Namsskogan_Royrvik_100 ar by Amedia Ressurs Harstad

RØYRVIK

P RO D U S E RT AV

ANNONSEBILAG

NAMSSKOGAN

Gratulerer med 100-årsjubileet Det er 100 år siden Namsskogan ble skilt fra Grong herred – mot folkets vilje.

eg er ganske sikker på at en folkeavstemming i dag ville ha gitt et ganske annet resultat. For siden det første kommunestyremøte ble avholdt på stedet Trones den 19. mars 1923 har det skjedd mye i kommunen vår. I Namsskogan har vi mye å være stolte av og vi har stått godt på egne ben.

Vi har vært gjennom en storstilt industrialisering. Namsskogan er en viktig og betydelig naturressurskommune i Norge, som betyr at vi har stilt vår natur til rådighet for at storsamfunnet skal kunne ta del i viktige ressurser som mat, skog, kraft og mineraler. Jubileumsåret har blitt behørig markert gjennom mange arrangementer, nettopp fordi vi har så mye å være stolte av. Vi har hørt om både bureisningshistorien, skoghistorien, jernbanehistorien, anleggsarbeid på veg, linje, telefon, kraftutbygging og ikke minst Skorovas og gruvehistorien. Historiene har blitt fargelagt av personlige opplevelser, alt fra Inga Linn Gjestgiveri, Namsskogan Familiepark, Sponplatefabrikk, Skorovas Gruber og NM på ski i Skorovas. Hovedarrangementet hadde vi i Namsskoganhallen, en svært høytidelig middag med en smak av Namsskogan, taler, sofaprater og underholdning, som ble avsluttet med en ordentlig fest av Terje Tysland og historien rundt Trønderrockens opprinnelse på Mellingsmoen samfunnshus. Alle historiene er en del av kommunens sjel, identitet og vår store stolthet. Så må man aldri glemme at bak enhver historie, ligger det en uvurderlig innsats fra mennesker. Jeg ønsker derfor å takke alle nåværende innbyggere, utflyttere og alle andre for at de har bidratt til å forme Namsskogan. En fransk forfatter og filosof, Simone Weil, har sagt det svært treffende: Hvis man ikke kjenner fortiden, forstår man ikke nåtiden og egner seg ikke til å forme fremtiden. Med grunnlag i dette ordtaket, ønsket vi å gi dere en jubileumsavis for å dyrke frem stoltheten av kommunen og vår historie, og danne premisset for å bygge fremtiden.

Røyrvik kommune 100 år Røyrviks historie er preget av en unik geografi og viktige hendelser som har formet samfunnet over tid.

å 1920-tallet gjennomgikk Røyrvik en periode med såkalt «bureising», en nasjonal politikk som oppmuntret folk til å bosette seg i tidligere øde områder. Dette førte til befolkningsvekst i kommunen. Røyrvik ble etter løsriving fra Grong selvstendig kommune i 1923, med Jens Ingvald Ornæs som den første ordføreren. Infrastrukturen i kommunen ble styrket med innføringen av jernbane til nabokommunen Namsskogan på 1920-tallet, og byggingen av tunnel gjennom Steinfjellet i 1971 forbedret tilgjengeligheten til og fra Røyrvik. På 1970-tallet begynte gruvedriften i kommunen, og dette førte til en økning i folketallet. I 1972 nådde innbyggertallet sitt høydepunkt med 762 innbyggere. Imidlertid ble gruvedriften avsluttet i 1998, og dette utløste en betydelig fraflytting fra kommunen. Denne nedgangen i befolkningen fortsatte gjennom 2000-tallet. Røyrvik kjennetegnes av sin unike geografi, der mer enn halvparten av kommunens areal ligger over tregrensen, og fjellene når høyder på over 1500 meter over havet. Geologisk sett består berggrunnen hovedsakelig av skiferaktige bergarter, granitt og gneis. Innsjøene Namsvatnet, Limingen og Tunnsjøen har alle blitt regulert for kraftproduksjon og er en viktig del av landskapet. Børgefjell Nasjonalpark ligger nord i kommunen og gir muligheter for friluftsliv og naturopplevelser. Næringslivet i Røyrvik er preget av landbruk, med fokus på reindrift og husdyrhold, spesielt storfe og sau. Etter gruvedriftens nedleggelse har kommunen jobbet med omstillingsarbeid og tiltrekking av nye virksomheter, inkludert næringsmiddelindustri og verksted. Røyrvik har en rik samisk kulturarv og en sterk samisk påvirkning i samfunnet. Kommunen har også en interessant historie med samiske offersteder og kulturminner. Det er en glede å ønske den levende fjellbygden til lykke med sine 100 år! •

God lesning, og gratulerer igjen med jubileet! • Stian Brekkvassmo, ordfører i Namsskogan kommune, fra 2011–2023

Hans Oskar Devik, ordfører i Røyrvik kommune, fra 2015–2023

1921–52 Namsvassdammen ble bygd. Det ble ofret mange barndomsheimer rundt Namsvatnet da dammen kom og hevet vannet 14-15 meter.

1. juli 1923: Røyrvik og Namsskogan ble egne kommuner i Kongelig Resolusjon.

1951 Hausen skole nedlagt. Den pågikk i 26 år fra 1925 og var en internatskole.

1925 Røyrvik kvinneforening stiftet senere fikk de navnet Røyrvik Sanitetsforening. Foreningens stifter het Betzy Østby.

1923 Røyrvik ble egen kommune 1. juli 1923 ved deling av den tidligere Grong kommune. Kommunens første ordfører var lappefogd Jens Ingvald Ornæs.

1920

1920–tallet Mange bureisere bygde opp gårdene sine.

1942 Den første vassdragsreguleringskonsesjonen ble gitt vedr. Tunnsjøen. 1927 Røyrvik Idrettsforening ble stiftet.

1930

1923 19. mars: første kommunestyremøte på Sogne0stu på Trones.

1923 423 innbyggere.

1930 596 innbyggere.

1948 Dunderlandsulykken 5. juli: Buss utsatt for grufull kjøreulykke, havnet i elva ved Dunderland. 16 personer omkom, derav 7 fra Røyrvik.

1940

1930-tallet Jernbanen ble bygd forbi Namsskogan.

1927 Deling av Grong Sparebank.

1920–tallet og utover Det var mye skog/ tømmerfløting.

1949 Brevhuset «Møkkelvik» ble nedlagt fra 1. november.

1936 Deler av Smalåsen var de første som fikk strøm, fra daværende saga til Vilhelm Smalås.

1936 NTE (KØN, Kraftverken i Øvre Namsen) ble etablert.

1958 Røyrvik Ysteri starter forretning i Røyrvik.

1956 Veien langs Tunnsjøen over Tunnsjørøyrvik til Skorovatn ble ferdig på senhøsten.

1955 Høsten 1955 kunne de første lyspærene tennes i Rørvika, og høsten deretter i store deler av kommunen for øvrig.

1950 1.240 innbyggere.

1947 Namsskogan gir fylkesverket konsesjon på regulering av Namsvatn. 1944 Namsskogan Sparebank 1944-1982.

1959 Søndre Røyrvik skole i Gjersvik ble nedlagt. Fra skoleåret 1959/60 ble alle elever samlet i Røyrvik.

1959 Kapellet «Kristi Krybbe» innvies 9. august av Biskop Arne Fjell og prost Bjarne Tvete.

1950

1941 Fiskumfoss startet bygging som grunnlag til kraft til Skorovas Gruver.

1963 Børgefjell Nasjonalpark ble opprettet 9. august, som landets andre nasjonalpark.

1952 Oppstart Skorovas Gruver med NordEuropas lengste taubane over til Kongsmoen.

1960

1958 Konsesjon «Den store overføringen».

1958 Lysfest på samfunnshuset som en markering av at alle i kommunen hadde fått strøm.

1964 Røyrvik Samfunnshus innviet! Nykafeen også tatt i bruk.

1965 Røyrvikfoss kraftstasjon satt i drift og ble knyttet til 66 kV nettet vi en ny linje RøyrvikfossTunnsjø.

1970–72 Ny gruveby bygges opp i Røyrvik i forbindelse med oppstart av Grong Gruber. Arkitekt: Arne Aursand. Planen var å reise 50-60 nye bygg i boligfeltet.

1970

1963 Tunnsjødal kraftstasjon.

1964 Bygging av sponplatefabrikken på Vintermyra/ Bjørhusdalen. Ferdig i 1965.

1960 1.735 innbyggere.

1936 1.160 innbyggere.

1972 Kirsti Bjørkmo får 12 rette i tipping, vinner 48 000 kroner og er en av de første som kjøper fargefjernsyn i Røyrvik. 1974 Gudøyvangen Grendehus ble innviet 2. november.

1972 NTE åpner lager, kontorbygg og forretning i Røyrvik.

1971 Fjellovergangen Steinfjellet ble i erstattet av en 2 114 m lang tunnel på fylkesvei 773 mellom Brekkvasselv og Røyrvik, og Fylkesvei 773s høyeste punkt er 765 moh. inne i Steinfjelltunnelen.

1970

1971 1.773 innbyggere. Det høyeste målte innbyggertallet.

1990 Midt-Norden Skimatch arrangert i Røyrvik. Ca. 250 løpere fra begge Trøndelagsfylkene, Jämtland og finske Österbotten sammen med 150 ledere og foreldre satte sitt preg på bygda denne helga i mars.

1979 Brann på Røyrvik aldersheim. 21 pensjonærer ble midlertidig flyttet til samfunnshuset. Ingen ble skadet ved brannen.

1978 Limingen Gjestegård åpnes for først gang! Klara og Leif Rørvik var de første driverne av gjestegården.

1979 Røyrvik Ysteri opphører.

1976 762 innbyggere i Røyrvik. Det høyest målte innbyggertall vi har hatt i kommunen.

1977 Her ble det registrert over 1 millioner kroner i skatteinntekter fra gruveansatte til Namsskogan kommune.

1990

1982 Sparebanken Namdal.

2000

1996 Totalprosjekt Namsskogan ble etablert.

1988 Sparebanken Midt-Norge.

1984 Skorovas Gruver legges ned.

1988 Sponplatefabrikken legges ned.

1988 1.217 innbyggere.

