Portrettet

Troen må ha armer og bein

I slutten av august ble Siri Iversen ny generalsekretær i Misjonskirken Norge. Med stort pågangsmot gleder hun seg over alt det gode som skjer i vårt felleskap.

- Jeg ser ikke alt ennå og har en bratt læringskurve på flere områder, men synes det er veldig gøy å begynne i Misjonskirken Norge, smiler Siri Iversen.

Vi sitter på generalsekretærens kontor i Christian Krogs gate i Oslo. Siri har nettopp fått nøkler og overtatt kontorplassen etter Øyvind Haraldseid. På veggen bak skrivebordet, har maleriet av Fredrik Franson kommet fram igjen. Han var en av hovedpersonene som ivret for å samle frie menigheter til et felles forbund, og som i 1884 ble til Det Norske Misjonsforbund.

De historiske linjene i kirkesamfunnet strekker seg langt bakover. Siri har vokst opp og hatt hele sitt liv og tjeneste her. Som tenåring i misjonærfamilien Watne i Colombia, som ungdom på leirene, som leder i nystartede misjonskirker og som linjeleder disippelskapslinjen på Ansgar bibelskole.

Franson på maleriet var mannen som talte varmt for at kvinner burde ha samme rett til alle verv og ansettelser. Slik ble det også i vårt kirkesamfunn helt siden starten. Vår første menighetspastor, Gerda J. Karijord, ble ansatt i 1915. Men det skulle gå 120 år fra den første misjonsforstanderen ble ansatt i 1902, Johannes Christiansen, til en kvinne inntok den samme stillingen, som siden 2006 tituleres som generalsekretær.

Siri tillater seg å være begeistret nå. Samtidig vet hun og er ydmyk for at det vil komme krevende dager. Men gleden over oppstarten skinner disse dagene. Siri er klar for lederoppgavene som generalsekretær. - Det er også overveldende med alt det nye, ingen tvil om det, sier Siri ærlig. De første ukene har hun stupt inn i opplæring og vegg-til-vegg kontordager i møter med alle ansatte i Misjonskirken Norge. Sidene i skriveboka hennes fylles opp av stikkord, spørsmål og påminnelser.

Øyvind og Siri har sittet sammen flere dager allerede for å overføre erfaringer og innsikt i saker. Hun har møtt de forskjellige avdelingene ved hovedadministrasjonen. Administrasjonsleder Yngve Brosstad stikker innom kontoret hennes for å sjekke ut formelle tilganger og opplysninger til myndigheter og datasystemer.

Det går slag i slag de første ukene. Komitémøter, kurs med pastorer og utenlandsreise for å møte kollegaer fra søsterkirkene i hele verden. På Vegårtun samlet hun hele staben i tre dager for å bli bedre kjent og dele åndelig fellesskap.

Rørt av overgitte medarbeidere

– Jeg opplever at det er lite staffasje hos oss, og det virker på meg så langt at det er høy grad av gruppepsykologisk trygghet. Derfor tror jeg at dette er et arbeidsmiljø der det er greit at jeg både kan ha gode og dårlige dager. Størst inntrykk på meg er å møte alle ansatte som er så overgitte, både til Kristus og til vårt kirkesamfunn, sier hun rørt.

- Det store spranget for meg er å lede noe som jeg ikke har vært med å bygge opp selv. I misjonskirkene jeg har vært med å lede, har jeg i større grad vært med å bygge opp og utvikle noe fra bunnen av. Nå går jeg inn i et arbeid med stor ydmykhet for alt det som allerede er på gang.

Sin første pastorperiode fra 1996 var i Misjonskirken Oslo Syd på Holmlia. Deretter var hun med i lederteamet for å plante Vågsbygd misjonskirke, samtidig med å være ansatt på Ansgar bibelskole. For ti år siden var hun så menighetsplanter på Flekkerøy, og deretter ansatt pastor i Flekkerøy misjonskirke som formelt ble stiftet i 2015.

Torsdag 25. august overtok Siri som generalsekretær og fikk nøkkelbrikke og kontorplassen av Øyvind Haraldseid. Fredrik Franson på maleriet i bakgrunnen, hadde en viktig rolle da Misjonskirken Norge ble stiftet i 1884.

