Feature reportasje

C

C-magasinet #1 5 . Mai 2017

V Viten

Til himmelen med helvette

S Samfunn

Når livet blir kunst

K Kultur

Helsefremmende teater

Når livet blir kunst Flere har gått den tøffe veien før henne. Nora Augustinius kan bli vår neste prima ballerina.

S

2

Samfunn Hovedsaken

C-MAGASINET 5. MAI 2017

Når livet blir kunst Hvert år blir åtte ballettstudenter uteksaminert fra kunsthøyskolen i Oslo.

D

et sitter seks ballettstudenter på gulvet i studio tre, i fjerde etasje på kunsthøyskolen i Oslo.

De tøyer ut. Tania Rodriguez kommer inn døren.

–Jeg har jo sagt at dere ikke skal tøye ut før timen starter, sier hun.

En pianist kommer inn og setter seg ved et brunt piano i venstre hjørne. Klassiske toner fyller rommet og studentene finner hver sin plass langs barrene.

Dagens første økt har startet.

Store drømmer. Nesten uoppnåelige. Dedikasjon og viljestyrke. En slags lidenskap som er på grensen til det overnaturlige. Det skjer noe med deg når du kommer inn på det nostalgiske fabrikkbygget rett ved Akerselven. Kanskje er det bygget i seg selv? De slitte mursteinene som omfavner bygningen har blitt vakre igjen. Bebodd av håpefulle kunstnere. Kanskje er det studentene. Nervene. Klare til å pushe seg utenfor komfortsonen for å få til det lille ekstra. Om og om igjen.

Nora Elise Augustinus er 18 år og går hennes tredje og siste år på balletthøyskolen. Hun fikk studieplass etter første audition, vant nylig den nordisk-baltiske ballett konkurransen, og er sikret jobb som danser i ungdomsakademiet på operaen til høsten.

PÅ OPERAEN. Hun satt der sammen med moren.

De skulle se nøtteknekkeren. Ikke i hovedsak for å se balletten, men for å høre på musikken. Nora sang nemlig i barnekoret til operaen og skulle lære seg repertoaret deres. Hun satt der helt uvitende om at denne kvelden kom til å forandre retningen på livet hennes.

– Jeg hadde ikke noe særlig forhold til ballett på den tiden. Jeg hadde danset i mange år, men det var mest hiphop. I en liten periode holdt jeg også på med harrydans. Discojazz, forteller hun og ler litt av seg selv.

Inne på hovedscenen i Operaen fortsetter nøtteknekkeren å spille. Men det var ikke lenger musikken som fanget Noras oppmerksomhet.

–Jeg beit mamma i armen. Og jeg grein. Jeg visste at det var opp på den scenen jeg skulle. Alt snudde den kvelden.

Foreldrene meldte hun opp på private ballettimer. På det tidspunktet gikk hun syvende klasse. Det er veldig sent å starte i den alderen. Hun søkte seg inn på Ruseløkka skole, som har et samarbeid med ballettskolen på Operaen, for å kunne fokusere på dansen gjennom ungdomskolen. Hun kom ikke inn i åttende klasse. I niende søkte hun på nytt og begynte da på ballettskolen.

– Jeg måtte trene ekstra hardt fordi jeg begynte så sent. Hadde jeg visst at det egentlig ikke skulle gått med tanke på min alder, tror jeg at jeg hadde begrenset meg selv. Jeg hadde ikke peiling. Jeg fikk også mye støtte hjemmefra så da kjørte jeg på, forteller hun.

DANS HELE DAGEN. Og hele kvelden. Energien og konsentra -sjonen måtte vare. Han skulle blitt sliten og lei. Utbrent. Men hun ble ikke det. Hun ble ikke lei. Vonde tær, verkende muskler og svette klær, ja. Men lei? Nei. Det var som om hun hentet energien sin fra et annet sted. Et sted hvor det aldri tok slutt.

– Særlig i begynnelsen når motivasjonen og lysten er på topp, så går man ikke tom. Lidenskapen blir på en måte omgjort til energi.

C-MAGASINET 5. MAI 2017

3

S

4

Samfunn Hovedsaken

C-MAGASINET 5. MAI 2017

◀ EN TIL EN. –Det fine med kunsthøyskolen er at vi tar inn 8 elever. Det gir oss mye tid med hver enkelt. Samtidig er nivået høyt og det er ekstra hardt å være den som ikke får det helt til, sier førsteamanuensis Tania Rodriguez.