1989 Namsskogan Familiepark åpner.

2020 Joker-butikken flytter inn i et helt nytt forretningsbygg med 4 leiligheter i 2. etasje på Stadionveien.

2012 Hilde Trones og Roger Hanssen tar over driften av Limingen Gjestegård. Daglig leder blir Hilde Trones.

2023 430 innbyggere. 2017 Offisiell åpning av Røyrvik Bakst og konditori.

2010

2000 Elvekanten Ysteri åpner.

1991 1.111 innbyggere.

1984 1.420 innbyggere.

2004 Røyrvik kommune kjøper Limingen gjestegård av Grong Sparebank for rundt 1,3 millioner kroner. Kommunens mål er å sikre videre drift av gjestegården, så den ikke ender opp som et «jaktslott» for rike jegere.

1993 Steinfjellstafetten arrangeres første gang med 40 lag på startstreken. Arrangeres av Røyrvik Idrettsforening sammen med Elva/Namsskogan IL, Trones IL og Skorovas IL.

1987 Kronprinsesse Sonja og kronprins Harald var på offisielt besøk i Røyrvik 22. mai.

1980

2007 Røyrvik Seniordans starter opp.

1994 Børgefjellsenteret realiseres. Tidligere Limingen Fritidssenter.

1989 Bærflækkdagan arrangert for første gang.

1983 Røyrvik kommune delte ut den aller første kulturprisen til tidligere ordfører Petter Vekterli.

1998 Grong Gruber opphørte 30. mai kl. 13:00. Over 100 personer mistet jobben, og befolkningstallet i Røyrvik kommune falt drastisk på grunn av utflytting av arbeidsledige. All gruvedrift opphørte! Til sammen ble det tatt ut 11,3 millioner tonn råmalm. Aktiviteten skapte alvorlig forurensning av Hudningsvatnet.

2000 Åpning av ny flerbrukshall.

2006 919 innbyggere.

2004 Riving av Lonet skole og bygging av ny Namsskogan skole.

2003 Namsskogan ble årets idrettskommune i Nord-Trøndelag.

2003 Namsskogan ble årets Kulturkommune i Nord-Trøndelag.

2010 Trones svømmehall blir totalrehabilitert.

2020 2023

2015 Skorovas Liv Frivilligsentral blir etablert.

2013 Namsskogan Frivilligsentral blir etablert.

2020 Nasjonalt autorisert Besøkssenter Rovdyr, Namsskogan blir stiftet.

2017 Åpning av Nytt omsorgssenter. Namsskogan kommunes største investering.

2014 Namsskogan kommune vedtar områderegulering for ca. 800 hytter i Skorovas.

2023 818 innbyggere.

2018-2019 Gammel Erik fikk Super Gold i oste-VM, og er en av verdens beste oster.

Karstein Grongstad startet i tømmerskogen som 17-åring. Det skulle bli starten på en lang yrkeskarriere som alltid har hatt tilknytning til skogen.

ransjen som har opplevd voldsom utvikling; fra enkle, men harde kår for søkkbløte skogakara med håndsaga, frem til skogsarbeideren som i dag kan jobbe tørrskodd i flotte skogsmaskiner.

– Så fort jeg var ferdig i militæret i 1955, begynte jeg som helårs skog- og landarbeider på Høylandet, og hogde tømmer og jobbet som dreng. Da var det med tigersvans, øks og barkespade, forteller Karstein. Å være skogakar var ingen dans på roser. Arbeidet var fysisk krevende, og når du etter endt arbeidsdag kom våt og frossen tilbake, var ikke det noe å glede seg nevneverdig til heller. – Det var mye dårlige sæterhus og hytter, som regel uten egne tørkerom. Vi var gjerne to mann i ei hytte, bestående av en komfyr uten mye fyr i. Vi fikk som regel ikke klærne tørre, og om morgenen når klærne skulle på, var de gjerne halvrå, i en iskald hytte. Man måtte ta noen floker og knebøy for å komme i gang, for å si det sånn. Ikke var vi alene heller, noe helt desperat mye mus sprang inn og ut av hytta. Jeg våkna mang ei natt av at musa sprang over kinnbena mine, iskald om de små museføttene sine. Selv om jeg var bare 21 år, visste jeg at det fantes to typer mus man kunne ha i senga – dessverre hadde jeg den med fire føtter, sier Karstein med et lurt smil om

munnen. Om Karstein og hans kolleger levde under krevende kår, var det ingenting i forhold hva deres forfedre hadde. SKOGSHUSVÆRET. Namdalsstu, ble den kalt. Tegninga ble laga av en tysker, og besto av en stall i første etasje, og beboelse i andre. Grunnflata var på 30 kvadrat, med plass til 8 mann, 8 brikser, dobbel, pluss et kokkerom. Midt i rommet var en liten komfyr. – Se for deg åtte blaute kara, rødglødende ovn, med klær hengende til tørk overalt. I tillegg kunne hestekjøreren komme med hestedekken og henge opp i rommet. Der skulle de spise og hvile. I første etasje sto en hest som spiste, drakk og dreit på gulvet. Jeg kan ikke forestille meg klimaet for de som skulle hvile der. Eneste fordelen er vel at ingen ville merket det hvis noe feis, forteller Karstein og ler høyt. Ei identisk hytte står på utstilling på skogbruksmuseet i Elverum. Disse hyttene var i bruk frem til tidlig 50-tall. SKOGKOKKA – MER EN HEDERLIG OMTALE. Skogakarn, fløytarn og hestkjørarn er det laget sanger om, men ikke så mye som et dikt om skogakokka. Dette er en skikkelse Karstein

Om våren bruser det unge tre, men skogen stilner mot høst og sne. Arnulf Øverland

er opptatt av at ikke skal gå i glemselen. – Skogakokka var et spesielt type kvinnfolk. Det var ingen ungtaus, de fleste hadde passert middagshøyden, men de var helt fenomenale. Det var gjerne henne og fem mann, i ei lita hytte. Eneste hun hadde til å hjelpe seg var en liten vedkomfyr. Kjøttet hang på spikere, gjennomfrosset i bua, hun baka brød minst to ganger om dagen. Frokost måtte være klar til tidlig morgen, og så var det å dekke på til middag når karene kom inn på ettermiddagen. Resten av dagen gikk med til å vaske og fli. Det måtte være krevende dager – de jobba nok fort 10-12 timer hver dag for å rekke over alt. Spesielt stas var det når hun var i godt humør og disket opp med ei skuffkake. Da var det stemning i hytta. Disse damene fortjener mer en hederlig omtale, de burde hatt en egen statue, spør du meg. Hvis moderne kvinner i dag tror de har det travelt, må de tenke seg om en gang til, kommer det fra den gamle sjarmøren. ET LIV I SKOGEN. At Karstein endte opp som skogtekniker var ingen tilfeldighet. Dette var jobben han ønsket seg, og det førte han til Steinkjer, og halvannet år på skogskolen på Egge. I 1967 flyttet han til Namsskogan og ble ansatt som skogbestyrer

– Som en del av lønna fikk vi en halv elg – men vi måtte skyte den selv. Den andre halvparten gikk til Bangdalsbruket. Det var slik jeg endte opp som jeger.

i Bangdalsbruket. Bangdalsbruket var da en stor eiendom, og i tillegg til Namsskogan, var de også i Grong, Harran, Nordli og Høylandet. – Det var mye folk som jobba i skogen på den tiden, og jeg anslår at mellom Bangdalsbruket, Van Severen og Statens Skoger, var vi nok opp imot 120 mann som jobba med tømmer i Namsskogan. Lønna var ikke akkurat veldig god, men det var andre goder.. – Som en del av lønna fikk vi en halv elg – men vi måtte skyte den selv. Den andre halvparten gikk til Bangdalsbruket. Det var slik jeg endte opp som jeger. Jeg liker å si at jeg startet som skjørtejeger, men endte opp som elgjeger. MOTORSAGA – EN ETTERLENGTET NYVINNING. – Så kom motorsaga, akkurat i grevens tid – noe måtte skje. Lønningene gikk opp noe voldsomt på 60-tallet, men tømmerprisene fulgte ikke med opp. Noe måtte gjøres, så skogeierne kuttet ut barkinga. Det var ingen business i å stappe frossenbark, du ødela mannen og det kostet dyrt. Plutselig kom stammelundings-maskiner, heltre-lunding og moderne motorsag for kvisting. Det tvang

seg egentlig fram, uten disse hjelpemidlene ville ingen hatt råd til å drive med tømmer, forteller Karstein. Karstein begynner å snakke lidenskapelig om motorsag – et verktøy han hadde et ambivalent forhold til når den først kom. – Motorsaga er nok den viktigste nyvinningen for skogbruket, rett bak hogstmaskiner. Jeg husker vår første motorsag, en Jobu Senior. Den veide 17 kilo, og var laget med motor fra fallskjerm-motorsykler fra krigen. 125 kubikk. Min far kjøpte en slik en, og det er egentlig et under at jeg overlevde. Makan til utstyr. Livsfarlig. Etterhvert kom det vibrasjonsfrie sager fra Husquarna, og da endret alt seg. På 80-tallet kom hogstmaskina. De første modellene var bare plag, og gikk i stykker hver dag, men det var fortsatt billigere enn gamlemåten. Det en moderne hogstmaskin gjør på èn time i dag, brukte jeg tre dager på. Statskog kjøpte etterhvert opp Bangdalsbrukets virksomhet i Namsskogan, og Karstein ble med på lasset. Der jobbet han til han gikk av med pensjon. – I dag er det ingen skogakara igjen, alle er borte, sier han ettertenksomt. •

Når hjemlengselen kommer til sin rett Ann-Kathrin flyttet til Røyrvik og fant drømmejobben.

vordan har det seg at mennesker slår rot på steder som krever så mye mer egeninnsats enn hva man skulle tro var nødvendig? Røyrvik er et lite samfunn som på tross av fraflytting og lave fødselstall ser ut til å klamre seg fast, og man kan til og med påstå at de har et mer spennende kultur- og næringsliv enn steder mange ganger deres størrelse. Hva handler dette om, og hvem er folkene som bosetter seg her? HJEMLENGSELENS KRAFT. Brekkvasselv-jenta Ann-Kathrin Johansen Aspnes fant kjærligheten på andre siden av Steinfjellet, og sammen med sin kjære flyttet de hjemmefra. Vekk fra bygda og inn til den forlokkende storbyen, hvor de etter hvert dannet en liten familie. – Det var når når vår førstefødte nærmet seg skolealder at vi kjente på det for første gang – hjemlengselens umiskkjennelige trekkraft. Uansett hvor vi har bodd har vi alltid vært mye tilbake til hjemtraktene. Vi er begge to ganske hjemmekjære, og har jo det meste av familien her omkring.

