: Altså … ordet [som betegnet at menn kunne ha forhold til menn] i det tilfellet der, det var jo bannlyst på båter, for hvis det var noen i min tidlige ungdom som var det, på andre siden av gjerdet, så fikk vi aldri vite det. Da holdt han klokelig kjeft.

Petter påpeker en endring i åpenheten om seksuell orientering i 1970-årene. Dette merket han godt da han var i USA. Han forteller at mange skeive fikk jobb i lavere stillinger om bord på skip. Det gjorde det likevel ikke mer akseptert å leve ut homoseksualitet om bord på 28 NEG

Spørreliste 244 Sjøfolk, NEG-respondenter 41951, 42451, 42795, 44074, 45110. 1995, 110.

29 Plummer

144


SKEIVHET TIL SJØS

fartøyet. Ifølge Petter var det alltid et tabuområde. Seksuelle preferanser var med andre ord ikke noe man snakket om til sjøs. Det kommer frem at flere av informantene egentlig visste om folk om bord som de anså som skeive, men at dette var tabubelagt og ikke ble pratet om. På spørsmål om han trodde noen om bord var skeive da han seilte ute i 1960-årene, drar Hans først på det, før han forteller om båtsmannens faderlige holdning: Neei … Eneste var han … Jeg syns den faderlige holdningen til båsen, om det var for at han så at jeg var litt uerfaren i området, men … han hadde litt sånn faderlig … aldri noen tilnærmelser eller sånt noe, men han hadde nok en litt annen holdning til meg enn de andre, ja. Men om det var på grunn av at han kunne ha noe … vært litt sånn skjult homo … det tviler jeg på, men jeg ser det ikke som umulig. Ellers så jeg ikke noe av det. Ellers er det at jeg var så ung at jeg ikke hadde egentlig fått det med …

Det er noe ved båtsmannens oppførsel som gjør at informanten reagerer her, men ingenting blir sagt eller gjort. Det er bare vage antag­ elser om at båtsmannen kanskje var litt for faderlig og passet kanskje litt for godt på han i forhold til de andre. Samtidig peker Hans på noe viktig i slutten av sitatet: Kanskje var han selv for ung til å forstå noe av det. Han har ikke noe begrepsapparat å plassere det inn i. Så lenge ting ikke kom ut i det åpne, ble det heller ikke noen problemer, forteller Petter: Vi visste jo om det, men vi lot de være i fred. Og de lot egentlig oss være i fred og […]. Ja, du ga ikke tegn på du var noe … interessert i det hele tatt, sant? Men det er klart at noen må jo prøve seg på alt […]. Da kunne det bli et forferdelig slagsmål, så kunne du finne en grinende gutt og en grinende … Ja, på andre siden og, ja, du skjønner … Så opp til ledelsen da, å ta affære […].

Det er når et ikke-tema, altså seksuell orientering, kommer til overflaten, at situasjoner kan eskalere om bord. Så lenge de lar hverandre være i fred, går det greit, mener Petter. Forestillinger om at noe er tabu, betyr at dette «noe» eller de som representerer det, faller utenfor det som anses som kulturelt akseptabelt. 145


GRY BANG-ANDERSEN OG BÅRD GRAM ØKLAND

«Det var det, han er homofil, og that’s it» – aksept for skeivhet om bord? Både internasjonal forskning og kildene våre viser at det var forskjell mellom skip i passasjerfart og handelsfart når det kom til aksepten for ulike seksuelle identiteter. I den britiske cruisefarten arbeidet det i 1950- og 1960-årene en rekke skeive sjøfolk i forpleiningen, blant annet som kelnere. Blant tradisjonelle sjøfolk i maskinen og på dekk rådet det en heteronormativitet som definerte cruiseskipene som feminine og ødelagte skip. Skipene ble betegnet som flytende hoteller for landkrabber, hvor skeive sjøfolk bidro til å skape god stemning.30 Petter gikk over til å jobbe i passasjerfarten i 1970-årene og merket en økt aksept for skeive. Dette kan ha en sammenheng med at det var større rom for skeivhet i passasjerfarten, men det kan også henge sammen med generelle endringer i samfunnet på denne tiden. Fredrik jobbet i passasjerfarten fra ca. 1960 og forteller at det var mange homofile blant mannskapet. Han seilte på passasjerskip hele tiden han var til sjøs, og veksler mellom å fortelle om episoder som skjedde i 1960-, 70- og 80-årene. Eksemplene han kommer med i dette utdraget, viser hvordan man kunne snakke om orientering, og hvordan grenser ble testet: […] Og da husker jeg at spesielt en, han het vel Javier, han var en liten spanjol. […] Så jeg husker at jeg fleipet med han, for jeg har alltid omgått homofile menn. Og så husker jeg at jeg sa til han for å tulle og tøyse: «Du kommer vel ned på lugaren min sånn som du pleier å gjøre?», og det sa jeg bare for å tøffe meg. Og jeg gjorde ikke noe mer av det, men så våknet jeg plutselig av at det i 10-tiden … for jeg gikk jo og la meg i 8–9-tiden om morgenen. Klokken 10 da skulle han teste meg ut. Men da gikk han på hodet ut av lugardøren. […]

Fredrik forteller videre at det blant mannskapet på et av passasjerskipene var to homofile menn som delte lugar. Det ble ymtet frempå om at disse to hadde et forhold. På direkte spørsmål om dette fra 30 Baker

146

og Stanley 2003, 3, 225ff.


SKEIVHET TIL SJØS

en kollega svarte den yngste av disse at han ikke var lesbisk. Fredrik fortsetter: «De var menn, men begge oppførte seg som kvinner, hvis du skjønner hva jeg mener? Så det var en del sånne forhold om bord.» Slike utsagn viser at dette med seksuell orientering var noe man kunne snakke høyt om, og til og med spøke med, på enkelte skip. De to homofile mennene som delte lugar, var ikke tiltrukket av hverandre og hadde ingen seksuell relasjon. Det at feminine homofile, eller «såna», ikke nødvendigvis var erotisk interessert i hverandre, er noe Nilsson også peker på.31 På spørsmål om hvordan skeivhet ble sett på, fortalte Fredrik at det var så vanlig at ingen brydde seg. Selv om homoseksuelle handlinger mellom menn var forbudt ved norsk lov frem til 1972, mente han at dette var uproblematisk på skipene han jobbet på. Fredrik utdyper: «Ja, men jeg kjenner ingen som ville ha blitt arrestert. Og du kan si det sånn, forbudt og forbudt … Altså det er … etter loven, men om det ble praktisert, det vet jeg ikke. Men vi hadde ikke noen restriksjoner på det.» På videre spørsmål om hvor åpen man kunne være om seksuell orientering om bord på passasjerskip, viser Fredrik til at det var ulike former for skeivhet. Man hadde de feminine homofile som han nevner i kommentaren ovenfor, og i tillegg var det de som Fredrik kaller for overløpere. De drev med det Kristiansen omtaler som seksuell grensetrafikk.32 Dette var menn som levde i heteroseksuelle forhold, men som også var åpne for seksuell omgang med menn. Ifølge Fredrik var det ikke noen konflikter knyttet til det å være skeiv på disse skipene. Han fortalte at han hadde en jobb som gjorde at han var oppe om natten og fikk med seg det meste som skjedde om bord, både på godt og vondt: «Det var det, han er homofil, og that’s it.» Men stemmer dette positive inntrykket overens med skeive sjøfolks egen opplevelse av livet til sjøs? Materialet vårt er for tynt til å si noe sikkert om dette, men vi får et liknende inntrykk av to av infor31 Nilsson

2006, 39. 2004, 18.

32 Kristiansen

147


GRY BANG-ANDERSEN OG BÅRD GRAM ØKLAND

mantene fra Skeivt arkiv. Kenneth Brophy (født 1946), som ble intervjuet i 2016,33 var bare 15 år da han fikk jobb på englandsbåten. På denne tiden var han allerede i kontakt med det homofile miljøet i Bergen. Som 18-åring begynte han å seile på handelsskip, og han be­ skri­ver møtet med skeive miljøer i ulike havnebyer som en døråpner: Det var helt topp, det var jo som å komme inn i himmelen, for å si det sånn. For man var jo ikke vant med det. Selv om man var delvis vant i fra England, men for eksempel i Amerika, i Los Angeles og i New York og alle veier, så var det jo en helt annen opplevelse, det var det.

Brophy legger vekt på de homoerotiske møtene i de ulike havnebyene han kom til. En annen av informantene fra Skeivt arkiv, Klaus Bøckman (født 1947), forteller mer direkte om de seksuelle erfaringene han hadde om bord på ulike fartøy: Så fortsatte jeg da på forskjellige cruisebåter etter hvert og … hadde aldri noen faste forhold. Men eh … det ble, ja skipsromanser altså, i kontraktstiden så var du sammen med en eller annen, men så ble det som regel da brutt når han forsvant én vei og jeg forsvant en annen vei.34

Forskningsprosjektet «Homofiles levevilkår og sjøloppfatning» ble startet opp i 1976 og var finansiert av det daværende Sosial­ departementet. Noen av informantene som ble intervjuet til dette prosjektet, hadde vært til sjøs.35 Flere av disse uttrykte at det først var da de kom til sjøs, at de kunne utforske sin homofile identitet. Dette var ikke noe som skjedde åpenlyst, men tiden til sjøs ga dem nye muligheter til å knytte nære bånd med andre skeive. Sverre fortalte at han var gift og jobbet i tekstilbransjen, men da arbeidsplassen forsvant i begynnelsen av 1950-årene, dro han til Oslo for å gå på stuertskolen. Han reiste seinere til sjøs: 33 Skeivt

arkiv, intervju med Kenneth Brophy. arkiv, intervju med Klaus Bøckmann. 35 Dette forskningsprosjektet dannet grunnlag for boken Homofile: myter og virkelighet fra 1978, skrevet av Steinar Bergh, Birgit Bjerck og Elin Lund. 34 Skeivt

148


SKEIVHET TIL SJØS

Jeg har hatt problemer med å få kontakt med andre, men jeg hadde ikke så store problemer da jeg var til sjøs. Vi er jo så tett innpå hverandre, vi sitter jo der om kveldene og blir ganske godt kjent. Og så drikkes det jo en del til sjøs, og da blir vi kanskje litt modigere. Før jeg seilte ut hadde jeg bare sporadiske forhold til andre gutter.36

Sverre fortalte videre at det først var etter at han dro til sjøs, at han bestemte seg for å skille seg. Han hadde da vært gift med en kvinne i seks år. Forholdene han hadde til sjøs, varte like lenge som den felles fartstiden, og han hadde forhold både til homofile og bifile som han traff i byssen.37

Det kunne være trangt om plassen på lugaren, men det var likevel nok plass til at et par stykker kunne samles for å ta en røyk og høre på musikk. Foto: O. Backer / NTBs krigsarkiv / Riksarkivet.

36 Bergh,

Bjerck og Lund 1978, 58.

37 Ibid.

149


GRY BANG-ANDERSEN OG BÅRD GRAM ØKLAND

Bjørnar var i begynnelsen av 20-årene da han ble intervjuet til forskningsprosjektet, og også han ga inntrykk av at det ikke hadde vært spesielt vanskelig å være til sjøs som homofil tidlig i 1970-årene: På de siste båtene jeg var tok jeg standpunkt når diskusjonen kom opp om homofili, så det var nok noen som fikk mistanke. […] Jeg har aldri sagt direkte at jeg er homofil, jeg har hatt den innstillingen at dersom folk spør, så skal jeg svare. Men til sjøs så er det ingen som har spurt direkte.38

Her kommer det altså frem at homofili er et tema som ble diskutert til sjøs, men at selv de som var relativt åpne om det, unngikk å gi uttrykk for sin egen orientering. Som Bjørnar påpekte, var det ingen som spurte han direkte om det, og da sa han heller ikke noe. Det er også noen i den samme undersøkelsen som gir inntrykk av at det var mer komplisert å være skeiv om bord.39 Siden skeivhet ofte var forbundet med taushet og tabu, ble grenser testet ut på ulike måter. Per ble født rundt 1940 og seilte til sjøs som elektriker i slutten av 1960årene. Han ble advart av sin eldre bror om å være forsiktig da han dro til sjøs første gang: Da jeg gikk om bord, fulgte min bror meg, og han hadde også vært til sjøs tidligere, og sa at jeg måtte være forsiktig med slike ting om bord. Men bare etter en uke traff jeg en gutt som hadde felles interesser med meg i klassisk musikk. Jeg hadde mye plater med meg, og han ble med meg på lugaren. Der la han rett og slett an på meg, da tenkte jeg ikke i det hele tatt på noe slikt. Men jeg sa jo ikke nei takk. Det var jo mer praktisk å ha en om bord enn å løpe på land for å finne en å være sammen med. Men etter denne episoden gikk han i mannskapsmessen og fortalte at jeg hadde prøvd å legge an på ham, og at han hadde gitt meg en blåveis. Men jeg hadde jo ingen blåveis. Etter dette startet hviskekampanjen, men til tross for det ble jeg god venn med mannskapet.40

Flere av dem som ble intervjuet til denne undersøkelsen, og også informantene i vårt materiale, forteller liknende historier om hvordan 38 Bergh,

Bjerck og Lund 1978, 92f. Bjerck og Lund 1978, 63. 40 Bergh, Bjerck og Lund 1978, 62. 39 Bergh,

150


SKEIVHET TIL SJØS

andre om bord på båten forsøker å teste ut nykommere for å få klarhet i om de var skeive. Dette bygger opp under inntrykket av at homofili var vanskelig om bord. Slike gjennomsiktige og hierarkiske sosiale miljøer som man finner om bord på et skip, trenger imidlertid ikke å være et hinder for skeive relasjoner. Kristiansen viser til John Howard, som mener at taushet rundt seksualitet kan skape mulig­heter. Ved at man unngikk å definere, kategorisere og snakke om seksuelle preferanser, ble det skapt et handlingsrom hvor sjøfolkene kunne få utløp for homoerotisk begjær uten å måtte definere hva de var, eller hva de gjorde.41 Selv om man kunne snakke om homofile, virker det som om det skulle mye til for å spørre noen direkte om seksuell orientering. Per fortalte videre at han etter hvert valgte å være åpen om sin egen seksuelle identitet for å få slutt på baksnakket om bord: På neste båt jeg kom traff jeg stuerten om bord på et homofilt treffsted, en speak-easy-shop i Dublin. Han gikk også til mannskapet og sladret etterpå, antagelig for å skjule seg sjøl. Jeg sa: «OK, jeg er homofil», og jeg prata høl i hue på mannskapet om det å være homofil. Jeg tror jeg ble tolerert fordi jeg ikke er noe feminin, så de oppdaget at en helt alminnelig mann kunne være slik. De jeg hadde problemer med var slike som var sånn sjøl. De var det kanskje ikke så bevisst, men underbevisst var de slik.42

Per mener selv at han ble tolerert av de andre om bord etter at han fortalte at han var homofil, fordi han var «en helt alminnelig mann». Dette står i kontrast til det som kommer frem i Baker og Stanleys forskning på de britiske passasjerskipene. De mener at skeive seksuelle relasjoner lettere ble godtatt om bord når seksualiteten ikke truet den normative heterofile seksualiteten, for eksempel når den fremsto på feminint vis.43 Per opplevde tvert imot at han passet godt inn i det typiske mannsidealet om bord nettopp fordi han ikke var feminin – han var fortsatt en del av mannsfellesskapet. Noe liknende har 41 Kristiansen

2004, 128. Bjerck og Lund 1978, 63. 43 Baker og Stanley 2003, 226f. 42 Bergh,

151


GRY BANG-ANDERSEN OG BÅRD GRAM ØKLAND

historikeren George Chauncey påpekt i boken Gay New York (1994). Her viser han at sjøfolk (og andre menn) som hadde sex med såkalte «fairies» eller feminine menn i New York i mellomkrigstiden, i liten grad risikerte å bli oppfattet som homoseksuelle så lenge de ikke brøt konvensjoner knyttet til maskulinitet.44 Det var nettopp maskulin­ iteten som ga dem handlingsrom. Per forteller ikke om han hadde forhold til noen om bord, og heller ikke om han jobbet på passasjerskip eller lasteskip. Det ble akseptert at han var skeiv, men det er ikke sikkert at resten av mannskapet hadde akseptert at han hadde skeive forhold om bord. Historikeren George Mosse ser på maskulinitet eller mandighet som en form for idealtype som sier noe om hvilke positive kvaliteter som var særlig mandige, og som en mann burde ha. Han mener at det maskuline idealet var så sterkt nettopp fordi idealet var noe helt konkret, en mann som kunne sees, berøres og prates med. Det var en helt konkret påminnelse om menneskets skjønnhet.45 Men den maskuline stereotypen til Mosse styrkes nettopp av at det eksisterer en negativ stereotypi eller mottype til idealet. Denne mottypen lever ikke opp til idealet og kan bli oppfattet som umandig/ feminin, feig, svak og veik. Det er med andre ord noen som utstråler det motsatte av den maskuline idealtypen.46 Typiske mottyper var samfunnets outsidere, som jøder, romer eller homoseksuelle, og da gjerne spesielt feminine menn og «ukvinnelige» kvinner.47 Sitatet fra Per peker også på at de av mannskapet som utøvde sosial kontroll mot skeive, muligens var skeive selv, gjerne uten å være bevisst sin egen seksuelle orientering. Materialet vårt fra slutten av 1960-årene og tidlig i 1970-årene viser to tydelige trekk. Selv om man kunne snakke om homofili om bord, virker det som om det var sjelden at noen sto frem som homofil.

44 Chauncey 45 Mosse

1994, 70. 1998, 6.

46 Ibid. 47 Mosse

152

1998, 13.


SKEIVHET TIL SJØS

Det samme peker sosiologen Erik Grønseth på i Sjøfolks familieforhold og mannsadskilte mødre fra 1960. Her viser han at det i norsk linjefart har vært et uvanlig sterkt tabu mot homoseksualitet, og at den som viste slike tilbøyeligheter, ville bli ekskludert av de andre sjøfolkene og gjerne også rundjult.48 Men utsagnet fra Per viser også at dersom man sto frem som homofil, kunne man bli mindre sårbar for andres forsøk på å utøve sosial kontroll, som ofte besto av ryktespredning knyttet til seksuell orientering. Dette bringer oss over på temaet hierarki og makt om bord på skipet. Hierarki og makt om bord Om bord på skipet var sjøfolkene organisert i ulike grupper etter rang, utdannelse og arbeidsområder. Tidligere i kapittelet har vi sett at skipet er et særegent sted, det Goffman kaller en totalinstitusjon. Et av kjennetegnene på en totalinstitusjon er at flertallet blir ledet av et lite, men mektig mindretall.49 Særlig skillet mellom offiserer og underordnet personell kunne være svært strengt og hierarkisk. Knut omtaler det som et klasseskille. Han seilte sin første tur i 1974, og i løpet av det året han var ute, var han aldri inne der offiserene satt. Hans mønstret på som dekksgutt i slutten av 1960-årene og observerte også tydelige skiller mellom mannskapet. Disse skillelinjene gikk mellom mannskap som sto likt i rang, men som hadde veldig forskjellige arbeidsoppgaver om bord på skipet: Det var jo veldig klare skiller mellom maskinfolkene og dekksfolkene. Det er jo helt pussig liksom at fortsatt så er det «vi er på styrbord» og «vi er på babord» altså. Vi kunne ikke bruke deres dusj og sånn, da ble de hoppende gæren altså: «Nå må du faen meg komme deg over på styrbord side, der du hører hjemme!» Det var en del sånne uskrevne lover som var en del av et sånt hierarki, men jeg kan ikke huske at det var noe problem, annet enn at du fikk beskjed, og da var det å innrette seg etter det, og så gikk den verden helt rolig videre. 48 Grønseth 49 Goffman

1960, 17f. referert i Thue 1980, 191.

153


GRY BANG-ANDERSEN OG BÅRD GRAM ØKLAND

Hans forteller at maskinfolkene og dekksfolkene hadde lugarer på hver sin side av skipet, og at man fikk tydelig beskjed dersom man beveget seg over i feil sfære. Det både han og andre informanter viser til her, er at livet om bord på skipet var styrt av en mengde uskrevne regler som regulerte hvor man kunne bevege seg. Dersom man behersket disse uskrevne lovene, gikk livet om bord fint. Arne Nilssons forskning på Svenska Amerika Linien har vist at mannskapet som jobbet på dekk og i maskinen, så på seg selv som ekte sjømenn, i kontrast til dem som jobbet i forpleiningen. Mennene i forpleiningen ble ansett som mindre mannlige og hadde derfor lavere status.50 Et liknende syn om et klart skille mellom mannskapet i maskin, på dekk og i bysse, og smårivalisering mellom disse gruppene, kommer frem i materialet fra NEG.51 Petter beskriver også at det var småerting mellom de ulike gruppene om bord, som mellom forpleining, maskin og dekk: «I dag ville de jo kalle det mini-mobbing sant, det var nå alltid et sleivord som vanket.» Når vi knytter hierarki og makt til seksualitet, blir det tydelig hvor vanskelig denne balansegangen om bord kunne være. Dette kan muligens også være en forklaring på hvorfor skeivhet tidvis kunne oppfattes som vanskelig eller problematisk om bord. Petter påpeker at det var homofile om bord, selv om de som oftest jobbet andre steder enn i maskinen. Han beskriver en opplevelse tidlig i 1960-årene da han var ny om bord. Han ble testet ut av en offiser som han opp­ fattet som homofil, men alt foregikk svært subtilt. Petter forklarer: Det vil si jeg hadde jo en overstyrmann som jeg jobbet for her, var ikke klar over at han var på den siden […]. Ja, du merker det jo sant, du … I hvert fall merket jeg det sånn at her er noe som ikke var helt nødvendig å ha, og så var det dukket opp en bemerkning, så skygget jo jeg banen med en gang. Jeg tror han ble klar over det og, men jeg sa ingen ting til han. 50 Nilsson

2006, 97. gir blant annet disse NEG- respondentene i spørreliste 244 Sjøfolk uttrykk for: 41951, 42141, 42451, 42122, 42172, 42122, 42141, 42174, 42761, 42242, 42243, 42793, 42239, 42241, 42307.

51 Dette

154


SKEIVHET TIL SJØS

Det var kun snakk om en antagelse i form av en bemerkning, og Petter kunne styre unna, uten at det var noe som det ble snakket høyt om. Ved å unngå å lage åpent trøbbel slapp Petter unna på enkleste måte. Han utdyper: Ja, for hva ville du sagt om jeg plutselig ble overfalt av han og da dro til han, så er det jeg som er mannskap som ville være den dårligste, for han var offiser, ja, og så kan rederiet ha visst i alle år at han var egentlig en annen legning, men … men … du vet, det var ikke så enkelt på sånne båter som vi var på før i tiden. Det er, det er når vi kommer på passasjerbåter, da kom det helt andre forhold.

Skulle det komme til håndgemeng eller åpen konflikt mellom Petter som underordnet mannskap og denne offiseren, ville offiseren altså ha kommet bedre ut av det fordi han var den overordnede. Dette med homoerotiske forhold (eller forsøk på det) mellom offiserer og mannskap er noe Kristiansen peker på i Kjærlighetskarusellen. En av Kristiansens informanter, Greger, var lavere offiser i handelsflåten på slutten av 1950-årene og hadde en rekke forhold til mannskap om bord. Men alt foregikk i det skjulte, og en av grunnene til at det var mulig for to menn i ulike posisjoner i makthierarkiet å ha en relasjon, var at tabuet knyttet til homoseksualitet gjorde det utenkelig for den underordnede å avsløre dem for å oppnå fordeler. Det fantes skeive sjøfolk som aldri innledet homoerotiske forhold om bord fordi de hadde en særlig utsatt posisjon. Et eksempel er en av Kristiansens kilder, en stuert: «Stuerten» forklarte at han aldri ble ansett som en del av mannskapet, men at han heller aldri ble regnet som en ordentlig offiser. Jeg spør hvorfor de ville ta stuerten og de forklarte at det hadde å gjøre med at maten (og dermed stuerten) spilte en så sentral rolle om bord.52

Vi har sett at mange skeive arbeidet i forpleiningen, gjerne som stuert eller kokk. Som vi ser av sitatet ovenfor, kunne det å jobbe som kokk 52 Kristiansen

2004, 128f.

155


GRY BANG-ANDERSEN OG BÅRD GRAM ØKLAND

være en sosialt utsatt posisjon på mange skip, og man havnet ofte mellom barken og veden. På den ene siden representerte kokken eller stuerten rederiet og skulle unngå høye kostutgifter. På den andre siden var måltidene sosialt viktige, og mannskapet forventet at man ikke var gnien på maten. Det var derfor ikke uvanlig at kokken måtte tåle kritikk dersom maten om bord ikke svarte til forventningene. Informantene våre peker også på tilfeller hvor den overordnede brukte sin maktposisjon eller rang til å belønne mannskapet for seksuelle tjenester. Fredrik forteller om en kjøkkensjef som han omtaler som en overløper. Med det mener han at kjøkkensjefen hadde kone og barn på land, men at han gikk etter bysseguttene når han var til sjøs og hadde drukket. Dette vakte negativ oppmerksomhet, og kjøkkensjefen ble truet med sparken dersom det ikke tok slutt. Fredrik forteller: Nei, han stuerten beskyttet de unge bysseguttene, for det vi fant ut da, var jo da … Jeg var jo førstestuert da, og det vi fant ut den gangen, var jo at den ene byssegutten hadde så jækla mye overtid. Han jobbet jo nesten døgnet rundt. Han fikk da ekstra timer av han kjøkkensjefen fordi han sikkert fikk gjøre et eller annet med han, for å si det sånn. Og han [kjøkkensjefen] fikk klar melding om at hvis dette ikke opphører, så … går du på land, kan du si.

Her kommer det tydelig frem at de andre om bord reagerer hvis maktforholdet i relasjonen er ujevnt. En seksuell relasjon mellom en kjøkkensjef og en byssegutt var ikke jevnbyrdig, og ubalanse ved at byssegutten ble «lønnet» med overtidsbetaling. Ifølge Fredrik skyldtes ikke reaksjonen at det var en homoseksuell relasjon, men at det var et ujevnt maktforhold. Den usynlige skeivheten Skeive praksiser og begjær er en del av den maritime historien, men fordi vi ikke har hatt fokus på seksualitet, har vi ikke fått øye på dette. Det at noe ikke gjenfinnes i kildene, betyr ikke at det ikke fantes.53 53 Et

liknende perspektiv har Brit Berggreen hatt når hun har lett etter de maritime kvinnene i sjøfartshistorien. Se for eksempel Berggreen 1992.

156


SKEIVHET TIL SJØS

I denne teksten har vi sett at skip i utenriksfart i perioden 1950–1980 kunne bli oppfattet som et hjem, men et hjem med lite privatliv. Derfor ble det sosiale miljøet viktig for trivselen om bord. Samtidig var skipet et midlertidig hjem fordi de sosiale relasjonene opphørte når fartstiden var over. Dette gjorde at relasjonene mellom folk var flyktige, og vennskap og intime forhold opphørte ofte når man skiftet skip. Om bord var det viktig å kunne tilpasse seg og jenke seg. Det tette samfunnet var strengt hierarkisk, maskulint og hetero­normativt. Vanskelige temaer og følelser ble ofte unngått som samtaleemne. Så langt peker materialet på at det fantes miljøer på enkelte skip hvor det var mulig å være åpen om skeiv identitet, men på de fleste skipene var seksuell orientering et ikke-tema. Selv om noen skeive opplevde aksept fra de andre om bord, viser kildene at homoerotiske relasjoner ble fortiet. Skeivhet ble betraktet som et tabu og et mulig konfliktområde. Enkelte informanter mener dessuten at de ikke hadde begreper til å snakke om skeivhet tidlig i 1960-årene. Skulle det lukkede lokalsamfunnet fungere på havet, måtte man tilpasse seg de andre og sørge for at livet om bord var så friksjonsfritt som mulig. Skeive sjøfolk kunne representere et brudd på orden, og seksualiteten deres var noe som truet den rådende heteronormativiteten om bord. Det er helt tydelig at skeive møtte på begrensninger om bord. Vi har blant annet sett at ryktespredning og utprøving var elementer som ble tatt i bruk som sosial kontroll. Samtidig har vi sett at tausheten åpnet opp mulighetsrom, og at homoerotiske og seksuelle relasjoner forekom om bord, selv om det var i det skjulte. Vi kan også si at skeivheten kunne være flytende fordi skeive relasjoner også forekom blant menn som definerte seg som heteroseksuelle. Disse mulighetsrommene forekom både i tradisjonell handelsfart og i passasjerfarten, men miljøene for skeivhet synes å ha vært større i passasjer­farten. Når vi knytter hierarki og makt til seksualitet, blir det tydelig hvor vanskelig balansegangen om bord kunne være. Dette kan forklare hvorfor skeivhet tidvis kunne oppfattes som vanskelig eller problematisk om bord. Det fantes skeive sjøfolk som aldri innledet 157


GRY BANG-ANDERSEN OG BÅRD GRAM ØKLAND

homo­erotiske forhold om bord fordi de hadde en særlig utsatt posisjon, slik som i eksemplet foran med stuerten som kjente seg skvist mellom mannskap og rederi. I teksten har vi pekt på skeivhet til sjøs som et felt innen sjøfartshistorisk og skeiv forskning. Dette feltet har kunnskapshull og mange flere ubesvarte spørsmål som vi mener det bør arbeides videre med. Vi vet for eksempel ikke nok om hvordan staten og rederiene jobbet for å kultivere og disiplinere sjøfolkene i etterkrigsårene for å få slutt på såkalt uønsket adferd om bord, og hvilken betydning dette fikk for skeive sjøfolk. Det er også ønskelig å få vite mer om hvilke erfaringer skeive sjøfolk i utenriksfarten gjorde seg i havnemiljøene. Hvilken betydning fikk skeive opplevelser og erfaringer fra utlandet når man sluttet som sjømann og gikk i land? I tillegg vil det være interessant å få vite mer om forskjellene mellom passasjerskip og tradisjonelle handelsskip når det gjelder hvilke rom skeive hadde til å leve ut sin identitet og seksualitet på havet.

Litteratur Baker, Paul & Jo Stanley. 2003. Hello sailor! The hidden history of gay life at sea. New York: Routledge. Berggreen, Brit. 1992. «Dealing with Anomalies? Approaching Maritime Women». I The North Sea. Twelve Essays on Social History of Maritime Labour, redigert av Lewis R. Fisher, Harald Hamre, Poul Holm og Jaap R. Bruijn, 111–126. Stavanger: Stavanger Maritime Museum/ANSS. Bergh, Steinar, Birgit Bjerck og Elin Lund. 1978. Homofile: myter og virkelighet: En undersøkelse blant homofile kvinner og menn i Norge. Oslo: Pax Forlag. Berntzen, Gro. 2018. Hetset og hedret. Kenneth Brophys regnbueliv. Bergen: Bodoni forlag. Borgan, Jens-Kristian. 2009. Yrke og dødelighet 1960–2000. Statistisk sentralbyrå. Oslo–Kongsvinger. Brenna, Brita. 2018. «Skeive utstillinger, rette linjer og fullpakkede perspektiver» I Kjønn på museum, redigert av Brita Brenna og Marit Anne Hauan. Trondheim: Museumsforlaget. Chauncey, George. 1994. Gay New York. Gender, Urban Culture, and the Making of the Gay Male World 1890–1940. New York: Basic Books.

158


SKEIVHET TIL SJØS

Douglas, Mary. 2002. Purity and Danger: An Analysis of Concepts of Pollution and Taboo. Taylor & Francis Group. Ehn, Billy og Orvar Löfgren. 1997. Kulturanalys. Et etnologisk perspektiv. Klippan. Eriksen, Terje J., Roald Evensen og Bjørn Lødøen. 2017. Velferden. Historien om Statens Velferdskontor for Handelsflåten. Sofiemyr: Bjørgu Forlag A/S. Foucault, Michel. 1998. «Different Spaces». I Aestetics, Method and Epistemology. Essential works of Foucault 1954–1984. Vol 2, redigert av James D. Faubion. The New York Press. Frykman, Jonas og Orvar Löfgren. 1994. Det kultiverte mennesket. Oslo. Goffman, Ervin. 2009 [1968]. Asylums: Essays on the Social Situation of Mental Patients and Other Inmates. London: AldineTransaction. Grønseth, Erik. 1960. Sjøfolks familieforhold og mannsadskilte mødre. Oslo: Institutt for samfunnsforskning. Halvorsen, Terje. 2007. Vi seiler for velstand og lykke. Norsk sjømannsforbunds historie. Bind II. Oslo: Pax forlag A/S. Holm, Yngvar. 2004. Den store boken om amerikabåtene. Nasjonens maritime stolthet. Bergen: Edvard’en forlag. Kristiansen, Hans Wiggo. 2004. «Kjærlighetskarusellen. Eldre homoseksuelle menns livsfortellinger og livsløp i Norge». Doktoravhandling. Universitetet i Oslo. Lønnå, Elisabeth. 2010. Sjøens kvinner. Ute og hjemme. Oslo: Scandinavian academic press. Mosse, George L. 1998 [1996]. The Image of Man: The Creation of Modern Masculinity. New York: Oxford University Press. Nilsen, Tore L. 2001. Mot nye utfordringer 1939–1973. Bergen og sjøfarten V. Bergen: Bergens Rederiforening og Bergens Sjøfartsmuseum. Nilsson, Arne. 2006. «SÅNA» på Amerikabåtarna. De svenska Amerikabåtarna som manliga homomiljö. Stockholm: Normal forlag. Olstad, Finn. 2006. Vår skjebne i vår hånd. Norsk Sjømannsforbunds historie. Bind 1. Oslo: Pax forlag. Pettersen, Lauritz. 1981. Fra kjøpmannsrederi til selvstendig næring 1860–1914. Bergen og sjøfarten III. Bergen: Bergens Rederiforening og Bergens Sjøfartsmuseum. Plummer, Ken. 1995. Telling Sexual Stories. Power, Change and Social Worlds. London & New York: Routledge. Tenold, Stig og Bård Gram Økland. 2019. «Mermaids Ashore: The Norwegian Mermaid Association, 1964–1989». The Mariner’s Mirror. The international quarterly journal of the society for nautical research. Volume 105, issue 2. London: Routledge.

159


GRY BANG-ANDERSEN OG BÅRD GRAM ØKLAND

Tenold, Stig. 2020. Med flagget til topps. Historien om norsk skipsfart i det 20. århundre. Oslo: Gyldendal. Thowsen, Atle. 1983. Vekst og strukturendringer i krisetider 1914–1939. Bergen og Sjøfarten IV. Bergen: Bergens Rederiforening og Bergens Sjøfartsmuseum. Thue, Johs. B. 1980. Skipsfart og kjøpmannsskap 1800–1860. Bergen og sjøfarten II. Bergen: Bergens Rederiforening og Bergens Sjøfartsmuseum. Trædal, Lasse. 2013. Norske sjøfolk forteller. Sjømannsopplevelser fra 1950 til våre dager. Oslo: Spartacus.

Utrykte kilder Bergens Sjøfartsmuseum. Privatarkiv knyttet til dokumentasjonsprosjektet «Skipet som hjem». Intervju med informantene Johannes, Fredrik, Petter, Knut og Hans. Intervjuet av Bård Gram Økland og Gry Bang-Andersen, Bergens Sjøfartsmuseum, oktober 2020. Spørrelistesvar fra Norsk Etnologisk Granskning (NEG), Norsk Folkemuseum: NEG 244 Sjøfolk. Skeivt arkiv. Intervju med Klaus Bøckmann (født 1947). Intervjuet av Bjørn André Widvey, Skeivt arkiv, 2019. Intervju med Kenneth Brophy (03.06.46). Intervjuet av Siri Lindstad, Skeivt arkiv, 29.04. 2016.

Andre kilder https://forskning.no/homoseksualitet/na-vet-vi-mer-om-hvordan-skeive-­h ardet-i-norge/1804156. Lest 26. mars 2021. Musea i samfunnet. Tillit, ting og tid. Meld. St. 23 (2020–2021).

160


LOREM IPSUM DOLOR EST

DEL 2: ROMANTISKE VENNSKAP OG HOMOSEKSUALITET

161


H U N D S TA D , H E L L E S U N D , J O R D Å E N O G M U N C H - M Ø L L E R

162


« E T T I L FÆ L D E A F H O M O S E X U A L I T E T H O S E N K V I N D E »

«Et tilfælde af homosexualitet hos en kvinde» Handtering av kvinneleg likekjønna seksualitet i eit bygdesamfunn og i psykiatrien Runar Jordåen I januar 1895 blei ei kvinne frå Kvam i Hardanger lagd inn på dr. Rosenbergs asyl i Bergen. Bakgrunnen var uvanleg. Ågot Geirmundsdotter Neteland var 36 år gammal og hadde arbeidd som tenestejente i heimbygda før ho hamna på det private sinnssjukehuset. Ifølgje overlegen ved institusjonen, Carl Looft, hadde kvinna heilt sidan ho var ung, hatt ei tiltrekking til andre kvinner som ho karakteriserte som uimotståeleg. På kvinneavdelinga til asylet, som låg i Øvregaten, forsøkte Looft å behandla henne med det roande middelet bromkalium, varme bad og hypnose, utan at det var til særleg nytte. Pasienten blei utskriven etter vel eit år som «uhelbredet». For Carl Looft var saka såpass interessant at han skreiv ein kort artikkel om henne i legetidsskriftet Medicinsk Revue. For psykiateren låg det openbert ein fascinasjon i å kunna presentera ei eiga autentisk sjukehistorie om den relativt nye arten «homoseksualitet»; attpåtil representert ved noko så sjeldan som eit kvinneleg eksemplar. Han knytte det likekjønna begjæret til eit større patologisk bilete – «en sygelig degenereret personlighed»1 – og skreiv seg slik inn i ein ny psykiatrisk, seksualpatologisk diskurs om avvikande seksualitet. På dette tidspunktet representerte Looft si forståing av homoseksualiteten nye tankar, berre nokre år tidlegare ville det neppe vore sinnssjukevesenet ein gjekk til for å handtera denne typen åtferd; verken homoseksualiteten eller den sjukleg degenererte personlegdommen ville då ha vore å finna i legane sitt vokabular. 1 Looft

1896, 287.

163


RUNAR JORDÅEN

164


« E T T I L FÆ L D E A F H O M O S E X U A L I T E T H O S E N K V I N D E »

Historia om Ågot Neteland er uvanleg. Men det uvanlege kan ofte gi innblikk i normer og mekanismar i eit samfunn. Eg vil difor gjera ei nærlesing av dette tilfellet ved å nøsta i dei trådane som spinn seg rundt saka. Historia gir oss ikkje berre innsikt i korleis ein ny psykiatrisk diskurs blei aktivert, men også i korleis eit bygdesamfunn konkret reagerte i møte med likekjønna begjær og seksualitet. Eg har tidlegare vore innom saka basert på dr. Loofts artikkel og pasient­journalen,2 men i dette kapittelet vil eg òg sjå nærmare på Ågot Neteland si historie i bygda. Denne delen av historia har lokalhistorikarane Marie Skutlaberg og Brita Træbakken tidlegare skrive om i ei bok om helsestellet i Strandebarm og Kvam,3 men utan at dei hadde tilgang til Looft sin artikkel og pasientjournalen frå dr. Rosenbergs asyl. Her vil eg setja saka inn i ei større medisin- og seksualitetshistorisk ramme, men også dra vekslar på Skutlaberg og Træbakken sitt perspektiv når eg diskuterer Ågot Neteland sin plass i bygda. Eg vil først sjå på korleis seksualitet mellom kvinner hadde vore sett på tradisjonelt, i den grad kjeldene seier noko om det. Deretter vil eg sjå nærmare på kva som skjedde med Ågot Neteland – kva som gjorde at ho blei send på asylet, og korleis ho blei søkt behandla der. Kva var særskilt med det som skjedde i 1895, samanlikna med tidlegare liknande saker? Kva var det som gjorde at saka blei takla på denne måten? Til slutt vil eg undersøka lagnaden til Ågot etter at ho blei utskriven frå sinnssjukehuset: Korleis blei ho handtert då ho kom tilbake i bygda, og korleis manøvrerte ho eventuelt sjølv? Kva kan ← Dr. Rosenbergs asyl, kvinneavdelinga i Øvregaten 29. Ågot Neteland blei lagd inn her og søkt behandla i 1895 og 1896. Foto: Knud Knudsen / Billedsamlingen, Universitetsbiblioteket i Bergen.

2 Jordåen

2010. og Træbakken 2015.

3 Skutlaberg

165


RUNAR JORDÅEN

desse reaksjonsmåtane seia om bygdesamfunnet og den likekjønna seksualiteten?4 Tradisjonelle syn på likekjønna seksualitet mellom kvinner Det er særs få kjelder som kan seia noko om seksualitet mellom kvinner i Noreg før 1900-talet. Den einaste saka me kjenner frå rettsvesenet før 1800, var frå Kinsarvik i Hardanger i 1664, der ein del ungdommar blei klaga for å ha laga «ei skammeleg vise» om to kvinner i bygda. Dei som stod bak visa, forsvara seg med at dei to omhandla kvinnene sjølve var skyld i det, då dei «pludzelig haffuer sig med huerandre».5 Uttrykket som blei brukt, viser at det at to kvinner «har seg med kvarandre», var ei utsegn som gav meining for dei samtidige på ein eller annan måte, men då saka blei utsett, og den påfølgjande tingboka manglar, veit me ikkje noko meir om kva som blei lagt i dette uttrykket, eller korleis saka enda.6 I norske dialektar finst uttrykk som «å slå flatkuse» og «å slå flatkoint», og det vitnar om at erotiske handlingar mellom kvinner ikkje var eit ukjent konsept (sjå Sigrid Bø og Jarnfrid Kjøks kapittel i denne boka). Desse uttrykka har kanskje parallellar andre stader, på fransk blei til dømes omgrepet fricarelle (å gni seg mot kvarandre) brukt, og dei som utførte det, var fricatrices.7 I analysen av desse sakene må ein vera klar over at «seksualitet» med den tydinga me i dag legg i ordet, stammar frå 1800-talet.8 I tidleg moderne tid såg ein innanfor europeisk medisin på kvinner 4 Merknad

om namnebruk: Før ein fekk faste etternamn i 1923, var det vanleg at ein brukte farsnamn (patronymikon) og namnet på garden ein til kvar tid budde på. I teksten omtalar eg Ågot og andre frå bondesamfunnet anten med fullt namn eller berre med fornamn. Sjølv om namnet er skrive på ulike måtar i kjeldene (Agathe, Aagaate etc.), held eg meg til den forma som blei brukt i lokalsamfunnet: Ågot (og som er brukt hos Torpe 1958 og Skutlaberg og Træbakken 2015). I byane og blant folk frå høgare samfunnslag var det vanleg med faste etternamn. Når eg omtaler desse, til dømes distriktslegen og overlegen ved dr. Rosenbergs asyl, bruker eg etternamnet. 5 SAB, SHV, A.c.2, fol.26a.; Jordåen 2004. 6 Jordåen 2004, 27. 7 Albert 2016, 87. 8 Davidson 2004; Foucault 1995.

166


« E T T I L FÆ L D E A F H O M O S E X U A L I T E T H O S E N K V I N D E »

og menn som vesenslike – sjølv om mannen gradsmessig blei sett på som ein betre versjon av mennesket enn kvinna. Kvinna var ein invertert versjon av mannen, og ein meinte i tråd med denne såkalla eittkjønnsmodellen at både kvinner og menn måtte tilfredsstillast og ha orgasme for at samleiet var fullbyrda. Som ein konsekvens av dette blei ulike måtar å gjera kvinner erotisk opphissa på oppmuntra.9 Erotisk berøring og kroppskontakt blei ofte sett på som harmlaust og ufarleg; det var først ved penetrering og «omgjengelse» («samleie») at seksuelle handlingar utanfor ekteskapet blei sett på som ekteskapsbrot og kunne medføra reaksjonar frå rettsvesenet. Handlingar som i dag ville bli rekna som «seksualitet mellom kvinner», kunne i tråd med denne logikken i tidleg moderne tid gjerne bli oppfatta som berøringar av det meir harmlause slaget, dei var pirrande, men ikkje tilfredsstillande.10 Ei nærmare utforsking av om desse diskursane om kvinneleg seksualitet også blei formidla i Danmark-Noreg, ligg ikkje føre. Men parallelt fanst det også førestillingar om at ei kvinne kunne penetrera ei anna, eittkjønnsmodellen opna for at ei kvinne mirakuløst kunne bli forandra til mann.11 Visse kvinneelskande kvinner, «tribader», kunne dessutan bli tilskrivne mannlege eigenskapar som ein slags hermafroditt. Tribada blei ofte sett på som ei kvinne med ein forstørra klitoris som ho kunne penetrera andre kvinner med.12 Oppfatninga om at visse kvinner kunne ta på seg ei mannsrolle, såkalla female husbands, finn ein døme på i store delar av Europa. I Noreg kjenner me ei sak frå Strømsø ved Drammen på 1780-talet, der ein «kvinneleg ektemann», Jens, gifta seg med ei kvinne, men blei «avslørt» av sistnemnde etter nokre år. Det viste seg at Jens var døypt Marie, men då hen kom til Strømsø, var hen iført mannsklede; ingen

9 Laqueur

1990; Jennings 2007, 3. 2007, 6–7. 11 For eit norsk døme sjå Sandmo 1998, 62–101. 12 Jennings 2007, 13–14. 10 Jennings

167


RUNAR JORDÅEN

mistenkte at det var snakk om noko anna enn ein mann (sjå også kapittelet til Bø og Kjøk i denne boka). Saka fekk mykje omtale, Jens blei til og med framstilt med ein viss sympati, samtidig som hen blei fengsla. Då hen (visstnok) klarte å rømma og aldri blei sett igjen, blei saka aldri prøvd for rettsvesenet. Det har blitt tolka som den føretrekte løysinga for styresmaktene, som slik blei kvitt ei vanskeleg sak utan nokon opplagd og føreskriven reaksjon.13 Eit liknande tilfelle frå 1809 blei først oppdaga etter at den eine parten døydde.14 Frå andre land i Europa veit me at reaksjonane på slike forhold varierte frå å vera relativt positive til å bli straffa hardt i rettsvesenet.15 Dei få gongene kvinner blei dømde for seksuell omgang med kvarandre i tidleg moderne tid, var som oftast spørsmålet om det hadde kome til penetrering i ein eller annan forstand, avgjerande for kor alvorleg ein såg på det.16 I Noreg kunne det i sakene frå Kinsarvik og Strømsø vore aktuelt å bruka Christian Vs Norske Lovs (1687) forbod mot «omgjengelse mot naturen».17 Forbodet omfatta, med juristen P.C. Lasson sine ord, «enhver Tilfredsstillelse af den menneskelige Kjønsdrift ved legemlig Omgjængelse enten med andre Mennesker paa en unaturlig Maade eller med Dyr».18 Krava til fullbyrda brotsverk var likevel strenge: penetrasjon og «inngytelse av sæd».19 I praksis kjenner me i tidleg moderne tid i Noreg ikkje til domfellingar for slik omgang mot naturen mellom menneske, berre for omgang med dyr, såkalla crimen bestialitatis. Det finst likevel nokre saker om sex mellom menn, utan at dei førte til dom etter dette forbodet.20 Ei sak frå Trondhjems tugthus som handla om ein «intim For13 Stoa

2010, 30–38; sjå også Bø og Kjøks kapittel i denne boka. 2015, 269. 15 Jennings 2007, 33–34. 16 Gowing 2006, 130. 17 von Rosen 1993; Aarset 2000; Teige 2020. 18 Lasson 1849, 223. 19 von Rosen 1993, 234. 20 Sjå Teige 2020. 14 Teige

168


« E T T I L FÆ L D E A F H O M O S E X U A L I T E T H O S E N K V I N D E »

bindelse» mellom to kvinnelege fangar som blei gripne «in flagranti» i 1830-åra, har ikkje vore kjend tidlegare. Saka er nemnd i ein rapport om straffanstaltane i Noreg. Leiinga ved tukthuset reagerte med å skilja dei to frå kvarandre ved at dei blei viste til ulike delar av fengselet. I tillegg blei dei ifølgje rapporten utsette for «de qvindelige Fangers Spot og Foragt».21 Om det finst fleire slike saker i tukthus og fengsel, er ikkje utforska nærmare i Noreg. Saka er interessant fordi det heile blei ordna innomhus med institusjonen sine etablerte sanksjonsmetodar, ikkje ved å trekka inn rettsvesenet, og ikkje ved å kopla det til det alvorlege forbodet mot «omgjengelse mot naturen». Den første kjende saka om omgang mot naturen mellom personar av same kjønn i Noreg kom ikkje før i 1840-åra, og då gjaldt det forhold mellom kvinner. Tilfellet gjaldt bondeenka Simonette Vold i Rødøy i Nordland. I mange år hadde det gått rykte om at ho hadde stått i forhold til andre kvinner, særleg eit par av tenestejentene sine. I retten blei det sagt at Simonette hadde tedd seg som ein mann overfor desse i senga, og det gjekk rykte om at ho ikkje var «skapt» som andre kvinner. Historikaren Tonje Skjoldhammer knyter dette til førestillinga om tribada (sjå ovanfor), men distriktslegen fann ingen anomaliar då han undersøkte kjønnsorgana til Simonette.22 Ei samtidig lærebok i rettsmedisin såg ein forstørra klitoris, «som har lighed med det mandlige Lem», som uttrykk for hermafroditisme.23 Det blei vidare sagt at Simonette hadde brukt eit hjelpemiddel – ein «løsfyr» – i samleie med dei andre kvinnene, men nokon slik blei ikkje funnen.24 Dei tre kvinnene hevda derimot at den seksuelle aktiviteten gjekk ut på at dei hadde «dasket fladkunt(e)».25 Sidan berre dette blei funne bevist, kunne ikkje retten dømma dei for «omgjengelse mot 21 Straffanstaltkommisjonen

1841, 239.

22 Skjoldhammer

2020. 23 Skjelderup 1838, 137. 24 Skjoldhammer 2020, 292. 25 Skjoldhammer 2020, 291.

169


RUNAR JORDÅEN

naturen». Saka gjekk heilt til Høgsterett, der det blei dømt såkalla analogt, ikkje for «omgjengelse mot naturen», men for det vagare «forargeligt, uteerligt forhold». Simonette fekk eitt års straffarbeid, dei to andre 15 dagar fengsel på vatn og brød kvar.26 Fråværet av «seksualitet» som eit samanhengande konsept kjem tydeleg fram i svaret distriktslege Frederik Sand gav futen då han blei spurd om handlingane («daske fladkunt») kvalifiserte som «omgjengelse»: Sidan det ikkje var skjedd nokon «Indtrengen i Kjønsdelene», kunne ikkje handlingane «antages at tilfredsstille Kjønsdriften, men tvertimod at opvække den […]».27 Dei oppfatningane Sand her gav uttrykk for, liknar på den nemnde skarpe distinksjonen mellom erotisk pirrande handlingar på den eine sida og penetrerande sex på den andre. I retten blei slike handlingar rettnok sett på som forkastelege, men ikkje på langt nær så alvorlege som fullbyrda «omgjengelse mot naturen». Det faktum at forholda til Simonette hadde vore kjende i årevis – to sokneprestar hadde i fleire år prøvd å få henne til å slutta med denne åtferda – og at folk i bygda snakka om dette på ein måte som om det ikkje var veldig alvorleg, tyder på at desse handlingane ikkje blei oppfatta som veldig graverande av alle.28 Berre nokre år seinare kom ei ny sak som gjaldt eit forhold mellom kvinner, opp for domstolane. Høgsterett avgjorde no at sidan det heller ikkje her var snakk om «omgjengelse mot naturen», måtte kvinnene frikjennast.29 Dommen sette sannsynlegvis presedens, i alle fall kom ikkje fleire saker om sex mellom kvinner opp til Høgsterett etter denne dommen i 1854.30 I 1889 blei formuleringa om «omgjengelse mot naturen» i kriminallova av 1842 § 18–21 endra til eit forbod mot «lægemlig omgjængelse […] mellom personer av 26 Skjoldhammer

2020, 294. 2020, 292. 28 Skjoldhammer 2020, 298. 29 Skjoldhammer 2020, 295. 30 Aarset 2000, 81–82; Skjoldhammer 2018, 55. 27 Skjoldhammer

170


« E T T I L FÆ L D E A F H O M O S E X U A L I T E T H O S E N K V I N D E »

Mandkjøn» og med dyr.31 På det tidspunktet Ågot Neteland si åtferd byrja å bli eit stort problem i Kvam i Hardanger, var det altså ikkje lenger mogleg å bruka rettsvesenet som sanksjon. Ågot Neteland – bakgrunn og behandling Ågot Geirmundsdotter var fødd i 1858 på garden Neteland i Steinsdalen. Ho hadde to eldre brør. Ein av dei utvandra til Amerika, medan eldstemann Olav tok over heimegarden då faren døydde i 1878.32 Etter konfirmasjonen blei Ågot buande heime på garden i ein del år, der ho hjelpte til med gardsarbeidet og var budeie.33 Ho byrja etter kvart som tenestejente på andre gardar. No hadde bygda allereie i ei årrekke oppfatta åtferda hennar som problematisk, om me skal tru det Carl Looft skreiv i artikkelen om henne: Om sin sexuelle perversitet oplyser hun selv: Strax hun begyndte at gaa paa skolen følte hun sig draget til enkelte af de andre piger af en eiendommelig fornemmelse, mærkede en eiendommelig tilfredsstillelse af at være nærved og hænge i armene paa veninder; hun led ofte af jalusi ligeoverfor andre smaa­ piger. Fra konfirmationsalderen af følte hun trang til at gribe efter og tage i andre kvinders genitalia; noget senere dreves hun af trang til at have legemlig omgang med de piger, hun tjente sammen med – dette lykkedes det hende efterhvert at faa iværksat, særlig tilfredsstillellse havde hun af samleiet, naar hun selv fik appliceret en finger i den andens vagina; hun mærkede da selv sammentrækninger i sit eget underliv og en egen behagelig fornemmelse efterpaa.34

Sjølv om Looft omtaler dette som pasientens eigne opplysningar, kan me gå ut frå at han har strukturert forteljinga på ein måte som tente hans eige narrativ i sjangeren psykiatrisk sjukehistorie tett knytt til pasientjournalens språk.35 Åtferda til Ågot har uansett tydelegvis

31 Aarset

2000, 124. 1958, 229. 33 RA / S-2231, FT-1891. 34 Looft 1896, 286. 35 Skålevåg 2003, 56. 32 Torpe

171


RUNAR JORDÅEN

blitt eit problem i bygda. Ved innlegginga var ho komen i teneste hos ein bonde, og denne opplyste ifølgje Looft «at hun intetsteds kan tjene, da alle ved om hendes unaturlige drift, ingen piger faar være i fred for hende».36 Utsegna om at ingen fekk vera i fred for henne, kan tyda på at ho gjorde fysiske tilnærmingar som ikkje alltid var velkomne hos dei kvinnene det gjaldt. Men reint kjeldekritisk er det umogleg å seia i kor stor grad dette var tilfellet, dette kan ha vore noko overdrive slik det er overlevert med Looft sine ord. Det som kan slåast fast, er at dette hadde gått føre seg over tid, og at det var blitt ei godt kjend sak i bygda. Looft opplyste i pasientjournalen at ho til tider hadde «haft anfald, været urolig, ment sig forfulgt af den onde, har haft kramper og skreget, men ikke tabt bevidstheden».37 Desse symptoma har nok bidratt til innlegginga, men det er ikkje sikkert dei i seg sjølv ville ha ført til at bygdefolket tok affære, gitt at ho elles var i stand til å skjøtta arbeidsoppgåvene sine og slik fungera tilfredsstillande i arbeidet. Sannsynlegvis har den erotiske åtferda vore tunga på vektskåla som gjorde at det blei gripe inn, ved at distriktslegen Otto Theodor Kinck starta prosessen med å få henne innlagd. Ågot blei send til Bergen og innskriven på asylet 9. januar 1895. Seks dagar seinare skreiv Carl Looft i journalen at ho var stille og roleg. Behandlinga omfatta følgjande: «Hun faar 4 gr bromkalium og et prolongeret varmt bad daglig; hun blir daglig hypnotiseret og suggestioneret.»38 Etter den første tida var det berre spreidde innførslar i journalen. Det stod at ho hadde ein tidvis tilbakevendande «angsttilstand», og at ho klaga over dette og plager i underlivet. Desse forsvann delvis ved masturbasjon, men ho fekk ikkje like stor tilfredsstilling av dette som då ho før «lå med kvindfolk».39 Ho var elles stille og arbeidde utan særlege endringar. 14. mai 1896 blei ho endeleg utskriven. 36 Looft

1896, 286. PP 1885–1902, 185a. 38 Ibid, 185a. 39 Ibid, 185b. 37 BBA-1888,

172


« E T T I L FÆ L D E A F H O M O S E X U A L I T E T H O S E N K V I N D E »

Medisin og homoseksualitet Artikkelen til Carl Looft kom eit halvt år etter utskrivinga, i novemberutgåva av det bergenske legetidsskriftet Medicinsk Revue i 1896.40 Artikkelen var kort, berre 1,5 sider, og det var i hovudsak ei attforteljing av pasientjournalen. Likevel gir Looft oss her meir av ein analyse enn i pasientjournalen: Tittelen presenterer saka som «Et tilfælde af homosexualitet hos en kvinde», eit ord som ikkje var nemnt i journalen. Pasienten hadde anfall av angst, nedtrykt sinnsstemning, «lette forfølgelsesideer» (ho meinte seg forfølgd av «den onde») og hallusinasjonar. Saman med homoseksualiteten var desse anfalla «udslag af en sygelig degenererert personlighed», eller «Insania degenerativa», som det stod i journalen.41

Carl Looft skreiv ein kort artikkel om behandlinga av Ågot Neteland i det bergenske legetidsskriftet Medicinsk Revue i 1896. Faksimile. Foto: Skeivt arkiv / Universitetsbiblioteket i Bergen.

40 Utgåva 41 Looft

annonsert for i Bergens Tidende 30.11.1896. 1896, 287; BBA-1888, PP 1885–1902, 185a.

173


RUNAR JORDÅEN

Ein sentral norsk psykiater i samtida, Harald Holm, definerte dei degenererte som individ som på grunn av sjuklege tilstandar hos foreldra var fødde med ein disposisjon for psykisk sjukdom.42 Det var altså ein i høgste grad «diffus arv» psykiatrien opererte med på dette tidspunktet.43 I lys av dette kunne Looft koma med den ganske vage hypotesen om at sjukdommen hadde si årsak i at pasienten si mor var «’rar’ av sig».44 Looft skreiv dette på eit tidspunkt då psykiatrien i aukande grad hadde byrja å interessera seg for den menneskelege seksualiteten: Den austerrikske psykiateren Richard von Krafft-Ebing blei med boka Psychopathia sexualis (1886) den fremste autoriteten på feltet som blei kalla sexologien eller seksualpatologien. Han såg homoseksualiteten som eit av fleire seksuelle avvik (perversjonar) frå den normale kjønnsdrifta. I nokre tilfelle var desse avvika erverva (tillærte), men det verkeleg nye i denne diskursen var påstanden om at dei vel så ofte var medfødde. Dette elementet, og vektlegginga av seksualiteten som heilt sentral for å forstå personlegdommen, har fått den franske filosofen Michel Foucault til å identifisera ein heilt ny diskurs: Tidlegare hadde «omgjengelse mot naturen» eller sodomi vore definert som ein kategori syndige og kriminelle handlingar; i kontrast til dette blei «det 19. århundres homoseksuelle» en eigen type personlegdom, ein art, for å bruka Foucaults botaniske eller zoologiske omgrep.45 Allereie i 1888 hadde Jørgen Sandberg, som var Loofts forgjengar som styrar ved Rosenbergs asyl, halde foredrag om «psychopathia sexualis» i Bergen.46 Den seksualpatologiske diskursen om homoseksualitet blei utover i 1890-åra også formidla i norske legetidsskrift, i lærebøker og på førelesingar. Til dømes heldt Christopher Leegaard hausten 1894 ei førelesingsrekke i psykiatri for distriktslegar 42 Skålevåg

2003, 314. 2003, 315–316. 44 Looft 1896, 287. 45 Foucault 1995, 53–54. 46 Foredraget annonsert i Bergens Aftenblad 23.03.1888. 43 Skålevåg

174


« E T T I L FÆ L D E A F H O M O S E X U A L I T E T H O S E N K V I N D E »

i Kristiania – kanskje var også distriktslege Kinck til stades? – der han også presenterte «Den Homosexuelle».47 Året etter vigde Harald Holm homoseksualiteten meir plass då han tok over førelesingane i psykiatri. Desse blei i 1896 publiserte i bokform under tittelen Den specielle psychiatri for læger og studerende, som blei brukt som lærebok. Rammeverket hos Holm var, som hos Krafft-Ebing, degenerasjonslæra: I slekta til desse individa fann ein ofte nerve- og sinnssjukdommar i alle former, ikkje sjeldan hadde dei også sjølv symptom på sinnssjukdom.48 Looft har truleg allereie kjent til den psykiatriske seksualpatologiske diskursen om homoseksualitet, men me må nesten gå ut frå at han også hadde lese boka til Holm, som kom ut over eit halvt år før artikkelen i Medicinsk Revue.49 Behandlinga med hypnotisk suggesjon byrja uansett før Holm kom med si bok; her kan Looft ha vore direkte inspirert av Krafft-Ebing, som meinte dette i visse tilfelle kunne ha ein effekt. Ein annan norsk lege, J.S. Bang, meinte bromkalium, «koldvandskure», regelmessig arbeid og hypnose i visse tilfelle kunne ha ein verknad som behandling mot homoseksualitet.50 Både Bang og Holm meinte i tråd med Krafft-Ebing at det var dårlege odds i tilfelle der det ikkje var antyding til heteroseksuelle drifter.51 Looft skreiv at pasienten hans hadde prøvd samleie med menn fleire gonger, då ho trudde det ville helbreda henne, men «hun fandt det modbydeligt og væmmeligt».52 Dei få og veldig knappe innførslane i journalen til Ågot kan tyda på at Looft mista trua på behandlinga, kanskje nettopp ut frå førestillinga om at i slike tilfelle var utsiktene for behandling dårlege. Paradoksalt nok kan dette ha gjort saka endå meir interessant for Looft: Han kunne presentera eit utprega og «perfekt» tilfelle av homoseksualitet. 47 Leegaard

1895, 47. 1896, 51. 49 Holms bok blei omtalt som nyutkomen i Morgenbladets morgonutgåve 16.04.1896, s. 2. 50 Bang 1899, 49. 51 Holm 1896, 54 52 Looft 1896, 286. 48 Holm

175


RUNAR JORDÅEN

I tillegg framheva Looft at tilfellet var interessant sidan homoseksualitet skulle vera sjeldnare blant kvinner enn menn.53 Looft framheva også at den perverse drifta hos hans pasient var tidleg utvikla, ho var allereie i «fuld blomst» frå 14–15-årsalderen.54 Også Holm peika på dette i sine førelesingar: Kjønnsdrifta hos den degenererte viste seg «abnormt tidlig og var abnormt sterk».55 Kva var annleis enn før? Måten Ågot Neteland blei beskriven på, og søkt behandla, skil seg frå dei tidlegare nemnde historiske døma på ei rekke punkt. For det første stod ikkje spørsmålet om det hadde kome til penetrasjon eller ikkje, lenger i sentrum. Holm slo fast at kjønnsdrifta mellom kvinner oftast føregjekk ved masturbasjon, aleine eller gjensidig, ved at kjønnsorgana «gnides mot hverandre», eller ved cunni­ lingus (oralsex).56 Rettnok blei også Ågots underliv undersøkt (det blei funne at «Genitalia externa og interna» var normalt utvikla),57 men Looft sitt fokus låg ikkje på dette eller på om den seksuelle praksisen medførte penetrasjon. Det kvalitative skiljet me såg mellom harmlause, pirrande erotiske handlingar og «omgjengelse» i saka mot Simonette Vold, var ikkje lenger relevant. For det andre blei spørsmålet om sjølve driftene eller lystene sitt opphav stilt i sentrum på ein heilt annan måte enn femti år tidlegare. I dommen i underretten heitte det rett nok om Simonette Vold at ho hadde ein «stærk og dybt indgroet Attraae» til kvinner, og forsvarsadvokaten hennar, Peter Jacob Homann, spurde seg om bakgrunnen kunne vera «særegne hos hende værende physiske Aarsager eller om det kan ansees som et Slags Galskab».58 Men det blei neppe meir enn ein djerv tanke frå forsvarsadvokaten si side. Det var ingen medisinsk 53 Jf.

også Holm 1896, 53. 1896, 287. 55 Holm 1896, 50. 56 Holm 1896, 53. 57 Looft 1896, 286. 58 Skjoldhammer 2020, 297. 54 Looft

176


« E T T I L FÆ L D E A F H O M O S E X U A L I T E T H O S E N K V I N D E »

fagdisiplin som stod klar til å prata om denne attråa hos Simonette i 1840-åra; tvert om, Det medisinske fakultet ønskte ikkje å uttala seg om handlingane kunne reknast som tilfredsstillande eller ikkje. Medisinen den gongen nemnde ingenting om noka slik attrå eller lyst til same kjønn, berre om hermafrodittisme og ein forstørra klitoris.59 Femti år seinare var situasjonen ein heilt annan – Carl Looft kunne slå opp i sine tidsskrift eller i lærebøkene til Leegaard og Holm og gi driftene til Ågot Neteland både eit namn (homoseksualitet) og ei psykiatrisk forklaring (degenerasjon). På eit djupare nivå var det framveksten av ein ny psykiatri som gjorde Looft i stand til å skriva på den måten han gjorde om pasienten sin; det var ikkje lenger berre ein sinnssjukemedisin i smal forstand, det vil seia ein disiplin som var opptatt av den openberre galskapen hos desorienterte og «vanvitige» individ, slik det hadde vore vanleg på midten av 1800-talet. Alle dei små avvika som ein meinte var grunna i ei eller anna form for biologisk eller psykisk tvang, blei utover mot slutten av hundreåret innskrivne i psykiatrien. Psykiatrien blei ein diskurs om det anormale eller abnorme individet.60 Det filosofen og vitskapshistorikaren Arnold Davidson kallar ein «psykiatrisk resonneringsstil» om seksualiteten, gjorde at instinktet og driftene blei eit tema for psykiateren,61 som gjorde det mogleg å koma med utsegner og strukturera forteljingar om individ på den måten Looft gjorde om Ågot Neteland. Dette var ifølgje Davidson eit brot med ein tidlegare «anatomisk resonneringsstil» (som me kan seia var den dominerande ramma i saka mot Simonette Vold). For det tredje var ein, i tråd med det nemnde, meir opptatt av å beskriva sjølve kjønnsdrifta. I Looft si skildring av Ågot blei tiltrekkinga til venninner allereie i barndommen sett som tidlege uttrykk for det som seinare blei ei seksuell tiltrekking.62 Som eit resultat av 59 Skjelderup

1838, 137; Skålevåg 2003, 279. 2003, 163. 61 Davidson 2004, 136, 180. 62 Looft 1896, 286. 60 Foucault

177


RUNAR JORDÅEN

dette fokuset på karakteren av kjønnsdrifta blei også pasienten sine subjektive opplevingar relevante. Dermed får me eit innblikk i pasienten sine eigne opplevingar (sjølv om det var Looft som hadde ført det i pennen): Trongen til samleie med kvinner hadde skapt mykje plage for henne. Ifølgje Looft ønskte ho å bli kurert, helst operert for den plagsame drifta si.63 (Looft bruker omgrepet «samleie», men i journalen skriv han også at ho omtalte det som at ho «lå med kvindfolk».)64 Innanfor sexologien blei det vanleg å definera homoseksuelle kvinner som kvinner med «ein maskulin psykoseksuell mentalitet».65 Men stemmer dette med skildringa til Looft? Artikkelen går ikkje inn på om Ågot hadde noka maskulin framtoning som ein finn i andre slike kasus på slutten av 1800-talet, men skildringa av kjønnsdrifta hennar, som tidleg utvikla og særleg sterk, teiknar kanskje eit slikt bilete – av ei kvinne som overskreid dei feminine ideala, i ei tid då synet på kvinna som aseksuell og seksuelt passiv dominerte innanfor borgarskapet.66 Kva ein på bygda tenkte om dette, går ikkje fram av kjeldene. Med atterhald om at narrativet hennar er filtrert gjennom Looft sitt språk, ser det ut til at Ågot sjølv meinte at drifta var uimotståeleg; ho sa ho hadde prøvd å bli lækt ved å ligga med menn, meinte ho var forfølgd av «den vonde», og ytra at ho ville bli «operert». Ut frå dette kan ein skimta ulike oppfatningar om begjæret, og det er i alle fall klart at ho hadde andre oppfatningar enn psykiateren. For Carl Looft hadde Ågot Neteland sitt opphald på Rosenbergs asyl gitt han høve til å presentera ei sjukehistorie frå eigen praksis som gjaldt homoseksualitet. Behandlinga gav derimot få og ingen resultat, og det gjekk mot utskriving.

63 Looft

1896, 286. PP 1885–1902, 185b. 65 Albert 2016, 108. 66 Telste 1999, 603. 64 BBA-1888,

178


« E T T I L FÆ L D E A F H O M O S E X U A L I T E T H O S E N K V I N D E »

Ågots vidare lagnad Frå distriktslegen og i alle fall delar av bygda sin synsvinkel hadde opphaldet på asylet sannsynlegvis vore sett på som ei løysing for Ågot. Då ho blei utskriven, blei ho igjen eit potensielt problem for bygda. Allereie 30. august 1895 skreiv Looft til Vikør (Kvam) fattigkommisjon: Agathe G. Netteland, der indkom i Rosenbergs asyl 9. januar 1895, har under opholdet her vist nogen bedring, men er formendtlig uhelbredelig for sin kjønslige perversitet, hvad jeg i min indberetning til Amtet har gjort opmerksom paa.67

Spørsmålet var no kva som skulle skje med Ågot. Kunne ho overførast til privat pleie, det vil seia at ein familie fekk betalt av staten og/eller fattigkassa for å ta vare på henne? Dette utgjorde ein sentral del av sinnssjukepleia, så seint som i 1950 var enno om lag halvdelen av dei erklært sinnssjuke i privat pleie.68 Looft meinte allereie i det siterte brevet at dette kunne vera aktuelt for Ågot, men han presiserte at det var avhengig av tilhøve «hvor hun ikke har anledning til at omgaaes piger og unge kvinder, dem hun jo efterstreber for kjønslig omgang».69 Etter kvart fann ein fram til ein eigna gard der ho kunne få privatforpleiing, Skålheim like aust for Norheimsund. Her skulle ho bu hos Madli Jonsdotter, ei ugift dotter av bonden Jon.70 Ein nabo klaga på avgjerda, han viste til at han hadde born og budde hus mot hus med Madli. Om dette skal tolkast som at Ågot også kunne ventast å forgripa seg på mindreårige jenter, eller om det var det at ho var psykiatrisk pasient som var problemet, er uvisst. Også distriktslege Kinck gjekk inn for å finna ein annan gard, men løysinga blei likevel Skålheim.

67 Sitert

frå Skutlaberg og Træbakken 2015, 53. 2008, 194. 69 Sitert frå Skutlaberg og Træbakken 2015, 53. 70 Torpe 1958, 395. 68 Haave

179


RUNAR JORDÅEN

Like fullt har folk i bygda tydelegvis sett på dette som ei mellombels løysing, kanskje fordi ein såg at Ågot var arbeidsfør og kunne bidra. I 1899 tilrådde distriktslege Kinck til formannen at Ågot kunne skrivast ut av privatpleie og gifta seg. Ein gammal enkemann, Lars Olavsson på husmannsplassen Eikjehaugen, ikkje langt frå heimegarden til Ågot, blei kandidaten.71 15. mai skreiv distriktslegen til sokneprest Christie at det no ikkje var noko som hindra at Ågot og Lars kunne gifta seg, han hadde vore på Eikjehaugen og snakka med dei begge: Kone i huset ønsket hun at være, men hun tilstod aabent at have Modbydelighed for Samleie med mandfolk. Dette gjentog hun også overfor Lars, som alligevel trøstede med, at de skulle leve godt sammen, og at Tiden vilde jevne alt. De er nu i allfall begge klar over Situasjonen. Da jeg forlot dem, synes de begge at være fullt enige om Giftermaal.72

Lars Olavsson var fødd i 1836, vaks opp på garden Steine, men reiste ut av bygda og livnærte seg som bakar ein annan stad i fylket i mange år. I 1881 kom han og den andre kona hans, Helena, tilbake til heimbygda, no som husmannsfolk på plassen Eikjehaugen, som låg under garden Lars hadde vakse opp på. I 1897 døydde Helena, og Lars var no enkemann for andre gong.73 Sjølv var han 61 år, halt og dårleg til beins, og sat att med to søner på 9 og 12 år (ei dotter døydde i ei drukningsulykke vel eit tiår tidlegare). Då det blei snakk om giftarmål mellom dei to, kom det ei klage frå bonden på Skålheim, der Ågot var i pleie.74 Dette handlar nok om at dei stod i fare for å mista verdifull arbeidskraft finansiert av amtet og fattigkassa. På den andre sida var det nettopp dette aspektet som gjorde henne attraktiv som ektefelle for Lars. Giftarmål i

71 Skutlaberg

og Træbakken 2015, 53–54. frå Skutlaberg og Træbakken 2015, 54. 73 Torpe 1958, 427. 74 Skutlaberg og Træbakken 2015, 54. 72 Sitert

180


« E T T I L FÆ L D E A F H O M O S E X U A L I T E T H O S E N K V I N D E »

bondesamfunnet handla om band mellom slekter, om arbeidskraft til gardsdrifta og om å skaffa etterkomarar og dermed meir framtidig arbeidskraft. Kjærleik og gjensidige kjensler kunne også spela inn, og blei viktigare utover på 1800-talet, men det var framleis slik at ein la vel så stor vekt på andre eigenskapar.75 I eit tilfelle som dette, der ein eldre enkemann skulle gifta seg på ny, var det i endå større grad slik: Det Lars trong, var ei yngre og arbeidsfør kvinne som gjorde det mogleg å driva plassen vidare. 4. juli 1899 stod bryllaupet på Eikjehaugen. Ifølgje Skutlaberg og Træbakken fortalde han som var kjøkemeister, Olav Lid, følgjande: Eit av dei morosamaste bryllaupa eg var kjømeister og spelemann i, var på husmannsplassen Eikjehaugen. Brureparet var ikkje nett ungdomar lenger, og var skakke til kvar sin kant. Ingen tenkte seg at brura var noko dansar, men då han Nils Træbakken, som var ein god dansar og kunne skapa liv i bryllaupa der han var med, baud opp brura: Skal vi træde brudedansen? var ho straks med, og svinga seg lystig saman med Nils.76

Slik kom Ågot til Eikjehaugen som husmannskone. Det var langt frå nokon storgard, men nok til at ein kunne klara seg: I 1900 hadde Lars og Ågot tre kyr og sju sauer.77 Hushaldet omfatta i tillegg dei to sønene til Lars, Olav (f. 1885) og Nils (f. 1888), men sistnemnde døydde i ei skiulykke i 1902. Tre år seinare døydde også Lars, og Ågot blei enke. Stesonen Olav var no rundt 20 år, men han var truleg allereie ute av heimen; han blei arbeidar i Odda, truleg ei langt meir attraktivt utkome enn husmannsplassen.78

75 Sjå

til dømes Sogner 2003, 134–137. og Træbakken 2015, 54. 77 Torpe 1958, 427; RA/S-2231, FT-Kvam 1900. 78 Torpe 1958, 427. 76 Skutlaberg

181


H U N D S TA D , H E L L E S U N D , J O R D Å E N O G M U N C H - M Ø L L E R

Husmannsplassen Eikjehaugen i Kvam kring 1910. Foto: Torstein Lofthus / Universitetsmuseet i Bergen.

Skutlaberg og Træbakken viser at bygda no ein gong til stod overfor eit praktisk problem: Ågot blei ikkje oppfatta som skikka til å bu aleine på Eikjehaugen. Men om ho skulle flytta derifrå, måtte nokon andre i grenda ta henne i hus. Ho var neppe særleg interessant på ekteskapsmarknaden.79 Løysinga blei at Brita Johannesdotter Børve, som hadde vore tenestejente på eit av dei andre bruka i grenda, flytte inn på Eikjehaugen. Frå no av var det Ågot som i alle fall i namnet var den overordna på Eikjehaugen. «Bygsler Husmandsplads» stod det i Folketeljinga frå 1920. Brita var losjerande med full kost, og dreiv i tillegg med strikking og spinning.80 Ifølgje Skutlaberg og Træbakken dreiv

79 Skutlaberg

og Træbakken 2015, 54. FT-Kvam 1910 og FT-Kvam 1920.

80 RA/S-2231,

182


« E T T I L FÆ L D E A F H O M O S E X U A L I T E T H O S E N K V I N D E »

dei plassen saman og gjorde det meste av arbeidet utan hjelp utanfrå. Basert på munnlege kjelder og tradisjon i bygda fortel dei også at Ågot kunne vera vanskeleg å leva med, ho var mykje sint, og «i måneljose netter sto ho gjerne og ropa til månen».81 Sjølv om ho av og til oppførte seg underleg, var begge to med både i misjonsforeiningar og i andre samanhengar der folk samlast. Distriktslegen, amtet og soknepresten måtte godkjenna utskrivinga frå privatpleie og giftarmålet, men Skutlaberg og Trædal meiner at nabolaget i Steinsdalen – grenda – var aktivt med på å finna løysingane. Dei konkretiserer ikkje nærmare kven det var, men i nabolaget fann ein heimegarden hennar Neteland, som det var broren Olav (og seinare brorsonen Geirmund) som dreiv.82 Slik sett var det lokalsamfunnet som avgjorde lagnaden til Ågot etter 1899, ikkje eit byråkratisk system eller behandlingsapparat. Ågot og Brita utgjorde eit hushald saman til sistnemnde døydde i 1927. Etter dette flytte det først ei niese av henne inn på Eikjehaugen, seinare ei anna ugift kvinne. Først heilt mot slutten av livet måtte Ågot bort frå Eikjehaugen og bli tatt hand om av familien og andre. Ho døydde i 1940, 82 år gammal.83 Bygda i møte med det skeive Bygda si handtering av Ågot etter at ho blei skriven ut frå asylet, handla om å gi henne ein plass innanfor dei strukturane og tradisjonane som fanst i bygdesamfunnet. Kjeldene er derimot sparsame når det gjeld kva syn på likekjønna seksualitet som rådde i bygda. Dei forholda ho hadde hatt til andre kvinner i bygda, veit me ikkje mykje om. Var det forhold som i dag ville karakteriserast som overgrep eller som kjærleiksforhold? Om det ikkje var overgrep, kva då med dei andre kvinnene som var med på dette?

81 Skutlaberg

og Træbakken 2015, 54. 1958, 229; RA/S-2231, FT-Vikør 1875. 83 Skutlaberg og Træbakken 2015, 55. 82 Torpe

183


RUNAR JORDÅEN

Det me veit, er at det i denne saka, som i saka mot Simonette Vold, gjekk mange år før ein bringa inn «øvrigheta». Det kan synast som at historikaren Valerie Traub sine funn frå tidleg moderne tid i England også kan gjelda for Noreg på 1800-talet: Det skulle som regel ekstraordinære forhold til for at eit lokalsamfunn tok inn offisielle autoritetar for å løysa slike saker.84 Som vist av mellom andre Jack Halberstam og Emily Skidmore frå ein amerikansk kontekst var det meir rom for skeive relasjonar og skeiv seksualitet i rurale område enn ein ofte har gått ut frå: I mange småbyar og bygdesamfunn knytte ein ikkje alltid slik åtferd til dei kategoriane og abstraksjonane («homoseksualitet», «perversjon») som ein oftare brukte i byane. Så lenge åtferda skjedde innanfor visse rammer, kunne andre forhold, særleg om ein bidrog produktivt til lokalsamfunnet gjennom arbeid og økonomi, vera meir relevante enn seksualiteten.85 Hans W. Kristiansen har tolka historier om kvinner som budde saman og delte liv og gard i bygder på Austlandet på første halvdel av 1900-talet, på ein liknande måte (sjå Kristiansens kapittel i denne boka).86 I byane fann ein også i Ågot Neteland si samtid kvinner som budde saman med andre kvinner. Ein del av desse sambuarskapa var praktisk-økonomiske innretningar for ugifte yrkeskvinner, andre var tydelegare parforhold baserte på kjærleik.87 Kjelder til slike «romantiske vennskap» er typisk brev og dagbøker som er førte i eit ikkje-seksualisert språk, medan kjeldene til arbeidarklassekvinner sine forhold typisk er å finna i rettssaker og innanfor psykiatrien, slik historiene om Simonette Vold og Ågot Neteland syner.88 Nokre av dei romantiske vennskapa kan òg ha vore seksuelle forhold, sjølv

84 Traub

2002, 50. til dømes Halberstam 2005, 73 og Skidmore 2017, 98–100. 86 Kristiansen 2008, 37–62. 87 Sjå Tone Hellesund sitt kapittel i denne boka og Hellesund 2003. 88 Jennings 2007, 41. 85 Sjå

184


« E T T I L FÆ L D E A F H O M O S E X U A L I T E T H O S E N K V I N D E »

om kjeldene sjeldan seier noko om det. Likevel kunne slike kvinnepar lenge sleppa unna ein mistanke om at forholda deira var seksuelle.89 Samtidig blei dei nye tankane om homoseksualitet definerte også som noko som gjaldt kvinner,90 og stortingsdebatten om den nye straffelova viser at representantane kunne førestilla seg at det fanst slike forhold mellom kvinner. Paragraf 213 i lova skulle likevel berre ramma seksuelle handlingar mellom menn, og då også berre i spesielle tilfelle. Formannen i straffelovkommisjonen, Bernhard Getz, hadde tidlegare grunngitt det siste med «at Straffeloven her gjør rettest i at lukke Øinene til for det, der ei selv enten frækt træder frem i Dagen eller indeholder en Krænkelse af andres Ret, et Forsøg paa at fordærve andre».91 Representanten Gustav Theodor Baumann representerte fleirtalet då han argumenterte for at kvinner burde utelatast frå forbodet med at slike forhold føregjekk «end mere i det skjulte og useet» enn tilsvarande forhold mellom menn.92 Behandlinga av Ågot Neteland på Rosenbergs asyl viser at ein ny kunnskap om homoseksualitet kunne medføra innlegging på asyl og forsøk på behandling der, men det er mykje som tyder på at dette var eit om ikkje eksepsjonelt, så i alle fall sjeldant tilfelle.93 Den nye sexologiske diskursen om homoseksualitet hadde kanskje meir effekt i samfunnet som ein måte å tenka på: Førestillinga om at homoseksualitet var noko medfødd og ibuande, kunne danna utgangspunkt for identitetsdanning. Ideen om «den homoseksuelle kvinna» blei til ein viss grad formidla gjennom litteratur og teater i mellomkrigstida: Radclyffe Halls roman The Well of Loneliness blei omtalt i norske aviser i 1928, «lesbisk kjærlighet» blei sett på dagsordenen på norske teaterscenar omtrent samtidig, og i 1937 var det det sentrale

89 Hellesund

2008, 35–37. eksempel hos Holm 1896. 91 Getz 1889, 10. 92 Stortingstidende 1901/1902, 204. 93 Trass i at dette bør utforskast nærmare, er det mykje som tyder på at behandling av homoseksualitet per se var sjeldan i psykiatrien. Sjå Jordåen 2010, 43 n. 128. 90 For

185


RUNAR JORDÅEN

temaet i Borghild Kranes roman Følelsers forvirring (sjå også kapittelet til Gaupseth og Hauan i denne boka).94 Likevel var det neppe slik at særleg mange kvinner definerte seg som homoseksuelle (eller blei forstått som det) i Noreg før etter den andre verdskrigen. I sentrum for det offentlege ordskiftet om moral og seksualitet utover på 1900-talet stod framleis andre ting, til dømes kom eit nytt fokus på overgrep mot mindreårige som førte til ei innskjerping av lovverket mot dette i 1920-åra,95 og debattar om prevensjon og abort blei samtidig og i dei påfølgjande tiåra intensiverte.96 Det var rett nok også tilløp til å setja homoseksualitet på dagsordenen, men hovudfokuset i desse debattane var frykta for at unge menneske kunne bli «forførte» til å bli homoseksuelle. Difor blei det av lovførebuande komitear foreslått høgare seksuell lågalder for homo- enn heteroseksualitet både i 1920-åra og 1950-åra. Desse forslaga var kjønnsnøytralt formulerte, men når dette spørsmålet var oppe i offentlegheita, var det nesten berre «forføring» av mannleg ungdom ein snakka om. Sannsynlegvis var det framleis i all hovudsak slik at sambuarskap mellom kvinner ikkje blei tolka som noko seksuelt. Like gjerne blei kvinner som ikkje gifta seg, tolka som aseksuelle eller frigide i lys av ein ny seksualitetsdiskurs i 1930-åra.97 Historia om Ågot Neteland er eksepsjonell ved at erotiske forhold mellom kvinner her så avgjort hadde trådd «frekt» fram i dagen, slik det også hadde gjort i Rødøy eit halvt hundreår tidlegare. I andre tilfelle, der kvinner budde saman som (romantiske) venninnepar, var dette ikkje tilfelle, men me kan gå ut frå at seksuelle forhold både eksisterte og av og til blei mistenkte eller avslørte av omgjevnadene, utan at det gjekk så langt at øvrigheita kom på banen. Slike saker er

94 Om

Radclyffe Hall, sjå Rafto 2020, om Borghild Krane, sjå Utnes 1993. Då Édouard Bourdet-­ stykket La Prisonniére blei sett opp på Den Nationale Scene i 1927, skreiv avisene at det handla om «lesbisk kjærlighet» (sjå til dømes C.E. 1927, 2 og Teatergjænger 1927, 3. 95 Skålevåg 2009. 96 Elvbakken 2021. 97 Hellesund 2003, 214–216.

186


« E T T I L FÆ L D E A F H O M O S E X U A L I T E T H O S E N K V I N D E »

i tilfelle neppe synlege i skriftlege kjelder. Men lokalhistorikarar kan likevel gi ny innsikt til dette feltet ved at dei i større grad løftar fram historier om kvinner som levde einsleg eller saman med andre kvinner både i bygder og byar. Saka om Ågot Neteland viser at sjølv i eit tilfelle der seksualiteten så tydeleg hadde vore synleg, fann bygda til slutt ei løysing som igjen integrerte henne i bygdesamfunnet økonomisk og kulturelt.

187


RUNAR JORDÅEN

Litteratur Albert, Nicole G. 2016. Lesbian Decadence. Representations in art and literature of fin-de-siècle France. New York: Harrington Park Press. Bang, J. S. 1899. Sygelige afvigelser fra den normale sexualfølelse. Et indlæg i sedeligheds­ sagen. Kristiania: Alb. Cammermeyer. C.E. 1927. «Bourdets ‘Den fangne’ paa Den nationale Scene.» Bergens Arbeiderblad, 20. mai 1927. Davidson, Arnold. 2004. The emergence of sexuality. Historical epistemology and the formation of concepts. Cambridge: Harvard University Press. Elvbakken, Kari Tove. 2021. Abortspørsmålets politiske historie 1900–2020. Oslo: Universitetsforlaget. Foucault, Michel. 1995. Seksualitetens historie. Bind I. Viljen til viten. Halden: Exil. Foucault, Michel. 2003. «Abnormal». Lectures at the Collége de France 1974–1975. New York: Picador. Getz, Bernhard. 1889. «Dokument No. 65. (1889). Fra Justitskomiteen. Professor Getz’s Udkast til forskjellige Kapitler i Straffelovens specielle Del.» Stortingsforhandlinger 1889, femte del. Gowing, Laura. 2006. «Lesbians and their like in early-modern Europe». I Gay life and culture. A world history, redigert av Robert Aldrich, 125–144. New York: Universe. Halberstam, Judith. 2005. In a Queer Time and Place. Transgender Bodies, Subcultural Lives. New York: New York University Press. Hellesund, Tone. 2003. Kapitler fra singellivets historie. Oslo: Universitetsforlaget. Hellesund, Tone. 2008. «Queering the Spinsters: Single Middle-Class Women in Norway, 1880–1920». Journal of Homosexuality 54 (1–2):21–48. Holm, Harald. 1896. «Den specielle psychiatri for læger og studerende. Forelæsninger holdte ved Kristiania universitet 1895». Kristiania: Cammermeyer. Haave, Per. 2008. Ambisjon og handling. Sanderud sykehus og norsk psykiatri i et historisk perspektiv. Oslo: Unipub. Jennings, Rebecca. 2007. A Lesbian History of Britain. Love and Sex between Women since 1500. Oxford: Greenwood World Publishing. Jordåen, Runar. 2004. «’en Schammelig viße’. Om ‘ergi’, sodomi og homoseksualitet». Bergensposten 7 (2):27–42. Jordåen, Runar. 2010. «Inversjon og perversjon. Homoseksualitet i norsk psykiatri og psykologi frå slutten av 1800-talet til 1960». Doktoravhandling, Universitetet i Bergen. Kristiansen, Hans Wiggo. 2008. Masker og motstand. Diskré homoliv i Norge 1920–1970. Oslo: Unipub.

