Page 1

Sted, fiksjon og historie Hvordan former litteratur steder – og hvordan former steder litteratur? Marianne Wiig og Ola Alsvik (red.)

SKRIFTER FRA NORSK LOKALHISTORISK INSTITUT T VED NASJONALBIBLIOTEKET NR. 46

N A S J O N A L B I B L I O T E K E T, O S L O 2 0 2 0



Sted, fiksjon og historie



Sted, fiksjon og historie Hvordan former litteratur steder – og hvordan ­former steder litteratur? Marianne Wiig og Ola Alsvik (red.)

SKRIFTER FRA NORSK LOKALHISTORISK INSTITUT T VED NASJONALBIBLIOTEKET NR. 46

N A S J O N A L B I B L I O T E K E T, O S L O 2 0 2 0



Innhold Forord Marianne Wiig og Ola Alsvik

7

Innledning Ola Alsvik 9 En halvåpen dør Noen betraktninger om stedsforståelse og selvforståelse Anniken Greve

27

Krag, Scott og den litterære iscenesettelsen av Sørlandet Dag Hundstad 48 Norske forfatteres Feminapolis ved fem av dem Collett, Skram, Undset, Sandel og Haslunds litterære by Janke Klok

71

«Bjørnsons aand lever – og sterkest paa Aulestad» Personmuseets sted, fiksjon og historie Marianne Egeland

113

Patriarkat i Katthult, i Yoknapatawpha County og nokre andre stader Dikting og lokalhistorie Hans P. Hosar

139

Innleving og analyse – det store hamskiftet i skjønnlitteratur og faghistorie Ola Svein Stugu

177

Å kaste seg ut på dypt vann Noen tanker om svømming i akademia Hilde Gunn Slottemo

202

Ådalens arbetare, Stockholms ärke-medelklass och Möllevångens prekariat Plats och klass i två samtida svenska arbetarserieromaner Magnus Nilsson

223

Stadlading, meiningsran og digitalfolkets meiningskjensle Oppsummering av seminaret «Sted, ­fiksjon og historie» 5.–6. juni 2019 Arnhild Skre

244

Forfatteromtaler

253



Forord 5.–6. juni 2019 ble konferansen «Sted, fiksjon og historie» arrangert på Nasjonalbiblioteket i Oslo. De åtte artiklene i denne antologien er bearbeidede versjoner av foredrag fra konferansen. Vi takker f­ orfatterne og fagfellene for godt utført arbeid. I tillegg vil vi takke Arnhild Skre, som har bidratt med en refleksjon over konferansens mange temaer, foredrag og diskusjoner, som vi synes avspeiler konferansens faglige helhet og atmosfære. I tillegg til forfatterne som er representert i denne boka, bidro Sumaya Jirde Ali, Gaute Heivoll, Sigmund Løvåsen, Ingar Sletten Kolloen og Jan Inge Sørbø på konferansen. Antologien er nr. 46 i skriftserien fra Norsk lokalhistorisk institutt, som fra og med denne utgivelsen bærer navnet Skrifter fra Norsk lokalhistorisk institutt ved Nasjonalbiblioteket. Oslo, 27. oktober 2020

9



Innledning

Ola Alsvik Tre store temaer – sted, fiksjon og historie – krysser hverandre i denne antologien, som inneholder artikler som springer ut av foredrag ved et seminar som Norsk lokalhistorisk institutt arrangerte våren 2019. Temaene er ikke bare store, men også temmelig vide og vage, så det er all mulig grunn til å begynne med å avgrense dem litt nærmere. Da vi planla seminaret, var det særlig to spørsmål vi startet med: Hvordan former litteratur steder, og hvordan former steder litteratur? Med «litteratur» tenkte vi særlig på skjønnlitteratur, og med «sted» mente vi nærmest umiddelbart sted i betydningen lokalsamfunn, slik vårt fagfelt – lokalhistorie – tradisjonelt har forstått stedsbegrepet: Lokalsamfunn er eit geografisk avgrensa busetnadsområde med visse felles politisk/administrative primærinstitusjonar der innbyggjarane har mangesidig kontakt med kvarandre. Området kan vere samansett sosialt, økonomisk og kulturelt. Kontakten er normalt hyppigare internt enn på tvers av områdegrensene, og mellom innbyggjarane finst det eit opplevd fellesskap med både positive og negative forteikn.1

Men det er klart at dette stedsbegrepet ikke uten videre gir en god tilnærming til skjønnlitterære steder. Det er for tørt. Det er for nøkternt. Og først og fremst er det for lite subjektivt, kroppslig, sanset og opplevd; det legger til rette for en objektiv, distansert og kjølig undersøkende tilnærming til et sted. Og – er det viktig å føye til – som vitenskapelig, historiefaglig begrep må det kanskje være slik. Men et sted kan også være dette: Jeg åpnet vinduet og så ut. Der hvor jeg stod hadde jeg utsigt til en kledesnor og en åpen mark; langt ute lå gruven tilbake av en nedbrændt smie hvor nogen 1

Tretvik 2004, 9.

11


OLA ALSVIK

arbeidere var i færd med å rydde op. Jeg la mig med albuerne ned i vinduet og stirret ut i luften. De blev ganske visst en lys dag. Høsten var kommet, den fine, svale årstid da alting skifter farve og forgår. Støien var allerede begynt å lyde i gaterne og lokket mig ut; dette tomme værelse hvis gulv gynget op og ned for hvert skritt jeg tok bortover det var som en gissen, uhyggelig likkiste […]2

For å kunne forstå skjønnlitterære steder – som dette skremmende rommet med utsikt til et fattigslig område i Kristiania omkring 1890 – har det vært nødvendig å justere eller komplettere det historiefaglige begrepet om lokalsamfunn med et mer emosjonelt og subjektivt stedsbegrep som er utviklet under andre faglige himler. Som Knut Kjeldstadli har understreket, trenger vi begge tilnærminger til stedet, for eksempel når vi skal skrive om byer: Vi kan og skal skrive om byer som objektive størrelser – som topografi, sosiale formasjoner og økonomi. Slik får vi vite om byenes fortid, nåtid og framtid. Og vi kan – og det er like viktig – skrive om byer som menneskers subjektive opplevelse av hva byene var i fortid, nåtid og framtid. Vi skal skrive om menneskenes egne bilder av sine faktisk levde liv i byen …3

Menneskenes bilder av steder er imidlertid forskjellige. Og de har ulik gjennomslagskraft. Ulik mediemakt. Skjønnlitterære forfattere former sterkere, mer subjektive og sanselige bilder av steder enn sakprosaforfattere, ikke minst historikere – som ifølge Simon Schama har fått ord på seg for å være «party-poopers», i den forstand at de er tilbøyelige til å «spoil the fun of other people’s fantasies.»4 Mellom skjønnlitteratur og historie er det en spenning, den uttrykker seg i ulike perspektiver på et sted, som vi har sett ovenfor, men stikker mye dypere idéhistorisk og filosofisk. Ved siden av å sette søkelyset på de mange sammenhengene mellom skjønnlitteratur og sted, vil flere av bidragsyterne i denne antologien også belyse ulike aspekter ved relasjonen mellom skjønnlitteratur og historie, for eksempel med vekt på 2 3 4

Hamsun 2000, 7. Myhre og Kjeldstadli 1995, 61. Southgate 2009, 23.

12


INNLEDNING

hvordan skjønnlitteratur kan fungere som kilde til historiefaglige framstillinger, som alternativ eller supplerende tilnærming til for­ tiden eller som formende grep i lokalhistoriske framstillinger. Men først: Hva er nå et sted? Hva er det som skiller en stedstilnærming fra en lokalsamfunnstilnærming? Sted og lokalsamfunn Et sted kan være nesten hva som helst, Melkeveien, sola, jorda, Norge, Toten, kontoret der jeg sitter og skriver omgitt av bøker, bilder og papirer. Alt dette er steder. Men hva er det som gjør dem til steder? Hva er det som gjør Melkeveien til et sted, og ikke bare en galakse, sola til et sted, og ikke bare en stjerne, kontoret der jeg arbeider, til et sted og ikke bare et kontor? Det siste og nære eksemplet – kontoret som blir et sted – gir et konkret utgangspunkt for å lete etter svar: For dette kontoret er blitt et sted, mitt sted, i kraft av den mening jeg har konstruert inn i det, og den mest elementære definisjonen av et sted, er nettopp at et sted er «a meaningful location».5 Men denne «meningen» som skaper et sted, har flere dimensjoner. Minst tre, ifølge geografen John Agnew. Den mest elementære dimensjonen er lokalisering: Mitt kontor – som jeg en liten stund til skal bruke som utgangspunkt for å avgrense det stedsbegrepet som denne anto­ logien står i avhengighet til – befinner seg i et fikserbart rom inne i Nasjonalbibliotekets bygning på Solli plass i Oslo. Stedet er altså «her», på dette bestemte stedet, og ikke «der» eller «der borte». Videre er stedets mening i grunnleggende forstand bestemt av dets materialitet, hevder Agnew, og det sentrale ved denne materialiteten består ikke i grensene, i kontorets vegger, men tvert imot i alle de materielle faktorene som peker utover stedet, og som gjør det til et utgangs­ punkt for sosial interaksjon. Bøkene, datamaskinen og telefonen, for eksempel, og de virtuelle verktøyene som har denne materialiteten 5

Cresswell 2004, 7.

13


OLA ALSVIK

som forutsetning. Endelig – og for det tredje – er stedets mening konstituert av våre følelser for stedet, vår «Sense of Place», som Agnew kaller det, altså den måten vi sanser et sted på eller knytter emosjoner eller engasjement til det.6 Å applisere denne dimensjonen på kontoret, blir for privat, så her lukker jeg døren til mitt eget sted og prøver heller en kort og generell oppsummering: Et sted er (1) en lokalisering i rommet, (2) et materielt og sosialt fenomen og (3) noe vi sanser med kroppen og knytter følelser til. Dette tredimensjonale stedsbegrepet er noe forskjellig fra lokal­ samfunn, som vi har definert ovenfor, og som tradisjonelt har vært lokalhistorias teoretisk-metodiske grunnbegrep. Også begrepet om lokalsamfunn tar naturligvis utgangspunkt i den første dimensjonen, at et sted er en unik lokalisering i rommet, et geografisk avgrenset område. Her er det sammenfall. Ulikheten mellom sted og lokalsam­ funn ligger snarere i vektleggingen av de to sistnevnte dimensjonene. Begrepet om lokalsamfunn legger hovedvekten på de materielle og sosiale aspektene ved et område. Stedsbegrepet plasserer snarere hovedtrykket på stedet som en kroppslig sanset lokalisering, en lokalisering som vi forbinder følelser og mening med, følelser som skapes i vår barndom og som er så sentrale for oss at de former vår forståelse av hvem vi er, og hvor vi hører hjemme. Lokalhistorie – et sammensatt kunnskapsfelt Når jeg påstår at begrepet om lokalsamfunnet har dominert lokalhistoria, så er det bare et stykke på vei riktig. Hvis vi betrakter hele det lokalhistoriske kunnskapsfeltet under ett, så er det mer dekkende å si at den akademiske lokalhistoria har lagt hovedvekten på de materielle, sosiale og politiske aspektene ved konkrete lokaliseringer, mens den folkelige lokalhistoria, som manifesterer seg i historielagsbevegelsen, i betydelig større grad baserer sin virksomhet på det John 6

Ibid. Jf. Førde mfl. 2012, 13 f.

14


INNLEDNING

Agnew betegner som «Sense of Place», altså den tredje dimensjonen i stedsbegrepet. Og interessant nok kan vi også si at denne ulikheten har fått historisk uttrykk i forskjellige litterære sjangre: Den akademiske lokalhistoria ytrer seg primært gjennom de generelle by- og bygdehistoriene, der utviklingen av den totale samfunns­ dimensjonen ved en konkret lokalisering står i sentrum. Den folkelige lokalhistoria ytrer seg derimot først og fremst gjennom den lokalhistoriske årbokslitteraturen, men også – er det rimelig å hevde – gjennom de såkalte gards- og slektshistoriene, som nettopp legger vekt på å formidle kunnskap om de enhetene som mest grunnleggende har formet mange menneskers opplevelse av sanselig nærhet til et sted eller et knippe steder, ofte barndommens steder – familiens og slektens steder. Når samfunnsdimensjonen ved stedet har vært viktigere for den akademiske lokalhistoria enn den sanselige dimensjonen, så har det historiografisk sammenheng med at nyere norsk lokalhistorie i sine teoretisk sett mest formative år – fra begynnelsen av 1970-åra til begynnelsen av 1980-åra – ble sterkt påvirket av den sosialhistoriske retninga innenfor historiefaget, som ikke minst Edvard Bull og Sivert Langholm var talspersoner for, og som blant annet understreket at historiefagets framtid lå i et «[m]er intenst studium av de små sam­ funnsenhetene».7 Det begrepet om lokalt samfunn som lå til grunn for den sosialhistoriske retninga, sto spesielt i gjeld til sosiologiens samfunnsbegrep. Det tredimensjonale stedsbegrepet som vi har beskrevet ovenfor, hadde imidlertid en annen genealogi – det var primært utviklet innenfor geografien, nærmere bestemt kulturgeografien, som i løpet av 1970-åra utviklet en ny forståelse av stedet, og i videre forstand den romlige dimensjonens betydning for menneskelivet. Og denne forståelsen fikk så bred og dyp innflytelse på human- og samfunnsvitenskapene at en seinere har omtalt bevegelsen som «den romlige vending». 7

Bull 1970, 250. Jf. Langholm 1970, 262 f.

15


OLA ALSVIK

Graver vi enda litt dypere i det geografiske stedsbegrepet, får vi øye på nok et viktig lag i begrepets arkeologi – nemlig den fenomenologiske tradisjonen. Særlig på to punkter har fenomenologien hatt stor betydning for stedsbegrepet i geografien, hevder den danske kulturhistorikeren Louise Fabian. Det ene betegner hun som «beboelsesperspektivet», som dreier seg om det følelsesmessige og praktiske forholdet mellom menneske og sted; stedet er «livsverdenens geografiske dimensjon», som konstitueres gjennom «praksisser, emotioner, relationer, erindringer og forventninger», presiserer Fabian.8 Det andre kaller hun «kroppslighetsperspektivet», og det består nettopp i at vi er kroppslig og sanselig til stede i den verden vi prøver å gjøre til objekt for refleksjon. Stedet er ikke noe vi kan undra oss, stille oss utenfor eller heve oss over – «vi [er] altid allerede [...] til stede i den verden, vi søger at reflektere over.»9 Dette fenomenologiske stedsbegrepet kom gradvis, gjerne formidlet gjennom begrepet identitet – lokal identitet, stedsidentitet – til lokalhistorien. En viktig aktør i denne formidlingen var historikeren Dagfinn Slettan, som på slutten av 1990-åra tok del i tverrfaglige diskusjoner om identitetsdannende prosesser i lokale kontekster. Diskusjonene hadde bakgrunn i Forskningsrådets prosjekt «Etnisitet og nasjonalitet. Nasjonsbygging og identitetsskaping som lokale prosesser», som hadde hovedbase ved NTNU. Ett av resultatene ble en artikkelsamling med tittelen Stedet som kulturell konstruksjon, en tittel som kunne virke provoserende på historikere – skrev redaktør Slettan i innledningen – fordi den «assosieres med fiksjon i motsetning til det ‘virkelige’»,10 eller til stedet som lokalhistorie. Slettans provokasjon peker altså fram mot våre temaer, sted, fiksjon og historie. Og den første artikkelen i begge antologiene er også skrevet av samme forfatter – filosofen og litteraturviteren ANNI KEN GREVE .11 Her er et 8

Fabian 2010, 26.

9 Ibid. 10 11

Slettan 1999, 8. Greve 1999.

16


INNLEDNING

sammenfall, som ikke minst har bakgrunn i at Greve har dyp innsikt i fenomenologiske tilnærminger til stedet. Skjønnlitteratur og sted Steder har fundamental betydning for oss som mennesker fordi vi knytter vår selvforståelse til steder, argumenterer filosofen og litteraturviteren Anniken Greve i sitt bidrag til denne antologien: «Vårt vesentlige sted eller våre vesentlige steder inngår i svaret på spørsmålet: Hvem er jeg?» Formuleringen griper tak i det Greve betegner som det innvendige forholdet mellom stedsforståelse og selvforståelse. Denne relasjonen er et premiss for hennes undersøkelse. Og problemstillingene i analysen er knyttet til dynamikken mellom disse fenomenene, og spesielt om det finnes en måte «å tenke om forholdet mellom stedsforståelse og selvforståelse på som åpner selvforståelsen for en mer dynamisk utveksling mellom de to». For å belyse dette eksistensielle spørsmålet retter hun blikket mot to steder – et faktisk og et fiksjonelt, det ene er baroniet Rosendal ved Hardangerfjorden, det andre et oppdiktet øylandskap i Finskebukta, hentet fra Tove Jansons roman Sommarboken. En vesentlig del av det filosofiske grunnlaget for analysen henter Greve fra den fenomenologiske tradisjonen, som understreker det umiddelbare, førspråklige og kroppslige forholdet mellom oss og våre omgivelser, særlig barndommens og oppvekstens steder. Men erfaringen av barndommens steder, familiens, slektens og røttenes steder – de som preger vår primære forståelse av hvem vi er – begrenser ikke vår tilknytning til steder senere i livet. Steder «som ikke inngår i vår etablerte identitetskonstruksjon» – steder som i en viss forstand er alles steder, altså steder som baroniet Rosendal eller en oppdiktet øy i Finskebukta, kan likevel få betydning for vår identitetskonstruksjon hvis vi åpner oss for dem nettopp som alles steder, argumenterer Greve. Få steder er ladet med mer mening i norsk sammenheng enn regionen Sørlandet, selve essensen av et blidt, solfylt og halvt para17


OLA ALSVIK

disisk feriesamfunn, og ingen steder i Norge skylder i større grad skjønnlitterære forfattere sin identitet. DAG H U N D S TA D analyserer hvordan «den litterære iscenesettelsen av Sørlandet» har vært en sentral faktor i konstruksjonen av sørlandsregionen. Selve begrepet «Sørlandet» stammer fra Vilhelm Krag, mens en annen forfatter – Gabriel Scott – fylte det med innhold, forteller Hundstad. Konstruksjonen av Sørlandet var del av en bredere, internasjonal regionaliseringsdiskurs som tok form på slutten av 1800-tallet, og som hadde en rekke årsaker. Noe av forklaringen lå i et behov for å skape større integrasjon mellom periferi og sentrum, andre viktige momenter var å trekke til seg flere ressurser fra sentrale myndigheter og å synliggjøre regionen som en særpreget del av det nasjonale fellesskapet. Med perspektiver og begreper hentet fra geografen Anssi Paasi og sosiologen Eviatar Zerubabel analyserer Hundstad regionaliseringen som en prosess, der enkelte trekk selekteres og essensialiseres, mens andre utelates, slik at det over tid skapes klare tolkninger og en bestemt regional forventningsstruktur som også kan brukes i markedsføringen eller merkevarebyggingen av regionen. Hundstad følger etableringen av disse forventningene, men også friksjonene de skapte – motstanden mot de bildene av regionen og befolkningen, som vokste fram på slutten av det 20. århundre, «mot det som framsto som en hemmende, konsensusorientert og lite representativ regional diskurs.» Sørlandsregionalismen demonstrerer hvordan forfattere kan skape steder, men steder – eller mer presist sagt, aktører og interesser knyttet til steder – kan også skape og konstruere forfattere. Det kan skje på flere måter. For det første og mest intuitivt ved at steder former forfatteren som menneske eller inspirerer forfatteren som skapende kunstner. Men for det andre – og langt mindre uskyldig – kan det skje ved at steder på ulike måter forsøker å ta forfatterens person, produksjon eller minne i bruk for å gi stedet mening eller øke stedets prestisje eller attraktivitet. JANKE KLOKS artikkel om fem kvinnelige norske forfatteres relasjon til byrommet undersøker den 18


INNLEDNING

førstnevnte sammenhengen mellom steder og forfattere. Med utgangspunkt i begrepet det litterære feminapolis analyserer Klok hvordan Camilla Collett, Amalie Skram, Sigrid Undset, Cora Sandel og Ebba Haslund gjør byen som sosial og materiell realitet til «en integrert del av skriveprogrammet». Analysen spenner over mer enn hundre års norsk litteraturhistorie og speiler gjennom ulike forfatterperspektiver samspillet mellom den litterære byen og moderniteten. Den andre og mer omstridte måten steder skaper forfattere på er tema for MARIANNE EGELANDS bidrag om forfattermuseet Aulestad, der Bjørnstjerne Bjørnson periodevis bodde fra 1875 til 1910, men som knapt noen gang ble et stabilt eller produktivt sted i forfatterens liv. Egeland viser hvordan Bjørnson hadde store planer for stedet og romantiske forestillinger om livet på landet. Både planer og drømmer falmet snart i møte med virkeligheten. Mørke vintre, dårlig økonomi, vennskap som sviktet og problemer i familien gjorde at eiendommen få år senere ble annonsert for salg – dog uten at kjøpere meldte seg. Lange utenlandsopphold i tida som fulgte, økte i mer enn én forstand avstanden mellom stedet og dikteren. Likevel – på tross av at mange kilder vitner om det motsatte – har aktørene bak Aulestad som forfattermuseum forsøkt å konstruere en sterk sammenheng mellom forfatteren, forfatterskapet og stedet, som Egeland analyserer kritisk med utgangspunkt i et bredt kildemateriale. Historie og fiksjon: «Et urolig ekteskap»12 Forholdet mellom fiksjon og historie er blitt beskrevet som nært, men samtidig problematisk. Det nære ligger på mange plan: Begge forsøker å gjenskape virkeligheter og gjøre dem tilgjengelige for leserne. Begge prøver å skape mening og orden i uoversiktlige datamengder. Begge bruker fortelling eller fortellinger som metode for å representere virkeligheten. På tross av disse likhetene, eller kanskje 12

Tittelen er inspirert av Lindblad 2018.

19


OLA ALSVIK

vel så mye på grunn av dem, har det problematiske ved forholdet dominert diskursen siden antikken. Og distansen mellom skjønnlitteratur og historie ble enda større og mer markert etter at det vitenskapelige historiefaget oppsto på begynnelsen av 1800-tallet. Som idéhistorikeren Beverley Southgate har understreket, er det først og fremst historiefaget som har hatt behov for å markere distanse til skjønnlitteraturen.13 Særlig er det på tre punkter historie har søkt å markere distanse til fiksjon, hevder Southgate. Det første og mest fundamentale gjelder hvem som forteller sannheten: «Vi forteller sannheten», har vært det ortodokse synet innenfor historiefaget, og bare sannheten, basert alene på empirisk materiale og en vitenskapelig etos som økonomiserer bevisst med adjektiver og forakter alle grep som frir til lesernes underholdningsbehov. Av støv er historien kommet, til støv skal den bli – også i trykt tilstand. Skaperen av den historiske romanen som sjanger, sir Walter Scott, leker og morer seg med dette urgamle bildet på historikeren, antikvaren, som akk så sant og saklig gjengir kildenes data. Før første kapittel i Ivanhoe plasserer Scott en knasende tørr – men saftig ironisk – dedikasjon til den lærde pastor «Dryasdust», som på alle vis framstår som en stolt personifisering av en historiker som strever med sine «skroller» og lever opp til sitt navn – ikke minst sitt navn – men også sitt rykte som en sannhetens vokter.14 Det er synd, men samtidig forståelig, at denne dedikasjonen utelates i norske oversettelser, som i stadig sterkere grad har dreid Ivanhoe i retning av en barne- og ungdomsbok, der alle spor av snerten ironisering over ortodoks historieskriving er renset bort. Det andre punktet som avmerker det farlige grenselandet mellom fakta og fiksjon, historie og skjønnlitteratur, dreier seg om forholdet mellom objektivitet og subjektivitet. Historikere skriver objektivt om

13 Southgate

2009, 23 ff. Takk til Ola Svein Stugu, som har gjort meg oppmerksom på denne boka, og som den etterfølgende teksten står i gjeld til. 14 Se Dedicatory Epistle, https://www.gutenberg.org/files/82/82-h/82-h.htm

20


INNLEDNING

virkeligheten, altså med tilskuerens distanse til de aktørene, hendelsene og strukturene som kan hentes ut av kildematerialet. Skjønnlitteratur er derimot subjektiv og deltakende. Og i forlengelsen av det siste ordet ligger også et tredje kriterium. For historikeren skal opptre uengasjert, fri for følelser, i relasjon til sitt objekt enten objektet er enkeltmennesker, grupper eller sosiale strukturer. Denne historieforståelsen – den ortodokse – har imidlertid ikke vært historiografisk enerådende. Det eksisterer en alternativ tradisjon, som går tilbake til romantikken, argumenterer Southgate, en tradisjon som har problematisert forskjellene mellom fiksjon og historie. Slik for eksempel Jean-Jacques Rousseau gjør i Émile: «De fakta som beskrives i historien, [er] langt fra en nøyaktig gjengivelse av det som faktisk inntraff. De forandrer seg i historikerens hode, tar form etter hans interesser og farge av hans fordommer.»15 Den romantiske tradisjonen understreker at historie, akkurat som fiksjon, er en aktiv og skapende prosess, ikke bare en defensiv reproduksjon, der fortidas kilder nærmest filtreres gjennom historikerens sinn og kommer ut igjen som sann tekst renset for forstyrrende subjektivitet og emosjonalitet. På dette planet går det en linje, i alle fall et spor – en sti – fra romantikken til postmoderne historieteori, noe også postmoderne teoretikere selv har påpekt. En nokså åpenbar likhet ligger i hvordan begge posisjoner har utfordret historikerens krav på å representere sannheten om fortiden – det første og viktigste punktet ovenfor. Det holder å minne om Hayden Whites analyse av historieskrivingens narrative framstillingsform som et kunstprodukt, verken mer eller mindre. Historikere skaper mening av sin datamengde ved å ta i bruk akkurat de samme grepene, formene og strukturene som skjønnlitterære forfattere. Dermed får historikerens kreativitet og subjektivitet – jamfør det andre punktet ovenfor – ganske stort spillerom, men ikke fullstendig og vilkårlig råderett. For subjektiviteten blir regulert og kontrollert av de narrative formene som er produkter av tradisjonen, 15

Rousseau [1762] 2010, 288.

21


OLA ALSVIK

og som historikeren må holde seg til for å kunne kommunisere med sine lesere. Objektiviteten i historieskrivingen er så å si flyttet fra historikerens posisjon som verdinøytral observatør, til de litterære formene som holder historikeren i tømme. Det tredje punktet ovenfor, følelsene og engasjementet, har fått mindre oppmerksomhet enn de to første, selv om for eksempel en sentral postmoderne teoretiker som Frank Ankersmit har fremhevet vektleggingen av følelsenes betydning som «a rehabilitation of the romanticist’s world».16 Uttrykket som er brukt her – rehabilitering – signaliserer at affektene har vært nærmest glemt eller fortrengt av historiefaget i mellomtiden, og så endelig blitt gjenreist som realitet. Det stemmer naturligvis ikke – hvis vi mener følelser som objekter på linje med andre objekter. Men i denne sammenhengen er det altså historikerens følelser vi er opptatt av, og retter vi oppmerksomheten mot historiografiens følelser, framstår utsagnet enda mer treffende: «Også historikere viser følelser» i sine arbeider, «åpent eller halvveis skjult», sier Jan Eivind Myhre, «selv om sterke normer i faget tilsier at slikt bør holdes på avstand, eller rett og slett er forskningen uvedkommende.»17 Slik har det generelt vært etter opplysningstida og vitenskapeliggjøringa av historiefaget, men det finnes unntak. Og et klart unntak er den fagdisiplinen som danner rammen om denne antologien, nemlig lokalhistoria. Innenfor lokalhistoria har ikke bare følelser vært legitimt, men sentrale aktører i faget har også betraktet følelser – følelser for stedet – som en nærmest ufravikelig betingelse for å kunne drive med lokalhistorie. En av de fremste ideologene bak dette synet var historieprofessoren Jørn Sandnes, som i begynnelsen av 1970-åra samlet stedsfølelsen under kategorien «identitet» og knyttet den tett sammen med familie- og slektsrøtter: «[D]en slektshistoriske interessen fra sagatida til i dag har vært det sterkeste element i genuin 16 17

Sitert etter Southgate 2009, 39. Myhre 2014, 184.

22


INNLEDNING

lokalhistorie.»18 Sandnes argumenterte for at det som kjennetegnet lokalhistorisk metode, var «individualisering og lokal identifikasjon med rot i umiddelbar lokalkunnskap».19 Det siste ordet, med vekt på kunnskap om stedet, avspeiler samtidig at Sandnes på ingen måte ville overlate lokalhistorien til emosjonalitetens vilkårlighet, men reise disiplinen på to søyler, ved å holde fast ved sannhetsidealene innenfor den ortodokse fagligheten med røtter i opplysningstida og naturvitenskapens vitenskapsideal, men kombinere dette med de subjektive følelsene for slekt og sted som sprang ut av den romantiske tradisjonen. Den moderne lokalhistorien hadde altså røtter i begge tradisjoner, og Sandnes argumenterte også seinere for at følelsene for stedet måtte balanseres mot kjølig distanse til stedet, for eksempel i et foredrag han holdt i forbindelse med 40-årsjubileet til Norsk lokalhistorisk institutt i 1996: Et interessant begrep som nå diskuteres innenfor svensk lokalhistorie er topo­ fili «kjærlighet til stedet», som element i lokalhistorisk metode. Her tror jeg en er inne på noe vesentlig, men da vel å merke kritisk topofili, karakterisert ved inngående kjennskap og kritisk distanse til et lokalsamfunn. Dette er Le Roy Laduries tilnærming i Montaillou. Dette er Olav Duuns tilnærming i Juvikfolke.20

Her er det flere ting å gripe fatt i, og Sandnes har selv uthevet noe av det viktigste: Det første er begrepet topofili, som han kvalifiserer med adjektivet «kritisk», nettopp for å understreke lokalhistoriens plassering mellom emosjonalitet og rasjonalitet, mellom romantikk og opplysningstid, mellom folkelig bevegelse og akademisk ekspertise. Men hvor kom begrepet fra? Sandnes peker på diskusjoner innenfor svensk lokalhistorie, men bak den svenske diskusjonen lå en lengre fortelling, som igjen peker tilbake til geografifaget i 1970-årene, nærmere bestemt til den kinesisk-amerikanske kulturgeografen Yi-Fu Tuan, som inspirert av fenomenologisk tenkning preget begrepet. 18

Sandnes 1974, 163.

19 ibid. 20

Sandnes 1997, 27.

23


OLA ALSVIK

Yi-Fu Tuan definerte topofili som «menneskets affektive tilknytning til sitt materielle miljø», men i praksis brukte han det mye videre, ifølge sosiologen Johan Asplund, som var en viktig inspirator bak den svenske diskusjonen.21 Det første leddet i ordet refererte både til materielle, sosiale og kulturelle aspekter ved stedet, sier Asplund, og det siste dreide seg ikke bare om følelser, men også om kognitive og dermed kritiske tilnærminger. Kort sagt «kritisk topofili». Det andre interessante momentet i sitatet fra Sandnes dreier seg om stedsfølelser som metode, altså som en lokalhistorisk arbeidsmåte, eller en forutsetning for en god forsknings- og skriveprosess. Dette perspektivet visker ut grensene mellom skjønnlitteratur og historie, eller mer presist sagt: Den trekker skjønnlitterære normer og former inn i lokalhistorien, ja mer enn det: Akkurat som god skjønnlitteratur er avhengig av emosjonelt engasjement, så er god lokalhistorie avhengig av engasjement for stedet. Og det siste poenget understeker Sandnes endelig i de to siste setningene, der han sidestiller to verker – ett historiefaglig og ett skjønnlitterært – som eksempler på denne typen engasjement. Skjønnlitteratur i historieskriving – kilde, kunnskap og konstruksjon Ingen sider ved forholdet mellom sted, skjønnlitteratur og historie er helt uproblematiske. Men den minst problematiske er at skjønnlitteratur kan brukes som kilde til å belyse historiefaglige spørsmål med lokal relevans. Som et absolutt minimum kan selvfølgelig fiksjonslitteratur, som alle andre rester fra fortida, brukes som levninger. Dette er trivielt. Mer problematisk – i alle fall i historiografisk lys – er spørsmålet om skjønnlitteratur også kan brukes som beretning, altså til å fortelle om virkeligheten utenfor den konkrete kilden. HANS HOSAR går inn i dette spørsmålet i sitt bidrag til antologien, og han bruker, parallelt med Greve – kroppen og sansene som lakmustest: 21

Asplund 1983, 169f.

24


INNLEDNING

«Når vi kan konstatere at diktarane tek føre seg fenomen dei sjølve har opplevd på kroppen eller har observert direkte, kan vi ta på alvor det forteljande, røyndomsrefererande aspektet ved den skjønnlitterære teksten.» Med utgangspunkt i Jon Iddengs differensierte begrep om levninger argumenterer Hosar også for en mer nyansert forståelse av begrepet levning. Betraktet som en levning kan en skjønnlitterær tekst både analyseres som opphavsreflektor, en språkhandling og et estetisk-stilistisk objekt, sier Hosar, og med dette teoretisk-metodiske utgangspunktet analyserer han hvordan et bredt og internasjonalt knippe av skjønnlitterære tekster kan anvendes som kilder til dyptborende analyser av lokalt situerte, men historisk vidtrekkende, trekk ved patriarkatets struktur og funksjon. Historikere bruker skjønnlitteratur som kilder, og Hosars artikkel viser at bruken har potensial til å bli mer systematisk, nyansert og dristigere – ikke minst i forhold til store og tunge faglige temaer, som patriarkatets historie. Men fiksjonslitteratur og skjønnlitterære forfattere er ikke bare instrumenter, verktøy, noe historikere bruker som kilder til å konstruere litteratur som er vitenskapelig holdbar og høyverdig. Grensene mellom sjangrene, og mellom fakta og fiksjon kan være mer komplekse og vanskelige å trekke, noe som er et hoved­ poeng i OLA SVEIN STUGUS artikkel om det store hamskiftet, der han undersøker og sammenligner faghistorikere og skjønnlitterære forfatteres behandling av de store og sammenvevede sosiale og materielle endringsprosessene som kjennetegner norske bygdesamfunn på ­slutten av 1800-tallet, og som resulterte i sterkere tilpasning til marked og pengeøkonomi. Med utgangspunkt i den skjønnlitterære metaforen «Det store hamskiftet» problematiserer Stugu det ortodokse skillet mellom sakprosa og skjønnlitteratur, som ofte fanges inn i forenklede spenninger mellom fakta og fiksjon, eller vitenskap mot diktning, ekspertise versus amatørisme, og han argumenterer i stedet for at den sentrale forskjellen mellom disse skrivemodusene ligger i ulike lesekontrakter: «Lesaren av ein fagtekst har rett til å forvente seg at innhaldet relaterer seg til ein eller annan røyndom i verda utanfor teksten …» 25


OLA ALSVIK

Et enda mer problematisk, for ikke å si kontroversielt, forhold mellom fiksjonslitteratur og historie dreier seg om bruk av de skjønnlitterære sjangrenes former i historiefaglig litteratur. Den historikeren som mest teoretisk bevisst har gjort dette, er HILDE GUNN S­ LOT TEMO . Ikke minst i arbeidet med Skedsmos historie konstruerte og brukte hun ulike skjønnlitterære former for å formidle forståelse av fortidas samfunn og gjøre sosiale grupper og enkeltaktører levende for dagens lesere. Slottemos metode har høstet sprikende reaksjoner fra kolleger: «[E]n del heiet og syntes det var spennende og viktig, mens andre var kritiske og mente at dette nærmet seg dikt og forbannet løgn.» Slottemo åpner sitt bidrag til antologien med å understreke betydningen av å ha støttespillere når en våger å krysse faglige minefelt, for eksempel i grenselandet mellom fiksjon og fakta. Og dette grenselandet er ekstra komplisert å forholde seg til når stedshistorie skal formidles, fordi steder er forbundet med sterke meninger, følelser og myter, som tvinner sammen fakta og fiksjon, og som knytter sammen selvforståelse og stedsforståelse. Steder rommer så mange, komplekse og motstridende meningsdannelser, som «åpner for en rekke teoretiske tilnærminger», hevder Slottemo, «[s]teder er ikke bare lokalitet, det er også mening og sosial interaksjon». Et viktig poeng i Hilde Gunn Slottemos artikkel er at steder ikke primært er noe, i en ontologisk forstand, for eksempel er lokalsamfunn – som har vært den primære definisjonen av et sted i norsk lokalhistorisk tradisjon. Slottemo argumenterer i stedet for at sted representerer en måte å forstå verden på, at sted er en epistemologisk kategori, i tråd med geografen Tim Cresswell, som i en mye sitert bok legger til grunn at «place» er «a way of knowing» mer enn «a thing in the world». Denne tilnærmingen ligger også til grunn for litteratur­ viteren MAGNUS NILSSONS analyse av tegneserieromaner med sosial forankring i arbeiderklassen. Nilsson diskuterer primært to serieroma­ ner, Mats Jonssons Nya Norrland og Wage Slaves av Daria Bogdanska. Felles for begge er at steder, i betydningen bosteder, anvendes som prismer for å forstå klassemessige motsetninger. Nilsson tolker 26


INNLEDNING

denne sammenkoblingen av klasse og sted som «et svar på sam­ mhällsförendringar som gjort det allt svårare att skapa klassmedvetande och klassorganitation bland arbetare med utgångspunkt i deras arbetsplatser». En konsekvens av globaliseringen har vært at de store industriarbeidsplassene i Sverige er blitt utkonkurrert eller har flyttet til lavkostland. Dermed har de mistet sin betydning som arenaer for klassebevissthet og arbeiderorganisering. Stedet der folk bor, framstår som en alternativ arena for bevisstgjøring og mobilisering, ikke bare på nasjonalt plan, men også globalt – og i pakt med arbeiderbevegelsens historisk sett internasjonale orientering. Ved å flytte tyngdepunktet for konstruksjon av mening fra arbeidsstedet til bostedet gir Jonssons og Bogdanskas arbeidertegneserier klasse­ begrepet ny, aktuell og mer potent mening, argumenterer Nilsson. Avslutningsvis trekker ARNHILD SKRE oss tilbake til konferansen, slik den utfoldet seg over to junidager på Nasjonalbiblioteket i 2019. Skre beveger seg faglig og essayistisk gjennom alle foredragene på seminaret og binder sammen foredragene under to paraplybegreper. Først stadlading, som ikke bare innebærer at steder tillegges mening, men at noen steder lades med høyere status, større prestisje enn andre. Forfattere og andre kunstnere kan også – mer eller mindre bevisst – heve sin egen status ved å knytte sitt verk til et prestisjested, slik Gertrude Stein gjorde Paris til sitt sted, forteller Skre. På den andre siden kan også steder heve sin egen status, ved at en kunstners verk kobles til stedet, mange ganger med liten legitimitet, argumenterer Skre, som bruker begrepet meiningsran om dette fenomenet, og viser både til foredrag på konferansen og egen forskning på Ragnhild Jølsen og Theodor Kittelsen som eksempler i denne sammenheng. «Å heva sine eigne stader, rom og lokale forhold opp ved å hevda at dei har vore inspirasjon for kunstnarar, er ein populær øving», sier Skre, som i forlengelsen av dette fenomenet ser en viktig rolle for den «ortodokse», sannhetssøkende historikeren, eller historikeren som «party-pooper», for igjen å bruke Simon Shamas uttrykk. 27


OLA ALSVIK

Litteratur Asplund, Johan. 1983. Tid, rum, individ och kollektiv. Stockholm: LiberFörlag. Bull, Edvard. 1970. Historisk vitenskap foran 1970-årene. Historisk tidsskrift, bind 49/1970: 245–259. Cresswell, Tim. 2004. Place – a short introduction. Malden Massachusetts: ­Blackwell Publishing. Fabian, Louise. 2010. Spatiale forklaringer. Da den geografiske tænkning kom på den humanvidenskabelige dagsorden. Slagmark – Tidsskrift for idéhistorie, nr. 57/2010: 19–33. Førde, Anniken, Britt Kamsvig, Nina Gunnerud Berg og Britt Dale. 2012. Å finne sted. Metodologiske perspektiver i stedsanalyse. Trondheim: Akademika forlag. Greve, Anniken. 1999. «Dette bestemte stedet. Om stedets krav på egen identitet». I Mæhlum, Britt, Dagfinn Slettan og Ola Svein Stugu. Stedet som kulturell konstruksjon. Trondheim: Historisk institutt, NTNU: 21–32. Hamsun, Knut. 2000. Samlede verker, bind 1. Oslo: Gyldendal. Langholm, Sivert. 1970. «Periferi og sentrum i historieforskningen». Historisk tidsskrift, bind 49/1970: 260–270. Lindblad, J. Thomas. 2018. History and Fiction: An Uneasy Marriage?. Humaniora, nr. 2/2018: 147–157. Myhre, Jan Eivind og Knut Kjeldstadli. 1995. Oslo – spenningenes by. Oslo: Pax Forlag. Myhre, Jan Eivind. 2014. Historie. En introduksjon til grunnlagsproblemer. Oslo: Pax Forlag. Rousseau, Jean-Jacques. [1762]. 2010. Emile, eller Om oppdragelse. Oversatt av Kirsten Marianne Bessesen. Oslo: Vidarforlaget. Sandnes, Jørn. 1974. «Rikshistorie og lokalhistorie. Sentrum og periferi i historie­ forskningen». I Sentrum og periferi i historien. Studier i historisk metode X. Oslo: Universitetsforlaget. Sandnes, Jørn. 1997. «Vi og verden. Noen refleksjoner fra en norsk synsvinkel om lokal- og regionalhistorie i enkelte andre europeiske land.» I Braut, Else, Blikk på lokal­h istorie. Norsk lokalhistorie etter 1970. Oslo: Norsk lokalhistorisk institutt. Slettan, Dagfinn. 1999. «Det mangfoldige stedet». I Mæhlum, Britt, Dagfinn Slettan og Ola Svein Stugu, Stedet som kulturell konstruksjon. Trondheim: ­H istorisk institutt, NTNU: 7–13. Southgate, Beverley. 2009. History Meets Fiction. Harlow: Pearson. Tretvik, Aud Mikkelsen. 2004. Lokal og regional historie. Oslo: Det Norske Samlaget.


En halvåpen dør Noen betraktninger om stedsforståelse og selvforståelse Anniken Greve Stedet og selvforståelsen Hvilken betydning har stedet for oss? Gunnar fra Lidarende i Njåls­ soga gir oss et gløtt inn i Lidarendes betydning for ham. Han er på vei utenlands etter å ha blitt dømt på tinget til å reise. Blir han værende, vil han bli offer for blodhevn. Alt er pakket, og Gunnar er på vei bort fra hjemmet, men hesten som skal ta ham til skipet snubler, slik at Gunnar faller av. Dermed får han kaste et siste blikk på stedet han er i ferd med å forlate, og han bestemmer seg for å snu: «Fager er lia, aldri har ho synst meg så fager som no. Bleike åkrar og slegne vollar. Eg vil ri heim att og ingenstad fara.»1 Gunnar blir rammet av en selvinnsikt. Han innser at han selv og hans tilværelse er uløselig forbundet med dette stedet, og han vil heller dø enn å forlate det. Derfor blir han, og derfor dør han. Slik gir Njålssoga oss et inntak til det som innenfor menneskevitenskapene gjerne blir forsøkt sammenfattet i begrepet stedsidentitet. Hva stedsindentitet er, er det ikke nødvendigvis enighet om i litteraturen om sted. I det følgende vil jeg legge denne forståelsen av begrepet til grunn: Et sted får sin betydning som sted i kraft av at et menneske eller en gruppe mennesker knytter sin selvforståelse til stedet. Vårt vesentlige sted eller våre vesentlige steder inngår i svaret på spørsmålet: Hvem er jeg? Denne formuleringen fanger opp det innvendige forholdet mellom stedsforståelse og selvforståelse, men den sier ikke stort om hvordan vi skal forstå dynamikken mellom de to. Spørsmålet kan stilles på denne måten: Er det selvforståelsen som former og fastholder stedsforståelsen, eller kan stedet også snakke til oss på måter 1

Anon 1996, 114.

27


ANNIKEN GREVE

som både kan prege og endre hvordan vi forstår oss selv? Hvis vi regner med at vår forståelse av og vårt blikk for stedet helt ut blir styrt av vår selvforståelse, kan ikke blikket for stedet utvirke stort for vår selvforståelse. Blikket vil være låst av den allerede etablerte selvforståelsen – den selvforståelsen som inngår i vår identitetskonstruksjon. Finnes det en måte å tenke om forholdet mellom stedsforståelse og selvforståelse på som åpner selvforståelsen for en mer dynamisk utveksling mellom de to? Hvor skal vi vende oss for å få belyst disse og tilstøtende spørsmål? I det følgende vil jeg komme innom flere virkelige og litterære steder, men jeg vil vende blikket spesielt mot to steder, ett faktisk eksisterende sted og ett sted i en fiksjonstekst. Det faktisk eksisterende stedet er Baroniet Rosendal, plassert i en vestlandsbygd ytterst i Hardangerfjorden. Stedet i fiksjonsteksten finner vi i Tove Janssons Sommarboken (1976), hvis handling utspiller seg på en øy i Finskebukta. Begge eksemplene tilhører altså den nordlige verdenen. De er begge steder som mange mennesker kan antas å ha møtt, som reisende (i tilfellet Baroniet Rosendal) eller som lesende (i tilfellet Som­ marboken). De er begge steder som får preg av de store naturomgivelsene de er innfelt i. Men mens Baroniet Rosendal er et utpreget anlagt sted, preget av adel og kapital, skapt under innflytelse av kulturelle forbindelser og forbilder lenger sør og vest i Europa, er de menneskeskapte konstruksjonene i Sommarboken – husene, hyttene, bryggene – langt enklere. De skal huse menneskene på en liten øy omgitt av andre øyer og av hav. Hva kan disse to så ulike stedene sammen og samlet si oss om menneskets omverdensforhold? Hvilke dybder og grunner i oss kan de snakke til? Hvordan kan de gripe inn i vår selvforståelse?2 2 For

en bredere fremstilling av det filosofiske grunnlaget for resonnementet i artikkelen, se Greve 1998. Spesielt Aristoteles, Ludwig Wittgenstein, Stanley Cavell, Jakob Meløe og filosofer fra den fenomenologiske tradisjonen spiller en rolle i formuleringen av dette grunnlaget. Her blir dessuten stedsbegrepet brettet ut gjennom et stort utvalg (litterære og ikke-litterære)

28


E N H A LVÅ P E N D Ø R

Nærere enn Før jeg går inn i mine to eksempler med sikte på å belyse slike spørsmål, vil jeg minne om at forholdet vårt til stedet begynner lenge før det blir et akademisk emne. Stedets nærvær og betydning hviler ikke på den akademiske gjennomtenkningen. Tvert imot, for at denne gjennomtenkningen skal lykkes, må vi aktivere og reaktivere et omverdensforhold som strekker seg tilbake til vår tidligste deltakelse i verden. Kanskje morens kropp, kroppen som holder, samler og ivaretar, kan betraktes som spedbarnets første sted. Det samlende og holdende ved moren som sted blir med inn i stedsforholdet også etter at vi har begynt å orientere oss som selvstendig kropp og finner og former steder på egen hånd. Vi erfarer oss som opptatt i og omsluttet av omgivelsene. Som den franske filosofen Maurice Merleau-Ponty vil ha oss til å se: Vi står ikke overfor verden, men befinner oss midt i den: «Når alt kommer til alt, er verden rundt meg, ikke fremfor meg.»3 Denne tanken presiserer han slik: «Jeg ser ikke rommet utfra det ytre

3

eksempler, eksempler som både skiller seg fra og har trekk til felles med eksemplene som er valgt her. Hvordan vi skal tenke på det erfarende «jeg» og språkfellesskapets «vi», blir også gitt en språkfilosofisk forankring i dette arbeidet. For en presentasjon av metodikken som ligger til grunn for analysen av Sommarboken, se Greve 2009. Denne metodikken, som artikkelforfatteren har utviklet i samarbeid med Rolf Gaasland, løsriver seg fra de etablerte litteraturteoretiske skolene ved at den stiller krav til undersøkelsen som går langt utover det som kreves innenfor noen slik skole (nykritikken, formalismen, strukturalisme, dekonstruksjonen etc.). Den krever at vi retter undersøkelsen inn både mot tekstinterne og teksteksterne forhold, da vi ikke kan utelukke at vi for å begripe tekstens anliggende må se i begge disse retningene. Den er grunnleggende hermeneutisk innstilt, i den forstand at den anser den litterære teksten som en kommunikativ handling, og i den forstand at den undersøker potensielt alle aspekter ved teksten som kan bidra til å etablere dens spørsmål eller anliggende. Den har videre en lesereseptorisk dimensjon. Den forutsetter at leseren må stille ikke bare sine analytiske evner, men hele sin person til disposisjon for teksten i leseprosessen. I de mest fruktbare leseprosessene er det ikke bare leseren som «spør ut» teksten. Leseren blir også «spurt ut» av teksten. Denne dynamikken i forholdet mellom tekst og leser blir knyttet til wittgensteinianeren Rush Rhees’ tanke om språk som samtale: Å lære et språk er å få noe å si, å kunne bidra til en samtale. For en mer utførlig presentasjon av denne tanken og dens litteraturteoretiske betydning, se Greve 2012. Merleau-Ponty 2000, 51.

29


ANNIKEN GREVE

hylster, jeg lever det innenfra, jeg er omfattet av det.»4 Fra denne midten er vi ikke opptatt av oss selv. Vi er selv et nullpunkt: «[Rommet] strekker seg ut fra meg som fra spatialitetens nullpunkt.»5 Det er fra dette nullpunktet, fra denne posisjonen midt i, som kroppen definerer, at stedet trer frem og får skikkelse for oss. Vårt forhold til omgivelsene er ikke først og primært et kunnskapsforhold: Det er nærere enn et kunnskapsforhold, kunne vi kanskje si, med støtte i den amerikanske filosofen Stanley Cavell.6 Dette nærere enn blir selvsagt realisert ulikt på ulike steder, og det blir mer påtakelig i de rommene, gatene og omgivelsene hvor vi vokste opp.7 Denne dimensjonen ved stedsforholdet har sitt opphav i vårt førspråklige liv, men går aldri helt tapt, heller ikke etter at den refleksive og selvoppmerksomme dimensjonen ved stedsforholdet har fått feste i oss, så sant vi er og forblir verdensvendte.8 Barndommens steder kan være viktige for oss på måter som helt opplagt gir næring til tanken om stedsidentitet forstått som svaret på spørsmålet: Hvem er jeg? Vi kan la dem inngå i vår selvforståelse og i hvordan vi konstruerer den. Men barndommens steder kan også komme tilbake til oss som steder vi ikke uten videre kan tenke på som våre villede konstruksjoner. Det kan være visuelle inntrykk, lyder og lukter og smaker. De kan være steder «der sinnet bor i glimt», for å snakke med Johan Borgen.9 Og heller enn at vi oppsøker dem, er det som om de oppsøker oss, i den ufrivillige erindringen. Stedets gjenkomst i erindringen er det kanskje Marcel Prousts store romanverk På sporet av den tapte tid som best anskueliggjør. Allerede på de første sidene av første bind, Veien til Swann I, blir vi introdu4 Ibid. 5 Ibid. 6 «What

the ordinary language philosopher is feeling […] is that our relation to the world’s existence Is somehow closer than the idea of believing and knowing are made to convey» (Cavell 1981, 145). 7 At denne nærheten ikke er forbeholdt barndommens steder, vil jeg komme tilbake til senere i denne artikkelen. 8 Dette uttrykket skylder jeg hagefilosofen Sigmund Nesset. 9 Borgen 1960, 9.

30


E N H A LVÅ P E N D Ø R

sert for de ulike rommene som har festet seg i den unge Marcels sinn: soverommet, vinterværelset, sommerværelset. Og det er kroppen – eller legemet, som det heter i Amadous norske oversettelse – som først griper rommenes form og husker dem: Og før min tanke, som nølte på terskelen av tider og former, hadde klart å sammenholde de enkelte faktorer og således gjenkjenne rommet, så hadde mitt legeme for hvert av de skiftende steders vedkommende husket hvordan sengen hadde vært, hvordan dørene hadde vært plasert [sic] og lyset hadde falt inn gjennom vinduene, det husket korridoren utenfor og likeledes de tanker jeg hadde hatt da jeg sovnet der og som jeg fant igjen når jeg våknet neste morgen.10

Betoningen av sammenhengen mellom sinn og rom stanser ikke der. Når den berømte madeleine-kaken dyppet i koppen med duften av lindete utløser erindringer, er det først og fremst stedserindringer det er tale om: Og så snart jeg hadde gjenkjent smaken av denne biten madeleinekake dyppet i lindete som min tante pleide å gi meg […] straks kom det gamle grå huset mot gaten hvor tante Léonie hadde sitt værelse […]; og med huset kom også byen, fra morgen til aften, i all slags vær, torvet dit man sendte meg før lunsj, gatene der jeg løp og lekte, veiene man spaserte på hvis været var pent. […] Alle blomstene i vår have og blomstene i parken til Monsieur Swann, vann­ liljene i Vivonne, de brave menneskene i landsbyen og deres små hus, kirken, hele Combray og dens omegn, byen og havene […] steg opp av min tekopp.11

Sted og historie: Baroniet Rosendal Den omverdenen som stiger opp av tekoppen, kommer til Marcel i en gitt stund, i et nu. På ett nivå ser det ut til at stedet inviterer oss til å betrakte livet som et liv i nuet, i erfaringsstunden. Samtidig kommer det til oss som et sted som er formet over tid. Ifølge Proust er det særlig vanelivet som former steder. I drømmelivet kommer Marcel i kon10 11

Proust 1984, 11. Ibid., 63.

31


ANNIKEN GREVE

takt med «det billede av rommet som vanen hadde hjulpet meg til å bygge opp».12 Dette «billede av rommet» bygger romanen opp gjennom fortellerens bruk av den iterative fremstillingsformen, dvs. at det som skjedde mange ganger, fortelles én gang. Dette er ikke bare en økonomisk måte å fortelle om det som skjedde hver dag, oftest, eller fra tid til annen på. Gjennom bruken av den iterative fremstillingsformen folder teksten ut et landskap som har hovedpersonens bevegelsesrutiner skrevet inn i seg.13 Vanelivet, eller det daglige livets mange gjøremål, kan imidlertid prege stedet også materielt og fysisk. Når vi står foran smijernsporten til Borggården i Baroniet Rosendal, blir vi selvsagt slått av de ragende fjellene bak og til venstre for slottet. Vi ser en relativt liten bygning – liten til slott å være – som blir enda mindre i lys av de vertikale linjene som disse fjellene trekker opp. Men vi blir kanskje også slått av den nærmest skålformede steinen som ligger under porten, uthulet av føtters og kanskje også hesters tråkk gjennom århundrer. Går vi gjennom smijernsporten, inn i Borggården og inn hovedinngangen til slottsbygningen, blir vi møtt av en stor svingtrapp av eik som bærer tydelige spor av menneskeføtter som har gått, trippet, løpt og kanskje innimellom også sjanglet opp og ned mellom etasjene. Stanser vi før vi har trådd over den skålformede steinen og smijernsporten og titter over den, ser vi våpenskjoldene til slektene Mowatt og Rosenkrantz. Under disse finner vi årstallet 1665 og valg­ språket «Melius mori in libertate quam vivere in servitute» – det er bedre å dø i frihet enn å leve i trelldom. Slik kommer vi på sporet av Baroniet Rosendals tilblivelseshistorie, som vi allerede nå vet at er forankret i hendelser som ligger mer 12

Ibid., 15. er Gérard Genette som har utviklet denne terminologien, og hans hovedeksempel på iterativ fremstilling er nettopp Prousts På sporet av den tapte tid. Det er også et viktig poeng for Genette at denne fremstillingsformen er spesielt egnet til å fremkalle et bilde av det spesifikke stedet heller enn av den spesifikke stunden: «the Proustian creature is as little sensitive to the individuality of moments as he is spontaneously sensitive to the individuality of places.» (Genette 1980, 123–124)

13 Det

32


E N H A LVÅ P E N D Ø R

enn 350 år tilbake i tid, hendelser som langt fra er sprunget ut av det selvfølgelige og stedspregende vanelivet i denne vestlandsbygda ytterst i Hardangerfjorden. Tvert imot: Historikerens fortelling om Baroniet Rosendal er en fortelling om hvordan noe så usannsynlig og egentlig stedsfremmed som et baroni kunne bli plassert her.14 Slottet ble anlagt som et resultat av ekteskapet i 1659 mellom Karen Mowatt, datteren til en rik skotte med store landeiendommer i Norge, og Ludvig Rosenkrantz, en langt mindre velstående dansk adelsmann. Karen brakte setegården Hatteberg inn i ekteskapet som medgift. Ludvig Rosenkrantz ble med det en av Norges rikeste menn, sier historikeren. Historikeren sier også at godset ble opphøyet til baroni i 1678, etter Karens død. Og han forklarer hvorfor hovedbygningen av stein ble utformet som den ble – preget av barokkens tankegang om symmetri og proporsjoner. Militære forsvarsbygninger og adelskapets bygninger og anlegg var på det europeiske 1600-tallet arkitektonisk knyttet nært sammen. Dette preger også vårt lille slott, med sin strenge orden, både i dets indre romordning og i dets eksteriør. «Vi møter med andre ord barokkens forkjærlighet for sentralisering, aksefasthet og symmetri like meget inne som ute».15 Mest åpenbar er denne sansen for symmetri og aksefasthet i renessansehagen vest for huset. Den er bygget opp med like store kvadratiske enheter – kvarterer – som innbyrdes er gruppert symmetrisk, med ganger mellom seg og en labyrintisk struktur inni seg. Hagen slik den fremstår nå, har altså sin opprinnelse i Ludvig ­Rosenkrantz’ egen tid, om enn den i årenes løp er blitt noe forandret. Kvarterene er blitt færre, og der det nå utelukkende er roser, var det i utgangspunktet trolig både gule fioler, hjertensfryd og ildliljer. Og der det før var en buksbomhekk rundt hvert kvarter, er det nå klippet og kantet gresstorv. Men symmetrien er bevart. Våre bevegelser i hagen blir styrt av dette ordningsprinsippet: Den som beveger seg 14 Min 15

fremstilling av Baroniet Rosendals historie bygger på Hopstock og Tschudi Madsen 1965. Ibid., 25.

33


ANNIKEN GREVE

på kryss og tvers av kvarterene, oppfører seg ikke slik dette prinsippet krever. Flytter vi oss sydover i hagen, kommer vi til et hageanlegg som har en helt annen struktur og også et annet forelegg, igjen fra en annen historisk periode. Her, i den uregelmessige og tilsynelatende improviserte, men likevel godt planlagte og gjennomtenkte naturparken, er det den engelske romantiske hagen som har slått inn og fått prege baroniet. Det mest slående ved dette anlegget er kanskje de lange siktlinjene hagen etablerer mot den omliggende naturen: mot fjellene, mot fjorden og mot Hattebergsfossen og videre innover i Muradalen. Et mer konsentrert mikrokosmos finner vi omkring det lille vertikale steinhuset – paddetårnet som det gjerne kalles – kledd i slyngende planter, plassert på en liten øy i en liten dam med bro­ anlegg og vannliljer. Dammen omkranses av høyt ragende trær som med sitt nett av løv og greiner danner et «tak» som både sollys og regn kan risle gjennom. Her er det så definitivt ikke militære idealer som råder, heller ønsket om å anlegge en hage der menneskets fantasi, forestillingsevne og dessuten hele dets emosjonelle register får anledning til å utfolde seg. I denne konstruksjonen ligger det også et annet dannelsesideal enn det vi finner i barokkens aksefasthet. Det er like mye det følelsesvare og stemte sinnet som den riktige oppførselen som skal formes og dannes. Vest for slottet finner vi grønnsaks- og urtehagen fra det sene 1800-tallet, som nylig er blitt restaurert, sammen med drivhuset. Her snakker hagen til menneskets behov for næring og glede ved det gode måltidet og ved det fellesskapet måltidet legger til rette for. Hagen i Baroniet Rosendal er dermed sammensatt av flere hager, formet i ulike tider. Også innendørs er stedet preget av historiske skiftninger. Beveger vi oss opp den store tretrappen, kan vi stige inn i Stattholderkammeret, et rom som antakelig er det mest komplett bevarte rommet fra 1600-tallet i Norge, og med fransk tekstiltapet fra 1660-årene. Vi kan gå videre til Den røde sal, som ble utformet midt på 1800-tallet, og som i tillegg til sin røde tapet og sine røde og gylne 34


E N H A LVÅ P E N D Ø R

rokokkomøbler også rommer malerier fra den norske nasjonalromantikken. Og vi kan gå inn i Den gule sal, som rommer et sjeldent møblement i norsk empirestil, utformet av Abraham Bøe i Bergen på 1820-tallet. Når vi nærmer oss Baroniet Rosendal gjennom historien, merker vi hvordan det er preget gjennom fremmede innflytelser. Empire­ stilen hadde sitt utgangspunkt i Frankrike under Napoleon Bonaparte og markerer det tidlige 1800-tallets ønske om å ta opp i seg stildrag fra antikken. Heller ikke nasjonalromantikken var en norsk oppfinnelse. Den kom til oss fra Tyskland, Frankrike og England. Går vi til slottets sørvegg, finner vi den fantastiske blåregnen som blomstrer hver vår. Den skal ha blitt plantet tidlig på 1800-tallet og har altså stått der i mer enn 200 år. Den har sine botaniske røtter i Kina. Likevel peker ikke alt ved stedets historie ut av landet. Til baroniets historie hører også det kompliserte og slett ikke alltid harmoniske forholdet mellom baroniet og de nære omgivelsene: bøndene og bygda for øvrig, og også forholdet mellom baroni og kirke. Kompleksiteten og skiftningene i disse forholdene har antakeligvis preget både baroniet og bygda, og blikket for Baroniet Rosendal som sted må også favne dynamikken i disse forholdenes historie. For et sted som Baroniet Rosendal er historien en integrert del av stedet, også i erfaringsstunden, i nuet. Stedet og det stedssøkende blikket samler det som historien sprer. Å se baroniet her og nå, i en gitt stund, er å se det som et sted med tidsdybde. Hvis vi med å leve i nuet mener at vi skal forholde oss uvitende og ignorant til historien, er det å leve i nuet strengt tatt bare en måte å utarme tilværelsen på. Som Goethe en gang skal ha sagt: Den som lever med mindre enn tre tusen års hukommelse, lever som fra hånd til munn. Denne formen for fattigdom, denne tomme måten å leve i nuet på, motvirker steder som Baroniet Rosendal. De tilbyr oss en måte å oppleve nuet på som er historisk informert, slik at fortiden føyer seg inn i erfaringsfolden: Det fortidige kommer nær.

