MAKKVERK 48 by mathilde sæthre

makkverk ('mɑkvæɾk) substantiv nøytrum elendig arbeid, skrap Er dette kunst eller makkverk? armod avføring bedrag bæsj dritt elende elendighet fanteri filleri fusk herk humbug jask jugl juks kitsch kram lapperi lappverk lastverk lureri møl skitt skrammel skrap skrot slurv sluskeri smørje svineri uting

what is art? baby don´t hurt me! hehe. Dette sa vi som har laget dette bladet når vi søkte på skoler som bare slipper inn 12 personer om gangen. Ingen av oss kom inn. Betyr det at det vi driver med ikke er kunst? Betyr det at alle andre lager bedre kunst enn oss? Betyr det at vi må nøye oss med å ha det som en hobby og få oss det mamma kaller en ordentlig jobb? Det er vondt og vanskelig å svare på. MAKKVERK er uansett et sammensurium av kunstprosjekter som underveis har fått oss til å spørre oss selv om dette i det hele tatt kan kalles kunst. Finnes det en grense mellom kunst og søppel? Og hvem bestemmer i så fall hvor grensen går? Vi har sett oss lei på kunst uten LOL-faktor og vi har sett oss lei på å bli avslått fordi vi “ikke tar kunsten på alvor”. Selv om det vi driver med tydeligvis ikke har potensiale til å gi voksne kunstmennesker gåsehud på tissen mener vi at det likevel fortjener å se dagens lys. Kanskje det vi skaper ikke er kunst, kanskje det er dritt, men vi har i hvert fall skapt det og vi digger det og ingen skal komme her og fortelle oss hva det er eller ikke er. Om MAKKVERK er kunst eller dritt er altså en gåte vi foreløpig ikke har funnet svaret på, men vi vil heller ikke at noen andre skal svare for oss. Vi finner ut av det på egenhånd!!! Ikke tenk på det!!! Det dere derimot kan få tenke på er at vi har fått penger av staten til å lage dette. Takk til staten og tygg litt på det dere!!

M a k k v e r k

k o l l e k s j o n e n

d e l

har du noen gang prøvd å være inne i en

fleeceteppe på

søstra

som mi

jeg

fant

sitt

rom

m a t e r i a l e : grønn på

bobleduk

fretex

for

kjøpt

kr.

HETTE m a t e r i a l e : g r ø n n bobleduk kjøpt på fretex for 49kr.

d e n h e k t e dingsen i sølv kjøpte jeg når jeg var i japan i oktober så hvis du har tenkt å stjele stilen så blir det dyrt for deg ! ! ! ! ! !

Jeg t-banen sitter på f

ra B

trum og fu n e s nd øler inn mot ere r ov

lsen er opprinne til behovet jeg har for å bygge et tårn. Det er ikke noe tvil om at tårn i seg selv er fantastisk flotte. Jeg prøver bare å komme til roten, for der ligger nok det perfekte tårn. I mitt innerste indre er det et tårn, tenker jeg og føler meg som en dust for å ha tenkt det. Jeg må nok bare tenke hardt og lenge nok, så skal nok tårnet komme. Jeg slår meg selv hardt i ansiktet for å tenke vulgære tanker om tårn på offentlig transport. Overraskende nok tok ikke slaget vekk disse tankene, jeg merker at det kribler i underlivet og at jeg må av t-banen så fort som mulig. Det er lenge til neste stopp. T-banen er nesten som et tårn, tenker jeg, bare at det ligger nede og åler seg fremover, og jeg er inni den. Det er en fin tanke, så jeg fortsetter å tenke på den. Plutselig kjenner jeg en forløsende følelse i hele kroppen og at det rykker i tissen. Å nei, sier jeg lavt til meg selv og håper at ingen hørte det. Neste stopp er Helsfyr, men det får være, jeg må komme meg av. Jeg slår meg selv i ansiktet i det jeg tenker det. Jeg skal gå av, det er sånn man sier det.