188


« E T T I L FÆ L D E A F H O M O S E X U A L I T E T H O S E N K V I N D E »

Laqueur, Thomas. 1990. Making sex. Body and gender from the greeks to Freud. Cambridge: Harvard University Press. Lasson, P.C. 1849. Haandbog i Criminalretten. Den specielle del. Christiania: Chr. Tønsberg. Leegaard, Chr. 1895. Forelæsninger over sindssygdomme af holdt for distriktslæger høsten 1894. Kristiania: Aschehoug. Looft, Carl. 1896. «Et tilfælde af homosexualitet hos en kvinde.» Medicinsk revue 13, 286–287. Rafto, Heidi Rohde. 2020. «Ensomhetens brønn». Publisert 2020 og henta 14. desember 2021. https://skeivtarkiv.no/skeivopedia/ensomhetens-bronn. Sandmo, Erling. 1998. Mordernes forventninger. Kriminalitetshistoriske essay. Oslo: Universitetsforlaget. Skidmore, Emily. 2017. True Sex. The Lives of Trans Men at the Turn of the 20th Century. New York: NYU Press. Skjelderup, Michael. 1838. Forelæsninger over den legale Medicin. Christiania: Johan Dahl. Skjoldhammer, Tonje Louise. 2018. «Forargeligt og Uteerligt Forhold. Retts­forfølgelse av sex mellom kvinner på midten av 1800-tallet i Norge.» Masteroppgåve. Universitetet i Bergen. Skjoldhammer, Tonje Louise. 2020. «Forargerliget, uteerligt forhold. Omgjengelse mot naturen og seksuell omgang mellom kvinner.» Historisk tidsskrift 99 (4):286–300. Skutlaberg, Marie og Brita Træbakken. 2015. Ho vart rodd til Bergen i all hast. Helse og omsorg i Strandebarm og Kvam i historisk perspektiv. Kvam: Eige forlag. Skålevåg, Svein Atle. 2003. Fra normalitetens historie. Sinnssykdom 1870–1920. Bergen: Rokkansenteret. Skålevåg, Svein Atle. 2009. «Kjønnsforbrytelser. Sedelighet, seksualitet og strafferett 1880-1930.» Tidsskrift for kjønnsforskning 33 (1–2):7–25. Sogner, Sølvi, red. 2003. I gode og vonde dagar. Familieliv i Noreg frå reformasjonen til vår tid. Oslo: Samlaget. Stoa, Nils Johan. 2010. Kjødets lyst. Fortellinger om synd og straff. Oslo: Cappelen Damm. Stortingstidende. 1901/1902. «Stortingstidende indeholdende en og femtiende stortings forhandlinger 1901/1902» Kongeriget Norges stortings forhandlinger 1901/1902 51 (8). Straffanstaltkommisjonen. 1841. Beretning om Beskaffenheden af Norges Straf­ anstalter og Fangepleie samt Betænkning og Indstilling om en Reform i begge, efter fremmede Staters Mønster. Kristiania: Grøndahl. Teatergjænger. 1927. «Omkring ‘Den fangne’.» Morgenavisen, 27. mai.

189


RUNAR JORDÅEN

Teige, Ola. 2015. «Forbrytelse og straff. Rettssaker, makt og normer 1687–1814.» I Kysten – Skogen – Byen. Kragerøs historie bind 1, redigert av Sverre Okkenhaug, 236–279. Kragerø: Kragerø kommune. Teige, Ola. 2020. «En unevnelig synd. Rettssaken mot Aron Åsulsen i 1693 og rettsforfølgelsen av homoseksuelle handlinger i Norge i tidlig nytid.» Historisk tidsskrift 99 (49):266–285. Telste, Kari. 1999. «Brutte løfter. En kulturhistorisk studie av kjønn og ære 1700–1900.» Doktoravhandling, Universitetet i Oslo. Torpe, L.H. 1958. Ættarbok for Kvam. Bind I Vikøy Sokn. Kvam: Kvam Herad. Traub, Valerie. 2002. The Renaissance of Lesbianism in Early Modern England. Cambridge: Cambridge University Press. Utnes, Astrid. 1993. Følelser i eksil. Lesbisk identitet i norsk mellomkrigslitteratur, med en analyse av Borghild Kranes roman Følelsers forvirring. Universitetet i Tromsø. von Rosen, Wilhelm. 1993. Månens kulør. Studier i dansk bøssehistorie 1628–1912. København: Rhodos. Aarset, Anette Halvorsen. 2000. Rettslig regulering av homoseksuell praksis 1687–1902. Institutt for offentlig rett: Oslo.

Arkivmateriale Bergen byarkiv (BBA) Rosenbergs sykehus (BBA-1888): Personalprotokoll for Rosenbergs Sindssygeasyls Kvinde-Afdeling, 1885–1902 (BBA-1888, PP 1885–1902). Riksarkivet (RA) RA/S-2231: Statistisk sentralbyrå: Folketeljingar for Vikør/Kvam 1875, 1891, 1900, 1910 og 1920. Statsarkivet i Bergen (SAB) Kvam sokneprestembete (KS) H.a.b. Klokkarbok nr. B 2, 1870–1883; I.1.c. 3 Kommunikantprotkoll 1883–1903 Vikøy sokn Sorenskrivaren i Hardanger og Voss (SHV): A. c. 2, Tingbok for Halsnøy kloster 1664.

190


«SJÆLESAMLIV» OG ROMANTISKE VENNSKAP

«Sjælesamliv» og romantiske vennskap Agnes Mathilde Wergeland (1857–1914) Tone Hellesund En kald vinternatt i 1914 lå en 57 år gammel norsk kvinne på dødsleiet i andre etasje i huset «The Doctor’s Inn» i Laramie i Wyoming i USA. Det var Agnes Mathilde Wergeland, den første norske kvinne som tok en doktorgrad. Huset hadde hun fått bygget sammen med sin siste livspartner, dr. Grace Hebard. Dette var det første hjemmet Agnes Wergeland virkelig kunne kalle sitt. Nå lå hun døende i livspartnerens armer, omkranset av et par andre nære venner. Hennes siste ord til Grace var: «Foruten dig hadde livet været mig umulig.»1 Hvem var Agnes Mathilde Wergeland? Hvordan endte en norsk kvinne opp med en doktorgrad fra Zürich og et professorat i historie langt ute i «det ville vesten»? Hvorfor følte hun at livet hadde vært så umulig? Hvordan skal vi forstå forholdet til Grace Hebard og andre kvinner i livet hennes? I dette kapittelet, som hovedsakelig vil kretse omkring kompleksiteten i de såkalte romantiske vennskapene mellom kvinner i denne perioden, vil jeg forsøke å svare på disse spørsmålene. Materiale Kapittelet bygger i hovedsak på biografien om Agnes Mathilde Wergeland, skrevet i USA i 1916 av den norskfødte, ugifte lærerinnen Maren Michelet (1869–1932). Det var Wergelands siste samboer, Grace Raymond Hebard (1861–1936), som hadde tatt initiativ til biografien. Wergelands forrige samboer, Katherine Merrill, var også en viktig bidragsyter når det gjaldt materiale og fortellinger til bio-

1 Michelet

1916, 274.

191


TONE HELLESUND

grafien. Perspektivene som kommer fram i denne kjærlige biografien, tilhører altså disse tre ugifte, høyt utdannede kvinnene, hvorav to hadde vært intimt forbundet med Wergeland. Vi kan gå ut fra Wergeland delte svært mange perspektiver med biografen, og at hun antagelig indirekte har vært med på å utforme den fortellingen som skapes i boken. Hun har også bidratt direkte gjennom at utdrag av hennes brev, dagbøker og dikt er hyppig sitert. Og boken er rikt illustrert med familiefotografier og bilder, Wergelands egne blyantskisser og fotografier fra livet i Wyoming med Grace Hebard. Biografen ser altså ut til å ha hatt et rikt arkiv å høste av. I forordet understreker Maren Michelet at Wergeland var en ytterst privat og innesluttet person, og at «meget som hun har betrodd i sine dagbøker er av saa personlig art at jeg neppe vilde røbe det til en nysgjerrig verden». Det er altså mye materiale som ikke er tatt med i boken fordi det ble ansett som for privat. Biografien ble gitt ut omtrent samtidig både på norsk og på engelsk. Å formidle Wergelands storhet som professor og poet og som menneske, venn og partner er disse tre kvinnenes agenda, og framstillingene i biografien må leses i lys av dette. Noen elementer er løftet fram, mens andre elementer helt sikkert er forbigått i stillhet. Den første gangen Wergeland reiste utenlands for å studere, var høsten 1883.2 I 18853 dro hun tilbake til Norge. I 1888 reiste hun så til Zürich, og bestod doktorgradseksamenen der 8. februar 1890.4 Det gjorde hun med en historisk-juridisk avhandling om den såkalte ættleidingsseremonien omtalt i Gulatingsloven. Denne seremonien gav mulighet til å føre nye medlemmer, f.eks. barn født utenfor ekteskap, inn i ætten og bl.a. gi dem arverett.5 Hun var den første norske kvinne

2 Michelet

1916, 47. Kvinner hadde ikke adgang til undervisning på universitetene i Tyskland på denne tiden, og alt tyder på at det primært var selvstudier hun bedrev. 3 Det er en viss uklarhet om det var 1883–85 eller 1884–86 Wergeland var i München. Se Semmingsen 1978, s. 39, note 3. 4 Michelet 1916, 69–71. 5 Semmingsen 1978, 29; Wergeland 1890.

192


«SJÆLESAMLIV» OG ROMANTISKE VENNSKAP

som tok doktorgraden. Hun hadde minimal støtte fra familien, og hun hadde aldri fulgt regulær universitetsundervisning, men var i stor grad selvlært. At hun klarte dette, var virkelig en bragd. I tillegg til Michelets biografi fra 1916 finnes det to masteroppga6 ver og noen tekster om Agnes Mathilde Wergeland i ulike sammenhenger.7 Hun har selv skrevet poesi, avisinnlegg og vitenskapelige tekster, og jeg har også brukt noe litteratur om Elisabeth Winterhalter 8 og Grace Hebard.9 Hvordan skal vi forstå kjærlighetsforhold mellom kvinner i en periode der man i liten grad tenkte på disse relasjonene som homoseksuelle? Når og hvordan skjer eventuelt et skifte fra en forståelse av slike relasjoner som romantiske vennskap til en forståelse av dem som lesbiske og/eller homoseksuelle? Hvordan eksisterte eventuelt slike ulike forståelser side om side? Agnes Mathilde Wergelands kjærlighetsforhold med andre kvinner utspant seg i en tid der slike forhold teoretisk sett kunne forstås ut fra to helt ulike modeller: a) som venninnerelasjoner som overhodet ikke ble knyttet til seksualitet (ut fra samtidens forståelse av seksualitet), og b) som patologiske homoseksuelle relasjoner. Jeg vil argumentere for at biografien om Wergeland, publisert i 1916, viser at forfatteren regnet med at den hovedsakelig ville bli lest ut fra en romantisk vennskapsforståelse. Et annet viktig poeng er at forestillingen om tilstedeværelsen av en seksuell identitet og kategoriseringen av mennesker som heteroseksuelle eller homoseksuelle var fraværende, eller lite sentral, i den verdenen Wergeland levde i. I den siste delen av kapittelet vil jeg forsøke å gi en innføring i de faglige diskusjonene omkring disse temaene.

6 Løken

1995; Fekjær 2007. 2007 a og b; Buraas 1982; Grøtta 2020; Scott 1985; Semmingsen 1985; Øverland

7 Hellesund

1996. 8 Gianfreda 9 Cram

mfl. 2021; Tucker 2013. 2015 og 2016; Lewis 2013; Scharff 1989 og 2002.

193


TONE HELLESUND

Portrett av Wergeland 1890. Foto: Ukjent. Fra M. Michelet: Glimt fra Agnes Mathilde Wergelands liv, Minneapolis 1916.

194


«SJÆLESAMLIV» OG ROMANTISKE VENNSKAP

Å skape seg en plass i verden Agnes Mathilde Wergeland vokste opp på Gaustad asyl, der hennes mor Anne Margrethe Wergeland, f. Larsen (1820–1889), forsørget seg og datteren gjennom arbeid som oldfrue på asylet. Hennes far, Sverre Nicolai Wergeland (1817–1896), ser ut til å ha forsvunnet ut av bildet da Agnes Mathilde var liten. Hun var den yngste av seks søsken, og bare hun og to mye eldre brødre levde til voksen alder. En av brødrene var Oscar Arnold Wergeland, som ble maler. Han har blant annet malt det store bildet av riksforsamlingen på Eidsvoll 1814.10 Søskenparet Camilla Collett og Henrik Wergeland var søskenbarna til Agnes Mathilde sin far. I biografien står det at hun var en del av en begavet kunstnerslekt, helt sentralt. Moren sluttet ved Gaustad asyl i 1888 etter 34 års tjeneste på grunn av sykdom, og året etter døde hun. Faren arbeidet som typograf og bodde i Kristiania i midten av 1880-årene, men noen år senere, i folketellingen fra 1891, finner vi ham igjen som fattiglem i Nittedal. Han døde i Oslo fem år senere. Anne Margrethe Wergeland og hennes datter befant seg altså i en utsatt posisjon økonomisk og sosialt. Familien manglet en ektemann og en far, og hun og moren hadde ikke noe eget hjem i borgerlig betydning, bare to små værelser på asylet.11 På slutten av 1800-tallet er det norske samfunnet preget av modernisering og gjennomslag for nye borgerlige verdier på mange områder. Etnologene Jonas Frykman og Orvar Löfgren betegner hjemmet, foreldreskapet og parforholdet som de tre byggesteinene i det borgerlige familieidealet i denne perioden,12 og både ideen om og lengselen etter parforholdet og kjærligheten og etter et hjem framstår som sentrale temaer i biografien. Overlege Ole Rømer Aagaard Sandberg (1811–1882) var direktør ved Gaustad asyl i 30 år, fram til 1882, og det ser ut til at familien hans

10 Michelet

1916, 18–22. 1916, 25. 12 Frykman og Löfgren 1994, 104. 11 Michelet

195


TONE HELLESUND

ble en viktig støtte for Agnes Mathilde. Hun ble undervist av Sandbergs datter Olivia, som holdt en liten skole for barna fra de omkringliggende familiene.13 Det synes klart at Agnes Mathilde oppfattet det som hun hørte til samme sosiale lag som overlegens døtre. Hennes problematiske klassemessige posisjon matchet imidlertid ikke ambisjonene og selvfølelsen hennes. Helt fra hun var noksaa liten talte hun om at det var Wergelandsblod i hendes aarer, saa hun maatte drive det til noget stort. Hun var naturligvis et begavet barn, men hun vokste opp under uheldige forholde.14

Agnes Mathilde Wergeland ønsket å bli både maler og poet, men verken broren eller moren støttet hennes kunstnerambisjoner.15 Moren så helst at datteren lærte seg noe nyttig som kunne gi henne et levebrød.16 Hun begynte på Nissens guvernanteskole i Kristiania,17 men gikk også på tegneskole, var en tid pianoelev hos Edvard Grieg og forsøkte å skrive. Hun søkte stadig stipender slik at hun kunne komme seg ut i verden for å videreutvikle sine talenter.18 En ny tid for borgerskapskvinner Like før Agnes Mathilde kom til verden i 1857, hadde farens kusine Camilla Collett gitt ut romanen Amtmandens døtre. Den handlet om arrangerte ekteskap versus romantisk kjærlighet og om ekteskapet som eneste anstendige forsørgelsesmulighet for kvinner. Camilla Collett kom til å bli en av de første som satte kvinnesak på dagsordenen i Norge. Kvinner var annenrangs borgere, uten stemmerett, uten mulighet til å ta skikkelig utdanning, uten mulighet til å forsørge seg selv på en anstendig måte og uten råderett over egen eiendom. Et opprør var i emning. 13 Michelet

1916, 27. 1916, 26–27. 15 Michelet 1916, 40. 16 Michelet 1916, 28. 17 Michelet 1916, 40. 18 Michelet 1916, 45. 14 Michelet

196


«SJÆLESAMLIV» OG ROMANTISKE VENNSKAP

Ekteskap med en mann synes aldri å ha vært et alternativ for Agnes Mathilde. Hun tørstet etter kunnskap og utdanning, etter kunst og kultur. Hun brant etter å få utviklet noen av de mange talentene sine og etter å få brukt evnene sine i samfunnets tjeneste. Hun var en av de mange såkalt nye kvinnene, middelklassekvinner som ønsket å tre ut av rollen som «hjemmets lerkefugl» og heller få seg en utdanning og et yrkesliv. Hun regnet seg helt klart også som kvinnesakskvinne. Både leger og teologer var blant dem som advarte kraftig mot kvinnesaken og mot at kvinner skulle delta i samfunnslivet. Mange mente at kvinnekroppen umulig kunne tåle seriøse studier, og at denne typen kvinner ville bli helt uskikket til det som var kvinnens egentlige kall, nemlig å være hustru og mor.19 Til tross for motstanden mot kvinnesakskvinnene, latterliggjøringen av ugifte kvinner og kvinnenes vanskeligheter med å finne arbeid som kunne gjøre dem økonomisk selvstendige, var denne perioden også i høyeste grad en optimistisk tid for mange unge kvinner. De borgerlige kvinnesakskvinnene hadde store forventninger til at kvinners inntreden i samfunnslivet ville gjøre verden til et bedre sted, og de var overbevist om at nettopp kvinneligheten ville være en avgjørende og positiv kraft for å få til disse endringene.20 Sent på høsten 1883 hadde moren og en tidligere lærerinne klart å skrape sammen nok midler til at Agnes Mathilde kunne få reise til München, der hennes bror også hadde oppholdt seg. En tysk rettshistoriker, Konrad Maurer, hadde tidligere besøkt Kristiania, og hun hadde med seg anbefalingsbrev til ham fra venner i Norge som kjente ham.21 Maurer ble i årene framover en mentor for Agnes Mathilde, og familien hans ble et viktig holdepunkt for henne i tiden i Tyskland. Årene i München var svært fattigslige, men til tross for at hun ser ut

19 Hellesund

2003a, 139–178; Possing 2018. 2003a, 89–137. 21 Michelet 1916, 47. 20 Hellesund

197


TONE HELLESUND

til å ha levd på sultegrensen, ville ikke Wergeland gi slipp på drømmen om å få realisert det hun opplevde at hun hadde i seg. Hun bar fremdeles på drømmen om å bli forfatter eller billedkunstner, men under Maurers innflytelse valgte hun historiestudier som hovedbeskjeftigelse.22 I 1885 tok pengene slutt, og hun måtte reise tilbake til Kristiania. Der forsøkte hun å få seg lærerinnejobb, uten hell. Hun overlevde gjennom å gi privatundervisning og forsøkte stadig å skrive litterære tekster som kunne publiseres.23 Sent på høsten 1888 fikk hun igjen nok økonomisk støtte til å reise ut og fortsette studiene, og denne gangen reiste hun til Zürich for å ta doktorgrad i historie. Det var først i 1903 at en kvinne fikk ta doktorgraden ved Universitetet i Kristiania24. Hun skriver selv at studieløpet var beregnet til å ta tre år, men at hun klarte å gjennomføre det på 15 måneder.25 Wergeland måtte bli ferdig og komme seg i arbeid så fort som mulig. Hun disputerte med en avhandling om islandske slektskapslover, et tema som lå tett på Konrad Maurers interesser.26 Sjelevennskapet I sin utrygge tilværelse ser det ut til at Agnes Mathilde Wergeland særlig har søkt fellesskap og tilhørighet i sjelevennskapet med en annen kvinne. Maren Michelet skriver i biografien: Dr. Wergeland satte stor pris paa venskap, og hele livet gjennem hadde hun idetmindste én veninde med hvem hun delte uselvisk alt hun eide av inspirationer, velvilje og kjærlighet.27

Høsten 1883 kom hun altså til München. Endelig skulle hun få nyte musikken, kunsten og vitenskapen ute i den store verden. Dette var 22 Michelet

1916, 47–48. 1916, 59–61. 24 Jahr 2006. 25 Michelet 1916, 69. 26 Wergeland 1890; Michelet 1916, 71. 27 Michelet 1916, 75. 23 Michelet

198


«SJÆLESAMLIV» OG ROMANTISKE VENNSKAP

den store åpningen mot verden som Agnes Mathilde hadde lengtet etter, men slik det framstilles i biografien, tok hun ikke akkurat Europa med storm. Hun drev intenst med selvstudier av kunst, kunsthistorie, historie og litteratur, men hun levde ellers «stille og innesluttet».28 I det hele tatt er adjektivene som blir brukt om henne, stille, tilbaketrukken, sky, beskjeden, sårbar, forknytt, alvorlig, melankolsk og følsom. Slutten på tysklandsoppholdet 1883–85 var preget av fattigdom, og dagboksnotatene fra denne perioden som er gjengitt i biografien, er preget av mismot og håpløshet. I sin følelse av utenforskap og ensomhet lengter Wergeland etter nære forbindelser med noen andre. Venskap og samliv med en ven eller veninde er de videst omfattende av alle personlige forbindelser og bringer eftertragtet den høieste nydelse og som opnaaet den største nøgternhed og tugt.29

Det er vanskelig å tolke hva utsagnet egentlig betyr. Hva mener hun med «samliv»? Hva mener hun når hun skriver «ven eller veninde»? Og hva mener hun med at dette bringer den «høieste nydelse»? Kan det tenkes at hun snakker om seksualitet, og at hun ser for seg at både menn og kvinner kan være aktuelle kandidater til et slikt «venskap og samliv» som omfatter seksualitet? Og tenker hun seg denne typen samliv utenfor ekteskapets grenser? Det fantes absolutt krefter i samtiden som tok til orde for slike tanker. Seksualitet og en ny type seksualmoral var for eksempel tema hos en rekke skjønnlitterære forfattere i perioden. Det er altså mulig å tenke seg at denne setningen fra Agnes Mathildes dagboksnotater går i en slik retning. Mer sannsynlig er det kanskje at det er det edle, platoniske vennskapet hun hadde i tankene, og at hun så på dette intense og nære vennskapet og samlivet med en nær venn(inne) som den høyeste nytelse. Agnes Mathilde fortsetter med å si: 28 Michelet 29 Michelet

1916, 49. 1916, 51.

199


TONE HELLESUND

Venskap er efter min anskuelse sjælesamliv – og jeg har som følge derav ikke en eneste ven, kun ansøgere og fra posten avskjedigede […] – Der gives dog et menneske, jeg ønsker var min ven hvis hun over hovedet kunde være det. Men dette kan og det derav følgende vil, det gjør den eneste forbindelse jeg anser for lykkelig umulig. Pladsen forbliver ubesat.30

Hun var på dette tidspunktet ca. 27 år, og hun skriver i dagboken at hun har bak seg en rekke mislykkede forsøk på å innlede slike «sjælesamliv». Brevene som vitner om disse forsøkene, har hun «fraregnet», og hun skriver at hun helt fra hun var 17 år har «tatt seg i vare for» å sette sine tanker og følelser om disse tingene ned på papiret.31 Ti år senere, i 1895, ved Dr. Rosenbergs asyl i Bergen, fikk tjenestejenten Ågot Neteland den nye diagnosen «homosexualitet» (se Jordåens kapittel). Familiens venn, overlege Sandberg ved Gaustad asyl, mente at både onani, bestialitet og pederasti (et av ordene som ble brukt om sammekjønnsseksualitet mellom menn i denne perioden) var laster som kunne føre til sinnssykdom, og at særlig de to sistnevnte var utbredt på landsbygda i Norge.32 Agnes Mathilde Wergeland tilbrakte som nevnt barndom og ungdomsår i tett forbindelse med familien Sandberg, men om hun kjente til disse begrepene som legen og familievennen Sandberg arbeidet med til daglig, vet vi ingenting om. Men vi vet at for eksempel professor Ebbe Hertzberg og flere av hans venner i Kristiania var svært godt orientert om de nye sexologiske teoriene om sammekjønnsseksualitet. Hertzberg var klar på at han forstod seg selv som en homoseksuell, i hvert fall i 1890-årene.33 Historikerne Rebecca Jennings og Liz Stanley skriver også om hvordan en del britiske kvinner rett etter århundreskiftet valgte å ta i bruk slike sexologiske termer om seg selv.34 Forfatterinnen og kvinnesakskvinnen Edith Lee Ellis snakket for eksempel om sin egen identitet 30 Michelet

1916, 51. 1916, 52. 32 Austad og Ødegård 1956, 124. 33 Jordåen 2022. 34 Jennings 2007, 87–88; Stanley 1992. 31 Michelet

200


«SJÆLESAMLIV» OG ROMANTISKE VENNSKAP

som en seksuelt invertert i sin foredragsturné i USA i 1914,35 altså det samme året som Wergeland døde, og i de store byene i Europa eksisterte det blomstrende subkulturer for kjønnsoverskridere og sammekjønnselskere i tiårene rundt år 1900.36 Ord som homoseksuell begynte så vidt å bli tatt i bruk i norske aviser i årene rundt år 1900, men det var fremdeles store deler av befolkningen som tenkte på kjærlighet og sex innenfor helt andre forståelsesrammer enn dette. Selv om det altså er en teoretisk mulighet for at Wergeland allerede i årene i Kristiania, eller senere i livet, kom til å tenke på seg selv som homoseksuell, mener jeg at det er mer sannsynlig at hun så seg selv i lys av de aksepterte romantiske vennskapene mellom kvinner, som vi straks skal komme tilbake til, enn av nyere sexologiske forståelser om homoseksualitet, inversjon og kontrærseksualitet. I hvert fall er hele framstillingen i biografien og utgivelsen av den en klar indikasjon på at omgivelsene hennes i 1916 kunne (velge å) se henne og livet hennes i et slikt lys. Denne ene personen Agnes Mathilde skriver om i de tungsindige betraktingene om «sjælesamliv», ser ut til å ha vært Elisabeth Winterhalter (1856–1952). Til tross for hennes pessimisme både kunne og ville Winterhalter bli hennes venn, og Agnes Mathilde fikk smake på det etterlengtede «sjælesamlivet». Winterhalter var som Wergeland kvinnelig student før kvinner fikk full adgang til universitetene, og hun endte opp med å bli Tysklands første kvinnelige kirurg. Hun var utadvendt, kraftfull og vakker og en helt annen type enn den stille og forsagte Agnes Mathilde.37

Stanley 1992, 205. 2014; Tamagne 2004; Latimer 2005; Lybeck 2014; Doan og Garrity 2006. 37 Michelet 1916, 50; Tucker 2013. 35

36 Beachy

201


TONE HELLESUND

Elisabeth Winterhalter malt av Ottilie Roederstein i 1887. Foto: Städel museum via Wikimedia commons.

I 1885 tok som nevnt pengene slutt, og Wergeland måtte reise tilbake til Norge. Først i 1888 kunne hun igjen reise ut igjen. Venninnen Ingeborg von der Lippe Konow undrer seg i et brev over at Agnes Mathilde ikke uttrykker større glede over å få reise til kontinentet igjen:38

38 Portrettet

til venstre er malt i 1887 av henne som kom til å bli Elisabeth Winterhalters livs­ partner, Othilie Roederstein. Winterhalter og Roederstein møtte hverandre allerede som­ meren 1885, og ble raskt et par (Gianfreda mfl. 2021, s. 178). Antagelig visste Wergeland at hun ikke lenger hadde store sjanser hos Winterhalter da Konow skrev sitt brev i 1888.

202


«SJÆLESAMLIV» OG ROMANTISKE VENNSKAP

Men Du har jo dog nu naaet dine ønskers maal. Du kommer ud, Du skal faa arbeide, Du skal faa leve. Du skal faa se Din ven, Winterhalter, igjen. Skjønt kanske Du er ræd for det? Hun er kold, den dame; det saa jeg paa hendes ansigt. Men hun er smuk og interessant, og der maa være magt i hende. Kunde Du smelte kulden, kunde Du sætte din fod paa den selvsikre stolthed! Du skal beseire hende, tvinge hende om det trænges. Den art mennesker ælsker bare dem de frygter. Du er for blød i Dit væsen ligeoverfor hende, for god, for taknemmelig, – det er jeg viss paa. – Det skulde interessere mig at se jer to sammen. – Tilgi mig, hvis Du synes, jeg er for indiskret i min tale.39

Ut fra dette synes det ikke å være noen tvil om at Wergeland var forelsket i Winterhalter, og at Ingeborg von der Lippe Konow var innforstått med dette. Maren Michelet skrev at Agnes Mathilde Wergelands hang til en sjelevenninne som hun kunne dele alt med, var «et av de noble træk i hendes karakter».40 I et annet perspektiv kunne nettopp den typen forelskelser og intense vennskap, som altså ble beskrevet som et nobelt trekk i den norske utgaven av biografien i 1916, ha kategorisert Wergeland som homoseksuell sett gjennom andre briller. I den amerikanske versjonen av biografien er utdraget av brevet fra Ingeborg von der Lippe Konow ikke tatt med. Dette kan ha praktiske årsaker, men det kan også være et uttrykk for at utgiverne ikke var sikre på om det ville bli lest like uskyldig i USA som i Norge. De samme følelsene og handlingene kunne bli forstått helt ulikt, avhengig av hvilke forståelsesrammer man hadde. Jeg skal komme tilbake til disse diskusjonene på slutten av kapittelet. Amerika Etter doktorgraden måtte Agnes Mathilde forsøke å finne seg et arbeid hun kunne leve av, og i Norge fantes det ingen åpninger. Det ble til USA hun dro. Hun søkte og fikk et stipend til Bryn Mawr College i Pennsylvania. Den 6. oktober 1890 ankom hun Pennsylvania. Alt hun eide, var 40 dollar.41 39 Michelet

1916, 66. 1916, 75. 41 Michelet 1916, 76–77. 40 Michelet

203


TONE HELLESUND

Oppholdet ved Bryn Mawr ble heller ikke lett for Wergeland, men etter en stund etablerte hun også her et nært vennskap med en annen kvinne. Katherine Merrill var også akademiker, og sammen kjempet de seg fram i en ganske vanskelig og fiendtlig verden. Miss Merrill var ikke sen at opdage hos den fremmede norske kvinde, med den fremmede dragt og den fremmede uttale, en sjelden personlighet som var i besiddelse av skjulte evner. De blev snart gode venner og inden kort tid opstod der mellem dem et intimt venskap […] De levde et stille liv sammen med sine bøker og fælles interesser.42

Det første tiåret i USA delte Wergeland med Katherine Merrill, og det var Merrill som forsøkte å hjelpe henne inn i den amerikanske kulturen. Hun inviterte henne hjem til familien sin i Kansas og var feriefølge og samboer med Wergeland i lange perioder. Merrill var den første kvinnen som ble «assistant professor» ved University of Illinois at Urbana-Champaign, med litteratur som fag.43 Det første tiåret i USA livnærte Wergeland seg med midlertidige jobber i akademia, blant annet som dårlig betalt foreleser og sekretær ved Bryn Mawr, som ubetalt foreleser ved Urbana-Champaign og som dosent på timelønn ved University of Chicago.44 Hele tiden arbeidet hun med ulike faglige prosjekter, og hun skrev blant annet en arkitekturhistorie og en artikkel med tittelen «Slavery in Germanic Society During the Middle Ages».45 Hun skrev også korte litterære

42 Michelet

1916, 86–87. ser ut til å ha hatt en karriere med mange avbrytelser, på litt forskjellige utdanningsinstitusjoner i USA. Ved Urbana-Champaign arbeidet hun i perioden 1892 til 1897/98. Senere var hun leder for engelsk-instituttet ved Eureka College, men trakk seg fra denne stillingen i 1927. I biografien blir Merrill bare nevnt i USA-delen fram til Wergeland flytter til Wyoming, men hun må selv ha bidratt svært aktivt som levende informant til biografien. Hun redigerte også Wergelands artikkelsamling Leaders in Norway and Other Essays, som kom ut i 1916, ganske sikkert i samarbeid med Grace Hebard. Merrill og Wergeland ser altså ut til å ha opprettholdt kontakten etter at de flyttet fra hverandre. 44 Michelet 1916, 94. 45 Michelet 1916, 99; Wergeland 1900. 43 Merrill

204


«SJÆLESAMLIV» OG ROMANTISKE VENNSKAP

tekster som ble publisert, og som hun fikk honorar for, i norske og amerikanske tidsskrifter.46 Hele tiden med Merrill ved sin side. Med kun faa avbrydelser vedvarte i tolv aar det inderlige venskap som her hadde opstaat mellem dr. Wergeland og miss Merrill. Med kun noen faa mellemrum bodde de stadig sammen og delte med hverandre hvad livet bød. De slet ofte meget ondt og hadde næringssorger.47

Til tross for hard innsats fikk Wergeland verken den anerkjennelsen eller den faste stillingen hun drømte om. Da Katherine Merrill på toppen av dette ble syk og måtte slutte i jobben ved University of Illinois at Urbana-Champaign, så alt helt håpløst ut. Wergeland søkte ansettelser både i Norge og USA, men uten hell.48 Midt i all håpløsheten skrev hun fredag 20. juni 1902 i dagboken sin at hun hadde fått ansettelse som lærer i historie og fransk ved universitetet i Laramie i Wyoming. Dette var et lite og relativt nyetablert universitet (1887) som i 1904 hadde 19 vitenskapelige ansatte og 182 studenter.49 Før nybyggerne kom, hadde dette området vært befolket av stammene Arapaho, Cheyenne, Crow, Lakota, Shoshone og Ute.50 Snart satte Wergeland seg på toget i Chicago og reiste vestover, til et helt ukjent miljø og landskap. Ifølge biografien ble Wergeland umiddelbart begeistret for landskapet, for fjellene og fjelluften. Og det nye universitetet i Laramie hadde et stort og godt biblio­tek, et viktig arbeidsredskap for en akademiker.

46 Michelet

1916, 101. 1916, 89. 48 Michelet 1916, 99–100. 49 Scharff 1989, 130. 50 History. University of Wyoming http://www.uwyo.edu/history/ Et viktig aspekt ved Wergelands liv i Wyoming sammen med Grace Hebard er selvsagt at de var en del av det hvite kolonia­ liseringsprosjektet i USA. Både universitetet, og deres eget lille hus The Doctor‘s inn, var en del av det nybyggerprosjektet som fordrev de opprinnelige innbyggerne fra området. Noen aspekter ved dette er interessant utforsket i E. Cram 2015 og 2016 og i Scharff 1989. 47 Michelet

205


TONE HELLESUND

«Fri til at leve mit eget liv» Det var i dette biblioteket hun første gang traff Grace Hebard, og de to kvinnene synes å ha fattet interesse for hverandre fra første stund. Begge var høyt utdannede kvinnesakskvinner og naturelskere, og begge var interessert i litteratur, kunst og kultur. Som rimelig var opstod der imellem dem et intimt og sjelden vakkert venskap. Fra den tid av blev dr. Hebard uundværlig for dr. Wergeland, og venskapet blev skjønnere og skjønnere eftersom aarene svandt.51

Grace Hebard var utadvendt, handlekraftig og flink med penger. Hun var også svært sporty, og hun dro Agnes Mathilde med på rifleskyting, fekting, golf og lange fotturer. Hebard var prestedatter fra Idaho. Hun ble en av de ivrigste pionerene i den nye staten Wyoming og var svært opptatt av statens historie. Hun var dypt patriotisk og den første kvinnen til å inneha en rekke viktige posisjoner på universitetet. Historikeren Virginia Scharff skriver at hun var den feministiske personifiseringen av «the individualistic egalitarianism and adventuresome conservatism of the high, dry country».52 I tillegg til det utstrakte offentlige livet skapte Hebard og Wergeland seg et privatliv sammen. Huset The Doctor’s Inn og hytta Enebo høyt oppe i fjellene ble viktige livsankere for den hittil så hjemløse Agnes Mathilde Wergeland. For første gang i sit liv hadde dr. Wergeland eget hjem i fælleseie med en kjær veninde. I ni aar hadde hun og dr. Hebard her et lykkelig hjemmeliv som var likesaa skjønt som dets vakre omgivelser. Her levde de med sine bøker, billeder, fugler og blomster. Her delte de med hinanden glæder, sorger, livets byrder og arbeidets triumfer. Her tilbragte de lykkelige, rolige, og fredelige stunder efter endt dagsverk, her drøftet de dagens spørsmaal. Under samme tak nød disse to begavede kvinder et varmt venskap og inderlig fortrolighet indtil døden skilte dem ad.53

51 Michelet

1916, 107. 1989, 128. 53 Michelet 1916, 210. 52 Scharff

206


SJÆLESAMLIV OG ROMANTISKE VENNSKAP

Wergeland og Hebard i biblioteket. Foto: Grace Raymond Hebard Papers, American Heritage Center, University of Wyoming.

Hjemmet og hjemligheten var lenge tapt og tilsynelatende uoppnåelig for Wergeland, men her i Wyoming fikk hun endelig mulighet til å gjenopprette og gjenskape en hjemlighet for seg selv og en kjær livspartner. Helt fra hun var ung, hadde Agnes Mathilde ønsket å skrive lyrikk, og etter at hun kom til Wyoming, ble dette en stadig viktigere beskjeftigelse for henne. Hun gav ut diktsamlingen Amerika og andre digte i 1912, og samlingen Etterlatte digte ble gitt ut posthumt av Hebard i 1916. Noen av diktene handler om livet og hjemmet sammen med Grace Hebard. Diktet «Mit Hjem» handler blant annet om hvor fantastisk det er å ha en hjemme som hilser en velkommen, og som en kan møte livets utfordringer sammen med.54

54 Michelet

1916, 210–214.

207


TONE HELLESUND

Hjemmet, og kjærligheten det er fylt av, blir en etterlengtet rolig havn etter et stormfullt og strevsomt liv. Wergelands første diktsamlinger er dedikert til G.R.H. Der finner vi blant annet diktet «Haanden», der det er tydelig at det er Grace Hebard som er bæreren av hånden som beskrives. Wergeland filosoferer over hvordan hånden kan uttrykke et menneskes karakter, og hvordan hånden kan være bindeledd mellom mennesker. Mens de sitter og lytter til musikk som blir framført, er jeg-personen oppslukt av å betrakte Hebards hender, og hun vil gjerne «kysse disse smekre blomsterstilke».55 Medieviteren E. Cram har hatt tilgang til arkivene etter Hebard og Wergeland ved University of Wyoming. Hun har funnet en annen versjon av diktet, skrevet på engelsk av Wergeland selv, på Grace Hebards brevpapir, klokken ti om kvelden 17. september 1904: May I sing thee, dear, the song of thy hand? […] While the music rattled and muttered in storm My heart sang a song of a different form; Mye eye swept thee up in a motion so fleet And kissed thy sweet self from head to feet, Sh, never was love more tenderly near And whispered its secret to soul and ear – But thou spoke too and the speaker so meek Was the gentle hand reposing ‘gainst my cheek. […] It seemed of velvet and is as of steel, – Yea! Gifted with power to guide and turn the state’s weel, An emblem of life, with its towering aim, Its pulsebeat of love, its longing without name Much Trailworn, eloquent of care, But great beyond words! Oh my heart! Let it rest there! (A.M.W)56

55 Wergeland 56 Referert

208

1912, 51–55. i Cram 2016, 119–120.


«SJÆLESAMLIV» OG ROMANTISKE VENNSKAP

En sommerettermiddag på verandaen ved «Enebo». Foto: Ukjent. Fra M. Michelet: Glimt fra Agnes Mathilde Wergelands liv, Minneapolis 1916.

Denne upubliserte, engelske versjonen, der lengselen etter å kysse den elskede fra topp til tå, hviske sjelens hemmeligheter i den elskedes øre og la sitt hjerte hvile i den elskedes hender, understreker at samboerskapet med Hebard var et kjærlighetsforhold. Den offisielle versjonen av diktet «Haanden» er også gjengitt i biografien. Som nevnt i innledningen var det Grace Hebard som tok initiativ til biografien, og vi kan anta at hun var tett på prosessen med å skrive den. Diktene brukes til å bygge opp under hovedfortellingen i biografien – Wergelands liv som en lang og strevsom reise, full av utfordringer knyttet til utenforskap, kjønn, evner og ambisjoner, men 209


TONE HELLESUND

også en reise med en lykkelig slutt sammen med Grace Hebard. Kanskje kan man også tenke seg at boken er en slags kollektiv biografi, som skildrer utfordringer, håp og drømmer for kvinner som både Wergeland, Michelet, Hebard og Merrill. Som ugifte, høyt utdannede kvinner med kvinnesaksengasjement brøt de med noen viktige kvinnelighetsnormer i samtiden. De delte antagelig drømmen om å få utfolde seg faglig og intellektuelt, om å skape seg et eget hjem der de kunne være fullt ut seg selv, gjerne i «sjælesamliv» med en «intim venninne». I diktsamlingen Efterladte digte, under et nydelig fotografi av Hebard og Wergeland i doktorhatt og doktorkappe, lyder billedteksten «Dr. Wergeland og hennes intime venninne Dr. Hebard».57 Hebard og Wergeland i doktorhatt og doktorkappe. Fra Agnes Mathilde Wergeland: Efterladte digte, 1914.

57 Wergeland

210

1914, upaginert illustrasjon før s. 173.


«SJÆLESAMLIV» OG ROMANTISKE VENNSKAP

Intime kvinnevennskap 1870–1940 Så hvordan kan man forstå Wergeland og Hebards forhold og alle de andre intime kvinnevennskapene og samboerskapene i denne perioden? Dette var en periode der det fantes svært mange slike kvinnepar, særlig i utdannede kvinners kretser og i kvinnesakskretser, både i USA og i Norge. Norges første kvinnelige kirurg Louise Isachsen var for eksempel samboer med sin legekollega Kristine Munch, og skolebestyrerinne Sofie Lindstrøm som drev pikeskole for de kondisjonertes døtre i Bergen, var samboer med lærerinnen Johanne Giertsen.58 I Horten levde fotografen Marie Høeg sammen med Bolette Berg,59 i Haugesund levde skipsrederparet Hanna Brummenæs og Bertha Torgersen sammen,60 og den bergenske billedhuggeren Ambrosia Tønnesen var samboer med Mary Banks i over 30 år.61 Det har nok eksistert mange flere slike par rundt omkring i Norge, og dette er noe lokalhistorikere og andre bør lete etter og utforske.62 Noe av den sentrale faglitteraturen omkring det som blir kalt romantiske kvinnevennskap, startet med Caroll Smith-Rosenbergs klassiske artikkel fra 1975 «The Female World of Love and Ritual: Relations between Women in Nineteenth-Century America». I artikkelen analyserte hun brev og dagbøker og var opptatt av beskrivelsene av de langvarige, intime og kjærlige kvinnevennskapene i perioden 1760–1880. Hun argumenterte for at de seksuelle tabuene som etter hvert kom til å prege 1900-tallet, ikke eksisterte i den perioden hun undersøkte, og at denne typen vennskap ikke bare var akseptable, men ble sett på som en naturlig og forventet del av den kvinnelige middelklassekulturen. Emosjonell nærhet, følelsesutbrudd og fysisk kontakt var legitimt mellom kvinner, mens slike uttrykk var 58 Hellesund

2003a, 112–120. 2009. 60 Vestbø 2021. 61 Veiteberg 2009. 62 Samtidig er det viktig å understreke at ekteskap selvsagt ikke har utelukket seksuelle kontakter og kjærlighetsforhold mellom to av samme kjønn (Gutterman 2020; Kristiansen 2004; Jennings 2007, 41).

59 Stuksrud

211


TONE HELLESUND

langt mer kompliserte mellom menn og kvinner.63 I stedet for å være opptatt av å skille det normale fra det abnorme, de lesbiske relasjonene fra de aseksuelle, burde man ifølge Smith-Rosenberg se på det kulturelle rammeverket som fantes rundt seksuelle og emosjonelle impulser i ulike tidsperioder, og hva som gav mening språklig og kulturelt i den spesifikke konteksten. Og i den konteksten hun undersøkte, fant hun altså et kontinuum med «committed heterosexuality» i den ene enden, «uncompromising homosexuality» i den andre og «a wide latitude of emotions and sexual feelings» mellom disse to ytterpunktene.64 I kjølvannet av Smith-Rosenbergs artikkel fulgte en lang rekke interessante artikler og bøker om dette temaet,65 og jeg endte selv opp med å skrive doktoravhandlingen min om disse nye, utdannede kvinnene som levde livet sitt primært sammen med andre kvinner.66 Senere har det også kommet nye viktige og interessante tekster om dette temaet.67 Martha Vicinus er for eksempel opptatt av hvordan en del av disse kvinneparene markerte seg som kjønnsavvikende med svært maskulin framtreden, og/eller som kjønnsdelte med én mannlig og én kvinnelig figur og med klare kjønnsroller. Kjønnsoverskridelse var ofte også en viktig definerende faktor når det gjaldt forståelsen av seksuell inversjon fra slutten av 1800-tallet og framover.68 Svært mange av kvinneparene jeg har arbeidet med, inkludert Wergeland og Hebard, skilte seg ikke ut gjennom et maskulint ytre eller tydelige kjønnsroller i parforholdet. De fleste av de svenske parene i

63 Smith-Rosenberg

1975, 27–28. 1975, 29. 65 Cook 1979 og 1994; Edwards 1995; Eman 1993; Faderman 1978 og 1981; Jeffreys 1985 og 1989; Newton 1984; Rupp 1997; Stanley 1992; Vicinus 1984 og 1985; Lützen 1986. 66 Hellesund 2001. Se også Hellesund 2003a, 2003b og 2008. 67 Den Kvinnliga tvåsamhetens frirum (Borgström og Winqvist 2018); Odd girls and twilight lovers (Faderman 2012); Intimate Friends (Vicinus 2004); A Lesbian History of Britain (Jennings 2007); Sapphic Modernities (Doan og Garrity (red.) 2006) og Desiring Emanci­ pation (Lybeck 2014). 68 Jennings 2007, 76–82. 64 Smith-Rosenberg

212


«SJÆLESAMLIV» OG ROMANTISKE VENNSKAP

Eva Borgström og Hanna Markusson Winkvists bok Den kvinnliga tvåsamhetens frirum. Kvinnopar i kvinnorörelsen 1890–1960 gjorde heller ikke det.69 De fleste av disse skandinaviske kvinneparene var til forveksling lik alle andre kvinner av sin generasjon og klasse og av sitt utdanningsnivå. Dette gjelder også for de kvinnelige vennskapene som Sharon Marcus diskuterer i sin bok Between Women. Friendship, Desire, and Marriage in Victorian England (2007). Hun ser nærmere på kvinnevennskap, primært fra middelklassen, mellom 1830 og 1880. Marcus argumenterer for at begge de to hovedposisjonene i den tidligere litteraturen – som enten så på disse kvinnevennskapene ut fra a) en kontinuummodell med lesbiskhet i den ene enden og heteroseksualitet i den andre eller b) en modell som betrakter kvinnene i parene som avvikende og lesbiske – synes å ha tatt for gitt at det eksisterer et skille mellom homo- og heteroseksualitet. Marcus understreker at dette skillet, eller denne måten å kategorisere mennesker på, ikke alltid har eksistert, og at dette rammeverket dermed er lite fruktbart for å forstå disse vennskapene i den britiske konteksten mellom 1830 og 1880. Biografien om Agnes Mathilde Wergeland ble gitt ut i 1916, en stund etter det som blir regnet som de romantiske vennskapenes hovedperiode. Perioden mellom 1870 og 1930 blir av mange heller beskrevet som tilblivelsesperioden for en distinkt lesbisk identitet i mange land.70 Likevel framstår Marcus’ rammeverk for kvinnevennskap mer relevant for forståelsen av blant annet relasjonen mellom Wergeland og Hebard enn en lesbisk forståelsesramme med røtter i samtidens sexologi. En av faktorene som bidro til at disse kjærlige kvinnevennskapene ble ansett som akseptable i en skandinavisk kontekst også utover på 1900-tallet, var at kvinner av mange ble sett på som fundamentalt annerledes enn menn. Man antok at respektable kvinner i 69 Se

Hellesund 2003a, 139–177. 2007; Beccalossi 2012; Lybeck 2014.

70 Marcus

213


TONE HELLESUND

stor grad var aseksuelle, og dersom det skulle oppstå seksuelle følelser, ble det forventet at de utøvde selvkontroll. Denne typen seksuell respektabilitet handlet ikke bare om å holde avstand til det maskuline, men også om å skape og opprettholde klassedistinksjoner og markere avstand til den mer dyriske og ukontrollerte arbeiderklassen.71 Pasjonert kjærlighet var respektabelt og bra, lyst og seksuelt begjær umoralsk.72 Sex og seksualitet ble videre først og fremst forstått som noe maskulint og som noe som involverte en penis. Historikeren Tonje Louise Skjoldhammer har analysert en rettssak fra norsk Høyesterett i 1842, der enken Simonette Vold var anklaget for å ha hatt sex med flere av tjenestejentene sine (se også innledningen og Jordåens kapittel). Skjoldhammer skriver at det i forbindelse med rettssaken ble diskutert om lovparagrafen som gjaldt forbrytelsen «Omgjængelse, som er imod Naturen» i Kong Christian den Femtes Norske Lov, var tenkt å omfatte kvinner. Høyesterettsdommeren Ulrik Anton Motzfeldt var en av dem som mente at dette var en sak som paragrafen helt klart ikke var tenkt å ramme. Han anså det som en […] stor indre usandsynlighed at Christian 5.te skulde have villet saadanne kaade og vellystige Friktioner, der dog ikke have nogen Analogie med at[et] virkeligt Concubitus, Straffede med Baal og Brand. Der være nok altfor mange kaade unge Fruentimmer, der efter denne Fortolkning af L.6-23-15 skulde være brændte.73

Motzfeldt anerkjenner altså at kvinner kunne føle kåthet, men syntes å anse det som absurd at det de eventuelt kunne finne på i sengen, skulle straffes med dødsstraff. Det de måtte drive på med, var på ingen måte likestilt med et samleie («concubitus») og burde ikke forstås som «Omgjængelse, som er imod Naturen». (Og det er selvsagt

71 Frykman

og Löfgren 1994,73–85; Seidman 1991, 59–60 og 117–118; Katz 2007, 44. 2007, 46. 73 Skjoldhammer 2018, 43–44. 72 Katz

214


«SJÆLESAMLIV» OG ROMANTISKE VENNSKAP

også interessant at han antyder at slike «kaade og vellystige friktioner» mellom «unge Fruentimmer» både var velkjent og vanlig.) Samleiet har stått helt sentralt i den kulturelle forståelsen av sex, blant annet i seksualopplysningstekster.74 En slik forståelse har gradvis blitt supplert med eller erstattet av en seksualitetsforståelse der alle vellystige handlinger kan bli regnet som sex, men fortsatt står samleiet sentralt i manges forståelse av hva som utgjør «ordentlig» sex. Seksuelle handlinger utenom samleie har derfor tilsynelatende hatt en uklar status: Teller disse handlingene som sex, eller er det handlinger som ikke helt regnes som det? Begge forståelsesmåter finner vi eksempler på opp gjennom historien, og kanskje også i dag? Flere av de nye kvinnene og kvinnesakskvinnene i Norge engasjerte seg i det som ble kalt sedelighetssaken i tiårene rundt 1900. I disse diskusjonene ble genital sex ofte framstilt som noe problematisk og maskulint, mens kvinnens kjærlighet ble framstilt som langt renere enn mannens – mer helhetlig, mer fokusert på omsorg, ømhet og intimitet.75 De nye kvinnenes ønsker om dype, forpliktende vennskaps- og kjærlighetsrelasjoner framstod som et respektabelt begjær, i motsetning til begjæret etter sex og seksuell tilfredsstillelse.76 Det emosjonelle begjæret etter intimitet og nærhet med en annen kvinne kunne derfor i stor grad uttrykkes fritt. Siden «sex» og «seksualitet» i overveiende grad var knyttet til menn og til umoralske kvinner, ble de erotiske følelsene disse kvinnene eventuelt måtte ha, av mange ansett for å være noe helt annet enn de dyriske kreftene som bodde i menn. Historikeren Eva Helen Ulvros skriver om hvordan Selma Lagerlöf under sin stormende forelskelse i Sophie Elkan i midten av 1890-årene forsøkte å få klarhet i hva «naturen ville» med alle disse 74 Seidman

1991, 25; Hellesund 2013, 85–86. f.eks. Hambro 1899. Dette er også synspunkter som vi finner igjen i den radikalfeministiske lesbiske bevegelsen på 1970- og 1980-tallet (Hellesund 2020). 76 Jf. de svenske sosiologene Hanna Bertilsdotter Rosqvist og Catrine Andersson som introduserer begrepet «emosjonelt begjær» som et mer akseptabelt begjær enn «seksuelt begjær» i sin artikkel om «Bad sex, good love: Homonormativity in the Swedish Gay Press, 1969–86» (2015). 75 Se

215


TONE HELLESUND

kvinneparene hun kjente, sin egen relasjon inkludert. I disse refleksjonene understreket Lagerlöf at det var «oantastliga» kvinner det dreide seg om, altså siviliserte kulturmennesker som formodentlig ikke hadde sterke seksuelle følelser.77 Samtidig som hun forstod alle disse kvinneparene som «oantastliga» og respektable, skrev hun at hun var forelsket i Sophie, og at hun ikke kunne treffe henne uten å ta på henne og kysse henne.78 I biografien om M. Carey Thomas, som var dekan på kvinnecolleget Bryn Mawr da Wergeland arbeidet der, kommer mange av de samme tankene til syne. For Thomas framstod dessuten parforhold med andre kvinner som den mest hensiktsmessige form for kjærlighet for foregangskvinner som ville utrette noe i verden (Horowitz 1994). Disse peppermø-parene så ikke nødvendigvis noen motsetning mellom sin egen renhet og respektabilitet og det at de elsket, kysset og kanskje nå og da gjorde unevnelige ting under dynen med sjelevennen sin. I dag er det nesten umulig å forestille seg at intime følelser eller handlinger rettet mot en av samme kjønn ikke skulle lede til en problematisering av seksuell identitet. Men koblingen mellom slike følelser og handlinger og seksuell identitet ble altså «oppfunnet» på et bestemt tidspunkt, og er slett ikke universell. Det er også viktig å huske på at vår forståelse av hva som ligger i ord som sex, seksualitet, begjær, vennskap, kjærlighet, kjærlighetsrelasjoner og å elske, ikke er gitt en gang for alle. Ordene kan tillegges ulikt innhold. Det seksuelle identitetskravet var ikke en del av Wergelands primære livsverden. I hennes verden kunne man i noen tilfeller godt ha kjærlighetsrelasjoner, og kanskje også det vi i dag kaller sex, med andre kvinner, uten at det var noe man nødvendigvis så på som problematisk eller unormalt, eller noe som kvinneparene selv – eller omgivelsene deres – i det hele tatt satte ord på.

77 Ulvros 78 Ulvros

216

2018, 40. 2018, 41.


«SJÆLESAMLIV» OG ROMANTISKE VENNSKAP

Endringer Elisabeth Winterhalter fra Wergelands München-tid flyttet sammen med malerinnen Ottilie Roederstein (1859–1937) i 1891, og de levde sammen til Roederstein døde i 1937. I årene mellom 1891 og 1937 skjedde det store endringer i synet på sammekjønnskjærlighet blant deler av befolkningen. Forståelsen av nære relasjoner mellom to kvinner som romantiske vennskap fikk tydeligere konkurranse fra en forståelse av slike relasjoner som et uttrykk for homoseksualitet. Det er mulig at Winterhalter og Roederstein måtte forholde seg til overgangen fra å bli sett på som respektable peppermøer til potensielle seksuelle avvikere. Ifølge medisineren Richard P. Tucker som har skrevet en artikkel om Winterhalters medisinske innsats, var disse to ikke redd for kontroverser, og Tucker skriver at de levde åpent sammen som et par og var aktive i kvinnesaksarbeid.79 Det er vanskelig å vite om dette er en beskrivelse som Winterhalter og Roederstein ville ha kjent seg igjen i, eller om den bare gjenspeiler Tuckers tolkning i 2013. I 2013 framstod det som selvsagt at et slikt par ville blitt forstått som et lesbisk par, og at det må ha vært kontroversielt og problematisk. Slik ble det ikke nødvendigvis oppfattet i disse kvinneparenes samtid. De som betraktet kvinnelige par som en selvsagt og uproblematisk del av peppermøkulturen, så ikke tegn til homoseksuell perversjon når de betraktet sine lærerinner, tanter, søstre eller sykepleierkusiner og deres intime venninner. Selv om man i noen miljøer hadde begynt å dele inn mennesker i hetero- og homoseksuelle, var homoseksualitet noe vanlige folk forbandt med lyssky og perverse personer, noe som befant seg langt utenfor respektable kretser og langt borte fra det ordinære dagliglivet de selv var en del av. For de fleste var det helt utenkelig at aktede og ærverdige peppermøer som Selma Lagerlöf eller Agnes Mathilde Wergeland skulle ha noe med denne slags perversitet å gjøre.

79 Tucker

2013, 195.

217


TONE HELLESUND

I mange sammenhenger var det mulig å leve som kvinneelskende kvinne innenfor en forståelsesramme av romantiske vennskap til langt ut på 1900-tallet. Historikeren Anita Kurimay skriver om en berømt rettssak fra Budapest i 1923 som gjaldt to svært kjente og profilerte kristen-konservative kvinner. I rettssaken var en rekke medisinere med kunnskap om moderne teorier om homoseksualitet innkalt som ekspertvitner. Retten valgte imidlertid å se bort fra disse og heller understreke at tvilsomme seksuelle relasjoner mellom slike respektable middelaldrende damer som de to rettssaken handlet om, var en umulighet.80 Antropologen Hans Wiggo Kristiansens arbeid viser oppsiktsvekkende nok at i Norge kunne selv enkelte mannlige par bli forstått ut fra en slik romantisk vennskapsforestilling helt fram til 1950- og 1960-årene.81 Først når vi nærmer oss 1970-årene, begynner den moderne homoseksuelle identitetsfortellingen å bli den nærmest enerådende forståelsen.82 Mange elsket, begjærte og/eller hadde sex med personer av sitt eget kjønn rundt omkring i Norge mellom 1870 og 1970. Det fantes ulike rammer for å forstå dette, blant annet de to som er nevnt her, og også en god del flere.83 Taushet og ordløshet var kanskje likevel den største «rammen», og mye kunne nok skje under taushetens og ordløshetens skjul.84 I anledning av at det i år 2000 var 25 år siden artikkelen «The Female World of Love and Ritual» fra 1975 kom ut, var det flere forfattere som på ulike måter argumenterte for at Smith-Rosenbergs perspektiver var skeive («queer») lenge før skeiv teori ble artikulert.85 Blant annet skrev Karin Lützen at artikkelen presenterte «a queer world where labels are unimportant and deconstructs categories of

80 Kurimay

2020, 119–152. 2004, 260. 82 Plummer 1995. 83 Se f.eks. Chauncey 1994, 47–99; Kristiansen 2004, 123; 162; 183–192 og Nilsson 2001. 84 Se også Howard 1999, 31–32 og Kristiansen 2004, 128. 85 Dette ble diskutert i et spesialnummer av The Journal of Women’s History, viet artikkelen. 81 Kristiansen

218


«SJÆLESAMLIV» OG ROMANTISKE VENNSKAP

sexuality and sexual orientation», og videre at den var «a wonderful example of a time in history when feelings mattered more than categories».86 Dette samsvarer med min egen tolkning av Smith-Rosenbergs artikkel og med min hovedforståelse av Wergelands liv og biografien om henne. Avslutning Agnes Mathilde Wergelands relasjoner til andre kvinner blir i biografien framstilt som noe uproblematisk og noe som ikke behøvde å bli forklart eller forsvart. Biografene har tydeligvis i utgangspunktet tenkt at leserne selvsagt ville lese den med romantisk-vennskap-briller. Noe, eller noen, må likevel ha fått Maren Michelet, Grace Hebard og Katherine Merrill til å bli bekymret for at den også kunne leses med andre briller. Blant annet er det mest kompromitterende avsnittet, det som inneholdt brevet fra venninnen Ingeborg von der Lippe Konow om Elisabeth Winterhalter, fjernet i den amerikanske utgaven av biografien. Man kan også spekulere på om det var lignende avveielser som gjorde at den publiserte versjonen av diktet «Haanden» framstår som en langt mindre eksplisitt romantisk kjærlighets­ erklæring enn versjonen som Cram har funnet i Wergelands arkiv. Grace Hebard har etterlatt seg store arkiver som nå befinner seg i Grace Raymond Hebard Collection ved American Heritage Center, University of Wyoming. Der finnes det også et mindre arkiv etter Agnes Mathilde Wergeland. Til tross for at Hebard altså har tatt vare på svært mye og var en ivrig bibliotekar og arkivar, er mesteparten av de private arkivene etter Wergeland og Hebard, som dagbøker og personlige brev, så vidt vi vet ødelagt. Antagelig var det Grace Hebard som sørget for dette.87 Mye materiale etter slike peppermø-par har ikke blitt bevart for ettertiden. Når det gjelder mindre framtredende samfunnspersoner, har man gjerne gått ut fra at papirene etter disse 86 Lützen 87 Se

2000, 37. Løken 1995, 127; Cram 2016, 118 og McCormick 2020.

219


TONE HELLESUND

gamle tantene ikke var av allmenn interesse, eller slektninger har tenkt at de måtte fjerne tvilsomme eller skammelige spor. I andre tilfeller har kvinnene selv ødelagt brev og dagbøker før sin død, noe som kan tyde på at de har vært urolige for at ettertiden skulle tolke relasjonene og livene deres ut fra andre forståelsesrammer enn det de selv ønsket. Agnes Mathilde Wergeland ser ut til å ha vært den viktigste kjærlighetsrelasjonen i Grace Hebards liv,88 og i biografien framstilles Hebards rolle i Wergelands liv på samme måte.89 Deres liv, livsprosjekter og gjenværende arkiver ble vevd inn i hverandre, ofte på rørende vis. Professor i kommunikasjonsstudier E. Cram beskriver for eksempel hvor overrasket og beveget hen ble da hen åpnet Grace Hebards dokumentmappe i lær, i arkivet etter henne. Under lokket var også Agnes Mathilde Wergelands navn preget inn med gullbokstaver, i langt nyere bokstaver enn Grace Hebards eget graverte navn.90 Kanskje ble dette gravert inn etter Wergelands død? Uansett er det et konkret tegn på hvordan Hebard må ha ønsket å bære med seg Agnes Mathilde i sitt daglige virke. Historien om Agnes Mathilde Wergeland handler mer om manglende forankring på et sted enn om historie knyttet til et spesifikt lokalsamfunn. Men dette kan også være et interessant perspektiv. Hvem er det som opplever seg ekskludert og forvist, som ikke føler seg hjemme, men tvunget til å bryte opp og reise et annet sted? Etter å ha levd et liv der hun store deler av tiden ikke hadde tilhørighet til et sted, endte Agnes Mathildes Wergeland opp i Laramie. Der var hun mer tilknyttet et landskap og et lokalsamfunn enn hun noen gang tidligere hadde vært. At Wergeland ser ut til å ha opplevd en slik

88 Før

Wergelands tid hadde Grace Hebard vært samboer med en annen kvinnelig historiker fra University of Wyoming, Irene May Morse (Scharff 1989, 134). 89 Både Katherine Merrill og Elisabeth Winterhalter – og kanskje flere – var viktige kvinner i livet til Wergeland. Det er selvsagt umulig å «vekte» disse relasjonenes betydning ut fra biografien initiert av Grace Hebard. 90 Cram 2016, 124.

220


«SJÆLESAMLIV» OG ROMANTISKE VENNSKAP

eksistensiell tilhørighet i den siste delen av livet sitt, ser i stor grad ut til å ha vært knyttet til relasjonen med Grace Hebard. De to er begravet sammen på Greenhill Cemetery i Laramie i Wyoming.

221


TONE HELLESUND

Litteratur Austad, Anne-Kirsten og Ørnulv Ødegård. 1956. Gaustad Sykehus Gjennom Hundre år. Oslo: [s.n.]. Bang, Jens Schanche. 1899. Sygelige Afvigelser Fra Den Normale Sexualfølelse: Et Indlæg i Sedelighedssagen. Kristiania: Cammermeyer. Beachy, Robert. 2014. Gay Berlin: Birthplace of a Modern Identity. New York: Knopf. Beccalossi, Chiara. 2012. Female Sexual Inversion: Same-Sex Desires in Italian and British Sexology, C. 1870–1920. London: Palgrave Macmillan. Borgström, Eva og Hanna Markusson Winkvist. 2018. Den Kvinnliga Tvåsam­ hetens Frirum: Kvinnopar I Kvinnorörelsen 1890–1960. Stockholm: Appell Förlag. Buraas, Anders. 1982. De Reiste Ut: Syv Fortellinger Om Agnes Mathilde Wergeland, Ole Evinrude, Anders Furuseth, Knute Rockne, Harry Irgens Larsen, Hans Christian Heg, Ole Bornemann Bull. Oslo: Aschehoug. Chauncey, George. 1994. Gay New York: Gender, Urban Culture, and the Making of the Gay Male World. New York: Basic. Cook, Blanche Wiesen. 1979. «’Women Alone Stir My Imagination’: Lesbianism and the Cultural Tradition». Signs: Journal of Women in Culture and Society 4, no. 4 (1979):718–39. Cook, Blanche Wiesen. 1994. «Female Support Networks and Political Activism: Lillian Wald, Crystal Eastman, Emma Goldman». I History of Women in the United States: Part 1: Social and Moral Reform, redigert av Nancy F. Cott, 302–334. Munich: K. G Saur. Cram, E. 2015. «Violent Inheritance: Landscape Memory, Materiality, and Queer Feelings in the Rocky Mountain West». Doktoravhandling. ProQuest Dissertations and Theses. Cram. E. 2016. «Archival ambience and sensory memory: Generating queer intimacies in the settler colonial archive», Communication and Critical/Cultural Studies, 13:2, 109–129. Doan, Laura L. og Jane Garrity. 2006. Sapphic Modernities: Sexuality, Women, and National Culture. New York: Palgrave Macmillan. Edwards, Elizabeth. 1995. «Homoerotic friendship and college principals, 1880–1960». Women’s History Review, 4-2:149–163. Eman, Greger. 1993. Nya Himlar över En Ny Jord: Om Klara Johansen, Lydia Wahlström Och Den Feministiska Vänskapskärleken. Stockholm: Ellerströms Förlag. Faderman, Lillian. 1978. «The Morbidification of Love Between Women by Nineteenth-Century Sexologists». Journal of Homosexuality 4, no. 1 (1978): 73–90.

222


«SJÆLESAMLIV» OG ROMANTISKE VENNSKAP

Faderman, Lillian. 1981. Surpassing the Love of Men: Romantic Friendship and Love between Women from the Renaissance to the Present. New York, N.Y: Morrow. Faderman, Lillian. 2012. Odd Girls and Twilight Lovers. A History of Lesbian Life in Twentieth-Century America. New York: Columbia University Press. Fekjær, Kari-Anne. 2007. «Three Norwegian Immigrant Women in Their Pioneer Settlements in the Early Trans-Mississippi West: 1847–1910». Masteroppgave. Universitetet i Oslo. Frykman, Jonas og Orvar Löfgren. 1994. Det kultiverte mennesket. Oslo: Pax. Gianfreda, Sandra, Alexander Eiling, Eva-Maria Höllerer, Barbara Rök og Iris Schmeisser. 2021. Ottilie W. Roederstein. Hatje Cantz. Grøtta, Marit. 2020. «Amerikansk Eksil. Om Agnes Mathilde Wergelands Amerika Og Andre Digte (1912), Kvinnesaken Og Tidens Amerika-bilder». Edda 107 (2020): 19–33. Gutterman, Lauren Jae. 2020. Her Neighbor’s Wife: A History of Lesbian Desire within Marriage. Politics and Culture in Modern America. Philadelphia, Pennsylvania: University of Pennsylvania Press. Hambro, Nico. 1899. Sedelighedssagen Og De Unge. Vol. 10. Smaaskrifter. Bergen: Foreningen Mod Den Offentlige Usedelighed. Hellesund, Tone. 2001. «Den Norske Peppermø: Om Kulturell Konstituering Av Kjønn Og Organisering Av Enslighet». Doktoravhandling. Universitetet i Bergen. Hellesund, Tone. 2003a. Kapitler fra singellivets historie. Oslo: Universitetsforlaget. Hellesund, Tone. 2003b. «Kvindernes samfund. Kvinnerom og feministisk utopi». I Erobring og overskridelse. De nye kvinnene inntar verden 1870–1940, redigert av Tone Hellesund og Inger Marie Okkenhaug: 65–82. Oslo: Unipub. Hellesund, Tone. 2007a. «Agnes Mathilde Wergeland – professor og intimitetsinnovatør». Historie, populærhistorisk magasin, hefte 4. Hellesund, Tone. 2007b. «Venskap er sjælesamliv». Kronikk. Bergens Tidende 13. juli 2007. Hellesund, Tone. 2008. «Queering the spinster. Single, middle-class women in Norway 1880–1920». Journal of Homosexuality, vol. 54 (1/2) 2008:21–48. New York: Haworth Press. Hellesund, Tone. 2013. «Intimitet i forandring – om hvordan den nye norske kvinnebevegelsen satte intimitet på dagsordenen». I Da det personlige ble politisk. Den nye kvinne- og mannsbevegelsen på 1970-tallet, redigert av Hilde Danielsen. Oslo: Spartacus. Hellesund, Tone. 2020. «Better than orgasm. Sex, authenticity and intimacy in the New Women’s Movement». Gender & History 4/2020.

223


TONE HELLESUND

Horowitz, Helen Lefkowitz. 1994. The Power and Passion of M. Carey Thomas. New York: Alfred A. Knopf. Howard, John. 1999. Men like that. A southern queer history. Chicagi: University of Chicago Press. Jahr, Ernst Håkon. 2006. Clara Holst – kvinnelig pionér i akademia i Norge. Oslo: Novus forlag. Jeffreys, Sheila. 1985. The Spinster and Her Enemies: Feminism and Sexuality 1880–1930. London: Pandora. Jeffreys, Sheila. 1989. «Does it matter if they did it?» I Not a passing phase: Reclaiming lesbians in history, 1840–1985, redigert av Lesbian History Group. London: Women’s Press. Jennings, Rebecca. 2007. A Lesbian History of Britain: Love and Sex between Women since 1500. Oxford: Greenwood World Publishing. Jordåen, Runar, utg. 2022. Ebbe Hertzberg. Brev til Poul Andræ 1892–1912. NB Kilder nr 13, Nasjonalbiblioteket. The Journal of Women’s History. 2000. «Special issue on ‘The Female World of Love and Ritual’» after Twenty-Five Years», 12(3) 2000. Katz, Jonathan Ned. 2007. The Invention of Heterosexuality. Chicago: The University of Chicago Press. Kristiansen, Hans Wiggo. 2004. «Kjærlighetskarusellen. Eldre homoseksuelle menns livsfortellinger og livsløp i Norge». Doktoravhandling. Universitetet i Oslo. Kurimay, Anita. 2020. Queer Budapest 1873–1961. Chicago/London: University of Chicago Press. Latimer, Tirza True. 2005. Women Together/women Apart: Portraits of Lesbian Paris. New Brunswick, N.J.: Rutgers University Press. Lewis, Tiffany. 2013. «Marking America’s Progress in the West. Grace Raymond Hebard’s Domestication of Wyoming, Women’s Rights, and Western Expansion». Cultural Studies, Critical Methodologies 13, no. 1 (2013):47–57. Lundahl, Pia. 1998. Lesbisk identitet. Stockholm: Carlsson. Lybeck, Marti M. 2014. Desiring Emancipation: New Women and Homosexuality in Germany, 1890–1933. Albany: State University of New York Press. Lützen, Karin. 1986. Hvad Hjertet Begærer: Kvinders Kærlighed Til Kvinder 1825–1985. København: Tiderne Skifter. Lützen, Karin. 2000. «The female world: Viewed from Denmark». Journal of Women’s History, 12(3):34–38. Løken, Lise B. 1995. «Dr. Agnes Mathilde Wergeland. Historian, Poet, and American University Professor». Masteroppgave. Universitetet i Oslo.

224


«SJÆLESAMLIV» OG ROMANTISKE VENNSKAP

Marcus, Sharon. 2007. Between Women: Friendship, Desire, and Marriage in Victorian England. Princeton, N.J: Princeton University Press. McCormick, Kylie. 2020. The Missing Diaries. Kyliethehistorian.com Lest 13.04.2020. Michelet, Maren. 1916. Glimt fra Agnes Mathilde Wergelands liv. Utg. [M. Michelet]. Minneapolis, Minnesota. Michelet, Maren. 1916. Glimpses from Agnes Mathilde Wergeland’s Life. Memorial ed. Minneapolis, Minnesota. Newton, Esther. 1984. «The Mythic Mannish Lesbian: Radclyffe Hall and the New Woman». Signs 9, no. 4 (1984):557–75. Nilsson, Arne. 2001. Såna – riktiga karlar. Om manlig homosexualitet i Göteborg decennierna kring andra världskriget. Göteborg: Alfabeta. Plummer, Ken. 1995. Telling Sexual Stories: Power, Change and Social Worlds. London: Routledge. Possing, Birgitte. 2018. Argumenter imod kvinder. Strandberg Publishing. Rosqvist, Hanna Bertilsdotter og Catrine Andersson. 2015. «Bad sex, good love: Homonormativity in the Swedish Gay Press, 1969–86». GLQ, vol. 22 (2015). Rupp, Leila J. 1997. «’Imagine My Surprise’: Women’s Relationships in Historical Perspective». Journal of Lesbian Studies; Vol. 1, 2 (Jun 30, 1997):155. Scharff, Virginia. 1989. «The Independent and feminine Life of Grace Raymond Hebard: 1861–1936». I Lone Voyagers: Academic Women in Coeducational Universities 1870–1937, redigert av Geraldine Clifford, 127–145. New York: The Feminist Press at the City University of New York. Scharff, Virginia. 2002. «Marking Wyoming. Grace Raymond Hebard and the West as Woman’s Place». I Twenty Thousand Roads, 93. 1st ed. University of California Press. Scott, Larry Emil. 1985. «The Poetry of Agnes Mathilde Wergeland». Norwegian-­ American Studies. Vol. 30 (1985):273–292. Seidman, Steven. 1991. Romantic Longing: Love in America 1830–1980. NY: Routledge. Semmingsen, Ingrid. 1985. «Women in Norwegian Emigration». I Scandinavians in America. Literary Life, redigert av J.R. Christianson. Decorah, Iowa: Symra Literary Society. Skjoldhammer, Tonje Louise. 2018. «Forargeligt Og Uteerligt Forhold. Rettsforfølgelse Av Sex Mellom Kvinner På Midten Av 1800-tallet i Norge». Masteroppgave. Universitet i Bergen. Smith-Rosenberg, Carroll. 1975. «The Female World of Love and Ritual: Relations between Women in Nineteenth-Century America». Signs, Vol. 1, No. 1 (Autumn, 1975):1–29.

225


TONE HELLESUND

Stanley, Liz. 1992. «Romantic Friendship? Some Issues in researching Lesbian History and Biography». Women’s History Review, 1:2 (1992):193–216. Stuksrud, Brit Connie. 2009. Marie Høeg: Et Politisk Portrett. Oslo: Unipub. Tamagne, Florence. 2004. A History of Homosexuality in Europe: Berlin, London, Paris: 1919–1939. New York: Algora. Tucker, Richard P. 2013. «Elisabeth H. Winterhalter (1856–1952): The Pioneer and her Eponymous Ovarian Ganglion». Journal of the History of the Neuro­ sciences 22, no. 2 (2013):191–97. Ulvros, Eva Helen. 2018. «Sophie Elkan och Selma Lagerlöf – Kärlek och kvinno­ rörelse». I Den Kvinnliga Tvåsamhetens Frirum: Kvinnopar i Kvinnorörelsen 1890–1960, redigert av Eva Borgström og Hanna Markusson Winkvist. Första Upplagan. ed. Stockholm: Appell Förlag. Veiteberg, Jorunn. 2009. Ambrosia Tønnesen: «Stenhugger I Det Fine»: Ein Biografi. Oslo: Pax. Vestbø, Arne. 2021. Brummenæs & Torgersen. Verdens første kvinnelige skipsredere. Oslo: Cappelen Damm. Vicinus, Martha. 1984. «Distance and Desire: English Boarding-School Friend­ ships». Signs: Journal of Women in Culture and Society 9, no. 4 (1984):600–622. Vicinus, Martha. 1985. Independent Women: Work and Community for Single Women, 1850–1920. London: Virago. Vicinus, Martha. 2004. Intimate Friends: Women Who Loved Women, 1778–1928. Chicago: University of Chicago Press. Wergeland, Agnes Mathilde. 1890. Ættleiding: Ein Rechtsgeschäft mittelst dessen in Norwegen vordem unächt geborene Kinder in das Geschlecht eingeführt werden. München: Kaiser. Wergeland, Agnes Mathilde. 1900. «Slavery in Germanic Society During the Middle Ages». The Journal of Political Economy 9, no. 1 (1900):98–120. Wergeland, Agnes Mathilde. 1912. Amerika Og Andre Digte. Decorah, Ia: B. Anundsen Publishing Company. Wergeland, Agnes Mathilde. 1914. Efterladte Digte. Minneapolis, Minn: Free Church Book Concern. Wergeland, Agnes Mathilde og Katharine Merrill. 1916. Leaders in Norway and Other Essays. Menasha, Wisconsin: George Banta. Øverland, Orm. 1996. The Western Home: A Literary History of Norwegian America. Vol. 8. Authors Series. Northfield, Minn.: Norwegian American Historical Association.

226


VERDSBORGARAR I VIKA

Verdsborgarar i Vika Pauline Hall (1890–1969) og Caro Olden (1887–1981) Astrid Kvalbein Sommaren 1942 var tøff for komponisten og kritikaren Pauline Hall. Landet var okkupert, og store delar av kulturlivet i Oslo var i ferd med å stanse opp eller gå under jorda. Dei nazistiske styremaktene hadde akkurat sparka henne frå arbeidet som musikkritikar i Dagbladet, og i tillegg blei husværet hennar rekvirert. I eit brev til ein ven i Bergen skriv ho likevel at ho nok skal klare seg: Dessuten har også denne saken sine lyse sider – som alt annet. Jeg flyttet 1. juni til en gammel og god venninne som er så noenlunde i samme båten og håper vi fortsatt får lov til å bo. Adressen er Munkedamsveien 75 (Oslo).1

Hall skriv ingen namn, men i eit avsnitt om at venen gjerne må sende fisk til Vika, skriv ho i ein parentes at «min venninne og jeg har nemlig hatt felles middagshusholdning i vinter». Den ho deler matlager med, er journalisten og kvinnesakskvinna Caro Olden, og dei to skulle ha same adresse heilt til Hall døydde. «En hemmelighet?» Då eg starta med eit doktorgradsarbeid om Pauline Hall i 2007, var eg usikker på korleis eg skulle gripe an den skeive sida av henne. Komponisten, kritikaren og grunnleggjaren av foreininga Ny Musikk hadde ein plass i musikkhistoria i kraft av innsatsen på mange område, men i den grad privatlivet hennar var eit tema, blei ho berre omtalt som ugift eller einsleg. Dei forskingsarbeida som fanst om Hall, tok òg forsiktig i spørsmålet. Inger Lokjær Faurdal (1993) skreiv slik: 1 Brev

til Øivind Bolstad 25.7.1942, NB Hs. 442.

227


A S T R I D K VA L B E I N

Arne Nordheim gik så langt, at han udtalte, at hun skjulte en hemmelighed. Pauline Hall blev aldrig gift, men delte i mange år leilighed med veninden, journalisten og kollegaen på «Dagbladet», Caro Olden.2

Men så snart eg snakka med andre som hadde kjent Hall – kollegaer og kjende i teater- og musikkbransjen – kom «Pauline og Caro» raskt og sjølvsagt opp som eit par. Forholdet verka som noko dei fleste i kunstnar- og journalistmiljøa visste om og aksepterte. Etter kvart forstod eg at eg måtte få også denne sida av Hall fram, om ikkje som eit stort tema i ph.d.-arbeidet, som skulle handle mest om den offentlege musikk- og kulturpersonen. Eg nølte lenge med korleis eg skulle gjere det – kunne den seksuelle orienteringa og forholdet mellom henne og Caro enno vere noko kontroversielt?3 Men ettersom dei to tydelegvis var opne om det i si tid, oppfatta eg det ikkje slik. Eg fann òg støtte i korleis skeiv historie vaks fram medan eg forska på Hall, og delar av forteljinga om dei skulle bli formidla i fleire forum. Då ph.d.-arbeidet mitt var ferdig i 2013, blei eg intervjua for bladet Blikk4 om Pauline og Caro. Sidan skreiv eg om Hall i det skeive kulturtidsskriftet Melk,5 og eg fekk presentere dei to på ei utstilling under Pride i Oslo i 2018.6 Kontakt med Skeivt arkiv (etablert 2015) har òg vore inspirerande, og stoff frå avhandlinga har funne vegen til ein artikkel om Hall i Skeivopedia, der Runar Jordåen mellom anna peikar i retning av homoseksuelle subkulturar Hall truleg har kjent til frå kontinentet.7 Ambisjonen med denne teksten er å få det skeive ved Hall og Olden endå sterkare i tale, slik det manifesterte seg i overgangen frå «peppermøysamfunnet» til ein meir seksuelt frigjord, radikal generasjon.8 Til det skeive reknar eg ei rad trekk som braut med kjønns­ 2 Faurdal

1993, 54. om Alf Prøysens moglege bifili hadde til dømes gjort inntrykk (Røsbak 2007). 4 Standahl 2013. 5 Kvalbein 2018. 6 Klausen og Øgrim 2018. 7 Jordåen 2019. 8 Hellesund 2003, 179–217. 3 Striden

228


VERDSBORGARAR I VIKA

normene i samfunnet før, under og etter den andre verdskrigen, og korleis det spelte inn på dei ulike arenaene dei to falda seg ut på. Eg vil ta utgangspunkt i opphalda til Hall i Paris i 1913 og Berlin i 1920-åra, før Oslo er ramme om (sam)livet til to uvanleg samfunnsengasjerte, artikulerte og modige damer. Hall og Olden var synlege som lesbiske i ei tid der dei fleste «ikkje snakka om det», og hadde samtidig sine andre hjartesaker – Hall den internasjonale, moderne musikken og Olden kvinne- og fredssak. Det er kunstnarskap og yrkes- og organisasjonsarbeid som vil få mest plass her, men eg vil òg gi innblikk i privatlivet til Pauline og Caro, gjennom munnlege kjelder og ei dagbok frå ein ferietur til Nord-Noreg sommaren 1960.

Pauline Hall og Caro Olden som unge (foto: ukjent, Nasjonalbiblioteket / privat eige).

Frå Berlin med lesbisk kjærleik Pauline var 22 då ho i 1913 reiste ut i verda for første gong, etter ein musikalsk oppvekst med artium på Hamar og eit par studieår i Kristiania. I Paris fekk ho skilsetjande musikalske og kunstnariske opplevingar, som den vidgjetne første produksjonen av Vårofferet av Igor 229


A S T R I D K VA L B E I N

Stravinskij og Sergej Diaghilev. Og ho var meir «på byen», på konsertar, teater og opera enn ho eigentleg var student, fortel ho i ei av dei få kjeldene ho har etterlate seg om livet der.9 Den franske inspirasjonen fann vegen inn i musikken Hall komponerte, etter at ho kom heim til Oslo: i songar og små stykke fram mot debutkonserten i 1917 og så i gjennombrotsverket for symfoniorkester, Verlaine-suite frå 1929, som var tydeleg impresjonistisk prega. I overgangen mellom 1920- og 1930-åra hadde Hall base i Berlin. Herfrå skreiv ho til Dagbladet om politikk og kulturliv, teater og opera, med ein særleg glød for sosialistisk teater og nyare opera, uttrykk som utfordra det ho oppfatta som borgarleg, konvensjonell kunst. I nokre av artiklane kjem det òg fram eit liberalt syn på aktuelle spørsmål om kvinneliv og seksualitet. I 1930, før Den Norske Lægeforening diskuterte abortsaka på årsmøtet sitt,10 leverte Hall ein stor artikkel om «Den forhatte lovparagraf» i Tyskland, som «fordømmer den fruktsommelige kvinne som fordriver sitt foster, til 5 års tukthus».11 I ein omtale av eit skodespel om same emne kjem ståstaden til Hall klart fram. Abortlova «krenker individets rett til å bestemme over sitt eget legeme og da må der før eller siden bli oprør».12 Ho skriv òg rett fram om opplysingsfilmar om «kjønnssykdommene, deres farer og følger»13 og om teater om «ungdommens ’Sexualnot’ – for å låne et greit og aktuelt tysk ord».14 Ordet Sexualnot (seksuell naud) blei brukt av fleire som kopla kamp mot sosial naud (Soziale Not) saman med

9 I

eit brev til Olav Gurvin (datert langfredag 1956) skriv Hall at «selve byen og atmosfæren fengslet meg så intenst», og at det var «konserter og opera og alt mulig ustanselig […] men noen lærer kom jeg meg ikke til, og jeg tror jeg lærte mer av den opptatte tilværelsen jeg førte, enn om jeg hadde satt meg selv på skolebenken» (NB Hs. 710). 10 Jf. Giæver 2005. 11 Dagbladet 24.12.1929. 12 Dagbladet 24.05.1930, om Cyankali av legen Friedrich Wolf. 13 Dagbladet 21.01.1929, om Ferdinand Bruckners Krankheit der Jugend. 14 Dagbladet 28.04.1931.

230


VERDSBORGARAR I VIKA

kamp for seksuell frigjering, mellom anna krinsen rundt den liberale legen, sexologen og homoaktivisten Magnus Hirschfeld.15 I omtalen av Hans Kaltnekers teaterstykke Die Schwester brukar Hall omgrepet «lesbisk kjærlighet» utan vidare omsveip. Stykket har innslag av temmeleg utagerande likekjønna omgang, der det endar tragisk for hovudpersonen Ruth.16 Etter framsyninga ergrar Hall seg over at temaet blir kuriøst og skandaløst for dei som opplever det frå publikumsplass: […] som om det var kalven med de tre hoder eller noe lignende. Og fariseerne sitter trygt i parkett og nyter uten fare og risiko et par timers sensasjoner, går så hjem og slår seg for brystet i det de takker gud osv.17

Om Christa Winsloes Gestern und Heute skriv Hall – i kontrast til det skandaliserande språket i andre omtalar – om «et gryende ømhetsforhold» mellom ei lærarinne og ei ung jente. Til samanlikning brukar Gunvor Satz i sitt reisebrev «unaturlige tilbøyeligheter» i sin omtale av det same stykket.18 At Hall brukar ordet lesbisk på norsk på denne tida, indikerer at ho er relativt opplyst og liberal. Både i Berlin og Paris vanka ho truleg i liberale kunstnarmiljø, og frodige homoseksuelle subkulturar i desse byane kan ha gitt henne inspirasjon til andre måtar å innrette livet sitt på enn heterofile par- og familiekonstellasjonar.19 Men om Hall skreiv «lesbisk», tyder det ikkje at andre brukte ordet om henne. «Vi sa vel ikke lesbisk den gangen? Hva sa vi da? At hun bor sammen med en dame?» funderte Barthold Halle då eg intervjua han. Halle, som seinare blei teaterregissør, var med på ei oppsetjing av Tolvskillingsoperaen av Kurt Weill og Bertolt Brecht i

15 https://www.magnus-hirschfeld.de/institut/sexualreform/soziale-not-und-sexualnot/

(lesen 04.10.2021). 16 https://de.wikipedia.org/wiki/Hans_Kaltneker

(lesen 01.06.2021). 25.02.1928. 18 Hall i Dagbladet 20.06.1931; Sartz i Dagbladet 08.08.1931. 19 Jordåen 2019; Latimer 2005; Tamagne og Seberry 2004; Beachy 2015. 17 Dagbladet

231


A S T R I D K VA L B E I N

Oslo i 1947, i regi av Hall. I samband med det hadde han vore på besøk heime hos Pauline og Caro, som han utan vidare oppfatta som eit par. Undervegs i arbeidet gav Hall inntrykk av at ho hadde vanka i «et slags radikalt, intellektuelt miljø knyttet til kabareten» i Berlin, og at ho ofte syntest dei norske skodespelarane verka vel uskuldige. Dessutan framstilte ho hovudpersonen, den sleipe skurken Mackie Messer, som ein figur med ei ambivalent seksuell orientering: Liv Strømsted som spilte Polly sa en gang at jeg skjønner jo nå at Mackie han flyr etter damer, men han kan godt gå til sengs med en mann også […] Mitt inntrykk var at dette var en forestilling Pauline Hall hadde gitt henne.20

Tolvskillingsoperaen hadde Hall så å seie eigenhendig tatt med heim frå Berlin etter verdspremieren der i 1928. Alt i 1930 var det rigga på Centralteateret med henne som både omsetjar, regissør og musikalsk leiar, og hennar versjon blei sett opp igjen i 1938 og 1953 i tillegg til i 1947.21 I løpet av denne tida hadde ho òg flytta heim frå Berlin for godt, og saman med Caro Olden. Yrkeskvinners marsj Også Olden var ei kvinne som søkte seg ut av heimbyen og ut av landet. Ho starta yrkeskarrieren som den første kvinnelege all­roundjournalisten i Adresseavisen i Trondheim i 1908, og var innom Ålesunds Avis i 1918 før fem år i Stavanger Aftenblad. Herfrå fekk ho reisestipend til Berlin, London og Paris, og avisa kunne etterpå fortelje at eit føredrag heime etterpå var «ikke bare en reisebeskrivelse, men tillike et utsyn over dramatisk og bildende kunst, over folkeliv, politikk og samfundsforhold, over krigens konsekvenser».22 Frå 1923 heldt så Olden til i Oslo, der ho jobba i Arbeiderbladet, frilansa, var leiar for Oslo Arbeidersamfunds teater og redaktør i magasinet Film, 20 Intervju

21.9.2011.

21 Tolvskillingsoperaen

var det første dramaet av Bertolt Brecht som blei sett opp i Noreg, og det siste heilt fram til Mutter Courage i 1955 (Næss 1994, 292). 22 Stavanger Aftenblad 6.12.1920.