Foto: trond Filberg

– Vi må ikke glemme å omsette troen i handlinger.

Glad for lang overgangsperiode Den lange perioden fra november i fjor da hun ble innstilt av Hovedstyret som kandidat til stillingen, og fram til i hun startet som generalsekretær, har vært lang. Siri synes likevel det har vært bra med god tid.

- Denne perioden har gitt meg gode muligheter til omstillingen. Jeg har hatt en god prosess med å avslutte pastortjenesten i Flekkerøy misjonskirke. Jeg ble ferdig med masterstudiene ved Ansgar høyskole og jeg har forberedt meg til en ny hverdag, forteller hun.

Full støtte fra familien

Mens vi snakker tikker en sms inn fra datteren som bor i Oslo. Siri setter pris på kan være sammen med henne når hun har arbeidsdager i hovedstaden. Siri kunne godt ha bodd her selv, men hjemmet er fortsatt på Flekkerøy med ektemannen Espen og de to andre barna. - Selv om vi ikke helt vet hvordan alle hverdagene blir framover, er jeg veldig glad for at mine nærmeste støtter meg i denne nye oppgaven.

I posisjonen som generalsekretær er det mange som ønsker hennes oppmerksomhet, besøk og tilstedeværelse. Siri synes likevel det ikke er andres forventninger som er størst, men heller egne forventninger til seg selv hun må justere.

- Alle må gi meg litt slakk første året. Jeg må få bruke den tiden det tar for å bli bedre kjent med alle personene og prosessene, sier hun og er opptatt av å lytte til alle hun skal jobbe sammen med, både ansatte og frivillige.

Stolt av vårt fellesskap

Da Siri var i prosessen med å forberede seg til jobbintervju for stillingen, leste hun seg opp på hvordan vi har organisert oss og om alt vi er med på som storfellesskap. Det gjorde henne både oppbygd og begeistret. Hun fikk en ny stolthet over alt vi er som Misjonskirken Norge representerer. Da hun i tillegg begynte å sjekke ut hvilke personer som var med i de ulike posisjonene, økte begeistringen enda et par hakk.

- Jeg tenker det vi har er solid og gjennomtenkt, og vi har så mye bra på plass hos oss. Det er kvalitet hele veien.

- Det er veldig viktig for meg at folk får gjøre den jobben de er utrustet til. Da tror jeg de vil gjøre en god jobb og ha det bra. Utfordringen er kanskje heller om vi kan bli enige om hva som skal utføres, sier personallederen som nå har 16 ansatte å holde styr på. Hun er ikke vant med å ha en så stor stab, men i møte med de ansatte i Misjonskirken Norge, har det gitt henne lave skuldre.

Dra mennesker nærmere Kristus

- En overordnet ambisjon håper jeg at vi kan være kjent for utad: vi vil dra mennesker nærmere Kristus! Enten det er enkeltpersoner, pastorer og som kirke- samfunn, må vi hele tiden være bevisst på at det er det vi holder på med. Selv i økonomi- og organisasjonssaker er dette det grunnleggende vi jobber med.

Hun slår fast at Norge i 2022, er en gjennomsekularisert nasjon. Samfunnet er på mange områder helt annerledes enn da hun var barn i Treungen i Telemark og gikk på Kvitsund gymnas. For eksempel har den teknologiske utviklingen påvirket livet vårt med nye vaner og uvaner.

- En av utfordringene i dag er at vår tro ikke må sekulariseres også. Fordi selv om verden rundt oss er sekularisert, så er Guds rike fortsatt en virkelighet for oss. Som troende lever vi i det spennet, sier hun.

- Det bekymrer meg virkelig at de yngste i dag er så koplet til sine skjermer. Derfor er det ekstra viktig å sende ungdommene våre på leir. Da får de mindre tid til å være pålogga og møter ekte mennesker i sanntid som ikke er fotoshoppa, sier Siri. Hun synes det er strålende med alle unge mennesker i dag som tar nye initiativ for å være sammen i kristne fellesskap.

Ulike forutsetninger for troslivet

Siri er glad i å lese bøker, gjerne flere samtidig og med Bibelen på toppen. Hun søker gjerne ro og liker å være alene for å hente styrke for dagene som kommer. For i neste sving er hun sammen med mange mennesker. Siri har sans for folk som er ekte og ærlige, enten de har et stort engasjement og uttrykker usminket glede, eller de er i bunnløs sorg.

