De deler troen videre

De siste årene har livet til familien blitt helt annerledes. En nabo inviterte dem til å ta med døtrene til barnekirken.

Nå deler de troen videre

Det er onsdag ettermiddag. I Haugesund misjonskirke kommer barna til korøvelse. To av jentene som synger, er Lea på 8 år og Mia på 13 år. Foreldrene deres er Mandy Jacob og Lars Kammermeyer. Misjonsbladet møter dem sammen med Elisabeth Saxe og Maria Morfjord. De vil gjerne fortelle om hva som har skjedd de siste årene.

– For meg har det alltid vært klart at det fins noe mer enn det vi ser, men jeg kunne ikke sette ord på det, sier Lars. Han vokste opp med en kristen bestemor, og som barn var han med til noen gudstjenester. Foreldrene hans hadde ingen relasjon til kirken.

– Men det jeg fikk med meg som barn, har fått sin oppblomstring nå, smiler Lars. Nå tenker jeg helt annerledes. Ja, vi har det annerledes hele familien, sier han og forstår at Gud har gjort noe fint i deres liv. Men det var verken han eller kona som søkte til kirken. Derimot var det deres to døtre som banet vei til et nytt liv.

Trengte å få gode venner

Familien fant seg ikke så godt til rette sosialt. Tanken på å flytte igjen, kanskje tilbake til Tyskland, var et alternativ. For sytten år siden kom paret fra den østlige delen i Tyskland, om lag tre timer fra Berlin. Nå bor de i Tysvær, om lag en mil fra Haugesund.

For rundt to år siden kom Elisabeth Saxe i kontakt med familien. Hun er nabo og tipset dem om samlinger i barnekirken som et sosialiseringstiltak. Kanskje det kunne være noe for jentene? Elisabeth er ansatt i Haugesund misjonskirke, og hun har barn og familier som sin hovedoppgave. Ja, dette ville de prøve. Det tok om lag tre kvart år før barna kjente seg trygge og fikk nye venner. Døtrene ble etter hvert også med i lokal speidergruppe. Så startet begge jentene å synge i barnekorene på onsdager.

– Når Lea tar av seg skoene, da føler hun seg hjemme. Nå løper hun her i sokkelesten, forteller mamma Mandy.

Siden det var et stykke å kjøre til kirka, ble foreldrene mer vant til å være i kirka. Etter hvert ble det mer fristene å være med til en gudstjeneste for foreldrene.

– Jeg husker en gudstjeneste veldig godt. Jeg opplevde det var veldig fint, ble varm i hele kroppen og kjente en glede. Fra den dagen har Gud vært med meg hele tiden, sier Mandy.

Etter gudstjenestene, forsvant gjerne Lea med noen av de andre barna, og foreldrene kom i snakk med andre i menigheten under kirkekaffen.

Alle ville døpe seg

På høsten i fjor tok familien ett nytt steg. Mia overrasket foreldrene mest. Hun fant troen først av dem gjennom speideren. Nå ville hun døpe seg. Det ville Lea også. Så sa Mandy: jeg vil også døpes.

En av pastorene i Haugesund misjonskirke, Maria Morfjord, husker godt samtalen de hadde om dåp. Da kom det fram at Lars også ville la seg døpe på sin egen tro. Og så ville de gifte seg!

Lørdag 20. mai i år ble en minnerik dag for familien! Først viet Maria foreldrene. Deretter gikk alle fire ned i dåpsbassenget, der Elisabeth døpte dem i tur og orden på sin tro på Jesus som Herre.

– Det er ikke lett for en dame som har vært hos frisøren og er brud, og så hoppe i vannet ved dåpen så alt blir vått, ler Mandy.

Gud gir ikke opp å finne oss

Da Mandy selv var ungdom ble hennes far alvorlig syk. Hver kveld snakket hun til Gud at faren måtte bli frisk, men så døde han isteden.

– Da ble jeg veldig sur på Gud, og sa; Han fins ikke! Sist vår var jeg på Alphakurs. Da fikk vi spørsmålet: hva skal du gjøre når du treffer Gud i himmelen? Jegsvarte: da skal jeg gi Gud en klem og si unnskyld for at jeg har sagt han ikke fins!

– Vi må ikke undervurdere kraften til hvordan Gud trekker på folk, sier Lars.

– Ja, Han gir jo ikke opp å finne oss, sier Mandy og snakker med kollegaer om Gud når det passer med sine kollegaer. Lars fortalte om troen til alle på sin jobb. En av kollegaene som selv var kristen, var flink til å dreie metall. Lars spurte om han hadde lyst å lage gifteringene deres. Han viser stolt fram hånden. Disse ringene er unike!

• Tekst og foto av Trond Filberg, Misjonsbladet

Les flere artikler i www.misjonsbladet.no >>