Johann Sebastian Bach

DEMO www.musikkforlagene.no

Johann Sebastian Bach

(1685–1750)

Johann Sebastian Bach tviholdt på fiolinkassen mens han sprang ut av døren. Han løp så fort han kunne gjennom de trange gatene i den lille tyske byen Eisenach. Han passerte det gamle klosteret hvor latinskolen lå, der han gikk på skole seks dager i uken. Han løp forbi kirken med det høye klokketårnet og gjorde et lite hopp for ikke å kollidere med en hest og kjerre som skulle motsatt vei. Den søte duften av frukt og grønnsaker slo mot ham fra bodene på torget, og han sprang på kryss og tvers for å komme seg gjennom folkemengden som hadde begynt å samle seg. Han løp opp trappen til rådhuset, og ut på balkongen. Der stod faren og sorterte noter. Resten av musikerne satt allerede på plass. «Du rakk det», utbrøt faren lettet, og skyndte seg å pakke opp fiolinen. «Tusen takk, du er en god hjelper. Dessuten springer du veldig raskt til å være åtte år», smilte han. I samme øyeblikk slo kirkeklokken fem, og de begynte straks å spille. Faren arbeidet som leder for bymusikerne og opptrådte foran rådhuset to ganger hver dag. Johann Sebastian likte å hjelpe faren. Han bar instrumenter, hjalp til med reparasjoner, og rigget stoler til konsertene. Ofte satt han rett ved siden av musikerne på konsertene slik at han kunne hjelpe å bla om på notene når de spilte lange stykker. Noen ganger fikk han til og med lov til å spille sammen med dem. Med denne oppveksten var det kanskje ikke så rart at Johann Sebastian ble musiker. Faren og farfaren var også musikere. Det samme var oldefaren, de fleste onklene hans, brødrene, flere søskenbarn og tremenninger. Bach-familien hadde over seksti dyktige musikere og komponister, og var en av de mest berømte musikerfamiliene i Tyskland. Fiolinmusikken fløt gjennom den lille stuen. Johann Sebastian strålte av glede. DEMO www.musikkforlagene.no Det gøyeste han visste var når han og faren kunne spille sammen. De spilte det ene stykket etter det andre, og innimellom stoppet faren opp for å rette på fingersetningen til Johann Sebastian. Han var så konsentrert at han knapt la merke til alle lydene rundt seg. Det var alltid folksomt hjemme hos familien, og det lille huset var fult av liv. Moren stod ved kjøkkenkroken og laget mat, og det skranglet i gryter og tallerkener. Søsteren satt ved bordet og leste høyt fra Bibelen. I et hjørne av stuen satt to av hans søskenbarn og kopierte noter med fjærpenn og blekk. Alle notene måtte nemlig skrives for hånd på denne tiden. «Sebastian», hørte han plutselig moren rope. Han ble kalt Sebastian til daglig. I familien Bach var det nemlig vanlig å gi søsken samme navn, og tre av Johann Sebastians brødre het Johann Christoph, Johann Jacob og Johann Balthasar. Dermed ble det ofte full forvirring dersom noen spurte etter Johann Bach – dem

var jo mange av. «Sebastian, nå må du avslutte fiolinspillingen og springe til korøvelse. Husk at du også har orgeltime i dag.» Han la fiolinen forsiktig ned i kassen og fant fram orgelnotene sine. Deretter gav han moren et kyss på kinnet, og løp nedover mot kirken.