35


ANNIKEN GREVE

Historien som ikke er min La meg vende tilbake til min problemformulering i innledningen: Hvordan kan erfaringen av Rosendal som sted spille inn i vår selvforståelse? Jeg indikerte innledningsvis at stedsforholdet tar form i og med prosessen der vi selv tar form. Barndommens steder får derfor gjerne en helt spesiell plass hos oss. Og for mange er barndommens steder også slektens steder. Betyr det at stedet – med sin tidsdybde – kommer til syne for meg først og fremst – eller bare – hvis denne historien knytter an til min eller vår historie? For å skjerpe forståelsen vår for hva som står på spill når vi spør på denne måten, vil jeg vende meg mot Orknøyene. På den største øya i denne øygruppen, Mainland, har arkeologene gravd frem Scara Brae, en husklynge med neolittiske boliger fra ca. 5000 år tilbake. Ifølge historikerne er det uklart hvilken forbindelse det er mellom denne historiske epokens bosetninger og senere epokers. Kanskje det ikke er noen forbindelse. Kanskje fant senere bosetninger sted uavhengig av og løsrevet fra den kulturen vi ser materielle levninger av her. Den fremste 1900-tallspoeten fra Orknøyene, George Mackay Brown, antar dette. I diktet «The Road Home» betegner han Scara Brae som «the city of the vanished race».16 Hvis han har rett, er det ingen direkte kausalforbindelse mellom disse neolittiske menneskene og nåtidsmenneskene på Orknøyene. Likevel er Scara Brae et sted som taler sterkt til oss i vår tid, til fastboende så vel som til ­besøkende. Vi blir berørt av det bildet av fortidig liv på stedet som den neolittiske bosetningen fremkaller. Det er som om rommet selv, jorden under oss og himmelen over oss og alt som folder seg ut ­mellom disse to grenseflatene, etablerer en forbindelse mellom dem og oss. Den tidsdybden vi erfarer i dette rommet, er en realitet uavhengig av historisk kontinuitet forstått i kausale termer. Dette perspektivet på stedets historie vil jeg foreslå at vi tar med oss til Baroniet Rosendal og til vår mulighet til å erfare det som sted. 16

Brown 2005, 2.

36


E N H A LVÅ P E N D Ø R

Her møter vi ikke en forsvunnet rase, men en forsvunnet familie. Dette stedet er det ingen nålevende personer, så vidt jeg vet, som gjennom familiebånd kan gjøre krav på som definerende for sin egen, individuelle identitet. Alle som kunne gjøre krav på noe slikt, er døde, og stedet eies av en upersonlig og anonym stiftelse, som igjen er eid av Universitetet i Oslo. Dette er en side ved baroniet som kan lære oss mye om hva et sted er. Baroniet er ingens. Det vil si at det potensielt er alles. Det kan treffe den som besøker stedet første gang, like sterkt som den som lever i dets nærhet. Og når vi har tilegnet oss Baroniet Rosendal ved å ta det innover oss som sted, er det ikke slik at det er blitt vårt på bekostning av noen andre. Det er heller slik at vi har fått del i en felles grunn, som hver og en av oss har del i i kraft av det vi, med utgangspunkt i Merleau-Ponty, kan betegne som den grunnleggende innfellelsen. Med andre ord: Den tilknytningen til omgivelsene som barndommens steder satte oss på sporet av, er ikke forbeholdt de stedene vi erfarte som barn. Også steder vi opplever første gang langt senere i livet, og steder vi bare har lest om eller har drømt om, spiller opp i oss dette nærere enn. Igjen: Vi står ikke overfor verden, men befinner oss midt i den. Nå kan en innvende at dette blikket på Baroniet Rosendal som sted unnlater å reflektere over baroniets rolle som nasjonalt klenodium. Riktig nok er selve institusjonen baroni stedsfremmed, og både slott og hage er preget av kulturimpulser som gikk forut for romantikken. Men det ligger der midt i det norskeste norske, mellom fjord og fjell, med fossefall som bærer vann fra den tilbaketrukne isbreen Folgefonna. Nasjonalromantiske malerier henger på veggene i Den røde sal. Plasserer man robåten til Tidemand og Gudes «Brudeferd i Hardanger» midt ute i fjorden og noen bunadskledde kvinner og menn på jordene innunder Melderskin, Laurdalstinden, Malmangernuten og Skålafjell, så har man et perfekt bilde på det nasjonale, det norske. Kan det være tvil om at stedet snakker til og bidrar til vår nasjonale identitet, vår nasjonale selvforståelse? 37


ANNIKEN GREVE

Stedet kan selvsagt inkorporeres i en nasjonal ideologi – det kan brukes som kulisser for og som iscenesettelse av en slik ideologi. Likevel er utlendinger som besøker stedet, og som ikke deltar i vårt nasjonale fellesskap, neppe mindre slått av Baroniet Rosendal som sted av den grunn. Og som norsk skal en beskytte seg godt for at motstanden mot det nasjonalromantiske bildet av Norge skal hindre en i å bli slått av kvalitetene til Baroniet Rosendal som sted. Vi erfarer de helhetsdannende dimensjonene ved stedet, både innvendig og utvendig: Rom som er helheter, og som selv blir integrert i større helheter, integreringen av rommene i et hus som vender seg ut mot hagen, som selv er en samling mindre helheter som finner sammen i, og fremstår som deler av, hagen som helhet. Som sted snakker det til og utvikler både vår refleksjonsevne og vår ­omverdenømfintlighet. Vi blir grepet av fargene og fargespillet i hagens ulike deler, vi responde­ rer på værets og årstidenes vekslinger, vi forstår den gjelden hagens blomstring står i til sollys og regn. Vi kommer på sporet av det intime forholdet mellom natur og kultur her: Vi ser de tusener og hundre­ tusener av timer med gartnerarbeid og trepleie som er nedlagt i hagen. Vi ser det skapende i det vedvarende vedlikeholdsarbeidet, inne og ute, som dette stedet trenger og krever for til enhver tid å fremstå for oss med sin komplekse og interessante historie. Dette er en historie som stedet samler. Vi kan også se hvordan stedet gjennom historien har skapt bilder av det norske. Men stedserfaringen går ikke opp i disse bildene og i deres evne til å bekrefte oss. Hvis den gjør det, er det nettopp blikket for Baroniet Rosendal som sted som er blitt skadelidende. Fiksjonens sted: Sommarboken Refleksjonen over Baroniet Rosendal som sted kan ta utgangspunkt i kroppens møte med den omgivende, virkelige verdenen. Den selvforståelsen et slikt møte med et sted kan bidra til, er en refleksjon som er forankret i en kroppslig åpenhet. Vi ser sider ved hvem vi selv er, ved å ta innover oss hvordan vi tar opp i oss stedet gjennom kroppen. 38


E N H A LVÅ P E N D Ø R

Hva med fiksjonen? Og ikke minst: Hva med stedet i fiksjonen? Hva kan fiksjonens steder yte til leserens arbeid på sin egen omverdens- og selvforståelse? For å tenke noenlunde klart om dette må vi trolig ta i betraktning iallfall to forhold: forholdet mellom forfatterens steder og fiksjonens, og den rollen stedet kan spille i fiksjonens kommunikasjon. Kort og grovt sagt: At en tekst er fiksjon, vil si at hendelsesforløpet er fingert, altså oppdiktet. De hendelsene den bretter ut, skjedde nettopp ikke. Likevel er settingen ofte det minst fingerte i en fiksjonstekst. Den beretter gjerne om fingerte hendelser (og fingerte personer) som folder seg ut i et ikke-fiktivt landskap. Dette blir vi særlig oppmerksomme på der fiksjonen er lagt til forfatterens eget landskap: det Oslo vi møter hos Johan Borgen eller Lars Saabye Christensen, det Bergen vi møter hos Amalie Skram og Gunnar Staalesen, det nordlandslandskapet vi møter hos Knut Hamsun, det Sørlandet vi møter hos Gabriel Scott. Og videre: Gro Holms og Frode Gryttens Odda, Kjartan Fløgstads Sauda (lett fiksjonalisert som Lovra), Cora Sandels Tromsø osv. Er vi som lesere stedsbiografisk og identitetsteoretisk orientert, er vi gjerne opptatt av denne fiksjonens refererende funksjon. Den refererer til og snakker om Oslo, om Bergen, om nordlandslandskapet osv., og som lesere spør vi: Hva sier verkene oss om disse stedene, og om forfatterens syn på dem? Akter vi på tekstene som fiksjon, derimot, blir vi invitert til å vektlegge settingens presenterende funksjon. Den bidrar til etableringen av et fingert – oppdiktet – univers, et fiksjonsunivers. Dette fiksjonsuniverset er en projeksjon som frisetter fiksjonsverket (og dermed leseren) fra verden slik hun allerede kjenner den, selv om det samme fiksjonsuniverset selvsagt nærer seg av og spiller på forfatterens og gjerne også leserens fortrolighet med denne verdenen.17 Projeksjonen fremstiller fiksjonsuniverset for 17 For

en fremstilling av fiksjonens presenterende og projiserende dimensjon, se: Hamburger 1973 og Ricœur 1981.

39


ANNIKEN GREVE

leseren uten å invitere henne inn i det som aktør. Uaktet hvor sterkt hun lever seg inn i dette universet, kan hun likevel ikke tre inn i det og endre handlingens retning. Hennes reaksjoner utløser ingen reaksjoner i dette universet. Hun forblir på en reflekterende avstand fra det. Denne presenterende funksjonen er intakt uavhengig av hvor tekstens setting plasserer seg på skalaen fra virkelig til oppdiktet, og uavhengig av hvor lik eller ulik fiksjonens verden og steder er den virkelige verden og dens steder. På et annet viktig punkt skiller fiksjonen seg fra den ikke-fiktive fortellingen. I motsetning til historikeren har fiksjonsfortelleren anledning til å beskrive de fiktive karakterenes bevissthetsliv.18 I moderne fiksjonsteori blir fiksjonen derfor gjerne betraktet som særlig egnet til å skildre karakterenes indre.19 Men dette indre kan også være en vei inn i karakterenes forhold til omverdenen. Fiksjonen kan derfor like gjerne betraktes som egnet til å føye mennesket inn i den ytre verdenen på en følsom og tenksom måte. Mitt eksempel på et fiksjonsverk som gjør nettopp dette, er Som­ marboken av Tove Jansson, først publisert i 1972. Dette er et fiksjonsverk hvis landskap – et øylandskap i Finskebukta – har likhetstrekk med forfatterens eget sommerlandskap på øya Blidø i Stockholms skjærgård. Det er imidlertid ikke disse likhetstrekkene verket inviterer oss til å se og reflektere over, men heller den utvekslingen mellom menneske og sted som folder seg ut i verket. Det meste som skjer i løpet av disse 22 relativt korte og relativt selvstendige fortellingene, er innvendig forbundet med denne øyas liv og med årstiden det skjer i. Hendelsene spiller seg ut i en uspesifisert sommer, som nok skal betraktes som en syntese av flere somre. Vi blir kjent med øya gjennom utfoldelsen til og samværet mellom den lille jenta Sophia og farmoren. Det er deres individuelle gjøremål, men spesielt deres felles gjøren og laden, fortelleren følger. I lange strekk får vi innsikt i forholdet mellom dem 18 At

vår tids historieskrivere, særlig biografer, gjerne benytter seg at fiksjonsfortellerens muligheter og beskriver de biograferte personenes bevissthetsliv, er en annen sak og en annen diskusjon. 19 For en fremheving av denne siden ved fiksjonen, se Cohn 1978.

40


E N H A LVÅ P E N D Ø R

først og fremst gjennom replikkvekslinger. I andre tekststrekk betrakter fortelleren de to på en viss avstand, for så å se inn i karakterenes bevissthet. Slik blir vi kjent med begges tanker, men også med den enes tanker om den andre. Et eksempel på dette finner vi allerede i første kapittel, «Badmorgon». «Man kan inte lita på den som bara låter allting hända»,20 tenker Sophia om farmoren når farmoren ikke hindrer henne i å gå ut i sjøen enda hun ikke kan svømme (og ikke vil innrømme at hun ikke kan svømme). Farmoren på sin side bruker situasjonen til å teste Sophia. Hun blir klar over Sophias usikkerhet i omgangen med sjøen, og går hjem med en plan om å formidle dette til Sophias far: «Och jag måste komma ihåg att säga åt honom att dethär barnet fortfarande är skrämt för djupt vatten.»21 Sommarboken er med andre ord fortalt slik at vi ikke blir oppfordret til å feste vår lojalitet hos én bestemt karakter. Vi blir heller invitert til å se de to karakterenes blikk og følsomhet fra deres respektive plass på motsatte ender av aldersskalaen, med deres aldersbetingede sårbarheter og kapasiteter, slik de stadig utfordrer, men også hjelper hverandre. Denne dynamikken folder seg ut mellom to karakterer som i mangt er hverandres speilbilde. Begge er preget av egensindighet og et visst tverrsinn. De er samtidig dypt lojale overfor hverandre. Forholdet mellom de to spiller seg ut innenfor og fastholdes av verkets helhet. Hva hviler denne helheten på? Sommarboken har ikke noe enhetlig og helhetlig handlingforløp med spenningsstigning og klimaks. Det enkelte kapitlet har til gjengjeld gjerne sitt eget lille drama, som lyssetter fra ulike kanter disse to egenrådige skikkelsene idet de utforsker øya. Utfoldelsen deres befinner seg utenfor arbeidets timer; de bedriver en slags aktiv lediggang. Denne lediggangens betydning er understreket av at engasjementet deres er totalt. De to skal ikke noe mer enn, men heller ikke noe mindre enn å være. Denne værensutfoldelsen skjer innenfor rammene som øya 20 21

Jansson 1976, 19. Ibid., 20.

41


ANNIKEN GREVE

trekker opp. Først merker vi oss den grensen som sjøen setter for vandringene på øya, og den grensen som horisonten trekker opp. Horisonten er med inn i erfaringen av stedet, den stemmer sinnet og preger livsfølelsen: Varje människa som bor på en ö låter tid efter annan blicken glida över horisonten. Hon ser de kända hällernas båglinjer och de sjömärken som alltid har funnits på samma plats och hon blir styrkt i det lugna medvetandet om att sikten är klar och allting så som det ska vara.22

Vi merker oss også det sentrum som sommerhuset skaper for tilværelsen på øya. Dette huset skaper et innerom, men trekker opp en ikke altfor skarp grense mellom uterommet og innerommet. Sophia kan være trygg i sengen sin om natten, ikke fordi ytterdøren er låst, men heller i kraft av at den ikke er det. «Den är öppen, svarade hennes farmor. Den är alltid öppen, du kan sova alldeles lugnt.»23 Det er altså ikke dette lille husrommet hun er ivaretatt av, men hele det store landskapsrommet som huset er innfelt i. Sommarboken gir et bilde av et vidt landskap som samtidig er et flettverk av steder. Det forteller oss mye om stedenes plass i personenes liv og om den innfellelsen som stedserfaringen hviler på. Sophia og farmoren er aktive i, men hele tiden også følsomme for, omgivelsene og skiftningene i dem. Stedene dukker opp for Sophia og farmor der føttene, utforskningstrangen og praten fører dem. I den grad vandringene fremviser en orden i landskapet, er den mindre klart strukturert enn den romlige ordenen vi finner i Baroniet Rosendal, med sine mektige fjell, sitt markerte slott og sin veldefinerte hage. I Sommarboken møter vi en provisorisk, improvisert og midlertidig orden, som nærer seg mer av leken enn av den bevisste og planlagte stedsbyggingen. Leken har ikke noe formål som bekrefter dens mening. Leken har likevel sitt eget alvor. Lekens alvor er knyttet til 22 23

Ibid., 103. Ibid., 22.

42


E N H A LVÅ P E N D Ø R

flyten i leken, og til at en gir seg over til den og følger med i de bevegelsene den setter i sving.24 Mange slags steder kommer til syne for dem, de fleste små og ubetydelige i den store sammenhengen, uten navn og veldefinerte funksjoner. Berg, skog, myr, fjære: ulike landskapsformasjoner blir til steder i stunden; steder å legge seg ned, å klatre, å fantasere. Også uhellet kan åpenbare steder, som når farmoren har mistet gebisset «nånstans mellan peonerna», slik at Sophia må dukke «in under trädgårdens blommande tak».25 Under dette taket åpenbarer en annen verden seg for den vesle jenta. Hun kryper «mellan de gröna stammarna, härnere var det skönt och förbjudet, svart mjuk mark och där låg tännerna, vita och skära, en hel munfull av gamla tänder».26 De to finner steder, men de bygger og skaper også sine steder i og med denne leken, og de kan ta utgangspunkt i fremmede steder. De bygger sin egen lille versjon av Venezia i et myrhull med utgangspunkt i et postkort fra den langsomt synkende italienske byen, nærmest som gamle venetianere som vil redde den. Men først og fremst er det mottakende og inntrykksvare blikket deres rettet mot naturen omkring dem: vegetasjonen, mosen, trærne, landskapsformasjonene, fuglene. De to reflekterer over de spesielle naturbetingelsene i øylandskapet: Sophia visste att mycket små öar i havet inte har jord utan torv. Torven är blandad med tång och sand och uvärderlig fågelspillning och det är därför the växer så bra mellan stenarna. […] En liten ö […] sköter sig själv. Den dricker snövatten och vårregn och slutligen dagg och om torkan kommer väntar ön till nästa sommar och gör sina blommor då istället.27

24 Denne

beskrivelsen av lekens rolle i Sommarboken er inspirert av tenkningen om lek i Carse 1987. 25 Jansson 1976, 17. 26 Ibid., 17–18. 27 Ibid., 125.

43


ANNIKEN GREVE

Kanskje vi her er ved dette vesle fiksjonsverkets helt sentrale anliggende og innsikt. Gjennom disse to gjenstridige og samtidig sårbare skikkelsene på hver sin ytterkant av aldersskalaen reflekterer verket over den trusselen vi – menneskene – representerer for naturen. Verket feller en hard dom over den som tråkker på mosen. Det är bara bönder och sommargäster som går i mossan. De vet inte, det kan inte nog upprepas, att mossa är det mest ömtåliga som finns. Man stiger där en gång och mossan reser sig vid regn, den andra gången reser den sig inte. Den tredje gången man går över mossan är den död.28

Slik øver Sophia og farmoren opp blikket for det vi kunne kalle naturens dynamiske, men skjøre ekvilibrium – en balanse det ikke er i menneskets makt å sikre, men som det åpenbart er i vår makt å ødelegge. Blikket for denne ødeleggelseskraften er i Sommarboken omgitt av en forståelse av hvordan menneskelivet er båret oppe av de omgivelsene vi samtidig truer. Vi er hva vi er, i kraft av vår samhørighet med alt rundt oss. Merleau-Ponty sier et sted at kroppen er i rommet slik hjertet er i kroppen.29 Slik uttrykker han det intime forholdet mellom menneske og rom. Hos Tove Jansson får denne tanken sin helt spesielle vri. En sen kveld i august, etter at farmoren har gjort seg klar til å forlate øya for det hun antar er siste gang, tror hun at hun hører lyden av en båt som er på vei langt til havs. «Det långsamma dunket passerade ön och fortsatte utåt, pulsslagen av den gående båten dunkade vidare, längre och längre bort och tysnade aldrig.»30 Men hva er det egentlig hun hører? Er det virkelig båten der ute? Nei, oppdager farmoren. Det er lyden av sitt eget hjerte hun hører, og den kommer til henne som langt utenfra: «Så lustigt, sa farmorn. Det är 28

Ibid., 24. own body is in the world as the heart is in the organism: it keeps the visible spectacle constantly alive, it breathes life into it and sustains it inwardly, and with it forms a system» (Merleau-Ponty 1962, 203). 30 Jansson 1976, 187.

29 «Our

44


E N H A LVÅ P E N D Ø R

hjärtslag, helt enkelt, det är ingen strömmingsbåt.»31 Her er det som om hennes kroppslige indre og de ytre omgivelsene er blitt del av samme puls. Stedet som en halvåpen dør til et rom for alle La meg vende tilbake til de innledende bemerkningene om stedsforståelse og selvforståelse. Hvis vi knytter stedets betydning til den rollen det allerede spiller for hvordan vi forstår oss selv, som individ eller som del av en gruppe, kan vi fort komme til å lukke oss for sider ved stedet som ikke inngår i vår etablerte identitetskonstruksjon. En slik lukning rommer sin egen ironi: Den hviler på den selvopptattheten en åpen henvendelse mot stedet kan tilby en kur mot. I refleksjonen over stedsbegrepet bør vi beskytte stedserfaringen mot en slik lukning. Det betyr ikke at selvforståelsen er irrelevant for stedserfaringen. Kanskje vi ser bedre stedets betydning for vår selvforståelse hvis vi tolker spørsmålet Hvem er jeg? som et spørsmål om Hvem er vi? Vi kan la dette «vi» omfatte ikke først og fremst vår gruppe eller oss her i denne byen, bygda, landsdelen eller nasjonen, men heller la det være et spørsmål om hva det er å være menneske, og dermed også la det romme muligheten for et mer omfattende menneskelig fellesskap enn de som styrer våre etablerte tilhørigheter. For å skrive litt om på en setning hentet fra et dikt av den svenske poeten Tomas Tranströmer: Stedet er en halvåpen dør som leder til et rom for alle.32 At døren er halvåpen, kan bety at vi må anstrenge oss litt for å få tilgang til stedet. Dette gjelder for møtet både med Baroniet Rosendal og for øylandskapet i Sommarboken. Når vi kommer til Baroniet Rosendal, må vi riste av oss litt av den selvopptattheten og det sløvsinnet som kan prege oss i dagliglivet, og som gjør verden 31 Ibid. 32 I

diktet «Den halvfärdiga himlen» heter det: «Var människa en halvöppen dörr / som leder till ett rum för alla» (Tranströmer 2011, 128).

45


ANNIKEN GREVE

liten og livet stusselig. Vi må gjøre oss selv tilgjengelige for stedet, for rommene, for de individuelle rommenes spesifikke utforming, for møbler og kunstgjenstander, ta innover oss park og hage med alle disse plantene og ikke minst trærne, merke fjellene som rager opp og med sine daler skaper en vertikal skålform for slottet, og se den horisontale åpenheten stedet har mot fjorden. Vi må ta innover oss helheten og alt som inngår i den. For at Baroniet Rosendal som dør inn til et rom for alle skal åpne seg mer for oss, må vi åpne oss. Noe liknende gjelder for Sommarboken. Dette fiksjonsverket er ikke først og fremst en dokumentasjon av et geografisk landskap som har slektskap med et landskap forfatteren hadde et intimt forhold til. Verket presenterer og projiserer en fiksjonsverden som de to hovedpersonene utfolder seg i, og åpner dermed døren til et rom vi alle kan gå inn i. Idet vi tilegner oss verket, kan vi lodde dybder og grunner i vårt eget omverdensforhold. Vi kan bli minnet om den gjensidige sårbarheten mellom omverdenen og oss. Vi kan se og innse at vår innfellelse ikke fritar oss for ansvaret for den verdenen vi er innfelt i. Tvert imot. Vi realiserer oss selv som menneske mest fullbyrdet når vi tar det ansvaret. Dette ansvaret er et felles ansvar for en felles verden, et felles rom. Oikos som alles hjem.

46


E N H A LVÅ P E N D Ø R

Litteratur Anon. 1996. Njålssoga. Overs. ved Aslak Liestøl. Oslo: Samlaget. Borgen, Johan. 1960. Innbilningens verden. Oslo: Cappelen. Brown, George Mackay. 2005. The Collected Poems of George Mackay Brown. London: John Murray. Cavell, Stanley. 1981. The Senses of Walden. An expanded edition. San Francisco: North Point Press. Carse, James. 1987. Finite and Infinite Games. New York: Ballantine Books. Cohn, Dorrit. 1978. Transparent Minds. Narrative Modes for Presenting Consciousness in Fiction. Princeton: Princeton University Press. Genette, Gérard. 1980. Narrative Discourse. An Essay in Method. Overs. ved Jane E. Lewin. Ithaca: Cornell University Press. Greve, Anniken. 1998. Her. Et bidrag til stedets filosofi. Dr.art.-avhandling i filosofi. Tromsø: Universitetet i Tromsø. Greve, Anniken. 2009. Litteraturens meddelelse. En litteraturvitenskapelig metodikk i teoretisk, praktisk og skeptisk lys. Dr.philos.-avhandling i litteraturvitenskap. Tromsø: Universitetet i Tromsø. Greve, Anniken. 2012. Fiction and Conversation. Philosophical investigations. 35 (3–4) Suppl. Special Issue, s. 238–259. Hamburger, Käte. 1973. The Logic of Literature. Overs. ved Marilynn Rose. Bloomington: Indiania University Press. Hopstock, Carsten og Tschudi-Madsen, Stephan. 1965. Rosendal. Baroni og bygning. Oslo: Universitetsforlaget. Jansson, Tove. 1976. Sommarboken. Förste illustrerade utgåve. Stockholm: Albert Bonniers Förlag. Merleau-Ponty, Maurice. 1962. Phenomenology of Perception. Overs. ved Colin Smith. London: Routledge. Merleau-Ponty, Maurice. 2000. Øyet og ånden: Overs. ved Mikkel Tin. Oslo: Pax Forlag. Proust, Marcel. 1984. På sporet av den tapte tid I. Veien til Swann I. Overs. ved Anne-Lisa Amadou. Oslo: Gyldendal. Ricœur, Paul. 1981. Hermeneutics and the Human Sciences. Overs. ved John B. Thompson. Cambridge: Cambridge University Press. Tranströmer, Tomas. 2011. Samlade dikter 1954–1996. Stockholm: Bonniers Pocket.


Krag, Scott og den litterære ­iscene­settelsen av Sørlandet

Dag Hundstad O Sørland, du min moderjord / jeg synger ei med stolte ord din ære og din hæder. Du havgraa land jeg kalder mitt / hos deg gror græsset hardt og stridt, og skodden lav seg breder. Den bekk som rinner over hei / den brød seg fra dit hjerte vei, og derfor stilt den greder.1

Disse regionalromantiske ordene tilhører Vilhelm Krag, men tonen er langt fra det vi i dag forbinder med det blide Sørlandet. Krag-­ biografen Gunvald Opstad har sågar ved en anledning uærbødig betegnet diktet som «en oppsang for selvmordere».2 Da Krag ga ut diktet i samlingen Vestlandsviser fra 1898, var den første linjen «O Vestland, du min moderjord».3 Sørlandet fantes ikke. Krag måtte dikte det først. Selve landsdelsnavnet lanserte han i en aviskronikk i Morgen­ bladet i 1902, og i de neste årene ble det festet så sterke forestillinger og symboler til Sørlandet at man skulle tro de alltid hadde vært der.4 ­Sentrale i denne prosessen var, foruten Krag selv, hans forfatterkollega Gabriel Scott. De to utgjør halvparten av den såkalte sørlandske dikterskole, mens deres to kolleger i denne dikterskolen, Olaf Benneche og ­Vilhelm Krags bror, Thomas Krag, må sies å være nokså glemt i dag. Tidligere har Bjørn Hemmer studert den sørlandske dikterskole, mens Henning Hovlid Wærpp har drøftet Vilhelm Krags natursyn. De to forfatterne er biografert av flere; Krag av Hermann Smitt Ingebret-

1 2 3 4

Krag 1917, 87. Artikkelen er basert på forfatterens PhD-avhandling (Hundstad 2013). Opstad 1983, 12. Krag 1898, 7. Hundstad 2013.

48


K R A G , S C O T T O G D E N L I T T E R Æ R E I S C E N E ­S E T T E L S E N AV S Ø R L A N D E T

sen og Gunvald Opstad, Scott av Arne Beisland og Truls-Erik Dahl.5 I denne artikkelen vil jeg ikke gå så mye inn på Krags og Scotts verker i seg selv, men undersøke hvordan den litterære produksjonen deres inngikk i den sørlandske regionbyggingen. Først vil jeg imidlertid gi litt kontekst knyttet til analysegrepet mitt. Regional identitet I Norge har vi ingen regionale separatister som truer med å melde seg ut av det nasjonale fellesskapet, og vi har et valgsystem med bred geografisk representasjon. Det er derfor ikke så underlig at det regionale nivået generelt har fått lite oppmerksomhet sammenlignet med andre land, der det nasjonale nivået ligger som en tynn hinne over tidligere selvstendige småstater. Den norske regionalhistorien kan vi si mangler så vel lokalhistoriens nærhet som den nasjonale historiens patos. Uttrykket region kan defineres på et uendelig antall måter. Mennesker tenker gjerne geografi i hierarkiske strukturer, og innenfor historiefaget brukes oftest begrepet om det territorielle nivået som ligger mellom lokalsamfunn og nasjon. Innenfor geografifaget har man særlig fra 1980-årene og framover problematisert hvordan et fysisk territorium omdannes til et sosialt og kulturelt menings­ bærende rom.6 Det er nemlig ikke bare slik at sted skaper folk, men folk skaper også steder gjennom sine kollektive forestillinger. En slik forestillingsverden kan, med sosiologen Eviatar Zerubavels begrep, betegnes som en form for sosialt landskap (social mindscape). Dette ligger på et nivå mellom den individuelle tenkningen og de universelle forestillinger som er felles for alle mennesker. Slike forestillinger deles av grupper av mennesker, som vegetarianere, metodister, nordmenn

5 Hemmer 6

1995, 57 ff; Wærp 1997, 157 ff; Ingebretsen 1942; Opstad 2002; Beisland 1949; Dahl 1998. Se for eksempel Pred 1984; Gilbert 1988; Fabian 2009, 3–4.

49


D A G H U N D S TA D

eller sørlendinger. En sosial forestillingsverden vil aldri være «ferdig», eller statisk, men den kan ha røtter.7 Mens regionen tradisjonelt oftest har blir sett på som et rammeverk for ulike fenomener, er den finske geografen Anssi Paasi opptatt av selve regionen som prosess. Når bildet av regionen rendyrkes eller essensialiseres, skjer dette gjennom seleksjon. Denne seleksjonen, der bestemte aspekter ved et fenomen framheves, mens andre utelates, kaller Zerubavel den sosiale optikken. Våre «mentale briller» blir derfor et viktig verktøy for å skape et sosialt landskap som gir regionen bestemte meninger for oss. Disse meningene eller tolkningene kan igjen knyttes til Paasis begrep regionens forventningsstrukturer, som er et viktig grunnlag for den regionale identiteten.8 Hva slags identitetsregioner har vi i Norge? Først må det bemerkes at identitet er et relasjonelt og kontekstuelt fenomen, og at regional identitet først og fremst aksentueres i møtet med mennesker fra andre regioner, eventuelt i relasjon til det nasjonale nivået.9 Meningene om hva som er en identitetsregion, vil derfor være delte, og her vil det være lokale variasjoner. Mangelen på organisasjoner og en offentlighet som kunne binde større områder sammen før på 1800-tallet, gjorde at regional identitet før den tid trolig spilte en nokså marginal rolle for nordmenn flest. Lokalsamfunnet og nærmiljøet var viktigst, men enkelte steder har topografi og kommunikasjonsmønstre skapt naturlige rom for samhandling og kollektiv identitet også for større områder, som på øyer og i dalfører. Utover på 1900-tallet framsto de norske landsdelene i større grad som identitetsregioner. Det var i de landsdelene der sentralmakten og den nasjonale oppmerksomhet opplevdes fjernest, at regionalisme, altså det aktive engasjementet for å fremme regionen, hadde best grobunn. Nordpå var man tidligst ute, og i 1884 lanserte

7 8 9

Zerubavel 2000. Paasi 1986; Zerubavel 2000, 38–48. Jf. Hall 1992.

50


K R A G , S C O T T O G D E N L I T T E R Æ R E I S C E N E ­S E T T E L S E N AV S Ø R L A N D E T

en gruppe nordlendinger i diaspora i hovedstaden begrepet NordNorge. Begrepet Sørlandet ble som nevnt lansert av Vilhelm Krag i 1902, etter mønster fra den nordnorske regionalismen. Få år etter dette var det etablert et bilde av at Norge besto av fem hovedlandsdeler – Nord-Norge, Trøndelag, Østlandet, Sørlandet og Vestlandet.10 En undersøkelse fra Makt- og demokratiutredningen i 2000 viste at av disse landsdelene var den sterkeste identiteten knyttet til lands­ delene Nord-Norge og Sørlandet, der man også har hatt den mest aktive regionalismen.11 Som identitetsregioner har nok landsdelene til dels spilt en like viktig – eller viktigere – rolle enn fylkene, som til forskjell fra landsdelene er offisielle administrative enheter.12 Den norske regionalismen vi ser fra 1800-tallet, kan parallell­ føres med bevegelser i våre nordiske land. Motivasjonen for regionalismen finner vi for det første i et ønske fra periferien om å bli knyttet tettere til sentrum og få flere ressurser fra sentralmakten. I denne sammenhengen var kommunikasjonsutbyggingen helt sentral, og da særlig jernbanedebattene, som var like ladet som dagens sykehus­ debatter. For det andre bunnet regionalismen i et ønske om synliggjøring. I en nasjon som etter 1905 framsto som mer og mer selvsikker og hadde en tydelig etablert nasjonal fortelling, var det mulig å få fram lokale og regionale særpreg som kunne gi nasjonen flere fasetter. Langt fra alle nordmenn kunne identifisere seg med nasjonalromantikkens idé om «Det egentlige Norge», med vekt på sublime natur­ feno­­mener hentet fra Fjell- og Fjord-Norge og idealtypiske odels­ bønder. Likevel ble regionalismen promotert på en måte som verken truet eller utfordret det nasjonale fellesskapet. Det var først og fremst som kulturelle størrelser innenfor en nasjonal enhet at landsdelene

10

Hundstad 2013b, 110. Baldersheim og Knutsen 2004, 31. 12 Enkelte steder har også eldre administrative inndelinger laget seige spor i den mentale kartografien (jf. fogderiene i Møre og Romsdal). Hvordan overgangen til større fylker i forbindelse med reformen fra 2020 vil påvirke identitetsregionene, gjenstår å se. 11

51


D A G H U N D S TA D

fikk betydning, og i den regionale iscenesettelsen fikk skjønnlitterære forfattere en sentral rolle.13 Den tyske kulturhistorikeren Herman Bausinger sier at det generelt synes å være et symbiotisk forhold mellom kunstnernes iscene­settelse av et sted, regional identifikasjon og utviklingen av turistdestinasjoner.14 Sørlandet er et kroneksempel i denne sammen­ heng, og det hele begynte altså med kristiansanderen Vilhelm Krag.

Vilhelm Krag og Nicolai «Lyna» Langfeldt i 1929. Vilhelm Krag (1871–1933) var ikke bare forfatter, men kan også karakteriseres som en regional poetokrat. Med utgangspunkt i sitt kulturhistoriske engasjement ville han bygge en regional patriotisme i den sørligste delen av landet, og i 1902 lanserte han et nytt landsdelsnavn: Sørlandet. Foto: Anders B. Wilse (Nasjonalbiblioteket).

13 Hundstad

2013a, 37 ff. For nordiske eksempler og kontekst, se blant andre Aronsson 1995; Frandsen 1996; Hundstad 2016; Kullgren 2000; Paasi 2008; Rehnberg 1980; Stadius 2018. 14 Bausinger 1998.

52


K R A G , S C O T T O G D E N L I T T E R Æ R E I S C E N E ­S E T T E L S E N AV S Ø R L A N D E T

Vilhelm Krag I litteraturhistorien er Vilhelm Krag (1871–1933) først og fremst blitt stående for diktet «Fandango», som ble deklamert i Studenterforsamlingen i 1890 og som innvarslet den melankolske og drømmende nyromantikken i Norge. Senere var Krag blant annet direktør for Nationaltheateret en tid, og han ble Aschehougs første faste litterære konsulent. Hovedbasen for Krag var Kristiania helt fra han var 17 år gammel, men han oppholdt seg mye på Sørlandet. Krags liv ble preget av både næringssorger og personlige nederlag. Selv om han inngikk ekteskap med selveste Alexander Kiellands datter, Baby Kielland, fikk han på ingen måte et litterært kongerike i medgift. Den omfattende litterære produksjonen hans, som både omfatter lyrikk, romaner og skuespill, var høyst ujevn, og mesteparten er glemt i dag. Blant diktene er det kanskje bare «Brøyte seg rydning i svarteste skog» som virkelig ble nasjonalt felleseie.15 Men på Sørlandet huskes Krag. Den innsatsen som satte sterkest spor etter seg, var Krags engasjement for å fremme sin by og landsdel. Her gjorde han seg bemerket på en rekke fronter. Krag var sterkt opptatt av historie, en interesse som det særlig synes ble vekket etter bybrannen i Kristiansand i 1891, der han protesterte mot jugendstilen som arkitektene introduserte på branntomtene. Han ville lage et folkemuseum for landsdelen, og fikk det til, om enn i lite format. På veien dit, i debatten med dem som ville sentralisere kulturhistorien til hovedstaden, fikk han råd om at han måtte vekke en regional patriotisme. Kort tid etter fulgte Krag opp med den allerede nevnte kronikken i Morgenbladet 16. mars 1902, som han begynner med et retorisk spørsmål: «End om vi kaldte det Sørlandet»? I kronikken opponerer han blant annet mot de som snakker om den «ynkelige racen» på Sørlandet. Rasebegrepet her må tolkes som høyst bokstavelig, i en tid der det var sterk interesse for fysisk antropologi og folkepsykologi, og der egdene måtte tåle lite flatterende 15

Om Krags liv og karriere, se de nevnte biografiene av Ingebretsen (1942) og Opstad (2002).

53


D A G H U N D S TA D

karakteristikker i den antropologiske litteraturen. Krag hadde også andre utfordringer når han skulle vekke landsdelspatriotismen. For det første var både landsdelen, naturen og historien her lite kjent. I nasjonalromantikkens dager hadde den småpene kyst- og innlands­ naturen på Agder heller lite å varte opp med, her var verken isbreer eller dramatiske fjorder, bare stillferdige svaberg og heiedrag. Økonomisk var det også lite å skryte av på Agder. Rundt 1900 hadde den regionale utviklingen nådd sitt nullpunkt. Etter at seilskipene var blitt avleggs hadde egdene mistet sin viktigste næring, og de engang så stolte sjøfartsbyene og dynamiske uthavnene var blitt til skygger av seg selv. Folketallet i landsdelen var i tilbakegang, og særlig i Vest-Agder raste amerikafeberen.16

Åvik og Svinør 1952. «En rad trivelige menneskereir», kaller Gabriel Scott de sørlandske uthavnene. Uthavnssamfunnene er et særtrekk for sørlandskysten, og hadde sin glanstid i seilskutetiden. Etter den tid har de blitt populære fritidsamfunn – og viktige regionale symboler. Foto: Mittet & Co (Nasjonalbiblioteket).

16

Hundstad 2013b, 47 ff.

54


K R A G , S C O T T O G D E N L I T T E R Æ R E I S C E N E ­S E T T E L S E N AV S Ø R L A N D E T

I 1880-årene hadde maleren Amaldus Nielsen og noen få andre kunstnere oppdaget idyllen på sørkysten, og Nielsens maleri Morgen i Ny-Hellesund ble særlig kjent. Krag kom til å tilbringe mye av sin tid i uthavnen Ny-Hellesund, der han fikk feriebolig og hentet inspirasjon til flere av sine romaner. Samlet gjorde Nielsens og Krags framstillinger av Ny-Hellesund at dette ble selve Sørlandets sted, og både samlet og hver for seg ble uthavnene viktige regionale symboler. På Krags tid, etter at seilskipstida var over, duftet uthavnene «svakt, men ikke ubehagelig av forfall», slik Odd Børretzen har formulert det. Inn i dette miljøet, som levde på gamle minner om en dynamisk seilskutetid, diktet Krag inn burleske gamle sjøfolk og andre, som han ga litterært rom i lette humoristiske romaner og skuespill. Dette skapte et statisk og stagnerende bilde av så vel Sørlandet som sørlendingen.17 De stolte sjøfolkene og losene fra Agder, som folk forbandt landsdelen med på 1800-tallet, var nå ikke lenger relevante. I Krags litteratur var disse skikkelsene havnet over i geriatrien, den gamle sjømannen drakk sin genever i smug både for pietister og sin egen hustru og levde på gamle skipperskrøner. Hvorfor skrev så ikke Krag om noe som kunne bringe landsdelen framover, som sørlandske gründere og industripionerer? Dette har nok sammenheng med at han i bunn og grunn var et dypt konservativt menneske. Forfatteren tilhørte et borgerlig elitemiljø fra Kristiansand, noe som også kom til å prege hvordan han framstilte Sørlandet. På 1800-tallet var lands­ delen preget av de vestlandske motkulturene, og da særlig pietismen, som Krag avskydde, i likhet med landsmålet. I sin selvoppfattelse var Krag så visst ingen heimstaddikter, han var en hjemstavnsdikter. Det kan argumenteres for at Vilhelm Krag bidro til å skrive Agder ut av den vestlandske motkulturelle diskursen og inn i en til dels borgerlig, til dels apolitisk diskurs. Blant annet uttrykker han indignasjon over at

17

Hundstad 2004; Hundstad 2013b, 64 ff; Egberts and Hundstad 2019; Børretzen 1973, 38.

55


D A G H U N D S TA D

landsdelen tidligere var forbundet med det han kalte «sure og karrige politikusser», nemlig radikale venstrefolk som Søren Jaabæk.18 I sin regionalisme var Krag likevel ikke bare nostalgisk og til­ bakeskuende, men arbeidet også for å bringe landsdelen framover. Det nye landsdelsbegrepet Sørlandet, som Krag altså lanserte i 1902, er et eksempel på dette. I løpet av forbløffende få år ble begrepet naturali­ sert, særlig fra ca. 1910, da kristiansandsavisen ­ Fædrelandsvennen brukte det aktivt. Den offisielle bekreftelsen kom i 1913, da Stortinget, etter å ha debattert saken i tre år, konkluderte med at det planlagte baneprosjektet til Stavanger skulle skifte navn fra Vestlandsbanen til Sørlandsbanen.19

Forfatteren Gabriel Scott formet et varig bilde av Sørlandet gjennom sine skildringer av natur og folkeliv. Scott karakteriserte sørlandskysten som «Det egentlige Sørland», og i mellomkrigstiden skrev han faktabeskrivelser av landsdelen som bidro til markedsføringen av kystturismen. Her er han fotografert ved Tromøya i Arendal i 1929. Foto: Anders B. Wilse (Nasjonalbiblioteket). 18 19

Hundstad 2013b, 31 ff, 152. Ibid., 95 ff.

56


K R A G , S C O T T O G D E N L I T T E R Æ R E I S C E N E ­S E T T E L S E N AV S Ø R L A N D E T

Det synes å være et vanlig trekk at skjønnlitterære forfattere er med på å skape et langvarig bilde av en region, det vi med etnologen Carina Kullgren kan betegne som regionaliteten. I Sverige kan vi her blant annet nevne Selma Lagerlöfs Värmland, samt Astrid Lindgrens og Vilhelm Mobergs Småland.20 Vilhelm Krags posisjon, som regional poetokrat, der den litterære produksjonen kombineres med aktiv regionalisme er mer sjelden. En dansk forløper var imidlertid dikteren Steen Steensen Blicher (1782–1848), som på første del av 1800-­tallet var en viktig forkjemper for den jyske regionalismen.21 Krag kom med mange ideer, men praktisk oppfølging var ikke hans sterkeste side. Etter hvert ble han desillusjonert og trappet ned sitt regionalistiske engasjement. I seg selv var han imidlertid et regionalt ikon, og da han døde i 1933, fikk hyllesten nærmest rojale dimensjoner på Sørlandet. Dette kan reflektere den unge lands­delens behov for integrerende historiske minner.22 Som Sørlandets egen dikter hadde det da også seilt opp en annen kandidat, nemlig austegden Gabriel Scott. Gabriel Scott Mens Krag lanserte sørlandsbegrepet, var det Gabriel Scott som mer enn noen annen fylte det med innhold. Scott var prestesønn fra lillesandstraktene, og som Krag endte han opp som dypt konservativ. Likevel hadde han også vært ung og sint, og utleverte småbymiljøet i Grimstad gjennom Fugl Fønix (1898). Her skrev han seg inn i en litterær linje, der vi også kan plassere Knut Hamsuns Mysterier fra Lillesand (som Hamsun kalte for «Fillesand») og Tryggve Andersens Mot Kvæld fra 1900, som kulminerer med intet mindre enn verdens undergang sett fra Mandal.23 20

Bladh 2008; Kullgren 2000, 104–106; Aronsson 1995, 125; Aronsson 2005, 95. 1996, 109–117. Begrepet poetokrat er i Norge blant annet benyttet om Bjørnstjerne Bjørnson, men da på et nasjonalt plan (Stenseth 2010). 22 Ingebretsen 1942, 302–303; Opstad 2002, 457–461; Hundstad 2013, 54–55. Se også: Angell 1994, 126. 23 Hundstad 2013b, 69 ff. Om Scott som litterat, se: Hemmer 1995, 83 ff. 21 Frandsen

57


D A G H U N D S TA D

Det er først og fremst Scotts treffsikre naturskildringer fra Sørlandet som har blitt stående. Jagtjournalen. En bog om havet, kysten og skogene (1901) utgjorde et gjennombrudd. Scott hadde også en sterk historisk interesse, og tobindsverket Jernbyrden er i denne sammenheng et høydepunkt. Også Scotts folkelivsskildringer ble sett på som gode. Selv sa Scott at han beskrev «menneskene opp mot et landskap», og de nære båndene mellom menneske og natur er en gjennomgående tråd i produksjonen hans. Særlig kjent ble hovedpersonen i romanen Kilden eller Brev om fiskeren Markus (1918), som utspiller seg i uthavnen Brekkestø i Høvåg. Her tegnes et nært og inderlig port­rett av en sørlandsk fisker med et nærmest panteistisk forhold til naturen. Bildet av den stillferdige solskinnsfilosofen Markus, som synes å være sprunget direkte ut av svabergene, har hatt stor betydning for senere oppfatninger av sørlendingene. Prestesønnen Scott markerte seg også som en sterk kritiker av det pietistiske religiøse livet i landsdelen. Selv var Scott, i likhet med Krag, riksmålsmann på sin hals. Forfatteren hadde også et sosialt engasjement, og gjennom romaner som Fant og De vergeløse satte han søkelys på ressurssvake grupper i samfunnet. Filmatiseringen av Fant i 1938 gjorde de sørlandske båtreisende kjent over hele landet.

Filmen Fant (1938) gjorde de sørlandske båtreisende kjent for hele landet, men var også med på å markedsføre landsdelen som turistmål. Filmen var regissert av Tancred Ibsen, og fikk god mottakelse av publikum. Ukjent fotograf, 1937 (Nasjonalbiblioteket).

58


K R A G , S C O T T O G D E N L I T T E R Æ R E I S C E N E ­S E T T E L S E N AV S Ø R L A N D E T

Sjøsanden 1935. Det sørlandske strandlivet var et nytt fenomen i mellomkrigstiden, som lokket mange tilreisende til landsdelen. Stranda ble en arena for kroppstilbedelsen, men soling og sjøbad ble også sett på som gunstig for helsen. Foto: Mittet & Co (Nasjonal­ biblioteket).

59


D A G H U N D S TA D

Scott hadde ikke ambisjoner om å være en regional poetokrat, som Krag. Han virket først og fremst gjennom sin penn. Men ordene hadde varig betydning for bildet av regionen, som ble befestet og rendyrket ved Scotts beskrivelser. Måten dette skjedde på, hang nøye sammen med at landsdelen i begynnelsen av 1930-årene slo gjennom som et turistmål. Sørlandet ble et sommerferieland. Sommerferielandet Oppdagelsen av Sørlandet som feriemål hang sammen med flere faktorer. Lokalt og regionalt foregikk det en bevisst merkevarebyggingskampanje med et korporativt preg, der presse, politikere, byråkrater, næringsliv og ulike organisasjoner samarbeidet om å markedsføre «Sol, sommer, Sørland». Strukturelle faktorer som lengre ferier og bedre kommunikasjoner korresponderte med et bredt gjennomslag for kystturisme som en også ser internasjonalt på denne tiden. Sørlandsferien lyktes blant annet å få gjennomslag hos det segmentet i hovedstaden som i dag kanskje ville ha blitt kalt for «influensere», og Sørlandet kom på moten. I Oslo arrangerte ungdomslaget Sørlandslaget såkalte sørlandsaftener, med opplesning av tekster av Krag og Scott, overføring i radio og med bidrag fra kjente kulturpersonligheter.24 I markedsføringen av Sørlandet kom Scott til anvendelse som en fortolker som bidro til å essensialisere regionen. Bildet av Sørlandet ble nå begrenset til kysten, av Scott betegnet som «Det egentlige Sørland».25 På 1900-tallet ble det skrevet flere populære regionale natur- og folkelivsskildringer av Sørlandet i en sjanger som vi kan karakterisere som dokumentarisk realisme. Der den eldre topografisk-statistiske litteraturen var mest opptatt av å få fram lokale særtrekk, befattet de

24 Om

markedsføringen av Sørlandet som «Norges riviera», se: Hundstad 2011; Hundstad 2013c, 43 ff. 25 Scott 1937 [2010], 19.

60


K R A G , S C O T T O G D E N L I T T E R Æ R E I S C E N E ­S E T T E L S E N AV S Ø R L A N D E T

nyere beskrivelsene seg i større grad med Sørlandet som en enhet og sørlendingene som en samlet kategori.26 Den svenske etnologen Anders Häggström har undersøkt den dokumentariske realismen med utgangspunkt i Jämtland. Han påpeker at slike beskrivelser etablerer faktadiskurser med doksakarakter. Dette vil si at skildringene framstår som «sanne» og «ubestridelige». Samtidig etablerer de et sterkt bilde av hva som er «typisk» eller «særegent» ved en region. Häggström finner en sterk intertekstualitet i denne sjangeren, der beskrivelsene også korresponderer med de skjønnlitterære beskrivelsene av regionen og med materiellet som ble utarbeidet av reiselivsnæringen.27 Dette tenderer mot å skape et stadig mer finslipt og stereotypt bilde, og vi skal nå hente noen eksempler på dette hos Gabriel Scott. Først kan vi her vise til Scotts artikkel Sørlandet – Indtryk, stemnin­ ger, billeder, som ble trykket i heftet Julehelg i 1922. Scott presenterer her en landsdel som mangler storslagne elementer, men snarere preges av noe lavmælt og intimt. Skjærgården er «Sørlandets pryd og ypperste eie, dets eiendommeligste og mest karakteristiske egn som udmerker den framfor alt». Skjærgården er sommerens land, og ingen andre steder finner man noe tilsvarende, hevder Scott. I uthavnene smiler husene og hagene mot en, miljøet utstråler vennlighet; «det ligger og liker sig alt sammen, smaakoser seg og er i humør», og havnens gamlinger sitter i solen og mykner opp stive ledd. Sørlandets makrellfiskere karakteriseres som «[…] et stykke flytende Norge, som det er umaken værdt at gi akt paa, strævsomt, nøkternt, stilfærdig, taalmodig […]». Disse karakteristikkene følges opp når Scott behandler den sørlandske folketypen: Sørlendingen er ingen barsk natur. Det er heller ikke noget høirøstet ved ham, han farer helst stille og sindig frem – kommer e’ikje idag, saa kommer e’

26 27

Hundstad 2013b, 124 ff. Häggström 2000, 41 ff.

61


D A G H U N D S TA D

imorra. Han har ikke tidens rastløshet i sig, ikke dens fart og ikke dens hast. Tvertom, der er noget sendrægtig ved ham, noget tungt og trægt som han vedkjenner sig og kan omtale med en viss selvironi […] Han er gjerne venlig av væsen og har en dannet og pen fremtræden som især kommer frem hos skjærgaardsfolket. […] Østlændingen har et ord real, sørlændingen er fremmed for begrepet, har intet tilsvarende ord i sit sprog. Det betyr ikke at han er mindre retskaffen, men at han er mindre aapen og er mere paa vakt mot sig selv. […] Han trækker paa smilebåndet av østlændingens ugenerte væsen, hans freidige, aapne maate og færd og føler sig ofte ubehagelig berørt. […] Sørlændingen er i det hele mere forbeholden en østlændingen og lever mere indesluttet, han laaser gjerne gatedøren – vil en fremmed ind til ham, bør han helst gaa bislagsdøren og stryke vel av sig paa matten og gi sig tid med erendet sit. Baktrappen og bakveien spiller i det hele en stor rolle i sørlandsk lynne og sørlandsk liv.28

Til tross for at artikkelen er skrevet av en skjønnlitterær forfatter og til og med har referanser til Vilhelm Krags poesi, presenteres oppfatningene av den regionale habitus innenfor en faktadiskurs. Ambisjonene om å lage en «sann» beskrivelse av Sørlandet og sørlendingene framstår som enda tydeligere i Scotts omfattende bidrag til praktverket Norge vårt land, som ble utgitt av Gyldendal i 1937. Beskrivelsene her er betydelig utvidet i forhold til versjonen i det nevnte juleheftet fra 1922 og fyller over hundre sider. Sørlandskysten omtales her som «Det egentlige Sørland». Begrunnelsen er for det første dialektskillet, men også landskapstypen. Ved å trekke inn ulike naturfenomener får vi et inntrykk av at regionen har naturgitte grenser. Innlandsbygdene på Agder omfattes derimot ikke av den samme fortellingen: En ser at sjømannens neve mangler, den rekker sjelden så langt som hit, påvirkningen utefra er blitt mindre, bruket har ligget tungvintere til, grenden mere avsondret og lukket. […] Og døtrene har ikke vært i Holland som skipperdøtrene ute ved kysten. […] Sansen for orden og properhet har hatt mindre anledning til å utvikle sig – når man kommer tilstrekkelig langt op fra sjøen og inn i de mere avsides grender kan den være bedrøvelig liten. Rutene 28

Scott 1922 [2010], 14–16.

62


K R A G , S C O T T O G D E N L I T T E R Æ R E I S C E N E ­S E T T E L S E N AV S Ø R L A N D E T

i vinduene blir grå av støv, blomstene forsvinner, gardinene blir borte, selve renslighetssansen blir borte den med.29

Scott er på bølgelengde med den ekspanderende reiselivsindustrien når han framhever at sommeren er «Sørlandets egentlige tid». Om sommeren «[…] hvitner det av seil i sundene, og trekkspill og grammofonmusikk lyder over vannet i de lyse netter», heter det i en billedtekst.30 Sommerens budbringer er terna, skjærgårdens egen fugl, som Scott beskriver slik: Om skjærene kunde tale, om sommeren selv hadde mæle – de skulde uttrykke sig akkurat slik. Havsuset, bølgeglitret, dette vidunderlig myke og gylne som opfyller luften omkring og trenger inn i ens sinn og sanser og som menneskene kaller solskinn – ternen bærer det i sig alt sammen. Skjærgårdens poesi, skjærgårdssommerens blide henrykkelse får luft i dette beruste skrik. Det er blitt til av all denne skjønnhet, det brister ut av dens strupe som et dirrende tinder av fryd […]31

Med terna kommer gleden, og det synes som om Krags melankolske nyromantiske stemning er forduftet som havtåka. Vi får med slike beskrivelser en regional fortelling som er tydelig plassert både i tid og rom, og med klart definerte symboler. Et annet symbol var sørlendingen selv. Scotts beskrivelser følges av Birger Dannevigs fotografier av aldrende, snurrige sjøfolk, som kunne ha vært hentet fra Vilhelm Krags lystige romaner. Den regionale personlighetstypen Scott skildrer, finnes ikke barsk; den djerve og radikale egde som ble beskrevet på 1800-tallet, er erstattet av den smygende og smilende sørlending. I likhet med naturen er nemlig sørlendingen «blid». Det «blide» finner vi i denne sammenheng i dialektens bløte konsonanter, men først og fremst i sørlendingens vennlige natur. Selv om Scott personlig skal ha vært lite begeistret for turismen til landsdelen, virker kombinasjonen av tekst og bilder i Norge, vårt 29

Scott 1937 [2010], 52–55. Ibid., 34, 84, 86. 31 Ibid., 90. 30

63


D A G H U N D S TA D

land som en direkte invitt til potensielle sommergjester. Her kan man søke «hvile og helsebot i sol og frisk sjø efter vår lange mørke vinter», heter det i en av billedtekstene. Filmen Fant (1938), som var bygget på to av Scotts romaner om det båtreisende romanifolket, kom på samme tid, og filmens scener fra sørlandskysten bidro også til å promotere denne delen av landet.32

Avisreklame fra 1930-årene. I mellomkrigstiden ble sørlandskysten med suksess promotert som «Norges riviera» med slagordet «Sol, sommer, Sørland». Mange krefter stod sammen om denne markedsføringen, og gjennombruddet for kystturismen til landsdelen kom i begynnelsen av 1930-årene.

Etter Vilhelm Krags død må Scott regnes som den mest kjente kulturpersonlighet som var fast bosatt i landsdelen. På denne måten hadde han særlige forutsetninger for å tilføre sine beskrivelser autoritet. Bidraget hans til Norge vårt land fikk stor innflytelse. Verket ble trykket opp i flere utgaver og fikk et stort publikum over hele landet. Til sammen skapte Scotts litterære produksjon et mesternarrativ om landsdelen, som fikk en slags «geografisk opphavsrett» på Sørlan32

Scott 1937 [2010], 86; Hundstad 2013b, 71.

64


K R A G , S C O T T O G D E N L I T T E R Æ R E I S C E N E ­S E T T E L S E N AV S Ø R L A N D E T

det.33 Både turister og sørlendingene selv trykket beskrivelsene til sitt bryst, noe som illustrerer at forholdet mellom tilskriving og selvtilskriving er flytende. «Akkurat slik som sørlendingen er, har han skildret ham», heter det i Arne Beislands biografi om Scott. Han kaller Scott «den mest ekte av alle sørlendinger», fordi han hadde funnet den sørlandske tonen.34 Jeg vil her gjenta Bausingers poeng om det symbiotiske forholdet mellom kunstnernes iscenesettelse av et sted, regional identifikasjon og utviklingen av turistdestinasjoner.35 Sørlanderiet Etter Krag og Scotts tid ble beskrivelsene av det sørlandske og sørlendingen gradvis mer finslipte og sjablongmessige, og beveget seg mot det kulturjournalisten Gunvald Opstad kalte «sørlanderiet».36 Her kunne man vise til en stringent symbolsk grammatikk og en begrenset litterær kanon, fortrinnsvis bestående av Vilhelm Krag og Gabriel Scott. Scotts bilde av «Det egentlige Sørland» ble formidlet gjennom mange kanaler. For det første kan vi peke på radioen, der Julius Hougen ble «stemmen fra Sørlandet», som ga beskrivelsene en røst; en mild, sørlandsk røst som snakket om dunkingen fra snekkemotoren, ræger og makrell. Radioen formidlet også den sørlandske tonen, gjennom sørlandsvisene, som først fikk gjennomslag fra 1950-årene i Otto Nielsens Søndagsposten, men som mange i dag tror er folke­ musikk fra en langt eldre tid. Turistreklame og presseoppslag gikk inn i samme strøm; en strøm som det etter hvert viste seg å være ­vanskelig å stoppe, og tilsynelatende ble disse forestillingene om landsdelen akseptert både internt og eksternt.37 En tydelig motstand mot dette bildet viste seg først i 1980-årene, da enkelte sørlandske kulturpersonligheter prøvde å gå til felts mot 33

Om begrepet «geografisk opphavsrett», se Lindstrom 1990, 78; Rodman 1992, 652. Beisland 1949, 17–19, 41. 35 Bausinger 1998. 36 Jf. Opstad 1983. 37 Hundstad 2013, 135 ff. 34

65


D A G H U N D S TA D

det som for dem framsto som en hemmende, konsensusorientert og lite representativ regional diskurs. Diskursen kan kanskje bedre enn noe annet karakteriseres med det sørlandske begrepet «greit». I all denne sørlandske greiheten mente flere at det var lite rom for å tenke kontrært eller å problematisere. Det ble påstått at det var en sammenheng mellom den regionale habitus og levekårsproblemer, som pillemisbruk, som det ble påstått tjente til å holde oppe fasaden. Som vi husker, snakket Scott om baktrappens rolle i det sørlandske liv. Når det gjaldt regional representativitet, ble det også oppfattet som problematisk at sørlandsbegrepet i så sterk grad ble knyttet til kysten fra Lindesnes og østover, mens de øvrige delene av regionen ble usynliggjort.38 På tidlig 2000-tall prøvde iherdige nyregionalister, som ville fremme landsdelens gründer-mentalitet og konkurransekraft, å trekke fram alternative fortellinger om entreprenørskap. Disse var ment å utfordre det lite dynamiske sørlanderiet.39 Slik ­samfunnsgeografen Josefina Syssner har påpekt, er det en internasjonal tendens at man søker å fremme entreprenørånd gjennom mentalitetsendringer. Det som blir sett på som falske bilder av regionen, oppfattes som trusler, i den forstand av at disse kan skygge for bildet av regionens ­næringsliv som dynamisk og innovativt.40 En slik kobling mellom regionale iscene­settelser og økonomisk utvikling kan problematiseres. Slike framstøt viser vel også mer enn noe annet seigheten i de regionale forventningsstrukturene, og bidrar kanskje i siste instans til å befeste dem.41 Det kan synes som om sørlanderiet er kommet for å bli. Oppsummering Den litterære iscenesettelsen av Sørlandet må sees som en sentral faktor i konstruksjonen av regionen. Det var Vilhelm Krag som 38

Opstad 1983; Hundstad 2013, 158 ff. Hundstad 2013, 166 ff. 40 Syssner 2006, 137 ff. 41 Jf. Kullgren 2000, 20. 39

66


K R A G , S C O T T O G D E N L I T T E R Æ R E I S C E N E ­S E T T E L S E N AV S Ø R L A N D E T

introduserte navnet Sørlandet og først prøvde å skape en regional identitet og et regionalt typegalleri. Gabriel Scott fylte den regionale fortellingen med innhold som delvis korresponderte med Krags beskrivelser, men også med den turistiske markedsføringen av regionen. I tillegg leverte han faktabeskrivelser av landsdelen som ble stående, og definerte kysten som «Det egentlige Sørland». Flere av de sentrale sørlandssymbolene, inkludert sørlendingen selv, kan spores tilbake til Krags og Scotts beskrivelser. Det intertekstuelle forholdet vi finner mellom den fiksjonelle og faktuelle litterære iscenesettelsen av regionen, de turistiske representasjonene og identitetskonstruksjonen, gjorde at det i mellomkrigstiden ble skapt et sterkt regionalt varemerke. Sørlandet ble da ikke bare essensialisert som et naturlig landskap, men utviklet som et sosialt landskap, knyttet til bestemte regionale forventningsstrukturer. Selv om vi finner en rekke eksempler på at bestemte forfattere har vært med på å skrive sterke regionale fortellinger som preger iscenesettelsen, er Vilhelm Krags rolle som regional poetokrat særpreget. I den forstand kan det i særlig grad sies at Sørlandet er en «dikterskapt» landsdel.

