Vil overvåke innsiget ved hjelp av kilenøter Vitenskaplig råd for laksforvaltning ønsker at kilenotstasjoner langs kysten kan brukes for å overvåke lakseinnsiget slik at beskatningstrykket i elv og sjø kan justeres underveis i fiskesesongen. Ved å etablere et nettverk av kilenotstasjoner i ytre kyststrøk kan det skaffes en tidlig antydning på lakseinnsigets størrelse både nasjonalt og lokalt, slik det for eksempel gjøres i Trondheimsfjorden. Slike stasjoner kan også brukes til å registrere andelen rømt oppdrettslaks, lakselus på innvandrende laks og andre formål. VRL foreslår et stasjonsnett med åtte fjordstasjoner for å dekke vassdragene i fjordene i Indre Rogaland, Sunnmørsfjordene, Trondheimsfjorden, Namsfjorden, Malangen, Altafjorden, Porsangerfjorden og Tanafjorden. Disse åtte fjordene er de som har størst samlet gytebestandsmål av alle fjordsystemene i Norge. Totalt utgjør bestandene i disse 53 % av det totale gytebestandsmålet for laks i Norge. I tillegg forslår VRL et sett med ti stasjoner på ytre kyst som vil gi informasjon om innsiget til større regioner som ikke blir dekket av fjordstasjonene. Kilde: Rapport fra Vitenskaplig råd for lakseforvaltning nr. 6
4
Villaksnytt Nr 1/2015
Selektivt fiske kan teoretisk sett medføre evolusjonære endringer i laksebestander. Det finnes ikke tydelige data som viser at det har skjedd genetiske endringer i bestander av laks som følge av fiske, verken i Norge eller internasjonalt, men temaet er dårlig undersøkt. I norske vassdrag er det ikke gjort noen undersøkelser som kan belyse dette. Hvis de aller største hunnene fredes slik at gytebestandsmålet nås med et færre antall fisk i elva enn om gytebestanden bestod av flere mindre hunner (store hunner har flere egg og bidrar dermed mer til å nå gytebestandsmålet), så kan det medføre over tid at genetisk variasjon reduseres fordi effektiv bestandsstørrelse reduseres. Dette vil være en negativ bestandsgenetisk utvikling, og kan være negativt for bestandenes genetiske variasjon og levedyktighet. I en oppsummering av effekter av klimaendringer påpekte vitenskapsrådet at langtidsutviklingen i laksebestandene i stor grad vil avhenge av bestandenes tilpasningsevne. Det er derfor avgjørende at bestandenes genetiske integritet og genetiske variasjon bevares slik at
råmateriale for evolusjonær endring bevares. Gjenutsetting antas å ikke ha hatt effekt, men ved stadig høyere prosent, bør gjenutsettingsprofilen avspeile bestandsprofilen i elva. Andelen gjenutsatt laks var høyest blant de middels store vassdragene med 14 til 23 % gjenutsetting i perioden 2009-2013. Andelen var noe lavere for de store vassdragene med 9 til 18 % og lavest for de små vassdragene med 2-10 %. Det var relativt liten størrelsesforskjell mellom avlivet og gjenutsatt laks i de små vassdragene. Vassdrag med åpne reguleringer og vassdrag med ulike typer kvoter var de som hadde minst grad av gjenutsetting. Type kvote var imidlertid av betydning. Døgnkvoter syntes i liten grad å stimulere til økt gjenutsetting, mens sesongkvoter i større grad syntes å stimulere til gjenutsetting (enten sesongkvoter alene eller sammen med døgnkvoter). Strenge døgnkvoter medførte imidlertid høyere gjenutsettingsgrad enn høye døgnkvoter. Påbudt utsetting av enkelte grupper laks var det som i størst grad økte andelen gjenutsatt laks. Kilde: Rapport fra Vitenskaplig råd for lakseforvaltning nr. 6.
Foto: Hans Kristian Krogh Hanssen
Kan selektivt fiske endre laksen?