Deichmanbladet # 2 (Vår 2014) by Deichman

NUMMER 2. VÅR 2014.

Vi må spole tilbake. Igjen.

Kassettbåndene suser fortsatt der ute.

Lars Lillo-Stenberg skuer tilbake.

Biblioteksjef Kristin Danielsen spør hvorfor – tre ganger.

Auto stop? I dette nummeret av Deichmanbladet undersøker vi hvordan og hvorfor samtiden preges av gamle påfunn. Vi ble oppmerksomme på at kassetten ikke ble pakket ned for godt etter de digitale formaters inntog. Redaksjonen dykket derfor ned i hovedbibliotekets kjeller og fant frem nødvendig verktøy: En gul, vannavstøtende Walkman og spolemaskinen EGA Rewinder R6 som spoler tilbake hele seks kassetter samtidig. Og bunker med mixtapes selvsagt. Vi er godt forberedt på det meste fortiden kaster mot oss. Vi lyttet og spolte, og med sus i ørene ble vi bedre kjent med noen av dagens kassettentusiaster. Kristian Kallevik, som driver platesjappa Tiger i Oslo, fortalte oss om kassettens unike aura. Artisten Jens-Petter Wiig tok oss med til kassettens gullalder på 80-tallet. Tilbakespolingen fortsatte og vi undersøkte nærmere retromanien som ser ut til å kannibalisere store deler av kulturen. Men det er ikke sikkert at alle fortidens favoritter tåler dagens lys: En oversatt klassiker varer ikke evig, minner Jules Verne-oversetter Bente Christensen oss på. Lars Lillo-Stenberg forklarer at nostalgien har vært en rød tråd i hans liv. Av oss fikk han hjelp til å ta sin første selfie.

David Bowie og andre kunstnere fra hele verden søkte til Berlin for å fornye seg selv. Vi har sett nærmere på byens posisjon som drivkraft for kreative sjeler gjennom vår nære historie. Så tok vi med oss tankene tilbake og snakket med nyslått biblioteksjef Kristin Danielsen. Hun kunne avsløre at biblioteket står midt i et paradigmeskifte. Mellom i går og i morgen, mellom det som er og det som skal komme. Det nye hovedbiblioteket i Bjørvika tvinger nemlig frem endringer som kan bidra til å redefinere folkebiblioteket som kulturinstitusjon. Samtidig har vi har såpass selvinnsikt at vi skjønner at biblioteket fortsatt forbindes mer med tradisjon enn fornyelse. Men nå skjer det altså ting som tyder på nye tider. Isaac Newton lærte oss at alt som har en masse tiltrekker seg sine omgivelser. Jo større masse, desto mer tiltrekningskraft. Oppgaven blir nå å hente tyngde fra det tradisjonelle bibliotekidealet over til idéene om fremtidens bibliotek. Så går resten av seg selv. Da tar tross alt fysikkens lover over. Vi finner frem vår gule Walkman igjen. Den har funksjonen Auto Stop som avslutter spolingen når det ikke er mer bånd igjen. Smart.

Innhold Nostalgien var bedre før

Det gjelder å ikke gå glipp av fortiden

Antologiske slutninger

«Antologien har en helt annen stilling i tegneserienes verden enn den har i litteraturen», skriver Aksel Kielland.

Gammelt nytt

Ugress er også mat

«Mange verk er blitt bearbeidet og barbert, til dels drastisk», sier oversetter Torstein Bugge Høverstad. 10

Krisekokebøkene er flotte kilder til hvordan okkupasjonshverdagen må ha fortont seg på kjøkkenet.

Viktige i går. I dag. I morgen.

Intervju med biblioteksjef Kristin Danielsen. Deichman kommer endelig ut av skapet

Jeg ville svare «ja», men cordfløyelsbuksene mine avslørte en helt annen historie

Kvalitet til folket

I byens indre konflikter fant han gjenklang for sine egne personlige kvaler

Til båndet ryker?

Kassetten er ikke død. Eller er den det?

E-boka – en moderat suksess

Science fiction er mer enn bare romskip og romvesener.

Det eneste de kjente på kroppen Tekst av Victoria Kielland

5 mixtapes

E-bokas mange fordeler blir gjentatt til det kjedsommelige 22

Tilbake til fortiden – om Octavia Butlers Kindred

Bowies Berlin

Aina svarer

Ingela Nøding intervjuer forfatter Aina Basso. «Eg har både grøssa og grått over det eg har skrive»

Berlin – byen for mulige umuligheter

Statistikken viser at innkjøpsordningen både fungerer godt – og ikke i det hele tatt

Deichman-ansatte minnes sine gamle bånd. Her gjaldt det å sitte klar med fingrene på rec

Forrige Sommer

Intervju med Lars Lillo-Stenberg «Jeg har lagt merke til nostalgiske følelser hos meg selv gjennom hele livet»

I Kim Karlsens fotspor

Kompiser fra barndommen varer ofte livet ut

FORSIDEFOTO

Frank Michaelsen

DESIGN OG ILLUSTRASJON

Kord og Deichmanske bibliotek

TRYKK:

RKGrafisk AS PAPIR

Edixion Offset 250/120 g

SKRIFTTYPER

Adobe Garamond, Guardian Egyptian Text (8/11,5)

ANSVARLIG UTGIVER

NOSTALGIEN VAR BEDRE FØR

Tilbakeblikkenes tidsalder

TEKST/FRANK MICHAELSEN FOTO/KJERSTI S. DAHL OG FRANK MICHAELSEN

generasjoner». Ganske enkelt. Med «The 90’s Are All That»-reprisene steg kanalens seertall, og Zarghami proklamerte fornøyd at hun fra nå av ville følge godt med på Facebook-demokratiet for å finne ut hvilke serier som skulle vises.

Har du noen gang slitt med å finne samtaleemne på vorspiel? Prøv å snakke om gamle barne-tv-serier. Med et enkelt «husker dere Huset med det rare i?» kan du i løpet av sekunder åpne et sentimentalt rom du kan tilbringe den neste timen i – sammen med komplett ukjente mennesker, der det eneste dere har felles er tiden og stedet dere ble født. Og at dere glodde en del på tv. I 2011 publiserte The New York Times en artikkel om barne-tv-kanalen Nickelodeon. Kanalen skulle lansere en programpost ved navnet «The ’90s Are All That» som skulle inneholde tv-klassikere fra 90-tallet. Avisen følte de måtte gjenta dette siste: klassikere fra 90-tallet. Underforstått: «ingen som var barn på 90-tallet kan være nostalgiske ennå». Joda. En gruppe unge Nickelodeon-praktikanter hadde brukt sommeren på å gjennomgå alle Facebooksidene som var viet de gamle seriene. Disse hadde gjerne navn som: «Vi som vil ha Rugrats tilbake». Da man la sammen antallet medlemmer i alle gruppene, fant man ut at rundt 9 millioner 18–25-åringer over hele USA kjente et sterkt savn etter 10–15 år gamle serier som hadde gått på Nickelodeon. Under et årlig «pitche-møte» foreslo praktikantene å sette opp en serie med repriser. Forslaget deres fikk prege hele kanalens sendeskjema. Kanalsjefen Cyma Zarghami forsvarte avgjørelsen overfor New York Times med at «unge mennesker i dag tillates å være nostalgiske tidligere enn andre

Populærkulturen i dag er rik på nostalgiske produkter og fenomener. Ja, fortidstørsten må for all del pleies. Ta for eksempel mobil-appen «Timehop». Denne skal fungere som en slags tidsmaskin som gir deg daglige oppdateringer om hva du gjorde på akkurat denne dagen – i fjor. Ved å hente opp statusoppdateringer, bilder og samtaler fra Facebook, Twitter og Instagram vil appen sy sammen et daglig nyhetsbrev med all informasjonen du trenger for å gjenoppleve svunnen tid. Appen holder deg også oppdatert på fjorårets vær. Det gjelder å ikke gå glipp av fortiden. Nettstedet «Dear Photograph» er viet en annen form for «nostalgizing». Dette er en fotoblogg der det kun deles bilder hvor fotografen holder opp et gammelt foto og matcher det med dagens miljø. Man tar altså et bilde av et bilde fra fortiden – i nåtiden (se foto under). Det legges til en småsentimental tekst som gir kontekst og sammenheng, og som gjerne følges opp i et kommentarfelt der det skrives ting av typen: «Sånn barnevogn hadde jeg også!». Dear Photograph har vokst til å bli et stort nostalgiforum med 20 000 besøkende daglig, og Times kåret det til verdens syvende beste nettsted i 2011. De siste årene er stadig flere unge mennesker blitt

observert på kafeer – med skrivemaskin. Bilder av dette har nærmest blitt en egen humorsjanger på Internett. Forståelig nok oppleves tastingen som rar og støyende for omgivelsene. Pling. Men i USA har interessen for gamle skrivemaskiner dannet grunnlaget for en ny subkultur. Nettsider som phillytyper.com arrangerer nå jevnlige «type-ins» der tasteglade mennesker kan møtes for å skrive på maskin sammen. Ifølge nettsiden kan man delta i både «hurtigtasting» og «sakte brevsession» dersom man dukker opp på en slik type-in. Det finnes også klubber der man kan bytte maskindeler, hjelpe hverandre med reparasjoner, og snakke om favorittmodeller. Og hvis du er veldig begeistret for lyden maskinene lager, kan du høre konsert med skrivemaskinorkesteret Boston Typewriter Orchestra. For et par år tilbake slapp de singelen «Entropy Begins at the Office», og taster etter sigende konserter rundt om i Boston til stadighet. Nostalgi er veldig ofte knyttet til produkter og merkevarer. I Norge har Pære-is, Bugg, halvannenlitersflasken med Urge, og sjokoladen Soho blitt relansert etter press fra nostalgigrupper på Facebook. I Nederland gikk en forbruker enda lenger for å redde

sitt favorittprodukt. Florian Kaps startet med å samle inn penger fra venner og familie for deretter å kjøpe en av de siste Polaroid-fabrikkene. Dette var i kjølvannet av at selskapet hadde besluttet å ikke produsere filmen lenger. Han døpte opplegget «The Impossible Project» og ansatte ti tidligere Polaroid-arbeidere. I dag selges denne «Impossible»-filmen over hele verden, og redningsmannen proklamerer stolt at han har reddet nærmere 300 millioner Polaroid-kameraer fra å være ubrukelige. At filmen fortsatt etterspørres forklarer han med at «Folk kjeder seg ved synet av de perfekte høyoppløste bildene som florerer overalt.» Det er ikke mange som er mer nostalgiske enn forfatterne våre. Lars Saabye Christensen, Tore Renberg og Roy Jacobsen briljerer der de skildrer henholdsvis 60-, 70- og 80-tallet med stor overbevisning. I boken Vidunderbarn (2009) viser Roy Jacobsen god detaljhukommelse når det gjelder sekstitallets typiske utforming av stuerommet: … den storblomstrete tapeten som i løpet av sekstitallet skulle gjøre det norske arbeiderhjem til små tropiske jungler, med spinkle bokreoler mellom lianene, av teak og fjonge messingbøyler, og en brun-, beige- og hvitstripet

hjørnesofa belyst av små usynlige lamper som var montert som funklende himmellegemer under hyllene. Kan disse bøkenes popularitet forklares med at folk flest er veldig nostalgiske?

til reprisene som ble sendt da de var barn fordi generasjonen før dem var så nostalgiske? Reynolds døper fenomenet Retromani, og spør seg om den vil bli et hinder for all innovasjon og nyskapning i fremtiden. Frank Zappa var inne på noe av det samme med sin «Død ved nostalgi»-teori. Her beskriver han den stadig krympende avstanden mellom hendelsen og nostalgien for hendelsen. Spådommen er at unge mennesker «snart ikke vil klare å gå et skritt uten å bli nostalgiske ovenfor skrittet de nettopp tok. På dette tidspunktet vil alt stoppe. Død ved nostalgi.» I et Vanity Fair-essay har forfatteren Kurt Andersen kikket i kalenderen sin og urovekkende nok funnet det aktuelle året der «alt stoppet». Hans konklusjon: «ingenting nytt er blitt skapt siden 1991.» Dystre saker, da?

Vassing i minner fra nær fortid kan virke uskyldig. Men skal vi tro journalisten Simon Reynolds er det farlig. Vi ser muligens på en nært forestående «kulturell kollaps». I boken Retromania. Popcultures addiction to it’s own past skriver han om farene ved livet i «tilbakeblikkenes tidsalder». Reynolds bekymrer seg særlig over det som kan skje når kulturell gjenbruk blir så vanlig at vi etter hvert begynner å resirkulere uttrykk som allerede har vært resirkulert og på denne måten imøtekommer vår egen stagnasjon. Reynolds bruker musikken som eksempel: Hva skjer når ingen lenger synes det er viktig å utvikle nye stilarter? Når det som selger best er gjenutgivelser av gammel musikk, eller nye band med «riktige» referanser fra fordums tid. Hva skjer når vi en dag «går tom» for fortid? Dersom vi spoler tilbake til historien om tv-kanalen Nickelodeon, er det lett å se for seg en Reynoldsk problemstilling der også: Hva skal kanalen gjøre om ti år, når neste generasjon har fått et nostalgisk forhold

Det finnes mange forklaringer på hvorfor samtiden er blitt så tilbakeskuende. Et uttrykk lånt fra kunstfaget, superhybriditet, kan brukes for å forklare en tidsperiode der Internett har sørget for å gi oss en langt større tilgang på fortiden enn vi har hatt tidligere. Tidligere tiders moter, stiluttrykk og musikk, trenger aldri å føles fjernt for oss. Vi kan leve side om side med hele smæla, og gjøre fortiden til en del av samtiden.

«Fremtidsfrykt,» sier den amerikanske skribenten Touré, er årsaken til retromanien. Store samfunnsendringer over kort tid gir folk for lite å holde seg fast i. Dette utløser en bølge av kollektiv angst, der det eneste som hjelper er å søke tilflukt i et «romantisert bilde av fortiden.» Det blir som å spise mors middag. Maten minner deg om barndommen, og gir en trygghetsfølelse. Nostalgi er altså trøste-mat for sjelen. Filmskaper Woody Allen derimot, påstår at romantisering av fortiden slett ikke er noe nytt. I filmen «Midnight in Paris» (2011), møter vi en hovedperson som er hellig overbevist om at livet var bedre på 1920-tallet, da alle hans idoler levde. En dag reiser han tilbake i tid, og får tilbringe noen kvelder med kjente navn som Ernest Hemingway, Salvador Dali og Gertrude Stein. Han blir også forelsket i en ung 20-tallsjente. Bristen mellom de to oppstår når det viser seg at hun vil reise til 1890-tallet som er hennes idé om en «gullalder». Nåtiden regner hun som totalt uinteressant. Vår hovedperson får en liten åpenbaring, og stikker tilbake til sin egen tid. Men er’e så farlig ‘a? Kanskje vi trenger å være litt retrospektive for å kunne se at det finnes kontinuitet, og at vi har røtter som strekker seg bakover i tid? Om så minnene av fortiden er litt forvrengte og tilpasset en «alt var bedre før»-idé, er det bare negativt? «Hvis det er slik at nostalgi er en egen form for løgn, så er det vel også slik at ingen av oss kan leve uten slike løgner?» sa Roy Jacobsen så klokt. Jacobsen forklarer også at han dveler mye ved fortiden ganske enkelt fordi: det er menneskelig. I et innslag i Bokprogrammet på NRK får han lov til å utforske kringkastingens rekvisittlager. Han fyller en kurv med noen gamle lamper, fruktkniver og andre gjenstander han husker fra sitt barndoms sekstitall mens han forklarer at han synes nostalgi og sentimentalitet er viktig i ethvert liv – og at vi faktisk ikke slipper unna. […] Man kommer ikke utenom. Nostalgi er en del av oss, det.

KILDER: Andersen, K. (2012, januar) «You Say You Want a Devolution?», Vanity Fair. Jacobsen, R. (2009, 6. oktober) Intervju. Bokprogrammet, NRK. Jacobsen, R. (2009). Vidunderbarn. [Oslo]: Cappelen Damm. Reynolds, S. (2011). Retromania: pop culture’s addiction to it’s own past. London: Faber and Faber. Stelter, B. (2011, 18. juli). «The Good Ol’ Days of 20 Years Ago.» The New York Times. Touré (2012, 29. januar). «Nostalgia: Our Favorite Cultural Copout.» Time. Zappa, F. (1989) The real Frank Zappa book. New York: Poseidon Press.

Gammelt nytt De fleste har et nostalgisk forhold til barndommens favoritter. Men finner du en ny utgave av Det suser i sivet, Huckleberry Finn, eller Jules Vernes reisefortellinger, vil du kanskje lure på om du leser en helt annen bok enn den du husker.

TEKST / CATHRINE STRØM

«Mange ‘klassiske’ verk (særlig dem som ettertiden kjenner best som ungdomslesning) er blitt bearbeidet og barbert, tildels drastisk,» sier oversetter Torstein Bugge Høverstad, og peker på eksempler som Gullivers reiser av Jonathan Swift, eller bøkene til Walter Scott og Robert Louis Stevenson. Selv har han nyoversatt en rekke bøker til norsk, blant annet Den hemmelige hagen (2007), Lille Lord Fauntleroy (2008) og En liten prinsesse (2010) av Francis H. Burnett. Han oversetter uten å skjele til tidligere utgaver, for å unngå å bli opphengt i andres løsninger. Mest kjent er han kanskje for å ha oversatt J.R.R. Tolkiens Ringenes herre-trilogi, som da den utkom i 1980-81 ble møtt med skepsis av de som hadde lest den første oversettelsen til norsk: «Jeg tror de fleste vil mene at min nyoversettelse var riktigere i forhold til originalen enn forgjengeren ti år før. Da jeg ble innkalt til Tolkien-selskapet for å stå til rette for min, ble dette riktignok innrømmet, men samtidig var det flere som mente at ’det var jo ikke sånn den var’.» SHAKESPEARE ER MER TILGJENGELIG PÅ NORSK Ser du etter Mark Twains Huckleberry Finns opplevelser på biblioteket vil du oppdage at den nyeste oversettelsen er atskillig lengre enn de tidligere utgavene. Oversetteren Bjørn Alex Herrman forklarer: «Jeg tror denne oversettelsen er den eneste som har tatt med Twains lille notis ’Til opplysning’ først i boken, der han sier at Huck Finn er skrevet på ikke bare én, men seks-syv dialekter, eller varianter av mer og mindre ’dannet’ dagligtale. Og da jeg først hadde tatt den med, måtte jeg jo prøve å gjengi dem også. På den måten er kanskje boken blitt mer ’folkelig’ i uttrykket enn tidligere utgaver. En annen ting er at den er mer komplett fordi vi har tatt inn et helt kapittel (Kap. 16) som Twain selv i sin tid måtte ta ut fordi boken ellers ville bli urimelig mye større enn Tom Sawyer som den skulle gis ut sammen med. At alle de 174 originale illustrasjonene er med, er også første gang i en norsk oversettelse.» «Grunnen til at vi må oversette på nytt er fordi språket og uttrykksmåten er i kontinuerlig forandring,» forklarer Herrman. «Skal vi prøve å holde disse klassikerne levende, må vi sørge for at de virker friske på nye generasjoner av lesere. Se bare på åpningslinjen i Alf Harbitz oversettelse

av Huck Finn fra 1930: ’Hvis De ikke har lest en bok som heter …’. Det ville nok vært like utenkelig å la være å bruke De-formen den gangen, som det ville være å bruke den nå. Av samme grunn er Shakespeare i dag mer tilgjengelig for et norsk publikum enn for det engelske som må forholde seg til originalen i 1600-tallets språkdrakt.» Å KNUSE NOSTALGIENS SANNHETER «For mange mennesker er tidlige lesererfaringer helt avgjørende. Erindringer om det du leste som barn vil stadig kunne vende tilbake og gi næring til den litterære delen av selvforståelsen. Ingenting galt i det,» sier Leif Høghaug, redaktør i Bokvennen, et forlag som utgir mange nyoversettelser. «Men hvis du ønsker å utvikle deg selv som leser, det vil si, hvis du ønsker å utfordre din egen oppfattelse av hva litteratur er for noe, så må du våge å knuse noen av nostalgiens aller hellige sannheter.» Oversetter og kritiker Margunn Vikingstad istemmer: «Å vere konservativ og konserverande overfor sin eigen barndom er svært menneskeleg, og får ofte nye og sterke utslag når ein får barn sjølv. Likevel er det viktig at det blir gitt ut fullstendige utgåver, òg for å

mellomkrigs-borgerskapet. Eksempelet viser hvor uforsvarlig denne formen for redaksjonell virksomhet kan være.» Det er særlig den såkalte barnelitteraturen som har fått gjennomgå, enten av kommersielle målgruppe-hensyn eller for å passe inn i et bestemt serieformat. «Noen ganger kunne det gå riktig galt,» skriver Tone Formo i Brobyggere. Oversettelser til norsk fra middelalderen til i dag (1998), «som da en bok i Damms serie om Den ensomme rytter ble forkortet så sterkt at skurkene forsvant ut av historien!» Men som Bjørn Alex Herrman påpeker: «Mange av de bøkene vi betrakter som barnelitteratur nå var aldri ment som det da de ble skrevet; Huck Finn er et eksempel, Det suser i sivet et annet. Den siste ble omdiktet til et passende eventyr for norske barn første gang den kom ut i 1949. Den versjonen har utvilsomt sin sjarm og huskes godt av alle som har vokst opp med den, men den ligner ikke så mye på originalen.» OVERSETTELSE SOM NYHETSSTOFF Ja, det er knapt noen som vil forsvare praksisen med forkortede utgaver i dag. Men når vi så har fått en fullstendig oversettelse, hvorfor er det slik at vi trenger stadig nye, etter bare noen tiår? «Nyomsetjingar av klassiske tekstar er mellom anna nødvendig for å gjere nye (evt. yngre) lesarar merksame på dei (ein slags omsetjingsvariant av nyheitsjournalistikk),» svarer Margunn Vikingstad. «Og så er det jo slik at ein kvar omsetjar er ein del av samtida si, sitt eige språk og sitt eige vokabular, som legg grunnen for særpreg, moglegheiter, og avgrensingar. Nettopp derfor treng ein nyomsetjingar av klassiske tekstar, i jamt nye samtider. Og det er jo ikkje sikkert at ymse klassiske tekstar hadde blitt klassiske tekstar om dei ikkje hadde blitt omsett på nytt.»

