Rødestjernenr2 (2)

Utgitt av Norges Kommunistiske Ungdomsforbund

Nr 1-2012

KNUS FASCISMEN!

Nr. 1. 2012

RØDE

STJERNE

Røde Stjerne utgis av Norges Kommunistiske Ungdomsforbund.

Mail: nku@kommunisme.org.

Nett: www.kommunisme.org.

Redaktør: Aleksander Skåre.

Redaksjon: Erik Dokken, Oscar Dybedahl, Marwan Timraz og Marko Cvitanovic.

NKU er en kommunistisk (marxist-leninistisk) ungdomsorganisasjon, som siden 1903 har kjempet for arbeiderklassen og sosialismen. Kommunismen er en politisk ideologi som bygger på ideen om et klasseløst samfunn der alle har like muligheter til å bestemme over samfunnsutviklingen. Vi krever et ekte demokrati - noe som forutsetter at folket, ikke storkapitalen, har kontroll over økonomien.

Vi kjemper for fred, og krever Norge ut av angrepspakten NATO - En allianse med USA i spissen, som har som sitt mål å sikre seg politisk og økonomisk hegemoni over hele kloden.

Samtidig er vi opptatt av miljøvern og internasjonal rettferdighet. Slik det er i dag plyndrer den rike delen av verden u-landene. Profittjaget under kapitalismen har ingen grenser, som igjen går ut over både mennesker og jorda.

NKU er tilknyttet World Federation of Democratic Youth (WFDY), på norsk hetende Verdenssambandet av Demokratisk Ungdom (VDU). Organisasjonen ble stiftet i London i 1945 etter 2. verdenskrig, av unge fra hele verden som ville kjempe for fred, frihet, demokrati, uavhengighet og likhet på jorden. Hovedparten av medlemsorganisasjonene er kommunistiske og sosialistiske, og teller rundt 160 fra over 100 land.

Nå trenger vi deg og dine krefter i byggingen av den revolusjonære venstresiden her til lands. Slå lag i kampen mot kapitalismen og for et bedre samfunn!

2

INNHOLD NKUs aktivitets nytt......................................4 Iranere ønsker ekte støtte og solidaritet fra folk til folk og ikke en angrepskrig!.......................5 Ungdommens 7 Miljø og Demokrati....................................6-7 VDU nytt.........................................................

Kommunistenes motstandskamp i Norge under den andre verdenskrig.......

Anarkismens relevans i dag; rekomposisjon, opprør, og sosiale bevegelser....................................

Anarkisme eller kommunisme.............16-17 Libya etter invasjonen................................18

RØDE

STJERNE

Nr. 1. 2012

N E R EDE

L

ALEKSANDER SKÅRE Fra og med 1. oktober begynte Norge arbeidet med å trekke sine militærestyrker ut fra Fayib-provinsen i Afghanistan. Selv om Norge nå har begynnt delvis tilbaketrekkningen betyr ikke at vi skal helt feire på forskudd. Tvert imot trekker Norge bare sine styrker ut fra Fayib provinsen til Kabul og Mazar-e-Sharif, noe som er en del av NATO og USAs omleggingsstrategi, en strategi som anntas å vare så lenge som til 2024.

På ”fredspartiet ”SV sine nettsider kunne Snorre Valen uttale stolt at ”SV har jobbet for å hente de norske styrkene hjem i flere år, og vi er fornøyd med at tilbaketrekkingen starter i år” Videre fulgte en liste over partiets krigsmotstand i stortinget og regjering, desverre blir alt det tomme ord når et ennstemning storting har hvert år siden 2005 stemt for krigsbevilgninger Vår parole er fortsatt alle styrker ut av NATO nå! Vi kan ikke være for en fortsettelse av vestlig tilstedeværelse i landet som sørger bare for å forlenge den pågående borgerkrigen. I sterk kontrast til hva tilhengerene av fortsatt militær tilstedeværelse mener, så er det allerede borgerkrig i landet, og en fullstendig tilbaktrekning vil ikke kunne utløse noe som jo allerede er i sving. Når vi ser på resultatene på de over 10 årene med militært tilstedeværelse i Afghanistan, er det lite okkupasjonsmaktene kan skryte av å ha oppnådd.annet enn å forlenge lidelsene til et krigstrett befolkning.

I Syria utspiller det seg også en blodig borgerkrig seg. Vi i NKU støtter helt og fullt ut syrianernes krav om å kvitte seg med President Bashar al-Assad og det diktatoriske styret han representer.

Men en militært intervensjon ledet av imperialistmaktene er bare ønskelig og tjenelig for intervensjonistene.

Det er merkverdig at de nasjonane som skriket høyest om en militært innblanding, for å innføre etterlengtet demokrati i Syria, er blant annet fra USAs nærmeste allierte de arabiske enevelderegimene Quatar og Saudia Arabia. Hykleriet når tydelig nye høyder i den leiren, men noe stor nyhet er det ikke.

Syria borgerkrigen har blitt et stort maktspill der flere nasjonalstater støtter sine egne parter i konflikten, for hovedsaklig å sikre seg politisk herredømme i området eller bare rett og slett av økonomiske gevinster. Iran, Russland og kanskje til og med Kina

har sine interesser med å oppretholde Assad regimet, mens USA, Israel, Saudia Arabia m.fl. har sine egne interesser med å støtte opp om de forskjellige grupperingene av opprørerne, enten det er reaksjonære islamistister eller neo-liberalistister.

I Libya er det tydelig at en militær innblanding har vært en stor katastrofe der for det libyiske folket. Etter å ha fjernet Gadaffi har situasjonen i landet ikke roet seg ned noe merkverdig, selv om vi nok ikke hører om Libya i nyhetene noe særlig mer. Det skjer jevnlig angrepsaksjoner mot det nye sittende styret og dens styrker.

Blant gruperingene i opprørsstyrkene er det heller ikke rosenrødt, og det har ført til regelrette kamper dem imellom. Tortur og drap på angivelige Gadaffi royalister skjer den dag idag også, og spesielt er svarte libyanere svært utsatt for disse krigsforbrytelsene.

Videre er oppdeling av landets resurser til de landene som kom dem til ”unnsetning”, gjort at folket mister makta over sitt lands ressurser, og en betydelig del av landets rikdom går dermed rett i lomma til stormaktene som ble lovet gode avtaler før krigen tok slutt. Selv om det kan tenkes at dette nok ikke var hovedgrunnen til at vestmaktene blandet seg inn til å begynne med.

Stabilitet er viktig for USA å ha i denne regionen, og det er en av grunnene til at USA nå blandeet seg inn enda en gang. Tidligere hadde stormakten ingen problemer med å støtte opp om Assad og til og med sende fanger til å bli torturert i deres fenglser.

Samme som opprørerne i Libya er ikke Syria’s opprørerne noe særlig bedre enn de som opprettholder det råtne regimet. FNs menneskerettighetsråd konkluderte i sin rapport med at både opprørstyrkene og de styrker lojale til det sittende regimet sto bak flere omfattende krigsforbrytelser.

Der folket selv må bestemme sin fremtid, uten militær innblanding utenfra. Dette er en av hovedforutsetningene for at demokratiet skal kunne bli et levedyktig prosjekt i Syria, og det samme gjelder også i Afghanistan.

3

Nr. 1. 2012

RØDE

STJERNE

ker.

jonelle sa

itete

ner, aktiv

KU aksjo eter om N

organis r og andre

Nyh

1.Mai fest

NKU arrangerte den 21-22 Juli sommerleir på idylliske sørlandet. Utenom det ustabile været var arrangementet ganske så vellyket med flere foredrag og workshops på programmet. Selv om den valgte datoen var tilfeldig, ser vi at det kunne ikke ha vært en bedre måte å hedre de falne etter 22.juli terroren, enn å akkurat ha en politisk sommerleir for røde ungdommer på denne dagen.

Vårt svar mot fascistisk terror må og skal være: Vi gir oss aldri!

4

Aktivister har nylig vært på ferde i Oslos gater, og pyntet den med plakater og klistremerker fra NKU. Redaksjonen takker for innsendt bilde.

Oslo den 3 mars arrangerte Bfs, Marxistisk Forum og NKU seminar om 22.Juli. Innleder var Professor Regi Th. Enerstvedt (bildet over) med temaet; Massemorderen som kom inn fra ingenting- Hva kan vi lære av 22. Juli 2011?. Arrangementet ble godt besøk. For de som ikke kunne delta har heldigvis hele seminaret blitt foreviggjort på film. Videoene kan man finne på Bfs sin nettside: www.bevegelsen.no.

Også i år var det godt oppmøte og god stemning på NKUs årvisse førstemaiarrangement i Oslo som arrangeres sammen med Bevegelsen for Sosialisme og Marxistisk forum. Årets 1.mai parole var "Ingen norsk støtte til NATOs kriger" med signaturene til BfS, NKU og MF, etter toget tok rundt hundre mennesker seg turen innom på vår første mai-fest på utestedet Luna Park der Reza Rezaee fra Fredsinitativet, Zahir Athari fra Fred og Demokrati i Afghanistan, Andres Qalejandro fra Komiteen for mapuchenes rettigheter og Aslak Storaker på vegne av arrangørene holdt appeller. Den kjente visesangeren Jon Arne Corell spilte og sang Rudolf Nilsen og blei godt mottatt. Marxist forlag benytta anledningene til å selge Corells CD "På gjensyn" og det blei også solgt og delt ut Sosialistisk framtid.

RØDE

STJERNE

Nr. 1. 2012

Iranere ønsker ekte støtte og solidaritet fra folk til folk og ikke en angrepskrig!

Av Reza Rezaee, Leder for fredsinitsiativet. reza@fredsinitiativet.no

Siden den iranske revolusjonen mot sjahen i 1979 har det vært konfrontasjoner mellom USA og det sittende styret, politisk, økonomisk og til dels militært. Iran og USA har støttet ulike krefter i konflikter, som i Libanon, Palestina, Irak og Afghanistan. Iranske myndigheter opplyste i september 2010 at en virusorm, Stuxnet hadde infisert PC-er ved et atomanlegg i Busher, sør i Iran. Forskeresa at dette viruset, på grunn av kompleksiteten, muligens var laget av en nasjonalstat. Angrepet er politisk motivert og samtidig ment å skulle sabotere urananrikingen. Men det innebar også risiko for en større katastrofe.

Det drives samtidig en media- og psykologisk krigsføring mot Iran i vesten og USA. Iranske myndigheter på sin side krenker demokratiske, faglige og nasjonale rettigheter og slår hardt ned på opposisjonelle.

Den største trusselen i dag er at USA – eller Israel – velger å bombe iranske kjernekraftanlegg og andre militære anlegg. Hvor akutt trusselen er, er vanskelig å bedømme. USA har for tida hendene fulle i andre land; det kan være en grunn til at de vil være tilbakeholdne og kjøpe seg tid gjennom strengere sanksjoner, men Israel har sin egen agenda og for noen motstandere av regimet i Iran har en allianse med USA virket forlokkende. Det finnes dessverre miljøer og enkelte eksil-iranere i Norge som ønsker et amerikansk angrep mot Iran velkommen.