232


VERDSBORGARAR I VIKA

før ho fekk jobb i Dagbladet etter krigen.23 Ikkje minst var ho ei aktiv kvinnesakskvinne, nasjonalt og internasjonalt. Pauline og Caro kjende truleg til kvarandre frå journalist- og teaterkretsane i byen i 1920-åra, før dei fekk ein felles arena i Oslo Yrkeskvinners klubb (YKK). Klubben var ei avdeling av Norges selv­ erhvervende kvinners landsforbund, som låg under International Federation of Business and Professional Women. Songpedagogen og journalisten Nanna With var blitt kjend med den internasjonale organisasjonen i USA og tok initiativ til den norske i 1931.24 Frå ei kunst- og handverksutstilling under den første årskongressen til forbundet i Wien same år fekk ho ideen om å lage noko liknande heime, og hausten 1932 var Pauline, Caro og mange andre i sving på «Yrkeskvinners marked» på Bøndenes Hus i Oslo. Programmet viser at YKK er drive av ressurssterke, kultiverte damer frå urbane strøk. Kongeparet kasta glans over opninga saman med prominente utanlandske gjestar, her var kunst- og brukskunstutstillingar, motevising, føredrag om aktuelle tema, dans og musikk. På musikksida var eit trekkspelensemble engasjert, eit dameorkester var sett saman til høvet, og Pauline Hall hadde skrive ein heil revy, ifølgje avisene berre på ti–tolv dagar.25 Notematerialet, med rufsete handskrift og fleire songar som ikkje er heilt ferdige, stadfester at det har gått raskt. Her er joviale songar med sosial snert som «Slepp ingen andre tel», den lett haltande valsen «Kyss meg» og ei lun og fin vise som skildrar Oslo i kveldssol og nær eksotisk glans – «September». Andre innslag, som «Yrkeskvinners marsj» for trekkspel, finst berre spor etter i form av ein avisomtale.26 Til å framføre det heile fekk Hall med kjende songarar27 og eit ensemble med musikarar frå teateret – berre menn, peikar Dagbladet 23 Nekrolog

i Aftenposten 5.8.1981; «Jubilant», i Journalisten, september 1933. 1960, 126–138. 25 Dagbladet 10.9.1932. 26 Nationen 10.9.1932. 27 Mille Waitz og Hildur Øverland, sistnemnde var gift med Arnulf Øverland. 24 With

233


A S T R I D K VA L B E I N

ertande på: «I dette stykket desavouerer hun sine medsøstre. Jazz må spilles av mannfolk.» Journalisten er elles oppglødd over at den seriøse komponisten òg har talent for lette sjangrar. «Det neste blir vel at Chat Noir knytter Pauline Hall til seg» spådde avisa28 – som fekk rett om éi vise: «Kontordamen» av Hall og Per Kvist gjekk inn i revyen Det hendte i går på Chat Noir i 1934.29 Bydamer i kamp for å jobbe I «Kontordamen» drøymer hovudpersonen om å gifte seg, slik at ho slepp å stå tidleg opp for å jobbe og streve. I kvinnekampen i samtida var målet til YKK eit anna: at kvinner skulle få lov til å ha lønt arbeid, også om dei var gifte. På grunn av stor arbeidsløyse blei denne retten innskrenka i ein periode frå midten av 1920-åra til midten av 1930åra, og då var Olden ei av dei som «reiste land og strand rundt og snakket om kvinnenes arbeidsrett».30 Ho var leiar av Oslo-klubben og i fleire periodar sekretær i landsforbundet, pluss at ho redigerte bladet Yrkeskvinnen for dei «selverhvervende» kvinnene. Ein periode var ho òg visepresident i den internasjonale føderasjonen. Det var Oldens initiativ å endre namnet frå «selverhvervende kvinner» til «yrkeskvinner», og ho løfta ordet fram i prologen ho skreiv til Yrkeskvinnenes marknad:31 Yrkeskvinne. – Vi skapte det ord, og det fløi videre fra syd og til nord. Man stusset først – hvad er det de vil disse kvinner? Ordet jo ikke om noe minner som vi kjenner fra før som suffragett eller stemmerett. – Nå vel, så vent litt og hør: 28 Dagbladet

10.9.1932. 1961. 30 Lønnå 1996, 35. 31 Prologen blei lesen av skodespelar Ella Qvist Nilsen.

29 Bang-Hansen

234


VERDSBORGARAR I VIKA

Ordet er skapt for å samle hver kvinne som virker i arbeid med ånd eller hånd, et samlingens tegn som skal vite å binde kvinnene sammen med sterkere bånd. Et yrke vi har, en styrke vi får som langt over landsgrensene når.32

For Olden, som like før dette hadde representert Noreg på styremøte i The International Federation of Business and Professional Women i Paris, var kvinnesaka internasjonal og handla om å gi kvinner plass ved bordet i politiske forum. Men kjernen overalt var å gi kvinner eigenverdi gjennom arbeid. I eit intervju seier Olden det slik: – Vi må gå inn for å styrke yrkeskvinners bevissthet […] At arbeidet skal være et mål i og for sig og at arbeidet skal gjøres like godt som mannen. Det skal ikke være et tidsfordriv for kvinner.33

Vidare legg ho vekt på at dei lokale klubbane skal vere opne for kvinner frå alle samfunnslag, frå ulike politiske parti og yrke, og ho har sterk tru på opplysings- og studiesirkelarbeid. Protokollane frå YKK i Oslo i 1930-åra vitnar om alt dette, sjølv om det – i tråd med skiljelinjene i kvinnefrigjeringsarbeidet på denne tida34 – ser ut til å vere få eller ingen som kan seiast å representere arbeidarklassekvinnene der.35 I medlemslistene finst det titlar som «kontordame» og «sykepleierske» via «sangpedagog» og «danserinde» til «arkitekt» og «lege». På møta var det gjerne føredrag om tema frå bustadproblem og barnetrygd via industrialisering og krig til nye skodespel og musikk. Årsmeldinga for 1937/38 fortel at Hall, som òg var nestformann på denne tida, har gått gjennom operaens historie ein kveld, med døme sungne av Bergljot Bergh Knudsen, og har orientert om Tolvskillingsoperaen ein annan. Klubben arrangerte 32 Utdrag

sitert frå Norges Kvinder, 9.9.1932. 12.6.1939. 34 Lønnå 1996. 35 Medlemsoversikt, i Yrkeskvinners klubb, Oslo (1934). Heftet inneheld òg «Hvad Y.K.K. vil» og lovene for foreininga, datert 21.3.1934. Ein del medlemmer står utan tittel (RA-PA 0711). 33 Adresseavisen

235


A S T R I D K VA L B E I N

studiesirklar i fransk og starta ein dramatisk klubb – det siste i regi av Olden. Då Caro fylte 50 år hausten 1937, feira klubben med «en stilfull fest for henne på Continental». Men slike samlingar høyrde til unn­ taka, det var langt vanlegare med øl- og pølsefestar. Frå eitt lag i mars 1938 blir det referert at Dagmar Mathiassen song «under stor begeistring akkompagnert av Pauline Hall, det var fellessang (y.k.k-sangen og andre muntre sanger) og festen varte til i 1-tiden da man brøt op etter en i alle deler vellykket aften».36 I 1936 var Olden både med den internasjonale organisasjonen i Paris37 og primus motor for ein nordisk sommarleir på Hundorp. Herfrå rapporterer Lise Lindbæk i Urd både om diskusjon av aktuelle kvinnesakstema og om song, sol, god mat og mykje latter.38 Året etter er Lindbæk tilbake i klubben, men då for å fortelje om «Den siste fasen i den spanske borgerkrig», som ho har følgt frå fronten.39 Fredsarbeid og kvinnesak hang saman. I 1932 kom Olden heim frå Paris «med en øket tro på at denne organisasjon av selverhvervende kvinner […] har en stor opgave i arbeidet for frihet, fremskritt og fred».40 Våren 1939 reiste ho rundt i Noreg med føredraget «Kvinne, hvad nu?» der ho etter ein historisk bakgrunn for kvinnesaka hevda at «I verden i dag er det den urgamle mannsmentalitet som har spillet, – også i Norden».41 I den aktuelle situasjonen var kvinnekampen sett tilbake i takt med at diktatoriske krefter vaks fram i verda, med tilhøyrande riddar- og offerideal. Det stod mellom tre «livssyn» – kommunisme, nazisme og demokrati, og berre gjennom det siste kunne kvinnefrigjeringa halde fram. «Vi må ikke innskrenke oss til

36 Årsmelding

1937–38, RA-PA 0711. 8.8.1936. 38 Urd nr. 36 1936. 39 For meir om Lindbæk, sjå Slapgard 2002. 40 Norges Kvinder 5.8.1932. 41 Rjukan Dagblad 26.5.1939. 37 Adresseavisen

236


VERDSBORGARAR I VIKA

passiv motstand, vi må kjempe positivt», var bodskapen frå Olden, medan fascismen vann fram på stadig fleire frontar.42 Peparmøyar med politisk tæl I det visjonære og internasjonale likna Olden og Hall på generasjonen av kvinnesakskvinner før dei, som Tone Hellesund har skrive om under nemninga «peppermøsamfunnet».43 I overgangen mellom 1800- og 1900-talet var desse kvinnene pådrivarar i kampen for stemmerett og andre rettar, og mange reiste ut i verda med idealistiske vyar. Kvinnelege verdiar – ofte knytte til moderleg omsorg og medkjensle – blei gjerne sette opp som motsetnad til dei mannlege, materielle. Og med den frigjeringa som gav meir spelerom i samfunnet, blei kvinner som levde «fristilte» frå heterofilt familieliv, på sett og vis særleg privilegerte: Dei kunne på meiningsfullt vis bruke kreftene på andre samfunnsoppgåver enn dei heimlege.44 Mange av dei organiserte kvinnene budde saman i par.45 Men i denne generasjonen blei par av same kjønn sjeldan fordømde av samfunnet rundt, fordi ein enno ikkje hadde omgrep for eller noka klar offentleg forståing av homoseksualitet.46 Dette endra seg gradvis i Hall og Oldens tid. Om peparmøy-para rundt 1900 blei sett på som ugifte einslege, helst jomfruelege og høgst moralske venninner, blei homoseksualitet eit offentleg og omdiskutert fenomen i generasjonen etter dei – også for kvinner, sjølv om lovparagrafane berre forbaud omgang mellom menn.47 Som intellektuelle kjende Hall og Olden truleg godt til diskursen om kjærleiksforhold mellom menneske av same kjønn. I norsk

42 Morgenavisen

12.1.1939. 2003. 44 Hellesund 2003, 66–87. 45 Hellesund 2003, 108–121; Borgström og Winkvist 2018. 46 Kristiansen 2011, 37–63. 47 Hellesund 2003, 202–204; Jonassen 2010. 43 Hellesund

237


A S T R I D K VA L B E I N

Caro Olden og Pauline Hall (med katt på bildet) var aktive i Kvinnenes arbeidshjelp før og under den andre verdskrigen. Foto: Esther Langberg.

debatt blei Karl Evang og Torgeir Kasas sin artikkel i Populært tidsskrift for seksuell opplysning48 vidt kjend frå 1932, og den første norske romanen om lesbisk kjærleik, Borghild Kranes Følelsers forvirring, kom få år etter.49 I tillegg hadde altså Hall skrive heim frå Berlin om teaterstykke som handla om «lesbisk kjærlighet». Så langt eg kjenner til, tok likevel ikkje Hall eller Olden aktivt del i offentlege diskusjonar om homoseksualitet før den andre verdskrigen. Det humanistiske, verdsopne engasjementet kom snarare fram på andre frontar. Frå arbeidshjelp til arbeidsløyse Då Tyskland i 1939 hadde invadert Polen og vinterkrigen braut ut i Finland, var Olden og Hall engasjerte i Kvinnenes arbeidshjelp i Oslo, med innsamlingar til flyktningar og anna humanitært arbeid. Så braut okkupasjonen av Noreg rett inn i liva deira. For Hall innebar krigen mellom anna at eit større verk ho nettopp hadde skrive for 48 Jordåen 49 Krane

238

2020. 1937.


VERDSBORGARAR I VIKA

Kringkastingsorkesteret, Hverdagen, aldri blei framført (det har heller ikkje blitt det sidan). Leiinga nazistane hadde sett inn i NRK, kunne nok ikkje presentere eit stykke skrive til dikt av kommunisten Rudolf Nilsen, som kunne bli oppfatta som kritikk av okkupasjonsmakta. Også Oldens arbeid blei ramma. Hausten 1940 blei kontoret som YKK delte med Norsk kvinnesaksforening og Internasjonal Kvinneliga for Fred og Frihet, utsett for ein politirazzia, og Gestapo stengde lokala i Storgata. Yrkeskvinnen gjekk inn i 1942. Same år blei Hall avsett frå kritikarposten i Dagbladet fordi ho ikkje var lojal nok mot dei nazistiske styremaktene. Dermed mista ho òg inntekt. Breva der ho fortel om at ho har flytta inn til «ei venninne» fordi husværet hennar er rekvirert, gir innblikk også i det kvardagslege strevet i heimen under okkupasjonen. Hall sukkar mellom anna over å måtte bruke altfor mykje tid på «husarbeid, innkjøp, jakten etter mat, køståing m. m. m.» – som ikkje ein mann treng, hevdar ho. Likevel finst det altså ei lys side: Ho har fått lov til å flytte inn til Caro. Men gleda over sambuarskapen blei kort. I mai 1943 blei Olden arrestert og send til Grini for «eksportorganisasjon» – å ha hjelpt jødar og motstandsfolk til å flykte.50 Etter dette er det som om komponeringa går i dvale hos Hall, berre nokre få songar får ho fram. På denne tida hadde store delar av musikklivet i Oslo trekt seg vekk frå dei offisielle arenaene og så å seie heim – i stuene til folk med god plass. Her blei det halde «foredrag med musikkeksempler», som det gjerne måtte heite for at ein skulle ha lov til å samlast, og Hall stod ofte for «foredraget». Hall var òg motstandskvinne. Amalie Christie, som samarbeidde med henne både om konsertar og illegalt arbeid, hugsa henne som «sannferdig» og heilstøypt: «Selv om de hadde trukket henne til bålet, hadde hun ikke sagt et knepp.»51 I desember 1943, medan Caro var på Grini, tok eit lager med 1200 tonn ammunisjon til å brenne på Filipstadkaia, med enorme eksplo50 Giertsen 51 Intervju

1946, 277. med Olaf Eggestad 19.12.2008, sitert med løyve frå O. E.

239


A S T R I D K VA L B E I N

sjonar til følgje. I heile området rundt blei hus skadde, og Pauline måtte flytte ut frå Munkedamsveien ei tid.52 Ifølgje ein passersetel datert to dagar etter eksplosjonen har ho frå då løyve til å «dra hjem til leiligheten for å rydde opp».53 Etter det som må ha vore fem lange månader til, i mai 1944, kom så Caro tilbake. Då frigjeringa kom og kong Haakon vende tilbake til landet, var Pauline Halls «Til kongen» (tekst av Arnulf Øverland) ein av songane som blei framførte av eit kor med rundt 8000 songarar på Slottsplassen i Oslo.54 Samtidig kasta krigen skuggar. På første møte i YKK etter okkupasjonen, ein freds- og jubileumsfest 12. juni, mintest dei to medlemmer som «måtte sette livet til på grunn av sin rase»55. Frå tante Pose til «en faens kar» Etter krigen vende Hall tilbake til kritikarposten i Dagbladet, og i oktober 1945 presenterte ho eit nytt verk, Suite for blåsere, på den norske musikkveka i Oslo. Her er programmet omfangsrikt. Mange norske komponistar skreiv fleire store, symfoniske verk under krigen, med kamp og liding som motiv. Hall, på si side, kom med ein lettbeint, kortfatta kammersuite, med neoklassisk snert, mjuk melankoli, marsjog danserytmar. I ein av satsane – valsen – siterer ho temaet frå den kjende filmen Tante Pose, om den stramme, einslege dama som kjem på besøk til storfamilien til jul.56 Kva det måtte tyde, er uvisst.57 Kan hende er satsen ein gest, med lett schwung og humør, til peparmøyane i generasjonen før?

52 Samuelsen,

Hjeltnes og Harboe 2008. privat eige. 54 Reportasje i NRKs arkiv 13.6.1945. 55 Årsmelding YKK 1945–46, RA-PA 0711. 56 Av den kjende filmmusikkomponisten Jolly Kramer-Johansen. Filmen er basert på ei forteljing av Gabriel Scott. 57 Hall brukte ofte sitat, både i konsert- og filmmusikk, og gjerne kjende tonar, som «Min hatt, den har tre kanter» (i den sosialrealistiske tragedien Om kjærligheten synger de, 1946) og «Vem kan segla förutan vind» (i filmatiseringa av Cora Sandels Kranes Konditori, 1951, med den svenske Stivhatten i ei hovudrolle). 53 I

240


VERDSBORGARAR I VIKA

Ikkje mange har løfta dei fram, men i «peppermøsamfunnet» spelte fleire musikarar og komponistar ei viktig rolle. Sopranen og pedagogen Hildur Schirmer (1856–1914) var til dømes sentral i Norsk Kvinnesaksforening og aktiv skribent i bladet Nylænde, og pianisten og komponisten Agathe Backer Grøndahl (1847–1907) skreiv kantaten «Nytaarsgry» med tekst av Gina Krog til ein kvinnesakskongress i 1902.58 Både desse to – og seinare Hall – kan reknast som overgangskvinner, eller new women, som var sosialiserte til eit liv i privatsfæren, men tok steget ut i ein offentleg, profesjonell sfære, for å bli aksepterte som myndige der.59 Då Hall i 1917 debuterte med ein konsert med berre eigne verk, blei ho målt opp mot Backer Grøndahl, som var ein respektert komponist og internasjonalt feira pianist i si tid. Men generasjonen til Grøndahl representerte ikkje kampglede og frigjering i 1917. I staden sette (dei mannlege) kritikarane av Halls debut pris på små verk av, og for, flittige hender, som skapte for heimleg musisering. På denne tida er det som det finst ein eigen diskurs for «komponistinder», med tilhøyrande kvalitetskrav. Ut frå den får Hall mest skryt for dei songane og stykka som blir oppfatta som intime og feminine. Samtidig er det tydeleg at den «kvinnelege fliden» ikkje kan målast med eigentleg kunstnarleg skaparkraft, som underforstått er maskulin.60 Kunstnarkallet var noko ei kvinne vanskeleg kunne ta opp, i motsetnad til lærar- og sjukepleiaryrket. Dei mange einslege lærarinnene og sjukepleiarane vann respekt for å gå inn i slike yrke ut frå eit «kall».61 Likevel stod «Till en konstnär» på programmet på Halls debut i 1917. Songen, til eit dikt av Bo Bergman, målar ut strevet i teneste for kunsten. Med den signaliserte Hall kan hende at ho ville vidare, ut av «komponistindenes leir».62 58 Hambro

2008, 414–435. 2003, 61; Faurdal 1993. 60 Kvalbein 2013, 98–103. 61 Hellesund 2003, 70–75. 62 Uttrykket til Jens Arbo i Dagbladet 8.3.1917.

59 Hellesund

241


A S T R I D K VA L B E I N

Den ambisiøse songen «Der Verschlossene Garten» er òg interessant i eit skeivt perspektiv. Teksten er av poeten Irene Forbes-Mosse (1864–1946), som etter to ekteskap med menn valde å bu i lag med ei kvinne. Ein stengd hage blir brukt som bilde på ein ung kjærleik eg-personen ikkje kunne gå inn i. «Var døra heilt låst, eller var hendene våre for svake?» er spørsmålet – før eg-personen etter lang tid jublande finn tilbake til den andre og i tankane gjenskapar hagen, med endelaus kviskring frå rosene. Songen er sterk, øm og melodramatisk. Kan hende hadde han gjenklang i Halls eigne erfaringar? Det finst få kjelder til privat- og kjærleikslivet til Pauline Hall før dei siste åra med Caro, så det blir spekulativt å trekkje for mange linjer mellom intime erfaringar og verka ho komponerte – i motsetnad til det mellom andre Elisabeth Wood har gjort om den lesbiske komponisten Ethel Smythe.63 Men det er slåande at den poeten som inspirerte til dei mest ambisiøse og særmerkte verka hennar, var Paris-baserte, homofile Paul Verlaine (1844–1896). Ingenting tyder på at kritikarane av debutkonserten til Hall hadde dette i tankane då dei reagerte – flest negativt – på det framande, franske preget i songane til dikt av Verlaine. Hall, som hadde budd i Paris, kjende truleg til det stormfulle livet hans.64 Men samtidig var poeten så populær på denne tida at det ikkje var oppsiktsvekkjande at ein frankofil komponist som henne brukte dikta hans då ho tok til å skrive for orkester. Då Halls i ettertid mest kjende verk, Verlaine-suite, blei urframført av Filharmonisk selskaps orkester i 1929, hadde ho tatt uvanlege steg som kvinne: frå å skrive i intime format til å skrive for fullt orkester, attpåtil i ein moderne stil. Tolv år etter debuten hausta ho dessutan stor ros, også for dei impresjonistiske stildraga, som hadde vore meir framande for kritikarane i 1917: Suiten stod «fullt på høyde med de 63 Wood

1993. 2011.

64 Meyers

242


VERDSBORGARAR I VIKA

fleste av de nyere russiske og franske verker, som vi har vært takknemlige for å få høre i den senere tid», skreiv ein.65 Suiten blei urframført saman med verk av Arne Eggen og Ludvig Irgens-Jensen, og i eit intervju i forkant blei Eggen spurd om det var nokon likskap mellom dei tre komponistane. «Ikke noen annen enn at vi alle hver for oss synes vi er noen faens karer»,66 var svaret. Med fare for å overtolke ei slik utsegn indikerer han med det at Hall blei oppfatta som noko mannfolkaktig på denne tida. Og ho har gått frå å vere «komponistinde» til komponist – «ein av gutta». Mellom andre overgangskvinner i teateret Dei neste åra skulle Hall bli unntaket som bekrefta regelen, og stadig meir aleine som kvinne og komponist. I Norsk Komponistforening gjekk prosentdelen kvinner ned i åra mellom stiftinga i 1917 – der Hall var med – og 50-årsjubileet i 1967.67 Truleg hadde dette med profesjonalisering å gjere: Etter kvart som det å skrive musikk blei eit yrke med regulert opphavsrett og forventing om ei rimeleg inntekt, forsvann kvinnene som tidlegare skreiv i «heimlege» format, utan at andre kom etter.68 Husmora i 1950-åra hadde dessutan radio og grammofon og trong ikkje sjølv musisere eller lære opp barna for å få musikk i heimen. Samtidig var ho fanga i eit på mange måtar meir konservativt kvinneideal enn i dei ideologiske brytningstidene i 1920- og 1930-åra. Hall fann til gjengjeld fellesskap med «overgangskvinner» i andre bransjar. Frå midten av 1930-åra blei komposisjonsarbeidet meir retta mot teaterscenene enn konsertsalane, og på same tid blei ho fast musikkritikar i Dagbladet. Ved teatera samarbeidde ho tett med markante og nyskapande regissørar som Agnes Mowinckel og 65 Arne

van Erpekum Sem i Tidens Tegn 20.1.1929. 17.1.1929. 67 Lange og Benestad 1967. 68 Fleire enn femti kvinner fekk publisert musikk på norske noteforlag på slutten av 1800-talet (Benestad et al. 2000, 313–331; Lindhjem og Larsen 2011). 66 Dagbladet

243


A S T R I D K VA L B E I N

Gyda Christensen, og mellom journalistane var talet på kvinner relativt høgt. Dei var sterkt representerte i YKK og høyrde faktisk til ei yrkesgruppe som aldri har heitt journalistinner, peika Caro Olden på i eit kåseri i 1949. Dette tok ho som eit «bevis på at kvinner passer til avisarbeid».69 Journalistane går inn i nettverk der dei ser ut til å løfte kvarandre opp og fram.70 Nær Hall er Dagbladets Marie Fearnley, alias «Mais». Både som journalist i Dagbladet og seinare redaktør i Norsk Dameblad skreiv ho fleire saker om Hall,71 ho song i Pauline Hall-kvintetten72 – som gjorde lukke nokre år i 1930-åra – og dirigerte barnetimekoret, som Hall skreiv musikk til. I 1934 portretterte «Mais» Hall på den faste sida for kvinnesak, i Dagbladet, «Spinnesiden», i høve at ein sats frå Verlaine-suite skulle spelast på Nordiske musikkdagar, som det einaste innslaget av ei kvinne. Hall sukkar over at dei stereotype haldningane framleis er så sterke: […] vi kvinner er gjenstand for usaklig latterliggjørelse fordi 90 pst. av musikere og publikum er innstillet på at man skal komme med idyll og tevann, måneskinn og svermeri. Hvis man ikke akkurat dyrker den side av musikken, er man straks inne på forbudte veier. Man skal værsgo’ være kvinnelig i ordets mest romantiske betydning.73

Hall identifiserte seg altså ikkje med det typisk feminine, og med tida gjekk ho ut av organisert kvinnesaksarbeid til fordel for å vere «ein av gutta» i musikklivet. Caro Olden, på si side, styrkte fellesskapet

69 NRK-kåseri,

«Kvinnene i norsk journalistikk», trykt i Journalisten 1949–1950. 1986. 71 I Dagbladet m.a.: «Skjøger og tiggere», om Tolvskillingsoperaen 29.9.1930; «Ukens portrett» 8.11.1930; «Pauline Hall til Filharmoniske?» 20.7.1931; om «Smeden og Bageren» 3.5.1932; «Nordens eneste kvinnelige symfoniker» 13.9.1934. I Norsk Dameblad: omtale til Halls 60-årsdag i nr. 9, 1950; om ISCM-festivalen i nr. 6, 1953 og «Et kvarter med Pauline Hall» 14.3.1959. 72 Med songarane Berljot Bergh Knudsen, Marie Fearnley, Ingrid Traae Jersin, Emma Bergvang og Borghild Schøll, pluss Hall på klaver. 73 Dagbladet 13.9.1934. 70 Kvaale

244


VERDSBORGARAR I VIKA

med andre kvinner gjennom lokalt, nasjonalt og internasjonalt engasjement. Ulikskapen mellom dei, som blir tydelegare etter krigen, kan ha med personlege trekk å gjere. Pauline blei innimellom kalla «ørnen» – også på grunn av den profilerte nasen – fortalde Solveig Levin, som kjende begge godt.74 Caro var ein litt mjukare type, «veldig hyggelig, veldig søt og intelligent», sa Levin, med trykk på det siste. Olden var òg handlekraftig. Ho var etter tur sekretær og visepresident i International Federation of Business and Professional Women, stadig på reisefot i teneste for saka, og ho leverte entusiastiske skildringar av dei flotte kvinnene ho møtte der ute.75 Hall tok andre reiser, i sin kamp for den nye, internasjonale tonekunsten. Ny Musikk-formann For Pauline Hall var musikken – slik kvinnesaka var for Olden – ein reiskap til å skape forståing og fred mellom folk i urolege tider. Utover i 1930-åra tok ho derfor stadig oftare til orde mot dei nasjonalistiske, til tider sjåvinistiske tendensane i norsk kultur- og musikkliv. Dei hadde styrkt seg etter unionsoppløysinga i 1905 og kom inn med nye og etter Halls syn farlege valørar gjennom kontakt med nazistisk kulturpolitikk.76 Som eit mottrekk til alt dette knytte ho i 1937 kontakt med International Society for Contemporary Music (ISCM). Selskapet var skipa i skuggane av den første verdskrigen, i 1923, for å fremje ny musikk og fredeleg kontakt mellom ulike land.77 I brevet til den danske seksjonen av ISCM sukka Hall over det ho kallar «Trold – vær deg selv nok»-mentaliteten i heimlandet, og blei raskt kopla vidare til London, der sentralkontoret var.78 Sommaren

74 Intervju

3.9.2008. Norges Kvinder 5.8.1932 refererer Olden frå styremøtet i verdsforbundet i Paris ved å presentere kvinne etter kvinne ved namn og utsjånad, yrkestittel, personleg autoritet og andre karakteristika – som alt til saman inspirerer til høge visjonar for framtida. 76 Vollsnes 2000, 165. 77 Haefeli 1982, 52–54. 78 Brev til Aksel Agerby 23.05.1937, DK-Kk DUT. 75 I

245


A S T R I D K VA L B E I N

1938 var ho på plass på ein internasjonal festival i same by, og same haust blei Ny Musikk stifta i Oslo, for å drive «musikkutveksling med andre land, dvs. gjennom konserter, kringkasting, foredrag, møter o. s. v. å gjøre propaganda for ny musikk og eldre lite kjent musikk».79 Rett før Hall kontakta ISCM , hadde ho ein feide med Geirr Tveitt, som på denne tida hadde nær kontakt med völkisch-rørsla i Tyskland og nærast vedkjende seg til norrøn åsatru.80 I ei kontroversiell (med tida underkjend) avhandling hevda Tveitt at dei såkalla kyrkjetoneartane i europeisk musikk eigentleg var urnorrøne toneartar. Dette sabla Hall ned i Dagbladet under tittelen «Musikk i bur» og sparka i gang ein lengre polemikk.81 Tveitt kjende kanskje enno agg mot dette då han hausten 1939 var på den første offentlege konserten i regi av Ny Musikk. Som kritikar hadde han lite å innvende mot programmet til den danske blåsekvintetten i Universitetets aula, men Hall får eit sleivspark: På innbydelse overvar i går personale og elever fra husmorskoler den musikkinteresserte forening «Ny musik»s konsert. Det var meget charmerende unge damer. Inntrykket av at «Ny Musik»s formann arbeider for sine naturlige interesser synes således å bekrefte seg.82

Korleis Hall opplevde dette, er uvisst, men utsegna indikerer at den seksuelle orienteringa hennar har vore kjend før den andre verdskrigen. «Angsten for nye klanger» Ny Musikk la ned verksemda like etter okkupasjonen, men frå 1945 var aktiviteten i gang igjen, med medlemskveldar og huskonsertar, og når økonomien tillét det: offentlege konsertar, ofte i samarbeid

79 Protokoll

17.09.1938, RA-PA 1445. 2003, 311–353. 81 Dagbladet 22.5.1937, 24.5.1937, 25.5.1937, 26.6.1937. 82 Norges Handels- og Sjøfartstidende 7.12.1939. 80 Emberland

246


VERDSBORGARAR I VIKA

med orkester, NRK og andre musikkorganisasjonar. I tillegg sende Ny Musikk norske verk og komponistar ut i verda via ISCM. Hall var krumtappen i det heile og formann heilt til 1961, og blei i løpet av denne tida ei slags «grand old lady» for samtidsmusikken i Noreg. Ofte var ho den einaste kvinna mellom mange menn i nasjonale og internasjonale fellesskap. Ho var høgst til stades og rapporterte heim til Dagbladet frå dei årlege festivalane og delegatmøta til ISCM – i alt frå eit spent Warszawa våren 1939 via eit utbomba London i 1946, til København, Salzburg, Palermo og så langt bort som Haifa.83 I 1953 inviterte ho freidig ISCM til å leggje heile festivalen til Oslo. Arrangementet kom i stand ved hjelp av ein god porsjon overmot og optimisme og med velvilje frå turistsjefen i Oslo, Alfhild Hovdan.84 Hovdan var ein markant profil på byen, frittalande, kortklipt og ofte dress- og slipskledd. Ho kjende Olden frå bladet Film før krigen og seinare blei dei tre, pluss journalisten Bergljot «Kitt» Kittilsen, kjend som ei gruppe særmerkte, androgyne venninner i kulturlivet i Oslo.85 «Sånne ting var jo ikke så synlig […] Men de, de var jo synlige», sa Solveig Levin om dei.86 Både Levin og Ole Henrik Moe, som begge kjende Hall gjennom Ny Musikk, omtalte Pauline og Caro som eit av dei første kvinnepara som var kjende og aksepterte «i miljøet» – kan hende i norsk ålmente i det heile tatt, funderte Moe.87 Begge uttrykte òg at Hall naut svært stor respekt, både som kritikar og i styret i Ny Musikk, som ei tid gjekk under namnet Geneverklubben fordi dei brukte å ta seg ein drink etter møta. Hall tende gjerne òg ein sigarillo i godt lag mellom herrane.

83 Artiklar

i Dagbladet. 2015. 85 Widvey og Jordåen 2020. 86 Intervju 3.9.2008. Solveig Levin var gift med Robert Levin, som sat fleire periodar i styret til Ny Musikk. 87 Intervju 4.9.2008. 84 Gatland

247


A S T R I D K VA L B E I N

Pauline Hall med styret i Ny Musikk: Alla Hovden Bache-Wiig, Karl Andersen, Robert Levin, Kåre Siem og Ernst Glaser, ca. 1958. Foto: Ukjent / Nasjonalbiblioteket.

Autoriteten til Hall strekte seg ut i internasjonale forum. På eit karakteristisk bilde frå musikkfesten i Oslo i 1953 sit ho ved enden av bordet på delegatmøtet på Hotel Continental, flankert av så godt som berre mannlege komponistkollegaer. Og etter festivalen Hall hadde stelt i stand, konkluderte delegatane og kritikarane med at programmet i Oslo hadde vore mellom dei beste nokosinne. I New York Times skreiv Peter Gradenwitz: The Norwegian Section […] led by its admirable chairman, Pauline Hall, was host to what has probably been the most international, the most social, the most contemporary-minded and even the most musical of its twenty-seven festivals.88

88 Peter

248

Gradenwitz i New York Times 21.06.1953.


VERDSBORGARAR I VIKA

Suksessen blei òg notert i norske aviser, som gav raus og entusiastisk dekning. Dagbladet jubla til slutt i ein stor reportasje at «menneskene har overvunnet angsten for nye klanger». I artikkelen over ei heil side får Hall nærast personleg all ros for at norsk musikkliv no er på veg over i ein ny æra. Signaturen under er ein diskré «c.» – for Caro Olden.89 Nære kollegaer Caro og Pauline var tett på kvarandre både privat og på jobb. Begge skreiv i Dagbladet, den eine som musikkritikar, den andre som reporter og teaterkritikar, og frå tid til anna stod signaturane side om side; Olden vurderte eit skodespel, Hall skreiv om teatermusikken til det same, eller som i 1959, då begge skreiv om opninga av nasjonaloperaen. Olden var òg redaktør for kapitla om Noreg i det nordiske tobandsverket Kvindens Aarhundrede (1949) – med den visjonære undertittelen Hun med ham i verdens fremtid. Her er artiklar om kvinne­ sakshistorie og politikk, om skole, yrkesliv og kultur, og Olden skriv sjølv om teater og musikk. Av kvinnelege komponistar nemner ho mellom andre Agathe Backer Grøndahl, Signe Lund og Borghild Holmsen. Så følgjer: Den betydeligste nålevende kvinnelige komponist er Pauline Hall […] Hun har ikke bare vært en skapende kunstner, men fra sin start i norsk musikkliv har hun med utpreget kampglede kjempet mot trangsynet i norsk musikk.90

Kan det at Olden kunne skrive slik om Hall, indikere at dei ikkje offisielt var rekna som eit par, men som venninner og kollegaer, sjølv om mange rundt dei visste om forholdet? Og var det kan hende best å ha det slik, å leve i ein «open løyndom»?91 89 Dagbladet

10.6.1953. 1949, 286. 91 «Open secret» er òg termen som blir brukt om mellom andre komponisten Benjamin Britten og songaren Peter Pears’ lange samliv. (Brett 1994). 90 Olden

249


A S T R I D K VA L B E I N

Fleire av dei eg intervjua, la, tidstypisk nok, vekt på diskresjonen rundt Hall og Olden som kjærastar.92 «Man snakket ikke om sånt […] Det var ingen som plasket ut med […] eller kom ut av skapet eller hva det heter i dag», sa Eva Bergh, som òg var med i Ny Musikk-miljøet. 93 Ho understreka at det var mange, både menn og kvinner, som dei visste var homofile – og «det var greit». Solveig Levin la vekt på at Pauline og Caro ikkje «gjorde så mye av seg». Dei var «to voksne damer – i drakt. Venninner. Hver sin leilighet hadde de jo, men alle visste det.» Ifølgje Halls slektninger var det etter press frå enkelte i familien at ho i 1949 skaffa seg sitt eige husvære, ein etasje unna Caro.94 I eit brev skriv ho entusiastisk om det: Må fortelle deg at jeg omsider etter nesten syv års boen til låns hos Caro Olden endelig har fått min egen leilighet – i samme hus som jeg bor i nå. Snart – når lukten av ny-malingen har gitt seg, skal jeg flytte inn. Gleder meg umåtelig til det.95

Kan hende var det også verdifullt for to så aktive og markante personar å ha sine eigne rom å trekkje seg tilbake til? Dei få bilda som finst frå Munkedamsveien, viser i alle fall at dei hadde rikeleg å fylle romma med. Ved skatollet I Ny Musikk-samanheng er bildet av Pauline Hall ved skatollet heime nærast blitt ikonisk. Frå den tronge, rotete arbeidsplassen leia ho arbeidet i Oslo og hadde kontakt med eit utstrekt internasjonalt nettverk. Heimen til Caro Olden er skildra slik i eit intervju i 1960:

92 Kristiansen 93 Intervju

2011. 29.5.2008. Bergh var skodespelar og songar, gift med komponist og dirigent Sverre

Bergh. 94 Intervju 95 Brev

250

med Inger Merete Hall 29.8.2006. til Flemming Weis 22.2.1949, DK-Kk ISCM.


VERDSBORGARAR I VIKA

Den vesle hyggelige leiligheten […] forteller også at den som bor her er bereist. Deilige gjenstander fra de forskjelligste land, har funnet plass langs bokhyllen som strekker seg rundt hele dagligstuen hennes, som ellers er stappfull av bøker fra gulv til tak. En hane fra Polen, elefanter fra Sovjetunionen, sirlig formede metallfugler fra Israel osv. Og alle sammen representerer gjenstandene personlige minner.

Året før hadde Olden vore på studietur i Sovjetunionen – for å lære, fortel ho: – Det å reise […], dette å kunne besøke andre land, lære andre folkeslag å kjenne, er etter min mening overmåte betydningsfullt. Det er selve grunnlaget for forståelse mellom nasjonene.96

Pauline Hall kunne truleg sagt det same. I eit intervju med Norsk Dameblad i 1959 skildra ho festivalane i ISCM slik: – Det er vel ikke bare musikken som trekker på disse festene? – Det morsomste er at man treffer så mange mennesker fra andre nivåer og kulturer. Det er i grunnen det viktigste. – Og vinner venner fra hele verden? – Ja. Jeg har en kolossal korrespondanse.97

I 1959 hadde Hall i praksis overlate arbeidet i Ny Musikk til neste generasjon, ved unge menn som Finn Mortensen, Kjell Bækkelund og Arne Nordheim. Ho sat som formann til 1961, men var glad for å sleppe yngre krefter til for å revitalisere arbeidet, som hadde gått på sparebluss etter at ICSM-festen i 1953 gjekk med dundrande underskot.98 Sommaren då ho fylte 70, i 1960, droppa ho for første gong å reise til verdsmusikkdagane til ISCM. I staden blei det ferietur med Caro, med tog og båt til Nord-Noreg.

96 Friheten

24.2.1960. Dameblad 18.3.1959. 98 Kvalbein 2013, 294–297, 317–322. 97 Norsk

251


A S T R I D K VA L B E I N

Takk for følget! Dagboka frå denne sommaren, ein bunke postkort og brev frå reiser kvar på sin kant, nokre noteskisser, eit pass og foto frå hytta på fjellet og kjøkenet heime er mellom få private kjelder som finst igjen etter Pauline Hall og Caro Olden. Dei gir små gløtt inn i kvardagslivet og tonen mellom dei to kvinnene.99 I dagboka frå sommarturen nordover fører Pauline pennen. Ho fortel om korleis «en snørret og fotvond P. + en snørret og hostende C.» blir tatt imot av familien Ranum, der Caro var ei kjær tante. Dei hadde nyleg etablert musikkbutikk i Trondheim sentrum, og viste damene rundt. Vidare går ferda med Hurtigruta med amerikanske og britiske turistar, «et selskap på ca. 40, ganske alminnelige lønnsmottakere, vennlige, sikkert snille, umåtelig skravlete […]». Dei to damene – som neppe ser på seg sjølv som alminnelege arbeidsfolk, men snarare intellektuelle og kunstnarar – sit lenge oppe og ser på fjella og sola, «en rød ildkule med underkanten i horisonten», og blir uvanleg høgstemte: «Skjønnhet og smult vann […] Norge vårt land!». Ferda går til Bodø og Tromsø, Lyngseidet, Skibotn og Birtavarre. Hall noterer at det er mange samar om bord, inkludert ei «oppsiktsvekkende pikant» samejente, og at det er «en fest å se de gløgge oppsynene». Lyngsalpane er overveldande vakre, men det bereiste paret synes maten undervegs er ujamn: Til middag fikk vi fersk suppe og kjøtt med mye grønt, og sviskekompott med fløtemjælk (Akk – når skal man få vennet norske kokker av med å lage pottesmjæljevning som gjør kompotten steinstiv!?)

Pauline og Caro døyver kosten med «et par swigger» – drinkar – på lugaren før leggjetid og har eit skråblikk på mykje. I dagboka er strekteikningar av mellom anna ein fager «kjederøker, amerikaninne som viste seg å være hollandsk» og framstillingar av tyske gjestar i ein tone som viser at noko beiskt sit i etter krigen: «herrefolket tilbake 99 I

252

privat eige.


VERDSBORGARAR I VIKA

på gamle tomter for å sjarmere befolkningen», med baskerluer («erstatning for pikkelhjelmer») og nansenluer («yndet tysk hodeplagg»). Heilt bakarst er det skribla inn vitsar av typen «Gynekologen som livmoret seg», «Frukthandleren som var høy på pæra» og «Nazi-­tenoren som bare ville synge arier». Dei er i Tromsø og innom Kabelvåg – der Pauline budde fram til ho var ti år – og Bodø, og heilt fri frå jobb får dei ikkje. Caro gjer kunstnarintervju, og Pauline blir intervjua i avisa Tromsø og i Lofotposten. Sistnemnde formidlar at dei er stolte over at ho «foretrekker Nord-Norge-tur i stedet for musikk-kongress i Köln». Tilbake i Trondheim er dei òg innom Victoria Bachke og den historiske instrumentsamlinga på storgarden Ringve. Pauline og Caro blir med andre ord tatt vel imot og kultivert varta opp. Etter om lag to veker på reise landar dei i Oslo og «kom oss i seng, så vidt jeg skjønner», som Pauline skriv, før siste ord: «Takk for nå, gamle dagbok, takk for følge og godhet, kjære Carola!»

Vaksne kulturpersonar: Pauline Hall og Caro Olden (foto: ukjent / privat eige).

253


A S T R I D K VA L B E I N

«Min beste venninne i livet» Pauline Hall gjekk av som formann i Ny Musikk i 1961, med diplom og tittelen «ærespresident». Same år kom det siste verket hennar, Fire tosserier – (galgen)humoristiske og lett melankolske songar for sopran og fire blåsarar. Etter dette komponerte Hall lite, og ho gjekk av som kritikar i Dagbladet i 1964. Då ho døydde på Ullevål sjukehus i 1969, fekk Caro fleire kondolansehelsingar som uttrykte medkjensle i sorga over å ha mista den næraste og kjæraste i livet. Olden flytta med tida til Trondheim og levde der fram til ho gjekk bort i 1981. Til 90-årsdagen i 1977 gjorde Adresseavisen stas på den første kvinnelege journalisten i redaksjonen. I eit stort intervju fortel ho frå eit rikhaldig liv med kvinnesak og teater, reporter- og fredsarbeid. No er ho på aldersheim og har det bra: – Jeg er hjemme i Trøndelag. Alt ordnes for meg. Kontakten med familien er god. Men jeg har min leilighet med alle mine minner og ting stående i Oslo. Og jeg har mitt deilige sommerhus i Nannestad. Men her er jeg og her blir jeg vel. […] Hukommelsen er ikke hva den var. Men jeg husker, jeg husker så meget. Også min beste venninne i livet – komponisten og musikkritikeren Pauline Hall. Vi holdt sammen i mange år.100

Caro Olden og Pauline Hall kunne truleg vore heime mange stader, som kosmopolittar, kulturprofilar og kvinnesakskvinner, teatermenneske, skribentar og kunstnarar. Men så lenge dei var to, var Munkedamsveien 75 basen, i kvardagar, krig og kjærleik.

100 Adresseavisen

254

14.9.1977.


VERDSBORGARAR I VIKA

Litteratur Bang-Hansen, Odd. 1961. Chat Noir og norsk revy. Oslo: Cappelen. Beachy, Robert. 2015. Gay Berlin: birthplace of a modern identity. New York: Knopf. Benestad, Finn, Nils Grinde, Harald Herresthal og Anne Schäffer. 2000. 1814–1870: den nasjonale tone. Norges musikkhistorie. Oslo: Aschehoug. Borgström, Eva og Hanna Markusson Winkvist. 2018. Den Kvinnliga tvåsamhetens frirum: kvinnopar i kvinnorörelsen 1890–1960. 1. Stockholm: Appell förlag. Brett, Philip. 1994. «Musicality, Essentialism, and the Closet». I Queering the pitch. The new gay and lesbian musicology, redigert av Philip Brett, Gary C. Thomas and Elizabeth Wood. New York: Routledge. Emberland, Terje. 2003. Religion og rase. Nyhedenskap og nazisme i Norge 1933–1945. Oslo: Humanist forlag. Faurdal, Inger Lokjær. 1993. «Pauline Hall (1890–1969): komponist og overgangskvinde i norsk musikkliv». Speciale. København: Københavns universitet. Gatland, Jan Olav. 2015. «Alf hild Hovdan». Skeivopedia. Lesen 20. april 2021. https://skeivtarkiv.no/skeivopedia/alf hild-hovdan Giertsen, Børre R. 1946. Norsk fangeleksikon: Grinifangene. Oslo: Cappelen. Giæver, Øivind. 2005. «Eugenisk indikasjon for abort – en historisk oversikt». Tidsskriftet for Den norske legeforening, 24/2005. Lesen 23. mai 2021. https://tidsskriftet.no/2005/12/medisinsk-historie/eugenisk-indikasjon-­ abort-en-historisk-oversikt Haefeli, Anton. 1982. Die Internationale Gesellschaft für neue Musik (IGNM): ihre Geschichte von 1922 bis zur Gegenwart. Zürich: Atlantis. Hambro, Camilla. 2008. Det ulmer under overflaten: Agathe Backer Grøndahl (1847– 1907): genus, sjanger og norskhet. Vol. nr. 91. Göteborg: Göteborgs universitet. Hellesund, Tone. 2003. Kapitler fra singellivets historie. Oslo: Universitetsforlaget. Jonassen, Audun Sannes. 2010. Geirr Tveitt (1908–1981): Tri Fjordar, Three fjords, Trois fjords. Oslo: A.S. Jonassen. Jordåen, Runar. 2019. «Pauline Hall». Skeivopedia. Lesen 21. april 2021. https://skeivtarkiv.no/skeivopedia/pauline-hall Jordåen, Runar. 2020. «Verdige og verdifulle relasjonar?» Historisk tidsskrift 99 (4):301–315. https://doi.org/10.18261/issn.1504-2944-2020-04-04 ER. http://www.idunn.no/ht/2020/04/verdige_og_verdifulle_relasjonar. Klausen, Aslaug Olette og Tellef Øgrim. 2018. «Ja til flere konsertkåserier fra Astrid Kvalbein». Ballade, 28. juni 2018. Lesen 5. juni 2021. https://www. ballade.no/kunstmusikk/ja-til-flere-konsertkaserier-fra-astrid-kvalbein/

255


A S T R I D K VA L B E I N

Krane, Borghild. 1937. Følelsers forvirring. Oslo: Gyldendal. Kristiansen, Hans W. 2011. Masker og motstand: diskré homoliv i Norge 1920–1970. Oslo: Unipub. Kvalbein, Astrid. 2013. «Musikalsk modernisering. Pauline Hall (1890–1969) som komponist, teatermenneske og Ny Musikk-leiar». Doktoravhandling. Noregs musikkhøgskole. Kvalbein, Astrid. 2018. «Pauline Hall: komponist, kritikar og kosmopolitt». I Melk 8/2018. Lesen 17. juni 2021. https://www.tidsskriftetmelk.no/posts/ pailine-hall Kvaale, Reidun. 1986. Kvinner i norsk presse gjennom 150 år. Oslo: Gyldendal. Lange, Kristian og Finn Benestad. 1967. Norsk komponistforening gjennom 50 år. Oslo: Norsk komponistforening. Latimer, Tirza True. 2005. Women Together/Women Apart: Portraits of Lesbian Paris. Piscataway: Rutgers University Press. Lindhjem, Anna og Per Thorvald Larsen. 2011. Kvinnelige komponister i Skandinavien. Gressvik: Faglitterært forlag. Lønnå, Elisabeth. 1996. Stolthet og kvinnekamp. Norsk kvinnesaksforenings historie fra 1913. Oslo: Gyldendal (i samarbeid med Norsk kvinnesaksforening). Magnus-Hirschfeld-Gesellschaft e.V. (u.d.). «Soziale Not und Sexualnot». Lesen 4. oktober 2021. https://www.magnus-hirschfeld.de/institut/sexualreform/soziale-not-und-sexualnot/ Meyers, Jeffrey. 2011. «The Savage Experiment: Arthur Rimbaud and Paul Verlaine». The Kenyon Review 33 (3):167–180. http://www.jstor.org/stable/ ­41304666. Næss, Trine. 1994. Mellomkrigstidens teater i den norske hovedstaden. Forholdet til det ikke-realistiske utenlandske teater. Oslo: Solum forlag. Olden, Caro. 1949. «I musikkens verden». I Kvindens aarhundrede, redigert av Ester Scheel. Odense: Bogforlaget Codan. Røsbak, Ove. 2007. «Han som var slem mot Prøysen». Samtiden 2:100–113. Samuelsen, Ottar, Guri Hjeltnes, og Ingrid Samuelsen Harboe. 2008. Det var her det skjedde: Oslo under andre verdenskrig – sett i dag. Oslo: Dinamo. Slapgard, Sigrun. 2002. Krigens penn: ein biografi om Lise Lindbæk. Oslo: Gyldendal. Standahl, Margrete. 2013. «Pioneren Pauline». Blikk 8/2013. Lesen 20. juni 2021. https://blikk.no/caro-olden-lesbisk-synlighetsuke-pauline-hall/ lesbisk-­s ynlighetsuke-pauline-hall/201069 Tamagne, Florence og Alice Seberry. 2004. History of Homosexuality in Europe, Berlin, London, Paris 1919–1939. New York: New York: Algora Publishing. Vollsnes, Arvid O. 2000. Komponisten Ludvig Irgens-Jensen: europeer og nordmann. Oslo: Aschehoug.

256


VERDSBORGARAR I VIKA

Widvey, Bjørn Andre og Runar Jordåen. 2020. «Alle visste Alf hild Hovdan var mann», podkast, Skeivt arkiv 17.02.2020. Lesen 20. april 2021. https://skeivtarkiv.no/podcast-alle-visste-alf hild-hovdan-var-mann Wikipedia. «Hans Kaltneker». Lesen 1. juni 2021. https://de.wikipedia.org/wiki/ Hans_Kaltneker With, Nanna. 1960. Noe å leve for. Oslo: Dreyer. Wood, Elizabeth. 1993. «Lesbian Fugue: Ethel Smythe’s Contrapuntal Art». I Musicology and difference: gender and sexuality in music scholarship, redigert av Ruth. A. Solie. Berkeley: University of California Press.

Aviser, blad og radio Adresseavisen Aftenposten Dagbladet Friheten Journalisten Morgenavisen Nationen NRK Radio The New York Times Norges Handels- og Sjøfartstidende Norges Kvinder Norsk Dameblad Rjukan Dagblad Stavanger Aftenblad Tidens Tegn Urd

Arkivmateriale Nasjonalbiblioteket, Oslo, handskriftsamlinga (NB Hs.) Brevsamling 442 Pauline Hall Brevsamling 710 Olav Gurvin Det Kongelige Bibliotek, København (DK-Kk): De Unge Tonekunstneres Samfund (DUT), boks 10 ISCM-arkivet, boks 4

257


A S T R I D K VA L B E I N

Riksarkivet, Oslo, privatarkiv (RA-PA): 1445 Ny Musikk 0711 Norges Yrkeskvinners Landsforbund Materiale i privat eige.

Munnlege kjelder Eva Bergh, intervju 29.5.2008, ved forfattaren. Amalie Christie, intervju 19.12.2008, ved Olaf Eggestad. Inger Merete Hall, intervju 29.8.2006, ved forfattaren. Barthold Halle, intervju 21.9.2011, ved forfattaren. Solveig Levin, intervju 3.9.2008, ved forfattaren. Ole Henrik Moe, intervju 4.9.2008, ved forfattaren.

258


RUTH MAIERS KJÆRLIGHET TIL KVINNER

Ruth Maiers kjærlighet til kvinner Berøringsangst i minnekulturen Ingeborg Helleberg Ruth Maier blir først og fremst lest som et symbol på ofrene for holocaust i den norske minnekulturen,1 mens det faktum at hun var skeiv, forblir ubehandlet i holocaustforskningen. Ruth Maier (1920–1942) var en østerriksk-jødisk flyktning fra Wien som levde i eksil i Norge fra 1939 frem til 1942. Den 26. november 1942 ble hun deportert til Auschwitz med fangeskipet «Donau» og drept ved ankomst. Maiers livshistorie er blitt en del av den norske minnekulturen gjennom Jan Erik Volds utgivelse fra 2007, Ruth Maiers dagbok. En jødisk flyktning i Norge.2 Boken er en redigert og oversatt utgave av dagbøkene, brevene og diktene hun etterlot seg. I minnekulturen er kjærlighetsrelasjonen til lyrikeren Gunvor Hofmo blitt behørig omtalt, men ofte i vage ordelag – de er blitt omtalt som nære venninner, søstre eller tvillingsjeler. Et unikt og viktig aspekt ved Maiers tekster er imidlertid at hun åpent drøfter kvinnelig homoseksualitet i en tid da dette både var skambelagt og delvis forbudt. I dagbøkene sine dokumenterer hun homofobien i den østerrikske og norske kulturen og formidler sin egen frykt for å ikke passe inn i den heteronormative matrisen. Så vidt meg bekjent er Ruth Maier, i tillegg til å være den eneste kvinnen, det 1 Jf.

Torp-Holte 2008, 26. 2007b. Her og i det som følger, siterer jeg Ruth Maiers brev og dagboktekster slik de foreligger oversatt fra tysk til norsk i Ruth Maiers dagbok. En jødisk flyktning i Norge (2007). Kildematerialet til denne utgivelsen har siden 2014 vært tilgjengelig via Holocaust-senterets arkiv og utgjør et vesentlig grunnlag for min utforskning av Maiers skriftpraksis og hvordan resepsjonen av tekstene hennes har blitt til gjennom oversettelse og edisjonsarbeid. En nyutgivelse av Ruth Maiers dagbok. En jødisk flyktning i Norge kom ut i 2020. Når det gjelder de tekstene jeg henviser til i dette kapittelet, er det imidlertid uproblematisk å basere seg på den norske 2007-utgivelsen.

2 Vold

259


INGEBORG HELLEBERG

eneste jødiske tidsvitnet som eksplisitt skriver fra et skeivt perspektiv under okkupasjonstiden i Norge. Hvorfor blir ikke dette aspektet i tekstene hennes drøftet i holocaustforskningen når også homoseksuelle var målskive for nazistenes forfølgelse? Hvorfor blir Ruth Maier og Gunvor Hofmo stadig omtalt med det tvetydige ordet venninner fremfor kjærester?3

En ung Ruth Maier fra mange vinkler. Foto: privat.

I dette kapittelet vil jeg vise hvordan Ruth Maiers kjærlighetsrelasjoner til kvinner er blitt gjenstand for en form for dobbel fortielse: Først ved at hun, som andre skeive personer, måtte maskere og skjule følelsene sine under krigen. Deretter ved holocaustminnekulturens berøringsangst når det gjelder å undersøke de skeive aspektene ved tekstene hennes. I undersøkelsen av Ruth Maiers tekster bruker jeg begrepet skeiv som en norsk variant av det engelske begrepet queer. Poenget mitt er ikke å bevise at Ruth Maier var lesbisk, og det er heller 3 Jf.

260

Henmo 1999, 37.


RUTH MAIERS KJÆRLIGHET TIL KVINNER

ikke relevant for analysen å påvise at hennes relasjoner til kvinner var seksuelle. Queerteorier åpner for at begrepet skeiv omfatter mer enn kategorier som lesbisk eller homoseksuell. Det omfatter også ulike kjønnsuttrykk og praksiser som utfordrer heteronormative forestillinger om feminitet og maskulinitet.4 Ut fra dette perspektivet vil jeg vise hvordan samtidens syn på homoseksualitet definerer Ruth Maiers handlingsrom og identitetsforståelse, samtidig som hun utfordrer og opponerer mot et slikt normsystem. En slik lesning av Maiers tekster belyser sider av hennes livshistorie som til nå har vært lite beskrevet og uklart formulert, samtidig som den åpner for en diskusjon rundt skeive personers posisjon og status i den kollektive minnekulturen. Skeive temaer i Ruth Maiers dagbøker Ruth Maier kom fra en sekulær og intellektuell middelklassefamilie i Wien. Faren hadde doktorgrad i filosofi og en høy stilling i det østerrikske post- og telegrafvesenet. I tillegg var han generalsekretær i Den internasjonale post- og telegrafunionen.5 Moren hadde tidligere jobbet som sekretær før hun ble hjemmeværende med sine to døtre Ruth og Judith. Ruth Maier var en ivrig leser av både fag- og skjønnlitteratur, og selv om noen av dagbøkene er gått tapt, tyder mye på at hun skrev dagbøker kontinuerlig fra hun var 13 år gammel, frem til to dager før hun fylte 22 år, et par uker før hun ble arrestert. Allerede som tenåring skildrer Ruth Maier forelskelser i andre kvinner. Blant annet svermer hun som 16-åring for klassevenninnen Lizzy Kantor: «Jeg rett og slett elsker Lizzy Kantor. Det er overdrevent! I natt drømte jeg at hun gav meg et kyss.»6 Også i andre dagboksnotater gir hun uttrykk for følelsene sine overfor klassevenninnen: «Jeg er veldig forelsket i Lizzy».7 «Gjennom hele min skoletid har 4 Hellesund

2008, 22. 2007b, 8. 6 Ibid., 21. 7 Ibid., 22. 5 Vold

261


INGEBORG HELLEBERG

jeg elsket Lizzy Kantor. Lizzy Kantor. Fremdeles har dette navnet en slik fantastisk søt duft for meg.»8 I nesten ett år er hun avstandsforelsket og lengter etter at klassevenninnen skal legge merke til henne. Så, på et skikurs på fjellet, hvor de er sammen over noen dager, endrer relasjonen seg, og de kommer nærmere hverandre: «Jeg er glad i Lizzy. Veldig glad. Jeg har vært sammen med henne i dag på vertshuset Schank. Det ble spilt Jazz. Det var så halvmørkt og deilig.»9 Når hun i 1938 tenker tilbake på denne relasjonen, konkluderer hun med at følelsene hun hadde for Lizzy Kantor, representerer hennes første forelskelse i en annen kvinne: «Det var min eneste kjærlighet til en pike. Det var kanskje den reneste og vareste kjærligheten i mitt liv […].»10 Selv om Maier svermer for både jevnaldrende gutter og eldre menn i denne perioden, er forelskelsen i klassevenninnen tilsynelatende mer opphøyet og annerledes enn andre forelskelser hun har opplevd. Hun beskriver møtene med Lizzy som forsiktige og dempede. Små gester, som et lite ord eller en håndbevegelse, får enorm betydning for henne. De befinner seg i et semiotisk kosmos – der det er avgjørende at hun tolker tegnene på riktig måte. Når hun funderer over Lizzys tiltrekningskraft, innser hun at det ikke handler om klassevenninnens intellekt eller sosiale egenskaper: «Ofte var hun sårende og taktløs. Hennes bemerkninger var ofte grenseløst dumme likevel ble hun ansett som klok.»11 Lizzys tiltrekningskraft er først og fremst fysisk: «Kroppen var veldig tander. Jeg husker den nøye. Hos skolelegen, i gymnastikken […]. Så fine stunder hun har gitt meg. Ubevisst naturligvis.»12 Det kan virke som om Maiers forklaring på hvorfor forelskelsen i Lizzy Kantor er renere og varere enn andre forelskelser, er koblet til den intenst sanselige og fysiske opplevelsen av disse møtene. I hennes øyne har den noe opphøyet over seg, kanskje 8 Ibid.,

123. 2007b, 56. 10 Ibid., 122. 11 Ibid., 122. 12 Ibid., 123. 9 Vold

262


RUTH MAIERS KJÆRLIGHET TIL KVINNER

nettopp fordi den forblir uforløst: Hun må trå varsomt og forsiktig i samværet med Lizzy og tør aldri vise hva hun egentlig føler for henne. Kanskje er det den intense kraften i følelsene, i kombinasjon med den selvpålagte tilbakeholdenheten, som får relasjonen til å fremstå opphøyet og ren? Til tross for at Ruth Maier fra et personlig ståsted betrakter denne forelskelsen som noe vakkert og ubesudlet, undrer hun samtidig på om disse følelsene er normale i en sosiokulturell kontekst: «Det er da ikke så sjeldent at en pike elsker en pike?»13 Ruth Maier stiller spørsmål rundt sin seksuelle orientering flere ganger i tekstene sine. I et dagboksnotat en måned før hun fyller 15, før hun forelsker seg i Lizzy Kantor, beskriver hun angsten for at hun muligens er homoseksuell. Det som får henne til å stille disse spørsmålene, er at moren forbereder henne på at hun snart er kjønnsmoden. Homoseksualitet er også et tema for samtaler med bestevenninnen Käthe.14 I dagbøkene antydes det at også denne relasjonen kan ha hatt homoerotiske sider. I et dagboksnotat tre år senere tenker hun over hvordan forholdet til Käthe har visse likhetstrekk med relasjonen til Agnes som hun i skrivende stund føler seg tiltrukket av: «Siden det er slik at jeg igjen har en ’venninne’ = en pike som jeg er glad i, vil jeg tenke på andre unge piker som også har vært mine venninner. Jeg vil tenke på Käthe.»15 Kanskje er det den spesielle relasjonen til Käthe, sammen med de heteronormative forventningene som følger med puberteten, som bidrar til frykten for at hun kan være homoseksuell. I retrospekt tenker hun på tiden da hun stilte spørsmål rundt sin seksuelle orientering, som svært vanskelig: «Jeg tenker på hvor skrekkelig det var når jeg grublet på det […]. Når jeg våknet midt på natten var jeg så redd at jeg ikke kunne røre meg. Jeg trodde jeg hadde fått forfølgelsesvanvidd.»16 I sin søken etter å forstå sin egen seksualitet 13 Ibid.,

123. 19. 15 Vold 2007b, 263. 16 Ibid., 19. 14 Ibid.,

263


INGEBORG HELLEBERG

slår hun opp i ulike leksikon og henvender seg til familiemedlemmer med spørsmål om hva det innebærer å være homoseksuell. Senere skal hun også drøfte dette temaet med privatlæreren hun har i latin: «Han har snakket med meg om homoseksualitet. Ikke direkte. Men han fortalte meg om guttekjærligheten i Rom.»17 Maier bruker altså begrepet homoseksuell i sine beskrivelser av likekjønnet kjærlighet og er åpen om sine forelskelser i andre kvinner, selv om hun ikke direkte betegner disse relasjonene som homoseksuelle. Med tanke på samtidens holdninger til homoseksualitet er det ikke vanskelig å forstå Maiers bekymringer over tiltrekningen hun føler mot kvinner. Slår man opp begrepet homoseksualitet i leksikon fra 1930-årene, slik Maier gjorde, blir likekjønnet seksualitet ofte beskrevet som utukt og som kriminelt, med en strafferamme på opptil ett år.18 I Østerrike var homoseksualitet regulert gjennom straffeloven, nærmere bestemt paragraf 129, lenge før nasjonalsosialismen ble nasjonal politikk. Paragrafen, som ble vedtatt allerede i 1852, slo fast at utukt med dyr og med mennesker av samme kjønn var kriminelt.19 I 1930 ble loven ytterligere skjerpet ved at Østerrikes høyesterett slo fast at paragrafen skulle beskytte moralen i seg selv: «Udåden skal også bestraffes, fordi den skader moralen.»20 Hovedmålet med den nasjonalsosialistiske familiepolitikken var å øke den ariske befolkningen. Likekjønnet seksualitet ble sett på som en trussel mot dette målet og betraktet som en jødisk oppfinnelse.21 Selv om Østerrike utmerket seg ved å inkludere kvinner i straffeforfølgelsen, var det en markant forskjell mellom kjønnene; langt flere menn enn kvinner ble straffeforfulgt som homoseksuelle under naziregimet. Årsaken til denne forskjellsbehandlingen av homoseksuelle menn og kvinner hang sammen med kjønnenes ulike posisjoner i samfunnet. 17 Ibid.,

58.

18 Schieldrop

1933, 424; Anker og Haffner 1939, 688. 2016, 68. 20 Ibid. – min oversettelse. 21 Schoppmann 1991, 15.

19 Kirchknopf

264


RUTH MAIERS KJÆRLIGHET TIL KVINNER

I kraft av sin yrkestilhørighet var menn synligere, og det hersket derfor en viss frykt for at en økende grad av åpen homoseksualitet skulle true det heteronormative bildet av familien og dermed føre til færre barnefødsler.22 På den andre siden var det en mer åpen debatt om homoseksualitet i Wien enn det var i Norge på samme tid. Wien, som befant seg i hjertet av Europa, stod kulturelt nærmere hovedsteder som Berlin, Amsterdam og Paris, hvor det i løpet av 1920- og 1930årene dukket opp miljøer for skeive av begge kjønn. I Østerrike ble det publisert tidsskrifter og romaner og satt opp teaterstykker som tematiserte homoseksualitet åpent.23 Det er derfor trolig at Maier var mer kjent med diskursene rundt homoseksualitet enn sine jevnaldrende i Norge. I Norge la man seg på en såkalt diskresjonslinje der homoseksualitet i liten grad ble snakket om, selv om denne tendensen til en viss grad var i ferd med å endre seg i 1930-årene.24 En offentlig debatt var ikke ønsket fordi det kunne skape oppmerksomhet om temaet, og denne offentlige oppmerksomheten var et større onde enn selve handlingen.25 Det finnes dessuten få spor av homoseksuelle subkulturer i Norge i 1920- og 30-årene, med unntak av noen få møtesteder for mannlige homoseksuelle i Bergen, Trondheim og Oslo.26 Norge skilte seg ellers fra Østerrike med sin relativt liberale lovgivning. Paragraf 213 i den norske straffeloven fra 1902, som kriminaliserte utuktig (seksuell) omgang mellom menn og mellom mennesker og dyr, ble i liten grad hånd­ hevet.27 Det er altså grunn til å tro at den offentlige oppmerksomheten rundt homoseksualitet i Wien var en faktor når Ruth Maier bekymret seg for sin egen seksuelle orientering. Samtidig bidro den nok til at

22 Schoppmann

1991, 23. 2015, 28. 24 Jordåen og Wolfert 2015, 460. 25 Ibid., 461. 26 Kristiansen 2008, 35. 27 Jordåen og Wolfert 2015, 460. 23 Hacker

265


INGEBORG HELLEBERG

hun i det hele tatt kunne drøfte dette temaet med familiemedlemmer. Man kan blant annet se likhetstrekk mellom Ruth Maiers ambivalens til egen seksualitet og måten en gruppe skeive kvinner i Berlin forholdt seg til det nazistiske rettssystemet på, slik det beskrives i artikkelen «The Dublicity of Tolerance: Lesbians Experience in Nazi Berlin» av Samuel Clowes Huneke.28 I en samtale med sin tante får Ruth Maier et slags svar på spørsmålene sine og en definisjon på homoseksualitet som gjør henne roligere med tanke på sin egen seksuelle orientering. Tanten hevder at «en som i sin kjærlighet er blitt veldig skuffet (når to mennesker ikke passer sammen), har da samme seksuelle samkvem med en av samme kjønn».29 Ruth Maier responderer på tantens forklaring med lettelse: «Gudskjelov er det over nå. Ja, har man ikke problemer, så skaffer man seg dem!»30 Kanskje var denne forklaringen lettere å leve med, da den ikke la til grunn at homoseksualitet var en medfødt og varig tilstand. Tantens versjon av homoseksualitet virket kanskje mindre deterministisk enn datidens medisinske teorier, som i stor grad så på dette som en anomali, som en sykdom som måtte behandles.31 I tantens perspektiv kunne de homoerotiske følelsene hun bekymret seg over, være et uttrykk for manglende eller «skuffede» heteroseksuelle erfaringer, og de ville i prinsippet kunne forsvinne idet hun ble sammen med en mann. →

Ruth Maier i russelue. Foto: Arkivet etter Ruth Maier / HL-senteret.

28 Huneke

2019, 30–59. 2007b, 19. 30 Ibid., 19. 31 Jordåen 2020, 305.

29 Vold

266


267


INGEBORG HELLEBERG

Også i Norge forelsker Ruth Maier seg i kvinner. Halvannet år etter at hun har flyktet til Norge, mens hun bor i Lillestrøm hos vertsfamilien Strøm, møter hun den tre år yngre Agnes. Også her legger hun vekt på det opphøyde ved relasjonen, og hun beskriver Agnes som «ren, og meget følsom av seg». De to møtes daglig på kveldstid og går arm i arm i gatene. Ved ett tilfelle møtes de også hjemme på Ruths værelse. Ruth Maier skildrer i liten grad samtaler dem imellom, men legger heller vekt på sanselige opplevelser: «Hun er glad i meg. Vi plukker blomster, ser på kveldens trær og mennesker. Hun sier bare kjærlige ting, hun sier at hendene mine er gode, og at alle mennesker straks blir glad i meg.»32 Senere beskriver hun hvordan «kroppen er helt varm av drømt kjærlighet og ømhet» når hun våkner etter å ha tilbrakt kvelden med Agnes,33 hvordan rommet lyser opp når Agnes besøker henne, og når hun ser Agnes «kjemme det lyse håret foran speilet», «fortaper [hun] seg i synet av henne». Ved et av besøkene ligger hun «aldeles lykkelig» med hodet i Agnes fang; hun hører bare den lyse stemmen, ikke ordene hun sier, hun «bare ser på henne».34 Beskrivelsene av relasjonen til Agnes bærer preg av en inderlig lengsel og intimitet som hun siden skal sammenligne med følelsene hun erfarer i møte med Gunvor Hofmo et halvt år senere: «Jeg lengter sånn etter henne. Ikke engang for Agnes har jeg følt så dypt. Gunvor har gitt meg mer.»35 Hun blir kjent med Gunvor Hofmo under kvinnelig arbeidstjeneste på Feiring gård, senhøstes i 1940. Allerede tidlig i januar 1941 skriver hun: «Jeg kan ikke si hvor varm jeg føler meg med Gunvor. Jeg elsker hennes dype øyne.»36 I et brev til familien like etter sammenligner hun følelsene hun har for Hofmo, med dem hun hadde for klassevenninnen noen år tidligere: «Det er en jente jeg er veldig

32 Vold

2007b, 255. 255. 34 Ibid., 261. 35 Ibid., 278. 36 Ibid., 270. 33 Ibid.,

268


RUTH MAIERS KJÆRLIGHET TIL KVINNER

glad i […] som Lizzy Kantor en gang.»37 Ut fra Maiers tidlige dagboksnedtegnelser var ikke Lizzy Kantor og Ruth Maier bare nære venninner som tilbrakte mye tid sammen, og det er derfor sannsynlig at denne referansen er ment å gi uttrykk for en forelskelse og ikke et alminnelig venninneforhold. I en av disse tidlige dagboksnedtegnelsene kommer det også frem at hun har fortalt søsteren om forelskelsen i klassevenninnen, og kanskje er referansen til Lizzy Kantor først og fremst ment som en beskjed til søsteren om at hun er forelsket igjen, denne gangen i Gunvor Hofmo. Helt fra starten skal imidlertid relasjonen med Hofmo vise seg å være turbulent. Allerede den 9. januar 1941 beskriver Maier en krangel som ender med at hun slår og sårer Hofmo. I samme dagboksnotat beskriver hun tomheten hun opplever når Hofmo er borte, og lettelsen når hun dukker opp igjen. Hun føler at hun blir møtt med en forståelse fra Hofmo som gjør at hun til slutt tør å vise at hun er glad i henne. Kanskje er det denne åpenheten og nærheten som også gjør henne sårbar, og som gjør at hun opplever episoder av sjalusi mot andre kvinner som tilbringer tid med Hofmo: «Jeg satt etterpå og kunne ikke for at jeg gråt. Jeg tenkte på hvordan jeg hadde gledet meg til kvelden, at nå går hun sammen med Bjørg […].»38 Etter hvert blir de mer intime med hverandre, de sitter på rommet foran ovnen på kveldene og snakker om oppveksten sin og familieforhold.39 Ved ett tilfelle spør Hofmo om hun bør gjøre det slutt med kjæresten Reidar, hun føler ikke at han kan tilfredsstille henne seksuelt, og Ruth blir glad og svarer bekreftende. Det kan virke som om Ruth Maier fra dette tidspunktet ser på relasjonen med Hofmo som et erklært kjærlighetsforhold.

37 Ibid.,

273. 274. 39 Ibid., 276. 38 Ibid.,

269


INGEBORG HELLEBERG

Ruth og Gunvor på tur til Kolsås i 1941. Foto: Arkivet etter Ruth Maier / HL-senteret.

270


RUTH MAIERS KJÆRLIGHET TIL KVINNER

Mens hun er i arbeidstjenesten og bor i kvinnefellesskapet på gården Biristrand, konstaterer hun for seg selv at hun tiltrekkes av både menn og kvinner: «Når man er sånn som jeg, er det vanskelig å elske […] jente eller gutt.»40 Det kan her virke som om kjønn spiller en underordnet rolle for henne, hun innser at hun tiltrekkes av mennesker uavhengig av kjønn, og at dette føles naturlig for henne: «Jeg tror ikke at min kjærlighet til henne [Hofmo] er unaturlig. Jeg bare elsker henne slik, fordi jeg elsker det mennesket hun er, slik som med Williger.»41 Williger var en eldre mann og privatlæreren hennes i latin i Wien som hun tidligere hadde vært forelsket i. Selv om forelskelsen i Hofmo på et personlig plan føles naturlig for henne, er det samtidig følelser som kolliderer med de heteronormative idealene i kulturen hun er en del av. Kanskje er denne konflikten, og spenningene i relasjonen til Hofmo, også en av årsakene til at hun noen dager senere får et nervøst sammenbrudd, som til slutt fører til at hun blir innlagt på psykiatrisk avdeling på Ullevål. Hun vender seg til Hofmo når hun blir syk, og opplever å få trøst og hjelp til å oppsøke lege. Et par dager før hun skal reise til Ullevål, tilbringer de kvelden sammen i sengen til Hofmo, og her, kanskje for første gang, berører de hverandres kropper: «Jeg merket kroppen hennes, som en anelse. Jeg kvalte den ømhet som steg i meg. Jeg var nervøs, jeg skalv. Nå var jeg hos henne.»42 Ut fra Maiers beskrivelser av dagene før avreise kan det virke som om samværet deres i denne perioden går fra intellektuell nærhet og samforståelse til å bli en stadig mer seksuell og fysisk relasjon: «Til slutt ble jeg modig nok til å vise henne min kjærlighet […]. Bare vi to satt igjen på sengen, med bena utstrakte […] jeg skrapte i beltet hennes, med neglene bare, helt lett.»43 Til tross for de erotiske anstrøkene ved denne scenen hevder Maier ved en senere anledning at hun ikke føler seksuelt begjær for 40 Ibid.,

274. 276. 42 Ibid., 277. 43 Ibid., 278. 41 Ibid.,

271


INGEBORG HELLEBERG

Hofmo. Når legene på psykiatrisk avdeling konfronterer henne med spørsmål om følelsene hun har for Hofmo, benekter hun at hun er homoseksuell. Begrunnelsen er at følelsene hennes er naturlige, de handler om tilknytning og intimitet og ikke seksualitet: Jeg kan ikke noe for at jeg føler så dypt for henne. Legene har sikkert trodd at jeg i denne forbindelsen har unaturlige anlegg. Det er ikke tilfelle. Det jeg føler for henne er helt naturlig. Jeg føler meg sjelelig knyttet til henne. Det fins ikke den fjerneste antydning til kroppslig begjær i meg. Men det kan hende at jeg har et kjærlighetsbehov som krever sitt uttrykk, der Gunvor er et kjærkomment objekt.44

Det kan være flere grunner til at Maier her omtaler forholdet til Hofmo som aseksuelt. Konteksten dagboksteksten skrives i, er for eksempel avgjørende for lesningen. Bakgrunnen for Maiers benektelse av et «unaturlig anlegg» er at hun samme dag har hatt en drøm der en av legene på avdelingen kritiserer Hofmo og kommer med anklager mot henne. I drømmen tar Maier henne i forsvar. Hun forklarer at Hofmo er god, og begrunner adferden hennes med at hun har problemer med kjæresten Reidar. Vi kan tenke oss at drømmen springer ut av konflikten mellom Hofmos homoseksualitet på den ene siden og psykiatriens fordømmelse av den på den andre. På slutten av 1800-tallet ble homoseksualitet innført som et begrep og en diagnose i psykiatrien, det ble sett på som en utviklingsmangel som kunne være medfødt eller ervervet. I 1932 publiserte legene Karl Evang (1902–1981) og Torgeir Kasa (1894–1974) en artikkel om homoseksualitet som fikk bred oppmerksomhet i offentligheten.45 I tråd med sin tids medisinske forståelse av homoseksualitet diskuterer artikkelforfatterne årsaker, behandling og forebygging, men argumenterer også for en avkriminalisering av homoseksualitet og for en samfunnsmessig aksept av homoseksuelle.46 Artikkelen 44 Ibid.,

319. 2020, 302. 46 Ibid., 302. 45 Jordåen

272


RUTH MAIERS KJÆRLIGHET TIL KVINNER

ble møtt med både begeistring og motstand: Flere aktivister i seksualopplysningsorganisasjonen RFSU i Sverige var positive til analysen, mens andre, deriblant Nasjonal Samling i Norge, protesterte mot innholdet.47 Overlege Haakon Sæthre (1891–1945) på psykiatrisk avdeling XI på Ullevål, hvor Ruth Maier ble innlagt, hevdet imidlertid i sin artikkel «Nye veier i seksualforskningen» fra 1936 at homoseksualitet var delvis hormonelt betinget. Sammen med Ørnulv Ødegård og Alex Brinchmann skrev han også boken Mentalhygiene i 1937, der de argumenterte for å beholde straffebestemmelsene for homoseksuelle menn for å hindre utbredelsen av homoseksualitet.48 I boken, som kom ut i en nyutgave i 1941, samme år som Maier var pasient ved Sæthres avdeling, hevder medforfatteren Ørnulv Ødegård følgende: «Straffebestemmelser for alt det som under ett kalles sedelighetsforbrytelser kan ikke helbrede den asosiale eller abnorme kjønnsdrift som ligger bakom. Men likevel gjør straffetrusselen nytte, fordi den til en viss grad kan hindre at driften gir seg åpne utslag.»49 Det er dermed ikke oppsiktsvekkende at Maier kan ha uttalt seg forbeholdent om homoseksualitet under slike omstendigheter. Selv om hun er usedvanlig åpen om sin seksualitet, finnes det et eksempel på at flere sider som handler om seksuelle følelser mellom henne og Hofmo, er revet ut av en av dagbøkene hennes. I denne nedtegnelsen analyserer hun innledningsvis sine egne og Hofmos drømmer. Analysene av hennes egne drømmer handler om spenningen mellom det seksuelle begjæret hun føler for menn versus for kvinner, og da spesielt for Hofmo. På den ene siden føler hun på trangen til å ligge med en mann: «Altså: Jeg må utløse min seksualtrang før jeg dør. Det vil si at tiden flyr og at jeg fremdeles er ‘jomfru’.»50 På den andre siden tyder hun drømmene dit hen at hun er «utilfreds med det annet kjønn. Det

47 Ibid.,

312. Brinchmann og Sæthre 1941, 277. 49 Ibid., 277–278. 50 Vold 2007b, 365. 48 Ødegård,

273


INGEBORG HELLEBERG

befrir meg ikke ‘åndelig’.»51 I den ene av drømmene er hun sammen med Hofmo og mange unge menn på en kafe hvor det spilles jazz på radioen. I drømmen innser hun at «kafeinnehaveren må være nazist ettersom han har radio».52 Hennes analyse av denne drømmen er at den handler om følelsen av det forbudte fordi den dreier seg om seksualiteten mellom henne og Hofmo. Hofmos drøm handler også, ifølge Maier, om de seksuelle følelsene mellom dem, om homoseksualitet og brudd med sosiale normer.53 Det kan virke som at drømmetydningene er utgangspunkt for refleksjoner og samtaler rundt temaet homoseksualitet. Kanskje var disse analysene også starten på en mer direkte utlegning om de seksuelle aspektene ved Hofmo og Maiers relasjon. De påfølgende sidene av nedtegnelsen er revet ut og har siden gått tapt, uten at vi vet hvem som står for dette inngrepet, eller hva som stod der. Når teksten starter igjen, er det midt i en setning, og her dreier det seg om hvorvidt de to kvinnene kan fortsette sin relasjon eller ikke: Skal vi gå fra hverandre, skal vi bli? Jeg tror ikke vi kom til noen avgjørelse i går. Men dagen etter stod vi opp med så kalde øyne og jeg hadde vissheten i meg: forbi. Og jeg elsket henne like høyt for det, da vi sa adjø til hverandre i byen. […] Når jeg legger bort pennen og tenker på hvordan man har revet henne fra meg, da er det så grusomt. Uten grunn, uten grunn.54

Årsaken til bruddet blir ikke direkte beskrevet i dagboken, annet enn at det ikke skyldes manglende kjærlighet fra Maiers side. Kanskje var det Hofmo som ønsket å avslutte forholdet? Selv beskriver Maier bruddet som grunnløst. Setningen «Når jeg legger bort pennen og tenker på hvordan man har revet henne fra meg, da er det så grusomt», tyder på at det kan være eksterne grunner til at de går fra hverandre, grunner som hun selv verken deler eller forstår. Kanskje ligger 51 Ibid.,

365. 365. 53 Ibid., 365. 54 Ibid., 366. 52 Ibid.,

274


RUTH MAIERS KJÆRLIGHET TIL KVINNER

det i dette en henvisning til de tidligere nevnte sosiale normene og til følelsen av det forbudte som dukker opp i drømmene deres? En annen sannsynlig grunn til at Maier ikke omtaler seg selv som homoseksuell, er at hun motsetter seg selve diagnosen, da forstått som «unaturlig anlegg», og ideen om likekjønnet kjærlighet som syndig eller feil. Hennes opplevelse av følelsene hun har for Hofmo, er positive og naturlige. Maier skriver: «Jeg kan ikke noe for at jeg føler så dypt henne [Hofmo]».55 På sett og vis fraskriver hun seg her skyld, dette er ikke følelser hun rår over, de er ikke unaturlige. Tvert imot anser hun forholdet til Hofmo som et åpenbart gode, en erfaring som har gjort livet rikere og bedre. Under oppholdet på psykiatrisk avdeling skriver hun blant annet: «Hva Gunvor har levendegjort for meg er det gode i meg. Hun har vist meg, minnet meg om hva det å leve innebærer.»56 Mye av Maiers skrivende praksis går ut på å undersøke – og til en viss grad omdefinere – samtidens stigmatiserende og undertrykkende sosiale og språklige kategorier knyttet til kjønn, seksualitet og etnisitet. I ovennevnte sitat beskriver hun en sjelelig tilknytning til Hofmo, men hun omtaler også Hofmo som et «kjærkomment objekt» for et «kjærlighetsbehov som krever sitt uttrykk».57 Den implisitte devalueringen av sjelevennen med ordene «kjærkomment objekt» viser at relasjonen er mer enn et intellektuelt vennskap. Hofmo er like mye et objekt for Maiers kjærlighetsbehov. Et «kjærlighetsbehov som krever sitt uttrykk» kan også leses som en positiv omformulering av kroppslige behov og ønske om fysisk nærhet, og som en kontrast til den reduktive og heteronormative forståelsen av kvinnelig seksualitet i samtiden. Den kan likeledes tolkes som en avvisning av den medisinske forståelsen av disse følelsene som unaturlige. Maier er altså ikke villig til å la behovene og følelsene som utspiller seg mellom de to kvinnene, diagnostiseres med datidens 55 Vold

2007b, 319. 300. 57 Ibid., 319. 56 Ibid.,

275


INGEBORG HELLEBERG

medisinske begreper. De er langt mer komplekse enn som så. Ruth Maier fremstår med andre ord som en radikal stemme i sin egen tid, en motstemme og en minoritetsstemme som i sin relasjon til mennesker hun elsker, oppløser kjønn og seksualitet som fastlåste kategorier. Hun elsker menneskene uavhengig av hvilket kjønn de tilhører, og relaterer til dem ut fra sin egen forståelsesramme.

Ruth og Gunvor i Oslo i 1942. Foto: Arkivet etter Ruth Maier / HL-senteret.

276


RUTH MAIERS KJÆRLIGHET TIL KVINNER

I et intervju med Dagsavisen hevder Jan Erik Vold at Ruth Maier lot være å flykte til Sverige på grunn av Gunvor Hofmo: «[V]i vet at Ruth Maier ikke ville dra fra Gunvor Hofmo, hun ville ikke bli alene.»58 Ifølge Vold hadde de to tidligere planlagt å reise til Sverige, men Hofmo trakk seg på grunn av forpliktelser til familien.59 Den 26. november 1942 ble Maier arrestert av norsk politi og deportert med «Donau» sammen med 531 andre jøder. Relasjonen til Hofmo var derfor en viktig årsak til at hun fremdeles befant seg i Norge under jødearrestasjonene, og forholdet førte dermed indirekte til at hun ble et offer for nazismen. Ettertidens forsiktighet Det finnes noen få eksempler på tekster som undersøker Ruth Maiers relasjon til kvinner og hvilken betydning dette hadde for hennes livshistorie og skriftpraksis. Et av dem er skrevet av den tyske forskeren Raimund Wolfert ved Magnus-Hirschfeld-Gesellschaft i Berlin. I sitt tekstbidrag «Ruth Maier» til Skeivt arkiv fra 2019 viser han til flere lyriske tekststykker der Maier omtaler sin kjærlighet til Hofmo, og han diskuterer også hvorvidt Maier var lesbisk eller ikke. Shai Rudins artikkel «Because we must not forget», som er en feministisk lesning av tre unge kvinners dagbøker under andre verdenskrig, er også et eksempel på en tekst som i korte trekk omtaler det lesbiske temaet i Maiers tekster. Slik beskriver artikkelforfatteren relasjonen mellom de to kvinnene: «The precise nature of her relationship with Hofmo, their common journeys, shared residence and even the ostracism they experienced due to their relationship (expulsion from a woman’s shelter and hostel), is a pioneering literary description of a lesbian relationship. »60 I teksten «Different, Insignificant, Dangerous? Gay Men and Lesbians Before, During and After the War», et av kapitlene i antologien Women in War, tar kriminologen Kristin Hobson for 58 Larsen

2008, 22. 2012, 8. 60 Rudin 2018, 226.

59 Oftestad

277


INGEBORG HELLEBERG

seg livssituasjonen til skeive kvinner og menn under krigen. Avslutningsvis nevner hun at Ruth Maiers dagbøker er en av de svært få veldokumenterte fortellingene om et lesbisk par under okkupasjonen, men uten at hun undersøker dette videre i artikkelen.61 I den norske holocaustminnekulturen er det få analyser og eksplisitte omtaler av Ruth Maier som skeiv eller lesbisk. Anmeldere av boken Ruth Maiers dagbok er påfallende forsiktige i omtalen av Maiers seksualitet og kjærlighet til kvinner. Et interessant eksempel er Jacob Lothes anmeldelse. Lothe nevner de erotiske aspektene i tekstene hennes samtidig som han krediterer Vold for å trå varsomt i beskrivelsen av Hofmo og Maier som et lesbisk par: «Vold er prisverdig forsiktig med å kommentere dette forholdet utover å understreke verdien – for begge – av eit fint vennskap.»62 Denne forsiktighetstendensen i mottakelsen av boken og i minnekulturen for øvrig har røtter i tekstenes utgivelseshistorikk og virkningshistorie. Maier etterlot sin siste dagbok i Gunvor Hofmos forvaring da hun ble deportert med «Donau». Siden skulle Hofmo få de resterende syv dagbøkene av Maiers vertsfar, Arne Strøm, mens søsteren, Judith Maier, tok vare på 69 etterlatte brev. Både dagbøker og brev ble overdratt til Jan Erik Vold etter Gunvor Hofmos død. Etter å ha sluttført Hofmo-biografien Mørkets sangerske tok Vold på seg arbeidet med å samle, redigere og oversette Maiers tekster til boken Ruth Maiers dagbok, som kom ut i 2007. Siden har Vold gjennom foredrag, intervjuer, artikler, kunstneriske arbeider og samarbeid fortsatt å formidle Ruth Maiers historie. Volds avtrykk på både Ruth Maiers og Gunvor Hofmos livsfortellinger har utvilsomt bidratt til å føre dem nærmere hverandre i minnekulturen og virkningshistorien. Samtidig har hans fortolkninger av de to kvinnenes livshistorier – og hans utvalg og redigering av dagbøker og brev – bidratt til å nedtone de skeive aspektene i Maiers livsfortelling. I et intervju med avisen Dag 61 Hobson 62 Lothe

278

2015, 126–127. 2007, 38.


RUTH MAIERS KJÆRLIGHET TIL KVINNER

og Tid sier Vold: «Gunvor og Ruth er eit evig par i historia. Dei var sjelevenner samstundes som dei var ulike.»63 På direkte spørsmål om Ruth Maier og Gunvor Hofmo var kjærester, svarer han: «Ruth skriv at det ikkje handlar om kroppsleg, men sjeleleg lengt. Eg trur ikkje det er noko ho skriv for ettertida. Me veit i ettertid at Gunvor Hofmo var lesbisk, men Gunvor kallar aldri Ruth anna enn ei venninne.»64 Når han omtaler forholdet mellom Ruth Maier og Gunvor Hofmo, bruker han begreper som nære venninner og tvillingsjeler65. I dokumentaren Fra en annen virkelighet om Hofmos liv og diktning, hevder han riktignok at Maiers beskrivelser av Hofmo ikke kan forstås som noe annet enn en forelskelsens diskurs. Likevel tilbakeviser han, i samme dokumentar, spekulasjoner om at relasjonen var lesbisk med en påstand om at det i så fall er sekundært. Det var Ruth Maiers ensomhet og venninnens sjelelige tilknytning som var hovedmotivet i relasjonen, ifølge Vold. Benevnelsen tvillingsjeler dukker også opp i forordet til 63 Seiness

2007, 8.