sjå og forstå at ei kvar samtid har sine lover og reglar – litterære, moralske, etiske, politiske – for kva som kan skrivast, kva som må kuttast, kva som kan bli gitt ut.» SENSUR OG SJARMOFFENSIV Oversettelseshistorien har mange eksempler på forkortelser og tilpasninger, bekrefter Bjørn Alex Herrman: «Alt fra avsnitt som er blitt oversett, til bevisste utelatelser fordi teksten har vært ansett for upassende på et eller annet vis; eller man har ment at et kapittel eller avsnitt ikke har hatt interesse for publikum. I Erik Krags oversettelse av Tolstojs Krig og fred manglet det visstnok en mengde kapitler første gang den kom, fordi forlaget ikke ville ha dem med. For hver ny utgave fikk han smuglet inn noen sider, og den siste utgaven skal ha vært nesten komplett, det manglet bare ca. 50 sider med historiefilosofiske betraktninger ...» Det kunne også være politiske grunner til at bøker ble sensurert, påpeker Leif Høghaug: «Finn Halvorsens oversettelse (1935) av Thomas Manns Der Zauberberg er ikke komplett. (Det er derimot Per Qvales oversettelse fra 2002 av samme verk.) Mye taler for at det var politiske grunner til at Manns roman ble underkastet sensur og ’tilrettelagt’ for det norske

VIL DAGENS OVERSETTELSER HOLDE LENGER? Hva med dagens oversettelser, er de så gode at de vil holde til evig tid? Oversetter Bente Christensen, som blant annet står bak nyoversettelsen av Jules Vernes Kaptein Grants barn (2013), sier: «Verden går nok ikke fremover på alle felter, og oversettelsene blir ikke nødvendigvis stadig bedre. Det man imidlertid kan si, er at det er et større krav til å respektere utgangsteksten, slik at man nok ikke finner så mange utelatelser som tidligere. Og det blir etter hvert flere som kan de ’eksotiske’ språkene, som f.eks. japansk og koreansk, slik at man slipper å oversette via andre språk. Det er en stor fordel.» «Oversetternes sterke organisasjoner sørger også for arbeidsforhold som gjør at man som regel kan levere skikkelig arbeid, de gir oversetterne et miljø der de kan lære av hverandre og søke råd og de gir stipendier, slik at man kan reise ut og holde oversetterspråket/ene sin(e) ved like. Kort sagt kan man si at det har foregått en profesjonalisering som er bra for oversetterne og oversettelsene,» slår Christensen fast. Men hva som er en god oversettelse er likevel ikke entydig: «Ett diskusjonspunkt er hvorvidt man skal la teksten bevare preg av å være ’fremmed’, eller om man skal ’hjemliggjøre’ den, om man skal legge seg nærmest mulig opp til originalforfatterens stemme eller om man skal la sin egen stemme komme tydelig frem. Her er det ulike skoler, og det å være trofast mot originalen er nok den holdningen som er rådende i dag. Det kan jo hende at om 50 år er ’se på meg’-holdningen kommet så langt i samfunnet at oversetteren slett ikke vil stå skjult bak en originalforfatter, men vil gjøre teksten til sin egen på en tydelig måte. Da vil nok dagens oversettelser virke stive og rare – men det gjenstår altså å se.»

VIKTIGE I GÅR. I DAG. I MORGEN.

«Hvis vi forblir et lager for papirbøker, så trengs vi ikke om kort tid,» sier biblioteksjef Kristin Danielsen ærlig. Her er hun hjertens enig i bildet som tegnes av kritiske stemmer om bibliotekets levedyktighet i fremtiden. Men så slutter nok også enigheten. Kristin Danielsen ser for seg en helt annen fremtid. En fremtid der bibliotekene trengs. I aller høyeste grad.

TEKST / MARTIN K. BRÅTHEN FOTO / FRANK MICHAELSEN ILLUSTRASJON / AAT VOS

Hun tiltrådte som leder for Deichmanske bibliotek i januar 2014, og har med seg en medfødt respekt for biblioteket fra barndommen. Moren var bibliotekar i Arendal, og Kristin husker godt hvordan alle alltid fikk god hjelp: «De ansatte strakk seg langt for å svare på publikums henvendelser, og fungerte gjerne som turistinformasjon for tilreisende ved behov.» Dette lille bibliotekets fleksibilitet og tilpasningsevne gjorde nok inntrykk på henne. Som ansvarlig for videreutviklingen av Norges best besøkte kulturinstitusjon slår hun kompromissløst fast: «Vi er til for våre brukere.»

understreker Danielsen: «Det har skjedd en stor endring i hvordan vi konsumerer, eller rettere sagt prosumerer, kultur. Våre brukere har masse å lære oss. Vi må kombinere deres og vår innsikt for å skape en arena for en gjensidig medskapning». Hun påpeker samtidig at bibliotekene gjør mye bra for å møte sitt publikum, men ser et stort potensial for å bedre dialogen og legge til rette for et sted som er lydhørt for utviklingen ellers i samfunnet. Det kan fint la seg gjøre uten å miste viktige funksjoner biblioteket har i dag, betrygger Kristin. «Det er ikke noe poeng i seg selv at vi skal legge til rette for alt som går fort, det vil fortsatt være flotte muligheter for å fordype seg i ro og mak i fremtiden.» Men i forlengelsen av dagens tjenester kommer det mye mer: Aktivitetene på biblioteket skal utvikles og gjøres mer tilgjengelige. For mange, spesielt unge, er ikke biblioteket et naturlig sted å oppholde seg. Det er ikke biblioteksjefen fornøyd med. «Samfunnsoppdraget vårt står absolutt ved lag, men vår tolkning i dag er ikke alltid like god.» En grunn til dette kan skyldes et utdatert bygg. Dagens hovedbibliotek er flott å se på, men lite egnet til moderne drift. Dette vil endre seg betraktelig i 2017, når det nye hovedbiblioteket åpner i Bjørvika. Den nye storstua blir et naturlig sted for å realisere nye løsninger og tilbud, men Kristin er samtidig opptatt av et godt helhetlig bibliotektilbud for hele Oslo. «Deichman skal i prinsippet være det samme på filialene som på hovedbiblioteket, og det blir viktig å jobbe tettere sammen fremover. Brukerne våre skal møtes av den samme gode kunnskapen uavhengig av hvor de befinner seg.»

PROSUMENTER «Dommedagsprofetiene tar utelukkende utgangspunkt i dagens bibliotek, og legger til grunn at vi ikke vil endre oss i takt med behovene hos fremtidens brukere. Men våre tjenester skal tilføres helt ny og viktig relevans i tiden som kommer», forsikrer Kristin Danielsen. Mye tyder på at en ny hverdag venter for Deichmanske bibliotek. Det blir et sted for aktiv utveksling mellom mennesker. Et siste og definitivt oppgjør med den armlengdes avstand som så lenge har preget forholdet mellom kulturinstitusjonene og deres publikum. Fortellinger fra bibliotekets egen historie understreker også dette. Et, nå komisk, fotografi av Frøken Buhre i buret: Bibliotekaren som med stivt blikk avgjorde hvem som fikk låne hva, bak hønsenettingen som utgjorde hovedbibliotekets barneavdeling i 1910, blir hentet frem i ulike sammenhenger. Hennes spøkelse lusker rundt og minner oss på en tid der vi tviholdt på en autoritet som skulle være hevet over og frakoblet vårt publikum. Veldig langt fra dagens og fremtidens virkelighet

EN INVESTERING I GRUNNMUREN I dag kan man finne informasjon om alt overalt, men kvaliteten varierer stort. IT-utvikleren Mitch Kapor gir et godt bilde av situasjonen med sitatet: «Getting information off the Internet is like taking a drink from a fire hydrant.» Biblioteket bør kjenne et spesielt ansvar i denne sammenheng, vi skal med hjelp av ny kompetanse og nye verktøy være sikre veiledere i et uoversiktlig kildeunivers. Det blir stadig viktigere å ha god oversikt over nye trender og formater, som forlenger og utdyper vår unike innsikt i den trykte litteraturen. Nye hus som vier plass til litteraturen preger Oslo og Norge, men Kristin er klar på at fremtidens bibliotek ikke skal være noen trussel for andre kulturarenaer. «Vi skal utfylle hverandre, aktører som har litteraturen på sin agenda bør det være det plass til mange av». Engerutvalgets kulturutredning påpeker at det er klart lettere å finne finansiering til prosjekter og tidsbegrensede tiltak enn bevilgninger til det som er grunnmuren i kulturtilbudet. Biblioteket er nettopp en viktig del av denne grunnmuren, og har ikke fått den oppmerksomheten den fortjener, konkluderes det med. (…) bibliotekene er åpenbart systematisk underfinansiert og nedprioritert. Utvalget oppfatter situasjonen som bekymringsvekkende, gitt den kjerneoppgaven folkebibliotekene har som kulturell og kompetansegivende møteplass og kunnskaps- og kulturformidler for hele befolkningen. – Kulturutredningen 2013 Tross denne alvorlige nedprioriteringen regionalt, representerer det nye hovedbiblioteket i Bjørvika en fantastisk investering for kultur-Oslo og er en tillitserklæring til alle som jobber i Deichman. Alle de gode historiene om hvor viktig biblioteket er for folk, vil snart bli mye mer synlig. Det nye bygget gir en større nedslagskraft og vil øke interessen for bibliotekstjenester i fremtiden: «De som kommer til oss i Bjørvika skal komme i tillegg til de som er hos oss i dag, og de som allerede bruker Deichmans tjenester – de skal gjøre det oftere,» understreker Kristin og forteller at det skal komme mange nye grunner til å besøke Deichman fremover. «Vi skal være et sted som inspirerer, på tvers av ulike brukergrupper og interesser.» Biblioteket forbindes naturlig nok fortsatt med den fysiske boka, men det bør ikke ses på som noen begrensing. «Vi må utvikle og tilpasse vårt innhold til skiftet fra en oppbevaringsinstitusjon til et sted med varierte aktiviteter som inviterer til medskapning. Derfor må samlingen forvaltes godt», understreker Kristin og fortsetter: «Det arbeides nå intensivt med en ny innholdspolicy for hvordan materialet skal gis nye muligheter i

fremtiden. Vår samling av bøker og andre formater skal preges av mer aktualitet. Vi skal ha et basisutvalg som tilbyr noe for alle, men like viktig blir det å sikre et mer levende innhold. Som både kommenterer dagsorden og stadig bidrar til å vise relevante sammenhenger og dybde.» DET VIL GJØRE VONDT «Når snakket du sist med en som virkelig gjorde noe helt nytt? Det skjer ikke ofte, og når vi først må omstille oss er det sjeldent forbundet med glede», sier Kristin Danielsen og fortsetter: «Men det er akkurat det vi skal gjøre, og det blir ikke smertefritt for oss heller.» Bibliotekene er ikke fremmede for å finne nye løsninger selv om det muligens kan gjøre vondt. Biblioteksjefen i Kongsberg bestemte for en tid tilbake å fjerne alle skrankene, og satte med det i gang en prinsipiell fagdebatt. Skranken har lenge vært et trygt tilholdssted for de bibliotekansatte, og symboliserer fortsatt en autoritet som er tung å forlate. «Skranken legger helt klart premisser for møtet med brukerne, og er et godt anker for de ansatte», sier Kristin Danielsen. Om det er riktig å bevare den eller ikke, må begrunnes i en mer overordet refleksjon: «Vi må først enes om, i dialog med våre brukere, hvilke tjenester vi skal tilby. Så kan vi ta stilling til om for eksempel skranke eller ikke er viktig for å utføre våre oppdrag. » I Kongsberg viste det seg at de ansatte etter kort tid lagde seg egne provisoriske skranker av boktraller på hjul og andre løse gjenstander de kom over. Et søtt bilde på at endringsmentaliteten ofte er større enn endringsevnen? Kristin har full forståelse: «... klart vi alle er mest glad i det som er i dag, fremtiden er alltid et stykke unna. Så

FRØKEN BUHRE I BURET. Ungdomsavdelingen ved Deichmanske bibliotek i 1910.

Designeren Aat Vos har laget en illustrasjon av en løsning for tjenesteutvikling til Deichman Bjørvika

når det nå går opp for oss at vi må bli noe annet, oppstår det frykt.» Men det nye hovedbiblioteket tvinger frem endringer som ikke kan skjules av noen traller. «Vi kommer endelig ut av skapet i Bjørvika!» slår hun fast. «Samtidig tror jeg ikke vi vil snakke så mye om endringsvillighet på sikt, alle organisasjoner må respondere på ytre behov. Dit kommer vi også.» Hun forklarer: «Jobb og fritid glir i hverandre for veldig mange av oss, og vi tilegner oss kunnskap på stadig nye måter. Vi skal også tilpasse oss dette, hvis ikke vil den oppvoksende generasjonen slutte å bruke oss. Da har vi fort et stort problem.» HVORFOR HVORFOR HVORFOR Et smått legendarisk klipp på YouTube av den amerikanske komikeren Louis CK, med tittelen Why?, tar for seg barns (u)vane med å stille spørsmålet «hvorfor?» en eller to ganger for mye. Skal vi tro Louis så går denne barnslige trangen, til å finne ut av alt bakenforliggende, på hans psykiske helse løs. Sjekk gjerne ut klippet nå, Deichmanbladet venter trofast til du er ferdig. Det er ting som tyder på at rollene er snudd hos familien

Danielsen. Hun utfordrer nemlig stadig sin åtte år gamle datter Stella med spørsmålet: Hvorfor? Mamma Kristin: – Hvorfor er det viktig med bibliotek? Datter Stella: – Det er jo fint med bøker … – Hvorfor det? – Vi må jo kunne lese … – Ja, men... Hvorfor det? Stella vrir på seg. Hun lurer kanskje på om mamma har blitt smågal (hun er jo tross alt biblioteksjef ...). Men Kristin gir seg ikke: – Hvorfor er det viktig å kunne lese? – Jeg må jo få til ting i livet! – Aha! Kanskje har det dette hjulpet Kristin til å definere Deichmans oppgave: «Vi skal inspirere hjernene der ute. Så folk får det bedre i livene sine, rett og slett. Alle de andre resultatene kan regnes som bieffekter. Hvilke format vi har til utlån er ikke avgjørende, de vil naturligvis endre seg. Det som betyr noe er hvordan biblioteket med autoritet tar rollen som stedet hvor nye sammenhenger skapes, i tett dialog med sine

omgivelser. Ved å dele kontrollen over mye av vårt innhold med publikum forblir vi relevante.» Begrepet serendipity dukket opp som et trendord for en tid tilbake, og kan oversettes til norsk som lykketreff. Bidrar dagens store tilgang på opplevelser til at vi slutter å lete aktivt etter nye steder å hente inntrykk (fra)? Er blaff av flaks tilstrekkelig tilbakemelding fra tilværelsen om å fortsette som før? For Kristin Danielsen har slike tilfeldigheter liten plass i fremtidens bibliotek: «De som kommer til oss ønsker en form for veiledning, og her skal vi innfri i større grad. Vi skal ikke slutte med det vi gjør i dag, vi skal bare gjøre mer.» Hun fortsetter: «Vi må bli bedre på å identifisere gode kilder når de dukker opp. Med den enorme mengden data som finnes i dag er det en umulig oppgave å løse for oss alene, her må vi invitere brukerne inn for å hjelpe oss med å være oppdaterte. Dette vil definere oss som kulturinstitusjon i fremtiden.» Så fortsetter hun undringen: Halvparten av de som bruker oss låner ingenting … Hvorfor, og hva mer kan vi gjøre for dem? Halvparten av de som skal låne noe har problemer med å finne det de trenger ... Hvorfor, og hva gjør vi med dem?

Deichmanske bibliotek skal stille seg mange spørsmål fremover, og de kan vise seg å være vel så viktige som svarene. IKKE FORDI DET ER LETT Å aldri helt falle til ro med et svar er en sentral arbeidsmetode for mange, særlig i tjenesteutvikling og -design. Gründeren Kelly Goto fra USA har gjort suksess med en metode som kalles Why-finding. Der samler og analyserer hun store mengder data om menneskers adferd, og stiller spørsmål om hvorfor vi gjør som vi gjør. Den nederlandske designeren Aat Vos har lenge arbeidet med å skape gode brukeropplevelser i flere bibliotek i Europa. Han har også bidratt i prosjektet for nytt hovedbibliotek i Oslo. I den forbindelse har han laget en illustrasjon av hvordan en iterativ prosess som alltid starter og kommer tilbake til spørsmålet «hvorfor?» (se illustrasjon forrige side) kan danne grunnlaget for utviklingen av tilbud og produkter i Bjørvika. Det er viktig å kvalitetssikre prosessene, og for å påse at man lykkes er det avgjørende med en god og fortløpende evaluering. Man må finne riktige parametere for kontinuerlig å forbedre brukeropplevelsen. Poenget er å aldri komme helt i mål. Aldri slå seg helt til ro – i en konstruktiv krig med status quo. Folkebiblioteket, som er en kommunal tjeneste, måles utelukkende i tall: besøkstall, utlånstall etc. Det er derfor lett å gå i fella med å opprettholde kvantitet før kvalitet. «Det ser unektelig fint ut med to millioner besøkende i året, men hvilken historie ligger bak valgene vi tar?» spør Kristin Danielsen.«Bibliotekloven ber oss om å legge vekt på kvalitet, allsidighet og aktualitet, men vi blir jo ikke målt på dette det hele tatt.» Hun etterlyser en mye større evne hos bibliotekene, og kulturinstitusjoner forøvrig, til å sette egne og relevante mål: «Det er klart det kan være vanskeligere å definere disse, sammenlignet med for eksempel å oppgi noen besøkstall, men vi skal ikke gjøre det fordi det er lett. Vi skal gjøre det fordi det er viktig.» Med utlånstall som en så viktig indikator for vår suksess, er det helt forståelig at skribenter som Kristian Meisingset og Jan Arild Snoen i Minerva konkluderer en nedgang i disse som en samtidig synkende relevans. Her slutter Kristin seg igjen til våre kritiske røster, før hun raskt parerer med et lite tankeeksperiment på tampen: «Kanskje går det mot en fremtid der etablerte mediehus stadig mister terreng på grunn av selv-publisering og offentlig støttede tankesmier som for eksempel Minerva mister nødvendig finansiering. Kanskje Jan Arild Snoen finner sin plass med en egen samfunnsdebattgruppe på biblioteket isteden, og bruker oss som en viktig plattform for sine meninger …», smiler Kristin. Han er selvsagt hjertelig velkommen.