Fredsinitiativet har hatt en klar holdning til situasjonen i Iran. Vi er «Mot krig – for demokrati i Iran». Det har hatt et godt samarbeid med end el norsk-iranere i Norge. Solidaritetsbevegelse for demokrati og frihet i Iran er et av miljøene.

Vi merker en demonisering av Ahmadinejad, presidenten i Iran. At Ahmadinejad er president for et diktaturregime er det få som vil si seg uenige om. Men demoniseringen er noe Ahmadinejad og det iranske regimet selv tjener på. Der-

for blir dette slått stort opp i iranske media. En annen vinner er de som ønsker en polarisering av verden hvor islam er skillelinjen. De som har redusert verden til frie sekulære i krig mot religiøs fanatisme. Iran og iranere oppfattes allment negativt i Vesten; iranere bosatt i Norge og vesten blir ironisk nok assosiert med det regimet folk har flyktet fra.

Et angrep på Iran vil ha store konsekvenser for regionen og verden og ikke nødvendigvis tjene angriperne.

Samtidig diskuterer vestlige politikere, sammen med Israel, mulighetene for et militært angrep på Iran. Folkerettsstridige angrep i form av målrettede attentater på iranske vitenskapsmenn er allerede i gang. Et angrep på Iran vil ha store konsekvenser for regionen og verden og ikke nødvendigvis tjene angriperne. Det er også mindre trolig at det vil fjerne prestestyret. Det ville svekke motstandere av regimet, som kunne brennemerkes som «landsforrædere». Teokratiet ville få hjelp til å holde seg ved makta.

Fredsinitiativet er for et globalt forbud mot atomvåpen og mot at flere stater skal skaffe seg slike. Frykten for at Iran skal kunne brukeatomteknologi til å lage kjernefysiske våpen er reell, spesielt tatt i betraktning Israels atomvåpenarsenal. Men eventuelle iranske atomvåpenplaner kan ikke møtes effektivt verken med økonomiske sanksjoner eller krigstrusler. Slike tiltak bidrar til å styrke et i utgangspunktet upopulært autoritært regimes stilling i egen befolkning og gir ekstra argumenter til de someventuelt mener at Iran vil være tryggere med atomvåpen. Fredsinitiativet krever derfor at Norge ikke slutter seg til USAs og EUs ensidige nye sanks-

joner mot Iran. Norge må fordømme attentatene på iranske vitenskapsmenn og markere avstand til alle politiske krefter i USA, Israel og andre land som diskuterer mulighetene for en folkerettsstridig angrepskrig mot Iran. I stedet må Norge arbeide for at det iranske atomprogrammet adresseres gjennom en internasjonal fredskonferanse for hele Midtøsten, hvor også det israelske atomvåpenprogrammet tas opp.

Motstanden i Iran er bred, og går ut over ungdoms- og studentgrupperinger, som det har vært mest oppmerksomhet rundt i vestlige media.

Det er fagforeninger blant sukkerfabrikkarbeidere, tekstilarbeidere og bussjåfører. Det finnes en rekke kvinnegrupper. Og det er demokratiske bevegelser blant de fleste ulike folkegruppene.

Selv om hovedtyngden av kampen må foregå i Iran, må iranere og fredsaktivister i utlandet også gi sine bidrag. De må bearbeide opinionen i Norge for å påvirke regjeringen og Stortinget.

Det trengs opplysningsarbeid og skolering av norske politiske partier, som bør sette Iran på sin agenda og invitere iranere til å dele sine erfaringer og kunnskaper. Krigstrusler mot Iran er knyttet til andre konflikter i området, i Irak, Palestina og Afghanistan. En måte for iranere til å få en solidarisk støtte er å delta i solidaritetsarbeidet for andre folk i regionen. Behovet for støttespillere og allierte i Norge er stort. Det blir drevet mye bra solidaritetsarbeid, som når norske transportarbeidere slåss for rettighetene til forfulgte faglige tillitsvalgte for bussjåførene i Teheran. Det iranere i og utenfor landet ønsker, er en ekte støtte og solidaritet fra folk til folk basert på det iranske folkets premisser og på universelle verdier som frihet, demokrati og grunnleggende sivile menneskerettigheter. Demokrati må bygges nedenfra og ikke oven- og utenfra.

La transportarbeiderne være et eksempel!

Hjelp fra folk til folk. Men alt dette forutsetter at krig unngås.

5

Nr. 1. 2012

Kampen for miljøet dreier seg i stor grad om utnyttelsen av ressursene. Det menneskene henter ut av jordkloden må ikke overstige det naturen selv kan reprodusere, og de avfallsstoffene vil slipper ut igjen må ikke overstige det naturen kan absorbere uten å ta skade av det. Tidligere har vi sett sivilisasjoner som har gått til grunne ved å forrurense eller overforbruke naturgrunnlaget sitt; det nye og urovekkende er at dette i dag kan skje i en verdensomspennende skala.

Kapitalismen er ikke i stand til å løse miljøproblemene. For kapitalistene er det èn lov som gjelder, og det er økonomisk vekst for bedriften.

Dette sneversynte systemet er ikke i stand til å ta inn over seg den langsiktige planlegginga og samarbeidet som vil trenges for å utnytte verdens ressurser på en måte som er nødvendig for å bevare miljøet samtidig som vi skal bekjempe fattigdommen og sikre velferd for alle på jorda.

Et eksempel er hvordan rike selskaper kjøper opp jordbruksland i fattige land med sult for å dyrke biodrivstoff til den voksende privatbilismen i den rike verden. Et annet eksempel er hvordan verdens dyktigste forskere hjerner har blitt betalt for å utvikle metoder for å få lyspærer til å slokne, strømper til å rakne og datamaskiner til å krepere fortere enn nødvendig, slik at kapitalistene skal få solgt flere varer og sikre økonomisk ”vekst”.

6

RØDE

Matvarekonserner i verdens rikeste land har begynt å patentere frø og forandre på genene på matvekster uten at noen i dag kan spå konsekvensene av en slik inngripen. Vi trenger et landbruk som ivaretar artsmangfoldet og som produserer gift- og manipulasjonsfri mat for alle. Bonden skal produsere maten, og ikke de multinasjonale selskapene. I Norge produseres stadig mer kjøtt basert på importert korn (menneskemat) fra utlandet, mens beiteområder i utmarka gror igjen, dette må endres. Alle land må ha rett til å trygge egen, lokal matproduksjon med toll og subsidier. Husdyrene må behandles på en måte som ivaretar deres naturlige adferd.

Det må settes i verk tiltak for å redusere kasting av mat, og for å skaffe miljøvennlige alternativer til kunstgjødsel og giftige sprøytemidler.

Fiskeripolitikken må også baseres på bærekraftige innhøsting framfor profittinteressene til forrurensende tråler- og oppdrettsinteressene.

Det er skremmende hvordan unge i dag gjennom reklamen læres opp til at ”du er hva du har” og søker å realisere sin personlighet gjennom forbruk av ulike merkevarer. Kommunistene protesterer mot et slikt menneskesyn. Varer skal være noe en bruker for å dekke behov, ikke for å uttrykke personlighet eller oppnå status. Reklame som oppfordrer til økt miljøskadelig og unødvendig forbruk må forbys. Staten må oppmuntre til etableringa av bytteboder og gjenbruksstasjoner for å gjøre avfall om til nyttige

STJERNE

ressurser. Vi må redusere privatbilismen ved å satse på bedre og billigere (helst gratis) kollektvitransport. Det må satses mer på lokal foredling av produkter, det må bli slutt på at fisk som fiskes i Norge sendes til Kina for å pakkes og fileteres før det sendes tilbake til Europa igjen. Vi må produsere varer som varer! Vi vil ha større avgifter på engangsemballasje, og momsen må bort på reparasjonsarbeid. Alle gasskraftverk må renses, og oljefondet må i langt større grad investere i miljøvennlig og framtidsretta teknologi, som solkraft.

Vi trenger et sosialistisk samfunn der miljøhensyn og menneskers behov ligger til grunn for produksjonen.

NKU KREVER! Godt utbygd, gratis kollektivtransport for alle!

Forbud mot kommersiell reklame! Økt satsing på lokal matproduksjon og foredling!

Kutt av CO2-utslipp i Norge – ikke bare kjøpe seg fri ved å redusere utslipp i andre land!

RØDE

STJERNE

Demokrati er å ha reel innflytelse i saker som angår deg, og kunne ta del i utformingen av egen framtid. Utvidelsen av demokratiet har vært blant arbeiderbevegelsens viktigste krav gjennom historien. Fra 1814 hadde Norge et demokrati der innbyggernes eiendom avgjorde hvorvidt de var stemmedyktige eller ei – og det var først etter harde kamper at stemmeretten ble utvidet til å gjelde hele befolkningen. En liknende utvidelse av demokratiet er nødvendig i dag.

Under kapitalismens demokratiske modell har vi et 2-sekunders demokrati: Vi velger inn politikere til Stortinget en gang hvert fjerde år.

Vi ønsker et system der velgerne er inkludert også imellom valgperiodene, blant annet ved at de kan tilbakekalle mandatet til politikere som bryter sine valgløfter. Hovedårsaken til det demokratiske underskuddet i dagens samfunn er

Nr. 1. 2012

likevel at de samfunnsområdene som har mest betydning for folks hverdag (eiendomsplasser, bankvesen etc.), helt eller delvis ligger fullstendig utenfor folkelig kontroll.

Dersom man ønsker å gi vanlige mennesker reell makt over egen hverdag og eget liv, forutsetter det at ikke bare staten, men også arbeidsplassene demokratiseres. En demokratisering av arbeidslivet innebærer at de viktigste samfunnsområder og rikdomskilder kontrolleres og eies av folket selv – både gjennom kollektivdrift og ved at de underlegges statlig eierskap.

Vi ønsker et samfunn der demokratiet ikke bare er en hendelse som finner sted hvert fjerde år, men blir en livsstil og et prinsipp for hele samfunnsorganiseringen. De borgerlige skjuler dette gjennom propaganda om at kommunismen er

antidemokratisk. Riktignok har flere kommunister gjennom historien begått grove overtramp mot demokratiet, men slike handlinger er helt uforenelig med vår tenkemåte. Etter vårt syn må en konsekvent kommunist samtidig være demokratiets mest hardnakkede forkjemper.

NKU KREVER! Muligheten til å tilbakekalle mandat til valgte politikere Kollektiv og eller statlig kontroll av de viktigste samfunnsområder og rikdomskilder.

7

D F OR L

A

U YO

G PEACE!