Ti år gamle Johann Sebastian stirret tomt ut i luften. Han gikk langsomt mot den store murbygningen som skulle bli den nye skolen hans. Han likte å lære, og ville vanligvis gledet seg til å pugge latinske tekster og tyske salmer. Men nå var alt annerledes. Begge foreldrene hans var døde, og derfor hadde han flyttet til storebroren Johann Christoph og hans kone. Fra nå av skulle han bo i den lille byen Ohrdruf hvor Johann Christoph arbeidet som organist. Johann Christoph tok godt vare på lillebroren sin og sørget for at Johann Sebastian fikk fortsette med musikkundervisningen. Med brorens hjelp ble Johann Sebastian veldig flink til å spille orgel og cembalo. Da han var 15 år gammel flyttet han til Lüneburg for å gå på den berømte skolen ved Michaelisklosteret. Det var en internatskole hvor elevene bodde på sovesaler. Johann Sebastian hadde lang trening i å synge i kor og hadde utviklet en vakker stemme. Skolen ønsket å ha dyktige sangere i kirkekoret sitt, og tok ham straks inn i koret. For å være sikre på å beholde ham ved skolen, gav de ham friplass slik at han slapp å betale skolepenger. Han fikk en solid utdannelse og gikk ut av skolen med gode karakterer. Etter at Johann Sebastian var ferdig på skolen, fikk han jobb som organist. Men selv om han var en svært dyktig organist, var det ikke alltid kirkerådet var fornøyd med ham. «Johann Sebastian Bach, hva har du å si til ditt forsvar?» spurte lederen for kirkerådet med streng stemme. Johann Sebastian hadde jobbet som organist i DEMO www.musikkforlagene.no Arnstadt i et par år. Nå var han i møte med kirkerådet og fikk kjeft. «Du søkte om en måneds permisjon fra jobben, men kom ikke tilbake før etter fire måneder. Det går bare ikke an! Hvor i alle dager har du vært?» raste lederen. Johann Sebastian sukket. «For det første så regnet jeg med at fetteren min, Johann Ernst, gjorde en veldig god jobb som vikar mens jeg var borte. Derfor stresset jeg ikke med å komme tilbake. Men hvis dere absolutt vil vite det, så har jeg vært i Lübeck for å lytte til den fantastiske komponisten og organisten Buxtehude. Jeg reiste for å få inspirasjon, og for å lære noe nytt.» De eldre herrene i kirkerådet rynket på pannene, og var fremdeles ikke fornøyde. Likevel skjønte de at turen hadde vært viktig for Johann Sebastian, for han hadde lagt bak seg en lang og slitsom reise for å møte Buxtehude. Mellom byene Arnstadt og Lübeck er det nemlig nesten 500 km. Det er omtrent samme avstand som mellom Oslo og Bergen. På denne tiden fantes

det ikke tog, bil eller fly. Hvis man ville reise så måtte man bruke hest eller gå til fots. Johann Sebastian hadde gått den lange veien til fots med en tung sekk på ryggen. «Nåja», kremtet lederen for kirkerådet. «Hvis vi lar deg beholde jobben denne gangen, må du uansett sørge for å roe ned orgelspillet ditt. Vi ønsker at du lager musikk som er passende for kirken.» De andre mennene rundt bordet nikket bestemt. «Ja, det må du», fortsatte en av de eldste herrene. «Det er alt for mange rare toner i koralene dine. Den merkelige musikken gjør menigheten helt forvirret!» Johann Sebastian nektet å be om unnskyldning for musikken sin, men nikket kort og gikk ut døren. Etter hvert ble Johann Sebastian lei av å forsvare musikken sin ovenfor det strenge kirkerådet. Han bestemte seg for å si opp jobben. Han rakk likevel å komponere mye musikk i løpet av årene i Arnstadt, deriblant den populære Toccata og fuge i d-moll. Da Johann Sebastian var 22 år gammel, samlet han familie og venner til bryllupsfest. Han giftet seg med tremenningen sin, Maria Barbara, som han hadde kjent fra han var ung. De fikk syv barn sammen, men bare fire av dem vokste opp. På denne tiden kunne til og med en forkjølelse være veldig alvorlig, spesielt for små barn. Det fantes ikke medisiner som hjalp mot de mest vanlige sykdommene. Derfor døde mange i ung alder. Nå bodde familien i Weimar hvor Johann Sebastian arbeidet som hofforganist. En dag fikk han tilbud om ny jobb i byen Köthen, og derfor spurte han hertugen om å få slutte i sin gamle jobb. Hertugen ble irritert, og nektet ham dette. Johann Sebastian var ganske sta, og fortsatte å mase på hertugen. Det var ikke så lurt å krangle med hertugen, og det endte med at Johann Sebastian ble satt i fengsel for dårlig oppførsel. Der satt han i fire uker. Selv om han ikke hadde instrumenter i fengselet, komponerte han deler av Das Wohltemperierte Klavier mens han satt inne.