Kvalitet til folket Kristin Danielsen og Ingela Nøding om Deichman og innkjøpsordningen. ILLUSTRASJON/KORD

produksjon av norsk skjønnlitteratur. Det er imidlertid folkebibliotekene, som mottakere av disse Kulturfond-bøkene, som har hatt hovedansvaret for formidlingen av dem. Da regjeringen i statsbudsjettet for 2014 kuttet 10 millioner til litterære formål og halvparten av kuttet gikk utover innkjøpsordningen, startet en debatt om ordningen i litteratur-Norge. Kulturrådet vedtok at den skal fornyes i 2015. Bibliotek, regjering, forlag og forfattere har engasjert seg, og argumentert for alt fra å fjerne hele

Regjeringens kutt i innkjøpsordningen har skapt debatt i hele litteratur-Norge. Kan en 50 år gammel ordning ha en framtid? Og hvordan kan i så fall dinosauren Deichman bidra? I 1965 ble Norsk kulturråd etablert, med innkjøpsordningen som en av sine hovedoppgaver. Selv om ordningen langt på vei var basert på et forslag fra datidens biblioteksjef på Deichmanske, Henrik Hjartøy, ble den først og fremst opprettet for å sikre forfattere og forlag en inntekt og dermed legge til rette for økt

krim-sjangeren fra innkjøpsordningen til å gi alle pengene direkte til bibliotekenes innkjøpsbudsjett. DEICHMANS ROLLE Som hovedstadsbibliotek har Deichman hatt et spesielt ansvar overfor et stort, bredspektret publikum. Oslo er Norges største by med mest sammensatt befolkning. Vi skal tilby et interessant og relevant litteraturtilbud til både Fanny (15) på Røa, Yasmin (40) på Tøyen og Tommy (60) på Holmlia. Utvalget ved våre 17 filialer er tilpasset deres respektive bydeler, mens Hovedbibliotekets store samling sikrer bredden. Men har vi vært gode nok på å formidle alt vi har? NORSK OG BESTSELGENDE En titt på vår utlånsstatistikk fra det siste halvåret, viser en klar tendens: De mest populære bøkene er skrevet av godt etablerte forfattere (70% norske) eller er internasjonale bestselgere. Statistikken viser at innkjøpsordningen både fungerer godt – og ikke i det hele tatt. Det at vi leser så stor andel norsk litteratur er spesielt for et lite språkområde som vårt. Det kan vi med all sannsynlighet takke innkjøpsordningen for. Norske lesere elsker sin Karin Fossum og sin Jon Michelet. Samtidig ser vi en utfordring i at utlånsstatistikken speiler bestselgerlistene i så stor grad. Det er ingenting galt i at folk vil låne det forfatter Jon Fosse kaller «krim- og damelitteratur». Likevel kan vi bibliotekansatte som jobber med voksne se mer til barne- og ungdomsbibliotekarene og spesialisere oss ytterligere på å formidle all den gode, men ukjente litteraturen vi får gjennom innkjøpsordningen. DET MAN IKKE VET OM Som storby-bibliotek får vi nok flere forespørsler etter den smalere litteraturen enn i distriktene. Men et av de vanligste spørsmålene vi får er likevel likt på mange bibliotek i Norge: «Har du noe som likner på denne boka/forfatteren?». Det er et spørsmål alle bibliotekansatte må lære å elske. For det er her anledningen byr seg til å finne fram de ukjente perlene vi vet om, som kan ha samme tematikk som bestselgerne, men som åpner opp for nye perspektiver og gir en større språkopplevelse. Vår jobb er å guide våre brukere inn i stadig nye deler av litteraturuniverset. Det man ikke vet om, spør man heller ikke etter. Dermed er det opp til oss som fagpersoner å formidle den mindre kjente kvalitetslitteraturen. Og hvordan kan vi gjøre det? Her er det mange muligheter som utdanningsinstitusjoner, bibliotekansatte og –sjefer bør se nærmere på. FORMIDLINGSDRILL Hvis vi som jobber på bibliotek skal bli gode til å formidle kulturfondbøkene, må vi prioritere tid til å lese dem, gjøre oss opp en mening om dem, se likheter mellom dem og mer kjente bøker, lese anmeldelser av dem og tenke gjennom hvordan de best kan formidles. Vi må øve oss i formidlingssamtalen, lære oss de gode spørsmålene til låneren, de gode verktøyene for å beskrive en bok og holde oss kontinuerlig oppdaterte på litteratur. Biblioteksjef Rita Mundal ved det prisbelønte biblioteket i Lom skriver i en artikkel om formidling i norske folkebibliotek:

«Formidlingsintervjuet har ikkje hatt stor merksemd i det norske bibliotekmiljøet. Det har ikkje vore sett fokus på denne delen av formidlingspraksisen.» Hun mener biblioteket bør bli som Vinmonopolet, et sted du går for å få gode og kvalifiserte anbefalinger. Dit er vi på vei, gjennom formidlingskurs, litteraturkurs og ukentlige gjennomsyn av kulturfondbøker, men vi er ikke i mål. For å komme dit, må vi drilles i litteraturkunnskap og formidlingssamtaler til det blir en del av vår daglige rutine, på linje med bokoppsetting, artikkelsøk og utlån av språkkurs. PÅ NETT I tillegg til å spesialisere oss på anbefalinger blant hyllene, er det viktig at vi også er tilgjengelige der folk er store deler av døgnet: på nett. På Deichmans litteraturblogg: blogg.deichman.no/ litteratur, ønsker vi for eksempel å fokusere enda mer på ukjente stemmer i litteratur-Norge. Bak nettadressen http:// anbefalinger.deichman.no har vi samlet bokanbefalinger fra hele bibliotek-Norge i en felles database. Dette er anbefalinger uten kommersielle føringer, til åpen bruk for alle. Installasjoner i bibliotekrommet kan også lede folk til litteraturen på nye måter. I Hovedbibliotekets «lyriske elevator» får du høre korte dikt under heisturen, og på våre «aktive hyller» kan du legge bøker du er nysgjerrig på og få opp tilleggsinformasjon om dem. På denne måten kan vi i en digital tidsalder drive framtidsrettet formidling av den litteraturen som ofte blir glemt eller forbigått, men som fortjener å bli lest. FÆRRE EKSEMPLARER Når bokhandlene preges av et sviktende marked og økende netthandel, forsvinner litteraturen fortere fra markedet, og bredden i utvalget av norsk litteratur trues. Bibliotekenes rolle blir enda tydeligere med et ansvar for å tilby denne bredden, uten det nådeløse tidspresset øvrig bokbransje merker. På biblioteket skal du finne både bestselgere, eldre klassikere og de smalere bøkene. Likevel tror vi det vil være lettere for publikum å finne litteraturen hvis eksemplar-antallet reduseres noe. Færre utsendte eksemplarer av Kulturfondbøkene bør anses som en av løsningene på kuttspørsmålet. Overfylte hyller gjør det vanskelig for publikum å gå på oppdagelsesferd. Samtidig må en reduksjon av eksemplarer gå hånd i hånd med økt formidlingsinnsats. MER KVALITET Det er viktig å påpeke at kvalitetslitteratur ikke er det samme som smal, utilgjengelig litteratur. Det er rom i innkjøpsordningen for å fjerne flere titler som burde gått en runde til i forlaget, på grunn av rotete komposisjon eller dårlig språk. Med andre ord: Vi trenger de oppskriftsmessige bestselgerne, for de er mange leseres inngang og kilde til litteratur og leseglede. Men vi trenger færre av de dårlige bøkene, de som fortelleteknisk, formmessig eller innholdsmessig ikke holder mål. Pengene regjeringen sparer på å heve innkjøpskravene noe bør imidlertid reinvesteres i formidlingstiltak. VÅRT ANSVAR Den grundige gjennomgangen av ordningen som er satt i gang er

velkommen, og vi noterer oss at det for første gang er en representant for bibliotek i utvalget. Det er bra. Vi ser nemlig behovet for at regjeringen i større grad anerkjenner betydningen av alle ledd i innkjøpsordningen. Et skritt på veien kan være å styrke potten Kulturrådet gir til litterære formidlingstiltak betraktelig. Dette for å sikre utviklingen av bibliotekenes kompetanse på å åpne bøkene og fortelle om alle skattene som ligger og venter. Det er viktig at bibliotekene er seg sitt ansvar bevisst og formidler mer av den ukjente Kulturfond- eller K-fond-litteraturen, men innkjøpsordningen fungerer også best for alle parter hvis bibliotekene blir bedre rustet til å lede K-fond-bøkene fram til sine endelige mål: leserne.

VÅR OPPFORDRING Innkjøpsordningen har utvilsomt vært en velsignelse for litteraturen og bibliotekene i Norge, inkludert Deichman. Den har gitt trygghet til forfattere og bokbransje, slik at litteraturen i et lite land har kunnet blomstre. Og den har sikret et rikt innhold og en unik tilgjengelighet for lesere i bygd og by gjennom landets folkebibliotek. I anledning evalueringen av ordningen i 2014 og dens 50-årsjubileum neste år, oppfordrer vi til en fornyet innsats på tvers av bokbransjens aktører. Hvis vi aktivt går inn for å formidle kvalitet og aktualitet til leserne sammen, kan innkjøpsordningen fortsette å være en velsignelse i framtiden også. Ingela Nøding (Konsulent ved Deichmanske Hovedbibliotek, Voksenavdelingen) og Kristin Danielsen (Biblioteksjef ved Deichmanske bibliotek).

FELLES INNSATS Det er gledelig å se at både Bergen Offentlige Bibliotek og Forleggerforeningen er enige med oss her. Sistnevnte foreslo nylig ikke bare kutt i eksemplarer, men også en innsats i formidlingsarbeidet for å vise fram bredden i litteraturen. Ett av forslagene de skisserte var at det bør opprettes tilskudd til felles formidlingsaktiviteter mellom forleggere, forfattere, bokhandlere og bibliotek. Her kan vi blant annet se til våre naboland for inspirasjon. På biblioteket Dieselverkstaden, i den svenske kommunen Nacka, arrangeres større litteraturkvelder der mange forlag går sammen og presenterer sine forfattere og nyeste titler for bibliotekets publikum. Det kunne man gjort mer av med K-fond-bøker i norske bibliotek også. Det er som Mari Finess ved Norsk kulturråd sier: «Det er når god dialog oppstår rundt et felles behov for å forbedre ordningene […] at vi lærer av hverandre og kan gå videre til beste for litteraturen, ikke for den enkelte yrkesgruppe involvert i ordningen.» Hvis alle involverte parter kan gå sammen om å sikre en formidling som gagner hele litteratur-Norge, da er det mulig å få K-fond-skattene fram i lyset. DET GLEMTE PROBLEM? Likevel er nok vi som bibliotek enda mer bekymret for kvalitetskravene til litteraturen enn forleggerne. Når vi ser at nivået på bøkene i innkjøpsordningen ikke alltid er høyt nok, er det fortvilende å vite at vi også får tilsendt alle bøkene som blir såkalt nullet! I de automatiske ordningene, som blant annet gjelder skjønnlitteratur for voksne, sender nemlig de organiserte forlagene ut sine påmeldte bøker til bibliotekene, mens vurderingen av hvorvidt bøkene er gode nok til å bli inkludert i innkjøpsordningen, blir gjort i etterkant. Bøkene som blir underkjent (nullet), må forlaget betale for selv, og her ligger selve nøtten: Hvis forlagene skal vente med å sende ut sine bøker til bibliotekene fram til vurderingen er gjort, vil bibliotekene få dem altfor sent. Hvis bibliotekene skal fjerne de nullete bøkene fra hyllene når de får vite at de er underkjent, vil forlagene ha kastet bort sine penger. Hva er løsningen? Bør Kulturrådets kriterier for innkjøp ikke bare bli strengere, men også mer tydeliggjort for forlagene? Bør prosautvalget bli større for å få gjort vurderingen raskere? Kanskje utvalget bør lese ferdige bokmanus i stedet for ferdig trykte bøker, for å vinne tid? Denne utfordringen har i våre øyne vært underkommunisert. En ideell løsning kan synes vanskelig å finne, men en endring trengs likefullt.

KILDER: Due, Axel. «– Krim og ‘dameromaner’ bør ut av innkjøpsordninga». Artikkel på Dagbladet.no, 6. februar 2014. Einarsson, Kristenn. «Frigjør dere fra føringene!». Debattinnlegg på Dagbladet.no. 3. mars 2014. Finess, Mari. 2009. «Innkjøpsordningene – et historisk riss» i Innkjøpsordningene – en sterk kulturpolitikk. ABM-Utvikling. Innlegg i e-post-diskusjonen «Innkjøpsordningene» på Nasjonalbibliotekets offentlige e-postliste: Biblioteknorge.no av: Ørjan Persen, Kjersti Thorbjørnsen og Kjellaug Bjerkli Haarberg. Mundal, Rita. «Den utfordrande formidlingssamtala» i Bok og Bibliotek.no. 28. juni 2012. Ørnholt, Ruth. «La kvaliteten avgjøre». Debattinnlegg på Aftenposten.no. 23. januar 2014.

AINA SVARER Ingela Nøding intervjuer forfatteren Aina Basso

Du baserer romanene dine på autentiske historiske dokumenter og skriver deg dermed inn i fakta/fiksjonsbølgen vi har sett i samtidslitteraturen de siste årene. Hvilke utfordringer møter du på når du dikter fortellinger rundt faktiske hendelser? Den største utfordringa er kanskje å ikkje dikte altfor fritt, det vil seie å halde seg innanfor den rette historiske konteksten og ikkje vere ahistorisk i altfor stor grad. Eg vil ikkje drive historieforfalsking, så eg bruker mykje tid på å orientere meg i kjelder og forsking for å kunne skape ei historie som kanskje ikkje har hendt akkurat slik, men som kunne ha hendt slik. Likevel er det viktig å hugse at eg skriv romanar og ikkje historiebøker. Som historiker har du skrevet romaner med handling lagt til henholdsvis 1600- og 1700-tallet. Du har også uttalt at du skriver på en historie fra 1800-tallet. Hva er ditt favoritt-århundre og hvorfor? Eg har tidlegare sagt at mitt favoritthundreår er 1700talet, fordi det har ei veldig interessant blanding av dei litt dystre og brutale etterreformatoriske trekka, mellom anna i kriminalitetslovgivinga, og ideala frå den meir moderne og humane opplysningstida. Men no veit eg ikkje heilt lenger. Etter å ha fordjupa meg meir i 1600-talet, trur eg nok det kan ha tatt over som yndlingshundreår. Eg er ikkje ferdig med tidleg etterreformatorisk tid heilt enno. Fordommer, frihetsberøvelse, savn og overgrep er elementer som går igjen i bøkene dine. Kan det noen ganger føles for sterkt å skulle leve seg inn i de tragiske skjebnene du finner i historiske dokumenter? Absolutt. Det er først når ein byrjar levandegjere dei historiske kjeldene at det byrjar å skje noko med deg, å lese sjølve dokumenta gjer ikkje alltid så mykje, dei er skrivne i eit altfor vanskeleg og tørt språk. Eg har både grøssa og grått over det eg har skrive. Ikkje fordi eg skriv så veldig rørande, men fordi dette er ting som faktisk har skjedd folk. Din siste, prisnominerte bok Inn i elden tar for seg hekseprosessene i Norge på 1600-tallet, og du skriver ofte om personer med få rettigheter og svak rettssikkerhet. Hvilke utfordringer ser du på dette feltet i vårt samfunn i dag?

Utfordringa er å sikre rettane til dei svakaste gruppene i samfunnet vårt – borna, dei sjuke og dei gamle, dei som ikkje kan kjempe si eiga sak. I tillegg står overgreps- og valdtektsoffer altfor svakt i vårt rettssystem. Eg meiner det er altfor låge straffer for å misbruke nokon og kanskje øydelegge livet deira. Eg følgjer også nøye med på det som skjer med romfolket her i landet og i resten av Europa. Reisande folk har tradisjonelt vore utsette og undertrykte grupper, det ser ikkje ut til at det har blitt noko betre med tida. Bøkene dine er rike på vakre naturbeskrivelser. Hva er ditt eget forhold til naturen? Eg er ein naturelskar, særleg kystnaturen ligg i hjartet mitt, som fødd og oppvaksen på ei øy i havgapet. Store skogar fascinerer meg også, og eg blir stadig meir glad i det arktiske landskapet i Finnmark. Eg får nok for lite natur i kvardagen min i Oslo, eg drøymer stadig om å vere ein stad tomt for folk, med berre natur og dyr rundt meg. Men eg hadde nok kjeda meg nokså fort. Og sikkert blitt mørkeredd. Hva er den fineste reaksjonen du noen gang har fått fra en leser? Den aller finaste kom faktisk frå ein kritikar, og var om andreboka mi, Fange 59. Taterpige. Ingvild Bræin skreiv i Dag og Tid at ho ville flytte inn i boka mi og aldri kome ut att. Betre enn det kan det vel ikkje bli? Du har selv arbeidserfaring fra et arkiv. Hva er ditt forhold til bibliotek? Eg har alltid vore glad i biblioteket, og bruker biblioteket mykje i det daglege, både for å finne skjønnlitteratur og faglitteratur. I Oslo er det anten Deichmanske på Torshov eller Grünerløkka eg bruker, og elles er eg i visse periodar av skriveprosessen ein flittig gjest på Nasjonalbiblioteket og stundom Universitetsbiblioteket. Eg har sjølvsagt nasjonalt lånekort, også, og nyttar høvet til å låne med meg bøker når eg treng lesestoff på reise i Noreg.