67


D A G H U N D S TA D

Litteratur Angell, Svein Ivar. 1994. Frå splid til nasjonal integrasjon. Norsk nasjonalisme i mellomkrigstida. KULTs skriftserie nr. 29/Nasjonal Identitet nr. 4. Oslo: Norges forskningsråd. Aronsson, Peter. 1995. Regionernas roll i Sveriges historia. Stockholm: Gotab. Aronsson, Peter. 2005. «Att tänka territoriet: Nation och region samt kultur, natur och politik i skilda universitetsdiscipliner.» I Åsa Dahlin Hauken (red.). Regionalisme: Seminarrapport Ulstein Kloster 2005. Stavanger: Haugaland Akademi. Baldersheim, Harald og Oddbjørn Knutsen. 2004. Regional identitet og politisk kultur: Sørlandsprofiler. I Interreg IIIB. Nordsjøprogrammet. Town-Net – Agderbyen. Rapport 3. Regional identitet. Oslo: Universitetet i Oslo. Bausinger, Hermann. 1998. «Orientations in Nineteenth-century Tourism.» I Heinz-Gerhard Haupt, Michael G. Müller og Stuart Woolf (red.). 1998. Regional and National Identities in Europe in the XIXth and XXth Centuries. European Forum. Vol. 1. The Hague/London/Boston, MA.: European University ­I nstitute, European Forum, Centre for Advanced Studies, Florence. Kluwer Law International. Beisland, Arne. 1949. Gabriel Scott. En sørlandsdikter. Oslo: Gyldendal. Bladh, Gabriel. 2008. «Selma Lagerlöf’s Värmland: A Swedish Landskap in Thought and Practice.» I Olwig og Jones (red.). 2008. Børretzen, Odd. 1973. Fra Jomfruland til Lindesnes. Guide for båtferien. Oslo: Gyldendal. Dahl, Truls Erik. 1998. Gabriel Scott. Et levnetsløp. Fjellhammer: Juni forlag. Egberts, Linde and Dag Hundstad. 2019. Coastal heritage in touristic regional identity narratives: a comparison between the Norwegian region Sørlandet and the Dutch Wadden Sea area. International Journal of Heritage Studies 25(10):1073–1087. Fabian, Louise. 2009. Den spatiale vending. En udforskning og anvendelse af analytiske potentialer i den interdisciplinære rekonceptualisering af rum, sted og landskab. PhD-avhandling. Institutt for Filosofi og Idéhistorie, Aarhus Universitet. Frandsen, Steen Bo. 1996. Opdagelsen af Jylland. Den regionale dimension i Danmarks­ historien 1814–64. Århus: Aarhus Universitetsforlag. Gilbert, Anne. 1988. The new regional geography in English and French-speaking countries. Progress in Human Geography 12(2):208–228. Häggström, Anders. 2000. Levda rum och beskrivna platser. Former för landskaps­ identitet. Kulturens frontlinjer: 30. Skrifter från forskningsprogrammet Kulturgräns norr. Stockholm: Carlsson. Hall, Stuart. 1992. «The Question of Cultural Identity.» In Stuart Hall, David Held, Don Hubert og Kenneth Thompson (red.). Modernity An Introduction to Modern Societies. Cambridge, MA: Blackwell.

68


K R A G , S C O T T O G D E N L I T T E R Æ R E I S C E N E ­S E T T E L S E N AV S Ø R L A N D E T

Hemmer, Bjørn. 1995. Sørlandet og litteraturen. Kristiansand: Høyskoleforlaget. Hundstad, Dag. 2004. Sørlandske uthavnssamfunn – fra maritime monokulturer til fritidssamfunn. Hovedfagsoppgave i historie. Universitetet i Bergen, Historisk institutt. Hundstad, Dag. 2011. A «Norwegian Riviera» in the Making: The Development of Coastal Tourism and Recreation in southern Norway in the Interwar Period. Journal of Tourism History 3(2):109–128. Hundstad, Dag. 2013. Sørlandet – fra «terra incognita» til sommerferieland. Fire ­historiske analyser av regionalitet og regionalisme. PhD-avhandling i historie, Universitetet i Bergen. Hundstad, Dag. 2013a. «Kappe». I Hundstad 2013. Hundstad, Dag. 2013b. «Regionbygging i sør. Institusjonaliseringen av Sørlandet som referanseregion og diskursivt rom.» I Hundstad 2013. Hundstad, Dag. 2013c. «Sørlandsk reisning. Organisert sørlandsk regionalisme i mellomkrigstiden». I Hundstad 2013. Hundstad, Dag. 2016. «Nord og sør – nordnorsk og sørlandsk regionalisme i komparativt perspektiv». I Gunnstein Akselberg, Randi Barndon og Knut Grove (red.). Region og regionalisering. Perspektiv og praksis. Oslo: Novus. Ingebretsen, Herman Smitt. 1942. En dikter og en herre. Vilhelm Krags liv og diktning. Oslo: Aschehoug. Krag, Vilhelm. 1898. Vestlandsviser. Kristiania: Aschehoug. Krag, Vilhelm. 1917. Sange. Et udvalg. Kristiania: Aschehoug. Kristiansen, Eva (red.). 2010. Agdesiden. Sørlandet, slik Gabriel Scott så det. Lillesand: Gabriel Scott Selskabet. Kullgren, Carina. 2000. Ack Värmeland. Regionalitet i diskurs og praktik. Doktorgradsavhandling. Etnologiska institutionen, Göteborgs Universitet. Lindstrom, Lamont. 1990. Knowledge and power in a South Pacific society. Washington, D.C.: Smithsonian Institution Press. Olwig, Kenneth R. og Michael Jones (red.). 2008. Nordic Landscapes. Region and Belonging on the Northern Edge of Europe. Minneapolis: University of Minnesota Press. Opstad, Gunvald. 1983. Sol sommer sørland! Spangereid: Sampress. Opstad, Gunvald. 2002. Fandango! En biografi om Vilhelm Krag. Bergen: Vigmostad & Bjørke. Paasi, Anssi. 1986. The institutionalization of regions: a theoretical framework for understanding the emergence of regions and the constitution of regional identity. Fennia. 164(1):105–146. Paasi, Anssi. 2008. «Finnish Landscape as Social Practice: Mapping Identity and Scale.» I Olwig og Jones (red.). 2008. Pred, Allan. 1984. Place as historically contingent process: structuration and the

69


D A G H U N D S TA D

timegeography of becoming places. Annals of the Association of American Geo­ graphers 74(2):279–297. Rodman, Margaret C. 1992. Empowering Place: Multilocality and Multivocality. American Anthropologist. New Series 94(3):640–656. Rehnberg, Mats. 1980. «Folkloristiska inslag i olika tidevarvs idéströmningar kring det egna landet.» I Lauri Honko (red.). Folklore och nationsbyggande i Norden. NIF publications no. 9. Åbo: Nordiska institutionen för folkdiktning. Scott, Gabriel. 1922 [2010]. Sørlandet, indtryk, stemninger, billeder. Julehelg. Gjengitt i Kristiansen (red.) 2010. Scott, Gabriel. 1937 [2010]. Sørlandet. I Werner Werenskiold (red.). Norge vårt land. Bd. 2. Oslo. Gjengitt i Kristiansen (red.). 2010. Stadius, Peter. 2018. Scandinavia: «Regionalism in the Shadow of Strong States.» In Xosé M. Núñez Seixas and Eric Storm (eds.). Regionalism and Modern Europe. Identity Construction and Movements from 1890 to the Present Day. London: Bloomsbury Academic. Stenseth, Bodil. 2010. Bjørnson og poetokratiet. https://web.archive.org/ web/20140819103101/http://www.nb.no/bjornson/Bjornson/Samfunnet/ Bjoernson-og-poetokratiet (lest 27.01. 2020). Syssner, Josefina. 2006. What kind of Regionalism? Regionalism and Region Building in Northern European Peripheries. Frankfurt: Peter Lang. Wærp, Henning Hovlid. 1997. Diktet natur. Natur og landskap hos Andreas Munch, Vilhelm Krag og Hans Børli. Oslo: Aschehoug. Zerubavel, Eviatar. 2000. Sinnets sosiale landskap. En invitasjon til kognitiv sosiologi. Oslo: Gyldendal akademisk. Oversatt av Tone M. Anderssen.


Norske forfatteres Feminapolis ved fem av dem. Collett, Skram, Undset, Sandel og Haslunds litterære by 1

Janke Klok «Vi former byer, og byer former oss».2 Toveistrafikken mellom byens tilstedeværelse og individets stemning, mellom urbane former og menneskets kreative evner, er et spennende forskningsområde, ikke minst innenfor litteraturvitenskapen. Både i historisk og i litterær sammenheng oppfattes byen som frigjørende eller som et tilfluktssted, som en nødvendig betingelse for det moderne menneskets eksistens, en trussel mot den menneskelige subjektivitet, en motor for moderniseringen.3 En særinteresse for kvinnelige forfattere førte til min observasjon av at de kvinnelige romanfigurene deres har mye til felles når det gjelder opplevelsen av det litterære byrommet. I tekster fra det nittende århundres fin de siècle, for eksempel, viser de kvinnelige protagonistene en søken etter bevegelse, mens de samtidig synes å gå mot en indre stillstand. De befinner seg gjerne i byens 1 Tittelen

er inspirert av den klassiske reiseskildringen Tre i Norge ved to av dem (1884), oversettelse av Three in Norway (by two of them) (1882) av Walter J. Clutterbuck og James A. Lees. 11. juli ankom de med båt til Kristiania (Clutterbuck og Lees 1953, 13), byen som man ville kunne finne beskrivelser av «i en mengde utmerkede reisebøker» (Ibid., 17) som forfatterne ikke vil forsøke å konkurrere med. Etter rundreisen langs Lillehammer, Gjendebu, Randsverk, Bjølstad, Sjoa, Hundorp og Lillehammer, er de tilbake i Kristiania 23. september. Og det gis allikevel et bilde av Kristiania som ifølge forfatterne om sommeren alltid skal være en varm, tørr og støvete by, der livet går en meget sakte gang (Ibid., 14 og 186). Det gir et godt ståsted for en nærmere analyse av byens tilstedeværelse i tekster av «mine» fem forfattere, som skriver sine tekster på 1800- og 1900-tallet. 2 Åpningssetningen kan oppfattes som min tilspissede «oversettelse» av den filosofiske ideen om at mennesket blir påvirket av sine omgivelser, omgivelsene blir påvirket av mennesket. Når det gjelder urbane omgivelser, støtter jeg meg i tillegg på historikeren Carl E. Schorskes uttalelse at «No man thinks of the city in hermetic isolation. He forms his image of it through a perceptual screen derived from inherited culture and transformed by personal experience. Hence the investigation of the intellectuals’ idea of the city inevitably carries us outside its own frame into a myriad of concepts and values about the nature of man, society, and culture» (Schorske 1963, 95). Slik sett kan vi oppfatte byen eller det urbane rommet både som inspirasjonskilde og som eksponent for vår sivilisasjon. 3 Klok 2011, 28–30.

71


JANKE KLOK

interiører, der de sitter ved vinduet og ser på bylivet utenfor. De fascineres av glitringen i glass og speilende overflater. Det siste minner om velkjente litteraturhistoriske bilder av utstillingsvinduer og speilvåte gater hos den franske forfatteren Charles Baudelaire (1821– 1867), en av frontfigurene i drøftelser av den litterære modernismen, der byens betydning som handlingssted, motiv og metafor er noen av referansepunktene.4 Det fantes dog svært lite i litteraturhistorien om de litterære kvinnelige protagonistenes byopplevelse og deres fascinasjon for speilende bevegelser og spillet av lys og skygge. I det hele tatt blir kvinnens litterære by knapt nevnt i litteraturhistorien. Det er en skjebne som den visst deler med «stedets filosofi», et konsept som ifølge Anniken Greve heller ikke vies mange ord i filosofihistorien.5 Det var denne hvite flekken i de litteraturhistoriske håndbøkene som pirret min nysgjerrighet og ble drivkraften for et forskningsprosjekt som beskrives i studien Det norske litterære Feminapolis 1880–1980 – Skram, Undset, Sandel og Haslunds byromaner – mot en ny modernistisk genre (2011). Målet med forskningsprosjektet er å drøfte den litterære byen fra et kvinnelig perspektiv – det litterære Feminapolis som jeg kalte det – og gjøre den synlig. Min tese var og er at det er nødvendig med mer kunnskap om den kvinnelige litterære byen for å få mer innsikt i og forståelse av vår kulturhistorie. Mellom 2014 og 2018 jobbet og bodde jeg i Berlin som Henrik Steffens-professor ved Humboldt-Universität zu Berlin og utvidet mitt forskningskorpus med Camilla Colletts berlinske essays eller urbane reisebrev, som jeg har kalt dem.6 I «Dat soll auch nicht jehen, dat soll fahren …». Norwegische Künstlerinnen in Berlin (2019) er Colletts berlinske reisebrev sammen med brev av Agathe Backer Grøndahl plassert i en dramatisk montasje som ble oppført både for et allment publikum og i rammen av et masterkurs. Collett og Backer Grøndahl var begge i Berlin, den første for å finne skriveinspirasjon, den andre for videre utdannelse. Motta4 5 6

Baudelaire 2006; Benjamin 1966-1967. Greve 2019. Klok 2010, 77–79.

72


N O R S K E F O R FAT T E R E S F E M I N A P O L I S V E D F E M AV D E M

kelsen av montasjen viste hvordan en slik dramatisk bruk av eldre litterære og private brev om byopplevelser både fremmer tekstenes uttrykkskraft, forståelsen av historiske personer og hendelser og har et didaktisk potensial.7 Stedet som i denne artikkelen knytter fiksjon og historie sammen på flere måter, er dermed introdusert: Det handler om det urbane rommet, byen. Erkjennelsen av at dette urbane rommet av mange oppfattes som det eksemplariske og symbolske rommet for det å være moderne,8 og at man innenfor litteraturvitenskapen introduserte tanken om at tekster kan organiseres rundt en representasjon av rommet, fører til min tese om at litterære representasjoner av byen kan oppfattes som bærere av kulturelle og sosiale verdier, og at det litterære bylandskapet gir både informasjon om stedet i teksten og åpner opp for indirekte, symbolske tolkninger. En tekst der byen spiller en fremtredende rolle, vil for eksempel bli oppfattet som en moderne tekst av en moderne forfatter. Og den mentale byen vi møter i en tekst, vil være med på å forme vår verden. Vi former vårt bilde av København eller Paris blant annet på grunnlag av tekstene vi leser om København og Paris. Mitt utgangspunkt er at en tematisk analyse av tekster – eller lesestrategi som man kan kalle det, her med byen som analysekategori – gir ny innsikt i tekstenes fortolkning, tekstenes resepsjon og tekstenes sammenheng. Metodikken som jeg benytter meg av, er en litterær undersøkelse av romanens universum, som omfatter et blikk på den samfunnsmessige virkeligheten og på subjektets identitet, forhold til og opplevelse av denne virkeligheten. Ut fra et litteraturhistorisk perspektiv er min tese at den litterære byen som lesestrategi også vil vise seg å være funksjonell når det dreier seg om å plassere litterære tekster i en offentlig, litteraturhistorisk tradisjon, i den litterære offentligheten. Jeg mener at byens representasjon vil bli meningsbærende for den litterære vurderingen av tekster. 7

Klok og Haselmann 2019, 91–123. dem er Mumford 1961; Simmel 1950 [1900]; Schorske 1963; Benjamin 1966–1967 og 1983; Jacobs 1961; Bakthtin 1986; Lehan 1998; Kotkin 2005.

8 Blant

73


JANKE KLOK

De viktigste problemstillingene jeg vil drøfte, er: Hva sier den litterære representasjonen av byen hos utvalgte kvinnelige forfattere om deres poetikk/estetikk? Hvilke perspektiver gir den litterære representasjonen av byen hos disse kvinnelige forfatterne med tanke på en nytolkning av deres verk? Hvilke perspektiver gir den litterære representasjonen av byen hos disse kvinnelige forfatterne på fenomenet asymmetrisk kanonisering? Når jeg til denne artikkelen har valgt en tittel som henviser til en engelsk reiseskildring i det relativt ukjente landet Norge på 1800-tallet, gjør jeg det fordi jeg oppfatter min forskning i kvinnelige forfatteres litterære by som en spennende reise i et landskap som på 2000-­ tallet fortsatt inneholder mange ukjente steder. Kvinnelige forfattere og byens litterære representasjon I tekstene av Camilla Collett (1813–1895), Amalie Skram (1846–1905), Sigrid Undset (1882–1949), Cora Sandel (1880–1974) og Ebba Haslund (1917–2009), som jeg skal drøfte, er det urbane rommet eller byen både scenen, kulissene og/eller lokalkoloritt for handlingen. Essayene og romanene har blitt til under den moderne litteraturens blomstringsperiode, og tilhører den såkalte realistiske prosa, som her betyr at de refererer til forfatterens samtidige, eksisterende verden. Med sin oppmerksomhet rettet mot byen posisjonerer Collett, Skram, Undset, Sandel og Haslund seg i en lang tradisjon av intellektuelle som i litterære, (kunst)historiske, filosofiske og sosiologiske tekster har formulert tanker om byens betydning for vår kultur. En god illust­ rasjon av dette er et utsagn av Mary Wollstonecraft (1759–1797). I am, my friend, more and more convinced that a metropolis, or an abode absolutely soli­ tary, is the best calculated for the improvement of the heart, as well as the understanding; whether we desire to become acquainted with man, nature or ourselves.9

9

Wollstonecraft 1987, 79, 80.

74


N O R S K E F O R FAT T E R E S F E M I N A P O L I S V E D F E M AV D E M

Utsagnet viser at Wollstonecraft opplever byen som frigjørende. Det er et syn som nærmere ett århundre senere gjentas av Camilla Collett. I essayet «Vort Festliv» beskriver hun nordmennenes manglende respekt for kvinnen i gatebildet som «middelalderske Tilstande».10 Collett gjør krav på kvinnenes rett til å bruke byens offentlige rom. Hun framholder at hvis et folk skal regnes som sivilisert, må det gi sine kvinner retten til å gå alene på gata.11 Dermed kan både Wollstonecraft og Collett oppfattes som representanter for et optimistisk syn på urbane omgivelser. De betrakter den moderne byen som en inspirasjonskilde og et sted for frihet, et sted som gir individet mulighet til å utvikle seg autonomt og likeverdig med andre.12 Eksemplene med Wollstonecraft og Collett viser også at det finnes en velformulert kvinnelig stemme i den intellektuelle debatten om byens betydning for vår kultur. Innenfor litteraturforskningen tilkjennes byen blant annet en rolle som et av referansepunktene i debatten om den litterære moder­ nisme og om moderne litteratur.13 Byromanen og byforfattere tilskri10

Collett 1913, b. 3, 12–19. Selboe 2003, 52. 12 Det finnes også et annet, mer pessimistisk syn på byens betydning for vår kultur. Det er et syn der den moderne byen oppfattes som et senter for industrialisering, for masseforming og for en utvikling som har løpt løpsk – et sted som domineres av maskiner og maskinelle prosesser, der individet er ensomt, utrygt og fremmedgjort for seg selv og andre. Dette dystopiske bybildet finnes for eksempel hos romantikeren Jean-Jacques Rousseau (1712– 1778), men det illustreres også mye senere, for eksempel av den tyske regissøren Fritz Lang (1890–1976) i filmklassikeren Metropolis (1927) og ikke minst av mange forfattere som viser at den moderne byen frustrerer deres romanfigurer. 13 Med Charles Baudelaire (1821–1867), Walter Benjamin (1892–1940) og Virginia Woolf (1882–1941) som frontfigurer blir det i litterære studier og litteraturhistoriske håndbøker lagt vekt på byens betydning som handlingens sted, motiv og metafor. Graden av bytilknytning synes å bestemme graden av modernitet, av hvor moderne man er som forfatter. Det som gjelder forfatterne, gjelder også tekstene: Den litterære byen blir et eksemplarisk – og et symbolsk – rom for tekstens litterære modernitet. En roman der handlingen utspiller seg i en moderne by, oppfattes som en moderne tekst. Slike tekster tilskrives ofte modernismens epoke. Det er en periode som kjennetegnes av kriseopplevelser, av en industri og bykultur som utvikler seg eksplosivt, der forfatterne søker etter nye fortellemåter for å gi form til en verden av nye erfaringer. I litteraturhistorien forbindes den modernistiske epoken med tekstens form, med vekt på forfatterens formeksperimenter. Slik sett er ordet modernistisk ikke bare beskrivelsen av en epoke, men også av en eksperimenterende skrivestil. Det er kanskje i like stor grad en måte å oppleve verden på. 11

75


JANKE KLOK

ves en særegen evne til å uttrykke det nye og moderne.14 Fraværet av det litterære Feminapolis, den kvinnelige forfatterens litterære by, satte sine spor. Det sørget for eksempel for at til og med en filosof som Simone de Beauvoir (1908–1986) satte søkelys på naturen som den kvinnelige forfatterens «domene»: «Det er når den kvinnelige romanforfatteren snakker om marker og kjøkkenhager at hun avslører sin erfaring og sine drømmer på den fortroligste måten» skrev de Beauvoir i Le Deuxième Sexe, som ble publisert i 1949.15 Vektleggingen av den kvinnelige forfatterens forhold til naturen og den rådende stillheten rundt den kvinnelige forfatterens litterære by fram til 1980-tallet står i sterk kontrast til byens representasjon i verkene deres. Collett, Skram, Undset, Sandel og Haslund er verken de første eller de siste kvinnelige forfatterne som formga litterære byer. Eksemplet Mary Wollstonecraft taler for seg. Christine de Pisans La Cité des Dames fra 1405 illustrerer hvordan kvinne og by ble brakt sammen i litteraturen også på det tidlige 1400-tallet. De Pisan (ca. 1363–1431) bruker byen som en metafor for sin bok om kvinnenes historie. Den kvinnelige jeg-figuren i boken bygger en by der kjente kvinner fra før hennes tid ville få et trygt bosted.16 Den norske oversettelsen, Boken om Damenes by, utkom nærmere 600 år etter originalen, i 2013. Fra begynnelsen av 1980-årene vies den litterære representasjonen av byen hos kvinnelige forfattere akademisk oppmerksomhet.17 Det kan se ut til å ha blitt et nytt forskningsfelt, også hos norske 14 Et

talende eksempel kommer fra norsk litteraturhistorieskrivning i presentasjonen av det litterære livet i 1930-årene. Det skilles mellom det kulturradikale trekløveret Sigurd Hoel, Arnulf Øverland og Helge Krog og de «gamle» forfatterne av «de store fortellingene», ved at de første defineres som bymennesker. De er «kaféløver» i motsetning til «dem som satt ute i provinsen og kukelurte og skrev – Duun ved Holmestrand, Undset på Lillehammer, Falk­ berget på Røros». Buvik og Mork 1988, 243. 15 Her sitert fra den norske oversettelsen av Bente Christensen, Det annet kjønn, 2000, 813. 16 Christine de Pisan, [1405]. I 1986 ble manuskriptet oversatt til moderne fransk og introdusert av Éric Hicks og Thérèse Moreau under tittelen Le Livre de la Cité des Dames. 17 Pionerene her var Benstock 1986; Sizemore 1989; Squier 1984; Weigel 1990. Den litterære byen tas med i diskusjonen om kjønn og modernitet av blant andre von Ankum 1990; Felski 1995; Iversen og Rønning 1996; Parsons 2000; Wilson 1991; Wolff 1990.

76


N O R S K E F O R FAT T E R E S F E M I N A P O L I S V E D F E M AV D E M

­litteraturforskere. Det ble vel kanskje innledet av blant annet Janneken Øverlands betraktninger om Cora Sandel og Paris, Per Thomas Andersens betydningsgivning til Sigrid Undsets bybeskrivelser og Tone Selboes Litterære vaganter. Byens betydning hos seks kvinnelige forfat­ tere (2003).18 Selv har jeg skrevet om norske kvinnelige forfatteres by i flere publikasjoner.

Her bygges en by til fortidens kvinner. Miniatyren er hentet fra manuskriptet La Cité des Dames av Christine de Pisan fra 1405. (gallica.bnf.fr / Bibliothèque Nationale de France).

18 Øverland

om Sandel i Paris, 1996, 112–124; Andersen om Undsets bybeskrivelser, 2001, 339. Andersen drøfter også betingelsene for moderne identitetsdanning i blant annet Cora Sandels Alberte-romaner, herunder Albertes forhold til Paris og nordnorske småbyer (Andersen 2006); Selboe 2003 drøfter blant andre Camilla Collett, Sigrid Undset og Cora Sandel.

77


JANKE KLOK

Camilla Colletts urbane brev fra Berlin 1863 At Collett valgte Berlin, og ikke hansabyen Hamburg eller Paris, da hun ti år etter mannens død bestemte seg for å forlate Norge, som ikke hadde noe selvstendig liv å tilby en enke, kan nesten virke noe overraskende. Hun kjente både Paris og Hamburg fra sine tidligere Europa-reiser i 1830-årene da hun som ung, intellektuell kvinne med sine debatt- og sangevner hadde gjort furore i salongene som den nordiske sylfide. Men det var Berlin hun dro til for å begynne en vagabondtilværelse som korrespondent i Europas hovedsteder.19 Tre ganger skulle hun besøke byen, i 1863–1864, i 1878 og i 1889. I Norge er hun i sin tid ganske enestående når det gjelder formidling av kunnskap og erfaringer fra Europas storbyer i de nye tidsskriftene for et allment publikum.20 Med Jonas Lie (1833–1908), siden 1861 eieren av Illustreret Nyhedsblad (1851–1868), hadde hun avtalt at hun skulle sende ham skriftstykker fra byene rundt omkring i Europa. Colletts biograf Ellisiv Steen (1908–2001) tror at valget falt på Berlin fordi hennes tyskkunnskaper var så fremragende.21 Det skyldtes blant annet hennes læreår (1827–1829) hos de tysktalende herrnhuterne i Christiansfeld, der en av hennes få venninner var tyske Christiane von Schultz. Det kan også tenkes at Collett ville vise sin respekt hos enken til den tyske forfatteren Theodor Mundt (1808–1861), som bodde i Berlin. Den 22-årige Camilla traff dikteren Mundt i de hamburgske salongene i 1837. I et brev til sønnen Alf 23. november 1863 skriver Collett at hun var i selskap hos fru Mundt, der hun hadde forfatteren Berthold Auerbach (1812–1882) til bords. Både Colletts språkkunnskaper og hennes nettverk må ha vært viktig for hennes beslutning om å begynne sitt liv som storbykorrespondent i Berlin. Jeg mener at det finnes enda en grunn til hennes valg av by, og det er at Collett var en stor beundrer av de tyske forfatterinnene. I Hamburg hadde hun møtt 19

Klok 2009, 21–46. en oversikt av Colletts reiser og opphold i Tyskland, se: Haselmann et al. 2019, 125–127. 21 Steen 1954, 92.

20 For

78


N O R S K E F O R FAT T E R E S F E M I N A P O L I S V E D F E M AV D E M

Therese von Bacheracht22 (1804–1852) og blitt kjent med verk av Charlotte Stieglitz (1806–1834), Rahel Levin Varnhagen (1771–1833) og Bettina von Arnim (1785–1859).23 I ukene før hun reiste til Berlin, leste hun Fanny Lewalds (1811–1889) livshistorie i seks bind.24 I sine berlinske brev forteller Collett om sine valfarter til Rahel Levin Varnhagens bolig og hvordan hun forestilte seg at Bettina von Arnim hadde oppsøkt Levin og de begge hadde sittet og snakket om forfatterskapene.25 I samme reisebrev skriver hun om sitt besøk til Fanny Lewald. «Besøge eller ikke besøge», skriver Collett like før.26 Hun kjente sine klassikere. At hun formulerer seg slik, kan si oss noe om hvor viktig hun syntes det var å komme i kontakt med sine skrivende søstre. For meg sier det noe om hva som kan ha vært hovedgrunnen til at hun valgte Berlin og ble der til etter nyttår 1864 for så å dra videre til Paris.27 At Collett også skriver at hun ville spørre Lewald om råd i forbindelse med en tysk utgave av Amtmandens Døtre (1854– 1855),28 betrakter jeg som en pekepinn i samme retning. Tanken på at hun kunne kombinere det å besøke en kjent tysk forfatterinne med en mulig åpning for å få utgitt sin gjennombruddsroman på tysk, og dermed nå et stort lesepublikum, må ha vært av betydning for henne. I sine urbane reisebrev til de nye illustrerte nyhetsbladene i både Norge og Sverige skriver Collett om kvinners muligheter i Berlin, og senere også i Paris og Roma.29 Frihet til å gå i gatene, besøke museer, parker og teatre, ta en kopp te i en kafé eller sitte uforstyrret i en park nevnes som ettertraktede goder. Hun skulle hente kunnskap fra Europa og formidle den hjem til moderlandet Norge. Det Berlin som Camilla Collett ankom til i begynnelsen av oktober 1863, var ikke den 22 23 24 25 26 27 28 29

Født von Struve. Som gift kvinne ble hun Freifrau von Lützow. Steinfeld 1996, 267–272. Fanny Lewald, Meine Lebensgeschichte. In 3 Abteilungen, 6 Teilen, (1861–1863). Collett 1913, b. 2, 76. Collett 1913, b. 2, 75 og 78. Klok og Haselmann, 125. Collett 1913, b. 2, 79–83. Se også Klok, 2010, 74–88.

79


JANKE KLOK

moderne europeiske hovedstaden og industrimetropol som byen skulle bli senere på 1800-tallet. Det var en by på terskelen til en ny tid. Høsten 1863 var bare fire år etter at Neues Museum (1859), et initiativ av Friedrich Wilhelm IV (1795–1861, regjerte fra 1840–1861), sto ferdig ved siden av Altes Museum (1825–1830). For Collett ble disse to sammen rett og slett til Museet i Berlin, som hun oppsøkte ofte.

Trappehuset i Neues Museum i Berlin, der Camilla Collett befant seg høsten 1863. Her så hun Kaulbachs fresker, som ble fullført i 1860. Freskene ble ødelagt under bombingen av museet i 1945. Stålgravering av ukjent kunstner, 1850 (Wikimedia Commons).

Wilhelm von Kaulbach (1805–1874) hadde nettopp, på oppdrag fra den samme Friedrich Wilhelm IV, fullført sine freskoer i trappehuset til Neues Museum, som Collett skriver om. I sine korrespondanser nevner Collett de nye, stille kvarterer utenfor Potsdamer Tor, som vitner om at Berlin var en voksende by. Det var ellers en by av nye utdannelser. Søst­ rene Erika (1845–1903) og Ida Lie (1838–1905), som Collett delte losji med, tok timer på Neue Akademie der Tonkunst, Theodor Kullaks (181880


N O R S K E F O R FAT T E R E S F E M I N A P O L I S V E D F E M AV D E M

1882) berømte musikkskole.30 Kullak hadde stiftet den i 1851. Hvordan fortoner så denne vordende storby seg for en forfatterinne fra et land i Europas periferi? Hvilket bilde gir hun av byen, og hva forteller det om Berlin, om Camilla Collett og om landet hun er fra? Berlin gjennom Colletts øyne I den aller første offentlige korrespondansen fra Berlin reflekterer ­Collett over sin rolle som norsk korrespondent. Med ettertrykk på norsk! For nordmenn i det fremmede er så desidert annerledes enn engelskmenn i det fremmede, skriver hun. Engelskmenn slipper sin engelskhet når de er hjemmefra, de tar ikke med seg noe særlig baga­sje, og de skyr andre engelskmenn som pesten. Reisende nordmenn gjør det motsatte. I alt de gjør og skriver, tenker de først og fremst på ­hvordan det de ser, det de kjøper, det de skal fortelle, vil få beundring rundt bordet hjemme hos moder Norge. Selv om de ikke opplever noe som helst, forventer de ros og oppmerksomhet rundt dette hjemlige ­bordet.31 ­Colletts refleksjon om nordmenn i utlandet minner om moderne ­turister, som går rundt og tar bilder og som først ser hvor de har vært etter at de har kommet hjem. Som leser forstår man budskapet: Det er ikke slik hun har tenkt å oppføre seg. Hun reiste med lite bagasje og var ikke på noen måte ute etter å skape et lite Norge i utlandet.32 I sitt første reisebrev kunngjør hun at hun ikke er ute etter å oppleve store ting eller å møte verdens store folk. Grundige og allsidige ­opplysninger 30 Det

var mange norske kvinner som tok sin musikkutdannelse i Berlin på 1800-tallet. Hittil er det sporet 80 av dem som utdannet seg i byen mellom 1854–1914. De finnes i en oversikt med små biografier i Haselmann et al., 2019, 170–184. 31 Collett 1913, b. 2, 64. 32 At det også kunne gjøres annerledes, viser den nederlandske Alexandrine Tinne (1835– 1869), Colletts samtidige, som på sine reiser til Norden og Afrika ikke bare tok med seg sin mor og tante, men også hele skipsladninger med ting hjemmefra som hun skapte et nytt hjem i det fjerne med. Den britiske forfatteren og forskeren Redmond O’Hanlon (1947) lagde dokumentarfilmen Haagsche dames in Afrika (Damer fra Haag i Afrika) om henne. Se: https://www.npostart.nl/ohanlons-helden/08-12-2013/VPWON_1183795 (besøkt, 29. januar 2020). Det legges ofte vekt på Tinnes reisemåte, men hennes fornyelser når det gjelder fotografikunsten blir sjelden nevnt.

81


JANKE KLOK

om ­statistikk, geografi, topografi eller kulturhistorie må leseren heller ikke forvente av henne. Hvorfor Berlin ble lagt midt i den brandenburgske sand, er ikke noe hun vil vie mange ord. Kun at denne sanden kan være meget irriterende å få i øynene, vil hun skrive om.33 Det er både fascinerende å tre i Colletts fotspor og gjøre et forsøk på å forestille seg hvordan denne originale og standhaftige kvinnen klarte seg i sin berlinske hverdag, og å lese hvordan Collett i sine reisebrev setter sitt nye litterære program i gang. Hun er – som forteller – selv til stede i sin tekst, etablerer kontakt med leseren og provoserer ham eller henne. Hun vil formidle det nære og det synlige. De storslagne overveielser overlater hun til andre. Det er helt i pakt med hennes syn at det nye lesepublikum, som hun retter seg til i de nye allmenne nyhetsbladene, trenger en annen skrivestil og nye litterære fremgangsmåter. Og det er faktisk det hun formidler. Hun skriver på en ny måte, bruker andre metaforer og er en av dem som, sammen med blant andre sin venninne og forfatterkollega Marie Colban (1814–1884), introduserer storbyen i norsk litteratur.34 Hennes korrespondanser er en spennende kombinasjon av observasjoner av det berlinske liv med fortellerens følelser og refleksjoner. Det fører til en fengslende framstilling av livet i Berlin der hun med sine beskrivelser av det hun ser i museene, underveis langs Unter den Linden eller i en omnibus, retter oppmerksomheten på det nære og det dagligdagse, som hun supplerer med fortellerens kommentarer. Slik skaper forfatteren en gjenkjennelig og overskuelig verden som leseren kan identifisere seg med. Hun bruker samtidig sine beskriv­elser av bylivet, sitt ­Feminapolis, for å komme med politiske og filosofiske overveielser.35 33

Collett 1913, b. 2, 64, 65. og oversetteren Marie Colban besøkte Paris for første gang i 1856 og sendte brev hjem til Morgenbladet. Omkring 1859 reiste hun igjen til Paris, og har liksom Collett en avtale med Jonas Lie om å skrive som korrespondent for hans Illustreret Nyhetsblad. (se også: https://no.wikipedia.org/wiki/Illustreret_Nyhedsblad. Besøkt 27. januar 2020) 35 For eksempel når hun beskriver de reisende i en omnibus: En ung travel mor som i femten lange minutter kan ta en pause fra å passe sitt druespisende barn, en torgkone som ikke lar seg kue av en eldre mann, men svarer ham med et kort, bitende, morsomt svar på berlinsk mens hun begynner å mate hønen som hun har med seg. En konduktør som tar seg av sin 34 Forfatteren

82


N O R S K E F O R FAT T E R E S F E M I N A P O L I S V E D F E M AV D E M

På forskjellige måter eksperimenterer Collett med språket. Hun skaper nye bilder og metaforer og finner opp nye ord. Slik som Elegan­ terne som hun ser ved kafébordene i Unter dem Linden. Vi leser: «Udenfor Dørene i sorte, ubevægelige Klynger […] sidder Eleganterne». Collett beskriver dem som «Driverne ex professo, disse Arbeiderne i Tidernes Vingaard, der ikke kjenner Pusterum eller afbrydelse, verken Kontoret eller huslig Lyksalighed. I stum paschaagtig Ro røgter de sit Aftenkald: Cigaren og at se paa de forbigaaende.»36 Her får vi faktisk et tidlig navn på og en beskrivelse av bybeboeren, som noen år senere vil dukke opp hos forfatterne Baudelaire og Benjamin, og som skulle bli ikonet for den moderne byhelten: flanøren. Collett skyr heller ikke kraftige metaforer: Eleganterne sitter «i sorte, ubevægelige Klynger, som Fluer over Spunshullet av et Mjødanker».37 Hun sammenlikner den tyske forfatteren Fanny Lewalds blikk på henne med blikket til «etruriske Prester» som prøver å «udgranske dunkle Gjerninger»38 og gjør dermed seg selv til et granskingsobjekt. Hun forsøker seg på berlinsk når hun skal la en torgkone snakke i en omnibuss. Sitatet: «Dat soll auch nicht jehen, dat soll fahren»39 som jeg valgte til boken om norske kunstnere i Berlin, er et eksempel på det. Det er hentet fra et reisebrev som Collett skrev hjem til Norge fra Berlin 24. oktober 1863. I Berlin sier man ikke gut, men jut, ikke gehen, men jehen. Colletts Berlin er omnibussens by, der hun beskriver hvordan en broket samling av representanter fra alle samfunnslag underholder seg med hverandre i det som hun kaller for kuskens «dagligstue».40 Colletts Berlin er en by i oktobersol, der hunder, hester og mennesker beveger seg langs Unter den Linden. Berlin er en by der kvinner «omnibus-familie», holder det hele i sjakk. Det blir et fascinerende bilde av uventet «mellomsosialt» samvær, og fortelleren konkluderer med at stadig Verkehr med mennesker gjør ham «selskabelig [og] i jevnt godt Humør». (Collett 1913, b. 2, 67). 36 Collett 1913, b. 2, 71. 37 Ibid. 38 Ibid., 82. 39 Ibid., 66. 40 Ibid., 67.

83


JANKE KLOK

kan gå i gaten uten å bli tilsnakket. Og Colletts Berlin er en mørk desemberby med uhendige spisetider, slik at man på korte vinter­ dager ikke har mulighet til å bruke formiddagen til noe særlig. Colletts Berlin er forfatternes og forfatterinnens by, musikkens og høflighetens by. Colletts Berlin er en by med romslige uterom og storslagen arkitektur, en by full av åpne alleer, av offentlige museer, folkeliv i gatene og arbeidere som lar seg begeistre av kunst. At denne positive, lette framstillingen av Preussens hovedstad også sier noe om hvor alvorlig Collett tok sitt prosjekt om å skrive reisebrev som skulle «oppdra» folk hjemme til å bli mer sivilisert, viser seg kanskje best når man sammenligner hennes publiserte brev med private brev til familie og bekjente. I Berlin bodde hun som nevnt på samme pensjonat som musikkstudentene Ida (1838–1905) og Erika Lie – senere Lie Nissen – (1845–1903) og Collett hadde det visst ikke så festlig som hennes reisebrev gir inntrykk av. 26. desember 1863 skrev hun til Jonas Lie: «Deres Cousiner leve vel og bede mig udtrykkelig at hilse Dem og Deres Kone […]. De have begge været mig til saare megen Trøst og Hygge, under et ingenlunde behageligt Ophold her i Berlin, der dog nu, om Gud vil, ender om et Par Dage».41 Når hun ville sende budskapet hjem om at kvinner i europeiske storbyer kunne gå uhindret i gatene og utdanne seg, passet det dårlig med at et opphold i en slik by var meget ubehagelig. Amalie Skrams bytetralogi Den litterære byen som Skram viser sine lesere, er av en helt annen art. Jeg baserer den på de fire samtidsromaner som hun skrev mellom 1885 og 1892, og som alle foregår i forskjellige europeiske byer: Con­ stance Ring (1885), Lucie (1888), Fru Inés (1891) og Forraadt (1892). Con­ stance Ring og Lucie er Christiania-romaner, i Fru Inés er Konstantinopel scene og kulisser for handlingen, og i Forraadt, den siste av de fire romanene, er det London vi møter. 41

Collett 2016.

84


N O R S K E F O R FAT T E R E S F E M I N A P O L I S V E D F E M AV D E M

Byen Christiania i Constance Ring og Lucie er først og fremst borgerskapets by. Jeg har kalt den for Borgerstaden. Denne Borgerstaden befinner seg i byens eksteriør og, ikke minst, interiør. Sammen med hovedpersonene går leseren inn og ut av de borgerlige salonger og hager, de bedre restaurantene og de store butikk- og promenade­ gatene. Borgerskapet promenerer på Drammensveien eller på Karl Johans gate, går i teatret eller hjem til hverandre for å dele et måltid, for å diskutere verdens tilstand, og for å se og bli sett. I Fru Inés befinner leseren seg sammen med hovedpersonene på et hotell eller et sommersted i utkanten av byen eller i Bosporusparken. De besøker teatre, restauranter, Hagia Sofia eller befinner seg i et herskapshus i byen. I Forraadt forstørrer Skram byrommet til også å omfatte noe av havnestrøket og fornøyelseskvartalene. Naturalisten Skram er nøyaktig i sine beskrivelser av hvor romanpersonene bor og går i teksten. Med letthet kunne man tegne inn deres byvandringer – og dermed trasere borgerskapets bevegelser – på et kart over Christiania, London og Konstantinopel. Det gjelder også handlingens tid i de fire tekstene. Gjennom henvisninger til datidens aktuelle romaner og teaterforestillinger eller ved de årstall som er nevnt, lar handlingen seg datere. Slik gjør Skrams historiske og by-topografiske nøyaktighet det fristende å hoppe fra det litterære til det historiske universet, å gå fra tekst til virkelighet ved å referere til datidens Christiania, Konstantinopel og London; jeg gjør det ved å vise et bilde av kvinnen i borgerskapets park i Christiania fra Skrams Borgerstad. Samtidig er det viktig å huske på at vi befinner oss i en litterær tekst, i forfatterens valg av steder og bevegelser. At valget fra den historiske virkeligheten også må betraktes som et litterært virkemiddel, et instrument for forfatteren.

85


JANKE KLOK

Kvinnen i isolert posisjon i borgerskapets park i Christiania, 1889. Fra 1865 ble høyden St. Hanshaugen opparbeidet som park ved at Christiania Byes Vel plantet 1275 trær, og parken ble frem mot århundreskiftet en attraksjon i byen med sin utsikt, restaurant, konserter, fremvisning av dyr med mer. Bildet ble brukt på omslaget til en lydbokutgave av Lucie fra 2008 (Cappelen Damm). Ukjent fotograf (Digitalt museum/Oslo byarkiv, cc-by-sa).

Den litterære by som laboratorium for modernitet Skrams litterære by åpner for refleksjoner omkring hennes tematikk og poetikk. Skram plasserer sine fire hovedpersoner i vekslende moderne 86


N O R S K E F O R FAT T E R E S F E M I N A P O L I S V E D F E M AV D E M

byomgivelser, der de i forskjellige parforhold eksperimenterer seg fram til hvordan man kan leve et moderne liv. Skrams bytetralogi viser at romanfigurene mislykkes med eksperimentet. Tekstene viser en nedadgående utviklingsspiral hos Skrams hovedpersoner, som tydeliggjøres gjennom hvordan de er plassert i og reagerer på byomgivelsene. Romanene blottlegger en prosess av fremmedgjøring og løsrivelse. Analysen viser at det især er kvinnenes sosialt og mentalt isolerte posisjon – deres «splendid isolation» – i Borgerstaden som Skram tematiserer i disse fire byromanene. I tekstene er forfatteren på leting etter en større virkelighet enn borgerskapets «splendid isolation». Det gjør hun blant annet ved å eksperimentere med romanformen. En analyse av Skrams litterære by gir leseren innsyn i den eksperimentelle gehalt i Skrams romaner. I tekstene sine bruker Skram byomgivelsene slik byen også omtales i det virkelige liv: som et slags sosialt laboratorium for modernitet. Hennes hovedpersoner befinner seg i et utviklingsvakuum. Den framherskende byopplevelsen er ensomhet, gråhet og stillstand. Det naturalistiske eksperimentet ser vi i den nitidige registreringen av søle, skitt og vemmeligheter. De fire romanene er på alle måter eksempler på tekster formet ut fra en byopplevelse. Individet plassert i sine nye urbane omgivelser – i Christiania, London eller Konstantinopel – utgjør Skrams eksperimentelle situasjon. Her framstår hun som en forfatter som på et meget tidlig tidspunkt skriver seg inn i en byteoretisk tradisjon der byer oppfattes som sosiale laboratorier for det å være moderne. Tekstene beskriver fin de siècle-kvinnene som eksalterte, manierte, demoraliserte og ufruktbare vesener. De symboliserer dekadanse og undergang. Slik kan Skrams litterære by leses både som et eksperiment og et varsel. Skrams byromaner er kriseromaner. Skram underminerer datidens borgerlige kultur. Hun belyser borgerkvinnens «manglende mulighet til å føre et komplett og moderne liv», noe som kan leses som et rebelsk brudd med den borgerlige tilstand. Det gjør den kvinnelige stemmen i Skrams bytetralogi til en revolusjonær stemme.

87


JANKE KLOK

Kristianiadikteren Sigrid Undset Med Sigrid Undset får Norge sin «første innfødte Kristiania-­dikter»,42 et faktum Undset selv var litt forbauset over. «Kristiania har jo endda ikke vært skildret omtrent av andet end udenbys folk, som har udøst sin vredes bitre skaller over vor stakkars provinsby», skrev hun i 1909 til brevvennen Andrea Hedberg.43 I novellesamlingen Den lykkelige alder (1908) formulerer hun det slik: Jeg hadde lyst til å skrive om byen. Du, alle disse halvåpne strøkene som vi bor i – vi respektable sliterne. De våte, skidne gatene med hulslitte fortausfliser og småleiligheter og småbutikker – jeg kunde gide å skrive om sånne butikksvinduer – sepeforretninger og leketøisbutikker med badedukker og syskrin og glassperlebånd, som unger står i klaser utenfor og sier «fritt for». «Jeg kunde skrive den boken om dig – om mig selv, eller hvemsomhelst annen av oss – ­kontorrotter! 44

Ordene legges i munnen på Charlotte Hedels i samlingens tittelnovelle og representerer Undsets særegne stil. Tekstene karakteriseres av levende og intime skildringer av Kristiania, som samtidig viser en saklighet i oppramsingen av rekvisitter og beskrivelser av «kontorrottenes» virkelighet som var helt ny og annerledes enn for eksempel Hamsuns byskildringer i Sult.45 Sliterne og kontorrottene er middelklassens yrkeskvinne: kontordamen, lærerinnen, butikkekspeditrisen og husmoren. Undset selv hadde en klar bevissthet om og et klart bilde av denne nye bygenerasjonen som hun selv var en del av: 42 Selv

om kvalifikasjonen «innfødt» strengt tatt ikke er korrekt – Undset ble født i den danske havnebyen Kalundborg – viser samtidsfortellingene som tilskrives hennes ungdomsdiktning, i aller høyeste grad en kjærlighet til og bevissthet om Kristiania. Med noen avbrekk på grunn av utenlandsopphold bodde Undset i denne byen i 35 år, fra familien flyttet dit i 1884, til hun selv flytter til Lillehammer i 1919. 43 Undset 1992, 155. 44 I novellen «Den lykkelige alder» fra samlingen med samme tittel (1908), her sitert fra Undset 1964 [1908], bind 1, 212, 213. 45 Per Thomas Andersen illustrerer en litterær tendens i den norske litteraturen etter 1900 med disse ordene: «De nye skildringene av byen, for eksempel i Sigrid Undsets novelle «Den lykkelige alder», står også i meget tydelig kontrast til Hamsuns byskildring i Sult. […] Her finner vi en påfallende konkret «saklighet» i oppramsingen av byens rekvisitter, og kontorrottenes virkelighet er definitivt en annen enn Sult-heltens virkelighet hos Hamsun.» (Andersen 2001, 339).

88


N O R S K E F O R FAT T E R E S F E M I N A P O L I S V E D F E M AV D E M

Vi skulde jo staa paa egne ben, alene og uten noget menneskes haandsrekning erhverve os det fornødne til livets baade materielle og aandelige nødtorft og næring. Da passer ikke dansesko.46

I korthet viser sitatet denne generasjonens målrettethet, ensomhet og splittethet, noe vi også ser hos de kvinnelige hovedpersonene i Undsets fiksjonsprosa fra den tidlige perioden hennes.47 Å være en fremmed i bytilværelsen Undsets bybeskrivelser er en sosialantropolog verdig og tilfører den realistiske romanen i Norge noe nytt: Den helt konkrete beskrivelsen av det dagligdagse bylivet i begynnelsen av 1900-tallet. Det er et liv i nye kvinneyrker og ut i nye byrom: på gaten og i parkene, på trikken, i hotell og kafeer, i kunstnerleiligheter, på sanatorier, i skole­ kontorer, i avisredaksjoner, i (små)borgerhjemmene og i bygårds­ leiligheter.48

46 Sigrid

Undset, «Kvinden i Kristiania», i Verdens Gang, 5. desember 1915, her sitert fra Johansen 1998, 42. 47 Hovedtemaet i Undsets korte og lange prosatekster, som hun skriver mellom 1905 og 1914, er å leve et moderne kvinneliv i (stor)byen, det være seg Kristiania, Paris eller Roma. Teks­ tene var som kjent Undsets svar på dansk Gyldendals forlagsdirektør Peter Nansens uttalelse om at hun ikke dugde til å skrive historiske romaner, og at hun heller burde prøve seg på noe moderne. Til sammen syv bøker – avvekslende romaner og novellesamlinger. Romanen Fru Marta Oulie (1906), som skulle «være moderne nok», som Undset uttrykker det senere, og som hun sendte til det nye norske forlagshuset Aschehoug. Deretter fulgte Jenny (1911), Vaaren (1914) og novellesamlingene Den lykkelige alder (1908), Fattige skjæbner (1912), Splinten av troldspeilet (1917) og De kloge jomfruer (1918). 48 Som Janneken Øverland treffende formulerer det: «Fra borgerstuen og kjøkkenet beveger handlingen seg forsiktig ut på kafé og pensjonat, for siden med største selvfølgelighet å foregå både på yrkeskvinnehybler, på legekontorer, i elevatorer, på sanatorier, i skolekontorer, avisredaksjoner, togkupeer og i biler!» (Øverland, 1989, 125).

89


JANKE KLOK

Neuberggata med sine nye «demokratiske», ensformige bygårder med mange likeartede balkongrekkverk, sett fra Valkyrie plass, ca. 1910. Foto: Thorkel Jens Thorkelsen (Digitalt museum/Oslo Museum).

Leilighetene befinner seg i de nye bydelene med sine «demokratiske» nye bygårder, som Undset utvider den norske Litterære Feminapolis med. Det er et dystopisk bilde Undset tegner: Kvinnenes byopp­ levelse i de nye bygårdsleilighetene er preget av innestengthet, avstengthet og ensformighet. I sin første byroman, Fru Marta Oulie (1907), retter Undset et kritisk blikk mot de demokratiske – eller sosialdemokratiske – bo-idealene. Dermed kan teksten nesten leses som en visjon av hvordan den hjemmeværende husmorens livsrom i det som i 1950-årene ble kalt sovebyer – senere drabantbyer – fører til isolasjon og frustrasjon. Romanen Fru Marta Oulie viser en by i forandring, der småborgerskapets liv transformeres til å utspille seg i ensformige bygårder, bak mange likeartede balkongrekkverk. Teksten 90


N O R S K E F O R FAT T E R E S F E M I N A P O L I S V E D F E M AV D E M

gir dessuten et forvarsel om hva likhetsidealer, tap av individualitet og ensidig vektlegging av kvinnens tradisjonelle funksjoner, de reproduktive og de hjemmeværende, kan føre til. Undset viser seg i denne tidlige samtidsteksten som både kulturkonservativ – i politisk forstand, og kulturradikal – i kvinneemansipatorisk forstand, i motsetning til i senere tekster, der hun ettertrykkelig plasserer kvinnen i familiens sentrum. Å bruke byen som funksjonell omgivelse – som lærer, kunstner eller kontorist – er en viktig del av Undsets utforming av et moderne liv. Marta, Edele og Jenny bruker byen for alt den er verdt; den formgir deres liv. De er byopplevere som på mange måter passer inn i Baudelaire og Benjamins flanørkonsept. De opplever og lar seg inspirere av byomgivelsene, samtidig som de har et observerende og kritisk blikk på sine med-byboere. De blir samtidig underkastet andres observerende blikk. Analysen av Undsets litterære by og romanfigurenes byopplevelse baner vei for en dualitet i teksten: Undsets bykvinner opplever ikke bare byen selv, de blir også opplevd av sine med-bybeboere.49 De er høye, lyse, rolige og selvstendige, de er som fra en annen planet. De hører liksom ikke hjemme i byomgivelsene. Her øyner vi en kontrast. Undset beskriver byen i sine tekster som en kollektiv bolig for innbyggerne, en by som har positive konnotasjoner, og som beskrives med kjærlighet. Samtidig beskriver hun sine bykvinner – kunstnere, lærere og kontorister – fra avstand, som fremmede i tilværelsen. Undsets moderne by og Undsets moderne kvinne ser ut til å være to uforenlige elementer. Her bruker forfatteren ironi som virkemiddel. Undsets litterære by er en levende organisme, med tekniske nyvinninger og nye linjer, en entitet med en bankende livsåre. Undsets ironi ligger blant annet i at disse så poetisk og yrende beskrevne byomgivelsene til syvende og sist ikke gir de kvinnelige hovedpersonene det nødvendige livsrom. 49 Her

avviker de fra Baudelaire og Benjamins oppfatning av den kvinnelige byvandreren. ­ ndsets bykvinner innbyr ikke til fysisk begjær; de minner om Simmels beskrivelse av det U cerebrale, intellektuelle bymennesket.

91


JANKE KLOK

Leser man Sigrid Undsets novelle En fremmed (1914) om en «grå stenbro, kobberrøde telefontråder, plankegjerder, en husrekke som brytes av tunge trekroner som veller ut i solen, med slankt kneisende fabrikkpiper bakom» (s. 93) og ser maleriet Fra Akerselven (1908–1912) av hennes mann, Anders Svarstad (1869–1943), kan man forestille seg hvordan de to kunstnerne ble inspirert av byen og hverandre. (Digitalt museum/Drammens museum).

En analyse av Undsets litterære by viser hvordan det å være moderne får gestalt i tekstene hennes. Moderniteten viser seg i tvetydige bybeskrivelser og bybilder, i en alltid tilstedeværende ironi som skaper avstand til omgivelsene og personene. Undset skriver om kvinner i nye roller, gir dem nye yrker og lar dem innta nye plasser i byrommet. Samtidig framstilles disse kvinnene som selvmotsigende. Trusselen om død og nedbrytning er hele tiden til stede. Det er dette som kvalifiserer Undsets tekster som undergangsromaner. Slik kan tekstene til Undset sees som naturlige etterfølgere av Skrams byromaner.

92


N O R S K E F O R FAT T E R E S F E M I N A P O L I S V E D F E M AV D E M

Cora Sandels urbane diaspora Sara Fabricius fra Kristiania og Tromsø var en av de mange unge, mørkkledde, langskjørtede kvinnelige kunstnerspirene som sammen med og ved siden av alle mennene la i vei med utdannelse og læreår i disse intense og inspirerende omgivelser.50

Sitatet er hentet fra Janneken Øverlands biografi om Cora Sandel fra 1995. Øverland beskriver en kvinne i Paris, som kunne vært hentet fra Undsets boksider om unge, kvinnelige bybeboere i Kristiania eller Roma. I likhet med Undsets hovedpersoner er Sara Fabricius – eller Sara Jönsson som hun blir hetende etter at hun giftet seg i 1913 – et ekte bymenneske. Hun er født og oppvokst i Kristiania. Fra 1906 reiser hun til Paris – «den vestlige kulturens mektige hovedkvarter» – for å utvikle seg videre som kunstmaler. Sine første skritt som forfatter tar hun i 1908, som korrespondent fra den europeiske hovedstad, og trer slik sett i fotsporene til Camilla Collett. Mens hun lenge jobbet for en karriere som maler, fikk hun sitt kunstneriske gjennombrudd som forfatteren Cora Sandel. Det er fristende å si at Sandels skrivestil ligger tett opp til det frag­mentariske, moderne bylivet. Hennes tekster bygges opp av fragmenter, bokstavelig talt – i form av en koffert med notatbiter fra hennes periode som maler i Bretagne – og figurlig, «hun nærmet seg stoffet bitvis» som det sies.51 Undertittelen Interiører med figurer på romanene Kranes konditori (1946) og Kjøp ikke Dondi (1958) henviser til den utilslørte posisjoneringen til Sandels romanfigurer: De er figurer i et interiør – men så ettertrykkelig i et byinteriør, det være seg storbyen Paris eller småbyen ved den nordnorske kysten, som minner om Tromsø, byen Sara Fabricius tilbrakte ungdomsårene i.

50

Øverland 1995, 145. Cora Sandel. En biografi skriver Janneken Øverland at Sandel fikk de viktigste og utslags­ givende inntrykkene i Kristiania, Tromsø og Paris i løpet av sine første 42 leveår, og at hun bruker de neste 42 årene til å se inntrykkene på nytt for å skrive dem ned.

51 I

93


JANKE KLOK

Byen, diaspora og den uskikkede, «dissonante» bykvinnen I alle sine byromaner bruker Sandel forholdet mellom byen – stedet – og romanfigurene for å uttrykke en sinnstilstand, a mental state of being. Hovedpersonens opplevelse av frihet ligger i bevegelsen, enten den foregår i en nordnorsk småby eller i en fransk storby. I Litterære vaganter påpeker Tone Selboe hvordan Alberte vandrer i storbygatene i Paris på en måte som ligner på Albertes turer i det nordnorske landskapet i Alberte og Jakob. I Kranes konditori og Kjøp ikke Dondi synes Sandel å ha erstattet den ytre bevegelsen som livsbergende for hovedpersonene med en indre bevegelse. Så lenge hovedpersonene Katinka og Dondi er i kontakt med omverdenen, gjennom planer og drømmer for framtiden og protester mot det bestående som begrenser dem, holdes visjonen om en moderne tilværelse som kunstner eller næringsdrivende levende. Når denne kontakten avskjæres, forsvinner også visjonene og dermed framtiden.

I Nordens Paris (1992) har Tromsø-maleren Synvis Glinn Nordin (f. 1948) fanget opp det spesielle kafélivet, der skillet mellom ute, gata – den offentlige sfæren – og inne – den private sfæren – utjevnes, slik Cora Sandel beskriver det i Kranes Konditori (1946). (I privat eie).

94


N O R S K E F O R FAT T E R E S F E M I N A P O L I S V E D F E M AV D E M

Sandels litterære by er en by av generell og universell karakter, enten den befinner seg i den nordnorske periferien eller i Frankrike. Forskjellen mellom storby og småby er på mange måter mindre enn den i første omgang kan se ut til å være. Sandel framstiller småbyen som en slags storby i lilleputtformat, der hovedpersonene underkastes den samme opplevelse av fremmedhet og trøstesløshet som i storbyen. Sandels hovedpersoner kontrasterer den nordnorske småbyens umuligheter og stillestående liv med mulighetene og dynamikken i storbyene sørpå. Det Katinka, Dondi og Alberte har til felles, er at de er «dissonanter», de passer ikke innenfor konvensjonene. Alberte svarer ikke til (små)borgerskapets forventninger til sine døtre, Katinka streiker fra sin jobb som syerske, Dondi er en kaféløve sørfra som ikke passer i småbyens borgerstuer. De henvises til diaspora. Til Paris, til systuen, til loftet. Forskjellen mellom de tre er at Alberte gjennomfører sin drøm. Det gjør verken Katinka eller Dondi; Katinka oppgir sin streik, og Dondi oppgir sin streben etter et moderne liv som innehaver av en frisørsalong. Alberte, derimot, blir kunster og trosser slik sett konvensjonene. Hun gir selv sin rolle som «dissonant» innhold og mening. Slik unnslipper Alberte Katinka og Dondis skjebne: det umulige i å måtte leve som moderne kvinne i byomgivelser som ikke tillater det. Sandel gjør sin litterære by moderne ved hjelp av kvinnelige attributter: kvinner i svarte langbukser, en frisørsalong med moderne tørkeapparat. Hennes by er en kvinnelig by. Slik, og ved å legge handlingen for en stor del til byens interiører, skaper Sandel en litterær by av en helt annen form og farge enn de byene vi kjenner fra andre modernistiske tekster av for eksempel Hamsun, Baudelaire og Joyce. Sandels litterære by minner om Amalie Skrams og Sigrid Undsets. Alle tre inkluderer det (små)borgerlige interiør i sin litterære by. I Kranes Konditori har møtestedet blitt forflyttet til et konditori, som i alle henseender kan oppfattes som et nytt offentlig byrom. I Kjøp ikke Dondi foregår all handling igjen i et borgerlig interiør.

