Pantone process blue
19
Pantone 123 C
02. desember 2016
Av: Professor Turid Moldenæs og førsteamanuensis Hilde M. Pettersen, UiT Norges arktiske universitet
Idrettslagets særtrekk
Konsekvensene
Idrettslag skiller seg både fra bedrifter og offentlige institusjoner. Idrettslag er grenseløse, anorektiske og løst koplede organisasjoner. I det følgende skal vi utdype hva vi legger i disse organisasjonsbildene, for så å illustrere hvordan slike særtrekk kan påvirke rammene for ansatte og frivillige i idrettslag.
De tre bildene av idrettslaget kan forstås som rammebetingelser, både for de ansatte og for alle de som yter frivillig innsats. Når det gjelder det grenseløse trekket ved idrettslaget vil de mange interessentene, både interne og eksterne, føre til stort press på lagets ressurser. Et godt eksempel er Kvalitetsklubbkonseptet som er frivillig, men ikke alltid oppleves slik. Dette er en sertifiseringsordning som gjennom økt formalisering er ment å skape bedre rammer for klubbutvikling, men den stiller samtidig store krav til lagene. Mangel på kompetanse og knappe menneskelige ressursene gjør at konseptet blir vanskelig å følge opp.
Det grenseløse trekket ved idrettslaget viser til at grensene mot omgivelsene er uklare og at en rekke grupper og personer anser seg som meningsberettiget om det meste, både om hvordan oppgaver skal organiseres, de verdier som skal etterleves og hvem som er kvalifisert for de ulike oppgavene. Det er med andre ord ikke bare idrettslagets styre, ledelse, ansatte og medlemmer som vil ha et ord med i laget. Det vil også, med rette, foreldre, særforbund, krets, andre klubber, offentlige myndigheter, samarbeidspartnere, medier, supportere og ”folk flest”. Alle moderne organisasjoner er til en viss grad grenseløse, men idrettslag er særlig grenseløse. Det skyldes at de er medlemseide og medlemsstyrte organisasjoner. Påstanden om et anorektisk trekk leder tankene hen mot sykdom; mot en organisasjon med skrantende helsetilstand. Vår intensjon er i stedet å få frem at idrettslag er ekstremt slanke organisasjoner, som sjeldent kan beskyldes for ”overflødig fett” i form av for mange ansatte og for mange med spesialistkompetanse på ulike administrative områder. Selv om det vil være store forskjeller mellom toppidrettsklubben og amatørklubben, er idrettslag kronisk slanke sammenlignet med andre organisasjoner. Derfor forventes at ”alle gjør alt” og mye på frivillig basis. Det grenseløse og det anorektiske trekket ved idrettslaget gjør at det også sliter med løse koplinger eller svake forbindelser mellom visjoner, planer og beslutninger på den ene siden og iverksetting av dem på den andre. Det mangler ikke store visjoner og gode intensjoner, men ofte blir det mer snakk om hva man ønsker å gjøre enn handlinger. I styrerommet er det for eksempel lett å enes om at sportsplanen skal iverksettes og følges opp. En slik oppfølging forutsetter imidlertid at både yngres utvalg, sportslig utvalg, trenerkoordinatoren mfl. inkluderes, engasjeres og tar et tak. Det er heller ikke gitt hvem som skal sørge for at arbeidet starter opp, hvem som skal koordinere det, og hvem som skal sikre at alle disse gruppene snakker sammen i løpet av prosessen. Dette er et stadig tilbakevende tema og frustrasjonsområde i fotballklubben som i andre idrettslag. Man er helt avhengig av frivillighet og av ildsjelene; av de menneskene som har et bankende hjerte for klubben og som tar til takke med anerkjennelse i stedet for penger. For dem er det tilhørighet til klubben som teller for om de ønsker å gjøre en innsats og den kan ikke kommanderes frem. Selv om mange av ildsjelene er trofaste over år, blir de nok færre og færre. I stedet vil midlertidigheten råde og de løse koplingene blir enda vanskeligere å leve med.
Det anorektiske trekket bidrar på sin side til at det lett kan utvikles subkulturer som trekker i ulike retninger. ”Klubbene i klubben” utvikler nemlig sine egne oppfatninger om hva som er viktig og hvordan det skal følges opp. De har sine uformelle ledere som blir viktigere referanserammer for rett og galt enn de formelle lederne. De utvikler for eksempel egne oppfatninger om de offisielle verdigrunnlagene, som ikke alltid er i tråd med det som er ønskelig fra den formelle ledelsens side. Jo mer anorektisk, jo mer krevende blir det å etablere klubbstyrte møteplasser som et trenerforum, og jo lettere blir det å gjemme seg bort når ubehagelige, men likevel viktige diskusjoner om kontroversielle tema skal tas. De løse koplingene kan føre til at mange av forventningene som snakket om visjoner, planer og beslutninger skaper hos trenere, foreldre og øvrige frivillige, endres til frustrasjoner og misnøye når de ikke blir innfridd. Nye forventninger Forventningene til frivillige organisasjoner har endret seg, som profesjonalitet i organisering, formalisering og utdanning av ledere og trenere på alle nivå. De organisatoriske særtrekkene ved frivillige organisasjoner vies imidlertid for lite oppmerksomhet i utdanning av både trenere og ledere. Utdanningen bør ikke bare handle om faglig kunnskap om egen idrett og om eget forbunds oppbygging, lover og regler, men også om kunnskap som kan skape økt forståelse for hva det er som gjør idrettslag i sin kjerne annerledes enn andre organisasjoner, hvorfor det er viktig å ta vare på denne forskjellen, og hvorfor det er viktig å finne den gode balansen mellom idrettslagets kjerne og profesjonalisering. Dersom profesjonaliseringen tar over i den medlemsstyrte organisasjonen, kan det svekke dens brede legitimitet og oppslutning, samt den frivillige innsatsen som slike organisasjoner er så avhengige av.