Livet handler ikke om å finne seg selv – livet handler om å skape seg selv. - G. B. Shaw

Ann-Katrin sitter ved kjøkkenbordet sitt hjemme i Røyrvik og nyter utsikten utover Limingen. På tidspunktet hun mimrer tilbake til, var Ann-Kathrin nyutdannet førskolelærer, og da samboeren fikk jobbtilbud i Røyrvik, var det avgjort. I 2012 flyttet de hjem til Røyrvik. Selv fikk hun etterhvert jobb på en barnehage i Namsskogan, og pendlet de påfølgende ni årene. I dag jobber hun som spe. ped-koordinator på oppvekstsenteret i Røyrvik, noe som hun omtaler som drømmejobben, og familien består nå av fire mennesker og en hund. – Hvis du engasjerer deg litt i bygdelivet får du utrolig mye tilbake – og det må du nesten gjøre. ENGASJERT. Ann-Katrin vet hva hun snakker om. I tillegg til å ha en jobb hvor hun møter mange folk, så er hun også lokalpolitiker og dypt involvert i frivilligheten. – Jeg var ikke veldig politisk engasjert før jeg flyttet hit, men fikk en telefon om jeg ville stå på lista for Samarbeidslista i Røyrvik. Jeg visste vel ikke helt hva det innebar, men takket uansett ja – så kom jeg rett inn, og da begynte ballen å rulle. Nå har jeg sittet i kommunestyret i 8 år. Jeg har ingen ambisjoner utover det å bidra til å skape et bedre lokalsamfunn, men

skal man klare det må man jo engasjere seg. Det første jeg var med på å vedta var byggingen av Røyrvikhallen, så det var en spennende og god start, forteller hun engasjert.

Vi må fortelle omverdenen hvilken bra plass dette er – vi vet det jo, men ingen andre.

I tillegg til å sitte som nestleder i Røyrvik frivilligsentral og i arrangementskomiteen i Bærflækkdagan, er hun også leder i det lokale koret - Fjelljom. – Det er så gøy! I år er det hele 30 medlemmer i koret, og vi koser oss fælt. Vi reiser ikke rundt om, men holder konsert under Bærflækkdagan, holder kor-kafé-kvelder nå og da, og så har vi den årlige julekonserten. Vi er et et kor som har det mye gøy sammen, forteller hun med et stort smil om munnen. Ann-Kathrin er tydelig på hva hun mener er en viktig faktor for et godt liv på bygda. – Grunnen til at jeg trives så godt her er at jeg er med på så mye, og da får man mye i retur også. Det er nok nøkkelen her oppe – være imøtekommende. Det betyr ikke at det kreves av alle, men for meg har det vært viktig. Det er for tiden et lite generasjonsskifte i dugnadsgjengen, og det betyr vel at nå er det vår tur. Vi har i hvert fall ikke lyst til å flytte mer, og nå

har vi jo akkurat fått ferdig hytta vår ved Krokvannet, så vi er kommet for å bli. ANSVAR FOR SENERE GENERASJONER. Selv om hun og familien har funnet sin plass i samfunnet, er det fortsatt mørke skyer i horisonten som de må ta innover seg. – Jeg har fått drømmejobben, en spennende og utfordrende jobb, men med nedadgående elevtall kan jeg ikke være trygg på at jeg sitter i denne jobben om noen år. Vi må fortelle omverdenen hvilken bra plass dette er – vi vet det jo, men ingen andre. Googler du Røyrvik så kommer det jo ikke opp all verden. Vi må videreutvikle de næringene vi allerede har her, og aller helst starte opp nye ting. Det er jo imponerende hvor mye som skjer her med tanke på hvor lite det er, men det skjer så mye nettopp fordi frivillige stiller opp og får det til å skje, forteller hun noe alvorstynget. På tross av mørke utsikter, har Ann-Kathrin fortsatt tro på at Røyrvik kan være et blivende sted for kommende generasjoner. – Vi må jobbe for at bygda består, så våre barn har noe å komme tilbake til – det er vår generasjons ansvar. •

Rustflekken som endret alt Gruvedrift og et lite samfunn på fjellet.

svovelsyrefabrikk i Sverige for nærmere undersøkelser. Så kommer verdenskrigen i 1914, og alt arbeidet stopper opp – men det går ikke i glemmeboken. Tyskerne prøvde for øvrig under andre verdenskrig å sette i gang drift på både Skorovas og Gjersvik, men rakk aldri å sette dem i drift. FLERE SELSKAPER I SVING. Det Norske Aksjeselskap for Elektrokjemisk Industri dannes, som senere blir til Elkem. Dette stiftet i 1912 A/S Grong Gruber .Råstoffkilden var meget viktig for staten, så enhver privat interesse blir kjøpt opp, og det bestemmes gjennom lov av 1918, at det er kun staten som kan drive videre undersøkelser. Ingenting skjer, og årene går. På slutten av 40-tallet begynner ting å skje igjen, og AS Norsk Bergverk og AS Joma Bergverk etableres(1957), etter hvert Grong Gruber AS i 1969. Skorovas Gruber er i drift fra 1952 til 1984. I 1972 åpnet driften av gruvene i Joma. Frem til 1998 er det drift, og malmen går på bil til kiskaia i Namsos og blir derfra sendt på båt rundt om i Europa, etter hvert sendes alt til Finland. ALLE MANN TIL GRUVENE. Arve Haugen ble født i 1942 og vokste opp på Øya i Trondheim. Hans del i gruvehistorien har sitt opphav fra en hyttetur til sin onkel.

Arve Haugen sitter på et møterom med bordet fullt av gamle bilder foran seg. Veggen bak ham er dekket av et stort bilde av en gruvearbeider i gruven. Arve snakker engasjert om gruvesamfunn, om svovelkis og kobber, og om et langt liv knyttet til gruvedrift. Om få uker flytter han tilbake til Trondheim, en by han forlot for et mannsaldre siden for å jobbe i gruvene i Skorovas. DEN STORE, RØDE OPPDAGELSEN. På starten av 1900-tallet er Røyrvik en ganske usynlig flekk på et kart som få ofrer nevneverdig oppmerksomhet, befolket av samer, noen få bønder og skogsarbeidere. Etterhvert legger de merke til “rare” steiner i elva, og det meldes om rustflekker rundt om i indre Namdal. Nærmere undersøkelser igangsettes, og i 1910 finner de malmen i Joma, kis bestående av kobber og sink, godt gjemt under myra, og man forstår at det kan være snakk om en stor forekomst. Samtidig pågår det undersøkelser i Skorovas, og etter hvert blir hele indre Namdal satt under lupen, i det som skal kalles Grong-feltet. Fra Skorovas går det et prøveparti med hest over isen på Tunnsjøen, videre med lekter østgående langs elvene i Sverige. Det samme skjer over Limingen. Prøvene skal til en

– Jeg har jo lurt litt på hvorfor jeg endte opp i dette faget, men jeg tror kanskje det handler om min onkel. Han var professor i geologi, og jeg husker jeg var på hytta hans og fikk bla i alle bøkene hans, alle omhandlet geologi. Arve søker seg etter hvert inn på berglinja på NTH, men for å komme inn der i 1962, måtte man vise til 48 ukers praksis før man kom inn. – En klassekamerat fra gymnaset hadde en onkel som jobbet som gruvearbeider i Skorovas, og denne onkelen bidro til at vi fikk jobb der oppe. Så en stormfull novemberdag i 1961 tok vi toget nordover. Like nord for Grong sporer toget av grunnet et leirras, og etter mye frem og tilbake sender de en bil fra Skorovas og henter oss, og får oss innlosjert på et hybelhus. Her jobber vi det neste året, kun avbrutt av en juleferie. Noen år etterpå får jeg plutselig jobbtilbud fra Skorovas Gruber, og i 1968 flytter kona og meg oppover, med kun et respatexbord, en sofa og en seng med på flyttelasset. Arve jobbet i Skorovas de påfølgende syv årene, før de flyttet til Røyrvik og han tok jobb i Grong Gruber AS som prospekteringsleder hvor jobben var å lete etter malm i Grongfeltet. KLASSESKILLET VISKES UT. I Grong Gruber var det en fast arbeidsstokk på ca 135 arbeidere. Ca. 20 månedsbetalte i administrasjon og laboratoriet, resten var timebetalte. Man bestemte tidlig at man ikke skulle anlegge en brakkeby i Joma, men heller bygge hus for arbeiderne i Røyrvik. Det var enkle hus og leiligheter, og det fleste var helt like. I tillegg ble

Menneskevesenet er en gruve med millioner av sjakter. Carl Jonas Love Almqvist

Gruveforetak var jo fra gammelt av kjent for å være klasseskille-samfunn det satt opp hybelhus som arbeiderne kunne bo i. Det samme var tilfelle i Skorovas. Av de ca 135 ansatte, bodde 18 av dem i Sverige. Arve og kona flyttet inn i sitt Jåmahus i 1975. – Gruveforetak var jo fra gammelt av kjent for å være klasseskille-samfunn. Da var det slik at funksjonærene bodde på en siden av bekken, og arbeiderne på den andre. I Skorovas bodde gruvearbeiderne på Myra, og funksjonærene bodde i Lia, og lavere funksjonærer bodde i Kleiva, der lia begynte. Helt på toppen var ingeniører og direktøren. Men det var stor forskjell på Skorovas i 1952 og Joma i 1972. Det var et veldig tydelig klasseskille i 52, men jeg tror nok kanskje at vi var generasjonen som startet endringene av dette.

