STRUTTER SOM EN STRUTS STORE P: Rommet Denne har vært ute en stund, og allerede høstet en knippe femmere i dagsavisene. Det er selv følgelig velfortjent, rapperen fra Fyllingsdalen har mye på hjertet, og merker seg ut med god «flow» og spennende ordkombinasjoner. I hvert fall var det dét som slo meg da jeg, ved en tilfeldighet, begynte å lytte til dette albumet i omvendt rekkefølge (jeg skylder på gammel teknologi; jeg bruker som regel en iPod Nano tilkoblet «aux» på bilstereoen). Vel, låten jeg snakker om er altså det under lige bonussporet helt til slutt, der Store P har fått med seg rapper-kollegaene Cezinando, Mads Dawg og Macho Mayne. De omtaler seg selv som verdens fire nålevende strutsearter. Store P er den største («legger verdens største egg»), mens de tre andre «strutsene» svarer med å beskrive ham som «en skrekkøgle med noen fjær på» og «hønsehjerne med lommebok». Det hele minner litt om scenen i Ghost Dog, der den spøkelsesaktige leiemorderen hylles av noen rappere i Central Park. På Nais Body har han fått med seg resten av A-laget på en låt som enten er ironisk ment, eller avslører et objektifiserende kvinnesyn som er ganske gjengs innenfor rapkulturen understreket av den noe interne studiopraten/latteren låten toner ut på. Alle de tre siste singlene hans er med. Vi Esje Herfra er best, med hurtig rapping over en langsom beat. Dypt lover mer enn den holder, mens Huske å puste er en selvbevisst rap om forholdet hans til det annet kjønn («hun får’kje meg, så hun går rett på nummer to»), og med et litt enerverende refreng. Min favoritt er Kombo, der Store P går i duett med Unge Ferrari. Bassen i åpningen er helt sjef, og kunne gjerne fortsatt som underlag på hele låten. Det glemmer jeg likevel fort, dette er et overskuddsfenomen av en låt, med morsom ordlek (de to stemmene står veldig godt til hverandre), mantralignende gjentagelser og en knusende tung bass og skarptromme-beat. Ellers er her mye av det samme her; det virker som om Store P har funnet en fast formel: Drum & bass-influerte beats, tynne synther og en snakkesyngende rap som holder seg trygt innenfor 40 i 50-sonen; selv om han hevder å kunne bevege seg 300.000 kilometer i sekundet. Men det er når han er i Rommet.
HIMMELSK ROCK’N ROLL PARADISE: Yellow (EP)
Det norsk-britiske band-kollektivet Paradise oppstod etter et tilfeldig møte mellom Sivert Høyem og gitarist Rob McVey (Marianne Faithfull band og Longview). De fikk med seg Rob Ellis (PJ Harvey) på trommer og Simone Butler (Primal Scream) på bass, og slipper sin første EP nå på fredag. Liker du røff og glødende rock’n roll, der vokalisten synger med stort drama, lent mot en vegg av fuzza gitar, så er dette for deg. Tenk Neil Youngs konsertplate Weld og Pearl Jams beste øyeblikk, og du er der. Dette er fire låter med spillegleden i sentrum, innspilt live og analogt av John Agnello i det walisiske Monnow Valleystudioet. Det høres.
FIRETAKTERS NIRVANA STRANGE HELLOS: Chromatic
Store P spiller på USF Verftet fredag 3. november
ET SJELDENT KAFFEBESØK KABARET MAKABER: Kabaret Makaber Sogningene i Kabaret Makaber sier selv at de spiller «bygdenoir», en slags skeiv blanding av prog, jazz og tysk kabaret, og nevner Tiger Lillies, Kaizers Orchestra, Kurt Weill og Nick Cave som viktige inspirasjonskilder. Deres debutplate er innspilt i Duper Studio i Bergen, med Even Kruse Skatrud og Iver Sandøy bak spakene, og er ute nå. Ledet av vokalist Marita V. Bratteteig er dette helt klart et anner ledes band, med saksofoner (spilt av Morten Norheim og Mads Lønn kvist) og marimba (Torstein Åvar Sollien) som soloinstrumenter, i tillegg til kontrabass (Alexander Lund) og trommer (Tomas Myklebust). Jeg blir dessverre ikke helt overbevist. De spiller med et smittende overskudd, og låter stort sett som en B-side fra hvilket som helst av forbildene. B-sider kan som kjent være både fyllstoff og underkjente perler, og det er vel også en bra oppsummering av denne platen. Djevelen, som også er ute på singel, er her en innertier, en kabaretaktig (jepp), velspilt og svingende låt om hvordan det er å få Mørkets fyrste på kaffebesøk («han drikk kaffien svaaart») en fredagskveld. Bygdelivet i Lærdal er ikke som bygdelivet noen andre steder. Kabaret Makaber holder plateslippkonsert på Bedehuset i Gamle Bergen førstkommende fredag kl. 19.00
Strange Hellos startet som et studioprosjekt høsten 2015 av Odd Martin Skålnes (O. Martin, Aurora), Birgitta Alida Hole (Lumi kide), Fredrik Vogsborg (The Megaphonic Thrift, Casio kids) og Even Kjellby (Great News). Til nå har de sluppet fem sing ler med ekkofylt og gitardominert shoegaze-musikk sterkt beslektet med innad vendte gamle indiehelter som Cocteau Twins, My Bloody Valentine, The Cure og Joy Division, alle spillelistet på NRK P13, og på fredag album debuterer de. Alle fem singlene er med på albumet, så dersom du er fan, er dette en grei oppsum mering av karrieren så langt. Den beste av disse er etter min mening We Are Trouble, med fengende melodi og et driv som minner om Blondie. Av de nye låtene synes jeg The Prime merker seg ut, med litt tilbakelent sang over fremoverlent bass, hjertehamrende trommer og rikelig (rikelig!) gitar. Det er ren glede, det er firetakters nirvana, det er låten alle leger burde hatt på autoplay på venteværelset.
BERGENSMAGA SINE T
67