◀

PUST. Tania masserer og gjør pusteøvelser med studentene.

– Det er viktig at kroppene demmes blir tatt godt vare på. De er tross alt topp- indrettsutøvere, forteller hun.

Når jeg ser tilbake på den perioden, tenker jeg at jeg aldri hadde orket det igjen, forteller hun og tørker svetten fra pannen. Å LIKE JOBBINGEN. Tilbake til studio tre, i fjerde etasje. Til de klassiske tonene og pianisten i det venstre hjørnet. Til Tania Rodriguez og de seks studentene. To timer er gått. To små pauser er tatt. En pause for litt vann og en for å tørke neseblod. Den ene studenten faller etter fjerde forsøk på en landing etter et hopp.

– Se her. Du må sentrere vekten og kjernemusklaturen din, sier hun mens hun selv demonstrerer med en feilfri landing. I hvert fall etter det jeg kan dømme.

Han prøver igjen. Feiler. En gang til.

Feiler. En gang til. Feiler. Han tar seg til pannen og rister på hodet før han blir avbrutt av at økt nummer en er over. De er klare for å bytte ut Tania med en annen lærer, for så og fortsette på nummer to.

Tania Rodriguez er førsteamanuensis i ballett på balletthøyskolen. Hun har jobbet som profesjonell danser fra 1991 og frem til hun begynte å undervise i Oslo i 2007.

– Dagene her på kunsthøyskolen er lange.

De må jobbe hardt for å bli best. Det viktigste vi gjør for å forberede dem, er å gi hver enkelt oppmerksomhet slik at de utvikler

seg mest mulig. Derfor tar vi også inn så få studenter. Det er også veldig viktig for oss å ivareta helsen til studentene. De er tross alt toppidrettutdøvere, forteller Rodriguez.

DET KLASSISKE SPØRSMÅLET. Tania bare ler. Hun smiler til meg akkurat som om hun visste at dette spørsmålet kom til å komme. Og det gjorde det. Var det verdt det? Angrer du? Hva med det ”vanlige” hverdagslivet? For Tania og i ballettyrket generelt er det mye reising. Forestillinger på kveldstid og øvelser på dagtid. Tap av tid og sosiale sammenkomster.

– Hva da tenker du på? Alle dager og kvelder som har bestått av jobb? Reisingen?

Usikkerheten? Jeg har ikke ofret noen ting.

Det føles i hvert fall ikke sånn ut for meg.

Jeg er bare takknemlig. Takknemlig for at jeg får leve det livet jeg ønsker å leve. Man finner mennesker som er lik deg selv. Som lever en noenlunde samme livsstil. Det har ikke vært et problem, forteller Tania.

C-MAGASINET 5. MAI 2017

5

S

Samfunn Hovedsaken

“

Man må lære seg å like jobbingen

6

Nora Augustinius Ballettstudent

ALLTID NYE MÅL. Den store drømmen til Nora Augustinius er å bli solist i et stort kompani og kunne leve av dansen. Hva når man har kommet dit? Eugine Nyberg Skilnand har studert på Kunsthøyskolen og har hatt fast ansettelse på Operaen siden 2001. I 2011 ble hun solist. En ganske fin karriere om hun skal beskrive den selv. Nå er hun kun noen få år fra pensjonsalderen for en ballettdanser som er 41 år, og målet er ennå ikke nådd.

–Man når aldri målet, for man finner nye hele tiden nye.

Det er vel kanskje det som er mest krevende i denne bransjen. At det aldri tar slutt, forteller Skilnand.

Du har akkurat fått fast ansettelse. Du må vinne sjefens tillit. Du må bli likt. Ha utsråling og være teknisk flink. Du må jobbe for å få den rollen du vil ha. Og før produksjonen C-MAGASINET 5. MAI 2017

er ferdig, må man begynne å tenke på neste rolle.

– Dette krever en spesiell personlighet. Du må lære deg å like det.

Skilnand bare stønner når jeg spør hun om overgangen fra student på balletthøyskolen til å jobbe i bransjen.

– Det er noe helt annet. Du er alene og har ingen lærere eller pedagoger som kan gi deg tilbakemeldinger. Nedturene er så uendelig mange. Det er helt rart, ler hun.

–Men så kommer den ene oppturen som veier opp for alt sammen. Det krever bare at man reiser seg 30 ganger først.

Det er ikke bare dansen som er kunsten.