«Bjørnsons aand lever – og sterkest paa Aulestad» Personmuseets sted, fiksjon og historie Marianne Egeland Frikoplet fra den nevnte dikteren og hans hjem kan sitatet i overskriften sies å uttrykke personmuseers selvforståelse og eksistensberettigelse. Museer med tilhold i hus hvor hovedpersonen har bodd, for søker å etablere et nærvær ved hjelp av dramaturgiske grep i den historien som formidles, og med utvalgte minner som fremhever forbindelsen mellom personen og stedet. Forfattermuseer markedsfører seg som særegne litterære steder der besøkende får unik tilgang til dikteren og hans eller hennes verk. Da en innsamlingsaksjon ble iverksatt i 1922 for å kjøpe Bjørnstjerne Bjørnsons gård og åpne den for publikum, utgjorde nettopp den doble argumentasjonen for dikterens vedvarende betydning og hans tette tilknytning til Aulestad i Gausdal en bærebjelke i kampanjen. Også konkurrerende sitater i kampanjemateriellet, som «aldrig var han mere sig selv, aldrig mere straalende end der», eller «denne gaard, som i alle dele er præget av Bjørnsons store og mægtige personlighed», fremstiller forholdet mellom mannen og stedet som symbiotisk og forutbestemt. Så spesielt et sted som Aulestad stod ikke tilbake for noen andre, selv i internasjonal sammenheng: «Intet land eier et saa værdifuldt minde om sin store søn», hevdes det ubeskjedent.1 Men relasjonen var verken naturgitt eller gudegitt, snarere begynte historien som en tilfeldighet. Og helst oppholdt Bjørnson seg langt borte fra sin bostedsadresse. Hvis vi følger Aristoteles’ utlegninger i hans verk Fysikken og sammenligner et sted med en beholder (et kar) som omslutter noe,2 eller vi følger den toneangivende filosofen Edward Casey, som går ett 1 2
Aftenposten, 4.11.1922, 1. Se Casey 1987, 186; 1997, 54–55.
113