TH UNITE! F

AR RW

RØDE

IN ST

O

Nr. 1. 2012

W FD

Y

STJERNE

VDU

t t y N

VDU-uttalelse mot statskuppet i Paraguay Den 22. juni ble den folkevalgte paraguayanske presidenten utsatt for et statskupp etter en destabiliseringsprosess utført av høyreorienterte partier, med hensikt om å stoppe den progressive politiske utviklingen de siste årene.

Etter en hendelse der 17 bønder ble drept i kampen for å få tilbake jorden deres i departementet (provinsen) Canindeyú, brukte den nasjonale landeiereliten hendelsen som påskudd til å avsette president Lugo, som støttes av bøndene.

Den internasjonale opinionen har klart gitt uttrykk for at dette anses som et parlamentarisk statskupp.

Dette kuppet faller inn i en lang rekke av forsøk på å destabilisere folkets selvbestemmelsesrett i Latin-Amerika, der lokale oligarkier har samarbeidet med USA. Disse begivenhetene, sammen med kuppforsøkene i Venezuela, Bolivia, Honduras og Ecuador, fordømmes alle av VDU. Medlemmer og sympatisører av VDU støtter kampen til det paraguayanske folket for å få tilbake Lugo som president og for å sikre alle de demokratiske garantiene i landet. Vi fordømmer også dette nye forsøket på å sabotere det latinamerikanske folkets ønske om et forent LatinAmerika mot imperialismen.

9. Mai - Folkets store seier 9 Mai vil alltid være den dagen folk over hele jordkloden vil huske som folkets seier mot den fascistiske trusselen.

Det var på denne dagen i 1945 at det sovjetiske røde banneret ble reist over den tyske Riksdagen, og symbolsk markerte slutten på den andre verdenskrig og folkets antifascistiske seier.

Nazisme og fascisme var ikke skapt ved en tilfeldighet eller av noen galninger. Det var resultatet av de imperialistiske motsigelsene, monopolenes kamp om markedene og imperialismens og kapitalismens utbyttende natur. Mot dem fant de folkets motstand, de anti-fascistiske, anti-imperialistiske og frigjøringsfrontene som var blitt bygget med kampen og ofre av avantgarden av folkets bevegelse i hvert land. Fascistene klarte ikke å bryte muren av folkets vilje, solidaritet og internasjonalisme. De kunne ikke bøye folkets vilje til frihet, demokrati og sosial fremgang.

På tross av monopolenes innsats for å omskrive historien, kan de ikke viske ut bidraget til Sovjetunionen og motstandsbevegelsene i hvert land: Deres bidrag til denne kampen er skrevet i

8

historien med blodet til millioner av mennesker.

Under den anti-fascistiske kampen spilte forgjengeren til VDU, Verdensungdommens råd, en viktig rolle i å organisere ungdommen. Verdenssambandet av Demokratisk Ungdom, stiftet i november 1945 med mål om å kjempe mot krig og imperialisme, fortsetter den historiske kampen mot fascisme og systemet som reproduserer det.

For Verdenssambandet av Demokratisk Ungdom kan markeringen av 9. mai bare ses på som et løfte om å fortsette kampen mot imperialisme, uansett om den bærer maske av fascismen eller den bruker andre midler og påskudd for å angripe folket. Fienden forblir den samme og vi er sikre på vår seier. 9 Mai vil alltid minne oss på at folkets og ungdommens kamp kan bli seiersrik, til tross for hvor sterk vår fiende er..

Vi uttrykker vår solidaritet med ungdommen og folket i Paraguay i denne vanskelige tiden, og vi er sikre at de vil seire på vegne av alle mennesker som kjemper for en bedre verden.

Lenge leve den paraguayanske ungdommen og det paraguayanske folket!

RØDE

STJERNE

Nr. 1. 2012

DEL 1/2

Kommunistenes motstandskamp i Norge under den andre verdenskrig ”I dag er hovedoppgaven for arbeiderbevegelsen og dens ungdom å skape en bred samling av alle demokratiske befolkningslag og all antifascistisk ungdom til forsvar av demokratiet mot fascismen,” skreiv Arne Gauslå, NKU-leder 1934-42 i avisa ”Klassekampen” under folkefrontsarbeidet på trettitallet.

Av Aslak Storaker

Sovjet som var hovedtrusselen mot Norges sikkerhet. Hovedtyngden av det norske forsvaret var stasjonert i Finnmark, og Jonas Lie (seinere justisminister i Quisling-regjeringa) hadde fra 1939 på oppdrag fra Nygaardsvoldregjeringa arbeida med å registrere ”kommunister og andre farlige elementer” i nordområdene. Disse arki-

Allerede i 1933 tok de norske kommunistene initativet til å danne folkefronter mot fascismen sammen med sosialdemokrater og andre progressive til forsvar av freden, arbeiderettighetene og det borgerlige demokratiet.

Antifascistisk frontarbeid

Allerede i 1933 tok de norske kommunistene initativet til å danne folkefronter mot fascismen sammen med sosialdemokrater og andre progressive til forsvar av freden, arbeiderettighetene og det borgerlige demokratiet. Arbeiderpartiet var skeptisk til å innlede seg på et samarbeid, men det blei støtta av mange fagforeninger og AUFlag. Omlag 300 norske frivillige reiste til Spania for å slåss mot fascistene i den spanske borgerkrigen, de fleste av dem var kommunister eller AUFere. Blant høyrekreftene var det mange som støtta Hitler. Unge Høyres medlemsblad Unge Høire erklærte i mai 1933: "Forstår man da ikke at Hitlers kamp er en kamp for hele den vesteuropeiske kultur og sivilisasjon? Fordi vi forstår det, er det vi følger ham med beundring og sympati. Vi vet at hans kamp er endel av vår kamp."

Arbeiderpartiregjeringa videreførte nøytralitetspolitikken fra første verdenskrig, samtidig som statsminister Nygaardsvold var tilhenger av ”det brukne geværs politikk”. Ellers var ”the establishment” av den oppfatning at det var

vene blei seinere veldig nyttige for Gestapo.

I 1939 hadde Sovjetunionen, etter årelange mislykkede forsøk på å få til en allianse med Vestmaktene, valgt å inngå en ikke-angrepspakt med den nazistiske erkefienden Tyskland. Sjøl om fascismen fortsatt blei betrakta som den største trusselen mot arbeiderbevegelsen, framholdt NKP nå en retorikk om at krigen var en imperialistisk krig som var arbeiderklassen uvedkommen, og la hovedansvaret for krigsutbruddet på Vestmaktene. Støtten til Sovjetunionen under Finnlandskrigen førte til at partiet blei kasta ut av det antifascistiske arbeidet, og led sterkt under russerfrykten som spredte seg på denne tida.

NKP og NKU hadde til sammen omtrent 3000 medlemmer i 1940.

Full forvirring i alle leire

Norge var verken politisk eller militært forberedt på det tyske angrepet 9. april 1940. Det provisoriske forsvaret av Sør-Norge blei raskt nedkjempa. Nord-Norge holdt stand noe lengre, men de siste norske styrkene kapitulerte 10. juni 1940. Både Aftenposten, Nationen og Arbeider-

bladet agiterte for å avsette regjeringa og innstille all motstand i de okkuperte områdene. Kong Haakon, statsminister Johan Nygaardsvold og stortingspresident C. J. Hambro (Høyre) nekta å kapitulere for tyskerne og rømte til London.

18. september vedtok partigruppene i Stortinget på interne møter med 86 mot 47 stemmer å avsette kongen og regjeringa, og overlate styret av Norge til et Riksråd, sammensatt av elleve av deres representanter i tillegg til fire nazister fra Nasjonal Samling. Flertallet i samtlige stortingspartier unntatt KrF stemte for resolusjonen.

Hitlers spesialutsending Josef Terboven karakteriserte Stortinget som ”en politisk forsamling som er korrupt til siste rest", men beslutta å utnevne et riksråd uten stortingsrepresentanter, men med representanter fra NS og storkapitalen,

9

Nr. 1. 2012

med Vidkun Quisling i spissen. Arbeidsgiverorganisasjonen Norges Industriforbund gikk i en uttalelse 2. oktober 1940 inn for å "søke samvirke på en fullkommen måte med landets nåværende styre."

Også NKPs avis ”Arbeideren” oppfordra til å avsette konge og regjering og avslutte motstanden mot tyskerne, da det ville være ”til skade for det arbeidende folk” (kommunistene i det fortsatt frie Troms oppfordra imidlertid til å fortsette motstandskampen). Men NKP gikk sterkt imot at landet skulle styres og nazifiseres av NS. 20. april skreiv ”Arbeideren”: ”Skal noen lykkes å skape de best mulige kår for det norske folk så lenge besettelsen varer, og skal det lykkes å berge vårt lands frihet og sjølstende, må ikke Nasjonal Samling få noe med statsapparatet å gjøre. Med det norske folks hjelp kan den heller ikke få det, og hva de tyske besettelsesmyndigheter angår, har de uttrykkelig erklært, at de ikke vil blande seg inn i vårt lands innenrikspolitikk.” Dette viste en sterk feilvurdering av hva okkupasjonsmakta ville tillate, men også ei klar antifascistisk holdning som skilte seg fra de større partiene.

NKU var den eneste politiske ungdomsorganisasjonen som fortsatte landsomfattende illegalt arbeide.

Illegaliteten iverksettes

Arbeideren og NKP blei forbudt henholdsvis 15. og 16. august 1940. De øvrige partier blei forbudt 6 uker seinere. Av disse var det bare NKP og delvis AP som opprettholdt en illegal organisasjon under hele krigen. NKU var den eneste politiske ungdomsorganisasjonen som fortsatte landsomfattende illegalt arbeide. NKP sendte ut sin første illegale avis, ”Kjensgjerninger”, allerede i september 1940.

Finn Pettersen som var med i AUF forteller at de forsøkte å starte opp en illegal avis fikk de streng beskjed av Arbeiderpartisekretæren "om å avstå fra slikt ungdommelig tull." Seinere trua den samme AP-sekretæren med å rapportere dem til tyskerne da de nekta å utlevere protokollene til Drammen Arbeiderungdomslag. "Det fikk begeret til å renne over. Vi tok kontakt med kommunistene. Utover høsten fikk vi de første illegale skriftene til utdeling".

22. juni 1941 angrep Tyskland Sovjetunionen.

Krigen blei da ansett å ha endra karakter; det var ikke lenger en imperialistisk krig, men en antifascistisk frigjøringskrig! Spredninga av aviser blei trappa kraftig opp. Høsten 1941 begynte bl.a. utgivelsen av ”Radio-Nytt” og ”Friheten”.