95


JANKE KLOK

I Skrams bytetralogi utgjør borgerklassens byinteriør, sammen med den bydelen som blir bebodd og «betrådt» av borgerne, ett familiært byrom: Borgerstaden, der den kvinnelige byborgeren befinner seg i splendid isolation. I Kranes konditori lar også Sandel grensen mellom byens indre og ytre rom forsvinne, hun gjør det ved å hente byen og gatene inn i interiøret. Skillet mellom inne, ofte assosiert med den private sfæren, og gatene, ofte assosiert med den offentlige sfæren, utjevnes. En demokratiseringsprosess har funnet sted – ja, man kan nesten kalle det en sosial revolusjon. Subtilt og nyansert uttrykker Cora Sandel sin samfunnskritikk, og hun kommenterer byens handel og vandel i form av bilder fra kvinnenes verden. Romanene om Katinka og Dondi kan også leses som allegorier på det 20. århundrets nye forbruker- og klassesamfunn. I skissen av den moderne kvinnens lodd viser Sandel at småborgeren ikke er opptatt av rettskaffenhet. Det viktigste i livet er å ha fasaden i orden og gi et godt inntrykk utad. I dette perspektivet er det ikke stor forskjell på Sandels småborgere og Skram og Undsets borgerskap. I likhet med Amalie Skram eksperimenterer Sandel i sine byromaner med hovedpersonenes forskjellige medmenneskelige forhold i vekslende moderne byomgivelser. Og i likhet med Skram og Undset kjennetegnes personene av moderne følelser som fremmedgjøring, ensomhet og desorientering, utenforskap. Også Sandel underminerer det borgerlige (små)bysamfunnet. Hun gjør det med sine utilpassede, uskikkede, «dissonante» litterære bykvinner. Ebba Haslunds byidentitetskaleidoskop Ebba Haslund har et omfattende forfatterskap, som blant annet består av 16 romaner for voksne, fra 1946 (Siste halvår) til 2007 (Seks­ kanten). Det disse romanene har felles, er at de fleste foregår i byen og har en kvinnelig hovedperson, eller flere hovedpersoner. I Haslunds romaner møter vi unge kvinner som tar sin utdannelse i byen, utenlandske kvinner som skal bygge opp et nytt liv i Norges hovedstad, og 96


N O R S K E F O R FAT T E R E S F E M I N A P O L I S V E D F E M AV D E M

borgerkvinner – husmødre – i alle aldre. «Husmorromaner» kalles Haslunds litterære verk av for eksempel Øystein Rottem.52 Og, det er riktig at det på mange måter er Skrams borgerstad 70 år senere vi støter på i Haslunds femtitallsromaner, en by der kvinnens naturlige habitat fortsatt synes å være den gifte kvinnens. Skrams litterære borgerkvinne har ekteskapet som sin «naturlige» tilstand, noe som gjør betegnelsen ekteskapsromaner på hennes samtidsromaner til en nesten overflødig karakteristikk. For Ebba Haslunds «borgerlige bykvinne» i 1950-årene gjelder fortsatt den samme konvensjonen: Hun er gift. Hennes rolle i samfunnet – man skulle kanskje heller si: hennes kall, det er her tale om forherligelse – er å være husmor. I Haslunds romaner er husmorens lodd problematisk. Forfatteren viser en dobbelt holdning til de kvinnelige hovedpersonene i romanene sine. På den ene siden får hun øynene opp for det viktige ved husmoryrket, på den andre siden er Haslund en kulturkritiker som ironiserer over det konservative borgerskapet. En analyse av Haslunds litterære husmor forteller imidlertid på ingen måte hele historien om forfatterskapets moderne, kvinnelige byidentitet. Tar man hennes hovedpersoners virksomhet i betraktning, kunne man med like god grunn kalle dem studentroman, innvandrerroman eller kunstnerroman. Tar man andre karakteristikker med i navngivningen, viser det seg at forfatteren skrev både krigsromaner og kollektivromaner. Et kaleidoskop med kvinnelige byidentiteter Ebba Haslunds litterære by formidler forskjellige blåkopier, mor­ fografier, av Oslo. Hun kartograferer blant annet studentbyen Oslo, (små)borgerstaden Oslo, innvandrerbyen Oslo og drabantbyen Oslo. Dette varierte bylandskapet brukes av romanfigurene på alle tenkelige måter. Byen representerer selve livsnerven: Er man utenfor byen, er man utenfor livet. Haslund benytter romanfigurenes posi52

Rottem 1996, 428.

97


JANKE KLOK

sjonering i den litterære byen til å formidle sitt budskap og belyse sitt tema. Romanfigurenes plass forteller om utviklingen av deres identitet. Et eksempel: Edle Henriksen, hovedpersonen i studentromanen Det hendte ingenting (1948), har «studentbyen Oslo» (som i romanen består av Universitetsplassen, UB, Filologisk lesesal, Aulakjelleren, hybelen og gatene til og fra) som sitt naturlige habitat. Dette er omgivelser hun selv har valgt, der hun skal kunne utvikle seg i frihet. Med sin dannelsestrang blir Edle en fremmed fugl i huset til moren, nåværende fru Bugge. Moren bor i en villa i et av Oslos bedre strøk. Det er et sted der Edle ikke føler seg hjemme, og der hun har lært seg selv å kjenne som «et irriterende fremmedlegeme, mager og spissneset, husets stygge, forskrudde datter».53 I beskrivelsen av «dissonanten» Edle gjør Haslund ironisk bruk av forestillinger og forventninger hos byens besteborgere til sine besteborgerlige døtre. De er knyttet til utseende og forbruk. Her legger Haslund vekt på vekselvirkningen mellom personene og rommet rundt. Edles indre tilstand defineres av hvordan hun oppfatter den ytre verden. Og omvendt: Måten Edle posisjonerer seg på i den ytre verden, forteller noe om hennes sinnsstemning, hennes indre tilstand. Følgende sitat viser hvordan Haslunds hovedperson Edle reflekterer over fenomenet: Jeg husker at den våren var det en egen hygge ved disse «familiemiddagene». Jeg var ikke lenger den grå musen som bodde hjemme – et kjedelig inventar som man var nødt til å regne med, fordi det nå engang var i huset. […] Jeg hadde frigjort meg, fått dem på avstand, og dermed sank hele forholdet ned til normale proporsjoner: frøken Henriksen på besøk hos herr og fru Bugge.54

Også i Hvor går du Vanda? (1960) forteller Vandas plassering i byen om utviklingen av hennes identitet. Etter å «ha møtt veggen» i den pastellfargete boligblokken flytter hun derfra og finner sin identitet som kunstner. Maisi i Døgnfluens lengsel (1984) er posisjonert i et grense53 54

Haslund 1981, 24. Ibid., 75.

98


N O R S K E F O R FAT T E R E S F E M I N A P O L I S V E D F E M AV D E M

land mellom Oslo vest og Oslo sentrum; hun kan betraktes som «ferjemann» mellom to liv og to epoker, mellom (små)borgerskapets hus og kunstnerens hus. Kunstnerens hus er i Haslunds roman en metafor på det moderne liv. Det er ingen lettvinte veier disse kvinnene går: Den unge studinen må kjempe for sin autonomi, den hjemmeværende hustruen prøver å leve det perfekte husmorliv i blokkleiligheten i drabantbyen, innvandrerkvinnen prøver å finne sin vei i et vestlig forbrukersamfunn, borgerkvinnen utfordrer husmoridentiteten og søker etter en ny og mer autentisk livsstil. I Haslunds byromaner settes (små)borgerskapet på utstilling. Selve bybeskrivelsene er av betydning for tekstens utforming og tematikk. Haslund bruker bymetaforer for å fortelle om romanfigurenes indre, og by- og gatepanoramaer for å gjengi romanfigurens sinnsstemning. De understreker den psykologiske dimensjonen som Haslund leker med i sine byromaner. Hos Haslund er byen romanfigurenes naturlige biotop. Forfatteren bruker byen som markør. Et bilde av en død gate varsler om en kvinnes ufruktbarhet, og byvisjoner av for eksempel en jernbanehall åpner opp for nok et betydningslag i teksten. Forstørrede bilder av bykulisser og boligkolosser gir oss et hint om forfatterens samfunnskritiske stemme. Den byen Haslund framstiller, har kjennetegnene til en moderne verdensby: støyende biler, fly over hustakene, trikkelarm og en undergrunnsbane. I den Haslundske by er været og naturen ettertrykkelig til stede: Det er snø, stjernehimmel, sol og måne, vårlukt og sur tåke. Urbane og naturlige elementer eksisterer side om side og i harmoni med hverandre. Påfallende i Haslunds bybeskrivelser er at forfatteren bryter med lange tradisjoner i norsk litteratur når det gjelder framstillingen av varme og kulde. Haslunds bybilder preget av snø i kombinasjon med kulde har positive konnotasjoner, mens bybilder preget av sol i kombinasjon med varme får negative konnotasjoner. Som oftest er det omvendt, kulde og mørke forbindes først og fremst med elendighet og motløshet, og sollys og varme med sommerlig livslyst og aktivitet. 99


JANKE KLOK

Haslunds byromaner viser at hun på mange områder er en for­ løper. Hun er tidlig ute med å belyse en rekke moderne temaer som lesbisk kjærlighet, en kvinnelig studentby, drabantbylivet og den problematiske utviklingen av husmoridentiteten. Haslund inntar en kritisk holdning til den (små)borgerlige mannens livsstil. Videre åpner hun øynene våre for datidens innvandreres situasjon i vestlige byer. Mens Skram bruker byen som et eksperimentelt rom for en moderne kvinnelig identitet, og analysen av Undsets litterære by blottlegger en ironisk fortellerstemme på den ene siden og en nøyaktig observatør av (den kvinnelige) bruk av de nye byrommene – som boligblokkene – på den andre, så har Haslund innlemmet bybeskrivelsene i sin poetikk. Hun beskriver ikke en studentby, en drabantby eller en (små)borgerskapets by for å gi et tidsbilde, men for å fortelle en historie. Det fører til filmatiske skildringer så eksplisitte at de av og til er nærmest barokke i sine overdrivelser. Det ser vi for eksempel når hun beskriver det skitne og den katakombeaktige atmosfæren i Oslos stolte universitetsbygninger, eller de mangefargete eskehusene i drabantbyen, perfektheten i de borgerlige interiører, tomheten i gatene og de fullassorterte stor­ magasinene. Krøllete papirlapper som virvler i tomme gater, figurer som løsriver seg fra hverandre i gatenes skygge, husmorrollen som forvrenges til en parodi.

100


N O R S K E F O R FAT T E R E S F E M I N A P O L I S V E D F E M AV D E M

Det haslundske Oslo 1940–1960. Studinens by og drabantbykvinnens by. Øverst: Fra Universitetshagen i Oslo sentrum med Domus Academica, Urbygningen, i bakgrunnen. Ukjent fotograf, ca. 1942 (Digitalt museum/Oslo byarkiv). Nederst: Fra Bøler. Ukjent fotograf, 1957 (Digitalt museum/Oslo museum).

101


JANKE KLOK

Haslunds bykvinne har felles trekk med Sandels utilpassede, uskikkelige, «dissonante» bykvinne: Hun opplever seg selv som stygg (Edle) eller malplassert (Vanda). Haslunds forfatterskap viser flere kvinne­ lige byidentiteter som leseren allerede stiftet bekjentskap med hos Undset og Sandel: den kvinnelige intellektuelle, kunstneren, den økonomisk selvstendige kvinnen (kontoristen, ekspeditrisen), den aldrende borgerkvinnen. Hos Undset og Sandel viser disse kvinne­ livene seg å være ufullstendige – kvinnene forblir isolert eller lever et liv der de gir avkall på erotikk. Haslund viser dem i et grenseland: studinen som utdanner seg mot et eget, selvstendig liv, innvandrerkvinnen på vei til en meningsfylt eksistens i et nytt land, borgerkvinnen på vei ut av Borgerstaden. Den vanskeligste identiteten å bære synes å være den (små)borgerlige husmorens. Haslunds posisjonering av etterkrigstidens husmor som et fremmedgjort vesen i byen er et godt eksempel på at den kvinnelige byidentiteten fortsatt er problematisk. Bylitteratur som motor for det moderne og rom for ­revolusjonære stemmer At skjønnlitteratur er en av våre muligheter til å finne ut mer om andre tider og andre steder, brukes eksplisitt av Camilla Collett. I sine urbane brev viser hun et annerledes og mer moderne liv enn det hun hadde opplevd og sett i Kristiania og København. Intersosialt samvær, utdannelse og kunst for alle, kvinners rett til å bruke alle urbane rom uten å bli sjikanert, er budskaper hun formidler som norsk korrespondent i europeiske storbyer. Det er elementer som fram til i dag oppfattes som karakteristikker av et moderne liv. At hun også selv oppfattet sin litterære virksomhet som eksperimentell, fornyende og utdannende, kommer fram både eksplisitt, når hun beskriver hva hun vil med sine brev og hvordan hun skal gjøre det, og implisitt, når hun ser seg selv som forskningsobjekt gjennom Fanny Lewalds øyne og skriver i private brev om at hun ikke trives i det Berlin som hun verdsetter så høyt i sine urbane brev til det offentlige. 102


N O R S K E F O R FAT T E R E S F E M I N A P O L I S V E D F E M AV D E M

Collett viser seg sin oppgave som folkeopplyser bevisst. Analysen av den litterære by i romanforfatterskapene til Skram, Undset, Sandel og Haslund fører til den innsikt at tekstene de skriver, underminerer den borgerlige kulturen de selv er en del av. Tekstene er påfallende tvetydige, og alle deler de ironien som litterært virkemiddel. Analysen bringer fram et dypere lag: Den avslører en fortellerstemme som henger ut borgerskapet. Skrams litterære by kan tolkes både som et eksperiment og et varsel. Hennes byromaner er et forvarsel om slutten på det gode borgerskapets epoke og kan leses som et oppgjør med det samme borgerskapet. Også Undsets tekster viser (små)borgerskapets menn og kvinner ved veis ende, selv om hun ikke er like krass som Skram. Sandel og Haslund viser, hver på sin måte (små)borgerskapets fallitt. Deres portretter av (små)borgerskapets kvinner er samtidig solidariske og avslørende. Fortellerstemmene i de kvinnelige byromanene er i det store og det hele oppviglerske – de er revolusjonære røster. Tekstene bærer i seg et opprør mot det bestående, mot konvensjonene. Denne revolusjonære stemmen hører vi allerede midt på 1800-tallet. Om vi utvider genren kvinnelige byromaner til kvinnelig urban prosa, som også inkluderer Colletts urbane reisebrev, finner vi klare eksempler på dette. På 1860-tallet har Camilla Collett et meget optimistisk syn på hvordan den moderne byen åpner verden for et moderne, kvinnelig byindivid som kan bidra til samtidens debatt om nær sagt ethvert emne. Hennes personlige opplevelse av byen var en annen enn den som hun beskriver i sine urbane brev. Den kunne nesten tolkes som et omen for hvordan utviklingen skulle gå. I motsatt vei. Analysen av de litterære tekstene i mitt korpus viser at byromankvinnen styrer mot en krise som varer mye lenger enn Collett kunne forutse. Utviklingen går via en utforskning av det moderne liv i urbane rom til en tilstivningsprosess hos Skram, fra tilsynelatende inspirasjon til et ufullstendig liv hos Undset, fra opprør og brudd med kjente mønstre til isolasjon hos Sandel, og fra et kaleidoskop med byidentiteter til en 103


JANKE KLOK

gryende mulighet hos de fleste av Haslunds kvinnefigurer. Forfatterne lar denne lange reisen ledsages og formgis av destruktivitet og blindveier. Med den kvinnelige romanidentiteten som utgangspunkt er det tale om et århundre med kriseromaner i norsk litteraturhistorie. Den optimismen som avløser fin de siècle-­ stemningen i Europa, når ikke fram til den kvinnelige litterære byen. Feminapolis som kilde for kunnskap om litteraturhistorie og forfatterskapene Det viser seg at Colletts urbane brev på 1860-tallet og romanene av Skram, Undset, Sandel og Haslund i mitt korpus, som strekker seg over en periode på hundre år, har mange innbyrdes knutepunkter og sammenligningstråder. Deres litterære byer har mange gjengangere, både når det gjelder tematikk, motiver, og handlingens sted: byen. Felles temaer og motiver i romanene er (små)borgerskapets stil, ekteskapets vekst og fall, det problematiske ved den kvinnelige byidentitet, livslede og kjedsomhet, og den litterære bykvinnens avseksualiserte tilværelse. Felles for handlingens sted er utvidelsen av det litterære byrommet med interiører og opphevelsen av grensen mellom ute og inne, mellom byinteriør og byeksteriør. En analyse av litteraturhistorikernes drøftelser av Colletts urbane brev og Skram, Undset, Sandel og Haslunds byromaner viser dog at Det litterære Femi­ napolis ikke har nådd fram til den litterære offentlighets bevissthet.55 At de kvinnelige forfatterne gjør byen til en integrert del av skriveprogrammet, av sin poetikk, forblir unevnt. De fem forfatternes respektive byromaner og urbane essays har inntil nylig knapt blitt gjenkjent som bytekster, som moderne tekster. Veien til den litterære offentlighet har vist seg å være kronglete og lang. Colletts ironiske fortellerstemme og historier om eksperimenterende kvinner i europeiske storbyer, Skrams tekster om borgerskapets kvinner, Undsets tekster 55

Klok 2011, 117–123, 145–151, 173–176, 207–210.

104


N O R S K E F O R FAT T E R E S F E M I N A P O L I S V E D F E M AV D E M

om kvinnelige kunstnere og «nye» kontorister, Sandels tekster om bykvinner i diaspora og Haslunds kaleidoskopiske bykvinneport­ rett ble heller betraktet som kvinnetekster enn som tekster om individer på leting etter en ny byidentitet. At Undset skriver om livet i den moderne demokratiske byen og Haslund om det moderne livet i drabantbyene, vies få eller ingen ord. Unevnt er også at deres forfatterskap inneholder mye informasjon om utviklingen av den norske byromanen og dermed representerer en god del av en til nå underkjent, norsk romanhistorie som det er verdt å rette søkelys på. De fem forfatternes bytekster viser et overraskende felleskap når det gjelder stil og bruk av litterære virkemidler. Tekstene er eksperimentelle i gjengivelsen av virkeligheten og har blant annet språkfornyelsen, ironien, overdrivelsen til felles. Når det gjelder romanene, så deler de det kaleidoskopiske perspektivet, den polyfoniske fortellerstemmen og byens personifisering. På grunnlag av fellesskapet i de fire romanforfatternes litterære feminapolis identifiserte jeg derfor en ny genre: Den kvinnelige byroman. I byromanene er byen en integrert del av billedspråket. Personene karakteriseres ved for eksempel bybilder og byggverk. En indre erfaring av stillstand kobles til en plass i et lukket byrom, en indre splittelse vises ved hjelp av paradoksale bymetaforer. Det påfallende ved alle de fem forfatternes metaforikk er at de gjør nyskapende bruk av dagligdagse gjenstander, gjerne med kvinnelige konnotasjoner. Her er Collett en forløper. Fra et litterært perspektiv leder den litterære byen som lesestrategi til nye innsikter i individuelle forfatterskap. Det åpner øynene for Colletts litterære og språklige fornyelser og forteller hvor høyt hun setter sitt kvinnepolitiske program. At hun syntes at man kan måle et lands siviliserthet ved å teste kvinnenes frihet til å gå usjenert i gatene, kan man lese flere steder i hennes tekster. At formidlingen av dette budskapet var viktigere enn å drøfte egne byopplevelser, kommer fram når man sammenligner Colletts bybeskrivelser i hennes offentlige brev og i hennes privatbrev. Det fører til nye tolkningsmuligheter for Collett, Skram, Undset, Sandel og Haslunds tekster. I 105


JANKE KLOK

«Tankeganger. Virginia Woolf og London» drøftet Tone Selboe Woolfs memoarer, romaner og essays.56 Flere av de observasjonene hun gjorde med hensyn til Woolfs bybeskrivelser, samsvarer med de genrekarakteristikkene som jeg kom fram til når det gjelder byromanene, og også når det gjelder Colletts urbane brev. Den saklige oppmerksomheten rundt byens konkrete elementer, den nyskapende bruken av dagligdagse gjenstander, utvidelsen av byens uterom med byens interiør og betydningen av de borgerlige salongene er noen eksempler på dette. Selv har jeg forsket i byforfatterskapet til noen nederlandske kvinnelige forfattere.57 Også der finnes det slående likheter med byromanene til Skram, Undset, Sandel og Haslund og Colletts urbane brev. Min tese er at vi her kan snakke om en større europeisk, kvinnelig bylitteraturtradisjon. Et geografisk-historisk perspektiv Ifølge Erich Auerbach har det litterære universet så godt som alltid hatt referanser til den virkelige verden som forfatterne befinner seg i.58 Bytekstene av Collett, Skram, Undset, Sandel og Haslund viser historiske byer som ligger rundt omkring i Europa. Hovedpersonene beveger seg mellom Christiania, København og Berlin, Roma og Paris, Lausanne, Konstantinopel, Bergen, London og mellomstore byer som har universelle kjennetegn. Det er først og fremst Borgerstaden, det velstående borgerskapets by, som beskrives. Leseren opplever denne byen, som befinner seg både innen- og utendørs, gjennom øynene til de kvinnelige hovedpersonene. Forfatterne er i det store og hele ganske nøyaktige med sine tids- og stedsangivelser. Det fører til at tekstene lar seg datere på ulike måter – ikke minst gjennom bykjennetegn som aviser og dampskipsruter – og at man ved hjelp av 56 Tone

Selboe, foredrag på Norsk litteraturfestival. Sigrid Undset-dagene Lillehammer, 26. mai 2011. 57 Klok 2002, 74–96. 58 Auerbach 2005, 507, 508.

106


N O R S K E F O R FAT T E R E S F E M I N A P O L I S V E D F E M AV D E M

gamle kart ville kunne gå i borgerskapets spor. Slik kan tekstene også brukes som informasjonskilde for datidens byer og borgerskap. For Collett synes den europeiske storbyen utenfor Norden å være et nytt urbansk rom som åpner opp for nye levemåter. Skram tegner en europeisk Borgerstad som et frustrerende hinder, et fengsel som kvinner ikke kan overleve i. Hos Undset gis de europeiske byene ulike identiteter og kjennetegn. Hun bruker Borgerstaden som markør for et mentalhistorisk tidsskille mellom to kvinnegenerasjoner: Mødrene befinner seg i Borgerstaden, mens døtrene er på vei ut av den. Sammenlignet med Skrams Borgerstad framstår Undsets europeiske by i fornyet og demokratisk drakt, der man skimter et nytt (små)borgerskap, de hjemmeværende kvinnene. Den Sandelske by ligger blant annet i Europas periferi, langt oppe i nord der småborgerskapet har gjort (små)byen til sitt domene. Også Sandel utvider perspektivet på byen, blant annet ved at den formes av en stemmekakofoni; hun viser et moderne byliv som utfolder seg i en ny offentlighet, nemlig byens kafé. Det er en demokratisk offentlighet: Hele gatelivet flyttes inn i kafeen. Haslunds europeiske by har kjennetegnene til en moderne verdensby: støyende biler, fly over hustakene, trikkestøy og en undergrunnsbane. I Haslunds byer møter man verden: innvandrere fra østblokken, antikkens byer sørfra i form av historiestudier om antikken og hele verdens krise- og krigsbegivenheter i form av avisoverskrifter. Og Haslund skildrer en moderne by- og boform i tekstene sine: småborgerskapets drabantby og drabantbyblokkene. Hos Undset representerer småborgerens nye byliv i de nye bydelene en demokratiseringsprosess; hos Haslund, derimot, framstår småborgerens drabantbyliv som en uekte, pastellfarget skinnekstistens. I Haslunds europeiske by i 1980-årene viser det borgerlige, tradisjonelle rollemønsteret seg å være overraskende seiglivet. Hundre og femti år etter Collett og Skram tematiserer Haslund på nytt (små)borgerkvinnens umulige livsbetingelser og hennes påfølgende undergang. Det fører meg til tesen at det er tale om bølger i utviklingen av den kvinnelige litterære by, i pakt med øvrige bølgefenomener i den europeiske 107


JANKE KLOK

kvinnefrigjøringstradisjonen. Ut fra et geografisk-historisk perspektiv viser den kvinnelige byromanen seg å være en supplerende informasjonskilde om utviklinger innen det vesteuropeiske borgerskapet. Hvordan og hvorvidt bølgene i den kvinnelige byromanen forholder seg til andre historiske bølger, blir dermed et interessant tema for videre forskning. Eksemplene fra De Pisan fram til Haslund viser dessuten at kvinnelige tenkere har en lang tradisjon når det gjelder å tillegge byen betydning. De brukte den som metafor for et rom der man kan bevare sine formødre (De Pisan), som det beste stedet for å reflektere over seg selv og sine like (Wollstonecraft), som et sted der man kunne finne sine like, sine forfatterkolleger og utvikle sine evner (Collett), og som et sted man kunne bruke for å uttrykke en moderne livserfaring slik Skram, Undset, Sandel og Haslund gjør i byromanene. Dermed blir kvinners bruk av byen som betydningsbærer et annet interessant forskningstema. Genre og gender Innsikt i og kunnskap om Det litterære Feminapolis åpner øynene for asymmetriske litteraturbetraktninger. Fra et kjønnsperspektiv viser fraværet av den kvinnelige litterære by i litteraturhistorien at hoveddiskursen innenfor litteraturvitenskapen fortsatt synes å være en mannlig diskurs. Mer innsikt i den kvinnelige byromanen kan føre til verdifull nytenkning om den etablerte diskurs og om kjønnets betydning for litteraturhistorieskrivning. Fra et kulturhistorisk perspektiv vil jeg tilføye at mer kunnskap om Det litterære Feminapolis gir oss tilgang til en mer helhetlig forståelse av våre konsepter for det moderne og modernitet. Her følger jeg Rita Felskis innsikter om fortellingens vesen, der hun sier at «our sense of the past is inevitably shaped by the explanatory logic of narratives».59 Byrom-representasjoner er et viktig referansepunkt for 59

Felski 1995, I.

108


N O R S K E F O R FAT T E R E S F E M I N A P O L I S V E D F E M AV D E M

kulturelle og individuelle verdier. Og en definisjon av det moderne, modernitet, uten å inkludere den kvinnelige litterære byen – Det litte­ rære Feminapolis – gir oss et mangelfullt bilde av virkeligheten og av vår kultur, vår fortid. For å si det med andre ord: Når vi ikke kjenner våre kvinnelige forfatteres litterære by, så kjenner vi ikke våre byer, det være seg litterære eller historiske, godt nok.

109


JANKE KLOK

Litteratur Andersen, Per Thomas. 2001. Norsk litteraturhistorie. Oslo: Universitetsforlaget. Andersen, Per Thomas. 2006. Identitetens geografi. Steder i litteraturen fra Hamsun til Naipaul. Oslo: Universitetsforlaget. Ankum, Katharina von (red.). 1997. Women in the Metropolis: Gender and Modernity in Weimar Culture. Berkely/Los Angeles/London: University of California Press. Auerbach, Erich. 2005 [1946 Mimesis. Dargestellte Wirklichkeit in der abendländischen Literatur]. Mimesis. Virkelighetsfremstillingen i Vestens litteratur, oversatt fra tysk av Per Paulsen. Oslo: Gyldendal. Bakhtin M.M. 1986. «Forms of Time and of the Chronotope in the Novel». I: Speech Genres and Other Late Essays [Translated by Vern W. McGee (1979), redigert av Caryl Emerson and Michael Holquist]. Austin: University of Texas Press. Baudelaire, Charles. 2006 [1964]. «The Painter of Modern Life», oversatt og redigert av Jonathan Mayne. The Painter of Modern Life and Other Essays, 1–39. New York: Phaidon Press. Beauvoir, Simone De. 2000 [1949 Le Deuxième Sexe]. Det annet kjønn, oversatt av Bente Christensen. Oslo: Pax. Benjamin, Walter. 1966–1967. «Über einige Motive bei Baudelaire». I Gesammelte Schriften, I:2. Frankfurt am Main: Suhrkamp. Benjamin, Walter. 1973. «The Flaneur» og «On some Motifs in Baudelaire». I Charles Baudelaire: a lyric poet in the era of high capitalism. London [etc.]: Verso. Benjamin, Walter. 1983 (1982). Das Passagen-werk, 2 vols. Frankfurt am Main: Suhrkamp. Benstock, Shari. 1986. Women of the Left Bank: Paris, 1900–1940. Austin: University of Texas Press. Buvik, Per og Geir Mork. 1988. Jeg fant, jeg fant! Lærebok i litteratur. Oslo: Aschehoug. Clutterbuck, Walter J. og James A. Lees. 1953 [1882 Three in Norway (by two of them)]. Tre i Norge ved to av dem, oversatt av Per Thomsen. Oslo: Johan Grundt Tanum. Collett, Camilla, 1913. Samlede verker, redigert av H. Eitrem. Kristiania og Kjøbenhavn: Gyldendalske boghandel/Nordisk Forlag. Collett, Camilla. 2016. Brev til Jonas Lie. Utgitt og redigert av Mette Refslund Witting. Oslo: Nasjonalbiblioteket/bokselskap.no Felski, Rita. 1995. The Gender of Modernity. Cambridge/Massachusetts/London, England: Harvard University Press. Greve, Anniken. 2019. Stedet. En filosofisk betraktning. Tromsø: UiT.

110


N O R S K E F O R FAT T E R E S F E M I N A P O L I S V E D F E M AV D E M

Haselmann, Lena, Katja Lobinski og Lilli Mittner. 2019. «Berlin 1854–1914. Auf den Spuren norwegischer Musikerinnen». I Haselmann, Lena, Janke Klok og Lilli Mittner (red.). 2019. «Dat soll auch nicht jehen, dat soll fahren». Norwegische Künstlerinnen in Berlin, 161-193. Berlin: Nordeuropa-Institut der Humboldt-Universität. Haslund, Ebba. 1981 [1948]. Det hendte ingenting. Oslo: Aschehoug. Iversen, Irene og Anne Birgitte Ronning (red.). 1996. Modernismens kjønn. Oslo: Pax. Jacobs, Jane. 1961. The Death and Life of Great American Cities. New York: Vintage books. Johansen, Kristin 1998. Hvis kvinner ville være kvinner. Sigrid Undset, hennes samtid og kvinnespørsmålet. Oslo: Aschehoug. Klok, Janke 2002. «Van burgerstadbewoner tot urban walker». I Sekse en de City. Vrouwen en de stad in de negentiende eeuw. Jaarboek voor Vrouwengeschiedenis, redigert av: Marga Altena, Carolien Bouw, Maartje Broekhans, Elise van Nederveen Meerkerk, Alexandra Paffen, Ariadne Schmidt og Marlou Schrover, 74–96. Amsterdam: Aksant. Klok, Janke. 2009. «From our European Correspondent – Camilla Collett (1813-1895) and Cultural Transmission». I From Darwin to Weil. Women as Transmitters of Ideas redigert av Petra Broomans, 21-46. Groningen: Barkhuis. Klok, Janke. 2010. «Revolutionary voices: Nordic women writers and the development of female urban prose 1860-1900». I Urban Spaces. Feminist Review 96, redigert av Anne M. Cronin og Liz Oakley-Brown, 74-88. Basingstoke, Hants: Palgrave Macmillan. Klok, Janke. 2011. Det norske litterære Feminapolis 1880-1980. Skram, Undset, Sandel og Haslunds byromaner – mot en ny modernistisk genre. Groningen: Barkhuis. Klok og Haselmann. 2019. «Camilla Collett und Agathe Backer Grøndahl unterhalten sich in Berlin – ein Gespräch, das es nie gab. Dramatische Montage als akademische Praxis». Haselmann, Lena, Janke Klok og Lilli Mittner (red.). I «Dat soll auch nicht jehen, dat soll fahren». Norwegische Künstlerinnen in Berlin. Berlin: Nordeuropa-Institut der Humboldt-Universität. Kotkin, Joel. 2005 The City. A Global History, London: Weidenfeld & Nicholson, 2005. London: Weidenfeld & Nicholson. Lehan, Richard. 1998 The City in Literature. An Intellectual and Cultural History. Berkely, Los Angeles, London: University of California Press. Mumford, Lewis. 1961. The City in History: Its Origins, Its Transformations, and Its Prospects. London: Secker & Warburg/New York: Harcourt/Brace. Parsons, Deborah L. 2000. Streetwalking the Metropolis. Women, the City and Modernity. Oxford: Oxford University Press.

111


JANKE KLOK

Pisan, Christine de. 1984 [1405]. Het boek van de Stad der Vrouwen [The Book of the City of Ladies], oversatt fra mellomfransk av Tine Ponfoort. Amsterdam: Feministische Uitgeverij Sara. Rottem, Øystein. 1996. Norges Litteraturhistorie. Etterkrigslitteraturen, Bind 1. Fra Brekke til Mehren. 1945–65. Oslo: Cappelen. Schorske, Carl E. 1963. «The Idea of the City in European Thought: Voltaire to Spengler». I The Historian and the City, redigert av Oscar Handlin og John Burchard. Cambridge, Mass.: MIT Press. Selboe, Tone. 2003. Litterære vaganter. Byens betydning hos seks kvinnelige forfattere. Oslo: Pax. Simmel, Georg. 1950 [1900]. «The Metropolis and Mental Life» [1900]. I Kurt H. Wolff (translated, edited and with an introduction by), The Sociology of Georg Simmel. Glencoe: The Free Press. Sizemore, Christine. 1989. A Female Vision of the City: London in the Novels of Five British Women. Knoxville: University of Tennessee Press. Squier, Susan. 1984. Women Writers and the City: Essays in Feminist Literary Criticism. Knoxville: University of Tennessee Press. Steen, Ellisiv. 1954. Den lange strid. Camilla Collett og hennes senere forfatterskap. Oslo: Gyldendal. Steinfeld, Torill, 1996. Den unge Camilla Collett. Oslo: Gyldendal. Undset, Sigrid. 1964 [1908]. Romaner og fortellinger fra nutiden bind 1. Oslo: Aschehoug. Undset, Sigrid. 1992 [1979]. Kjære Dea. Oslo: Aventura. Weigel, Sigrid. 1990. Topographien der Geschlechter. Kulturgeschichtliche Studien zur Literatur. Hamburg: Rowohlt. Wilson, Elizabeth. 1995. The Sphinx in the City: Urban Life, the Control of Disorder, and Women. Berkely/Los Angeles/London: University of California Press. Wolff, Janet. 1990. Feminine Sentences. Essays on Women and Culture. Berkely/Los Angeles/London: University of California Press. Wollstonecraft, Mary. 1987 [1796]. Letters written during a short residence in Sweden, Norway, and Denmark. I Mary Wollstonecraft and William Godwin, redigert av R. Holmes. London/New York: Penguin. Øverland, Janneken. 1995. Cora Sandel. En biografi. Oslo: Gyldendal. Øverland, Janneken, 1989. «‘Ja, den som kunde avstedkommedere happy Ends’. Cora Sandel (1880–1974)». I Norsk kvinnelitteraturhistorie. Bind 2 1900–1945, redigert av Irene Engelstad, 182–188. Oslo: Pax. Øverland, Janneken. 1996. «Cora Sandel og Paris – møtet med det moderne». I Modernismens kjønn, redigert av Irene Iversen og Anne Birgitte Rønning, ­112–124. Oslo: Pax.


«Bjørnsons aand lever – og sterkest paa Aulestad» Personmuseets sted, fiksjon og historie Marianne Egeland Frikoplet fra den nevnte dikteren og hans hjem kan sitatet i overskriften sies å uttrykke personmuseers selvforståelse og eksistensberettigelse. Museer med tilhold i hus hvor hovedpersonen har bodd, for­ søker å etablere et nærvær ved hjelp av dramaturgiske grep i den historien som formidles, og med utvalgte minner som fremhever forbindelsen mellom personen og stedet. Forfattermuseer markedsfører seg som særegne litterære steder der besøkende får unik tilgang til dikteren og hans eller hennes verk. Da en innsamlingsaksjon ble iverksatt i 1922 for å kjøpe Bjørnstjerne Bjørnsons gård og åpne den for publikum, utgjorde nettopp den doble argumentasjonen for dikterens vedvarende betydning og hans tette tilknytning til Aulestad i Gausdal en bærebjelke i kampanjen. Også konkurrerende sitater i kampanjemateriellet, som «aldrig var han mere sig selv, aldrig mere straalende end der», eller «denne gaard, som i alle dele er præget av Bjørnsons store og mægtige personlighed», fremstiller forholdet mellom mannen og stedet som symbiotisk og forutbestemt. Så spesielt et sted som Aulestad stod ikke tilbake for noen andre, selv i internasjonal sammenheng: «Intet land eier et saa værdifuldt minde om sin store søn», hevdes det ubeskjedent.1 Men relasjonen var verken naturgitt eller gudegitt, snarere begynte historien som en tilfeldighet. Og helst oppholdt Bjørnson seg langt borte fra sin bostedsadresse. Hvis vi følger Aristoteles’ utlegninger i hans verk Fysikken og sammenligner et sted med en beholder (et kar) som omslutter noe,2 eller vi følger den toneangivende filosofen Edward Casey, som går ett 1 2

Aftenposten, 4.11.1922, 1. Se Casey 1987, 186; 1997, 54–55.

113


MARIANNE EGELAND

skritt videre og definerer sted som en «konteiner av erfaringer»,3 hvilket innhold og hvilke erfaringer rommer så Aulestad, slik dikterhjemmet omtales av familie, støttespillere og museumsforvaltere?4 Steder beskrives ofte som om de har en enhetlig og fastlagt identitet, og skildringen av dem gis inntrykk av å være objektiv og ukontroversiell. Men geografer som Tim Cresswell, med særlig interesse for «stedets filosofi», insisterer på at steder ikke bare er «ting i verden», men også representerer «en måte å se, kjenne og forstå verden på», gjøre den meningsfull og erfare den. Steder (eng. places) er produkter av menneskelig praksis i komplisert samspill med omgivelsene, i motsetning til åpne, tomme og abstrakte rom (eng. spaces). De kan betraktes som sosiale konstruksjoner som endrer seg med skiftende maktkonstellasjoner og tar farge av posisjonen man betrakter fra.5 Mer eller mindre sterke følelser knytter seg til steder, positive så vel som negative. Hjemmet utmerker seg som et spesielt følelses­ladet sted, for mange forbundet med trygghet og tilhørighet, for andre med fare, konflikter og overgrep. Like viktig som å spørre hva forestillingen om Aulestad inneholder, blir det dermed å spørre om hva som utelates i den traderte fortellingen om Bjørnsons hjem. Som museum og offisielt minnested reiser Aulestad mer overordnede spørsmål om hvilke minner fra fortiden kollektivet prioriterer som bevaringsverdige. Det skal i denne sammenhengen handle om sted både på gresk (topos) og latin (locus). Mens vi i vår tid snakker om steders atmosfære, trodde antikkens romere på at det fantes en genius loci, en beskyttende ånd, for hvert enkelt sted. Hvem – eller hva – er Aulestads genius loci: Bjørnson? Eller noe som overskrider selv «landets største 3 Casey

1986, 186. Min oversettelse her og ellers hvis ikke annet er oppgitt: «a container of experiences that contribute so powerfully to its intrinsic memorability». 4 Artikkelen bygger til dels på forskningen som ligger til grunn for mitt arbeid med «Bjørnson og Aulestad: ‘uadskillelige’ og ‘uløselige’? Fortellinger om en dikter og hans hjem», Tidsskriftet Sakprosa 10:1, og «Aulestads besværlige arv: ‘Godviljens høvdingsete’ og ‘nazireir’», Historisk tidsskrift, 2018:4. 5 Cresswell 2004, 11–12, 50.

114


PERSONMUSEETS STED, FIKSJON OG HISTORIE

Søn»? Topos har i retorikken kommet til å betegne tematiske «steder» eller «landskap» taleren henter argumenter fra, og som danner tekstlige mønstre. Jeg er interessert i hvordan museets forvaltere argumenterer for en uløselig forbindelse mellom Aulestad og Bjørnson, og hvordan dette stykket moralsk geografi som forfatteren og stedet synes å utgjøre, utvides til å omfatte hele nasjonen. Kombinasjonen Aulestad + Bjørnson ble oppfattet å representere en pars pro toto for Norge i sin helhet. Med utgangspunkt i Benedict Andersons definisjon av nasjonen som et forestilt fellesskap6 kunne vi derfor også stille spørsmål om hvilket forestilt nasjonalt fellesskap fortellingene om dikteren og hans hjem henvender seg til, og om dette fellesskapet endrer seg over tid. Materialet som ligger til grunn for undersøkelsen, omfatter beretninger ført i pennen av familiemedlemmer, venner og museumsrepresentanter, og tekstene dekker et tidsspenn på mer enn hundre år. Særlig vekt legges på argumentasjonen som preger tekstproduksjonen i to perioder: (1) under kampanjen på 1920-tallet for å sikre Aulestad som nasjonal eiendom og (2) i forbindelse med bruken av stedet under andre verdenskrig i okkupasjonsmaktens tjeneste, og hvordan ettertiden har håndtert den delen av historien. Men først om hvordan det hele startet. Skysstasjon blir familiehjem Bjørnstjerne og Karoline Bjørnson kjøpte gården Aulestad, en gammel skysstasjon 18 km nord for Lillehammer, i 1874, uten noen tilknytning til stedet og uten selv å besiktige eiendommen. Paret hadde sine fire barn med i følget, tre gutter og en jente, da de sommeren 1875 returnerte til Norge etter et lengre utenlandsopphold, og flyttet inn i sitt nye hjem. Det femte barnet, en datter, ble født på Aulestad, ett og et halvt år etter ankomsten. 6

Anderson 1983.

115


MARIANNE EGELAND

I 1875 var Bjørnson 42 år gammel, kjent som tidligere teatersjef, avisredaktør og nyskapende forfatter, og belønnet av Stortinget fra 1863 med en årlig diktergasje. Hans ry hvilte ikke minst på egenskapene som taler, foredragsholder og stridbar debattant. Og det er her Aulestad kommer inn i bildet. Da Bjørnson ga avkall på skandinavismen for å bli «pangermanist» og i 1872 utbasunerte at danskene burde endre signaler overfor Tyskland, ble det stor oppstandelse. Etter den såkalte signalfeiden fristet det mer å slå seg ned på landet, langt fra opphissede miljøer i Kristiania. Forslaget om å kjøpe Aulestad kom fra de grundtvigianske vennene Christopher Bruun og Kristoffer Janson, som drev Vonheim folkehøyskole like ved. Bjørnson hadde storstilte planer for Aulestad og heller romantiske forestillinger om livet på landet. Men virkeligheten trengte seg raskt på. Vintrene var lange og mørke, økonomien usikker. Byggeplanene ble for dyre, og han kom dessuten på kant med vennene i nabolaget. Dikteren kjente seg isolert og ville selge. Fra januar og frem til sommeren i 1880 ble Aulestad avertert for salg i Dagbladet over 30 ganger. I Nedenes Amtstidende «siges» det at når Bjørnson bare har solgt gården, vil han «bosætte sig i Tyskland, maaske i München».7 Salgsplanene lyktes ikke. Under tittelen «Smuk landeiendom» ble Aulestad med fem husmannsplasser på ny avertert til salgs i februar 1882. Heller ikke denne gangen gikk det. Innimellom var dikteren på en flere måneders foredragsturne i USA, mens Karoline holdt fortet hjemme og sørget for utbedringer. Ombyggingen tyder ikke på åpenbar smalhans. Takket være Karolines innsats forvandles en mørk og dyster bygning til et virkelig hjem. Ifølge Bjørnsons begeistrede rapport i brev til Georg Brandes returnerte han til «et paradis», bent frem «det hushyggeligste i hele Norge».8 Eldstesønnen Bjørn Bjørnson skildrer i sine erindringer hvordan gården tok seg ut da familien rullet inn på eiendommen for 7 8

Nedenes Amtstidende, 21.2.1880. Sitert i E. Bjørnson 1957, 31.

116


PERSONMUSEETS STED, FIKSJON OG HISTORIE

Uten Karoline, ikke noe Aulestad. Vinsnes & Dahl, 1897 (Nasjonalbiblioteket).

117


MARIANNE EGELAND

første gang. Han syntes slett ikke at den ønsket dem velkommen. Bygningene harmonerte ikke med hverandre, vinduene «lå små og sure med grønne glass» (B. Bjørnson 1932, 1). Moren så «trøstesløs» ut over det som møtte dem. For henne fremsto huset «næsten verre» enn hun husket fra en gang ekteparet faktisk hadde stoppet på den gamle skysstasjonen (3). Vant som de nye beboerne var til sol og varme på sydlige breddegrader, opplevde unge Bjørn den første vinteren som «dryg», og mørketiden som «seig å slite sig igjennem» (47). Før–etter-inndelingen vi finner i hans minner fra Aulestad, kunne vært benyttet som eksempel på hvordan mennesker tilegner seg et fremmed sted tilpasset helt andre formål (skysstasjon) og gjør det til sitt. I Bjørnstjerne Bjørnson. Hjemmet og vennerne (1932) fremgår det tydelig at Karoline – hun «som aldri gav op» (18) – stod bak transformasjonen. Viktigst for trivselen innendørs var tiltakene for å slippe inn lys og tilføre farger: «Vegger falt. Vinduene blev gjennemsiktige og lot lyset strømme inn.» Rommene ble kledd i «staselige farver»; malerier og annen kunst prydet veggene (18). Utendørs ble tre av husets sider omgitt av en stor veranda, «som bred og festlig tok omkring bygningen som et favntak» (1). Bjørnson sammenlignet verandaen med hustruen: «‘Den er som dig selv, Karoline. Det er du som slår armene om oss alle sammen’» (95). Hagen og alleen som fører opp til huset, ble anlagt senere. Far og sønn entes om at Aulestad først og fremst var «mors hus» (15, 17). Også barnebarnet Else Bjørnson, museets første konservator, priser mormorens gode smak, medfødte skjønnhetssans og uvurderlige arbeid for Aulestads fremtoning og hva stedet kom til å representere. Hun betegner verandaen som Karolines «mesterstykke». Med den fikk beboerne et kjærkomment uterom sommerhalvåret igjennom og huset «en karakter av bredde det tidligere hadde savnet».9 Dikteren fikk et velegnet sted å hilse fra når folk passerte forbi eller kom til gårds. 9

E. Bjørnson 1957, 25.

118


PERSONMUSEETS STED, FIKSJON OG HISTORIE

Verandaen forbindes i ettertid med uttrykket «Hopp, Karoline, hopp!». Bjørnson skal ifølge overleveringen ha hilst hustruen på denne måten en gang han vendte hjem fra reise, for å formidle at han hadde vært utro. Karoline hadde angivelig truet med å hoppe dersom han ikke holdt seg på matten. En av Else Bjørnsons etterfølgere på museet avviser at historien medfører riktighet.10 Likevel lever den videre, antagelig fordi anekdoten bekrefter oppfatninger om dikterens «kvinnekjære» tilbøyeligheter. Else Bjørnson nevner den ikke i sin bok om Aulestad, men så unngår hun som andre forsvarere av mannen og stedet alt slikt som kan vitne om disharmoni i relasjonen. Aulestad pluss Bjørnson – en ubrytelig konjunksjon? Parallelt med salgsbestrebelsene, oppussingen og lange utenlandsopphold etableres ansatsene til en egen Aulestad-diskurs, som manifesterer seg i full blomst under innsamlingskampanjen. Sommeren 1880 gjengir Bergens Tidende11 utdrag fra Göteborgs Handels- och Sjöfarts-Tidende. En svenske på Norges-reise skriver at Aulestad, hvor Bjørnson levde «et sundt og styrkende Bondeliv», i løpet av kort tid skulle ha oppnådd «historisk Berømmelse» etter at Bjørnson bosatte seg der og mottok en strøm av gjester fra nær og fjern. Allerede året etter dukker det opp et nytt reisebrev myntet på nordiske lesere, som overbyr svensken i sin entusiasme. Amalie Müller (senere Skram) skriver i det København-baserte ukemagasinet Ude og Hjemme om sitt besøk på Aulestad sommeren 1881. I «Bjørnstjerne Bjørnson i hans Hjem» ligger perspektivet som tittelen tilsier både på interiører og på dikterens personlighet. Med sin «henrivende Udsigt» skiller dikterens store kontor seg ut som «det Beste» av rommene, ifølge reiseforfatteren (1982, 172). Bjørnson selv skildres i patosfylte ordelag og et biologistisk preget vokabular som 10 11

Ågotnes 1992, 166–67. Bergens Tidende, 31.8.1880.

119


MARIANNE EGELAND

gir assosiasjoner til en Blut und Boden-mystifiserende ideologi. Den kommer til uttrykk i utsagn om dikterens gjerning, som «hviler paa naturligt givne Forudsætninger og er i Pagt med Livets egne Love», og «med Aanden og Evnerne i Folket». Det er organiske betingelser som bestemmer «hans Races Art og hans Evners Omfang» (178). Gjester på Aulestad som i likhet med Skram sverger til en fortolkningsramme gitt av gener og geografi, kan dermed lett la seg overvelde av en forestilling om hvor tett dikteren «hører Fædrelandet til». For sin del forklarer Skram forbindelsen med at «[i]ngen fremmed Muld er blandet ind i den Jord, hvoraf han er voxet frem, og derfor er hele hans Udvikling lige saa naturproduktig rigtig, som den er lovbunden i sin Ordning» (178). I kapasitet av veiviser og veirydder for sitt folk hevder hun at dikteren fremstår som «lidt af en Martyr», men enda mer som en stridslysten, «utrætteligt kæmpende Høvding» (178). Den implisitte herskermetaforen gjentas mot slutten av reportasjen når hun beskriver hvordan Bjørnson lever på Aulestad «i stolt Uafhængighed, som en Jarl paa sit Herresæde» (179). Skrams panegyriske hyllest står i museumspresentasjoner side om side med rosende omtaler fra andre kjente personer som gjestet Aulestad. En større enn livet-person (minst en jarl, men etter hvert like gjerne omtalt som høvding, folkefører og konge) må bo på et ekstraordinært sted (et herresete, eller et høvdingsete), og begge parter i symbiosen skildres som mer norske og fedrelandske enn tenkes kan. De to reiseforfatterne hyller Bjørnson som en stor dikter og en stor mann. Begge priser gjestfriheten, underslår eller underspiller forsøkene på å selge Aulestad og forsvarer ham mot det de anså som urimelige personangrep. For kontroversene han ble involvert i, var andre først og fremst å laste. Kritikerne hans forsto seg ikke på Bjørnsons storhet.

120


PERSONMUSEETS STED, FIKSJON OG HISTORIE

På den berømte verandaen – Karolines «mesterstykke» – spankulerte man og samlet seg til festlig lag. Øverst: Ukjent fotograf, ca. 1900 (Digitalt museum/Aulestad). Nederst: Vinsnes & Dahl, 1897 (Nasjonalbiblioteket).

121


MARIANNE EGELAND

Samme holdning til mannen og til stedet finner vi i Bjørnstjerne ­Bjørnson og Aulestad (1907) av Johan Filseth, redaktør for Gudbrandsdølen og dikterens forbundsfelle gjennom en årrekke. Dette illust­rerte heftet i stort format, utgitt tre år før Bjørnson døde, er både det første kombi­ portrettet (B+A/A+B) skrevet av en person med lokalkunnskap og den første større presentasjonen rettet mot en bred offentlighet. Ettersom heftet ble distribuert av Narvesen Kioskkompagni, kan det tyde på at forfatteren siktet seg inn mot et populært og landsom­ fattende marked: Den tidligere rabulisten var for lengst adoptert som folkekjær nasjonsbygger og viden kjent som nobelprisvinner. Filseth fremstiller Bjørnson og Aulestad som «uadskillelige» og forholdet mellom dem som «uløselig» i den grad at dikteren angivelig sendte ut «kanske den betydeligste» delen av sin produksjon derfra. Han skulle dessuten ha hatt fast tilhold på Aulestad, bortsett fra «kortere Afbrydelser», helt siden de kjøpte eiendommen (1907, 2). Versjonen Filseth tilbyr leserne sine, dreier seg om mer enn overdrivelser. Mytologisering og historisk forvrengning må kunne sies å ta overhånd. Det er vanskelig å tenke seg at den lokalkjente pressemannen ikke visste hvordan det i realiteten forholdt seg. Bjørnson skrev ingen av sine betydelige verk på Aulestad og oppholdt seg i lange perioder helt andre steder, gjerne uten å returnere selv om sommeren. Høsten 1882 flyttet ekteparet til Paris for fem år og var bare tilbake i Norge én gang. Årene 1893–96 ble i helhet tilbrakt utenlands. Slik fortsatte de livet ut, med kortere og lengre fravær. Bjørnson døde i Paris 26. april 1910. Pressemannen avstår fra å opplyse leserne om fraværene og om dikterens faktiske botid på Aulestad. Han nevner heller ikke alle salgsannonsene. Tilsvarende finnes det knapt noen plass for Karoline Bjørnson i historien om relasjonen mellom ektemannen og deres felles hjem. Hun opptrer utelukkende som «Sekretær» (7) og «god Hustru» (14). Til tross for hva hennes nærmeste har bevitnet, levnes hun ingen heder for drift og oppussing av gården. Den «bekjendte Veranda, som omgir Husets tre Sider», hevder Filseth er «opført af 122


PERSONMUSEETS STED, FIKSJON OG HISTORIE

B. B.» (4). I flere sammenhenger opptrer pronomenet «han» (for dikteren og ektemannen) når det burde ha stått «hun» (for hustruen) eller «de» (for ekteparet/familien). Perspektivet i Bjørnstjerne Bjørnson og Aulestad er umiskjennelig patriarkalsk. At Aulestad er å betrakte som en skikkelig «Erobrergaard», som har «slaaet under sig fra alle Kanter» (3), holdes frem som et fortrinn og en bekreftelse på hvor stor og gild en gård det dreier seg om. De «underslåtte» teller ikke. Hele teksten bygger opp om mannen og stedet som eksepsjonelle, og relasjonen dem imellom som gjensidig bekreftende: «Et historisk Sted vil Aulestad vedbli at være, saalænge Bjørnsons Navn nævnes i Norge, og det bør bli længe» (2). Portrettet er hagiografisk og mytebekreftende og inneholder ikke noe som kan tenkes å vekke anstøt – verken om uheldige investeringer, store låneopptak, flytteplaner eller kvinnehistorier som ettertidens biografer ikke kommer utenom. Filseths Bjørnson er en beundret, omsvermet og uklanderlig pater familias som øyensynlig levde, åndet og skrev for Aulestad til nasjonens beste. Ikledd stedsfilosofisk terminologi kunne vi hevde at konteineren konstrueres til konjunksjonen Aulestad pluss Bjørnson. Den fylles med alt godt som avsenderen tenke kan, samtidig som asymmetriske maktrelasjoner tilsløres (erobrergård–erobret land, eiendomsbesitter– husmenn). Kampanjen for Aulestad som nasjonaleiendom Aulestad-diskursen tilføres et rasjonaliserende element av den danske teologen og forfatteren Christopher Boeck i minnene han utga om «hine Soldage paa Aulestad, da Bjørnsons Sol lyste over [hans] Liv».12 Boecks lovprisning av den «himmelstormende Gigant»,13 som det var «noget kongebaarent over»,14 slutter med Bjørnsons død og bårens triumferd fra Paris til Norge. Fremhevingen av forbindel12

Boeck 1910, 18. Ibid., 19. 14 Ibid., 37. 13

123


MARIANNE EGELAND

sen mellom mannen og stedet som organisk og naturgitt arter seg i Soldage paa Aulestad (1910) som en sirkelargumentasjon: Da Boeck skjønte at en personlighet av Bjørnsons format måtte ha en stor natur å leve og drømme i, innså han også «paa éngang den uhyre Betydning, Aulestad har haft for Bjørnson og hans Digtning».15 Logikken synes å være at Bjørnsons gigantiske personlighet fordrer en gigantisk natur rundt seg, og derfor er Aulestad per definisjon gigantisk. Men nordmenn som er bevandret i geografien ellers i landet, vil ikke nødvendigvis tenke på landskapet omkring Aulestad som spesielt majestetisk, verken betraktet fra den berømte verandaen, eller gården selv betraktet nedenfra, der den ligger i en ganske alminnelig og udramatisk dalside. Assosiasjonene kunne vel så gjerne gå til en skysstasjon langs veien som til et storslått herresete. I kampanjen for å kjøpe Bjørnsons hjem i 1920-årene ble Aulestad ikke desto mindre forgylt som det «norskeste» sted man kunne se for seg, og som symbol på hele nasjonen. Forestillingen om hvordan Norge så ut, stemte bedre overens med erfaringene til innlandsbefolkningen sørpå enn for eksempel med naturgrunnlaget til kystbefolkningen i det ganske land. Dette bildet av Norge var altså langt fra nøytralt. Initiativet for å bevare Aulestad som museum kom fra styret i De Sandvigske Samlinger på Maihaugen i Lillehammer. Da offentlige myndigheter avslo å ta ansvar for gården, henvendte man seg i stedet til folket.16 Aftenposten fungerte som det primære innsamlingsorganet. Kampanjen ble sparket i gang med et fire siders oppslag lørdag 4. november 1922. «Aulestad skal sikres det norske folk som nasjonal­ eiendom» stod som overskrift på forsiden, med «Folkeindsamlingen aabnes i dag» som undertittel. Et opprop signert 24 prominente personer innen politikk, kultur og forretningsliv – derav to kvinner – begrunnet og forklarte innsamlingen. «Til det norske folk!» var plas15

Ibid., 27. ble omtalt i en rekke aviser september–oktober 1922, blant annet i Social-Demokraten, 7. og 16. september 1922; Arbeider-politikken, 14. september; Nationen, 8. september; Tidens Tegn, 12. oktober.

16 Saken

124


PERSONMUSEETS STED, FIKSJON OG HISTORIE

sert midt på forsiden, under et bilde av Aulestad. Anført av daværende statsminister Otto Blehr (Venstre) henvendte oppropet seg til hele befolkningen, kvinner og menn, unge som gamle, for alle uten unntak stod angivelig «i taknemlighetsgjæld til Bjørnstjerne Bjørnson». Både i «Til det norske folk!», de andre delene av oppslaget og i de kampanjerelaterte tekstene som stod på trykk de følgende ukene, spilles det på et bredt spekter av følelser for å motivere flest mulig til å gi sin skjerv. Følelsesregisteret utgjør fundamentet i en slags debet–kredit-formel som settes opp, bestående av takknemlighet, beundring, stolthet, lojalitet, fedrelandskjærlighet, pliktfølelse, ære og dessuten frykt (for at Aulestad skulle havne på fremmede hender). Ifølge budskapet som formidles, er det på tide å gjøre noe til gjengjeld for alt dikteren har gitt og ofret for sitt folk. Gjelden kan best innløses ved å sikre Bjørnsons «digterhjem og høvdingesæte gjennom halvhundrede aar – dette merkelige [dvs. bemerkelsesverdige, beundringsverdige] aands- og kulturcentrum i Norge». Et publikum oppfostret på protestantisk religion kjente selvsagt godt til gjeldstankegangen. Å få i havn kjøpesummen på kr 200 000 (tilsvarende nær 5,2 millioner i 2019) innen 90-årsdagen for dikterens fødsel 8. desember 1922, med andre ord i løpet av bare én måned, var intet mindre enn «en æressak», mente de 24 prominensene. De tok for gitt at det ville være «et folkeønske å faa [planen] virkeliggjort» straks den ble kjent, og at dikterens «høvdingesæte» kom til å bli et fremtidig valfartssted.17 De insisterer òg på hvilken god avtale dette er, både fordi enken selger til en gunstig pris, fordi Bjørnson og Aulestad representerer utelukkende gode verdier, og fordi man ville få tilgang til disse verdiene – på nærmest magisk vis – ved å besøke museet når det en gang åpnet. Huset skulle overlates slik det var da dikteren bodde der. Det var på Aulestad hans ånd residerte. Sentralt i kampanjemateriellet og argumentasjonen for å kjøpe 17

Aftenposten, 4.11.1922, 1.

125


MARIANNE EGELAND

Aulestad inngår forestillingen om Bjørnson som «nationens største mand»,18 vekselvis omtalt som «dikterhøvding» og «folkehøvding». Det er en regelrett høvdingkult som gjør seg gjeldende, og da aller mest i utdragene som er gjengitt fra Gerhard Grans Bjørnstjerne Bjørn­ son. Høvdingen, en form for minnetale opprinnelig utgitt i anledning det som ville ha vært dikterens 78-årsdag, 8. desember 1910. Grans bidrag i avisen19 har samme tittel som heftet. Bjørnsons «herskergjerning» går igjen. Litteraturprofessoren hevder at «det første som stiger frem i vor sjæl naar vi tænker paa Bjørnstjerne Bjørnson», er «høvdingeskikkelsen, folkeføreren, den ukronede konge». Han har ingen reservasjoner mot ord som «høvding», «høvdingeskikkelse», «konge», «folkefører», «herskergjerning», «herskeregenskaper», «vort kompas, det styrende princip», «den norske folkeaand», «det norske folks skjæbne», «selvstendighedens æresfølelse» og «skuespillergeni». Vi kan vel i dag smile av den nesegruse beundringen, men reagerer kanskje med ubehag på dyrkingen av den store, geniale mann og fører. Om høvdingdiskursen var tidstypisk rundt forrige århundreskifte og utbredt i mange land, forbindes den patriarkalske og nasjonalistiske førerdyrkelsen etter andre verdenskrig helst med Hitler og Det tredje riket. Aftenposten fortsetter med oppslag om kampanjen de følgende dagene og ukene, rapporterer om støttearrangementer og status for innsamlede midler og trykker oppfordringer fra kjente og ukjente om å stille opp for Aulestad og Bjørnson. Aksjonen tiltres av aviser landet over og når også det norske Amerika. Støtteerklæringene som skifter mellom å rette seg til hele befolkningen og til mer avgrensede grupperinger, konkurrerer nærmest om å spille på gjelds–takknemlighets-­ toposen, på hvem som skyldte dikteren mest, hadde stått ham nærmest og blitt beæret med dikt og omtanke: lærerne, skytterne, sangerne, ungdommen, bøndene og bygdefolket – eller alle av norsk ætt.

18 19

Ibid., 2. Ibid., 3–4.

126


PERSONMUSEETS STED, FIKSJON OG HISTORIE

Hvilket fellesskap? Det viste seg å ta langt mer enn en måned å stable kjøpesummen på bena. Til tross for begeistringen, de store ordene og overbevisningen om at hele folket ville løfte i flokk, meldte Trondhjems Adresseavis at det gikk «sørgelig smaat».20 Først sommeren 1926, tre og et halvt år etter at innsamlingen ble proklamert, hadde det kommet inn nok midler til å kjøpe gården og overrekke den til staten som nasjonal­ eiendom. Museet åpnet i 1935 som en avdeling underlagt De Sandvigske Samlinger. Salgsavtalen forutsatte at Karoline Bjørnson skulle ha borett livet ut. Hun ble 98 år gammel. Ved sin død i 1934 kunne hun vise til et nær 60 år langt forhold til Aulestad, mot Bjørnsons 35. Erfaringene fra aksjonen kan sammenlignes med gjennomføringen av et annet nasjonalpatriotisk prosjekt fra denne perioden, og som også satt langt inne. Initiativtakerne må i begge tilfeller ha hatt overdrevne forestillinger om hvor mange landsmenn som hadde kapital å avse og var villige til å konvertere uforpliktende nasjonalfølelse til pengegaver eller usikre investeringer. I forbindelse med det såkalte hjemkjøpet av «de fire store» (Ibsen, Bjørnson, Kielland og Lie), det vil i realiteten si etableringen av danske Gyldendals norske avdeling som et selvstendig norsk forlag, betakket først banker og pengesterke privatpersoner seg for å stille med lån og aksjekapital. Den kraftpatriotiske retorikken, at det dreide seg om en endelig litterær frigjøring fra Danmark, kunne ikke skjule tiltakets usikre økonomi. Da det heller ikke lyktes med en rettet emisjon til om lag 600 banker og personer, ble siste løsning å utlyse en offentlig aksjeinnbydelse. Det var så vidt de ansvarlige, med forlagsdirektør Harald Grieg og styreformann Francis Bull i spissen, lyktes før den avtalte fristen med danskene gikk ut ved årsskiftet 1924–25, men bare etter at pressen gikk massivt inn til støtte for «løsrivelsen» og Knut Hamsun brukte nobelprispengene til å tegne seg for den største aksjeposten.21 20 21

Trondhjems Adresseavis, 24.11.1922. Jacobsen 2000, 90–122.