64 Ibid. 65 Jan

Erik Vold har tidligere blitt kritisert for å fortie at Gunvor Hofmo var lesbisk, i sin biografi om lyrikeren, Mørkets sangerske, første gang utgitt i 2000. I tidsskriftet Løvetann skriver blant annet Beate L. Christiansen: «Når det gjelder de nære forholdene Gunvor Hofmo hadde til kvinner, til Ruth Maier […] og til Astrid Tollefsen, spekulerer Vold aldri på om de kanskje var kjærlighetsforhold, ikke vennskapsforhold […]. Og han setter seg inn i Gunvors vedvarende sorg. Men han spekulerer aldri på om det var sin elskede hun mistet, sin eneste andre; det er alltid den jødiske venninnen, tvillingsjelen» (Christiansen 2001, 21–22). Også Unni Langås kritiserer Volds biografi om Hofmo, og mener han «undervurderer den kjønnsmessige utryggheten som Hofmo som homoseksuell i en fordømmende kultur må ha opplevd» (Langås 2000, 14). I en anmeldelse av Mørkets sangerske i tidsskriftet Blikk fra 2001 retter Siri Lindstad kritikk mot Vold for å ha fortiet og usynliggjort Gunvor Hofmos seksuelle identitet. I en kommentar til tidsskriftet hevder Vold på sin side at homoseksualiteten er en bagatell i forhold til sinnssykdommen og tapene av Ruth Maier og to av farens søsken under krigen. Av hensyn til Hofmos familie ønsker han ikke å gå nærmere i detalj om Gunvor Hofmos legning (Lindstad 2001b, 48). I et intervju i Aftenposten i etterkant av Hofmo-biografien Venn, jeg har våket fra 2021 blir kritikken om at han har fortiet Hofmos seksuelle orientering løftet frem. I intervjuet, hvor Hofmo og Maier omtales som ungdomskjærester, hevder han at Hofmo og Maier i hans verden er en Romeo og Julie-fortelling. Han tror likevel ikke det er den forbudte kjærligheten mellom dem som er årsaken til Hofmos sykdom. Han peker på at Hofmo hadde et forhold til lyrikeren Astrid Tollefsen i flere år, og at hun ved et tilfelle var åpen om forholdet overfor venner. Videre mener han at Hofmo var såpass ukonvensjonell at det ikke var hennes legning som var det utslagsgivende for hennes psykiske sykdom (Korsvold 2021, 4–5).

279


INGEBORG HELLEBERG

Ruth Maiers dagbok, der han setter rammen for Ruth Maiers livshistorie. Vold beskriver også relasjonen mellom Maier og Hofmo i forordet og henviser til Hofmos egen omtale av denne relasjonen i et brev som hun sendte til sin forlegger Sigmund Moren i 1953.66 I brevet innrømmer Hofmo at hun i starten av forholdet først og fremst så Maier som et offer for jødeforfølgelsen, men forteller at hun etter hvert innså at Ruth Maiers innflytelse over hennes liv gikk langt dypere: «Så viste det seg at hun var en slags åndelig parallell, en tvillingsjel, selv om vi vokste opp i vidt forskjellige miljøer og hadde hver vår diametralt motsatte barndom.»67 Hofmo refererer her til deres forskjellige sosio­ kulturelle bakgrunn. Hofmo kom fra en arbeiderklassefamilie, mens Maier hadde vokst opp i en borgerlig, intellektuell familie i Wien. Likevel opplevde hun en nærhet til Maier som hun ikke hadde erfart tidligere. Begrepet tvillingsjeler blir etter hvert hyppig brukt i omtalen av Maier og Hofmos relasjon, både i intervjuer med Jan Erik Vold og i ulike anmeldelser av boken. Men hva ligger egentlig i begrepet tvillingsjeler? Ut fra mitt perspektiv på Maiers kjærlighet til kvinner er det betimelig å spørre om ikke Hofmos bruk av akkurat dette ordet er mindre enhetlig enn det mange av lesningene går ut fra. Betegnelsen tvillingsjeler var særlig aktuell på første halvdel av 1800-tallet. Romantikkens vektlegging av jegets ensomhet i en kaotisk verden ga næring til en idealisering og oppvurdering av vennskapet.68 Det opphøyde vennskapet var kjennetegnet av en sjelelig forening: To sjeler fløt sammen til en, slik at det nærmest oppstod en total empati og samforståelse.69 I romantikken ble erotiske relasjoner mellom personer av samme kjønn ikke regnet som homoseksuelle. Seksualitet var ensbetydende med reproduksjon og hadde derfor

66 Vold

2007b, 10. 10. 68 Karlsen 2000, 41. 69 Ibid. 67 Ibid.,

280


RUTH MAIERS KJÆRLIGHET TIL KVINNER

ingen plass i relasjoner mellom to mennesker av samme kjønn.70 På Ruth Maier og Gunvor Hofmos tid var begrepet homoseksualitet derimot allment kjent. Hofmos omtale av relasjonen til Maier fra 1953 er imidlertid skrevet i en tid da det knapt fantes eksempler på kvinner som erklærte seg som lesbiske.71 Hofmos bruk av begrepet tvillingsjeler kan også leses på en annen måte. I boken Tekster på tvers skriver Jan Olav Gatland om tvillingsjel-motivet i litteraturhistorien. Ifølge Gatland kunne begrepet tvillingsjel brukes som en kodet beskjed til leseren etter hvert som homoseksualitet ble et mer allment og tabubelagt begrep. Det skulle signalisere at en person gjenkjente en beslektet sjel, det vil si en med samme seksuelle orientering som en selv.72 Gatland nevner et eksempel fra 1930, der Hjalmar Meidell beskriver sin homososiale relasjon til teatermannen Christian Sandal på følgende måte: «Hvordan vi ‘fannt hinannen’? husker jeg ikke lenger. Men beslektede sjeler har en fin sporsans.»73 Med dette i mente er det mulig å lese Hofmos omtale av forholdet til Ruth Maier som en kodet beskjed til forleggeren om at det dreide seg om en substansiell kjæresterelasjon. En slik lesning finner støtte i andre deler av samme brev til forleggeren: Hva Ruth betydde for meg, selv om jeg «bare» kjente henne i to år, fra 1940, kan jeg bare streife inn på […] Fra jeg var et barn hadde jeg vært brennende opptatt av jødeforfølgelsen i Tyskland, opptatt er forresten et galt uttrykk, jeg var vel nærmest besatt av hele dens menneskelige nedverdigelse, nazismen overhodet. Ved siden av dette og mye annet var en jo et svært ensomt barn, selv om en hadde nok av venner. Det er jo i og for seg ikke noe enestående. Men jeg tror nok at selve forutsetningen for min ensomhet var temmelig forskjellig fra de fleste andres. Og først da jeg traff Ruth i den frivillige arbeidstjenesten, jeg var da nitten år, kunne det jeg hadde kjempet med i årevis, få utløsning.74

70 Gatland

2008, 184. Kristiansen 2008, 53. 72 Gatland 2008, 185 73 Sitert i Gatland 2008, 185. 74 Vold 2004, 465. 71 Jf.

281


INGEBORG HELLEBERG

Sitatet utgjør konteksten for Hofmos omtale av Maier som sin tvillingsjel og er delvis gjengitt i Mørkets sangerske. Sitatet figurerer også i Volds forord til Ruth Maiers dagbok, men her er tre av setningene som er gjengitt ovenfor, redigert bort: Hva Ruth betydde for meg, selv om jeg «bare» kjente henne i to år, fra 1940, kan jeg bare streife inn på … Fra jeg var barn hadde jeg vært brennende opptatt av jødeforfølgelsen i Tyskland, opptatt er forresten galt et uttrykk, jeg var nærmest besatt av hele dens menneskelige nedverdigelse, nazismen overhodet … Og først da jeg traff Ruth i den frivillige arbeidstjenesten, jeg var da nitten år, kunne det jeg hadde kjempet med i årevis, få utløsning.75

Redigeringen gir inntrykk av en tekst der det er Hofmos brennende engasjement for jødeforfølgelsen som endelig kan «få utløsning» når hun møter jødiske Ruth Maier. Årsaken til dette redaksjonelle grepet er kanskje at de utelatte setningene først og fremst handler om Hofmos barndom og oppvekst, og at de derfor ikke er relevante i et forord til Ruth Maiers tekster. Likevel er dette en redigering som fortjener en kommentar: I sin opprinnelige sammenheng viser «det jeg hadde kjempet med i årevis» ikke bare til Hofmos besettelse av jødeforfølgelsen, men like mye til hennes seksuelle orientering.76 Hofmo understreker at det ikke er mangelen på venner som ligger til grunn for «min ensomhet», men snarere mangelen på en type relasjon som hun – før møtet med Maier – ikke hadde fått erfare. I et slikt perspektiv virker det sannsynlig at det Hofmo får utløp for i møte med Maier, er homoseksuelle følelser hun har kjempet med og kanskje undertrykt. Dette er ikke ensbetydende med at relasjonen deres var lesbisk eller homoerotisk, men viser at Hofmo betraktet Maier som nettopp noe mer enn en nær venninne, noe som antyder at benevnelsen tvillingsjeler kan være brukt i tråd med Gatlands beskrivelse. Ut fra en slik lesning ser vi at redigeringen i forordet blir utslagsgivende for den biografiske rammeforståelsen av Maier og Hofmos relasjon. 75 Vold 76 Jf.

282

2007b, 10. Christiansen 2001, 22.


RUTH MAIERS KJÆRLIGHET TIL KVINNER

I forlengelsen av Volds arbeider med Ruth Maier og Gunvor Hofmos historier satte Riksteateret opp teaterstykket Tvillingsjeler i 2013. Regissør og manusforfatter Otto Homlung utforsker her forholdet mellom Gunvor Hofmo og Ruth Maier fra deres første møte frem til Maier blir arrestert og deportert. Stykket tar også for seg Hofmos bearbeiding av traumet etter Ruth Maiers død ved å la en skuespiller spille en eldre versjon av Hofmo, som betrakter og deltar i relasjonens utvikling og undergang. Stykket er basert på Jan Erik Volds Ruth Maiers dagbok og Mørkets sangerske i tillegg til Hofmos egne dikt. I et intervju med Nationen etter premieren ble Homlung konfrontert med spørsmålet om Hofmo og Maier kunne kalles kjærester. Til det svarte han: «Gunvor Hofmo var lesbisk, Ruth Maier var det ikkje. Men det er ikkje det som er kjernen her. Kjernen her er tittelen på stykket – tvillingsjeler.»77 Homlung er tydelig på at han ikke ville at forestillingen skulle bli en skildring av et seksuelt kjærlighetsforhold: «Stykket handler ikke om det, men om nærheten mellom de to unge menneskene. Dessuten er vi egentlig ikke sikker på om de hadde et seksuelt forhold. Gunvor Hofmo var lesbisk. Men etter det jeg har lest i dagbøkene til Ruth Maier, var hun guttegærn», forteller Homlung.78 Her opererer Homlung med tradisjonelle og binære definisjoner av seksualitet som stipulerer at eksistensen av heteroseksuelle kjærlighetsrelasjoner (eller forestillingen om at disse har eksistert) utelukker eksistensen av kjærlighetsforhold med kvinner.79 Selv om Ruth Maier flere steder i tekstene sine beskriver seksuelle møter med menn, utelukker det selvsagt ikke at hun også kan ha vært tiltrukket av kvinner. Teaterstykket i seg selv fremviser dessuten erotiske sider av relasjonen: Selv om Ruth Maier flere ganger eksplisitt uttrykker at hun er tiltrukket av menn i sceneteksten, går sceneanvisningene i en mer homoerotisk retning: «(De [Hofmo og Maier] berører hverandre

77 Andersen

2013, 17. 2012, 8. 79 Jf. Hellesund 2003, 155–156. 78 Oftestad

283


INGEBORG HELLEBERG

forsiktig. Alt eksploderer. Musikk)».80 Det kan her virke som om den seksuelle spenningen mellom de to kvinnene brukes som et dramaturgisk virkemiddel i stykket, til tross for at regissøren hevder at den er irrelevant for forståelsen av relasjonen og teaterstykket. I undervisningsmaterialet til stykket blir heller ikke relasjonen mellom kvinnene eller begrepet tvillingsjeler problematisert, til tross for at det nettopp er dette som er stykkets omdreiningspunkt. I stedet legges det opp til en drøfting av jødeforfølgelsen og de historisk-biografiske betingelsene de to kvinnene levde under. Elevene får heller ingen innføring i nazistenes forfølgelse av homoseksuelle eller deres livssituasjon under nazismen. Denne tendensen gjentar seg i mottakelsen av Ruth Maiers tekster. Hennes jødiske bakgrunn blir fremhevet og drøftet, men betydning av de skeive temaene i tekstene hennes og hvordan disse virket inn på livet hennes, forblir ubehandlet. Avslutning Ruth Maier ble ikke drept fordi hun var skeiv, men fordi hun var jøde. I historien om det norske holocaust står hun først og fremst som en representant for de jødiske ofrene. Likevel er hennes seksualitet og hennes kjærlighetsrelasjoner til kvinner åpenbart relevante, både fordi det påvirket livssituasjonen hennes og de valgene hun tok under jødeforfølgelsen i Norge, og fordi skeive stemmer i holocaustminnekulturen er underrepresentert. Selv om det ville vært anakronistisk å betegne Ruth Maier som lesbisk eller bifil ut fra vår tids utvidede begreper om seksualitet, gir det mening å lese Maiers tekster gjennom en skeiv fortolkningsramme. Sett i lys av tiden hun levde i, med normative restriksjoner og til dels strafferettslige begrensninger for likekjønnet kjærlighet, utviste Ruth Maier en radikal åpenhet overfor sin egen seksualitet og identitet i tekstene sine. Denne radikale åpenheten, denne overskridelsen av det heteronormative, vil vi i dag 80 Homlung

ningen.

284

2013, 27. Jeg baserer meg utelukkende på manuset til Tvillingsjeler, ikke oppset-


RUTH MAIERS KJÆRLIGHET TIL KVINNER

betegne som queer eller skeiv. Ruth Maier døde i en alder av 22 år og rakk aldri å komme til noen konklusjoner rundt sin egen seksualitet og identitet. Med det i mente er det desto viktigere at vi, som lesere, tillegger mangfoldet og bredden i hennes identitetsbetraktninger gyldighet og tilstreber en tilsvarende åpenhet i våre lesninger. Til nå har holocaustminnekulturen konsentrert seg om Maiers jødiske bakgrunn, men spørsmålene knyttet til hennes seksuelle orientering og identitetsforståelse er også sentrale temaer i et holocaustperspektiv. Maiers relasjon til Gunvor Hofmo var en viktig grunn til at hun ikke flyktet til Sverige, men ble værende i Norge, hvor hun til slutt ble arrestert og deportert. I tillegg er hun en stemme som utforsker flere minoritetsperspektiver samtidig: Hun diskuterer betydningen av sin jødiske identitet parallelt med at hun utforsker ulike ikke-heteronormative relasjoner. Hun stiller selv spørsmål ved egen seksualitet og åpner for forskjellige identitetsdiskurser. Muligens er berøringsangsten og de vage formuleringene rundt Maiers seksualitet i tekstenes virkningshistorie en del av en større tendens i holocaustminnekulturen og holocaustforskningen. Skeive personers fortellinger under nazismen er fremdeles et lite belyst tema i mange europeiske land, også i Norge. Tabuene fra fortiden har fortsatt å være virksomme lenge etter krigen, og svært få overlevende har stått frem som skeive, spesielt blant kvinner.81 Ruth Maiers tematisering av likekjønnet kjærlighet er en sentral og viktig kilde til en dypere forståelse ikke bare av hennes egne tekster, men også av ulike grupper av minoriteter som ble forfulgt under nasjonalsosialismen.

81 Huneke

2019, 30.

285


INGEBORG HELLEBERG

Litteratur Andersen, Trine. 2013. «Nært vennskap med tragisk utgang». Nationen 22. februar. Anker, Øyvind og Rolf Haffner. 1939. Cappelens leksikon: ett-binds konversasjonsleksikon. Oslo: Cappelen forlag. Christiansen, Beate L. 2001. «Gunvor Hofmos liv og diktning tolket av Jan Erik Vold». Løvetann: for homofil og lesbisk frigjøring. Vol. 24 Nr. 1:20–22. Fidjestøl, Alfred. 2007. «Ruth Maiers dagbøker er verdslitteratur». Klassekampen, 31. desember. Gatland, Jan O. 2008. «Fordi det var han, fordi det var meg. Tvillingsjeler og mannleg vennskap». I Tekster på tvers: Queer-inspirerte lesninger, redigert av Christine Hamm, Jørgen Magnus Sejersted og Lars Rune Waage: 183–196. Trondheim: Tapir Akademisk Forlag. Hacker, Hanna. 2015. Frauen* und Freund_innen: Lesarten “weiblicher Homosexualität”: Österreich, 1870–1938. Wien: Zaglossus. Hellesund, Tone. 2001. Den norske peppermø. Om kulturell konstituering av kjønn og organisering av enslighet. Dr.art.-avhandling, Universitetet i Bergen. Hellesund, Tone. 2003. Kapitler fra singellivets historie. Oslo: Universitetsforlaget. Hellesund, Tone. 2008. «Queering the Spinsters: Single Middle-Class Women in Norway, 1880–1920 Queer Margins Queering Norway». Journal of Homosexuality, Vol. 54(1/2):22. Henmo, Ingvill. 1999. «Den som ikke kan velge». Løvetann: for homofil og lesbisk frigjøring. Vol. 22 Nr. 6: 37. Hobson, Kristin. 2015. «Different, Insignificant, Dangerous? Gay men and lesbians before, during and after the war». I Women in War. Examples from Norway and Beyond, redigert av Kjersti Ericsson, [39]–54. Farnham: Ashgate Publishing Limited. Homlung, Otto. 2013. Tvillingsjeler – en jødisk flyktning og en norsk poet. Et skuespill om Ruth Maier og Gunvor Hofmo basert på Jan Erik Volds dokumentariske bøker. Oslo, Riksteatret våren 2013. Huneke, Samuel C. 2019. «The Duplicity of Tolerance: Lesbians Experience in Nazi Berlin». Journal of Contemporary History. Vol 54 (1):30–59. Jordåen, Runar. 2020. «Verdige og verdifulle relasjonar?». Historisk Tidsskrift 4: 301–315. Jordåen, Runar. 2010. «Inversjon og perversjon: homoseksualitet i norsk psykiatri og psykologi frå slutten av 1800-talet til 1960». Doktoravhandling. Universitetet i Bergen.

286


RUTH MAIERS KJÆRLIGHET TIL KVINNER

Jordåen, Runar og Raimund Wolfert. 2015. «Homoseksualitet i det tysk­ okkuperte Norge – Sanksjoner mot seksuelle forhold mellom menn i Norge 1940–1945». Historisk Tidsskrift 94:454–485. Karlsen, Marianne B. 2000. «Conrad Nicolai Schwach og Maurits Hansen. Om et romantisk vennskap». Historie, Vol. 9 Nr. 2: 36–48. Kirchknopf, Johann Karl. 2016. «Die strafrechtliche Verfolgung homosexueller Handlungen in Österreich im 20. Jahrhundert». I Homosexuellenverfolgung in Österreich: Geschichte und Nachgeschichte, redigert av Elisa Heinrich. Innsbruck: Studienverlag. Korsvold, Kaja. 2021. «Jan Erik Vold om dikteren Gunvor Hofmo: – Hun er kanskje den forfatteren vi har visst minst om». Aftenposten, 3. juli. Kristiansen, Hans. W. 2008. Masker og motstand: diskré homoliv i Norge 1920–1970. Oslo: Unipub. Langås, Unni. 2000. «Vold mot Hofmo». Morgenbladet, 15. januar. Larsen, Turid. 2008. «Gjensyn med Gunvor Hofmo». Dagsavisen, 29 mars. Lindstad, Siri. 2001a. «Livslang kjærlighetssorg». Blikk Nr. 1: 46. Lindstad, Siri. 2001b. «Av hensyn til familien». Blikk 2001. Nr. 1: 48. Lothe, Jakob. 2007. «At jødene holder ut, forstår jeg ikke». Morgenbladet, 9. november. Vegheim, Torstein, regissør. 2008. Fra en annen virkelighet. NRK. 44 minutter. Oftestad, Eldrid. 2012. «Auschwitz skilte dem». Aftenposten, 22. november. Olsen, Astrid. 1996. «Endring i sjølvoppfatning blant lesbiske i Noreg 1950–1993». Hovedoppgave. Universitetet i Bergen. Rudin, Shai. 2018 «Because we must not forget: thematic reading of WWII Diaries of young women and girls». Holocaust studies 24, 2:218–239. Schieldrop, Edgar B. 1933. Gyldendals konversasjonsleksikon. 6: Hatt–Japan. Oslo: Gyldendal: 424. Schoppmann, Claudia. 1991. Nationalsozialistische Sexualpolitik und weibliche Homosexualität. Pfaffenweiler: Centaurus. Seiness, Cecilie N. 2007. «Eit evig par i historia». Dag og tid, 19. november. Strømsjordet, Hilde og Ellen Kristensen. 2013. Tvillingsjeler. Pedagogisk opplegg. Oslo. Riksteatret. Torp-Holte, Torill. 2008. «Fortsatt verdenskrig i sakprosaen. Om forvaltning og resepsjon av krigsvitnesbyrd». Prosa Vol. 14 Nr. 2:20–27. Vold, Jan Erik. 2004. Mørkets sangerske. Oslo. Gyldendal. Vold, Jan Erik. 2007a. «Sterk tale for humaniteten». Dag og Tid, 14. desember. Vold, Jan Erik. 2007b. Ruth Maiers dagbok. En jødisk flyktning i Norge. Oslo. Gyldendal. Vold, Jan Erik. 2021. Venn, jeg har våket. Oslo. Gyldendal.

287


INGEBORG HELLEBERG

Wolfert, Raimund. 2019. «Ruth Maier». Skeivt arkiv, 9. februar. https://skeivt­ arkiv.no/skeivopedia/ruth-maier Ødegård, Ørnulv, Haakon Sæthre og Alex Brinchmann. 1941. Mentalhygiene. Oslo: Gyldendal norsk forlag.

288


LOREM IPSUM DOLOR EST

DEL 3: LITTERÆRE, VISUELLE OG MUSEALE KILDER

289


H U N D S TA D , H E L L E S U N D , J O R D Å E N O G M U N C H - M Ø L L E R

290


S E C U N D U M N AT U R A M

Secundum naturam Landlege miljø og kjærleik mellom menn i Alf Martin Jægers romanar Per Esben Myren-Svelstad Skjønnlitterære tekster kan gje eit rikt og nyansert innblikk i førestillingar om homoseksualitet og livsvilkåra for dei som «føler annerledes». I dette kapittelet analyserer eg dei tre romanane til forfattaren, læraren og arbeidarpartipolitikaren Alf Martin Jæger (1895–1967): Strengen brast (1923), Odd Lyng (1924) og Ser du en stjerne (1950). I analysen legg eg vekt på korleis dei dannar ein brokete motdiskurs til førestillinga om at homoseksualitet er contra naturam – i strid med naturlovene og forårsaka av ein dekadent, urban sivilisasjon. Medan dette var ei gjengs, medisinsk forståing av homoseksualitet, konstruerer romanane eit bilete av likekjønna tiltrekking som secundum naturam – i tråd med både ein indre og ein ytre natur, som kan levast ut i det rurale. Det er fleire grunnar til å utforske forfattarskapen til Jæger med vekt på førestillingar om seksualitet, natur og dikotomien rural/ urban. For det fyrste er romanane hans viktige i norsk homolitteraturhistorie. Alle tematiserer erotisk og romantisk tiltrekking mellom menn, og andreboka Odd Lyng er den fyrste norskspråklege romanen der omgrepet «homoseksuell» blir brukt.1 For det andre strekkjer forfattarskapen seg over perioden 1923– 1950, og såleis representerer han eit interessant eksempel på at tankane om kven «den homoseksuelle» var, endra seg i verkeperioden til § 213. Jæger engasjerte seg i kampen mot lovparagrafen, også som samfunnsdebattant. I 1928 starta han ein debatt i Dagbladet, der han i startinnlegget argumenterte for at forbod mot homoseksualitet 1 Gatland

2015.

291


P E R E S B E N M Y R E N - S V E L S TA D

Alf Martin Jæger som ung. Bilete frå Anders Ole Hauglid: Balsfjorden og Malangens historie, 1830–1920: Fram mot økt sjølstyre. Bind 2, 1991, s. 536. Foto: Ukjend.

ikkje høyrer heime i «kulturland».2 Denne kontrære haldninga til dåtidas fordømming av homoseksuelle kjem til uttrykk på komplekse måtar også i romanane hans. For det tredje er bøkene ein viktig del av den norske forteljinga om homoseksuelle liv utanfor storbyane. Jæger sjølv var fødd i Alta, arbeidde som lærar og skribent i ulike nordnorske bygder og var busett på Røkland i Saltdal då han døydde.3 Det kunne vera freistande å kalle bøkene hans homofil heimstaddikting, for dragnaden mellom menn ovrar seg her i lokalmiljøa der Jæger sjølv levde: småbyen, bygda og fjellet. I dei følgjande lesingane nyttar eg eit primært queerteoretisk omgrepsapparat for å utforske korleis Jæger kritisk framstiller lagnaden til menn som er tiltrekte av menn. Samtidig trekkjer eg vekslar på økokritiske perspektiv, dvs. innfallsvinklar som undersøkjer sam2 Jf.

Jordåen 2018, 14. 2017.

3 Jordåen

292


S E C U N D U M N AT U R A M

spelet mellom mennesket og det ikkje-menneskelege miljøet. I analysen av dei tre romanane legg eg særleg vekt på samspelet mellom seksualitets- og miljøførestillingar og ambivalensen i skildringa av det rurale og det urbane. Homoseksualitetar og miljø Likekjønna seksualitet blir ofte rekna som eit byfenomen. Som den skotske litteraturforskaren David Shuttleton formulerer det: Historians of sexuality are largely in agreement that a modern Western homosexual identity emerged as a metropolitan phenomenon enabled by the particular conditions of social mobility generated by capitalist industrialization and imperialism […]. By the close of the nineteenth century, conservative and reformist sexologists alike equated neurotic sexual perversion with the febrile life of the city.4

Det moderne, industrialiserte bysamfunnet ber på særeigne moglegheiter for seksuelle praksisar, til dømes mangfald i folkesetnaden, anonymitet, og dessutan offentlege stader som parkar og jarnbanestasjonar der alt ligg til rette for mobilitet og flyktige treff.5 I tillegg fanst det i Vesten ved overgangen mellom 1800- og 1900-talet ein utbreidd fordom om at urbanisering og industrialisering hadde teke til å gjera menneskeslekta degenerert, noko som skulle føre til ei oppblomstring av perversjonar.6 På både godt og vondt har altså særleg mannleg homoseksualitet vore knytt til framveksten av moderne storbyar. Men denne historieforteljinga legg skjul på at omgrep som «ruralitet», «urbanitet» og «natur» er komplekse konstruksjonar – nett som «homoseksualitet».7 Analytisk merksemd om dei ulike miljøa skeive liv blir levde i, kan opne for å anerkjenne fleire vari4 Shuttleton

2000, 127. Bech 1997. 6 Blank 2012, 14; Steorn 2006, 9. 7 Johnson, Gilley og Gray 2016, 7. 5 Jf.

293


P E R E S B E N M Y R E N - S V E L S TA D

antar av skeive identitetsforståingar. Dessutan påverkar førestillingar om kjønn, seksualitet og utanommenneskelege miljø kvarandre.8 Ei tilnærming som tek høgde for dette, og som vi kan kalle «anti-metronormativ», gjer det mogleg å utdjupe eit sentralt poeng frå queerteoretikaren Eve K. Sedgwick. Ho påpeiker at vi ikkje kan identifisere ei lineær utvikling der éin forståingsmodell for likekjønna seksualitet kontinuerleg gjev tapt for ein annan. I staden må vi snakke om ei rekkje relasjonar mellom fleire til dels motstridande definisjonar.9 Sedgwick nyttar to omgrepspar for å setja ord på dei ulike førestillingane om homoseksualitet på det vestlege 1900-talet. For det fyrste er desse førestillingane prega av ein strid mellom minoriserande og universaliserande forståingar. Medan det er ein utbreidd idé at det finst ein distinkt minoritet som er «verkeleg» homoseksuelle, finst det nemleg samtidig ei frykt for at homoseksualitet kan slå ut i full blom hjå kven det skulle vera – tenk for eksempel på Freuds teori om det «polymorft perverse» barnet.10 For det andre ber moderne homoseksualitetsomgrep med seg ein konflikt mellom kjønnsinversjon og kjønnsseparatisme. At homoseksuelle menn er «kvinner i ein mannskropp», og vice versa, er ei velkjend oppfatning som òg vart nedfelt i sexologien på siste halvdelen av 1800-talet. Men til forskjell frå denne idéen om inversjon har delar av homorørsla i staden lent seg til ein separatistisk modell. I slike modellar reknar ein homoseksualitet som den mest fullkomne forma for kjønnsdifferensiering; ingen er meir maskulin enn den mannen som avviser det kvinnelege også når det gjeld seksualpartnarar.11 Vi finn eit døme på konflikten mellom desse forståingane i det personlege essayet «Tankar om seksualitetsproblemet», opphavleg skrive på tysk, av den danske forfattaren Herman Bang i 1909. For 8 Mortimer-Sandilands 9 Sedgwick 10 Ibid., 11 Ibid.,

294

2008, 47.

85. 87–88.

og Erickson 2010, 7.


S E C U N D U M N AT U R A M

Bang er det skilnad på «tvers gjennom maskuline» homoseksuelle menn og dei med kvinneleg sjel.12 Her lever altså ulike forståings­ modellar jamsides. Homoseksualitet er – og var – ikkje éin ting. Ved å kombinere merksemd om dette med eit analytisk blikk for miljøet litterære karakterar oppheld seg i, dreg dette kapittelet vekslar på den viktige økokritiske innsikta om at ikkje berre det sosio­kulturelle, men også det ikkje-menneskelege, speler ei sentral rolle i litterære kunstverk. Her må det seiast at økokritikk og queerteori tradisjonelt har vore gjensidig mistenksame til kvarandre. Som litteraturforskaren Robert Azzarello forklårar, kjem dette i stor grad av at der økokritikken ofte har operert med stabile omgrep for naturen og miljøet, har queerteori heller stilt seg kritisk til korleis naturomgrepet har vorte brukt mellom anna i sexologien for å utdefinere seksuelle minoritetar.13 Men det er meir som sameinar enn som skil. Azzarello understrekar at «the questions and politics of human sexuality are always entwined with the questions and politics of the other-than-human world».14 Dette poenget har i liten grad vore utnytta i nordisk litteraturforsking.15 I denne samanhengen er det viktig å vera medviten om det eg vil kalle eit dobbelt naturomgrep. Mange queerteoretikarar tek for gjeve at «natur» einast blir brukt om noko «der ute», utanfor mennesket, når dei kritiserer naturomgrepet som normativ reiskap.16 Men «natur» kan òg vise til indre eigenskapar, som når sexologen Richard von Krafft-Ebing (1840–1902) påpeikte at dei homoseksuelle såg på «sin eigen natur» som den det var riktig for dei sjølve å leva etter.17 Dette dobbelte naturomgrepet vart utnytta av mellom andre lyrikaren Åsmund Sveen (1910–1963) i ei særprega og sorgprega skildring av homoerotisk dragnad: 12 Bang

1998, 108. 2012, 5. 14 Ibid., 4. 15 Med Wikström 2019 som eit viktig unnatak. 16 T.d. Seymour 2013. 17 Krafft-Ebing 1999, 485. 13 Azzarello

295


P E R E S B E N M Y R E N - S V E L S TA D

– I ein fortrolla skugge går eg her – i skuggen av mi eiga natur.18

Merksemd om det dobbelte naturomgrepet og måten omgrep for natur og det ikkje-menneskelege blir konstruerte på i litterære tekster, kan dimed utvide forståinga vår av korleis dei konstruerer førestillingar om kjønn og seksualitet. Strengen brast: den vandrande homoseksuelle I ei trong, nordnorsk dalbygd sit eit ungt kjærastpar og skodar utover det kveldssolstrålande haustlandskapet. Bondejenta Agnes er mørkhåra, raudleitt og har rue arbeidshender. Den nye læraren i bygda, Leif Vang, har derimot ei hand som er «hvit og fin og litt fugtig», eit «interessant ansigt» og «overmaade fagert» hår.19 Leif er intelligent og åndfull, og representerer ein forlokkande dragnad mot det luksuriøse bylivet: «Han var kommet over havet og kunde fortælle om vakre, norske byer. Og han fortalte om teatret og om alt det fagre han hadde set og som var blit ham kjært.»20 Vektlegginga av ytre venleik og det teatralske dannar eit leiemotiv i den 56 sider korte debutromanen til Jæger. På den eine sida utgjer dette komponentar i ei forteljing om bygdeungdoms ambisjonar om eit betre liv i byen. På den andre sida speler det på førestillingar om den urbane livsstilen som inautentisk; Leif merkar seg at Agnes gjer om stemma og faktene sine for å tilpasse seg han, som snakkar reint riksmål. Slik skaper romanen òg ein kontrast mellom det meir dialektale språket til dei andre karakterane og den forfina Leif. Drifta mot det urbane hjå Leif og Agnes blir kontrastert med ein annan kvinnefigur: mora til Agnes, Hanna, som er sjuk og sengeliggjande. Skildringa av mora og rommet hennar er grotesk:

18 Sveen

1932, 89. 1923, 6. 20 Ibid., 7.

19 Jæger

296


S E C U N D U M N AT U R A M

Inde i hendes stue var det halvmørkt. Vinduene hadde mange smaa ruter, og midt paa gulvet stod et stort ovalt bord. En rusten etageovn stod i det ene hjørnet. Væggene var klædt med grønt tapet, som nu var falmet og laset. […] Og i sengen laa gamle Hanna. Hun var stor og fet og fyldte godt ut sengen. Hendes haar var sort og kjæmmet saa glat at det skinte av det. Hudfarven var gulblek som den blir det hos mennesker der aldrig kommer ut i frisk luft, og hendes hænder var velformede og hvite. Hun snakket langsomt og hendes stemme var bestandig litt klynkende.21

I romanen er det ein gjennomgåande kontrast mellom det tronge og det opne, det innestengde og det frie. Og denne kontrasten er kjønna, på det viset at Agnes og Hanna er knytte til det kvelande forfallet i det vesle huset, medan Leif får boltre seg i rural friluft og står fritt til å ta utdanning og reise til storbyen. Men der karakteriseringa av Leif som vakker og kultivert heilt i starten av romanen kan sjåast som eit uttrykk for den tradisjonelle assosieringa av Mannen med kultur og sivilisasjon,22 utgjer skildringa av dei mjuke, kvite og fuktige hendene hans ein parallell mellom Leif og Hanna. Også Leif, antydar karakteriseringa, er på eit eller anna vis prega av det sjuke og forfalne. Men dette kan skjulast bak eit verdsvant, vakkert ytre; førestillingar om inversjon og «unatur» spøker i bakgrunnen. Leif er eit utskot i bygdesamfunnet. Sjølv om det aldri blir eksplisitt sagt at det er på grunn av avvikande seksualitet, representerer han noko framandt og religionsfiendtleg. I augo til bygdefolket er han ein venstreradikal, gudsfornektande fritenkjar.23 Etter at trulovinga med Agnes er eit faktum, kjenner Leif seg usikker på forholdet. Han søkjer vekk frå kjærasten, og på ein einsam påskeskitur kjem han over ei lita hytte, der han tilfeldigvis treffer kjenningen Øistein. Dei to mennene har ein kort passiar om folkesnakket i bygda; det tek til å gå rykte om at trulovinga går mot slutten. Mot slutten av samværet

21 Ibid.,

11–12. Azzarello 2012, 20. 23 Jæger 1923, 30. 22 Jf.

297


P E R E S B E N M Y R E N - S V E L S TA D

deira blir skildringa mindre detaljrik, og det kjem eit brått tidssprang til neste morgon: ‘Folk vaser bare,’ sa Leif. ‘Det tror jeg ogsaa,’ svarte Øistein. ‘Det vilde være synd i Agnes, hvis du ikke længer brød dig om hende.’ ‘Det bor saa meget rart i en menneskesjæl. En handling kan av andre mennesker betragtes som synd uten at den behøver at være det.’ ––– Den natten laa Øistein og Leif i samme køie, og om morgenen gik de ned til bygden. Da var det ikke frost længer, men mildveir. Det stundet til vaar.24

Denne korte sekvensen rommar mykje tvitydigheit. Leif og Øistein posisjonerer seg overfor sladderen og uttrykkjer på overflata at dei ikkje festar lit til han. Men omgrepet «synd» kompliserer det heile, i og med at det blir lada med minst to tydingar. Øistein bruker det som eit omgrep for medkjensle. Replikken frå Leif, derimot, grip ikkje eigentleg attende til uttrykket «synd i», men karakteriserer ei handling. Han nektar såleis ikkje for at det kan vera grunn til å ha medkjensle med Agnes dersom han bryt trulovinga. Derimot argumenterer han for at handlingar som har eit grunnlag i menneskesjela, dvs. det uforanderlege og essensielle, ikkje er synd. Dialogen er dimed svært open for tolking, men den narrative ellipsen – dvs. tidsspranget markert med tre tankestrekar – og den påfølgjande konstateringa av at Øistein og Leif deler køye, gjer det nærliggjande å sjå han i samanheng med samtidige førestillingar om likekjønna seksualitet. Appellen til «en menneskesjæl» peiker spesifikt mot ei minoriserande forståing av begjær mellom menn; det er noko som er nedfelt i naturen. Som for å understreke det implisitte motargumentet mot både religiøse og medisinske førestillingar om synd og naturstridig sjukdom, smeltar snøen, og våren blomstrar. Dei to mennene bringar her med seg liv og fruktbarheit etter natta dei har delt saman.

24 Ibid.,

298

36.


S E C U N D U M N AT U R A M

Den döende dandyn av svenske Nils von Dardel (1888–1943). Måleriet illustrerer korleis dandy-figuren vart assosiert med narsissistisk dødsdrift og ein veik, forfina og feminisert kropp. Både Jægers Odd Lyng og Wildes Dorian Gray speler på desse førestillingane. Foto: Ukjend / Wikimedia Commons.

Her følgjer eit langt avsnitt med nasjonalromantisk tilsnitt: Fjellvatna syng, og ørna «kredset over med kongelige vingeslag».25 Desse miljøskildringane kan knytast til pastorale framstillingar av mannleg homoerotikk. Hyrdedikting eller pastoral dikting blir vanleg­ vis ført attende til grekaren Theokrit (200-talet f.Kr.), som skildra alskens former for seksualitet mellom gjetarar i eit idyllisk landskap.26 Medan denne tradisjonen har inspirert ei rekkje skjønnlitterære framstillingar av mannleg homoerotikk, skaper det pastorale også andre potensielle assosiasjonar i ein historisk epoke der homoerotikk blir assosiert med sivilisatorisk forfall. For forståinga av likekjønna attrå i Strengen brast er utprega separatistisk; romanen byggjer opp ein – rett nok ustabil – kontrast mellom det opne, frie og maskulint koda fjellet, og den degenererte bondeheimen. Slik får det ikkje-urbane ein retorisk funksjon i å understreke det «naturlege» i likekjønna erotikk, som motdiskurs til førestillingar om feminin degenerasjon. 25 Ibid.,

37.

26 Shuttleton

2000, 125. Jamfør òg omgrepet «hyrdestund».

299


P E R E S B E N M Y R E N - S V E L S TA D

Det symbolske og tvitydige er kan hende eit medvite grep for å unngå moralsk fordømming av det romanen skildrar. At to menn ligg i same køye, kan òg tolkast som motivert av behovet for å halde varmen på vinterfjellet. Men som historikaren Jonas Liliequist påpeiker, kan «pre-homoseksuell» intimitet mellom menn tolkast som «ikkje seksuelt lada», men òg som «erotisk utan å vera språkleggjord eller knytt til ein distinkt identitet».27 Med eit blikk for miljøet dette utspeler seg i, kan ein dessutan hevde at Strengen brast tydeleg speler på kjende dikotomiar mellom forfall og livskraft, kvinne og mann, kultur og natur. Ved å leggje eit forhold mellom to menn til fjellet ladar romanen den tradisjonelt maskulinistiske villmarka med potensial for å leva ut ein seksualitet som nettopp ekskluderer det feminine og forfallsassosierte. At dette skjer i påska, høgtida for syndeforlating, er dessutan eit elegant stikk til den tradisjonelle, kristne fordømminga av likekjønna kjærleik. Treffet med Øistein utgjer vendepunktet i plottet. Etter vårløysinga fylgjer sumaren; Leif reiser heimover på ferie og bryt trulovinga med Agnes i eit brev. Han er sjølvkritisk og vedgår at han og Agnes burde ha lytta til mor hennar: «Men jeg var letsindig nok til at tro at min kjærlighet til dig skulde vare bestandig. Jeg tok feil. Skal vi gifte os, Agnes, da vil vort egteskap bli bygget paa en løgn, og det som er bygget paa en løgn, kan aldrig bestaa.»28 Vel så mykje som ei avvising av kjærasten er brevet ei erklæring frå Leif om å leva i truskap med det han føler – med andre ord alt det «rare» som lever i ei «menneskesjæl». Rett etter jul reiser Leif sørover for å arbeide som lærar i ein annan kommune. Reisa er ei flukt; han kjenner det som om det brenn under føtene på han, og lengtar eigentleg mot ein journalistjobb i storbyen: «Gid jeg kunde ta den posten i det partibladet i Trondhjem. Det er deilig i Trondhjem om vinterkveldene naar lampene tændes. 27 Liliequist 28 Jæger

300

2006, 169. 1923, 42.


S E C U N D U M N AT U R A M

Kafeene, kinoene – og det bedste av alt – det gamle teatret i Prinsens gate.»29 Lengten mot teateret kan forståast som ein referanse til ei vanleg oppfatning om homoseksuelle menn, formulert av mellom andre Bang: «Dei aller fleste kunstnarleg gåverike som er homoseksuelle, vil kjenne seg dregne mot scenen nettopp fordi deira eige dobbelte vesen tilsvarer det dobbeltvesenet som blir krevd av skodespelaren – å vere éin og sjå ut som ein annan.»30 Leif kjenner seg isolert: «‘[…] Det vil nok være vanskelig at finde et menneske som tar mit parti i denne sak. Selv min mor vil være imot mig.’»31 Det kan verke som at «saka» han er uroleg over, involverer langt meir enn berre avvisinga av Agnes. Leif ynskjer seg til ein storby full av møteplassar og kunstig ljos, noko som vekkjer assosiasjonar til at dei homoseksuelle var avhengige av ei større, anonym offentlegheit for å finne likesinna. Til sjuande og sist gjev korkje bygda, byen eller høgfjellet Leif noko håp. Romanen endar med at han kastar seg frå borde frå sørgåande hurtigrute, og druknar. Men før dette får lesaren innblikk i tankane hans igjen: […] av en ublid lagnad var han blit slængt til en avstængt landsbygd, og der hadde han gaat og længtet efter noget vakkert, til han møtte en som gik med den samme længsel, men som dog var av en anden natur end ham. Aa – hun var saa god mot ham. Hun hadde fra første stund han saa hende vist at hun likte hans selskap, og derfor, derfor hadde det gaat som det gik.32

At den homoseksuelle døyr for eiga hand, utgjer ofte slutten på forteljinga i litteratur med likekjønna karakterar på det tidlege 1900talet, ein klisjé den danske forskaren Dag Heede kallar heteronarrativitet. Dette inneber at skjønnlitterære forteljingar om homoseksuelle reproduserer og stadfestar den heteronormative samfunnsordnin29 Ibid.,

54. 1998, 111. 31 Jæger 1923, 53. 32 Jæger 1923, 56. 30 Bang

301


P E R E S B E N M Y R E N - S V E L S TA D

ga.33 Det «kunstige» sjølvmordet er på denne tida den «naturlege» endelykta for den homoseksuelle, som her definerer sin eigen «natur» i motsats til Agnes. At Leif har ein mogleg fristad på det separatistiske fjellet, endrar ikkje det faktum at lagnaden hans er å vera rot- og heimlaus. Jakthytta er i sitt vesen eit mellombels, flyktig losji. Som bygatene legg ho til rette for korte og intense møte mellom menn, ikkje varig kjærleik. I debutromanen til Jæger er den homoseksuelle dømd til ein endelaus repetisjon av reising, møte og oppbrot, og den sjølvvalde døden blir slik den einaste måten å avslutte forteljinga på. Odd Lyng: den litterære motdiskursen Om det homoerotiske i Strengen brast er tvitydig og plottet noko uforløyst, er prosjektet i Odd Lyng både tydelegare og modigare. Den andre romanen Jæger gav ut, fungerer nærast som ein katalog over førestillingar om «den homoseksuelle» i norsk mellomkrigstid. Ved å lyfte fram desse eksponerer Jæger lesarane for alle fordomar dei kan tenkjast å ha, og syner fram korleis desse fordomane kan øydeleggje liv. Ved romanopninga har Odd akkurat kome til ein nordnorsk by der han skal arbeide som journalist i lokalavisa. Allereie fyrste dagen legg han merke til den vakre gymnasiasten Carsten Ulve. Carsten og Odd utviklar ein nær venskap med erotiske islett. Men Odd slit med paranoia, sjølvforakt og skam for kjenslene sine, og trur etter kvart at Carsten baktalar han overfor andre. Han søkjer seg difor vidare til ei avis ved eit industrianlegg. På hotellet ved anlegget, der Odd etter kvart må bli buande, blir han den fyrste natta antasta av den heller uappetittlege karakteren Falk. Når avisa ved anlegget òg går inn, må Odd vende attende til barndomsheimen i ei bygd lenger nord. Samanlikna med dei andre i bygda har Odd gjort stor suksess som skribent og målar. Men just difor inneber heimkoma eit statusfall, og Odd får seg ikkje ei ny stilling. Til slutt tek han livet sitt i fortviling. 33 Som

Heede skriv, var det «mærkeligt og forklaringskrævende, hvis den homoseksuelle ikke tog sit eget liv» (2015, 8).

302


S E C U N D U M N AT U R A M

Den narrative ironien kjem i form av to brev som familien mottek dagen etter. Det eine er eit brev frå Carsten, som uttrykkjer sakn etter Odd og håp om at dei snart kan møtast igjen. Det andre er eit jobb­ tilbod frå redaktør Barstad, den tidlegare arbeidsgjevaren til Odd. Om også denne romanen sluttar «heteronarrativt»,34 skisserer han ei moglegheit for at den homoseksuelle, dersom han heldt ut berre litt til, kunne hatt håp om noko betre. Allereie i sitt fyrste møte med byen reflekterer Odd over at ungdomane er «saa ulik al anden byungdom. Der var ikke saa mange bleke ansigter og ikke den gustne lød».35 Den nordnorske urbaniteten representerer ein slags mellomtilstand mellom det landlege og det urban-dekadente. Som i større byar er det mogleg å nytte blikket for å kontakte potensielle kjærastar i mengda. Det velkjende litterære motivet med den homoseksuelle kunstnaren – Odd er både skribent og målar – speler saman med eit heilt galleri av både historiske personar og tematikkar som i samtida var knytte til mannleg homoerotikk. Til dømes blir ovannemnde Herman Bang presentert som ein viktig identifikasjonsfigur for Odd.36 Mot slutten blir Oscar Wildes homoklassikar «‘Dorian Grays portræt’» framheva som ei trøyst for den suicidale Odd.37 Men romanen blir også referert til meir indirekte, rett før Odd tek livet sitt: «Han saa paa sit maleri. Det var som om det hang der og lo haansk til ham. Han tok frem en liten lommekniv og strøk spidsen av den nedover lærredet. Men nu, hvorfor skulde han ødelægge billedet? Det kunde staa der som et minde om ham.»38 Referansen kan tolkast som ein metakommentar om at kunsten har kraft til å minne både storsamfunnet og lesaren om at den allmenne fordømminga tvingar den homoseksuelle ut i sjølvmordet. 34 Jf.

Heede 2015. 1924, 13. 36 Ibid., 22. 37 Ibid., 99. 38 Ibid., 110. 35 Jæger

303


P E R E S B E N M Y R E N - S V E L S TA D

Antinoos. Romersk statue frå 100-talet e.Kr. Foto: Ukjend / Wikimedia Commons.

304


S E C U N D U M N AT U R A M

Utover referansane til framstillingar av homoerotikk frå det seine 1800-talet speler også antikk pederasti (dvs. eit kultiverande forhold mellom ein eldre mann og ein vakker unggut) og dekadanse (dvs. sivilisasjonsforfall som resultat av overkultivering) ei viktig rolle i romanen. Medan Odd og Carsten ser ein film om keisar Caligula på kino, kjem Odd i tankar om kor viktig det er å nyte livet, utan å bry seg om «verdens dom»: «Han tok Carsten i haanden, og Carsten gjengjældte hans tryk fort og varmt. Og Odd førte sin feberhete haand opover Carstens haandled, og han syntes det var godt at føle paa.»39 Gjentakinga av «og», saman med adjektivet «feberhet», skaper intensitet og gjer det tydeleg at noko står på spel for Odd. Hendinga i kinosalen set i scene ein symbolsk konfrontasjon mellom ei generell, fordomsfull fordømming av «degenerasjon» og den partikulære, intense tiltrekkinga mellom to menn. Romanen viser fram at det er samfunnet som skaper hinder for at dette kan levast ut.40 Også denne romanen tydeleggjer dei innebygde motsetnadene i homo-/ heteroseksuelldefinisjonen, for Odd spør Gud i fortviling: «‘hvorfor skapte du mig som mand og gav mig en kvindes hjerte?’».41 Dei stadige referansane til ein litterær høgkultur kan i så måte forståast som eit forsøk på å leite fram andre, og meir positivt lada, eksempel. Fleire andre positive homoseksuelle føredøme blir nemnde, nokre så kort at ein nesten ikkje legg merke til dei. For eksempel tenkjer Odd på eit råd han har fått om å vende seg til teosofien.42 Dette er ein allusjon til tanken om at dei homoseksuelle hadde særlege spirituelle evner, fremja av mellom andre den britiske homoforkjemparen Edward Carpenter og sexologen Havelock Ellis.43 Men eit særleg interessant aspekt i romanen er korleis dei ulike førestillingane 39 Ibid.,

30. 2017, 72. 41 Jæger 1924, 31. 42 Ibid., 31. 43 Dixon 1997, 412–413. I det fyrste debattinnlegget frå 1928, der han likeins nemner slike føredøme, hevda Jæger òg at Helena Petrovna Blavatsky, grunnleggjaren av teosofien, hadde vore homoseksuell (Jordåen 2018, 14). 40 Jordåen

305


P E R E S B E N M Y R E N - S V E L S TA D

verkar saman. Overfor lesaren illustrerer desse referansane kor sentral den litterære kulturen har vore i den moderne konstruksjonen av mannleg homoseksualitet. Internt i romanen heng referansane til antikken dessutan saman med ein annan viktig figur i «galleriet» av homoerotiske motiv: «Antinoos, jeg skal være din Hadrian», kviskrar Odd til Carsten.44 Den uhøyrlege kjærleikserklæringa speler på historia om keisar Hadrian (76–138 e.Kr.) og den vakre ynglingen Antinoos. Ifylgje tradisjonen skal Antinoos ha ofra seg ved å drukne i Nilen for slik å forlengje livet til Hadrian. I ettertid initierte Hadrian ei kultisk dyrking av kjærasten som har etterlate ei rekkje skulpturar og friser med gjenkjennelege særpreg: «a broad, swelling chest, a head of tousled curls, a downcast gaze».45 Som litteraturforskar Sarah Waters påpeiker, er Antinoos ein sentral symbolfigur for mannleg homoseksualitet frå og med slutten av 1800-talet. I viktoriansk romankunst representerer han anten dekadanse eller pederasti.46 Men i Odd Lyng gjer Antinoos så å seia dobbelt arbeid. Han understrekar det pederastiske i forholdet mellom Odd og Carsten, på same tid som allusjonen til sjølvofringa blir eit ironisk frampeik til at Odd tek livet sitt. Vidare har Antinoos-figuren ein interessant funksjon i samanlikning med det som vanlegvis blir rekna som det epokegjerande med Odd Lyng, nemleg bruken av omgrepet «homoseksuell». Som Antinoos blir også dette omgrepet nemnt berre éin gong, og det ganske seint i romanen – rett før sjølvmordet. Odd er i barndomsheimen, og full av sjølvforakt og paranoia tenkjer han attende på det ubehagelege møtet med Falk: ‘Hvor længe varer det før skandalen kommer? Vil ikke Falk røbe sig?’ Falk? Den manden hadde været en slags aarsak til den sygdom som maatte bryte ut.

44 Jæger

1924, 36. 1995, 198. 46 Ibid., 196. 45 Waters

306


S E C U N D U M N AT U R A M

Falk! Var det ikke andre? Han tænkte, tænkte og tænkte. Men han fandt ikke noget som kunde sies at være graverende. For at huse homoseksuelle tanker kunde da ikke være forbrydersk. Og likevel var det et ord som daglig stod for hans blik. Sædelighedsforbrydelse. Tok han en avis fandt han næsten altid en liten notis: ‘Sædelighedsforbrydelse’ eller ‘dømt sædelighedsforbryder’. Men du har jo intet gjort. Du har jo intet gjort, klaget han.47

Dette framstår som ei realistisk skildring av paranoiaen mange homofile må ha følt medan § 213 i straffelova gjaldt. Paragrafen oppheva det generelle forbodet mot likekjønna seksualitet, ved å spesifisere at påtale berre skulle skje når «almene Hensyn» kravde det.48 Men nettopp difor fungerte han som eit damoklessverd, slik Jæger her skildrar det: Er det eit lovbrot å ha homoseksuelle tankar? Kor langt kan ein gå før ein blir ein av dei mange avisene skriv foraktfullt om? Rett før sjølvmordet blir Odd martra av fordømande omgrep henta frå medisinske og juridiske diskursar. Dei litterære og historiske referansane tidlegare i romanen bidreg såleis til å skissere ein motdiskurs der dyrkinga av det unge, sunne og naturlege står som alternativ til dei psykisk destruktive omgrepa frå medisinen og jusen. At Odd under reisa til anlegget blir fråstøytt av den «gamle» Falk – som er over førti år – kan verke komisk. Men eg vil hevde at poenget er at Falks forsøksvise overgrep på Odd blir eit vrengjebilete av det pederastiske forholdet mellom Odd og Carsten. I den paranoide tankestraumen omformar Odd sjukdomsomgrepet ved å tenkje at Falk er årsaka til «den sygdom som maatte bryte ut». Ved fyrste augnekast kan det verke som at romanen alluderer til den universaliserande forståinga av homoseksualitet som òg låg til grunn for straffelova: Kven som helst kunne i prinsippet forførast til homoseksualitet.49 Men

47 Jæger

1924, 107. 2007, 91 og 94. 49 Ibid., 101. 48 Halsos

307


P E R E S B E N M Y R E N - S V E L S TA D

vidare i tankestraumen blir det tydeleg at det ikkje er dette Odd siktar til, men derimot sinnssjukdomen, altså paranoiaen han føler på. Den retoriske effekten av dette blir forsterka av at romanen koplar Odds paranoia til ein kritikk av korleis seksualmoralen også går utover ikkje-normative former for heteroseksualitet. Bror hans, Aksel, ventar barn med tenestejenta Alette, utan å vera gift med henne. Dette potensielt skandaløse brotet med både klassestrukturar og ekteskapsinstitusjonen blir avverja når barnet viser seg å vera dødfødd. At eit dødt barn er det som gjenopprettar familielukka, blir eit tydeleg døme på dei destruktive sidene av samfunnsmoralen. Rett før fødselen tenkjer Odd: «Dumme, skinhellige verden, som har et vrangsyn paa hvad som er galt og ret og derfor netop hidser til unatur. Og saa efterpaa lager straffeparagraffer mot det den selv er skyld i.»50 Her er det ikkje levemåtar som bryt med det heteronormative som utgjer unatur, men derimot dei menneskeskapte lovene som forårsakar brot med den indre naturen. Som i Strengen brast kritiserer Jæger normer som tvingar menneske til å leva inautentisk. Men til skilnad frå debutromanen inneheld Odd Lyng ikkje berre eit forsvar for kjærleik mellom menn; i sistnemnde bok blir ulike ikkje-heteronormative lagnader sidestilte i ein meir omfattande kritikk av dobbeltmoralen i samfunnet. Denne utestenginga frå eit lukkeleg liv i pakt med hans eigen natur blir skildra symbolsk ved at Odd også blir utestengd frå den ytre naturen. Odd tenkjer på seg sjølv som eit «kulturmenneske», men lengtar samstundes etter «vildmarken»: […] ensomheten, hvor den menneskelige stemme ikke naar en, hvor ondskapen ikke rækker. Her er himmelen høi og synskredsen vid. Her faar en tid til betragtninger. Her hører en vildmarkens evangelium. Her finder en vildmarkens gud.51

50 Jæger 51 Ibid.,

308

1924, 102. 75.


S E C U N D U M N AT U R A M

«Vildmarken» er ikkje eit homoerotisk hyrdelandskap, som i Strengen brast. Her formidlar Jæger snarare ei førestilling som er typisk for det den amerikanske miljøhistorikaren William Cronon i eit velkjent essay omtalar som det romantiske sublime. Frå å vera ei gudsforlaten øydemark vart villmarka sakralisert i løpet av 1800-talet; det var på fjellet, ved ein foss, eller under ei toresky menneske opplevde å koma nær Gud.52 Ei slik førestilling om den paradisiske villmarka kunne vel appellere til dei som var utstøytte av den organiserte, kyrkjebaserte religionen. Like fullt finn Odd seg aldri noka sublim øydemark, og som Leif er han i konstant transitt: Han kjenner seg ikkje heime i småbyen, blir antasta av Falk på ei reise, og bur på hotell ved anlegget. Krisa slår inn når han har vendt attende til barndomsheimen. Men også der blir han konfrontert med ein undertrykkande seksualmoral og ein paranoia som er fundert i samfunnsstrukturane. Dette er ein sjukdom ikkje noko miljøskifte vil kunna motverke. Ser du en stjerne: ungdomeleg håp Hovudkarakteren i Ser du en stjerne, ungguten Sigfred, er ein kjenslevar og drøymande gut som veks opp i Alta, som på denne tida er som ei bygd å rekne. Men der Leif og Odd er på konstant reise, er Sigfred – som er tolv år når romanen byrjar – bufast. I denne romanen er det omverda som kjem til hovudpersonen, ikkje omvendt. Interessant nok gjenbruker Jæger noko av symbolikken frå debuten; også i Strengen brast er ovundringa for vakre hender eit signal om kjærleiken som ikkje kan omtalast. I eit vekeblad finn Sigfred eit bilete av prinsen av Wales: «Han måtte se på hans smukke hender. Dette bildet stakk han mellom bladene i bibelhistorien og brukte det som bokmerke.»53 Den likekjønna attråa infiltrerer såleis heilt bokstaveleg kjelda for konservativ seksualmoral, Bibelen.

52 Cronon 53 Jæger

1996, 73. 1950, 11.

309


P E R E S B E N M Y R E N - S V E L S TA D

Det som styrer plottet, er fascinasjonen Sigfred har for jamaldringen Waldemar frå Hammerfest. Waldemar er på sumarbesøk i Alta, og han og Sigfred er i same kameratgjengen. Når Waldemar reiser attende til den større byen, går Sigfred omkring og dagdrøymer og lengtar etter kameraten. Som i Odd Lyng kjem kjærleiken nærast fullbyrding gjennom eit handtrykk. Den andre gongen Waldemar er på sumarbesøk, sit dei to gutane på ein bergknaus med mose og lyng: «Og så var det en kraftig brun hånd og en tynn hånd som møttes.»54 Den lukkelege Sigfred drøymer om å kunna leggje seg inntil kameraten; nett som i debutromanen er fjellet ein arena for erotisk lada samvær mellom menn. Men i likskap med så mange sumarlege tenåringsforelskingar tek lukka slutt ved skulestart. Sigfred spør Waldemar om dei ikkje skal vera vener for alltid: «Han var i øyeblikket ikke klar over at dette var et barns kjærlighetserklæring, og den andre forsto det heller ikke.»55 Dei skilst som vener, men ikkje noko meir – og Sigfred har kjærleikssorg. Men denne romanen endar med ein langt meir positiv visjon enn dei andre. Her er det ikkje hovudpersonen som døyr, men bestefar hans, noko som kan hende skal lesast symbolsk for at gamle tider, skikkar og tradisjonar etter kvart må vike plassen. Dødsfallet og kjærleikssorga set i gang ein eksistensiell refleksjon hjå Sigfred, der han finn trøyst i det varige i landsbygdsmiljøet. Og idet tenåringen ser opp mot stjernehimmelen, stiller romanen eit konkluderande, retorisk spørsmål: «Men brant det ikke bak alle tåker en evighetsstjerne – en lykkestjerne – også for Sigfred.»56 Her er det ikkje lenger spørsmål om å halde ut i ein suicidal tilstand. Romanen utgjer såleis eit endeleg brot med heteronarrativiteten gjennom ein identifikasjon og ei forsoning med det evige i den ikkje-menneskelege naturen.

54 Ibid.,

77. 86. 56 Ibid., 92. 55 Ibid.,

310


S E C U N D U M N AT U R A M

Lesaren blir presentert for Waldemar i ei vitalistisk badescene. Sigfreds blygskap, bleikskap og sjukelegheit – mora vil ikkje at han skal bade for ofte og bli forkjølt – står i tydeleg kontrast til dei andre gutane: De var stolte av sin nakenhet, kry over å kunne vise sine muskler, glad for å få boltre seg på sandbakken. Men Sigfred var sjenert når de ville leke hingst og hoppe. Han hadde ellers ikke imot den leken, men han var blyg som en liten pike. Han krøp fort unna når guttene splitternakne og som fyrrige, kneggende hingster kom etter ham. Dette moret og egget de andre, og hele flokken stormet over ham, så Sigfred ble klemt flat mot marken med en vase umodne, brune, buktende guttekropper over seg.57

Sigfred skil seg ikkje berre ut ved å vera jenteaktig i motsetnad til dei normativt maskuline gutane. Han tek ei feminin rolle i eit erotisk spel som er koda dyrisk. Dei andre gutane er hingstar, og dei buktar seg som slangar. Båe dyra gjev virile og falliske konnotasjonar. Som mellom andre den svenske kunsthistorikaren Patrik Steorn har vist, var slike vitalistiske manndomsframstillingar tvitydig lada i skandinavisk biletkultur.58 Dei var på den eine sida symbol på den sterke, livskraftige nasjonen, men på den andre sida sirkulerte dei i den homoseksuelle subkulturen som erotisk og pornografisk materiale. Desse motiva illustrerer dimed mangelen på stabilitet i homo-/ heteroseksuelldefinisjonen: Det normativt heteroseksuelle kan alltid «bikke over» i det potensielt homoerotiske. Romanen naturleggjer såleis det homoerotiske ved å skildre det som noko primitivt og pubertalt. Sjølv om Sigfred er spinkel, skuleflink og jenteaktig, tek Jæger også her tydeleg avstand frå idéen om at den mannlege homoseksuelle som er sterk i hovudet og veik i kroppen, einsidig kan knytast til dekadanse. Sigfred er nemleg av «følsom natur», og blir handsama med varsam omsorg av læraren.59 Igjen blir 57 Ibid.,

7. 2006. 59 Jæger 1950, 43. 58 Steorn

311


P E R E S B E N M Y R E N - S V E L S TA D

eit dobbelt naturomgrep nytta for å framstille femininitet og intellektualisme i ein mannleg karakter på ein meir kompleks måte enn som forfallsteikn. Kontrasten mellom dei to gutane – «Waldemar var sterk og Sigfred var svak»60 – speler dessutan på eit komplementaritetsmotiv der homoseksualitet blir førestilt som eit – kjønnsnormativt – forhold mellom ein meir feminin og ein meir maskulin part.61 Såleis tenderer denne romanen meir mot ei inversjonsbasert forståing av homoerotikk. Ein annan forskjell frå dei andre bøkene er at motiva forføring og sedskapskandalar er fråverande i Ser du en stjerne. Likekjønna seksualitet er her ikkje noko uskuldige born blir forførte til av eldre menn i ein korrumpert bykultur. Derimot kan ein tolke inn ei psykoanalytisk årsaksforklåring av kjønnsinversjonen til Sigfred. Far hans er død, og han veks opp med mora og besteforeldra som omsorgspersonar. At farsfråvær og morsbinding kunne leggje grunnen for homoseksualitet hjå gutar, var ein utbreidd tanke.62 Med denne romanen viser Jæger seg som både tradisjonalist og nyskapar. På den eine sida held han seg til same tematikken som i resten av forfattarskapen, og han fornyar i liten grad forteljemåte eller symbolikk. Her finst ingen spor av den gryande modernismen vi finn hjå ein samtidig prosaist som Tarjei Vesaas. Men på den andre sida må Ser du en stjerne reknast som litteraturhistorisk interessant i kraft av å vera ein av dei fyrste norske ungdomsromanane. Typisk for ungdomslitteratur er identitetsdanning som tema, noko Jæger skildrar på ein påfallande open og radikal måte. I Vi som føler annerledes, eit epokegjerande verk i norsk homoaktivisme, blir Ser du en stjerne

60 Ibid.,

21.

61 Komplementaritetsprinsippet

vart fyrst formulert av den tyske homoaktivistpioneren Karl-Heinrich Ulrichs (1825–1895) og gjekk ut på at kjønnsleg «inverterte», dvs. feminine, menn følte ei naturleg tiltrekking mot normativt maskuline menn (Murat 2006, 123). 62 Morsbinding låg til grunn for Freuds teori om ødipuskomplekset (sjå Freud 1925, 413) og vart drøfta av Øivind Eckhoff (under pseudonymet Finn Grodal) i Vi som føler annerledes (Grodal 1957, 73).

312


S E C U N D U M N AT U R A M

omtala slik: «Denne vesle boka rommer en tvers igjennom ekte skildring av våknende homofile følelser hos en gutt på overgangen til pubertetsalderen.»63 Og dette var endåtil tre år før Anne-Cath. Vestly skapte rabalder då ho fortalde i radioen korleis born kjem til.64 Dette er dess meir interessant i ljos av at etterkrigstida var ein vekstperiode for homonegativ angst i vestlege samfunn.65 Som i 1920-talsromanane er Jæger på ei og same tid tradisjonell i forteljemåte og språkbruk, men radikal i probleminnhald. Avslutning Bøkene til Jæger må kunna kallast tendensromanar, og det er interessant at han hovudsakleg nytta romanforma til å engasjere seg i spørsmålet om likekjønna tiltrekking og homoseksuell identitet. I alle romanane er forteljarstemma ekstern, medan synsvinkelen er intern og oftast ligg hjå den martra hovudkarakteren. Teknikken skaper eit skin av objektivitet, samtidig som lesaren får fullt innblikk i kvalane til Leif, Odd og Sigfred. Såleis gjev romanforma Jæger høve til å eksponere og problematisere fleire av dei vanlegaste førestillingane om «den homoseksuelle». At Jæger går i rette med fordomar frå jusen, medisinen og storsamfunnet, er openbert på grensa til det overtydelege. Like interessant er det etter mi meining at han også skaper ei anti-metronormativ førestillingsverd der homoseksuell tiltrekking kan skje, og til og med kan finne eit frirom, i andre miljø enn storbyen. Gjennom heile forfattarskapen er det kosmopolitiske bylivet med kaféar og teater på ei og same tid attraktivt, uoppnåeleg og framandgjerande. I essayet om «seksualitetsproblemet» understreka Bang at rotløyse pregar livet til homoseksuelle menn: «Dei fleste homoseksuelle reiser mykje, som turistar, dersom dei er velståande; i lågare stillingar

63 Grodal

1957, 332. Birkeland, Risa og Vold 2018, 198. 65 Halsos 2007, 99. 64 Jf.

313


P E R E S B E N M Y R E N - S V E L S TA D

søkjer dei til yrke som tillet dei å skifte stad, dels fordi dei på den måten kjenner seg sikrare, dels også fordi dei på reiser kan tilfredsstille sin indre uro.»66 Jæger gjev innblikk i kvifor den homoseksuelle stadig er på reise. Karakterane lengtar mot eit freistande, men framandgjerande byliv, som dei trur vil gje større rom for erotisk utforsking. Men det er i vel så stor grad det rurale og naturnære miljøet som opnar for dette. Den ytre naturen blir ein stad for å leva ut den indre naturen. Problemet er at heller ikkje rurale naturmiljø innbyr til permanent opphald. Den homoseksuelle er og blir heimlaus, fanga mellom ein urbanitet som ikkje lever opp til forventningane, og ein ruralitet som ikkje er ein verande stad.

66 Bang

314

1998, 110.


S E C U N D U M N AT U R A M

Litteratur Azzarello, Robert. 2012. Queer Environmentality: Ecology, Evolution, and Sexuality in American Literature. Farnham: Ashgate. Bang, Herman. 1998. «Tankar om seksualitetsproblemet.» Omsett av Jan Olav Gatland. Samtiden (5/6):107–114. Bech, Henning. 1997. When Men Meet: Homosexuality and Modernity. Omsett av Teresa Mesquit og Tim Davies. Chicago: The University of Chicago Press. Birkeland, Tone, Gunvor Risa og Karin Beate Vold. 2018. Norsk barnelitteraturhistorie. 3. utg. Oslo: Samlaget. Blank, Hanne. 2012. Straight: The Surprisingly Short History of Heterosexuality. Boston: Beacon Press. Cronon, William. 1996. «The Trouble with Wilderness; or, Getting Back to the Wrong Nature.» I Uncommon Ground: Rethinking the Human Place in Nature, redigert av William Cronon, 69–90. New York & London: Norton. Dixon, Joy. 1997. «Sexology and the Occult: Sexuality and Subjectivity in Theosophy’s New Age». Journal of the History of Sexuality 7 (3):409–433. Freud, Sigmund. 1925. «Eine Kindheitserinnerung des Leonardo da Vinci.» I Gesammelte Schriften von Sigmund Freud, redigert av Sigmund Freud, Anna Freud og A.J. Storfer, 369–454. Leipzig: Internationaler psychoanalytischer Verlag. Gatland, Jan Olav. 2015. «Alf Martin Jæger.» Lasta ned 2. mars 2021. https://skeivtarkiv.no/skeivopedia/alf-martin-jaeger. Grodal, Finn [eig. Øivind Eckhoff]. 1957. Vi som føler annerledes: Homoseksualiteten og samfunnet. Oslo: Aschehoug. Halsos, Martin Skaug. 2007. «Norway 1842–1972: When Public Interest Demands.» I Criminally Queer: Homosexuality and Criminal Law in Scandinavia, 1842–1999, redigert av Jens Rydström og Kati Mustola, 91–116. Amsterdam: Aksant. Heede, Dag. 2015. «Når enden er god: Heteronarrativitet og døde homoer.» Kvinder, køn og forskning 24 (2):7–19. Johnson, Colin R., Brian J. Gilley og Mary L. Gray. 2016. «Introduction.» I Queering the Countryside: New Frontiers in Rural Queer Studies, redigert av Colin R. Johnson, Brian J. Gilley og Mary L. Gray, 1–21. New York: New York University Press. Jordåen, Runar. 2017. «Arktisk homokamp.» Syn og Segn 123 (2): 66–73. Jordåen, Runar. 2018. «Homodebatt anno 1928.» MELK, 10–16. Jæger, Alf Martin. 1923. Strengen brast. Kristiania: W. Øverland.

315


P E R E S B E N M Y R E N - S V E L S TA D

Jæger, Alf Martin. 1924. Odd Lyng. Kristiania: Norske forfatteres forlag. Jæger, Alf Martin. 1950. Ser du en stjerne. Flisa: A.M. Jæger. Krafft-Ebing, Richard von. 1999. Psychopathia Sexualis: With Especial Reference to Contrary Sexual Instinct. A Clinical-Forensic Study. Omsett av Brian King. Burbank: Bloat. Liliequist, Jonas. 2006. «Sexualiteten.» I Män i Norden: Manlighet och modernitet 1840–1940, redigert av Jørgen Lorentzen og Claes Ekenstam, 167–207. Hedemora: Gidlunds förlag. Mortimer-Sandilands, Catriona og Bruce Erickson. 2010. «Introduction: A Genealogy of Queer Ecologies.» I Queer Ecologies: Sex, Nature, Politics, Desire, redigert av Catriona Mortimer-Sandilands og Bruce Erickson, 1–47. Bloomington: Indiana University Press. Murat, Laure. 2006. La loi du genre: Une histoire culturelle du « troisième sexe ». Paris: Fayard. Sedgwick, Eve Kosofsky. 2008. Epistemology of the Closet. Berkeley: University of California Press. Seymour, Nicole. 2013. Strange Natures: Futurity, Empathy, and the Queer Ecological Imagination. Urbana: University of Illinois Press. Shuttleton, David. 2000. «The Queer Politics of Gay Pastoral.» I De-centring Sexualities: Politics and Representations Beyond the Metropolis, redigert av Richard Phillips, Diane Watt og David Shuttleton, 123–142. London & New York: Routledge. Steorn, Patrik. 2006. Nakna män: Maskulinitet och kreativitet i svensk bildkultur 1900–1915. Stockholm: Norstedts Akademiska Förlag. Sveen, Åsmund. 1932. Andletet. Oslo: Gyldendal. Waters, Sarah. 1995. «‘The Most Famous Fairy in History’: Antinous and Homosexual Fantasy». Journal of the History of Sexuality 6 (2):194–230. Wikström, Jenny Jarlsdotter. 2019. «‘Dra åt skogen’: Eva-Stina Byggmästars naturqueera framtidsestetik.» lambda nordica 24 (1):21–45.

316


SKEIVE BILDER I ANNO MUSEUMS FOTOARKIV

Skeive bilder i Anno museums foto­arkiv Bjørn Sverre Hol Haugen Anno museum i Hedmark har ei enorm fotosamling. Av og til dukker det opp bilder i samlinga som vekker nysgjerrigheten min. Det kan være kvinner utkledd som menn eller menn utkledd som kvinner. Det kan være motiver som viser overraskende intimitet mellom personer av samme kjønn – eller portretter av mennesker med både maskuline og feminine trekk. Dette kapittelet handler om et utvalg slike bilder. Når jeg allerede i overskrifta antyder at det er noe skeivt ved disse bildene, knytter jeg meg til en ganske vid forståelse av begrepet skeiv. Begrepet er best kjent som en oversettelse av det engelske begrepet queer, og den norske begrepsdiskusjonen har fulgt den engelskspråklige. Skeiv som begrep for likekjønnede relasjoner er godt innarbeidet. Men også brudd med normer for hvordan kjønn praktiseres, hvordan det gjøres, inkluderes i dag i begrepet.1 Denne vide definisjonen gir meg lettere tilgang til et historisk kildemateriale som i liten grad formidler noe eksplisitt om likekjønnet kjærlighet eller begjær. Fra den umiddelbare undringen over enkeltbilder og stadig flere funn av beslektede fotografier i museenes arkiver har det vokst fram ei problemstilling: Hvordan kan bilder med tilsynelatende skeive motiver tolkes? Jeg skriver «tilsynelatende» fordi motivene ikke er entydige; samtlige åpner for flere tolkninger. Bildene som skilte seg ut i mengden Mange av fotografiene som ligger til grunn for denne undersøkelsen, har fanget oppmerksomheten min på en utilsiktet og tilfeldig måte. Og med utgangspunkt i disse tilfeldig oppdagede fotografiene har jeg søkt mer systematisk i arkivene. Ettersom Anno museums foto1 Se

antologiens innledning.

317


BJØRN SVERRE HOL HAUGEN

samlinger til sammen utgjør over en million bilder, er det imidlertid umulig å kjenne dem alle.2 Det skjuler seg nok fortsatt skeive skatter i arkivboksene. Sjøl har jeg nøyd meg med å søke i de digitaliserte samlingene, men også disse er så omfattende at det ikke er mulig å bruke alle som kildemateriale i en begrenset undersøkelse. Registreringspraksisen for fotografier har vært og er varierende, og jeg hadde ingen forventninger om å finne bilder som allerede var kategorisert under merkelapper som skeiv, homofil, lesbisk eller historiske begreper som sodomitt. Forventningene stemte. Tidligere undersøkelser av kjønnskategoriers representasjon i digitale fotosamlinger har vist at det må langt mer kreative tilnærmingsmåter og breie søk til for å finne det en er på jakt etter.3 I tillegg til å bla gjennom tusenvis av digitaliserte bilder under søkeord som «menn» og «kvinner» har jeg drevet aktiv innsamling av historiske fotografier til Odalstunet, Kongsvinger museum, Eidskog museum og Kvinnemuseet, hvor jeg har mitt daglige virke. Erfaringsmessig må dette gjøres indirekte. Det er sjelden mulig å etterspørre bilder med «skeivt» innhold, men når jeg går gjennom mange private fotoalbum og noen amatørfotografers samlinger, dukker det alltid opp interessante motiver. Felles for omtrent alle fotografiene jeg har gått gjennom, er at de har kommet inn til museet med få eller ingen opplysninger. I noen tilfeller knyttes et navn til de avbildede, i andre tilfeller er det motivene som leder til tidsbestemmelse, og i atter andre er det fotografens virkeår som angir bildenes alder og dessuten knytter dem til stedet hvor de ble tatt. Gjennom nitid kildegransking har jeg sortert og gruppert et stort antall bilder. Fotografiene jeg har funnet, med det jeg kategoriserer som skeive

2 Takk

til gode kolleger ved Anno museum som har bidratt på ulike vis til denne undersøkelsen, ved å finne bilder eller lese og kommentere tekst – alltid parat til å diskutere skeiv lokalhistorie. 3 Haugen og Pedersen 2019; Hegstad 2018: 147–165.

318


SKEIVE BILDER I ANNO MUSEUMS FOTOARKIV

motiver, strekker seg fra teknologiens tidlige år og fram til i dag. Så har jeg gjort et snevert utvalg til dette kapittelet. Det vil si at jeg har valgt å konsentrere meg om to grupper av bilder. Den første gruppa er studioportretter av korthårede kvinner fra slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet. Den andre gruppa er amatørfotografier fra mellomkrigstida med tilknytning til én bestemt mann. Kortklipte 1800-tallskvinner Den første gangen jeg ble gjort oppmerksom på dette fenomenet, var i min ungdom som frivillig ved Sagstua skolemuseum – Sigurd Hoels hjem. Museets valgte leder var læreren Liv Breiby Jensen, for øvrig Sigurd Hoels niese. Hun fortalte om de radikale kvinnene på Sagstua omkring 1900. Disse kvinnene stiftet lokallag av Landskvinnestemmerettsforeningen, de engasjerte seg i Norske Kvinners Sanitetsforening og i Lærerinneforbundet – og noen av dem var til og med så radikale at de klippet håret kort. Den sistnevnte opplysningen bar jeg med meg, og jeg har siden festet meg ved fotografier av kortklipte kvinner fra før 1920. Jeg kjenner ikke til noen slike bilder av de radikale kvinnene på Sagstua; de har alle oppsatt hår på bildene i museets arkiv. Var dette ei ungdommelig markering som ikke kom til uttrykk på de seinere skolebildene og portrettene som ble innlemmet i museet? De politisk radikale kvinnene i kretsen rundt Sagstua skole i Nord-Odal kom alle fra bygdemiljø. Flere av dem tilhørte bygdas bondearistokrati, de var døtre av ordføreren og skolelæreren, og de utdannet seg til lærere. Andre flyttet til bygda og etablerte landhandel eller var gardkjerringer.4 Det som først fascinerte meg, var at hårfrisyre signaliserte radika­ litet i en historisk periode og i mitt eget lokalsamfunn. Nå, mange år etter, skriver jeg de samme kvinnene inn i en forskningssammenheng som handler om skeiving av fortida. På samme måte som skeiv er 4 Tronbøl

2007.

319


BJØRN SVERRE HOL HAUGEN

oversatt fra engelsk «queer», er verbalsubstantivet skeiving oversatt fra engelsk «queering». Det har i nyere tid vært stor forskningsinteresse for å finne uttrykk for skeivhet i museumssamlinger og historiske kilder.5 I likhet med det meste av forskning på skeivhet har også skeiv historie et tyngdepunkt i forskning på bykultur. I norsk sammenheng står Hans Wiggo Kristiansens arbeid med skeiv bygdehistorie i særstilling.6 De portretterte jeg behandler i denne undersøkelsen kom fra og virket i et bygdemiljø. Det er likevel ikke bygdesamfunnet som er mitt anliggende her, men å diskutere skeive historiske fotomotiver. «Emansiperede Kvinder» Etnologen Tone Hellesund skriver i sin doktoravhandling at mange kvinner fra 1870-åra og framover gikk inn i offentlighet og samfunns­ liv med stor optimisme og framtidstro. De så mulighetene for å realisere egne ønsker om utdanning og karriere – og de gjorde det som ugifte kvinner.7 Dette gjorde de i ei tid hvor den romantiske kjærligheten ble en stadig viktigere begrunnelse for giftemål; de gjorde det i ei tid hvor borgerskapets ideal om det vi seinere har begynt å kalle kjernefamilien, fikk større innpass.8 Borgerskapets idealer fikk også generelt større innflytelse, og jeg nøler derfor ikke med å inkludere også de landsens kvinnene som jeg analyserer her, i de samme kategoriene som tidligere er brukt om byborgerlige kvinner. Svært få av de kvinnene jeg befatter meg med, har etterlatt seg forklaringer på livsvalgene sine. Det de derimot har etterlatt seg, er portrettfotografier. Det er ei gruppe av slike portretter jeg analyserer.

5 Sullivan

og Middleton 2020; Steorn 2010; Cleeve og Curran 2018; Brenna 2018. 2008. 7 Hellesund 2001. 8 Frykman og Löfgren 1994; Berggreen 1994. 6 Kristiansen

320


SKEIVE BILDER I ANNO MUSEUMS FOTOARKIV

Jeg har sjøl gruppert portrettene, som består av et utvalg av fire individuelle portretter av visittkorttypen og tre gruppebilder. Kriteriet jeg har gruppert dem etter, er frisyrene som vises på bildene. Visittkortportretter Portrettfotografiet var på dette tidspunktet et utbredt medium; det var moderne å gå til fotograf og la seg portrettere. Mest utbredt var det såkalte visittkortformatet, små papirkopier klebet opp på fotografens reklameprydede kartonger, velegnet for utdeling til familie, venner og øvrige forbindelser.9 Dermed er også visittkortportrettet en kommunikasjonsform, en sjølpresentasjon for offentligheten. Det hørte også med til konvensjonen å ramme inn fotografier og stille dem ut i egne hjem eller å sette dem inn i forseggjorte album med kartongstive blad med gullsnitt og tykke permer preget med moteriktige mønstre – album som gjerne lå framme og kunne vises til gjester. Album som disse hadde ei slags halvoffentlig rolle i familiehjemmet, slik kulturviteren Gry Bang-Andersen forstår dem.10 Hvordan den enkelte kvinne og mann framstilte seg på sitt eget portrett, var derfor ikke tilfeldig, men resultat av flere bevisste valg. Og noen valgte å formidle et ytre som brøt med de vanligste normene i tida. Noen kvinner lot seg fotografere med kort hår. Håret har vært og er forbundet med kvinners seksualitet i så ulike tids- og kultursammenhenger som middelalderballadenes jomfruer i sine høganloft og dagens hijab-diskusjoner. Det hviler tilsynelatende en erotisk magi over langt kvinnehår som aldri har vært tilfelle for mannens vanligvis kortklipte hår. Så har også brudd med denne kjønnsbestemte dikotomien mellom langt hår for kvinner og kort hår for menn gitt sine utslag av kortklipte kvinner, særlig ved slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet. 9 Larsen

og Lien 2019; Petersen 2007. 2012, 41.

10 Bang-Andersen

321


BJØRN SVERRE HOL HAUGEN

Enkelte kvinner figurerer i Anno museums fotoarkiv med sine kortklipte portretter. Andre har jeg sjøl samlet inn til arkivet, nettopp fordi frisyren vakte interesse. I de tilfellene de portrettertes identitet er kjent, gir det utgangspunkt for å undersøke hva slags liv kvinnene førte. Ei kvinne jeg kom over i et album fra et dødsbo i Sør-Odal, delte bygdebakgrunnen med de radikale kvinnene fra Nord-Odal. Heldigvis var bildet navnet, slik at det lot seg gjøre å finne opplysninger om livet hennes. Hun het Karen Haug.

Karen Haug (t.v.) fra Sør-Odal (1866–1939) var gardbruker og levde som ugift. Foto: Odalstunets fotoarkiv. I albumet (t.h.) etter en lærerfamilie fra Nord-Odal er det flere portretter av kortklipte kvinner fra tida omkring 1900. Foto: Odalstunets fotoarkiv.

Navngitte og anonyme kvinner På bildet er Karen Haug kledd i et stramtsittende kjoleliv i to mørke fargenyanser, formodentlig er det sammensetningen av blankt og matt svart stoff som spiller mot hverandre. Kjolelivet er tett lukket i halsen med en liten ståkrage som midt foran er lukket av ei sølje. Fra sølja henger det et blankt urkjede i en bue som ender innunder 322


SKEIVE BILDER I ANNO MUSEUMS FOTOARKIV

kjolelivet over venstre bryst. Klærne og smykkene er til forveksling like dem de fleste andre fra samme sosiale sjikt bærer på portretter på den tida. Håret, derimot, skiller Karen Haug fra hopen. Hun har klippet det helt kort. Det er kort ved ørene, og det er kort på toppen. Håret ser litt uregjerlig og tykt ut, og det ligger forsiktig skrådd fra et skille på høgre side, sett fra betrakterens vinkel. Karen Haug var datter av landhandlerne Anne Sørensdatter Sutterud og Halvor Haug. Hjemmet framstår som framskrittsvennlig og utadvendt. Flere av sønnene avla eksamen artium; to utdannet seg til henholdsvis tannlege og ingeniør. Om Karen Haug gjennomførte utdanning utover folkeskole, veit jeg ikke. Det som er kjent, er at hun levde som ugift og i 1917 overtok den ene av foreldrenes to garder. Den dreiv hun i 16 år, før hun overdro den til en brorsønn.11 Jeg har ikke klart å finne flere opplysninger om Karens liv. I et annet album som kom inn fra dødsboet til en lærerfamilie i Nord-Odal, finner jeg tre andre portretter av kvinner med samme frisyre, fra samme tid. Disse bildene er ikke navnet, og det er derfor vanskelig å si noe om hvem de tre kvinnene er. Albumet som helhet, derimot, er fylt med familiens bekjentskapskrets fra nærmiljøet og mennesker de har møtt andre steder. Familien som eide dette albumet, var et ganske uvanlig innslag i lokalmiljøet. Faren, Reinhart Larsen (1847–1937), var lærer og sønn av bygdas første fastskolelærer. Av de åtte barna som levde til de ble voksne, fikk flertallet utdanning, både døtre og sønner. To døtre ble lærere, ei ble sjukepleier og ei ble fysioterapeut. Samtlige levde som ugifte. Med til husstanden hørte også kretsens lærerinne, Kari Lien, som var barnas moster. Det er ikke overraskende å finne portretter av kvinnesakskvinner i albumet til en slik familie. De tre portrettene jeg festet meg ved, viser kvinner som gjennom klesdrakt uttrykker det samme som flertallet av de portretterte fra 11 Kirkeby

1995, 138.

323


BJØRN SVERRE HOL HAUGEN

samme tid. De er pent antrukket, i tråd med rådende motebilde. Det er tettsittende kjoleliv i mørke farger, tett lukket i halsen og dekorert med et smykke. Frisyrene varierer mellom pannelugg, forsiktig sideskill og krøller. Den kortklipte frisyren var i denne tida mannens frisyre. Ved midten av 1800-tallet hadde også menn hatt litt lengde på håret, men nå var moteidealet et kortklipt mannshode, og mot århundreskiftet kombinerte stadig flere menn dette med helskjegg eller bart. Kvinnenes motefrisyre, derimot, hadde forlatt 1870-åras høge hårtopper og fletninger med korketrekkerkrøller hengende fra bakhodet. Nå bar mange i stedet en stram håroppsetning i nakken, og flere hadde pannelugg som gjerne ble kruset. Det er derfor vanskelig å skille de kortklipte fra dem som fulgte moten, dersom de er fotografert rett forfra. Men så fort portrettene er tatt i halvprofil eller profil, kommer den kortklipte nakken til syne. Skeiving på visittkortportretter Jeg argumenterer her for at portrettene av de kortklipte kvinnene er materielle ytringer. Kvinnene har tatt bevisste valg med frisyrene sine, som nødvendigvis har en lengre varighet enn for eksempel klesdrakt som kan byttes etter anledning. Disse kvinnene ønsket å vise sitt kortklipte hår. De levde i ei tid og ferdedes i kretser og lokalmiljøer hvor ugifte kvinner gikk barhodet innendørs, slik at håret var synlig. De gikk dessuten til fotograf, slik at de kunne materialisere sine kroppslige uttrykk ytterligere gjennom et visittkortportrett som de formidlet til andre. Kombinasjonen å klippe håret kort, vise seg som kortklipt og la seg portrettere som kortklipt i et format som er skapt for å deles, utgjør det jeg kaller sosiomaterielle praksiser.12 Gjennom begrepet sosiomaterielle praksiser forenes handlingene og materialiseringer av dem, og

12 Damsholt,

324

Mordhorst og Simonsen 2009.