Flere tusen mennesker var involvert i NKP og

10

RØDE

NKUs illegale avisspredning. Blant kurérene var det særlig mange unge kvinner. Ungkommunisten Åse Gjædingen fra Oslo forteller: "Jeg gikk ut to ganger hver dag, om morran og på kvelden. Vi var tre jenter som var hovedkurerer. Vi møttes i en eller annen oppgang og bytta post. Hver av jentene hadde sine kontakter nedover i systemet. Det hele var så effektivt at ble det sendt en beskjed om morran, kom det svar om kvelden. .. Jeg dro innimellom med kurerpost til Drammen. Var det tyskere på toget, fikk vi beskjed om å sette oss så nær dem som mulig. En gang sovna jeg på skuldra til en tysk soldat."

Til sammen kom det ut to millioner eksemplarer av Friheten og 700 000 av Alt for Norge under krigen. Det blei også delt ut andre nasjonale og lokale illegale aviser over hele landet, bl.a.

"Norsk Ungdom", "Kvinnefronten" og "Sabotøren". Blant prominente kulturpersoneligheter som bidro til NKP-avisene var Nordahl Grieg og Inger Hagerup.

STJERNE

virksomhet ombord og ble gjerne raskt valgt til skipstillitsmenn.

Ellers var flyktningerutene til Sverige viktige.

Sven Burås, som bare var 17 år da han selv overtok som grenselos for faren som var blitt skutt av tyskerne har fortalt: ”Helt fram til ruta sprakk i april 1944 ble det frakta et tusentalls mennesker over. Kom det en bil fra Oslo, kunne det dreie seg om en 15-20 flyktninger. Kom det to, blei det dobbelt så mange. Det hendte ikke så sjelden at vi hadde med oss førti stykker... Det ble aldri snakka mye. Stemningen var trykket, for å si det slik. Når de var over på andre sida, var det gamle glemt. De lo og gråt. Det var som de våkna til liv hver gang.”

Sabotasjen

Fra passiv til aktiv motstand

Nyttårsaften 1941 blei Peder Furubotn fra Bergen valgt til generalsekretær i NKP. Furubotn kritiserte NKP-ledelsen i Oslo for å føre en veik og unnfallende linje mot tyskerne. Furubotn utforma NKPs nye motstandspolitiske linje. Den indre klassekampen skulle erstattes av en felles nasjonal front mot okkupanten og NS. Kommunistene gikk nå inn for sabotasje og geriljakrig som en fase i frigjøringskampen, ikke bare i forbindelse med en eventuell invasjon. Furubotn flytta sentralforlegningen fra Oslo til sentrale fjellområder i Oppland. Den aktive motstandspolitiske plattformen profilerte NKP og NKU og bidro til å trekke mange ungdommer med i motstandsarbeidet.

Kommunisten Viggo Hansteen var sammen med Rolf Wickstrøm leder for "melkestreiken" 8. spetember 1941 der 25 000 industriarbeidere nedla arbeidet i protest mot de dårlige matforsyningene. Hansteen og Wickstrøm blei dømt til døden. De var de første som blei henretta av den tyske okkupasjonmakta i Norge.

Man finner imidlertid spor etter norske kommunister som dreiv sabotasje mot tyske skip som frakta våpen og utstyr til Franco i borgerkrigen i Spania allerede i 1938. Disse var organisert i ”Organisasjonen til kamp mot fascismen og til forsvar for Sovjetunionen”, en stor vesteuropeisk sabotasjegruppe leda og oppbygd av den tyske kommunisten Ernst Wollweber. Wollweber satt i svensk fengsel gjennom hele krigen og blei seinere innenriksminister i DDR. Den norske Wollweberavdelinga blei leda av Asbjørn ”Osvald” Sunde. Den besto av 200 mennesker, mange av dem hadde krigserfaring fra den spanske borgerkrigen. Organisasjonen var den dominerende sabotasjeorganisasjon i Norge 1941—44. De gjennomførte 110 sabotasjeaksjoner, med særlig vekt på jernbanesabotasje, og 12 likvidasjoner av gestapister og angivere. Milorg henvendte seg til Sunde for å løse spesielt vanskelige oppdrag. Fra oktober 1942 til februar 1944 innehadde han vervet som NKPs sabotasjeleder, og Gestapo utlovte en belønning på 100 000 kroner for ”Osvald”s hode.

Allerede 16. august 1940 tok de første partisanene seg over til Sovjetunionen fra Finnmark. Deres primære oppgave var å drive etterretningsarbeid for sovjeterne. 70 kom fra fiskeværet Kiberg, ”Lille Moskva”. Av disse lot mange seg verve som etterretningsagenter for sovjeterne. I oktober 1940 begynte de første nordmennene å vende tilbake for å opprette etterretningsstasjoner. Partisanenes informasjon var svært viktig for å sikre forsvaret av Murmansk, der de allierte sendte inn våpen og forsyninger. 80 tyske skip blei senka takket være partisanenes informasjonsarbeid. 81 nordmenn var med som partisaner da Den Røde Armé befridde Finnmark i 1944.

Den norske handelsflåten var verdens fjerde største og hadde en enorm nytteverdi for britisk transport av mat og militært materiell under krigen. Rundt 30 000 norske sjøfolk deltok på alliert side under krigen, av disse falt rundt 3 000 i tyske angrep. Mange av krigsseilerne var kommunister. Leif Vetlesen skriver: Under krigen, særlig fra 1943 og utover, hadde det foregått en kraftig radikalisering av krigsseilerne. Det faglige arbeid ble tatt opp igjen... Denne bevegelsen, som Sjømannsforbundet mer eller mindre stilltiende godtok, kom etter hvert under ledelse av sjøfolk som regnet seg som kommunister... Vi gikk gjerne fra båt til båt (under krigen mønstret vi på 6 måneders kontrakter), fikk igang faglig

I 1944 blei samarbeidet mellom NKP og Osvald-gruppa brutt. Hovedårsaken var uenigheter mellom Asbjørn Sunde og Peder Furubotn.

Furubotn ville satse sterkere på å bygge opp en geriljaorganisasjon, mens Sunde ville legge størst vekt på sabotasjen. Da Furubotn forlangte at Sunde skulle underordne seg hans ledelse

RØDE

STJERNE

Nr. 1. 2012

Fra juni 1944 avvikla Sunde etter ordre fra Moskva sin organisasjon. Mange av sabotørene valgte da å gå inn i NKPs nyoppretta sabotasjeorganisasjoner – "Saborg"grupper og fortsette sitt arbeid der. brøt Osvald-gruppa samarbeidet. Fra juni 1944 avvikla Sunde etter ordre fra Moskva sin organisasjon. Mange av sabotørene valgte da å gå inn i NKPs nyoppretta sabotasjeorganisasjoner – "Saborg"-grupper og fortsette sitt arbeid der.

Etter Sunde overtok Ragnar Sollie som NKPs sabotasjeleder.

Han etablerte Pelle-gruppa, som utførte til sammen 16 sabotasjeaksjoner. Den viktigste av disse var aksjonen mot Nyland og Aker Mekaniske Verksted 23. september 1944 da skip på 23 500 tonn blei ødelagt og 28 500 tonn sterkt skada.

I Rogaland sto Saborg under ungkommunisten Helge Hansens ledelse bak likvideringa av flere berykta gestapister og sprengninga av Hillevåg Knottfabrikk i november 1944. (Knott var tørka små vedbiter som tyskerne brukte til drivstoff istedet for bensin.) I Telemark sto ungkommunisten Sigurd Christiansen i spissen for en sabotasjegruppe som sto bak sprengningen av en knottfabrikk og et tysk lasteskip høsten 1944. I Vestfold sto Saborg bak sprengninga av Nordisk Aluminiumsfabrikk i Holmestrand i august 1944 og flere knottfabrikker. På Sørlandet og i Nordland skal det ha blitt foretatt jernbanesabotasje.

I Bergensdistriktet sto Saborg under ledelse av Normann Iversen bak sprengninga av lasteskiper "Neptun" i november 1944 og flere knottfabrikker og strømtransformatorstasjoner. Det blei utført totalt 24 sabotasjeaksjoner, 3 likvidasjoner og 4 ran i Bergen og Odda. Det var rundt 60 medlemmer i Saborgruppa i Bergensdistriktet, hvorav 20 aktive sabotører. Gestapo skreiv i sin rapport om Iversen at aksjonene deres " utelukkende gjaldt kampen mot nasjonalsosialismen og nyordningen i Europa...

Store skader er påført Wehrmacht."

Sunde var under krigen norges mest ettersøkte person av nazistene.

Her er han avbildet sammen med på en dusør plakat med den da svulmende dusøren på hele 100 000 kroner.

skriftserien søkelys

Til å bli klokere av Den økonomiske krisa fortsetter og berører også norske arbeidsplasser. Forståelse av hvordan kriser oppstår og hvordan de best kan møtes er viktig kunnskap for fagorganiserte. Vi tilbyr ei Krisepakke bestående av tre skrifter: ett med den første og eneste omfattende analyse på marxistisk grunnlag av den såkalte finanskrisa; ett med med løsninger fra sju personer med uli tilknytning til fagbevegelse og arbeiderbevegelse. 210 sider til sammen for kr 150,- portofritt.

Nr. 1- 2009 Svein Haugsgjerd: Psykoterapi og frigjøring. Kr 40,Nr. 5- 2009 Steinar Åge Brenden: Om klimaendringer. Kr 70,Nr. 6 - 2011 Ørnulf Godager: Demokrati og kontrahegomoni. Kr 50,-

Nr. 8- 2012 Oscar Dybedahl, Terje Halvorsen, Arnulf Kolstad og Regi Theodor Enerstvedt: På vitenskapens blindveier - Fire essays om bruk av totalitarismebegrepet i samfunnsvitenskap og politikk Kr. 100,-

Nr. 7- 2011 Eystein Kleven: 22. juli-terroren. Angrepet på arbeiderbevegelsen.

Kr. 60,-

Bestill gjennom vår hjemmeside www.marxistforlag.no eller Tronsmo bokhandel, www.tronsmo.no 11

Nr. 1. 2012

RØDE

STJERNE

NARKISMENS R

rekomposisjon, o

De siste tiårene har vært vitne til en dyptgående krise på venstresiden. Mellom Sovjetunionens fall, Kinas glidning mot autoritær kapitalisme og den parliamentariske reorienteringen vekk fra sosialdemokratisk politikk og korporativisme har flere av de sentrale referansepunktene som har vært toneangivende for venstresiden fosvunnet. I tillegg har endringer i det økonomiske landskapet forandret forholdene mellom kapitalistene og arbeiderklassen, og følgelig også inneholdet i klassebegrepet. Etter et heller defaitistisk tiår (med enkelte hederlige unntak) gjorde anti-kapitalismen en dramatisk revansj med protestene mot WTO og IMF i Seattle i 1999. Prosjektet med å rekonstituere radikale alternativer til dagens økonomiske og sosiale rammeverk er fortsatt i full sving, og i det siste året har prosjektet skutt fart. Til tross for dette har vi enda til gode å artikulere en reel visjon og strategi som de blomstrende sosiale bevegelsene i dag kan enes om. Det gjenstår mye arbeid når det gjelder å fylle disse bevegelsene med et revolusjonært innhold som kan virke både teoretisk oppklarende og praktisk myndiggjørende.