127


MARIANNE EGELAND

Selv om begge kampanjene var tunge å hale i land, hindret ikke det at fullbyrdelsen ble tillagt vidtrekkende symbolsk og nasjonsbyggende betydning. Med religiøst islett fremstilte Harald Grieg senere historien bak hjemkjøpet som en enestående nasjonal triumf.22 Holder vi oss til retorikken fra den gang, kunne vi si at Bjørnson (eller nærmere bestemt forfatterskapet) ble kjøpt hjem til fedrelandet ett og et halvt år før huset hans ble kjøpt hjem til og av folket. Hvor stor del av befolkningen som bidro og følte seg kallet, er vanskelig å avgjøre, men uansett et berettiget spørsmål å stille. Tatt i betraktning motsetningen mellom tiden som faktisk trengtes, og troen på at det ville være «et folkeønske» å samle inn den aktuelle pengesummen på rekordtid, kan vi undre oss over hvilket fellesskap initiativtakerne forestilte seg og hadde kontakt med. Hvem mente at Aulestad var å anse som «en æressak», «en hederssak», «en folkesak»? – Alle nordmenn, eller utvalgte og privilegerte grupper? Helt fra starten lød det kritiske røster, først og fremst fra radikale miljøer. Folk slet med dyrtid, noe et utall av innsamlinger til trengende vitner om. Vi finner innsamlingene omtalt og annonsert i de samme avisene som frontet kampanjen for Aulestad. Særlig frem mot jul økte annonseringen for veldedige formål. Blant potensielle givere hadde bergingen av Bjørnsons hjem dermed skarp konkurranse, og sett i denne sammenhengen kunne aksjonen betraktes mer som et luksusprosjekt enn som tvingende nødvendig. Aviser på venstresiden protesterte mot en aksjon for å kjøpe et hus ingen skulle bo i når så mange hjemløse manglet husvære, og «tusener ikke eier en brødbit i huset!». Organet for Bergens Arbeiderparti hevdet at arrangementene for Aulestad mest var å regne som forlystelser for de velstående. Kommentatoren betvilte at mer enn en brøkdel av inngangspengene gikk til det averterte formålet, og karakteriserte opplegget som «humbug».23 Andre protesterte mot ideen om å dyrke forfatteres reli22 23

Haarberg 2017, 89–118. Arbeidet, 1.12.1922, 4.

128


PERSONMUSEETS STED, FIKSJON OG HISTORIE

kvier og tolket opprettelsen av et forfattermuseum i den retning. Dikteren fantes i sine verker, ikke i etterlatte eiendeler, påpekte en innsender i Dagbladet.24 Uten Bjørnson ble Aulestad ikke noe annet enn «et tomt hus».25 Å hevde at Aulestad-aksjonen har en klassemessig slagside, burde være like lite kontroversielt som å fastslå at fremstillingen av Aulestad som særlig norsk har sitt opphav i nasjonsbyggernes forestilling om det autentisk norske landskapet (innlandets fjell og daler) og ikke i «folkets» forestilling. Vi bør trygt kunne konkludere at port­ rettet av så vel dikteren som hans relasjon til Aulestad er retusjert og heller borgerlig. Hvordan Bjørnsons høvdingetakter kunne gå utover nærmiljøet, passer da ikke inn, som at han rev stua til en husmann han ikke ble enig med avtalevilkårene om, og slik satte familien på bar bakke.26 Eller at han «aldeles ikke» ville finne seg i at naboen skulle holde sau, fordi dyrene kunne komme inn på hans eiendom, og Bjørnson ikke tålte sau på sitt jorde.27 Skjønnmalingen viser seg på flere nivå. Som ledd i argumentasjonen for Aulestads viktighet, fremheves Bjørnson som «hjemmets digter kanske fremfor nogen anden norsk digter», og at knapt noen «har elsket sit hjem som han».28 Som hjem betraktet representerer Aulestad utvilsomt nære familieverdier og normer i samsvar med hva datidens prester foredro fra prekestolen. Samtidig kan hjemmet leses som metafor for nasjonen, og Bjørnsons liv og virke på Aulestad som bilde på hans bidrag til nasjonsbyggingen. Verken bokstavelig eller i overført betydning har det Aulestad som selges til offentligheten, moralsk slingringsmonn for kvinnehistorier, en utro patriark, familiekrise og et ekteskap på skilsmissens rand. Hvis fremstillingen av relasjonen 24

Dagbladet, 7.11.1922. Social-Demokraten, 7.11.1922, 4. 26 Ågotnes 2014, 21. 27 Ågotnes 1992, 28. 28 Aftenposten, 4.11.1922, 1. 25

129


MARIANNE EGELAND

Bjørnson–­Aulestad som «uadskillelig» og «uløselig» ikke synes å ha rom for lange fravær generelt, ville det vært umulig å forklare bakgrunnen for det lange fraværet i 1890-årene. Ifølge Bjørnson-biografen Edvard Hoem er forklaringen å finne i etterdønningene etter dikterens heftige pasjon for en annen kvinne (Erika Nissen) og krav overfor familien om å kunne leve ut sine følelser. Kontroversene dette forholdet utløste, «tvinga han frå Norge i 1893».29 Det tok år å reparere ekteskapet og tilliten mellom Bjørnson og barna, som alle tok morens parti. Forståelig nok står det ingen ting om dette i fortellingene om Bjørnson og hans hjem, eller at Karoline Bjørnson som følge av ektemannens oppførsel «braut saman og ville døy».30 Bildet av familie­ idyllen ville ha revnet. På samme måte ville Aulestad forstått som en beholder fylt med ettertraktelsesverdige erfaringer ha sprukket, og forståelsen av verden med utgangspunkt i alle de beundringsverdige verdiene kombinasjonen Aulestad–Bjørnson tillegges, ville opphørt som salgbar nasjonal ideologi. Aulestads talsmenn fortsatte å agitere for en enestående, organisk forbindelse mellom dikteren og hjemmet, ellers ville begrunnelsen for å sikre stedet mistet sin berettigelse. Redningsaksjonen lyktes, det tok bare lengre tid enn initiativtakerne med sin begrensede – elitistiske – tilnærming hadde forutsett. I krig og fred Da museet åpnet for publikum i 1935, et halvt år etter Karoline Bjørnsons bortgang, fremsto Aulestad som et av de mest komplette personmuseene vi har her til lands, tilrettelagt som om dikteren nettopp hadde forlatt stedet. Museets første konservator var Else Bjørnson, ekteparets eget barnebarn, datter av deres yngste sønn, Erling, som 29 30

Hoem 2013, 27. Hoem 2011, 244.

130


PERSONMUSEETS STED, FIKSJON OG HISTORIE

hadde overtatt gårdsvirksomheten flere år før faren døde. Erling bodde med sin familie på det som ble kalt Nedre Aulestad, mens dikterhjemmet med sine syv flaggstenger ligger på Øvre Aulestad. I erkjennelse av hustruens uvurderlige betydning ble museets offisielle navn «Aulestad. Karoline og Bjørnstjerne Bjørnsons hjem». Else Bjørnson hadde ikke vært konservator mange årene før hun befant seg i en utsatt situasjon, både profesjonelt og familiemessig. Flere i hennes nærmeste familie meldte seg nemlig inn i Nasjonal Samling da krigen kom: faren Erling, søsteren Aslaug og en datter av Aslaug igjen. Tre generasjoner Bjørnson med adresse Aulestad ble altså nazister. Også den nest eldste Bjørnson-sønnen, Einar, sluttet seg til NS, men han døde under krigen og trengte ikke stå til ansvar for sine valg i landssvikoppgjøret.31 Aslaug Bjørnson ble dømt til seks måneders fengsel for å ha vært kretsleder for Nasjonal Samlings Kvinneorganisasjon i Sør-Gudbrandsdal. Hun arbeidet som redaksjonssekretær i Heim og Ætt, redigerte kvinnesiden i et annet nazi-organ, holdt foredrag og publiserte diverse propagandaartikler. Datteren hennes møtte i hirduniform på skolen og begynte som skuespiller på Nationaltheateret da teatrene ble nazifisert. Men i landssvikarkivet er det uten sammenligning mest å finne om Erling Bjørnson. Den lokale storkaren, storbonden og stortingsmannen ble dømt som stornazist, til ti års fengsel og til å betale en klekkelig bot. Fra Aulestad bedrev Bjørnson en omfattende propagandavirksomhet for nazismen og de tyske okkupantene, og trakterte tyske og norske nasjonalsosialister i hjemmet. Artiklene han skrev, og dem var det mange av, ble trykt i aviser landet rundt, etter at de først hadde vært fremført på folkemøter eller kringkastet som foredrag i radioen. Det fremgår av materialet som ble innsamlet av statsadvokaten for 31 Sitater

og informasjon som gjelder landssviksakene mot familien Bjørnson, er hentet fra mappene deres i Riksarkivet: «Gudbrandsdal politikammer, Saker, Anr. 2501– Erling Bjørnson, f. 19.04.1868» og «Gudbrandsdal politikammer, Saker, Anr. 2554 – Aslaug Bjørnson Brådland».

131


MARIANNE EGELAND

landssviksaker, at Erling Bjørnson tjente gode penger på sin publisistiske virksomhet, blant annet i NRK, Nationen, lokalavisen Laagen og aller mest i Aftenposten. Vedlagt sakspapirene ligger eksempler på artikler der han oppildnet nordmenn til å verve seg som frontkjempere og advarte mot kommunismen, den røde fare fra øst og en verdensomspennende jødisk konspirasjon. Gjennomgående priste han uten forbehold Tyskland, tysk kultur og det tyske folk. Søk i digitaliserte aviser avslører at aktiviteten og nedslagsfeltet til arvingen på Aulestad var betraktelig større enn det myndighetene hadde kapasitet til å kartlegge.32 Erling Bjørnson brukte både farens og Aulestads navn i propagandaen, siterte fra dikterens verk og var «helt overbevist» om at faren ville vært enig med ham, ja, at Hitler ville «henrykt» ham og «øket hans tillit til framtiden – til rettferdigheten!», som han skrev i Aftenposten.33 Agitasjonen ble opprettholdt krigen igjennom, like til slutten. Foredraget «På Guds veger», kringkastet i NRK 2. mai 1945, dukket opp i flere aviser de følgende dagene med hyllest av Tyskland «under Hitlers geniale ledelse».34 Tittelen på foredraget og artiklene spiller på tittelen til farens roman Paa Guds Veje (1889). Bjørnson-sønnen visste å sko seg økonomisk på NS-kontaktene sine, og han sørget for at svigerinnen, Bjørns hustru, ikke fikk sin rettmessige del av royaltyinntektene fra svigerfarens forfatterskap da ektemannen døde, med den begrunnelsen at hun var jødisk. Ifølge statsadvokaten medvirket den tiltalte til overgrep mot jødene. I dommen han fikk, avsagt av Eidsiva lagstol, landsvikavdelingen, 24. januar 1946, benyttes samme formulering som oppsummerte Quislings virksomhet: «opprørende landsforrædersk ferd». Som stortings­ representant for Bondepartiet hadde Bjørnson hatt en spesiell posisjon i regionen, en posisjon han bevisst utnyttet i propagandaøyemed og til egen fordel i likhet med Aulestad og sitt kjente familienavn. 32

Egeland 2018A. Aftenposten, 29.8.1944. 34 Blant annet Nationen, 3.5.1945. 33

132


PERSONMUSEETS STED, FIKSJON OG HISTORIE

Erling Bjørnson satt 164 dager i varetekt, men ellers sonte verken han eller datteren dommene de hadde fått, under henvisning til dårlig helse. Begge ble de 91 år gamle. «Landssviker som førsteattraksjon på nasjonalstedet A ­ ulestad» 35 lød tittelen på et innlegg som stod i aviser høsten 1946. En besøkende på museet var rystet over å observere den landssvikdømte vandrende fritt omkring på naboeiendommen. Undringen fortsatte da Erling Bjørnson ikke ga seg med nazipropagandaen sin selv etter krigen. Han var langt fra noen angrende synder. I NS-­organet 8. mai klaget han over landssvikoppgjøret og annonserte en planlagt artikkelserie.36

Slik Aulestad tok seg ut i 2006. Foto: Erik Stenvik (Wikimedia Commons, cc-by-sa).

35 36

Friheten, 9.9.1946; Lillehammer Tilskuer, 11.9.1946. 8. mai, 21.3.1949.

133


MARIANNE EGELAND

Dagbladet reagerte med førstesideoppslag om gamle nazister som unngikk straffen sin ved hjelp av beleilige legeattester. Bjørnson kunne dermed tilbringe «herrens glade dager på gamle Aulestad».37 Lillehammer Tilskuer reagerte på at han «[s]in gamle vane tro […] selvsagt ikke [kunne] la være å misbruke Bjørnstjerne Bjørnsons navn».38 I løpet av få dager ble saken spredt til aviser over hele landet, og familien ble igjen knyttet til nazistisk ideologi. Selv om også stortingsrepresentanter stilte spørsmål om den dømtes «frigang», og en ny legeerklæring – vesentlig fyldigere og mer detaljert enn de foregående – konkluderte med at han helsemessig burde kunne sone dommen sin, skjedde det ikke. Hvordan taklet museet denne vanskelige delen av historien, da Aulestad og Bjørnson ble misbrukt i fiendens tjeneste? Hvordan forholdt man seg til at sønnen hardnakket så å si hevdet at han også talte på den store dikters vegne? Det korte svaret: ved å forbigå saken i taushet. Nazipropaganda, landssvikdommer og sønnens overbevisning om at dikteren ville bifalt ideologien han forfektet, lot seg ikke forene med omtalen av Aulestad som «godviljens høvdingsete». Etter krigen var dette et av favorittuttrykkene om dikterens hjem på museumshold. Aulestad som sosial konstruksjon Godt støttet av Francis Bull legger Else Bjørnson seg tett på innsamlingsaksjonens språkbruk og retorikk i den første offisielle boken om museet: Aulestad. Karoline og Bjørnstjerne Bjørnsons hjem (1957). For­ ordet setter stemningen, og som landets fremste Bjørnson-kjenner blir Bull garantist for dikterens storhet, for Aulestads uovertrufne verdi og for forfatter-konservatorens enestående kvalifikasjoner som guide. Siden Else Bjørnson var oppvokst på stedet, kjente hun huset og menneskene fra innsiden. 37 38

Dagbladet, 23.3.1949. Lillehammer Tilskuer, 24.3.1949.

134


PERSONMUSEETS STED, FIKSJON OG HISTORIE

Bull betegner Aulestads grunn som «hellig» og skildrer et sted der den tidligere eieren fremstår som høyst nærværende. Slik dikterens ånd og en egen «Bjørnsonsk atmosfære» sies å fylle rommene, vil besøkende som innånder den spesielle luften, og fornemmer stemningen, uvegerlig «la seg fylle av andakt». Under Else Bjørnsons kyndige omvisning vil de «komme dikteren selv nær» og ha «en uforglemmelig intim opplevelse» (1957, 7). Hun følger opp den religiøse tonen Bull anslår, og knytter «glansen» som står av Aulestad til Bjørnsons personlighet. Hans gjerning hadde gjort Aulestad «til landets mest kjente gård» (77) fordi dikteren angivelig «aldri» sparte seg. «Hver urett, stor eller liten, ute eller hjemme, følte han seg kallet til å tre opp mot» (44). De mange gavene som ennå står utstilt på museet, bekrefter både engasjementet hans og takknemligheten dikteren ble til del. Hele boken kan leses som et langt innlegg for å underbygge berettigelsen av å kalle Aulestad et «godviljens høvdingesete» ­(76-82), grunnen som «hellig» (7, 43) og «historisk» (43), i tillegg til at den er uovertruffent norsk – situert «midt i Norges hjerte, i dalenes dal, Gudbrandsdalen» (12). I tråd med den etablerte Aulestad-diskursen argumenterer også sønnedatteren for tette forbindelser mellom mannen, stedet og hans omgivelser. Bjørnson engasjerte seg «i alles ve og vel» (18, min uthevning). Hun parallellfører dikterens følelser for Aulestad med følelsene hans for fedrelandet, en kjærlighet som hevdes å ha tiltatt med årene, og da tydeligvis upåvirket av hvor mye han oppholdt seg der. Heller ikke i Aulestad. Karoline og Bjørnstjerne Bjørnsons hjem er det rom for innslag som kunne tenkes å så tvil om hvor tett og ubrytelig et forhold som rådde mellom Bjørnson og stedet, Bjørnson og hjemmet: med andre ord treenigheten som signaliseres i det offisielle navnet. Påpasselig fremhever konservatoren sin farmors betydning for dikterens arbeid og stedets atmosfære. Som nasjonens fremste hjem – det var tross alt som et høvdingesete å regne, lokalisert på den mest berømte gården i landets midte – inkarnerte Aulestad kulturens kjerneverdier. 135


MARIANNE EGELAND

Else Bjørnsons opplegg for museet står fast, selv lenge etter at dikterens status har bleknet. Det er mange år siden Bjørnson har blitt lest i videre kretser. Få besøkende vil komme på å betegne Aulestads grunn som hellig. Den generasjonen av Bjørnson-dyrkere lever ikke lenger. Likevel viderefører museet en mystifiserende presentasjon av mann og hus som ett, nærmest som én kropp. Harmonisering og overglatting kan settes som stikkord for strategien de følger. Invitasjonen inn i Bjørnson-parets private gemakker synes ikke å tillate noe som kan rokke ved det nedarvede glansbildet. Men må det fortsatt være slik, i vår tid? Ville ikke en grundig belysning av det som for eksempel foregikk på Aulestad under krigen, bare økt interessen – uten at det trengte å gå på bekostning av nobelprisvinneren? Da kunne man også fått frem at det foregikk motstandsarbeid der i regi av nettopp Else Bjørnson, for hele familien var jo ikke nazister. Det ser for øvrig ut som om Karoline har blitt vanskeligere å håndtere for museet. I fremstillinger ble hun med årene – forunderlig nok etter feminismens fremmarsj – mer av en «sjalu» hustru,39 mens Bjørnstjerne er like «flott», «mandig», «erotisk», «omsvermet» og «tiltrekkende».40 Tittelen på boken til en av de senere konservatorene, Jakob ­Ågotnes’ I Bjørnstjernes hus (1992 og 2014), skiller seg markant fra Else Bjørnsons, men kan muligens tolkes som et varsel om hva som skulle komme. Går man inn på museets hjemmeside, har Karoline i det stille blitt slettet fra det offisielle navnet. Museets navn er nå tilsynelatende «Aulestad. Bjørnstjerne Bjørnsons hjem». Betraktet som sosial konstruksjon er Aulestad ikke mindre diskutabel i det nye århundret enn i de to foregående. Stedets identitet er heller ikke mer nøytral og det forestilte fellesskapet ikke mer inkluderende. I stedet for å inkarnere en uløselig og ubrytelig konjunksjon har dikteren og hjemmet ved nærmere granskning vist seg å danne en løs til-og-fra-forbindelse. 39 40

Ågotnes 1992, 14, 143, 157, 164. Ibid., 14, 152, 154, 168.

136


PERSONMUSEETS STED, FIKSJON OG HISTORIE

Fellesnevneren i fortellingene om Aulestad har vært dyrkingen av dikteren, som har smittet over på en dyrking av stedet. Denne dyrkingen tilslører ikke bare de langvarige fraværene som den undersøkte «erfaringskonteineren» Aulestad inneholder, men også asymmetriske relasjoner. Slike asymmetriske relasjoner omfatter både interessemotsetninger mellom «høvdingen» og hans undersåtter, og mellom patriarken og hans hustru. Etter at Bjørnson døde, fikk Karoline ifølge et av hennes andre barnebarn sin «aller beste tid», frigjort som hun da var fra daglig ansvar for «sin kjære og ofte vanskelige Bjørnstjerne».41 Hun kledde seg i hvitt, fikk oppnavnet «den hvite dronning på Aulestad» og «ble midtpunktet alle flokket seg rundt».42

41 42

Bjørnson-Langen 1981, 106. Ibid., 121.

137


MARIANNE EGELAND

Litteratur «Aulestad skal sikres det norske folk som nationaleiendom. Folkeindsamlingen aabnes i dag». Aftenpostens morgenutgave 04.11.1922, 1. Anderson, Benedict. 1994. Imagined Communities. Reflections on the Origin and Spread of Nationalism [1983], London: Verso. Bjørnson, Bjørn. 1932. Bjørnstjerne Bjørnson. Hjemmet og vennerne. Aulestad-minner. Oslo: Aschehoug. Bjørnson, Else. 1957. Aulestad. Karoline og Bjørnstjerne Bjørnsons hjem. Oslo: Gyldendal. Bjørnson-Langen, Bjørnstjerne Albert. 1981. Aulestad tur–retur. Oslo: Gyldendal. Boeck, Christopher. 1910. Soldage paa Aulestad. Minder om Bjørnstjerne Bjørnson. København: H. Hagerups Forlag. Bull, Francis. 1957. «Forord». I Else Bjørnson. Aulestad. Karoline og Bjørnstjerne Bjørnsons hjem, 7. Oslo: Gyldendal. Casey, Edward S. 1987. Remembering. A Phenomenological Study. Bloomington: Indiana University Press. Casey, Edward S. 1997. The Fate of Place. A Philosophical History. Berkeley: University of California Press. Cresswell, Tim. 2004. Place. An Introduction. Malden, Massachusetts: Blackwell. Egeland, Marianne. 2018a. «Aulestads besværlige arv: ‘Godviljens høvdingsete’ og ‘nazireir’», Historisk tidsskrift, 4(2018):297–315. Egeland, Marianne. 2018b. «Bjørnson og Aulestad: ‘uadskillelige’ og ‘uløselige’? Fortellinger om en dikter og hans hjem», Tidsskriftet Sakprosa 10:1, doi:10.5617/ sakprosa.5837. Filseth, Johan. 1907. Bjørnstjerne Bjørnson og Aulestad. Kristiania: Narvesen Kioskkompagni. Gran, Gerhard. 1922. «‘Bjørnstjerne Bjørnson, høvdingen’. Brudstykker af Gerhard Grans bog». Aftenposten 04.11.1922, 3–4. Haarberg, Jon. 2017. Nei, vi elsker ikke lenger. Litteraturen og nasjonen. Oslo: Universitetsforlaget. Hoem, Edvard. 2011. Syng mig hjæm. Bjørnstjerne Bjørnson 1890–1899. Oslo: Oktober. Hoem, Edvard. 2013. Det evige forår. Bjørnstjerne Bjørnson 1899–1910. Oslo: Oktober. Jacobsen, Nils Kåre. 2000. En forlegger og hans hus. Harald Grieg og Gyldendal. Oslo: Gyldendal. Skram, Amalie. 1982. «Bjørnstjerne Bjørnson i hans Hjem» [1881]. «Og nu vil jeg tale ut» – «Men nu vil jeg også tale ud». Brevvekslingen mellom Bjørnstjerne Bjørnson og Amalie Skram 1878–1904, redigert av Øyvind Anker og Edvard Beyer, 172– 79. Oslo: Gyldendal. Ågotnes, Jakob E. 1992. I Bjørnstjernes hus. Oslo: J.M. Stenersen. Ågotnes, Jakob E. 2014. I Bjørnstjernes hus. Bergen: Bodoni.


Patriarkat i Katthult, i Yoknapatawpha County og nokre andre stader Dikting og lokalhistorie Hans P. Hosar I juleforteljinga i Matteusevangeliet blir vi vitne til eit stillfarande, men heltemodig opprør mot patriarkatets tvangsnormering av seksualitet og samliv. Da det viste seg at Maria var med barn, og Josef, som ho var bortlova til, ikkje kunne vere faren, heiter det der i kap. 1, vers 19: «Josef […] var ein rettvis mann og ville ikkje føra skam over henne; han sette seg føre å skilja seg frå henne i det stille.»1 Så, etter å ha tenkt seg om enda litt, og styrkt av gode draumar, valde han å sjå bort frå farskapsproblemet, og han «tok Maria heim til seg som kona si» (vers 24). Dette skjedde innanfor ein patriarkalsk kultur der det fanst nok av dei som gjerne kasta den fyrste og den andre og det som skulle til av dødbringande steinar på slike som Maria (jf. Joh 8.2–11). Emne, føremål og problemstilling Seksualsosiologiske problemstillingar vil vere blant delemna i denne artikkelen, som ein av fleire innfallsvinklar til å belyse patriarkatet slik dette fenomenet kan ovre seg i ulike lokale og tidsbestemte framtoningar. «Patriarkat» vil da bli brukt ikkje som ei ahistorisk nemning for mannsdominans generelt, men om familiefars- og husbondsmakt i sine konkrete, historisk mangfaldige variantar.2 1

Bibelutgåve 2011. Det Norske Bibelselskap.

2 Den amerikanske historikaren Merry Wiesner-Hanks (2001, s. 15) gjev ei god leksikalsk utgrei-

ing om dei to patriarkatsomgrepa. Den britiske sosiologen og leiande patriarkats­t eoretikar Sylvia Walby (1994, særleg s. 30 og 35–36) gjev også eit orienterande oversyn, men endar sjølv på følgjande definisjon: «ett system av sociala strukturer och praktiker där män dominerar, förtrycker och exploaterar kvinnor». I norsk historiografi synest denne ahistoriske bruken av patriarkat å ha fått størst gjennomslag gjennom dei siste 40–50 åra. Såleis i Pax leksikon (1980) og i Norsk samfunnsleksikon (1993). I Lorentzen og Mühleisens grunnbok Kjønnsforsk­ ning frå 2006, er patriarkat ifølgje registeret nemnt på 18 stader i boka, og da alle gongane brukt om kvinneundertrykking og mannsdominans generelt. På oppslagsordet «mannsdominans» blir det vist til «patriarkat». I Samlagets lærebok i norsk historie 1814–1905 (Myhre 2015, s. 126), blir patriarkat utlagt som at «menn, gjennom mannssamfunnet, undertrykte kvinner».

139


H A N S P. H O S A R

Fiksjon og røyndom 1: Anderson Memorial Bridge, nær Harvard-universitetet i Boston. Frå 1960-åra har brua hatt ein minneplakett over Quentin Compson, ein 19 år gammal student frå Mississippi, som tok sitt eige liv her i 1910. Quentin Compson er ein fiktiv karakter frå Faulkners Yoknapatawpha-univers. Han figurerer mellom anna i The Sound and the Fury og Absalom, Absalom. I novellen «That Evening Sun», omtala i artikkelen, er forteljarrøysta Quentin Compsons. Biletet er tatt mellom 1910 og 1920. Ukjent fotograf (Wikimedia Commons).

Å greie ut om patriarkatet vil likevel ikkje vere det primære føremålet med artikkelen. Fenomenet er trekt fram som eit venteleg veleigna demonstrasjonseksempel – eitt sujett blant mange moglege – for å poengtere nokre sider ved det underliggjande temakomplekset stad, skjønnlitteratur og (lokal)historie. Hovudspørsmålet som blir stilt er dette: På kva måte – om i det heile teke – kan lokalt situert litteratur kaste lys over den historiske røyndomen, dvs. skape haldbar kunnskap, innsikt og forståing som er noko meir og annleis enn det ein kan få ut berre av konvensjonelt dokumentarisk kjeldemateriale? «Lokalt situert» kan vise til fingerte, men attkjennande univers av typane som er nemnde i artikkeltittelen, eller det kan vere stader nemnde ved sitt rette namn, som Nasaret i bibelsoga. Det gjeld generelt all dikting som meiningsfullt kan behandlast som ein historisk leivning av den lokale røynda ho er skapt i.

140


PAT R I A R K AT I K AT T H U LT, I Y O K N A PATA W P H A C O U N T Y O G N O K R E A N D R E S TA D E R

Fiksjon og røyndom 2: Gibberyds gård i Vimmerby, Småland. Denne garden vart brukt til å framstille Katthult i filmatiseringa av Astrid Lindgrens Emil i Lønneberget. Lindgren var sjølv oppvaksen på prestegarden i Vimmerby, der foreldra dreiv garden som paktarar. Foto: Ulf Klingstöm, 2009 (Wikimedia Commons).

I Nynorsk litteraturhistorie trekkjer Jan Inge Sørbø fram nettopp William Faulkners Yoknapatawpha County i Mississippi og den vesle bygda til Astrid Lindgren, Lønneberget i Småland, der gardsbruket Katthult er lokalisert.3 Sørbø viser til desse som døme på at lokalt situert ­fiksjonslitteratur kan tene som arena for eksponering av meir allmenn­ gyldige problemstillingar. Eg skal ta Sørbø på ordet og bruke verka til dei to diktarane som historiefagleg hjelperåd – dei og nokre andre romanar, noveller og dikt av kjende og mindre kjende forfattarar. Eg har forventningar om at skjønsam bruk av skjønnlitteratur kan frambringe problemstillingar og innsikter som vil komplettere og auke realismen i den empiriske, kjeldekritisk stringente under­søkinga av folk, samfunn og historisk dynamikk på ein nærare avgrensa, h ­ istorisk 3

Sørbø 2018, 84.

141


H A N S P. H O S A R

autentisk stad. Skjønnlitteraturen vil til dømes kunne tilføre historik­ aren sosialpsykologisk innsikt som ballast i gransking av motiv for historiske handlingar og haldningar på individ- og gruppenivå. Det kan vere faktisk eksisterande sosiale og kulturelle strukturar som ikkje er så lette å avsløre gjennom dokumentarisk kjeldemateriale, fenomen som kan høyre til det nær på «uudsigelige», men «som ­Digtet røber dog».4 Så må vi heller ikkje gløyme at fiksjonen kan vri og vrengje den historiske røyndomen og stundom tene til å villeie meir enn rettleie lesaren og granskaren. Fyrstehandsberetning, opphavsreflektor, språkhandling Når vi kan konstatere at diktarane tek føre seg fenomen dei sjølve har opplevd på kroppen eller har observert direkte, kan vi ta på alvor det berettande, røyndomsrefererande aspektet ved den skjønnlitterære teksten.5 Fiksjonen vil da kunne bidra, ikkje berre til problemstillingar og generelle innsikter, men også til den faktisiteten, realkunnskapen, ein ønskjer og forventar av faghistoriske framstillingar. I den grad Faulkner og Lindgren hentar inn i diktinga si sine eigne erfaringar frå oppvekst og opplevde miljø, blir dei å sjå som informantar og tidsvitne til sine «lokalhistorier». Diktinga får memoarkarakter,6 og diktaren blir fyrstehandskjelde. Diktaren vil rett nok redigere røyndomen kunstnarisk fritt. Han eller ho vil komponere sine tolkingar ut frå litterære konvensjonar og konvensjonsbrot, poetisk intuisjon og spontanitet, eventuelle ideologiske føremål og i pakt med sitt særeigne sinn. Men også ein memoarforfattar eller ein meir ordinær bygdebokinformant, som båe berre vil fortelje «det som sant er», tolkar og formidlar sin del av røyndomen «sett gjennom eit temperament», og beretninga blir modifisert av forståingsformer og fordommar 4 5 6

J.S. Welhaven i «Digtets Aand» (1844) Bull 1981, 116. Jf. også Jacobsen 1978. Simensen 1977, 92.

142


PAT R I A R K AT I K AT T H U LT, I Y O K N A PATA W P H A C O U N T Y O G N O K R E A N D R E S TA D E R

som berettaren har tileigna seg gjennom livet, og som historikaren må greie å gjennomskode. I ein stimulerande artikkel frå 2005 tek historikaren Jon W. Iddeng opp til ny drøfting den klassiske dikotomien frå kjeldekritikken, forholdet mellom ein tekst som beretning og den same teksten som historisk leivning. Som leivning kan teksten med Iddengs ord vurderast både som ein opphavsreflektor, ei språkhandling og eit (estetisk/ stilistisk) objekt.7 Eg tillet meg å nytte denne terminologien i det følgjande, utan garantiar for at min bruk blir heilt i samsvar med Iddengs intensjonar. I mellomkrigstida skreiv Sven Moren (1871–1938) samtidsroma­ nar om ei skogbygd som liknar svært på heimbygda hans, Trysil. Sett som leivningar er desse romanane særs klåre reflektorar for noko som i hans augo (og mange andre sine) fortona seg som presserande samfunnsspørsmål der og da, nemleg arbeidskonfliktar og politiske motsetningar som kanskje best, eller iallfall også, kan forståast som ein kamp om den gamle, patriarkalske samfunnsordenen. At arbeidskampane osv. blir gjort til sujett og plot i bøkene, reflekterer opphavssituasjonen til Morens romanar og gjev oss eit blikk inn i samtidstilhøva i Trysil. Kva forfattaren formidlar om arbeidskampane og om husbondsforhold i Trysil-skogane ca. 1930, gjer dei same romanane til beretningar om samtida, meir eller mindre subjektive, meir eller mindre sanne. Ein forfattar sin spesifikke versjon av såvorne narrativ vil samstundes kunne illustrere det andre aspektet i Iddengs skjema, nemleg at teksten utgjer ei språkhandling, eller rettare sagt eit batteri av språkhandlingar. Teksten leier inn til noko som utløyser reaksjonar hjå lesarane og gjer nedslag i det omliggjande samfunnet. Teksten får ei verknadshistorie. Diktaren blir historisk aktør. Verknadene av teksten kan vel å merke spenne frå så godt som ingenting til store samfunnsskakingar av den typen som Onkel Toms hytte (1852) i si tid medverka til i samband med kampen mot slaveriet i USA. 7

Iddeng 2005, 432–433.

143


H A N S P. H O S A R

Språkhandlingane kan vere tilsikta eller ikkje frå forfattaren si side, og mange moglege lesemåtar gjer at verknadene kan vere vanskeleg å føreseie. Tendensromanane til Sven Moren er i alle høve godt gjennomskinlege. Dei utgjer eit målmedvite forsvar for det patriarkalske bygdesamfunnet som er truga av fagorganisering og sosialisme. Dermed blir dei gode døme på den intenderte, ja, agiterande s­ pråkhandlinga, identisk med forfattarens føremål og bodskap. Det illustrerer eit tilfelle der «skjønnlitteraturen [blir] interessant ikke bare som produkt, men også som produsent av ideologi».8 Blant dei litterære verkerådene Moren nyttar i sitt «språkhandlingsbatteri», er typestiliserte aktørframstillingar – den opprørske skogsarbeidaren, den hus­bondslojale husmannen, den paternalistiske bonden, den opportunistiske politikaren, den kloke, forsonande kvinna osv. Karakterteikninga inngår dermed i vurderinga av romanen som estetisk/stilistisk objekt, det tredje aspektet ved Iddengs leivningsomgrep. Sjølve valet av sjanger og litterære verkeråder er samstundes ein reflektor for opphavstid og -situasjon. Opphavsrefleksjonen, språkhandlinga og estetikken er overlappande eigenskapar ved teksten som leivning. Dei kan vere både–og og alle tre i hop. Burleskeri på Finnmarksvidda I Morens tilfelle er altså uttrykksforma i seg sjølv ei medviten og lett åskodeleg språkhandling. Vi skal trekkje fram eit døme frå eit anna forfattarskap som blir dess meir interessant av di uttrykksforma der kan tolkast på fleire vis. Matti Aikio (1872–1929) gav i 1908 ut romanen I Dyreskind. Det er ei burlesk og openbert grovt karikert framstilling av eit samisk miljø i Finnmark, på vidda, i bygda og på handelsstaden ute ved fjorden. Patriarkatsformer i dette miljøet står tematisk sentralt. 8

Simensen 1977, 94.

144


PAT R I A R K AT I K AT T H U LT, I Y O K N A PATA W P H A C O U N T Y O G N O K R E A N D R E S TA D E R

Omslag frå ei nyare utgåve av I Dyreskind (Aschehoug, 1975). Det nesten groteske portrettet av ein samisk mann er lagt nært opp til Aikios karikerte litterære framstilling av samane i boka. Biletkunstnaren Iver Jåks (1932–2007) var i likskap med Aikio frå Karasjok og sjølv same. Foreldra til Jåks var reineigarar, og Iver var fødd inne på vidda under haustflyttinga.

145


H A N S P. H O S A R

Burleskeriet og den satiriske stilen kan vere valt einast for å gje ­lesarane ei underhaldande folkelivsskildring. Men det er også nær­ liggjande å tenkje at handling og stil i boka uttrykkjer forfattaren si haldning til det han oppfattar som ein primitiv kultur på eit sivilisasjonssteg langt under det «norske». Dermed blir det ei kraftfull kulturkritisk språkhandling, anten det var meint som ei oppmoding til fornorsking og «sivilisering», eller om vi «berre» skal ta det som ein indikasjon på at dei tidsaktuelle kvasivitskaplege teoriane om overog underlegne raser hadde vorte ein del av den intellektuelle Aikios portefølje. Det vi kjenner til av forfattaren sitt livsløp, får oss også til å tenkje at framstillinga kan reflektere eit uheilt og forvrengt minnebilete av folk og samfunn i Finnmark, eit bilete som hadde forma seg i hovudet til forfattaren gjennom eit mangeårig eksiltilvære. Han var fødd inn i ein samisk familie i Karasjok, der faren var lærar og kyrkjesongar og dermed ein leiande figur i lokalsamfunnet.9 Matti Aikio flytta heimefrå som 16-åring, da han byrja på amtsskulen i Vadsø. Minna hans frå heimbygda må uunngåeleg ha vorte prega av ein tenåring si avgrensa livserfaring og forståingshorisont. Eksilet varte livet ut. Han budde mest i Kristiania, studerte juss, og arbeidde mellom anna som journalist og diktar. Tilhøyrsle til ulike delkulturar innanfor den samiske befolkninga, med gjensidig mangel på forståing for kvarandre, kan også ha farga forfattaren si oppfatning og framstilling. Han gjev oss ein indikator på dette når han let den velståande reindriftssamen og patriark Biettar Oula røpe sterk skepsis til å få ei svigerdotter frå det gardbrukande samiske bygdesamfunnet: ‘En bygdejente til Svigerdatter!’ – Bare Tanken paa det var [ham] en Vederstyggelighed: Hvilken Fjeldlap gik hen og gifted sig med en Bygdejente? – ‘Hun vilde svine ud Teltet vort med Fjøsduft’ […] ‘For du kan vel ikke mene, at Biettar Oulas Søn skulde give sig til at kjøre Møk og skjære Høi for et par skidne Kuer!’ 9 Lokalhistoriewiki.

«Matti Aikio». https://lokalhistoriewiki.no/wiki/Matti_Aikio (lesen

17.10.2019).

146


PAT R I A R K AT I K AT T H U LT, I Y O K N A PATA W P H A C O U N T Y O G N O K R E A N D R E S TA D E R

Patriarkat og standshovmot går tendensielt i tett følgje. Ikkje sjeldan sluttar rasismen seg til. Farsmakt og husbondsvelde Bokstaveleg tyder patriarkat «farsstyre». Når den faderlege makta og myndet også femner om andre enn kone og born, for eksempel tenestefolk og husmenn, er det føremålstenleg å omsetje nemninga til husbondsstyre.10 Husbondsstyret vender seg både innover til familien og hushaldet og utover til det som har med samfunnsliv og samfunnsmakt å gjere. Vi kan snakke om eit «offentleg patriarkat» til forskjell frå, men uløyseleg knytt til og med særpreg av det «private». Når Max Weber rubriserer moderne og førmoderne politiske system, framstiller han patriarkatet som den reinaste typen av «tradisjonelt herredømme».11 Ein prototyp er det gjennomførte husbondsveldet som galdt i klanbaserte, husdyrhaldande nomadesamfunn, for eksempel i Midtausten på Abrahams, Isaks og Jakobs tid. I mellomalderske og tidleg-moderne (inklusive tidleg-demokratiske) statssamfunn har husbonden i ulik grad rettsleg og forvaltningsmessig ansvar andsynes styresmaktene for sine familiar, tenarar og andre av «sine folk». Husbondane hadde tilnærma monopol, formelt eller uformelt, på å delta i offentleg styre og stell. Det kunne vere på bygdetinget, i landsbyråd o.l., eller det kunne dreie seg om røyste- og representasjonsrett på lokalpolitisk og nasjonalt nivå. Det etter måten demokratiske, representative politiske systemet som vart skapt av dei borgarlege revolusjonane i Amerika og Europa 1776–1848, kom i fyrste omgang i utgåver med patriarkatets stempel. Mange stader vart dette «husbondsdemokratiet» reservert for (det mannlege) aristokrati, borgarskap og visse andre elitesjikt, men 10

Lokalhistoriewiki. «Husbond». https://lokalhistoriewiki.no/wiki/Husbond (lesen 6.12.2019). 1975, 94–98. Når Sylvia Walby landar på sin patriarkatsdefinisjon (jf. denne artikkelens note 2 side 139), er det m.a. i polemikk mot Webers framstilling.

11 Weber

147


H A N S P. H O S A R

somme stader, som i Noreg, også med plass til gardbrukande husbondar av allmugestand. Patriarkat er såleis eit styrings- og herskesystem på fleire nivå. Det er ein samfunnsmessig maktstruktur så å seie innan den statsvitskaplege sfæren. Samstundes legg patriarkatet premiss for (og blir modifisert av) varierande kjønns- og alderssystem som kan underkastast sosiologisk, sosialpsykologisk, kultur- og kjønnshistorisk gransking. I alle tre av desse aspekta – makt, kjønn og alder – grip patriarkatet djupt inn i privatsfæren og intimsonene. Patriarkatet er prinsipielt eit førmoderne samfunnsfenomen. Det er oppheva den dagen alle vaksne menneske, menn og kvinner, får like (og reelt gjennomførte) rettar i familien og i samfunnet, og der vilkårleg farsmakt over borna, for eksempel i form av hustukt og tvangsekteskap, er søkt hindra av eit humant lov- og normsystem og eit velfungerande rettsapparat. Det offentlege, politiske patriarkatet fekk eit skot for baugen i og med innføring av allmenn røysterett. Men som normsett og uformelle strukturar, og som seigliva mentalitetar på båe sider i relasjonen arbeidsgjevar–tilsett, kunne husbondsmakta vare ved lenge etter at alle fekk fulle medborgarrettar. Og styringssystemet i familien og heimen, kanskje med vilkårleg tvangsutøving, er i praksis vanskeleg kontrollerbart, og er eit psykologisk, sosialt og kulturelt krunglete terreng å manøvrere i. I mange bygdelag i Noreg, der det var markante sosiale skilje mellom gardfolk på den eine sida og plassfolk og bygdeproletariat på den andre, vil eg hevde at husbondsmakta vart eit underliggjande hovudstridsmål i den politiske kampen også i fleire tiår etter at røyste­ retten vart utvida til den mannlege arbeidarklassen i 1898 og så til kvinnene i 1913. Det var på den eine sida (det tidlegare) plassfolkets kamp for å frigjere seg (også mentalt) frå restane av patriarkatet.12 På den andre sida var det gardbrukarar som streva for å behalde si hus12 Det

er mellom anna dette Edvard Bull d.y. har i tankane når han skriv om «Kapitalismens frigjørende fase» (Bull 1975, 226–228).

148


PAT R I A R K AT I K AT T H U LT, I Y O K N A PATA W P H A C O U N T Y O G N O K R E A N D R E S TA D E R

bondsmakt og forlenge det politiske bondeveldet så langt dei makta i motstand mot dei nye veljargruppene, særleg mot dei sosialistiske partia og fagforeiningane, og i det heile teke mot avprivatiseringa av tilsetjingsforhold og velferd. Den lokale framtoninga av patriarkatet verka i betydeleg grad bestemmande for kva former den politiske kampen skulle ta – fredelege, parlamentariske former, eller med ulike grader av opprørsk maktbruk og valdsutøving. Kampen mot patriarkatet i arbeidsrelasjonar, med implikasjonar for personlegdomsdanning, mentalitet, aldersroller, kjønnssystem og seksualitet, finst att i motivkrinsen i mange av dei litterære verka det vil bli referert til i det følgjande.

Det fyrste styret i Norsk skog- og landarbeiderforbund, overvaka av Lenins skarpe blikk frå veggen. Forbundet vart skipa hausten 1927, same året som Julussakonflikten på våren. Landsomfattande organisering med kollektivt avtala arbeidsvilkår og tariff var avgjerande for å kome det gamle husbondveldet til livs i Bygde-Noreg. Ukjent fotograf, 1927–1931 (Lokalhistoriewiki/Norsk skogbruksmuseum).

149


H A N S P. H O S A R

Ein plassgut «på redde ben» og odelsbonden på Evenstad Vi får ei innføring i emnet i ei sjølvlysande romanopning av Vidar Sandbeck (1918–2005): Nå skikker du deg vel, så du itte gjør skam på mor og far din! sa husmann, han rev løs en skyttel og slapp sønn sin ut i amtet, med stav og gjeterkont. De første kvitveis lyste langs stien. Aksel var ni år gammel. Han vendte seg og blunket mot dørhella, trasket bortover gutua på redde ben, kom fram til garden og satte seg på en krakk for å vente på husbonden. Så var han prisgitt luner og innfall hos værgud og mennesker, og det hendte at han fryktet bonden like mye som han fryktet dommedagsbuldret fra mørke uværsskyer inni almenninga. Men det kom en dag, og plassen hans sto tom ved langbordet […]

Aksel Gran forlet langbordet og tilveret som gardsdreng på Hedmarken som 19-åring, opprørsk og karsleg. Han søkte seg eit friare tilvere som skogsarbeidar i Sør-Østerdalen, og kasta seg med stort, men ikkje utprega sofistikert mannsmot inn i kampen mot bondepatriarkatet der. Korleis det gjekk med dette, er det romanen Kjærlighet og gråbensild (1967) handlar om, og som vi skal kome attende til.13 Eg vil hoppe rett over i ei anna skildring av eit miljø av same art som det Aksel Gran forlet på Hedemarken. Det gjeld den populære forteljinga om odelsguten på Evenstad av Hans Aanrud (1863–1952). Denne forteljinga gjev oss innblikk i eit bondepatriarkat av det definitivt tyranniske slaget. Ho er ein karikatur, frydefull fordi ho så openbert råkande set fingeren på reelt eksisterande kjønnsunder­ trykking, husbonds-, matmors- og klassemakt. Sjølvefolket på Evenstad skal ein dag i gravøl og instruerer strengt både tenestefolket og dotter si på 8–10 år om å stelle ekstra pent med gromguten og komande odelsbonde Ola på seks. Teneste13

Romantitlane som er nemnde her og andre stader i artikkelen, finst i litteraturlista.

150


PAT R I A R K AT I K AT T H U LT, I Y O K N A PATA W P H A C O U N T Y O G N O K R E A N D R E S TA D E R

folket og husmennene, som den dagen er der på møkkakøyring, sit til bords i kjøkkenet. Når den bortskjemde og i særklasse motbydelege odelsguten likevel ikkje får det akkurat slik han vil etter at foreldra er reist, går han berserk, hiv dekketøy i veggane og, verst av alt, knuser den kjæraste eigneluten syster hans har, klokka som ho har fått av bestefaren. Den einaste som tek til eit slags motmæle i situasjonen, er plassmannen Lars Kampesveen. Han tykkjer synd i jenta, og mumlar halvhøgt at gutungen skulle hatt juling. Men elles stod «karene og jentene […] trykket op i krokene». Det sterkaste uttrykket for kjønns­ undertrykkinga kjem fram når mora gjev dotter si ris fordi ho hadde provosert veslebroren, sjølvaste odelsguten. Og klasseundertrykkinga: «Den vaar fik ikke Lars Kampesveen laane ploghester paa Evenstad». Herre i eige hus? Patriarkat og klasse Klasserelasjonen arbeidsgjevar–arbeidar under patriarkalske tilhøve kryssar andre typar relasjonar i ein intrikat interseksjonalitet av kjønnssystem, aldersroller, sosial status, etnisitet og «rase», hushaldsstrukturar, familieforhold og andre personlege, kjenslemessige bindingar. Klasseanalysen er relevant i den grad hushaldet eller hus­ bondseininga (jurisdiksjonen for vedkomande husbonds makt og mynde) omfatta folk som var forpliktande knytta til hushaldet som arbeidskraft. Det kunne vere tenestefolk på bondegardar og i borgarlege heimar, slavar i patrisiar- og plantasjehushald, lærlingar og sveinar i huset til ein handverksmeister, så vel som husjomfruer, kokker, stuepiker, budeier og gardsdrengar, agronomar, huslærarar, diskenspringarar, handverkarar, bryggearbeidarar og kontorfolk hjå ein hamsunsk handelsmann og proprietær på Helgelandskysten. I det gamle samfunnet kunne husbondseininga også omfatte arbeidsfolk som hadde sin eigen familie og sitt eige hushald. Den norske husmannsfamilien og dei svenske torpare og statare er typiske i så måte. Også gardbrukarfamiliar kunne inngå som underordna del av ei større husbondseining. Det var gjennomgåande i det føydale 151


H A N S P. H O S A R

Europa. Baronen var husbond for den stavnsbundne leiglendingsbonden Jeppe på Bjerget i Holbergs Danmark. Også den frie leiglendingsbonden i Noreg skulle «være sin Husbond hørig og lydig».14 Og med eit blikk til Yoknapatawpha: Plantasjeeigaren hadde husbonds­ makt over dei svarte arbeidarfamiliane nede i hyttegrenda på plantasjen, Negro Hollow som det heiter hjå Faulkner – «Negerdalen», «Negerdumpa». Det galdt både før og etter opphevinga av slaveriet. Tradisjonelle bruks- og verkssamfunn rundt sagbruk, bergverk, tidlege fabrikkar, bar også umiskjenneleg preg av husbondsmakt, der arbeidarane i hytter og på plassar tett ved verksemda høyrde inn under bruksherrens husbondsmynde. I alle historiske variantar av patriarkatet er familiefaren «sjef» for kone og born. Dette gjeld også internt i familiar som sjølve inngår i det utvida hushaldet til ein overordna husbond, altså den større husbondseininga. Sjølv husmannen, bonden på føydalgodset og den svarte mannen i Negro Hollow skulle vere «herre i eige hus». Men akkurat det kunne i røynda halde hardt. Ein tapte fort råderetten jamvel over eigne småborn – slik som husmannen som måtte sende Aksel frå seg som niåring og overlate til husbonden det daglege myndet over gutungen. Kjærlighet og gråbensild endar forresten med at Aksel i sorg må sjå den yngste sonen sin dra ut i teneste på ein husbondsgard som 13–14-åring, akkurat som dei to eldre syskena hadde gjort før han. Aksel Gran, om han var aldri så mykje kommunist, for det var han til gagns, hadde eigentleg bore på ein draum om å gjere plassen sin til ein ordentleg gard med rom for å behalde ungane rundt seg heime til dei vart vaksne, og eldstesonen kunne ha overteke. Han Aksel hadde nok meir enn gjerne fylt si rolle som pater familias, ein sann patriark. Den svarte mannen med det slåande førenamnet Jesus frå Negro Hollow i ei av novellene til William Faulkner, er gift med Nancy. Jesus

14

Til dømes Christian Vs Norske Lov 1687 3–14–10.

152


PAT R I A R K AT I K AT T H U LT, I Y O K N A PATA W P H A C O U N T Y O G N O K R E A N D R E S TA D E R

er ein desperat barsking som konstant går med ein barberkniv i eit halsband innanfor skjorta. Han blir kasta ut av kjøkkenet i heimen til husbondsfamilien der Nancy arbeider. Jesus blir rasande over dette, særleg sidan The White Man tek seg rett til å trengje inn i heimen hans nede i Negro Hollow så ofte den kvite vil, og i kva ærend han finn for godt. Nancy får besøk av kvite menn i hytta si når Jesus er borte. Når ho ein dag på gata gjer ein lokal notabilitet høglydt merksam på at han skuldar henne pengar etter eit slikt besøk, slår han ho ned og sparkar henne i fjeset så ho misser fleire tenner. Og Nancy treng vern mot sin valdelege ektemann, og tyr for det føremålet til den kvite husbondsfamilien sin, jamvel småborna der, noko som venteleg blir opplevd som ekstra audmjukande for hennar husbond i heimen, Jesus. Novella røpar ikkje enden på dette, om Jesus kom til å bruke barberkniven, men den terroren trugsmålet skaper, set seg så å seie i kroppen også på lesaren. I Knut Hamsuns roman Benoni sit kjøpmann Mack på Sirilund og ser nedover bordet i det juleselskapet han tradisjonen tru arrangerer for alle «sine folk». Han kjende alle personleg. «Og næsten alle piker og koner kjendte han meget vel». Ved bordet er det ein smed som sit og kjenner på eit «evig hat». Det har å gjere med den unge, vakre kona hans som han mista så tidleg. For mange år sidan hadde ho, altså allereie gift med smeden, vore «forhekset» av løytnant Glahn.15 Men ikkje nok med det, også «Mack hadde tvunget hende og annammet hende til enhver tid». I Segelfoss By av same forfattar beordrar bruksherre Holmengraa bryggeformannen sin på nattskift, medan Holmengraa sjølv med eigen nøkkel låser seg inn til ho Daverdana, den erotisk magnetiske kona til den same bryggearbeidaren. 10–15 år tidlegare, i den fyrste av dei tre bøkene om staden,16 og før Holmengraa startar stor mølleverksemd og gjer staden til ein by, er det proprietæren på Segelfoss 15 16

Forhistoria kan lesast i Pan (1894). Børn av Tiden, Segelfoss by, Men livet lever.

153


H A N S P. H O S A R

gard, løytnant Willatz Holmsen, som er den dominerande husbonden i bygda. Ein dag stoppar han på rideturen sin framfor døra til ein av husmennene sine, der han får auge på den same Daverdana, som er husmann Lars Manuelsen si pur unge, vakre dotter. Spontant, framleis på hesteryggen, bestemmer Holmsen at jentungen skal ha huspost oppe på hovudgarden. I same slengen seier han frå at han vil koste utdanning på den skuleflinke broren til Daverdana. Ofte om kveldane beordrar proprietæren jenta opp på rommet til seg. I røynda er det rett nok berre for at ho skal drive med høgtlesing for han. Men alle husets folk og heile bygda tek det som sjølvsagt at det dreiar seg om lekamleg omgang, ein rett husbonden kunne ta seg, og som det ikkje var råd å gjere noko med. Løytnant Willatz og Daverdana gjev assosiasjonar til pedofili. Tilsvarande gjeld for herren på Sirilund (i Rosa): «Nu hadde Mack fått den lille Petrine til sin stuepike og hende gik han og biet på til hun blev gammel nok efter loven […]». Og snart, i omtale av Macks berømte og berykta badeseansar: «Og det er Ellen som er gift med Svend vægter og ungen Petrine som gnir ham nu for tiden.» I alle patriarkalske samfunn ligg tilhøva til rette for overgrep mot born og for sexpress (heterofilt og homofilt) frå husbondens side overfor dei undergjevne. Men når det gjeld pedofili, incest og likekjønna sex, så er dette temmeleg bortgøymde fenomen i kjeldene, også i (den eldre) skjønnlitteraturen. Den nyss nemnde trekanten Holmengraa–Daverdana–bryggeformannen er ein versjon av den arketypiske forteljinga om Kong David, Batseba og Urias (Andre Samuelbok kap. 11). Motivet dukkar hjå Hamsun opp allereie i Pan, der Mack set smeden til oppgåver som varer til langt på natt, medan Mack får viljen sin med Eva, kona til smeden. Det er den same smeden som sit med sitt evige hat i det omtala juleselskapet i Benoni. Det same motivet finst att hjå ein annan forfattar i eit mindre kjent verk frå om lag same tida og same landsdelen som Segelfoss-bøkene og Benoni og Rosa. Det gjeld arbeidardiktaren Andreas Hauklands 154


PAT R I A R K AT I K AT T H U LT, I Y O K N A PATA W P H A C O U N T Y O G N O K R E A N D R E S TA D E R

utprega skitenrealistiske romanar om lausungen Ol-Jørgen, med heilt openberre trekk av forfattaren sin eigen biografi.17 Her finst ein Kong David i skapnad av handelsmann og proprietær Schultz. Batsebas rolle er tildelt «den vakreste husmannskonen på øya», og mannen hennar blir sett på ein uriaspost: «Paul Schultz sendte ham bestandig på langtur med sine skip og lot ham sjelden komme hjem.»18 Kor vidt det var vanleg at nessekongane misbrukte sin patriarkalske posisjon på denne måten, kan sjølvsagt ikkje stadfestast med dei skjønnlitterære «kjeldene». Her kan romanane til Hamsun og Haukland berre verke heuristisk, altså gjere historikaren merksam på eit felt som kan vere verd å granske empirisk, enda om dei dokumentariske kjeldene kan vere godt løynde eller kanskje vise seg å ikkje finnast. Ol-Jørgen hadde, som Haukland sjølv, barndomen sin saman med si aleinemor på eit naustloft på ein strandstad i Nordland. Haukland var fødd i Mosjøen i Vefsn, inn i eit sosialt miljø som overført til William Faulkners sørstatsverd ville blitt rubrisert som «white trash». Hjå Faulkner er dei hillbillies. Hjå Haukland dreiar det seg om fattige fiskarar, plassfolk og lausarbeidarar på Helgelandskysten. Hauklands allmuge er undergjeven husbondsmakta til ein fåtalig handels- og proprietærelite. Men, nett som det kvite proletariatet i Missisippi kjenner seg høgt og aggressivt heva over «niggerane», får den «norske» allmugen på Helgeland eit markant etnisk hovmot overfor den samiske befolkninga i distriktet. Eit avskyvekkjande døme frå boka er der ein skrålande hop av (etnisk norske) karar i ei skjenkjestove får lokka eit eldre, fnisande samisk ektepar til å gjennomføre eit samleie i alles påsyn mot betaling i form av ein slant brennevin.

17

Hanseth 1972; Jacobsen 1978. bøker om Ol-Jørgen kom ut i åra 1902–1908. Det er ei litteraturhistorisk oppgåve å finne ut om Hamsun kan ha lånt uriasmotivet frå Haukland.

18 Hauklands

155


H A N S P. H O S A R

Tilskrivne roller og personlegdomsdannande effekt Generelt spenner utøving av husbonds- og matmormakt over eit register frå djup og kjærleg omsorg, over meir eller mindre autoritære former for hustukt, til det som kan utarte til det reine skrekkvelde. Blandingsforholdet blir bestemt av sosiale og kulturelle omstende, og mest umiddelbart av husbonds og matmors lynne og personlegdom. Nett som Sandbecks vesle Aksel, og nett som på Evenstad, blir husfolket «prisgitt luner og innfall» hjå husbond og matmor. Eit skrekk­ eksempel frå Ringsaker blir litterært skapt i Alf Prøysens krasse novelle «Fin-lampa på Rogne».19 Der blir Kaku-Karen mentalt øydelagd av å bli hersa med og terrorisert av den sengeliggjande, openbert psykopatiske gardkjerringa. Karen er tenestejente på Rogne alt frå småbarnsalderen av til ho blir vaksen og sjuk på sinnet. Motvekt mot dette uhyggesbiletet kan vi finne til dømes i Hans Aanruds skildringar av Sølve Solfeng og Sidsel Sidsærk, fattigungar som får ein positivt sosialiserande oppvekst som tenestefolk hjå snille og forståingsfulle husbondar og matmødrer. Særleg på grunn av desse to forteljingane har Aanrud fått eit ufortent rykte som pur idyllikar. Litt meir treffande kallar den svenske litteraturhistorikaren Peter Hallberg Aanruds dikting for «harmonisk realism».20 «En odelsbonde» og fleire andre sosialt engasjerte forteljingar provar til fulle at Aanrud såg andre og ytterleg negative sider ved bygda og mennesketypane der, og at han i full mon greidde kunstnarisk å framstille også dette.21 Like sosiologisk klårsynt som Prøysen framstiller Aanrud samfunnssystemet som mellom anna gjer at fattigborn kjem i tvangsarbeid for andre. Det gjeld også i Sidsel Sidsærk og Sølve Solfeng, berre at her har Aanrud valt å setje godhjarta menneske i overklasseposisjonen. Utdrag av desse forteljingane er gjengangarar i eldre norske lesebøker for barneskulen. Historikaren Edvard Bull d.y. 19 Frå

Dørstokken heme (1945). Hallberg 1963. 21 Litteraturhistorikaren K. Imerslund (2001) gjev oss ein nyansert analyse av Aanruds haldningar og sosiale forståing. 20

156


PAT R I A R K AT I K AT T H U LT, I Y O K N A PATA W P H A C O U N T Y O G N O K R E A N D R E S TA D E R

framstiller det derfor som eit middel i indoktrineringa av norske skule­ born til å akseptere sosialt urettferdige forhold, altså som ei einaste stor, målmedviten språkhandling.22 Det gjev etter mitt syn eit mis­ fokusert bilete. Bull kallar Aanrud sjølv for ein «storbondegutt». Det gjev også feil konnotasjonar. Aanrud var oppvaksen på eit tungdrive, mindre bruk i brattlia i Vestre Gausdal.23 Han sprang ut frå den sjølvbergande småbondestanden, som saman med dei eigentlege småbrukarane (som er avhengige av familieinntekter utanom eige jordbruk) er ein umåteleg viktig samfunnspregande faktor i norsk historie. Det var ein politisk og kulturell støytdempar mellom kaksesjiktet og bygde­ proletariatet. Nøye kjennskap til opphavspersonens biografi, derunder ein presis klasseanalyse, er vesentleg for å kunne vurdere kor utsegnskraftig ein litterær tekst kan vere som historisk kjelde.24 Forteljinga om odelsguten på Evenstad demonstrerer husbondens (og i dette tilfelle også matmors) bruk av hustukt som herskeråd. Omfang og art av ein husfar sine refsingsmetodar, inklusive eventuell fysisk avstraffing av kone, born, tenestefolk, liveigne og slavar, kan vere reint personlegdomsbetinga. Valdsbruk kan for eksempel vere utløyst av eit pervertert behov for å få stadfesta eller gjenoppretta maskuliniteten og mannsæra. Men utøvinga av tvangsmakt foregår ordinært innan dei rådande samfunnsnormene og kjønnskonvensjonane der og da. Æresdrap på døtrer og systrer er kulturelt betinga, men kan knapt gjerast i praksis utan at den straffande faren eller broren er særskilt personlegdomstilpassa for å bli bøddel i slik ekstrem patriarkalsk hustukt. Josef i Matteusevangeliet var ikkje slik laga.

22

Bull 1981, 114–115. matrikkelen 1904 var bruket på 7,5 skyldmark, medan dei store gardane i Gausdal kunne kome opp i meir enn 40. Bjørnsons Aulestad var for eksempel på 33,2 mark. Men på same tid var det ei mengd gardsbruk i bygda som var mykje mindre også enn Ånerud. Skyldmarksnittet i Vestre Gausdal var litt over 3 mark. 24 Simensen 1977, 93. 23 I

157


H A N S P. H O S A R

Husbond og matmor Patriarkatet tildeler dei enkelte individa posisjonar og roller som ikkje, eller i avgrensa grad, er sjølvvalde, og som ikkje nødvendigvis er betinga av personlege eigenskapar som gjer vedkomande særskilt skikka til å fylle plassen sin. Rolletildelinga er i sitt vesen kjønnsdisk­ riminerande og personlegdomsundertrykkjande, inkompatibel med modernitetens meritokratiske tankegang og ideal om det frie individet. På rollelista står for det fyrste husbonden sjølv med sin tilskrivne allsidige sjefsautoritet. Iallfall i vår kulturkrins vil denne rollen oftast vere tiltenkt fyrstefødde son, som i oppveksten blir behandla som husbond in spe – som gutungen på Evenstad. Særvilkåra som er tillagde den fyrstefødde, vil med nødvende påverke rettigheitsfordeling, personlegdomsdanning og emosjonelle relasjonar mellom foreldre og born, og ikkje minst syskena imellom. På Evenstad får vi altså eit nesten grotesk døme på ein måte dette kan slå ut på. I Olav Duuns roman I blinda (i seksbandsverket om Juvikfolket, 1918–1923, lett kjenneleg lokalisert til forfattaren sin oppvekststad på Namdalskysten) får vi på meir djuptborande vis demonstrert det personlegdomsog habitusskapande elementet ved fenomenet. Det gjeld den vilje­ sterke og dominerande odelsguten Anders og den yngre broren Petter. Dei er 22 og 20 år gamle da dei mistar mor si, som alt lenge hadde vore enkje. Anders er nå husbond på garden. Frå fyrste stund meiner Petter å kunne konstatere korleis storebrorens framtoning er blitt forma etter den tilskrivne rolla: – det hadde vorte slik vaksenmannsskapna på gutskiten, jøss, det var odelsmanns-skrev på han alt, om det så var i buksebaken så synte han kven han var. […] Han fekk aldri tak på broren meir. Dei hadde stengt døra framfor nasen på han; han var berre Petter, han, og resten var Anders.