En analyse av danskebåtens transformasjon og tilpasning i gentrifiseringens tidsalder. kan også fortelle oss at den LA-baserte Giga bølger slår inn fra siden og Danskebåten med Skjermene bloggeren/influenceren fra Kristiansand, Monica oss inni vugger frem og tilbake. Det får spritflaskene på tax-freen til å klirre mens nista og capri-sonnen velter rundt i magesekken. Vi fikk tak i gratisbilletter til danskebåten kort tid før avgang, det fikk oss til å frykte at et isfjell hadde reist seg i Skagerak over natten. De store bølgene gjorde oss urolige, men så tenkte vi på at ulykker bare skjer med alle andre enn oss og de vi er glad i. Personalet later som ingenting, og det virker som at de er klar for en rolig overfart uten mange problematiske kunder. Det er bare tirsdag og den ene transpersonen som jobber i parfymeavdelingen har ikke på seg sminke. Mange av de ansatte har gjenkjennbare ansikter. Det skyldes trolig mitt opphav; siden jeg er fra Kristiansand, har danskebåten til Hirtshals og de medfølgene Color Line-ansatte alltid vært en naturlig del av livet. Likevel har Danskebåten hatt harry-stempel helt siden jeg har hatt sosiale antenner. På denne måten blir det en guilty pleasure for alle som ikke identifiserer seg med danseband og petterøes. Men nå merker jeg at noe har forandret seg siden sist jeg var ombord, den ironiske distansen har blitt kortere. Det får meg til å tenke: er det Danskebåten som står for tur i gentrifiseringen?

Et tydelig tegn på tilpasning viser seg allerede i det vi leser Color-Line magasinet: sjefene over danskebåten har tatt tak i kjølvannet av dokumentarene om turisme og hvordan cruiseskip fucker opp for eksempel Venezia. Vi kan nemlig lese om at båten vi sitter på nå snart skal erstattes med en El-ferje. Den er ikke her helt enda, men det er ikke helt fjernt å tenke at danskebåten blir en fast aktivitet for MDG-velgere i fremtiden. Trolig med en forutsetningen om at de kjører meatfree buffet minst en monday. Alle sittearealene i stilig design har en eller flere skjermer tilgjengelig. Kommunikasjonsavdelingen har tatt en sjefsavgjørelse ved å la være med å vise Titanic, men i mangel på bedre idéer, viser skjermene et evig slideshow med reklame. Skjermene gjør det tydelig at alle kristiansanderes kjære sommerpalass og badeland som kun er tilgjengelig ved å ta danskebåten, Skallerup Klitt, har byttet navn til Skallerup Seaside Resort. Dette kan være en åpenbaring om at ordet “klitt” er seksuelt ladet på norsk, og at det er særdeles upassende når kjernefamilien er målgruppa. Dette kan påstås å være en form for gentrifrisering ved at den relativt slitne vannsklia nå ikke bare er i en klitt, men i en Seaside Resort.

Nyhus med sin perfekte familie, er de nye ansiktene utad for å vise hvor koselig og idyllisk danskebåten er. De smiler og ler og har det perfekt familie på flere steder rundt om på ferja. Man blir umiddelbart fristet til både stifte en perfekt familie men også å ha det like gøy og tjene masse penger på å bli tatt bilde av på danskebåten. Dette vitner om at danskebåten har tatt tak for å nå ut til en ny målgruppe, men også at blogging alene ikke nødvendigvis setter mat på bordet. Når det er sagt skal Monica Nyhus hylles for å heller bli sponsa til Skagen enn til Dubai. Men om det å utnytte en influencers ansikt er med på å jekke ned harry-stempelet kan diskuteres. Likevel er dette en markedsføringsteknikk som henger med i tiden, og som er med på å vise danskebåtens transformasjon fra superharry til bloggerharry.

“Danskebåten representerer en fråtsekultur som ikke er forenlig med det minimalistiske smoothie bowl-idealet som rår på fastlandet.”

Perfomancegruppa De Naive la ut noen videoer på sin instagram før jul. I kjent stil danset de tullete rundt på steder der folk flest oppholder seg. Stilig og morsomt som vanlig, det eneste som var annerledes var at de befant seg på danskebåten i anledning julebord. I for eksempel offentlig sektor, er det vanlig å få bange anelser når ledelsen annonserer at årets julebord legges til danskebåten: det er umulig å dra tidlig hjem. Dessuten vet man aldri hva kollegaene kan finne på når både øl og vin på tapp er inkludert i buffeten. Danskebåten representerer nemlig en fråtsekultur som ikke er forenlig med det minimalistiske smoothie bowl-idealet som rår på fastlandet. Likevel kan dette virke som et trekkplaster for unge kunstnere. Både vin og øl koster jo masse penger per enhet hjemme, pluss at det aldri er inkludert i prisen at kan spise så mye man vil. Det er blitt en sannhet at billig øl tiltrekker folk, noe som kan bekreftes ved å tre inn på Mastermind en lørdag kveld. Utfordringen Danskebåten likevel står ovenfor er at de hippe unge ikke vil identifisere seg med de andre passasjererne.Dette løses opp og starter gentrifiseringsprossessen når de utilpassede parter ler og danser tullete rundt som De Naive. Alt i alt er det grunn til å tro at prosessen av transformasjon og tilpasning satt i gang av generell gentrifisering gjør atr den nye kundegruppa til Danskebåten er wannabe-influencere, MDG-velgere og kunstnere.