I arbeidet med å formulere en kommunisme (både som teori og ikke minst som praksis) kan et blikk på anarkismen være fordelaktig.

For ordens skyld; undertegnede er medlem av en frihetlig sosialistisk organisasjon (vi bruker begrepet ”frihetlig sosialisme” fordi vi identifiserer oss med en bredere strømminingen innen arbeiderbevegelse enn den som har vært bevisst anarkistisk). Grunnene til dette er flerfoldige; forholdene i vår klasse, både innad og mht. vårt forhold til våre utbyttere, ligner på mange måter på de historiske periodene der anarkismen og revolusjonær syndikalisme har vist seg fra sin beste side. Ortodoks marxisme (som ikke per definisjon sammenfaller nærmere med Marx egen tenkning enn de diverse ”åpne” marxisme-

12

ne som florerer i dag), enten i form av sosialdemokrati eller revolusjonær statssosialisme, har lidd alvorlig nederlag, og med enkelte unntak utgjør det ingen gjennomslagskraftig revolusjonær bevegelse. Videre har anarkismens bredere fokus på varierte former for undertrykkelse og selvstendig organisering ofte utgjort et viktig korrektiv til byråkratiserende og sentraliserende tendenser i arbeiderbevegelsen.

Denne artikkelen er et forsøk på å gi en kort introduskjon til anarkismens teori og praksis og hvordan denne er relevant, og ikke en polemikk mot marxismen. Som frihetlig sosialister har vi selvfølgelig mange innsigelser mot deler av marxistisk teori og praksis, både i dag og historisk, men disse er gjerne et lite fruktbart utgangspunkt for diskusjon.

holdsløst, eller i det minste veldig diffust. Andre forholder seg til anarkismen som et rent filosofisk prosjekt; å tydeliggjøre og utfordre alle former for autoritet i alle livets sfærer. Hvis man skal forholde seg til anarkismen som en selvbevisst og koherent sosial bevegelse og teori kan man imidlertid avgrense seg betraktelig.

Anarkisme er historisk sett en tendens innen den bredere sosialistiske arbeiderbevegelsen som setter fokus på selv-organisering, direkte demokrati, og direkte aksjon, og opponerer mot parliamentarisme såvel som sentraliserte og autoritære politiske grupperinger. Denne tendensen har vært helt sentral i byggingen av arbeiderbevegelsen i store deler av verden, en rolle som har blitt systematisk oversett og marginalisert av både marx-

Anarkisme er historisk sett en tendens innen den bredere sosialistiske arbeiderbevegelsen som setter fokus på selv-organisering, direkte demokrati, og direkte aksjon, og opponerer mot parliamentarisme såvel som sentraliserte og autoritære politiske grupperinger Anarkismen

Anarkisme er et begrep som til forskjellige tider har blitt anvendt for å beskrive vidt forskjellige fenomener. Enhver diskusjon av anarkisme må derfor nødvendigvis starte med en definisjon, noe som i seg selv ikke er en enkel oppgave.

Enkelte tenkere velger å trekke linjene veldig langt, og ser på anarkismen som et nærmest universelt menneskelig opprør mot autoritet. For disse er førmoderne bevegelser som Taoismen eller middelalderske bondeopprør en del av den anarkistiske tradisjonen. Fra dette perspektivet framtstår anarkismen som noe nærmest inn-

istsiske og konservative historikere. Når anarkisme diskuteres er det ofte en tendens til å sette uforholdsmessig stort fokus på tenkere og grupperinger som har nedvurdert verdien av organisering og klassekamp til fordel for en mer atomistisk individualisme og terror. Grunnene til dette er flerfoldig; de fleste anarkistiske tenkere skrev først og fremst for den lesende arbeiderklassen, heller enn for akademia. Dette har medført at anarkismen ofte er blitt definert av mennesker utenfor bevegelsen. En av de ”kanoniske” verkene, professor Paul Eltzbachers De store anarkistene fra 1906, trekker for ek-

RØDE

STJERNE

Nr. 1. 2012

S RELEVANS I DAG;

, opprør, og sosiale bevegelser.

Av Vincent Pisters Møystad Motmakt

sempel fram Benjamin Tucker, Leo Tolstoy, og Max Stirner som store anarkister, til tross for at disse er (og var) ytterst marginale i anarkistisk diskurs. Enkelte forfatteres med tilknytting til anarkisme og syndikalisme ble også uforholdsmessig populære i allmenheten på grunn av deres fargerike og voldsforherligende språk (et fremtredende eksempel er proto-fascisten Georges Sorel).Et moderne eksempel på dette er boka Det kommende opprør, skrevet av ”den usynlige kommittee”, en bok som tilsynelatende står i høy kurs blant alle utenom anarkister.

Skremselspropaganda rundt anarkistisk terror (brukt som ledd i en mer omfattende sverting av sosialismen i den borgerlige pressen) rundt forrige århundreskifte bidro også til feilrepresentasjonen av anarkisme. Slike grupperinger har aldri, med mulig unntak av enkelte korte perioder, vært representative for anarkismen som helhet. Anarkismen deler store deler av den marxistiske analysen av kapitalismen, samt fokuset på klassekamp som det sentrale frigjøringsprosjektet, der organiseringen og utøvelse av arbeiderklassens makt står i sentrum. Dette har vært helt tydelige i alle sentrale anarkisters skriving og virke: fra Bakunin, Kropotkin, Malatesta, og Lucy Parsons til dagens større anarkistføderasjoner. Videre er det en hvis slektskap mellom anarkismen og enkelte rettninger innen marxismen, som den italienske Operaismo tendensen, som også prioriterer selvstendig klassekamp over partibygging som strategi.

Anarkister og syndikalister prioriterer bygging av klassens selvstendige makt gjennom fagforeningsarbeid og dannelsen av politiske grupper for å agitere for en revolusjonær rettning i førstnevnte. Det anarkistene avviser er muligheten for en bestemt politisk gruppering å kunne representere, eller handle på vegne av, klassen som helhet. Utover konkrete historiske erfaring-

Marx’ postulat om at arbeiderklassens frigjøring må være dens eget verk tas veldig på alvor av anarkister. er (både i anarkistbevegelsen og i den bredere arbeiderbevegelsen), bunner denne skepsisen i en skepsis mot representasjon som politisk prinsipp. Anarkister agiterer heller for delegering av ansvarsoppgaver der det er nødvendig og ellers føderasjoner bygget på direkte-demokratiske råd, på linje med de tidligere fasene i de tyske, russiske, og spanske revolusjonene. Videre mener anarkister at en organisasjonsform bygget rundt et hegemonisk parti i praksis privilegerer enkelte deler av klassen, eller ofte enkeltmennesker utenfor klassen, til å få uforholdsmessige mye makt. Marx’ postulat om at arbeiderklassens frigjøring må være dens eget verk tas veldig på alvor av anarkister.

Anarkismens historiske suksesser

Fram til Bolshevismens fremvekst var det store skillet mellom anarkismen og andre sosialistiske rettninger først og fremst et spørsmål om å agitere for revolusjon og direkte aksjon eller parliamentarisme med faglig aktivitet som påheng. Sistnevnte tilnærming resulterte ofte i en viss konservatisme blant mange sosialister og fagorganiserte; å vinne gjennom reformer på parlamentarisk plan betød ofte å inngå kompromisser, mens deler av arbeiderbevegelsen ekskluderte både kvinner, ufaglærte, og minoriteter i et forsøk på å framstå som respektable.

I USA rundt forrige århundreskifte kom dette til utrykk blant annet i at AFL, den største faglige sammensluttningen, med få unntak nektet å organisere alle utenom hvite, mannlige, og faglærte arbeidere. Mange arbeidere, enten de jobbet i

industrien eller som omreisende landbruksarbeidere, ble stående utenfor. En sammensluttning av sosialister, anarkister, og militante arbeidere organiserte Industrial Workers of the World, en fagforening som var åpen for alle arbeidere og som utviklet en praksis rundt direkte aksjon på arbeidsplassen. IWW formulerte et ideologisk fundament med mange paralleler til europeisk syndikalisme; direkte aksjon, anti-kapitalisme, og en stor grad av lokal autonomi. Videre var det sterke fokuset på en opprørsk klasseidentitet (uttrykkt i sanger, grafikk, og språk) heller enn streben etter borgerlig respektabilitet som preget andre faglige sammensluttninger, med på å knytte sosiale bånd i en arbeiderklasse som var veldig sammensatt, både etniske, kjønnsmessig og med hensyn til arbeidssituasjon. Den organisatoriske praksisen var rett og slett bedre tilpasset de rådende sosiale forhold og klassekomposisjon enn AFL’s ”business unionism”. IWWs prinsippfaste motstand mot første verdenskrig satte på mange måter en stopper for amerikansk syndikalismes gullalder, da den tunge represjonen dette medførte knakk organisasjonen. De forsvant imidlertid ikke, og IWW opplever i dag en beskjeden renessanse (blant annet gjennom Starbuck Workers Union og den siste protestsyklusen i Wisconsin).

Det mest populære eksemplet å vise til vedrørende anarkistisk praksis er kanskje CNTs rolle i den spanske revolusjonen. I motsettning til deler av nord-Europa startet industrialisering i Spania forholdsvis seint og utviklet seg veldig raskt, noe som resulterte, ikke helt ulikt USA, i en situasjon der sosiale forhold og klassekomposisjon var i dramatisk endring. Mulighetene for parliamentarisk aktivitet og moderat fagforeningsvirksomhet var rett og slett ikke til stede.

En stor migrasjon fra landsbygda til nyindustrialiserte Catalonia resulterte i ett nytt proletariat.

13

Nr. 1. 2012

RØDE

De kummerlige forholdene og den politiske represjonen som var utbredt i perioden medførte en militant og opprørsk arbeiderkultur, som etterhvert kom til uttrykk gjennom fagforeningsammensluttningen Confederacion Nacional del Trabajo, med en eksplisitt anarko-syndikalistisk politikk og praksis. Ved Francos statskupp i 1936 var denne i stand til å mobilisere tusenvis av arbeidere til aktiv motstand. Etter at kuppet ble avverget i første omgang satte arbeiderne i gang med byggingen av direkte-demokratiske råd som ko-ordinerte og styrte produksjon og motstandskampen. Årene 1936-1939 er antageligvis det mest omfattende forsøket på en reelt arbeiderstyrt økonomi, som til tross for å være under press både fra fascistene og stalinister, kunne vise til en imponerende rekke framskritt.

logiske gunnlaget for dem, er etter min mening spesielt interessante i dag. Mens den sosialdemokratiske tilnærmingen til å sikre arbeideres inflytelse i samfunnet bygger på en Fordistisk (høye lønninger, høyt konsum) modell for produksjon og konsumpsjon, ser man i dag avindustrialisering og prekarisering. Stadig flere jobber i servicenæringen eller kreative yrker (ofte som løsarbeidere uten tilkynttning til en bestemt arbeidsplass), og de skifter jobb oftere (selvfølgelig gjelder ikke dette alle, men trekk ved disse formene for arbeid blir toneangivende for klassen som helhet, blant annet gjennom økende bruk av vikarbyråer). Klasseidentiteten og det politiske reportoaret knyttet til arbeiderklassen som jobber i samme fabrikk og bor i samme nabolag er på retrett. Samtidig har staten som politiske drivkraft mistet noe av sin sentrale

Anarkismens dynamiske praksis samt den allmengjorte motstanden mot autoritet som man finner i anarkistiske teori har visst seg å være veldig nyttige redskaper for mennesker i møte med nye utfordringer knyttet til endringer i klasseforhold.