Etter 10 år ble Arve overført til anrikningsanlegget, ble etter hvert verksdirektør, og da Joma ble nedlagt i 1998, var han administrerende direktør. Etter dette jobbet han hos Bergvesenet i Trondheim og det ble 15-16 år med pendling hjem til Røyrvik. – Jeg har aldri i all min tid levert en sykemelding, og jeg trivdes i jobben min, og det har vært litt av en reise. Når jeg først kom til gruvesamfunnet i Skorovas var det jo ikke vanlig at den eldre garde omgikkes mye med de timelønnede. Det var en deling mellom oss månedslønte, og de timelønnede. Vi som kom som ungdommer tenkte nok annerledes, og vi var med på å velte det stive systemet. Ting ble bedre, og vi har hatt et rikt liv her i Røyrvik med mange gode venner. Det bodde ca 750 personer i Røyrvik da gruvene stengte i 1998, og i dag er det tallet ca 430. – De fleste av våre venner har flytta herfra, og om noen uker flytter også vi tilbake til Trondheim. Det ble jo 48 år i Røyrvik. Det er vemodig å flytte, og det er ikke med stor glede at vi gjør det, men vi er begge over 80 år, og tiden er vel moden. •

Usynlighetens

PRIS

Identitet og tilhørighet mot alle odds.

or samene har det alltid ligget stor yrkesstolthet og respekt i å bruke naturen på naturens premisser – legge igjen minst mulig spor etter seg. Her har de gjort en så god jobb at når man i dag leter etter kulturminner, er de vanskelig å finne – samene har vært for flinke til å skjule sine spor. Samtidig har dette bidratt til det fantastiske kulturlandskapet i Røyrvik, og dette ble et viktig kriterium å føre videre når Børgefjell nasjonalpark ble etablert – den skulle ivaretas slik som den var blitt ivaretatt av de som hadde brukt den frem til da. Derfor finner du ingen merkede stier eller varder der, bare storslått natur. På ingen måte uberørt, men en veldig godt ivaretatt arbeidsplass. EN SAMISK REVOLUSJON I FJELLBYGDA. Ellinor Jåma har stått på barrikadene store deler av livet, og det er ingen hemmelighet at samer i Norge har måtte kjempe for retten til sin identitet. – Det er ikke bare kamp altså, forteller hun mens hun ser ettertenksomt ut i luften. – Det er en stor stolthet i den oppvoksende generasjonen. Vi er blitt gode på å formidle og fremme det samiske. Den yngre omfavner kulturen, og gjennom kunst, musikk, joik og teater synliggjør de en identitet og kultur som man for bare et par generasjoner siden ble forsøkt frarøvet gjennom fornorskningen. Jeg skulle vel ønsket at vi heller kunne utvikle kulturen enn å kjempe for den, men vi er nok ikke helt i mål på den. I 2013 ble Røyrvik inkludert i forvaltningsområdet for samisk språk. Dette er områder der samisk og norsk er likestilte språk, slik at kommunale og statlige organ i kommunene er forpliktet til å legge til rette for bruk av samisk språk og kultur.

Du må ta din vinter, ta din frosttid, la deg gjennomherje uten kny. Da skal også dine vårdøgn komme og din makt og mulighet bli ny. Louis Kvalstad

– Da jeg vokste opp her var det ikke noe fokus på dette, og de fleste barna måtte flytte til Snåsa da vi skulle begynne på skolen. Vi var borte på skole store deler av året, og når vi først var hjemme i Røyrvik, var vi ofte i fjellet. Dette bidro til at vi ble enda mer usynlige i samfunnet. Jeg var selv heltidspolitiker på Sametinget i 2013 og var med på å få Røyrvik inn som forvaltningskommune. Nå vokser det opp en generasjon i Røyrvik som er funksjonelt flerspråklig samisk. Fra i fjor var det en egen samisk avdeling i barnehagen, og de vil komme over i skolen for å ha samisk som førstespråk. Det er helt fantastisk, og en liten revolusjon i Røyrvik å ha kommet så langt, forteller hun stolt. ULYKKE MED RINGVIRKNINGER. Røyrvik har vært ei bygd med stor aktivitet innen reindrift, men ting kunne sett annerledes ut for den lille fjellbygda hadde det ikke vært for en forferdelig ulykke som inntraff den 5. juli 1948. En buss kjørte av veien og havnet i Ranelva i Dunderlandsdalen nord for Mo i Rana. Av de 21 ombord mistet 16 personer livet. De omkomne var alle sørsamer på vei hjem til Helgeland og Nord-Trøndelag fra stiftelsesmøte i Norske Reindriftsamers Landsforbund i Tromsø. Ulykken skjedde etter at bussens venstre forhjul eksploderte, slik at bussen havnet uti den flomstore elva. – Reindrifta i Røyrvik ble hardt rammet av ulykken, og det er

– Vi er her fortsatt og kjemper for vår eksistens.

fortsatt store sår – vi mistet våre fremste talspersoner den dagen. Det gikk en hel generasjon før noen begynte å tak i arbeidet de startet, man var opptatt av å ivareta de etterlatte, og berge reindriften. Vi vokste opp med den historien tett på, det er mye etterkommere etter folk som omkom i Dunderlandsulykka her i Røyrvik. Dette viser hvor sterke vi er, vi kunne lett gått under den gang. Men vi er her fortsatt og kjemper for vår eksistens.

Ellinor blir stille i et øyeblikk, og tas tydeligvis tilbake i tankene.

ROA I RØYRVIK. Ellinor har ikke bodd i Røyrvik siden hun gikk i første klasse, men likevel anser hun Røyrvik som hjemme, og hun har både hus og familie her, og det er her hun finner roa.

Hva fremtiden har å by på er Ellinor heller usikker på, men at det fortsatt er en lang vei å gå, er hun ikke i tvil om.

– Det er jo her våre forfedre har drevet, akkurat som mine foreldre gjorde. Vi er tre søstre, og det var vår yngste søster som tok over drifta, da vår pappa gikk bort i 2010, alt for ung. Hun har reindrift som hovednæring, mens min andre søster og jeg har rein under henne – det er jo ikke levedyktig for alle tre, så vi bistår når vi kan og når det trengs. Selv om jeg ikke kan være med i det daglige, er jeg selvfølgelig med når storfamilien samles under kalvemerkinga, og i oktober under slaktinga og når det er tid for å skille og flytte rein til vinterlandet i desember, Dette viser hvor sterke vi er, vi kunne lett gått under den gang. Men vi er her fortsatt og kjemper for vår eksistens.

– Reindrifta har jo også endret seg med tiden, og fått et høyere tempo, blitt effektivisert og modernisert. Nå gjør man jo på to uker, det man brukte hele sommeren på tidligere. Men den dag i dag bor fortsatt storfamilien tett sammen i gamma, veldig primitivt, og uten mobildekning.

– Jeg opplever at de fleste i Røyrvik er stolte over kulturarven vi bærer med oss, og de ønsker at vi skal behandles rettferdig, men det er forskjell på ord og handling. Likevel er kunnskapen rundt det samiske generelt ganske lav, også her i Røyrvik. Folk vet mer om andre minoriteter enn sine egne. Selv om det går sakte, føler jeg vi er på rett vei. Når det gjelder reindriftsnæringa, så er de veldig tilpasningsdyktige, men man når en grense og vi må si stopp. Vi er kulturbærere, men samtidig er vi matprodusenter. Hva skal reindrift være i fremtiden? Skal vi produsere eller importere all mat i dette landet? Du vet, det er så sterkt i oss, det ligger i ryggmargen, dette behovet for å videreføre arven som våre forfedre har drevet med i generasjoner. 100 år er en lang tid, men samtidig ikke. •

Om å

VOKSE VOKSE i SKOGEN SKOGEN Tilfeldighetens kraft.

ilfeldighetenes påvirkningskraft over våre liv er gjerne større enn hva vi av og til gir de ære for. Trones må i så fall være selve manifesteringen av tilfeldighetens kraft. Men en tilfeldighet er lite verdt uten menneskets iherdige oppfølgingsevne. Den lille bygda i Namsskogan kan kanskje tilegne sin fascinerende suksess til to tilfeldigheter. Den ene er ideen om Familieparken – en skisse på et ark som resultat av et feilslått alpinanlegg. Den andre kan spores tilbake til en rastepause i Gudbrandsdalen. Men for at sistnevnte tilfeldighet skal gi mening, må vi introdusere historiens to hovedpersoner – Svanhild og Gunnleif Moen. ALDRI TILBAKE … Året er 1957, og Svanhild og Gunnleif er nyforlovet, på vei fra Namsos til Trones på Ungdomsstevne. Veien er endeløs lang og konstant humpete, og når de omsider kryper inn i teltet ved Trones-tjønna er de så oppspiste av mygg at de lover hverandre å aldri vende tilbake til dette gudsforlatte stedet – uvitende om at de vil tilbringe hele resten av sitt liv rundt akkurat denne tjønna. TILBAKE FOR GODT. Tilbake i nåtid, og nå 88 år gamle Svanhild setter seg tilbake i stolen og ser ettertenksomt ut i lufta.

– Vi flyttet hit i 1961. Gunnleif fikk jobb i Van Severen, og jeg sa opp min jobb i Namsos og ble med. Trones var ganske så annerledes den gang, små forhold og granskog overalt. Egentlig ganske tamt, forteller hun med et lite smil. Sommeren i 65´ er Gunnleif på jobbreise på Brandbu, og på tur hjem tar han en rastepause ved en liten kiosk i Gudbrandsdalen et sted. Her uttaler han ordene som skal bli et veiskille i deres liv – «Går det an å drive kiosk her, må det da gå an å drive kiosk på Trones også?!» Svanhild, som frem til da har vært husmor, må plutselig ta rollen som kremmer, og snart selger hun is, brus og godteri fra en liten sommeråpen kiosk ved grendehuset på Trones. Etterhvert utvides foretaket til en liten landhandel, og får navnet Trones Handel – Gunnleif foretrekker det navnet, siden det kan jo hende de vil selge mer enn bare dagligvarer etterhvert. NY VEI OG EN NY RETNING. Året 1967 markerer et betydelig veiskille, når det bygges ny E6 gjennom kommunen. Mer trafikk fører til flere kunder, og to år etter åpner det driftige ekteparet en ny butikk. Etterhvert slutter Gunnleif i jobben hos Van Severen og fokuserer all sin tid på familiebedriften. – Vi innså etterhvert at det var lurt å satse på reiseliv, så vi bygde kafeteria med alle fasiliteter, en kiosk og fikk satt inn bensinpumpe. I 79´bygger vi motellet og fem store hytter. Vi var en liten skokk husmødre som sørget for at alt dette gikk rundt, og det var mye jobb. Spesielt mange buss-turister kom innom på den tiden, minnes Svanhild. Det er stor pågang på overnatting, og de bygger syv nye hytter, og Trones Kro og Motell går så det suser. – På slutten av 80-tallet åpner Familieparken, og nå er det så mye trykk med turister og gjennomreisende at vi måtte ta ordentlig grep, så vi bygger hotellet, bestående av 20 leiligheter lagt opp til sjølhushold, forteller hun videre. Svanhild kan gi inntrykk av å kun ha vært mest i bakgrunnen, men man trenger ikke spørre mange før du får bekreftet mistanken – Det er Svanhild som er limet som holder alt sammen og som har båret driften på sine skuldre.