På sitt sjølvsagde vis tiltek Anders seg eit mest altomfattande og eigenrådig formyndarskap over veslebroren. Emosjonelle knutar og meir eller mindre erkjent rivaliserande erotiske kjærleiksforhold gjer 158


PAT R I A R K AT I K AT T H U LT, I Y O K N A PATA W P H A C O U N T Y O G N O K R E A N D R E S TA D E R

i sum at forholdet brørne imellom får fatale følgjer for alle involverte. Nest etter husbonden på patriarkatets rolleliste står matmora. Ho er administrerande direktør for hushaldninga og vikarierande husbond når mannen er fråverande eller ueigna. Som enkje tek ho over husbondsmakta og dannar eit mellombels matriarkat i påvente av at odelsguten eller ein ny ektemann skal kome inn i den førre sin stad. I familien på Astrid Lindgrens Katthult fyrst på 1900-talet er det matmor Alma som de facto har styringa, i kraft av betre forstand, romslegare sinn og større menneskekunnskap enn ektemannen Anton Svensson. Anton på si side strevar litt ekstra for å gjere sin autoritet gjeldande, særleg overfor den viltre og kreative 6–8 år gamle sonen, Emil. Men det er sjølvsagt husbond de jure, Anton sjølv, som er kyrkjeverje, og som representerer hushaldet i andre offentlege og formelle samanhengar. Ein heilt annleis type matriark enn Alma Svensson kan vi gå tilbake til Matti Aikio for å finne. Forteljinga er sentrert rundt eit reindriftssamisk hushald som ikkje er så ulikt den gammaltestamentlege, nomadiske prototypen av eit patriarkat. Husbonden er den rikaste reineigaren i området, Biettar Oula, med ein flokk på 1000 dyr, kanskje meir. Han nyt stor respekt i bygda og på vidda, og er husbond for den frodige og sanselege kona Elle, ein liten son og med ein ungkar i si teneste, Lasse. Biettar Oula med kone og barn og tenestekar bur i teltet saman med Mor Biettar (mor til Biettar Oula) og hennar aldrande tenar Aslak. Tilhøyrande hushaldet er også nokre hyrdingar der på vidda – eit ukjent tal reingjetarar som blir nemnde i forbifarten i forteljinga, og som har sovestad og matstell utanom kjernehushaldet. Mor Biettar er de facto matriark i hushaldet – den einaste som kan ha makt også over Biettar Oula, som elles lever opp til si rolle som fullmyndig husbond. Mor Biettar er over all måte slu, grådig og tyrannisk. Desse eigenskapane viser seg best i måten ho og Biettar Oula behandlar tenestekaren Lasse på, noko vi kjem attende til nedanfor.

159


H A N S P. H O S A R

Den gode matriarken er velkjend frå litteraturen, for eksempel hjå Hans Aanrud og Barbra Ring. Her er eit døme frå den historiske røynda. Anna Aanstad (1878–1939) frå Skjåk var gardkjerring og matmor for mange. Det var både hennar eigen store familie, og dertil ei mengd arbeidsfolk knytta til gardsdrifta og eit mangfald av andre verksemder på garden, og ho viste omsut også for huslydar på småplassar i nabolaget. Her er Anna på veg til gjestebod med sendingskorg og grautambar. Ukjent fotograf, 1932 (I privat eige).

160


PAT R I A R K AT I K AT T H U LT, I Y O K N A PATA W P H A C O U N T Y O G N O K R E A N D R E S TA D E R

På norske bondegardar var det ei fast tildelt rolle for avgåtte husbondar og matmødrer, nemleg som føderådsfolk som frivillig hadde gjeve frå seg patriarkatet. Dette på mange vis funksjonelle systemet viser seg ikkje så sjeldan også å ha ei vrangside – autoritetskonfliktar, maktkamp, psykologisk strevsame forhold mellom dei aller næraste – mellom far og son, svigermor og svigerdotter osv. Vi kan her vende attende til Olav Duun. Det gjeld mest direkte i hans romanverk Med­ menneske, med Didrik Dale som undertrykkande far og ond kårkall, men også i Juvikfolke. Duuns forfattarskap må teljast med blant verdslitteraturens mange framståande demonstrasjonar av patriarkatets ibuande nevrose- og traumeskapande eigenskapar. Yngre sysken Vi kan gå vidare i rollelista innanfor patriarkatet: Som vi allereie har vore inne på, har yngre sysken av odelsarvingen på garden sine rammer og skrankar å halde seg til. Dei kan ha håp om å gifte seg til husbondeller matmorstatus på ein annan gard. Men både for dei, og like mykje for odelsarvingane, kunne lyse voner til giftemål bli overskygga av frykten for (frå dei unge si side uønskte) arrangerte ekteskap som patriarkatet gjev så vid heimel for. Det galdt ikkje berre for bondeungdomen, men like mykje for «Amtmandens Døtre» og andre jenter og gutar i borgarlege og elitære miljø. Maria var «lova bort til» Josef (Matt. 1.18), for alt vi veit utan at nokon av dei to hadde hatt noko dei skulle ha sagt i saka. Om vi framleis held oss til den norske landsbygda: I husmannstida fekk mange yngre sysken rydde seg plassar under eldstebrorens gard, slik at eit husbond–plassmann-forhold kom som eit kompliserande tillegg til slektskapet og dei emosjonelle familiebindingane. Petter i Juvikfolke blir rett nok ikkje husmann i juridisk forstand, men Anders kjøper ein liten plass til veslebroren, han syter for at Petter får arbeidsoppdrag, refsar og strammar han opp – på ikkje så lite krenkjande storebror- og husbondvis. 161


H A N S P. H O S A R

Ofte må og/eller ønskjer yngre sysken å søkje nye levevegar heilt utanom familieverksemda. Dermed kan dei, når tilhøva ligg til rette, utgjere eit ekspansivt, kanskje innovativt element i samfunnsdynamikken. Dei står klare til å fylle plassar i nye næringar – dei fleste gjennom proletarisering, somme i kvalifiserte, leiande funksjonar. Dei kan om mogleg søkje utdanning og gjerne ta til i – for sitt miljø – utradisjonelle levebrød. I Sven Morens sterkt politisk prega roman Riket er ditt (1932) er to av hovudpersonane brørne Hans og Erling Miklegard. Hans er odelsbonde og skogeigar, sterkt knytt til slektsgarden og med ei utprega paternalistisk haldning til familien og til husmennene og skogs­ arbeidarane sine. Den yngre broren Erling dreg ut, tek utdanning, blir polert og intellektuell. Han kjem attende til heimbygda som redaktør for Venstre-avisa der. Ei politisk parallellføring av dei to brørne blir samstundes ei treffande skildring av formene som kampen mot husbondsveldet på politisk nivå typisk fekk på stader som Morens Trysil, Sandbecks Åmot og i mange andre innlandsbygder. Brørne er i utgangspunktet båe venstrefolk. Men Erling og avisa hans tek meir og meir side med det radikale «småbrukarvenstre», dvs. Arbeidardemokratane / Radikale Folkeparti, som Johan Castberg stod i spissen for. Utan at det blir sagt, kan vi rekne med at Hans etter kvart halla mot det nye Bondepartiet, som vel også forfattaren sjølv.25 I kjølvatnet av fyrste verdskrigen og Oktoberrevolusjonen blir skogsarbeidarar og småbrukarar radikaliserte også i bygda til Hans og Erling Miklegard. Dei går inn i sosialistiske parti, fagorganiserer seg og set i gang streikar, blokade og jamvel sabotasjeaksjonar. Avisa til Erling går lenger og lenger til venstre, med ein radikal (og heller usympatisk) redaksjonssekretær som pådrivar. Erling let seg presse berre til eit visst punkt, og gjev opp avisarbeidet. Men ei blanding av alt det politiske og det emosjonelt problematiske forholdet til broren, familien og slektsgarden, gjer at han bryt saman mentalt. Løysinga 25

Skrede 1964, 179.

162


PAT R I A R K AT I K AT T H U LT, I Y O K N A PATA W P H A C O U N T Y O G N O K R E A N D R E S TA D E R

for han blir å innsjå verdiane i det tradisjonelle systemet, forsone seg med broren og be om forlating for sine villfaringar ved å stille si fysiske arbeidskraft til disposisjon for slektsgarden og patriarkatet. Han flyttar inn på Miklegard og blir gardskar der. Erling var gift, og han hadde levd eit sjølvstendig karriereliv. For andre yngre sysken på ein odelsgard kunne det heller stusslege alternativet vere å bli gåande som ugifte attgløymer og vedhengande arbeidskraft på heimegarden under eldstebrorens husbondsregime. Tenestefolk og husmenn Vi skal vende attende til reindriftssamen Biettar Oulas hushald. Lasse der er eit døme på ein tenar som får rasert sitt ego og pervertert sin personlegdom under husbondsåket. Han blir mellom anna lurt og tvinga til å ta på seg skulda for eit reinstjuveri som eigentleg Biettar Oula sjølv og den gamle mor hans stod bak. Lasse kjem på straff i Trondheim, og kjem attende til teltet litt kristeleg og litt «lærd». Men han blir også meir og meir hemngjerrig og ekkel. «Det klamt slimede i ham […] satte sit Præg paa Øinene, paa hele Aasynet, paa alle hans Handlinger». Og under «hans valent viljeløse Lydighed» ulmar eit brennande hat. Kua og øydelagde sjeler, undertrykt eigenvilje, hat som gror under husbonds- og matmorsåk gjev også gudbrandsdalsdiktaren Tor Jonsson på karakteristisk vis sine skildringar av. Det gjeld for eksempel i ei historie frå ei drengestove i Lom. Dei barskaste karane der «banna på at dei skulle slå hovudet ned i vomma på husbonden ein dag og kjerring-glefsa skulle dei henge opp etter augkvarmane og tvinge ho til å blunke». Den ekstra utsøkte torturen som blir tiltenkt matmora, kan avspegle det innslaget av misogyni som gjerne følgjer mannleg tenar–matmor-forholdet. I lys av patriarkatets mannsroller og mannlegdomsideal blir det ekstra audmjukande for barske unge karar å vere underkasta kvinnfolkstyre.

163


H A N S P. H O S A R

Tor Jonsson demonstrerer for oss også det fortvila ambivalente i den rolla tenestekarane finn seg sjølve att i: Dei yngre gutane i drengestova ser opp til dei vaksnare storkjeftane, «enda vi visste at dei alltid var pene gutar under augo til husbonden, og bad han dei gjera eitkvart, sprang dei til møkka spratt under helane». Miljøet blant dei underkua sjølve kunne lett bli infisert av mobbelyst og hakkekyllingorden. Kvar av dei to tenestekarane i Biettar Oulas telt frydar seg når den andre blir hersa med. Blant ungkarane i drengestova i Lom får det seksualiserte former: «Ein av oss måtte gjerast til stakkar, han måtte så å seia kastrerast i folkeaugo, skulle dei andre ha von om å vekse til menn og få tak i dei penaste tenestegjentene.» Når den som kanskje får den penaste tenestejenta, giftar seg og får ein husmannsplass med husbondsansvar for kone og born, skjer kanskje ei mentalitetsendring, bort frå det agressivt opprørske til det meir aksepterande og tolsame. Det skjedde ikkje med Sandbecks Aksel Gran. Han heldt fram i klassekampposisjon som iallfall svigerfaren – sjølv utprega husbondslojal plassmann – fann totalt uansvarleg. På ei lita bokside av ein «lørdagsstubb» gjev Alf Prøysen oss ei skarpsynt framstilling av eit truleg ganske vanleg mentalt utslag av tilværet som «ansvarleg» plassmann: To eldre brør, på kvar sin gard, møtest og kjem i prat om korleis den eine og den andre steller med gardsdrifta si. Det viser seg at dei har litt av kvart å utsetje på kvarandre, og samtalen blir amper. Når den eine snakkar spydig om den falleferdige låven hjå den andre, kjem svaret: «– Je tru itte du ska bry deg så mye med det. Vi ska rive ned låven og sætta’n opp att som hytte oppi fjelli.» Det fell knapt lesaren inn anna enn at det er to gardbrukarar som står og kjeklar. Heilt til vi kjem til siste linjene i stubben: «Vi, tenkte dom der dom gikk. To gamle husmenner som tok gardens ære som sin egen. – Vi sa dom…». Dette levandegjer patriarkatets tilrettelegging for vertikal identifikasjon, den undergjevne sin lojalitet og samkjensle overfor husbonden framfor horisontal solidaritet med folk i same klasseposisjon som ein sjølv. Dei sosialpsykologiske utslaga av konstellasjonen tenestefolk– 164


PAT R I A R K AT I K AT T H U LT, I Y O K N A PATA W P H A C O U N T Y O G N O K R E A N D R E S TA D E R

husbondsfolk vil variere ikkje minst med kor stor sosial avstand det er mellom husbondssjiktet og dei sosiale laga som tenestefolket er rekruttert frå. Truleg med unntak av storgardssamfunn av typen Ringsaker var det i norske bygder jamt over ikkje nødvendigvis degraderande for ein son eller ei dotter på ein brukbar gard å ta teneste på ein annan gard. Det kunne sjåast som ei sosialiserings- og læretid som styrkte kompetansen deira til sjølve å drive eit gardsbruk når den tid kom. Det seier seg likevel sjølv at flest tenestefolk måtte kome frå plassar og småbruk som hadde overskot på arbeidskraft i hushaldet, og færre kom frå dei gardane som var store nok til å ha bruk for sine eigne born og ungdomar som arbeidskraft, og eventuelt supplere med tenestefolk utanfrå. I ei elles utmerkt bok om tenestejenter kastar rett nok Sølvi Sogner og Kari Telste fram ein påstand om at «søner og døtrer til bønder tok teneste i like stor grad som barn av fattige og jordlause».26 Korkje Sogner og Telste eller underskrivne kan vise til god statistikk på dette, men påstanden verkar urimeleg som hypotese. Astrid Lindgrens Lønneberget er ei bygd prega av små og tilsynelatande jamstore gardar. Anton og Almas Katthult er iallfall eit akkurat passe familiebruk. Men fram til ungane når tenåringsalder, trengst det tilført vaksen arbeidskraft. Lina og Alfred er jente og dreng der, båe i 20-åra og ugifte. Iallfall for Alfred sitt vedkomande blir den smålåtne sosiale bakgrunnen dokumentert i boka. Bestefaren hans figurerer blant det utrangerte bygdeproletariatet som blir parkert på gamleheimen i soknet, under den grådige og tyranniske styrarinna Kommandora. Det er ikkje akkurat det autoritære, tyranniske og brutale som er framherskande i framstillinga av livet i Katthult. Likevel står det ikkje til å nekte at Anton Svensson er ein valdeleg far, sjølv om vi morar oss stort når han brølar og flyg etter Emil for å gje han juling når han meiner gutungen har gjort noko gale. Autoritær og behavioristisk 26

Sogner og Telste 2005, 13.

165


H A N S P. H O S A R

barneoppseding konserverer patriarkatet og er rota til mykje vondt i privatlivet og i verdshistoria. Men akkurat Emil var utstyrt med eit lyst og ukueleg sinn. Han vart heilt sikkert ein god husbond for neste generasjons hushald i Katthult, og for heile soknet som ordførar.

Ikkje akkurat Emil og Alfred, men ikkje så langt i frå. Fremst: Artikkelforfattaren. Bak: gardsdrengen Arne. Situasjonen er ei høgtidssam gravferd for ein kattunge, truleg i 1958. Akkurat som Alfred i Katthult hadde Arne bestefaren sin på gamleheimen i bygda. «Gamle Knutsen» var kjend som den barskaste, mest fandenivoldske og humørfylte rallaren frå Skjåk. Ikkje lenge etter at biletet vart teke, braut Arne opp frå tenestekartil­ veret og byrja eit langt yrkesliv i industrien. Både «flukta frå landsbygda» i 1950-åra og rallarverksemda tidleg på århundret, verka undergravande på husbondsveldet. Foto: Kristian Hosar.

Trugsmålet mot mannlegdomen Patriarkatet er per definisjon kjønnsdiskriminerande og kvinneundertrykkande. Det er også i djupaste forstand mannsundertrykkande. Det tvangsmønsteret av roller systemet fører enkeltpersonar inn i, 166


PAT R I A R K AT I K AT T H U LT, I Y O K N A PATA W P H A C O U N T Y O G N O K R E A N D R E S TA D E R

blir av Aksel Gran i Kjærlighet og gråbensild, og av mange andre unge menn i usjølvstendige, tenande stillingar, følt som trugsmål mot deira mannsære og heile maskulinitet. Karane tyr til ymse utvegar for å yte motstand mot dette. Intensiteten i motstanden vil mykje avhenge av arten av det beståande kjønnssystemet, nærare bestemt i kor stor grad det lokale miljøet er prega av machoverdiar og æreskultur. Som 19-åring forlet altså Aksel tilveret som dreng på Hedmarken og søkjer seg eit – i hans voner – friare tilvære som skogsarbeidar i Østerdalen. Men her stangar han mot nye utslag av patriarkatet. Her er det husbondar og odelsgutar på dei store skoggardane som blir motstandarar, i arbeidslivet og i kjærleikslivet. Aksel framstår i denne kampen som ein opprørsk og machodyrkande stabeis, slåstkjempe og krypskyttar, ein ordentleg rabagast. Men samstundes blir han nærmast fanatisk kommunist og er med blant dei tøffaste i dei oppheita, til dels valdelege arbeidskonfliktane med skogeigarane, nærare historisk bestemt til Julussakonflikten i 1927. Eg er freista til å sjå Aksel som eit døme på at ein førmoderne mannlegdomstype, skapt under patriarkatet, prøver seg på nye og moderne kampformer og forhandlingsarenaer og går inn i politikken. Det førmoderne ligg i aggresjonen i form av slåsting og hang til våpenbruk og tjuvjakt. Det syner seg også i den ganske egosentriske husbondrolla han inntek i heimen. Det moderne ligg da i kampen for å rive seg laus frå skogbøndenes patriarkat og danne motmakt med fagorganisering og tarif­favtalar som overstyrer husbondens individuelle og skikk-og-bruk-bundne avtalar med «sine» arbeidarar frå husmannsplassane. Eit fullt og heilt førmoderne maskulint reaksjonsmønster skal vi hente frå Lønneberget. Det gjeld ein kosteleg scene frå ein auksjon i bygda. Der oppstod det eit masseslagsmål der alle tenestekarane som hadde møtt opp på auksjonen, tok del. At det var nettopp desse som slost, forklarer Lindgren slik: «[…] på den tiden arbeidet og slavet en gårdsgutt hele uken året rundt og hadde nesten aldri noen fornøyelser, derfor var en slik auksjon riktig underholdende for ham, og da ville han gjerne slåss.» Det er plausibelt nok. Men like plausibelt 167


H A N S P. H O S A R

er det å rekne med at festinga og slåstinga også var ein måte å demonstrere mannlegdomen og det fandenivoldske individuelle sjølvstendet på, trass i (og på grunn av) den reelt usjølvstendige posisjonen dei var i som tenestegutar. Jamvel den elles snille og fredelege Alfred i Katthult kastar seg ut i det med liv og lyst. Slagsmålet blir utløyst av Bulten på Bo, «den verste slåsskjempen og fyllefanten i hele Lønneberget». Han blir provosert av at Lina, tenestejenta i Katthult, flørtar med ein godt vaksen, velhalden ungkarsbonde, eller med Bultens skrålande og illsinte ord – ein gammal, skalla bondetamp. Det dreiar seg om klasseinfluert seksuell rivalisering. Transsosial og «inter-racial» seksualitet Så snart slagsmålet var over, står kamphanane fredeleg og leande ved vasspumpa og vaskar blodet av seg, og til og med ein smilande Bulten i Bo takkar for kampen. Idyllen er påtakeleg. Tor Jonsson ville ha skrive annleis om slike ting. Går vi attende til Sandbecks Kjærlighet og gråbensild, ser vi at den seksuelle klassekampen tek særs bokstavelege og brutale former i kampen mellom skogbondearvingen Lars Lyngen og Aksel Gran om den same jenta. Der nyttar Lars seg av sin yttarst lojale tenestedreng som «hit man» i slagsmål på bygdefestar. I verdslitteraturen er sex på tvers av klasser framstilt som ekstra pirrande – Lady Chatterley og skogvaktaren (D.H. Lawrence), Frøken Julie og tenaren Jean (Strindberg), proprietærdottera Victoria og møllarsonen Johannes hjå Hamsun, for ikkje å gløyme forholdet som sistnemnde forfattar skildrar mellom kjøpmann Mack og villige og ufrivillige, gifte og ugifte tenestejenter i Pan og i romanane om Benoni og Rosa. Iallfall Ellen, «som er gift med Svend vægter», er genuint forelska i Mack. Idyllen i Lønneberget, realistisk eller ikkje, står i grell og lærerik kontrast til William Faulkners Yoknapatawpha-univers. Det har sjølvsagt fyrst og fremst å gjere med slaverifortida i Sørstatane. Patriarkatets former der ytra seg i eit brennpunkt eller ein intersek168


PAT R I A R K AT I K AT T H U LT, I Y O K N A PATA W P H A C O U N T Y O G N O K R E A N D R E S TA D E R

sjonalitet der ikkje berre klasse og kjønn kryssa kvarandre i det sosialsexologiske mønsteret, men med ein tredje faktor som gjorde det ekstra betent – «rasen». Sex mellom svarte menn og kvite kvinner var det ultimate åtaket på patriarkatet, og kvite menns sex med svarte kvinner den ultimate audmjukinga for svarte menn. Berre mistanke om svart mannleg omgang med kvite kvinner fører til raseri, lynsjing og, ja, kastrering i blodig fysisk forstand i William Faulkners Yoknapatawpha County.27 Ein generasjon etter Faulkner skriv den afroamerikanske forfattaren og militante black power-aktivisten Eldridge Cleaver (1935– 1998) også sterkt og nifst om det sosialsexologiske forholdet mellom svarte og kvite i USA.28 Essaysamlinga hans, Soul on Ice, inneheld politiske og ideologiske drøftingar med direkte tilknyting til hans eige liv. Han fortel openhjartig om si kriminelle løpebane i ung­ domen, med særskild vekt på at han var ein notorisk valdtektsmann. Det var etter kvart med eit medvite mål om å valdta kvite kvinner som ein slags rasehemn. Da hadde han fyrst øvd seg på svarte jenter. Han hevdar at svarte menn jamt over kjenner seg ekstra tiltrekt av kvite kvinner. Ofte er denne tiltrekkinga gjensidig. Og han gjer sjølvsagt eit tema av kvite menns historiske misbruk av svarte kvinner. Cleaver lagar så å seie ein eigen seksualsosiologi, der han framhevar at dei svarte, tenesteytande kroppsarbeidarane («menials») er blitt tillagde nærmast dyriske seksuelle eigenskapar, medan den kvite mannlege herrerasen– eller husbondsklassen kunne vi tilføye – har tilrana seg det intellektuelle, politiske og administrative herreveldet. Denne klassekonstellasjonen kan vi naturleg føre attende til hushaldsplanet der den seksuelle klasse- og rasekampen ytrar seg i konstellasjonen husbond (herre, «massa») – tenar (slave, «black boy»).

27 28

Light in August. Sjå også til dømes novella «Dry September», der lynsjing er direkte motiv. Soul on Ice.

169


H A N S P. H O S A R

Muddy Waters (1913–1983), ein av verdas fremste bluesartistar, voks opp hjå bestemor si i ei hytte på bomullsplantasjen Stovall i Mississippi. Han braut opp frå tilveret som «black boy» i apartheidstaten og søkte lykka i Chicago. Bakgrunnen kastar eit visst lys over det insisterande macho-imaget han skapte av seg sjølv, i livsførsel og i musikken, svært direkte uttala i låten Mannish Boy: «I‘m a man, I spell MMM, AAA, child, NNN. That represents man. No B, O, child, Y. [...] I’m a natch’l born lovers man. I‘m a hoochie-coochie man [...]» Foto: Lionel Decoster, 1976 (Wikimedia Commons, cc-by-sa).

170


PAT R I A R K AT I K AT T H U LT, I Y O K N A PATA W P H A C O U N T Y O G N O K R E A N D R E S TA D E R

Også i det relativt etnisk homogene Noreg kan transetnisk seksualitet førekome som litterært motiv. Det kan vere i enkle former som skillingsviser om taterjenta og bondeguten («Burobengen») og i kunstnarisk høgverdig lyrikk med same tema, som i Einar Skjær­ aasens «Fante-Lotta». Hamsuns «landstryker» August har gjentatte vonde flashbacks til ei gjengvaldtekt av «en negerpike». «Vi var fire om hende, og det utstod hun ikke». Jenta vart drepen.29 Ein annan gong skryter August av å ha tiltvinga seg sex: «Det gjaldt en negerpike som hadde bedt for sig, men som han ikke hadde hørt på – haha, så tåpen var ikke en massa!».30 Kjøpmann Macks dotter Edvarda har ekstatisk sex med samen Gilbert ved den løynde, heidenske kultplassen han hadde innretta i skogen ved Sirilund.31 Løytnant Glahn og jaktkameraten boltrar seg med innfødde jenter i India.32 Petter og Anders hjå Duun er forelska i den same (halvt) samiske jenta, og odelsguten Anders giftar seg utan vidare med henne, noko som skulle vise seg å få redselsfulle følgjer. Hjå Matti Aikio blir transetnisk erotikk jamvel eit hovud­motiv. Opningsscenen i I Dyreskind skildrar korleis Biettar Oulas kone Elle kjenner det kjødelege begjæret sitre og syde medan ho står i vitneboksen under reintjuverisaka og ser på den unge kjekke, norske futen som er påtalemakt. Da ho same kvelden kjem i skade for å nemne denne futen, samstundes som ho tryglar mannen sin om å gjere det godt for henne under fellen, klyper heller Biettar Oula henne hardt og vondt i låret, og greier berre så vidt å styre sitt raseri så han motstår innskytinga til å rive henne opp i nasebora. Han hadde nok merka på dei bivrande nasevingane hennar tidlegare på dagen kor kåt ho var på ein annan mann. Aikio framstiller samane i dyrisk ham på mange måtar.

29

Landstrykere, Første del kap. I og Annen del kap. IX. August kap. XV. 31 Rosa kap. XII 32 Pan. (Etterskrift «Glahns død»). 30

171


H A N S P. H O S A R

Forteljarstemma i romanen har ei genetisk forklaring på Elles fantasiar om futen, og den er verd å merkje seg. Ho har så «store, mørkeblaa Øine» som «utvilsomt maatte være indsmuglet i Racen». Når ho blir brunstig der i tingstova, skuldast det «ikke bare Lappens ærbødige, halvt frygtsomme Tilbedelse af en kongelig norsk Embedsmand. Det indsmuglede germanske Blod voved at blive sanselig hedt». Og vice versa: Ungjenta Elna, den «germansk» lyse, fagre og – også ho – sterkt sanselege dottera til handelsmannen ved fjorden, er så tiltrekt av Biettar Oula at ho hadde følgt han på avstand langt innover vidda berre for å få nokre glimt av han. Også Elna sin privatlærar, «Telegrafistinden», hadde betrudd eleven sin at ho godt kunne tenkje seg å flykte med Biettar Oula. Far til Elna, den aldrande handelsmannen med kallenamnet Gråbeinen, blir rasande over oppførselen til dottera. Han må likevel halde seg i skinnet. Den tidlegare store husbonden er skuva til sides av oppkomlingar, og Gråbeinen kan berre tenkje med vemod og intens argskap på at det var tider «da han i bogstavelig Forstand var Distriktets Fader». Transetnisk sex i Nord-Noreg blir også framstilt hjå Andreas Haukland. Ol-Jørgen kjem på ei av sine vandringar som skreppekræmar forbi ein samegamme. Der blir han invitert og slår seg til nokre dagar. Under heile opphaldet har han full og gjengjeldt glede av seksuelt samvær med den unge dottera der, og det med foreldra si aktive tilskunding, «varme om hjertet og full av lystig velvilje» som dei er, særleg når Ol-Jørgen kan by på alkoholhaldig «golokt». Dottera hadde noko ved seg som «umettelig jóg ham inn i nye favntak». Det galdt heilt til ei natt etter nok eit gjennomført samleie, da Ol-Jørgen brått får for seg at munnen til jenta berre er brei og stygg og at ho ligg ved sida hans som ikkje noko anna enn «et grinende dyr». Ei forestilling om noko undermenneskeleg ved samane er det også tidlegare i kapittelet gjeve direkte uttrykk for: «[…] det la seg en dyreham om lappene, mens de åt.»

172


PAT R I A R K AT I K AT T H U LT, I Y O K N A PATA W P H A C O U N T Y O G N O K R E A N D R E S TA D E R

Sluttord Med ei rad eksempel frå skjønnlitteraturen har eg trekt fram lokalt situerte trekk ved patriarkatet som eg meiner er relevante for meir vidtrekkande historiske og kulturhistoriske analysar. Det gjeld eit særs viktig historisk fenomen og eit høgst dagsaktuelt tema. Kampen mot patriarkatet er ein av dei store frigjeringskampane i verdshistoria. Og patriarkatet er utbreidd den dag i dag, mange stader rett nok som restar, om ikkje anna så i private familieforhold. Men det finst i fullare meining og som dominerande kraft i mange land, så vel som i kulturelle enklavar i land og kulturar som elles blir oppfatta som moderne. Og patriarkatet blir openbert stadig oppattnya som ideologi, og nå som alltid før religiøst sanksjonert. Har eg så fått gjeve eit brukeleg svar på hovudproblemstillinga for innlegget: Korleis kan skjønnlitteraturen nyttast på erkjenningsutvidande vis i lokalhistorisk samanheng? I historisk gransking vil skjønnlitteraturen framfor alt tene som ein augneopnar, eit heuristisk hjelpemiddel. Det vil seie at han skal hjelpe historikaren med å finne fram til og kombinere det mangfaldet av kunnskaps- og forståingsbitar som trengst for å få til eit plausibelt bilete av fortida. Fiksjonens fremste føremon i vår samanheng er at han kan kaste lys over kjensgjerningar som heilt eller delvis er løynde i andre kjelder. Eksempelrekkjer frå skjønnlitteraturen kan utgjere sjekklister og malar for moglege og sannsynlege konstellasjonar i realhistoriske undersøkingar. Det vil kunne danne utgangspunkt for vinklingar, problemstillingar og hypotesar. Ei slags oppskrift kan vere som følgjer: Du observerer eit granskingsverdig fenomen i det lokalsamfunnet du tek for deg. Emne kan veljast i fleng: Barneoppseding og sosialisering, sosial kontroll, seksualitet, skeiv historie, kjønnssystem, lokale sosiale og kulturelle distinksjonar, rasisme, habitusvariasjonar, religiøsitet, maktkamp på ulike felt og nivå… Undersøk om og korleis fenomenet figurerer i stadrelevant skjønnlitteratur, og i tilfelle om det er tillagt ulik karakter

173


H A N S P. H O S A R

og valør hjå ulike forfattarar. Inkluder alle typar skjønnlitterære eksempel frå lokalsamfunnet, frå dei mest kunstnarisk høgverdige romanar, noveller og dikt til litterære forsøk i ungdomslagsaviser, stemneprologar og ikkje minst upretensiøse bygdeviser og pretensiøse bygdesongar. Hent inn komparativt skjønnlitterært materiale frå andre stader. Evaluer dei einskilde verka si utsegnskraft og vurder sosialt og psykologisk truverde. Undersøk så med bruk av adekvat historiefagleg kjeldekritikk kva som er den mest røyndomsnære framstillinga av fenomenet sett i høve til di konkrete bygdehistorie. Arbeid ut frå den rimelege hypotesen at eitt og same fenomen i seg sjølv kan ha mange sider, og at det kan ha ulik tyding, verdi og meining for dei einskilde individa og for delkulturelle og sosiale grupper innanfor eitt og same lokalsamfunn.

174


PAT R I A R K AT I K AT T H U LT, I Y O K N A PATA W P H A C O U N T Y O G N O K R E A N D R E S TA D E R

Litteratur Aikio, Matti. 1906. I Dyreskind. Fortælling fra Finmarken. Roman. Kristiania: Aschehoug. Bull, Edvard. 1975. «Fra bøndenes og husmennenes samfunn til den organiserte kapitalisme». I Makt og motiv. Et festskrift til Jens Arup Seip. Oslo: Gyldendal. Bull, Edvard. 1982. «Skjønnlitteratur som sosialhistorisk kildemateriale». I Retten til en fortid. Oslo, Bergen, Tromsø: Universitetsforlaget. Cleaver, Eldridge. 1968. Soul on Ice. Essays. New York: McGraw-Hill. Duun, Olav. 1918–1923. Juvikfolke. Romanverk, 6 bd. Av dette særleg bd. 2 I blinda. Medmenneske (1919). Faulkner, William. 1931. «That Evening Sun» og «Dry September». Noveller. I William Faulkner. 1995. Collected Stories. New York: Vintage. (Meir uspesifisert er det i artikkelen referert særleg til Light in August (roman, 1932) og Absalom, Absalom (roman, 1936.) Hallberg, Peter. 1963. Harmonisk realism. En studie i Hans Aanruds bondeberättelser. Oslo: Universitetsforlaget. Hamsun, Knut: Benoni (roman 1908), Rosa. Af student Parelius’ papirer (roman, 1908), Børn af Tiden (roman 1913), Segelfoss By (roman 1915), Landstrykere (roman, 1927), August (roman, 1930), Men livet lever (roman, 1933). Hanseth, Tor. 1972. Andreas Haukland. Liv og diktning. Vefsn: Vefsn kommune. Haukland, Andreas. 1978. Ol-Jørgen. Roman. Oslo: Gyldendal. (1. utg. i 3 bd.: 1902–1904). Iddeng, Jon W. 2005. Litteratur som historisk kilde. Historisk tidsskrift. 84(3) s. 430–452. Imerslund, Knut. 2001. «Harmonisk realisme? Om Hans Aanruds fortellinger». I Haugsmark, Geir (red.): En reise i Hans Aanruds og Sidsel Sidsærks rike. Bjørnson-årbok, nr. 3. Aulestad: Aulestad forlag. Jacobsen, Kjell. 1978. Forfatteren Andreas Haukland som lokalhistoriker. Ottar. Populære småskrifter fra Tromsø museum, nr. 103. Jonsson, Tor. 2016. «Drengestova». I Tor Jonsson: Eit ord er eit under. Tekster i samling, redigert av Håvard Teigen. Vallset: Oplandske Bokforlag. Lindgren, Astrid. 2001. Emil fra Lønneberget gir seg ikke. Omsett frå svensk av Olaf Coucheron. Oslo: Damm. (1. utg.: 1970). Lorentzen, Jørgen og Mühleisen, Wencke (red.) 2006. Kjønnsforskning. En grunnbok. Oslo: Universitetsforlaget. Moren, Sven. Romanane Garden og bygda (1924), Grøndalskongen (1925), Vegaskile (1926), Styrkeprøve (1929), Riket er ditt (1932) og Skuldmennene (1934). Myhre, Jan Eivind. 2015. Norsk historie 1814–1905. Å byggje ein stat og skape ein nasjon. Oslo: Samlaget.

175


H A N S P. H O S A R

Prøysen, Alf. 1945. «Fin-lampa på Rogne». Novelle. I Dørstokken heme. [Høvik]: Høvik bokhandel (A.I. Vig). Prøysen, Alf. 1974. «Vi». Lørdagsstubb i Arbeiderbladet. Her opptrykt i samlinga Kjærtegn. Lørdagsstubber, i utvalg av Nils Johan Rud. Oslo: Tiden. Sandbeck, Vidar. 1967. Kjærlighet og gråbensild. Roman. Oslo: Cappelen. Simensen, Jarle. 1977. «Diktning og historie». I Förtolkningsproblem i historia. Stu­ dier i historisk metode, 12. Oslo, Bergen, Tromsø: Universitetsforlaget. Skrede, Magne. 1964. «Trysil i norsk diktning». I Lillevold, E. (red.): Trysil-boka. Bd. 4, del 2. Trysil: Trysilboknemnda. Sogner, Sølvi og Telste, Kari. 2005. Ut og søkje teneste – historia om tenestejentene. Oslo: Samlaget. Sørbø, Jan Inge. 2018. Nynorsk litteraturhistorie. Oslo: Samlaget. Walby, Sylvia. 1994. «Patriarkatet som system och olike strukturer». I Jonas­ dottir, Anna G. & Björk, Gunnel (red.): Teorier om patriarkatet. Betydelser, begrãnsningar och utvecklingslinjer. Kvinnovetenskapligt forums skriftserie nr. 2, Högskolan i Örebro. (Opphavleg innleiing til hennar bok Theorizing Patriarchy frå 1990, her i svensk omsetjing.) Weber, Max. 1975. Makt og byråkrati. Essays om politikk og klasse, samfunnsforskning og verdier. I utval ved Egil Fivelsdal. Oslo: Gyldendal. (1. opplag: 1971). Wiesner-Hanks, Merry E. 2001. «Patriarchy». I Stearns, Peter N. (sjefred.): Encyclopedia of European Social History from 1350 to 2000. Vol. 4. Detroit: Charles Scribner’s Sons. Aanrud, Hans. 1917. «En odelsbonde». Novelle. I En odelsbonde og andre fortællinger for barn. Kristiania: Gyldendal. Aanrud, Hans. 1903. Sidsel Sidsærk. Barneforteljing. Kristiania: Aschehoug. Aanrud, Hans. 1910. Sølve Solfeng. Barneforteljing. Kristiania: Gyldendal.


Innleving og analyse – det store ­hamskiftet i skjønnlitteratur og ­faghistorie Ola Svein Stugu Frå 1840-åra og utetter gjekk norske bygdesamfunn gjennom omfattande endringsprosessar både økonomisk, sosialt og kulturelt. I norsk historieskriving går desse prosessane gjerne under nemninga «det store hamskiftet». Denne artikkelen har ikkje til formål å kome med nye tilskot til den realhistoriske forståinga av hamskiftet, og tanken er heller ikkje å gje noko uttømmande oversyn over historiografien om emnet. På desse to felta finst det mykje annan litteratur som kan studerast av den som ønskjer å gå grundigare inn i dei.1 Hovud­temaet i det følgjande er eit anna, nemleg tilhøvet mellom faghistoriske og skjønnlitterære framstillingar av hamskifteprosessane. Kva kjenneteiknar dei to tilnærmingane? Er det klare og eintydige skilje mellom dei, eller er det berre snakk om gradsskilnader? Kva slags innsikter kan den eine gje betre enn den andre? Kan det til dømes vere slik at den skjønnlitterære tilnærminga er betre eigna til å gje innleving, medan den faghistoriske har sin styrke i kjeldetru analyse? Kvifor har desse prosessane fått metaforen «det store hamskiftet» knytt til seg? Eit hamskifte er i utgangspunktet ei nemning for ein biologisk overgang der dyr som har stiv hud, kan kaste av seg eller krype ut av eit hylster som tek til å bli for trongt og vekse på seg eit nytt og større. Det mest kjende eksempelet er ormar som i bokstavleg forstand kan «krype ut av sitt gode skinn» og la det gamle bli liggande att tomt. I siste halvdel av 1800-talet tok somme diktarar med røter i bygde­ samfunn til å bruke ordet som metafor om dei store omskiftingane dei opplevde i samfunnet rundt seg i samtida. Garborg skal ha vore 1 For

ein grundigare gjennomgang av historiografien omkring hamskiftet, sjå Slettan 1989 og Stugu 1993.

177


OLA SVEIN STUGU

den første som brukte ordet i ein artikkel i Fedraheimen i 1878. Han brukte det også i Bondestudentar, og Jens Tvedt har jamvel Hamskifte som tittel på ein roman han gav ut i 1897.2 Noko seinare skreiv også Olav Duun eksplisitt om eit hamskifte i Juvikfolke. Også skolefolk tok nemninga i bruk – det er mellom anna registrert hos Lars og Severin Eskeland i ulike samanhengar i 1907 og 1908.3 Når hamskiftemetaforen også har vorte kjend og bruka i norsk historieskriving, kjem det av artikkelen «Det store hamskiftet i bonde­ samfunnet», som Inge Krokann skreiv for siste bandet i Norsk kultur­ historie i 1942. Det var Sverre Steen som i rolla som redaktør for kulturhistoria hadde bestilt artikkelen, etter at han hadde meldt Då bøndene reiste seg, ein biografi om Krokanns sambygding, bondepolitikaren Ingebrigt Sæter, i Arbeiderbladet.4 Temaet Krokann tok for seg, var med Jørn Sandnes sine ord i ein artikkel frå 1977, «de gjennomgripende og innbyrdes sammenvevde sosiale, økonomiske og kulturelle endringene i norske bygder, med sterkt økende tilpasning til markedsøkonomi og pengehushold».5 Det var desse prosessane Krokann omtala som «Det store hamskiftet». Formuleringa til Sandnes har seinare gått att i ei rekkje samanhengar når hamskiftet skal ­definerast. «Det store hamskiftet» er såleis ein metafor som både skjønn­ litterære forfattarar og faghistorikarar har nytta om moderniseringsprosessane i bygdene. Mange reknar åra rundt 1850 som eit startpunkt for hamskiftet, om lag parallelt med den første industrialiseringsbølgja og opptakten til kommunikasjonsrevolusjonen med storstilt vegbygging, telegraflinjer over heile landet og det første jernbaneanlegget. Når hamskifteprosessane eventuelt slutta, er det ingen konsensus om. Til dømes følgde Krokann utviklinga heilt fram til si eiga samtid da han skreiv artikkelen i Norsk kulturhistorie. Andre 2

Nerbøvik 1993, 235. Eskeland: Norsk salmesong (1905) s. 7, Severin Eskeland: Chataubriand (1908) s. 3. Telefonisk opplysning frå Dag Gundersen, Norsk Leksikografisk institutt 1992. Meldinga stod på trykk i Arbeiderbladet 8.1.1938. Jf. Nerbøvik 1993, 236. Sandnes 1977.

3 Lars 4 5

178


I N N L E V I N G O G A N A LY S E – D E T S T O R E H A M S K I F T E T I S K J Ø N N L I T T E R AT U R O G FA G H I S T O R I E

sluttar gjerne gjennomgangane sine i god tid før første verdskrigen. I ei rekke samanhengar har «hamskifte» også vore nytta meir generelt om endringsprosessar. Det er likevel avgrensinga til bygdesamfunna og til ein bestemt historisk periode som har vore mest vanleg. Når sosiologen Reidar Almås i 1977 nytta omgrepet «det nye hamskiftet» om utviklinga i landbruket etter andre verdskrigen, impliserer også det at «det store hamskiftet» var ein avslutta periode.6 Når faghistorikarar og andre samfunnsforskarar har skrive om hamskiftet, er det framfor alt det siste leddet i forklaringa til Sandnes, auka tilpassing til marknadsøkonomi og pengehushald, som har vorte sett som det sentrale elementet i endringane. Med aukande urbanisering og betre kommunikasjonar opna det seg marknader for salsprodukt frå gardsdrifta. Salsinntektene kunne brukast både til konsum og til investeringsmidlar, og nye organisasjonsformer og meir rasjonelle reiskapar og metodar fekk innpass etter som marknadene endra seg. Ny teknologi vart i sin tur ein føresetnad for at produktiviteten i landbruket kunne auke monaleg i perioden. Hamskiftet trer dermed fram som eit samspel mellom på ei side kvardagslivet i den einskilde bondehusstanden; mikronivået i samfunnet, og på den andre sida makrohistoriske prosessar der praksis på det einskilde gardsbruket vart dregen inn og delvis overbestemt av transnasjonale marknadnettverk. Dei økonomiske og teknologiske integrasjonsprosessane hang i sin tur i hop med grunnleggande politiske integrasjonsprosessar i perioden. To omgrep som kan fange inn essensen i det som skjedde, er modernisering og integrasjon. Ingen av dei er særleg presise, men dei kan stimulere til vidare tenking og fruktbare forskingsspørsmål.

6

Almås 1977.

179


OLA SVEIN STUGU

Blant dei tiltaksame bøndene var Ola Skjørstad i Oppdal. Her på eit foto frå Håkkårsløkkja omkring 1895. Skjørstad kjøpte slåmaskin tidleg og dreiv leigeslått for naboane. Merk kjønnsrolledelinga. Ukjend fotograf (Privat eige).

«Dikterne var raskere enn historikerne til å gripe hamskiftet og løfte det fram som den storhending det var», skreiv Jørn Sandnes i 1977. Utsegna kom i ein artikkel som hadde Inge Krokanns hamskifte­ artikkel som tema, men ho er allmenn, og Sandnes hadde ei historiografisk forklaring på kvifor det var slik. Faghistorikarane hadde interessert seg mest for politisk historie og spelet i det Sandnes kalla «de politiske sentra». Dei hadde dermed vore lite opptekne av «grunnleggende samfunnshistoriske spørsmål», meinte han. I grove drag er nok dette rett observert. Sosialhistorie, økonomisk historie og kulturhistorie var lenge marginale i historieforskinga. Historie nedanfrå, som vart ei viktig tilnærming ved seinare historisk hamskifteforsking, var så godt som fråverande, og dei få som var orienterte mot kulturhistorie, var meir opptekne av eldre periodar. Det fanst likevel historikarar som skreiv om modernisering i bondesamfunnet også før Krokann skreiv om hamskiftet. I oversikts-

180


I N N L E V I N G O G A N A LY S E – D E T S T O R E H A M S K I F T E T I S K J Ø N N L I T T E R AT U R O G FA G H I S T O R I E

boka Norges Bønder gav Oscar Albert Johnsen i 1919 ei kort, men oversiktleg innføring i dei materielle sidene ved «den store omlegning av landbruket», som han kalla det. Han skreiv også om den åndelege og kulturelle utviklinga etter 1814, men såg ikkje dei to utviklingstrådane i samanheng, og noko syntetiserande perspektiv på endringane hadde han ikkje.7 Det fann ein til gjengjeld hos Andreas Holmsen, som i ein artikkel i Syn og Segn i 1933 tok til orde for å gjere «den grunnleggjande økonomiske ovringa som ein stutt kann kalla overgangen frå sjølvhjelpsgardsdrift til forretningsjordbruk» til historisk forskingstema. Oppløysinga av gamal bygdekultur hang nær i hop med næringsomleggingane; med «utvidinga av næringsinteressone frå garden og heimbygda til byen, landet og heile verda», meinte Holmsen. «Skulde det ikkje på same måten vera ein samanheng når tyngdepunktet i sjølve tenkjemåten er flytt frå tradisjonsprinsippet til framdriftsprinsippet?» Ikkje minst ville det vera viktig å røkje etter kva «psykologisk innstilling» bøndene hadde til sitt eige arbeid, og «serskilt um det har eksistert – medvite eller umedvite – noko slag sjølvbergings- eller eventuelt forretningsprinsipp som sjeleleg realitet hos dei», skreiv Holmsen.8 Programmet til Holmsen var nok ein del av bakgrunnen for hamskifteartikkelen til Krokann, men etter krigen tok det tid før perspektiva i Norsk kulturhistorie fann vegen inn i historiefaget. Det var såleis ingen historikar, men den historisk orienterte litteraturprofessoren Francis Bull, som i 1950 skreiv ein lengre omtale av Norsk kultur­ historie for Historisk tidsskrift. Der utnemnde Bull Hamskifte-artikkelen til «den sentrale avhandling» i bandet der han stod, «lengre, rikere og vektigere enn noen av de andre bidragene […] Den er fremragende godt gjort, full av mangfoldig innsikt, kloke synspunkter og intim innleving i emnet, og den vitner både om forfatterens historiske

7 Johnsen 8

1936, 402 ff. Sidereferansen er til 2. reviderte utgåve, «i hovedsaken et ordrett optrykk av første utgave.» Holmsen 1933.

181


OLA SVEIN STUGU

tenkning og kunstneriske fremstillingsevne», ifølgje Bull.9 Ei viktig bok for den vidare debatten var Sverre Steens Det gamle samfunnet, som kom i 1957.10 Steen kjende godt til Krokann, og hamskifteperspektiva ligg som ein del av bakgrunnen for analysane i boka, men kronologisk er det tida fram til overgangsperioden som blir dekt, og boka har ingen direkte referansar til Krokann. Først etter at Stein Tveite kom med Jord og Gjerning to år seinare,11 vart spørsmålet om kva karakter bondesamfunnet hadde før skiftet, eit viktig drøftingsspørsmål i norsk historie. Noka sterk interesse for hamskifteproblematikkane, og dermed for Krokann, kom likevel ikkje før i 1970-åra. Da hadde sosialhistoria teke til å bli ein viktig deldisiplin i faget. Jørn Sandnes tok i bruk nemninga «hamskifte» i tittelen på eit nytt mellomfagsemne ved Noregs Lærarhøgskole,12 og i 1975 gav Øyvind Østerud ut ein drøftande artikkel i Historisk tidsskrift, «Nytt perspektiv på det store hamskifte», der han hevda at «[u]tgangspunktet – Inge Krokann – er nærmest barnelærdom.»13 I 1976 vart hamskifteartikkelen trykt opp att som eiga bok i Orion-serien til Samlaget, med etterord av Tore Pryser, men utan illustrasjonane. Orion-boka vart trykt opp att i 1982. Da var både hamskiftet som fenomen og teksten til Krokann godt etablert som ein del av kanon i norsk historiefag. Omgrepet er likevel ikkje allment bruka. Til dømes finn vi korkje ordet hamskifte eller namnet Krokann i Gro Hagemanns kortfatta gjennomgang i band 9 i A ­ schehougs norgeshistorie av det ho først og fremst ser som auka effektivisering og rasjonalisering i jordbruket.14

9 10 11 12 13 14

Bull 1950, 249. Steen 1957, særleg 21 ff. Tveite 1959. Munnleg opplysning frå Sandnes 1992. Østerud 1975, 121. Hagemann 1997, 20 ff.

182


I N N L E V I N G O G A N A LY S E – D E T S T O R E H A M S K I F T E T I S K J Ø N N L I T T E R AT U R O G FA G H I S T O R I E

Det problematiske skiljet Inge Krokann var først og fremst romanforfattar, og identifiserte seg mest med skjønnlitteraturen. Mellom historikarar er det likevel som forfattar av faghistorie han er best kjend. Inge Krokanns to identitetar kan vere eit godt utgangspunkt for å drøfte kor klart det lèt seg gjere å skilje mellom fagskriving og skjønnlitterær skriving som ulike skrivemodusar. Noko eintydig skilje var det under alle høve ikkje hos Krokann. Han hadde alt teke til å arbeide med det som skulle bli til Då bøndene reiste seg da han tok til å gruble over Noregs nedgangstid i seinmellomalderen, og fann ut at han trong romanforma for å drøfte dette spørsmålet. Resultatet vart debutromanen I Dovresno, der ein sentral tematikk var korleis nedgangstida slo ut i eit bestemt lokalsamfunn, Oppdal. Når Krokann skreiv tekstar som vanlegvis blir rekna som faghistoriske, vil ein også lett kunne finne skjønnlitterære drag i språk og form der. Kvar ligg da skilnadene mellom dei to tilnærmingane til fortida? Historikarar har heilt sidan historiefaget vart stadfesta som akademisk disiplin, vore ivrige etter å markere ei skarp grense mot fiksjonslitteraturen, skriv den britiske idehistorikaren Beverly Southgate i boka History meets Fiction.15 Den språklege vendinga i humaniora har likevel vist at tilhøvet mellom faghistorie og fiksjonslitteratur kan vere temmeleg innfløkt. Enkelte litteraturvitarar og historieteoretikarar som Hayden White problematiserer jamvel moglegheitene til å skrive historie på faglege premissar i det heile med å hevde at skrivemønstra også i faghistoria hentar sine sjangrar og former frå skjønnlitteraturen. Og jamvel om ein held fast på at det er klare skilje mellom faghistorie og skjønnlitteratur, er det ikkje med det utan vidare klart at faghistoria gjev den beste innsikta i fortida. Mellom anna blir det stundom hevda at historiske romanar gjev betre innleving enn faghistoria ikkje berre i einskildmenneske sine opplevingar av store 15

Southgate 2009.

183


OLA SVEIN STUGU

omskiftingar, men også i karakteren av omskiftingsprosessane. Om det er slik, blir det vanskeleg å forsvare førestillinga om at faghistoriske tekstar gir ein rettare, sannare representasjon enn fiksjons­ tekstar av korleis tilhøva eigentleg var i fortida.

Norske mekaniske verkstader tok tidleg til å produsere maskinar for landbruket. Denne annonsen stod i Lillehammer Tilskuer i 1880.

Dei viktigaste skilnadene mellom sakprosa, medrekna faghistoriske tekstar, og fiksjon, ligg under alle omstende ikkje i forskingsmetode og formell fagkompetanse hos forfattaren, det ligg heller ikkje i formog stilval, for det finst ei rekkje gode eksempel på faghistorikarar som også meistrar litterære verkemiddel og skriveformer. Ein meir fruktbar 184


I N N L E V I N G O G A N A LY S E – D E T S T O R E H A M S K I F T E T I S K J Ø N N L I T T E R AT U R O G FA G H I S T O R I E

måte å trekke skiljet på er å hevde at faghistorikaren har ei forplikting til å fortelje om fortida «som ho var», utan krok­vegar og fantasiar, medan romanforfattaren står fritt til å dikte og lyge. Såleis meiner Peter Englund, som sjølv er ein formmeister, at det ikkje er i forma, språkdrakta og stilen skilnaden mellom historie og skjønnlitteratur ligg. Der kan dei godt låne av kvarandre. «Den store og helt avgjørende forskjellen ligger snarere i relasjonen til det vi ikke kan vite, det uvitbare», skriv han. Der kjeldene manglar, må sakprosaforfattaren innrømme at dette veit vi ikkje, men når romanforfattarar kjem til det same tomrommet, «står de overfor en sentral del av deres raison d’ être: muligheten, ja, plikten til med fantasiens hjelp å undersøke det vi aldri kan vite.»16 Dei faglegheitsprinsippa som Peter Englund uttrykker, viser eit grunnlag det går an å bygge vidare på for den som ønskjer å grunngje historieskriving som noko anna enn fiksjonsskriving. Skiljet blir utdjupa av litteraturkritikaren Ane Farsethås i eit essay med tittelen «Romanen som skjold» i 2018. «Forskjellen mellom sakprosa og skjønnlitteratur er ikke en mellom tvil og sikkerhet, eller mellom kompleksitet og forenkling, ei heller en mellom litterær høystil og prosaisk lavstil», skriv Farsethås. «Forskjellen er en i hvordan man forholder seg til forhold utenfor teksten – forhold sakprosaen altså må nærme seg med en større grad av ansvar, uten at det dermed følger at man skal overgi seg skråsikkerheten framfor tvilen.»17 Utifrå dette kan ein hevde at det viktigaste skiljet ligg i at dei to skrivemodusane innbyr til to ulike typar lesekontraktar. Lesaren av ein fagtekst har rett til å forvente seg at innhaldet relaterer seg til ein eller annan faktisk røyndom utanfor teksten – til korleis det faktisk var, for å parafrasere Ranke, og til at forfattaren kjenner seg forplikta andsynes denne kontrakten. Om faghistorikarar gjev lesarane grunn til å tvile på at dei held lesekontrakten, undergrev dei både sitt eige og 16 17

Englund 2019, 258. Farsethås 2018.

185


OLA SVEIN STUGU

faget sitt truverd. Fiksjonsforfattaren har ein annan type lesekontrakt, og kan tillate seg å fabulere fram ikkje berre fiktive stader og menneske, men også kva faktiske fortidige menneske som opptrer i ein roman, kan ha tenkt og sagt. Diktarane står kort sagt fritt i høve til korleis dei behandlar det Farsethås kallar «forhold utenfor teksten». Eit viktig spørsmål for faghistorikarane blir da om deira faglege etos også set avgrensingar for kor djup innleving dei greier å gje av eit fenomen, meir spesielt om det kan vere tillateleg med litterære grep, til dømes å konstruere idealtypiske situasjonar og personar, for å arbeide fram djupare innleving i og forståing av fortidige aktørars motiv og handlingar. Dette er spørsmål som også nyleg har vore diskutert i norske historikarkretsar etter at Hilde Gunn Slottemo gjekk ut med eit offensivt forsvar for idealtypane, eller det ho sjølv kalla «syntesetyper», etter at ho hadde brukt metoden i Skedsmos historie, som kom i 2012.18 Hamskifteartikkelen til Krokann har fått klassikarstatus og blir jamt over vurdert høgt av faghistorikarar. Men kva slags litterære grep kan ein finne i denne teksten? Og er det trass i, eller på grunn av desse grepa at teksten har fått klassikarstatus? «Krokann borar djupt, nettopp fordi han set dei ulike fasettane i bondesamfunnets totale livsform inn i ein heilskap, og fangar dei inn i eit mentalitetshistorisk lys. Her torer eg hevde at Krokann var klart føre si tid», skreiv Jostein Nerbøvik i artikkelen «Krokann og Det store hamskiftet» i 1993.19 Vurderinga er tvillaust rett. Store delar av hamskifteartikkelen står seg dessutan godt som ei kjeldebelagt strukturhistorisk tilnærming til tematikken. Men artikkelen har samstundes nokre klare avgrensingar. Ei av dei er den regionale. Krokann skreiv med utgangspunkt i fjell- og dalbygdene, der han sjølv var kjend, og han utvida etter kvart perspektivet til flatbygdene. Til gjengjeld oversåg han kystsamfunna i gjennomgangen. Korkje 18 19

Slottemo 2013. Nerbøvik 1993, 236.

186


I N N L E V I N G O G A N A LY S E – D E T S T O R E H A M S K I F T E T I S K J Ø N N L I T T E R AT U R O G FA G H I S T O R I E

Vestlandet eller Nord-Noreg har nokon plass i framstillinga. Det er berre så vidt dei indre fjordbygdene har vorte med i teksten. Hamskifteartikkelen er i det heile sterkt prega av at den viktigaste erfaringsbakgrunnen og referanseramma for Krokann var den kulturformasjonen som heimbygda hans, Oppdal, var ein del av. Dette var dei sidene ved den norske samfunnsformasjonen som Krokann kjende best, og identifiserte seg med. Flatbygdkulturen var meir problematisk, for der hadde urbant-borgarlege seder og skikkar fått for sterkt overtak. Industrisamfunnet og dei livsformene og tenkemåtane som pregar det, såg Krokann først og fremst frå utsida. Det fanst sterke indre sprengkrefter i bondesamfunnet, meinte Krokann. Likevel var det ytre krefter som styrte takt og form når det gamle sjølvbergingssamfunnet skulle integrerast i eit storsamfunn i rask endring. Desse ytre kreftene var samansette, og femnde både idear om liberalisme og frihandel og politiske vedtak om nye offentlege investeringar, ikkje minst i samferdselsmiddel som beinveges var med og opna bygdene. «Men det som låg attanfor og dreiv det heile fram, var dei nye tekniske oppfinningar som hadde komi, og heldt fram med å koma, slag i slag, fylgt av stendig aukande industri og dermed større og større og fleire og fleire byar som naturleg konsekvens.»20 Krokann såg såleis teknologisk nyskaping som ei hovuddrivkraft i utviklinga. Dei ytre impulsane fekk store følgjer for bondesamfunnet: «Det norske bondesamfunnet vart brått vâr, at det ikkje hadde taumane i eigne hender lenger. Det var ei båre millom dei mange på det store verdshav, tvinga til å lystre den rytme tidsvinden skapte. Og dermed tok den store fumling og vavring hit og dit for alvor til i bondesamfunnet, fyrst nærast byane og der jarnbane vart bygd […] Ankerfestet i eigen grunn hadde rakna økonomisk, og når ein kjende etter, var det vel slik på

20

Krokann 1942, 111.

187


OLA SVEIN STUGU

mange andre område òg, ja, hadde drivi i den lei gjennom lange tider. Sjølve mentalitets-grunnlaget svikta […] Den «overklasse» som hadde vanta her i landet i dansketida, skylde no med eitt som ei sigrande båre utetter bygdene frå byane.»21

Slike formuleringar er grunnlaget for at Jostein Nerbøvik kunne karakterisere artikkelen som ei tapsforteljing om ein einskapleg gamal bondekultur som går under. Artikkelen er i det heile klart normativ, og verdisettet han byggjer på, kjem også eksplisitt til syne når Krokann skriv om tida rundt 1900 som prega av «den etter­apingstrong av by og bymanér som breidde seg som ein farang, fyrst til flatbygdene, helst der jarnbanen gjekk, og sidan lenger og lenger inn i landet.»22 Inge Krokann på sokkel i Oppdal. Kunstnaren er sambygdingen Sivert Donali. Foto: Ola Svein Stugu, 2010.

21 22

Ibid., 115. Ibid., 163.

188


I N N L E V I N G O G A N A LY S E – D E T S T O R E H A M S K I F T E T I S K J Ø N N L I T T E R AT U R O G FA G H I S T O R I E

Å lese forteljinga om hamskiftet som ei forteljing om bondeidyllen som blir råka av katastrofen utanfrå, blir likevel for enkelt, for bygdene var fylde av motsetningar og spenning mellom ytre og indre krefter, mellom tradisjonsbinding og nyskaping, reaksjon og reformvilje. Desse indre spenningane blir likevel ikkje noko berande element i analysen. Tvert om behandlar Krokann i hovudsak den gamle bondekulturen som ein heilskap som han identifiserer seg med. Særleg uttrykker han sympati for dei delane av bondesamfunnet som best har greidd å ta vare på dei gamle tradisjonane, og han namngjev her «bygder som Vågå, Ål og Hol, Vinje og Rauland» og jamvel bygde­ høvdingar der. Dette er Olav Aukrusts Fjell-Noreg, der motstandskrafta mot framandkulturen som trengde seg inn, var sterkast. Men hovudforklaringa på dette var likevel ikkje mytisk, men materialistisk hos Krokann: Det var desse bygdene som seinast vart dregne inn i ­pengeøkonomien.23 Hamskifteartikkelen er likevel inga eintydig tapsforteljing, tvert om skriv Krokann også utførleg om dei nye «framgangs-faktorane», som han kallar det, i form av betre kredittordningar, nye tekniske hjelpemiddel, samvirkeorganisering, betre fagopplæring og større allmenndanning. Grunntonen i artikkelen er merkt av at her er det ein forfattar med visjonar langt ut over ei empirisk, kjeldebelagt faghistorie som skriv. Kan hende kan ein jamvel forstå valet av nemninga «hamskifte» som eit uttrykk for ein ønskedraum om at endringane i bondekulturen skulle og burde berre vere eit skilje i det ytre, i hamen, medan essensen skulle vere i behald. Som Nerbøvik skreiv, hadde Krokann enno ei von om noko slikt da han skreiv hamskifteartikkelen, men ut gjennom 1950-åra vart han meir pessimistisk på bondekulturen sine vegner, og siste romanen han skreiv, Ham­ marslaga frå 1959, er mørk i så måte. Romanen er sett til tida rundt hundreårsskiftet, og det er auksjonshammaren som i overført tyding slår ein bonde ihel etter uforsiktig kausjonering. 23

Ibid., 117 ff.

