Vestby Nytt Nr. 5 2020

Page 14

Det var en gang et staselig hvitt hus, skipperbolig ble det kalt. Huset hadde sol hele dagen og lå på en høyde med fin utsikt over skog og mark. Det hadde fin, solid mur og 2 etasjer. Rundt huset var det en stor, fin hage med lysthus, grønnsaker og vakre trær. Da huset begynte å trekke på årene, 60 - 70 år var det visst, var det noen som mente at et sånt vakkert sted burde deles med mange. Og sånn ble det. Mona Lødøen

Huset ble solgt og der det tidligere hadde vært stille og rolig, ble det nå fylt med liv og røre. Det ble banket og hamret, og huset jamret seg nok litt der det stod når vegger ble revet og nye satt opp. Mens det tidligere hadde levd i fred med en familie og kanskje noen som hjalp til med å holde det rent og ryddig, fikk det nå plutselig 3 forskjellige familier å bli kjent med i tillegg til en hel haug med unger. Og utenfor kom en fin flaggstang. I andre etasje var det en ark. Den fikk etter hvert selskap på hver side av det som ble kalt karnapp. Det liknet 2 øyne som fulgte med på trafikken nedenfor. Heldigvis var ikke alle disse ungene der om søndagene og noen ganger hadde de det som ble kalt ferie. Da fikk huset pustet på litt og kanskje bli stelt litt ekstra med. Det var så heldig at i 1 etasje bodde noen som passet på det, fikk varme i ovnene, bar inn vann, vasket

14

VESTBY NYTT NR. 5 - 2020

Foto: Son Leksikon

Eventyr om et hus og kanskje malte gulv når alle ungene var borte. I den store, fine hagen skulle ungene leke. Hagen ble sliten av alt det maset, men heldigvis var det noen damer som skjønte det og ordnet det til sånn at ungene fikk et passende sted å boltre seg på. Men 20 år etter at ungene flyttet inn ble det slutt på hagen, asfaltert het det. Omtrent på samme tid fikk huset noe det syntes liknet på en hale, og 20 år senere kom det et hus til der hvor det hadde vært hage en gang. Årene gikk. Ingen bodde i huset lenger. Det ble flere og flere unger og noen voksne som hjalp dem med å lære noe. Men ettersom ingen bodde der var det nesten ingen som passet på det lenger. Likevel var det mange som var glad i huset. Noe som het kvinneforening ordnet og stelte i stand når det skulle være festligheter for barn og voksne. De skaffet penger til både orgel og piano. Dessuten hjalp de til så huset fikk noe fint som het fane.

Det var også noe som het tilsyn. De passet på at alt gikk riktig for seg. For huset ble brukt både dag og kveld. En dag var det ingen som ville bruke huset lenger. Det var blitt nesten 150 år og hadde levd gjennom 2 århundreskifter. Nå var det veldig slitent, for ingen hadde passet på det. Alle menneskene flyttet, men bare rett over veien så huset kunne holde øye med dem. Likevel følte huset seg alene. Ingen var der, ingen hjalp det, men noen begynte å ødelegge det. Noen bestemte at det nå skulle bygges

nye hus til gamle mennesker i det som var en fin hage en gang. Men kanskje kunne huset få hjelp til å bli fint igjen og glede disse gamle som flyttet inn? Mange mente det, men noen hadde myndighet til å bestemme og de sa at det måtte rives. Det hjalp ikke at folk slo seg sammen og protesterte, flere ganger. Plutselig en dag kom det store maskiner og ødela alt. Snipp, snapp, snute, eventyret om huset som lå der på sin høyde i sola, Solhøy, var ute.

Skolen på Solhøy I 1921 ble det opprettet en ny skolekrets for Søndre Såner. Barn herfra hadde tidligere gått på Såner skole. Den nye skolen hadde ikke noe lokale og måtte leie ulike steder i Sons-området. I 1926 begynte tilsynet ved skolen å arbeide for nytt skolebygg, men det var lite penger. Det var snakk om samarbeid med Son, men der var det byskoleordning og det var det ikke stemning for i kretsen. Skipperboligen, senere Solhøy var en mulighet, men 30 000 kr var for dyrt. Men endelig, i august 1932 vedtok herredstyret å kjøpe bygningen, da for kr. 23 000,-. Selger var Johan Svendsen, sønnen til skipskaptein Fredrik Svendsen på Husjordet. Han bygde huset som bolig i 1860. Det var 3 mål tomt med hage, lysthus og grønnsaker.