Antonio Vivaldi

DEMO www.musikkforlagene.no

Antonio Vivaldi

(1678–1741)

I Italia ligger det en by som fikk stor betydning for utviklingen av barokkmusikken. Byen heter Venezia, og den er veldig spesiell. Se for deg en by hvor alle gatene er fulle av vann, og man bruker båter for å komme seg rundt. Slik er det i Venezia. Båtene kalles for gondoler. Det finnes fortau og små gater hvor man kan spasere, og byen har vakre operahus og over hundre kirker. Dersom man gikk forbi Markuskirken på den tiden da Antonio var barn, kunne man ofte høre lyden av to fioliner fra det store kirkerommet. Det var Antonio og faren hans som spilte. Faren var fiolinist i kirkens orkester, og det var han som lærte Antonio å spille. Antonio hadde mye å gjøre i ungdomstiden. Han øvde fiolin, spilte konserter og komponerte musikk samtidig som han gikk på skole for å bli prest. I byen ble han kjent som «den røde presten». Dette kallenavnet fikk han på grunn av det vakre håret sitt, som var tykt, krøllete og skinnende rødt. Da han hadde jobbet som prest i ett års tid, tok han en prat med en av vennene sine. «Dette går bare ikke lenger», sa Antonio fortvilet. «I går skulle jeg holde gudstjeneste, men måtte gå ned fra alteret tre ganger fordi jeg ikke var i form. Det er umulig for meg å jobbe som prest med så alvorlig astma.» Vennen til Antonio grublet litt. «Men hvordan greier du å spille fiolin, dirigere og reise på lange turer for å holde konserter hvis du er så syk?» undret han. «Det er noe helt annet», svarte Antonio irritert. «Jeg har bestandig med flere assistenter som hjelper meg på reiser. Det vet du godt. Dessuten – å spille fiolin er jo bare gøy, det kunne jeg gjort hele dagen.» Vennen til Antonio syntes ikke det hørtes så lurt ut å slutte som prest, men Antonio hadde bestemt seg. Han ville jobbe med musikk. Dermed begynte han som fiolinlærer, cellolærer og dirigent på barnehjemmet Ospedale della Pietà. DEMO www.musikkforlagene.no Musikken strømmet ut fra vinduene i første etasje på Ospedale della Pietà. Bortsett fra den vakre musikken, kom det ingen andre lyder fra bygningen. Det var kanskje litt rart, for på Ospedale bodde det hundrevis av barn. De var foreldreløse, og mange av dem var blitt forlatt ved barnehjemmet fordi foreldrene ikke hadde råd til å ta vare på dem. På Ospedale var det strenge regler. Barna måtte være stille nesten hele dagen, det var ikke lov til å prate høyt, og man hørte aldri barn som kranglet eller sprang viltert gjennom gangene. Før frokost var alle samlet til bønn, og de deltok på gudstjeneste hver dag. Alle barna fikk god opplæring. Guttene lærte å bli håndverkere mens jentene fikk musikkundervisning. De sang i kor og spilte orkesterinstrumenter, og Antonio komponerte mye av musikken som orkesteret framførte på gudstjenester og huskonserter. På denne tiden var

det nemlig ingen komponister som laget musikk «bare for gøy», eller for å selge mest mulig plater – det var jo ennå ikke oppfunnet. I stedet laget komponistene musikk de kunne bruke der de arbeidet, enten det var på en skole, kirke, i et orkester eller på en operascene.

«Jeg elsker jobben min», utbrøt Antonio lykkelig. Han la fra seg pennen og kikket fornøyd på notepapiret. Han var akkurat ferdig å komponere enda en fiolinkonsert til orkesteret på Ospedale. Hans flinkeste elev, Anna Maria, skulle få være solist. Antonio syntes hun spilte så vakkert, og han hadde allerede komponert over tretti fiolinkonserter for hennes skyld. Han skrev selvsagt musikk til de andre elevene også. Noen ganger var det en fløyteelev som fikk spille solo. Andre ganger kunne det være en cellist eller oboist. Antonio laget til og med musikkstykker for tre solister eller flere, og disse ble kalt Concerto grosso – som betyr stor konsert. Venezia var en slags musikkhovedstad i barokken, og publikum kom fra hele Europa for å oppleve konsertene i byen. Snart ble også Antonios orkester fra Ospedale kjent. «Hvor kan man høre orkesteret til den røde presten?» spurte turistene da de hadde klatret ut av gondolene og sett seg omkring på byens torg. De hadde hørt rykter om Antonios musikk som var så livlig og full av overraskelser. Musikken ble DEMO www.musikkforlagene.no regnet for å være veldig moderne, med pynt, ornamenter og variasjoner, og det var nettopp dette publikum ønsket å høre.

Antonio ble etter hvert en rik og berømt komponist. Han begynte å komponere operaer, og disse ble også veldig populære. Selv om han fremdeles jobbet på Ospedale, fikk han jobb som teatersjef på det populære operahuset San Angelo. Antonio delte tiden sin mellom de to stedene. Han komponerte så raskt at han fint rakk å lage musikk til begge jobbene. Men at Antonio var teatersjef, var egentlig en hemmelighet. Han hadde nemlig beholdt prestetittelen, og det var ikke lov til å være teatersjef når man var prest. Derfor var det Antonios pappa som stod oppført som teatersjef, selv om de fleste visste om hemmeligheten.

Antonio reiste ofte til storbyer i Europa for å spille konserter eller dirigere musikken sin. Dette fortsatte han med selv om han ble eldre. Han dro ut på det som skulle bli hans siste tur da han var 62 år gammel. På avreisedagen banket det på døren hjemme hos Antonio. Han beveget seg litt langsommere enn før, og det tok litt tid før han fikk åpnet døren. «Jeg har kommet for å bære koffertene dine ned til gondolen», sa den unge mannen som stod utenfor. Antonio kledde på seg og de gikk sammen ned mot sjøen. «Hvor reiser du denne gangen?» spurte mannen nysgjerrig. «Nå skal jeg til Wien», svarte Antonio fornøyd. Denne gangen passet det spesielt godt med en utenlandstur, for publikum i Venezia hadde begynt å bli lei av musikken hans og kalte den gammeldags. «Blir ikke Anna med denne gangen?» spurte den unge mannen. «Jo, vi skal treffes på veien», svarte Antonio, og gledet seg til å se henne. Anna Girò var operasangerinne, og en av Antonios tidligere elever. Hun var ofte med på reisene hans. Anna inspirerte ham. Flere ganger hadde Antonio komponert operaer som hun hadde fått hovedrollen i, og sangene var laget slik at de passet stemmen hennes perfekt. De hadde kjent hverandre i mange år, og var veldig gode venner. Antonio kom seg trygt fram til Østerrike, men han ble syk under oppholdet og døde i Wien noen måneder senere. Et av Antonio Vivaldis mest kjente musikkstykker er De fire årstidene. Det er en samling som DEMO www.musikkforlagene.no består av fire fiolinkonserter. Hver av disse fikk navn etter en årstid: Våren, Sommeren, Høsten og Vinteren. Alle konsertene har tre deler, eller satser som man kaller dem: først en hurtig sats, deretter Solokonserter og concerto grosso en langsom sats, og til slutt en var veldig vanlige musikkformer hurtig sats igjen. i barokken, og Antonio Vivaldi komponerte nesten fem hundre konserter til sammen.