189


OLA SVEIN STUGU

Det er ikkje berre gjennom den bakanforliggande bodskapen, som godt kan sjåast som ei forkynning av verdiane i tradisjonell bygdenorsk kultur, at hamskifteteksten bryt dei normene ein vanlegvis vil sette for ei fagleg avhandling. Store delar av han er meir å sjå som eit essay enn ein fagartikkel, og somme parti kunne jamvel ha gått inn i ein roman. Eit døme på det er nokre avsnitt der Krokann fortel om korleis det gjekk til da det han kalla suggesjonsmakta i religiøse rørsler av engelsk og amerikansk opphav «skylde med båre etter båre innetter bygdene.» «Når det så spurdest at ‘ein framand predikant’ heldt samling der eller der, møtte dei unge opp kanskje just for å trasse og halde leven. Men istadenfor ein gamal «bondkall» med bukkeskjegg under haka og stor bibel og sliti salmebok på bordet framfor seg såg dei så ein ung, finkledd mann i høgsætet, med stivraty og mansjettar og gull i tennene, og ein bibel som det berre skein av i den kvite fylluge handa. Men framom alt var det songen og gitarren! Og snart sat både «søster» den og den med gitarr ved bordet der òg og song, deira eigne bygdejentor, i finaste nykleda, og raude og varme i hamleten. Gamalkarane, som eles bruka sitje i benken ova bordet, var reint bortskuva.»24

Bedehusa låg utan tvil eit godt stykke unna dei ideala Krokann hadde for det nye bygdesamfunnet. Da var det annleis med ungdomshusa. Sarkasmen er tydeleg når han set ord på korleis bedehusfolket vurderte ungdomslagsrørsla: «Men denne ofringa og dette bedehuset hadde kanskje ikkje komi så fort, om ikkje eit anna hus, like lågt og grått, men med flaggstong attmed, hadde vorti bygd året før, på andre sida av tverrelva: ungdomshuset. For der hadde dei fele og mange festar, og fela var farleg som før, d.v.s. når ho vart misbruka slik. Ungdomslaget var i det heile for verdsleg, tykte dei som sokna til bedehuset. Desse foredraga dei fekk til, hadde lite eller ingenting med Gudsordet å gjera, men drog ikkje så få folk. Endå verre i så måte var gjerne desse konsertane, ofte av slike som reiste rundt i sylvknappa klede og spela på hardangerfele: Det skulle vere berre danseslåttar heile kvelden. Men verst slik var skodespela: ungdom, frå bra heimar endåtil, kledde seg ut og spjåka seg til og 24

Ibid., 166.

190


I N N L E V I N G O G A N A LY S E – D E T S T O R E H A M S K I F T E T I S K J Ø N N L I T T E R AT U R O G FA G H I S T O R I E

hermde etter både storkarar og vanleg folk, ja prest og emissær til og med, vart til glis og lått på dette viset.»25

Her er vegen kort til ein skjønnlitterær tekst, det er berre å fylle på med namn, individkarakteristikkar og ein intrige. Dette finn ein i Jens Tvedts roman Hamskifte. Avsnittet nedanfor inneheld både ein tematikk og eit vurderingssett som liknar Krokanns, men språket er meir målande og med formuleringar som ville bli strokne av ein konsulent dersom dette var fagprosa. Lesekontrakten er med andre ord ein annan, men kulturskifta og kulturkonfliktane tekstane tek opp, er dei same. Tekstutdraga illustrerer godt kor tynne grenselinjene mellom fagprosa og fiksjonsprosa kan vere, særleg når fagprosaen blir skriven av ein god forfattar. Her er det hovudpersonen Knut Eik som lèt tankane gå: «Og hugen fylgde fjorden mot breidare bygder, tettbølte med gjestehus og samlingsstovor, post og telegraf, ylande eimbaatar att og fram ifraa byen mest kvar einaste dag. – Det var liv og rørsla. Helst om sumaren, men etter kvart likeins til alle aarsens tider. Sjølvgode pengekarar, likesæle ranglefantar og læjande kvinnor med eld i augat og kaate ord paa lippa rak upp og ned millom bryggja og gjestehusi elder burtetter vegjerne. – Ifraa kvitmaalad hus lét spel og song og lettlivad laatt om kveldarne, og god matgjém rein i nosi naar du fòr fram med. Samstundes gjekk kan hende dansen yver tilet i gjestehuset; bljuge bygdagutar klumpad seg i hop i vegen nedanfyr, lydde paa musikken og vaktad paa, at det skulde koma einkvar av by-snerlene ut og bjoda dei ein reinlender elder slettvals. – Dei var gode aa dansa med, bygjentorne; lette i hamsen og klegne som kattungar, um dei elles var baade stutte og gode paa det – andre tider. – Men i bedehuset med den romerske krossen paa mønet og nakne veggjerne inne – der gjekk dei tunge salmarne og dundrad strenge preikarar imot synd og gudløysa og samlad dei, som anten ikkje fekk elder ikkje vilde vera med paa livsens ljose sida. Og naar verdens-borni kom or sine ungdomslagsmøte, rein det dei som naaluft i nosi, med same bedehusdørene vart uppletne og den kjøvande sniken av skiten sveite og ill ande slapp ut med mugen […]26

25 26

Ibid., 167. Tvedt 1897, 27–28.

191


OLA SVEIN STUGU

Moderne tider i førkrigslandbruket. Det er framfor alt biletteksten som gjer denne illustrasjonen interessant. (Krokann 1942, s. 183).

192


I N N L E V I N G O G A N A LY S E – D E T S T O R E H A M S K I F T E T I S K J Ø N N L I T T E R AT U R O G FA G H I S T O R I E

Hamskifte og heimstaddikting Litteraturlista til Krokann har få titlar, og ingen av dei er faghistoriske. Det næraste er eit lite utval bygdebøker. Fleire av titlane er skjønnlitterære, det er diktet «Emne» av Olav Aukrust, Juvikfolke av Olav Duun og Dansen gjennom Skuggeheimen av Kristofer Uppdal. Alle dei tre nemnde var nynorskforfattarar. Når det gjeld Aukrust, så er det nok andre dikt som fortel meir om Hamskiftet enn «Emne», som meir handlar om det heilstøypte bondesamfunnet og dei tradisjonane som Krokann, til liks med Aukrust, ønskte å ta med over i det moderne samfunnet. Aukrust-diktet «Bilbeistet», om bilen som kom frøsande oppetter Ottadalen med «Lisken og Lulla på rad … og enkefru Engelschøn-Glad» som passasjerar, er nok ein betre illustrasjon på kulturkonfliktane i hamskiftetida. Uppdals perspektiv var som kjent ikkje bondesamfunnets, her er det proletariatets opplevingar av moderniseringsprosessane som blir skildra, men i fleire av bøkene er handlinga lagt innanfor rammene av eit bygdesamfunn og skildrar det konfliktfylte møtet mellom det tradisjonelle bondesamfunnet og ­rallarkulturen. Hos Duun er det framfor alt individuelle konfliktar, personlegdomsutvikling og persondrama som står sentralt, men særleg i dei fire siste banda av Juvikfolke er samfunnet som handlinga er plassert innanfor, prega av moderniseringa og kulturkonfliktane som følgde med. Her blir dei allmenne utviklingsprosessane konkret forankra, både i tid og til stad i ytter-Namdalen. Som Bjarte Birkeland skriv i Norsk litteraturhistorie: «Diktinga let seg klårt heimfeste og tidfeste i eit røynleg landskap og samfunn. Ho fangar inn eit bonde- og fiskarsamfunn i brytning og oppløysing og plasserer individ og grupper innanfor denne prosessen.»27 Ei rekke andre forfattarar har også skrive om hamskiftetida. Bonderomanane til Bjørnson kan godt lesast som tidlege hamskifteromanar, framfor alt Arne og En glad gut, der husmannsguten Torbjørn 27

Birkeland 1975, 549.

193


OLA SVEIN STUGU

Granlien dreg ut og får seg landbruksutdanning, og kjem heim att og giftar seg med storgardsjenta Marit. Fleire av verka til Hans Kinck, framfor alt Driftekaren, tematiserer også hamskiftetida. Kinck er nok elles mest interessant for dei kritiske skildringane han gjev av ein innkrøkt bondekultur som verkar ute av stand til å reformere seg og ta inn nye impulsar utanfrå. Mange av romanane til Hamsun fortel om menneske under hamskiftet og kan vere temmeleg frodige i skildringa av bygdesamfunn i møte med modernitet og kapitalistisk tenking. Markens Grøde kan sjåast som ein hyllest både til eit stabilt bondesamfunn og til den sjølvtrygge bonden som ikkje lar seg blåse over ende av nye kulturelle og teknologiske vindar utanfrå. Dette er eit perspektiv ein kjenner att hos Aukrust, og det var heller ikkje framandt for Krokann. Bjørnson, Kinck og Hamsun var alle riksmålsforfattarar, men eit fleirtal av romanforfattarane som tematiserer hamskiftetida, skreiv på landsmål/nynorsk. I tillegg til Jens Tvedt var Rasmus Løland, Sven Moren, Sjur Bygd og Ola Setrom mellom dei fremste. Alle blir vanlegvis klassifiserte som «heimstaddiktarar», men dei fleste var meir kritiske enn både Hamsun og Aukrust til det tradisjonelle bondesamfunnet. Heimstaddiktinga var tvetydig, hevdar litteraturvitaren Gunnar Foss. «I Norge (og Norden) fins ei heimstaddikting som godt kan forståas ut frå progressive politiske ideal – demokratisering, nasjonal frigjering – og det fins klart nok også forekomstar av ei heimstaddikting som plasserer seg i ein reaksjonær politisk kontekst.»28 Det siste er eit kjenneteikn ved den tyske Heimat-diktinga, med romantiserande, nasjonalistiske og til dels reaksjonære drag med eksplisitt hyllest av landskap og rase. I norsk heimstaddikting er det til gjengjeld langt mellom dei tydelege eksempla på dette. Når ei rekkje norske diktarar, mellom dei både Hamsun og Duun, fekk ein større lesarkrets i Tyskland enn heime, fortel nok det om ein del attkjennelege drag så vel i tema som i tilnærmingar hos tyskarar 28

Foss 1997, 112.

194


I N N L E V I N G O G A N A LY S E – D E T S T O R E H A M S K I F T E T I S K J Ø N N L I T T E R AT U R O G FA G H I S T O R I E

som var vel vande med Heimat-diktinga. Men det kan også ligge bakom ei meir eller mindre medviten tilpassing til lesargruppene frå forfattarane si side. «Mange norske forfattarar hadde sitt største publikum i Tyskland, og det var ikkje minst der dei tente sine pengar. Vi kan ikkje utan vidare gå ut ifrå at dette ikkje skulle ha noko å seie for utforminga av livsbileta i bøkene deira», skriv Foss i ei forsiktig formulering.29 Både bokmarknaden og den førestillingsverda forfattarane skreiv utifrå, prega litteraturen – også det biletet dei gav av Hamskiftet.

Nye vegar som letta samferdsla mellom bygder og landsdelar var eit viktig moment hos Krokann. Her frå Måbødalen. (Krokann 1942, s. 109).

29

Ibid., 111.

195


OLA SVEIN STUGU

Fleirtalet av dei norske heimstaddiktarane var bygdegutar som hadde fått noko utdanning, helst lærarskule, og var rivne i ein ambivalens mellom den kulturforma dei hadde vakse opp med, og samfunnet der dei levde kvardagen sin. Ein som ikkje var lærar, og ikkje flytta frå heimbygda, var Sjur Bygd. Han levde frå 1889 til 1985, og gav ut fleire bøker mellom 1915 og 1925. Deretter hadde han 25 års skrivepause til han gav ut romanen I hamskifte i 1949. I mellomtida hadde han mellom anna vore ordførar i heimekommunen Vossestrand i perioden 1925–34 og bankkasserar i Vossestrand sparebank frå 1935 til 1959. Sjur Bygd fekk ein liten renessanse i 1970-åra og vart da hylla for ein kombinasjon av modernistisk språk og realistisk samfunnsskildring, men han blir nok stort sett lesen av spesialistar no. I romanane sine gjev han ei så innlevd skildring i fliren og slarven i bygdesamfunnet at det er mest forunderleg at han ikkje berre vart buande i heimbygda, men også fekk dei posisjonane han fekk. I hamskifte er eit framhald av to tidlege romanar. Det er ikkje umogleg at Bygd kan ha lese Krokann i Norsk kulturhistorie før han skreiv boka. Handlinga er i hovudsak lagt til 1870-åra. Hovudpersonen Hans Bernt Kambe har vore borte frå bygda nokre år og tent seg opp pengar som hestehandlar. Etter kvart kjøper han ein stor gard, opnar landhandel og blir vald til kasserar i ein nyskipa sparebank. Dei nye landhandlarane er eit viktig tema også hos Krokann. Hos Bygd blir oppstarten skildra slik: «Storekjellaren på Vodlabø – dette skrinet med det rare i, det hadde opna seg, Krambu var det han hadde etla det til, og no var ho der i full glans: Byvaror hekk det i glasa og over inngangsdøra hekk skiltet og ropte namnet: Hans Bernt Kambe ut over bygda. Ved sida stod ein gylt freistar i kringleskipnad og drog folk til seg, og ei bjølla varsla deira inngang og utgang. Det var mest som i kyrkja. Sume gjekk stundom inn berre for å høyra dette. Og inne var varor, varor i mengd, i skuffor og hyllor og ned ifrå taket hekk dei, jamvel framme på golvet låg ein haug med bruksting og baud seg fram. Innom disken gjekk Hans Bernt sjølv full av handelshug og dreng hadde han med seg. Det var ein som hadde vore ute og kunde sine ting, – gjekk med blyant bak øyra og såg litt høgt. Ver så god, sa han når han leverte frå seg noko.

196


I N N L E V I N G O G A N A LY S E – D E T S T O R E H A M S K I F T E T I S K J Ø N N L I T T E R AT U R O G FA G H I S T O R I E

--Nei, de må handla litt med meg òg, kunde Hans Bernt seia. Elles vert eg snart fant av å stå her. Fant du? Sa dei. Korleis skulde det gå for seg, vilde dei spørja. Forresten: handla gjorde dei no òg. Og endå meir hadde dei nok handla hadde dei fare etter hugen og ikkje etter pungen. Det var desse pengane, måta, dei var det smått om. Handla, karar, sa Hans Bernt. Sel og kjøp, so koma pengane. Kva skulde dei selja? Maten or huset? Nettopp, sa Hans Bernt. Eit stabur med gamal mat, kva er det? Gjer det om i pengar so har de noko å kjøpa for. Men om ein no sel og so kjøper det oppatt, so vert det kje meir pengar for det, sa ein som vilde syna at han tenkte. Selja dyrt og kjøpa billeg, det er heile kunsten. Den må de læra dykk. Elles er pengane runde, dei skal rulla. Det er slikt ein kallar liv og rørsla.»30

Denne delen av romanen kan karakteriserast som ei innføring i pengehushaldet i dobbelt forstand – både ei skildring av korleis ein kontantbasert marknadsøkonomi vart innført i ei bygd, og ei innføring i grunnprinsippa i handelsskap. Nokon omfattande gjennomgang av korleis opninga av økonomien endra bygdesamfunna, gjev likevel ikkje romanen; hovudtemaet er heller korleis oppkomlingen Hans Bernt kunne kome heim att som ein annan Øyvind Granlien og vinne bygda for seg. Andre hamskiftediktarar, som Ola Setrom i roman­ serien om Børve-folket, gjekk tett inn på konfliktane mellom ein yngre generasjon som ville ta i bruk nye teknikkar og framgangsmåtar på garden og den eldre generasjonen som ønskte å halde tradisjonell sed, skikk og bruk i hevd, ikkje fordi det er rasjonelt, men fordi det er slik det har vore.31

30 31

Bygd 1974, 131 ff. Romantitlane finst i litteraturlista.

197


OLA SVEIN STUGU

Gravaune i Oppdal, med Krokanns eigen bilettekst. (Krokann 1942, s. 102).

Endringar i livsform, verdisett og tenkjemåte lèt seg såleis lett fange inn i skjønnlitteraturen. Det er ingen tvil om at han fyller ut og utdjupar forståinga vår, spesielt av dei kulturelle sidene ved hamskiftet. Dei store, strukturelle utviklingsdraga som overbestemte konfliktane, forstår ein likevel ikkje utifrå romantekstane. Formålet med skjønnlitteraturen er da heller ikkje å legge fram nokon slik analyse. Dei teknologiske og økonomiske sidene ved utviklinga, som er så viktige å analysere og vise i den faghistoriske litteraturen, blir berre ein bakvegg for handlinga i romanane. Skjønnlitteraturen kan såleis ikkje kome i staden for ein innsiktsfull forskingsbasert analyse av ein innfløkt sosiokulturell prosess som hamskiftet, der strukturendringane femner alle nivå frå eit lokalt daglegliv til dei transnasjonale. For å vende attende til Inge Krokann, så måtte han velje ein annan sjanger enn romanen for å vise dei meir abstrakte samanhengane i samfunnsendringane. Men når 198


I N N L E V I N G O G A N A LY S E – D E T S T O R E H A M S K I F T E T I S K J Ø N N L I T T E R AT U R O G FA G H I S T O R I E

hamskifteartikkelen har vorte ståande som ein klassikar, er det fordi teksten kombinerer tilnærmingar frå både skjønnlitteratur og faghistorie. På ei side tok forfattaren i bruk sjangertrekk og språklege verkemiddel frå romanane, og han lèt seg ikkje avgrense av normene i historikarlauget i tilnærmingane sine. Men samstundes hadde opp­ draget han fekk frå Sverre Steen tvinga han til å tenke på ein annan og meir heilskapleg måte om dei store endringsprosessane som han skulle skrive om. Det kravde også at han gjekk over i ein annan skrivemodus, der han ikkje berre skildra endringane han hadde observert og erfart, mellom anna frå si eiga heimbygd, Oppdal, men heldt dei opp imot andre kjelder og forståingsformer som ein heller kjenner att i historiefaget enn i skjønnlitteraturen. Epilog: biletforteljinga Det regionale tyngdepunktet i hamskifteartikkelen, slik han vart publisert i Norsk kulturhistorie, speglar seg ikkje berre i teksten, men også i illustrasjonane. Det næraste ein der kjem ut mot kysten, er eit foto av ein nybygd serpentinarveg over ein fjellovergang. Dei rike illustrasjonane framstår elles som eit delvis frittståande biletessay om den utviklinga som brødteksten fortel om. Somme bilete ser det ut for at Krokann sjølv må ha vore med og valt ut, og somme av bilettekstane ber preg av hans skrivemåte. Den mest særmerkte i så måte er teksten til eit bilde av garden Gravaune i Oppdal – i biletteksten omtala som Gravunna etter dialektuttalen. Garden og bonden som bygde husa, Steingrim Gravunn’ er ikkje nemnd i brødteksten. Moglegvis er det eit resultat av at nokre tekstavsnitt har vorte strokne i siste omgang, medan biletet og biletteksten har vorte hengande. Steingrim Gravaune er under alle omstende ein interessant person, som Krokann omtalar også i Då bøndene reiste seg. Han var aktiv haugianar og moderniseringsmann med eit stort nettverk ut over bygda. Fjøset han bygde seg, står den dag i dag, og er eit svært tidleg eksempel på den typen integrert driftsbygning som først slo gjennom 199


OLA SVEIN STUGU

for fullt i andre halvdel av 1800-talet, med fôrrom øvst, husdyrrom på planet under og stor møkkjellar nedst. Både mannen og fjøset hans høyrer til i perioden før det som vanlegvis blir rekna som starten på Det store hamskiftet.32 Bondesamfunnet var kort sagt ikkje statisk før den sterke marknadsintegrasjonen begynte. For å forstå hamskiftet som historisk fenomen må ein også forstå den indre endringskrafta i bondesamfunnet også i perioden før.

32

Bildet står på s. 102 i Krokann 1942.

200


I N N L E V I N G O G A N A LY S E – D E T S T O R E H A M S K I F T E T I S K J Ø N N L I T T E R AT U R O G FA G H I S T O R I E

Litteratur Almås, Reidar. 1977. Norsk jordbruk – det nye hamskiftet. Oslo: Gyldendal. Birkeland, Bjarte. 1975. «Ein ny realisme, grenda og verda». I Norsk litteratur­ historie. Bd. 4. Oslo: Cappelen. Bull, Francis. 1950. Norsk kulturhistorie. Historisk Tidsskrift. 35(1949–51):231–252. Englund, Peter. 2019. «Min metode». I Kristine Isaksen og Hans Petter Blad (red.): Min metode, om sakprosaskriving. Oslo: Cappelen Damm, 253–259. Farsethås, Ane. 2018. «Romanen som skjold». I Klassekampen 8.12.2018. Foss, Gunnar. 1997. «Heimstad, dikting og identitet». I Dagfinn Slettan og Ola Svein Stugu (red): Det nasjonale i det lokale, det lokale i det nasjonale. KULT skriftserie nr. 92, Norges Forskningsråd, 101–128. Hagemann, Gro. 1997. Det moderne gjennombrudd 1870-1905, Aschehougs norgeshistorie. Bd. 9. Oslo: Aschehoug. Holmsen, Andreas. 1933. Kulturskiftet i Noreg kring midten av 19. hundreåret. Syn og Segn. (1933):109–129. Johnsen, Oscar Albert. 1936 (1919). Norges Bønder; utsyn over den norske bondestands historie. Oslo: Aschehoug. Krokann, Inge. 1942. Det store hamskiftet i bondesamfunnet. I Norsk kulturhistorie. Bd. 5. Oslo: Cappelen, 100–194. Ny utgåve. Oslo: Samlaget, 1976. Nerbøvik, Jostein. 1993. Inge Krokann og det store hamskiftet. Heimen 4(1993):235–244. Sandnes, Jørn. 1977: «Det store hamskiftet og det gamle samfunnet, slik en dikter og noen historikere ser det». Heimen 1(1977):286–292. Setrom, Ola. Medan steinane mel (1937), Eit år sviv rundt (1938), Når tuftene ryk (1939), Der straumane møtest (1946). Oslo: Gyldendal. Slettan, Dagfinn 1989: Utsiktspunkt 50 år etter Krokann; perspektiver på 100 års hamskifte. I Dagfinn Slettan (red.): Bondesamfunn i oppløsning? Lesja: A. Kjelland. Bøker og bokproduksjon, 9–26. Slottemo, Hilde Gunn. 2012. En annen historie? Noen tanker om lokalhistorias utfordringer og muligheter. Historikeren 3(2012):28–33. Southgate, Beverly. 2009. History meets Fiction. Harlow: Pearson. Steen, Sverre. 1957. Det gamle samfunn. Oslo: Cappelen. Stugu, Ola Svein. 1993. Forskar, forteljar og forkynnar. Om Inge Krokann som historikar. I Bjørkum, Ragna Myrstad og Ingeborg Donali (red): Augo ser så mangt. Lillehammer: Dølaringen, 121–139. Tvedt, Jens. 1897. Hamskifte. Kristiania: Feilberg & Landmark. Tveite, Stein. 1959. Jord og gjerning; trekk av norsk landbruk i 150 år. Oslo: Bøndenes forlag. Østerud, Øyvind. 1975. Nytt perspektiv på det store hamskiftet. Historisk Tids­ skrift 2(1975):120–129.


Å kaste seg ut på dypt vann Noen tanker om svømming i akademia

Hilde Gunn Slottemo Innledning Senvinteren 2019 hadde Hans Petter Molands film Ut og stjæle hes­ ter premiere. Litt utpå våren så jeg den på Verdal kvalitetsfilmfestival, der regissør Moland selv var til stede. Etter filmvisninga møtte han publikum for å svare på spørsmål og delta i en diskusjon. Det ble en interessant seanse om en film som jeg synes var både vakker og velspilt. Noe av det jeg merket meg i denne samtalen, var Molands svar på et spørsmål fra salen om hvordan han hadde samarbeidet med skuespillerne for å få dem til å prestere best mulig. Skuespillerprestasjonene hadde jo vært så gode, mente dama på bakerste benk, og det til tross for at flere av karakterene var spilt av amatører. Jo, forklarte Moland, han jobbet mye med å gjøre skuespillerne så trygge at de turte å kaste seg ut på dypt vann. Det var viktig at alle våget å prøve og feile, mente han, de måtte være villige til å forsøke nye ting, å våge å mislykkes for å kunne lykkes. Å tore det å kaste seg ut i noe nytt og ukjent krever tillit til og trygghet på at noen tar imot deg, hjelper deg og støtter deg ved behov. Noen tar vare på deg hvis du feiler. Uttalelsen gjorde inntrykk på meg. Målsettinga om å være villig til å prøve og eventuelt deretter si at vi tok feil, ligner på viktige akademiske normer. Det er egentlig et av de mest grunnleggende vitenskapelige prinsippene: Vi skal alltid være innstilt på å teste ut nye hypoteser, alternative tolkninger, ferske teorier, forskjellige tanker – selv om det er risikabelt og det kan føles forferdelig skummelt. Vi må våge å kaste oss ut på dypt vann. Da trenger vi noen Hans Petter Molander i universitets- og høgskolesektoren. Vi trenger mennesker og miljøer som er rause, konstruktivt kritiske og som erkjenner at de svarene vi søker, aldri er gitt. 202


Å K A S T E S E G U T PÅ D Y P T VA N N

Forskning handler om å kaste seg på dypt vann: Å teste ut hypoteser, prøve alternative tolkninger og utforske nye teorier – selv om det er risikabelt og kan føles skremmende. Her illustrert med stuping i Summersville Lake. Fotograf: Jarek Tuszyński, 2017 (Wiki­ media Commons, cc-by-sa).

203


HILDE GUNN SLOT TEMO

Denne utprøvende holdninga har gyldighet også når det gjelder faglig formidling. For enhver sakprosaforfatter må et av de mest grunn­ leggende spørsmålene vi stiller oss, være dette: Hvordan skal vi skrive for at leseren skal skjønne det vi ønsker å si? For historikere kommer i tillegg en kompliserende tidsdimensjon: Hvordan skal vi kunne skape forståelse av ei fortid som i dag er borte og kun finnes tilgjengelig for oss gjennom støvete arkivmateriale, tall og tabeller, intervjuer med mennesker som har levd før, eller andre former for historisk kildemateriale? Og mer presist for eget vedkommende, som lokal- og regionalhistoriker opptatt av stedet og dets betydning for forminga av menneskenes liv: Hvordan kan jeg greie å skrive på måter som gjør det mulig å forstå hvordan det var å leve i ei annen tid og et annet rom enn det jeg med min erfaringshorisont kjenner? Hva er et sted – og hvordan kan man formidle om det? Innenfor forskninga er det ulike syn på hva «sted» og stedshistorie er. Begreper som sted, lokalsamfunn og rom er brukt og forstått på ulike måter av forskjellige forskere og fagtradisjoner. En kan avgrense og gjerde inn det på varierende måter. Ulike fag har hatt ulike svar, men også innenfor de enkelte fagene har svarene vært mange. Definisjonene har skiftet fra det relativt smale til det svært vide. Hva en har lagt vekt på, har variert. Er et lokalsamfunn en administrativ avgrensning? Er det bundet sammen av økonomiske, politiske eller sosiale forhold? Skal en avgrense og legge vekt på stedlig identitet, og i så fall: hvordan og av hvem skapes den? Er det riktig å bruke strenge definisjoner og klare grenser når en definerer et lokalsamfunn, slik historikeren Ståle Dyrvik gjorde for en del år tilbake? I en artikkel fra 1981 argumenterer han for at det er seks kjennetegn på et lokalsamfunn. Disse er knyttet til ressursgrunnlag, produksjonsliv og materiell kultur, til graden og hyppigheten av kontakt og kjennskap mellom innbyggerne, til hvorvidt innbyggerne har delte normer for eksempel når det gjelder sosial 204


Å K A S T E S E G U T PÅ D Y P T VA N N

atferd og utøvelse av sosial kontroll over hverandre, til graden av felles religiøse, rettslige og politiske primærinstitusjoner og om det er en opplevelse av fellesskap mellom innbyggerne. Dyrvik mente at et lokalsamfunn var «ei eining der ting i særleg grad heng i hop» – altså en temmelig streng definisjon.1 Dyrvik er altså opptatt av hva steder er, en ontologisk tilnærming. I dag vil mange påpeke at det ikke kan ses atskilt fra hvordan steder forstås, altså det epistemologiske aspektet. Steder har også en erkjennelsesteoretisk side. De er ikke bare en ting i verden, men også en måte å forstå denne verdenen på.2 Den praktiske og fysiske forminga av et sted kan ikke tenkes uavhengig av blikket for stedet; hvordan stedet framstår for menneskets øye. Det er dermed et komplekst forhold mellom den seende og det sette; mellom den verdenen vi ordner i begreper og de begrepene vi ordner denne verdenen i.3 Det åpner for en rekke teoretiske tilnærminger til stedet. Steder er ikke bare lokalitet, det er også mening og sosial interaksjon. Vi kan i tillegg til å spørre «hva» steder er, også stille spørsmål ved «hvor» steder er, «når» de er, «hvorfor» de er, «hvordan» de skapes, «hvem sine» steder det er snakk om, og hva steder «gjør» – alt i tillegg til det mer tradisjonelle spørsmålet om hvordan vi kan forstå steder, og hvilke konsekvenser ulike stedsforståelser har.4 «Sted» kan forstås både som et studieobjekt, en betraktningsmåte og et analytisk begrep.5 Historikeren Ingar Kaldal har for eksempel lagt vekt på metodiske forhold som viktige i studier av lokalsamfunn. Ifølge ham vil det å studere små enheter gjøre det enklere å se og forstå hvordan historiske prosesser har vært sammensatte, mangfoldige og komplekse. Denne tanken står sterkt innenfor forskningsfeltet «mikrohistorie».6 1 2 3 4 5 6

Dyrvik 1981. Aure et al. 2015, 15. Forfatterne viser til T. Cresswell i dette. Greve 1998, 8 og 62. Aure et al. 2015, 15. Berg et al. 2013, 13. Kaldal 1994.

205


HILDE GUNN SLOT TEMO

Et annet, nylig eksempel på hvor komplisert dette er, ble tydelig i en av de store debattene i norsk offentlighet i vinteren 2018, nemlig en diskusjon knyttet til David Goodharts begrepspar «anywheres» og «somewheres». Debatten ble initiert etter at tidsskriftet Samtiden hadde et temanummer som nettopp ble kalt «Det lokale nummeret», der Goodharts tenking ble presentert i et innledende intervju. Ifølge ham har ikke «anywheres» sin identitet knyttet til et bestemt sted, men kan betrakte verden fra omtrent hvor som helst. «Somewheres», derimot, har en sterk identitet knyttet til et sted eller en gruppe, og dette utgjør kjernen i hvordan de betrakter seg selv og andre.7

Mennesker preger steder, men steder preger også mennesker. På hvilke måter dette skjer, diskuteres mye i lokal- og regionalhistorisk forskning og i andre fag som er opptatt av stedets betydning. (Illustrasjonsbilde fra Romerikes blad, 18. mai 2012).

Med andre ord: Det er og har vært ulike meninger om hvordan vi skal forstå begrepet «sted», og hvordan steder virker inn på og former menneskene der – og vice versa. Disse litt vilkårlige eksemplene viser med all mulig tydelighet nettopp det. 7

Kjelstrup 2018.

206


Å K A S T E S E G U T PÅ D Y P T VA N N

Når det er så komplisert å forholde seg til steder og til steders betydning for menneskene, på hvilken måte skal en da lykkes i å best mulig formidle denne kompleksiteten? Hvordan skal fagfolk greie å føre dagliglivets tanke og tale om sted sammen med den mer filosofiske og faglig komplekse tenkinga om sted og betingelsene for menneskers forhold til steder?8 Og hvordan skal en greie å presentere sine tolkninger om hvordan det var å være menneske i et fortidig, stedlig avgrenset samfunn? Det historikere gjør når vi skriver om mennesker i fortidige samfunn, er å drive en form for kulturoversettelse. Et etablert postulat i lokalhistoria har vært at et lokalsamfunn skal forstås på «lokalsamfunnets egne premisser», slik historikeren Jørn Sandnes formulerte det.9 Det har i praksis betydd at vi løfter fram det som er kjent og kjært – tema som bekrefter identitet og røtter gjennom lokale fortellinger som har vært overlevert i mange år. Ofte er det den lokale elitens fortellinger som blir gitt en autorisert posisjon. Som et alternativ foreslår historikeren Ingar Kaldal å trekke fram det som er nytt, annerledes, fremmed, forunderlig og overraskende. Da vil lokalhistoria kunne fungere nyskapende, tankevekkende, provoserende og debattfremmende – og kanskje er det like viktige historieidealer som å bekrefte det vi allerede kjenner. Kaldal kaller dette for «den historiske turist»; det at vi anstrenger oss for å studere fortida med blikket til en fremmed.10 Da handler ikke historiefaget bare om å gjøre det ukjente kjent, men også om å gjøre det kjente ukjent, for å bruke hans spissformulering.11 Gjennom å vri og vende på kjent historie kan vi få økt innsikt og større historisk forståelse. Gjelder det samme også nye og uvante formidlingsmåter?

8

Greve 1998, 18. Sandnes 1975, 160. 10 Kaldal 2003, 169 f.; Kaldal 2007. 11 Kaldal 2007. Dette er beslektet med hans begrep transkontekstuell kontekstualisering – se Kaldal 2010, 57. 9

207


HILDE GUNN SLOT TEMO

Å kaste seg på dypt vann For å utforske den fortidige kompleksiteten og oversette den til ­nåtidige lesere må vi kaste oss på dypt vann. Vi må våge å prøve ut grep som kan skape ny innsikt og forståelse – med den faren som ligger i det å prøve og feile. Da må vi vite at Hans Petter Molandene er der. Selv følte jeg at jeg kastet meg på dypt vann da jeg for noen år siden skrev Skedsmo kommunes historie, et prosjekt som endte opp i boka Skedsmo. En historie om samhold og splittelse.12 Bestillinga fra kommunen gikk ut på å forsøke å nyskrive kommunehistorie som sjanger ved å prøve ut andre og nye måter å formidle lokalhistorisk kunnskap på – sprekt av en oppdragsgiver, synes jeg! I den forbindelse tok jeg i bruk flere uvante litterære grep. For det første skapte jeg det jeg kalte «syntesetyper», litterære skikkelser som var basert på et kildemateriale. En syntese er ei sammenbinding av deler til en større helhet, altså at kildebrokker tolkes og settes sammen til ei ny, meningsfull framstilling. Begrepet forbindes først og fremst med de store, historiske oversiktsverkene, men det kan også brukes på mikro- og individnivå, om framstillinger av fortidas små og nære forhold. Det kan skje på individnivå, slik jeg bandt sammen deler fra en rekke menneskers liv til en ny helhet: en fiktiv, men likevel kildebasert litterær skikkelse. I tillegg til dette skrev jeg meg selv inn som reflekterende forfatter i teksten. Ideen bak var et ønske om å utfordre det som er blitt kalt «gudeblikket»: det at vi skriver faglitteratur med blikket til den autoritære, tilbaketrukne og nøkternt observerende fortelleren. Jeg tror mange forskere kan føle at vi trekker slutninger på grunnlag av et spinkelt kildemateriale og derfor kjenner oss usikre på de konklusjonene vi gjør. Men ofte skjuler vi denne usikkerheten. I tekstene framstår vi i stedet med sikker autoritet. Vi bruker et fugleperspektiv og skriver med synsvinkelen til den usynlige guden, den som ser alt, vet alt og kan alt. Denne kritikken er i tråd med det som kom fram i 12

Slottemo 2012b.

208


Å K A S T E S E G U T PÅ D Y P T VA N N

Forskningsrådets evaluering av historiefaget i Norge, der det het at faghistorikere ofte dyrker en konstaterende retorikk med entydig­ heten som undertekst. Vi tilskriver oss en profesjonell autoritet og opptrer overfor leseren som «upåklagelig oppleste ciceroner i fortidens landskap». Forskningsprosessen med sine vitenskapsteoretiske premisser synliggjøres ikke, alternative tolkninger diskuteres ikke, og kunnskapsmessige reservasjoner utelates.13 I stedet ønsket jeg å bruke en synlig forteller, en som kommenterte, diskuterte og reflekterte over de tolkningene som ble gjort. Min fortellerstemme var inspirert av teaterteoretikeren Bertolt Brecht og hans tenking om «Verfremdungseffekt» (som vi kanskje best kan oversette med fremmedgjøring eller underliggjøring på norsk).

Forfatteren og teaterteoretikeren Bertolt Brecht (1898–1956) og hans idé om «Verfremdungseffekten» fikk stor innflytelse innenfor scenekunsten på 1900-tallet. Brecht ønsket å skape teater som pekte på seg selv og dermed brøt illusjonen om direkte tilgang til virkeligheten. For å oppnå det, tok han i bruk en rekke dramatiske teknikker og virkemidler: scenearbeidere som kom inn på scenen, direkte henvendelser til publikum, sang og musikk og lignende. Målet var å skape kritisk engasjement, politisk bevisstgjøring og aktiv stillingtaking hos publikum. Her John Heartfields scene fra ei oppsetning av Brechts Die Mutter fra 1951. Ukjent fotograf, 1951 (Cygnet theatres nettsted). 13

Stråth et al. 2008, 121.

209


HILDE GUNN SLOT TEMO

Det føltes som å kaste seg på dypt vann. Reaksjonene og responsen var sammensatt, naturlig nok. Det jeg mener var et hovedmønster, er at mottakelsen fra lokalbefolkninga i Skedsmo, den primære målgruppa, var veldig positiv. Blant faghistorikere var den mer sammensatt: en del heiet og syntes det var spennende og viktig, mens andre var kritiske og mente at dette nærmet seg dikt og forbannet løgn. Og så var inntrykket mitt at enkelte forskere fra andre fagfelter – forskningsmiljøer som har hatt lignende diskusjoner om formidling tidligere – har gjespet og ristet litt oppgitt på hodet: Holder virkelig fremdeles historikere på med denne debatten? Historiefagets formidlingstradisjoner Det har gjennom tida vært ulike syn på historiefagets plassering i skjæringsfeltet mellom kunst og vitenskap; pendelbevegelser når det gjelder hva historikere har vært opptatt av. Har historisk forskning primært handlet om kildene og de mulighetene for kunnskap de gir, eller har den vært mest orientert mot den historiske fortellinga? En såkalt «antikvarisk» tradisjon har rettet oppmerksomheten mot innsamling av spor fra fortida, mens en «filosofisk retning» har vært mer preget av at fortida skal sammenfattes i ei historie som gir mening, altså en mer litterær tradisjon.14 Da historiefaget vokste fram som vitenskapsfag i siste halvdel av 1800-tallet, skjedde det samtidig som et nytt, naturvitenskapelig orientert vitenskapssyn var på frammarsj. I denne perioden kom historikerne i stor grad til å legge vekt på det isolerte historiske faktum. De var opptatt av den kritiske undersøkinga av kildene. For dem var historikerens oppgave å benytte kildekritikk som et verktøy for å avdekke historiske kjensgjerninger – som de så på som byggesteiner i historia. 14 Hvis

en for eksempel leser Astri Andresen, Sissel Rosland, Teemu Ryymin og Svein Atle Skålevåg si innføringsbok i historisk forståelse og metode, Å gripe fortida (2012), presenteres disse svingningene tydelig. Det følgende er basert på Skålevågs kapittel åtte i denne boka.

210


Å K A S T E S E G U T PÅ D Y P T VA N N

Den historiske framstillinga var bare en tekst som formidlet disse kjensgjerningene, uten å tilføre dem noe nytt.

Kildegransking er en viktig del av historiefagets forskningsprosess, som her med håndskrevne protokoller fra Statsarkivet i Trondheim. Forholdet mellom kildestudier og den historiske framstillinga har vært mye debattert i faget gjennom årene. Foto: Hilde Gunn Slottemo, 2019.

Dette svekket et tidligere syn på betydninga av det syntetiske, ja, til og med poetiske aspektet i historieskrivinga, som tidligere hadde opptatt historikere som Wilhelm von Humboldt (1767–1835) og Leopold von Ranke (1795–1886). Men da pendelen på nytt slo tilbake, oppsto det en kritikk av den antikvariske retningen. Den engelske historie­ filosofen R.G. Collingwood (1889–1943) mente for eksempel at det naturvitenskapelig inspirerte historiefaget var blindt for det konstruktive elementet i historieskrivinga, mens den danske historikeren Kristian Erslev (1852–1930) uttalte at historieskriving i første rekke var fortelling som skulle gi «en livfuld og anskuelig Fremstilling af Fortiden».15 Det har altså vært vekslinger mellom disse retningene i flere hundre år. Fortsatt er dette spenninger som finnes i historiefaget, men etter den nye kulturhistoria og den språklige vendinga i slutten av 1980-årene ble oppmerksomheten i større grad igjen rettet mot form, formidling og framstilling. I dag finnes det en viss frustrasjon over at formen er gammel og på mange måter uegnet for å beskrive fortidas erfaringer, skriver historikeren Erling Sandmo, og jeg tror han har rett.16 15 16

Her etter Andresen et al. 2012, 172 f. Sandmo 2009.

211


HILDE GUNN SLOT TEMO

Begrunnelse 1: Å skrive er å tenke Selv er jeg altså blant dem som har vært og er opptatt av den meninga som også finnes i framstillingas form, og jeg er opptatt av at vi må eksperimentere og prøve ut nye fortellingsmåter. Mine begrunnelser er på flere nivåer: Den første handler om at det å skrive også er å tenke. Tankene sitter i fingertuppene, der de danser over tastaturet. Skrivinga er tenkingas teknologi, sier antropologen Anders Johansen og kaller det «å tenke seg om skriftlig».17 Etter hvert som arbeidet skrider fram, skaper fortellinga sin egen logikk. Slik bidrar formen til å skape betydningsinnholdet. Først når vi setter ordene ned på papiret, ser vi hva vi tenker, sier litteraturviteren Toril Moi. Da kan vi bestemme om det som står på skjermen foran oss faktisk er noe vi vil mene. Det er først når en virkelig ser på setningene sine, at en blir klar over hvilke mulige meninger de inneholder. Å lære seg å skrive er å lære seg å lese sine egne ord med maksimal oppmerksomhet.18 Hvis skriving er tenking slik som Moi og Johansen mener, så betyr det kanskje at hvis vi skriver på nye måter, tenker vi kanskje også på nye måter? At formen kan bidra til at vi skaper annerledes tanker enn vi ellers ville gjort? Hvis historie skal utvikle seg som vitenskapsfag, må fagets utøvere våge å prøve noe nytt. Ellers står vi i fare for å reprodusere de tolkningene, formidlingsmåtene, teoriene og fortellingene som allerede finnes i faget. Begrunnelse II: Tekstens mening Den andre begrunnelsen er knyttet til tekstens mening. Kan vi ved å bli mer bevisst på hvordan vi skriver, også bli mer bevisst på de betydningene som ligger i den historiske fortellinga i seg selv? 17 18

Johansen 2003, 37 og 55. Moi 2019, 19.

212


Å K A S T E S E G U T PÅ D Y P T VA N N

Kildene er bruddstykker som vi vever sammen til meningsfulle, betydningsbærende tekster. Vi begriper fortida gjennom fortellinger, vi tenker i forløp. Vi vever sammen fortidas sammensatte virkeligheter til fortellinger, som tråder i et flerfarget teppe. Slik skaper vi nye, meningsfulle helheter – historier med iboende betydning. Disse fortellingene handler om erkjennelse, om måter å tenke på. Betydningen som ligger i sammenvevinga, er lik for alle språklige prosesser: Det skapes nye helheter ved å sette bokstav til bokstav, ord til ord, setning til setning. Byggekloss til byggekloss. For historikere er fortellingene både vår formidlingsform og vårt erkjennelses­ teoretiske verktøy. Også leseren erkjenner gjennom fortellinga, ved at den gir helhet og sammenheng, perspektiv og poenger.

Historikerens kilder er som tråder i et vevd teppe. Med annen faglitteratur og egen erfaringsbakgrunn som renning, veves kildene sammen til nye, meningsfulle bilder. Her lager billedveveren Ulrikke Greve et teppe av Harald Hardrådes fall ved Stamford Bridge i 1066. Teppet henger i dag i Oslo rådhus. Ukjent fotograf, ca. 1935 (Digitalt museum/Oslo Museum).

213


HILDE GUNN SLOT TEMO

Begrunnelse III: Nærhet til mennesket Syntesetypene er en måte å formidle historie i ansiktshøyde på. Enkeltpersoner gjør det enklere å visualisere, konkretisere og løfte fram beskrivende detaljer: lyder, lukter, farger, miljøskildringer og personkarakteristikker som levendegjør, skaper stemninger og gir et innblikk i den historiske konteksten. Individualiseringa og det biografiske er forsøk på å skape innlevelse og identifikasjon, for konkrete mennesker engasjerer ofte mer enn abstrakte siffer og diagrammer. Min tese er at gjenkjennelse er et viktig grunnlag for historisk innsikt. Konkrete detaljer i en beskrivelse kan aktivere sanselig og følelsesmessig erfaring hos leseren, for å bruke antropologen Anders Johansen.19

Mennesket kan søkes alle steder, også i bøker. Her fra utlånsrommet i Læseforening for Kvinder, Parkveien 62 i Oslo. Foto: Ingimundur Eyjolfsson, ukjent år (Nasjonalbiblioteket). 19

Johansen 2003, 57. Se også Johansen 2009.

214


Å K A S T E S E G U T PÅ D Y P T VA N N

Den svenske historikeren Peter Englund har sammenfattet sin forsk­ ningsmetode i frasen «søk mennesket!» For ham er det lille menneskets historie både et korrektiv og et supplement til de store fortellingene, til forskningas fugleperspektiv og til de lange linjene i historia. Da han for eksempel skrev sin bok Poltava, ei bok rik på navn og stemmer, var det et bevisst opprør mot «et stratosfærisk perspektiv, der bare de brede linjene er synlige, og der enkeltmenneskene forsvinner bak statistikk, abstraksjoner og kartpiler i ulike farger». Fortellinger om enkeltmennesker tenderer til å undergrave alle abstrakte systemer og sprenge alle store fortellinger. Skal vi forstå mennesker som levde i fortida, trenger vi mikroperspektivet og blikket nedenfra, mener han – og jeg vil underskrive hvert eneste ord.20 Begrunnelse IV: Konkurransen fra andre Den tredje begrunnelsen er mer prosaisk, nemlig at historieskriving i visse miljøer oppfattes som kjedelig. Det er feilaktig etter mitt skjønn, men det hjelper ikke. Å være historiker er – heldigvis, på mange måter – ingen beskyttet yrkestittel. Oppdragsgivere som mener at historikere skriver dårlig og uinteressant, står fritt i å velge en journalist, en skjønnlitterær forfatter eller en rimeligere lokalhistoriker til å gjøre jobben i stedet. Det er et argument for at vi må ta oppdrags- og leserforventningene på alvor. Mulige innvendinger Med dette som begrunnelser, prøvde jeg altså ut eksperimenterende grep med syntesetyper og et tydelig forteller-jeg i boka fra Skedsmo. Hva tenker jeg om dette selv i dag? Når det gjelder syntesetypene, ser jeg fortsatt ikke helt de prinsipielle innvendingene mot dem. De var ment som en synliggjøring eller bevisstgjøring av det jeg mener all historieskriving handler om: 20

Englund 2019, 253 f.

215


HILDE GUNN SLOT TEMO

å binde sammen deler til en ny helhet, der det ligger nye betydninger nettopp i den nye helheten som skapes. Dette kan utøves på gode eller dårlige måter, som alle former for skriving og formidling. Hvordan Skedsmo-boka fungerer, kan jeg selvfølgelig ikke vurdere selv, og det er egentlig ikke den viktige diskusjonen heller, i denne sammenhengen. Her er det mer prinsippene bak som er det sentrale. I den sammenhengen som skapes i den nye fortellinga, ligger det en fare for å træ ensartethet ned over noe som kan være komplekst, splittet og motsetningsfullt. Dermed kan fortellinga som form fungere begrensende i våre forsøk på å forstå verden.21 Men denne utfordringa gjelder alle former for formidling, enten fortellingene er skrevet med fugle- eller froskeperspektiv, om individ eller kollektiv, én eller mange. Så er det prinsippet med den tydelige fortellerstemmen. Der har jeg noen flere forbehold i dag enn da jeg prøvde ut dette. Det handler ikke om betydningen av å synliggjøre og være til stede som forteller, men heller om graden av det og måten det gjøres på. Historikeren Ivo de Figueiredo har sagt at en god fortellerstemme krever tilstedeværelse og distanse på samme tid. Jeg-et må ikke bli så stort at det sperrer for utsikten.22 Å finne denne balansen kan være krevende. I etterpåklokskapens lys ser jeg sekvenser og partier i Skedsmo-boka der jeg lurer på om jeg bommet og skapte et forfatter-jeg og en fortellerstemme som overskygget den mer real­ historiske innsikten. En tekst er ikke bare et innhold, det er også en (tale)handling, har Toril Moi sagt. En tekst er en invitasjon til en samtale, en invitasjon til at noen skal se det samme som jeg som forfatter ser. Når en skriver en bok, sier en til leseren: «Dette er hva jeg ser. Kan du se det, du også?» Handlingen er et spørsmål, en invitasjon og et forsøk på å dele noe. Men av og til gjør den andre ikke det; forsøket kan slå feil. Hva hvis en 21

Englund 2019. de Figueiredo i et foredrag på Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforenings fag­ litterære seminar 6.4.2019.

22 Ivo

216


Å K A S T E S E G U T PÅ D Y P T VA N N

skriver på måter som forstyrrer leserens mulighet til å se det en selv ser? «Da blir jeg en ensom røst som roper i ørkenen», skriver Moi så klokt. Den risikoen må alle som skriver være villig til å ta. «Om vi virkelig vil skrive noe nytt og avgjørende – og den ambisjonen burde alle akademikere ha – er det en risiko vi må ta. Men bare tanken på å bli stående alene på denne måten kan skape dyp angst. Det er derfor det er så vanskelig å komme til skriften.»23 Og det er derfor forskningsverdenen trenger noen Hans Petter Molander. Når vi skriver, inviterer vi andre til å svare. Skriften er en handling som krever anerkjennelse og respons. Dermed er det sånn at uansett hva jeg måtte mene om de grepene jeg tar, så hjelper det ikke hvis andre ikke oppfatter det sånn. Språket er offentlig, noe vi alle deler. Det hjelper ikke hva jeg tror jeg sier, om ingen andre oppfatter setningen eller avsnittet slik.24 Vitenskapens signatur Hvor går grensene mellom fiksjon og fag, forskning og fantasi, skjønnlitteratur og sakprosa? Hvordan og hvor bastant skal vi trekke disse skillene? Noen har vært opptatt av å bygge ned gjerdet mellom kunst- og sakprosa. Andre argumenterer for klare grenser og tydelige linjer. Uansett er disse grensene historisk formet. Skillet mellom sakprosa og skjønnlitteratur utviklet seg for fullt fra midten av 1800-tallet, samtidig som historiefaget vokste fram som fagdisiplin. Senere har de institusjonaliserte forskjellene fått utvikle seg videre over tid. Blant de viktige forskjellene er at historiefaglig forskning er forankret i et kildemateriale, mens skjønnlitteraturen kan dikte fritt og fabulerende. Historikernes materiale setter rammer for hva vi kan si og mene. Som fagpersoner forholder vi oss til en virkelig23 24

Moi 2019, 22 f. Moi 2019, 19 og 22.

217


HILDE GUNN SLOT TEMO

het som ikke er konstruert. Til forskjell fra skjønnlitteraturen sier vi noe om ei fortid som ikke er oppdiktet. Fortida har eksistert – den er ikke fri fantasi. Det betyr at det er grenser for hva vi faktisk kan si noe om. Den store og helt avgjørende forskjellen ligger i det uvitbare, sier den svenske historikeren Peter Englund. Når sakprosa­ forfatteren kommer til en frustrerende lakune i kildene, må hun eller han stanse opp og si de ordene som er forskerens fremste adelsmerke, hvor vondt det enn gjør: «Dette vet vi ikke, og det kommer vi aldri til å få vite.»25 I sakprosaen har tekst-eksterne forhold betydning. Historikeren Ivo de Figueredo har sammenlignet sakprosaen med ei øy som har forbindelse til fastlandet, der gjeldende lover og regler for øya bestemmes. Skjønnlitteraturen, derimot, er et autonomt univers, ei selvlovgivende øy. I tillegg til dette, er det forskjeller når det gjelder sakprosaen og skjønnlitteraturens leserkontrakter. Når jeg som forfatter oppgir at boka mi er ei forskningsbasert historiebok innenfor sjangeren sakprosa, så inngår jeg en kontrakt med leseren som gjør at han eller hun kan feste lit til det jeg skriver, på en helt annen måte enn hvis jeg hadde kalt den skjønnlitteratur. Dette kan peke i retning av prinsipp- og vesensforskjeller mellom skjønnlitteraturen og sakprosaen. Men det er ikke bare det, det er også likheter og gradsforskjeller. Også en skjønnlitterær roman forholder seg dypest sett til verden og virkeligheten i en eller annen forstand, og også sakprosaen benytter seg av et litterært språk med mange og komplekse betydninger. Når forskere og faglitterære forfattere skal begripe verden, er vi avhengige av å gripe den med et språk som vi har felles med skjønnlitterære forfattere. Dette språket ikke bare speiler, det skaper også mening. Med en gang vi skriver og snakker, følger det et utall betydninger med våre uttalelser – mange av dem ikke engang tilsiktet eller erkjent. Det slipper vi ikke unna. Det 25

Englund 2019, 258.

218


Å K A S T E S E G U T PÅ D Y P T VA N N

finnes ikke noen objektive, nøytrale ståsteder utenfor språket. Vi er avhengig av å bruke et kulturbundet språk. Det gjør at våre fortellinger vil ha innebygget betydninger som ikke kan kildebelegges strengt objektivt og saklig. Vi er fanget i ordene, i språket, i kulturen. Historikeren Erling Sandmo har argumentert for at det er bedre å legge vekt på slektskapet og det litterære samspillet mellom sjangrene enn de bastante og entydige grensene.26 Det gjør at det kan være fruktbart å stille spørsmålet noe annerledes, nemlig hva slags formidling som kreves for å skape historisk innsikt, kunnskap og refleksjon. Hvordan skriver vi for å skape best mulig forståelse, både for oss selv – i skriveprosessen – og for leseren som mottaker av den ferdige teksten? Dermed er jeg tilbake til åpningsspørsmålet mitt i innledninga av denne artikkelen: Hva slags formidling fungerer for at vi skal kunne forstå hvordan det var å leve på et bestemt sted i en bestemt tid – i en verden som i dag er fremmed for oss? De mange ulike teoretiske tilnærmingene til hvordan steder kan forstås og gripes, fordrer ydmykhet for kompleksiteten. Et sted kan forstås som tilknytning, ansamling, interaksjon, mobilitet, materialitet eller symbolsk mening, og det kan analyseres både som endring og stabilitet. Hvis en forstår steder som en tilblivelsesprosess, kan en se hvordan både materielle, humane og ikke-humane krefter bidrar for å få steder til «å finne sted». Da blir ikke stedene ontologisert, det vil si låst fast, men ses heller som en stadig tilblivelse.27 Også de fortellingene vi lager om et sted, får virkning. Gjennom forskningsmessige beskrivelser bidrar teorier og metoder til å skape steder, hevder kulturgeografene Nina Gunnerud Berg, Britt Dale, Anniken Førde og Britt Kramvig. Ulike forskningspraksiser produserer ulike perspektiver og dermed også ulike realiteter. Kunnskapen er i prinsippet med på å skape stedet; den påvirker hvordan det erfares og tolkes.28 Slik blir mine syntesetyper og den tydelige fortellerstem26

Sandmo 2009. Aure et al. 2015, 19. 28 Berg et al. 2013, 9ff. 27

219


HILDE GUNN SLOT TEMO

men produktiv i det å forme Skedsmo som sted; et lite bidrag i alle de innleggene som konstituerer stedet. Til tross for – eller nettopp på grunn av – all denne kompleksiteten og de mange spørsmålene, så har jeg fortsatt ikke klare og entydige svar, men jeg er overbevist om en ting: disse ulike teoretiske og metodologiske utfordringene gjør at vi må fortsette å kaste oss på dypt vann. Da må vi kunne føle oss trygge på at noen stå der og tar imot oss.

220


Å K A S T E S E G U T PÅ D Y P T VA N N

Litteratur Andresen, Astri, Sissel Rosland, Teemu Ryymin og Svein Atle Skålevåg. 2012. Å gripe fortida. Innføring i historisk forståing og metode. Oslo: Samlaget. Aure, Marit, Nina Gunnerud Berg, Jørn Cruickshank og Britt Dale. 2015. «Sted – nye teorier i en norsk kontekst». I Aure, Marit, Nina Gunnerud Berg, Jørn Cruickshank og Britt Dale (red.): Med sans for sted. Nyere teorier. Bergen: Fagbokforlaget. Berg, Nina Gunnerud, Britt Dale, Anniken Førde og Britt Kramvig. 2013. «Introduksjon: Metodologiske utfordringer i stedsanalyser». I Førde, Anniken, Britt Kramvig, Nina Gunnerud Berg og Britt Dale (red.): Å finne sted. Metodologiske perspektiver i stedsanalyser. Trondheim: Akademika forlag. Berg, Nina Gunnerud og Britt Dale. 2015. «Sted – noen nyere teoretiske tilnærminger og debatter». I Aure, Marit, Nina Gunnerud Berg, Jørn Cruickshank og Britt Dale (red.): Med sans for sted. Nyere teorier. Bergen: Fagbokforlaget. Dyrvik, Ståle. 1981. «Lokalsamfunnet i historieforskninga». I Fladby, Rolf og Harald Winge (red.): Søkelys på lokalhistoria. Oslo: Norsk lokalhistorisk institutt. Englund, Peter. 1993. Poltava. Fortellingen om en hærs undergang. Oslo: Universitetsforlaget. Englund, Peter. 2019. «Min metode». Oversatt av Alexander Leborg. I Isaksen, Kristine og Hans Petter Blad (red.): Min metode. Om sakprosaskriving. Oslo: Cappelen Damm. Greve, Anniken. 1998. Her. Et bidrag til stedets filosofi. Avhandling for dr.art.-graden. Tromsø: Det samfunnsvitenskapelige fakultet. Universitetet i Tromsø. Johansen, Anders. 2003. Samtalens tynne tråd. Skriveerfaringer. Oslo: Spartacus. Johansen, Anders. 2009. Skriv! Håndverk i sakprosa. Oslo: Spartacus. Kaldal, Ingar. 1994. Alltagsgeschichte og mikrohistorie. Skriftserie fra Historisk institutt, nr. 2. Trondheim: Universitetet. Kaldal, Ingar. 2003. Historisk forsking, forståing og forteljing. Oslo: Samlaget. Kaldal, Ingar. 2007. «Ei meir historisk reflekterande lokalhistorie? Noen forslag til lokalhistorieskrivinga i framtida». I Sprauten, Knut (red.): Sted, tilhørighet og historisk forskning. Lokalhistoriens form og funksjon i det 21. århundre. Oslo: Norsk lokalhistorisk institutt. Kaldal, Ingar. 2010. Historisk kulturanalyse av makt og trakassering på jobben som øvelse i maktkritikk. Tidsskrift for kulturforskning. 4(2010). Kjelstrup, Christian. 2018. Oss og dem. Intervju med David Goodhart. Det lokale nummeret. Samtiden 1(2018). Moi, Toril. 2019. «Å skrive er å tenke». I Isaksen, Kristine og Hans Petter Blad (red.): Min metode. Om sakprosaskriving. Oslo: Cappelen Damm.

221


HILDE GUNN SLOT TEMO

Sandmo, Erling. 2009. Fortid, fakta, fiksjon. Om tekst og politikk i historieskrivningen. Prosa 5(2009). Sandnes, Jørn. 1975. «Rikshistorie og lokalhistorie – sentrum og periferi i historieforskninga». I Langholm, Sivert og Per Maurseth: Periferi og sentrum i historien. Foredrag ved Nordisk fagkonferanse for historisk metodelære på Røros 16.-20. juni 1974. Oslo-Bergen-Tromsø: Universitetsforlaget. Slottemo, Hilde Gunn. 2012a. Med Brecht i bygdeboka. Utfordringer og løsningsforslag for kommunehistorie som sjanger. Heimen 4(2012). Slottemo, Hilde Gunn. 2012b. Skedsmo. En historie om samhold og splittelse. Oslo: Scandinavian Academic Press / Spartacus forlag. Stråth, Bo, Thomas Lindkvist, Dorthe Gert Simonsen, Nils Erik Villstrand og Anette Warring. 2008. Evaluering av norsk historiefaglig forskning. Bortenfor nasjonen i tid og rom: fortidens makt og fremtidens muligheter i norsk historieforskning. Oslo: Norges forskningsråd.


Ådalens arbetare, Stockholms ärke­ medelklass och Möllevångens prekariat: Plats och klass i två samtida svenska arbetarserieromaner

Magnus Nilsson I Sverige utgör arbetarlitteraturen en litterär tradition som sträcker sig från det sena 1800-talet till idag1 och som är mycket heterogen beträffande såväl former som innehåll. Inte minst har arbetarlitteraturen förändrats radikalt över tid. I föreliggande artikel vill jag belysa två saker som är utmärkande för den samtida arbetarlitteraturen: att arbetarförfattare ofta kopplar samman skildringar av klass med skildringar av specifika platser och att serieromanen kommit att bli en allt viktigare arbetarlitterär genre. Sammankopplandet av klass med plats är vanligt i den samtida svenska arbetarlitteraturen. Särskilt ofta relateras klass till det urbana. I arbetarpoeten Johan Jönsons verk beskrivs klass exempelvis som en mekanism som placerar olika människor på olika platser i stadsrummet,2 och även vår kanske mest kända samtida arbetar­ lyriker – Jenny Wrangborg – beskriver i sina dikter hur klasskillnader tar sig uttryck i och kan symboliseras av en segregerad stad.3 Också i arbetarprosan associeras klasser ofta med särskilda boendemiljöer. Ann-Christine Johansson Rissén (2008) har exempelvis i en magisteruppsats framhållit att de så kallade miljonprogramsförorterna utgör en dominerande miljö i flera viktiga samtida arbetarromaner. Även litteraturvetaren Anna Williams har argumenterat för att samtidens arbetarförfattare har ett särskilt fokus på det urbana:

1 2 3

Furuland och Svedjedal 2006; Nilsson 2006. Nilsson 2014, 103. Ibid., 107.