Anarkismens relevans i dag

Vi har nå sett på to historiske eksempler. Det finnes mange andre å studere, blant annet i Latin Amerika og Sør Afrika (i det siste har også mye ny informasjon blitt tilgjenglig om syndikalisme og anarkisme i øst-Asia. Blant annet ble spillte syndikalisten Isabelo de los Reyes en sentrale rolle i begynnelsen av den filipinske arbeiderbevegelsen). Noe som virker som en fellesnevner er imdlertid at anarkismen og syndikalismen synes å være mest fremtredende i perioder med store endringer i produksjonsforhold, der etablerte, fossiliserte strategiske tilnærminger viser seg utilstrekkelig. Dette er forsåvidt også tilfellet i Norge; syndikalismen hadde sin storhetsperiode her til lands i perioden der industrialiseringen skjøt fart og arbeidsinnvandring (først og fremst fra Sverige) var historisk høy.

Anarkismens dynamiske praksis samt den allmengjorte motstanden mot autoritet som man finner i anarkistiske teori har visst seg å være veldig nyttige redskaper for mennesker i møte med nye utfordringer knyttet til endringer i klasseforhold.

Disse erfaringene, samt det teoretiske og ideo-

posisjon; stadig mer bestemmes i overnasjonale organer, og kapitalens globalisering medfører at stater har mindre innflytelse over økonomiske forhold enn tidligere. Enn reorientering vekk fra parliamentarisme, mot demokratisk grasrotsorganisering og byggingen av klasseidentitet virker nødvendig, koplet til direkte aksjon og en mer direkte konfronterende holdning ovenfor kapitalen, uten statlig mediasjon. Globaliseringen av arbeid og innvandring gjør kampen for en konsekvent og prinsippfast internasjonalisme mer presserende enn behovet for å forsvare nasjonalstatens makt.

Tankegangen om et sentralisert parti, av reformistisk eller revolusjonær art, virker utilstrekkelig i møte med en fragmentert klasse og en økonomi som glir vekk fra fordismen. Venstresiden som helhet må ta tak i utfordringene og utvikle nye organisasjonsformer og aksjonsreportarer. Forholdet mellom den bredere klassen og det militante mindretallet, eller dialektikken mellom spontanitet og organisering, er imidlertid ikke noe som anarkismen har utviklet et endelig svar på. Anarkismen og syndikalismen er i dag i en veldig dynamisk fase, og kommer til

STJERNE

uttrykk blant annet i større faglige sammensluttninger med en grunnleggende syndikalistisk plattform (som SAC i Sverige, IWW i USA, National Garment Workers Federation i Bangladesh, eller CGT i Spania), mindre, rent anarkosyndikalistiske organisasjoner, som Solidarity Federation i England eller spanske CNT, eller de politiske grupperingene som er organisert i Anarkismo-nettverket (herunder også Motmakt, undertegnedes organisasjon). Anarkister har vært aktive i opprørene i den arabiske verden, spesielt i Egypt og Tunisia. Videre er det anarkistiske trekk ved deler av Occupy Wall Street bevegelsen (anarkisten David Graeber var et av initiativtakerne, og mange av de mer militante elementene i Occupy Oakland identifiserer med anarkismen).

Enhver krise er også en mulighet. Skal vi gripe den er vi nødt til å legge fra oss dogmer og gjennomføre en dyptgående analyse av forholdene for vår klasse i dag. I en slik situasjon ville det vært synd å overse en tradisjon som unektelig har oppnåd mye, og har vært i stand til å formulerer strategier og ideologi på områder der andre sosialister ofte har feilet.

Foreslått literatur: Nettstedet www.libcom.org har et fantastisk arkiv av artikkeler og bøker fra hele den frihetlige venstresiden og et veldig aktivt nettforum.

Anarkisme Black Flame; The Revolutionary Class Politics of Anarchism and Syndicalism av Michael Schmidt og Lucien van Der Walt Anarchy av Errico Malatesta IWW The Industrial Workers of the World; Its First Hundred Years, av Fred Thompson og Jon Bekken Wobblies! A Graphic History av Paul Buhle og Nichol Schulman (red) Den spanske revolusjonen Anarchists In The Spanish Revolution av José Peirats The Anarchist Collectives: Workers’ Self-management in the Spanish Revolution 1936-1939 av Sam Dolgoff og Murray Bookchin

Følg nku på ! k o o b e c a F & r te it w T

www.twitter.com/kommunisme - www.facebook.com/kommunisme

RØDE

STJERNE

Nr. 1. 2012

NARKISME eller Av Oscar Dypedahl

Tanken var opprinnelig at Motmakt – representert ved Møystad – skulle begrunne sin posisjon polemisk kontra marxismen. I sitt leseverdige innlegg gjorde han det ikke slik, ettersom han hevder det ville være en dårlig innledning til diskusjon. Personlig vil jeg si det motsatte: En fruktbar diskusjon mellom marxismen og anarkismen krever en hensynsløs kritikk av hverandres ståsted. ”Hensynsløs kritikk av alt som eksisterer” – som Marx sa. Mitt innlegg blir derfor mindre forsonelig og mer kritisk, med det formål å klargjøre de viktigste uenighetene mellom våre tradisjoner.

Kritikk er ikke bare en negativ handling, så jeg vil begynne med å liste noen punkter jeg tror vi kan enes om:

utvikling av menneskeutslettende våpenteknologi, og så videre.

sentasjon”). De neste to punktene kan sees som en begrunnelse av denne påstanden.

Jeg tror også vi kan være enige i at flere av disse punktene henger sammen. Mest vesentlig: at den imperialistiske utenrikspolitikk (historisk og i dag) ikke kan betraktes isolert fra kapitalismens bud om profittmaksimering og ekspansjon av markeder og kontroll. Og dersom vi er enige om alle disse tingene, er vi enige om alt det viktige! Har jeg rett, så ligger alt til rette for fruktbart samarbeid og diskusjoner. Likevel tror jeg vi har noen betydelige forskjeller, og ettersom en kritikk også skal berøre uenighetene, vil jeg også liste disse:

1. Kapitalismen bør erstattes med en variant av sosialisme.

Vi oppnår ikke sosialismen ved ett enkelt slag, men i etapper

2. Overgangen til sosialismen vil være en komplisert prosess inndelt i etapper og stadier.

Vi oppnår ikke sosialismen ved ett enkelt slag, men i etapper. I farten kommer jeg på to eksempler på bevegelser som hoppet over etappene og gikk direkte fram mot endestasjonen: Stalin og anarkistene under den spanske borgerkrigen (uten sammenlikning for øvrig). De tidlige bolsjevikene forstod at en sosialisme i Russland krevde modning av produktivkreftene og gradvis omstilling av samfunnet. Stalin fremmet på tvers av dette parolen om direkte overgang – en slik politikk alene gjorde et voldsomt statlig maktapparat til en (urettmessig) nødvendighet for å gjennomføre de storslåtte planene.

I Spania oppstod en motsatt, men samtidig liknende, situasjon: Anarkistenes direkte overgang til kollektivisering og direkte demokrati. Dette var problematisk av flere grunner. For det første fremmedgjorde det ikke-revolusjonære deler av de antifascistiske krefter i landet – og for det andre innebar det en grad av desentralisering som ikke var gangbart under eksisterende omstendigheter.

2. Realsosialismens historie (DDR, Sovjetunionen etc.) viser at spørsmålet om demokrati og humanisme i organisasjon og samfunnsliv har blitt forstått feilaktig av vår del av venstresiden tidligere – en skjebnesvanger feil som ikke kan begås på nytt.

Jeg har også et tredje punkt jeg forhåpentligvis kan føye til: 3. Fredsspørsmålet er det mest akutte spørsmålet i dagens politiske landskap. Konkret i form av motstand mot vestlig aggresjonspolitikk, mot militariseringen av rommet, mot spredning og

1. Demokratisk autoritet og representasjon kan være både legitim og hensiktsmessig.

Dette kn virke trivielt, men det er ganske vesentlig. Anarkistiske kretser har gjerne foraktet for for all ”autoritet” – inkludert den demokratiske.

Og i Møystads artikkel kommer det fram en motvilje til enhver form for representasjon. Min påstand vil være at man i så fall verken vil kunne arbeide for eller bygge et sosialistisk samfunn.

Demokrati og sentralisme henger sammen – og det er vanskelig å se for seg en revolusjonær bevegelse uten begge (dvs. en viss grad av ”repre-

Det marxistiske synet er annerledes: selv etter arbeiderbevegelsen erobrer makten (i staten) – vil stadig overgangen til sosialismen skje gradvis og etappevis. I Marx’ 10-punkts program i Manifestet er nettopp dette interessant. Det

15

Nr. 1. 2012

RØDE

foreslås ikke et rent hopp over til sosialismen, men vedtak for et sentralisert bankvesen, reformering av arveretten og innføringen av en sterk progressiv skatt. Ingen av disse tiltakene blir verken isolert eller kombinert noen sosialisme – men de ble forstått som betingelser for videre sosialistisk utvikling. (Enkelte av punktene ble revidert i ettertid.) Et annet eksempel er den russiske revolusjonen. Etter maktovertakelsen gikk ikke bolsjevikene umiddelbart til kollektivisering av alle områder av samfunnslivet, men til tiltak av Marx’ type som la utgangspunktet for en den videre utvikling. Særlig tydelig var selvsagt NEP-politikken, som et trinn i en slik etappeplan.

Den anarkistiske linjen ser ut til å – av forskjellige grunner – utelukke et slikt perspektiv, og inngår heller i ”direkte-til-sosialisme”-tradisjonen. Av enkelte i bokstavelig forstand: etablering av ”sluttsamfunnet” umiddelbart. Dette er en voluntaristisk holdning som har vært skadelig for radikal praksis i flere omganger – og den vil være like ødeleggende i framtida.