Det er jo den aller største gaven, mennesker som er villige til å veve sitt liv inn i mitt. Inge Lønning

– Gunnleif har alltid vært den kreative visjonæren, så har jeg vært den med foten på bremsen, men det har vært en utrolig og spennende reise, sier hun beskjedent. Trones ville nok ikke sett ut som det gjør i dag, hadde det ikke vært for Svanhild og Gunnleif. EN BEDRIFT I ARV. I dag drives familiebedriften av ekteparets sønn, Øistein Moen. I tillegg til å drive butikken, er han styreleder i Familieparken, og i 2020 slo de sammen drifta

– Gunnleif har alltid vært den kreative visjonæren, så har jeg vært den med foten på bremsen.

på begge sidene av veien, så nå er både hotell, camping og familieparken under én paraply. – Jeg jobbet jo her i min ungdom, men det var aldri opplagt at jeg skulle ta over. Jeg tok riktignok min utdannelse på Handelshøyskolen i Oslo, samt Norsk butikklederskole i Bærum, men hadde ingen planer om å flytte hjem. Det var frem til min far fikk hjerteinfarkt i 93´. Jeg dro hjemover for å avlaste han mens han var i rekonvalesens, og skulle bare bli der i et par år – men jeg reiste aldri herfra, forteller han med et smil. Mye, om ikke alt, har endret seg siden den gang, men på grunn av foreldrenes stødige drift fra starten av, har det vært en takknemlig jobb å overta. – Når Familieparken åpnet ble det et økt tempo her oppe. Men man må huske at den var åpen bare tre måneder i året. Resten av året livnærte vi oss på kurs, konferanser og salgs-reisende. I tillegg var det mye julebord og firmafester. Folk var annerledes før vettu, hadde andre krav. På den tiden tok vi til takke med én skiløype, trengte ikke mer da. Nå har gjestene høye krav til alt, og alt må skreddersys i mye større grad. Å drive dyrepark har også endret seg drastisk over årene. Det var ikke avlskoordinatorer på den tiden. Det har blitt mer krevende, men også mye bedre. 2022 ble et økonomisk krevende år for Familieparken, men Øistein ser likevel lyst på fremtiden. – Jeg er stolt over den gradvise veksten vi har hatt helt fra starten av og frem til i dag. Jeg føler at vi er der vi skal være, nå handler det mest om å sørge for at vi har fornøyde gjester som kan vende tilbake til en park de kan kjenne igjen, samtidig som noe skal være nytt og spennende. •

Skal en få noe gjort, må en gjørra det sjøl Fra bygutt til kugutt.

on Bjarne Johansen er født og oppvokst i Tromsø, og hans far hadde planen klar for sin sønn - han skulle en vakker dag ta over familiebedriften og selge elektriske artikler.

– Selv om jeg er en bygutt, har jeg vel aldri følt meg som en. Jeg har alltid dratt ut på landet når enn anledningen bød seg, og jeg ville gå mine egne veier. Jon Bjarne husker godt sitt første møte med landbruket. – Jeg var seks år, og var invitert til å bli med på slottoinnj på en gård ikke langt unna. Det skulle hesjes, og jeg husker jeg fikk utdelt et rive og ble satt i arbeid. Det var nok starten på eventyret – ikke visste jeg da at jeg skulle bli bureiser, forteller han drømmende i blikket. Bureising vil i dag si å rydde en ny gård ved nydyrking og oppføring av bolig og driftsbygninger på et sted hvor det ikke har vært dyrket jord før. En person som driver eller har drevet med bureising blir kalt en bureiser. Jon Bjarne fikk sin utdanning på landbruksskolen og en videreutdanning på Statens landbruksmaskinskole. Han fikk seg jobb som mekaniker og etter hvert verksmester på Felleskjøpet.

Vi former våre bygninger, deretter former de oss. Winston Churchill.

– Jeg trivdes godt til å begynne med, men jeg følte etterhvert at jeg druknet i papirer og telefonsamtaler. Så jeg spurte meg selv om det var dette jeg virkelig ville drive med – og svaret til meg selv var nei. På samme tid utlyses det bureisingsparseller på Trones, og det er en kamerat av Jon Bjarne som tipser han om dette. Kan dette være noe for ham? Kravet var imidlertid at man kunne vise til landbruksfaglig utdannelse, og at man hadde noe kapital eller utstyr. – Jeg tok kontakt med Namsskogan kommune, samtidig som jeg tenkte at hva i all verden er det jeg driver med? Hva er jeg i ferd med å begi meg ut på? Dette var i 1979. Det endte med at jeg søkte og fikk tildelt en parsell, 200 mål, den minste parsellen av seks, forklarer han. FRA TROMSØ TIL TRONES. Familien på fem satte seg så i bilen og reiste de 90 milene fra Tromsø og til Trones. Bureisinga startet sommeren 1980, og det var mye som skulle på plass. – Det måtte gå fort å dyrke opp jorda, så i løpet av sommeren hadde vi 60 av 200 mål dyrka mark, og på høsten la vi

– Det var spennende, men veldig utfordrende å drive med.

grunnmuren på huset. Huset ble montert i 81’, samtidig som de begynte å bygge fjøs. Heldigvis hadde vi en fantastisk nabo som lot oss bo i ei brakke han hadde stående på tunet, og vi fikk disponere kjøkken og bad etter behov, frem til vi kunne flytte inn i eget hus, forteller Jon Bjarne med en takknemlig tone. Selv om bureising var mindre krevende på 80-tallet enn det var for de som drev på 20-tallet, så var det fortsatt et voldsomt foretak. – Det var spennende, men veldig utfordrende å drive med. Vi fikk tilskudd og lån, men det var beregnet en enorm egeninnsats. Heldigvis hadde vi fantastisk hjelp fra det lokale landbrukskontoret. Foruten deres hjelp med alle planer og kontakt med fylke og departement, ville det vært vanskelig å gjennomføre. EN NY STANDARD. Til slutt kom de i mål, men denne målstreken var jo bare starten på en langt mer krevende øvelse – nemlig daglig drift. Fjøset ble omtalt i Landbrukstidende, og kåret til månedens driftsbygning, og Jon Bjarnes interesse for nyskaping og tidlig adopsjon av nye virkemidler vekket oppsikt. For best mulig jurhelse og melkekvalitet, fikk Jon

Bjarne lagt melkeanlegget nedfelt i gulvet for å kunne melke med lavt vakuum. Dette og mer til førte til et spennende gårdshold, og melk av beste kvalitet. – Jeg var tidlig ute å ønsket å drive med lausdrift, men det fikk jeg avslag grunnet gårdens relativt lille størrelse. Nå er jo det standarden. Vi drev alminnelig godt og fikk gode skussmål, men det var knalltøft. Enormt mye 16-timers dager. Likevel, jeg angrer ikke. Det har vært et godt liv, men når jeg ser hva jeg får utbetalt i pensjon for alt slitet, så er det ganske utakknemlige greier – men sånn er det vel bare, sukker han. INN I VARMEN. Selv om det har vært tøffe tak, er en ting som har vært udelt positivt – det er lokalsamfunnet på Trones. – Vi var jo veldig spente på hvordan vi ville bli mottatt når vi kom flyttende. Men det var helt fantastisk, forbilledlig. Det er jo viktig å innrette seg etter gjeldende kutyme når man kommer til en ny plass, og vi forsøkte etter beste evne. Vi meldte oss blant annet inn i sangkoret, og det var lett å komme inn i varmen. Nå skal det sies at min sangkarriere ble kort, sier han lattermildt. •

BORTGJEMT BORTGJEMT SKISSE SKISSE ble til et EVENTYR EVENTYR Han er ikke lett å bli klok på, denne Kåre Vik. Han fremstår nesten litt beskjeden – og med et ansikt som i et øyeblikk ser strengt ut, før det i neste øyeblikk har en bestefars godhjertede drag over seg – uten at han har endret en eneste mine.

n ting er i hvert fall sikkert, man skal ikke anta noe som helst med Herr Vik, for dette er en mann av mange sider og mange evner. En samfunnsbygger av den litt uventede sorten.