SKEIVE BILDER I ANNO MUSEUMS FOTOARKIV

de slippes ut i et samfunn som reagerer på ulike vis. I tillegg argumenterer jeg for at disse praksisene kan inkluderes i begrepet skeiving. Ordet skeiving er som nevnt en oversettelse av «queering», og skeiving handler om hvordan vi tolker historiske praksiser, enten det er i form av analyser eller museumsutstillinger. Jeg tar i tillegg til orde for at kvinnene som brøt med tidas kjønnskonvensjoner også skeivet sine liv. Jeg hevder altså at de sosiomaterielle praksisene som visittkortportrettene er del av, også er skeiving. Disse historiske skeivingene skriver seg inn i en teoretisk forståelse av kjønn som sammensatt av både biologi og sosiomateriell praksis.13 I tillegg til at kjønn handler om biologi, handler det også om hvordan kjønn praktiseres, om en gjøren. I denne sosiomaterielle gjøren inngår alt fra kroppsdeler, handlinger og ytringer til klær, fakter, smykker – og hår.14 Når jeg her velger å legge vekt på historiske menneskers skeiving, toner jeg ned andre deler av livsvalgene deres. De kan godt være fylt opp av motsatt gjøren, av det jeg velger å kalle streiting. Med det mener jeg alle former for livsvalg og gjøren som føyer seg inn i ulike tiders og miljøers rådende normer for hetero­ seksuell livsførsel. Det synes nødvendig å presisere dette, slik at ikke skeiving blir stående uten kommentar til det heteronormative. Jeg er ikke den eneste som har merket meg de kortklipte kvinnene. I beskrivelsen av den finlandssvenske kvinnesaksforkjemperen Vera Hjelt kobler kunstneren Esther Hjelt-Cajanus kortklipt hår til engelsk mote fra 1880-åra, mens professor emerita i historie Ulla Wikander tolker det som et tydelig uttrykk for kvinnefrigjøring.15 Flere av kvinnene hun nevner, levde også i lange samboerskap med andre kvinner. Tilsvarende koblinger mellom kort hår, kvinnekamp og likekjønnet samboerskap gjelder for flere.16 13 Butler

1990, 1993; Mol 2002. en diskusjon av praksis og gjøren, se for eksempel Damsholt, Mordhorst og Simonsen 2009. For en diskusjon av historiske mannsklær, se Haugen 2015, 239–267. 15 Wikander 2018, 115. 16 Moen 2002; Petersen 2007; Vestbø 2021. 14 For

325


BJØRN SVERRE HOL HAUGEN

Derfra kan jeg ikke slutte at kortklipt kvinnehår var et signal om bevisst likekjønnet begjær for alle. Men når mange nok står for ei slik endring, oppstår ei kritisk masse. Den kvantitative endringa utvikler seg til også å være ei kvalitativ endring.17 Slik forbinder fotografiene kortklipte kvinner omkring 1900 og skeivhet. Jeg hevder i tråd med dette at det å klippe håret kort og dele sitt kortklipte portrett med omverdenen var skeiving i den forstand at det brøt med rammene for datidas kjønnsuttrykk, og for noen ble skeiving gjennom dette normbruddet også kombinert med likekjønnede relasjoner. Reaksjoner på skeiving Før jeg går over til å rette oppmerksomheten mot den andre gruppa bilder, skal jeg se på et siste kvinneportrett fra Anno museums samlinger. Det er annerledes fra visittkortportrettene i den forstand at den avbildede figurerer på tre gruppebilder, alle skolefoto fra folkehøgskolen Askov i Danmark i året 1887/88. Hennes navn er Karine Tremyr (Træmyr) fra Lunde i Telemark. Bildene av Karine Tremyr understreker det jeg allerede har påpekt. På bildet der hun sitter med ansiktet vendt mot oss, kan vi ikke si sikkert at hun har kort hår, sjøl om panneluggen er kortklipt. Men på begge de to andre bildene har hun vendt seg i profil. Jeg tviler ikke på at hun ønsket å la sin kortklipte nakke komme til syne. Et annet forhold bildene viser, er hvordan klær er flyktigere materielle uttrykk enn hårlengde. På to av bildene er hun iført folkedraktinspirerte antrekk, noe som ikke var uvanlig i folkehøgskolekretser. På det siste bærer hun imidlertid en kjole i takt med tidas mote. Det siste som skiller Karine Tremyr fra de andre portretterte, er at håret hennes ble gjenstand for en omtale i samtida som er overlevert skriftlig. Etter studieåret ved Askov deltok hun på et lærerinnekurs i Saltevje, der læreren tillot seg å kritisere hennes framtoning med «kortklipt hår og stivetøi som en mann».18 17 Lauren

og Michael 1998, 562. 1994, 106.

18 Mæland

326


SKEIVE BILDER I ANNO MUSEUMS FOTOARKIV

Karine Tremyr fra Lunde i Telemark plasserte seg i profil på gruppebildet fra folkehøg­ skolen ved Askov i Danmark i 1887/88. Dermed kom den kortklipte frisyren tydelig fram. Foto: Odalstunets fotoarkiv.

Det er nettopp i andres karakteristikk av disse kvinnene at skeivingene deres blir tydeligere. Det var det flere som skreiv om i samtidas aviser og tidsskrifter. Den «moderne idé» om kjønnenes ligestillethed, der staar i paatagelig strid med, ja i uforsonlig modsæting med naturen, har forvandlet og forvredet kjønslivets naturlige vekst hos hende, paa samme tid som den har givet sig symbolsk udtryk i mandsagtig, kortklippet haar og mandhaftigt væsen, og ligesom den har frembragt mislykkede forsøk paa at indtvinge den kvindelige intelligens i den væsenforskjellige mandlige intelligens’s (sic!) former.19 19 Hansson

1890, 352.

327


BJØRN SVERRE HOL HAUGEN

Ola Hansson, som ytret seg slik i tidsskriftet Samtiden i 1890, påsto at det mannsaktige kortklipte håret var et symbolsk uttrykk for kvinnenes mislykkede likestillingsforsøk. Kjønnslikestilling var naturstridig og førte til et forvridd kjønnsliv, påsto han videre. En litt seinere utgave av Samtiden (1896) inneholdt et skriftstykke som var oversatt fra engelsk, og som også satte de kortklipte kvinnene i direkte sammenheng med seksualitet. Kvinner som gikk med håret kortklipt, «som en soldat», var også kjennetegnet ved at øynene deres «blinkede af et andet lys end koketteriets».20 De emansiperte kvinnene vendte seg altså fra mannen i seksuelt henseende, samtidig som de forsøkte å ligne han med sitt ytre. Jeg setter ikke et slikt likhetstegn mellom kortklipt hår og likekjønnet begjær. Men jeg anerkjenner at det blant de kvinnene som skeivet livene sine ved å klippe håret kort og la seg portrettere kortklipt, også var noen som kjente begjær mot samme kjønn, og at noen av dem søkte større samsvar med egen opplevelse av kjønn gjennom en maskulin frisyre. Bildenes kildeverdi stopper der, mener jeg. De ytrer seg ikke om hvilke følelser disse kvinnene hadde; de tier om hvordan kvinnene ble oppfattet i sine lokalsamfunn. Der tok de plass som lærere, som bønder, som kvinner – og kanskje som skeive. Jeg vender derfor i andre del av analysen oppmerksomheten min mot en annen i museenes arkiver, en mann fra ei tid nærmere vår egen. Jeg analyserer ei samling bilder av Olaf Aastebøl (1890–1935) fra Eidskog. Olaf Aastebøl med «venner» Da jeg gikk systematisk gjennom fotosamlinga ved Anno museum i Kongsvinger-regionen, festet jeg meg ved ei mappe med åtte bildefiler merket med Olaf Aastebøl. I likhet med mange andre bilder i samme arkiv var opplysningene knappe. Mannens vita var likevel 20 de

328

Pratz 1896, 224.


SKEIVE BILDER I ANNO MUSEUMS FOTOARKIV

lett tilgjengelige, og fra bygdeboka for Eidskog kan det slås fast at han vokste opp som yngst i en søskenflokk på seks, i tillegg til at han hadde ei fostersøster. Til tross for at han var yngst, tok han over garden i 1921. I 1930 giftet han seg med Johanne Mathisen fra Haugesund, og de fikk sønnen Meinich året etter. Allerede i 1936 døde Olaf Aastebøl, og kona tok med seg sønnen og flyttet tilbake til Haugesund.21

Teksten i museets fotoarkiv – «Olaf Aastebøl m / ‘venner’» – ansporet til videre søk: Hvorfor var Olaf Aastebøls «venner» satt i anførselstegn? Foto: Kongsvinger museums fotoarkiv.

Særlig ett av bildene signaliserer noe helt annet enn en heterofil orientering. Der sitter Olaf Aastebøl med armene omkring to andre menn. Mannen i den høgre armkroken holder ei ølflaske hevet som til en skål, mens den andre mannen holder omkring et glass. De tre karene sitter på grasbakken utenfor ei hytte. Midtpunktet i bildet sitter med skrevende bein. Han holder munnen åpen, og det nedovervendte blikket hans leder blikket mitt. Mannen med ølflaska hviler armen sin tilforlatelig mot Olaf Aastebøls skritt. Bildet skiller seg

21 Engen

1985.

329


BJØRN SVERRE HOL HAUGEN

ut fra alle andre i museets fotosamling. For meg signaliserer det fyll, hytteliv og homoerotikk. En enkel kommentar ble ført inn da fotografiet, som museet fikk låne av sønnen Meinich i 2010, ble skannet og registrert: «Olaf Aastebøl m/‘Venner’». Bruken av ordet venner i anførselstegn gjorde meg nysgjerrig. Jeg forsøker å nøste opp noen sammenhenger fotografiet er del av. Den homoseksuelle mannens tid Vi har flyttet oss framover i tid fra de andre bildene jeg har diskutert. Dette er et såkalt amatørfotografi, tatt utendørs. Bildet er helt klart arrangert, men det er mindre oppstilt enn atelierfotografier – og det er ikke tatt av en profesjonell fotograf. Bildet er også fra ei tid som var annerledes når det gjaldt oppmerksomheten omkring det som da kaltes homoseksualitet. Den homoseksuelle mannen var tydelig presentert i aviser, magasiner og skjønnlitteratur, også lokalt.22 Våren og sommeren 1932 var både lokale og nasjonale aviser fylt av stoff om en pengeutpresningsaffære. Den første tittelen i Indlandsposten, ei av lokalavisene på Kongsvinger, lød: «Skogeieren fra Odalen som var utsatt for pengeutpressere».23 Etter hvert sto det som bygdesladderet allerede visste å fortelle, på trykk i avisene – skogeieren var homoseksuell, og det var derfor han hadde latt seg presse. Avisene avslørte aldri skogeierens identitet, og de gikk langt i å forsvare mannen som en i alle øvrige sammenhenger respektert og avholdt mann. Hedemarkens Amtstidende slo fast at det dessverre var mange ulykkelige mennesker som på denne tida lei under denne typen «abnorme seksuelle tilbøieligheter».24 En av dem bodde altså i nabobygda Eidskog.

22 Jordåen

2020; Kristiansen 2008. 23. mai 1932, s. 2. 24 Hedemarkens Amtstidende, 23. mai 1932, s. 2. 23 Indlandsposten,

330


SKEIVE BILDER I ANNO MUSEUMS FOTOARKIV

Olaf Aastebøl har lagt igjen få spor i digitaliserte aviser og arkiver. I 1915 står han på rollelista i forbindelse med ei lokal oppføring av teaterstykket «Värmlänningarna». Han tok tydeligvis ut fra bygda noen år, og i 1914 arbeidet han som handelsbetjent i Trondheim, før han i 1918 ble tilsatt som bestyrer ved Østby handelslag i Trysil. Der ble han til 1921, da han tok over hjemgarden.25 Familiefortellingene om denne mannen er derimot rike, men sørgelige. Han beskrives som en bortskjemt attpåklatt, han levde over evne og satte seg i stor gjeld. Han omtales som homofil, og under alkoholpåvirkning skapte han utrygghet i hjemmet. Han tok sitt eget liv med et skudd i panna, utført på låven hjemme på garden. Kona stelte han og forsøkte å dekke over. Tidspunktet for sjølmordet var nøye valgt; han var anmeldt for homoseksuelle handlinger og skulle framstilles for retten den dagen.26 Det er utvilsomt en personlig tragedie bildene er med på å formidle. En muntlig overlevert opplysning førte til ytterligere arkivundersøkelser. Det var visstnok ikke første gang mannen var anmeldt for usedelighet. Saken lot seg finne igjen i arkivene. Den 29. januar 1929 ble Aastebøl dømt for utuktige handlinger mot to mindreårige unggutter. Rettsreferatet beskriver at han gjentatte ganger skal ha befølt guttenes kjønnsorganer. Til hans forsvar ble det ytret at han ikke truet eller øvde vold mot guttene, mens tiltalen ble skjerpet av hvordan han hadde skaffet seg makt over guttene.27 Retten dømte Aastebøl til fengsel i ett år og en måned. Dommen ble avsagt med hjemmel i straffelovens paragraf 212 annet ledd, som omhandlet blotting, utuktig omgang med personer som ikke hadde samtykket, og utuktig omgang med personer under 16 år. Etter straffelovens revisjon av 1927 ble han idømt lavest mulig 25 Hedemarkens

Amtstidende; Trondheim Adressebok 1914, 72; Handelsregistre for Kongeriket Norge 1919; 744; Engen 1985. 26 Meddelt av Ingun Aastebøl. Rettssaken som ikke ble noe av er også omtalt i Indlandsposten, 13. mars 1936, s. 2. Takk også til Olaf Aastebøls barnebarn, Knut Meinich Aastebøl. 27 Vinger og Odal herredsrett 29.01.1929.

331


BJØRN SVERRE HOL HAUGEN

straff. Paragraf 213, som omhandlet homoseksuelle handlinger mellom menn, kom ikke til anvendelse. Derimot kom det fram av rettsforhandlingene at tiltalte hadde «en tendens i retning av homosexualitet».28 Rettsprotokollen inneholder ingen ytterligere opplysninger om hvorvidt denne tendensen gikk i retning av unge gutter. Mennene Olaf Aastebøl omgir seg med på flere av bildene, er definitivt over den seksuelle lavalder. De har også hittil forblitt anonyme. En enkelt kommentar som følger et av bildene med hyttemotiv, leder likevel til en annen mann. «Blokkhytta» står det, og i bygdeboka oppgir historiker Jorunn Engen at hytta, som fortsatt står ved den nedlagte husmannsplassen Sjølia ved Ingelsrudsjøen, kalles Block-hytta fordi den ble reist av Jens Block i 1920-åra.29 Eiendommen hørte til garden Olaf Aastebøl tok over i 1921, og det må ha vært han som lot Jens Block bygge hytte der. Samme år ble Jens Block kjendis. Han var omtalt i omtrent alle landets aviser fordi han fingerte sin egen forsvinning ved å kjøre en leiebil ut i Steinsfjorden. Han ble raskt gjenkjent i Valdres og Hallingdal, men rømte så til København, hvor han ble anholdt. I avisene omtales han som «Den smukke sorthårede», og det står at sinnstilstanden er «abnorm», og at mannen gir et «fjollet» inntrykk.30 Før forsvinningsnummeret etablerte Jens Block flere bedrifter, og han virket som antikvitetshandler. Rett før rømningen gikk det ene firmaet konkurs, og avisene spekulerte en god del på hvordan økonomi var del av bildet. Jens Block var for øvrig gift en kort periode omkring 1916. Det har ikke lykkes meg å finne igjen Jens Block på noen av Olaf Aastebøls bilder, men forholdet må ha vært nært ettersom eidskogingen lot den jevngamle mannen bygge hytte på eiendommen sin. Bildene fra hytta bygger med sine homoerotiske undertoner likevel opp under en hypotese om at det også kan ha vært et seksuelt forhold

28 Vinger

og Odal herredsrett 29.01.1929. 1985, 52. 30 Vestfold Arbeiderblad, lørdag 26. juni 1920, s. 3; 1. juli 1920, s. 4.

29 Engen

332


SKEIVE BILDER I ANNO MUSEUMS FOTOARKIV

mellom de to mennene. En voksen, gift mann som i 1930-åra lar seg fotografere i intim kontakt med andre menn på hytta, bryter i alle fall med normene for forventet atferd. Etnologen Oddlaug Reiakvam framholder at «Intimsfæren si tid er fritida, intimsfæren sin stad er heimen».31 Olaf Aastebøl tok med seg fritida si til hytta, uten kjernefamilien og til en annen intimsfære. Bildet av Aastebøl i intimt samvær med andre menn og Blockhytta hvor bildet ble tatt, blir slik materialiseringer av Aastebøls skeiving av eget liv. Samtidig bedreiv han også aktiv streiting av eget liv ved å gifte seg og bli far. Aastebøls liv besto av begge deler, sjøl om rettsdokumentene overbeviser meg om hva som var hans foretrukne seksuelle orientering. Homoerotikk og etikk To forhold finner jeg verdt å diskutere til slutt. Det ene handler om hvordan bilder med svært knappe opplysninger kan bli del av en større sammenheng ved å følge alle mulige relasjoner som bildenes innhold og opplysninger leder til. Olaf Aastebøls skeiving var ifølge familiefortellingene eksplisitt homoseksuell, i motsetning til det som er kjent for noen av de andre portretterte i denne analysen. Bildene er også fra ei tid hvor den homoseksuelle er blitt en personlighet som aldri unnslipper seksualiteten sin.32 Derfor er det også enklere å tolke fotomotivene som homoerotiske deler av Olaf Aastebøls skeiving av eget liv enn det er å tolke de øvrige bildene i denne analysen på tilsvarende måte. Samtidig balanserer denne tolkningen av Olaf Aastebøls seksualitet på en etisk knivsegg. Livet og døden hans inneholdt omstendigheter som har vært og til dels er tabubelagte. Levemåten hans må ha forvoldt skade både på han sjøl og hans nærmeste. Dommen bevitner at han ikke bare brøt med samtidas lov som forbød homoseksualitet, 31 Reiakvam 32 Foucault

1997, 70. 1976, 53.

333


BJØRN SVERRE HOL HAUGEN

men at han rettet seksualiteten sin mot gutter under den seksuelle lavalder. Jeg er ikke opptatt av å stadfeste seksualiteten hans verken som forklaring eller unnskyldning, men den er like fullt en del av et komplekst helhetsbilde av et menneske som kanskje hadde hatt det bedre og tatt andre valg i ei tid med større åpenhet om og aksept for likekjønnet begjær. Det er min begrunnelse for å trekke Olaf Aastebøls fotografier inn i denne analysen. Bilder av skeiving Ei rekke fotografier i Anno museums arkiv bygger opp under det mange allerede lenge har vært oppmerksomme på: Skeive har alltid vært her, men de har ikke vært synlige. Ved å inkludere et bredt utvalg av portrett-typer i denne analysen kommer historisk skeivhet til syne på flere vis. Museers skeiving av egne samlinger er del av dagens diskusjoner om hvordan historiske personer, miljøer og fenomener skal representeres i samlinger og formidling. Skeiving er likevel ikke bare noe som gjøres i dag, utøvd på et historisk materiale. Relasjonene mellom historiske personer og portrettene av dem, situasjonene de har levd ut, miljøene de har vært del av og handlinger de har utført er også skeiving. Bearbeiding av begrepet skeiv til skeiving og inkluderingen av historiske relasjoner åpner opp for en dypere forståelse for hvordan skeivhet er levd ut, har framstått og er forstått i landsens lokalmiljøer mellom 1880 og 1940. Det å gå fra tolkninger av skeiv som noe noen er, til tolkninger av skeiving som noe noen gjør, og at det i denne gjøren inngår både mennesker og materialitet, gir andre tilganger til historisk kildemateriale. Forsøket på å nøste opp i og analysere de ulike sammenhengene fotografiene er blitt til i og har vært del av, får imidlertid også fram noen av grensene for historiske bilders kildeverdi. Fotografiene gir ikke alene grunnlag for å si at noen var skeive. Men å la seg fotografere er ei aktiv handling, og så sant den ikke er utført under tvang, kan den tolkes som aktiv skeiving. I tillegg kan kombinasjoner av ulike 334


SKEIVE BILDER I ANNO MUSEUMS FOTOARKIV

kilder støtte de historiske skeivingene. Derfor gir historiske fotografier rikelig rom for å finne skeive personer, skeive liv, skeive relasjoner og historiske menneskers aktive skeiving.

335


BJØRN SVERRE HOL HAUGEN

Litteratur Bang-Andersen, Gry. 2012. «Amatørfotografienes negativer. Et nytt blikk på det borgerlige familielivet.» Tidsskrift for kulturforskning no. 11 (3):23–43. Berggreen, Brit. 1994. Da kulturen kom til Norge. 2. utg. Oslo: Aschehoug. Borgström, Eva og Hanna Markusson Winkvist. 2018. Den kvinnliga tvåsam­ hetens frirum. Kvinnopar i kvinnorörelsen 1890–1960: Appell Förlag. Brenna, Brita. 2018. «Skeive utstillinger, rette linjer og fullpakkede perspektiver». I Kjønn på museum, redigert av Marit Anne Hauan og Brita Brenna. Trondheim: Museumsforlaget. Butler, Judith. 1990. Gender Trouble. Feminism and the Subversion of Identity. New York: Routledge. Butler, Judith. 1993. Bodies that Matter. On the Discursive Limits of «Sex». New York: Routledge. Cleeve, Chris og Sean Curran. 2018. «Queering Heritage Sites: a Manifesto». I Prejudice and Pride. LGBTQ heritage and its contemporary implications, redigert av Richard Sandell, Rachael Lennon and Matt Smith, 64–71. Leicester: Research Centre for Museums and Galleries. Damsholt, Tine, Camilla Mordhorst og Dorthe Gert Simonsen. 2009. Materialiseringer. Nye perspektiver på materialitet og kulturanalyse. Århus: Aarhus Universitetsforlag. Engen, Jorunn Ingrid. 1985. Eidskog bygdebok. Bind 2: Gnr. 17–33. Vol. 2. Skotterud: Eidskog kommune. Fremtiden, 15. juni og 1. juli 1920. Foucault, Michel. 1976. Histoire de la sexualité. [Paris]: Gallimard. Frykman, Jonas og Orvar Löfgren. 1994. Det kultiverte mennesket. Oslo: Pax. Handelsregistre for Kongeriket Norge. 1919. Utgitt på foranstaltning av det offentlige i henhold til lov om handelsregistre, firma og prokura av 17. mai 1890 § 4. Haugen, Bjørn Sverre Hol. 2015. «Virkningsfulle tekstiler – i østnorske bønders draktpraksiser på 1700-tallet». Doktoravhandling. Universitetet i Oslo. Haugen, Bjørn Sverre Hol og Mona Pedersen. 2019. En følelse av fokus. Rapport om norske museers arbeid med kjønnsperspektiver i formidling og samlingsforvaltning. Kongsvinger: Kvinnemuseet; Museumsnettverket for kvinnehistorie. Hansson, Ola. 1890: «Kjærlighed! Kjærlighed» i Samtiden nr. 1, side 352. Hedemarkens Amtstidende, 23. mai 1932. Hegstad, Sveinulf. 2018. «Å søke etter kjønn.» I Kjønn på museum, redigert av Brita Brenna og Marit Anne Hauan, 147–165. Trondheim: Museumsforlaget. Hellesund, Tone. 2001. «Den norske peppermø. Om kulturell konstituering av kjønn og organisering av enslighet». Doktoravhandling. Universitetet i Bergen.

336


SKEIVE BILDER I ANNO MUSEUMS FOTOARKIV

Indlandsposten, mandag 23. mai 1932. Indlandsposten, 13. mars 1936. Jordåen, Runar. 2020. «Verdige og verdifulle relasjonar?» Historisk tidsskrift no. 99 (4): 301–315. Kirkeby, Birger. 1995. Bygdebok for Sør-Odal, bind 8. Skarnes: Sør-Odal kommune. Kristiansen, Hans W. 2008. Masker og motstand. Diskré homoliv i Norge 1920–1970. Oslo: Unipub. Lambda nordica. 2019. Volum 24, nr. 1. Larsen, Peter og Sigrid Lien. 2019. Norsk fotohistorie. Frå daguerreotypi til digitalisering Oslo: Samlaget. Lauren, Berlant og Warner Michael. 1998. «Sex in Public.» Critical inquiry no. 24 (2): 547–566. doi: 10.1086/448884. Moen, Sølvi Bennett. 2002. «Berg og Høeg. Iscenesettelse og lek med kjønns­ identitet i norsk fotografi omkring 1900». Hovedoppgave. Universitetet i Oslo. Mol, Annemarie. 2002. The Body Multiple. Ontology in Medical Practice. Durham: Duke University Press. Mæland, Elin. 1994. «Min barndom». I Meir frå bygda, side 103–111. Petersen, Anja. 2007. På visit i verkligheten. Fotografi och kön i slutet av 1800-talet, Brutus Östlings bokförlag Symposion, Stockholm. de Pratz, Claire. 1896. «Den moderne kvinde i England» i Samtiden, vol. 7, side 224. Reiakvam, Oddlaug. 1997. Bilderøyndom, røyndomsbilde: fotografi som kulturelle tids­ uttrykk. Samlagets bøker for høgare utdanning. Oslo: Samlaget. Steorn, Patrik. 2010. «Queeering the museum: Methodological reflections on doing queer in museum collections». Lambda Nordica no. 15 (3/4):119–143. Sullivan, Nikki og Craig Middleton. 2020. Queering the museum, Museums in focus. London: Routledge. Tronbøl, Ingegerd. 2007. «Kvinner og kvinnebevegelse i Nord-Odal 1880–1920». Jul i Nord-Odal: 4–21. Trondheim Adressebok. Trondheim, 1914. Vestbø, Arne. 2021. Brummenæs & Torgersen. Verdens første kvinnelige skipsredere. 1. utgave. utg., Brummenæs og Torgersen. Oslo: Cappelen Damm. Vestfold Arbeiderblad, lørdag 26. juni 1920. Vinger og Odal herredsrett 29.01.1929. Statsarkivet i Hamar. Wikander, Ulla. 2018. «Kvinnokärlek, kärleksbeundran och romantisk vänskapskärlek – Vera Hjelt och Victoria Heikel 1912–1919». I Den kvinnliga tvåsamhetens frirum. Kvinnopar i kvinnorörelsen 1890–1960, redigert av Eva Borgström og Hanna Markusson Winkvist, 105–139. Stockholm: Appell Förlag.

337


BJØRN SVERRE HOL HAUGEN

Informanter: Ingun Aastebøl, Eidskog. Knut Meinich Aastebøl, Asker.

338


F O T O G R A F I E T, K AV R I N G E N O G P E L S A N O R A K K E N

Fotografiet, kavringen og pels­anorakken Om å utforske og utfordre polare kjønns­normer gjennom museums­ gjenstander Silje Gaupseth og Marit Anne Hauan Lengst inne i hjørnet av utstillingen om Roald Amundsen på Polarmuseet i Tromsø henger et falmet fotografi fra den norske sydpolsferden i 1910–12. Til tross for at detaljene er visket ut og forgrunnen bleknet, skimtes fremdeles en munter gjeng på dekket til polarskuta «Fram» i anledning ekspedisjonens kryssing av ekvator den 4. oktober 1910.1 Fotografiet har fått den nøytrale utstillingsteksten «Kaffekos i passaten». I boka bildet er hentet fra, Amundsens egen beretning fra ferden, er innrammingen en litt annen, og Amundsen forteller: «Kaffen blev servert paa fordækket, hvor vi ved at flytte sammen en del av hundene hadde skaffet tilveie nogen kvadratmeters spillerum.»2 En feiring av ekspedisjonens første geografiske milepæl er ikke overraskende i seg selv, men i sentrum av motivet sitter det et iøynefallende innslag, godt plantet på fanget til en av ekspedisjonsdeltakerne. Hun er, med Amundsens ord, «en uvente[t] aabenbaring fra en bedre verden», «en veritabel ballettdanserinde, maskert og med meget korte skjørter» – og har løytnant Hjalmar Fredrik Gjertsens ansikt.3

1 I

de skriftlige kildene undersøkt i dette kapittelet, blant annet dagbøkene til flere av ekspedisjonsdeltakerne, tidfestes datoen for linjeovergangen enten til 2., 3. eller 4. oktober. Selv daterer Amundsen hendelsen til 2. oktober i dagboka (Amundsen 1910, i Kløver (red.) 2011, 52) og 4. oktober i den offisielle ekspedisjonsberetningen (Amundsen 1912). 2 Amundsen 1912, 251. 3 Ibid., 57.

339


SILJE GAUPSETH OG MARIT ANNE HAUAN

Polarmuseet åpnet 18. juni 1978, på dagen nøyaktig 50 år etter at Roald Amundsen forsvant med sjøflyet «Latham». Innerst inne i hjørnet av utstillingen om Amundsens sydpolsferd henger ballerinabildet fra ekvatorfeiringen i 1910. Foto: Julia Brekmo / Norges arktiske universitetsmuseum.

Selv om fotografiet trolig har hengt flere tiår på den samme veggen, var det først gjennom etableringen av et skeivt forsknings- og utstillingsprosjekt at museets egne ansatte så Gjertsens polare cross­ dressing som mer enn et kuriøst underholdningsinnslag fra ekspedisjonen. Fotografiet åpnet med det opp for en rekke utfordringer som preger det pågående arbeidet med å utforske og formidle skeiv historie i museet, og særlig to av disse gir retning til prosjektet: Gir museets egne materialiteter spillerom nok til å gjennomføre et slikt prosjekt, eller er eksisterende utstillinger og magasiner snarere til hinder for å utforske og formidle skeiv historie? I spennet mellom disse to scenarioene foreslår vi å tolke samlinger som kreative teknologier, der museumsgjenstander anvendes som konkrete instrumenter for å formidle nye fortellinger om fortiden.4 I dette kapittelet ser vi nærmere på tre tilsynelatende ordinære gjenstander med tilknytning til historisk ekspedisjons-, fangst- og byliv i polarområ4 Jf.

340

Thomas 2016, 115.


F O T O G R A F I E T, K AV R I N G E N O G P E L S A N O R A K K E N

dene – ekvatorfotografiet, en kavring og en pelsanorakk – og utforsker samtidig en metodisk tilnærming til skeiv historieformidling der skjønnlitteratur og muntlig-historisk materiale utfordrer og utvider museumsmaterialitetenes spillerom. Ved å åpne opp for andre fortellinger fra fortiden enn dem som formidles i museet til daglig, ønsker vi å sette et kritisk søkelys på normer for kjønn og seksualitet i den polare historiefortellingen.5 Den polare kulturarvens rette linjer Framstillinger av norsk polarhistorie fra forrige århundre sementerer stereotype bilder av maskuline og mannsdominerte miljøer. Sammen med Fridtjof Nansens grønlandsferd og drift over Polhavet framstår Amundsens erobring av Sydpolen i 1911 ennå i dag tydelig som nasjonens viktigste polare høydepunkter, uløselig knyttet til fortellingen om Norges selvstendighet. Det nasjonale Nansen-Amundsen-året i 2011 var et felles minneår viet disse to skikkelsene, som stadig er aktuelle i dagens offentlighet gjennom byster og gatenavn, biografier og spillefilmer. Ikke minst i den norske museumsverdenen har Nansen og Amundsen fått en sentral plass, og på Polarmuseet forteller basisutstillingene om deres liv og bragder i polare strøk. Her er det få elementer som bryter med forestillingen om at polarområdene har vært en viktig historisk arena for øvelser i styrke og mannsmot, en forestilling som kan kobles til museets tilblivelse i 1978 og stifteren Arktisk Forenings ambisjon om å ivareta og formidle historien om oppdagelser, forskning og ressursutnytting i polarområdene, med vekt på nordnorsk virksomhet.6 I løpet av 1980-årene ble museet foreningens fremste visningsrom, og det oppfylte lojalt målet om å framstille polare strøk som arenaer for nasjonale og lokale helter. Til 5 Prosjektet

ved Polarmuseet startet i 2020 og er i skrivende stund i forsknings- og utviklingsfasen. Et mål er å presentere hovedfunnene gjennom en utstilling som åpner i oktober 2022, i anledning Skeivt kulturår. 6 Vedtekter for Arktisk Forening: https://www.arktisk-forening.no/wp-content/uploads/loverfor-arktisk-forening.pdf

341


SILJE GAUPSETH OG MARIT ANNE HAUAN

tross for at Polarmuseet siden har blitt en del av Norges arktiske universitetsmuseum7 og har utvidet både det tematiske området og formidlingsrepertoaret, er det liten tvil om at utstillingene i all hovedsak fortsatt viser fram forhistorien som monokjønnet med et fåtall individer som representerer bestemte former for mannlighet – nemlig fangstmenn og oppdagere, museets idealiserte representanter for polarhistorien.8 Med tanke på de mannsdominerte og eurosentriske perspektivene som anvendes i museets historieframstilling, skiller Polarmuseet seg ikke nevneverdig fra mange andre museer.9 Forskningslitteraturen tyder på at polare museer er minnesteder for mannlige nasjonalhelter, at de iscenesetter biografisk-heroiske fortellinger, og at de helst skuer tilbake til gullalderen for vestlig utforskning og kolonisering av arktiske og antarktiske områder mellom 1850 og 1930.10 Polare museer, i likhet med Polarmuseet i Tromsø, har med andre ord ikke i særlig stor grad latt seg prege av de kulturelle demokratiseringstrendene som Nicholas Thomas hevder karakteriserer dagens museumsverden.11 Dette kapittelet følger et pågående forsknings- og utstillings­ arbeid ved Polarmuseet som utfordrer det vi med Sara Ahmeds queer-­inspirerte fenomenologi har valgt å kalle den polare kultur­ arvens rette linjer.12 I det større museumslandskapet Polarmuseet inngår i, starter en slik rett eller normativ linje med den hvite, vestlige, mannlige, heteroseksuelle oppdageren, som representerer utgangspunktet eller det vi kan kalle det privilegerte perspektivet i et museum, en samling eller en utstilling. Han orienterer seg mot en 7 Polarmuseet

ble en del av Tromsø Museum i 2010, som nå heter Norges arktiske universitetsmuseum. 8 Utstillingen Wanny og Henry: Fangstliv i Arktis (2019) er et unntak. Ved å se fangstfolks arbeidsområder i lys av etablerte forestillinger om kjønn i Arktis, utvider og nyanserer den bildet av tradisjonelle kjønnsrollemønstre på 1930-tallet. 9 Jf. Bünz 2018, 21. 10 Se Eriksen 2004; Houltz 2013; Hauan 2018; Aarekol 2014 og 2018. 11 Thomas 2016, 7. 12 Ahmed 2006. Vår analyse henter også inspirasjon fra Annika Bünz’ museologiske lesning av hvordan sjømannen framstilles som karakter i nordiske maritime museer (Bünz 2018).

342


F O T O G R A F I E T, K AV R I N G E N O G P E L S A N O R A K K E N

rekke andre objekter, ofte jomfruelige, ville eller sublime landskaper,13 dyr som fangst eller trofé14 eller andre menn i det høypolare feltet, som regel representanter for den samme typen mannlighet som oppdageren selv besitter. Kvinner hører gjerne hjemme utenfor feltet, konstituert som objektet mannen orienterer seg mot, i egenskap av å være mor, kjæreste eller trofast ventende ektefelle.15 Slike linjer (som naturligvis ikke bare finnes i museer, men også i andre representasjoner av polarhistorien, for eksempel i litteratur, media og kunst) bekrefter med andre ord noen få og bestemte normer for kjønn og seksualitet. Det er ikke mange linjer som synliggjør andre konstellasjoner ved å vise til det vi kan kalle skeive aspekter ved polarhistorien. Skeivhet defineres her som seksualitet og kjærlighet mellom personer av samme kjønn eller andre brudd på normer for mannlighet og kvinnelighet i samtiden. Formålet med prosjektet ved Polarmuseet er å belyse nettopp det som havner i bakgrunnen, i blindsonene av en slik rettlinjet historiefortelling om kjønn og seksualitet i polarområdene. Ved å koble enkeltgjenstander som «Fram»-bildet fra den helheten de allerede inngår i, søker vi å oppnå en Ahmed-inspirert desorientering av vante perspektiver som ikke bare gjør publikum bevisst på den rettlinjede polare historiefortellingen, men også på den aktive innrammingen som ligger i museets karakteristiske form for historiekonstruksjon.16 Crossdressing fra blindsonen Museer er sosiale institusjoner med makt til å bekrefte eller forstyrre måter vi erfarer kjønn og seksualitet på,17 og i likhet med mange museer ser altså Polarmuseet ut til å bekrefte heller enn å forstyrre

13 Bassnett

2002; Bloom 1993; Spufford 1996. 2015. 15 Et slikt generelt oversiktsbilde vil alltid kunne nyanseres, og på Polarmuseet er fortellinger om kvinnelige fangstfolk og ishavets arbeiderklasse åpenbare unntak. 16 Jf. Ahmed 2006, 569. 17 Jf. Hauan 2018, 21. 14 Aarekol

343


SILJE GAUPSETH OG MARIT ANNE HAUAN

tradisjonelle forestillinger om kjønn og seksualitet fra historien. Målet med prosjektet vårt er imidlertid å utfordre det kjønns- og seksualitetsnormative museumsrommet ved å vise fram noen av de mer ukjente sidene ved ekspedisjons-, fangst- og byliv i polarområdene fra rundt forrige århundreskifte og fram til ca. 1970. Tilbakeblikket sammenfaller i stor grad med hovedperioden for moderne norsk utforskning og fangst i polarområdene, en periode som også favnes av museets samlinger og flesteparten av de retrospektive basisutstillingene. I prosjektet legger vi også vekt på å trekke fram skeiv historie som kan knyttes til personer og miljøer i polarbyen Tromsø. Til tross for at Tromsø alltid har hatt et folketall på linje med en norsk småby, har byen kulturelt og virksomhetsmessig en lang historie som nordlig metropol. Da den franske forfatteren Xavier Marmier besøkte byen i 1838, skrev han hjem om en mangfoldig og urban bykultur med forgreininger til Europa.18 Allerede på denne tiden fungerte byen som knutepunkt for handel og transport som gikk via sjøveien, og fra slutten av 1930-årene fikk den rollen som landets viktigste ishavsby og hovedhavn for ishavsflåten. Med dette fulgte en allsidig leverandørvirksomhet som utstyrte båter og ekspedisjoner med proviant, utstyr og arbeidskraft, og som inngikk i tette handelsrelasjoner over by- og landegrensene. Fra 1900 til 1970 nær tredoblet Tromsø folketallet.19 I tillegg huset byen til enhver tid tilreisende som drev med fiskeri-, fangst- og handelsvirksomhet, eller som var en del av den generelle ferdselen langs kysten. En foreløpig hypotese er at dette nord- og sørvendte bymiljøet skapte en særegen arena hvor skeive personer på første halvdel av 1900-tallet både kunne være negativt eksponert gjennom rykter og folkesnakk og hadde tilgang til arenaer hvor de kunne elske og ha sex med personer av samme

18 Marmier

[1840] 1997, 36–43. Statistisk sentralbyrå var folkemengden 13 973 i 1900 og 38 747 i 1970. En vesentlig del av denne veksten skyldes riktignok kommunesammenslåinger, særlig sammenslåingen i 1964 da flere omkringliggende kommuner ble del av Tromsø.

19 Ifølge

344


F O T O G R A F I E T, K AV R I N G E N O G P E L S A N O R A K K E N

kjønn. Byen var liten nok til at de fastboende hadde oversikt over hverandre, men posisjonen som knutepunkt førte samtidig til at det var en strøm av folk, i hovedsak menn, inn og ut av byen. Dette skapte til tider et uoversiktlig miljø, noe som gjorde det mulig å treffe andre i det skjulte. Det er imidlertid skrevet lite om norsk skeiv historie i tiden før 1970- og 80-årene, da skeiv organisering og aktivisme virkelig skjøt fart her til lands, og enda mindre om skeiv historie i nord.20 Samtidig var dette på mange måter en skeiv brytningstid, i alle fall i juridiske og medisinske fagkretser. Tone Hellesund viser hvordan ideen om «den homoseksuelle» som egen seksuell kategori vokste fram på slutten av 1800-tallet, mens «homoseksuelt begjær, i stadig økende grad, [ble] satt inn i et system av patologi, karakter, identitet og avvik» i løpet av 1900-tallet.21 Hvilke skeive praksiser og forståelser av skeivhet eksisterte blant de nordlige byborgerne og i miljøer tilknyttet polar fangst- og utforskningsvirksomhet i denne perioden? I tråd med hypotesen om at nasjonal-heroiske framstillinger av polarhistorien forenkler et sammensatt historisk bilde, ønsker vi å avdekke fortellingenes blindsoner. James Clifford viser hvordan urfolk i dag har dukket fram fra historiens blindsoner og tatt plass som synlige aktører på lokale, nasjonale og globale arenaer,22 og vi låner blindsonebegrepet for å fortelle om andre utelatte minoriteter i den polare fangst-, ekspedisjons- og byhistorien, nemlig skeive. I tråd med Cliffords perspektiv innebærer arbeidet ved Polarmuseet å innta en såkalt holdningsrealisme, en posisjon der kritisk åpenhet er en måte å forholde seg til «historiske transformasjoner og inter­ seksjonelt kryssende veier» på.23 Museer må arbeide aktivt med egen

20 Betydelige

unntak er Tone Hellesund som følger den norske «peppermøen» fra 1800-tallet fram til i dag (Hellesund 2003), Hans Wiggo Kristiansens studie av homoliv på den norske landsbygda 1920–1970 (Kristiansen 2008), og Runar Jordåens avhandling om homoseksualitet i norsk psykiatri og psykologi fra slutten av 1800-tallet til 1960 (Jordåen 2010). 21 Hellesund 2003, 162. 22 Clifford 2013, 13. 23 Ibid., vår oversettelse.

345


SILJE GAUPSETH OG MARIT ANNE HAUAN

kjønnsblindhet for å bli i stand til å avsløre den og skape andre realiteter.24 Å innta en slik holdningsrealisme kan også være med på å skape sprekker i den monomaskuline og heteronormative fernissen som omgir norsk polarhistorie.25

Nærbilde av ekvatorfeiringen i 1910. Foto: Julia Brekmo / Norges arktiske universitets­ museum.

Muliggjør fotografiet fra linjeovergangen i 1910 en fortelling fra blindsonen, bokstavelig talt fra det innerste hjørnet av en museumsutstilling som formidler en ellers ganske så rettlinjet historie om Amundsens liv og høypolare bragder? Parallelt med at «Fram» krysser ekvatorlinjen, overskrider løytnant Gjertsen grensen for polar maskulinitet, i alle fall slik denne har blitt trukket opp i ettertid. Gjertsen var imidlertid ikke alene om å kle seg i dameklær i høypolare strøk. 24 Porter 25 Jf.

346

1996, 115. Hauan 2018.


F O T O G R A F I E T, K AV R I N G E N O G P E L S A N O R A K K E N

Crossdressing eller polar drag var en hovedsakelig angloamerikansk tradisjon som utfoldet og utviklet seg i tiden mellom 1810- og 1870årene. Den er synlig for ettertiden gjennom ekspedisjonsberetninger, dagbøker, utstyrslister, fotografier, teateroppslag og aviser laget av ekspedisjonsdeltakere. Crossdressingen inngikk i polare teateroppsetninger som tjente flere funksjoner. De var etterlengtede avbrekk i en ensformig og isolert tilværelse, markerte milepæler i ekspedisjonsforløpet, holdt mannskapet aktive og styrket moralen ved å binde dem sammen på tvers av klasseskiller og interne hierarkier.26 Thomas Mossakowski peker imidlertid på en annen viktig funksjon slike opptredener kan ha hatt, nemlig at de ga «trygge» utløp for seksuelle spenninger mellom mennene som deltok på ekspedisjonen.27 I dagboka fra den norske sydpolsekspedisjonen skriver ballerina Gjertsen at seilmaker Martin Rønne hadde brukt hele dagen til å rigge ham ut «til en ‘søt’, liten ‘Bachfisch’ [sic] med deilige lokker».28 Iført medbrakt kjole og hvite strømper gjorde Gjertsen åpenbart suksess som solodanser på «Teater ‘Fram’».29 «Jeg steppet og danset cake-walk litt», forteller han, og fortsetter: […] og da jeg var svært søt og den eneste dame om bord blev jeg svært kurtisert. Da man hadde glemt at sætte stol fram for mig, blev der en ren kappestrid om at ha mig paa fanget. Den store, svære Beck gik av med seiren, skjønt Rønne, der hadde vært mig en tro Kammertjener og hadde vældig lyst, blev tilsidesat. Ja, saaledes er jo damerne: Pigesind er som vind, er som (dug paa) skum paa havet, o.s.v.30

26 Mike

Pearson peker på at flere av teateroppsetningene ga anledning til å parodiere og kritisere ekspedisjonens strenge hierarkiske struktur, og dermed motvirket gnisninger blant ekspedisjonsdeltakerne (2004, 53). 27 Mossakowski 2014, 72. 28 Gjertsen 1910, i Kløver (red.) 2011, 55. Backfisch (direkte: en fisk som kastes bakerst i båten eller er for liten til å kokes) er en spøkefull betegnelse på en jente som ikke er et barn, men likevel er for umoden til å oppfattes som voksen kvinne. Flere norske kilder ser ut til å ha brukt skrivemåten bachfisch. Takk til tyskfilolog Cathrine Theodorsen for nyttig begrepsavklaring. 29 Kutschin 1910, i Kløver (red.) 2011, 107. 30 Gjertsen 1910, i Kløver (red.) 2011, 55.

347


SILJE GAUPSETH OG MARIT ANNE HAUAN

Det er kanskje crossdressing som homoerotisk mulighetsrom i en heteronormativ innramming ekspedisjonsleder Amundsen setter ord på når han i sin egen dagbok peker på at Gjertsen gjorde sine saker så glimrende at «det er jo intet rart i at enkelte av medlemmer lod sig føre bak lyset og begynte iøienfallende tilnærmelser».31 Samtidig kan hendelsen leses i lys av selve formatet – forestillingen – som markerer at kurtisen ikke er virkelig, bare et spill; et uskyldig underholdningsinnslag forbundet med fest og feiring. Etter Gjertsens solodans, et påfølgende innslag og en runde med grammofonen ble begivenheten avrundet med applaus og et samstemt «Ja, vi elsker».32 Slik ble altså polar linjedrag en del av markeringen av det større nasjonale prosjektet sydpolsekspedisjonen inngikk i. Crossdressing på polarekspedisjoner tjente åpenbart flere formål. Selv om det ikke nødvendigvis var slik for alle, kan slike opptredener ha gitt utløp for homoseksuelt begjær for enkelte. Kanskje fantes det også ekspedisjonsdeltakere som ikke opplevde at de cross­ dresset ved å ta på kvinneklær? Kanskje benyttet enkelte denne sanksjonerte anledningen til å kle seg i tråd med foretrukket kjønnsuttrykk? Det er åpenbart flere måter å forstå crossdressing som fenomen på, avhengig av tid, sted og en rekke andre forutsetninger. Med dagens øyne er det imidlertid lett å se polar drag som et brudd på rettlinjede forestillinger om den mannlige polarhelten, noe også Mike Pearson peker på ved å hevde at tradisjonen utfordrer den enkle og mer velkjente fortellingen om heltemot, utholdenhet og heroisk overlevelse i isen.33 Sett med (ett sett av) datidens øyne kan det derimot hevdes at Amundsens ekspedisjon ikke brøt med normer for polar mannlighet, men heller bekreftet disse ved å tre inn i en anerkjent marin og høypolar tradisjon hvor store navn som William Edward Parry og Robert Falcon Scott hadde gått før. Samtidig kan slike opptrinn åpenbart leses som representasjoner ikke bare av 31 Amundsen

1910, i Kløver (red.) 2011, 52. 1910, i Kløver (red.) 2011, 107. 33 Pearson 2004, 57. 32 Kutschin

348


F O T O G R A F I E T, K AV R I N G E N O G P E L S A N O R A K K E N

kvinnelighet, men også av svarte, noe som understrekes av at blackface historisk sett har vært crossdressingens tvillingfenomen, også på polarekspedisjoner.34 Ved å innta rollen som ballerina snur altså Gjertsen tilsynelatende opp ned på datidens kjønns- og seksualitetsnormer, men hans overdrevne parodiering av flørtende ungjenter med «pikesind som vind» forsterker samtidig noen av de samme normene som overskrides. Selv om den polare crossdressingen med andre ord har en tvetydig posisjon som skeivt blindsonefenomen, illustrerer den likevel et sentralt poeng med metoden som anvendes i prosjektet: Ved å utfordre vår egen tolkning av museets materialiteter søker vi aktivt forbindelseslinjer som åpner opp for skeiv historie. Det er dette vi legger i skeiv kuratering. Hva er en skeiv museumsgjenstand? I en kulturhistorisk museumsutstilling gir gjenstanden en aura av autentisitet til den bestemte fortellingen om forhistorien som presenteres. Gjenstanden forankrer fortellingen i virkeligheten gjennom sin helt konkrete, sansbare og taktile tilstedeværelse, og inngår i et hele av tekster, bilder, design og arkitektur, bestanddeler som til sammen skaper utstillingens poetikk.35 På sett og vis utforsker prosjektet vårt den tvetydigheten som alltid vil være til stede i museale representasjoner av historisk virkelighet, fordi det uansett «finnes en rekke andre historier som kunne ha blitt fortalt», også om de samme bestanddelene hadde blitt satt sammen på helt andre måter.36 Sydpolsbildet er et åpenbart eksempel på dette fordi det er prosjektdeltakernes lesning som åpner opp for en historie fra blindsonen, i motsetning til fortellingen som formidles av utstillingen som helhet gjennom tidligere kuratering. Joshua G. Adair mener en slik bevisst leserstrategi er viktig i arbeidet med å vise fram skeiv historie i museene: 34 Se

Mossakowski 2014. Grahn 2006, 43. 36 Brenna 1998, 176. 35 Jf.

349


SILJE GAUPSETH OG MARIT ANNE HAUAN

In many, many cases – pun intended – the material is already there. The simple – though certainly not uncomplicated – act of (re)discovering, relabeling, recategorizing, and/or juxtaposing pieces creates new conversations. Vitrines, murals, installations, and artist-made objects – all features of traditional museums – become revolutionary and resistant when created, arranged, positioned, and curated by those with minority perspectives in mind. Quotidian objects – even those as unlikely as teapots or underwear – proclaim the productive potential of pushing boundaries.37

Adair beskriver altså en toleddet prosess. Ikke bare handler skeivt utstillingsarbeid i tradisjonelle museer om å grave fram de potensielt normbrytende materialitetene som allerede finnes i museene, men også om å sette disse sammen på nyskapende måter, altså kuratering. Samtidig er gjenstander fra fortiden i utgangspunktet tause; det må en tolk til for å få dem til å tale, mener Pia Laskar.38 Våre erfaringer tilsier at tolkningsarbeidet ikke er uten utfordringer. Koblinger mellom enkeltgjenstander og skeiv historie er ikke alltid like lette å få øye på, noe som overordnet sett speiler utfordringene med det snevre kildetilfanget som finnes for å utforske skeiv historie. Beskrivelser av skeive liv og praksiser i første halvdel av 1900-tallet har gjerne latt seg spore i rettsprotokoller og medisinske journaler, mens skipslogger, fangstdagbøker og ekspedisjonsberetninger, for ikke å snakke om gjenstander knyttet til polare hverdagsliv, sjelden har tjent som kilder. Ved bruk av mer eller mindre åpenbare stikkord gir søk i Polarmuseets digitale samlingsressurser heller ingen resultater, og bildet av Gjertsens polare drag blir stående igjen som et ensomt skeivt fragment, et brudd på polare maskulinitetsnormer og samtidig en lokal bekreftelse på de samme normene. Vi kan altså bare unntaksvis gå direkte til selve gjenstanden eller arkivstykket for å få de ellers så tause samlingene våre til å snakke. Fordi museet derfor ser ut til å være alt annet enn et sovende skeivt arkiv, benytter vi en metode for kuratering som bevisst forstyrrer 37 Adair

2020, 289. 2017, 220.

38 Laskar

350


F O T O G R A F I E T, K AV R I N G E N O G P E L S A N O R A K K E N

materialitetenes gitte orden.39 En viktig inspirasjonskilde er «Bridging Binaries», et formidlingsprosjekt ved universitetsmuseene i Cambridge som startet opp i 2018.40 Én av prosjektets skeive omvisninger foregikk ved byens polarmuseum, hvor frivillige guider formidlet skeiv historie med utgangspunkt i utvalgte objekter fra basisutstillingene. Disse objektene inngikk allerede i andre og mer konvensjonelle framstillinger av historien om tidlig britisk utforskning av polarområdene. En utstilt kjeks som var ekspedisjonsproviant på Scotts Terra Nova-ekspedisjon i 1910–13 ble – gjennom guidens fortelling – en brikke i historien om den britiske avkriminaliseringen av homoseksuelle i 1950-årene.41 Rent metodisk følger prosjektet vårt samme oppskrift. Både gjennom fortolkning og kuratering utforsker vi, med Adairs ord, gjenstandenes revolusjonære eller grensesprengende potensial.42 Skeiv historiefortelling i museet krever en omfortolkning av materialitetene, og skeiv historie utenfor museet kan åpne for en slik omfortolkning. I det følgende vil vi vise hvordan vi anvender en kavring og en pelsanorakk for å åpne opp for flere fortellinger fra polarhistoriens skeive blindsoner. Kavring og skeiv rotløshet I fortellingen som knyttes til en autentisk fangsthytte fra Svalbard, et av hovedobjektene i Polarmuseets utstilling om arktisk overvintringsfangst, inngår en gulnet, gammel kavring. Hytta tjente som bistasjon for et fangstlag med base i Wijdefjorden rundt 1910 og gir gjennom sitt svært enkle interiør et innblikk i overvintrernes trange kår før lov om utrustning kom på plass i 1915.43 Å ivareta et variert og næringsrikt kosthold vinteren gjennom kunne by på utfordringer for fangstfolk. 39 Jf.

Ahmed 2006, 656. Binaries: LGBTQ+ Tours at Cambridge Museums vokste ut av et initiativ fra museumsansatte og i samarbeid med kurator og skeiv aktivist Dan Vo (https://museums. cam.ac.uk/bridgingbinaries). 41 Se Adair 2020, 290 og Gaupseth (kommende). 42 Adair 2020, 289. 43 Se Hauan 2018. 40 Bridging

351


SILJE GAUPSETH OG MARIT ANNE HAUAN

Fram til 1930-årene var komfyren et sjeldent syn i bysse og fangsthytte, og på sjøreiser og overvintringer gjaldt det derfor å proviantere brødvarer med lang holdbarhet. Kavringen var særdeles velegnet, både som brødmat og som hovedingrediens i ishavsretten sluring, som besto av knust kavring stekt i smeltet smør. I motsetning til de fleste andre gjenstandene i fangsthytta er kavringen ikke autentisk, men en museumsrekvisitt som bidrar til å formidle et historisk øyeblikksbilde fra fangststasjonen. Kavringen er et tegn som forteller betrakterne om en særegen polar mattradisjon og et avsondret liv langt fra fastlandet der overvintrerne var avhengige av holdbar proviant for å overleve når fangsten ikke strakk til. Innenfor rammen av utstillingen er kavringen altså blitt til en semiofor, et objekt som ikke lenger er i praktisk bruk (som mat), men som gjennom projeksjonen, altså utstillingen, tilskrives mening som representant for immateriell polar kulturarv.44 Kan kavringen på samme måte, ved sin blotte tilstedeværelse som museumsmaterialitet, men gjennom en annen innramming, forankre en fortelling om skeiv polar kulturarv i stedet? Det er også mulig å lese kavringen i lys av fortellingen om den profesjonaliserte, Tromsø-baserte støttevirksomheten som omga ishavsfangsten. En av de faste leverandørene til lokalt utstyrte overvintringsekspedisjoner var bakeriet til Petter Martin Krane, som ble etablert i Storgata 104 i 1899. I 1932 er det bakermesterens datter, Borghild Krane (1906–1997), som er oppført som eier av huset, og ved innreise til New York noen år tidligere oppgir hun selv også å være baker av yrke.45 Krane reiste imidlertid til USA for å ta biblio­ tekarutdannelse. Etter hvert ble hun i stedet lege og psykiater, og i 1940-årene åpnet hun praksis i barndomshjemmet i Storgata 104.46 På denne tiden hadde hun allerede debutert som skjønnlitterær forfatter med romanen Følelsers forvirring (1937). 44 Her

henter vi inspirasjon fra Peter Larsens lesning av en utstilt brødmaskin som semiofor, et begrep han henter fra museumshistoriker Krzystof Pomian (Larsen 2002). 45 https://www.digitalarkivet.no/view/8/pe00000000617301 46 https://lokalhistoriewiki.no/wiki/Borghild_Krane

352


F O T O G R A F I E T, K AV R I N G E N O G P E L S A N O R A K K E N

Kavringen har lang holdbarhet og var derfor særdeles velegnet på ishavet og i fangsthytta. Kavringen fra den autentiske hytta som står utstilt på Polarmuseet, forankrer en fortelling om polar matkultur. Kan den også fortelle om skeiv historie? Foto: Julia Brekmo / Norges arktiske universitetsmuseum.

Følelsers forvirring peker seg ut i et norsk litterært landskap ved at den er blant de aller første skjønnlitterære verkene her til lands som åpent og sympatisk skildrer kjærlighet mellom personer av samme kjønn. Et fiktivt Tromsø er setting for sentrale deler av romanens handling. Her er byen tydelig vendt mot havet, omgitt av subarktisk natur, og bymiljøet er gjenkjennelig fra hovedperioden for moderne fangst- og ishavsvirksomhet i første halvdel av forrige århundre.47 I seinere tid har boka blitt beskrevet som en litterær milepæl fordi den er den første norske romanen som åpent skildrer lesbisk kjærlighet og identitet.48 Boka må med andre ord ha vært sjelden kost i 47 I

den påfølgende novellesamlingen Tre unge kvinner, som også bruker et fiktivt Tromsø som setting, kommer imidlertid den polare havnefunksjonen enda mer tydelig til syne (Krane 1938). 48 Brantenberg mfl. 1986, 35; Øverland 1989, 216; Waage 2012, 17. Følelsers forvirring kom ut ni år etter Radclyffe Halls Well of Loneliness (1928) og henter også tittelen fra en annen tidlig skeiv skjønnlitterær tekst, nemlig novellen «Verwirrung der Gefühle» (1927) av den østerrikske forfatteren Stefan Zweig (Gatland 1990, 172).

353


SILJE GAUPSETH OG MARIT ANNE HAUAN

mellomkrigsårene, til tross for at homoseksualitet var en del av det offentlige ordskiftet, blant annet i kjølvannet av et endringsforslag til straffelovens paragraf 213 i 1925 og gjennom 1930-årenes medisinske og særlig psykoanalytiske diskusjoner om seksuell identitet.49 Følelsers forvirring kan både leses som et innlegg i debatten om årsaksforklaringen på homoseksualitet og som en invitasjon til sympati med det vi med dagens merkelapp kan kalle lesbiske. Gjennom en queer-inspirert lesning av romanen peker imidlertid litteraturviteren Lars Rune Waage på romanens grunnleggende umulige prosjekt – på den ene siden argumenterer den for at alle mennesker, uansett seksuell orientering, er like mye verdt, på den andre viser romanens norm at aksept i virkeligheten bare kan oppnås ved at homoseksuelle fornekter sitt begjær og dermed seg selv.50 Det er særlig romanens bevegelse mellom ulike geografier som er interessant i et skeivt, polart byhistorisk perspektiv. Hovedpersonen Åse vokser opp i et nordnorsk bymiljø der «sme-ungan» fører snøballkrig mot «skomaker-ungan» mellom hus og skavler.51 Moren er russisk, og da en båt med flyktninger fra den russiske revolusjonen ankommer kaia, strømmer befolkningen til for å ta imot dem så godt de kan.52 Skildringen kan være inspirert av en faktisk hendelse i Tromsø bys historie, nemlig ankomsten av to russiske skip som fraktet flyktninger sørover fra Arkhangelsk våren 1920. I Tromsø ble syke og sårede tatt hånd om, og det ble ordnet med servering til flyktningene før de ble sendt videre.53 I romanen setter skipets ankomst i gang et hendelsesforløp som på mange måter former Åses videre skjebne. Moren tar til seg den foreldreløse gutten Dimitri, og Åse, 49 Se

Jordåen 2020 og 2021. 2012, 27. 51 Krane 1937, 8. 52 Ibid., 14. 53 «Den nordrussiske regjerings kapitulation og flugt» ble omtalt i Aftenposten 1. mars 1920, og inneholdt øyevitneskildringer fra flyktninger om bord i passasjerdamperen Lomonosov og isbryteren Kuzma Minin som lå til kai i Tromsø. Takk til historiker Kari Aga Myklebust, som gjorde oss oppmerksomme på denne hendelsen. 50 Waage

354


F O T O G R A F I E T, K AV R I N G E N O G P E L S A N O R A K K E N

som opplever dette som en avvisning, begir seg ut på en livslang søken etter tilhørighet og kjærlighet, med et begjær som er rettet mot kvinner. Slik åpner romanen for en mulig forklaring av homoseksualiteten som en utviklingsmessig forstyrrelse, i tråd med datidens psykoanalytiske ideer.54 Åses voksende selvforakt over å være «pervers» og dermed aldri fullt ut kunne bli akseptert av det heteronormativt innrettede samfunnet fører henne ut på en rekke reiser.55 Hun forlater hjembyen i nord for å ta utdannelse i Oslo, drar tilbake igjen etter et desperat forsøk på å framtvinge noe mer enn bare vennskap fra en venninne, vender deretter tilbake til Oslo, hvor ulike hendelser av dramatisk art fører henne videre ut i verden, til Cambridge og Venezia, før hun igjen drar nordover og til slutt tilbake til Oslo. I romanens navngitte og ikke navngitte geografiske setting utgjør hjembyen i nord et ytterpunkt, men like fullt er den en naturlig del av omverdenen, med tette forbindelser til hovedstaden og enda større byer ute i Europa.56 Rent fysisk forflytter Åse seg med andre ord fram og tilbake mellom sentrum og periferi, sør og nord. På det psykologiske planet gjenspeiler de stadige forflytningene hennes livslange søken etter et sted å høre til, et eget hjem hun kan dele med en annen, et sted «hvor man trygges, men ikke stenges inne».57 Det er liten tvil om at hjembyen representerer det motsatte i romanens første del, og at Følelsers forvirring derfor framholder ideen om at homoseksualitet er et storbyfenomen, at likesinnede finnes i urbane og sentrale områder hvor man kan leve uforstyrret i mengden – kanskje til og med bli møtt med en viss aksept. Likevel er dette ikke den fulle sannheten om småbyen i nord som ligger ved sjøen under en bakkekam.58 Riktignok 54 Waage

2012, 20. Andre forklaringsmodeller løftes imidlertid også fram gjennom handlingen, bl.a. homoseksualitet forårsaket av hormonelle forstyrrelser eller som et mulig resultat av arv og miljø. 55 Krane 1937, 37, 131. 56 Romanens andre lesbiske protagonist, Randi, utvider denne geografien til å inkludere New York, men er i likhet med Åse også i stadig forflytning. 57 Krane 1937, 62. 58 Krane 1937, 139.

355


SILJE GAUPSETH OG MARIT ANNE HAUAN

er det Åses følelse av å være «innkapslet» i familiehjemmet, gjenstand for andres «skjulte, nysgjerrige blikk», som gjør at hun forlater hjembyen som ung,59 men når hun vender tilbake igjen, framstår byen likevel som et sted for tilhørighet og aksept. Det er særlig romanens siste del som fremmer en slik lesning. Åse befinner seg her i Venezia, hvor hun oppdager at en av hennes unge elever har tatt sitt eget liv, trolig fordi hun var ulykkelig forelsket i Åse. Omgitt av et kontinentalt storbymiljø av bohemer, kunstnere og homoseksuelle utforsker Åse muligheten – «kunde hun bli hjemme her?»60 – men innser like fort at det ikke er her hun hører til. Hun må til sitt virkelige hjem, dit hun kommer fra, hvor naturen, mørketida og midnattssola gir henne ro og klarsyn nok til å «se det uavvendelige i øynene».61 Og da hun ankommer hjemstedet med båt en stille julinatt og ser fjellene speile seg i sjøen, tar byen imot henne med åpne armer. Igjen kom hun hjem, for annen gang slått og slagen, der ute fra den onde verden, og igjen møtte naturen henne og denne gang hadde den ingen menneskelig konkurrent. Mildt og moderlig strakte den hendene fram: Kom til mig! Men sterk og ubøielig, med årtuseners erfaringer, sa den også: Lær av mig! Hold ut!62

Det er den nordnorske naturen som gir Åse varme og styrke nok til å holde ut den skjebnen det er å bare kunne se «halvparten av verden», kun kvinnene.63 Naturen, som bøyer av for klima og vær, blir modell for Åses stadige forsøk på å bøye av for ikke-normativt begjær og på den måten innordne seg det øvrige samfunnet. Det er liten tvil om at denne strategien innebærer å følge det Waage kaller et «livsfornektende prosjekt» der Åse bare kan oppnå aksept ved å undertrykke sin egen seksualitet, og at dette paradoksalt nok også er en del

59 Ibid.,

61. 129. 61 Ibid., 138. 62 Ibid., 140. 63 Ibid., 81. 60 Ibid.,

356


F O T O G R A F I E T, K AV R I N G E N O G P E L S A N O R A K K E N

av romanens budskap om sympati med mennesker som Åse.64 Men like fullt er altså småbyen i nord ikke bare et sted man reiser fra, en by i periferien hvor homoseksuelle nødvendigvis ikke hører hjemme. Den er også en by som er forbundet med resten av verden, et sted man reiser til, og som møter Åse med «mild og moderlig» aksept og deler av sin erfaring slik at hun kan stå «sterk og ubøielig» nok til å holde ut med sin homoseksuelle skjebne.65 Det er altså bildet av det fiktive Tromsø som hjemmehavn for homoseksuelle som gjør Følelsers forvirring interessant for prosjektet ved Polarmuseet. Både gjennom dens særegne, litterære innenfra-blikk på skeive liv og som et synlig debattinnlegg om homoseksualitet i samtiden bryter romanen med museets ellers så rette historiefortelling om overvintringsfangst og støttevirksomhet i Tromsø. Men for at kavringen skal fungere som et tegn på skeiv historie, må projeksjonen – det vil si vår kuratering – ramme den inn på en helt ny måte. Pelsanorakk og ryktesnakk Eksemplet med kavringen og romanen viser hvordan skjønnlitteraturen kan åpne opp for tidligere forståelser og skildringer av skeivhet, også knyttet til byliv i nord. Med pelsanorakken går vi imidlertid fra fiksjon til historisk-muntlig materiale som kilde til skeiv historie. Pelsanorakken hang inntil nylig på veggen i museets møtesal, hvor den inngikk i et polart interiør blant selskinn, skutemodeller, et fotogalleri av ishavsskippere og en utkikkstønne fra en selfangstskute som de mest eventyrlystne av museets foredragsholdere i dag bruker som talerstol. Til tross for at utstillingene vitner om en lang tradisjon av oppdagere og fangstfolk i pelsutrustning, er anorakken et noe uvanlig innslag. Den er nemlig laget av hundepels, og sammen med en likedan anorakk er den det eneste hundepelsplagget av sitt 64 Waage 65 Krane

2012, 27. 1937, 140.

357


SILJE GAUPSETH OG MARIT ANNE HAUAN

slag i samlingene. Proveniensen gir lite informasjon om motivet for valg av hund som materiale, men anorakken er laget av hundene til fangstmann Henry Rudi (1889–1970) og kan derfor kanskje best forstås som et minneplagg viet Rudi, som fikk tilnavnet Isbjørnkongen etter å ha felt hele 713 isbjørner i løpet av karrieren. Det er også usikkert om anorakken noen gang har vært brukt som klesplagg, men som interiørelement på museet har den altså inngått i fortellingen om dyrepelsens uovertrufne kvalitet som varm og slitesterk bekledning i høypolare strøk.

Buntmaker Johan Grundt Storstad (1902–1967) sydde denne anorakken av pelsene til overvintrer Henry Rudis polarhunder. Storstad, selv sønn av en pelsbereder med samme navn, var en del av den polare håndverksnæringen som vokste fram i Tromsø. Fortellingene om ham gir inntrykk av en dyktig og elegant mann som også var synlig i bybildet som homoseksuell. Foto: Julia Brekmo / Norges arktiske universitetsmuseum.

358


F O T O G R A F I E T, K AV R I N G E N O G P E L S A N O R A K K E N

Pelsanorakken er et oppdragsverk, sydd av Johan Grundt Storstad (1902–1967), som kom fra en velkjent pelsberederfamilie i Tromsø. Fra 1890-årene intensiverte den arktiske selfangsten, og samme tiår tiltok også overvintringsfangsten på Svalbard. Fangstvirksomheten var rettet mot isbjørn, sel og polarrev, med bifangst av egg, dun og spekk. Med utviklingen fulgte også et økt behov for landbasert kompetanse innenfor mottak og ivaretakelse av skinn. Allerede i 1850årene hadde byen garveri, og da Storstad-familien etablerte seg i Tromsø på begynnelsen av 1900-tallet, var det hele tre garverier i byen, som hadde om lag 14 000 innbyggere, deriblant 80 ishavsfarere.66 Fangst og pelsarbeid ble etter hvert til en familievirksomhet. Storstads far, Johan Oluf Storstad, begynte som garver for deretter å gå over til pelsberedning med isbjørnskinn som spesialitet, og flere av sønnene fulgte i farens fotspor ved å jobbe som fangstmenn, garvere og pelsberedere.67 Den yngste av dem, Johan Grundt Storstad, vokste altså opp med pelsberedning, men gikk et skritt videre og ble buntmaker med eget verksted. En buntmaker sorterer, klargjør og skjærer til pelsverket før det sys sammen til ferdige plagg. Som buntmaker foredlet han altså skinnene, slik at de kunne brukes til alt fra skotøy og vanntette trekk på reisekister til artikler i moteverdenen, der de fungerte som statussymboler for den urbane mann og kvinne. I intervjuer med utvalgte informanter i alderen 68–82 år som kjente byen og ishavsmiljøet godt, og som vi kjente som åpne, fortellende mennesker, kom det fram at buntmaker Storstad også var synlig i bybildet som homoseksuell.68 Kanskje var dette en såkalt åpen hemmelighet, noe som det ikke ble snakket åpent om, men som alle 66 Nielsen

2004, 79. isbjørner evig liv», iTromsø 28.12.2019; Lønø 2014; www.slektogdata.no/gravminner. 68 Vi har intervjuet flere heterofile kvinner og menn om deres kjennskap til homoseksuelle i bybildet før og etter krigen. I norsk sammenheng er det særlig Hans Wiggo Kristiansen som har benyttet heterofiles livsfortellinger som kilde til kunnskap om skeiv historie, som han peker på har vært en lite påaktet, men likevel verdifull kilde (Kristiansen 2008, 10). En av informantene var Storstads egen niese, som også kom med utsagnet: «Du har min tillatelse til å skrive om min onkel Johan, han ville elsket det» (meldingsutveksling 22.12.2020). 67 «Ga

359


SILJE GAUPSETH OG MARIT ANNE HAUAN

likevel visste? Utover bosted og yrke, og at han likte menn, visste informantene våre likevel lite om Storstads privatliv. Han levde tilsynelatende ikke i et fast parforhold eller samboerskap, men var kjent av mange, involverte seg i byens revymiljø og framsto som velkledd, utadvendt og slagferdig. Flere av informantene knyttet for øvrig en spesiell fortelling til Storstad, om enn med noe ulike detaljer. Fortellingen går ut på at Storstad en mandag møtte en kamerat som spurte hvordan helga hadde vært. Storstad fortalte at den hadde vært utmerket. På lørdagen hadde de nemlig hatt fest og blitt servert havets delikatesser. Kameraten skal ha protestert på serveringen, det var ikke mulig etter årstiden, hvorpå Storstad hadde replisert: «Marinegaster, selvfølgelig.»69 Denne fortellingen ligger tett opp til det som kjennetegner en vandrehistorie. Motivet i en vandrehistorie kan løsrives fra tid og sted, men her er det knyttet til Storstad. Antonio Gramsci leser slike historier som folklore eller tegn på folkelige oppfatninger, verdier og normer.70 Fortellingen om Storstad er en del av byens fortellertradisjon og gir uttrykk for samtidens holdninger til homofile menn – for det første at de liker unge menn, delikatessene, best, for det andre at marinegaster er tilgjengelige for seksuelle relasjoner. Fortellingen balanserer hårfint på grensen mot forestillingen om at homofile menn forfører unge gutter. Det er imidlertid også mulig å lese en aktiv form for motstand mot ryktesnakk og negative holdninger inn i fortellingen om Storstad. Han skal etter alt å dømme ha skrytt åpent av at han ble servert havets delikatesser, noe som tyder på at han ikke nødvendigvis skjulte sine egne brudd med seksualitetsnormene, og at han kanskje også var i stand til å komme negative kommentarer i forkjøpet med humoristiske og dermed avvæpnende bemerkninger. Kanskje bidro dette til at Storstad slapp å bli nevneverdig sjikanert for sin synlige skeivhet?

69 Eksemplet 70 Se

360

er basert på intervjusamtaler med flere informanter våren 2021. Byrne 1982.


F O T O G R A F I E T, K AV R I N G E N O G P E L S A N O R A K K E N

Intervjumaterialet tyder i alle fall på at det er forskjell på Storstad og andre navngitte homofile menn i byen på samme tid. To av disse mennene, som enkelte av informantene plasserte i Storstads miljø, gikk under tilnavnene Gummi-Leif og Dukke-Jan. Ulike forklaringer ble gitt på tilnavnene, men en fellesnevner var likevel at de pekte på mennenes normbrytende, det vil si feminine eller outrerte, være­måte. De var altså synlig homofile menn i bybildet. Den seinere homoaktivisten Kenneth Brophy ble kjent med Gummi-Leif og Dukke-­Jan da han gikk på Tromsø kokk- og stuertskole i 1965, og han bekrefter at de var byoriginaler som folk tillot seg å sjikanere fordi de var homofile.71 Hva var det som gjorde at Storstad, som tilsyne­latende var minst like synlig, ikke fikk samme medfart? Her peker intervjumaterialet i ulike retninger. Én forklaring kan være at Storstad har vært beskyttet fordi han representerte handelsstanden, byens øvre middelklasse. En slik posisjon kan selvsagt også spille inn på informantenes seinere positive omtaler. Kanskje hadde det at han nettopp var en Storstad – en buntmaker med familietilknytning til fangstmiljøet – også en forebyggende effekt? En tredje forklaring er som nevnt at Storstad ser ut til å ha mestret kunsten å avvæpne potensielle ubehageligheter med humor, som fortellingen om marine­gastene tydelig vitner om. Alle de tre forklaringene tyder imidlertid på at Storstad var eksponert som homoseksuell, og at det var mulig for ham, og andre menn i bymiljøet, å inngå i homoseksuelle relasjoner i Tromsø på denne tiden. Skjøre forbindelser som skeiv kuratering Det er blitt hevdet at museet er noe som blir til mens vi gjør det. Kunnskap blir til i forskningsprosesser og ikke minst i arbeidet med å overføre kunnskapen til nye formater som utstillingsformatet.72 I dette forsknings- og utstillingsprosjektet, der formålet både er å skape ny kunnskap om skeiv historie og å formidle denne i utstillingsforma71 Berntzen 72 Se

2018, 72. Maurstad og Hauan 2012 samt Brenna og Hauan 2018.

361


SILJE GAUPSETH OG MARIT ANNE HAUAN

tet, er desorientering som metode en vesentlig inngang og ressurs. Eksemplene med fotografiet, kavringen og pelsanorakken viser at én og samme gjenstand har potensial til å fortelle flere historier avhengig av tolkningen og relasjonen den er satt inn i. Hva gjenstanden forteller, er avhengig av hvilken kontekst den omgis av. Samtidig viser eksemplene at koblingen mellom enkelte gjenstander, kanskje særlig kavringen, og skeiv polar kulturhistorie kan virke noe skjør. Dette kan tyde på at museets materialiteter i noen tilfeller ikke gir nok spillerom til å fortelle om skeiv historie, men det handler kanskje vel så mye om at tidligere kuratering ikke setter objektene inn i sammenhenger som sikrer at de framstår på en meningsfull måte i skeive kontekster. Vi er derfor tvunget utenfor museet for å finne tilbake igjen. For å vekke Polarmuseets slumrende samlinger til live nærmer vi oss skeiv historie via skjønnlitteraturen og intervjumaterialer. Dette er vår skeive forskningsmetode og kuratering. Målet med prosjektet er altså 1) å vise til gliper eller blindsoner i polarhistorien ved å fortelle om samtidige skeive liv og praksiser, og dermed 2) utfordre rådende forestillinger om kjønn og seksualitet i den polare historieframstillingen og samtidig 3) avsløre museets særegne metoder for historiefortelling og slik åpne for nye museale praksiser. Med skeiv kuratering ønsker vi bevisst – blant annet ved å anvende desorientering som metode – å forstyrre de rette linjene i museets karakteristiske måte å fortelle den polare historien på og dermed oppnå en høyere etisk standard i museene.

362


F O T O G R A F I E T, K AV R I N G E N O G P E L S A N O R A K K E N

Litteratur Ahmed, Sara. 2006. Queer Phenomenology. Orientations, Objects, Others. Durham & London: Duke. Amundsen, Roald. 1912. Sydpolen. Den norske sydpolsfærd med Fram 1910–1912. Første bind. Kristiania: Jacob Dybwads forlag. Amundsen, Roald i Geir O. Kløver (red.). 2011. Roald Amundsens dagbøker. Sydpolsekspedisjonen 1910–12. Oslo: Frammuseet. Adair, Joshua G. 2020. «Conclusion». Museums, Sexuality, and Gender Activism, redigert av Josua G. Adair og Amy K. Levin, 288–293. New York: Routledge. Bassnett, Susan. 2002. «Travel Writing and Gender». I The Cambridge Companion to Travel Writing, redigert av Peter Hulme og Tim Youngs, 225–243. Cambridge: Cambridge University Press. Berntzen, Gro. 2018. Hetset og hedret. Kenneth Brophys regnbueliv. Bergen: Bodoni forlag. Bloom, Lisa. 1993. Gender on Ice: American Ideologies of Polar Explorations. Minneapolis: University of Minnesota Press. Brantenberg, Gerd, Bodil Espedal, Relsen Larsen, Lisbeth Nilsen og Astrid Torud. 1986. På sporet av den tapte lyst. Oslo: Aschehoug. Brenna, Brita. 1998. «Historiefortelleren – en refleksjon over ‘Teddy Bear Patriarchy. Taxidermy in the Garden of Eden, New York City, 1908–1936’». I Betatt av viten. Bruksanvisning til Donna Haraway, redigert av Kristin Asdal, Ann Jorunn Berg, Brita Brenna, Ingunn Moser og Linda M. Rustad. Oslo: Spartacus. Brenna, Brita og Marit Anne Hauan. 2018. «Museumskjønn?» I Kjønn på museum, 9–23. Trondheim: Museumsforlaget. Bünz, Annika. 2018. «Allas vår sjöman: En studie av hur karakteren sjöman framställs i maritima museers berättelser». RIG: Kulturhistorisk tidskrift, vol. 101, nr. 1, 19–38. Byrne, Moira. 1982. «Antonio Gramsci’s Contribution to Italian Folklore Studies». International Folklore Review 2, 70–75. Clifford, James. 2013. Returns: Becoming Indigenous in the Twenty-First Century. Harvard: Harvard University Press. «Den nordrussiske regerings kapitulation og flugt». Aftenposten, 1. mars 1920. Eriksen, Anne. 2004. «Polarheltene – minne og monumenter». I Norsk polarhistorie (bind 1), redigert av Einar-Arne Drivenes og Harald Dag Jølle, 345–388. Oslo: Gyldendal. Gatland, Jan Olav. 1990. Mellom linjene: Homofile tema i norsk litteratur. Oslo: Aschehoug.

363


SILJE GAUPSETH OG MARIT ANNE HAUAN

Gaupseth, Silje. (kommende). «Underliggjøring på polarmuseet: hvordan en skeiv kjeks utfordrer museal historiekonstruksjon». I [Fragmenter til en ny polarhistorie], redigert av Silje Gaupseth og Marit Anne Hauan. Trondheim: Museumsforlaget. Gjertsen, Hjalmar Fredrik, i Geir O. Kløver (red.). 2011. Hjalmar Fredrik Gjertsens dagbøker. Sydpolsekspedisjonen 1910–12. Oslo: Frammuseet. Grahn, Vera. 2006. «’Känn dig själf’: Genus, historiekonstruktion och museirepresentasjoner. Doktoravhandling. Linköpings universitet. Hansen, Jonny og Åsgeir Johansen. «Ga isbjørner evig liv». iTromsø, 28.12.2019. Hauan, Marit Anne. 2018. «Kjønnede tablå i Polarmuseet». I Kjønn på museum, redigert av Brita Brenna og Marit Anne Hauan, 211–225. Trondheim: Museumsforlaget. Hellesund, Tone. 2003. Kapitler fra singellivets historie. Oslo: Universitetsforlaget. Houltz, Anders. 2013. «Displaying the Polar Nation: Nordic Exhibits and Polar Ambitions». I Science, Geopolitics and Culture in the Polar Regions, redigert av Sverker Sörlin, 239–328. Farnham: Ashgate. Jordåen, Runar. 2010. «Inversjon og perversjon. Homoseksualitet i norsk psykiatri og psykologi frå slutten av 1800-talet til 1960». Doktorgradsavhandling. Universitetet i Bergen. Jordåen, Runar. 2020. «Verdige og verdifulle relasjonar? Karl Evang og Torgeir Kasa om homoseksualitet i 1932». Historisk tidsskrift 4/2020 (volum 99), 301–315. Jordåen, Runar. 2021. «Historia om § 213». Skeivt arkiv «Skeivopedia»: https://skeivtarkiv.no/en/node/4123 (lest 13. desember 2021). Krane, Borghild. 1937. Følelsers forvirring. Oslo: Gyldendal norsk forlag. Krane, Borghild. 1938. Tre unge kvinner. Oslo: Gyldendal norsk forlag. Kristiansen, Hans Wiggo. 2008. Masker og motstand. Diskré homoliv i Norge 1920–1970. Oslo: Unipub Forlag. Kutschin, Alexander, i Geir O. Kløver (red.) 2011. Mannskapets dagbøker. Sydpolsekspedisjonen 1910–12. Oslo: Frammuseet. Larsen, Peter. 2002. «Tingenes tale: Meditationer over en brødmaskine». Innspill til museologi. Bergens Museums skrifter, nr. 12. Bergen. Laskar, Pia. 2017. «The Displaced Gaze». I History Unfolds, redigert av Helen Larsson-Pousette, 219–229. Stockholm: Art & Theory. Lønø, Odd. 2014. Norske fangstmenns overvintringer på Svalbard og Jan Mayen 1795–1973, redigert av Sander Solnes og Per Kyrre Reymert. Svalbard Museums skrifter. Marmier, Xavier. [1840] 1997. Brev nordfrå, redigert av Magnhild Svenheim. Tromsø: Ravnetrykk, nr. 11.

364


F O T O G R A F I E T, K AV R I N G E N O G P E L S A N O R A K K E N

Maurstad, Anita og Marit Anne Hauan. 2012. «Universitetsmuseenes gjøren». Museologi på norsk. Universitetsmuseenes gjøren, 13–32. Trondheim: Akademika forlag. Mossakowski, Tomasz Filip. 2014. The sailors dearly love to make up: Cross-Dressing and Blackface during Polar Exploration. Doktoravhandling. Kings College London. Nielsen, Jens Petter. 2004. «Ishavet er vår åker». Norsk Polarhistorie (bind 3). Oslo: Gyldendal. Pearson, Mike. 2004. «‘No joke in petticoats’: British Polar Expeditions and Their Theatrical Presentations». The Drama Review 48:1, 44–59. Porter, Gaby. 1996. «Seeing through Solidity: A Feminist Perspective on Museums». The Sociological Review, vol. 43 (1): 105–126. Spufford, Francis. 1996. I May Be Some Time: Ice and the English Imagination. London: Faber and Faber. Thomas, Nicholas. 2016. The Return of Curiosity: What Museums Are Good for in the 21st Century. London: Reaktion Books Ltd. Vedtekter for Arktisk Forening: https://www.arktisk-forening.no/wp-content/ uploads/lover-for-arktisk-forening.pdf (lest 13. desember 2021). Waage, Lars Rune. 2012. «Borghild Kranes Følelsers forvirring (1937) – en queer lesning av Norges første lesbiske roman». Norsk litteraturvitenskapelig tidsskrift 1:16–27. Øverland, Janneken. 1989. «Kvinnelighet, psykoanalysen og romanene». I Irene Engelstad (red.) Norsk kvinnelitteraturhistorie (bind 2) 205–216. Oslo: Pax forlag. Aarekol, Lena. 2014. «Heroic Stories or Indigenous Perspectives? Polar Expedition Photographs in Norwegian Museum Exhibitions». I Uncertain Images: Museums and the Work of Photography, redigert av Elizabeth Edwards og Sigrid Lien, 149–162. London: Ashgate. Aarekol, Lena. 2015. «Maskulinitet og troféjakt i Arktis». Nordlit 35 (april), 189–203. Aarekol, Lena. 2018. «Roald Amundsen – den husmoderlige polarhelten». I Kjønn på museum, redigert av Brita Brenna and Marit Anne Hauan, 189–210. Trondheim: Museumsforlaget. «1902 Tromsø». Folke- og boligtelling 2001. Lest 13. desember 2021. https://www.ssb.no/a/fob2001/kommunehefte/1902/fob_1902_tabeller.pdf

365


SILJE GAUPSETH OG MARIT ANNE HAUAN

Andre kilder https://museums.cam.ac.uk/bridgingbinaries Lest 13. desember 2021. https://www.digitalarkivet.no/view/8/pe00000000617301 (emigranter over Oslo 1926, Borghild Krane) Lest 13. desember 2021. https://lokalhistoriewiki.no/wiki/Borghild_Krane Lest 13. desember 2021. Meldingsutveksling med Johan Storstads niese, 22.12 2020. Muntlig kildemateriale samlet inn ved Polarmuseet i anledning forsknings- og utstillingsprosjekt, 2021. www.slektogdata.no/gravminner

366


LOREM IPSUM DOLOR EST

DEL 4: MINORITETSPERSPEKTIVER

367


H U N D S TA D , H E L L E S U N D , J O R D Å E N O G M U N C H - M Ø L L E R

368


Å GJØRE KJØNN OG ETNISITET FEIL

Å gjøre kjønn og etnisitet feil Om læstadianisme, samer og skeivhet i Nord-Troms Torjer Andreas Olsen «Kjærlighet. Rakkhaus. Ráhkisvuohta.» Disse tre orda står på forsida til nettstedet nordtromspride.no. I juni 2020 skulle en pridefestival etter planen bli arrangert i Nord-Troms for første gang. Dette blei gjort umulig av koronaviruset. De tre orda er det samme ordet på tre språk. For Nord-Troms er et flerspråklig og flerkulturelt område. Kjærlighet heter rakkhaus på kvensk og ráhkisvuohta på nordsamisk. Nord-Troms er et av de områdene der fornorskinga ramma hardest. Norges aktive assimilasjonspolitikk fra midten av 1800-tallet til midten av 1900-tallet endra befolkninga mange steder. Samer, kvener og andre brysomme minoriteter blei pressa hardt. Nord-Troms var et område der sjøsamer, samer med kysten som sommerhjem, kvener og norske levde side om side. I løpet av de hundre åra med fornorsking blei imidlertid majoriteten mer eller mindre norske. Revitaliseringa fra 1970-åra av skapte nye endringer. Familier blei igjen samiske og/eller kvenske. Noen måtte gå imot familiens ønsker og stå fram som samer aleine. Det er altså ikke bare skeiv identitet som er komplisert i nord. Om jeg legger til læstadianismen, den konservative vekkelseskristendommen med en sterkt patriarkalsk kjønnsideologi, blir bildet ytterligere komplisert. Den læstadianske vekkelsen kom til NordTroms i det samme tidsrommet som fornorskinga fant sted. De aller fleste bygdene fikk egne forsamlinger. Her blei det snakka kvensk, finsk, samisk og norsk. Da 1960- og 70-åra kom med nye tanker om kjønn og seksualitet, sto de læstadianske predikantene fram med advarsler om synd og skam. Det finnes imidlertid også andre stem369


TORJER ANDREAS OLSEN

mer, fra andre steder og miljøer, som det er viktig å løfte fram. Boka Queering Sápmi inneholder ei rekke fortellinger om og fra skeive samer som på ulike måter bryter med heteronormativiteten.1 Ei av fortellingene kommer fra Nord-Troms og kunstneren Gjert Rognli. Kunstfeltet åpner opp rommet for alternative fortellinger. Dette kapittelet handler om kompliserte identiteter i nord. Jeg forteller om sjøsamisk historie og samfunn, om læstadianisme og om å bryte med normaliteten på flere måter. Et av hovedargumentene mine er at det er viktig å se på nettopp sammenhengen mellom de forskjellige størrelsene for å forstå den skeive historien i området. Skeiv historie i en samisk kontekst er foreløpig knapt utforska. Materialet som behandles i dette kapittelet, omfatter en offentlig utredning, offentlige debatter og avisinnlegg samt religiøse skrifter fra læstadianske forsamlinger fra 1970- og 80-åra. Kapittelet synliggjør at det er behov for mye mer arbeid på dette feltet. Det viser også at det er behov for en gjennomgang av hvilke kilder til skeiv historie som potensielt er å finne i arkiver, biblioteker og privat eie. I tillegg til oppsporing av skriftlig materiale bør det videre arbeidet omfatte intervjuer med eldre personer, både skeive og ikke-skeive. Hans Wiggo Kristiansen (se hans kapittel i denne boka) gir viktige eksempler på hva man kan få ut av slike intervjuer.2 Diskusjonen og analysen i kapittelet skjer med utgangspunkt i interseksjonelle teorier. Begrepet interseksjonalitet er godt integrert innen kjønnsforskinga. Det brukes som ei tilnærming for å beskrive og analysere hvordan forskjellige sosiale identiteter både kan sammenfalle med og utfordre hverandre.3 Krysningspunktdimensjonen er sjølve grunnmetaforen. Sosiale kategorier som kjønn og sosial klasse kan både nedtone, framheve, styrke, vri, mykne og komplisere hverandre.4 Det vil være naturlig å legge en størrelse som etnisk 1 Bergman

og Lindquist (red.) 2013. 2008. 3 Berg, Flemmen og Gullikstad 2010. 4 Nielsen 2006, 156. 2 Kristiansen

370


Å GJØRE KJØNN OG ETNISITET FEIL

identitet til dette regnestykket. Hvordan kan for eksempel kjønn eller seksuell identitet framheve, nedtone eller komplisere en samisk identitet? Jeg har i tidligere arbeider pekt på at denne typen spørsmål i liten grad er stilt innafor urfolksmetodologisk litteratur.5 For skeive samer er det helt klart flere maktakser til stede. Kjønn og etnisitet er to av disse. I tillegg er begge disse størrelsene sammensatte. Seksualitet og/eller seksuell orientering kan ses som en egen akse. Det samme kan geografi i denne sammenhengen. Sápmi/Sábme/Saepmie er – ikke bare i navnet – et land med mange steder. Det er et land der det er mange ulike måter å være samisk på. Jeg bruker også Sara Ahmeds teorier om andregjøring og de kulturelle aspektene ved emosjoner.6 Ahmed diskuterer hvordan koloniale relasjoner bidrar til å fremmedgjøre – eller andregjøre – folk og grupper. Dette passer godt i en samisk sammenheng der fornorskinga gjennomgående endra det samiske samfunnet og gjorde relasjonene mellom det norske og det samiske uklare og sammensatte. Bakgrunn: Sábme Jállu, Garmeres og et åpnere Sápmi I desember 2020 kom likestillingsmeldinga Sábme Jállu fra Sametinget. Sábme Jallu er lulesamisk og betyr omtrent «Sábme blir modigere» (eller mer frimodig). Motstykket til Sábme på nordsamisk er Sápmi og på sørsamisk Saepmie. Jeg bruker alle tre når jeg beskriver overordna forhold. Når jeg skriver om noe som er knytta til Nord-Troms, bruker jeg Sápmi ettersom dette er et nordsamisk område. I Sábme Jallu tar Sametinget opp fem områder det særlig vil betone – kjønnslikestilling, seksuell orientering og kjønnsidentitet, vold i samiske samfunn, funksjonsnedsettelser og hatkriminalitet. I dette kapittelet er jeg sjølsagt særlig interessert i området seksuell orientering og kjønnsidentitet. I Sábme Jallu skriver Sametinget om hvordan seksuell orientering og kjønnsidentitet er nye temaer som har vært utfordrende for mange i de samiske samfunnene. De tar til 5 Olsen

2016, 2018. 2000, 2004.