Vi kan aldri begrense oss til parlamentarisk arbeid, men for en sosialistisk strategi for det 21. århundre er det en nødvendig ingrediens. ter mot monopolkapitalen.

Møystad påpeker ganske riktig at klasseforholdene har endret seg – de er stadig i endring. Men en kjensgjerning er og var at vi har en særlig konsentrasjon av makt og velstand i hendene på en bestemt gruppe (monopolkapitalen) som – i EU-systemet og i nasjonalstatene – opererer i nær symbiose med statlig makt. Med andre ord er kapitalismen i en bestemt fase, og dette krever en tilsvarende strategisk tilnærming.

Vår tendens har historisk inkorporert dette i en generell strategi: At kommunistene burde samarbeide med alle antimonopolistiske krefter, inkludert ikke-sosialistiske partier og deler av borgerskapet, for å begrense makten til denne gruppen. Et slikt samarbeid – er tanken – vil gjennomføre endringer i basis som begrenser monopolkapitalens rolle som hegemon i økonomi og samfunn. Etter disse endringene følger – forhåpentligvis – en utvidelse av kravene og fokus på revolusjonære reformer, som ledd til

3. Arbeidet for sosialismen bør involvere et samarbeid mellom alle antimonopolistiske kref170

7

18

7

170

revolusjonær omveltning. Strategien har linjer helt tilbake til Engels’ revolusjonære valgpolitikk mot slutten av 1800-tallet, og involverer både parlamentarisk arbeid og en pådrivende massebevegelse.

En slik framgangsmåte er uforenelig med en anarkistisk arbeidsmodell, ser det ut til, og dette bekreftes av Møystad i hans avvisning av all parlamentarisme. Vi kan aldri begrense oss til parlamentarisk arbeid, men for en sosialistisk strategi for det 21. århundre er det en nødvendig ingrediens.

Dette er vesentlige problemer ved en anarkistisk framgangsmåte, som også – mistenker jeg – er en del av begrunnelsen til hvorfor anarkismen har en så begrenset virksomhetshistorie.

30

30

30

STJERNE

240

K ONRAD LOTTER , dr. phil., f. 1947, er dosent ved LudwigMaximilians-Universität München og medutgiver av tidsskriftet Widerspruch – Münchner Zeitschrift für Philisophie.

R EINHARD

M EINERS , dr. phil., f. 1948, er dosent i teknisk

E LMAR T REPTOW , dr. phil. habil., f. 1937, er professor i

ISBN978-82-997552-5-2

M ARXIST FORLAG AS

Redaksjon:

K ONRAD LOTTER REINHARD M EINERS E LMAR TREPTOW

MA R X E NG E L S

L E K S IK O N F ra A bstraksjon til Ø konomi

M ARXIST FORLAG AS

30

M ARXIST FORLAG AS

MA R X E NGE L S L E K S IK O N

Redaksjon:

LOTTER - M EINERS - TREPTOW

Dette leksikonet er et verdifullt hjelpemiddel både for nye og gamle lesere av Karl Marx’ og Friedrich Engels’ verker.

Leksikonet behandler rundt 250 sentrale begreper som utgiverne forklarer i en kort innføring. Deretter gjengis ordlyden i de viktigste referansepunktene i de 42 bindene av Marx’ og Engels’ samlede verker. Sitatene er ordnet systematisk på en slik måte at det enkelte begrepets historiske utvikling kan følges. Leksikonet inneholder også henvisninger til emner som kan studeres på egen hånd.

Regi Th. Enerstvedt: Spiller gud terning likevel?

Om den dialektiske materialismen i virksomhetsteoriens perspektiv.

Pris kr 270,Regi Th. Enerstvedt: Pip fra taushetens historie Historisk gjennomgang av begrepet taushet.

Pris kr 150,Regi Th. Enerstvedt: LQI. Det fjerde rikets språk Refleksjoner over alvorlige livsproblemer uten å bruke et teoretisk språk.

Pris kr 186,Hans I. Kleven: Prahavåren. Et førtiårsminne Et tilbakeblikk på reformsosialismen som ble knust i 1968. Pris kr 225,-

16

Hans I. Kleven: Hva og Hvorfor? Bind 1, 2 og 3 Refleksjoner omkring bakgrunnen for sammenbruddet i den kommunistiske verdensbevegelse og i Sovjetunionen Ett bind: 385,- . To bind: 640,- .

Samlet: 960,-

Hans I. Kleven: Prahavåren. Et førtiårsminne Et tilbakeblikk på reformsosialismen som ble knust i 1968. Pris kr 225,Regi th. Enerstvedt: Massemorderen som kom inn fra ingenting

Terje Halvorsen Historie, politikk og polemikk Pris kr 220,Marx-Engels-leksikon Behandler 250 sentrale begreper fra Marx’ og Engels’ samlede verker.

Pris kr 300,Hans I. Kleven: Veien(e) til sosialismen.

Marxistisk strategitenkning Sosialisme gjennom utvidelse og fornyelse av demokratiet Pris kr 225,-

Bestill gjennom vår hjemmeside www.marxistforlag.no eller Tronsmo bokhandel, www.tronsmo.no

RØDE

STJERNE

Nr. 1. 2012

Libya etter intervensjonen

Av Erik Dokken

Bevis for at det foregår tortur ble funnet på 10 av de 11 fangeleirene Amnesty besøkte

Det er nå over ett år siden NATO-landene valgte å intervenere i de interne stridighetene som foregikk i Libya, og snart et halvt år siden Gadaffi ble styrtet og intervensjonen ble erklært som fullført. De vestlige regjeringene kunne si seg fornøyde med å ha kvittet seg med en brysom leder raskt og effektivt og kunne stolt erklære til verden at nå var Libyas vanskelige tider forbi, for her skulle det endelig bli demokrati og frihet. Men hvordan har det egentlig gått i Libya i månedene etter imperialistenes intervensjon?

Enhver forventing man kunne ha til at det nye regimet i Libya skulle være demokratisk og humanistisk ble hardt prøvd allerede før opprørerne kom til makten. At en betydelig del av opprøret bestod og muslimske fundamentalister er velkjent. Gadaffi hadde et sekulært styre og var hatet av religiøse fanatikere som ville at landet skulle styres etter sharialover.

Blant disse opprørerne var det stemmer som klart tok til ordet for at det nye Libya måtte bli en islamsk stat, noe som står i strid med sentrale demokratiske prinsipper som tros- og ytringsfrihet, rettsvern og likestilling. Enda mer urovekkende var imidlertid de rapportene

som kom inn underveis i opprøret om hvordan svarte afrikanere som bodde og jobbet i landet, ble behandlet. Disse menneskene ble beskyldt for å være leiesoldater for Gadaffi og dermed kollektivt siktet ut for straff. Dette resulterte i regelrett etnisk rensing.

Men, kan forsvarerne av intervensjonen i Libya si, det var jo kaos og krig, det var jo ikke lett for ledelsen i opprøret å kontrollere hva som foregikk til enhver tid. Så hva med etter opprørerne kom til makten? Den 26. januar i år kunne Reuters fortelle at Leger uten grenser hadde bestemt å avslutte sin virksomhet i fangeinstitusjonene i Libya. Grunnen til dette var at de måtte pleie fanger midtveis under avhør med tortur, slik at fangevokterne kunne fortsette med torturen. Leger uten grenser kontaktet myndighetene og hæren for å prøve å få slutt på torturen, men de fikk aldri noen respons.

Amnesty International har også rapportert om omfattende tortur i Libya, inkludert flere som har blitt torturert til døde, etter maktskiftet.

Bevis for at det foregår tortur ble funnet på 10 av de 11 fangeleirene Amnesty besøkte: kropper dekket av sår og kutt, negler som var blitt revet ut, og vitnesbyrd fra overlevende om bruk av pisk og elektrosjokk. FNs høykommisær for menneskerettigheter, Navi Pillay, bekreftet også at det foregår «tortur, utenomrettslige henrettelser og voldtekt av både menn og kvinner» i disse fangeleirene.

De sentrale myndighetene avskriver seg ansvaret for disse ugjerningene og hevder at de dessverre ikke har full kontroll over alle militsgruppene i landet. Men dette er rene bortforklaringer, for regjeringen har ikke løftet en finger for å etterforske eller engang kraftig fordømt overgrepene som skjer. Det regjeringen egentlig gjør er å gi et tiende samtykke til handlingene, kanskje for å bli kvitt det også de anser som sine fiender, eller kanskje holde militsgruppene i sjakk ved å la dem få utløp for sin hevnlyst over alle reelle og forestilte tidligere tilhengere av Gadaffis styre.

Rasismen får også florere fritt under det nye regimet, og mye av torturen og drapene er fortsatt rettet mot mørkhudede libyere og svarte afrikanske arbeiderne. I februar kunne folk verden over se et lite glims av ydmykelsen og pinslene disse nå gjennomgår, i videoen der en gruppe fanger i noe som ligner et dyrebur blir tvunget til å spise det gamle libyske flagget.

Rasismen får også florere fritt under det nye regimet, og mye av torturen og drapene er fortsatt rettet mot mørkhudede libyere og svarte afrikanske arbeiderne 17

Nr. 1. 2012

RØDE

De vestlige landa har ikke lagt mye skjul på de økonomiske interessene bak intervensjonen I tillegg til overgrepene som finner sted ser det også ut til at utsiktene for stabilitet og fred er dårlige. Det nye regimet er ikke folkevalgt og representerer ikke det libyske folket. Derfor foregår det nå direkte væpnede kamper mellom ulike stammer og politiske faksjoner om makten. Hele byer har blitt brent ned og dets innbyggere drevet på flukt av militsgrupper som hevn for påståtte overgrep som de skal ha vært ansvarlig for under opprøret. I Barqa, et område som utgjør nesten halvparten av den oljerike østlige delen av Libya, har en gruppe stammeledere erklært delvis selvstendighet. Dette har ikke overgangsregjeringen i hovedstaden Tripoli akseptert og legger dermed potensiale til full borgerkrig.

At det foregår tortur og andre overgrep bekymrer nok ikke NATO-landene i stor grad, annet enn at det er noe pinlig for dem at det var nettopp slikt de offisielt gikk inn i Libya for å stoppe. Men borgerkrig er ikke like bra for business og de håper nok at overgangsregjeringen i Tripoli kan få skapt ro slik at de vestlige selskapene som står i kø for å plyndre landet endelig kan slippe inn. Vi har tidligere i RS skrevet om de vestlige økonomiske interessene i Libya, og hvordan overgangsregjeringen hadde lovet at det var landene som hjalp dem til makten som ville få oljekontraktene i landet. Frankrike ble lovet hele 1/3 av landets oljeressurser, men også Norge skulle få sin del av kaka.