FF O TL

EN IG R

O KT

D I E

D S

Jeg kjører limousin på oppdrag for universitetet i Oslo. Av og til kjører jeg viktige professorer til forelesning, men ikke i dag. I dag lufter jeg bare limousinen, og det kan loggføres som vedlikehold. Universitetet i Oslo er støttet av staten, derfor er det greit å kjøre litt ekstra limousin av og til, tenker jeg. Dette er den typen limousin som frakter offentlige tjenestemenn og har dermed sotede vinduer. Alle rutene er også skuddsikre, og det får professorene til å føle seg både viktige og trygge. Mange av dem ber meg likevel om å kjøre forsiktig, gjerne etter de har spurt meg om ikke jeg

er litt for ung til å kjøre limousin. Man må ha et spesielt førerkort for å kjøre denne typen limousin, og det har jeg. Jeg er faktisk den eneste på hele Blindern som kan kjøre denne limousinen. Med det tør jeg å påstå at Universitetet i Oslo har satt inn skuddsikre ruter for å beskytte meg. Av og til frister det å be professorene om å ikke føle seg så spesielle. Jeg liker jobben min, tenker jeg, limousinen er en del av meg. Dette blir nok en fin dag med vedlikehold, tenker jeg og stiller inn GPSen mot Vinderen. Der limousinen føler seg hjemme, er jeg hjemme. Mens jeg kjører ser jeg ned i fanget og oppdager jeg at kuken min har vokst ekstremt siden sist.

Jeg pleier ikke å gi den noe særlig oppmerksomhet, og dette virker som et slags opprør fra kukens side. Typisk meg at jeg får en fysisk reaksjon når det er en rolig dag på jobben, tenker jeg. Den er eregrert og jeg merker at den er ekstra stor. Mest fordi den stikker opp av buksa og klapser meg i ansiktet i det jeg svinger til venstre. Jeg har aldri runket før, tenker jeg, det må jeg jo gjøre noe med. Høyrehånda mi setter i gang og jeg forstår hvorfor folk driver med dette. Etter noen drag innser jeg at jeg har kjørt inn i en blindvei. Det er sånn som skjer når man runker, tenker jeg. Jeg er på oppdrag for Universitetet i Oslo, også driver jeg å runker meg inn i en blindvei. Dette må ryddes opp i.

Jeg bretter ned kuken og drar opp glidelåsen. Bli! roper jeg til kuken mens jeg peker ned og gir den et strengt blikk. Jeg har venstrehånd på rattet mens jeg griper nakkestøtten på passasjersetet med høyrehånd og vrir hodet samtidig. Limousinen er såpass lang at den har et stort forstørrelsesglass midt i bilen slik at jeg kan se hva som foregår i bakruta. Vinduene er såpass sotede at det generelt ser mørkt ut hver gang jeg skal rygge. Men denne gangen er det faktisk umulig, det er en jævel som har parkert på tvers bak meg. Jeg er stengt inne. Dette må ryddes opp i, og jeg er den eneste som har det rette førerkortet til å gjøre det. Jeg skrur av motoren, tar av meg setebeltet og går ut av limousinen for å inspisere situasjonen nærmere. Rutinemessig låser jeg alle de fem låsene limousinen har. Jeg går langs limousinen og stryker den varsomt med høyre hånd samtidig. Bilen som står parkert på tvers er forlatt, og jeg, som rutinert limousinsjåfør, kan gjennomskue at føreren må ha vært et barn. I hvert fall urutinert, fordi nøkkelen står i tenningen. Jeg åpner døra og ser at bilnøkkelen har en gul og sort nøkkelring. Tenkte jeg meg det ikke, det er Oslo Met sin bil. Sjåføren må ha vært både urutinert og et barn, altså. Eller var det meningen at sjåføren skulle etterlate seg et spor? Jeg merker at jeg er en brikke i et spill som har potensiale til å utløse enorme ringvirkninger i samfunnet. Oslo Met ypper seg mot Universitetet i Oslo, at de tør, tenker jeg. Jeg holder Oslo Met sin bilnøkkel og tenker på hvordan jeg kan løse denne situasjonen i tråd med Universitetet i Oslo sine retningslinjer. Dette må aldri komme ut, tenker jeg. Jeg setter meg inn i bilen og vrir om nøkkelen. En ting som er sikkert, er at Oslo Met sin bil skal vekk herfra. Det føles rart å kjøre noe som er så lite, som ikke er en limousin. Om jeg kræsjer vil det nok tiltrekke de største mediehusene, så jeg kjører som om jeg har en professor i baksetet. Dette er en konflikt som må løses under radaren, og det er mitt ansvar. Jeg må parkere denne bittelille taperbilen snart så det ikke blir så langt å gå tilbake til limousinen, tenker jeg. Ikke en eneste ledig parkeringsplass å se, typisk, tenker jeg. Jeg gasser på og kommer meg ut på ring 3. I et par minutter er jeg mest opptatt av å kjøre i gjennom alle bomringene jeg finner. Oslo Met skal faen meg få en kjemperegning i posten, tenker jeg, det skal være dyrt å yppe med Universitetet i Oslo. Etter å ha kjørt rundt ring 3 minst ti ganger ser jeg Ullevål Stadion i det fjerne. Jeg blinker inn og bestemmer meg for å parkere på et provoserende sted.