Fuge er en musikkform som var veldig vanlig i barokken. Fuger ble ofte satt sammen med andre stykker. Toccata og fuge er altså to forskjellige stykker som spilles med en kort pause mellom og som dermed hører sammen. DEMO www.musikkforlagene.no

Etter noen år døde Maria Barbara. Johann Sebastian sørget veldig over å ha mistet sin kone, men etter hvert ble han kjent med en sangerinne som het Anna Magdalena. De ble forelsket og giftet seg i en vakker seremoni hjemme hos

Johann Sebastian. Kort tid etter bryllupet begynte Johann Sebastian å samle og komponere musikk til Anna Magdalena. Stykkene er i dag samlet i Klaverboken til Anna Magdalena Bach. Hun ble veldig glad i disse små stykkene. Spesielt likte hun de langsomme og rolige sarabandene. Hun mente de minnet om Johann Sebastians personlighet. Sammen fikk de tretten barn, i tillegg til de Johann Sebastian hadde fra før. Seks av dem vokste opp. Flere av barna fikk selvsagt navnet Johann. Lyset fra månen skinte inn gjennom det lille vinduet på arbeidsrommet. Johann Sebastian komponerte gjerne om natten, når det var stille i huset. Han dyppet fjærpennen i blekkhuset. Soli Deo Gloria skrev han med vakker løkkeskrift nederst på notearket. Det betyr «Ære til Gud alene». Johann Sebastian var svært religiøs og skrev ofte disse ordene på komposisjonene sine. Anna Magdalena smilte til ham da hun kom inn i rommet. «Jeg gleder meg til gudstjenesten i morgen», sa hun. «Det er alltid fantastisk å høre deg spille orgel.» Johann Sebastian lo litt. «Det er

Das Wohltemperierte Klavier består av 24 preludier og fuger som er satt sammen i par etter toneart. De dekker alle de tolv dur- og molltoneartene. Johann Sebastian Bach ville vise at det var mulig å spille i alle toneartene. DEMO www.musikkforlagene.no

ikke noe spesielt med det», sa han. «Alt man må gjøre, er å treffe den riktige tangenten på det riktige tidspunktet. Så spiller instrumentet seg selv.» Anna Magdalena ristet oppgitt på hodet, og hjalp ham å rydde skrivebordet før leggetid. Det var ikke så mange timer til han skulle stå opp igjen. Han pleide å stå opp klokken fem hver morgen for å rekke alt han skulle gjøre. Etter at de flyttet til Leipzig, hadde han blitt ansvarlig for musikken i byens fire hovedkirker. I likhet med andre komponister i barokken laget han ikke musikk bare «for gøy» eller for å tjene penger, musikken ble laget til bruk i arbeidet. Johann Sebastian komponerte musikk som skulle framføres på gudstjenester, og ofte laget han ny musikk hver uke. Han dirigerte kirkekor og var leder for musikkundervisningen ved Thomas-skolen. Til høytidsdager komponerte og øvde han inn større verker, for eksempel kantater, oratorier og pasjoner. Johann Sebastian Bach fortsatte å komponere selv om helsen ble dårligere og han fikk problemer med synet. Men han ble aldri en berømt komponist mens han levde. Riktignok var han en populær musiker i Tyskland, men det var først lenge etter hans død at komposisjonene hans ble ordentlig berømte. Kantater, oratorier og pasjoner er vokalmusikk som bygger på bibeltekster. Det aller største musikkstykket Johann Sebastian Bach komponerte er Matteuspasjonen som er skrevet for to kor, barnekor, to orkester og sangsolister. Det handler om Jesu lidelse og DEMO www.musikkforlagene.no død og tar nesten tre timer å framføre.