De vestlige landa har ikke lagt mye skjul på de økonomiske interessene bak intervensjonen, og den britiske forsvarsministeren oppfordret britiske selskaper til å pakke koffertene sine og få reist til Libya raskest mulig for å sikre seg kontrakter. Britiske myndigheter har regnet ut at de brukte $500 millioner på

18

intervensjonen. Ifølge handelsministeriet kan imidlertid gjenoppbyggingen av landet over de neste 10 årene gi kontrakter på en verdi av opp til $300 milliarder dollar. En god investering sett fra et kapitalistisk ståsted. Regjeringene i de andre NATO-landene oppfordrer også sine selskaper til å komme seg til Libya raskt for å sikre seg mest mulig krigsbytte og tilgang til de enorme oljereservene.

Situasjonen i Libya ser dessverre ikke lys ut for tiden, og forholdene har blitt som de fleste krigsmotstanderne advarte om før NATO-intervensjonen. Som i Irak og Afghanistan har den vestlige intervensjonen bare brakt nye korrupte diktatorer til makten, og i tillegg utløst massive interne konflikter med påfølgende overgrep. Men for NATO gjør ikke dette noe, så lenge det kan bli etablert en regjering som kan skape nok stabilitet (med vold om nødvendig) for å sikre investeringer i landet.

Det er også med dette perspektivet vi må se på den tragiske situasjonen i Syria. I Syria driver myndighetene en massiv undertrykking av folket og er ansvarlig for utallige menneskerettighetsbrudd. Men etter erfaringene fra Libya - der NATO-landene misbrukte et FN-mandat som var ment å hjelpe det libyske folket til å gjennomføre et militærkupp – er det vanskelig å kunne få til noen internasjonal intervensjon til å stoppe overgrepene i Syria.

For vi vet veldig godt at når NATO-landene ytrer sin enorme vilje til å «hjelpe» det syriske folk, er det de egentlig vil å igjen få innsatt et styre som er villige til å selge ut landet sitt.

De imperialistiske landenes kyniske misbruk av FN-paktens intervensjonsmuligheter for å stoppe overgrep (som er et prinsipp som har gode intensjoner) har gjort at FN og «humanitære intervensjoner» har mistet all sin legi-

STJERNE

timitet. Den tragiske konsekvensen av dette er at når det oppstår overgrep eller tilløp til folkemord i fremtiden, vil vi som gjerne skulle ønske at FN faktisk kunne gå inn og stoppe det, være mot intervensjon. For vi vet at intervensjonen ikke hadde vært styrt at reelle ønsker om å hjelpe folket, men en mulighet for imperialistiske land å sikre sine politiske og økonomiske interesser i ulike deler av verden.

Så lenge kapitalismen rår og imperialistiske land dominerer i verden, vil FNs høyst idealistiske prinsipper og målsettinger, ikke være mulig å gjennomføre.

http://www.reuters.com/article/2012/01/26/ us-libya-torture-idUSTRE80P1KN20120126 http://www.nrk.no/nyheter/verden/1.7999274 http://www.guardian.co.uk/world/2012/ feb/16/libyan-militias-detainee-torture-amnesty-international http://www.telegraph.co.uk/news/worldnews/africaandindianocean/libya/9124651/ Black-Africans-forced-to-eat-Gaddafis-flagin-Libya.html http://www.guardian.co.uk/world/2012/ feb/16/libyan-militias-detainee-torture-amnesty-international http://www.guardian.co.uk/ commentisfree/2012/mar/28/libya-federalism-regions-revolution http://www.guardian.co.uk/world/2012/ mar/06/libya-benghazi-state-of-barqa http://stopwar.org.uk/index.php/middle-eastand-north-africa/926-libya-bombed-to-bitsby-british-bombs-now-its-payback-time-foruk-businesshttp://money.cnn.com/2011/10/25/news/international/libya_oil/index.htm

RØDE

STJERNE

Nr. 1. 2012

FREM FOR ET STYRKET NKU!

ARNE GAUSLAA

KAMPFOND

Arne Gauslaa kampfond er en garantistordning, dvs. en fast månedlig innbetaling til NKU. Du velger selv hvor mye du vil betale. Den vanligste summen er på 50-200 kroner i måneden. Det er også mulighet for enkle gavebidrag uten å måtte bli med i garantistordningen. Bidragene kan betales inn til kontonr: 1503. 20. 81085

Kontakt oss for nærmere informasjon om ordningen eller for å bli garantist nå idag.

commie

SHOP NKU t-skjorte Logo og skrift i gull Finnes i størrelsene: S, M, L og XL

For å bestille fyll ut skjemaet under og send det inn til NKU. Man kan også sende bestillinger til oss som mail til nku@kommunisme.org Alle produkter blir sendt uten ekstra omkostninger (porto, moms osv.)

200,Marx t-skjorte

NKU Flagg

Finnes i størrelsene: S, M og L

100x150cm 100% Polyester

175,-

300,-

Jeg ønsker mer informasjon om N.K.U. Jeg vil abonnere på Røde Stjerne (Gratis) Jeg vil bli aktiv i N.K.U. Jeg ønsker å bidra til Arne Gauslaa fondet

NKU Flagg S M L XL NKU t-skjorte Karl Marx t-skjorte

Husk frimerke!

Navn: Adresse: Postnr. og sted: E-post: Telefon: Norges Kommunistiske Ungdomsforbund / www.kommunisme.org

N.K.U. c/o Stifltelsen Marxist Brugata 1 0186 Oslo

RETUR: NKU c/o Stifltelsen Marxist Brugata 1, 0186 Oslo

Politisk Plattform *Politisk Plattform vedtatt enstemmig på NKUs landsmøte i Drammen 13. mai 2006, revidert på NKUs landsmøter i 2008 og 2010

NKU setter marxismen på dagsorden. Vårt mål er et sosialistisk Norge i en sosialistisk verden, hvor produksjonsmidler, infrastruktur, og den viktigste varehandelen er felleseie. Verdens ressurser og livsbetingelser må benyttes på en planmessig måte til alles beste.

Folkemakt mot pengemakt!

For å nå fram til et slikt samfunn må landet gjennomgå en revolusjonær forandringsprosess, hvor dagens kapitalistiske utbyttingssystem i Norge blir erstattet med et sosialistisk samfunn basert på folkemakt. Et sosialistisk samfunn skaper grunnleggende nye forhold som gir muligheter for å utvikle samfunnet videre fram mot det klasseløse, kommunistiske, samfunnet. Kampen for et klasseløst samfunn starter ikke med Karl Marx eller den russiske revolusjonen i 1917. Helt tilbake til føydalismen og slavetida har slike tanker hatt feste blant de som har drømt om ei framtid basert på fred, samarbeid, respekt og fellesskap. Det er fellesskapssamfunnets mange muligheter som har inspirert generasjon etter generasjon til på forskjellige måter å delta i klassekampen.

NKU og samfunnet

Vårt mål for samfunnsutviklinga er et framtidig klasseløst samfunn. Dette kommer ikke uten hard kamp og organisering mot kapitalismen fra arbeiderklassen og de undertryktes side. Derfor finnes NKU. Staten og statsapparatet, som i dag er kapitalistisk og tjener de kapitalistiske interessene, må tas over av arbeiderklassen og gjøres til redskaper for å utvikle fellesskapet og samfunnet i sosialistisk retning. Det er kun gjennom å ta kontrollen over eiendomsretten og produksjonsmidlene at verdens ressurser kan benyttes til å tilfredsstille menneskenes viktigste behov, fremfor kapitalens behov for profittmaksimering. Det er kun gjennom en demokratisk økonomi at folk vil kunne oppnå reell frihet.

NKU, imperialismen og anti-imperialismen

Grunnlaget for NKUs anti-imperialistiske arbeid er basert på en marxistisk analyse av imperialismen. Den slår fast at vår tid først og fremst er prega av imperialistisk rivalisering mellom de kapitalistiske maktsentraene USA, EU, Russland og Japan. Først på deres imperialistiske dagsorden står nå kampen om energiressursene, hvor krig har blitt det fremste politiske maktmiddelet. Konfliktene i Kaukasus er et eksempel på en direkte konfrontasjon mellom USA og Russland, hvor oljeledningene fra Det kaspiske hav spiller en avgjørende rolle. USAs aggresjon mot Iran er likeledes rettet mot å sikre kontroll over noen av verdens viktigste energikilder.

Vi arbeider for å identifisere fienden i eget land og vil synliggjøre hvem som fører an og profitterer på imperialismen i Norge. Den norske deltagelsen i USAs og Storbritannias kriger i Irak og Afghanistan via utlånte våpensystem, transport av våpenmateriell og gjennom deltagelse i den nye oppdelinga av Iraks oljeressurser, viser at herskerklassen i Norge har medansvar for de enorme lidelsene som Iraks og Afghanistans folk har blitt påført med disse krigene. Norges militære bidrag i Afghanistan bidrar videre til å fordekke okkupasjonen som en humanitær aksjon for det hjemlige publikummet, og tilslører de geostrategiske forholdene som ligger til grunn for NATO-landenes tilstedeværelse. Politikernes desinformasjon kan ikke betraktes som noe annet enn ideologisk manipulasjon av det norske folk. Likeledes sitter Statoil på store interesser i Kaukasus, og viser hvordan den norske herskerklassen deltar direkte i det imperialistiske spillet om verdens ressurser.

NKU og solidaritetsarbeidet

NKU driver et anti-imperialistisk solidaritetsarbeid og arbeider for mest mulig støtte til organisasjoner, bevegelser, land og folk som står i motsetningsforhold til imperialismen. Vi støtter de land og bevegelser som deler vårt politiske grunnsyn og ser på disse som viktige buffere mot den imperialistiske drømmen om en fullstendig kapitalistdominert verden, hvor ethvert håp om forandring skal bli sett på som nytteløst etter at den sosialistiske frihetsfakkelen er slukket. Vi støtter også den store forandringsprosessen i Latin- Amerika, hvor særlig land som Cuba, Uruguay, Nicaragua, Bolivia og Venezuela står som forbilder og synlige bevis på hva man i fellesskap kan få til av framgang på tross av imperialistisk aggresjon, blokade kupp og sabotasje.

NKU og aksjonisme

NKU har ikke tillitt til at ungdommens og det arbeidende folks interesser kan sikres gjennom det norske valgsystemet. Folkets krav er mer slagkraftige gjennom direkte aksjon: på skolene, på arbeidsplassene og på gatene.

Direkte aksjon er en grunnleggende del av NKUs historie, der vi i over 100 år har kjempet sammen med ungdommen og støttet opp om de svake og undertrykte. Denne stolte tradisjonen vil vi bære videre utover i det nye årtusen

NKUs magasin

Vi gir ut Røde Stjerne for å komme ut med vår politikk og analyse av Norge og verden, for å organisere og slik øke styrken i kampen for sosialisme, for folkemakt mot pengemakt og imperialisme, fram mot det klasseløse samfunnet.

Er du enig med oss?

BLI MED I NKU!

www.kommunisme.org /nku@kommunisme.org