FRA SABEL TIL SKISSE TIL SUKSESS. Kåre vokste opp på en gård på Ørlandet, og startet sin yrkeskarriere i forsvaret. Som beste soldat på Krigsskolen dekorert med sabel, tilbrakte han 10 år i forsvaret, og avsluttet som kaptein. Ifølge han selv føltes det etterhvert ut som skuespill med roping på oppstillingsplass, og ingen fristende fremtid. Mens han går på Krigsskolen treffer han også sin fremtidige kone og de gifter seg i 1978. Kåre får etterhvert jobb som personalkonsulent ved gruvene i Hjerkinn. Kona, som var fra Namsskogan, foreslår etterhvert at de flytter hjem, og siden Kåre var fascinert over jakt og fiskemulighetene i området, flytter de hjemover i 1985. Her får han seg jobb som kulturkonsulent, og får ansvaret for planlegging av et tenkt alpinanlegg i kommunen. Dette prosjektet får ikke det økonomiske tilskuddet det trenger, men Kåre biter seg merke i noe som blir sagt i forbindelse med avslaget: Finn heller på noe de andre ikke har. – Jeg grublet litt over akkurat det der, og fikk plutselig en litt uventet idé. På et lite ark laga jeg ei skisse for en dyrepark

rundt Tronestjønna, forteller Kåre. Tegninga gjemte han godt, frem til en dag hvor han får besøk. Til vedkommende forteller han om sin ide. Han liker ideen godt, og ber Kåre sende skissa til kommunen, noe han gjør. – Så en dag blir jeg kalt inn til formannskapsmøte. Jeg lurte vel egentlig på hva jeg kunne ha gjort galt, men det viste seg at de hadde fått høre om min lille plan, og de ville bevilge penger til videre planlegging. Som sagt, så gjort. Året er 1986. Uten noen forutsetning for å skulle drive en dyrepark skrider Kåre til verket. På den tiden er det bare Dyreparken i Kristiansand som driver med slikt, og de skal vise seg å bli en god støttespiller i tiden fremover. – I juni i 1988 er det fortsatt skog helt ned mot tjønna, og jobben med å fjerne skogen begynner. Samtidig må vi lage parkeringsplasser, bygge et servicebygg og en stall. 1. juli året etterpå skal vi etter planen åpne, så vi hadde ett år på å få det gjort, forteller Kåre. Parken skal bygges, og det trengs innhegninger, dyrene må skaffes, det må bygges veier og listen er lang som et vondt år. Heldigvis har Kåre god hjelp fra sambygdinger som har troa på hans prosjekt.

– Det var bortimot 50 personer som hadde tegnet aksjer i det nystarta foretaket, og mye arbeid ble gjort av denne gjengen på dugnad. Jeg var den eneste fast ansatte i bedriften, så min tid strakk ikke alltid til, spesielt til å sitte på kontoret og svare på telefonen. Heldigvis var det en pensjonert gårdbruker som meldte seg til tjeneste, og han kjente mange folk og var flink til å engasjere folk til dugnad – så han bemannet telefonen den siste sommeren før åpning. Selv om Kåre hadde mange som trodde på han, var det også mange folk som ikke hadde nevneverdig tro på en dyrepark på Trones. Kåre husker spesielt en skeptisk nabo, som var åpen i sin kritikk av prosjektet. – Jeg var på en runde blant naboene for å levere ut nabovarsel i forbindelse med oppstart av prosjektet. Denne naboen var så sint at han nesten kastet meg ut døra. Trodde jeg virkelig det ville komme folk til dette gudsforlatte mygghullet? Men jeg fikk fortalt han om planene mine, og vist tegningene, og noe motvillig skrev han under på at han var forelagt planene. Så gikk det halvannet år, og vi hadde åpnet. Det var den andre åpningshelga, og det strømmet på med folk. Det ble fullt på parkeringsplassen, og jeg måtte dirigere bilene selv. Mens jeg sto der kom denne naboen bort . “Dette hadde jeg aldri trodd”, sa han, og det satt nok langt inne. Uka etter kom han med et trefat han hadde lagd selv, med et innbrent bilde av en bjørn. Dette fatet henger i stua min den dag i dag, forteller Kåre fornøyd. Det hadde vært et vanvittig kjør frem mot åpningen, og Kåre var ikke ferdig før klokka fire på morgenen før. Da var det hjem å ta en kjapp blund før det ble åpning. Ville folk komme? Hele bygda holdt pusten.

La oss ikke be om en lett byrde, men en sterk rygg.

SUKSESS MED TAMME DYR . Folk kom i hopetall og det ble en stor suksess. Kommunalminister Kjell Borgen åpnet parken for pomp og prakt, og det var tilogmed egen fanfare fra det lokale korpset.

Theodore Roosevelt DEN GANG DA: Det ble satset flere titalls millioner i Namsskogan. Daværende administrative leder Turid Bredesen, sammen med Kåre Vik og Per Arne Rustad fra Namsskogan Fritid ønsket velkommen til familieparken.

– Min filosofi var at skulle du ha dyr i en dyrepark, da må du sørge for at de er tamme, slik at de søker mot folk, og ikke flykter i motsatt retning. I tillegg tror jeg publikum fikk mer enn de forventet – et stort utvalg av dyr, samt alle lekeapparatene og grillplassene rundt vannet var meget godt mottatt. Det kom busslast på busslast med turister, og spesielt populært var det med guiding – guiden var selvfølgelig Kåre. – Jeg husker spesielt en opplevelse hvor vi hadde besøk av en busslast med strupeopererte. Vi kom til innhegninga til grevlingene, hvor jeg vanligvis plukket opp en av de store hannene og viste den frem, og som regel kom han løpende når jeg ropte. Men denne dagen var de borte. Jeg gikk bort til et hull i bakken og klappet, og ut kommer grevlingen i full fart og går til angrep på meg. Noe bestyrtet sprang jeg unna og måtte hoppe opp på taket til det lille bygget de hadde i innhegningen, og grevlingen sprang etter. Det hele var jo ganske pinlig, men jeg måtte gjøre noe, så jeg strakk ned hånda mi så han kunne lukte meg. Da ga han seg umiddelbart, og det var akkurat som om han skjemtes over å ikke å kjenne meg igjen. Han ga seg med en gang, og jeg kunne plukke han opp å fortsette omvisningen. Kåre smiler litt forsiktig. Parken blir en suksess, og de når etter

– Når jeg ser tilbake, så er nok dyreparken det jeg er aller mest stolt av, men det hadde sin pris.

hvert 50.000 årlige besøkende og har en god drift. I 1995 hadde han utrettet det meste han hadde planer om for parken, og han kjente på en gryende utbrenthet. Samtidig var det uenighet om veien videre, så Kåre valgte å gå ut av parken.

gøy å sette til livs ideer og prosjekter, fremfor drift. Jeg er nok i overkant prinsippfast, spør du samboeren, vil hun kanskje påstå at jeg er ganske sta. Men jeg er ingen sur gammel type, altså.

MANGE JERN I ILDEN. Kanskje skulle man tro at Kåre nå ville valgt å roe ned farten et par hakk, men neida. Samme år som han forlot parken blir han valgt inn i formannskapet for Senterpartiet, og ender opp med jobben som ordfører. Etter endt periode tar han jobben som næringssjef på Høylandet og bidrar til etableringen av rehabiliteringssenteret der oppe. Mye jobb sliter på familien, og når hans ekskone dør, må Kåre flytte fokuset over på sin da 10 år gamle sønn. I de påfølgende årene driver Kåre eget firma og har mye prosjekter knyttet opp mot rovdyr, ettersøk og skadefelling av bjørn, samt foreningen Jeger og Fisk, som han forøvrig starta opp når han først flyttet til Namsskogan, mange år tidligere.

– Når jeg ser tilbake, så er nok dyreparken det jeg er aller mest stolt av, men det hadde sin pris. Familielivet og kona ble forsømt, og det angrer jeg på. Familie betyr jo alt. Jeg har sagt det til park-lederne som har kommet etter meg, at de må vokte seg – parken sluker deg hel. Selv om Kåre er pensjonist, betyr ikke at det er blitt roligere. Han har fortsatt ansvaret for viltpåkjørsler i Namsskogan og Røyrvik, og han er ofte i Grøndalen og hjelper sin sønn som driver med sau der oppe. I tillegg er han engasjert i rovdyrdebatten rundt dette med bjørnejakt. I rolige stunder er det den frodige hagen hans som får hans oppmerksomhet - og samboeren da.

Til høsten blir Kåre 70 år, og er nå pensjonert. – Jeg er nok en litt rastløs type. I tillegg synes jeg det er mer

– Man kommer langt i dette livet med sunt bondevett, sier Kåre, mens han setter seg godt tilbake i stolen. •

KJÆRRINGA KJÆRRINGA mot STRØMMEN STRØMMEN Elida reiste til andre siden av jordkloden for å finne hjem.

å en liten flekk av land, mellom Tunnsjøen og Limingen, ligger gården Setermo. Her bor Elida, hennes to barn, 35 melkekyr og hennes 94 år gamle farmor – og her er arbeidslyst eneste valuta.

Heldigvis er Elida Setermo selve personifiseringen av den norske bonden, og ikke bare elsker hun jobben sin, men hun dyrker også det enkle (les harde) livet på bygda - og det helt alene. At hun er helt alene er forøvrig en sannhet med store modifikasjoner, men mer om det senere. SKULLE IKKE BLI BONDE. Elida sitter i solveggen ved kårstu, og sipper på kaffe fra sin trofaste termos. Hun er født og oppvokst i Røyrvik, og har aldri rukket å ha noen annen adresse, selv om det på ingen måte var hennes plan. – Jeg skulle absolutt ikke bli gårdbruker. Jeg har vokst opp på gården og sett hvordan mine foreldre jobbet – aldri fri, aldri ferie. Jeg så vel egentlig litt ned på dette yrket gjennom ungdomstiden. Jeg hadde ikke noe klart mål om hva jeg skulle bli, men jeg utdannet meg som institusjonskokk. Det viser seg at jeg ikke liker å lage mat, så det var muligens et dårlig valg … men når jeg først starter noe, så må jeg fullføre, sånn er jeg bare, sier hun med et lett smil over ansiktet. Etter endt utdanning reiste Elida til Australia, hun hadde nemlig sett en TV-serie hvor gårdslivet faktisk fremsto ganske

Du får det du jobber for, ikke det du ønsker deg. Ukjent opphav

forlokkende. «McLeods døtre» er en dramaserie som handler om to søstre som gjenforenes når de arver en stor krøtterfarm i Australia. Gjennom organisasjonen «Willing Workers At Organic Farms» reiste Elida og en venninne «down under» hvor de jobbet for kost og losji i fem måneder. – Det var langt fra så romantisk som det ble fremstilt på TV, og vi endte opp med å kun jobbe med frukt og grønt, og ikke noe av det kule greiene fra TV, forteller hun lattermildt. TRAKTORPIKE. Tilbake i hjembygda, og uten en plan for livet sitt var gode råd dyre. Men det tok ikke mange dagene før bygdas arbeidsgivere fikk vind av hennes hjemkomst, som førte til fast jobb. Men samtidig gikk hun i to tanker om gårdsdriften – kanskje skulle hun gi det en sjanse? – Jeg har vokst opp med holdningen at jentene skal være i fjøset og drive med dyra, så skal mannfolka kjøre traktor. Dette er jo normer jeg synes det er gøy å tøye litt på. Min farmor fikk hakeslepp første gangen jeg kom kjørende i en stor traktor med rundballepressa bak, og det er jo litt gøy da. Min far ønsket seg alltid en sønn, men fikk tre døtre, men jeg tror ikke jeg står noe tilbake på gårdsdriften av den grunn. Storesøstra mi ønsket

ikke odelen, og foreldrene våre har aldri lagt noe press på noen av oss til å ta over. Du kan ikke drive gård uten å ønske det selv, sa far, og det gjorde jo at valget var mitt.