E-boka – en moderat suksess TEKST / ODDVAR THORSEN ILLUSTRASJON / KORD

Jeg, en relativt ung mann med interesse for både teknologi og litteratur, må vel kunne kalles noe så utypisk som en typisk e-bokleser, og ja, jeg eier faktisk en Kindle og har til og med lånt e-bøker fra biblioteket. I tråd med god skikk og bruk for teknologioptimisme burde det nå følge et lengre innlegg om den trykte bokas snarlige død og e-papirets overlegenhet. Men nei, ikke alt tyder på at vi står foran en revolusjon i hvordan vi foretrekker å fordøye tekst. Tall fra USA, landet som stadig blir trukket fram som sannhetsvitne for e-bokas overherredømme, viser at framveksten i e-boksalget har ebbet ut, eller i hvert fall stabilisert seg på et relativt lavt nivå. Fra toppåret 2010, da veksten i e-boksalget lå på over 250 %, har tallet nå sunket til en vekst på rundt fem prosent, og e-bøker utgjør i dag omtrent 25 % av det amerikanske bokmarkedet. I Norge har den rekordartede veksten så langt uteblitt, men mye av dette kan trolig tilskrives den upopulære og lite brukervennlige Bokskya. Enkelte eksperter vil ha det til at 2014 står i e-bokas tegn, og det er vanskelig å forestille seg at utviklingen kan gå noen annen vei enn oppover når utgangspunktet ligger på bedrøvelige 3 % av det norske markedet. Selv om den norske bokbransjen endelig ser ut til å ha innsett at det ikke finnes noen vei utenom e-boka, og de tre største forlaga i fjor brukte over 100 millioner på å utvikle digitale løsninger, tror jeg likevel vi står foran nok et skuffende år for teknoentusiastene. Så lenge forlagene er tungt inne på eiersida i norske bokhandler har de få insentiver for å endre en til nå svært lukrativ forretningsmodell. Hvis det skal skje noe på e-bokfronten i Norge, tror jeg forandringen vil komme fra dem som har mest å tjene på det, nemlig forfatterne selv. Sannheten er at det er overraskende enkelt å lage og selge e-bøker. Det vanskelige er å gjøre det på en måte som ikke betyr slutten for norske forlag og bokhandlere i sin nåværende form. Dette later til å være en sannhet forfatterne endelig er i ferd med å ta innover seg, noe som gjør seg utslag i tiltak som Gert Nygårdshaugs e-boksuksess med sin siste bok Pergamentet. I stedet for å overlate salget av e-bøker til forlaget, fikk Nygårdshaug hjelp til å sette opp egen netthandel med hyggelige priser og royalties på rundt 85 %. De norske e-bokas trange fødsel kan likevel ikke utelukkende forklares med manglende vilje fra forlagenes side. Det eksisterer også en dyp skepsis blant de lesende rekker. Konfrontert med den

trykte bokas snarlige død blir lesingen av p-bøker opphøyd til en nærmest hellig handling hvor vekten, lukta og det viktige knirket i permen, er del av liturgien. Men har de ikke kanskje et poeng? E-bokas mange fordeler blir gjentatt til det kjedsommelige. Den er unektelig praktisk når du sitter på bussen, er på ferie, klatrer i fjellet eller drar på spontan road-trip gjennom Sørøst-Asia. Argumentene er velkjente og i og for seg gode, men hvor relevante er de egentlige når det kommer til stykket? Med unntak av de av oss som sitter lenge på tog til og fra jobb, mistenker jeg at typisk norsk lese-aktivitet finner sted i godstolen, i senga eller på do. Hvis dette er tilfellet forsvinner mange av e-bokas påståtte fordeler, mens ideen om den nærmest sakrale lesehandlingen foran peisen forblir normalen i mange år til. Når det er sagt, kan vi igjen begynne å snakke om e-bokas mange fordeler. Det mest innlysende er når det kommer til plass, eller mangel på plass som sådan. Som ansatt i et bibliotek som har bestemt seg for å kvitte seg med omtrent 300 000 bøker, har jeg med en viss uro sett hvordan bokhyllene hjemme har begynt å knake i sammenføyningene (og hvordan samboeren himler med øynene over medtatte bøker vi begge vet jeg aldri vil få lest) i takt med at mitt bokorienterte messiaskompleks får stadig friere spillerom. Et annet aspekt er miljøet. Bøker dras sjelden fram som den store stygge ulven i klimaspørsmålet, men avskoging som følge av papirproduksjon er et globalt problem. Nå skal det sies at det også er visse negative sider knyttet til produksjonen av en Ipad, så hvis du er en av dem som går til nyinnkjøp hver gang det kommer en ny modell på markedet kan du se bort fra dette punktet. Publisering på nett og i e-bokformat har også åpnet nye dører for enhver forfatterspire som ønsker å prøve seg. Spørsmålet om hva dette gjør med kvaliteten lar jeg her stå ubesvart, men som motvekt til en bransje som i stadig større grad ser ut til å satse på det de vet selger, er dette så absolutt et gode. Det finnes også et fjerde, mindre omtalt bruksområde der jeg mener e-boka langt overgår p-boka, og det er når det kommer til å lære språk. Hvis du noensinne har satt deg fore å lære et nytt språk, er sannsynligheten stor for at du på et tidspunkt har gitt deg i kast med en «enkel» bok på det aktuelle språket. Sannsynligheten er omtrent like stor for at dette har resultert i to og et halvt kapittel av El Alquimista og en dundrende hodepine (delvis forårsaket av manglende spanskkunnskaper og delvis som

en konsekvens av direkte kontakt med Coelho). Lite er mer ødeleggende for en god leseopplevelse enn kontinuerlig å måtte slå opp i tunge ordbøker for å få med seg sammenhengen i en bok du i utgangspunktet ikke har lyst til å lese. Det er her e-boka er suveren. I stedet for å legge en ordbok på skrivebordet kan du legge en ordbok direkte inn i e-boka. Ved et lite tastetrykk får du opp 3-4 mulige oversettelser og kan uforstyrret fortsette lesingen av litteratur som faktisk interesserer deg, og ikke er en selvhjelpsbok i romanform. Når det kommer til stykket er det klare fordeler ved begge typer bøker, og dette utgjør kanskje svaret på e-bokgåten. Sent i fjor lanserte Amazon tjenesten Kindle Matchbook, et tilbud om å kjøpe e-bok og p-bok til en marginalt høyere pris enn man ville betalt for en p-bok, altså en pakkeløsning med teksten i begge formater. Med en slik løsning kan man begynne å lese boka med en gang mens man venter på å få p-boka i posten, ha den med seg på fjellklatring på Madagaskar og transcendere den skrøpelige kroppen i en orgie av sanselige og taktile inntrykk foran peisen. Og det beste av alt, dette tilbudet finnes allerede i biblioteket. E-bok eller p-bok? Ja takk, begge deler.

Tilbake til fortiden – om Octavia Butlers Kindred

TEKST / MARTE STORBRÅTEN YTTERBØE

Octavia Butler er et ukjent navn for mange. I sin tid var hun en av USAs mest kjente science fiction-forfattere, men hun nyter dessverre ikke den samme oppmerksomheten i dag. Butler døde i 2006, og var mest aktiv på 70- og 80-tallet. Science fiction-fans husker kanskje Patternist-serien eller Xenogenesis-trilogien. En av hennes absolutt beste bøker er likevel en roman som ikke følger den typiske science fiction-oppskriften. Kindred fra 1979 er en frittstående roman som tar opp temaer som identitet, kjønn og historie, og den er satt til både slavetiden i USA, og nåtid. I Kindred leker Butler med ulike sjangere for å få fram sitt budskap om hvor essensielt det er å forstå og huske den vonde fortiden. Butler utforsket ofte kjønn og kjønnsroller i sine romaner, og i Kindred gir hun den afro-amerikanske kvinnen en etterlengtet stemme. Det er en både underholdende og viktig fortelling hun har skrevet.

inspirerte flere kvinnelige forfattere som skrev science fiction fordi de omhandlet aktive kvinnelige karakterer som var eventyrere, tyver og mordere. I Kindred er Dana på mange måter en eventyrer. Hun legger ut på en ufrivillig og omfattende ekspedisjon, men hun er aktivt med på å forme den. Braidotti skriver videre at science fiction reflekterer hvor fremmedgjorte vi føler oss i vår egen tid. Ved å illustrere en alternativ framtid kan du kan endre perspektivet på nåtiden. Selv om Braidotti først og fremst skriver om romaner satt til framtiden, er dette likevel relevant for Kindred. Dana føler seg fremmedgjort i sin egen tid etter sine tidsreiser. Hun oppdager at selv om effektene av slaveriet fremdeles er til stede i samfunnet, er historiene og erfaringene deres glemt. Science fiction er nemlig mer enn romskip og romvesener, og det kan som i dette tilfellet gi oss nye synspunkter på eksempelvis kjønn og identitet. Butler bruker allikevel elementer fra sjangeren, for eksempel reiser i tid. Dana ferdes dog ikke framover i tid, men bakover. Det er heller ikke noe teknikk involvert i Danas tidsreiser, det som trigger reisene er at forfedrene hennes befinner seg i livstruende fare. Når dette skjer blir hun svimmel og uvel, og det er hennes egen kropp som transporterer henne tilbake til fortiden. Forfatteren gjenbruker gamle ideer og lager sin egen versjon av tidsreisen. Selv om Butler selv sa at Kindred var en uhyggelig fantasi, ikke en science fiction-roman, er det likevel svært gjenkjennelige virkemidler til stede.

DEN STORE TIDSREISEN Dana er vår heltinne i Kindred. Hun lever et helt vanlig liv i California helt fram til den dagen hun blir dratt tilbake til sørstatene på 1800-tallet. Her blir hennes oppgave å redde sine egne forfedre; Rufus og Alice. Dette må hun gjøre igjen og igjen, og hennes tidsreiser blir både strabasiøse og farlige. Rufus vokser opp til å bli en brutal plantasjeeier med mange slaver, og Alice er en av disse slavene. Dana blir forflyttet mot sin vilje tilbake til fortiden slik at hun selv kan forstå hvor hun kommer fra. Hun gjennomgår mange av de samme prøvelsene som sine forfedre, og får førstehåndserfaring med slaveriets grusomheter. Bare gjennom å oppleve det som hennes forfedre opplevde kan hun få en dypere innsikt og forståelse for egen identitet. Leseren gis også et unikt innblikk i en brutal og blodstenkt periode i USAs historie.

DEN ANDRE I flere science fiction-romaner står møtet med de utenomjordiske, de fremmede, sentralt. I Kindred er det ingen slike. Her er det derimot Dana som blir den fremmede idet hun besøker en tid som ikke er hennes egen. Som afro-amerikansk kvinne er det fullstendig utenkelig at hun er noe annet enn en slave, selv om det er noe ved henne som skurrer. Når hun møter de andre slavene på farmen til sin forfader Rufus, tar det tid før hun faktisk passer inn i dette miljøet. De andre slavene tror først at hun er en mann siden hun går kledd som en, og de synes hun snakker som en «hvit person»: «’Why you try to talk like white folks?’ (…) ‘More like white folks than some white folks’». I tillegg kan hun ikke bare lese og skrive, hun har også en utdannelse. I så måte

FEMINISTISK SCI FI Science fiction er en yndet sjanger for å utforske andre steder og andre tidsperioder slik at vi bedre kan forstå vår egen tid. Sjangeren var tidligere dominert av menn, men kvinnelige science fiction-forfattere kom for fullt på 70-tallet, og blant dem var Octavia Butler. Filosof og kritiker Rosi Braidotti skriver i sin bok Metamorphosis at de gotiske romanene fra 1800-tallet

blir Dana en fremmed. Hun er i begynnelsen mer observatør enn deltager. Etterhvert som tidsreisene til Dana blir flere og oppholdene lenger, tilpasser hun seg sitt nye liv som ufri. Butler leker på fiffig vis med sjangerelementer for å skape en ny type fortelling. Flere kritikere har nevnt likheten mellom afrikanernes ufrivillige reiser til Amerika med Danas tidsreiser. Hun opplever et sterkt fysisk ubehag når hun blir dratt tilbake til en tid og en verden som er henne helt fremmed. Det tar tid for henne å omstille seg til en ny måte å leve på, og hun kjemper hele tiden en kamp med seg selv. Selvfølgelig er det også store ulikheter. For Dana tar selve forflytningen bare et par sekunder, og det er hennes egen kropp som svikter henne når hun gang etter gang blir dratt tilbake til fortidens prøvelser. Men, som hennes forfedre blir hun frarøvet sin frihet og humanitet. NY VRI PÅ SLAVENARRATIVET Det er ikke bare science fiction-sjangeren Butler har lekt med. Slavenarrativene, en viktig del av den afro-amerikanske litteraturhistorien, har vært til stor inspirasjon for Octavia Butler. Forfatteren låner fra disse, men skriver igjen sin egen versjon. Typisk for disse fortellingene var en slaves dramatiske ferd fra fangenskap til frihet, men i Kindred er det omvendt. Dana drar som fri kvinne tilbake til fortiden og blir deretter tatt til fange. Den eneste måten hun kan overleve på blir å spille rollen som slave, og til slutt har hun selv opplevelsen av å ha blitt omvandlet til en. Denne reisen er også speilet i Alice, den unge slavekvinnen som senere får barn med Rufus. Alice er født fri, men blir tatt til fange og kjøpt av Rufus som også forelsker seg i henne. Han voldtar henne og gjør henne til sin, og hun har hverken rett eller anledning til å bestemme over sitt eget liv. Alices selvmord er på mange måter hennes flukt fra fangenskapet. Det blir hennes eneste utvei. Alice og Dana klarer til slutt å flykte fra slaveriet begge to, men på svært ulike vis. Det var i tillegg ganske vanlig i slavenarrativene at det var mennene som fortalte om sine opplevelser. Vi har få kvinnestemmer fra denne perioden, men Harriet Jacobs’ Incidents in the Life of a Slave Girl er en av disse, og den blir ofte lest på universiteter. I Butlers roman får vi et kvinnelig perspektiv, og denne erfaringen

blir viktig siden den så ofte har blitt utelatt i både litteraturen og historien. Gjennom nettopp å la Dana dra tilbake i tiden og oppleve slaveriet på kroppen, gir Butler den afro-amerikanske kvinnen en stemme. Derfor blir også selve romanen et viktig bidrag til den flerkulturelle litteraturen. Afro-amerikanske kvinner har tidligere gjerne blitt framstilt som stereotyper, som for eksempel Mammy i Gone With the Wind. Dette har heldigvis bedret seg siden Kindred kom ut, men poenget til Butler er likevel viktig. Hun lar sin heltinne få oppleve de andre slavekvinnene først og fremst som individer. Dette blir betydningsfullt for Danas egen identitet og opplevelse av seg selv. LEVENDE HISTORIE Kindred gir leseren en usminket og brutal skildring av den grusomme slavetiden. Gjennom Dana blir tidligere framstillinger av denne tiden kritisert. Dana må selv føle på kroppen hvordan det er å være slave for å forstå. Butler understreker betydningen av selve erfaringen. Den fysiske avstraffelsen bidrar til å knekke Dana litt etter litt, selv om den er helt nødvendig. Dette blir viktig både for leserens og Danas forståelse: I had seen people beaten on television and in the movies. I had seen the too-red blood substitute streaked across their backs and heard their well-rehearsed screams. But I hadn’t lain nearby and smelled their sweat or heard them pleading and praying, shamed before their families and themselves. I was probably less prepared for the reality than the child crying not far from me. Historien blir så altfor levende for Dana, og det blir ikke bare virkeligheten for henne, det blir hverdagslivet. Det er mange av disse detaljerte beskrivelsene i boken, der slaveeiernes lite humane metoder kommer grundig til uttrykk. Det er nærmest slitsomt å lese disse passasjene, noe som nok er hensikten. Til å begynne med er ikke Danas kropp vant til den tøffe behandlingen den får. Avstraffelsene er voldsomme, og første gang hun blir pisket tror hun at hun skal dø. Effekten av dette er at hun blir sendt tilbake til sin egen tid siden kroppen mener

i stand til å gjøre. Dette blir også det siste hun gjør før hun returnerer hjem igjen til sin egen tid for alltid. Paradoksalt nok dreper hun altså en av sine forfedre, men framtiden er reddet siden Alices og Rufus’ barn lever i beste velgående.

den er i fare. Når Dana igjen blir kalt tilbake til fortiden, venter flere røffe behandlinger, men kroppen hennes er ikke lenger i stand til å trigges på samme måte: «He beat me until I tried to make myself believe he was going to kill me. (...) He would kill me. Surely, he would kill me if I didn’t get away, save myself, go home! it didn’t work. This was only punishment, and I knew it». Kroppen til Dana vet nå at den ikke kommer til dø av behandlingen. Voldsomme straffer var hverdagslivet til mange slaver, og i følge Sherryl Vint, professor ved universitetet i California, er det disse kroppslige opplevelsene som får Dana til å oppdage at hun etterhvert har blitt til en slave, framfor en som bare spiller rollen. Det er altså disse erfaringene som gir Dana virkelig innsikt i fortiden sin.

ARRET På vei hjem til sitt eget liv mister Dana en arm. Rufus holder henne igjen når kroppen hennes påbegynner tidsreisen, og hun blir på mystisk vis sittende fast i veggen, eller mellom to tidsperioder. Armen blir revet tvert av. Forfatteren utbroderer ikke hendelsen videre, og leseren får aldri vite hvordan dette egentlig kunne skje. Likevel er budskapet ganske klart. Dana får et synlig arr etter de strabasiøse ekskursjonene sine, hun kan ikke gå umerket inn i sin egen tid og leve videre som om ingenting skulle ha skjedd. Slaveriet har for alltid merket henne. Fortidens grusomheter hverken bør eller kan ignoreres. Dana har etter sine tidsreiser fått se nye sider av historien, og den har gitt en helt annen innsikt. Vår heltinne skjønner nå hvor hun kommer fra, noe som er essensielt for identiteten hennes, og hun har faktisk delt de samme opplevelsene som sin egen slekt. Med Kindred har Octavia Butler skapt både en fengslende spenningsroman og en roman til ettertanke og refleksjon. En blanding mellom science fiction og slavenarrativet gir en unik kvalitet, og forfatteren fornyer gamle sjangere med stor suksess. Fokuset på kvinneliv under slavetiden er i tillegg viktig. Ved å gi stemme til de som tidligere ikke ble hørt, og beskrive deres kroppslige opplevelser, understreker romanen hvor viktig det er å ikke glemme.

KVINNEKROPPEN Slavekroppene var på denne tiden bare eiendeler, de var kjøtt som ble kjøpt og solgt, og hadde ikke verdi som mennesker. Afroamerikanske kvinner var i tillegg lavest på rangstigen, og Dana blir redusert til et slikt stykke kjøtt. For Dana er det selvsagt en voldsom overgang til hvordan hun er vant til å bli behandlet. Plutselig eier hun ikke lenger sin egen kropp, og hun bivåner også hvordan andre kvinnekropper blir omgjort til objekter. Uten å være i stand til å gjøre noe, ser hun hvordan Alice må tilby kroppen sin til Rufus uten å kunne nekte siden hun ikke lenger eier seg selv. Alice er fullstendig klar over at kroppen hennes ikke tilhører henne selv, og svarer dette når Dana føler at hun ikke kan gi råd: «‘Not mine, his. He paid for it, didn’t he? (...) ‘the law says he owns me now’». Mot slutten av romanen, når det går opp for Dana at Rufus også ønsker å ligge med henne, skjønner hun hvor maktesløs hun er, og hun har også nå en helt annen forståelse for Alices problemstilling. Voldtekt blir framstilt i Kindred som den ultimate trusselen mot kvinnekroppen. Butler understreker hvor viktig der å få fram historiene til disse kvinnene med denne romanen. Dette var et sjeldent tema i slavenarrativene, selv om seksuell trakassering faktisk er beskrevet i tidligere nevnte Incidents in the Life of a Slave Girl. Når Rufus prøver å voldta Dana, dreper hun ham. Hun gjør det Alice ikke var

