Arco iris
Regnbuen i deg
Tør du leve ut alt du er?
Veronica Terjesen Escobar MOMENTSBYVTE
INNHOLD
Til Pappa Nils
en dag snudde timeglasset opp ned neste dag
var vi alle en annen en fremmed for den vi hadde vært en evighet fra fortiden vi trodde var en del av fremtiden vi tok feil *
Før lyset brytes
Det finnes et øyeblikk der alt er gjennomsiktig, før fargene trer frem. I dette øyeblikket møtes vi nå. Boken du leser, er en reise gjennom regnbuen og deg selv. Den er ingen vanlig veiviser, men et kompass som peker innover.
Den er til for deg som vil lære å kjenne dine følelser og finne ro med dem.
Den skal ikke «fikse» deg, men kan kanskje bidra til å forstå at alle følelsene dine har sin plass. Også dem du prøver å skjule, kontrollere eller ignorere.
Dette er ingen tradisjonell selvhjelpsbok.
Men kanskje vil du kunne kjenne på at du er mer enn det du har lært deg å være?
Kanskje er du i en overgangsfase i livet?
Kanskje har du et ønske om å bli mer kreativ?
Finne stillheten du lengter etter, i deg selv?
Kanskje vil du høre en hvisken fra noe eller noen du trodde du hadde glemt?
I min bokhylle har jeg valgt å sette den i hyllen «Poetisk personlig utvikling».
Jeg håper den finner sin plass i din.
Mellom sidene vil du ane klinkekuler som fanger regnbuens farger i sin lille kjerne. Firkløveren som fant deg, selv om du ikke lette etter den.
Boken er også som et syskrin med tråder i alle farger, der du selv velger hvordan fortellingene sys sammen, og hvordan dine flettes inn i bokens. Du vil observere timeglass som vender og kanskje føle på sand som renner. Også klokken som tikker, vil du kunne høre mellom linjene.
Iris blikk vil hvile på deg og vise deg vei.
Poesi, prosa og refleksjon veves sammen, med illustrasjoner og fotografier som gir ordene rom å puste i. Dette er en bok om å omfavne hele deg, ved å finne dine nyanser i det uperfekte. Den gir ingen ferdige svar, men inviterer til undring og selvrefleksjon.
Tør du leve ut alt du er?
Kjære livet
vi må snakke sammen
i kveld faktisk for følelsen
jeg kveles i har blitt for uhåndterlig grunnløs
rå
jeg takker for lite er ikke hel puster bak glass
stopper aldri opp
høster sorger
sår ingen håp lar drømmene viskes ut drukne
forgå
vi må sette oss ned
skylle øynene mine
vaske ut all sand finne kilden
observere registrere for jeg kan ei mer kun eksistere
Arco iris
Se for deg at du står med ryggen mot solen en augustdag, bladene på trærne er så vidt våte, duften av fuktig gress blir med ned i lungene, og du kjenner ro. Du åpner øynene, og der er den, noe av det vakreste øyet kan oppfatte, regnbuen.
Rød, oransje, grønn, gul, blå, indigo og fiolett.
ROGGBIF. Kanskje kjenner du igjen forkortelsen.
Visste du forresten at regnbuen er en illusjon?
Den er slettes ikke en bue, den ender ingen steder. I sin helhet former den en sirkel.
På samme måte kan du se på deg selv, som et skiftende spekter av farger, som ikke avgrenses, men fluktuerer, ondulerer og vibrerer i hverandre. Du er lyset som finner veien gjennom vannet. Vanndråpene i seg selv synes gjennomsiktige. Magien oppstår når lyset treffer og strålene brytes.
Du er ikke bare én farge. Du begynner ikke et sted og ender på et annet. Kanskje er vi alle bare hvitt, inntil livet treffer oss? For det treffer oss, med kjærlighet, med sorg. Med gaver, med tap. Gjennom livet endrer vi både farger og nyanser. Ja, til og med i løpet av en dag eller i et øyeblikk.
Kjærlighet kan farges av frykt. Sorg av håp.
Stedet der regnbuen ender, er hele tiden i endring. Som oss.
Tro om vi er regnbuens rand, der alt starter og ender.
Det kan hende.
Hvorfor regnbuen?
Livet mitt har alltid vært knyttet til farger. De har fungert som en vitaminpille som har gitt ekstra energi og økt livsglede. Fargene har lyst opp langs en vei, som ikke bare har vært en rett linje.
I en dyp dal begynte jeg å legge merke til den. Ikke slik som tidligere, men på en ny måte.
Dette lysets under dukket stadig oftere opp når jeg var trist eller engstelig. Lik en fyrlykt som ga meg ro, håp og retning. Etter hvert begynte jeg å se bevisst etter den i disse situasjonene, og der var den, gang på gang.
Av mange sett på som en bro mellom mennesket og universet, et visuelt fenomen som knytter oss til noe større enn oss selv. En bro der lys brytes, reflekteres og spres som vanndråper. Så treffer det vår regnbuehinne – vår iris.
ARCO IRIS er spansk for regnbue.