6 Ahmed

371


TORJER ANDREAS OLSEN

orde for å arbeide med språk og begreper, slik at det skal bli lettere å snakke om disse temaene, og beskriver eller forklarer sentrale kategorier og begreper innafor feltet. Videre beskriver de statusen for lesbiske, homofile, bifile, transpersoner, interkjønnpersoner og queerpersoner (LHBTIQ-personer) generelt og i Sápmi/Sábme/Saepmie. At det er lite forsking på dette i samiske sammenhenger, blir også nevnt som en utfordring. I meldinga trekker Sametinget dessuten fram at seksualitet generelt ser ut til å være et vanskelig tema i samiske samfunn, og at samer som hører til i en av de forannevnte kategoriene, ofte møter problemer og trakassering: Felles for livsfortellingene til lesbiske og homofile samer er erfaringer med taushet om homoseksualitet, problemstillinger knyttet til identitet og det å leve i små tette samfunn, samt psykiske belastninger. Samtidig vet vi at det er mange samer som ikke føler seg velkommen eller hjemme i det samiske fellesskapet på grunn av sin kjønnsidentitet, og de blir møtt med taushet. Dette kan vi som fellesskap ikke akseptere. Vi må tørre å snakke om kjønnsidentitet i samisk samfunn. Både om det å være mann, om det å være kvinne og det å ikke føle seg helt hjemme i noen av de to kjønnskategoriene – eller å føle seg hjemme i begge.7

Dette har klar relevans for forståelsen av situasjonen til skeive samer i Nord-Troms. Sametingsmeldinga blei møtt med både applaus og kritikk fra Garmeres, organisasjonen som jobber for skeive samers rettigheter. I et innlegg i Nordnorsk debatt skreiv leder Elisabeth Stubberud og nestleder Ane Margrethe Ugelvik positivt om at Sametinget med Sábme Jállu gikk inn for å jobbe for likestilling i Sápmi/Sábme/Saepmie. Arbeidet med definisjoner og forsking fikk tilsvarende skryt. Derimot var Stubberud og Ugelvik mer kritiske til hva dette skulle bety i praksis. De mente at det ikke er nok å ha holdningsskapende arbeid som målsetting, og etterlyste mer konkrete strategier. Videre fant de at arbeidet med språk og kategorier ikke følges opp i resten 7 Sametinget

372

2020, 21.


Å GJØRE KJØNN OG ETNISITET FEIL

av meldinga, som er mer prega av et kjønnsdikotomisk begrepsapparat med kun mann og kvinne som kategorier. Dermed blir meldinga ekskluderende mer enn inkluderende, i strid med det som var intensjonen.8 Sametingspresident Aili Keskitalo valgte å svare på utfordringene fra Garmeres. Svaret er først og fremst prega av ei inviterende holdning til organisasjonen, men Keskitalo nevnte også at temaet er nytt og utfordrende for de samiske samfunnene, og ga skeive samer anerkjennelse: «Seksuell orientering og kjønnsidentitet har for mange vært spesielt utfordrende i samiske samfunn. Det at mange samer har valgt å gi ulik kjønnsidentitet en stemme og en stolthet har betydd mye, også for den politiske utviklingen på feltet.»9 Sametingsmeldinga og den korte debatten i etterkant viser flere ting. For det første viser den at skeive samers situasjon og rettigheter nå faktisk blir omtalt og satt på dagsordenen. For det andre viser den at dette er et nytt område som i liten grad har vært gjenstand for forsking, som har et nytt og lite utvikla begrepsapparat (særlig på samisk), og som er knytta til utfordrende livssituasjoner for mange skeive samer. Det siste gjelder særlig på bygda og i de mindre, samiske lokalsamfunnene. Dávvet Bruun-Solbakk og Elisabeth Stubberud har gitt en presis og interessant oversikt over skeiv organisering i Sápmi/Sábme/Saepmie. De trekker opp linjene gjennom de ulike periodene av organisering og slår fast: «For de av oss som vokste opp på 1980-, 1990- og 2000-tallet som skeive og samiske føltes det som om vi var de eneste i hele verden. Det var vi selvsagt ikke. Skeive samer er intet moderne fenomen.»10 Her peker de på at kontinuitet og lange historiske linjer er viktige, et aspekt som gjerne er blitt nedtona i litteratur om og framstillinger av tematikken. Hvordan denne historien ser ut, er imidlertid noe som ennå ikke er empirisk utforska. 8 Stubberud

og Ugelvik 2020. 2020. 10 Bruun-Solbakk og Stubberud 2019. 9 Keskitalo

373


TORJER ANDREAS OLSEN

Når det gjelder forskingssituasjonen generelt, er det lite som handler direkte om skeive samer. Merethe Giertsen viste for snart tjue år sia i en artikkel at homofile samer opplevde å være i en dobbel minoritetssituasjon, som samisk minoritet i homofile miljøer og homofil minoritet i samiske miljøer.11 Arne Backer Grønningsæter og Bjørn Richard Nuland skreiv i 2009 FAFO-rapporten Lesbiske og homofile i Sápmi. En narrativ levekårsundersøkelse. De tok utgangspunkt i livshistorier og fant at gruppa i liten grad blir snakka om i samfunnet, og at det var vanskelig å stå fram i et samisk miljø. Samtidig var det et generasjonsskifte, med en tendens til større åpenhet. De beskriver også et sterkt religiøst trykk der særlig læstadianismen påvirker levekårene til lesbiske og homofile samer.12 Ane H. Løvold skreiv en masteroppgave i 2014 der hun viser at det finnes en taushet i Sápmi/ Sábme/Saepmie når det gjelder kjønn og seksualitet, og beskriver hvordan dette har bidratt til å reprodusere en sterk heteronormativitet.13 I Berit Margrete Oskals masteroppgave fra 2015 viser hun hvordan LHBTIQ-personer er usynlige og blir diskriminert i samiske samfunn.14 Innafor forsking som eksplisitt defineres som urfolksforsking eller samisk forsking, har kjønn i liten grad vært et tema eller en størrelse som har vært prioritert. Den tidlige forskinga på kjønn i Sápmi handla først og fremst om kvinner i samiske samfunn. Arbeidene til Máret Sára (1990), Vigdis Stordahl (2003) og Jorunn Eikjok (2004) er tidlige eksempler på forsking som viste kvinnebevegelser, kvinners arbeidsliv og kvinner som aktivister. Seinere har kvinners rolle i reindrifta vært tema for forskere som Else Boine (2007), Kristine Nystad (2007) og Kirsten Stien (2007), mens kvinners plass i samepolitikken var tema hos Josefsen (2004) og Pedersen (2014) og samepolitikk og kvinnebevegelsen hos Halsaa (2013). 11 Giertsen

2002.

12 Grønningsæter 13 Løvold

2014. 14 Oskal 2015.

374

og Nuland 2009.


Å GJØRE KJØNN OG ETNISITET FEIL

I Sverige var doktoravhandlingene til Andrea Amft (2000) og Anna-Lill Ledman [Drugge] (2012) store, viktige forskingsbidrag som begge på ulike vis analyserte og diskuterte samiske kvinners plass i henholdsvis reindrift og media.15 De siste åra har urfolksfeminisme og postkoloniale eller dekoloniserende perspektiver kommet inn i samisk kjønnsforsking. Her har Rauna Kuokkanen vært sentral med arbeider om kjønn og sjølbestemmelse, vold i nære relasjoner og kjønn i politikk.16 Både Astri Dankertsen og Ina Knobbloch har bidratt til denne diskusjonen.17 Sjøl har jeg i noen arbeider argumentert for at den urfolksmetodologiske litteraturen, som bidrar med kritiske og dekoloniserende perspektiver på rådende forsking og søker å utvikle ei forskingstilnærming på urfolks prinsipper og ut fra urfolks perspektiver og interesser, i liten grad har integrert kjønn som tema. Et aktivt kjønnsperspektiv vil imidlertid kunne bidra til viktige presiseringer av forståelsen av urfolkssamfunn og til utviklinga av en urfolksmetodologi, så etter min oppfatning er det avgjørende at kjønn blir integrert i denne tilnærminga.18 I det forrige tiåret var det trulig pridebevegelsen og Queering Sápmi som hadde størst betydning når det gjaldt å åpne for en større offentlig samtale og bevissthet rundt skeive samer og deres situasjon. Prosjektet Queering Sápmi gikk fra 2011 til 2015 og bidro for en stor del til å bryte stillheta rundt seksualitet og kjønn.19 Prosjektet var leda av de svenske journalistene Elfrida Bergman og Sara Lindquist og hadde et uttalt mål om å styrke den samiske LHBT-bevegelsen og synliggjøre skeive perspektiver i de samiske samfunnene. De var begge skeive, men ikke samiske. Prosjektet blei støtta og dels eid av samiske organisasjoner. I prosjektet samla de inn små og store fortellinger fra samiske personer som på ulike vis brøyt med en hetero­normativ 15 Amft

2000, Ledman [Drugge] 2012. 2019, 2008, 2011. 17 Dankertsen 2020, 2021; Knobbloch 2019. 18 Olsen 2016, 2017a, 2018. 19 Løvold 2014. 16 Kuokkanen

375


TORJER ANDREAS OLSEN

ideologi og ordning. Fortellingene blei, som tekster og bilder, formidla gjennom ei utstilling og ei bok på flere samiske språk i tillegg til svensk og norsk.20 Ennå er det trulig for tidlig å vurdere effekten av Queering Sápmi, men det synes veldig klart at prosjektet og boka som sprang ut av prosjektet, ikke bare har bidratt til en åpnere samtale om seksualitet og seksuell orientering, men også til å definere denne samtalen og gjøre det vanskelig å unngå tematikken. Samtidig viser kritikken fra Garmeres at både Sametinget, forskinga og den samiske offentligheta fortsatt har litt å gripe tak i. Nord-Troms: mangfold og læstadianisme Nord-Troms er, som store deler av Sápmi/Sábme/Saepmie for øvrig, mangfoldig. Med litt variasjon fra sted til sted og bygd til bygd levde og lever sjøsamene side om side med andre samer, særlig samer med historisk tilknytning til reindrift, kvener og norske. Fornorskinga førte med seg en statlig politikk om ensretting og motarbeiding av andre språk og kulturer enn norsk. I dag innebærer det at mangfoldet er der, men at det kan være vanskeligere å se og forstå dette mangfoldet, og at både samiske og kvenske språk og identiteter er pressa og/ eller i en revitaliseringsprosess. Fornorskinga var fra starten omstridt og blei gjennomført i varierende grad i hele Sápmi/Sábme/Saepmie. Men som politikk var den en suksess, sett fra statlig norsk hold. Flere av de samiske språkene blei marginalisert nesten til utryddelse. Generasjonsforskjellene blir ofte omtalt i fortellinger fra fornorska bygder, der foreldre og barn etter hvert snakka ulike språk.21 Kulturelt sett skjedde det også ei lang rekke endringer. Disse endringene hang dels sammen med den generelle moderniseringa og urbaniseringa, dels med religionsskiftet. Overgangen til kristendom innebar ei sentralisering av deler av religiøsiteten. Langsomt 20 Bergman

og Lindquist (red.) 2015. og Ryymin 2021.

21 Zachariassen

376


Å GJØRE KJØNN OG ETNISITET FEIL

kom kristne ritualer som dåp, gudstjenester, bryllup, konfirmasjon og begravelser inn i de samiske samfunnene. Det skjedde også endringer når det gjaldt næring og levevei. Reindrifta blei større og mer organisert. Langs kysten deltok mange av sjøsamene både i finnmarksfisket og lofotfisket, som i fornorskingspolitikkens periode blei industrialisert, noe som endra fiskersamfunnene. Innafor landbruket skjedde det tilsvarende endringer.

Eldre postkort fra Lyngseidet. Foto: Mittet & Co. AS / Nasjonalbiblioteket.

Læstadianismen er en konservativ kristen bevegelse som på mange måter befinner seg i et grenseland i en norsk sammenheng, både geografisk og når det gjelder etnisitet. Læstadianismen oppsto rundt og fikk sitt navn fra presten Lars Levi Læstadius (1800–1861) på midten av 1800-tallet i Nord-Sverige. Læstadianismen har, som mange kristne bevegelser, blitt delt opp i ei rekke retninger eller fraksjoner. Læstadianismens begynnelse sammenfaller med den store vekkelsesperioden i det nordlige Europa i første halvdel av 1800-tallet. I løpet av få år fra 1844/45 skapte Læstadius og følgerne hans en bevegelse med deltakere både i Sverige, Finland og Norge. De første tiåra 377


TORJER ANDREAS OLSEN

var majoriteten samer. Etter dette blei bevegelsen spredt både i norske, svenske og finske bygder. Nord-Troms, Gratangen og Øst-Finnmark er de første områdene der læstadianismen spredte seg på den norske sida av grensa. De fleste bygder i Nord-Troms fikk i løpet av siste halvdel av 1800-tallet læstadianske forsamlinger. I noen av bygdene skulle de aller fleste bli læstadianere. I andre bygder skulle læstadianerne forbli en mer eller mindre synlig og hørbar minoritet. Når det gjelder kjønn, fulgte læstadianismen i utgangspunktet i fotsporene til annen konservativ kristendom. Læstadianismen som utvikla seg i Lyngen, kan for eksempel omtales som patriarkalsk. Dette gjelder fortsatt i dag. Menn styrer organisasjonen, og menn styrer ritualene. Menn er predikanter, tolker, forsamlingsholdere og forsangere. Dermed blei det skapt et system der kun menn har tilgang til offentlige og rituelle posisjoner. Her var det en forskjell mellom læstadianismen og tilsvarende kristne bevegelser i andre deler av landet. Der kunne kvinner enkelte steder ta offentlig plass i forsamlingene allerede rundt forrige århundreskifte,22 for eksempel i forbindelse med basarer, barnearbeid og spørsmålet om stemmerett i organisasjonene. Slik var det altså ikke for lyngenlæstadianerne. Patriarkatet er imidlertid blitt noe utfordra også i læstadianismen, for eksempel gjennom at kvinnene i læstadianismen de siste tiåra har fått tilgang til flere roller.23 1960- og 70-åra representerte nye tider. Kvinner gjorde seg gjeldende på nye områder, likestilling mellom kjønnene blei et tema, og nye ord og temaer som abort og homofili dukka opp. For læstadianerne var de nye tidene vanskelige. Slik ser det i alle fall ut i predikantenes tekster og taler, der de slo fast hva som var rett og galt.24 At kvinner kunne bli prester i Den norske kirke, blei framstilt som svært problematisk. Likestilling blei tolka som et brudd med Guds

22 Se

f.eks Seland 2002; Skeie og Norseth 2003; Mikaelsson 2003. 2008, 2010. 24 Olsen 2010. 23 Olsen

378


Å GJØRE KJØNN OG ETNISITET FEIL

skaperordning. Det samme gjorde abort og ethvert brudd med heteronormativiteten, som blei kategorisert som synd mot naturen. Konsekvensene av den åpne diskusjonen i samfunnet var at predikantene blei tvunget til å ta stilling til noe nytt, til å løfte fram i lyset og diskutere noe som tidligere hadde ligget der taust og skjult bak «allmenn bluferdighet».25 Den sentrale lyngenpredikanten Andreas Esbensen (1916–2008) erkjente at nye tider bringer med seg spørsmål som de tidligere predikantene ikke trengte å svare på: «Således møter der også i dag kristenheten stadig noe nytt, tiden og utviklingen medfører farer som kan være lite synlige, men desto alvorligere. Vi må ta stilling til spørsmål som var de fordums vandrere ukjente.»26 Mange av disse spørsmålene var knytta til kjønn og seksualitet. Når det gjelder læstadianismen og synet på skeive, er det ingen som har gjort forsking med dette som hovedtema. Her er det rom for mer. En intervjuundersøkelse kunne for eksempel ha brakt fram nye erfaringer og fortellinger som i liten grad er kjent i dag. Mangelen på forsking og kunnskap gjør at jeg ikke kan ta for gitt at læstadianismen som bevegelse var homonegativ også før 1970-åra, men det er sannsynlig. Ut fra kildene jeg har tilgang til, er det greit å anta at homofili ikke var noe det blei snakka om, skrevet om eller tenkt så mye på før dette begynte å bli et tema og en markør i kultur- og kirkekampen i 1970-åra og seinere. Men hvordan dette blei opplevd i praksis av eventuelle skeive læstadianere, er det ikke grunnlag for å si noe om. Et sideblikk: I boka Masker og motstand skriver Hans Wiggo Kristiansen (2008) om skeive relasjoner og erfaringer i norske bygdekontekster i et historisk perspektiv. Han argumenterer for at skeiv livsførsel har vært mer akseptert enn tidligere antatt. Kristiansen intervjuer både eldre skeive og streite om skeivt liv på bygda før i tida. En av forskingsdeltakerne forteller at han møtte mange av dem han hadde sex

25 Olsen

2008, 165. 1968, 3.

26 Esbensen

379


TORJER ANDREAS OLSEN

med, på bedehuset. På Folkets hus var det ikke noe å hente, der var det bare heteroseksualitet.27 Jeg tar med dette sideblikket for å understreke at jeg ikke kan ta noe for gitt på dette området uten å ha undersøkt det. Det kan altså ha vært et stilltiende rom for skeive praksiser i læstadianismen, uten at det var tematisert. Når det gjelder læstadianismen i Lyngen, vet jeg at det kan være avstand mellom teologi og praksis. En av forskingsdeltakerne mine aksepterte for eksempel premisset om at mannen skulle være kvinnas overhode, samtidig som hun slo fast at dette ikke hadde noen praktisk betydning for henne. Men for lyngenlæstadianerne, som for mange konservative kristne ellers, har kjønn og seksualitet lenge vært brukt som midler for å kommunisere et helt verdensbilde.28 Seksualiteten kategoriseres sammen med ulykker, katastrofer, verdens undergang og andre saker som djevelen kan knyttes til. I 1960- og 70-åras seksualitetsdiskurs hadde også staten en viktig plass i det som blei sett på som den gale sida. Da lovgivninga blei forandra i liberal retning og skoleelever skulle få seksualundervisning på skolen, blei det av predikantene tolka som sikre tegn på hvor ukristelig, verdslig og dermed farlig staten er. Predikantene fikk en ny måte å snakke om seksualitet på, med abort og homoseksualitet som nye og essensielt onde størrelser, som bidro til (re)konstruksjonen av kjønn. Homoseksualitet og abort blei nye forankringspunkter og motsetninger. Homoseksualitetens maskulinitet blei sett på som det motsatte av korrekt maskulinitet. Homoseksualitet gikk dermed inn i et språk av avvikskategorier. Og avvikene blei skrevet inn i en større diskurs som avvik fra det normale, naturlige og kristne. De bidro til å anskueliggjøre og konstituere den rette og sanne orden.29

27 Kristiansen

2008. 2006. 29 Olsen 2008, 190. 28 Brasher

380


Å GJØRE KJØNN OG ETNISITET FEIL

Begrepene som brukes av predikantene, er viktige. I en tekst fra 1973 nevnes homofile, og i en tekst fra 1974 omtales homoseksualitet.30 Disse tekstene er å finne i det lyngenlæstadianske meldingsbladet Under Vandringen, som var redigert og gitt ut med predikantenes velsignelse. Begge tekstene målbærer refleksjoner over tida og samfunnet og hva som er menneskets og barnas plass. Dette er noen av de første gangene disse begrepene brukes i lyngenlæstadianske kilder. Før dette har gjerne sodomi blitt brukt, et begrep som i grenselandet mellom det indirekte og det direkte har uttrykt homonegative holdninger (jf. det som er nevnt ovenfor). Sjøl om orda homofili og homoseksualitet etter hvert kommer i bruk, skjer det i klart lyngenlæstadianske rammer, og de opptrer vanligvis sammen med ord og uttrykk som sodomi, sodomas syndearter og andre klart nedsettende betegnelser. Heteronormativitet er et grunnleggende kjennetegn ved det synet og de holdningene læstadianismens ledere gir uttrykk for. Enhver form for skeiv seksualitet vil i denne sammenhengen bli kategorisert som et brudd med Guds skaperorden. I den forannevnte teksten fra 1973 siterte forfatteren fra Bibelen og la inn si eiga forklaring i parentes: «’Far ikke vill, verken horkarle eller de som synder mot naturen – (barnebegrensere og homofile) skal arve Guds rike.’ 1. Kor. 9, 9–10.» Abort er dermed synonymt med horeri og blir trulig forstått som resultatet av å drive hor, mens homofili er å synde mot naturen. Konsekvensene av abort og homofili er ikke små. De som skulle synde mot dette, er å anse som fortapte. Her blir homofili løfta opp til en omfattende størrelse. Det er ikke bare et sosialt avvik, men et apokalyptisk avvik. Å gjøre kjønn feil medfører sanksjoner, understreker Judith Butler.31 Her er sanksjonene av den evige sorten. Kristendommen, og særlig vekkelseskristendommen, gir et språk for dette. Sjøl om kjønn i utgangspunktet kun organiserer livet i verden, kan det i

30 Solheim 31 Butler

1973; Nyvold 1974. 2007.

381


TORJER ANDREAS OLSEN

kristne konservative sammenhenger bli knytta sammen med en apokalyptisk tro.32 På et normativt nivå har ikke diskursen i lyngenlæstadianismen endra seg nevneverdig sia 1970-åra. Predikantene har videreført den konservative tradisjonen. Også i det nye årtusenet setter læstadianske ledere skeiv seksualitet inn i en sammenheng som er langt fra positiv. I forbindelse med Kirkemøtets behandling av tematikken i 2016 skreiv læstadianerledere en særs kritisk kommentar i regionavisa Framtid i Nord der de plasserte homofili i henhold til læstadiansk tradisjon og med referanse til det forannevnte skriftstedet: «Skal Den Norske kirke heretter velsigne det som Bibelen forbanner og kaller for urenhet, vanære, løgn, skammelige lidenskaper, usømmelighet, utukt, skjenselsverk, naturstridig, villfarelse mm (se Rom 1, 24–28) under dekke av det de kaller kjærligheten?»33 Dette fulgte langs akkurat de samme linjene som tekstene fra 1960- og 70-åra. Samtidig har det trulig skjedd endringer på andre nivåer av læstadianismen. Erfaringene til skeive samer som har vokst opp i tilknytning til ei læstadiansk forsamling, har kommet fram i flere sammenhenger. I forbindelse med Sápmi Pride i Kautokeino i 2016 fortalte redaktøren i iFinnmark, Eilif Aslaksen, om intervjuene han hadde gjort med lesbiske samer, som kunne fortelle om fordømmelse og utstøting.34 Ane H. Løvold skriver om tre forskingsdeltakere som opplevde at det var konflikt mellom deres skeive seksualitet og deres læstadianske familier. Et parforhold mellom to personer av samme kjønn utfordrer læstadianske kjønnsnormer.35 Samtidig skjer det endringer. Historiene som fortelles, er i seg sjøl uttrykk for endringer. De ulike pridearrangementene peker i samme retning. Og de bidrar til ei endra offentlighet – slik også Queering Sápmi gjorde.

32 Brasher

2006. mfl. 2016. 34 Aslaksen 2016. 35 Løvold 2014, 58. 33 Pettersen

382


Å GJØRE KJØNN OG ETNISITET FEIL

I Queering Sápmi kommer kunstneren Gjert Rognli med sin historie. Rognli er fra Olmaivággi/Manndalen og forteller om oppveksten i Nord-Troms og erfaringene han gjorde seg i utkanten av det samiske samfunnet. Utgangspunktet er nettopp hvordan Olmaivággi/Manndalen som sjøsamisk bygd har gått gjennom fornorsking og revitalisering. Språket han bruker om situasjonen i området i dag, har en klar referanse til skeiv tematikk: «Vi er mange som har blitt samer igjen, og i flere familier er bare en person same og de andre norske. De er en slags skapsamer.»36 Her lager han den koblinga som er så interessant når det er snakk om revitalisert samisk identitet. Det er ikke nødvendigvis lett å komme ut verken av det samiske skapet eller av det skeive skapet. Rognli forteller at han sjøl visste at han var homo før han visste at han var same. Han oppdaga ikke sin samiske identitet før han var over 30 år. Da hadde han bodd både i Karasjok og Oslo. Sjøl knytter han det til den samtidige erkjennelsen av at det var kunstner han skulle være. Olmaivággi/Manndalen som sjøsamisk bygd blir sentral: «Å komme fra en sjøsamisk bygd er spesielt. Det er en følelse som er vanskelig å sette ord på. Men det er vakkert, for plutselig er jeg en del av alt, plassen og menneskene. Oppdagelsen av mine samiske røtter gjorde meg lykkelig.»37 Rognlis fortelling om hjembygda er gjennomgående ambivalent: Samtidig som det har vært vanskelig å være både homo og same i Olmaivággi/Manndalen, blir bygda også et nøkkelsted for hans eigne utvikling og identitet. Helga Eggebø og Elisabeth Stubberud beskriver en tilsvarende ambivalens i sitt kapittel i denne boka. Det er ei utbredt oppfatning at bygdelivet er vanskelig for skeive, men i tråd med Kristiansens forsking argumenterer de for at bildet – og dermed bygda – er mer sammensatt.

36 Bergman 37 Bergman

og Lindquist (red.) 2013, 290. og Lindquist (red.) 2013, 291.

383


TORJER ANDREAS OLSEN

Nils-Aslak Valkepaää eller Áillohaš, fotografert av Hedevig Schjødt for Rana Blad.

Kunst og kultur har spilt og spiller en viktig og frigjørende rolle for flere enn Gjert Rognli. Et aspekt her er at kunsten på et vis kan eksistere på sida av eller med lausere tilknytning til samfunnet for øvrig, noe Rognli peker på. Diskusjonen rundt Nils-Aslak Valkeapää eller Áillohaš er slik sett også interessant. Áillohaš (1943–2001) er en av de mest sentrale samiske kunstnerne. Han var født i Enontekio på finsk side, men slo seg til slutt ned i Skibotn i Nord-Troms. En del av diskusjonen rundt Áillohaš har dreid seg om hans seksualitet. Marjut Aikio har argumentert for at kunstneren var biseksuell, og at dette var en vesentlig dimensjon i kunsten hans. At dette er et komplisert område, understrekes av Harald Gaski, som mener det er vanskelig å se på kunsten til Áillohaš i et seksuelt perspektiv.38 Uansett 38 Larsen

384

og Gaup 2013.


Å GJØRE KJØNN OG ETNISITET FEIL

fortolkning er det slik at kunsten hans også blir et referansepunkt innafor den skeive samiske bevegelsen.39 Samtidig er det interessant og nesten litt merkverdig at de skeive sidene ved Valkeapää ikke nevnes med et ord i boka som kom ut i forbindelse med den store Áillohaš-utstillinga i 2020.40 Jeg tolker det som et tegn på at det er et tema det ikke er helt lett å ta tak i. Nord-Troms Pride, som skulle arrangeres i 2020, blei aldri et fysisk arrangement på grunn av pandemien. Planene om arrangementet skapte likevel en del oppmerksomhet. I kommunene i regionen blei det diskutert hvorvidt de skulle flagge med regnbueflagget. Det blei skrevet avisinnlegg både for og imot flagging og parade. Den lokale KrF-politikeren Truls Olufsen-Mehus skreiv en tekst med krass kritikk av hele pridebevegelsen.41 Denne fikk pridelederne i Troms til å skrive en kronikk som svar. Her trekker de fram at mangfold er viktig på flere måter: «Mange av oss har også andre flagg som betyr noe og som vi også vifter med. Flagg fra land der vi tidligere har bodd, det norske flagget, det samiske flagget eller det kvenske flagget. Disse kan du gjerne også vifte med, men de forteller oss ikke alene at du støtter retten vår til å være lesbiske, homofile, bifile og transpersoner – selv om både det samiske og det kvenske flagget nå finnes i regnbueversjon.»42 Her blir samisk, norsk og kvensk eksplisitt tatt inn som elementer i mangfoldet i regionen og knytta til skeiv seksualitet. Redaktøren i regionavisa Framtid i nord følger delvis de samme linjene i sin lederkommentar om Nord-Troms Pride. Kjetil Martesønn Skog peker her på at det er to områder i regionen som er viktige for å få «regionen ut av skapet», idrettens garderobekultur og læstadianismen. Idretten er fortsatt plaga av kjønnsfiendtlig språkbruk. Når det gjelder læstadianismen, er det verdispørsmål som er viktige: 39 Bruun-Solbakk

og Stubberud 2019. og Holm 2020. 41 Olufsen-Mehus 2020. 42 Kaupang mfl. 2020. 40 Finborud

385


TORJER ANDREAS OLSEN

Blant læstadianerne handler det om å vise aksept for et annet levesett enn den såkalte kjernefamilien. At dette rokker ved en av kjerneverdiene i menighetene er soleklart, og derfor er ikke dette en kamp man vinner gjennom et årlig Pride-arrangement. Det eneste som nytter for å få absolutt hele NordTroms ut av skapet, er hverdags-Pride. Regionen må hver eneste dag, hele året, være åpen, raus og inkluderende. Klarer vi det, kan vi heve både regnbueflagget og det norske flagget på samme tid.43

Redaktøren målbærer en bestemt måte å omtale og snakke om pride og skeiv seksualitet på, som han også gjør til en del av den offentlige samtalen. Her har normativiteten på et vis snudd. Læstadianismen, med bevegelsens patriarkalske kristendom, blir plassert utafor det vi-et som Skog skriver ut fra. Regionen skal være «åpen, raus og inkluderende», noe som rokker ved kjerneverdiene i den læstadianske menigheta. Denne diskursive vendinga er i tråd med det som Eggebø og Stubberud viser til. Det ser ut til å skje et kulturelt skifte.

En versjon av det samiske progress pride-flagget. Bilde: Timimie Märak / Sápmi Pride.

43 Skog

386

2020.


Å GJØRE KJØNN OG ETNISITET FEIL

Diskusjon: ulike samiske sfærer? Redaktørens ytring om Nord-Troms Pride og skeiv tematikk i NordTroms kan ses som et uttrykk for denne dreiinga i den offentlige samtalen. Det er viktig for ham å målbære ei åpen holdning og en åpen samtale. Dette blir et ideal for den offentlige samtalen om å være skeiv. Samtidig viser teksten hans at det eksisterer andre felt, områder, miljøer eller sfærer i Nord-Troms. Kanskje er det slik at de ulike sfærene ikke nødvendigvis møter hverandre i særlig grad, sjøl om det har skjedd ei historisk utvikling. Den læstadianske bevegelsen, som har betydd svært mye for regionen historisk, står ikke like sterkt nå som den gjorde tidligere. Menighetene er blitt mindre, noe som kan tilskrives mindre barnekull, mindre rekruttering og utflyttinga fra bygdene. Dermed er læstadianernes innflytelse for en stor del blitt begrensa til kirker og menighetsråd. Den patriarkalske kristendommen preger i mindre grad den offentlige samtalen. Dette er i tråd med en tendens ellers i samfunnet, der religion generelt tar mindre plass i offentligheta, og der konservativ vekkelseskristendom mer spesifikt er mindre synlig.44 I tråd med dette kan det dermed tenkes at påvirkninga fra læstadianismens tradisjonelt patriarkalske syn på kjønn og seksualitet er dalende i den offentlige samtalen i Nord-Troms. Parallelt med og kanskje i tilknytning til denne utviklinga har det altså også skjedd ei uttalt revitalisering av samisk identitet, kultur og språk i Nord-Troms. Her har Olmaivággi/Manndalen hatt en sentral plass, med framveksten av urfolksfestivalen Riddu Riđđu i 1990-åra. Festivalen fikk en viktig rolle i forsoninga etter de harde frontene rundt samisk språk og identitet i regionen i midten av 1990åra.45 Ei komplisert og lite omtalt side ved samfunnsendringene og den samiske revitaliseringa er sammenhengen mellom dette og de læstadianske menighetene. Festivalen skulle komme til å aktualisere 44 Seland

og Aagedal 2016. 2007.

45 Hansen

387


TORJER ANDREAS OLSEN

og utfordre også den religiøse identiteten. Lisa Vangen skriver om forholdet mellom læstadianere og ikke-læstadianere i Manndalen og hevder at det er to ulike hegemonier som virker, og som delvis står mot hverandre. På den ene sida har læstadianismen hatt et kulturelt hegemoni – bevegelsen har generelt hatt stor innflytelse på kultur og væremåte for nesten alle i bygda uavhengig av om de er tilknytta ei læstadiansk forsamling eller ikke. På den andre sida har den revitaliserte samiskheta fått et anna hegemoni med Riddu Riđđu som primært samlingspunkt og symbol.46 I Olmaivággi/Manndalen kan det altså se ut til å ha oppstått et skille mellom ulike måter å være samisk på. Begge arenaene, den læstadianske forsamlinga og festivalen, kan også oppleves som lukka og potensielt ekskluderende. Flere av dem som ikke tilhører den første Riddu Riđđu-generasjonen, har gitt uttrykk for at det var vanskelig å komme inn i festivalmiljøet.47 Dette skyldtes blant annet at de ikke mestret de kulturelle og språklige kodene.48 Motsetningene henger også sammen med generasjonsendringer. Læstadianernes samiskhet tilhører stort sett de eldre som har samisk som morsmål, mens «nysamisk har med Riddu å gjøre» og er lært på skolen.49 Det er slik sett snakk om to sfærer som i begrensa grad er knytta sammen, og som dessuten er knytta til to ulike steder i bygda. Synet på kjønn og seksualitet er prega både av generasjonsforskjellene og av læstadianernes uttalte kristne tilknytning. Den patriarkalske kjønns­ ideologien har med andre ord bedre levekår på det ene stedet enn på det andre. Dermed kan «Skeiv i Sápmi» være tema under et arrangement på Riddu Riđđu, med et klart budskap om åpenhet, på den ene sida av elva, mens predikantene i forsamlingshuset på den andre sida av elva kan forkynne at likekjønnsseksualitet er en synd mot Gud og naturen. Innafor samme bygdesamfunn er det altså rom for 46 Vangen

2005. 2007, 59–60. 48 Olsen 2017b. 49 Vangen 2005, 121. 47 Lervoll

388


Å GJØRE KJØNN OG ETNISITET FEIL

utviklingslinjer som går hver sin vei og dels på tvers av hverandre. Begge kan forstås som et resultat av fornorskinga, som gjorde det vanskeligere å være samisk (eller kvensk). Revitaliseringa og den nye samiske identiteten bærer slik sett med seg andre tanker, praksiser og ideologier enn den læstadianske forsamlinga. Et historisk blikk på de temaene jeg tar opp, viser hvordan ulike folkegrupper har levd side om side i nabobygder og av og til i samme bygder. Med historiske endringer og en streng fornorskingspolitikk som ramme har relasjonen mellom folkene endra seg. Når det gjelder samene generelt og sjøsamene spesielt, er det slående hvordan de forsvinner eller blir mindre synlige i kilder og samfunn. Satt på spissen: Som en konsekvens av fornorskinga blir sjøsamene for en stor del norske (i varierende grad), og beveger seg dermed i grenselandet mellom kjent og fremmed. Sara Ahmeds ideer er interessante i denne sammenhengen. Det er mulig å omtale forholdet mellom folk som koloniale relasjoner og møtene mellom folk som «strange encounters»: Gjennom fremmedgjørende møter eller fremmede møter blir den fremmede skapt. Med kolonisering og fornorsking endres relasjonene mellom norske og samer slik at det norske i økende grad blir normen og normaliteten, mens det samiske i økende grad blir fremmed og uønska avvik. I det samiske samfunnet er det flere reaksjoner – fra tilbaketrekking og geografisk atskilthet til fornorsking. Den som er blitt fremmed, kan bli kjent igjen. Til gjengjeld forandres da relasjonene mellom de ulike delene av det samiske samfunnet.50 Tvetydigheta er her et poeng som er gjenkjennbart i en norsk og samisk sammenheng. I løpet av to hundre år med kolonisering og fornorsking endrer relasjonen seg mellom det norske samfunnet og «de andre». I stadig større grad blir samene «de andre» og fremmede. Forståelsen av hvem som er samisk eller norsk, endrer seg. Dette er særlig tydelig gjennom de vel hundre åra med fornorsking, der en betydelig del av 50 Ahmed

2000, 3.

389


TORJER ANDREAS OLSEN

den sjøsamiske befolkninga, men også andre i de samiske samfunnene, «slutter å være same» og blir norske.51 I Nord-Troms blei det for mange slik at samisk blei ensbetydende med reindriftssamisk.52 Den sjøsamiske tilstedeværelsen blei til en viss grad marginalisert samtidig som den til en viss grad smelta sammen med den norske. Bildet av samen som den fremmede blei produsert gjennom ei rekke møter og var resultatet av en prosess med inkludering og ekskludering som igjen skapte og forsterka grensene mellom folk og mellom samfunn.53 Sjøsamene blei fremmede, paradoksalt nok til en viss grad også for seg sjøl. I tillegg til – og i tilknytning til – fremmedgjøringa førte fornorskingspolitikken med seg en utbredt skamfølelse knytta til spørsmål om etnisk identitet og tilhørighet. Jeg er enig med Sara Ahmed når hun understreker at skam og andre følelser har en kulturell og politisk dimensjon.54 Ahmed argumenterer for at skam også må ses som lausrevet fra individuelle kropper. Skam kan være et viktig begrep når vi skal forstå assimilering og revitalisering. Revitaliseringa og oppgjøret med fortida og fornorskinga har innebåret et oppgjør med skam på flere nivåer. Samtidig er det, slik Astri Dankertsen viser, både melankoli, ubehag og et mulighetsrom knytta til revitaliserte samiske identiteter.55 At mange som har ei mer eller mindre uttalt familiær tilknytning til et samisk samfunn, i dag har et valg når det gjelder etnisk identitet, skyldes at skammen ikke lenger har like godt tak. Den politisk og kulturelt funderte skammen er i ferd med å bli erstatta av politisk, kulturelt og emosjonelt funderte valg. Disse fremmede og fremmedgjørende møtene og de kulturelt og politisk funderte emosjonene er bakteppet for forståelsen av skeiv seksualitet i Sápmi/Sábme/Saepmie. Også skeiv identitet er knytta 51 Zachariassen

og Ryymin 2021. 2007. 53 Ahmed 2000, 6. 54 Ahmed 2004, 102–105. 55 Dankertsen 2017. 52 Lervoll

390


Å GJØRE KJØNN OG ETNISITET FEIL

til fremmedgjøring og utaforskap – og til ulike varianter av kulturelt og politisk funderte følelser. Den skammen som mange av fortellingene i Queering Sápmi gir uttrykk for, er ganske typisk i skeive sammenhenger. Når det gjelder temaet skeiv i Sápmi, er spørsmålet om det er mulig å snakke om skeiv etnisitet. Gjert Rognli er en av flere som i Queering Sápmi snakker om at man som skeiv same i et fornorska samisk samfunn må komme ut av to skap. Her vil det likevel være en variasjon ut fra hvor i Sápmi/Sábme/Saepmie du bor eller kommer fra. Om den mulige eksistensen av to skap gjør det lettere eller vanskeligere å komme ut av ett eller begge, er foreløpig vanskelig å si sikkert. At bygdesamfunn generelt kanskje er mindre lukka enn tidligere antatt når det gjelder skeive identiteter,56 trenger ikke nødvendigvis si noe om situasjonen for «skapsamer» i fornorska bygder. Dankertsens forsking peker på det potensielle ubehaget ved en revitalisert samisk identitet. Samtidig er det mye som tyder på at det også er lettere å stå fram som same nå enn før. Her kan skillet mellom by og land spille inn, som når skeive samer i Queering Sápmi forteller at det kan være lettere å være skeiv i byen enn på bygda. Dette viser at man må evne å se langs flere linjer samtidig for å forstå temaer som er knytta til å være skeiv i samiske samfunn. Interseksjonaliteten her kan beskrives som et veikryss der ulike kjønnsideologier og forståelser av kjønn, seksuell orientering eller identitet, etnisitet, religion og geografi møtes. Det er ikke bare snakk om kjønn, men om kjønn som praksis og ideologi i såpass ulike kontekster som patriarkalsk kristendom og en internasjonalt orientert postmoderne virkelighet. Det er heller ikke bare snakk om etnisitet, men om samiske identiteter som dels er i flyt mellom fornorsking og revitalisering, dels har ulike geografiske utgangspunkt. Fortellingene fra Queering Sápmi viser at det definitivt også er mulig å gjøre sin etnisitet feil. I de samiske samfunnene kan man bli sanksjonert for å gjøre etnisitet på feil måte, for å være samisk på feil 56 Kristiansen

2008.

391


TORJER ANDREAS OLSEN

måte. Dette har vært særlig vanskelig blant sjøsamer og andre som er plassert i en samisk periferi, språklig, geografisk og/eller hva angår identitet. Skeive samer ser ut til å ha stor risiko for å bli forstått som fremmede – både som samer i et fornorska samfunn og som skeive i et heteronormativt samfunn. Avslutning De samiske samfunnene er i ferd med å endre seg gjennomgående. En viktig del av denne endringa skjer fordi de patriarkalske og heteronormative strukturene i Sápmi/Sábme/Saepmie blir utfordra av samfunnsendringer og stadig mer synlige skeive samer. Slik sett er det mulig å si at kjønn i Sápmi/Sábme/Saepmie i seg sjøl må forstås på ny og på en annen måte. Alison Pullen skriver at kjønnssystemer som endres, må bli re-sighted, re-sited og re-cited.57 Det vil si at forskeren i sin analyse og forståelse må se på nytt, situere på nytt og ytre på nytt. Et skeivt perspektiv på Nord-Troms, på Sápmi og på det sjøsamiske samfunnet – inspirert av Queering Sápmi, pridebevegelsen og andre nye (eventuelt tidligere fortia) stemmer – innebærer nettopp et slikt nytt blikk. I 2021 var orda «Kjærlighet. Rakkhaus. Ráhkisvuohta» igjen å se i offentligheta i Nord-Troms. Nord-Troms Pride blei arrangert. Redaktøren i Framtid i Nord skreiv en ny leder om behovet for et åpent samfunn. Fortellingene om både Nord-Troms og det skeive Sápmi er i ferd med å bli kjente fortellinger. Denne teksten har handla om kompliserte identiteter i nord. Den sjøsamiske historien og det sjøsamiske samfunnet kan tjene som ramme og utgangspunkt for å forstå skeiv historie. Læstadianismens patriarkalske motkultur har i seg sjøl vært et brudd med normaliteten. For skeive samer i nord kan prosessen med å bryte med normaliteten være ganske sammensatt, for normativiteten er gjerne både norsk og streit.

57 Pullen

392

2006.


Å GJØRE KJØNN OG ETNISITET FEIL

Litteratur Ahmed, Sara. 2000. Strange Encounters. Embodied Others in Post-Coloniality. London: Routledge. Ahmed, Sara. 2004. The Cultural Politics of Emotion. London: Routledge. Amft, Andrea. 2000. Sápmi i förändringens tid. En studie av svenska samers levnads­ villkor under 1900-talet ur ett genus- och etnicitetsperspektiv. Umeå: Umeå University, Kulturgräns norr. Aslaksen, Eilif. 2016. «En kjærkommen provokasjon». iFinnmark 19.08.2016. Berg, Anne-Jorunn, Anne-Britt Flemmen og Berit Gullikstad. 2010. «Innledning: Interseksjonalitet, flertydighet og metodologiske utfordringer». I Likestilte norskheter. Om kjønn og etnisitet, redigert av Anne-Jorunn Berg, Anne-Britt Flemmen og Berit Gullikstad: 11–37. Trondheim: Tapir. Bergman, Elfrida og Sara Lindqvist, red. 2013. Queering Sápmi. Samiske fortellinger utenfor normen. Umeå: QUB. Boine, Else. 2007. «Ii gii ge ollesolmmoš ge liiko jus gii nu livče nu čuru das birra jor- ramin/Selv ingen voksne hadde likt at noen surret rundt der som en liten flue. Verdioverføring fra far til sønn – i en samisk kontekst». I Maskuliniteter i nord (KVINNFORSKs skriftserie 6), redigert av Marit Anne Hauan, 103–118. Tromsø: Universitetet i Tromsø. Brasher, Brenda E. 2006. «The Apocalyptic, Gender and American Christian Fundamentalism». I Gender and Apocalyptic Desire, redigert av Brenda E. Brasher og Lee Quinby, 14–21. London/Oakville: Equinox. Bruun-Solbakk, Davvet og Elisabeth Stubberud. 2019. «Sápmi Pride og skeiv samisk organisering». PRIDE – Internasjonalt fellesskap: Sterkere sammen. Universitetet i Oslo: Senter for tverrfaglig kjønnsforsknings kunnskapsbank. Oslo. Butler, Judith. 2007. Gender Trouble. New York/London: Routledge. Dankertsen, Astri. 2017. «Samisk artikulasjon: Melankoli, tap og forsoning i en (nord)norsk hverdag». Doktoravhandling. Nord universitet. Dankertsen, Astri. 2020. «Sámi Feminist Moments: Decolonization and Indigenous Feminism». I In Good Relation: History, Gender, and Kinship in Indigenous Feminisms, redigert av Sarah Nickel og Amanda Fehr, 48–65. University of Manitoba Press. Dankertsen, Astri. 2021. «Indigenising Nordic Feminism – A Sámi Decolonial Critique». I Feminisms in the Nordic Region. Neoliberalism, Nationalism and Decolonial Critique, Redigert av Suvi Keskinen, Diana Mulinari og Pauline Stoltz, 135–154. London: Palgrave McMillan.

393


TORJER ANDREAS OLSEN

Eikjok, Jorun. 2004. «Gender in Sápmi. Sociocultural transformations and new challenges». Indigenous Affairs 1–2:52–57. Esbensen, Andreas. 1968. «Iakttakelser i tiden». Under Vandringen 7/1968:3–4. Finborud, Lars Mørch og Geir Tore Holm. 2020. Nils-Aslak Valkeapää / Áillohaš. Oslo: Cappelen Damm. Giertsen, Merete. 2003. «En minoritet i minoriteten. Homofile i samiske miljø og samer i homofile miljø». Dīn. Tidsskrift for religion og kultur, 4:2002/1:2003:12–19. Grønningsæter, Arne Backer og Bjørn Richard Nuland. 2009. Lesbiske og homofile i Sápmi. En narrativ levekårsundersøkelse. Fafo-rapport 2009:26. Halsaa, Beatrice. 2013. «Mobilisering av svart og samisk feminisme». I Krysningspunkter. Likestillingspolitikk i et flerkulturelt Norge, redigert av B. Bråten og C. Thune, 209–253, Oslo: Akademika Forlag. Hansen, Lene. 2007. «Liten storm på kysten. Samisk identitet mellom en lokal og internasjonal arena». Hovedoppgave. Universitetet i Tromsø. Josefsen, Eva. 2004. Sametinget som likestillingspolitisk arena. (Norut NIBR Finnmark-­r apport 2004:9), Alta: Norut NIBR Finnmark. Kaupang, Lars mfl. 2020. «Derfor håper vi du vil flagge med regnbueflagget!» Nordlys, 19. juni 2020. Keskitalo, Aili. 2020. Kjønnsidentitet i Sápmi. Nordlys, 22. desember 2020. Knobblock, Ina mfl. 2019. «Do We Need Decolonial Feminism in Sweden?» NORA: Nordic Journal of Feminist and Gender Research, 290–295. Kristiansen, Hans W. 2008. Masker og motstand. Diskré homoliv i Norge 1920–1970. Oslo: Unipub. Kuokkanen, Rauna. 2008. «Globalization as Racialized, Sexualized Violence – The Case of Indigenous Women». International Feminist Journal of Politics, 216–233. Kuokkanen, Rauna. 2011. «Self-Determination and Indigenous Women – Whose Voice Is It We Hear in the Sámi Parliament?». International Journal of Minority and Group Rights, 39–62. Kuokkanen, Rauna. 2019. Restructuring Relations. Indigenous Self-Determination, Governance, and Gender. Oxford: Oxford University Press. Larsen, Dan Robert og Berit Solveig Gaup. 2013. «Debatt om Valkeapääs seksualitet». NRK Sápmi, 12. april 2013. Ledman [Drugge], Anna-Lill. 2009. Att representera och representeras. Samiska kvinnor i svensk och samisk press 1966–2006. Umeå: Umeå University. Lervoll, Anita. 2007. «‘Vi e små, men vi e mange’. Oppdagelsen av egen samisk fortid blant ‘Riddu Riđđu generasjonen’ i Gàivuotna-Kåfjord». Hoved­ oppgave. Universitetet i Tromsø.

394


Å GJØRE KJØNN OG ETNISITET FEIL

Løvold, Ane H. 2014. «The Silence in Sápmi – and the Queer Sami Breaking it». Masteroppgave. Universitetet i Tromsø. Mikaelsson, Lisbeth. 2003. Kallets ekko. Studier i misjon og selvbiografi. Kristian­ sand: Høyskoleforlaget. Nielsen, Harriet Bjerrum. 2006. «Kjønn og identitet». I Kjønnsforsking. En grunnbok, redigert av Jørgen Lorentzen og Wencke Mühleisen. Oslo: Universitetsforlaget. Nystad, Kristine. 2007. «Hindrer verdikonflikten mellom hjem og skole Jussa og Mihkku å ta utdanning?» I Maskuliniteter i nord (KVINNFORSKs skriftserie 6), redigert av Marit Anne Hauan, 119–146. Tromsø: Universitetet i Tromsø. Nyvold, Peder. 1974. «Hva med våre barn?» I Under Vandringen 10/1974: 1, 3–4. Olsen, Torjer A. 2008. «Kall, skaperordning og makt. En analyse av kjønn i lyngenlæstadianismen». Doktoravhandling. Universitetet i Tromsø. Olsen, Torjer. 2010. «Kjønn ved navns nevnelse. Likestilling og læstadianisme 1960–1980». Tidsskrift for kjønnsforsking 2:128–144. Olsen, Torjer A. 2016. «Kjønn og urfolksmetodologi». Tidsskrift for kjønnsforsking 2. Olsen, Torjer A. 2017a. «Gender and/in indigenous methodologies. On trouble and harmony in indigenous studies”. Ethnicities, 17(4):509–525. Olsen, Torjer A. 2017b. «Grenser for tro. Læstadiansk ungdom, etnisitet og kjønn». I Religion og ungdom, redigert av Ida M. Høeg, 69–84. Oslo: Universitetsforlaget. Olsen, Torjer A. 2018. «This Word is (Not?) Very Exciting: Considering Intersectionality in Indigenous Studies». NORA – Nordic Journal of Feminist and Gender Research. Olufsen-Mehus, Truls. 2020. «Derfor deltar jeg ikke i Pride.» Nordlys, 17. juni 2020. Oskal, Berit Margrete. 2015. «Garra boját ja fiinna nieiddat. Heteronormativitehta sámi čáppagirjjálašvuođas». Masteroppgave. Kautokeino: Samisk høgskole. Pedersen, Linn-Marie L. 2014. «‘Now the Work Begins.’ Gender Equality in Sami Politics». Masteroppgave. Universitetet i Tromsø. Pedersen, Steinar. 2021. «Folk med gamle rettigheter på kolonisert jord». I Samenes historie fra 1751 til 2010, redigert av Astri Andresen, Bjørg Evjen og Teemu Ryymin, 79–116. Oslo: Cappelen Damm Akademisk. Pettersen, Øystein mfl. 2016. «På kirkemøtet i Trondheim 11. april 2016 ble det fattet et vedtak som er i strid med Guds ord». Framtid i Nord, 09. august 2016. Pullen, Alison. 2006. «Gendering the Research Self: Social Practice and Corporeal Multiplicity in the Writing of Organizational Research». I Gender, Work and Organization vol. 13, nr. 3:277–298.

395


TORJER ANDREAS OLSEN

Sábme jállu – Sametingsmelding om likestilling. [2020]. [Karasjok: Sametinget]. Sárá, Máret. 1990. «Samisk kvinnebevegelse». Ottar, 46–51. Seland, Bjørg. 2002. «Bedehusets kjønnsregime». I Hvitt stakitt og fiberoptikk. Regionale myter – regional makt, redigert av Jon P. Knudsen og Hege Skeie, 145–161. Kristiansand: Høgskoleforlaget. Seland, Bjørg og Olaf Aagedal. 2016. Vekkelsesvind: den norske vekkingskristendomen. Det Norske Samlaget. Skeie, Karina Hestad og Kristin Norseth. 2003. «Creating a voice – acquiring rights. Women in the Norwegian Mission Society and the process towards formal organizational rights in 1904». I NORA: Nordic journal of Women’s Studies 11:1, 5–13. Skog, Kjetil Martesønn. 2020. «Det eneste som nytter for å få hele Nord-Troms ut av skapet, er hverdagspride». Framtid i Nord, 9. juni 2020. Solheim, Magnus. 1973. «Hvad nu – menneske?» Under Vandringen 6/1973, s. 3. Stien, Kirsten. 2007. «Mannlige artikulasjonsmodi i Sápmi – kjønnsforståelse og urfolksperspektiv». I Maskuliniteter i nord (KVINNFORSKs skriftserie. 6), redigert av Marit Anne Hauan, 171–183. Tromsø: Universitetet i Tromsø. Stordahl, Vigdis. 2003. «Sametinget – kvinner begrenset adgang? Refleksjoner over debatten om kvinnerepresentasjonen på Sametinget». I Samer, makt og demokrati. Sametinget og den nye samiske offentligheten, redigert av Bjørn Bjerkli og Per Selle, 219–245. Oslo: Gyldendal. Stubberud, Elisabeth og Ane Margrethe Ugelvik. 2020. «Utydelige mål for skeivt likestillingsarbeid». Nordlys, 15. desember 2020. Vangen, Lisa. 2005. «De fromme har mange sorger, mens verdens dårer ler. En studie av hvordan ikke-læstadianere i Manndalen forholder seg til læstadianismen». Hovedoppgave. Universitetet i Tromsø. Zachariassen, Ketil og Teemu Ryymin. 2021. «Fornorskingspolitikk og samepolitisk mobilisering 1852–1917». I Samenes historie fra 1751–2010, redigert av Astrid Andresen, Bjørg Evjen og Teemu Ryymin: 157–216. Oslo: Cappelen Damm.

396


F O R T E L J I N G A R O M Å V E R A S K E I V I N N VA N D R A R O G S K E I V PÅ B Y G D A I N O R E G PÅ 2 0 1 0 -TA L E T

Forteljingar om å vera skeiv innvandrar og skeiv på bygda i Noreg i 2010-åra Helga Eggebø og Elisabeth Stubberud Det ser ut til å finnast ei utbreidd oppfatning om at små lokalsamfunn eller bygder er vanskelege stader å leva for lesbiske, homofile, bifile og transpersonar. Bygda blir gjerne rekna for å vera kjønnskonservativ, gamaldags og lite mangfaldig både når det gjeld kjønn, seksuell orientering og etnisitet. Vidare finst det få eller ingen synlege skeive, skeive nettverk eller interesseorganisasjonar. Ikkje minst blir små lokalsamfunn gjerne assosierte med bygdesladder og andre former for sosial kontroll, som gjerne i særleg grad rammar dei av oss som bryt med normer for kjønn og seksualitet. På liknande vis ser det ut til å finnast ei utbreidd oppfatning om at etniske minoritetsmiljø også er vanskelege – eller beint fram farlege – stader for lesbiske, homofile, bifile og transpersonar. Også etniske minoritetsmiljø blir rekna for å vera kjønnskonservative, gamaldagse og prega av sosial kontroll i form av alt frå sladder til trakassering og vald. I desse forteljingane figurerer høvesvis byen og den etnisk norske majoritetsbefolkninga som representantar for det moderne, likestilte, mangfaldige og homotolerante Noreg. Det homotolerante Noreg er norma, og dei små gjennomsiktige lokalsamfunna og dei lukka minoritetsmiljøa er unntaka, det er stader i Noreg der den allmenne homotoleransen ikkje finst. I tråd med desse representasjonane av by/bygd, majoritet/minoritet oppstår det mytar og oppfatningar om at lesbiske, homofile, bifile og transpersonar må rømma frå bygda eller bryta med minoritetsmiljøet for å kunna leva eit godt skeivt liv. Desse forteljingane sirkulerer mellom anna i media, litteraturen, dei sosiale media og forskinga, og ber preg av å vera hegemoniske, det vil seia forteljingar som har ein dominerande posisjon. Men det finst 397


HELGA EGGEBØ OG ELISABETH STUBBERUD

også motstemmer som har formulert kritikk av dikotomiane by/bygd, majoritet/minoritet, og som fortel andre historier om korleis det er å leva som skeiv i høvesvis små lokalsamfunn og etniske minoritetsmiljø. I dette kapittelet analyserer me forteljingar om å vera skeiv med innvandrarbakgrunn og vera skeiv på bygda i Noreg i 2010-åra. Analysane er baserte på kvalitative intervju med til saman 65 skeive, som er gjennomførte i samband med dei to forskingsprosjekta «Skeiv på bygda»1 og «Queer Migrants».2 Begge desse var oppdragsforskingsprosjekt som var finansierte av Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet, og føremålet var å undersøkja levekår blant høvesvis skeive på bygda og skeive med innvandrarbakgrunn. I dette kapittelet analyserer me deltakarane sine forteljingar og korleis dei individuelle historiene går i dialog med store kulturelle forteljingar om skeive liv i Noreg. Dette analytiske fokuset er inspirert av det Ken Plummer har kalla «sociology of stories».3 Ved å setja to datasett i dialog med kvarandre utforskar me parallellar mellom to separate kulturelle forteljingar som sjeldan eller aldri er vovne saman. Me undersøkjer kva for forteljingar om bygda og byen, om majoriteten og dei etniske minoritetsmiljøa som er tilgjengelege, og kva tyding desse stadene har i deltakarane sine forteljingar om skeive liv i Noreg i 2010-åra. Først i kapittelet vil me presentera nokre sentrale diskusjonar i skeiv forsking, med vekt på litteratur om skeive i rurale område og skeive med innvandrarbakgrunn. Deretter gjer me greie for data og metodiske val. Vidare følgjer dei empiriske analysane, som er delte inn i to hovuddelar om høvesvis skeive på bygda og skeive med innvandrarbakgrunn. Etter dette diskuterer me – på tvers av datamaterialet – korleis dei store kulturelle forteljingane påverkar kva som blir sett på som ei truverdig forteljing. Til sist i kapittelet samanfattar me hovudfunna og spør om dei kulturelle hovudforteljingane er i endring. 1 Eggebø,

Almli og Bye 2015. Stubberud og Karlstrøm 2018. 3 Plummer 1995.

2 Eggebø,

398


F O R T E L J I N G A R O M Å V E R A S K E I V I N N VA N D R A R O G S K E I V PÅ B Y G D A I N O R E G PÅ 2 0 1 0 -TA L E T

Byar og bygder i skeive liv og skeiv historieskriving Ifølgje Colin R. Johnson har amerikansk homohistorie stort sett handla om framveksten av homorørsla i 1960- og 1970-åra, og alt som skjedde andre stader enn i storbyane før 1900, er oversett.4 Det er liten tvil om at forskingsarbeid som handlar om det urbane homomiljøet på 1900-talet i storbyar som New York og Berlin, er sentrale i skeiv historieskriving.5 Men fleire amerikanske forskingsarbeid har også løfta fram andre sider ved skeiv historie, til dømes Men Like That og Just Queer Folks.6 I norsk samanheng har Hans Wiggo Kristiansen undersøkt likekjønnsrelasjonar på bygda i eit historisk perspektiv (sjå også Kristiansens kapittel i denne boka).7 Han viser at likekjønnsrelasjonar har eksistert i norske bygder lenge før 1970, og argumenterer for at dei har vore meir aksepterte enn me i seinare tid har trudd. Aksepten var stillteiande og bygd på diskresjon heller enn den openheita som homorørsla stod i spissen for frå 1970-åra og utover. To nye artiklar i Historisk tidsskrift gjev innsikt i norske skeive bygdeliv endå mykje lenger tilbake i tid.8 Den moderne homoseksuelle identitetsforteljinga er knytt nær saman med det urbane. Den sterke koplinga mellom homoseksualitet og det urbane har bidratt til å etablera ei førestilling om at homofile rømmer frå bygdene og flytter til storbyane for å kunna leva ut ein homofil identitet. Dette har blitt omtalt som «myten om homofil migrasjon» (the gay migration myth)9 og forteljinga om å vera «seksuell flyktning».10 Rett nok viser norske levekårsdata at ein høg andel av homofile menn bur i Oslo.11 Den svenske avhandlinga Beyond the Bright City Lights av Thomas Wimark viser også at ein høg andel av 4 Johnson

2013, 5. dømes Beachy 2015; Chauncey 2008. 6 Howard 1999; Johnson 2013. 7 Kristiansen 2008. 8 Skjoldhammer 2020; Teige 2020. 9 Howard 1999. 10 Mortensen 2001. 11 Anderssen mfl. 2021; Anderssen og Malterud 2013, 64–65. 5 Til

399


HELGA EGGEBØ OG ELISABETH STUBBERUD

homofile menn bur i storbyar.12 Men dei kvalitative intervjua som inngår i avhandlinga til Wimark, tyder på at forteljingane om kvifor lesbiske og homofile flyttar til byane, er i endring: Medan mange av dei eldre mennene fortalde om å rømma frå bygda for å kunna koma ut som homofil, grunngav dei yngre homofile mennene flytting med utdanning, mykje på same måte som heterofile ungdommar. Slike forteljingar om å flykta frå bygda til byen, og alternative forteljingar om skeive liv i rurale strøk, er tematikken i boka Another Country: Queer Anti-Urbanism av Scott Herring.13 Gjennom ein analyse av produksjonen til skeive kunstnarar som ikkje identifiserer seg med byen, problematiserer han rolla til metropolen i skeiv amerikansk historie. Angelika Sjöstedt gjer ei skeiv lesing av oldemora si dagbok og kritiserer bygd/by-dikotomien og normative førestillingar om at skeive liv berre kan levast i byen.14 I boka The Challenges of Being a Rural Gay Man: Coping with Stigma skildrar Deborah B. Preston og Anthony R. D’Augelli erfaringane til homofile menn i rurale område av Pennsylvania.15 Området er prega av konservatisme, religiøsitet, få stabile jobbmoglegheiter og tradisjonelle normer for seksualitet og familieliv. Deltakarane i denne studien opplevde andre og fleire utfordringar enn homofile menn i byane. Særleg dei som hadde familiar prega av sterke religiøse normer, opplevde å måtta velja mellom å leva skjult eller risikera å bli avviste av familien. Dei handterte stigma med å tilpassa seg ein tradisjonell maskulin kjønnsidentitet og la vekt på den rurale identiteten i staden for den homofile.16 Det same syner Alexis Annes og Meredith Redlin i artikkelen «The Careful Balance of Gender and Sexuality: Rural Gay Men, the Heterosexual Matrix’, and ‘Effeminophobia’».17 Dei har gjort livhistorieintervju med homofile menn som har 12 Wimark

2014. 2010. 14 Sjöstedt 2019. 15 Preston og D’Augelli 2013. 16 Ibid. 17 Annes og Redlin 2012. 13 Herring

400


F O R T E L J I N G A R O M Å V E R A S K E I V I N N VA N D R A R O G S K E I V PÅ B Y G D A I N O R E G PÅ 2 0 1 0 -TA L E T

vakse opp i rurale område i USA og Frankrike, og viser korleis mennene framhevar maskuliniteten sin for å visa at dei er verkelege menn – ikkje feminine menn – trass i den seksuelle orienteringa si. Annes og Redlin peikar også på at dei homofile mennene dei intervjua, vaks opp i sterkt heteronormative lokalsamfunn utan synlege skeive rollemodellar, og at dei hadde følt seg einsame, forvirra og isolerte på grunn av likekjønnsseksualiteten sin. Ei rekkje andre engelskspråklege bidrag handlar om korleis det er å leva som skeiv i rurale område, først og fremst i USA18, men også i til dømes Slovenia19, Vietnam20 og Kina.21 I norsk samanheng er det skrive nokre masteroppgåver og rapportar – mellom anna rapporten som dette kapittelet byggjer på – som utforskar levekår blant skeive på bygda på 2000-åra.22 Levekår og representasjonar av skeive med innvandrar­ bakgrunn Ifølgje Jasbir Puar er førestillinga om eit homotolerant «vi» og dei intolerante og homofobe «andre» blitt eit viktig element i amerikansk nasjonalisme.23 Også i norsk samanheng er homotoleranse blitt ein markør for det norske, medan etniske minoritetar – og særleg muslimar – blir rekna som intolerante og homofobe.24 Som fleire forskarar har vist, blir homokampen og homorørsla i ein del samanhengar tekne til inntekt for ein nasjonalistisk og innvandringskritisk politisk agenda.25 Men som Aleardo Zanghellini har peika på, bør ikkje slik nasjonalismekritikk stå i vegen for å dokumentera og kritisera negative haldningar og diskriminering av skeive i etniske minoritetsmiljø.26 Homofobi eksisterer – både blant majoriteten og blant 18 Til

dømes Cody og Welch 1997; Hansen og Lambert 2011; Wienke og Hill 2013. og Svab 2014. 20 Colby, Minh og Toan 2008. 21 Yang mfl. 2012. 22 Eggebø, Almli og Bye 2015; Leifson 2006; Stubberud, Prøitz og Hamidiasl 2018; Thuen 2006. 23 Puar 2006, 2007. 24 Gressgård og Jacobsen 2008; Røthing og Svendsen 2011. 25 Bissenbakker, Frederiksen og Myong 2012; Kehl 2018. 26 Zanghellini 2012.

19 Kuhar

401


HELGA EGGEBØ OG ELISABETH STUBBERUD

etniske minoritetar – og kritikk av homofobi betyr ikkje nødvendigvis at nasjonalistar har teke over eigarskapet til homokampen. Både i Europa og Nord-Amerika er det gjort fleire kvantitative studiar der ein har samanlikna haldningar til skeive blant etniske og religiøse minoritetar med majoriteten. Denne forskinga viser at innvandrargrupper i Europa, til dømes folk frå Polen, Tyrkia og Marokko, har meir negative haldningar til skeive enn befolkninga elles.27 Vidare går det fram at muslimar i Europa og Nord-Amerika i større grad rapporterte om negative haldningar til homofile enn majoritetsbefolkninga og/eller andre religiøse grupper.28 Ei forklaring på dette er høgare grad av religiøsitet og fundamentalisme. Også blant kristne har dette vist seg å vera viktige faktorar for å forklara negative haldningar til homofile.29 Denne kvantitative forskinga på haldningar er ikkje i dialog med den i all hovudsak humanistiske forskinga i kjølvatnet av Puars nasjonalismekritikk.30 Amerikansk og nordisk forsking dokumenterer ei rekkje levekårsutfordringar og diskrimineringserfaringar blant rasifiserte31 skeive og skeive med innvandrarbakgrunn.32 Eit gjennomgangstema i forskinga er at skeive med innvandrarbakgrunn kan ha vanskeleg for å finna sosiale nettverk fordi dei møter usynleggjering og rasistisk diskriminering i skeive miljø, og homofob og transfob diskriminering i miljø basert på felles landbakgrunn, etnisitet og/eller religion.33 Studiar av svarte homofile og lesbiske i USA har vist at mange prioriterer dei svarte miljøa heller enn å delta i skeive nettverk og organisasjonar som er dominerte av kvite. Dette er fordi dei opplever 27 Kooppmans

2015; Röder og Lubbers 2015. 2013; Friberg 2016; Koopmans 2015; Lewis og Kashyap 2013; Soehl 2017. 29 Cochrane 2013; Koopmans 2015; Lewis og Kashyap 2013. 30 Puar 2007. 31 Rasifisering er eit omgrep som viser til prosessen med å tilskriva førestillingar om «rase», etnisitet eller kultur på identitetane og dei sosiale relasjonane til menneske. 32 Balsam mfl. 2011; Cyrus 2017; Eggebø, Stubberud og Karlstrøm 2018; Følner, Dehlholm og Christiansen 2015; Kim, Jen og Fredriksen-Goldsen 2017; Kum 2017. 33 Avrahami 2007; Bowleg 2013; Eggebø, Karlstrøm og Stubberud 2020; El-Tayeb 2012; Lee og Brotman 2011; Petzen 2004; Veenstra 2013. 28 Cochrane

402


F O R T E L J I N G A R O M Å V E R A S K E I V I N N VA N D R A R O G S K E I V PÅ B Y G D A I N O R E G PÅ 2 0 1 0 -TA L E T

usynleggjering og rasisme i kvite homomiljø, og at svarte miljø gir viktig støtte i møte med sosioøkonomisk marginalisering og rasisme i det amerikanske storsamfunnet.34 Ein svensk studie frå 2007, basert på intervju med lesbiske kvinner med innvandrarbakgrunn, viste derimot at kvinnene opplevde ei sterk kjensle av å høyra til i dei lesbiske miljøa, og at relasjonane til dei geografisk baserte miljøa var meir kompliserte.35 Metode Analysane er baserte på personlege intervju, intervju med par og fokusgruppeintervju. Intervjua er gjennomførte i samband med to forskingsprosjekt om levekår blant høvesvis skeive på bygda36 og skeive med innvandrarbakgrunn.37 Ein fellesnemnar ved prosjekta var at me nytta ei open intervjuform der me stilte eit hovudspørsmål om korleis dei opplevde det å vera skeiv på staden dei budde / med innvandrarbakgrunn. Deltakarane fortalde fritt ut frå desse spørsmåla, og dette gav oss rike livhistorieintervju. I tillegg stilte me oppfølgingsspørsmål, blant anna om utdanning og arbeid, helse, relasjonar, nettverk, openheit, diskriminering og vald. Deltakarane var mellom 16 og 62 år på intervjutidspunktet; dei fleste i slutten av 20-åra og byrjinga av 30-åra. Utvalet representerer stor breidde i erfaringar og bakgrunnar når det gjeld landbakgrunn, etnisitet, seksuell orientering og kjønnsidentitet og bustad. Når det gjeld undersøkinga om skeive med innvandrarbakgrunn, hadde åtte deltakarar landbakgrunn frå Aust-Afrika, éin frå VestAfrika, to frå Nord-Amerika, éin frå Sør-Amerika, éin frå Sør-Europa, to frå Aust-Europa, tre frå Søraust-Asia, éin frå det indiske subkontinentet, tre frå Sentral-Asia og 19 frå Midtausten. Fem var fødde og/ eller vaksne opp i Noreg med éin eller fleire utanlandske foreldre. 34 Kum

2017; Moore 2010. 2007. 36 Eggebø, Almli og Bye 2015. 37 Eggebø, Stubberud og Karlstrøm 2018. 35 Avrahami

403


HELGA EGGEBØ OG ELISABETH STUBBERUD

23 deltakarar hadde kome som asylsøkjarar eller overføringsflyktningar, åleine eller i lag med familien. Ni av desse var einslege mindreårige asylsøkjarar. Blant dei skeive med innvandrarbakgrunn budde dei fleste i dei største byane i Noreg, men nokre hadde blitt busette på mindre stader. Deltakarane i «Skeiv på bygda» budde på – eller hadde flytta frå – stader i Noreg med mindre enn 20 000 innbyggarar (definisjonen av «bygd» slik det var definert frå oppdragsgjevar si side). Dei kom frå stader i Nord-Noreg, Midt-Noreg, Vest-Noreg og Aust-Noreg, nokre frå svært små bygder langt frå urbane område, og andre frå litt større stader i relativt nær tilknyting til større byar. Alle deltakarane i denne studien hadde norsk majoritetsbakgrunn med unntak av éin med samisk bakgrunn. I begge forskingsprosjekta starta me analyseprosessen med ein framgangsmåte som Helga Eggebø har kalla «kollektiv kvalitativ analyse».38 Metoden har fire trinn, som me gjennomførte på éin til to dagars arbeidsmøte med den aktuelle forskargruppa: 1) gjennomgang av datamaterialet, 2) temakartlegging, 3) temagruppering og 4) disposisjon og arbeidsplan. I dette kapittelet har me vidareutvikla dei tematiske analysane ved å lesa intervjua som historier om korleis det er å leva som skeiv på bygda og skeiv med innvandrarbakgrunn i Noreg i 2010-åra. Me skriv oss inn i ein forskingstradisjon med interesse for skeiv identitet og prosessen med å fortelja om seg sjølv som skeiv i lys av tilgjengelege kulturelle forteljingar. Skeiv på bygda – eit fleirtydig bilete I dette avsnittet vil me presentera tre forteljingar om det å vera skeiv på bygda som me har identifisert i datamaterialet. Den første typen forteljing er personlege historier som i hovudsak er i tråd med den kulturelle hovudforteljinga om at bygda er ein vanskeleg stad å bu for skeive. Fleire av deltakarane fortalde om mobbing, få venner, lite 38 Eggebø

404

2020.


F O R T E L J I N G A R O M Å V E R A S K E I V I N N VA N D R A R O G S K E I V PÅ B Y G D A I N O R E G PÅ 2 0 1 0 -TA L E T

mangfald, ingen skeive miljø eller forbilde i lokalmiljøet og om vonde erfaringar med å kjenna seg annleis, åleine og skamma seg over å vera skeiv. Fleire av dei – men ikkje alle – knytte desse negative erfaringane til bygda generelt og heimbygda spesielt. Katrine, til dømes, ei kvinne i 20-åra, fortalde at ho hadde blitt mobba i mange år på ungdomsskulen, og at dette framleis prega hennar forhold til heimbygda. Då me intervjua henne, såg ho ikkje føre seg at ho nokon gong ville flytta tilbake. Anita, ei anna skeiv kvinne i 20-åra som me intervjua rett etter at ho hadde flytta til Oslo, skildra heimplassen som «ein fordomsfull stad» med «kjedelege menneske». Ho fortalde at det ikkje var synleg skeive på staden der ho vaks opp, og at ho kjende seg åleine. Anita snakka om Oslo som motsatsen til heimbygda: I Oslo er det fleire ulike menneske, ein kan forsvinna i mengda. Vidare er det synlege skeive i offentlegheita, og ho verdsette at det er eigne utestader der ein kan treffa andre skeive kvinner. Chris – ein annan deltakar i «Skeiv på bygda» – hadde vakse opp i ei lita bygd i Midt-Noreg og omtalte heimstaden som ei «typisk bygd» med sladder og «bygdedyr», der alle veit kven alle er, og rykta går som eld i tørt gras. Han skildra ungdomskulturen i bygda som «typisk harry bondestil» med festkultur og mykje drikking. Han meinte han ville hatt det betre om han vaks opp i byen, der han ville hatt tilgang til andre miljø. Chris peika på at det også fanst stigmatisering og sanksjonar i byen, men at det trass alt var mindre av det der enn på bygda. Nokre deltakarar fortalde også om korleis sterke religiøse normer i familien eller lokalsamfunnet gjorde at det kjendest særleg vanskeleg – eller umogleg – å koma ut som skeiv. Fleire av dei yngste deltakarane, inkludert ungdommar som me intervjua i «Queer Migrants», og som hadde kome åleine til Noreg og søkt om asyl, fortalde om mobbing, kjensler av å vera annleis og einsam og ikkje møta forståing frå vaksne. Fleire deltakarar fortalde at familien deira – og særleg mødrene – frykta bygdesladder når dei fekk vita at barnet deira var skeivt. Anita, til dømes, fortalde om reaksjonen til mora då ho kom ut: 405


HELGA EGGEBØ OG ELISABETH STUBBERUD

Då eg fortalde til mamma at eg hadde fått meg jentekjærast vart det vanskeleg fordi eg følte at det var noko eg ikkje kunne seia til nokon. Mamma meiner at ein må tenkja på alle andre. Sånn er det for venninnene mine som kjem frå bygda også. […] Eg følte at mamma skamma seg. Tenkte på kva andre skulle synast om ho, om meg, om oss.

Anita fortalde at mora nok ønskte å verna henne mot bygdesladderet, og at det var derfor ho ville at ho ikkje skulle fortelja andre om kjærasten. Ho ville ikkje at dottera skulle bli «sjølvlysande» som lesbisk i bygda, for å nytta psykologen Anbjørg Ohnstad sitt omgrep.39 Men det går fram av forteljinga til Anita at skamma til mora også smitta over på henne. I Anita si forteljing, og fleire med henne, er bygdesladderet eit typisk kjenneteikn ved små samfunn, og dette «bygdedyret» påfører skeive skam og gjer det vanskeleg å vera open om seksuell orientering og kjønnsidentitet. Fleire av dei utfordringane som desse deltakarane skildra, til dømes bygdesladder, lite mangfald, religiøse normer eller ingen synleg skeive i lokalsamfunnet, er også skildra i studiar av skeive i rurale område i andre land.40 Men som Annes og Redlin har peika på, tyder ikkje det at desse utfordringane berre finst på bygda.41 I artikkelen «Skeive liv» viser me at kjensla av å vera annleis og mobbing og negative kommentarar er meir generelle erfaringar i skeive liv på tvers av alder, bustad og sosial bakgrunn.42 Men det faktumet at det er færre folk på små stader, og at det derfor nødvendigvis vil vera færre skeive og dermed mindre tilgang til skeive interesseorganisasjonar og skeive støttenettverk, er ei utfordring for ein del skeive på bygda, kanskje særleg for unge skeive som er i ferd med å utvikla ein skeiv identitet og ønskjer å orientera seg mot skeive miljø. Det kan også sjå ut til å vera særleg problematisk for dei som har flyktningbakgrunn – anten dei er unge einslege eller vaksne – fordi dei som nye i landet ikkje har 39 Ohnstad

1992. og Redlin 2012; Preston og D’Augelli 2013. 41 Annes og Redlin 2012, 284. 42 Stubberud, Eggebø og Anderssen, akseptert for publisering. 40 Annes

406


F O R T E L J I N G A R O M Å V E R A S K E I V I N N VA N D R A R O G S K E I V PÅ B Y G D A I N O R E G PÅ 2 0 1 0 -TA L E T

nettverk frå før. Dette er også bakgrunnen for at fleire av deltakarane i «Queer Migrants» og interesseorganisasjonar som Skeiv Verden har ytra seg kritisk til at skeive flyktningar blir busette på mindre stader.

Gode skeive liv på bygda er kanskje meir tilgjengelege for dei som er etablerte i par, har born, er vaksne og har ein avklart skeiv identitet og tilgang til sosiale nettverk i bygda. Foto: Karoline O.A. Pettersen.

Den andre typen forteljing er ei tydeleg motforteljing som snur hierarkiet mellom byen og bygda på hovudet. Dei informantane som fortalde ei slik historie, understreka at bygda er betre enn sitt rykte, at ho faktisk er ein god stad for å leva eit skeivt liv. Intervjuet med Karsten var det tydelegaste dømet. Me intervjua han i 2014, då han var 24 år og budde på ein stad i Aust-Noreg med litt over 10 000 innbyggarar. Han hadde vakse opp i ei lita bygd ikkje langt unna. Karsten tok eksplisitt avstand frå den urbane homofile identiteten og ønskte absolutt ikkje å bu i Oslo: I det homofile miljøet i byane verkar det som om dei nesten dyrkar den her [homo]identiteten. Eg vil liksom ikkje det; eg likar å vera flytande, alternativ, på ein måte […] Etter at dei har dratt inn til eit [homo]miljø ein stad, får dei den der gestikuleringa som ein ofte ser på TV. […] Eg hadde ein kompis som eg

407


HELGA EGGEBØ OG ELISABETH STUBBERUD

merka det på. Plutseleg fekk han ein heilt annan personlegdom, og det var først etter at han byrja å henga i Oslo […] Det er interessant å sjå korleis ein skal passa inn i ein gjeng, ein klikk […] Og kvar gong det er Pride-parade. Eg veit at media framstiller det litt på kanten, at dei tek bilete av alt som er litt spesielt fordi det er det som sel best, men det skaper eit ganske irriterande inntrykk. Det gjer at ganske mange som ikkje er homofile, får inntrykk av at «sånn er dei». Men nei, det er jo ikkje nødvendigvis sånn. Det er jo berre ein del av det, som nesten er litt sånn showbiz.

Karsten fortalde om det homofile miljøet i byane som einsretta, stereotypt og lite mangfaldig – ein stad der ein mistar personlegdommen sin og blir til ein klisjé. Kanskje kan ein seia at Karsten, på liknande vis som dei homofile mennene i rurale strøk som Annes og Redlin og Preston og D’Augeli har intervjua, handterer stigma ved å ta avstand frå det feminine, fargerike og glamorøse som gjerne blir assosiert med homofile menn i storbyane.43 Men i motsetning til mennene i desse to andre studiane presenterte ikkje Karsten ein typisk tradisjonell maskulin identitet. Han skildra seg sjølv som alternativ og flytande, og for han var det bygda som gav rom for dette. Karsten gjorde det klart at han ønskte å leva livet sitt på mindre stader, og tok avstand frå byen. På denne måten kan han seiast å skriva seg inn i den typen forteljingar som Herring har kalla skeiv antiurbanisme.44 Andre deltakarar i prosjektet fortalde også om å trivast som skeiv på bygda – at bygda gav rom for å leva eit godt skeivt liv – men utan at dei i like stor grad tok avstand frå byen. Thea og Maja, til dømes, hadde flytta frå ein storby til ei lita bygd i Nord-Noreg, og fortalde om dette som ei spennande, eksotisk og positiv erfaring. Dei framheva fleire fordelar med bygdelivet: «Då me kom, visste alle alt om oss. At me var lesbiske. På den måten slepp me å koma ut heile tida, slik ein må i storbyane kvar gong ein treffer nye folk.» Det at dei er synlege som lesbiske, og at folk snakkar, er dermed ein fordel og ikkje ei ulempe for skeive, slik desse to kvinnene fortalde si historie. Anbjørg 43 Annes

og Redlin 2012; Preston og D’Augeli 2013. 2010.

44 Herring

408


F O R T E L J I N G A R O M Å V E R A S K E I V I N N VA N D R A R O G S K E I V PÅ B Y G D A I N O R E G PÅ 2 0 1 0 -TA L E T

Ohnstad har skrive om lesbisk identitet, og skildra korleis ein gjerne blir anten usynleg eller sjølvlysande som lesbisk, og at begge posi­ sjonar er ubehagelege.45 I Thea og Maja si forteljing får det å vera synleg – eller til og med sjølvlysande – ein positiv valør. Det same gjeld folkesnakket: I staden for å vera berre negativ kan «bygdesladderen» ha nokre fordelar. Thea og Maja hadde eit barn i barnehagealder og fortalde om bygda som ein god og trygg stad å leva småbarnslivet. I artikkelen «Livsfasebygda – når sosialt behov endrar seg» skildrar også Mariann Villa korleis heterofile legg vekt på at bygda er ein god stad for barn og småbarnsfamiliar.46 Eit godt skeivt liv på bygda er kanskje meir tilgjengeleg for dei som er etablerte i par, har born, er vaksne og har ein avklart skeiv identitet og tilgang til sosiale nettverk i bygda. Dette kan vera ei forklaring på at det særleg er single homofile menn som er underrepresenterte i rurale strøk, og i mindre grad lesbiske kvinner med barn.47 Den tredje typen forteljing om bygda som me har identifisert i intervjumaterialet, handlar om det potensialet bygda har for å kunna bli ein god plass for skeive. Her finn me forteljingar frå aktivistar som kjempar for at heimbygda skal bli den gode staden for skeive som ho har potensial for å bli. Desse «bygdeaktivistane» har erfart at bygda kan vera ein vanskeleg stad å bu for skeive, mellom anna fordi det manglar andre synlege skeive og ikkje finst skeive nettverk. Men heimbygda har også så mykje positivt ved seg. Dei fortalde om å vera sterkt knytte til heimstaden og derfor vilja skapa dei nettverka, vera dei forbilda som dei sjølv hadde sakna. Vera, til dømes, var aktiv i lokallaget til FRI – Foreningen for kjønns- og seksualitetsmangfold og arrangerte treff for skeive i bygda. Ho tok initiativ til dette etter at ein sambygding hadde stått fram i avisa og fortalt om kor vanskeleg han hadde hatt det som homofil. «Slik kan vi ikkje ha det, tenkte eg», fortalde Vera. Sjølv opplevde ho ikkje å ha så stort behov for dei 45 Ohnstad

1992. 2002, 239. 47 Anderssen mfl. 2021; Anderssen og Malterud 2013; Wimark 2014. 46 Villa

409


HELGA EGGEBØ OG ELISABETH STUBBERUD

skeive nettverka. For henne var det nærleik til naturen og familien, og gode jobbmoglegheiter som gjorde at ho ville bu i heimbygda. Men til liks med fleire andre deltakarar fortalde ho om å ta opp kampen for bygda, for skeive og for skeive på bygda. I forteljingane til desse aktivistane var det sentralt å organisera seg, skapa skeive nettverk, stå fram i avisa, arrangera bygdepride og sjølv vera opne og synlege som skeive for at bygda skulle bli ein god stad for å leva eit skeivt liv. Som me har vist, var det altså fleire deltakarar som hadde eit svært negativt forhold til heimstaden og fortalde om seg sjølv på måtar som stadfesta den kulturelle hovudforteljinga om bygda og byen. Andre deltakarar presenterte ei tydeleg motforteljing, og fleire av dei personlege historiene inneheldt element av begge desse forteljingane. Personlege historier blir forma av dei tilgjengelege kulturelle forteljingane på den måten at ein kan snakka både med dei og mot dei. Dei negative erfaringane og utfordringane som stod sentralt i historiene om vanskelege skeive liv på bygda, var dessutan også til stades i andre deltakarar sine forteljingar; også dei som fortalde om gode liv på bygda, nemnde negative erfaringar og utfordringar i livshistoriene sine. I analysane av datamaterialet har det derfor blitt tydeleg for oss at dei konkrete livserfaringane ikkje er den einaste faktoren som avgjer kva forteljingar ein vel å fortelja om seg sjølv. Forteljingane kan også vera strategiske på den måten at ein aktivt ønskjer å fortelja historier om gode skeive liv på bygda for å mogleggjera dette både for seg sjølv og andre. Skeive med innvandrarbakgrunn Også med utgangspunkt i intervjua med skeive med innvandrarbakgrunn meiner me det gjev meining å skildra tre forteljingar: Den første typen forteljing er i hovudsak i tråd med den kulturelle hovud­forteljinga om at det er vanskeleg å leva som skeiv med inn­ vandrarbakgrunn på grunn av homofobi i dei etniske minoritetsmiljøa. Den andre forteljinga er ei tydeleg motforteljing. Dei som skreiv seg inn i ei slik historie, fortalde at det ikkje er homofobi i minori410


F O R T E L J I N G A R O M Å V E R A S K E I V I N N VA N D R A R O G S K E I V PÅ B Y G D A I N O R E G PÅ 2 0 1 0 -TA L E T

tetsmiljøa som er hovudproblemet, men rasisme, diskriminering og marginalisering frå majoriteten og storsamfunnet, til dømes på bustadmarknaden, arbeidsmarknaden, i asylsystemet, på skulen og i dei skeive miljøa. Den tredje typen forteljing me har identifisert i datamaterialet, er historiene til dei som i liten grad har kjennskap til dei rådande kulturelle forteljingane om det å vera skeiv i den norske konteksten, og me vil visa kva utfordringar det kan by på til dømes i møtet med asylsystemet.

Hasti Hamidi og Begard Reza i Salam under Oslo Pride i 2019. Både Salam og Skeiv Verden gjer eit viktig arbeid for å synleggjera og kjempa for rettane til skeive med innvandrar­bakgrunn. Foto: Elisabeth Stubberud.

Det finst ei førestilling om at minoritetsmiljøa i Noreg ikkje aksepterer skeive, og at det derfor er vanskeleg å leva eit godt skeivt liv i desse miljøa. Me såg konturane av denne forteljinga på ulike måtar i intervjua med skeive med innvandrarbakgrunn. Særleg tydeleg var slike forteljingar i intervjua med skeive som hadde kome som flyktningar, 411


HELGA EGGEBØ OG ELISABETH STUBBERUD

og som hadde budd relativt kort tid i Noreg. Fleire fortalde at dei berre var opne overfor majoritetsnorske personar, eller at dei ikkje var opne i det heile av frykt for sanksjonar frå folk med same landbakgrunn. Khalid, ein homofil mann i 30-åra, fortalde: Då eg kom hit til Noreg, kunne eg ikkje seia at eg er homofil og venta at alle aksepterer meg. Eg hadde trudd eg kunne gjera det, men det arabiske miljøet her aksepterer oss ikkje. Dei seier ikkje noko direkte til meg, men eg ser det i auga deira. Dei synest at sånne som meg ikkje burde vera i live.