Det eneste de kjente på kroppen AV VICTORIA KIELLAND

… og så skjer det, for Renate er hypernostalgisk – hyperaktuell – hyperaktiv, og ALT SKAL SKRIVES OM og drives frem i lyset, og da, helt plutselig husker hun STEINKRIGEN, da steinene haglet og blodet sprutet, og hun hadde vært inne og lekt, og når hun kom ut, rant det blod av ansiktet til lillesøsteren, og lillesøster Marie satt helt stille i sandkassa, mens blodet rant og rant, og knokene hennes var helt hvite, strammet rundt en stein, og barnehagetantene løftet Marie opp av sandkassa og tok henne med inn, og Renate fikk ikke være med, og hun stod bare utenfor og hikstet, og stirret gjennom vinduet, mens blodet rant og rant i ansiktet til Marie, men Marie sa ingenting, gråt ikke, Renate strigråt, og Marie slapp ikke steinen som var flekkete av blod og hårtuster, og de sa alltid at Marie hadde mer tæl enn Renate, og slik står det minnet der, med hårtustene klistret i blod, som et rødt utslett, og de hvite knokene som strammer hardere og hardere rundt steinen, steinkrigen var bare begynnelsen, steinkrigen var barnehagetantenes forutanelse, og de kalte det bare det, STEINKRIGEN, og Marie satt der bare taust, med en annen versjon av raseriet, med restene inne i neven, med sandkorn knitrende i ganen, og alt dette gir gjenklang, for Renate er mer nostalgisk enn alle andre, og hun tar alt personlig stakkars, og kvalmen, SOM ALLTID, bare en annen versjon av raseriet, – glødende gjennom hjernen, med spriten i ganen, nede i grøfta, all denne grøftinga, ølflaskene ligger spredt, iskalde tolvåringsfingre prøver å tenne en sigarett, og tolvåringene og trettenåringene drives fremover av kjærligheten, satser hardt og driver hissig rundt oppe i parken, mens vinden iser over ansiktene og graver seg oppover i ryggsøylen, og de grøfter fram til våren kommer. Så fort snøen forsvinner, trekker de utendørs, opp i parken, klare til å slåss, alltid nyvaskede, klare til krig, fuglene kretser over dem, hvis du ser på ham, dreper jeg deg – sier de til hverandre, leppene vrenger seg i det snart kvestede ansiktet, raseriet – veller opp i henne, og de blir jagd vekk fra bensinstasjonen, tett fulgt av kvalmen og hender som holder håret bakover, de tømmer seg der, nede i grøftekanten, øyevippene dirrer, hun dekker til oppkastet med en plastpose, alt hva sjelelivet har å by på, spy og drømmer, hun kravler seg opp i knestående, gjørma dekker albuene, øynene er iskalde, hun rensker munnen og hveser – hvis du rører ham, dreper jeg deg, hun er brun rundt munnen, med gullringer på fingrene, grøfterne, disse allerede alkoholinteresserte tolvåringene og trettenåringene – grøfterne, går ned mot byen, klare til å slåss, av alle de riktige grunnene, fjorten-, femten- og sekstenåringene møter dem ved bensinstasjonen, og den livsfarlige Bygjengen

lusket rundt, og sa slå meg da, slå meg, til andre fulle menn, den spriten i pappbegrene gjorde dem helt PSYCHO i trynet, og de sa slå meg, slå meg da, helt til noen slo dem og hele helvetet brøt ut, og securitas, nettopp ute av idrettslinja, men ikke langt nok inne på politihøgskolen, klassisk scenario for enhver middels stor by, KLASSISK SCENARIO, en begynnende klisjé, hvis du skjønner hva jeg mener, og securitassene måtte på nytt komme løpende med hendene på nøkkelknippet, og si hei hei hei, og legge Bygjengen i bakken, og presse kneet ned i korsryggen på dem, mens de skreik og sa, det her er faen ikke riktig, og det var jo faen ikke riktig, for nå begynte Bygjengen å kjenne på det kommende astmaanfallet, det er faen ikke riktig, det var jo knapt aldersforskjell mellom dem, og makt makt makt var det eneste de kjente på kroppen den ene eller andre veien, og pusten snørte seg i brystet, som et hvilket som helst annet angstanfall, men det var astma og ikke angst, og ikke faen om de skal slippe unna, og slik stod de i krig med hverandre hver helg, når spriten kom på bordet, og mørket trakk over hustakene, disse historiene vandret fra boligfelt til boligfelt, og alle med bussforbindelse tenkte at dette dreide seg om bybarna, og bybarnfamiliene tenkte at dette måtte dreie seg om alle bussforbindelsesbarna, som kom til byen med buss og ble hengende på busstasjonen, og det er jo faen ikke riktig, at de skal henge der og lage kvalm, faen ikke, og slik ble mytene skapt, om ungdommen som ble helt psycho i trynet, og lagt i bakken for ingenting, vinden driver gjennom den lille byen, slå meg da slå meg, mot elvemunningen, der sagverkene lemper ut tømmer, skummende og knakende mens vinden suser, slå meg da slå meg, og vinden suser over alle jordene og gårdsbrukene, over det enorme slettelandskapet, der linjerydderne følger strømlinjene, og rydder vekk nedblåste trær etter stormen, Renate satser hardt, morgenlyset blender hele byen, trenger gjennom vindusglassene, hun er klar for krig, og gjennom vinduet, i en glippe i gardina, ser hun dem, raseriet veller opp i henne, stemmen hveser, hvis du rører ham dreper jeg deg, – denne kroppen, et lite helvete …

– Du var min diamant, hvisket han. – Bedre enn gull og edelsteiner? – Du er full, hvisker han og snur ryggen til henne og går.

TEKST OG FOTO/ HENRIK TEIGØYEN

FEM NERVØSE DAGER I 1983 sitter en 28 år gammel Lars Saabye Christensen i Frankrike og skriver Beatles. Med penn og papir skriver han 2300 sider før han setter punktum og sender ringpermene fra seg i retning Fornebu. Kofferten med mursteinsromanen om firkløveret fra Skillebekk, dukker ikke opp på bagasjebåndet og Saabye Christensen tar bussen hjem. Først fem dager senere kommer kofferten til rette. Denne artikkelforfatteren har som mange andre et nærmest religiøst forhold til boka, og grøsser ved tanken på at den kunne endt opp som en kladd et sted mellom Charles de Gaulle i Paris og Fornebu. ALLE HAR LEST BEATLES «Jeg legger meg i hengekøya, finner fram boka Beatles av Lars Saabye Christensen, jeg har lest den før, alle har lest Beatles, folk som ikke leser bøker har lest Beatles (…)» skriver Linn Strømsborg i romanen Roskilde. Om ikke alle har lest den, så var det i alle fall en gedigen salgssuksess, og Saabye Christensen sitt definitive gjennombrudd. Den har fortsatt å begeistre nye lesere, og nye generasjoner har blitt kjent med den snublende helten Kim Karlsen og kompisene Gunnar, Ola og Seb. I skrivende stund finnes det 47 ledige eksemplarer hos Deichmanske bibliotek. Mange eksemplarer er plassert i bibliotekets vinkjeller, altså magasinene, klare til å plukkes fram

ved modning. Man skal ikke være særlig klarsynt for å spå at det vil bli rift om disse eksemplarene i høst. Beatles skal nemlig filmatiseres og har kinopremiere 29. august 2014. NORDMARKA Sommeren 1966, i kapitlet «Yellow Submarine», drar kameratene fra Skillebekk på fisketur i Nordmarka. Det ble så fristende å gå samme turen at jeg – i beste Kim Karlsen-stil ga blaffen i én uke med forelesninger, og heller fulgte i fotsporene til Kim, Gunnar, Ola og Seb. Joda, muligens nerdete, men dette er min form for drømmeferie. Med en iPod fulladet med musikken til The Beatles, og lydboka som Svein Tindberg så briljant har lest inn, var selskapet for turen sikra. – DE KAN JO SPRÅGET Svoldergate, Kim Karlsens barndomshjem, er kanskje ikke det mest naturlige utfartspunktet for en tur i Nordmarka, men en nødvendig post på programmet om man skal gjenskape en slik tur. Tidlig en søndag, liksom før byen har våknet skikkelig, tråkker jeg gjennom

ambassadestrøkene på en bysykkel, på jakt etter Svoldergata. Jeg får øye på eldre kar som sleper seg bortover fortauet, med hatt og frakk, som om tida hadde stått stille siden Kim Karlsen levde her. Jeg tar sats og spør på gudbrandsdøl: – Unnskyld, væt du kårr Svoldergata ligg hen? – Svoldergaten? Ta første til høyre og rett frem, ned mot Skillebekk. – Takk! Da ska é nok finne fram! – Ja, De kan jo språget. Uten at jeg helt forsto hva han mente med den siste setningen så skjønte jeg straks hva som er ment med at Skillebekk er omtalt som Oslos nestbeste vestkant. Etter denne lille passiaren befant jeg meg plutselig i det 60-tallsmiljøet som jeg hadde håpet å kunne finne. Kanskje var det noen som visste at jeg skulle ta denne turen, for rett utenfor blokka til Kim Karlsen ser jeg to

Mercedeser med sine karakteristiske stjerner stå parkert mot hverandre. Uten å røpe for mye fra boka er det slik vi først blir kjent med dem, i ferd med å stjele med seg en Mercedesstjerne fra en blankpolert 220 S. Alle visste at jeg var spesialisten når det gjaldt Mercedeser. Trengte ikke verktøy engang på dem. Det var bare å vri det runde stemplet tre ganger mot venstre, slippe brått og trekke det opp, for da hadde festet røket for lengst. Vi spurta opp trappene og det kribla varmt under genseren. OSLO S – SKILLINGEN Fra Svoldergate går turen via Oslo S med lokaltog i

retning Stryken, akkurat som i romanen. Jeg kjenner et lite streif av skuffelse når jeg finner ut at toget ikke stopper på Stryken annet enn i skisesongen. Jeg prøver meg likevel med et spørsmål til konduktøren: – Du stoppe itte på Stryken, gjer du vel? – Nei, vi har et opphold der, men ikke et stopp. Ikke alltid like lett å forstå nyansene i det norske språket. I noen sekunder kjenner jeg på den barnslige kriblingen og vurderer i fullt alvor å åpne døra med nødbryteren og beine til skogs, men jeg er ikke like freidig som Kim Karlsen. Jeg blir med til neste stasjon og tusler mot dagens mål, Skillingen. Er temmelig overbevist om at jeg fant «en bra leirplass på sørsida, det var bålplass der fra før», som det står i boka. DALTJUVEN Fra Skillingen går ferden videre mot Daltjuven. I romanen heter det «Ikke så stor akkurat, men så stod fisken desto tettere». Min fiskelykke er ikke like god i sommeren ’66. I følge ryktene rundt filmatiseringen av Beatles har man ikke funnet plass til å gjengi noe fra den store fisketuren i Nordmarka. Det er likevel å nevne at det er nettopp her på Daltjuven at den komiske scenen, som man skulle tro var skapt for film utstpiller seg. Gutta i romanen har rappa med seg en ruglete flaske med «Dj-dj-djin!» og bælmer i seg. Ola er den som tåler brennevinet minst, så kompisene legger han utenfor teltet i tilfelle han blir sjuk: – Kan’ke risikere å få teltet fullt av spy, kan vi vel? Sa Gunnar utydelig. Like etterpå blei det et sabla rabalder ved teltdøra. Veggene skalv, så fôr glidelåsen ned og Ola stakk et grønt tryne inne og spydde av full hals. Vi skreik i munnen på hverandre. Ola så opp på oss med vrengt blikk, skjønte null. – T-t-trudde jeg var ute, stotra han. – Du var ute, sa jeg. Nå er’u inne. KATNOSA Marsjen går i retning Katnosa. Når guttene kommer fram til Katnosdammen blir de møtt av en svær dame i blå og hvit kjole, akkurat som himmelen. De blir tilbudt åtte Cola og nystekte vafler med jordbærsyltetøy. Kanskje har man rett i at alt var bedre før. I virkeligheten blir jeg ikke møtt med vafler på trappa, men en lite pratsom snekker med blå uniform med påskriften «Løvenskiold skog». Jeg finner turens fineste leirplass, får samtidig inn radiosignaler og blir oppdatert om sommerens fotballmesterskap. Noen ting forandrer seg aldri. Akkurat som i ’66 har man klokkertro på at England skal gjøre det skarpt i mesterskap. Vi la ut på det siste stykket. Alle var enige om det. Fra Katnosa går turen mot Kikut og Bjørnsjøen. Her finner jeg en våt tohundrelapp på bakken fra vinteren og en heliumballong fra 17. mai som har landa etter en flytur fra Karl Johan. I romanen kjøper gutta seg smørbrød med leverpostei, Cola og Ascot. Både menyen og sigarettmerkene har endret seg siden ’66, men penger skifter hender og jeg er fornøyd med et skolebrød og en brus. Fra Kikut setter jeg kompasskursen mot Sognsvann, med god hjelp av kraftlinjene som orienteringspunkt. Batteriet i iPoden dør ut like før Sognsvann, midt i låta Norwegian Wood. Jeg er i gang med å tenke ut neste telttur: Etter å ha spilt av trailerne fra den kommende filmen frister det å være en av dem som legger seg med telt og sovepose utenfor Colosseum for å sikre seg billetter til premieren.

I kiosken på Sognsvann, tyggende på en varm vaffel, oppsummerer jeg turen slik: Beatles sin musikk holder seg like godt. Det samme med Nordmarka. Kompiser fra barndommen varer ofte livet ut, så får det heller være at fiskelykken ikke er i nærheten av hva man opplever i boka. Jeg spør gutten i bua pent om han kan fylle opp vannflaska mi. – Sorry. Får ikke lov. Har fått beskjed fra sjefen og greier, forteller han meg. Jeg finner trøst i ordene som Seb fant rundt et leirbål på side 179: – I byen lever menneskene kunstig.

HJEMMELEKSE FØR FILMEN: • Les boka! • Gå samme tur som i kapitlet «Yellow Submarine, Sommeren 66». (Be med deg tre kompiser fra barndommen.) • Les en novelle av Lars Saabye Christensen i Urraparken. • Spandér tre «høyhalsere» på kameratene dine på en uterestaurant i Oslo på en sommerdag. • Hopp fra 10’ern i Frognerbadet. • Hør den fantastiske lydboka, lest av Svein Tindberg. • Lær deg en Beatles-låt på gitar. • Stjæl en Mercedesstjerne. • Montér bagasjebrett på sykkelen så jenter får sitte på. • Hør Lillebjørn Nilsens oversettelse av «Yesterday» og «Got to get you into my life» («Jøss, det er deg» og «Du kan få sitte innte mæ, Leif»).

Antologiske slutninger TEKST/AKSEL KIELLAND

Antologien har en helt annen stilling i tegneserienes verden enn den har i litteraturen. Tegneserier tar lang tid å lage, og markedet for ukjente stemmer er som regel begrenset, så ut fra et økonomisk perspektiv er antologiformatet i mange tilfeller den eneste formen for utgivelse som synes rimelig. Hva angår hjemlige forhold kan man spørre seg hvorvidt tegneserieskapere som Lars Fiske, Mette Hellenes, Steffen Kverneland og Christopher Nielsen hadde vært der de er i dag, dersom det ikke var for at No Comprendo Press’ Fidus regelmessig ga dem muligheten for å få kortere arbeider på trykk gjennom 90-tallet. Og hva gjelder ren og skjær talentutvikling er det ingen institusjon innen

I juni gjestes Oslo Comics Expo av skaperen av den viktigste britiske tegneserieantologier noensinne og redaktørene av den kanskje viktigste tegneserieutgivelsen i 2014. norske tegneserier som kan måle seg med Jippi Forlags antologi Forresten, som i høst utkom med sitt tykkeste – for ikke å si beste – nummer hittil. Grunnmuren i den japanske tegneseriebransjen utgjøres av de telefonkatalogtykke ukes- og månedsantologiene som fyller bladhyllene i landets kiosker, og hva gjelder britiske tegneserier er feltet i manges øyne synonymt med ukebladet 2000AD. 2000AD ble startet av forfatter og redaktør Pat Mills i 1977, og har gjennom fire tiår vært den soleklart viktigste institusjonen innen britiske tegneserier. Antologien har gitt opphav til figurer som Judge Dredd, Rogue Trooper og Sláine, og et overveldende flertall av de store britiske tegneserieskaperne har på et eller annet tidspunkt vært innom bladet. Med årene har det også blitt en vedtatt sannhet at årsaken til at britiske forfattere som Alan Moore, Grant Morrison, Neil Gaiman og Garth Ennis kunne snu det amerikanske tegneseriefeltet på hodet på 80og 90-tallet, var at de hadde finpusset sitt håndverk i britiske antologier, hvor de sjelden hadde mer enn åtte sider til rådighet. Når disse forfatterne og deres hevdvunne presisjon så inntok den nordamerikanske tegneseriebransjen, omdefinerte de på mange måter reglene for hva publikum kunne forvente av et tegneserieblad. Hovedårsaken til at amerikanske mainstream-tegneserier på 90-tallet ble smartere, mer allment relevante og mer elegant fortalt, var nettopp tilfanget av forfattere som ble håndplukket fra britiske antologier. 2000AD er da også selve innbegrepet på den type antologi som finner sin funksjon i å være en publiseringskanal for et miljø, en nisje, en sjanger eller et forlag. Det er en antologi som har som mål å utvikle tegneserieskapere mens den underholder publikum – og vice versa – og som på den måten gradvis har antatt karakter av noe langt viktigere enn bare et ukeblad for science fiction-relaterte tegneserier.

Men det finnes også en ganske annen måte å tenke antologier på. Ettersom antologien består av flere ulike arbeider – og da som regel fra flere ulike personer – kan den inkarnere bevegelser og varsle paradigmeskifter på en måte som arbeider av én enkelt tegneserieskaper sjelden er i stand til. Hva gjelder vestlige tegneserier synes det i dag relativt lett å utrope Sammy Harkhams antologi Kramers Ergot til den mest toneangivende og innflytelsesrike serien av utgivelser på 00-tallet. Kramers innflytelse på kunstnerisk ambisiøse vestlige tegneserier har vært som et bombenedslag i slow motion, som gradvis har vridd feltet bort fra de litterære seriene som dominerte på 80- og 90-tallet og i retning av en nyvunnen interesse for tegneseriemediets visuelle fundament. I kjølvannet av Kramers Ergots fjerde og femte nummer oppstod det en rekke antologier med et lignende tegneseriesyn. Én av disse var britiske Mould Map, som kom med sin første utgave i 2010, og som på tampen av fjoråret lanserte en Kickstarter-kampanje for å finansiere det som

formodentlig vil bli stående som den mest interessante tegneserieutgivelsen i 2014. Mould Map 3 er et trykkteknisk utsøkt objekt – en tegneserieutgivelse som har form av et glanset motemagasin, og som består av bidrag fra et nitid kuratert utvalg tegneserieskapere, som på tross av sine respektive særpreg forenes av en tydelig felles sensibilitet. I likhet med 2000AD er Mould Map 3 en antologi med et tydelig science fiction-preg, men der førstnevnte består av relativt tradisjonelle actioneventyr, stiller Mould Map mer grunnleggende og åpne spørsmål om hvordan fremtiden vil fortone seg – både visuelt og fortellermessig. Når Pat Mills og Mould Mapredaktørene Hugh Frost og Leon Sadler gjester Oslo Comics Expo i juni, blir det anledning til å diskutere to av antologiformatets ytterpunkter. På den ene siden: et bredt anlagt ukeblad som tilbyr sitt publikum rikelige doser «thrill-power» samtidig som den utdanner stadig nye generasjoner av britiske tegneserieskapere, og på den andre: en trykksak av ypperste kvalitet – og en kunstopplevelse helt utenom det vanlige – produsert og solgt på crowdfundingens premisser, og dermed også utenfor det vanlige tegneseriemarkedet. Til syvende og sist kan det meget vel vise seg å være dette siste som gir oss det mest presise bilde av fremtidens tegneserier. Oslo Comics Expo går av stabelen 13. og 14. juni på Serieteket på Schous plass. Se www.ocx.no for mer info.