Parkeringshuset på Ullevål stadion blir for enkelt, det utløser ingen sosiale sanksjoner for Oslo Met. Jeg kjører rett frem i rundkjøringen og oppdager et murbygg på venstre side som er så estetisk på en rustikk måte, at det må være dyrt å bo der. Ullevål Hageby, der skal jeg faen meg parkere. Jeg svinger av til venstre og kjører inn på Damplassen. Klokken har bikket 19, så det er ikke en eneste barnevogn å se. Lokalbefolkningen er på joggetur i sitt mest tekniske tøy akkurat nå, konkluderer jeg. Jeg drar til håndbrekket midt på Damplassen. Når de rike kommer hjem fra Sognsvann skal de nok oppdage denne inntrengeren og ringe alle nødetater for å få den fjernet, tenker jeg. På Oslo Met sin regning skal denne bilen bli hugget opp både sosialt og materielt. De største mediehusene kommer aldri til å gjennomskue sannheten i denne konflikten. Jeg ser for meg overskriften “overstadig beruset ansatt ved Oslo Met har gjort skolens rykte enda verre”. Eller “Oslo Met har tullet det til for seg selv igjen”. Eller “Beboerne i Ullevål Hageby forsikrer seg om at ingen av deres barn noensinne kommer til å sette sine føtter på Oslo Met”. Eller rett og slett “Ullevål Hageby boikotter Oslo Met og anerkjenner Universitetet i Oslo som aller best i verden”. Det hadde vært det beste. Jeg bestemmer meg for å ikke være like dum som den forrige sjåføren av denne bilen, nøkkelen skal vekk. For å skjule identiteten til både meg og min arbeidsplass bestemmer jeg meg for å sende den i posten. I baksetet finner jeg noen avisutklipp som omtaler Oslo Mets navnebytte, det er perfekt. Jeg kommer på at offentlige institusjoner er ekstremt redde for hvitt pulver, spesielt når det kommer i posten. Jeg tar meg til innerlomma og tar lettet ut dommedags-pungen min. Jeg holder et avisutklipp i hånden og former det som en skål før jeg heller i en hel pose med vaskepulver egnet for håndvask. Jeg legger bilnøkkelen oppå haugen av hvitt pulver og pakker det inn i enda mer avispapir. Jeg teiper det hele sammen og oppdager at pakken har tatt form som et kors. Med det har jeg offisielt dratt inn en ny offentlig institusjon i konflikten. Det er den norske kirke som skal ta skylden for dette, tenker jeg. Den norske kirke skal legges i grus til fordel for vitenskap, demokrati og ytringsfrihet. Kristendommen har jo en ganske skitten vandel fra før av, tenker jeg. “Universitetet i Oslo hadde ingenting med dette å gjøre”, skal det stå i avisa. Jeg innser at jeg glemte pennen min i limousinen og at jeg må gjøre et offer for at pakken skal komme frem til riktig adresse.