Khalid gjekk på introduksjonsprogrammet og var mesteparten av kvardagen i lag med andre folk som hadde budd i Noreg i kort tid. Han og fleire andre deltakarar fortalde at dei opplevde introduksjonsprogrammet og asylmottaket som utrygge stader. Fleire hadde erfaringar med og var redde for å bli utsette for vald, trakassering og utestenging frå folk med same landbakgrunn.48 Amala, ei transkvinne frå Midtausten, fortalde at ho derfor hadde valt å slutta på introduksjonsprogrammet, og dermed hadde ho mista retten til introduksjonsstønad og moglegheita til å delta i norskundervisning og arbeidstrening. Hadi, ein mann i 20-åra som hadde vakse opp i Noreg med foreldre frå Midtausten, fortalde om sanksjonar og trugsmål om vald frå familien då han kom ut som homofil, og at han var redd for at andre med same landbakgrunn skulle få vita at han er homofil: «Dei som har same etnisitet eller religiøse bakgrunn som eg, synest dei har eit ansvar for å irettesetja meg. Eg kan risikera å bli slått ned. Eg har venner som er blitt det. Frykta er på ein måte blitt ibuande.» Hadi si forteljing er, til liks med forteljinga til Amala og Khalid, i tråd med den kulturelle hovudforteljinga om at minoritetsmiljøa, i motsetnad til dei majoritetsnorske, er prega av homofobi og derfor er utrygge stader for skeive.

48 Sjå

412

også Stubberud og Eggebø 2020.


F O R T E L J I N G A R O M Å V E R A S K E I V I N N VA N D R A R O G S K E I V PÅ B Y G D A I N O R E G PÅ 2 0 1 0 -TA L E T

Spørjeundersøkinga, som også var ein del av prosjektet «Queer Migrants», viste dessutan at ein av tre respondentar (n = 251) svarte at dei kjende seg ekskluderte frå miljø med same landbakgrunn på grunn av seksuell orientering eller kjønnsidentitet, og det gjaldt i særleg grad for dei som kom frå land med repressiv lovgjeving overfor skeive, og dei som hadde muslimsk bakgrunn.49 Som me allereie har peika på, viser tidlegare forsking at ein del innvandrargrupper og religiøse minoritetar har meir negative haldningar til skeive, og at skeive med innvandrarbakgrunn / rasifiserte skeive rapporterer om homofobi i minoritetsmiljøa. Sofia, ei skeiv kvinne frå Aust-Afrika, fortalde ei historie der ho både problematiserte og delvis stadfesta slike forteljingar om haldningar på gruppenivå og reflekterte slik: Når eg møter ein person, er det nasjonalitet som bestemmer [om eg er open]. Dette kjem til å høyrast teit ut, men eg deler i vestlege og ikkje-vestlege. Vestlege er jo også forskjellige og like rare som oss. Men eg skil. Når det gjeld folk frå Midtausten eller Sudan eller Somalia, då er eg ikkje open. Sjølv om det irriterer meg og eg prøver å koma over det, så ligg det noko der.

I Sofia si forteljing er homofobi i dei etniske minoritetsmiljøa, og homotoleransen hjå den kvite majoriteten, både ein stereotypi ho ser behov for å problematisera, og ein realitet som krev pragmatiske vurderingar av kvar og overfor kven ho vel å vera open som skeiv. Den andre typen forteljing me har identifisert i datamaterialet, er ei motforteljing om at det ikkje er minoritetsmiljøa som er hovudproblemet for skeive med innvandrarbakgrunn. Snarare er det rasisme i majoritetsmiljøa, inkludert dei skeive miljøa, som gjer at rasifiserte folk med innvandrarbakgrunn opplever marginalisering. Som skeiv kan det vera særleg problematisk å kjenna seg ekskludert frå skeive miljø, fordi ein gjerne har ei forventing om å høyra til og finna støtte der. I tillegg skaper erfaringar med marginalisering på

49 Eggebø,

Karlstrøm og Stubberud 2020.

413


HELGA EGGEBØ OG ELISABETH STUBBERUD

bakgrunn av rasisme store problem, til dømes når det gjeld tilgang på arbeid eller bustad. Vidare er ikkje homofobi noko som berre eksisterer i minoritetsmiljøa, men snarare ei generell utfordring i samfunnet, også blant den kvite majoriteten. I intervjumaterialet vårt er det særleg to personar som eksplisitt snakka imot den kulturelle hovudforteljinga og problematiserte førestillinga om den tolerante majoriteten ved å fortelja om fleire erfaringar med både rasisme og homofobi. Irsa, til dømes, ei skeiv kvinne i starten av 40-åra som hadde vakse opp i Noreg med foreldre frå Midtausten, fortalde om ei rekkje erfaringar med rasisme frå ho var liten og fram til i dag. Dette inkluderte rasistisk motivert vald, mobbing, negative møte med helsevesenet, nedsetjande kommentarar og mistenkjeleggjering. Vidare hadde ho opplevd rasistisk vald i skeive miljø i Noreg og arbeidde for å skapa meir inkluderande skeive miljø. For henne var det ikkje oppvekstfamilien eller minoritetsmiljøa som var problemet: Ho understreka at ho sjølv berre hadde opplevd støtte og aksept frå familien då ho kom ut som skeiv, og at det var i fellesskapa med andre personar med innvandrarbakgrunn – særleg dei som også er skeive – at ho kjende tilhøyrsle og tryggleik. Irsa fortalde både om erfaringar med homofobi frå kvite med majoritetsbakgrunn og om homofobi i etniske minoritetsmiljø. Men sistnemnde ville ho ikkje snakka om i offentlegheita fordi det «fyrer opp under homonasjonalismen». Ho ville ikkje fortelja om erfaringar som kunne forsterka stereotype førestillingar om folk frå Midtausten, fordi desse stereotypiane ramma henne sjølv i kvardagen. Irsa si forteljing skriv seg inn i ein politisk kritikk av nasjonalisme, i tråd med den akademiske kritikken av homonasjonalisme.50 Som me peika på i analysane av intervjua med skeive på bygda, viser datamaterialet at livserfaringane ikkje er den einaste faktoren som avgjer kva forteljingar ein vel å fortelja om seg sjølv. Ein kan velja å fortelja ulike historier i ulike kontekstar og vektleggja nokre erfaringar 50 Sjå

414

til dømes Gressgård og Jacobsen 2008; Kehl 2018; Puar 2007.


F O R T E L J I N G A R O M Å V E R A S K E I V I N N VA N D R A R O G S K E I V PÅ B Y G D A I N O R E G PÅ 2 0 1 0 -TA L E T

framfor andre for å visa eit bilete av røynda som ikkje er så synleg i offentlegheita. I nokre av forteljingane eksisterte både hovudforteljinga og motforteljinga side om side, og dei la vekt på nettopp den kombinerte effekten av både rasisme og homofobi. Ein homofil mann i 30-åra med bakgrunn frå Aust-Afrika fortalde: «Dersom me hadde vore velkomne i det kvite skeive miljøet, kunne eg teke sjansen på å bli avvist i det etniske minoritetsmiljøet. Men eg kan ikkje ta sjansen på å bli avvist begge stader, og derfor har eg teke eit steg tilbake [og er mindre open].» I denne deltakaren si forteljing var det ikkje nokon motsetnad mellom å snakka om homofobi blant folk med same landbakgrunn, og rasisme på arbeidsmarknaden, bustadmarknaden og i offentlegheita. Den siste typen forteljing me vil trekkja fram, er historiene til dei deltakarane som er nokså nye i Noreg. Dei som hadde kome til Noreg som flyktningar for relativt kort tid sidan, visste ikkje så mykje om den konteksten dei snakkar inn i, eller om kva for forteljingar som sirkulerer. Fleire av dei med flyktningbakgrunn, både dei unge einslege og dei vaksne, fortalde om korleis dei hadde opplevd asylprosessen, og peika på at dei ikkje hadde fortalt utlendingsmyndigheitene om den seksuelle orienteringa si. Ein forklarte: «Eg visste ikkje at eg kunne stole på politiet her, derfor fortalde eg ikkje at eg er homofil.» Ein annan fortalde at han var så redd for at familien i heimlandet skulle få vita at han var homofil, at han ikkje hadde tort å seia noko om det, fordi ein slektning vart intervjua i eit anna rom i nærleiken. Men begge desse mennene hadde seinare lært at informasjon om seksuell orientering kan vera heilt avgjerande for asylsaka, fordi forfølging på dette grunnlaget kan danna grunnlag for opphald. Ein deltakar fortalde at han var svært uroa over at han ikkje hadde fått fortalt si historie om å vera homofil i asylintervjuet, og lurte på korleis han kunne få formidla dette no, på ein truverdig måte. Som sosiologen Tone Maia Liodden har vist i si avhandling, er vurderingar av truverd avgjerande i mange asylsaker, og truverd blir 415


HELGA EGGEBØ OG ELISABETH STUBBERUD

ofte vurdert ut ifrå evna til å fortelja ei detaljert og konsistent historie frå første møte med myndigheitene.51 Forskinga om skeive flyktningar viser dessutan at det er naudsynt å fortelja om seg sjølv som skeiv på ein bestemt måte for å verka truverdig.52 Som Akin har peika på, er evna til å posisjonera seg vis-à-vis etablerte kulturelle forteljingar om skeive liv eit spørsmål om liv eller død i denne konteksten.53 Å ikkje forstå når, eller at, informasjon om kjønn og seksualitet er relevant, eller ikkje å kunna framstilla livet sitt som skeiv på ein slik måte at det kan kjennast igjen som ein del av eit etablert narrativ, betydde i praksis at nokre av dei me snakka med, fekk avslag på asylsøknaden sin. Truverdige forteljingar Det finst ei kulturell hovudforteljing om at små lokalsamfunn eller bygder er vanskelege stader å leva for skeive. På liknande vis finst det ei utbreidd oppfatning om at det i etniske minoritetsmiljø er vanskeleg å leva eit godt skeivt liv. Desse kulturelle hovudforteljingane er til stades i livshistoriene til deltakarane. Nokre presenterte ei personleg historie som stadfestar dei kulturelle hovudforteljingane. Andre presenterte ei tydeleg motforteljing ved å visa at dei dominerande oppfatningane ikkje stemmer med deira erfaringar. Ein viktig skilnad mellom dei som skriv seg inn i hovudforteljinga, og dei som presenterer ei motforteljing, er at dei sistnemnde i større grad reflekterte eksplisitt rundt dei tilgjengelege kulturelle forteljingane. Dei hadde gjerne opplevd at dei ikkje var truverdige i andre sine auge når dei fortalde si historie som ei motforteljing. Erfaringar med å ikkje bli trudd skaper eit sterkt medvit om den kulturelle hovudforteljinga og motforteljingane. Ein skeiv mann med bakgrunn frå Midtausten fortalde at folk gjerne tok han for å vera frå Sør-Europa, og at han – ein homofil mann med svart langt hår og piercing – umogleg kunne vera frå 51 Liodden

2017. og Millbank 2009; Giametta 2018; Hedlund og Wimark 2018; Keenan 2011. 53 Akin 2017. 52 Berg

416


F O R T E L J I N G A R O M Å V E R A S K E I V I N N VA N D R A R O G S K E I V PÅ B Y G D A I N O R E G PÅ 2 0 1 0 -TA L E T

Midtausten, sjølv når han sa at han var det. Ei skeiv kvinne – også med bakgrunn frå Midtausten – fortalde at folk gjerne kommenterte at det måtte vera eit problem for familien hennar at ho var skeiv. Når ho fortalde at både brørne og faren hadde vore støttande, vart ho gjerne ikkje trudd. Ho kommenterte: «Bror min er med i Pride kvart år, men han må barbera seg for at ikkje folk skal tru at han er homofob.» Den kulturelle hovudforteljinga om homofobi i innvandrarmiljø skriv seg inn i ei større forteljing om «dei konservative innvandrarane» og «dei tolerante kvite».54 Når det gjeld dei skeive med innvandrarbakgrunn, handlar den tydelegaste motforteljinga om at det er rasismen i majoritetssamfunnet og i dei skeive miljøa som er hovudproblemet i deira liv, ikkje homofobi i minoritetsmiljøa, slik majoriteten vil ha det til. Kva historier som verkar truverdige, varierer i ulike kontekstar. I analysen av datamaterialet fann me at det ikkje alltid var dei to kulturelle hovudforteljingane om homofobi på bygda og i minoritetsmiljøa som var referanseramma. I nokre samanhengar var det ei forteljing om allmenn toleranse i Noreg i 2010-åra som representerte den kulturelle hovudforteljinga som dei personlege historiene vart tolka i lys av. Ein av deltakarane i «Skeiv på bygda» fortalde at ho hadde vakse opp i ei lita bygd og hadde mange negative erfaringar knytte til det å vera lesbisk. Ho fortalde om sladder, venninner som slo handa av henne, om homofobisk vald, om å bli gjord til eit sexobjekt og om ei kjensle av å vera den einaste skeive i bygda. Når ho fortalde om desse erfaringane i det skeive ungdomsmiljøet ho hadde oppsøkt i Oslo, hadde ho opplevd at hennar historie ikkje vart oppfatta som truverdig: Ja, eg kjenner meg testa […] at dei testar om eg har vett i skallen. Om eg forstår at det er greitt å vera homofil i Noreg i 2014? […] At di frykt for at andre skal reagera negativt, ikkje er reell. At dei automatisk tenkjer at problemet ligg hjå deg, og at du blir sett på som mindre ressurssterk. 54 Puar

2007.

417


HELGA EGGEBØ OG ELISABETH STUBBERUD

Denne kvinna fortalde om korleis homofobien ho hadde opplevd på bygda, ikkje verka truverdig for skeive ungdommar ho hadde møtt i hovudstaden. Historia hennar vart tolka i lys av ei forteljing om allmenn toleranse, ikkje i lys av ei kulturell forteljing om homofobi på bygda.

I 2021 vart det arrangert Pride i Steigen for første gong. Arrangementet føyer seg inn i rekkja av bygdepridar som har blitt organiserte rundt om i Noreg dei siste åra. Foto: John Inge Johansen / NRK.

Eit liknande døme fann me også i datamaterialet frå «Queer Migrants». Ein av deltakarane der – ein ung homofil mann som hadde vakse opp i Noreg med foreldre frå Midtausten – fortalde at dei majoritetsnorske venninnene hans ikkje hadde trudd at foreldra hans kunne koma til å reagera så negativt når han kom ut, som han sjølv frykta. Han opplevde at det var vanskeleg å forklara korleis frykta «sat i nervesystemet», og at «folk tenkjer at me er så overdramatiske». I intervjuet kom han stadig tilbake til at det var vanskeleg for venninnene med majoritetsbakgrunn å forstå alvoret i den sosiale kontrollen han opplevde frå familien og folk med same landbakgrunn. Derfor sakna han å ha eit nettverk av andre skeive med minoritetsbakgrunn som hadde føresetnader for å forstå hans erfaringar. 418


F O R T E L J I N G A R O M Å V E R A S K E I V I N N VA N D R A R O G S K E I V PÅ B Y G D A I N O R E G PÅ 2 0 1 0 -TA L E T

Slik denne deltakaren fortalde om dei majoritetsnorske venninnene sine, kan det sjå ut til at dei såg hans erfaringar i lys av ei kulturell forteljing om allmenn toleranse i Noreg heller enn den kulturelle forteljinga om homofobi i minoritetsmiljøa. Kulturelle forteljingar i endring? Deltakarane i dei to forskingsprosjekta «Skeiv på bygda» og «Queer Migrants» fortalde sine historier innanfor rammene av – eller i opposisjon mot – desse kulturelle hovudforteljingane. I fleire intervju såg me dessutan at den kulturelle hovudforteljinga og motforteljinga kunne vera til stades side om side: Nokre deltakarar fortalde om erfaringar som stadfestar den kulturelle hovudforteljinga, samstundes som dei problematiserte førestillingane om at bygda eller minoritetsmiljøa er vanskelege stader å leva eit skeivt liv. I skrivande stund er det allereie seks–sju år sidan me intervjua folk om korleis det er å vera skeiv på bygda. I løpet av dei åra som er gått, har det blitt arrangert ei rekkje bygdepridar rundt om i landet. Bakgrunnen for mange av desse pridane finn me att i forteljingane til informantane me har intervjua: Eg eller nokon eg kjenner tykte det var vanskeleg/umogleg å koma ut som skeiv, så me arrangerte prideparade for å gjera det lettare for oss sjølve og dei som kjem etter oss. Bygdepridane som blir arrangerte, får stor mediedekning, og dekninga verkar i all hovudsak positiv. Forteljinga ser ut til å vera: Ja, bygda kan vera vanskeleg for skeive, men det treng ikkje nødvendigvis å vera sånn. Kanskje er den kulturelle forteljinga om korleis det er å vera skeiv på bygda, i endring, slik Wimark har peika på i avhandlinga si.55 Den kulturelle forteljinga om homofobi i minoritetsmiljøa er kanskje i mindre grad i endring. Dette heng saman med gjentakande forteljingar om at minoritetsmiljøa er prega av manglande likestilling og lite fridom i spørsmål om kjærastar og ekteskap. Men dei siste åra har skeive med innvandrarbakgrunn samla seg i organisasjonar som Skeiv Verden og Salam, og 55 Wimark

2014.

419


HELGA EGGEBØ OG ELISABETH STUBBERUD

jobba for å sjølve få fortelja om korleis det er å vera skeiv med innvandrarbakgrunn, i staden for at majoriteten skal få lov til å definera. Kanskje vil me få høyra fleire historier om å vera skeiv med innvandrar­bakgrunn, historier som utfordrar den kulturelle hovudforteljinga i 2010-åra. For forskarar framover er det viktig å vera medvitne om at skeive har levd og lever på bygda – både no og før – og at det ikkje berre er majoritetsnorske som lever skeive liv.

Litteratur Akin, Deniz. 2017. «Queer asylum seekers: translating sexuality in Norway». Journal of Ethnic and Migration Studies 43 (3):458–474. Anderssen, Norman, Helga Eggebø, Elisabeth Stubberud og Øystein Holmelid. 2021. Seksuell orientering, kjønnsmangfold og levekår. Resultater fra spørreunder­ søkelsen 2020. Bergen: Universitetet i Bergen. Anderssen, Norman og Kirsti Malterud. 2013. Seksuell orientering og levekår. Bergen: UniHelse. Lesen 4. oktober 2018. https://bora.uib.no/bora-xmlui/ bitstream/handle/1956/7550/Seksuell_orientering_og_levek%C3%A5r. pdf?sequence=1&isAllowed=y Annes, Alexis og Meredith Redlin. 2012. «The careful balance of gender and sexuality: rural gay men, the heterosexual matrix, and ‘effeminophobia’». J Homosex 59 (2): 256–88. Avrahami, Dina. 2007. «Vi dansar inte på bordet: lesbiska invandrarkvinnor i Sverige: stigmatisering & stolthet». Doktoravhandling. Ramlösa: Pickabook förlag. Balsam, Kimberly F., Yamile Molina, Blair Beadnell, Jane Simoni og Karina Walters. 2011. «Measuring multiple minority stress: the LGBT People of Color Microaggressions Scale». Cultur Divers Ethnic Minor Psychol 17 (2):163–174. Beachy, Robert. 2015. Gay Berlin: birthplace of a modern identity. New York: Knopf. Berg, Laurie og Jenni Millbank. 2009. «Constructing the Personal Narratives of Lesbian, Gay and Bisexual Asylum Claimants». Journal of Refugee Studies 22 (2):195–223. Bissenbakker, Mons, Maja Frederiksen, og Lene Myong. 2012. «Love will keep us together: Kærlighed og hvid transracialitet i protester mod danske familiesammenføringsregler». Tidsskrift for kjønnsforskning 36 (3–4):188–280.

420


F O R T E L J I N G A R O M Å V E R A S K E I V I N N VA N D R A R O G S K E I V PÅ B Y G D A I N O R E G PÅ 2 0 1 0 -TA L E T

Bowleg, Lisa. 2013. «‘Once You’ve Blended the Cake, You Can’t Take the Parts Back to the Main Ingredients’: Black Gay and Bisexual Men’s Descriptions and Experiences of Intersectionality». Sex Roles 68 (11):754–767. Chauncey, George. 2008. Gay New York: Gender, Urban Culture, and the Making of the Gay Male World, 1890–1940. New York: Basic Books. Cochrane, Christopher. 2013. «The Effects of Islam, Religiosity, and Socialization on Muslim-Canadian Opinions about Same-Sex Marriage». Comparative Migration Studies 1 (1):147–178. Cody, Paul J. og Peter L. Welch. 1997. «Rural gay men in northern New England: life experiences and coping styles». J Homosex 33 (1):51–67. Colby, D., T. T. Minh, og T. T. Toan. 2008. «Down on the farm: homosexual behaviour, HIV risk and HIV prevalence in rural communities in Khanh Hoa province, Vietnam». Sex Transm Infect 84 (6):439–43. Cyrus, Kali. 2017. «Multiple minorities as multiply marginalized: Applying the minority stress theory to LGBTQ people of color». Journal of Gay & Lesbian Mental Health 21 (3):194–202. Eggebø, Helga. 2020. «Kollektiv kvalitativ analyse». Norsk sosiologisk tidsskrift 4 (2):106–122. Eggebø, Helga, Maria Almli, og Marte T. Bye. 2015. Skeiv på bygda. KUN-rapport 2015: 2. Steigen. Lesen 7. juni 2021. https://www.kun.no/uploads/­7/2/2/3/72237499/2_2015_lhbt.pdf Eggebø, Helga, Henrik Karlstrøm, og Elisabeth Stubberud. 2020. «Diskriminering og sosial ekskludering av skeive med innvandrerbakgrunn». Tidsskrift for kjønnsforskning 44 (2):132–151. Eggebø, Helga, Elisabeth Stubberud og Henrik Karlstrøm. 2018. Levekår blant skeive med innvandrerbakgrunn i Norge. rapport nr. 9/18. Bodø: Nordlandsforskning. Lesen 5. februar 2019. http://www.nordlandsforskning. no/getfile.php/1324905-1543846499/Dokumenter/Rapporter/1018/ NF_9_2018.pdf El-Tayeb, Fatima. 2012. «‘Gays who cannot properly be gay’: Queer Muslims in the neoliberal European city». European Journal of Women’s Studies 19 (1):79–95. Friberg, Jon Horgen. 2016. Assimilering på norsk: Sosial mobilitet og kulturell tilpasning blant ungdom med innvandrerbakgrunn. Fafo-rapport 2016:43. Oslo: Fafo. Følner, Bjarke, Mikkel Dehlholm, og Jasmin Maria Christiansen. 2015. Nydanske LGBT-personers levevilkår. Als Research: København. Lesen 7. januar 2015 http://www.uvm.dk/Aktuelt/~/UVM-DK/Content/News/Ligestilling/2015/151001-Ny-undersogelse-kaster-lys-over-levevilkaarene-for-nydanske-homoseksuelle

421


HELGA EGGEBØ OG ELISABETH STUBBERUD

Giametta, Calogero. 2018. «New asylum protection categories and elusive filtering devices: the case of ‘Queer asylum’ in France and the UK». Journal of Ethnic and Migration Studies: 1–6. Gressgård, Randi og Christine Jacobsen. 2008. «Krevende toleranse. Islam og homoseksualitet». Tidsskrift for kjønnsforskning 32 (2):22–39. Groglopo, Arián. 2015. Antirasistisk ordbok. Antirasistiska akademin. Hansen, Jennifer E. og Serena M. Lambert. 2011. «Grief and loss of religion: the experiences of four rural lesbians». J Lesbian Stud 15 (2): 187–96. Hedlund, Daniel og Thomas Wimark. 2018. «Unaccompanied Children Claiming Asylum on the Basis of Sexual Orientation and Gender Identity». Journal of Refugee Studies. Herring, Scott. 2010. Another country: queer anti-urbanism. New York: New York University Press. Howard, John. 1999. Men like that: a southern queer history. Chicago: University of Chicago Press. Johnson, Colin R. 2013. Just queer folks: gender and sexuality in rural America. Philadelphia, Pa.: Temple University Press. Keenan, Sarah. 2011. «Safe spaces for dykes in danger? Refugee law’s production of vulnerable lesbians». Regulating the international movement of women: From protection to control: 29–47. Kehl, Katharina. 2018. «‘In Sweden, girls are allowed to kiss girls, and boys are allowed to kiss boys’: Pride Järva and the inclusion of the ‘LGBT other’ in Swedish nationalist discourses». Sexualities 21 (4):674–691. Kim, H. J., S. Jen, og K. I. Fredriksen-Goldsen. 2017. «Race/Ethnicity and Health-Related Quality of Life Among LGBT Older Adults». Gerontologist 57 (suppl 1):30–39. Koopmans, Ruud. 2015. «Religious Fundamentalism and Hostility against Out-groups: A Comparison of Muslims and Christians in Western Europe». Journal of Ethnic and Migration Studies 41 (1):33–57. Kristiansen, Hans W. 2008. Masker og motstand: diskré homoliv i Norge 1920–1970. Oslo: Unipub. Kuhar, Roman og Alenka Svab. 2014. «The only gay in the village? Everyday life of gays and lesbians in rural Slovenia». J Homosex 61 (8):1091–1116. Kum, Seon. 2017. «Gay, gray, black, and blue: An examination of some of the challenges faced by older LGBTQ people of color». Journal of Gay & Lesbian Mental Health 21 (3):228–239. Lee, Edward Ou Jin og Shari Brotman. 2011. «Identity, refugeeness, belonging: Experiences of sexual minority refugees in Canada». Canadian Review of Sociology/Revue canadienne de sociologie 48 (3):241–274.

422


F O R T E L J I N G A R O M Å V E R A S K E I V I N N VA N D R A R O G S K E I V PÅ B Y G D A I N O R E G PÅ 2 0 1 0 -TA L E T

Leifson, Taran. 2006. «Sted, kropp, identitet og seksualitet: en studie av steders påvirkning på homofiles identitet og fysiske fremtoning». Masteroppgåve. Universitetet i Bergen. Lewis, Valerie A. og Ridhi Kashyap. 2013. «Are Muslims a Distinctive Minority? An Empirical Analysis of Religiosity, Social Attitudes, and Islam». Journal for the Scientific Study of Religion 52 (3):617–626. Liodden, Tone Maia. 2017. «The burdens of discretion: managing uncertainty in the asylum bureaucracy». Doktoravhandling. Universitetet i Oslo. Moore, Mignon R. 2010. «Black and Gay in L.A.». I Black Los Angeles: American dreams and racial realities, redigert av Darnell M. Hunt og Ana-Christina Ramón, 188–202. New York: New York University Press. Mortensen, Ellen. 2001. «Å leve som seksuell flyktning i sitt eget land». Samtiden 3/01:74–81. Ohnstad, Anbjørg. 1992. «Den rosa panteren eller en i den grå masse. Forståelse av lesbiske i terapi». Tidsskrift for norsk psykologforening 28 (4):313–321. Petzen, Jennifer. 2004. «Home or Homelike? Turkish Queers Manage Space in Berlin». Space and Culture 7 (1):20–32. Plummer, Kenneth. 1995. Telling sexual stories: power, change, and social worlds. London: Routledge. Preston, Deborah Bray og Anthony R. D’Augelli. 2013. The challenges of being a rural gay man: coping with stigma. New York: Routledge. Puar, Jasbir K. 2006. «Mapping US homonormativities». Gender, place and culture 13 (1): 67–88. Puar, Jasbir K. 2007. Terrorist assemblages: homonationalism in queer times. Durham: Duke University Press. Röder, Antje og Marcel Lubbers. 2015. «Attitudes towards Homosexuality amongst Recent Polish Migrants in Western Europe: Migrant Selectivity and Attitude Change». Journal of Ethnic and Migration Studies 41 (11): 1858–1884. Røthing, Åse og Stine H. Bang Svendsen. 2011. «Sexuality in Norwegian textbooks: constructing and controlling ethnic borders?» Ethnic and Racial Studies 34 (11):1953–1973. Sjöstedt, Angelika. 2019. «‘Längtan efter något som man anar, men inte vet riktigt vad det är ens’: Att läsa obygd queer.» lambda nordica 24 (1): 67–87. Skjoldhammer, Tonje Louise. 2020. «Forargeligt, uteerligt forhold.» Historisk tidsskrift 99 (4):286–300. Soehl, Thomas. 2017. «From origins to destinations: acculturation trajectories in migrants’ attitudes towards homosexuality». Journal of Ethnic and Migration Studies 43 (11):1831–1853.

423


HELGA EGGEBØ OG ELISABETH STUBBERUD

Stubberud, Elisabeth og Helga Eggebø. 2020. «Voldsutsatthet blant skeive med innvandrerbakgrunn». I Vold i nære relasjoner i et mangfoldig Norge, redigert av Anja Bredal, Helga Eggebø og Astrid Eriksen, 107–125. Oslo: Cappelen Damm Akademisk. Stubberud, Elisabeth, Helga Eggebø, og Norman Anderssen. Akseptert for publisering. «Skeive liv: Felles fortellinger på tvers av forskjeller». Lambda Nordica. Stubberud, Elisabeth, Lin Prøitz, og Hasti Hamidiasl. 2018. Den eneste skeive i bygda? Unge lhbt-personers bruk av kommunale helsetjenester. Steigen. Lesen 30. september 2019. https://www.kun.no/uploads/7/2/2/3/72237499/stubberud_pr%C3%B8itz_og_hamidiasl_2018_-_den_eneste_skeive_i_ bygda_-_web.pdf Teige, Ola. 2020. «En unevnelig synd». Historisk tidsskrift 99 (4):266–285. Thuen, Hanne. 2006. «Med skeivt blikk på bygd og by: hvordan unge homofile og lesbiske forstår seg selv i forhold til bygda og byen». Masteroppgåve. Universitetet i Bergen. Veenstra, Gerry. 2013. «The Gendered Nature of Discriminatory Experiences by Race, Class, and Sexuality: A Comparison of Intersectionality Theory and the Subordinate Male Target Hypothesis». Sex Roles 68 (11):646–659. Villa, Mariann. 2002. «Livsfasebygda – når sosialt behov endrar seg». I I R. Almås, M. S. Haugen og J. P. Johnsen (red.). Bygdeforskning gjennom 20 år, 227–42. Trondheim: Tapir akademisk forlag. Wienke, Chris og Gretchen J. Hill. 2013. «Does place of residence matter? Rural-urban differences and the wellbeing of gay men and lesbians.» J Homosex 60 (9):1256–79. Wimark, Thomas. 2014. «Beyond Bright City Lights: The Migration Patterns of Gay Men and Lesbians.» Doktoravhandling. Stockholm: Stockholms Universitet. Yang, Xueyan, Isabelle Attane, Shuzhuo Li, og Qunlin Zhang. 2012. «On same-sex sexual behaviors among male bachelors in rural China: evidence from a female shortage context.» Am J Mens Health 6 (2): 108–19. Zanghellini, Aleardo. 2012. «Are Gay Rights Islamophobic? A Critique of Some Uses of the Concept of Homonationalism in Activism and Academia». Social & Legal Studies 21 (3):357–374.

424


LOREM IPSUM DOLOR EST

DEL 5: NYERE SKEIV HISTORIE

425


H U N D S TA D , H E L L E S U N D , J O R D Å E N O G M U N C H - M Ø L L E R

426


I N / V I S I B I L I T Y, R E S I S TA N C E , A U T O N O M Y

In/visibility, resistance, autonomy Creating a lesbian bar community in Tampere Tuula Juvonen In countries with an established public house culture, such as Germany,1 the United States2 and Great Britain,3 the existence of lesbian bar life is simply taken for granted, at least since the 1920s. From a Finnish perspective, such a timeline needs historicising and localising, considering that until the late 1960s, establishments serving alcohol would not allow unescorted women to enter the premises. The situation only changed in Finland after 1968, when selling beer was deregulated to include selling in grocery stores and restaurants sought to attract new customers. Due to the restrictive licensing policies, the Finnish conditions for developing lesbian bar communities are comparable to those of Australia4 and are, like in Canada, supplemented by private clubs run by lesbian and gay associations.5 In this chapter I ask how women were able to carve out their own communities, often with gay men and against the heteronormative bar scene, to create a local lesbian bar community in Tampere. Turning my focus away from the capital Helsinki to Tampere allows me to study the situation for lesbians in a smaller city. Even though Tampere is the second largest Finnish city following the capital Helsinki, in 1980 it was still rather modest in size, with only some 166,000 inhabitants. Since the reputation of Tampere as an industrial city was built around its cotton mills, it was sometimes referred to as the 1 Meyer

(ed.) 1994. 1997. 3 Jennings 2007, 108-109. 4 Jennings 2015, 55. 5 Korinek 2018. 2 Wolfe

427


TUULA JUVONEN

Manchester of Finland, or the City of Women, considering that most of the factory workers in the 19th century were “cotton gals”. Since the city had an easy-going leftist feel to it, it also provided fertile ground for sustaining a budding lesbian and gay community. It must be noted, however, that homosexual acts by both women and men were criminalised in Finland between 1894 and 1971, and homosexuality was medicalised until 1981, so homosexuality was still quite heavily stigmatised up until the 1990s. Nevertheless, from the 1970s onwards, some young women chose to self-identify publicly with a stigmatised group of lesbians in a semi-public bar setting. In my analysis I look at three different bars, Tillikka, Wienerwald/Vinkkari and Nice Place, in the period from the 1970s to the 1990s. I use the lenses of increasing lesbian visibility and exercising resistance, as also discussed by Kennedy and Davis, and add to that the ability of lesbians to eventually gain autonomous control of a bar of their own.6 I consider visibility, resistance and autonomy to be aspects of “effectively enacted utopia” of the lesbian bar scene, something that can also be approached with Michel Foucault’s versatile concept of heterotopia.7 I have conducted oral history interviews in two different research projects that address, among other things, lesbian bar life.8 The first focused on the post-war decades and the construction of male and female homosexuality in Tampere during the 1950s and 60s, for which I conducted the interviews in 1994–2001. The second traced the emerging lesbian communities from the 1970s to the 1990s, including in Tampere, with interviews conducted in 2012–2017. In addition, I have read lesbian and gay journals, such as 96, SETA and 6 Kennedy

and Davis 1993. 1984, 3. In this context it is worth mentioning that ‘hetero’´ in heterotopia does not refer to heterosexuality, but to the Ancient Greek word for ‘other’. Hence heterotopia means ‘other place’´. 8 The first one resulted in my doctoral thesis, Varjoelämää ja julkisia salaisuuksia (Shadow lives and public secrets, 2002), and the second one, Queer Narratives: Intimate and Social Lives of Women with Same-Sex Sexual Attractions in Tampere 1971–2011, was funded by the Academy of Finland (grant number 259652).

7 Foucault

428


I N / V I S I B I L I T Y, R E S I S TA N C E , A U T O N O M Y

Torajyvä [Bad Seed], as well as visited meetings of those activists who founded and ran the local lesbian and gay organisation Vagabondi (est. 1973). I have also participated in the local lesbian community myself since the late 1980s. Lesbian in/visibility in Tillikka Bars as spatial entities can be called heterotopias, as they connect and bring together the population of the city.9 Yet in Finland this notion must be tempered with gender. Up until the late 1960s, any restaurant owner who allowed prostitution on their premises would quickly have lost their liquor license. So as not to risk such an event, the owners instead banned unescorted women from their premises as a pre-emptive measure. This enforced the notion of bars as male spaces which have always been available for adventurous gay men as a cruising ground. In Tampere this was especially the case with Tillikka (formerly also known as Napoli and Pusta; Hämeenkatu 14), a traditional theatre restaurant originally established in 1912 and located in the same building as the Tampere Theatre. The oral history interviews I held with older people in Tampere verify that the gay men visited the queer-friendly restaurant since at least the 1960s, but it probably served the same purpose in preceding decades too. This opens another aspect of heterotopia: it can be a contradictory site10, both heterosexual and homosexual at the same time. Tillikka’s waitresses were fully aware of their gay patrons, and among themselves they used the euphemism “nice boys” for them, as they never sexually harassed the female workers. In the early 1960s gay cruising was very discrete: the men who were placed at their respective tables would toast silently but synchronously with other male patrons across the room or send drinks to the men they 9 Foucault 10

1984, 5.

Ibid., 6.

429


TUULA JUVONEN

fancied.11 In the late 1960s to early 1970s Tillikka became more of a bohemian restaurant, favoured by artists and university students. The gay men who came in daily to meet their friends became more daring and were more flamboyant in their appearances and behaviours than before. The gay paper 96 observed the following: When you visit the bar at the far end of Tillikka, you cannot help but to notice your company, and the atmosphere turns sometimes rather exotic when 20 to 30 birdies twitter and fluff themselves at the bar.12

The large restaurant space was clearly compartmentalised by sexuality13: You walk in through the door to the first part, with the window and the table. Then, a few steps up, and there was the far end. The far end was – if you can categorise people, so at the front were the normals, and at the far end we – always so crowded, and full of cigarette smoke. And a jukebox was there, rumbling all the time.14

The routines of the gay customers were also familiar to the bar staff: There was that one table, around which they gathered, you could almost put up a sign there with ‘Faggots’. One went there, and along comes the second [laughter], and third and fourth, and there they mingle.15

To avoid curious looks and questions from other patrons, it was useful for gay men to also have women in their group as a cover that projected a heterosexual appearance to other, unassuming patrons.16 At the same time gay men provided practical protection from heterosexual harassment to the women in their group17, who convincingly 11 Juvonen

2002. 1972, 19. 13 c.f. Thorpe 1997, 167. 14 FSD2291. 15 FSD 2291. Since the interviews collected also contain intimate details about relationships, I have protected my informants from intergroup exposure by keeping these quotes anonymous. 16 Lindholm and Nilsson 2002, 218. 17 Jennings 2015, 55–56. 12 Anonymous

430


I N / V I S I B I L I T Y, R E S I S TA N C E , A U T O N O M Y

played their role as pretty “girlfriends”. Such mixed friendship groups in Tillikka are also the context in which the first bar lesbians start to show up in my interviews – even when they did not yet necessarily identify as such. In the late 1970s and early 1980s Tillikka was also the obvious place for lesbians and gays to gather before leaving as a group to the Vagabondi’s dance parties, organised regularly as private parties in a clubroom of the Workers’ Union Building since 1977.18 This mixed but cohesive lesbian and gay crowd, born in the 1940s and 1950s, partied together and formed tight friendships with each other, while at the same time covering each other’s backs from immediate exposure as visibly recognisable homosexuals. In the mid-1980s a generation of younger lesbians, born at the start of the 1960s, had found their way to Tillikka, along with students who also favoured the restaurant. At a time when young people did not own phones, they spent a lot of time in bars, hoping to meet their friends there. One of the lesbians who had moved to Tampere for her studies was looking forward to getting to know new people. For her Tillikka was vitally important: I can remember how I sometimes went there before noon to study for an exam, and stayed there 12 hours in a row, in Tillikka. First studying for an exam, then eating something, and then drinking beer, to the very end. […] Yes, I really enjoyed myself there.19

Tillikka provided a great venue for satisfying the urge to finally get to know other lesbians. Making friends with other lesbians was as unproblematic in Tillikka as it was in the “Bear Cabinet”20 of the Old Student House in Helsinki: “There could be a table of eight, with a vacant chair, and you happened to sit on it, sooner or later you were 18 Juvonen,

forthcoming.

19 LMW / TJ. 20 Karhukabinetti,

Bear Cabinet, was the name for the side room where lesbians were known to

gather.

431


TUULA JUVONEN

dragged in [to the group’s conversation]”.21 Spending a lot of time in Tillikka resulted in developing an eye for the right crowds: Certain kinds of people hang out together, and then you noticed, wow, two women always together, oh, they must be lesbians. And one way or the other you start to discuss with them, and gravitate to that company, and stuff. I have got to know several lesbians there, just because you like, kind of, knew. That’s the gaydar, that’s how you got to know people.22

In order to help “the gaydar”, lesbians also started to make an effort to stand out to each other, quite as the gay men, with their twittering and fluffing birdies of the 1970s before them. Particular efforts were made in terms of both incorporating more or less discrete tell-tale markers in hair, clothing and accessories and learning to read them carefully: For example, one dressed somehow differently, and one’s hair was different, coloured and cut in a really bold way, and all sorts of jewellery one had. […] In my opinion, at that time it was a clear sign if one had an earring only in one ear, and then this triangle-shaped jewellery, this, too. One could have shirts with some texts on them […]. Earlier it was always suspect if one had short hair and no rings – or, by the way the rings, was it at some point that if you had a ring on a pinkie finger, that was a sign of sorts.23

Similarly, dressing up in plaid flannel shirts, waistcoats and trousers, as well as sturdy, sensible shoes was “obligatory” for lesbians. One of the lesbians I interviewed refused to follow such expectations, however, and stubbornly kept her long hair and skirts. “Many years later I spoke with my lesbian friends [from Tampere], how they didn’t take me seriously, I just didn’t notice it back then.”24 Conveniently enough, those women who rejected the feminine style were also less likely to be bothered by heterosexual men looking for company. 21 Saarinen

1994, 21.

22 LMW / TJ. 23 LMW / TJIbid. 24 LMW / TJIbid.

432


I N / V I S I B I L I T Y, R E S I S TA N C E , A U T O N O M Y

Lesbian style in the early 1990s. Photo: Jaana Teräväinen. Collections of The Finnish Labour Museum Werstas.

433


TUULA JUVONEN

Over the years Tillikka, which had been a rather male-dominated and formal establishment in the 1950s, hospitable for discrete gay male socialising only, went through a transformation into a mixed and open-minded restaurant, where individual lesbians could also find like-minded gay friends in the 1970s. Yet it was only in the 1980s that lesbians could walk in and actually count on finding other lesbians to hang out with. To increase the chances of recognising each other amid the heterosexual crowds, lesbians started to put more effort into becoming visible to each other by using various non-verbal clues. It paid off. A visible lesbian bar community started to evolve, bringing a lesbian utopia a step closer. Resistance in Wienerwald/Vinkkari During the 1980s the repressive climate around homosexuality started to ease. The first Finnish scholarly book discussing lesbians and gays positively, Rakkauden monet kasvot [The Many Faces of Love]25, was published and well received. Emboldened young people founded a new group for youth and students within the local lesbian and gay organisation Vagabondi in 1985 and a women’s group with a decidedly feminist agenda in 1986. In 1987 Vagabondi started to organise its monthly “Zippina”, women-only dance parties in Merirosvo [Pirate], a bar it rented out on the weekends.26 Such bold activities fed each other, and in 1988 the lesbians and gays affiliated with the Student Union of Tampere University organised the city’s first lesbian and gay cultural event in the Student House YO-talo (Kauppakatu 10). The event was crowned with a mixed “Leimarit” party that was open to lesbians, gays and heterosexuals alike.27 25 Sievers

and Stålström (eds.) 1984. forthcoming. 27 The highly successful party event, initially organised by the student union of the University of Tampere, was later handed over to Vagabondi. The Leimarit parties (a provocative short­ hand for Stigmatization Party, a party to celebrate stigmatized lesbian and gay culture) are regularly held in the same venue as in 1988 and continue to be an important feature of queer life in Tampere to today. 26 Juvonen,

434


I N / V I S I B I L I T Y, R E S I S TA N C E , A U T O N O M Y

All this ongoing activity brought up a generation of more self-assured lesbians who were ready and willing to take new risks and even to venture further away from Tillikka. In the late 1980s the family chain restaurant Wienerwald (Kauppakatu 11), located close to the Student House, had become the favoured watering hole for thirsty students in Tampere. Eventually the concept of the restaurant followed its clientele, which now also included theatre people and musicians playing in bands, and the place was renamed Vinkkari. The bohemian atmosphere and the cheap beer also drew lesbians and gay men to Vinkkari. Lesbians were especially intrigued by the opportunity to get to know new women. “Then we had a place called Vinkkari, and everybody was there. […] Pretty soon we had – what was I then, in 1989, I was around 25 or something – a group of similarly-aged friends together.”28 As soon as you got to know one of the lesbians, you were drawn into their network. In Vinkkari heterotopia reveals yet a new facet: the ways in which its entrance is regulated by the right gestures and looks.29 If you looked right, you could easily mingle with the queer crowds. “There were these funny compartmented tables, resembling wagons, where we often sat, they were really nice, with a canvas cover, too, if I remember correctly.”30 Sitting there with a pint, chatting and gossiping, was an important means of creating a feeling of community and a shared idea of being a lesbian. As an article published in the lesbian journal Torajyvä stated, it was up to lesbians themselves to define the Lesbian, as the public silence about female homosexuality persisted. Hence, the lesbians participating in the meetings of the lesbian group Akanat [Chaffs] in Helsinki and publishing a lesbian magazine Torajyvä would conclude:

28 LMW / TJ. 29 Foucault

1984, 7.

30 LMW / TJ.

435


TUULA JUVONEN

To be a lesbian is overshadowed by a sort of sense of an upcoming apocalypse, as if nothing ever matters, supposedly. One could trace this back to not having that many positive lesbian role models. In other words, everybody can say they know women who are doing badly with their lesbianism, but how many know a different type. What will happen in the future, and what are the models to be created? That is quite the responsibility of people like us.31

In the ad hoc self-created peer support group women shared their lesbian life stories. As a result, “secrecy and isolation will be broken down, legitimations and justifications for the new way of life are found, and a sense of who one is will finally be arrived at”.32 Some of the stories were coming-out stories, which included the self-realisation of being a lesbian, the first crushes, and telling friends and family about their lesbianism – as collected and analysed by Marja Kaskisaari in her study Lesbokirja [Lesbian Book].33 Other stories focused on the hardships people had endured. Listening to them showed that the “unique” feeling of being the odd one out, the unrequited crushes, and experiences of parental worries and homophobic overreactions were quite common. Sharing the survival stories resulted in a self-understanding of being a hero of one’s own life.34 Gathered around a bar table, the women invented themselves a life as lesbians and found it to become more attainable than it previously was. The third, perennial topic was gossiping about potential lesbians. Since the Finnish media avoided naming lesbians and gays publicly, any piece of information, or even a hunch, was eagerly shared and thoroughly discussed. Persons such as the tennis player Martina Navratilova, the musician k.d. lang or the theatre director Viveca Bandler were intensely cherished, just like any book or film that could be read, even between the lines, to contain lesbians. Such role models boosted the self-esteem of young women and helped them 31 Anonymous

1984, 12. 1995, 89. 33 Kaskisaari 1995. 34 Traies 2016, 192–202. 32 Plummer

436


I N / V I S I B I L I T Y, R E S I S TA N C E , A U T O N O M Y

to carve out a path for themselves to a more positive and successful future. Sharing the celebrity gossip also initiated the participants to the community of the selected few who were in the know about the exciting news, something that the heterosexual people at the next table were blissfully oblivious about. It also expanded the local lesbian community into an imagined transnational community. For lesbians it was equally vital to be informed of the gossip concerning the local lesbian community as well. One had to know who was dating whom, and maybe even more importantly, who was currently single. Gossip allowed people to learn in advance about the existence of potential partners, their quirks and possible problems that were best avoided. The shared gossip also helped to create a lesbian ethics of sorts. Since everybody knew that “what happened in Vegas” may not stay there for very long, it might have moderated incidents of abusive behaviour among the women who were part of the community. While Vinkkari provided great opportunities for lesbian bonding, such bonding inevitably also drew the attention of other patrons. As visible lesbians shared that space with heterosexual men, territorial battles were unavoidable, even though in Tampere they were not as violent as in the US.35 An article published in the lesbian and gay journal SETA discusses the violence faced by lesbians and suggests that the most likely places for a lesbian to be mistreated are her home, where the husband abuses his wife after finding out she is a lesbian, or a bar, where a man becomes angry when his advances are turned down.36 At the end of the 1980s it was evident that skinheads who also visited Vinkkari took offence to lesbian sociability in a presumedly heterosexual space.

35 Kennedy

and Davis 1993, 90–93. 1985, 5.

36 Härkonen

437


TUULA JUVONEN

A: It was a skinhead who did it, and I still remember it, because it was so unexpected and sudden. Q: Did you make any… A: No, because he left, the guy. He took his pint, and he poured it over my head, and left. And I just sat there and was like “what?”. But that was the only instance of a nasty attitude that I can remember, and at that time, we were really intense, we were not modest at all.37

Sometimes the potentially threatening incidents were mastered with surprise tactics. One lesbian recalls how she was sitting in Vinkkari with her friend Hertta38 when a gender conflict was about to ensue: Hertta helped me to know and understand trans people, so I lost all my prejudices. We once sat in Wienerwald together, Hertta and me. Then some skinheads sat down at our table. [Hertta’s mother] had made her a grey woollen dress, with a zip and a high neck in the style of the 1980's. So, the guys, sitting opposite to us, ask “are you a man or a woman? It quite looks as if you have breasts”. Hertta was pretty masculine, with short hair at the time, but really noble. She stared the guy in the eyes, held the neck up with one hand, unzipped her dress, and uncovered one of her breasts, like this, zipped back the dress, and stared at the guy. The reaction of that guy was like: “wow, what a lady, awesome!”. That’s how she was.39

In addition to a stern poker face, the critical mass also helped queers to carve out spaces for themselves in Vinkkari. As Tampere was relatively small, everybody went to that same bar.40 A gay man recalls an incident that took place there: I can remember how I sat in one corner with my gay and lesbian friends. It was one of the “it’s over!” days, when the draftees were released from military service, and there was some of that shouting. From that table they laughed and looked at what we were doing, because even then we did not know how to

37 LMW / TJ. 38 The

people indicated by first name basis only are pseudonyms used to protect the privacy of third parties. 39 LMW / TJ. 40 Similarly, Coan 2000, 250.

438


I N / V I S I B I L I T Y, R E S I S TA N C E , A U T O N O M Y

remain in the closet. So, they sent a messenger over – they probably had placed a bet on who dares to come – to ask, “are you gay?”. We all turned around: “Yes!”. He fell silent, as we didn’t deny it. He was so, almost blushing, and left.41

Yet it was not just other guests who made life difficult for lesbians in Vinkkari but sometimes the bar staff also chose to put their foot down when it came to gay frolicking. Especially lesbians remember that certain limits were not to be crossed: “Female couples were thrown out of there, or we were told to behave.”42 This shows that lesbians were merely tolerated and were factually at the mercy of anyone who would choose to bully them. In such instances they would not have been able to rely on the staff either, since the 1995 antidiscrimination law concerning service providers was yet to be passed. Nevertheless, lesbians resisted the heteronormative assumptions and demands placed on them and persisted and refused to let go of the opportunity to meet each other in that very bar, just like everybody else. They wanted and needed to bond with other women with same-sex desires and made their decisions accordingly.43 Due to the hostile environment, lesbians were drawn together in solidarity, which resulted in strong and supportive friendship networks.44 And by persisting, they not only found support from each other but were also able to create a community of bar lesbians within Vinkkari. By doing so they also increased lesbian visibility, something the private dance parties offered by the local lesbian and gay association were unable to accomplish. Such experiences of heterotopia increased their appetite for more.

41 LMW / TJ. 42 Ibid. 43 Tang 44 Coan

2011, 41–42. 2000.

439


TUULA JUVONEN

Interior of Nice Place. Photo: Tuula Juvonen.

440


I N / V I S I B I L I T Y, R E S I S TA N C E , A U T O N O M Y

The autonomous lesbian bar Nice Place By 1990 Vagabondi had finally bought a night club of its own, Mixei [Why Not] (Otavalankatu 3). Mixei immediately became an oasis for lesbians and gays, who finally had a place where they could dance, hug and kiss each other without hesitation and nasty policing from other patrons or staff. The lesbians were soon to find out, however, that Mixei’s gay male barkeeper was not particularly keen on catering to lesbians’ needs and wishes. Elsewhere in the city, due to the economic depression that had hit Finland hard in 1990–1993, cheap bars fought for the remaining customers by employing bare-breasted waitresses, making them unpleasantly heterosexist for lesbians. In this climate, Marja Valkama decided to open, as an act of resistance, “a restaurant for women and smart men”, as it was described in its advertisement. Together with her partner Jaana Segerberg and her sister Virve Drury she founded Nice Place (Hämeenpuisto 29) in 1993. Nice Place was a tiny bar with capacity for 49 guests only but with a great location in the city centre, a block away from Vinkkari in a classy building along the Hämeenpuisto boulevard. The new bar soon attracted lesbians, both those who lived in the city and those coming from further afield. This meant that Nice Place fulfilled an additional criterion of a heterotopia: it was an elsewhere for those otherwise excluded.45 Nice Place’s most loyal customers, lesbians, did not mind the somewhat DIY feel of the place, with its mismatched chairs, self-crafted seating arrangements and lampshades made from bamboo rubbish bins. As the place was easy-going, one could drop in after work even with a female colleague, be she a lesbian or not. One of the regulars recalls how easily new friendships could be established there:

45 Foucault

1984, 4, 8.

441


TUULA JUVONEN

[The place] was really nice, and the fact that you could drop in just for a coffee, due to its opening hours, especially in the beginning. One got to know some of the people who one saw there, and little by little one started greeting each other. Or one could play board games there, and if the game was short of a fourth player, one could ask someone sitting by themselves, if they would like to join. You could bring in friends from all walks of life, because it was probably also intended to be a place for all kinds of people.46

The owners stressed in several newspaper interviews that “smart” men were also welcome in the bar. Some men came with their bisexual girlfriends, sometimes even to keep an eye on them. Yet most of the rare male visitors turned out to be gays keeping their lesbian friends company. By acting gay, they conveniently scared away those heterosexual men who worried that someone would mistake them for being gay by association.47 The fact that the bar’s windows were covered by bamboo blinds was an important prerequisite for many local women to enter, as they had relatives and co-workers living in the same city. This was especially true for young working-class women, whereas many of the students had moved to the city from further away. Some locals were careful not even to mention the name of the bar aloud: “The football players always said, ‘let’s go to the “end”’. See, that was a code, somehow.”48 Thus, one could argue that having an apparent lesbian bar but with covered windows was in a sense a step back away from achieved lesbian visible presence in other bars. Yet what may have been lost in public visibility was gained in autonomy. What clearly distinguished Nice Place from any other bar in the city was the fact that it was a women-owned business where lesbians were in control of the rules and their enforcement.49 Hence, there was zero tolerance of male harassment, and the patrons happily 46 LMW / TJ. 47 C.f.

Thorpe 1997, 180, fn. 6.

48 LMW / TJ. 49 C.f.

442

Tang 2011, 42; Thorpe 1997, 171.


I N / V I S I B I L I T Y, R E S I S TA N C E , A U T O N O M Y

helped the staff to enforce that rule. One sturdily built regular recalls how she took two troublemakers out at the same time: “One I pushed and the other one I dragged. They both turned out to be surprisingly tame as they left.”50 The resolve with which the women defended their ground from intrusions sometimes backfired, as in the case of a butch lesbian who was mistakenly attacked on her way to the toilet by two drunken young women. When word of mouth about the existence of a lesbian bar got out, the place was bursting at the seams on weekend nights. The number of guests, and the amount of beer they were consuming, repeatedly took the owners by surprise: “On some Saturdays the place was as full as a herring barrel and the beer ran out. We hastily called around to the bars who sold the same Olvi beer, and many a time we had to collect a barrel from the backyard of the Laterna restaurant and once from a nearby city, Vammala.”51 The overcrowding did not stop at the dancing either, quite the contrary. Women presented their best moves on the stamp-sized dance floor, and by late evening they were hugging each other in drunken solidarity while singing along to the lesbian anthem Aikuinen nainen [Mature Woman] by Paula Koivuniemi. While the owners of Nice Place organised programming to entertain the patrons, the patrons could also exercise control by putting on different events and meetings in the venue. The women’s group of the local lesbian and gay organisation often concluded its meetings by coming to the bar for a beer. “Women’s coups” were also arranged at the bar to make it easier for newcomers to dare to visit it for the first time.52 Also, individuals would hold their parties there, be it birthdays, an extension of a housewarming party, for a friend leaving for abroad or parties saying good bye to someone’s long hair as they cut it. Sometimes the parties were even announced in the bar’s guestbook as an open invitation. 50 Fb. 51 Fb. 52 Similarly,

Kokula 1983, 52.

443


TUULA JUVONEN

In many large foreign cities there might be several bars especially for gay men, but also for lesbians, with a slightly different clientele based on gender, age, race and class.53 Tampere, however, was too small for that, so lesbians from all walks of life gathered at Nice Place. The fact that lesbians were now all present in the same place also made it possible to start to notice differences between them. Nice Place’s guestbook has a full-page comic gallery “Wacky Lesbians”, showing the 27 different lesbian types present in the bar. Among them were Daisy Drunk, Heather Leather, Hilary Hook-up, Lorna Porn, Liesel Diesel, Fiona Femme, Lettie Chatty, Sheila Shy, Carolina Cool, Pricilla Piercing, Rosalinda Rockstar, Betty Pill-Popper, Charlette Closet, Lettie Athlete and Sadie Sadist.54 The different lesbians might turn into regulars, who joined the different sub-groups co­ existing next to each other in the bar.55 While such sub-groups were internally more homogeneous, based on age, education, life course or class56, the overall feel remained that of a heterotopia. These different lesbians sought validation as lesbians from their own group. A common denominator was that one should not pay attention to men, their demands and advances.57 Such an attitude was also reflected in the short haircuts and androgynous clothing and style, as well as body language and modes of expression.58 Thus, bisexuality became one of the demarcation lines for proper lesbianism, and bisexuals were often shunned.59 → Wacky Lesbians from Nice Place’s guestbook. Drawings: Katariina. Collections of The Finnish Labour Museum Werstas.

53 Podmore

2006. 4.3.1996. 55 Coan 2000, 245. 56 Similarly, Kokula 1983, 49. 57 Larsson 1996, 24. 58 Ibid. 60–62, 65, 39. 59 Ibid. 23. 54 LMW / Gb7,

444


I N / V I S I B I L I T Y, R E S I S TA N C E , A U T O N O M Y

445


TUULA JUVONEN

In contrast, trans women were more positively included in the category of real lesbians – possibly also because people commonly knew that Jaana, one of the owners, had transitioned herself. Also, S&M practices were seen as alien by the bar Lesbians, and S&M dykes were displaced, commonly to Helsinki.60 Whereas proper lesbianism became more heavily demarcated, the heterosexual female hang-around friends who frequented Nice Place were allowed to play by their own rules. At the same time as the existence of Nice Place ensured that a safe lesbian bar community was both growing considerably in size and becoming more diverse, internally it was falling apart. The same features that made Nice Place addictive to some, namely the forming of intense subgroups, also built barriers between people. It became more difficult for the groups to spontaneously renew themselves, and potential new customers felt less welcome. Little by little the older regulars started to outgrow the bar life as their professional lives grew more demanding. Ilse Kokula has also observed how lesbian bars had “done their job” within six months, as the newcomers had consolidated their lesbian identities and no longer required regular bar visits for validation.61 Finding a partner often had a similar effect, as the couple now remained at home instead of meeting other lesbians in the bar.62 What could be considered a happy end for the couple had unhappy effects for the bar community. Financial realities and personal hardships forced the founders to give up the business in 1995. The business was sold to a co-op that was committed to keeping up the original concept. Yet not even the ensuing facelift renovation was enough to turn the tide, as the customers had become more demanding:

60 Ibid.

56. 1983, 30–31, 57. 62 Larsson 1996, 37; Kokula 1983, 29–30, 53. 61 Kokula

446


I N / V I S I B I L I T Y, R E S I S TA N C E , A U T O N O M Y

It was sort of bleak, like a café or something. A bit dreary for my taste, if you consider you are going to a bar. Gloomy and dreary, so it was not very comfortable at all. Of course, your friends make any place cosy, good drinks and chatting, but in terms of the atmosphere… you would not say that you would go there because of the place itself.63

As Ilse Kokula points out in her description of the role of lesbian bars in 1980s lesbian culture in West-Germany how […] for many women the visit to a lesbian bar is the first step towards a lesbian community, and often a first attempt to try to get to know other lesbians. […] in hindsight this is a formative phase in life […] it combines the intensive search for a partner, an addictive dependency to the newfound subculture, and most probably it will also come to its end.64

Despite its renovation, Nice Place started to lose its multifaceted clientele. Instead of lively groups of lesbians there were now individual lesbians staring at their pints. The bar started to have issues with people who added prescription drugs to their existing alcohol problem (“Jim carried out a pill-popper today. We applauded in unison. The bar keeper was sweating, but the situation started to resolve itself”).65 Also, the fact that “the place was full of heterosexual teenagers”66 was not what one was hoping to find in a lesbian bar, and neither were the writings by skinheads about White Pride in the guestbook.67 Hence it was only a matter of time before the bar had to close for good. The official wake took place on 3.5.1997, three years and seven months after the initial opening. Yet the reputation of Nice Place lived on in the stories told about it long after its closing, and its glory extended to its founders as well. Marja remembers how she was once visiting Mixei with Jaana: 63 LMW / TJ. 64 Kokula

1983, 30, citing von Paczensky 1981. 7, 16.4.1996. 66 LMW / Gb 7, 1.8.1996. 67 LMW / Gb 7, 29.9. and 14.10.1996. 65 LMW / Gb

447


TUULA JUVONEN

Two young girls, 25 maybe, or so, came to talk with me. The gals said to us “are you Marja and Jaana? You are living legends, you are legends, you were running the Nice Place.” And I was like, what a joke, what it this girl talking about. And then the other one said, yeah, the girl considered me as an icon. As Liisa Akimoff68 had her gig [in Nice Place], she had made pictures of me all the time. I was like, I thought that was amazing. Quite fun too, I have to say. I was flattered. But it’s still so absurd, really absurd.69

A Bygone Lesbian Bar Era The common denominator for the three different venues analysed here is that they all were fleeting heterotopias70, ones that could not accumulate time as lesbian spaces. But even as such, for the time being, they helped to develop and maintain a sense of a lesbian bar community in Tampere. It had taken decades for the male-dominated and ostensibly heterosexual Tillikka to make space for gay women who sat there to accompany their gay male friends, and even longer for a distinct lesbian presence to emerge. The fact that the traditional theatre restaurant had been covertly gay for decades nevertheless made it a relatively safe place for a new generation of lesbians to signal their existence to each other by using non-verbal clues. Yet as Wienerwald/Vinkkari started to gain popularity among the younger crowds, the lesbians did not want to miss out on that hype either and moved there with the tide. Here they no longer had the tacit support of a gay-friendly tradition to lean on but had to learn to defend their space against the hostile heterosexual men on their own. This external threat brought them closer together and taught them to resist and rely on each other. The founding of Nice Place gave the lesbians, for the first time, an opportunity to find solace in a bar where they could feel safe and accepted. In that bar they were also able to develop their own culture and be in charge of the rules enforced in that place. The male 68 A

Finnish indie rock musician.

69 LMW / TJ. 70 Foucault

448

1984, 6.


I N / V I S I B I L I T Y, R E S I S TA N C E , A U T O N O M Y

dominance and heteronormativity encountered elsewhere were now replaced by female rule and lesbian normativity. At the same time, the lack of external pressure and the increased number of lesbians from all walks of life meant that lesbians had opportunities to focus on their internal differences. This gave some butch lesbians, for example, a welcome opportunity to explore their gender and opt for a transition. Yet the increasingly evident differences started to fracture the idealised lesbian community built around the bar. The era of lesbian bar culture I have outlined here strongly contrasts with current times, in which the vital necessity to have a lesbian bar to rely on for survival has seemingly vanished. In Finland the antidiscrimination legislation that took effect in 1995 meant that any bar or restaurant could be considered a safe space for lesbians. Even if that was not automatically the case in practice, it eventually became pleasant enough for out lesbians to hang out with their heterosexual friends in heterosexual places. Hence lesbians no longer felt the necessity to seek enclaves for themselves in order to feel comfortable in a bar. What according to the 1970s and 1980s media could aptly be called “lesbians’ cultural invisibility”, has by now turned into lesbian hypervisibility. This means that someone pondering their sexual identity can assume to know what lesbians are like without having to seek out living lesbians in a lesbian bar to find proof of their existence. Likewise, the use of mobile phones and internet had opened virtual spaces for lesbians, making it redundant to be on call in a bar in the hope that friends would show up there eventually. It can be debated whether bars continue to have relevance to lesbians.71 Yet when losing lesbian bars, lesbians also lose the intense connection to each other that emerges in real-time encounters that only sharing a physical venue can provide. The face-to-face communication in such venues helps to reduce the expectations about 71 Formby

2017, 114–135.

449


TUULA JUVONEN

lesbian relationship bliss that one can indulge in when watching sugar-coated commercial television series alone in the safety of one’s own home. Likewise, the opportunity to share and verify stories face-to-face provides a much better reality check than the anonymous discussions on Tumblr or the photoshopped images on Instagram ever can. It remains to be seen whether the post Covid-19 era will also mean a revival of such physical heterotopias where lesbians could meet each other again to enact their own utopias. Archival sources Fb. Facebook. Private Facebook group Nice Place, entries 2009–2019. FSD2291. Finnish Social Science Data Archives. Interviews conducted in 1994–2001 by Tuula Juvonen. LMW. Labour Museum Werstas. Gb 1–7. Donated guestbooks of Nice Place, 1994–1996. TJ. Interviews conducted in 2012–2017 by Tuula Juvonen. PATJ. Private archives of Tuula Juvonen. Includes e.g. notes of Vagabondi Veteran Meeting 2016, and diverse ephemera about Nice Place 1993–1997.

450


I N / V I S I B I L I T Y, R E S I S TA N C E , A U T O N O M Y

Literature Anonymous. 1972. “”Näe ja koe Tampere.” 96 5/1972, 19. Anonymous. 1984. “”Lesbous – seksuaalisuutta, elämäntapa vai jotain muuta.” Torajyvä 5/1984, 12. Coan, Lyndall. 2000. “Gay Times, Good Times, Females United and Wimmin with No Frills: The Lesbian Community in Newcastle,1970s–1990s.” In Jim Wafer, Erica Southgate and Lyndall Coan (eds.). Out in the Valley: Hunter gay and lesbian histories, 238–262, Newcastle: Newcastle Region Library. Foucault, Michel 1984. Of Other Spaces: Utopias and Heterotopias. Architecture/ Mouvement/Continuité. October 1984. Translated from the French by Jay Miskowiec. https://web.mit.edu/allanmc/www/foucault1.pdf Formby, Eleanor. 2017. Exploring LGBT Spaces and Communities. Contrasting Identities, Belongings and Wellbeing. London: Routledge. Härkönen, Reijo. 1985. ”“Puukoin, nyrkein, kettingein.” SETA 2/1985, 2–3, 5–6. Jennings, Rebecca. 2007. Tomboys and Bachelor Girls: A Lesbian History of Post-War Britain 1945–71. Manchester: Manchester University Press. Jennings, Rebecca. 2015. Unnamed Desires. A Sydney Lesbian History. Clayton: Monash University Publishing. Juvonen, Tuula. 2002. Varjoelämää ja julkisia salaisuuksia. Tampere: Vastapaino. Juvonen, Tuula. 2022, forthcoming. Becoming a Lesbian at Lesbian and Gay Dance Parties. Lesboratories as Affective Spaces. In Marjo Kolehmainen, Annukka Lahti and Kinneret Lahad. (eds.). Affective intimacies. Manchester: Manchester University Press. Kaskisaari, Marja. 1995. Lesbokirja. Tampere: Vastapaino. Kennedy, Elizabeth Lapovsky and Davis, Madeline D. 1993. Boots of Leather, Slippers of Gold. A History of a Lesbian Community. New York: Routledge. Kokula, Ilse. 1983. Formen lesbischer Subkultur. Vergesellschaftung und soziale Bewegung. Sozialwissenschaftliche Studien zur Homosexualität 3. Berlin: Rosa Winkel. Korinek, Valerie J. 2018. Prairie Fairies: A History of Queer Communities and People in Western Canada, 1930-1985. Toronto: University of Toronto Press. Larsson, Ritva. 1996. Hyvä lesbo, rekkakuski ja heterot. Toivotun ja kielletyn lesbouden hahmottaminen. MA thesis in Sociology. Tampere: Tampere University. Lindholm, Margareta and Nilsson, Arne. 2002. En annan stad. Kvinlig och mannligt homoliv 1950–1980. Göteborg: AlfabetaAnamma. Meyer, Adele (ed.). 1994. Lila Nächte. Die Damenklubs in Berlin der 20er Jahre. Berlin: Edition Lit.europe.

451


TUULA JUVONEN

Paczensky, Susanne von. 1981. Verschwiegene Liebe. Zur Situation lesbischer Frauen in der Gesellschaft. München. Plummer, Ken. 1995. Telling sexual stories. Power, change and social worlds. London: Routledge. Podmore, Julie A. 2006. “Gone ‘underground’? Lesbian visibility and the consolidation of queer space in Montréal.” Social & Cultural Geography 7:4, 595–625. Sievers, Kai and Stålström, Olli (eds.). 1984. Rakkauden monet kasvot: Homoseksuaalisesta rakkaudesta, ihmisoikeuksista ja vapautumisesta. Espoo: Weilin+Göös. Tang, Denise Tse-Shang. 2011. Conditional Spaces: Hong Kong Lesbian Desires and Everyday Life. Hong Kong: Hong Kong University Press. Thorpe, Roey. 1997. “The Changing Face of Lesbian Bars in Detroit, 1938–1965.” In Brett Beemyn (ed.). Creating a place for ourselves: Lesbian gay and bisexual community histories., 165–181, New York: Routledge. Traies, Jane. 2016. The Lives of Older Lesbians. Sexuality, Identity and the Life Course. London: Palgrave Macmillan. Wolfe, Maxine. 1997. “Invisible Women in Invisible Places: The production of Social Space in Lesbian Bars.” In Gordon Brent Ingram, Anne-Marie Bouthillette and Yolanda Retter (eds.). Queers in Space. Communities, Public Places, Sites of resistance. 301–324. Seattle: Bay Press.

452


H I T TA H E M

Hitta hem Queer orientering, geografisk plats och tillhörighet Evelina Liliequist Var är hemma? Där hjärtat är? Kan ett hjärta vara krossat, delat, spritt över flera platser? Där man föddes; rötter. Vilka rötter är det som räknas? Där mina fötter första gången mötte gräs, där mina händer första gången smekte en annans hud, där mina tårar runnit av sorg eller där de rann av glädje? Där jag levde med min familj? Där jag skapade mig en ny familj? Bland regnbågar och glitter. Dit jag längtar men aldrig kommer att gå? Där jag har min huvudkudde, där en brevlåda bär mitt namn? Dit jag drömmer och kanske en gång far? Något som fanns, men inte längre finns kvar? Något som blivit annorlunda. En bild av barndomens sorglösa bullerby mitt hjärta spar. Ett sting av saknad. Bäst att stänga den dörren, komma ihåg att jag gick. Se framåt, stadig blick. Fjärran lockar du min syn. (Evelina Liliequist 2020)

Urbana rum har länge med viss självklarhet ansetts kunna erbjuda queera gemenskaper och anonymitet, och därigenom möjligheten att leva ett öppet och lyckligt queert liv.1 I motsats till storstadens föreställda glans framställs landsbygdsområden som förmodat traditionella och trångsynta, och som hotfulla platser för hbtq-personer. ”Komma ut”-narrativ ackompanjeras med hänvisningar till sådana

1 Jfr

Weston 1995; Halberstam 2005; Norrhem 2001.

453


EVELINA LILIEQUIST

idékomplex oftast av ett förutsatt migrationsnarrativ från landsbygder till urbana områden; det som Halberstam (2005) benämner metronormativitet. Städer som queera utopier har dock problematiserats i tidigare forskningsstudier2, och ytterligare studier visar att både tillhörighet och alienering upplevs i såväl rurala som urbana miljöer.3 Även bland hbtq-personer där landsbygden framställs som betydelsefull för queera orienteringar är dock distinktioner och maktrelationer mellan urbanitet och ruralitet ofta fortsatt närvarande. Våren 2020 disputerade jag på min avhandling i etnologi Digitala förbindelser: Rum, riktning och queera orienteringar.4 Initialt skulle avhandlingen handla om betydelser av digitalt medierade miljöer för hbtq-personer. I slutändan kom den till stor del också att handla om relationer mellan digitala och geografiska rum. Inte minst var maktförhållanden mellan olika geografiska platskontexter närvarande i informanternas berättelser om digital användning. Det hade även betydelse för hur informanterna i sin tur upplevde och beskrev sina bostadsorter.5 I föreliggande kapitel går jag i dialog med min avhandlingsstudie och resonerar kring de känslor som väcktes i mig under arbetsprocessen. Känslor som har fortsatt storma i mig sedan dess. Syftet är att genom ett empiriskt material med avstamp i min personliga berättelse belysa potentiellt konfliktfyllda relationer mellan queer identitet, geografisk plats och längtan efter tillhörighet. Ambitionen är att genom egna erfarenheter synliggöra föreställningar om queera liv, vad de ska innehålla och inte minst på vilka sorts platser de föreställs kunna levas.

2 Se

t ex Haritaworn 2015; Sorainen 2015. 2016; Liliequist 2020. 4 Liliequist 2020. 5 Vad som upplevdes som centrum / periferi och småstad / storstad var även relativt. Universitetsstaden Umeå konstruerades exempelvis i informanternas berättelser både som en stor stad och som en mindre och perifer plats beroende på vad den jämfördes med – Berlin eller en by i inlandet (Liliequist 2020, 198). 3 Siverskog

454


H I T TA H E M

En inre kunskapsresa: autoetnografi som metod Det empiriska underlaget i detta kapitel utgörs främst av autoetnografiska reflektioner kring min avhandlingsstudie och delar av det fältarbete som gjordes i samband med denna. Autoetnografin utgår från mina erfarenheter och känslor – som forskare och hbtq-person uppvuxen i en by, därefter en småstad och numera boende i en universitetsstad6 – vari skeenden och livserfarenheter har tagit form.7 Mer specifikt vänder jag forskarblicken inåt med fokus på förkroppsligade erfarenheter av metronormativa idékomplex och resonerar kring hur de haft betydelse för de vägar mitt liv har tagit – bildligt och bokstavligt. Autoetnografi kan beskrivas som en forskningsmetod där forskaren i någon mån gör sig själv och egna erfarenheter till en del av det som studeras i syfte att analysera kulturella och sociala sammanhang.8 Det innebär att inneha en dubbel roll – som informant och uttolkare av det empiriska underlaget.9 Heewon Chang beskriver den autoetnografiska processen som en pågående akt där analys och skrivande varvas, vilket väl överensstämmer med hur jag anammat autoetnografens dubbla roll i praktiken. Genom det inifrånperspektiv som forskarens personliga berättelse och erfarenheter möjliggör kan kulturella fenomen och praktiker utforskas, förklaras och förstås.10

6 Samtliga

är platser i norra Sverige. autoetnografiska studier kan etiska dilemman uppstå kring svårigheterna att anonymisera personer som har relationer till författaren och därför direkt eller indirekt inkluderas i författarens återgivning av sin personliga berättelse (jfr Lapadat 2017). I den här texten lägger jag inte fokus på om saker sagts eller gjorts av någon enskild person eller om det är något som kan ses som ett utsnitt ur en större samhällsdiskurs. Allt flyter samman i mitt minne i slutändan. Det är erfarenheterna i sig som har huvudrollen. Texten har lästs av en familjemedlem som har godkänt innehållet. Den citerade informanten, samt en nyckelperson ur den queera landsbygdsrörelsen, har också bjudits in att läsa texten och haft möjlighet att ge respons. Efter genomläsningen har godkännande och förnyat förtroende getts från dem båda att återanvända det empiriska materialet från avhandlingsstudien i denna nya kontext. 8 Ellis et al 2011; Chang 2008. 9 Jfr Adams et al. 2015, 46. 10 Chang 2008; se även Adams et al. 2015.

7 I

455


EVELINA LILIEQUIST

Det autoetnografiska materialet har skapats i olika stadier och situationer. Som helhet är autoetnografin författad under lång tid, och i flera omgångar, där fragmentariska brottstycken gått in i varandra allteftersom jag har förstått att och hur de hör ihop. Lundgren et al. menar att processen att minnas och reflektera över hågkomster i sig själv kan bli erfarenheten från vilken lärdomar kan göras.11 På ett liknande sätt har detta kapitel tillkommit. Jag blickade bakåt samtidigt som erfarenheter och samband skapades även medan jag skrev detta kapitel. En del av det autoetnografiska materialet utgörs av anteckningar från den fältdagbok jag förde under arbetet med avhandlingen åren 2014–2020. Andra delar av autoetnografin har till­kommit efter min disputation. Det empiriska materialet utgörs även av segment från min avhandlingsstudie med särskilt fokus på analyskapitlet ”Ute på landet”.12 Orienteringar, hem, tid och plats(er) Analytiskt utgår jag främst från Sara Ahmeds queera fenomenologiska teoribygge med fokus på hur relationer och konstruktioner av kroppar tar form i relation till maktförhållanden.13 Queer fenomenologi ger tillgång till perspektiv och termer för att förstå och beskriva rumsliga aspekter av att finna sin väg i livet; det som Ahmed kallar för orientering.14 Många vägval är dock redan på förhand ”bortvalda” genom att man riktas bort från somliga kurser till förmån för en redan inslagen. En viss väg är alltså knappt ens tänkbar när andra vägar redan trampats upp.15 Exempelvis kan ett queert begär och livslopp uppfattas som onämnbart och obegripligt i en heteronormativ kontext. Att inte vilja, eller kunna, följa en heteronormativ riktning, det

11 Lundgren

et al. 2020, 13. 2020, 149–189. 13 Ahmed 2006; se även 2004, 2010. 14 Ahmed 2006. 15 Ahmed 2006, 21. 12 Liliequist

456


H I T TA H E M

som Ahmed benämner the straight line, kan försätta en person ur kurs och ge upphov till ett tillstånd av desorientering.16 Utifrån Ahmeds teorier om hur känslor är betydelsefulla för individers orientering och riktning17 resonerar jag kring de många (ofta motstridiga) känslor som befinner sig i centrum av min berättelse, något som även var närvarande i delar av min avhandlingsstudie.18 I synnerhet tar jag fasta på komplexa känslor som längtan och saknad, hemlängtan och hemlöshet, tillhörighet och utanförskap. I dessa reflektioner är även kulturgeografen Edward Relphs (1976) fenomenologiska teorier om plats och platslöshet relevanta. Relph använder begreppen insideness och outsideness för att begripliggöra individers känslomässiga relationer till plats(er) och känslan av att vara hemma/alienerad, tillhörighet/utanförskap etcetera. Även om dessa termer kan uppfattas som dikotoma bör Relphs förståelse av tillhörighet snarare ses som punkter på en glidande skala. En och samma person kan över tid, och i olika situationer, erfara både tillhörighet och utanförskap, och känna sig hemma såväl som alienerad.19 I denna text för jag resonemang om att söka efter tillhörighet – viljan att hitta hem – men framför allt om att vara vilse och uppleva sig splittrad. Hemma kan vara många platser samtidigt, som ibland kan stå i konflikt med varandra. Relationen till konceptet hem har på många sätt en sårig historia i förhållande till queera liv.20 Upplevelser av hemlöshet är ett återkommande inslag i många queera livsberättelser, vilket också kan vara en fysisk realitet.21 Litteraturvetaren Jason Bryant menar att ett hem inte enbart är var man fysiskt har husrum eller var man känner sig hemma, utan en relation mellan de båda.22 Med inspiration 16 Ahmed

2006. 2004, 2006, 2010. 18 Liliequist 2020, 171–173. 19 Seamon & Sowers 2008. 20 Jfr Bryant 2015. 21 Se t ex Purnell 2016, 2017; Valentine & Skelton 2003. 22 Bryant 2015, 262–263. 17 Ahmed

457


EVELINA LILIEQUIST

från Bryant och Relphs resonemang anspelar min kapiteltitel ”Hitta hem” på själva letandet där den emotionella hemvisten inte är självklar, även om det i mitt fall finns både rötter och fysiskt husrum. Jag hämtar även inspiration från Bryants begrepp be/longing (2015), en ordlek med det engelska ordet ”belonging” (tillhörighet). Den senare delen av ordet – ”longing” – menar jag kan inrymma både en saknad efter något som man haft och förlorat, men även vad man föreställer sig att man borde ha. ”Longing” förstår jag således delvis som synonymt med det Ahmed (2006) benämner att vara riktad mot något. Som tidigare beskrivet konstruerar metronormativa förståelser av queera identiteter en upplevd hemmahörighet i urbana områden – det är i en sådan geografisk scenografi hbtq-personer förväntas höra hemma, och det är där det queera livet föreställs kunna levas.23 I sammanhanget är det viktigt att påminna om klassaspekter som inbyggt i spatiala makthierarkier och hur även detta är delaktigt i att konstruera vissa tillhörigheter som mer statusfyllda än andra.24 Med andra ord konstrueras ofta en ”longing” efter urbana rum och urbana queera liv, oavsett om det är i en sådan miljö man själv bor. Snedstrecket i ”be/longing” ser jag vidare som en symbolisk markering för möjliga känslomässiga konflikter mellan upplevda erfarenheter från fysiska plats(er) där man bor och bokstavligt talat är hemma, och de plats(er) som man känner tillhörighet till. Även tid och generation utgör två betydelsefulla komponenter i denna autoetnografi. Generationsbegreppet används oftast för att kategorisera en grupp människor födda under samma historiska tid, med antagandet att dessa människor delar någon form av villkor och upplevelser från en specifik tidsanda, en så kallad kronologisk generation.25 Pia Lundahl (1998) påtalar en komplexitet kring generationsbegreppet i relation till betydelsen av tidsbundna kontexter (och platskontexter) för de kulturella förutsättningar som hbtq-personer 23 Jfr

Weston 1995. Eriksson 2008. 25 Gerholm 1993. 24 Jfr

458


H I T TA H E M

levt och lever inom.26 Därtill kommer hbtq-personer ut i olika kronologisk ålder. Geografiska plats- och tidskontexter är betydelsefulla för vilka liv som upplevs möjliga att leva, vad de kan innehålla, eller vad man ens törs föreställa sig för sorts liv.27 Det varierar på så vis vad en person kommer ut till, när och genom vilka rum och sammanhang detta sker i. Eller det omvända – att inte komma ut om det tycks omöjligt i en viss tids- och platskontext. Lundahl (1998) resonerar mot en sådan bakgrund kring homosexuella generationer (i min terminologi queera generationer) som ett sätt att påtala och begripliggöra hbtq-personers varierande handlingsutrymmen och förväntade riktningar i olika plats- och tidskontexter. Vi bär med oss skiftande erfarenheter i bagaget.

Oslo pride. Foto: GGAADD, wikimedia commons.

26 Lundahl

1998, 107; jfr Siverskog 2016; jfr Ambjörnsson & Jönsson 2010. jag själv kom ut i slutet av 1990-talet var t ex giftermål och att skaffa barn inte alls möjligt att föreställa sig för mig, då dessa lagstadgade rättigheter vid den tiden i Sverige inte omfattade lesbiska. Jag såg hur mina jämnåriga barndomsvänner köpte hus och bildade familj, en efter en, men utgick från att det aldrig skulle kunna bli så för mig. Några år senare skedde en förändring i lagstiftningen och såväl giftermål som att skaffa barn blev en verklighet, bland annat för mig. Vid den tidpunkten i mitt liv hade jag inte heller kunnat föreställa mig att jag idag, ca 20 senare, skulle forska om hbtqi+familjers publikt delade familjefotografier på Instagram där materialet till stor del visar samkönade familjekonstellationer som en självklarhet. Tiderna förändras. Tidsandan, och inte minst myndigheters reglering av kroppar och sexualitet genom lagstiftning, sätter också sina spår i kroppar.

27 När

459


EVELINA LILIEQUIST

Betydelsefulla rum, oväntade tomrum Digitala rum och gemenskaper har haft stor betydelse för min queera orientering.28 Jag tog mig således an min forskning från ett inifrånperspektiv, och forskningsprocessen innebar olika sorters återvändanden. Det var en fröjd att återigen logga in på Sylvia.se – sajten för tjejer som gillar tjejer – som i mitt liv utgjort en av de första och mest betydelsefulla queera gemenskaperna.29 Erfarenheterna av att använda nätforumet var något jag delade med flera av informanterna i min avhandlingsstudie och många av dem underströk betydelsen av digitala miljöer för deras queera orientering.30 Detta gällde i synnerhet de informanter vars komma ut-process sammanföll med internets inträde i deras liv. En av de personer jag intervjuade uttryckte det med orden ”här kanske det börjar, för jag hade inte haft nåt slags, inget hbtq-sammanhang innan /…/ just det där att känna att det var en värld, eller en dörr som öppnades på något sätt”.31 När jag tänker på Sylvia.se i kontrast till min upplevda ensamhet i småstaden där jag bodde under den period då jag var mest aktiv på forumet drar jag mig inte för att benämna Sylvia.se som ett hem. Det utgjorde ett sammanhang där jag kunde känna mig trygg under mina trevande försök att orientera mig som lesbisk. Jag kände mig hemma där.32 En motsvarande samhörighet i det geografiska rummet fattades mig. Norrhem et al. menar att internet ”radikalt har förändrat villkoren för HBTQ-människor”.33 Vidare menar författarna att internet haft ”en betydelsefull effekt inte minst för hbtq-personer i glesbygd” genom att nätet har skapat möjligheter till nya kontaktvägar och

28 Liliequist

2018; 2020, 2. 2020, 2, 202. 30 Liliequist 2020. 31 Liliequist 2020, 58. 32 Jfr Relph 1976. 33 Norrhem et al. 2015, 154.

29 Liliequist

460


H I T TA H E M

digitala mötesplatser, något de menar tidigare var förbehållet storstadsrum och företrädelsevis en manlig homokultur. Min avhandling ger förvisso exempel på att digitala miljöer fungerat som ”dörröppnare” för många hbtq-personer i gles- och landsbygd. Även min egen historia styrker delvis dessa konstateranden, men jag finner det ändå problematiskt att utgå från att tillgången till internet skulle vara extra betydelsefullt för hbtq-personer i gles- och landsbygdskontexter. Ett sådant antagande förutsätter att sådana geografiska kontexter saknar de komponenter som förväntas ingå i ett queert liv, och implicerar att ett önskvärt (och införstått lyckligt) queert liv i första hand kräver en urban miljö. I avsaknad av detta kan digitala rum och gemenskaper fungera som betydelsefulla substitut. Detta antagande provocerade mig när jag läste det som doktorand och det blev ett startskott till att jag började fundera kring relationer mellan geografisk plats och queer orientering. Jag var då omedveten om att metronormativa tankegångar även fanns internaliserade i mig. Vad värre är – insikten om att internaliserade värderingar av olika sorts platsbundna kontexter fortfarande är verksamma i mig. Jag kan inte förneka att de inbjudningar jag har fått efter disputationen till att presentera min forskning vid olika storstadsuniversitet har gett upphov till särskilt pirriga känslor. Queera (och akademiska) erfarenheter som görs i vissa rum är förknippade med olika status. Detta avspeglar sig ofta även i reaktioner i min omgivning när jag har berättat om vistelser vid storstadsuniversitet respektive liknande presentationer i lokala sammanhang. Det är en helt annan sorts beundran som kan anas i andras ögon när storstadsuniversiteten kommer på tal. Trots en förnyad medvetenhet om metronormativitet genom min egen forskning har jag svårt att göra mig fri från mina tidigare ”sanningar”. Min längtan drar mig i olika riktningar. Det finns queera och akademiska världar och sammanhang jag vill tillhöra mer än andra, samtidigt som det finns andra sammanhang jag saknar och tillhörigheter jag känner att jag sviker. 461


EVELINA LILIEQUIST

På sociala medier noterade jag en ökad trend av hbtq-personer som delade bilder från sin vardag i svenska landsbygder.34 Bilderna påminde mig om hemma. Jag kunde se att det numera finns hbtq-personer som stolt deklarerar sin identitet och kärlek på platser som de jag lämnat. De gjorde platserna till sina.35 I fältdagboken skrev jag: Med mina ögon svepande över bildflödet beträder jag bekanta landskap. Öppna vidder, stora skogar, händer smutsiga efter att påtat i jorden. Jag ser gårdar, lador, åkermark. Sedan fastnar min blick vid det som sticker ut i bilden, regnbågarna i landskapet. Tomheten i mig gör sig påmind.

Så småningom resulterade mina observationer i ett avhandlingskapitel där jag fokuserade på den spirande queera landsbygdsaktivismen som tog form på sociala medier.36 Jag blev förvånad över min egen reaktion när jag arbetade med det digitala materialet. Alla dessa lyckliga, vackra bilder av hbtq-personer boende ute på landet. Vid flertalet tillfällen brast jag ut i en hejdlös gråt. Innan jag påbörjade mitt avhandlingsarbete ägnade jag aldrig en tanke åt att det kunde finnas en sorg i mig som är relaterad till förlusten av en plats. Min forskning startade en rörelse i mig som inte avstannat sedan dess. Ahmed viskar omsorgsfullt till mig: “You bring your past encounters with you when you arrive”.37 När jag blickar bakåt hör jag ekon från förr: Det har sagts mig ”var det där du i stan, vi ska ju leva här” Inte sagt med ilska, mera ett konstaterande. Kanske sagt med omsorg.

34 På

de observerade Instagramkontona var de deltagande bisexuella och lesbiska ciskvinnor samt personer inom transspektrat. 35 Digitala plattformar används i allt större utsträckning oavsett sexualitet och könstillhörighet för att omförhandla betydelser av landsbygder (Lundgren & Liliequist 2020) vilket exempelvis innefattar problematiseringar av förväntningar på att unga människor ska flytta till städer (jfr Svensson 2017; Lundgren & Liliequist 2020). 36 Liliequist 2020, 150–189. 37 Ahmed 2006, 40.

462


H I T TA H E M

Du där Vi här En tydlig gränsdragning. Samtidigt, bara ett par ord: Du där. Vi här. Inte sagt med ilska, mera ett konstaterande. Det där. Vi ska leva här. Kanske sagt med omsorg. Låt inte de där hemma få veta. Det tisslas och tasslas. Huvuden vänds, en gardin som rör sig i fönstret. Omsorg för vem? Jag blev aldrig utslängd, jag gick självmant. (Evelina Liliequist 2020)

Ute på landet De digitala sammanhang som jag observerade på Instagram organiserades helt eller delvis som så kallade stafettkonton där hbtq-personer boende i olika gles- och landsbygdsområden lade upp bilder på kontot under en vecka var. Ett inlägg på Instagram måste alltid inkludera en bild eller rörlig bild vilket gjorde att landsbygdsberättelserna alltid utgjordes av visuella narrativ oavsett om stafettpostarna även gav uttryck för sina erfarenheter i bildtexter. Jag märkte tidigt under fältarbetet att det fanns en tendens att porträttera det queera livet på landet genom företrädelsevis idylliska naturporträtt. I avhandlingen menade jag att dessa idylliska bildval i någon mån kan ses som stereotypa skildringar av landsbygder.38 Här uppstod en paradox. Stafettpostarnas egna skildringar av landsbygden, som de ofta explicit menade var ett sätt att tala emot en upplevt skev och stereotyp landsbygdsbild, var samtidigt möjligt att förstå som reproduktioner av urbana föreställningar och fantasier om landsbygden.39 Det 38 Jfr 39 Jfr

Woods 2010; jfr Lundgren & Liliequist 2020, 165. Woods 2010, 21–22.