UGRESS ER OGSÅ MAT – tilbake til røttene

Okkupasjonstiden 1940–45 var en gullalder for Deichman. Utlånstallene steg til nye høyder. Mangelen på mat gjorde at alle skulle ha bøker om familiehøner og ugresskoking. Fenomenet «krisekokebok» hadde oppstått. TEKST / GUNNAR VILBERG

I dag er matlitteratur et overdådig overskuddsprosjekt. Utgivelsene slår hverandre i hjel med fristende dietter og tøffe kokker med stjernestatus. Men hvordan så kokeboka ut når den praktisk talt skulle redde liv – og det uten å ha god tilgang på de mest essensielle råvarene? I Hovedbibliotekets dype magasiner finner vi noen av svarene. – Hvis det før var ønskelig å skaffe sig ordentlige kunnskaper om allsidig matstell, kan det nu bli en livsnødvendighet, skrev kostholdsekspert Juliane Solbraa Bay i Krisboka, utgitt juni 1940, rett etter kapitulasjonen. Langt fra alle visste hvordan man skulle skrape barken av trærne og gjøre den om til mel. Okkupasjonshverdagen måtte læres – og det fort. Kjøkkenfronten skulle holdes. Krisekokebokas korte liv gjennomgikk flere stadier. I de første utgivelsene snakkes det om nøysomhet og sparing. Blant annet kom den anerkjente kokebokforfatteren og husholdningslæreren Henriette Schønberg Erken med boka Steking og baking uten, eller med lite, smør og fint hvetemel i 1940. Her skriver hun: – Lag tross alle vanskeligheter god mat, nok mat, billigst mulig mat, ikke surrogater, la maten være det den virkelig er. Er opgaven stor – for det er den, får nok husmoren sin lønn. Legger mannen sig litt op i matspørsmålet, får vi finne oss i det, det er selvfølgelig bare velvilje. Henriette var opptatt av at man skulle lage skikkelig mat, okke som. Ikke noe erstatningskaffe og fiskemel der i gården. Ifølge kartotekkortet ble boka siste gang utlånt 22. april 1942. Kanskje ikke så rart, siden de aller fleste varer da var strengt rasjonert og det var umulig å lage mat uten surrogater og egenskutt kråke fra bakgården. Samfunnets kjønnsinndeling gjenspeiles i bøkene. De henvender seg til kvinnen og den husmoderlige plikt. Boka Mat i tider som disse fra 1940 kan for eksempel røpe at en husmor bør trene til husarbeidet som til sport, og forteller at: Arbeidet i kjøkkenet er like viktig som vitenskapsmannens i laboratoriet. Om det var nøysomhet som var fokus i 1940, så kommer kreativiteten og utnyttelsen av naturen for fullt fra 1941. Bøker som Vi dyrker poteter og Ugress er også mat blir slagere dette året. Synet på brennesle og hundekjeks

endrer seg. For eksempel kan Helga Mollø-Christensen i boka Mat fra skog og mark fortelle oss at: … i suppegryten skal våre venner og fiender blant blomstene møtes i skjønn forening for å tjene vår sundhet og økonomi. Etter hvert kommer det færre krisekokebøker. Tilgangen på mat var så variabel at det ikke nyttet å utgi generelle kokebøker lenger. Det som nå blir utgitt handler om spesifikke emner som vitaminer i tang og tare, gode fiskeplasser og hønsehold i villahagen. Okkupasjonshverdagen hadde også seget inn og husmødrene var blitt barkete køståere som visste hvordan man kverket en due eller to. Krisekokebøkene er flotte kilder til hvordan okkupasjonshverdagen må ha fortont seg på kjøkkenet. Fortsatt sitter flekker fra dårlig fett fast på sidene, og det er med en egen slags verdighet bøkene står oppmarsjert og urørte i magasinet. Husmødrene må ha fått en enorm mestringsfølelse når brenneslesuppa stod på bordet og familien nok en gang kunne legge seg mette. Antagelig ga det en mye større glede enn den mest perfekte sushifest gjør i dag. Kanskje skal man ta seg tid til å lage en real okkupasjonsmiddag en gang? Velbekomme.

BERLIN

Byen for mulige umuligheter Mange norske musikere og kunstnere flytter til Berlin for 책 kunne konsentrere seg mer om 책 skape musikk og kunst enn om hvordan de skal f책 dekket neste husleie. Da muren falt ble ledige leiligheter okkupert av frie sjeler fra hele verden. TEKST/VICTOR JOSEFSEN FOTO/JESSICA GELLWEILE

Berlin er en unik blanding av nytt og gammelt. Massive og skremmende betonggårder, som fortsatt har gjenklangen fra kommunisttiden i veggene, huser nå technoklubber og konsertsteder. Her kan du ende opp i kjempestore undergrunnspartyer i gamle lagerbygg, der technoen dunker i veggene og champagnen blir servert i halvliters plastglass. Og er du sammen med en lommekjent berliner, kan vedkommende lose deg gjennom rom på rom med andre dansende, fluoriserende mennesker.

«Hvordan får disse menneskene tid til alt?» I Berlin er det lov å se ut som du vil, mene hva du vil, og gjøre hva du vil – uten at noen dømmer deg. – Jeg tror det som har gjort størst inntrykk på meg er alle de forskjellige uttrykkene og menneskene som finnes i byen. Og at alle lever sammen og tolererer hverandre. Du kan være akkurat som du vil. Det er ingen som rynker på nesen i Berlin. Berlin har alt og aksepterer det meste. Jeg puster lettere når jeg er i Berlin, sier Lene og fortsetter: – Berlin overrasker hele tiden. Sist jeg var i Berlin kom det syv mennesker inn med dress og store ulvehoder på S-bahn. Ingen i kupeen så to ganger på dem. Hipt natteliv, Queer-stemning og knallrøde overdimensjonerte cocktails. Man skal vite hva man går etter, slik at man ikke blir fortapt i denne byen som kan føles grå og stor. – Jeg møtte flere norske kunststudenter på stipend som drakk

DU JU LAIK FUTUL CLOTHING? Ando Woltman i King Midas, som vant Spellemanns-prisen for albumet «Rosso» (2013), er så å si synonymt forbundet med Berlin. Han forteller hva som var The Hot Shit i 90-tallets Berlin: – Da vi flyttet fra Oslo til Berlin fikk vi litt mer kontakt med samtiden. Der fikk jeg meg en japansk venn som gikk kledd i syntetiske sølvklær fra topp til tå og dro meg med på technoklubber. «Du ju laik futul clothing?», spurte han. Inne i meg ville jeg svare «ja», men cordfløyelsbuksene mine avslørte en helt annen historie, innrømmer Ando. Fra Oslo til Berlin, ja – hvordan skjer det? – For vår del var det litt tilfeldig. Vi hadde lest vår Christiane F, og digga selvsagt David Bowie og Iggy Pop, som bodde der noen år på 70-tallet. Jeg tror ikke vi visste så mye mer enn det. Det var en slags magisk trip inn i det ukjente. Det tok litt tid før vi fikk spillejobber og sånt, en av de første var i et okkupert hus i Friedrichshain, der det lå en fyr og sov på scenen under hele konserten. Derfra kunne det bare gå oppover. Det var en himla bra tid med masse billig øl, lav husleie, musikk, og en by full av interessante mennesker og stemninger. Skjønner godt at nordmenn emigrerer til Berlin i hopetall, konstaterer Ando.

– Sist jeg var i Berlin kom det syv mennesker inn med dress og store ulvehoder på S-bahn. Ingen i kupeen så to ganger på dem. Lene Toje

bort de seks månedene de skulle produsere på. Det er ikke alle som klarer å fokusere når det hele tiden er så mye spennende som skjer. Det er lett å miste tråden i Berlin, advarer Lene. Lene var veldig bevisst på at Sanagi måtte jobbe hardere og være mer strukturerte for å komme videre: – Det er mange kreative mennesker i Berlin, men det er ikke alltid kvaliteten på det de skaper er så høy. Sanagi fikk platekontrakt med Traumton Records, og ga ut to album i 2006 og 2007. – Vi turnerte over hele Europa. Det var en fantastisk tid, sier Lene entusiastisk, og føyer til: – Men publikummet i Berlin er mer krevende fordi de har sett så mye. – Siden byen har så mye spesiell musikk og kunst måtte vi gå enda lengre for å skille oss ut og jobbe enda hardere for å gjøre oss bemerket, forteller Lene. Innsatsen bar frukter. – Vi fikk en veldig god mottakelse i Berlin, men det er lettere å spille i mindre byer der publikum er mye mer takknemlige. Den tyske hovedstaden levde absolutt opp til hennes forventninger, men for ikke lenge siden flyttet Lene Toje tilbake til Norge, og bor nå i en liten tømmerhytte på Nesodden. – Det er godt å ikke bo i Berlin lenger, for etter hvert blir det også en hverdag der, og jeg klarte ikke lenger sette pris på alt det

EN STUING AV KREATIVE MENNESKER En av mange nordmenn som har emigrert til Berlin, er Lene Toje. På midten av 2000-tallet flyttet hun til Berlin etter å ha studert på kunstskolen LIPA i Liverpool. Sanagi, en duo bestående av Lene Toje selv, og Robin Sato fra Japan, var på Tysklandsturné, og Berlin gjorde et stort inntrykk. Møtet med pulserende, kreative og røffe Berlin var noe helt nytt for dem. Da de skulle velge en by å flytte til, var det aldri noe spørsmål om noe annet. Det var Berlin de skulle til. – Berlin er en stuing av kreative mennesker, kunstnere, musikere. Det er alltid noe som skjer. Berlin har alt, fra trendy Prenzlauer Berg, der enkeltmannsforetakene svømmer i kaffe latte med sine laptoper på kafé. Til dundrende Berghain med lærhomser og techno-fantaster som ikke sover fra torsdag til mandag morgen. Berlin er ikke alltid pen, ofte skitten og pønkete, en løshund som lever fra hånd til munn, forteller Lene, og spør:

byen har å tilby. Men det er alltid hyggelig å komme tilbake som turist og ta det hele inn. Lene Toje driver fortsatt med musikk og ser etter nye samarbeidspartnere. STØYKONSERT PÅ ILLEGAL PUB I 2014 merkes fortsatt tidsånden etter murens fall i en vibrerende undergrunn som er langt mer synlig og produktiv enn mange andre steder. Berlin er nok en gang byen alle vil reise til. Ellen A. W. Sunde aka Sea Change tilbrakte tiden i Berlin fra januar til september i fjor. Hun flyttet først og fremst til Berlin for å komme seg litt bort, og for å skrive nye låter. – Aller finest var det å ha tid til å lage nye låter, jobbe med tekst og produksjonsteknikker. Jeg ble en bedre produsent der, fordi jeg hadde tid til å jobbe med det, sier Ellen. – Berlin er deilig og liberal. Stemningen er dynamisk og

avslappa. Det er så digg å kunne ramle inn på en støykonsert på en eller annen illegal pub i Neukölln, hvor folk røyker innendørs. Eller sykle gjennom byen for å gå på Freiluftkino, forteller Ellen, og legger til: – Livet blir jo enklere når det er billigere å leve og spise. Det er chill stemning, og i en så stor by uten noe ordentlig sentrum, kan man sykle seg vill i en ny bydel, og finne nye steder, parker, kafeer, puber og gallerier overalt. Her er rebelske kunstgallerier man ikke visste eksisterte, og det er alltid en filmfestival eller konsert man må se. Her er designbutikker og sushibarer. Retro og rocka fotogallerier med bilder av en ung Bowie i Berlin. Loppemarkeder der du kan kjøpe gamle vinylsingler med japansk glamrock fra 70-tallet, grafittiflekkete biter av Berlinmuren eller russiske vinterhatter i hårete Muppetstil, og bestemorkjoler med kniplinger, for den saks skyld. – Man kan holde på med sitt uten at noen bryr seg. På godt og vondt, oppsummerer Ellen.

Lene Toje, fra elektronikaduoen Sanagi, i Berlin, 2007. Sanagi ble senere oppløst.

Bowies Berlin

Historien om en rockestjerne og byen som ble hans muse. TEKST/VICTOR JOSEFSEN FOTO/HELGE ØVERÅS

Berlin. Øst mot vest. Kapitalisme mot kommunisme. Frie kunstnere mot totalitære makter. Fylt av kontraster og spenning, en spenning som har tiltrukket kunstnere, musikere, pønkere, poeter og dagdrømmere fra hele verden, som har kommet hit på leting etter inspirasjon, en drikkevenn og billig husleie. Der Los Angeles er byen for feterte rockestjerner, og New York er byen for svartkledde asfaltkunstnere, er Berlin byen som aldri har blitt voksen. Konstant i forandring, med en mørk fortid og en ukjent fremtid. Berlin er ungdom, nye ideer og mulige umuligheter. Og aldri var byen yngre enn på slutten av 70-tallet, da David Bowie ankom Tyskland fra gårsdagens fest i New York. Mett av sin egen suksess. Trett av Ziggy Stardust og de jævla edderkoppene fra Mars. Sammen med rockekameraten og medfuckup Iggy Pop, skulle nye territorier oppdages og nye dyp nås. Resultatet ble et av musikkhistoriens mektigste album, Low (1977). David Bowie skulle egentlig bli munk. Tibetansk munk. Det brukte han i hvert fall å more engelske talkshow-verter med på 80-tallet. I stedet ble han yppersteprest for en generasjon med androgyne misfits og fremmedgjorte tenåringer. David Bowie var popstjerne. En av de første dinosaurene. Den spinkle briten vandret mektig over scenegulvet som en Tyrannosaurus Rex lenge før 80-tallets Big Bang av stadionshow og spandexdresser blåste de etter hvert alt for oppblåste monstrene i små biter, og etterlot oss et tiår fylt av jordnær flanell, angst og flass. David Bowie var popstjerne med glitrende platåsko, rød piggsveis og sminke fra Venus, i en tid da det fortsatt var mulig å være popstjerne med mystikk, verdighet og sjel inntakt. Han sang «Rebel Rebel» fra TV-skjermer og konsertarenaer, og ungdommene skrek av fryd mens fedrene deres ristet forskremt på hodet. «They're

«We can be heroes, just for one day.» («Heroes», David Bowie) not sure if you're a boy or a girl,» lo han nærmest, og de unge i Oslo, Tokyo og New York nikket med, mens de studerte vinylalbumet med utbrettcover på soveromsgulvet. Artisten med kunstnernavnet Bowie (han heter egentlig David Robert Jones) var bevæpnet med nok et kunstnernavn – Ziggy Stardust – og sammen med The Spiders From Mars var han halvgud, popstjerne og større enn Jesus. Men Bowie var ikke fornøyd med å pumpe ut catchy glamrock og spille klovn på scenen. Idet 70-tallet gikk inn i sin andre halvdel, tok han livet av både Ziggy, romedderkoppene og glamprins-rollen – og kastet seg ut på nye dyp. Det hadde vært nok glitter og fluff. Det var noe annet som ulmet under overflaten. Resultatet kom i 1976 med det eksperimentelle popalbumet Station To Station. Champagnevennene i New York og Los Angeles tittet opp av parykkene og lommespeilene, og undret seg over hva Bowie egentlig drev på med nå. Men innen vennene hadde fått summet seg og lagt to og to sammen, hadde Bowie reist over Atlanteren – til nye muligheter. Og med på flyet hadde han en splitter ny venn, på vei fra sitt eget personlige mareritt. Iggy Pop var 60/70-tallets enfant terrible, fremmedgjort, misantropisk og uforutsigbar. Sammen med bandet The Stooges styrte han i kanonfart fryktløs mot døden, en fantastisk og etter hvert legendarisk ferd som endte i en sky av håpløshet og alkoholforgiftning på en konsert i Michigan i 1974. Da skyen lettet, sto Iggy Pop tomhendt og bakfull tilbake. Iggy skulle bli rockestjerne. Hva skulle han ellers gjøre? Men akkurat da så det ikke lyst ut. Solokarrieren tok imidlertid ikke helt av, stadig avbrutt som den ble av avrusning og etterfølgende festperioder. Redningen skulle komme i form av en berømt fan som kjente seg igjen i Iggys mannevonde personlighet, og

som så et genialt potensial der andre så et selvdestruktivt kaos. David Bowie strakk ut vingene, og den uforutsigbare rockejunkien krøp velvillig under. Et av rockens berømte vennskap var født. I Berlin fikk Bowie skikk på Iggys skakkjørte karriere. Han fikk kontrakt med Bowies plateselskap RCA, og flyttet inn i kameratens ti roms store leilighet i nabolaget Schöneberg i Berlin. Duoen delte en enkel, søkende og intellektuell tilværelse i storbyen, som fortsatt var full av spenninger, uro og nybrottsarbeid etter hvert som byen forsøkte å karre seg ut av krigens mørke skygger. De drakk på byens bruneste kneiper, gikk på sære, moderne kunstutstillinger og gravde seg ned i arbeid i det mørke hjemmestudioet. Allerede året etter, i 1977, kom Iggy Pops første livstegn til resten av verden: albumet The Idiot. Borte var det gitarfylte lydbildet fra The Stooges, som nå inspirerte en ny generasjon

«You look so good to me. Here in this old saloon. Way back in the west Berlin. A bottle of white wine. White wine and you». («Fall in Love With Me», Iggy Pop)

punkband (The Ramones, The Damned og Sex Pistols hentet alle mye fra The Stooges' skitne og desperate lydbilde). Iggy Pop var ferdig med det. Han gikk motsatt vei. The Idiot ble et urbant album. Et fremmedgjort og poetisk album. Et album som skriker Berlin. Det mest tyske av alle instrumenter, synthen, hadde nå fått sin naturlige plass i Iggy Pops univers, og den skitne, desperate bakgaterockeren var blitt forvandlet til en gatesmart, sofistikert verdensborger. «Nightclubbing. We're nightclubbing. We're an icemachine,» sang Iggy nonchalant mens han trålte Berlins natteliv sammen med sin feterte popstjernekamerat. Kulere enn is. Kanskje.

Den mektige floden som flyter som en mørk, musikalsk Amazonas under Berlin, hadde ekstra kraftige strømmer under bygården i Schöneberg der Iggy Pop og David Bowie delte postkasse, kjøkken og hjemmestudio. For allerede september samme år, etter at stormen rundt The Idiot endelig hadde lagt seg, var Iggy Pop på ny klar med et banebrytende album: Lust for Life. Med nyoppdaget selvtillit tok han et bredbeint steg tilbake, fra kjølig elektro til The Stooges' rufsete rock. Tittelsporet sier alt: Iggy Pop er en overlever, en udødelig rockemartyr, en ensom poet i den kalde storbyjungelen Berlin, og han har ikke tenkt å gi seg med det første: «No more beating my brains with liquor and drugs». På albumet

Foto: Helge Øverås, under Bowies konsert i Ekeberghallen, 5. juni 1978.

merkelige briten var. Og inspirasjonen lot ikke vente på seg. Med en dunst av kalde vinder fra øst kom eksperimentelle Low i 1977, et album som igjen ga fingeren til de som trodde de visste hvem David Bowie var. Borte var glamrockeren og

«We’ll see the bright and hollow sky. We’ll see the city’s ripped backsides. We’ll see the stars that shine so bright. Stars made for us tonight.» («The Passenger», Iggy Pop)

sniker det seg også inn en hyllest til det spesielle vennskapet han deler med Bowie, låta «The Passenger». Teksten om David Bowies og Iggy Pops reise gjennom Berlin skal etter hvert vise seg å bli den alle roper etter på konserter, også nå, nesten førti år senere. Av og til kan skjebnen være ganske finurlig. «All of this was made for you and me. So let's take a ride see what’s mine,» synger Iggy, vel vitende om at han har funnet mye i Berlin. Med Bowie som produsent, guide og sjelevenn, griper han for første gang i sitt liv ordentlig tak i karrieren. Bowie hadde sin egen private frelse å gå gjennom i Berlin. Han ankom byen som en popstjerne på søken etter noe ekte (med et intenst kjærlighetsforhold til kokain), og forlot byen som en genierklært kunstner og produsent. I leiligheten som Bowie malte svart fra topp til tå, fikk kreativiteten fritt spillerom sammen med venner som Iggy og Brian Eno, men den virkelige inspirasjonen fant Bowie utenfor bygårdens vegger. I byens indre konflikter og unge identitet fant han gjenklang for sine egne personlige kvaler, og i flere intervjuer har han senere omtalt byen på slutten 70-tallet som «den største kulturelle ekstravagansen man kan tenke seg». Bowie sugde inn atmosfæren mens han vandret gjennom bydelene, på barer og klubber der folk ikke hadde anelse om hvem den tynne,

popyndlingen. Dette var kaldt, utfordrende og vakkert, drevet fram av skurrende synther og elektronikk. Lik det eller la det være. Hvis du hadde problemer med Station to Station, vil du i hvert fall ikke greie dette. Sammen med Brian Eno banet han vei for det som skulle komme. Platecoveret, i høstlig, sterk oransje, med bildet av en vakker, nesten utenomjordisk Bowie i profil vendt mot øst, bygget opp under musikkens maleriske egenskaper. Det er rebelsk og opprørsk, men på en helt annen måte enn samtidens punk. For mens Sex Pistols skrek og bannet på den andre siden av Europa, kanaliserte Bowie samtidens angst, kalde politikk og usikkerhet med fremmedgjorte lyder og atmosfæriske instrumentaler (sjekk ut «Warzawa»). På Low delte Bowie albumet i to, halvparten instrumentalt, halvparten med vokal. Den formelen fortsatte han med på albumet som kom oktober samme år, Heroes. Den storslagne singelen «Heroes» beskriver et desperat kjærlighetsforhold som utspiller seg i Berlinmurens mørke skygger, og ble etter hvert en av Bowies aller meste kjente låter. «I can remember. Standing, by the wall. And the guns shot above our heads. And we kissed, as though nothing could fall». I tillegg til Heroes og Low slapp Bowie også albumet Lodger (1979), som et resultat av oppholdet i Berlin. Alle disse tre albumene ble laget med hjelp av musikeren og eksil-kollegaen Brian Eno, og i ettertid er albumene kjent som «Berlin-trilogien». Det var også under dette oppholdet at Bowie for

«We see people, brand new people, they’re something to see. When we’re night clubbing, bright white clubbing. Oh, isnt’t it wild?» («Nighclubbing», Iggy Pop) alvor ble interessert i malerkunsten. Et museum som var dedikert til fire ekspresjonistiske kunstnere som kalte seg Die Brücke (Broen) var et av hans favorittsteder i byen, sammen med kjøpesenteret KaDeWe og gangveien rundt sjøen Wannsee. Og i de senere årene har motiver fra Berlin gått igjen i musikerens malerier. Det er mange år siden Bowie vandret rockebohemsk gatelangs i Berlin sammen med Iggy Pop. Men fortsatt valfarter unge håpefulle musikere fra hele verden til denne byen, på jakt etter den magiske kilden som parhestene drakk seg høye og legendariske på for nesten 40 år siden. Og kanskje finnes den der fortsatt, ulmende og ventende på den neste musikeren som er så heldig å ramle opp i den. I mellomtiden tar Europas yngste hovedstad imot alle håpefulle søkere, selv om tiden da en sultende kunstner kunne leie en ti roms i Schöneberg for lengst er forbi.