Jeg snitter opp fingeren min med kniven fra dommedags-pungen og skriver “Oslo Met” med mitt eget blod på pakken. Litt søl må man regne med, men det er ikke noe tvil hvor denne pakken skal. Jeg sutter på fingeren for å stoppe blodet og setter på et plaster. Jeg ser på dommedags-pungen og smiler til den, takk, sier jeg lavt. Jeg tar av meg setebeltet, åpner døren og spurter vekk fra Damplassen med pakken under armen. I det jeg kommer ned til Sognsveien roer jeg ned tempoet. Det står en gutt på busstoppet, han ser ut som han er gammel nok til å skjønne at man kan få mye snacks for en hundrings. Heisann du, har du lyst til å tjene en hundrings?, spør jeg gutten. Hva må jeg gjøre?, spør gutten. Du er en av de streetsmarte i dette nabolaget altså?, spør jeg og gliser som jeg har sett mafiabosser gjør det på film. Hæ?, sier gutten. Post denne pakka på Kiwien der borte, sier jeg. Okei, men jeg skal ha 50 ekstra for å betale for frakten, sier gutten. Makan til grådighet, sier jeg og ser strengt på han. Gutten snur ryggen til meg. Greit, sier jeg og han snur seg mot meg igjen. Jeg gir han pakken og pengene. Oslø Mæk? leser gutten mens han holder pakken med begge hendene. Det står faktisk Oslo Met, Posten vet hvor det er, svarer jeg. Den er grei, takk for handelen, sier gutten og snur seg i retning Kiwi. Jeg begynner å småjogge i retning Vinderen for å hente limousinen. Sånn skjer når du ypper med Universitetet i Oslo, tenker jeg.

MAKKVERK KOLLEKSJONEN DEL 2

KJOLE SOM ER UPASSENDE I ENHVER ANLEDNING KJOLE SOM ER UPASSENDE I ENHVER ANLEDNING MAKKVERK KOLLEKSJONEN DEL 2

Jeg husker hun som hadde gullfisk i hagen og jeg husker at hun skulle lære meg å se på skyene hva klokken var og jeg tenkte det var bullshit men hun var jo to år eldre enn meg så det sier vel seg selv hvem som hadde mest peiling på livet og skyene og tiden Jeg husker han som spyttet i håret mitt og jeg husker at han ikke fikk komme på besøk, jeg husker også at han kledde seg ut som snøhvit men jeg spyttet ikke i parykken hans av den grunn

Jeg husker hunden utenfor det lille huset som så litt ut som en butikk, jeg husker at den smiler til meg og jeg tror den forstår norsk like godt som den forstår islandsk, og jeg husker den andre hunden, den i hagen til tanten, hun som bodde ovenfor politistasjonen som jeg ikke visste fantes, og jeg husker postkontoret og klistremerker og misforståelser og jeg husker huset som faktisk var en butikk og jeg husker de solgte cd-er klistremerker lego minnepenner fargeblyanter, jeg husker alle fluene jeg støvsugde, eller kanskje ikke alle men jeg husker at det var mange, og jeg husker eksotiske éndollarsedler, jeg husker den bratte grusstien ned til naustet som solgte øl og jeg husker at banken var stengt en times tid midt på dagen

Jeg husker huset men det ser helt feil ut i virkeligheten, og alle vegg-til-vegg-teppene er sikkert borte og edderkoppene som bodde i dem er sikkert døde og tusselussene er også døde, lampen er knust og den lille glassdelfinen er knust men det var jeg som knuste begge to og de fleste edderkoppene døde nok før jeg flyttet uansett Jeg husker nudler med maiskorn, jeg husker sånn fløtepasta i grønn pose, jeg husker ferdig oppskåret brød fra Joker i Søndre Skogveien og jeg husker nyheten Idun Gul Tomatketchup

Jeg husker en liten håndholdt vifte og jeg husker hår som vikles rundt og rundt og rundt og jeg husker takeaway kinamat i sånne tynne plastbokser og jeg husker uåpnede pakker med spisepinner for året var bare 2004 og ingen i min familie kunne bruke spisepinner i 2004

Jeg husker første gang jeg hørte noen rope skills etter at noen hadde gjort noe fett

Jeg husker en svingdør jeg fikk i trynet og jeg husker da jeg klemstret min bror i bildøren og fingrene hans ble til klumpete lilla pølser, jeg husker satan satan i helvetes satan og en voksen mann med en veldig blå tå, jeg husker hull i øret med pistol hos frisøren og jeg husker hull i øret med tennene til en hund som het Balto