– Jeg har vokst opp med holdningen at jentene skal være i fjøset og drive med dyra, så skal mannfolka kjøre traktor.

Elida bestemmer seg, og fire år før hun tar over begynner forberedelsene. – Far og jeg dro på eierskiftekurs, hvor man gjør forberedelser både på den økonomiske siden, men også den psykologiske. Sistnevnte var nok den klart viktigste. Nå gikk jo jeg fra å være fars lille pike, til å bli sjefen på gården, og det er en stor tilpasning for både han og meg. I tillegg tok jeg en agronomutdannelse de siste to årene før overtakelsen. FJØS OG KONTOR. Når hun etterhvert tar over styringa, er det tydelig at dette er en jobb man umulig kan møte 100% forberedt på, og særlig er det papirmengden som tar henne på senga. Hvem kunne vite at det var så mye kontorarbeid for å kunne gå i fjøset? Samme år som hennes datter blir født, bygger hun også et flunka nytt fjøs på gården og alt ser lyst ut. – Nå har jeg vært singel det siste året, men det går overraskende bra. Jeg vet hva som skal gjøres, og jeg vet hvem som må gjøre det. Det skal sies at uten kårfolket ville det ikke gått, de har

virkelig stått på å hjulpet til. I tillegg har jeg gode naboer som hjelper meg når det trengs. Selv om far er pensjonert jobber han fortsatt fulle dager, men han tar fri når han vil da. Jeg mistenker at når han gir seg vil det komme frem hvor mye han faktisk bidrar med, han gjør nok mye oppgaver som jeg ikke har oversikt over, forteller hun med et takknemlig drag over ansiktet. EN GOD TRAKTOR. En perfekt oppskrift på et godt bondeliv har hun enda ikke, men noen tanker har hun gjort seg. – Man kan ikke være storkrevende, ikke gå rundt å ønske deg alt naboen har – men kjøp deg en god traktor. Dette gjør man ikke for pengene – for meg er det motivasjon i å kunne bidra til at folk har mat på bordet. Jeg går med en liten drøm om å starte et ysteri og en liten gårdskafe, jeg er litt opptatt av at tradisjoner kan holdes i hevd. Jeg ser egentlig ganske lyst på fremtiden, og foreløpig er det helt fint å være singel. Men fra mine venner har jeg fått trusler – har jeg ikke funnet meg en ny kar innen tre år vil de melde meg på Jakten på kjærligheten, forteller Elida og ler med hele seg før hun setter seg i traktoren og forsvinner ut på åkeren. •

Å være på rett spor uten å gjøre noe, betyr at du vil bli truffet av toget. Igor Sikorsky

80 ANSATTE og

ÉN KUNDE For Totalprosjekt Namsskogan går bedriften på skinner.

vis du ikke vet hvem TPN er, så betyr ikke det at du ikke har fulgt med i timen. For alle som jobber langs jernbanen derimot, er bedriften en velkjent aktør, og 99% av bedriftens oppdrag er i tilknytning til jernbanenettet. – Vår hovedoppgave er vedlikehold og fornying av jernbaneinfrastrukturen. Vi har bare én kunde, og det er Bane Nor. At vi kanskje er litt under radaren kommer nok av at vi egentlig aldri annonserer, verken etter folk eller oppdrag. Vi trenger rett og slett ikke å gjøre det, da vi besørger rekrutteringen selv, og vi har bare én kunde – en helt super situasjon. Ola Peder Tyldum sitter bak pulten sin og ser på et stort lappeteppe som henger på veggen. Der er bedriftens historie sydd inn gjennom bilder og avisutklipp. Han er daglig leder, og jobber fra kontoret sitt i et lite bygg plassert på et stort næringsareal i skogen, sør for Namsskogan sentrum. Ola Peder er fra Overhalla, og er utdannet agronom og tidligere gårdbruker. Hans karriere kan vel sies å ha vært noe uforutsigbar. Han flyttet til Namsskogan i 2007, og fikk jobb som kommunalsjef, hvor han jobbet i sju år. Det ble etterfulgt av et år i Statens Vegvesen, før han ble headhuntet til å ta jobben som rådmann i Røyrvik, hvor han tilbrakte syv nye år,

før han skulle gå av med pensjon som 62-åring. Da kom det en telefon fra Namsskogan.

mest mellom Dovre og Bodø, og har til enhver tid 10-15 prosjekter gående.

– Jeg hadde jo kjent til Totalprosjekt Namsskogan i mange år, og jeg visste at det var en bedrift som drev godt og hvor pilene pekte oppover. Det var med andre ord ikke et vanskelig valg å takke ja når de tilbød meg jobben som daglig leder.

AS Totalprosjekt så dagens lys i 1996. Det var da en totalentreprise som drev i mange fag, men man ble aldri helt enig om formen, og flere av aktørene ramlet fra. Til slutt var det bare Bjørnar og Per Magne Myrvold som sto igjen. Siden oppstarten hadde bedriften drevet i småskala med jobber på jernbanen, men de to bestemte seg for å fokusere fullt og helt på jernbanen – noe som skulle vise seg å være et klokt valg.

Han takket ja til jobben, men hadde betingelser. – Som rådmann måtte jeg si opp folk, bygge ned, og se folk dra. Så min betingelse var at vi skulle fortsette i samme stil som bedriften hadde gjort frem til da. Og jeg fikk en klar bestilling at som daglig leder i denne bedriften, så skulle den vokse. Jeg skulle få være med å bygge opp noe. Jeg hadde ingen erfaring fra jernbanebransjen, men dette var et tilbud jeg ikke kunne takke nei til. Så får jeg bare utsette pensjonsplanene. Dette er nå to og et halvt år siden.

– De startet opp med fire mann, en liten bil og et spett. De så fort at det var et stort potensial for mye jobb, og det ble bare ytterligere forsterket da Jernbaneverket gikk fra å utføre disse tjenestene selv til å kjøpe de av andre tilbydere. I 2000 kjøpte de sin første skinneveimaskin, en gravemaskin som går på jernbanen – i dag har vi et tredvetalls slike maskiner, forklarer Ola Peder.

Som sagt, så gjort. Da Ola Peder overtok bedriften var de 50 ansatte. I dag er de over 80. Av de 80 ansatte, bor 25 av dem i Namsskogan og Røyrvik, resten bor rundt om i landet, mest nordpå, sentrert rundt jernbanenettet.

I 2010 tar eierne et smart valg når de ansetter en kar som hadde jobbet for Bane Nor, og som egentlig hadde pensjonert seg. Når han slutta pensjonerte Bane Nor også pakkmaskina som han hadde kjørt.

TPN har oppdrag over hele landet, men etter 2015 har de hatt så mye jobb på Nordlandsbanen, at de stort sett har jobbet

«Kjøp den maskina, den vil dere få mye bruk for». Anbefalingen kom fra den nyansatte, og slik ble det. Ikke nok med det, men

samme mann fortsatte å jobbe på maskina. Det ideelle med å kjøpe denne maskina, var at nå kunne de gjøre arbeid på jernbanen i sin helhet. Banen må nemlig pakkes før toget kan kjøre over den, i etterkant av gravearbeid, og mange av bedriftens konkurrenter hadde ikke en slik maskin. I dag har TPN to slike. – Dette gjør at vi står i en særstilling og vi kan utføre disse oppdragene på en effektiv måte. I helga hadde vi 60 mann ute i 48 timer, og alt gikk som smurt, forteller Oa Peder stolt. Få slutter i TPN. Det sier litt om hva slags arbeidsplass de har klart å bygge. – Vi tar gjerne inn ungdommer som har falt litt utenom det vanlige arbeidslivet. Her får de en sjanse og tillit – og de fleste lykkes. Det finnes jo kurs for det meste, og når de er modne for det og viser tilstrekkelig initiativ og interesse så sendes de på de kurs de måtte ønske. Hos oss får folk ansvar, lite kjeft og mye tillit. Greier du det ikke nå, så greier du det neste gang. Har du sagt du skal fikse noe, så skal du få lov til det. Og joda, det gjøres feil, men ikke verre enn at det er en fin læringssituasjon. Sikkerhet står fremst i pannebrasken på alle våre ansatte, alltid. De skal komme hjem like hel som når de dro. Det er litt sånn at starter i TPN, så blir du her til du er 75, sier Ola Peder med et stort smil. •

FOTO: STEINAR JOHANSEN

Først vannkraft, så fiber Det går to tydelige samarbeidsspor mellom NTE og Namsskogan: Det ene sporet går fra Namsvatnet og ned til alle kraftverkene og heter vannkraft. Det andre sporet går mellom så å si hver eneste heim i Namsskogan og heter fiberbredbånd.