463


EVELINA LILIEQUIST

fanns alltså tendenser att ersätta en (nedvärderande) stereotyp med en annan (idylliserande). Genom de sammanhang där dessa bilder laddades upp kunde stafettpostarnas idylliska skildringar dock förstås positionera sig bortom en urban blick. Idyllen i detta sammanhang menar jag kan ses som ett medel för att sälja in landsbygden, men med andra agendor än att locka till sig tillfälliga turister. Här handlade det snarare om att begripliggöra landsbygder som åtråvärda platser att leva permanent i. En mer politiserad ton än vad jag noterade på kontot över lag var däremot oftare närvarande i de norrländska stafettpostarnas bildtexter, som jag specifikt fokuserade på i min avhandling. Exempelvis påtalades i högre grad specifika maktobalanser mellan södra och norra Sverige. Dock formulerades det inte alltid rätt ut som aktivism i stafettpostarnas bildtexter. Det handlade snarare ofta om att uttrycka kärlek till en landsända som i så många andra fall porträtterats i nedvärderande, stereotypiserande form – ”Norrland jag är lesbisk för dig”.40 Mot bakgrund av maktrelationer mellan södra och norra Sverige är det dock möjligt att förstå att det även fanns inbäddade politiska budskap och motstånd även i informanternas kärleksförklaringar till sin(a) norrländska plats(er). De norrländska stafettpostarna följde delvis samma sorts narrativa mall som övriga stafettpostare men intog emellanåt också vad jag benämnde som rurala glädjedödare.41 Här hämtade jag inspiration från Ahmeds tankefigur den feministiska glädjedödaren42 som handlar om att bryta en trevlig stämning genom att påpeka att den till synes trevliga gemenskapen i själva verket baseras på någras underordning och tystnad. Genom att inte bara fokusera på idylliska skildringar av landsbygder och synliggöra ”det glada livet på landet” utan även problematisera maktförhållanden mellan i synnerhet norra och södra

40 Liliequist

2020, 177. 2020, 175. 42 Ahmed 2010, 50. 41 Liliequist

464


H I T TA H E M

Sverige bröt mina informanter således delvis mot det idylliska narrativ som kommunicerades via stafettkontot. De politiserade inläggen synliggjorde specifika platsbundna erfarenheter och förhållanden, vilket påminde om att alla landsbygdsbor inte delar samma erfarenheter.

Naturvy (foto: Evelina Liliequist).

Överlag menar jag dock att såväl naturidyllen som kärleksförklaringarna som uttrycktes på Instagramkontot oftast användes som subversiva strategier för att vidga idén om queera liv – var de kan levas och vad de förväntas innehålla. Det kan även ses som en strategi för att återta tillhörighet till, och muta in sin plats i, rum där queera kroppar traditionellt förståtts hamnat ur kurs.43 Att dessa konton och berättelserna hade betydelse för dess följare och medlemmar kunde anas i kommentarsfälten i de digitala sammanhangen. Detta involverade vid ett tillfälle även mig själv. I en kommentar skrev jag: 43 Liliequist

2020, 188–189.

465


EVELINA LILIEQUIST

Om ni visste hur lycklig allt detta gör mig, tänka sig att min hembygd är en sådan queerbygd! Blir sugen på att flytta hem igen! Är själv uppvuxen i en by men ”flydde” till stan så fort jag fick chansen för jag kände inte att jag kunde andas i min hemby. Men att se alla ni som bor i byar gör att jag får omvärdera den känslan. Det inspirerar mig, gör mig stolt. Tack för att ni finns och bor där ni bor!

Genom att uppvisa en queer landsbygdsidyll, menade jag i avhandlingen att de digitala sammanhangen stakade ut nya riktningar som i dubbel bemärkelse visade att det går att vara ute, också på landet. Deras stolta ståndpunkter vände upp och ner på diskursen om landsbygder som hotfulla för hbtq-personer. Stundtals kände även jag mig lockad att för egen räkning ompröva de tidigare förgivettagna riktningar utefter vilka mitt liv orienterat sig. Kanske skulle jag våga lämna universitetsstaden och flytta ut på (tillbaka till) landet … som alla andra? Ur kurs, återigen? Jag berömde modet hos alla de stafettpostare som skapade kontona tillsammans. Under fältarbetet applåderade jag varje inlägg. Jag kände sådan stolthet över de som vågade. Allt detta står jag fortfarande bakom. Men det var inte en odelad lycka jag kände. Jag kämpade med att svälja den bittra smaken av skam som genomfor mig när jag bevittnade gemenskapen dessa stolta regnbågskrigare delade. Skammen bottnade i en osäkerhet som väcktes i mig genom stafettpostarnas nästintill samstämmiga narrativ om det lyckliga queera livet på landet som en reell verklighet. I synnerhet brände det till i mig när jag tog del av kärleksförklaringarna till norrländska gles- och landsbygdsområden. I fältdagboken skrev jag: Mina unga informanter kommunicerar i sina bilder ”jag försäkrar att jag inte har glömt dig [landsbygden], jag sviker dig aldrig, du är en del av mig var än i världen jag måste vara. Det är inte ditt fel att jag behöver gå en stund. Jag sörjer dig när vi inte är samman”. Jag beundrar det modet. Själv står jag bredvid med skammen och tänker att jag flyttade i väg så fort jag fick chansen, jag gav

466


H I T TA H E M

hembygden Judaskyssen och förnekade dess existens, att sådana tillhörigheter verkar i mig. Kanske är det rätt åt mig att det gör ont och att jag längtar hem ibland. Varför skulle jag förtjäna att ingå i den gemenskapen nu? Med vilken rätt skulle landsbygden kunna bli min igen?

Visst var den här nya rörelsen värd att applådera, visst var det viktigt allt de skrev och gestaltade. Men när jag arbetade med materialet formulerades i mitt inre också en invändning mot vad jag såg – måste valet att flytta i väg automatiskt betyda att man ser ner på sin barndomsbygd? Är lämnandet alltid ett svek? Ibland kände jag mig också provocerad av de till synes lyckliga och rätt obekymrade landsbygdsporträtteringar som kontona tillhandahöll, utan att jag där och då egentligen förstod varför. Något skavde i mig. I avhandlingens avslutande diskussion resonerade jag: Den idyll som dominerar bildflöden och inlägg i de tematiserade digitala rummen kan dock också förstås som problematisk eftersom den riskerar att osynliggöra andra erfarenheter, utanförskap, homofobi och annat som potentiellt (också) kan ske på lands-/glesbygden.44

I ljuset av min egen livshistoria förstår jag i efterhand att skavet jag kände i allra högsta grad handlade om insikten att utstakandet av nya riktningar också skapar nya normer. Med nya ”vi” skapas nya ”dem”. På vilken sida av den gränsen befann jag mig? Vilken kurs visade min kompass, och vilken queer generations tidskontext var min klocka ställd efter? Vad jag inte förstod då, men har ord för nu, är att jag i relation till detta uppfattade en problematisk förskjutning från en struktur till en individs misslyckande. Mitt misslyckande. En sorts outtalad paroll ”Om du inte kan uppvisa idyllen kan du inte vara med”. Jag kan inte uppvisa en odelad lycka kring min relation till landsbygden. Med den vetskapen uppstod en känsla i mig som jag inte kan förklara på något bättre sätt än att benämna det som rädsla. Riskerade jag att hamna ur kurs återigen? Betydde andras val att stanna kvar, andras 44 Liliequist

2020, 200.

467


EVELINA LILIEQUIST

stolthet i queera lingonris och lesbiska skogar att min livsberättelse underkändes? Hade mina vägval i de riktningar som stakats ut av queera generationer före mig varit en lögn? Ett annat skav uppstod genom denna insikt – när jag nu ser att andra väljer att flytta tillbaka och att stanna kvar, varför känns det då fortfarande så omöjligt för mig att föreställa sig att bo på landet med min fru och vårt barn? Det som varit min sanning är inte nödvändigtvis giltigt längre. Jag måste släppa det gamla och gå vidare. Min reservation handlar dock också om nuet, och om andras erfarenheter. Jag tänker på M som hör av sig ibland. Hen skriver att hen beundrar mig, mitt liv och mitt mod att vara så öppen. Hen förklarar att det vissa dagar känns så svårt att leva med lögnen, men samtidigt syns ingen annan möjlig framtid än att flytta i väg, eller leva kvar i det dolda. Jag tänker på det jag hört om samkönade par som utsatts för hatbrott i landsbygdskommuner och på min vän som blivit misshandlad oräkneliga gånger i den norrländska småstaden där hen växte upp. Var finns deras verkligheter representerade? Jag ser en risk för exkludering genom likriktning.45 Blir det möjligt att lyfta även negativa erfarenheter i ett narrativ om lyckliga queers på landet? Finns det utrymme för nyanser eller måste en enkelriktad kurs bytas ut mot en annan? Konfliktfyllda orienteringar Bland de berättelser jag tog del av under fältarbetet kände jag störst samhörighet med stafettpostaren Tuva.46 Kanske beror det på att hon så tydligt och träffande gav uttryck för upplevelsen av att vara sliten mellan olika tillhörigheter. Jag tänkte att jag inte kunde vara lesbisk och bo i min hembygd, jag kunde inte ha dessa båda delar inom mig, det skulle döda mig. Jag tänkte, ska jag leva med all skam tills jag dör, eller ska jag lämna mitt hem.

45 Jfr

Butler 1990. är ett fingerat namn och citerade inlägg har delvis ändrats för att försvåra igenkänning (Liliequist 2020, 22).

46 Tuva

468


H I T TA H E M

I det citerade inlägget, men även i andra inlägg under stafettveckan uttryckte Tuva splittra(n)de tillhörigheter. I inlägget ovan formuleras det som ett val, som i förlängningen innebär ett vägval, även i bokstavlig bemärkelse. Viljan att behålla sin tillhörighet i hembygden tycks dra henne åt ett håll, där två framtida liv föreställs vänta henne – ett liv i skam eller ett liv i förnekelse. Tuvas queera orientering å andra sidan formuleras som möjlig, men först bortom hembygdens gränser. Hon upplever sig därför behöva söka sig mot andra platser och de föreställda möjligheterna att i sådana rum kunna leva öppet som lesbisk. I Tuvas inlägg går det även att utläsa en osäkerhet kring huruvida det kunnande och de (livs)erfarenheter som hon knyter till sin uppväxtort kan räknas som giltiga queera erfarenheter och ge tillträde till den värld hon riktar sin längtan mot. Jag har blivit lovad en lesbisk frigörelse, men måste jag låtsas vara någon annan? Jag vet ju ingenting om att vara lesbisk egentligen, fast jag vet allt. Jag vet ingenting om klubbar, L-Word eller lesbiska signaler, men jag vet allt om att plocka bär och hur en styr båten över den strida älven. Är inte det också lesbiskt? Jag hoppas det.

I den berättelse Tuva förmedlar under sin stafettvecka är uppdelningen mellan varande och längtan som Bryant (2015) påtalar genom begreppet be/longing närvarande. Tuva har en fot i hembygden och det kunnande om världen hon anser sig ha fått från denna kontext. Men helt andra lesbiska referensramar föreställs gälla i de lesbiska gemenskaper hon riktar sig mot. Klubbliv och tv-serien L-Word för tankarna till urbana rum. Är det sådana tillhörigheter som den ”lesbiska frigörelsen” förutsätter och vad betyder det i så fall för identifikationen med hembygden? I flera avseenden kan Tuvas situation förklaras som att hon som landsbygdsbo upplever sig ur kurs i (urbana) queera sammanhang och gentemot queera identiteter som urbana konstruktioner, men också som lesbisk vara ur kurs i relation till sin hembygd. Under sin stafettvecka på kontot återkommer hon i olika 469


EVELINA LILIEQUIST

inlägg till en önskan om att finna ett sätt att förena de i utgångsläget upplevt splittra(n)de och oförenliga tillhörigheterna. I ett inlägg skriver hon: ”vi måste få existera på våra villkor” vilket betonar ett behov av att själv få formulera en queer existens, kamp och begreppsapparat utifrån en icke-urban kontext.47 När jag befann mig i 20-årsåldern, ungefär jämnårig med Tuva och många av de andra stafettpostarna, var vägen mycket tydlig. Jag skulle till Göteborg, eller Stockholm. Jag skulle dit där mitt föreställda hem fanns, där min föreställda flock hörde hemma. Efter studenten sökte jag in till flera folkhögskolor, många av dem förvisso förlagda i landsbygdsområden, men alltid med närhet till något större. Stockholm, Göteborg, Malmö. Det blev till slut en flytt till Umeå och universitetsstudier som väntade mig. Det tog mig på en resa som inte bara fysiskt förflyttade mig från ett rum till ett annat; intellektuellt hittade jag också en ny hemvist.48 Jag visste inte då att min ”komma ut-resa” parallellt också skulle bli en klassresa som nog tagit mig längre bort hemifrån än något annat gjort. Universitetsstaden och studierna gav tillgång till nya rum, sammanhang, språk och referensramar. Det var en frihet i sig. Staden blir mitt hem mellan åren som går från då till nu. Ni kunde inte följa med mig dit. Distansen. Jag märkte den först i hur vi slutade skratta tillsammans. Det ni fann roligt kunde jag inte längre se humorn i. Det jag tyckte var viktigt saknade ni ett språk för att tala med mig om. Jag lärde mig snabbt att träna bort min dumma dialekt. Jag lärde mig snabbt att mitt liv och mina tidigare erfarenheter inte var mycket värt. Att hålla tungan rätt i mun så jag skulle lyckas passera. För att få skratta med någon igen. Det tog tid att lära sig de nya spelreglerna. Det var en ansträngning, ett återkommande arbete där vägen hem vid varje framsteg förlades längre bort. Gradvis skapade jag mig en tillhörighet i en akademisk medelklass såväl intellektuellt 47 Liliequist 48 Jfr

470

2020, 173. hooks 2009; jfr Lundgren et al. 2020.


H I T TA H E M

Författaren som barn. Foto: privat.

som att omfamna rummen där det livet tog form.49 Jag erövrade staden med min kropp och mitt sinne. Dansa i neon och förstulna kyssar. Att få tillhöra ett sammanhang kom att kräva avkall på ett annat. Det var först när det redan hade hänt som jag insåg att nu var det jag som hade dragit upp en gräns – Jag här, ni där. Var det där ni, jag ska ju leva här. Genusvetaren bell hooks påpekar att (klass)resenärens gränsdragning också kan handla om en känsla: ”/…/I did not feel that I could come home. The self I had invented in these other worlds seemed too unconventional for Kentucky, too cosmopolitan”.50 Såväl under doktorandtiden som efter disputationen har jag brottats med mig själv. Tänk, min egen forskning har visat att det finns andra vägar att välja för den som vill, och den som vågar. Ändå – insikten: jag 49 Jfr

Öhman 2020, 174–175. 2009, 15.

50 hooks

471


EVELINA LILIEQUIST

kommer aldrig att bo på landet igen. Jag blev inte bortvald, jag valde bort. Jag hör hemma i staden, jag är någon annan än jag var då. Det är oåterkalleligt. Det är en sorg i sig. Avslut: Hitta hem? Hbtq-personers förväntade migration från landsbygd till urbana områden problematiseras alltmer både genom akademiska studier och i aktivistiska sammanhang, men utgör likväl i stor utsträckning fortfarande en normativ riktning i hbtq-personers komma ut-narrativ. I min tidigare forskning har jag visat hur slitningar mellan en hegemonistisk metronormativ förståelse av queera liv och rurala levda erfarenheter kan ge upphov till konfliktfyllda orienteringar. Dels kan metronormativitet skapa en upplevelse av att befinna sig på fel plats i relation till andra (urbana) rum där det åtråvärda queera livet föreställs pågå.51 Dels kan en längtan efter att kunna vara queer och landsbygdsbo bortom hegemonistiska föreställningar och ”få existera på våra egna villkor” uppstå.52 Genom min personliga berättelse belyses olika lager och komplexitet i frågan om hur metronormativitet förkroppsligas i queera kroppar, samt hur urbant dominerande riktningar kan få betydelse för queer orientering. Jag återger min berättelse från ett utflyttarperspektiv, en position det talats från många gånger tidigare. Röster från denna position talar ofta med en självklarhet – lämnandet var ett måste för frihet, lycka, överlevnad. Att (äntligen) få lämna var önskat. När jag ska tala grumlas min röst, mina känslor är inte lika självklara. Jag behöver få sagt – att lämna en plats kan vara nödvändigt, och önskat, men kan samtidigt också innebära en förlust. Det är möjligt att längta hem till något man lämnat och samtidigt känna glädje över att livet tagit de vägar det tog. Den konfliktfyllda orientering jag ger uttryck för i kapitlet upp­ visar inte någon entydighet, snarare visas hur känslan av tillhörighet 51 Liliequist 52 Liliequist

472

2020, 130–137. 2020, 193; jfr även Lööv 2020.


H I T TA H E M

och utanförskap är en ständigt pågående process i mig. Plats(er) är nära förbundet med individers orienteringar53 genom att platskontexter ramar in levda erfarenheter och ger mening till livsberättelser.54 Jag upplever mig existera i konflikt mellan att känna mig hemma i vissa sammanhang men fortfarande vilja tillhöra andra gemen­skaper som jag har lämnat. Inträdet i en gemenskap skapade en upplevd separation från en platsbunden gemenskap som jag en gång hade i min barndom och uppväxtmiljö.55 När man förlorar känslan av att höra till en plats förloras potentiellt också något betydelsefull i ens livshistoria. I många queera liv finns en sorg som beror på en upplevd förlust av platstillhörighet. Avhandlingsarbetet och tiden därefter har gjort det tydligt för mig att både empiriskt och analytiskt är jag ett exempel på en sådan konflikt. Med den här texten har jag försökt hitta hem i min upplevda hemlöshet mellan olika platstillhörigheter.56 För att hitta hem behöver jag acceptera att de gamla sanningarna format mig – det var en (upp)levd sanning som stakade ut en självklar riktning i mitt liv. Min landsbygd var inte densamma som den kanske är idag. Jag söker försoning mellan att ha min främsta hemmahörighet i staden, men också att få komma ut ur landsbygdsgarderoben och erkänna att den är en del av vem jag är. Jag vill också få tillhöra den, även om det inte längre är där jag bor, eller önskar att bo. På landsbygden hade jag mitt första hem, och en del av mitt hjärta kommer alltid att leva kvar där. Min berättelse skildrar en konflikt som handlar om att existera i en sorts mellanfåra mellan riktningar som stakats ut av äldre queera generationer och nya riktningar som stakats ut av yngre queera generationer. Jag upplever skav dels mot äldre queera generationers uppfattning om hbtq-migration som en självklar nödvändighet, dels 53 Jfr

Relph 1976, 141. Purnell 2017. 55 Jfr hooks 2009. 56 Jfr hooks 2009, 15. 54 Jfr

473


EVELINA LILIEQUIST

mot de yngre generationernas proklamerande om lyckliga queers på landsbygden. Tidigare generationers ”sanningar” erbjöd en sorts gemenskap – mellan oss som känt oss tvungna att söka oss bort från barndomens vidder till städerna där vi sagts höra hemma. Ahmeds teorier har lärt mig förstå att det oftast är lättare att följa de stigar som andra redan har trampat upp och att det kan vara svårt att stå emot trycket att följa en viss riktning.57 Det var därför inte konstigt att jag närmast var inprogrammerad på att flytta från landsbygden i samband med att jag började komma ut som lesbisk. I den verklighet jag levde i där och då upplevde jag det specifika geografiska rummet begränsande och för litet för att rymma min längtan. Det fanns säkert lyckliga (och olyckliga) hbtq-personer i min fysiska närhet, men de var inte kända för mig, och de få jag kände till räknades inte riktigt.58 Jag erkänner – det var en annan känsla att gå in på klubb Slick i Stockholm än att delta i en lokal fikaträff. Jag kände mig ensam i min lokala kontext. Ingen talade om att stanna kvar som en möjlighet. Det görs idag. De yngre generationerna visar en annan gemenskap som jag vill tillhöra, men samtidigt inte fullt ut kan vara delaktig i. I framtida forskning om hbtq-personer liv på olika platser bör vi beakta att olika erfarenheter existerar sida vid sida. Min berättelse som nedtecknats här berättas utifrån ett perspektiv som delvis kan härledas till min queera generation och de livsvillkor som omgärdat den tidsperiod där många andra upplevelser såklart också är möjliga. Queera röster från tidigare generationer har uttryckt sina upplevelser. På sociala medier berättar stafettpostarna sina, utifrån de livsvillkor som råder nu. Hur kommer framtida queera generationer berätta om relationer mellan queer orientering och geografisk plats? Var kommer de att känna sig hemma? Vad jag vet är att många berättelser behövs och flera bottnar behöver belysas. Det är de ensidiga narrativen vi ska akta oss för. 57 Ahmed 58 Jfr

474

2006, 14–15, 17; se även Ahmed 2010. Liliequist 2020, 54–55.


H I T TA H E M

Litteratur Adams, Tony E., Holman Jones, Stacy och Ellis, Carolyn. 2015. Autoethnography. Understanding qualitative research. Oxford & New York: Oxford University Press. Ahmed, Sara. 2004. The cultural politics of emotion. Edinburgh: Edinburgh University Press. Ahmed, Sara. 2006. Queer Phenomenology: Orientations, Objects, Others. Durham: Duke University Press. Ahmed, Sara. 2010. The promise of happiness. Durham: Duke University Press. Ahmed, Sara. 2017. Living a feminist life. Durham: Duke University Press. Ambjörnsson, Fanny och Jönsson, Maria. 2010. Livslinjer: berättelser om ålder, genus och sexualitet. Göteborg: Makadam. Bryant, Jason. 2015. ”The Meaning of Queer Home”. Home Cultures 12:3, 261–289. Butler, Judith. 1990. Gender trouble: feminism and the subversion of identity. New York: Routledge. Chang, Heewon. 2008. Autoethnography as method. Walnut Creek, CA: Left Coast Press. Ellis, Carolyn, Adams, Tony E. och Bochner, Arthur P. 2011. ”Autoethnography: an overview”. Historical Social Research / Historische Sozialforschung 36, 4(138), 273–290. Eriksson, Madeleine. 2008. (Re)producing a periphery: popular representations of the Swedish North. Doktorsavhandling, Umeå universitet. Gerholm, Lena. 1993. ”Generation som erfarenhet och konstruktion: En etnologisk betraktelse”. I Blehr, Barbro (red.). Femtiotalister och konstruerandet av kulturella generationer. Stockholm: Carlsson Bokförlag. Halberstam, Judith/Jack. 2005. In a queer time and place: Transgender bodies, subcultural lives. New York: New York University Press. Haritaworn, Jin. 2015. Queer lovers and hateful others: Regenerating violent times and places. London: Pluto Press. hooks, bell. 2009. Belonging: a culture of place. New York & London: Routledge. Lapadat, Judith C. 2017. ”Ethics in autoethnography and collaborative autoethno­g raphy”. Qualitative Inquiry 23(8), 589–603. Liliequist, Evelina. 2018. ”I de digitala rummen är jag säker på vem jag är”. Provins nr 1 2018, 58–61. Liliequist, Evelina. 2020. Digitala förbindelser: Rum, riktning och queera orienteringar. Doktorsavhandling, Umeå universitet.

475


EVELINA LILIEQUIST

Lundahl, Pia. 1998. Lesbisk identitet. Stockholm: Carlsson. Lundgren, Anna Sofia och Liliequist, Evelina. 2020. ”Utmana och bekräfta. Andra bilder av landsbygder?”. I Lundgren, Anna Sofia (red.). Makt, moral, motstånd. Engagemang för norrländska landsbygder. Umeå: Cityprint AB. Lundgren, Britta, Öhman, Ann, Kalman, Hildur och Bränström Öhman, Annelie. 2020. Möjligheter och mellanrum: Berättelser om genus och akademiska livslopp. Göteborg: Makadam förlag. Lööv, Anna Olovsdotter. 2020. ”’Vi gör det på vårat sätt’. Pride på *bygd, av-urbanisering och de-centrering av hbtq-frågor”. Tidskrift för genusvetenskap 41(4), 91–112. Norrhem, Svante. 2001. Den hotfulla kärleken. Stockholm: Carlsson bokförlag. Norrhem, Svante, Rydström, Jens och Markusson Winkvist, Hanna. 2015. Undantagsmänniskor: en svensk HBTQ-historia med utblickar i världen. Lund: Studentlitteratur. Purnell, David. 2016. ”Coming out (of the darkness)”. Qualitative Inquiry 22(6), 501–509. Purnell, David. 2017. ”There is No Home Like Place”. I Pensoneau-Conway, Sandra L., Adams, Tony E. och Bolen, Derek M (red.). Doing Autoethnography. Rotterdam: Sense Publishers. Relph, Edward. 1976. Place and Placelessness. London: Pion. Seamon, David och Jacob Sowers. 2008. ”Edward Relph, Place and Placelessness”. I Hubbard, Phil, Kitchen, Rob och Valentine, Gill (red.). Key Texts in Human Geography. London: Sage. Siverskog, Anna. 2016. Queera livslopp: att leva och åldras som lhbtq-person i en heteronormativ värld. Doktorsavhandling, Linköpings universitet. Sorainen, Antu. 2015. ”Queer personal lives, inheritance perspectives, and small places”. Lambda Nordica 19(3–4), 31–54. Svensson, Lotta. 2017. Lämna eller stanna? Valmöjligheter och stöd för unga i ”resten av Sverige”. Lund: Nordic Academic Press. Valentine, Gill och Skelton, Tracey. 2003. ”Finding oneself, losing oneself: The lesbian and gay ’scene’ as a paradoxical space”. International Journal of Urban and Regional Research 27, 849–866. Weston, Kath. 1995. ”Get thee to a big city: Sexual imaginary and the great gay migration”. GLG: A Journal of Lesbian and Gay Studies 2, 253–277. Woods, Michael. 2010. Rural. London; New York: Routledge. Öhman, Ann. 2020. ”Ständigt på väg och i rörelse – om kön, klass och akademiker­blivande”. I Lundgren, Britta, Öhman, Ann, Kalman, Hildur & Bränström Öhman, Annelie (red.). Möjligheter och mellanrum: Berättelser om genus och akademiska livslopp. Göteborg: Makadam förlag.

476


DA JEG BLE TIL VI

Da jeg ble til vi En gammel homse ser tilbake

Arne Lie Christensen Våren 1973 satt jeg på toget fra Oslo til Bergen sammen med homofile av begge kjønn. Vi var på vei til en sammenkomst, som skulle strekke seg over to dager, og som skulle komme til å forandre mitt liv. Tilfeldigvis – og heldigvis – skulle Bergen komme til å bli min nye hjemby i de nærmeste fem årene. Tiden var inne. Året før var loven som forbød homoseksualitet blant menn blitt opphevet. Da var det på tide at langt flere av oss kastet oss ut i kampen mot diskriminering. Og det kan kanskje virke overraskende: De som arrangerte seminaret var faktisk marxist-leninister. I disse metoo-tider kan det kanskje være interessant å høre om hvordan mange av oss homofile kom sammen for å kjempe for vår sak. For dette handler om mye av det samme. Også vi hadde omsider forstått at den undertrykkingen vi i årevis hadde vært utsatt for, ikke primært dreide seg om individuelle problemer som dessuten de fleste måtte fortie. Det handlet om viktige samfunnsspørsmål, og det handlet om politikk. Og da måtte vi gripe tak i det selv. Det var da jeg ble til vi. Det føltes som en enorm lettelse. Jeg var jo en av mange – av mange tusen. Nå skulle vi omsider stå sammen, i fellesskap og solidaritet. Og vi oppnådde utrolig mye, og det på veldig kort tid. Jeg er kulturhistoriker – også kalt folkelivsgransker – og grunnen til at jeg flyttet til Bergen, var at jeg skulle delta i et prosjekt som blant annet handlet om strilenes historie. Stril vil si bygdefolk som bodde i nærheten av byen. Dette er ikke en vitenskapelig artikkel, men en fortelling som bygger på det jeg husker når jeg i dag ser meg tilbake. Det skal handle om Bergen på 1970-tallet. Og det skal handle om bevisstgjøringsarbeid mellom homofile og om det utadrettete 477


ARNE LIE CHRISTENSEN

informasjonsarbeidet vi drev med. Mange av oss hadde – som jeg selv – til da vært gjennom to faser som homofile. I mange år hadde vi vært helt alene med den forferdelige følelsen av at det var noe grunnleggende galt med oss, noe vi for all del ikke kunne ta opp med andre. Men deretter hadde noen av oss kommet inn i et mer eller mindre hemmelig fellesskap av likesinnete. Dette hadde vært en stor lettelse. Og nå ville vi altså ikke stoppe der. Det var på tide at vi sa tydelig ifra og krevde å bli akseptert. Som aktivist var det nok en fordel å komme til Bergen hvor jeg ikke kjente så mange mennesker fra før og nå nesten kunne begynne livet på nytt. Det gjaldt nok flere av oss som kom fra andre steder i landet. Det var lettere å stå på stand med plakater og løpesedler om en så personlig og vanskelig sak når man ikke hele tiden traff bekjente. Som vi senere skal se, var det også en fordel å befinne seg i en by som Bergen, på god avstand fra ledelsen i den homofile organisasjonen Det Norske Forbundet av 1948 (DNF-48) og fra det maoistiske partiet AKP. Christensen som student i 1970, før denne fortellingen begynner. Foto: Lillehammer tilskuer 21.07.1971. Ukjent fotograf. (LT / GD).

478


DA JEG BLE TIL VI

Bevisstgjøring Det arbeidet jeg ble med i som homoaktivist, var først og fremst delt mellom bevisstgjøringsarbeid og informasjonsarbeid. De fleste aktivistene tilhørte (mer eller mindre) venstresiden politisk, og arbeidet var allerede i gang da jeg kom til byen. Det første vi gjorde, var å danne en samtalegruppe som vi kalte Søndagsgruppen – og altså ikke Bevisstgjøringsgruppen. Vi ville ikke virke for intellektuelle og ekskluderende. Og Søndagsgruppa kunne den heller ikke hete, i og med at vi befant oss i Bergen. Forbildet vårt var tilsvarende bevisstgjøringsarbeid blant kvinner. Her møttes gutta hver søndag mellom klokka 19 og 21, bortsett fra i feriene. I de fire– fem årene jeg bodde i Bergen, møttes vi omkring mitt runde bord, seks–åtte stykker, i min leilighet på Møhlenpris. Senere ble arbeidet fulgt opp av andre. Det var en mer eller mindre fast kjerne av oss, og så kom det stadig nye til som deltok i kortere eller lengre tid. Vi var for det meste menn, sjelden kvinner. Kanskje hadde homofile menn og kvinner ulike erfaringer, når hensikten var å ha samtaler om vårt personlige liv. Dessuten var det homofile miljøet i Bergen, både i våre faste møtelokaler og ute på byen, dessverre i for stor grad dominert av menn. Møtene i Søndagsgruppen må være noe av det mest meningsfylte jeg har vært med på. Én ting var at vi møttes på de ukentlige festene i en gammel villa i byen, hvor vi forhåpentligvis hadde det gøy og eventuelt sjekket opp en eller annen. Men det var noe helt annet å ha personlige samtaler om det å være homofil. I likhet med meg hadde vel de fleste homofile den gangen ganske tøffe erfaringer. Og alle problemer var ikke nødvendigvis løst straks vi hadde fått kontakt med miljøet og eventuelt kastet oss inn i homselivet. Derfor ble disse samtalene mellom likesinnete svært viktige, og vi utviklet et fellesskap av uvurderlig verdi. Det vi snakket om, var enkle, viktige og samtidig vanskelige spørsmål. Det gjaldt først og fremst å akseptere seg selv. Så var spørsmålet om vi burde fortelle det til våre nærmeste og komme «ut 479


ARNE LIE CHRISTENSEN

av skapet». Slik jeg husker det, gikk samtalene ganske lett. Vi snakket ikke om løst og fast, som i et vanlig selskap. Mange av oss var jo midt i en utvikling – i retning av større åpenhet. Kanskje kunne én av gutta insistere på at han ikke kunne ta opp dette med sine foreldre. Så gikk det en uke, og så kunne han melde at han hadde fortalt om alt sammen hjemme. Moren hadde selvsagt forstått dette ganske lenge, og alle i familien følte seg lettet. Men for andre, blant annet folk med en kristen bakgrunn, kunne det være vanskeligere. Og det var nok noen av de aktive i Søndagsgruppen som aldri tok opp disse spørsmålene med sine nærmeste i miljøet der de kom fra, men som likevel – eller nettopp derfor – hadde utbytte av sammenkomstene. De problemene vi hadde dreide seg ikke minst om selvundertrykking. Det å våge å stå åpent fram handlet like mye om å ta et oppgjør med sine egne fordommer som med andres. Mange mente jo i utgangspunktet at det å være homofil primært var et privat spørsmål, noe vi eventuelt kunne ta opp med enkelte nære venner, men ikke behøvde å rope ut på gater og streder. Men den prinsipielle holdningen blant oss som hadde tatt initiativet til Søndagsgruppen, var at vi burde være akkurat like åpne om vår homofili som andre var om sin heterofili. Det handlet om likestilling. Men dette var langt fra enkelt, og det gjaldt selvsagt også for meg personlig. For heller ikke jeg var åpen omkring disse spørsmålene i alle sammenhenger, som for eksempel når jeg intervjuet bygdefolk utenfor Bergen om deres liv og historie. Vi kan si at homokampen var en del av tidsånden, en forlengelse av det som forbindes med året 1968. Men bare en ørliten del av de homofile var i realiteten involvert, for vi regner vel med at rundt fire prosent av befolkningen – kvinner så vel som menn – er homofile. Samtidig var det vokst fram et sterkt fellesskap mellom en del av oss, en opplevelse av felles identitet, uavhengig av det seksuelle.

480


DA JEG BLE TIL VI

Informasjonsgruppen Det handler altså om 1970-årene i Bergen. Det begynner å bli lenge siden. Jeg har ingen dagbøker fra denne tiden og har dessverre ikke tatt vare på notater fra de mange foredragene og innleggene som jeg og andre holdt. Jeg husker vel mest bruddstykker og spesielle situasjoner fra alt det vi var med på. Jeg var ingen lederskikkelse, men ble snart en av de mest aktive, både i informasjons- og bevisstgjøringsarbeidet. Vi var neppe mer enn fem–seks aktivister av gangen. Vi sto på stand på gaten med plakater og løpesedler, vi møtte opp to–tre stykker på skoler og i ungdomsklubber, og vi innledet til debatt i forskjellige sammenhenger. Jeg tror vi oppnådde veldig mye. Mye mer enn gjennom den andre politiske aktiviteten på venstresiden, som jeg også var med på. Første gang jeg sto på stand, må ha vært på en høyskole i nærheten av byen. Turte jeg dette? Hva om han jeg skulle stå sammen med, plutselig forsvant og jeg ble stående alene? Men det tok ikke mange minuttene før jeg var rundt i lokalene med løpesedlene og kastet meg ut i debatten. Det var som om jeg på kort tid hadde funnet fram til en indre trygghet og kraft. Vi stilte stadig opp med plakater og løpesedler i sentrum av byen. Mange mennesker stoppet opp, og vi fikk i gang fine samtaler. Men når vi skulle pakke sammen og gå gjennom byen med alt utstyret, husker jeg at jeg dels prøvde å gjemme meg bak plakatene og dels å gjemme plakatene bak meg! Men egentlig var jo ikke dette så farlig. Som homofil aktivist har jeg aldri vært utsatt for mobbing. Vi hadde også en egen seksjon i 1. mai-toget i flere år, og vel også i 8. mars-toget. Da gjaldt det å få med seg flest mulig mer eller mindre skjulte homofile, og kanskje måtte noen gå med maske. Det var for øvrig ikke sjelden at ledelsen i demonstrasjonstoget tok ordet aller først og nevnte de forskjellige seksjonene som deltok – unntatt én, som helt til slutt ble omtalt som «og andre». Da var det oss de «tilfeldigvis» hadde glemt. Det er ikke rart at det kunne være vanskelig 481


ARNE LIE CHRISTENSEN

for oss å stå åpent fram når så mange politisk bevisste mennesker på venstresiden syntes at det var vanskelig bare å nevne oss. Bare å bruke dette ordet. Det er grunn til å reflektere over nettopp dette. Er det slik at homofile var – og er – i en særstilling blant de svake og undertrykte gruppene som krever sin rett? Ja, jeg er redd for at det kan være slik. Men jeg må heller ikke glemme at vi hadde mange heterofile støttespillere. Noe av det mest spennende for oss i Informasjonsgruppen var å bli invitert til en skoleklasse eller ungdomsklubb. Vi var gjerne to–tre stykker som møtte opp, og det ble alltid flotte debatter. Når jeg holdt mitt lille innlegg, brukte jeg gjerne meg selv som eksempel. Jeg snakket om hvor vanskelig og urimelig det var å være alene om dette, hvor flott det var da jeg omsider ble kjent med likesinnete, og endelig hvor befriende det var å være åpen som homofil. Jeg husker godt første gang vi besøkte en skoleklasse. Det var på Bergen Katedralskole. Jeg tror vi var tre menn på min alder som møtte opp. Når læreren denne gangen hadde kontaktet oss, var det fordi han hadde opplevd en del homohets i klassen. Sopervitser. Én fordel hadde vi i hvert fall på et møte som dette. Elevene var uten tvil nysgjerrige etter å se oss og møte oss, som i deres forestillingsverden nærmest kom fra en fremmed klode! Vi var i utgangspunktet en ganske eksotisk gruppe i deres øyne. Men det vi klarte allerede på dette møtet, var ganske enkelt å alminneliggjøre oss. Vi fortalte om oss selv, at vi hadde den samme typen følelser og behov som alle andre. Jeg husker at en gutt plutselig sa: «Men bor ikke du på Møhlenpris? Da kjøper vi jo mat i den samme butikken.» Verre var det ikke. Etter hvert begynte stemningen i klassen å gå i vår favør. Plutselig rakte en av guttene opp hånden og fortalte at han en gang hadde opplevd at en mann hadde lagt an på ham. Vi spurte om det var noen av jentene som hadde opplevd det samme. Om de hadde irritert seg over en mann som hadde vært nærgående, uten at de selv var interessert. Det hadde jo mange opplevd! Hvoretter denne gutten svarte at «Det var jo noe helt annet». «Men hør nå her!» ropte 482


DA JEG BLE TIL VI

noen av jentene i kor. Og så kunne vi i Informasjonsgruppen bare lene oss tilbake og overlate diskusjonen en stund til elevene selv. Slik kunne vi flytte homsespørsmålet fra å være vårt problem til å bli deres. Problemet var ikke at vi var homofile, men at altfor mange ikke aksepterte at vi var det. Men én ting vi alltid passet på, var å unngå at vi skulle komme dit at elevene så seg rundt i klassen med tanke på at kanskje en av dem var skjult homofil. Vi opplevde altså på slike møter hvor lett det var å snu stemningen. Unge folk på 16–17 år er lette å påvirke. Her må jeg nevne at vi som deltok i dette, ikke var typiske «skruller» – feminiserte homser – som mange av ungdommene kjente fra byen og kanskje hadde fordommer mot. Det at vi var helt «vanlige», gjorde det sikkert lettere å akseptere oss. I ettertid ser jeg jo at dette kunne være problematisk. Vi ønsket i prinsippet ikke å ta avstand fra «skrullene», samtidig som det nok var en fordel i informasjonsarbeidet at vi la vekt på å framstå som «vanlige». På et av møtene, jeg tror det må ha vært i en ungdomsklubb, hadde vi en helt spesiell opplevelse. Som vanlig – må jeg vel kunne si – hadde vi fått forsamlingen på vår side. Vi hadde fortalt om hvor vanskelig og urimelig det var å måtte holde dette hemmelig, og hvor mye bedre vi nå hadde fått det når vi kunne stå åpent fram. Da var det at en gutt reiste seg opp, så seg rundt, og fortalte med skjelvende stemme at han selv var homofil, og at han akkurat nå våget å fortelle dette til de andre vennene. Det er sånne ting som gjør inntrykk, og som jeg ofte tenker på når jeg ser tilbake på informasjonsarbeidet. Og jeg må innrømme at tårene kommer fram når jeg skriver dette. Tenk om jeg selv hadde kunnet stå fram på denne måten da jeg var 16–17 år, med alle de andre jevnaldrende i ryggen, så mye lettere alt hadde vært! Jeg husker forresten en annen gang, på et lignende møte, at en gutt som kanskje var litt feminin, fortalte at han noen ganger var blitt beskyldt for å være homofil, uten at han var det. Det gjorde at han personlig hadde lett for å forstå hva vi snakket om. Slik viste han hvordan redselen for homofili også rammer andre som mer eller 483


ARNE LIE CHRISTENSEN

mindre bryter med de innarbeidete kjønnsrollene, enten i utseende eller interesser. Noe av poenget med informasjonsarbeidet var å synliggjøre homofile. Vi var opptatt av å alminneliggjøre fenomenet samtidig som vi viste at vi var mange, og at vi var mange slags mennesker. Da var det et problem at så få jenter deltok i informasjonsarbeidet. Jeg – og vi – pleide selvsagt å nevne at det var like mange kvinner som menn som var homofile. Men det hadde jo vært noe annet om kvinnene selv hadde deltatt sammen med oss gutta i informasjonsvirksomheten. En dag jeg satt på kontoret, fikk jeg telefon fra en psykolog som jeg kjente fra før. Han hadde akkurat fått besøk av en pasient som hadde fortalt at han var homofil og hadde problemer med å akseptere dette. Psykologen spurte om jeg kunne komme oppom og slå av en prat. Jeg tror det fungerte fint. Et stykke på vei kunne det være slik at «problemet» sluttet å være et problem dersom man bare fikk anledning til å treffe og snakke med en likesinnet. Den gangen var det fortsatt relativt få offentlig kjente homofile som man kunne identifisere seg med. Enda en episode må jeg nevne. Som kulturhistoriker holdt jeg en del foredrag, blant annet om strilenes kultur. En gang hadde jeg snakket om dette på en lærerskole utenfor byen, og jeg tror det fungerte greit nok. Men så inviterte skolen Informasjonsgruppen for å komme og snakke om homofili, en måneds tid senere. Da ble en av de ansatte, som tilfeldigvis hadde hatt ansvaret for begge møtene, lettere forvirret. Han hadde tydeligvis ikke tenkt tanken at den samme mannen som var kulturhistorisk forsker omkring sosialhistorie og kulturlandskap, på samme tid også kunne være homofil! Dette var faktisk en ganske vanlig oppfatning på denne tiden. Dersom en person sto offentlig fram som homofil, ble han eller hun den homofile, og intet mer. Omtrent som om en svart mann bare kunne være en «neger» og eventuelt musikalsk, men ikke for eksempel kunne være lege!

484


DA JEG BLE TIL VI

By og land Kanskje er det både påfallende og symptomatisk at det nesten var en selvfølge at jeg ikke kunne nevne at jeg var homofil for mine informanter på Strilelandet – det vil si kystområdet utenfor Bergen. Dette til tross for at jeg hadde svært god og utpreget personlig kontakt med mange av dem. 1970-tallet var jo en tid for omfattende frigjøringsprosesser som uten tvil hadde med hverandre å gjøre. Det handlet ikke bare om kvinnekamp og homsekamp, men også om samenes og skogfinnenes kamp mot lang tids diskriminering. Selv engasjerte jeg meg sterkt i hvordan strilene inntil da hadde vært utsatt for mobbing når de kom inn til byen. Her var det jo en åpenbar parallell, som det altså var uaktuelt for meg å ta opp. Det har nok til alle tider – og trolig i alle samfunn – vært noen som er blitt utpekt som «de andre», enten det er «svartinger», «kipestril», «sopere» eller «degos». Det siste uttrykket ble i min ungdom brukt om fremmedarbeidere fra Sør-Europa, mens «kipestril» viser til de spesielle kurvene som strilene gjerne hadde på ryggen når de kom inn til byen med varer de skulle selge. Dette viser at det dessverre ikke er slik at undertrykte grupper nødvendigvis står sammen mot fordommer og diskriminering. Noe av det som har gjort sterkest inntrykk på meg, når eldre folk har fortalt om sitt liv, var møtet med en mann fra Strilelandet. Det han fortalte om, må han ha opplevd for omkring hundre år siden. Som liten gutt kom han for første gang inn til byen, i sine fineste klær. Der opplevde han hvordan byfolkene så på ham, så ned på ham med forakt. Han hadde ikke hørt om noe sånt før. Og akkurat dette kunne han aldri glemme. Dette blikket, alt det som han fornemmet, uten at det kanskje ble satt ord på det. Jeg satt med blanke øyne og lyttet til ham og prøvde å holde gråten tilbake. For det var jo akkurat slik jeg selv hadde opplevd det i årevis, som en feminin og annerledes gutt. Bare at jeg hadde holdt alt sammen for meg selv. Jeg hadde ikke engang opplevd meg som en del av en gruppe. Det handlet om noen dypt urettferdige utstøtingsme485


ARNE LIE CHRISTENSEN

kanismer i samfunnet som gjør at noen grupper mennesker stemples som mindreverdige. Men denne likheten mellom hans og min erfaring var det altså utenkelig for meg å ta opp.

Etnologen Arne Lie Christensen, her avbildet i Østlendingen 18. juli 1979. Foto: Solveig Irene Kristiansen.

Siden jeg er inne på miljøet på Strilelandet og de menneskene jeg traff der, må jeg nevne en spesiell episode. Jeg var selv en del med i styre og stell i Forbundet av 1948. Og der kom det en dag inn et brev fra en gammel ungkar på Lindås som jeg tilfeldigvis hadde intervjuet én enkelt gang, men ellers ikke kjente. Han levde sammen med sin søster, og jeg husket at hun hadde sett litt rart på meg da jeg kom for å intervjue ham. I brevet sto det noe i denne retningen: Om vi kunne være så snill å levere en ung gutt til ham! Slik kunne altså en 70-åring tenke, en mann som hadde vokst opp i et kristelig og konservativt småbrukermiljø i nærheten av Bergen. Han ante selvsagt ingenting om hva forbundet holdt på med, om bevisstgjøring og solidaritet eller generelt om verdien av at likesinnete kom sammen og dannet et miljø. Jeg husker ikke hva vi svarte ham, men noen «vare» kunne vi ikke levere. 486


DA JEG BLE TIL VI

Episoden illustrerer den usamtidigheten det vanligvis vil være i en kultur, for å bruke et begrep fra mitt eget fag. Mennesker møtes, men befinner seg ofte i helt forskjellige verdener. Biskopenes hat og psykiaterens fordommer Jeg har funnet fram noen sitater som vi ofte viste til på informasjonsmøtene, i hvert fall når tilhørerne var voksne. Slik kan leserne forstå hvilke holdninger og påstander vi kjempet imot, og som fortsatt var aktuelle. De norske biskopene hadde for eksempel i 1954 enstemmig vedtatt følgende, som sto ved lag til slutten av 70-tallet: Homoseksuelle handlinger bør få gjelde som de perverse og forkastelige ting de er, og skulle de i prinsippet være straffefri, da er det ikke mulig å nekte at et nytt moral- og rettssyn er på ferde […]. En må være oppmerksom på at vi står overfor en samfunnsfare av verdensdimensjoner. Det er en kjent sak at homoseksualitet har fått et uhyggelig omfang i mange land. (Protokoll for bispemøtet 1954).

Da jeg var med i informasjonsarbeidet, var altså dette fortsatt biskopenes offisielle syn. Mange av våre tilhørere var nok enige med oss i at det kom et gufs av hat fra disse ordene om våre «perverse» handlinger. Det eksisterte ingen formildende omstendigheter, og kirkens syn på nestekjærlighet var tilsynelatende glemt. Etter hvert innførte mange norske kristne en distinksjon mellom «å være det» og «å gjøre det». Det var ingen grense for hvor høyt prester og andre kristne elsket oss og respekterte oss, fikk vi høre, men noe ekteskap kunne de dessverre ikke tilby, og all seksualitet skulle som kjent foregå innenfor ekteskapet. En annen sak var at de samme menneskene i praksis sikkert kunne tilgi folk som hadde «syndet» og hatt heteroseksuelle forhold uten at de var gift. Homofiles «synder» var tydeligvis mye verre enn heterofiles. Kort sagt, inntil nylig hadde vi, ifølge biskopene, vært «perverse», og noe skille mellom legning og handling hadde kirken ikke funnet grunn til å trekke opp. Og på slutten av 70-tallet oppfattet 487


ARNE LIE CHRISTENSEN

biskopene seg som utrolig tolerante når de innså at homofile faktisk hadde et menneskeverd på linje med andre mennesker. Og vi befant oss altså i Norge og ikke i et fjerntliggende og udemokratisk land. I 1972 ga den anerkjente psykiateren Einar Kringlen ut sin lærebok i psykiatri. Altså samme år som loven som forbød homoseksualitet ble opphevet i Norge. Men boka var tydeligvis gått i trykken mens loven ennå gjaldt. Jeg viste ofte til den når jeg innledet til debatt. Mange som hørte på våre debattinnlegg, ble forferdet over hvordan Kringlen stempler oss som syke og prinsipielt annerledes enn «normale» mennesker, eller det han kaller «folk med familie». Han skriver riktignok at fagfolkene har lite kunnskap om homofile, men bidrar samtidig til å videreføre fordommene og kunnskapsløsheten. Det er mildt sagt merkelig at han overhodet ikke trekker inn kulturelle og samfunnsmessige forhold og hvordan dette har påvirket synet på homofili. I følgende sitat er både forakt og manglende kunnskaper kombinert med en tilsynelatende medlidenhet med disse unormale menneskene: Atskillig av den homoseksualitet som vekker allmenhetens uvilje, har sin rot i kontaktløshet og ensomhet. Folk med familie kan vanskelig forestille seg den ensomhet som kan ramme homoseksuelle eller forestille seg kraften i det begjær som driver dem til å søke seksuelle kontakter. I et liv med ensomhet og skuffelse kan seksuell kontakt bli den eneste glede og det eneste middel til å skape følelsesmessig nærhet til et annet menneske. Homoseksuelle som byr seg frem, er ofte ulykkelige menn, som er drevet av et sterkt kontaktbehov. Deres trang føler de selv som en ulykke, og de har vanskelig for å kontrollere seg (Kringlen 1972, s. 260).

Dette skriver altså en fagmann så sent som i 1972. Et år etter at boka var kommet ut, hadde vi som drev med informasjonsvirksomhet, ingen problemer med å få vanlig ungdom til å forstå at «kraften» i vårt «begjær» var påfallende lik heterofiles. Det virker dessuten som om Kringlen mener at årsaken til homofili ligger i at dette er mennesker som i utgangspunktet er ensomme. Den ensomheten som mange 488


DA JEG BLE TIL VI

homofile har følt og fortsatt eventuelt kan føle, skyldes vel heller de holdningene som Kringlen selv er talsmann for. Kommunisme og «fråsegna» Våren 1973 tok en gruppe AKP-ere i Bergen initiativ til det som skulle bli et skjellsettende seminar for meg. Jeg hadde vært politisk engasjert på venstresiden i mange år, men skeptisk til denne politiske retningen, fordi de hadde liten evne til å lytte til folk flest, og fordi jeg ikke trodde på noen revolusjon og aller minst på Stalin. Men nå skiftet jeg altså syn. «La de hundre blomster blomstre», har Mao sagt, og i mine øyne framsto partiet som tolerant og inkluderende i slike sammenhenger, i hvert fall slik jeg opplevde det i Bergen, langt borte fra partiets ledelse. Dette endret seg et par år senere da jeg ble kjent med de beryktete «fråsegna» (se nedenfor) og partiet gikk mer i retning av det vi i dag kaller stalinisme. Denne vendingen i AKP får meg til å se tilbake på min egen familiehistorie. Mor og far ble kjent med hverandre i 1933 gjennom organisasjonen Mot Dag, som hadde mye til felles med AKP. Også de opplevde en brå vending i det kommunistiske miljøet. I 1920-årene hadde Sovjet på mange måter hatt en liberal holdning, blant annet ved å støtte kvinnefrigjøringen. Og som det første landet i verden besluttet de etter revolusjonen å oppheve loven som forbød homoseksualitet. Dette – og mye annet – ble endret da Stalin kom til makten. Da man i Norge ble kjent med de forferdelige moskvaprosessene, falt Mot Dag sammen, og de fleste på den norske venstresiden mistet troen på kommunismen. Hjemme hos meg hadde vi noen eksemplarer av Populært tidsskrift for seksuell opplysning, som medlemmer av Mot Dag sto bak. Der kan man lese artikkelen «Homoseksualitet» (hefte 4–1932), skrevet av Torgeir Kasa og Karl Evang. Dessverre kjente jeg ikke til artikkelen da jeg var ung. Her gir de en oppsiktsvekkende, fyldig og positiv beskrivelse av homofili, særlig med tanke på når dette var skrevet. De forteller om hvor vanlig dette fenomenet var, og hvordan mange 489


ARNE LIE CHRISTENSEN

homofile følte seg som «jaget vilt». De gikk inn for at loven som forbød homoseksualitet skulle oppheves også i Norge, og avslutter artikkelen slik: Av hensyn til den enkle og selvfølgelige menneskerett som disse tusener har på å føre et så lykkelig og verdig menneskeliv som mulig, er en endring nødvendig i den herskende morals og samfunnets holdning overfor dem (Kasa & Evang 1932, s. 218).

Så viser det seg altså at forbudet ble gjeninnført i Sovjet i 1933, umiddelbart etter at artikkelen var skrevet. To år senere ble en artikkel om homoseksualitet trykt i Arbeidernes leksikon (1933, s. 958–959), som også Mot Dag sto bak. Der er bildet langt mer negativt. Hadde Stalins beslutning allerede nådd fram til redaksjonen og til den norske venstresiden? Jeg snakket for øvrig ikke om dette med mine foreldre og nevnte overhodet ikke noe om min homofili. Og som vi vet, ble loven i Norge først opphevet i 1972. Og så var det som om noe tilsvarende skjedde i Norge 40 år senere. I 1974 skrev ledelsen i AKP en tekst som het «Framlegg til fråsegn om homofili», som gradvis ble kjent av andre i partiet. Her er et utdrag fra teksten: AKP (m-l) meiner at homofili i hovudsak er eit seksuelt avvik med røter i samfunnsmessige og sosiale tilhøve […]. På denne bakgrunn stør og AKP (m-l) fullt ut at t.d. sosialistiske land utfrå andre historiske og konkrete tilhøve har ei anna line når det gjeld handsaming av homofili enn det vi har i vårt land under kapitalismen. […] AKP (m-l) meiner videre at det ikke er kommunistar si oppgåve å fremje homofili eller å propagandere at homofili er «ynskjeleg» (Tjen folket, 3. mars 1975, s. 26–27).

Dette var rystende lesning for meg og mange andre homofile. Det var uansett fullstendig uaktuelt for de få av aktivistene i Bergen som sympatiserte med AKP, å skulle bøye av for dette synet. Det ville bryte med det vi hele tiden hadde jobbet for, og ville i praksis føre til at vi måtte legge ned virksomheten. Vi håpet i det lengste at partiet 490


DA JEG BLE TIL VI

skulle trekke tilbake det famøse forslaget til uttalelse. Etter et halvt år meldte jeg meg ut, både på grunn av «fråsegna» og på grunn av den økende stalinismen. I 1979 ble heldigvis «fråsegna» trukket tilbake, og partiet besluttet å støtte homokampen. Ja, vi befant oss på god avstand fra partiledelsen i Oslo. Og det viste seg at det også var fint å befinne seg på avstand fra ledelsen i Forbundet av 1948 i Oslo. 30. oktober 1976 kunne man lese et stort oppslått intervju i Bergens Tidende med overskriften «Annerledes?». Det var et dobbeltintervju med meg og Arne Kolsum, en jevnaldrende homofil aktivist. Det var ikke hverdagskost på denne tiden at en avis som Bergens Tidende tok opp temaet på denne måten. Så vidt jeg vet, var det første gang. Dette var ikke nødvendigvis en enkel sak for avisen, og selvsagt heller ikke for oss.

Faksimile fra Bergens Tidende lørdag 30 oktober 1976.

491


ARNE LIE CHRISTENSEN

Vi fikk litt av et sjokk da Karen-Christine Friele og senere også daværende formann i DNF-48, Claus Drecker, rykket ut mot oss i avisen (Bergens Tidende, 13. og 18. november 1976) etter at intervjuet var kommet på trykk. Var dette virkelig nødvendig? Burde ikke DNF-48 være glad for at vi slapp til med et stort oppslått intervju i en så viktig avis som Bergens Tidende, at vi reagerte mot sopervitser og diskriminering og påviste at vi var ganske alminnelige mennesker? «Homofili – en tragisk skjebne?» var Frieles overskrift, og hun omtalte det som ble sagt i intervjuet som «den ynkelige fremstilling». Av en eller annen grunn tar de avstand fra tanken om likestilling mellom homofile og heterofile, mente hun, med utgangspunkt i følgende sitat fra intervjuet: «Min kamp gjelder sannelig ikke likestilling med heterofile, men likestilling mellom menneskers egenverd.» Dersom det var en reell uenighet mellom oss, må det være at vi la så stor vekt på alminneliggjøring, mens ledelsen i DNF-48 hadde en tendens til å framheve homofili som spesielt verdifullt. De la vekt på å være «stolt og homofil», mens vi også snakket om de problemene vi kunne få når vi ble stemplet som mindreverdige. Når vi leser kritikken fra DNF-48 i dag, vil den for de fleste virke fullstendig uforståelig. Først lenge etterpå er jeg for alvor blitt klar over i hvor stor grad kritikken var preget av striden med AKP i Oslo. De var tydeligvis sikre på at vi som ble intervjuet, var medlem av AKP og at vi støttet «fråsegna», og tolket våre formuleringer som uttrykk for dette, noe som overhodet ikke var tilfelle. Saken var at jeg hadde meldt meg ut av partiet, og at Arne Kolsum aldri hadde vært medlem. Det viser seg at det i det homofile miljøet i Oslo var en del konflikter i dette spørsmålet, i motsetning til i Bergen. En del av mine tidligere partikamerater i Oslo ga nok mer etter for ledelsens strenge grep, samtidig som Forbundets antikommunisme kunne minne om mccarthyismen i etterkrigstidens USA.

492


DA JEG BLE TIL VI

En viktig tid Ja, jeg synes at vi var ganske flinke og oppnådde mye, vi som var homofile aktivister. For meg ble nok disse fem årene i Bergen de viktigste i mitt liv, og til tross for det jeg nevner ovenfor, var mitt liv i liten grad preget av konflikter. I fortellingen om homokampen på 1970-tallet har ulike stemmer kommet fram, i et langt historisk perspektiv, med sterke krefter både for og imot. Det er påfallende hvor viktig dette spørsmålet har vært for våre motstandere. Landets biskoper stemplet oss som intet mindre enn «en samfunnsfare av verdensdimensjoner». Dette bringer mine tanker fram til vår verden i dag. Ekstreme og udemokratiske bevegelser i en rekke land bruker oss for alt vi er verdt, i kampen for å få tilhengere. Vi er et av de mest anvendelige eksemplene på «de andre» – på linje med jøder og svarte. Vår kamp er ikke forbi.

Litteratur Alham (pseudonym). «Annerledes?» Intervju med Arne Christensen og Arne Kolsum, Bergens Tidende, 30. oktober 1976, s. 5. Christensen, Arne og Arne Kolsum. «Homofili – en tragisk skjebne?» Bergens Tidende, 18. november 1976, s. 21. Drecker, Claus. «Homofili er en verdifull livsform», Bergens Tidende, 18. november 1976, s. 21. Friele, Karen-Christine. «Homofili – en tragisk skjebne?» Bergens Tidende, 13. november 1976, s. 19. Kasa, Torgeir og Karl Evang. 1932. «Homoseksualitet». Populært tidsskrift for seksuell opplysning, 1(4):234–264. Kringlen, Einar. 1972. Psykiatri. Oslo: Universitetsforlaget. «Homofili» I Arbeidernes leksikon, bd. 3. 1933, redigert av Jakob Friis og Trond Hegna. Oslo: Arbeidermagasinets forlag. s. 958–959. «Om homofili» i Tjen folket nummer 3, 1975. (Nettversjon) tjen_folket_1975_03. PDF (akp.no) (nedlastet 10 desember 2021). s. 26–27. Protokoll for Bispemøtet av 1954. Finnes i utskrift i ubb-ska-0001-e-ea-01-11. Lastet ned 14. desember 2021. https://katalog.skeivtarkiv.no/instance/letter/ubb-ska-0001-e-ea-01-11.html

493


SKEIV LOKALHISTORIE

English abstracts

Gossip, relationships, and small-town homosexuals in interand post-war Norway Oral memories as sources in queer local history Hans Wiggo Kristiansen Starting out with the story of a network of queer men in a small Norwegian town in the 1950s, this chapter discusses how different kinds of oral memories can bring forth new knowledge about queer networks and relationships of the past. The chapter confronts the scepticism expressed by some historians on gender and sexuality concerning the value of oral memories as sources and discusses how the use of oral memories may contribute to a more multifaceted interpretation of what life was like for queer women and men in local communities in Norway in the inter- and post-World War II era.

Horny ladies, mannish women, and cross-dressing sailors Queer sexualities in Iceland in the 18th and 19th centuries Íris Ellenberger and Hafdís Erla Hafsteinsdóttir In this chapter the authors explore women’s queer sexualities in 18thand 19th-century Iceland. They use traditional sources about unusual women who stood out because of their occupation, physical appearance or behaviour in order to establish a picture of what constituted queerness in a remote rural society. They look at who is described as queer, in what way and in which place, in a historical context. Then they conduct a thematic analysis and identify three interrelated themes which tie queerness to physical strength, lacking 494


ENGLISH ABSTRACTS

or abnormal motherhood and liminal places. The analysis indicates that the women in the authors’ sources allowed readers to cultivate an identity as “normal” people during a period where traditional agricultural society was coming to an end. The proliferation and registering of tales of strange women also serve as a means to deal with anxieties about the increased freedom of lower-class women and their effect on both the status of the countryside and gender and sexual norms. These stories are further characterised by ambivalence. The women are sometimes suspicious or feared but were still an integral part of the traditional agricultural society that both authors and readers wished to preserve when faced with inevitable social changes.

Queers in Norwegian folk poetry Sigrid Bø and Jarnfrid Kjøk In Norwegian erotic folk poetry the norm is heterosexual relationships, but several narrations and song materials might be interpreted as deviations from this main norm. This chapter examines what these texts can tell us about violations of normality in body expression, dress and behaviour, and which attitudes are expressed by the local community. The source material is diverse in genre and age. Most of the epic material, fairy tales, historical legends (segner), songs and “stev”, were gathered and written down in the last part of the 19th century but might have existed as oral tradition for generations. The source value of the erotic folk poetry about gender and sexual deviations is therefore not primarily information about persons and events, but about mentality and cultural conceptions. Overall, there is a significant difference in the material about men versus women. There are very few texts about men, and they convey the unmanly man, a laughable figure. On the other hand, women are positively emphasised in numerous texts where women are seen doing male work and in male positions. Otherwise, there 495


SKEIV LOKALHISTORIE

are many words, formulations and tales which show that same-sex sexual relations among women have been known and joked about. The oldest mythical fairy tales and ballads, in which witchcraft plays a central role in gender and sexual deviations, might reflect a men­ tality that contributed to a seemingly accepting attitude towards queers in local communities. Queer sailors Gry Bang-Andersen and Bård Gram Økland In this chapter, the Norwegian merchant fleet between 1950 and 1980 is designated as a new area for queer studies. The subject has not been researched in Norway, and queer history at sea has neither been collected nor disseminated by the Norwegian maritime museums. The ship was a workplace, but also a local community where feelings, friendships, intimacies and sexuality were expressed and suppressed. The community on board was strictly hierarchical, masculine and heteronormative. The authors apply a cultural analytical approach to examine the ship as a temporary home. What limitations and possibilities did queers meet on board? And how did the “non-queer” sailors regard queer sailors? To answer these questions, this chapter focuses on the sailors’ own experiences. So far, the material suggests that on some ships, homoerotic and sexual relations existed, including relationships between men who did not identify as queer and between crew members of different ranks, although mostly covertly.

“A case of homosexuality in a woman” Female same-sex desire in a rural community and in psychiatry Runar Jordåen Ågot Neteland (1858–1940) was a farmhand from the Hardanger region of Western Norway. Because she had several sexual relation­ 496


ENGLISH ABSTRACTS

ships with other women in the parish, she was hospitalised and subjected to psychiatric treatment in Bergen from 1895–1896. The doctor did not succeed in treating her “sexual perversity” but published an article about her in a Norwegian medical journal titled “A case of homosexuality in a woman”. She was sent back to Hardanger, where she was housed by a farmer family who got paid by the parish and the state for her care. Finally, in 1899 she was discharged from the care system altogether, and her local community arranged for marriage to an old, widowed cottager (‘husmann’). Her clear condition for doing this was that she would not have sexual relations with him. After some years he died, and Neteland became head of the household. Soon after, another single woman from the neighbourhood moved in as her farmhand. Using a diversity of sources, the author of this chapter discusses what this case can tell us about how female same-sex relations were viewed in rural Norway. The author suggests that practical considerations played an important part in the strategy of the community: Neteland’s skills doing farm work made it possible to re-integrate her into the local agricultural economy, saving the costs of her care and poor relief.

Romantic friendships and the union of the souls Agnes Mathilde Wergeland (1857–1914) Tone Hellesund In 1890 Agnes Mathilde Wergeland (1857–1914) became the first Norwegian woman to receive a doctorate. Her life reflects many of the challenges and possibilities facing the new generations of middle-­class women in the decades around 1900. Education, financial independence and a meaningful place in society were now just within reach for many of them, although gaining access to all these things still could be a harsh struggle. Many of these women also 497


SKEIV LOKALHISTORIE

rejected marriage and instead formed relationships with other women. This biographical chapter about Dr. Wergeland discusses the significance of intimate friendships in her life and many other “spinsters’” lives and also gives an overview of research literature about women’s romantic friendships. Cosmopolitans in Oslo Astrid Kvalbein In 1942 the Nazi government requisitioned the apartment of the composer and music critic Pauline Hall (1890–1969), which led her to move in with her friend, the journalist Caro Olden (1887–1981). The two women were to live in the same house in Oslo for the rest of Hall’s life and gradually became a recognised couple in Oslo’s cultural circles. Hall and Olden were partners in many respects, as women’s rights champions, writers, intellectuals and internationalists, each prominent in their own domain. From early on Hall drew on influences from French impressionism, and she surpassed the expectations of women composers with the success of the symphonic Verlaine-suite in 1929. She also founded and ran the Norwegian section of the International Society for Contemporary Music from 1938 to 1961. Olden was secretary and vice president of the International Federation for Business and Professional Women as well as leader of the Oslo club for professional women for many years. Drawing on public and private archival sources, as well as interviews with individuals who knew them, this chapter explores different features of queerness in Hall and Olden’s life and work as an aspect of their pioneering efforts.

498


ENGLISH ABSTRACTS

Ruth Maier’s love for women An unexplored subject in Norwegian post-war cultural memory Ingeborg Helleberg While Ruth Maier (1920–1942) is considered a symbol of the Jewish Holocaust victim in Norwegian cultural memory, her queerness remains a largely untreated subject. In this chapter, the author examines how Maier’s romantic relationships with other women are subject to a form of double concealment: first as she – as did most of her queer contemporaries – had to mask and hide her feelings during her upbringing and the war. Then, the post-war memory culture failed to discuss the queer aspects of her texts in the context of the Holocaust. This chapter examines Ruth Maier’s portrayals of her own sexuality and romantic relationships in letters, poems and diaries spanning from 1934 to 1942. By analysing Maier’s texts and examining her position in Norwegian cultural memory, the author not only seeks to enrich the understanding of different considerations around queer romance and sexuality, but also seeks to expand our insight into the relationship between homosexuality and the Holocaust in Norway. Secundum naturam Rural environments and love between men in the novels of Alf Martin Jæger Per Esben Myren-Svelstad In the early 20th century, rural life was associated with the healthy and the vital, whereas urban life was thought to be characterised by perversion and degeneration. Because of this, homosexuality was considered contra naturam “against nature”, and defined as a cultural disease. In the three short novels he published, the author Alf Martin Jæger (1895–1967), however, consistently depicts the small town and nonhuman nature as privileged locations to discover and experience 499


SKEIV LOKALHISTORIE

homosexual feelings. Thus, he develops a counter-discourse to contemporaneous ideas concerning homosexuality. This chapter presents queer theoretical and ecocritical readings of Jæger’s novels. Queering pictures in museum archives Bjørn Sverre Hol Haugen Photo archives in museums are rich sources of cultural history. Some photos reveal “queer” motives. They may show intimacy between people of the same sex, or they depict practices that transgress gender norms. This chapter discusses a selection of such pictures. The photographs reside in the Anno museum’s collections, which connects them to the local history in Hedmark, Innlandet, Norway. From the archives the author has picked two groups of portraits. The first is a collection of women depicted around 1900. They share the same haircut: short “as a man”. The second group of pictures shows male intimacy from the 1930s. The chapter interprets the photographs’ value as source material and considers how pictures can be part of discussions on sex/gender and sexuality in socio-material practices. The paper pays attention to how photographs are material objects that, together with the portrayed people, make something queer, here rendered as “queering”. In this paper the concept of “queering” covers both museum practices of today and how people in the past acted out their “queerness”. The conclusion of the chapter is that historical photographs can be rich sources of queer local history.

500


ENGLISH ABSTRACTS

The photography, the rusk and the fur parka On examining and challenging polar gender norms through museum objects Silje Gaupseth and Marit Anne Hauan Representations of Norwegian and Northern Norwegian polar history from the turn of the last century depict heteronormative environments and reinforce stereotypical images of polar masculinities. Equipped with a broad notion of queerness and inspired by Sara Ahmed’s phenomenology (2006), this chapter explores the potential of three seemingly mundane museum objects at the Polar Museum in Tromsø – a photograph, a rusk and a dog fur parka – in narrating from the queer margins of polar history. The authors follow the ongoing process behind a queer museum exhibition where the aim is to challenge the normative museum space (and thus polar history narration more generally) and simultaneously to examine whether the museum’s characteristic materialities enable or hinder such a queer history excavation and representation. Doing gender and ethnicity poorly On Laestadianism, Sámi and queerness in Northern Troms Torjer Andreas Olsen Both Sámi and queer identities are potentially complex and complicated identities in the northernmost part of the Nordic countries, where assimilation policy struck hard. This chapter tells the story of Sea Sámi communities, of the Christian conservative Laestadian movement in these communities and of different ways of breaking with normativity. A main argument is that the connection between all of these is necessary to be able to understand the queer history of this area, a topic that is yet to be covered in any detail through research. The chapter builds on the reading of white papers, public debate, Christian speeches, and texts and the book Queering Sápmi, 501


SKEIV LOKALHISTORIE

with stories from queer Sámi. Referring to intersectional theories and the works of Sara Ahmed (2000, 2004), the chapter aims to discuss othering and the consequences of colonial relations in Sea Sámi contexts. The Sámi became strangers, to the Norwegianised Sea Sámi as well, through a complex social process. Thus, revitalisation of Sea Sámi culture and the growing recognition of queer identities are processes that coincide and both challenge and support one another. Narratives about queer migrants and rural queers in Norway during the 2010s Helga Eggebø and Elisabeth Stubberud In this chapter the authors analyse two cultural narratives about being queer in Norway: one about being queer with a migrant background, and the other about being queer in the countryside in Norway, both in the 2010s. These narratives are different but also have a commonality in that they revolve around queer people being “out of place”. The analysis is based on interviews with 65 queer people and illustrate that there is a widespread understanding that it is generally “OK to be gay” in Norway, but that both the countryside and ethnic minority communities are places where it is hard or impossible to live good queer lives. These narratives affect how participants talk about their own lives and experiences. Some participants present a clear counter narrative, highlighting the possibility of living a good life in places where “everyone” seems to know that it is difficult to live as queer. Other participants have a story that to a greater extent confirms that there are particular difficulties in rural or ethnic minority communities. Regardless of how the participants relate to these cultural narratives about good and bad places of living queer lives, the cultural narratives still somehow frame their own stories and experiences.

502


ENGLISH ABSTRACTS

In/visibility, resistance, autonomy Creating a lesbian bar community in Tampere Tuula Juvonen In this chapter the author follows the creation of a local lesbian bar community through three different bars in Tampere, Finland, from the 1970s to the 1990s. In the analysis of these heterotopias, the notions of increasing lesbian visibility, exercising resistance, and gaining autonomous control demarcate the stages of its development. In 1970s bar culture the lesbians and gays who partied together provided each other with a useful cover, as at that time remaining in the closet was still advisable. In the 1980s the lesbians put more effort into becoming visible to each other, which also helped them to find each other. Although the meetups of lesbians in a bar drew some heterosexist attention, lesbian and gay solidarity helped them to withstand the harassment. It was nevertheless a relief for the lesbians to move into a lesbian bar in the 1990s. It turned out, however, that the coming together was also the beginning of the falling apart of the lesbian bar community, as the lessening external pressures coincided with increasing internal differences. Following these stages makes evident how a local bar community is always a contextual and fragile construction. Be/longing home Queer orientations, place and belonging Evelina Liliequist LGBTQ people’s expected migration from rural to urban areas is increasingly problematised both through academic studies and in activist contexts. But to a large extent it still constitutes a normative direction in LGBTQ people’s coming-out narrative. In previous research (Liliequist 2020), the author has shown how frictions between a hegemonic metronormative understanding of queer life 503


SKEIV LOKALHISTORIE

(Halberstam 2005) and rural lived experiences can cause conflicting orientations and experiences of being out of place (cf. Ahmed 2006). Using autoethnography as its method (Ellis et al. 2011), this chapter further discusses conflicting orientations and belonging in relation to geographical places as well as queer identity through an empirical material situated in the author’s own personal story. In Liliequist’s dissertation on digital queer orientations, space and bearings (Liliequist 2020), she departed from an insider perspective. While working on one of the chapters about rural queer activism that took place on social media, she was affected in unforeseen ways. Something was evoked in her; memories of a place she was mourning and still grieving, even though she had voluntarily left it – her rurally located hometown. Liliequist’s dissertation process partly made her re-evaluate the bearings of her own queer orientation and question the directions her life had taken. When I became we Arne Lie Christensen In this personal essay the author looks back on his experiences of being involved in the gay movement in Bergen in the 1970s right after the removal of Section 213. Christensen recollects how they organised, how he felt about all this new activity and some of the conflicts that arose. Particularly he mentions the conflicts and tensions around DNF-48, the role of the influential Maoist party AKP-ml, and the gay community in Bergen. For Christensen, both personal and collective consciousness raising and outreach information activities in schools and other institutions were formative and important. Many of the concepts and understandings of what “being gay” meant, developed by this activist generation, would also be passed down to the next generations. Christensen was, at the time, active in ethnological fieldwork in rural communities, and he also writes about people and attitudes he met there. 504


BIDRAGSYTERE

Bidragsytere er kulturviter og konservator NMF ved Bergens Sjøfartsmuseum, en avdeling i Museum Vest. Hun har tidligere jobbet som konservator ved Museum Stavanger. Bang-Andersen har blant annet forsket på og publisert artikler om amatørfotografering og skipsportretter. GRY BANG-ANDERSEN

er historikar og førsteamanuensis emerita ved Universitetet i Søraust-Noreg, der ho har vore med på å byggje opp Kulturstudiet og spesielt fordjupingsemnet i kulturvern. Ho er frå Valle i Setesdal, frå ein heim og eit miljø med solide forteljartradisjonar. I tillegg til fleire bøker og artiklar om kulturvern og gravferdsskikk har ho saman med Jarnfrid Kjøk publisert bøker og artiklar om erotisk folkedikting i Noreg. SIGRID BØ

er etnolog og førsteamanuensis emeritus ved Institutt for kulturstudier og orientalske språk ved Universitetet i Oslo. Han har særlig forsket på dagliglivets historie og materiell kultur i nær fortid, med vekt på kulturlandskap, byggeskikk og kulturminnevern. Christensen er opptatt av forskningsformidling og har skrevet flere bøker for et allment publikum. I 2020 ga han ut boken Elg i solnedgang om bildene folk har hatt på stueveggen. ARNE LIE CHRISTENSEN

jobbar som forskar II ved Nordlandsforskning og har doktorgrad i sosiologi frå UiB. Ho forskar på mellom anna migrasjon; aldring og omsorg; klima og likestilling. Eggebø har dessutan arbeidd mykje med levekår blant ulike grupper skeive. Ho har leia forskingsprosjekta «Skeiv på bygda» og «Levekår blant skeive med innvandrar­ bakgrunn», og tok del i det omfattande prosjektet «Levekår blant skeive» som mellom anna inkluderte ei nasjonal spørjeundersøking om levekår blant lesbiske, homofile, bifile og transpersonar. Eggebø HELGA EGGEBØ

505


SKEIV LOKALHISTORIE

har dessutan eit stort engasjement for forskingsformidling, med omfattande føredragsverksemd og populærvitskaplege publikasjonar. is an Icelandic historian and an associate professor at the School of Education, University of Iceland. Her main research interests include migration, queer history and gender history. She is currently the PI of two queer history projects: From Sexual Outlaws to Model Citizens and Queering National Histories. Her most recent publication covers topics such as the intersections of queerness, the women’s movement and women’s education in the late 19th century. She is currently working on an article about the depictions and roles of homosexual men in Icelandic women’s magazines from 1990 to 2010. ÍRIS ELLENBERGER

er litteraturviter, polar kulturviter og daglig leder av Polarmuseet, Norges arktiske universitetsmuseum. I 2017 forsvarte hun doktoravhandlingen How to Be a Heroic Explorer in a Friendly Arctic om litterær selvrepresentasjon i ekspedisjonslitteraturen. De siste årene har hun stått bak flere utstillingsprosjekter ved Polarmuseet, blant annet «Wanny og Henry: Fangstliv i Arktis» (2019) om kjønnede forestillinger i fortellinger om fangstlivet på Svalbard og Grønland. For tiden jobber hun med det skeive utstillings- og forskningsprosjektet «Polarhistorie på skeiva». Hun er også medlem av forskningsgruppen XARC (Exploration, Exploitation and Exposition of the Gendered Heritage of the Arctic) ved UiT Norges arktiske universitet. SILJE GAUPSETH

is a PhD student at the history department of the University of Iceland. Her PhD thesis explores the cultural history of HIV/Aids in Iceland, with a particular focus on discourses around sexual rights and citizenship. Her thesis is a part of the project From sexual outlaws to model citizens (SOMoC), which explores the relationship between queer sexualities and nationality in Iceland, 1944–2010. Her previous projects include editing Svo veistu að þú varst HAFDÍS ERLA HAFSTEINSDÓT TIR

506


BIDRAGSYTERE

ekki hér, a peer-reviewed article collection on queer history in Iceland, and editing Hidden Women, an online collection of sources on female queer sexualities in Iceland. M A R I T A N N E H AUA N arbeider ved Norges arktiske universitetsmuseum og er folklorist med polar kulturvitenskap som hovedinteresse. Forskningsinteressene hennes er studier av kjønn, polare maskuliniteter, folkelig kultur og museers konstituering av kulturhistoriens blindsoner. Nylig publiserte hun boka Polare maskuliniteter – fra oppdagelsen av Svalbard til heltetidas siste time (2021). Hauan, som har vært direktør for Tromsø Museum i tolv år, har produsert en rekke utstillinger og er engasjert i museologisk forskning. Hun var redaktør for bøkene Museologi på norsk (2012) og Kjønn på museum (2018). For tiden jobber hun med forsknings- og utstillingsprosjektet «Polarhistorie på skeiva». Hauan leder forskningsgruppen XARC (Exploration, Exploitation and Exposition of the Gendered Heritage of the Arctic).

er stipendiat ved Institutt for lingvistiske og nordiske studier ved Universitetet i Oslo. Hun har en master i tyskspråklig litteratur fra Universitetet i Oslo og Humboldt Universität i Berlin. For tiden skriver hun en doktorgrad om Ruth Maiers etterlatte dagbøker. Hennes forskningsinteresser er antisemittisme, dagboksjangeren, kjønnsteori og minnekultur. INGEBORG HELLEBERG

er professor i kulturvitenskap ved Universitetet i Bergen. I doktoravhandlingen Den norske peppermø. Om kulturell konstituering av kjønn og organisering av enslighet (2001) argumenterte hun for at peppermøen kan sees som en skeiv figur. Hun har også skrevet om blant annet romantiske vennskap, kvinnebevegelsen og den lesbiske bevegelsen i 1970- og 1980-årene, homofile selvmordsfortellinger og samtidige liv utenfor konvensjonelle familier. Det var også Hellesund som tok initiativ til og grunnla Skeivt arkiv. TONE HELLESUND

507


SKEIV LOKALHISTORIE

BJØRN SVERRE HOL HAUGEN er utdannet kulturhistoriker fra Universitetet i Oslo og er førstekonservator NMF ved Anno museum samt førsteamanuensis II ved Institutt for kulturstudier og orientalske språk ved Universitetet i Oslo. I 2015 disputerte han med doktoravhandlingen Virkningsfulle tekstiler – i østnorske bønders draktpraksiser på 1700-tallet. Haugen har også publisert vitenskapelige arbeider om bunad og drakthistorie, museologi og søvnens kulturhistorie. DAG HUNDSTAD er instituttleder ved Institutt for samfunnsfag, religion og filosofi ved Høgskolen i Innlandet. Han er tidligere leder for Norsk lokalhistorisk institutt ved Nasjonalbiblioteket. Hundstad har doktorgrad i regionalhistorie, og han har også skrevet bøker og artikler om blant annet lokalhistorie, maritim historie og kystkultur.

er historikar og førstebibliotekar ved Skeivt arkiv ved Universitetsbiblioteket i Bergen. Han har ph.d.-grad frå Universitetet i Bergen (2010) med ei avhandling om psykiatri og homoseksualitet i Noreg frå slutten av 1800-talet til 1960. Han har skrive ein biografi om Wilhelm F.K. Christie (Fagbokforlaget 2014) og ei rekkje artiklar om skeiv historie. I 2022 er han også aktuell med ei kjeldeutgåve av Ebbe Hertzberg sine brev i serien NB Kilder. RUNAR JORDÅEN

works as a senior lecturer of gender studies at Tampere University, Finland. Her previous studies have focused on emerging lesbian and gay communities, the changing position of homosexuality in Finnish society, and sexualities and genders in flux. She has published groundbreaking monographs on Finnish LGBT history and has compiled an online Dictionary of Queer History. She currently leads an Academy of Finland funded research project entitled Affective Activism: Sites of Queer and Trans World-Making (2021– 2025). She is a cofounder and the chair of the registered association Friends of Queer History. T UULA JUVONEN

508


BIDRAGSYTERE

er historikar og pensjonert lektor frå vidaregåande skule. Ho er frå Lom i Gudbrandsdalen, med oppvekst i eit rikt folkemusikkmiljø. Mellom anna har ho saman med faren publisert bok og artiklar om spelemenn, spel og dans i Ottadalen. Saman med Sigrid Bø har ho publisert bøker og artiklar om erotisk folkedikting i Noreg.

JARNFRID KJØK

er sosialantropolog og har skrevet doktorgrad med utgangspunkt i livsfortellingene til eldre homofile og bifile menn. Han har skrevet boka Masker og motstand. Diskré homoliv i Norge 1920–1970 (2008), som blant annet handler om homoseksualitetens vilkår og ytringsformer på landsbygda og i småbyer i Norge og den begynnende homoorganiseringen i Norge i 1950- og 1960-årene. Kristiansen jobber nå som førsteamanuensis og faggruppeleder ved OsloMet – storbyuniversitetet. HANS WIGGO KRISTIANSEN

er songar, skribent og musikkforskar med norsk historie frå 1900- og 2000-talet som spesiale. I 2013 fullførte ho eit ph.d.-arbeid om komponisten, kritikaren og grunnleggjaren av foreininga Ny Musikk, Pauline Hall (1890–1969). Kvalbein har òg forska på nyare musikk i kvinne- og kjønnsperspektiv, på komponisten Fartein Valen (1887–1952), og samtidsmusikkfestivalen Ultima. Frå 2017 var ho leiar for eit prosjekt om historia til Noregs musikkhøgskole, der ho frå 2021 er rektor. ASTRID KVALBEIN

EVELINA LILIEQUIST är doktor i etnologi med inriktning på digital humaniora. Hon är verksam som förste forskningsassistent vid Humlab, Umeå universitet. Liliequists forskning kretsar kring queera orienteringar, i synnerhet genom och i relation till sociala medier.

er historiker og rådgiver ved Norsk lokalhistorisk institutt ved Nasjonalbiblioteket. Hun har mastergrad fra Universitetet i Oslo (2010) med ei oppgave om matopptøyer og har siden blant annet arbeida med den norske draktreformbevegelsen og MARTHE GLAD MUNCH-MØLLER

509


SKEIV LOKALHISTORIE

med digital humaniora. Ellers har hun siden 2007 kontinuerlig vært medlem av ulike tidsskriftredaksjoner. er førsteamanuensis i norskdidaktikk ved NTNU i Trondheim. Han underviser i litteratur og litteratur­ didaktikk, og har særleg arbeidd med framstillingar av, og førestillingar om, homoseksualitet i norsk og skandinavisk litteratur. Han har også publisert artiklar om adaptasjon, litteraturdidaktikk og økokritiske lesingar av norsk samtidslitteratur. For tida arbeider Myren-­ Svelstad med eit prosjekt som undersøkjer samanhengen mellom berekraftkompetanse og litterære samtaler i norskfaget. PER ESBEN MYREN-SVELSTAD

TORJER ANDREAS OLSEN er instituttleder og professor i urfolksstudier ved Senter for samiske studier ved UiT Norges arktiske universitet. Han har en doktorgrad i religionsvitenskap fra 2008 med en avhandling om læstadianisme og kjønn. Olsens forskningsinteresser omfatter kjønn og makt i samiske sammenhenger, samiske temaer i skole og barnehage samt metodologi og teori i urfolksforskning. Olsen er av norsk og sjøsamisk familie fra det utvidede Tromsø-området. ELISABETH STUBBERUD jobbar som førsteamanuensis ved NTNU og har doktorgrad i kjønnsforsking. Stubberud har mellom anna forska på tema som migrasjon, kjønn og seksualitet, samisk og kvensk etnisitet og tilhøyrsle, vald og hatefulle ytringar, og har jobba mykje med interseksjonalitet. Dei siste åra har ho mellom anna jobba med prosjekt om levekår blant skeive einslege mindreårige asylsøkjarar og skeive med innvandrarbakgrunn, og det omfattande prosjektet «Levekår blant skeive», som mellom anna inkluderte ei nasjonal spørjeundersøking om levekår blant lesbiske, homofile, bifile og transpersonar.

er arkeolog og konservator NMF ved Bergens Sjøfartsmuseum, en avdeling i Museum Vest. Han har tidligere jobbet BÅRD GRAM ØKLAND

510


BIDRAGSYTERE

som forsker ved Bryggens Museum. Økland har blant annet forsket på sjømannskoner i perioden 1960–2000 og har publisert og redigert bøker og artikler om Bergens sjøfartshistorie, forhistorisk tid og middelalderen på Vestlandet.

511


© N A S J O N A L B I B L I O T E K E T, O S L O 2 0 2 2 SKRIFTER FRA NORSK LOKALHISTORISK INSTITUT T V E D N A S J O N A L B I B L I O T E K E T, N R . 4 8 ISBN (TRYKT): 978-82-7965-513-8 ISBN (ELEKTRONISK): 978-82-7965-514-5 ISSN (TRYKT): 0802-720X D E S I G N : S U P E R U LT R A P L U S D E S I G N S T U D I O A S , W W W. S U P E R U LT R A P L U S . C O M T R Y K K : E R I K TA N C H E N I L S S E N A S OMSLAGBILDE: ROMANTISK MOTIV MED KVINNER . UKJENT KUNSTNER , U T G I T T AV A . H O L B E R G E R I K S E N PÅ K R I S T I A N I A L I T H O G R A P H I S K E A K T I E B O L A G . D E T M Å I K K E KO P I E R E S F R A D E N N E B O K A I S T R I D M E D Å N D S V E R K LOV E N E L L E R AV TA L E R O M K O P I E R I N G I N N G ÅT T M E D K O P I N O R , I N T E R E S S E O R G A N F O R R E T T I G H E T S H AV E R E T I L Å N D S V E R K .



SKRIFTER FRA NORSK LOKALHISTORISK INSTITUT T VED NASJONALBIBLIOTEKET NR. 48

Seksualitet og kjærlighet mellom personer av samme kjønn har i beste fall vært et perifert tema i norsk historie og kultur­historie. I denne antologien ønsker vi å utforske skeiv historie gjennom et lokalhistorisk blikk. Kapitlene under­ søker konkrete historier om kjønn og seksualitet, og situa­ sjoner hvor lokalsamfunnets normer og forventninger er blitt utfordret. Skeiv historie er et felt som ofte har vært tett knyttet til storbyen og teoretisering rundt det urbane. I senere år har denne metronormativiteten blitt utfordret. Vi ønsker at denne boken skal utforske det skeive og det lokale på tvers av skillelinjen ruralt/urbant. Gjennom skeiv lokalhistorie kan vi se både kjønnshistorien og lokalsamfunnet fra en ny synsvinkel. NLIs skriftserie ble opprettet i 1971 og formidler ­nyskapende lokalhistorisk forskning ut fra et vidt tematisk spekter. Publikasjonene tar blant annet utgangspunkt i lokal ­samfunns- og kulturhistorie, men gjenspeiler også teoriog metodeutviklingen i feltet og gir nye innganger til lokalhistorien. Utgivelsene består både av monografier, kildekritiske utgaver og antologier. Alle bidrag til serien blir fagfellevurdert.

I S B N : 9 7 8 - 8 2 -7 9 6 5 - 5 1 3 - 8

9

788279

655138