- Når vi kommer litt tettere inn på medmennesker finner vi nesten alltid en eller annen form for livssmerte hos hverandre, sier hun i respekt.

Forutsetningene for tro kan være veldig for- skjellige ut fra hvilke vilkår man lever under. Siri vet at evangeliet om Jesus inkarneres på hvert sted det forkynnes. Samtidig er evangeliet det samme uavhengig av lommebokas tykkelse. Teologien må derfor ta høyde for det, uansett hvem som sitter på kirkebenkene.

- I andre land er det personer som kanskje kan mye mindre teologi enn en vanlig kirkegjenger i Norge, men de planter menigheter, sier Siri og reflekterer over om troen i vår kultur i for stor grad bare handler om noe vi mener noe om. Er troen kun blitt noe kognitivt? For henne betyr troen på Jesus at det må få konsekvenser for våre handlinger og holdninger. - Det er en kjempeutfordring for oss alle at vi ikke glemmer å omsette troen i handlinger, at troen også sitter i armer og bein, sier hun engasjert.

Leve for andre enn oss selv Da Siri som ung jente kom til Colombia, lærte hun seg spansk raskt. Den første tiden var hun mer tolk for sin far som prekte på møtene, enn på skolen. Det var misjonær hun skulle bli!

Årene i Colombia lærte henne også mye om mennesker som lever i fattigdom.

– Vi må ha tro på at Ånden fortsatt er i farta.

Senere har hun hørt alle historiene fra sine foreldre, Kirsten og Svein Watne, om de store behovene, men også om Guds inngripen og alt som må gjøres for at barn skal få skolegang og mulighet for et bedre liv. Møtene med mennesker som har helt andre utgangs- punkt for å leve enn vi har i Norge, gjør henne veldig ydmyk.

- For en tid siden var vi noen norske familier som reiste til Colombia. På ett av stedene så vi en far stå bak gitteret i huset sitt sammen med sin lille datter. Så ropte han til oss: kan dere ikke ta med dere datteren min?

Den lokale pastoren som var med oss, sa at han skulle ta med noen fra menigheten og besøke den familien dagen etter. Det ble et møte med bunnløs desperasjon og likevel et glimt av håp. - Misjonstanken handler om at vi hele tiden må minne oss selv på at vi ikke lever kun for oss selv. Det gjelder for enkeltpersoner og menigheter, og for oss som kirkesamfunnet. For noen handler dette om at mennesker må bli frelst, mens for andre at medmennesker får hjelp. Jeg mener vi må gjøre begge deler.

Åndens bevegelse

- Jeg liker så godt uttrykket «Åndens folk». Guds menighet er bærere av noe som kun kirken forvalter, bærere av en annen virkelighet der Ånden er til stede, sier hun ettertenksomt. Hun snakker ikke om grader av karismatikk, uttrykksmåter eller hvor høyt du løfter hendene. Det handler om Guds kraft og tilstedeværelse i hver enkelt.

- Fordi det er ingen andre enn Guds menighet som kan være Åndens folk. Da må vi også tro at Ånden fortsatt er i farta og med oss. Derfor har jeg så stor tro på strategien «Tro Sende Plante». Det er ikke bare ord på et papir, men Åndens bevegelse for vår tid, sier Siri forventningsfullt.

Vi avslutter samtalen. Kaffen er drukket opp, og et nytt møte venter. Hovedstyrets nye leder, Dag Andersen, kommer straks innom for å snakke med henne om arbeidet som ligger foran.

Av Trond Filberg

- Siri, du skal ikke gå i mine fotspor, derfor får du et par nye sko av meg som passer akkurat deg, sa Øyvind Haraldseid under innsettelsen lørdag 28. mai i Kristiansand misjonskirke Salem. I bakgrunnen (f.v.): nasjonal leder Torben M. Joswig, internasjonal leder Jon-Arne Hoppestad, menighetsrådgiver Kjell Birkeland, administrasjonsleder Yngve H. Brosstad og menighetsrådgiverne Stein Bjørkholt og Anne Margrethe Mandt-Anfindsen.

Foto: Trond Filberg

https://mknu.no/gensek-siri/