Jeg husker at jeg hvisker til læreren at det faktisk er min syvårsdag i dag men for faen faen faen drit i å synge da

Jeg husker skatollet og jeg husker den øverste skuffen med alle melbillene i

Jeg husker at vi kastet teskjeene ned i kloakken etter å ha spist sjokoladepudding og jeg husker at vi ikke hadde lov til å spise sjokoladepudding siden det ikke var lørdag og jeg visste det ikke da men skjeene vi kastet i kloakken, for ikke å bli avslørt som de sjokoladepuddingspisende svikerne vi var, var norsk design på sitt beste og jeg angrer litt på det i dag men det tør jeg ikke si til mamma Jeg husker steinene utenfor en skole som ikke var min skole og jeg husker en bitteliten tannkost på steinene utenfor skolen som ikke var min skole Jeg husker den lille tv-en med NRK1 og NRK2 og TV2 og jeg husker musikkvideoer på NRK2 og jeg husker Umbrella med Rihanna, jeg husker et dataspill om en fisk med menneskenavn, jeg husker fiskene i akvariet og jeg husker sneglene i akvariet og jeg husker en skattekiste som pumper luftbobler i akvariet, jeg husker selvmordsfiskene som hoppet ut av akvariet, jeg husker at jeg spiste fiskemat, heldigvis bare de tørre små flakene, for jeg husker også frossen fiskemat i gul plastforpakning og jeg husker den løste seg opp i vannet og så ut som bittesmå røde larver, men jeg husker at den var laget av oksehjerte men hvorfor i helvete skal akvariefisk spise okse

is farris fa r r rris fa

farris farris fa rri s

Jeg våknet og innså at jeg hadde drømt om farris ti netter på rad. Noe er alvorlig galt, tenkte jeg. Nå sitter jeg på venterommet til en drømmetyder på Bøler. Eller, jeg sitter på en stol i en gang i en kjellerleilighet. Hun som åpnet da jeg ringte på, sa vent her og lukket døren inn til stua bak seg. Så det kan nok kalles et venterom. Jeg tenkte først at jeg hadde ringt på feil adresse. Det hele ble en slags konfrontasjon med meg selv og mine fordommer. Jeg tenkte nemlig at drømmetydere holdt til i egne lokaler, som et legekontor. Hun som åpnet sa at det var her drømmetyderen Monica holdt til, hun bare måtte tilkalle diverse krefter først. Varme litt opp rett og slett, det ble jeg glad for å høre. På en måte fikk jeg bekreftet at Monicas annonse var den rette å velge. Det tok over for den dårlige samvittigheten jeg fikk da jeg tok meg selv i å ha fordommer mot lokalene til drømmetydere. Da jeg googlet «drømmetyder Oslo» i dag tidlig, var første treff en drømmetyder som hadde kontor i Barcode. Dette må enten være ren svindel eller en form for hvitvasking, tenkte jeg. Ingen dedikert drømmetyder har kontor i Barcode. For en drømmetyder skal bare bry seg om å tolke folks drømmer, ikke realisere sine egne. Jeg vurderte å kontakte Barcode-drømmetyderen for å si at han helt sikkert var en dust. Men så kom jeg på at jeg heller måtte finne en seriøs drømmetyder. Så letet jeg meg frem til Monica (48) på Bøler. Flaks for meg var hun ledig akkurat om en time. Enhver seriøs utøver av helsetjenester har et venterom, og her sitter jeg. Jeg hører noe som ligner på en støvsuger inne fra stua. Jeg tenker at det sikkert er en slags maskin som skal suge drømmene ut av hjernen min. Monica foretrekker nok å se drømmer på et lerret gjennom en overhead. Nå skal nok farrisdrømmene mine bli nøstet opp i, tenker jeg. Grunnen til at jeg har oppsøkt en seriøs drømmetyder, er at jeg har bestemt meg for å ikke ofre min egen hjernekapasitet til å tyde mine egne drømmer. Hjernen min er for opptatt av å tenke på hvordan jeg skal bygge tårnet mitt. På nattestid er den tydeligvis veldig opptatt av farris. Det irriterer meg. Det fjerner fokuset mitt. Jeg vil drømme om tårn, ikke spolere viktig hjernekapasitet på farris. Jeg har prøvd selv å finne ut av hvorfor jeg drømmer om farris hver natt. Det finnes ikke et logisk svar, jeg kan ikke huske sist jeg drakk farris. Eller jo, det må ha vært en gang jeg besøkte bestemor, og det er lenge siden. Det er dette som er voksenbrus, tenkte jeg den gang.

