En oversikt ved Mette Kjeldsberg Bildet: www.studentersamfunnet.no STRIDEN mellom HENRIK WERGELAND og JOHAN SEBASTIAN WELHAVEN 1. Forholdet til Danmark var ett av stridsspørsmålene mellom Henrik Wergeland og Johan Sebastian Welhaven. Welhaven mente at vi måtte holde kontakten med det kultiverte, europeiske åndslivet i Danmark, og han ville bevare det danske skriftspråket. Welhaven og hans tilhengere, ”intelligenspartiet”, mente at isolasjon ville være jevngodt med kulturelt selvmord. Welhaven gav ut en hel diktsamling om dette spørsmålet i 1834, Norges Dæmring. Den består av 72 sonetter, som på en ganske sarkastisk måte viser frasene og hulheten i norsk kulturell patriotisme. Wergeland på sin side mente at en selvstendig nasjon måtte ha en egen litteratur på sitt eget språk, og at vi måtte bygge på den kulturen Norge allerede hadde, nemlig bondekulturen. Wergeland og hans parti, ”patriotene”, mente at Norge nå måtte reise seg etter å ha blitt undertrykt av danskene, både politisk og kulturelt, gjennom ”firehundreårsnatten”. De var altså opptatt av Norges kulturelle selvstendighet og ønsket mer folkestyre. Han gikk også inn for en fornorskning av språket. Rundt de to dikterne ble de to ”partiene” stadig mer markant, og kampen mellom dem foregikk hovedsakelig i Kristiania, en by med bare 18 000 innbyggere. Debatten ble ført i Studentersamfundet, i studentaviser og i dagsavisene Den Constitutionelle og Morgenbladet. Det kulturelle miljøet var lite og trangt. Alle kjente alle, og det skulle lite til før små uenigheter endte opp som bitre personlige feider og fiendskap. Bråket toppet seg da Wergelands skuespill Campbellerne skulle oppføres på Norges eneste teater, Christiania Theater, i 1838. Welhavens tilhengere hadde arrangert pipekonsert, og det ble et lurveleven uten like. Welhavens dikt «Republikanerne» (1838) er et politisk dikt, men det kan også tolkes som en kommentar til den aktuelle striden mellom Welhaven og Wergeland.
1