Hva om lyset også brytes i oss, og danner et spekter? Et der alle nyansene reflekteres i våre følelser. Har vi kanskje en indre bro som binder kropp og sjel sammen?
Hva skjer dersom noen av fargene vaskes bort? Falmer? Kanskje vil broen da sakte slå sprekker for så å smuldre i stillhet. Rusten gnager på bjelkene og til slutt faller den helt av seg selv. Ingen hører det første bruddet.
Kan det hende at de to – kropp og sjel – til slutt står alene igjen, hver på sin side?
Jeg har i hvert fall opplevd det slik.
Stått til knærne i en sorg jeg ikke ville vise. Fått en bøtte vann over hodet idet jeg gnistret av glede. Uansett følelse, når den bare strømmer under overflaten og aldri får komme opp for å trekke pusten, forvitrer den. Som den regnbuen jeg aldri enset.
Idet broen kollapser, brytes forbindelsen. Drønnet etterlater et ekko i sjelen, følelsene tier. Kroppen bærer arrene av det uuttalte. Fantomsmerten kan være lammende.
Iris lukker sin port.
De uinviterte tyvene
Tyvene spør ikke, de tar. De lister seg rundt i livet mitt. Noen ganger hører jeg dem ikke, aner ikke engang at de har vært her, før lenge etterpå. Andre ganger er jeg mer på vakt. Sitter oppe om natten med lommelykten klar.
Oftere enn før får jeg stanset dem.
Tidshullet
Jeg levde før denne type tid. Den pre-digitale tidsregning, da vi var mindre mobile, på alle måter. I en tid der hullet i midten av timeglasset virket smalere. Endringene snek seg langsomt på.
Internetts fremmarsj ristet hardt i sanden. Først var jeg hellig overbevist om at den retningsløse surfingen skulle jeg aldri starte med. Forsto ikke hva det kunne brukes til. Etter hvert pirret det nysgjerrigheten min. Måtte bare vite, finne ut av, knekke koden. Så tok rusen meg, som en hvit sky av kokain. Umulig å blåse bort. Umulig å hekte seg av.
Sanden rant stadig raskere. Skapte mer trykk, mer uro. Mer ensomhet. Distanse fra oss selv, fra hverandre. Hullet ble bredere.
Kjenner du det også?
Det er som om tiden har begynt å lekke.
jeg er hul
skrapet på innsiden
drenert
parkert
stirrer i veggen
hva i helvete skjer?
spiller fanden ball med meg
har jeg misset et tegn
risset i sten et sted
legger meg ned
iskaldt gulv mot hud
jeg ber responder
kjære liv
gi meg mer
*
Vi vet alle at vi ikke kan ta tiden tilbake. Idet timeglasset vendes, er vår tid her, slik vi kjenner den, over. Den sanden som allerede har rent ut, er vår fortid. Den som ennå venter, er vår fremtid. Det aller siste sandkorn gjenkjenner vi ikke før det faller.
Kun i det bittelille sandkorn som befinner seg i snupunktet midt i halsen lever vi.
Når det faller så raskt at vi ikke rekker å ense det, eksisterer vi bare.
Kornene strømmer gjennom, og vi evner ikke å fange dem opp – jordens fargerike fragmenter av stein, knuste skjell og koraller fra havets bunn.
Et mikrokosmos av all tid.
Den indre dommeren
Alt jeg er, ser for mye ut, eller for lite. Jeg speiler meg i en forvrengt refleksjon.
«Du skal ikke tro du er noe.» Tryggest er det om du ikke skinner, ikke brer deg utover rommet som et lys. Det kan skremme bort skyggene.
Avsløre om noe er av glass. Til tider har det vært lammende å vokse opp i etterklangen av denne uskrevne loven. Hviske til sitt eget sprukne speil, gløtte stjålent inn i andres. Sår heles ikke ved å utelukkende søke utenfor deg selv. Tvert imot. De gaper over din palett, revner.
Hva om vi skrev om «budet» slik:
«Du skal tro du er noe, for du er alt du har lett etter.»
Umiddelbart kjenner jeg at skaperkraften i meg vekkes. Jeg limer speilet sammen, med flytende gull. Slipper lyset inn.
Og der, i refleksjonen, ser jeg det.
Fargene. Hvert arr en bue.
Jantelovens røst overdøver ikke min.
du var alltid nummer én inntil jeg forsto at jeg måtte begynne med meg selv
Stillhetens ekko
Du hører det ikke. Iblant fordi støyen kommer fra det du tier i hjel. Fra
erfaringen du aldri kunne dele. Fra tapet som overdøver alt. Ekko trenger lyd.
Men jeg står jo her, roper så jeg rister! Kaster meg mot glassflaten. Er det ingen der ute som hører meg? Jeg legger øret inn mot ruten, siger ned langs den og blir sittende.
Andre ganger bærer jeg verden i ørene, den sitter der som en dott. Tetter inngangen slik at lyden ikke når trommehinnen. Hele hodet verker. Jeg prøver virkelig å lytte, men verden tar for stor plass.