Døra til stua åpner seg og hun som lignet på henne i annonsen åpner døra. Hun ser litt eldre ut bare. Stig på, sier Monica. Jeg gjør som hun sier og setter meg ned på puta hun peker på. Så, fortell meg hva du drømmer om, sier Monica. Jeg liker at hun går rett på sak, tenker jeg. De handler om farris, sier jeg. I natt var tiende natt på rad. Monica lukker øynene og ser betenkt ut. Jeg drømmer at jeg drikker det og at jeg begynner å grine etterpå, fordi det er så mye kullsyre. Tørsten min blir aldri slukket, jeg bare drikker og drikker. Og griner og griner. Monica åpner øynene og ser på meg, jeg stirrer tilbake. Jeg stirrer og venter på at hun skal si noe smart. Jeg håper at hun skal si noe som åpner opp for at hun blir tildelt nobelprisen i drømmetydning. Liker du farris? Spør hun meg. Jeg har ikke drukket farris på mange år, og sist jeg drakk det tenkte jeg at det ikke var for barn, jeg var et barn på den tiden, sier jeg. Er du voksen nå? Spør Monica. Det er en god stund siden jeg ble myndig, men det kommer an på hvordan man definerer det å være voksen. Hvor gammel er du? Spør hun. 32, svarer jeg. Da er du voksen, sier Monica. Okei, sier jeg. Er det noen du kjenner som drikker mye farris? Spør hun. Det eneste jeg har med farris å gjøre er at jeg går forbi flaskene på butikken som hvilken som helst vare, sier jeg. Interessant, sier Monica og ser opp i taket. Jeg ser nå at Monica har en hals, ikke at det har noe å si, men jeg tenkte når jeg først så henne at hun kanskje ikke var en ekte drømmetyder. Men her møter jeg fordommene mine igjen, BMI har ingenting å si for hvilket yrke man har valgt, tenker jeg for å viske ut de slemme tankene. Bekymrer du deg for økonomien din? Spør Monica etter at hun har sett i taket i kanskje fem minutter. Jeg får penger av staten en gang i måneden og lever som en konge, svarer jeg. Jobber du i offentlig sektor? Spør hun. Jobber og jobber, sier jeg, for tiden tenker jeg mest på et tårn jeg skal bygge. Arkitekt? Spør Monica. Nei, sier jeg. Neivel, men har du økonomi til å drikke ubegrensede mengder med farris hver natt? spør Monica. Kanskje en natt, men det er jo ofte tilbud på sånne varer, så kanskje lenger også, svarer jeg. Ikkesant, sier Monica, farris er et objekt for markedskreftene. Ja, bekrefter jeg. Tenker du mye på markedskreftene? spør Monica. Ikke egentlig, sier jeg, det eneste jeg tenker på er å finne en tomt jeg har råd til, så jeg kan bygge tårnet mitt. Ikkesant, sier monica og holder opp hånden, jeg forstår at jeg må være musestille. MMMMMMMMMMMMMMMMMMMMMMMMMMMMMMMMM, sier Monica og holder begge håndflatene mot meg mens hun lukker øynene. Plutselig klapper hun med hule håndflater, et sånt type klapp man må øve lenge på for å lage en høy lyd. Det dundrer i trommehinnene mine og Monica gjør det tydelig at hun har øvd. Du drømmer at du drikker farris fordi du har blitt voksen, men så begynner du å grine etterpå fordi det ligger langt inne for deg å bruke penger, fordi farris koster penger, sier Monica. Jøss, sier jeg, det hadde jeg aldri tenkt på. Jeg tror du kommer til å slutte å drømme om farris hvis du våger å satse på å kjøpe en tomt sånn at du får bygget det tårnet ditt, fortsetter Monica. Jeg tenker over det hun sier og tar meg selv i å sitte å gape. Tusen takk, sier jeg, nå må jeg gå. Den er grei, det blir 1000 kr sier Monica. Hva? sier jeg. Greit, 999 kr, sier hun. Send faktura til staten, sier jeg. Den er grei, sier Monica mens hun vinker til meg fra inngangsdøra til kjellerleiligheten. Nå skal det bygges tårn for faen, sier jeg kjempelavt til meg selv sånn at ingen kan stjele idéen min.