Helt siden Nedre Fiskumfoss kraftstasjon stod ferdig i 1946, som det første kraftanlegget i Namsen, har Namsskogan levert vann til kraftproduksjon. Etter at Tunnsjødal kraftverk stod ferdig i 1963, ble Namsskogan kraftkommune nummer en i Nord-Trøndelag. – Tunnsjødal var en del av en større utbygging på -50 og -60-tallet hvor vi tok vannet fra Namsvatnet og førte det sørover over Limingen og Tunnsjøen før det igjen ble gjenforent med Namsen i Tunnsjødal, sier dagens konsernsjef i NTE, Christian Stav. – På den måten fikk vi også bygd kraftverk i Røyrvik og Lierne og etter hvert også Grong. Nå produseres ren og fornybar energi hele åtte ganger fra vannet renner ut fra Namsvatnet til det passerer Nedre Fiskumfoss. Dette gjorde kommunene i Indre Namdal til selve indrefileten i NTEs kraftproduksjon. Dette hadde ikke vært mulig uten positiviteten og samarbeidsvilje fra både lokalpolitikere og innbyggere. For det er ikke

↑ STØRST: Tunnsjødal kraftstasjon i Namsskogan ble satt i drift i 1963 og er NTEs største kraftstasjon. ← MODERNE: NTEs fiberbredbånd når så å si alle innbyggere i Namsskogan.

til å legge skjul på at utbyggingen også medførte store ulemper. Gårder og grender ble neddemt, vi omdirigerte store vannmengder i Namsen gjennom Namsskogan, i tillegg ble også reindriftsnæringen negativt påvirket, understreker Stav.

dere så til de grader bidrar til, er det helt utenkelig at vi kan nå våre klimamål. På den måten har Namsskogan, og Namdalen, en viktig rolle i overgangen til fornybarsamfunnet, akkurat som dere hadde det i moderniseringa av Trøndelag.

også gjennomført, og ble lagt merke til utover landet. Ikke bare i gamle Nord-Trøndelag, men også i resten av landet ble Namsskogan en mønsterkommune, andre lærte av og fulgte etter kommunen.

– Dette gjorde namdalingene først og fremst for innbyggere og næringsliv i øvrige deler av Nord Trøndelag, for det aller meste av kraften som produseres her blir sendt sørover. Den veksten og utviklingen som har vært i resten av gammelfylket hadde ikke vært mulig uten deres velvilje og deres oppofrelse.

– Vårt andre samarbeidsspor er bredbånd, fortsetter Christian Stav. - I 2008 hadde Namsskogan den dårligste bredbåndsdekningen av alle kommuner i fylket, kun 36 prosent av husstandene hadde tilbud om slik tilknytning. Bare tre år senere lå bare Stjørdal foran Namsskogan, 78,5 prosent av husstandene hadde fått moderne bredbånd.

– For oss i NTE betød dette samarbeidet at Namsskogan løftet vår fiberutbygging til å handle om noe mer enn fiber. Det ble et kulturelt prosjekt som handlet om å gi folk i distriktene samme tilgang til moderne kommunikasjon som i mer sentrale strøk. Og ikke bare samme tilgang, for Namsskogans del til og med bedre dekning enn i de fleste større steder.

– Da NTE lanserte «bygdefiber» som en løsning for å bygge ut bredbånd også i tynt befolkede områder, kastet Namsskogan kommune seg raskt rundt og ble en pionerkommune. Kommunen var først ute med å vedta at alle innbyggere skulle ha tilgang til fiber, de gikk foran og viste hvor viktig fiberbredbånd var og er, uansett hvor i kommunen folk lever. Vedtaket ble ikke bare fattet, det ble

– Vannkrafta, kraftlinjene og fiberbredbåndet har knyttet Namsskogan og NTE tett sammen i mange tiår. Det gir meg tro på at vi også i framtida skal ha et nært og godt forhold, for det er fremdeles uløste oppgaver. For skal vi løse vår tids største utfordring, klimakrisen, trenger vi også i dag mer fornybar energi, sier konsernsjef i NTE, Christian Stav.

NTE, som eies av kommunene i tidligere Nord-Trøndelag fylke, er i dag det største energiselskapet nord for Dovre, med en energiproduksjon på 4 TWh, en betydelig del av dette produseres i Namsskogan, Røyrvik og Lierne. – Når nasjonen Norge skal løse sin del av klimakrisen er nettopp dette vannet helt avgjørende, uten den fornybare vannkraften, som

De aller første lokalene til Grong Sparebank var på gården til kasserer Mediaa.

Grong Sparebank i Namsskogan og Røyrvik Utdrag fra «Grong Sparebank - samfunnsbygger i 150 år»

Den spede oppstart Den 7. april 1862 ble det avholdt forstanderskapsmøte for opprettelse av en sparebank i Grong Prestegjeld. Behovet for en egen bank i prestegjeldet hadde kommet utover 1850-årene ettersom det ble mer og mer penger blant folk. Grong Prestegjeld innebefattet bygdene Grong, Harran, Høylandet, Namsskogan og Røyrvik. Ønske om egen bank i Namsskogan Under krigen kom det spørsmål gjennom Bank- og sparebankinspeksjonen om Grong Sparebank kunne bidra til å opprette egen bank for Namsskogan, eller om det kunne opprettes en filial i kommunen. Bankens ledelse var i møte med herredskasserer i Namsskogan. Her ga bankledelsen til kjenne at de ville vurdere å gjenopprette kontordag i Namsskogan, eventuelt vurdere en filial. Ut fra registrering i Statsarkivet, må egen bank for Namsskogan ha oppstått i 1944, og besto som selvstendig bank fram til opprettelsen av Sparebanken Namdal i 1982. Deretter som Sparebanken Midt-Norge fra 1988. Invitasjonen fra Grong Sparebank om en sammenslåing av bankene i Indre Namdal, ble avvist av namsskogingene og harrasbyggen tidlig på 1980-tallet. De valgte Sparebanken Namdal i stedet. Grong Sparebank i Røyrvik Spørsmålet om kontordager i Røyrvik kom opp på 1950-tallet etter at det før krigen ble besluttet å ha en bankdag i kommunen årlig. Banksjef P. M. Grong foreslo i 1957 opprettelsen

av en filial i Røyrvik. Det ble vedtatt å sende henvendelse til Røyrvik formannskap om det var interesse for spørsmålet. 14. mai samme år hadde banksjefen, Erik Moum og Sverre Formo møte pá Gjersvik gjestgiveri sammen med ordfører Petter Vekterli, Johs. Gjersvik, Johs. Hudning og handelsbestyrer Sæther om opprettelse av kontordager i Røyrvik. Som en foreløpig ordning ble man enig om en kontordag i måneden i Gjersvik. I mange år reiste folk fra banken i Grong oppover til Røyrvik og betjente kundene. I begynnelsen av 1970-tallet ble det fart i arbeidet med å utvide bankdriften i Røyrvik. Helst ønsket både innbyggerne og banken daglig åpningstid. Mange innbyggere i kommunen hadde et kundeforhold til Grong Sparebank, og bankens styre var også opptatt av å utvide servicen overfor Grong Gruber. Egne lokaler og filial ble en realitet i 1975. I 2005 ble filialen i Røyrvik lagt ned og tjenestene ble overført til Bank i butikk. Nytt årtusen På 2000-tallet har Grong Sparebank utvidet sitt geografiske område og etablerte flere nye avdelinger. I dag er Grong Sparebank den største banken i både Namsskogan og Røyrvik, med over 60% markedsandel i begge kommunene – og mange av deres ansatte er forøvrig fra Namsskogan. Banken deltar aktivt med å utvikle lokalt næringsliv og er en viktig medspiller for utviklingen i hele Indre Namdal.

Namsskogan Sparebank Et historisk tilbakeblikk «År 1944, den 19. mars var det skipingsmøte i Namsskogan Sparebank i Lonet skole. Møtet var kalla saman av 10 namngjevne innbedarar ved lærar Bjarne Østgård.» Slik begynner første kapittel i Namsskogan Sparebanks historie.

Da banken ble stiftet, var det tegnet grunnfondsbrev av 114 tilskuddsytere på til sammen 30.075 kroner. Bankens første forstanderskap formann var Arne Østgård, mens Bjarne Østgård var første styreformann. Ivar K. Finvold var første kasserer i Namsskogan Sparebank og han sto i sin stilling helt fram til 1. januar 1975. Den første tiden hadde banken åpent kun en dag i uka fra klokka 12 til 15. Bankens første regnskapsår viste et underskudd på kr 1.680,10 og en forvaltningskapital à kr 204.580,42. Allerede det andre driftsåret var dette snudd til et overskudd på nesten 4.400 kroner, og forvaltningskapitalen var nesten fordoblet. De første årene holdt banken hus i lokalene til Namsskogan Samvirkelag på Brekkvasselv. Senere flyttet banken til «Lienhuset». hvor også Namsskogan Trygdekontor leide kontorer. Den 1. juli 1963 hadde styret for første gang møte i eget bygg. I 1977 ble det utlyst en stilling som kasserer og kunderådgiver i banken, som da var etablert på samfunnshuset i Brekkvasselv. Jobben fikk Per Bjørgum, og der skulle han bli i 30 år. – Bankene har jo gjennomgått en kolossal endring siden jeg startet – da satt vi å tastet inn bokføringene, før det ble overført på hullbånd, levert til Brekkvasselv stasjon og sendt med tog til Trondheim. Der ble alt overført til lesbart

papir, og vi fikk det tilsendt i retur dagen etterpå. I min tid ble det også innført EDB-systemer, og det var jo et kapittel for seg selv. Det gikk ikke bare knirkefritt, for å si det sånn, men kundene merket ikke mye til disse utfordringene, forteller Bjørgum. – Banken betydde nok veldig mye for lokalsamfunnet, vi var jo i tillegg enerådende. Så godt som alle innbyggerne i Namsskogan var kunder. På den tiden kom jo ungene med sparebøssene sine, og da var det stor stas for dem å se når tellemaskinen telte myntene deres. I 1979 kunne de endelig flytte inn i nye lokaler i Brekkvasselv, og Bjørgum endte opp som banksjef i 1987. – Da jeg startet i banken var vi tre personer, men vi vokste ut av de gamle lokalene, og ble etter hvert seks ansatte. Jeg trivdes veldig godt i jobben, og gikk av med pensjon i 2007, nøyaktig 30 år etter at jeg startet. De siste årene drev vi banken fra en liten filial på kommunehuset på Namsskogan. Resten er historie, som de sier. I 1981 ble det innledet forhandlinger med Namsos Sparebank om samarbeide. Det resulterte i at ti banker gikk sammen til Sparebanken Namdal fra og med første november 1982, etter hvert Sparebanken MidtNorge og nå i dag Sparebank1 SMN.

Takk for at vi fikk fortelle historiene fra Namsskogan og Røyrvik.

Snakk med oss om markedsføring, kanskje kan vi fortelle din histore også? Kontakt oss: annonse@namdalsavisa.no