merkelige briten var. Og inspirasjonen lot ikke vente på seg. Med en dunst av kalde vinder fra øst kom eksperimentelle Low i 1977, et album som igjen ga fingeren til de som trodde de visste hvem David Bowie var. Borte var glamrockeren og
«We’ll see the bright and hollow sky. We’ll see the city’s ripped backsides. We’ll see the stars that shine so bright. Stars made for us tonight.» («The Passenger», Iggy Pop)
sniker det seg også inn en hyllest til det spesielle vennskapet han deler med Bowie, låta «The Passenger». Teksten om David Bowies og Iggy Pops reise gjennom Berlin skal etter hvert vise seg å bli den alle roper etter på konserter, også nå, nesten førti år senere. Av og til kan skjebnen være ganske finurlig. «All of this was made for you and me. So let's take a ride see what’s mine,» synger Iggy, vel vitende om at han har funnet mye i Berlin. Med Bowie som produsent, guide og sjelevenn, griper han for første gang i sitt liv ordentlig tak i karrieren. Bowie hadde sin egen private frelse å gå gjennom i Berlin. Han ankom byen som en popstjerne på søken etter noe ekte (med et intenst kjærlighetsforhold til kokain), og forlot byen som en genierklært kunstner og produsent. I leiligheten som Bowie malte svart fra topp til tå, fikk kreativiteten fritt spillerom sammen med venner som Iggy og Brian Eno, men den virkelige inspirasjonen fant Bowie utenfor bygårdens vegger. I byens indre konflikter og unge identitet fant han gjenklang for sine egne personlige kvaler, og i flere intervjuer har han senere omtalt byen på slutten 70-tallet som «den største kulturelle ekstravagansen man kan tenke seg». Bowie sugde inn atmosfæren mens han vandret gjennom bydelene, på barer og klubber der folk ikke hadde anelse om hvem den tynne,
popyndlingen. Dette var kaldt, utfordrende og vakkert, drevet fram av skurrende synther og elektronikk. Lik det eller la det være. Hvis du hadde problemer med Station to Station, vil du i hvert fall ikke greie dette. Sammen med Brian Eno banet han vei for det som skulle komme. Platecoveret, i høstlig, sterk oransje, med bildet av en vakker, nesten utenomjordisk Bowie i profil vendt mot øst, bygget opp under musikkens maleriske egenskaper. Det er rebelsk og opprørsk, men på en helt annen måte enn samtidens punk. For mens Sex Pistols skrek og bannet på den andre siden av Europa, kanaliserte Bowie samtidens angst, kalde politikk og usikkerhet med fremmedgjorte lyder og atmosfæriske instrumentaler (sjekk ut «Warzawa»). På Low delte Bowie albumet i to, halvparten instrumentalt, halvparten med vokal. Den formelen fortsatte han med på albumet som kom oktober samme år, Heroes. Den storslagne singelen «Heroes» beskriver et desperat kjærlighetsforhold som utspiller seg i Berlinmurens mørke skygger, og ble etter hvert en av Bowies aller meste kjente låter. «I can remember. Standing, by the wall. And the guns shot above our heads. And we kissed, as though nothing could fall». I tillegg til Heroes og Low slapp Bowie også albumet Lodger (1979), som et resultat av oppholdet i Berlin. Alle disse tre albumene ble laget med hjelp av musikeren og eksil-kollegaen Brian Eno, og i ettertid er albumene kjent som «Berlin-trilogien». Det var også under dette oppholdet at Bowie for
«We see people, brand new people, they’re something to see. When we’re night clubbing, bright white clubbing. Oh, isnt’t it wild?» («Nighclubbing», Iggy Pop) alvor ble interessert i malerkunsten. Et museum som var dedikert til fire ekspresjonistiske kunstnere som kalte seg Die Brücke (Broen) var et av hans favorittsteder i byen, sammen med kjøpesenteret KaDeWe og gangveien rundt sjøen Wannsee. Og i de senere årene har motiver fra Berlin gått igjen i musikerens malerier. Det er mange år siden Bowie vandret rockebohemsk gatelangs i Berlin sammen med Iggy Pop. Men fortsatt valfarter unge håpefulle musikere fra hele verden til denne byen, på jakt etter den magiske kilden som parhestene drakk seg høye og legendariske på for nesten 40 år siden. Og kanskje finnes den der fortsatt, ulmende og ventende på den neste musikeren som er så heldig å ramle opp i den. I mellomtiden tar Europas yngste hovedstad imot alle håpefulle søkere, selv om tiden da en sultende kunstner kunne leie en ti roms i Schöneberg for lengst er forbi.
45