en tutorial på hvordan du fucker opp trynet ditt

driter meg ut sånn at de har noe å snakke om når jeg har dratt. tror urinveisinfeksjoner holder tranebærjuiceindustrien i live jobbet som fundraiser i en uke for å lære meg å bli avvist hun snakker om middag når vi spiser frokost? tenker på den dusten og føler meg dust har litt lyst til å oppsøke de jeg har vært på tinderdate med og spørre om de vil gifte seg med meg bare for å høre hvordan de sier nei. tenker på at det å fremstille jesus som en hot høy mørk fyr er det beste markedsføringstrikset i historien.

det lukter sex under neglene mine

palsbilblog .blogspot.com om biler og kunst og bilkunst Vel vel. Vi feiret bryllup sommeren 2002 med Porsche, fri bar og god stemning. Så var det tilbake til virkeligheten. Det endte med motorhavari, hvor 4 sylindre brått ble til tre. Forferdelig å kjøre hjem fra sommerferie med nedlesset bil med kun tre venner igjen under panseret. En stempelring hadde brukket og ripet opp sylinderveggen i nr. 4. Dette førte til at olje ble trukket opp gjennom ”arrene” i sylinderveggen, og hele kysten ble røyklagt av uforbrent svart motorolje. Resultat: Ny motor(!). Dette skulle være Fords sliter, Fords svar på Volvos B20. 2.0 DOHC (doble overliggende kammer ett eller annet…) som var levert i hundretusenvis av Sierraer og Scorpioer ”world wide”. Ford hadde aldri hørt om problemer med denne motoren før… Sikkert…Ny maskin, nye lodder, nye gevinster. Men vi var ikke så lenge i paradis. Radiatoren røk. Ny radiator. Hvor mange kjenner du som har skiftet radiator på en ”moderne” bil? Så var det luftmengdeføler… Higsting og hosting… En kommer vel ikke dypere enn dette, tenker kanskje du. Nei en gjør kanskje ikke det, med mindre vi snakker Ford Scorpio… For året etter røk kløtsj, girkasse og begge drivakslingene. .

Altså hele drivlinjen skiftet på to år… pluss luftmengdeføler, rattstamme og radiator. Kan ikke bli glad i noe sånt. Går ikke an det. En blir psykotisk og sur. Orntlig sur. Skal en bil kun være praktisk og sikker og tjene et fornuftig formål? Vel det spørs hvem du spør. Clarkson og Co har stilt spørsmålet om bil kan være kunst. Svaret fra de lærde er et rungende NEI fordi bilen har et formål. Kunst skal i følge lærde ikke ha noe praktisk formål. De av dere som har sett dette programmet husker sikkert at Clarkson definerte en Alfa Romeo som kunst fordi den ikke hadde noe formål. Den var elendig å kjøre, hadde elendig kvalitet og i tillegg var den angivelig håpløs upraktisk. Når jeg ser tilbake på denne stygge illojale Scorpioen, kan den faktisk sies å komme inn under denne kategorien. Et stykke kunst. Sannsynligvis da som abstrakt kunst fordi vi ikke kan se hva den skal forestille. Som kunstverk ville den sannsynligvis blitt hengende ved siden av bilder av Kadinsky eller Pollock (representanter for abstrakt kunst, lært i skrivende stund på Wikipedia)

MAKKVERK KOLLEKSJONEN DEL 3

I FORM!!!

!) S S O R E ET

ANNIKA LINN VERDAL HOMME MATHILDE SÆTHRE

BENDIK SYVERSÆTRE JOHANNESSEN G U L P T IVAR SÆTHRE T (BU !) GRO ANITA HOMME Y O B ) O! T STIAN JACOBSEN O (F PÅLS BILBLOGG (MODELLER!) TRAFO T T GI ) R HA GER! E (D PEN JUNE CARITA VERDAL HOMME OSS TARAN ANDREA SØRVOLL REBEKKA DELEGACZ KRISTOFFER RYE HANSSEN SEBASTIAN SKJERDAL

)

SYNES DU DETTE ER

KUNST ELLER MAKKVERK? RIV AV SVARSLIPPEN OG SEND TIL MAKKVERK AS POSTBOKS 23 4669 VIDRITERID

KUNST MAKKVERK VENNLIG HILSEN: (DIN SIGNATUR)

makkverk ('mɑkvæɾk) substantiv nøytrum elendig arbeid, skrap Er dette kunst eller makkverk?