«A good compilation tape, like breaking up, is hard to do and takes ages longer than it might seem. You’ve got to kick off with a killer, to grab the attention. Then you’ve got to take it up a notch, or cool it off a notch… oh, there are a lot of rules.»

Til båndet ryker? Det er romanfiguren Rob, som i Nick Hornbys High Fidelity (1995) beskriver kassett-mekke-prosessen med slik patos. Ja, for dette var jo en kunst. Og kassetten er jo heller ikke død. Eller er den det? Kassettens posisjon i undergrunnen var udiskutabel på 80-tallet og visstnok suser det fortsatt i bånd – i de rette miljøene. TEKST/VICTOR JOSEFSEN FOTO/FRANK MICHAELSEN

KASS ETT, PRAT Med Jens-Petter Wiig

– Musikken var det viktigste, ikke formatet, men kassettbevegelsen var et tydelig alternativ til de etablerte plateselskapene i Norge, forteller Jens-Petter Wiig, en av foregangsfigurene i den norske kassettbevegelsen på 80-tallet. – Det var stor samhørighet blant dem som ga ut kassett, og miljøet var veldig linka til fanziner. Det var de samme folka som lagde kassetter og solgte eller byttet dem via sine egne kanaler. Kassettbevegelsen var uavhengig av sjanger, fortsetter Jens-Petter Wiig. Det var mens han hørte Sex Pistols på radio, og saumfarte Casino Steels faste ukes-spalte i Adresseavisen, som på slutten av 70-tallet handlet om pønk og London, at musikkinteressen hans startet for alvor. I 1981 sparket Jens-Petter & co i gang fanzina Knall, og noen måneder senere startet gutta bandet Angor Wat. To år senere fikk pønk-ungfolene lyst til å gi ut kassett med gruppa: «Med Lov Skal Man Land Bygge». Hvorfor kassett? – Det ble sluppet mange uavhengige kassetter på den tiden. Formatet var det eneste som var aktuelt. Og det var billig å lage kassetter, sier Jens-Petter. Kassetten ble spilt inn live i en kjeller på ghettoblaster og fraktet til en kassettfabrikk. – Der trykte vi 250 kassetter og cover på kopimaskin. Vi brettet coverne og la dem i kassettene. De ble solgt ut kjapt, så vi lagde nye 250 eks., mimrer Jens-Petter. Men formatet har også mer eksklusive varianter. Kristian Kallevik i plateselskapet Fysisk Format viser blant annet til en gullfarget kassett med bandet METT, som er utgitt på Kjetil Brandsdals DRID MACHINE. Brandsdal har et silketrykksforetak. På 80-tallet syslet ikke pønkerne med silketrykk, selv om de la estetisk arbeid i coverne. – Til å begynne med var det mer enn nok å få gitt ut en kassett. Coveret var et A4-ark kopiert i svart-hvitt, rett og slett, men det gikk ikke så lang tid før vi begynte å gjøre mer ut av det. Enkelte var håndfargede, og vi jobbet mye med sjablonger. Vi drev med grafitti også. En av kassettene var laminert med hvit folie rundt, ler Jens-Petter, og fortsetter:

– Det var skjært i folien slik at man kunne se inn på coveret som lå under, humrer han, og oppsummerer: – I Trondheim var det en sterk link mellom pønk- og kunstmiljøet. Det kom også til uttrykk i enkelte cover. Angor Wat byttet kassetter med likesinnede, både i Norge og i det store utland. Misjon: En utveksling av informasjon som var vanskelig å få tak i på annet vis. – Det var viktig å ha med tekstene, som vi mente var meget relevante, i hvert fall gjorde vi det den gangen, ler Jens-Petter igjen. – Og vi la med informasjon ved kassettene, adresser til andre alternative i Norge, som for eksempel Gateavisa. Kassetten, med sin innebygde kompresjon og sus, kan gjøre seg veldig godt på mange utgivelser, hevder Kristian Kallevik. JensPetter er ikke særlig imponert over det argumentet, og forteller at han får mange henvendelser på Facebook fra folk som spør etter Angor Wat-kassettene (som ikke er å oppdrive på Spotify). «Skal du virkelig høre på de gamle opptakene? De har jo ikke verdens beste lyd», tenker jeg da. Angor Wat kopierte fra kassetter. Det kunne bli både første, andre og tredje generasjons kopiering. Resultat: Lyden taper seg for hvert ledd. – Jeg synes det er rart hvis folk kun bruker kassettformatet. Det er åpenbart ikke det beste fysiske formatet for lagring av musikk, rent kvalitetsmessig. Kassetter gir langt dårligere lyd enn både vinyl og CD. Organisk lyd er jo greit det, men er musikken spilt inn digitalt og lagt over på kassett, faller i så fall det poenget bort. I dag har vel alle en digital kopi. Jeg kan ikke tenke meg at noen gir ut en kassett uten å ha en digital kopi, fastslår Jens-Petter. Har de gamle kassettene noen verdi? – Jo, de har det … Jens-Petter drar på det. – Vel, et mindretall ble spilt inn i et ordentlig studio, men alt har sin sjarm, flirer JensPetter og legger til: – Jeg bestiller selv

øvingsopptak av band fra 80-tallet med elendig lyd, det er artig å høre på. Folk må for all del høre på de gamle kassettene, men jeg stusser litt over interessen, for så bra er det jo ikke. Likevel, det er klart at de har en plass i historien, for på sett og vis startet de en ny musikkbevegelse. Hva er grunnen til at kassetter er blitt et kultfenomen i dag, tror du? – Prisen på CD og kassett er ganske lik, og det koster nesten ingenting å lage dem. Og ungdom i dag har mer penger enn før. Det økonomiske har ingen betydning. Det er et eller annet kult med kassetten, og ved å gjøre seg vanskelig tilgjengelig, når man den harde kjernen, i stedet for å prøve å nå ut overalt. Hva er forskjellene med kassettbevegelsen på 80-tallet og i dag, mener du? – Det var mye større amatørskap og mindre forhold den gangen. Veien ble til mens man gikk. Å skaffe seg et øvingslokale og musikkutstyr i 1981 var ikke lett, det er relativt lett i dag. Angor Wat hadde hjemmelaget sang- og bassanlegg. Nå er det tusenvis av band som er tidlig på, om ikke et profesjonelt nivå, så på

et helt annet nivå enn tidligere, mener JensPetter, og sier «at det nærmest er en luksus å velge å gi ut kun på kassett i dag». – Det er ikke meningen å disse noen, understreker han. – Samtidig er det samme miljø av alternativ motkultur i dag, som kanskje henter inspirasjon fra kassettbevegelsen på 80-tallet, men dette er vel en trend som kommer fra andre land enn Norge? spør Jens-Petter. En annen stor forskjell var at kassetten var et mainstream-produkt på 80-tallet. – Vi gjorde jo kassetten til undergrunn, og det hadde ingenting med kulhet å gjøre at vi valgte kassett, fastslår Jens-Petter føyer til: – På samme tid kjempet vi kassettens sak, for at den skulle bli likeverdig med vinyl, og anerkjent i musikkmiljøet og pressen. Selv om begge deler ble solgt side om side i butikker og bensinstasjoner, ville pressen i utgangspunktet ikke skrive om kassettutgivelser. Men etter at flere utgivelser solgte godt, fattet noen musikkjournalister interessen. – Nye Takter skrev etter hvert om kassettkulturen, og det var viktig å få den anerkjennelsen, ikke nødvendigvis for vår egen del, men det var mye interessant som kun ble utgitt på kassett, som ble neglisjert i musikkpressen, opplyser han. Jens-Petter Wiig har vært aktiv helt siden Angor Wat startet opp i 1981, og er i dag aktuell med det nye bandet Castro. sammen med tidligere medlemmer fra Israelvis, The School og Katja Benneche Osvold. Castro slipper en singel ganske snart, og forhåpentlig et album før sommeren. Blir den utgitt på kassett? – Det tviler jeg på, gliser Jens-Petter. – Det er vinyl som er formatet. Men om labelen vi er på vil gi ut en kassett, så må de gjerne gjøre det. Jeg skal ikke være knallhard og si at kassetten er et stadium jeg er ferdig med, men etter å ha brettet mange tusen A4-ark for å få dem klemt inn i en kassettboks, er jeg litt lei av å gi ut kassetter selv, avslutter Jens-Petter. Det er nesten en motkultur å ikke gi ut kassetter nå som alle andre gjør det.

Kristian Kallevik driver plateselskapet Fysisk Format og platebutikken Tiger i Oslo.

KASS ETT, PRAT Med Kristian Kallevik

– Jeg tester publikummet. Det sier veldig mye om verdiene til folk. Hvis du kjøper en kassett så består du rett og slett en test, forteller kassettutgiver Kristian Kallevik, tar frem en gullfarget kassett, og plasserer den på bordet. Hvorfor denne testen? – Jeg føler at jeg avslører selve universalnøkkelen, svarer Kristian lurt. – Når du har kjøpt en kassett er du medlem av et fellesskap. Alle som har kjøpt en kassett tar del i kassettens verdi. Bandet som skjuler seg bak den gullfargete etiketten er METT. Dette er den andre utgivelsen deres, METT2, utgitt på Kjetil Brandsdals DRID MACHINE. Brandsdal har et silketrykksforetak. Ved siden av silketrykk lager han tapes. Hvor kommer METT ifra? – De er basert i Stavanger, men den ene halvdelen kommer fra Sverige, svarer Kristian. Stort opplag? Kristian svarer kryptisk: – Ja… jeg tror det er en underjordisk utgivelse.

Er den kun utgitt på kassett? – Ja, på kassett, og så finnes det smakebiter på nett. Jens-Petter Wiig, en av pionerene fra 80-tallets kassettbevegelse, fortalte at de ga ut kassetter fordi de måtte. Det var billig. De hadde ikke råd til å spille inn musikken på vinyl. I dag er vel utgangspunktet for å gi ut kassetter et helt annet? – Vi har også litt av den samme greia som den eldre garde; at vi gir ut en kassett fordi vi må. Det er det mest praktiske formatet for et lite band som vil teste ut noe. Helst vil band gi ut på vinyl, men da må de trykke 500 eks., om det skal lønne seg. Kassetten er fremdeles et format som kopieres fra en til en. Og om du lager 30, 50 eller 500 kassetter er det den samme stykkprisen, påpeker Kristian. – En CD er dessverre et symbol på død og uhipphet for tiden. Jeg synes det er trist og urettferdig, men mange band vil ikke gi ut på CD, da kan folk tro at man ikke følger med,

smiler Kristian. Apropos uhipphet: En del, gjerne eldre folk, hevder at det å utgi kassetter i 2014 kun er en hipster-greie, og ikke en nødvendighet, som det var på 80-tallet. – Hvem har vel ikke lyst å være kul, spør Kristian, og føyer til: – Kassettbevegelsen i dag er en mye mer renskåren bevegelse enn på 80-tallet, da mye forskjellig alternativ musikk ble utgitt på kassett. Sånn sett hadde musikere mer til felles med folk de kanskje ikke delte verdifellesskap med. Det var samme format, men utgiverne og utøverne hadde muligens ulike oppfatninger om seg selv. Musikerne hadde kanskje sterke motforestillinger mot hverandre.

for kliniske og kalde. Da må de bruke plug-ins eller trykke på «kassettpluggene» sine, så blir det en slager på klubben. Med kassett er alt innebygd, man trenger ikke plug-ins.

Verdifellesskap, ja, men hvor stammer dette verdifellesskapet fra? Er det du som har etablert det? – Det er absolutt ikke jeg som har skapt verdien, men det er jeg som høster den. Verdien skapes av dem som lager musikken og gir den ut på kassetter, og produsentene og plateselskapene, forklarer Kristian.

Ingen tvil om at kassetten har relevans i dag altså... – Kassettene har en aura av noe opprinnelig, ufiltrert og ekte. Noe man har en enorm tørst etter i dag. Kassetten er et symbol på at ganske mye kulturelt kan gå tapt etter hvert som den teknologiske utviklingen går framover. Ikke minst merker man det på metalscenen. Der mange av kassettutgivelsene står tilbake som høyst relevante i dag. Etter digitale innspillingsteknikker og digitale studioer kom, ble lyden verre og verre på metalutgivelsene. De mistet det organiske opprinnelige. Hele scena mistet dermed mye av sin relevans og ble glemt, hevder Kristian, og sier videre: – I Norge er det to måter å lage utfordrende og nyskapende musikk på. Enten gjennomfinansiert av staten og som del av et propaganda-apparat. Eller gi det ut på kassett. Det er rett og slett de to mulighetene du har, slår Kristian fast, og legger til: – I femten år var metalbandene i undergrunnen, og relevante, og tok så skrittet mot det kommersielle og fikk støtte. Men skal du gi ut noe på kun dine egne premisser, er det faktisk tapen som gjelder. Eller så kan du være en av en million tårer i havet på internett, der det aller meste drukner.

Er kassetten altså enda et hipsterfenomen? – Hvis det å være opptatt av ny musikk og ny kultur er å være hipster, er det veldig bra. Hvis noen ser ned på det, er det antakelig fordi de selv ikke får lov til å være med. Det er sikkert en forsvarsmekanisme. Det er vanskelig å bli eldre og ikke lenger være kreativ. Det er jo bare å delta, oppfordrer Kristian. På 80-tallet dukket i alle fall mang en kassettgründer opp, og begynte altså å gi ut kassetter av nødvendighet. – Det innebar progresjon for bandene, og når de ble bra nok tok de steget over til vinyl som har bedre lyd, mener Jens-Petter Wiig. Går man ikke da i motsatt retning i 2014? For lyden på kassett er vel dårligere, eller? – Det er en utstrakt oppfatning at det finnes objektive kriterier for hva som god og dårlig lyd, parerer Kristian, og fortsetter: – Å diskutere oppløsning og sonisk spekter er helt uinteressant. Det aspektet kan heller en fysiker dokumentere. Det betyr ingenting for meg. Det som betyr noe er hvordan innholdet og musikken resonnerer med formatet. En kassett med sin innebygde kompresjon og sus kan gjøre seg veldig godt på mange utgivelser. Alle som jobber i et digitalt studio sliter med at utgivelsene blir

Hvem er det som driver med kassetter i Norge i 2014? – Det er en bra kassettscene nå, og de som gir ut ny bra musikk driver kassettbevegelsen. Med fin innpakning og interessante labler. Et helhetlig produkt. I første rekke er det DRID MACHINE fra Stavanger, og en annen Stavanger-relatert label som heter Siste Sukk. Metronomicon Audio er en annen label jeg har stor respekt for, de gjør bra ting uavhengig av format. De har også gitt ut gode kassetter. Det samme har Lasse Marhaug.

Så kassetten kan kanskje bidra til å bygge opp et band? – Ja, jeg tror nok det, for kassetten blir fort et klenodium. Det å bli utgitt på kassett fører med seg betydelig kulturell kapital, avslutter Kristian Kallevik.

5 mixtapes ROBERTO JOLY Musikkavdelingen, Hovedbiblioteket. Det meste på denne er tatt opp fra Innova 20 Maxi Import, et radioprogram som gikk i 1988. Jeg lot gjerne spilleren stå på record hele sendingen gjennom, for så å redigerte ut det jeg ikke likte ved å spole tilbake. Radioprogrammet spilte dansbare remix-versjoner av kjente låter. Sånne extended versions. Det rare er at jeg likte mye dansbar musikk, uten at jeg var en danser. Ikke fysisk hvertfall. Oppe i hodet mitt var jeg en danser. Hehe. Jo, det var viktig med tydelige beats husker jeg at jeg syntes. Noen av låtene er tatt opp fra programmet «Hansa og Per-Øyvinds Weekend Radio», som også hadde en dansbar profil. Låtene på kassetten med Bill Withers og Phil Collins kommer derfra. Remixer selvsagt. Ja, til og med Milli Vanilli passet jeg på å få med. Dette var før det ble kjent at de bare mimte. Hiten deres, «Girl You Know It’s True», har tålt tidens tann spør du meg. Den hadde noen veldig tøffe tromme-samples. Det hadde generelt mye av den musikken jeg hørte på. Det meste var i sjangeren freestyle eller det som Bobby Brown drev med: New Jack Swing. Jeg ble veldig nostalgisk av å høre på denne kassetten. Tror jeg kommer til å spille den mer fremover. I det minste søke opp noen av låtene i Spotify.

TOR NAPER Musikkavdelingen, Hovedbiblioteket. Jeg var punk-fan og hadde fått låne en del singler. Singelen var et av sjangerens viktigste formater. Mange av låtene på kassetten fantes ikke på noen album, kun utgitt på singler. Husker spesielt at jeg spilte kassetten i bilen. Det var gjerne hvis vi var en gjeng som skulle på hyttetur. Vi hadde noenlunde samme smak, så det gikk greit å sette på litt punk. De andre var også fans av band som Motörhead, AC/DC og Iron Maiden, men det pleide å gå bra. Et av høydepunktene på kassetten var «White Man (In Hammersmith Palais)» av The Clash. Den hadde en god reggae-rytme. Noe av punken på den tiden inneholdt reggae-elementer, og det skjedde mye spennende i forbindelse med alle de uavhengige plateselskapene som oppsto. 2 Tone og Stiff Records for eksempel. Egentlig var det som skjedde etter punken enda mer interessant. Postpunk band som Joy Division og Magazine hadde jeg sans for. På den tiden lyttet jeg lite på band som Van Halen og Genesis. Det fantes så mye annet bra! Tandberg-spilleren min hadde jeg skrudd fast i veggen. Nå ligger den i kjelleren. Jeg samler på vinylplater isteden. Kassetten var sjarmerende nok, men vinyl er helt klart best!

