I
Apostlenes gjerninger kapittel 2 beskrives hva de kristne la vekt på den første tiden, under overskriften «Felleskapet mellom de troende». I vers 47 avslutter forfatteren med: Og hver dag la Herren til nye som lot seg frelse.
Herren la til nye hver dag i menigheten, på grunn av måten de levde sammen som troende - kulturen de hadde, sammen med Den hellige ånd. De første kristne inviterte familie, venner og kollegaer inn i fellesskapet. Det brant i hjertene deres, så de delte sine vitnesbyrd. En grunn til denne brannen var nok at de hadde en forståelse av at dette livet bare er en begynnelse, en kort start i forhold til evigheten som venter. Det preget hele menigheten slik at fokuset var på det viktigste: Å nå mennesker med Jesu frelse og tjene hverandre med glede. Begrepet «vitnesbyrd» handler om å være et vitne og om å bære en byrde. Hvem er det som virkelig bærer byrden for vårt vitnesbyrd? Da Jesus valgte å dø på korset for oss, valgte Han også å ta synden, skammen og skylden. Våre byrder bar Han med seg til korset. Den delen som ble igjen, vår del, er vitne-delen. Vårt vitnesbyrd handler om Jesu nåde og frelse. Om frihet og et evig liv i gave borte fra fortapelsen. Et av de sterkeste vitnesbyrdene om Jesus, er oppstandelsen. De som fulgte Jesus, mistet alt håp da Han døde. De krasjet i troslivet. Men for de samme personene ble alt snudd totalt i møtet med den levende Jesus. Da valgte de å leve og dø for sitt vitnesbyrd. Historien forteller at ti av Jesu tolv disipler ville heller dø enn å fornekte sannheten. Peter ble korsfestet i Roma og Jakob den eldre ble halshogd i Jerusalem. Bartholomeus ble revet i stykker, mens Taddeus, kalt Judas, ble pint til døde. Jeg sier ikke dette for å vise hvor forferdelig deres død var, men for å minne oss om at dette er de samme som trodde at alt håp var ute da Jesus døde. I møtet med den oppstandne Jesus forstod de at dette var så stort at de ikke kunne la være å snakke om det. Ordet «vitnesbyrd» er i gresk grunnskrift hentet fra ordet «martyria» - martyr. Peter og Johannes ble tatt til fange og fikk en dom som påla dem å stoppe med å forkynne i Jesu navn. Svaret Peter og Johannes gav var: «Døm selv om det er rett i Guds øyne å adlyde dere mer enn ham. Men vi kan ikke la være å tale om det vi har sett og hørt.» (Apg. 4,19-20). Etter oppstandelsen og et personlig møte med Jesus kunne ingen stoppe dem. Perspektivet var flyttet fra det daglige og til evighetsperspektivet.
Det er gjennom svakheter at Hans kraft og nåde blir synlig. Vitnesbyrdet er et kall. Det er et oppdrag gitt til alle troende, ikke et forslag. Det er derfor det kalles «misjonsbefalingen» og ikke «misjonsforslaget». Vi kan lett havne i det jeg kaller for «omkledningsrommet». Her ser vi oss i speilet og tenker: Dette er for de med XXL-tro, det passer ikke meg. Jeg kan ikke så mye og er ikke typen til å vitne. I Bibelen leser vi om personer som følte seg små og uverdige. Det er ikke et ukjent fenomen for Gud. I stedet virker det som at når vi tenker at vi ikke er gode nok, så tenker Gud at da har Han muligheten til å vise sin storhet. De som likevel stolte på Gud og valgte å gjøre det Han befalte, erfarte Gud på måter de ikke så for seg at var mulig. Vi tenker ofte at vi må prestere og vise våre sterke sider for å bli godtatt av andre. Problemet med våre sterke sider er at de aldri inviterer andre mennesker inn i livet, men heller holder dem på avstand. Det er når vi er ærlige og våger å være sårbare, når vi deler våre svakheter med hverandre, at vi virkelig trekker til oss mennesker. Det er gjennom svakheter Hans nåde og kraft blir synlig (2. Kors. 12, 9). Vi må aldri glemme at vitnesbyrdet ikke handler om oss og våre gode eller dårlige prestasjoner (Efes. 2, 8-10). Vi er Jesu utsendinger, som har Guds hjelp (2. Kor. 5, 20). Våre vitnesbyrd handler om Jesus som valgte å bære vår byrde. Derfor er vi her som menighet og enkeltmennesker, med et oppdrag om å være Hans vitner.
Jim Foss Pastor i Misjonskirken Lyngdal
# 03/2019
43