223


MAGNUS NILSSON

I samtidslitteraturen med arbetarperspektivet som nav eller motor är […] staden i sin egen rätt den självklara miljön hos författare som själva växt upp där. Det är deras erfarenhetskälla. Det är också idag i stor utsträckning där som arbetstillfällena finns, och dit förlägger arbetarlitteraturen ofta sina berättelser.4

Williams betonar särskilt att staden i arbetarlitteraturen «används för att ge skärpa åt sociala […] förhållanden» och att den betraktas «genom ett starkt klassraster».5 De samtida kvinnliga arbetarförfattarna «klyver staden i två», skriver Williams och «klyvnadens upphov är klass».6 Seriemediet har flera starka kopplingar till arbetarklassen. Exempelvis finns det en lång historia av att skildra arbetarklassen i serier, och arbetare har traditionellt utgjort en stor andel av både serieskaparna och serieläsarna.7 På senare tid har serier också givits allt mer uppmärksamhet i diskussioner om arbetarlitteratur. Exempelvis har Föreningen Arbetarskrivare i sin tidskrift Klass publicerat såväl serier med arbetarlitterär tematik som artiklar om sådana serier. Flera svenska serietecknare har också själva beskrivit sina verk som arbetarlitteratur. Därför är det inte förvånande att forskare argumenterat för att tecknade serier utgör en strömning inom den arbetarlitterära traditionen i Sverige.8 I denna artikel riktas uppmärksamheten mot två arbetarserie­ romaner: Mats Jonssons Nya Norrland (2017) och Daria Bogdanskas Wage Slaves (2016). Jonsson är en av Sveriges mest uppburna serieskapare. Hans produktion i bokform består huvudsakligen av självbiografiska serieromaner, med vilka han tydligt skriver in sig i den arbetarlitterära traditionen, dels genom att innehållsligt och formellt anknyta till centrala tendenser i denna tradition, dels genom att 4 5 6 7 8

Williams 2019, 45. Ibid., 45–46. Ibid., 51. Nilsson 2018a, 368. Nilsson 2016; Nilsson 2018a; Ernst 2017.

224


Å D A L E N S A R B E TA R E , S T O C K H O L M S Ä R K E ­M E D E L K L A S S O C H M Ö L L E VÅ N G E N S P R E K A R I AT

explicit apostrofera äldre arbetarförfattare – särskilt Ivar Lo-Johansson – och deras verk.9 Daria Bogdanska är född i Polen men är verksam som serieskapare i Sverige. Hon fick sitt stora genombrott med Wage Slaves, som är en självbiografisk berättelse om brutal exploatering av arbetare och om kamp mot sådan exploatering. Verket har översatts till flera språk, bland annat norska. I likhet med många andra arbetarförfattare kopplar Jonsson och Bogdanska i sina verk samman klass och plats. I Jonssons fall handlar det främst om att hans arbetarklasskildring sammanfaller med skildringar av hans hembygd i Ådalen i Norrland, samtidigt som han associerar medel- och överklassen med det urbana, och särskilt med Stockholm. Bogdanska undersöker å sin sida klassamhällets dynamik med utgångspunkt i en specifik stadsdel i Malmö – Möllevången – som dock placeras i ett globalt sammanhang. I föreliggande artikel vill jag visa att sammankopplingen av klass med plats i den samtida svenska arbetarlitteraturen – som här exemplifieras med Jonssons och Bogdanskas serieromaner – kan ses som ett svar på samhällsförändringar som gjort det allt svårare att skapa klassmedvetande och klassorganisation bland arbetare med utgångspunkt i deras arbetsplatser. Och därigenom vill jag i sin tur argumentera för att denna litteratur är relevant för diskussioner om hur arbetarklassen skulle kunna formera sig som politiskt subjekt i dagens Sverige. Min metod för att uppnå detta är att göra närläsningar av klass- och platsskildringarna i Nya Norrland och Wage Slaves och att jämföra dem med hur relationen mellan klass och plats (främst arbetsplatser, boendemiljöer och städer) förstås i marxistisk teori. Jonssons och Bogdanskas serieromaner har inte valts ut för att de skulle vara typiska eller representativa för den svenska arbetarlitteraturen i allmänhet. Snarare är de intressanta eftersom de tillhör en genre som på senare år blivit allt viktigare inom denna litteratur, men som inte alltid inkluderas i forskningen om densamma. 9

Ernst 2017, 143–146.

225


MAGNUS NILSSON

Det röda Ådalen och ärkemedelklassen i Stockholm I Mats Jonssons serieroman Nya Norrland (2017) kopplas klass på ett tydligt sätt samman med plats. När Jonsson beskriver sitt klasshat mot släktingarna till den officer som 1931 beordrade militär att öppna eld mot demonstrerande arbetare i Ådalen låter han exempelvis platserna de bor på representera deras klasstillhörighet: «Han kom från fin familj, och jag har kollat upp hans släkt idag… var de bor… på Östermalm och Lidingö! I Falsterbo, Täby och vid Mariatorget! Det går ingen nöd på dem!»10 Samma grepp finner man i hans beskrivning av några medelklassmänniskor som skäms över sitt välstånd och låter detta symboliseras av platsen de bor på: «Vi som har det så himla bra, bor i den här sanslöst välmående stads­delen…»11 Lätt förenklat kan man säga att Jonsson associerar arbetarklassen med (den norrländska) landsbygden och medelklassen med storstaden (främst Stockholm, och i särskilt hög grad dess mer välmående stadsdelar). Detta kommer bland annat till uttryck i hans skildring av sina känslor av social underlägsenhet, som bottnar i uppväxten i arbetarklassen i Norrland, och som beskrivs i kontrast mot en geografiskt bestämd medelklass, nämligen «Den Solida Kulturella Ärke-Medelklassen i Stockholm».12 Ett annat exempel utgörs av en (retorisk) fråga som ställs flera gånger i Nya Norrland: «Var uppstår Sveriges välstånd? Och vart tar det vägen?»13 Genom frågeorden «var» och «vart» ges frågan om hur värden skapas och fördelas – d.v.s. frågan om klass – en tydligt geografisk dimension. (Det är ju vanligare att socialister frågar vem som producerar respektive tillägnar sig värden.) Och det gäller även det svar som Jonsson ger, nämligen att Sveriges välstånd i hög utsträckning skapas i Norrland, men främst kommer dem som bor i Stockholm till del.14 10

Jonsson 2017, 61. Ibid., 116. 12 Ibid., 169. 13 Ibid., 29 och 34. 14 Med tanke på att Jonsson i sina verk ofta lyfter fram den kände svenske arbetarförfattaren 11

226


Å D A L E N S A R B E TA R E , S T O C K H O L M S Ä R K E ­M E D E L K L A S S O C H M Ö L L E VÅ N G E N S P R E K A R I AT

I Nya Norrland beskriver Jonsson sig själv som socialist: «I mitt hjärta är jag kommunist. I min hjärna är jag demokratisk socialist».15 Därför är det intressant att se hur hans klasskildring förhåller sig till socialismens klassbegrepp, nämligen det som kommer från Marx. Marx klassbegrepp är långt ifrån entydigt. Det kapitel i Kapitalet som har rubriken «Klasserna» – kapitel 52 i det tredje bandet – är, liksom verket i stort, en torso. På den dryga sida Marx hann färdigställa görs en uppdelning i tre klasser – lönearbetare, kapitalister och jord­ ägare – med utgångspunkt i deras «inkomstkällor», men också en pro­ blematisering av samma uppdelning med hänvisning till att det finns ett otal «skilda samhällsgrupper» som «får sin reveny ur samma källa».16 Läser man hela Marx oeuvre finner man också att hans diskussion av klass inte alls begränsar sig till enbart inkomstkällor, utan även tar upp exempelvis politisk organisering. Som exempel kan man nämna en berömd formulering i Filosofins elände där Marx skriver att de ekonomiska förhållandena gör arbetarna till en klass, men att det är först i den politiska kampen för sina gemensamma intressen som de «konstituerar sig som klass för sig själv».17 Ett liknande resonemang förs också i Louis Bonapartes adertonde Brumaire, där Marx gör en klassanalys av de franska «småbönderna». Precis som arbetarna utgör de, till följd av sina gemensamma intressen, en klass. Dock konstituerar de sig inte som någon klass för sig själv, eftersom de inte lyckas upprätta någon «gemenskap» eller «nationell förbindelse».18 Att arbetarna har bättre förutsättningar än småbönderna att skapa politisk gemenskap beror enligt Marx bland annat på att den

15 16 17 18

Ivar Lo-Johansson som en viktig förebild kan det framstå som litet märkligt att han kopplar samman arbetarklassen med landsbygden. Lo-Johansson skildrade nämligen i sina statarromaner från 1930-talet staden som den plats där arbetare kan bli klassmedvetna proletärer och landsbygden som en miljö som i grunden är fientlig till arbetarrörelsen (Nilsson 2003; Nilsson 2019). Jonsson 2017, 61. Marx 1978, 784–785 (min kursiv). Marx 1981a, 186. Marx 1981b, 141.

227


MAGNUS NILSSON

kapitalistiska arbetsprocessen för dem samman och sätter dem i förbindelse med varandra. Detta framhålls i Kommunistiska manifestet: Den moderna industrin har förvandlat den patriarkale mästarens lilla verkstad till industrikapitalistens stora fabrik. Arbetarmassorna, hopträngda i fabriken, organiseras som soldater [...] Men med industrins utveckling ökar inte bara proletariatet; det trängs också samman i större massor, dess krafter växer och det känner också dessa krafter mer. Proletariatets intressen och livssituation blir alltmer lika, eftersom maskinerna alltmer utplånar skillnaderna i arbetet och lönen nästan överallt trycks ner på en lika låg nivå [...] Ibland segrar arbetarna, men bara tillfälligtvis. Det egentliga resultatet av deras kamp är inte den omedelbara framgången, utan den alltmer omfattande föreningen av arbetare. Den gynnas av de allt bättre kommunikationsmedlen, som skapas av storindustrin och som sätter arbetarna i olika områden i förbindelse med varandra.19

Den process som Marx och Engels beskriver i Kommunistiska manifes­ tet är dock inte den enda som bidragit till att arbetare formerats som klass. Tvärtom har arbetarklassens politiska mobilisering också skett på annan grund än fabriksgolvet, särskilt inom branscher där den kapitalistiska arbetsprocessen inte fört samman arbetarna på det sätt som beskrivs i Kommunistiska manifestet. Ett vittnesbörd om detta hittar man i tredje delen av Martin Andersen Nexøs stora proletärroman Pelle Erobreren: Den store Kamp (1909). Där förklarar Pelles mentor, den gamle fackföreningskämpen Murer Stolpe, svårigheten att få till stånd facklig organisering bland arbetarna i Pelles yrke, skomakarna, med att «de sidder og arbejder paa Logi og ikke er til at faa fat i».20 För skomakarna, liksom för andra arbetare som inte heller koncentrerades på stora industriarbetsplatser, kom andra miljöer att utgöra grunden för deras organisering. Nexø beskriver exempelvis hur «den stærke Kontrol blandt Husbeboerne» i arbetarkvarteren bidrog till politisk klassformering: «De 19 20

Marx och Engels 1998, 30–33. Nexø 2002, 612.

228


Å D A L E N S A R B E TA R E , S T O C K H O L M S Ä R K E ­M E D E L K L A S S O C H M Ö L L E VÅ N G E N S P R E K A R I AT

store Arbejderkaserner gennemtrængtes efterhaanden af Ideerne; de der ikke vilde slutte sig til dem maatte fortrække. De blev betragtede som ett Slags Ross og maatte ty sammen i bestemte Kvarterer».21 Dagens Sverige påminner i vissa avseenden om det Danmark Nexø beskriver i Den store Kamp. Den traditionella industriarbetarklassen har minskat i storlek och allt fler arbetare är istället sysselsatta inom sektorer där man arbetar ensam eller i mindre grupper, exempelvis tjänsteproduktion, vård och omsorg.22 Till detta kommer framväxten av den så kallade gig-ekonomin, det vill säga att allt fler arbetare växlar mellan tillfälliga jobb.23 Som Göran Therborn ­uttrycker saken är «motsättningen mellan kapital och arbete» inte längre «industricentrerad» utan har «brett ut sig» i hela det svenska samhället.24 Det innebär att de som organiserar arbetare i Sverige idag står inför samma problem som Pelle när han försökte samla ­skomakarna i Köpenhamn i en fackförening. Att detta problem även är utbrett i många andra delar av västvärlden framhålls av den marxistiske geografen David Harvey, som också föreslår just den lösning som beskrivs av Nexø, nämligen att organisera arbetarna med utgångspunkt i deras boendemiljöer: «To the degree that conventional workplaces are disappearing in many parts of the so-called advanced capitalist world (though not, of course, in China or Bangladesh), organizing around not only work but also around conditions in the living space, while building bridges between the two, becomes […] crucial».25

21 Ibid.,

22 23 24 25

686. Detta är inte någonting som bara förekommer i romaner, eller som hör hemma i den numera ganska avlägsna tidsålder då handlingen i Den store Kamp utspelas. Om detta vittnar exempelvis den franske filosofen och sociologen Didier Eribons beskrivning av hur de arbetarkvarter där han växte upp utgjorde basen för proletära traditioner och kultur- och solidaritetsformer (Eribon 2018, 44–45). Eriksson 2015. Prassl 2018. Therborn 2018, 144. Harvey 2019, 133.

229


MAGNUS NILSSON

Från Mats Jonssons Nya Norrland (2017). Jonsson beskriver en arbetarklass som inte längre hålls samman av gemensamma arbetsvillkor.

230


Å D A L E N S A R B E TA R E , S T O C K H O L M S Ä R K E ­M E D E L K L A S S O C H M Ö L L E VÅ N G E N S P R E K A R I AT

Jonssons sammankoppling av klass med de platser där människor bor skulle kunna läsas som ett försök att hitta alternativ till arbetsplatserna som bas för klassformering. En sådan läsning stöds bland annat av Jonssons beskrivning av hur arbetslivet i hans hembygd, Ådalen, utvecklats. För det första påpekar han att de industrier som utgör regionens ekonomiska ryggrad – sågverken – drastiskt minskat i antal och att de idag inte på långa vägar när sysselsätter lika många arbetare som förr: «Det har funnits 80 sågverk i Ådalen. Nu finns bara ett, som producerar tiofalt mer. Sveriges största sågverk. Ett av de största i världen. 550 000 kubikmeter virke sågas varje år. Sågen omsätter en miljard kronor om året. De 110 anställda omsätter alltså 9 miljoner var, var och en som ett svenskt småföretag».26 För det andra berättar han om att skogsavverkningen automatiserats, vilket inne­ burit att «en hel kultur … nu har ersatts av två maskiner».27 Den näring som tidigare skapat gemensamma livsvillkor för en hel bygd – och som fortfarande utgör bygdens ekonomiska bas – sysselsätter alltså numera bara några få arbetare. Därmed blir det nödvändigt att bygga klassidentitet kring någonting annat än gemenskapen på arbetsplats­ erna. Och detta någonting annat är i Nya Norrland i hög utsträckning den norrländska landsbygden, och närmare bestämt Ådalen. Självklart kan det vara problematiskt att låta geografiska skillnader och motsättningar symbolisera relationerna mellan klasser. Exempelvis kan det leda till att klasskillnader och klassmotsättningar inom regioner osynliggörs. Dessutom kan det försvåra upprättandet av de förbindelser mellan arbetare i olika områden som Marx i citaten ovan från Kommunistiska manifestet och Louis Bonapartes ader­ tonde Brumaire beskrev som en förutsättning för klassers politiska formering. Riskerar inte Jonssons sammankoppling av arbetarklassen med Ådalen att dölja de gemensamma intressen som arbetarna där kan ha med exempelvis de arbetare som bor i storstädernas förorter? 26 27

Jonsson 2017, 28. Ibid., 214.

231


MAGNUS NILSSON

Vidare finns det naturligtvis en risk att ett fokus på arbetarnas placering i rummet leder till att deras position i det ekonomiska systemet glöms bort eller underskattas. (Notera att Harvey i citatet ovan inte förespråkar att man skulle överge arbetet till förmån för bostads­miljön som grund för klassmobilisering utan att man ska bygga broar mellan sfärerna.) Jonsson tycks i allra högsta grad vara medveten om denna problematik. Det framgår exempelvis av följande formulering: «Visst är huvudproblemet inte geografiskt, det vet jag».28 Dessutom underminerar han delvis sin egen opposition mellan norrländsk arbetarklass och stockholmsk medelklass. Ett exempel på det är att han skildrar hur Stockholm är fullt av inflyttade ådalingar.29 Stockholm och Ådalen är alltså inte helt åtskilda från varandra. Dessutom framställer Jonsson sig själv som någon som bor i Stockholm men identifierar sig starkt med den norrländska miljö där han växt upp, vilket ytterligare understryker att oppositionen mellan storstaden och landsbygden i Nya Norrland inte kan reduceras till en fråga om olika platser. Det är också viktigt att inse att oppositionen i Nya Norrland mellan det proletära Ådalen och medelklassen i Stockholm inte ska uppfattas bokstavligt, utan – åtminstone i viss utsträckning – symboliskt. Ådalen är nämligen inte bara en geografisk plats med en viss ekonomisk och social struktur, utan även en plats med starka kopplingar till den politiska arbetarrörelsen. Exempelvis kallas regionen ofta «röda Ådalen» på grund av det starka stöd som arbetarrörelsen traditionellt åtnjutit där. Dessutom är Ådalen starkt kopplat till en central händelse i den svenska arbetarrörelsens historia, nämligen det tidigare omnämnda och av Jonsson apostroferade militära överfallet på strejkande arbetare 1931. Jonssons sammankopplande av arbetarklassen med Ådalen kan alltså ses som ett försök att koppla samman platsen med arbetarrörelsens historia och mytologi. 28 29

Ibid., 224. Ibid., 227–233.

232


Å D A L E N S A R B E TA R E , S T O C K H O L M S Ä R K E ­M E D E L K L A S S O C H M Ö L L E VÅ N G E N S P R E K A R I AT

Denna historia och mytologi kan vara minst lika betydelsefull för arbetarklassens formering som klass som någonsin dess ekonomiska (och, kanske, geografiska) situation. Som den franska filosofen och sociologen Didier Eribon framhållit är nämligen politiska världsbilder centrala för hur klasser förstår sina klassintressen: De förtryckta besitter inget «spontant vetande». Rättare sagt, deras «spontana vetande» besitter ingen oomkullrunkelig innebörd med en given koppling till den ena eller andra formen av politik. Individernas plats inom samhällets övergripande arkitektur och arbetsfördelning räcker inte för att definiera deras «klassintresse», eftersom synen på vari detta intresse består också bestäms av vilka teorier som förs fram av olika rörelser och partier och alltså av den världsbild som dessa därigenom förmedlar».30

Klass på Möllevången, och i världen Daria Bogdanskas Wage Slaves är en självbiografisk serieroman som utspelar sig i stadsdelen Möllevången i Malmö (eller på Mölle­ vången som det heter på malmöitiska), dit huvudpersonen flyttar för att studera på en serieskola. För att försörja sig arbetar hon svart på en restaurang och efter ett tag börjar hon engagera sig fackligt för att försöka förbättra villkoren för sig själv och sina arbetskamrater. Wage Slaves handlar alltså i allra högsta grad om klass i traditio­ nell marxistisk mening: om hur arbetare exploateras och hur de på grundval av gemensamma ekonomiska villkor försöker formera sig som ett kämpande kollektiv. Genom att skildringen av detta tema är förlagd till Möllevången – faktum är att Wage Slaves i hög utsträckning kan läsas som ett slags urbant kammarspel – aktualiserar Bogdanska emellertid högst specifika aspekter av fenomenen exploatering och klasskamp.31 Som Harvey understryker sker den kapitalistiska exploateringen 30

Eribon 2018, 147–148. urbana fokus är långt ifrån ovanligt. Som framhållits av Anu Sugathan (2019, 216) finns det sedan länge starka kopplingar mellan urbanitet och seriemediet.

31 Detta

233


MAGNUS NILSSON

av arbetarklassen inte bara i produktionssfären, utan även i arbetarnas boendemiljöer: [T]he dynamics of class exploitation are not confined to the workplace. […] [S] econdary forms of exploitation are primarily organized by merchants, landlords, and the financiers; and their effects are primarily felt in the living space, not in the factory. These forms of exploitation are and always have been vital to the overall dynamics of capital accumulation and the perpetuation of class power.32

Arbetarnas boendemiljöer är dock inte bara andra platser än deras arbetsplatser. De är också ett annat slags platser. Som Marx och Engels framhåller i Kommunistiska manifestet skapar den kapitalistiska produktionsprocessen likheter mellan arbetare, och sätter dem i förbindelse med varandra. I takt med att den kapitalistiska produktionen i allt högre utsträckning präglas av global arbetsdelning och globala värdekedjor kommer arbetare som befinner sig på olika geografiska platser dessutom att rent konkret ingå i samma ekonomiska processer, även om de kanske aldrig är medvetna om sina relationer, eller ens om varandras existens. Ett alltför starkt fokus på boendemiljöer kan leda till att dessa globala perspektiv osynliggörs. Dessutom kan det osynliggöra det faktum att den exploatering som upplevs i boendemiljön faktiskt inte behöver vara helt lokaliserad dit. Exempelvis kan ju priserna i de lokala affärerna påverkas av ekonomiska processer i helt andra delar av världen, och hyresvärdarna kan befinna sig någon helt annan stans. Det sistnämnda beskrivs på ett tankeväckande sätt i Fredrik Gerttens uppmärksammade dokumentärfilm Push från 2019, som uppmärksammar att multinationella riskkapitalbolag gör stora investeringar i hyresfastigheter över hela världen och att detta bland annat leder till att hyresgäster ofta har mycket svårt att komma i kontakt med dem som äger deras bostäder, eller ens få klarhet i vem ägaren egentligen är. 32

Harvey 2019, 129.

234


Å D A L E N S A R B E TA R E , S T O C K H O L M S Ä R K E ­M E D E L K L A S S O C H M Ö L L E VÅ N G E N S P R E K A R I AT

Därför är det intressant att notera att Bogdanska i hög utsträck­ ning betonar att Möllevången har förbindelser med resten av världen. Exempelvis understryker hon att många av dem som bor på Möllevången ingår i globala nätverk. När huvudpersonen i Wage Slaves, Daria, träffar Mendi, som ska komma att bli hennes närmsta vän, berättar hon att hon träffat en kille i Barcelona och insett att hon sex år tidigare varit på en fest hemma hos honom i Nyköping i MellanSverige. När Mendi berättar att han också var på den festen konstaterar Daria att världen är liten.33 Dessutom understryks att arbetsplatskampen på restaurangen där Daria arbetar inspireras av den fackliga kamp som förts av papperslösa arbetare i andra städer.34 Det som sker på Möllevången ingår alltså i allra högsta grad i ett större sammanhang.

Axel Ebbes staty Arbetets ära symbolierar Möllevångens status som arbetarstadsdel. Från Daria Bogdanskas Wage Slaves (2016).

33 34

Bogdanska 2016, 15–17. Ibid., 146.

235


MAGNUS NILSSON

Att Bogdanska förlagt sin klasskildring till just Möllevången och inte till något annat område i Malmö är symboliskt betydelsefullt. ­Möllevången är nämligen en traditionell arbetarstadsdel med starka kopplingar till arbetarrörelsen. Det var på Möllevången som Malmös första storskaliga bostadsområden för arbetare byggdes i början av 1900-talet. I området fanns det tidigare även flera stora industriarbetsplatser, till exempel chokladfabriken Mazetti. Många viktiga arbetarrörelseinstitutioner – däribland ett av Sveriges första Folkets hus och den socialdemokratiska tidningen Arbetet – låg också tidigare på Möllevången. Områdets identitet som arbetarstadsdel symboliseras ofta med Axel Ebbes staty Arbetets ära, som står på mitt på Möllevångstorget35 och som avbildas i Wage Slaves.36 Liksom Jonsson aktualiserar Bogdanska alltså, genom sammankopplingen av arbetarklassen med en viss plats, en historia av socialistisk klassmedvetenhet. Därigenom hamnar hon emellertid i konflikt med en annan historia om Möllevången, nämligen den som handlar om att området skulle ha förvandlats från en arbetarstadsdel till ett mångkulturellt område, där etniska skillnader skulle vara betydligt viktigare än klassmotsättningar.37 I Wage Slaves beskriver Bogdanska emellertid Möllevången som en plats där både klass och etnicitet är viktiga och där de dessutom är sammanflätade med varandra. Exempelvis hävdar hon att arbetare med olika etnisk identitet exploateras i olika grad. Huvudpersonen kan nämligen konstatera att hennes chef «betalade lägst lön till de som var mest desperata… de som inte var från Europa och inte kunde få annat jobb. Invandrare från Europa var också desperata men hade närmare hem, så vi fick lite högre lön. Svenskarna fick högst lön av alla även om den också var dålig».38 35

Hansen 2019, 155. Bogdanska 2016, 13. 37 Nilsson 2010. För en analys av samtida och historiska narrativ om Möllevången, se: Hansen 2019. 38 Bogdanska 2016, 39. 36

236


Å D A L E N S A R B E TA R E , S T O C K H O L M S Ä R K E ­M E D E L K L A S S O C H M Ö L L E VÅ N G E N S P R E K A R I AT

Även huvudpersonens försök att organisera sina arbetskamrater fackligt aktualiserar hur klass och etnicitet är sammankopplade. När hon tar kontakt med facket säger de att det är väldigt svårt att organisera arbetare som inte har svenskt personnummer.39 Och när hon träffar en journalist som gjort research om exploateringen av arbetare på Möllevången får hon höra att de utländska arbetarna ofta är i stark beroendeställning gentemot sina arbetsgivare och att detta gör det svårt att få med dem i kampen för bättre villkor.40 I skildringen av skillnaderna mellan svenska och invandrade arbetare – och mellan invandrade arbetare från olika länder och med olika status – betonar Bogdanska alltså att de olika platser som arbetarna kommer från kan vara viktigare än den plats de delar, nämligen arbetsplatsen på Möllevången. Utöver att Bogdanska uppmärksammar exploatering på Möllevången visar hon också hur Möllevången är en produkt av just exploatering. Harvey skriver – med hänvisning till Michael Hardt och Antoni Negri – att man kan betrakta staden som «a vast common produced by the collective labor expended on and in the city».41 Naturligtvis, menar han, bör de som skapar denna «common» – «the collective laborers who have made it» – också ha rätt att ta del av den. Denna rätt måste man dock tillskansa sig i kamp mot kapitalet: The struggle for the right to the city is against the powers of capital that ruthlessly feed upon and extract rents from the common life that others have produced. This reminds us that the real problem lies with the private character of property rights and the power these rights confer to appropriate not only the labor but also the collective product of others. Put another way, the problem is not the common per se, but the relations between those who produce or capture it at a variety of scales and those who appropriate it for private gain.42

39

Ibid., 81. Ibid., 117. 41 Harvey 2019, 78. 42 Ibid., 78–79. 40

237


MAGNUS NILSSON

Urban exploatering: vissa arbetar så att andra kan festa. Från Daria Bogdanskas Wage Slaves (2016).

238


Å D A L E N S A R B E TA R E , S T O C K H O L M S Ä R K E ­M E D E L K L A S S O C H M Ö L L E VÅ N G E N S P R E K A R I AT

I Wage Slaves betonar Bogdanska att Möllevången har attraktiva urbana kvaliteter. Exempelvis låter hon Mendi beskriva hur stads­ delen blivit allt mer populär under de senaste åren: «[F]ör kanske bara femton år sen var det ett rätt skumt område och ingen förutom migranterna ville bo här och de gjorde det för att det var billigt. Nu flyttar den kreativa medelklassen in. Med sina gallerier, cykelbutiker och espressobarer».43 Han kallar också Möllevången «en liten multikulturell-subkulturell-vänster-hipster-immigrant-bubbla».44 Daria tycker att det låter «nice».45 Och det är hon inte ensam om. Enligt Christina Hansen, som skrivit en avhandling om politisk aktivism på Möllevången, har stadsdelen i allt högre utsträckning kommit att bli en del i den «cultural diversity that constitutes the attractiveness of the city».46 Hansen menar vidare att exploatering av arbetare just där – inte minst den exploatering av utländsk arbetskraft i restaurangnäringen som Bogdanska skildrar – uppfattas som en utmaning mot aktivisternas vision om «a safe and socially just neighbourhood ‹for all›,» och därmed kan ge upphov till politisk mobilisering mot klassorättvisor.47 Men andra ord kan själva stadsrummet fungera som bas för allianser mellan exploaterade arbetare och människor ur andra klasser. Något sådant sker dock inte i Wage Slaves. Tvärtom skildrar Bogdanska hur de som njuter av områdets urbanitet – främst kunder på olika restauranger – är påfallande otrevliga mot dem som arbetar där. Detta får Daria att konstatera att «[v]issa måste arbeta så andra kan festa».48 Med andra ord får de som skapar Möllevångens urbana kvaliteter inte ta del av dem.

43

Bogdanska 2016, 73. Ibid., 72. 45 Ibid. 46 Hansen 2019, xx. 47 Ibid., 154. 48 Bogdanska 2016, 70. 44

239


MAGNUS NILSSON

Avslutning Under de senaste decennierna har kapitalismen blivit ett i det närmaste globalt system. Dessutom har den intensifierats. I Sverige har exempelvis offentliga verksamheter privatiserats och riskkapitalister tillåtits etablera sig inom den offentligt finansierade vården. Föga förvånande har denna utveckling – som av Göran Therborn beskrivs som «en stor nyliberal motreformation» – gått hand i hand med ökade klassorättvisor.49 Therborn skriver rent av om framväxten av «ett skärpt och brutaliserat klassamhälle» där «klyftan mellan de superrika och de relativt fattiga har ökat enormt, liksom klyftan mellan trygga och otrygga arbets- och bostadsförhållanden».50 Ändå står klasspolitik inte särskilt högt på dagordningen i Sverige – inte ens inom arbetarrörelsen. Och faktum är att en majoritet av de svenskar som befinner sig i en arbetarklassposition inte ens identifierar sig som arbetare.51 Kanske gäller detta i särskilt hög utsträckning dem som inte befinner sig på traditionella eller stora arbetsplatser. I Liv Helms, Felicia Ohlys och Matilde Böchers pjäs Prekariatet, som hade premiär på Malmö stadsteater i februari 2020 och som bland annat bygger på intervjuer, framkommer det exempelvis att prekärt anställda människor relativt ofta tycks ha svårt att identifiera sig med underordnade klasspositioner. Att arbetare inte formerar sig som klass behöver dock inte innebära att de inte identifierar sig kollektivt. Eribon menar att i Frankrike har «den sociala klass som smulats sönder av vänsterns nykonservativa retorik» hittat «ett nytt sätt att organisera sig och ge uttryck åt sin världsbild», nämligen genom att sluta upp bakom den rasistiska extremhögern.52 En liknande utveckling kan identifieras i Sverige, där Sverigedemokraterna idag åtnjuter ett mycket starkt stöd inom arbetarklassen. 49

Therborn 2018, 15.

50 Ibid. 51 52

Hörnqvist 2016, 74. Eribon 2018, 130.

240


Å D A L E N S A R B E TA R E , S T O C K H O L M S Ä R K E ­M E D E L K L A S S O C H M Ö L L E VÅ N G E N S P R E K A R I AT

Både klassamhällets brutalisering och den rasistiska högerns framgångar bland arbetare visar på behovet av att arbetarklassen (re-)formerar sig som ett politiskt subjekt med utgångspunkt i sina ekonomiska intressen (snarare än, exempelvis, nationell tillhörighet). Arbetarlitteraturen kan vara ett av verktygen för denna typ av klassformering. Genom att skildra och ta parti för arbetarklassen och tilltala läsare som arbetare har arbetarförfattare försökt påverka människor att förstå samhället i klasstermer och att anamma klass­ identiteter. Det var en av Nexøs ambitioner när han skrev Pelle Erobre­ ren. Som Nicklas Freisleben Lund visat i sin avhandling om strejkromaner kan dessa ses som «et ambivalent refleksionsrum for det politiske» och en av de saker som Nexø reflekterar över är hur man kan skapa klassmedvetande bland arbetarna.53 Samma ambition hittar man också hos många av hans efterföljare. Exempelvis är de samtida svenska arbetarförfattarna bra på att uppdatera våra föreställningar om arbetarklassen genom att beskriva klassamhällets förvandlingar.54 Mats Jonssons Nya Norrland och Daria Bogdanskas Wage Slaves bidrar båda till en sådan uppdatering genom att skildra ett klassamhälle där industriarbetsplatserna inte längre utgör den primära basen vare sig för exploatering eller klassformering. Genom att koppla samman klassorättvisor med olika platser – exempelvis landsbygden, staden, enskilda stadsdelar och andra länder – skapar de nya ingångar såväl till förståelsen av som kampen mot dessa orättvisor. Och genom att använda sig av en relativt ny arbetarlitterär form, nämligen tecknade serier, skapar de kanske också möjligheter att nå ut till nya grupper av läsare.

53 54

Lund 2018, 35. Nilsson 2018b.

241


MAGNUS NILSSON

Litteratur Bogdanska, Daria. 2016. Wage Slaves. Stockholm: Galago. Eribon, Didier. 2018. Tillbaka till Reims. Stockholm: Verbal förlag. Eriksson, Niklas. 2015. Arbetare, borgare och mellisar. Clarté 2015:1. Ernst, Nina. 2017. Att teckna sitt jag. Grafiska självbiografier i Sverige. Malmö: Apart förlag. Furuland, Lars och Johan Svedjedal. 2006. Svensk arbetarlitteratur. Stockholm: Atlas. Hansen, Christina. 2019. Solidarity in Diversity: Activism as a Pathway of Migrant Emplacement in Malmö. Malmö universitet. Harvey, David. 2019. Rebel Cities: From the Right to the City to the Urban Revolution. London: Verso. Hörnqvist, Magnus. 2016. Klass. Stockholm: Liber. Johansson Rissén, Ann-Christine. 2008. Arbetarlitteraturens återkomst. En diskur­ sinriktad analys kring föreställningar om den samtida arbetarlitteraturen i Sverige 1999–2007. Magisteruppsats, Bibliotekshögskolan. Jonsson, Mats. 2017. Nya Norrland. Stockholm: Galago. Lund, Nicklas Freisleben. 2018. I ambivalent kamp. Strejken og romanen 1850–1950. Diss. Köpenhamns universitet. Marx, Karl. 1981a. Filosofins elände. Svar på Proudhons «Eländets filosofi». Göteborg: Proletärkultur. Marx, Karl. 1981b. Louis Bonapartes adertonde Brumaire. Göteborg: Proletärkultur. Marx, Karl. 1978. Kapitalet. Kritik av den politiska ekonomin. Tredje boken. Den politiska ekonomins totalprocess. Lund: Bo Cavefors förlag. Marx, Karl och Friedrich Engels. 1998. Kommunistiska manifestet. Malmö: Vertigo. Nexø, Martin Andersen. 2002. Pelle Erobreren II. Den store Kamp, Gryet. Köpenhamn: Borgen. Nilsson, Magnus. 2019. Class, Taste, and Literature: The Case of Ivar Lo-Johansson and Swedish Working-Class Literature. Journal of Working-Class Studies: 4 (1): 24–36. https://doi.org/10.1080/21504857.2018.1500383. Nilsson, Magnus. 2018a. Working-Class Comics? Proletarian self-reflexiveness in Mats Källblad’s graphic novel Hundra år i samma klass. Journal of Graphic Novels and Comics 10: 368–80. doi:10.1080/21504857.2018.1500383. Nilsson, Magnus. 2018b. Arbetarlitteraturen och klassamhället. Stockholm: Katalys. Nilsson, Magnus 2016. «En ny arbetarlitteratur?». I Beata Agrell, Åsa Arping, Christer Ekholm och Magnus Gustafson (red.) «Inte kan jag berätta allas historia?» Föreställningar om nordisk arbetarlitteratur. Göteborg: LIR. Skrifter, 131–151. Nilsson, Magnus. 2014. En ny generation – En förnyad tradition? Klasspolitiska strategier i samtida svenskspråkig arbetarlitteratur. Samlaren 135: 100–128.

242


Å D A L E N S A R B E TA R E , S T O C K H O L M S Ä R K E ­M E D E L K L A S S O C H M Ö L L E VÅ N G E N S P R E K A R I AT

Nilsson, Magnus. 2010. From «Industrial» to «Colorful». http://muep.mau.se/­ bitstream/handle/2043/10349/MIM%2520WPS%2520MN%252010_2.pdf?sequence=1&isAllowed=y Nilsson, Magnus. 2006. Arbetarlitteratur. Lund: Studentlitteratur. Nilsson, Magnus. 2003. Den moderne Ivar Lo-Johansson: Modernisering, modernitet och modernism i statarromanerna. Hedemora: Gidlunds. Prassl, Jeremias. 2018. Humans as a Service: The Promise and Perils of Work in the Gig Economy. Oxford: Oxford University Press. Sugathan, Anu. 2019. The City and the Medium of Comics: Depiction of Urban Space in Sarnath Banerjee’s Corridor and The Barn Owl’s Wondrous Capers. Inter­ national Journal of Comic Art: 21 (1): 216–241. Therborn, Göran. 2018. Kapitalet, överheten och alla vi andra. Klassamhället i Sverige – det rådande och det kommande. Lund: Arkiv.


Stadlading, meiningsran og digitalfolkets meiningskjensle Oppsummering av seminaret «Sted, fi ­ ksjon og historie» 5.–6. juni 2019 Denne artikkelen er ein essayistisk refleksjon gjort i kjølvatnet av foredrag og diskusjonar på konferansen «Sted, fiksjon og historie» 5.–6. juni 2018. Arnhild Skre deltok under heile konferansen og sto for oppsummeringa. Konferansen kan sjåast samla i arrangementsarkivet til Nasjonalbiblioteket.

Arnhild Skre Å summera opp desse to dagane med gjennomarbeidde foredrag, samtalar og presentasjonar rundt stader, historie og litteratur er halslaus gjerning. Det må både sveipast og fokuserast, og eg vel å samla meg og reflektera mest ut frå Anniken Greves velforma innleiingsforedrag om stadens filosofi, og rundt omgreps- og meiningslading i kunstnarstader og -bustader med inspirasjon frå Janke Klok, Marianne Egeland og Dag Hunstad som i foredraga sine analyserte forfattarars byar, Bjørnson-familiens Aulestad og omgrepet Sørlandet. Til slutt vil eg dra fram ein aktuell og veksande norsk essayistisk sjanger med stadskildring som fremste kjenneteikn. Forfattarar van­ drar igjen fram mot 2020-åra, om ikkje som Vinje til ei nasjonal felles­ hending. Vagantane frå den digitale tidsalderen brukar føtene for å utforska verda, for å utforska litteraturen, for å sjå seg sjølv og tida si, og opp til fleire av dei vandrar «heim». Som vi nå veit, er heim ikkje nødvendigvis éin stad. Heimstaden treng ikkje eingong ha status som stad. «There is no there there» (mi utheving), sa den amerikanske forfattaren Gertrude Stein ein gong om staden der ho voks opp. Oakland i California, såg ho som tom, eit «kvar som helst», eit geografisk punkt utan identitet. I motsetnad til kjende stader som er fylte av historie etter ærerike slag, som Alamo i Texas for å halda oss i USA, eller Stiklestad i 244


S TA D L A D I N G , M E I N I N G S R A N O G D I G I TA L F O L K E T S M E I N I N G S K J E N S L E

Trøndelag som Anniken Greve nemnde i innleiingsforedraget om stadens filosofi: «Vi vet knapt hvor vi er på Stiklestad, hvis vi ikke kjenner slaget der og den virkelige eller mytologiske betydningen det fikk for kristningen av Norge.» Paris blei Gertrude Steins valde heimby. Så mykje og så høglydt historisk og kulturell lading trong ho altså for å merka ein «thereness». I motsetnad til Marcel Proust, som Greve siterte. Han trong berre ein smak (truleg også ein tekstur) av ei kake dyppa i te for å kalla fram barndomsminne frå landsbyen Illiers (som han gjev namnet Combray) og spinna eit stort bokverk frå minne om ein stad.

Paris var på tidleg 1900-tal ein av stadene i verda der det var viktigast for kunstnarar og forfattarar å bu. Kunstnarane lada byen med kulturell verdi og ved å opphalda seg i byen fekk ein kulturell status tilbake. L›Avenue de l›Opéra før 1914. Ukjent fotograf (Wikimedia Commons).

Sitatet frå Gertrude Stein fann eg i antologien Literary Landscapes redigert av den britiske litteraturprofessoren John Sutherland.1 I boka portretterer litteratar frå det meste av verda stader som det er 1

Sutherland 2018.

245


ARNHILD SKRE

dikta rundt, frå Bath i Jane Austens verk, Guadarrama-fjella i Spania der Hemingway plasserte Klokkene ringer for deg, til Ferrantes Napoli. Sigrid Undsets Gudbrandsdalen, Tarjei Vesaas’ Telemark og August Strindbergs stockholmske skjergard er også med blant dei i alt meir enn 70 stadene og landskapa frå to hundreår og det meste av verda som får si litterære lading presentert i rikt illustrerte dobbeltoppslag. Det er mykje thereness i boka Literary Landscapes, sjølv om sansinga av stadene tenderer mot å bli like overflatisk som den Gertrude Stein erfarte i heimbyen før ho valde Oakland bort for den meir meiningsfylte og prestisjefylte Paris. Ved å bu i den franske hovudstaden på eit tidspunkt då byen var sentrum i utvikling av moderne litteratur, målarkunst, musikk, let den rike Stein byen lada seg med ein status ho vel neppe hadde fått om ho hadde blitt i Oakland, hadde opna seg for det som også der tvillaust fanst av stad, historie og presence, og hadde skrive bøkene sine og halde sine salongkveldar der. Å gje seg sjølv større meining ved å flytta til ein statusfylt stad er ein strategi som kan sporast gjennom det meste vi kjenner av litteratur- og kunsthistorie. Det finst også andre val, som det Sumaya Jirde Ali har gjort. Heimstaden hennar, Bodø, er ikkje ofte skildra i litteraturen. Bodø er ikkje lada. Som vi høyrde her: Ali vil lada han. I dette spennet mellom slik skaping av thereness, mellom den vare fordjupinga i minne som Greve finn hos Proust, og det høglydte, statusfylte og selektivt stordomsbyggjande som Marianne Egeland refererer frå Aulestad-mytologien, har vi bevega oss på denne konferansen. Vi har sett korleis litteratars oppfinning av Sørlandet løyser både politiske problem og tener turismen. Og korleis eit mangfald av stader finst på ein stad, i vårt seminar illustrert med Lom i Gudbrandsdalen. Slik Lom på svært ulikt vis, til ulike tider, frå ulik ståstad er dikta rundt av Olav Aukrust og Tor Jonsson. På liknande vis er Sørlandet, Aulestad, Lom og mange andre stader blitt lada med meining av forfattarar som Kolloen i samtalen her hevda at ein aldri kan bruka som sanningskjelde til noko som helst. Noko eg er sterkt ueinig i og det standpunktet deler eg med fleire her. Berre sjå på det bidraget til 246


S TA D L A D I N G , M E I N I N G S R A N O G D I G I TA L F O L K E T S M E I N I N G S K J E N S L E

historia som Magnus Nilsson fortalde om i foredraget om svensk arbeidarlitteratur. Som Ola Svein Stugu viste i foredraget om Inge Krokanns mynting av omgrepet «det store hamskiftet». Hans Hosar opna innsyn i patriarkatet på landsbygda gjennom lesingar av mellom anna Hans Aanerud og Astrid Lindgren. Janke Klok viste med byvandrande og -skildrande forfattarinner gjennom hundre år korleis Camilla Collett, Amalie Skram, Cora Sandel, Sigrid Undset og Ebba Haslunds byskildringar fyller kunnskapshol som historikarar vanskeleg kan få fylt på andre måtar enn gjennom skjønnlitteratur. Dette har Edvard Bull slått fast i ein mykje sitert artikkel om skjønnlitteratur som kjeldemateriale i historisk forsking.2 Som Kolloen og Egeland peikar også Bull på at ein skal ta i forteljingar om diktarar og stader med store klyper av kjeldekritikk. Som Hosar kallar Bull skjønnlitterære skildringar for leivningar, dei skal ikkje sjåast som faktakjelder, men som restar etter fortidslivet og må lesast slik vi les meining ut av gamle hus eller klesplagg. Eit spørsmål vi vel ikkje har rørt, er spørsmålet om årsaker til den sterke interessa for slike forteljingar som knyter dikting/kunst til stader. Kvifor er kunstnarheimar så flittig besøkte, sjølv i tilfelle som Aulestad, trass i at kunstnarens verk går i gløymeboka mellom kvar 17. mai? Desse spørsmåla ser eg fram til å få svar på gjennom forskingsprogrammet om forfattarheimar som Marianne Egeland deltek i. Gertrude Steins flytting frå Oakland til Paris peikar mot eitt mogeleg svar. Vi, tydelegvis mange av oss, ønskjer å knyta oss til storheit, til dei berømte, til kunst, til slikt som har inspirert kunstnarar. I arbeidet mitt med biografiar om forfattaren Ragnhild Jølsen og biletkunstnaren Theodor Kittelsen gjekk eg med historikarens verktøy inn i etablerte forteljingar som knyter sentrale deler av verka deira tett til spesifikke stader og avdekka det eg vil kalla «meiningsran».3 2 3

Bull 1977, 75-91. Skre 2008; 2015.

247


ARNHILD SKRE

I Jølsens tilfelle gjeld det eit av hovudverka hennar, romanen Rikka Gan. I Kittelsens tilfelle særleg det svært populære motivet Nøk­ ken eller Nøkken i tjernet. Rikka Gan kom ut i 1904, boka vekte sterk oppsikt og må kallast Jølsens gjennombrotsroman. Her skildrar forfattaren sterke band mellom slekt og gard, og dei lengder ei kvinne er villig til å gå for å halda ætta på den garden der dei kjenner seg bundne med det Jølsen skildrar som naturgjevne røter langt ned i jorda. Romanen skildrar korleis stadsbanda fører hovudpersonen inn i prostitusjon, barnedrap og den ytste galskap. I Enebakk der Ragnhild Jølsen var fødd, heitte det, og heiter det i stor grad framleis, at romanen er ein nøkkelroman. At Jølsen skildrar sine eigne kjensler for storgarden der ho var fødd, Ekeberg. Andre meiner boka hentar handling frå nabogarden Børter og fører Thorolf Holmboes teikning på omslaget av førsteutgåva som eitt av fleire bevis. Slik ladar enebakkingane bygda si og lokalhistoria si med ei meining og ein status som eg meiner det finst svakt grunnlag for. At banda til barndomsheimen har inspirert skildringa av banda mellom gard og ætt, er tvillaust. Men historisk har dramaet i romanen andre kjelder. Den staden Jølsen finn inspirasjon i, er heller, slik tittelen tydeleg peikar på, den store garden Gan i Fet kommune. Når ein flytter blikket dit og undersøker Gansbrukets paktarhistorie og eigarrekke av Christiania-stormenn, endrar romanen innhald frå slektshistorie og heimstaddikting til ei sosialskildring og avdekker eit underbelyst historisk stoff som eg ikkje skal gå vidare inn på her, men Enebakk-historie er dette ikkje. Den Enebakk-sentrerte lesinga av romanen er uhistorisk og prega av den lokale innelukkinga som overdriven lesing mellom liv og verk lett resulterer i, men ingen har til nå brukt han i turisme, slik Kittelsens Nøkken er brukt. Dette motivet blir på Jomfruland på Telemark­skysten knytt til eit spesifikt tjern på øya, slik det i Hvitsten ved Oslofjorden har vore hevda at Kittelsen fann motivet der. I Sigdal der han også hadde bustad ei tid, påstår dei ikkje at Nøkken-modellen fanst. Der har dei i staden bygd opp ei forteljing som kan få ein til å tru at Kittelsen 248


S TA D L A D I N G , M E I N I N G S R A N O G D I G I TA L F O L K E T S M E I N I N G S K J E N S L E

levde heile vaksenlivet sitt i Lauvlia ved innsjøen Soneren. Sanninga om Nøkken er at Kittelsen sjølvsagt kan ha henta inspirasjon frå barndomsbesøk på Jomfruland, men at han like gjerne fann ideen i dei tusenvis av andre norske landskapa der det finst skrinn granskog rundt tjern med torvtuer. Den første versjonen av motivet ser han ut til å ha teikna fleire år før han som vaksen oppheldt seg og arbeidde på Jomfruland og i Hvitsten – han teikna den første versjonen av nøkkehovudet i tjernet medan han budde på Skomvær, ein bergknaus ytst i Lofoten der det verken fanst myr eller tjern. Både Kittelsen og Jølsen skapte det Gaute Heivoll i foredraget sitt kalla «ei tredje verkelegheit» mellom historiske fakta og kunstens fiksjon. Og Kittelsen-huset Lauvlia i Sigdal? Der budde familien i ti av hans vel 56 år. Lauvlia-villaen var rett nok det einaste huset Inga og Theodor Kittelsen fekk bygd seg sjølve, men kunstnaren budde lenger andre stader enn han budde der. Å heva sine eigne stader, rom og lokale forhold opp ved å hevda at dei har vore inspirasjon for kunstnarar, er ein populær øving som blir praktisert med stor fantasi og gjerne formidla med autoritet og skråsikkerheit. Det må sjåast som ei praktisering av det Greve i går kalla «å være vendt mot seg selv» i tolkinga og ladinga av stader. Som Dag Hundstad viste, kan historikaren levera fruktbare, om ikkje alltid så populære, realitetsorienteringar på dette sjølvsentrerte stadladingsfeltet. Vårt fag kan bidra med det Greve kalla «kurar mot selvopptattheten» i tenkinga rundt stader. På den andre sida kan nettopp dette innovervende i forholdet vårt til kunst og litteratur visa kor viktig det er å skriva stadig nye stader og grupper inn i kunsten. Vi kan nærma oss det identitetsbyggjande aspektet ved stadopplevinga med større aksept. Trongen til å finna seg sjølv i litteraturen viser igjen kor viktig det kan vera at alle stader, sider og grupper i samfunnet blir skrivne inn. Å leita opp kven som blir skildra, blir sett, er verdt kunstens lys kan skapa kjensler av utanforskap, nedvurdering, marginalitet, men det kan også gje verdi, aktørstatus og verdigheit. 249


ARNHILD SKRE

Konferansen har famna breitt. Eg ønskjer likevel å legga noko til om korleis vår tids inn- og utovervende stadopplevingar kan sjå ut. Det siste året er det komme fleire essaysamlingar på norsk som skildrar det å vandra. Tre av dei handlar om å gå, enten som rein rørsle, slik Erling Kagge gjer i den vesle bestseljaren Gå.4 Eller å vandra i litterære fotspor, slik Aleksander Leborg gjer i På vandring uten esel i Cevennene5 der han går i klassikarspora etter Robert Louis Stevenson, han med Skatten på Sjørøverøya og Dr Jekyll and Mr Hyde. Greve etterlyste ei stadsansing vend mot verda, og slike utovervende blikk ser vi også døme på i ny norsk sakprosa. Erika Fatlands Sovjetistan viser oss liv og stader i tidlegare Sovjet-republikkar som vi knapt har høyrt namnet på før. I Grensen utforskar ho stadkjensler i alle randstatane rundt stormakta Russland.6 Ein mindre kjend stadskildrar er MiRee Abrahamsen, som i gode reiseessays har sett seg føre å visa oss Sibir, område for område. Den som ler av reportasjar rundt ein kongehusaktuell Holywood-sjaman, kan få latteren fast i halsen ved å følgja Abrahamsens fine utforsking av republikken Tyva i boka Shaman i stjerneregn.7 Eg kjem likevel ikkje unna at blikket i den nyare stadutforskinga ofte er nettopp det Greve ser som innovervend identitetsbygging. To av dei ferske vandreessaybøkene handlar om å gå frå byen heim til bygda. Linda Erlien Borren utforskar i Veien hjem eit stort livsspørsmål: Skal ho overta garden ho er odelsjente til, eller skal ho lata vera?8 «En fortelling om en gård. Et valg. Og alle skrittene det tar å komme dit» heiter det i bokas undertittel. I ei anna fersk bok, Heim, går journalisten Hallgeir Opedal langs Europaveg 134 frå Oslo til Odda for å finna heim, og oppløyser i løpet av vandringa omgrepet heimstad.9 Heimstaden er ikkje 4 5 6 7 8 9

Kagge 2018. Leborg 2019. Fatland 2014; 2017. Abrahamsen 2018. Borren 2018. Opedal 2019.

250


S TA D L A D I N G , M E I N I N G S R A N O G D I G I TA L F O L K E T S M E I N I N G S K J E N S L E

noko naturgitt, konkluderer Opedal med, kvar heime er kan endra seg umerkeleg, eller heimstad kan vera eit val, slik Gertrude Stein fann ut om lag hundre år tidlegare. Eg er einig med Greve i at det oftast kjennest betre å følgja blikk som rettar seg utover, og skildringar som er opnare, meir allmenne. Det sjølvsentrerte ved desse vandrebøkene som skildrar vegen heim, er fruktbart for å belysa vår tids tankar rundt det å høyra til, og setja omgrepet heimstad i rørsle, men andre aspekt kan vera minst like gjevande. I ei tid der virtuelle meldingar fyk med lynfart over verda, er det påfallande at forfattarane meiner dei må gå, bevega seg kroppsleg gjennom landskapet, merka marka under føtene, for å kjenna avstanden mellom fortidas landskapsoppleving (som Stevensons) og den moderne kroppens erfaring av stader og landskap. Å gå blir også framstilt som nødvendig for å erfara dei eksistensielle, geografiske og mentale avstandane mellom der skrivarane er til dagleg, og der dei trur dei kjem frå, kom frå eller skal til. Desse framleis nokså unge vaksne i den digitale tidsalderen må kjenna landskapet og staden med føtene. Problemstillinga deira er innovervend mot eiga identitets­ erkjenning og -utvikling. Men prosjekta deira er sanseutvidande, og eg trur dei kan seiast å belysa tida vi lever i. Ivar Aasen gjekk for å leita opp og gje den nye nasjonen språket, Vinje gjekk fordi han ikkje hadde råd til anna, men også for å ta pulsen på landet før den nye kongen skulle kronast i Trondheim. Kagge, Opedal og Borren går for å kjenna staden med føtene i ei tid der meir og meir av det viktige synest å skje i noko utanomkroppsleg som verken er stad eller rom. Eg ser i slike vandrebøker ny «hjemstavnslitteratur» og ny lokalhistorie der heim­ stad og landskap er sett i rørsle av vår digitale verd. Drøftingar av staden, meiningsladinga og mytane som oppstår i spennet mellom historie, litteratur og samtid, held fram. Det er gjort på framståande vis her desse dagane. Vi kjem framleis til å finna nye svar.

251


ARNHILD SKRE

Litteratur Abrahamsen, MiRee. 2018. Shaman i stjerneregn. Bergen: Vigmostad & Bjørke. Borren, Linda Erlien. 2018. Veien hjem. Oslo: Kagge. Bull, Edvard. 1977. «Skjønnlitteratur som sosialhistorisk kildemateriale». I Elster, Jon og Erkki Pihkala (red.): Förtolkningsproblem i historia. Oslo: Universitetsforlaget. Fatland, Erika. 2014. Sovjetistan. Oslo: Kagge. Fatland, Erika. 2017. Grensen. Oslo: Kagge. Kagge, Erling. 2018. Å gå. Et skritt av gangen. Oslo: Kagge. Leborg, Aleksander. 2019. På vandring uten esel i Cevennene. Oslo: Cappelen Damm. Opedal, Hallgeir. 2019. Heim. Oslo: Samlaget. Skre, Arnhild. 2008. La meg bli som leoparden. Ragnhild Jølsen – en biografi. Oslo: Aschehoug. Skre, Arnhild. 2015. Th. Kittelsen. Askeladd og troll. Oslo: Aschehoug. Sutherland, John (red.). 2018. Literary Landscapes. London: Modern Books.


Forfatteromtaler Anniken Greve

er professor i allmenn litteraturvitenskap ved UiT – Norges arktiske universitet. Hun disputerte i filosofi i 1998 på dr.art.-avhandlingen Her. Et bidrag til stedets filosofi og i litteraturvitenskap i 2009 på dr.philos.-avhandlingen Litte­ raturens meddelelse. En litteraturvitenskapelig tolkningsmetodikk i teoretisk, praktisk og skeptisk lys. Greve publiserer nasjonalt og internasjonalt om et bredt spekter av filosofiske og litteraturfaglige/litteraturteoretiske emner, oftest med utgangspunkt i Ludwig Wittgenstein og hans fortolkere, men også med basis i Maurice Merleau-Ponty, Hannah Arendt og Iris Murdoch. Dag Hundstad

er historiker og seksjonsleder for Norsk lokalhistorisk institutt ved Nasjonalbiblioteket. Han har ph.d.-grad fra Universitetet i Bergen (2013) med en avhandling om sørlandsk regionbygging. Han har også vært postdoktor ved Universitetet i Agder og førsteamanuensis ved Høgskulen i Volda. Hundstad har publisert en rekke bøker og artikler innenfor norsk historie, blant annet om lokalhistorie, regionalhistorie og kysthistorie. Janke Klok

er tilknyttet Universitetet i Groningen og Humboldt-universitetet i Berlin, der hun mellom 2014 og 2018 var Henrik Steffens-professor. Hennes ph.d.-avhandling, Det norske litterære Feminapolis 1880-1980. Skram, Undset, Sandel og Has­ lunds byromaner – mot en ny modernistisk genre, ble utgitt i 2011. Klok publiserer bredt om skandinavisk litteratur innenfor kjønn og interkulturelle studier. Forskningsinteressene omfatter dessuten det litterære Arktis, biografisjangeren og urbane studier. Hun har også oversatt romaner og dikt av klassiske og samtidige norske forfattere. Marianne Egeland

er professor i allmenn litteraturvitenskap ved Institutt for lingvistiske og nordiske studier ved Universitetet i Oslo. Hun har deltatt i forskningsprosjektet Transforming Author Museums (TRAUM), finansiert av Norges forskningsråd. I tillegg til artikler om Aulestad og Bjørnstjerne Bjørnson har hun i den forbindelse bidratt i Nordisk Museologi nr. 1, 2020 med en artikkel om Hamsun i nord og Hamsun i sør. Kunsten å argumentere for et diktersenter. Biografisjangeren og forfatterrollen utgjør andre emner Egeland har publisert bredt om.

253


F O R FAT T E R O M TA L E R

Hans P. Hosar

er historikar og tilsett som forskningsbibliotekar ved Norsk lokalhistorisk institutt ved Nasjonalbiblioteket. Han har tidlegare vore tilsett i Arkivverket og undervist ved Universitet i Oslo og Høgskulen i Bø i Telemark. Elles har han mellom anna skrive bygdehistorie for Hobøl og Skjåk og Krigsskolens historie 1750–2000, forutan artiklar om lokalhistoriske, militærhistoriske og arkivfaglege emne. Ola Svein Stugu

er professor emeritus ved NTNU. Spesialområda hans er historiedidaktikk og historiebruk, og allmenn kulturhistorie, by- og regionhistorie. Dei sist utgitte bøkene hans er Historie i bruk og Norsk historie etter 1905. Tidlegare har han mellom anna vore medforfattar for Trondheims historie, Trøndelags historie og Norsk byhistorie. Hilde Gunn Slottemo

er professor i historie ved Nord universitet på Levanger. Hun har jobbet mye med lokal- og regionalhistorie og har blant annet skrevet Malm, makt og men­ nesker. Ranas historie 1890–2005 (2007), Skedsmo – en historie om samhold og split­ telse (2012) og Samfunnsbyggeren. Ei fortelling om krafta som formet Nord-Trøndelag (2019). Hun har også skrevet flere artikler om historisk teori og metode, blant annet relatert til lokal- og regionalhistorie. Magnus Nilsson

är professor i litteraturvetenskap vid Malmö universitet. Hans forskning handlar huvudsakligen om arbetarlitteratur och förhållandet mellan litteratur och klass. En del av denna forskning handlar om tecknade serier. En av hans senaste publikationer på området är Working-class comics? Proletarian self-reflexiveness in Mats Källblad’s graphic novel Hundra år i samma klass i Journal of Graphic Novels and Comics. Arnhild Skre

er tidlegare kulturjournalist og redaktør, og er nå forfattar, skribent og historikar. Ho tok doktorgraden på biografien Hulda Garborg. Nasjonal strateg, som ho i 2011 også fekk Brageprisen for.



© N A S J O N A L B I B L I O T E K E T, O S L O 2 0 2 0 SKRIFTER FRA NORSK LOKALHISTORISK INSTITUT T V E D N A S J O N A L B I B L I O T E K E T, N R .  4 6 ISBN (TRYKT): 978-82-8186-200-5 ISBN (ELEKTRONISK): 978-82-8186-201-2 ISSN (TRYKT): ISSN 0802-720X D E S I G N : S U P E R U LT R A P L U S D E S I G N S T U D I O A S , W W W. S U P E R U LT R A P L U S . C O M T R Y K K : E R I K TA N C H E N I L S S E N A S D E T M Å I K K E KO P I E R E S F R A D E N N E B O K A I S T R I D M E D Å N D S V E R K LOV E N E L L E R AV TA L E R O M K O P I E R I N G I N N G ÅT T M E D K O P I N O R , I N T E R E S S E O R G A N F O R R E T T I G H E T S H AV E R E T I L Å N D S V E R K .



SKRIFTER FRA NORSK LOKALHISTORISK INSTITUT T VED NASJONALBIBLIOTEKET NR. 46

NLIs skriftserie ble opprettet i 1971 og formidler nyskapende lokalhistorisk forskning ut fra et vidt tematisk spekter. Publikasjonene tar blant annet utgangspunkt i lokal samfunns- og kulturhistorie, men gjenspeiler også teoriog metodeutviklingen i feltet og gir nye innganger til lokalhistorien. Utgivelsene består både av monografier, kildekritiske utgaver og antologier. Alle bidrag til serien blir fagfellevurdert. Litteratur former steder, og steder former litteratur. I forbindelse med Bokåret 2019 arrangerte Norsk lokalhistorisk institutt ved Nasjonalbiblioteket konferansen «Sted, fiksjon og historie», der forholdet mellom forfatter, verk og lokalsamfunn, samt relasjonen mellom historieskrivning og fiksjon sto i sentrum. Artiklene i denne antologien med samme navn er bearbeidede versjoner av foredrag fra konferansen.

I S BN: 9 7 8-8 2-8 186-200-5

9

788281

862005