THOR ARNE SÆTERHOLEN Musikkavdelingen, Hovedbiblioteket. Denne består av mine egne låter som jeg skrev og spilte inn som 13-åring. Jeg hadde lært å spille gitar året før, og dette var mine aller første sanger. En kamerat hadde fått stereoanlegg med opptaksmuligheter til konfirmasjonen. Vi brukte to mikrofoner som ble panorert ut i hver sin kanal. Da var det meg på gitar/vokal i den ene, og han på orgel i den andre kanalen. Han spilte for det meste ganske enkle melodier, i tillegg til å starte og stoppe rytmeboksen på orgelet. Så ja, dette var jo en liten produksjon. I bakgrunnen hender det du hører tv-en i naborommet, og at noen dunker i veggen når de syntes vi bråkte for mye. Kassetten er som du ser egentlig en språkkurs-kassett. Trikset var jo som kjent å teipe igjen hullene så man kunne bruke den til opptak. Tekstene på låtene mine var ikke av det mest sofistikerte slaget. «I was so glad to know that she was mine. All the time», og så videre. Masse om kjærlighet (som jeg var helt uten erfaring med). Men jeg var også politisk engasjert da. Ganske hard sosialrealisme når jeg synger «På hjørnet står det mange gutter – ungdommer med hasjpiper og øl». Hehe. Da snakker vi. Moren til kameraten min ble faktisk noe engstelig da hun hørte den teksten der. Coveret er veldig forseggjort, med liner notes, teksthefte og alt. Kameraten min fortsatte ikke med musikk, mens jeg startet å spille i band. Men det er lenge siden jeg forsonet meg med musikken som kun en hobby. Det var vel en periode på 80-tallet der jeg «satset», mer eller mindre. Men manglet vel litt guts. Et av de tidligste bandene mine het «The Ugly Band». Vi var i radioen en gang, og heldigvis var to av gutta ganske glade i å prate. De forklarte hvorfor vi het «The Ugly Band»: «Vi hadde tidligere en trommis som var så stygg!» Og dette lot de oss si på radioen! Programlederen holdt på å le seg i hjel. Dette har jeg også på teip … Det er faktisk veldig gøy å høre på denne kassetten igjen nå. Selv om det er gått over tredve år, kjenner jeg god kontakt med den gutten som synger. Jeg er fortsatt den 13-åringen. Også.

VICTOR JOSEFSEN Musikkredaktør, Deichmans musikkblogg og Spirit. Denne kassetten er uten tvil den kuleste mixtapen jeg har. Den, og en til, ble laget til meg av David Gurrik, primus motor i de legendariske deathpunkerne Anal Babes og den like legendariske DIY-labelen Big Balls – som foruten Babes slapp debutskiva til TRBNGR, Kung Fu Girls EP, Astroburger LP og 7» vinyl m.m. Anal Babes var opprinnelig særdeles lite kjent utover hovedstadens rockemafia-undergrunn, som den gang vanket på vannhullene Rockall og Last Train der de drakk øl akkompagnert av nettopp analbabsene og dess like. Men i dag er de litt av et kultband og blir namedroppa titt og ofte. Senere skjønte jeg for alvor at låtene på kassettene var en slags oppsummering av inspirasjonskildene til Anal Babes-skivene. Kassettene er full av obskuriteter og rariteter. Ikke mange i Norge, om noen, hadde noensinne hørt om band som The Dils, The Skulls, Wonderama, Bigger Than God, Electric Eels eller Garlic Boys. Gjennom tapene ble jeg kjent med band som jeg skulle høre masse på i årene som kom; særlig Angry Samoans, Didjits og Posion Idea. Jeg valfartet til London

og fant igjen mye av musikken på vinyl. Kassettene gjorde meg også oppmerksom på det som var punkens opprinnelse; nemlig garasjebandene fra 60-tallet. Da jeg fikk tapene var jeg tekniker i Radio Nova og jobbet sene kvelder og lange netter sammen med David Gurrik, som hadde sitt eget program. Til tross for at det ble mye å drikke under sendingene var programmene morsomme, med ypperlig musikk og provoserende utsagn. Noen av sendingene gjorde jeg egne opptak av, som jeg fortsatt har. Kanskje jeg bør digitalisere og legge ut på Deichmans musikkblogg? Det var mye bra musikk i Radio Nova på den tiden. Vi hadde blant annet premiere på den første plata til Turbonegro, der jeg ved en feiltakelse kjørte ut lyden av åpningssporet «Librium Love» over eteren på maks. En skikkelig deathpunk-premiere, det, hehe. David Gurrik var en av de som snappet opp de virkelig obskure tingene rundt om i verden, som jeg aldri hadde hørt om før. Han introduserte meg for band med navn som The Pain Teens, Creamers og Pocket Fishermen i en tid der det ikke fantes noe internett som kunne tilgjengeliggjøre den slags.

GUNNAR VILBERG Deichmanske bibliotek, Lambertseter. Dette er altså min barndoms siste opptakskassett. Vi snakker 1990–91. Kassetten levde jo videre en del år før CD-er tok helt over, men dette er den siste jeg spilte inn selv med opptak fra radio. Opptakene fremover i ungdomstiden ble «profesjonalisert» ved at jeg tok opp direkte fra CD-er eller andres kassetter. Grunnen til at det er så mye Jive Bunny er at vi skulle ha en danseoppvisning. Klasse 6b på Lilleaker skole skulle vise frem sine kunster for foreldrene i skolens gymsal. Dette må ha vært våren 1991. Etter jive-innslaget skulle vi danse swing og deretter: Lambada. Jeg husker vagt en hvit skjorte, sorte bukser og beklageligvis – knæsj hvite joggesko. Lambada-låta har forresten en flott nærradio-intro. Hehe. Dette ville man jo helst unngå. Det ligger stor kunst i å lage en bra kassett med opptak fra radio. Her gjaldt det å sitte klar med fingrene på rec og play, og håpe på at noen av yndlingslåtene kom. Når man endelig hørte at for eksempel «Lambada» (heh …) kom – gjaldt det å starte opptaket raskt og håpe at pratemannen i radio ikke begynte med en eller annen lang utredning om været – eller noe. Jeg var heldig med lambadaen. Her sies det bare «fremført av Kaaaooomaaa». Man trengte også erfaring for å lage gode pauser mellom låtene. Da trykket man play og rec, og satt musestille og holdt pusten i en tre, fire sekunder. Det å ta opp fra radio gjorde at jeg fikk hørt mange låter jeg i utgangspunktet ikke ante hva var. Faktisk visste jeg ikke før nylig hva den tyske låta «Verdammt Ich Lieb Dich» var for noe eller hvem som sang den. Noen ganger startet jeg bare et opptak og tok sjansen på at låta var bra. Når jeg nå hører låtene, tenker jeg at det er noen snodige valg jeg har gjort og at låtutvalget er ganske variabelt. Likevel har sangene blitt lydsporet til den perioden av livet mitt. Musikk er magisk sånn. Sett på «Lambada» og jeg går rett tilbake til de dagene. Ellers husker jeg at vi ikke hadde kassettspiller i bilen. Vi pleide å ta med en liten bærbar kassettspiller med én høyttaler på ferie ... Så satt vi i baksetet og var DJ-er. 53

Forrige sommer TEKST/FRANK MICHAELSEN OG VICTOR JOSEFSEN FOTO/FRANK MICHAELSEN

Det er mange som har deLillos-musikk som soundtrack til en eller annen del av livet. Musikken bandet har laget gjennom 27 år vil uten tvil trigge nostalgiske følelser hos noen hver. Platetitler som Før var det morsomt med sne og låttitler som «Da tiern var gul» vitner også om en låtskriver med en veltrent savnemuskel. Vi antar at Lars Lillo-Stenberg generelt er en ganske nostalgisk type? – Jeg har lagt merke til nostalgiske følelser hos meg selv gjennom hele livet, ja. I barndommen opplevde jeg å kjenne på mye savn. Antageligvis fordi foreldrene mine skilte seg og flyttet til hver sin by. Jeg kan også kjenne nostalgi overfor tider jeg ikke har opplevd selv. For eksempel femtitallet, da foreldrene mine var unge. Jeg var jo ikke der, men jeg kan savne det jeg tror er følelsen av den tiden. Men det blir noen ganger litt rart; når livets hendelser absolutt skal forstås i kronologisk rekkefølge hele tiden. Jeg gikk den gamle skoleveien min her om dagen og opplevde hvordan minnene stadig dukket frem. Plutselig kjente jeg på akkurat de samme stemningene som da jeg var ti år. Man blir faktisk litt forvirret oppe i hjernen av å kjenne på noe som var og som er borte ... samtidig som det slett ikke er borte!

– Hele livet hadde jeg følt at svabergene rundt hytta liksom var laget for mennesker. Når du blir vant til et sånt sted tror du at formasjonene er til for at vi skal stupe fra dem, sole oss på dem og ha det fint. Og så plutselig fikk jeg en opplevelse av at disse svabergene har eksistert lenge før vi kom, og skal være her lenge etter at vi forsvinner. Da fikk jeg en sånn «hva er vitsen?». LÅTER ELLER SELVPORTRETTER? I 2013 har Oxford Dictionaries kåret selfie til årets ord. Når vi forteller Lars Lillo-Stenberg dette ser vi at han muligens ikke vet hva en selfie er. Vi prøver å forklare, men Lillo-Stenberg heiser indignert på skuldrene. «Jeg blir snart helt akterutseilt,» medgir han med et skjevt smil. «Sånt har jeg ikke peiling på.» Vi innser at broen over til neste spørsmål ikke fungerte helt som vi hadde tenkt, men fyrer likevel løs: i likhet med selfie-fenomenet, kan ikke også det Lillo-Stenberg har drevet med de siste 30 årene kalles en type selvdokumentering? – Jo, det er det. Men det selvbiografiske er jo aldri målet. Målet er å lage en god sang. Hvis jeg hadde satt meg ned for å skrive en bok om meg selv, så ville selvdokumenteringen vært målet. Bare et fåtall av låtene mine er rent selvbiografiske. Mye tar utgangspunkt i ting jeg ikke direkte har opplevd selv. Men jeg har jo opplevd det i hjernen på et vis. Så kanskje det blir selvbiografisk på et utilsiktet plan. Joni Mitchell sier at låtskriving er en form for «method acting». Metoden er at man bruker seg selv, et jeg, for å gå inn i en rolle. Det er jo også noe av meningen med kunst. At den er en

Nært beslektet med nostalgien – er melankolien. Det finnes nok av mørke kriker og kroker i DeLillos-katalogen. Sangen «Hjernen er alene» (1989) stammer fra en opplevelse Lillo-Stenberg hadde på familiens sommersted. Åpenbaringen han fikk ved svabergene på Kjerringvik en gang på 80-tallet vitner om en lettere nihilistisk livsanskuelse.

stedfortreder for det virkelige. Metoden Lillo-Stenberg bruker når han skriver låter går sjelden ut på å ha en klar slagplan i forkant. Ofte kan et enkelt utsagn sette det hele i gang. Han trekker frem sangen «Nei, ikke gjør det» som et eksempel. Han ser ned i bordplaten og synger den første tekstlinjen for å minne seg selv på episoden som inspirerte til sangen. «Nei ikke gjør det, ikke gjør det nå som alle ser det». – Det var en gang jeg ble helt utrolig sjenert på grunn av en jente. Hun var litt rocka i stilen og antageligvis litt full. Vi var på en gatecafè da hun skrevet over fanget mitt og var veldig frempå. Da gikk det selvsagt noen venner forbi som ikke hadde sett meg på en stund. De hadde ikke sett meg med noen dame før heller. Det var flaut. Jeg tenkte bare «hva skal jeg gjøre nå liksom?». Dette ble til en sang etter at jeg først testet linjen «nei, ikke gjør det». Etter at jeg har funnet ut hvorvidt det funker å synge den linjen, stiller jeg meg noen nye spørsmål. Hvem er det som sier dette? Er det en påstand, et spørsmål eller en fortelling? NAIVISME DeLillos-tekstene er blitt minst like folkekjære som melodiene. På skolen dukker «Tøff i pyjamas» opp både i norsktimen og i musikktimen. Oftest blir tekstene beskrevet som naivistiske. Forfatter Erlend Loe, som mange vil hevde er norsk litteraturs store naivist, har selv beskrevet seg som en stor beundrer av Lars LilloStenbergs tekster. Men er det riktig å kalle tekstene naive? – I starten ble vi ofte sammenliknet med artisten Jonathan Richman. Han gikk inn for et naivt uttrykk i mye større grad enn det vi gjorde. I filmen Big spiller Tom Hanks en voksen mann som er blitt barn igjen. Han hopper i sengen sin og så videre. Det er aldri den greia der vi har prøvd på. For et par år siden hadde jeg en periode der jeg bastant sa i intervjuer at jeg ikke skrev naivt. Jeg var blitt lei hele den greia. En grunn til at tekstene kan tolkes som naive er at jeg ønsker å være tydelig. Kanskje jeg vil si noe som egentlig er litt avansert. Da er det gjerne veldig rotete oppe i hodet mitt, derfor vil jeg bruke et enkelt språk slik at jeg klarer å holde rede på det jeg snakker om. Og så tolker noen det kanskje som naivt da. Men har du noen forbilder innen litteraturen som har inspirert skrivestilen din? – Da jeg begynte å skrive tekster var jeg usikker på om jeg skulle tørre å fremføre dem for noen i det hele tatt. Da DeLillos begynte å øve i 1984/1985 spilte vi ganske lenge uten tekst faktisk. Så knakk jeg en kode da jeg fikk øynene opp for Jan Erik Vold. Tekster som «Tøff i pyjamas» og «Fugl i bur» er veldig inspirert av diktsamlingen Kykelipi. –Ellers har jeg en veldig sterk kjærlighet for Tove Janson og bøkene André Bjerke skrev under psevdonymet

Bernhard Borge. Selv oppdaget jeg at jeg likte å skrive på barneskolen. Det var en lærer som gav meg veldig god respons på en stiloppgave jeg hadde skrevet om en kopp. Det var supersært, men han likte det. Karakteren ble ikke så bra, men jeg fikk «S i humor», da. –Det som senere er blitt kalt naivt i mine tekster har kanskje mest til felles med Jan Erik Vold, ja. Det er muligens ikke så lett å se, fordi han har en såpass annerledes stemme fra min når han leser høyt. Min stemme, kombinert med dette tekstuttrykket, får sangene til å fremstå som mer naive enn hvis for eksempel Michael Krohn [Raga Rockers, journ.anm.] hadde sunget dem. Da hadde ingen kalt dem naive. Er det den lyse stemmen din som gir låtene et naivt preg? –Jeg synger jo egentlig ikke så lyst som folk skal ha det til. Hvis du sjekker hvilke toner det er på et piano, vil du høre at det ikke er noe lysere enn når andre mannlige vokalister synger. Det har med klangen å gjøre. Jeg får kanskje ikke til det røffe og maskuline soundet i det toneleiet jeg synger i. NESTE SOMMER En av de gladeste DeLillos-sangene (vi unngår å kalle den naiv) ble utgitt for over 20 år siden, og er blitt den som flest assosierer med DeLillos. «Neste sommer» er sangen vi lurer på om Lars Lillo har et ambivalent forhold til – en følelse mange artister har overfor slike «monsterhiter». Men vi skjønner på Lars at sangen var et velkomment barn som dessuten kom til riktig tidspunkt. I 1993 hadde DeLillos holdt på i 8–9 år. De skulle lage sin sjette plate og følte seg som et gammelt band: – Det er rart å tenke på det nå. Vi følte nesten at vi var et band som hadde holdt på for lenge, og følte at folk hadde begynt å avskrive oss. Men så gikk det rykter på byen om at nå skjedde det noe interessant med DeLillos. Og Kyrre (Fritzner, journ.anm.), som produserte på den tiden, skrøt mye av det som foregikk i studio. Var hiten dere fikk med «Neste sommer» et slags vendepunkt? – Ja, det var et uventet vendepunkt. Allerede da vi var i studio. Vi hadde spilt inn nesten hele plata, og Kyrre mente at alt var veldig bra, men at det manglet en sang for at det skulle samsvare med hans visjon om hvordan plata skulle være. Kyrre var inspirert av Teenage Fanclub, og hadde sett for seg at DeLillos skulle komme opp med en låt som var «rett frem i D-dur, med halvvrengte gitarer». Den skulle være melodiøs, kul og tøff. Han mente vi kunne knekke den koden. Lars Lillo gikk hjem og lagde sangens vers. Da han kom frem til refrenget, som skulle slå over i en annen toneart, stod han fast. Han tok med verset til Kyrre neste dag,

som skrev mesteparten av refrenget. –Så landet vi den. Deretter satte jeg meg i sofaen og skrev teksten. Nærmest en tulletekst. Det tok ti minutter. Vi spilte inn alt sammen på fem timer. Da skjønte vi det: «Jøss, dette her er jo en hit». Og nettopp fordi jeg ikke hadde laget refrenget selv, hørte jeg også det, for da kunne jeg lene meg tilbake og lytte på noe jeg ikke helt hadde ansvaret for.

noen illusjon. Vi får innsikt i håndverket ved å studere maleriene. Mange vil si at Munchs mest minneverdige malerier ble til i den perioden da han personlig hadde det verst. Det er rimelig å si at han var avhengig av en viss melankoli for å male. Har Lars vært avhengig av melankoli for å skrive? – Jeg har hatt melankolien i meg, og den har jeg selvsagt brukt. Hele mitt temperament er jeg avhengig av for å bli inspirert. Sorg, glede og irritasjon er følelser som kan bearbeides ved å være kreativ. Riktignok fungerer det ikke alltid sånn at man lager en trist låt fordi man er trist. Man kan være melankolsk, men så går man til pianoet og spiller noe muntert. Og omvendt. Lillo-Stenberg blir såpass engasjert at vi får lyst til å høre ham snakke mer om Munch. Det er ingen tvil om at maleren er en slags venn til tross for hans tidsmessige forsprang på nesten hundre år. Dessverre er tiden ute og vi skal opp på taket for å fotografere. Lillo-Stenberg runder av med å på nytt trekke frem sin egen versjon av «Skrik»: – Dette med at hjernen er alene ... Det er noe som tilhører oss alle. Vi har en rett til å kjenne på det.

DeLillos prøvde «Neste sommer» live, men det var «Kokken Tor» som slo an. «Neste sommer» var det ingen som skjønte noe av. – «Neste sommer» låt da heller ikke bra live de første gangene. Jeg tror ikke at folk tenkte det var en bra DeLillos-låt. Broren min sa: «Den kan du ikke ha med, den er helt forferdelig». Men litt ambivalens rundt «Neste Sommer» har bandet kjent på. – Det hele oppsto på en turné. Jeg opplevde at vi fikk et svært publikum på grunn av den sangen. Det var jo gledelig for oss, selvfølgelig, kommersielt sett. Den sangen brakte oss inn i en situasjon som vi ikke ville ha havnet i ellers. Men samtidig opplevde jeg at publikummet som strømmet til konsertene ikke var interessert i det som var kjernen i uttrykket vårt. Da var jeg snurt en periode. Det var noen uker der jeg ikke var så glad i publikum. Men det gikk over. Avslutningsvis om hans store hit: – Det er og blir en rar sang. Den er veldig positiv, og noen tenker kanskje det er typisk for DeLillos, men det er bare den sangen som er sånn. Alle de andre har mye mørkt i seg. EDVARD MUNCH Nevnte «Hjernen er alene» har lenge vært tolket som en slags parafrase til maleriet «Skrik». Lars Lillo har alltid vært fan av Edvard Munch og gav nylig ut albumet Hjerteblod der låtene tar utgangspunkt i malerens tekster. Hjerteblod var også en forestilling før det ble plateutgivelse. Bak forestillingen stod Ellen Bødtker, en tidligere klassevenninne som husker stilen Lars skrev om Munch på ungdomsskolen. Hva er det som oppleves så fascinerende ved Munchs kunstnerskap? –Han var utrolig sensitiv overfor hva det ville si å være menneske. Innforstått med at livet var en stor belastning. Hvis man selv går gjennom noe tungt, finnes alltid Munch der til å trøste oss og si; sånn er det å være menneske. Det er også noe veldig deilig og livsbejaende med bildene. Han klarer faktisk å få det til å se gøy ut å være depressiv. Det er så kommunikativt, generøst og tilgjengelig. Teknikken kan man også beundre. Man ser hva som har foregått på lerettet. Han prøver ikke å skape

Etter intervjuet insisterte vi på at Lars tok et selfie – hans aller første. 57

Vi spiste middag på Ullevålseter for de siste grynene, lapskaus og vørterøl. Nå var det bare bakkene ned til Sognsvann, og selv om det var ålreit å komme hjem til seng og plater og dass, så hadde vi lyst til å drøye det også. Lars Saabye Christensen, Beatles